Søkeresultater

Saken gjaldt uenighet om plassering av signalforsterkningsantenne på utsiden av et sikringsskap. Klager krevde antennen flyttet for nettselskapets regning ut fra estetiske hensyn. Han anførte at plasseringen var synlig og sjenerende, og at han ikke ble gitt anledning til å påvirke plasseringen. Klager hevdet at det forelå andre alternativer samtidig som det ville ivareta de tekniske og funksjonelle hensynene. Nettselskapet AS bestred klagers krav under henvisning til at antennen må plasseres etter funksjonalitet, og ikke estetikk. Selskapet viste til at det tilligger nettselskapet å vurdere behov for og plassering av antenne. Klager ble enstemmig ikke gitt medhold. Nettselskapet AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.     Saken gjelder uenighet om plassering av signalforsterkningsantenne på utsiden av sikringsskap.     Regelverk: Standard nettleieavtale §§ 4-1 og 5-1.      Historikk:   22.07.2022 – Målerbytte. Antenne blir montert på utsiden av klagers sikringsskap.      Krav:  Klager krever antennen flyttet kostnadsfritt.     Partenes anførsler:        Klager anfører at antennen er plassert på et sted der den er svært synlig og sjenerende og krever den flyttet til et mindre synlig sted. Han peker på at selskapet burde ha orientert ham om at byttet av strømmåler også innebar plassering av en utvendig antenne på sikringsskapet. Han hevder at han ikke ble gitt anledning til å påvirke plasseringen av antennen.      Klager peker på at det ikke er av betydning for antennens funksjon hvor den plasseres og peker på selskapets manglende undersøkelse av de konkrete forholdene.      Klager hevder at antennen må flyttes for nettselskapets regning og viser til hans bidrag gjennom nettleie.   Klager opplever at henvendelsene hans ikke blir tatt på alvor av selskapet og mener at kundebehandlingen er utilfredsstillende.      Nettselskapet AS bestrider klagers krav og hevder at plasseringen av antennen er en vurdering som må foretas basert på funksjonalitet og ikke estetikk. Selskapet mener at det ikke foreligger alternative plasseringsmuligheter som ikke går på bekostning av funksjonalitet. Det understreker at det er nettselskapet som skal foreta disse vurderingene og som er underlagt ansvaret etter lov om målenheter, måling og normaltid.      Selskapet bestrider at det er gitt mangelfull informasjon i forkant av målerbyttet. Det peker på at behovet for antenne vurderes konkret.      Nettselskapet AS hevder at det ikke er grunnlag for å kreve at netteier skal dekke kostnadene ved flytting, når dette gjøres av estetiske grunner. Det peker på at det ville innebære en uforsvarlig forvaltning av midlene, særlig sett i lys av den potensielle driftsrisikoen flytting kan medføre.      Nemnda ser slik på saken:       Saken gjelder uenighet om plassering av antenne på utsiden av sikringsskap. Formålet med antennen er etter det nemnda forstår å forsterke signaler for kommunikasjon med AMS-måler i sikringsskapet. Spørsmålet er om klager kan kreve antennen flyttet for nettselskapets regning.  Utgangspunktet etter standard nettleieavtale § 5-1 er at det er nettselskapet som bestemmer type måleutstyr, eier måleutstyret og har ansvar for installasjon, drift og kontroll av dette. Det følger videre at dersom kunden ønsker installert eget måleutstyr i tillegg, må plasseringen på forhånd være godkjent av nettselskapet. Tilsvarende følger det av standard tilknytningsvilkår § 6 andre avsnitt siste setning at nettselskapet fastsetter størrelse og type måleutstyr og eventuelle kontrollapparater, eier disse og foretar nødvendig vedlikehold. Bestemmelsene angir altså et utgangspunkt om at det er netteier som er ansvarlig for og som har myndighet til å bestemme hva slags utstyr som er nødvendig samt plasseringen av måleutstyret.  Nemnda legger samtidig til grunn at netteier må utvise et fornuftig skjønn ved plasseringen av måleutstyret, slik at plasseringen ivaretar begge parters interesser. Netteier bør ta hensyn til anleggseiers ønsker om plassering av antennen, så lenge ønsket plassering oppfyller tekniske krav og ikke medfører vesentlig større ulemper eller kostnader for netteier. Nemnda forutsetter at nettselskapene og deres medhjelpere – innenfor rammen av hensynet til teknisk funksjonalitet – i tilstrekkelig grad sørger for at installasjoner i kunders hjem og fritidsboliger ivaretar estetiske hensyn.    Det er i saken fremlagt bilder av antennen. Nemnda finner at både antennen og plasseringen av den objektivt sett fremstår som relativt lite skjemmende, samtidig som nemnda legger til grunn at både antennen og plasseringen av den er tilstrekkelig begrunnet i tekniske hensyn. Nemnda legger til grunn opplysningene i saken om at antennen ikke kunne plasseres andre steder uten at det ville kunne gå på bekostning av formålet og funksjonaliteten til antennen.    Etter dette ligger plasseringen av antennen innenfor det nettselskapet kan beslutte og det klager må akseptere. Klager kan etter dette ikke kreve antennen flyttet.    Nemndas konklusjon er at klager ikke gis medhold.      Uttalelsen er enstemmig.       VEDTAK       Klager gis ikke medhold.      Oslo, 12. juni 2023     Henrik E. Kolderup, leder   Gustav Norman, Forbrukerrådet   Jon Aadland, Fornybar Norge    Lars Lima, Fornybar Norge          Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om klagers betalingsplikt for forbruk i et anlegg der ingen nettkunde var registrert. Klager bestred betalingsplikt for forbruk i perioden mellom 14. desember 2021 og 1. januar 2022 med grunnlag i at hans leietaker urettmessig hadde sagt opp avtalen. Han anførte at nettselskapet måtte lastes for at det ikke varslet klager om dette før 7. mars 2022. Klager anførte at han var i aktsom god tro om feilen. Arva AS opprettholdt kravet med grunnlag i at det hadde plikt til å overføre kravet til huseier dersom måler ble stående uten abonnement. Selskapet anførte at det ikke er pålagt å varsle kunden umiddelbart. Klager ble enstemmig gitt delvis medhold. Arva AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.        Saken gjelder fakturering og ansvarsforhold for målepunkt.     Regelverk: Standard tilknytningsvilkår §§ 2-4 og 2-5 og alminnelig kontraktsrett.      Historikk:   11.12.2021 – Kraftleveranse til måler B opphører ved oppsigelse fra klagers leietaker. Måler står uten abonnement og settes på leveringspliktig kraft fra og med denne datoen.   01.01.2022 – Klager inngår avtale med NorgesEnergi AS for måler B.   01.2022 – Klager oppdager at kraftleveranse skjer til måler A.   01.03.2022 – Klager inngår avtale med Motkraft AS for måler B.   07.03.2022 – Arva AS opplyser om at måler er feilinnmeldt og at måler B har stått uten abonnement siden 11.12.2021.         Krav: Klager krever at fakturert krav for desember 2021 pålydende kr 1368,31 frafalles.        Partenes anførsler:        Klager bestrider betalingskravet som gjelder for perioden mellom 11.12.2021 og 01.01.2022. Han viser til at han inngikk en avtale med NorgesEnergi AS for strømleveranse til måler B, men at det ved en feil ble levert strøm til måler A. Klager viser til at han først ble informert om feilen den 07.03.2022, og anfører at Arva AS må bære risikoen for de akkumulerte kostnadene for den perioden han var i aktsom god tro om forholdet. Klager anfører at netteier som profesjonell aktør står nærmest til å bære risikoen for feilen, og reagerer på selskapets håndtering av saken.        Arva AS opprettholder betalingskravet under henvisning til at det ikke foreligger grunnlag for å frafalle det. Selskapet viser til at det har plikt til å overføre betalingsansvaret for nettleie til huseier dersom måler blir stående uten abonnement. Som hjemmelshaver for eiendommen, mener selskapet at klager står ansvarlig for de påløpte kostnadene. Selskapet mener videre at klager burde fulgt opp dette gjennom Elhub.       Selskapet viser til at klager ble varslet om forholdet den 07.03.2022. Det understreker at det ikke har plikt til å varsle kunden umiddelbart. Selskapet anfører at klager står nærmest til å ta kontakt med tidligere leietaker for innkreving av det omtvistede beløpet.          Nemnda ser slik på saken:       Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for leveringspliktig strøm til et kundeløst nettanlegg. Spørsmålet er hvem som skal bære kostnadene for leveringspliktig kraft som er levert til klagers utleieseksjon etter at tidligere leietaker sa opp kraftleveranseavtale og anlegget ble stående uten abonnement.      Nemnda legger til grunn at klager har hatt kraftleveranse til to separate målere, henholdsvis til hovedbolig med målernummer […]381 (måler A) og til utleiebolig med målernummer […]930 (måler B). Slik saken er opplyst, sa leietaker av klagers utleiebolig opp kraftleveransen til måler B i forbindelse med at leietakeren flyttet ut. Slik nemnda forstår det, var leietaker også registrert som kunde i nettleieavtalen. Leietaker fremsatte sin oppsigelse til kraftleverandøren, NorgesEnergi AS, 11. desember 2021, og denne oppsigelsen ble også lagt til grunn for nettleieforholdet, det vil si at leietaker opphørte å være registrert som avtalepart for nettleveransen, jf. forskrift om kraftomsetning og nettjenester § 2-9.       Nemnda legger videre til grunn at klager 1. januar 2022 – etter utløpet av utleieforholdet 31. desember 2021 – bestilte ny strømavtale fra samme kraftleverandør med leveranse til måler B. 17 dager senere ble klager oppmerksom på at leveransen ved en feil var blitt registrert på måler A. Klager inngikk 1. mars 2022 ny avtale med en annen kraftleverandør, Motkraft AS, om leveranse til måler B. Netteier, Arva AS, registrerte i den forbindelse, 7. mars 2022, klager som eier av anlegget med måler B med tilbakedatering til 11. desember 2021, og klager ble fakturert for kostnadene for leveringspliktig strøm i perioden anlegget sto uten abonnement.      Klager har bestridt betalingsplikt for kostnader som påløp i perioden da nettselskapet leverte strøm til måler B etter reglene om leveringsplikt, angitt til tiden fra leietakers oppsigelse 11. desember 2021 og frem til klagers avtalebestilling den 1. januar 2022.       Spørsmålet er om det er Arva AS eller klager som er ansvarlig for å bære disse kostnadene.      Forholdet mellom netteier og eier av et anlegg som er tilknyttet nettet, er regulert i standard tilknytningsvilkår og forholdet mellom bruker av anlegget og nettselskapet er regulert i standard avtale for nettleie. Utgangspunktet etter standard tilknytningsvilkår § 2-4 er at tilknytningen skal skje under de forutsetninger som er angitt i den enkelte tilknytningsavtale og i tråd med standardvilkårene og øvrige reguleringer. I situasjoner der eierforholdet til anlegget overdras til en ny part, reguleres forholdet av § 2-5. Bestemmelsen lyder som følger:      § 2 - 5 Overdragelse av elektrisk installasjon    Dersom en elektrisk installasjon skifter eier etter tilknytning anses ny eier å tiltre de samme rettigheter og plikter som opprinnelige eier. Melding om ny installasjonseier skal sendes nettselskapet.      Ved overdragelse av eierskap til en elektrisk installasjon som er tilknyttet nettselskapets fordelingsnett skal eier informere ny eier om de rettigheter og plikter som er avtalt mellom partene.      Bestemmelsen oppstiller en plikt for anleggseier til å gi melding om eierskifte til nettselskapet. Slik nemnda leser første og andre avsnitt i sammenheng, er det eksisterende anleggseier som skal melde fra om eierskiftet og informere ny eier om virkningene av eierskiftet.      Etter nemndas syn er imidlertid ikke prinsippet for eierskifter i standard tilknytningsvilkår overførbart til den foreliggende situasjonen. I standard tilknytningsvilkår § 1 heter det:      Standard tilknytningsvilkår regulerer forholdet mellom nettselskapet og eieren av den elektriske installasjon som tilknyttes distribusjonsnettet. Bruk av distribusjonsnettet til uttak av kraft reguleres av standard nettleieavtale mellom nettselskapet og bruker (nettkunde).      […]      Ansvarsforholdet mellom nettselskapet og nettkunder er beskrevet i standard nettleieavtale. […]      Standard nettleieavtale § 11 regulerer oppsigelse av leveransen av nettjenester. I § 11-1 heter det:      § 11-1 Oppsigelse       Dersom nettkunden flytter, eller på annen måte blir avskåret fra å benytte nettet, kan avtalen sies opp med 14 dagers varsel.      Ved manglende oppsigelse av avtalen er nettkunden ansvarlig for nettleien inntil nettselskapet får lest av måleren eller har inngått avtale med annen nettkunde. Dersom nettselskapet også leverer kraft i henhold til reglene om leveringsplikt, gjelder tilsvarende for kraftsalget.      