Saken gjaldt uenighet om klagers betalingsplikt for krav i variabelavtale. Nemnda kom til at en variabel prisstruktur i en avtale inngått under overtakelse av en fast eiendom var urimelig. Ved avgjørelsen av rettsvirkninger delte nemnda seg i et flertall og et mindretall. Flertallet mente at praksis fra EU-domstolen ikke utelukket at avtalens variable prisstruktur ble erstattet av spotprisvilkår, og at klager hadde krav på å bli avregnet etter slike vilkår, slik klager krevde. Mindretallet mente at rettspraksis fra EU-domstolen var til hinder for en slik løsning, og at rettsvirkningen måtte bli at avtalen ble satt ut av kraft, og at klager fikk tilbakeført sine betalinger. Klager ble gitt medhold. Dissens om rettsvirkningene. NorgesEnergi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt i variabelavtale. Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 6. Historikk:2017 – Partene inngår spotprisavtale. 22.10.2020 – Partene inngår avtale om produktet “Topp 10 Garanti” ved overtakelse av bolig. 23.10.2020 – Klager mottar ordrebekreftelse og velkomstbrev. 16.01.2023 – Partene inngår spotprisavtale. 16.02.2023 – Kraftleveranse opphører. Krav: Klager bestrider betalingsplikt for krav etter variabelavtalen og krever å bli stilt som om hun sto på en spotprisavtale. Partenes anførsler: Klager mener at hun ikke har plikt til å betale fakturaer beregnet etter variabelpris. Hun viser til at avtale ble inngått ved signering av overtakelsesprotokoll, og at hun oppfattet at spotprisavtalen – som ble inngått i 2017 med NorgesEnergi AS – ble videreført. Hun hevder at hun ikke på noe tidspunkt ble informert om avtalevilkårene for variabelavtalen, og hevder hun var i god tro om at hun ble oppført på en spotavtale. Klager mener videre at selskapet har brutt sin varslingsplikt, og at hun som følge av manglende informasjon og prisvarslinger har blitt overfakturert over en lengre periode. Hun viser til at prisvarslinger ikke har kommet tydelig nok frem blant alle e-postene mottatt fra selskapet. Klager krever å få dekket differansen mellom det hun ville betalt i en spotavtale og de faktiske utgiftene fra selskapet, beregnet til kr 20 000. NorgesEnergi AS mener at det har oppfylt sin opplysningsplikt om variabelavtalen. Selskapet viser til at det har fremgått av fakturaer og prisvarsel på e-post at klager har vært oppført på variabelproduktet. Det peker videre på at kunden fra desember 2021 i prisvarslingene ble oppfordret til å bytte til et annet produkt, og at hun har stått fritt til å bytte produkt under hele avtaleforholdet. Selskapet hevder å ha oppfylt sin plikt til å varsle om prisendringer. Det viser til at klager er ansvarlig for å gjøre seg kjent med varslingene når disse mottas på e-post. Nemnda ser slik på saken: Saken gjelder uenighet om plikten til å betale krav i en variabelavtale. Spørsmålet er om klager kan kreve å bli avregnet etter spotpris. Slik saken er opplyst for nemnda, inngikk partene avtale om strøm i forbindelse med overtakelse av fast eiendom. Standard variabel-produkter har den iboende risikoen at de prognosene for fremtidig kraftpris som de bygger på, kan vise seg å avvike fra den faktiske markedsutviklingen for spotprisen. Produktet samsvarer heller ikke med strømstøtteordningen etter strømstønadsloven, som bygger på faktiske markedspriser. Selv om variabelprodukter var vanlig i markedet før overgangen til spotpriser, er det nemndas erfaring at produktet har en iboende risiko som ikke forbrukere nødvendigvis er fullt ut kjent med. Høsten 2022 materialiserte denne risikoen seg i en rekke standard variabel-produkter hos en rekke tilbydere. Prognosen for fremtidig kraftpriser i denne perioden, særlig for oktober 2022, var høye, mens de faktiske spotpriser viste seg å bli lave. Dette medførte et stort avvik mellom spotpris og pris i variabelprodukter. Innretningen av strømstøtten forsterket dette avviket, ettersom den ga lite støtte til kundene som hadde variabelprodukter siden den bygger på markedsprisen i form av spotpriser. Som utgangspunkt ser nemnda det som positivt at det i forbindelse med overtakelse av ny bolig legges til rette for at kjøperen kan inngå avtale om levering av strøm, slik at kjøper ikke settes på pliktstrøm hos netteier. Sett i lys av produktets kompleksitet, mener nemnda det likevel er kritikkverdig at et variabelprodukt benyttes som standard ved boligovertakelse. En forbruker som er i ferd med å overta ny bolig vil regelmessig ha et mindre årvåkent forhold til valg av avtaleprodukt enn i andre situasjoner, og ikke få med seg produktets kompleksitet og særskilte vilkår. Nemnda mener derfor det er i samsvar med god bransjeskikk å tilby et alminnelig spotprisprodukt som standardprodukt i slike situasjoner. Når klager i en slik situasjon ikke mottok informasjon om de nærmere egenskapene ved avtalen hun ble tilbudt å tegne i forbindelse med boligovertakelsen, må mangelen på informasjon gå utover strømleverandøren. Strømleverandøren må i denne sammenheng identifiseres med meglerapparatet som i forbindelse med sine overtakelsesrutiner ikke la til rette for at det gis nærmere informasjon om standardproduktet som kjøper kan tegne. Ved vurderingen av hvilken betydning denne svikten skal ha for klagers betalingsplikt, har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet – nemndleder Kolderup og bransjerepresentanter Hilde og Lima – viser til at i situasjoner som den foreliggende, der klager ikke har fått informasjon om at standardavtalen er en variabelavtale, og der de nærmere egenskapene ved denne produkttypen ikke er fremhevet, har nemnda i tidligere saker konkludert med at klager har krav på å bli stilt som om hun inngikk en spotavtale, og at det vil være urimelig å gjøre variabelvilkårene gjeldende, jf. avtaleloven § 36. Flertallet mener derfor at avtaleforholdet består, men at prismekanismen revideres, i den forstand at variabelmekanismen bortfaller og erstattes av en spotprisstruktur. Flertallet kan ikke slutte seg til mindretallets syn om at avtalen ikke kan bestå uten prisvilkåret. Etter flertallets vurdering gjelder urimeligheten i saken at et bestemt produkt med en variabel prismodell ble anvendt uten at klager mottok tilstrekkelig informasjon om dette. Når prismodellen – dette vilkåret – settes til side, står imidlertid et løpende kraftleveranseforhold igjen. Flertallet anser det som rettslig mulig å opprettholde avtalen med avregning etter spotpris, som uttrykk for den faktiske markedsprisen på levert kraft, uten at dette innebærer en revisjon av avtalen i strid med direktiv 93/13 artikkel 6 nr. 1. Flertallet viser i denne sammenheng til EU-domstolens sak C-618/10 Banco Español de Crédito [2012] ECR avsnitt 63–65. Flertallet er kjent med at EU-domstolen i den samme avgjørelsen i avsnitt 68–69 har lagt vekt på at de preventive forbrukervernhensyn som ligger bak artikkel 7 rådsdirektiv 93/13/EØF av 5. april 1993 om urimelige vilkår i forbrukeravtaler, tilsier at hele kontrakten i et slikt tilfelle settes ut av kraft. Flertallet viser likevel til at EU-domstolen i etterfølgende dommer har vist til at dette hensynet ikke strekker seg lengre enn at det urimelige vilkåret settes ut av kraft i avtalen, og ikke at hele avtalen settes ut av kraft. Flertallet viser til C-488/11 Asbeek Brusse and de Man Garabito [2013] ECR. Et av spørsmålene i saken var om artikkel 6 i direktivet om urimelige avtalevilkår innebar at den nasjonale domstolen måtte sette en økonomisk sanksjonsbestemmelse ut av kraft, fremfor å redusere beløpet forbrukeren måtte betale og for øvrig opprettholde sanksjonsbestemmelsen. Om dette uttalte EU-domstolen i avsnitt 56–60 at det fulgte klart av direktivets artikkel 6 at «the contract concluded between the seller or supplier and the consumer is to continue to bind the parties ‘upon those terms’ if it is capable of continuing in existence ‘without the unfair terms”. EU-domstolen understreket at dette innebar plikt for den nasjonale domstolen til å sette ut av kraft et urimelig avtalevilkår uten at domstolen i stedet kan revidere innholdet i vilkåret. For øvrig skal kontrakten videreføres uten noen annen virkning enn at det urimelige avtalevilkåret settes ut av kraft, så langt dette er mulig etter nasjonal rett. Med grunnlag i dette formulerte EU-domstolen følgende svar til den foreleggende domstolen: It follows that Article 6(1) of the directive cannot be interpreted as allowing the national court, in the case where it establishes that a penalty clause in a contract concluded between a seller or supplier and a consumer is unfair, to reduce the amount of the penalty imposed on the consumer instead of excluding the application of that clause in its entirety with regard to that consumer. Slik flertallet oppfatter dette, innebærer dette at flertallet ikke kan opprettholde den variable prisstrukturen på en måte som innebærer at prisstrukturens urimelighet er borte, men må i stedet sette den urimelige prisstrukturen helt ut av kraft. Derimot mener flertallet – under noe tvil – at dette ikke utelukker at kontrakten i stedet kan opprettholdes med en annen prisstruktur, det vil i denne sammenheng si spotprisvilkår. Flertallet mener derfor at EU-domstolens praksis ikke fratar norske domstoler enhver revisjonsmyndighet etter avtaleloven § 36 i en kontrakt, men at den innebærer at urimelige avtalevilkår skal settes ut av kraft. Etter flertallets syn tas klagen derfor til følge. Mindretallet – forbrukerrepresentant Norman – er enig med flertallet i at klager i den foreliggende boligovertakelsessituasjonen ikke mottok tilstrekkelig informasjon om avtaletypen og prisfastsettelsesmekanismen, og at dette må gå utover strømleverandøren. Uenigheten gjelder hvilke rettsvirkninger dette skal få. Mindretallet ser først på spørsmålet om forbrukeravtaledirektivet, som bl.a. er gjennomført i avtaleloven § 36 og 37 nr. 2 kommer til anvendelse. Forbrukeravtaledirektivet har i artikkel 4 nr. 2 unntak for vilkår som gjelder “definitionen af aftalens hovedgenstand eller overensstemmelsen mellem pris og varer eller mellem tjenesteydelser og betalingen herfor, for saa vidt disse vilkaar er affattet klart og forstaaeligt”. Etter mindretallets syn er det klart at unntaket ikke får anvendelse fordi prisvilkåret ikke en gang er presentert for klager før avtaleinngåelse, og det er dermed ugjennomsiktig. Vilkåret er altså ikke beskrevet klart og forståelig. Når et avtalevilkår anses urimelig etter direktiv 93/13 artikkel 3, følger det av artikkel 6 nr. 1 at vilkåret ikke er bindende for forbrukeren, og at avtalen fortsatt skal være bindende for partene på de samme vilkår, dersom den kan fortsette å gjelde uten de urimelige vilkår. EU-domstolen har presisert at nasjonale instanser ikke kan “reparere” et urimelig vilkår ved å revidere dets innhold, men må utelukke dets anvendelse, og opprettholde kontrakten uten andre endringer enn den som følger av opphevelsen av det urimelige vilkåret, såfremt kontrakten rettslig sett er mulig å opprettholde, jf. C-488/11 (Asbeek Brusse og de Man Garabito) premiss 57. I Karnovs lovkommentar til avtl. § 37 nr. 2 (note 8), skrevet av Hilde Hauge, heter det at bestemmelsen “begrenser den frihet rettsanvender har til å fastsette virkningen av at avtalevilkår er å anse som urimelige ved at utgangspunktet er at avtalevilkåret settes til side mens avtalen for øvrig består. Gjennom praksis fra EU-domstolen er det klargjort at bestemmelsen i utgangspunktet må tas på ordet, se C-618/10 Camino. I saken var det for en kredittavtale avtalt en urimelig høy forsinkelsesrente. EU-domstolen kom til at den nasjonale domstolen ikke hadde adgang til å justere rentesatsen, men at vilkåret måtte tilsidesettes i sin helhet.” Mindretallet viser også til Finn Arnesens artikkel "Valget mellom endring og ugyldighet i forbrukerkontrakter" (Ugyldighet i privatretten: Minnebok for Viggo Hagstrøm s. 49-62) hvor han i avsnitt 2.3.6 skriver at valget av urimelighetsvirkninger ved urimelighet som rammes av direktiv 93/13, er undergitt nærmere betingelser, og at “virkemiddelpaletten er mer begrenset der et avtalevilkår rammes av direktiv 93/13, enn der avtalen rammes av avtaleloven § 36”. Videre skriver han at der “avtalen ikke kan opprettholdes uten det urimelige vilkåret, vil resultatet være at avtalen faller bort, med mindre dette vil ramme forbrukeren”. Spørsmålet blir derfor om avtalen kan bestå uten prisvilkåret. EU-domstolen har understreket at avtalen skal videreføres dersom den kan fortsette å eksistere uten det urimelige vilkåret, og at domstolen i prinsippet ikke har adgang til å endre eller fastsette et nytt vilkår i stedet, se EU-domstolens dom i sak C-618/10 Banco Español de Crédito avsnitt 64–65. I avsnitt 65 sier domstolen at rettsvirkningen må være at “[t]hat contract must continue in existence, in principle, without any amendment other than that resulting from the deletion of the unfair terms, in so far as, in accordance with the rules of domestic law, such continuity of the contract is legally possible". EFTA-domstolen har kommet med tilsvarende uttalelser, bl.a. i sak E-25/13 (premiss 164) og E-13/22 - E-1/23 (premiss 137-139). Mindretallet viser i denne sammenheng til at EU-domstolen har fremhevet at adgang til å revidere urimelige vilkår ville svekke direktivets preventive effekt, fordi den næringsdrivende da i praksis skjermes mot konsekvensene av regelbrudd, jf. C-618/10 Banco Español de Crédito avsnitt 69–70 og EFTA-domstolens dom i sak E-13/22 - E-1/23 avsnitt 138-139. I den foreliggende saken kan avtalen etter mindretallets vurdering ikke bestå uten prisvilkåret, ettersom vilkåret må anses å utgjøre en del av avtalens hovedgjenstand, sml. C-118/17 (Dunai). Når prisvilkåret faller bort, står det ikke igjen et avtalt prisgrunnlag som kan bære kontrakten videre. Flertallets løsning – å stille klager som om hun sto på spotpris – innebærer dermed ikke bare å “slette” det urimelige vilkåret, men å erstatte det med et nytt prisvilkår. En slik revidering av avtalen innebærer etter mindretallets syn at flertallet i realiteten fastsetter et nytt prisvilkår for partene, noe som klart er i strid med praksisen fra både EFTA-domstolen og EU-domstolen. Det vises til at EU-domstolen kun unntaksvis åpner for å erstatte et vilkår som er funnet urimelig, og i så fall kun med en deklaratorisk bestemmelse fra nasjonal rett. Unntaket gjelder kun i saker der slik revidering er nødvendig for å unngå at forbrukeren ellers blir skadelidende om hele avtalen må annulleres, jf. C-80/21 - C82/21, avsnitt 67: “The exceptional possibility of replacing an unfair term which has been annulled with a supplementary national provision is limited to cases in which the removal of that unfair term would oblige the national court to invalidate the contract in question as a whole, thereby exposing the consumer to particularly harmful consequences, so that the latter would be penalised (see, to that effect, judgment of 3 October 2019, Dziubak, C-260/18, EU:C:2019:819, paragraph 48 and the case-law cited” I vår sak medfører det ingen negative konsekvenser for klageren om hele avtalen må annulleres, i og med at klageren da oppnår gratis strøm. Alene av den grunn kommer ikke unntaket til anvendelse. Uansett åpner unntaket kun for at det urimelige vilkåret kan erstattes med en deklaratorisk bestemmelse, ikke et hvilket som helst annet nytt vilkår, slik flertallet synes å gjøre i vår sak. I C-260/18 (Dziubak), avsnitt 61–62, presiserte domstolen at urimelige vilkår ikke kan erstattes “ved anvendelse af almindelige bestemmelser i national ret, der ikke har været genstand for en særlig vurdering fra lovgivers side med henblik på at skabe en balance mellem aftaleparternes samlede rettighederog forpligtelser”. Jenny Klem skriver at uttalelsen “kan forstås som at det kun er adgang til å erstatte urimelige avtalevilkår med bestemmelser med et konkret innhold, utformet med sikte på å utfylle avtaler. Derimot er det ikke mulig å erstatte urimelige avtalevilkår med generelle lovbestemmelser som åpner for å revidere urimelige avtaler. Avtaleloven § 36 må trolig anses som en slik generell bestemmelse, som ikke kan brukes til å erstatte