Søkeresultater

Saken gjaldt uenighet om vilkår for variabelavtale og prisvarsling. Klager krevde å bli fakturert i henhold til avtalen. Han viste til at han på avtaletidspunktet ble forespeilet en gunstig variabelavtale med konkurransedyktige priser sammenlignet med andre strømavtaler på markedet. Klager bestred at betalingskravet var i samsvar med faktisk forbruk. Agva Kraft AS opprettholdt betalingskravet under henvisning til avtalevilkårene. Selskapet mente at klager hadde akseptert risikoen ved variabelproduktet. Klager ble enstemmig ikke gitt medhold. Agva Kraft AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.    Saken gjelder uenighet om vilkår for variabelavtale og prisvarsling.     Regelverk : Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 6.     Historikk:  29.08.2022 – Varsel om prisendring sendes per e-post.  12.09.2022 – Prisendring trer i kraft.     Krav: Klager krever å bli fakturert i henhold til opprinnelig inngått avtale.      Partenes anførsler:     Klager anfører at han inngikk en variabelavtale med selskapet under den forutsetning at avtalen skulle gi konkurransedyktige priser sammenlignet med andre strømavtaler på markedet. Han mener at faktureringskravet ikke samsvarer med det reelle forbruket.     Klager anfører at det foreligger bristende forutsetninger ved at avtalen fikk en uforutsett prisendring. Klager anfører også at prisendringen ikke er tydelig nok formidlet, og at prisendringen aldri ble akseptert. Agva Kraft AS viser til at klager selv har inngått en variabel avtale, og at han har akseptert risikoen som følger med denne avtaletypen. Selskapet viser til deres adgang til å iverksette prisendringer og hevder for øvrig at prisendringen er varslet om i henhold til avtalens vilkår. Selskapet viser til at klager mottok prisvarsel per e-post. Selskapet påpeker at det forhold at klager selv har vedlagt varselet i klagen, gir anvisning på at varselet ble mottatt og lest.      Agva Kraft AS anfører at klager har blitt varslet om prisendringen i henhold til deres rutiner og avtalens vilkår. Selskapet hevder derfor at klagers krav må avvises og at mottatt faktura er korrekt og må betales i sin helhet.     Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om vilkår for variabelavtale og prisvarsling. Spørsmålet er om klager har betalingsplikt for omtvistede fakturaer.    Nemnda legger til grunn at klager var oppført på produktet «Agva Kraft Variabel». Produktet er en standard variabelavtale, som har den egenskap at de, i motsetning til fastprisavtaler, fluktuerer i samsvar med markedsprisene på kraft, men ikke på samme måte som spotpriser. Prisingen bygger på markedets prognoser for fremtidige kraftpriser, og settes til en fastpris for alle døgnets timer i en nærmere angitt periode. Produktet har en iboende risiko for at prognosene kan avvike fra den faktiske markedsutviklingen. Produktet er heller ikke i samsvar med stønaden for ekstraordinære strømkostnader, som bygger på de faktiske markedspriser. Der prognosene avviker fra den faktiske markedsprisen ved at prognosene som prisingen bygger på blir høyere enn den faktiske markedsprisen, innebærer dette at stønaden i mindre grad kompenserer for strømutgiftene enn ved en standard spot-avtale. Selv om produktet var vanlig før overgangen til spotpriser, er det nemndas erfaring av produktet har en iboende risiko som ikke forbrukere nødvendigvis er fullt ut kjent med.    Som følge av en uforventet høy prisutvikling på markedet i oktober 2022, materialiserte nevnte risiko seg. Ved at spotprisen gikk ned, gikk utviklingen en annen vei enn det markedet forventet, noe som resulterte i et avvik mellom spotpris og pris etter variabelavtalene. Innretningen av strømkompensasjonsordningen forsterket dette avviket, idet ordningen bygger på markedsprisen. Nemnda bemerker at det ved slike markedsutviklinger fremstår misvisende å fremstille variabelproduktet som et mindre uforutsigbart eller risikabelt produkt.     Standard kraftleveringsavtale § 6 første ledd fastsetter at kraftleverandøren kan foreta ensidige endringer i avtalens vilkår. Alle endringer – med unntak av løpende endringer i spotpris o.l. – skal imidlertid varsles kunden direkte, og endringene kan tidligst tre i kraft 14 dager etter at direkte varsel er sendt kunden. Varslingsplikten omfatter prisendringer i standard variabel-avtaler. Nemnda tilføyer at endringene i prisopplysningsforskriften § 22 – som fastsetter en varslingsplikt på minst 30 dager før endringer trer i kraft – ikke hadde tredd i kraft på tidspunktet for endringen i denne saken.    Nemnda viser til at varsel kan anses gitt når kunden er varslet direkte gjennom brev, e-post,   SMS eller melding gjennom «Min side», jf. standard kraftleveringsavtale § 6 annet ledd. For   at varsling gjennom «Min side» skal anses som direkte varsel, er det et krav at   kunden uttrykkelig har samtykket til slik varsling. Det påhviler selskapet å bevise at det er varslet i henhold til standardavtalen.    Slik saken er opplyst ble det den 29. august 2022 utsendt prisvarsel per e-post. Prisvarselet er fremlagt for nemnda, og består av en e-post med emne «Nyhetsbrev & prisvarsling». I e-posten er det først et større oppslag om at Agva Kraft AS leverer «100 % fornybar energi» før det lenger ned på siden er inntatt følgende tekst i en egen tekstboks:    « Prisendring   Grunnet fortsatte økninger i strømprisen prisendres din avtale fra 12. sep 2022 til 799  øre/kWt. Heldigvis har staten etablert strømstøtte, noe du vil få på din faktura i fra netteier.»      Nemnda påpeker at i prisopplysningsforskriften § 22 tredje ledd – i kraft fra 1. november 2022 – er det inntatt et uttrykkelig krav om at prisvarsel ikke skal sammenblandes med annen informasjon. Utsendelse av prisvarsel gjennom nyhetsbrev etter forskriftens ikrafttredelse vil altså være i strid med gjeldende rett.     Som følge av at prisvarselet ble utsendt i august 2022, er varselet imidlertid ikke omfattet av forskriftskravet, siden forskriften ikke fikk tilbakevirkende kraft. Nemnda ser ikke bort fra at det også før endringen i forskriften gjaldt et klarhetskrav for prisvarslinger. Etter nemndas syn var prisvarselet i denne saken likevel i samsvar med regelverket på tidspunktet for utsendelsen. Nemnda peker i denne sammenheng blant annet på at det i emnefeltet for e-posten fremgikk at e-posten inneholdt et prisvarsel.    Til tross for at nemnda ved flere anledninger har ytret seg kritisk til standard variabel-produkter, kan ikke nemnda se at det foreligger holdepunkter i denne saken for at klager skal gis medhold. Agva Kraft AS har gitt korrekt varsel 14 dager i forkant av at prisøkningen trådte i kraft, og klager ble dermed gitt mulighet til å bytte avtale før endringen fikk virkning.     Klager har etter dette betalingsplikt for de omtvistede fordringene.    Nemndas konklusjon er at klager ikke gis medhold.    Uttalelsen er enstemmig.      VEDTAK     Klager gis ikke medhold.    Oslo, 22. september 2023    Henrik E. Kolderup, leder  Gustav Norman, Forbrukerrådet  Jon Aadland, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge   Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om klagers betalingsplikt for leverte tilleggstjenester. Klager hevdet seg ubundet av tilleggstjenestene «Sparepakken» og «Vintertrygghet» og krevde tilbakeført alle innbetalinger. Hun mente at samtykket hennes måtte anses begrenset til kraftleveransen og til gratisperioden. NorgesEnergi AS bestred klagers krav. Selskapet mente at klager ble bundet av avtaleinngåelsen og at det ikke forelå grunnlag for å frita henne for betalingsplikten etter avtalen. Klager ble enstemmig gitt medhold. NorgesEnergi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.     Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for leverte tilleggstjenester.     Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-2 og 1-3.     Historikk:    17.02.2021 – Partene inngår avtale. 21.03.2021–15.11.2021 – Aktiv kraftleveranse til klager. Tilleggstjenestene løper i samme periode. 15.11.2021 – Klager avbestiller tilleggstjenestene.     Krav:  Klager krever tilbakebetalt det hun har betalt for tilleggstjenestene «Sparepakken» og «Vintertrygghet».     Partenes anførsler:        Klager bestrider at hun har betalingsplikt for tilleggstjenestene. Hun hevder at hennes bindende aksept bare gjaldt kraftleveransen og at hun aldri har samtykket til tilleggstjenestene. Hun fikk ved avtaleinngåelsen opplyst at hun skulle få to tilleggstjenester gratis i én måned, men hun anfører at hun aldri samtykket til et løpende abonnement utover denne ene måneden.     Klager anfører at NorgesEnergi AS ikke ga henne tilstrekkelige opplysninger ved avtaleinngåelsen. Hun understreker at det ville fremstå urimelig dersom selskapet kan legge til ytelser i leveransen som det ikke er samtykket til.     NorgesEnergi AS fastholder klagers betalingsplikt. Selskapet viser til at klager på avtaletidspunktet har akseptert tilleggstjenestene, både over telefon og per SMS. Klager må anses å ha samtykket til tilleggstjenestene og må i alle tilfeller være ansvarlig for å gjøre seg kjent med innholdet i avtalen som vedtas.     NorgesEnergi AS viser til at selskapet har handlet innenfor bransjepraksis og understreker at det ville vært upraktisk for kunden å måtte bestille produktet etter en begrenset prøveperiode. Selskapet kan ikke se at det har handlet utenfor normen.           Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for leverte tilleggstjenester. Spørsmålet er om klager kan kreve de foretatte innbetalingene tilbakeført.    Nemnda legger til grunn at klager den 17. februar 2021 ble tilbudt strømavtale av NorgesEnergi AS med tilleggstjenestene «Sparepakken» og «Vintertrygghet» ved et uanmodet telefonsalg i form av en «win-back»-samtale. Angrerettloven § 10 regulerer den næringsdrivendes fremgangsmåte ved fremsettelse av tilbud gjennom uanmodet telefonsalg. Etter bestemmelsen skal den næringsdrivende bekrefte det muntlig fremsatte tilbudet skriftlig på et varig medium i etterkant av telefonsamtalen før gyldig avtale kan anses inngått. Den næringsdrivende plikter dessuten å opplyse forbrukeren om at vedkommende ikke blir bundet før tilbudet er akseptert skriftlig av forbrukeren. Skriftlig aksept fra forbrukeren er dermed et gyldighetsvilkår, og innebærer at forbrukeren ikke er forpliktet før et skriftlig tilbud er akseptert.    Slik saken er opplyst ble det i etterkant av telefonsamtalen sendt en SMS fra NorgesEnergi til klager, der følgende melding fremgikk:    «Hei! Takk for din bestilling av Topp 5-garanti med Sparepakken og Vintertrygghet. Vennligst bekreft bestillingen med å svare OK. Med vennlig hilsen NorgesEnergi.»     