Saken gjaldt uenighet om etterfakturering knyttet til fordeling og refakturering av kostnader i et boligselskaps felles varmeanlegg. Nemnda kom til at det omtvistede kravet sprang ut av et avtaleforhold mellom selskapet og boligselskapet, og ikke av en avtale mellom kraftleverandør og klager som forbruker om overføring eller levering av elektrisk energi. Klagen falt derfor utenfor Elklagenemndas saklige virkeområde. Saken ble enstemmig avvist. Lyse Energi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder uenighet om etterfakturering. Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-2 og 2-2. Historikk: Oktober 2023 – Klager overtar boligen. Februar 2024 – Klager kontakter selskapet om mulig feil ved registrert kontaktinformasjon. 17.06.2025 – Selskapet oppdager at klager er registrert med feil kontaktinformasjon, og informerer klager om utestående fakturaer. Krav: Klager krever at det etterfakturerte kravet på kr 15 989,81 frafalles, subsidiært at betalingsplikten begrenses til fakturaer utstedt frem til februar 2024. Partenes anførsler: Klager gjør gjeldende at hun ikke har hatt mulighet til å følge opp fakturaer grunnet feilregistreringer og manglende oppfølging fra selskapet. Hun mener at hun i februar 2024 gjorde det som med rimelighet kan forventes ved å kontakte selskapet for å sikre korrekt kontaktinformasjon på henne, men at dette ikke ble fulgt opp av selskapet. Klager mener at kravet bør frafalles sin helhet eller reduseres til perioden før korrekt informasjon ble gitt. Klager viser videre til at selskapet har forsøkt å sende e-post til en ugyldig e-postadresse, noe selskapet selv har erkjent har medført feilmeldinger. Hun påpeker at selskapet til tross for dette ikke har benyttet alternative kommunikasjonskanaler. Klager mener derfor at det er urimelig at hun holdes ansvarlig for et etterslep hun ikke er blitt gjort kjent med. Lyse Energi AS erkjenner feilregistrering av kontaktinformasjon på klager og mangler i håndteringen av kundehenvendelsen, men fastholder likevel kravet. Selskapet viser til at beløpet gjelder utlegg selskapet har hatt på vegne av sameiet, og som ikke er inntekter for selskapet. Avtalen klager er tilknyttet er inngått mellom sameiet og selskapet, og innebærer at selskapet mottar faktura fra sameiets energileverandør, betaler denne på vegne av sameiet, og deretter fordeler kostnadene til sameiets beboere. Selskapet anfører at feil i faktureringen ikke fritar klager fra plikten til å betale faktisk påløpte kostnader. Selskapet har tilbudt rentefri nedbetalingsplan samt frafall av renter og gebyrer. Det viser til at det er iverksatt tiltak for å forbedre interne rutiner. Nemnda ser slik på saken: Saken gjelder klage over etterfakturering i en avtale som gjelder kostnadsfordeling for elektrisk energi. Slik saken er opplyst for nemnda gjelder kravet fordeling og refakturering av energikostnader i boligselskapets felles varmeanlegg. Avtalen om selve energitjenesten er inngått mellom boligselskapet og Lyse Energi AS. Energien leveres til boligselskapets felles anlegg, og kostnadene fordeles på, og faktureres videre til, beboerne. Klager er beboer i boligselskapet og er belastet en andel av kostnadene. Klagen gjelder denne belastningen. Spørsmålet i saken er om klagen faller innenfor Elklagenemndas saklige virkeområde. Nemndas kompetanse følger av nemndavtalen. Nemndavtalen av 2023 punkt 1.3 bestemmer følgende om nemndas saklige virkeområde: Elklagenemnda behandler klager som springer ut av avtaler mellom nettselskap og/eller kraftleverandør og forbruker om overføring eller levering av elektrisk energi. I denne saken springer det omtvistede kravet ut av et avtaleforhold mellom Lyse Energi AS og boligselskapet som gjelder fordeling av kostnader som selskapet har lagt ut på vegne av boligselskapet. Tvisten gjelder dermed ikke et krav som springer ut av avtale mellom nettselskap og/eller kraftleverandør og klager som forbruker om overføring eller levering av elektrisk energi. Nemnda har derfor ikke kompetanse til å realitetsbehandle klagen, jf. nemndavtalen punkt 1.3. Selv om fristen for avvisning fra sekretariatet etter nemndavtalen punkt 5.3 er utløpt, mener nemnda at klagen uansett ikke kan tas til realitetsbehandling i en situasjon der nemnda ikke har kompetanse til å behandle klagen. Nemndas konklusjon er at saken avvises. Uttalelsen er enstemmig. VEDTAK Saken avvises. Oslo, 8. juni 2026 Henrik E. Kolderup, leder Thomas Iversen, Forbrukerrådet Thomas Åtland Ellefsen, Fornybar Norge Terje Lindberg, Fornybar Norge Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om erstatningsansvar for skade på et gjerde på klagers eiendom. Nemnda kom til at kravet ikke sprang ut av et avtaleforhold om levering eller overføring av elektrisk energi, og at klagen derfor falt utenfor Elklagenemndas saklige virkeområde. Saken ble enstemmig avvist. Elvia AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder uenighet om erstatningsansvar for skade på et gjerde på klagers eiendom. Regelverk: Standardvilkår for nettleie kapittel 14. Historikk: 17.03.2025 – Trefall på klagers eiendom. Krav: Klager krever at selskapet enten reparerer gjerdet eller erstatter kostnadene knyttet til reparasjon av gjerdet med kr 3 834. Partenes anførsler: Klager hevder at selskapet er erstatningspliktig for skade på gjerdet på hennes eiendom. Hun viser til at et tre falt på en stikkledning og lå over taket på eiendommen. I følge klager oppsto skaden på gjerdet i forbindelse med selskapets arbeid med å fjerne treet, og ikke som følge av selve trefallet. Klager viser til bildedokumentasjon fra før og etter fjerningen av treet, som etter hennes syn dokumenterer hendelsesforløpet. Klager mener at selskapet må erstatte de skadene som det har påført henne. Kravet er begrunnet i oppgitte materialkostnader og arbeidskostnader som samlet utgjør kr 3 834. Elvia AS bestrider erstatningsansvar for det påstått ødelagte gjerdet. Selskapet mener at forholdet ikke reguleres av nettleieavtalen, ettersom det ikke foreligger mangel eller forsinkelse ved leveransen, fordi strømforsyningen var intakt under hele hendelsen. Selskapet viser til at treet ble fjernet kostnadsfritt, og mener at arbeidet ble utført på en forsvarlig og skånsom måte. Det gjør gjeldende at det ikke forelå alternative handlingsmåter som kunne ha forhindret en eventuell skade på gjerdet. Derfor fastholder selskapet at vilkårene for erstatning ikke er oppfylt, og at det derfor ikke foreligger erstatningsansvar. Selskapet stiller videre spørsmål ved om Elklagenemnda er rette instans til å vurdere saken, ettersom kravet gjelder et påstått erstatningsansvar utenfor kontraktsforhold. Det viser i denne sammenheng til at klager ikke har et aktivt kundeforhold hos selskapet. Nemnda ser slik på saken: Saken gjelder uenighet om erstatningsansvar for skade på et gjerde på klagers eiendom. Klager har krevd erstatning for kostnader til reparasjon av gjerdet med kr 3 834, eventuelt at nettselskapet reparerer gjerdet. Slik saken er opplyst for nemnda, er bakgrunnen for kravet at et tre som falt 17. mars 2025 på klagers eiendom kom i kontakt med en stikkledning. Nettselskapet fjernet treet kostnadsfritt. Klager har gjort gjeldende at skaden på gjerdet oppsto i forbindelse med nettselskapets arbeid med å fjerne treet. Spørsmålet i saken er om klagen faller innenfor Elklagenemndas saklige virkeområde. Etter nemndsavtalen av 2023 pkt. 1.3 behandler Elklagenemnda klager som springer ut av avtaler mellom nettselskap og/eller kraftleverandør