urimelige avtalevilkår”, jf. “Forbrukeravtaledirektivets krav om gjennomsiktige avtalevilkår: En EØS-rettslig blindsone?” (Lov og Rett nr. 4, 2024). Det ovennevnte unntaket som åpner for slik revidering er begrunnet i hensynet til forbrukeren og formålet med direktivet, jf. bl.a. E-13/22 - E-1/23, avsnitt 141-142, men har altså et klart avgrenset anvendelsesområde som ikke treffer vårt tilfelle fordi annullering av avtalen utelukkende har positive konsekvenser for klager. Det er følgelig ikke adgang til å revidere prisvilkåret. Når avtalen ikke kan bestå uten prisvilkåret, og nemnda ikke kan erstatte vilkåret med et annet prisvilkår, er konsekvensen at avtalen faller bort i sin helhet, jf. “Ugyldighet i privatretten: Minnebok for Viggo Hagstrøm s. 49-62" – (MINNE 2016-vh-49), hvor Finn Arnesen skriver følgende: “2.3.5 Hele avtalen tilsidesettes Direktivet er selvfølgelig ikke til hinder for at hele avtalen tilsidesettes. Det er tvert imot løsningen der avtalen ikke kan opprettholdes uten det eller de urimelige vilkår(ene), jf. direktivets art. 6 nr. 1.” Konsekvensen av at avtalen anses ugyldig i sin helhet, er at klager har krav på tilbakebetaling av beløp som den næringsdrivende har mottatt urettmessig på grunnlag av det urimelige vilkåret, jf. C-901/24 (mBank), avsnitt 33 og C-630/23 (AxFina) avsnitt 75, med videre henvisninger til C-520/21 (Bank M), samt E-9/25 avsnitt 50. Videre kan forbrukeren ha krav på forsinkelsesrenter og avsavnsrenter, jf. C-520/21 (Bank M). Når det gjelder rett på avsavnsrenter vises det til en nylig avsagt dom fra EFTA-domstolen, E 9/25 (LGT Bank) avsnitt 50-51, hvor EFTA-domstolen synes å forankre rett til avsavnsrente - på restitusjonskrav pga. ugyldighet - direkte i forbrukeravtaledirektivet artikkel 6. Mindretallet er derfor enig i at klager skal gis medhold, men rettsvirkningen må være at avtalen annulleres i sin helhet, og at selskapet tilbakefører alle innbetalinger foretatt i avtaleperioden. At dette innebærer at klager i praksis har fått gratis strøm i mer enn 1 år er uten betydning for vurderingen ovenfor, sml. C-520/21 (Bank M). I nevnte dom kom EU-domstolen til at forbrukeravtaledirektivet var til hinder for at den næringsdrivende kunne kreve kompensasjon fra forbrukeren utover tilbakebetalingen av lånekapitalen, samtidig som direktivet ikke var til hinder for nasjonale regler som ga forbrukeren rett på avsavnsrenter i tillegg til tilbakebetaling av alle innbetalinger på lånet. Klageren i nevnte dom lå dermed an til å ha krav på det som i praksis utgjør et gratis boliglån i ca. 15 år. De kraftfulle rettsvirkningene av brudd på forbrukeravtaledirektivet er ment å gi direktivet avskrekkende virkning, jf. avsnitt 67 i nevnte dom. Formålet er å sikre at direktivet får effektiv virkning i markedet ved at det gir insentiver for næringsdrivende til å avstå fra å benytte urimelige standardvilkår overfor forbrukere som står i en svakere stilling, jf. avsnitt 77-79 i samme dom. Flertallets konklusjon, som innebærer å erstatte det urimelige vilkåret med et rimelig vilkår, undergraver dette formålet og har ikke tilstrekkelig støtte i verken EFTA- eller EU-domstolens praksis. Nemndas konklusjon er at klager gis medhold. Uttalelsen er avsagt under dissens når det gjelder rettsvirkninger. VEDTAK Klager gis medhold. Oslo, 17. februar 2025 Henrik E. Kolderup, leder Gustav Norman, Forbrukerrådet Astrid M. Hilde, Fornybar Norge Lars Lima, Fornybar Norge Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om målerverdier og beregning av forbruksfordeling. Klager mente det forbruket som måleren viste og som var innmeldt var feil, samt at selskapets beregnede fordeling av forbruk ikke kunne legges til grunn. Nemnda fant det ikke sannsynliggjort at det var feil med måleren, eller at det var urettmessig å stipulere en forbruksfordeling. Klager ble enstemmig gitt ikke medhold. Klepp Energi Nett AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder uenighet om målerverdier og avregning. Regelverk: Standardvilkår for nettleie og tilknytning §§ 5-2, 5-3, 5-4 og 6-4. Historikk: 21.12.2021 – Klager mottar varsel fra netteier om endring i nettleien fra nyttår. 01.01.2022 – Endringer i nettleien trer i kraft. 09.05.2023 – Kontrollmåler installeres. 10.05.2023–01.08.2023 – Selskapet gjennomfører kontrollmåling. Krav: Klager krever ny beregning av omtvistede krav basert på korrekte målerverdier. Partenes anførsler: Klager hevder det foreligger avregningsfeil som følge av at innrapporterte målerverdier ikke er korrekte. Klager viser til at han ikke har hatt AMS-måler, og at netteier ikke har hatt grunnlag for å rapportere inn timesverdier til Elhub. Klager viser til at han har foretatt månedlige avlesninger av forbruket og mener faktureringen ikke samsvarer med hans reelle forbruk. Han peker på at han installerte en privat måler som viste et avvik på 25%. Klager har i ettertid fått installert kommunikasjonsmodul i anlegget. Klager anfører at det påligger netteier å rapportere inn korrekte verdier. Han krever å bli avregnet korrekt og at verdiene fremkommer tydelig i faktureringen. Klepp Energi Nett AS opprettholder sine krav og hevder at klager er avregnet korrekt. Selskapet viser til at det installerte en kontrollmåler som avdekket et avvik på 0,2 %. Selskapet hevder at det ikke foreligger feil ved klagers måler under henvisning til at marginen, som uansett ligger innenfor normalavviket, skyldes plasseringen av kontrollmåleren. Nemnda ser slik på saken: Saken gjelder uenighet om målerverdier og avregning. Spørsmålet er om klager har krav på at målerverdier korrigeres, med den følge at de omtvistede avregningene endres. Slik saken er opplyst har klager ikke hatt AMS-måler med aktiv kommunikasjonsmodul i den perioden som klagen gjelder, og han har foretatt månedlige avlesninger av forbruket. Nemnda tar først stilling til om det er sannsynliggjort feil ved klagers strømmåler. Utgangspunktet etter standard nettleieavtale § 5-4 om «Feil ved måleutstyr» er at nettselskapet kan legge til grunn registrerte målerverdier, med mindre det er godtgjort at måleutstyret har vist mer eller mindre enn det virkelige forbruket, eller ikke har virket. Det påhviler klager å sannsynliggjøre at det foreligger en slik målerfeil. Slik saken er opplyst har nettselskapet gjennomført kontrollmåling av klagers måler, uten at det ble avdekket feil. Kontrollmålingen viste kun et svært begrenset avvik. Nemnda legger avgjørende vekt på resultatet av denne kontrollen. At klager hevder å ha registrert et annet forbruk basert på privat måleutstyr, rokker ikke ved nemndas vurdering på dette punkt. Nemnda finner det etter dette ikke sannsynliggjort at det foreligger feil ved klagers måler. Nemnda ser så på spørsmålet om klager kan kreve ny avregning når det gjelder fordelingen av det innrapporterte forbruket, som følge av at målepunktet ikke har vært timesmålt ved AMS, og at timesverdier er fastsatt ved profilavregning. Nemnda påpeker at målere uten aktiv kommunikasjonsenhet – såkalte profilavregnede målepunkt – ikke kan avleses time for time. I slike tilfeller fastsettes måleverdier ved stipulering, basert på de innsendte målestander og standardiserte forbruksmønstre. Forbruket fordeles over døgnets timer i samsvar med fastsatt standard, jf. avregningsforskriften § 6-3. Denne metoden benyttes nettopp for å muliggjøre korrekt avregning når faktisk timesmåling ikke foreligger. Klager har sendt inn månedlige avlesninger, men slike avlesninger gir kun grunnlag for fastsettelse av samlet forbruk, og dekker ikke den nødvendige timefordelingen. I en slik situasjon må nettselskapet kunne fastsette timesverdier på et standardisert grunnlag. Nemnda kan ikke se at det er godtgjort at fastsettelsen av timesverdier i denne saken er i strid med regelverket eller at den har gitt uriktige forbruksdata. Klager har også vist til at han ønsker at verdiene skal fremkomme tydelig i faktureringen. Nemnda bemerker at dette gjelder krav til informasjon og spesifikasjon, og kan ikke se at dette underbygger at målerverdiene er uriktige eller at avregningen er feil, slik klager hevder. Nemndas konklusjon er at klager gis ikke medhold. Uttalelsen er enstemmig. VEDTAK Klager gis ikke medhold. Oslo, 17. februar 2025 Henrik E. Kolderup, leder Gustav Norman, Forbrukerrådet Astrid M. Hilde, Fornybar Norge Lars Lima, Fornybar Norge Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om klager har betalingsplikt for forbruk som er fakturert etter 16.08.2022. Kraftselskapet hadde overfor dødsboet varslet opphør av avtalen hvis ikke dødsboet bekreftet videreføring av avtalen innen 16. august 2022. Det var ikke gitt slik bekreftelse. Nemnda kom derfor til at klager ikke hadde plikt til å betale for forbrukt kraft til kraftselskapet etter dette tidspunktet. Når det gjaldt gjennomfakturert nettleie, kom nemnda til at klager pliktet å betale dette. Klager ble enstemmig gitt delvis medhold. Fortum Strøm AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for forbruk som er fakturert etter 16. august 2022, som var datoen da selskapet varslet opphør av kraftleveransen. Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 5-4. Historikk: Juni 2022 – Kunde går bort. 02.08.2022 – Selskapet varsler om opphør av avtale 16.08.2022 som følge av bortgangen. 22.09.2022 – Etterlatte starter utleie av avdødes bolig, strømavtale opprettes av leietaker. 28.11.2022 – Selskapets leveranse avsluttes ved leverandørbytte, byttet reverseres. 12.01.2023 – Selskapets leveranse avsluttes endelig. Krav: Klager bestrider betalingsplikt for fakturaer utstedt etter 16.08.2022. Partenes anførsler:Klager – som er etterlatt av den avdøde kunden og forvalter av dødsboet – bestrider betalingsplikt for krav som har oppstått etter varslet opphørsdato. Klager viser til at hun fikk varsel om at avtalen ville opphøre som følge av kundens bortgang per 16. august 2022, og at hun gikk ut fra at opphøret ble gjennomført som varslet. Hun peker på at selskapet ikke har forholdt seg til denne opphørsdatoen og at det har utstedt nye betalingskrav til dødsboet helt frem til avtalen ble endelig avsluttet i januar 2023. Klager reagerer videre på at de omtvistede krav forsøkes tvangsinndrevet. Fortum Strøm AS opprettholder kravene og anfører at avtaleforholdet ikke ble avsluttet før 12.01.2023, siden det ikke ble fremsatt en formell oppsigelse på et tidligere tidspunkt. Selskapet viser til at det mottok en adresseendring etter at varsel om avtaleopphør ble sendt 02.08.2022, og at avtalen dermed likevel fortsatte. Selskapet viser videre til at det ble meldt inn ny kunde på anlegget av en annen kraftleverandør 28.11.2022, men at dette ble reversert. Selskapet understreker at klager ikke tok kontakt før inkassotvist oppsto i januar 2023. Selskapet fastholder at dødsboet har betalingsplikt for forbrukt strøm og nettleie i perioden. Nemnda ser slik på saken: Saken gjelder uenighet om klager har plikt til å betale for forbrukt kraft etter 16. august 2022. Slik saken er opplyst, gikk selskapets kunde bort i juni 2022. Selskapet sendte 2. august 2022 varsel om at kraftleveringsavtalen ville opphøre 16. august 2022, med mindre noen meldte seg som ny kunde. Nemnda legger til grunn som ubestridt at varselet hadde slik ordlyd: «Vi er gjort kjent med av kunde [avdøde kunde] er død. [..] Hvis gjenlevende ektefelle eller andre pårørende ønsker å fortsette avtalen, vil vi gjerne få dette bekreftet så snart som mulig, og innen 16.08.22. [..] Mottar vi ingen tilbakemelding innen fristen, blir strømavtalen avsluttet.» Slik nemnda forstår klager, bestrides det ikke at man har betalingsplikt for kraft levert frem til 16. august 2022. Tvistepunktet er derfor klagers betalingsplikt for kraft forbrukt etter dette. Nemnda påpeker innledningsvis at mens nettleieavtaler kan anses inngått der kunden faktisk forbruker strøm, jf. standard nettleieavtale § 2 tredje ledd, gjelder det ikke noen slik regel for kraftleveringsavtaler, jf. standard kraftleveringsavtale punkt 1.3. Det er uomstridt at klager ikke ga noen uttrykkelig bekreftelse til selskapet som det etterspurte i varselet. Selskapet har imidlertid gjort gjeldende at leveransen likevel fortsatte fordi det ble registrert en adresseendring. De nærmere omstendighetene rundt adresseendringen er uklare. Slik denne saken ligger an, der selskapet har bedt om en uttrykkelig bekreftelse fra pårørende om at man ønsker å fortsette avtalen, kan nemnda ikke se at en slik adresseendring i seg selv er tilstrekkelig til å avbryte eller sette til side det uttrykkelig varslede avtaleopphøret. I varselet var det klart angitt hvilke konkrete handlinger som måtte til for å videreføre avtaleforholdet. Det er på det rene at disse ikke ble gjennomført av klager. Nemnda mener på denne bakgrunn at klager hadde god grunn til å tro at avtalen ble avsluttet 16. august 2022. Etter nemndas syn forelå det etter 16. august 2022 derfor ikke et gyldig avtaleforhold som kan danne grunnlag for selskapets fortsatte fakturering av dødsboet. Selskapet skulle derfor vært utmeldt som kraftleverandør til klager fra dette tidspunktet. Videre leveranse etter dette skulle vært håndtert gjennom ordningen med leveringsplikt fra klagers nettselskap. Hvorvidt dette vil bli etterfakturert, er et forhold mellom klager og klagers nettselskap. Etter det opplyste har selskapet i tillegg gjennomfakturert nettleie. Dødsboet er uansett betalingspliktig for nettleie, ettersom dette følger av forholdet til nettselskapet. Dette er ikke bestridt i saken. Nemnda mener etter en helhetsvurdering at det ikke er grunnlag for å fastsette at selskapets tilbakebetalingsplikt skal omfatte gjennomfakturert nettleie, når denne uansett er gjort opp av kraftselskapet overfor nettselskapet. Dette medfører at klager får delvis medhold. På denne bakgrunn finner nemnda at klager ikke har betalingsplikt for den del av selskapets fakturaer som gjelder kraft som er forbrukt etter 16. august 2022. Så langt klager har betalt for kraftleveranser etter 16. august 2022, har klager krav på tilbakebetaling med tillegg av forsinkelsesrenter fra 30 dager etter at angreretterklæringen ble fremsatt, jf. forsinkelsesrenteloven § 2. Nemndas konklusjon er at klager gis delvis medhold. Uttalelsen er enstemmig. VEDTAK Klager gis delvis medhold. Oslo, 17. februar 2025 Henrik E. Kolderup, leder Gustav Norman, Forbrukerrådet Astrid M. Hilde, Fornybar Norge Lars Lima, Fornybar Norge Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om tilbakebetalingskrav med grunnlag i angrerettutøvelse. Nemnda kom til at det ikke var godtgjort at selskapets opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h var oppfylt før selskapet foretok masseutsendelse av angrerettsopplysninger i desember 2022. Angreretten var derfor utøvd i tide. Flertallet kom til at rettsvirkningene av angrerettsutøvelsen var at klager hadde krav på tilbakeføring av foretatte innbetalinger med tillegg av forsinkelsesrente. Klager ble gitt medhold. Dissens om rettsvirkningene. Sunndal Energi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder uenighet om tilbakebetalingskrav som bygger på angrerett. Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4 og angrerettloven. Historikk: 21.12.2021 – Partene inngår avtale. 09.01.2022 – Oppstart av kraftleveranse. 13.12.2022 – Klager mottar opplysninger om angrerett og angreskjema på e-post. 21.12.2022 – Klager angrer avtalen. 28.12.2022 – Selskapet avviser angreerklæring og krav om tilbakebetaling. Krav: Klager krever å få tilbakeført samtlige innbetalinger i avtaleperioden. Partenes anførsler: Klager hevder han ved avtaleinngåelsen ikke fikk tilstrekkelige opplysninger om angrerett eller angreskjema. Opplysningene om angrerettutøvelse og angreskjema ble først sendt til han 13.12.2022, nesten ett år etter avtaleinngåelsen. Med bakgrunn i de manglende lovpålagte opplysningene om angrerett, krever klager tilbakeført alle sine innbetalinger siden avtalen ble inngått. Han viser til at selskapet har tilbudt ham å gå fra avtalen i bindingstiden uten å måtte betale bruddgebyr. Han har valgt å ikke akseptere dette tilbudet. Sunndal Energi AS bestrider klagers krav om tilbakebetaling og hevder det ga riktige opplysninger ved avtaleinngåelsen. Selskapet hevder at klager, fordi han huket av på at han hadde gjort seg kjent med avtalevilkårene samt angreskjema ved avtaleinngåelsen, ikke hadde angreretten i behold da han fremsatte erklæringen. Den utvidede angreretten får da ikke anvendelse, og det foreligger dermed ikke tilbakebetalingsplikt. Selskapet hevder det foretok en masseutsendelse av angreskjemaer i desember 2022 etter oppfordring fra Forbrukertilsynet. Selskapet har som minnelig løsning tilbudt klager å bryte bindingstiden uten å ilegges bruddgebyr. Dette er en løsning som klager ikke har benyttet seg av. Nemnda ser slik på saken: Saken gjelder spørsmål om angrerett er utøvd i tide, og hvilke rettsvirkninger dette i så fall skal ha.   