Søkeresultater

Sakene gjaldt uenighet om tilbakebetaling ved påberopelse av angrerett. Siden sakene i det alt vesentlige reiste likeartede spørsmål, ble de forent til felles behandling og avgjørelse. Sakenes faktiske omstendigheter var sammenfallende med sakene behandlet i vedtaket mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023. Innklagede sendte 23. desember 2022 ut informasjon til sine kunder med opplysning om angrerett under allerede inngåtte avtaler og om at kundene kunne gjøre angrerett gjeldende innen 14 dager fra mottaket av brevet. Klagerne viste til at selskapet ikke hadde overholdt sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 og at de hadde sin angrerett i behold. De krevde fritak for fremtidige betalingsforpliktelser samt tilbakebetaling av foretatte betalinger for strøm med grunnlag i at de hadde utøvd angreretten. Selskapet bestred at det forelå grunnlag for tilbakebetaling. Selskapet gjorde gjeldende at det etter en fornyet gjennomgang av omstendighetene rundt avtaleinngåelsen fant at selskapet hadde gitt de opplysninger om angrerett som det skulle. Selskapet bestred i ethvert tilfelle at det hadde plikt til å tilbakebetale foretatte betalinger for levert kraft. Under dissens ble alle klagerne unntatt i sak 23-672 og 23-774 gitt medhold. Saksgang:   Ved e-poster mottatt fra klagerne i perioden 07.02.2023 til 23.08.2023 ble sakene brakt inn for Elklagenemnda. Haugaland Kraft Energi AS har i e-poster av 25.04.2023, 16.05.2023, 14.06.2023 og 14.09.2023 gitt individuelle uttalelser til hver sak, utenom sak 23-113 der selskapet ikke har inngitt tilsvar. Selskapets syn på de spørsmål denne saken reiser, er likevel tilstrekkelig kjent basert på selskapets uttalelse i de øvrige sakene.  Haugaland Kraft Energi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.  Sakene gjelder uenighet om tilbakebetaling ved påberopelse av angrerett.  Regelverk: Standard kraftleveringsavtale § 1-4 og angrerettloven.  Historikk:  22.12.2021 – Klager i sak 23-672 inngår avtale om nytt avtaleprodukt med innklagede.  01.04.2022 – Klager i sak 23-774 blir overført til innklagede etter fusjon.  01.06.2022 – Klager i sak 23-655 blir satt over på annet avtaleprodukt.  20.05.2022–05.10.2022 – Øvrige klagere inngår individuelle avtaler med innklagede.  23.12.2022 – Haugaland Kraft Energi AS sender ut angrerettsopplysninger etter oppfordring fra Forbrukertilsynet.  27.12.2022–08.01.2023 – Klagerne utøver angrerett i sine individuelle avtaler og mottar bekreftelse på dette fra Haugaland Kraft Energi AS, som avslutter leveransene.  Nemnda ser slik på sakene:     Alle sakene gjelder uenighet om hvorvidt angrerett er utøvd innen fristen, og om kunden i så fall har rett på tilbakebetaling av vederlag for leverte tjenester når angreretten utøves.   Før nemnda tar stilling til sakens materielle spørsmål, vil den ta stilling til innklagedes habilitetsinnsigelse mot nemndsmedlem Thomas Iversen. Ved behandlingen av denne delen av klagesakene deltok ikke Iversen.  Haugaland Kraft Energi AS anfører at Iversen på bakgrunn av sine uttalelser om angrerett og tilbakebetalingsplikt i media, må anses inhabil til å delta i behandlingen av tilsvarende spørsmål i nemnda.  Nemnda har på bakgrunn av en konkret og helhetlig habilitetsbedømmelse i henhold til forvaltningslovens habilitetsregler – og uten deltakelse fra Iversen selv, jf. forvaltningsloven § 8 andre ledd – funnet at Iversen ikke er inhabil til å delta i behandlingen av foreliggende saker. Nemnda viser til vedtaket av 12. juni 2023 mot Haugaland Kraft Energi AS for en nærmere redegjørelse for rettsgrunnlaget og momentene i habilitetsvurderingen.  Nemnda ser så på sakenes materielle spørsmål.   Det er tale om tolv individuelle klagesaker forent til felles behandling grunnet i sakenes sammenfallende saksforhold og at de reiser de samme rettsspørsmål. Det overordnede spørsmålet for nemnda er om klagerne etter å ha utøvd angreretten kan kreve seg fritatt fra å betale for strøm som er levert og forbrukt, blant annet i form av fullstendig tilbakebetaling som del av restitusjonsoppgjøret etter kraftleveringsavtaler. Selskapet har i alle sakene løst klagerne fra deres forpliktelser etter at kundene erklærte at de utøvde angrerett. Hvorvidt klagerne kan kreve tilbakebetaling beror for det første på om klagerne har utøvd angreretten i samsvar med angrerettlovens regler, og for det andre på de rettsvirkningene det har at angreretten utøves. Nemnda tar først stilling til om klagerne har utøvd sin angrerett innenfor angrerettlovens rammer.   Utgangspunktet følger av angrerettloven § 20, der det fremgår at forbrukeren har rett til å gå fra avtalen dersom melding gis til den næringsdrivende innen utløpet av angrefristen. Angrefristen er regulert i § 21 første ledd, som angir en hovedregel om angrefrist for tjenester på 14 dager fra avtaleinngåelsestidspunktet. Dagen for fristutgangspunktet skal etter § 6 ikke medregnes.  Alle klagerne inngikk individuelle kraftleveringsavtaler med innklagede på ulike tidspunkt i tidsperioden mellom 22. desember 2021 og 5. oktober 2022. I to av sakene ble det inngått avtale i forbindelse med endring av avtaleprodukt og i én sak ble klager overført til innklagede som følge av fusjon uten at det skjedde produktendringer. Nemnda kommer tilbake til disse tre sakene.   Samtlige av klagerne påberopte seg angrerett og krav på tilbakebetaling i desember 2022 og januar 2023.   Nemnda bemerker innledningsvis at i ingen av saksforholdene ble angreretten utøvd innenfor 14 dager fra avtaleinngåelsestidspunktet. Det avgjørende for om klagerne hadde angreretten i behold på påberopelsestidspunktet er derfor om den utvidede angrerettfristen i § 21 andre og tredje ledd får anvendelse. Bestemmelsene forutsetter at den næringsdrivende ikke har oppfylt sin opplysningsplikt etter § 8 første ledd bokstav h før avtaleinngåelsen. Etter § 21 andre ledd kan angrefristen i slike tilfeller forlenges med inntil 12 måneder fra utløpet av den opprinnelige angrefristen der opplysninger som nevnt i § 8 første ledd bokstav h ikke er gitt forbrukeren av den næringsdrivende. For tjenesteavtaler vil det si at angrefristen kan forlenges i inntil 12 måneder og 14 dager fra avtaleinngåelsen. Samtidig følger det av § 21 tredje ledd at dersom den næringsdrivende gir opplysninger som nevnt § 8 første ledd bokstav h i løpet av denne 12-månedersfristen, utløper angrefristen 14 dager etter at opplysningene ble gitt.  Det er ingen uenighet om at innklagede i alle fall i e-posten 23. desember 2022 med tilhørende vedlegg ga klagerne opplysninger som angitt i § 8 første ledd bokstav h. Det første spørsmålet nemnda må ta stilling til, er om innklagede i noen av sakene likevel hadde oppfylt sin opplysningsplikt etter § 8 første ledd bokstav h på noe tidligere tidspunkt, slik at angrefristen begynte å løpe på et tidligere tidspunkt enn 23. desember 2022.  Angrerettloven § 8 første ledd bokstav h oppstiller et krav for den næringsdrivende til å «på en klar og forståelig måte» gi forbrukeren opplysninger om at det foreligger angrerett samt vilkårene, tidsfristene og fremgangsmåtene for å bruke angreretten. Den næringsdrivende skal også – før det blir inngått avtale – gi forbrukeren angreskjema. Det er den næringsdrivende selv som har bevisbyrden for at opplysningsplikten er oppfylt før avtaleinngåelsen, jf. § 7.  Hva gjelder opplysningspliktens nærmere rekkevidde og innhold, viser nemnda til vedtaket mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023. I vedtaket utpenslet flertallet i den saken på hvilken måte angrerettopplysningene må gis for at opplysningsplikten skal anses dokumentert oppfylt på en klar og forståelig måte slik at angrefristen starter å løpe. Flertallet viste der til at nemnda i sin praksis har lagt til grunn at meddelelse av angrerettopplysninger gjennom hyperlenke ikke er tilstrekkelig for å oppfylle opplysningsplikten. Flertallet presiserte samtidig i vedtaket av 12. juni 2023 at det for fjernsalgsavtaler ikke samtidig gjelder et ubetinget krav om at opplysningene må gis på varig medium før avtaleinngåelse for at opplysningsplikten er oppfylt. At det å gi opplysninger helt eller delvis gjennom hyperlenke som den klare hovedregel ikke er tilstrekkelig, har sammenheng med bevisbyrderegelen i § 7. Hyperlenkenes manglende notoritet rundt hva den lenker til, skaper iboende usikkerhet og dermed bevistvil om hvilken informasjon som er meddelt gjennom dem og om denne har kommet frem til forbrukeren slik at den er «gitt». Denne bevistvilen må i slike tilfeller gå ut over den næringsdrivende.   Slik sakene er opplyst mottok klagerne før avtaleinngåelse tilgang til en hyperlenke som skal ha vist til selskapets kontraktsvilkår der en rekke forhold – blant annet angreretten – skal ha vært omtalt. Kunden skulle krysse av for å ha lest dokumentet det var lenket til, men det er ingen holdepunkter for at kunden måtte gå gjennom dokumentet det var lenket til for å kunne krysse av og plassere bestillingen. Etter nemndas syn fremgår det for øvrig ikke særlig klart av hyperlenken at den også viser til opplysninger om angreretten. Etter bestillingen fikk de – med unntak av klager i sak 23-672 – noen ytterligere opplysninger om angreretten i bestillingsbekreftelsen, men ikke opplysninger i selve bekreftelsen om hvordan angreretten utøves, Ytterligere opplysninger om angreretten skal ha vært inntatt i et dokument det var lenket til gjennom hyperlenke og som kunden derfor aktivt måtte oppsøke.   Slik nemnda ser det, står alle sakene som behandles nå – med unntak av sak 23-672 – i samme faktiske og rettslige stilling som dem som ble behandlet i vedtaket 12. juni 2023. Nemnda viser derfor til flertallets begrunnelse i vedtaket av 12. juni 2023 som dekkende for konklusjonen om hvorvidt opplysningsplikten er oppfylt i de sakene som avgjøres nå. Etter nemndas syn er det ikke godtgjort at opplysningsplikten etter lovens § 8 første ledd bokstav h ble oppfylt på en klar og forståelig måte i disse tilfellene, verken før avtaleinngåelsen eller i etterkant av avtaleinngåelsen og i perioden frem til selskapets e-post 23. desember 2022. Bevistvilen må gå utover selskapet, jf. § 7, grunnet hyperlenkenes manglende notoritet.  I sak 23-672 er det på samme måte som de øvrige sakene ikke tilstrekkelige holdepunkter for at klager fikk opplysninger som nevnt i § 8 første ledd bokstav h på en klar og forståelig måte før avtaleinngåelsen. Denne klageren fikk imidlertid en annen type bestillingsbekreftelse enn det som er brukt overfor de øvrige klagerne. Dels er det i selve bestillingsbekreftelsen - slik den er vedlagt selskapets tilsvar – inntatt langt mer detaljerte opplysninger om angreretten, dels var angrerettskjema vedlagt som et word-dokument. Etter nemndas syn innebar bestillingsbekreftelsen samlet sett at opplysningsplikten i § 8 første ledd bokstav h ble oppfylt. Klager har innvendt at det å gi opplysninger ved et word-dokument ikke er å gi opplysninger på et varig medium. Nemnda bemerker at den i vedtaket 12. juni 2023 la til grunn at opplysningsplikten ikke må oppfylles på et varig medium, men at det – for at opplysningsplikten er oppfylt på en måte som utløser angreretten – ikke kan være bevistvil om hvilke opplysninger som selskapet har gitt. Etter nemndas syn står det å gi angrerettopplysningene i et word-dokument i samme stilling som det å meddele opplysningene på et varig medium. Selskapet har i denne situasjonen – i motsetning til ved bruk av hyperlenker – ingen anledning til å endre innholdet i opplysningene etter at de er gitt til forbrukeren, samtidig som klager ved meddelelsen settes i stand til å lagre opplysningene. Videre kan opplysningene på et senere tidspunkt gjenfinnes i uendret form i e-postvedlegget. At klager i en slik situasjon kan endre innholdet i dokumentet skaper etter nemndas syn ikke en bevisusikkerhet som bør gå utover selskapet.   Ettersom selskapet oppfylte sin opplysningsplikt på avtaletidspunktet den 22. desember 2021, begynte angrefristen for denne klageren å løpe fra bestillingsbekreftelsen ble sendt, jf. angrerettloven § 21 tredje ledd, og ikke fra klager mottok e-posten 23. desember 2022. Klager i sak 23-672 har derfor gjort angreretten gjeldende for sent.  For de øvrige klagerne begynte angrefristen først å løpe da innklagede den 23. desember 2022 underrettet kundene sine om angreretten etter oppfordring fra Forbrukertilsynet. Selskapet sendte per e-post ut angrerettopplysninger og angreskjema i PDF-format, på en måte som ikke gjør det tvilsomt at opplysningsplikten etter § 8 første ledd bokstav h var oppfylt.   For at klagerne skal anses å ha påberopt angreretten rettidig, må de ha fremsatt sin erklæring om utøvelse av angrerett innen utløpet av 6. januar 2023, jf. fristberegningsregelen i § 6.  Samtlige av klagerne påberopte seg angreretten på eller før 6. januar 2023. Dette er som utgangspunkt rettidig. For tre av klagerne gjør det seg likevel gjeldende særlige forhold som nemnda må ta stilling til før den konkluderer om også de har rettmessig utøvd angreretten.  Sak 23-672 er behandlet over. Nemnda kom der til at klager befant seg utenfor angrefristen da angreretten ble påberopt 27. desember 2022. Klageren hadde derfor ikke angreretten i behold.  I sak 23-655 ble klager satt over på et annet avtaleprodukt av selskapet den 1. juni 2022. Nemnda har i tidligere praksis lagt til grunn at en produktovergang i realiteten innebærer en ny avtaleinngåelse som utløser ny angrefrist, basert på en tolkning av standard kraftleveringsavtale § 6. Dette må etter nemndas syn gjelde uavhengig av om produktoverføringen er initiert av selskapet eller av kunden selv. Klager i sak 23-655 har dermed utøvd angreretten innenfor angrefristen.  