Slik denne saken er opplyst, legger nemnda til grunn at Arva AS må ha akseptert leietakerens oppsigelse da denne ble fremsatt 11. desember 2021, og Arva AS har ikke holdt leietaker ansvarlig etter avtalen, herunder for leveringspliktig strøm, i oppsigelsesperioden. Denne oppsigelsesperioden løp fra oppsigelsesdagen og frem til 25. desember 2021. Slik nemnda ser det, må Arva AS selv bære risikoen for at leietaker ble frigjort umiddelbart fra avtaleforpliktelsen, fremfor at Arva holdt leietaker ansvarlig for leveransen i oppsigelsesperioden.      Spørsmålet er etter dette om Arva AS kan holde klager ansvarlig for leverte tjenester og leveringspliktig kraft for den gjenværende delen av den omstridte fakturaperioden frem til 1. januar 2022. Her er nemnda i mer tvil. Standard nettleieavtale regulerer ikke denne situasjonen direkte. Følgende fremgår imidlertid av standard nettleieavtale § 2 tredje ledd:      Dersom uttak av kraft skjer uten at gyldig nettleieavtale foreligger, anses brukeren å ha godtatt og tiltrådt nettselskapets vilkår for nettleie. Dersom gyldig kraftleveringsavtale ikke foreligger, anses brukeren å ha godtatt og tiltrådt nettselskapets vilkår for levering av kraft i samsvar med reglene om leveringsplikt.      Dette er det samme prinsippet som ligger til grunn for standard tilknytningsvilkår § 2-5 om eierskifte. Ved både eierskifter og bytter av disponenter av nettanlegget, trer den nye eieren/brukeren inn i de vilkårene som gjelder. Der en utleiebolig tilbakeleveres fra leietaker, som hadde egen nettleieavtale, til huseier, er det nærliggende utgangspunktet i en slik situasjon at huseier anses som ny disponent av anlegget og den ansvarlige for bruken.       Nemnda har vurdert om det i en slik situasjon er nærliggende å etablere en varslingsplikt for nettselskapet før huseier innføres som ny ansvarlig i avtaleforholdet. Selv om dette fremstår som en rimelig regel, har den ikke avtalemessig dekning i avtaleverket om leveranse av nettjenester, som snarere bygger på et prinsipp om automatisk inntreden for ny bruker. Denne regelen har gode grunner for seg. Nemnda påpeker samtidig at der et anlegg står uten eier eller bruker, bortfaller forutsetningen for at anlegget er tilknyttet til nettet, noe som kan føre til at anlegget utkobles eller kobles ned. Der en huseier automatisk registreres som ny bruker, gir dette derfor mer fordelaktige rettsvirkninger enn at anlegget kobles ut.      Nemnda tilføyer imidlertid at det fremstår som rimelig at nettselskapet så snart som mulig varsler om at huseier er oppført som ny bruker av anlegget, særlig der levering av kraft skjer etter vilkårene for leveringspliktig strøm. Et slikt prinsipp kan også støttes i vilkårene for leveringspliktig strøm, som frem til 1. desember 2022 og fra 1. juli 2024 har bygget på at prisen stiger etter de første seks ukene for å insentivere kunden til å tegne avtale med en kraftleverandør, se forskrift om kraftomsetning og nettjenester § 2-1a. For at denne ordningen skal fungere etter hensikten, må den nye avtaleparten orienteres om at han eller hun har overtatt som avtalepart. Dette hensynet melder seg imidlertid med liten tyngde i denne saken, som gjelder et helt begrenset tidsrom fra 25. desember 2021 til 1. januar 2022, og i en periode der prisen for leveringspliktig strøm uansett ikke kunne settes til mer enn et påslag på 5 øre/kWh. Nemnda kan samlet ikke se at unnlatt varsling i denne perioden kan frita klager fra sin plikt til å betale for leveransen av nettjenester og kraft i denne begrensede perioden.      Tvisten mellom klager og Arva AS gjelder ikke for faktureringsperioden etter 1. januar 2022, slik at nemnda ikke behøver gå inn på disse periodene.      Etter dette konkluderer nemnda med at Arva AS ikke kan holde klager ansvarlig for leverte nettjenester og kraft frem til og med 25. desember 2021, men at klager er ansvarlig for slike leveranser fra og med 26. desember 2021 til 31. desember 2021.      Nemndas konklusjon er at klager gis delvis medhold.      Uttalelsen er enstemmig.         VEDTAK       Klager gis delvis medhold.      Oslo, 26. februar 2024      Henrik E. Kolderup, leder   Thomas Iversen, Forbrukerrådet   Astrid M. Hilde, Fornybar Norge    Lars Lima, Fornybar Norge      Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om klagers betalingsplikt for omtvistede fakturaer og om selskapets oppfyllelse av prisgaranti etter variabelavtalen. Klager krevde å bli avregnet etter spotpris som følge av at selskapet hadde misligholdt garantien etter avtalen. Han bestred at han var bundet av variabelpris. Å Strøm AS opprettholdt kravene under henvisning til avtalebinding. Selskapet viste til variabelavtalens prismodell og beregningsmetode som årsak til avviket fra markedspris. Klager ble ikke gitt medhold. Dissens. Å Strøm AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.      Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for omtvistede fakturaer og om selskapets oppfyllelse av prisgaranti etter variabelavtalen.      Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 3-1.        Historikk:    05.01.2022 – Partene inngår avtale om variabelproduktet «LOS Topp 5».    10.2022 – Klager mottar omtvistet faktura for september måned.    11.2022 – Klager mottar omtvistet faktura for oktober måned.    09.11.2022 – Variabelavtalen opphører.       Krav: Klager bestrider fakturaer for september og oktober 2022, og krever ny avregning etter spotpris.       Partenes anførsler:        Klager bestrider fakturering for september og oktober 2022 under henvisning til avtalevilkårene. Klager mener at selskapet ved faktureringen ikke har oppfylt garantien som har fulgt av avtalen. Han peker på at avtalen skulle være en av de fem rimeligste avtalene blant et representativt utvalg konkurrenter. Klager mener at garantien ikke er oppfylt.        Klager hevder seg ubundet av variabelpris og mener at han må avregnes på nytt etter spotpris. Han opplever at selskapet har forvaltet strømavtalen på utilfredsstillende vis og at det har skyldt på markedssituasjonen som årsak til overfaktureringen.        Å Strøm AS avviser klagers krav under henvisning til at han for de aktuelle månedene var bundet av variabelavtalen. Selskapet viser til avtalens prismodell som årsak til de høye prisene. Det peker på at kunder i slike avtaler i perioder må forvente å betale en kWh-pris som avviker fra markedsprisen. Selskapet understreker at selskapet ikke har hatt innvirkning på prisen.        Selskapet hevder at det har gjort det det har kunnet for å opplyse klager om de oppdaterte prisene etter variabelavtalen. Det viser til at det har oppfordret klager til å bytte til en spotprisavtale i perioder med betydelig prisoppgang. Selskapet mener at klager har hatt forutsetning for å foreta et informert valg basert på informasjonen det har gitt.       Nemnda ser slik på saken:       Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for to fakturaer og om selskapet har oppfylt prisgaranti etter variabelavtalen. Hovedspørsmålet er om klager kan kreve å bli avregnet etter spotpris.     Slik saken er opplyst inngikk partene 5. januar 2022 avtale om variabelproduktet «LOS Topp 5». Variable kraftprodukter har den egenskap at de, i motsetning til fastprisavtaler, fluktuerer i samsvar med markedsprisene på kraft, men ikke på samme måte som spotpriser. Produktet bygger på markedets prognoser for fremtidige kraftpriser, og prisene settes til en fastpris for alle døgnets timer i en nærmere angitt periode. Produktet har en iboende risiko for at prognosene kan avvike fra den faktiske markedsutviklingen. Produktet samsvarer heller ikke med stønaden for ekstraordinære strømkostnader, som bygger på faktiske markedspriser.       Høsten 2022 inntraff det en rekke eksempler på at prisingen i variabelprodukter lå langt over    spotprisprodukter, som følge av at prognosene for prisutviklingen lå langt høyere enn det som ble den faktiske markedsprisutviklingen. Det er nemndas klare erfaring at denne iboende risikoen ved variabelproduktene ikke er noe forbrukere nødvendigvis fullt ut er kjent med eller forstår, og er en omstendighet som selskapene bør fremheve overfor forbrukerkundene.      Endringer i pris i variabelavtaler er underlagt varslingsplikt etter standard kraftleveringsavtale § 6 og prisopplysningsforskriften § 22. Utgangspunktet etter § 6 er at selskapet kan gjøre endringer i pris og øvrige vilkår, men disse må – med unntak for prisendringer knyttet til løpende spotpris – varsles kunden direkte, og endringen kan først tre i kraft 14 dager etter at direkte varsel er sendt kunden. For endringer som trådte i kraft etter 1. november 2022, gjelder det en varslingsplikt senest 30 dager før ikrafttredelsen, jf. prisopplysningsforskriften § 22. Av standard kraftleveringsavtale § 6 tredje ledd følger det at det ved vesentlige endringer i tillegg kreves uttrykkelig aksept fra kunden for at endringen kan tre i kraft. Gir ikke kunden slikt samtykke, opphører avtalen når den aktuelle endringen gjennomføres.     Nemnda bemerker at klager har gjort gjeldende at han skal faktureres som om han sto i en spotprisavtale. Selv om nemnda anser at det er klare svakheter ved variabelavtaler som produkt, mener nemnda at det ikke er tvilsomt at klager inngikk en variabelavtale. Denne anførselen kan derfor ikke føre frem.     Nemnda ser så på spørsmålet om den prisen per kWh som selskapet fakturerte klager for månedene oktober og november 2022 ble varslet på korrekt måte overfor klager.       Slik saken er opplyst anser nemnda det tilstrekkelig godtgjort at klager ble gitt jevnlige varsel om justeringer i variabelprisen. At klager er varslet om prisjusteringene, er heller ikke bestridt av klager. Nemnda anser dermed varslingsplikten som oppfylt etter standard kraftleveringsavtale § 6 og prisopplysningsforskriften § 22. Det er derfor ikke nødvendig for nemnda å vurdere om selskapet gyldig kunne fravike varslingsreglene i standardavtalen § 6, slik selskapet i sine avtalevilkår punkt 5 synes å legge opp til å kunne gjøre.     Nemnda ser så på spørsmålet om selskapet har oppfylt garantien etter avtalen, eller om garantien kan begrunne at klager skal gis medhold i sitt krav om å bli fakturert etter spotpris. Selskapet har ikke uttrykkelig gått inn på dette, men det følger av selskapets syn lest i sammenheng at selskapet ikke mener at klager har et krav med grunnlag i garantien.      Ved denne vurderingen har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall.      Flertallet  – bestående av nemndlederen samt bransjerepresentant Lima – viser til at garantiproduktet «LOS Topp 5» i avtalevilkårene ble beskrevet slik:     « Kundens pris skal på årlig basis være en av de 5 rimeligste målt mot en representativ liste over landets variabelavtaler hentet fra strompris.no eller leverandørenes egne hjemmesider. »    Slik garantien er angitt i avtalen, er prisgarantien avgrenset til å gjelde i forhold til andre variabelavtaler på markedet. Når garantien er begrenset til samme avtaletype på denne måten, er det etter flertallets syn ikke grunnlag for å påberope seg garantien i tilknytning til andre avtaletyper, for eksempel spotprisavtaler. Garantien sier imidlertid ingenting om hvordan beregningene foretas, og når den gjøres opp, og fremstår derfor etter flertallets syn som innholdsløs utover å presisere at sammenlikningsgrunnlaget er andre variabelavtaler. Selv om det kan rettes kritikk mot garantiens utforming og vage innhold, kan flertallet i dette tilfellet likevel ikke se at det kan legges til grunn at selskapet har misligholdt garantien, slik den var formulert av selskapet.    Som følge av at klager er bundet av variabelpris og at prisendringene er varslet i samsvar med standardavtalen og prisopplysningsforskriften, har klager etter flertallets syn derfor betalingsplikt for de omtvistede fakturaene.   Flertallets konklusjon er derfor at klager ikke gis medhold.      Mindretallet  – forbrukerrepresentant Norman – bemerker:        EU-domstolen har fastsatt at forbrukernes kontraktsrettslige rettigheter i EU-direktiver, herunder forbrukeravtaledirektivet 1993/13, skal håndheves av nasjonale domstoler av eget tiltak, jf. blant annet C-240-244/98 (Océano) og C-473/00 (Cofidis). Denne prosessuelle aktivitetsplikten gjelder også for klageorganer organisert som nemnd. Klageren har ikke påberopt seg forbrukeravtaledirektivet som rettslig grunnlag. Som følge av den prosessuelle aktivitetsplikten, samt den senere tids rettsutvikling – spesielt EFTA-domstolens rådgivende uttalelse i de forente saker E-13/22 og E-1/23 – finner mindretallet det riktig å vurdere om produktvilkårene for «LOS Topp 5» møter kravene til god tro, balanse og klarhet som oppstilles i forbrukeravtaledirektivet art. 3 og 5.      