Slik saken er opplyst, inngikk partene avtale om kraftleveranse 21. desember 2021, med oppstart 9. januar 2022. Selskapet sendte 12. desember 2022 ut informasjon om angrerett. Klager gjorde gjeldende angrerett 21. desember 2022. Angrerettloven får anvendelse i saken, jf. angrerettloven § 1. Uenigheten i saken gjelder særlig når selskapet oppfylte sin lovpålagte opplysningsplikt. Etter angrerettloven § 21 første ledd utløper angrefristen ved avtaler om levering av tjenester 14 dager fra avtalen ble inngått. Der den næringsdrivende ikke har oppfylt sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, forlenges imidlertid angrefristen. Angrefristen utløper da 14 dager etter at slike opplysninger er gitt, jf. angrerettloven § 21 fjerde ledd, men likevel senest 12 måneder og 14 dager fra avtaleinngåelsen, jf. § 21 tredje ledd. Fristberegningen skjer i samsvar med lovens § 6, slik at datoen for avtaleinngåelsen ikke medregnes, og slik at fristen først anses utløpt første påfølgende virkedag der fristen utløper på en helge- eller helligdag.      Det er på det rene at klager ikke gjorde angreretten gjeldende innen 14 dager fra avtalen ble inngått. For at klagers angrerett skal være i behold, må det derfor være grunnlag for utvidet frist etter angrerettloven § 21 tredje og fjerde ledd. Dette må da bygge på at Sunndal Energi AS ikke tidligere har oppfylt opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h.   Angrerettloven § 8 første ledd bokstav h – slik den gjaldt ved inngåelsen av denne avtalen – krevde at den næringsdrivende før avtaleinngåelsen «på en klar og forståelig måte» gir forbrukeren opplysninger om at «det foreligger angrerett og standardisert skjema for bruk av angrerett (angreskjema), samt vilkårene, tidsfristene og fremgangsmåtene for å bruke angreretten». Det er den næringsdrivende som har bevisbyrden for at opplysningsplikten er oppfylt, jf. angrerettloven § 7. Formålet er å sette forbrukeren i stand til å forstå og å bruke den angreretten som gjelder i avtalen, se i denne sammenheng blant annet EU-domstolens tolkningsuttalelse i dom 24. februar 2022 i sak C-536/20 Tiketa avsnitt 42.  Nemnda kan ikke se at selskapet har godtgjort at det oppfylte sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h på en klar og forståelig måte ved avtaleinngåelsen, eller i tiden deretter før utsendelsen 12. desember 2022. Det fremgår av saksopplysningene at avtalevilkårene og opplysninger om angrerett fremgikk av bestillingsskjemaet gjennom hyperlenke, der kunden kunne gjøre seg kjent med de fullstendige vilkårene, og måtte huke av i en avkrysningsrute for at dette var lest. Nemnda har tidligere stilt seg kritisk til oppfyllelse av opplysningsplikten via hyperlenke, siden det da ikke er klarhet om hvilke opplysninger som er gitt eller hvilke dokumenter som er stilt til kundens rådighet, jf. bevisbyrderegelen i § 7 og sak 23-011 m.fl. mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023. Klager har selv hevdet for nemnda at hyperlenken var «død» da klagen ble inngitt. Det er da ikke tilstrekkelig godtgjort at opplysningsplikten er oppfylt, jf. også angrerettloven § 7.   Nemnda bemerker at angrerettloven § 8 bokstav h ble endret med virkning fra 1. oktober 2023 slik at det nå uttrykkelig fremgår at den næringsdrivende skal gi et standardisert angreskjema. Selv om dette ikke var ordlyden da avtalen ble inngått i 2022, fulgte kravet om overgivelse imidlertid av forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 6 nr. 1 bokstav h, samtidig som en plikt til å overlevere angrerettskjemaet før avtaleinngåelsen i alle tilfeller må utledes av lovens forarbeider, se Prop.64 L (2013–2014, punkt 3.3.11 andre avsnitt, jf. sak 23-056 m.fl.   Det er ingen holdepunkter i saken for at selskapet har oppfylt opplysningsplikten på noe senere tidspunkt før 12. desember 2022. Det gjaldt følgelig en utvidet angrerett i henhold til angrerettloven § 21 tredje ledd. Klager utøvde angreretten mindre enn 14 dager fra 12. desember 2022, og dette var samtidig mindre enn 12 måneder etter avtaleinngåelsen. Angreretten er derfor utøvd i tide, jf. angrerettloven § 21 fjerde ledd.       Nemnda ser så på rettsvirkningene som angrerettsutøvelsen får i denne saken.    Ved denne vurderingen har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall.        Flertallet – nemndleder med dobbeltstemme og forbrukerrepresentant Norman – viser til at der angreretten utøves rettidig, og den næringsdrivende ikke har oppfylt opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, følger det av angrerettloven § 26 at forbrukeren ikke har betalingsplikt for strøm som er levert, men ennå ikke betalt: I tillegg har forbruker krav på å få tilbakeført alle betalinger som er foretatt under avtalen. Flertallet viser til EU-domstolens dom 17. mai 2023 i sak C-97/22 DC, samt til flertallsbegrunnelsen i samlevedtak i sak 23-011 m.fl. mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023. Dette flertallet slutter seg til den rettsanvendelsen som fremgår der.         Klager har etter dette krav på tilbakeføring av alle foretatte betalinger under avtalen. I den utstrekning det har funnet sted gjennomfakturering av nettleie, skal imidlertid tilbakeføringen ikke omfatte den del av kundebetalingene som gjelder nettleien. I den utstrekning overskudd på strømstøtte har gått til å dekke deler av klagers betaling for levert kraft, har klager krav på å få tilbake også disse beløpene, ettersom det er en del av klagers betalinger. Klager har i tillegg krav på forsinkelsesrenter på tilbakebetalingsbeløpet beregnet fra 30 dager etter at angreretterklæringen ble fremsatt, jf. forsinkelsesrenteloven § 2. Flertallet viser til flertallets begrunnelse i samlevedtak i sak 23-056 m.fl.    Mindretallet – bestående av bransjerepresentantene Hilde og Lima – kan ikke se at klager har krav på tilbakeføring av foretatte betalinger for strøm som er levert og forbrukt av klager, og viser til mindretallets begrunnelse i samlevedtak i sak 23-011 m.fl. mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023 som dette mindretallet slutter seg til.  Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.  Uttalelsen er avsagt under dissens når det gjelder rettsvirkninger.  VEDTAK Klager gis medhold. Oslo, 17. februar 2025 Henrik E. Kolderup, leder Gustav Norman, Forbrukerrådet Astrid M. Hilde, Fornybar Norge Lars Lima, Fornybar Norge Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om gjennomføringen av avtalt målerbytte. Etter tvist om utskiftning av måler, var det gjort avtale om montering av måler med deaktivert kommunikasjonsmodul med anleggseier. Da måleren skulle monteres, satte beboer seg til motverge, slik at ny måler ikke kunne monteres etter at den gamle var demontert. Anlegget sto derfor uten strøm. Nemnda kom ved vurderingen av saken til at anleggseier og beboer måtte identifiseres, og at vurderingen av selskapets forhold kunne foretas med grunnlag i forbrukerkjøpsloven § 48 a. Nemnda kom til at selskapets unnlatelse av å levere strøm var rettmessig. Klager ble under dissens gitt ikke medhold. Elvia AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder uenighet om målerbytte. Regelverk: Avregningsforskriften § 4-1 og forbrukerkjøpsloven § 48 a. Historikk: 01.02.2024 – Klager mottar oppfordring om målerbytte. 22.02.2024 – Klager mottar ny oppfordring om målerbytte. 07.03.2024 – Klager mottar varsel om stenging med frist for målerbytte 06.05.2024. 22.05.2024 – Strømforsyningen til anlegget stenges. 31.07.2024 –Målerbytte forsøkes gjennomført, installasjon avbrytes. 02.09.2024 – Målerbytte forsøkes gjennomført på nytt, men ingen er hjemme. 19.09.2024 – Målerbytte forsøkes gjennomført på nytt, men ingen er hjemme. 24.09.2024 – Målerbytte forsøkes gjennomført på nytt, men installasjon bestrides. Krav: Klager bestrider målerbytte og krever gjenåpning av strømforsyningen. Partenes anførsler: Klager bestrider at vilkårene for stenging er oppfylt siden det er innvilget fritak for installasjon av AMS-måler. Hun viser til at sønnen er fritatt for installasjon av ny måler ved legeerklæring. Selskapet har bekreftet at fritak også vil gjelde for andre enn anleggseier hvis vedkommende er folkeregistrert på adressen. Klager hevder at installasjon vil medføre betydelige helseproblemer for sønnen under henvisning til legeerklæringen. Klager reagerer på kundebehandlingen og anser det klanderverdig at selskapet ikke har hensyntatt fritaket. Elvia AS mener at vilkårene for stenging er oppfylt med grunnlag i klagers manglende medvirkning til målerbytte. Selskapet viser til at klagers sønn er fritatt for måler med aktiv kommunikasjonsenhet, men at det ikke er innvilget fritak for installasjon av ny strømmåler. Selskapet hevder at det har plikt til å installere nye målere i alle målepunkt. Selskapet hevder det har fulgt prosedyrene for stenging og at klager fikk tilstrekkelig varsel. Selskapet forklarer at det har forståelse for klagers situasjon og ønsker å samarbeide om en løsning for målerbytte, men fastholder at strømmen vil holdes stengt inntil dette er gjort. Nemnda ser slik på saken: Saken gjelder uenighet om gjennomføring av målerbytte. Spørsmålet er om klager kan kreve at selskapet gjenopptar strømforsyningen. Slik saken er opplyst, er det klagers voksne sønn som er bosatt på anleggsadressen. Våren 2024 utstedte selskapet varsel med oppfordring om målerbytte på adressen, med frist for målerbytte 6. mai 2024. Strømforsyningen til anlegget ble stengt 22. mai 2024. Det ble senere inngått avtale mellom klager og selskapet om målerbytte. Den gamle strømmåleren ble 31. juli 2024 tatt ned. Installasjonen denne dagen ble imidlertid avbrutt før ny måler ble installert som følge av inngrep fra klagers sønn. Installasjonen ble forsøkt gjennomført 2., 19. og 24. september 2024, uten at dette lot seg gjøre av samme grunn. Dermed opphørte leveransen til anlegget. Etter energiloven § 3-3 har nettselskapet plikt til å levere energi til alle kunder innenfor det geografiske området som selskapets konsesjon gjelder for. Leveringsplikten innebærer at selskapet skal sørge for at tilknyttede anlegg forsynes i henhold til gjeldende forskriftskrav og i samsvar med avtalen mellom partene. Plikten er imidlertid betinget av at kunden oppfyller sine medvirkningsplikter, herunder å sørge for at anlegget er i en slik teknisk stand at nettselskapet kan levere strøm på forskriftsmessig måte. Det må heller ikke foreligge forhold som gir selskapet rett til å stenge leveransen etter forbrukerkjøpsloven § 48 a. I denne saken er det klager som er formell part i nettleieavtalen, og det var klager som inngikk avtale om målerbytte med selskapet. Slik saken er opplyst står partene i en situasjon der klager har inngått bindende avtale med selskapet om målerbytte, men der klagers sønn – som er bosatt på adressen – har motsatt seg og forhindret at målerbyttet gjennomføres. Selv om saksforholdet skiller seg fra andre saker, mener flertallet at klager som selskapets kunde, og klagers sønn som beboer på anleggsadressen, må identifiseres i denne saken når det gjelder misligholdsvurderingen, på samme måte som en utleier vil identifiseres med sin leietaker opp mot nettleieselskapet i en tilsvarende situasjon. Flertallet mener videre at bedømmelsen av om selskapets forhold er rettmessig, står i samme stilling som i saker der selskapet stenger strømmen. Spørsmålet er derfor om det foreligger forhold på kundesiden som innebærer at selskapet har rett til å stenge leveransen av strøm etter forbrukerkjøpsloven § 48 a første ledd. Ved denne vurderingen har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet – bestående av nemndleder Kolderup og bransjerepresentantene Hilde og Lima – viser til nemndas begrunnelse i sak 2023-0800 som ble avgjort i samme møte som denne saken, der nemnda la til grunn – under henvisning til Borgarting lagmannsretts dom i LB-2021-136295 (Elvia) – at manglende medvirkning til målerbytte utgjør et vesentlig kontraktsbrudd etter forbrukerkjøpsloven § 48 a første ledd første punktum. Flertallet kan ikke se at det foreligger forhold i saken som gir grunnlag for å fravike dette. At det er klagers sønn og ikke klager selv som motarbeider målerbyttet, får ikke betydning her. Som flertallet har vært inne på over, må de identifiseres i denne sammenheng. Det er derfor flertallets syn at kundens manglende medvirkning til nettselskapets forskriftsfestede forpliktelser utgjør et vesentlig brudd på nettleieavtalen. Det som i praksis er en stengning er derfor som utgangspunkt rettmessig med grunnlag i klagers manglende medvirkning til målerbytte. Klager hevder at selskapet ikke har rett til å installere strømmåler med deaktivert kommunikasjonsenhet. Flertallet er ikke enig i at dette kan utledes av unntaket i avregningsforskriften § 4-1 andre ledd bokstav b. Flertallet viser til Elvia-dommen punkt 1.3.1 avslutningsvis: «I tilfeller hvor unntaket i avregningsforskriften får anvendelse, vil Elvia AS ikke ha plikt til å installere en ordinær AMS. Det følger likevel ikke av dette at nettkunden slipper å ha strømmåler. I slike tilfeller må det installeres en annen type måler, f.eks. en måler uten kommunikasjonsenhet, eller treffes andre tiltak som forebygger ulempene.» En ytterligere forutsetning for at selskapets leveringsnektelse er stenging er rettmessig, er at det ikke foreligger omstendigheter som nevnt i forbrukerkjøpsloven § 48 a første ledd, andre punktum bokstav a og b. Flertallet kan ikke se at det foreligger slike forhold i saken. Mindretallet – forbrukerrepresentant Norman – har følgende syn på saken: Slik mindretallet oppfatter det, mener Elvia at klager ikke har medvirket til målerbytte, og at dette utgjør et vesentlig kontraktsbrudd som gir grunnlag for å stenge anlegget. Mindretallet mener det ikke var grunnlag for å stenge anlegget til klager, og viser til at klager har vært samarbeidsvillig, avtalt tid for målerbytte og for øvrig forsøkt å legge forholdene til rette for at målerbyttet skal gå i orden. Til tross for dette har det vært problemer for montøren med å få fullført byttet pga. en tredjepart som bor på adressen. Vedkommende beboer er dokumentert psykisk syk. Selv om det er klagers sønn som bebor det aktuelle huset, er beboer en voksen mann i 40-årene, og ikke et mindreårig barn som klager har noen særlig myndighet over. Mindretallet kan ikke se at det er grunnlag, verken i lovfestede eller ulovfestede identifikasjonsregler, for å identifisere klager med beboeren. Mindretallet finner grunn til å fremheve noen relevante uttalelser fra forarbeidene, jf. NOU 2004:4 s. 135-136: (mindretallets uthevinger) “Vesentlig kontraktsbrudd brukes i alminnelighet som vilkår for heving. Fordi konsekvensene for forbrukeren langt på vei blir den samme ved stenging som ved heving, er det grunn til å benytte en tilsvarende terskel på vilkårsiden. Det kan også være grunn til å se hen til hvordan dette vilkåret brukes i forhold til heving på andre kontraktsområder.” “Ved vurderingen må man ta utgangspunkt i avviket fra kontraktsmessig oppfyllelse og legge vekt både på avvikets karakter og omfang. Vesentlighetskravet innebærer at det må være tale om et markert avvik fra kontraktsmessig oppfyllelse. Det forhold at avtaler om overføring av elektrisk energi har en langvarig karakter, og at det er tale om et nødvendighetsgode, tilsier at terskelen for å stenge bør være forholdsvis høy” “I