Søkeresultater

Sakene gjaldt uenighet om klagernes betalingsplikt for produktet «SmartSpot». Nemnda tok klagene til realitetsbehandling selv om innklagede hadde innstilt sin virksomhet som kraftleverandør og var tatt under konkursbehandling. Nemnda kom til at klagerne i to av sakene ikke hadde samtykket til produktendringen, og at faktureringen av disse klagerne var uriktig. I den tredje saken la nemnda til grunn at klager hadde samtykket i produktendringen, og mente faktureringen av klager i den saken ikke kunne settes til side.  I den siste saken la nemnda til grunn at klager var fakturert med grunnlag i spotprisvilkår, og at det ikke var godtgjort feil ved faktureringen. Nemnda kom enstemmig til at klager i sak 2023-0830 og 2024-0055 ble gitt medhold, mens klagere i sak 23-542 og 2023-0829 ikke ble gitt medhold.     Huskraft Energi AS benyttet Fornybar Norges standardkontrakter så lenge det drev leveranse av kraft.       Sakene gjelder uenighet om klagernes betalingsplikt for produktet «SmartSpot».     Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 6.     Historikk:   05.12.2021 – Klagere i sak 2023-0829 og 2023-0830 inngår avtale med selskapet.  17.02.2023 – Klagerne overføres til produktet «SmartSpot».  20.10.2023 – Konkursåpning.  25.10.2023–07.11.2023 – Avtaler avsluttes.     Krav:  Klagerne krever tilbakeført beløp som de mener er overfakturert etter avtaleendringen.      Partenes anførsler:      Klagerne krever tilbakeført beløp som de mener de har blitt fakturert for mye etter overføring til produktet «SmartSpot». Klagerne mener faktureringen mangler grunnlag i avtale og hevder at selskapet ikke ga tilstrekkelige eller korrekte opplysninger om avtalens prisvilkår. De viser til at produktet ble markedsført som en avtale uten påslag og fastbeløp, samt at prisen skulle ligge under spotpris. Klagerne hevder at de i stedet har blitt fakturert etter langt høyere pris.    Klagerne krever at selskapet tilbakefører det beløp som overstiger det de ville ha betalt dersom avtalen ble oppfylt som forutsatt.     Huskraft Energi AS har ikke inngitt tilsvar i sakene 2023-0829, 2023-0830 eller 2024-0055. I sak 23-542 hevder selskapet at det ikke foreligger feil ved faktureringen av klager. Selskapet viser til at forbruket er timevektet og at prisen på Nord Pool ikke inkluderer merverdiavgiften.      Nemnda ser slik på saken:     Sakene gjelder uenighet om klagerne er fakturert i samsvar med avtalen mellom partene.    Nemnda finner det hensiktsmessig å behandle klagene samlet da både de fremsatte krav og de faktiske forhold som kravene bygger på, har vesentlige likhetstrekk, samtidig som alle sakene reiser nevnte hovedproblemstilling.    Nemndas kompetanse til å realitetsbehandle klagesakene:     Nemnda ser først på spørsmålet om sakene kan tas til behandling selv om Huskraft Energi AS har opphørt som strømleverandør.     Nemnda bemerker innledningsvis at Elklagenemndas nye vedtekter trådte i kraft 15. desember 2023, og at det for klagesakene inngitt etter dette er de nye vedtektene som får anvendelse. For klagesakene inngitt før dette tidspunktet er det vedtektene av 2016 som gjelder.     Det følger av nemndas vedtekter – både fra 2016 og 2023 – punkt 1.3 at nemnda behandler «klager som springer ut av avtaler mellom […] kraftleverandør og forbruker om […] levering av elektronisk energi». Videre følger det av punkt 1.4 at nemnda behandler klager fra forbrukere «som har et reelt behov for å få avgjort et omtvistet krav» mot slik næringsdrivende. Og endelig følger det av vedtektene punkt 1.5 at «alle selskaper som NVE har gitt omsetningskonsesjon etter energiloven og som har forbrukerkunder», skal være tilknyttet Elklagenemnda. I dette tilfellet gjelder sakene spørsmål som knytter seg til perioden da Huskraft Energi hadde omsetningskonsesjon, samtidig som hver klager har et «reelt» behov for å få avgjort klagen mot innklagede. Selv om Huskraft Energi senere har opphørt som strømleverandør, tar nemnda derfor klagene til realitetsbehandling.    Huskraft Energi AS ble tatt under konkursbehandling 20.10.2023 etter å ha begjært oppbud. Nemndsavtalen inneholder ingen bestemmelser som medfører at nemndsbehandlingen stanser eller opphører dersom innklagedes bo tas under konkursbehandling. Heller ikke dette får derfor betydning for nemndas beslutning om å ta klagesakene til realitetsbehandling.    Nemndas syn på sakene:     Partene i sak 2023-0829 og 2023-0830 inngikk 5. desember 2021 avtale om kraftlevering. Tidspunktene for, og de nærmere omstendighetene rundt, avtaleinngåelsene i de to øvrige sakene, er ikke kjent for nemnda. Nemnda oppfatter likevel at det i alle fire sakene ble inngått avtale om kraft til spotpris, og at klagerne i sakene 2023-0829, 2023-0830 og 2024-0055 ble overført til produktet «SmartSpot» 17.02.2023. Om klagesaken 2023-542, se nedenfor.     Nemnda ser først på spørsmålet om klagerne i sakene 2023-0829, 2023-0830 og 2024-0055 er bundet av overgangen til produktet «SmartSpot». Dette beror på om selskapet har gått korrekt frem ved varslingen av overføringen.    Utgangspunktet etter standard kraftleveringsavtale § 6 er at selskapet kan gjøre endringer i pris og øvrige vilkår, men disse må – med unntak for prisendringer knyttet til løpende spotpris – varsles kunden direkte, og endringen kan først tre i kraft 14 dager etter at direkte varsel er sendt kunden. For endringer som trådte i kraft etter 01.11.2022, gjelder det en varslingsplikt på minst 30 dager før ikrafttredelsen, jf. prisopplysningsforskriften § 22. Siden klagerne i sakene 2023-0829, 2023-0830 og 2024-0055 ble overført til «SmartSpot» den 17. februar 2023, blir det avgjørende om klagerne fikk direkte varsel minst 30 dager før overføringen.    Hva som ligger i direkte varsling, følger av standardavtalen § 6 tredje ledd:      «Som direkte varsel regnes brev til kunden, eller elektronisk melding,   eksempelvis e-post, SMS eller melding gjennom en «Min side»-funksjon   på leverandørens nettside. Varsling på «Min side» må aktivt velges av kunden   dersom dette skal oppfylle kravet til direkte varsel.»    For vesentlige endringer i avtalen, kreves det i tillegg at kunden gir sin uttrykkelige aksept til endringen for at endringen kan tre i kraft. Som vesentlige endringer regnes blant annet endringer i de grunnleggende vilkårene for avtalen, for eksempel endring av produkttype, jf. standardavtalen § 6 tredje ledd. Gir ikke kunden uttrykkelig samtykke etter å ha blitt varslet, er ikke kunden bundet av endringen, se blant annet sak 22-1191 flg., 22-1233 og 22-1359.    Til tross for navnet var ikke avtalen «SmartSpot» en ren spotprisavtale, men en avtale med et forvaltningselement der spotprisen lå i bunn. Endelig pris ble slik nemnda forstår det beregnet og korrigert basert på forvalternes prestasjoner i forvaltningsperioden. Andre produkter enn spotpris, enten det er standard variabelavtaler eller andre typer forvaltningsavtaler, har risiko for at prognosene for fremtidig kraftpris som de bygger på, kan avvike fra den faktiske markedsutviklingen for spotprisen. Det er nemndas klare erfaring at denne iboende risikoen ved variabelproduktene ikke er noe forbrukere nødvendigvis fullt ut er kjent med eller forstår, og er en omstendighet selskapene bør fremheve overfor forbrukerkundene. Slike produkter kan også avvike fra modellen for stønaden for ekstraordinære strømkostnader i medhold av strømstønadsloven, som bygger på faktiske markedspriser i form av spotprisen.    Nemnda har i sin praksis uttrykt seg kritisk til produkttyper som avviker fra spotpris eller fastpris, og mener også i denne saken at det er kritikkverdig at selskapet har tilbudt et slikt avtaleprodukt. Nemnda bemerker videre at det ved avtaleinngåelse om andre produkter enn spotprisprodukter og produkter med prisbinding (fastpris, makspris), må stilles særlige krav til den informasjonen som gis av kraftleverandøren. Produktets kompleksitet og karakter tilsier at kraftleverandørens informasjonsplikt etter standard kraftleveringsavtale § 1-3 omfatter hvordan slike produkter skiller seg fra spotpris- og fastprisavtaler. Etter angrerettloven § 8 første ledd skal leverandøren videre gi opplysninger om vesentlige egenskaper ved avtalen. Det er kraftleverandøren som må godtgjøre at tilstrekkelige opplysninger er gitt, og det må som utgangspunkt oppstilles strenge krav til avtaledokumentasjonen.     Nemnda mener selskapets overføring av klagerne fra et spotprisprodukt til et forvaltningsprodukt var en vesentlig endring i avtaleforholdet som krever uttrykkelig aksept fra kunden, jf. standardavtalen § 6 fjerde ledd.     Slik sakene er opplyst for nemnda, legger nemnda til grunn at klager i sak 2023-0829 mottok et e-posttilbud 17. januar 2023, som klager formodentlig aksepterte. Saken er imidlertid lite dokumentert på dette punkt. Nemnda oppfatter likevel at klager dermed inngikk avtale om overføring til «SmartSpot», men at han senere har bestridt prisberegningen i avtalen.     Slik sakene 2023-0830 og 2024-0055 er opplyst, kan nemnda derimot ikke se at det er fremlagt dokumentasjon som sannsynliggjør at klagerne har samtykket til overføringen. I sak 2024-0055 er det riktignok fremlagt et e-postvarsel fra 17. januar 2023, men nemnda kan ikke se at varselet kan anses som tilstrekkelig i lys av informasjonskrav som må anses å gjelde for denne typen avtaleprodukt. Det er i alle tilfeller ikke dokumentert at klager samtykket til overgangen med grunnlag i varselet, jf. standardavtalen § 6 fjerde ledd.    Når det gjelder sak 2023-542 er det nemndas oppfatning at klager har vært oppført på en spotprisavtale hele tiden. I denne saken har klager bestridt avregningen. Nemnda kan ikke se holdepunkter for at det foreligger feil ved avregningen av klager slik saken er opplyst. Nemnda viser til at det ikke fremgår av klagers egne beregninger om disse bygger på et timevektet forbruk, som er én av flere forutsetninger for en riktig beregning av kravet.    Nemnda mener etter dette at klagerne i sak 2023-0830 og 2024-0055 ikke er bundet av avtaleoverføringen til «Smartspot», og gis derfor medhold i sine klager.     Klager i sak 23-542 er på sin side bundet av spotprisavtalen og forpliktet til å betale det omtvistede kravet. Nemnda vurderer til slutt om det i sak 2023-0829 vil virke urimelig å gjøre forvaltningsavtalen gjeldende med grunnlag i avtaleloven §§ 36 og 37. Slik saken er opplyst ble klager i perioden fra 01.11.2023 til 07.11.2023 avregnet etter en pris på 623 øre/kWh. Nemnda mener denne prisen spesielt, samt avtaleproduktet og selskapets forvaltning av det generelt, tilsier at avtalen fremstår som ugunstig. Samtidig er terskelen høy før en avtale kan anses som urimelig. Det forhold at den svært høye prisen bare gjaldt i en uke, taler også mot urimelighet. Nemnda finner derfor samlet sett at det ikke er grunnlag for avtalesensur etter avtaleloven §§ 36 og 37. Klagerne i sak 23-542 og 2023-0829 gis derfor ikke medhold.     Uttalelsen er enstemmig.      VEDTAK     Klagere i sak 23-542 og 2023-0829 gis ikke medhold.    Klagere i sak 2023-0830 og 2024-0055 gis medhold.    Oslo, 20. januar 2025  Henrik E. Kolderup, leder  Thomas Iversen, Forbrukerrådet  Astrid M. Hilde, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Sakene gjaldt uenighet om prisberegning i perioden 01.11.2023–07.11.2023. Klagerne hadde inngått spotpris-avtaler med selskapet. Etter konkursåpningen videreførte konkursboet leveransen i en viss periode. Nemnda la til grunn at fakturaprisen i denne perioden ikke var i samsvar med de avtalte spotpris-vilkårene. Klagerne ble enstemmig gitt medhold.   Huskraft Energi AS benyttet Fornybar Norges standardkontrakter så lenge det drev leveranse av kraft.     Sakene gjelder uenighet om prisberegning i perioden 01.11.2023–07.11.2023.   Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-2 og 3-1.   Historikk: 20.10.2023 – Konkursåpning i det innklagede selskapet.25.10.2023 – Klager i sak 2024-0001 informeres om at avtalene løper frem til 07.11.2023.07.11.2023 – Opphør av kraftleveranse. 21.12.2023 – Klagerne mottar faktura for perioden 01.11.2023–07.11.2023.    Krav:  Klagerne bestrider betalingsplikt for faktura for perioden 01.11.2023–07.11.2023.   Partenes anførsler:    Klagerne bestrider betalingsplikt for den del av desemberfakturaene som gjelder perioden 01.11.2023–07.11.2023 og krever ny prisberegning for denne perioden. Klagerne hevder at faktureringen for denne uken var i strid med de avtalte prisvilkår, og fastholder at de har krav på å bli avregnet etter spotpris. De bestrider at spotprisen har vært så høy som over 6 kr/kWh.   