Forbrukeravtaledirektivets klarhetskrav fremkommer av artikkel 5 første punktum:     « I avtaler der alle eller noen av de vilkår som forelegges forbrukeren, er utformet skriftlig, skal disse vilkårene alltid formuleres på en klar og forståelig måte ».     Dette kravet omtales også som gjennomsiktighetskravet («transparency requirement»). Artikkel 3 første ledd gjør det klart at:     «avtalevilkår som ikke er individuelt forhandlet, skal anses urimelig dersom det til tross for kravet om god tro, medfører en betydelig skjevhet i de rettigheter og plikter partene har i henhold til avtalen, til skade for forbrukeren ».       Om klarhetskravet er overholdt, vil være en av faktorene som det skal tas hensyn til ved vurderingen av om avtalevilkåret er urimelig, jf. C-609/19 premiss 62. Dersom klarhetskravet i artikkel 5 første punktum ikke er oppfylt, vil det være et moment i retning av at avtalevilkåret er å anse som urimelig etter artikkel 3 første ledd.       Det er fastslått i EU-domstolens dom C-26/13 (Kásler) at klarhetskravet ikke kan innskrenkes til en vurdering av hva som er grammatisk klart og forståelig, men at kravet til gjennomsiktighet skal fortolkes bredt, jf. dommens premiss 71-72. Tilsvarende synspunkter er gjentatt i en rekke avgjørelser fra EU-domstolen, og er også presisert av EFTA-domstolen i de forente sakene E-13/22 og E-1/23 i avsnitt 76.      Se også C-92/11 som gjaldt ensidige endringer av priser på levering av gass til forbrukere, der EU-domstolen uttaler følgende om kravet til gjennomsiktighet:       “47    A standard term which allows such a unilateral adjustment must, however, meet the requirements of good faith, balance and transparency laid down by those directives”    ...    “49    As regards the assessment of a term that allows the supplier to alter unilaterally the charges for the service to be supplied, the Court has previously stated that it follows from Articles 3 and 5 of and points 1(j) and (l) and 2(b) and (d) of the annex to Directive 93/13 that it is of fundamental importance for that purpose, first, whether the contract sets out in transparent fashion the reason for and method of the variation of the charges for the service to be provided, so that the consumer can foresee, on the basis of clear, intelligible criteria, the alterations that may be made  to those charges [...]”. (mindretallets utheving)        Mindretallet har kommet til at produktvilkårene for «LOS Topp 5» er så uklare og ubalanserte at de medfører en betydelig skjevhet i de rettigheter og plikter partene har i henhold til avtalen, til skade for forbrukeren, og at de dermed er urimelige, jf. forbrukeravtaledirektivet artikkel 3 første ledd.      Mindretallet viser til at det for gjennomsnittsforbrukeren vil være umulig å forstå innholdet i garantien og hvordan en eventuell prisforskjell skal beregnes (jf. vilkårspunkt 2-4). For gjennomsnittsforbrukeren er det uklart hva det innebærer at garantiperioden « regnes pr kalenderår » og at man får « fullt utbytte av garantien ved å være kunde et helt kalenderår ». Det er uklart for mindretallet om det betyr at garantien er tilnærmet innholdsløs for alle kunder som ikke har stått i strømavtalen et helt kalenderår. I så fall medfører det en meget betydelig begrensning ved avtalen som burde ha kommet langt klarere til uttrykk.     Videre er det umulig for gjennomsnittsforbrukeren å forstå hva som menes med at det i garantien tas hensyn til « ukenes ulike forbruk ved at hver ukespris vektes etter gjennomsnittlig forbruksprofil for Los sine kunder ». Dette kriteriet er ikke forståelig for gjennomsnittsforbrukeren, og uansett ikke gjennomsiktig da kunden ikke har innsyn i hvilken gjennomsnittlig forbruksprofil som gjelder for Los sine kunder, og dermed ikke kan etterprøve dette.      Det er også høyst uklart hva som menes med en « representativ liste » over landets variabelavtaler hentet fra strompris.no , jf. punkt 2. Særlig blir det vanskelig å forstå hva en « representativ liste over landets variabelavtaler » betyr når man ser formuleringen i sammenheng med vilkårspunkt 3 som omtaler en « referanseliste » som fremgår av Los sine nettsider som skal fornyes en gang i året. Det er uklart om referanselisten i punkt 2 er noe annet enn den representative listen som nevnes i vilkårspunkt 2. Ytterligere blir dette komplisert å forstå når man må se vilkårspunkt 2 og 3 i sammenheng med vilkårspunkt 6 som åpner for at endringer i prisområder kan medføre endringer i referanselisten. Det synes å være en intern motstrid mellom vilkårspunkt 2 og 6 fordi punkt 2 ikke synes å ta høyde for ulike prisområder, jf. formuleringen « landets variabelavtaler » og at « kundens pris » skal være blant de fem billigste målt mot denne listen. For gjennomsnittforbrukeren er garantiens innhold uforståelig, og det blir dermed umulig for forbruker å bygge krav på garantien og dermed umulig å nyttiggjøre seg av den fordelen garantien var ment å skulle representere.       Dette må også ses i sammenheng med vilkårspunkt 5 som bestemmer at prisendringer kan gjennomføres umiddelbart uten forutgående direkte varsel, hvilket er i strid med standardavtalen § 6 og til klar ugunst for forbruker. En slik ensidig endringsadgang uten en tilhørende varslingsplikt synes å være klart i strid med forbrukeravtaledirektivet, sml. vedlegget til direktivet (grålista) nr. 1 bokstav j, jf. nr. 2 bokstav b siste setning og C-92/11 avsnitt 52-54. Vilkåret medfører en betydelig ubalanse til forbrukerens ugunst, ved at forbrukeren ikke får tilstrekkelig informasjon til å kunne reagere f.eks. ved å si opp avtalen, sml. C-92/11 avsnitt 52-54.        Det vises videre til vilkårspunkt 6 som åpner for at garantien og referanselisten kan endres ensidig av selskapet som følge av endringer i «offentlige avgifter, rammebetingelser og prisområder». For en gjennomsnittsforbruker er det f.eks. uklart hva som ligger i « rammebetingelser », og hvilke konsekvenser slike endringer kan få for kunden, er heller ikke tydelig. I det hele tatt er det ikke listet opp hvilke endringer som kan foretas som en følge av disse nevnte forholdene. Det fremstår som om endringsadgangen er tilnærmet ubegrenset så sant endringene kan begrunnes i de ovennevnte forhold, hvilket er klart i strid med direktivets krav til gjennomsiktighet og klarhet, jf. art. 5. Varslingsplikten som følger av vilkårspunkt 6 kan i noen grad kompensere for dette, men mangelen på gjennomsiktighet medfører likevel en klar ubalanse til forbrukers ugunst, ettersom forbrukeren ikke kan forutse de økonomiske konsekvenser en slik endring kan ha for vedkommende i fremtiden.        Mindretallet har etter en samlet vurdering kommet til at «LOS Topp 5»-vilkårene « til tross for kravet om god tro, medfører en betydelig skjevhet i de rettigheter og plikter partene har i henhold til avtalen, til skade for forbrukeren », og at de dermed er urimelige, jf. forbrukeravtaledirektivet artikkel 3 første ledd.      Konsekvensen vil i utgangspunktet være at de urimelige produktvilkårene skal settes til side og anses som aldri å ha eksistert og at avtalen for øvrig fortsetter å være bindende for partene, dersom avtalen kan fortsette å eksistere uten de urimelige vilkårene, jf. forbrukeravtaledirektivet artikkel 6 første ledd og E-13/22 avsnitt 135. Hvis avtalen rettslig sett ikke kan eksistere uten de urimelige vilkårene, skal avtalen som utgangspunkt annulleres i sin helhet, jf. E-13/22 avsnitt 137 og 140.     EU-domstolen har i C-118/17 avsnitt 52 påpekt at en avtale synes å ikke kunne opprettholdes der det urimelige vilkåret definerer avtalens hovedgjenstand. Det følger videre av veilederen til forbrukeravtaledirektivet punkt 4.3.2 at en avtale ikke kan opprettholdes hvis et vilkår, som er av avgjørende betydning for beregningen av den betaling som forbrukeren skal yte, fjernes.    Det antas at «LOS Topp 5»-vilkårene kun utgjør deler av avtaleforholdet mellom partene, men ytterligere vilkår er ikke fremlagt for nemnda. Vilkårene fremstår imidlertid som helt sentrale for avtalens karakter, og er av avgjørende betydning for hva forbrukeren til syvende og sist skal betale for strømmen. Slik saken er opplyst for nemnda legger mindretallet til grunn at hele avtalen må annulleres, da avtalen ikke kan eksistere uten de urimelige vilkårene. Annullering av avtalen skal skje med virkning tilbake i tid («ex tunc»), ettersom vilkårene aldri skal anses for å ha eksistert. Alle innbetaler gjort av klager i tråd med den annullerte avalen skal dermed tilbakebetales og klager har krav på avsavnsrente, jf. C-520/21 avsnitt 66 jf. 85.     I samsvar med flertallets syn konkluderte nemnda med at klager ikke gis medhold.      Uttalelsen er avsagt under dissens.        VEDTAK       Klager gis ikke medhold.      Oslo, 29. januar 2024      Henrik E. Kolderup, leder   Gustav Norman, Forbrukerrådet   Lars Lima, Fornybar Norge        Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om tilbakebetalingskrav med grunnlag i angrerettutøvelse. Klager anførte at selskapet ga ham en utvidet angrefrist i desember 2022. Han hevdet at det ikke var av betydning at han avsluttet avtalen ved produktbytte til et annet av Fjordkrafts produkter i november 2022, så lenge produktbyttet skjedde innenfor angrefristen. Fjordkraft AS bestred klagers krav under henvisning til at avtalen var avsluttet og anførte at avslutningen av variabelavtalen ved produktbyttet ikke kunne anses som en angrerettutøvelse. Det hevdet at det er en forutsetning for angrerettutøvelse at kunden har en aktiv avtale. Klager ble gitt medhold under dissens. Fjordkraft AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.       Saken gjelder uenighet om tilbakebetalingskrav med grunnlag i angrerettutøvelse.     Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4 og angrerettloven.     Historikk: 01.02.2022 – Partene inngår avtale om produktet «Variabel Strømpris». 11.11.2022 – Klager bytter fra variabelavtalen til en spotavtale. 09.12.2022 – Selskapet sender ut angrerettopplysninger til kundene sine. 21.12.2022 – Klager påberoper angreretten og fremsetter krav om tilbakebetaling.     Krav: Klager krever tilbakeført samtlige innbetalinger siden avtaleinngåelsen 01.02.2022.     Partenes anførsler:      Klager krever fullstendig tilbakebetaling av samtlige innbetalte vederlag etter variabelavtalen inngått i februar 2022 med grunnlag i angrerettutøvelse. Klager hevder at han hadde angreretten i behold på påberopelsestidspunktet som følge av at han ikke mottok tilstrekkelige angrerettopplysninger i forbindelse med avtaleinngåelsen. Han viser til at han ikke mottok opplysningene på varig medium.    Klager anfører at selskapet ga ham en utvidet frist ved utsendelsen av angrerettopplysninger i desember 2022. Han mener at det ikke er av betydning at avtalen allerede er avsluttet så lenge opphøret fant sted innenfor angrefristen.    Fjordkraft AS bestrider klagers krav i sin helhet og anfører at kunden ikke kan angre en avtale som allerede er avsluttet. Selskapet viser til at klager avsluttet variabelavtalen i november 2022 ved overgang til et spotprodukt. Det anfører at det er en forutsetning for angrerettutøvelse at det eksisterer en løpende avtale og at angreretten ikke kan benyttes på fullførte tjenester.   Selskapet understreker at klager ikke hadde til hensikt å angre avtalen ved produktovergangen og viser til at bevisbyrden for at angreretten er utøvd ligger hos kunden. Selskapet mener at klager har påberopt angrerett som følge av medieoppmerksomhet.    Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om tilbakebetalingskrav med grunnlag i angrerettutøvelse. Sakens hovedspørsmål er om klager kan kreve tilbakeført samtlige innbetalinger foretatt i medhold av variabelavtalen, som ble avsluttet ved produktbytte i november 2021.     Slik saken er opplyst inngikk partene 1. februar 2022 avtale om variabelproduktet «Variabel Strømpris». Klager sa opp denne avtalen ved produktbytte til et annet av Fjordkrafts produkter 11. november 2022. Han har avgrenset sin erklæring om utøvelse av angrerett til avtalen som løp fra februar til november 2022, og har fremsatt krav om at selskapet tilbakefører alle betalinger foretatt i denne avtalen.    Fjordkraft AS har gjort gjeldende at det ikke er adgang for en kunde til å angre en avtale som er avsluttet, slik situasjonen er i denne saken.     Ved avgjørelsen av saken har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall.    