Klager aksepterte tilbudet ved å svare «OK» på SMS-en. Bindende avtale ble derfor som utgangspunkt inngått. Nemnda bemerker likevel at SMS-en ikke inneholdt noen angivelse av avtalte priselementer, verken for kraftleveransen eller for tilleggstjenestene. Noen avtale om pris for tilleggstjenestene fremgår derfor ikke av tilbudsbekreftelsen. Slik nemnda ser det, stiller heller ikke utskriften av innsalgssamtalen dette i noe annet lys, der det heter:    ·               [Selger]: Yes og så får du også en måned med gratis sparepakken og vintertrygghet nå. De koster vanligvis niogførti, så de anbefaler vi bare at dere leser om dere får informasjon i posten senere og så anbefaler vi at dere setter opp E-faktura som dere slipper fakturagebyret på 59 kroner.  ·               [Klager]: Ja absolutt    Noen avtale om betalingsplikt etter utløpet av måneden fremgår heller ikke her.    Nemnda bemerker videre at det heller ikke i bekreftelsen ble opplyst om prisopplysninger etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav e, om angrerett etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, eller om at klager var ubundet inntil tilbudet ble akseptert, jf. angrerettloven § 10.     Nemnda påpeker at etter angrerettloven § 7 har den næringsdrivende bevisbyrden for at opplysningsplikten i §§ 8 og 10 er oppfylt. Slik saken er opplyst kan ikke nemnda se at NorgesEnergi AS har sannsynliggjort at de nevnte opplysningene ble gitt i den uanmodete «win back»-samtalen. Helt sentralt er at klager ikke ble opplyst om at tjenestene ville fortsette å løpe mot betaling etter utløpet av prøveperioden, og noen betalingsplikt er derfor ikke avtalt.    Selskapet har påberopt at det er bransjepraksis å benytte en fremgangsmåte der klager får tilleggstjenester gratis i én måned og deretter må betale for dem hvis kunden ikke avbestiller. Nemnda tar ikke stilling til om dette er en etablert og akseptert bransjepraksis, men påpeker at en grunnforutsetning for at en slik praksis kan opprettholdes må imidlertid være at opplysningspliktene og reglene for avtaleinngåelse i angrerettloven blir etterlevd.     Klager har etter dette ikke betalingsplikt for tilleggstjenestene, og hun kan derfor kreve innbetalingene tilbakeført fra selskapet, slik hun har krevd.    Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.    Uttalelsen er enstemmig.      VEDTAK     Klager gis medhold.    Oslo, 22. september 2023    Henrik E. Kolderup, leder  Gustav Norman, Forbrukerrådet  Jon Aadland, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge          Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om avtale. Klager krevde at Dalane Energisalg AS startet opp avtalen igjen. Klager pekte på at selskapet ikke kunne si opp avtalen og deretter sende stengevarsel. Dalane Energisalg AS anførte at klager ikke har gjort opp sine fakturaer og at det var årsaken til at leveransen ble stanset. Dalane Energisalg AS hevdet at de har strukket seg langt for klager før leveringen ble stanset. Dalane Energisalg AS avviste klagers krav. Klager ble enstemmig ikke gitt medhold. Dalane Energisalg AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.   Saken gjelder uenighet om avtale.   Regelverk: Standard kraftleveringsavtale § 1-2.  Krav: Klager krever at Dalane Energisalg AS starter opp avtalen igjen.   Partenes anførsler:  Klager anfører at det ble inngått fastprisavtale med Dalane Energisalg AS.   Klager hevder at selskapet ikke kan avslutte avtalen og deretter sende nytt stengevarsel. Klager hevder at det er det siste varslet som gjelder.   Klager anfører at hun ikke hadde kunnskap om at avtalen var sagt opp før hun mottok faktura fra nettselskapet om pliktstrøm fra 22.06.22. Klager påpeker at hun mottok stengevarsel 27.06.22 og antok derfor at avtalen ikke var sagt opp.   Klager krever at Dalane Energisalg starter opp avtalen igjen.   Dalane Energisalg AS (Dalane Energisalg) anfører at klager ikke har gjort opp sine løpende fakturaer og at det er årsaken til at leveransen ble stanset den 22.06.22. Selskapet opplyser at leveransen ble stoppet 22.06.22 på bakgrunn av stengevarsel sendt den 08.06.22 med 14 dagers betalingsfrist, samt stengevarsel sendt 16.05.22 med 14 dagers betalingsfrist. Ingen av disse ble betalt. Dalane Energisalg viser til flere saker hos inkassoselskapet med stansevarsler samt korrespondanse med klager. Klager har innbetalt deler av kravene direkte til Dalane Energisalg, men ikke de fulle kravene inkludert omkostninger.   Dalane Energisalg hevder at selskapet har strukket seg langt for klager før leveringen ble stanset. I tillegg til inkassoselskapet sine utsendelser, har Dalane Energisalg sendt ut SMS-varsel for å unngå stansing av avtalen.  Dalane Energisalg viser til at bruddgebyret er som avtalt i vilkårene, pålydende kr 2400 med nedjustering av kr 100 per aktive måned. Bruddgebyret er redusert til kr 1809,59 basert på antall aktive dager. Nemnda ser slik på saken: Saken gjelder tvist om oppsigelse av kraftleveranse etter fastprisavtale. Etter standard kraftleveringsavtale § 4-4 kan kraftleverandøren heve avtalen dersom kunden vesentlig misligholder betalingsfristen mv. etter at kunden er blitt skriftlig oppfordret med 14 dagers frist til å betale og skriftlig varslet om at avtalen ellers vil bli hevet. Slik saken er opplyst legger nemnda til grunn at klager var i betalingsmislighold på flere løpende fakturaer og at Dalane Energisalg har utstedt flere varsler om at levering av strøm stanses dersom betalingsfristene ikke overholdes. Etter nemndas syn var vilkårene for å si opp avtalen med klager til stede. Nemnda kan ikke se at det at det sendes rutinemessig varsling om stengning på basis av en senere misligholdt faktura er til hinder for at selskapet effektuerer stans av leveransen med grunnlag i misligholdet av en tidligere forfalt faktura. I lys av klagers krav i korrespondansen med innklagede om at leveransen gjenopptas, bemerker nemnda at standard kraftleveringsavtale § 4-3 regulerer gjenopptakelse av leveringen når alle kostnader er innfridd. Bestemmelsen gir ikke kunden noen ubetinget rett til å få avtalen gjenopptatt, selv om alle utestående kostnader er innfridd. Nemnda registrerer partenes anførsler om bruddgebyr. Standard kraftleveringsavtale § 4-4 og leverandørens hevingsrett gir ikke bestemmelser om leverandørens rett til erstatning i en hevingssituasjon som følge av betalingsmislighold, men en slik rett kan følge av kontrakten eller av alminnelige kontraktsrettslige prinsipper selv om forbrukerkjøpsloven ikke får anvendelse med avtaler om leveranse av elektrisk kraft. Nemnda kan ikke se at partene har fremlagt avtaledokumentasjonen som regulerer adgangen til å kreve bruddgebyr i en situasjon der avtalen avbrytes som følge av kundens betalingsmislighold. Nemnda har derfor ikke grunnlag for å ta stilling til rettmessigheten av denne delen av kravet. Et flertall, bestående av nemndsleder og bransjerepresentantene, tilføyer likevel at etter standard kraftleveringsavtale § 5-1 har leverandøren adgang til å kreve erstatning fra kunden når kunden sier opp en tidsavgrenset fastprisavtale, noe som etter disse medlemmenes syn kan tilsi at leverandøren har samme rett til å kreve erstatning når avtaleopphøret skyldes kundens betalingsmislighold. Nemndas konklusjon er at klager ikke gis medhold. Uttalelsen er enstemmig.   VEDTAK Klager gis ikke medhold. Oslo, 20. mars 2023   Henrik E. Kolderup, leder Gustav Norman, Forbrukerrådet Jon Aadland, Fornybar Norge Lars Lima, Fornybar Norge                         Elklagenemndas vedtak er rådgivende

Sakene gjaldt uenighet om klagernes betalingsplikt for krav etter standard variable kraftleveringsavtaler. Klagerne bestred betalingsplikt for de deler av betalingskravene som oversteg markedspris. De hevdet at de ikke kunne anses bundet av prisen som de var fakturert etter. Noen av klagerne anførte at de ikke var bundet av variabelavtalen overhodet, og at de i stedet måtte avregnes etter spotpris. Fjordkraft AS opprettholdt betalingskravene under henvisning til avtalevilkårene. Selskapet anførte at klagerne var blitt varslet om prisjusteringene, og at de dermed var bundet av dem. Klagerne i sak 22-1389, 23-222, 23-259, 23-532 og 23-638 ble enstemmig gitt medhold. Klagerne i øvrige saker ble enstemmig ikke medhold. Fjordkraft AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.      Sakene gjelder uenighet om betalingsplikt for krav etter standard variable kraftleveringsavtaler.      Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3, 1-4 og 6.        Historikk:     01.07.2017–10.03.2022 – Klagerne inngår individuelle variabelavtaler med Fjordkraft AS.    01.05.2022 – Variabelproduktet «Garantert Fornøyd» endres til «Stabil Strømpris».    11.2022 – Klagerne mottar omtvistede fakturaer for oktober måned.    15.11.2022 – Klager i sak 22-1247 gjør gjeldende angrerett.    16.11.2022 – Klager i sak 22-1512 inngår spotprisavtale.    13.12.2022 – Klager i sak 22-1512 gjør gjeldende angrerett i avtale inngått 14.09.2020.           Krav:  Klagerne bestrider betalingsplikt for de deler av betalingskravene som overstiger markedspris. Klagerne i sakene 22-1247 og 22-1512 krever tilbakebetalt samtlige innbetalte ytelser etter deres respektive variabelavtaler med grunnlag i utøvelse av angrerett.         Partenes anførsler:       Klagerne bestrider at de har betalingsplikt for de fakturerte beløpene i variabelavtalene som overstiger markedspris, og krever differansen mellom markedspris og faktiske betalinger under variabelavtalene tilbakebetalt.      Klagerne reagerer på betalingskravenes størrelse, og mener at de ikke i tilstrekkelig grad har blitt orientert om prisvilkårenes innhold. De mener at de i realiteten ikke har akseptert variabelavtalenes prisvilkår. Flere av klagerne bestrider at det er inngått variabelavtale overhodet, og viser til at de har vært av den oppfatning at de har vært oppført på spotprisavtale.      Klagerne mener at det påhviler selskapet å gi kunden tilstrekkelige opplysninger om avtalens innhold, herunder prisvilkår. De mener at selskapet har hatt særlig oppfordring til å opplyse om strømstøtteordningens forhold til variabelavtalene.       Klagerne anfører at selskapet ikke har hatt adgang til å gjennomføre en så markert oppjustering av kWh-prisen. De peker på at det ikke har gitt tilstrekkelig varsel. Klager i sak 22-1310 viser videre til at selskapet har sendt ut prisopplysninger til en utdatert e-postadresse. Klager i sak 23-729 viser til at varsel har havnet i søppelpost-filteret.       Klagerne i sakene 22-1247 og 22-1512 har påberopt angrerett og fremsatt krav om tilbakebetaling etter angrerettloven. De viser til at de ved avtaleinngåelse og -endring ikke ble meddelt tilstrekkelige opplysninger om angreretten, noe som utløste en utvidet og fornyet angrefrist.       