Klager i sak 2024-0001 viser i tillegg til at selskapet opplyste om at avtalen ville løpe på samme vilkår frem til opphør 07.11.2023.   Huskraft Energi AS har ikke inngitt tilsvar i sakene. Den 20.10.2023 ble det åpnet konkurs i boet til Huskraft Energi AS.        Nemnda ser slik på saken:   Sakene gjelder om klagerne er pliktig til å betale faktura for perioden 01.11.2023–07.11.2023. Sakenes hovedspørsmål er om fakturert pris er beregnet riktig.   Nemnda finner det hensiktsmessig å behandle klagene samlet da både de fremsatte krav og de faktiske forhold som kravene bygger på, har vesentlige likhetstrekk, samtidig som alle sakene reiser nevnte hovedproblemstilling.   Nemndas kompetanse til å realitetsbehandle klagesakene: Nemnda ser først på spørsmålet om sakene kan tas til behandling selv om Huskraft Energi AS har opphørt som strømleverandør.   Nemnda bemerker innledningsvis at Elklagenemndas nye vedtekter trådte i kraft 15. desember 2023, og at det for klagesakene inngitt etter dette er de nye vedtektene som får anvendelse. For klagesakene inngitt før dette tidspunktet er det vedtektene av 2016 som gjelder.   Det følger av nemndas vedtekter – både fra 2016 og 2023 – punkt 1.3 at nemnda behandler «klager som springer ut av avtaler mellom […] kraftleverandør og forbruker om […] levering av elektronisk energi». Videre følger det av punkt 1.4 at nemnda behandler klager fra forbrukere «som har et reelt behov for å få avgjort et omtvistet krav» mot slik næringsdrivende. Og endelig følger det av vedtektene punkt 1.5 at «alle selskaper som NVE har gitt omsetningskonsesjon etter energiloven og som har forbrukerkunder», skal være tilknyttet Elklagenemnda. I dette tilfellet gjelder sakene spørsmål som knytter seg til perioden da Huskraft Energi hadde omsetningskonsesjon, samtidig som hver klager har et «reelt» behov for å få avgjort klagen mot innklagede. Selv om Huskraft Energi senere har opphørt som strømleverandør, tar nemnda derfor klagene til realitetsbehandling.   Huskraft Energi AS ble tatt under konkursbehandling 20.10.2023 etter å ha begjært oppbud. Nemndsavtalen inneholder ingen bestemmelser som medfører at nemndsbehandlingen stanser eller opphører dersom innklagedes bo tas under konkursbehandling. Heller ikke dette får derfor betydning for nemndas beslutning om å ta klagesakene til realitetsbehandling. Nemnda har vurdert om det skal ha betydning at denne saken gjelder driften av virksomheten etter at konkursen var åpnet, og i regi av konkursboet, men mener dette ikke er til hinder for at nemnda treffer et rådgivende vedtak i disse sakene.   Nemndas syn på sakene: Slik sakene er opplyst, har alle klagerne vært oppført på spotprisavtaler, og de ble fakturert med grunnlag i spotpris frem til konkurs ble åpnet i Huskraft Energi AS. I tiden fra konkursåpningen 20.10.2023 til opphøret 07.11.2023, driftet boet virksomheten videre.   Utgangspunktet er at kraften leveres i samsvar med den avtale produktbeskrivelse og den avtalte pris, jf. standard kraftleveringsavtale § 3-1. Klagerne har derfor krav på å bli avregnet etter spotpris så lenge selskapet har levert kraft etter avtalen. Ved avtaleopphør plasseres kunden – med mindre det er inngått avtale med annen kraftleverandør – over på pliktstrøm i samsvar med nettselskapets leveringsplikt, jf. energiloven § 3-3 og standard kraftleveringsavtale § 5-5. Prisen for pliktstrøm beregnes med utgangspunkt i markedsprisen, men ligger vesentlig høyere enn de ordinære markedsprisene, se avregningsforskriften § 2-1a.   Slik saken er opplyst for nemnda, legger nemnda til grunn at konkursboet i en begrenset periode videreførte selskapets avtale med selskapets kunder. Nemnda viser til at selskapet i sak 2024-0001 sendte ut et informasjonsskriv på e-post 25.10.2023 med informasjon om at kundeforholdet ville fortsette frem til 07.11.2023 på samme vilkår som før konkursåpningen, samtidig som kundene ble oppfordret til å inngå avtale med ny kraftleverandør for å unngå å bli satt på pliktstrøm. Nemnda legger til grunn at dette gjaldt alle de tre klagesakene.   Gjennomsnittlig spotpris uten strømstøtte i klagernes prisområder NO1 og NO2 lå i begge tilfeller på 88,92 øre/kWh i perioden 01.11.2023–07.11.2023. Slik sakene er opplyst, ble klagerne imidlertid fakturert for mellom 600 og 641 øre/kWh i samme periode.   Nemnda legger derfor til grunn at klagerne ikke er fakturert i samsvar med deres avtaler når fakturert pris avviker så betydelig fra gjeldende spotpris. Nemnda konkluderer derfor med at prisen i perioden 01.11.2023–07.11.2023 må settes til side for samtlige av klagerne. Klagerne har følgelig krav på ny avregning i samsvar med dagjeldende spotpris.   Nemndas konklusjon er at klagerne gis medhold.   Uttalelsen er enstemmig.     VEDTAK   Klagerne gis medhold.   Oslo, 20. januar 2025   Henrik E. Kolderup, leder Thomas Iversen, Forbrukerrådet Astrid M. Hilde, Fornybar Norge Lars Lima, Fornybar Norge   Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om overføring til variabelavtale. Klager inngikk en avtale om fastpris for et år, og ble ved utløpet av denne overført til en variabelavtale. Klager gjorde gjeldende angrerett. Nemnda kom til at angreretten var utøvd for sent, jf. angrerettloven § 21 tredje ledd. Nemnda kom videre til at varslingsplikten etter standardavtalen § 5-3 ved utløpet av avtalen ikke var fulgt, og at selskapet heller ikke hadde etterlevd standardavtalen § 6 om vesentlige avtaleendringer hva gjaldt produktendringen. Nemnda konkluderte med at klager hadde krav på å bli fakturert på spotprisvilkår. Klager ble enstemmig gitt delvis medhold.   Gudbrandsdal Energi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.    Saken gjelder uenighet om overføring til variabelavtale.    Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3, 1-4 og 5-3 og angrerettloven.    Historikk:  22.06.2021 – Partene inngår avtale om fastprisproduktet «Fastpris 1 år».   17.06.2022 – Klager varsles om utløp av fastprisavtale og overføring til variabelavtale.  01.07.2022 – Fastprisavtalen utløper, klager settes på produktet «Variabel Kraftpris».  09.12.2022 – Klager mottar e-post fra selskapet med informasjon om angrerett.  12.12.2022 – Klager påberoper angreretten. Klager overføres til spotavtale.  13.01.2023 – Selskapet informerer klager om at e-post av 09.12.2022 ble feilsendt.    Krav: Klager bestrider betalingsplikt for krav som bygger på variabelavtalen og krever ny avregning i samsvar med spotpris for den aktuelle perioden.    Partenes anførsler:    Klager bestrider plikt til å betale fakturaer som bygger på variabelpris for perioden han var oppført på produktet «Variabel Kraftpris». Han hevder selskapet ikke ga de angreretts-opplysningene som det skulle da avtaleoverføringen fant sted, og at han derfor har hatt utvidet angrefrist. Klager reagerer på at selskapet har overført ham til et annet avtaleprodukt uten hans samtykke. Han anfører at variabelavtalen er urimelig, jf. avtaleloven § 36.    Klager mener han har utøvd angreretten korrekt og i tide, og at han av den grunn ikke har plikt til å betale de omtvistede fakturaene.    Gudbrandsdal Energi AS opprettholder kravene, og viser til at klager samtykket til overføringen til variabelavtalen ved inngåelsen av fastprisavtalen. Selskapet viser til  fastprisavtalens vilkår der det fremgikk at overgangen ville skje 1. juli 2022 med mindre annet ble avtalt. Siden noen annen avtaletype ikke ble valgt av klager, var endringen rettmessig. I samsvar med dette ble varsel om endring av avtalen sendt ut 14 dager før overføringen.    Selskapet hevder videre at det ble gitt tilstrekkelige opplysninger om bindingstid, opphør og  prisendringer på tidspunktet for avtaleinngåelsen og gjennom hele avtaleperioden. Selskapet  tilbakeviser at klager har hatt utvidet angrerett, siden e-posten med angrerettopplysninger i desember 2022 var feilsendt. Utsendelsen gjaldt kun kunder som ikke hadde mottatt angreskjema på varig medium ved avtaleinngåelsen, noe klager hadde fått.            Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet knyttet til overføring til variabelavtale. Saken reiser dels spørsmål om selskapet har fulgt reglene for varsling av produktendringer og hvilke konsekvenser dette skal få, dels spørsmål om klager har angrerett når det gjelder den avtalen han ble overført til.    Slik saken ligger an, må nemnda ta stilling til om angrefristen var utløpt på tidspunktet for angrerettutøvelsen.     Angreretten må utøves innen utløpet av angrefristen. Etter angrerettloven § 21 første ledd utløper angrefristen ved avtaler om levering av tjenester 14 dager fra avtalen ble inngått. Der den næringsdrivende ikke har oppfylt sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, forlenges likevel angrefristen. Angrefristen utløper i en slik situasjon først 14 dager etter at slike opplysninger er gitt, jf. angrerettloven § 21 fjerde ledd, men likevel senest 12 måneder og 14 dager etter avtaleinngåelsen, jf. tredje ledd i samme bestemmelse. Fristene beregnes i samsvar med lovens § 6, slik at datoen for avtaleinngåelsen ikke skal medregnes, og slik at fristene utløper første påfølgende virkedag dersom fristens siste dag er en helgedag.    Slik saken er opplyst for nemnda, inngikk partene 22. juni 2021 avtale om fastprisproduktet «Fastpris 1 år» for en periode på ett år frem til 1. juli 2022. Klager ble da overført til variabelavtalen «Variabel kraftpris». Klager fikk 9. desember 2022 e-post fra selskapet med informasjon om angrerett. Klager påberopte seg angreretten 12. desember 2022.     Dersom angrefristen skal beregnes med utgangspunkt i inngåelsen av fastprisavtalen, er det på det rene at angreretten er utøvd for sent. For at klagers angrerett skal være utøvd i rett tid, må   derfor overgangen fra fastprisavtalen til variabelavtalen utløse ny angrefrist.      Klager har gjort gjeldende at fordi produktendringen som ble gjennomført med virkning fra 1. juli 2022 var en vesentlig endring som krevde klagers samtykke, utløste denne avtaleendringen ny angrefrist for klager. Et flertall i nemnda har lagt til grunn et tilsvarende synspunkt i blant annet sak 23-011 m.fl. mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023. Nemnda finner imidlertid grunn nå til å presisere denne rettslige forståelsen.      Standard kraftleveringsavtale § 5-3 fastsetter en varslingsforpliktelse i slike tilfeller:    § 5-3 Fornyelse og opphør av tidsavgrensede fastprisavtaler     Leverandøren skal varsle kunden i god tid og senest innen 14 dager før en tidsavgrenset fastprisavtale utløper. Dersom kunden ved utløpet av avtalen ikke har gitt uttrykkelig aksept for at avtalen skal fornyes eller levert oppsigelse, overføres kunden til produktet [Sett inn produktnavn, produktbeskrivelse og pris (f.eks. «Standard spot» med påslag 5 øre/kWh)    Bestemmelsen forutsetter derfor at denne varslingsplikten er tatt inn i selve produktavtalen, og at det der skal fremgå både produktnavn, produktbeskrivelse og prisvilkår. I tillegg forutsetter en gyldig avtaleovergang at varslingsplikten rent faktisk oppfylles på riktig måte.    Nemnda legger til grunn at der standard kraftleveringsavtale § 5-3 er fulgt på riktig måte, kommer ikke varslingsreglene i standard kraftleveringsavtale § 6 i tillegg til anvendelse. I en slik situasjon må selskapet altså ikke innhente kundens uttrykkelige samtykke til produktendringen etter standard kraftleveringsavtale § 6 fjerde ledd for at avtaleforholdet skal kunne videreføres med en annen produkttype.    Nemnda ser så på om standard kraftleveringsavtale § 5-3 er riktig fulgt i denne saken.    I selskapets bestillingsbekreftelse ved inngåelsen av fastprisavtalen 22. juni 2021, het det blant annet:    «Avtalen er en Fastprisavtale. Kraftprisen er derfor bindende og kan ikke sies opp  eller endres i avtaleperioden. Dette punktet avviker fra standardvilkårenes §5-1.  Etter avtaleperioden vil man fortsette med variabel kraftpris, dersom annet ikke  blir avtalt. Ved eventuelt brudd på avtalen vil man kunne forplikte for GE sitt  reelle tap.»    Det fremgår av nest siste punktum at partene ved inngåelsen av fastprisavtalen inngikk en betinget avtale om at fastprisavtalen ville bli videreført som en variabelavtale. Hvilken avtale fremgår riktignok ikke, men det er altså angitt hva slags avtaleprodukt som skulle gjelde.  Nemnda kan ikke se at selskapet har presisert nærmere hvilken avtale som skal gjelde i andre dokumenter som måtte være knyttet til avtaleinngåelsen.    Selskapet sendte 17. juni 2022 e-post til klager, der følgende fremgikk:       «Din fastprisavtale opphører 01.07.2022.   […]     Når fastprisavtalen opphører vil abonnementet gå over til avtalen Variabel kraftpris som har en pris i dag på 226,125 øre/kwh.     Dersom du ønsker ny fastpris, eller en annen strømavtale, kan du bestille dette på din kundeside fra og med den 01.07.2022.     […]        Har du allerede inngått ny/annen avtale kan du se bort i fra denne e-posten.»      Dette varselet tilfredsstiller i seg selv varslingsplikten etter standardavtalen § 5-3.     Ved den samlede bedømmelsen av om selskapet har oppfylt sine forpliktelser etter standardavtalen § 5-3, har nemnda vært noe i tvil. Nemnda har vurdert om den manglende angivelsen av hvilket variabelprodukt og prisopplysninger i selskapets bestillingsbekreftelse ble reparert ved opplysningene i selskapets varsel 17. juni 2022. Under noe tvil kan nemnda ikke se at dette er tilfellet. Nemnda legger vekt på at § 5-3 krever at opplysningene både gis i dokumentene tilknyttet avtaleinngåelsen og i varselet før utløp. Der opplysningene ikke er gitt på et av disse tidspunktene, må dette innebære at varslingsplikten ikke er tilstrekkelig oppfylt.    Dette innebærer at varslingsbestemmelsen i standardavtalen § 6 får anvendelse. Etter denne bestemmelsen er det klart at produktendringen fra fastpris til variabelavtale er en vesentlig avtaleendring, jf. § 6 fjerde ledd. Selskapet innhentet ikke klagers aktive samtykke til denne endringen, det bare varslet klager om den. Dermed er ikke kravene til varsling fulgt i saken.     Etter nemndas praksis vil rettsvirkningen av at standardavtalens varslingsregler ikke er fulgt, være at endringen ikke kan anses gjennomført. For angrerettens del innebærer dette at det ikke foreligger noen ny avtaleinngåelse som det kan være aktuelt å knytte noen angrerett til. I en situasjon som dette oppstår det derfor ikke noen ny angrerett for klager.    Nemnda konkluderer derfor med at klager har utøvd angreretten for sent. Nemnda påpeker at det forhold at selskapet uriktig informerte klager om at han hadde angrerett, ikke får til virkning at klager likevel skal gis medhold i sin angrerettsutøvelse. Nemnda viser til flertallets og mindretallets sammenfallende syn om dette i sak 23-011 m.fl. mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023, om at angrerett ikke kunne oppstå på privatrettslig grunnlag, alene med grunnlag i at en klager gis uriktig informasjon om sin angrerett.      Når rettsvirkningen er at avtaleendringen ikke kan anses gjennomført, må nemnda ta stilling til hva dette innebærer i denne konkrete saken. Nemnda mener det ikke er grunnlag for å konkludere med at fastprisavtalen ikke opphørte. At fastprisavtalen skulle opphøre 1. juli 2022 fremgår klart av avtalen. Slik nemnda ser det, må rettsvirkningen i denne saken i stedet være at klager er fritatt fra plikten til å betale fakturaer som bygger på variabelavtalens vilkår.    Nemnda viser i denne sammenheng til at det er uheldig at et variabelt kraftprodukt har vært angitt som det avtaleprodukt som kunden overføres til ved utløpet av en fastpriskontrakt med mindre kunden velger noe annet. Slik nemnda har lagt til grunn i andre klagesaker, er variabelprodukter forbundet med en latent risiko for at prisprognosene de bygger på utvikler seg i en annen retning enn utviklingen i de faktiske spotprisene. Denne risikoen er ikke nødvendigvis klar for forbrukere, og kom til uttrykk i markedet høsten 2022.    Nemnda konkluderer derfor med at klager har krav på å bli fakturert som om han sto på en spotprisavtale. Ettersom det ikke er holdepunkter for hva slags påslag som i så fall ville vært avtalt, presiserer nemnda at klager bør faktureres uten annet påslag enn lovbestemte avgifter.    Nemndas konklusjon er at klager gis delvis medhold.    Uttalelsen er enstemmig.    VEDTAK     Klager gis delvis medhold.  Oslo, 16. desember 2024  Henrik E. Kolderup, leder  Thomas Iversen, Forbrukerrådet  Astrid M. Hilde, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om betalingsplikt for krav i variabelavtale. Nemnda la til grunn at det mellom partene var inngått en variabelavtale. Nemnda la videre til grunn at prisendringer var varslet på riktig måte. Nemnda mente likevel at avtaleendring som innebar at et pristak ble satt midlertidig ut av kraft var en vesentlig avtaleendring som ikke var varslet på riktig måte etter standard kraftleveringsavtale § 6 fjerde ledd. Klager hadde derfor krav på videreføring av pristak fra foregående periode. Klager ble enstemmig gitt delvis medhold.      Gudbrandsdal Energi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.    Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for krav i variabelavtale.    Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 6.    Historikk:  22.11.2019 – Partene inngår spotprisavtale.  19.01.2021 – Klager overføres til variabelavtalen «GE Trygg» etter telefonsamtale.  20.01.2021 – Selskapet sender bestillingsbekreftelse til registrert e-postadresse.  01.10.2022 – Pristak avvikles.  15.12.2022 – Selskapet sender informasjon om avvikling av variabelavtalen og tilbud om  spotavtale til registrert e-postadresse.  01.01.23 – Klager overføres til «Spotpris».    Krav:  Klager krever dekket differansen mellom det han ville betalt etter spotprisavtalen og de faktiske utgiftene han har hatt i perioden 19. januar 2021 til 1. januar 2023.    Partenes anførsler:    Klager  bestrider betalingsplikt for krav beregnet etter variabelpris og krever å bli stilt som om han sto på en spotprisavtale fra 19. januar 2021 til 1. januar 2023. Han hevder at han inngikk spotprisavtale med selskapet, han bestrider å ha samtykket til overføringen til variabelavtalen. Han har i alle tilfeller vært i god tro om at han har stått på spotavtale i hele perioden. Klager mener at selskapet må bære merkostnadene når kunden ikke har akseptert overføringen.    Klager bestrider å ha mottatt varsel eller informasjon i forbindelse med avtaleendringen. Han  hevder at selskapet må gi direkte varsel til den som er part i avtalen.    Gudbrandsdal Energi AS  fastholder klagers plikt til å betale fakturaene basert på variabelvilkårene. Selskapet hevder at partene med grunnlag i telefonsamtale 19. januar 2021 inngikk avtale om variabelavtalen «GE Trygg». Selskapet viser til at klager har stått fritt til å endre avtaleprodukt hele tiden siden da.    Selskapet hevder videre at klager har fått prisvarsler i tråd med standard kraftleveringsavtale § 6. Avviklingen av pristaket kan ikke etter selskapets syn anses som en produktendring. Selskapet mener derfor også at denne endringen er korrekt varslet. Selskapet mener at det påhviler kunden å holde kontaktinformasjonen oppdatert.    Selskapet viser til at det i desember 2022 besluttet å avvikle alle variabelproduktene og tilby  spotavtaler til kundene oppført på disse avtalene. Det fremholder at klager aksepterte tilbudet  ved å klikke på lenken i informasjonse-posten den 15. desember 2022.  Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for fakturaene for forbruk i perioden 19. januar 2021 til 1. januar 2023. Hovedspørsmålet er om partene har inngått avtale om variabelpris, og om det er gitt riktige varslinger i forbindelse med den.         Slik saken er opplyst inngikk partene avtale om spotpris 22. november 2019. Selskapet sendte så 20. januar 2021 bestillingsbekreftelse på overføring av klager til  variabelproduktet  «GE Trygg», etter en telefonsamtale den 19. Januar 2021 med klagers ektefelle.     Nemnda ser først på spørsmålet om klager er bundet av ektefellens inngåelse av avtale 19. januar 2021 om overgang til variabelvilkår.     Etter ekteskapsloven § 41 har ektefeller i visse sammenhenger adgang til å inngå avtaler som blir bindende også for den andre ektefellen. Det er i Elklagenemnda sin praksis lagt til grunn at denne bestemmelsen også omfatter det å tegne nettleie- eller kraftleveringsavtale om strøm til felles bolig, samt pådratt gjeld etter slike avtaler. På dette grunnlag mener nemnda at den avtaleendringen som ektefellen inngikk 19. Januar 2021 var bindende overfor klager.     Selskapets varsler har gått til en e-postadresse registrert på ektefellen, mens avtalen sto oppført på klager. Klager har gjort gjeldende at han ikke mottok varsel i forbindelse med avtaleendringen, og at selskapet må varsle parten direkte. Nemnda må derfor vurdere hvem av partene som har risikoen for at uriktig e-postadresse på klager var registrert hos selskapet.     I samsvar med fast praksis i nemnda er det klager som i utgangspunktet har risikoen for at riktige kunde- og kontaktdata om ham er registrert av selskapet. Etter personopplysningsloven § 1, jf. GDPR-forordningen (EU) 2016/679 artikkel 5 nr. 1 bokstav d, skal imidlertid personopplysninger være «korrekte og om nødvendig oppdaterte», og selskapet må treffe «ethvert rimelig tiltak» for å sikre at personopplysninger som er uriktige med hensyn til formålene de behandles for, uten opphold slettes eller rettes. Når selskapet registrerer kontaktopplysninger til bruk for blant annet varsling av prisendringer, har kraftleverandøren – den behandlingsansvarlige etter forordningen – derfor et særskilt ansvar for å sørge for at opplysningene er oppdaterte. Selskapene har dermed etter nemndas syn både en oppfordring og en plikt til, med jevne mellomrom, å be kundene om å bekrefte at kontaktdata er korrekt.     Nemnda kan likevel ikke se at selskapet har overtrådt sin plikt etter personvernforordningen til å ajourholde kundeopplysningene. Det er tale om et tidsrom på mindre enn to år.    Ut fra en samlet vurdering i sakene faller nemnda derfor tilbake på at det er kunden som i utgangspunktet bærer risikoen for at de registrerte kontaktopplysningene er korrekte.       Nemnda ser så på spørsmålet om selskapet har overholdt varslingsreglene i avtaleforholdet.     Avtalen det ble inngått avtale om 19. januar 2021 – «GE Trygg» – var en variabel kraftavtale. Variable kraftprodukter har den egenskap at de, i motsetning til fastprisavtaler, fluktuerer i samsvar med markedsprisene på kraft, men ikke på samme måte og i samme grad som spotpriser. Prisingen bygger på markedets prognoser for fremtidige kraftpriser, og settes til en fastpris for alle døgnets timer i en nærmere angitt periode. Produktet har en iboende risiko for at prognosene kan avvike fra den faktiske markedsutviklingen. Produktet er heller ikke i samsvar med stønaden for ekstraordinære strømkostnader, som bygger på de faktiske markedspriser. Der prognosene prisingen bygger på blir høyere enn den faktiske markedsprisen, kompenserer stønaden i mindre grad for strømutgiftene enn ved en spotprisavtale.    Høsten 2022 materialiserte den nevne risikoen seg. Prisprognosene denne høsten tilsa en svært høy markedspris og variabelprisene ble satt deretter, men den faktiske markedsprisen falt likevel. Dette resulterte i et større avvik mellom spotpris og pris etter variabelavtalene. Innretningen av strømkompensasjonsordningen forsterket dette avviket.       Prisendringer i variabelavtaler skal varsles i samsvar med standard kraftleveringsavtale § 6. Utgangspunktet etter standardavtalen § 6 er at selskapet kan gjøre endringer i pris og øvrige vilkår, men disse må – med unntak for prisendringer knyttet til løpende spotpris – varsles kunden direkte, og endringen kan først tre i kraft 14 dager etter at direkte varsel er sendt kunden. Nemnda bemerker for ordens skyld at endringene i prisopplysningsforskriften § 22 – som legger til grunn en varslingsplikt senest 30 dager før endringen trer i kraft – ikke hadde trådt i kraft på tidspunktet for endringen i oktober 2022.          Etter standard kraftleveringsavtale § 6 fjerde ledd krever vesentlige endringer i tillegg at kunden gir sin uttrykkelige aksept til endringen for at endringen kan tre i kraft. Gir ikke kunden slikt samtykke etter å ha blitt varslet, opphører avtalen når endringen gjennomføres.      Slik saken er opplyst for nemnda, legger nemnda til grunn at Gudbrandsdal Energi AS har varslet klager om løpende prisendringer i tråd med kravene i standardavtalen § 6. Selskapet har fremlagt e-poster som viser prisendringshistorikken som er sendt til den registrerte e-postadressen i avtaleforholdet. At dette var ektefellens e-post, er ikke avgjørende, se over.        Spørsmålet er så om Gudbrandsdal Energi AS gikk korrekt frem da det fra 1. oktober 2022 avviklet maksprisgarantien etter avtalen.     Klager mottok 16. desember 2022 en e-post fra selskapet der blant annet følgende fremgikk:        «Denne strømavtalen har vanligvis et pristak (maksprisgaranti). Grunnet den ekstraordinære situasjonen i kraftmarkedet har vi ikke mulighet til å gi en maksprisgaranti (sette et pristak) for strømprisen i 4. kvartal. Inntil videre vil dermed denne avtalen ikke ha et pristak.»     