Søkeresultater

Saken gjaldt uenighet om riktigheten av fakturering for to målepunkt. I forbindelse med overgang til forskuddsfakturering, ble det gjort feil i faktureringen av klagers to målere. Klager ba Tibber utarbeide nytt faktureringsgrunnlag, noe Tibber ikke etterkom. Tibber har i etterkant gjort dette. Nemnda kom til at Tibbers nektelse av å utarbeide nytt og korrekt faktureringsgrunnlag på klagers anmodning var urettmessig. Klager ble enstemmig gitt medhold.   Tibber Norge AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.     Saken gjelder uenighet om riktigheten av fakturering for to målepunkt.      Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 2-1 og 2-2.        Historikk:    September 2022 – Partene inngår avtale for to ulike målepunkt.  Oktober 2022 – Tibber AS går over til delvis forskuddsfakturering.  November 2022 – Klager bestrider riktigheten av utstedte fakturaer for oktober.       Krav: Klager krever korrigering av de to omtvistede fakturaene.        Partenes anførsler:        Klager bestrider riktigheten av fordringene. Hun viser til at det ble inngått avtale for to separate målere og hevder at skyldig og tilgodehavende beløp ikke er korrekt beregnet som følge av at selskapet har blandet sammen verdiene for de to målerne. Klager viser til at hun har behov for korrigerte fakturaer for å avklare hvem som skal bære hvilke kostnader.       Klager anfører at selskapet ikke har adgang til å overføre skyldig beløp eller gjøre fratrekk på tvers av målepunktene.        Tibber Norge AS fastholder klagers betalingsplikt og forklarer at det ikke vil utstedes nye fakturaer. Selskapet hevder at det har skjedd en teknisk svikt som har medført at begge målernes forbruk ble slått sammen og at det deretter ble gjort fratrekk i den samlede verdien. Selskapet viser til at tilgodebeløp ble avregnet på den fakturaen som ble sendt ut først. Tibber Norge AS anfører at feilen er rettet opp i, og at både innbetalte estimat og beløp for hvert målepunkt nå går til å dekke skyldige beløp for sine respektive målepunkt.        Selskapet viser til at det av ressurshensyn ikke har hatt anledning til å utstede korrigerte fakturaer, men peker på at klager har mottatt skriftlig oversikt over beløpene som kan henføres under hver måler.         Nemnda ser slik på saken:       Saken gjelder feil ved håndteringen av forskuddsbeløp på fakturaer for to målere, herunder nektelsen av å utarbeide korrekt faktureringsgrunnlag når opprinnelige fakturaer var uriktige.      Slik saken er opplyst, inngikk klager i slutten av august 2022 avtale for to ulike målere med innklagede, Tibber AS. Samme høst gikk innklagede over til en praksis med delvis forskuddsfakturering for påfølgende måned.     I fakturaen for en av målerne ([adresse a]) 4. oktober 2022 ble det forskuddsfakturert 3 285,73 kroner for oktober 2022. I fakturaen for den andre måleren ([adresse b]) ble det i faktura 4. oktober 2022 forskuddsfakturert 990,73 kroner for oktober 2022.      I faktura for [adresse a] 10. november 2022 ble det deretter ført til fradrag et tilgodebeløp på 3 437,30 kroner, noe som resulterte i at et tilgodebeløp på -2 120,70 kroner ble videreført til neste faktura. Det ble ikke foretatt noen forskuddsfakturering på denne fakturaen for denne måleren. Tilsvarende ble det i faktura for [adresse b] 10. november 2022 ført til fradrag et tilgodebeløp på 4 276,46 kroner, noe som resulterte i at et tilgodebeløp på -3 437,30 kroner ble videreført til påfølgende faktura. Det ble ikke foretatt noen forskuddsfaktureringer på disse fakturaene.      I faktura 5. desember 2022 for [adresse a] (faktura 6006153) ble det ikke gjort fradrag for tilgodebeløpet som fremgikk av fakturaen fra måneden før, til tross for det som fremgikk av fakturaen for samme måler måneden før. Samtidig ble det fakturert et forskuddsbeløp for inneværende måned på 3 383,17 kroner.       I faktura samme dag for [adresse b] (faktura 5991884) ble det kreditert et beløp på -2 120,70 kroner. Dette beløpet samsvarte med fakturaen for samme måler måneden før. Samtidig ble det fakturert et forskuddsbeløp for inneværende måned på 3 035,96 kroner.      Klager gjorde etter dette gjeldende at faktureringen for de to målerne fremsto som uriktig og ikke-kontrollerbar. Hun ba om å få utstedt kreditnotaer og fakturaer som var riktige, og varslet om at hun ikke ville betale utestående fakturaer før rettvisende fakturaer ble utstedt.     Slik nemnda forstår korrespondansen mellom Tibber og klager, bestred ikke Tibber på klagetidspunktet at fakturaene var misvisende, men de fastholdt at sluttoppstillingen man opplyste klager om var riktig. Selskapet avviste å utarbeide nytt faktureringsunderlag.      Tibber har etter at klagen ble inngitt, redegjort for saken til nemnda. I tilsvaret fra Tibber til nemnda heter det om de feil som ble gjort:      «Bakgrunnen for denne saker er at det har skjedd en teknisk svikt som medførte at kundens innbetalte estimat på september faktura 2022 for [adresse a], og for faktura som gjaldt august + september 2022 for [adresse b] ble slått sammen, og samlet trukket fra på kommende fakturaer først på faktura for én bolig, deretter på faktura for den andre boligen i perioden oktober-desember 2022. Altså har ikke innbetalt estimat for hver av boligene blitt trukket fra kun på den boligen de opprinnelig ble fakturert på.      På tidspunktet hendelsen oppstod for kunden, ble det besluttet at det ikke var mulighet og kapasitet til å sende ut kreditnota for disse fakturaene for kunden i de berørte fakturaene. Kunde fikk tilsendt skriftlig oversikt over hvilke fakturert sum som gjaldt hvilken bolig, viser til Figur 1.      Utfordringen med denne saken er nå rettet opp i. Det vil si at innbetalte estimat og beløp ment for hver sitt målepunkt, nå kun er gått til å dekke fakturaer knyttet mot dette målepunktet. Presenterer faktura-tidslinjen under med originale fakturaer, og spesifiserer hvilke fakturaer som er rettet av hvilke kreditnota fakturanummer.»      Tibber AS gir i tilsvaret en detaljert redegjørelse for de krediteringer som nå er gjort. Klager har i merknader til tilsvaret gitt uttrykk for at hun fortsatt ikke helt forstår beregningene. Nemnda tilføyer at heller ikke for nemnda er det mulig å følge med i den redegjørelsen Tibber har gitt, men det er samtidig ikke konkrete holdepunkter for at det fortsatt hefter feil ved avregningen av kunden. Nemnda legger derfor under noe tvil til grunn at denne nå er riktig.      Nemnda oppfordrer likevel Tibber til å gjennomgå faktureringsgrunnlaget med klager så langt klager fortsatt har spørsmål til dette, se klagers e-post til nemnda 2. oktober 2023.       Slik saken står for nemnda, er hovedspørsmålet i saken om Tibbers opprinnelige nektelse av å kreditere de eksisterende fakturaer og å utarbeide nye fakturaer, var rettmessig.       Forskrift om kraftomsetning og nettjenester § 7-2 stiller krav til fakturering for elektrisk energi. Bestemmelsens andre ledd bokstav a fastsetter at «[f]akturaen skal være oversiktlig og lett å forstå for forbrukeren». Slik fakturaene rent faktisk ble utarbeidet i denne saken, finner nemnda det klart at faktureringen ikke var i samsvar med kravet i § 7-2 andre ledd bokstav a. Nemnda peker videre på bokføringsloven § 4 nr. 4 som etablerer «[n]øyaktighet» som et grunnleggende bokføringsprinsipp ved at opplysninger «skal bokføres og spesifiseres korrekt og nøyaktig». Prinsippet er fulgt opp i bokføringsloven § 10 som krever at bokførte opplysninger skal være dokumentert med et korrekt og fullstendig innhold. Bokføringslovens krav gjelder også for salgsdokumenter, som altså skal være nøyaktige og riktige. Salgsdokumenter utgjør etter omstendighetene bilag i kjøperens regnskaper. Der salgsdokumentene er uriktige, legger nemnda derfor til grunn at utstederen plikter å utarbeide nye salgsdokumenter som oppfyller bokføringslovens grunnleggende prinsipper. Når nytt salgsdokument utarbeides, skal det utarbeides kreditnota, jf. bokføringsforskriften § 5-2-7.      Slik nemnda ser det, tilsa sakens opplysninger at Tibber både skulle og burde ha utarbeidet et nytt faktureringsgrunnlag på klagers anmodning i denne saken. Unnlatelsen av å gjøre dette fremstår som kritikkverdig, særlig når situasjonen langt på vei var en konsekvens av det forskuddsfaktureringsregimet som Tibber innførte i den aktuelle tidsperioden.       Høyesterett har i HR-2022-1980-A avsnitt 60 gitt uttrykk for at en forbruker har rett til å nekte å betale utstedt faktura i en situasjon der spesifikasjonskravet i forbrukerentrepriseloven § 48 ikke var oppfylt. Nemnda legger til grunn at når Tibbers utstedte fakturaer ble erkjent å være misvisende, men Tibber ikke ønsket å utarbeide et etterprøvbart faktureringsgrunnlag, var klager berettiget til ikke å holde tilbake det beløpet som var utestående, uten å måtte betale forsinkelsesrenter av det tilbakeholdte beløpet i den perioden tilbakeholdet pågikk.      Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.      Uttalelsen er enstemmig.        VEDTAK       Klager gis medhold.     Oslo, 13. mai 2024      Henrik E. Kolderup, leder   Gustav Norman, Forbrukerrådet   Astrid M. Hilde, Fornybar Norge    Lars Lima, Fornybar Norge      Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om krav om tilbakebetaling med grunnlag i angrerettutøvelse. Selskapet hadde sendt ut opplysninger om angrerett 7. desember 2022. Klager fremsatte erklæring om utøvelse av angrerett 22. desember 2022. Nemnda kom til at angrerettserklæringen var fremsatt utenfor den utvidete angrefristen.    Klager ble enstemmig ikke gitt medhold.    Helgeland Kraft Strøm AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.        Saken gjelder uenighet om krav om tilbakebetaling med grunnlag i angrerettutøvelse.      Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4 og angrerettloven.       Historikk:    15.09.2022 – Partene inngår avtale.    07.12.2022 – Selskapet sender ut opplysninger om angrerett.   22.12.2022 – Klager utøver angrerett.   05.01.2023 – Klager fremsetter krav om tilbakebetaling.       Krav: Klager krever tilbakeført samtlige innbetalinger foretatt i den angrede avtalen.        Partenes anførsler:        Klager hevder at han har utøvd angreretten rettidig og at han dermed har krav på å få samtlige innbetalinger tilbakeført. Han viser til at angrerettlovens utvidede angrefrist fikk anvendelse som følge av at selskapet misligholdt sin opplysningsplikt. Klager hevder at han ikke har mottatt de opplysningene som han har hatt krav på ved avtaleinngåelsen.        Helgeland Kraft Strøm AS har ikke inngitt tilsvar i saken. Av sakens dokumenter fremgår det at selskapet blant annet har fastholdt at det oppfylte sin opplysningsplikt ved avtaleinngåelsen, og at angreretten er gjort gjeldende utenfor angrefristen.          Nemnda ser slik på saken:       Saken gjelder krav om tilbakebetaling av foretatte betalinger som følge av utøvelse av angrerett. Saken reiser spørsmål om beregningen av utsatt angrefrist.      Slik saken er opplyst, inngikk partene avtale om levering av kraft 15. september 2022. Selskapet sendte onsdag 7. desember 2022 ut melding der blant annet følgende fremgikk:      «Angreretten innebærer at du har rett til å gå fra avtalen uten å oppgi grunn for dette ved melding til oss innen angrefristen på 14 dager. Angrefristen løper fra dagen etter at du mottar tilstrekkelig opplysninger om angreretten - altså fra i morgen 8. desember. Informasjon om angreretten og angreskjema er vedlagt denne e-posten som "Skjema for opplysning om angrerett" og "Angreskjema".»      Angrerettloven får anvendelse på avtaleinngåelsen, jf. angrerettloven § 1. Etter angrerettloven § 21 første ledd utløper angrefristen ved avtaler om levering av tjenester 14 dager fra avtalen ble inngått. Der den næringsdrivende ikke har oppfylt sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 bokstav h, forlenges angrefristen. Angrefristen utløper i en slik situasjon først 14 dager etter at slike opplysninger er gitt, jf. angrerettloven § 21 fjerde ledd. Angrefristen utløper likevel senest 12 måneder og 14 dager etter avtaleinngåelsen, jf. tredje ledd i samme bestemmelse. Fristberegningene skjer i samsvar med lovens § 6, slik at datoen for avtaleinngåelsen ikke skal medregnes, og at fristene utløper første påfølgende virkedag.      Angrerettloven § 8 bokstav h – slik den gjaldt ved inngåelsen av denne avtalen – krevde at den næringsdrivende før avtaleinngåelsen «på en klar og forståelig måte» gir forbrukeren opplysninger om at «det foreligger angrerett og standardisert skjema for bruk av angrerett (angreskjema), samt vilkårene, tidsfristene og fremgangsmåtene for å bruke angreretten». Det er den næringsdrivende som har bevisbyrden for at opplysningsplikten er oppfylt, jf. angrerettloven § 7. Formålet er å sette forbrukeren i stand til å forstå og å bruke den angreretten som gjelder i avtalen, se i denne sammenheng blant annet EU-domstolens tolkningsuttalelse i dom 24. februar 2022 i sak C-536/20 Tiketa  avsnitt 42.      Nemnda finner det ikke nødvendig å ta stilling til om selskapet oppfylte opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 bokstav h ved avtaleinngåelsen. Nemnda konkluderer uansett med at selskapet oppfylte denne opplysningsplikten ved den e-posten som ble sendt ut 7. desember 2022, når e-postteksten leses i sammenheng med de vedlagte dokumentene. Etter nemndas syn ga selskapet ved det på en klar og forståelig måte de opplysninger de skulle om angreretten, jf. angrerettloven § 8 bokstav h.      Konsekvensen av dette er at en utsatt frist på 14 dager startet å løpe da disse opplysningene ble gitt, jf. angrerettloven § 21 fjerde ledd. Denne fristen skal beregnes i samsvar med angrerettloven § 6. Den utvidete angrefristen utløp etter dette onsdag 21. desember. Når klager fremsatte angreretterklæringen 22. desember 2022, angret han derfor én dag for sent.      Helgeland Kraft Energi AS har ikke inngitt tilsvar i saken, noe nemnda finner kritikkverdig. Dette er imidlertid ikke til hinder for at selskapet gis medhold der sakens faktum tilsier dette, som følge av at det ikke er bevismessige usikkerheter som selskapet må bære risikoen for.      Med det syn nemnda har på beregningen av angrefristen, er det ikke nødvendig for nemnda å ta stilling til de øvrige spørsmål i saken.      Nemndas konklusjon er at klager ikke gis medhold.      Uttalelsen er enstemmig.      VEDTAK      Klager gis ikke medhold.     Oslo, 13. mai 2024      Henrik E. Kolderup, leder   Gustav Norman, Forbrukerrådet   Astrid M. Hilde, Fornybar Norge    Lars Lima, Fornybar Norge      Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt gjenåpning av sak 22-326 som ble behandlet 20. mars 2023, der     klager ble gitt ikke medhold. Begjæring om gjenåpning av saken ble enstemmig avvist.    Saken gjelder gjenåpning.             Elklagenemnda fattet slikt vedtak den 20. mars 2023: Klager gis ikke medhold.       Ved melding av 17.04.2024 har klager begjært gjenåpning.        Nemnda ser slik på saken:       Saken gjelder gjenåpning.      Nemnda viser til nemndsavtalen av 2016 pkt. 8.1 om adgangen til å begjære gjenåpning:      «Partene i en sak som sekretariatet eller nemnda har avgjort og som er avsluttet, kan begjæres gjenåpnet. Gjenåpning forutsetter at den som begjærer gjenåpning legger fram nye vesentlige opplysninger som anses av betydning for sakens utfall og som ikke tidligere kunne ha vært fremlagt.»      Nemnda kan ikke se at klagers anførsler i begjæringen gir grunnlag for gjenåpning, ettersom det i gjenåpningsbegjæringen ikke er fremlagt nye, vesentlige opplysninger.      