og forbruker om overføring eller levering av elektrisk energi. Klagen gjelder et erstatningskrav for skade på fast eiendom som skal ha oppstått i forbindelse med nettselskapets arbeid med å fjerne et tre. Kravet springer rettslig sett ikke ut av et avtaleforhold mellom klager og nettselskapet om levering eller overføring av elektrisk energi. Hvorvidt retten til å ha luftspennet over klagers eiendom bygger på nettleieavtalen eller ikke, noe som i denne saken er uklart, får derfor uansett ikke betydning. Klagen faller etter dette utenfor nemndas saklige virkeområde. Nemndas konklusjon er at saken avvises. Uttalelsen er enstemmig. VEDTAK Saken avvises. Oslo, 8. juni 2026 Henrik E. Kolderup, leder Thomas Iversen, Forbrukerrådet Thomas Å. Ellefsen, Fornybar Norge Lars Lima, Fornybar Norge Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om tilbakebetalingskrav med grunnlag i angrerettutøvelse. Nemnda kom til at selskapet ikke hadde oppfylt sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, og at klager derfor hadde en utvidet angrerett som var utøvd i tide. Nemnda la til grunn at klagers tidligere avslag på tilbud om førtidig opphør av avtalen ikke var til hinder for senere utøvelse av angreretten. Ved avgjørelsen av rettsvirkninger delte nemnda seg i et flertall og et mindretall. Flertallet mente at klager hadde krav på tilbakeføring av foretatte innbetalinger med tillegg av forsinkelsesrente, mens mindretallet ikke kunne se at det forelå grunnlag for tilbakeføring av betaling for levert og forbrukt kraft. Klager ble gitt medhold. Dissens om rettsvirkningene. Meløy Energi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder uenighet om tilbakebetalingskrav med grunnlag i angrerettutøvelse. Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4 og angrerettloven. Historikk: 26.03.2022 – Oppstart av kraftleveranse. 08.03.2023 – Klager fremsetter erklæring om angrerett. 26.03.2023 – Kraftleveranse opphører. Krav: Klager krever å få tilbakeført samtlige innbetalinger i avtaleperioden inkludert forsinkelsesrenter med grunnlag i angrerettsutøvelse. Partenes anførsler: Klager hevder at han ikke mottok tilstrekkelige opplysninger om angrerett av selskapet på avtaletidspunktet. Han viser til at han ikke på noe tidspunkt mottok angreskjema eller opplysninger om angreretten for øvrig. Klager mener at han hadde en utvidet angrerett i behold da erklæringen ble fremsatt, fordi selskapet misligholdt sin opplysningsplikt. Klager krever tilbakeført samtlige betalinger i avtalen med tillegg av forsinkelsesrenter, der plusskundeforholdet også er hensyntatt i beregningen av kravet. Klager beregner kravet til kr 17 000 i tillegg til forsinkelsesrenter på 10,75 %. Klager viser til at han ble tilbudt frikjøp fra fastprisavtalen og overgang til spotprisavtale, men at han takket nei til det. Meløy Energi AS bestrider klagers krav om tilbakebetaling, og hevder at det opplyste om angreretten på avtaletidspunktet. Selskapet viser til at opplysningene fulgte av bestillingssiden og at det må forventes at kunden finner frem til disse ved bestilling. Selskapet mener at det forhold at angreskjema ikke ble sendt som eget dokument, ikke kan medføre at klager har angreretten i behold. Det understreker at det er tale om en formell feil. Selskapet mener at kunden i alle tilfeller ikke kan angre på en vare som er levert og forbrukt. Det fastholder at kraftleveranser må anses som en vare under henvisning til NVEs forståelse. Selskapet har tilbudt klager frikjøp fra avtalen og overgang til spotpris. Nemnda ser slik på saken: Saken gjelder spørsmål om angrerett er utøvd i tide, og hvilke rettsvirkninger dette i så fall skal få. Angrerettloven får anvendelse i saken, jf. angrerettloven § 1. Etter angrerettloven § 21 første ledd utløper angrefristen ved avtaler om levering av tjenester 14 dager fra avtalen ble inngått. Der den næringsdrivende ikke har oppfylt sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, forlenges imidlertid angrefristen. Angrefristen utløper da 14 dager etter at slike opplysninger er gitt, jf. angrerettloven § 21 fjerde ledd, men likevel senest 12 måneder og 14 dager fra avtaleinngåelsen, jf. § 21 tredje ledd. Fristberegningen skjer i samsvar med lovens § 6, slik at datoen for avtaleinngåelsen ikke medregnes, og slik at fristen først anses utløpt første påfølgende virkedag der fristen utløper på en helge- eller helligdag. Det er klart at klager ikke gjorde angreretten gjeldende innen 14 dager fra avtaleinngåelsen. For at klagers angrerett skal være i behold, må det derfor være grunnlag for utvidet frist etter angrerettloven § 21 tredje og fjerde ledd. Dette må da bygge på at selskapet ikke kan anses å ha oppfylt opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h. Angrerettloven § 8 første ledd bokstav h – slik den gjaldt ved inngåelsen av denne avtalen – krevde at den næringsdrivende før avtaleinngåelsen «på en klar og forståelig måte» gir forbrukeren opplysninger om at «det foreligger angrerett og standardisert skjema for bruk av angrerett (angreskjema), samt vilkårene, tidsfristene og fremgangsmåtene for å bruke angreretten». Det er den næringsdrivende som har bevisbyrden for at opplysningsplikten er oppfylt, jf. angrerettloven § 7. Formålet er å sette forbrukeren i stand til å forstå og å bruke den angreretten som gjelder i avtalen, se i denne sammenheng blant annet EU-domstolens tolkningsuttalelse i dom 24. februar 2022 i sak C-536/20 Tiketa avsnitt 42. Slik saken er opplyst, kan ikke nemnda se at selskapet har godtgjort at det oppfylte sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h på en klar og forståelig måte før avtale ble inngått. Det fremgår at kundene som la inn bestilling på nettsiden blant annet måtte trykke på en lenke på nettsiden for å få tilgang til opplysninger om angreretten. Nemnda har tidligere vært kritisk til oppfyllelse av opplysningsplikten via en hyperlenke, siden det da ikke er notoritet for hvilke opplysninger som er gitt eller hvilke dokumenter som er stilt til kundens rådighet, jf. bevisbyrderegelen i § 7 og sak 23-011 m.fl. mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023. Bevistvilen om hvilke opplysninger som ble gitt, og om og hvordan det ble opplyst om at angreskjema fantes, må gå utover selskapet, jf. angrerettloven § 7. Nemnda bemerker at angrerettloven § 8 bokstav h ble endret med virkning fra 1. oktober 2023 slik at det nå uttrykkelig fremgår at den næringsdrivende skal gi et standardisert angreskjema. Selv om dette ikke var ordlyden på tidspunktet avtalen ble inngått i 2022, fulgte kravet om overgivelse av forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 6 nr. 1 bokstav h, samtidig som en plikt til å overlevere angrerettskjemaet før avtaleinngåelsen i alle tilfeller må utledes av lovens forarbeider, se Prop.64 L (2013–2014, punkt 3.3.11 andre avsnitt, jf. sak 23-056 m.fl. Det er ingen holdepunkter i saken for at selskapet oppfylte opplysningsplikten på noe senere tidspunkt. Det gjaldt følgelig en utvidet angrerett i henhold til angrerettloven § 21 tredje ledd. Klager har utøvd angreretten mindre enn 12 måneder etter avtaleinngåelsen, og angreretten er derfor utøvd i tide, jf. angrerettloven § 21 fjerde ledd. Nemnda bemerker at klager 19.10.2023 uttrykkelig avslo tilbud fra selskapet om å bli kjøpt fri fra fastprisavtalen og samtidig erklærte at han ønsket å opprettholde avtalen, før han så senere gjorde angreretten gjeldende. Handlingsforløpet kan isolert sett fremstå som opportunistisk, ved at klager