Søkeresultater

Saken gjaldt uenighet om tilbakebetalingskrav med grunnlag i angrerettutøvelse. Klager krevde tilbakeført samtlige innbetalinger etter den angrede avtalen, og viste til at han hadde angreretten i behold. Klager viste til at selskapet ikke hadde oppfylt sin opplysningsplikt etter angrerettloven. Agva Kraft AS bestred klagers krav under henvisning til at angrefristen var utløpt. Selskapet hevdet videre å ha gitt de opplysninger som det skulle i forbindelse med avtaleinngåelsen. Det bestred i alle tilfeller tilbakebetalingsplikt så lang tid etter at avtalen var avsluttet. Klager ble gitt medhold under dissens.   Agva Kraft AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.     Saken gjelder uenighet om tilbakebetalingskrav med grunnlag i angrerettutøvelse.     Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4.     Historikk:   02.03.2022 – Partene inngår avtale.   03.06.2022 – Klager avslutter avtalen ved leverandørskifte.   09.01.2023 – Klager fremsetter krav om tilbakebetaling.      Krav: Klager krever tilbakeført samtlige innbetalinger foretatt i medhold av den angrede avtalen, beregnet til kr 4141,61.     Partenes anførsler:      Klager bestrider betalingsplikt for påløpte kostnader ved strømavtalen med grunnlag i at selskapet ikke oppfylte sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h. Klager hevder at han ikke på noe tidspunkt mottok opplysninger om angrerett på et varig medium. Han viser til at selskapet ikke har dokumentert at opplysningene er gitt, annet enn gjennom en hyperlenke på avtaletidspunktet. Klager anfører at selskapet heller ikke har sannsynliggjort at vilkårene er akseptert.      Agva Kraft AS avviser klagers krav under henvisning til at selskapet har gitt de opplysninger som det skulle etter angrerettloven. Klager har mottatt angrerettopplysninger og utfylt angreskjema og han har huket av for aksept av vilkårene. Selskapet peker på utformingen av bestillingsskjemaet som forutsetter avtaleaksept for at avtalen kan bestilles.     Selskapet reagerer videre på at klager har fremsatt krav om tilbakebetaling så lang tid etter at avtalen ble avsluttet av klager.       Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om tilbakebetalingskrav ved utøvelse av angrerett. Saken reiser særlig spørsmål om oppsigelse ved leverandørbytte kan anses som erklæring om utøvelse av angrerett, om angreretten i så fall var i behold, og om klager har krav på tilbakebetaling.    Slik saken er opplyst inngikk partene 2. mars 2022 avtale om et spotprisprodukt. Klager avsluttet denne avtalen ved leverandørbytte tre måneder senere, 3. juni 2022. Klager har i ettertid – 9. januar 2023 – gjort gjeldende angreretten og har fremsatt krav om at selskapet tilbakefører alle betalinger foretatt i avtalen som løp fra 2. mars til 3. juni 2022.    Selv om selskapet ikke uttrykkelig har reist spørsmål om betydningen av at avtalen var avsluttet da angreretten ble gjort gjeldende, bestrider selskapet at klager kan bygge rett på angrerettsutøvelsen. Nemnda har derfor funnet grunn til å ta stilling også til dette spørsmålet.    Ved avgjørelsen av saken har nemnda derfor delt seg i et flertall og et mindretall.    Flertallet  – bestående av nemndleder Kolderup med dobbeltstemme og forbrukerrepresentant Iversen – har kommet til at klager gis medhold.    Utgangspunktet etter angrerettloven § 20 er at en forbruker kan gå fra avtalen ved å gi melding til den næringsdrivende innen angrefristen, jf. § 21. Angrefristen utløper som utgangspunkt på første virkedag 14 dager fra dagen etter at avtale om tjeneste ble inngått, jf. angrerettloven § 21 første ledd, jf. § 6. Dersom den næringsdrivende ikke oppfyller sin plikt til å gi lovpålagte opplysninger om angreretten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, får dette imidlertid konsekvenser for når angrefristen utløper. Etter § 21 tredje og fjerde ledd, jf. § 6, utløper angrefristen første virkedag 14 dager fra dagen etter at slike opplysninger er gitt, likevel senest 12 måneder og 14 dager fra dagen etter at avtalen ble inngått.    Slik denne saken er opplyst har selskapet fremholdt at opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h er overholdt, slik at det ikke var grunnlag for noen utvidet angrefrist.    Angrerettloven § 8 første ledd bokstav h pålegger den næringsdrivende «på en klar og   forståelig måte» å gi forbrukeren opplysninger om at det foreligger angrerett samt vilkårene, tidsfristene og fremgangsmåtene for å bruke angreretten. På det tidspunktet denne avtalen ble inngått, fulgte det av lovens ordlyd at den næringsdrivende også – på en klar og forståelig måte – må opplyse forbrukeren om at det forelå angreskjema. Det er den næringsdrivende selv som har bevisbyrden for at opplysningsplikten er oppfylt før avtaleinngåelsen, jf. § 7.     Spørsmålet er derfor om selskapet har godtgjort at det oppfylte sin opplysningsplikt før avtale ble inngått. Slik saken er opplyst kan ikke flertallet se at selskapet har godtgjort at det oppfylte opplysningsplikten på en klar og forståelig måte før avtale ble inngått. Det fremgår av saksopplysningene at avtalevilkårene og opplysninger om angrerett fremgikk av bestillingsskjemaet gjennom hyperlenke, der kunden kunne gjøre seg kjent med de fullstendige vilkårene, og måtte huke av i en avkrysningsrute for at dette var lest. Flertallet påpeker at det ved bruk av hyperlenker ikke lar seg bekrefte hvilke opplysninger det er lenket til, se nærmere om dette i sak 23-011 flg. mot Haugaland Kraft AS av 12. juni 2023. Denne iboende bevistvilen ved bruk av hyperlenker må gå utover selskapet, jf. angrerettloven § 7.    Flertallet mener derfor at den utvidede angrefristen etter § 21 tredje ledd får anvendelse i saken. Flertallet kan ikke se at selskapet på noe senere tidspunkt har godtgjort at opplysningene etter § 8 første ledd bokstav h ble meddelt klager med den virkning at 14-dagerfristen etter § 21 fjerde ledd begynte å løpe. Klagers angrefrist hadde derfor ikke utløpt da han viste til sin angrerett ved henvendelsen til selskapet i januar 2023.    Den avtalen som angrerettsutøvelsen gjelder, ble imidlertid avsluttet ved leverandørbytte 3. juni 2022. Dette reiser spørsmål om en avsluttet avtale kan angres.    Ved denne vurderingen viser dette flertallet til flertallets bedømmelse av samme spørsmål i sak 22-1539. Hvorvidt angreretten generelt er falt bort der en avtale er avsluttet av klager, må avgjøres etter en tolkning av angrerettloven § 22 bokstav c. Bestemmelsen gjør unntak fra den generelle angreretten for avtaler som er «levert fullt ut», men stiller likevel en rekke tilleggsvilkår for at dette unntaket skal få anvendelse, blant annet krever at leveringen har begynt med forbrukeres uttrykkelige forhåndssamtykke og at forbrukeren har erkjent at angreretten vil falle bort etter at den næringsdrivende har oppfylt avtalen. Det er ikke godtgjort at noen av disse tilleggsvilkårene er oppfylt i saken. Tilleggsvilkårene tilsier etter flertallets syn at det ikke alene er nok at avtalen er oppfylt og avsluttet. At klager har avsluttet avtalen ved leverandørbytte kan derfor ikke alene tilsi at angreretten har falt bort.    Som i den tidligere saken tar ikke flertallet endelig stilling til dette spørsmålet, ettersom flertallet uansett mener at den oppsigelsen som klager foretok ved leverandørbyttet 3, juni 2022 må anses som en gyldig angrerettserklæring, se også sak 23-204. Utgangspunktet etter angrerettloven § 20 første ledd er at forbrukeren har rett til å gå fra avtalen ved å gi melding til den næringsdrivende før utløpet av angrefristen, jf. § 21. Det er en forutsetning at kunden gir melding  til den næringsdrivende og videre at denne meldingen gis rettidig . Videre følger det av § 20 andre ledd at melding enten kan gis « ved bruk av utfylt angreskjema eller ved fremsettelse av annen utvetydig erklæring.»  Slik saken er opplyst har ikke klager på noe tidspunkt angret ved bruk av angreskjema, men dette er heller ikke et nødvendig vilkår. Spørsmålet er om klager, da han sa opp avtalen i forbindelse med leverandørskiftet i juni 2022, ga selskapet en « annen utvetydig erklæring » som innebærer en utøvelse av angreretten.    En tilstrekkelig klar og aktiv melding om at forbrukeren ønsker å gå fra avtalen er tilstrekkelig til å utgjøre en angrerettserklæring. Etter flertallets syn kan en vanskelig finne klarere uttrykk for et ønske om å gå fra avtalen enn en oppsigelse. Et leverandørbytte innebærer en oppsigelse av det bestående avtaleforholdet på vegne av kunden overfor eksisterende leverandør, og flertallet anser derfor oppsigelsen som en erklæring om angrerettutøvelse.    Når det gjelder den erklæringen som klager sendte til selskapet i januar 2023, innebærer flertallets syn at denne ikke utgjorde en egentlig angreretterklæring. Den må i stedet anses som et påkrav på de krav som klager hadde med grunnlag i leverandørbyttet.     Selskapet har i saken gjort gjeldende at «det er rart å ville angre en avtale i januar 2023 som var aktiv fra 02.03.2022 – 03.06.2023». Flertallet har forståelse for at selskapet kan finne det urimelig å anse en situasjon der kunden, av grunner kun kunden kjenner til, bytter leverandør, som utøvelse av angrerett med de rettsvirkninger dette måtte innebære i ettertid. Flertallet påpeker likevel det at det bare er der selskapet har misligholdt sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, at denne problemstillingen vil komme på spissen. Ettersom kraftleverandører har alle forutsetninger for å oppfylle pliktene etter angrerettloven, mener flertallet at rettsforståelsen ikke er urimelig.    Når det gjelder rettsvirkningene av at angreretten er utøvd i rett tid, viser flertallet til flertallets begrunnelse i sak 23-011 flg. mot Haugaland Kraft AS av 12. juni 2023. Flertallet forstår sammenfatningsvis angrerettloven § 26 andre ledd, sammenholdt med § 24 første ledd, dithen at forbrukerens betalingsplikt bortfaller i sin helhet der angreretten utøves og den næringsdrivende ikke har oppfylt sin opplysningsplikt etter § 8 første ledd bokstav h,   og at kunden har krav på å få tilbakeført sine betalinger under avtalen. Dette gjelder både   fakturert og ikke-fakturert forbruk. Der betaling har funnet sted, skal innklagede   tilbakeføre betalingene, jf. angrerettloven § 24 første ledd. Der forbruket ikke er betalt, skal   betalingskravet frafalles. Kundens strømkompensasjon basert på forbruket skal under ingen omstendighet trekkes inn i oppgjøret.     Videre har klager rett på forsinkelsesrenter av tilbakebetalingskravet etter forsinkelsesloven § 2. Angrerettloven § 24 andre ledd angir forfallstidspunktet til 14 dager etter at melding om utøvelse av angreretten kom frem til selskapet. Flertallet mener likevel at klager i en situasjon som den foreliggende får påkravregelen i § 2 anvendelse, og viser til sin begrunnelse i blant annet sak 22-1539. Påkrav på tilbakebetalingskravene ble først sendt ved klagers erklæring som nemnda legger til grunn ble sendt 9. januar 2023. Klager har derfor krav på forsinkelsesrenter fra 30 dager etter at dette påkravet ble sendt, jf. forsinkelsesrenteloven § 2.     Etter flertallets syn gis derfor klagen medhold.    Mindretallet  – bestående av bransjerepresentantene Ingebrigtsen og Lima – har kommet til at klager ikke gis medhold.     Mindretallet finner det tilstrekkelig for sin konklusjon å vise til mindretallets votum i sak 22-1539, og legger til grunn at angreretten ikke kan utøves med virkning for en avtale som er avsluttet. Mindretallet finner i all hovedsak å vise til og fastholde den begrunnelse som er gitt for dette standpunktet i sak 22-1539.     Mindretallet finner heller ikke tilstrekkelig grunnlag for generelt å anse en oppsigelse ved leverandørbytte som utøvelse av angrerett etter angrerettloven § 20 første ledd. Mindretallet viser til at ikke enhver tidligere fremsatt oppsigelse kan anses som en utøvelse av angreretten, og at et produkt- eller leverandørbytte som hovedregel ikke kan anses som angrerettutøvelse. Det kan likevel gjøres unntak fra dette utgangspunktet dersom det foreligger konkrete holdepunkter for at kunden har ment å angre avtalen, for eksempel der det foreligger historikk på at kunden har vært i kontakt med selskapet for å uttrykke misnøye eller et ønske om å angre avtalen. Motsetningsvis kan ikke kunden påberope angrerett for avtaler som ble avsluttet tilbake i tid bare fordi kunden i ettertid har fått kunnskap om angreretten. En slik adgang vil etter mindretallets syn legge til rette for illojal utnyttelse av reglene.    