Søkeresultater

Saken gjaldt uenighet om klagers plikt til å betale fakturerte krav. Klager bestred plikt til å betale de deler av kravene som oversteg markedspris. Han mente at selskapet hadde misligholdt garantien etter avtalen og krevde tilbakeført det beløp han mente var overfakturert. Nordlysenergi AS innga ikke tilsvar i saken. Klager ble enstemmig gitt medhold. Nordlysenergi AS benyttet Fornybar Norges standardkontrakter så lenge det drev leveranse av kraft.        Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for fakturert krav i kraftleveranseavtale.       Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 6.       Historikk:   07.2021 – Partene inngår avtale om produktet «Topp 3 Garanti».   13.01.2023 – Kundeforholdet avsluttes av klager.        Krav: Klager krever tilbakebetalt differansen mellom markedspris og de faktiske utgiftene etter avtalen «Topp 3 Garanti».       Partenes anførsler:        Klager bestrider at han har betalingsplikt for kostnader som overstiger markedspris på bakgrunn av opplysningene han mottok ved avtaleinngåelsen. Han opplyser at han ble oppsøkt av selskapet gjennom dørsalg og at han på avtaletidspunktet ble forespeilet en spotprisavtale. Klager krever tilbakeført det beløpet som han hevder at han er blitt overfakturert gjennom hele avtaleperioden.      Klager har videre vist til at det ikke under noen omstendigheter er gitt tilstrekkelig varsel om prisendringer etter standardavtalen § 6. Han viser også til at det er lagt til grunn ulike prisgrunnlag for bolig og fritidsbolig, til tross for at de har inngått i den samme avtalen.        Nordlysenergi AS har ikke inngitt tilsvar i saken. Av dokumenter vedlagt klagers saksfremstilling fremgår at selskapet hevder at det ble inngått en variabelavtale, og at selskapet ikke er underlagt varslingsreglene i standardavtalen § 6. Selskapet hevder å ha gitt tilstrekkelig informasjon om avtalen.                  Nemnda ser slik på saken:       Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for krav etter kraftleveringsavtale. Spørsmålet er om klager kan kreve tilbakebetalt beløp som han hevder at han er overfakturert.      Nemnda legger til grunn at partene inngikk avtale om produktet «Topp 3 Garanti» i juli 2021. Slik saken er opplyst er partene uenige om hva slags prismodell avtaleproduktet bygger på. Klager har i sin fremstilling hevdet at han ble forespeilet en spotavtale da han ble oppsøkt av selskapet gjennom dørsalg, mens selskapet har bestridt dette og fastholdt at det ble inngått en variabelavtale. Nordlysenergi AS har ikke fremlagt dokumentasjon på avtalen eller avtaleinngåelsen for øvrig, og har heller ikke inngitt tilsvar til nemnda. Basert på klagers saksfremstilling legger nemnda derfor til grunn at det ikke er holdepunkter for at partene inngikk noe annet enn en spotprisavtale, og at klager har krav på at dette legges til grunn. Han har derfor krav på et etteroppgjør i avtalen, der beregningen av klagers betalingsplikt bygger på at han skal faktureres etter spotprisvilkår. Så langt det ikke er avtalt noe om påslag, har han krav på at beregningen foretas uten påslag i prisen til NordlysEnergi.      Nemnda finner for øvrig grunn til å tilføye:     Utgangspunktet etter standard kraftleveringsavtale § 6 er at selskapet kan gjøre endringer i    pris og øvrige vilkår, men disse må – med unntak for prisendringer knyttet til løpende spotpris – varsles kunden direkte, og endringen kan først tre i kraft 14 dager etter at direkte varsel er sendt kunden. Nemnda bemerker for ordens skyld at endringene i prisopplysningsforskriften § 22 – som innførte en varslingsfrist på minst 30 dager før endringen trer i kraft – først tredde i kraft fra 1. november 2022 og derfor ikke får anvendelse i denne saken.      Så langt NordlysEnergi AS i denne saken skulle høres med at det var inngått en variabel-avtale mellom selskapet og klager, ville NordlysEnergi AS hatt plikt til å varsle om prisendringer i avtalen. At produktet skal ha vært knyttet mot vilkårene til en annen strømleverandør – Los – slik selskapet synes å være inne på i sin korrespondanse, har ingen betydning her. All den tid nemnda har kommet til at det må legges til grunn at det mellom partene ble inngått en spotprisavtale, går ikke nemnda nærmere inn på konsekvensen det i så fall ville hatt at selskapet ikke har fulgt varslingsreglene i standardavtalen § 6.     Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.      Uttalelsen er enstemmig.         VEDTAK       Klager gis medhold.      Oslo, 26. februar 2024      Henrik E. Kolderup, leder   Gustav Norman, Forbrukerrådet   Astrid M. Hilde, Fornybar Norge    Lars Lima, Fornybar Norge      Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om tilbakebetalingskrav der klager påberopte seg angrerett. Klager   gjorde gjeldende at angreretten var i behold da den ble utøvd, og krevde foretatte innbetalinger tilbakeført med grunnlag i angrerettutøvelsen. Klager viste til at selskapet ikke oppfylte opplysningsplikten om angrerett før i desember 2022. Huskraft Energi AS bestred klagers krav, og viste blant annet til at angrefristen var oversittet da angreretten ble gjort gjeldende. Selskapet anførte at klager i alle tilfeller ikke hadde krav på å få tilbakeført betalinger for forbrukt strøm. Klager ble gitt medhold under dissens om rettsvirkningene. Huskraft Energi AS benyttet Fornybar Norges standardkontrakter   så lenge det drev leveranse av kraft.      Saken gjelder uenighet om tilbakebetalingskrav der klager påberopte seg angrerett.      Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4 og angrerettloven.       Historikk:  17.12.2021 – Partene inngår kraftleveringsavtale.   07.12.2022 – Selskapet opplyser kundene sine om angrerett.   21.12.2022 – Klager utøver angreretten.  19.01.2023 – Klager fremsetter krav om tilbakebetaling basert på angrerettutøvelsen.   23.10.2023 – Konkursåpning i selskapets bo.      Krav: Klager krever tilbakebetalt alle innbetalte beløp foretatt i medhold av den angrede avtalen, beregnet til kr 38 647,90.        Partenes anførsler:       Klager anfører at angreretten var i behold da den ble utøvd 21. desember 2022. Klager viser til fristberegningsreglene i angrerettloven § 6 og § 21 fjerde ledd. Han hevder at han fremsatte kravet rettidig, og at alle partsforpliktelser dermed er bortfalt. Klager krever videre tilbakebetalt samtlige innbetalte beløp foretatt i medhold av den angrede avtalen.       Huskraft Energi AS bestrider klagers tilbakebetalingskrav med grunnlag i at angrefristen hadde utløpt. Selskapet viser til at det oppfylte sin opplysningsplikt på avtaletidspunktet. Det peker på at lenken ledet til angreskjema i PDF-format. Det er derfor ikke grunnlag for å la den utvidede angrefristen få anvendelse. Subsidiært hevder selskapet – dersom angrefristen først begynte å løpe ved den senere utsendelsen av angrerettopplysninger – at angreretten ble utøvd utenfor 14-dagersfristen, og at kravet om tilbakebetaling uansett ikke kan føre frem.                   Nemnda ser slik på saken:       Saken gjelder uenighet om tilbakebetalingskrav der klager påberopte seg angrerett.   Nemnda ser først på spørsmålet om saken kan tas til behandling selv om selskapet har opphørt som strømleverandør. Det følger av nemndsavtalen punkt 1.3 at nemnda behandler «klager som springer ut av avtaler mellom […] kraftleverandør og forbruker om […] levering av elektrisk energi». Videre følger det av nemndsavtalen punkt 1.4 at nemnda behandler klager fra forbrukere «som har et reelt behov for å få avgjort et omtvistet krav» mot en næringsdrivende som kan klages inn for Elklagenemnda. Og endelig følger det av nemndsavtalen punkt 1.5 at «alle selskaper som RME har gitt omsetningskonsesjon etter energiloven og som har forbrukerkunder» skal være tilknyttet Elklagenemnda. I dette tilfellet har Huskraft Energi AS hatt omsetningskonsesjon da Elklagenemnda mottok klagen, samtidig som klager har et «reelt» behov for å få avgjort klagen mot innklagede.    Nemnda bemerker at i tiden etter at klagen ble inngitt, men før klagevedtaket er publisert, er det åpnet konkurs i Huskraft Energi AS. Nemndsavtalen inneholder ingen bestemmelser som innebærer at nemndsbehandlingen stanser eller opphører dersom innklagedes bo tas under konkursbehandling. Nemnda vurderer derfor denne omstendigheten på samme måte som den vurderer opphøret av selskapets omsetningsvirksomhet.    Etter dette tas saken til realitetsbehandling.   Spørsmålet i saken er om klager har utøvd angreretten innen angrefristen, og om kunden i så fall har rett på tilbakebetaling av vederlag for leverte tjenester når angreretten utøves.   Etter angrerettloven § 20 har forbrukeren rett til å gå fra avtalen dersom melding gis til den næringsdrivende innen utløpet av angrefristen. Angrefristen er regulert i § 21. Bestemmelsens første ledd angir en hovedregel om angrefrist for tjenester på 14 dager fra avtaleinngåelsestidspunktet. Dagen for fristutgangspunktet skal etter § 6 ikke medregnes. Der den næringsdrivende ikke har oppfylt opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, angir bestemmelsens tredje og fjerde ledd særregler om når angrefristen utløper. I slike tilfeller utløper angrefristen 14 dager etter at slike opplysninger er gitt, jf. fjerde ledd. Fristen utløper imidlertid senest 12 måneder og 14 dager etter avtaleinngåelsen, jf. tredje ledd.   Slik saken er opplyst inngikk partene avtale om kraftlevering 17. desember 2021. Klager påberopte seg angreretten 21. desember 2022. For at klager skal ha sin angrerett i behold på det tidspunktet angreretten ble påberopt, må derfor den utvidede angrerettfristen i § 21 fjerde ledd få anvendelse, samtidig som lengstefristen etter § 21 tredje ledd ikke må ha utløpt. For at den utvidete angrefristen etter § 21 fjerde ledd skal få anvendelse, er det en forutsetning at selskapet ikke har oppfylt sin opplysningsplikt etter § 8 første ledd bokstav h.  Angrerettloven § 8 første ledd bokstav h pålegger den næringsdrivende «på en klar og forståelig måte» å gi forbrukeren opplysninger om at det foreligger angrerett samt vilkårene, tidsfristene og fremgangsmåtene for å bruke angreretten. På det tidspunktet denne avtalen ble inngått, skulle den næringsdrivende også – på en klar og forståelig måte – opplyse forbrukeren om at det forelå angreskjema. Det er den næringsdrivende selv som har bevisbyrden for at opplysningsplikten er oppfylt før avtaleinngåelsen, jf. § 7. Spørsmålet er derfor om selskapet har godtgjort at det oppfylte sin opplysningsplikt før avtale ble inngått.   Slik saken er opplyst mottok klager en e-post med lenke til opplysninger om angrerett. Selskapet har fremholdt at lenken ledet til angreskjema i PDF-format, og at det dermed må anses å ha oppfylt sin opplysningsplikt. Nemnda bemerker at det ikke spiller noen rolle hva slags dokumentformat det lenkes, til, så lenge det benyttes hyperlenker. Nemnda har ved flere anledninger vurdert om det er tilstrekkelig å meddele angrerettopplysningene gjennom hyperlenker, se bl.a. samlevedtaket av 12. juni 2023 mot Haugaland Kraft Energi AS i sak 23-011 m.fl. I vurderingene har nemnda lagt avgjørende vekt på om selskapet har godtgjort at opplysningene faktisk er gitt  på en klar og forståelig måte, sett i lys av bevisbyrderegelen i § 7. Nemnda har i sin praksis lagt til grunn at den manglende notoriteten ved hyperlenker som utgangspunkt medfører at bevisterskelen ikke er nådd. Heller ikke i denne saken kan nemnda se at selskapet har godtgjort at opplysningene i § 8 første ledd bokstav h er gitt som følge av at det ikke lar seg bekrefte hvilke opplysninger eller dokumenter det ble lenket til.      