først fastholdt en avtale som da fremsto som særlig gunstig, før han senere søkte å tre ut av den under endrede markedsforhold. Dette har likevel ingen betydning for klagers rett til å utøve de rettigheter som angrerettloven gir. Et avslag på tilbud om førtidig opphør innebærer i seg selv heller ikke et rettslig avkall på angreretten etter angrerettloven. Nemnda ser så på rettsvirkningene som angrerettsutøvelsen får i denne saken. Ved denne vurderingen har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet – nemndleder med dobbeltstemme og forbrukerrepresentant Iversen – viser til at der angreretten utøves rettidig, og den næringsdrivende ikke har oppfylt opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, følger det av angrerettloven § 26 at forbrukeren ikke har betalingsplikt for strøm som er levert, men ennå ikke betalt, og i tillegg har krav på å få tilbakeført alle betalinger som er foretatt under avtalen. Flertallet viser til EU-domstolens dom 17. mai 2023 i sak C-97/22 DC, samt til flertallsbegrunnelsen i samlevedtak i sak 23-011 m.fl. mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023. Dette flertallet slutter seg til den rettsanvendelsen som fremgår der. Klager har etter dette krav på tilbakeføring av alle foretatte betalinger under avtalen. I den utstrekning det har funnet sted gjennomfakturering av nettleie, skal imidlertid tilbakeføringen ikke omfatte den del av betalingene som gjelder nettleien. I den utstrekning et overskudd på strømstøtte har gått til å dekke deler av klagers betaling for levert kraft, har klager krav på å få tilbake også disse beløpene, ettersom det er en del av klagers betaling for levert kraft. Klager har i tillegg krav på forsinkelsesrenter på tilbakebetalingsbeløpet beregnet fra 30 dager etter at angreretterklæringen ble fremsatt, jf. forsinkelsesrenteloven § 2. Flertallet viser til flertallets begrunnelse i samlevedtak i sak 23-056 m.fl. Flertallet bemerker videre at et tilbakeføringsoppgjør må baseres på den samlede brutto betalingsforpliktelsen under avtalen som følge av at klager er “Plusskunde”. Vederlag for innmating av egenprodusert strøm må derimot anses som en del av betalingsoppgjøret mellom partene. Selv om klager rent faktisk har innbetalt et lavere kontantbeløp, idet deler av oppgjøret er skjedd gjennom motregning mot verdien av egen kraftproduksjon, må denne verdien likestilles med betaling. Ved tilbakeføring skal det derfor tas utgangspunkt i det fulle beløp som er gjort opp under avtalen, herunder også den del som er oppgjort ved motregning mot verdien av egenprodusert strøm. Mindretallet – bestående av bransjerepresentantene Hilde og Lima – kan ikke se at klager har krav på tilbakeføring av foretatte betalinger for strøm som er levert og forbrukt av klager, og viser til mindretallets begrunnelse i samlevedtak i sak 23-011 m.fl. mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023 som dette mindretallet slutter seg til. Nemndas konklusjon at klager gis medhold. Uttalelsen er avsagt under dissens når det gjelder rettsvirkninger. VEDTAK Klager gis medhold. Oslo, 17. februar 2025 Henrik E. Kolderup, leder Thomas Iversen, Forbrukerrådet Astrid M. Hilde, Fornybar Norge Lars Lima, Fornybar Norge Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om klagers betalingsplikt for bruddgebyr ved førtidig oppsigelse av fastprisavtale. Nemnda kom til at selskapet hadde krav på erstatning etter standard kraftleveringsavtale § 5-1, og at det var sannsynliggjort at beregningen av frikjøpsbeløpet var i samsvar med avtalen. Nemnda la til grunn at klager var gjort kjent med at et avtalebrudd ville utløse bruddgebyr, og kom til at klager måtte bære risikoen for gebyrets størrelse ved å si opp avtalen uten å avvente nærmere beregning. Klager ble enstemmig gitt ikke medhold. Lyse Dialog AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for bruddgebyr ved førtidig oppsigelse av fastprisavtale. Regelverk: Standard kraftleveringsavtale § 5-1. Historikk: 30.06.2022 – Partene inngår fastprisavtale. 31.01.2023 – Klager sier opp avtalen og ber om å bli overført til en spotprisavtale. 14.02.2023 – Klager mottar faktura med bruddgebyr på kr 8 230. 01.06.2023 – Avtalt utløpsdato for fastprisavtalen. Krav: Klager bestrider betalingsplikt for bruddgebyr på kr 8 230 og krever en forholdsmessig reduksjon. Partenes anførsler: Klager bestrider plikten til betale bruddgebyret som selskapet krever på kr 8 230. Klager mener beløpet ikke samsvarer med det han ble forespeilet av selskapet før oppsigelsen. Han hevder at han fikk oppgitt et bruddgebyr på kr 500. Klager mener at det ikke foreligger grunnlag for å kreve et gebyr som avviker så stort fra opprinnelig kommunisert gebyr. Klager viser til at han ikke har fått opplyst grunnlaget for beregningen av bruddgebyret og at selskapet ikke har gitt ham mulighet til å sette seg inn i beregningsgrunnlaget. Klager mener at det påligger selskapet å opplyse tydelig om dette. Klager har fremsatt et tilbud om betaling av bruddgebyr med kr 2 000. Lyse Dialog AS opprettholder sitt krav på bruddgebyr og viser til avtalen. Selskapet mener at kunden har betalingsplikt for gebyret fordi avtalen ble sagt opp før avtalt utløpstidspunkt. Selskapet hevder at klager ved flere anledninger har fått opplyst at bruddgebyret beregnes konkret, men at det vil være minimum kr 500. Selskapet viser til at beregningsmetoden er nærmere beskrevet på deres nettsider og i avtalevilkårene. Selskapet viser til at det har vært villig til å redusere kravet til kr 5 085, eventuelt at klager fortsetter på avtalen ut bindingstiden. Nemnda ser slik på saken: Saken gjelder uenighet om klagers plikt til å betale erstatning ved førtidig oppsigelse av fastprisavtale, såkalt «bruddgebyr» eller «frikjøpsbeløp». Tvisten gjelder kravets omfang. Slik saken er opplyst for nemnda, inngikk partene fastprisavtale 30. juni 2022 etter klagers bestilling på selskapets nettsider. Fastprisavtalen hadde en bindingstid på 12 måneder. Klager forespurte ved flere anledninger gjennom avtaleperioden om pris for å bytte avtale. Klager sa opp avtalen etter syv måneder, 31. januar 2023 og ba om å bli overført på spotprisavtale. Etter standard kraftleveringsavtale § 5-1 kan kraftleverandøren ved oppsigelse av en tidsavgrenset fastprisavtale kreve at kunden betaler erstatning dersom leverandøren lider økonomisk tap som følge av oppsigelsen. Erstatningen beregnes ved å legge til grunn differansen mellom den avtalte prisen og et gjennomsnitt av fremtidsprisen på Nasdaq for de gjenværende månedene av kontrakten. Kraftleverandøren kan kreve at kunden betaler denne differansen multiplisert med antall kWh som det forventes at kunden, basert på anleggets historiske forbruk, vil benytte ut avtaletiden. Klager spurte 31. oktober 2022 selskapet om hva kostnaden for å bryte avtalen på daværende tidspunkt ville være ved overføring til spotprisavtale. Selskapet oppga 15. november 2022 et frikjøpsbeløp på kr 500 hvis han brøt avtalen samme dag, noe klager takket nei til. Klager henvendte seg til selskapet på nytt 11. januar 2023 med spørsmål om overføring til spotprisavtale. Selskapet besvarte dette blant annet med følgende: “Ønsker du å avslutte fastprisavtalen din og bytte over til spot kan du gi meg beskjed, så ordner vi det. Det vil koste minimum 500 kr å gå ut av en fastprisavtale før tiden, om det blir kun 500 kr eller mer må backoffice beregne når avtalen evt avsluttes, er avhengig av hva markedets futurepriser ligger på.” Klager spurte etter dette om kostnadsfri