den avveiningen som må gjennomføres mellom hensyn til nettselskapet og forbrukeren, kan også andre faktorer enn dem som er nevnt være relevante. Disse kan svekke eller styrke det resultat en vurdering bygget på momentene nevnt ovenfor skulle tilsi. Man kan bl.a legge vekt på årsaken til kontraktsbruddet. Dersom det skyldes forhold forbrukeren kan bebreides for, er det mindre betenkelig å tillate stenging enn dersom forbrukeren ikke kan bebreides. Det kan her være av betydning om misligholdet skyldes manglende betalingsevne eller manglende betalingsvilje” Tilsvarende uttalelser er inntatt i Ot.prp.nr.114 (2004–2005) s. 148. Borgarting lagmannsrett uttaler i LB-2021-136295 at forarbeidene gir anvisning på at vesentlighetsvurderingen grunnleggende sett beror på en “bred «totalvurdering»”. Mindretallet er enig dette, og legger til at det også bør ses hen til praksis fra Høyesterett knyttet til heving av kontrakt, hvor vurderingstemaet er om kontraktsparten har rimelig grunn til å si seg løst fra avtalen, jf. første siterte avsnitt fra NOU 2004:4 inntatt ovenfor, samt Rt-2015-321 (premiss 54). Flertallet har uttalt at det ikke er forhold i saken her som gir grunnlag for å fravike begrunnelsen som er gitt i 2023-0800 under henvisning til LB-2021-136295. Mindretallet er klart av motsatt oppfatning, og viser til at LB-2021-136295 gjaldt et forhold der nettkundene aktivt motarbeidet målerbyttet. I den totalvurderingen som skal foretas av om det foreligger vesentlig kontraktsbrudd - herunder om Elvia har rimelig grunn til å si seg løst fra avtalen - vil det klart være et sentralt moment at nettkunden i vår sak, dvs. klager, etter beste evne har forsøkt å medvirke til målerbyttet. I den forbindelse vises det til uttalelsene i forarbeidene som peker på at det har betydning for totalvurdering om forbrukeren kan bebreides eller ikke, herunder om det er utvist manglende vilje eller evne til å betale. I vår sak er det ikke grunnlag for å bebreide klager for manglende vilje til å medvirke til målerbyttet, og det er heller ikke grunnlag for å identifisere beboer med klager. Mindretallet kan ikke se at klageren har vesentlig misligholdt avtalen med Elvia, og det foreligger dermed ikke grunnlag for å stenge anlegget. Anlegget må følgelig gjenåpnes. I samsvar med flertallets syn konkluderer nemnda med at klager ikke kan kreve at strømforsyningen gjenopptas før selskapet gis uhindret anledning til å montere ny måler. Nemnda forutsetter likevel at selskapet tar alle nødvendige skritt for å sørge for at installasjon skjer på en hensynsfull måte og i dialog med klager og hennes sønn, i lys av de spesielle omstendighetene i saken. Nemndas konklusjon er at klager gis ikke medhold. Uttalelsen er avsagt under dissens. VEDTAK Klager gis ikke medhold. Oslo, 20. januar 2025 Henrik E. Kolderup, leder Gustav Norman, Forbrukerrådet Astrid M. Hilde, Fornybar Norge Lars Lima, Fornybar Norge Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om stenging og om opprettholdelse av stenging. Nemnda kom til at det var grunnlag for stenging av anlegget med grunnlag i at kunden ikke hadde medvirket til bytte til måler med deaktivert kommunikasjonsmodul, jf. forbrukerkjøpsloven § 48 a. Nemnda tok videre stilling til om det var rettmessig å opprettholde stengingen gjennom vinteren. Nemnda kom til at forbrukerkjøpsloven § 48 a første ledd andre punktum bokstav a innebar at selskapet pliktet å foreta en løpende vurdering av om vilkårene for stengningen var oppfylt. Klager ble under dissens gitt delvis medhold. Elvia AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder uenighet om vilkårene for å foreta og å opprettholde stenging. Regelverk: Forbrukerkjøpsloven § 48 a og standardvilkår for nettleie og tilknytning §§ 5-1 og 7. Historikk: 12.02.2024 – Selskapet varsler stenging per 15.04.2024 pga manglende målerbytte. 22.05.2024 – Strømforsyningen til anlegget stenges. Krav: Klager bestrider plikt til målerbytte og krever gjenåpning av strømforsyningen. Partenes anførsler: Klager krever at kraftforsyningen gjenopptas ettersom selskapet mangler stengingsgrunnlag. Klager mener det ikke foreligger vesentlig mislighold fra hennes side, siden alle betalinger er overholdt. Klager mener at unntakene i forbrukerkjøpsloven § 48 a uansett er oppfylt og viser til at stenging medfører betydelig fare for liv og helse og tingskade. Hun peker på at stengingen vil medføre skader på boligen hennes. Klager viser til at hun ved legeerklæring er fritatt for måler med kommunikasjonsmodul, og hevder at installasjon av måler med deaktivert kommunikasjonsmodul også vil medføre helseplager. Hun krever å få beholde sin gamle måler. Klager mener at hun på tidspunktet avtalen ble inngått ikke aksepterte installasjon av noen sykdomsfremkallende måler. Klager viser også til at stengingen er i strid med netteiers leveringsplikt. Klager viser også til at stengningen ikke er varslet på riktig måte etter forbrukerkjøpsloven § 48 a. Elvia AS hevder at vilkårene for stenging er oppfylt med grunnlag i klagers manglende medvirkning til målerbytte. Selskapet viser til at klager er fritatt for måler med aktiv kommunikasjonsenhet, men at hun ikke er innvilget fritak for installasjon av ny strømmåler. Selskapet anfører at prosedyrer for stenging er fulgt, og at klager er gitt tilstrekkelig informasjon om konsekvensene av manglende målerbytte. Det fastholder at anlegget ikke vil tilkobles før målerbytte er gjennomført. Nemnda ser slik på saken: Saken gjelder uenighet om stenging. Den reiser dels spørsmål om vilkårene for stenging var oppfylt, dels om det var rettmessig å opprettholde stenging. Var stengningen 22. mai 2024 rettmessig? Nemnda tar først stilling til om det var grunnlag for stengingen som ble foretatt 22. mai 2024. Ved bedømmelsen av dette spørsmålet har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall Flertallet – bestående av nemndleder Kolderup og bransjerepresentantene Hilde og Lima – viser til at utgangspunktet etter forbrukerkjøpsloven § 48 a første ledd er at nettselskapet kan avbryte overføringen av elektrisk energi dersom det foreligger vesentlig kontraktsbrudd fra forbrukerens side, og det ikke foreligger forhold som nevnt i bestemmelsens andre punktum. For at stenging kan skje er det i tillegg et krav at selskapet har fulgt gjeldende prosedyrer for stenging, jf. andre ledd. Ved bedømmelsen av om det forelå et vesentlig kontraktsbrudd etter forbrukerkjøpsloven § 48 a første ledd første punktum, viser flertallet til nemndas begrunnelse i sak 2023-0800 som ble avgjort i samme møte som denne saken, der flertallet la til grunn – under henvisning til Borgarting lagmannsretts dom i LB-2021-136295 (Elvia) – at manglende medvirkning til målerbytte utgjør et vesentlig kontraktsbrudd etter forbrukerkjøpsloven § 48 a første ledd første punktum. Flertallet kan ikke se at det foreligger forhold i saken som gir grunnlag for å fravike dette. Det er derfor flertallets syn at kundens manglende medvirkning til nettselskapets forskriftsfestede forpliktelser utgjør et vesentlig brudd på nettleieavtalen. Stenging er derfor som utgangspunkt rettmessig med grunnlag i klagers manglende medvirkning til målerbytte. Klager hevder at selskapet ikke har rett til å installere strømmåler med deaktivert kommunikasjonsenhet. Flertallet er ikke enig i at dette kan utledes av unntaket i avregningsforskriften § 4-1 andre ledd bokstav b. Flertallet viser til Elvia-dommen punkt 1.3.1 avslutningsvis: «I tilfeller hvor unntaket i avregningsforskriften får anvendelse, vil Elvia AS ikke ha plikt til å installere en ordinær AMS. Det følger likevel ikke av dette at nettkunden slipper å ha strømmåler. I slike tilfeller må det installeres en annen type måler, f.eks. en måler uten kommunikasjonsenhet, eller treffes andre tiltak som forebygger ulempene.» Flertallet mener derfor at klager ikke kan kreve å beholde sin gamle måler. Flertallet bemerker for øvrig at leveringsplikten etter energiloven § 3-3 ikke er til hinder for stengingsretten med grunnlag i forbrukerkjøpsloven § 48 a. Bestemmelsen i forbrukerkjøpsloven må forstås som et lovbestemt unntak fra leveringsplikten. Flertallet mener derfor at stengingen var som utgangspunkt rettmessig med bakgrunn i klagers manglende medvirkning til målerbytte, når selskapet har imøtekommet klager ved å gi fritak for måler med kommunikasjonsenhet. Spørsmålet er så om selskapets stengingsrett likevel er avskåret fordi et av unntakene i forbrukerkjøpsloven § 48 a første ledd bokstav a eller b får anvendelse: «Stenging kan likevel ikke skje hvis det er fare for liv, helse eller betydelig tingskade, eller forbrukeren har innsigelser mot grunnlaget for stengingen, som ikke er åpenbart grunnløse» Flertallet ser først på unntaket i bokstav a knyttet til fare for liv eller helse. Flertallet viser til at unntaket skal forstås snevert, og at det etter forarbeidene «tar sikte på mer akutte situasjoner der forbrukeren eller noen i hans husstand ikke vil tåle at forsyningen av elektrisitet blir stengt», jf. Ot.prp. nr. 114 (2004–2005) s. 148. Terskelen for at unntaket får anvendelse må også ses i lys av at stenging er eneste beføyelse kreditor kan iverksette for å få gjennomført kontrakten. For øvrig er vurderingen er konkret, der et moment vil være hvilke muligheter forbrukeren har til å unngå faren. Og endelig er det virkningene av stengingen, og ikke den underliggende årsaken til stengingen, som skal vurderes. Klager har vist til de helsemessige virkningene hun mener hun vil utsettes for dersom hun får måler med kommunikasjonsløsning. Denne ulempen er imidlertid ikke relevant å vurdere etter bestemmelsen, se foran, ettersom det er virkningen av stengningen som skal vurderes. Klager har vist til at boligen ikke er tilkoblet kommunalt vann og avløp, og at hun har borebrønn med pumpe og elektrisk forbrenningstoalett. Hun har gjort gjeldende at hun uten strømforsyning derfor verken vil ha tilgang på vann eller toalett på eiendommen. Flertallet mener at dette er forhold som ved rimelige tiltak kan unngås, og kan ikke se at disse omstendighetene er av en slik akutt karakter som forarbeidene gir anvisning på. Klager kan bruke aggregat, og/eller ta i bruk alternative vannforsyninger og toalettfasiliteter. Hensynet til å unngå fare for liv og helse taler derfor ikke imot at stengning finner sted. Klager har gjort gjeldende at stenging vil medføre betydelig skade på boligen, ettersom hun er avhengig av elektrisk vifte for ventilasjon av fuktig kjeller. Flertallet viser til sak 2023-0800, der manglende ventilasjon også var tema. Som i den nevnte saken mener flertallet at faren for fuktskader kan begrenses på andre måter, som ved lufting ved bruk av vinduer og dører. Også på dette punkt kan klager ved rimelige midler avverge faren for betydelig tingskade. Det er derfor ikke nødvendig å ta stilling til om for eksempel manglende ventilasjon kan medføre slik betydelig tingsskade som bestemmelsen krever. Flertallet går dermed videre til å se på om unntaket i § 48 a første ledd bokstav b er oppfylt. Også dette unntaket må vurderes konkret med utgangspunkt i omstendighetene på stengingstidspunktet. Flertallet kan ikke se at klager har fremsatt andre innvendinger enn de forhold som berører unntakene i bokstav a. Flertallet kan derfor ikke se at unntaket får anvendelse, og at selskapet dermed ikke har vært avskåret fra å stenge klagers anlegg. For at stengning skal finne sted, må selskapet i tillegg ha overholdt varslingsforpliktelsen i forbrukerkjøpsloven § 48 a andre ledd. Klager har vist til at varsling om stengning ikke har skjedd. Flertallet viser imidlertid til e-post 27. februar 2024, der Elvia varslet om at stengning ville finne sted dersom måleren ikke var byttet innen 15. april 2024. Slik flertallet ser det, oppfyller e-posten de krav til varsel som fremgår av bestemmelsens andre ledd. Selv om ikke anleggsnummer eller målernummer er angitt, er det etter flertallets syn ikke tvil om hvilket anlegg dette gjelder. Når det gjelder plikten etter andre ledd bokstav d om veiledning om at forbrukeren kan ta kontakt med sosialtjenesten i den kommunen forbrukeren har fast bosted for å avklare om kunden ha rett til økonomisk stønad for å avhjelpe situasjonen, viser flertallet til at stengingsgrunnlaget i denne saken ikke gjelder betalingsmislighold, men annet mislighold. Nemnda kan derfor ikke se at det utgjør noen mangel ved varselet at dette ikke er berørt. Flertallet finner etter dette at selskapets stenging var rettmessig. Mindretallet – forbrukerrepresentant Norman – mener at grunnlaget for stenging etter forbrukerkjøpsloven § 48 a ikke var oppfylt. Mindretallet ser først på spørsmålet om nettselskapet har plikt til å installere AMS-måler, jf. avregningsforskriften § 4-1. Mindretallet mener det må foretas en konkret vurdering av om «installasjonen er til vesentlig og dokumenterbar ulempe for sluttbruker», jf. avregningsforskriften § 4-1 andre ledd bokstav b, også dersom det er snakk om å installere AMS uten kommunikasjonsmodul. Det vises til at ordlyden “installasjonen” naturlig vil omfatte både målere med og uten kommunikasjonsmodul. Dersom vilkåret er oppfylt følger det av bestemmelsens ordlyd at selskapet “ikke [har] plikt til å installere AMS”. Dette er også helt i tråd med den vurderingen som retten faktisk foretar i Elvia-dommen. Det vises til avsnitt 1.3.2 hvor retten bl.a. vurderer følgende: “Spørsmålet for Hs del er om AMS uten kommunikasjonsenhet vil være til «vesentlig og dokumenterbar ulempe» for henne” og “Spørsmålet er dermed hvorvidt de også har krav på fritak fra en AMS uten kommunikasjonsenhet”. Under samme punkt konkluderer retten bl.a. slik: “Det er dermed ikke grunnlag for fritak fra AMS uten kommunikasjonsenhet”. Retten vurderer altså konkret om saksøkerne kan få fritak for AMS uten kommunikasjonsenhet. Denne vurderingen gir ingen mening dersom retten skulle se det slik at det ikke var en rettslig mulighet å oppnå et slikt fritak, slik flertallet kan synes å forutsette. Når det gjelder den konkrete vurderingen av om installasjon av AMS uten kommunikasjonsenhet er til vesentlig og dokumenterbar ulempe for klager, bemerker mindretallet at bestemmelsen ikke krever at det kan sannsynliggjøres noen konkret skadevirkning. Det er tilstrekkelig med vesentlig ulempe, som tilsier en lavere terskel enn f.eks. skade. Mindretallet legger til grunn legeerklæringen datert 3. juli 2024 som klager har fremlagt. Erklæringen sannsynliggjør etter mindretallets syn at en installasjon av AMS-måler uten kommunikasjonsmodul vil forverre klagers helseproblemer, herunder angst og stressrelatert og tidvis alvorlig forhøyet blodtrykk. Installasjonen vil dermed være til vesentlig og dokumenterbar ulempe for klager. Vilkåret i forskriftens § 4-1 bokstav b er oppfylt og nettselskapet har ikke plikt til å installere AMS. Spørsmålet er så om selskapet likevel hadde anledning til å stenge strømmen pga. vesentlig mislighold av avtalen. Mindretallet mener at manglende medvirkning til målerbytte - alene - ikke kan utgjøre et vesentlig kontraktsbrudd. Mindretallet slutter seg til rettens syn i LG-2021-157142 om dette. Se også mindretallets syn i sak ELKN-2019-451 og ELKN-2019-338. Mindretallet ser så på spørsmålet om selskapets stengingsrett likevel er avskåret fordi et av unntakene i forbrukerkjøpsloven § 48 a første ledd bokstav a eller b får anvendelse. Bestemmelsene har slik ordlyd: «Stenging kan likevel ikke skje hvis det er fare for liv, helse eller betydelig tingskade, eller forbrukeren har innsigelser mot grunnlaget for stengingen, som ikke er åpenbart grunnløse» Mindretallet ser først på spørsmålet om klagers innsigelser til stengingsgrunnlaget var åpenbart grunnløse. Klager har kommet med innsigelser til grunnlaget for stengingen, nemlig at hennes manglende medvirkning til installasjon av AMS-måler - alene - ikke utgjør et vesentlig kontraktsbrudd. Klager påpeker at hun oppfyller alle betalingsforpliktelser og at manglende medvirkning derfor ikke er tilstrekkelig grunnlag for å stenge strømmen. Etter mindretallets syn er denne innsigelsen ikke åpenbar grunnløs. Det vises til at også Gulating lagmannsrett har