Nemnda finner det klart at denne fjerningen av pristaket i avtalen må anses som en vesentlig avtaleendring som krever at selskapet innhenter uttrykkelig samtykke fra kunden for at endringen kan tre i kraft, jf. standard kraftleveringsavtale § 6 fjerde ledd. Nemnda viser til den betydning som et pristak normalt vil ha i en avtale. Nemnda har sett hen til at pristaket ikke ble satt ut av kraft på varig basis og bare ble suspendert for det aktuelle kvartalet, og at dette skjedde i en ekstraordinær prissituasjon. Nemnda kan likevel ikke se at dette utelukker at avtaleendringen for kvartalet utgjør en vesentlig endring. Nemnda viser for øvrig til sin tidligere praksis, blant annet sakene 22-1239, 22-1272, 22-1359 og EKN-2023-08-0018.       Det kommer frem av varselet som gjengitt over at Gudbrandsdal Energi AS som ledd i varslingen ikke ba kunden samtykke til vilkårsendringen, og heller ikke opplyste kunden om at der kunden ikke samtykket, ville avtalen om pristak opphøre. Begge deler er nødvendig for å oppfylle varslingsplikten ved vesentlige endringer i standardavtalen § 6 fjerde ledd. At selskapet i e-posten orienterte kunden om at han sto fritt til å endre avtalen, er i denne sammenheng ikke tilstrekkelig. Selskapet har dermed ikke fulgt varslingsprosedyren, slik at gyldig varsling ikke kan anses gitt. Konsekvensen er at pristaket, det vil si maksprisgarantien, ikke ble satt ut av kraft, og at sist fastsatte maksprisgaranti fortsatte å gjelde.      Det kommer videre frem av e-post fra Gudbrandsdal Energi AS 8. august 2022 at pristaket for tredje kvartal 2022, det vil si maksprisgarantien, var satt til 279 øre/kWh inkludert mva. Selv om pristaket var angitt å gjelde for tredje kvartal, er det altså ikke gitt annet varsel om pristak enn det varselet der pristaket ble satt ut av kraft og som ikke var gyldig. Klager har uttrykt ønske om å bli fakturert etter spotpris i den aktuelle perioden. Nemnda kan ikke se at klager har grunnlag for å kreve dette. Ettersom klager likevel hadde krav på at et pristak ble satt, konkluderer imidlertid nemnda at pristaket for foregående kvartal fortsatte å gjelde. Klager har dermed krav på ikke å bli fakturert for mer enn 279 øre/kWh i fjerde kvartal 2022.    Nemndas konklusjon er at klager gis delvis medhold.    Uttalelsen er enstemmig.      VEDTAK     Klager gis delvis medhold.    Oslo, 16. desember 2024    Henrik E. Kolderup, leder  Thomas Iversen, Forbrukerrådet  Astrid M. Hilde, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge  .  Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om erstatning for kostnader knyttet til tilleggsutstyr. Klager hevder han fikk opplyst at en tilleggstjeneste inneholdt smartfunksjonalitet for styring av elbillading. Når tjenesten ikke gjorde det, men kun innebar sanntidsmåling av forbruk, krevde klager erstatning for nødvendig utstyr til å etablere smartfunksjonaliteten.  Nemnda la til grunn at det forelå en mangel, men mente at klager burde bære halvparten av tapet selv. Klager ble enstemmig gitt delvis medhold.     NTE Marked AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.    Saken gjelder uenighet om erstatning for kostnader knyttet til tilleggsutstyr.    Regelverk: Standard kraftleveringsavtale § 1-2 og alminnelig kontraktsrett.    Historikk:  27.12.2022 – Partene inngår avtale om kraftlevering og tilleggstjenesten «Fjutt». Klager  etterspør smartløsning til elbillader.  03.01.2023 – Klager mottar tilleggsutstyr til sin elbillader fra NTE Elektro AS.    Krav:  Klager krever dekket kostnadene for tilleggsutstyret.    Partenes anførsler:    Klager  krever at selskapet erstatter kostnadene knyttet til innkjøp av tilleggsutstyr til  elbillader – en «Easee Equalizer» – med grunnlag i opplysningene som ble gitt på  avtaletidspunktet. Klager hevder han fikk uriktig informasjon om smartløsningen og  viser til at han fikk garanti om at tilleggstjenesten «Fjutt» hadde samme funksjon som tilsvarende tilleggstjeneste hos hans tidligere leverandør. Han hevder at han ikke ville inngått  kraftleveringsavtale med NTE Marked AS dersom han hadde fått korrekte opplysninger.    Klager viser til at han flere ganger var i dialog med selskapet om kjøp av  tilleggsutstyret og at han deretter ble henvist til NTE Elektro AS. Han mener selskapet må  bære risikoen for den informasjonen som gis av deres kundebehandlere.    NTE Marked AS  bestrider   klagers krav om erstatning for kostnaden til kjøp av tilleggsutstyret. Selskapet viser til at klager kjøpte utstyret fra et annet selskap, NTE Elektro AS, og at klager aldri var i dialog med NTE Marked AS før klager gikk til innkjøp av utstyret.    Selskapet hevder klager i alle tilfeller ble informert om at tilleggstjenesten «Fjutt» ikke hadde den smartløsningen som klager etterspurte.      Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om erstatning for kostnader til tilleggsutstyr til en elbillader.    Partene inngikk avtale om kraftlevering 27. desember 2022. I den forbindelse forespurte klager en smartløsning for elbillader. Saken gjelder uenighet om hva som i den sammenheng ble sagt mellom partene. Av klagers fremstilling fremgår det at klager i en telefonsamtale ved avtaleinngåelsen etterspurte informasjon om en smartløsning for elbillaging, og at han fikk avklart av selskapet at tilleggstjenesten «Fjutt» dekket klagers behov. Selskapet har på sin side anført at det i telefonsamtalen ble opplyst om at tilleggstjenesten er en sanntidsmåler for strømforbruk og at tjenesten ikke tilbyr den smartløsningen klager etterspurte.     Nemnda bemerker at det ikke foreligger skriftlig dokumentasjon som avklarer hva som konkret ble opplyst i telefonsamtalen ved avtaleinngåelsen. Saken beror derfor på en helhetsvurdering av partenes forklaringer og alminnelige bevispresumsjoner.   Klager hevder at han i telefonsamtale med selskapets selger ble forespeilet at tilleggstjenesten «Fjutt» hadde samme funksjonalitet som tilleggstjenesten «Pulse» hadde hos en tidligere kraftleverandør, og at dette var en forutsetning for at han inngikk avtalen. Nemnda oppfatter klager dithen at dette innebar ikke bare sanntidsvarsling av forbruk, men også forbruksstyring.    Selskapet har i saken ikke fremlagt informasjon som presiserer hva tilleggstjenesten inneholdt. Siden nemnda er kjent at det i markedet ble tilbudt slike løsninger som klager etterspurte, mener nemnda at usikkerheten på dette punkt må gå utover selskapet. Nemnda mener derfor at klager hadde grunn til å forvente at produktet hadde denne egenskapen.    Spørsmålet er så om klager har krav på erstatning for kostnaden til kjøp av nødvendig utstyr for å få denne tjenesten. Nemnda viser til at klager har en alminnelig plikt til å begrense sitt tap. Da klager ble klar over at innklagedes tjeneste ikke inneholdt smartfunksjonaliteten, gikk klager videre med kjøp av tilleggsutstyret «Easee Equalizer», etter det opplyste uten at dette var endelig avklart med innklagde. Både med grunnlag i dette, og at et rimelig handlingsalternativ heller hadde vært å gå fra avtalen og inngå avtale med en leverandør som tilbød den etterspurte funksjonaliteten, mener nemnda ut fra en helhetlig vurdering at klager må bære noe av tapet selv. Nemnda mener på denne bakgrunn at kostnadene knyttet til innkjøpet av tilleggsutstyr med rimelighet bør deles likt mellom partene.    Nemndas konklusjon er at klager gis delvis medhold.    Uttalelsen er enstemmig.      VEDTAK     Klager gis delvis medhold.    Oslo, 16. desember 2024    Henrik E. Kolderup, leder  Thomas Iversen, Forbrukerrådet  Astrid M. Hilde, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om klagers betalingsplikt for bestridt faktura. Klager hevdet at faktureringen for januar 2023 i variabelavtale måtte være uriktig. Nemnda kom til at det ikke var godtgjort at selskapet hadde varslet det prisnivået som ble gjort gjeldende i variabelavtalen for faktureringsperioden, jf. standard kraftleveringsavtale § 6 og prisopplysningsforskriften § 22. I mangel av andre holdepunkter for riktig prisnivå, kom nemnda til at klager burde faktureres på spotprisvilkår. Klager ble enstemmig gitt medhold.     Fortum Strøm AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.    Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for bestridt faktura.    Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 6.    Historikk:  01.01.2009 – Oppstart av kraftleveranse etter avtale om variabelproduktet «Fortum Solid».  01.04.2017 – Avtalen skifter navn til «webVariabel», deretter til «Direkte Variabel».  25.08.2022 – Selskapet sender ut informasjon om markedssituasjonen og oppfordrer klager til å bytte til en spotprisavtale.  01.03.2023 – Partene inngår spotavtale.    Krav:  Klager bestrider betalingsplikt for faktura for januar 2023.    Partenes anførsler:    Klager hevder  det foreligger feil ved avregningen for januar 2023. Klager mener han er  fakturert etter dobbel pris og viser til fakturerte beløp for tidligere måneder. Han viser til at  han har iverksatt strømbesparende tiltak og at forbruket i den aktuelle terminen har vært svært lavt. Klager mener at det fakturerte beløpet ikke kan bygge på det faktiske forbruket.    Klager hevder at han også har mottatt for lite i strømstøtte. Han viser til at verken  kraftleverandør eller netteier har akseptert en reberegning av kravet.    Fortum Strøm AS  opprettholder fakturaen og hevder at klager er avregnet korrekt.  Selskapet viser til at klager har vært oppført på et variabelprodukt frem til han 1. mars 2023  gikk over på spotpris. Selskapet hevder at klager har akseptert vilkårene og viser til at det er  kundens ansvar å sette seg inn i gjeldende avtalevilkår.    Selskapet viser til at markedssituasjonen nødvendiggjorde hyppige oppjusteringer i  Variabelprisen, og at det i august 2022 anbefalte variabelkundene å vurdere spotpris.    Selskapet hevder at det har varslet kunden om løpende prisjusteringer.    Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om klagers plikt til å betale fakturaen for januar 2023.    Slik saken er opplyst, inngikk partene avtale om variabelproduktet «Fortum Solid» 1. januar 2009. Produktet var en standard variabelavtale, og klager sto på dette produktet, riktignok etter hvert med andre navn, frem til 1. mars 2023. Variabelavtaler har den egenskap at de, i motsetning til fastprisavtaler, fluktuerer i samsvar med markedsprisene på kraft, men ikke på samme måte og i samme grad som spotpriser. Prisingen bygger på markedets prognoser for fremtidige kraftpriser, og settes til én fastpris for alle døgnets timer i en nærmere angitt periode. Produktet har en iboende risiko for at prognosene kan avvike fra den faktiske markedsutviklingen. Produktet er heller ikke i samsvar med stønaden for ekstraordinære strømkostnader, som bygger på de faktiske markedspriser. Dersom prognosene blir høyere enn den faktiske markedsprisen, blir konsekvensen at stønaden i mindre grad kompenserer for de faktiske strømutgiftene enn ved en standard spotprisavtale. Denne risikoen er det vanskelig for en gjennomsnittlig forbruker å se og å verge seg mot. Høsten 2022 materialiserte risikoen seg. Markedsprognosene tilsa kraftig vekst i strømprisene, men spotprisen gikk kraftig ned. Det oppsto da et større avvik mellom spotpris og pris i variabelavtalene, og innretningen av strømkompensasjonsordningen innebar at forbruker ikke ble kompensert for dette avviket.     Slik saken er opplyst har klager bestridt avregningen for januar 2023 med grunnlag i svært forhøyede priser denne måneden. Basert på dokumentasjonen som er fremlagt, ble klager avregnet etter 459,90 øre/kWh i perioden 1. januar–4. januar, 579,90 øre/kWh i perioden 4. januar–16. januar og 459,90 øre/kWh i perioden 16. januar–1. februar. Nemnda har ikke holdepunkter for at faktureringen bygger på et uriktig forbruk. Årsaken til at fakturabeløpet var høyt, var at enhetsprisene som selskapet tok i variabelavtalen var svært høy.    Standard kraftleveringsavtale § 6 første ledd fastsetter at kraftleverandøren kan foreta ensidige endringer i avtalens vilkår. Alle endringer – med unntak av løpende endringer i spotpris – skal varsles kunden direkte, og endringene kan tidligst tre i kraft 14 dager etter at direkte varsel er sendt kunden. For prisendringer som gis virkning etter 1. november 2022, skal endringene varsles senest 30 dager før endringene trer i kraft, jf. prisopplysningsforskriften § 22. Denne varslingsplikten gjelder også prisendringer i standard variabelavtaler.    