overføring til spotprisavtale, noe selskapet avslo. Selskapet tilbød seg å beregne pris for frikjøp dersom han ønsket dette. Det takket klager nei til og ba om å få beholde fastprisavtalen. Klager spurte selskapet på nytt 30. januar 2023 hva kostnaden ville være for å bryte avtalen. Selskapet svarte da at det ville ta kontakt med ham så snart det har beregnet kostnaden. Dagen etter, 31. januar 2023, ba klager selskapet om å bryte avtalen og overføre ham til spotpris. Selskapet hadde da ikke utarbeidet og presentert sin beregning for klager. Slik saken er opplyst, finner nemnda det klart at selskapet har rett på erstatning med grunnlag i standardavtalen § 5-1. At selskapet har krav på slik erstatning, er ikke bestridt av klager. Klager har derimot bestridt selskapets beregning av kravet. Spørsmålet er derfor om selskapet har gått korrekt frem ved beregningen av frikjøpsbeløpet. Formålet bak erstatningsregelen i § 5-1 er å kompensere selskapet for det økonomiske tap som selskapet lider som følge av at fastprisavtalen ikke blir gjennomført som forutsatt. Erstatningen skal stille selskapet i samme posisjon som om kunden forble i avtalen ut avtaletiden. I den konkrete avtalen mellom partene fremgår følgende: “Kunder gis imidlertid anledning til frikjøp fra sin avtaleforpliktelse ved å betale et frikjøpsbeløp. Frikjøpsbeløpet fastsettes til Lyse sitt tap ved at avtalen ikke gjennomføres ut avtaleperioden. Minimumsbeløp for frikjøp er uansett kr 500,-, dette for å dekke kostnad for behandling av frikjøp av avtale. Dette særskilte vilkåret er i tillegg til § 5-1 i Standard kraftleveringsavtale.” En samlet nemnd er enig i at selskapet har sannsynliggjort at beregningen som selskapet har foretatt, er i samsvar med standardavtalen § 5-1. Nemnda legger videre til grunn at klager ved flere anledninger ble informert om at et avtalebrudd ville utløse et bruddgebyr, hvor kr 500 var angitt som et minimumsbeløp, selv om det naturligvis foreligger et betydelig avvik mellom det opplyste minimumsbeløpet og det endelig beregnede beløpet. Etter nemndas syn må imidlertid klagers valg om å be om overgang til spotprisavtale uten å avvente det konkrete kostnadsestimatet for bruddgebyret, få den konsekvens at klager bærer risikoen for gebyrets størrelse. På denne bakgrunn finner nemnda enstemmig at klager ikke bør gis medhold. Klager har etterspurt en nærmere forklaring på hvordan beløpet beregnes. Nemnda er enig i at forbrukerhensyn tilsier at parameterne for beregningen av tapet bør opplyses om i vilkårene eller fremkomme på en tydelig måte. Dette får imidlertid ikke betydning for betalingsplikten. Nemnda bemerker avslutningsvis at selskapet underveis har tilbudt klager å løse seg fra avtalen mot et redusert frikjøpsbeløp på kr 5 085, eller ved å gjeninntre i fastprisavtalen på opprinnelige vilkår. Nemnda legger til grunn at dette tilbudet ikke følger av noen rettslig forpliktelse for selskapet, og er fremsatt på frivillig grunnlag som et minnelig tiltak. Nemndas konklusjon er at klager ikke gis medhold. Uttalelsen er enstemmig. VEDTAK Klager gis ikke medhold. Oslo, 17. februar 2025 Henrik E. Kolderup, leder Thomas Iversen, Forbrukerrådet Astrid M. Hilde, Fornybar Norge Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om tilbakebetalingskrav med grunnlag i angrerettutøvelse. Nemnda kom til at selskapet ikke hadde oppfylt sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, og at klager derfor hadde en utvidet angrerett som var utøvd i tide. Ved avgjørelsen av rettsvirkninger delte nemnda seg i et flertall og et mindretall. Flertallet mente at klager hadde krav på tilbakeføring av foretatte innbetalinger, og fant det ikke dokumentert at klager uttrykkelig hadde anmodet om førtidig oppstart av leveransen. Mindretallet kunne ikke se at det forelå grunnlag for tilbakeføring av betaling for levert og forbrukt kraft. Klager ble gitt medhold. Dissens om rettsvirkningene. Elekt AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder uenighet om tilbakebetalingskrav med grunnlag i angrerettutøvelse. Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4 og angrerettloven. Historikk: 11.04.2022 – Partene inngår avtale. 14.04.2022 – Oppstart av kraftleveranse. 08.02.2023 – Klager angrer avtalen. Krav: Klager krever å få tilbakeført samtlige foretatte betalinger i avtaleperioden, beregnet til kr 34 208,17. Partenes anførsler: Klager anfører at hen ved inngåelsen av avtalen ikke mottok tilstrekkelige opplysninger om angrerett eller angreskjema. Klager skal ikke ha mottatt angreskjema på varig medium, og klager viser til at det ikke er tilstrekkelig å meddele angreskjema gjennom hyperlenke. Klager viser til at bestillingsskjemaet heller ikke oppfylte angrerettlovens krav til opplysninger. Klager viser til Forbrukertilsynets brev av 25.11.2022. Klager bestrider videre å ha bedt uttrykkelig om førtidig oppstart. Klager hevder at det som følge av manglende angrerettopplysninger gjaldt en utvidet angrerett. Klager krever på denne bakgrunn tilbakeført samtlige betalinger i avtalen. Elekt AS bestrider klagers krav om tilbakebetaling. Selskapet hevder for det første at det ga de opplysninger som det skulle ved avtaleinngåelsen. Selskapet hevder at avtalevilkårene og angrerettopplysningene var lett tilgjengelige for kunden ved bestilling og ved utsendelse av bestillingsbekreftelse. Selskapet mener at den utvidede fristen derfor ikke gjelder. Selskapet hevder for det andre at klager ikke kan kreve tilbakebetalt betalinger for forbrukt strøm. Klager har betalingsplikt for et beløp som står i forhold til det som er levert. Selskapet hevder for det tredje at klager har bedt uttrykkelig om førtidig oppstart av leveransen. Det hevder at klager derfor uansett er ansvarlig for kostnadene for levert kraft. Nemnda ser slik på saken: Saken gjelder spørsmål om angrerett er utøvd i tide, og i så fall hvilke rettsvirkninger dette skal få. Slik saken er opplyst for nemnda, inngikk partene avtale om kraftleveranse 11.04.2022. Kraftleveransen startet opp 14.04.2022, og klager angret avtalen 08.02.2023. Angrerettloven får anvendelse i saken, jf. angrerettloven § 1. Etter angrerettloven § 21 første ledd utløper angrefristen ved avtaler om levering av tjenester 14 dager fra avtalen ble inngått. Der den næringsdrivende ikke har oppfylt sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, forlenges imidlertid angrefristen. Angrefristen utløper da 14 dager etter at slike opplysninger er gitt, jf. angrerettloven § 21 fjerde ledd, men likevel senest 12 måneder og 14 dager fra avtaleinngåelsen, jf. § 21 tredje ledd. Fristberegningen skjer i samsvar med lovens § 6, slik at datoen for avtaleinngåelsen ikke medregnes, og slik at fristen først anses utløpt første påfølgende virkedag der fristen utløper på en helge- eller helligdag. Det er klart at klager ikke gjorde angreretten gjeldende innen 14 dager fra avtaleinngåelsen. For at klagers angrerett skal være i behold, må det derfor være grunnlag for utvidet frist etter angrerettloven § 21 tredje og fjerde ledd. Dette må i så fall bygge på at Elekt AS ikke kan anses å ha oppfylt opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h. Angrerettloven § 8 første ledd bokstav h – slik den gjaldt ved inngåelsen av denne avtalen – krevde at den næringsdrivende før avtaleinngåelsen «på en klar og forståelig måte» gir forbrukeren opplysninger om at «det foreligger angrerett og standardisert skjema for bruk av angrerett (angreskjema), samt vilkårene, tidsfristene og fremgangsmåtene for å