I sak 23-774 inngikk klager strømavtale med Odda Kraft AS den 14. november 2019. Selskapet ble senere fusjonert inn i Haugaland Kraft Energi AS, og klagers kundeforhold ble overført den 1. april 2022. Slik saken er opplyst, ble avtaleforholdet overført ved fusjonen i uendret form uten øvrige vilkårsendringer. Det selskapsrettslige kontinuitetsprinsippet innebærer at fusjoner som utgangspunkt ikke må anses som et identitetsskifte i relasjon til tredjeparter, og selskapets rettigheter og plikter overdras som utgangspunkt i uendret form. Etter nemndas syn utløste derfor ikke fusjonen alene en ny angrefrist. Klager befant seg derfor utenfor angrefristen da han utøvde angreretten overfor innklagede.  Etter dette mener nemnda finner at samtlige klagere – unntatt klagerne i sak 23-672 og sak 23-774 – har utøvd angreretten rettidig. Det medfører at partenes forpliktelser til å oppfylle avtalen bortfaller etter angrerettloven § 23, noe som ikke er omstridt mellom partene. Det fører nemnda over til det neste spørsmålet klagesakene reiser, nemlig om klagerne ved utøvelse av angreretten også fritas for plikten til å betale for forbrukt strøm, herunder at de har krav på tilbakebetaling av alle betalinger for strøm som de har foretatt.  Samtlige klagere har krevd fullstendig tilbakebetaling av alle vederlag som de har betalt i løpet av avtaleforholdet, herunder vederlag for forbrukt strøm. De har videre bedt om at fakturaer for levert strøm som er utstedt av innklagede, men ikke betalt av dem, blir ettergitt.  Nemnda har i relasjon til spørsmålet om selskapets tilbakebetalingsplikt delt seg inn i et flertall og et mindretall, på samme måte som i vedtaket av 12. juni 2023.    Flertallet – ved nemndleder Kolderup og forbrukerrepresentantene Iversen og Norman – forstår sammenfatningsvis angrerettloven § 26 andre ledd, sammenholdt med § 24 første ledd, dithen at forbrukerens betalingsplikt bortfaller i sin helhet der angreretten utøves og den næringsdrivende ikke har oppfylt sin opplysningsplikt etter § 8 første ledd bokstav h, og at kunden har krav på å få tilbakeført sine betalinger under avtalen. De klagerne som hadde sin angrerett i behold da angreretten ble utøvd, har derfor ikke noen betalingsforpliktelse for strøm som er levert og forbrukt på det tidspunktet angreretten ble utøvd. Flertallet understreker at dette både gjelder fakturert og ikke-fakturert forbruk. Der strømmen er fakturert og betalt, skal innklagede tilbakeføre betalingene, jf. angrerettloven § 24. Der forbruket ikke er betalt, uavhengig av om det var fakturert, skal betalingskravet frafalles.  Flertallet påpeker for ordens skyld at det kun er betalingsforpliktelsen for levert kraft fra kraftleverandør som omfattes av bortfallet. Der den næringsdrivende også avregner nettleie ved gjennomfakturering, påvirkes ikke kundens plikt til å betale nettleien av at angreretten utøves i kontraktsforholdet med kraftleverandøren. Retten til strømstøtte avregnes over fakturaen for nettleie, og påvirkes heller ikke av at angreretten utøves. For ordens skyld presiserer flertallet at strømstøtten skal tilkomme kunden, jf. strømstønadsloven § 4. Der strømstøtten er avregnet av kraftselskapet ved gjennomfakturering fra nettleverandør, skal kraftleverandøren utbetale strømstøtten til strømkunden i tilfeller der angreretten utøves, jf. strømstønadsloven § 6 første og andre ledd forutsetningsvis.  Klagerne kan kreve forsinkelsesrenter regnet fra 14 dager etter at selskapet fikk melding om klagernes beslutning om å benytte angreretten og frem til betaling skjer.  Mindretallet – bransjerepresentant Lima – opprettholder sitt syn i vedtaket av 12. juni 2023 og legger til grunn en annen lovtolkning av § 26 andre ledd. Etter mindretallets syn er flertallets syn svakt forankret i rettskildene, samtidig som EØS-rettslige kilder heller ikke kan begrunne flertallets resultat. Mindretallet fremhever de urimelige virkningene av flertallets forståelse og bemerker at konkrete rimelighetsbetraktninger må få større vekt i situasjoner der fullstendig tilbakebetaling vil kunne ramme den næringsdrivende urimelig hardt.  Begge fraksjoner viser for øvrig til vedtaket av 12. juni 2023 for en nærmere redegjørelse for den respektive fraksjonens syn på forståelsen av angrerettloven § 26.   En samlet nemnd finner videre at tilbakebetalingsplikt for innklagede ikke kan bygges på innholdet i e-posten 23. desember 2022 bedømt isolert, altså som et forpliktende tilsagn til den enkelte mottaker om tilbakebetalingsplikt uavhengig av om kunden hadde angrerett. Både flertallet og mindretallet viser til sine merknader om dette i vedtaket 12. juni 2023 som dekkende for sitt syn i dag. Betalingsfritak og tilbakebetalingsplikt for klagerne i sak 23-674 og 23-774 kan derfor heller ikke forankres på et slikt grunnlag.    I samsvar med flertallets syn konkluderer nemnda med at samtlige klager, med unntak av sak 23-672 og 23-774, derfor tas til følge.     VEDTAK    Klager i sak 23-672 og 23-774 gis ikke medhold. Øvrige klagere gis medhold.  Oslo, 23. oktober 2023   Henrik E. Kolderup Gustav Norman  Thomas Iversen Lars Lima   Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om klagers betalingsplikt for ikke-fakturert forbruk. Klager bestred selskapets stipulering av forbruket og mente at selskapet hadde basert seg på uriktige verdier ved stipuleringen. Klager anførte at det reelle forbruket var langt lavere og krevde etterfaktureringskravet korrigert. Glitre Nett AS opprettholdt omtvistet krav. Selskapet erkjente at det forelå feil ved avregningen og stipuleringen av klagers forbruk, men hevdet at dette hadde blitt rettet opp i. Selskapet fastholdt at verdiene var korrekte og at vilkårene for tilleggsfakturering var oppfylt. Klager ble enstemmig ikke gitt medhold.      Glitre Nett AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.       Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for krav om tilleggsbetaling for ikke-fakturert forbruk.      Regelverk: Standardvilkår for nettleie og tilknytning §§ 5-1 og 5-4.      Historikk:  19.07.2022 – Installatør utfører arbeid i klagers anlegg, herunder i nstallasjon av egen måler i kårbygnin g.   19.07.2022–03.01.2023 – Forbruk i hovedbolig stipuleres som følge av målerfeil.  03.01.2023 – Målerfeil avdekkes og utbedres av nettselskapet.  04.01.2023 – Selskapet foretar en ny stipulering. 14.03.2023 – Selskapet utsteder tilleggsbetalingskrav basert på stipulerte verdier.     Krav: Klager bestrider betalingsplikt for etterfakturert krav på kr 68 595 og krever beløpet korrigert.      Partenes anførsler:      Klager fastholder at han må anses som privat forbruker. Han bestrider betalingsplikt for etterfakturert krav med grunnlag i at de stipulerte verdiene ikke er korrekte. Han mener at nettselskapet må bære risikoen for feil ved stipuleringen.      Klager viser til at selskapet har basert stipuleringen på en periode der også strømforbruk i kårbygningen ble medregnet, og at forbruket i kårbygningen historisk har vært høyere. Han peker på at hovedboligen ble pusset opp i 2022, herunder utskifting av vinduer og etterisolering, og på at alle husstandene på gården har begrenset sitt forbruk. Klager viser til at han i november og desember 2022 var bortreist.      Klager har tilbudt å betale halvparten av kravet etter fratrekk for forbruket i kårbygningen.      Glitre Nett AS bestrider klagers krav. Selskapet erkjenner at forbruket ble stipulert feil ved at forbruket i kårbygningen ikke kom til fradrag. Det viser til at dette ble rettet opp i. Selskapet viser videre til at det ikke var mulig å rekonstruere timesverdiene etter at målerfeil ble avdekket og utbedret. Det forklarer at klager som følge av målerfeilen ikke ble avregnet overhodet for forbruk på en av målerne og at forbruket for en annen ble feilstipulert.       Selskapet anfører at feilen ikke skyldes forhold på deres side, men må tillegges installatør. Det viser til at installatør først meldte fra om at arbeidet var utført i januar 2023. Selskapet anfører videre at klager ville ha oppdaget at han kun var fakturert for fastbeløp om han hadde undersøkt sine fakturaer i stipuleringsperioden.     Selskapet anfører at stipulerte verdier etter en ny gjennomgang er korrekte, og at klager har betalingsplikt for levert og forbrukt kraft.         Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om klager har betalingsplikt for ikke-fakturert forbruk. Spørsmålet er om selskapet kan kreve tilleggsbetaling for korrigerte forbruksverdier.    Slik saken er opplyst er klager eier av et gårdsbruk. I tillegg til at han selv har vært bosatt i gårdens våningshus, har det vært to andre husstander på gården, henholdsvis i en kårbolig og i en leilighet i tilknytning til gårdens driftsbygning. Det er ikke bestridt av innklagede at klager er forbruker, og nemnda legger til grunn at han er forbruker, jf. nemndsavtalen (2016) § 1-4.    Slik saken er opplyst for nemnda, har klager siden 06.11.2017 hatt installert to fjernavleste AMS-målere i anlegget på gårdsbruket. I forbindelse med at det skulle installeres en ytterligere måler for kårboligen på eiendommen, ble det gjennomført arbeider i anlegget på oppdrag fra klager 19.07.2022. Som følge av feil ved koblingen av anlegget i arbeidet denne dagen, ble ikke klagers forbruk korrekt registrert for en av de tidligere målerne samt den nye måleren i perioden mellom 19.07.2022 og 03.01.2023. Feilen ble først oppdaget og utbedret av innklagede som netteier ved kontroll 03.01.2023.     Med bakgrunn i feilen foretok innklagede en stipulering av forbruket og sendte klager 14.03.2023 en faktura med krav om tilleggsbetaling på kr 68 595 for ikke-fakturert forbruk for de to målerne som var feilkoblet. Klager har bestridt dette kravet og har anført at det bygger på uriktige forbruksverdier.    Spørsmålet er om klager plikter å betale det omtvistede etterfaktureringskravet.    Utgangspunktet etter standardvilkår for nettleie og tilknytning § 5-4 er at nettselskapet kan stipulere kundens forbruk i situasjoner der måleapparatet ikke har virket. Når feil ved måleutstyr eller avregning kan tilskrives nettselskapet, kan nettselskapet likevel ikke kreve etterbetaling dersom nettkunden var i aktsom god tro. Tilsvarende følger det av § 6-4 om «Avregningsfeil» at nettselskapet kan kreve etterbetaling for enhver avregningsfeil som kan tilregnes selskapet, med mindre nettkunden var i aktsom god tro.    Nemnda ser først på om det foreligger feil ved måleutstyret som kan tilskrives nettselskapet.    Slik saken er opplyst, forelå det i perioden mellom 19.07.2022 og 03.01.2023 feil ved koblingen av klagers anlegg som medførte at forbruket ikke ble registrert korrekt. Når det gjelder spørsmålet om denne feilen kan tilskrives innklagede, påpeker nemnda at det var en ekstern montør engasjert av klager som gjennomførte arbeidene i klagers anlegg etter å ha fått utlevert en måler fra innklagede, og som dermed forårsaket feilkoblingene. Nemnda legger til grunn innklagedes opplysninger om at montøren skulle varsle nettselskapet når arbeidene var utført og anlegget var klart til kontroll. Slikt varsel var ikke gitt da anlegget ble kontrollert januar 2023. Nemnda legger etter dette til grunn at feilen i anlegget ikke kan tilskrives innklagede, men må tilskrives klagers egen installatør som klager må identifiseres med.     Det er ikke nødvendig for nemnda å ta stilling til om innklagede hadde noen oppfordring til å gjennomføre kontroll av anlegget før varsel ble gitt av installatør i januar 2023. Nemnda peker på at det er innarbeidet praksis i bransjen for at kontroll utløses av ferdigmelding. Slik denne saken er opplyst, tok innklagede til slutt selv initiativ til kontroll av anlegget. Nemnda kan ikke se at innklagede burde ha gjort dette på noe tidligere tidspunkt enn det man gjorde.    Med det syn nemnda har på om det foreligger en feil som kan tilskrives innklagede, er det heller ikke nødvendig å vurdere om klager har vært i aktsom god tro om forholdet.     Nemnda tilføyer at den ikke ser grunnlag for innvendinger mot nettselskapets skjønnsmessige fastsettelse av forbruket. Nemnda anser videre reduksjonen på 10 % som rimelig og som tilstrekkelig til å hensynta de innsigelser klager har hatt til stipuleringen.    Nemndas konklusjon er at klager ikke gis medhold.    Uttalelsen er enstemmig.      VEDTAK     Klager gis ikke medhold.    Oslo, 16. desember 2024    Henrik E. Kolderup, leder  Thomas Iversen, Forbrukerrådet  Benedicte F. Ingebrigtsen, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om klagers betalingsplikt for påslag tilsvarende strømstøtten. Klager bestred at selskapet hadde grunnlag for å legge til påslag tilsvarende den statlige strømstøtten på fastprisavtalen og krevde strømstøtten utbetalt. Klager anførte at han verken hadde mottatt varsel om eller samtykket til påslaget. Aurland Energiverk AS opprettholdt påslaget under henvisning til kommunestyrets vedtak om å innføre et tilleggsbeløp svarende til strømstøtten. Selskapet hevdet at klagers avtale ble omfattet av vedtaket da den ble fornyet i 2023. Klager ble enstemmig gitt medhold.       Aurland Energiverk AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.     Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for påslag tilsvarende strømstøtten.     Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 6 og avtaleloven §§ 36 og 37.     Historikk:31.01.2023 – Selskapet utsteder omtvistet faktura.  19.12.2022 – Selskapet hevder å ha varslet klager om innføring av påslag tilsvarende strømstøtten.      Krav: Klager bestrider selskapets krav om påslag tilsvarende strømstøtten.      Partenes anførsler:      Klager hevder at selskapet har fakturert ham i strid med fastprisavtalens vilkår ved å legge til det omtvistede påslaget. Han viser til at han er blitt pålagt å tilbakebetale strømstøtten fra staten. Klager anfører at han ikke har mottatt varsel om endringen og at han i alle tilfeller ikke har samtykket til den.      