Søkeresultater

Saken gjaldt uenighet om betalingsplikt for krav. Klager hevdet at han hadde blitt overfakturert sammenlignet med tidligere måneder, at det måtte foreligge feil ved beregningen av kravet og at han var dobbeltfakturert. Tibber Norge AS fastholdt kravet og viste til at klager var avregnet for tre måneder. Selskapet avviste at det var tale om over- eller dobbeltfakturering. Klager ble enstemmig ikke gitt medhold. Tibber Norge AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.   Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for omtvistede krav.   Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-2 og 3-1.   Historikk:   29.08.2022–11.10.22 – Kraftleveranse etter avtale mellom partene. 02.09.2022 – Første bestridte faktura foreligger.  06.10.2022 – Andre bestridte faktura foreligger.  07.10.2022 – Klager kontakter selskapet og bestrider kravene. 12.10.2022 – Klager sier opp avtalen. 18.10.2022 – Tredje bestridte faktura foreligger.  05.04.2023 – Klager betaler omtvistet beløp.     Krav: Klager bestrider at han hadde plikt til å betale de bestridte fakturaene.      Partenes anførsler:      Klager bestrider at han har betalingsplikt for de bestridte fakturaene. Han hevder at selskapet ikke hadde grunnlag for å fakturere ham etter en så høy pris og viser til at han normalt ble fakturert omkring kr 4500 per måned, og at det ikke kan stemme at han er fakturert kr 9000 for en treukersperiode. Klager hevder at det i alle tilfeller ikke kan faktureres på forskudd når beløpet er så stort.    Klager mener at selskapet ikke i tilstrekkelig grad har spesifisert betalingskravet. Han peker på at han ikke har mottatt faktura fra innklagede, og stiller seg uforstående til senere betalingsoppfordring fra inkassoselskapet. Han mener at han har blitt fakturert dobbelt for samme periode, og at han allerede har betalt med frigjørende virkning. Han peker på at beløpet heller ikke samsvarer med faktisk forbruk.    Tibber Norge AS fastholder betalingskravet og avviser klagers anførsler. Selskapet hevder at faktura er sendt klager per e-post til e-postadressen som er registrert i deres kundedatabase. Selskapet peker på at det er registrert en annen e-postadresse hos dem enn den klager bruker. Det understreker at faktura også har vært tilgjengelig i deres mobilapplikasjon.      Selskapet avviser at det har fakturert klager flere ganger for samme periode og opprettholder kravene i sin helhet. Det peker på at betalingskravene relaterer seg til perioden mellom 29. august og 11. oktober 2022 som årsak til at klager er avregnet tre ganger.       Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for de bestridte fakturaene. Spørsmålet er om klager er fakturert korrekt.    Slik saken er opplyst inngikk partene avtale 14. august 2022 om leveranse av kraft med oppstart 29. august 2022. Avtalen ble avsluttet etter oppsigelse fra klager 12. oktober 2022. Leveranseperioden til klager i avtaleforholdet var derfor fra 29. august til 11. oktober 2022.    Klager har anført at beløpet han er krevd for relaterer seg til en treukersperiode, og at han derfor må anses å ha blitt overfakturert. Utfra dokumentasjonen i saken er ikke nemnda enig i dette. Nemnda finner det godtgjort at klager først ble fakturert for perioden 29. august–31. august 2022, så for perioden 1. september–30. september 2022 og til slutt for perioden 1. oktober–11. oktober 2022.    Basert på den dokumentasjonen som er fremlagt av selskapet, kan ikke nemnda se at det knytter seg feil til faktureringen for noen av terminene. Slik nemnda ser det, har selskapet godtgjort at klager er avregnet i samsvar med innmeldte verdier i Elhub og etter avtalt pris. Klager er etter dette fakturert korrekt. Nemnda bemerker likevel at markedsprisene i periodene var tidvis ekstraordinært høye, noe ga seg utslag i unormalt høye strømregninger.     Nemnda kan heller ikke se at det foreligger mangelfull spesifikasjon av fakturaene i strid med leveranseforskriften § 7-2. Nemnda tilføyer at fakturaen som ble utstedt 6. oktober 2022 også inneholdt et forskuddsbeløp på kr 4418,44 for perioden 1. oktober 2022–17. oktober 2022. Slik saken er opplyst for nemnda, foretok klager helt begrensede betalinger på denne fakturaen, og han innfridde herunder ikke forskuddsbeløpet. I den endelige avregningen av klager har selskapet frafalt dette forskuddsbeløpet. Slik denne saken ligger an, er det derfor ikke nødvendig for nemnda å gå inn på kravet om forskuddsfakturering fra Tibber Norge AS.    Nemnda tilføyer at selskapet ved flere anledninger har sendt informasjon på e-post til klager på den adressen som klager oppga i forbindelse med avtaleinngåelsen. I samsvar med langvarig praksis hos nemnda, har kunder selv risikoen for å sørge for at kundeforholdet er registrert med korrekt e-postadresse hos kraftleverandøren. Det forhold at klagers e-postadresse ble uriktig registrert av ham selv, må klager selv bære risikoen for. Slik denne saken ligger an, ser nemnda ikke grunnlag for å gå inn på spørsmålet om etterlevelse av personvernforordningen (forordning 2016/679 – GDPR) artikkel 5 bokstav d, som er gjennomført i norsk lov gjennom personopplysningsloven § 1, og som pålegger næringsdrivende en forpliktelse til å sørge for at personopplysninger er oppdaterte.    Nemnda konkluderer etter dette med at grunnlaget for de bestridte kravene er godtgjort av selskapet, og at klager etter dette hadde plikt til å betale de bestridte kravene.    Nemndas konklusjon er at klager ikke gis medhold.    Uttalelsen er enstemmig.      VEDTAK     Klager gis ikke medhold.    Oslo, 18. desember 2023    Henrik E. Kolderup, leder  Gustav Norman, Forbrukerrådet  Astrid M. Hilde, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om tilbakebetaling ved påberopelse av angrerett. Klager bestred betalingsplikt for oktoberfaktura på bakgrunn av angrerettutøvelse og krevde i tillegg tilbakeført samtlige innbetalinger foretatt i medhold av den angrede avtalen. Klager anførte at selskapet hadde misligholdt sin opplysningsplikt om angrerett, og at hun derfor hadde angret rettidig. NorgesEnergi AS bestred klagers krav under henvisning til at kravet i alle tilfeller ble fremsatt for sent. Selskapet anførte at det hadde oppfylt sin opplysningsplikt på avtaletidspunktet. Klager ble gitt medhold under dissens om rettsvirkningene. NorgesEnergi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.     Saken gjelder uenighet om tilbakebetaling ved påberopelse av angrerett.     Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4 og angrerettloven.      Historikk:  06.01.2022 – Partene inngår avtale om produktet «Sesongpris».  11.2022 – Klager mottar faktura for oktober. 11.11.2022 – Klager endrer avtaleprodukt fra «Sesongpris» til «Spotpris» med virkning fra denne datoen.  12.12.2022 – Selskapet underretter klager om angreretten. 22.12.2022 – Klager angrer avtalen for perioden 08.01.2022–11.11.2022 («Sesongpris») og fremsetter krav om tilbakebetaling.      Krav: Klager bestrider faktura for oktober med grunnlag i angrerettutøvelse og krever tilbakebetalt samtlige innbetalinger foretatt i medhold av den angrede avtalen.     Partenes anførsler:      Klager hevder seg fristilt fra sine partsforpliktelser med grunnlag i angrerettutøvelse. Hun krever at oktoberfaktura ettergis og at hun får tilbakebetalt alle innbetalinger foretatt i avtaleperioden for produktet «Sesongpris». Klager anfører at hun har utøvd angreretten sin rettidig som følge av selskapets misligholdte opplysningsplikt.     Klager mener at hun er fakturert etter en urimelig høy pris, som ligger langt over markedspris.     NorgesEnergi AS opprettholder faktureringskravet under henvisning til avtalens vilkår. Selskapet viser til at klager i oktober måned er avregnet etter variabelpris, i henhold til «Sesongpris»-avtalens vilkår. Det mener at klager må bære risikoen for eventuelle misforståelser og fastholder hennes betalingsplikt med grunnlag i avtalens bindende kraft.     NorgesEnergi AS hevder at det oppfylte sin opplysningsplikt om angrerett på avtaletidspunktet. Det peker på at klager har akseptert at hun er gjort kjent med angreretten gjennom å huke av for avtaleaksept.     Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om tilbakebetalingskrav ved påberopelse av angrerett. Spørsmålet er om klager har utøvd sin angrerett innen fristen, og om hun i så fall har rett på tilbakebetaling av vederlag for leverte tjenester.    Nemnda legger til grunn at partene inngikk avtale om variabelproduktet «Sesongpris» den 6. januar 2022. Klager endret selv sitt produkt hos NorgesEnergi AS til en spotprisavtale 11. november 2022. Den 22. desember 2022 innga klager erklæring om angrerett, begrenset til det produktet klager sto på frem til produktendringen per 11. november 2022 og fremsatte krav om tilbakebetaling. Klager fortsatte likevel sitt kundeforhold hos selskapet på bakgrunn av overgangen til spotprisavtale den 11. november 2022.    Nemnda tar først stilling til om klager har utøvd sin angrerett innenfor angrerettlovens   rammer.     Utgangspunktet i angrerettloven § 20 er at forbrukeren har rett til å gå fra avtalen dersom melding gis til den næringsdrivende innen utløpet av angrefristen. Angrefristen er regulert i § 21 første ledd, som angir en hovedregel om angrefrist for tjenester på 14 dager fra avtaleinngåelsestidspunktet. Dagen for fristutgangspunktet skal etter § 6 ikke medregnes.    Som følge av at klager påberopte seg angreretten den 22. desember 2022, befant hun seg som utgangspunkt utenfor angrefristen da kravet ble fremsatt. Det avgjørende for om klager hadde angreretten i behold da den ble gjort gjeldende, er derfor om den utvidede angrefristen i § 21 andre og tredje ledd får anvendelse. Bestemmelsene forutsetter at den næringsdrivende ikke har oppfylt sin opplysningsplikt etter § 8 første ledd bokstav h før avtaleinngåelsen. Etter § 21 andre ledd kan angrefristen i slike tilfeller forlenges med inntil 12 måneder fra utløpet av den opprinnelige angrefristen der opplysninger som nevnt i § 8 første ledd bokstav h ikke er gitt forbrukeren av den næringsdrivende.     Angrerettloven § 8 første ledd bokstav h oppstiller et krav for den næringsdrivende – før avtalen inngås – til «på en klar og forståelig måte» å gi forbrukeren opplysninger om at det foreligger angrerett samt vilkårene, tidsfristene og fremgangsmåtene for å bruke angreretten. Den næringsdrivende skal også – før det blir inngått avtale – gi forbrukeren angreskjema. Det er den næringsdrivende selv som har bevisbyrden for at opplysningsplikten er oppfylt før avtaleinngåelsen, jf. § 7. Spørsmålet er følgelig om selskapet har godtgjort at det oppfylte sin opplysningsplikt før avtale ble inngått.   Slik saken er opplyst måtte klager huke av for at avtalevilkår var akseptert for å kunne bestille avtalen. I bestillingsskjemaet var det lenket til det som tilsynelatende var avtalevilkår, prisvilkår og opplysninger om angreretten. Selv om det er et vilkår for å bestille avtalen at de aktuelle vilkårene er akseptert, er det ingen holdepunkter for at kunden måtte gå gjennom dokumentene det var lenket til for å kunne krysse av og plassere bestillingen. Hvilket innhold som hyperlenkene ledet til, lar seg heller ikke etterprøve slik saken er opplyst. Nemnda kan derfor ikke se at selskapet har godtgjort at opplysningene etter § 8 første ledd bokstav h er gitt. Nemnda kan heller ikke se at selskapet på et senere tidspunkt har oppfylt sin opplysningsplikt, jf. § 21 siste ledd. Som følge av at det er den næringsdrivende som har bevisbyrden for dette, må bevistvilen gå utover selskapet.   Den utvidede angrefristen i § 21 andre og tredje ledd får dermed anvendelse. For at klager skal anses å ha utøvd angreretten i tide, må hun ha fremsatt sin erklæring om utøvelse av angrerett innen 12 måneder og 14 dager etter avtaleinngåelsen. Det er situasjonen her, ettersom hun fremsatte denne den 22. desember 2022.   Klager hadde etter dette sin angrerett i behold da denne ble utøvd 22. desember 2022.     I denne saken hadde klager med virkning fra 11. november 2022 selv endret produktet hun sto på fra produktet «Sesongpris» til produktet «Spotpris». Dette reiser spørsmål om klagers utøvelse av angrerett også får virkning for den avtalen som hun sto på frem til produktendringen, det vil si «Sesongpris». Ved bedømmelsen av hvilken betydning dette skal ha for saken, har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall.     Flertallet – bestående av nemndleder og forbrukerrepresentant Norman – anser det ikke som nødvendig å ta stilling til om klager kan utøve angrerett for en avtale som er avsluttet. Flertallet viser til at angrerettloven § 22 første ledd bokstav c stiller en rekke vilkår for at angreretten skal være avskåret for en tjeneste som er «levert fullt ut». Flertallet går imidlertid ikke inn på betydningen av dette nå. Flertallet mener uansett at klagers produktbytte med virkning fra 11. november 2022 i seg selv må anses som en tilstrekkelig utvetydig erklæring om at klager ønsker å gå fra den avtalen hun frem til da sto på. Det er etter angrerettloven § 20 andre ledd ikke krav om at angreretten uttrykkelig påberopes, så lenge det fremstår som tilstrekkelig klart og utvetydig at forbrukeren ønsker å gå fra avtalen, noe en oppsigelse i forbindelse med overgang til et annet produkt gjør. Flertallet mener etter dette at klagers produktendring 11. november 2022 må anses som en angreretterklæring for den avtalen hun sto på frem til da («Sesongpris»), mens angreretterklæringen 22. desember 2022 må anses som en angreretterklæring for den avtalen hun sto på frem til 22. desember 2022 («Spotpris»).     Når det gjelder rettsvirkningene ved utøvelsen av angreretten, peker dette flertallet på flertallets votum i sak 23-011 flg. om Haugaland Kraft AS av 12. juni 2023. Angrerettloven § 26 andre ledd sammenholdt med § 24 første ledd, innebærer at forbrukerens betalingsplikt bortfaller i sin helhet der angreretten utøves og den næringsdrivende ikke har oppfylt sin opplysningsplikt etter § 8 første ledd bokstav h, og kunden har krav på å få tilbakeført sine betalinger under avtalene. Dette gjelder både fakturert og ikke-fakturert forbruk. Der betaling har funnet sted, skal innklagede tilbakeføre betalingene, jf. angrerettloven § 24 første ledd. Der forbruket ikke er betalt, skal betalingskravet frafalles.    