bruke angreretten». Det er den næringsdrivende som har bevisbyrden for at opplysningsplikten er oppfylt, jf. angrerettloven § 7. Formålet er å sette forbrukeren i stand til å forstå og å bruke den angreretten som gjelder i avtalen, se i denne sammenheng blant annet EU-domstolens tolkningsuttalelse i dom 24. februar 2022 i sak C-536/20 Tiketa avsnitt 42. Det er helt på det rene at Elekt AS ikke oppfylte opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h før avtaleinngåelsen. Spørsmålet i saken er derimot om angrefristen på 14 dager ble utløst med grunnlag i de opplysningene som ble gitt i velkomstbrevet som selskapet sendte samme dag som avtaleinngåelsen. E-posten gjengir en rekke ulike opplysninger, som blant annet oppstartsdato og tips til spørsmål kunden bør stille dersom han blir kontaktet av tidligere strømleverandør for å unngå “lokketilbud”. Deretter er det lenket til selskapets sosiale medier, før det nederst i e-posten står følgende: «Vedlagt finner du våre avtalevilkår» Under dette igjen er det to hyperlenker: «Personvern | Angreskjema» Ved bedømmelsen av om opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h er oppfylt, indikerer for så vidt de opplysningene som gis at det foreligger angrerett og at et angreskjema finnes. Disse opplysningene gis likevel ikke på noen «klar og forståelig måte», og det sies ikke noe direkte om hvordan angreretten utøves og fristen for å utøve den. Videre gir ikke opplysningene noen egentlig beskrivelse av rettsvirkningene av at angreretten utøves. Og endelig gjør bekreftelsen bruk av hyperlenke. Nemnda har stilt seg kritisk til bruk av hyperlenker ved oppfyllelse av opplysningsplikten, siden det da ikke er notoritet om hvilke opplysninger som ble gitt eller hvilke dokumenter som ble stilt til kundens rådighet, jf. bevisbyrderegelen i § 7 og sak 23-011 m.fl. mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023. Tvilen dette skaper må gå utover selskapet. Denne usikkerheten gjør at det blant annet derfor ikke er godtgjort at klager fikk opplysning om hvor angreskjemaet fantes, noe som er en naturlig del av det å gi opplysning om at det finnes. Samlet sett kan nemnda derfor ikke se at selskapet har godtgjort at det har oppfylt opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h på en klar og forståelig måte. Nemnda bemerker at angrerettloven § 8 bokstav h ble endret med virkning fra 1. oktober 2023 slik at det nå uttrykkelig fremgår at den næringsdrivende skal gi et standardisert angreskjema. Selv om dette ikke var ordlyden da avtalen ble inngått i 2022, fulgte kravet om overgivelse av forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 6 nr. 1 bokstav h, samtidig som en plikt til å overlevere angrerettskjemaet før avtaleinngåelsen i alle tilfeller må utledes av lovens forarbeider, se Prop.64 L (2013–2014, punkt 3.3.11 andre avsnitt, jf. sak 23-056 m.fl. Det er ingen holdepunkter i saken for at selskapet har oppfylt opplysningsplikten på noe senere tidspunkt. Det gjaldt derfor en utvidet angrerett etter angrerettloven § 21 tredje ledd i saken. Klager har utøvd angreretten mindre enn 12 måneder etter avtaleinngåelsen, og angreretten er derfor utøvd i tide, jf. angrerettloven § 21 fjerde ledd. Nemnda ser så på rettsvirkningene som angrerettsutøvelsen får i denne saken. Ved bruk av angreretten bortfaller partenes forpliktelser til å oppfylle avtalen, jf. angrerettloven § 23. Tvistepunktet i denne saken er om klager har krav på å få tilbakeført alle betalinger som har blitt foretatt i avtalen i medhold av angrerettloven § 26. Selskapet har i denne sammenheng særlig fremholdt at klager ikke har krav på tilbakebetaling etter angrerettloven § 26, fordi hen skal ha bedt om førtidig oppstart av leveransen. Ved vurderingen av klagers tilbakebetalingskrav, har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet – nemndleder med dobbeltstemme og forbrukerrepresentant Iversen – viser til at der angreretten utøves rettidig, og den næringsdrivende ikke har oppfylt opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, følger det av angrerettloven § 26 at forbrukeren ikke har betalingsplikt for strøm som er levert, men ennå ikke betalt, og i tillegg har krav på å få tilbakeført alle betalinger som er foretatt under avtalen. Flertallet viser til EU-domstolens dom 17. mai 2023 i sak C-97/22 DC, samt til flertallsbegrunnelsen i samlevedtak i sak 23-011 m.fl. mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023. Dette flertallet slutter seg til den rettsanvendelsen som fremgår der. En eventuell begrensning i tilbakebetalingsplikten kan følge av at forbrukeren uttrykkelig har bedt om førtidig oppstart, og at opplysningsplikten knyttet til dette er oppfylt. Etter flertallets vurdering er det ikke dokumentert at klager uttrykkelig har anmodet om førtidig oppstart, slik at vilkårene for å gjøre unntak fra hovedregelen er dermed ikke til stede. Flertallet bemerker for øvrig at klagers handlemåte kan fremstå som preget av en viss opportunisme. Dette kan likevel ikke tillegges avgjørende vekt ved den rettslige vurderingen. Klager har etter dette krav på tilbakeføring av alle foretatte betalinger under avtalen. I den utstrekning det har funnet sted gjennomfakturering av nettleie, skal imidlertid tilbakeføringen ikke omfatte den del av betalingene som gjelder nettleien. I den utstrekning et overskudd på strømstøtte har gått til å dekke deler av klagers betaling for levert kraft, har klager krav på å få tilbake også disse beløpene, ettersom det er en del av klagers betaling for levert kraft. Klager har i tillegg krav på forsinkelsesrenter på tilbakebetalingsbeløpet beregnet fra 30 dager etter at angreretterklæringen ble fremsatt, jf. forsinkelsesrenteloven § 2. Flertallet viser til flertallets begrunnelse i samlevedtak i sak 23-056 m.fl. Mindretallet – bestående av bransjerepresentantene Hilde og Lima – kan ikke se at klager har krav på tilbakeføring av foretatte betalinger for strøm som er levert og forbrukt av klager, og viser til mindretallets begrunnelse i samlevedtak i sak 23-011 m.fl. mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023 som dette mindretallet slutter seg til. Nemndas konklusjon er at klager gis medhold. Klagen tas etter dette til følge, under dissens hva gjelder rettsvirkningene. VEDTAK Klager gis medhold. Oslo, 17. februar 2025 Henrik E. Kolderup, leder Thomas Iversen, Forbrukerrådet Astrid M. Hilde, Fornybar Norge Lars Lima, Fornybar Norge Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om tilbakebetalingskrav med grunnlag i angrerettutøvelse. Nemnda kom til at selskapet ikke hadde oppfylt sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, blant annet ved bruk av hyperlenke til angreskjema, og at klager derfor hadde en utvidet angrerett som var utøvd i tide. Ved avgjørelsen av rettsvirkninger delte nemnda seg i et flertall og et mindretall. Flertallet mente at klager hadde krav på tilbakeføring av foretatte innbetalinger, mens mindretallet ikke kunne se at det forelå grunnlag for tilbakeføring av betaling for levert og forbrukt kraft. Klager ble gitt medhold. Dissens om rettsvirkningene. Ustekveikja Energi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder uenighet om tilbakebetalingskrav med grunnlag i angrerettutøvelse. Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4 og angrerettloven. Historikk: 09.10.2022 – Klager tar kontakt med selskapet for å inngå strømavtale. 10.10.2022 – Klager mottar ordrebekreftelse. 31.10.2022 – Partene inngår avtaler for ytterligere to målepunkter. 