Flertallet – bestående av nemndleder Kolderup med dobbeltstemme og forbrukerrepresentant Iversen – bemerker innledningsvis at Fjordkrafts synspunkt om angreretten ikke kan gjøres gjeldende for en avtale som allerede er avsluttet av klager, må avgjøres ut fra en tolkning av angrerettloven. Angrerettloven § 22 bokstav c gjør unntak fra angreretten for avtaler som er «levert fullt ut», men stiller likevel en rekke tilleggsvilkår for at dette unntaket skal få anvendelse. Disse tilleggsvilkårene er det ikke holdepunkter for at er oppfylt her. Bestemmelsen tilsier derfor motsetningsvis at når disse tilleggsvilkårene ikke er oppfylt, er ikke angreretten utelukket alene fordi den løpende avtalen er avsluttet. Flertallet påpeker samtidig at angrerettloven § 20 om angreretten kan sies å bygge på en forutsetning om at angreretten utøves i forhold til en aktuell og bestående avtale, når den etablerer at angreretten gir «rett til å gå fra avtalen». Flertallet kan likevel ikke se at denne bestemmelsen utelukker angrerett også i forhold til løpende avtaler som tidligere er sagt opp av forbrukeren.    Etter flertallets syn er imidlertid ikke dette avgjørende, ettersom oppsigelsen av variabelavtalen 11. november 2022 i seg selv må anses som en angrerettutøvelse.     Utgangspunktet etter angrerettloven § 20 første ledd er at forbrukeren har rett til å gå fra avtalen ved å gi melding til den næringsdrivende før utløpet av angrefristen, jf. § 21. Det er en forutsetning at kunden gir melding til den næringsdrivende og videre at denne meldingen gis rettidig . Videre følger det av § 20 andre ledd at melding enten kan gis « ved bruk av utfylt angreskjema eller ved fremsettelse av annen utvetydig erklæring.» I denne saken sendte ikke klager utfylt angreskjema til selskapet i november 2022. Spørsmålet er imidlertid om klager har fremsatt « annen utvetydig erklæring » som innebærer en utøvelse av angreretten.    For å ta stilling til om klagers produktbytte i november 2022 kan anses som en tilstrekkelig utvetydig melding», må det klarlegges hva denne meldingen må gå ut på. Det følger etter flertallets syn av en tolkning av angrerettloven § 20 første ledd, at meldingen må gå ut på at kunden erklærer at kunden ønsker « å gå fra avtalen ». Det er ingen klare holdepunkter i angrerettloven eller i det tilgrunnliggende forbrukerrettighetsdirektivet (2011/83/EU) artikkel 11 for at kunden uttrykkelig må påberope seg angreretten. Det fremgår av EU-kommisjonens veileder til tolkningen av forbrukerrettighetsdirektivet (2021/C 525/01) punkt 5.3 at det ikke er krav om at angreretten omtales i juridiske vendinger, men at det er tilstrekkelig med en « angivelse af, at aftalen »opsiges«, eller at kunden »trækker sig ud af« aftalen, eller lignende vendinger (…), så længe det er muligt at identificere forbrugeren og aftalen.»     En tilstrekkelig klar og aktiv melding om at forbrukeren ønsker å gå fra avtalen er derfor tilstrekkelig til å utgjøre en angrerettserklæring. Selv om forbrukeren har tvilsrisikoen for at slik tilstrekkelig og klar melding er gitt, jf. angrerettloven § 20 siste ledd, kreves det ikke at meldingen uttrykkelig omhandler angreretten.     Med bakgrunn i denne rettsforståelsen mener flertallet at klager, da han 11. november 2022 sa opp avtalen og gikk over på et annet produkt hos Fjordkraft, ga tilstrekkelig melding om at han ønsket seg løst fra variabelkontrakten. Etter flertallets syn kan en vanskelig finne klarere uttrykk for et ønske om å gå fra avtalen enn en oppsigelse, og flertallet anser oppsigelsen som en erklæring om angrerettutøvelse.     Flertallet innser at selskapet kan finne det urimelig å anse en situasjon der kunden, av grunner kun kunden kjenner til, bytter produkt, skal anses som utøvelse av angrerett med de rettsvirkninger dette innebærer. Flertallet påpeker likevel det at det bare er der selskapet har misligholdt sin opplysningsplikt om angrerett etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, at problemstillingen vil komme på spissen. Ettersom kraftleverandører har alle forutsetninger for å oppfylle pliktene etter angrerettloven, mener flertallet at rettsforståelsen ikke er urimelig.    For øvrig viser flertallet til sitt votum i sak 22-1539.    Slik denne saken er opplyst, er det ikke gjort gjeldende at angreretten er utelukket på annet grunnlag. Slik saken er opplyst for nemnda, legger flertallet derfor til grunn at klager hadde sin angrerett i behold da denne ble utøvd, og at det ikke er bestridt at den utvidete angreretten på inntil 12 måneder og 14 dager får anvendelse, jf. angrerettloven § 21 tredje ledd. Flertallet finner også støtte for dette i brevet som ble sendt ut av Fjordkraft 9. desember 2022.    Flertallet konkluderer derfor med at klager har utøvd sin angrerett rettidig.     Når det gjelder rettsvirkningene ved utøvelsen av angreretten, peker dette flertallet på flertallets votum i sak 23-011 flg. mot Haugaland Kraft Energi AS 12. juni 2023. Angrerettloven § 26 andre ledd sammenholdt med § 24 første ledd, innebærer at forbrukerens betalingsplikt bortfaller i sin helhet der angreretten utøves og den næringsdrivende ikke har oppfylt sin opplysningsplikt etter § 8 første ledd bokstav h, og kunden har krav på å få tilbakeført sine betalinger under avtalen. Dette gjelder både gjelder fakturert og ikke-fakturert forbruk. Der betaling har funnet sted, skal innklagede tilbakeføre betalingene, jf. angrerettloven § 24 første ledd. Der forbruket ikke er betalt, skal betalingskravet frafalles.    Når det gjelder forsinkelsesrenter på tilbakebetalingskravet, påpeker flertallet at forfallstidspunktet for selskapets tilbakebetalingsplikt er 14 dager fra melding om utøvelse av angrerett kom frem til selskapet, jf. angrerettloven § 24. Etter forsinkelsesrenteloven § 2 starter forsinkelsesrenter å løpe fra «fra forfallsdag når denne er fastsatt i forveien» og ellers fra 30 dager etter skriftlig påkrav. Selv om det ikke har betydning for bedømmelsen av om angreretten er utøvd at angreretten ikke ble uttrykkelig påberopt, mener flertallet at dette kan få betydning for spørsmålet om når forsinkelsesrenter starter å løpe fra. Flertallet viser at retten til forsinkelsesrenter i slike situasjoner ikke er regulert i forbrukeravtaledirektivet. Formålet med forsinkelsesrenter er å etablere et oppfyllelsespress for debitor, men i en situasjon som den foreliggende hadde selskapet i alle fall ikke positiv kunnskap om klagers krav på tilbakebetaling. I ethvert tilfelle mener nemnda det er tvilsomt om forfallsregelen i angrerettloven § 24 kan anses som en forfallsdato fastsatt i forveien. Flertallet viser til forarbeidene til forsinkelsesrenteloven § 2, NOU 1974: 54 på side 79, der det heter:    «Fastsatt i forveien er forfallsdagen i de tilfelle hvor man av grunnlaget for kravet kan utlede en bestemt dato for oppgjøret. Det kan være avtalt at beløpet skal gjøres opp på – eller innen – en fiksert dato, eller at et beløp skal svares i rater på forhåndsoppgitte dager eller terminer. Er betalingen gjort avhengig av påkrav alene, eller av ytre, faktiske begivenheter, kan man derimot normalt ikke si at forfallstidspunktet er fastsatt i forveien. Her må et påkrav til for å utløse betalingsplikten, jfr. prinsippet i gbl. § 5. I så fall skal utkastets påkravsregel i 2. punktum gjelde. Kan debitor like lett som kreditor i forveien beregne når omstendighetene inntreffer, vil man imidlertid måtte regne forfallsdagen som fiksert i forveien.»      Flertallet viser også til HR-1995-1549. I en situasjon som den foreliggende, følger forbrukers tilbakebetalingskrav som en konsekvens av forbrukeren utøvelse av angrerett. Om og i tilfelle når dette skjer, må for den næringsdrivende anses som en ytre, faktisk begivenhet. Til tross for forfallsregelen i angrerettloven § 24, tilsier dette at det er påkravsregelen i forsinkelsesrenteloven § 2 som får anvendelse.     Påkrav på tilbakebetalingskravene ble først sendt ved klagers erklæring 21. desember 2022. Klager har derfor krav på forsinkelsesrenter fra 30 dager etter at dette påkravet ble sendt, jf. forsinkelsesrenteloven § 2.      Etter flertallets syn gis derfor klagen medhold.    Mindretallet – bestående av bransjerepresentantene Hilde og Lima – har lagt til grunn en annen forståelse enn flertallet. Det vises til sak 22-1539 for samme begrunnelse for dissens.    Mindretallet ønsker i tillegg å fremheve at man finner det for det første klart at en kunde ikke kan erklære angrerett for en avtale som er avsluttet.     Mindretallet mener for det andre at ikke enhver tidligere fremsatt oppsigelse kan anses som en utøvelse av angreretten. Mindretallet bemerker at et produkt- eller leverandørbytte som hovedregel ikke kan anses som angrerettutøvelse. Det kan likevel gjøres unntak fra dette utgangspunktet dersom det foreligger konkrete holdepunkter for at kunden har ment å angre avtalen. Det vil etter mindretallets syn blant annet være tilfellet dersom det foreligger historikk på at kunden har vært i kontakt med selskapet for å uttrykke misnøye eller et ønske om å angre avtalen. Motsetningsvis kan ikke kunden påberope angrerett for avtaler som ble avsluttet tilbake i tid bare fordi kunden i ettertid har fått kunnskap om angreretten. En slik adgang vil etter mindretallets syn legge til rette for illojal utnyttelse av reglene.    Mindretallet bemerker at det videre vil kunne få sterkt urimelige virkninger for selskapene dersom kunden kan påberope angrerett for ethvert produkt- eller leverandørskifte. Det vil særlig gjelde der kunden har krav på å få tilbakebetalt sine strømkostnader gjennom hele avtaleforholdet. Mindretallet mener av den grunn at det for spørsmålet om hvorvidt en oppsigelse er å anse som en angrerettutøvelse, må gjøres en konkret vurdering av omstendighetene omkring avslutningen av avtalen.    Mindretallet mener at det i saken her ikke foreligger omstendigheter som tilsier at klager mente å utøve angreretten da han endret avtaleprodukt den 11. november 2022. Klager har derfor etter mindretallets syn ikke gitt nødvendig angremelding etter angrerettloven § 20.    Med mindretallets syn på om klager hadde angrerett for den avsluttede variabelavtalen, er det ikke nødvendig for mindretallet å gå inn på de andre spørsmål saken reiser, herunder spørsmålet om klagers eventuelle rett til tilbakeføring av foretatte betalinger under avtalen.    Etter mindretallets syn skal klagen derfor ikke tas til følge.    I samsvar med flertallets konklusjon tas klagen til følge.       VEDTAK     Klager gis medhold.    Oslo, 26. februar 2024    Henrik E. Kolderup, leder  Thomas Iversen, Forbrukerrådet  Astrid M. Hilde, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt spørsmål om kostnadsfordelingen ved flytting av høyspent jordkabelanlegg. Klager gjorde gjeldende at kabelanlegget var ulovlig anlagt over klagers eiendom som følge av at det ikke forelå grunneieravtale eller annet rettsgrunnlag. Hun hevdet videre at en eventuell slik rett til å fremføre kabelanlegget i alle tilfeller måtte anses ekstingvert, som følge av at hun var i god tro da hun selv kjøpte eiendommen fra tidligere eier. Subsidiært gjorde klager gjeldende at nettselskapet hadde misligholdt sin opplysningsplikt etter standard tilknytningsvilkår § 3-5, at dette utgjorde en mangel, og at klager kunne kreve erstatning på dette grunnlaget. Romsdalsnett AS tilbakeviste klagers syn. Selskapet hevdet at det hadde rett til å oppføre kabelanlegget og at det ikke hadde plikt til å flytte det. Selskapet bestred at retten var bortfalt ved ekstinksjon. I alle tilfeller hevdet de at opplysningsplikten etter standard tilknytningsvilkår § 3-5 og bestred erstatningskravet. Selskapet hevdet videre at flytting av anlegg bare skal skje helt unntaksvis og etter rekvirentens regning. Saken ble enstemmig avvist. Romsdalsnett AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.       Saken gjelder uenighet om kostnadsfordelingen ved flytting av høyspenningskabelanlegg.       Regelverk: Standard tilknytningsvilkår §§ 3-4, 3-5, 3-10 og 8-2, tinglysingsloven og alminnelig avtalerett/kontraktsrett.       Historikk:   2014 – Nettselskapet fremfører høyspent jordkabelanlegg sammen med andre kabelføringer.   16.06.2021 – Klager kjøper eiendommen.   03.11.2022 – Klager oppdager at det er etablert høyspenningskabelanlegg på eiendommen.   16.12.2022 – Klager tar kontakt med nettselskapet for å diskutere flytting av trasé.   23.02.2022 – Klager fremsetter klager krav om at anlegget fjernes for selskapets regning.         Krav:  Klager krever at netteier flytter det høyspente jordkabelanlegget sammen med andre kabelføringer og tilknyttet utstyr, og at nettselskapet bærer samtlige kostnader ved flyttingen.         Partenes anførsler:          Klager anfører at høyspenningskabelanlegget er ulovlig etablert. Det har aldri foreligget avtale med grunneier som hjemler en slik etableringsrett. Hun gjør herunder gjeldende at standard tilknytningsvilkår ikke i seg selv gir netteier adgang til å fremføre nett over fremmed eiendom og viser til Elklagenemndas praksis. Klager anfører at for det tilfellet at selskapet har hatt rett til å fremføre nettet, er denne retten uansett ekstingvert, jf. tingl. §§ 20 og 21.        