Søkeresultater

Saken gjaldt uenighet om klagers plikt til å betale bruddgebyr og om klager har krav på tilbakebetaling med grunnlag i angrerettutøvelse. Selskapet hadde ikke godtgjort at det hadde oppfylt opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, slik at angreretten ble ansett utøvd i tide. En samlet nemnd fant at dette medførte at klager var fritatt fra å betale bruddgebyr i avtalen. Klager ble gitt medhold under dissens om de øvrige rettsvirkningene av angrerettsutøvelsen.   NorgesEnergi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.    Saken gjelder uenighet om klagers plikt til å betale bruddgebyr og om klager har krav på tilbakebetaling med grunnlag i angrerettutøvelse.    Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3, 1-4 og 5-1.    Historikk:  11.06.2022 – Partene inngår en tidsavgrenset fastprisavtale.  03.02.2023 – Klager påberoper seg utvidet angrerett, avslutter avtalen før utløpt bindingstid.  01.06.2023 – Avtalt utløp for fastprisavtalen.    Krav: Klager krever tilbakeført samtlige innbetalinger foretatt i den angrede avtalen. Klager bestrider betalingsplikt for bruddgebyret på kr 1000.    Partenes anførsler:    Klager bestrider å ha plikt til å betale bruddgebyr og for sitt kraftforbruk i avtaleperioden med grunnlag i at selskapet har misligholdt opplysningsplikten om angrerett. Klager viser til at selskapet ikke meddelte angrerettopplysninger eller angreskjema på varig medium ved avtaleinngåelsen, men gjennom hyperlenke. Hun peker på at lenken dessuten var ustabil.    Klager hevder at hun har hatt en utvidet angrerett i behold som følge av at hun ikke har mottatt tilstrekkelig informasjon om angreretten. Hun krever fullstendig tilbakeføring av samtlige innbetalinger i avtalen.    Smart Energi AS bestrider klagers krav og fastholder bruddgebyret. Selskapet hevder at klagers angrefrist er oversittet fordi selskapet ga klager de opplysninger som det skulle da avtalen ble inngått. Det hevder at det har gitt kunden løpende informasjon om avtalen, herunder om angreretten. Selskapet opplyser at lenken fører til et angreskjema i PDF-format.    Selskapet hevder at klager plikter å betale bruddgebyret som følge av førtidig oppsigelse.            Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for bruddgebyr og om tilbakebetalingskrav  med grunnlag i angrerettutøvelse. Hovedspørsmålet er om klager hadde sin angrerett i behold da den ble gjort gjeldende, og om klager i så fall har rett til å bli fritatt for bruddgebyr samt til å få tilbakeført de betalinger som klager har foretatt under avtalen.    Slik saken er opplyst, inngikk partene 11. juni 2022 en ettårig fastprisavtale om kraftleveranse til klagers bolig. Om lag fire måneder før avtaleperiodens utløp – 3. februar 2023 – gjorde klager gjeldende angrerett i avtalen. Selskapet har hevdet at klager utøvde angreretten utenfor angrefristen, ettersom det ikke har vært grunnlag for en utvidet angrefrist i saken.    Utgangspunktet etter angrerettloven § 20 er at en forbruker kan gå fra avtalen ved å gi melding til den næringsdrivende innen angrefristen, jf. § 21. Angrefristen utløper som utgangspunkt første virkedag 14 dager etter den dagen da avtale om tjeneste ble inngått, jf. angrerettloven § 21 første ledd, jf. § 6. Dersom den næringsdrivende ikke oppfyller sin plikt til å gi lovpålagte opplysninger om angreretten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, får dette imidlertid konsekvenser for når angrefristen utløper. Etter angrerettloven § 21 tredje og fjerde ledd, jf. § 6, utløper angrefristen første virkedag 14 dager etter den dagen da slike opplysninger er gitt, likevel senest 12 måneder og 14 dager etter dagen da avtalen ble inngått.    Det er på det rene at klager ikke gjorde angreretten gjeldende innen 14 dager fra avtalen ble inngått. For at klagers angrerett skal være i behold, må det derfor være grunnlag for utvidet frist etter angrerettloven § 21 tredje og fjerde ledd. Dette må i så fall bygge på at Smart Energi AS ikke har oppfylt sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h.    Angrerettloven § 8 bokstav h – slik den gjaldt ved inngåelsen av denne avtalen – krevde at den næringsdrivende før avtaleinngåelsen «på en klar og forståelig måte» gir forbrukeren opplysninger om at «det foreligger angrerett og standardisert skjema for bruk av angrerett (angreskjema), samt vilkårene, tidsfristene og fremgangsmåtene for å bruke angreretten». Det er den næringsdrivende som har bevisbyrden for at opplysningsplikten er oppfylt, jf. angrerettloven § 7. Formålet er å sette forbrukeren i stand til å forstå og å bruke angreretten, se blant annet EU-domstolens dom 24. februar 2022 i sak C-536/20 Tiketa avsnitt 42.     Nemnda tilføyer at § 8 bokstav h ble endret fra 01.10.2023, ved at det uttrykkelig fremgår at den næringsdrivende skal gi forbrukeren et standardisert skjema for bruk av angrerett (angreskjema). Om endringen viser nemnda til samlevedtak i sak 23-056 mfl.    Spørsmålet blir om Smart Energi AS på en klar og forståelig måte ga klager opplysninger om at det forelå angrerett samt vilkårene, tidsfristene og fremgangsmåten for å bruke den. Partene har fremlagt utklipp av bestillingsbekreftelsen klager fikk på e-post etter avtaleinngåelsen, der det var inntatt en hyperlenke kalt «Vilkår og angrerettskjema finner du her».    Nemnda kan ikke se at selskapet ved dette kan sies å ha gitt klager noen uttrykkelig informasjon om klagers angrerett. I den grad et klikk på hyperlenken tilknyttet «angreretten» faktisk ville ha ført til opplysninger om angreretten, kan ikke nemnda se at det er godtgjort at dette på en klar og forståelig måte ville gitt klager opplysninger om angreretten og hvordan den utøves. Nemnda tilføyer at det heller ikke er ført dokumentasjon for hvilken informasjon hyperlenken førte til ved avtaleinngåelsen, jf. angrerettloven § 7. Nemnda viser til sitt syn i samlevedtak i sak 23-011 m.fl. mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023 om bruk av hyperlenker for å oppfylle opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h.     Det er ingen holdepunkter i saken for at selskapet på noe senere tidspunkt oppfylte opplysningsplikten og dermed utløste angrefristen. Ettersom angrefristen i avtalen derfor ikke var utløpt, ble klagers erklæring om angrerett 3. februar fremsatt i tide.    Når det gjelder rettsvirkningene av at angreretten var utøvd, viser en samlet nemnd til at klager ved det er løst fra avtalen, jf. angrerettloven § 23. Klager har derfor ikke plikt til å betale bruddgebyret. Når det gjelder de øvrige rettsvirkningene av at angreretten er utøvd, har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall.    Flertallet – nemndleder med dobbeltstemme og forbrukerrepresentant Norman – viser til at der angreretten utøves rettidig, og den næringsdrivende ikke har oppfylt opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 bokstav h, følger det av angrerettloven § 26 at forbrukeren ikke har betalingsplikt for strøm som er levert, men ennå ikke betalt, og i tillegg har krav på å få tilbakeført alle betalinger som er foretatt under avtalen. Flertallet viser til EU-domstolens dom 17. mai 2023 i sak C-97/22 DC , samt til flertallsbegrunnelsen i samlevedtak i sak 23-011 m.fl. mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023. Dette flertallet slutter seg til den rettsanvendelsen som fremgår der.    Klager har etter dette krav på tilbakeføring av alle foretatte betalinger under avtalen. I den grad det har funnet sted gjennomfakturering av nettleie, skal tilbakeføringen ikke omfatte den del av betalingene som gjelder nettleien. I den utstrekning et overskudd på strømstøtte har gått til å dekke deler av klagers betaling for levert kraft, har klager likevel krav på å få tilbake også dette, ettersom det er en del av klagers betaling for levert kraft. Klager har i tillegg krav på forsinkelsesrenter på tilbakebetalingsbeløpet fra 30 dager etter at angreretterklæringen ble fremsatt, jf. forsinkelsesrenteloven § 2 og flertallets begrunnelse i sak 23-056 m.fl.      Mindretallet – bestående av bransjerepresentantene Hilde og Lima – kan ikke se at klager har krav på tilbakeføring av foretatte betalinger for strøm som er levert og forbrukt av klager, og viser til mindretallets begrunnelse i samlevedtak i sak 23-011 m.fl. mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023, som dette mindretallet slutter seg til.      I samsvar med flertallets begrunnelse, er nemndas konklusjon at klager gis medhold.    Avgjørelsen er avsagt under dissens om de øvrige rettsvirkningene av angrerettsutøvelsen.      VEDTAK     Klager gis medhold.  Oslo, 16. desember 2024  Henrik E. Kolderup, leder  Gustav Norman, Forbrukerrådet  Astrid M. Hilde, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om hvorvidt klager er bundet av avtale om prisbinding inngått som del av tilleggstjeneste til en kraftleveringsavtale. Nemnda kom til at klagers oppsigelse av avtaleforholdet som ledd i leverandørbytte måtte anses som en utøvelse av angrerett. Leverandørbyttet skjedde innenfor den utvidete angrefristen i prisbindingsavtalen. Klager ble gitt medhold. Dissens om rettsvirkningen av angrerettsutøvelsen.   NorgesEnergi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.    Saken gjelder uenighet om klager er bundet av avtale om prisbinding.    Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4.    Historikk:  17.10.2022 – Klager mottar tilbud om å binde prisen for november og desember 2022  som del av tilleggstjenesten «Prissikring». Klager aksepterer tilbudet.  30.11.2022 – Selskapet sender ut informasjon om angrerett på e-post.  08.12.2022 – Klager bytter kraftleverandør.  21.12.2022 – Klager påberoper angrerett.    Krav: Klager hevder seg fristilt fra avtale om prisbinding for november og desember  2022 og krever ny avregning i samsvar med underliggende avtalevilkår.    Partenes anførsler:    Klager hevder å ikke være bundet av avtale om prisbinding for november og desember 2022 med grunnlag i angrerettutøvelse. Klager hevder selskapet ikke ga tilstrekkelige opplysninger  om avtalevilkår eller angreretten på tidspunktet for avtaleinngåelsen. Klager krever å bli  avregnet i samsvar med de opprinnelige avtalevilkårene, ettersom hun gikk fra avtalen om prisbinding med grunnlag i angrerettsutøvelsen.    NorgesEnergi AS opprettholder de omtvistede krav med grunnlag i prisbindingsavtalen for november og desember 2022 frem til avtalen ble avsluttet ved klagers leverandørbytte 8. desember 2022. Selskapet viser til at det 30. november 2022 sendte ut informasjon om angreretten til kundene sine, slik at angrefristen senest utløp 14. desember 2022. Når klager ikke påberopte angreretten før 21. desember 2022, er angreretten påberopt for sent.            Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om klagers plikt til å betale krav som bygger på avtalt prisbinding for november og desember 2022. Hovedspørsmålet er om klager har utøvd angreretten i rett tid.      Den omstridte avtalen ble inngått mellom klager og Fortum Strøm AS. Med virkning fra 21. mai 2024 har Fortum Strøm AS fusjonert med NorgesEnergi AS, og sistnevnte er innklaget.    