Fjordkraft AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.
Sakene gjelder uenighet om betalingsplikt for krav etter standard variable kraftleveringsavtaler.
Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3, 1-4 og 6.
01.07.2017–10.03.2022 – Klagerne inngår individuelle variabelavtaler med Fjordkraft AS.
01.05.2022 – Variabelproduktet «Garantert Fornøyd» endres til «Stabil Strømpris».
11.2022 – Klagerne mottar omtvistede fakturaer for oktober måned.
15.11.2022 – Klager i sak 22-1247 gjør gjeldende angrerett.
16.11.2022 – Klager i sak 22-1512 inngår spotprisavtale.
13.12.2022 – Klager i sak 22-1512 gjør gjeldende angrerett i avtale inngått 14.09.2020.
Krav: Klagerne bestrider betalingsplikt for de deler av betalingskravene som overstiger markedspris. Klagerne i sakene 22-1247 og 22-1512 krever tilbakebetalt samtlige innbetalte ytelser etter deres respektive variabelavtaler med grunnlag i utøvelse av angrerett.
Klagerne bestrider at de har betalingsplikt for de fakturerte beløpene i variabelavtalene som overstiger markedspris, og krever differansen mellom markedspris og faktiske betalinger under variabelavtalene tilbakebetalt.
Klagerne reagerer på betalingskravenes størrelse, og mener at de ikke i tilstrekkelig grad har blitt orientert om prisvilkårenes innhold. De mener at de i realiteten ikke har akseptert variabelavtalenes prisvilkår. Flere av klagerne bestrider at det er inngått variabelavtale overhodet, og viser til at de har vært av den oppfatning at de har vært oppført på spotprisavtale.
Klagerne mener at det påhviler selskapet å gi kunden tilstrekkelige opplysninger om avtalens innhold, herunder prisvilkår. De mener at selskapet har hatt særlig oppfordring til å opplyse om strømstøtteordningens forhold til variabelavtalene.
Klagerne anfører at selskapet ikke har hatt adgang til å gjennomføre en så markert oppjustering av kWh-prisen. De peker på at det ikke har gitt tilstrekkelig varsel. Klager i sak 22-1310 viser videre til at selskapet har sendt ut prisopplysninger til en utdatert e-postadresse. Klager i sak 23-729 viser til at varsel har havnet i søppelpost-filteret.
Klagerne i sakene 22-1247 og 22-1512 har påberopt angrerett og fremsatt krav om tilbakebetaling etter angrerettloven. De viser til at de ved avtaleinngåelse og -endring ikke ble meddelt tilstrekkelige opplysninger om angreretten, noe som utløste en utvidet og fornyet angrefrist.
Fjordkraft AS opprettholder betalingskravene i sin helhet under henvisning til at klagerne må anses bundet av sine respektive avtaler. Selskapet viser til at det ved avtaleinngåelsen ble gitt opplysninger om variabelavtalens prisberegningsmåte og karakteristikker. Det anfører at det påhviler forbrukeren å sette seg inn i avtalevilkårene. Selskapet forklarer at det likevel har forståelse for den belastningen som prisøkningen medfører. Etter selskapets syn kan det likevel ikke fristille klagerne fra betalingsplikten.
Selskapet anfører at prisendringene har vært korrekt varslet etter standardavtalen, og at de derfor er bindende. Det viser til utsendte prisvarsel og til øvrig korrespondanse med klagerne gjennom «Min Side», e-post og SMS. Selskapet mener at det påhviler kunden å sørge for at kontaktinformasjon er oppdatert. Selskapet understreker at endringene av de enkelte variabelproduktenes navn ikke har medført endringer i avtalenes prisvilkår. Det viser likevel til at endring i alle tilfeller er korrekt varslet.
Selskapet bestrider samtlige tilbakebetalingskrav i forbindelse med angrerettutøvelse. Det hevder at det oppfylte sin opplysningsplikt i forkant av de individuelle avtaleinngåelsene, og at klagerne dermed ikke har fremsatt kravene rettidig. Selskapet viser i sak 22-1512 til at avtalen som ble forsøkt angret allerede var avsluttet. Det understreker at det ikke er adgang til å angre allerede avsluttede avtaler.
Nemnda ser slik på sakene:
Sakene gjelder uenighet om klagerne plikter å betale fakturakrav i sine respektive kraftleveringsavtaler. Et overordnet spørsmål i sakene er om klagerne kan kreve tilbakebetalt de deler av betalingskravene som har oversteget markedsprisen. Nemnda behandler klagene samlet da både de fremsatte krav og de faktiske forhold som kravene bygger på har vesentlige likhetstrekk, samtidig som alle sakene reiser nevnte hovedspørsmål. Der sakene i tillegg reiser særlige problemstillinger, tar nemnda stilling til disse for seg.