Mindretallet fremhever at det vil kunne få sterkt urimelige virkninger for selskapene dersom kunden kan påberope angrerett for ethvert produkt- eller leverandørskifte. Det vil særlig gjelde så langt kunden har krav på å få tilbakebetalt sine strømkostnader gjennom hele avtaleforholdet. Mindretallet mener av den grunn at det for spørsmålet om hvorvidt en oppsigelse er å anse som en angrerettutøvelse, må gjøres en konkret vurdering av omstendighetene omkring avslutningen av avtalen.    Mindretallet mener at det i saken her ikke foreligger omstendigheter som tilsier at klager mente å utøve angreretten da han byttet kraftleverandør i juni 2022. Klager har derfor etter mindretallets syn ikke gitt nødvendig angremelding etter angrerettloven § 20.    Slik mindretallet ser på saken, er det ikke nødvendig for mindretallet å gå inn på de andre spørsmål saken reiser, herunder om angrefristen var i behold da leverandørbyttet fant sted og om klager har rett til tilbakeføring av foretatte betalinger under avtalen.    I samsvar med flertallets syn gis klager medhold.      VEDTAK     Klager gis medhold.    Oslo, 21. oktober 2024    Henrik E. Kolderup, leder  Thomas Iversen, Forbrukerrådet  Benedicte F. Ingebrigtsen, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om oppfyllelse av garanti og klagers betalingsplikt etter avtalen. Klager bestred betalingsplikt og krevde å bli avregnet i samsvar med spotprisvilkår. Han anførte at det ble inngått spotprisavtale mellom partene og hevdet at selskapet hadde misligholdt garantien etter avtalen. Nordlysenergi AS innga ikke tilsvar i saken. Klager ble enstemmig gitt medhold.   Nordlysenergi AS benyttet Fornybar Norges standardkontrakter så lenge det drev leveranse av kraft.      Saken gjelder uenighet om oppfyllelse av garanti og klagers betalingsplikt etter avtalen.       Regelverk: Standard kraftleveringsavtale § 1-3.        Historikk:   04.10.2022 – Klager mottar omtvistet faktura for september 2022.   08.11.2022 – Klager mottar omtvistet faktura for oktober 2022.   11.2022 – Klager avslutter avtale.   26.01.2023 – Klager henvender seg til selskapet og bestrider fakturaer for september og oktober 2022.       Krav:  Klager krever tilbakebetalt det beløp som han hevder at han er overfakturert, beregnet til kr 4703,75.      Partenes anførsler:        Klager bestrider betalingsplikt for de beløp som han hevder har oversteget markedspris. Klager anfører at det ble inngått spotprisavtale mellom partene der han ble gitt garanti om at avtalen ville være blant de fem billigste spotprisavtalene på markedet. Han hevder at selskapet ikke har overholdt garantien og krever kompensasjon for det tapet han er påført.      Klager viser til egne beregninger for september og oktober 2022, og hevder at han har blitt overfakturert henholdsvis kr 1450,15 og 3253,75.       Nordlysenergi AS  har ikke inngitt tilsvar i saken.         Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for krav etter kraftleveringsavtale.   Spørsmålet er om klager kan kreve tilbakebetalt det beløp som han hevder at han er   overfakturert.    Nemnda legger til grunn at partene inngikk avtale om produktet «Topp 4 Garanti». Slik saken er opplyst er partene uenige om hva slags prismodell avtaleproduktet bygger på. Klager har i sin fremstilling hevdet at han ble forespeilet en spotprisavtale, mens selskapet i korrespondansen med klager har bestridt dette og fastholdt at det ble inngått en variabelavtale.     Nordlysenergi AS har ikke fremlagt dokumentasjon på avtalen eller avtaleinngåelsen for øvrig, og har heller ikke inngitt tilsvar til nemnda. Basert på klagers saksfremstilling legger nemnda derfor til grunn at det ikke er holdepunkter for at partene inngikk noe annet enn en spotprisavtale, og at klager har krav på at dette legges til grunn. Han har derfor krav på et etteroppgjør i avtalen, der beregningen av klagers betalingsplikt bygger på at han skal faktureres etter spotprisvilkår. Det er ikke fremlagt dokumentasjon for noe avtalt påslag i saken. Nemnda mener derfor klager har krav på at beregningen foretas uten påslag basert på gjeldende timepris, eventuelt tillagt skatter og avgifter.     Klager har etter dette rett på å få tilbakeført det beløp som svarer til differansen mellom det han ville betalt etter spotpris uten påslag og de faktiske utgifter.    Nemnda tilføyer at selskapet heller ikke har fremlagt dokumentasjon som sannsynliggjør at garantien etter avtalen er oppfylt. Med det resultat nemnda har kommet til, finner den det ikke nødvendig å gå nærmere inn på dette.    Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.    Uttalelsen er enstemmig.      VEDTAK     Klager gis medhold.    Oslo, 21. oktober 2024    Henrik E. Kolderup, leder  Thomas Iversen, Forbrukerrådet  Benedicte F. Ingebrigtsen, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt   uenighet om tilbakebetalingskrav med grunnlag i angrerettutøvelse. Klager krevde tilbakeført samtlige innbetalinger etter den angrede avtalen med grunnlag i at han hevdet å ha hatt angreretten i behold. Klager viste til at selskapet ikke hadde oppfylt sin opplysningsplikt etter angrerettloven. Fortum Strøm AS bestred klagers krav under henvisning til at angrefristen var utløpt. Selskapet hevdet å ha gitt de opplysninger som det skulle i forbindelse med avtaleinngåelsen. Klager ble gitt medhold under dissens.   Fortum Strøm AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.       Saken gjelder uenighet om tilbakebetalingskrav med grunnlag i angrerettutøvelse.       Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4.       Historikk:   14.09.2022 – Partene inngår avtale. Klager mottar bestillingsbekreftelse.   17.10.2022 – Klager avslutter avtalen.   27.12.2022 – Selskapet anfører at den utvidede angrefristen utløp denne datoen.   07.01.2023 – Klager fremsetter krav om tilbakebetaling.     Krav:  Klager krever tilbakeført samtlige innbetalinger foretatt i medhold av den angrede avtalen, beregnet til kr 3702,64 eks. forsinkelsesrenter.       Partenes anførsler:      Klager bestrider betalingsplikt for påløpte kostnader ved strømavtalen med grunnlag i at selskapet misligholdt sin opplysningsplikt etter angrerettloven. Klager anfører at han ikke på noe tidspunkt mottok opplysninger om angrerett på varig medium og viser til at selskapet bare ga slik informasjon gjennom en hyperlenke på avtaletidspunktet. Han anfører at han som følge av det hadde angreretten i behold da avtalen ble avsluttet og at han dermed har krav på fullstendig tilbakebetaling     Fortum Strøm AS avviser klagers krav under henvisning til at selskapet hevder å ha gitt de opplysninger som det er forpliktet til etter angrerettloven. Selskapet viser til opplysningene som ble sendt ut i forbindelse med bestillingen. Selskapet anfører at klager uansett befant seg utenfor den utvidede angrefristen da angreretten ble påberopt 7. januar 2023.      Selskapet viser til at avtaleforholdet ble avsluttet av klager få måneder etter avtaleinngåelsen.         Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om tilbakebetalingskrav der klager påberopte seg angrerett. Saken reiser særlig spørsmål om oppsigelse ved leverandørbytte kan anses som erklæring om utøvelse av angrerett, om angreretten i så fall var i behold, og om klager har krav på tilbakebetaling.    Slik saken er opplyst inngikk partene avtale 14. september 2022. Klager sa opp denne avtalen 17. oktober 2022 da klager byttet kraftleverandør. Klager har, på samme måte som i sakene 23-354 og 23-356, gjort gjeldende angrerett i ettertid, og har fremsatt krav om at selskapet tilbakefører alle betalinger foretatt i denne avtalen.    Ved avgjørelsen av saken har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall.    Flertallet  – bestående av nemndleder Kolderup med dobbeltstemme og forbrukerrepresentant Iversen – har kommet til at klager gis medhold.    Utgangspunktet etter angrerettloven § 20 er at en forbruker kan gå fra avtalen ved å gi melding til den næringsdrivende innen angrefristen, jf. § 21. Angrefristen utløper som utgangspunkt på første virkedag 14 dager fra dagen etter at avtale om tjeneste ble inngått, jf. angrerettloven § 21 første ledd, jf. § 6. Dersom den næringsdrivende ikke oppfyller sin plikt til å gi lovpålagte opplysninger om angreretten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, får dette imidlertid konsekvenser for når angrefristen utløper. Etter § 21 tredje og fjerde ledd, jf. § 6, utløper angrefristen første virkedag 14 dager fra dagen etter at slike opplysninger er gitt, likevel senest 12 måneder og 14 dager fra dagen etter at avtalen ble inngått.    Slik flertallet forstår selskapet, gjør det gjeldende at opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h er overholdt, slik at det ikke var grunnlag for noen utvidet angrefrist.    Angrerettloven § 8 første ledd bokstav h pålegger den næringsdrivende «på en klar og   forståelig måte» å gi forbrukeren opplysninger om at det foreligger angrerett samt vilkårene, tidsfristene og fremgangsmåtene for å bruke angreretten. På det tidspunktet denne avtalen ble inngått, fulgte det av lovens ordlyd at den næringsdrivende også – på en klar og forståelig måte – må opplyse forbrukeren om at det forelå angreskjema. Det er den næringsdrivende selv som har bevisbyrden for at opplysningsplikten er oppfylt før avtaleinngåelsen, jf. § 7.    Spørsmålet er derfor om selskapet har godtgjort at det oppfylte sin opplysningsplikt før avtale ble inngått. Slik saken er opplyst gjør ikke selskapet gjeldende dette, men det viser til at selskapet etter at klagers bestilling ble mottatt, sendte ut en e-post med bestillingsbekreftelse   14. september 2022. I denne bekreftelsen lå det en hyperlenke til selskapets opplysninger om angrerett samt lenke til angreskjema.    Flertallet kan ikke se at selskapet ved utsendelsen av bestillingsbekreftelsen i ettertid har oppfylt opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h på en klar og forståelig måte, med den virkning at 14-dagersfristen etter angrerettloven § 21 fjerde ledd ble utløst. Som nevnt opplyser selskapet at avtalevilkårene og opplysninger om angrerett fremgikk av bestillingsbekreftelsen gjennom hyperlenke. Flertallet påpeker at det ved bruk av hyperlenker ikke lar seg bekrefte hvilke opplysninger som det den gangen ble lenket til, se nærmere om dette i sak 23-011 flg. mot Haugaland Kraft AS av 12. juni 2023, samtidig som det uansett ikke er grunn til å se det slik at opplysningene er gitt «på en klar og forståelig måte», jf. angrerettloven § 8 første ledd innledningsvis.     Flertallet mener derfor at den utvidede angrefristen etter § 21 tredje ledd får anvendelse i saken. Flertallet kan heller ikke se at selskapet på noe senere tidspunkt har godtgjort at opplysningene etter § 8 første ledd bokstav h ble meddelt klager med den virkning at 14-dagerfristen etter § 21 fjerde ledd begynte å løpe. Klagers angrefrist hadde derfor ikke utløpt da han viste til sin angrerett ved henvendelsen til selskapet i januar 2023.    Selskapet har i tilsvaret til nemnda vist til at klager var for sent ute «til den utvidete angreretten hos oss i Fortum», som angivelig utløp 27. desember 2022. Flertallet kan ikke se noe rettslig grunnlag for denne fristen, så lenge selskapet ikke har ført bevis for at denne fristen har grunnlag i angrerettloven § 21 fjerde ledd med bakgrunn i at selskapet før dette ga kunden de opplysninger som kunden skulle ha etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h.    Selskapet har videre gjort gjeldende at klagers angrerett var falt bort med grunnlag i at klager hadde avsluttet avtaleforholdet ved leverandørbytte 17. oktober 2022.     