Når det gjelder forsinkelsesrenter på tilbakebetalingskravet, påpeker flertallet at forfallstidspunktet for selskapets tilbakebetalingsplikt er 14 dager fra melding om utøvelse av angrerett kom frem til selskapet, jf. angrerettloven § 24. Etter forsinkelsesrenteloven § 2 starter forsinkelsesrenter å løpe fra «fra forfallsdag når denne er fastsatt i forveien» og ellers fra 30 dager etter skriftlig påkrav. Selv om det ikke har betydning for bedømmelsen av om angreretten er utøvd at angreretten ikke ble uttrykkelig påberopt ved produktendringen 11. november 2022, mener flertallet at dette kan få betydning for spørsmålet om når forsinkelsesrenter starter å løpe fra. Flertallet viser at retten til forsinkelsesrenter i slike situasjoner ikke er regulert i forbrukeravtaledirektivet. Formålet med forsinkelsesrenter er å etablere et oppfyllelsespress for debitor, men i en situasjon som den foreliggende hadde selskapet i alle fall ikke positiv kunnskap om klagers krav på tilbakebetaling. I ethvert tilfelle mener nemnda det er tvilsomt om forfallsregelen i angrerettloven § 24 kan anses som en forfallsdato fastsatt i forveien. Flertallet viser til forarbeidene til forsinkelsesrenteloven § 2, NOU 1974: 54 på side 79, der det heter:    «Fastsatt i forveien er forfallsdagen i de tilfelle hvor man av grunnlaget for kravet kan utlede en bestemt dato for oppgjøret. Det kan være avtalt at beløpet skal gjøres opp på – eller innen – en fiksert dato, eller at et beløp skal svares i rater på forhåndsoppgitte dager eller terminer. Er betalingen gjort avhengig av påkrav alene, eller av ytre, faktiske begivenheter, kan man derimot normalt ikke si at forfallstidspunktet er fastsatt i forveien. Her må et påkrav til for å utløse betalingsplikten, jfr. prinsippet i gbl. § 5. I så fall skal utkastets påkravsregel i 2. punktum gjelde. Kan debitor like lett som kreditor i forveien beregne når omstendighetene inntreffer, vil man imidlertid måtte regne forfallsdagen som fiksert i forveien.»     Flertallet viser også til HR-1995-1549. I en situasjon som den foreliggende, følger forbrukers tilbakebetalingskrav som en konsekvens av forbrukerens utøvelse av angrerett. Om og i tilfelle når dette skjer, må for den næringsdrivende anses som en ytre, faktisk begivenhet. Til tross for forfallsregelen i angrerettloven § 24, tilsier dette at det er påkravsregelen i forsinkelsesrenteloven § 2 som får anvendelse. Påkrav på tilbakebetalingskravene ble først sendt ved klagers erklæring 22. desember 2022. Klager har derfor krav på forsinkelsesrenter fra 30 dager etter at dette påkravet ble sendt, jf. forsinkelsesrenteloven § 2.      Etter flertallets syn gis derfor klagen medhold.    Mindretallet – bestående av bransjerepresentantene Lima og Hilde – mener angreretterklæringen som klager innga 22. desember 2022 kun får virkning for perioden klager sto på produktet «Spotpris» fra 11. november 2022. Mindretallet viser til at det følger forutsetningsvis av angrerettloven § 20 at en forbruker kun kan angre på avtaler som ikke er avsluttet, samtidig som klagers produktendring i denne saken ikke kan anses som en tilstrekkelig klar og utvetydig erklæring om utøvelse av angrerett. Mindretallet mener at ikke enhver oppsigelse kan anses som en implisitt utøvelse av angreretten, og at dette ikke i noe tilfelle kan sies å være tilfellet i denne saken.     Flertallet understreker likevel at dette spørsmålet kun har betydning for rekkevidden av et eventuelt tilbakebetalingskrav på kundens hånd, og at det uansett ikke får betydning for hvilket utfall denne saken skal få. Mindretallet mener at utøvelsen av angreretten ikke har som rettsvirkning at klager har rett til tilbakebetaling av foretatte betalinger under avtalen, men kun at partenes forpliktelser overfor hverandre faller bort med virkning fremover. Dette mindretallet viser til mindretallets votum i sak 23-011 flg. om Haugaland Kraft AS av 12. juni 2023. Klager har derfor under ingen omstendighet rett til fritak for sin plikt til å betale for strøm som var levert og forbrukt da angreretten ble utøvd 22. desember 2022.    Både flertallet og mindretallet viser til vedtaket av 12. juni 2023 for en nærmere redegjørelse for den respektive fraksjonens syn på forståelsen av angrerettloven § 26.    I samsvar med flertallets syn bortfaller klagers betalingsforpliktelse etter variabelavtalen. Klager har videre krav på fullstendig tilbakebetaling av samtlige innbetalinger foretatt i avtaleforholdet, både knyttet til produktet «Sesongpris» og «Spotpris».    Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.    I samsvar med flertallet syn fattet nemnda slikt      VEDTAK     Klager gis medhold.    Oslo, 20. november 2023    Henrik E. Kolderup, leder  Gustav Norman, Forbrukerrådet  Astrid M. Hilde, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om klager plikter å betale omstridte fakturaer og om selskapet har oppfylt prisgaranti i variabelavtalen. Klager krevde en reduksjon av betalingskravene som følge av at selskapet har misligholdt prisgarantien. Han bestred at han var bundet av variabelpris med grunnlag i at han skal ha fått villedende opplysninger ved avtaleinngåelsen. NorgesEnergi AS opprettholdt kravene under henvisning til avtalen. Selskapet viste til variabelavtalens prismodell og beregningsmetode som årsak til avviket fra markedspris. Klager ble ikke gitt medhold under dissens. NorgesEnergi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.     Saken gjelder uenighet om klager plikter å betale omstridte fakturaer og om selskapet har oppfylt prisgaranti i variabelavtalen.     Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 3-1.      Historikk:   2018 – Partene inngår avtale om variabelproduktet «Topp 5-garanti».   11.2022 – Klager mottar omtvistet faktura for oktober 2022.   12.2022 – Klager mottar omtvistet faktura for november 2022.   06.12.2022 – Klager bestrider fakturaer for oktober og november 2022.      Krav: Klager bestrider betalingsplikt for de omstridte fakturaene og krever en skjønnsmessig reduksjon av kravene.    Partenes anførsler:      Klager bestrider at han har betalingsplikt for oktober- og november-fakturaene i sin helhet. Han mener at selskapet ikke har overholdt prisgarantien etter avtalen, og at fakturaene må reduseres skjønnsmessig. Klager mener at selskapet i sitt innsalg av avtalen ga uttrykk for at avtalen skulle være blant markedets rimeligste. Han reagerer på at han i realiteten har betalt en langt høyere pris enn spotpris. Klager hevder at han ikke har fått tilstrekkelig informasjon om variabelavtalens prisvilkår og karakteristikker. Han mener også at han ikke i tilstrekkelig grad har blitt orientert om prisvariasjonene.     Klager mener det vil virke urimelig å gjøre avtalen gjeldende, siden han ikke har hatt noen forutsetning for å forutse eller kontrollere grunnlaget for prisen. Han peker på at den alminnelige forbrukeren verken har ressurser eller kunnskap til å vite hva en i realiteten samtykker til. Klager reagerer på manglende transparens.     NorgesEnergi AS opprettholder de omtvistede betalingskravene. Selskapet viser til at klager uttrykkelig har akseptert avtalens vilkår og at det ikke foreligger grunnlag for å frita ham for betalingsplikten. Selskapet henviser til prisberegningsmetoden for variabelavtaler som årsak til den økte prisen. Det trekker frem de ekstraordinære omstendighetene i strømmarkedet og den forhøyede innkjøpsprisen.       Selskapet viser til at det i perioden mellom 1. oktober 2022 og 1. desember 2022 har sendt kunden prisvarslinger og oppfordring om å bytte avtaleprodukt. Når klager har valgt å forbli i avtalen, mener selskapet at klager selv må bære risikoen for dette. Selskapet viser videre til at klager fikk anledning til å endre avtaleprodukt den 5. desember 2022 med tilbakevirkende kraft til 1. desember 2022.           Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om klager plikter å betale de omstridte fakturaer i sin helhet, og om selskapets oppfyllelse av prisgaranti etter variabelavtalen. Spørsmålet er om klager kan kreve en reduksjon av betalingskravene.     Slik saken er opplyst inngikk partene avtale om variabelproduktet «Topp 5-garanti» i 2018.  Variable kraftprodukter har den egenskap at de, i motsetning til fastprisavtaler, fluktuerer i samsvar med markedsprisene på kraft, men ikke på samme måte som spotpriser. Produktet bygger på markedets prognoser for fremtidige kraftpriser, og prisene settes til en fastpris for alle døgnets timer i en nærmere angitt periode. Produktet har en iboende risiko for at prognosene kan avvike fra den faktiske markedsutviklingen. Produktet samsvarer heller ikke med stønaden for ekstraordinære strømkostnader, som bygger på faktiske markedspriser.     Høsten 2022 inntraff en rekke eksempler på at prisingen i variabelprodukter lå langt over   spotprisprodukter, som følge av at prognosene for prisutviklingen lå langt høyere enn det som ble den faktiske markedsprisen. Etter nemndas erfaring har produktet en iboende risiko som ikke forbrukere nødvendigvis er fullt ut kjent med eller forstår, slik også klager hevder.    Til tross for svakhetene ved produktet, har nemnda i sin praksis lagt til grunn at en kunde er bundet av en avtale om variabelprodukter der det er på det rene at det er et slikt produkt det er inngått avtale om, som i denne saken. Det foreligger ikke grunnlag for å frita eller revidere avtalen på grunn av risikoen ved produktet og forbrukerens manglende forståelse av den.    Endringer i pris i variabelavtaler skal varsles i samsvar med varslingsreglene i standard kraftleveringsavtale § 6 og prisopplysningsforskriften § 22. Utgangspunktet etter § 6 er at selskapet kan gjøre endringer i pris og øvrige vilkår, men disse må – med unntak for prisendringer knyttet til løpende spotpris – varsles kunden direkte, og endringen kan først tre i kraft 14 dager etter at direkte varsel er sendt kunden. For endringer som trer i kraft etter 1. november 2022, plikter leverandøren å varsle om endringer senest 30 dager før ikrafttredelsen, jf. prisopplysningsforskriften § 22. Av standard kraftleveringsavtale § 6 fjerde ledd følger det videre at ved vesentlige endringer kreves det i tillegg uttrykkelig aksept fra kunden for at endringen kan tre i kraft. Gir ikke kunden slikt samtykke, opphører avtalen når den aktuelle endringen gjennomføres.    Slik saken er opplyst, legger nemnda til grunn at klager ble meddelt jevnlige varsel om justeringer i variabelprisen. Selskapet har imidlertid ikke fremlagt prisvarslingene, noe nemnda i en sak som dette finner kritikkverdig. At klager er varslet om prisjusteringene, er imidlertid ikke bestridt av klager. Nemnda legger derfor – under noe tvil – til grunn at varslingsplikten etter standardavtalen § 6 og prisopplysningsforskriften § 22 er oppfylt.    Nemnda ser så på om selskapet har oppfylt prisgarantien etter avtalen. Ved vurderingen av prisgarantien, har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall.    Flertallet – bestående av nemndleder og bransjerepresentantene Hilde og Lima – bemerker at partene inngikk avtale om garantiproduktet «Topp 5-garanti», som i avtalevilkårene ble beskrevet slik:  « Prisgarantien sikrer deg en av de fem rimeligste variable strømavtalene på markedet, målt mot en representativ liste over konkurrentene våre .»  Slik garantien er angitt i avtalen, er prisgarantien avgrenset til å gjelde i forhold til andre standard variabelavtaler på markedet. Når garantien er begrenset til tilsvarende avtaletyper, er det ikke grunnlag for å påberope seg garantien i tilknytning til andre produkttyper, for eksempel spotprisavtaler. Garantien sier imidlertid ingenting om hvordan beregningene foretas, og når den gjøres opp, og fremstår derfor etter flertallets syn som innholdsløs utover å presisere at sammenlikningsgrunnlaget er andre variabelavtaler. Selv om det kan rettes kritikk mot garantiens utforming og vage innhold, kan flertallet basert på det som er opplyst i saken ikke konstatere at selskapet har misligholdt garantien. Det fremgår imidlertid ikke av selskapets tilsvar at selskapet har foretatt noen konkret vurdering av om klager har krav etter garantien. Flertallet oppfordrer derfor selskapet til å foreta en ny vurdering av klagers krav etter garantien, til tross for garantiens vage innhold.  Flertallet tilføyer at NorgesEnergi AS ved e-post 24. oktober 2022 varslet klager om at maksprisgarantien ville bli avviklet fra 14. november 2022 og at klager ville bli flyttet over på et annet variabelprodukt uten maksprisgaranti. Det fremgår av selskapets tilsvar at prosessen ble avbrutt. Nemnda bemerker for ordens skyld at den finner det klart at slik produktendring ville vært å anse som en vesentlig endring etter standardavtalen § 6 fjerde ledd. som ikke ville kunne vært gjennomført overfor kunden med mindre kunden ga sitt samtykke til endringen.    Mindretallet – forbrukerrepresentant Iversen – mener at kraftleveringsavtalen «Topp 5 garanti» har såpass uklare vilkår knyttet til «garantien» at den kan settes til side, jf. avtaleloven § 36, jf. § 37.    Det antas likevel at «Topp 5 garanti»-vilkårene kun utgjør deler av avtaleforholdet mellom partene, men ytterligere vilkår er ikke fremlagt for nemnda, noe som gjør det umulig å vurdere avtalen som helhet. Det er likevel tvilsomt om avtalen kan bestå uten de urimelige vilkårene knyttet til «garantien». «Topp 5 garanti»-vilkårene fremstår som helt sentrale for avtalens karakter, og er av avgjørende betydning for hva forbrukeren til syvende og sist skal betale for strømmen. Slik saken er opplyst for nemnda legger mindretallet til grunn at hele avtalen må annulleres, da avtalen ikke kan eksistere uten de urimelige vilkårene.    Siden dette medlemmet er i mindretall, går mindretallet ikke inn på utmålingsspørsmålet.     I samsvar med flertallets syn er nemndas konklusjon at klager ikke gis medhold.    Uttalelsen er avsagt under dissens.        VEDTAK     Klager gis ikke medhold.    Oslo, 29. januar 2024    Henrik E. Kolderup, leder  Thomas Iversen, Forbrukerrådet  Astrid M. Hilde, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om betalingsplikt for faktura for oktober 2022 med grunnlag i variabelavtale. Klager bestred at han var bundet av variabelavtalen under henvisning til at han ikke hadde samtykket til avtalevilkårene. Klager anførte at prisen var urimelig høy. Kraftriket AS opprettholdt det omtvistede kravet og mente at klager var bundet til avtalen og at det ikke forelå grunnlag for å frita klager fra betalingsplikten. Klager ble under dissens ikke gitt medhold. Kraftriket AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.     Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for faktura i variabelavtale.     Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 3-1.     Historikk:  01.06.2017 – Klagers eksisterende avtale overføres til Kraftriket AS etter fusjon med klagers tidligere strømleverandør Valdres Energi AS. 31.10.2022 – Omtvistet faktura utstedes fra Kraftriket AS.  20.11.2022 – Klager inngår spotprisavtale med selskapet med oppstart den 01.11.2022.    Krav: Klager krever reduksjon i fakturabeløpet for oktober 2022.       Partenes anførsler:        Klager bestrider at han har inngått variabelavtale og viser til at han aldri har samtykket til avtalevilkårene. Han hevder at han på avtaletidspunktet mottok et tilbud uten nærmere opplysninger, som han deretter aksepterte. Klager mener at han i realiteten ikke kan anses å ha vedtatt variabelavtalens vilkår med grunnlag i manglende opplysninger på avtaletidspunktet.      Klager mener at han er avregnet etter feil pris. Han anfører at prisvilkårene er urimelige.    