Nemnda ser først på hovedspørsmålet om klagerne kan kreve tilbakebetalt differansen mellom markedspris og den faktisk fakturert prisen som følge av at de har krav på å bli avregnet etter markedspris (spotpris). Det beror på hvilke vilkår som er avtalt mellom partene.
Slik sakene er opplyst for nemnda inngikk klagerne individuelle kraftleveringsavtaler med Fjordkraft AS mellom 1. juli 2017 og 10. mars 2022. I sakene 22-1191, 22-1247, 22-1268 og 22-1512 inngikk partene avtale om produktet «Garantert Fornøyd», som senere endret navn til «Stabil Strømpris». I sakene 22-1304 og 23-532 inngikk partene avtale om produktet «LOfavør» og i sakene 22-1308, 22-1310, 22-1389, 22-1404, 23-021, 23-222, 23-259 og 23-729 inngikk partene avtale om produktet «Garantistrøm». Videre inngikk partene i sak 22-1461 avtale om produktet «Hyttestrøm» og i sak 23-638 om «Forutsigbar Strømpris». Klagerne har med andre ord vært oppført på forskjellige strømavtaler hos Fjordkraft AS, men avtalene har likevel det til felles at de var standard variable kraftprodukter.
Variable kraftprodukter har den egenskap at de, i motsetning til fastprisavtaler, fluktuerer i samsvar med markedsprisene på kraft, men ikke på samme måte som spotpriser. Produktet bygger på markedets prognoser for fremtidige kraftpriser, og prisene settes til en fastpris for alle døgnets timer i en nærmere angitt periode. Produktet har en iboende risiko for at prognosene kan avvike fra den faktiske markedsutviklingen. Produktet samsvarer heller ikke med stønaden for ekstraordinære strømkostnader, som bygger på faktiske markedspriser.
Høsten 2022 inntraff det en rekke eksempler på at prisingen i variabelprodukter lå langt over spotprisprodukter, som følge av at prognosene for prisutviklingen lå langt høyere enn det som ble den faktiske markedsprisutviklingen. Etter nemndas erfaring med klagesaker oppfatter den at produktet har en iboende risiko som ikke forbrukere nødvendigvis er fullt ut kjent med. Slik sakene er opplyst er det også her nemndas oppfatning at flere av klagerne ikke fullt ut har forstått variabelproduktets prismodell og den risiko som er forbundet med den. Slik nemnda ser det, tilsier disse forholdene at kraftleverandørens informasjonsplikt etter standard kraftleveringsavtale § 1-3 omfatter hvordan slike produkter skiller seg fra spotpris og fastprisavtaler. Slik disse sakene ligger an, finner nemnda likevel ikke grunnlag for å gå inn på spørsmålet om avtalene kan revideres med dette som grunnlag.
Slik sakene er opplyst, legger nemnda til grunn at det i alle saker ble inngått bindende avtaler om et variabelprodukt mellom partene. Nemnda kan ikke se at det i noen av sakene foreligger omstendigheter som tilsier at det ble inngått avtale om andre prisvilkår – herunder spotpris – eller at variabelavtalene av andre årsaker ikke skal anses som gyldig inngått.
Nemnda bemerker videre at det forhold at markedets prisutvikling i ettertid medførte et større avvik mellom spot- og variabelpris, ikke endrer utgangspunktet om at klagerne er forpliktet etter den enkelte variabelavtalens prisvilkår. Nemnda kan ikke se at denne utviklingen er en omstendighet som tilsier revisjon av partenes forpliktelser etter avtalen, jf. avtaleloven § 36. Nemnda har i denne vurderingen sett hen til forbudet etter pristiltaksloven § 2 mot å ta, kreve eller avtale priser som er urimelige, men kan ikke se at bestemmelsen får anvendelse her.
Klagerne har etter dette ikke krav på å bli avregnet etter spotpris, men må avregnes etter de prisvilkår som til enhver tid gjaldt for det respektive variabelproduktet.
Det neste spørsmålet sakene reiser, er hvilken pris som skal legges til grunn etter avtalene. Utgangspunktet er at kunden er forpliktet til å betale den til enhver tid gjeldende prisen som følger av den individuelle avtalen. Prisen for variable kraftprodukter fastsettes for en periode frem i tid på bakgrunn av prissikring. Endringer i prisen må imidlertid følge varslingsreglene i standard kraftleveringsavtale § 6. Utgangspunktet etter standardavtalen § 6 er at selskapet kan gjøre endringer i pris og øvrige vilkår, men disse må – med unntak for prisendringer knyttet til løpende spotpris – varsles kunden direkte, og endringen kan først tre i kraft 14 dager etter at direkte varsel er sendt kunden. Nemnda bemerker for ordens skyld at endringene i prisopplysningsforskriften § 22 – som fastsetter en varslingsplikt på minst 30 dager før endringen trer i kraft – ikke hadde tredd i kraft på tidspunktet for endringene i sakene her.