Aurland Energiverk AS opprettholder det bestridte påslaget under henvisning til kommunestyrets vedtak. Selskapet viser til at det er kommunestyret som fastsetter kraftprisen for deres kunder, og at det i desember 2022 vedtok innføring av et tilleggsbeløp tilsvarende den statlige strømstøtten. Selskapet viser til at klagers avtale, da den ble fornyet i 2023, ble omfattet av vedtaket.     Selskapet anfører at det varslet kundene sine om vedtaket per e-post og på hjemmesidene deres.        Nemnda ser slik på saken:       Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for et tilleggsbeløp på fastprisavtale tilsvarende den statlige strømstønaden. Spørsmålet er om Aurland Energiverk AS kunne innføre en tilleggskostnad som svarte til det kunden ville mottatt i strømstøtte i avtalen.    Slik saken er opplyst inngikk partene i desember 2022 avtale om fastpris på 40 øre/kWh for perioden 01.01.2022 til 31.12.2023 i form av produktet «1 års FASTPRISAVTALE». Ved første fakturering i 2023 oppdaget klager at det var lagt til en tilleggskostnad kalt «Påslag tilsvarande straumstøtte» i fakturaspesifikasjonen. Påslaget har bakgrunn i at Aurland Energiverk AS – som videreselger konsesjonskraft fra Aurland kommune – med grunnlag i vedtak i kommunestyret i desember 2022 innførte et tilleggsbeløp for den enkelte kraftkunde tilsvarende den statlige strømstøtten med virkning fra januar 2023. Selskapet har anført at det er kommunestyret som fastsetter kraftprisen for deres kunder med grunnlag i konsesjonsordningen, og at det som videreselger av konsesjonskraften må innrette seg etter kommunestyrets vedtak og avtalen med kommunen.    Spørsmålet for nemnda er om klager er forpliktet til å betale det omstridte påslaget.    Selskapet har opplyst at samtlige kunder 19.12.2022 ble bedt om å inngå nye avtaler basert på kommunestyrets vedtatte kraftpriser for 2023. Selskapet har videre anført at det samtidig ble informert om det omstridte tilleggsbeløpet. Klager har bestridt å ha mottatt slikt varsel, og har i alle tilfeller bestridt å ha samtykket til dette.     Nemnda finner det ikke avgjørende hvorvidt innføringen av tilleggsbeløpet er varslet eller akseptert av klager, idet den finner at vilkåret i alle tilfeller må settes til side med grunnlag i avtaleloven § 36.    Strømstøtteordningen er en midlertidig offentlig stønadsordning med hjemmel i strømstønadsloven. Etter strømstønadsloven § 4 første ledd har en nettkunde med egen strømmåler og som er rettmessig registrert som husholdningskunde hos nettselskapet, rett til stønad etter ordningen. Stønaden utmåles ut fra faktiske markedspriser, uavhengig av hvilket kraftleveringsprodukt kunden har avtale om med sin kraftleverandør. Stønaden utbetales til nettselskapene, som deretter godskriver kunden ved avregningen av nettleien. Der kraftleverandøren foretar gjennomfakturering av nettleien, skal kraftleverandøren etter § 3 tredje ledd sikre at stønadsbeløpet tilfaller kunden ved faktureringen, eventuelt ved motregning mot skyldig beløp for kraftleveransen. Kunden har i slike situasjoner følgelig krav på å enten få kreditert eller å få utbetalt strømstønaden. Strømstøtten er følgelig nettkundens midler, og er ikke et beløp som kraftleverandøren er berettiget til å beholde, annet enn som ledd i et motregningsoppgjør mot skyldig kraftleveranse som ledd i gjennomfakturering.    Slik nemnda ser på saken, innebærer påslaget at selskapet har innført et variabelt påslag som ikke bare fratar avtalen sitt preg av en fastprisavtale i strid med det som er det avtalte, men som i praksis innebærer at kraftleverandøren inndrar de beløp kunden har krav på som nettkunde fra Sygnir AS etter den statlige strømstønadsordningen. Selv om fastprisavtalen er inngått på rimelige prisvilkår isolert sett, er nemnda av den klare oppfatning at påslaget til Aurland Energiverk AS er urimelig etter sitt innhold etter avtaleloven § 36.    Nemnda understreker at dets syn ikke er avhengig av om det i det enkelte avtaleforhold er praktisert gjennomfakturering eller ikke, når det – som i denne saken – er en klar og tydelig sammenheng mellom vilkårene for salg av kraft og den strømstønaden kunden har krav på.  Selskapet har vist til at vilkåret har sin bakgrunn i vedtak fra kommunestyret i Aurland. Selv om dette ikke har betydningen for rimelighetsvurderingen, finner nemnda grunn til å reise spørsmål ved om vedtaket er innenfor rammen av skjønnsfriheten i vannfallsreguleringsloven § 19 første ledd siste punktum og vassdragsreguleringsloven § 22 første ledd siste punktum. Nemnda legger til grunn at denne skjønnsfriheten ikke er uten begrensninger. Det fremgår av begrunnelsen for vedtaket slik dette er gjengitt i innklagedes tilsvar, at det bygger både på bekymring over de virkninger strømkompensasjonsordningen får for samlet strømforbruk, og på at formålet med å «tilbakeføre» strømkompensasjonen til kommunen også er å «motverke trekket på rammetilskotet som kommunen vil få i 2023» som, slik nemnda forstår dette, har sammenheng med kommunens kraftinntekter. Dersom kommunen mener de samlede vilkår kundene står overfor når det gjelder kraftleveranse og nettleie er for gunstige, eller at statlige trekk på rammetilskudd er urimelige, tilsier alminnelige saklighetshensyn at kommunen setter en høyere fastpris fremfor å inndra kundenes strømkompensasjon, slik vedtaket går ut på.  Klager er etter dette ikke forpliktet til å betale det omstridte påslaget.    Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.      Uttalelsen er enstemmig.         VEDTAK       Klager gis medhold.      Oslo, 16. desember 2024      Henrik E. Kolderup, leder   Thomas Iversen, Forbrukerrådet   Astrid M. Hilde, Fornybar Norge    Lars Lima, Fornybar Norge      Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt   uenighet om tilbakebetalingskrav med grunnlag i angrerettutøvelse. Klager krevde tilbakeført samtlige innbetalinger etter den angrede avtalen med grunnlag i at han hevdet å ha hatt angreretten i behold. Klager viste til at selskapet ikke hadde oppfylt sin opplysningsplikt etter angrerettloven. Sunndal Energi AS bestred klagers krav under henvisning til at en avsluttet avtale ikke kan angres. Selskapet anførte at leverandørskiftet ikke oppfylte kravene til angremelding. Klager ble gitt medhold under dissens.   Sunndal Energi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.    Saken gjelder uenighet om tilbakebetalingskrav med grunnlag i angrerettutøvelse.    Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4.     Historikk:   26.08.2022 – Partene inngår avtale.   30.08.2022 – Selskapet sender ut varsel om prisjustering.   02.09.2022 – Selskapet sender ut nytt varsel om prisjustering.   06.09.2022 – Selskapet sender ut varsel om ytterligere prisjustering.   16.09.2022 – Klager avslutter avtalen ved leverandørskifte.   29.09.2022 – Klager mottar opphørsfaktura.   07.01.2023 – Klager fremsetter krav om tilbakebetaling.     Krav: Klager krever tilbakeført samtlige innbetalinger foretatt i medhold av den angrede    avtalen, beregnet til kr 915.      Partenes anførsler:      Klager bestrider betalingsplikt for påløpte kostnader ved strømavtalen med grunnlag i at    selskapet misligholdt sin opplysningsplikt etter angrerettloven. Klager anfører at han ikke på    noe tidspunkt mottok opplysninger om angrerett på varig medium og viser til at selskapet bare ga slik informasjon gjennom en hyperlenke på avtaletidspunktet. Han anfører at han som følge av det hadde angreretten i behold da avtalen ble avsluttet og at han dermed har krav på fullstendig tilbakebetaling.      Sunndal Energi AS avviser klagers krav under henvisning til angrerettloven § 20. Selskapet anfører at det er en forutsetning for angrerettutøvelse at avtalen løper og at en fullført leveranse ikke kan angres. Selskapet viser til at klager avsluttet avtaleforholdet uten nærmere beskjed til selskapet og anfører at leverandørskiftet derfor ikke oppfyller kravet om «utvetydig erklæring» i § 20 annet ledd. Det hevder at det påhviler klager å aktivt gi beskjed om angrerettutøvelsen og at det ikke er tilstrekkelig å gå fra avtalen ved passivitet.       Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om tilbakebetalingskrav der klager påberopte seg angrerett. Sakens hovedspørsmål er om angreretten i ettertid kan utøves for en avtale som ble avsluttet ved leverandørskifte i september 2022.    Slik saken er opplyst inngikk partene avtale om et variabelprodukt 26. august 2022. Klager avsluttet avtalen ved leverandørbytte 16. september 2022. Klager har, på samme måte som i sakene 23-354 og EKN-2023-06-0053 som også er avgjort i dag, gjort gjeldende angrerett og har fremsatt krav om at selskapet tilbakefører alle betalinger foretatt i denne avtalen.    Sunndal Energi AS har i denne saken ikke bestridt at klager hadde krav på utvidet angrefrist i medhold av angrerettloven § 21 tredje og fjerde ledd, med grunnlag i at klager ikke hadde fått lovpålagte opplysninger om angreretten i medhold av angrerettloven § 8 første ledd bokstav h.    Nemnda legger etter dette til grunn at så langt det har funnet sted en gyldig angrerettsutøvelse i denne saken, og angreretten heller ikke er gått tapt, er angreretten utøvd innen fristen.     Sunndal Energi AS har derimot gjort gjeldende at det ikke er adgang for en kunde til å angre en avtale som er avsluttet, slik selskapet mener situasjonen er i denne saken.    Ved avgjørelsen av saken har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall.    Flertallet  – bestående av nemndleder Kolderup med dobbeltstemme og forbrukerrepresentant Iversen – viser til at saken på dette punkt reiser de samme spørsmål som sak 23-354, som også er avgjort i dag. Flertallet finner å vise til sin begrunnelse i den saken som dekkende også for sitt syn i denne saken. Når det gjelder det generelle spørsmålet om angreretten har falt bort for en avtale som er avsluttet ved leverandørbyttet, må dette avgjøres ut fra en tolkning av angrerettloven § 22 bokstav c. Flertallet finner det mest nærliggende at angreretten ikke har falt bort i en slik situasjon uten at tilleggsvilkårene i bestemmelsen er oppfylt, men tar ikke endelig stilling til dette. Flertallet bemerker likevel at det er ingen holdepunkter for at tilleggsvilkårene i § 22 bokstav c er oppfylt i denne saken.    Det avgjørende for flertallet i denne saken er – som i sak 23-354 – at klagers bytte av kraftleverandør i alle tilfeller må anses som en «annen utvetydig erklæring» etter angrerettloven § 20 andre ledd. Flertallet viser til sin begrunnelse i sak 23-354.    Flertallet finner etter dette at klagers leverandørbytte den 16. september 2022 må anses som en utøvelse av angreretten. Når det gjelder erklæringen som ble sendt av klager 7. januar 2023, får denne ikke virkning som en angreretterklæring, men som et påkrav på de krav klager oppnådde som følge av angrerettsutøvelsen ved leverandørbyttet, se sak 23-354.    Når det gjelder rettsvirkningene av at angreretten er utøvd i rett tid, viser flertallet – som i sak 23-354 – til sin begrunnelse i sak 23-011 flg. mot Haugaland Kraft AS av 12. juni 2023. Flertallet forstår sammenfatningsvis angrerettloven § 26 andre ledd, sammenholdt med § 24 første ledd, dithen at forbrukerens betalingsplikt bortfaller i sin helhet der angreretten utøves og den næringsdrivende ikke har oppfylt sin opplysningsplikt etter § 8 første ledd bokstav h,   og at kunden har krav på å få tilbakeført sine betalinger under avtalen. Dette gjelder både   fakturert og ikke-fakturert forbruk. Der betaling har funnet sted, skal innklagede   tilbakeføre betalingene, jf. angrerettloven § 24 første ledd. Der forbruket ikke er betalt, skal   betalingskravet frafalles. Kundens strømkompensasjon basert på forbruket skal under ingen omstendighet trekkes inn i oppgjøret.     Videre har klager rett på forsinkelsesrenter av tilbakebetalingskravet etter forsinkelsesloven § 2. Angrerettloven § 24 andre ledd angir forfallstidspunktet til 14 dager etter at melding om utøvelse av angreretten kom frem til selskapet. Flertallet mener likevel at klager i en situasjon som den foreliggende får påkravregelen i § 2 anvendelse, og viser til sin begrunnelse i blant annet sak 22-1539. Påkrav på tilbakebetalingskravene ble først sendt ved klagers erklæring som ble sendt 7. januar 2023. Klager har derfor krav på forsinkelsesrenter fra 30 dager etter at dette påkravet ble sendt, jf. forsinkelsesrenteloven § 2.     Etter flertallets syn gis derfor klagen medhold.    Mindretallet  – bestående av bransjerepresentantene Ingebrigtsen og Lima – har lagt til grunn en annen forståelse enn flertallet, og viser også til sin begrunnelse i sak 23-354.     Mindretallet finner det for det første klart at en kunde ikke kan erklære angrerett for en avtale som er avsluttet. For det andre er det mindretallets syn at ikke enhver tidligere fremsatt oppsigelse kan anses som en utøvelse av angreretten. Mindretallet mener at det i saken her ikke foreligger omstendigheter som tilsier at klager mente å utøve angreretten da han byttet kraftleverandør i juni 2022. Klager har derfor etter mindretallets syn ikke gitt nødvendig angremelding etter angrerettloven § 20. Mindretallet fremhever – som i sak 23-354 – at en kunde ikke kan påberope angrerett for avtaler som ble avsluttet tilbake i tid bare fordi kunden i ettertid har fått kunnskap om angreretten. En slik adgang vil etter mindretallets syn legge til rette for illojal utnyttelse av reglene.    Slik mindretallet ser på saken er det ikke nødvendig for mindretallet å gå inn på spørsmålet om klager har rett til tilbakeføring av foretatte betalinger under avtalen.    I samsvar med flertallets syn gis klager medhold.      VEDTAK     Klager gis medhold.    