Subsidiært anfører klager at nettselskapet har misligholdt opplysningsplikten etter tilknytningsvilkårene § 3-5. Hun hevder at selskapet burde og kunne ha valgt en annen trasé. Klager anfører at det uansett må anses som en mangel som gir rett på erstatning etter § 8-2.        Klager anfører at det i alle tilfeller må foretas en konkret vurdering av kostnadsfordelingen ved flytting, jf. §§ 3-4 og 3-10.          Romsdalsnett AS bestrider at det har plikt til å flytte kabelanlegget, eller at det har plikt til å bære kostnadene ved at dette gjøres. Selskapet viser til at kabelanlegget ble fremført i samsvar med områdekonsesjonen og etter muntlig avtale med grunneierne. Selskapet anfører at anlegget er fremført i tråd med nettselskapets rett i § 3-4 og viser til at nemnda ikke skal overprøve den konkrete vurderingen av trasévalg. Det bestrider at eiendommens verdi er redusert som følge av fremføringen. Selskapet bestrider i alle tilfeller at selskapets rett – som ikke er tinglyst – er bortfalt ved ekstinksjon.       Nettselskapet gjør videre gjeldende at opplysningsplikten etter § 3-5 er overholdt. Selskapet viser til dialog med tidligere grunneier. Det er ikke grunnlag for erstatning på dette grunnlag.        Selskapet anfører at flytting etter § 3-10 bare kan skje helt unntaksvis og etter rekvirentens regning. Vilkårene for dette er ikke oppfylt i denne saken.                Nemnda ser slik på saken:         Saken gjelder uenighet om kostnadsfordelingen ved flytting av høyspenningskabelanlegg.      Slik saken er opplyst fremførte Romsdalsnett AS et ledningsnett inneholdende blant annet en 22 kV høyspentkabel i en omkring 600–700 meter lang kabelgrop, hvorav 70 meter gikk over klagers eiendom med adresse Lybergsviksvegen 25, i 2014. Klager kjøpte 16. juni 2021 eiendommen. Klager har anført at hun ved kjøpet ikke hadde kunnskap om ledningsfremføringen, og at det var først da hun 3. november 2022 mottok forslag til servituttavtale fra nettselskapet at hun ble kjent med forholdet. Klager har for nemnda fremsatt krav om at høyspentanlegget flyttes og at nettselskapet bærer kostnadene ved dette.      Saken reiser en rekke problemstillinger av både faktisk og rettslig art, blant annet knyttet til nettselskapets rettslige grunnlag for fremføringen og til fremføringsrettens rettsvern. Klager har i første omgang bestridt at det har foreligget avtale med daværende grunneier om fremføringen av nettet. Videre har hun anført at nettselskapets eventuelle fremføringsrett i alle tilfeller må anses ekstingvert med grunnlag i hennes gode tro på kjøpstidspunktet.      Etter nemndsavtalen (2016) punkt 5.1 bokstav e kan en sak avvises dersom:       «saken ikke lar seg behandle uten at dette i særlig grad går utover klageorganets effektivitet.»       Dette avvisningsgrunnlaget er likelydende med avvisningsgrunnlaget i godkjenningsloven § 14 første ledd bokstav f. Godkjenningsloven § 14 andre ledd andre punkt oppstiller som utgangspunkt en frist på tre uker til å treffe avvisningsvedtak «fra klageorganet mottok klagen, eller fra det tidspunkt klageorganet mottok nødvendig dokumentasjon for å kunne ta stilling til om saken kan avvises», se også nemndsavtalen punkt 5.3. Elklagenemnda legger til grunn at denne fristen likevel ikke er absolutt, og at den ikke er til hinder for at nemnda selv kan treffe avvisningsvedtak senere enn dette, se også note 12 til godkjenningsloven § 14 i Karnov norsk lovkommentar, ajourført per 26. juni 2024 med videre henvisninger. I tillegg til det som fremgår der, viser nemnda til at dersom avvisningskompetansen ikke kan benyttes senere, vil nemndas samlede effektivitet bli skadelidende, samtidig som en treukersfrist i praksis er vanskelig å etterleve der nemnda har restanser, slik tilfellet er for Elklagenemnda.      Nemnda har anvendt dette avvisningsgrunnlaget i saker som rettslig og bevismessig ikke er egnet til behandling i nemnda sett i lys av rammene som gjelder for saksbehandlingen.      Elklagenemndas formål er å være et lavterskels tvisteløsningsorgan som skal « gi forbrukere tilbud om rimelig, rettferdig og hurtig tvisteløsning i saker som faller inn under nemndas saksområde» , jf. nemndsavtalen (2016) punkt 1-1 andre ledd, som er den som får anvendelse på denne saken. Tvister som berører standard tilknytningsvilkår faller inn under nemndas virkeområde etter nemndsavtalen (2016) punkt 1.3, samtidig som nærværende klagesak består mellom en forbruker og et nettselskap. Nærværende klagesak er likevel etter nemndas syn både rettslig og bevismessig av et omfang og med en kompleksitet som ikke lar seg belyse på en forsvarlig måte innenfor rammen av nemndas saksbehandlingsform. Nemnda viser herunder særlig til at saksbehandlingen for nemnda er skriftlig og at det ikke gjennomføres parts- eller vitneforklaringer mv. En forsvarlig behandling av de spørsmål saken reiser, som godtroervervspørsmålet og eksistensen av en muntlig avtale, gjør det nødvendig med umiddelbar bevisførsel som for eksempel avhør av parter og vitner, noe nemnda ikke er innrettet mot å kunne håndtere, i alle fall ikke uten at det «i særlig grad» går utover nemndas effektivitet.       Slik saken er forberedt og lagt frem for nemnda, finner nemnda at saken ikke er egnet til behandling i Elklagenemnda, og at den må avvises med grunnlag i nemndsavtalen (2016) pkt. 5.1 bokstav e. Saken fremstår som mest egnet for løsning for de alminnelige domstolene.       Nemndas konklusjon er at saken avvises.       Uttalelsen er enstemmig.            VEDTAK         Saken avvises.       Oslo, 15. november 2024        Henrik E. Kolderup, leder   Thomas Iversen, Forbrukerrådet   Astrid M. Hilde, Fornybar Norge    Lars Lima, Fornybar Norge      Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om betalingsplikt for fakturaer og kostnader knyttet til kontroll av måleutstyr. Klager hevdet at det forelå feil ved verdiene som var registrert av nettselskapet under henvisning til at anlegget hadde stått ubrukt. Klager bestred videre betalingsplikt for kostnader knyttet til kontroll av måleutstyret. Nettselskapet opprettholdt kravene med grunnlag i at forbruksverdiene må anses korrekte. Selskapet viste til standard nettleieavtale § 5-3 som hjemmel for kostnadsfordelingen ved målerkontroll. Klager ble enstemmig ikke gitt medhold. Tensio TN benytter Fornybar Norges standardkontrakter.       Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for fakturaer og kostnader knyttet til kontroll av måleutstyr.       Regelverk: Standard nettleieavtale §§ 5-3 og 6-3.     Historikk:     10.2022–12.2022 – Klager reagerer på registrert forbruk i denne perioden.    02.12.2022 – Nettselskapet informerer klager om adgangen til å bestille kontrollmåling.    05.12.2022 – Klager bestrider betalingsplikt for kostnader ved kontroll av måleutstyr.      Krav:  Klager bestrider betalingsplikt for forbruk i fakturaer fra nettselskapet samt for kostnader knyttet til kontroll av måleutstyr.         Partenes anførsler:          Klager hevder at det foreligger feil ved nettselskapets registrerte målerverdier. Han peker på at anlegget er tilknyttet bolig som står ubrukt, og mener at måledata ikke samsvarer med det reelle forbruket.        Klager bestrider at han har betalingsplikt for kostnader påløpt ved en eventuell kontroll av måleutstyret. Han mener at selskapet ikke har hjemmel for en slik kostnadsfordeling.      Tensio TN AS  opprettholder sine betalingskrav med grunnlag i at målerverdiene er korrekte. Selskapet forklarer at det ikke har forutsetning for å si noe om årsaken til det økte forbruket, men mener at det ikke foreligger noen indikasjoner på at de mottatte verdiene er feil.        Tensio TN AS viser til standard nettleieavtale § 5-3 som hjemmel for kostnadsfordelingen ved montroll av målerutstyret. Selskapet peker på at det er den som forlanger kontrollen som skal dekke kostnadene ved den.                     Nemnda ser slik på saken:       Saken gjelder uenighet om innmeldte målerverdier og fakturert forbruk. Spørsmålet er om klager har betalingsplikt for fakturaer samt for kostnader knyttet til kontroll av måleutstyr.      Slik saken er opplyst har klager hatt AMS-måler siden 24. oktober 2017 og har blitt timeavregnet siden 1. april 2019. Eiendommen som anlegget gjelder, har i en periode stått ubrukt. Klager har på den bakgrunn reagert på de registrerte verdiene for tidsrommet fra 1. oktober 2022 til 1. november 2022.       Klager hevder at det må foreligge feil ved måleren som har resultert i at det er registrert et høyere forbruk enn det reelle. Nemnda kan imidlertid ikke se at dokumentasjonen i saken underbygger dette. Slik saken er opplyst har det i den aktuelle perioden vært stabil kontakt med klagers måler, og det er heller ikke andre holdepunkter for at de registrerte verdiene er uriktige. Som grunnlag for at det må være feil ved måleren har klager vist til at forbruk på dagtid har vært dobbelt så stort som forbruk på natt. Nemnda viser på dette punkt til selskapets opplysning om at forbruk for dagtid gjelder timer mellom klokken 06:00 og 22:00, mens forbruk for natt gjelder timer mellom klokken 22:00 og 06:00. Dagtidsperioden er dermed dobbelt så langt som nattperioden, slik at dette ikke indikerer noen feil ved målingen.      Ettersom det ikke kan påvises feil ved avregningen av klager, har klager betalingsplikt for forbruket for den omtvistede tidsperioden.      Klager har videre bestridt at han har betalingsplikt for kostnader til kontroll av måleutstyr, slik selskapet har gjort gjeldende. Nemnda forstår det slik at slik kontroll ikke er gjennomført.       Nemnda bemerker at så langt kontroll gjennomføres, fremgår det av standard nettleieavtale § 5-3 tredje ledd at det er den som har forlangt kontrollen som skal dekke kostnadene:      «Den som forlanger måleutstyret kontrollert, dekker kostnadene ved kontrollen. Dersom kontrollen viser måleavvik større enn det som tillates i henhold til forskrift om krav til elektrisitetsmålere som selges og forskrift om elektrisitetsmålere under bruk, skal nettselskapet bekoste kontrollen.»      Nemndas konklusjon er at klager ikke gis medhold.      Uttalelsen er enstemmig.        VEDTAK       Klager gis ikke medhold.      Oslo, 29. januar 2024      Henrik E. Kolderup, leder   Gustav Norman, Forbrukerrådet   Astrid M. Hilde, Fornybar Norge    Lars Lima, Fornybar Norge      Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt gjenåpning av sak 22-190 som ble behandlet den 21. november 2022, der klager ikke ble gitt medhold. Begjæring om gjenåpning av saken ble enstemmig avvist. Saken gjelder gjenåpning.      Det ble fattet slikt vedtak den 21. november 2022: Klager gis ikke medhold.      Ved melding 27. november 2023 har klager begjært gjenåpning.         Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder gjenåpning.    Nemnda viser til nemndsavtalen av 2016 pkt. 8.1 om adgangen til å begjære gjenåpning:    «Partene i en sak som sekretariatet eller nemnda har avgjort og som er avsluttet, kan  begjæres gjenåpnet. Gjenåpning forutsetter at den som begjærer gjenåpning legger   fram nye vesentlige opplysninger som anses av betydning for sakens utfall og som   ikke tidligere kunne ha vært fremlagt.»    Nemnda kan ikke se at klagers anførsler gir grunnlag for gjenåpning, ettersom det i   gjenåpningsbegjæringen ikke er fremlagt nye, vesentlige opplysninger.    Nemnda viser for øvrig til at tvisten kan bringes inn for domstolene.    Nemndas konklusjon er at begjæring om gjenåpning avvises.    Uttalelsen er enstemmig.      VEDTAK     Begjæring om gjenåpning avvises.    Oslo, 29. januar 2024    Henrik E. Kolderup, leder  Thomas Iversen, Forbrukerrådet  Astrid M. Hilde, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Sakene gjaldt uenighet om varsling av prisjusteringer i standard variable kraftavtaler. Klagerne bestred at de på noe tidspunkt hadde mottatt varsel om oppjustering av prisen. De hevdet at selskapet ikke kan anses å ha varslet dem direkte fordi varsel var sendt til utdaterte e-postadresser. Fjordkraft AS opprettholdt kravene. Selskapet gjorde gjeldende at det hadde varslet kundene korrekt og at det var kundens ansvar å sørge for at kontaktinformasjonen var oppdatert, og at faktureringen for øvrig var i samsvar med avtalene. Klagerne ble enstemmig ikke gitt medhold. Fjordkraft AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.       Sakene gjelder uenighet om varsling av prisjusteringer i standard variable kraftavtaler.       