sluttet seg til denne forståelsen, jf. LG-2021-157142. Borgarting lagmannsrett kom til et annet resultat, men lagmannsrettsdommer er ikke å anse som noe prejudikat. Ankeutvalget nektet anken fremmet uten noen nærmere begrunnelse enn å vise til lovens kriterier, men dette gir ikke dommen noe prejudikatsverdi av den grunn. Det vises til Jens Edvin A. Skoghøy som formulerer det slik i artikkelen «Høyesteretts rolle og arbeidsmåte» i Lov og Rett 2016 side 302–327 på side 315: «I tilfeller hvor ankeutvalget nekter en anke fremmet uten annen begrunnelse enn å vise til lovens kriterier, tar lagmannsrettens dom ved nektelsesbeslutningen ikke noen form for prejudikatverdi. Dette er en konsekvens av at en vanlig ankenektelse ikke er basert på en realitetsprøving av lagmannsrettens dom.» Videre bemerker mindretallet at unntaket er begrunnet i at reelle tvister om grunnlaget for stengingen skal løses av domstolene eller andre tvisteløsningsorganer, jf. Ot.prp.nr.114 (2004–2005) side 148 hvor det heter: “Dersom det er tvist om grunnlaget for stengingen, bør denne tvisten få sin avklaring hos domstolene eller annet tvisteløsningsorgan før det eventuelt kan bli tale om å foreta stenging" (mindretallets understreking). I den forbindelse viser mindretallet til at det følger av avregningsforskriften § 4-1 tredje ledd at uenigheter om installasjon av AMS-måler mellom nettselskap og sluttbruker kan tas inn for RME til avgjørelse. Unntaket kommer derfor til anvendelse ettersom innsigelsen ikke er åpenbar grunnløs. Elvia hadde etter dette ikke rettmessig adgang til å stenge anlegget. Mindretallet finner det derfor ikke hensiktsmessig å drøfte unntaket i bokstav a. Mindretallet ser til sist på spørsmålet om det er varslet om stenging i tråd med fkjl. § 48 a. Mindretallet har kommet til at selskapet ikke har varslet i tråd med fkjl. § 48a. Mindretallet viser til at selskapet sendte klager et varsel om at anlegget ville bli stengt med mindre klager sa seg villig til å installere ny måler innen 15/4. For kunden er det klart mest nærliggende å oppfatte varselet slik at stenging vil skje den 15/4 dersom det ikke er kommet til en enighet om målerbytte innen den datoen. Formålet med denne varslingen må blant annet være at det skal være forutsigbart for kunden når stenging vil skje, og gi praktisk anledning til å innrette seg på stengingen dersom kontraktsbruddet ikke opphører. I dette tilfellet valgte imidlertid selskapet å ikke gjennomføre stenging den 15/4. Konsekvensen av dette må være at selskapet må sende nytt stengevarsel i tråd med fkjl. § 48a før stenging lovlig kan iverksettes. I motsatt fall kan selskapene sende stengevarsel som de selv ikke agerer på, og stengetrusselen blir i realiteten en overhengende trussel som gjelder på ubestemt tid og som selskapet når som helst kan iverksette uten noen videre varsling. Videre kan forhold på kundens side ha forandret seg vesentlig siden stengevarselet ble sendt. Dette har relevans fordi departementet understreker i forarbeidene at “det i lovens forstand bare kan være tale om et stengingsvarsel i de tilfeller hvor nettselskapet mener at vilkårene for stenging av kundens anlegg er oppfylt”, jf. Ot. Prp. nr. 114 (2004-2005) punkt 13.4.6. Å skulle tillate en praksis der selskapene ikke må sende nytt varsel der selskapet har avstått fra å stenge anlegget på datoen som er angitt i stengevarselet, strider klart mot hensynene som varslingsregelen søker å ivareta for å beskytte kunden. Ettersom det her er snakk om å frata kunden et nødvendighetsgode, tilsier reelle hensyn med tyngde at det ikke kan åpnes for en praksis der kunden skal måtte leve med en overhengende stengetrussel på ubestemt tid, og som uten ytterligere varsling kan iverksettes når selskapet finner det for godt. Mindretallet konkluderer derfor med at stengingen var dermed ikke i tråd med fkjl. § 48a, og klager har ikke betalingsplikt for gjenåpningsgebyret. Var det rettmessig av selskapet å opprettholde stengningen? Nemnda ser så på spørsmålet om opprettholdelsen av stengingen. Det fremgår av tilleggsdokumentasjonen innkommet i januar 2025 at klagers anlegg fortsatt var stengt siden stengingen 22. mai 2024. Det reiser spørsmål om selskapet kan opprettholde stenging over tid, særlig når stengingen strekker seg over vinteren. Utgangspunktet er at forbrukerkjøpsloven § 48 a regulerer vilkårene for når stenging kan skje, og regelen utgjør et unntak fra nettselskapenes alminnelige leveringsplikt, se foran. Nettselskapet har etter ordlyden som utgangspunkt ingen plikt til å gjenåpne et anlegg som er stengt rettmessig, hvis det vesentlige kontraktsbruddet som begrunnet stevningen fortsatt pågår. Spørsmålet er likevel om tilleggsvilkårene i § 48 a første ledd bokstav a og b kan medføre at stenging ikke kan opprettholdes over lengre tid. Det beror på om vurderingen av tilleggsvilkårene alene skal ta utgangspunkt i omstendighetene på stengingstidspunktet, eller om vilkårene må være fortløpende oppfylt gjennom stengingsperioden. Ordlyden i forbrukerkjøpsloven § 48 a regulerer uttrykkelig når stenging kan skje. Den gir ikke anvisning på noen løpende vurderingsplikt, noe som taler for at det avgjørende for om selskapets leveringsplikt er suspendert, alene er forholdene på stengningstidspunktet. Det fremgår likevel av forarbeidene til bestemmelsen at lovgiver la til grunn at vilkårene i første ledd skal være oppfylt i hele stengingsperioden, jf. justiskomiteens merknader i kapittel 3 i Innst. O. nr. 37 (2005–2006) (lovregulering av straumavtalar) der komiteen uttaler følgende i relasjon til § 48 a første ledd: “Generelt gjelder at vilkårene i første ledd må være oppfylt i hele stengingsperioden” Etter nemndas syn må komiteens merknad forstås slik at den gir uttrykk for at alle vilkårene i § 48 a første ledd må være oppfylt i hele stengingsperioden, også unntakene i første ledd andre punktum bokstav a og b. Ikke bare hensynet til forbrukervern, men også systematikken i lovverket, der forbrukerkjøpsloven § 48 a er et lovbestemt unntak fra nettselskapenes leveringsplikt, tilsier også at en forutsetning for at leveringsplikten er suspendert må være at vilkårene for stengning fortløpende er oppfylt. Det samme følger dersom man ser på forbrukerkjøpsloven § 48 a som en rett for nettselskapet til å tilbakeholde egen ytelse. Dette tilsier derfor at der nettselskapet blir klar over at misligholdet er avhjulpet, eller at vilkårene i forbrukerkjøpsloven § 48 a første ledd andre punktum bokstav a står i en annen stilling enn da stengningen fant sted, må selskapet ta initiativ til å gjenoppta leveransen. Nemnda kan ikke se at hensynet til selskapet taler mot denne forståelsen. Selv om stengning er eneste virkemiddel mot vesentlig mislighold, må hensynet til kunden gå foran i situasjoner der selskapet blir kjent med at de strenge vilkårene etter § 48 a første ledd andre punktum bokstav a er oppfylt. Nemnda er kjent med at det i enkelte saker har vært begjært midlertidig forføyning for å få gjenopprettet strømleveransen, jf. eksempelvis TOBYF-2010-181950. Disse avgjørelsene gir imidlertid begrenset veiledning ved løsningen av spørsmålet. LB-2021-174401 berører heller ikke direkte dette spørsmålet, selv om det synes å fremgå av kjennelsen at vurderingen av om vilkårene for stengning er oppfylt er foretatt på kjennelsestidspunktet og ikke på stengingstidspunktet. Disse avgjørelsene gir derfor ikke uttrykkelig støtte for at vilkårene i bokstav a må være oppfylt gjennom hele stengingsperioden, men dette synes likevel å være forutsatt. I denne saken ble anlegget stengt i mai 2024. Flertallets og mindretallets syn på om vilkårene for stengning var oppfylt på stengingstidspunktet fremgår foran. Det er i saken imidlertid ikke opplyst at selskapet har foretatt noen fornyet vurdering av om vilkårene for stengning var oppfylt. Klager har godtgjort at det i januar 2025 var temperaturer ned i – 17,9 grader der boligen lå, og har opplyst at innetemperaturen i huset tidvis har vært svært lav. Det er imidlertid ingen tegn i korrespondansen mellom selskapet og klager – der selskapets seneste e-post ble sendt 3. januar 2025 – på at selskapet undersøker om stengningen er til fare for liv og helse eller betydelig tingskade på det tidspunktet. Nemnda mener denne unnlatelsen er kritikkverdig, og at selskapet ikke har godtgjort at grunnlaget for opphevelsen av leveringsplikten var oppfylt på det tidspunktet. I samsvar med flertallets syn har nemnda derfor konkludert med at stengningen var rettmessig, men at opprettholdelsen av stengningen gjennom vinteren var urettmessig. Nemndas konklusjon er at klager gis delvis medhold. Uttalelsen er avsagt under dissens. VEDTAK Klager gis delvis medhold. Oslo, 20. januar 2025 Henrik E. Kolderup, leder Gustav Norman, Forbrukerrådet Astrid M. Hilde, Fornybar Norge Lars Lima, Fornybar Norge Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om installasjon av AMS-måler og klagers betalingsplikt for kontrollavlesningsgebyr. Flertallet la til grunn at klager pliktet å akseptere installasjon av ny strømmåler uten kommunikasjonsmodul. Selskapet hadde stengningsrett, ettersom vilkårene for dette etter forbrukerkjøpsloven § 48 a var oppfylt. En samlet nemnd kom videre til at selskapets fakturering av avlesningsgebyr var rettmessig. Klager ble under dissens gitt ikke medhold. Elvia AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder uenighet om installasjon av AMS-måler og klagers betalingsplikt for kontrollavlesningsgebyr. Regelverk: Forbrukerkjøpsloven § 48 a og standardvilkår for nettleie og tilknytning §§ 5-1 og 7. Historikk: 03.01.2024 – Selskapet sender oppfordring om målerbytte til klager. 31.01.2024 – Selskapet sender ny oppfordring om målerbytte til klager. 12.02.2024 – Selskapet sender varsel om stenging av klagers anlegg 15.04.2024. 09.04.2024 – Klager ber om utsatt frist for målerbytte. Krav: Klager krever seg fritatt for målerbytte og bestrider betalingsplikt for avlesningsgebyr for 2022 og 2023. Partenes anførsler: Klager motsetter seg bytte av strømmåler og viser til legeattest som gir fritak for AMS-måler med kommunikasjonsenhet. Klager mener unntaket i forbrukerkjøpsloven § 48 a første ledd bokstav a får anvendelse med grunnlag i hennes helsesituasjon. Klager krever seg også fritatt for installasjon av måler uten aktivert kommunikasjonsenhet og ønsker å beholde den gamle måleren. Klager bestrider betalingsplikt for kontrollavlesningsgebyr for 2022 og 2023 med grunnlag i at selskapet ikke har godtgjort at det er gjennomført slik kontroll. Elvia AS viser til at det har plikt til å installere AMS-målere i alle målepunkt og at klager ikke kan fritas fra å få installert måler med deaktivert kommunikasjonsenhet. Selskapet hevder at vilkårene for stenging er oppfylt som følge av klagers manglende medvirkning til målerbytte. Selskapet opprettholder krav om kontrollavlesningsgebyr med grunnlag i kontrollforskriften § 17-6 andre punkt. Det viser til at gebyret er forutsatt å dekke selskapets kostnader knyttet til håndtering av manuelt avleste anlegg. Nemnda ser slik på saken: Saken gjelder uenighet om plikt til installasjon av AMS-måler samt om klagers plikt til å betale kontrollavlesningsgebyr. Ved bedømmelsen av saken har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet – bestående av nemndleder Kolderup og bransjerepresentantene Hilde og Lima – tar først stilling til om vilkårene for stenging er oppfylt. Flertallet legger i samsvar med Borgarting lagmannsretts dom i LB-2021-136295 (Elvia) til grunn at klager plikter å akseptere at selskapet installerer en måler som etter sin art er fjernavlesbar, se dommens punkt 1.4.2. Dette gjelder også der kunden har dokumentasjon på fritaksrett etter unntaksbestemmelsen i avregningsforskriften § 4-1 annet ledd bokstav b, der nettkunden i så fall får plikt til å medvirke til at nettselskapet kan montere en strømmåler uten kommunikasjonsmodul. Unnlatelse av å medvirke til dette vil utgjøre et kontraktsbrudd. Det rettslige utgangspunktet etter forbrukerkjøpsloven § 48 a er at nettselskapet kan avbryte overføringen av elektrisk energi dersom det foreligger vesentlig kontraktsbrudd fra forbrukerens side. Ved vurderingen av om det foreligger vesentlig mislighold av nettleieavtalen, viser flertallet til flertallets begrunnelse i sak 2023-0800 som ble avgjort i samme møte som denne saken, der nemnda la til grunn – under henvisning til Borgarting lagmannsretts dom i LB-2021-136295 (Elvia) – at manglende medvirkning til målerbytte utgjør et vesentlig kontraktsbrudd etter forbrukerkjøpsloven § 48 a første ledd første punktum. Flertallet kan ikke se at det foreligger forhold i saken som gir grunnlag for å fravike dette. Selskapets stenging var derfor som utgangspunkt rettmessig med grunnlag i klagers manglende medvirkning til målerbytte. Klager har imidlertid gjort gjeldende at stenging uansett ikke kunne skje fordi unntakene i forbrukerkjøpsloven § 48 a første ledd andre punktum var oppfylt. Bestemmelsen angir alternative situasjoner der selskapet likevel ikke har stengningsrett til tross for at det som utgangspunkt er stengningsrett etter bestemmelsens første ledd første punktum: «[…] Stenging kan likevel ikke skje hvis det er fare for liv, helse eller betydelig tingskade, eller forbrukeren har innsigelser mot grunnlaget for stengingen, som ikke er åpenbart grunnløse» Flertallet ser først på unntaket i bokstav a knyttet til fare for liv eller helse. Slik det ble lagt til grunn i sak 2023-0800, som ble avgjort i samme møte som denne saken, skal dette unntaket forstås snevert, og tar etter forarbeidene «sikte på mer akutte situasjoner der forbrukeren eller noen i hans husstand ikke vil tåle at forsyningen av elektrisitet blir stengt», jf. Ot.prp. nr. 114 (2004–2005) s. 148 og LB-2021-136295 (Elvia). Vurderingen skal foretas konkret, der et moment vil være hvilke muligheter forbrukeren har til å unngå faren. Klager har gjort gjeldende at det foreligger legeerklæring som fritar henne fra AMS-måler med kommunikasjonsmodul, samt til at hun er under kreftbehandling. Flertallet bemerker til det første at det er virkningene av stengingen, og ikke av den underliggende årsaken til stengingen som er gjenstand for vurdering. Klagers anførsel på dette punkt knytter seg til den påberopte helsefaren ved installasjon av AMS-måler, og ikke til stengingen som sådan. Når det gjelder betydningen av hennes sykdom, er det ikke konkretisert hvilken betydning en stengning konkret har for liv og helse. Flertallet kan følgelig ikke se at det er godtgjort omstendigheter som tilsier at unntaket knyttet til liv og helse får anvendelse. Flertallet kan heller ikke se at det foreligger andre uunngåelige forhold som gjør at selskapet er avskåret fra å stenge forsyningen til anlegget, jf. § 48 a første ledd bokstav a eller b. Flertallet kan heller ikke se at det foreligger mangler ved varslenes innhold, jf. forbrukerkjøpsloven § 48 a annet ledd bokstavene a til d. Selskapet har etter dette gått korrekt frem ved varslingen av den mulige stengingen. Flertallet finner derfor at vilkårene for stenging er oppfylt. Mindretallet – forbrukerrepresentant Norman – bemerker: Saken er etter mindretallets syn ikke godt opplyst, og det er uklart for mindretallet bl.a. om strømmen i det hele tatt ble stengt og eventuelt når det skjedde. Slik saken er opplyst for nemnda kan mindretallet ikke se at Elvia har sannsynliggjort noe vesentlig kontraktsbrudd fra klagers side. Elvia har ikke klart å legge frem dokumentasjon som viser at det har sendt klager forslag til tidspunkt for målerbytte e.l. som klager ikke har fulgt opp. Det eneste som er fremlagt er varselet om stenging. Elvia har dermed ikke sannsynliggjort at det foreligger noe vesentlig kontraktsbrudd (i form av manglende medvirkning) fra klagers side. Alene på dette grunnlag må klager – slik saken er opplyst - gis medhold i at det ikke var grunnlag for å stenge anlegget. Under enhver omstendighet mener mindretallet at manglende medvirkning til målerbytte alene ikke kan utgjøre et vesentlig kontraktsbrudd. Mindretallet slutter seg til rettens syn i LG-2021-157142 om dette. Se også mindretallets syn i sak ELKN-2019-451 og ELKN-2019-338. Den samlede nemnda ser til slutt på spørsmålet om klager har betalingsplikt for kontrollavlesningsgebyret. Det følger av forskrift om tariffer og rapporteringsplikt for omsetningskonsesjonærer (kontrollforskriften) § 17-6 at «[n]ettselskapet kan fastsette tariffer for særskilte tjenester hos kunden. Slike tariffer skal reflektere kostnadene forbundet med tjenesten». Gebyret skal, som påpekt av selskapet, dekke nettkundens andel av selskapets samlede tilleggskostnader knyttet til håndteringen av manuelt avleste anlegg i det aktuelle nettområdet. Nemnda viser for øvrig til Energiklagenemndas avgjørelse av 20. oktober 2022 i sak 2022/0897. Nemnda kan ikke se at det foreligger forhold som fritar klager fra det forskriftsfestede gebyret all den tid klager ikke har installert fjernavlest måler i sitt anlegg. Klager har følgelig plikt til å betale kontrollavlesningsgebyret. Nemnda bemerker avslutningsvis at Elklagenemndas avgjørelser er rådgivende og at en klage til nemnda ikke har oppsettende virkning. I samsvar med flertallets konklusjon gis klager ikke medhold. VEDTAK Klager gis ikke medhold. Oslo, 20. januar 2025 Henrik E. Kolderup, leder Gustav Norman, Forbrukerrådet Astrid M. Hilde, Fornybar Norge Lars Lima, Fornybar Norge Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om grunnlaget for stenging. Nemndas flertall kom til at selskapet ikke hadde vurdert klagers innsigelse til at vilkåret for stengning ikke var oppfylt, jf. forbrukerkjøpsloven § 48 a første ledd andre punktum bokstav a. Etter en konkret vurdering ble derfor vilkårene for stenging ikke ansett oppfylt. Klager ble gitt medhold under dissens om begrunnelsen. Elvia AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder uenighet om grunnlaget for stenging. Regelverk: Forbrukerkjøpsloven § 48 a og standardvilkår for nettleie og tilknytning §§ 5-1 og 7. Historikk: 30.01.2024 – Klager mottar oppfordring om å skifte strømmåler. 