Kraftriket AS opprettholder faktureringskravet under henvisning til at klager må anses korrekt avregnet i den perioden han var bundet til variabelavtalen. Det er etter selskapets syn ikke grunnlag for å anvende andre prisvilkår bakover i tid. Det anfører videre at det har opptrådt i samsvar med regelverket for varsling, og at klager på hvilket som helst tidspunkt har hatt anledning til å gå fra avtalen.    Selskapet påpeker at det ikke besitter dokumentasjon på den opprinnelige avtaleinngåelsen med daværende Valdres Energi AS, men fastholder at det var en variabelavtale ettersom dette var standardavtalen til Valdres Energi. I ethvert tilfelle har det fremgått både av fakturaer og prisvarsliger at klager hadde en variabelavtale.       Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for faktura for oktober 2022 etter variabelavtale. Spørsmålet er om klager er fakturert for mer enn han skulle. Den underliggende problemstillingen er om klager må anses å ha inngått en variabelavtale.    Slik saken er opplyst legger nemnda til grunn at klager inngikk avtale med Valdres Energi AS for mange år siden. Da Valdres Energi AS fusjonerte med Kraftriket AS i juni 2017 ble klager videreført som kunde i Kraftriket AS, ifølge Kraftriket AS på uendrete avtalevilkår. På tidspunktet for den aktuelle fakturaen sto han på produktet «Variabelstrøm».    Nemnda bemerker at «Variabelstrøm» er en standard variabelavtale, som har den egenskap at den, i motsetning til fastprisavtaler, fluktuerer i samsvar med markedsprisene på kraft, men ikke på samme måte og i like høy grad som spotpriser. Prisingen bygger på markedets prognoser for fremtidige kraftpriser, og settes til en fastpris for alle døgnets timer i en nærmere angitt periode. Endringer i denne prisen måtte på tidspunktet for faktureringen, den 31. oktober 2022, varsles med minst 14 dagers varsel.    Standard variabel-produkter har den risiko ved seg at prognosene for fremtidig kraftpris   som de bygger på, kan avvike fra den faktiske markedsutviklingen for spotprisen. Produktet   samsvarer heller ikke med stønaden for ekstraordinære strømkostnader etter   strømstønadsloven, som bygger på faktiske markedspriser i form av spotprisen. Selv om   produktet var vanlig før overgangen til spotpriser, er det nemndas erfaring av produktet har en risiko ved seg som forbrukere ikke nødvendigvis er fullt ut kjent med.    Høsten 2022 materialiserte denne risikoen seg i en rekke standard variabel-produkter hos en   rekke tilbydere. Prognosen for fremtidig kraftpriser i denne perioden, særlig for oktober 2022, var høye, mens de faktiske spotpriser viste seg å bli lave. Dette resulterte i et avvik mellom spotpris og pris etter variabelavtalene. Innretningen av strømkompensasjonsordningen forsterket dette avviket, ettersom den ga lite støtte til kundene som hadde standard variabel-produkter siden strømstøtteordningen bygger på markedsprisen i form av spotpriser.    Ved bedømmelsen av om klager må anses å ha inngått en variabel avtale med Valdres Energi AS, senere videreført i Kraftriket AS, har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall.    Nemndas flertall – bestående av nemndleder og bransjerepresentantene Hilde og Lima – mener generelt at det ved avtaleinngåelse om variabelprodukter må oppstilles særlige krav til den informasjonen som gis av kraftleverandøren. Produktets kompleksitet og karakter tilsier at kraftleverandørens informasjonsplikt etter standard kraftleveringsavtale § 1-3 omfatter hvordan slike produkter skiller seg fra spotpris og fastprisavtaler. Det er kraftleverandøren som må godtgjøre at tilstrekkelige opplysninger er gitt, og det må som utgangspunkt oppstilles strenge krav til avtaledokumentasjonen. Flertallet forutsetter at kraftleverandøren går langt i å opplyse avtaleinngåelsen og avtaleforholdet for øvrig.     I situasjoner der kraftkunden har vært kunde i flere titalls år, er det likevel flertallets syn at det ikke kan oppstilles like strenge krav til den opprinnelige avtaledokumentasjonen. Flertallet legger basert på saksopplysningene til grunn at klagers eksisterende avtale ble videreført i forbindelse med fusjonen, og at denne var den samme som klager over mange år hadde hatt med Valdres Energi AS. Tidligere var standard variabel-produkter en langt vanligere avtaletype enn spotpris-avtaler. Basert på dette legger flertallet til grunn som sannsynlig at klager sto på en standard variabel-avtale ved fusjonen i 2017, og fortsatte å stå på dette etter fusjonen mens han var kunde i Kraftriket AS, frem til han byttet til et spotprodukt i november 2022. At Kraftriket AS ikke besitter dokumentasjonen fra avtaleinngåelsen for en avtale som ligger så langt tilbake som dette, legger flertallet etter en konkret vurdering ikke vekt på.    Flertallet tilføyer at den basert på dokumentasjonen i saken legger til grunn at det etter fusjonen i 2017 har vært tydelig for klager at han sto på en variabel-avtale. Dels heter produktet «Variabelstrøm», dels legger flertallet til grunn at produktbetegnelsen har fremgått både av fakturateksten og mer forutsetningsvis av prisoppstillingen, samt av de varsler som selskapet har opplyst at de har sendt til klagers registrerte e-postadresse som er den han har brukt i sin korrespondanse med nemnda. Flertallet finner det derfor sannsynliggjort at den avtalen klager hadde inngått med Valdres Energi og som han sto på frem til produktbyttet i november 2022, var en variabelavtale.    Basert på den loggen over korrespondanse med klager som Kraftriket AS har fremlagt, legger flertallet videre til grunn at prisvarsler er sendt på riktig måte etter standard kraftleveringsavtale § 6 første ledd. Flertallet har vært noe i tvil på dette punkt ettersom prisvarslene ikke er fremlagt for nemnda, noe selskapet har den klareste oppfordring til å gjøre. Tvisten gjelder imidlertid fakturaen for oktober 2022, og det fremgår av loggen at siste prisvarsel før dette ble sendt 30. september 2022 klagers aktive e-postadresse. Dette var et varsel om prisreduksjon, som fikk virkning fra samme dag som det ble sendt. Isolert sett er denne prisendringen ikke varslet med 14 dagers frist, men det er en endring som utelukkende er til klagers ubetingede gunst. I en slik situasjon kan det ikke være i strid med standard kraftleveringsavtale § 6 første ledd at endringen trer i kraft straks.  Flertallet har derfor i denne saken ikke grunnlag for å betvile at prisvarsler er sendt på riktig måte. Det er heller ingen holdepunkter for at den fakturerte prisen for oktober 2022 avviker fra den pris som prisen i avtalen ble redusert til i henhold til varselet 30. september 2022.    Selv om nemnda har uttrykt kritikk til variabelavtaler som sådan, kan flertallet ikke se grunnlag for at faktureringen av klager for oktober 2022 var uriktig eller urettmessig. Klager plikter derfor å betale denne fakturaen med det beløpet som er krevd.    Flertallets konklusjon er at klager gis ikke medhold.    Mindretallet – forbrukerrepresentant Norman – er kommet til at klager må få medhold i sin klage. Klager bestrider at han har inngått variabelavtale og viser til at han aldri har samtykket til avtalevilkårene. Han hevder at han på avtaletidspunktet mottok et tilbud uten nærmere opplysninger, som han deretter aksepterte. Klager mener at han i realiteten ikke kan anses å ha vedtatt variabelavtalens vilkår, med grunnlag i manglende opplysninger på avtaletidspunktet.    Klager anfører således at selskapet fakturerer ham etter vilkår han ikke har godtatt. Selskapet har videre erkjent at det ikke kan dokumentere avtaleinngåelsen, og det er således heller ikke dokumentert at avtalen har vært uendret siden den skal ha blitt inngått i sin tid med Valdres Energi.   Mindretallet viser til at det etter markedsføringslovens § 11 er forbudt å levere tjenester med krav om betaling uten etter avtale (såkalt negativt salg). Leveres det tjenester i strid med bestemmelsen, er mottakeren ikke forpliktet til å betale for tjenesten som er mottatt, jf. § 11 annet ledd.     Det er selskapet som til enhver tid har bevisbyrden for at det ikke leverer tjenester uten etter avtale, og som derfor må ha systemer for å arkivere dokumentasjon for avtaleinngåelsen. Dette må også gjelde i tilfeller hvor selskaper har fusjonert.     I praksis er det stilt strenge krav til dokumentasjon for avtaleinngåelsen, jf. kommentaren til § 11 i Rettsdata:     « Det er den som påstår at det er inngått en avtale, som har bevisbyrden for dette. Forarbeidene peker på at det bør være opp til den næringsdrivende å ha rutiner som gjør det mulig å sannsynliggjøre at avtalen er inngått , jf. Ot.prp. nr. 62 (1999-2000) pkt. 3.1.4.2 s. 32. I dom fra Trondheim tingrett (04-023893TVI-TRON), fant retten at selskapets rutiner for telefonsalg ikke var gode nok til å sannsynliggjøre at det var inngått avtaler med forbrukere om kjøp av varer eller inngåelse av abonnementsavtale.» (mindretallets utheving)     Videre vises det til Markedsrådets vedtak MR-2014-1597 (Uno Life):     «Spørsmålet som Markedsrådet deretter skal ta stilling til, er om det er inngått rettslig bindende avtaler om abonnement om levering av produkter, og på de vilkår som Uno Life gjør gjeldende.     Markedsrådet har i tidligere praksis, fra tiden før det ble innført krav om skriftlighet ved telefonsalg av abonnementsavtaler, lagt til grunn at det må stilles relativt strenge krav til presentasjon av avtaleforholdet for at en avtale kan anses inngått med det innhold som den næringsdrivende hevder , jf. MR-2006-4 og MR-2009-200. Dette prinsippet er begrunnet i hensynet til forbrukerne, og må anses gjeldende ved siden av angrerettlovens eksplisitte skriftlighetskrav, ettersom det er et utslag av grunnleggende avtalerettslige vedtakelseskrav » (mindretallets utheving)    I en situasjon hvor selskapet ikke kan fremskaffe dokumentasjon for kundens aksept til den avtalen det faktureres etter, må selskapet umiddelbart innhente nytt samtykke eller stanse leveransene. I motsatt fall tar selskapet en løpende risiko ved å fortsette leveransen.     Mindretallet kan ikke se at det er fremlagt dokumenter i saken som sannsynliggjør at klager har akseptert vilkårene det faktureres etter, og mindretallet anser det derfor slik at leveransen rammes av forbudet mot negativt salg i markedsføringsloven § 11. Klager har dermed ingen betalingsplikt for den mottatte strømmen (men må betale nettleie).    Etter mindretallets syn skal klager derfor gis medhold.    Nemndas konklusjon i samsvar med flertallets syn er at klager ikke gis medhold.    Uttalelsen er avsagt under dissens.       VEDTAK     Klager gis ikke medhold.    Oslo, 20. november 2023    Henrik E. Kolderup, leder  Gustav Norman, Forbrukerrådet  Astrid M. Hilde, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge   Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om betalingsplikt for fakturaer etter variabelavtale. Klager bestred betalingsplikt og krevde tilbakeført det beløpet som hun hevdet at hun var blitt overfakturert som følge av at hun ikke hadde mottatt varsel om prisøkninger for september og oktober 2022. Hun anførte videre at selskapet hadde misligholdt prisgarantien etter avtalen. NorgesEnergi AS opprettholdt fakturaene under henvisning til variabelavtalens vilkår. Selskapet anførte at det hadde gått riktig frem ved varslingen av prisøkningene. Klager ble gitt medhold under dissens om begrunnelsen. NorgesEnergi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.    Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for fakturaer etter variabelavtale.     Regelverk: Standard kraftleveringsavtale § 6.    Historikk:  10.08.2022 – Selskapet hevder å ha varslet prisøkning med virkning fra 24.08.2022.  16.08.2022 – Selskapet hevder å ha varslet prisøkning med virkning fra 01.09.2022.  19.08.2022 – Selskapet hevder å ha varslet prisøkning med virkning fra 02.09.2022.  25.08.2022 – Selskapet hevder å ha varslet prisøkning med virkning fra 07.09.2022.  31.08.2022 – Selskapet hevder å ha varslet prisøkning med virkning fra 13.09.2022.  31.10.2022 – Klager tar kontakt med selskapet og hevder seg overfakturert.  14.11.2022 – Klager flyttes fra variabelproduktet «Topp 10-garanti» til «Variabelpris». 19.11.2022 – Klager bestrider å ha mottatt varsel om prisjustering.  02.12.2022 – Selskapet reverserer produktendringen av 14.11.2022.     Krav: Klager bestrider prisjusteringene og krever at fakturaer for september og oktober 2022 korrigeres til gjennomsnittlig markedspris.     Partenes anførsler:      Klager bestrider oppjustering av månedlig variabelpris med grunnlag i manglende prisvarsling. Hun hevder videre at selskapet ikke kan foreta ensidige endringer i avtalen og mener at det måtte innhentes samtykke fra henne for å kunne gi endringene virkning. Klager hevder at det utgjør et avtalebrudd å gi endringene virkning uten uttrykkelig samtykke fordi endringene må anses som vesentlige. Klager reagerer på at selskapet varslet om prisreduksjon per e-post, men ikke prisøkning.     NorgesEnergi AS opprettholder prisøkningen med hensyn til den ekstraordinære markedssituasjonen. Selskapet mener at det har hjemmel til å foreta slike nødvendige justeringer, og peker samtidig på variabelavtalens karakter som årsak til avviket fra markedspris. Det fremhever at klager har stått fritt til å endre avtaleprodukt.     Selskapet mener at det har gitt tilstrekkelig varsel om prisendringer i samsvar med kravene. Det peker på at det har sendt ut e-post til den e-postadressen som klager selv har oppgitt og at det har forholdt seg innenfor 14-dagersfristen.       Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for omtvistede fakturaer for september og oktober 2022. Hovedspørsmålet er om NorgesEnergi AS har godtgjort å ha fulgt reglene for prisvarsling slik disse følger av standard kraftleveringsavtale § 6.    Nemnda legger til grunn at partene inngikk avtale om variabelproduktet «Topp 10-garanti» i forbindelse med klagers overtakelse av bolig 2. april 2021. At avtalen ble inngått som en variabel-avtale er ikke bestridt i saken. Produktet er en standard variabelavtale, som har den egenskap at den, i motsetning til fastprisavtaler, fluktuerer i samsvar med markedsprisene på kraft, men ikke på samme måte og i like høy grad som spotpriser. Prisingen bygger på markedets prognoser for fremtidige kraftpriser, og settes til en fastpris for alle døgnets timer. Endringer i prisen måtte på tidspunktet for faktureringen, i september og oktober 2022, varsles med minst 14 dagers varsel, jf. standard kraftleveringsavtale § 6.    Standard variabel-produkter har den risikoen ved seg at prognosene for fremtidig kraftpris   som de bygger på, kan avvike fra den faktiske markedsutviklingen for spotprisen. Produktet   samsvarer heller ikke med stønaden for ekstraordinære strømkostnader i medhold   av strømstønadsloven, som bygger på faktiske markedspriser i form av spotprisen. Selv om   produktet var vanlig før overgangen til spotpriser, er det nemndas erfaring at produktet har en risiko som ikke forbrukere nødvendigvis er fullt ut kjent med.   