Den utvidede fristen i § 21 fjerde ledd får dermed anvendelse. Dersom selskapet innenfor den utvidede fristperioden oppfyller sin opplysningsplikt, utløper fristen 14 dager etter at kunden mottok opplysningene, når den dagen opplysningene gis ikke medregnes, jf. angrerettloven § 6 første ledd. Slik saken er opplyst, oppfylte ikke selskapet opplysningsplikten før 7. desember 2022, da selskapet informerte sine kunder om angrerett. Som følge av at erklæringen ble fremsatt den 21. desember 2022, befant klager seg akkurat innenfor angrefristen. Nemnda bemerker videre at klager samtidig angret innenfor den absolutte angrefristen etter angrerettloven § 21 tredje ledd, som utløp den 31. desember 2022.     Klager hadde etter dette sin angrerett i behold på da denne ble påberopt.       Neste spørsmål er hvilke rettsvirkninger angrerettutøvelsen skal ha. Ved bruk av angreretten bortfaller hver av partenes plikt til å oppfylle avtalen, jf. angrerettloven § 23. Spørsmålet i saken er om klager har rett til å bli fritatt for plikten til å betale for forbrukt strøm, og til å få tilbakeført sine foretatte betalinger for forbrukt strøm i avtaleforholdet.      Ved bedømmelsen av om klager skal fritas for å betale for forbrukt strøm og om Huskraft AS har plikt til å tilbakeføre klagers foretatte betalinger, har nemnda delt seg inn i et flertall og et mindretall, slik som i nevnte vedtak mot Haugaland Kraft Energi AS 12. juni 2023.      Flertallet  – bestående av nemndleder Kolderup med dobbeltstemme og forbrukerrepresentant Norman – forstår sammenfatningsvis angrerettloven § 26 andre ledd, sammenholdt med § 24 første ledd, dithen at forbrukerens betalingsplikt bortfaller i sin helhet der angreretten utøves og den næringsdrivende ikke har oppfylt sin opplysningsplikt etter § 8 første ledd bokstav h, og at kunden har krav på å få tilbakeført sine betalinger under avtalen. Dette gjelder både gjelder fakturert og ikke-fakturert forbruk. Der betaling har funnet sted, skal innklagede tilbakeføre betalingene, jf. angrerettloven § 24 første ledd. Der forbruket ikke er betalt, skal betalingskravet frafalles. Videre har klager rett på forsinkelsesrenter av tilbakebetalingskravet fra forfallstidspunktet, jf. forsinkelsesrenteloven § 2. Angrerettloven § 24 andre ledd angir forfallstidspunktet til 14 dager etter at melding om utøvelse av angreretten kom frem til selskapet.       Mindretallet  – bestående av bransjerepresentantene Lima og Hilde – opprettholder mindretallets syn i det nevnte vedtaket av 12. juni 2023, og legger til grunn en annen lovtolkning av § 26 andre ledd. Etter mindretallets syn er flertallets syn svakt forankret i rettskildene, samtidig som EØS-rettslige kilder heller ikke kan begrunne flertallets resultat. Mindretallet fremhever de urimelige virkningene av flertallets forståelse og bemerker at konkrete rimelighetsbetraktninger må få større vekt i situasjoner der fullstendig tilbakebetaling vil kunne ramme den næringsdrivende urimelig hardt.      Både flertallet og mindretallet viser til vedtaket av 12. juni 2023 for en nærmere redegjørelse for sine respektive syn på forståelsen av angrerettloven § 26.      I samsvar med flertallets syn bortfaller klagers betalingsforpliktelse etter avtalen. Klager har videre krav på fullstendig tilbakebetaling av samtlige foretatte innbetalinger med tillegg av forsinkelsesrente fra 14 dager etter at Huskraft AS fikk melding om bruken av angreretten.      I samsvar med flertallets syn fattet nemnda slikt         VEDTAK       Klager gis medhold.      Oslo, 29. januar 2024      Henrik E. Kolderup, leder   Gustav Norman, Forbrukerrådet   Astrid M. Hilde, Fornybar Norge    Lars Lima, Fornybar Norge      Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om tilbakebetalingskrav der klager påberopte seg angrerett. Klager   krevde samtlige foretatte innbetalinger tilbakeført med grunnlag i angrerettutøvelsen, og  anførte blant annet at angreretten var i behold da den ble påberopt. Klager viste til at klager ikke oppfylte opplysningsplikten om angrerett før i desember 2022. Motkraft AS bestred klagers krav under henvisning til blant annet at angrefristen var oversittet da   klager gjorde angreretten gjeldende. Selskapet anførte at klager i alle tilfeller ikke hadde   krav på å få tilbakebetalt vederlag for strøm som var forbrukt. Klager ble gitt medhold under dissens om rettsvirkningene av angrerettsutøvelsen. Motkraft AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.        Saken gjelder uenighet om tilbakebetalingskrav der klager påberopte seg angrerett.      Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4 og angrerettloven.        Historikk:    28.03.2022 – Partene inngår kraftleveringsavtale.    14.12.2022 – Selskapet sender ut angrerettopplysninger etter oppfordring fra Forbrukertilsynet.    23.12.2022 – Klager utøver sin angrerett og fremsetter krav om tilbakebetaling.         Krav:  Klager krever tilbakeført alle betalinger i de angrede avtalene.           Partenes anførsler:          Klager anfører at han med grunnlag i angrerettutøvelse har krav på fullstendig tilbakebetaling av alle hans innbetalinger i løpet av avtaleforholdet. Han mener at Motkraft AS ikke oppfylte sin opplysningsplikt før avtaleinngåelsen, og at angrefristen først begynte å løpe da han den 14.12.2022 mottok angrerettopplysningene i korrekt form. Klager mener at han befant seg innenfor angrefristen da angreretten ble utøvd og tilbakebetalingskravet fremsatt.      Motkraft AS hevder at Forbrukerrådets representant Thomas Iversen må anses inhabil ved behandlingen av saken med grunnlag i sine medieuttalelser.        Selskapet anfører prinsipalt at klager har oversittet angrefristen. Selskapet mener at den utvidede angrefristen ikke får anvendelse fordi klager mottok tilstrekkelige angrerettopplysninger før avtaleinngåelsen. Selskapet mener at utsendelsen av angrerettopplysninger i desember 2022 ikke innebar noen erkjennelse av at opplysningsplikten etter angrerettloven ikke var overholdt.       Uansett bestrider selskapet klagers tilbakebetalingskrav og mener det ikke foreligger grunnlag for å frita ham for betalingsplikt for levert og forbrukt kraft. Det følger av partenes plikter etter avtalen å stå ansvarlig for sine respektive ytelser. Selskapet mener at regelverket ikke kan forstås dithen at forbruker har krav på fullstendig tilbakeføringer av sine innbetalinger, og viser til angrerettloven § 22 bokstav d.          Nemnda ser slik på saken:    Saken gjelder uenighet om tilbakebetalingskrav der klager påberopte seg angrerett. Spørsmålet er om klager har utøvd angreretten innen angrefristen, og om kunden i så fall har rett på tilbakeføring av sine foretatte betalinger for leverte tjenester når angreretten utøves.   Nemnda bemerker innledningsvis til spørsmålet om nemndsmedlem Iversen er inhabil, at denne saken ikke er behandlet av Thomas Iversen. For øvrig viser nemnda til vurderingen av tilsvarende innsigelse i sak 23-011 flg. om Haugaland Kraft AS av 12. juni 2023.   Etter angrerettloven § 20 har forbrukeren rett til å gå fra avtalen dersom melding gis til den næringsdrivende innen utløpet av angrefristen. Angrefristen er regulert i § 21. Bestemmelsens første ledd angir en hovedregel om angrefrist for tjenester på 14 dager fra avtaleinngåelsestidspunktet. Dagen for fristutgangspunktet skal etter § 6 ikke medregnes. Der den næringsdrivende ikke har oppfylt opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, angir bestemmelsens tredje og fjerde ledd særregler om når angrefristen utløper. I slike tilfeller utløper angrefristen 14 dager etter at slike opplysninger er gitt, jf. fjerde ledd. Fristen utløper imidlertid senest 12 måneder og 14 dager etter avtaleinngåelsen, jf. tredje ledd.   Nemnda legger til grunn at partene inngikk avtale om kraftleveranse til to separate målepunkt 28. mars 2022. Klager påberopte seg angrerett den 23. desember 2022, og fremsatte krav om fullstendig tilbakebetaling. Dette var omtrent ni måneder etter avtaleinngåelsen. For at klager skal ha sin angrerett i behold på det tidspunktet angreretten ble påberopt, må derfor den utvidede angrerettfristen i § 21 fjerde ledd få anvendelse. Dette forutsetter at selskapet ikke har oppfylt sin opplysningsplikt etter § 8 første ledd bokstav h før avtaleinngåelsen.    Angrerettloven § 8 første ledd bokstav h pålegger den næringsdrivende «på en klar og forståelig måte» å gi forbrukeren opplysninger om at det foreligger angrerett samt    vilkårene, tidsfristene og fremgangsmåtene for å bruke angreretten. På det tidspunktet denne avtalen ble inngått, skulle den næringsdrivende også – på en klar og forståelig måte – opplyse forbrukeren om at det forelå angreskjema. Det er den næringsdrivende selv som har bevisbyrden for at opplysningsplikten er oppfylt før avtaleinngåelsen, jf. § 7. Spørsmålet er derfor om selskapet har godtgjort at det oppfylte sin opplysningsplikt før avtale ble inngått.      Slik saken er opplyst kan ikke nemnda se at selskapet har godtgjort at opplysningsplikten ble oppfylt før avtale ble inngått. Det fremgår av saksopplysningene at avtalevilkårene ble tilsendt klager gjennom hyperlenke, der kunden kunne gjøre seg kjent med de fullstendige vilkårene.   Nemnda påpeker at det ved bruk av hyperlenker ikke lar seg bekrefte hvilke opplysninger det er lenket til, se nærmere om dette spørsmålet i sak 23-011 flg. om Haugaland Kraft AS av 12. juni 2023. Denne iboende bevistvilen ved bruk av hyperlenker må gå utover selskapet, jf. angrerettloven § 7. Nemnda har sett hen til den redegjørelsen selskapet har gitt om sine avtalevilkår, men mener likevel at selskapet ikke har godtgjort at opplysningene etter § 8 første ledd bokstav h er gitt på en klar og forståelig måte før avtale ble inngått.       Dersom selskapet innenfor den utvidede fristperioden oppfyller sin opplysningsplikt, utløper fristen likevel 14 dager etter at kunden mottok opplysningene, jf. angrerettloven § 21 tredje og fjerde ledd. Slik saken er opplyst kan ikke nemnda se at selskapet oppfylte opplysningsplikten før 14. desember 2022, da selskapet informerte sine kunder om angrerett. For at klager kan anses å ha angret rettidig, må meldingen ha blitt fremsatt innen den 28. desember 2022. I denne saken ble erklæringen fremsatt 23. desember 2022, slik at klager var innenfor angrefristen at angreretten ble utøvd. Klager hadde derfor angreretten i behold.       Neste spørsmål er hvilke rettsvirkninger angrerettutøvelsen skal ha. Ved bruk av angreretten bortfaller hver av partenes plikt til å oppfylle avtalen, jf. angrerettloven § 23. Spørsmålet i saken er om klager har rett til å bli fritatt for plikten til å betale for forbrukt strøm, og til å få tilbakeført sine foretatte betalinger for forbrukt strøm i avtaleforholdet.      Ved bedømmelsen av om klager skal fritas for å betale for forbrukt strøm og om Motkraft AS har plikt til å tilbakeføre klagers foretatte betalinger, har nemnda delt seg inn i et flertall og et mindretall, slik som i nevnte vedtak mot Haugaland Kraft Energi AS 12. juni 2023.      