Hva som ligger i direkte varsling, følger av standardavtalen § 6 tredje ledd:
«Som direkte varsel regnes brev til kunden, eller elektronisk melding,
eksempelvis e-post, SMS eller melding gjennom en «Min side»-funksjon på
leverandørens nettside. Varsling på «Min side» må aktivt velges av kunden
dersom dette skal oppfylle kravet til direkte varsel.»
Etter standard kraftleveringsavtale § 6 fjerde ledd krever vesentlige endringer i tillegg at
kunden gir sin uttrykkelige aksept til endringen for at endringen kan tre i kraft. Som en vesentlig endring må blant annet regnes produktendringer. Gir ikke kunden sitt uttrykkelige samtykke etter å ha blitt varslet, opphører avtalen når endringen gjennomføres.
Slik sakene er opplyst for nemnda, har selskapet gjennomført en rekke prisjusteringer i variabelavtalene. Selskapet har også foretatt endringer i produktnavnene, for eksempel i produktet «Garantert Fornøyd» som endret navn til «Stabil Strømpris». Dette er varslingspliktige endringer som må varsles i samsvar med standard kraftleveringsavtale § 6. Spørsmålet er om Fjordkraft AS har gått korrekt frem ved varslingen av endringene i hver enkelt variabelavtale.
Slik sakene er opplyst har klagerne i sak 22-1268 og 22-1404 erkjent å ha mottatt prisvarslinger fra selskapet. Nemnda legger det derfor til grunn at selskapet har varslet kundene om prisen som lå til grunn for de bestridte fakturaene. Som følge av at prisen er korrekt varslet i disse sakene, er endringene gyldig gjennomført, og klagerne må etter dette anses bundet av prisen. Klagerne i sak 22-1268 og 22-1404 må derfor betale de omtvistede fakturakravene.
Ved bedømmelsen av om selskapet har gått korrekt frem ved varslingen av prisendringene i de øvrige sakene, har nemnda konkludert forskjellig.
Nemnda viser til at Fjordkraft AS i sakene 22-1191, 22-1247, 22-1304, 22-1308, 22-1310, 22-1461, 22-1512 og 23-021 har fremlagt dokumentasjon på at det er sendt varsel om oppjusteringer av terminprisene. Selskapet har i sakene fremlagt e-post- eller SMS-data som etter nemndas syn godtgjør at selskapet har sendt kunden direkte varsel slik det er angitt i standardavtalen § 6 andre ledd. Nemnda legger også i sak 23-729 til grunn at det er utstedt korrekt varsel etter § 6. Det forhold at prisvarselet havnet i kundens søppelpost-filter endrer ikke den omstendighet at selskapet beviselig – ved at selskapet har fremlagt e-postlogg – har sendt et prisvarsel per e-post. Nemnda viser til at det er kundens egen risiko at et prisvarsel, som er sendt ut og mottatt av kunden, likevel ikke kommer til kundens kunnskap som følge av et søppelpost-filter i kundens e-postapplikasjon eller e-posttjeneste.
Klager i sak 22-1310 har videre anført at han ikke mottok varsel som følge av at varsel ble sendt til uriktig e-postadresse. Nemnda bemerker at det som utgangspunkt påhviler kunden å sørge for at kundens kontaktopplysninger er oppdatert, og viser for øvrig til sin begrunnelse i sak 22-1266 som – i likhet med sak 22-1310 – gjaldt spørsmålet om hvem som må bære risikoen for at varsel ikke er kommet til kundens kunnskap som følge av at det er registrert uriktige kontaktopplysninger på kundeforholdet. I likhet med hva nemnda la til grunn i den saken, kan nemnda ikke se at personvernforordningen (forordning 2016/679 – GDPR) artikkel 5 nr. 1 bokstav d, jf. personopplysningsloven § 1, tilsier et annet resultat i denne saken.
Nemnda kan videre ikke se at endringene i ovennevnte saker må anses som vesentlige etter standardavtalen § 6 fjerde ledd, noe som betyr at det ikke er påkrevd at selskapet innhenter uttrykkelig samtykke fra kunden for å kunne gjennomføre endringene. Korrekt varsel må derfor anses gitt i sakene 22-1191, 22-1247, 22-1304, 22-1308, 22-1310, 22-1461, 22-1512, 23-021 og 23-729. Klagerne i nevnte saker er følgelig bundet av de varslede prisjusteringene, og er dermed underlagt betalingsplikt for de omtvistede kravene.