Regelverk: Standard kraftleveringsavtale § 6.       Historikk:  14.08.2017 – Klager i sak 23-400 inngår avtale om variabelproduktet «Garantert Fornøyd».   01.11.2020 – Klager i sak 22-1266 inngår avtale om variabelproduktet «Garantert Fornøyd».   01.05.2022 – Avtaleproduktet «Garantert Fornøyd» endrer navn til «Stabil Strømpris».      Krav:  Klagerne bestrider betalingsplikt for fakturakrav etter variabelavtalene.       Partenes anførsler:        Klagerne bestrider betalingsplikt for omtvistede fakturaer for oktober 2022 og senere med grunnlag i at de ikke er bundet av prisen som ligger til grunn for faktureringen. Klagerne hevder at de ikke har fått tilstrekkelig informasjon om prisvilkårene og bestrider at de har mottatt varsel om prisjusteringene. Klagerne viser til at selskapet har sendt varsel til utdaterte og uriktige e-postadresser. Klagerne anfører at selskapet burde ha forstått at e-postadressene var uriktige. Klager i sak 23-400 viser til at han ikke hadde hatt tilgang til e-postadressen som varsel var blitt sendt til siden januar 2020. Klager i sak 22-1266 viser videre til at han ikke har samtykket til varsling gjennom «Min Side».      Fjordkraft AS opprettholder betalingskravene og anfører at det ikke foreligger grunnlag for å frita klagerne fra sin betalingsplikt. Selskapet viser til avtalevilkårene og anfører at klagerne er bundet av sine avtaler. Det understreker at klagerne har vært kunder over lang tid og anfører at en uventet prisutvikling ikke kan fristille kundene fra betalingsplikten.      Selskapet hevder at det har gått korrekt frem ved varslingen av prisjusteringer. Selskapet viser til at det fremgår av dokumentasjonen at det er sendt direkte varsel på e-post til klagerne. Selskapet viser til at det er kundene selv som har lagt inn sine e-postadresser og anfører at kunden har ansvar for at kontaktinformasjonen er oppdatert.          Nemnda ser slik på sakene:       Sakene gjelder uenighet om klagerne er forpliktet til å betale de omtvistede fakturaene. Hovedspørsmålet er om Fjordkraft AS har fulgt fremgangsmåten for varsling av prisendringer ved utsendelse av varsler etter standard kraftleveringsavtale § 6. Nemnda behandler klagene samlet da både de fremsatte krav og de faktiske forhold som kravene bygger på har vesentlige likhetstrekk, og sakene reiser samme hovedproblemstilling.      Slik sakene er opplyst for nemnda inngikk klagerne individuelle kraftleveringsavtaler med Fjordkraft AS henholdsvis 14. august 2017 (sak 23-400) og 1. november 2020 (sak 22-1266). Klagerne i begge saker inngikk avtaler om variabelproduktet «Garantert Fornøyd», som senere – den 1. mai 2022 – endret navn til «Stabil Strømpris».      Variable kraftprodukter har den egenskap at de, i motsetning til fastprisavtaler, fluktuerer i samsvar med markedsprisene på kraft, men ikke på samme måte som spotpriser. Produktet bygger på markedets prognoser for fremtidige kraftpriser, og prisene settes til en fastpris for alle døgnets timer i en nærmere angitt periode. Produktet har en iboende risiko for at prognosene kan avvike fra den faktiske markedsutviklingen. Produktet samsvarer heller ikke med stønaden for ekstraordinære strømkostnader, som bygger på faktiske markedspriser.       Høsten 2022 inntraff det en rekke eksempler på at prisingen i variabelprodukter lå langt over spotprisprodukter, som følge av at prognosene for prisutviklingen lå langt høyere enn det som ble den faktiske markedsprisutviklingen. Etter nemndas erfaring med klagesaker er det dens oppfatning at produktet har en iboende risiko som ikke forbrukere nødvendigvis er fullt ut kjent med. Slik nemnda ser det, tilsier disse forholdene at kraftleverandørens informasjonsplikt etter standard kraftleveringsavtale § 1-3 omfatter hvordan slike produkter skiller seg fra spotpris og fastprisavtaler. Slik disse sakene ligger an, mener nemnda likevel at dette spørsmålet ikke er avgjørende for behandling av klagesakene.      Prisen for variable kraftprodukter fastsettes for en periode frem i tid på bakgrunn av prissikring. Endring av prisen må følge reglene for varsling som er angitt i standard kraftleveringsavtale § 6. Utgangspunktet etter standardavtalen § 6 er at selskapet kan gjøre endringer i pris og øvrige vilkår, men disse må – med unntak for prisendringer knyttet til løpende spotpris – varsles kunden direkte, og endringen kan først tre i kraft 14 dager etter at direkte varsel er sendt kunden. Nemnda bemerker for ordens skyld at endringene i prisopplysningsforskriften § 22 – som legger til grunn en varslingsplikt senest 30 dager før endringen trer i kraft – ikke hadde tredd i kraft på tidspunktet da de omtvistede prisendringene i sakene i klagernes disfavør ble varslet overfor de to klagerne.      Hva som må til for at et direkte varsel kan anses gitt, følger av standardavtalen § 6 tredje ledd:      «Som direkte varsel regnes brev til kunden, eller elektronisk melding,    eksempelvis e-post, SMS eller melding gjennom en «Min side»-funksjon på    leverandørens nettside. Varsling på «Min side» må aktivt velges av kunden    dersom dette skal oppfylle kravet til direkte varsel.»     Slik de to sakene er opplyst, mener nemnda at Fjordkraft i begge saker har fremlagt dokumentasjon på at det har sendt varsel om prisjusteringer i samsvar med standardavtalen § 6 tredje ledd. Selskapet har lagt frem e-poster og utklipp fra «Min Side» der det fremgår at prisvilkårene endres fra neste leveranseperiode av, og minst 14 dager frem i tid. Dokumentasjonen er etter nemndas syn tilstrekkelig til å godtgjøre at selskapet har sendt rettidig og direkte varsel etter standardavtalen § 6. Spørsmålet i begge sakene er imidlertid hvilken betydning det har at varslene ikke har kommet til kundens kunnskap fordi varslene er sendt til e-postadresser som ikke har vært i bruk av kunden.      Det er lagt til grunn i langvarig praksis fra nemnda at det alminnelige utgangspunktet er at kunden selv har ansvar for å sørge for at de registrerte kontaktopplysningene er oppdaterte og til enhver tid korrekt. Nemnda påpeker likevel at den som behandler kontaktopplysningene som kunden registrerer – i dette tilfellet Fjordkraft AS – likevel er imidlertid underlagt visse plikter etter personvernlovgivningen. Forordning (EU) 2016/679 (personvernforordningen – GDPR) er gjennomført som norsk lov ved personopplysningsloven § 1. I forordningens art. 5 nr. 1 er det oppstilt en rekke prinsipper som gjelder ved behandlingen av personopplysninger, og som den behandlingsansvarlige etter art. 5 nr. 2 er ansvarlig for at overholdes. Etter art. 5 nr. 1 bokstav d påhviler det blant annet den behandlingsansvarlige å sørge for at opplysningene er korrekte og om nødvendig oppdaterte. Dette prinsippet – riktighetsprinsippet – forutsetter at behandleren treffer ethvert rimelig tiltak for å sikre at eventuelle uriktige personopplysninger rettes.      Når kunden registrerer kontaktopplysninger hos sin kraftleverandør til bruk for blant annet varsling av prisendringer, har dermed kraftleverandøren – den behandlingsansvarlige etter forordningen – et særskilt ansvar for å sørge for at opplysningene er oppdaterte. Selskapene har dermed etter nemndas syn både en oppfordring og en plikt til, med jevne mellomrom, å be kundene om å bekrefte at kontaktdata er korrekt. Slik disse sakene står, er nemnda i tvil om Fjordkraft AS kan anses å ha fulgt opp sin plikt på dette punkt i tilstrekkelig grad. Klager i sak 23-400 har opplyst at den e-postadressen som varsling er sendt til, ikke har vært tilgjengelig for ham siden januar 2020. Klager i sak 22-1266 oppga den e-postadressen som varslingene er sendt til ved opprettelse av avtaleforholdet i november 2020, men bestrider å ha mottatt senere varslinger fra selskapet og benytter for øvrig i dag en annen e-postadresse. Det er dermed ingen klare holdepunkter for at Fjordkraft AS har gjort tiltak for å sørge for at de registrerte e-postadressene er oppdaterte og korrekte, men dette er samtidig ikke nærmere belyst for nemnda. Særlig sett i lys av den betydning varslingsreglene etter standardavtalen § 6 har ved variabelprodukter, mener nemnda at en eventuell unnlatelse av å sørge for at kontaktdata er oppdatert, vil være kritikkverdig. Nemnda finner likevel ikke tilstrekkelig grunnlag til å ta klagene til følge på dette grunnlag, men veileder i stedet klagerne om muligheten til å inngi klage til Datatilsynet på dette punkt for en nærmere vurdering av dette spørsmålet.       Nemnda kan heller ikke se ut fra opplysningene i saken at e-postvarslene som er sendt i disse sakene er kommet i retur til selskapet. Fjordkraft AS har dermed ikke hatt konkret oppfordring til å reagere på og undersøke riktigheten av kundenes kontaktopplysninger.      Ut fra en samlet vurdering i sakene faller nemnda derfor tilbake på at det er kunden som i utgangspunktet bærer risikoen for at de registrerte kontaktopplysningene er korrekte.      Ettersom tilstrekkelig varsel derfor anses gitt per e-post, finner ikke nemnda grunn til å gå inn på spørsmålet om hvorvidt det er samtykket til varsling gjennom «Min Side».       Selskapet har etter dette oppfylt sin varslingsplikt etter standardavtalen § 6, og klagerne er følgelig bundet av de varslede prisjusteringene. Så langt klagene også gjelder klage på prisingen etter avtalene, henviser nemnda til sitt vedtak i sak 22-1191 flg. av 26. februar 2024.      Nemndas konklusjon er at klagerne ikke gis medhold.      Uttalelsen er enstemmig.         VEDTAK       Klagerne gis ikke medhold.      Oslo, 26. februar 2024      Henrik E. Kolderup, leder   Thomas Iversen, Forbrukerrådet   Astrid M. Hilde, Fornybar Norge    Lars Lima, Fornybar Norge     Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om klagers betalingsplikt for krav etter bedriftsavtale. Klager bestred betalingsplikt for krav etter bedriftsavtalen med grunnlag i at kostnadene har oversteget det han ville ha betalt etter en forbrukeravtale. Han mente at selskapet ikke hadde grunnlag for å selge ham en bedriftsavtale når leveransen skulle gå til hans private bolig og fritidsbolig. Fortum Strøm AS opprettholdt kravene under henvisning til avtalebinding. Selskapet bestred at det forelå grunnlag for å frita klager fra betalingsplikten. Klager ble enstemmig gitt medhold. Fortum Strøm AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.      Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for krav etter bedriftsavtale.        Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 6.        Historikk:   10.09.2020 – Partene inngår avtale om produktet «Aktiv Bedrift».   25.08.2021 – Klager overføres fra produktet «Aktiv Bedrift» til «Trygg Bedrift» etter samtale med kunderådgiver.       Krav: Klager krever tilbakebetalt det beløpet som han hevder at han har blitt overfakturert etter bedriftsavtalen.        Partenes anførsler:        Klager bestrider betalingsplikt for de kostnadene som overstiger det han ville betalt etter en privat forbrukeravtale. Han reagerer på at innklagede har tilbudt ham en bedriftsavtale, og opplever at selskapet har villedet ham i sitt innsalg av avtalen. Klager peker på at kraftleveransen skulle gå til hans private bolig og fritidsbolig.         Klager viser til egne beregninger der han sammenligner utgiftene han ville hatt etter en alminnelig spotprisavtale og de faktiske utgiftene han har hatt etter bedriftsavtalen. Han reagerer på at betalingskravenes størrelse ligger markert over det han kunne forvente seg som privatperson.       Klager mener selskapets representant ikke har gitt ham tilstrekkelige opplysninger under innsalget av avtalen. Han mener at produktnavnet «Trygg Bedrift» er egnet til å villede kunden.        Fortum Strøm AS opprettholder betalingskravene etter bedriftsavtalen under henvisning til at det ikke foreligger grunnlag for å frita klager fra betalingsforpliktelsen. Selskapet forklarer at avtaleproduktet «Trygg Bedrift» fungerer som en spotprisavtale mellom april og september, og som en forvaltningsavtale mellom oktober og mars.       Selskapet viser til markedssituasjonen i vinterhalvåret 2020 og 2021 som årsak til de økte prisene. Prisøkningen nødvendiggjorde en oppjustering av forvaltningsprisen, noe klager etter avtalen er forpliktet til å dekke.              Nemnda ser slik på saken:       Saken gjelder uenighet om klagers plikt til å betale fakturakrav i bedriftsavtale. Spørsmålet i saken er om klager kan kreve tilbakebetalt differansen mellom utgiftene etter bedriftsavtalen og det han ville ha betalt etter en spotavtale for forbrukere.      