Flertallet  – bestående av nemndleder Kolderup med dobbeltstemme og forbrukerrepresentant Norman – forstår sammenfatningsvis angrerettloven § 26 andre ledd, sammenholdt med § 24 første ledd, dithen at forbrukerens betalingsplikt bortfaller i sin helhet der angreretten utøves og den næringsdrivende ikke har oppfylt sin opplysningsplikt etter § 8 første ledd bokstav h, og at kunden har krav på å få tilbakeført sine betalinger under avtalen. Dette gjelder både fakturert og ikke-fakturert forbruk. Der betaling har funnet sted, skal innklagede tilbakeføre betalingene, jf. angrerettloven § 24 første ledd. Der forbruket ikke er betalt, skal betalingskravet frafalles. Videre har klager rett på forsinkelsesrenter av tilbakebetalingskravet fra forfallstidspunktet, jf. forsinkelsesrenteloven § 2. Angrerettloven § 24 andre ledd angir forfallstidspunktet til 14 dager etter at melding om utøvelse av angreretten kom frem til selskapet.      Mindretallet  – bestående av bransjerepresentantene Lima og Hilde – opprettholder mindretallets syn i det nevnte vedtaket av 12. juni 2023, og legger til grunn en annen lovtolkning av § 26 andre ledd. Etter mindretallets syn er flertallets syn svakt forankret i rettskildene, samtidig som EØS-rettslige kilder heller ikke kan begrunne flertallets resultat. Mindretallet fremhever de urimelige virkningene av flertallets forståelse og bemerker at konkrete rimelighetsbetraktninger må få større vekt i situasjoner der fullstendig tilbakebetaling vil kunne ramme den næringsdrivende urimelig hardt.      Både flertallet og mindretallet viser til vedtaket av 12. juni 2023 for en nærmere redegjørelse for sine respektive syn på forståelsen av angrerettloven § 26.      Nemnda bemerker avslutningsvis at selskapet har anført at angreretten ikke gjelder for strøm som er levert, jf. unntaket i angrerettloven § 22 bokstav d. Selv om de bakenforliggende hensynene bak unntaket i § 22 bokstav d måtte gjøre seg gjeldende for strømavtaler, er unntaket klart avgrenset til finansielle produkter og tjenester, noe som ikke omfatter kraft.      I samsvar med flertallets syn bortfaller klagers betalingsforpliktelse etter avtalen. Klager har videre krav på fullstendig tilbakebetaling av samtlige foretatte innbetalinger med tillegg av forsinkelsesrente fra 14 dager etter at Motkraft AS fikk melding om bruken av angreretten.      Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.      I samsvar med flertallets syn fattet nemnda slikt         VEDTAK       Klager gis medhold.      Oslo, 29. januar 2023      Henrik E. Kolderup, leder   Gustav Norman, Forbrukerrådet   Astrid M. Hilde, Fornybar Norge    Lars Lima, Fornybar Norge      Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om klagers betalingsplikt for fakturaer etter variabelavtale. Klager krevde å bli avregnet med grunnlag i spotpris som følge av at hun ikke hadde akseptert variabelavtalens vilkår. Klager hevdet at hun gjennom hele avtaleforholdet hadde mottatt garanti om at avtalen gjaldt strøm til innkjøpspris uten påslag. NordlysEnergi AS opprettholdt kravene under henvisning til at klager hadde samtykket til avtalen. Selskapet anførte at kunden må sette seg inn i hvilke vilkår det samtykkes til, og at variabelavtalen uansett ikke var omfattet av varslingsreglene. Klager ble enstemmig gitt medhold. NordlysEnergi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.     Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for fakturaer etter variabelavtale.      Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 6.      Historikk:   20.09.2019 – Partene inngår avtale gjennom dørsalg om produktet «Topp 3 Garanti».   11.2020/12.2020 – Klager varsles om bruddgebyr ved leverandørbytte og forblir kunde.    10.2022 – Klager mottar faktura som bestrides.      Krav: Klager bestrider betalingsplikt for variabelpris og krever å bli avregnet etter spotpris.        Partenes anførsler:        Klager bestrider at hun har betalingsplikt for fakturaer beregnet etter variabelpris, siden det ikke ble inngått bindende variabelavtale, og krever tilbakebetalt differansen til spotpris. Klager forklarer at hun på avtaletidspunktet ble forespeilet en spotprisavtale uten påslag, og at det er dette som er avtalt. Hun mener at selskapet har brutt avtalevilkårene ved å fakturere både påslag og etter variabelpris. Hun anfører videre at så langt dette var en variabelavtale, har hun ikke mottatt prisvarsel etter standardavtalen § 6.      Klager bestrider i alle tilfeller at hun har akseptert bindingstiden. Hun peker på at hun ikke ble gitt opplysninger om dette på avtaletidspunktet. Hun viser videre til at hun heller ikke på øvrige punkter ble gitt tilstrekkelig informasjon om avtalen.       NordlysEnergi AS bestrider klagers krav i sin helhet og opprettholder de fremsatte fakturaene. Selskapet viser til at klager ikke kan ha inngått spotprisavtale da dette var et avtaleprodukt som ikke ble tilbudt på avtaletidspunktet. Selskapet henviser til avtalens vilkår, som klager må anses å ha akseptert ved avtaleinngåelsen.       Selskapet hevder å ha gitt tilstrekkelige opplysninger om avtalens vilkår, herunder om at avtalen var en variabelavtale. Det avviser at det har varslingsplikt etter § 6 under henvisning til at variabelavtaler ikke er omfattet av bestemmelsen.              Nemnda ser slik på saken:       Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for fakturaer etter variabelavtale. Spørsmålet er om klager hadde krav på å bli avregnet etter spotpris.      Slik saken er opplyst ble klager oppsøkt ved dørsalg 20. september 2019, der hun ble tilbudt en avtale til innkjøpspris uten påslag. Etter besøket ble klager oppført på avtalen «Topp 3 Garanti». Ved månedsskiftet november/desember 2020 mottok klager et tilbud fra en annen kraftleverandør, som hun aksepterte. Da hun mottok krav om bruddgebyr fra NordlysEnergi AS, besluttet hun likevel å bli værende hos selskapet. Klager har fremholdt at hun også i forbindelse med dette ble gitt garanti om at avtalen var en svært gunstig spotprisavtale uten påslag. Også i desember 2021 har klager opplyst at hun fikk samme garanti.      Selskapet hevder at produktet «Topp 3 Garanti» var et forvaltnings- eller variabelprodukt. Variable kraftprodukter har den egenskap at de, i motsetning til fastprisavtaler, fluktuerer i samsvar med markedsprisene på kraft, men ikke på samme måte som spotpriser. Produktet bygger på markedets prognoser for fremtidige kraftpriser, og prisene settes til en fastpris for alle døgnets timer i en nærmere angitt periode. Produktet har en iboende risiko for at prognosene kan avvike fra den faktiske markedsutviklingen. Produktet samsvarer heller ikke med stønaden for ekstraordinære strømkostnader, som bygger på faktiske markedspriser.       Nemnda kan imidlertid ikke se at det i denne saken ble inngått en avtale om et variabelprodukt. I den fremlagte avtalen som klager signerte, er produktet presentert slik:   «Avtalen bekrefter bestilling av strømavtalen Topp 3 Garanti. Dette er en innkjøpspris avtale som følger markedet dag til dag. Kunden betaler kun Kr 39,- i månedsbeløp. Topp 3 Garanti er utstyrt med konkurrentgaranti målt mot en referanseliste over våre konkurrenter. Avtalen har et minus påslag på 3øre/kWh i 3 måneder fra oppstart. Deretter gjelder Topp 3 Garantien. Avtalen har 12 mnd. bindingstid. »     Slik saken er opplyst legger nemnda til grunn at det var en spotprisavtale klager ble tilbudt og aksepterte ved dørsalget i september 2019. Nemnda viser til at avtalen er omtalt som en «innkjøpspris avtale som følger markedet dag for dag». Omtalen av produktet tilsier derfor at avtalen har de grunnleggende karakteristikker til en spotprisavtale. Nemnda kan heller ikke se at klager på et senere tidspunkt samtykket til en overgang til en annen produkttype, som en variabelavtale. Klager har etter dette krav på å bli avregnet etter spotpris.      Med det synet nemnda har på at produktet er en spotprisavtale, er det ikke nødvendig for nemnda å gå inn på spørsmålet om rekkevidden av varslingsplikten etter standard kraftleveringsavtale § 6.      Nemndas konklusjon er etter dette at klager har hatt krav på å bli avregnet etter spotpris gjennom hele avtaleforholdet, tillagt et – i det minste markedsmessig – påslag, se omtalen av garantien. Som følge av at avtalen ble inngått i september 2019, reiser det seg imidlertid spørsmål knyttet til foreldelse. Utgangspunktet etter foreldelsesloven § 3, jf. § 2 er at et krav foreldes tre år fra den dag da fordringshaveren tidligst hadde rett til å kreve oppfyllelse. Av § 10 første ledd følger det likevel at dersom fordringshaveren ikke har gjort kravet gjeldende som følge av manglende kunnskap om fordringen, utløper fristen først ett år etter at fordringshaveren fikk eller burde skaffet seg kunnskap om fordringen.       Slik saken er opplyst var det først på høsten 2022 at kunden fikk oppfordring til å reagere på fakturakravenes størrelse og de nærmere prisvilkårene etter avtalen. Nemnda legger derfor til grunn at det løp en tilleggsfrist på ett år fra klager mottok fakturaen i oktober 2022. Denne fristen ble avbrutt da klager påtalte forholdet den 4. januar 2023, jf. § 16 annet ledd bokstav a. Klager har etter dette sitt tilbakebetalingskrav i behold.      Klager har også fremsatt innsigelser mot fakturering av bruddgebyr. Selskapet har overfor nemnda bestridt at selskapet har fakturert bruddgebyr. Nemnda peker på at klager har opplyst at selskapet i oktober/november 2020 varslet bruddgebyr dersom klager skifter leverandør. Nemnda kan ikke se at et slikt krav ville hatt grunnlag i avtalen. Nemnda viser til at etter avtalen var bindingstiden på 12 måneder, og at denne hadde utløpt i oktober/november 2020.      Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.      Uttalelsen er enstemmig.         VEDTAK       Klager gis medhold.      Oslo, 29. januar 2024      Henrik E. Kolderup, leder   Thomas Iversen, Forbrukerrådet   Astrid M. Hilde, Fornybar Norge    Lars Lima, Fornybar Norge      Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om klager inngikk avtale om prisbinding gjennom tilleggstjenesten «Prisfrys». Klager bestred betalingsplikt for fakturaer for november og desember 2022 med grunnlag i at han ikke hadde samtykket til å fryse prisen for denne perioden. Fortum Strøm AS opprettholdt kravene og anførte at klager hadde akseptert prisbindingstilbudet ved å klikke på lenken i den utsendte e-posten. Klager ble enstemmig gitt medhold. Fortum Strøm AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.     Saken gjelder uenighet om klager har inngått avtale om prisbinding gjennom tilleggstjenesten «Prisfrys».    Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-2 og 1-3.      Historikk:    12.04.2020 – Partene inngår avtale om levering av kraft til spotpris.    01.01.2022–01.12.2022 – Avtaleperiode for tilleggstjenesten «Prisfrys».    21.10.2022 – Selskapet tilbyr klager å binde prisen for november og desember 2022.   30.11.2022 – Selskapet sender ut angreskjema for tilleggstjenesten «Prisfrys».    23.12.2022 – Klager bestrider fakturakrav for november og desember 2022.      Krav: Klager bestrider betalingsplikt for november og desember 2022-fakturaer med grunnlag i at han ikke har samtykket til prisbinding.       Partenes anførsler:        Klager bestrider betalingsplikt for fakturaer for november og desember 2022. Han mener at han er overfakturert og viser til at fakturert pris ligger markert over markedsprisen for begge måneder. Klager mener videre at betalingskravet ikke står i forhold til det reelle forbruket, særlig sett i lys av boligens størrelse. Han mener at betalingskravet må anses som urimelig.        Klager mener at han ikke har fått tilstrekkelige opplysninger om tilleggstjenesten til å kunne ta et informert valg. Han mener at han ikke har hatt forutsetning for å vite hva han har samtykket til. Klager mener at selskapet må bære risikoen for dette.         Klager mener at tilkjent kompensasjon ikke reflekterer det reelle tapet han er påført.        