Etter standardavtalen § 6 anses varsel gitt når kunden er varslet direkte gjennom brev, e-post, SMS eller melding gjennom «Min side». For at varsling gjennom «Min side» skal anses som direkte varsel, må kunden ha samtykket til slik varsling. Det er opp til kraftleverandøren å bevise at det er varslet i samsvar med standardavtalen. For endringer etter 1. november 2022 gjelder det etter prisopplysningsforskriften § 22 ytterligere krav til varslingen. Varselet skal for det første gis i form av SMS  og  e-post, og det skal gis separat og må ikke sammenblandes med annen informasjon fra kraftleverandøren. I varselet skal det informeres om årsaken til endringen, og at forbrukeren har rett til å si opp kraftavtalen kostnadsfritt. Det skal videre utformes på en slik måte at innholdet og endringen er klart og tydelig for forbrukeren.    Det påhviler selskapet å påvise at prisene som var gjeldende i januar 2023, var korrekt varslet. Selskapet har i tilsvaret hevdet at det har sendt ut informasjon om prisendringer gjennom hele avtaleforholdet, men har ikke fremlagt dokumentasjon som sannsynliggjør dette. Nemnda kan derfor ikke legge til grunn at det er gitt korrekt varsel etter prisopplysningsforskriften § 22.    Klager har etter dette krav på den prisen som senest ble varslet korrekt. Det foreligger ingen opplysninger i saken om hvilken pris dette i så fall er. Når dette er situasjonen, mener nemnda at det rimelige utfallet er at klager ikke blir fakturert mer enn det han ville betalt om han hadde stått på den spotprisavtalen hos selskapet som han senere gikk over på.    Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.    Klager hevder at han har fått for lite strømstøtte. Nemnda viser her til at strømstøtten beregnes og utliknes av nettselskapet, og ikke av kraftleverandøren. Nemnda viser for øvrig til bemerkningene foran om manglende sammenheng mellom variabelavtaler og strømstøtten.    Uttalelsen er enstemmig.      VEDTAK     Klager gis medhold.    Oslo, 16. desember 2024  Henrik E. Kolderup, leder  Gustav Norman, Forbrukerrådet  Astrid M. Hilde, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge      Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om klagers betalingsplikt for krav i variabelavtale. Nemnda la til grunn at det mellom partene var inngått en variabelavtale. Nemnda la videre til grunn at prisendringer var varslet på riktig måte. Nemnda mente likevel at avtaleendring som innebar at et pristak ble satt midlertidig ut av kraft var en vesentlig avtaleendring som ikke var varslet på riktig måte etter standard kraftleveringsavtale § 6 fjerde ledd. Klager hadde derfor krav på videreføring av pristak fra foregående periode. Klager ble enstemmig gitt delvis medhold.     Gudbrandsdal Energi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.    Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for krav i kraftleveringsavtale.    Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 6.    Historikk:  17.03.2022 – Partene inngår avtale om variabelproduktet «Pristak».  20.03.2022 – Oppstart av kraftleveranse.  05.07.2022 – Klager mottar varsel om prisendring.  16.09.2022 – Klager mottar varsel om prisendring, samt informasjon om at det i fjerde kvartal ikke vil bli fastsatt et pristak  14.12.2022 – Klager bytter til spotproduktet «Spotprisavtale».    Krav:  Klager bestrider betalingsplikt for krav etter variabelavtalen for oktober og november 2022, og krever ny avregning i samsvar med spotpris.    Partenes anførsler:    Klager  bestrider at hun har plikt til å betale fakturakravene for oktober og november 2022 med grunnlag i at hun ble gitt uriktige opplysninger ved avtaleinngåelsen. Klager viser til at hun ble forespeilet en avtale som skulle gi en forutsigbar og jevn strømpris, men viser til at avtalen lå markert over markedsprisen i terminen. Hun mener selskapets kommunikasjon har vært villedende.    Klager hevder prisvarslinger ikke er mottatt på e-post eller SMS, og at hun ikke har hatt muligheten til å ta stilling til prisendringene i avtalen. Hun mener hun må fristilles fra  betalingsplikten som følge av at hun ikke uttrykkelig har samtykket til prisendringene.    Gudbrandsdal Energi AS  fastholder klagers plikt til å betale fakturaene etter avtalen og mener det ikke er grunnlag for ny avregning etter spotpris. Selskapet hevder at klager har fått flere prisvarslinger som er sendt per e-post, gjennom «Min Side» og meddelt på selskapets  hjemmesider.    Selskapet viser til at situasjonen på kraftmarkedet gjorde det nødvendig å avvikle pristaket,  men hevder at det ikke innebar en endring i klagers produkt. Selskapet anfører at det har gitt  korrekt og rettidig varsel etter standard kraftleveringsavtale § 6.      Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder klagers betalingsplikt for krav i avtale om «Pristak». Hovedspørsmålet i saken er om klager har rett på ny avregning i samsvar med spotpris for hele avtaleforholdet.    Saken reiser i hovedsak de samme problemstillinger som sak 23-747, som er behandlet i samme møte.    Slik saken er opplyst, inngikk partene avtale om produktet «Pristak» 17. mars 2022. Klager hevder avtalen ble solgt inn som en spotprisavtale, og at hun fikk uriktige opplysninger om produktet. Selskapet hevder på sin side at det ble inngått avtale om et variabelt kraftprodukt.     Variable kraftprodukter har den egenskap at de, i motsetning til fastprisavtaler, fluktuerer i samsvar med markedsprisene på kraft, men ikke på samme måte og i samme grad som spotpriser. Prisingen bygger på markedets prognoser for fremtidige kraftpriser, og settes til en fastpris for alle døgnets timer i en nærmere angitt periode. Produktet har en iboende risiko for at prognosene kan avvike fra den faktiske markedsutviklingen. Produktet er heller ikke i samsvar med stønaden for ekstraordinære strømkostnader, som bygger på de faktiske markedspriser. Der prognosene prisingen bygger på blir høyere enn den faktiske markedsprisen, kompenserer stønaden i mindre grad for strømutgiftene enn ved en spotprisavtale.    Høsten 2022 materialiserte den nevne risikoen seg. Prisprognosene denne høsten tilsa en svært høy markedspris og variabelprisene ble satt deretter, men den faktiske markedsprisen falt likevel. Dette resulterte i et større avvik mellom spotpris og pris etter variabelavtalene. Innretningen av strømkompensasjonsordningen forsterket dette avviket.     Nemnda bemerker at risikoen for slike markedsutviklinger tilsier at det er misvisende å fremstille variabelproduktet som et mindre uforutsigbart eller risikabelt produkt.    Selskapet har fremlagt avtalevilkårene for produktet «Pristak». Under vilkårenes punkt 1 «Om strømavtalen Pristak» er følgende fastsatt:    «Pristak er en variabel prisavtale med maksprisgaranti (pristak) og en månedspris på 29 kroner.»     Videre følger det at:    «Vi kan justere strømprisen med 2 ukers varsel […] Pristaket gjelder for ett kvartal om gangen, og varsles 14 dager på forhånd.»     Når det gjelder partenes uenighet om hva slags avtaleprodukt det ble inngått avtale om, viser nemnda til at produktet har alle kjennetegn til en standard variabel kraftavtale, og at det ikke foreligger indikasjoner på at det er inngått avtale om et spotprisprodukt. Nemnda peker videre på at klager fikk oppgitt den gjeldende strømprisen på 159 øre/kWh. At prisen endres etter forutgående varsel, underbygger også at det er inngått avtale om et variabelt kraftprodukt.    Klager har etter dette ikke rett på å bli avregnet i samsvar med spotpris.    Klager har bestridt selskapets varsling av prisendringer og oppheving av pristaket i avtalen.     Standard kraftleveringsavtale § 6 første ledd fastsetter at kraftleverandøren kan foreta ensidige endringer i avtalens vilkår. Alle endringer – med unntak av løpende endringer i spotpris – skal imidlertid varsles kunden direkte, og endringene kan tidligst tre i kraft 14 dager etter at direkte varsel er sendt kunden. Denne varslingsplikten gjelder også prisendringer i standard variabelavtaler. Nemnda tilføyer at endringene i prisopplysningsforskriften § 22 – som fastsetter en varslingsplikt på minst 30 dager før endringer trer i kraft – ikke hadde trådt i kraft på tidspunktet for endringene i denne saken.    Varsel anses gitt når kunden er varslet direkte gjennom brev, e-post, SMS eller melding gjennom «Min side», jf. standard kraftleveringsavtale § 6 annet ledd. For at varsling gjennom «Min side» skal anses som direkte varsel, må kunden ha samtykket til slik varsling. Det er opp til kraftleverandøren å bevise at det er varslet i samsvar med standardavtalen.    Etter standard kraftleveringsavtale § 6 fjerde ledd krever vesentlige endringer i tillegg at kunden gir sin uttrykkelige aksept til endringen for at endringen kan tre i kraft. Gir ikke kunden slikt samtykke etter å ha blitt varslet, opphører avtalen når endringen gjennomføres.     Nemnda finner det tilstrekkelig godtgjort at selskapet har varslet prisendringene i avtalen, herunder prisendringen til 599 øre/kWh som lå til grunn for faktureringen for oktober og november 2022. Nemnda legger til grunn at selskapet har sendt e-poster om prisendringene i avtalen, som oppfyller kravet til direkte varsel i standardavtalen § 6.    Spørsmålet er om Gudbrandsdal Energi AS gikk korrekt frem da det fra 1. oktober 2022 avviklet maksprisgarantien etter avtalen.     Klager mottok 16. september 2022 en e-post fra selskapet der blant annet følgende fremgikk:      «Denne strømavtalen har vanligvis et pristak (maksprisgaranti). Grunnet den ekstraordinære situasjonen i kraftmarkedet har vi ikke mulighet til å gi en maksprisgaranti (sette et pristak) for strømprisen i 4. kvartal. Inntil videre vil dermed denne avtalen ikke ha et pristak.»       Nemnda finner det klart at denne fjerningen av pristaket i avtalen må anses som en vesentlig avtaleendring som krever at selskapet innhenter uttrykkelig samtykke fra kunden for at endringen kan tre i kraft, jf. standard kraftleveringsavtale § 6 fjerde ledd. Nemnda viser til den betydning som et pristak normalt vil ha i en avtale, samt den særegne omstendighet at avtalen i dette tilfellet nettopp het «Pristak» som kaster lys over betydningen av denne egenskapen ved avtalen. Nemnda har sett hen til at pristaket ikke ble satt ut av kraft på varig basis, men bare ble suspendert for det aktuelle kvartalet, og at dette skjedde i en ekstraordinær prissituasjon. Nemnda kan likevel ikke se at disse omstendighetene tilsier at avtaleendringen for kvartalet ikke skal anses som en vesentlig endring etter standardavtalen § 6.    Det kommer frem av varselet at Gudbrandsdal Energi AS ikke ba kunden samtykke til vilkårsendringen, og heller ikke opplyste kunden om at der kunden ikke samtykket, ville avtalen om pristak opphøre. Begge deler er nødvendig for å oppfylle varslingsplikten ved vesentlige endringer i standardavtalen § 6 fjerde ledd. At selskapet i e-posten orienterte kunden om at hun sto fritt til å endre avtalen, er i denne sammenheng ikke tilstrekkelig.     Selskapet har dermed ikke fulgt varslingsprosedyren, slik at gyldig varsling ikke kan anses gitt. Konsekvensen er at pristaket, det vil si maksprisgarantien, ikke kan anses å ha blitt satt ut av kraft, og at sist fastsatte maksprisgaranti på 279 øre/kWh fortsatte å gjelde. Nemnda viser til at vurderingen er i samsvar med tidligere praksis, se bl. a. sak 22-1239, 22-1272, 22-1359 og EKN-2023-08-0018.    Klager har etter dette rett på videreføring av pristaket inntil hun ble overført til spotprisavtalen 14. desember 2022.    Nemndas konklusjon er at klager gis delvis medhold.    Uttalelsen er enstemmig.      VEDTAK     Klager gis delvis medhold.    Oslo, 16. desember 2024    Henrik E. Kolderup, leder  Thomas Iversen, Forbrukerrådet  Astrid M. Hilde, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om klagers betalingsplikt for krav i variabelavtale. Nemnda kom til at klager ikke hadde angrerett ettersom lengstefristen utvilsomt var utløpt. Nemnda la videre til grunn etter en konkret vurdering at selskapet hadde godtgjort at det hadde varslet prisendringene i variabelavtalen i samsvar med standard kraftleveringsavtale § 6. Klager ble enstemmig gitt ikke medhold.     Gudbrandsdal Energi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.    Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for krav etter variabelavtale.    Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 6 og prisopplysningsforskriften.    Historikk:  24.04.2013 – Partene inngår avtale om variabelproduktet «Variabel Kraftpris».  17.11.2022 – Klager sier opp avtalen.  01.12.2022 – Klager mottar omtvistet faktura.  06.12.2022 – Klagen fremsettes overfor selskapet.    