Slik saken er opplyst inngikk partene 10. september 2020 avtale om produktet «Aktiv Bedrift». Etter kontakt med selskapets kundebehandlere ble klager 25. august 2021 overført til forvaltningsproduktet «Trygg Bedrift». Selskapet har opplyst til nemnda at «Trygg Bedrift» var et kombinasjonsprodukt for bedrifter som fungerte som en spotprisavtale mellom april og september, og som en forvaltningsavtale mellom oktober og mars.       Nemnda ser først på hvilken adgang selskapet hadde til å oppføre klager på et bedriftsprodukt. Klager har anført at han inngikk avtale om kraftleveranse i egenskap av å være en privat forbruker, mens selskapet på sin side har fastholdt at partene er bundet av bedriftsavtalen. Spørsmålet er følgelig om klager må anses som privat forbruker i denne sammenhengen. Spørsmålet har betydning dels for nemndas kompetanse til å behandle klagen, dels for spørsmålet om hvilke rettsvirkninger dette skal ha for løsningen av saken.      Både forbrukerkjøpsloven og Elklagenemndas vedtekter, nemndsavtalen av 2016, pkt. 1.4, bygger på at forbrukerbegrepet omfatter en fysisk person som ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet. Slik saken er opplyst, finner nemnda det klart at klager har inngått avtaler med Fortum Strøm AS i egenskap av å være en privat forbruker. Avtalen er inngått med ham som fysisk person, samtidig som kraftleveransene har skjedd til klagers private bolig og fritidsbolig, uten tilknytning til noen form for næringsvirksomhet. Selskapet har heller ikke fremlagt opplysninger som tilsier at klager likevel må anses som næringsdrivende i denne sammenhengen.       Nemnda påpeker at en forbruker som det klare utgangspunkt ikke taper sine rettigheter alene fordi forbrukeren inngår en bedriftsavtale, slik Fortum Strøm AS gjør gjeldende. Klager har krav på å bli stilt som om det er inngått avtale for private forbrukere, med de rettigheter det innebærer, enten disse følger av fremforhandlede standardavtaler for det aktuelle produktet, eller der dette følger av bakgrunnsretten. Klager har videre krav på å få tvister behandlet av Elklagenemnda. Nemnda tilføyer at den finner det kritikkverdig når selskaper selger inn bedriftsavtaler til forbrukere, ettersom det da kan oppstå uklarheter om kundens rettsstilling.      Slik saken er opplyst ble klager 25. august 2021 overført til forvaltningsproduktet «Trygg Bedrift», som inneholdt en nærmere fastsatt variabel periode fra oktober til mars, basert på gjennomsnittet for markedsforventningene for den kommende perioden. Standard variabel-produkter har den risikoen ved seg at prognosene for fremtidig kraftpris som de bygger på, kan avvike fra den faktiske markedsutviklingen for spotprisen. Produktet samsvarer heller ikke med stønaden for ekstraordinære strømkostnader i medhold av strømstønadsloven, som bygger på faktiske markedspriser i form av spotprisen. Selv om produktet var vanlig før overgangen til spotpriser, er det nemndas erfaring at produktet har en risiko som ikke forbrukere nødvendigvis er fullt ut kjent med.       Høsten 2022 materialiserte denne risikoen seg i en rekke standard variabel-produkter hos en    rekke tilbydere. Prognosen for fremtidige kraftpriser i denne perioden, særlig for oktober 2022, var høye, mens de faktiske spotpriser viste seg å bli lave. Dette resulterte i et avvik mellom spotpris og pris etter variabelavtalene. Innretningen av strømkompensasjonsordningen forsterket dette avviket, ettersom den ga lite støtte til kundene som hadde standard variabel-produkter siden strømstøtteordningen bygger på markedsprisen i form av spotpriser.      Utgangspunktet etter standard kraftleveringsavtale § 6 er at selskapet kan gjøre endringer i    pris og øvrige vilkår, men disse må – med unntak for prisendringer knyttet til løpende spotpris – varsles kunden direkte, og endringen kan først tre i kraft 14 dager etter at direkte varsel er sendt kunden. Nemnda bemerker for ordens skyld at endringene i prisopplysningsforskriften § 22 – som innførte en varslingsfrist på minst 30 dager før endringen trer i kraft – først tredde i kraft fra 1. november 2022 og derfor ikke får anvendelse i denne saken.      Spørsmålet er om Fortum Strøm AS har godtgjort å ha fulgt reglene for prisvarsling slik disse følger av standard kraftleveringsavtale § 6. Fortum Strøm AS har ikke i sitt tilsvar eller i øvrig dokumentasjon lagt frem dokumentasjon som viser at varslingsreglene i § 6 er fulgt, samtidig som det har formodningen mot seg at selskapet har oppfylt den avtalefestede varslingsplikten som gjelder overfor forbrukere når avtaleproduktet har vært innrettet mot bedriftskunder.      Nemnda finner på denne bakgrunn at selskapet – når det ikke har godtgjort at varslingsreglene er fulgt – må bære risikoen for at varsling ikke er godtgjort. Virkningen av at varslingsreglene ikke er fulgt, er i samsvar med nemndas praksis at endringene ikke får virkning for kunden. Ettersom nemnda ikke kan se at varslingsreglene på noe tidspunkt er overholdt, har klager som utgangspunkt krav på å bli avregnet etter den prisen som senest er akseptert. Avtalen ble inngått i august 2021 etter samtale med kunderådgiver, det vil si i en periode av avtalen da spotpris var gjeldende. Selv om det fremgår av klagen at den først og fremst retter seg mot faktureringen for perioden fra oktober 2022, konkluderer nemnda med at klager har krav på en ny beregning av de beløp han skal betale fra dette tidspunkt, og der det legges til grunn at han står på spotprisvilkårene for sommermånedene i hele kalenderåret i avtaleperioden.      Klager har etter dette krav på å bli stilt som om han inngikk en alminnelig spotprisavtale og har følgelig krav på å få tilbakebetalt det beløp som han har betalt for mye.      Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.      Uttalelsen er enstemmig.         VEDTAK       Klager gis medhold.      Oslo, 26. februar 2024      Henrik E. Kolderup, leder   Gustav Norman, Forbrukerrådet   Astrid M. Hilde, Fornybar Norge    Lars Lima, Fornybar Norge     Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om klagers betalingsplikt for fakturakrav. Klager bestred betalingsplikt for de deler av kravene som oversteg markedspris. Han hevdet at selskapet hadde misligholdt garantien etter avtalen og viste til at selskapet ikke hadde dokumentert at garantien var oppfylt. Klager krever tilbakeført det beløp som han hevdet han var overfakturert. Nordlysenergi AS innga ikke tilsvar i saken. Klager ble enstemmig gitt medhold. Nordlysenergi AS benyttet Fornybar Norges standardkontrakter så lenge det drev leveranse av kraft.     Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for fakturerte krav.     Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 6.       Historikk:   18.10.2018 – Partene inngår avtale om variabelproduktet «Topp 4 Garanti» ved dørsalg.   04.01.2023 – Klager sier opp avtalen.  13.01.2023 – Klager etterspør avtalevilkår og dokumentasjon på garantioppfyllelse.       Krav: Klager krever tilbakebetalt differansen mellom markedspris og de faktiske utgiftene etter avtalen «Topp 4 Garanti», beregnet til kr 16 574,56.       Partenes anførsler:        Klager bestrider at han har betalingsplikt for den delen av betalingskravene som overstiger markedsprisen under henvisning til avtalens garanti. Han viser til at han på avtaletidspunktet ble forespeilet en konkurrentgaranti og 12 måneder bindingstid. Klager stiller seg kritisk til om garantien er oppfylt og har bedt selskapet dokumentere dette. Klager har ikke fått dette dokumentert.      Klager krever tilbakebetalt differansen mellom markedspris og de faktiske utgiftene etter avtalen, beregnet av ham til kr 16 574,56. Klager viser til at selskapet har overfakturert ham under henvisning til betingelsene som ble gitt ved avtaleinngåelsen. Klager peker på at det ikke foreligger holdepunkter for at garantien etter avtalen er oppfylt.       Nordlysenergi AS har ikke inngitt tilsvar i saken. Av klagers saksfremstilling fremgår det at selskapet mener å ha gitt klager tilstrekkelig opplysninger om avtalevilkårene.      NordlysEnergi AS har videre fremholdt i korrespondansen at klager feilaktig har tolket avtalen som en spotprisavtale, og at denne risikoen må gå utover klager.                Nemnda ser slik på saken:       Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for fakturerte krav.       Nemnda legger til grunn at partene 18. oktober 2018 inngikk avtale om produktet «Topp 4 Garanti». Slik saken er opplyst, fremgikk det av avtalen som ble inngått at avtalen var «en stabil variabel avtale som følger markedet» og som var «utstyrt med konkurrentgaranti målt mot en referanseliste over våre konkurrenter». Ettersom det i denne saken ble uttrykkelig angitt at det var tale om en «stabil variabel avtale», legger nemnda til grunn at avtalen ikke gjaldt en spot-avtale og at det ble inngått avtale om et variabelt kraftprodukt.       Standard variabelprodukter har den risikoen ved seg at prognosene for fremtidig kraftpris   som de bygger på, kan avvike fra den faktiske markedsutviklingen for spotprisen. Produktet   samsvarer heller ikke med stønaden for ekstraordinære strømkostnader i medhold   av strømstønadsloven, som bygger på faktiske markedspriser i form av spotprisen. Selv om   produktet var vanlig før overgangen til spotpriser, er det nemndas erfaring at produktet har en risiko som ikke forbrukere nødvendigvis er fullt ut kjent med.     Utgangspunktet etter standard kraftleveringsavtale § 6 er at selskapet kan gjøre endringer i    pris og øvrige vilkår, men disse må – med unntak for prisendringer knyttet til løpende spotpris – varsles kunden direkte, og endringen kan først tre i kraft 14 dager etter at direkte varsel er sendt kunden. Nemnda bemerker for ordens skyld at endringene i prisopplysningsforskriften § 22 – som innførte en varslingsfrist på minst 30 dager før endringen trer i kraft – først tredde i kraft fra 1. november 2022 og derfor ikke får anvendelse i denne saken. Når den avtalen som det i denne saken ble inngått avtale om ikke var en vanlig spotpris-avtale, innebærer dette at NordlysEnergi AS skal varsle alle prisendringer som fant sted i denne avtalen.     Spørsmålet er derfor om selskapet har godtgjort å ha fulgt reglene for prisvarsling slik disse følger av standard kraftleveringsavtale § 6.      Nordlysenergi AS har ikke inngitt tilsvar i saken og har ikke godtgjort at varslingsreglene er fulgt. Heller ikke av klagers saksfremstilling fremkommer det opplysninger som tilsier at selskapet har gitt klager tilstrekkelige varsler om prisendringer etter bestemmelsen. Det er nemndas syn at selskapet – når det ikke har bidratt til opplysningen av avtalen – må bære risikoen for at varsling ikke er godtgjort. § 6 i standardavtalen er følgelig ikke oppfylt.      Virkningen av at varslingsreglene ikke er fulgt er i samsvar med nemndas praksis at endringene ikke får virkning for kunden. Ettersom nemnda ikke kan se at varslingsreglene på noe tidspunkt er overholdt, har klager som utgangspunkt krav på å bli avregnet etter den prisen som senest ble varslet overfor ham. I denne saken tilsier dette at klager har krav på å bli fakturert etter prisen som det ble inngått avtale om i oktober 2018. Siden en del av et slikt krav som utgangspunkt har oppstått mer enn tre år før tidspunktet klagen til Elklagenemnda ble inngitt, oppstår det spørsmål om klagers krav er delvis foreldet.       Nemnda finner imidlertid ikke grunn til å gå inn på dette. Klagers krav er overfor nemnda beregnet til 16 574,56 kroner, som ifølge dokumentasjon i saken tilsvarer det omstridte fakturabeløpet slik det forelå ved avslutningen av avtaleforholdet. Nemnda finner det klart at klagers krav, selv når det tas hensyn til foreldelsesreglene, minst tilsvarer dette beløpet, og konkluderer derfor med at han har krav på å bli godskrevet dette beløpet.       Det fremgår av sakens dokumenter at NordlysEnergi AS har utstedt en kreditnota for fakturert bruddgebyr på 2 400 kroner. Det er imidlertid uklart for nemnda om klager er kreditert dette beløpet. Nemnda legger til grunn at dette beløpet ikke føres til dekning av klagers krav på 16 574,56 kroner, ettersom klager har krav på kreditering av dette beløpet i tillegg , siden det ikke er holdepunkter for at faktureringen av dette beløpet hadde grunnlag i avtalen.      Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.      Uttalelsen er enstemmig.         VEDTAK       Klager gis medhold.      