Fortum Strøm AS avviser klagers krav og mener at han ikke har krav på ytterligere kompensasjon. Selskapet mener at klager selv må bære risikoen for å ha benyttet seg av prisbindingstilbudet.       Selskapet hevder at det regelmessig har informert klager om prisendringer og at det for øvrig har gitt klager nødvendige opplysninger om tilleggstjenesten. Selskapet mener at det påhviler forbrukeren å gjøre seg kjent med hva en samtykker til. Selskapet mener at klager har fremmet innsigelsen utenfor angrefristen, og at han uansett ikke kan høres på dette grunnlaget.           Nemnda ser slik på saken:       Saken gjelder uenighet om klager benyttet seg av prisbindingstilbud etter tilleggstjenesten «Prisfrys». Spørsmålet er om klager kan kreve å bli avregnet etter spotpris for november og desember 2022.      Slik saken er opplyst inngikk partene avtale om et spotprisprodukt 12. april 2020. Fra 1. januar 2022 var klager også oppført på tilleggstjenesten «Prisfrys». Tilleggstjenesten går ut på at kunden med jevne mellomrom mottar tilbud fra kraftleverandøren om å binde prisen for en angitt periode, som kunden står fritt til å akseptere. Dersom kunden aksepterer tilbudet, betaler kunden fastpris for sitt forbruk i prisbindingsperioden.     Det er ikke omstridt at klager hadde tilleggstjenesten «Prisfrys». Det springende punktet er om klager må anses å ha akseptert et tilbud om prisbinding som ble utsendt som ledd i tilleggstjenesten. Slik saken er opplyst for nemnda, mottok klager 21. oktober 2022 tilbud om å binde prisen for november og desember 2022. Selskapet har anført at klager aksepterte tilbudet ved å klikke på en lenke i e-posttilbudet. Klager har på sin side bestridt dette.       Nemnda kan verken se at det er fremlagt dokumentasjon på inngåelsen av avtalen om «Prisfrys», for prisbindingstilbudet eller for klagers aksept av det, noe selskapet har hatt oppfordring til å fremlegge. Nemnda påpeker videre at selskapet i tilsvaret opplyser at klager sto på tilleggstjenesten «Prisfrys» frem til 1. desember 2022, mens prisbindingstilbudet som klager skal ha bestilt som ledd i tilleggstjenesten også omfattet desember 2022. Hvordan og på hvilket grunnlag klager skulle inngå prisbinding som gikk utover løpetiden for tilleggstjenesten «Prisfrys» er ikke nærmere belyst for nemnda. Uklarheten omkring hva som har vært avtalt, og hvordan dette ble avtalt, må gå utover selskapet.       På denne bakgrunn mener nemnda at det i denne saken ikke er dokumentert at avtale om prisbinding ble inngått mellom klager og Fortum Strøm AS.     Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.      Uttalelsen er enstemmig.         VEDTAK       Klager gis medhold.      Oslo, 29. januar 2024      Henrik E. Kolderup, leder   Thomas Iversen, Forbrukerrådet   Astrid M. Hilde, Fornybar Norge    Lars Lima, Fornybar Norge      Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om inngåelse av fastprisavtale. Klager krevde å bli stilt økonomisk som om fastprisavtalen ble inngått. Han fastholdt at det ble inngått bindende avtale under henvisning til bestillingsbekreftelsen og det forhold at selskapet aldri kontaktet ham om feil ved bestillingen. Agva Kraft AS bestred at klager var kvalifisert for en ny fastprisperiode som følge av at produktet var forbeholdt nye kunder. Klager ble gitt medhold under dissens. Agva Kraft AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.      Saken gjelder uenighet om inngåelse av fastprisavtale.       Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 5-3.        Historikk:     10.2020 – Kundeforhold etableres mellom partene.    02.2021 – Klager inngår fastprisavtale med seks måneders varighet.    01.08.2021 – Klager bestiller det samme fastprisproduktet på nytt.     17.08.2021 – Fastprisavtale inngått i februar utløper. Klager settes over på spotprisavtale.    20.10.2021 – Selskapet avslutter avtalen.        Krav: Klager fastholder inngåelsen av den andre fastprisavtalen og krever differansen mellom fastprisavtalen og faktiske utgifter til strøm erstattet.      Partenes anførsler:      Klager  anfører at avtaleinngåelsen 1. august 2021 var bindende for partene, og at han har krav på å få dekket tapet ved ikke å få gjennomført denne fastprisavtalen. Klager viser til at han mottok ordrebekreftelse i etterkant av bestillingen. Han mener at denne må anses som uttrykk for bindende avtaleinngåelse. Klager peker på at han ikke hadde grunn til å tro at avtalen ikke ble inngått og viser til at han aldri ble varslet om dette. Han viser til formuleringen i bestillingsbekreftelsen, der det fremgikk at han ville bli varslet ved feil.        Klager reagerer på at selskapet, uten hans samtykke, har satt ham over på et annet avtaleprodukt. Han mener selskapet ikke ensidig kan binde ham til en spotprisavtale når han opprinnelig ønsket å inngå en fastprisavtale. Klager peker på at han aldri ble varslet om dette.        Agva Kraft AS bestrider klagers krav i sin helhet. Selskapet viser til at fastprisavtalen var et kampanjeprodukt for nye kunder, og at klager ikke var å anse som ny kunde. Klager kan ikke benytte seg av samme kampanje flere ganger, og fastprisavtalen var derfor ikke tilgjengelig for klager ved bestillingstidspunktet av den andre fastprisavtalen.        Selskapet viser til at klager ved inngåelsen av fastprisavtalen i februar 2021 ble informert om at han ville settes over til spotprisavtale ved utløpet av fastprisavtalen. Det mener at klager har akseptert dette vilkåret.        Selskapet ønsker ingen kunderelasjon med klager. Selskapet har fritatt klager for strømkostnader for om lag to måneder.              Nemnda ser slik på saken:       Saken gjelder uenighet om inngåelse av fastprisavtale. Spørsmålet i saken er om inngåelsen av fastprisavtalen 1. august 2021 var bindende mellom partene og om klager dermed kan kreve å bli stilt som om fastprisavtalen ble gjennomført.      Slik saken er opplyst har klager hatt et kundeforhold hos Agva Kraft AS siden oktober 2020. Nemnda legger til grunn at partene i februar 2021 inngikk en fastprisavtale som skulle gjelde i seks måneder. Den 1. august 2021 – noen uker før utløpet av den første fastprisavtalen – la klager inn en ny bestilling på det samme fastprisproduktet. Han mottok bestillingsbekreftelse en uke senere, 8. august 2021.       Selskapet har anført at fastprisavtalen var et kampanjeprodukt forbeholdt nye kunder, og at klager derfor ikke har hatt krav på en ny avtaleperiode. Spørsmålet er dermed om partene er bundet av bestillingen den 1. august 2021.     Ved bedømmelsen av saken har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall.      Flertallet  – bestående av nemndleder Kolderup med dobbeltstemme og forbrukerrepresentant Norman – har kommet til at klager gis medhold.      Flertallet viser til at klager, etter å ha sendt bestillingen i august 2021, mottok en bestillingsbekreftelse på fastprisavtalen 8. august 2021. I bestillingsbekreftelsen het det:      « Forutsatt at informasjonen i bestillingen din er korrekt, vil vi overta strømleveransen innen 2-3 dager. Ved eventuelle feil eller manglende informasjon tar vi kontakt med deg. »      Flertallet tar ikke stilling til om selskapet ville hatt grunnlag for å avvise bestillingen med grunnlag i at klager falt utenfor den krets som kampanjen var rettet mot, nemlig nye kunder. Formuleringen i bestillingsbekreftelsen pålegger etter flertallets syn uansett kraftleverandøren en aktivitetsplikt med sikte på avtaleinngåelsen. Slik saken er opplyst, tok aldri selskapet kontakt med klager for å avvise bestillingen, samtidig som kundeforholdet fortsatte. I en slik situasjon må det derfor etter flertallets syn kreves at selskapet gir et uttrykkelig avslag dersom det mener at kunden ikke er kvalifisert for avtaleproduktet. Selv om selskapet ikke på noe tidspunkt ga klager en bekreftelse på leveranseoppstart, mener flertallet at selskapets passivitet ga klager rimelig grunn til å forvente at bestillingen var akseptert, slik at avtale om fastpris må anses inngått for den nye perioden.     Flertallet bemerker at bestillingsbekreftelsen inneholder tekst som kan tilsi at bestillingsbekreftelsen var rettet inn mot nye kunder av selskapet, når den innledes med teksten «[t]akk for at du valgte Agva Kraft som din nye kraftleverandør». Flertallet finner imidlertid ikke dette avgjørende. Selskapet hadde ved inngåelse av den første fastprisavtalen akseptert klagers bestilling selv om han ikke var en ny kunde av selskapet på dette bestillingstidspunktet. Videre var teksten i bekreftelsen – og teksten i vilkårene og i kampanjemateriellet som selskapet har vist til – uansett ikke til hinder for at selskapet kunne velge å akseptere bestillingen fra klager. Når selskapet ikke tok snarlig kontakt med klager for å avvise klagers bestilling, blir dette avgjørende.       Etter flertallets syn har klager derfor rett til å bli stilt økonomisk som om fastprisavtalen ble inngått. Selskapet sa opp kundeforholdet i oktober 2021 som følge av konflikten med klager. Flertallet ser det slik at denne oppsigelsen må anses som uberettiget, og ikke fratar klager hans rett til kompensasjon for merutgiftene til strøm som han fikk i avtaleperioden.      Flertallet legger til grunn at dersom fastprisavtalen hadde blitt gjennomført, ville den løpt fra utløpet av foregående avtale den 17. august 2021, det vil si til 17. februar 2022. Klager har dermed krav på å få dekket mellomlegget mellom prisen i denne avtalen og hans faktiske strømutgifter i samme periode. Til fratrekk går det beløpet som han er kreditert av selskapet.   Flertallet tar ikke stilling til den nærmere beregningen av beløpet som klager har krav på.      Mindretallet  – bestående av bransjerepresentantene Hilde og Lima – har kommet til at klager bare gis delvis medhold.       Mindretallet legger til grunn at klager ikke var berettiget til å tegne ny fastprisavtale med selskapet, ettersom mindretallet legger til grunn at dette tilbudet var innrettet mot «nye kunder». Mindretallet viser dels til vilkårene for produktet og markedsføringen av det, dels til teksten i bestillingsbekreftelsen lest i sammenheng, som underbygger at tilbudet rettet seg mot nye kunder. Bekreftelsens ordlyd «forutsatt at informasjonen i bestillingen er korrekt» må dessuten også oppfattes som et generelt forbehold for avtaleinngåelse som også omfatter vilkåret i produktet om at kunden måtte være «ny». Etter mindretallets syn var selskapet derfor berettiget til ikke å akseptere bestillingen. Mindretallet finner det i denne sammenheng ikke avgjørende at selskapet ikke uttrykkelig avviste bestillingen. At bestillingen ikke ble gjennomført, var synbart for klager fra han ble overført til spotprisvilkår fra 17. august 2021.      Mindretallet viser imidlertid til standard kraftleveringsavtale § 5-3, som regulerer fornyelse og opphør av tidsavgrensede fastprisavtaler. Det følger av bestemmelsen at leverandøren skal varsle kunden i god tid – og senest innen 14 dager – før en tidsavgrenset fastprisavtale utløper. Agva Kraft AS har gjort gjeldende at fastprisavtalen utløp den 17. august 2021, hvilket etter standardkontrakten innebærer at selskapet måtte ha varslet kunden om avtaleopphøret senest den 3. august 2021. At det er gitt slikt varsel innenfor fristen, er ikke godtgjort av selskapet. Det er heller ikke godtgjort at slikt varsel senere er gitt av selskapet.      