Høsten 2022 materialiserte denne risikoen seg i en rekke standard variabel-produkter hos en rekke tilbydere. Prognosen for fremtidig kraftpriser i denne perioden, særlig for oktober 2022, var høye, mens de faktiske spotpriser viste seg å bli lave. Dette resulterte i et avvik mellom spotpris og pris etter variabelavtalene. Innretningen av strømkompensasjonsordningen forsterket dette avviket, ettersom den ga lite støtte til kundene som hadde standard variabel-produkter siden strømstøtteordningen bygger på markedsprisen i form av spotpriser.    Utgangspunktet etter standard kraftleveringsavtale § 6 er at selskapet kan gjøre endringer i pris og øvrige vilkår, men disse må – med unntak for prisendringer knyttet til løpende spotpris – varsles kunden direkte, og endringen kan først tre i kraft 14 dager etter at direkte varsel er sendt kunden. Nemnda bemerker for ordens skyld at endringene i prisopplysningsforskriften § 22 – som innførte en varslingsfrist på minst 30 dager før endringen trer i kraft – først trådte i kraft fra 1. november 2022 og derfor ikke får anvendelse i denne saken.    Slik saken er opplyst for nemnda er tvisten avgrenset til fakturaene for september og oktober 2022. Klager har slik nemnda forstår det ikke bestridt prisen som lå til grunn for august 2022. Spørsmålet er derfor om selskapet har varslet prisøkningene som fikk virkning for september 2022 og senere i samsvar med standardavtalen § 6 første ledd.    Ved vurderingen av i hvilken grad NorgesEnergi AS har fulgt kravene til varsling i standardavtalen § 6, har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall.    Flertallet – bestående av nemndleder og bransjerepresentantene Hilde og Lima – viser til at NorgesEnergi AS under saksforberedelsen har gjort gjeldende at det ble sendt en rekke prisvarsler i august 2022. Ifølge selskapet ble den første prisøkningen som fikk virkning for september-prisen varslet den 16. august 2022, der prisen ifølge varselet ble økt til 398,99 øre/kWh fra 1. september 2022. Teksten i dette varselet har selskapet fremlagt for nemnda. Hvilken e-postadresse som er brukt og når e-posten ble sendt, fremgår ikke, men det fremgår av den fremlagte skjermdumpen av varselet at det innledes med klagers fornavn. Nemndas flertall legger derfor under noe tvil – og etter en konkret bevisvurdering – til grunn at dette varselet ble sendt på den dagen selskapet oppgir, og at denne endringen ble varslet korrekt.     For flertallet er det i saken uklart om den e-postadressen varslene er sendt til har vært i bruk av klager i saken. Som det klare utgangspunktet er det kunden som har risikoen for at selskapet har rett e-postadresse registrert på kunden og at e-poster som sendes til denne adressen kommer frem til kunden. Uklarhet om hvorvidt et ellers gyldig varsel er sendt klager på rett e-postadresse, må derfor gå utover klager, slik at flertallet legger til grunn at varslene er sendt til en e-postadresse som klager er ansvarlig for å kontrollere. Varslene anses derfor å ha kommet frem til klager.   Ifølge opplysninger i tilsvaret ble prisøkning med virkning fra 1. oktober 2022 til 598,99 øre, varslet 20. september 2022. Varselet hadde følgende innledning:    «Gladnyhet! Vi setter ned prisen på din variable strømavtale, Topp 10-garanti. Fra 20. september blir den nye prisen 598,99 øre/kWh inkl. mva i prisområde NO1.»     Varselet ble derfor ikke sendt mer enn 14 dager før økningen. Varselet var videre misvisende, ved at den fremstilte det som om prisen faktisk ble redusert når den ble økt. Flertallet finner det klart at dette varselet ikke oppfylte varslingsreglene i standardavtalen § 6 første ledd.    I korrespondansen med klager hevder selskapet videre å ha varslet om prisøkning som skal ha blitt varslet 19. august 2022 til 498,99 øre/kWh fra 2. september 2022, prisøkning som skal ha blitt varslet 25. august 2022 til 648,99 øre/kWh fra 7. september 2022, og prisøkning som skal ha blitt varslet 31. august 2022 til 848,99 øre/kWh med virkning fra 13. september 2022. Selskapet har imidlertid ikke fremlagt kopi av disse varslene, og har heller ikke gjentatt dette i tilsvaret. Flertallet anser det derfor ikke godtgjort at disse varslene er sendt til klager.    Flertallet bemerker at NorgesEnergi AS ved flere anledninger i løpet av høsten 2022 opplyser å ha varslet klager om prisendringer med kortere frist enn 14 dager, men disse varslene har begrenset seg til nedjusteringer av prisen. Nemnda viser til at prisendringer til gunst for forbrukeren kan effektueres uavhengig av varslingsreglene i standard kraftleveringsavtale § 6 og prisopplysningsforskriften § 22. Økninger i prisen må imidlertid varsles i samsvar med reglene. Dette innebærer videre at et senere varsel om prisreduksjon ikke kan medføre at det nye prisnivået anses som gyldig varslet, når dette nivået ligger høyere enn den siste prisendringen som ble varslet i samsvar med varslingsreglene.   Som følge av at det ikke foreligger bevismessig grunnlag for at korrekt varsel er gitt i samsvar med standard kraftleveringsavtale § 6 for økningen fra 398,99 øre/kWh til 598,99 kWh fra 1. oktober 2022, eller noen av de øvrige endringene som ifølge selskapet skal ha blitt varslet, innebærer dette etter flertallets syn at klager må anses å ha blitt stående på prisen på 398 øre/kWh inntil det ble sendt varsel om en lavere pris enn dette. Basert på opplysningene i tilsvaret, legger nemnda til grunn at slikt varsel ble sendt 14. november 2022, da prisen ble redusert til 299 øre/kWh.     Mindretallet – forbrukerrepresentant Norman – er enig i flertallets konklusjon om at klager gis medhold og er for så vidt enig i flertallets konklusjon om at varslinger foretatt etter 16. august 2022 ikke er foretatt i samsvar med standardavtalen § 6, men har en til dels annen begrunnelse for sitt resultat.   Mindretallet mener at heller ikke prisøkningen til 398,6 øre/kWh som skal ha blitt varslet 16. august 2022, kan anses varslet på riktig måte. Mindretallet viser til at det er selskapet som sitter med bevisbyrden for at korrekt varsel er sendt på riktig måte, og at denne ikke kan anses oppfylt i dette tilfellet for noen av varslingene. Det vises til at klager fastholder at varslene ikke er mottatt, og at selskapet derfor har hatt en klar oppfordring om å fremlegge dokumentasjon som viser at varsel er sendt til riktig mottaker og til rett tid. Ingen av de fremlagte skjermbildene – som skal vise utklipp fra e-post-varsel – inneholder mottakeradresse eller dato for utsendelse. Selskapet har tilsynelatende unnlatt å ta med disse feltene i utklippene. Mindretallet kan derfor ikke legge til grunn som sannsynliggjort at selskapet har sendt de aktuelle varslene til rett tid og til rett mottaker, heller ikke varselet som skal ha blitt sendt 16. august 2022. Konsekvensen av mindretallets syn er at ingen av de omtvistede varslene kan gjøres gjeldende overfor klager, og at klager har rett på å bli stående på den prisen som gjaldt frem til prisøkningen som ble varslet 16. august 2022.      Klager har videre gjort gjeldende at selskapet ikke har rett til å endre prisen uten klagers samtykke. En samlet nemnd mener denne anførselen ikke kan ikke føre frem. Endring av pris i en standard variabel-avtale kan endres av selskapet i medhold av standardavtalen § 6 første ledd, og krever ikke at kunden samtykker til endringen.     Klager har videre bestridt selskapets flytting av klager over til et nytt avtaleprodukt, «Variabelpris», og hevder at dette krevde samtykke fra kunden. En samlet nemnd bemerker at en produktendring normalt vil anses som en vesentlig avtaleendring der kundens samtykke må innhentes for at endringen kan gjennomføres. Nemnda påpeker likevel at NorgesEnergi AS i e-post 2. desember 2022 reverserte denne produktendringen, slik at endringen ikke lenger er gjennomført. Samlet sett finner nemnda derfor ikke grunn til å ta stilling til om denne produktendringen ble gjennomført i samsvar med varslingsreglene i standardavtalen § 6.    Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.    Uttalelsen er enstemmig i resultat, men avsagt med den dissens som fremgår over.      VEDTAK     Klager gis medhold.    Oslo, 20. november 2023    Henrik E. Kolderup, leder  Gustav Norman, Forbrukerrådet  Astrid M. Hilde, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om betalingsplikt for fakturaer etter variabelavtale. Klager bestred betalingsplikt og hevdet at selskapet hadde endret avtaleproduktet uten hans samtykke. Han viste til at selskapet ikke hadde dokumentert at han hadde samtykket til avtaleendringen. Han krevde å bli fakturert etter spotprisvilkår. Fortum Strøm AS opprettholdt de omtvistede fordringene under henvisning til at avtaleproduktet ikke var blitt endret. Selskapet anførte at klager hadde vært oppført på en variabel kraftleveringsavtale gjennom hele avtaleforholdet. Klager ble under dissens ikke gitt medhold. Fortum Strøm AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.     Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for fakturaer etter variabelavtale.      Regelverk: Standard kraftleveringsavtale § 1-3.     Historikk:   01.01.2009 – Kundeforhold mellom partene startet. 11.11.2022 – Selskapet hevder å ha sendt ut prisvarsel til en e-postadresse som ikke er i bruk. 16.11.2022 – Selskapet videresender varsel til aktiv e-postadresse. Klager mottar varsel.  19.11.2022 – Kundeforholdet avsluttes.     Krav:  Klager bestrider betalingsplikt for fakturaer for oktober, november og desember 2022.      Partenes anførsler:        Klager hevder at selskapet, uten å ha gitt tilstrekkelig varsel eller innhentet samtykke, har endret avtaleproduktet hans fra et spotprisprodukt til et variabelprodukt. Klager viser til at selskapet ikke har lykkes i å dokumentere endringsvarselet eller kundens samtykke til endringen. Han mener at selskapet ikke har hatt grunnlag for å sette ham over på en variabelavtale og peker på at e-postvarsel ikke er tilstrekkelig når ny avtale inngås. Klager mener at det i stedet skulle blitt innhentet samtykke per SMS.   Fortum Strøm AS opprettholder betalingskravene og viser til at det ikke foreligger grunnlag for å frita ham fra sin betalingsplikt. Selskapet viser til at klager har vært oppført på en variabelavtale gjennom hele avtaleforholdet fra 2009, og at navneendringen i forbindelse med fusjonen ikke har hatt noen betydning for klagers avtaleforpliktelser. Siden avtaleforholdet ble inngått så langt tilbake som i 2009, har selskapet ikke dokumentasjon for avtaleinngåelsen.     Selskapet peker på markedssituasjonen som årsak til de høye prisene og viser til variabelavtalens karakteristikker. Klager har etter selskapets opplysning aldri hatt en spotprisavtale hos dem. Selskapet mener at det er klagers ansvar å sette seg inn i avtalevilkårene og den informasjonen som det sender ut.             Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for fakturaer høsten 2022 etter variabelavtale. Spørsmålet er om klager har betalingsplikt for de omtvistede fordringene, eller om kunden skal faktureres med grunnlag i spotpriser for samme periode. En sentral problemstilling i saken er hva slags produkttype det må legges til grunn at klager inngikk avtale om da kundeforholdet ble innledet.    Basert på det Fortum Strøm AS har opplyst og som klager ikke har bestridt, legger nemnda til grunn at klager inngikk kraftleveringsavtale med Hafslund Strøm AS med oppstart 1. januar 2009. Hafslund Strøm AS fusjonerte 6. desember 2012 med Fortum Strøm AS, og klagers kundeforhold ble videreført med Fortum Strøm AS som kraftleverandør.     Klager hevder selskapet har endret avtaleproduktet fra en spotprisavtale til et variabelt kraftprodukt. Selskapet hevder at klager har vært oppført på variabelproduktet «Direkte Variabel» – som senere endret navn til «Fortum Solid» etter fusjonen – gjennom hele avtaleforholdet fra 2009. Det springende punktet er dermed hvilket avtaleprodukt partene har inngått avtale om, og som klager har betalingsplikt etter.    Standard variabel-produktet som «Fortum Solid» har den egenskap at det, i motsetning til fastprisavtaler, fluktuerer i samsvar med markedsprisene på kraft, men ikke på samme måte og i like høy grad som spotpriser. Prisingen bygger på markedets prognoser for fremtidige kraftpriser, og settes til en fastpris for alle døgnets timer i en nærmere angitt periode. Endringer i denne prisen må varsles i tråd med standard kraftleveringsavtale § 6 og prisopplysningsforskriften § 22.    Produktene har den risiko at prognosene for fremtidig kraftpris som de bygger på, kan avvike fra den faktiske markedsutviklingen for spotprisen. Produktet samsvarer heller ikke med den innførte stønaden for ekstraordinære strømkostnader i medhold av strømstønadsloven, som bygger på faktiske markedspriser i form av spotprisen. Selv om produktet var vanlig før overgangen til spotpriser, er det nemndas erfaring at forbrukere ikke nødvendigvis er fullt ut kjent med forskjellen mellom spotprisprodukter og variabel-produkter og den risikoen som kjennetegner produktet.   Høsten 2022 materialiserte denne risikoen seg i en rekke standard variabel-produkter hos en rekke tilbydere. Prognosen for fremtidige kraftpriser i denne perioden, særlig for oktober 2022, var høye, mens de faktiske spotpriser viste seg å bli lave. Dette resulterte i et avvik mellom spotpris og pris etter variabelavtalene. Innretningen av strømkompensasjonsordningen forsterket dette avviket, ettersom den ga lite støtte til kundene som hadde standard variabel-produkter siden strømstøtteordningen bygger på markedsprisen i form av spotpriser.    Ved bedømmelsen av saken har nemnda – på samme måte som i sak 22-1251 – delt seg i et flertall og et mindretall.   Flertallet – bestående av nemndleder og bransjerepresentantene Lima og Hilde – bemerker at slik saken er opplyst for nemnda, er det ikke fremlagt dokumentasjon på avtaleinngåelsen fra noen av partene. Normalt er det den næringsdrivende som står nærmest til å godtgjøre hvilket avtaleprodukt og hvilke vilkår det er inngått avtale om dersom det oppstår uenighet mellom partene om dette. Selv om flertallet generelt mener en næringsdrivende bør oppbevare dokumentasjon for inngåelsen av avtaleforholdet så lenge avtaleforholdet er aktivt, mener nemnda under noe tvil at dette bevismessige utgangspunktet ikke kan legges til grunn når avtalen ble inngått så langt tilbake i tid som i 2009, se flertallets begrunnelse i sak 22-1251.     Klager har anført at han inngikk avtale om et spotprisprodukt med Hafslund Strøm AS, men at avtalen i etterkant av fusjonen med Fortum Strøm AS ble endret til et variabelprodukt. Slik saken er opplyst, kan ikke flertallet se bevismessige holdepunkter som underbygger dette. Flertallet viser for det første til at variabelavtaler var vanligere før, og flertallet finner på denne bakgrunn å legge til grunn at den avtalen som det ble inngått avtale om i 2009, var et standard variabelt avtaleprodukt. Hvilket avtaleprodukt klager har vært oppført på senere, fremgår videre uttrykkelig av de fremlagte fakturaene, der det står at klager har hatt variabelavtalen «Fortum Solid». Det er etter flertallets syn derfor ikke sannsynliggjort at produkttypen er endret for de omtvistede periodene sammenlignet med tidligere perioder.     