Nemnda bemerker at vedtaket i sak 22-326 ble meddelt klager så snart vedtaket var skrevet ut av nemndas medlemmer. Som følge av forhøyet saksinngang har det oppstått restanser i nemnda som arbeides ned løpende. Det medfører blant annet at skriftlige utskrifter av vedtak først foreligger en stund etter den muntlige behandlingen. Denne delen av restansene er under nedarbeidelse. Nemnda bemerker at denne saken ikke er ekstraordinær i denne sammenhengen, og at dette dessverre gjelder de aller fleste av nemndas klagesaker.      Nemndas konklusjon er at begjæring om gjenåpning avvises.      Uttalelsen er enstemmig.      VEDTAK       Begjæring om gjenåpning avvises.     Oslo, 13. mai 2024     Henrik E. Kolderup, leder   Thomas Iversen, Forbrukerrådet   Astrid M. Hilde, Fornybar Norge    Lars Lima, Fornybar Norge      Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om prisvilkår for fastprisavtale inngått gjennom et formidlingsselskap. Formidlingsselskapet hadde oppgitt uriktig fastpris på et produkt som det formidlet på vegne av innklagede selskap. Selskapet bestred ansvar for den feilen formidlingsselskapet hadde begått. Klager mente innklagede selskap var forpliktet av den prisen som formidleren ga på vegne av selskapet. Nemnda kom til at innklagede selskap måtte identifiseres med formidleren som ble brukt, og at selskapet derfor var bundet av den uriktige prisen som var oppgitt. Selskapet hadde under ingen omstendighet raskt avvist bestillingen etter at den ble formidlet. Klager ble enstemmig gitt medhold.    Fjordkraft AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.       Saken gjelder uenighet om vilkår for avtale inngått gjennom tredjepart.       Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-2 og 1-3.       Historikk:    23.07.2022 – Klager bestiller fastprisavtale på 37,6 øre/kWh hos TrøndelagKraft AS gjennom formidlingstjenesten Elskling.no .    25.07.2022 – Klager mottar bestillingsbekreftelse fra Fjordkraft AS.    02.09.2022 – Klager oppføres på fastprisavtale på 158,9 øre/kWh hos TrøndelagKraft AS.   10.2022 – Klager fritas fra fastprisforpliktelsen og går over til et spotprodukt       Krav: Klager fastholder at det ble inngått fastprisavtale om 37,6 øre/kWh.       Partenes anførsler:       Klager viser til at det ble inngått fastprisavtale om 37,6 øre/kWh som skulle gjelde i seks måneder. Klager hevder selskapet er bundet av avtalen som ble formidlet, blant annet under henvisning til bestillingsbekreftelsen. Han bestrider at selskapet hadde adgang til i stedet å sette ham på en fastprisavtale på 158,9 øre/kWh.       Klager hevder at ansvarsfordelingen mellom kraftselskapet og formidleren er uten betydning for kunden når det er skjedd en feil ved avtaleinngåelsen. Han mener at TrøndelagKraft AS ved Fjordkraft AS må bære risikoen for feilprisingen hos Elskling.no .       Klager anfører at han ikke ble gitt angrerettopplysninger da det ble inngått ny avtale mellom partene.       Fjordkraft AS bestrider ansvar for feilen og viser til at feilen oppsto hos Elskling.no . Fjordkraft har aldri hatt avtalen «strøm til fastpris» på 37,6 øre/kWh. Klager ble deretter uriktig satt på en fastprisavtale til 158 øre/kWh. I ethvert tilfelle mener Fjordkraft at det er Elskling.no som må holdes ansvarlig for feilen. Selskapet kan ikke lastes for feil begått av underleverandører. Det viser til at sammenligningstjenesten må bære risikoen for at det har formidlet uriktig informasjon i strid med Fjordkrafts instrukser.    Da situasjonen ble oppdaget ble klager satt på avtalen «Strøm med forvaltning» fra oppstartsdato, fikk kreditert sikringsresultatet for juli samt en rabatt på 1 049 kroner. Klager har aldri blitt fakturert for en fastpris på 159 øre/kWh. Videre ble klager etter eget ønske satt på spotpris og det ble ikke krevd bruddgebyr på avtalen, og klager ble deretter satt på avtalen «Spot med forvaltning» som han fortsatt har.     Saken er løst i minnelighet, og klager har ikke fremsatt krav mot Fjordkraft som nemnda skal behandle. Fjordkraft bestrider likevel ikke at klagesaken realitetsbehandles.            Nemnda ser slik på saken:       Saken gjelder en kraftleverandørs ansvar for en formidlingstjenestes handlinger i forbindelse med avtale om salg av kraft.      Nemnda bemerker innledningsvis at klager ikke oppfattes å fremme økonomiske krav i anledning saken. Nemnda oppfatter klager dithen at han klager over den situasjonen som oppsto i forbindelse med bestillingsprosessen.      Nemnda har etter nemndsavtalen (2016) punkt 1.3 ikke kompetanse til å behandle klager på selskaper som formidler strømavtaler mellom forbrukere og kraftselskaper. Slik nemnda ser det, har imidlertid klager i denne saken reelt behov for å få avgjort klagen overfor Fjordkraft, jf. nemndavtalen punkt 1.4. Nemnda viser ved denne vurderingen også til at kraftleverandørs ansvar for et formidlingsselskaps handlinger er et spørsmål som det har generell betydning å avklare. Saken tas derfor til realitetsbehandling av Elklagenemnda.      Slik saken er opplyst for nemnda, bestilte klager fastprisavtale med bindingstid på 6 måneder til en pris på 37,60 øre/kWh eksklusive mva. gjennom Elskling.no 23. juli 2022. Bestillingene er dokumentert gjennom kvittering fra Elskling.no av samme dato, der det i feltet «avtaleinformasjon» er gitt informasjon fra Trøndelagskraft AS om det produktet som var bestilt. Fjordkraft bekreftet bestillingen ved e-post 25. juli 2022 ved å bekrefte inngåelse av produktet «Strøm til fastpris 6 mnd», men uten å bekrefte selve prisen per kWh. I senere e-post fra Elskling.no fikk klager bekreftet at Trøndelagkraft AS er et datterselskap til Fjordkraft, og at avtalen var på 37,6 øre/kWh.     Nemnda legger derfor til grunn at bestillingen som ble bekreftet av Fjordkraft, var den bestillingen klager hadde inngitt til datterselskapet Trøndelagkraft AS. Klager har til Elklagenemnda opplyst at den videre oppfølgningen av bestillingen likevel trakk ut, og at han på tidspunktet for klagen etter en del telefonhenvendelser ble satt på fastprisavtale på 158,9 øre/kWh, og at Fjordkraft AS avviste en avtale på 37,6 øre/kWh eks. mva. Fjordkraft AS har opplyst til nemnda at avtalen på 158,9 øre/kWh ble satt i kraft 2. september 2022.      Fjordkraft har gjort gjeldende at den prisen som ble formidlet av Elskling.no var uriktig, og at de derfor aldri har vært forpliktet til å tilby en avtale med dette prisvilkåret. De hevder videre at de ikke kan holdes ansvarlig for underleverandørens uriktige markedsføring av produktet.      Nemnda finner det klart at Fjordkraft er den som står nærmest til å bære risikoen for de uriktige opplysninger som Elskling.no gir om de produkter som de formidler på vegne av Fjordkraft, og at Fjordkraft AS må identifiseres med Elskling.no . Elskling.no fremsto utvilsomt som legitimert overfor klager til å ta imot bestillinger på vegne av Fjordkraft AS, og Fjordkraft AS har ikke bestridt at Elskling.no er en underleverandør av dem. Nemnda legger til grunn at rollen til Elskling.no er å formidle strømavtaler på vegne av selskaper de har avtale med, og at de mottar et formidlingshonorar i denne sammenheng. Selv om forbrukerkjøpsloven ikke får anvendelse med salg av kraftavtaler, jf. forbrukerkjøpsloven § 2 andre ledd bokstav c, viser nemnda til at selger i en situasjon som dette ville stått mangelsansvarlig der varen ikke samsvarer med opplysninger som noen selger kan identifiseres med, jf. § 16 første ledd bokstav d. Også etter kjøpsloven – som i større grad anses som uttrykk for alminnelige kontraktsrettslige prinsipper – er utgangspunktet i § 18 at selger hefter for opplysninger som noen annen enn selgeren har gitt i annonse eller annen markedsføring på vegne av selgeren. Unntak gjelder etter kjøpsloven § 18 kun der selgeren ikke burde vite at opplysningen var gitt. Terskelen for slik aktsom uvitenhet er høy, særlig der selger har inngått avtale om at medhjelperen kan markedsføre produkter på vegne av selgeren.      Også avtaleloven bygger på en slik betraktning når den etablerer som utgangspunkt at en fullmaktsgiver blir ansvarlig for de avtaler som fullmektigen inngår, jf. avtaleloven § 10. At fullmektigen i en slik situasjon handlet på tvers av fullmaktsgivers interne instrukser, får ikke betydning der motparten var i god tro om prisen som ble tilbudt, jf. avtaleloven § 11.      Uten hensyn til hva som var bakgrunnen for at Elskling.no formidlet uriktige prisvilkår på vegne av Fjordkraft AS, mener nemnda at Fjordkraft AS som utgangspunkt sto ansvarlig for de opplysningene som ble gitt av Elskling.no . Når tvistepunktet i saken gjelder om gyldig avtale ble inngått om fastprisen på 37,6 øre/kWh eks. mva., er Fjordkraft AS derfor som utgangspunkt forpliktet av de opplysningene som Elskling.no ga om denne produktprisen.       Slik saken ligger an, er det ikke nødvendig å vurdere om Fjordkraft AS kunne ha unngått å bli ansvarlig på de markedsførte vilkår ved å avvise bestillingen, jf. prinsippet i avtaleloven § 39. Terskelen for å unngå avtalebinding etter dette såkalte «re integra»-prinsippet er høy. Det er uansett ingen holdepunkter for at Fjordkraft AS raskt avviste bestillingen fra klager.     Etter dette har nemnda kommet til at Fjordkraft AS var forpliktet til å levere produktet til den markedsførte prisen. Hvorvidt Fjordkraft AS rent faktisk hadde denne prisen i sin portefølje, eller hadde etablert tilstrekkelige prissikringer på dette nivået, har ikke betydning. Den risikoen Fjordkraft AS pådrar seg ved bruk av formidlere som Elskling.no etter den modellen som er brukt i denne saken, må derfor løses i kontraktsforholdet mellom Fjordkraft AS og den enkelte formidleren, eventuelt ved at formidlingsløsningen endres.     Etter dette tas klagen over Fjordkraft AS sin handlemåte ved bestillingen til følge.       Klager har ikke fremsatt økonomiske krav i klagesaken.      Klager har i korrespondansen med nemnda reist spørsmål ved at han ikke fikk informasjon om angrerett ved inngåelse av avtalen om spot med forvaltning. Nemnda går ikke inn på dette spørsmålet, ettersom det av tilsvaret fremgår at denne avtalen ikke har blitt sagt opp av klager. Det er derfor ikke utøvd noen angrerett knyttet til denne avtalen. Hvorvidt angrerettloven ble oppfylt ved den tidligere avtaleinngåelsen, har ikke nemnda faktisk grunnlag for å prøve.      Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.      Uttalelsen er enstemmig.        VEDTAK       Klager gis medhold.     Oslo, 13. mai 2024      Henrik E. Kolderup, leder   Gustav Norman, Forbrukerrådet   Astrid M. Hilde, Fornybar Norge    Lars Lima, Fornybar Norge     Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om krav om tilbakebetaling med grunnlag i angrerettutøvelse. Klager gjorde gjeldende at selskapet ikke hadde oppfylt sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 bokstav h verken ved avtaleinngåelsen eller senere, og at angrefristen derfor ikke hadde utløpt da hun gjorde angreretten gjeldende. Klager krevde tilbakeført alle betalinger som hun hadde foretatt i avtalen med tillegg av forsinkelsesrenter. Det innklagede selskapet gjorde gjeldende at selskapet oppfylte sin opplysningsplikt ved avtaleinngåelsen, og i alle tilfeller ved de opplysningene som ble gitt i velkomstbrev etter avtaleinngåelsen, og at angreretten derfor var utøvd for sent. I alle tilfeller gjorde selskapet gjeldende at klager generelt ikke hadde krav på tilbakeføring av betalinger for levert og forbrukt kraft, samtidig som klager uansett hadde bedt om førtidig oppstart og også av den grunn ikke hadde rett til tilbakeføring. Klager ble gitt medhold. Dissens om tilbakebetalingsplikten. Elekt AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.           Saken gjelder uenighet om krav om tilbakebetaling med grunnlag i angrerettutøvelse.        Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4 og angrerettloven.         Historikk:     30.03.2022 – Partene inngår avtale. Klager mottar velkomstbrev.    02.04.2022 – Oppstart av kraftleveranse.    06.12.2022 – Klager påberoper seg angrerett og fremsetter tilbakebetalingskrav.    16.12.2022 – Selskapet avviser klagers krav.     Krav:  Klager krever tilbakeført samtlige innbetalinger foretatt i den angrede avtalen , beregnet til kr 6362,79 pluss forsinkelsesrenter.    Partenes anførsler:          Klager krever tilbakeført samtlige innbetalinger foretatt i avtalen med tillegg av forsinkelsesrenter med grunnlag i rettidig angrerettutøvelse. Hun hevder at selskapet har misligholdt sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 bokstav h og at utvidet angrefrist dermed fikk anvendelse. Klager viser til at hun ikke ble gitt angrerettopplysninger på varig medium og at selskapet ikke på noe tidspunkt har godtgjort at slike opplysninger ble gitt. Opplysningene som selskapet viser til, ble meddelt i etterkant av avtaleinngåelsen. Klager viser til at avtalevilkårene i alle tilfeller ikke var vedlagt velkomstbrevet.        Klager viser til Forbrukertilsynets syn på angrerettreglene. Hun peker på at selskapet – til tross for at det har hatt alle forutsetninger og oppfordring til det – ikke har sendt et ferdig utfylt angreskjema. Klager mener at selskapet må bære risikoen for at dette ikke er gjort.        Klager bestrider at hun har bedt om førtidig oppstart.        Elekt AS bestrider klagers krav i sin helhet. Selskapet anfører prinsipalt at opplysningsplikten ble oppfylt ved avtaleinngåelsen, og at klager derfor ikke har hatt sin angrerett i behold ved påberopelsen. Selskapet mener at klager i alle tilfeller ble gitt tilstrekkelig informasjon ved velkomstbrevet av 30.03.2022.        Selskapet anfører subsidiært at det ikke har tilbakebetalingsplikt for vederlag knyttet til levert og forbrukt kraft under henvisning til angrerettloven § 24 tredje ledd. Selskapet mener at det vil fremstå urimelig dersom klager skulle hatt en rett til fullstendig tilbakebetaling, og at det ville innebære en uberettiget berikelse for henne.        Atter subsidiært mener selskapet at klager ikke har krav på tilbakebetaling fordi klager uttrykkelig har bedt om førtidig oppstart, jf. angrerettloven § 19.               Nemnda ser slik på saken:       Saken gjelder krav om tilbakeføring av foretatte betalinger med grunnlag i angrerettsutøvelse. Saken reiser spørsmål om angreretten er erklært i tide, og om hva som i så fall blir konsekvensene av dette i saken.      Ved saken har forbrukersiden vært representert ved setterepresentant som følge av inhabilitet hos de faste nemndsmedlemmene fra Forbrukerrådet.      Slik saken er opplyst for nemnda, inngikk klager og innklagede, Elekt AS, 30. mars 2022 avtale om levering av strøm i form av spotprisavtale med påslag på 1 øre/kWh gjennom bestillingsløsningen på Elekts nettside. Etter bestillingen mottok klager samme dag en e-post med bestillingsbekreftelse og en e-post med velkomstbrev.      Angrerettloven får anvendelse på avtaleinngåelsen, jf. angrerettloven § 1. Etter angrerettloven § 21 første ledd utløper angrefristen ved avtaler om levering av tjenester 14 dager fra avtalen ble inngått. Der den næringsdrivende ikke har oppfylt sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, forlenges angrefristen. Angrefristen utløper i en slik situasjon først 14 dager etter at slike opplysninger er gitt, jf. angrerettloven § 21 fjerde ledd. Angrefristen utløper likevel senest 12 måneder og 14 dager etter avtaleinngåelsen, jf. tredje ledd i samme bestemmelse. Fristberegningene skjer i samsvar med lovens § 6, slik at datoen for avtaleinngåelsen ikke skal medregnes, og at fristene utløper første påfølgende virkedag.      Det er på det rene at klager ikke gjorde angreretten gjeldende innen 14 dager fra avtaleinngåelsen. For at klagers angrerett skal være i behold, må det derfor være grunnlag for utvidet frist etter angrerettloven § 21 tredje og fjerde ledd. Dette må i så fall bygge på at Elekt AS ikke anses å ha oppfylt sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h.      