Klage knyttet til avtaleinngåelse og angrerett – Fortum Strøm AS

Saken gjaldt uenighet om klagers betalingsplikt for bruddgebyr. Nemnda la til grunn klagers fremstilling om at avtalen var inngått med ham som fysisk person og ikke hans aksjeselskap, og kom til at klagers hadde klagerett og at angrerettloven fikk anvendelse. Nemnda la til grunn at klager hadde utvidet angrefrist som følge av at selskapet ikke hadde oppfylt opplysningsplikten i angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, og at klagers leverandørbytte måtte anses som utøvelse av angreretten. Klager ble ansett uforpliktet til å betale bruddgebyr. Klager ble gitt medhold under dissens om de øvrige rettsvirkningene. 

Fortum Strøm AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter. 

Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for bruddgebyr. 

Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4. 

Historikk: 

09.01.2023 – Partene inngår avtale ved uanmodet telefonsalg. 

10.01.2023 – Oppstart av kraftleveranse. 

28.01.2023 – Klager bytter kraftleverandør. 

21.02.2023 – Klager mottar opphørsfaktura med bruddgebyr. 

Krav: Klager bestrider betalingsplikt for bruddgebyret på kr 3000. 

Partenes anførsler: 

Klager krever seg kostnadsfritt løst fra avtalen med grunnlag i omstendighetene omkring 

avtaleinngåelsen og angrerettutøvelse. Han hevder han ble presset inn i avtalen av selskapets selger, ved at han ikke mottok et skriftlig tilbud og at han måtte ta en rask beslutning om avtaleinngåelse. Klager forklarer at han svarte «OK» på etterfølgende SMS uten å ha lest avtalevilkårene. Han mener at dette ikke kan anses som en bindende aksept. 

Klager hevder at han ikke mottok opplysninger om angrerett. Han fastholder at han må anses 

som forbruker og at han ble lurt inn i en bedriftsavtale. Han gjør gjeldende angrerett. 

Fortum Strøm AS hevder at klager må anses som en bedriftskunde og har besluttet å ikke 

behandle klagesaken. Av klagers saksfremstilling fremkommer det at selskapet fastholder krav på bruddgebyr. Selskapet mener at klager, som følge av at det er inngått bedriftsavtale, ikke kan anses som forbruker og at han dermed ikke har angrerett. 

Nemnda ser slik på saken: 

Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for bruddgebyr. Hovedspørsmålet i saken er om klager kan kreve seg løst fra kontrakten med grunnlag i utøvelse av angrerett.    

Nemnda legger til grunn at det ble inngått avtale mellom partene 9. januar 2023 med grunnlag i et uanmodet telefonsalg. Angrerettloven § 10 gir regler for avtaleinngåelse der dette skjer som følge av at den næringsdrivende uanmodet har fremsatt et tilbud til en forbruker på telefon. Videre gir angrerettloven en forbruker rett til å gå fra avtalen innen angrefristen.  

Fortum Strøm AS har i denne saken varslet at de ikke vil realitetsbehandle klagesaken siden det er tale om en bedriftsavtale, og har videre gjort gjeldende at klager ikke har angrerett. Slik nemnda forstår selskapet, bestrider selskapet dermed at nemnda har kompetanse til å behandle saken. Etter nemndsavtalen (2016) punkt 1.4 er det som utgangspunkt bare forbrukere som har klagerett til nemnda. Forbrukerbegrepet i nemndavtalen er det samme som etter angrerettloven. Etter angrerettloven § 5 bokstav a, som gjennomfører forbrukerrettighetsdirektivet (2011/83/EU) artikkel 2 nr. 1 og dessuten sammenfaller med forbrukerbegrepet etter forbrukerkjøpsloven, er en forbruker en «fysisk person som ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet». 

Slik saken er opplyst er det inngått avtale om kraftleveranse til klagers private bolig, og det er heller ikke fremlagt andre opplysninger som sannsynliggjør at klager på noen måte har opptrådt som ledd i næringsvirksomhet ved avtaleinngåelsen. Det springende punkt er derfor om avtalen er inngått med en «fysisk person». Det fremgår av selskapets sluttfaktura til klager at denne er utarbeidet til klagers aksjeselskap. Klager har i saken bestridt at han inngikk avtale på vegne av sitt aksjeselskap, og har gjort gjeldende at han inngikk avtalen i eget navn. Når selskapet ikke har utarbeidet noen avtale eller annen bestillingsbekreftelse, og selskapet heller ikke har imøtegått klagers saksfremstilling for nemnda, legger nemnda klagers saksfremstilling til grunn. Nemnda legger derfor til grunn at avtalen ble inngått med klager. 