Bestemmelsen i § 5-3 er ment å gi notoritet for partene om utløpet av avtalen. Når selskapet i denne saken ikke sendte varsel om opphør av avtalen, mener mindretallet etter en konkret vurdering at sakens samlede omstendigheter tilsier at fastprisavtalen må anses å ha løpt videre utover 17. august 2021. Mindretallet bemerker likevel at dette gjelder de økonomiske vilkårene i avtalen. Mindretallet kan videre ikke se at denne omstendighet var til hinder for at selskapet ensidig avsluttet avtaleforholdet fra 20. oktober 2021, og legger til grunn at denne oppsigelsen var berettiget i lys av konflikten med kunden.      Mindretallet mener derfor at klager har rett til å bli stilt som om fastprisavtalen løp videre frem til oppsigelsen 20. oktober 2021. Klager har derfor krav på å få dekket mellomlegget mellom fastprisavtalens vilkår og hans faktiske strømutgifter frem til denne oppsigelsesdatoen. Til fratrekk kommer det beløpet som selskapet har kreditert klager i saken.      I samsvar med flertallets syn er nemndas konklusjon at klager gis medhold.      Uttalelsen er avsagt under dissens.         VEDTAK       Klager gis medhold.      Oslo, 29. januar 2024      Henrik E. Kolderup, leder  Gustav Norman, Forbrukerrådet  Astrid M. Hilde, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge     Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om varigheten av fastprisavtale. Klager bestred betalingsplikt for faktura beregnet etter spotpris for november 2022 med grunnlag i at han mente fastprisavtalen fremdeles gjaldt for denne måneden. Klager fastholdt at avtalen skulle gjelde i ett år og at den utløp 1. desember 2022. Lyse Energi AS bestred klagers krav under henvisning til at utløpsdatoen var uttrykkelig angitt som 1. november 2022. Klager ble enstemmig ikke gitt medhold. Lyse Energi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.     Saken gjelder uenighet om varigheten av fastprisavtale.       Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-2 og 1-3.         Historikk:    30.11.2021 – Klager bestiller fastprisavtale.    16.12.2021 – Oppstart av leveranse.    01.11.2022 – Fastprisavtalen utløper.    15.12.2022 – Klager mottar første betalingskrav beregnet etter spotpris.        Krav:  Klager bestrider betalingsplikt for faktura beregnet etter spotpris og krever ny avregning etter fastpris.     Partenes anførsler:        Klager bestrider at han har betalingsplikt for faktura beregnet etter spotpris for november 2022. Han mener at fastprisavtalen fremdeles måtte anses å gjelde for denne måneden, og at han derfor hadde krav på de avtalte fastprisvilkårene. Klager viser til at fastprisavtalens varighet ble solgt inn som ett år i markedsføringen.      Klager reagerer på at avtalen først hadde oppstart den 16. desember 2021. Han fastholder at han i alle tilfeller har hatt krav på fastpris frem til den 16. desember 2022. Klager viser til at fastprisavtalen i realiteten bare har vart i ti og en halv måned.    Lyse Energi AS opprettholder kravet med grunnlag i at fastprisavtalen utløp den 1. november 2022. Selskapet viser til at opphørsdato var uttrykkelig spesifisert ved bestilling, og at klager har akseptert denne. Det peker på datoangivelsen i den utsendte ordrebekreftelsen.         Selskapet mener at klager burde påtalt fastprisavtalens varighet allerede på bestillingstidspunktet dersom han hadde innsigelser mot denne. Det hevder at klager i alle tilfeller må anses å ha akseptert avtalevilkårene.                 Nemnda ser slik på saken:       Saken gjelder uenighet om varigheten av fastprisavtale. Spørsmålet er om klager har betalingsplikt for den omstridte fakturaen som bygger på spotpris for perioden mellom 1. november og 1. desember 2022. Det beror på hva som var avtalt om fastprisavtalens varighet, og på om klager er bundet av overgangen til spotpris.      Nemnda legger til grunn at klager 30. november 2021 bestilte fastprisavtale hos innklagede via selskapets nettsider. Det fremgår av selskapets interne loggsystem for bestillingen at produktet som ble bestilt hadde navnet «Lyse fastpris – 89,93 øre/01.11.2022» og skulle gjelde i ett år. Etter bestillingen sendte selskapet en e-post til klager der selskapet bekreftet mottaket av bestillingen, og der produktet var angitt som «Lyse Fastpris – 89,93 øre/01.11.2022». Selskapet sendte 11. desember ut «Bekreftelse på strømavtale» til klager per e-post, der det fremgår at avtalen var «Lyse fastpris» og at avtalen hadde en varighet fra 16. desember 2021 til 1. november 2022. Selskapet har i korrespondansen med klager opplyst at oppstartstidspunktet 16. desember 2021 ble satt på bakgrunn av at klager bestilte avtalen 30. november 2021, og at oppstartstidspunktet avventet utløpet av angrefristen på 14 dager.     Klager har gjort gjeldende at han har krav på en fastprisavtale som varer i 12 måneder fra oppstart, slik at denne først utløper 16. desember 2022. Klager har i denne sammenheng vist til hvordan avtalen ble markedsført. Hva som fulgte av markedsføringen av produktet er ikke nærmere belyst, og nemnda finner dette uansett ikke avgjørende for hva som ble avtalt i denne saken. Nemnda viser til at det fremgår forutsetningsvis av produktbetegnelsen som ble angitt i bestillingsbekreftelsen at avtalen hadde en varighet til «01.11.2022». Videre fremgår det av bekreftelsen av oppstart av strømavtalen at avtalen løp frem til 1. november 2022. Klager protesterte ikke mot denne varigheten da han mottok bekreftelsene, noe han hadde anledning til. Ut fra en helhetsvurdering av avtaleinngåelsen, legger nemnda derfor til grunn at varigheten av fastprisavtalen var frem til 1. november 2022. I den grad klager gjennom markedsføringen er gitt et annet inntrykk, er det uheldig om markedsføringen har vært villedende, og avtalen skulle i så fall snarere vært markedsført ut fra utløpstidspunktet. Slik denne saken står, mener nemnda likevel ikke at dette får betydning for hva som er avtalt.     Nemnda har merket seg at klager har opplyst at en utløpsdato 16. desember 2022 har fremgått av selskapets mobilapplikasjon, men har ikke dokumentert dette nærmere, ettersom dette ble borte fra applikasjonen da avtalen opphørte. Selskapet har i korrespondansen med kunden reist spørsmål ved om dette kan være riktig, ettersom de selv ikke har opplyst om dette. Ut fra en helhetsvurdering av saken finner ikke nemnda grunn til å nærmere inn på dette spørsmålet.      Etter dette legger nemnda til grunn at opphør var avtalt til 1. november 2022.      Ved opphør av en tidsbegrenset fastprisavtale påpeker nemnda at selskapet skal varsle kunden i god tid og senest innen 14 dager før avtalen utløper, jf. standard kraftleveringsavtale § 5-3. Dersom varslingsreglene i standard kraftleveringsavtale ikke er fulgt, har nemnda i sin praksis lagt til grunn at den endring som varsles ikke kan anses gjennomført. Selskapet har fremlagt en udatert melding der selskapet varsler om at fastprisavtalen utløper, men der utløpsdato ikke er angitt på annen måte enn ved «##Tildato##». Hvorvidt dette er en melding som ble sendt klager, og når den eventuelt ble sendt, er ikke klart for nemnda. Nemnda finner grunn til å påpeke at dersom dette er en kopi av den meldingen som er sendt klager, oppfyller den ikke standardavtalen § 5-3, ettersom formålet med bestemmelsen er å varsle kunden om det utløpet som nærmer seg. Nemnda oppfordrer derfor selskapet til å foreta en vurdering av om varslingsplikten etter standardavtalen § 5-3 er oppfylt i denne saken. Nemnda tilføyer at kunden uansett må anses å ha blitt varslet om utløpet ved mottak av faktura for november 2022, samtidig som kundens krav i saken er begrenset til å gjelde frem til 16. desember 2022.      Nemndas konklusjon er at klager ikke gis medhold.      Uttalelsen er enstemmig.         VEDTAK       Klager gis ikke medhold.      Oslo, 29. januar 2024      Henrik E. Kolderup, leder   Thomas Iversen, Forbrukerrådet   Astrid M. Hilde, Fornybar Norge        Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om betalingsplikt for etterfaktureringskrav. Klager hevdet at hun var avregnet etter uriktige verdier og bestred at hun hadde betalingsplikt for det ikke-fakturerte forbruket. Klager viste til selvavleste målerverdier som grunnlag for anførselen. Elvia AS opprettholdt kravet og viste til kontrollavlesningen som ble gjennomført i oktober 2021. Klager ble enstemmig ikke gitt medhold. Elvia AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.       Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for etterfaktureringskrav.       Regelverk: Standard nettleieavtale § 6-5 og avregningsforskriften.        Historikk:    18.06.2020 – Kraftleveranse fra Ishavskraft AS starter opp.    22.07.2021 – Kraftleveranse opphører, og klager blir overført til leveringspliktig kraft.    11.08.2021 – Klager mottar faktura med orientering om tilgodebeløp på kr 13 946,79.    26.10.2021 – Innklagede foretar en kontrollavlesning.    08.11.2021 – Innklagede fakturerer klager kr 34 330,79 for perioden 01.07.2021–31.10.2021 basert på korrigerte målerverdier.     Krav:  Klager bestrider faktura på kr 34 330,79.      Partenes anførsler:         Klager bestrider at hun har betalingsplikt for tilleggsbetalingskravet.         Klager hevder at hun er avregnet etter uriktige verdier og viser til egne avlesninger. Klager mener at verken betalingskravet eller målerverdiene fra selskapet samsvarer med hennes reelle forbruk. Hun understreker at hun ikke bestrider prisen hun er fakturert etter, men beregningen av forbruket.        Elvia AS opprettholder betalingskravet og bestrider klagers anførsler.         Selskapet viser til at klager ble fakturert på bakgrunn av korrigerte målerverdier, fastlagt etter en kontrollavlesning. Selskapet henviser til oversikt over måledata fra den omtvistede perioden. Det understreker at klager ikke kan fritas for sin betalingsplikt for levert og forbrukt kraft.                      Nemnda ser slik på saken:    Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for etterfakturert krav. Spørsmålet er om klager har betalingsplikt for korrigert forbruk som ikke tidligere er fakturert.   Slik saken er opplyst mottok klager kraftleveranse fra Ishavskraft AS frem til hun 22. juli 2021 ble satt over på leveringspliktig kraft hos nettselskapet, Elvia AS. Nemnda legger videre til grunn at klager ikke hadde AMS-måler og selv meldte inn sitt forbruk ved selvavlesning av måleren. På bakgrunn av kontrollavlesning av klagers måler 26. oktober 2021, ble klagers forbruk i perioden fra 1. juli 2021 til 31. oktober 2021 korrigert ved faktura av 8. november 2021. Det er forbrukstallene som denne fakturaen bygger på som er omtvistet i saken.   Etter standard nettleieavtale §§ 6-3 og 6-5 danner de verdier som avleses av nettselskapets måleutstyr grunnlaget for beregning av nettleie og energiforbruk i målepunktet, og nettselskapet kan kreve etterbetaling for enhver avregningsfeil for inntil de tre siste år. Når avregningsfeilen kan tilskrives nettselskapet, kan etterbetaling likevel ikke kreves dersom nettkunden var i aktsom god tro. Disse måleverdiene danner samtidig grunnlag for kraftleverandørens fakturering for levert kraft, jf. standard kraftleveringsavtale § 2-1. Ved feil i måledata mottatt fra nettselskapet, kan kraftleverandør etter standard kraftleveringsavtale § 2-2 blant annet kreve tilleggsbetaling ved avregningsfeil som skyldes feil stipulert forbruk som følge av feil måleravlesning. Slik tilleggsbetaling kan likevel ikke kreves dersom feilen skyldes forhold som kraftleverandøren eller noen kraftleverandøren svarer for, og kunden var i aktsom god tro.   