01.11.2022 – Oppstart av kraftleveranse.22.12.2022 – Klager henvender seg til selskapet med ønske om å utøve angrerett. 05.01.2023 – Klager angrer avtalene for alle tre målepunktene.02.02.2023 – Selskapet tilbakefører betalinger av strøm og nettleie. Krav: Klager krever å få tilbakebetalt samtlige foretatte innbetalinger i perioden 01.11.2022–06.01.2023. Partenes anførsler: Klager hevder at hun ved avtaleinngåelsen ikke mottok tilstrekkelige opplysninger om angrerett eller angreskjema. Hun viser til at angreskjema ikke var vedlagt avtaleinngåelsen, men kun meddelt gjennom hyperlenke. Klager hevder at det som følge av manglende angrerettopplysninger gjaldt en utvidet angrefrist, og at angreerklæringen dermed var rettidig. Hun krever på denne bakgrunn tilbakeført samtlige innbetalinger i avtalene for hvert av målepunktene. Ustekveikja Energi AS bestrider klagers krav om tilbakebetaling og hevder at selskapet ga de opplysninger som det skulle ved avtaleinngåelsen. Selskapet hevder at klager mottok tilstrekkelig informasjon om angreretten og at det ikke kan være avgjørende at angreskjema ble meddelt gjennom hyperlenke. Selskapet viser for øvrig til at avtalene har vært gunstige for kunden, og til at det var klager selv som ønsket å inngå dem. Selskapet mener videre at det ikke foreligger grunnlag for å frita klager for betalingsplikt for strøm og nettleie. I stedet må avtaleforholdet reverseres slik at kunden har betalingsplikt for tilsvarende forbruk overfor tidligere leverandør eller netteier etter reglene om leveringsplikt. Nemnda ser slik på saken: Saken gjelder spørsmål om angrerett er utøvd i tide, og i så fall hvilke rettsvirkninger dette skal få. Slik saken er opplyst for nemnda, inngikk partene, etter forespørsel fra klager, først avtale om kraftleveranse for ett målepunkt 10.10.2022, og for ytterligere to målepunkter 01.11.2022. Kraftleveransene startet opp 01.11.2022. Klager fremsatte erklæring om utøvelse av angrerett for alle tre avtalene 05.01.2023. Angrerettloven får anvendelse i saken, jf. angrerettloven § 1. Etter angrerettloven § 21 første ledd utløper angrefristen ved avtaler om levering av tjenester 14 dager fra avtalen ble inngått. Der den næringsdrivende ikke har oppfylt sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, forlenges imidlertid angrefristen. Angrefristen utløper da 14 dager etter at slike opplysninger er gitt, jf. angrerettloven § 21 fjerde ledd, men likevel senest 12 måneder og 14 dager fra avtaleinngåelsen, jf. § 21 tredje ledd. Fristberegningen skjer i samsvar med lovens § 6, slik at datoen for avtaleinngåelsen ikke medregnes, og slik at fristen først anses utløpt første påfølgende virkedag der fristen utløper på en helge- eller helligdag. Det er i denne saken klart at klager ikke gjorde angreretten gjeldende innen den ordinære angrefristen på 14 dager fra avtaleinngåelsen for noen av avtalene. For at klagers angrerett skal være i behold, må det derfor være grunnlag for utvidet frist etter angrerettloven § 21 tredje og fjerde ledd. Dette må i så fall bygge på at Ustekveikja Energi AS ikke kan anses å ha oppfylt opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h. Angrerettloven § 8 første ledd bokstav h – slik den gjaldt ved inngåelsen av denne avtalen – krevde at den næringsdrivende før avtaleinngåelsen «på en klar og forståelig måte» gir forbrukeren opplysninger om at «det foreligger angrerett og standardisert skjema for bruk av angrerett (angreskjema), samt vilkårene, tidsfristene og fremgangsmåtene for å bruke angreretten». Det er den næringsdrivende som har bevisbyrden for at opplysningsplikten er oppfylt, jf. angrerettloven § 7. Formålet er å sette forbrukeren i stand til å forstå og å bruke den angreretten som gjelder i avtalen, se i denne sammenheng blant annet EU-domstolens tolkningsuttalelse i dom 24. februar 2022 i sak C-536/20 Tiketa avsnitt 42. Det er i denne saken på det rene at Ustekveikja Energi AS ikke oppfylte opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h før avtaleinngåelsen. Spørsmålet er derimot om angrefristen på 14 dager ble utløst med grunnlag i de opplysningene som ble gitt i ordrebekreftelsen som selskapet sendte samme dag som avtaleinngåelsen. E-posten gjengir en rekke ulike opplysninger, som blant annet oppstartsdato og øvrig informasjon om avtalen. Nederst i e-posten står følgende: «Du har 14 dagers angrerett på bestillingen. Skjema for angrerett.» Det fremgår av e-posten at ordet «angrerett» i setningen over er en hyperlenke. Ved vurderingen av om opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd er oppfylt, viser nemnda til at teksten for så vidt opplyser om at det foreligger angrerett, at et angreskjema finnes, fristen for å utøve den, og – med litt godvilje – at den utøves ved bruk av angreskjema. Det er likevel to forhold som tilsier at opplysningsplikten likevel ikke er oppfylt. For det første gir ikke opplysningene noen klar og tydelig beskrivelse av rettsvirkningene av å utøve angreretten. På dette punkt er derfor opplysningene som gis ikke tilstrekkelig «klare og forståelige» knyttet til at det foreligger angrerett. Heller ikke beskrivelsen av hvordan angreretten utøves, er klar og forståelig. Og endelig gjør bekreftelsen bruk av hyperlenke. Nemnda har stilt seg kritisk til bruk av hyperlenker ved oppfyllelse av opplysningsplikten, siden det da ikke er notoritet om hvilke opplysninger som ble gitt eller hvilke dokumenter som ble stilt til kundens rådighet, jf. bevisbyrderegelen i § 7 og sak 23-011 m.fl. mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023. Tvilen dette skaper må gå utover selskapet. Denne usikkerheten gjør at det blant annet derfor ikke er godtgjort at klager fikk opplysning om hvor angreskjemaet fantes, noe som er en naturlig del av det å gi opplysning om at det finnes. Nemnda bemerker for øvrig at angrerettloven § 8 bokstav h ble endret med virkning fra 1. oktober 2023 slik at det nå uttrykkelig fremgår at den næringsdrivende skal gi et standardisert angreskjema. Selv om dette ikke var ordlyden på tidspunktet avtalen ble inngått i 2022, fulgte kravet om overgivelse av forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 6 nr. 1 bokstav h, samtidig som en plikt til å overlevere angrerettskjemaet før avtaleinngåelsen i alle tilfeller må utledes av lovens forarbeider, se Prop.64 L (2013–2014, punkt 3.3.11 andre avsnitt, jf. sak 23-056 m.fl. Det er heller ingen holdepunkter i saken for at selskapet oppfylte opplysningsplikten på noe senere tidspunkt. Det gjaldt følgelig en utvidet angrerett i henhold til angrerettloven § 21 tredje ledd. Klager har utøvd angreretten mindre enn 12 måneder etter avtaleinngåelsen, og angreretten er derfor utøvd i tide, jf. angrerettloven § 21 fjerde ledd. Nemnda ser så på rettsvirkningene som angrerettsutøvelsen får i denne saken. Ved denne vurderingen har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet – nemndleder med dobbeltstemme og forbrukerrepresentant Iversen – viser til at der angreretten utøves rettidig, og den næringsdrivende ikke har oppfylt opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, følger det av angrerettloven § 26 at forbrukeren ikke har betalingsplikt for strøm som er levert, men ennå ikke betalt, og i tillegg har krav på å få tilbakeført alle betalinger som er foretatt under avtalen. Flertallet viser til EU-domstolens dom 17. mai 2023 i sak C-97/22 DC, samt til flertallsbegrunnelsen i samlevedtak i sak 23-011 m.fl. mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023. Dette