Klager fikk 17.oktober 2022 tilbud om å binde prisen for november og desember 2022 til 569,99 øre/kWh. Det er enighet om at klager aksepterte dette tilbudet samme dag, slik at prisbindingsavtalen ble inngått.     Angreretten må utøves innen utløpet av angrefristen. Etter angrerettloven § 21 første ledd utløper angrefristen ved avtaler om levering av tjenester 14 dager fra avtalen ble inngått. Der den næringsdrivende ikke har oppfylt sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, forlenges likevel angrefristen. Angrefristen utløper i en slik situasjon først 14 dager etter at slike opplysninger er gitt, jf. angrerettloven § 21 fjerde ledd, men likevel senest 12 måneder og 14 dager etter avtaleinngåelsen, jf. tredje ledd i samme bestemmelse. Fristene beregnes i samsvar med lovens § 6, slik at datoen for avtaleinngåelsen ikke skal medregnes, og slik at fristene utløper første påfølgende virkedag dersom fristens siste dag er en helgedag.    NorgesEnergi AS har i saken erkjent at klager ikke fikk opplysninger om angreretten før inngåelsen av prisbindingsavtalen slik hun skulle ha fått etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h. Det er derfor grunnlag for utsatt angrefrist i saken.     Selskapet har vist til at opplysninger om angreretten som selskapet sendt ut i slutten av november, utløste en 14 dagers frist fra dagen etter klager mottok informasjonen, jf. § 21 tredje og fjerde ledd, jf. § 6. Det er selskapet som har bevisbyrden for at opplysningsplikten er korrekt oppfylt, jf. angrerettloven § 7. Selskapet har i saken lagt frem utklipp av e-posten sendt 30.11.2022 som inneholdt informasjon om angrerett og utvidet angrefrist. Nemnda mener at selskapet har bevist at det ved den e-posten oppfylte opplysningsplikten etter § 8 første ledd bokstav h. Dette innebar at angrefristen startet å løpe første virkedag etter at e-posten ble sendt, slik at angrefristen utløp 14. desember 2022.     I denne saken blir det likevel ikke avgjørende at angrefristen for prisbindingsavtalen var utløpt da klager uttrykkelig påberopte angreretten 21.desember 2022. Angreretten utøves ved bruk av angreskjema eller annen utvetydig erklæring om at forbruker ønsker å gå fra avtalen, jf. angrerettloven § 20. Det kreves ikke at angreretten uttrykkelig påberopes. Nemnda mener at klagers leverandørbytte 8. desember 2022 må anses som en gyldig og rettidig utøvelse av angrerett etter angrerettloven. At oppsigelsen gjaldt hele avtalen, mens angrerettsutøvelsen kun kan anses utøvd med sikte på prisbindingsavtalen, utelukker ikke dette.     Nemnda har imidlertid delt seg i to fraksjoner når det gjelder begrunnelsen, og i et flertall og et mindretall når det gjelder rettsvirkningene.    Flertallet – bestående av nemndleder med dobbeltstemme og forbrukerrepresentant Norman – viser til flertallets begrunnelse i sakene 22-1539, 23-35, 23-356 og EKN-2023-06-0053, og mener man vanskelig finner klarere uttrykk for et ønske om å gå fra avtalen enn en oppsigelse. Flertallet bedømmer klagers oppsigelse i denne saken på samme måte som i de nevnte sakene, og mener etter dette at leverandørbyttet 8. desember 2022 må anses som en gyldig erklæring om angrerett etter angrerettloven § 20. Klager befant seg følgelig innenfor den utvidede angrefristen da angreretten ble gjort gjeldende 8. desember 2022.    Klager har derfor krav på tilbakeføring av alle foretatte betalinger under prisbindingsavtalen. Så langt det har funnet sted gjennomfakturering av nettleie, skal tilbakeføringen ikke omfatte den del av betalingene som gjelder nettleien. I den utstrekning et overskudd på strømstøtte har gått til å dekke deler av klagers betaling for levert kraft, har klager krav på å få tilbake også disse beløpene, ettersom det er en del av klagers betaling for levert kraft. Klager har i tillegg krav på forsinkelsesrenter på tilbakebetalingsbeløpet beregnet fra 30 dager etter at angreretterklæringen ble fremsatt, jf. forsinkelsesrenteloven § 2. Flertallet viser til flertallets begrunnelse for denne forståelsen av forsinkelsesrenteplikten i samlevedtak i sak 23-056 m.fl.     Mindretallet – bestående av bransjerepresentantene Hilde og Lima – mener som utgangspunkt at en avslutning av en avtale ikke kan anses som en utøvelse av angrerett, med mindre det foreligger konkrete forhold i saken som tilsier at kunden har ment å angre avtalen da kunden sa opp, se sakene 22-1539 og 23-354. Mindretallet oppfatter at leverandørbyttet i denne saken må bedømmes som en utøvelse av angreretten. Mindretallet viser til den tidsmessige sammenhengen mellom utsendelsen av angrerettopplysningene og oppsigelsen av avtalen. Mindretallet mener derfor at klagers oppsigelse 8. desember 2022 må anses som utøvelse av angreretten, slik at dette skjedde innenfor den utvidete angrefristen.    Mindretallet kan i motsetning til flertallet ikke se at klager har krav på tilbakeføring av foretatte betalinger for strøm som er levert og forbrukt av klager med grunnlag i angrerettsutøvelsen, og viser til mindretallets begrunnelse i samlevedtak i sak 23-011 m.fl. mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023, som dette mindretallet slutter seg til.    Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.    Uttalelsen er avsagt under dissens med hensyn til rettsvirkningen av angrerettsutøvelsen.      VEDTAK     Klager gis medhold.  Oslo, 16. desember 2024  Henrik E. Kolderup, leder  Gustav Norman, Forbrukerrådet  Astrid M. Hilde, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om fakturering av levert kraft bygget på riktig beregnet forbruk. Nemnda fant ingen holdepunkter for at avregningen av forbruk fra nettselskapet var uriktig. Klager ble enstemmig gitt ikke medhold.   Sygnir AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.    Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for og riktigheten av fakturert forbruk.    Regelverk: Standardvilkår for nettleie §§ 5-4 og 6-4.    Historikk:  31.01.2023 – Den bestridte fakturaen utstedes.  09.02.2023 – Klager bestrider fakturaen overfor kraftleverandøren, Lyse Energi AS.    Krav: Klager bestrider betalingsplikt for fakturert forbruk for desember 2022.    Partenes anførsler:    Klager bestrider betalingsplikt for omtvistet faktura på kr 9155,49. Hun anfører at det fakturerte forbruk ikke kan samsvare med faktisk forbruk, ettersom hun var bortreist mellom 15. og 29. desember. Hun hevder videre at forbruket som fakturaen for desember 2022 bygger på er unormalt høyt i forhold til hva som kan forventes.    Sygnir AS , som er klagers nettselskap og som er gjort til motpart i klagesaken, hevder at klager er avregnet korrekt. Selskapet viser til forbruksdata fra klagers måler og hevder at det ikke foreligger feil ved verdiene. Selskapet hevder at forbruket for desember 2022 ikke har vært unormalt høyt sammenlignet med andre terminer. Det viser til at forbruksvolumet er tilnærmet identisk med januar og mars 2023.        Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om faktura for levert kraft i desember 2022 bygger på korrekt forbruk.     Klager bestrider de målerverdiene som er foretatt av klagers AMS-måler, og som er innmeldt i Elhub og som ligger til grunn for faktureringen av klager for levert kraft fra Lyse Energi AS. Klager mener at det må være feil at det i perioden 01.12.2022 til 01.01.2023 ble målt et forbruk på 2512 kWh, når hun var bortreist mellom 15.12.2022 og 29.12.2022.    Klagers nettselskap Sygnir AS, som er gjort til klagemotpart i saken etter standardavtalen § 2-3, har opplyst at det ikke foreligger indikasjoner på feil ved måleverdiene. Sygnir AS har videre vist til at forbruket i desember 2022 ikke fremstår som unormalt sammenlignet med tidligere og etterfølgende terminer.    Slik saken er opplyst for nemnda, kan ikke nemnda se holdepunkter for å trekke i tvil de måleverdiene som ligger til grunn for faktureringen av klager for desember 2022. Nemnda påpeker at det samlede forbruket beror på flere forhold, herunder utetemperatur og eventuelle forbruksdrivende apparater som har stått på kontinuerlig, selv om boligen har vært midlertidig ubebodd. Nemnda påpeker videre at klager etter det opplyste har bebodd huset i halve måneden. Klagers forbruk i desember 2022 fremstår ikke som unormalt høyt for nemnda.    Nemnda konkluderer derfor med at klager plikter å betale det fakturerte forbruket for desember 2022.    Klager gis ikke medhold.    Uttalelsen er enstemmig.      VEDTAK     Klager gis ikke medhold.  Oslo, 16. desember 2024  Henrik E. Kolderup, leder  Gustav Norman, Forbrukerrådet  Astrid M. Hilde, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om klagers betalingsplikt for bruddgebyr. Nemnda kom til at den ikke hadde kompetanse til å behandle klagen, ettersom klager ikke var forbruker.  Saken ble enstemmig avvist.    Fortum Strøm AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.       Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for bruddgebyr.       Regelverk: Nemndsavtalen (2016) pkt. 1.4.       Krav:  Klager bestrider betalingsplikt for bruddgebyret på kr 3000.       Partenes anførsler:       Klager  anfører at avtalen ble inngått i egenskap av å være privat forbruker. Han viser til at det ikke kan være avgjørende at han er oppført på en bedriftsavtale når kraftleveransen har gått til privat husholdningsforbruk. Klager bestrider betalingsplikt for bruddgebyret som ble utstedt i forbindelse med oppsigelse av avtalen. Han anfører at gebyret ikke har avtalemessig grunnlag og at det i alle tilfeller er satt urimelig høyt. Klager viser til at gebyret er uforholdsmessig høyt sammenlignet med den prisgevinsten han ville oppnådd i avtalen.       Fortum Strøm AS  fastholder at klager må anses som næringsdrivende og motsetter seg behandling i nemnda som følge av at klager ikke er privat forbruker. Av klagers saksfremstilling fremgår det at selskapet har vist til vilkåret om bindingstid som grunnlag for bruddgebyret. Selskapet har videre vist til at avtalen var en forvaltningsavtale og ikke en spotavtale.        Nemnda ser slik på saken:       Saken gjelder klage på krav om bruddgebyr ved oppsigelse av kraftleveringsavtale.      Nemnda tar først stilling til om den har kompetanse til å behandle saken.       Klagen ble inngitt til nemnda 26.09.2023, før Elklagenemndas nye vedtekter av 2023 tok til å gjelde. Det er altså nemndsavtalen av 2016 som får anvendelse i saken her. Etter nemndsavtalen (2016) punkt 1.4 behandler Elklagenemnda klager fra forbrukere mot energiselskap. Klager fra næringsdrivende behandles ikke. Det fremgår av nemndsavtalen punkt 1.4 at med ‘forbruker’ menes «fysisk person som ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet». Spørsmålet er etter dette om klager opptrer som forbruker.     Slik saken er opplyst oppfatter nemnda at avtalen er inngått mellom klagers aksjeselskap og Fortum Strøm AS. Et aksjeselskap er et selvstendig rettssubjekt og en juridisk person, i motsetning til en fysisk person. Slik saken står kan ikke nemnda se at det foreligger grunnlag for å foreta en gjennomskjæring av foretaksformen. Nemnda bemerker at klager uansett har opptrådt som representant for sitt foretak i korrespondansen med innklagede, og at saken er ført gjennom foretakets e-postadresse.       Nemnda finner etter dette at klager ikke kan anses som forbruker etter nemndavtalen punkt 1.4. Nemnda har derfor ikke kompetanse til å behandle klagen.      