Fjordkraft AS opprettholder betalingskravene i sin helhet under henvisning til at klagerne må anses bundet av sine respektive avtaler. Selskapet viser til at det ved avtaleinngåelsen ble gitt opplysninger om variabelavtalens prisberegningsmåte og karakteristikker. Det anfører at det påhviler forbrukeren å sette seg inn i avtalevilkårene. Selskapet forklarer at det likevel har forståelse for den belastningen som prisøkningen medfører. Etter selskapets syn kan det likevel ikke fristille klagerne fra betalingsplikten.        Selskapet anfører at prisendringene har vært korrekt varslet etter standardavtalen, og at de derfor er bindende. Det viser til utsendte prisvarsel og til øvrig korrespondanse med klagerne gjennom «Min Side», e-post og SMS. Selskapet mener at det påhviler kunden å sørge for at kontaktinformasjon er oppdatert. Selskapet understreker at endringene av de enkelte variabelproduktenes navn ikke har medført endringer i avtalenes prisvilkår. Det viser likevel til at endring i alle tilfeller er korrekt varslet.      Selskapet bestrider samtlige tilbakebetalingskrav i forbindelse med angrerettutøvelse. Det hevder at det oppfylte sin opplysningsplikt i forkant av de individuelle avtaleinngåelsene, og at klagerne dermed ikke har fremsatt kravene rettidig. Selskapet viser i sak 22-1512 til at avtalen som ble forsøkt angret allerede var avsluttet. Det understreker at det ikke er adgang til å angre allerede avsluttede avtaler.            Nemnda ser slik på sakene:       Sakene gjelder uenighet om klagerne plikter å betale fakturakrav i sine respektive kraftleveringsavtaler. Et overordnet spørsmål i sakene er om klagerne kan kreve tilbakebetalt de deler av betalingskravene som har oversteget markedsprisen. Nemnda behandler klagene samlet da både de fremsatte krav og de faktiske forhold som kravene bygger på har vesentlige likhetstrekk, samtidig som alle sakene reiser nevnte hovedspørsmål. Der sakene i tillegg reiser særlige problemstillinger, tar nemnda stilling til disse for seg.      Nemnda ser først på hovedspørsmålet om klagerne kan kreve tilbakebetalt differansen mellom markedspris og den faktisk fakturert prisen som følge av at de har krav på å bli avregnet etter markedspris (spotpris). Det beror på hvilke vilkår som er avtalt mellom partene.      Slik sakene er opplyst for nemnda inngikk klagerne individuelle kraftleveringsavtaler med Fjordkraft AS mellom 1. juli 2017 og 10. mars 2022. I sakene 22-1191, 22-1247, 22-1268 og 22-1512 inngikk partene avtale om produktet «Garantert Fornøyd», som senere endret navn til «Stabil Strømpris». I sakene 22-1304 og 23-532 inngikk partene avtale om produktet «LOfavør» og i sakene 22-1308, 22-1310, 22-1389, 22-1404, 23-021, 23-222, 23-259 og 23-729 inngikk partene avtale om produktet «Garantistrøm». Videre inngikk partene i sak 22-1461 avtale om produktet «Hyttestrøm» og i sak 23-638 om «Forutsigbar Strømpris». Klagerne har med andre ord vært oppført på forskjellige strømavtaler hos Fjordkraft AS, men avtalene har likevel det til felles at de var standard variable kraftprodukter.      Variable kraftprodukter har den egenskap at de, i motsetning til fastprisavtaler, fluktuerer i samsvar med markedsprisene på kraft, men ikke på samme måte som spotpriser. Produktet bygger på markedets prognoser for fremtidige kraftpriser, og prisene settes til en fastpris for alle døgnets timer i en nærmere angitt periode. Produktet har en iboende risiko for at prognosene kan avvike fra den faktiske markedsutviklingen. Produktet samsvarer heller ikke med stønaden for ekstraordinære strømkostnader, som bygger på faktiske markedspriser.       Høsten 2022 inntraff det en rekke eksempler på at prisingen i variabelprodukter lå langt over spotprisprodukter, som følge av at prognosene for prisutviklingen lå langt høyere enn det som ble den faktiske markedsprisutviklingen. Etter nemndas erfaring med klagesaker oppfatter den at produktet har en iboende risiko som ikke forbrukere nødvendigvis er fullt ut kjent med. Slik sakene er opplyst er det også her nemndas oppfatning at flere av klagerne ikke fullt ut har forstått variabelproduktets prismodell og den risiko som er forbundet med den. Slik nemnda ser det, tilsier disse forholdene at kraftleverandørens informasjonsplikt etter standard kraftleveringsavtale § 1-3 omfatter hvordan slike produkter skiller seg fra spotpris og fastprisavtaler. Slik disse sakene ligger an, finner nemnda likevel ikke grunnlag for å gå inn på spørsmålet om avtalene kan revideres med dette som grunnlag.      Slik sakene er opplyst, legger nemnda til grunn at det i alle saker ble inngått bindende avtaler om et variabelprodukt mellom partene. Nemnda kan ikke se at det i noen av sakene foreligger omstendigheter som tilsier at det ble inngått avtale om andre prisvilkår – herunder spotpris – eller at variabelavtalene av andre årsaker ikke skal anses som gyldig inngått.       Nemnda bemerker videre at det forhold at markedets prisutvikling i ettertid medførte et større avvik mellom spot- og variabelpris, ikke endrer utgangspunktet om at klagerne er forpliktet etter den enkelte variabelavtalens prisvilkår. Nemnda kan ikke se at denne utviklingen er en omstendighet som tilsier revisjon av partenes forpliktelser etter avtalen, jf. avtaleloven § 36. Nemnda har i denne vurderingen sett hen til forbudet etter pristiltaksloven § 2 mot å ta, kreve eller avtale priser som er urimelige, men kan ikke se at bestemmelsen får anvendelse her.      Klagerne har etter dette ikke krav på å bli avregnet etter spotpris, men må avregnes etter de prisvilkår som til enhver tid gjaldt for det respektive variabelproduktet.      Det neste spørsmålet sakene reiser, er hvilken pris som skal legges til grunn etter avtalene. Utgangspunktet er at kunden er forpliktet til å betale den til enhver tid gjeldende prisen som følger av den individuelle avtalen. Prisen for variable kraftprodukter fastsettes for en periode frem i tid på bakgrunn av prissikring. Endringer i prisen må imidlertid følge varslingsreglene i standard kraftleveringsavtale § 6. Utgangspunktet etter standardavtalen § 6 er at selskapet kan gjøre endringer i pris og øvrige vilkår, men disse må – med unntak for prisendringer knyttet til løpende spotpris – varsles kunden direkte, og endringen kan først tre i kraft 14 dager etter at direkte varsel er sendt kunden. Nemnda bemerker for ordens skyld at endringene i prisopplysningsforskriften § 22 – som fastsetter en varslingsplikt på minst 30 dager før endringen trer i kraft – ikke hadde tredd i kraft på tidspunktet for endringene i sakene her.      Hva som ligger i direkte varsling, følger av standardavtalen § 6 tredje ledd:      «Som direkte varsel regnes brev til kunden, eller elektronisk melding,    eksempelvis e-post, SMS eller melding gjennom en «Min side»-funksjon på    leverandørens nettside. Varsling på «Min side» må aktivt velges av kunden    dersom dette skal oppfylle kravet til direkte varsel.»     Etter standard kraftleveringsavtale § 6 fjerde ledd krever vesentlige endringer i tillegg at    kunden gir sin uttrykkelige aksept til endringen for at endringen kan tre i kraft. Som en vesentlig endring må blant annet regnes produktendringer. Gir ikke kunden sitt uttrykkelige samtykke etter å ha blitt varslet, opphører avtalen når endringen gjennomføres.      Slik sakene er opplyst for nemnda, har selskapet gjennomført en rekke prisjusteringer i variabelavtalene. Selskapet har også foretatt endringer i produktnavnene, for eksempel i produktet «Garantert Fornøyd» som endret navn til «Stabil Strømpris». Dette er varslingspliktige endringer som må varsles i samsvar med standard kraftleveringsavtale § 6. Spørsmålet er om Fjordkraft AS har gått korrekt frem ved varslingen av endringene i hver enkelt variabelavtale.      Slik sakene er opplyst har klagerne i sak 22-1268  og 22-1404  erkjent å ha mottatt prisvarslinger fra selskapet. Nemnda legger det derfor til grunn at selskapet har varslet kundene om prisen som lå til grunn for de bestridte fakturaene. Som følge av at prisen er korrekt varslet i disse sakene, er endringene gyldig gjennomført, og klagerne må etter dette anses bundet av prisen. Klagerne i sak 22-1268 og 22-1404 må derfor betale de omtvistede fakturakravene.      Ved bedømmelsen av om selskapet har gått korrekt frem ved varslingen av prisendringene i de øvrige sakene, har nemnda konkludert forskjellig.      Nemnda viser til at Fjordkraft AS i sakene 22-1191, 22-1247, 22-1304, 22-1308, 22-1310, 22-1461, 22-1512  og 23-021  har fremlagt dokumentasjon på at det er sendt varsel om oppjusteringer av terminprisene. Selskapet har i sakene fremlagt e-post- eller SMS-data som etter nemndas syn godtgjør at selskapet har sendt kunden direkte varsel slik det er angitt i standardavtalen § 6 andre ledd. Nemnda legger også i sak 23-729  til grunn at det er utstedt korrekt varsel etter § 6. Det forhold at prisvarselet havnet i kundens søppelpost-filter endrer ikke den omstendighet at selskapet beviselig – ved at selskapet har fremlagt e-postlogg – har sendt et prisvarsel per e-post. Nemnda viser til at det er kundens egen risiko at et prisvarsel, som er sendt ut og mottatt av kunden, likevel ikke kommer til kundens kunnskap som følge av et søppelpost-filter i kundens e-postapplikasjon eller e-posttjeneste.       Klager i sak 22-1310  har videre anført at han ikke mottok varsel som følge av at varsel ble sendt til uriktig e-postadresse. Nemnda bemerker at det som utgangspunkt påhviler kunden å sørge for at kundens kontaktopplysninger er oppdatert, og viser for øvrig til sin begrunnelse i sak 22-1266 som – i likhet med sak 22-1310 – gjaldt spørsmålet om hvem som må bære risikoen for at varsel ikke er kommet til kundens kunnskap som følge av at det er registrert uriktige kontaktopplysninger på kundeforholdet. I likhet med hva nemnda la til grunn i den saken, kan nemnda ikke se at personvernforordningen (forordning 2016/679 – GDPR) artikkel 5 nr. 1 bokstav d, jf. personopplysningsloven § 1, tilsier et annet resultat i denne saken.      Nemnda kan videre ikke se at endringene i ovennevnte saker må anses som vesentlige etter standardavtalen § 6 fjerde ledd, noe som betyr at det ikke er påkrevd at selskapet innhenter uttrykkelig samtykke fra kunden for å kunne gjennomføre endringene. Korrekt varsel må derfor anses gitt i sakene 22-1191, 22-1247, 22-1304, 22-1308, 22-1310, 22-1461, 22-1512, 23-021 og 23-729. Klagerne i nevnte saker er følgelig bundet av de varslede prisjusteringene, og er dermed underlagt betalingsplikt for de omtvistede kravene.      