Slik saken er opplyst har ikke nemnda grunn til å betvile de målerverdier som ligger til grunn for den omtvistede avregningen av klager. Når disse ligger over de målerverdier som er meldt inn til selskapet etter klagers egenavlesninger, legger nemnda til grunn at de innmeldte forbrukstallene har vært beheftet med feil. Det foreligger ikke dokumentasjon som sannsynliggjør at klagers avlesninger har vært korrekte. Nemnda legger dermed verdiene etter kontrollavlesningen den 26. oktober 2021 til grunn som riktige. Det foreligger dermed ingen avregningsfeil som kan tilskrives nettselskapet i denne saken, og det er derfor ikke nødvendig for nemnda å gå inn på spørsmålet om klager har vært i aktsom god tro.      Nemnda finner grunn til å knytte noen kommentarer til periodiseringen av merforbruket. Slik saken er opplyst ble det merforbruket som ble avdekket ved kontroll 26. oktober 2021 i sin helhet henført til den perioden klager sto oppført under pliktleveranse fra nettselskapet. Ved stipulering og periodisering av forbruk for terminer der det ikke foreligger reelle målerverdier, skal nettselskapet benytte godkjent standard for validering, estimering og endring av målerverdier, jf. avregningsforskriften § 3-6a. I dette ligger en viss skjønnsmargin for nettselskapet, slik at forbruket kan periodiseres ut fra en konkret vurdering.      Nemnda har i en rekke saker, se bl.a. sak 21-357 gitt uttrykk for at forbruket må periodiseres ut fra forbruksprofil eller justert innmatingsprofil. Klagers forbruksprofil er ikke opplyst i denne saken. Nemnda har dermed ikke grunnlag for å komme nærmere inn på den konkrete periodiseringen, og bemerker at det som utgangspunkt er opp til netteier hvordan selskapet velger å periodisere merforbruket, forutsatt at dette har rimelig dekning i forbruksprofil eller justert innmatingsprofil. Nemnda tilføyer at den ikke har innvendinger mot at det ikke-fakturerte forbruket faktureres etter laveste pliktsats så langt periodiseringen fremstår som rimelig, og viser til at prissettingen ved pliktleveranser ligger utenfor selskapets kontroll som følge av den lov- og forskriftsreguleringen som gjelder for prisingen av pliktleveranser.      Nemndas konklusjon er at klager ikke gis medhold.      Uttalelsen er enstemmig.         VEDTAK       Klager gis ikke medhold.      Oslo, 29. januar 2024      Henrik E. Kolderup, leder  Gustav Norman, Forbrukerrådet  Astrid M. Hilde, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge     Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om varigheten av fastprisavtale. Klager krevde å bli stilt som om fastprisavtalen utløp nøyaktig ett år etter oppstart av kraftleveransen med grunnlag i at avtaletiden på 12 måneder måtte tolkes bokstavelig. Gudbrandsdal Energi AS bestred klagers krav og viste til at avtaletiden måtte regnes med utgangspunkt i avtaletidspunktet. Selskapet viste til ordrebekreftelsen. Klager ble enstemmig ikke gitt medhold. Gudbrandsdal Energi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.      Saken gjelder uenighet om varigheten av fastprisavtale.        Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-2 og 1-3.       Historikk:   30.11.2021 – Partene inngår fastprisavtale.    14.12.2021 – Oppstart av kraftleveranse.   18.11.2022 – Klager tar kontakt med selskap om uenighet om når fastprisavtalen utløper.   01.12.2022 – Fastprisavtalen utløp.  16.01.2023 – Klager mottar faktura etter spotpris for 01.12.2022–01.01.2023.      Krav: Klager krever å bli stilt som om fastprisavtalen utløp 14. desember 2022.         Partenes anførsler:        Klager bestrider at han har betalingsplikt for faktura for desember beregnet fullt ut etter spotpris, fordi fastprisavtalen fremdeles gjaldt for deler av måneden. Han krever ny avregning etter fastpris frem til og med den 14. desember 2022 under henvisning til avtalen. Han anfører at det på avtaletidspunktet ble avtalt en fastprisperiode på 12 måneder. Han hevder at utgangspunktet for fastprisperioden i alle tilfeller måtte beregnes fra leveringsoppstart den 14. desember 2021, og at han dermed har hatt krav på fastpris til og med 14. desember 2022.       Klager viser til at fastprisperioden i realiteten har blitt begrenset til elleve og en halv måned – to uker mindre enn det som var avtalt. Han mener at det ikke kan være avgjørende at selskapet sendte ut en e-post om at fastprisavtalen utløp den 1. desember 2022 når det ved avtaleinngåelsen ble avtalt en fastprisperiode på 12 måneder.       Gudbrandsdal Energi AS  anfører at fastprisavtalen utløp den 1. desember 2022 og at klager ikke har hatt krav på fastpris etter denne datoen. Selskapet viser til at avtaletiden omfatter angrefristen som følge av at klager ikke ba om førtidig oppstart etter angrerettloven § 19. Selskapet anfører at 1. desember 2022 var uttrykkelig angitt som utløpstidspunkt.           Nemnda ser slik på saken:       Saken gjelder uenighet om varigheten av fastprisavtale. Spørsmålet er om klager har plikter å betale den omstridte fakturaen så langt den er beregnet som spotpris for perioden fra 1. desember til 14. desember 2022. Det beror på hva som var avtalt om fastprisavtalens varighet, og på om klager var bundet av overgangen til spotpris.      Nemnda legger til grunn at partene inngikk fastprisavtale den 30. november 2021 som skulle gjelde i 12 måneder. Partene har ulike syn på hvordan «12 måneder» skal forstås. Klager mener avtaleforholdet var ment å gjelde i 12 måneder fra oppstart, det vil si frem til 14. desember 2022, og at produktoverføringen 1. desember 2022 var urettmessig. Gudbrandsdal Energi AS hevder at fastprisavtalen skulle vare i 12 måneder fra avtaleinngåelsen, og derfor utløp 1. desember 2022.     Slik saken står, er det ikke nødvendig for nemnda å ta endelig stilling til om det er avtaleinngåelsen eller leveranseoppstarten som utgjør fristutgangspunktet. Samme dag som klager bestilte fastprisavtalen, mottok han en bestillingsbekreftelse der det fremgår at avtalens utløpsdato var satt til 1. desember 2022:      «Prisen gjelder fra oppstart og 12 måneder frem i tid, dvs til 01.12.2022.»      Nemnda finner grunn til å kritisere at klager først ble gjort kjent med den konkrete utløpsdatoen etter at bestillingen var foretatt, samtidig som nemnda har en viss forståelse for at kunden har oppfattet avtaletiden med utgangspunkt i leveranseperioden. Slik bestillingsbekreftelsen er formulert, mottok ikke klager 12 måneders prisbinding når «oppstart» var 14. desember 2021 og opphøret var 1. desember 2022. Når sluttdato var uttrykkelig angitt som det var gjort i selskapets bestillingsbekreftelse der selskapet aksepterte klagers bestilling, mener nemnda likevel at det er denne opphørsdatoen som må anses som den som er avtalt. Nemnda kan ikke se at det endrer vurderingen at oppstartsdato ikke er angitt i bekreftelsen, og at oppstartsdato rent faktisk ikke skjedde før 14 dager senere. Nemnda viser til at det av den samme bekreftelsen fremgår at «[a]vtalen kan senest tre i kraft 1 måned etter bestilling», uten at dette får betydning for den angitte utløpsdatoen.      Nemnda tilføyer at dersom klager ved mottak av bestillingsbekreftelsen var uenig i angivelsen av opphørsdatoen, burde han uansett ha sagt ifra om dette innen rimelig tid overfor selskapet, og i alle fall når han ble kjent med den faktiske oppstartsdatoen. Når han likevel ikke gjorde dette før i november 2022, underbygger dette at utløpstidspunktet var akseptert, til tross for hvordan bestillingsbekreftelsen var formulert.     Nemnda presiserer at den mener at det i denne saken har vært uklarheter i hvordan begrepet «12 måneder» skal forstås, og at begrepet slik det er brukt fremstår som villedende. Slik saken ligger an, anser nemnda likevel opphørsdato 1. desember 2022 som avtalt.     Klager hadde etter dette bare krav på fastpris frem til 1. desember 2022.     Nemnda bemerker for øvrig at det fremgår av klagers e-post til selskapet 18. november 2022 at klager mottok varsel om opphør av fastprisavtalen etter standard kraftleveringsavtale § 5-3.     Nemnda har på denne bakgrunn ikke innvendinger til at klager 1. desember 2022 ble overført til en spotprisavtale. Klager har derfor plikt til å betale den omstridte fakturaen.      Nemndas konklusjon er at klager ikke gis medhold.      Uttalelsen er enstemmig.         VEDTAK       Klager gis ikke medhold.      Oslo, 29. januar 2024      Henrik E. Kolderup, leder   Thomas Iversen, Forbrukerrådet   Astrid M. Hilde, Fornybar Norge    Lars Lima, Fornybar Norge     Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om klagers betalingsplikt for kraftforbruk og nettleie. Klager anførte at selskapet hadde basert seg på uriktige verdier ved faktureringen og mente at hennes egne måleravlesninger måtte legges til grunn. Klager hevdet videre at selskapet ikke hadde grunnlag for å belaste henne for merverdiavgift. Hun krevde også å få gå over til et annet nettselskap. Fagne AS opprettholdt de omtvistede kravene og mente at verdiene var korrekte. Selskapet anførte at selskapet ikke kunne fritas for plikten til å belaste merverdiavgift siden klager ikke var bosatt i et fritaksområde. Klager ble enstemmig ikke gitt medhold. Fagne AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.       Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for kraftforbruk og nettleie.    Regelverk: Standard nettleieavtale §§ 4-1, 5-4 og 6-5.     Historikk: 10.04.2024 – Klager mottar omtvistet faktura for mars 2024. 08.05.2024 – Klager mottar omtvistet faktura for april 2024. 09.06.2024 – Klager mottar omtvistet faktura for mai 2024.  11.07.2024 – Klager mottar omtvistet faktura for juni 2024. 08.08.2024 – Klager mottar omtvistet faktura for juli 2024. 16.09.2024 – Klager mottar omtvistet faktura for august 2024.     Krav:  Klager krever omtvistede fakturaer korrigert.     Partenes anførsler:      Klager bestrider at hun plikter å betale de omtvistede fakturaer i perioden mars til august 2024. Hun hevder at hun ikke er pliktig å betale merverdiavgift og krever avgiftene ettergitt. Klager viser til sin økonomi og sitt lave forbruk. Klager reagerer på at netteier har monopol i hennes region og ønsker å bytte netteier.    Klager hevder at det er lagt til grunn uriktige verdier ved avregningen. Hun viser til egne avlesninger sammenholdt med forbruket som hun er fakturert for. Klager bestrider betalingsplikt inntil verdiene er korrigert.    Fagne AS opprettholder omtvistede krav. Selskapet viser til at klager er forpliktet til å betale merverdiavgift som følge av at hun ikke er bosatt i et område med merverdiavgiftsfritak. Selskapet anfører videre at fakturaene er korrekte og at klager er forpliktet til å betale dem i sin helhet.      Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for kraftforbruk og nettleie. Slik saken er opplyst bestrider klager betalingsplikt for både kraftforbruk og nettleie som er fakturert i perioden mellom mars og august 2024 på ulike grunnlag. Klager rettet opprinnelig klage til egen kraftleverandør, Haugaland Kraft Energi AS, samt Fagne AS som netteier. For nemnda er netteier gjort til klagemotpart som ansvarlig for måling av forbruk, jf. standard kraftleveringsavtale §§ 2-1 og 2-3. Dette gjelder selv om kraftleverandøren i denne saken har gjennomfakturert nettleien sammen med faktura for kraftleveransen. Klager har fremholdt flere grunnlag for at hun må fritas fra betalingsplikten for de omtvistede fakturaene. Nemnda tar først stilling til anførselen om at hun må fritas for plikten til å betale merverdiavgift. Det følger av merverdiavgiftsloven § 3-1 første ledd at næringsdrivende skal beregne merverdiavgift ved sin omsetning av varer og tjenester med mindre loven fastsetter unntak. De næringsdrivende er i sin tur ansvarlige for å innbetale innkrevd merverdiavgift til staten.  