Oslo, 21. oktober 2024    Henrik E. Kolderup, leder  Thomas Iversen, Forbrukerrådet  Benedicte F. Ingebrigtsen, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt   uenighet om hvilket avtaleprodukt det var inngått avtale om. Klager anførte at selskapet urettmessig hadde overført ham til et annet avtaleprodukt enn det ble inngått avtale om. Han fastholdt at det ble inngått avtale om Coops strømavtale med velkomst- og medlemsbonus. Klager bestred at det på noe tidspunkt ble inngått avtale om «LOS Digitalspot». Å Strøm AS anførte at partene inngikk avtale om «LOS Digitalspot» over telefon, men at det etter dialog med kunden satte ham over på Coop-produktet med virkning fra 15. februar 2023. Selskapet bestred at klager hadde krav på flere utbetalinger av velkomstbonusen. Klager ble enstemmig gitt delvis medhold.   Å Strøm AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.      Saken gjelder uenighet om hvilket avtaleprodukt det er inngått avtale om.     Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-2 og 1-3.    Historikk:   17.04.2020 – Partene inngår avtale om Coop-produkt. Klager mottar 200 kr i velkomstbonus. 20.08.2020 – Avtale avsluttes ved leverandørskifte.   17.10.2022 – Partene inngår ny avtale om samme produkt.  20.10.2022 – Klager mottar bestillingsbekreftelse fra selskapet.  21.10.2022 – Avtale avsluttes ved nytt leverandørskifte.  22.10.2022 – Ny avtale inngås mellom partene etter «holdback»-samtale  15.02.2023 – Selskapet setter klager på Coop-produktet med virkning fra denne datoen.     Krav: Klager krever at selskapet ettergir strømkostnadene for minst to måneder og utbetaler velkomstbonus på kr 200.     Partenes anførsler:      Klager hevder at selskapet urettmessig har satt ham på et annet avtaleprodukt enn det ble inngått avtale om i «holdback»-samtale. Klager fastholder at det da ble inngått avtale om Coops strømavtale med velkomstbonus og 2 % medlemsbonus. Han bestrider at han på noe tidspunkt samtykket til «LOS Digitalspot» og mener selskapet ikke har sannsynliggjort dette. Klager krever at selskapet fremlegger lydopptak av telefonsamtalen 22. oktober 2022.      Klager er misfornøyd med kundebehandlingen. Han bestrider overføringen til Coop-avtalen som ble gitt virkning fra 15. februar 2023.     Å Strøm AS  bestrider klagers krav på gratis strøm og mener kravet mangler grunnlag. Selskapet viser til at partene har inngått avtale ved flere anledninger og at klager har avsluttet avtalene ved leverandørskifte. Det peker på at klager først var oppført på deres Coop-produkt og at han mottok velkomstbonus ved nytegning. Selskapet understreker at bonusen er en engangsutbetaling, men at klager ble kompensert 100 kr for misforståelsen.      Selskapet anfører at partene inngikk avtale om «LOS Digitalspot» da klager på nytt ble registrert som kunde i oktober 2022. Selskapet satte klager på Coop-produktet med virkning fra 15. februar 2023 etter dialogen med kunden i klagesaken.       Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om hvilket avtaleprodukt det er inngått avtale om.     Saken gjelder krav om kompensasjon og velkomstbonus. Spørsmålet i saken er hvilket avtaleprodukt som det ble inngått avtale om mellom partene i oktober 2022.    Slik saken er opplyst inngikk partene første gang avtale om Coops strømavtale 17. april 2020. Han fikk da velkomstbonus på 200 kroner samt 2 % løpende Coop-medlemsbonus. Denne avtalen ble avsluttet 20. august 2020 ved at klager byttet kraftleverandør. Klager kom så tilbake som kunde hos klager og sto på Coop-strømavtale fra 17. oktober 2022. Han meldte så nytt leverandørbytte med virkning fra 21. oktober 2022. Nemnda legger til grunn at dette leverandørskiftet likevel ikke ble gjennomført. Ny avtale ble inngått mellom partene med virkning fra 22. oktober 2022. Uenigheten gjelder hvilken avtale det da ble inngått avtale om.    Nemnda legger til grunn at den nye avtalen som ble inngått med virkning fra 22. oktober 2022 ble inngått 20. oktober 2022. Nemnda viser til fremlagt bestillingsbekreftelse fra selskapet som ble sendt 20. oktober 2022 klokken 11:43, og som klager svarte på samme dag klokken 12:12. Videre er det enighet om at denne avtalen ble inngått etter gjennomføring av en såkalt «holdback»-avtale, noe nemnda forstår som en telefonsamtale initiert av selskapet som hadde til hensikt å forhindre at kunden forlot selskapet til fordel for annen kraftleverandør. Hva som nøyaktig ble sagt i denne samtalen, er ikke opplyst i saken. Slik nemnda ser på saken, er det likevel på det rene at partene ble enige om at klager skulle fortsette som kunde i selskapet.    Angrerettloven § 10 fastsetter særlige inngåelsesregler for avtaler som inngås ved uanmodet telefonsalg. Ved slike salgsformer skal den næringsdrivende bekrefte tilbudet som er fremsatt i telefonsamtalen overfor kunden på et varig medium etter at samtalen er avsluttet, og det er et vilkår for gyldig avtaleinngåelse at kunden har akseptert dette skriftlig. Selskapet skal også opplyse kunden om at kunden ikke er bundet før kunden skriftlig har bekreftet sin aksept.     Avtaleinngåelser ved «winback»- og «holdback»-samtaler er avtaleinngåelsessituasjoner som vil omfattes ved bestemmelsen, så lenge samtalen må anses som uanmodet fra kundens side.     Det er i denne saken ikke godtgjort at den fremgangsmåten som angrerettloven § 10 gir anvisning på, ble fulgt av selskapet ved avtaleinngåelsen. Selskapet har riktignok sendt klager en bestillingsbekreftelse etter samtalen, men det fremgår ikke av denne at klager må bekrefte sin aksept av tilbudet for å bli bundet. Rent faktisk besvarte likevel klager denne bekreftelsen straks etter, ved å anmode om at første faktura ble sendt på e-post for å unngå fakturagebyr. Nemnda kan likevel ikke se at dette er tilstrekkelig til at fremgangsmåten etter § 10 er fulgt.    Nemnda har vurdert betydningen av at det i samtalen ikke ble foretatt et nysalg av et kraftprodukt, men at det som ble avtalt var at klager skulle fortsette som kunde i selskapet. Nemnda kan imidlertid ikke se at dette er avgjørende etter angrerettloven § 10. Ved samtalen ble det fastsatt at den oppsigelsen som klager hadde foretatt ved leverandørbyttet ble trukket tilbake. Hadde ikke samtalen funnet sted, ville klager ha forlatt selskapet som følge av oppsigelsen. Nemnda mener videre at de samme vernehensyn som ligger bak angrerettloven § 10 i nysalgstilfellene, i stor grad gjør seg gjeldende i et tilfelle som dette.      Utgangspunktet i denne saken er derfor at avtalen som ble inngått 20. oktober 2022 ikke er gyldig inngått. Ingen av partene bestrider likevel at partene ble enige om at klager skulle fortsette som kunde i selskapet, men uenigheten går på hva det ble inngått avtale om.    Selskapet har i tilsvaret til nemnda opplyst at klager sto på produktet «Coop Medlemsstrøm» da telefonsamtalen fant sted 20. oktober 2022, men at dette avtaleforholdet var i ferd med å avsluttes som følge av leverandørbyttet. Slik nemnda forstår selskapets syn i saken, gjør det dels gjeldende at oppsigelsen ble trukket tilbake, dels at det ble inngått avtale om at kunden skulle fortsette på et annet produkt enn tidligere, nemlig «LOS Digitalspot». Det er den siste avtalen om overgang til «LOS Digitalspot» som partene er uenige om i denne saken.    At det som ble solgt inn overfor klager var en videreføring av kundeforholdet på produktet «LOS Digitalspot» har en viss støtte i bestillingsbekreftelsen som ble sendt rett etter samtalen, og som klager mottok og besvarte like etter. I denne bekreftelsen fremgår det at produktet som bestillingsbekreftelsen gjaldt, var «LOS Digitalspot» med oppstartsdato 22. oktober 2022.     Det avgjørende for nemnda i denne saken er likevel at fremgangsmåten i angrerettloven § 10 ikke ble fulgt i saken. Når dette er situasjonen, blir virkningen i denne saken at overgangen til «LOS Digitalspot» ikke er gyldig inngått. Når partene samtidig er enige om at klager skulle fortsette som kunde i selskapet, innebærer dette derfor at han må anses å ha fortsatt på det produktet han fortsatt sto på da telefonsamtalen fant sted, det vil si «Coop Medlemsstrøm».    Nemnda har derfor kommet til at klager hadde rett til å bli videreført på «Coop Medlemsstrøm» fra 22. oktober 2022. Virkningen av dette er at han har krav på å bli stilt som om dette fant sted, både prismessig og når det gjelder medlemsbonus. Dersom det ikke er mulig å tilbakeføre ham til dette produktet med virkning fra 22. oktober 2022, har han etter nemndas syn krav på å bli kompensert slik at han økonomisk stilles som om dette skjedde.    Med den konklusjon nemnda har kommet til, har den ikke grunn til å ta stilling til selskapets tilbakeføring av klager til «Coop medlemsstrøm» med virkning fra 15. februar 2023.    Klager har gjort gjeldende at han har hatt krav på velkomstbonus i forbindelse med overføringen i oktober 2022 og i inngåelsene som har skjedd etter han første gang ble kunde 17. april 2022. Nemnda viser i denne sammenheng til sak 22-992 som gjaldt samme problemstilling, der nemnda fastslo at velkomstbonusen var en engangsutbetaling ved førstegangstegning. Nemnda kan derfor ikke se at klager har krav på å få utbetalt ny velkomstbonus i forbindelse med de senere overgangene høsten 2022 og i 2023.    Nemndas konklusjon er at klager gis delvis medhold.    Uttalelsen er enstemmig.      VEDTAK     Klager gis delvis medhold.    Oslo, 21. oktober 2024    Henrik E. Kolderup, leder  Gustav Norman, Forbrukerrådet  Benedicte F. Ingebrigtsen, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om klagers betalingsplikt for krav som bygger på avtale om prisbinding inngått for månedene november og desember 2022 som del av en tilleggstjeneste til en løpende strømavtale. Klager hevdet seg ubundet av prisbindingen med grunnlag i angrerettutøvelse. Klager bestred å ha mottatt angrerettopplysninger før 22. desember 2022 og hevdet at hun angret rettidig 26. desember 2022. NorgesEnergi AS anførte at klager hadde oversittet angrefristen siden opplysninger om angrerett ble sendt 30. november 2022. Klager ble enstemmig ikke gitt medhold.   NorgesEnergi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.     Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for krav som bygger på avtale om prisbinding inngått for perioden november–desember 2022.     Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4.     Historikk:   17.10.2022 – Klager mottar tilbud om å binde prisen i sin strømavtale for november og desember 2022 som del av tilleggstjenesten «Prissikring».   30.11.2022 – Selskapet hevder å ha sendt ut angrerettopplysninger denne dagen.   22.12.2022 – Klager hevder først å ha mottatt angrerettopplysninger denne dagen.   26.12.2022 – Klager påberoper angreretten.     Krav: Klager hevder seg fristilt fra avtale om prisbinding for november og desember 2022 og krever ny avregning i samsvar med avtalens underliggende avtalevilkår.     Partenes anførsler:     Klager hevder seg ubundet av avtale om prisbinding for november og desember 2022 med grunnlag i angrerettutøvelse. Hun hevder at hun utøvde sin angrerett rettidig, siden selskapet ikke har oppfylt sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h før hun fikk tilsendt angrerettopplysninger 22. desember 2022. Hun bestrider selskapets påstand om selskapet sendte angrerettopplysningene til henne 30. november 2022.    Klager krever å bli avregnet i samsvar med de underliggende vilkår for strømavtalen som en følge av at avtale om prisbinding ble angret rettidig.        NorgesEnergi AS hevder at klager angret avtalen utenfor angrefristen, og at denne utløp 14. desember 2022. Selskapet bygger dette på at det sendte ut opplysninger om angrerett 30. november 2022 til de kundene som valgte å binde prisen for november og desember 2022. Den utsendelsen som klager mottok 22. desember 2022 var en kopi av e-posten som selskapet hadde sendt 30. november 2022.     Selskapet gjør derfor gjeldende at det har oppfylt sin opplysningsplikt 30. november 2022, og at klager er bundet av avtalen som en følge av at angrefristen hadde utløpt da hun gjorde gjeldende angreretten.      Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for krav som bygger på en avtale om prisbinding for månedene november og desember 2022, inngått som ledd i en løpende strømavtale mellom partene. Hovedspørsmålet er om klager har utøvd angreretten i rett tid.    Slik saken er opplyst, sto klager på et løpende spotprisprodukt med tilleggstjenesten «Prissikring». Denne tilleggstjenesten ga kunden mulighet til å inngå prisbinding for   bestemte perioder. Klager mottok 17. oktober 2022 tilbud om å binde prisen for november og desember 2022 til 569,99 øre/kWh. Det er ingen uenighet om at klager som utgangspunkt aksepterte dette tilbudet og inngikk slik prisbindingsavtale. Klager har imidlertid gjort gjeldende at hun som følge av å ha angret prisbindingsavtalen rettidig, har krav på å bli avregnet etter den underliggende spotprisavtalen for november og desember 2022.    Utgangspunktet etter angrerettloven § 20 er at en forbruker kan gå fra avtalen ved å gi melding til den næringsdrivende innen angrefristen, jf. § 21. Angrefristen utløper som utgangspunkt på første virkedag 14 dager fra dagen etter at avtale om tjeneste ble inngått, jf. angrerettloven § 21 første ledd, jf. § 6. Dersom den næringsdrivende ikke oppfyller sin plikt til å gi lovpålagte opplysninger om angreretten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, får dette imidlertid konsekvenser for når angrefristen utløper. Etter § 21 tredje og fjerde ledd, jf. § 6, utløper angrefristen første virkedag 14 dager fra dagen etter at slike opplysninger er gitt, likevel senest 12 måneder og 14 dager fra dagen etter at avtalen ble inngått.    