21.02.2024 – Klager mottar påminnelse om installasjon av ny strømmåler. 06.03.2024 – Klager mottar varsel om stenging av anlegg den 06.05.2024 ved manglende medvirkning til målerbytte. Krav: Klager bestrider at selskapet har grunnlag for stenging. Partenes anførsler: Klager hevder det ikke foreligger tilstrekkelig stengingsgrunnlag under henvisning til at han ikke har misligholdt kontrakten. Han peker på at alle betalingsforpliktelser er overholdt og at han heller ikke har nektet selskapet tilgang til målepunktet. Klager viser til at han med grunnlag i legeerklæring er fritatt fra AMS-måler med kommunikasjonsenhet. Han mener at unntakene i § 48 a første ledd bokstav a og b får anvendelse i saken. Klager viser til at han har tilbudt selskapet en alternativ plassering av måler uten kommunikasjonsenhet. Elvia AS viser til at det har plikt til å installere AMS-måler i alle målepunkt og at manglende medvirkning til målerbytte vil medføre stenging. Selskapet påpeker at klager ikke har medvirket til å avtale tidspunkt for installasjon. Selskapet viser til at det er nettselskapet som beslutter hvilke målere som installeres og hvor de skal plasseres. Det viser videre til at klagers fritak gjelder målere med kommunikasjonsenhet og ikke måleren i sin helhet. Selskapet fastholder at det foreligger stengingsgrunnlag og at det har fulgt prosedyrene for stenging. Nemnda ser slik på saken: Saken gjelder uenighet om vilkårene for stenging er oppfylt. Slik saken er opplyst for nemnda, oppfatter nemnda at stenging ikke har funnet sted som følge av at saken er stilt i bero i påvente av avgjørelse fra nemnda. Nemndas vurdering knytter seg derfor til spørsmålet om det foreligger stengingsgrunnlag. Utgangspunktet etter forbrukerkjøpsloven § 48 a er at nettselskapet kan avbryte overføringen av elektrisk energi dersom det foreligger vesentlig kontraktsbrudd fra forbrukerens side. Slik nemnda ser på denne saken, er det ikke nødvendig å ta stilling til om det foreligger vesentlig mislighold av nettleieavtalen. Klager har gjort gjeldende at stenging uansett ikke kunne skje fordi unntakene i forbrukerkjøpsloven § 48 a første ledd andre punktum var oppfylt. Bestemmelsen angir alternative situasjoner der selskapet likevel ikke har stengningsrett til tross for at det som utgangspunkt er stengningsrett etter bestemmelsens første ledd første punktum: «[…] Stenging kan likevel ikke skje hvis det er fare for liv, helse eller betydelig tingskade, eller forbrukeren har innsigelser mot grunnlaget for stengingen, som ikke er åpenbart grunnløse» Nemnda ser først på unntaket i bokstav a knyttet til fare for liv eller helse. Slik det ble lagt til grunn i sak 2023-0800, som ble avgjort i samme møte som denne saken, skal dette unntaket forstås snevert, og tar etter forarbeidene «sikte på mer akutte situasjoner der forbrukeren eller noen i hans husstand ikke vil tåle at forsyningen av elektrisitet blir stengt», jf. Ot.prp. nr. 114 (2004–2005) s. 148 og LB-2021-136295 (Elvia). Vurderingen skal foretas konkret, der et moment vil være hvilke muligheter forbrukeren har til å unngå faren. Nemnda understreker at det er virkningene av stengingen, og ikke den underliggende årsaken til stengingen som er gjenstand for vurdering. Klager har gjort gjeldende at stenging vil medføre fare for liv og helse for deres barn med diabetessykdom, ettersom barnet er avhengig av medisinsk utstyr som må lades. Nemnda viser til avgjørelsen i sak 2023-0800, der det ble påpekt at det ikke alene er tilstrekkelig at det bor barn i husstanden for at unntaket i bokstav a får anvendelse. Riktignok kan hensynet til barnets beste, jf. Grl. § 104, tilsi at det formodentlig skal mindre til enn ellers for at vilkåret må anses oppfylt. Særlig vil dette hensynet ha betydning der det foreligger helsemessige forhold hos barnet som nødvendiggjør bruk av medisinsk utstyr som er avhengig av strøm, slik det gjør i denne saken. Nemnda påpeker i forlengelsen av det at denne faren ikke nødvendigvis kan unngås på annen måte, jf. forarbeidene. Slik saken er opplyst har klager fremsatt sin innsigelse mot selskapet, men uten at nemnda kan se at selskapet har besvart innsigelsen på tilstrekkelig vis. Nemnda mener at selskapet burde gått lenger i å besvare klagers anførsel. I den grad det knytter seg usikkerhet til om unntaket etter forbrukerkjøpsloven § 48 a første ledd, andre punktum bokstav a er oppfylt, noe som ikke er utelukket i denne saken, må denne usikkerheten gå utover selskapet når anførselen først er reist av kunden, uten at den er besvart av selskapet. Nemndas flertall – nemdas leder og bransjerepresentantene - legger etter dette – under noe tvil – til grunn at unntaket i forbrukerkjøpsloven § 48 a første ledd bokstav a må anses som oppfylt. Nemndas mindretall – forbrukerrepresentant Norman – har kommet til samme konklusjon, men mener vurderingen ikke har budt på tvil. Selskapet er da avskåret fra å stenge strømforsyningen til klagers anlegg. Vilkårene for stenging er følgelig ikke oppfylt. Nemndas konklusjon er at klager gis medhold. VEDTAK Klager gis medhold. Oslo, 20. januar 2025 Henrik E. Kolderup, leder Gustav Norman, Forbrukerrådet Astrid M. Hilde, Fornybar Norge Lars Lima, Fornybar Norge Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om det foreligger stengingsgrunnlag knyttet til målerbytte samt klagers betalingsplikt for kontrollavlesningsgebyr. Nemndas flertall kom til at klagers manglende medvirkning til skifte av strømmåler var et vesentlig kontraktsbrudd, når den strømmåleren som skulle installeres var uten kommunikasjonsmodul. Flertallet kom videre til at ingen av unntakene i forbrukerkjøpsloven § 48 a første ledd andre punktum fikk anvendelse, og at kravene til varsling i samme bestemmelse andre ledd var oppfylt. Det forelå derfor stengningsgrunnlag. Nemnda kom til at klager pliktet å betale kontrollavlesningsgebyr når AMS-måler ikke var installert. Klager ble ikke gitt medhold under dissens. Elvia AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder uenighet om det foreligger stengingsgrunnlag knyttet til målerbytte, samt plikt til å betale kontrollavlesningsgebyr. Regelverk: Forbrukerkjøpsloven § 48 a og standardvilkår for nettleie og tilknytning §§ 5-1 og 7. Historikk: 23.02.2024 – Klager mottar varsel om utsending av brev om målerbytte. 02.04.2024 – Klager mottar siste varsel om stenging som følge av manglende målerbytte. Krav: Klager krever seg fritatt for målerbytte og bestrider betalingsplikt for kontrollavlesningsgebyr. Partenes anførsler: Klager motsetter seg installasjon av AMS-måler, også uten aktivert kommunikasjonsenhet, og krever å beholde den gamle måleren. Han hevder nettselskapet ikke har plikt til å installere strømmåleren dersom installasjonen er til vesentlig og dokumenterbar ulempe for forbrukeren, jf. avregningsforskriften § 4-1 bokstav b. Han viser videre til at det uansett ikke vil foreligge stengingsgrunnlag dersom stengingen medfører fare for liv og helse. Klager mener at unntaket får anvendelse og viser til innlevert dokumentasjon. Klager hevder at det ikke foreligger vesentlig kontraktsbrudd, ettersom alle betalingsforpliktelser er overholdt. Han bestrider plikt til å betale kontrollavlesningsgebyr, og krever det han har betalt tilbakeført. Elvia AS bestrider klagers anførsler og hevder at vilkårene for stenging er oppfylt. Selskapet hevder at klagers manglende medvirkning til målerbytte utgjør et vesentlig kontraktsbrudd. Det viser til at det har tatt hensyn til klagers fritak for måler med kommunikasjonsenhet, men hevder at klager ikke har rett til å beholde gammel måler eller bestemme hvilken måler som skal installeres. Selskapet viser til at fritaket ikke gjelder måleren i sin helhet. Selskapet hevder det har oppfylt kravene til stengingsprosedyre og mener stenging er berettiget. Nemnda ser slik på saken: Saken gjelder uenighet om det foreligger stengingsgrunnlag knyttet til målerbytte, samt klagers plikt til å betale gebyr knyttet til håndtering av manuelt avlest anlegg – såkalt kontrollavlesningsgebyr. Nemnda tar først stilling til om vilkårene for stenging er oppfylt. Helt sentralt ved denne vurderingen står spørsmålet om klager plikter å medvirke til bytte av måler. Det rettslige utgangspunktet etter forbrukerkjøpsloven § 48 a første ledd første punktum er at nettselskapet kan avbryte overføringen av elektrisk energi dersom det foreligger vesentlig kontraktsbrudd fra forbrukerens side. Ved vurderingen av saken har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet – bestående av nemndleder Kolderup og bransjerepresentantene Hilde og Lima – viser til nemndas begrunnelse i sak 2023-0800 som ble avgjort i samme møte som denne saken, der nemnda la til grunn – under henvisning til Borgarting lagmannsretts dom i LB-2021-136295 (Elvia) – at manglende medvirkning til målerbytte utgjør et vesentlig kontraktsbrudd etter forbrukerkjøpsloven § 48 a første ledd første punktum. Flertallet kan ikke se at det foreligger forhold i saken som gir grunnlag for å fravike dette. Til klagers anførsel om at selskapet ikke har plikt til å installere strømmåleren i tilfeller der avregningsforskriften § 4-1 andre ledd bokstav b får anvendelse, det vil si at «installasjonen er til vesentlig og dokumenterbar ulempe for sluttbruker», viser flertallet til dommen punkt 1.3.1 avslutningsvis: "I tilfeller hvor unntaket i avregningsforskriften får anvendelse, vil Elvia AS ikke ha plikt til å installere en ordinær AMS. Det følger likevel ikke av dette at nettkunden slipper å ha strømmåler. I slike tilfeller må det installeres en annen type måler, f.eks. en måler uten kommunikasjonsenhet, eller treffes andre tiltak som forebygger ulempene." Selskapets stenging var som utgangspunkt rettmessig med grunnlag i klagers manglende medvirkning til målerbytte, når selskapet har imøtekommet klager ved å gi fritak for måler med kommunikasjonsenhet. Spørsmålet er om selskapets stengingsrett likevel er avskåret fordi et av unntakene i forbrukerkjøpsloven § 48 a første ledd bokstav a eller b får anvendelse. Flertallet ser først på unntaket i bokstav a knyttet til fare for liv eller helse og viser til nemndas bemerkninger i sak 2023-0800 om forståelsen av unntaket. Klager har gjort gjeldende at det foreligger legeerklæring som fritar ham fra installasjon av AMS-måler med kommunikasjonsenhet. Flertallet bemerker i den forbindelse at under forbrukerkjøpsloven § 48 første ledd andre punktum bokstav a, er det virkningene av stengingen, ikke av den underliggende årsaken til stengingen, som er gjenstand for vurdering. Klagers anførsler i denne saken knytter seg som nevnt dels til den påberopte helsefaren ved installasjon av AMS-måler, ikke til selve stengingen. For øvrig mener flertallet at de virkninger som klager har vist til, og som mindretallet har drøftet mer inngående nedenfor, i all hovedsak utgjør vanlige virkninger av bortfall av strøm for en familie, og at det i dette tilfellet ikke foreligger noen mer ekstraordinært byrdefulle virkninger, slik bestemmelsen krever. At det bor barn i husstanden er etter flertallets syn i seg selv ikke tilstrekkelig. Grunnloven § 104 andre ledd tilsier ikke noen annen konklusjon her. Flertallet kan derfor ikke se at det er gjort gjeldende noen omstendigheter som tilsier at unntaket knyttet til liv og helse får anvendelse i saken. Flertallet kan heller ikke se at det foreligger andre forhold som medfører at selskapet er avskåret fra å stenge forsyningen til anlegget, jf. § 48 a første ledd andre punktum bokstav a eller b. Flertallet kan heller ikke se at det foreligger påviste mangler ved selskapets fremgangsmåte når det gjelder varsling av stengingen, se forbrukerkjøpsloven § 48 a andre ledd. Flertallet mener derfor at vilkårene for stenging er oppfylt. Mindretallet – bestående av forbrukerrepresentant Norman – bemerker: Unntaket i bokstav a, knyttet til fare for liv eller helse, tar etter forarbeidene «sikte på mer akutte situasjoner der forbrukeren eller noen i hans husstand ikke vil tåle at forsyningen av elektrisitet blir stengt», jf. Ot.prp. nr. 114 (2004–2005) s. 148 og LB-2021-136295 (Elvia). Dette utgangspunktet må imidlertid nyanseres i lys av grunnlovfestingen av hensynet til barnets beste. Harald Benestad Anderssen skriver følgende om kriteriene “liv, helse” i Karnovs lovkommentar, note 6: “Er det barn i husstanden, skal det formodentlig lite til for at vilkåret skal anses oppfylt. Etter grunnlovfestingen av hensynet til barnets beste i 2014, se Grunnloven § 104 annet ledd, må hensynet til barnets oppvekstforhold og til å unngå helseplager for barna tillegges enda større vekt enn de opprinnelige forarbeidene til bestemmelsen forutsetter. Sml. Innst. 186 S (2013–2014) s. 30.” Klager har gjort gjeldende at stenging av strømmen vil føre til en rekke konsekvenser som vil ramme klagers barn i stor grad, både hva gjelder barnets oppvekstvilkår og helse/hygiene: “Det bor et barn (skoleelev) her, som er sistemann ut om morgenen og førstemann hjemme etter skolen. Alt skolearbeid foregår på nettbrett. Ang helse: Vi er 2 voksne, 1 barn samt 1 hund i husstanden. Uten strøm vil det bli umulig og holde huset rent (støvsugd, vasket) personlig hygiene vil lide da det vil være umulig og vaske seg, dusje og ta vare på prekære behov. 