Krav:  Klager bestrider betalingsplikt for faktura for november 2022 på kr 18 800,60.    Partenes anførsler:    Klager mener  selskapet har misligholdt sin opplysningsplikt om avtalevilkår, herunder om  angrerett og strømkompensasjonsordningen. Han reagerer på at han er avregnet etter en  urimelig høy pris sammenlignet med andre avtaletyper. Klager mener at fakturaene burde  inneholdt klarere opplysninger, blant annet om strømstøtten.    Klager fremholder at han som følge av at selskapet ved avtaleinngåelsen ikke ga ham  opplysninger om angrerett, har hatt sin angrerett i behold. Videre har klager vist  til at han ikke har mottatt kopi av avtalen til tross for gjentatte forespørsler om dette.    Gudbrandsdal Energi AS  bestrider klagers syn, og hevder at klager ikke har   angrerett. Selskapet viser til at avtale ble inngått i 2013 og til at angrerettloven ikke trådte i kraft før i juni 2014. Selskapet viser til at angrerettlovens lengstefrist uansett er overskredet.    Selskapet avviser klagers anførsel om at det ikke har gitt tilstrekkelig informasjon om avtalens vilkår og forholdet til strømstøtten. Selskapet viser til at det har sendt ut skriv om  strømstøtteordningen. Videre har klager, helt siden avtaleinngåelsen i 2013, mottatt jevnlige varsel om avtaleforholdet fra selskapet. Selskapet viser også til at det har sendt prisvarsel  i samsvar med 14-dagersfristen i standard kraftleveringsavtale.      Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for krav som bygger på variabelavtale. Konkret gjelder saken klagers betalingsplikt for fakturaen for november 2022.    Slik saken er opplyst, legger nemnda til grunn at partene inngikk avtale om variabelproduktet «Variabel Kraftpris» 24. april 2013 med grunnlag i klagers bestilling. Produktet var en standard variabelavtale. Slike avtaler har den egenskap at de, i motsetning til fastprisavtaler, fluktuerer i samsvar med markedsprisene på kraft, men ikke på samme måte og i samme grad som spotpriser. Prisingen bygger på markedets prognoser for fremtidige kraftpriser, og settes til en fastpris for alle døgnets timer i en nærmere periode. Produktet har en iboende risiko for at prognosene som prisingen bygger på, kan avvike fra den faktiske markedsprisutviklingen. Produktet er heller ikke i samsvar med stønaden for ekstraordinære strømkostnader, som bygger på utviklingen i de faktiske markedspriser. Der prognosene som prisingen bygger på blir høyere enn den faktiske markedsprisen, innebærer dette at stønaden i mindre grad kompenserer for strømutgiftene enn hva som er tilfellet ved en standard spotprisavtale.    Høsten 2022 materialiserte den nevne risikoen seg. Prisprognosene denne høsten tilsa en svært høy markedspris og variabelprisene ble satt deretter, men den faktiske markedsprisen falt likevel. Dette resulterte i et større avvik mellom spotpris og pris etter variabelavtalene. Innretningen av strømkompensasjonsordningen forsterket dette avviket.     Nemnda bemerker at risikoen for slike markedsutviklinger tilsier at det er misvisende å fremstille variabelproduktet som et mindre uforutsigbart eller risikabelt produkt.    Klager har i saken gjort gjeldende at selskapet har misligholdt sin opplysningsplikt om vilkårene i avtalen, herunder om angrerett og strømkompensasjonsordningen. Nemnda bemerker at det ved avtaleinngåelse om andre produkter enn spotprisprodukter og produkter med prisbinding må stilles særlige krav til den informasjonen som gis av kraftleverandøren. Produktets kompleksitet og karakter tilsier at kraftleverandørens informasjonsplikt etter standard kraftleveringsavtale § 1-3 omfatter hvordan slike produkter skiller seg fra spotpris- og fastprisavtaler. Også etter angrerettloven § 8 første ledd skal leverandøren gi opplysninger om vesentlige egenskaper ved avtalen. Det er kraftleverandøren som må godtgjøre at tilstrekkelige opplysninger er gitt, og det må som utgangspunkt oppstilles strenge krav til avtaledokumentasjonen. Nemnda forutsetter at kraftleverandøren går langt i å opplyse avtaleinngåelsen og avtaleforholdet for øvrig.     I denne saken har det innklagede selskapet ikke fremlagt opplysninger fra inngåelsen i 2013. Nemnda kritiserer selskapet for at det ikke har beholdt dokumentasjonen for avtaleinngåelsen i en avtale som fortsatt løper. Uten hensyn til oppbevaringsplikten etter bokføringsloven, bør slik dokumentasjon etter nemndas syn beholdes så lenge avtalen er aktiv.    Når det gjelder angrefristlovens anvendelse i denne saken, bemerker nemnda at lengstefristen for utøvelse av angreretten er 12 måneder og 14 dager fra avtaleinngåelsen, jf. angrerettloven § 21 tredje ledd. Ettersom en angrefrist i denne saken utvilsomt er utløpt, går ikke nemnda inn på om og i hvilke grad loven får anvendelse i saken som følge av avtalens alder.    Spørsmålet er så om klager er bundet av den prisen som lå til grunn for faktureringen for november 2022.    Standard kraftleveringsavtale § 6 første ledd fastsetter at kraftleverandøren kan foreta ensidige endringer i avtalens vilkår. Alle endringer – med unntak av løpende endringer i spotpris – skal varsles kunden direkte, og endringene kan tidligst tre i kraft 14 dager etter at direkte varsel er sendt kunden. Denne varslingsplikten gjelder også prisendringer i standard variabelavtaler. Nemnda tilføyer at endringene i prisopplysningsforskriften § 22 – som fastsetter en varslingsplikt på minst 30 dager før endringer trer i kraft – ikke hadde trådt i kraft på tidspunktet for endringene i denne saken.    Varsel anses gitt når kunden er varslet direkte gjennom brev, e-post, SMS eller melding gjennom «Min side», jf. standard kraftleveringsavtale § 6 annet ledd. For at varsling gjennom «Min side» skal anses som direkte varsel, må kunden ha samtykket til slik varsling. Det er opp til kraftleverandøren å bevise at det er varslet i samsvar med standardavtalen.    Slik saken er opplyst for nemnda, legger nemnda til grunn at selskapet har sendt prisvarsel på e-post, der det fremgår at prisen oppjusteres 14 dager frem i tid. Selskapet har fremlagt logg over utsendte prisvarsel som dekker den omtvistede perioden. Nemnda finner derfor at selskapet har oppfylt sin varslingsplikt i standardavtalen § 6. Klager er etter dette bundet av prisen som ligger til grunn for faktureringen, og har plikt til å betale den omtvistede fakturaen.    Klager har fremsatt kritikk mot selskapets informasjon om strømstøtteordningen. Nemnda bemerker at selskapet har fremlagt informasjon som det ga om strømstøtteordningen i forbindelse med faktureringen for november 2022. Nemnda påpeker at strømstøtteordningen ikke forvaltes av kraftleverandører men av nettselskapene. Nemnda mener i alle tilfeller at den informasjonen som selskapet konkret ga i denne saken var balansert og rettvisende.    Nemndas konklusjon er at klager gis ikke medhold.    Uttalelsen er enstemmig.      VEDTAK     Klager gis ikke medhold.    Oslo, 16. desember 2024    Henrik E. Kolderup, leder  Thomas Iversen, Forbrukerrådet  Astrid M. Hilde, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om klagers betalingsplikt for krav i variabelavtale. Nemnda la til grunn at det mellom partene var inngått en variabelavtale. Nemnda la videre til grunn at prisendringer var varslet på riktig måte. Nemnda mente likevel at avtaleendring som innebar at et pristak ble satt midlertidig ut av kraft var en vesentlig avtaleendring som ikke var varslet på riktig måte etter standard kraftleveringsavtale § 6 fjerde ledd. Klager hadde derfor krav på videreføring av pristak fra foregående periode. Klager ble enstemmig gitt delvis medhold.     Gudbrandsdal Energi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.    Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for krav i kraftleveringsavtale.    Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 6.    Historikk:  22.12.2021 – Partene inngår avtale om variabelproduktet «Pristak». Klager mottar   bestillingsbekreftelse.  05.01.2022 – Oppstart av kraftleveranse.  01.10.2022 – Pristak avvikles.  09.11.2022 – Avtale avsluttes.    Krav : Klager bestrider plikt til å betale fakturerte krav for oktober 2022 og krever ny avregning i samsvar med spotpris fra og med 1. oktober 2022.    Partenes anførsler:    Klager  bestrider betalingsplikt for fakturakrav beregnet på grunnlag av variabelpris og krever ny avregning i samsvar med spotpris. Han fastholder at det ble inngått avtale om spotpris med maksprisgaranti, og mener selskapets avvikling av pristaket og oppjusteringen av prisen   med virkning fra 1. oktober 2022 utgjør et brudd på denne avtalen. Klager viser til at selskapet ikke ensidig kan endre vilkårene uten kundens samtykke.    Gudbrandsdal Energi AS  fastholdet fakturakravene. Selskapet viser til at partene inngikk avtale om et variabelprodukt og ikke et spotprodukt. Det viser til at variabelprisen fastsettes basert på prisprognoser og at den gjelder inntil ny pris varsles. Selskapet fremholder at klager har stått fritt til å endre avtaleprodukt.    Selskapet hevder at det har varslet samtlige prisjusteringer i samsvar med standard   kraftleveringsavtale § 6. Det peker videre på at prisen har fremgått av e-postvarsel, på «Min   Side» og på selskapets hjemmesider. Selskapet mener videre at avviklingen av pristaket ikke   innebar en produktendring og at korrekt varsel ble sendt.       Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder klagers betalingsplikt for krav i avtale om «Pristak». Hovedspørsmålet i saken er om klager har rett på ny avregning i samsvar med spotpris for hele avtaleforholdet.    Saken reiser i hovedsak de samme problemstillinger som sak 23-676, som er behandlet i samme møte.    Nemnda legger til grunn at partene inngikk avtale om produktet «Pristak» 22. desember 2021. Klager hevder avtalen ble solgt inn som en spotprisavtale, og at hun fikk uriktige opplysninger om produktet. Selskapet hevder at det ble inngått avtale om et variabelt kraftprodukt.     Variable kraftprodukter har den egenskap at de, i motsetning til fastprisavtaler, fluktuerer i samsvar med markedsprisene på kraft, men ikke på samme måte og i samme grad som spotpriser. Prisingen bygger på markedets prognoser for fremtidige kraftpriser, og settes til en fastpris for alle døgnets timer i en nærmere angitt periode. Produktet har en iboende risiko for at prognosene kan avvike fra den faktiske markedsutviklingen. Produktet er heller ikke i samsvar med stønaden for ekstraordinære strømkostnader, som bygger på de faktiske markedspriser. Der prognosene prisingen bygger på blir høyere enn den faktiske markedsprisen, kompenserer stønaden i mindre grad for strømutgiftene enn ved en spotprisavtale.    Høsten 2022 materialiserte den nevne risikoen seg. Prisprognosene denne høsten tilsa en svært høy markedspris og variabelprisene ble satt deretter, men den faktiske markedsprisen falt likevel. Dette resulterte i et større avvik mellom spotpris og pris etter variabelavtalene. Innretningen av strømkompensasjonsordningen forsterket dette avviket.     Nemnda bemerker at risikoen for slike markedsutviklinger tilsier at det er misvisende å fremstille variabelproduktet som et mindre uforutsigbart eller risikabelt produkt.    Selskapet har fremlagt avtalevilkårene for produktet «Pristak». Under vilkårenes punkt 1 «Om strømavtalen Pristak» er følgende fastsatt:    «Pristak er en variabel prisavtale med maksprisgaranti (pristak) og en månedspris på 29 kroner.»     Videre følger det at:    «Vi kan justere strømprisen med 2 ukers varsel […] Pristaket gjelder for ett kvartal om gangen, og varsles 14 dager på forhånd.»     Når det gjelder partenes uenighet om hva slags avtaleprodukt det ble inngått avtale om, viser nemnda til at produktet har alle kjennetegn til en standard variabel kraftavtale, og at det ikke foreligger indikasjoner på at det er inngått avtale om et spotprisprodukt. Nemnda peker videre på at klager fikk oppgitt den gjeldende strømprisen på 159 øre/kWh. At prisen endres etter forutgående varsel, underbygger også at det er inngått avtale om et variabelt kraftprodukt.    Klager har etter dette ikke rett på å bli avregnet i samsvar med spotpris.    Klager har bestridt selskapets varsling av prisendringer og oppheving av pristaket i avtalen.     Standard kraftleveringsavtale § 6 første ledd fastsetter at kraftleverandøren kan foreta ensidige endringer i avtalens vilkår. Alle endringer – med unntak av løpende endringer i spotpris – skal imidlertid varsles kunden direkte, og endringene kan tidligst tre i kraft 14 dager etter at direkte varsel er sendt kunden. Denne varslingsplikten gjelder også prisendringer i standard variabelavtaler. Nemnda tilføyer at endringene i prisopplysningsforskriften § 22 – som fastsetter en varslingsplikt på minst 30 dager før endringer trer i kraft – ikke hadde trådt i kraft på tidspunktet for endringene i denne saken.    