Saken reiser på dette punkt de samme spørsmål som sak 23-354 og sak 23-356, som også er avgjort i dag. Flertallet finner – som i sak 23-356 – å vise til sin begrunnelse i sak 23-354 som dekkende også for sitt syn i denne saken. Når det gjelder det generelle spørsmålet om angreretten har falt bort for en avtale som er avsluttet ved leverandørbyttet, må dette avgjøres ut fra en tolkning av angrerettloven § 22 bokstav c. Flertallet finner det mest nærliggende at angreretten ikke har falt bort i en slik situasjon uten at tilleggsvilkårene i bestemmelsen er oppfylt, men tar ikke endelig stilling til dette. Flertallet bemerker likevel at det er ingen holdepunkter for at tilleggsvilkårene i § 22 bokstav c er oppfylt i denne saken.    Det avgjørende for flertallet i denne saken er – som de to andre sakene – at klagers bytte av kraftleverandør i alle tilfeller må anses som en «annen utvetydig erklæring» etter angrerettloven § 20 andre ledd. Flertallet viser her til sin begrunnelse i sak 23-354.    Flertallet finner etter dette at klagers leverandørbytte den 17. oktober 2022 må anses som en utøvelse av angreretten. Når det gjelder erklæringen som ble sendt av klager 7. januar 2023, får denne ikke virkning som en angreretterklæring, men som et påkrav på de krav klager oppnådde som følge av angrerettsutøvelsen ved leverandørbyttet, se sak 23-354.    Når det gjelder rettsvirkningene av at angreretten er utøvd i rett tid, viser flertallet – som i sak 23-354 – til sin begrunnelse i sak 23-011 flg. mot Haugaland Kraft AS av 12. juni 2023. Flertallet forstår sammenfatningsvis angrerettloven § 26 andre ledd, sammenholdt med § 24 første ledd, dithen at forbrukerens betalingsplikt bortfaller i sin helhet der angreretten utøves og den næringsdrivende ikke har oppfylt sin opplysningsplikt etter § 8 første ledd bokstav h,   og at kunden har krav på å få tilbakeført sine betalinger under avtalen. Dette gjelder både   fakturert og ikke-fakturert forbruk. Der betaling har funnet sted, skal innklagede   tilbakeføre betalingene, jf. angrerettloven § 24 første ledd. Der forbruket ikke er betalt, skal   betalingskravet frafalles. Kundens strømkompensasjon basert på forbruket skal under ingen omstendighet trekkes inn i oppgjøret.     Videre har klager rett på forsinkelsesrenter av tilbakebetalingskravet etter forsinkelsesloven § 2. Angrerettloven § 24 andre ledd angir forfallstidspunktet til 14 dager etter at melding om utøvelse av angreretten kom frem til selskapet. Flertallet mener likevel at klager i en situasjon som den foreliggende får påkravregelen i § 2 anvendelse, og viser til sin begrunnelse i blant annet sak 22-1539. Påkrav på tilbakebetalingskravene ble først sendt ved klagers erklæring som ble sendt 7. januar 2023. Klager har derfor krav på forsinkelsesrenter fra 30 dager etter at dette påkravet ble sendt, jf. forsinkelsesrenteloven § 2.     Mindretallet  – bestående av bransjerepresentantene Ingebrigtsen og Lima – har lagt til grunn en annen forståelse enn flertallet, og viser som i sak 23-356 til sin begrunnelse i sak 23-354.     Mindretallet finner det for det første klart at en kunde ikke kan erklære angrerett for en avtale som er avsluttet. For det andre er det mindretallets syn at ikke enhver tidligere fremsatt oppsigelse kan anses som en utøvelse av angreretten. Mindretallet mener at det i saken her ikke foreligger omstendigheter som tilsier at klager mente å utøve angreretten da han byttet kraftleverandør i 2022. Klager har derfor etter mindretallets syn ikke gitt nødvendig angremelding etter angrerettloven § 20. Mindretallet fremhever – som i sak 23-354 – at en kunde ikke kan påberope angrerett for avtaler som ble avsluttet tilbake i tid bare fordi kunden i ettertid har fått kunnskap om angreretten. En slik adgang vil etter mindretallets syn legge til rette for illojal utnyttelse av reglene.    Slik mindretallet ser på saken er det ikke nødvendig for mindretallet å gå inn på de øvrige spørsmål saken reiser, herunder om klager har rett til tilbakeføring av foretatte betalinger under avtalen.      VEDTAK     Klager gis medhold.    Oslo, 21. oktober 2024    Henrik E. Kolderup, leder  Thomas Iversen, Forbrukerrådet  Benedicte F. Ingebrigtsen, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt   uenighet om det var inngått avtale om tilleggstjenesten «LOS Trygg». Klager krevde tilbakeført samtlige innbetalte kostnader for tilleggstjenesten. Han hevdet at selskapet ikke hadde godtgjort at bindende avtale var inngått. Å Strøm AS fastholdt at avtale var inngått om tilleggstjenesten og viste til at klager mottok SMS om inngåelsen. Selskapet mente at klager uansett hadde oppfordring til å reagere på at han var oppført på tjenesten, siden informasjon om tilleggstjenesten fremgikk av varsel om vilkårsendringer og av faktura. Klager ble enstemmig gitt medhold.   Å Strøm AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.      Saken gjelder uenighet om inngåelse av avtale om tilleggstjenesten «LOS Trygg».        Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4.      Historikk:   03.02.2020 – Datoen for eventuell inngåelse av tilleggstjenesten.   08.02.2020 – Selskapet sender bestillingsbekreftelse.   01.03.2021 – Selskap sender varsel om endringer i vilkårene.   01.01.2023 – Tilleggstjenesten avsluttes med virkning fra denne datoen.   12.01.2023 – Klager oppdager at han er oppført på tilleggstjenesten.     Krav: Klager krever tilbakeført samtlige innbetalte kostnader etter avtale om «LOS Trygg».      Partenes anførsler:     Klager bestrider at han har betalingsplikt for tilleggstjenesten «LOS Trygg» fordi han aldri har samtykket til tilleggstjenesten. Han hevder at selskapet ikke har godtgjort at bindende avtale ble inngått mellom partene. Klager viser til at selskapet ikke har fremlagt samtykke eller aksept fra ham. Han hevder at dersom han hadde vært innforstått med avtalevilkårene ved at han hadde fått tilstrekkelige opplysninger fra selskapet, ville han uansett aldri ha samtykket til avtalen. Han bestrider å ha mottatt SMS-en fra selskapet.     Klager krever tilbakebetalt samtlige påløpte kostnader etter den til enhver tid gjeldende prisen fra 8. februar 2020 og frem til avtalen ble avsluttet.      Å Strøm AS bestrider klagers krav under henvisning til at bindende avtale er inngått. Selskapet viser til at det i klagers kraftleveranse fulgte med en måned gratis «LOS Trygg» fra 8. februar 2020. Det hevder at klager mottok SMS om avtaleinngåelsen der informasjon om tilleggstjenesten fremgikk.     Selskapet viser videre til at det 1. mars 2023 sendte ut varsel om endringer i tilleggstjenestens vilkår, som tilsa at avtalen om tilleggstjenesten var inngått. Det peker videre på at det har fremgått av fakturaene gjennom hele avtaleforholdet at kunden har hatt tilleggstjenesten.      Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om det er inngått avtale om tilleggstjenesten «LOS Trygg». Klager krever tilbakebetalt samtlige betalinger som han har foretatt for tilleggstjenesten.    Slik saken er opplyst, har selskapet fakturert klager for tilleggstjenesten «LOS Trygg» med mellom 1,50 kr og 1,90 kr per dag, med grunnlag i en angivelig avtaleinngåelse 8. februar 2020. Tilleggstjenesten ble avsluttet 1. januar 2023.    Selskapet har opplyst at de ikke har dokumentasjon for bekreftelse av avtaleinngåelse om tilleggstjenesten, men mener følgende SMS sendt 8. februar 2020 viser at avtale er inngått:    «Takk for at du har valgt LOS som din strømleverandør! Med LOS Trygg kan du spare tusenvis av kroner dersom du blir sykemeldt eller mister jobben. Dessuten dekker LOS Trygg egenandelen din, inntil 4000 kr, dersom du får en strømskade i boligen din. Du finner vilkår og mer informasjon om LOS Trygg på www.los.no/minside . Lurer du på noe? Ta kontakt med oss på Facebook eller kundesenter@los.no . Vi hjelper deg gjerne! Vennlig hilsen LOS Kundeservice.»    Nemnda kan ikke se at denne SMS-en underbygger at det er inngått avtalen om «LOS Trygg», og nemnda er enig i at SMS-en like godt kan leses som reklame for tilleggstjenesten.    Det foreligger heller ingen annen dokumentasjon som underbygger at klageren har samtykket til inngåelsen av avtalen om tilleggstjenesten. Nemnda legger heller ingen vekt på at klager underveis i leveringsperioden skal ha mottatt en e-post med varsel om endring i tjenesten.     Hvordan avtaleinngåelsen fant sted, er ikke nærmere opplyst for nemnda, og selskapet har i sitt tilsvar opplyst at det ikke har vært i stand til å finne logg på hvem som har vært selger.   Etter angrerettloven § 10 gjelder det særlige regler om avtaleinngåelser ved uanmodet telefonsalg, der forbrukeren først blir bundet når kunden skriftlig aksepterer et skriftlig tilbud i etterkant av telefonsamtalen. Slik denne saken står, kan det ikke utelukkes at leveransen kom i stand etter slikt uanmodet telefonsalg, men dette er likevel ikke avgjørende.     Ut fra en samlet vurdering av saken, mener nemnda at tvilsrisikoen om hvorvidt avtale om tilleggstjenesten i det hele tatt ble inngått, må gå utover selskapet. Etter dette legger nemnda til grunn klagers opplysning om at han aldri har samtykket til tilleggstjenesten.    Markedsføringsloven § 11 gjelder krav om betaling for varer, tjenester eller andre ytelser uten etter avtale mv. Bestemmelsens første ledd bokstav b forbyr at noen i næringsvirksomhet «levere[r] varer, tjenester eller andre ytelser med krav om betaling uten etter avtale». I bestemmelsens andre ledd heter det videre:    Ved leveranse i strid med første ledd bokstav b er mottakeren ikke forpliktet til å betale, så framt ikke noe annet er bestemt ved lov.    I markedsføringsloven § 11 fjerde ledd heter det videre:    Før en avtale blir inngått, skal den næringsdrivende innhente forbrukerens uttrykkelige samtykke til enhver betaling utover vederlaget for hovedytelsen. Dersom slikt samtykke ikke er innhentet, men er lagt til grunn ved bruk av standardløsninger som forbrukeren må velge bort for å unngå tilleggsbetaling, har forbrukeren rett til å få tilbakeført tilleggsbetalingen.    Når det ikke er holdepunkter for at det mellom partene ble inngått avtale om tilleggstjenesten «LOS Trygg», legger nemnda til grunn at markedsføringsloven § 11 første ledd bokstav b får anvendelse. Nemnda legger videre til at saksforholdet også omfattes av markedsføringsloven § 11 fjerde ledd, når det i denne saken er tale om betaling for en tilleggstjeneste til strømmen.    Etter markedsføringsloven § 11 andre ledd, er utgangspunktet at forbruker ikke har noen betalingsplikt for tjenesten i slike situasjoner. Markedsføringsloven § 11 fjerde ledd tilsier videre at der forbrukerens angivelige samtykke er et passivt samtykke, har forbrukeren en rett til tilbakeføring av tilleggsbetalingen. Nemnda legger derfor til grunn at retten til tilbakebetaling også gjelder der det ikke foreligger noe samtykkegrunnlag overhodet.    Nemnda legger etter dette til grunn at klager har krav på tilbakeføring av betalingene for tilleggstjenesten i denne saken. Det kan i denne sammenheng ikke ha betydning at de løpende fakturaene fra selskapet hadde med tilleggstjenesten som egen fakturalinje. At det urettmessige fakturakravet er tilstrekkelig spesifisert bokføringsmessig, er i seg selv ikke avgjørende, samtidig som nemnda ikke kan se at klagers unnlatelse av å reagere på fakturaspesifikasjonen kan tilsi at han mister sine rettigheter etter markedsføringsloven § 11. Det samme gjelder betydningen av at klager underveis i leveringsperioden skal ha mottatt en e-post med varsel om endring i tjenesten, også når denne ses i sammenheng med fakturaene.     Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.    Uttalelsen er enstemmig.      VEDTAK     Klager gis medhold.    