Angrerettloven § 8 bokstav h – slik den gjaldt ved inngåelsen av denne avtalen – krevde at den næringsdrivende før avtaleinngåelsen «på en klar og forståelig måte» gir forbrukeren opplysninger om at «det foreligger angrerett og standardisert skjema for bruk av angrerett (angreskjema), samt vilkårene, tidsfristene og fremgangsmåtene for å bruke angreretten». Det er den næringsdrivende som har bevisbyrden for at opplysningsplikten er oppfylt, jf. angrerettloven § 7. Formålet er å sette forbrukeren i stand til å forstå og å bruke den angreretten som gjelder i avtalen, se i denne sammenheng blant annet EU-domstolens tolkningsuttalelse i dom 24. februar 2022 i sak C-536/20 Tiketa  avsnitt 42.      Nemnda tilføyer at § 8 bokstav h ble ordlydsmessig endret med virkning fra 1. oktober 2023, ved at det nå uttrykkelig fremgår at den næringsdrivende skal gi forbrukeren et standardisert skjema for bruk av angrerett (angreskjema). Om denne endringen viser nemnda til sine bemerkninger i samlevedtak i sak 23-056 m.fl.      Slik nemnda ser på saken, blir spørsmålet om Elekt AS på en klar og forståelig måte ga klager opplysninger om at det forelå angrerett samt vilkårene, tidsfristene og fremgangsmåten for å bruke denne. Selskapet har for dette formålet fremlagt utskrifter av de ulike trinnene klager måtte fylle ut før bestillingen kunne inngis («kundereisen»). På ingen punkter i denne prosessen ga selskapet klager noen uttrykkelig informasjon i selve sidene om klagers angrerett. På siste side under «kundereisen» er det en lenke der det står «se vilkår for ny avtale». I den utstrekning et klikk på denne lenken ville ha ført til opplysninger om angreretten, kan ikke nemnda se at dette i seg selv gir klager på en klar og forståelig måte opplysninger om angreretten og hvordan den utøves.      Spørsmålet er derfor om selskapet oppfylte sin opplysningsplikt gjennom et av de etterfølgende skrivene som ble sendt klager samme dag. I selve bestillingsbekreftelsen sendt klager samme dag, er det ingen opplysninger om angreretten utover en lenke kalt «angrerettsskjema». Alene er dette ikke tilstrekkelig etter angrerettloven § 8 bokstav h. Selskapet har gjort gjeldende at avtalevilkårene til Elekt AS ble lagt ved e-posten, og disse omhandler i § 4 kundens angrerett. Klager har bestridt at vilkårene lå ved denne e-posten, og først ble sendt i en etterfølgende forsendelse. Vilkårene er fremlagt i saken. Når det ikke ble gitt opplysninger i selve e-posten som fremhever omtalen av angreretten i vilkårene, kan nemnda etter en konkret helhetsvurdering uansett ikke se at opplysningene om angreretten ble gitt klager på en tilstrekkelig klar og forståelig måte i en slik grad at forbrukeren hadde foranledning til å sette seg inn i dem. Etter angrerettloven § 8 skal den næringsdrivende «gi» opplysningene til forbrukeren. I lys av formålet med opplysningsplikten, er det ikke nødvendigvis tilstrekkelig om opplysningene lå i en e-post når de ikke ble fremhevet for forbrukeren. Heller ikke i velkomstbrevet ble slike opplysninger gitt på tilstrekkelig vis.      Det er etter dette ikke nødvendig for nemnda å gå inn på betydningen av at det var lenket til angrerettskjemaet i e-postene.      Når opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 bokstav h ikke ble oppfylt av Elekt AS før eller etter avtaleinngåelsen, har nemnda kommet til at angrefristen ikke var utløpt da klager gjorde angreretten gjeldende i denne saken, jf. angrerettloven § 21 tredje og fjerde ledd.      Nemnda ser så på rettsvirkningene som angrerettsutøvelsen får i denne saken.      Ved bruk av angreretten bortfaller partenes forpliktelser til å oppfylle avtalen, jf. angrerettloven § 23. Tvistepunktet i denne saken er om klager har krav på å få tilbakeført alle betalinger som hun har foretatt i avtalen i medhold av angrerettloven § 26.      Ved denne vurderingen har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall.      Flertallet  – nemndleder med dobbeltstemme og tilkalt representant Elton – viser til at der angreretten utøves rettidig, og den næringsdrivende ikke har oppfylt opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 bokstav h, følger det av angrerettloven § 26 at forbrukeren ikke har betalingsplikt for strøm som er levert, men ennå ikke betalt, og i tillegg har krav på å få tilbakeført alle betalinger som er foretatt under avtalen. Flertallet viser til EU-domstolens dom 17. mai 2023 i sak C-97/22 DC , samt til flertallsbegrunnelsen i samlevedtak i sak 23-011 m.fl. mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023. Dette flertallet slutter seg til den rettsanvendelsen som fremgår der. Utgangspunktet er derfor at klager i et tilfelle som dette har krav på tilbakeføring av de betalinger hun har foretatt i avtalen.      Elekt AS har i denne saken gjort gjeldende at klager uansett ikke har krav på tilbakebetaling fordi klager har bedt om førtidig oppstart av avtalen. Klager har bestridt at dette ble gjort.       Virkningen av at klager måtte ha bedt om førtidig oppstart av ytelsen – det vil si før utløpet av den ordinære angreretten, jf. angrerettloven § 19 – vil etter angrerettloven § 26 første ledd kunne være at forbrukerens krav på tilbakeføring av foretatte betalinger faller bort. En forutsetning for dette er imidlertid at forbrukeren uttrykkelig har bedt om at førtidig oppstart skjer, jf. angrerettloven § 26 første ledd og andre ledd bokstav b. Videre må forbrukeren ha fått informasjon etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav j om virkningen av å be om dette, jf. angrerettloven § 26 andre ledd bokstav a. Det er i denne saken ingen holdepunkter for at klager ba om førtidig oppstart, det vil si oppstart før utløpet av den ordinære angrefristen. Klager blir i «kundereisen» forespeilet en oppstartsdato, men dette er ikke tilstrekkelig.      Klager har etter dette krav på tilbakeføring av alle foretatte betalinger under avtalen. I den utstrekning det har funnet sted gjennomfakturering av nettleie, skal imidlertid tilbakeføringen ikke omfatte den del av betalingene som gjelder nettleien. I den utstrekning et overskudd på strømstøtte har gått til å dekke deler av klagers betaling for levert kraft, har klager krav på å få tilbake også disse beløpene, ettersom det er en del av klagers betaling for levert kraft. Klager har i tillegg krav på forsinkelsesrenter på tilbakebetalingsbeløpet beregnet fra 30 dager etter at angreretterklæringen ble fremsatt, jf. forsinkelsesrenteloven § 2. Flertallet viser til flertallets begrunnelse for denne forståelsen av forsinkelsesrenteplikten i samlevedtak i sak 23-056 m.fl.      Mindretallet  – bestående av bransjerepresentantene Hilde og Lima – kan ikke se at klager har krav på tilbakeføring av foretatte betalinger for strøm som er levert og forbrukt av klager, og viser til mindretallets begrunnelse i samlevedtak i sak 23-011 m.fl. mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023 som dette mindretallet slutter seg til. Med denne forståelsen av klagers generelle rett til tilbakeføring av foretatte betalinger, er det ikke nødvendig for mindretallet å ta stilling til om klagers rett til tilbakebetaling uansett er bortfalt som følge av at klager skal ha bedt om førtidig oppstart av strømleveransen.      I samsvar med flertallets begrunnelse, er nemndas konklusjon at klager gis medhold.         VEDTAK       Klager gis medhold.      Oslo, 13. mai 2024      Henrik E. Kolderup, leder   Frode E. Haug, for Forbrukerrådet   Astrid M. Hilde, Fornybar Norge    Lars Lima, Fornybar Norge      Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om tilbakebetalingskrav ved angrerettutøvelse. Klager hevdet at hun hadde angreretten i behold da erklæring om angrerett ble gitt. Hun anførte at selskapet ikke oppfylte opplysningsplikten om angrerett ved avtaleinngåelsen, og at fristen først begynte å løpe da hun mottok opplysninger 23.06.2024. Fjordkraft AS bestred klagers krav og anførte at hun var utenfor angrefristen da erklæringen ble fremsatt. Selskapet viste til at avtale ble inngått over to år før angreretten ble påberopt. Klager ble ikke gitt medhold. Dissens.    Fjordkraft AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.        Saken gjelder uenighet om tilbakebetaling ved angrerettutøvelse.        Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4 og angrerettloven.           Historikk:     01.06.2021 – Partene inngår avtale.    23.06.2023 – Klager mottar angrerettopplysninger.    28.06.2023 – Klager utøver angrerett.         Krav:  Klager krever fullstendig tilbakebetaling av samtlige foretatte innbetalinger i avtalen med grunnlag i angrerettutøvelse.       Partenes anførsler:          Klager hevder at hun angret avtalen rettidig da hun påberopte seg angreretten og fremsatte krav om tilbakebetaling 28.06.2023. Hun viser til at hun den 23.06.2023 mottok angrerettopplysninger og beskjed om utvidet angrefrist på 14 dager. Klager mener at selskapet må bære risikoen for at det ga henne uriktige opplysninger.         Fjordkraft AS bestrider klagers krav under henvisning til at hun i alle tilfeller har angret utenfor den absolutte angrefristen på ett år og 14 dager etter avtaleinngåelsen. Selskapet viser til at avtale ble inngått den 01.06.2021, over to år før angreretten ble påberopt.          Nemnda ser slik på saken:       Saken gjelder uenighet om tilbakebetalingskrav der klager har påberopt angrerett. Spørsmålet er om angreretten er utøvd i rett tid.      Utgangspunktet etter angrerettloven § 20 er at en forbruker kan gå fra avtalen ved å gi melding til den næringsdrivende innen angrefristen, jf. § 21. Angrefristen utløper som hovedregel 14 dager etter dagen etter inngåelsen av avtalen om levering av strøm, jf. angrerettloven § 21 første ledd. Der en kraftleverandør unnlater å gi lovpålagte opplysninger om angreretten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, begynner likevel ikke denne angrefristen å løpe. I slike tilfeller begynner angrefristen først å løpe fra slike opplysninger er sendt, men likevel senest 12 måneder etter den dagen den ellers ville utløpt etter § 21 første ledd, jf. angrerettloven § 21 tredje og fjerde ledd.      Partene er enige om at avtalen ble inngått mer enn 12 måneder før angreretten ble utøvd 28.06.2023, og det fremgår av sakens dokumenter at datoen for avtaleinngåelsen var 01.06.2021.   I melding til blant annet klager sendte Fjordkraft AS 23.06.2023 likevel ut opplysninger om feil ved oppfyllelsen av opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, der det ble opplyst at ny angrefrist på 14 dager løp fra og med samme dag. I samsvar med opplysningene i brevet, utøvde klager angreretten ved melding 28.06.2023.      I samsvar med angrerettloven § 21 tredje ledd utløp klagers angrefrist 12 måneder og 14 dager etter den påfølgende dagen etter avtaleinngåelsen, det vil si 16.06.2022. Klagers angrefrist var derfor utløpt da Fjordkraft AS sendte informasjon om angreretten til klager 23.06.2023.      Når det for øvrig gjelder den rettslige betydningen av utsendelsen av opplysninger om angrerett som Fjordkraft AS foretok 23.06.2023, har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall.       Flertallet  – nemndleder samt bransjerepresentantene Hilde og Lima – finner det uheldig og misvisende at en kraftleverandør sender informasjon om angrerett til kunder som ikke har sin angrerett i behold på det tidspunktet informasjonen gis. Flertallet kan likevel ikke se at klager kan bygge en angrerett på informasjonen klager mottok, når angrerett ikke har grunnlag i angrerettloven. Flertallet viser til samlevedtak 12. juni 2023 i sak 23-011 m.fl. og 23. oktober 2023 i sak 23-110 m.fl. mot Haugaland Kraft Energi AS. Flertallet legger dette også til grunn i denne saken, uten hensyn til hvordan e-posten 23.06.2023 var formulert.       Når klagers angrerett ikke var i behold på det tidspunktet klager gjorde den gjeldende, er det ikke nødvendig for flertallet å ta stilling til de øvrige spørsmål som saken reiser.      Flertallets konklusjon er at klager ikke gis medhold.      Mindretallet  – forbrukerrepresentant Norman – mener klager hadde rett til å angre avtalen.     Mindretallet viser til at Fjordkraft sendte klager en e-post hvor det klart fremgikk at klager fikk innvilget ny angrefrist på 14 dager fra e-posten ble sendt 23. juni 2023. E-posten lød slik:         «Hei      Vi håper du er fornøyd med oss i Fjordkraft!           Du som har strøm fra oss, har tidligere mottatt et skjema med opplysninger om angrerett. Vi er gjort oppmerksom på at et avsnitt var falt ut av skjemaet, og et annet stod to ganger. Vi sender deg derfor oppdatert versjon, og ny angrefrist gjelder to uker fra i dag.          Du får fortsatt strøm fra oss, og trenger ikke foreta deg noe.           Vi ønsker deg en riktig god sommer.          Hilsen oss i Fjordkraft»       Selskapet har full oversikt over når klager inngikk sine avtaler og kunne «vasket» mottakerlistene slik at klager ble ekskludert. I det minste burde selskapet tatt forbehold ved å innta en setning om at ny angrefrist ikke gjelder for de avtaler som er inngått mer enn 12 måneder og 14 dager fra e-posten ble mottatt. Når selskapet velger å ikke «vaske» mottakerlistene eller å innta et forbehold, tar selskapet en kalkulert risiko ved å sende ut en e-post som klart tilbyr mottakerne en utvidet angrefrist. Selskapet må i et slikt tilfelle ta konsekvensene av at risikoen slår til. Mindretallet er derfor av den oppfatning at klager hadde angreretten i behold da den ble utøvd 28. juni 2023.      I samsvar med flertallets konklusjon fatter nemnda slikt      VEDTAK       Klager gis ikke medhold.      Oslo, 15. april 2024      Henrik E. Kolderup, leder   Gustav Norman, Forbrukerrådet   Astrid M. Hilde, Fornybar Norge    Lars Lima, Fornybar Norge      Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om krav om tilbakebetaling med grunnlag i angrerettutøvelse og betalingsplikt for etterfakturert forbruk. Klager anførte at han utøvde angreretten rettidig som følge av manglende opplysninger om angrerett, og at han hadde rett på tilbakeføring av samtlige innbetalinger i avtalen. Klager bestred videre betalingsplikt for etterbetalingskravet med grunnlag i aktsom god tro. Haugaland Kraft Energi AS bestred klagers krav og anførte at angrefristen var oversittet ved at det ikke gjaldt en utvidet frist. Selskapet bestred i alle tilfeller tilbakebetaling av kostnader i avtalen. Klager ble gitt delvis medhold under dissens om rettsvirkningene. Haugaland Kraft Energi AS og Fagne AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.     Saken gjelder uenighet om etterfakturering og tilbakebetaling ved angrerettutøvelse.       Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3, 1-4 og 2-2.       Historikk:    31.08.2021 – Klager får montert AMS-måler uten aktivert kommunikasjonsmodul. Klagers forbruk stipuleres frem til 23.09.2022.   23.09.2022 – Avtalen overføres fra klager til klagers bedrift.   06.10.2022 – Ny avtale inngås mellom partene med avtalt oppstart 30.09.2022.  23.12.2022 – Klager mottar angrerettopplysninger.    05.01.2023 – Klager utøver angrerett.       Krav: Klager krever fullstendig tilbakebetaling av foretatte innbetalinger i avtalen med grunnlag i angrerettutøvelse. Han bestrider videre betalingsplikt for etterfakturert beløp.       Partenes anførsler:        Klager hevder at han utøvde angreretten rettidig, og at han derfor har krav på å få tilbakeført alle innbetalinger foretatt i henhold til avtalen. Klager anfører at selskapet har misligholdt sin opplysningsplikt på avtaletidspunktet. Han anfører videre at det i alle tilfeller gjaldt en fornyet angrefrist ved utsendelsen av angrerettopplysninger den 23.12.2022.       Klager bestrider etterfaktureringskravet under henvisning til at han har vært i aktsom god tro om at forbruket hans ble stipulert. Han mener at selskapet har misligholdt sin aktivitetsplikt.        