Søk på nettsiden

Sak: 16-113 Klage vedrørende avtale – Oslo Kraft AS

Saken gjaldt tvist om bindende avtale var inngått. Klager avviste brytningsgebyret. Klager hevdet at det ikke ble gjort noen avtale om bindingstid, og mente derfor at 12 måneders bindingstid var gjeldende. Oslo Kraft AS hevdet at det var inngått 5 års avtale og krevde brytningsgebyr for 5 år. Nemnda har kommet frem til at avtalevilkårene om bindingstid og brytningsgebyr er urimelige. Klager ble enstemmig gitt medhold.

Saken gjelder tvist om bindende avtale er inngått, og rimeligheten av vilkår om bindingstid.       

Regelverk: Standard Kraftleveringsavtale § 1-2. Avtaleloven § 36.

Historikk:

12.01.15 – Kundeforhold opprettet

01.02.16 – Kundeforhold avsluttet

Krav: Klager avviser å betale brytningsgebyr på kr. 76 094,72, og mener å ha til gode             kr. 40 943,92. 

Partenes anførsler:

Klager viser til at han inngikk avtale med Oslo Kraft den 12.01.15 for fem anlegg, delvis til privat forbruk og delvis til næring. Klager valgte den 01.02.16 å bytte strømleverandør i den tro at bindingstiden var utløpt. Klager mottok da et brytningsgebyr uten ytterligere spesifikasjon. Da klager tok kontakt med Oslo Kraft, fikk klager opplyst at bindingstiden var 5 år. Klager mener at bindingstiden er 1 år. Klager hevder at det ikke ble gjort noen avtale om bindingstid, og mener derfor at 12 måneders bindingstid er gjeldende.

Klager sier at avtalen ble flyttet fra privat til bedrift, uten klagers samtykke. Organisasjonsnummer ble oppgitt, da dette er et eget felt på kontraktene. Klager sier at han har hatt avtale som privat person hos andre kraftleverandører.

Klager mener at tallet i kolonnen i avtalen ikke ligner på et 5 tall sammenlignet med tallene for målepunkter. Klager hevder at bindingstiden er 1 år, og avviser derfor å betale brytningsgebyr og mener å ha kr. 40 943,92 til gode.

Oslo Kraft AS sier at strømanleggene er spesifisert i inngått avtale. Oslo Kraft hevder at det er signert en 5 års avtale.

Oslo Kraft viser til at alle anleggene står oppført med privat juridisk eier, men mener at ut ifra forbruket er det rimelig å anta at strømmen er forbrukt i næringsøyemed.

Oslo Kraft sier at klager ble tilbudt at sluttfaktura med til gode kr. 40 943,92, skulle dekke brytningsgebyret, samt kreditere det resterende kr. 35 150,08.

Oslo Kraft mener at kravet på kr. 35 150,08 er rettmessig, da avtalen fremlegges med sikringer på strømkjøp fremover i tid. Oslo Kraft sier også at de ønsker å imøtekomme klager, og kan kreditere beløpet som et oppgjør på saken.

 

Nemnda ser slik på saken:

I henhold til nemndsavtalen pkt. 1.3 behandler nemnda saker for forbrukere som ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet. For så vidt gjelder kraftleveringsavtale for strømanlegg som ikke tilhører klagerens næringsvirksomhet, og som han eier i egenskap av å være forbruker, faller det innenfor nemndas myndighetsområde. Nemnda viser til inngått avtale vedlagt i innklagedes uttalelse av 19.05.16 og merker seg at klager står oppført som privat for to av anleggene. Etter nemndas syn er det felles forståelse mellom partene om at klager oppfattes som delvis forbruker. Nemnda har ikke tilstrekkelige opplysninger til å fastslå konkret hvilke av målerne som klager er fakturert for som gjelder næringsvirksomhet og hvilke som gjelder privat forbruk. Nemndas uttalelse gjelder bare for sistnevnte.                                      

Saken gjelder tvist om bindende avtale er inngått, herunder spørsmål om klager kan gå fra inngått avtale uten å betale brytningsgebyr.