Nemnda innskyter her at den heller ikke har holdepunkter for at det ved navneendringene av de ulike produkter skjedde noen produktendring som må anses som vesentlige, slik at varslingsregelen i standardavtalen § 6 fjerde ledd får anvendelse på dette grunnlag. En ren navneendring kan etter nemndas syn ikke anses som en vesentlig produktendring, samtidig som det ikke er godtgjort at endringene medførte andre endringer som enkeltvis eller samlet kan tilsi at det har skjedd produktendringer som må anses som vesentlige.      Nemnda har imidlertid kommet til en annen konklusjon i sakene 22-1389, 23-222, 23-259, 23-532  og 23-638 , der nemnda ikke kan se at selskapet har fremlagt opplysninger som sannsynliggjør at varslingsreglene er fulgt. Fjordkraft AS har verken anført eller godtgjort at kunden er varslet om prisjusteringene i disse sakene. Nemnda viser til at det i sak 22-1389, 23-222, 23-259 og 23-532 er sendt varsel til klager gjennom «Min Side», men uten at det er innhentet uttrykkelig samtykke fra kunden om slik varsling, jf. § 6 tredje ledd. Når det ikke er innhentet slikt samtykke, og det heller ikke er sannsynliggjort at det er varslet på annen måte, kan ikke nemnda se at varslingsreglene er fulgt i disse sakene. I sak 23-638  kan ikke nemnda se at det er fremlagt dokumentasjon på at det er utstedt varsel overhodet.       Det følger av nemndas praksis at der varslingsreglene i standardavtalen § 6 ikke er fulgt, blir rettsvirkningen at endringen ikke kan anses gjennomført i avtalen, og at avtalen fortsetter på tidligere vilkår. Klagerne i disse sakene er etter dette ubundet av prisjusteringene. Nemnda tar ikke beløpsmessig stilling til hvilken pris hver enkelt klager har krav på å bli fakturert med. Klagerne i sak 22-1389, 23-222, 23-259, 23-532 og 23-638 har etter dette ikke betalingsplikt for de omtvistede krav, men har i stedet krav på at det utstedes ny faktura bygget på de priser som sist ble korrekt varslet i det respektive avtaleforholdet.      Klagerne i sak 22-1247  og 22-1512  har i tillegg gjort gjeldende angrerett. Et tilleggsspørsmål i disse to sakene er dermed om klagerne i disse sakene har utøvd sin angrerett rettidig, og om kundene i så fall kan kreve å få tilbakeført alle foretatte betalinger.      Det alminnelige utgangspunktet er at forbrukeren har rett til å gå fra avtalen ved å gi melding til den næringsdrivende innen utløpet av angrefristen, jf. angrerettloven § 20. Angrefristen er regulert i § 21, der utgangspunktet er at angrefristen utløper 14 dager fra den dag avtale om tjenesten ble inngått. Bestemmelsen forutsetter at den næringsdrivende har gitt forbrukeren nødvendige opplysninger om angrerett etter § 8 første ledd bokstav h. Der den næringsdrivende ikke har oppfylt denne opplysningsplikten, gjelder en utvidet angrefrist. I slike tilfeller utløper angrefristen senest 12 måneder og 14 dager etter avtaleinngåelsen.      Slik sakene 22-1247 og 22-1512 er opplyst, inngikk partene sine avtaler henholdsvis 30. august 2019 og 14. september 2020. Dette innebærer at klagerne befant seg utenfor den absolutte angrefristen på 12 måneder og 14 dager da de angret avtalene sine henholdsvis 15. november 2022 og 13. desember 2022, og dermed uansett ikke har utøvd angreretten i tide. Ettersom en eventuell angrerett derfor er gjort gjeldende for sent, er det ikke nødvendig for nemnda å ta stilling til om Fjordkraft AS oppfylte sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, eller å vurdere hva rettsvirkningene av angreretten i så fall ville blitt.       Nemnda har etter dette kommet til at klagerne i sak 22-1389, 23-222, 23-259, 23-532 og 23-638 gis medhold og til at klagerne i de øvrige saker gis ikke medhold.      Uttalelsen er enstemmig.         VEDTAK       Klagere i sak 22-1389, 23-222, 23-259, 23-532 og 23-638 gis medhold. Klagere i øvrige saker gis ikke medhold.      Oslo, 26. februar 2024      Henrik E. Kolderup, leder   Thomas Iversen, Forbrukerrådet   Astrid M. Hilde, Fornybar Norge    Lars Lima, Fornybar Norge      Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om tilbakebetalingskrav med grunnlag i angrerettutøvelse. Klager bestred endringene i avtalens prisingsstruktur og hevdet at det gjaldt en fornyet angrefrist som følge av at endringene måtte anses som vesentlige. Klager viste til at endringene ikke ble varslet korrekt. Polar Kraft AS bestred klagers krav og anførte at det ikke ble utløst ny angrefrist. Selskapet hevdet at endringen ikke var av betydning for klagers avtaleforhold og at den i alle tilfeller ikke var varslingspliktig eller betinget ny utsendelse av angrerettopplysninger. Klager ble enstemmig gitt delvis medhold. Polar Kraft AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.     Saken gjelder uenighet om vilkårsendringer og angrerettutøvelse.        Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-2, 1-3 og 6.     Historikk:   25.01.2021 – Avtale om variabelproduktet «Idrettsstrøm» inngås mellom partene med oppstart fra 08.02.2021.  01.08.2022 – Avtalen får nytt oppstartstidspunkt på bakgrunn av at prisingsstrukturen endres.   30.08.2022 – Klager blir informert om vilkårsendringene.  24.12.2022 – Klager påberoper angreretten og krever fullstendig tilbakebetaling av alle innbetalte beløp foretatt etter 01.08.2022. 28.12.2022 – Selskapet sender ut angreskjema til klager.     Krav: Klager krever tilbakebetalt samtlige innbetalte beløp foretatt etter 01.08.2022.       Partenes anførsler:        Klager bestrider betalingsplikt for krav utstedt etter avtaleendringen med grunnlag i at han har utøvd angrerett. Han anfører at avtaleendringen var vesentlig og at den dermed utløste ny angrefrist. Klager anfører videre at selskapet ikke oppfylte opplysningsplikten etter angrerettloven før den 28. desember 2022.      Klager reagerer på at han ikke ble orientert om vilkårsendringene før de tredde i kraft. Han viser til at han selv oppdaget at avtalen var endret gjennom «Min Side» på selskapets nettsider den 5. august 2022. Klager understreker at han heller ikke mottok informasjon om angrerett i endringsvarselet av 30. august 2022.      Polar Kraft AS bestrider klagers krav i sin helhet under henvisning til at det ikke ble utløst ny angrefrist ved vilkårsendringen. Selskapet anfører at endringen i prisingsstrukturen ikke medførte at ny avtale måtte anses inngått. Det fastholder at tidspunktet for avtaleinngåelsen var 25. januar 2021.     Selskapet viser til at vilkårsendringen var en intern endring uten betydning for kundens avtaleforhold. Det forklarer at endringen var knyttet til inndelingen av landets prisområder, og at denne i alle tilfeller var til klagers gunst.            Nemnda ser slik på saken:       Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for fullførte kraftleveranser. Saken reiser dels spørsmål om selskapet har fulgt reglene for varsling av produktendringer og hvilke konsekvenser dette skal få, dels spørsmål om klager har angrerett med grunnlag i endringene.      Slik saken er opplyst ble det inngått avtale om variabelproduktet «Idrettsstrøm» mellom partene i januar 2021. «Idrettsstrøm» var et forvaltningsprodukt der prisen ble fastsatt    etterskuddsvis etter at forbruksmåneden var avsluttet, og der prisingen bygde på en sammensetning av spotpris og fastpris. Da partene inngikk avtalen 25. januar 2021 bygget spotprisdelen av produktet på en felles pris for hele landet. Slik saken er opplyst ble prissettingen av produktet splittet opp etter geografiske prisområder i to omganger. 1. november 2021 ble porteføljen delt i to, «Idrettsstrøm Nord» (bestående av prisområdene NO3 og NO4) og «Idrettsstrøm Sør» (bestående av prisområdene NO1, NO2 og NO5). Den 1. august 2022 ble porteføljen ytterligere delt, slik at det for «Idrettsstrøm Sør» ble beregnet en egen pris for hvert av prisområdene. Prissettingen av spotdelen av avtalen ble dermed avhengig av hvilket prisområde kunden var bosatt i.      Endringer av vilkår er regulert i standard kraftleveringsavtale § 6. Utgangspunktet er at   selskapet kan gjøre endringer i pris og øvrige vilkår, men disse må – med unntak for   prisendringer knyttet til løpende spotpris – varsles kunden direkte, og endringen kan først tre i kraft 14 dager etter at direkte varsel er sendt kunden. Nemnda bemerker for ordens skyld at   endringene i prisopplysningsforskriften § 22 – som legger til grunn en varslingsplikt senest    30 dager før endringen trer i kraft – ikke var tredd i kraft på tidspunktet for endringene i    saken. Etter standard kraftleveringsavtale § 6 fjerde ledd krever vesentlige endringer i tillegg at kunden gir sin uttrykkelige aksept til endringen for at endringen kan tre i kraft.      Det første spørsmålet er om endringene i prisingsstrukturen er varslingspliktige vilkårs-endringer, og om de i så fall må anses som vesentlige, jf. standard kraftleveringsavtale § 6.      Nemnda har i sin praksis vurdert oppsplitting av prisingsstruktur som en endring i avtalevilkårene etter § 6. Nemnda viser til at så langt klager er bosatt i det prisområdet med høyest spotpris, vil overgangen fra en samlet prisberegning i områdene NO1, NO2 og NO5 kunne innebære en prisøkning utover det som følger av endringer i den underliggende markedsprisen. Nemnda viser til tidligere vedtak om tilsvarende produkt, se blant annet vedtak i sakene 22-806, 22-955 og 22-837. Nemnda finner det derfor klart at endringen var varslingspliktig etter standard kraftleveringsavtale § 6. Nemnda bemerker videre at prisomleggingen vil kunne ha stor betydning for den prisen kunden skal betale, som følge av at det kan inntreffe til dels store prisforskjeller mellom de ulike prisområdene. Endringene i prisingsstrukturen må samlet sett anses som vesentlige endringer som krever varsel og uttrykkelig samtykke fra kunden, jf. § 6 fjerde ledd.       Nemnda kan ikke se at selskapet har gitt varsel til kunden, verken i forkant av oppsplittingen i november 2021 eller oppsplittingen som skjedde i august 2022. Det var først den 30. august 2022 – én måned etter at den andre endringen trådte i kraft – at selskapet orienterte sine kunder om endringen i prisingsstrukturen. Nemnda finner dette kritikkverdig. Nemnda påpeker videre at selskapet under ingen omstendighet har fulgt prosedyren for varsling av vesentlige endringer som følger av standardavtalen § 6 fjerde ledd, som innebærer at selskapet må innhente klagers uttrykkelige samtykke til endringen før endringen kan tre i kraft.      Nemnda har i sin praksis lagt til grunn at der fremgangsmåten for endringer ikke er fulgt, kan ikke endringen anses gyldig gjennomført i avtaleforholdet, og klager har krav på å bli stilt økonomisk som om endringen ikke har funnet sted. Dette innebærer at klager i denne saken har krav på å bli fakturert som om ingen av endringene har funnet sted, og at vilkårene slik de gjaldt før endringen i november 2021 ble gjennomført, skal legges til grunn for faktureringen.      