1 og snart 2 av beboere har/får snart menstruasjon, noe som tilsier at det perioden er personlig hygiene spesielt viktig. Vi har biovac og egen brønn som trenger strøm for og virke, samt ikke ta skade. Så her er det både betydelig helsefare, samt betydelig tingskade. Ellers er husstanden avhengig av strømmen for værdagslige gjøremål som og betale regninger, kontakt med samtlige offentlige/private etater da alt skjer elektronisk for tiden. Samt matlaging og familiære aktiviteter på kveldstid.” “Men viktigst av alt, det bor barn i husstanden, og den personlige hygienen er truet så strømmen må ikke kobles ifra.” I likhet med Benestad Anderssen mener mindretallet at hensynet til barnets beste, jf. Grl. § 104, tilsier at det skal lite til for at vilkåret i bokstav a må anses oppfylt når det er barn i husstanden. Se også lagmannsrettens vektlegging av hensynet til barnets beste, jf. Grl. § 104 og Barnekonvensjonen art. 3, i LB-2021-174401. Strøm er et nødvendighetsgode i dagens samfunn, og de konsekvenser klager har redegjort for i det ovenfor siterte, er etter mindretallets syn tilstrekkelig til at vilkåret må anses oppfylt. Klagers redegjørelse om risikoen for betydelig tingsskade, knyttet til avløpsanlegg og brønn, trekker også i retning av at unntaket i bokstav a er oppfylt. Elvia hadde følgelig ikke adgang til å stenge anlegget. Den samlede nemnda ser til slutt på spørsmålet om klager har betalingsplikt for kontrollavlesningsgebyret. Utgangspunktet etter forskrift om tariffer og rapporteringsplikt for omsetningskonsesjonærer (kontrollforskriften) § 17-6, er at «[n]ettselskapet kan fastsette tariffer for særskilte tjenester hos kunden» som skal «reflektere kostnadene forbundet med tjenesten». Kontrollavlesningsgebyret skal dekke nettkundens andel av selskapets samlede tilleggskostnader knyttet til håndteringen av manuelt avleste anlegg i det aktuelle nettområdet. Nemnda viser for øvrig til Energiklagenemndas avgjørelse av 20. oktober 2022 i sak 2022/0897. Nemnda kan ikke se at det foreligger forhold som fritar klager fra det forskriftsfestede gebyret, all den tid klager ikke har installert fjernavlesbar måler i sitt anlegg. Klager har følgelig plikt til å betale kontrollavlesningsgebyret. Klagers krav om å bli fritatt fra gebyrplikten samt å få tilbakeført tidligere betalinger av gebyret, fører ikke frem. I samsvar med flertallets konklusjon gis klager ikke medhold. VEDTAK Klager gis ikke medhold. Oslo, 20. januar 2025 Henrik E. Kolderup, leder Gustav Norman, Forbrukerrådet Astrid M. Hilde, Fornybar Norge Lars Lima, Fornybar Norge Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om betalingsplikt for gjenåpningsgebyr samt krav om erstatning på 2 000 kroner for ødelagte matvarer etter stengning med grunnlag i manglende medvirkning til installasjon av AMS-måler. Nemnda kom til at det var grunnlag for selskapet å kreve gjenåpningsgebyr etter forbrukerkjøpsloven § 48 a fjerde ledd, ettersom vilkårene for dette var oppfylt etter § 48 a første til tredje ledd. Ettersom stengningen var rettmessig etter de samme bestemmelser, forelå det heller ikke ansvarsgrunnlag for erstatningskravet. Klager ble under dissens ikke gitt medhold. Glitre Nett AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder uenighet om stengingsgrunnlag og betalingsplikt for gjenåpningsgebyr. Regelverk: Forbrukerkjøpsloven § 48 a og standardvilkår for nettleie og tilknytning av 2021 §§ 5-1, 7 og 14. Historikk: 17.08.2023 – Klager mottar brev med varsel om stenging. 30.08.2023 – Klager mottar e-post med vedlagt varsel om stenging. 14.09.2023 – Klager sender e-post til Glitre Nett AS med innsigelser mot stenging. 18.09.2023 – Glitre Nett AS besvarer klagers e-post. 26.09.2023 – Strømforsyningen til anlegget stenges. 26.10.2023 – Klager mottar bestridt faktura med gjenåpningsgebyr. Krav: Klager motsetter seg betalingsplikt for gjenåpningsgebyr på kr 3933 og krever erstatning på kr 2000 for ødelagte matvarer. Partenes anførsler: Klager mener stengingen av strømmen var urettmessig og at det ikke foreligger kontraktsbrudd fra hennes side. Hun mener unntaket i forbrukerkjøpsloven § 48 a første ledd bokstav a får anvendelse under henvisning til erklæring fra psykolog og psykiater. Hun viser til at selskapet ikke har besvart hennes innsigelser mot stengingen og at hun aldri mottok e-posten av 18. september 2023. Klager krever videre erstattet egenandelen på kr 2000 i forbindelse med forsikringssak for ødelagte matvarer. Klager mener selskapet ikke har hensyntatt hennes helsetilstand og viser til at denne har blitt betydelig forverret. Hun mener videre at selskapets saksbehandling er klanderverdig. Glitre Nett AS opprettholder krav om gjenåpningsgebyr. Selskapet hevder at stengingen var rettmessig med grunnlag i klagers mislighold av avtalen. Det viser til nettselskapets plikt til å installere AMS-måler og til Elvia-saken fra Borgarting lagmannsrett. Selskapet viser til at det ble sendt to varsel og gitt et utfyllende svar på klagers innsigelser i epost 18. september 2023. Selskapet viser videre til at gjenåpning av praktiske årsaker ikke lot seg gjøre før dagen etter stenging. Nemnda ser slik på saken: Saken gjelder uenighet om grunnlaget for stenging av strøm og om klagers plikt til å betale gjenåpningsgebyr. I tillegg har klager krevd erstatning. Slik saken er opplyst for nemnda, mottok klager varsel om stenging av strømforsyningen til anlegget 17. august 2023. Varselet bygget på manglende medvirkning til installasjon av AMS-måler. Varselet ble også vedlagt i e-post til klager av 30. august 2023. Den 26. september 2023 ble strømforsyningen stengt av selskapets representanter. Strømmen ble gjenåpnet dagen etter, som følge av at det ble inngått avtale om gjennomføring av målerbytte. Utgangspunktet etter forbrukerkjøpsloven § 48 a fjerde ledd er at nettselskapet kan kreve at forbrukeren dekker nødvendige kostnader i forbindelse med stenging og eventuell gjenåpning av forbrukerens anlegg. En forutsetning er at selskapet har opptrådt i samsvar med bestemmelsene i forbrukerkjøpsloven § 48 a første til tredje ledd. Samme regel følger av og standardvilkår for nettleie og tilknytning av 2021 §§ 7-1 og 7-2. Nemnda tar derfor først stilling til om det forelå grunnlag for stenging av klagers anlegg, jf. forbrukerkjøpsloven § 48 a første ledd. Ved vurderingen av saken, har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet – bestående av nemndleder Kolderup og representantene Iversen, Ingebrigtsen og Lima – vil bemerke: Etter forbrukerkjøpsloven § 48 a første ledd, første punktum, kan nettselskapet avbryte overføringen av elektrisk energi dersom det foreligger vesentlig kontraktsbrudd fra forbrukerens side. Borgarting lagmannsrett har i dom 3. november 2022 i LB-2021-136295 (Elvia) konkludert med at manglende medvirkning til målebytte, utgjør et vesentlig kontraktsbrudd som i utgangspunktet gir stengingsrett, jf. forbrukerkjøpsloven § 48 a første ledd første punktum. Dommen ble anket til Høyesterett, men samtykke til ankebehandling ble ikke gitt etter tvisteloven § 30-4. Flertallet legger dette synet til grunn i saken. Klager har gjort gjeldende at stenging uansett ikke kunne skje som følge av at unntakene i forbrukerkjøpsloven § 48 a første ledd, andre punktum, var oppfylt. Bestemmelsen angir alternative situasjoner der selskapet likevel ikke har stengningsrett til tross for at det som utgangspunkt er stengningsrett etter bestemmelsens første ledd første punktum: «[…] Stenging kan likevel ikke skje hvis det er fare for liv, helse eller betydelig tingskade, eller forbrukeren har innsigelser mot grunnlaget for stengingen, som ikke er åpenbart grunnløse» Flertallet ser først på unntaket i bokstav a knyttet til fare for liv eller helse. Dette unntaket skal forstås snevert, og etter forarbeidene tar unntaket «sikte på mer akutte situasjoner der forbrukeren eller noen i hans husstand ikke vil tåle at forsyningen av elektrisitet blir stengt», jf. Ot.prp. nr. 114 (2004–2005) s. 148 og LB-2021-136295 (Elvia). Vurderingen skal foretas konkret, der et moment vil være hvilke muligheter forbrukeren har til å unngå faren. Flertallet understreker at det er virkningene av stengingen, og ikke den underliggende årsaken til stengingen som er gjenstand for vurdering. Klager har påberopt at stenging vil medføre fare for henne og hennes to barns fysiske og psykiske helse. Hun har vist til erklæringer fra psykolog og psykiater, men uten at disse er fremlagt. Det forhold at det bor to barn i boligen, er etter nemndas syn ikke i seg selv tilstrekkelig til å være omfattet av unntaket. Det er heller ikke godtgjort at klagers helsesituasjon er av en slik akutt karakter som forarbeidene forutsetter. Flertallet ser så på alternativet i andre punktum bokstav a knyttet til betydelig tingskade. Flertallet bemerker innledningsvis at det er omstendighetene på stengingstidspunktet som er avgjørende for om dette alternativet får anvendelse, se også LB-2021-136295 (Elvia) punkt 1.5. Også dette unntaket beror på en konkret vurdering, der hva forbrukeren selv med rimelighet kan gjøre for å begrense faren for skade er et relevant moment, jf. forarbeidene. Flertallet bemerker for øvrig at unntaket må tolkes i lys av at stenging er den eneste beføyelsen som kreditor kan iverksette for å få gjennomført kontrakten. Dette tilsier at det i samsvar med ordlyden må stilles strenge krav til når det foreligger «betydelig tingskade». Klager har gjort gjeldende at stenging vil medføre betydelig skade på boligen under henvisning til at dette vil medføre manglende ventilasjon, frost i vannrør og ødelagt frossenmat. Hun har særlig fremhevet at ventilasjonsanlegget er avhengig av strøm samt at boligen forsynes av vannbåren varme. Flertallet viser til at klagers anlegg ble stengt i slutten av september og at klager er bosatt i Sør-Norge. Frost var derfor ikke en spesielt aktuell problemstilling på stengingstidspunktet. Flertallet peker videre på at de ulempene som klager viser til, var unngåelige. Klager kunne iverksatt tiltak som ville begrenset eventuell fare for skade på boligen, for eksempel å lufte mekanisk, tappe ned vanntanker og vannrør, og å skru av inntakskraner mv. Også når det gjelder den vannbårne varmen, legger flertallet til grunn at det eksisterer sikkerhetssystemer som vil kunne forebygge skade. Flertallet mener derfor at klager ved hjelp av helt rimelige midler kunne avverge faren for en eventuell betydelig tingskade, for eksempel ved å spise eller å flytte frosne matvarer. Det er derfor ikke nødvendig å ta stilling til om for eksempel manglende ventilasjon kan medføre slik betydelig tingsskade som bestemmelsen krever. Flertallet bemerker videre at klager mottok varsel om stenging i god tid før stengingen ble gjennomført. Klager hadde derfor i alle tilfeller rimelig tid på å områ seg og forberede og iverksette nødvendige tiltak for å begrense faren for skade på boligen. Etter dette finner flertallet det klart at unntakene i § 48 a første ledd, andre punktum bokstav a ikke er oppfylt. Flertallet ser så på om unntaket i forbrukerkjøpsloven § 48 a første ledd, andre punktum, bokstav b er oppfylt – om klagers innsigelser mot stengningen ikke er åpenbart grunnløse. Også dette unntaket må vurderes konkret med utgangspunkt i omstendighetene på stengingstidspunktet. Når det gjelder henvisningen til at hun har erklæringer fra psykolog eller psykiater, nøyer flertallet seg med å påpeke at dette ikke fritar henne fra plikten til å medvirke til installasjon av AMS-måler, men at dette kan gi grunnlag for deaktivering av kommunikasjonsmodul i samsvar med avregningsforskriften § 4-1 annet ledd bokstav b, jf. LB-2021-136295 (Elvia) punkt 1.4.2. Flertallet kan for øvrig ikke se at klager har fremsatt andre innvendinger enn dem som er behandlet foran, og som flertallet har konkludert med klart ikke kan føre frem. Flertallet mener derfor at unntaket i § 48 a første ledd, andre punktum, bokstav b derfor heller ikke får anvendelse. Flertallet bemerker videre at det ikke foreligger holdepunkter for at nettselskapet ikke har gått korrekt frem ved varslingen og gjennomføringen av stengingen, jf. § 48 a annet ledd. Flertallet finner ingen avgjørende feil ved varslingen, og er derfor uenig med mindretallet på det avgjørende punktet for mindretallets votum, se under. Flertallet konkluderer derfor med at selskapets stenging av klagers anlegg var rettmessig, og at det dermed er grunnlag for å kreve gjenåpningsgebyr fra klager, jf. forbrukerkjøpsloven § 48 a fjerde ledd. Ettersom stengingen var rettmessig etter forbrukerkjøpsloven § 48 a første til tredje ledd, mener flertallet at klagers krav om erstatning for egenandel i forsikringsoppgjøret ikke kan føre frem. Det foreligger ikke noe ansvarsgrunnlag siden vilkårene for stengingen var oppfylt, jf. standardvilkårene for nettleie §§ 14-1 flg. Mindretallet – forbrukerrepresentant Norman – behøver ikke å ta stilling til om det foreligger vesentlig mislighold av nettleieavtalen, da mindretallet uansett er kommet til at selskapet ikke har varslet i tråd med fkjl. § 48 a. Mindretallet viser til at selskapet sendte klager et varsel om at anlegget ville bli stengt med mindre klager sa seg villig til å installere ny måler innen 14/9. For kunden er det klart mest nærliggende å oppfatte varselet slik at stenging vil skje den 14/9 dersom det ikke er kommet til en enighet om målerbytte innen den datoen. Varselet var sendt med fire ukers frist i tråd med fkjl. § 48 a annet ledd. Formålet med denne varslingen må blant annet være at det skal være forutsigbart for kunden når stenging vil skje, og gi praktisk anledning til å innrette seg på stengingen dersom kontraktsbruddet ikke opphører. I dette tilfellet valgte imidlertid selskapet å ikke gjennomføre stenging den 14/9. Konsekvensen av dette må være at selskapet må sende nytt stengevarsel i tråd med fkjl. § 48 a før stenging lovlig kan iverksettes. I motsatt fall kan selskapene sende stengevarsel som de selv ikke agerer på, og stengetrusselen blir i realiteten en overhengende trussel som gjelder på ubestemt tid og som selskapet når som helst kan iverksette uten noen videre varsling. Videre kan forhold på kundens side ha forandret seg vesentlig siden stengevarselet ble sendt. Dette har relevans fordi departementet understreker i forarbeidene at “det i lovens forstand bare kan være tale om et stengingsvarsel i de tilfeller hvor nettselskapet mener at vilkårene for stenging av kundens anlegg er oppfylt”, jf. Ot. Prp. nr. 114 (2004-2005) punkt 13.4.6. Å skulle tillate en praksis der selskapene ikke må sende nytt varsel der selskapet har avstått fra å stenge anlegget på datoen som er angitt i stengevarselet, strider klart mot hensynene som varslingsregelen søker å ivareta for å beskytte kunden. Ettersom det her er snakk om å frata kunden et nødvendighetsgode, tilsier reelle hensyn med tyngde at det ikke kan åpnes for en praksis der kunden skal måtte leve med en overhengende stengetrussel på ubestemt tid, og som uten ytterligere varsling kan iverksettes når selskapet finner det for godt. Stengingen var dermed ikke i tråd med fkjl. § 48 a, og klager har ikke betalingsplikt for gjenåpningsgebyret. Når det gjelder spørsmålet om erstatning for egenandelen som følge av ødelagte matvarer, finner mindretallet det ikke hensiktsmessig å gå nærmere inn på dette utover å konstatere at skadene synes å stå i årsakssammenheng med den mangelfulle varslingen som mindretallet har redegjort for ovenfor. I samsvar med flertallets konklusjon gis klager ikke medhold. Uttalelsen er avsagt under dissens. VEDTAK Klager gis ikke medhold. Oslo, 20. januar 2025 Henrik E. Kolderup, leder Gustav Norman, Forbrukerrådet Thomas Iversen, Forbrukerrådet Benedicte F. Ingebrigtsen, Fornybar Norge Lars Lima, Fornybar Norge Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om det forelå stengingsgrunnlag. Nemnda kom under dissens til at det forelå stengingsgrunnlag etter forbrukerkjøpsloven § 48 a første og andre ledd. Klager ble ikke gitt medhold. Elvia AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder uenighet om det foreligger stengingsgrunnlag. Regelverk: Forbrukerkjøpsloven § 48 a og standardvilkår for nettleie og tilknytning §§ 5-1 og 7. Historikk: 11.03.2024 – Selskapet sender oppfordring om målerbytte og varsel om stenging. 09.04.2024 – Selskapet sender ny oppfordring om målerbytte og varsel om stenging. 