I denne saken er partene uenige om beregningen av angrefristen, og om klager var innenfor angrefristen da hun påberopte angreretten 26. desember 2022. Klager hevder at hun først mottok angrerettopplysningene 22. desember 2022 etter å ha vært i dialog med selskapet. Selskapet hevder på sin side at angrerettopplysningene ble sendt klager 30. november 2022 etter oppfordring fra Forbrukertilsynet. Det er ingen uenighet om at opplysningene som ble gitt, eventuelt sammenholdt med det kunden var opplyst om fra tidligere, var tilstrekkelig til å oppfylle opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h. Spørsmålet for nemnda er derfor på hvilket tidspunkt disse opplysningene ble gitt av selskapet til klager.     Ved denne vurderingen legger nemnda til grunn at selskapet har bevisbyrden for at opplysningsplikten er oppfylt så tidlig som selskapet hevder, jf. angrerettloven § 7. Basert på meldingshistorikken som selskapet har fremlagt i tilleggskommentarene 15. oktober 2024, legger nemnda likevel til grunn som tilstrekkelig godtgjort at e-post med tilstrekkelige opplysninger om angrerett ble sendt klager 30. november 2022, slik selskapet hevder. E-posten er datert til nevnte dato og er sendt til den e-postadressen som klager har benyttet i sin korrespondanse med nemnda og med selskapet for øvrig. På denne bakgrunn legger nemnda videre til grunn – slik selskapet hevder – at den e-posten som klager mottok 22. desember 2022 var en kopi av den tidligere e-posten, foranlediget av at klager hadde tatt kontakt med selskapet 20. desember 2022. Det har ikke betydning om det først var på dette tidspunktet klager fikk kunnskap om innholdet i e-posten. Hvorvidt klager satte seg inn i opplysningene da disse ble sendt til henne 30. november 2022 er ikke avgjørende for om de kan anses gitt.    Nemnda legger derfor til grunn at utgangspunktet for beregningen av angrefristen var 30. november 2022, og at fristen utløp 14 dager etter 30. november 2022, jf. angrerettloven § 21 fjerde ledd. Klager har derfor gjort gjeldende angrerett for sent da hun gjorde gjeldende angreretten 26. desember 2022.     Klager er etter dette derfor forpliktet av avtalen om prisbinding, og kan ikke bestride betalingsplikt med grunnlag i at hun har utøvd angrerett.    Nemndas konklusjon er at klager gis ikke medhold.    Uttalelsen er enstemmig.      VEDTAK     Klager gis ikke medhold.    Oslo, 21. oktober 2024    Henrik E. Kolderup, leder  Gustav Norman, Forbrukerrådet  Benedicte F. Ingebrigtsen, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om klagers betalingsplikt for krav som bygger på avtale om prisbinding inngått for periodene september–oktober 2022 og november–desember 2022, inngått som ledd i en løpende strømavtale som tilbys næringsdrivende. Klager fastholdt at avtalen var inngått i hans egenskap av å være forbruker, og han hevdet at han hadde angrerett og at denne var utøvd rettidig da han angret binding av prisen for de to periodene. NorgesEnergi AS bestred klagers krav og viste til at klager ikke hadde angrerett. Selskapet viste til at klager måtte anses som næringsdrivende, ettersom avtalen var inngått med hans limited-selskap. Klager ble enstemmig gitt medhold.   NorgesEnergi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.    Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for krav etter avtale om prisbinding i periodene september og oktober 2022 og november og desember 2022.     Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4.     Historikk:   06.05.2020 – Oppstart av kraftleveranse ved bedriftsavtale inngått med klagers selskap.   21.09.2021 – Avtalepartene inngår avtale om tilleggstjenesten «Prissikring».  10.08.2022 – Kunden aksepterer tilbud om å binde prisen for september–oktober 2022.   13.10.2022 – Kunden aksepterer tilbud om å binde prisen for november–desember 2022.      Krav: Klager hevder seg fristilt fra avtale om prisbinding for de to periodene, og krever tilbakeført det beløp som han hevder er betalt for mye, beregnet til kr 18 858.      Partenes anførsler:      Klager fastholder at avtalen er inngått av ham direkte i egenskap av å være forbruker. Klager hevder at det ikke kan være avgjørende at avtalen er registrert på hans «ltd.»-selskap, når bedriftsforbruket bare har utgjort 10,5 % av det samlede forbruket. Han viser til at han ved innsalget ble anbefalt av selskapet å registrere avtalen på selskapet og ikke på seg selv.      Klager anfører at han som forbruker har krav på å bli opplyst om angrerett ved avtaleinngåelsen. Han viser til at han ikke mottok slike opplysninger i forbindelse med de to siste prisbindingsperiodene. Klager krever tilbakeført det beløp som han hevder at han er blitt overfakturert med grunnlag i hans utøvelse av angreretten i avtaleforholdet.      NorgesEnergi AS bestrider at klager kan anses som forbruker og viser til at det er inngått bedriftsavtale mellom partene. Selskapet viser til at avtaleforholdet er registrert på bedriftens organisasjonsnummer.     Selskapet gjør videre gjeldende at klager, som følge av at han må anses som bedriftskunde, ikke har krav på angrerettopplysninger. Selskapet viser videre til at klager har akseptert risikoen ved å binde prisen, og at klagen er begrunnet i at risikoen ikke gikk i hans favør. Selskapet bestrider i alle tilfeller klagers beregning av tilbakebetalingskravet, og hevder at årene 2021 og 2022 ikke er sammenlignbare.    Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om klager har betalingsplikt for krav som bygger på avtaler om prisbinding for periodene september–oktober 2022 og november–desember 2022. Sakens hovedspørsmål er om klager må anses som forbruker, og i så fall om han hadde angrerett i behold da den ble gjort gjeldende av klager.    Nemnda tar først stilling til nemndas kompetanse til å behandle saken.    Etter Elklagenemndas vedtekter av 2016 pkt. 1.3 behandler Elklagenemnda klager som springer ut av avtaler inngått av forbrukere med næringsdrivende som har omsetningskonsesjon etter energiloven, det vil si blant annet kraftleverandører. Etter pkt. 1.4 om «Klagerett» behandler Elklagenemnda klager fra forbrukere som har et reelt behov for å få avgjort et omtvistet krav mot en slik næringsdrivende. Hvem som regnes som forbruker, er ifølge samme bestemmelse «en fysisk person som ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet». Denne definisjonen sammenfaller med forbrukerkjøpslovens definisjon av forbruker i § 1, og med definisjonen i forbrukerrettighetsdirektivet (direktiv 2011/83/EU) artikkel 2 nr. 1, som er gjennomført i norsk rett ved angrerettloven.    Det avgjørende for om nemnda har kompetanse til å behandle saken, er derfor om avtalen må anses inngått med en forbruker, i dette tilfellet klager. For at dette skal være tilfellet, må avtalen være inngått med en fysisk person som ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet.    Det første vilkåret om fysisk person innebærer at det bare er individer som kan anses som forbrukere. Dette er i seg selv ikke til hinder for at ulike former for næringsvirksomhet kan anses som fysiske personer, som for eksempel enkeltpersonforetak. Bakgrunnen for dette er at slike former for næringsvirksomhet ikke utgjør selvstendige rettssubjekter, se bl.a. sak 22-1318. Der avtalen er inngått med et selskap som utgjør et selvstendig rettssubjekt, er avtalen som det klare utgangspunkt ikke inngått med en fysisk person, med mindre det ut fra en særskilt begrunnelse er grunnlag for å se bort fra den formelle partsstillingen. Nemnda påpeker at om ansvaret er begrenset eller ikke, i seg selv ikke er avgjørende for vurderingen.    Slik denne saken er opplyst, har klager inngått en bedriftsavtale med NorgesEnergi AS gjennom sitt selskap, som er organisert med en utenlandsk selskapsform, et såkalt limited-selskap, og som antas å være registrert i Norge som et norskregistrert utenlandsk foretak (NUF). Etter det nemnda er kjent med, har et limited-selskap det til felles med for eksempel et norsk aksjeselskap at deltakernes ansvar er begrenset. Hvorvidt denne selskapsformen samtidig utgjør et selvstendig rettssubjekt bedømt etter norsk rett separat fra deltakerne, er derimot ikke noe nemnda har tilstrekkelig grunnlag for å ta stilling til, og krever en analyse av selskapsformen. Usikkerheten om dette må etter nemndas syn gå utover NorgesEnergi AS.    Ved nemndas vurdering av saken finner den også grunn til å vurdere om det er andre forhold ved avtalesituasjonen som uansett tilsier at avtalen reelt sett  må anses inngått med limited-selskapet eller med klager som fysisk person. Slik saken er opplyst, ble avtale om kraftleveranse formelt inngått mellom kraftleverandør og limited-selskapet for en måler som samtidig var registrert på klager personlig. Avregningsforskriften § 2-1 fjerde ledd fastsetter at det «må være samme sluttbruker som inngår avtale om bruk av nettet og kraftleveranse i det enkelte målepunkt». Når det i denne saken samtidig er usikkerhet om den utenlandske selskapsformen er å anse som et selvstendig rettssubjekt, mener nemnda etter en helhetsvurdering, der også avregningsforskriften § 2-1 fjerde ledd er vektlagt, at avtalen må anses inngått med klager som fysisk person, til tross for at den formelt er inngått i limited-selskapets navn.     Det andre vilkåret i forbrukerdefinisjonen er at den fysiske personen ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet. Slik nemnda ser det, vil det avgjørende ved denne vurderingen være hva det vesentlige formålet med leveransen var for kunden. Klager har fremholdt at det ble inngått avtale med NorgesEnergi AS først og fremst med sikte på kraftleveranse til hans private husholdning, og han har anslått forbruket som har gått til næringsvirksomheten til omkring 10 % av den samlede leveransen. NorgesEnergi AS har ikke imøtegått klagers opplysninger på dette punkt om formålet med avtalen. Nemnda legger derfor klagers saksfremstilling til grunn når det gjelder dette vilkåret i forbrukerdefinisjonen.    Etter dette er klager å anse som forbruker, slik dette er definert i Elklagenemndas vedtekter av 2016 pkt. 1.4, slik at nemnda har kompetanse til å behandle klagen, jf. pkt. 1.3 og 1.4.    Saken tas etter dette til realitetsavgjørelse, jf. vedtektene pkt. 1.4.    Forbrukerdefinisjonen i Elklagenemndas vedtekter er som tidligere nevnt sammenfallende med forbrukerdefinisjonen i angrerettloven § 5 bokstav a. Det er i denne saken samtidig ikke bestridt at avtalen mellom klager v/hans selskap og NorgesEnergi AS kom i stand ved fjernsalg, slik dette er definert i angrerettloven § 5 bokstav b. Konsekvensen av dette er at angrerettloven kommer til anvendelse og gjelder ufravikelig i avtaleforholdet, jf. § 1 og § 3. Når loven er ufravikelig, taper ikke forbruker sine rettigheter etter angrerettloven alene med grunnlag i at det er inngått en bedriftsavtale, slik NorgesEnergi AS hevder.    Utgangspunktet etter angrerettloven § 20 er at en forbruker kan gå fra avtalen ved å gi melding til den næringsdrivende innen angrefristen, jf. § 21. Angrefristen utløper som utgangspunkt på første virkedag 14 dager fra dagen etter at avtale om tjeneste ble inngått, jf. angrerettloven § 21 første ledd, jf. § 6. Dersom den næringsdrivende ikke oppfyller sin plikt til å gi lovpålagte opplysninger om angreretten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, får dette imidlertid konsekvenser for når angrefristen utløper. Etter § 21 tredje og fjerde ledd, jf. § 6, utløper angrefristen første virkedag 14 dager fra dagen etter at slike opplysninger er gitt, likevel senest 12 måneder og 14 dager fra dagen etter at avtalen ble inngått.    NorgesEnergi AS har under saksforberedelsen erkjent at klager ikke på noe tidspunkt mottok informasjon om angreretten, som følge av at han ble ansett som en bedriftskunde. Nemnda legger derfor til grunn at selskapet ikke oppfylte sin opplysningsplikt etter angrerettloven og at klager dermed ble gitt en utvidet angrefrist, jf. § 21 tredje ledd. Som følge av at avtaler om prisbinding ble inngått henholdsvis den 10. august 2022 og den 13. oktober 2022, befant klager seg innenfor den utvidede angrefristen da angreretten ble gjort gjeldende mot prisbindingene for de aktuelle periodene som ble inngått som del av avtaleforholdet.    Rettsvirkningen av rettidig utøvd angrerett er at partenes forpliktelser til å oppfylle avtalen  bortfaller, jf. angrerettloven § 23 første ledd. Dette innebærer i denne saken at klager må anses fristilt fra betalingsplikten for begge prisbindingsperiodene slik disse er fakturert, det vil si for september–oktober 2022 og november–desember 2022, og har krav på å bli stilt som om disse prisbindingene for de aktuelle periodene ikke ble inngått som ledd i avtaleforholdet.     Klager har fremsatt beregninger for hva han mener han i stedet skal betale. Nemnda finner ikke tilstrekkelig faktisk grunnlag for å ta stilling til disse beregningene, og viser til at disse er bestridt av NorgesEnergi AS. Nemnda begrenser seg derfor til å påpeke at klager har krav på å bli avregnet i tråd med de underliggende avtalevilkårene som ville ha fått anvendelse dersom prisbindingene ikke var avtalt mellom partene for de to prisbindingsperiodene.    Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.    Uttalelsen er enstemmig.      VEDTAK     Klager gis medhold.    Oslo, 21. oktober 2024    Henrik E. Kolderup, leder  Gustav Norman, Forbrukerrådet  Benedicte F. Ingebrigtsen, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om klagers betalingsplikt for krav som bygger på avtale om prisbinding inngått for månedene november og desember 2022 som ledd i en tilleggstjeneste til en løpende strømavtale. Klager hevdet seg ubundet av prisbindingen med grunnlag i angrerettutøvelse. Hun bestred ikke å ha mottatt angrerettopplysninger, men anførte at det var urimelig at angrefristen utløp før hun hadde forutsetning for å ta stilling til om hun ønsket å angre avtalen. NorgesEnergi AS anførte at klager hadde oversittet angrefristen. Selskapet viste til at klager ble gitt mulighet til å angre, men at hun ikke hadde benyttet seg av denne. Selskapet anførte at det er klagers ansvar å gjøre angreretten gjeldende innenfor fristen. Klager ble enstemmig ikke gitt medhold.   