Etter dette har nemnda kompetanse til å behandle saken, og angrerettloven får anvendelse. 

Nemnda bemerker for ordens skyld at det ikke har selvstendig betydning for vurderingen at klager har inngått det som i følge selskapet er en bedriftsavtale. Klager har ikke dermed gitt avkall på klageretten, samtidig som angrerettloven ikke kan fravikes ved avtale, jf. § 3. 

Nemnda går ikke nærmere inn på angrerettloven § 10 om uanmodet telefonsalg. Etter angrerettloven § 20 kan en forbruker uansett gå fra avtalen ved å gi melding til den næringsdrivende innen utløpet av angrefristen, jf. § 21. Angrefristen utløper som utgangspunkt 14 dager etter at avtalen ble inngått, jf. angrerettloven § 21 første ledd. Dersom den næringsdrivende ikke oppfyller sin plikt til å gi lovpålagte opplysninger om angreretten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, forlenges likevel angrefristen. Etter § 21 tredje og fjerde ledd utløper angrefristen i slike tilfeller tidligst 14 dager fra dagen slike opplysninger er gitt, likevel senest 12 måneder og 14 dager fra avtalen ble inngått.  

Det er i denne saken ingen holdepunkter for at det ved avtaleinngåelsen ble gitt opplysninger om angreretten i samsvar med angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, noe som medfører at det gjelder en utvidet angrefrist. Klager hadde etter dette sin angrerett i behold da han valgte å si opp avtalen gjennom leverandørbyttet 28. januar 2023. Nemnda viser til sin praksis knyttet til at et leverandørbytte – i alle fall etter omstendighetene – kan anses som utøvelse av angrerett, se bl.a. sak flertallets og mindretallets votum i sakene 22-1539 og 23-205. 

Rettsvirkningen av rettidig utøvd angrerett er at partenes plikt til å oppfylle avtalen bortfaller, jf. angrerettloven § 23 første ledd. Klager har dermed ikke plikt til å betale bruddgebyret. Når det gjelder de øvrige rettsvirkningene, har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall. 

Flertallet – bestående av nemndleder med dobbeltstemme og forbrukerrepresentant Norman – viser til flertallets votum i vedtak 23-011 m.fl. (Haugaland Kraft Energi AS) av 12. juni 2023. Der den næringsdrivende ikke har oppfylt opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, innebærer angrerettloven § 26 andre ledd sammenholdt med § 24 første ledd at forbrukerens betalingsplikt bortfaller i sin helhet der angreretten utøves, og at kunden har krav på å få tilbakeført sine betalinger under avtalen. I den utstrekning det har funnet sted gjennomfakturering av nettleie, skal tilbakeføringen ikke omfatte den del av betalingene som gjelder nettleien. Likevel har klager krav på å få tilbakeført den delen av strømstøtten som eventuelt har oversteget skyldig nettleie og som har gått til betaling av strøm.  

Når det gjelder forsinkelsesrentene, viser flertallet til begrunnelsen i 22-1539. 

Mindretallet – bestående av bransjerepresentantene Lima og Hilde – kan ikke se at klager har krav på tilbakeføring av foretatte betalinger for strøm som er levert og forbrukt, og viser til mindretallets begrunnelse i samlevedtak i sak 23-011 m.fl. mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023 som dette mindretallet slutter seg til. 

En samlet nemnd finner avslutningsvis grunn til å rette kritikk mot at selskapet, i strid med god inkassoskikk, har forfulgt kravet etter at saken ble brakt inn for nemnda. 

Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.  

Uttalelsen er avsagt under dissens når det gjelder rettsvirkninger.  

VEDTAK 

Klager gis medhold. 

Oslo, 16. desember 2024 

Henrik E. Kolderup, leder 

Gustav Norman, Forbrukerrådet 

Astrid M. Hilde, Fornybar Norge  

Lars Lima, Fornybar Norge 

Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.