Flertallet bemerker videre at selskapet har opplyst å ha sendt ut prisvarsler, men at klager opplyser at disse er sendt til en e-postadresse som klager ikke lenger bruker. Det følger av nemndas praksis at det er kundens ansvar å holde den registrerte e-postadressen oppdatert hos kraftleverandør eller netteier. Flertallet legger til grunn at dersom klager hadde holdt denne informasjonen oppdatert, ville han ha mottatt informasjon som underbygget at han sto på et variabel-produkt i form av prisvarsler. Sett hen til denne informasjonen, samt informasjonen i fakturaer, mener flertallet det er sannsynliggjort at klager har vært oppført på en variabelavtale gjennom hele avtaleforholdet, og at han ikke har stått på en spotprisavtale som urettmessig har vært endret til et variabelprodukt, slik klager hevder.    Klager er etter dette bundet av variabelavtalen. Selskapet har ikke fremlagt prisvarsler, utover den individualiserte varslingen som ble sendt klager ved e-post 16. november 2022 som gjaldt prisøkning fra 14. desember 2022. Det fremgår videre av fakturaene at prisen lå fast gjennom hele oktober 2022 til 11. november 2022 på 599 øre/kWh. Ut fra en konkret vurdering i denne saken, legger flertallet til grunn at prisvarsler er sendt ut i samsvar med standard kraftleveringsavtale § 6 første ledd, men at disse ikke har kommet frem til klager som følge av feil registrert e-postadresse. Som nevnt er det klagers ansvar å holde e-postadressen oppdatert. Samlet sett legger flertallet til grunn at prisendringene er varslet på korrekt vis.    Flertallets konklusjon er at klager ikke gis medhold.    Mindretallet – forbrukerrepresentant Norman – er kommet til at klager må få medhold i sin klage.     Klager hevder at selskapet, uten å ha gitt tilstrekkelig varsel eller innhentet samtykke, har endret avtaleproduktet hans fra et spotprisprodukt til et variabelprodukt. Klager viser til at selskapet ikke har lykkes i å dokumentere endringsvarselet eller kundens samtykke til endringen. Han mener at selskapet ikke har hatt grunnlag for å sette ham over på en variabelavtale og peker på at e-postvarsel ikke er tilstrekkelig når ny avtale inngås. Klager mener at det i stedet skulle blitt innhentet samtykke per SMS.       Klager anfører således at selskapet fakturerer han etter vilkår han ikke har godtatt. Selskapet har videre erkjent at det ikke kan dokumentere avtaleinngåelsen, og det er således heller ikke dokumentert at avtalen har vært uendret siden den skal ha blitt inngått i sin tid med Hafslund Strøm AS.       Mindretallet viser til at det etter markedsføringslovens § 11 er forbudt å levere tjenester med krav om betaling uten etter avtale (såkalt negativt salg). Leveres det tjenester i strid med bestemmelsen, er mottakeren ikke forpliktet til å betale for tjenesten som er mottatt, jf. § 11 annet ledd.   Det er selskapet som til enhver tid har bevisbyrden for at det ikke leverer tjenester uten etter avtale, og som derfor må ha systemer for å arkivere dokumentasjon for avtaleinngåelsen. Dette må også gjelde i tilfeller hvor selskaper har fusjonert.       I praksis er det stilt strenge krav til dokumentasjon for avtaleinngåelsen, jf. kommentaren til § 11 i Rettsdata:       « Det er den som påstår at det er inngått en avtale, som har bevisbyrden for dette. Forarbeidene peker på at det bør være opp til den næringsdrivende å ha rutiner som gjør det mulig å sannsynliggjøre at avtalen er inngått, jf. Ot.prp. nr. 62 (1999-2000) pkt. 3.1.4.2 s. 32. I dom fra Trondheim tingrett (04-023893TVI-TRON), fant retten at selskapets rutiner for telefonsalg ikke var gode nok til å sannsynliggjøre at det var inngått avtaler med forbrukere om kjøp av varer eller inngåelse av abonnementsavtale.» (mindretallets utheving)      Videre vises det til Markedsrådets vedtak MR-2014-1597 (Uno Life):       «Spørsmålet som Markedsrådet deretter skal ta stilling til, er om det er inngått rettslig bindende avtaler om abonnement om levering av produkter, og på de vilkår som Uno Life gjør gjeldende.       Markedsrådet har i tidligere praksis, fra tiden før det ble innført krav om skriftlighet ved telefonsalg av abonnementsavtaler, lagt til grunn at det må stilles relativt strenge krav til presentasjon av avtaleforholdet for at en avtale kan anses inngått med det innhold som den næringsdrivende hevder , jf. MR-2006-4 og MR-2009-200. Dette prinsippet er begrunnet i hensynet til forbrukerne, og må anses gjeldende ved siden av angrerettlovens eksplisitte skriftlighetskrav, ettersom det er et utslag av grunnleggende avtalerettslige vedtakelseskrav » (mindretallets utheving)       I en situasjon hvor selskapet ikke kan fremskaffe dokumentasjon for kundens aksept til den avtalen det faktureres etter, bør selskapet umiddelbart innhente nytt samtykke eller stanse leveransene. I motsatt fall tar selskapet en løpende risiko ved å fortsette leveransene.       Mindretallet kan ikke se at det er fremlagt dokumenter i saken som sannsynliggjør at klager har akseptert vilkårene det faktureres etter, og mindretallet anser det derfor slik at strømleveransen rammes av forbudet mot negativt salg i markedsføringsloven § 11. Klager har dermed ingen betalingsplikt for den mottatte strømmen (men må betale nettleie).      Nemndas konklusjon er i samsvar med flertallets syn at klager ikke gis medhold.    Uttalelsen er avsagt under dissens.      VEDTAK     Klager gis ikke medhold.    Oslo, 20. november 2023    Henrik E. Kolderup, leder  Gustav Norman, Forbrukerrådet  Astrid M. Hilde, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge   Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om oppfyllelse av prisgaranti og varsling av prisendringer. Klager bestred betalingsplikt for opphørsfaktura som følge av at kravet ikke var beregnet i samsvar med den avtalte prisgarantien. Hun hevdet at selskapet ensidig hadde endret avtalen uten forutgående varsel eller samtykke fra henne. Klager anførte at selskapet ikke hadde fulgt varslingsreglene i standard kraftleveringsavtale § 6. Fortum Strøm AS opprettholdt sluttavregningen under henvisning til at prisendringene var korrekt varslet og at kunden dessuten var oppfordret til å bytte avtale, og at endringen i garantien var varslet korrekt. Klager ble enstemmig gitt delvis medhold. Fortum Strøm AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.Saken gjelder uenighet om oppfyllelse av prisgaranti og varsling av prisendringer.    Regelverk: Standard kraftleveringsavtale § 6.Historikk:  01.01.2009 – Klager inngår avtale om variabelproduktet «Garantipris» med Hafslund Strøm AS. Produktet videreføres ved fusjonen med Fortum i 2017. 16.06.2021 – Produktet endrer navn fra «Garantipris» til «Fortum Trygg». 08.10.2021 – Selskapet endrer referanselisten etter garantien fra ti til fem kraftleverandører. 31.08.2022 – Klager mottar e-post om endring av kraftpris. Klager anbefales samtidig å vurdere inngåelse av spotprisavtale. 14.09.2022 – Prisendring trer i kraft. 05.10.2022 – Klager bytter kraftleverandør. 20.10.2022 – Klager mottar sluttavregning på kr 10 258.   02.11.2022 – Selskapet opplyser at de ikke lenger står ved garantien overfor fem andre kraftleverandører.    Krav: Klager bestrider betalingsplikt for opphørsfaktura.     Partenes anførsler:      Klager hevder at selskapet ved å gå bort fra prisgarantien har endret avtalens vilkår uten forutgående varsel. Klager anfører at det er tale om en vesentlig vilkårsendring og hevder at den ikke kan gjøres gjeldende når det ikke er innhentet uttrykkelig samtykke fra henne, jf. standard kraftleveringsavtale § 6.   Klager bestrider sluttavregningen og anfører at kravet ikke har avtalemessig grunnlag som følge av at prisene ikke er korrekt varslet.   Fortum Strøm AS opprettholder opphørsfaktura under henvisning til at kravet knytter seg til kraft som er levert og forbrukt. Selskapet anfører at det ikke foreligger grunnlag for å frita henne fra betalingsplikten som hun har hatt etter avtalen.     Fortum Strøm AS bestrider at selskapet har gått bort fra prisgarantien, men forklarer at de foretok en endring i referanselisten. Selskapet anfører at markedssituasjonen har nødvendiggjort prisendringer, men at disse er varslet i samsvar med reglene. Det viser til at det ble gitt skriftlig varsel 14 dager før prisendringene trådte i kraft. Selskapet understreker at det ga klager en uttrykkelig oppfordring om å bytte til en spotprisavtale.    Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om klager har betalingsplikt for omtvistet opphørsfaktura. Saken reiser spørsmål om oppfyllelse av prisgaranti og om varsling av prisendringer.     Nemnda legger til grunn at klager inngikk avtale om det variable kraftproduktet «Garantipris» med Hafslund Strøm AS i 2009. Hafslund Strøm fusjonerte i 2017 med Fortum Strøm AS. Slik saken er opplyst ble klagers avtale videreført uendret under navnet «Fortum Trygg».     Variable kraftprodukter har den egenskap at prisene, i motsetning til fastprisavtaler, endrer seg i samsvar med markedsprisen på kraft, men ikke på samme måte som spotpriser. Produktet bygger på markedets prognoser for fremtidige kraftpriser, og prisene settes til en fastpris for alle døgnets timer i en nærmere angitt periode. Produktet har en iboende risiko for at prognosene kan avvike fra den faktiske markedsutviklingen. Produktet samsvarer heller ikke med stønaden for ekstraordinære strømkostnader, som bygger på faktiske markedspriser. Etter nemndas erfaring med klagesaker er det dens oppfatning at produktet har en iboende risiko for avvik mellom prognosene og faktiske markedspriser som ikke forbrukere nødvendigvis er fullt ut kjent med. Særlig høsten 2022 kom denne risikoen til uttrykk ved at prisene i variable kraftprodukter i perioder ble liggende klart høyere enn faktisk markedspris.    Endringer av vilkår er regulert i standard kraftleveringsavtale § 6. Utgangspunktet er at   selskapet kan gjøre endringer i pris og øvrige vilkår, men disse må – med unntak for   prisendringer for løpende spotpris – varsles kunden direkte, og endringen kan først tre i   kraft 14 dager etter at direkte varsel er sendt kunden. Nemnda bemerker for ordens skyld at   endringene i prisopplysningsforskriften § 22 – som legger til grunn en varslingsplikt senest 30 dager før endringen trer i kraft – ikke var trådt i kraft på tidspunktet for endringene i saken.    Det følger imidlertid av standard kraftleveringsavtale § 6 tredje ledd at vesentlige endringer i produktet krever uttrykkelig aksept fra kunden for at endringen kan tre i kraft. Gir   ikke kunden slikt samtykke, opphører avtalen når den aktuelle endringen gjennomføres.    Nemnda ser først på spørsmålet om klager ble varslet korrekt om prisendringene, jf. § 6. Slik saken er opplyst sendte Fortum Strøm AS 31. august 2022 varsel til klager per e-post om oppjustering av kraftprisen med virkning fra 14. september 2022. Basert på den fremlagte dokumentasjonen, legger nemnda videre til grunn at prisjustering for perioden mellom 31. august og 14. september 2022 var varslet på samme måte tidligere. Prisen ble oppjustert fra 354,90 øre/kWh til 479 øre/kWh med virkning fra 1. september, til 649 øre/kWh fra og med 8. september 2022, før den økte ytterligere til 899 øre/kWh fra og med 14. september 2022.     Nemnda anser varselet av 31. august 2022 som tilstrekkelig, ved at kunden er varslet direkte ved e-post og med 14 dagers varsel før endringen trådte i kraft. Varselet ga – i tråd med varslingspliktens formål – tilstrekkelig tid til å gå fra avtalen før endringen trådte i kraft.    Uten at det har betydning for nemndas konklusjon, viser nemnda også til at Fortum Strøm AS i e-post av 31. august 2022 ga klager uttrykkelig oppfordring om å vurdere et annet produkt.    Nemnda ser så på klagers innsigelser til endringene i avtalens prisgaranti.     Fortum Strøm har fremlagt et eksemplar av sine standard leveringsvilkår, som ifølge selskapets tilsvar gir uttrykk for vilkårene for produktet «Garantipris» slik de hadde vært over lang tid. I vilkårene punkt 3.5 het det:    « 3.5 Garantipris     For produktet Garantipris beregnes prisen som for Variabelpris i punkt 3.4,   men med den forskjellen at Hafslund Strøm garanterer at den gjennomsnittlige   årsprisen skal være minst like god som gjennomsnittet av Variabelprisene   til de 10 største leverandørene av Variabelpris i Norge. Garantien avregnes   slik at når gjennomsnittet av Variabelprisene til de 10 største leverandørene   er kjent, beregner Hafslund årsavregningen for kunden slik at årsprisen   blir minst like god som gjennomsnittet. Følgende 10 leverandører utgjør   prisreferansen: Eidsiva Marked AS, Fjordkraft AS, Gudbrandsdal Energi,   Hafslund Strøm, Haugaland Kraft AS, LOS AS, Nord-Trøndelag Elektrisitetsverk, NorgesEnergi AS, Trondheim Kraft web og Ustekveikja standard. Produktet har ingen bindingstid.»     I standard leveringsvilkår punkt 2.8 het det videre:    « 2.8 Endring av leveringsvilkår     Hafslund Strøm kan endre leveringsvilkårene for sine strømprodukter.   Endringe [sic] kan tre i kraft 14 dager etter at den er kunngjort.»       Selskapet varslet ved e-post 24. september 2021 om følgende:    «Avtalen innebærer at vi garanterer at den gjennomsnittlige årsprisen    skal være minst like god som gjennomsnittet av variabelprisene til 10    utvalgte strømleverandører i Norge. Fra 8. oktober gjør vi en endring i vilkårene for avtalen, som innebærer at referanselisten justeres fra 10 til 5 utvalgte strømleverandører.»     Fortum Strøm har i tilsvaret til nemnda gjort gjeldende at selskapet sto fritt til å endre referanselisten hvis det anser dette som nødvendig. Nemnda bemerker til dette at i fravær av andre holdepunkter, må punkt 2.8 forstås på bakgrunn av varslingsreglene i standardavtalen § 6. Nemnda kan heller ikke se at punkt 2.8 tilsidesetter selskapets plikt til å innhente kundens samtykke ved vesentlige endringer, jf. standardavtalen § 6 tredje ledd.     Nemnda finner det derfor klart at endringen i referanselisten under prisgarantien utgjør en varslingspliktig endring etter standardavtalen § 6. Slik nemnda oppfatter varselet, innebar det videre at referanselisten ble mindre enn tidligere, og ved at et uspesifisert utvalg av de navngitte leverandørene falt ut av den uttrykkelige referanselisten ved endringen. Nemnda bemerker likevel at mens selskapets leveringsvilkår anga at garantien gjaldt mot «de 10 største leverandørene av Variabelpris i Norge», gikk endringen ut på at referansen ble endret til «5 utvalgte strømleverandører». Det var dermed ikke bare antallet leverandører, men også kriteriene for utvalget av dem, som ble endret. Dette taler etter nemndas syn både for at teksten i e-posten ikke var dekkende for endringens fullstendige realitet, og for at denne endringen var vesentlig. Nemnda mener derfor at denne endringen var en varslingspliktig endring som krevde at selskapet innhentet kundens samtykke etter standardavtalen punkt 6 fjerde ledd.     Klager har også fremhevet at Fortum Strøm i e-post 2. november 2022 varslet at de ikke lenger ville tilby garantien, og at heller ikke dette ble varslet henne som kunde i samsvar med standardavtalen § 6.   