Sak: 07-122 Klage vedrørende strømbrudd til fritidshus og økonomisk tap – Krav om erstatning

Klager undret seg over at han ikke ble varslet om at et tre hadde falt over linjen og var blitt kappet ned. Han gikk ut fra at linjeryddere sjekket om det hadde skjedd skade som følge av trefall. Dersom de hadde gjort det, hadde de sett at ledningen inn til fritidshuset var helt stram. De kunne sjekket og sett at en av fasene hadde sklidd ut og forårsaket strømbrudd samt sett at inntakstrakten var knekket. Klager mente innklagede ikke har overholdt sin varslingsplikt ved linjerydding når det åpenbart hadde skjedd et strømbrudd.

Innklagede viste til at det under stormen 15.01.07 var en del trefall i det aktuelle området. Meldte feil ble rettet. Innklagede fikk melding fra klager 03.04.07 og ubedret feilen umiddelbart. Innklagede hevdet abonnenter selv har et ansvar for å etterse og vedlikeholde egne installasjoner og bør spesielt tenke på dette i forbindelse med uvær og lignende. Innklagede kunne ikke ha oversikt over alle abonnenters installasjoner til enhver tid.

I henhold til Standard nettleieavtale § 13-1 er nettselskapet ansvarlig for tap som følge av forsinkelse eller mangler ved ytelsen. Dette gjelder likevel ikke så langt nettselskapet godtgjør at forsinkelsen eller mangelen skyldes årsaker utenfor selskapets kontroll, som det ikke med rimelighet kunne ventes å ha tatt i betraktning på avtaletiden eller å unngå eller overvinne følgene av.

For at innklagede skal komme i ansvar, må det i tillegg foreligge en årsakssammenheng mellom feil i innklagedes nett og skaden. Det er videre en betingelse for ansvar at skaden ikke skyldes årsaker utenfor innklagedes kontroll, som han ikke med rimelighet kunne ventes å unngå eller overvinne følgende av. Kontrollansvar forutsetter at det har foreligget en påvirknings- eller kontrollmulighet.

Hvorvidt kontrollansvaret kan gjøres gjeldende eller ikke, beror på en konkret vurdering. Nettleieavtalen legger bevisbyrden på innklagede. Innklagede må således sannsynliggjøre at årsaken ligger utenfor hans kontroll for å unngå ansvar for tap/skade hos kunden. Der det er mulig å konstatere en spesiell årsak, må det redegjøres for denne og hvorfor dette er årsaken til skaden. Kan man ikke påvise en konkret årsak til skaden, må innklagede redegjøre for hvorfor det likevel er sannsynlig at årsaken ligger utenfor innklagedes kontroll.

Ligger årsaken innenfor innklagedes kontroll, er innklagede likevel ikke ansvarlig dersom han godtgjør at han ikke med rimelighet kunne ventes å unngå eller overvinne følgende av denne. Også dette beror på en konkret vurdering, der innklagede så langt som mulig bør vise til konkrete momenter som underbygger hans syn. Bevisbyrden ligger på innklagede.

Slik denne saken var opplyst, la en samlet nemnd til grunn at det var årsakssammenheng mellom forsinkelse pga feil i innklagedes nett og klagers skade idet trefall over ledningen førte til bruddet. I spørsmålet om kontrollansvar delte nemnda seg i synet på om innklagede hadde godtgjort at forsinkelsen skyldes årsaker utenfor deres kontroll.

Nemndas flertall, formannen og forbrukernes representanter, mente at innklagede i denne saken ikke i tilstrekkelig grad hadde sannsynliggjort at forsinkelsen skyldtes årsaker utenfor deres kontroll og innklagede kom følgelig i ansvar. Flertallet viste blant annet til at innklagede ikke hadde underbygget sine påstander, for eksempel om stormen, med værrapporter eller lignende. Det var således ikke mulig å etterprøve innklagedes påstander.

Nemndas mindretall, energibransjens representanter, mente at innklagede hadde godtgjort at forsinkelsen var utenfor deres kontroll. Mindretallet viste til at nettselskap ikke vet om strømbortfall i lavspenningsnett uten at de blir varslet om dette. Områder med fritidsboliger er spesielt utsatt i så måte. I dette tilfellet la nemnda vekt på at fritidsboligen var siste anlegg på linja og at innklagede ikke hadde fått varsel om strømbortfallet.

På bakgrunn av flertallets vurdering, fant nemnda å anbefale at klager får sitt tap på kr 7.298,- dekket.

Dissens.

Oslo, 20. desember 2007