Klager har gjort gjeldende at fordi endringen som ble gjennomført med virkning fra 1. august 2022 var en vesentlig endring som krevde klagers samtykke, må denne endringen anses som en avtaleendring som utløste ny angrefrist for klager. Et flertall i nemnda har lagt til grunn et tilsvarende synspunkt i blant annet sak 23-011 m.fl. mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023. Nemnda finner imidlertid grunn nå til å presisere denne rettslige forståelsen.      Det fremgår av angrerettloven § 21 at det som utløser angrefristen i tjenesteavtaler, er at avtale om tjenesten inngås mellom forbrukeren og den næringsdrivende. Nemnda er enig med klager om at dersom  Polar Kraft AS hadde fulgt fremgangsmåten i standard kraftleveringsavtale § 6 fjerde ledd og innhentet klagers samtykke, slik at endringene ble gjennomført med grunnlag i dette samtykket, kan dette etter omstendighetene tenkes å være en endringsavtale som utløste ny angrefrist. Der kraftselskaper følger denne endringsprosedyren bør de derfor oppfylle angrerettloven ved endringen, herunder oppfylle opplysningsplikten i § 8. Der prosedyren for endring i standardavtalen § 6 fjerde ledd derimot ikke  blir fulgt, følger det imidlertid av gjennomgangen foran at endringen ikke er gjennomført mellom partene. Det er i slike tilfeller derfor ikke inngått noen ny avtale mellom partene som kan gi grunnlag for en ny angrefrist.      I denne saken inngikk partene avtale om variabelproduktet «Idrettsstrøm» 25. januar 2021. Det er ikke opplyst at det er inngått endringsavtaler i denne saken etter dette tidspunkt som kan tenkes å gi grunnlag for et senere utgangspunkt for beregningen av angrefristen. Etter angrerettloven § 21 første ledd, utløper angrefristen som hovedregel 14 dager fra avtalen om tjeneste ble inngått, men bestemmelsen angir samtidig at fristen ikke starter å løpe før opplysningsplikten i angrerettloven § 8 første ledd bokstav h er oppfylt. Etter angrerettloven § 21 tredje ledd utløper imidlertid angrefristen i alle tilfeller senest 12 måneder og 14 dager etter avtaleinngåelsen. Slik saken er opplyst påberopte klager angreretten 24. desember 2022, i underkant av to år etter avtaleinngåelsen. Dette innebærer at angrefristen er utløpt i saken.      Klagers krav om tilbakebetaling av betalinger etter 1. august 2022 grunnet angrerettsutøvelse, kan derfor ikke tas til følge. Klager har imidlertid krav på et etteroppgjør med Polar Kraft AS, som bygger på at ingen av de to vilkårsendringene ble gjennomført overfor ham.      Etter dette tas klagen delvis til følge.     Uttalelsen er enstemmig.        VEDTAK       Klager gis delvis medhold.      Oslo, 26. februar 2024      Henrik E. Kolderup, leder   Gustav Norman, Forbrukerrådet   Astrid M. Hilde, Fornybar Norge    Lars Lima, Fornybar Norge      Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt gjenåpning av sak 22-470 som ble behandlet den 12. desember 2022, der klager ble gitt delvis medhold. Begjæring om gjenåpning av saken ble enstemmig avvist. Saken gjelder gjenåpning.      Det ble fattet slikt vedtak den 12. desember 2022: Klager gis delvis medhold.      Ved melding av 2. februar 2024 har klager begjært gjenåpning.            Nemnda ser slik på saken:       Saken gjelder gjenåpning.      Nemnda viser til nemndsavtalen av 2016 pkt. 8.1 om adgangen til å begjære gjenåpning:      «Partene i en sak som sekretariatet eller nemnda har avgjort og som er avsluttet, kan   begjæres gjenåpnet. Gjenåpning forutsetter at den som begjærer gjenåpning legger    fram nye vesentlige opplysninger som anses av betydning for sakens utfall og som    ikke tidligere kunne ha vært fremlagt.»      Nemnda kan ikke se at klagers anførsler gir grunnlag for gjenåpning, ettersom det i    gjenåpningsbegjæringen ikke er fremlagt nye, vesentlige opplysninger.      Nemnda viser for øvrig til at tvisten kan bringes inn for domstolene.      Nemndas konklusjon er at begjæring om gjenåpning avvises.      Uttalelsen er enstemmig.         VEDTAK       Begjæring om gjenåpning avvises.         Oslo, 26. februar 2024      Henrik E. Kolderup, leder   Thomas Iversen, Forbrukerrådet   Astrid M. Hilde, Fornybar Norge    Lars Lima, Fornybar Norge      Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om betalingsplikt for bruddgebyr. Klager bestred betalingsplikt for bruddgebyret. Hun anførte at selskapet hadde opptrådt kritikkverdig ved innsalget og at hun ikke hadde forstått at bindende avtale ble inngått. Bærum Energiomsetning AS opprettholdt gebyret under henvisning til avtalens bindingstid. Selskapet anførte at klager hadde samtykket til vilkårene. Det hevdet at bruddgebyret uansett var kreditert. Klager ble enstemmig gitt medhold. Energiomsetning AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.        Saken gjelder uenighet om avtaleinngåelse og betalingsplikt for bruddgebyr.     Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4 og angrerettloven.       Historikk:   30.06.2022 – Partene inngår angivelig avtale om produktet «Vinterkampen».   24.07.2022 – Oppstart av kraftleveranse. 27.07.2022 – Avtale opphører ved at klager bytter kraftleverandør.      Krav: Klager bestrider betalingsplikt for bruddgebyr på kr 2177.       Partenes anførsler:        Klager krever seg løst fra kontrakten uten plikt til å betale bruddgebyr basert på omstendighetene rundt avtaleinngåelsen. Hun viser til at hun ble oppsøkt av selskapets selger ved dørsalg og mener selgeren opptrådte kritikkverdig. Hun viser til at hun opprinnelig takket nei til avtalen, men at salget ble gjennomført under press. Klager skal selv ikke ha forstått at bindende avtale var inngått før tidligere strømleverandør tok kontakt og informerte om dette.      Klager avviser selskapets anførsel om at bruddgebyret har blitt kreditert.      Bærum Energiomsetning AS anfører at klager har godtatt avtalens vilkår ved å akseptere og signere strømavtalen. Selskapet anfører videre at bekreftelse per SMS anses som en juridisk godkjent avtaleform, og at avtaleinngåelsen ikke er rettsstridig. Videre fremholder selskapet at det ved avtaleinngåelsen ble gitt tilstrekkelige opplysninger om avtalens vilkår, fakturering, bindingstid og konsekvensene ved brudd.      Selskapet anfører at klager har betalingsplikt for bruddgebyret når angreretten ikke er utøvd rettidig. Gebyret er uansett kreditert, og saken er avsluttet fra deres side.            Nemnda ser slik på saken:       Saken gjelder uenighet om klager har betalingsplikt for bruddgebyret som selskapet belastet klager ved leverandørskiftet. Saken reiser spørsmål om klager hadde sin angrerett i behold da leverandørskiftet fant sted, og om klager må anses å ha utøvd denne angreretten.       Nemnda legger til grunn at klager 30. juni 2022 ble oppsøkt ved dørsalg av en representant fra Bærum Energiomsetning AS med sikte på avtaleinngåelse. Det følger av angrerettloven § 1, jf. § 5 første ledd bokstav d, at slike salg er omfattet av angrerettloven, og blant annet må oppfylle kravene i angrerettloven kapittel 2 og kapittel 4.     Nemnda ser først på spørsmålet om angrefristen var utløpt da leverandørskiftet fant sted, før den tar stilling til om leverandørskiftet oppfyller kravene til utøvelse av angrerett.     Angrerettloven § 21 første ledd angir en hovedregel om angrefrist for tjenester på 14 dager fra avtaleinngåelsen, inngåelsesdagen ikke medregnet, jf. § 6. Ettersom klager avsluttet avtaleforholdet ved leverandørbyttet rett under én måned etter avtaleinngåelsen, befant hun seg utenfor den ordinære angrefristen. Avgjørende for om klager hadde angreretten i behold, er derfor om den utvidede angrerettfristen i § 21 andre og tredje ledd får anvendelse. Vilkåret for at utvidet angrefrist skal gjelde, er at den næringsdrivende ikke har oppfylt sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h før avtaleinngåelsen. Etter angrerettloven § 21 andre og tredje ledd kan angrefristen forlenges til minst 14 dager etter at nevnte opplysningsplikt faktisk ble oppfylt, men ikke mer enn 12 måneder og 14 dager fra avtaleinngåelsen.       Opplysningsplikten i angrerettloven § 8 første ledd bokstav h pålegger den næringsdrivende blant annet ved dørsalg «på en klar og forståelig måte» å gi forbrukeren opplysninger om at det foreligger angrerett samt vilkårene, tidsfristene og fremgangsmåtene for å bruke angreretten. Slik bestemmelsen lød på tidspunktet for avtaleinngåelsen i denne saken, påla bestemmelsen den næringsdrivende også å opplyse om at det foreligger et standardisert angreskjema. Det er den næringsdrivende selv som har bevisbyrden for at opplysningsplikten er oppfylt før avtaleinngåelsen, jf. § 7.       Slik saken er opplyst kan ikke nemnda se at selskapet har godtgjort at selskapet oppfylte opplysningsplikten før avtalen ble inngått. Det fremgår at selskapet sendte klager en SMS med lenker som visstnok skulle lede til avtalevilkår og opplysninger om angrerett.    Nemnda påpeker at hvilke opplysninger som det er lenket til i SMS-en, ikke lar seg bekrefte. Selskapet har dermed ikke dokumentert at de nødvendige opplysningene ble gitt. Nemnda bemerker for øvrig at det fremgår at SMS-en er sendt til klager nøyaktig samtidig som avtalen er loggført som signert. Nemnda anser det kritikkverdig at selskapets rutiner ikke ga kunden anledning til å sette seg inn i avtalevilkårene før signeringen ved dørsalget.     Som følge av at selskapet ikke har dokumentert at opplysningene i § 8 første ledd bokstav h er gitt, finner nemnda at den utvidede fristen i § 21 tredje ledd får anvendelse. Angrefristen hadde derfor ikke løpt ut på det tidspunktet leverandørbyttet fant sted.     Nemnda ser så på spørsmålet om angreretten kan anses utøvd da klagers kundeforhold hos Bærum Energiomsetning AS opphørte da klager byttet kraftleverandør den 27. juli 2022. Det følger av angrerettloven § 20 første ledd at forbrukeren utøver angreretten ved å gi melding til den næringsdrivende om at forbrukeren ønsker å gå fra avtalen før utløpet av angrefristen som gjelder for avtalen. Angrefristen er overholdt dersom melding er sendt før utløpet av angrefristen. Etter § 20 annet ledd kan angremelding fremsettes ved utfylt angreskjema eller ved annen utvetydig erklæring. For at erklæringen skal være utvetydig, må det fremgå klart at forbrukeren ønsker å gå fra avtalen, men det kreves ikke at forbrukeren uttrykkelig bruker ordet «angrerett» eller påberoper seg sine rettigheter etter loven.     