Oslo, 21. oktober 2024    Henrik E. Kolderup, leder  Thomas Iversen, Forbrukerrådet  Benedicte F. Ingebrigtsen, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om klagers betalingsplikt for forbruk i et anlegg der ingen nettkunde var registrert. Klager bestred betalingsplikt for forbruk i perioden mellom 14. desember 2021 og 1. januar 2022 med grunnlag i at hans leietaker urettmessig hadde sagt opp avtalen. Han anførte at nettselskapet måtte lastes for at det ikke varslet klager om dette før 7. mars 2022. Klager anførte at han var i aktsom god tro om feilen. Arva AS opprettholdt kravet med grunnlag i at det hadde plikt til å overføre kravet til huseier dersom måler ble stående uten abonnement. Selskapet anførte at det ikke er pålagt å varsle kunden umiddelbart. Klager ble enstemmig gitt delvis medhold. Arva AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.        Saken gjelder fakturering og ansvarsforhold for målepunkt.     Regelverk: Standard tilknytningsvilkår §§ 2-4 og 2-5 og alminnelig kontraktsrett.      Historikk:   11.12.2021 – Kraftleveranse til måler B opphører ved oppsigelse fra klagers leietaker. Måler står uten abonnement og settes på leveringspliktig kraft fra og med denne datoen.   01.01.2022 – Klager inngår avtale med NorgesEnergi AS for måler B.   01.2022 – Klager oppdager at kraftleveranse skjer til måler A.   01.03.2022 – Klager inngår avtale med Motkraft AS for måler B.   07.03.2022 – Arva AS opplyser om at måler er feilinnmeldt og at måler B har stått uten abonnement siden 11.12.2021.         Krav: Klager krever at fakturert krav for desember 2021 pålydende kr 1368,31 frafalles.        Partenes anførsler:        Klager bestrider betalingskravet som gjelder for perioden mellom 11.12.2021 og 01.01.2022. Han viser til at han inngikk en avtale med NorgesEnergi AS for strømleveranse til måler B, men at det ved en feil ble levert strøm til måler A. Klager viser til at han først ble informert om feilen den 07.03.2022, og anfører at Arva AS må bære risikoen for de akkumulerte kostnadene for den perioden han var i aktsom god tro om forholdet. Klager anfører at netteier som profesjonell aktør står nærmest til å bære risikoen for feilen, og reagerer på selskapets håndtering av saken.        Arva AS opprettholder betalingskravet under henvisning til at det ikke foreligger grunnlag for å frafalle det. Selskapet viser til at det har plikt til å overføre betalingsansvaret for nettleie til huseier dersom måler blir stående uten abonnement. Som hjemmelshaver for eiendommen, mener selskapet at klager står ansvarlig for de påløpte kostnadene. Selskapet mener videre at klager burde fulgt opp dette gjennom Elhub.       Selskapet viser til at klager ble varslet om forholdet den 07.03.2022. Det understreker at det ikke har plikt til å varsle kunden umiddelbart. Selskapet anfører at klager står nærmest til å ta kontakt med tidligere leietaker for innkreving av det omtvistede beløpet.          Nemnda ser slik på saken:       Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for leveringspliktig strøm til et kundeløst nettanlegg. Spørsmålet er hvem som skal bære kostnadene for leveringspliktig kraft som er levert til klagers utleieseksjon etter at tidligere leietaker sa opp kraftleveranseavtale og anlegget ble stående uten abonnement.      Nemnda legger til grunn at klager har hatt kraftleveranse til to separate målere, henholdsvis til hovedbolig med målernummer […]381 (måler A) og til utleiebolig med målernummer […]930 (måler B). Slik saken er opplyst, sa leietaker av klagers utleiebolig opp kraftleveransen til måler B i forbindelse med at leietakeren flyttet ut. Slik nemnda forstår det, var leietaker også registrert som kunde i nettleieavtalen. Leietaker fremsatte sin oppsigelse til kraftleverandøren, NorgesEnergi AS, 11. desember 2021, og denne oppsigelsen ble også lagt til grunn for nettleieforholdet, det vil si at leietaker opphørte å være registrert som avtalepart for nettleveransen, jf. forskrift om kraftomsetning og nettjenester § 2-9.       Nemnda legger videre til grunn at klager 1. januar 2022 – etter utløpet av utleieforholdet 31. desember 2021 – bestilte ny strømavtale fra samme kraftleverandør med leveranse til måler B. 17 dager senere ble klager oppmerksom på at leveransen ved en feil var blitt registrert på måler A. Klager inngikk 1. mars 2022 ny avtale med en annen kraftleverandør, Motkraft AS, om leveranse til måler B. Netteier, Arva AS, registrerte i den forbindelse, 7. mars 2022, klager som eier av anlegget med måler B med tilbakedatering til 11. desember 2021, og klager ble fakturert for kostnadene for leveringspliktig strøm i perioden anlegget sto uten abonnement.      Klager har bestridt betalingsplikt for kostnader som påløp i perioden da nettselskapet leverte strøm til måler B etter reglene om leveringsplikt, angitt til tiden fra leietakers oppsigelse 11. desember 2021 og frem til klagers avtalebestilling den 1. januar 2022.       Spørsmålet er om det er Arva AS eller klager som er ansvarlig for å bære disse kostnadene.      Forholdet mellom netteier og eier av et anlegg som er tilknyttet nettet, er regulert i standard tilknytningsvilkår og forholdet mellom bruker av anlegget og nettselskapet er regulert i standard avtale for nettleie. Utgangspunktet etter standard tilknytningsvilkår § 2-4 er at tilknytningen skal skje under de forutsetninger som er angitt i den enkelte tilknytningsavtale og i tråd med standardvilkårene og øvrige reguleringer. I situasjoner der eierforholdet til anlegget overdras til en ny part, reguleres forholdet av § 2-5. Bestemmelsen lyder som følger:      § 2 - 5 Overdragelse av elektrisk installasjon    Dersom en elektrisk installasjon skifter eier etter tilknytning anses ny eier å tiltre de samme rettigheter og plikter som opprinnelige eier. Melding om ny installasjonseier skal sendes nettselskapet.      Ved overdragelse av eierskap til en elektrisk installasjon som er tilknyttet nettselskapets fordelingsnett skal eier informere ny eier om de rettigheter og plikter som er avtalt mellom partene.      Bestemmelsen oppstiller en plikt for anleggseier til å gi melding om eierskifte til nettselskapet. Slik nemnda leser første og andre avsnitt i sammenheng, er det eksisterende anleggseier som skal melde fra om eierskiftet og informere ny eier om virkningene av eierskiftet.      Etter nemndas syn er imidlertid ikke prinsippet for eierskifter i standard tilknytningsvilkår overførbart til den foreliggende situasjonen. I standard tilknytningsvilkår § 1 heter det:      Standard tilknytningsvilkår regulerer forholdet mellom nettselskapet og eieren av den elektriske installasjon som tilknyttes distribusjonsnettet. Bruk av distribusjonsnettet til uttak av kraft reguleres av standard nettleieavtale mellom nettselskapet og bruker (nettkunde).      […]      Ansvarsforholdet mellom nettselskapet og nettkunder er beskrevet i standard nettleieavtale. […]      Standard nettleieavtale § 11 regulerer oppsigelse av leveransen av nettjenester. I § 11-1 heter det:      § 11-1 Oppsigelse       Dersom nettkunden flytter, eller på annen måte blir avskåret fra å benytte nettet, kan avtalen sies opp med 14 dagers varsel.      Ved manglende oppsigelse av avtalen er nettkunden ansvarlig for nettleien inntil nettselskapet får lest av måleren eller har inngått avtale med annen nettkunde. Dersom nettselskapet også leverer kraft i henhold til reglene om leveringsplikt, gjelder tilsvarende for kraftsalget.      Slik denne saken er opplyst, legger nemnda til grunn at Arva AS må ha akseptert leietakerens oppsigelse da denne ble fremsatt 11. desember 2021, og Arva AS har ikke holdt leietaker ansvarlig etter avtalen, herunder for leveringspliktig strøm, i oppsigelsesperioden. Denne oppsigelsesperioden løp fra oppsigelsesdagen og frem til 25. desember 2021. Slik nemnda ser det, må Arva AS selv bære risikoen for at leietaker ble frigjort umiddelbart fra avtaleforpliktelsen, fremfor at Arva holdt leietaker ansvarlig for leveransen i oppsigelsesperioden.      Spørsmålet er etter dette om Arva AS kan holde klager ansvarlig for leverte tjenester og leveringspliktig kraft for den gjenværende delen av den omstridte fakturaperioden frem til 1. januar 2022. Her er nemnda i mer tvil. Standard nettleieavtale regulerer ikke denne situasjonen direkte. Følgende fremgår imidlertid av standard nettleieavtale § 2 tredje ledd:      Dersom uttak av kraft skjer uten at gyldig nettleieavtale foreligger, anses brukeren å ha godtatt og tiltrådt nettselskapets vilkår for nettleie. Dersom gyldig kraftleveringsavtale ikke foreligger, anses brukeren å ha godtatt og tiltrådt nettselskapets vilkår for levering av kraft i samsvar med reglene om leveringsplikt.      Dette er det samme prinsippet som ligger til grunn for standard tilknytningsvilkår § 2-5 om eierskifte. Ved både eierskifter og bytter av disponenter av nettanlegget, trer den nye eieren/brukeren inn i de vilkårene som gjelder. Der en utleiebolig tilbakeleveres fra leietaker, som hadde egen nettleieavtale, til huseier, er det nærliggende utgangspunktet i en slik situasjon at huseier anses som ny disponent av anlegget og den ansvarlige for bruken.       Nemnda har vurdert om det i en slik situasjon er nærliggende å etablere en varslingsplikt for nettselskapet før huseier innføres som ny ansvarlig i avtaleforholdet. Selv om dette fremstår som en rimelig regel, har den ikke avtalemessig dekning i avtaleverket om leveranse av nettjenester, som snarere bygger på et prinsipp om automatisk inntreden for ny bruker. Denne regelen har gode grunner for seg. Nemnda påpeker samtidig at der et anlegg står uten eier eller bruker, bortfaller forutsetningen for at anlegget er tilknyttet til nettet, noe som kan føre til at anlegget utkobles eller kobles ned. Der en huseier automatisk registreres som ny bruker, gir dette derfor mer fordelaktige rettsvirkninger enn at anlegget kobles ut.      Nemnda tilføyer imidlertid at det fremstår som rimelig at nettselskapet så snart som mulig varsler om at huseier er oppført som ny bruker av anlegget, særlig der levering av kraft skjer etter vilkårene for leveringspliktig strøm. Et slikt prinsipp kan også støttes i vilkårene for leveringspliktig strøm, som frem til 1. desember 2022 og fra 1. juli 2024 har bygget på at prisen stiger etter de første seks ukene for å insentivere kunden til å tegne avtale med en kraftleverandør, se forskrift om kraftomsetning og nettjenester § 2-1a. For at denne ordningen skal fungere etter hensikten, må den nye avtaleparten orienteres om at han eller hun har overtatt som avtalepart. Dette hensynet melder seg imidlertid med liten tyngde i denne saken, som gjelder et helt begrenset tidsrom fra 25. desember 2021 til 1. januar 2022, og i en periode der prisen for leveringspliktig strøm uansett ikke kunne settes til mer enn et påslag på 5 øre/kWh. Nemnda kan samlet ikke se at unnlatt varsling i denne perioden kan frita klager fra sin plikt til å betale for leveransen av nettjenester og kraft i denne begrensede perioden.      Tvisten mellom klager og Arva AS gjelder ikke for faktureringsperioden etter 1. januar 2022, slik at nemnda ikke behøver gå inn på disse periodene.      Etter dette konkluderer nemnda med at Arva AS ikke kan holde klager ansvarlig for leverte nettjenester og kraft frem til og med 25. desember 2021, men at klager er ansvarlig for slike leveranser fra og med 26. desember 2021 til 31. desember 2021.      Nemndas konklusjon er at klager gis delvis medhold.      Uttalelsen er enstemmig.         VEDTAK       Klager gis delvis medhold.      Oslo, 26. februar 2024      Henrik E. Kolderup, leder   Thomas Iversen, Forbrukerrådet   Astrid M. Hilde, Fornybar Norge    Lars Lima, Fornybar Norge      Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om klagers betalingsplikt for omtvistede fakturakrav. Klager bestred betalingsplikt for den del av november og desember 2022-fakturaene som oversteg markedspris med grunnlag i at hun ikke hadde samtykket til å binde prisen. Hun hevdet at hun aldri aksepterte avtaleinngåelse om tilleggstjenesten «Prisfrys». Klager påberopte angrerett for tilleggstjenesten. Fortum Strøm AS opprettholdt de omtvistede kravene og viste til at bindende avtale måtte anses inngått. Selskapet anførte videre at angreretten ble utøvd for sent. Klager ble enstemmig gitt medhold. Fortum Strøm AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for omtvistede fakturakrav.  Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4 og angrerettloven.   Historikk:   16.03.2022 – Oppstart av kraftleveranse.  17.10.2022 – Selskapet sender ut tilbud om å binde prisen for november og desember gjennom tilleggstjenesten «Prisfrys».  19.10.2022 – Klager skal ha akseptert tilbudet ved å klikke på en lenke.  30.11.2022 – Selskapet informerer klager om utvidet angrerett.    30.12.2022 – Klager angrer avtalen.    Krav: Klager bestrider betalingsplikt for den delen av fakturaene for november og desember 2022 som overstiger markedspris.    Partenes anførsler:      Klager bestrider betalingsplikt for fakturaer beregnet etter en kWh-pris på 572 øre med grunnlag i at hun aldri samtykket til tilleggstjenesten «Prisfrys». Hun viser til at hun ikke har hatt forutsetninger for å vite hva hun reelt sett har samtykket til, og at avtalen derfor ikke kan anses bindende. Klager reagerer på at selskapet har tilbudt henne tilleggstjenesten. Hun opplever at selskapet har utnyttet alderen og helsetilstanden hennes.      Klager forklarer at hun på avtaletidspunktet ble forespeilet en lønnsom avtale som skulle sikre forutsigbare utgifter. Hun viser til at hun angret avtalen da hun forsto at prisen lå markert over markedspris.     Fortum Strøm AS opprettholder betalingskravene etter tilleggstjenesten. Selskapet viser til at klager aksepterte tilbudet, og at hun dermed må anses bundet. Det anfører videre at det ikke foreligger omstendigheter omkring avtaleinngåelsen som skulle tilsi at betalingsplikten bortfaller. Selskapet peker på svingningene i markedet som årsak til den høye prisen.     Fortum Strøm AS anfører at klager har oversittet den utvidede angrefristen, og at hun dermed ikke kan fristilles fra betalingsplikten på dette grunnlaget heller.     Selskapet viser til at det har kompensert klager for kr 1227,77 i et forsøk på å imøtekomme henne. Det har også tilbudt å dele opp betalingskravet.           Nemnda ser slik på saken:    Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for omtvistede fakturakrav. Spørsmålet i saken er om klager er bundet av prisbindingstilbud etter tilleggstjenesten «Prisfrys» med den virkning at hun må betale fakturaene for november og desember 2022.    Nemnda legger til grunn at partene inngikk avtale om kraftlevering etter spotavtalen «Fortum Marked» med oppstart den 16. mars 2022. I tillegg til kraftleveringsavtalen, har klager vært oppført på tilleggstjenesten «Prisfrys». Tilleggstjenesten går ut på at kunden med jevne mellomrom mottar tilbud fra kraftleverandøren om å binde prisen for en angitt periode, som kunden står fritt til å akseptere. Dersom kunden aksepterer tilbudet, betaler kunden fastpris for sitt forbruk i prisbindingsperioden. Det springende punktet i saken er om klager må anses å ha akseptert et tilbud om prisbinding som ble utsendt som ledd i tilleggstjenesten.    Slik saken er opplyst for nemnda mottok klager et tilbud om å binde prisen for november og desember 2022 den 17. oktober 2022. Selskapet har anført at klager aksepterte tilbudet ved å klikke på en lenke i e-posttilbudet. Klager har på sin side bestridt dette.    Slik saken er opplyst, finner nemnda at det ikke er godtgjort at klager aksepterte tilbudet om å binde prisen for november og desember 2022. Selskapet har ikke presentert dokumentasjon for at klager 19. oktober 2022 klikket på lenken som selskapet sendte ut i sitt tilbud den 17. oktober. I lys av det standpunkt klager har tatt i saken, og som har vært kjent for selskapet, om at hun benekter å ha akseptert tilbudet på denne måten, har selskapet hatt all oppfordring til å underbygge aksepten bevismessig. Nemnda tilføyer til denne vurderingen at klager er 82 år gammel. Nemnda er enig med klager i at det er grunn til å stille krav om at selskapet skaffer seg ytterligere notoritet om avtaleinngåelser av denne art med eldre personer. At bindingen som klager ble tilbudt medførte en klar risiko for klager, underbygges av at faktureringen av henne for oktober og november 2022 lå i størrelsesorden 1500–1800 kr per måned, mens faktureringen av henne for prisbindingsmånedene november og desember 2022 var på henholdsvis 5474,21 kr og 7923,19 kr. For januar 2023 – da prisbindingen var opphørt, ble hun fakturert 1883,01 kr. Nemnda finner det i denne saken ikke nødvendig å vurdere om faktureringen av klager strider mot pristiltaksloven § 2, jf. § 6. De priser som ble krevd av klager er uansett så høye at de stiller særlige krav til dokumentasjon for avtalebinding, noe som ikke er oppfylt i denne saken, se også avtaleloven § 36.   Nemnda har derfor kommet til at avtale om prisbinding ikke kan anses inngått i saken. Hun har derfor krav på å bli fakturert som om prisbindingsavtale ikke ble inngått.   Med det synet nemnda har på spørsmålet om avtale ble inngått, er det ikke nødvendig for nemnda å gå inn på spørsmålet om utøvelse av angrerett i denne saken.    Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.   Uttalelsen er enstemmig.      VEDTAK    Klager gis medhold.    Oslo, 26. februar 2024    Henrik E. Kolderup, leder  Gustav Norman, Forbrukerrådet  Astrid M. Hilde, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om klagers betalingsplikt for krav etter bedriftsavtale. Klager bestred betalingsplikt for krav etter bedriftsavtalen med grunnlag i at kostnadene har oversteget det han ville ha betalt etter en forbrukeravtale. Han mente at selskapet ikke hadde grunnlag for å selge ham en bedriftsavtale når leveransen skulle gå til hans private bolig og fritidsbolig. Fortum Strøm AS opprettholdt kravene under henvisning til avtalebinding. Selskapet bestred at det forelå grunnlag for å frita klager fra betalingsplikten. Klager ble enstemmig gitt medhold. Fortum Strøm AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.  Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for krav etter bedriftsavtale.    Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 6.      Historikk:   10.09.2020 – Partene inngår avtale om produktet «Aktiv Bedrift».   25.08.2021 – Klager overføres fra produktet «Aktiv Bedrift» til «Trygg Bedrift» etter samtale med kunderådgiver.     Krav: Klager krever tilbakebetalt det beløpet som han hevder at han har blitt overfakturert etter bedriftsavtalen.      Partenes anførsler:      Klager bestrider betalingsplikt for de kostnadene som overstiger det han ville betalt etter en privat forbrukeravtale. Han reagerer på at innklagede har tilbudt ham en bedriftsavtale, og opplever at selskapet har villedet ham i sitt innsalg av avtalen. Klager peker på at kraftleveransen skulle gå til hans private bolig og fritidsbolig.       Klager viser til egne beregninger der han sammenligner utgiftene han ville hatt etter en alminnelig spotprisavtale og de faktiske utgiftene han har hatt etter bedriftsavtalen. Han reagerer på at betalingskravenes størrelse ligger markert over det han kunne forvente seg som privatperson.     Klager mener selskapets representant ikke har gitt ham tilstrekkelige opplysninger under innsalget av avtalen. Han mener at produktnavnet «Trygg Bedrift» er egnet til å villede kunden.      Fortum Strøm AS opprettholder betalingskravene etter bedriftsavtalen under henvisning til at det ikke foreligger grunnlag for å frita klager fra betalingsforpliktelsen. Selskapet forklarer at avtaleproduktet «Trygg Bedrift» fungerer som en spotprisavtale mellom april og september, og som en forvaltningsavtale mellom oktober og mars.     Selskapet viser til markedssituasjonen i vinterhalvåret 2020 og 2021 som årsak til de økte prisene. Prisøkningen nødvendiggjorde en oppjustering av forvaltningsprisen, noe klager etter avtalen er forpliktet til å dekke.     Nemnda ser slik på saken:    Saken gjelder uenighet om klagers plikt til å betale fakturakrav i bedriftsavtale. Spørsmålet i saken er om klager kan kreve tilbakebetalt differansen mellom utgiftene etter bedriftsavtalen og det han ville ha betalt etter en spotavtale for forbrukere.  Slik saken er opplyst inngikk partene 10. september 2020 avtale om produktet «Aktiv Bedrift». Etter kontakt med selskapets kundebehandlere ble klager 25. august 2021 overført til forvaltningsproduktet «Trygg Bedrift». Selskapet har opplyst til nemnda at «Trygg Bedrift» var et kombinasjonsprodukt for bedrifter som fungerte som en spotprisavtale mellom april og september, og som en forvaltningsavtale mellom oktober og mars.     Nemnda ser først på hvilken adgang selskapet hadde til å oppføre klager på et bedriftsprodukt. Klager har anført at han inngikk avtale om kraftleveranse i egenskap av å være en privat forbruker, mens selskapet på sin side har fastholdt at partene er bundet av bedriftsavtalen. Spørsmålet er følgelig om klager må anses som privat forbruker i denne sammenhengen. Spørsmålet har betydning dels for nemndas kompetanse til å behandle klagen, dels for spørsmålet om hvilke rettsvirkninger dette skal ha for løsningen av saken.    Både forbrukerkjøpsloven og Elklagenemndas vedtekter, nemndsavtalen av 2016, pkt. 1.4, bygger på at forbrukerbegrepet omfatter en fysisk person som ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet. Slik saken er opplyst, finner nemnda det klart at klager har inngått avtaler med Fortum Strøm AS i egenskap av å være en privat forbruker. Avtalen er inngått med ham som fysisk person, samtidig som kraftleveransene har skjedd til klagers private bolig og fritidsbolig, uten tilknytning til noen form for næringsvirksomhet. Selskapet har heller ikke fremlagt opplysninger som tilsier at klager likevel må anses som næringsdrivende i denne sammenhengen.     Nemnda påpeker at en forbruker som det klare utgangspunkt ikke taper sine rettigheter alene fordi forbrukeren inngår en bedriftsavtale, slik Fortum Strøm AS gjør gjeldende. Klager har krav på å bli stilt som om det er inngått avtale for private forbrukere, med de rettigheter det innebærer, enten disse følger av fremforhandlede standardavtaler for det aktuelle produktet, eller der dette følger av bakgrunnsretten. Klager har videre krav på å få tvister behandlet av Elklagenemnda. Nemnda tilføyer at den finner det kritikkverdig når selskaper selger inn bedriftsavtaler til forbrukere, ettersom det da kan oppstå uklarheter om kundens rettsstilling.    Slik saken er opplyst ble klager 25. august 2021 overført til forvaltningsproduktet «Trygg Bedrift», som inneholdt en nærmere fastsatt variabel periode fra oktober til mars, basert på gjennomsnittet for markedsforventningene for den kommende perioden. Standard variabel-produkter har den risikoen ved seg at prognosene for fremtidig kraftpris som de bygger på, kan avvike fra den faktiske markedsutviklingen for spotprisen. Produktet samsvarer heller ikke med stønaden for ekstraordinære strømkostnader i medhold av strømstønadsloven, som bygger på faktiske markedspriser i form av spotprisen. Selv om produktet var vanlig før overgangen til spotpriser, er det nemndas erfaring at produktet har en risiko som ikke forbrukere nødvendigvis er fullt ut kjent med.     Høsten 2022 materialiserte denne risikoen seg i en rekke standard variabel-produkter hos en   rekke tilbydere. Prognosen for fremtidige kraftpriser i denne perioden, særlig for oktober 2022, var høye, mens de faktiske spotpriser viste seg å bli lave. Dette resulterte i et avvik mellom spotpris og pris etter variabelavtalene. Innretningen av strømkompensasjonsordningen forsterket dette avviket, ettersom den ga lite støtte til kundene som hadde standard variabel-produkter siden strømstøtteordningen bygger på markedsprisen i form av spotpriser.    Utgangspunktet etter standard kraftleveringsavtale § 6 er at selskapet kan gjøre endringer i   pris og øvrige vilkår, men disse må – med unntak for prisendringer knyttet til løpende spotpris – varsles kunden direkte, og endringen kan først tre i kraft 14 dager etter at direkte varsel er sendt kunden. Nemnda bemerker for ordens skyld at endringene i prisopplysningsforskriften § 22 – som innførte en varslingsfrist på minst 30 dager før endringen trer i kraft – først tredde i kraft fra 1. november 2022 og derfor ikke får anvendelse i denne saken.    