Haugaland Kraft Energi AS bestrider klagers tilbakebetalingskrav under henvisning til at angreretten ikke ble utøvd rettidig. Selskapet   anfører at klager ble gitt angrerettopplysninger i samsvar med angrerettloven på avtaletidspunktet, og at utsendelsen av angrerettopplysninger den 23.12.2022 ikke utløste ny angrefrist.    Selskapet anfører at klager, for det tilfellet at han hadde angreretten i behold da denne ble påberopt, ikke har krav på å få samtlige innbetalinger tilbakeført. Selskapet anfører at kraftleveranser ikke omfattes av § 26 annet ledd bokstav a.        Nemnda ser slik på saken:       Saken gjelder to spørsmål. Den gjelder for det første uenighet om tilbakebetalingskrav der klager påberopte angrerett. Problemstillingen er om angreretten er utøvd i rett tid, og om klager i så fall har rett på tilbakebetaling av vederlag for leverte tjenester. Saken gjelder for det annet innsigelser til en faktura fra innklagede med etterfakturering av strøm. Forbruket gjelder et tidligere avtaleforhold mellom partene der klagers forbruk var stipulert av netteier.       Slik det fremgår, hadde klager avtaleforhold med innklagede frem til 23.09.2022, før avtalen ble overført til klagers bedrift. Ny avtale mellom partene ble så inngått 06.10.2022, med avtalt oppstart satt til 30.09.2022. Nemnda legger til grunn at de to leveranseforholdene må bedømmes som separate avtaler, ettersom det var et avbrudd mellom dem på ca. en uke. Nemnda påpeker for øvrig at hvis de to avtalene ble vurdert som et sammenhengende avtaleforhold uten hensyn til avbruddet, ville klagers angrerett trolig vært fremsatt for sent, jf. lengstefristen på 12 måneder og 14 dager i angrerettloven § 21 tredje ledd.      Nemnda ser først på angrerettsspørsmålene i avtalen som ble inngått 06.10.2022 med avtalt oppstart 30.09.2022, og som den ene av de omstridte fakturaene, fakturanr. 82963438, synes å gjelde. Klager innga 05.01.2023 erklæring om utøvelse av angrerett og fremsatte krav om tilbakebetaling av samtlige foretatte innbetalinger i avtalen.      Etter angrerettloven § 20 har forbrukeren rett til å gå fra avtalen dersom melding gis til den næringsdrivende innen utløpet av angrefristen. Angrefristen er regulert i § 21. Første ledd angir en hovedregel om angrefrist for tjenester på 14 dager fra avtaleinngåelsen. Der den næringsdrivende ikke har oppfylt opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, angir bestemmelsens tredje og fjerde ledd særregler om når angrefristen utløper. I slike tilfeller utløper angrefristen 14 dager etter at slike opplysninger er gitt, jf. fjerde ledd. Fristen utløper imidlertid senest 12 måneder og 14 dager etter avtaleinngåelsen, jf. tredje ledd. Alle fristene i § 21 regnes fra dagen etter den fristutløsende begivenheten, jf. § 6.      Siden klager påberopte seg angreretten 05.01.2023, er det avgjørende for om klager hadde angreretten i behold da den ble gjort gjeldende, om den utvidede angrefristen i § 21 tredje og fjerde ledd får anvendelse. Bestemmelsene forutsetter at den næringsdrivende ikke har oppfylt sin opplysningsplikt etter § 8 første ledd bokstav h før avtaleinngåelsen.       Angrerettloven § 8 første ledd bokstav h oppstiller et krav for den næringsdrivende – før avtalen inngås – til å «på en klar og forståelig måte» gi forbrukeren opplysninger om at det foreligger angrerett samt vilkårene, tidsfristene og fremgangsmåtene for å bruke angreretten. Slik bestemmelsen lød på tidspunktet for avtaleinngåelsen i denne saken, skulle den næringsdrivende også opplyse om at det forelå angreskjema. Det er den næringsdrivende selv som har bevisbyrden for at opplysningsplikten er oppfylt før avtaleinngåelsen, jf. § 7.       Slik saken er opplyst mottok klager i forbindelse med avtaleinngåelsen en SMS med lenke til informasjon om avtalen og avtalevilkårene. Selskapet har anført at opplysningsplikten i § 8 første ledd bokstav h ble oppfylt ved at opplysningene var inntatt i avtalevilkårene som det ble lenket til i SMS-en. Det var videre lenket til det som tilsynelatende var angreskjema i avtalevilkårenes pkt. 5. Slik saken er opplyst besvarte klager denne SMS-en bekreftende.      Nemnda bemerker at selv om det er et vilkår for å bestille avtalen at de aktuelle vilkårene er akseptert, er det ingen holdepunkter for at kunden måtte gå gjennom dokumentene det var lenket til for å kunne bekrefte bestillingen som derfor gjør det sannsynlig at klager gjorde seg kjent med dokumentene. Hvilket innhold som hyperlenkene ledet til, lar seg heller ikke etterprøve slik saken er opplyst. Nemnda påpeker at det ved bruk av hyperlenker ikke lar seg bekrefte hvilke opplysninger som det den gangen ble lenket til, se nærmere om dette i samlevedtak i sak 23-011 m.fl. mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023, samtidig som det uansett ikke er godtgjort at opplysningene er gitt «på en klar og forståelig måte», jf. angrerettloven § 8 første ledd innledningsvis. Nemnda kan derfor ikke se at selskapet har godtgjort at opplysningene etter § 8 første ledd bokstav h er gitt.      Reglene om utvidet angrefrist i angrerettloven § 21 tredje og fjerde ledd får dermed anvendelse. Slik saken er opplyst legger nemnda til grunn at selskapet 23.12.2022 sendte ut opplysninger om angrerett som utløste angrefrist, jf. § 21 fjerde ledd. Da klager innga sin erklæring om angrerett 05.01.2023, befant han seg følgelig innenfor angrefristen.      Nemnda bemerker at avtalen som ble inngått 06.10.2022 hadde avtalt oppstart 30.09.2022. Angrerettloven § 19 gjelder for tjenesteavtaler inngått ved fjernsalg, og regulerer oppstart av levering før utløpet av angrefristen. Slik bestemmelsen lød da avtalen ble inngått i denne saken, fastsatte den at der forbrukeren «[ø]nsker […] at levering av tjenester starter opp før utløpet av angrefristen, jf. § 21, skal den næringsdrivende kreve at forbrukeren uttrykkelig ber om dette». Der en slik uttrykkelig anmodning fra forbrukeren er dokumentert, kan dette få betydning for forbrukerens rettigheter i oppgjøret etter utøvelsen av angreretten, jf. § 26 første ledd og andre ledd bokstav b.      Nemnda kan ikke se at Haugaland Kraft Energi AS har dokumentert noen slik uttrykkelig anmodning om oppstart før utløpet av angrefristen i denne saken. At oppstart av avtalen ble satt til 30.09.2022, mens avtalen ble inngått 06.10.2021, kan heller ikke forstås som noen uttrykkelig anmodning om oppstart av leveransen før utløpet av angrefristen. Rent faktisk forutsatte dette oppstartstidspunktet at leveransen startet opp før utløpet av 14-dagersfristen i medhold av angrerettloven § 21 første ledd, men noen uttrykkelig anmodning om dette er ikke gitt.      Når det gjelder rettsvirkningene av at angreretten er utøvd i rett tid for avtalen som ble inngått 06.10.2022, har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall.      Flertallet  – nemndleder Kolderup med dobbeltstemme og forbrukerrepresentant Norman – viser til flertallets syn i nevnte samlevedtak av 12. juni 2023 mot Haugaland Kraft Energi AS. Angrerettloven § 26 andre ledd sammenholdt med § 24 første ledd, innebærer at forbrukerens betalingsplikt bortfaller i sin helhet der angreretten utøves og den næringsdrivende ikke har oppfylt sin opplysningsplikt etter § 8 første ledd bokstav h, og kunden har krav på å få tilbakeført sine betalinger under avtalene. Dette gjelder både fakturert og ikke-fakturert forbruk. Der betaling har funnet sted, skal innklagede tilbakeføre betalingene, jf. angrerettloven § 24 første ledd. Der forbruket ikke er betalt, skal betalingskravet frafalles. Dette gjelder så langt flertallet kan se blant annet den ene av de to omstridte fakturaene med fakturanr. 82963438.      Flertallet bemerker videre for ordens skyld at kundens rett til strømstøtte ikke påvirkes av at angreretten utøves, se samlevedtaket av 12. juni 2023. Ved oppgjøret skal altså strømstøtten tilkomme kunden, jf. strømstønadsloven § 4. Der strømstøtten er avregnet av kraftselskapet ved gjennomfakturering fra netteier og brukt som delbetaling for kraftleveransen, skal kraftleverandøren utbetale dette beløpet til strømkunden sammen med de beløp kunden har betalt, jf. strømstønadsloven § 6 første og andre ledd forutsetningsvis.      Klager har videre krav på forsinkelsesrenter regnet fra 30 dager etter påkrav er satt frem av kunden om tilbakebetaling etter utøvelse av angreretten, jf. forsinkelsesrenteloven § 2, se blant annet sak flertallets syn i sak 22-1539.      Flertallet finner ikke grunnlag for å ta nærmere stilling til omfanget av klagers tilbakebetalingskrav for betalinger foretatt i avtalen som ble inngått 06.10.2022.      Mindretallet  – bransjerepresentantene Hilde og Lima – viser til mindretallets syn i det nevnte samlevedtaket av 12. juni 2023, og legger til grunn en annen lovtolkning av § 26 andre ledd. Etter mindretallets syn er flertallets syn svakt forankret i rettskildene, samtidig som EØS-rettslige kilder heller ikke kan begrunne flertallets resultat. Mindretallet fremhever de urimelige virkningene av flertallets forståelse og bemerker at konkrete rimelighetsbetraktninger må få større vekt i situasjoner der fullstendig tilbakebetaling vil kunne ramme den næringsdrivende urimelig hardt.      Mindretallet er av den oppfatning at kunden ikke har krav på å få tilbakeført foretatte innbetalinger i strømavtalen, og finner derfor ikke grunn til å gå nærmere inn på den konkrete beregningen av kravet.      En samlet nemnd ser så på etterfaktureringsspørsmålet knyttet til avtalen som opphørte 23.09.2022, og som den andre av de omstridte fakturaene, fakturanr. 82341264, synes å gjelde. Som det fremgår over, bedømmer nemnda dette som en separat avtale fra den som ble inngått 06.20.2022. Klagers utøvelse av angreretten er ikke av betydning for denne avtalen.     Nemnda bemerker for ordens skyld at den ikke kan se noe til hinder for at Haugaland Kraft Energi AS fremsatte faktura med etterfakturering for et avtaleforhold som var avviklet. Etterfaktureringen gjaldt forbruk fra tiden avtalen løp. På tidspunktet faktureringen skjedde, var et nytt avtaleforhold på plass mellom selskapet og klager. Hvorvidt tilsvarende etterfakturering kunne skjedd dersom det ikke var et aktivt avtaleforhold mellom leverandøren og kunden, finner ikke nemnda grunn til å gå inn på her.      Nemnda bemerker at nevnte faktura med etterfakturering omfatter forbruk fra 01.08.2021. Nemnda har i sin praksis lagt til grunn at oppsigelse av avtaler i forbindelse med for eksempel leverandørbytter kan anses som utøvelse av angrerett, jf. angrerettloven § 20. I dette tilfellet legger nemnda til grunn at oppsigelsen av avtalen i forbindelse med kundebyttet som ledet til opphøret 23.09.2022 ble fremsatt utenfor lengstefristen på 12 måneder og 14 dager fra avtaleinngåelsen, slik at angreretten – betraktet på denne måten – uansett er utøvd for sent, jf. angrerettloven § 21 tredje ledd.      Slik saken er opplyst er det reist spørsmål om beregningen av det etterfaktureringskravet som nevnte faktura gjelder. Klagers forbruk ble stipulert i perioden mellom 31.08.2021 og 23.09.2022, og nevnte faktura av 09.12.2022 gjelder etterbetalingskrav fra kraftleverandøren for ikke-fakturert forbruk i denne perioden. Klager bestrider denne fakturaen.      Etter standard kraftleveringsavtale § 2-2 første ledd er utgangspunktet at ved feil håndtering av måledata eller ved faktureringsfeil, kan kraftleverandør kreve tilleggsbetaling. Etter § 2-2 andre ledd kan kraftleverandøren likevel ikke kreve tilleggsbetaling dersom feilen skyldes forhold hos kraftleverandøren eller noen kraftleverandøren svarer for, og kunden var i aktsom god tro. I dette tilfellet er det både spørsmål om faktureringsfeilen skyldtes forhold hos Haugaland Kraft Energi AS, og videre om klager i så fall var i aktsom god tro om forholdet.        Nemnda bemerker at det i denne saken ikke er godtgjort at feilen skyldes forhold hos kraftleverandøren. Feilen synes å bestå i at det har foreligget feil ved klagers måler som har medført at forbruket har blitt stipulert. Slik saken er opplyst har klager i hele stipuleringsperioden ikke blitt avregnet for forbruket sitt. Dette er i seg selv ikke en feil som skyldes forhold hos Haugaland Kraft Energi AS. Hvorvidt netteier – Fagne AS – i denne sammenheng er noen som kraftleverandøren svarer for, er det ikke nødvendig for nemnda å ta stilling til, idet nemnda uansett vurderer at klager ikke har vært i aktsom god tro om feilen.      Flertallet oppfatter at klager hadde oppfordring til å reagere på de løpende fakturaenes størrelse fra Haugaland Kraft Energi AS i perioden, ettersom forbruket hans ble stipulert til 0 kWh. Han er videre kun fakturert for fastbeløp ved gjennomfakturering av nettleie, samt tillegg for manglende kommunikasjonsmodul. I følge tilsvaret fra Haugaland Kraft Energi AS, fikk han månedlige SMS-er om måleravlesning, men uten å melde inn forbruk før ved inngåelsen av den senere avtalen 06.10.2022. Selv om klager har vært i god tro om at han er avregnet korrekt, kan nemnda ikke se at den gode troen har vært aktsom når det har fremgått av løpende fakturaer at han ikke er belastet for kraftforbruk. Klager har vært oppført på avtale om AvtaleGiro, men dette har likevel ikke hatt betydning for nemndas bedømmelse av saken. Den enkelte kunde plikter å føre tilsyn med sitt forbruk, se sak 21-853, 22-240 og 23-745.      Etter dette mener nemnda at klager ikke skal fritas fra etterbetalingskravet slik dette fremgår av nevnte faktura med fakturanr. 82341264.      I samsvar med flertallets syn når det gjelder angrerett for den senere avtalen, og basert på nemndas enstemmige syn når det gjelder etterfaktureringen, gis klager delvis medhold.            VEDTAK       Klager gis delvis medhold.      Oslo, 15. april 2024      Henrik E. Kolderup, leder   Gustav Norman, Forbrukerrådet   Astrid M. Hilde, Fornybar Norge    Lars Lima, Fornybar Norge      Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om krav om tilbakebetaling ved angrerettutøvelse. Klager anførte at hun utøvde angreretten rettidig og krevde tilbakeført samtlige innbetalinger i avtalen. Klager viste til at selskapet ikke oppfylte sin opplysningsplikt om angrerett før 23.06.2023. Fjordkraft AS bestred klagers krav og anførte at klager angret utenfor angrefristen. Selskapet viste til at det var over 12 måneder og 14 dager siden avtaleinngåelsen da erklæring om utøvelse om angrerett ble inngitt. Klager ble ikke gitt medhold. Dissens.    Fjordkraft AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.        Saken gjelder uenighet om krav om tilbakebetaling ved angrerettutøvelse.        Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3, 1-4 og 6 og angrerettloven.         Historikk:     14.04.2022 – Partene inngår avtale om produktet «Strøm til Spotpris Spesial».    24.03.2023 – Klager varsles om at prisgarantien utløper.    01.05.2023 – Klager blir overført til produktet «Strøm til Spotpris».     23.06.2023 – Klager mottar angrerettopplysninger.    01.07.2023 – Klager utøver angrerett.        Krav:  Klager krever fullstendig tilbakebetaling av foretatte innbetalinger i begge avtaler med grunnlag i angrerettutøvelse.       Partenes anførsler:         Klager hevder at hun hadde angreretten i behold da denne ble påberopt, og at hun som følge av det har krav på å få samtlige innbetalte beløp tilbakeført. Klager viser til at selskapet misligholdte sin opplysningsplikt ved å ikke gi angrerettopplysninger før 23.06.2023.         Fjordkraft AS bestrider klagers krav under henvisning til at angrefristen er oversittet. Selskapet anfører at klager angret utenfor lengstefristen på 12 måneder og 14 dager etter avtaleinngåelsen. Selskapet viser til at avtale ble inngått den 14.04.2022. Det bestrider at overføringen fra «Strøm til Spotpris Spesial» til «Strøm til Spotpris» utløste ny angrefrist.          