flertallet slutter seg til den rettsanvendelsen som fremgår der. Mindretallet – bestående av bransjerepresentantene Hilde og Lima – kan ikke se at klager har krav på tilbakeføring av foretatte betalinger for strøm som er levert og forbrukt av klager, og viser til mindretallets begrunnelse i samlevedtak i sak 23-011 m.fl. mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023 som dette mindretallet slutter seg til. Avslutningsvis har selskapet gjort gjeldende at avtalen i alle tilfeller må reverseres slik at klager ved en eventuell tilbakeføring av betalingene i avtalen får betalingsplikt for tilsvarende forbruk overfor sin tidligere leverandør eller netteier etter reglene om leveringsplikt. En samlet nemnd understreker at utøvelse av angrerett ikke medfører at avtalen blir en nullitet, i den forstand at den betraktes som ikke inngått. Leveransen har bestått i den perioden avtalen løp. Nemnda legger til grunn at angreretten verken kan gjenopplive tidligere avtaler eller sette kunden tilbake på leveringsplikt i den perioden leveransen faktisk har funnet sted, jf. nemndas sak 23-375. Nemnda bemerker for øvrig at det kan synes som om klager har fått tilbakeført alle sine innbetalinger for strøm og nettleie fra selskapet. Dette innebærer at klagers skyldige nettleie står ubetalt, samtidig som utøvelsen av angreretten ikke fritar klager fra å betale nettleien. Klager må i så fall påregne å bli etterfakturert for nettleie som faktisk er påløpt i perioden avtaleforholdet varte, med mindre nettleieavtalen gir grunnlag for fritak fra denne plikten. Nemndas konklusjon at klager gis medhold. Uttalelsen er avsagt under dissens når det gjelder rettsvirkninger. VEDTAK Klager gis medhold. Oslo, 17. februar 2025 Henrik E. Kolderup, leder Thomas Iversen, Forbrukerrådet Astrid M. Hilde, Fornybar Norge Lars Lima, Fornybar Norge Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om klagers betalingsplikt for krav i variabelavtale. Nemnda kom til at det ikke var dokumentert at de prisendringene som lå til grunn for de omtvistede fakturaene var varslet i samsvar med standard kraftleveringsavtale § 6, og at disse derfor ikke kunne gjøres gjeldende overfor klager. Ettersom nemnda ikke fant at det forelå dokumentasjon som gjorde det mulig å fastslå hva som var siste korrekt varslede pris, kom nemnda etter en konkret helhetsvurdering til at klager skulle avregnes etter spotpris i den aktuelle perioden. Klager ble enstemmig gitt medhold. Kraftriket AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for krav i variabelavtale. Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 6. Historikk: 2020 – Akraft AS og Kraftriket AS fusjonerer. Selskapet hevder å ha videreført klagers avtale på samme vilkår. 22.07.2022 – Avtaleproduktet endres fra “Variabel Strøm” til “Variabelstrøm” med endringer i fastbeløpet. 15.02.2023 – Kundeforholdet avsluttes etter oppsigelse fra kunden. 01.03.2023 – Klager mottar sluttfaktura og kontakter selskapet. Krav: Klager krever tilbakeført det beløp hun hevder hun har betalt for mye i perioden 01.12.2022–01.03.2023. Partenes anførsler: Klager bestrider plikt til å betale selskapets krav mot seg, med grunnlag i at hun hevder hun ikke fikk tilstrekkelige opplysninger om avtalevilkårene og prisberegningen. Klager mener det påligger selskapet å opplyse forbrukeren på en forståelig måte om realitetene i et produkt for at kunden skal kunne treffe et informert valg. Klager hevder hun ikke mottok slik informasjon. Hun ville ikke inngått avtalen hvis hun hadde vært klar over hva den innebar. Klager viser til at hun ble anbefalt å inngå en variabelavtale. Klager krever fakturaene for desember 2022 og januar og februar 2023 redusert. Kraftriket AS fastholder de omstridte kravene og viser til at klager er bundet av avtalen. Selskapet hevder at klager fikk videreført sin eksisterende avtale – som var et variabelprodukt – etter fusjonen i 2020, og at det ble varslet om dette. Selskapet hevder at det gjennom hele avtaleperioden har sendt prisvarslinger til klagers e-post, og viser videre til at klager har stått fritt til å endre avtaleprodukt. Selskapet viser til markedssituasjonen høsten 2022, og at det som følge av prissikring ble et stort, negativt avvik mellom spot- og variabelpris. Selskapet viser til at variabelavtalekunder samtidig fikk en gunstigere pris enn spotpris i august 2022. Selskapet fastholder at det ikke foreligger grunnlag for å foreta en reduksjon i fakturakravene. Nemnda ser slik på saken: Saken gjelder uenighet om klagers plikt til å betale selskapets fakturaer etter variabelavtale for periodene desember 2022 til og med februar 2023. Hovedspørsmålet er om Kraftriket AS har oppfylt varslingsplikten etter standard kraftleveringsavtale § 6, og hvilke konsekvenser eventuelle mangler ved varslingen skal få. Slik saken er opplyst for nemnda, inngikk klager en avtale om et standard variabelprodukt hos Akraft AS på et tidspunkt før Akraft AS og Kraftriket AS fusjonerte i 2020. Nemnda legger videre til grunn at etter fusjonen ble klagers avtale videreført på samme vilkår, men med endret produktnavn. At avtalen hele tiden har vært en variabelavtale, er ikke bestridt i saken. Standard variabel-produkter har den iboende risikoen at de prognosene for fremtidig kraftpris som de bygger på, kan vise seg å avvike fra den faktiske markedsutviklingen for spotprisen. Produktet samsvarer heller ikke med strømstøtteordningen etter strømstønadsloven, som bygger på faktiske markedspriser. Selv om variabelprodukter var vanlig i markedet før overgangen til spotpriser, er det nemndas erfaring av produktet har en iboende risiko som ikke forbrukere nødvendigvis er fullt ut kjent med. Høsten 2022 materialiserte denne risikoen seg i en rekke standard variabel-produkter, ved at prognosene for prisutviklingen lå betydelig høyere enn det som ble den faktiske spotprisutviklingen. Dette førte til et markert avvik mellom spotpris og pris etter variabelavtalene i perioden, herunder for fakturaene som denne saken gjelder. Prisendringer i variabelavtaler skal varsles i samsvar med standard kraftleveringsavtale § 6. Utgangspunktet etter § 6 er at selskapet kan gjøre endringer i pris og øvrige vilkår, men at slike endringer – med unntak for løpende spotpris – må varsles kunden direkte, og at endringen først kan tre i kraft etter utløpet av varslingsfristen. Det er selskapet som har bevisbyrden for at korrekt varsling er gitt. Kraftriket AS har i denne saken fremlagt en oversikt over utsendte e-poster til klager, herunder e-poster med emnefelt som «Varsel om prisendring fra Kraftriket» og tilsvarende. Oversikten gir klare indikasjoner på at det er sendt kommunikasjon til klager i perioden. Selskapet har imidlertid ikke fremlagt kopi av faktiske prisvarsler for de omtvistede prisnivåene, og nemnda kan derfor ikke etterprøve innholdet i varslene, herunder hvilken pris som er varslet, når endringen skulle tre i kraft, eller om varslingsfristen er overholdt. Tvisten er avgrenset til fakturaene for desember 2022 samt januar og februar 2023. Slik saken er opplyst, fremgår det at klager mottok varsel 31. oktober 2022 om at prisen ble satt ned. Dette gir imidlertid ikke grunnlag for å fastslå at de prisnivåene som ligger til grunn for de omtvistede fakturaene rundt årsskiftet, ble varslet i samsvar med standardavtalen § 6. Når den fremlagte varseloversikten vurderes nærmere i sammenheng, gir den ikke tilstrekkelig svar på dette. Når selskapet ikke har fremlagt dokumentasjon som gjør det mulig å