Selv om fristen for avvisning fra sekretariatet etter nemndsavtalen punkt 5.3 er utløpt, mener nemnda at klagen uansett ikke kan tas til realitetsbehandling i en situasjon der nemnda ikke har kompetanse til å behandle klagen. Nemndas konklusjon er derfor at klagen må avvises.         Nemnda viser i denne sammenheng for øvrig til EKN-2023-06-0097, EKN-2023-09-0028 og EKN-2023-08-0001.      Uttalelsen er enstemmig.         VEDTAK       Saken avvises.      Oslo, 15. november 2024      Henrik E. Kolderup, leder   Thomas Iversen, Forbrukerrådet   Astrid M. Hilde, Fornybar Norge    Lars Lima, Fornybar Norge      Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om klagers betalingsplikt for krav i variabelavtale. Nemnda kom under dissens til at det ikke kunne legges til grunn at strømavtale på variabelvilkår ble inngått med bindende virkning i forbindelse med overtakelse av ny bolig. Klager ble gitt medhold under dissens.     Fortum Strøm AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.      Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for krav i variabelavtale.   Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 6 og prisopplysningsforskriften § 22.     Historikk:   18.07.2021 – Klager skriver under på overtakelsesprotokoll. Oppstart av kraftleveranse etter avtale om variabelproduktet «Fortum Stabil», men registrert på feil måler.   11.11.2021 – Leveranse registreres på riktig måler. Klager mottar bestillingsbekreftelse.   14.11.2022 – Partene inngår avtale om spotproduktet «Fortum Marked».     17.11.2022 – Kraftleveranse avsluttes.     Krav:  Klager bestrider betalingsplikt for krav i variabelavtalen og krever ny avregning i samsvar med spotpris.      Partenes anførsler:      Klager  bestrider betalingsplikt for krav etter variabelavtalen og viser til at selskapet ikke har gitt tilstrekkelige opplysninger om vilkårene for avtalen. Klager viser til at han ikke fikk informasjon om avtalens prisvilkår og at han derfor gikk ut fra at avtalen bygget på spotpris. Han peker på at avtale ble inngått i forbindelse med overtakelse av ny bolig og at han ikke fikk opplysninger om avtalen i overtakelsesprotokollen. Klager viser for øvrig til at avtalen først ble registrert på feil målernummer.   Klager mener i alle tilfeller at selskapet har misligholdt plikten til å varsle om prisendringer minst 30 dager før endringene trer i kraft. Klager hevder han heller ikke har blitt varslet om at vilkåret om 30 dagers varsel før endringer ble fraveket.        Fortum Strøm AS  opprettholder betalingskravene. Selskapet hevder klager er bundet av avtalen som følge av at han samtykket til produktet “Stabil” da overtakelsesprotokollen ble underskrevet. Selskapet hevder at det har gitt tilstrekkelige opplysninger om avtalen og at kunden er ansvarlig for å sette seg inn i vilkårene som aksepteres.   Selskapet hevder videre at pris- og vilkårsendringer er korrekt varslet.   Nemnda ser slik på saken:    Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for krav som bygger på variabelavtale. Spørsmålet er om klager i stedet kan kreve å bli avregnet etter spotpris.      Nemnda legger til grunn at klager ved signatur på overtakelsesprotokoll knyttet til overtakelse av bolig ga følgende tilsagn om inngåelse av avtale om strømproduktet «Fortum Stabil»:       « Avlesning strømmålere       Målernummer: xx Målerstand: XX    Kjøper bestiller strøm fra Hafslund Strøm. Produkt Hafslund Strøm Stabil + Grønt valg. »      «Fortum Stabil» er en standard variabelavtale, som har den egenskap at prisen – i motsetning til fastprisavtaler – fluktuerer i takt med kraftmarkedet, men ikke på samme måte som en spotpris. Prissettingen bygger på prognoser for fremtidige kraftpriser, og settes til en fast pris for alle timer i døgnet over en nærmere angitt periode. Endringer i denne prisen måtte på det aktuelle tidspunktet varsles med minst 14 dagers varsel, jf. standard kraftleveringsavtale § 6.      Standard variabel-produkter har en iboende risiko for at prognosene for fremtidig kraftpris kan avvike fra den faktiske markedsutviklingen (spotprisen). Produktet samsvarer heller ikke med den innførte statlige strømstøtteordningen, som baserer seg på faktiske markedspriser (spotpris). Selv om slike variabelavtaler var vanlige før overgangen til utbredt bruk av spotprisavtaler, er det nemndas erfaring at produktet har en iboende prisrisiko som forbrukere ikke nødvendigvis er fullt ut klar over. Høsten 2022 materialiserte denne risikoen seg i standard variabelprodukter hos flere strømleverandører. Prognosene for fremtidige kraftpriser i denne perioden – særlig for oktober 2022 – var høye, mens de faktiske spotprisene viste seg å bli betydelig lavere. Dette resulterte i et avvik mellom spotpris og avtaleprisen. Utformingen av den statlige strømstøtteordningen forsterket dette avviket, ettersom den ga lite støtte til kunder med standard variabel-produkt (siden støttebeløpet beregnes ut fra spotpris).      Slik saken er opplyst, ble variabelproduktet «Fortum Stabil» angitt som et standardprodukt kunden måtte bestille i forbindelse med overtakelse av bolig. Nemnda anser det som utgangspunkt positivt at det i forbindelse med overtakelse av ny bolig legges til rette for at kjøperen kan inngå avtale om levering av strøm, slik at kjøper ikke settes på pliktstrøm hos netteier. Sett i lys av produktets kompleksitet, finner nemnda det likevel kritikkverdig at et standard variabelprodukt benyttes som standard ved boligovertakelse.      Ved vurderingen av hvilken betydning dette skal ha for klagers betalingsplikt, har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall.     Flertallet  – bestående av nemndleder Kolderup (med dobbeltstemme) og forbrukerrepresentant Iversen – mener at klager ikke har fått tilstrekkelig informasjon om realiteten i variabelavtalen og at han derfor ikke har betalingsplikt for de omtvistede krav som bygger på variabelavtalen.      Flertallet fremhever at forbrukeren i forbindelse med overtakelse av ny bolig har et mindre aktivt forhold til valg av avtaleprodukt enn i andre situasjoner, og at forbrukeren ofte vil være i god tro om produktets kompleksitet og særskilte vilkår når det er valgt som standardprodukt i en slik situasjon. Et alminnelig spotprisprodukt vil da være klart bedre egnet som standardprodukt i slike situasjoner. Når klager i denne situasjonen ikke mottar informasjon om de nærmere egenskapene ved den avtalen som han eller hun kan tegne i forbindelse med boligovertakelsen, må denne mangelen på informasjon gå utover strømleverandøren.      Strømleverandøren må i denne sammenheng identifiseres med det meglerapparat som i forbindelse med sine overtakelsesrutiner ikke har lagt til rette for at det gis nærmere informasjon om standardproduktet som kjøper kan tegne. Flertallet viser til nemndas begrunnelse i sak 22-1202.      I en situasjon som den foreliggende, der klager ikke har mottatt informasjon om at standardavtalen er en variabelavtale, og der de nærmere egenskapene ved denne produkttypen ikke er fremhevet, har klager etter flertallets syn krav på å bli stilt som om han inngikk en spotavtale, og at det vil være urimelig å gjøre variabelavtalen gjeldende, jf. avtaleloven § 36.      Flertallet viser i denne sammenheng også til opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav a og bokstav e, som etter flertallets syn klart tilsier at klager skulle ha mottatt klare og forståelige opplysninger om hvordan variabelavtalen fungerte. Klager fikk ikke dette ved avtaleinngåelsen, eller senere etter at det ble klart at feil måler var registrert.       Etter flertallets syn har klager derfor krav på å bli fakturert som om klager sto på en spotavtale i hele avtaletiden. Dette gjelder også i perioden avtalen var registrert på feil måler. Ettersom noe påslag ikke var avtalt, har klager krav på å bli fakturert uten prispåslag på spotprisen.      Flertallet tilføyer at det, i motsetning til mindretallet, ikke kan se at selskapet ga opplysninger i november 2021 som tilsier at spørsmålet om avtaleinngåelsen står i noe annet lys.      Mindretallet  – bestående av bransjerepresentantene Lima og Hilde – deler flertallets syn om at variabelprodukt ikke bør benyttes som standardvalg ved boligovertakelse, men finner at klager likevel ikke kan fristilles for sin betalingsplikt etter avtalen.      Mindretallet oppfatter at situasjonen står i en annen stilling enn i sak 22-1202 med grunnlag i at avtaleinngåelsen i stedet må settes til 11. november 2021 da korrekt måler ble registrert. Mindretallet viser til at det i den forbindelse ble sendt ut informasjon til klager som etter mindretallets syn oppfylte opplysningsplikten og satte klager i stand til å forstå hvilken avtale han var oppført på. Etter dette mener mindretallet at klager hadde det nødvendige grunnlaget for å kunne ta stilling til om avtalen skulle videreføres eller om han ønsket å bytte til spotpris.      Mindretallet finner på denne bakgrunn at klagers betalingsplikt må vurderes forskjellig før og etter 11. november 2021. For perioden frem til denne datoen slutter mindretallet seg til flertallets konklusjon om at klager har krav på å bli avregnet etter spotpris. Etter 11. november 2021 mener mindretallet at klager må være bundet av variabelavtalen, og at det derfor ikke er grunnlag for å sette denne til side etter avtaleloven § 36.      Ettersom disse medlemmer er i mindretall, går de ikke inn på spørsmålet om prisendringer er tilstrekkelig varslet, jf. standard kraftleveringsavtale § 6 og prisopplysningsforskriften § 22.      I samsvar med flertallets syn gis klager medhold.      Uttalelsen er avsagt under dissens.         VEDTAK       Klager gis medhold.      Oslo, 15. november 2024   Henrik E. Kolderup, leder   Thomas Iversen, Forbrukerrådet   Astrid M. Hilde, Fornybar Norge    Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om tilbakebetalingskrav ved angrerettutøvelse. Nemnda kom under noe tvil til at selskapet i en etterfølgende leveringsbekreftelse ikke oppfylte opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h. Klagers angrerett var derfor utøvd i tide, jf, angrerettloven § 21 fjerde ledd. Klager ble gitt medhold under dissens om rettsvirkningene.       Talkmore Strøm AS benyttet Fornybar Norges standardkontrakter så lenge det drev leveranse av kraft.       Saken gjelder uenighet om klagers tilbakebetalingskrav ved angrerettutøvelse.       Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4.       Historikk:    16.06.2022 – Partene inngår avtale.    03.02.2023 – Klager påberoper angreretten.    12.09.2023 – Selskapet opphører som kraftleverandør, kundeporteføljen overført til Vibb AS.       Krav: Klager krever tilbakeført samtlige innbetalinger i avtalen, i alt kr 16 748,70.      Partenes anførsler:       Klager  bestrider å ha betalingsplikt i strømavtalen med grunnlag i angrerettutøvelse. Han hevder å ha hatt utvidet angrefrist som følge av at selskapet misligholdt sin opplysningsplikt etter angrerettloven. Han viser til at angreskjema ikke var vedlagt i informasjonen han mottok ved avtaleinngåelsen. Han krever tilbakeført samtlige innbetalinger i den angrede avtalen.       