NorgesEnergi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.     Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for krav etter avtale om prisbinding for perioden november–desember 2022.     Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4.      Historikk:   13.09.2022 – Partene inngår spotprisavtale og avtale om tilleggstjenesten «Prissikring».   17.10.2022 – Klager aksepterer tilbud om å binde prisen for november–desember 2022. 30.11.2022 – Selskapet sender ut angrerettopplysninger.   23.01.2023 – Klager påberoper angreretten.     Krav: Klager krever tilbakebetalt det beløp som hun hevder hun er overfakturert etter avtale om prisbinding for perioden november–desember 2022.      Partenes anførsler:      Klager bestrider betalingsplikt for krav som bygger på avtale om prisbinding for november og desember 2022 som ledd i det løpende avtaleforholdet mellom partene. Klager hevder selskapet anbefalte henne å binde prisen og at hun ble forsikret om at avtalen var gunstig for henne. Hun viser til at selskapet ikke kunne gi henne et estimat på strømregningen og at det var først ved faktureringen i desember 2022 av forbruket for november måned at hun oppdaget hvor høy den avtalte prisen var. Klager anfører at det er urimelig at angrefristen utløp før hun hadde forutsetningene for å ta stilling til om hun ønsket å angre avtalen.      NorgesEnergi AS opprettholder kravene for november og desember 2022 og viser til at klager har oversittet angrefristen. Selskapet hevder det oppfylte sin opplysningsplikt om angrerett ved utsendelsen 30.11.2022 og at det er kundens ansvar å påberope angreretten før fristen utløper. Selskapet viser til at klager har fått mulighet til å angre, men har ikke benyttet seg av denne. Klager er derfor bundet av avtalen og må betale de omstridte fakturaene.         Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om klagers plikt til å betale krav som bygger på avtalt prisbinding for november og desember 2022. Hovedspørsmålet er om klager har utøvd angreretten i rett tid.    Slik saken er opplyst, sto klager på en løpende spotprisavtale med mulighet til å inngå prisbinding for bestemte perioder i samsvar med tilleggstjenesten «Prissikring». Klager mottok 17. oktober 2022 tilbud om å binde prisen til 569,99 øre/kWh for november og desember 2022. Det er ikke omstridt at hun aksepterte dette tilbudet og at slik avtale ble inngått mellom partene. Klager gjør imidlertid gjeldende at hun angret avtalen om prisbinding i rett tid, og at hun derfor har krav på å bli avregnet etter den underliggende spotprisavtalen for november og desember 2022.    Utgangspunktet etter angrerettloven § 20 er at en forbruker kan gå fra avtalen ved å gi melding til den næringsdrivende innen angrefristen, jf. § 21. Angrefristen utløper som utgangspunkt på første virkedag 14 dager fra dagen etter at avtale om tjeneste ble inngått, jf. angrerettloven § 21 første ledd, jf. § 6. Dersom den næringsdrivende ikke oppfyller sin plikt til å gi lovpålagte opplysninger om angreretten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, får dette imidlertid konsekvenser for når angrefristen utløper. Etter § 21 tredje og fjerde ledd, jf. § 6, utløper angrefristen første virkedag 14 dager fra dagen etter at slike opplysninger er gitt, likevel senest 12 måneder og 14 dager fra dagen etter at avtalen ble inngått.    Det er ikke omstridt at klager 30. november 2022 mottok opplysninger om angrerett. Det er videre ingen uenighet om at opplysningene som ble gitt, eventuelt sammenholdt med det kunden var opplyst om fra tidligere, var tilstrekkelig til å oppfylle opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h.     Angrefristen utløp etter dette 14. desember 2022. Klager befant seg utenfor den utvidete angrefristen etter § 21 fjerde ledd, da hun 23. januar 2023 gjorde angreretten gjeldende.    Klager har anført at det er urimelig at angrefristen utløp 14. desember 2022 før hun hadde mottatt første faktura for prisbindingsperioden, ettersom hun da ikke hadde forutsetninger for å ta stilling til om hun ønsket å angre inngåelsen av prisbindingen. Nemnda har for så vidt forståelse for at det kan oppleves som urimelig at angrefristen utløper før første fakturering, særlig der denne er overraskende høy, slik situasjonen tilsynelatende har vært i denne saken. Nemnda påpeker likevel at angrerettloven ikke  legger opp til at forbrukeren skal kunne avvente en eventuell fakturering før forbrukeren eventuelt tar stilling til om angreretten skal utøves. Nemnda viser her til at lovens utgangspunkt er at kraftleveransen først skal starte ved utløpet av den ordinære angrefristen, se angrerettloven § 19 forutsetningsvis, det vil si lenge før det kan bli aktuelt å fakturere for foretatte kraftleveranser i avtalen. Det er kun der opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h ikke er oppfylt, at loven legger opp til en utvidet angrefrist utover 14 dager fra avtaleinngåelsen.    Klager har etter dette betalingsplikt i samsvar med den inngåtte avtalen om prisbinding for månedene november og desember 2022.    Nemndas konklusjon er at klager ikke gis medhold.    Uttalelsen er enstemmig.        VEDTAK     Klager gis ikke medhold.    Oslo, 21. oktober 2024    Henrik E. Kolderup, leder  Gustav Norman, Forbrukerrådet  Benedicte F. Ingebrigtsen, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt   uenighet om tilbakebetalingskrav med grunnlag i utøvelse av angrerett. Klager krevde å få tilbakeført samtlige betalinger som var foretatt i den angrede avtalen. Han gjorde gjeldende at han hadde angreretten i behold da denne ble erklært, og han tilbakeviste at han hadde samtykket til førtidig oppstart med den virkning at angreretten gikk tapt. Helgeland Kraft Strøm AS anførte at klagers angrerett hadde gått tapt som følge av at han hadde samtykket til førtidig oppstart. Selskapet hevdet at det uansett hadde oppfylt opplysningsplikten etter angrerettloven. Klager ble enstemmig ikke gitt medhold.   Helgeland Kraft Strøm AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.     Saken gjelder uenighet om tilbakebetalingskrav med grunnlag i angrerettutøvelse.     Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4.     Historikk:   25.08.2022 – Klager bestiller produktet «Variabel Kraft».   17.09.2022 – Klager bytter avtaleprodukt til «Espot».   22.09.2022 – Selskapet mottar varsel om leverandørbytte og avslutning av avtale.   02.10.2022 – Klager inngår ny avtale om «Espot» med selskapet gjennom telefonsalg.   07.12.2022 – Selskapet sender ut angrerettopplysninger.   21.12.2022 – Klager påberoper angreretten, men trekker tilbake angrerettutøvelsen.    22.12.2022 – Klager påberoper angreretten på nytt.   23.12.2022 – Klager fremsetter krav om tilbakebetaling.      Krav: Klager krever tilbakeført samtlige innbetalinger foretatt i medhold av den angrede avtalen.      Partenes anførsler:      Klager krever fullstendig tilbakebetaling av samtlige innbetalinger i avtaleperioden med grunnlag i angrerettutøvelse. Klager anfører at han hadde angreretten i behold da denne ble utøvd, og bestrider at han på noe tidspunkt ba uttrykkelig om førtidig oppstart. Han bestrider videre å ha samtykket til å betale for kostnadene for levert kraft ved angrerettutøvelse.     Klager viser til Forbrukerrådets og Forbrukertilsynets forståelse av angrerettloven.     Helgeland Kraft Strøm AS  bestrider klagers krav. Selskapet viser til at han uttrykkelig ba om førtidig oppstart av kraftleveransen. Selskapet viser til at klager ved flere anledninger har inngått avtaler om kraftleveranser og at han hver gang har bekreftet å ha akseptert vilkårene. Selskapet viser til at klager ikke har gitt uttrykk for manglende kjennskap til angreretten. Det peker videre på at klager har stått fritt til å gå fra avtalen gjennom hele avtaleperioden.   Selskapet hevder å ha oppfylt sin opplysningsplikt etter angrerettloven.       Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om tilbakebetalingskrav med grunnlag i angrerettsutøvelse. Hovedspørsmålet i saken er om klager har utøvd angreretten innen angrefristen    Slik det fremgår av sakshistorikken basert på det som er opplyst i saken, gjaldt det mellom partene en avtale om forvaltningsproduktet «Variabel Kraft» fra 25. august 2022 frem til klager 17. september 2022 byttet til produktet «Espot». Noen dager senere – 22. september 2022 – ble avtalen meldt avsluttet som følge av at klager byttet til en annen kraftleverandør. Partene inngikk så 2. oktober 2022 ny avtale om produktet «Espot» etter at selskapet tok kontakt med kunden over telefon og ga klager et rabattert tilbud på dette produktet.     Klager har gjort gjeldende at han med grunnlag i sin utøvelse av angreretten har krav på å få tilbakeført samtlige innbetalinger han har foretatt etter avtalen inngått 2. oktober 2022.    Et grunnvilkår for at klager skal ha krav på tilbakeføring av foretatte innbetalinger som ledd i et restitusjonsoppgjør etter angrerettsutøvelse, er at angreretten er gyldig utøvd og bindende.    Selv om ingen av partene har vært direkte inne på dette i sin argumentasjon, tar nemnda først stilling til om klager har utøvd angreretten i rett tid. Nemnda bemerker at den ikke er bundet av den nærmere argumentasjonen som en part fremfører til støtte for sitt standpunkt i saken.    Utgangspunktet etter angrerettloven § 20 er at en forbruker kan gå fra avtalen ved å gi melding til den næringsdrivende innen angrefristen, jf. § 21. Angrefristen utløper som utgangspunkt første virkedag 14 dager fra dagen etter at avtale om tjeneste ble inngått, jf. angrerettloven § 21 første ledd, jf. § 6. Dersom den næringsdrivende ikke oppfyller sin plikt til å gi lovpålagte opplysninger om angreretten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, får dette imidlertid konsekvenser for når angrefristen utløper. Etter § 21 tredje og fjerde ledd, jf. § 6, utløper angrefristen første virkedag 14 dager fra dagen etter at slike opplysninger er gitt, likevel senest 12 måneder og 14 dager fra dagen etter at avtalen ble inngått.    Basert på den fremlagte dokumentasjonen, legger nemnda til grunn at selskapet 7. desember 2022 sendte ut opplysninger om angrerett, og at opplysningene som ble gitt var tilstrekkelige til å oppfylle opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h. Dette innebærer at angrefristen løp ut 21. desember 2022, jf. angrerettloven § 21 fjerde ledd og § 6.    Klager sendte angremelding til selskapet på fristens siste dag, 21. desember 2022. Klager trakk imidlertid tilbake erklæringen noen timer senere samme dag, med følgende ordlyd:    «Hei, skulle ikke trykke send på den mailen, den skulle slettes.. den lå klar til sending etter dere sendte ut mailen først. Jeg vil trekke tilbake innholdet i mailen [smiley]    Ønsker ikke å avslutte avtalen med dere [smiley]»    Nemnda legger etter dette til grunn at angrerettsmeldingen 21. desember 2022 er uten rettsvirkning i saken, med grunnlag i at den uttrykkelig ble tilbakekalt av klager.    Påfølgende dag, 22. desember 2022, sendte klager likevel ny angremelding til selskapet. Med grunnlag i denne meldingen avsluttet selskapet kraftleveransen hans. Selv om selskapet ikke har gjort gjeldende at klager befant seg utenfor angrefristen da angreretten ble gjort gjeldende 22. desember 2022, har selskapet bestridt at klager har angrerett og rett til tilbakebetaling på annet grunnlag. Nemnda mener klager ikke hadde angreretten i behold da den ble utøvd 22. desember 2022, men da som følge av at klager angret utenfor angrefristen.    Som følge av at klager erklærte angrerett utenfor angrefristen, har klager i alle tilfeller ikke krav på tilbakeføring av foretatte betalinger i avtalen, jf. angrerettloven § 26. At avtalen opphørte med grunnlag i klagers erklæring 22. desember 2022, endrer ikke dette. Det er etter nemndas syn en forutsetning for at klager skal ha krav på tilbakebetaling etter angrerettloven § 26 første jf. andre ledd, at angreretten er gyldig og rettidig utøvd.    Nemnda bemerker at selskapet i sin argumentasjon har vært inne på at klager skal ha samtykket til førtidig oppstart av kraftleveransen, jf. angrerettloven § 19, og nemnda forstår selskapet dithen at retten til tilbakebetaling på det grunnlag har gått tapt. Selv om det ikke er nødvendig å gå inn på dette ut fra det syn nemnda har i saken, bemerker den at det også slik angrerettloven § 19 lød da avtalen ble inngått i denne saken, var det krav om at forbrukeren « uttrykkelig»  må be om førtidig oppstart. Tilsvarende krav om slik uttrykkelig anmodning både følger – og fulgte – av angrerettloven § 26 andre ledd bokstav b. Det er i denne saken ikke tilstrekkelige holdepunkter for at klager har fremsatt noen slik uttrykkelig anmodning.    Nemndas konklusjon er at klager ikke gis medhold.    Uttalelsen er enstemmig.      VEDTAK     Klager gis ikke medhold.    Oslo, 21. oktober 2024      Henrik E. Kolderup, leder  Gustav Norman, Forbrukerrådet  Benedicte F. Ingebrigtsen, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om tilbakebetalingskrav med grunnlag i angrerettutøvelse. Klager krevde tilbakeført samtlige innbetalinger etter den angrede avtalen, og viste til at han hadde angreretten i behold. Klager viste til at selskapet ikke hadde oppfylt sin opplysningsplikt etter angrerettloven. Agva Kraft AS bestred klagers krav under henvisning til at angrefristen var utløpt. Selskapet hevdet videre å ha gitt de opplysninger som det skulle i forbindelse med avtaleinngåelsen. Det bestred i alle tilfeller tilbakebetalingsplikt så lang tid etter at avtalen var avsluttet. Klager ble gitt medhold under dissens.   Agva Kraft AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.     Saken gjelder uenighet om tilbakebetalingskrav med grunnlag i angrerettutøvelse.     Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4.     Historikk:   02.03.2022 – Partene inngår avtale.   03.06.2022 – Klager avslutter avtalen ved leverandørskifte.   09.01.2023 – Klager fremsetter krav om tilbakebetaling.      Krav: Klager krever tilbakeført samtlige innbetalinger foretatt i medhold av den angrede avtalen, beregnet til kr 4141,61.     Partenes anførsler:      Klager bestrider betalingsplikt for påløpte kostnader ved strømavtalen med grunnlag i at selskapet ikke oppfylte sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h. Klager hevder at han ikke på noe tidspunkt mottok opplysninger om angrerett på et varig medium. Han viser til at selskapet ikke har dokumentert at opplysningene er gitt, annet enn gjennom en hyperlenke på avtaletidspunktet. Klager anfører at selskapet heller ikke har sannsynliggjort at vilkårene er akseptert.      Agva Kraft AS avviser klagers krav under henvisning til at selskapet har gitt de opplysninger som det skulle etter angrerettloven. Klager har mottatt angrerettopplysninger og utfylt angreskjema og han har huket av for aksept av vilkårene. Selskapet peker på utformingen av bestillingsskjemaet som forutsetter avtaleaksept for at avtalen kan bestilles.     Selskapet reagerer videre på at klager har fremsatt krav om tilbakebetaling så lang tid etter at avtalen ble avsluttet av klager.       Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om tilbakebetalingskrav ved utøvelse av angrerett. Saken reiser særlig spørsmål om oppsigelse ved leverandørbytte kan anses som erklæring om utøvelse av angrerett, om angreretten i så fall var i behold, og om klager har krav på tilbakebetaling.    Slik saken er opplyst inngikk partene 2. mars 2022 avtale om et spotprisprodukt. Klager avsluttet denne avtalen ved leverandørbytte tre måneder senere, 3. juni 2022. Klager har i ettertid – 9. januar 2023 – gjort gjeldende angreretten og har fremsatt krav om at selskapet tilbakefører alle betalinger foretatt i avtalen som løp fra 2. mars til 3. juni 2022.    Selv om selskapet ikke uttrykkelig har reist spørsmål om betydningen av at avtalen var avsluttet da angreretten ble gjort gjeldende, bestrider selskapet at klager kan bygge rett på angrerettsutøvelsen. Nemnda har derfor funnet grunn til å ta stilling også til dette spørsmålet.    Ved avgjørelsen av saken har nemnda derfor delt seg i et flertall og et mindretall.    Flertallet  – bestående av nemndleder Kolderup med dobbeltstemme og forbrukerrepresentant Iversen – har kommet til at klager gis medhold.    Utgangspunktet etter angrerettloven § 20 er at en forbruker kan gå fra avtalen ved å gi melding til den næringsdrivende innen angrefristen, jf. § 21. Angrefristen utløper som utgangspunkt på første virkedag 14 dager fra dagen etter at avtale om tjeneste ble inngått, jf. angrerettloven § 21 første ledd, jf. § 6. Dersom den næringsdrivende ikke oppfyller sin plikt til å gi lovpålagte opplysninger om angreretten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, får dette imidlertid konsekvenser for når angrefristen utløper. Etter § 21 tredje og fjerde ledd, jf. § 6, utløper angrefristen første virkedag 14 dager fra dagen etter at slike opplysninger er gitt, likevel senest 12 måneder og 14 dager fra dagen etter at avtalen ble inngått.    Slik denne saken er opplyst har selskapet fremholdt at opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h er overholdt, slik at det ikke var grunnlag for noen utvidet angrefrist.    Angrerettloven § 8 første ledd bokstav h pålegger den næringsdrivende «på en klar og   forståelig måte» å gi forbrukeren opplysninger om at det foreligger angrerett samt vilkårene, tidsfristene og fremgangsmåtene for å bruke angreretten. På det tidspunktet denne avtalen ble inngått, fulgte det av lovens ordlyd at den næringsdrivende også – på en klar og forståelig måte – må opplyse forbrukeren om at det forelå angreskjema. Det er den næringsdrivende selv som har bevisbyrden for at opplysningsplikten er oppfylt før avtaleinngåelsen, jf. § 7.     Spørsmålet er derfor om selskapet har godtgjort at det oppfylte sin opplysningsplikt før avtale ble inngått. Slik saken er opplyst kan ikke flertallet se at selskapet har godtgjort at det oppfylte opplysningsplikten på en klar og forståelig måte før avtale ble inngått. Det fremgår av saksopplysningene at avtalevilkårene og opplysninger om angrerett fremgikk av bestillingsskjemaet gjennom hyperlenke, der kunden kunne gjøre seg kjent med de fullstendige vilkårene, og måtte huke av i en avkrysningsrute for at dette var lest. Flertallet påpeker at det ved bruk av hyperlenker ikke lar seg bekrefte hvilke opplysninger det er lenket til, se nærmere om dette i sak 23-011 flg. mot Haugaland Kraft AS av 12. juni 2023. Denne iboende bevistvilen ved bruk av hyperlenker må gå utover selskapet, jf. angrerettloven § 7.    Flertallet mener derfor at den utvidede angrefristen etter § 21 tredje ledd får anvendelse i saken. Flertallet kan ikke se at selskapet på noe senere tidspunkt har godtgjort at opplysningene etter § 8 første ledd bokstav h ble meddelt klager med den virkning at 14-dagerfristen etter § 21 fjerde ledd begynte å løpe. Klagers angrefrist hadde derfor ikke utløpt da han viste til sin angrerett ved henvendelsen til selskapet i januar 2023.    Den avtalen som angrerettsutøvelsen gjelder, ble imidlertid avsluttet ved leverandørbytte 3. juni 2022. Dette reiser spørsmål om en avsluttet avtale kan angres.    Ved denne vurderingen viser dette flertallet til flertallets bedømmelse av samme spørsmål i sak 22-1539. Hvorvidt angreretten generelt er falt bort der en avtale er avsluttet av klager, må avgjøres etter en tolkning av angrerettloven § 22 bokstav c. Bestemmelsen gjør unntak fra den generelle angreretten for avtaler som er «levert fullt ut», men stiller likevel en rekke tilleggsvilkår for at dette unntaket skal få anvendelse, blant annet krever at leveringen har begynt med forbrukeres uttrykkelige forhåndssamtykke og at forbrukeren har erkjent at angreretten vil falle bort etter at den næringsdrivende har oppfylt avtalen. Det er ikke godtgjort at noen av disse tilleggsvilkårene er oppfylt i saken. Tilleggsvilkårene tilsier etter flertallets syn at det ikke alene er nok at avtalen er oppfylt og avsluttet. At klager har avsluttet avtalen ved leverandørbytte kan derfor ikke alene tilsi at angreretten har falt bort.    Som i den tidligere saken tar ikke flertallet endelig stilling til dette spørsmålet, ettersom flertallet uansett mener at den oppsigelsen som klager foretok ved leverandørbyttet 3, juni 2022 må anses som en gyldig angrerettserklæring, se også sak 23-204. Utgangspunktet etter angrerettloven § 20 første ledd er at forbrukeren har rett til å gå fra avtalen ved å gi melding til den næringsdrivende før utløpet av angrefristen, jf. § 21. Det er en forutsetning at kunden gir melding  til den næringsdrivende og videre at denne meldingen gis rettidig . Videre følger det av § 20 andre ledd at melding enten kan gis « ved bruk av utfylt angreskjema eller ved fremsettelse av annen utvetydig erklæring.»  Slik saken er opplyst har ikke klager på noe tidspunkt angret ved bruk av angreskjema, men dette er heller ikke et nødvendig vilkår. Spørsmålet er om klager, da han sa opp avtalen i forbindelse med leverandørskiftet i juni 2022, ga selskapet en « annen utvetydig erklæring » som innebærer en utøvelse av angreretten.    En tilstrekkelig klar og aktiv melding om at forbrukeren ønsker å gå fra avtalen er tilstrekkelig til å utgjøre en angrerettserklæring. Etter flertallets syn kan en vanskelig finne klarere uttrykk for et ønske om å gå fra avtalen enn en oppsigelse. Et leverandørbytte innebærer en oppsigelse av det bestående avtaleforholdet på vegne av kunden overfor eksisterende leverandør, og flertallet anser derfor oppsigelsen som en erklæring om angrerettutøvelse.    Når det gjelder den erklæringen som klager sendte til selskapet i januar 2023, innebærer flertallets syn at denne ikke utgjorde en egentlig angreretterklæring. Den må i stedet anses som et påkrav på de krav som klager hadde med grunnlag i leverandørbyttet.     Selskapet har i saken gjort gjeldende at «det er rart å ville angre en avtale i januar 2023 som var aktiv fra 02.03.2022 – 03.06.2023». Flertallet har forståelse for at selskapet kan finne det urimelig å anse en situasjon der kunden, av grunner kun kunden kjenner til, bytter leverandør, som utøvelse av angrerett med de rettsvirkninger dette måtte innebære i ettertid. Flertallet påpeker likevel det at det bare er der selskapet har misligholdt sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, at denne problemstillingen vil komme på spissen. Ettersom kraftleverandører har alle forutsetninger for å oppfylle pliktene etter angrerettloven, mener flertallet at rettsforståelsen ikke er urimelig.    Når det gjelder rettsvirkningene av at angreretten er utøvd i rett tid, viser flertallet til flertallets begrunnelse i sak 23-011 flg. mot Haugaland Kraft AS av 12. juni 2023. Flertallet forstår sammenfatningsvis angrerettloven § 26 andre ledd, sammenholdt med § 24 første ledd, dithen at forbrukerens betalingsplikt bortfaller i sin helhet der angreretten utøves og den næringsdrivende ikke har oppfylt sin opplysningsplikt etter § 8 første ledd bokstav h,   og at kunden har krav på å få tilbakeført sine betalinger under avtalen. Dette gjelder både   fakturert og ikke-fakturert forbruk. Der betaling har funnet sted, skal innklagede   tilbakeføre betalingene, jf. angrerettloven § 24 første ledd. Der forbruket ikke er betalt, skal   betalingskravet frafalles. Kundens strømkompensasjon basert på forbruket skal under ingen omstendighet trekkes inn i oppgjøret.     Videre har klager rett på forsinkelsesrenter av tilbakebetalingskravet etter forsinkelsesloven § 2. Angrerettloven § 24 andre ledd angir forfallstidspunktet til 14 dager etter at melding om utøvelse av angreretten kom frem til selskapet. Flertallet mener likevel at klager i en situasjon som den foreliggende får påkravregelen i § 2 anvendelse, og viser til sin begrunnelse i blant annet sak 22-1539. Påkrav på tilbakebetalingskravene ble først sendt ved klagers erklæring som nemnda legger til grunn ble sendt 9. januar 2023. Klager har derfor krav på forsinkelsesrenter fra 30 dager etter at dette påkravet ble sendt, jf. forsinkelsesrenteloven § 2.     Etter flertallets syn gis derfor klagen medhold.    Mindretallet  – bestående av bransjerepresentantene Ingebrigtsen og Lima – har kommet til at klager ikke gis medhold.     Mindretallet finner det tilstrekkelig for sin konklusjon å vise til mindretallets votum i sak 22-1539, og legger til grunn at angreretten ikke kan utøves med virkning for en avtale som er avsluttet. Mindretallet finner i all hovedsak å vise til og fastholde den begrunnelse som er gitt for dette standpunktet i sak 22-1539.     Mindretallet finner heller ikke tilstrekkelig grunnlag for generelt å anse en oppsigelse ved leverandørbytte som utøvelse av angrerett etter angrerettloven § 20 første ledd. Mindretallet viser til at ikke enhver tidligere fremsatt oppsigelse kan anses som en utøvelse av angreretten, og at et produkt- eller leverandørbytte som hovedregel ikke kan anses som angrerettutøvelse. Det kan likevel gjøres unntak fra dette utgangspunktet dersom det foreligger konkrete holdepunkter for at kunden har ment å angre avtalen, for eksempel der det foreligger historikk på at kunden har vært i kontakt med selskapet for å uttrykke misnøye eller et ønske om å angre avtalen. Motsetningsvis kan ikke kunden påberope angrerett for avtaler som ble avsluttet tilbake i tid bare fordi kunden i ettertid har fått kunnskap om angreretten. En slik adgang vil etter mindretallets syn legge til rette for illojal utnyttelse av reglene.    Mindretallet fremhever at det vil kunne få sterkt urimelige virkninger for selskapene dersom kunden kan påberope angrerett for ethvert produkt- eller leverandørskifte. Det vil særlig gjelde så langt kunden har krav på å få tilbakebetalt sine strømkostnader gjennom hele avtaleforholdet. Mindretallet mener av den grunn at det for spørsmålet om hvorvidt en oppsigelse er å anse som en angrerettutøvelse, må gjøres en konkret vurdering av omstendighetene omkring avslutningen av avtalen.    Mindretallet mener at det i saken her ikke foreligger omstendigheter som tilsier at klager mente å utøve angreretten da han byttet kraftleverandør i juni 2022. Klager har derfor etter mindretallets syn ikke gitt nødvendig angremelding etter angrerettloven § 20.    Slik mindretallet ser på saken, er det ikke nødvendig for mindretallet å gå inn på de andre spørsmål saken reiser, herunder om angrefristen var i behold da leverandørbyttet fant sted og om klager har rett til tilbakeføring av foretatte betalinger under avtalen.    I samsvar med flertallets syn gis klager medhold.      VEDTAK     Klager gis medhold.    Oslo, 21. oktober 2024    Henrik E. Kolderup, leder  Thomas Iversen, Forbrukerrådet  Benedicte F. Ingebrigtsen, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om oppfyllelse av garanti og klagers betalingsplikt etter avtalen. Klager bestred betalingsplikt og krevde å bli avregnet i samsvar med spotprisvilkår. Han anførte at det ble inngått spotprisavtale mellom partene og hevdet at selskapet hadde misligholdt garantien etter avtalen. Nordlysenergi AS innga ikke tilsvar i saken. Klager ble enstemmig gitt medhold.   Nordlysenergi AS benyttet Fornybar Norges standardkontrakter så lenge det drev leveranse av kraft.      Saken gjelder uenighet om oppfyllelse av garanti og klagers betalingsplikt etter avtalen.       Regelverk: Standard kraftleveringsavtale § 1-3.        Historikk:   04.10.2022 – Klager mottar omtvistet faktura for september 2022.   08.11.2022 – Klager mottar omtvistet faktura for oktober 2022.   11.2022 – Klager avslutter avtale.   