Spørsmålet er om Fortum Strøm AS har godtgjort å ha fulgt reglene for prisvarsling slik disse følger av standard kraftleveringsavtale § 6. Fortum Strøm AS har ikke i sitt tilsvar eller i øvrig dokumentasjon lagt frem dokumentasjon som viser at varslingsreglene i § 6 er fulgt, samtidig som det har formodningen mot seg at selskapet har oppfylt den avtalefestede varslingsplikten som gjelder overfor forbrukere når avtaleproduktet har vært innrettet mot bedriftskunder.   Nemnda finner på denne bakgrunn at selskapet – når det ikke har godtgjort at varslingsreglene er fulgt – må bære risikoen for at varsling ikke er godtgjort. Virkningen av at varslingsreglene ikke er fulgt, er i samsvar med nemndas praksis at endringene ikke får virkning for kunden. Ettersom nemnda ikke kan se at varslingsreglene på noe tidspunkt er overholdt, har klager som utgangspunkt krav på å bli avregnet etter den prisen som senest er akseptert. Avtalen ble inngått i august 2021 etter samtale med kunderådgiver, det vil si i en periode av avtalen da spotpris var gjeldende. Selv om det fremgår av klagen at den først og fremst retter seg mot faktureringen for perioden fra oktober 2022, konkluderer nemnda med at klager har krav på en ny beregning av de beløp han skal betale fra dette tidspunkt, og der det legges til grunn at han står på spotprisvilkårene for sommermånedene i hele kalenderåret i avtaleperioden.    Klager har etter dette krav på å bli stilt som om han inngikk en alminnelig spotprisavtale og har følgelig krav på å få tilbakebetalt det beløp som han har betalt for mye.    Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.    Uttalelsen er enstemmig.  VEDTAK  Klager gis medhold.  Oslo, 26. februar 2024  Henrik E. Kolderup, leder  Gustav Norman, Forbrukerrådet  Astrid M. Hilde, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt krav om erstatning for mangel på elbillader. Klager anførte at selskapet var erstatningsansvarlig for det økonomiske tapet som påløp i den perioden nettverksfeilen forelå. Han krevde erstattet kr 7820. Circle K Norge AS anførte at saken falt utenfor Elklagenemndas saklige virkeområde og krevde at saken ble avvist. Nemnda var enig i dette. Klagesaken ble enstemmig avvist. Circle K Norge AS benyttet Fornybar Norges standardkontrakter så lenge det drev leveranse av kraft.       Saken gjelder krav om erstatning for mangel på elbillader.     Regelverk: Nemndsavtalen av 2016 pkt. 1.3.      Historikk: 03.08.2022 – Elbillader blir installert i klagers borettslag.   08.12.2022–16.12.2022 – Laderen er ute av stand som følge av nettverksfeil.       Krav: Klager krever erstatning på kr 7820 som følge av mangel på lader.         Partenes anførsler:        Klager krever erstatning som følge av mangel på elbillader. Klager viser til at han fikk installert en elbillader, men at denne sluttet å fungere kort tid etterpå. Han anfører at selskapet er ansvarlige for mangelen og at de erstatningsrettslige vilkårene er oppfylt. Klager krever erstattet det tapet som har påløpt som følge av laderens manglende kontakt med strømnettet i den aktuelle perioden.       Circle K Norge AS anfører at saken faller utenfor Elklagenemndas virkeområde med grunnlag i at klagen ikke gjelder forhold som springer ut av avtale om kraftleveranse. Selskapet viser til at det har levert en elbillader til klagers borettslag.        Selskapet hevder følgelig at saken må avvises fra behandling.                  Nemnda ser slik på saken:         Saken gjelder krav om erstatning for mangel på elbillader.      Nemndsavtalen av 2016 pkt. 1.3 bestemmer følgende om nemndas saklige virkeområde:      1.3 Saksområde    Elklagenemnda behandler klager som springer ut av avtaler mellom nettselskap og/eller kraftleverandør og forbruker om overføring eller levering av elektronisk energi.       Slik saken er opplyst står partene i en situasjon der klager har krevd erstatning for økonomisk tap som følge av mangel på en elbillader som innklagede har levert. Nemnda oppfatter tvisten som begrenset til mangel på selve elbilladeren, og ikke som et krav knyttet til leveransen av elektrisk kraft til laderen. Mangelen skyldes, slik saken er opplyst, en nettverksfeil ved laderen og ikke mangel på tilførsel av kraft.     Nemnda kan følgelig ikke se at kravet springer ut av avtale om overføring eller levering av elektrisk energi. Nemnda har derfor ikke kompetanse til å realitetsbehandle klagen, jf. nemndsavtalen punkt 1.3.     Selv om fristen for avvisning fra sekretariatet etter nemndsavtalen punkt 5.3 er utløpt, mener nemnda at klagen uansett ikke kan tas til realitetsbehandling i en situasjon der nemnda ikke har kompetanse til å behandle klagen. Nemndas konklusjon er derfor at klagen må avvises.        Uttalelsen er enstemmig.          VEDTAK         Sak 23-366 avvises.        Oslo, 26. august 2024        Henrik E. Kolderup, leder    Gustav Norman, Forbrukerrådet    Astrid M. Hilde, Fornybar Norge     Lars Lima, Fornybar Norge        Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om avtaleinngåelse og avtalevilkår. Klager krevde at avtalen annulleres og at han faktureres etter inngått avtale om fastpris. Klager avviste krav om bruddgebyr. Klager opplyste at han ble informert om en strømavtale kalt "Vinterkampen" og at avtalen består av en variabel pris på sommeren og en fastpris på vinter halvåret og en månedspris på 69 kr. Klager hevdet at han ble fakturert for en annen avtale enn den avtalen som ble inngått. Klager reagerte på at han ikke ble informert om den korte angrefristen. Bærum Energiomsetning AS viste til avtalebekreftelsen og anførte at SMS er den mest brukte og vanligste avtaleformen. Bærum Energiomsetning AS anførte at klager har benyttet seg av angreretten for sent. Bærum Energiomsetning AS hevdet at avtalen er rettmessig og avviste klagers krav. Under dissens ble klager gitt medhold. Bærum Energiomsetning AS benytter Energi Norges standardkontrakter.  Saken gjelder uenighet om avtaleinngåelse og avtalevilkår.   Regelverk Standard Kraftleveringsavtale § 1-2.  Krav Klager krever at avtalen annulleres og at han faktureres etter inngått avtale om fastpris. Klager avviser krav om bruddgebyr.   Partenes anførsler Klager ble oppringt av Bærum Energiomsetning med tilbud om en strømavtale. Klager opplyser at han ble informert om en strømavtale kalt "Vinterkampen" og at avtalen består av en variabel pris på sommeren og en fastpris på vinterhalvåret og en månedspris på 69 kr. Klager hevder at han ble fakturert for en annen avtale enn den avtalen som ble inngått.   Klager reagerer på at han ikke ble informert om den korte angrefristen. Klager påpeker at angrefristen begynte før han hadde mottatt strøm fra Bærum Energiomsetning.   Klager finner ikke selskapets kundebehandling tilfredsstillende. Klager mener at selskapet har hatt villedende markedsføring. Klager påpeker at det ikke ble informert i salgssamtalen om at avtalen som ble solgt var utløpt.  Klager krever at avtalen annulleres og at han faktureres etter inngått avtale om fastpris. Klager avviser krav om bruddgebyr.   Bærum Energiomsetning AS (BE) viser til avtalebekreftelsen og anfører at SMS er den mest brukte og vanligste avtaleformen. SMS er også en godkjent juridisk avtaleform. SMSen inneholder lenke til avtale og vilkår, det er skriftlig informert om hvordan produktet faktureres, bindingstid/oppsigelsestid og konsekvenser av brudd på avtalen.    BE anfører at klager har benyttet seg av angreretten for sent.   BE anfører at for å bli med på første fastprisavtale for perioden 1. oktober – 31. mars, måtte avtalen være inngått innen 01.08.21.  BE hevder at avtalen er rettmessig og avviser klagers krav.   Nemnda ser slik på saken Saken gjelder tvist om inngåelse av avtale og avtalevilkår.   Nemnda bemerker innledningsvis at klager ved uanmodet telefonsamtale fra innklagede ble tilbudt et strømprodukt med delvis binding i vinterhalvåret (Vinterkampen). Klageren aksepterte tilbudet. Innklagede gjorde i etterkant gjeldende at klager ikke har oppfylt vilkårene for prisbindingen (Vinterkampen), ettersom det er vist til at avtalen skulle vært inngått før 1. august samme år for å kvalifisere til prisbindingen. Nemnda finner det kritikkverdig at innklagede har solgt inn et produkt til klager som det viser seg at klager ikke kvalifiserte for, men har likevel valgt å løse saken på et annet rettslig grunnlag. Slik saken er opplyst, legger nemnda til grunn at klager ved avtaleinngåelsen mottok en bekreftelsesmelding med hyperlenke til avtalevilkårene.    Nemnda påpeker at angrerettloven stiller en rekke spesifikke krav til hvilken informasjon som skal gis både forut for avtaleinngåelsen og etter avtaleinngåelsen – for at en avtale skal anses rettslig bindende mellom næringsdrivende og forbrukere.   Ved uanmodet telefonsalg holder det ikke å bare gi opplysningene muntlig, de må også fremgå i et etterfølgende skriftlig tilbud som må gis på et varig medium etter at telefonsamtalen er avsluttet. Forbrukeren blir ikke bundet før tilbudet er akseptert skriftlig, noe den næringsdrivende skal opplyse om i det skriftlige tilbudet. Næringsdrivende skal kunne dokumentere forbrukerens aksept, jf. angrerettloven § 10.  Det er uomtvistet at klager under telefonsamtalen har mottatt en bekreftelsesmelding, hvor det fremgår at strømavtalen har en strømpris på kr. 69 per måler/mnd. Det står også at avtalen har et bruddgebyr på kr. 2 500 om avtalen brytes i bindingstiden, og det er lenket til avtalevilkårene.  Nemnda mener at Bærum Energiomsetning ikke har oppfylt kravene som følger av angrerettloven § 10 ettersom det i den skriftlige bekreftelsen av tilbudet, ikke er opplyst om at forbrukeren er ubundet inntil tilbudet er akseptert skriftlig. Nemnda kan ikke se at Bærum Energiomsetning har sannsynliggjort at angrerettlovens krav om å sende avtalevilkår, angrerettskjema og angrerettsopplysninger på et varig medium etter avtaleinngåelsen er oppfylt. "Varig medium" defineres som en form som gjør mottaker i stand til å lagre opplysningene på en slik måte at opplysningene i fremtiden er tilgjengelige i uendret form, jf. lovens § 5 bokstav f. Bærum Energiomsetning har ikke oppfylt lovens krav da klager ble gitt opplysning om avtalen og dens vilkår via en hyperlenke til selskapets nettsider. Konsekvensen av ovennevnte brudd på angrerettlovens minstekrav til opplysninger i skriftlig tilbud og etterfølgende bekreftelse av avtalens innhold, må etter nemndas syn være at bindende avtale ikke kan anses inngått, og i ethvert tilfelle at klager kunne gå fra avtalen uten plikt til å betale bruddgebyr som en følge av at angrefristen ikke hadde begynt å løpe og derfor heller ikke var utløpt. Nemnda viser til at klager forsøkte å gå fra avtalen 19. oktober 2021, men fikk da beskjed om at angrefristen var utløpt og ikke kunne utøves, se e-post fra innklagede til klager samme dag klokka 11:55. Når innklagede da bestred angreretten og gjorde avtalen gjeldende overfor klager, var dette derfor uriktig. Når det gjelder spørsmålet om betalingsforpliktelsen for den forbrukte kraften, fra leveransen startet og frem til kundeforholdet faktisk ble avsluttet, har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall.  