Talkmore Strøm AS  bestrider klagers tilbakebetalingskrav under henvisning til at opplysningsplikten ble oppfylt ved avtaleinngåelsen. Selskapet viser til at angreskjema ble meddelt sammen med avtalevilkår og opplysninger om angreretten i bekreftelsesmelding på e-post. Selskapet viser videre til at klager samtykket til avtaleinngåelse på SMS. På denne bakgrunn hevder selskapet at angrefristen utløp 14 dager etter avtaleinngåelsen.     Nemnda ser slik på saken:      Saken gjelder spørsmål om angrerett er utøvd i tide, og hvilke rettsvirkninger dette i så fall får.        Nemnda ser først på spørsmålet om saken kan tas til behandling selv om selskapet har opphørt som strømleverandør. Det følger av nemndsavtalen (2016) punkt 1.3 at nemnda behandler «klager som springer ut av avtaler mellom […] kraftleverandør og forbruker om […] levering av elektrisk energi». Videre følger det av nemndsavtalen punkt 1.4 at nemnda behandler klager fra forbrukere «som har et reelt behov for å få avgjort et omtvistet krav» mot en næringsdrivende som kan klages inn for Elklagenemnda. Og endelig følger det av nemndsavtalen punkt 1.5 at «alle selskaper som RME har gitt omsetningskonsesjon etter energiloven og som har forbrukerkunder» skal være tilknyttet Elklagenemnda.      I dette tilfellet hadde Talkmore Strøm AS omsetningskonsesjon da Elklagenemnda mottok klagen, samtidig som klager har et «reelt» behov for å få avgjort klagen mot innklagede. Selv om Talkmore Strøm AS senere har opphørt som strømleverandør og kundeporteføljen er overført til Vibb AS, er dette ikke til hinder for at nemnda tar klagen til realitetsbehandling.      Nemnda ser så på sakens materielle spørsmål.      Klager hevder at angrefristen ikke er løpt ut, og at han rettidig har benyttet angreretten. Selskapet hevder opplysninger om angrerett fremgikk av bestillingsbekreftelsen, og at det ble gitt en henvisning til angrerettskjema, slik at angrefristen begynte å løpe fra avtaleinngåelsen.        Angrerettloven får anvendelse i saken, jf. angrerettloven § 1. Etter angrerettloven § 21 første ledd utløper angrefristen ved avtaler om levering av tjenester 14 dager fra avtalen ble inngått. Der den næringsdrivende ikke har oppfylt sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, forlenges imidlertid angrefristen. Angrefristen utløper da 14 dager etter at slike opplysninger er gitt, jf. angrerettloven § 21 fjerde ledd, men likevel senest 12 måneder og 14 dager fra avtaleinngåelsen, jf. § 21 tredje ledd. Fristberegningen skjer i samsvar med lovens § 6, slik at datoen for avtaleinngåelsen ikke medregnes, og slik at fristen først anses utløpt første påfølgende virkedag der fristen utløper på en helge- eller helligdag.        Det er klart at klager ikke gjorde angreretten gjeldende innen 14 dager fra avtaleinngåelsen. For at klagers angrerett skal være i behold, må det derfor være grunnlag for utvidet frist etter angrerettloven § 21 tredje og fjerde ledd. Dette må i så fall bygge på at Talkmore Strøm AS ikke kan anses å ha oppfylt opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h.          Angrerettloven § 8 første ledd bokstav h – slik den gjaldt ved inngåelsen av denne avtalen – krevde at den næringsdrivende før avtaleinngåelsen «på en klar og forståelig måte» gir forbrukeren opplysninger om at «det foreligger angrerett og standardisert skjema for bruk av angrerett (angreskjema), samt vilkårene, tidsfristene og fremgangsmåtene for å bruke angreretten». Det er den næringsdrivende som har bevisbyrden for at opplysningsplikten er oppfylt, jf. angrerettloven § 7. Formålet er å sette forbrukeren i stand til å forstå og å bruke den angreretten som gjelder i avtalen, se i denne sammenheng blant annet EU-domstolens tolkningsuttalelse i dom 24. februar 2022 i sak C-536/20  Tiketa  avsnitt 42.      Det er klart at Talkmore ikke oppfylte opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h før avtaleinngåelsen. Spørsmålet i saken er om angrefristen på 14 dager ble utløst med grunnlag i de opplysningene som ble gitt i bestillingsbekreftelsen som selskapet sendte samme dag som avtaleinngåelsen. E-posten gjengir en rekke ulike opplysninger, som blant annet oppstartsdato og reklame av selskapets strøm-app. Nedenfor er det lenket til en tjeneste for hyppige stilte spørsmål, før det nederst i e-posten står følgende i en markert tekstboks:      « Dersom du angrer       Du har 14 dagers angrerett fra den dagen avtalen ble inngått. Vil du benytte deg av angreretten kan du fylle ut  dette angreskjemaet  [lenke] og returnere det til oss. Men husk: Hos oss har du uansett ingen bindingstid. »         Ved avgjørelsen av saken har nemnda vært i noe tvil om opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd er oppfylt. Tatt på ordet oppfyller de opplysningene som gis opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h. Det opplyses at det foreligger angrerett, at et angreskjema finnes, hvordan angreretten utøves og fristen for å utøve den. Det er likevel to forhold som tilsier at opplysningsplikten likevel ikke er oppfylt. For det første gir ikke opplysningene noen egentlig forklaring på hva angreretten innebærer, herunder hva rettsvirkningene av at den utøves er. På dette punkt er derfor de opplysningene som gis ikke tilstrekkelig «klare og forståelige» knyttet til at det foreligger angrerett. Videre gjør bekreftelsen bruk av en hyperlenke. Nemnda har tidligere stilt seg kritisk til oppfyllelse av opplysningsplikten via en hyperlenke, siden det da ikke er notoritet for hvilke opplysninger som er gitt eller hvilke dokumenter som er stilt til kundens rådighet, jf. bevisbyrderegelen i § 7 og sak 23-011 m.fl. mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023. Klager har selv påvist for nemnda at lenken på klagetidspunktet var «død». Det er derfor ikke tilstrekkelig godtgjort at klager fikk opplysning i samtid om  hvor  angreskjemaet fantes, noe som ut fra en formålstolkning er en naturlig side ved det å gi opplysning om  at  det finnes.      Nemnda bemerker at angrerettloven § 8 bokstav h ble endret med virkning fra 1. oktober 2023 slik at det nå uttrykkelig fremgår at den næringsdrivende skal gi et standardisert angreskjema. Selv om dette ikke var ordlyden på tidspunktet avtalen ble inngått i 2022, fulgte kravet om overgivelse imidlertid av forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 6 nr. 1 bokstav h, samtidig som en plikt til å overlevere angrerettskjemaet før avtaleinngåelsen i alle tilfeller må utledes av lovens forarbeider, se Prop.64 L (2013–2014, punkt 3.3.11 andre avsnitt, jf. sak 23-056 m.fl.     Det er ingen holdepunkter i saken for at selskapet oppfylte opplysningsplikten på noe senere tidspunkt. Det gjaldt følgelig en utvidet angrerett i henhold til angrerettloven § 21 tredje ledd. Klager har utøvd angreretten mindre enn 12 måneder etter avtaleinngåelsen, og angreretten er derfor utøvd i tide, jf. angrerettloven § 21 fjerde ledd.         Nemnda ser så på rettsvirkningene som angrerettsutøvelsen får i denne saken.          Ved bruk av angreretten bortfaller partenes forpliktelser til å oppfylle avtalen, jf. angrerettloven § 23. Tvistepunktet i denne saken er om klager har krav på å få tilbakeført alle betalinger som hun har foretatt i avtalen i medhold av angrerettloven § 26.          Ved denne vurderingen har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall.          Flertallet  – nemndleder med dobbeltstemme og forbrukerrepresentant Norman – viser til at der angreretten utøves rettidig, og den næringsdrivende ikke har oppfylt opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, følger det av angrerettloven § 26 at forbrukeren ikke har betalingsplikt for strøm som er levert, men ennå ikke betalt, og i tillegg har krav på å få tilbakeført alle betalinger som er foretatt under avtalen. Flertallet viser til EU-domstolens dom 17. mai 2023 i sak C-97/22  DC , samt til flertallsbegrunnelsen i samlevedtak i sak 23-011 m.fl. mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023. Dette flertallet slutter seg til den rettsanvendelsen som fremgår der.           Klager har etter dette krav på tilbakeføring av alle foretatte betalinger under avtalen. I den utstrekning det har funnet sted gjennomfakturering av nettleie, skal imidlertid tilbakeføringen ikke omfatte den del av betalingene som gjelder nettleien. I den utstrekning et overskudd på strømstøtte har gått til å dekke deler av klagers betaling for levert kraft, har klager krav på å få tilbake også disse beløpene, ettersom det er en del av klagers betaling for levert kraft. Klager har i tillegg krav på forsinkelsesrenter på tilbakebetalingsbeløpet beregnet fra 30 dager etter at angreretterklæringen ble fremsatt, jf. forsinkelsesrenteloven § 2. Flertallet viser til flertallets begrunnelse i samlevedtak i sak 23-056 m.fl.          Mindretallet  – bestående av bransjerepresentantene Hilde og Lima – kan ikke se at klager har krav på tilbakeføring av foretatte betalinger for strøm som er levert og forbrukt av klager, og viser til mindretallets begrunnelse i samlevedtak i sak 23-011 m.fl. mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023 som dette mindretallet slutter seg til.     Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.    Uttalelsen er avsagt under dissens når det gjelder rettsvirkninger.    VEDTAK       Klager gis medhold.      Oslo, 15. november 2024   Henrik E. Kolderup, leder   Thomas Iversen, Forbrukerrådet   Astrid M. Hilde, Fornybar Norge    Lars Lima, Fornybar Norge  Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om klagers betalingsplikt for faktura for november og desember 2022. Avtalen var inngått med klagers enkeltmannsforetak og gjaldt kraftleveranse til klagers bolig. Selv om avtalen var en bedriftsavtale inngått med klagers enkeltmannsforetak, kom nemnda derfor til at klager var å anse som forbruker, slik at nemnda hadde kompetanse til å behandle klagen. Nemnda kom til at selskapet ikke hadde fulgt prisvarslingsreglene i standard kraftleveringsavtale. Ettersom nemnda kom til at det ikke var godtgjort at standardavtalen var fraveket, og en slik fravikelse i saken uansett var urimelig etter avtaleloven §§ 36–37, ble klager enstemmig gitt medhold.    Fortum Strøm AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.       Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for faktura for november og desember 2022.       Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 6.       Historikk:    2014 – Partene inngår avtale om variabelproduktet “Trygg Bedrift”.   November 2022 – Klager bytter kraftleverandør etter å ha mottatt faktura for oktober 2022.    03.01.2023 – Klager mottar avregning for november og desember 2022.       Krav:  Klager bestrider betalingsplikt for faktura for november og desember 2022.       Partenes anførsler:       Klager  hevder avtalen ble inngått i hans egenskap av å være forbruker og ikke i næringsvirksomhet, under henvisning til at kraften leveres til hans private husholdning.       Klager hevder at selskapet har misligholdt avtalen ved at det ikke er informert om endringer i vilkår og priser. Han reagerer på at selskapet ikke etter hans forespørsel har fremlagt dokumentasjon på avtalen som ble inngått i 2014. Klager mener selskapet misligholdt opplysningsplikten ved avtaleinngåelsen. Han hevder at han ikke ville inngått avtalen dersom han hadde visst hva den gikk ut på. Klager krever at fakturakravene ettergis eller reduseres.       