Klagers avtale med selskapet opphørte 5. oktober 2022, altså før denne endringen ble varslet og trådte i kraft. Nemnda kan likevel ikke se at dette har betydning for saken. Slik garantien var utformet, skulle det ved årets slutt skje en avregning av prisene i det produktet klager hadde, mot den gjennomsnittlige årsprisen av de leverandørene av variable produktavtaler som garantien gjaldt. Garantien innebar dermed at kunden fikk rett til en etterfølgende avregning basert på prisbildet i foregående år. Nemnda oppfatter at endringene i 2022 påvirket denne retten til etterfølgende avregning. Selv om klager avsluttet strømleveransen før årets slutt, inneholder ikke leveringsvilkårene til Fortum Strøm bestemmelser som fastsatte at kundens rett under garantien var betinget av at kundeforholdet besto ved årsslutt. Heller ikke på annen måte kan vilkårene forstås på slik måte. Vilkårene må på dette punkt forstås til fordel for forbrukeren, jf. avtaleloven § 37 første ledd nr. 3.     Nemnda legger på denne bakgrunn til grunn at klager hadde rettigheter etter garantien som besto uten hensyn til at hun avsluttet kundeforholdet med virkning fra 5. oktober 2022. Nemnda bemerker videre at endringen i avtalen av betydning for disse rettighetene ikke ble varslet på korrekt måte etter standardavtalen punkt 6. Nemnda finner det videre klart at en endring som innebar at en garanti ikke lenger gjaldt, er å anse som en vesentlig endring som krevde klagers samtykke for å tre i kraft, jf. standardavtalen § 6 tredje ledd.    Virkningen av at en endring ikke er varslet på korrekt vis, er i samsvar med nemndas praksis at endringen ikke får virkning for kunden. Nemnda legger dette til grunn for de to garantiendringene som ble gjennomført i oktober 2021 og i november 2022.   Etter dette har klager som utgangspunkt plikt til å betale opphørsfakturaen basert på de priser som den bygger på og som ble varslet på korrekt vis. Klager har imidlertid rett til avregning for 2022 under garantien på de vilkår som gjaldt for garantien før endringene som trådte i kraft i oktober 2021 og i november 2022.   Nemndas konklusjon er at klager gis delvis medhold.    Uttalelsen er enstemmig.      VEDTAK     Klager gis delvis medhold.    Oslo, 23. oktober 2023    Henrik E. Kolderup, leder  Thomas Iversen, Forbrukerrådet  Astrid M. Hilde, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt krav om erstatning i forbindelse med spenningsvariasjoner og strømavbrudd. Klager krevde erstatning for skade oppstått på elektriske komponenter med grunnlag i at de erstatningsrettslige vilkårene var oppfylt. Han hevdet at det forelå klar årsakssammenheng mellom spenningskvaliteten og strømbruddene, og skadene på varmekablene. Klager mente videre at fritak etter kontrollansvaret ikke var godtgjort. Elvia AS bestred ansvar under henvisning til at det verken kunne påvises mangel, ansvarsgrunnlag eller årsakssammenheng. Klager ble enstemmig gitt delvis medhold. Elvia AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.         Saken gjelder krav om erstatning i forbindelse med spenningsvariasjoner og strømavbrudd.       Regelverk: Standard nettleieavtale §§ 13-1, forbrukerkjøpsloven § 33 annet ledd og leveringskvalitetsforskriften.       Historikk:   13.09.2021 – Strømbrudd i klagers bolig etter en periode med spenningsvariasjoner. Klager konstaterer skade på varmekabler i første og annen etasje og mikrobølgeovn. Netteier utbedrer fase og konkluderer med at skade på varmekabler og mikrobølgeovn ikke skyldes overspenning.   13.01.2022 – Nytt strømbrudd etter en periode med spenningsvariasjoner. Klager konstaterer skade på varmekabler i kjelleretasjen. Elektriker finner ingen feil i klagers anlegg.   03.03.2022 – Nytt strømbrudd etter en periode med spenningsvariasjoner.  17.10.2023 – Energiklagenemnda fatter vedtak i saken.      Krav:  Klager krever erstatning for kostnadene knyttet til undersøkelser og utbedring av skader på varmekabler og mikrobølgeovn, utmålt til kr 397 875.       Partenes anførsler:        Klager hevder at de erstatningsrettslige grunnvilkårene er oppfylt og at Elvia AS plikter å dekke tapet som har oppstått i forbindelse med redusert spenningskvalitet og strømavbrudd.      Klager mener det foreligger årsakssammenheng i form av en klar tidsmessig sammenheng mellom spenningskvaliteten og strømbruddene og skadene på varmekablene. Klager viser til at fire ulike varmekabler ble ødelagt i perioden med redusert spenningskvalitet. Han viser videre til at skade kan oppstå på elektriske apparater som følge av spenningsvariasjoner.      Klager mener videre at det foreligger ansvarsgrunnlag for Elvia AS. Selskapet har ikke godtgjort at det er fritatt etter kontrollansvaret. Skadene skyldes ikke feil i klagers eget anlegg, men feil i nettet. Årsaken til mangelen har ligget innenfor selskapets kontrollsfære. Han viser til Elklagenemndas tidligere avgjørelser og til HR-2022-192-A.      Klager ønsker at nemnda tar stilling til utmålingen av en eventuell erstatning.      Klager viser til Energiklagenemndas vedtak, der det ble konkludert med at Elvia AS brøt leveringskvalitetsforskriften § 2-5 annet ledd i etterkant av strømbruddet 13. januar 2022.      Elvia AS bestrider erstatningsansvar under henvisning til at grunnvilkårene ikke er oppfylt. Selskapet mener at det ikke foreligger mangel, idet det ikke har blitt registrert avvik i spenningen. Selskapet hevder at det har opptrådt i samsvar med leveringskvalitetsforskriften.      Selskapet mener at øvrige erstatningsvilkår heller ikke er oppfylt. Det foreligger ikke årsakssammenheng mellom feil på fase og skadene på varmekablene. Selskapet viser til at det ikke vil kunne oppstå skade på varmekabel ved spenningsvariasjon som er lavere enn 230 V.       Så langt det foreligger mangel utover fasefeil, ligger dette uansett utenfor selskapets kontroll.            Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder krav om erstatning i forbindelse med spenningsvariasjoner og strømavbrudd.     Etter standard nettleieavtale § 12-3 første ledd kan nettkunden kreve erstatning for tap som   følge av mangel som ikke skyldes nettkunden eller forhold på hans side. Nettselskapets   erstatningsansvar er nærmere regulert i standard nettleieavtale § 13-1 flg. Etter § 13-1 hefter   nettselskapet som utgangspunkt objektivt for mangler ved ytelsen. Dette gjelder likevel ikke   der nettselskapet godtgjør at mangelen skyldes forhold utenfor selskapets kontroll, og som   selskapet ikke med rimelighet kunne ventes å ha tatt i betraktning på avtaletiden eller unngått eller overvunnet følgene av (det såkalte kontrollansvaret).    En forutsetning for erstatningsansvar er dermed at det foreligger en mangel ved ytelsen. I denne saken hevder klager at det over flere måneder forelå spenningsvariasjoner i nettet som medførte gjentatte strømbrudd, og at dette har medført skade på elektriske innretninger i boligen hans. Det springende punktet er dermed om det er godtgjort at det har foreligget mangel ved ytelsen som utløser erstatningsansvar for nettselskapet.     Det følger av standard nettleieavtale § 4-1 at «[n]ettselskapet stiller overføringskapasitet i sitt elektriske nett til disposisjon for nettkunden på de vilkår som følger av standard nettleieavtale og gjeldende tariffer, samt lover og forskrifter som måtte ha betydning for forholdet mellom nettselskapet og nettkunden». Foreligger det avvik mellom disse bestemmelsene og det som faktisk er levert, foreligger det en mangel.    Nemnda ser først på spørsmålet om det foreligger spenningsvariasjoner som kvalifiserer som mangel. Forskrift om leveringskvalitet i kraftsystemet regulerer grenseverdiene for normal spenning i nettet. Slik denne saken er opplyst kan ikke nemnda se at det er registrert spenninger ut over det intervallet forskriften angir som grenseverdier. Selv om nemnda finner det sannsynlig at det har funnet sted spenningsfluktuasjoner, er det derfor ikke sannsynliggjort at disse har gått utover forskriftens grenseverdier. Nemnda kan derfor ikke se at spenningsvariasjonene i seg selv kan anses å utgjøre en mangel ved leveransen. Spørsmålet om Elvia AS har foretatt tilstrekkelige undersøkelser av spenningskvaliteten etter leveringskvalitetsforskriften i etterkant av strømbrudd 13. januar 2022, slik Energiklagenemnda i vedtak 17. september 2023 konkluderte med at ikke var gjort, har ikke betydning for det spørsmålet som Elklagenemnda her vurderer.   Selv om spenningsvariasjonene ligger innenfor grenseverdiene, ser nemnda så på spørsmålet om faseutfallet den 13. september 2021 utgjør en mangel ved leveransen. Selskapet har erkjent at dette fasebruddet fant sted, men bestrider at dette gir grunnlag for erstatningsansvar.     Nemnda legger til grunn at fasebruddet oppsto som følge av vegetasjon i området, og at det medførte avbrudd i leveransen. Fasebruddet må derfor anses som en mangel ved ytelsen.    Der det påvises en mangel ved ytelsen, innebærer kontrollansvaret at nettselskapet – for å unngå erstatningsansvar – må godtgjøre at årsaken lå utenfor selskapets kontroll.    Elvia AS har vist til at bruddet oppsto mellom to master over et felt med busker og trær der vegetasjonen forårsaket bruddet, og at feilen derfor lå utenfor selskapets kontroll. Høyesterett behandlet i dommen HR-2022-192-A netteiers erstatningsansvar ved trefall over kraftlinje. Høyesterett konstaterte i avsnitt 76 at «trefallet var en skadeårsak som objektivt sett lå innenfor det selskapet kunne påvirke og kontrollere». Høyesterett påpekte videre i avsnitt 77 at det at netteier beslutter ikke å gjennomføre sikringshogst, ikke innebærer at skadeårsaken ligger utenfor selskapets kontroll dersom risikoen materialiserer seg og fører til skade.    Selv om avgjørelsen gjaldt trefall over en høyspentlinje i regionalnettet, får den også betydning for rekkevidden av kontrollansvaret der vegetasjon påvirker distribusjonsnettet. Med utgangspunkt i dommen mener nemnda at Elvia AS i denne saken ikke har godtgjort at forhold ved vegetasjonen i fremføringsområdet lå utenfor selskapets kontroll. Etter dette er Elvia AS som utgangspunkt ansvarlig for skade som har oppstått på nettkundens anlegg.     For at klagers erstatningskrav skal føre frem, må imidlertid også kravet til årsakssammenheng mellom det ansvarsbetingende forholdet og skadefølgen være oppfylt. Kravet til årsakssammenheng kommer i standard nettleieavtale § 13-1 til uttrykk ved at tapet må skje «som følge av» mangelen. Dette innebærer som hovedregel at mangelen ha vært en nødvendig betingelse for at skaden skulle inntre. Det er den som gjør erstatningskravet gjeldende som i utgangspunktet har bevisbyrden for at årsakssammenheng foreligger.    Saken gjelder krav om erstatning for skader på varmekabler. Nemnda finner det ikke sannsynliggjort at de påberopte skadene på varmekablene kan anses å ha oppstått som følge av spenningsutfallet 13. september 2021. Nemnda kan ikke se tekniske holdepunkter for at de spenningsendringer eller -avbrudd som er påvist i denne saken kan påvirke varmekablene. Nemnda kan derfor ikke se at det er sannsynliggjort årsakssammenheng mellom de påberopte manglene og skadene på varmekablene, og klager har derfor ikke krav på erstatning for skader på varmekablene.    Nemnda finner derimot etter en konkret vurdering det sannsynlig at fasebruddet 13. september 2021, enten alene eller i kombinasjon med etterfølgende spenningsvariasjoner, medførte at klagers effektregulator/termostat som styrte varmekablene har sviktet. Denne skaden står derfor i tilstrekkelig årsakssammenheng med mangelen i form av fasebruddet. Klager har derfor krav på erstatning knyttet til skade på termostat.   Nemndas konklusjon er at klager gis delvis medhold.   Uttalelsen er enstemmig.      VEDTAK     Klager gis delvis medhold.    Oslo, 18. desember 2023    Henrik E. Kolderup, leder  Thomas Iversen, Forbrukerrådet  Astrid M. Hilde, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om betalingsplikt etter betalingstjenesten «Lik Betaling». Klager bestred betalingsplikt for akkumulert underbalanse med grunnlag i manglende opplysninger. Han hevdet at selskapet ikke hadde gjort nødvendige grep for å bringe terminbeløpet i samsvar med hans reelle forbruk. Fortum Strøm AS fastholdt at klager hadde betalingsplikt for saldoen under henvisning til avtalevilkårene. Selskapet anførte at kravet hadde grunnlag i levert og forbrukt kraft. Klager ble enstemmig gitt delvis medhold. Fortum Strøm AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder uenighet om betalingsplikt etter betalingstjenesten «Lik Betaling».  Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 2-2.   Historikk:  10.11.2019 – Partene inngår kraftleveringsavtale med tilleggstjenesten «Lik Betaling».  10.01.2022 – Selskapet varsler klager om oppjustering av terminbeløpet. 10.01.2022 – Klager bestrider oppjusteringen per e-post.  Krav: Klager bestrider betalingsplikt for underbalanse etter tilleggstjenesten «Lik Betaling».    Partenes anførsler:     Klager anfører at han ikke har betalingsplikt for den opparbeidede gjelden. Han mener at han ikke har vært tilstrekkelig orientert om tilleggstjenestens vilkår og at han ikke har hatt noen forutsetning for å bringe saldoen i balanse på eget initiativ. Klager peker på at selskapet ikke har orientert ham om det etter hvert betydelige etterslepet og at det heller ikke har tatt nødvendige grep for å bringe ham ut av gjelden. Han anfører at selskapet må bære risikoen for at det ikke har oppfylt sin aktivitetsplikt, og at han dermed må fristilles fra betalingskravet.   Klager peker på at han har betalt det månedlige terminbeløpet i god tro om at han har betalt for det reelle forbruket. Han mener at selskapet ikke har lykkes i å bringe beløpet i henhold til faktisk forbruk.     Klager anfører at en oppjustering av det månedlige terminbeløpet fra kr 1700 til kr 7450 representerer en vesentlig endring som krever uttrykkelig aksept fra kunden etter standardavtalens § 6.    Fortum Strøm AS opprettholder sitt faktureringskrav under henvisning til at klager har forbrukt kraften. Selskapet peker på markedspris som årsak til den kraftige prisøkningen. Justeringen av beløpet har blitt tydelig kommunisert per telefon og det fremkom dessuten klart av sluttfaktura at klager er skyldig restbeløpet ved oppsigelse av avtalen. Selskapet viser i den forbindelse til avtalevilkårene som er akseptert av klager.      Selskapet har tilbudt seg å redusere skyldig beløp med 50 %, men forslaget har ikke blitt godtatt av klager.           Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for underbalanse ved bruk av betalingstjenesten   «Lik Betaling». Spørsmålet er om klager plikter å betale restsaldoen på betalingstjenesten.   Slik saken er opplyst legger nemnda til grunn at partene, sammen med avtale om leveranse av kraft, inngikk 10. november 2019 avtale om tilleggstjenesten «Lik Betaling». Denne   betalingstjenesten innebærer at kunden betaler et fast månedlig beløp til en konto hos   strømleverandøren som er ment å jevne ut strømkostnadene gjennom året. Betalingen bør   forutsetningsvis være litt høyere enn forventet strømkostnad i sommerhalvåret, og litt lavere   enn forventet strømkostnad i vinterhalvåret.  