Et leverandørbytte skjer ved at ny leverandør gis fullmakt til å kontakte eksisterende leverandør med sikte på å avslutte avtaleforholdet. I en situasjon der avtaleforholdet avsluttes gjennom leverandørbytte, har nemnda i tidligere saker foretatt en konkret vurdering av om leverandørbyttet kan anses som en utvetydig erklæring fra forbruker til den næringsdrivende om at kunden ønsker å gå fra avtalen. Sett i lys av at angreretten i denne saken ble utøvd nærmest umiddelbart etter oppstart av leveransen, og i lys av omstendighetene omkring avtaleinngåelsen, mener nemnda at leverandørbyttet i denne saken må anses som et tilstrekkelig klart uttrykk for at klager ønsket seg løst fra kontrakten.      Klager har dermed utøvd angreretten i rett tid. Følgen av dette er at klager hadde rett til å gå fra avtalen, jf. § 20, og at partenes forpliktelser etter avtalen bortfaller, jf. § 23. Klager har dermed ikke plikt til å betale bruddgebyret.      Selskapet har opplyst at bruddgebyret er kreditert klager, men har slik nemnda ser det ikke underbygget dette. Nemnda forutsetter derfor at selskapet tilbakefører gebyret til klager.      Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.      Uttalelsen er enstemmig.        VEDTAK       Klager gis medhold.      Oslo, 29. januar 2024      Henrik E. Kolderup, leder   Gustav Norman, Forbrukerrådet   Astrid M. Hilde, Fornybar Norge    Lars Lima, Fornybar Norge      Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om inngåelse av fastprisavtale. Klager krevde fastpris under henvisning til at det ble inngått bindende avtale mellom partene. Han viste til at han hadde mottatt bestillingsbekreftelse og at bostedbegrensningen ikke fremgikk på bestillingstidspunktet. NTE Marked AS bestred at det hadde blitt inngått bindende avtale. Selskapet viste til at det fremgikk tilstrekkelig klart at det bare var kunder i prisområde NO3 som kunne bestille avtalen. Klager ble enstemmig ikke gitt medhold. NTE Marked AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.      Saken gjelder uenighet om vilkår for inngåelse av fastprisavtale.     Regelverk: Standard kraftleveringsavtale § 1-2.       Historikk:   13.12.2022 – Klager bestiller fastprisavtale gjennom kraftleverandørens nettsider og mottar ordrebekreftelse. 19.12.2022 – Selskapet orienterer klager om at avtalen ikke tilbys kunder i prisområde NO1.        Krav: Klager fastholder inngåelse av fastprisavtale.        Partenes anførsler:        Klager fastholder at det ble inngått bindende avtale mellom partene. Han viser til ordrebekreftelsen, som etter hans syn må tolkes som et uttrykk for selskapets aksept. Klager peker på at det på avtaletidspunktet ikke fremgikk et vilkår om at kunden måtte være bosatt innenfor prisområde NO3. Han anfører at selskapet ikke ensidig og i etterkant av avtaleinngåelsen kan innta andre vilkår i avtalen.       Klager reagerer på at selskapet benytter seg av motstridende vilkår. Han peker på at det av de formelle avtalevilkårene ikke er nedfelt noen bostedsbegrensning. Klager mener at selskapet selv må bære risikoen for dette.       NTE Marked AS bestrider at det er inngått bindende avtale mellom partene. Selskapet viser til vilkårene på nettsiden deres og til ordrebekreftelsen, der det fremgår at tilbudet bare gjelder kunder med bosted innenfor prisområde NO3. Når kunden har bestilt kraftleveranse til to adresser innenfor prisområde NO1, er ikke selskapet bundet av bestillingen.                   Nemnda ser slik på saken:       Saken gjelder uenighet om hvorvidt bindende fastprisavtale er inngått mellom partene. Spørsmålet er om selskapet kan avvise bestillingen med grunnlag i forbehold.      Slik saken er opplyst bestilte klager – som er bosatt i prisområde NO1 (Østlandet) – en ettårig fastprisavtale hos NTE Marked AS gjennom selskapets nettsider 13. desember 2022 for to målere i Porsgrunn og Drangedal. Selskapet har i etterkant avvist bestillingene av avtalen under henvisning til at avtalen bare ble tilbudt kunder i prisområde NO3 (Midt-Norge).      Nemnda behandler i det følgende begge bestillingene under ett, ettersom de står i samme faktiske og rettslige stilling.      Nemnda bemerker innledningsvis at det ikke er fremlagt dokumentasjon i saken om hvordan fastprisavtalen ble markedsført på selskapets nettsider eller hvilken informasjon om eventuelle vilkår som ble formidlet til klager i bestillingsløsningen. Denne bevismessige usikkerheten må som utgangspunkt gå utover selskapet, men er ikke avgjørende for saken.    Klager har vist til at det av selskapets standardvilkår knyttet til produktet «Fastpris 1 år» ikke fremgår noe om at produktet er begrenset til bestemte prisområder. Til dette bemerker nemnda at den oppfatter at standardvilkårene setter noen felles vilkår for produktet, og ikke er til hinder for at selskapet kan tilby bestemte fastprisprodukter for bestemte prisområder. For øvrig fremgår det av vilkårenes punkt 2.16 at for kampanjeprodukter gjelder vilkårene som er beskrevet i tilbudet for det aktuelle produktet.     Nemnda bemerker at klager kort tid etter bestillingen mottok en ordrebekreftelse fra selskapet. Nøyaktig når denne ble sendt er ikke opplyst i saken, men det følger av den fremlagte dokumentasjonen at selskapet har sendt denne til klager og klager har mottatt denne, på et tidspunkt mellom bestillingsdatoen 13. desember 2022 og tidspunktet for den første daterte e-posten knyttet til tvisten mellom selskapet og klager, som er datert 19. desember 2022. Anslått oppstart for leveransen var 27. desember 2022. I ordrebekreftelsen heter det blant annet:      « Ordrebekreftelse       [Klager], du har bestilt strømavtalen Fastpris for [anleggsadresse].      Betingelser for Fastpris   Fastpris: 100,15 øre per kWh.   Fastprisavtale med 12 måneders bindingstid.   Avtalen gis kun til kunder i prisområdet Midt-Norge (NO3).   […]»      Klager har gjort gjeldende at ordrebekreftelsen må anses som en bindende bekreftelse på inngått avtale fra selskapets side, mens selskapet gjør gjeldende at dette kun er en bekreftelse på mottatt bestilling som ikke forplikter selskapet. Etter nemndas syn er det ikke nødvendig å ta stilling til den rettslige karakteristikken av dokumentet, ettersom det fremgår tydelig av bekreftelsen at en betingelse for avtaleproduktet er at det kun gis til kunder i NO3. Dette vilkåret var ikke oppfylt for klager, og innebærer at tilbudsbrevet ikke fremstår som en «ren» aksept av klagers bestilling, til tross for det innholdet bekreftelsen ellers har.      Nemnda viser videre til at det følger av den fremlagte korrespondansen mellom klager og selskapet at selskapet allerede før nevnte e-post 19. desember 2022 – som har emnefeltet «KLAGE – Fastpris 1 år» – avslo bestillingene, og nemnda legger til grunn at dette har skjedd med grunnlag i at de to målerne befant seg utenfor prisområdet NO3. Selskapet har med andre ord fulgt opp betingelsen i ordrebekreftelsen ved uttrykkelig å avslå klagers bestillinger innen nokså kort tid.     Ut fra en konkret vurdering av saken, anser nemnda det ikke avgjørende for saken at selskapet ikke har fremlagt markedsføringsmateriell eller utskrifter av de vilkår som klager ble forelagt som ledd i bestillingsløsningen, når selskapet i ordrebekreftelsen som ble sendt etter bestillingen anga et vilkår som klart tilsa at avtalen ikke ville gjelde for klager, og når selskapet snarlig deretter fulgte opp dette ved uttrykkelig å avvise klagers to bestillinger.   Nemnda mener at selskapet har utvist tilstrekkelig aktivitet til at bindende avtale ikke kan anses inngått, se motsetningsvis sak 21-536 behandlet i samme møte som denne saken. I den grad markedsføringen har gitt et uriktig inntrykk og vært villedende, mener nemnda at dette ikke er avgjørende for vurderingen av om bindende avtale ble inngått i denne saken.      Nemnda har derfor kommet til at klager ikke har krav på at selskapet oppfyller fastprisavtalen.      Nemndas konklusjon er at klager ikke gis medhold.      Uttalelsen er enstemmig.         VEDTAK       Klager gis ikke medhold.      Oslo, 29. januar 2024      Henrik E. Kolderup, leder   Gustav Norman, Forbrukerrådet   Astrid M. Hilde, Fornybar Norge    Lars Lima, Fornybar Norge      Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt krav om erstatning som følge av strømavbrudd. Klager hevdet at selskapet hadde opptrådt ansvarsbetingende ved ikke å gi tilstrekkelig varsel om planlagt utkobling. Han anførte at det økonomiske tapet hadde oppstått som følge av utkoblingen. Elvia AS bestred at det forelå årsakssammenheng og mente at klager uansett ikke kunne få erstattet indirekte tap. Klagesaken ble enstemmig avvist av nemnda. Elvia AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.           Saken gjelder krav om erstatning som følge av strømavbrudd.        Regelverk: Nemndsavtalen av 2016 pkt. 1.3 og 5.3.        Historikk:     02.08.2022 – Klagers anlegg rammes av et uplanlagt strømavbrudd som følge av ukjent feil.    25.08.2022 – Selskapet sender ut SMS-varsel om planlagt utkobling.    29.08.2022 – Klagers strøm kobles ut i forbindelse med planlagte arbeider.      Krav:  Klager krever erstatning for skader i forbindelse med strømavbrudd, beregnet til kr 140 709.          Partenes anførsler:        Klager hevder at selskapet har opptrådt ansvarsbetingende ved at han ikke ble varslet om planlagt strømutkobling. Han mener at de oppståtte skadene skyldes selskapets utkobling og at den manglende varslingen medførte at han ikke ble gitt noen mulighet til å innrette seg. Klager anfører at det foreligger adekvat årsakssammenheng mellom selskapets opptreden og de oppståtte skadene.        Klager hevder at bevisbyrden ligger hos selskapet og at det ikke i tilstrekkelig grad har godtgjort at skadene ikke skyldes utkoblingen.         Elvia AS hevder at de erstatningsrettslige vilkårene ikke er oppfylt. Selskapet viser til at det ikke kan påvises årsakssammenheng, idet skadene må knyttes til overspenning og ikke til den planlagte utkoblingen. Selskapet viser til fagkyndigrapporten fra utredningsarbeidet. Selskapet anfører at det sendte ut varsel per SMS. Det viser til at de ikke har anledning til å kontrollere riktigheten av alle registrerte telefonnummer. Selskapet understreker at manglende varsling uansett ikke kan være ansvarsbetingende, idet utkobling ikke skal medføre skade.       Selskapet anfører at klagers erstatningsutmåling ikke medfører riktighet og peker på at indirekte tap ikke dekkes, jf. standardavtalens § 13-4 annet ledd bokstav b. Det hevder at det ikke foreligger økonomisk tap som kan kreves erstattet, og at heller ikke dette grunnvilkåret kan anses oppfylt.              Nemnda ser slik på saken:       Saken gjelder krav om erstatning som følge av strømavbrudd.      Saken ble behandlet muntlig i nemndmøte den 28. august 2023, der nemnda fattet avgjørelse om avvisning. Den 13. november 2023 ble saken avvist fra behandling av sekretariatet, men uten at nemnda hadde fattet skriftlig avvisningsvedtak i saken.       