Nemnda ser slik på saken:       Saken gjelder uenighet om tilbakebetalingskrav der klager påberopte seg angrerett. Spørsmålet i saken er om angreretten er utøvd i tide.      Etter angrerettloven § 20 har forbrukeren rett til å gå fra avtalen dersom melding gis til den næringsdrivende innen utløpet av angrefristen. Angrefristen er regulert i § 21. Første ledd angir en hovedregel om angrefrist for tjenester på 14 dager fra avtaleinngåelsen. Der den næringsdrivende ikke har oppfylt opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, angir bestemmelsens tredje og fjerde ledd særregler om når angrefristen utløper. I slike tilfeller utløper angrefristen 14 dager etter at slike opplysninger er gitt, jf. fjerde ledd. Fristen utløper imidlertid senest 12 måneder og 14 dager etter avtaleinngåelsen, jf. tredje ledd. Alle fristene i § 21 regnes fra dagen etter den fristutløsende begivenheten, jf. § 6.      Siden klager påberopte seg angreretten 01.07.2023, er det avgjørende for om klager hadde angreretten i behold da den ble gjort gjeldende, om den utvidede angrefristen i § 21 tredje og fjerde ledd får anvendelse. Bestemmelsene forutsetter at den næringsdrivende ikke har oppfylt sin opplysningsplikt etter § 8 første ledd bokstav h før avtaleinngåelsen.       Angrerettloven § 8 første ledd bokstav h oppstiller et krav for den næringsdrivende – før avtalen inngås – til å «på en klar og forståelig måte» gi forbrukeren opplysninger om at det foreligger angrerett samt vilkårene, tidsfristene og fremgangsmåtene for å bruke angreretten. Slik bestemmelsen lød på tidspunktet for avtaleinngåelsen i denne saken, skulle den næringsdrivende også opplyse om at det forelå angreskjema. Det er den næringsdrivende selv som har bevisbyrden for at opplysningsplikten er oppfylt før avtaleinngåelsen, jf. § 7.      Slik saken er opplyst for nemnda, inngikk partene 14.04.2022 avtale om produktet «Strøm til Spotpris Spesial» – et kampanjespotprodukt med prisgaranti – som skulle gjelde i 12 måneder. Klager ble deretter 01.05.2023 overført til produktet «Strøm til Spotpris» etter utløpet av prisgarantiperioden. I melding til blant annet klager, sendte Fjordkraft AS ut opplysninger om feil ved oppfyllelsen av opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h i e-post 23.06.2023, der det også ble opplyst at ny angrefrist på 14 dager løp fra og med samme dag. Ved melding 01.07.2023 utøvde klager angreretten.      Hvorvidt angrefristen skal beregnes fra den første avtaleinngåelsen 14.04.2022 eller fra produktendringen per 01.05.2023, beror på en tolkning av den første avtalen. Dersom overgangen var avtalt, er dette å betrakte som en kombinasjonsavtale der angrefristen beregnes fra opprinnelig avtaleinngåelse. Dersom avtalen derimot var en tidsavgrenset prisgarantiavtale og der overgangen til det andre produktet kun var en avtalt mekanisme der kunden ikke sier opp avtalen eller velger et annet produkt, se til sammenlikning standard kraftleveringsavtale § 5-3, kan det være nærliggende se på dette som en ny avtaleinngåelse som utløser en ny angrefrist. Dette gjelder særlig der produktendringen er av en slik karakter at det må anses som en vesentlig avtaleendring som krever samtykke, se standard kraftleveringsavtale § 6 fjerde ledd. Nemnda viser blant annet til samlevedtak av 12. juni 2023 mot Haugaland Kraft Energi AS i sak 23-011 m.fl.       Ved den konkrete vurderingen av avtalen på dette punkt, har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall.     Flertallet  – nemndleder og bransjerepresentantene Hilde og Lima – viser til at Fjordkraft i sitt tilsvar til nemnda ikke har fremlagt nærmere dokumentasjon om avtalevilkårene som gjaldt for produktet «Strøm til Spotpris Spesial». I tilsvaret har selskapet imidlertid gjengitt det varselet som ble sendt til klager fra selskapet 24.03.2023:      «Ny pris på strømavtalen din   Hei! Prisgarantien på avtalen din Strøm til spotpris spesial er gått ut. Det vil si at du nå automatisk går over til den ordinære spotprisavtalen Strøm til spotpris. Strøm til spotpris spesial har hatt en veldig god pris de siste 12 månedene med 0,79 øre per kWh i påslag og 39 kroner i månedspris. Ny pris fra 1. mai 2023 blir: • 4, 90 øre per kWh i påslag • 49 kroner i månedspris Med et strømforbruk på 1000 kWh i måneden utgjør det omtrent 50 kroner på strømregningen din. Selv om det blir litt dyrere håper vi at du blir med oss videre Du kan enkelt og kostnadsfritt si opp avtalen din eller bytte til en annen strømavtale om du ønsker det. Her kan du lese mer om strømavtalene vi tilbyr: [Lenke] Vennlig hilsen oss i Fjordkraft»      Flertallet legger til grunn at den reelle endringen i avtalen var at det avtalte påslaget økte fra 0,79 øre/kWh til 4,90 kr/kWh, samt at fastbeløpet økte med 10 kroner. Det er med andre ord alene tale om prisendringer, og ikke produktendringer, slik som ved utløp av fastprisavtaler. Selv om endringen av påslaget nominelt sett er betydelig, mener flertallet etter en helhetsvurdering – og under noe tvil – at endringen ikke er vesentlig, jf. standard kraftleveringsavtale § 6 fjerde ledd. Flertallet peker i denne sammenheng også på at påslaget i den første avtalen var betydelig rabattert. Etter en samlet vurdering kan flertallet derfor ikke se at endringen er en avtaleendring som utløste ny angrerett.      I samsvar med angrerettloven § 21 tredje ledd, jf. § 6, utløp angrefristen for klager 12 måneder og 14 dager etter den påfølgende dagen etter inngåelsen av avtalen «Strøm til Spotpris Spesial», det vil si 28.04.2023. Klagers angrefrist var derfor utløpt da klager innga erklæring om utøvelse av angrerett 01.07.2023. Det er derfor ikke nødvendig for flertallet å ta stilling til de øvrige spørsmål som saken reiser.      Flertallet finner det uheldig og misvisende at en kraftleverandør sender informasjon om angrerett til kunder som ikke har sin angrerett i behold på det tidspunktet informasjonen gis. Flertallet kan likevel ikke se at klager kan bygge en angrerett på informasjonen klager mottok, når angrerett ikke har grunnlag i angrerettloven. Flertallet viser til samlevedtak 12. juni 2023 i sak 23-011 m.fl. og 23. oktober 2023 i sak 23-110 m.fl. mot Haugaland Kraft Energi AS.      Flertallets konklusjon er at klager ikke gis medhold.      Mindretallet  – forbrukerrepresentant Norman – mener overgangen til avtalen «Strøm til spotpris» må anses som en ny avtaleinngåelse som utløser en ny angrefrist. Vilkårene i avtalen skiller seg vesentlig fra den forrige avtalen allerede ved at påslaget er økt med 620 % og fastbeløpet er økt med 25 %. Det er snakk om betydelige økninger i vederlaget som i alle tilfeller må anses som vesentlige endringer.       I dette tilfellet har klager også fått en e-post fra selskapet hvor det klart fremgår at klager har fått innvilget ny angrefrist på 14 dager fra e-posten ble sendt 23.06.2023. E-posten lød slik:       «Hei        Vi håper du er fornøyd med oss i Fjordkraft!        Du som har strøm fra oss, har tidligere mottatt et skjema med opplysninger om angrerett. Vi er gjort oppmerksom på at et avsnitt var falt ut av skjemaet, og et annet stod to ganger. Vi sender deg derfor oppdatert versjon, og ny angrefrist gjelder to uker fra i dag.       Du får fortsatt strøm fra oss, og trenger ikke foreta deg noe.        Vi ønsker deg en riktig god sommer.       Hilsen oss i Fjordkraft»      Selskapet har full oversikt over når klager inngikk sine avtaler og kunne «vasket» mottakerlistene slik at klager ble ekskludert. I det minste burde selskapet tatt forbehold ved å innta en setning om at ny angrefrist ikke gjelder for de avtaler som er inngått mer enn 12 måneder og 14 dager fra e-posten ble mottatt. Når selskapet velger å ikke «vaske» mottakerlistene eller å innta et forbehold, tar selskapet en kalkulert risiko ved å sende ut en e-post som klart tilbyr mottakerne en utvidet angrefrist. Selskapet må i et slikt tilfelle ta konsekvensene av at risikoen slår til. Mindretallet er derfor av den oppfatning at klager hadde angreretten i behold da den ble utøvd 1. juli 2023.       I samsvar med flertallets syn traff nemnda følgende:      VEDTAK       Klager gis ikke medhold.      Oslo, 15. april 2024      Henrik E. Kolderup, leder   Gustav Norman, Forbrukerrådet   Astrid M. Hilde, Fornybar Norge    Lars Lima, Fornybar Norge     Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om omfanget av klagers krav på tilbakebetaling ved utøvelse av angrerett. Klager krevde kompensert de faktiske utgiftene i avtalen og hevdet at selskapet ikke hadde hensyntatt tilleggsavtalen om «Forutsigbar betaling». Klager mente han hadde krav på å få tilbakeført de faktiske kostnadene i avtalen, uavhengig av strømprisen. Fjordkraft AS opprettholdt sin beregning av tilbakebetalingskravet og hevdet at innbetalinger i tilleggstjenesten skulle trekkes inn i oppgjøret. Klager ble gitt medhold under dissens.    Fjordkraft AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.           Saken gjelder uenighet om beregningen av tilbakebetalingskrav.         Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4, angrerettloven og strømstønadsloven.           Historikk:    01.11.2020 – Partene inngår avtale.    03.03.2022 – Klager overføres til produktet «Strøm til spotpris» med tilleggstjenesten «Forutsigbar betaling» levert av Steddi Payments AS.    21.12.2022 – Klager utøver angrerett.   30.10.2023 – Selskapet tilbyr tilbakebetaling av kr 46 890,45 med forsinkelsesrenter.    08.11.2023 – Klager fremsetter innsigelser til selskapets beregning av kravet.         Krav:  Klager krever tilbakeført samtlige faktiske innbetalinger i avtalen.       Partenes anførsler:        Klager hevder at selskapet har basert seg på hva strømmen kostet, og ikke klagers faktiske utgifter, ved beregningen av tilbakebetalingskravet. Klager krever at han kompenseres for de reelle kostnadene han har hatt i avtaletiden, og at strømstøtten inkluderes i dette beløpet. Han viser til at han har betalt mer enn gjeldende strømpris fordi han har vært oppført på tilleggstjenesten «Forutsigbar betaling». Han krever samtlige innbetalinger tilbakeført.         Fjordkraft AS opprettholder sin beregning av tilbakebetalingskravet. Selskapet viser til at klager har vært oppført på tilleggstjenesten «Forutsigbar betaling», som skal fordele kundens strømkostnader ut over året. Fjordkraft AS forklarer at selskapet ikke har tatt hensyn til tilleggstjenesten ved beregningen av kravet. Selskapet anfører at dette heller ikke skal trekkes inn i oppgjøret, ettersom saken gjelder strøm- og gjennomfakturerte nettleieutgifter.       Selskapet anfører at strømstøtten er inkludert i beløpet som er tilbudt tilbakebetalt.            Nemnda ser slik på saken:       Saken gjelder uenighet om klagers krav om tilbakebetaling ved utøvelse av angrerett.      Slik saken er opplyst er det ikke lenger omtvistet mellom partene at klager har utøvd sin angrerett rettidig, og det er videre blitt oppnådd enighet om at han har krav på å få tilbakeført kostnader i den angrede avtalen. Det gjenstående tvistepunktet er den konkrete beregningen av beløpet som skal tilbakeføres til klager.      Nemnda legger til grunn at klager – i tillegg til sin kraftleveringsavtale med Fjordkraft AS – har vært oppført på tilleggstjenesten «Forutsigbar betaling» levert av Steddi Payments AS. Slik nemnda forstår tilleggstjenesten, er dette en betalingstjeneste som innebærer at kunden betaler et fast månedlig beløp til en konto som er ment å jevne ut strømkostnadene gjennom året. De løpende kostnadene for kundens strømforbruk avregnes mot «Forutsigbar betaling»-kontoen, som kan ha positiv eller negativ saldo. Dersom innestående på kontoen er lavere enn kostnadene til faktisk forbruk, opparbeides det en gjeld for kunden. Og tilsvarende – dersom innbetalingene er høyere enn de faktiske strømkostnadene, opparbeides det en fordring for kunden. I tillegg kommer kostnader for selve betalingstjenesten. Dersom strømleveransen og/eller tilleggsproduktet avsluttes, foretas det en endelig avregning ved et sluttoppgjør.       Slik nemnda ser det, har «Forutsigbar betaling» likhetstrekk med andre tilsvarende produkter som «Strømkonto» og «Lik Betaling», som nemnda har behandlet en rekke ganger tidligere.      Klager har fremholdt at selskapet uriktig ikke har tatt hensyn til at han har vært oppført på tilleggstjenesten «Forutsigbar betaling» ved beregningen av tilbakebetalingskravet. Slik nemnda forstår klager, innebærer dette at han har krav på ytterligere tilbakebetalinger.      Nemnda har ved behandlingen av saken delt seg i et flertall og et mindretall.      Flertallet  – bestående av nemndleder Kolderup med dobbeltstemme og representant Iversen – viser til at kunden har krav på fullstendig tilbakebetaling av samtlige foretatte innbetalinger i strømavtalen når angreretten er utøvd rettidig med grunnlag i angrerettloven § 26 andre ledd. Flertallet viser til sin forståelse i samlevedtaket av 12. juni 2023 mot Haugaland Kraft Energi AS i sak 23-011 m.fl. Ved vurderingen må man komme frem til hva som er kundens samlede foretatte betalinger for levert strøm, samt gjenstående betalingsansvar/gjeld for levert strøm.       Tilleggstjenester som «Forutsigbar betaling» henger sammen med strømleveranseavtalen, og må ses på som en del av samme avtale etter angrerettsreglene. Dersom den underliggende strømleveringsavtalen ikke hadde vært inngått, ville ikke avtalen om betalingstjenester vært inngått. Ved beregningen av tilbakebetalingskravet er det derfor flertallets syn at kunden har krav på å få tilbakeført alle faktiske kostnader ved strømavtalen, inkludert eventuelle kostnader knyttet til selve tilleggstjenesten, herunder betalte forsinkelsesrenter.       Der kraftleverandøren gjennomfakturerer nettleien, omfatter kundens tilbakebetalingskrav også overskudd på strømstøtte som er ført som delbetaling for levert kraft etter avtalen, ettersom dette er kundens midler og er å anse som en del av betalingen for strømmen, se samlevedtak 12. juni 2023 og strømstønadsloven § 4 og § 6 forutsetningsvis.       Når det gjelder gjennomfakturert netto skyldig nettleie, har flertallet derimot et annet syn. I perioder der strømstøtten ikke fullt ut dekker skyldig nettleie, fakturerer kraftleverandøren i slike tilfeller kunden for skyldig nettleie på vegne av nettselskapet. Selv om gjennomfaktureringen ikke ville ha funnet sted om det ikke var for den angrede avtalen, mener flertallet at de betalinger fra forbrukeren til kraftleverandøren som dekker skyldig nettleie, ikke skal anses som betaling for ytelser mottatt som ledd i den angrede avtalen i angrerettsoppgjøret. Flertallet har ved denne vurderingen også sett hen til at et oppgjør som inkluderer foretatte betalinger for nettleveransen, vil innebære at det må foretas en ny avregning direkte fra nettselskapet overfor forbrukeren for det samme beløp. Denne betalingsforpliktelsen faller med andre ord ikke bort for forbrukeren, jf. prinsippet i angrerettloven § 23. Selv om ordlyden i angrerettloven § 26, jf. § 24 første ledd isolert sett tilsier at angrerettoppgjøret også skal omfatte disse betalingene, mener flertallet at en formålsorientert tolkning av loven tilsier at slike betalinger for netto skyldig nettleie skal holdes utenfor oppgjøret.      Der betalingen for strøm har foregått til en strømkonto, som i sin tur har dekket faktiske strømkostnader, må oppgjøret bli korrekt slik at kunden verken blir over- eller underkompensert. I tillegg til tilbakebetaling av alle foretatte betalinger knyttet til kraftleveransen og tilleggstjenester, skal selskapet videre svare forsinkelsesrenter fra 30 dager etter påkrav er satt frem av kunden om tilbakebetaling etter utøvelse av angreretten, jf. forsinkelsesrenteloven § 2, se blant annet sak flertallets syn i sak 22-1539.       