26.01.2023 – Klager henvender seg til selskapet og bestrider fakturaer for september og oktober 2022.       Krav:  Klager krever tilbakebetalt det beløp som han hevder at han er overfakturert, beregnet til kr 4703,75.      Partenes anførsler:        Klager bestrider betalingsplikt for de beløp som han hevder har oversteget markedspris. Klager anfører at det ble inngått spotprisavtale mellom partene der han ble gitt garanti om at avtalen ville være blant de fem billigste spotprisavtalene på markedet. Han hevder at selskapet ikke har overholdt garantien og krever kompensasjon for det tapet han er påført.      Klager viser til egne beregninger for september og oktober 2022, og hevder at han har blitt overfakturert henholdsvis kr 1450,15 og 3253,75.       Nordlysenergi AS  har ikke inngitt tilsvar i saken.         Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for krav etter kraftleveringsavtale.   Spørsmålet er om klager kan kreve tilbakebetalt det beløp som han hevder at han er   overfakturert.    Nemnda legger til grunn at partene inngikk avtale om produktet «Topp 4 Garanti». Slik saken er opplyst er partene uenige om hva slags prismodell avtaleproduktet bygger på. Klager har i sin fremstilling hevdet at han ble forespeilet en spotprisavtale, mens selskapet i korrespondansen med klager har bestridt dette og fastholdt at det ble inngått en variabelavtale.     Nordlysenergi AS har ikke fremlagt dokumentasjon på avtalen eller avtaleinngåelsen for øvrig, og har heller ikke inngitt tilsvar til nemnda. Basert på klagers saksfremstilling legger nemnda derfor til grunn at det ikke er holdepunkter for at partene inngikk noe annet enn en spotprisavtale, og at klager har krav på at dette legges til grunn. Han har derfor krav på et etteroppgjør i avtalen, der beregningen av klagers betalingsplikt bygger på at han skal faktureres etter spotprisvilkår. Det er ikke fremlagt dokumentasjon for noe avtalt påslag i saken. Nemnda mener derfor klager har krav på at beregningen foretas uten påslag basert på gjeldende timepris, eventuelt tillagt skatter og avgifter.     Klager har etter dette rett på å få tilbakeført det beløp som svarer til differansen mellom det han ville betalt etter spotpris uten påslag og de faktiske utgifter.    Nemnda tilføyer at selskapet heller ikke har fremlagt dokumentasjon som sannsynliggjør at garantien etter avtalen er oppfylt. Med det resultat nemnda har kommet til, finner den det ikke nødvendig å gå nærmere inn på dette.    Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.    Uttalelsen er enstemmig.      VEDTAK     Klager gis medhold.    Oslo, 21. oktober 2024    Henrik E. Kolderup, leder  Thomas Iversen, Forbrukerrådet  Benedicte F. Ingebrigtsen, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt   uenighet om tilbakebetalingskrav med grunnlag i angrerettutøvelse. Klager krevde tilbakeført samtlige innbetalinger etter den angrede avtalen med grunnlag i at han hevdet å ha hatt angreretten i behold. Klager viste til at selskapet ikke hadde oppfylt sin opplysningsplikt etter angrerettloven. Fortum Strøm AS bestred klagers krav under henvisning til at angrefristen var utløpt. Selskapet hevdet å ha gitt de opplysninger som det skulle i forbindelse med avtaleinngåelsen. Klager ble gitt medhold under dissens.   Fortum Strøm AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.       Saken gjelder uenighet om tilbakebetalingskrav med grunnlag i angrerettutøvelse.       Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4.       Historikk:   14.09.2022 – Partene inngår avtale. Klager mottar bestillingsbekreftelse.   17.10.2022 – Klager avslutter avtalen.   27.12.2022 – Selskapet anfører at den utvidede angrefristen utløp denne datoen.   07.01.2023 – Klager fremsetter krav om tilbakebetaling.     Krav:  Klager krever tilbakeført samtlige innbetalinger foretatt i medhold av den angrede avtalen, beregnet til kr 3702,64 eks. forsinkelsesrenter.       Partenes anførsler:      Klager bestrider betalingsplikt for påløpte kostnader ved strømavtalen med grunnlag i at selskapet misligholdt sin opplysningsplikt etter angrerettloven. Klager anfører at han ikke på noe tidspunkt mottok opplysninger om angrerett på varig medium og viser til at selskapet bare ga slik informasjon gjennom en hyperlenke på avtaletidspunktet. Han anfører at han som følge av det hadde angreretten i behold da avtalen ble avsluttet og at han dermed har krav på fullstendig tilbakebetaling     Fortum Strøm AS avviser klagers krav under henvisning til at selskapet hevder å ha gitt de opplysninger som det er forpliktet til etter angrerettloven. Selskapet viser til opplysningene som ble sendt ut i forbindelse med bestillingen. Selskapet anfører at klager uansett befant seg utenfor den utvidede angrefristen da angreretten ble påberopt 7. januar 2023.      Selskapet viser til at avtaleforholdet ble avsluttet av klager få måneder etter avtaleinngåelsen.         Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om tilbakebetalingskrav der klager påberopte seg angrerett. Saken reiser særlig spørsmål om oppsigelse ved leverandørbytte kan anses som erklæring om utøvelse av angrerett, om angreretten i så fall var i behold, og om klager har krav på tilbakebetaling.    Slik saken er opplyst inngikk partene avtale 14. september 2022. Klager sa opp denne avtalen 17. oktober 2022 da klager byttet kraftleverandør. Klager har, på samme måte som i sakene 23-354 og 23-356, gjort gjeldende angrerett i ettertid, og har fremsatt krav om at selskapet tilbakefører alle betalinger foretatt i denne avtalen.    Ved avgjørelsen av saken har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall.    Flertallet  – bestående av nemndleder Kolderup med dobbeltstemme og forbrukerrepresentant Iversen – har kommet til at klager gis medhold.    Utgangspunktet etter angrerettloven § 20 er at en forbruker kan gå fra avtalen ved å gi melding til den næringsdrivende innen angrefristen, jf. § 21. Angrefristen utløper som utgangspunkt på første virkedag 14 dager fra dagen etter at avtale om tjeneste ble inngått, jf. angrerettloven § 21 første ledd, jf. § 6. Dersom den næringsdrivende ikke oppfyller sin plikt til å gi lovpålagte opplysninger om angreretten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, får dette imidlertid konsekvenser for når angrefristen utløper. Etter § 21 tredje og fjerde ledd, jf. § 6, utløper angrefristen første virkedag 14 dager fra dagen etter at slike opplysninger er gitt, likevel senest 12 måneder og 14 dager fra dagen etter at avtalen ble inngått.    Slik flertallet forstår selskapet, gjør det gjeldende at opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h er overholdt, slik at det ikke var grunnlag for noen utvidet angrefrist.    Angrerettloven § 8 første ledd bokstav h pålegger den næringsdrivende «på en klar og   forståelig måte» å gi forbrukeren opplysninger om at det foreligger angrerett samt vilkårene, tidsfristene og fremgangsmåtene for å bruke angreretten. På det tidspunktet denne avtalen ble inngått, fulgte det av lovens ordlyd at den næringsdrivende også – på en klar og forståelig måte – må opplyse forbrukeren om at det forelå angreskjema. Det er den næringsdrivende selv som har bevisbyrden for at opplysningsplikten er oppfylt før avtaleinngåelsen, jf. § 7.    Spørsmålet er derfor om selskapet har godtgjort at det oppfylte sin opplysningsplikt før avtale ble inngått. Slik saken er opplyst gjør ikke selskapet gjeldende dette, men det viser til at selskapet etter at klagers bestilling ble mottatt, sendte ut en e-post med bestillingsbekreftelse   14. september 2022. I denne bekreftelsen lå det en hyperlenke til selskapets opplysninger om angrerett samt lenke til angreskjema.    Flertallet kan ikke se at selskapet ved utsendelsen av bestillingsbekreftelsen i ettertid har oppfylt opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h på en klar og forståelig måte, med den virkning at 14-dagersfristen etter angrerettloven § 21 fjerde ledd ble utløst. Som nevnt opplyser selskapet at avtalevilkårene og opplysninger om angrerett fremgikk av bestillingsbekreftelsen gjennom hyperlenke. Flertallet påpeker at det ved bruk av hyperlenker ikke lar seg bekrefte hvilke opplysninger som det den gangen ble lenket til, se nærmere om dette i sak 23-011 flg. mot Haugaland Kraft AS av 12. juni 2023, samtidig som det uansett ikke er grunn til å se det slik at opplysningene er gitt «på en klar og forståelig måte», jf. angrerettloven § 8 første ledd innledningsvis.     Flertallet mener derfor at den utvidede angrefristen etter § 21 tredje ledd får anvendelse i saken. Flertallet kan heller ikke se at selskapet på noe senere tidspunkt har godtgjort at opplysningene etter § 8 første ledd bokstav h ble meddelt klager med den virkning at 14-dagerfristen etter § 21 fjerde ledd begynte å løpe. Klagers angrefrist hadde derfor ikke utløpt da han viste til sin angrerett ved henvendelsen til selskapet i januar 2023.    Selskapet har i tilsvaret til nemnda vist til at klager var for sent ute «til den utvidete angreretten hos oss i Fortum», som angivelig utløp 27. desember 2022. Flertallet kan ikke se noe rettslig grunnlag for denne fristen, så lenge selskapet ikke har ført bevis for at denne fristen har grunnlag i angrerettloven § 21 fjerde ledd med bakgrunn i at selskapet før dette ga kunden de opplysninger som kunden skulle ha etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h.    Selskapet har videre gjort gjeldende at klagers angrerett var falt bort med grunnlag i at klager hadde avsluttet avtaleforholdet ved leverandørbytte 17. oktober 2022.     Saken reiser på dette punkt de samme spørsmål som sak 23-354 og sak 23-356, som også er avgjort i dag. Flertallet finner – som i sak 23-356 – å vise til sin begrunnelse i sak 23-354 som dekkende også for sitt syn i denne saken. Når det gjelder det generelle spørsmålet om angreretten har falt bort for en avtale som er avsluttet ved leverandørbyttet, må dette avgjøres ut fra en tolkning av angrerettloven § 22 bokstav c. Flertallet finner det mest nærliggende at angreretten ikke har falt bort i en slik situasjon uten at tilleggsvilkårene i bestemmelsen er oppfylt, men tar ikke endelig stilling til dette. Flertallet bemerker likevel at det er ingen holdepunkter for at tilleggsvilkårene i § 22 bokstav c er oppfylt i denne saken.    Det avgjørende for flertallet i denne saken er – som de to andre sakene – at klagers bytte av kraftleverandør i alle tilfeller må anses som en «annen utvetydig erklæring» etter angrerettloven § 20 andre ledd. Flertallet viser her til sin begrunnelse i sak 23-354.    Flertallet finner etter dette at klagers leverandørbytte den 17. oktober 2022 må anses som en utøvelse av angreretten. Når det gjelder erklæringen som ble sendt av klager 7. januar 2023, får denne ikke virkning som en angreretterklæring, men som et påkrav på de krav klager oppnådde som følge av angrerettsutøvelsen ved leverandørbyttet, se sak 23-354.    Når det gjelder rettsvirkningene av at angreretten er utøvd i rett tid, viser flertallet – som i sak 23-354 – til sin begrunnelse i sak 23-011 flg. mot Haugaland Kraft AS av 12. juni 2023. Flertallet forstår sammenfatningsvis angrerettloven § 26 andre ledd, sammenholdt med § 24 første ledd, dithen at forbrukerens betalingsplikt bortfaller i sin helhet der angreretten utøves og den næringsdrivende ikke har oppfylt sin opplysningsplikt etter § 8 første ledd bokstav h,   og at kunden har krav på å få tilbakeført sine betalinger under avtalen. Dette gjelder både   fakturert og ikke-fakturert forbruk. Der betaling har funnet sted, skal innklagede   tilbakeføre betalingene, jf. angrerettloven § 24 første ledd. Der forbruket ikke er betalt, skal   betalingskravet frafalles. Kundens strømkompensasjon basert på forbruket skal under ingen omstendighet trekkes inn i oppgjøret.     Videre har klager rett på forsinkelsesrenter av tilbakebetalingskravet etter forsinkelsesloven § 2. Angrerettloven § 24 andre ledd angir forfallstidspunktet til 14 dager etter at melding om utøvelse av angreretten kom frem til selskapet. Flertallet mener likevel at klager i en situasjon som den foreliggende får påkravregelen i § 2 anvendelse, og viser til sin begrunnelse i blant annet sak 22-1539. Påkrav på tilbakebetalingskravene ble først sendt ved klagers erklæring som ble sendt 7. januar 2023. Klager har derfor krav på forsinkelsesrenter fra 30 dager etter at dette påkravet ble sendt, jf. forsinkelsesrenteloven § 2.     Mindretallet  – bestående av bransjerepresentantene Ingebrigtsen og Lima – har lagt til grunn en annen forståelse enn flertallet, og viser som i sak 23-356 til sin begrunnelse i sak 23-354.     Mindretallet finner det for det første klart at en kunde ikke kan erklære angrerett for en avtale som er avsluttet. For det andre er det mindretallets syn at ikke enhver tidligere fremsatt oppsigelse kan anses som en utøvelse av angreretten. Mindretallet mener at det i saken her ikke foreligger omstendigheter som tilsier at klager mente å utøve angreretten da han byttet kraftleverandør i 2022. Klager har derfor etter mindretallets syn ikke gitt nødvendig angremelding etter angrerettloven § 20. Mindretallet fremhever – som i sak 23-354 – at en kunde ikke kan påberope angrerett for avtaler som ble avsluttet tilbake i tid bare fordi kunden i ettertid har fått kunnskap om angreretten. En slik adgang vil etter mindretallets syn legge til rette for illojal utnyttelse av reglene.    Slik mindretallet ser på saken er det ikke nødvendig for mindretallet å gå inn på de øvrige spørsmål saken reiser, herunder om klager har rett til tilbakeføring av foretatte betalinger under avtalen.      VEDTAK     Klager gis medhold.    Oslo, 21. oktober 2024    Henrik E. Kolderup, leder  Thomas Iversen, Forbrukerrådet  Benedicte F. Ingebrigtsen, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.