Elektrisk kraft er etter § 1-3 bokstav b uttrykkelig angitt som en vare som er omfattet av loven. Kraftleverandører og netteiere har derfor plikt til å beregne og fakturere merverdiavgift fra sine kunder ved omsetningen av elektrisk kraft. For omsetning av elektrisk kraft og nettjenester til husholdningsbruk i Finnmark, Troms og Nordland, er det gitt fritak for merverdiavgift (såkalt «0-sats») etter merverdiavgiftsloven § 6-6. Klager er imidlertid bosatt i Rogaland fylke og er følgelig ikke omfattet av bestemmelsen. Nemnda kan heller ikke se at andre bestemmelser som gir kunden fritak for å betale merverdiavgift får anvendelse i saken. Klagers kraftleverandør og nettselskap er derfor forpliktet til å beregne og innkreve merverdiavgift overfor klager, og faktureringen av merverdiavgift overfor klager er korrekt. Klager har videre anført at det er lagt til grunn uriktige verdier ved faktureringen av kraftforbruket og nettleien. Spørsmålet er derfor om det er sannsynliggjort måler- eller avregningsfeil som har betydning for klagers betalingsplikt. Etter standard nettleieavtale § 6-3 danner de målerverdier som avleses av nettselskapets måleutstyr alene grunnlaget for beregning av nettleie og energiforbruk i målepunktet. Disse måleverdiene danner samtidig grunnlag for kraftleverandørens fakturering for levert kraft, jf. standard kraftleveringsavtale § 2-1. Dersom det kan påvises feil ved måleutstyret som har medført at målerverdiene avviker fra det reelle forbruket, skal kunden godskrives eller belastes for det beløp som svarer til differansen mellom de målte og de reelle verdiene, jf. standard nettleieavtale § 5-4. Det gjelder likevel bare der feilen kan tilskrives nettselskapet og kunden var i aktsom god tro om feilen. Tilsvarende vilkår følger av standard nettleieavtale § 6-5 i situasjoner der det foreligger feil ved avregningen av kunden. Nemnda tar først stilling til om det foreligger noen feil ved målingene av klagers forbruk. Slik saken er opplyst har klager hatt installert fjernavlesningsmåler (AMS-måler) i hele perioden som saken gjelder. AMS-målere registrerer kundens løpende forbruk og innrapporterer verdiene på fast angitte tidspunkt gjennom hele døgnet. Det er de innrapporterte verdiene innenfor den angitte tidsperioden som ligger til grunn for kraftleverandørens fakturering av forbruket og for netteiers beregning av den forbruksavhengige nettleien. Klager har i saken gjort gjeldende at de innrapporterte verdiene ikke samsvarer med klagers egne avlesninger, og hun krever at egenavleste verdier skal legges til grunn i faktureringen. Slik saken er opplyst, kan ikke nemnda se noen holdepunkter for at de innrapporterte forbruksverdiene er uriktige. Nemnda viser til at klager har foretatt sine egne avlesninger på ulike tidspunkter, og at disse tidspunktene ikke samsvarer med de periodene som er innrapportert i Elhub. Nemnda kan heller ikke se at klager har godtgjort at det foreligger feil ved målerverdiene som ligger til grunn for faktureringen. Det er heller ikke sannsynliggjort at det foreligger andre feil ved målingen eller avregningen. Nemnda legger derfor til grunn at de rapporterte verdiene er korrekte og at de gjenspeiler kundens reelle forbruk. Det foreligger etter dette ikke feil ved målingene som kan tilskrives nettselskapet, og klager har følgelig betalingsplikt for de omtvistede fakturaene i sin helhet. Klager krever videre å bli overført til et annet nettselskap enn Fagne AS. Dette kravet kan heller ikke føre frem. Nemnda påpeker at energiloven § 3-2 etablerer et system med områdekonsesjon for leverandør av nettjenester, som innebærer et monopol for nettselskapet i det området konsesjonen gjelder, men som samtidig innebærer en leveringsplikt for konsesjonæren, se energiloven § 3-3 og forskrift om nettregulering og energimarked § 3-1. Klager kan derfor ikke kreve å bli tilsluttet et annet nettselskap med konsesjon for et annet område, uten at klager flytter til en bostedsadresse i området til et annet nettselskap. Nemndas konklusjon er at klager gis ikke medhold.    Uttalelsen er enstemmig.      VEDTAK     Klager gis ikke medhold.    Oslo, 21. oktober 2024    Henrik E. Kolderup, leder  Thomas Iversen, Forbrukerrådet  Benedicte Follestad Ingebrigtsen, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om betalingsplikt for kostnader i tilknytning til avtaleopphør. Klager bestred beregningen av kostnadene for fratredelse og krevde seg løst fra kontrakten uten betalingsplikt for det omtvistede beløpet. Han anførte at han ikke hadde fått tilstrekkelige opplysninger om vilkårene for avtaleopphør. NTE Marked AS opprettholdt kravet og viste til at klager hadde pådratt seg et ansvar for å dekke selskapets tap i tilfelle av førtidig oppsigelse. Selskapet anførte at klager sa fra seg angreretten på tidspunktet for avtaleinngåelsen. Klager ble gitt medhold under dissens om rettsvirkningene. NTE Marked AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.      Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for kostnader i tilknytning til avtaleopphør.      Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4 og angrerettloven.      Historikk:   06.09.2022 – Partene inngår fastprisavtale med 12 måneders bindingstid.   22.11.2022 – Klager får opplyst at kostnad for førtidig oppsigelse beregnes til kr 41 026,20.   08.12.2022 – Klager sier opp avtalen.  09.12.2022 – Innklagede sender ut angreskjema til kundene sine.  27.12.2022 – Klager mottar sluttfaktura på kr 31 338,48.   05.01.2023 – Klager mottar ny sluttfaktura på kr 32 349,07.       Krav:  Klager bestrider betalingsplikt for kostnader tilknyttet oppsigelsen.      Partenes anførsler:        Klager hevder at beregningen av kostnadene for oppsigelsen er i strid med avtalevilkårene. Han mener at han i tilfellet av avtaleopphør ikke er forpliktet til å dekke både bruddgebyr og selskapets tap. Klager peker på at dette er alternative kostnader i avtalens vilkår. Det forhold at selskapet har endret vilkårene i etterkant av avtaleinngåelsen kan ikke være av betydning for hans avtaleforhold.      Klager viser til at selskapets praksis er vilkårlig, og peker på at andre kunder med sammenlignbare avtaleforhold bare er forpliktet til å betale bruddgebyret.      Klager mener at selskapets beregning av kravet i alle tilfeller ikke samsvarer med det han har fått opplyst.     NTE Marked AS fastholder sin beregning av kravet. Selskapet viser til at klager samtykket til fastpris og spotpris, og at han er forpliktet til å dekke selskapets reelle tap. Beregningen er etter selskapets syn i samsvar med avtalen og de opplysninger som er gitt klager.      Selskapet anfører at klager ved avtaleinngåelsen sa fra seg sin angrerett som følge av førtidig oppstart.  Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for kostnader i forbindelse med førtidig oppsigelse av fastprisavtale. Spørsmålet er om klager er forpliktet til å dekke selskapets reelle tap for den resterende delen av avtaleperioden.    Nemnda legger til grunn at det ble inngått fastprisavtale mellom partene den 6. september 2022 etter at klager la inn en bestilling på selskapets nettsider. Fastprisavtalen hadde en avtalt bindingstid på 12 måneder. Klager sa opp avtalen to måneder senere, den 8. desember 2022.    Utgangspunktet etter angrerettloven § 20 første ledd er at forbrukeren har rett til kostnadsfritt å gå fra avtalen ved å gi melding til den næringsdrivende før utløpet av angrefristen, jf. § 21. Angrefristen anses overholdt dersom melding er sendt før utløpet av fristen. Etter § 20 annet ledd kan angremelding fremsettes ved bruk av utfylt angreskjema eller ved annen utvetydig erklæring. Det er en forutsetning at det fremgår klart at forbrukeren ønsker å gå fra avtalen, men det er ikke et krav at forbrukeren benytter ordet «angrerett» i erklæringen sin.    Slik saken er opplyst ga klager melding til selskapet om at han ønsket å gå fra avtalen over telefon den 8. desember 2022. Uten at det er fremlagt dokumentasjon på hva som ble sagt i samtalen, legger nemnda til grunn – på bakgrunn av at avtalen ble avsluttet i etterkant av samtalen – at klager ga tilstrekkelig klart uttrykk for at han ønsket seg løst fra kontrakten. Klager hadde også før selve oppsigelsen gitt uttrykk for at oppsigelse var aktuelt med grunnlag i samtaler om beregning av et eventuelt bruddgebyr. Nemnda anser etter dette oppsigelsen som en utvetydig erklæring etter angrerettloven § 20 annet ledd.    Spørsmålet er dermed om erklæringen ble fremsatt rettidig, jf. § 21.    § 21 første ledd angir en hovedregel om angrefrist for tjenester på 14 dager fra avtaleinngåelsestidspunktet. Dagen for fristutgangspunktet skal etter § 6 ikke medregnes. Som følge av at klager sa opp avtalen to måneder etter avtaleinngåelsen, befant han seg som utgangspunkt utenfor angrefristen. Det avgjørende for om klager hadde angreretten i behold på påberopelsestidspunktet er derfor om den utvidede angrerettfristen i § 21 andre og tredje ledd får anvendelse. Bestemmelsene forutsetter at den næringsdrivende ikke har oppfylt sin opplysningsplikt etter § 8 første ledd bokstav h før avtaleinngåelsen. Etter § 21 andre ledd kan angrefristen i slike tilfeller forlenges med inntil 12 måneder fra utløpet av den opprinnelige angrefristen der opplysninger som nevnt i § 8 første ledd bokstav h ikke er gitt forbrukeren av den næringsdrivende.     Angrerettloven § 8 første ledd bokstav h oppstiller et krav for den næringsdrivende til å «på   en klar og forståelig måte» gi forbrukeren opplysninger om at det foreligger angrerett samt   vilkårene, tidsfristene og fremgangsmåtene for å bruke angreretten. Den næringsdrivende skal også – før det blir inngått avtale – gi forbrukeren angreskjema. Det er den næringsdrivende  selv som har bevisbyrden for at opplysningsplikten er oppfylt før avtaleinngåelsen, jf. § 7. Spørsmålet er følgelig om selskapet har godtgjort at det oppfylte sin opplysningsplikt før avtale ble inngått.    Slik saken er opplyst ble det sendt ut angreskjema til selskapets kunder den 9. desember – dagen etter klagers angrerettutøvelse. Nemnda kan ikke se at klager mottok opplysninger som angitt i § 8 første ledd bokstav h på noe tidspunkt i løpet av avtaleforholdet, og selskapet har heller ikke under saksforberedelsen godtgjort at opplysningsplikten ble oppfylt i forbindelse med avtaleinngåelsen. Som følge av at selskapet ikke har dokumentert at opplysningene i § 8 første ledd bokstav h er gitt, finner nemnda at den utvidede fristen i § 21 tredje ledd får anvendelse. Klagers påberopelse av angreretten var følgelig rettidig.    Selskapet har fremholdt at klager på avtaletidspunktet sa fra seg sin angrerett som følge av at han samtykket til førtidig oppstart. Slik saken er opplyst finner nemnda det godtgjort at klager samtykket til førtidig oppstart. Dette medfører imidlertid ikke at angreretten er bortfalt i det tjenesten starter. Nemnda viser til at unntaket i angrerettloven § 22 første ledd bokstav c, jf. § 19, kun får anvendelse på fullførte tjenester. Selv om dette ikke fremgikk klart av ordlyden i angrerettloven § 22 første ledd bokstav c på det tidspunktet avtalen ble inngått («tjeneste etter at tjenesten er levert»), fremgikk dette klart av både lovforarbeidene og forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 16 første ledd bokstav a som § 22 første ledd bokstav c ble gitt til gjennomføring av («tjenesteavtaler etter at tjenesten er utført fullt ut»), og angrerettloven § 22 første ledd bokstav c er senere presisert ved lovendring for å få dette frem («tjeneste som er levert fullt ut»). Det er derfor først når den næringsdrivende har oppfylt alle sine forpliktelser etter avtalen at angreretten vil kunne bortfalle i slike tilfeller som nevnt i § 22 første ledd bokstav c. I dette tilfellet gjelder det en fastprisavtale med 12 måneder gjensidig bindingstid. Angreretten ble gjort gjeldende om lag to måneder etter oppstart. Det er derfor klart at NTE ikke hadde oppfylt alle sine forpliktelser etter avtalen på dette tidspunktet og at unntaket i § 22 første ledd bokstav c dermed ikke får anvendelse.  