Varsel anses gitt når kunden er varslet direkte gjennom brev, e-post, SMS eller melding gjennom «Min side», jf. standard kraftleveringsavtale § 6 annet ledd. For at varsling gjennom «Min side» skal anses som direkte varsel, må kunden ha samtykket til slik varsling. Det er opp til kraftleverandøren å bevise at det er varslet i samsvar med standardavtalen.    Etter standard kraftleveringsavtale § 6 fjerde ledd krever vesentlige endringer i tillegg at kunden gir sin uttrykkelige aksept til endringen for at endringen kan tre i kraft. Gir ikke kunden slikt samtykke etter å ha blitt varslet, opphører avtalen når endringen gjennomføres.     Nemnda finner det tilstrekkelig godtgjort at selskapet har varslet prisendringene i avtalen, herunder prisendringen til 499 øre/kWh som lå til grunn for faktureringen for oktober 2022. Nemnda legger til grunn at selskapet har sendt e-poster om prisendringene i avtalen, som oppfyller kravet til direkte varsel i standardavtalen § 6.    Spørsmålet er om Gudbrandsdal Energi AS gikk korrekt frem da det fra 1. oktober 2022 avviklet maksprisgarantien etter avtalen.     Klager mottok 16. september 2022 en e-post fra selskapet der blant annet følgende fremgikk:      «Denne strømavtalen har vanligvis et pristak (maksprisgaranti). Grunnet den ekstraordinære situasjonen i kraftmarkedet har vi ikke mulighet til å gi en maksprisgaranti (sette et pristak) for strømprisen i 4. kvartal. Inntil videre vil dermed denne avtalen ikke ha et pristak.»     Nemnda finner det klart at denne fjerningen av pristaket i avtalen må anses som en vesentlig avtaleendring som krever at selskapet innhenter uttrykkelig samtykke fra kunden for at endringen kan tre i kraft, jf. standard kraftleveringsavtale § 6 fjerde ledd. Nemnda viser til den betydning som et pristak normalt vil ha i en avtale, samt den særegne omstendighet at avtalen i dette tilfellet nettopp het «Pristak» som kaster lys over betydningen av denne egenskapen ved avtalen. Nemnda har sett hen til at pristaket ikke ble satt ut av kraft på varig basis, men bare ble suspendert for det aktuelle kvartalet, og at dette skjedde i en ekstraordinær prissituasjon. Nemnda kan likevel ikke se at disse omstendighetene tilsier at avtaleendringen for kvartalet ikke skal anses som en vesentlig endring etter standardavtalen § 6.    Det kommer frem av varselet at Gudbrandsdal Energi AS ikke ba kunden samtykke til vilkårsendringen, og heller ikke opplyste kunden om at der kunden ikke samtykket, ville avtalen om pristak opphøre. Begge deler er nødvendig for å oppfylle varslingsplikten ved vesentlige endringer i standardavtalen § 6 fjerde ledd. At selskapet i e-posten orienterte kunden om at han sto fritt til å endre avtalen, er i denne sammenheng ikke tilstrekkelig.    Selskapet har dermed ikke fulgt varslingsprosedyren, slik at gyldig varsling ikke kan anses gitt. Konsekvensen er at pristaket, det vil si maksprisgarantien, ikke kan anses å ha blitt satt ut av kraft, og at sist fastsatte maksprisgaranti på 279 øre/kWh fortsatte å gjelde. Nemnda viser til at vurderingen er i samsvar med tidligere praksis, se bl. a. sak 22-1239, 22-1272, 22-1359 og EKN-2023-08-0018.      Klager har etter dette rett på videreføring av pristaket inntil avtalen ble avsluttet 9. november 2022.    Nemndas konklusjon er at klager gis delvis medhold.    Uttalelsen er enstemmig.      VEDTAK     Klager gis delvis medhold.    Oslo, 16. desember 2024.    Henrik E. Kolderup, leder  Thomas Iversen, Forbrukerrådet  Astrid M. Hilde, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om klagers betalingsplikt for bruddgebyr. Nemnda la til grunn klagers fremstilling om at avtalen var inngått med ham som fysisk person og ikke hans aksjeselskap, og kom til at klagers hadde klagerett og at angrerettloven fikk anvendelse. Nemnda la til grunn at klager hadde utvidet angrefrist som følge av at selskapet ikke hadde oppfylt opplysningsplikten i angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, og at klagers leverandørbytte måtte anses som utøvelse av angreretten. Klager ble ansett uforpliktet til å betale bruddgebyr. Klager ble gitt medhold under dissens om de øvrige rettsvirkningene.   Fortum Strøm AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.    Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for bruddgebyr.    Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4.    Historikk:  09.01.2023 – Partene inngår avtale ved uanmodet telefonsalg.  10.01.2023 – Oppstart av kraftleveranse.  28.01.2023 – Klager bytter kraftleverandør.  21.02.2023 – Klager mottar opphørsfaktura med bruddgebyr.    Krav: Klager bestrider betalingsplikt for bruddgebyret på kr 3000.    Partenes anførsler:    Klager krever seg kostnadsfritt løst fra avtalen med grunnlag i omstendighetene omkring  avtaleinngåelsen og angrerettutøvelse. Han hevder han ble presset inn i avtalen av selskapets selger, ved at han ikke mottok et skriftlig tilbud og at han måtte ta en rask beslutning om avtaleinngåelse. Klager forklarer at han svarte «OK» på etterfølgende SMS uten å ha lest avtalevilkårene. Han mener at dette ikke kan anses som en bindende aksept.    Klager hevder at han ikke mottok opplysninger om angrerett. Han fastholder at han må anses  som forbruker og at han ble lurt inn i en bedriftsavtale. Han gjør gjeldende angrerett.    Fortum Strøm AS hevder at klager må anses som en bedriftskunde og har besluttet å ikke  behandle klagesaken. Av klagers saksfremstilling fremkommer det at selskapet fastholder krav på bruddgebyr. Selskapet mener at klager, som følge av at det er inngått bedriftsavtale, ikke kan anses som forbruker og at han dermed ikke har angrerett.      Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for bruddgebyr. Hovedspørsmålet i saken er om klager kan kreve seg løst fra kontrakten med grunnlag i utøvelse av angrerett.       Nemnda legger til grunn at det ble inngått avtale mellom partene 9. januar 2023 med grunnlag i et uanmodet telefonsalg. Angrerettloven § 10 gir regler for avtaleinngåelse der dette skjer som følge av at den næringsdrivende uanmodet har fremsatt et tilbud til en forbruker på telefon. Videre gir angrerettloven en forbruker rett til å gå fra avtalen innen angrefristen.     Fortum Strøm AS har i denne saken varslet at de ikke vil realitetsbehandle klagesaken siden det er tale om en bedriftsavtale, og har videre gjort gjeldende at klager ikke har angrerett. Slik nemnda forstår selskapet, bestrider selskapet dermed at nemnda har kompetanse til å behandle saken. Etter nemndsavtalen (2016) punkt 1.4 er det som utgangspunkt bare forbrukere som har klagerett til nemnda. Forbrukerbegrepet i nemndavtalen er det samme som etter angrerettloven. Etter angrerettloven § 5 bokstav a, som gjennomfører forbrukerrettighetsdirektivet (2011/83/EU) artikkel 2 nr. 1 og dessuten sammenfaller med forbrukerbegrepet etter forbrukerkjøpsloven, er en forbruker en « fysisk person som ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet» .    Slik saken er opplyst er det inngått avtale om kraftleveranse til klagers private bolig, og det er heller ikke fremlagt andre opplysninger som sannsynliggjør at klager på noen måte har opptrådt som ledd i næringsvirksomhet ved avtaleinngåelsen. Det springende punkt er derfor om avtalen er inngått med en «fysisk person». Det fremgår av selskapets sluttfaktura til klager at denne er utarbeidet til klagers aksjeselskap. Klager har i saken bestridt at han inngikk avtale på vegne av sitt aksjeselskap, og har gjort gjeldende at han inngikk avtalen i eget navn. Når selskapet ikke har utarbeidet noen avtale eller annen bestillingsbekreftelse, og selskapet heller ikke har imøtegått klagers saksfremstilling for nemnda, legger nemnda klagers saksfremstilling til grunn. Nemnda legger derfor til grunn at avtalen ble inngått med klager.    Etter dette har nemnda kompetanse til å behandle saken, og angrerettloven får anvendelse.    Nemnda bemerker for ordens skyld at det ikke har selvstendig betydning for vurderingen at klager har inngått det som i følge selskapet er en bedriftsavtale. Klager har ikke dermed gitt avkall på klageretten, samtidig som angrerettloven ikke kan fravikes ved avtale, jf. § 3.    Nemnda går ikke nærmere inn på angrerettloven § 10 om uanmodet telefonsalg. Etter angrerettloven § 20 kan en forbruker uansett gå fra avtalen ved å gi melding til den næringsdrivende innen utløpet av angrefristen, jf. § 21. Angrefristen utløper som utgangspunkt 14 dager etter at avtalen ble inngått, jf. angrerettloven § 21 første ledd. Dersom den næringsdrivende ikke oppfyller sin plikt til å gi lovpålagte opplysninger om angreretten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, forlenges likevel angrefristen. Etter § 21 tredje og fjerde ledd utløper angrefristen i slike tilfeller tidligst 14 dager fra dagen slike opplysninger er gitt, likevel senest 12 måneder og 14 dager fra avtalen ble inngått.     Det er i denne saken ingen holdepunkter for at det ved avtaleinngåelsen ble gitt opplysninger om angreretten i samsvar med angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, noe som medfører at det gjelder en utvidet angrefrist. Klager hadde etter dette sin angrerett i behold da han valgte å si opp avtalen gjennom leverandørbyttet 28. januar 2023. Nemnda viser til sin praksis knyttet til at et leverandørbytte – i alle fall etter omstendighetene – kan anses som utøvelse av angrerett, se bl.a. sak flertallets og mindretallets votum i sakene 22-1539 og 23-205.    Rettsvirkningen av rettidig utøvd angrerett er at partenes plikt til å oppfylle avtalen bortfaller, jf. angrerettloven § 23 første ledd. Klager har dermed ikke plikt til å betale bruddgebyret. Når det gjelder de øvrige rettsvirkningene, har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall.    Flertallet – bestående av nemndleder med dobbeltstemme og forbrukerrepresentant Norman – viser til flertallets votum i vedtak 23-011 m.fl. (Haugaland Kraft Energi AS) av 12. juni 2023. Der den næringsdrivende ikke har oppfylt opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, innebærer angrerettloven § 26 andre ledd sammenholdt med § 24 første ledd at forbrukerens betalingsplikt bortfaller i sin helhet der angreretten utøves, og at kunden har krav på å få tilbakeført sine betalinger under avtalen. I den utstrekning det har funnet sted gjennomfakturering av nettleie, skal tilbakeføringen ikke omfatte den del av betalingene som gjelder nettleien. Likevel har klager krav på å få tilbakeført den delen av strømstøtten som eventuelt har oversteget skyldig nettleie og som har gått til betaling av strøm.      Når det gjelder forsinkelsesrentene, viser flertallet til begrunnelsen i 22-1539.    Mindretallet – bestående av bransjerepresentantene Lima og Hilde – kan ikke se at klager har krav på tilbakeføring av foretatte betalinger for strøm som er levert og forbrukt, og viser til mindretallets begrunnelse i samlevedtak i sak 23-011 m.fl. mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023 som dette mindretallet slutter seg til.    En samlet nemnd finner avslutningsvis grunn til å rette kritikk mot at selskapet, i strid med god inkassoskikk, har forfulgt kravet etter at saken ble brakt inn for nemnda.    Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.     Uttalelsen er avsagt under dissens når det gjelder rettsvirkninger.     VEDTAK     Klager gis medhold.  Oslo, 16. desember 2024  Henrik E. Kolderup, leder  Gustav Norman, Forbrukerrådet  Astrid M. Hilde, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om klagers betalingsplikt for sluttavregning. Det var gjennomført en rekke vilkårsendringer i klagers avtale i strid med standardavtalen § 6. Da klager avsluttet avtaleforholdet, fremsatte selskapet en rekke suksessive sluttavregninger på ulike beløp, som fremsto som uoversiktlige og lite kontrollerbare. Nemnda konkluderte med at kravet som bygget på endelig sluttavregning burde frafalles av selskapet. Klager ble enstemmig gitt medhold.   Agva Kraft AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.    Saken gjelder uenighet om riktigheten av sluttavregning..    Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 6.    Historikk:  29.12.2016 – Partene inngår avtale om produktet «Agva Spotpris Valgfri».  08.04.2019 – Partene inngår avtale om produktet «Agva SpotM».  27.03.2020 – Partene inngår avtale om produktet «Agva Spot Online».  