Nemnda innskyter her at den heller ikke har holdepunkter for at det ved navneendringene av de ulike produkter skjedde noen produktendring som må anses som vesentlige, slik at varslingsregelen i standardavtalen § 6 fjerde ledd får anvendelse på dette grunnlag. En ren navneendring kan etter nemndas syn ikke anses som en vesentlig produktendring, samtidig som det ikke er godtgjort at endringene medførte andre endringer som enkeltvis eller samlet kan tilsi at det har skjedd produktendringer som må anses som vesentlige.
Nemnda har imidlertid kommet til en annen konklusjon i sakene 22-1389, 23-222, 23-259, 23-532 og 23-638, der nemnda ikke kan se at selskapet har fremlagt opplysninger som sannsynliggjør at varslingsreglene er fulgt. Fjordkraft AS har verken anført eller godtgjort at kunden er varslet om prisjusteringene i disse sakene. Nemnda viser til at det i sak 22-1389, 23-222, 23-259 og 23-532 er sendt varsel til klager gjennom «Min Side», men uten at det er innhentet uttrykkelig samtykke fra kunden om slik varsling, jf. § 6 tredje ledd. Når det ikke er innhentet slikt samtykke, og det heller ikke er sannsynliggjort at det er varslet på annen måte, kan ikke nemnda se at varslingsreglene er fulgt i disse sakene. I sak 23-638 kan ikke nemnda se at det er fremlagt dokumentasjon på at det er utstedt varsel overhodet.
Det følger av nemndas praksis at der varslingsreglene i standardavtalen § 6 ikke er fulgt, blir rettsvirkningen at endringen ikke kan anses gjennomført i avtalen, og at avtalen fortsetter på tidligere vilkår. Klagerne i disse sakene er etter dette ubundet av prisjusteringene. Nemnda tar ikke beløpsmessig stilling til hvilken pris hver enkelt klager har krav på å bli fakturert med. Klagerne i sak 22-1389, 23-222, 23-259, 23-532 og 23-638 har etter dette ikke betalingsplikt for de omtvistede krav, men har i stedet krav på at det utstedes ny faktura bygget på de priser som sist ble korrekt varslet i det respektive avtaleforholdet.
Klagerne i sak 22-1247 og 22-1512 har i tillegg gjort gjeldende angrerett. Et tilleggsspørsmål i disse to sakene er dermed om klagerne i disse sakene har utøvd sin angrerett rettidig, og om kundene i så fall kan kreve å få tilbakeført alle foretatte betalinger.
Det alminnelige utgangspunktet er at forbrukeren har rett til å gå fra avtalen ved å gi melding til den næringsdrivende innen utløpet av angrefristen, jf. angrerettloven § 20. Angrefristen er regulert i § 21, der utgangspunktet er at angrefristen utløper 14 dager fra den dag avtale om tjenesten ble inngått. Bestemmelsen forutsetter at den næringsdrivende har gitt forbrukeren nødvendige opplysninger om angrerett etter § 8 første ledd bokstav h. Der den næringsdrivende ikke har oppfylt denne opplysningsplikten, gjelder en utvidet angrefrist. I slike tilfeller utløper angrefristen senest 12 måneder og 14 dager etter avtaleinngåelsen.
Slik sakene 22-1247 og 22-1512 er opplyst, inngikk partene sine avtaler henholdsvis 30. august 2019 og 14. september 2020. Dette innebærer at klagerne befant seg utenfor den absolutte angrefristen på 12 måneder og 14 dager da de angret avtalene sine henholdsvis 15. november 2022 og 13. desember 2022, og dermed uansett ikke har utøvd angreretten i tide. Ettersom en eventuell angrerett derfor er gjort gjeldende for sent, er det ikke nødvendig for nemnda å ta stilling til om Fjordkraft AS oppfylte sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, eller å vurdere hva rettsvirkningene av angreretten i så fall ville blitt.
Nemnda har etter dette kommet til at klagerne i sak 22-1389, 23-222, 23-259, 23-532 og 23-638 gis medhold og til at klagerne i de øvrige saker gis ikke medhold.
Klagere i sak 22-1389, 23-222, 23-259, 23-532 og 23-638 gis medhold. Klagere i øvrige saker gis ikke medhold.
Henrik E. Kolderup, leder
Thomas Iversen, Forbrukerrådet
Astrid M. Hilde, Fornybar Norge
Lars Lima, Fornybar Norge
Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.