Fortum Strøm AS  har ikke inngitt andre merknader enn at klager er næringsdrivende. Av klagers saksfremstilling fremgår det at selskapet hevder at det ikke har plikt til å informere kunden om prisene etter avtalen og viser til at informasjonen fremgår på deres nettsider.   Nemnda ser slik på saken:       Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for faktura for november og desember 2022. Spørsmålet er om klager må anses som forbruker, og om selskapet har fulgt reglene for endring av vilkår og priser etter standard kraftleveringsavtale § 6.      Slik saken er opplyst, inngikk partene i 2014 avtale om bedriftsproduktet «Trygg Bedrift». Avtalen ble inngått med klagers enkeltmannsforetak. Klager har fremholdt at kraftleveransene har skjedd til hans private bolig uten tilknytning til noen form for næringsvirksomhet. Fortum Strøm AS har ikke bestridt dette og har heller ikke fremlagt opplysninger som av andre grunner tilsier at klager inngikk avtalen til bruk i næringsvirksomhet.    For at nemnda skal ha kompetanse til å behandle saken, må klager være forbruker, jf. nemndsavtalen (2016) punkt 1.4. Med forbruker menes en fysisk person som ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet. Denne forbrukedefinisjonen samsvarer med den generelle forbrukerdefinisjonen i norsk og europeisk forbrukerlovgivning. Nemnda finner det klart at avtalen er inngått med klager som forbruker. Et enkeltmannsforetak oppfyller kravet til en fysisk person, og avtalen er inngått til klagers personlige formål.      Utover å begrunne at nemnda har kompetanse til å behandle klagesaken, innebærer dette at klager rettslig sett skal behandles som en forbruker knyttet til de spørsmål saken reiser.      Saken reiser spørsmål om selskapets plikt til å varsle fastpriser for de omstridte fakturaperiodene. Selskapet har overfor klager hevdet at det ikke plikter aktivt å varsle klager om prisendringer, og at det er tilstrekkelig at prisene legges ut på selskapets hjemmesider.      Etter standard kraftleveringsavtale § 6 kan selskapet gjøre endringer i pris og øvrige vilkår, men disse må – med unntak for prisendringer knyttet til løpende spotpris – varsles kunden direkte, og endringen kan først tre i kraft 14 dager etter at direkte varsel er sendt kunden.       Standard kraftleveringsavtale kan etter § 1-2 som utgangspunkt fravikes, så sant dette ikke strider mot ufravikelig lovgivning. Med virkning fra 1. november 2022 fastsatte prisopplysningsforskriften ufravikelige krav om at prisendring overfor forbrukere må varsles direkte. Slik nemnda oppfatter det, trådte forskriften § 22 likevel i kraft etter endringene som denne saken gjelder. Nemnda mener likevel at selskapet i denne saken ikke kan høres med at standard kraftleveringsavtale § 6 er fraveket. Selskapet har ikke fremlagt avtaledokumentasjon som underbygger dette, samtidig som nemnda mener en slik fravikelse i alle tilfeller i denne saken ville fremstått som urimelig, jf. avtaleloven §§ 36 og 37.      Når standardavtalens varslingsregler ikke er fulgt, får prisendringene ikke virkning for klager. Klager har derfor krav på å bli avregnet etter den prisen som senest er akseptert. Det foreligger i denne saken ikke dokumentasjon for hva denne prisen er. Nemnda mener derfor at klager for november og desember 2022 skal avregnes etter spotprisvilkår uten påslag.   Nemnda bemerker at det er kritikkverdig at selskaper selger inn bedriftsavtaler til forbrukere, se også blant annet EKN-2023-09-0028, selv om det i denne saken ikke får betydning for klagerens rettsstilling. Nemnda påpeker dessuten at selskapet ifølge klager har truet klager med bruddgebyr for å forhindre at klager avslutter avtaleforholdet. Saken er imidlertid ikke tilstrekkelig opplyst til at nemnda kan ta stilling til rimeligheten av disse sidene ved saken.      Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.      Uttalelsen er enstemmig.         VEDTAK       Klager gis medhold.      Oslo, 15. november 2024      Henrik E. Kolderup, leder   Thomas Iversen, Forbrukerrådet   Astrid M. Hilde, Fornybar Norge    Lars Lima, Fornybar Norge      Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om klagers tilbakebetalingskrav ved angrerettutøvelse. Selskapet godtgjorde ikke at det hadde oppfylt sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, slik at klager hadde utvidet angrefrist etter angrerettloven § 21 tredje ledd. Angreretten ble ansett utøvd innenfor den utvidete angrefristen. Nemnda kunne heller ikke se at oppstart av leveransen før utløpet av angrefristen fikk betydning for klagers rettigheter etter angrerettloven, ettersom klager ikke «uttrykkelig» hadde bedt om dette. Klager ble gitt medhold under dissens om rettsvirkningene. Selskapet hadde senere overdratt kontrakten til et annet selskap uten å innhente klagers uttrykkelige samtykke. Uten at det var av betydning for saken, viste nemnda til at slik overdragelse som utgangspunkt var uten rettsvirkning for kunden, og dessuten var i strid med standard kraftleveringsavtale § 6.        Elekt AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.     Saken gjelder uenighet om klagers tilbakebetalingskrav ved angrerettutøvelse.       Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4.       Historikk:    30.05.2022 – Partene inngår avtale. Klager mottar velkomstbrev på e-post.    08.06.2022 – Klager mottar oppstartsbekreftelse på e-post.    06.02.2023 – Klager påberoper angrerett og fremsetter krav om tilbakebetaling.   01.04.2023 – Selskapet overfører klager til en annen kraftleverandør.       Krav:  Klager krever tilbakeført samtlige innbetalinger i den angrede avtalen. Klager bestrider dessuten selskapets senere overføring av kundeforholdet til en annen kraftleverandør.       Partenes anførsler:       Klager  hevder han hadde utvidet angrefrist som følge av at selskapet misligholdt sin opplysningsplikt etter angrerettloven. Han viser til at han ikke mottok angreskjema på varig medium i forbindelse med avtaleinngåelsen. Han hevder at han på bakgrunn av rettidig angrerettutøvelse er fritatt fra alle forpliktelser etter avtalen, og har krav på fullstendig tilbakebetaling i restitusjonsoppgjøret.       Klager viser videre til at selskapet senere overførte ham til en annen kraftleverandør uten hans samtykke. Klager bestrider også betalingsplikt for leveringspliktig strøm.       Elekt AS  bestrider klagers tilbakebetalingskrav på flere grunnlag. Selskapet mener klager ikke har hatt krav på utvidet angrefrist som følge av at selskapet oppfylte sin opplysningsplikt på avtaletidspunktet, slik at angreretten er utøvd for sent. Selskapet viser til at loven ikke stiller krav til hvilket format angreskjema må meddeles i, og selskapet hevder det er tilstrekkelig å meddele opplysningene gjennom hyperlenke. Selskapet viser til at angrefristen senest begynte å løpe 30. mai 2022 da klager mottok bestillingsbekreftelsen.       Selskapet hevder det i alle tilfeller ikke plikter til å tilbakeføre alle innbetalinger i avtalen. Ingen av unntakene i § 26 annet ledd får anvendelse som følge av at opplysningsplikten i § 8 er oppfylt, og klager har uttrykkelig bedt om førtidig oppstart etter § 19.         Nemnda ser slik på saken:       Saken reiser spørsmål om klager har utøvd angrerett i tide, rettsvirkningene av angrerettsutøvelsen, samt gyldigheten av avtaleoverføring.      Slik saken er opplyst inngikk klager 30. mai 2022 avtale om levering av kraft med Elekt AS. Han mottok samme dag velkomstbrev på e-post, og mottok 8. juni 2022 oppstartsbekreftelse på e-post. Klager gjorde 6. februar 2023 angreretten gjeldende og krevde tilbakeføring av alle foretatte betalinger under avtalen. Etter at selskapet ikke tok angrerettskravet til følge, ble klager senere overført til en annen kraftleverandør uten samtykke, den 1. april 2023.       Angrerettloven får anvendelse i saken, jf. angrerettloven § 1. Etter angrerettloven § 21 første ledd utløper fristen for å utøve angreretten (angrefristen) 14 dager fra avtalen ble inngått ved avtaler om levering av tjenester. Der den næringsdrivende ikke har oppfylt opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, forlenges angrefristen til 14 dager etter at slike opplysninger er gitt, jf. angrerettloven § 21 fjerde ledd. Angrefristen utløper likevel senest 12 måneder og 14 dager etter avtaleinngåelsen, jf. § 21 tredje ledd. Fristberegningen skjer i samsvar med lovens § 6, slik at datoen for avtaleinngåelsen ikke medregnes, og slik at fristen først anses utløpt første påfølgende virkedag der fristen utløper på en helge- eller helligdag.        Det er klart at klager ikke gjorde angreretten gjeldende innen 14 dager fra avtaleinngåelsen. For at klagers angrerett skal være i behold, må det derfor være grunnlag for utvidet frist etter angrerettloven § 21 tredje og fjerde ledd.        Nemnda kan ikke se at selskapet har sannsynliggjort at opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h er oppfylt. Selskapet har tvilsrisikoen på dette punkt, jf. angrerettloven § 7. Verken informasjonen som ble gitt i forbindelse med avtaleinngåelsen eller opplysningene i velkomstbrevet, fremstår etter nemndas syn som tilstrekkelig klare og forståelige til å oppfylle lovens krav. I tillegg er det ikke fremlagt dokumentasjon for hvilken informasjon hyperlenken faktisk førte til ved avtaleinngåelsen, jf. angrerettloven § 7. Nemnda viser til sitt syn i samlevedtak i sak 23-011 m.fl. mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023, hvor det er lagt til grunn at bruk av hyperlenker i seg selv ikke er tilstrekkelig til å oppfylle opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h.       På denne bakgrunn finner nemnda at vilkårene for utvidet angrefrist er oppfylt, og at klager utøvde angreretten innenfor den utvidede fristen etter angrerettloven § 21 tredje ledd.      Selskapet har gjort gjeldende at klager skal ha samtykket til førtidig oppstart, jf. angrerettloven § 19, med den følge at retten til tilbakebetaling av denne grunn skal være bortfalt, jf. angrerettloven § 26 første ledd. Nemnda kan imidlertid ikke se at man i denne saken står i en situasjon der klager skal ha bedt om førtidig oppstart slik at dette får selvstendig rettsvirkning for klagers rettigheter etter angrerettloven. Etter angrerettloven § 19 slik den også lød da avtalen ble inngått, og etter angrerettloven § 22 bokstav c og § 26 første ledd, må forbrukeren «uttrykkelig» be om at leveransen starter før utløpet av angrefristen. I denne saken foreligger det ikke tilstrekkelige holdepunkter for at klager har fremsatt en slik uttrykkelig anmodning. Det eneste som fremgår er at klager samtykket til en oppstartsdato, noe som ikke er tilstrekkelig til å oppfylle lovens krav om uttrykkelig anmodning.        Nemnda ser så på rettsvirkningene som angrerettsutøvelsen får i saken.        Ved bruk av angreretten bortfaller partenes forpliktelser til å oppfylle avtalen, jf. angrerettloven § 23. Dette innebærer at klager i alle tilfeller kunne gå fra avtaleforholdet fra utøvelsen av angreretten. Tvistepunktet i denne saken er om klager i tillegg har krav på å få tilbakeført alle betalinger som han har foretatt i avtalen i medhold av angrerettloven § 26.         