I denne saken er det omtvistet mellom partene om avtalen er inngått for ett år eller fem år. Nemnda legger til grunn at det eksisterer et klarhetskrav til avtalens innhold. Selskapets representant har i forbindelse med salg til klager påført et håndskrevet tall på avtalen som angir lengden på avtalebindingen. Tallet er utydelig, og det er ikke klart at klager har forstått at selger foreslo en avtalebinding på fem år. Denne uklarheten må ved tolkningen av avtalen gå utover den profesjonelle part, som har skrevet avtalen. Dette taler for at avtalen må forstås slik at bindingstiden er ett år.

I tillegg kommer at fem års avtalebinding er et uvanlig vilkår i strømforsyningsavtaler av denne typen. I forbrukersammenheng er det etter nemndas syn pr definisjon et urimelig vilkår som er i strid med avtaleloven § 36. Nemnda tar ikke stilling til hva som gjelder i næringsforhold, men peker generelt på at så lang bindingstid også kan være urimelig i næringsforhold hvis det ikke korresponderer med fordeler for kunden.

I vurderingen av om et avtalevilkår er urimelig og kan settes til side etter avtaleloven § 36, legger nemnda til grunn at det må foretas en konkret helhetsvurdering. Et helt sentralt moment er hvorvidt bindingstiden og brytningsgebyret kan legitimeres i fordeler for forbrukeren og/eller forhold som tilsier at innklagede har særlig behov for langsiktighet, samt hvilke økonomiske konsekvenser bindingstiden innebærer for forbrukeren. For det første mener nemnda at en strømkunde ikke vil motta noen fordel ved å binde seg. For det andre mener nemnda at innklagede vil få en særdeles stor fordel ved slik lang bindingstid. Nemnda bemerker også at innklagede ikke har dokumentert eller påvist det økonomiske tapet dersom klager bryter bindingstiden, til tross for at nemnda har bedt om en redegjørelse for hvordan tapet (brytningsgebyret) er beregnet.  

Etter nemndas syn innebærer vilkårene en uheldig innlåsing av kunden i avtaleforholdet, og representerer en så sterk ubalanse i avtaleforholdet at vilkåret fremstår som urimelig.

Nemnda har med dette kommet frem til at avtalevilkår om bindingstid og brytningsgebyr er urimelige og må settes til side etter avtaleloven § 36. Klager kan derfor etter nemndas vurdering gå fra avtalen uten å betale brytningsgebyret. Da saken gjelder delvis næring og delvis privat, vil nemnda ikke ta stilling til de konkrete pengebeløpene.

Uten at det er nødvendig for resultatet, vil nemnda også nevne at klager hadde utvidet angrerett med 12 måneder. Innklagede har etter det nemnda kan se ikke oppfylt angrerettlovens krav til hvilken informasjon som skal gis forbrukere om angrerett, jf. angrerettloven § 8 bokstav h. Det skal forut for avtaleinngåelse gis klar og forståelig informasjon om ”at det foreligger angrerett og standardisert skjema for bruk av angrerett (angreskjema), samt vilkårene, tidsfristene og fremgangsmåtene for å bruke angreretten”.

Nemnda anbefaler ut i fra dette at klager gis medhold og kan gå fra avtalen uten å betale brytningsgebyret.

Uttalelsen er enstemmig.

 

VEDTAK

Nemnda anbefaler at klager gis medhold og kan gå fra avtalen uten å betale brytningsgebyret.

Oslo, 13. juni 2016     

Frode Støle, leder
Tina Jåsund Løland, Forbrukerrådet
Linn Hogner Jahr, Forbrukerrådet
Lars Lima, Energi Norge
Jon Aadland, Energi Norge

Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

 

 

Tips andre

Tips en venn om artikkelen ved å fylle ut og sende dette skjemaet.

Tips en venn om denne artikkelen

Logg inn

Logg inn

Glemt passord?