01.02.2021 – Selskapet endrer avtalen fra «Agva Spot Online» til «Agva Kraft innkjøp  Valgfri».  01.11.2021 – Selskapet endrer avtalen fra «Agva Kraft innkjøp valgfri» til «Agva Innkjøpspris – Etterskudd».  01.06.2022 – Selskapet endrer avtalen fra «Agva Innkjøpspris – Etterskudd» til «Agva  opprinnelsesgaranti Fornybar Energi».  12.01.2023 – Klager sier opp avtalen.  24.01.2023 – Klager mottar sluttavregning på kr 4595.  21.02.2023 – Klager mottar ny sluttavregning på kr 7421.  17.03.2023 – Klager mottar ny sluttavregning på kr 3688.    Krav: Klager bestrider betalingsplikt i samsvar med sluttfakturaen og krever at kravet blir redusert i samsvar med avtalevilkårene.    Partenes anførsler:    Klager tilbakeviser sluttfakturaen og krever at selskapet beregner opphørskravet i  samsvar med spotprisvilkårene som sist ble varslet korrekt i 2020. Klager hevder selskapet har endret avtalen gjentatte ganger uten at hun er varslet om det. Selskapet har   flere ganger endret navnet på avtalen og har lagt om til forhåndsfakturering i flere omganger.    Klager mener selskapet har holdt tilbake opplysninger om hvilke vilkår som har vært gjeldende, og viser blant annet til at hun aldri mottok de opprinnelige avtalevilkårene.  Hun forklarer at hun ved flere anledninger var i kontakt med selskapet for å forhøre seg om  vilkårene. Klager opplever faktureringen som vilkårlig og reagerer på kundebehandlingen.    Agva Kraft AS opprettholder sluttavregningen og hevder den er korrekt. Selskapet  fastholder at klager er fakturert i samsvar med avtalevilkårene som hun er bundet av.  Selskapet erkjenner at klager ikke ble varslet om endringer i avtalen, men anfører at dette ble  hensyntatt og korrigert for i sluttfaktura.            Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om riktigheten av sluttavregningen. Spørsmålet er om klager plikter å betale den omstridte opphørsfakturaen på 3 688 kroner slik den endelig foreligger i saken.    Slik saken er opplyst inngikk partene avtale om produktet «Agva Spotpris Valgfri» 29. desember 2016. Klager bestilte deretter produktet «Agva SpotM» 8. april 2019, og deretter «Agva Spot Online» 27. mars 2020. Klager hevder at selskapet deretter endret avtaleproduktet flere ganger etter dette tidspunktet, uten at hun ble varslet eller ga sitt samtykke til dette.    Utgangspunktet etter standard kraftleveringsavtale § 6 er at selskapet kan gjøre endringer i pris og øvrige vilkår, men disse må – med unntak for prisendringer knyttet til løpende spotpris – varsles kunden direkte, og endringen kan først tre i kraft 14 dager etter at direkte varsel er sendt kunden. Nemnda bemerker for ordens skyld at endringene i prisopplysningsforskriften § 22 – som legger til grunn en varslingsplikt senest 30 dager før endringen trer i kraft – ikke hadde trådt i kraft på tidspunktene for endringene i saken her.    Etter standard kraftleveringsavtale § 6 fjerde ledd krever vesentlige endringer i tillegg at kunden gir sin uttrykkelige aksept til endringen for at endringen kan tre i kraft. Som ‘vesentlig endring’ regnes etter bestemmelsen endringer i de grunnleggende vilkårene i avtalen, for eksempel endring av produkttype.    Nemnda legger til grunn klagers opplysninger om at selskapet – da det endret klagers avtaleprodukt 1. februar 2021, 1. november 2021 og 1. juni 2022 – foretok vesentlige endringer i avtalen som krevde uttrykkelig samtykke fra kunden, som overgang til forhåndsfakturering. Det er ikke fremlagt dokumentasjon som sannsynliggjør at klager har gitt sitt samtykke til endringene, og endringene skal dermed anses for ikke å ha trådt i kraft.    Nemnda legger videre til grunn klagers opplysninger om at selskapet ikke har fremlagt avtalevilkårene for klager, til tross for gjentatte forespørsler fra henne. Dette er kritikkverdig.    Etter at klager sa opp avtalen 12. januar 2023, har selskapet fremsatt sluttfaktura i flere omganger for ulike beløp. Nemnda bemerker at den siste sluttoppgjørsoppstillingen fortsatt fremstår som svært uoversiktlig. Nemnda mener samlet sett at den usikkerheten som hefter ved sluttavregningen, må gå utover selskapet, og at selskapet dermed ikke kan anses å ha godtgjort det kravet som er gjort gjeldende ved den siste av sluttavregningene. Nemnda mener derfor etter en helhetsvurdering at selskapet bør frafalle kravet på 3 688 kroner.    Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.    Uttalelsen er enstemmig.    VEDTAK     Klager gis medhold.  Oslo, 16. desember 2024  Henrik E. Kolderup, leder  Gustav Norman, Forbrukerrådet  Astrid M. Hilde, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om det var inngått bindende avtale om fastpris. Klager, som sto på en ettårig fastprisavtale, ble varslet om at han ved utløpet ville bli overført til en variabelavtale. Han bestilte ny fastprisavtale, men dette ble avslått av selskapet under henvisning til at tilbudet ikke gjaldt for klagers prisområde. En måned senere bestilte klager fastprisproduktet på nytt, og selskapet bekreftet at klager var overført til avtalen. Noen dager senere avslo selskapet klagers bestilling på nytt. Nemnda kom under noe tvil til at bestillingen var bekreftet av selskapet, slik at klager hadde krav på å bli avregnet etter fastprisvilkårene, fremfor etter variabelvilkårene. Klager ble enstemmig gitt medhold.   Helgeland Kraft Strøm AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.    Saken gjelder uenighet om det er inngått bindende avtale om fastpris.    Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3, 5-3 og 6.    Historikk:  10.10.2021 – Partene inngår avtale om produktet «WebStrøm».  07.12.2021 – Klager bytter til fastprisproduktet «Fastpris 1 år».  23.11.2022 – Selskapet varsler klager om utløp av gjeldende fastprisavtale. Klager bestiller samme fastprisprodukt på nytt via Elskling.no . Selskapet avviser bestillingen.  07.12.2022 – Gjeldende fastprisavtale utløper. Klager overføres til variabelproduktet «Variabel Kraft».  26.12.2023 – Klager legger inn ny bestilling på fastprisproduktet.  02.01.2023 – Bestilling avvises.  30.01.2023 – Klager legger inn ny bestilling på fastprisproduktet. Bestilling avvises.  06.02.2023 – Klager legger inn ny bestilling på fastprisproduktet. Bestilling avvises.  07.02.2023 – Klager legger inn ny bestilling på fastprisproduktet. Bestilling avvises.  24.02.2023 – Klager bytter kraftleverandør.    Krav: Klager krever å bli stilt som om fastprisavtale ble inngått og krever dekket   differansen mellom det han ville betalt etter fastprisavtalen og hans faktiske kraftutgifter.    Partenes anførsler:    Klager fastholder at det ble inngått fastprisavtale, og han hevder at han ikke har betalingsplikt for selskapets krav så langt de overstiger det han ville betalt etter fastprisavtalen.    Han erkjenner at han ble varslet om overgangen til variabelavtalen, men hevder han uansett ikke har blitt varslet om hvilke priser som har vært gjeldende etter avtalen.    Helgeland Kraft Strøm AS opprettholder sine krav og tilbakeviser at klager har rett til å  bli stilt som om ny fastprisavtale ble inngått. Selskapet viser til at det sluttet å tilby fastprisavtaler i klagers prisområde (NO1) høsten 2022 og at tilbudet kun gjaldt prisområdet NO3. Selskapet hevder at dette fremgikk tilstrekkelig klart på deres nettsider og i bestillingsskjemaet.    Selskapet viser til at klager ble orientert om fastprisavtalens utløp og overgangen til  variabelavtalen. Det peker videre på at klagers etterfølgende bestillinger av fastprisavtalen ble  avslått og at han ble informert om at avtaleinngåelsene ikke var gyldige.            Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om klager kan kreve å bli stilt som om fastprisavtale ble inngått, slik at han har krav på å få tilbakeført merkostnadene i variabelavtalen.    Slik saken er opplyst har klager vært strømkunde hos Helgeland Kraft Strøm AS siden 10. oktober 2021. Han bestilte 7. desember 2021 fastprisavtalen «Fastpris 1 år». Slik denne tidsbegrensede fastprisavtalen var lagt opp, skulle klager etter avtalens utløp 6. desember 2022 overføres til variabelproduktet «Variabel Kraft» etter forutgående varsel.     Samme dag som klager mottok varsel om overføring til variabelproduktet, 23. november 2022, la klager inn en ny bestilling på fastprisproduktet gjennom Elskling.no . Denne bestillingen ble avvist av selskapet samme dag, ved e-post med følgende tekst:    «Hei [klager], Viser til strømavtalen du har bestilt via Elsklingen.no , Vi kan dessverre ikke tilby deg denne avtalen da vi bare tilbyr fastpris til kunder i Nord-Norge. Mvh Helgeland Kraft Strøm AS»    Det ble derfor ikke inngått bindende avtale denne dagen. Klager ble etter dette overført til variabelprisavtalen fra 6. desember 2022.    Den 26. desember 2022, la klager inn ny bestilling på fastprisavtalen. Klager har opplyst at han mottok en bekreftelse på bestillingen og at han tilsynelatende sto oppført på avtalen inntil han mottok ny kansellering fra selskapet 2. januar 2023. Bekreftelsen hadde slik ordlyd:    «Hei [klager],  Din strømavtale har nå blitt endret til Fastpris 2 år på måler xx ([måleradresse]).»    På morgenen den 2. januar 2023 sendte selskapet klager så følgende e-post:    «Hei [klager],  Viser til din bestilling av Fastpris 2 år. Denne avtalen tilbys kun til husholdningskunder i Nord-Norge og kan derfor ikke leveres til din adresse. Bestillingen er derfor kansellert.»    Spørsmålet er dermed om klager har rett på en ny fastprisperiode med grunnlag i at det ble inngått bindende avtale 26. desember 2022.    Det alminnelige utgangspunktet er at en bindende avtale anses inngått dersom et tilbud møtes med en rettidig og samsvarende aksept. I utgangspunktet var e-posten fra Helgeland Kraft den 26. desember 2022 formulert på en måte som ga grunn til å tro at bindende avtale var inngått, og som samlet sett fremstår som en klar bekreftelse på klagers bestilling av fastprisavtalen.     Nemnda påpeker likevel at da klager sendte bestillingen 26. desember 2022, hadde han en måneds tid i forveien fått avslag på en tilsvarende bestilling, der begrunnelsen var at selskapet ikke tilbød den aktuelle fastprisavtalen til kunder på hans adresse. Bekreftelsen han fikk 26. desember 2022 fremsto i tillegg som en automatisert melding. Første påfølgende virkedag etter nyttår fikk klager deretter det samme avslaget som han hadde fått i november 2022.    Ved avgjørelsen av saken har nemnda vært i tvil. Nemnda har i sin praksis åpnet for at et kraftselskap kan avslå en bestilling på kraft dersom bestillingen avslås, jf. re integra-regelen med grunnlag i avtaleloven § 39 andre punktum. Forutsetningen for dette er at motparten ikke har innrettet seg, og det foreligger særlige grunner, jf. Rt-2012-1904 og HR-2017-1782-A. De to momentene er utslag av en interesseavveining med en slik indre sammenheng at de i noen utstrekning må ses i sammenheng ved den endelige vurderingen, jf. 2012-dommen. I dette tilfellet opplyste e-posten 26. desember 2022 at klager var overført til fastprisavtalen, og den hadde dermed et innhold som tilsa at klager kunne innrette seg etter den. Selv om tiden som gikk frem til 2. januar 2023 var kort og dekket en del helligdager, påpeker nemnda videre at det er selskapet som må bære risikoen for de forventninger selskapets bekreftelsesmeldinger skaper. Under noe tvil mener nemnda derfor at det ble inngått en bindende avtale mellom partene ved bestillingen 26. desember 2022 som selskapet ikke kunne gå fra.     Selskapet har vist til at forbeholdet om at fastpristilbudet bare gjaldt kunder i Nord-Norge fremgikk av selskapets nettsider og bestillingsløsninger. Dette er imidlertid ikke nærmere godtgjort for nemnda som ledd i saken. Nemnda kan derfor ikke legge dette til grunn. Nemnda legger heller ikke vekt på at klager i ettertid sendte bestillinger til selskapet som ble avslått i tur og orden med samme begrunnelse, siden den tidligere bestillingen ble bekreftet.    Klager har dermed krav på å bli avregnet i samsvar med vilkårene i fastprisavtalen, slik at han har krav på å få tilbakeført de merkostnader han har hatt under variabelavtalen.    Med det syn nemnda har, er det ikke nødvendig å ta stilling til i hvilken grad selskapet har varslet prisendringer i variabelavtalen korrekt, jf. standard kraftleveringsavtale § 6.    Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.    Uttalelsen er enstemmig.      VEDTAK     Klager gis medhold.  Oslo, 16. desember 2024  Henrik E. Kolderup, leder  Gustav Norman, Forbrukerrådet  Astrid M. Hilde, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.