22.04.2024 – Klager mottar e-post med varsel om at stenging vil skje som planlagt. Krav: Klager krever seg fritatt for målerbytte. Partenes anførsler: Klager mener at vilkårene for stenging ikke er oppfylt fordi det ikke foreligger vesentlig kontraktsbrudd. Klager viser til at han er fritatt for installasjon av ny måler ved legeerklæring og peker på at installasjon vil medføre betydelige helseproblemer. Han viser til Elvia-dommen, som etter klagers syn gir anvisning på at kunden også kan fritas for installasjon av måler uten kommunikasjonsenhet. Klager ønsker å beholde sin gamle måler. Klager mener videre at stenging uansett ikke kan skje som følge av hans innsigelser mot grunnlaget for stengingen, jf. standardavtalen § 7-1 fjerde ledd. Klager reagerer på at klagen ikke har oppsettende virkning. Elvia AS fastholder at stenging vil skje dersom klager ikke medvirker til målerbytte. Selskapet hevder vilkårene for stenging er oppfylt som følge av klagers manglende medvirkning til installasjon av ny måler. Det viser til at klager har fritak for måler med kommunikasjonsenhet, men at han ikke kan motsette seg installasjon av måler uten aktivert kommunikasjonsmodul. Selskapet viser til Elvia-dommen og selskapets plikt til å installere AMS-målere i alle målepunkt. Selskapet viser til at klage til Elklagenemnda ikke har oppsettende virkning, og at stenging vil gjennomføres som varslet. Leveringsplikten er ikke til hinder for stenging. Nemnda ser slik på saken: Saken gjelder uenighet om det foreligger stengingsgrunnlag. Slik saken er opplyst, fremgår det ikke om klagers strømforsyning faktisk ble stengt. Spørsmålet nemnda vil ta stilling til, er om Elvia hadde rettmessig adgang til å stenge strømforsyningen til klager på tidspunktet dette ble varslet. Det rettslige utgangspunktet etter forbrukerkjøpsloven § 48 a første ledd første punktum er at nettselskapet kan avbryte overføringen av elektrisk energi dersom det foreligger vesentlig kontraktsbrudd fra forbrukerens side, og vilkårene etter bestemmelsen for øvrig er oppfylt. Ved vurderingen av saken har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet – bestående av nemndleder Kolderup og bransjerepresentantene Hilde og Lima – viser til nemndas begrunnelse i sak 2023-0800 som ble avgjort i samme møte som denne saken, der nemnda la til grunn – under henvisning til Borgarting lagmannsretts dom i LB-2021-136295 (Elvia) – at manglende medvirkning til målerbytte utgjør et vesentlig kontraktsbrudd etter forbrukerkjøpsloven § 48 a første ledd første punktum. Flertallet kan ikke se at det foreligger forhold i saken som gir grunnlag for å fravike dette. Det er derfor flertallets syn at kundens manglende medvirkning til nettselskapets forskriftsfestede forpliktelser utgjør et vesentlig brudd på nettleieavtalen. Stenging er derfor som utgangspunkt rettmessig med grunnlag i klagers manglende medvirkning til målerbytte. Klager har vist til at selskapet ikke har plikt til å installere ny strømmåleren i tilfeller der avregningsforskriften § 4-1 andre ledd bokstav b får anvendelse, det vil si at «installasjonen er til vesentlig og dokumenterbar ulempe for sluttbruker». Flertallet er ikke enig med klager i at dette følger av Elvia-dommen, og viser til dommen punkt 1.3.1 avslutningsvis: "I tilfeller hvor unntaket i avregningsforskriften får anvendelse, vil Elvia AS ikke ha plikt til å installere en ordinær AMS. Det følger likevel ikke av dette at nettkunden slipper å ha strømmåler. I slike tilfeller må det installeres en annen type måler, f.eks. en måler uten kommunikasjonsenhet, eller treffes andre tiltak som forebygger ulempene." Klager kan derfor under ingen omstendighet beholde sin gamle måler. Nemnda bemerker for øvrig at leveringsplikten etter energiloven § 3-3 ikke er til hinder for stengingsretten med grunnlag i forbrukerkjøpsloven § 48 a. Selskapets stenging var derfor som utgangspunkt rettmessig med bakgrunn i klagers manglende medvirkning til målerbytte, når selskapet har imøtekommet klager ved å gi fritak for måler med kommunikasjonsenhet. Spørsmålet er om selskapets stengingsrett likevel er avskåret fordi et av unntakene i forbrukerkjøpsloven § 48 a første ledd bokstav a eller b får anvendelse. Flertallet ser først på unntaket i bokstav a knyttet til fare for liv eller helse. Flertallet viser til nemndas bemerkninger i sak 2023-0800 om forståelsen av unntaket. Klager har gjort gjeldende at det foreligger erklæring som gir fritak for installasjon av AMS-måler, også uten kommunikasjonsenhet. Flertallet bemerker i den forbindelse at det er virkningene av stengingen, og ikke av den underliggende årsaken til stengingen som er gjenstand for vurdering etter bokstav a. Klagers anførsler knytter seg til den påberopte helsefaren ved installasjon av AMS-måler, ikke til stengingen som sådan. Flertallet kan derfor ikke se at det er godtgjort omstendigheter som tilsier at unntaket knyttet til liv og helse får anvendelse. Når det gjelder betydningen av at det bor barn i husstanden, viser flertallet til sine bemerkninger i sak 2024-0106, avgjort i samme møte som denne saken. Flertallet kan heller ikke se at det fra klagers side er påvist at det foreligger andre konkrete forhold som medfører at selskapet er avskåret fra å stenge forsyningen, jf. § 48 a første ledd andre punktum bokstav a eller b. Ettersom det heller ikke er påvist at det forelå mangler med varslingen etter forbrukerkjøpsloven § 48 a andre ledd, mener flertallet derfor at vilkårene for stenging er oppfylt, og at stengingen derfor var rettmessig. Mindretallet – forbrukerrepresentant Norman – er enig med klager i at det må foretas en konkret vurdering av om «installasjonen er til vesentlig og dokumenterbar ulempe for sluttbruker», jf. avregningsforskriften § 4-1 andre ledd bokstav b, også dersom det er snakk om å installere AMS uten kommunikasjonsmodul. Det vises til at ordlyden “installasjonen” naturlig vil omfatte både målere med og uten kommunikasjonsmodul. Dersom vilkåret er oppfylt følger det av bestemmelsens ordlyd at selskapet “ikke [har] plikt til å installere AMS”. Dette er også helt i tråd med den vurderingen som retten faktisk foretar i Elvia-dommen. Det vises til avsnitt 1.3.2 hvor retten bl.a. vurderer følgende: “Spørsmålet for Hs del er om AMS uten kommunikasjonsenhet vil være til «vesentlig og dokumenterbar ulempe» for henne” og “Spørsmålet er dermed hvorvidt de også har krav på fritak fra en AMS uten kommunikasjonsenhet”. Under samme punkt konkluderer retten bl.a. slik: “Det er dermed ikke grunnlag for fritak fra AMS uten kommunikasjonsenhet”. Retten vurderer altså konkret om saksøkerne kan få fritak for AMS uten kommunikasjonsenhet. Denne vurderingen gir ingen mening dersom retten skulle se det slik at det ikke var en rettslig mulighet å oppnå et slikt fritak, slik flertallet kan synes å forutsette. Når det gjelder den konkrete vurderingen av om installasjon av AMS uten kommunikasjonsenhet er til vesentlig og dokumenterbar ulempe for klager, bemerker mindretallet at klager viser til - og siterer fra - det som anføres å være to ulike legeerklæringer. Erklæringene er imidlertid ikke fremlagt for nemnda, og det er dermed vanskelig å vurdere hvorvidt vilkåret om vesentlig og dokumenterbar ulempe er oppfylt. Mindretallet mener at erklæringene burde vært innhentet, men i mangel av disse kan ikke mindretallet se at vesentlig og dokumenterbar ulempe er sannsynliggjort i saken. Når det gjelder spørsmålet om manglende medvirkning til målerbytte - alene - kan utgjøre et vesentlig kontraktsbrudd, slutter mindretallet seg til rettens syn i LG-2021-157142. Se også mindretallets syn i sak ELKN-2019-451 og ELKN-2019-338. I vurderingen av om unntaket i fkjl. § 48a første ledd andre punktum bokstav a knyttet til fare for liv eller helse er oppfylt, viser mindretallet til at unntaket etter forarbeidene tar «sikte på mer akutte situasjoner der forbrukeren eller noen i hans husstand ikke vil tåle at forsyningen av elektrisitet blir stengt», jf. Ot.prp. nr. 114 (2004–2005) s. 148 og LB-2021-136295 (Elvia). Dette utgangspunktet må imidlertid nyanseres i lys av grunnlovfestingen av hensynet til barnets beste. Harald Benestad Anderssen skriver følgende om kriteriene “liv, helse” i Karnovs lovkommentar, note 6: “Er det barn i husstanden, skal det formodentlig lite til for at vilkåret skal anses oppfylt. Etter grunnlovfestingen av hensynet til barnets beste i 2014, se Grunnloven § 104 annet ledd, må hensynet til barnets oppvekstforhold og til å unngå helseplager for barna tillegges enda større vekt enn de opprinnelige forarbeidene til bestemmelsen forutsetter. Sml. Innst. 186 S (2013–2014) s. 30.” Det fremkommer av saken at klager har barn. Klager har ikke redegjort for hvordan en stengning av strømmen vil påvirke barnets helse og oppvekstvilkår, men strøm er et nødvendighetsgode i dagens samfunn og tap av dette vil raskt kunne få betydelige konsekvenser for barns helse og oppvekstvilkår. I likhet med Benestad Anderssen mener mindretallet at hensynet til barnets beste, jf. Grl. § 104, tilsier at det skal lite til for at vilkåret i bokstav a må anses oppfylt når det er barn i husstanden. Se også lagmannsrettens vektlegging av hensynet til barnets beste, jf. Grl. § 104 og Barnekonvensjonen art. 3, i LB-2021-174401. Etter mindretallets syn er det mest sannsynlig at en stenging av strømmen vil ramme barnets helse og oppvekstvilkår i så betydelig grad at vilkåret for unntaket i bokstav a er oppfylt. Elvia hadde følgelig ikke adgang til å stenge anlegget. Nemnda bemerker avslutningsvis at Elklagenemndas avgjørelser er rådgivende, og at klage av den grunn ikke medfører oppsettende virkning. I samsvar med flertallets konklusjon gis klager ikke medhold. Uttalelsen er avsagt under dissens. VEDTAK Klager gis ikke medhold. Oslo, 20. januar 2025 Henrik E. Kolderup, leder Gustav Norman, Forbrukerrådet Astrid M. Hilde, Fornybar Norge Lars Lima, Fornybar Norge Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om selskapet har overholdt kravet til varsling for stenging samt klagers betalingsplikt for stengegebyr. Klager disponerte flere faste eiendommer som det verserte stengingskrav mot, og det fremgikk ikke klart av varselet hvilken eiendom det gjaldt. Selskapet hadde da ikke oppfylt varslingsforpliktelsen etter forbrukerkjøpsloven § 48 a andre ledd, og kunne da ikke kreve gebyrdekning etter fjerde ledd. Klager ble enstemmig gitt medhold. Elvia AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder uenighet om selskapets overholdelse av kravet til varsel om stenging og klagers betalingsplikt for stengegebyr. Regelverk: Forbrukerkjøpsloven § 48 a og standardvilkår for nettleie og tilknytning § 7. Historikk: 09.01.2024 – Klager opplyser om at målerbytte i fritidsbolig ikke er mulig om vinteren. 20.02.2024 – Selskapet sender varsel om stenging. 04.03.2024 – Selskapet varsler stenging av anlegg i hovedbolig med frist 22.04.2024. 18.04.2024 – Klager mottar varsel om at strømforsyning til fritidsbolig er stengt. 08.05.2024 – Klager mottar faktura med stengegebyr. Krav: Klager bestrider betalingsplikt for stengegebyr. Partenes anførsler: Klager avviser plikt til å betale gebyr for stenging av anlegg i fritidsbolig med grunnlag i at Selskapet ikke har overholdt lovpålagte stengingsprosedyrer. Klager hevder hun ikke har motsatt seg installering av strømmåler uten kommunikasjonsmodul for noen av anleggene, men viser til at fritidsboligen er utilgjengelig i vinterhalvåret. Hun viser til at selskapet aldri besvarte denne opplysningen. Klager viser videre til at måler ble byttet innen fristen i hovedbolig, og at hun ikke hadde noen grunn til å tro at varsel om stenging gjaldt fritidsboligen. Klager anfører at selskapet har vært utydelige i sine varsel og at det ikke fremgikk hvilket anlegg varsel ble utstedt for. Klager viser til at hun er fritatt for installasjon av måler med kommunikasjonsenhet. Elvia AS opprettholder gebyr for stenging av anlegget i fritidsboligen, og viser til at selskapet har fulgt lovpålagte prosedyrer. Selskapet hevder at vilkårene for stenging er oppfylt som følge av at målerbytte ikke ble gjennomført innen fristen. Det hevder at klager ble informert om at målerbytte på ønsket tidspunkt ikke lot seg gjennomføre. Selskapet mener det har gitt kunden tilstrekkelig informasjon om frister og konsekvenser av manglende målerbytte. Det viser til at klager har misforstått hvilke frister som gjaldt for de to anleggene, og peker på at frist for målerbytte i fritidsboligen var 15.04.2024. Nemnda ser slik på saken: Saken gjelder uenighet om selskapet har overholdt kravet til varsel om stenging samt om klager plikter å betale stengegebyr. Etter forbrukerkjøpsloven § 48 a fjerde ledd kan nettselskapet kreve at forbrukeren dekker nødvendige kostnader i forbindelse med stenging og eventuell gjenåpning av forbrukerens anlegg. En forutsetning er at selskapet ikke har opptrådt i strid med bestemmelsene i forbrukerkjøpsloven § 48 a første til tredje ledd. Dette innebærer blant annet at stengingen må være rettmessig og at selskapet har gitt nødvendig varsel. Utgangspunktet etter forbrukerkjøpsloven § 48 a første ledd er at nettselskapet kan avbryte overføringen av elektrisk energi dersom det foreligger vesentlig kontraktsbrudd fra forbrukerens side, og det ikke foreligger forhold som nevnt i bestemmelsens andre punktum. For at stenging kan skje er det i tillegg et krav at selskapet har fulgt gjeldende prosedyrer for stenging. Slik denne saken står, ser nemnda først på om selskapet har gått korrekt frem ved varslingen av stengingen. Forbrukerkjøpsloven § 48 a annet ledd bestemmer at «[f]ør stenging kan skje, skal nettselskapet sende forbrukeren et skriftlig varsel om stenging». Formålet bak bestemmelsen er at forbrukeren skal gis en reell mulighet til å innrette seg før stenging gjennomføres, blant annet til å treffe nødvendige tiltak for å unngå at stenging skjer eller begrense skade der stenging gjennomføres. Bestemmelsen oppstiller nærmere krav til hvilke opplysninger som skal angis i varselet, jf. bokstavene a til d, og til at varselet skal gis skriftlig. Slik saken er opplyst, verserte det spørsmål om stenging av anlegget både for klagers bolig og klagers fritidsbolig. Klager ble 18. april 2024 informert av selskapet om at strømforsyningen til fritidsboligen var blitt stengt. Klager har overfor selskapet gjort gjeldende at hun 4. mars 2024 fikk varsel om stenging av anlegget med mindre målerbytte ble avtalt innen 22. april 2024, og at det derfor ikke var grunnlag for stenging før utløpet av denne fristen. Slik det fremgår av korrespondansen mellom partene, hevder selskapet at det aktuelle varselet imidlertid gjaldt klagers primærbolig, ikke klagers fritidsbolig. I varselet som klager mottok 4. mars 2024 fremgikk blant annet følgende: «I stengevarsel av 20.02.2024 varslet vi om at strømanlegget ditt vil bli stengt etter den 22.04.2024 dersom du ikke avtaler tidspunkt for målerbytte. Hvis strømmåleren ikke er byttet innen 22.04.2024 vil strømmen bli stengt uten flere skriftlige varsel.» Det fremgår ikke av dette varselet at det er nærmere spesifisert hvilket målernummer stengingsvarselet gjelder. Med utgangspunkt i muligheten for at enkelte kunder kan disponere flere faste eiendommer i nettselskapets område, mener nemnda det må kreves at selskapet angir klart hvilket anlegg varselet gjelder, for eksempel ved at anleggsadressen inntas i varselets emnefelt. Nemnda har vært noe i tvil om denne formalmangelen medfører at stenging ikke er korrekt varslet. På den ene side har kunden en klar oppfordring til å undersøke omstendighetene nærmere dersom det foreligger tvil om hvilket anlegg stengingsvarselet gjelder. Klager i denne saken var kjent med at stengingsspørsmålet verserte også for fritidseiendommen. På den andre siden hadde klager sendt henvendelser til selskapet som etter det opplyste forble ubesvart. Når det i denne situasjonen fremsto som uklart om stengingsvarselet gjelder anlegget som ble stengt, mener nemnda samlet sett at det ikke ble varslet korrekt. Siden korrekt varsel er en forutsetning for stenging etter forbrukerkjøpsloven § 48 a, er det ikke grunn til å vurdere om andre vilkår for stenging er oppfylt, som klagers innsigelse mot grunnlaget for stengingen ikke var åpenbart grunnløse fordi fritidsboligen var utilgjengelig om vinteren, jf. forbrukerkjøpsloven § 48 a første ledd, andre punktum, bokstav b. Siden stengingen ikke var rettmessig, har ikke klager betalingsplikt for det omtvistede gebyret, jf. forbrukerkjøpsloven § 48 a fjerde ledd. Nemndas konklusjon er at klager gis medhold. Uttalelsen er enstemmig. VEDTAK Klager gis medhold. Oslo, 20. januar 2025 Henrik E. Kolderup, leder Gustav Norman, Forbrukerrådet Astrid M. Hilde, Fornybar Norge Lars Lima, Fornybar Norge Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.