Nemndsavtalen av 2016 kapittel 5 regulerer nemndas og sekretariatets adgang til å avvise saker som ble inngitt før 15. desember 2023. For klager inngitt etter dette tidspunktet, gjelder Elklagenemndas nye avtale og vedtekter av 2023. Etter nemndsavtalen av 2016 pkt. 5.3 må en avvisningsbeslutning meddeles partene innen tre uker fra det tidspunktet klagen kom inn, eller fra det tidspunktet sekretariatet mottok nødvendig dokumentasjon for å kunne ta stilling til avvisningsspørsmålet. Ettersom sekretariatet avviste saken 13. november 2023 – omtrent elleve måneder etter klageinngivelsen og mer enn tre måneder etter at sekretariatet mottok nødvendig dokumentasjon for å kunne ta stilling til avvisningsspørsmålet – hadde sekretariatets avvisningsbeslutning derfor ikke rettslig grunnlag, og var derfor ugyldig.      Saken tas derfor til behandling av nemnda.       Nemndsavtalen pkt. 1.3 regulerer Elklagenemndas saklige virkeområde. Det følger av bestemmelsen at «Elklagenemnda behandler klager som springer ut av avtaler mellom nettselskap og/eller kraftleverandør og forbruker om overføring eller levering av elektronisk energi». Etter pkt. 1.4 er det «forbrukere som har et reelt behov for å få avgjort et omtvistet krav mot en næringsdrivende» som har klagerett for nemnda. Avgjørende for å kunne anses som forbruker, er at en «ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet», jf. samme bestemmelse.      Nemnda anser klager i denne saken som næringsdrivende. Slik saken er opplyst, er klager eier av et privatdrevet fjernvarmeanlegg som frem til utkoblingen den 29. august 2022 forsynte flere husstander med fjernvarme. Anlegget er etter sakens opplysninger godkjent av Enova og kommunen. Det er utkoblingen av dette anlegget som er påklaget og som er gjenstand for klagesaken. Nemnda anser etter dette klager for å hovedsakelig opptre som ledd i næringsvirksomhet i denne saken, jf. forbrukerbegrepets definisjon i avtalens pkt. 1.4. Klager har følgelig ingen klagerett for nemnda.      Selv om fristen for avvisning fra sekretariatet etter nemndsavtalen punkt 5.3 er utløpt, mener nemnda at klagen uansett ikke kan tas til realitetsbehandling i en situasjon der det er klart at nemnda ikke har kompetanse til å behandle klagen. Klagen må derfor avvises av nemnda.      Uttalelsen er enstemmig.         VEDTAK       Sak 22-1439 avvises.     Oslo, 29. januar 2024     Henrik E. Kolderup, leder   Gustav Norman, Forbrukerrådet   Astrid M. Hilde, Fornybar Norge    Lars Lima, Fornybar Norge        Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om betalingsplikt etter variabelavtale. Klager bestred at det var inngått avtale om variabel pris og krevde å bli stilt som om hun hadde betalt spotpris. Klager anførte at selskapet hadde drevet villedende markedsføring. Fjordkraft AS opprettholdt betalingskravene under henvisning til avtalen. Selskapet anførte at klager var forpliktet til å oppfylle sin del av avtalen. Klager ble enstemmig ikke gitt medhold.      Fjordkraft AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for faktura etter variabelavtale.  Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 6.   Historikk:    26.02.2021 – Partene inngår avtale om variabelproduktet «Garantistrøm».   Krav:  Klager krever tilbakebetalt differansen mellom spotpris og pris etter variabelavtale for faktura av oktober 2022.  Partenes anførsler:    Klager hevder at hun ikke har betalingsplikt for omtvistet faktura med grunnlag i at hun ikke er bundet av variabelavtalen. Klager mener at hun ble lurt inn en avtale om variabel pris. Hun forklarer at hun på tidspunktet for avtaleinngåelsen opplevde at hun ikke hadde annet valg enn å inngå avtale om produktet «Garantistrøm».    Klager viser til at selskapet i sin markedsføring av avtalen har gitt villedende opplysninger. Hun peker blant annet på at produktnavnet i seg selv er misvisende. Videre mener hun at selskapet ikke har opplyst tilstrekkelig om forholdene omkring strømstøtte.   Klager reagerer på betalingskravets størrelse sammenholdt med tidligere fakturaer.   Fjordkraft AS fastholder betalingskravet og viser til at klager er bundet av avtalen. Selskapet mener at klager har hatt oppfordring til å undersøke vilkårene nærmere. Selskapet fastholder klagers betalingsplikt etter avtalen. Selskapet viser til markedssituasjonen og variabelproduktets egenskaper som årsaker til betalingskravets størrelse.   Nemnda ser slik på saken:    Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for faktura etter variabelavtale.  Nemnda legger til grunn at partene 26.02.22 inngikk avtale om kraftproduktet «Garantistrøm».  Nemnda legger til grunn at produktet er en standard variabelavtale, som har den egenskap at det, i motsetning til fastprisavtaler, fluktuerer i samsvar med markedsprisene på kraft, men ikke på samme måte og i like høy grad som spotpriser. Prisingen bygger på markedets prognoser for fremtidige kraftpriser, og settes til en fastpris for alle døgnets timer i en nærmere angitt periode. Endringer i denne prisen måtte på tidspunktet for faktureringen, i oktober 2022, varsles med minst 14 dagers varsel.  Standard variabel-produkter har den iboende risikoen at prognosene for fremtidig kraftpris som de bygger på, kan avvike fra den faktiske markedsutviklingen for spot-prisen. Produktet samsvarer heller ikke med den innførte stønaden for ekstraordinære strømkostnader i medhold av strømstønadsloven, som bygger på faktiske markedspriser i form av spotprisen. Selv om produktet var vanlig før overgangen til spotpriser, er det nemndas erfaring av produktet har en iboende risiko som ikke forbrukere nødvendigvis er fullt ut kjent med.  Høsten 2022 materialiserte denne risikoen seg i en rekke standard variabel-produkter hos en rekke tilbydere. Prognosen for fremtidig kraftpriser i denne perioden, særlig for oktober 2022, var høye, mens de faktiske spotpriser viste seg å bli lave. Dette resulterte i et avvik mellom spotpris og pris etter variabelavtalene. Innretningen av strømkompensasjonsordningen forsterket dette avviket, ettersom den ga lite støtte til kundene som hadde standard variabel-produkter siden strømstøtteordningen bygger på markedsprisen i form av spot-priser.  Nemnda bemerker at det i dette perspektiv er misvisende å fremstille variabelproduktet som et mindre risikabelt produkt.  Disse svakhetene ved produktet kan etter nemndas syn likevel ikke være avgjørende for resultatet i denne saken, ettersom begge parter er bundet av den avtalen som er inngått.   Nemnda har vurdert om de løpende prisendringene etter variabelavtalen er varslet korrekt. Utgangspunktet i standard kraftleveringsavtale § 6 er at selskapet kan gjøre endringer i pris og øvrige vilkår, men disse må – med unntak for prisendringer knyttet til løpende spotpris – varsles kunden direkte, og endringen kan først tre i kraft 14 dager etter at direkte varsel er sendt kunden. Nemnda bemerker for ordens skyld at endringene i prisopplysningsforskriften § 22 – som legger til grunn en varslingsplikt senest 30 dager før endringen trer i kraft – ikke var trådt i kraft på tidspunktet for prisendringene i saken her. Av standardavtalen § 6 annet ledd følger det at varsling på «Min side» må aktivt velges av kunden dersom dette skal oppfylle kravet til direkte varsel. Selskapet har i tilsvaret til nemnda opplyst at klager gjennom hele kundeforholdet har mottatt prisvarslinger på selskapets «Min Side»-tjeneste, uten å fremlegge dokumentasjon på at klager hadde samtykket til dette. Selskapet har i etterfølgende skriv opplyst at klager samtykket til å motta prisvarslinger på e-post, og at hun har mottatt slike prisvarslinger. Klager har ikke bestridt å ha mottatt varsler på denne måten. Nemnda har derfor ikke holdepunkter for å legge til grunn at ikke prisvarslingene er varslet på riktig måte etter standard kraftleveringsavtale § 6.  Nemnda har heller ikke holdepunkter for at fakturakravet er beregnet uriktig, verken når det gjelder forbruk i kWh eller pris. Nemnda tilføyer at klagers krav om å bli fakturert med grunnlag i spotpris ikke kan føre frem, når klagers avtale ikke gjaldt et spotpris-produkt.  Nemndas konklusjon er at klager ikke gis medhold.   Uttalelsen er enstemmig.   VEDTAK    Klager gis ikke medhold.      Oslo, 28. august 2023   Henrik E. Kolderup, leder   Gustav Norman, Forbrukerrådet   Lars Lima, Fornybar Norge       Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om det var grunnlag for stenging av netteiers leveranse ved oppsigelse av kundeforhold. Klager bestred stengingen med grunnlag i at hun ikke hadde sagt opp sitt kundeforhold. Hun anførte at hun verken ble varslet om oppsigelsen eller stengingen, og forklarte at hun ikke hadde hatt mulighet til å oppdage eller undersøke forholdene nærmere på egen hånd. BKK AS stilte seg uforstående til klagers krav, og hevdet at selskapet hadde opptrådt i henhold til reglene. Klager ble enstemmig gitt medhold. BKK AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder uenighet om stengingsgrunnlag ved oppsigelse av kundeforhold. Regelverk: Standard nettleieavtale §§ 7-2 og 11-1. Historikk:  Høsten 2020 – Selskapet stenger nettleveranse til klager etter melding i Elhub.  Januar 2021 – Klager blir gjort oppmerksom på stenging. 11.10.2021 – Klager henvender seg til kraftleverandør og nettselskap. Krav:  Klager bestrider oppsigelse og stenging. Partenes anførsler:   Klager hevder at nettselskapet urettmessig har sagt opp nettleieavtalen og stengt anlegget hennes. Hun anfører at hun ikke ble varslet om oppsigelsen eller stengingen, og viser til at hun heller ikke har hatt mulighet til å undersøke forholdene nærmere på egen hånd. Klager viser til at hun i den aktuelle perioden var bosatt utenlands og at de dagjeldende karantenereglene begrenset mulighetene for innreise til Norge. Klager understreker at den aktuelle eiendommen var ubebodd på tidspunktet for oppsigelse og stenging.     BKK AS stiller seg uforstående til klagers krav. Selskapet hevder at det har forholdt seg til opplysningene som har fremkommet av Elhub, og at det for øvrig har opptrådt i samsvar med regelverket. BKK AS hevder at det normalt må forventes at kunden bestrider stenging på stengingstidspunktet dersom kunden fremdeles ønsker å benytte nettet.   Nemnda ser slik på saken:    Saken gjelder uenighet om det forelå grunnlag for stenging og oppsigelse av kundeforhold. Klager har anført at kundeforholdet hennes urettmessig ble sagt opp og at anlegget ble stengt som følge av manglende abonnement. Spørsmålet for nemnda er om nettselskapets stenging av klagers anlegg og oppsigelse av avtaleforhold om leveranse av nettjenester var urettmessig.  