Oslo, 26. februar 2024         Henrik E. Kolderup, leder   Gustav Norman, Forbrukerrådet   Astrid M. Hilde, Fornybar Norge    Lars Lima, Fornybar Norge      Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt krav om erstatning som følge av forsinket oppstart etter leverandørbytte. Klager krevde dekket differansen mellom det han ville betalt etter spotprisavtalen og de faktiske utgiftene han fikk. Klager anførte at han ikke hadde grunn til å tro at det hadde oppstått utfordringer ved overgangen og viste til at han hadde mottatt velkomstmelding. Fortum Strøm AS bestred klagers krav og anførte at klager måtte være ansvarlig for å dekke forbruket hos tidligere leverandør. Selskapet hevdet at det ikke kunne bebreides for sin opptreden og viste til at det hadde foreligget en feil ved bestillingen. Klager ble enstemmig gitt medhold. Fortum Strøm AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.      Saken gjelder krav om erstatning som følge av forsinket oppstart ved leverandørbytte.      Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3, 4-5 og 4-6.       Historikk:   14.11.2022 – Klager bestiller strømavtale hos selskapet.   06.12.2022 – Leverandørskiftet initieres hos tidligere kraftleverandør.   07.12.2022 – Leverandørskiftet gjennomføres hos innklagede. Oppstart av kraftleveranse.        Krav: Klager krever dekket differansen mellom det han ville betalt etter spotprisavtalen og faktiske utgifter.     Partenes anførsler:       Klager anfører at han på avtaletidspunktet og i den etterfølgende tiden var i god tro om at leverandørskiftet ble gjennomført kort tid etter bestillingstidspunktet. Han viser til at han mottok velkomstmelding på e-post og at han ikke hadde grunn til å tro at det hadde oppstått utfordringer ved overgangen.       Klager hevder at han ikke kan bebreides for at han i perioden mellom bestillingen og leveranseoppstarten ble avregnet etter tidligere kraftleveringsavtale. Han mener at selskapet står nærmest til å bære risikoen for dette, og krever derfor differansen dekket for den perioden han trodde at avtalen med innklagede var aktiv.        Fortum Strøm AS bestrider klagers krav i sin helhet og opprettholder at klager selv er ansvarlig for å betale for fakturert forbruk fra tidligere kraftleverandør. Selskapet anfører at den forsinkede oppstarten skyldtes en teknisk feil som det ikke kan klandres for og peker på at det forelå en mangel ved selve bestillingen. Selskapet påpeker at nytt tidspunkt for leveringsoppstart ble satt så snart feilen ble oppdaget. Selskapet gjør gjeldende at det ikke står nærmest til å bære risikoen for tapet.                  Nemnda ser slik på saken:       Saken gjelder krav om erstatning som følge av forsinket oppstart ved leverandørbytte. Spørsmålet er om klager har krav på erstatning for differansen mellom det han ville betalt etter spotprisavtalen og de faktiske utgiftene han fikk som følge av forsinkelsen.      Slik saken er opplyst fylte klager 14. november 2022 ut et bestillingsskjema for spotproduktet «Spot» som selskapet mottok. Kort tid etter mottok han bestillingsbekreftelse fra selskapet der han ble ønsket velkommen som kunde. Leverandørbyttet ble likevel først gjennomført 7. desember 2022. Klager sto derfor på et tidligere produkt hos en annen kraftleverandør i overkant av tre uker etter bestillingen, og hevder dette har påført ham et tap.       Spørsmålet om klager har krav på erstatning, må løses basert på en tolkning av standard kraftleveringsavtale §§ 4-5 og 4-6.      Det følger av standard kraftleveringsavtale § 4-5 at kunden i tilfelle av forsinket oppstart som ikke skyldes kunden eller forhold på kundens side, kan kreve erstatning for tap som følge av forsinkelsen. Nemnda finner det klart at det i denne saken foreligger en forsinket oppstart med utgangspunkt i tidspunktet for bestillingen, noe også selskapet langt på vei har erkjent. Nemnda bemerker at det som utgangspunkt gjelder en bransjenorm på 14 dager for gjennomføring av leverandørbytter. Det er imidlertid ikke til hinder for at byttet kan gjennomføres på et tidligere tidspunkt. Nemnda viser videre til korrespondanse mellom partene 19. desember 2022, der selskapet uttrykker at det ikke kan se noen grunn til at avtalen ikke kunne gjennomføres på et tidligere tidspunkt. Som følge av at det gikk 24 dager fra bestillingen til gjennomføringen, foreligger det altså en forsinkelse.       Spørsmålet er så om den forsinkede oppstarten skyldes kunden eller forhold på kundens side. Selskapet har i sitt tilsvar til nemnda opplyst at siden «det har vært feil eller mangel på bestillingen, gikk denne ikke gjennom». Noen nærmere redegjørelse for hva som gikk galt, har ikke selskapet gitt. Samtidig sendte selskapet en e-post til klager da bestillingen ble foretatt 14. november 2022, der selskapet bekreftet at bestillingen var mottatt. Nemnda kan derfor ikke legge til grunn at feilen skyldtes forhold på klagers side, slik at klager derfor som utgangspunkt har krav på erstatning etter standardavtalen § 4-5.      Kraftleverandørens erstatningsansvar ved forsinkelse er nærmere regulert i § 4-6. Det fremkommer uttrykkelig av bestemmelsen at kraftleverandøren ved forsinket oppstart er ansvarlig for eventuelle merkostnader som kunden er blitt avregnet av tidligere kraftleverandør. Det følger av bestemmelsen at ansvaret gjelder likevel bare så langt kraftleverandøren ikke godtgjør at den forsinkede oppstarten skyldes hindring utenfor deres kontroll, som det ikke med rimelighet kunne ventes å ha tatt i betraktning på avtaletiden eller å unngå eller overvinne følgene av etter det såkalte kontrollansvaret, jf. § 4-6. Unntaket synes derfor å utvide det unntaket for selskapets ansvar som er klart angitt i § 4-5, men det må forstås som en snever sikkerhetsventil, og terskelen for ansvarsfrihet er svært høy.      Nemnda kan ikke se at selskapet har godtgjort at unntaket i § 4-6 er oppfylt. Alt tyder på at årsaken til at bestillingen ikke ble effektuert, skyldtes forhold internt hos selskapet, slik at det ikke er godtgjort at det forelå en hindring utenfor selskapets kontroll. I ethvert tilfelle har ikke selskapet oppfylt bevisbyrden for at dette snevre vilkåret for ansvarsfrihet er oppfylt.      Etter dette er selskapet forpliktet til å dekke klagers tap som følge av at leverandørskiftet ikke ble gjennomført som forutsatt. Nemnda har ikke grunnlag for å ta stilling til den konkrete utmålingen av kravet. Nemnda påpeker likevel at det kommer frem av korrespondansen med Fortum 19. desember 2022 at selskapet bekrefter at det var loggført på saken at klager aksepterte en oppstartsdato 15. november 2022. Erstatningsutmålingen må derfor basere seg på dette, og ikke på at bransjestandarden for oppstart er 14 dager etter inngåelsen av avtalen.      Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.     Uttalelsen er enstemmig.         VEDTAK       Klager gis medhold.      Oslo, 29. januar 2024      Henrik E. Kolderup, leder   Thomas Iversen, Forbrukerrådet   Astrid M. Hilde, Fornybar Norge    Lars Lima, Fornybar Norge      Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om klagers betalingsplikt for omtvistede fakturakrav. Klager bestred betalingsplikt for den del av november og desember 2022-fakturaene som oversteg markedspris med grunnlag i at hun ikke hadde samtykket til å binde prisen. Hun hevdet at hun aldri aksepterte avtaleinngåelse om tilleggstjenesten «Prisfrys». Klager påberopte angrerett for tilleggstjenesten. Fortum Strøm AS opprettholdt de omtvistede kravene og viste til at bindende avtale måtte anses inngått. Selskapet anførte videre at angreretten ble utøvd for sent. Klager ble enstemmig gitt medhold. Fortum Strøm AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.     Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for omtvistede fakturakrav.      Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4 og angrerettloven.       Historikk:   16.03.2022 – Oppstart av kraftleveranse.  17.10.2022 – Selskapet sender ut tilbud om å binde prisen for november og desember gjennom tilleggstjenesten «Prisfrys».  19.10.2022 – Klager skal ha akseptert tilbudet ved å klikke på en lenke.  30.11.2022 – Selskapet informerer klager om utvidet angrerett.    30.12.2022 – Klager angrer avtalen.      Krav: Klager bestrider betalingsplikt for den delen av fakturaene for november og desember 2022 som overstiger markedspris.      Partenes anførsler:        Klager bestrider betalingsplikt for fakturaer beregnet etter en kWh-pris på 572 øre med grunnlag i at hun aldri samtykket til tilleggstjenesten «Prisfrys». Hun viser til at hun ikke har hatt forutsetninger for å vite hva hun reelt sett har samtykket til, og at avtalen derfor ikke kan anses bindende. Klager reagerer på at selskapet har tilbudt henne tilleggstjenesten. Hun opplever at selskapet har utnyttet alderen og helsetilstanden hennes.        Klager forklarer at hun på avtaletidspunktet ble forespeilet en lønnsom avtale som skulle sikre forutsigbare utgifter. Hun viser til at hun angret avtalen da hun forsto at prisen lå markert over markedspris.       Fortum Strøm AS opprettholder betalingskravene etter tilleggstjenesten. Selskapet viser til at klager aksepterte tilbudet, og at hun dermed må anses bundet. Det anfører videre at det ikke foreligger omstendigheter omkring avtaleinngåelsen som skulle tilsi at betalingsplikten bortfaller. Selskapet peker på svingningene i markedet som årsak til den høye prisen.       Fortum Strøm AS anfører at klager har oversittet den utvidede angrefristen, og at hun dermed ikke kan fristilles fra betalingsplikten på dette grunnlaget heller.       Selskapet viser til at det har kompensert klager for kr 1227,77 i et forsøk på å imøtekomme henne. Det har også tilbudt å dele opp betalingskravet.                Nemnda ser slik på saken:       Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for omtvistede fakturakrav. Spørsmålet i saken er om klager er bundet av prisbindingstilbud etter tilleggstjenesten «Prisfrys» med den virkning at hun må betale fakturaene for november og desember 2022.      Nemnda legger til grunn at partene inngikk avtale om kraftlevering etter spotavtalen «Fortum Marked» med oppstart den 16. mars 2022. I tillegg til kraftleveringsavtalen, har klager vært oppført på tilleggstjenesten «Prisfrys». Tilleggstjenesten går ut på at kunden med jevne mellomrom mottar tilbud fra kraftleverandøren om å binde prisen for en angitt periode, som kunden står fritt til å akseptere. Dersom kunden aksepterer tilbudet, betaler kunden fastpris for sitt forbruk i prisbindingsperioden. Det springende punktet i saken er om klager må anses å ha akseptert et tilbud om prisbinding som ble utsendt som ledd i tilleggstjenesten.      Slik saken er opplyst for nemnda mottok klager et tilbud om å binde prisen for november og desember 2022 den 17. oktober 2022. Selskapet har anført at klager aksepterte tilbudet ved å klikke på en lenke i e-posttilbudet. Klager har på sin side bestridt dette.      Slik saken er opplyst, finner nemnda at det ikke er godtgjort at klager aksepterte tilbudet om å binde prisen for november og desember 2022. Selskapet har ikke presentert dokumentasjon for at klager 19. oktober 2022 klikket på lenken som selskapet sendte ut i sitt tilbud den 17. oktober. I lys av det standpunkt klager har tatt i saken, og som har vært kjent for selskapet, om at hun benekter å ha akseptert tilbudet på denne måten, har selskapet hatt all oppfordring til å underbygge aksepten bevismessig. Nemnda tilføyer til denne vurderingen at klager er 82 år gammel. Nemnda er enig med klager i at det er grunn til å stille krav om at selskapet skaffer seg ytterligere notoritet om avtaleinngåelser av denne art med eldre personer. At bindingen som klager ble tilbudt medførte en klar risiko for klager, underbygges av at faktureringen av henne for oktober og november 2022 lå i størrelsesorden 1500–1800 kr per måned, mens faktureringen av henne for prisbindingsmånedene november og desember 2022 var på henholdsvis 5474,21 kr og 7923,19 kr. For januar 2023 – da prisbindingen var opphørt, ble hun fakturert 1883,01 kr. Nemnda finner det i denne saken ikke nødvendig å vurdere om faktureringen av klager strider mot pristiltaksloven § 2, jf. § 6. De priser som ble krevd av klager er uansett så høye at de stiller særlige krav til dokumentasjon for avtalebinding, noe som ikke er oppfylt i denne saken, se også avtaleloven § 36.     Nemnda har derfor kommet til at avtale om prisbinding ikke kan anses inngått i saken. Hun har derfor krav på å bli fakturert som om prisbindingsavtale ikke ble inngått.     Med det synet nemnda har på spørsmålet om avtale ble inngått, er det ikke nødvendig for nemnda å gå inn på spørsmålet om utøvelse av angrerett i denne saken.      Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.     Uttalelsen er enstemmig.         VEDTAK       Klager gis medhold.      Oslo, 26. februar 2024      Henrik E. Kolderup, leder   Gustav Norman, Forbrukerrådet   Astrid M. Hilde, Fornybar Norge    Lars Lima, Fornybar Norge      Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.