Ved denne vurderingen har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall.       Flertallet  – nemndleder med dobbeltstemme og forbrukerrepresentant Iversen – viser til at der angreretten utøves rettidig, og den næringsdrivende ikke har oppfylt opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, følger det av angrerettloven § 26 første og andre ledd at forbrukeren ikke har betalingsplikt for strøm som er levert, men ennå ikke betalt, og i tillegg har krav på å få tilbakeført alle betalinger som er foretatt under avtalen. Flertallet viser til EU-domstolens dom 17. mai 2023 i sak C-97/22  DC , samt til flertallsbegrunnelsen i samlevedtak i sak 23-011 m.fl. mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023. Dette flertallet slutter seg til den rettsanvendelsen som fremgår der.         Klager har etter dette krav på tilbakeføring av alle foretatte betalinger under avtalen. Så langt det har funnet sted gjennomfakturering av nettleie, skal tilbakeføringen ikke omfatte den del av betalingene som gjelder nettleien. Dersom et overskudd på strømstøtte har gått til å dekke deler av klagers betaling for levert kraft, har klager likevel krav på å få tilbake disse beløpene, ettersom det er en del av klagers betaling for levert kraft.   Klager har i tillegg krav på forsinkelsesrenter på tilbakebetalingsbeløpet fra 30 dager etter at angreretterklæringen ble fremsatt, jf. forsinkelsesrenteloven § 2. Flertallet viser til flertallets begrunnelse for denne forståelsen av forsinkelsesrenteplikten i samlevedtak i sak 23-056 m.fl.          Mindretallet  – bestående av bransjerepresentantene Hilde og Lima – kan ikke se at klager har krav på tilbakeføring av foretatte betalinger for strøm som er levert og forbrukt av klager, og viser til mindretallets begrunnelse i samlevedtak i sak 23-011 m.fl. mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023 som dette mindretallet slutter seg til.        Ettersom klager var ubundet av avtalen fra utøvelsen av angreretten, er det uten betydning for løsningen av saken å ta stilling til den senere overføringen av klagers kundeforhold til en annen kraftleverandør, Vibb AS. En samlet nemnd bemerker likevel at utgangspunktet i norsk kontraktsrett er at en kontraktspart ikke gyldig kan overføre et kontraktsforhold til en ny kontraktspart uten motpartens uttrykkelige samtykke. Når slikt samtykke ikke foreligger, er derfor ikke kontraktsforpliktelsen overført, og motparten kan fastholde kontrakten overfor sin opprinnelige kontraktspart. Hvorvidt det måtte være vanlig å overdra kontraktsporteføljer uten å innhente uttrykkelig samtykke fra hver enkelt kunde, er i denne sammenheng ikke avgjørende. Nemnda viser for øvrig til standard kraftleveringsavtale § 6 fjerde ledd. Bytte av kontraktspart vil som utgangspunkt være en «vesentlig» avtaleendring.      De krav Vibb AS derfor har fremsatt overfor klager i forbindelse med avviklingen av det angivelige avtaleforholdet mellom Vibb AS og klager, kan derfor ikke føre frem.      Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.      Uttalelsen er avsagt under dissens når det gjelder rettsvirkninger.        VEDTAK       Klager gis medhold.      Oslo, 15. november 2024      Henrik E. Kolderup, leder   Thomas Iversen, Forbrukerrådet   Astrid M. Hilde, Fornybar Norge    Lars Lima, Fornybar Norge      Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om klagers tilbakebetalingskrav ved angrerettutøvelse. Selskapet godtgjorde ikke at det hadde oppfylt sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, slik at klager hadde utvidet angrefrist etter angrerettloven § 21 tredje ledd. Ettersom angrefristen utløp som utgangspunkt på en lørdag, ble utløpsdatoen etter § 6 forskjøvet til første påfølgende virkedag. Angreretten var utøvd på søndagen, og dermed innen denne utsatte fristen. Klager ble gitt medhold under dissens om rettsvirkningene. Selskapet hadde sagt opp fastprisavtalen under henvisning til klagen til Elklagenemnda. Nemnda uttrykte kritikk, men anså ikke spørsmålet som avgjørende for sakens utfall.    Meløy Energi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.       Saken gjelder uenighet om klagers tilbakebetalingskrav ved angrerettutøvelse.       Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3, 1-4 og 5-1.       Historikk:    23.12.2021 – Klager bestiller treårig fastprisavtale.    01.01.2022 – Oppstart av kraftleveranse.    20.10.2022 – Klager mottar tilbud om frikjøp av fastprisavtalen på kr 15 000.    16.12.2022 – Klager takker nei til tilbudet.    08.01.2023 – Klager påberoper angreretten.    10.01.2023 – Klager mottar angreskjema i PDF-format, og sender angreskjema til selskapet.    14.06.2023 – Avtalen avsluttes etter oppsigelse fra selskapet.       Krav:  Klager krever tilbakeført samtlige innbetalte kostnader etter den angrede avtalen.       Partenes anførsler:       Klager  bestrider betalingsplikt for kostnadene ved strømavtalen med grunnlag i angrerettutøvelse. Klager hevder å ha fått en utvidet angrerett som følge av at selskapet misligholdt sin opplysningsplikt etter angrerettloven. Han viser til at han ikke mottok opplysninger om angreretten ved avtaleinngåelsen, og først mottok angreskjema på varig medium den 10. januar 2023 og at det ikke er tilstrekkelig å vise til at angreskjema ligger på selskapets nettsider. Klager krever tilbakeført samtlige kostnader etter den angrede avtalen med grunnlag i at angreretten ble utøvd i rett tid.       Klager viser for øvrig til at selskapet sa opp fastprisavtalen som følge av at han brakte saken inn for Elklagenemnda.       Meløy Energi AS  bestrider klagers tilbakebetalingskrav under henvisning til at angreskjema ble meddelt gjennom hyperlenke ved avtaleinngåelsen. Selskapet hevder at klager uansett ikke kan kreve tilbakeført innbetalinger etter avtalen. Det viser til at han har hatt en svært gunstig pris over lang tid og til at han takket nei til tilbudet om frikjøp.   Nemnda ser slik på saken:       Saken gjelder spørsmål om klager har utøvd angreretten i tide.      Slik saken er opplyst, inngikk klager torsdag 23. desember 2021 en treårig fastprisavtale med oppstart 1. januar 2022 med Meløy Energi AS. Selskapet ga i oktober 2022 alle sine fastpriskunder tilbud om å bli frikjøpt fra avtalen. Klager takket nei til selskapets tilbud om kr 15 000 for å avslutte avtalen, slik at avtalen løp videre etter dette.      Søndag 8. januar 2023 fremsatte klager erklæring om angrerett, og opplyste at han ikke hadde mottatt informasjon eller skjema for angrefrist ved avtaleinngåelsen, og hevdet han hadde krav på tilbakebetaling etter angrerettloven § 26. Selskapet viste til at angreskjema lå på deres nettsider og kunne lastes ned via oppgitt lenke. Selskapet sendte deretter 10. januar 2023 angrerettskjema i PDF-format til klager, som deretter returnerte dette utfylt. Selskapet avslo angrerettsutøvelsen under henvisning til at skjemaet var gjort tilgjengelig via hyperlenke ved avtaleinngåelsen, og at angrefristen derfor var utløpt da angreretten ble gjort gjeldende.      Selskapet avsluttet avtalen mellom partene 14. juni 2023.      Spørsmålet om angreretten ble utøvd innenfor fristene etter angrerettloven, beror på om klager hadde krav på en utvidet frist som følge av at selskapet ikke oppfylte sin opplysningsplikt.      Angrerettloven får anvendelse i saken, jf. angrerettloven § 1. Etter angrerettloven § 21 første ledd utløper fristen for å utøve angreretten (angrefristen) 14 dager fra avtalen ble inngått ved avtaler om levering av tjenester. Der den næringsdrivende ikke har oppfylt opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, forlenges angrefristen til 14 dager etter at slike opplysninger er gitt, jf. angrerettloven § 21 fjerde ledd. Angrefristen utløper likevel senest 12 måneder og 14 dager etter avtaleinngåelsen, jf. § 21 tredje ledd. Fristberegningen skjer i samsvar med lovens § 6, slik at datoen for avtaleinngåelsen ikke medregnes, og slik at fristen først anses utløpt første påfølgende virkedag der fristen utløper på en helge- eller helligdag.      Klager hevder at selskapet ikke oppfylte sin opplysningsplikt etter angrerettloven. Nemnda viser til at selskapet hevder at angreskjema ble meddelt gjennom hyperlenke ved avtaleinngåelsen. Nemnda kan ikke se at selskapet har godtgjort at det oppfylte sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h på en klar og forståelig måte, jf. angrerettloven § 7. En omtale av opplysningene gjennom en hyperlenke på nettsider oppfyller som utgangspunkt ikke dette kravet, jf. blant annet nemndas samlevedtak i sak 23-011 m.fl. mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023.     Når opplysningsplikten ikke er oppfylt, følger det av angrerettloven § 21 tredje og fjerde ledd at angrefristen forlenges til inntil 12 måneder og 14 dager fra avtaleinngåelsen. Nemnda legger til grunn at avtalen ble inngått torsdag 23. desember 2021, og at angrefristen derfor som utgangspunkt utløp lørdag 7. januar 2023. Etter angrerettloven § 6 forlenges fristutløpet i en slik situasjon til første påfølgende virkedag, det vil si mandag 9. januar 2023. Klager fremmet erklæring om angrerett søndag 8. januar 2023. Angreretten er derfor utøvd i tide.      Nemnda ser så på rettsvirkningene som angrerettsutøvelsen får i denne saken.          Ved bruk av angreretten bortfaller partenes forpliktelser til å oppfylle avtalen, jf. angrerettloven § 23. Tvistepunktet i denne saken er om klager har krav på å få tilbakeført alle betalinger som han har foretatt i avtalen i medhold av angrerettloven § 26.         Ved denne vurderingen har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall.          Flertallet  – nemndleder med dobbeltstemme og forbrukerrepresentant Iversen – viser til at der angreretten utøves rettidig, og den næringsdrivende ikke har oppfylt opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, følger det av angrerettloven § 26 at forbrukeren ikke har betalingsplikt for strøm som er levert, men ennå ikke betalt, og i tillegg har krav på å få tilbakeført alle betalinger som er foretatt under avtalen. Flertallet viser til EU-domstolens dom 17. mai 2023 i sak C-97/22  DC , samt til flertallsbegrunnelsen i samlevedtak i sak 23-011 m.fl. mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023. Dette flertallet slutter seg til den rettsanvendelsen som fremgår der.         Klager har etter dette krav på tilbakeføring av alle foretatte betalinger under avtalen. Så langt det har funnet sted gjennomfakturering av nettleie, skal tilbakeføringen ikke omfatte den del av betalingene som gjelder nettleien. Dersom et overskudd på strømstøtte har gått til å dekke deler av klagers betaling for levert kraft, har klager likevel krav på å få tilbake disse beløpene, ettersom det er en del av klagers betaling for levert kraft. Klager har i tillegg krav på forsinkelsesrenter på tilbakebetalingsbeløpet fra 30 dager etter at angreretterklæringen ble fremsatt, jf. forsinkelsesrenteloven § 2. Flertallet viser til flertallets begrunnelse for denne forståelsen av forsinkelsesrenteplikten i samlevedtak i sak 23-056 m.fl.          