De løpende kostnadene for kundens   strømforbruk (i dette tilfellet både kraftleveranse og nettleie, siden Fortum foretok   gjennomfakturering for nettselskapet) avregnes mot «Lik Betaling»-kontoen. Det er   kraftleverandøren som er ansvarlig for at det fastsatte beløpet justeres i henhold til faktisk   forbruk, slik at betalingen over tid dekker de løpende kostnadene. Dersom det foreligger avvik mellom minimumsbeløpet og de reelle utgiftene, vil det opparbeides en positiv eller negativ saldo på betalingstjenesten.    Nemnda har ut fra sin erfaring med klagesaker inntrykk av at betalingstjenesten kan virke   forvirrende. Enkelte kunder misforstår ordningen og tror at det faste månedlige beløpet er den endelige avregningen for strøm/nettleie. Særlig i tilfeller der tjenesten benyttes i kombinasjon med AvtaleGiro eller der forbruket stipuleres, mangler forbrukeren forutsetningene for å føre kontroll med eget forbruk og til å iverksette kostnadsbesparende tiltak. Betalingstjenesten er etter nemndas syn dessuten dårlig tilpasset dagens kraftmarked, idet den i det minste forutsetter forutsigbarhet for å kunne oppfylle sitt formål.    Nemnda viser videre til at RME (Reguleringsmyndigheten for energi i NVE) høsten 2020 påla en rekke selskaper, deriblant Fortum Markets å avvikle tjenesten, som følge av at RME mener tjenesten ikke er i samsvar med reglene for avregning av strøm. Fristen for Fortum Markets til å avvikle tjenesten ble av RME satt til 31. desember 2020. Fortum Markets påklaget vedtaket, men klagen førte ikke frem, se Energiklagenemndas vedtak 2001-0703 av 1. september 2021, og det ble satt ny frist for avvikling. Nemnda legger for ordens skyld til grunn at Fortums ytelse av tjenesten i denne saken ikke i seg selv var i strid med vedtaket.    Etter standard kraftleveringsavtale § 2-2 kan kraftleverandør kreve tilleggsbetaling ved feil   ved måledata meddelt av nettselskapet, ved feil håndtering av måledata eller ved   faktureringsfeil med mindre klager var i aktsom god tro. Tilleggsbetalingen kan ikke kreves   dersom feilen skyldes forhold hos kraftleverandøren eller noen kraftleverandøren svarer for,   og kunden var i aktsom god tro. Nemnda har i sin praksis gitt reglene om faktureringsfeil   analogisk anvendelse der faktureringen av strøm overfor kunden skjer ved bruk av en   betalingstjeneste som «Lik Betaling», slik at forhold ved administrering av betalingstjenesten kan bedømmes som faktureringsfeil i samsvar med § 2-2 i standard kraftleveringsavtale.    I tidligere saker har nemnda vurdert om det innklagede selskapet har regulert det månedlige   beløpet slik det skal i tråd med endringer i klagers forbruk og kraftkostnadene, og om   selskapet løpende har gitt opplysninger om klagers saldo. Der det har oppstått underbalanse   over tid fordi det faste beløpet ikke er justert tilstrekkelig, har nemnda ansett dette som en feil ved betalingstjenesten. Dersom kunden ikke har blitt holdt informert om utviklingen i saldo på betalingstjenesten, typisk på fakturaene, har dette videre vært en omstendighet som kan begrunne at kunden har vært i aktsom god tro etter § 2-2. Men også der kunden ikke har vært i aktsom god tro, har nemnda vurdert om feilen kan begrunne en reduksjon i skyldig beløp som en misligholdsanksjon.    Slik denne saken er opplyst legger nemnda til grunn at klager fra avtaleinngåelsen 10. november 2019 betalte et månedlig beløp på kr 1700 under «Lik Betaling»-tjenesten, frem til han 10. januar 2022 mottok varsel om oppjustering av månedsbeløpet til kr 8100. Det kommer frem av dokumentene i saken at klagers underbalanse i juli 2021 var på kr 19 666,77, og at underbalansen på tidspunktet for oppjusteringen hadde vokst til kr 23 692,82. Nemnda kan ikke se at det ble foretatt noen justeringer i terminbeløpet før beløpet ble satt opp til kr 8100 i januar 2022. Slik saken er opplyst, foreligger det derfor en feil i betalingstjenesten som kan tilregnes Fortum som følge av selskapets feil ved administreringen av tjenesten.    Det neste spørsmålet nemnda må ta stilling til etter standard kraftleveringsavtale § 2-2, er   om klager var i aktsom god tro om feilen, det vil si om underbalansen. Klager har under saksforberedelsen fremholdt at han var uvitende om underdekningen inntil han mottok varsel om prisjustering 10. januar 2022. Spørsmålet er imidlertid om klager var i aktsom god tro om underdekningen. Slik saken er opplyst har ikke nemnda bevismessige holdepunkter for at underdekningen på noe tidspunkt ble gjort kjent for klager før Fortum fra og med fakturaen med forfall 20. juli 2021 opplyste den negative saldoen på fakturaen. Denne fakturaen er fremlagt i saken, og viser som nevnt over en underbalanse på kr 19 666,77 før innbetalingen som fakturaen gjaldt. Slik nemnda ser på denne saken, var klager derfor i aktsom god tro om akkumulert underbalanse frem til han mottok denne fakturaen, men ble brakt ut av sin aktsomme gode tro om underbalansen da han mottok denne fakturaen.    Denne innebærer at klager er fritatt fra å dekke 19 666,77 kr av underbalansen som følge av at han var i aktsom god tro om denne delen av underbalansen. Når det gjelder den resterende delen av den udekkede underbalansen bemerker nemnda at Fortum etter avtalen om betalingstjenesten hadde både en rett og en plikt til løpende å justere det månedlige beløpet ut fra endringer i kundens forbruk og kraftprisene. Denne plikten har Fortum ikke etterlevd i saken. Ut fra en konkret vurdering av bevisbildet og innklagedes passivitet, mener nemnda at klager bør fritas fra å betale en andel som tilsvarer 50 % av denne delen av underbalansen, se også sak 22-470 og sak 22-548.    Etter dette har nemnda kommet til at klager fritas for betalingsplikt for den underbalansen som forelå da fakturaen i juli 2021 ble utstedt, samt at klager holdes ansvarlig for 50 % av den underbalansen som deretter ble opparbeidet og som kommer frem av sluttfakturaen.   Nemnda bemerker avslutningsvis at klager har gjort gjeldende at Fortum ikke hadde grunnlag for å foreta en så omfattende endring av månedsbeløpet som selskapet gjorde i denne saken uten å innhente kundens samtykke, jf. standard kraftleveringsavtale § 6. Denne anførselen kan ikke føre frem. Selskapet har en rett og en plikt til å endre det faste månedsbeløpet. At endringen ble så stor som det ble i denne saken, er en følge av at selskapet ikke har oppfylt denne plikten løpende. Standardavtalen er imidlertid ikke til hinder for at selskapet foretar en så omfattende endring av månedsbeløpet som ble gjort i denne saken.    Nemndas konklusjon er at klager gis delvis medhold.    Uttalelsen er enstemmig.      VEDTAK     Klager gis delvis medhold.    Oslo, 18. desember 2023    Henrik E. Kolderup, leder  Thomas Iversen, Forbrukerrådet  Astrid M. Hilde, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om avtalevilkår og vilkårsendringer i forbindelse med leverandørskifte. Klager krevde å bli fakturert i samsvar med maksprisgaranti under henvisning til at prisbindingsperioden gjaldt helt frem til 30. august 2022. Hun krevde videre å bli fakturert etterskuddsvis. Tinde Energi AS innga ikke tilsvar i saken, men hevdet at prisbindingsperioden var utløpt. Klager ble enstemmig gitt medhold. Tinde Energi AS benyttet Fornybar Norges standardkontrakter så lenge det drev leveranse av kraft. Saken gjelder uenighet om avtalevilkår og vilkårsendringer i forbindelse med leverandørskifte. Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3, 5-3 og 6. Historikk: 14.05.2021 – Klager inngår avtale med GNP Energy Norge AS.  15.07.2022 – Klagers kundeforhold blir overført til Tinde Energi AS.  20.09.2022 – Klager sier opp avtalen. Krav: Klager krever å bli fakturert i samsvar med maksprisavtalen innenfor avtaletiden.    Partenes anførsler:   Klager bestrider at hun har betalingsplikt for beløp som går ut over maksprisavtalens pristak. Hun hevder at hun inngikk en maksprisavtale med tre års varighet med opprinnelig kraftleverandør og fastholder at denne også må gjelde etter leverandørskiftet. Klager krever at hun faktureres i samsvar med opprinnelig inngått avtale.   Klager anfører at selskapet har foretatt en urettmessig vilkårsendring og at det har brakt maksprisavtalen til opphør uten avtalemessig grunnlag.  Hun forklarer at hun ved avtaleinngåelsen ble gitt et tilsvarende tilbud som fremsatt overfor henne noen måneder tidligere.    Tinde Energi AS har ikke inngitt tilsvar i saken. Av klagers saksfremstilling fremkommer at klager ikke kan ha inngått en maksprisavtale for tre år, ettersom dette avtaleproduktet ikke ble solgt på avtaletidspunktet. Selskapet viser til at det ville stått «36 mnd.» i avtaleteksten dersom avtalen var ment å gjelde i tre år.      Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om avtalevilkår og vilkårsendringer i forbindelse med leverandørskifte.     Nemnda ser først på spørsmålet om saken kan tas til behandling selv om selskapet har opphørt som strømleverandør. Det følger av nemndsavtalen punkt 1.3 at nemnda behandler «klager som springer ut av avtaler mellom […] kraftleverandør og forbruker om […] levering av elektrisk energi». Videre følger det av nemndsavtalen punkt 1.4 at nemnda behandler klager fra forbrukere «som har et reelt behov for å få avgjort et omtvistet krav» mot en næringsdrivende som kan klages inn for Elklagenemnda. Og endelig følger det av nemndsavtalen punkt 1.5 at «alle selskaper som RME har gitt omsetningskonsesjon etter energiloven og som har forbrukerkunder» skal være tilknyttet Elklagenemnda. I dette tilfellet har Tinde Energi AS hatt omsetningskonsesjon da Elklagenemnda mottok klagen, samtidig som klager har et «reelt» behov for å få avgjort klagen mot innklagede. Selv om Tinde Energi har opphørt som strømleverandør, er dette derfor ikke til hinder for at nemnda tar klagen til realitetsbehandling.    Nemnda bemerker at i tiden etter at klagen ble inngitt, men før klagevedtaket er publisert, har Tinde Energi AS, som senere skiftet navn til Nuax AS, blitt tatt under konkursbehandling som tvangsoppløsningsbo. Nemndsavtalen inneholder ingen bestemmelser som innebærer at nemndsbehandlingen stanser eller opphører dersom innklagedes bo tas under konkursbehandling, slik at nemnda vurderer denne omstendigheten på samme måte som den vurderer opphøret av selskapets omsetningsvirksomhet.   Etter dette tas saken til realitetsbehandling.    Det overordnede spørsmålet er om klager har krav på å bli fakturert i samsvar med avtale om makspris på 69 øre/kWh. Det beror på hvilken varighet som ble avtalt for maksprisperioden.    Slik saken er opplyst inngikk klager avtale med GNP Energy Norge AS den 14. mai 2021 om produktet «Folkepakka Garanti» med maksprisgaranti på 69 øre/kWh. Slik saken er videre opplyst, ble denne avtalen deretter avsluttet, før klager etter henvendelse fra GNP Energy AS den 21. oktober 2021 bestilte samme avtaleprodukt på nytt på samme vilkår. Tinde Energi AS har ikke bestridt at klager sto på en prisbindingsavtale da selskapet overtok avtaleforholdet. Nemnda legger derfor til grunn at opprinnelig avtale inngått 14. mai 2021 fortsatt gjaldt.     Følgende fremgår av SMS som ble sendt fra GNP Energy Norge AS 14. mai 2021 og som klager aksepterte ved å svare «ja»:    «Hei! Svar Ja på denne sms dersom du ønsker å bestille strøm fra GNP Energy. Avtalen er Folkepakka Garanti. Du får strøm til forvaltningspris, oppstartspris på 19,90 øre de første 2 mnd. og fastledd til kun 49,- per mnd. Maksprisgaranti på kun 69 øre kwh i 3 år. 12 mnd. avtaletid. Velger du å avslutte avtaleforholdet i avtaletiden, tilkommer det et bruddgebyr på 150 kr pr gjenstående mnd. Inneværende + 1 mnd forskudd. Se vilkår [lenke]. Angrerettskjema finner du på [lenke]. Mvh GNP Energy »   Slik nemnda forstår den avtalebekreftelsen GNP Energy Norge AS ga til klager, ble det avtalt prisbinding i form av en maksprisgaranti på tre år, og med en bindingstid for avtalen på 12 måneder. Bekreftelsen angir prisbindingsperioden uttrykkelig som en «[m]aksprisgaranti (…) i 3 år», samtidig som opplysningen om avtaletid må ses i sammenheng med opplysningene som deretter gis om bruddgebyr. Nemnda har i denne sammenheng sett hen til at GNP Energy Norge AS ved fornyelsen av avtalen opplyste at utløpsdatoen for prisbindingsperioden var 30. august 2022, men nemnda kan ikke se at dette var i samsvar med det som ble avtalt med klager ved den opprinnelige avtaleinngåelsen.   Etter dette hadde klager rett på prisbindingen som ble avtalt frem til 2024. Det følger av nemndas tidligere vedtak knyttet til overdragelsen av kundeportefølje fra GNP Energy AS til Tinde Energi AS at kunden hadde krav på å beholde sine avtalte vilkår ved denne overdragelsen, se samlevedtak i sak 22-449 m.fl. som også gjaldt Tinde Energi AS.   Klager har etter dette krav på å bli avregnet etter maksprisavtalen for hele avtaleforholdet med Tinde Energi AS.    Klager har videre bestridt omleggingen fra etterskuddsfakturering til forskuddsfakturering. Spørsmålet er om klager er bundet av vilkårsendringen. Nemnda bemerker innledningsvis at det av den gjengitte SMS-en kommer frem at det opprinnelig var avtalt forskuddsfakturering med GNP Energy Norge AS. Klager har imidlertid opplyst at det ble praktisert etterskuddsfakturering, og Tinde Energi AS har ikke bestridt dette. Nemnda legger derfor til grunn at etterskuddsfakturering var det som ble fulgt i avtalen før overdragelsen.    Som konstatert i tidligere praksis, se bl.a. sak 22-678, innebærer en overgang fra etterskuddsfakturering til forskuddsfakturering en vesentlig endring i avtaleforholdet som krever uttrykkelig samtykke fra kunden etter standard kraftleveringsavtale § 6 fjerde ledd. En forskuddsfakturering innebærer at kunden påtar seg en kredittrisiko overfor selskapet i forskuddsperioden, som skiller seg klart fra den som gjelder ved etterskuddsfakturering. Premissene for forskuddsfakturering – kundens forbruk og fremtidig spotpris – kan dessuten være usikre. Dette gjelder i ganske særlig grad i denne saken, der det kommer frem av korrespondansen mellom klager og Tinde Energi AS at forskuddsbeløpet ville basere seg på markedspris og ikke på den avtalte prisbindingen. I tillegg innebærer overgangen en likviditetsbelastning for kunden, ved at det i den aktuelle fakturaen dels belastes for forbrukt strøm fra foregående periode, dels innkreves et forskudd for påfølgende periode.     Nemnda kan ikke se at klager har gitt uttrykkelig samtykke til omleggingen til forskuddsfakturering. Tinde Energi AS har heller ikke fremlagt dokumentasjon i saken som sannsynliggjør at dette er tilfellet. Som følge av at varslingsregelen i § 6 ikke er fulgt, får ikke endringen rettsvirkning overfor kunden. Klager har etter dette hatt krav på å bli fakturert etterskuddsvis.   Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.    Uttalelsen er enstemmig.        VEDTAK     Klager gis medhold.    