Slik saken er opplyst for nemnda, har klagers innbetalinger gått til «Forutsigbar betaling»-kontoen hos Steddi Payments AS med grunnlag i tilleggstjenesten. Selskapet har i skriv til nemnda 10. november 2023 opplyst at klager samlet har innbetalt 42.590 kroner for leveringsperioden som angrerettsoppgjøret knytter seg til, det vil si fra 03.03.22 til 22.12.22. Selskapet har samme sted opplyst at selskapet for samme periode tilbakebetaler samlede belastninger på 47.095,91 kroner for perioden, noe som inkluderer strømstøtten og tilsynelatende også gjennomfakturert nettleie. I denne situasjonen mener flertallet at den økonomiske realiteten i oppgjøret er at klager i all hovedsak har fått oppgjør for sine innbetalinger. Nemnda kan ikke se at klager i tillegg til tilbakeføringen av beløpet på 47.095,91 kroner, skal få tilbakeført de faktisk foretatte innbetalingene på 42.590 kroner. Flertallet tilføyer likevel at oppgjøret også må omfatte betalinger for særskilte kostnader foretatt i tilknytning til betalingstjenesten, som blant annet gebyrer og rentebelastninger. I hvilken grad oppgjøret fra selskapet også omfatter dette, er ikke kjent for flertallet.      Slik saken står, mener flertallet at klagen skal gis delvis medhold.      Mindretallet  – bestående av representantene Hilde og Lima – viser til mindretallets syn i det nevnte vedtaket av 12. juni 2023, og legger til grunn en annen lovtolkning av § 26 andre ledd. Etter mindretallets syn har ikke klager krav på tilbakeføring av foretatte innbetalinger i strømavtalen, og finner derfor ikke grunn til å gå nærmere inn på beregningen av kravet.      Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.      I samsvar med flertallets syn fattet nemnda slikt         VEDTAK       Klager gis medhold.      Oslo, 15. april 2024      Henrik E. Kolderup, leder   Thomas Iversen, Forbrukerrådet   Astrid M. Hilde, Fornybar Norge    Lars Lima, Fornybar Norge     Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om installasjon av AMS-måler og om betalingsplikt for gebyr for ikke-fjernavleste måleverdier. Klager bestred installasjon av AMS-måler og anførte at han i alle tilfeller måtte anses fritatt av helsemessige årsaker. Han bestred videre at han hadde betalingsplikt for gebyr for ikke-fjernavleste måleverdier som følge av manglende AMS-installasjon. Klager krevde også oppreisningserstatning. Glitre Nett AS viste til at det er underlagt plikt til å installere AMS-målere i alle målepunkt og at det skal utstedes gebyr for ikke-fjernavleste måleverdier. Selskapet avviste erstatningsansvar på alle punkter. Klager ble enstemmig ikke gitt medhold.   Glitre Nett AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.      Saken gjelder uenighet om installasjon av AMS-måler og om betalingsplikt for gebyr for ikke-fjernavleste måleverdier.     Regelverk: Standardvilkår for nettleie og tilknytning §§ 5-1 og 7-1, avregningsforskriften §§ 3-3 og 4-1 og kontrollforskriften § 17-9.    Historikk:   09.01.2020 – Klager mottar stengingsvarsel fra netteier som følge av manglende AMS-målerinstallasjon.   18.06.2020 – Klagers anlegg stenges.  24.07.2020 – Aust-Agder tingrett avsier kjennelse der klagers begjæring om midlertidig forføyning avvises.   28.08.2020 – Klager tar ut forliksklage mot Glitre Nett AS knyttet til erstatning for tap oppstått i forbindelse med stenging.   15.03.2021 – Innklagede oppjusterer månedlige tariffer for ikke-fjernavleste måleverdier.   13.06.2023 – Klager mottar søksmålsvarsel.   17.08.2023 – Klager mottar nytt stengingsvarsel fra innklagede.   20.10.2023 – Agder tingrett avsier kjennelse der klagers begjæring om midlertidig forføyning tas til følge.   15.03.2024 – Klager mottar søksmålsvarsel.     Krav: Klager bestrider installasjon av AMS-måler. Klager bestrider også betalingsplikt for gebyr for ikke-fjernavleste måleverdier og krever erstattet omkostningene ved saken. Klager krever økonomisk oppreisning for den belastningen som saken har medført.    Partenes anførsler:     Klager bestrider installasjon av AMS-måler. Han hevder at selskapet ikke kan pålegge slik installasjon eller stenge av strømmen ved manglende etterlevelse fra kundens side. Klager viser til at han i alle tilfeller må anses fritatt fra plikten til AMS-målerinstallasjon av helsemessige årsaker. Klager reagerer på at søknad om fritak ikke er behandlet.     Klager bestrider også betalingsplikt for avlesningsgebyr for ikke-fjernavleste måleverdier. Han mener at nettselskapet verken kan pålegge ham slikt gebyr eller ensidig oppjustere det.     Klager viser til belastningen som saken har påført ham og hans familie. Klager krever oppreisning og erstatning for det økonomiske tapet som har oppstått i forbindelse med tvisten. Klager krever alle saksomkostninger dekket.     Klager viser til gjentatte søksmålsvarsel fra innklagede og til kjennelse fra oktober 2023 der begjæring om midlertidig forføyning ble tatt til følge.      Glitre Nett AS avviser klagers krav i sin helhet. Selskapet anfører at det er underlagt en forskriftsmessig plikt til AMS-målerinstallasjon, og at kunden er forpliktet til å innordne seg etter dette. Selskapet viser til at klagers søknad om fritak fra installasjon ble avvist. Selskapet opprettholder også avlesningsgebyrene. Det viser til kontrollforskriften § 17-9 som hjemmel for den omtvistede tariffen.     Glitre Nett AS bestrider erstatningsansvar for samtlige krav og anfører at klager ikke har grunnlag for å kreve dekket omkostninger ved tvisten. Selskapet anfører at kravene allerede er rettsbehandlet, og at de dessuten ikke er tilstrekkelig dokumentert. Det viser til at enkelte krav også er foreldet.    Selskapet har 15.03.2024 sendt klager søksmålsvarsel med sikte på å oppnå avklaring i saken.         Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet knyttet til installasjon av AMS-måler og om betalingsplikt for gebyr for ikke-fjernavleste målerverdier.    Før nemnda tar stilling til sakens materielle spørsmål, knytter den noen bemerkninger til spørsmålet om nemndas kompetanse til å behandle saken. Etter nemndsavtalen av 2016 pkt. 5.1 bokstav c, som får anvendelse i denne klagesaken, kan nemnda avvise en klagesak som:     «er under behandling (…) av domstol eller har blitt behandlet (…) av domstol.»      Dette innebærer at nemnda kan avvise en klage dersom det allerede verserer en sak i rettsapparatet mellom partene om samme rettskrav (litispendens).     Slik saken sto på tidspunktet for den muntlige behandlingen, kan ikke nemnda se at saken – med alle de krav som er fremsatt for nemnda – har blitt behandlet av domstolene. Nemnda kan heller ikke se at det verserer slike saker for domstolene. Det forhold at nettselskapet har varslet søksmål, utelukker ikke at nemnda behandler saken, ettersom et søksmål da ikke er reist. Når klagesaken også reiser spørsmål som ikke er dekket av tidligere saker for domstolene, har nemda – under noe tvil – kommet til at saken tas til realitetsbehandling.    Nemnda ser så på sakens materielle spørsmål. Slik saken fremstår for nemnda, er sakens hovedspørsmål om nettselskapet kan kreve gebyr for avlesning av ikke-fjernavleste målerverdier som følge av manglende installasjon av AMS-måler. Klager har videre fremsatt en rekke andre krav, herunder krav om erstatning og om dekning av saksomkostninger.    Nemnda tar først stilling til spørsmålet om klager har betalingsplikt for avlesningsgebyrene for ikke-fjernavlest måler.    Det rettslige utgangspunktet etter avregningsforskriften § 4-1 første ledd er at nettselskapet har plikt til å installere avanserte måle- og styresystem (AMS) i hvert enkelt målepunkt. AMS-målere foretar kontinuerlige avlesninger av kraftforbruket og innrapporterer de registrerte forbruksverdiene etter fastsatte intervaller. Målere uten kommunikasjonsenhet – såkalte profilavregnede målepunkt – må avleses manuelt i samsvar med avregningsforskriften § 3-3. Ved manuell avlesning av forbruksverdier, påløper det kostnader for netteier som kan  kreves dekket gjennom tariff med hjemmel i kontrollforskriften § 17-9. Tariffen er «et standardbeløp som skal bidra til å dekke en andel av merkostnadene [netteier] har ved å håndtere og kontrollere måleverdier fra hele kundegruppen som ikke har AMS-måler med aktiv kommunikasjonsmodul», jf. LE-2024-112245. Det er derfor ikke krav om at dette gebyret fastsettes i samsvar med kostnadene som er forbundet med den enkelte kunden.    Slik saken er opplyst har Glitre Nett AS benyttet seg av hjemmelen til å innføre slik tariff for kontroll av ikke-fjernavleste målerverdier. Når klager tilhører kundegruppen uten AMS-måler med aktiv kommunikasjonsmodul, og den omtvistede tariffen har hjemmel i forskrift, kan ikke nemnda se at det foreligger ansvarsgrunnlag som gir grunnlag for tilbakeføring av gebyrene. Klager har etter dette betalingsplikt for avlesningsgebyrene.    Når det gjelder de øvrige, ulike økonomiske kravene klager har fremsatt, bemerker nemnda innledningsvis at dets vedtak er rådgivende. Nemnda har ikke kompetanse til å fastslå krav.    Klager har for det første krevd dekket rettsgebyr for forføyningssakene i 2020 og 2023. Nemnda bemerker at omkostningskravene allerede er endelig avgjort i de respektive sakene. Nemnda kan derfor ikke se at klagen kan tas til følge på dette punkt.     Klager har for det annet krevd erstatning for ulike kostnader knyttet til stenging, og stilt krav om at disse kostnadene dekkes som betingelse for gjennomføring av målerbytte. Nemnda bemerker til dette at den ikke kan se at foreligger noe erstatningsgrunnlag basert på selskapets handlemåte. Nemnda kan for øvrig ikke se at det er fremlagt tilstrekkelig dokumentasjon på det anførte økonomiske tapet.    Klager har for det tredje krevd erstatning for merarbeidet i forbindelse med tvisten. Heller ikke på dette punkt kan klagen føre frem. Det er etter nemndas syn ikke fremlagt tilstrekkelig dokumentasjon som underbygger det økonomiske tapet eller at øvrige erstatningsvilkår er oppfylt. Nemnda mener klagers krav om oppreisning står i samme stilling, samtidig som nemnda påpeker at den ikke kan se rettslig grunnlag for denne kravsposten.    Endelig har klager gjort gjeldende at nettselskapet har manglet grunnlag for å kreve målerbytte, herunder at selskapet ikke har behandlet hans søknad om fritak fra AMS-måler.    Det rettslige utgangspunktet er – som nevnt over – at nettselskapet har plikt til å installere AMS i hvert enkelt målepunkt, jf. avregningsforskriften § 4-1 første ledd. Det gis likevel fritak fra plikten til å installere AMS-måler dersom vilkårene i § 4-1 andre ledd bokstav a eller b er oppfylt. Dersom det kan sannsynliggjøres at installasjonen av AMS-måler er til vesentlig og dokumenterbar ulempe for sluttbruker, gis det fritak for plikten til installasjon av AMS-måler i målepunkt tilknyttet kunden, jf. bokstav b. Som lagmannsretten fastslo i LB-2021-136295 «følger [det] likevel ikke av dette at nettkunden slipper å ha strømmåler. I slike tilfeller må det installeres en annen type måler, f.eks. en måler uten kommunikasjonsenhet, eller treffes andre tiltak som forebygger ulempene».    Slik saken er opplyst, står partene i en situasjon der klager har motsatt seg installasjon av AMS-måler med grunnlag i legeerklæring. Klager har fremholdt at installasjon av AMS-måler med kommunikasjonsenhet vil medføre vesentlig og dokumenterbar ulempe av helsemessig karakter, jf. § 4-1 andre ledd bokstav b. Slik saken er opplyst har selskapet avvist klagers søknad om fritak fra målerbytte, men gitt ham medhold i å få deaktivert kommunikasjonsenheten. Nemnda har ikke grunnlag for å overprøve netteiers vurdering på dette punkt og viser for øvrig til lagmannsrettens avgjørelse i LB-2021-136295. Nemnda kan derfor ikke se at klager har godtgjort noe som underbygger at han kan motsette seg å få en måler installert der kommunikasjonsenheten er deaktivert.    Nemndas konklusjon er at klager gis ikke medhold.    Uttalelsen er enstemmig.      VEDTAK     Klager gis ikke medhold.    Oslo, 15. april 2024    Henrik E. Kolderup, leder Thomas Iversen, Forbrukerrådet Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt gjenåpning av sak 22-221 som ble behandlet den 13. februar 2023, der    klager ble gitt ikke medhold. Begjæring om gjenåpning av saken ble enstemmig avvist.   Saken gjelder gjenåpning.       Det ble fattet slikt vedtak den 13. februar 2023: Klager gis ikke medhold.      Ved melding av 15. mars 2024 har klager begjært gjenåpning.            Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder gjenåpning.    Siden klagen i saken som begjæres gjenåpnet innkom før 15. desember 2023, er det nemndsavtalen av 2016 pkt. 8.1 som regulerer adgangen til å begjære gjenåpning:    «Partene i en sak som sekretariatet eller nemnda har avgjort og som er avsluttet, kan  begjæres gjenåpnet. Gjenåpning forutsetter at den som begjærer gjenåpning legger  fram nye vesentlige opplysninger som anses av betydning for sakens utfall og som  ikke tidligere kunne ha vært fremlagt.»    Nemnda kan ikke se at klagers anførsler gir grunnlag for gjenåpning, ettersom det i  gjenåpningsbegjæringen ikke er fremlagt nye, vesentlige opplysninger som anses av betydning for sakens utfall og som ikke tidligere kunne ha vært fremlagt.     Nemnda viser for øvrig til at tvisten kan bringes inn for domstolene.    Nemndas konklusjon er at begjæring om gjenåpning avvises.    Uttalelsen er enstemmig.    VEDTAK     Begjæring om gjenåpning avvises.    Oslo, 15. april 2024    Henrik E. Kolderup, leder Thomas Iversen, Forbrukerrådet Astrid M. Hilde, Fornybar Norge  Lars Lima, Fornybar Norge   Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Sak: 23-056, 23-058, 23-164, 23-170, 23-171, 23-186, 23-187, 23-188, 23-406, 23-656 og 23-765 Sakene gjaldt uenighet om angrerett og selskapets tilbakebetalingsplikt ved angrerettutøvelse. Klagerne krevde tilbakeføring av alle innbetalinger de hadde foretatt i avtalene med grunnlag i angrerettsutøvelsen. De anførte at selskapet ikke hadde oppfylt sin opplysningsplikt etter angrerettloven og at de dermed hadde utvidet angrefrist. Motkraft AS anførte at selskapet hadde gitt de opplysninger som det skulle på de respektive avtaletidspunktene, og at klagerne dermed hadde oversittet angrefristen da angreretten ble påberopt. Selskapet anførte at kundene i alle tilfeller ikke hadde krav på tilbakebetaling for kraft som var forbrukt. Klagerne i sak 23-056, 23-170, 23-171, 23-186 og 23-188 ble gitt medhold under dissens om rettsvirkningene. Klager i sak 23-406 ble gitt delvis medhold under dissens om rettsvirkningene. Klagerne i øvrige saker ble enstemmig ikke gitt medhold. Ved e-poster mellom 07.01.2023 og 15.03.2023 ble sakene brakt inn for Elklagenemnda. Motkraft AS har i e-poster mellom 15.03.2023 og 25.08.2023 uttalt seg i hver enkelt sak. Motkraft AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.    Sakene gjelder uenighet om tilbakebetalingskrav der klagerne påberopte seg angrerett.    Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4 og angrerettloven.    Historikk: 11.2021–12.2021 – Partene inngår individuelle avtaler i sakene 23-058, 23-164, 23-188, 23-406, 23-656 og 23-765. 01.2022–10.2022 – Partene inngår individuelle avtaler i sakene 23-056, 23-170, 23-171, 23-186 og 23-765. 31.07.2022 – Klager i sak 23-765 avslutter en av to avtaler. 06.10.2022 – Klager i sak 23-187 avslutter avtalen. 09.12.2022 – Klager i sak 23-765 avslutter den siste avtalen. 14.12.2022 – Motkraft AS sender ut informasjon om angrerett til kundene etter oppfordring fra Forbrukertilsynet.  21.12.2022–11.01.2023 – Klagerne påberoper angrerett og fremsetter krav om tilbakebetaling.   Krav: Klagerne krever tilbakeføring av alle sine innbetalinger foretatt i de angrede avtalene med grunnlag i angrerettsutøvelse.       