Mindretallet  – bestående av bransjerepresentantene Hilde og Lima – kan ikke se at klager har krav på tilbakeføring av foretatte betalinger for strøm som er levert og forbrukt av klager, og viser til mindretallets begrunnelse i samlevedtak i sak 23-011 m.fl. mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023 som dette mindretallet slutter seg til.       En samlet nemnd bemerker for øvrig at selskapet synes å ha ment at avtalen løp videre etter at det hadde avslått angreretten som for sent fremsatt. I melding 8. juni 2023 valgte selskapet likevel å si opp avtalen, og skrev følgende til klager:      «Hei! Da du har klaget oss inn for elklagenemda for den fastprisavtalen du har hos oss, ønsker vi nå å avslutte vårt kundeforhold. Du må således velge ny kraftleverandør snarest. Meløy Energi AS».       Oppsigelsen fremstår som en direkte reaksjon på at klager brakte saken inn for nemnda. Å benytte en etablert klageordning er en rettighet for forbrukeren, og bør ikke begrunne en oppsigelse fra en næringsdrivende. I denne sammenhengen utgjør det klart heller ikke rettslig grunnlag for å bringe selskapets fastprisforpliktelse til opphør. Selv om oppsigelsen fra selskapet er uten betydning for sakens utfall, er nemnda kritisk til selskapets fremgangsmåte.      Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.      Uttalelsen er avsagt under dissens når det gjelder rettsvirkninger.            VEDTAK       Klager gis medhold.      Oslo, 15. november 2024      Henrik E. Kolderup, leder   Thomas Iversen, Forbrukerrådet   Astrid M. Hilde, Fornybar Norge    Lars Lima, Fornybar Norge      Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om klagers betalingsplikt for restbeløp knyttet til underbalanse i avtale om «Strømkonto». Nemnda mente at ingen del av underbalansen var foreldet. Nemnda fant ikke grunnlag for å konkludere med at klager var i aktsom god tro om underbalansen. Med grunnlag i underbalansen som var oppstått i produktet, mente nemnda at klager hadde krav på å bli kreditert halvparten av underbalansen på mangelsgrunnlag. Klager ble enstemmig gitt delvis medhold.        NorgesEnergi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.       Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for restbeløp etter avtale om «Strømkonto».       Regelverk: Standard kraftleveringsavtale § 2-2 og foreldelsesloven.      Historikk:   19.03.2015 – Oppstart av kraftleveranse og avtale om tilleggstjenesten «Strømkonto».    20.07.2022 – Klager bytter kraftleverandør.    03.08.2022 – Strømkonto avsluttes.    01.09.2022 – Klager mottar sluttavregning på kr 8245,36.    18.11.2022 – Klager betaler kr 2440.    13.12.2022 – Klager betaler resterende kr 5805,36.       Krav:  Klager krever tilbakebetalt kr 8245,36 med grunnlag i at kravet var foreldet.       Partenes anførsler:       Klager  krever tilbakeført det innbetalte restbeløpet i avtalen om «Strømkonto» med grunnlag i at kravet er foreldet. Klager viser til at bestridt sluttfaktura gjelder forbruk tilbake til 2015, og hevder at den alminnelige foreldelsesfristen på tre år medfører at restbeløpet må ettergis. Klager anfører at selskapet ikke har opplyst om skyldig beløp i den perioden avtalen løp, og viser til at selskapet aldri varslet om at det oppsto en underbalanse på strømkontoen.       NorgesEnergi AS  bestrider klagers tilbakebetalingskrav. Selskapet viser til at klager er skyldig beløpet som følge av at innbetalingene til «Strømkonto» var for lave, og til at klager pliktet å betale det utestående ved avslutningen av kundeforholdet. Selskapet viser til klagers estimerte årlige forbruk på kr 40 176. Selskapet hevder at kravet ikke er foreldet som følge av at det påhviler kunden å følge med på saldoen.                      Nemnda ser slik på saken:       Saken gjelder uenighet om sluttavregning etter tilleggsproduktet «Strømkonto».      Det er ubestridt at partene – i tillegg til selve kraftleveringsavtalen – inngikk avtale om tilleggsproduktet «Strømkonto». Nemnda legger til grunn at dette er en betalingstjeneste som innebærer at kunden forskuddsvis kan innbetale et fast beløp til sin strømkonto, der selskapet angir et minstebeløp og et anbefalt beløp, basert på kundens antatte totale strømforbruk. Ved fakturering for kraftforbruk trekker leverandøren skyldig beløp fra denne betalingstjenesten. Dersom innbetalingene til strømkontoen er lavere enn kostnadene til faktisk forbruk, opparbeides det en gjeld for kunden. Dersom strømleveransen og/eller tilleggsproduktet avsluttes, forfaller den utestående saldoen ved sluttoppgjøret.         Nemnda legger til grunn at sluttfakturaen ble utstedt 1. september 2022. Som vedlegg til sluttfakturaen fulgte en spesifikasjon av inngående og utgående betalinger på strømkontoen som går tilbake til mars 2015. Klager gjør gjeldende at sluttavregningsbeløpet er helt eller delvis foreldet, siden det bygger på transaksjoner tilbake til 2015. Nemnda er ikke enig i det.      Nemnda viser til at klager har foretatt innbetalinger på strømkontoen. Selv om disse ikke har vært tilstrekkelige til å unngå en underbalanse, legger nemnda til grunn at de har medført at akkumulert gjeld og renter fra mer enn tre år tilbake i tid, er nedbetalt, jf. foreldelsesloven § 2 nr. 1 og § 3 første ledd. Nemnda legger etter dette til grunn at ingen del av restbeløpet som sluttoppgjøret gjaldt, var foreldet.      Etter standard kraftleveringsavtale § 2-2 kan kraftleverandøren kreve tilleggsbetaling dersom det har vært feil ved måledata, håndtering av måledata eller ved faktureringen, med mindre kunden var i aktsom god tro. Nemnda har i tidligere saker behandlet betalingstjenester som «Strømkonto» som faktureringsfeil, fordi mangelfull oppfølging av innbetalingsbeløp kan føre til at det oppstår en restgjeld ved opphør av kundeforholdet, jf. bl.a. sak 22-427.      Nemnda legger til grunn at der det oppstår en underbalanse ved en betalingstjeneste som denne, i alle fall av noen betydning, foreligger det en feil hos selskapets fakturering. For at klager skal fritas fra betalingsplikten etter standardavtalen § 2-2, må klager ha vært i aktsom god tro om underbalansen. Det fremgår av dokumentasjonen at klager over tid har innbetalt ulike beløp på tjenesten, men at beløpet det siste året har vært nokså likt hver måned, selv om markedsprisene i perioden var svært økende. Samlet har ikke nemnda grunnlag for å konkludere med at klager var i aktsom god tro om at det oppsto en underbalanse.      Slik saken er opplyst, mener nemnda at selskapet ikke i tilstrekkelig grad har sikret at innbetalingene over tid dekket klagers faktiske strømforbruk. Selskapet har ikke dokumentert at det fortløpende har justert beløpene slik at underbalanse kunne unngås. Nemnda mener at dette utgjør en mangel ved produktet, og at selskapet har et selvstendig ansvar for å tilpasse innbetalingsnivået til faktisk forbruk.   Selv om kunden kan velge å betale enten minstebeløpet eller et anbefalt beløp, må selskapet sørge for at minstebeløpet ikke settes så lavt at det over tid akkumuleres en betydelig underbalanse. Selskapet har både en plikt og en egeninteresse i å justere beløpene underveis, slik at sluttoppgjøret ikke blir urimelig høyt.      Nemnda viser til tidligere vedtak mot NorgesEnergi AS hvor tilleggstjenesten «Strømkonto» er vurdert å ha klare likhetstrekk med tjenesten «Lik Betaling», som nemnda har behandlet flere ganger tidligere. I disse sakene har nemnda funnet at mangelfull oppfølging av innbetalinger – blant annet ved at virksomheten ikke har tilpasset betalingene til forbruket over tid – gir grunnlag for å justere restbeløp, selv om forbruket i seg selv er korrekt beløpt.      I tråd med tidligere praksis, herunder sak 22-427, mener nemnda at manglende justering av innbetalingsbeløp over tid har medvirket til den høye restbalansen. Nemnda finner derfor at en reduksjon av innbetalt restbeløp er en rimelig løsning. På denne bakgrunn mener nemnda at selskapet bør tilbakebetale kr 4 122,68 til klager med tillegg av renter.      Da selskapet for nemnda har opprettholdt krav på kr 8 245,36, gis klager delvis medhold.      Nemndas konklusjon er at klager gis delvis medhold.      Uttalelsen er enstemmig.        VEDTAK    Klager gis delvis medhold.   Henrik E. Kolderup, leder   Thomas Iversen, Forbrukerrådet   Astrid M. Hilde, Fornybar Norge    Lars Lima, Fornybar Norge   Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om hvorvidt det var avtalt prissikring mellom partene i desember 2022. Nemnda la til grunn at selskapets makspris utløp 31. mai 2022 og ikke fikk anvendelse for den omstridte fakturaterminen. Klager ble enstemmig gitt ikke medhold.   Fjordkraft AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.       Saken gjelder uenighet om det var avtalt prissikring mellom partene for desember 2022.      Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 6.       Historikk:    01.11.2019 – Klager overføres til Fjordkraft AS i forbindelse med fusjon. Partene inngår avtale om produktet «Garantikraft».    13.10.2021 – Selskapet hevder å ha varslet om siste gjeldende prissikringsperiode.   31.05.2022 – Pristak på 64,90 øre/kWh utløper.   25.01.2023 – Klager mottar varsel om opphør av avtalen og overføring til spotprisavtale.       Krav:  Klager bestrider faktura for desember 2022 og krever refundert kr 1468,46.       Partenes anførsler:       Klager  bestrider fakturaen for desember 2022 med grunnlag i at han hevder selskapet har misligholdt avtalen. Han mener selskapet ikke overholdt vilkåret om pristak, og hevder at han ikke har betalingsplikt for den del av kravet som han mener han er blitt overfakturert. Han viser til at selskapet ikke varslet om at pristaket ikke skulle gjelde i den aktuelle perioden og til at han ikke hadde annen oppfordring til å oppdage dette.       Klager viser til varsel mottatt på e-post den 25. januar 2023 til støtte for at pristaket skulle gjelde frem til 1. mars 2023.       Fjordkraft AS  opprettholder fakturaen under henvisning til avtalevilkårene. Selskapet står etter vilkårene fritt til å sikre prisen i bestemte perioder, og viser til at det ikke gjaldt en makspris i desember 2022. Det viser til at den siste prissikringsperioden utløp 31. mai 2022.       Selskapet hevder pristaket bare ble fastsatt periodevis og etter behov. Selskapet besluttet å ikke sette pristak høsten 2022 som følge av prissvingningene på markedet. Selskapet hevder at det ikke er forpliktet til å innføre pristak for samme perioder som tidligere år.       Selskapet viser til at klager mottok varsel om avvikling av avtaleproduktet og overføring til spotavtale som følge av at produktet ikke lenger ble vurdert som hensiktsmessig for kundene.   Nemnda ser slik på saken:       Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for forbruk i desember 2022. Spørsmålet er om det gjaldt maksprisgaranti (pristak) i perioden, og hvilke konsekvenser det i så fall skal ha.      Slik saken er opplyst, kom avtalen mellom partene i stand om strømproduktet «Garantikraft» ved overføring til Fjordkraft AS i 2019. Garantikraft er et spotprisbasert produkt der prisen følger utviklingen i kraftmarkedet, men hvor selskapet kan fastsette pristak i enkelte perioder.       