Flertallet , leder Henrik E. Kolderup, forbrukernes representanter Thomas Iversen og Gustav Norman og bransjens representant Lars Lima viser – som rettslig ramme for sitt syn – til at angrefristen ved salg av tjenester som strøm, som utgangspunkt starter å løpe ved avtaleinngåelsen, jf. angrerettloven § 21 første ledd. Hvis tjenesteleveransen skal starte før utløpet av angrefristen, krever loven at forbrukeren uttrykkelig ber om dette, se angrerettloven § 12 og § 19. Videre viser flertallet til at angrefristen utløper tidligst 14 dager etter at den næringsdrivende gir forbrukeren den påkrevde informasjon om angreretten etter angrerettloven § 8 bokstav h, jf. angrerettloven § 21 fjerde ledd. Dette innebærer at kunden har angrerett fra avtaleinngåelsen og helt frem til slik pliktig informasjon gis fra den næringsdrivende til forbrukeren. Angrefristen utløper likevel senest 12 måneder og 14 dager etter avtaleinngåelsen, se § 21 tredje ledd. Flertallet viser videre til at virkningen av at angreretten utøves, er at partenes forpliktelse til å oppfylle avtalen bortfaller, se angrerettloven § 23. Det følger av angrerettloven § 24 første ledd at den næringsdrivendes forpliktelse da vil være å tilbakeføre alle betalinger mottatt fra forbrukeren, jf. angrerettloven § 24 første ledd. Denne regelen er generell, og gjelder både ved salg av varer og salg av tjenester. Forbrukerens forpliktelser når angreretten brukes ved salg av varer er regulert i angrerettloven § 25, mens forbrukerens forpliktelse når angrerettloven brukes ved salg av tjenester, herunder strøm, er regulert i angrerettloven § 26. Når det gjelder spørsmålet om betalingsplikt for forbrukt strøm frem til utøvelsen av angreretten, viser flertallet at det er i situasjoner der kunden uttrykkelig har bedt om at leveransen starter opp før angrefristen utløper, at kunden vil ha betalingsplikt for mottatt strøm, jf. angrerettloven 26 første ledd. Dette forutsetter at kunden er gjort kjent med når angrefristen utløper, og at leverandøren har oppfylt sine informasjonsforpliktelser etter angrerettloven. I denne saken har ikke kunden uttrykkelig bedt om at leveransen starter opp før angrefristen har utløpt, slik at denne bestemmelsen derfor ikke får anvendelse. Det følger av angrerettloven § 26 andre ledd at der forbruker ikke har fremsatt slik uttrykkelig og informert anmodning, eller forbrukeren ikke har fått nødvendige og fullstendige opplysninger etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h og j på den måten forbrukeren skal, har ikke forbruker plikt til å betale for strøm som er levert frem til angreretten utøves. Flertallet er innforstått med at dets lovforståelse kan føre til store fordeler for en forbruker som ikke bruker angreretten før nærmere utløpet av 12-månedersperioden etter angrerettloven § 21 tredje ledd, og tilsvarende tap for den næringsdrivende. Flertallet legger likevel til grunn den lovforståelsen som lovens system legger opp til. Flertallet viser videre til at det er tale om en preseptorisk forbrukervernlov, som det må forventes at profesjonelle tilbydere av strøm må kunne innrette sin virksomhet i forhold til. Flertallet viser videre til at angrefristen vil utløpe 14 dager etter at den påkrevde informasjonen gis. Dette innebærer at den næringsdrivende som oppdager at den ikke har overholdt informasjonspliktene etter loven, vil kunne unngå tap ved umiddelbart å gi den påkrevde informasjonen til sine forbrukerkunder. I tråd med den lovforståelse som det er redegjort for, mener flertallet at klager ikke har plikt til å betale for den strømmen som er levert frem til kundeforholdet ble avsluttet. Klager har også krav på tilbakebetaling av alle eventuelle innbetalinger som er gjort for strømleveransen. Klager kan kreve forsinkelsesrenter regnet fra 14 dager etter at selskapet fikk melding om klagers beslutning om å benytte angreretten og frem til betaling skjer. Flertallet påpeker for ordens skyld at det kun er betalingsforpliktelsen for levert kraft fra den næringsdrivende som kraftleverandør som omfattes av bortfallet. Der den næringsdrivende også avregner nettleie (gjennomfakturering), påvirkes ikke kundens plikt til å betale for nettleie eller eventuelle rett til strømstøtte av at betalingsforpliktelsen for levert kraft bortfaller. Mindretallet , bransjens representant Jon Aadland oppfatter det slik at det foreligger ikke grunnlag for å frita forbrukeren fra betalingsforpliktelsen for den strømmen som forbrukeren har forbrukt, da mindretallet legger til grunn en annen lovtolking av angrerettlovens § 26 enn flertallet. Mindretallet oppfatter det slik at § 26, annet ledd bokstav a, ikke skal tolkes isolert etter sin ordlyd, men skal tolkes slik at den utgjør et unntak fra bestemmelsen i § 26, første ledd, som gjelder forbrukerens betalingsplikt ved førtidig oppstart av leveransen. Med førtidig oppstart menes oppstart av strømleveransen før angrefristperioden på 14 dager er utløpt. I § 26, første ledd fremkommer det at dersom forbrukeren «uttrykkelig har bedt den næringsdrivende» om førtidig oppstart av strømleveransen, plikter forbrukeren å betale for den strømleveransen som er mottatt og forbrukt i førtidig oppstart-perioden, dersom forbrukeren senere velger å benytte seg av angreretten. Konsekvensen av mindretallets lovforståelse er at forbrukerens betalingsplikt for strømleveransen omfatter eventuelt kun noen få dager i førtidig oppstart-perioden frem til utløpet av 14 dagers perioden, og kun dersom selgeren ikke har opplyst om angreretten i samsvar med lovens bestemmelser, jfr § 26, annet ledd bokstav a.  Flertallets lovforståelse kan medføre at forbrukeren har rett på strømleveranse uten å betale for forbrukt strøm i inntil 1 år dersom forbrukeren venter med å påberope seg angreretten til like før utløp av 1-årsfristen.  (For å illustrere hvor store beløp dette kan utgjøre: Med et årsforbruk på 50.000 kWh og en kraftpris på kr 2,50 pr kWh, så utgjør dette en økonomisk verdi på kr 125.000,- på ett år). I tillegg vil kunden også ha rett på strømstøtte iht gjeldende bestemmelser om strømstøtte til husholdningskunder.  Flertallets lovforståelse vil kunne medføre at forbrukeren får en stor økonomisk gevinst, med rettslig grunnlag i angrerettloven, som er gitt for å verne forbrukerne, ikke gitt for å tildele forbrukerne store økonomiske gevinster på den næringsdrivende sin bekostning.  Mindretallet mener det vil være urimelig og i strid med «reelle hensyn» at forbrukeren gis gratisstrøm for en periode på inntil 1 år. I denne saken er det klart at det ikke foreligger førtidig oppstart av kraftleveransen som evt. kunne gi klager fritak fra betalingsforpliktelsen for den kraften klager forbrukt frem til utløpet av 14 dagers fristen. Videre er det ikke klarlagt hvorvidt det er inngått forpliktende avtale om det aktuelle kraftproduktet Vinterkampen. Når det gjelder den konkrete betalingen i denne saken mener mindretallet at klageren skal betale for den strømmen som er forbrukt fram til angreretten benyttes i samsvar med prinsippet i § 26, første ledd, andre setning, hvor det fremkommer at forbrukeren skal betale avtalt pris, med mindre avtalt pris er «urimelig høy» .  Da skal prisen « beregnes på grunnlag av markedsverdien». Det vil etter mindretallet sin vurdering si at klager i denne saken skal betale spotpris/områdepris med et rimelig påslag «av det som er levert». Mindretallet er enige med flertallet i at klager ikke plikter å betale bruddgebyret da det ikke er inngått en bindende avtale mellom forbrukeren og den næringsdrivende, som følge av at forbrukeren har benyttet angreretten sin. På bakgrunn av flertallets vurdering traff nemnda slikt vedtak VEDTAK Klager gis medhold. Oslo, 12. desember 2022 Henrik E. Kolderup, leder Gustav Norman, Forbrukerrådet Thomas Iversen, Forbrukerrådet Jon Aadland, Energi Norge Lars Lima, Energi Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om avtaleinngåelse. Klager hevdet at avtalen var ugyldig og avviste fakturert krav. Klager hevdet at Tinde Energi AS har opprettet et kundeforhold uten hans samtykke. Klager påpekte at han og hans ektefelle aldri har samtykket til noen avtale hos Tinde Energi AS. Tinde Energi AS viste til SMS bekreftelse og velkomstbrev. Da avtalen var aktiv hos Tinde Energi AS i perioden fra 17.06.21 til 02.07.21, var det ikke lenger mulig å reversere oppstart på grunn av ny leverandør. Tinde Energi AS viste til at klager ble gitt alternative forslag til løsning, bl.a. at klager kun betalte for strømforbruket i den perioden han stod aktiv som kunde og at fastprisen ble fjernet. Tinde Energi AS opprettholdt sitt krav. Klager ble enstemmig gitt medhold. Tinde Energi AS benytter Energi Norges standardkontrakter.      Saken gjelder uenighet om avtaleinngåelse.       Regelverk: Standard Kraftleveringsavtale § 1-2.      Historikk:    17.06.21 – Kundeforhold opprettet.    02.07.21 – Kundeforhold avsluttet.      Krav: Klager hevder at avtalen er ugyldig og avviser fakturert krav.       Partenes anførsler:     Klager hevder at Tinde Energi AS har opprettet et kundeforhold uten hans samtykke.       Klager påpeker at han og hans ektefelle aldri har samtykket til noen avtale hos Tinde Energi AS. Klager har bedt Tinde Energi AS fremlegge lydopptak, samt dokumentere godkjennelse på strømleveranse, ordrebekreftelse med angrerettskjema. Dette er ikke blitt fremlagt.       Klager hevder at avtalen er ugyldig og avviser fakturert krav.       Tinde Energi AS (Tinde Energi) viser til SMS bekreftelse og velkomstbrev.       Tinde anfører at avtalen ble inngått med ektefelle av klager og klager har tatt kontakt gjentatte ganger og bestridt faktura. Avtalen ble registrert som angret, slik at klager ikke har bindingstid. Da avtalen var aktiv hos Tinde i perioden fra 17.06.21 til 02.07.21, var det ikke lenger mulig å reversere oppstart pga ny leverandør.       Tinde viser til at klager ble gitt alternative forslag til løsning, bl.a. at klager kun betalte for strømforbruket i den perioden han stod aktiv som kunde og at fastprisen ble fjernet. Denne løsningen ble fakturert.      Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om avtale.     I henhold til Standard nettleieavtale § 1 inngås nettleieavtalen mellom nettselskapet og kunden som bruker av nettjenester. Kunden er den som har inngått avtale med nettselskapet. Andre er ikke part i avtalen. For at en tredjeperson skal bli ansvarlig, må vedkommende samtykke i avtalevilkåret eller ansvar må følge av lov. Ekteskapsloven § 41 gir en særskilt hjemmel for at ektefeller i visse sammenhenger kan inngå avtaler som blir bindende også for den andre ektefellen. Det er i Elklagenemndas praksis lagt til grunn at denne bestemmelsen også omfatter det å tegne nettleie- eller kraftleveringsavtale om strøm til felles bolig, samt pådratt gjeld etter slike avtaler.    I denne saken er det påstand mot påstand om klagers ektefelle har samtykket til inngått strømavtale. Slik saken er opplyst, legger nemnda til grunn at klager ved avtaleinngåelsen mottok en bekreftelsesmelding med hyperlenke til avtalevilkårene.        Nemnda påpeker at angrerettloven stiller en rekke spesifikke krav til hvilken informasjon som skal gis både forut for avtaleinngåelsen og etter avtaleinngåelsen.      Det er uomtvistet at klager har mottatt en bekreftelsesmelding i forbindelse med telefonsalget, hvor det fremgår at strømavtalen gir halv pris på strømmen de 2 første månedene. Deretter opplyses det at avtalen gir strøm til forvaltningspris og har et fastledd på kr. 79 per måned. Det står også at avtalen har 12 måneders avtaletid, og det er lenket til de fulle avtalevilkårene og angrerettskjema.       Av angrerettloven § 10 følger det at den næringsdrivende skal bekrefte (det muntlige) tilbudet skriftlig på et varig medium etter endt salgssamtale, og at forbrukeren ikke blir bundet før tilbudet er akseptert skriftlig. Videre inneholder bestemmelsen et krav om at den næringsdrivende, i den skriftlige bekreftelsen, skal opplyse forbrukeren om at vedkommende ikke blir bundet av avtalen før tilbudet er akseptert skriftlig.       Nemnda mener at Tinde Energi ikke har oppfylt kravene som følger av angrerettloven § 10 ettersom det i den skriftlige bekreftelsen av tilbudet, ikke er opplyst om at forbrukeren er ubundet inntil tilbudet er akseptert skriftlig.       I tillegg bemerker nemnda at angrerettloven § 10 jf. § 15 krever at det i SMS-bekreftelsen, som bekrefter tilbudet etter endt salgssamtale, gis opplysninger om angrerett i henhold til § 8 første ledd bokstav h. SMS-bekreftelsen må gi opplysninger om at det foreligger angrerett, samt vilkårene, tidsfristene og fremgangsmåtene for å bruke angreretten. EU-domstolens dom i sak C-430/17 åpner for at det kan lenkes til selve angrerettskjemaet i SMSen, men øvrige opplysninger må fremgå direkte av SMS-bekreftelsen.        I denne saken har Tinde Energi henvist til standard angrerettskjema via en hyperlenke i SMS-bekreftelsen, men selskapet har ikke gitt klager opplysninger om at det foreligger angrerett, samt vilkårene, tidsfristene og fremgangsmåtene for å bruke angreretten i selve SMS-bekreftelsen.       