Partenes anførsler:     Klagerne krever tilbakeføring av alle sine innbetalinger som ledd i restitusjonsoppgjøret etter angrerettutøvelse. Klagerne viser til at selskapet ikke oppfylte sin opplysningsplikt før angrerettopplysningene ble utsendt den 14. desember 2022 ved at de ikke mottok opplysningene på varig medium før dette tidspunktet. Klagerne anfører at den utvidede angrefristen har fått anvendelse som følge av selskapets misligholdte opplysningsplikt.    Klagerne anfører at de med grunnlag i rettidig angrerettutøvelse har krav på tilbakebetaling etter angrerettloven. Til støtte for sitt syn viser klagerne til Forbrukerrådets tolkning av angrerettreglene.    Motkraft AS bestrider klagernes krav i sin helhet. Selskapet anfører at klagerne mottok tilstrekkelige opplysninger om angreretten på sine respektive avtaletidspunkt, og at angrefristen dermed utløp 14 dager etter avtaleinngåelsen. Selskapet argumenterer for at det har gitt kundene de opplysningene som det skulle etter angrerettloven, og for at det ikke er grunnlag i rettskildene for å oppstille et krav om utsendelse av angreskjema på varig medium før avtaleinngåelsen.   Motkraft AS bestrider at den utvidede angrefristen har fått anvendelse i noen av sakene.   Selskapet mener at angrefristen i alle tilfeller må anses utløpt i sakene 23-058, 23-164, 23-188, 23-406 og 23-656.   Selskapet anfører at klagerne i sak 23-187 og 23-765 ikke hadde angreretten i behold da den ble påberopt som følge av at avtalene allerede var avsluttet.   For det tilfellet at klagerne har utøvd sin angrerett rettidig, anfører selskapet at klagerne ikke har krav på tilbakeføring av alle innbetalinger etter de angrede avtalene. Selskapet viser til at angrerettloven § 22 bokstav d oppstiller unntak fra angreretten, og anfører at strøm som er levert og forbrukt etter en formålsorientert tolkning må innfortolkes under dette alternativet.   Selskapet fremsetter habilitetsinnsigelse mot forbrukerrepresentant Iversen på bakgrunn av medieutspill knyttet til sakenes hovedtema.       Nemnda ser slik på saken:   Sakene gjelder uenighet om tilbakebetalingskrav der klagerne påberopte seg angrerett. Sakenes hovedspørsmål er om klagerne har gjort gjeldende sin angrerett i rett tid, og i så fall hvilke rettsvirkninger det har at angreretten er påberopt rettidig.   Nemnda finner det hensiktsmessig å behandle klagene samlet da både de fremsatte krav og de faktiske forhold som kravene bygger på, har vesentlige likhetstrekk, samtidig som alle sakene reiser nevnte hovedproblemstilling. Der sakene reiser særlige problemstillinger, tar nemnda stilling til disse for seg.   Inhabilitetsinnsigelsen :   Før nemnda tar stilling til sakens materielle spørsmål, vil den ta stilling til innklagedes habilitetsinnsigelse mot nemndsmedlem Thomas Iversen. Ved nemndas behandling av denne delen av klagesakene, fratrådte Iversen, jf. forvaltningsloven § 8 andre ledd.   Motkraft AS anfører at Iversen på bakgrunn av sine uttalelser om angrerett og tilbakebetalingsplikt i media, må anses inhabil til å delta i behandlingen av tilsvarende spørsmål i nemnda.   Elklagenemnda viser til at etter godkjenningsloven § 11 skal nemnda opptre upartisk, og at forvaltningslovens regler om habilitet får anvendelse på leder og nemndsmedlemmene. Det samme følger av avtale og vedtekter for Elklagenemnda punkt 13.1. Den aktuelle habilitetsbestemmelsen i dette tilfellet er forvaltningsloven § 6 andre ledd, som slår fast at inhabilitet foreligger «når andre særegne forhold foreligger som er egnet til å svekke tilliten til hans upartiskhet; blant annet skal det legges vekt på om avgjørelsen i saken kan innebære særlig fordel, tap eller ulempe for ham selv eller noen som han har nær personlig tilknytning til». Etter samme bestemmelse skal det også legges vekt på om inhabilitetsinnsigelse er reist av en part, men etter sikker rett er det grunnlaget for innsigelsen, og ikke det forhold at innsigelse er reist, som er det sentrale momentet i vurderingen av om det foreligger «særegne forhold».   Elklagenemnda er i henhold til vedtektenes punkt 2.1 sammensatt av fem medlemmer, der «én [skal] være nøytral leder, to medlemmer skal være oppnevnt fra Forbrukerrådet og to medlemmer skal være oppnevnt fra Energi Norge». Iversen sitter derfor i Elklagenemnda som representant for Forbrukerrådet, og representerer dermed forbrukerinteressene i nemnda. Iversen har uttalt seg i det offentlige ordskiftet i media om de problemstillinger denne saken reiser, men det er samtidig klart at han i disse tilfellene har gjort dette som representant for sin arbeidsgiver Forbrukerrådet, og ikke i egenskap av å være medlem i Elklagenemnda. Nemnda viser videre til at Iversen har uttalt seg om problemstillingene generelt, og han har opplyst at han ikke har uttalt seg konkret om problemstillingen i tilknytning til innklagedes klagesaker.   Etter en konkret og samlet helhetsvurdering, der det også er sett hen til at innklagede har fremmet habilitetsinnsigelse mot Thomas Iversen, har nemnda kommet til at det ikke foreligger «særegne forhold» som er egnet til å svekke tilliten til Iversens upartiskhet. Han er derfor ikke inhabil til å delta i behandlingen av klagesakene.   Realitetsbehandlingen :   Nemnda ser så på sakenes materielle spørsmål. Ved denne behandlingen deltok Iversen.   Det overordnede spørsmålet i sakene er om klagerne med grunnlag i utøvelsen av angreretten er fritatt fra å betale for strøm som er levert og forbrukt, og om de har krav på tilbakebetaling av de betalinger som de har foretatt i de avtalene som angrerettsutøvelsen gjelder. For å ta stilling til kravene må nemnda for det første ta stilling til om klagerne har utøvd angreretten i samsvar med angrerettlovens regler, og for det andre ta stilling til hvilke rettsvirkninger det skal ha at angreretten utøves.   Nemnda ser først på spørsmålet om klagerne hadde sin angrerett i behold da angreretten ble utøvd.   Angrerettloven § 20 gir forbrukeren rett til å gå fra avtalen ved å gi melding til den næringsdrivende før utløpet av angrefristen. Hovedregelen om angrefristen er angitt angrerettloven § 21 første ledd, som fastsetter at angrefristen ved avtale om tjenester utløper 14 dager fra den dagen avtalen om tjenesten ble inngått. I samsvar med angrerettloven § 6 medregnes imidlertid ikke den dagen som avtalen ble inngått ved beregningen. Tilsvarende skal dagen forbrukeren mottok korrekte opplysninger om angreretten heller ikke medregnes, jf. angrerettloven § 6.   Slik sakene er opplyst for nemnda, inngikk klagerne sine respektive kraftleveringsavtaler med Motkraft AS på ulike tidspunkt mellom november 2021 og oktober 2022. Klagerne utøvde angreretten i tidsrommet mellom 21. desember 2022 og 11. januar 2023. Det er da klart at angreretten er utøvd utenfor den ordinære angrefristen på 14 dager i alle sakene.   Det avgjørende for om klagerne hadde sin angrerett i behold da denne ble utøvd, er derfor om det er grunnlag for en utvidet angrefrist med grunnlag i angrerettloven § 21 tredje og fjerde ledd. Den utvidede fristen får anvendelse i de tilfeller der den næringsdrivende ikke har gitt forbrukeren de lovpålagte opplysninger om angreretten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h på en klar og forståelig måte før avtaleinngåelsen. Angrefristen forlenges i disse tilfellene med inntil 12 måneder fra utløpet av den ordinære angrefristen, jf. angrerettloven § 21 tredje ledd. Samtidig følger det av § 21 fjerde ledd at dersom den næringsdrivende gir opplysninger som nevnt i angrerettloven § 8 første ledd bokstav h i løpet av denne 12-månedersfristen, utløper angrefristen 14 dager etter at opplysningene ble gitt.   Det er ikke omtvistet i sakene at Motkraft AS ga klagerne opplysninger som angitt i § 8 første ledd bokstav h da selskapet sendte ut e-posten 14. desember 2022, og nemnda legger dette til grunn. En eventuell angrefrist i den enkelte avtalen begynte derfor senest  å løpe fra og med dagen etter 14. desember 2022, jf. angrerettloven § 6. Spørsmålet nemnda må vurdere er om selskapet likevel på et tidligere tidspunkt, før avtaleinngåelsen eller senere, oppfylte sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, slik at angrefristen begynte å løpe før  14. desember 2022.   Motkraft AS har i klagesakene opplyst at kundene ikke mottok angreskjema i forbindelse med avtaleinngåelsen. Selskapet har imidlertid fremholdt at det i den tidsperioden klagesakene gjelder, ikke var et krav om at angreskjema måtte overleveres før avtale ble inngått.   Frem til 1. oktober 2023 påla angrerettloven § 8 første ledd bokstav h den næringsdrivende «på en klar og forståelig måte» før avtaleinngåelsen å gi forbrukeren opplysninger om at det foreligger angrerett og et standardisert skjema for bruk av angrerett (angreskjema), samt vilkårene, tidsfristene og fremgangsmåtene for å bruke angreretten. Nemnda er for så vidt enig med Motkraft AS i at det frem til 1. oktober 2023 etter ordlyden isolert ikke gjaldt noe krav om at angreskjema ble overlevert til forbrukeren før avtale ble inngått. Kravet om overgivelse fulgte imidlertid direkte av forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 6 nr. 1 bokstav h, samtidig som en plikt til å overlevere angrerettskjemaet før avtaleinngåelsen i alle tilfeller må utledes av lovens forarbeider, se Prop.64 L (2013–2014, punkt 3.3.11 andre avsnitt. Loven ble for øvrig endret fra 1. oktober 2023, ved at det blant annet ble uttrykkelig presisert i ordlyden i angrerettloven § 8 første ledd bokstav h at den næringsdrivende – i tillegg til å gi opplysninger om at det foreligger angrerett og vilkårene, tidsfristen og fremgangsmåten for å bruke denne på en «klar og forståelig måte» – også «skal gi» forbrukeren et standardisert skjema for bruk av angrerett (angreskjema).   Nemnda må uansett ta stilling til om Motkraft AS oppfylte sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h «på en klar og forståelig måte». Ved vurderingen av om dette er tilfellet, har Motkraft AS bevisbyrden, jf. angrerettloven § 7. Når det gjelder opplysningspliktens nærmere rekkevidde og innhold, viser nemnda til sitt vedtak mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023 (sak 23-011 m.fl.). I vedtaket tok nemnda gjennom flertallets votum stilling til på hvilken måte angrerettopplysningene må gis for at opplysningsplikten etter § 8 første ledd bokstav h skal anses dokumentert oppfylt på en klar og forståelig måte slik at angrefristen starter å løpe. Flertallet la til grunn at meddelelse av angrerettopplysninger gjennom hyperlenke ikke i seg selv er tilstrekkelig for å oppfylle opplysningsplikten. Flertallet presiserte samtidig at det for fjernsalgsavtaler ikke samtidig gjelder et ubetinget krav om at opplysningene må gis på varig medium før avtaleinngåelse for at opplysningsplikten er oppfylt. At det å gi opplysninger helt eller delvis gjennom hyperlenke som den klare hovedregel ikke er tilstrekkelig, har sammenheng med bevisbyrderegelen i § 7. Hyperlenkenes iboende usikkerhet om hva den lenker til, skaper bevistvil om hvilken informasjon som er meddelt gjennom dem, og om informasjonen har kommet frem til forbrukeren slik at opplysningene kan anses som «gitt». Denne bevistvilen må gå ut over den næringsdrivende i samsvar med angrerettloven § 7. Videre krever angrerettloven § 8 første ledd bokstav h at opplysningene gis på «en klar og forståelig måte».   I sin modell for avtaleinngåelse har Motkraft AS opplyst at det før avtaleinngåelsen meddelte avtalevilkårene til sine kunder i to runder. Ved avslutningen av bestillingsprosessen, huket kunden av i et felt der det står «Jeg godtar Motkrafts vilkår», der det var en hyperlenke til et sett med avtalevilkår. Ved å klikke på denne lenken kom man til det Motkraft har angitt som «de viktigste vilkårene», som var et dokument der Motkraft ville «særlig trekke frem våre viktigste vilkår nedenfor». I denne sammenfatningen var det opplysninger om «Non-profit», «Pris», «Solceller/mikroproduksjon» og «Betaling». Det var ingen opplysninger om angreretten i dette sammenfatningsdokumentet. I sammenfatningen ble det dessuten opplyst:   «Se gjerne nederst på siden for å lese vilkårene i sin helhet.»   I dokumentet «Avtalevilkår – Strømavtale Motkraft» ble det så i § 1-4 gitt opplysninger om «Angrerett», som ble innledet på følgende måte:   Dersom avtale om kjøp av elektrisk kraft inngås ved fjernsalg eller salg utenfor fast utsalgssted, gjelder bestemmelsene i "Lov om opplysningsplikt og angrerett ved fjernsalg mv."   Det ble så gitt følgende beskrivelse av angreretten:   Kunden kan gå fra avtalen uten å oppgi noen grunn innen 14 dager etter at kraftleverandøren har oppfylt sin opplysningsplikt i henhold til angrerettloven. Kunden må gi selger melding om bruk av angreretten innen 14 dager fra fristen begynner å løpe. I fristen inkluderes alle kalenderdager. Dersom fristen ender på en lørdag, helligdag eller høytidsdag forlenges fristen til nærmeste virkedag. Angrefristen anses overholdt dersom melding er sendt før utløpet av fristen. Kunden har bevisbyrden for at angreretten er blitt gjort gjeldende, og meldingen bør derfor skje skriftlig (angrerettskjema, epost eller brev).   Angrefristen utvides til 12 måneder etter utløpet av den opprinnelige fristen dersom selger ikke før avtaleinngåelsen opplyser om at det foreligger angrerett og standardisert angreskjema. Tilsvarende gjelder ved manglende opplysning om vilkår, tidsfrister og fremgangsmåte for å benytte angreretten. Sørger den næringsdrivende for å gi opplysningene i løpet av disse 12 månedene, utløper angrefristen likevel 14 dager etter den dagen forbrukeren mottok opplysningene.   Benytter kunden seg av retten til å angre etter at kraftleverandøren har meldt leverandørskiftet til nettselskapet, må kunden betale for kraft som har blitt levert eller som vil bli levert inntil leveransen tidligst vil kunne bli avsluttet. Dette forutsetter at kunden uttrykkelig har bedt leverandøren om å begynne levering av strøm før angrefristen er utløpt og kraftleverandøren har gitt opplysninger om angreretten og fremgangsmåten for å benytte denne.   Nemnda bemerker at det i de utvidete vilkårene § 1-4 ikke direkte – og i alle fall ikke på noen «klar og forståelig måte» – gis opplysninger om at det foreligger et angreskjema, slik selskapet skulle etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h på det tidspunkt avtalene ble inngått. Videre påpeker nemnda at innledningen til § 1-4 bidrar til noe usikkerhet om hvorvidt kunden har de rettigheter som deretter omtales, fordi det tas forbehold om at avtalen inngås som «fjernsalg». Det sies ikke rett ut at kunden har disse rettighetene. Også av denne grunn mener nemnda at opplysningene – dersom de anses gitt – ikke er gitt på en «klar og forståelig måte».   Nemndas sentrale innvending til inngåelsesmekanismen er likevel at selv om kunden skulle krysse av for å ha satt seg inn i vilkårene, innebar oppbygningen av vilkårene i to sett at det fremsto som valgfritt om kunden også skulle sette seg inn i de alminnelige vilkårene. Under ingen omstendighet har Motkraft fremhevet opplysningene om angrerett.   Når denne omstendigheten ses i sammenheng med den bevistvil som uansett generelt melder seg ved bruk av hyperlenker, finner nemnda det derfor klart at Motkraft AS gjennom den avtaleinngåelsesmodell som ble fulgt, ikke har godtgjort at det på en klar og forståelig måte har gitt klagerne de nødvendige opplysninger om angreretten etter § 8 første ledd bokstav h.   Nemnda kan heller ikke se at Motkraft AS på et senere tidspunkt, men før 14. desember 2022, har oppfylt sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h. Nemnda legger derfor til grunn at angrefristen tidligst begynte å løpe 14. desember 2022. I samsvar med fristberegningsregelen i § 6 løp fristen dermed ut 28. desember 2022.   Nemnda ser så på spørsmålet om den enkelte klager har gjort sin angrerett gjeldende før den utvidete angrefristen som gjaldt i den enkelte avtalen hadde utløpt, jf. angrerettloven § 21 trede og fjerde ledd.   