Det fremgår av avtalevilkårene for «Garantikraft» at produktet i utgangspunktet følger spotprisen i markedet, men at selskapet i enkelte perioder kan tilby kundene et pristak som skal skjerme kunden mot høye priser. Ettersom det er et pristak og ikke en fastpris, er dette et tilbud som ikke medfører forpliktelser for kundene. Det fremgår videre av vilkårene at pristaket kun gjelder for særskilt angitte tidsrom, vanligvis i vintermånedene, og at det varsles separat for hver periode som selskapet har besluttet å tilby det. Varsling skjer til kundens registrerte e-postadresse eller gjennom andre kanaler som «Min side».      Det følger av dette at pristak ikke er en fast egenskap ved produktet, men et midlertidig tillegg som aktiveres etter selskapets vurdering, og som varsles til kunden.      Det er på det rene at det ble sendt melding om pristak i e-post 13. oktober 2021, hvor det fremgikk at det ble fastsatt et pristak på 64,90 øre/kWh som skulle vare frem til 31.mai 2022.       Det er ikke dokumentert at det ble sendt melding om nytt pristak etter denne perioden, og selskapet har opplyst at det besluttet å ikke innføre nytt pristak høsten 2022. Det er derfor ikke fremkommet opplysninger om at noe pristak skulle gjelde for desember 2022.      Klager har vist til e-post fra Fjordkraft 25.01.2023, og mener den kan forstås som en bekreftelse på at pristaket fortsatt var aktivt. Nemnda er ikke enig i det. Når det i e-posten vises til at «[d]et dessverre ikke [er] mulig å gi deg nytt pristak» viser det at det ikke gjelder noe pristak, og at det ikke vil bli fastsatt noe nytt pristak tilsvarende det som gjaldt til 31. mai året før. Meldingen er å anse som et varsel om en avtaleendring, samtidig som den bekrefter at selskapet anser det som umulig å tilby pristak under gjeldende markedsforhold.      Adgangen til å endre vilkår i strømavtaler er regulert i standard kraftleveringsavtale § 6. Ved vesentlige endringer i avtalen kreves det etter § 6 fjerde ledd uttrykkelig aksept fra kunden. I denne saken er det imidlertid ikke tale om noen endring i eksisterende avtalevilkår så langt gjelder pristaket. Saken gjelder innføring av en særskilt prisgaranti som i henhold til vilkårene var ment å gjelde for kun avgrensede perioder. Særskilt varsel etter § 6 er derfor ikke påkrevd.       Nemnda kan derfor ikke se at det foreligger brudd på verken avtalens innhold eller standardavtalens varslingsbestemmelser. Når det ikke er sendt melding om videreføring etter 31.05.2022, og heller ikke fremlagt annen informasjon som ga klager grunn til å tro pristaket fortsatt var gjeldende, kan det ikke legges til grunn at det forelå pristak i desember 2022.      Nemnda tilføyer for ordens skyld at bestemmelsen i standardavtalen § 5-3 kommer heller ikke til anvendelse, da denne etter sin ordlyd gjelder fastprisavtaler.       Nemndas konklusjon er at klager gis ikke medhold.      Uttalelsen er enstemmig.      VEDTAK       Klager gis ikke medhold.      Oslo, 15. november 2024 Henrik E. Kolderup, leder   Thomas Iversen, Forbrukerrådet   Astrid M. Hilde, Fornybar Norge    Lars Lima, Fornybar Norge      Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om klagers tilbakebetalingskrav ved angrerettutøvelse. Nemnda kom til at innklagedes opplysninger om angreretten ikke var tilstrekkelige til å oppfylle opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h. Angreretten ble ansett utøvd innenfor den utvidete angrefristen etter angrerettloven § 21 tredje ledd. Klager ble gitt medhold under dissens om rettsvirkningene.          Ved e-post av 02.02.2023 ble saken brakt inn for Elklagenemnda. Kraftriket AS innga tilsvar i saken den 17.04.2023. Kraftriket AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.       Saken gjelder uenighet om klagers tilbakebetalingskrav ved angrerettutøvelse.       Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4.       Historikk:    21.01.2022 – Partene inngår avtale. Klager mottar bestillingsbekreftelse.    02.02.2023 – Klager påberoper angrerett og fremsetter krav om tilbakebetaling.      Krav:  Klager krever tilbakeført samtlige innbetalinger i avtalen, beregnet til kr 21 973.       Partenes anførsler:       Klager  bestrider betalingsplikt for kostnadene ved strømavtalen med grunnlag i at angreretten er utøvd. Klager hevder å ha en utvidet angrerett som følge av at selskapet misligholdt sin opplysningsplikt etter angrerettloven. Klager anfører at han ikke på noe tidspunkt mottok opplysninger om angreretten på varig medium. Han viser til at selskapet ikke har dokumentert at opplysningene er gitt på annen måte enn gjennom en hyperlenke i bestillingsbekreftelsen. Klager krever tilbakeført samtlige innbetalinger med grunnlag i rettidig angrerettutøvelse.       Kraftriket AS  bestrider klagers krav og hevder at den utvidede angrefristen ikke får anvendelse ettersom opplysningsplikten etter angrerettloven ble oppfylt ved avtaleinngåelsen. Selskapet viser til at klager ble meddelt angreskjema i PDF-format gjennom hyperlenke og hevder at det oppfyller vilkåret om «varig medium» i angrerettloven.         Nemnda ser slik på saken:       Saken gjelder spørsmål om klager har utøvd angreretten i tide, og om klager har krav på tilbakeføring av innbetalinger i avtalen med grunnlag i angrerettutøvelsen.        Slik saken er opplyst, inngikk klager avtale med Kraftriket AS om levering av kraft den 21. januar 2022. Klager påberopte angreretten den 2.februar 2023.       Det er på det rene at avtalen er undergitt angrerettloven, jf. angrerettloven § 1. Nemnda tar først stilling til om angreretten var i behold på tidspunktet for erklæringen 2. februar 2023.        Angreretten må utøves innen utløpet av angrefristen. Etter angrerettloven § 21 første ledd utløper angrefristen ved avtaler om levering av tjenester 14 dager fra avtalen ble inngått. Der den næringsdrivende ikke har oppfylt sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, forlenges likevel angrefristen. Angrefristen utløper i en slik situasjon først 14 dager etter at slike opplysninger er gitt, jf. angrerettloven § 21 fjerde ledd, men likevel senest 12 måneder og 14 dager etter avtaleinngåelsen, jf. tredje ledd i samme bestemmelse. Fristene beregnes i samsvar med lovens § 6, slik at datoen for avtaleinngåelsen ikke skal medregnes, og slik at fristene utløper første påfølgende virkedag dersom fristens siste dag er en helgedag.       Klageren i denne saken gjorde ikke angreretten gjeldende innen 14 dager fra avtaleinngåelsen. For at klagers angrerett skal være i behold, må det derfor være grunnlag for utvidet frist etter angrerettloven § 21 tredje og fjerde ledd. Dette forutsetter i så fall at selskapet ikke har oppfylt sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h.      Selskapet viser til at klager ble meddelt angreskjema i PDF-format via hyperlenke i bestillingsbekreftelsen, og anfører at dette oppfyller kravet om varig medium.       Nemnda bemerker at vurderingen ikke alene beror på om angrerettskjemaet er vedlagt. Det avgjørende er også om den samlede omtalen av angreretten oppfyller kravene i bestemmelsen.       Det følger av nemndas praksis at der opplysningsplikten søkes oppfylt ved bruk av hyperlenker, gjør det seg gjeldende en iboende usikkerhet om hvilke opplysninger som ble gitt til klageren ved avtaleinngåelsen som må gå utover den næringsdrivende, jf. angrerettloven § 7 og samlevedtak i sak 23-011 m.fl. mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023. Nemnda tilføyer dessuten at det har ingen betydning for vurderingen om dokumentet det lenkes til, er publisert som et pdf-dokument eller i et annet format.      Nemnda kan ikke se at selskapet har sannsynliggjort at det oppfylte sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h. Informasjonen i bestillingsbekreftelsen eller senere kommunikasjon gir ikke tilstrekkelig klar og forståelig omtale av forbrukerens rett til å angre, herunder de vilkår, tidsfrister og fremgangsmåte som gjelder. Det er heller ikke dokumentert at slik informasjon ble gitt på annet tidspunkt på en måte som tilfredsstiller kravene til varig medium. Det fremgår riktignok at det foreligger et angrerettskjema, men omtalen av angreretten er mangelfull og lite informativ. Nemnda legger etter dette til grunn at opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h ikke er oppfylt.       Det er derfor grunnlag for utvidet angrefrist etter angrerettloven § 21 tredje og fjerde ledd. Nemnda konstaterer samtidig at utøvelsen av angrerett 02.02.2023 skjedde mindre enn 12 måneder og 14 dager etter avtaleinngåelsen. Utøvelsen av angreretten har etter dette skjedd innenfor den utvidede angrefristen etter angrerettloven § 21 tredje ledd.       Nemnda ser så på rettsvirkningene som angrerettsutøvelsen får i denne saken.      Ved bruk av angreretten bortfaller partenes forpliktelser til å oppfylle avtalen, jf. angrerettloven § 23. Tvistepunktet i denne saken er om klager har krav på å få tilbakeført alle betalinger som han har foretatt i avtalen i medhold av angrerettloven § 26.      Ved denne vurderingen har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall.       Flertallet  – nemndleder med dobbeltstemme og forbrukerrepresentant Iversen – viser til at der angreretten utøves rettidig, og den næringsdrivende ikke har oppfylt opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, følger det av angrerettloven § 26 at forbrukeren ikke har betalingsplikt for strøm som er levert, men ennå ikke betalt, og i tillegg har krav på å få tilbakeført alle betalinger som er foretatt under avtalen. Flertallet viser til EU-domstolens dom 17. mai 2023 i sak C-97/22  DC , samt til flertallsbegrunnelsen i samlevedtak i sak 23-011 m.fl. mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023.       Klager har etter dette krav på tilbakeføring av alle foretatte betalinger under avtalen. I den utstrekning det har funnet sted gjennomfakturering av nettleie, skal tilbakeføringen ikke omfatte den del av betalingene som gjelder nettleien. I den utstrekning et overskudd på strømstøtte har gått til å dekke deler av klagers betaling for levert kraft, har klager likevel krav på å få tilbake også disse beløpene, ettersom det er en del av klagers betaling for levert kraft.       Klager har i tillegg krav på forsinkelsesrenter på tilbakebetalingsbeløpet beregnet fra 30 dager etter at angreretterklæringen ble fremsatt, jf. forsinkelsesrenteloven § 2. Flertallet viser til flertallets begrunnelse for forsinkelsesrenteplikten i samlevedtak i sak 23-056 m.fl.       Mindretallet  – bestående av bransjerepresentantene Hilde og Lima – kan ikke se at klager har krav på tilbakeføring av foretatte betalinger for strøm som er levert og forbrukt av klager, og viser til mindretallets begrunnelse i samlevedtak i sak 23-011 m.fl. mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023 som dette mindretallet slutter seg til.       Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.      Uttalelsen er avsagt under dissens når det gjelder rettsvirkninger.    VEDTAK       Klager gis medhold.      Oslo, 15. november 2024   Henrik E. Kolderup, leder   Thomas Iversen, Forbrukerrådet   Astrid M. Hilde, Fornybar Norge    Lars Lima, Fornybar Norge     Elklagenemndas vedtak er rådgivende.