Nemnda mener at Tinde Energi ikke har overholdt opplysningsplikten forut for avtaleinngåelsen i medhold av angrerettloven §10, jf. § 15, jf. § 8 første ledd bokstav h.      I tillegg bemerker nemnda at angrerettloven § 18 krever at forbrukeren skal få en skriftlig bekreftelse på den inngåtte avtalen på et varig medium. Bekreftelsen skal inneholde alle opplysninger nevnt i angrerettloven § 8 første ledd, dersom disse ikke tidligere er gitt forbrukeren på et varig medium. Avtalebekreftelsen må dermed inneholde bl.a. angrerettskjema og fullstendige avtalevilkår, dersom de ikke allerede er gitt forbrukeren på et varig medium. Opplysningene må gis forbrukeren på et varig medium innen rimelig tid etter avtaleinngåelsen eller senest før levering av tjenesten begynner, jf. § 18. Etter nemndas syn har ikke Tinde Energi sannsynliggjort at den informasjonen som skal gis etter § 18 er gitt klager på et varig medium i tråd med lovens krav.        Konsekvensen av ovennevnte brudd på angrerettlovens minstekrav til opplysninger i skriftlig tilbud og etterfølgende bekreftelse av avtalens innhold, må etter nemndas syn være at bindende avtale ikke kan anses inngått.    Når angrerett utøves i tilknytning til en løpende avtale om kraftlevering som er påbegynt, skal forbrukeren i utgangspunktet betale et vederlag som står i forhold til det som er levert frem til angreretten utøves, jf. angrerettloven § 26 første ledd. Imidlertid bortfaller betalingsplikten der forbrukeren ikke uttrykkelig har bedt om at leveringen skal begynne innen utløpet av angrefristen der forbrukerens betalingsplikt bortfaller, jf. § 26 annet ledd bokstav b og der angrl. § 8 bokstav h og j ikke er overholdt, jf. § 26 annet ledd bokstav a.    I denne saken har Tinde Energi igangsatt leveransen direkte etter avtaleinngåelsen og Tinde har heller ikke gitt informasjon om angreretten i tråd med angrl. § 8 bokstav h. Nemnda kan ikke se at Tinde Energi har dokumentert at klager har bedt om igangsetting av leveransen før utløpet av angrefristen. Nemnda har derfor kommet frem til at klagers betalingsplikt bortfaller.    Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.    Uttalelsen er enstemmig.   VEDTAK   Klager gis medhold.  Oslo, 14. mars 2022  Ragnar Lindefjeld, leder  Gustav Norman, Forbrukerrådet  Jon Aadland, Energi Norge   Lars Lima, Energi Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om avtale og avtalevilkår. Klager hevdet at kundeforholdet var ugyldig og avviste fakturert krav. Klager hevdet at hun ble lurt til å inngå avtalen da hun måtte sende bekreftelsesmelding på tilbudet før hun fikk tilgang til avtalevilkårene, og mener dette er villedende. Hafslund Strøm AS anførte at avtaleinngåelsen er gyldig da klager besvarte bekreftende på SMS etter telefontilbudet. Hafslund Strøm AS trakk inkassosaken i påvente av gjennomgang fra intern kvalitetsavdeling. Etter intern gjennomgang ble det konkludert med at klager tydelig svarte bekreftende til avtaleinngåelsen, også muntlig via salgssamtale. Lydopptaket er ikke tilsendt Elklagenemndas sekretariat, da det blir vist til at opptak slettes 3 måneder etter de tas opp på bakgrunn av reglement knyttet til GDPR. Hafslund Strøm AS opprettholdt fakturerte krav. Klager ble enstemmig gitt medhold. Hafslund Strøm AS benytter Energi Norges standardkontrakter.   Saken gjelder uenighet om avtale og avtalevilkår.  Regelverk : Standard kraftleveringsavtale § 1-3.  Historikk :   24.10.20 – Kundeforhold opprettet.   13.11.20 – Leverandørbytte.  Krav: Klager hevder at kundeforholdet er ugyldig og avviser fakturerte krav på kr 355,51 og kr 140,67   Partenes anførsler:  Klager anfører at kundeforholdet er ugyldig. Klager anfører at hun ved avtaleinngåelsen per telefon ga uttrykk for at hun ønsket å se avtalens vilkår mv. og lese disse før avtalen ble inngått. Klager opplever at hun ble lurt til å inngå avtalen da hun måtte sende bekreftelsesmelding på tilbudet før hun fikk tilgang avtalevilkårene, og mener dette er villedende.   Klager opplyser at hun føler seg svindlet av Hafslund. Hun reagerer på at hun ikke ble tilsendt kopi av lydopptak ved forespørsel, og hevder Hafslund ved forespørselen opplyste henne om at slikt lydopptak ikke fantes.   Klager avviser fakturerte krav.  Hafslund Strøm AS (Hafslund) anfører at avtaleinngåelsen er gyldig, da klager besvarte bekreftende på SMS etter telefontilbudet.   Hafslund trakk inkassosaken i påvente av gjennomgang fra intern kvalitetsavdeling. Etter intern gjennomgang ble det konkludert med at klager tydelig svarte bekreftende til avtaleinngåelsen, også muntlig via salgssamtale. Lydopptaket er ikke tilsendt Elklagenemndas sekretariat, da det blir vist til at opptak slettes 3 måneder etter de tas opp på bakgrunn av reglement knyttet til GDPR.  Hafslund anser egen behandling av saken til å være grundig gjennomført, og at klager er blitt gitt tilbakemelding på de uenigheter og misforståelser som er oppstått gjennom kundeforholdet.  Hafslund opprettholder fakturerte krav.  Nemnda ser slik på saken: Saken gjelder inngåelse av avtale og avtalevilkår.  Klager anfører at avtalen er ugyldig og anfører at hun har blitt villedet til å inngå avtalen i salgssamtalen. Hafslund anfører at det ble foretatt en intern gjennomgang hvor det ble konkludert med at klager tydelig svarte bekreftende til avtaleinngåelsen, også muntlig via salgssamtalen.  Slik saken er opplyst, legger nemnda til grunn at Hafslund har lyttet til lydopptaket og deretter valgt å slette lydopptaket etter klagers forespørsel om få lydopptaket fremlagt. Hafslund har ovenfor nemnda anført at selskapet har rutine hvor lydopptak slettes 3 måneder etter de tas opp på bakgrunn av reglement knyttet til GDPR. Da det er påstand mot påstand om hva som ble sagt i telefonsamtalen og Hafslund valgte ensidig å slette lydopptaket etter at klager kontaktet Hafslund med innsigelser på avtalen og har bedt om lydopptaket før lydopptaket ble fjernet fra Hafslunds systemer, må tvilen løses i klagers favør. På denne bakgrunn har nemnda kommet frem til at bindende avtale ikke er inngått, og at klager kan gå fra avtalen uten plikt til å betale fakturerte krav.  Nemnda bemerker for øvrig at dersom det kommer innsigelser om avtaleinngåelsen før utløpet av oppbevaringstiden for lydopptaket, bør lydopptaket ikke slettes, og i alle fall bør en kopi gjøres tilgjengelig for klager før sletting dersom selskapet mener seg bundet til å slette av hensyn til personvernregler.  Nemndas konklusjon er at klager gis medhold. Uttalelsen er enstemmig. VEDTAK   Klager gis medhold. Oslo, 2. mai 2022 Ragnar Lindefjeld, leder Thomas Iversen, Forbrukerrådet Jon Aadland, Energi Norge  Lars Lima, Energi Norge     Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om plassering av signalforsterkningsantenne på utsiden av et sikringsskap. Klager krevde antennen flyttet for nettselskapets regning ut fra estetiske hensyn. Han anførte at plasseringen var synlig og sjenerende, og at han ikke ble gitt anledning til å påvirke plasseringen. Klager hevdet at det forelå andre alternativer samtidig som det ville ivareta de tekniske og funksjonelle hensynene. Nettselskapet AS bestred klagers krav under henvisning til at antennen må plasseres etter funksjonalitet, og ikke estetikk. Selskapet viste til at det tilligger nettselskapet å vurdere behov for og plassering av antenne. Klager ble enstemmig ikke gitt medhold. Nettselskapet AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.     Saken gjelder uenighet om plassering av signalforsterkningsantenne på utsiden av sikringsskap.     Regelverk: Standard nettleieavtale §§ 4-1 og 5-1.      Historikk:   22.07.2022 – Målerbytte. Antenne blir montert på utsiden av klagers sikringsskap.      Krav:  Klager krever antennen flyttet kostnadsfritt.     Partenes anførsler:        Klager anfører at antennen er plassert på et sted der den er svært synlig og sjenerende og krever den flyttet til et mindre synlig sted. Han peker på at selskapet burde ha orientert ham om at byttet av strømmåler også innebar plassering av en utvendig antenne på sikringsskapet. Han hevder at han ikke ble gitt anledning til å påvirke plasseringen av antennen.      Klager peker på at det ikke er av betydning for antennens funksjon hvor den plasseres og peker på selskapets manglende undersøkelse av de konkrete forholdene.      Klager hevder at antennen må flyttes for nettselskapets regning og viser til hans bidrag gjennom nettleie.   Klager opplever at henvendelsene hans ikke blir tatt på alvor av selskapet og mener at kundebehandlingen er utilfredsstillende.      Nettselskapet AS bestrider klagers krav og hevder at plasseringen av antennen er en vurdering som må foretas basert på funksjonalitet og ikke estetikk. Selskapet mener at det ikke foreligger alternative plasseringsmuligheter som ikke går på bekostning av funksjonalitet. Det understreker at det er nettselskapet som skal foreta disse vurderingene og som er underlagt ansvaret etter lov om målenheter, måling og normaltid.      Selskapet bestrider at det er gitt mangelfull informasjon i forkant av målerbyttet. Det peker på at behovet for antenne vurderes konkret.      Nettselskapet AS hevder at det ikke er grunnlag for å kreve at netteier skal dekke kostnadene ved flytting, når dette gjøres av estetiske grunner. Det peker på at det ville innebære en uforsvarlig forvaltning av midlene, særlig sett i lys av den potensielle driftsrisikoen flytting kan medføre.      Nemnda ser slik på saken:       Saken gjelder uenighet om plassering av antenne på utsiden av sikringsskap. Formålet med antennen er etter det nemnda forstår å forsterke signaler for kommunikasjon med AMS-måler i sikringsskapet. Spørsmålet er om klager kan kreve antennen flyttet for nettselskapets regning.  Utgangspunktet etter standard nettleieavtale § 5-1 er at det er nettselskapet som bestemmer type måleutstyr, eier måleutstyret og har ansvar for installasjon, drift og kontroll av dette. Det følger videre at dersom kunden ønsker installert eget måleutstyr i tillegg, må plasseringen på forhånd være godkjent av nettselskapet. Tilsvarende følger det av standard tilknytningsvilkår § 6 andre avsnitt siste setning at nettselskapet fastsetter størrelse og type måleutstyr og eventuelle kontrollapparater, eier disse og foretar nødvendig vedlikehold. Bestemmelsene angir altså et utgangspunkt om at det er netteier som er ansvarlig for og som har myndighet til å bestemme hva slags utstyr som er nødvendig samt plasseringen av måleutstyret.  Nemnda legger samtidig til grunn at netteier må utvise et fornuftig skjønn ved plasseringen av måleutstyret, slik at plasseringen ivaretar begge parters interesser. Netteier bør ta hensyn til anleggseiers ønsker om plassering av antennen, så lenge ønsket plassering oppfyller tekniske krav og ikke medfører vesentlig større ulemper eller kostnader for netteier. Nemnda forutsetter at nettselskapene og deres medhjelpere – innenfor rammen av hensynet til teknisk funksjonalitet – i tilstrekkelig grad sørger for at installasjoner i kunders hjem og fritidsboliger ivaretar estetiske hensyn.    Det er i saken fremlagt bilder av antennen. Nemnda finner at både antennen og plasseringen av den objektivt sett fremstår som relativt lite skjemmende, samtidig som nemnda legger til grunn at både antennen og plasseringen av den er tilstrekkelig begrunnet i tekniske hensyn. Nemnda legger til grunn opplysningene i saken om at antennen ikke kunne plasseres andre steder uten at det ville kunne gå på bekostning av formålet og funksjonaliteten til antennen.    Etter dette ligger plasseringen av antennen innenfor det nettselskapet kan beslutte og det klager må akseptere. Klager kan etter dette ikke kreve antennen flyttet.    Nemndas konklusjon er at klager ikke gis medhold.      Uttalelsen er enstemmig.       VEDTAK       Klager gis ikke medhold.      Oslo, 12. juni 2023     Henrik E. Kolderup, leder   Gustav Norman, Forbrukerrådet   Jon Aadland, Fornybar Norge    Lars Lima, Fornybar Norge          Elklagenemndas vedtak er rådgivende.