Oslo, 18. desember 2023    Henrik E. Kolderup, leder  Gustav Norman, Forbrukerrådet  Astrid M. Hilde, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge      Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om betalingsplikt for fakturaer etter forvaltningsavtale. Klager bestred at han hadde betalingsplikt etter forvaltningsavtalen under henvisning til at han ikke hadde blitt tilstrekkelig informert om innholdet i avtalevilkårene. Han hevdet at selskapet hadde villedet ham ved avtaleinngåelsen. Tinde Energi AS opprettholdt kravene under henvisning til avtalebinding. Klager ble enstemmig gitt medhold. Tinde Energi AS benyttet Fornybar Norges standardkontrakter så lenge det drev leveranse av kraft.     Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for fakturaer etter forvaltningsavtale.   Regelverk: Standard kraftleveringsavtale § 1-3.     Historikk: 13.01.2021– Partene inngår avtale om variabelproduktet «Tinde Lavpris»   01.12.2021 – Klager settes over på spotprisavtale for ett av to målepunkt.       Krav:  Klager krever tilbakebetalt det innbetalte beløpet som har oversteget markedsprisen i forvaltningsavtaleperioden.     Partenes anførsler:        Klager bestrider betalingskrav beregnet etter forvaltningsavtalens prisvilkår. Han hevder at selskapet ikke har gitt ham tilstrekkelige opplysninger om avtalevilkårene, og at han i alle tilfeller ikke har blitt orientert om realitetene i forvaltningsproduktet. Klager mener at han har blitt villedet ved selskapets innsalg av avtaleproduktet, og at han ikke har hatt tilstrekkelig grunnlag for å vite hva de har samtykket til.       Klager mener at forvaltningsavtalen er svært urimelig og at selskapet ikke kan ha adgang til å fakturere etter en pris som ligger så markert over markedspris. Han mener at han ikke er bundet av forvaltningsavtalen, og krever i stedet å bli avregnet etter spotpris.       Tinde Energi AS bestrider klagers krav og hevder at han er forpliktet etter avtalen til å betale den prisen han er fakturert etter. Selskapet hevder at klager har akseptert avtalevilkårene per SMS, og at han dermed må anses bundet. Det anfører videre at klager måtte være innforstått med forvaltningsproduktets prisberegningsmetode. Det forhold at prisen er høy kan ikke etter selskapets syn frita klager fra betalingsplikten. Selskapet viser til markedssituasjonen.     Selskapet anfører at kunden selv har et ansvar for å gjøre seg kjent med avtalens betingelser før de aksepteres. Selskapet hevder at det har gjort det det har kunnet for å opplyse klager om avtalevilkårene. Det anfører også at klager har stått fritt til å avslutte sitt kundeforhold etter bindingstidens utløp.          Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for fakturaer i en forvaltningsavtale.     Nemnda ser først på spørsmålet om saken kan tas til behandling selv om selskapet har opphørt som strømleverandør. Det følger av nemndsavtalen punkt 1.3 at nemnda behandler «klager som springer ut av avtaler mellom […] kraftleverandør og forbruker om […] levering av elektrisk energi». Videre følger det av nemndsavtalen punkt 1.4 at nemnda behandler klager fra forbrukere «som har et reelt behov for å få avgjort et omtvistet krav» mot en næringsdrivende som kan klages inn for Elklagenemnda. Og endelig følger det av nemndsavtalen punkt 1.5 at «alle selskaper som RME har gitt omsetningskonsesjon etter energiloven og som har forbrukerkunder» skal være tilknyttet Elklagenemnda. I dette tilfellet har Tinde Energi AS hatt omsetningskonsesjon da Elklagenemnda mottok klagen, samtidig som klager har et «reelt» behov for å få avgjort klagen mot innklagede. Selv om Tinde Energi har opphørt som strømleverandør, er dette derfor ikke til hinder for at nemnda tar klagen til realitetsbehandling.   Nemnda bemerker videre at i tiden etter at klagen ble inngitt, men før klagevedtaket er publisert, har Tinde Energi AS, som senere skiftet navn til Nuax AS, blitt tatt under konkursbehandling som tvangsoppløsningsbo. Nemndsavtalen inneholder ingen bestemmelser som innebærer at nemndsbehandlingen stanser eller opphører dersom innklagedes bo tas under konkursbehandling, slik at nemnda vurderer denne omstendigheten på samme måte som den vurderer opphøret av selskapets omsetningsvirksomhet.   Etter dette tas saken til realitetsbehandling.    Det overordnede spørsmålet er om klagers betalingsplikt i avtaleperioden går utover det han skulle ha betalt dersom han ble fakturert etter spotpris.    Slik saken er opplyst for nemnda, inngikk partene avtale om produktet «Tinde Lavpris». Nemnda oppfatter ikke dette som en ren spotprisavtale, men som en avtale med et forvaltningselement der spotprisen ligger i bunn. I tilsvaret til nemnda betegner selskapet produktet som «strøm til forvaltningspris». De nærmere egenskapene ved produktet er ikke opplyst for nemnda. Klager har overfor nemnda opplyst at prisen han betalte avvek til dels betydelig fra spotpris i samme periode. Selskapet har ikke bestridt dette i tilsvaret til nemnda.    Andre produkter enn spotpris, enten det er standard variabelavtaler eller andre typer forvaltningsavtaler, har risiko for at prognosene for fremtidig kraftpris som de bygger på, kan avvike fra den faktiske markedsutviklingen for spotprisen. Slike produkter samsvarer heller ikke med stønaden for ekstraordinære strømkostnader i medhold av strømstønadsloven, som bygger på faktiske markedspriser i form av spotprisen.     Nemnda bemerker at det ved avtaleinngåelse om andre produkter enn spotprisprodukter og produkter med prisbinding (fastpris, makspris) må stilles særlige krav til den informasjonen som gis av kraftleverandøren. Produktets kompleksitet og karakter tilsier at kraftleverandørens informasjonsplikt etter standard kraftleveringsavtale § 1-3 omfatter hvordan slike produkter skiller seg fra spotpris- og fastprisavtaler. Også etter angrerettloven § 8 første ledd skal leverandøren gi opplysninger om vesentlige egenskaper ved avtalen. Det er kraftleverandøren som må godtgjøre at tilstrekkelige opplysninger er gitt, og det må som utgangspunkt oppstilles strenge krav til avtaledokumentasjonen. Nemnda forutsetter at kraftleverandøren går langt i å opplyse avtaleinngåelsen og avtaleforholdet for øvrig.    Selskapet opplyser i tilsvaret at det ved avtaleinngåelsen har gitt opplysninger om at produktet var «strøm til forvaltningspris», men har ikke fremlagt dokumenter som belyser hvilke opplysninger som ble gitt om produktet. Slik saken er opplyst kan ikke nemnda se at klager ble gitt tilstrekkelige opplysninger om forvaltningsproduktets vilkår eller hvordan produktet skiller seg fra spotpris- og fastprisavtaler på tidspunktet for avtaleinngåelsen. Selskapet har etter dette ikke oppfylt sin opplysningsplikt ved avtaleinngåelsen.    Nemnda bemerker videre at endringer i pris i andre avtaler enn spotprisavtaler må etter standard kraftleveringsavtale § 6 første ledd varsles med minst 14 dagers varsel. Det er ingen holdepunkter for at selskapet i dette tilfellet har varslet prisendringen i forvaltningsavtalen.    Når selskapet ikke har opplyst at det er gitt tilstrekkelig informasjon om egenskapene ved det produktet som det ble inngått avtale om, og det heller ikke er godtgjort at det er sendt varslinger om endringer i prisen, mener nemnda at selskapet ikke kan gjøre gjeldende de avtalevilkår som det hevder ble avtalt. Nemnda har derfor kommet til at klager har krav på å bli fakturert som om det ble inngått en spotprisavtale mellom klager og selskapet.    Nemnda bemerker at det 1. desember 2021 ble avtalt overgang til spotpris for klagers to målepunkt. Nemndas konklusjon innebærer at denne overgangen skal anses avtalt fra oppstart av leveransen etter opprinnelig avtaleinngåelse i januar 2021. Klager har etter dette krav på å bli avregnet etter spotpris fra leveranseoppstart og til avtalen ble sagt opp den 31. januar 2022.   Nemnda bemerker videre at klager har krav på å få kreditert beløpet for forskuddsfakturering for begge målepunkt. Nemnda kan ikke se at selskapet har dokumentert at dette er gjort.   Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.    Uttalelsen er enstemmig.      VEDTAK     Klager gis medhold.    Oslo, 18. desember 2023    Henrik E. Kolderup, leder  Thomas Iversen, Forbrukerrådet  Astrid M. Hilde, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om selskapets adgang til å overføre klager til en bedriftsavtale. Klager bestred overføringen og krevde å bli satt tilbake på fastprisavtalen. Han fastholdt at han måtte anses som en privat forbruker og anførte at hoveddelen av leveransen gikk til privat forbruk. Tinde Energi AS innga ikke tilsvar i saken. Av klagers saksfremstilling fremgikk at selskapet anså klager som næringsdrivende og at det av den grunn overførte ham til selskapets eneste bedriftsprodukt. Klager ble enstemmig gitt medhold. Tinde Energi AS benyttet Fornybar Norges standardkontrakter så lenge det drev leveranse av kraft.   Saken gjelder uenighet om selskapets adgang til å overføre klager til en bedriftsavtale.     Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3, 5-1 og 6.     Historikk:   13.08.2021 – Klager inngår fastprisavtale med Tinde Energi AS. 30.06.2022 – Klager orienteres om at avtalen overføres til GNP Energy AS.   24.08.2022 – Klagers fastprisavtale videreføres likevel hos Tinde Energi AS.   05.10.2022 – Selskapet flytter klager over til en bedriftsavtale og varsler at innbetalte fakturaer på fastprisavtalen vil bli korrigert.  14.10.2022 – Klager henvender seg til selskapet og hevder å være forbruker.      Krav: Klager bestrider avtaleoverføringen og krever å bli tilbakeført til fastprisavtalen.     Partenes anførsler:     Klager bestrider overføringen fra fastprisavtalen til en forvaltningsavtale for bedrifter med grunnlag i at kraften leveres til ham som privatperson. Han fastholder sin posisjon som forbruker og viser til at omkring 80 % av kraftleveransen benyttes til privat forbruk. De øvrige 20 % forklarer klager at benyttes til en låve på jordbrukseiendommen hans.     Klager stiller seg uforstående til at selskapet endret avtalen til en bedriftsavtale etter 14 måneder som privatkunde. Han legger til at også netteier og tidligere kraftleverandør har vurdert ham som en privatkunde.     Klager bestrider at selskapet har hatt adgang etter standardavtalen til å si opp fastprisavtalen og sette ham over på en forvaltningsavtale.     Tinde Energi AS har ikke besvart sekretariatets gjentatte henvendelser og har ikke inngitt tilsvar i saken. Av saksopplysningene fremkommer at selskapet anser klager som næringsdrivende, og at han av den grunn ble overført til selskapets eneste bedriftsavtaleprodukt.       Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om selskapets adgang til å si opp klagers fastprisavtale og overføre ham til en forvaltningsavtale for bedrifter.     Nemnda ser først på spørsmålet om saken kan tas til behandling selv om selskapet har opphørt som strømleverandør. Det følger av nemndsavtalen punkt 1.3 at nemnda behandler «klager som springer ut av avtaler mellom […] kraftleverandør og forbruker om […] levering av elektrisk energi». Videre følger det av nemndsavtalen punkt 1.4 at nemnda behandler klager fra forbrukere «som har et reelt behov for å få avgjort et omtvistet krav» mot en næringsdrivende som kan klages inn for Elklagenemnda. Og endelig følger det av nemndsavtalen punkt 1.5 at «alle selskaper som RME har gitt omsetningskonsesjon etter energiloven og som har forbrukerkunder» skal være tilknyttet Elklagenemnda. I dette tilfellet har Tinde Energi AS hatt omsetningskonsesjon da Elklagenemnda mottok klagen, samtidig som klager har et «reelt» behov for å få avgjort klagen mot innklagede. Selv om Tinde Energi har opphørt som strømleverandør, er dette derfor ikke til hinder for at nemnda tar klagene til realitetsbehandling.    Nemnda bemerker at i tiden etter at klagen ble inngitt, men før klagevedtaket er publisert, har Tinde Energi AS, som senere skiftet navn til Nuax AS, blitt tatt under konkursbehandling som tvangsoppløsningsbo. Nemndsavtalen inneholder ingen bestemmelser som innebærer at nemndsbehandlingen stanser eller opphører dersom innklagedes bo tas under konkursbehandling, slik at nemnda vurderer denne omstendigheten på samme måte som den vurderer opphøret av selskapets omsetningsvirksomhet.     Etter dette tas saken til realitetsbehandling.    Nemnda legger til grunn at klager inngikk en fastprisavtale med Tinde Energi AS 13. august 2021 med tre års varighet, og som derfor skulle utløpe omkring august 2024. Klager fikk 30. juni 2022 beskjed om at klager ble overført til GNP Energy AS, men denne overføringen ble slik nemnda forstår det ikke gjennomført. Klager fikk 24. august 2022 videreført fastprisavtalen hos Tinde Energi AS. Tinde Energi AS satte 5. oktober 2022 klager over på en forvaltningsavtale for bedrifter. Det er denne overføringen som er omtvistet i saken.     Utgangspunktet etter standard kraftleveringsavtale § 5-1 første ledd er at det bare er kunden som kan si opp en tidsavgrenset fastprisavtale før avtaleperioden er utløpt. Kraftleverandøren har bare adgang til å si opp avtalen ved flytting, jf. § 5-1 annet ledd. Slik saken er opplyst ble klagers fastprisavtale i denne saken sagt opp av selskapet som følge av en intern vurdering, der selskapet konkluderte med at klager ikke oppfylte kriteriene for den aktuelle avtalen.     Situasjonen faller følgelig utenfor den adgangen kraftleverandøren har til å si opp tidsavgrensede fastprisavtaler etter § 5-1. Nemnda kan heller ikke se at det foreligger annet rettsgrunnlag for overføringen, for eksempel samtykke fra kunden. Nemnda tilføyer for øvrig at slik saken er opplyst, har nemnda ingen holdepunkter for å konstatere at selskapets oppfatning av klager som ikke å være forbruker, var riktig. Ut fra det forbrukerbegrepet som ligger til grunn for blant annet forbrukerkjøpsloven og for nemndsavtalen for Elklagenemnda, er det på det rene at avtalen er inngått med klager som fysisk person, samtidig som nemnda legger til grunn at avtalen ikke hovedsakelig ble inngått i hans eventuelle næringsvirksomhet. Slik saken er opplyst har klager anført at det ble inngått avtale med Tinde Energi AS med sikte på kraftleveranse til hans private husholdning, med unntak for en låvebygning på eiendommen som ble benyttet i næringsvirksomhet. Selskapet har ikke imøtegått klagers opplysning om formålet med avtalen, og har heller ikke fremlagt dokumentasjon som motbeviser at kraftleveransen hovedsakelig ble inngått til et privat formål. Nemnda legger etter dette klagers saksfremstilling til grunn og anser ham som en forbruker.    Som følge av at selskapet ikke har hatt hjemmel for avtaleoverføringen til bedriftsavtalen, får ikke overføringen rettsvirkning overfor klager. Klager har følgelig krav på å bli stilt som om fastprisavtalen gjaldt ut bindingstiden eller frem til klager byttet kraftleverandør.    Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.    Uttalelsen er enstemmig.      VEDTAK     Klager gis medhold.    Oslo, 18. desember 2023    Henrik E. Kolderup, leder  Gustav Norman, Forbrukerrådet  Astrid M. Hilde, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.