Klager hadde etter dette angreretten i behold da den ble påberopt i desember 2022.    Som følge av at klager hadde angreretten i behold på tidspunktet for påberopelsen, har klager rett til å gå fra avtalen, jf. § 20. Virkningen av rettidig utøvd angrerett er at partenes forpliktelser etter den angrede avtalen bortfaller, jf. § 23. Klager har dermed ingen betalingsplikt for selskapets økonomiske tap, og bruddgebyret må følgelig frafalles.     Når det gjelder de videre rettsvirkninger av klagers utøvelse av angreretten, har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall.    Flertallet – bestående av nemndleder med dobbeltstemme og forbrukerrepresentant Norman – viser til angrerettloven § 26 første ledd som fastslår at ved bruk av angreretten på tjenester som forbrukeren uttrykkelig har bedt den næringsdrivende om å begynne levering av, skal forbrukeren betale et «beløp som står i forhold til det som er levert frem til det tidspunkt forbrukeren gir melding om bruk av angreretten». Det følger imidlertid av bestemmelsens første ledd lest i sammenheng med bestemmelsens andre ledd, at forbrukerens betalingsplikt i et slikt tilfelle likevel forutsetter at den næringsdrivende har oppfylt sin opplysningsplikt etter blant annet angrerettloven § 8 første ledd bokstav h om angreretten, noe nemnda tidligere har konstatert ikke var tilfellet i denne saken. Flertallet konstaterer derfor at klagers plikt til å yte forholdsmessig betaling for den strømmen som er levert, ikke får anvendelse i denne saken. Klager har derfor ikke plikt til å betale for strøm som er levert, men ikke betalt, og har videre krav på å få tilbakeført de betalinger klager har foretatt fra selskapet. Dette flertallet viser til flertallets votum i prinsippvedtaket i sak 23-011 m.fl. om Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023 for en nærmere redegjørelse for flertallets syn på tolkningen av angrerettloven § 26.    Klager har videre krav på forsinkelsesrenter av tilbakebetalingskravet beregnet fra 30 dager etter at angreretterklæringen ble fremsatt, som må regnes som påkrav etter forsinkelsesrenteloven § 2. Flertallet viser til sin begrunnelse i sak 22-1382. Flertallet påpeker endelig for ordens skyld at det i tilbakebetalingskravet ikke skal gjøres fradrag for eventuell strømstøtte som har kommet til fradrag i klagers foretatte betalinger etter avtalen, men at slike fradrag i stedet skal anses som en del av klagers betaling som skal tilbakebetales til klager.    Mindretallet – bestående av bransjerepresentantene Hilde og Lima – tar ikke stilling til den nærmere anvendelsen av angrerettloven § 26 første ledd i denne saken, idet dette mindretallet uansett ikke kan se at det av angrerettloven § 26 kan utledes en rett for klager til å bli fritatt for betalingsplikten for strøm som er levert til klager og forbrukt av klager. Dette mindretallet viser til mindretallets votum i sak 23-011 flg. om Haugaland Kraft AS av 12. juni 2023.    Nemndas konklusjon er at klager gis medhold. Vedtaket er truffet med dissens når det gjelder rettsvirkningen av angrerettsutøvelsen.       VEDTAK     Klager gis medhold.    Oslo, 18. desember 2023    Henrik E. Kolderup, leder  Gustav Norman, Forbrukerrådet  Astrid M. Hilde, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om betalingsplikt etter variabelavtale og for tilleggstjenesten «Grønt valg». Avtale ble inngått som ledd i overtakelse av fast eiendom. Klager bestred betalingsplikt etter avtalene og hevdet at han hadde krav på å bli avregnet etter spotpris. Klager viste til at han aldri hadde samtykket til tjenestene og til at selskapet hadde villedet ham ved avtaleinngåelsen. Fortum Strøm AS opprettholdt omtvistede krav under henvisning til at klager aksepterte avtalene ved overtakelse av bolig. Klager ble enstemmig gitt medhold. Fortum Strøm AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.     Saken gjelder uenighet om betalingsplikt etter variabelavtale og tilleggstjenesten «Grønt valg».     Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 3-1.     Historikk:   12.09.2022 – Klager bestiller produktet «Fortum Stabil» og «Grønt valg» ved overtakelse   13.09.2022 – Klager avslutter tilleggstjenesten «Grønt valg».   28.11.2022 – Klager endrer avtaleprodukt fra «Fortum Stabil» til «Fortum Marked» med virkning fra 01.11.2022.   03.12.2022 – Klager bytter kraftleverandør.    Krav:  Klager krever å bli avregnet etter spotpris for hele avtaleforholdet.     Partenes anførsler:        Klager bestrider at det ble inngått variabelavtale og at han har samtykket til noe annet enn spotpris. Han hevder at selskapet ensidig har satt ham opp på variabelavtalen uten at han har gitt uttrykk for et ønske om å binde seg.    Klager mener at selskapet har lagt til grunn en uriktig pris ved avregningen. Han viser til at han ved flere anledninger ga uttrykk for at han ønsket en spotprisavtale, uten at selskapet endret avtaleprodukt. Klager opplever at selskapet opptrådte passivt og bevisst unnlot å sette ham over på ønsket produkt.    Klager mener at han i alle tilfeller ikke ble gitt tilstrekkelige opplysninger av selskapet i forkant av avtaleinngåelsen. Han peker på at SMS ble utsendt på norsk, mens han selv snakker engelsk.    Fortum Strøm AS fastholder at det ble inngått variabelavtale med klager. Selskapet viser til at klager fylte ut og signerte avtale om variabelavtalen «Fortum Stabil» ved overtakelse av bolig.     Selskapet viser til at klager først den 28. november 2022 inngikk spotprisavtale med virkning fra 1. november 2022. Det mener at klager ikke har krav på å avregnes etter spotpris før dette tidspunktet.          Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om betalingsplikt etter variabelavtale og tilleggstjenesten «Grønt valg». Spørsmålet er om klager kan kreve å bli avregnet etter spotpris.    Nemnda legger til grunn at klager bestilte variabelproduktet «Fortum Stabil» og tilleggstjenesten «Grønt valg» i forbindelse med hans overtakelse av bolig. «Forum Stabil» er en standard variabelavtale, som har den egenskap at det, i motsetning til fastprisavtaler, fluktuerer i samsvar med markedsprisene på kraft, men ikke på samme måte og i like høy grad som spotpriser. Prisingen bygger på markedets prognoser for fremtidige kraftpriser, og settes til en fastpris for alle døgnets timer i en nærmere angitt periode. Endringer i denne prisen måtte på tidspunktet for faktureringen, i oktober 2022, varsles med minst 14 dagers varsel.    Standard variabel-produkter har den iboende risikoen at prognosene for fremtidig kraftpris   som de bygger på, kan avvike fra den faktiske markedsutviklingen for spotprisen. Produktet   samsvarer heller ikke med den innførte stønaden for ekstraordinære strømkostnader i medhold av strømstønadsloven, som bygger på faktiske markedspriser i form av spotprisen. Selv om produktet var vanlig før overgangen til spotpriser, er det nemndas erfaring av produktet har en iboende risiko som ikke forbrukere nødvendigvis er fullt ut kjent med.    Høsten 2022 materialiserte denne risikoen seg i en rekke standard variabel-produkter hos en   rekke tilbydere. Prognosen for fremtidig kraftpriser i denne perioden, særlig for oktober 2022, var høye, mens de faktiske spotpriser viste seg å bli lave. Dette resulterte i et avvik mellom spotpris og pris etter variabelavtalene. Innretningen av strømkompensasjonsordningen forsterket dette avviket, ettersom den ga lite støtte til kundene som hadde standard variabel-produkter siden strømstøtteordningen bygger på markedsprisen i form av spotpriser.    Slik saken er opplyst, oppfatter nemnda at variabelproduktet «Fortum Stabil» ble angitt som det standardprodukt klager kunne bestille i forbindelse med overtakelse av bolig. Nemnda anser det som utgangspunkt positivt at det i forbindelse med overtakelse av ny bolig legges til rette for at kjøperen kan inngå avtale om levering av strøm, slik at kjøper ikke settes på pliktstrøm hos netteier. Sett i lys av produktets kompleksitet, finner nemnda det likevel kritikkverdig at et variabelprodukt benyttes som standard ved boligovertakelse. Det må legges til grunn at forbrukeren i forbindelse med overtakelse av ny bolig har et mindre aktivt forhold til valg av avtaleprodukt enn i andre situasjoner, og at forbrukeren ofte vil være i god tro om produktets kompleksitet og særskilte vilkår når det er valgt som standardprodukt i en slik situasjon. Et alminnelig spotprisprodukt vil være klart bedre egnet som standardprodukt i slike situasjoner. Når klager i denne situasjonen ikke mottar informasjon om de nærmere egenskapene ved den avtalen som han eller hun kan tegne i forbindelse med boligovertakelsen, må denne mangelen på informasjon gå utover strømleverandøren. Strømleverandøren må i denne sammenheng identifiseres med det meglerapparat som i forbindelse med sine overtakelsesrutiner ikke har lagt til rette for at det gis nærmere informasjon om standardproduktet som kjøper kan tegne. I en situasjon som den foreliggende, der klager ikke har mottatt informasjon om at standardavtalen er en variabelavtale, og der de nærmere egenskapene ved denne produkttypen ikke fremheves, har nemnda derfor kommet til at klager har krav på å bli stilt som om han inngikk en spotavtale, og at det vil være urimelig å gjøre variabelavtalen gjeldende, jf. avtaleloven § 36.    Nemnda tilføyer at også opplysningspliktene i angrerettloven må oppfylles i forbindelse med en avtaleinngåelse som dette. Slik denne saken står, finner ikke nemnda grunn til å gå inn på de spørsmål dette reiser i denne saken.     Med det syn nemnda har på hva som må anses avtalt, er det ikke nødvendig for nemnda å ta stilling til klagers anførsel om at han i telefonsamtale med selskapet 13. september 2022 inngikk bindende avtale om spotpris. Slik saken er opplyst knytter det seg betydelig bevistvil om hva som ble avtalt og opplyst om i denne telefonsamtalen. Basert på den SMS som ble sendt til klager i etterkant av samtalen fra selskapet, legger nemnda likevel til grunn at samtalen gjaldt spørsmålet om tilleggstjenesten «Grønt valg». Fortum Strøm har opplyst at denne tilleggstjenesten ble avsluttet i forbindelse med telefonsamtalen.     Klager har etter dette betalingsplikt for tilleggstjenesten «Grønt valg» inntil produktet ble brakt til opphør 13. september 2022, men har for øvrig krav på å bli avregnet som om han sto på en spotprisavtale i perioden fra avtalen ble inngått 12. september 2022 og frem til 1. november 2022, da klager ble overført til en spotprisavtale. Når det gjelder de nærmere vilkår for spotprisavtalen fra avtaleinngåelsen og frem til 1. november 2022, legger nemnda til grunn at denne hadde de samme vilkår som spotprisavtalen han ble overført til fra 1. november 2022.   Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.    Uttalelsen er enstemmig.      VEDTAK     Klager gis medhold.    Oslo, 20. november 2023    Henrik E. Kolderup, leder  Thomas Iversen, Forbrukerrådet  Astrid M. Hilde, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.