De nærmere omstendighetene bak stengingen er uklare, og verken klager eller innklagede har vært i stand til å opplyse hendelsesforløpet som ledet frem til stengingen nærmere. Slik saken er opplyst har klager over mange år hatt et kundeforhold hos Kvinnherad Energi AS som har levert både nettjenester og kraft. Nettvirksomheten i dette selskapet ble høsten 2019 overtatt og integrert i BKK AS, mens kraftsalgsvirksomheten ble videreført gjennom Vestlandsenergi AS. Basert på det som er opplyst i korrespondansen med klager, mottok BKK AS gjennom Elhub melding om opphør av kraftleverandør i begynnelsen av oktober 2020. BKK AS skal da ha kontaktet kraftleverandør – som nemnda legger til grunn var Vestlandsenergi AS – med spørsmål om det var kundeforholdet eller kraftleveransen som opphørte, uten å få svar. BKK AS la derfor til grunn at det var opphør av kundeforhold, ettersom det da ikke var registrert noen aktiv kunde på anlegget. Bakgrunnen for meldingen gjennom Elhub er ikke kjent. Strøm ble deretter stengt per 15.10.2020, og opphørsfaktura skal ha blitt utstedt.  Utgangspunktet etter standard nettleieavtale § 7-1 er at nettselskapet kan stenge nettkundens anlegg dersom det foreligger vesentlig kontraktsbrudd fra kundens side. Avtalen gir i seg selv ikke hjemmel for stenging i andre situasjoner enn dette. Før slik stenging kan skje skal nettselskapet etter § 7-2 videre forsøke å kontakte nettkunden personlig og utstede stengevarsel i samsvar med kravene som angitt i § 7-2 annet ledd.  Videre er utgangspunktet etter standard nettleieavtale § 11 at nettkunden kan si opp avtalen om nettleie med 14 dagers varsel. Ved manglende oppsigelse forblir nettkunden ansvarlig for nettleien overfor nettselskapet inntil nettselskapet får lest av måleren eller det inngås avtale med ny nettkunde. Bestemmelsen tilsier dermed at kunden forblir ansvarlig for nettleveransen selv om kunden flytter fra anleggsadressen. Netteiers oppsigelse av kundeforholdet med grunnlag i en antakelse om at kunden har flyttet, harmonerer derfor ikke med den reguleringen av kundens ansvarsforhold som standard nettleieavtale legger opp til. Nemnda finner det klart at vilkårene for stenging ikke er oppfylt. BKK AS har ikke godtgjort at det forelå et vesentlig kontraktsbrudd fra klagers side. Slik nemnda oppfatter det, ble klagers anlegg stengt som følge av en svikt i BKK AS' egne rutiner basert på meldingen i Elhub, og selskapet har heller ikke i nødvendig utstrekning foretatt skritt for å avdekke om anlegget reelt sett var blitt eierløst. Dette til tross for at det kunne blitt gjort gjennom forholdsvis enkle undersøkelser, eksempelvis ved å gjøre undersøkelser rundt eiendommen eller ved å forsøke å kontakte klager. Anlegget ble etter nemndas syn stengt på bakgrunn av feil som skyldes forhold hos selskapet selv, hvilket medfører at stengingen anses urettmessig.  Klager har ikke under saksforberedelsen opplyst om eventuelle kostnader som er pådratt i anledning saken. Dersom det er pådratt slike kostnader, eksempelvis til gjenåpning av leveransen, finner nemnda det nærliggende at BKK AS dekker disse i rimelig utstrekning.  Nemndas konklusjon er at klager gis medhold. Uttalelsen er enstemmig.   VEDTAK    Klager gis medhold.     Oslo, 28. august 2023      Henrik E. Kolderup, leder   Thomas Iversen, Forbrukerrådet   Lars Lima, Fornybar Norge                                                                                      Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt krav om erstatning for tap i strømproduksjon. Som en følge av jordfeil sluttet klagers solcellepanel å produsere strøm. Klager krevde det økonomiske tapet erstattet av nettselskapet. Han hevdet at netteier ikke hadde overholdt sine forpliktelser etter forskrift om elektriske forsyningsanlegg § 5-2 annet ledd og at selskapet måtte bære byrden for forsinket utbedring. Selskapet bestred klagers erstatningskrav og viste til at erstatningsvilkårene ikke kunne anses oppfylt. Elvia AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.     Saken gjelder krav om erstatning.   Regelverk: Standard nettleieavtale § 13-1 flg.  Historikk:    24.04.2021 –Klagers solcellepanel slutter å produsere strøm. Klager melder inn jordfeil til selskapet.   17.07.2021 – Jordfeil opphører.   29.12.2021 – Klager kompenseres for sitt opprinnelige krav mot selskapet.   29.06.2022 – Jordfeil oppstår på nytt. Klager melder inn feilen til selskapet.   18.08.2022 – Jordfeil utbedres.   Krav:  Klager krever erstatning for tap i strømproduksjon.  Partenes anførsler:    Klager  krever erstatning for tap i strømproduksjon ved sitt private solcelleanlegg. Klager hevder tapet har oppstått på grunn av jordfeil og den forsinkede utbedringen av feilen. Klager påberoper seg forskrift om elektriske forsyningsanlegg § 5-2 annet ledd og viser til 4-ukersfristen for utbedring.   Klager krever videre erstatning for tiden som har gått med til korrespondanse med selskapet, i lys av den foregående tvistens langvarighet.   Elvia AS bestrider klagers erstatningskrav. Selskapet hevder at det verken foreligger ansvarsgrunnlag eller årsakssammenheng. Videre peker selskapet på at forskrift om elektriske forsyningsanlegg ikke kommer til anvendelse, jf. § 1-2.   Innklagede peker på at det uansett ikke er grunnlag for å kompensere det økonomiske tapet fordi installasjonen burde tålt påkjenningen som jordfeilen medførte.   Selskapet understreker at kompensasjonen som ble gitt klager i 2021, ble gitt rent unntaksvis og at det ikke er grunnlag for kompensasjon denne gangen.     Nemnda ser slik på saken:   Saken gjelder krav om erstatning for tap i egen strømproduksjon. Spørsmålet for nemnda er om klager kan kreve erstatning av nettselskapet for manglende kraftproduksjon i hans private solcelleanlegg, som følge av at inverteren skrudde seg av som følge av jordfeil i det nettet klager var tilknyttet. Det er ikke holdepunkter for at jordfeilen var knyttet til innklagedes egne installasjoner, men at den befant seg i en installasjon som er tilknyttet det samme nettet som klager var tilknyttet. Som følge av jordfeilsikringen i inverteren, skrudde denne seg av og strømproduksjonen stanset.  Avtaler med nettselskap om overføring av elektrisk energi reguleres av forbrukerkjøpsloven (fkjl.), jf. § 2 første ledd bokstav d. Kundens krav som følge av mangel følger av lovens kapittel 6, der nettselskapets erstatningsansvar er særregulert i § 33 annet ledd. Utgangspunktet er etter bestemmelsen at selskapet hefter objektivt for mangler som ligger innenfor deres kontroll etter det såkalte kontrollansvaret. Dette utgangspunktet følger også av standard nettleieavtale § 13-1.  En grunnforutsetning for erstatning er at det foreligger en mangel ved det som er levert. Når det foreligger mangel, er nærmere regulert i fkjl. § 16, jf. § 15. Utgangspunktet er at leveransegjenstanden – i dette tilfellet det strømnettet klager er tilsluttet – skal være i samsvar med kravene som følger av avtalen mellom partene, jf. § 15 første ledd. Standard nettleieavtale § 4-1 pålegger nettselskapet en plikt til å levere etter standardavtalen og gjeldende tariffer samt lover og forskrifter på området. Avtalens formulering gir i seg selv ikke klar anvisning på hvilke forventninger nettkunden kan ha til leveransen, og den må dermed utfylles av øvrige normer på området.  Dersom avtalegjenstanden ikke oppfyller kravene som offentligrettslig regulering oppstiller, kan en slik forskriftsmangel etter forbrukerkjøpsloven § 15 annet ledd bokstav f innebære at det foreligger en mangel. Det samme følger av standardavtalen § 4-1.  Klagers elektriske anlegg er underlagt en rekke forskriftsbestemmelser. Reguleringene oppstiller visse minimumskrav til anleggets sikkerhet og leveringskvalitet. Disse kravene kan blant annet utledes av forskrift om elektriske forsyningsanlegg, forskrift om elektriske lavspenningsanlegg og forskrift om leveringskvalitet i kraftsystemet.  Etter forskrift om elektriske lavspenningsanlegg § 37 skal alt elektrisk utstyr og materiell som inngår i eller som skal tilkobles et anlegg være tilpasset de ytre påvirkninger som kan påregnes fra omgivelsene. Ytre påvirkninger kan typisk være jordfeil, som denne saken gjelder. Forskrift om elektriske forsyningsanlegg § 5-2 annet ledd oppstiller i den forbindelse et krav om automatisk utkobling eller feilindikasjon ved jordfeil i anlegget eller tilknyttede installasjoner. Nyere anlegg er derfor utstyrt med jordfeilbryter, som innebærer at energiforsyningen kobles ut automatisk og forhindrer spredning av jordfeilen til andre anlegg i nærområdet. Dersom det ikke er installert jordfeilbryter eller det foreligger feil ved utstyret, kan likevel isolasjonsfeilen spre seg til nærliggende anlegg i nettet. Slik nemnda ser det, er dette en ytre påvirkning som kan påregnes fra omgivelsene, som installasjonen skal tåle.  Slik saken er opplyst for nemnda har det oppstått en isolasjonsfeil i klagers nærområde. Feilen ble i ettertid identifisert gjennom feilsøking til å ligge i en kabel mellom inntaksskap og sikringsskap i en annen privat installasjon i nærområdet. Jordfeilen i den private installasjonen resulterte i at klagers solcelleanlegg sluttet å produsere strøm. Anleggets inverter håndterte ikke jordfeilen.   Klagers tapte kraftproduksjon er derfor en konsekvens av inkompatibilitet mellom solcelleanleggets tekniske komponenter og de egenskaper som kan påregnes ved det lokale kraftdistribusjonsnettet. Slik manglende kompatibilitet mellom installasjonen og nett er ikke netteiers ansvar, men blir klagers risiko, eventuelt sammen med den som har levert installasjonen. Feil ved en installasjon utgjør ikke noen mangel ved netteiers leveranse. Det kan heller ikke etter nemndas syn påvises andre årsaker til anleggets produksjonsopphør som kan gi grunnlag for å konstatere mangel ved nettet.  Det foreligger derfor ikke noen mangel, og klager har dermed ikke krav på erstatning.  Nemnda påpeker at inkompatibilitetsproblematikk som i denne saken kan avhjelpes gjennom tekniske tiltak. Kunden kan dessuten følge med på egen strømproduksjon for å identifisere avvik fra anleggets normaltilstand, for eksempel ved at produksjonen stopper opp.   Nemnda tilføyer avslutningsvis at den oppfatter at klager har et annet syn på hva som kan utledes av gjeldende forskriftsverk enn det nemnda har bygget på foran. Nemnda har lagt til grunn den forståelse av forskriftsverket som den mener er den riktige. Nemnda tilføyer likevel at i den grad den samlede reguleringen i forskriftsverket gir anvisning på ulike løsninger, vil dette måtte tas opp med den myndighet som håndhever det aktuelle regelverket.   Nemndas konklusjon er at klager ikke gis medhold.  Uttalelsen er enstemmig.    VEDTAK   Klager gis ikke medhold.  Oslo, 28. august 2023    Henrik E. Kolderup, leder  Thomas Iversen, Forbrukerrådet  Jon Aadland, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge      Elklagenemndas vedtak er rådgivende.