Slik sakene 23-058 , 23-164 ,  23-406 og 23-656 er opplyst, inngikk klagerne avtaler med Motkraft AS i november og desember 2021. Selskapet har under saksforberedelsen basert seg på tidspunktet for oppstarten av kraftleveransen i de individuelle avtalene, slik at tidspunktene for avtaleinngåelsene – som angir lovens fristutgangspunkt – derfor ikke er opplyst. På bakgrunn av de opplysninger som nemnda har hatt tilgang til ved behandlingen av saken om oppstartsdatoer, og basert på at datoen for inngåelse av avtale senest kan ha vært samme dag som oppstartsdato, konkluderer nemnda i nevnte saker med at klagerne uansett var utenfor den absolutte angrefristen på 12 måneder og 14 dager etter avtaleinngåelsen da angreretten ble påberopt. Nemnda bemerker at klager i sak 23-406 gjorde angreretten gjeldende for to av sine tre målere utenfor den absolutte angrefristen. Angreretten for den siste måleren er derimot ikke gjort gjeldende for sent, noe Motkraft har erkjent. Klager i sak 23-406 har derfor deler av sitt krav i behold.   Nemnda legger videre til grunn at klagerne i sak 23-056 , 23-170 , 23-171 og 23-186 inngikk avtaler med Motkraft AS i januar og oktober 2022. Samtlige gjorde angreretten gjeldende i perioden mellom 22. og 26. desember 2022, det vil si i tide før angrefristen utløp 28. desember 2022. Klagerne i disse sakene hadde dermed angreretten i behold da den ble påberopt.   Nemnda legger til grunn at klager i sak 23-188  mottok kraftleveranser fra innklagede fra og med den 8. desember 2021. Det er ikke kjent for nemnda hvor lang tid før leveranseoppstarten avtalen ble inngått mellom partene. Motkraft har gjort gjeldende at avtaleinngåelsen lå så mye tidligere i tid at den maksimale angrefristen på 12 måneder og 14 dager hadde utløpt da angreretten ble gjort gjeldende. Når selskapet ikke har fremlagt dokumentasjon om tidspunktet for avtaleinngåelsen, må denne tvilsrisikoen gå utover selskapet. Nemnda legger følgelig til grunn at avtale ble inngått dagen før oppstarten, den 7. desember 2021, med den følge at angreretten ble påberopt innenfor angrefristen.   Nemnda finner etter dette at klagerne i sak 23-058 , 23-164 , 23-406 – for to av tre målere – og 23-656  ikke hadde sin angrerett i behold da angreretten ble påberopt. Klagerne i sak 23-056 , 23-170 , 23-171 , 23-186 , 23-188 og 23-406 – for den siste måleren – gjorde angreretten gjeldende innenfor angrefristen.   I sakene 23-187 og 23-765 oppstår det spørsmål om hvilken betydning det har at klagerne i de to sakene byttet kraftleverandør henholdsvis i oktober 2022 og juli og desember 2022. Motkraft AS har vist til at klagernes avtaler derfor ikke løp da angreretten ble påberopt og krav om tilbakebetaling fremsatt i desember 2022 og januar 2023, med den følge at klagerne ikke har hatt angrerett for de avsluttede avtalene.   Slik sakene er opplyst inngikk klager i sak 23-187 avtale med Motkraft AS 6. juni 2022, og denne ble senere avsluttet av klager 6. oktober 2022 i forbindelse med et leverandørskifte. Klager påberopte angreretten og krav om tilbakebetaling 23. desember 2022. I sak 23-765 inngikk partene avtale om kraftleveranse til to separate målere, henholdsvis i desember 2021 og den 1. august 2022. Avtalene ble sagt opp av klageren henholdsvis 31. juli 2022 og 9. desember 2022. Klageren fremsatte krav om tilbakebetaling 11. januar 2023 for begge målere.   Ved vurderingen av om klagerne kan utøve angrerett for en avtale som er avsluttet når angreretten gjøres gjeldende, har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall.   Flertallet  – bestående av nemndleder Kolderup og forbrukerrepresentantene Iversen og Norman – viser til flertallets begrunnelse i sakene 22-1539 og 23-504, der tilsvarende spørsmål ble behandlet. Som i de sakene tar ikke flertallet stilling nå til om angrerettloven skal forstås dithen at angreretten er falt bort i avtaler som er avsluttet. Flertallet viser til at angrerettloven § 22 bokstav c gjør unntak fra angreretten for avtaler som er «levert fullt ut», men stiller likevel en rekke tilleggsvilkår som må være oppfylt for at unntaket skal få anvendelse. Disse tilleggsvilkårene er det ikke holdepunkter for at er oppfylt her.   Det sentrale for flertallet er uansett – som i de to nevnte sakene – at oppsigelsene av avtalene i forbindelse med leverandørbyttene i seg selv må anses som en angrerettutøvelse. Flertallet mener leverandørbytter som kunden selv iverksetter etter sin art må anses som en tilstrekkelig utvetydig erklæring om at forbrukeren vil gå fra avtalen, noe som er tilstrekkelig for å anse oppsigelsen som angrerettsutøvelse etter angrerettloven § 20. Det kreves ikke at forbrukeren påberoper seg angreretten for at denne skal anses utøvd, se EU-kommisjonens veileder til tolkningen av forbrukerrettighetsdirektivet (2021/C 525/01) punkt 5.3 der det fremgår at det ikke er krav om at angreretten omtales i juridiske vendinger, men at det er tilstrekkelig med en « angivelse af, at aftalen »opsiges«, eller at kunden »trækker sig ud af« aftalen, eller lignende vendinger (…), så længe det er muligt at identificere forbrugeren og aftalen.»   På denne bakgrunn mener flertallet at klagerne, da de i oktober 2022 og juli og desember 2022 sa opp sine avtaler, ga tilstrekkelig melding om at de ønsket seg løst fra avtalene. Etter flertallets syn kan en vanskelig finne klarere uttrykk for et ønske om å gå fra avtalen enn en oppsigelse, og flertallet anser oppsigelsene som en erklæring om angrerettutøvelse.   For øvrig viser flertallet til flertallets begrunnelse i sakene 22-1539 og 23-504.   Mindretallet  – bestående av bransjerepresentantene Hilde og Lima – viser til sin dissens i sakene 22-1539 og 23-504. Mindretallet finner det for det første klart at en kunde ikke kan erklære angrerett for en avtale som er avsluttet. Mindretallet mener for det andre at ikke enhver tidligere fremsatt oppsigelse kan anses som en utøvelse av angreretten. Mindretallet bemerker at et produkt- eller leverandørbytte som hovedregel ikke kan anses som angrerettutøvelse. Det kan likevel gjøres unntak fra dette utgangspunktet dersom det foreligger konkrete holdepunkter for at kunden har ment å angre avtalen. Det vil etter mindretallets syn blant annet være tilfellet dersom det foreligger historikk på at kunden har vært i kontakt med selskapet for å uttrykke misnøye eller et ønske om å angre avtalen. Motsetningsvis kan ikke kunden påberope angrerett for avtaler som ble avsluttet tilbake i tid bare fordi kunden i ettertid har fått kunnskap om angreretten. En slik adgang vil etter mindretallets syn legge til rette for illojal utnyttelse av reglene.   Mindretallet bemerker at det videre vil kunne få sterkt urimelige virkninger for selskapene dersom kunden kan påberope angrerett for ethvert produkt- eller leverandørskifte. Det vil særlig gjelde der kunden har krav på å få tilbakebetalt sine strømkostnader gjennom hele avtaleforholdet. Mindretallet mener av den grunn at det for spørsmålet om hvorvidt en oppsigelse er å anse som en angrerettutøvelse, må gjøres en konkret vurdering av omstendighetene omkring avslutningen av avtalen.   Mindretallet mener at det i sakene her ikke foreligger omstendigheter som tilsier at klagerne mente å utøve angreretten avtalene ble avsluttet. Klagerne har derfor etter mindretallets syn ikke gitt nødvendig angremelding etter angrerettloven § 20.   For øvrig viser mindretallet til sine dissenser i sakene 22-1539 og 23-504.   I samsvar med flertallets syn hadde klagerne i sak 23-187 og 23-765 sin angrerett i behold da angreretten ble gjort gjeldende i form av oppsigelsene knyttet til leverandørbyttene.   Selskapet har videre gjort gjeldende at angrerett ikke gjelder for avtaler om kraftlevering med grunnlag i angrerettloven § 22 bokstav d. Selskapet har anført at fordi spotavtalen følger den til enhver tid gjeldende spotprisen på markedet – fastsatt av energibørsen Nord Pool – må avtalen sidestilles med andre tjenester der prisen er avhengig av svingninger i markedet som den næringsdrivende ikke har innvirkning på, jf. § 22 bokstav d.   Nemnda er ikke enig i dette. Unntakene i § 22 bygger på betraktninger om at angreretten for visse produkter og tjenester ut fra deres art er uegnet, og unntakene er derfor begrenset til de produkter og tjenester som er konkret angitt. Unntaket i bokstav d – som selskapet anfører at kraftleveranser må innfortolkes under – gjelder tjenester hvis pris avhenger av svingninger i finansmarkedet . Ved vurderingen av om en tjenesteytelse faller innenfor unntakets anvendelsesområde, skal det etter forarbeidene (Prop. 64 L (2013–2014) s. 57) legges vekt på om prisen for tjenesten er gjenstand for svingninger i finansmarkedet som ikke kan kontrolleres av den næringsdrivende, og som skjer innen utløpet av angrefristen. Nemnda legger til grunn at dette unntaket ikke får anvendelse på avtaler om levering av kraft gjennom energinettet som i den foreliggende saken. Nemnda viser på dette punkt til drøftelsen av dette spørsmålet i Forbrukertilsynets brev 8. april 2022 til Fjordkraft AS punkt 5.2.2, datert 08.04.2022 (Orienteringsbrev om angrerett på strømavtaler med fastpris - referanse 22/612-17), som er publisert på Forbrukertilsynets hjemmesider.   Nemnda bemerker for øvrig at den næringsdrivende etter § 8 første ledd bokstav k uansett må opplyse om at avtalen er omfattet av et unntak i § 22. Slike opplysninger er ikke nemnda kjent med at er gitt. Unntaket i § 22 bokstav d får ikke anvendelse i sakene her.   Spørsmålet i det følgende er hvilke rettsvirkninger det har at klagerne i sakene 23-056 , 23-170 , 23-171 , 23-186 , 23-188, 23-187  og 23-765 påberopte angreretten rettidig. Slik saken er opplyst har selskapet ettergitt påslaget og fastavgiften etter avtalene. Spørsmålet i sakene er om klagerne har krav på å få tilbakeført den spotprisen som den enkelte kunden har betalt til Motkraft AS for den kraften som kunden har fått levert og som er forbrukt.   Også for dette spørsmålet har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall.   Flertallet  – ved nemndleder Kolderup og forbrukerrepresentantene Iversen og Norman – forstår sammenfatningsvis angrerettloven § 26 andre ledd, sammenholdt med § 24 første ledd, dithen at forbrukerens betalingsplikt bortfaller i sin helhet der angreretten utøves og den næringsdrivende ikke har oppfylt sin opplysningsplikt etter § 8 første ledd bokstav h, og at kunden har krav på å få tilbakeført sine betalinger under avtalen. De klagerne som hadde sin angrerett i behold da angreretten ble utøvd, har derfor ikke noen betalingsforpliktelse for strøm som er levert og forbrukt på det tidspunktet angreretten ble utøvd. Flertallet understreker at dette både gjelder fakturert og ikke-fakturert forbruk. Der strømmen er fakturert og betalt, skal innklagede tilbakeføre betalingene, jf. angrerettloven § 24. Der forbruket ikke er betalt, uavhengig av om det var fakturert, skal betalingskravet frafalles.   Flertallet påpeker for ordens skyld at det kun er betalingsforpliktelsen for levert kraft fra kraftleverandør som omfattes av bortfallet. Der den næringsdrivende også avregner nettleie ved gjennomfakturering, påvirkes ikke kundens plikt til å betale nettleien av at angreretten utøves i kontraktsforholdet med kraftleverandøren. Retten til strømstøtte avregnes over fakturaen for nettleie, og påvirkes heller ikke av at angreretten utøves. For ordens skyld presiserer flertallet at strømstøtten skal tilkomme kunden, jf. strømstønadsloven § 4. Der strømstøtten er avregnet av kraftselskapet ved gjennomfakturering fra nettleverandør, skal kraftleverandøren utbetale strømstøtten til strømkunden i tilfeller der angreretten utøves, jf. strømstønadsloven § 6 første og andre ledd forutsetningsvis.   Nemnda tilføyer at klager i sak 23-186 ,   i tillegg til sin underliggende kraftleveringsavtale, har hatt en plusskundeavtale hos innklagede. Slik saken er opplyst er oppgjøret på dette punkt gjennomført ved at det er gjort fratrekk på de løpende fakturaene gjennom motregning. Klager i denne saken har etter dette krav på å få tilbakebetalt brutto for den forbrukte kraften.   Klagerne har videre krav på forsinkelsesrenter på tilbakebetalingskravet. Når det gjelder forsinkelsesrenter på tilbakebetalingskravet, påpeker flertallet at forfallstidspunktet for selskapets tilbakebetalingsplikt er 14 dager fra melding om utøvelse av angrerett kom frem til selskapet, jf. angrerettloven § 24. Etter forsinkelsesrenteloven § 2 starter forsinkelsesrenter å løpe «fra forfallsdag når denne er fastsatt i forveien» og ellers fra 30 dager etter skriftlig påkrav. Spørsmålet for flertallet er hvilken av disse startdatoene som skal gjelde for tilbakebetalingskrav ved utøvelse av angrerett.   Flertallet viser at retten til forsinkelsesrenter i slike situasjoner ikke er regulert i forbrukeravtaledirektivet. Flertallet finner det tvilsomt om forfallsregelen i angrerettloven § 24 kan anses som en forfallsdato fastsatt i forveien. Flertallet viser til forarbeidene til forsinkelsesrenteloven § 2, NOU 1974: 54 på side 79, der det heter:    «Fastsatt i forveien er forfallsdagen i de tilfelle hvor man av grunnlaget for kravet kan utlede en bestemt dato for oppgjøret. Det kan være avtalt at beløpet skal gjøres opp på – eller innen – en fiksert dato, eller at et beløp skal svares i rater på forhåndsoppgitte dager eller terminer. Er betalingen gjort avhengig av påkrav alene, eller av ytre, faktiske begivenheter, kan man derimot normalt ikke si at forfallstidspunktet er fastsatt i forveien. Her må et påkrav til for å utløse betalingsplikten, jfr. prinsippet i gbl. § 5. I så fall skal utkastets påkravsregel i 2. punktum gjelde. Kan debitor like lett som kreditor i forveien beregne når omstendighetene inntreffer, vil man imidlertid måtte regne forfallsdagen som fiksert i forveien.»     Flertallet viser også til HR-1995-1549. I en situasjon som den foreliggende, følger forbrukers tilbakebetalingskrav som en konsekvens av forbrukeren utøvelse av angrerett. Om, og i tilfelle når dette skjer, må for den næringsdrivende anses som en ytre, faktisk begivenhet. Til tross for forfallsregelen i angrerettloven § 24, tilsier dette at det er påkravsregelen i forsinkelsesrenteloven § 2 som får anvendelse. Påkrav på tilbakebetalingskravene ble tidligst sendt ved den respektive klagers erklæring om angrerettsutøvelse. Klagerne har derfor krav på forsinkelsesrenter fra 30 dager etter at påkravet ble sendt, jf. forsinkelsesrenteloven § 2.    Mindretallet  – bransjerepresentantene Lima og Hilde – legger til grunn en annen lovtolkning av § 26 andre ledd. Etter mindretallets syn er flertallets syn svakt forankret i rettskildene, samtidig som EØS-rettslige kilder heller ikke kan begrunne flertallets resultat. Mindretallet fremhever de urimelige virkningene av flertallets forståelse og bemerker at konkrete rimelighetsbetraktninger må få større vekt i situasjoner der fullstendig tilbakebetaling vil kunne ramme den næringsdrivende urimelig hardt.   Begge fraksjoner viser for øvrig til vedtaket av 12. juni 2023 for en nærmere redegjørelse for den respektive fraksjonens syn på forståelsen av angrerettloven § 26.   I samsvar med flertallets syn gis klagerne i sakene 23-056 , 23-170 , 23-171 , 23-186 , 23-187 , 23-188  og 23-765 medhold. Klager i sak 23-406 gis delvis medhold. Klagerne i sakene 23-058 , 23-164 og 23-656 gis ikke medhold.     VEDTAK   Klagere i sak 23-056, 23-170, 23-171, 23-186, 23-187, 23-188 og 23-765 gis medhold. Klager i sak 23-406 gis delvis medhold. Øvrige klagere gis ikke medhold.   Oslo, 18. mars 2024   Henrik E. Kolderup, leder Gustav Norman, Forbrukerrådet Thomas Iversen, Forbrukerrådet Astrid M. Hilde, Fornybar Norge Lars Lima, Fornybar Norge   Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.