etterprøve at prisendringene som ligger til grunn for de omtvistede fakturaene er varslet på korrekt måte, må bevistvilen gå utover selskapet. Virkningen av at varslingsreglene ikke er godtgjort overholdt, er i samsvar med nemndas praksis at prisendringene ikke får virkning for kunden. Normalt vil nemnda legge til grunn den siste korrekt varslede prisen. I denne saken foreligger det imidlertid ikke dokumentasjon som gjør det mulig å fastslå hva som eventuelt er siste korrekt varslede pris. På denne bakgrunn finner nemnda, utfra den bevismessige situasjonen som foreligger, og etter en konkret helhetsvurdering, å legge til grunn at klager skal avregnes etter spotpris fra 1. desember 2022 til avslutningen av kundeforholdet 15. februar 2023. Nemnda finner det kritikkverdig at selskapet ikke har fremlagt kopi av prisvarsler i en sak som gjelder helt konkrete fakturaer i en klart avgrenset periode. Nemndas konklusjon er at klager gis medhold. Uttalelsen er enstemmig. VEDTAK Klager gis medhold. Oslo, 17. februar 2025 Henrik E. Kolderup, leder Thomas Iversen, Forbrukerrådet Astrid M. Hilde, Fornybar Norge Lars Lima, Fornybar Norge Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om tilbakebetalingskrav med grunnlag i angrerettutøvelse. Nemnda kom til at det ikke var godtgjort at selskapet hadde oppfylt sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, og at klager derfor hadde en utvidet angrerett som var utøvd i tide. Ved avgjørelsen av rettsvirkninger delte nemnda seg i et flertall og et mindretall. Flertallet mente at klager hadde krav på tilbakeføring av foretatte innbetalinger med tillegg av forsinkelsesrente, mens mindretallet ikke kunne se at det forelå grunnlag for tilbakeføring av betaling for levert og forbrukt kraft. Klager ble gitt medhold. Dissens om rettsvirkningene. Kraftriket AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder uenighet om tilbakebetalingskrav med grunnlag i angrerettutøvelse. Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4 og angrerettloven. Historikk: 22.01.2022 – Klager kontakter selskapet for å inngå avtale om “Spot12” for to målepunkt. 05.01.2023 – Klager angrer avtalene. 16.01.2023 – Klager fremsetter krav om tilbakebetaling. Krav: Klager krever å få tilbakeført samtlige foretatte innbetalinger i avtaleperioden. Partenes anførsler: Klager mener at han ved inngåelsen av avtalene ikke mottok tilstrekkelige opplysninger om angrerett eller angreskjema fra selskapet. Han bestrider selskapets fremstilling, og hevder at selskapet ikke har godtgjort dette. Klager mener derfor at det som følge av at selskapet ikke kan anses å ha oppfylt sin opplysningsplikt, gjaldt en utvidet angrerett i avtaleforholdet. Som følge av å ha fremsatt rettidig angreerklæring, krever klager å få tilbakeført samtlige innbetalinger i avtaleperioden for de to målepunktene. Kraftriket AS bestrider klagers krav om tilbakebetaling. Selskapet hevder at det ga de opplysninger som det skulle ved avtaleinngåelsen. Selskapet viser til at klager aksepterte vilkårene for begge målepunkt på e-post, og bekreftet blant annet å ha gjort seg kjent med angreretten. Selskapet mener derfor at den utvidede fristen dermed ikke får anvendelse. Selskapet viser videre til at kunden sto fritt til å gå fra avtalen. Det hevder at det ikke foreligger grunnlag for tilbakebetalingskravet. Nemnda ser slik på saken: Saken gjelder spørsmål om klager har utøvd angreretten i rett tid, og hvilke rettsvirkninger angrerettsutøvelsen i så fall skal ha. Slik saken er opplyst, tok klager kontakt med selskapet 22. januar 2022 for å inngå avtaler om kraftproduktet «Spot12» for to målepunkter. Det er for nemnda noe uklart hvordan avtaleinngåelsen faktisk fant sted, utover at det utvilsomt er tale om fjernsalg. Klager har opplyst at det ikke fungerte å inngå avtalen via selskapets nettsider, og at han tok direkte kontakt med selskapet. Klager mottok senere beskjed om at en avtale allerede var inngått. Klager angret avtalen overfor selskapet 5. januar 2023. Angrerettloven får anvendelse i saken, jf. angrerettloven § 1. Det første spørsmålet er om angreretten ble utøvd innenfor fristene etter angrerettloven. Etter angrerettloven § 21 første ledd utløper fristen for å utøve angreretten (angrefristen) 14 dager fra avtalen ble inngått ved avtaler om levering av tjenester. Der den næringsdrivende ikke har oppfylt opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, forlenges angrefristen til 14 dager etter at slike opplysninger er gitt, jf. angrerettloven § 21 fjerde ledd. Angrefristen utløper likevel senest 12 måneder og 14 dager etter avtaleinngåelsen, jf. § 21 tredje ledd. Det er helt på det rene at den ordinære angrefristen på 14 dager fra avtaleinngåelsen var utløpt i denne saken, og klagers angrerett beror derfor på om klager hadde krav på en utvidet frist som følge av at selskapet ikke oppfylte sin opplysningsplikt. Nemnda kan ikke se at det er dokumentert at klager mottok angrerettinformasjon eller angreskjema på en klar og forståelig måte ved avtaleinngåelsen, jf. angrerettloven §§ 7 og 8 første ledd bokstav h. Selskapet har vist til at det ved bestilling via nettsidene må hukes av for at vilkårene er lest og godkjent, og at angrerett og angreskjema da var tilgjengelig via hyperlenke. Det følger av nemndas praksis at en slik avtaleinngåelsesmekanisme ikke uten videre oppfyller angrerettlovens krav. Slik saken er opplyst, er det uansett uklart om avtalen ble inngått ved den ordinære nettløsningen. Klager tok kontakt per e-post etter at bestillingen via nettsidene ikke lot seg gjennomføre, og mottok så beskjed om at avtale var tegnet. Etter dette finner ikke nemnda det sannsynliggjort at klager ved avtaleinngåelsen eller på noe tidspunkt senere har mottatt de opplysningene som klager har krav på etter angrerettloven § 8 bokstav h. Det følger derfor av angrerettloven § 21 tredje og fjerde ledd at klager har krav på utvidet angrefrist. Avtalen ble inngått 22. januar 2022, og klager fremsatte erklæring om angrerett 5. januar 2023. Angreretten er derfor utøvd i tide. Nemnda ser så på rettsvirkningene som angrerettsutøvelsen får i denne saken. Ved bruk av angreretten bortfaller partenes forpliktelser til å oppfylle avtalen, jf. angrerettloven § 23. Tvistepunktet i denne saken er om klager har krav på å få tilbakeført alle betalinger som han har foretatt i avtalen i medhold av angrerettloven § 26. Ved denne vurderingen har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet – nemndleder med dobbeltstemme og forbrukerrepresentant Iversen – viser til at der angreretten utøves rettidig, og den næringsdrivende ikke har oppfylt opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, følger det av angrerettloven § 26 at forbrukeren ikke har betalingsplikt for strøm som er levert, men ennå ikke betalt, og i tillegg har krav på å få tilbakeført alle betalinger som er foretatt under avtalen. Flertallet viser til EU-domstolens dom 17. mai 2023 i sak C-97/22 DC, samt til flertallsbegrunnelsen i samlevedtak i sak 23-011 m.fl. mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023. Dette flertallet slutter seg til den rettsanvendelsen som fremgår der. Klager har etter dette krav på tilbakeføring av alle foretatte betalinger under avtalen. Så langt det har funnet sted gjennomfakturering av nettleie, skal tilbakeføringen ikke omfatte den del av betalingene som gjelder nettleien. Dersom et overskudd på strømstøtte har gått til å dekke deler av klagers betaling for levert kraft, har klager likevel krav på å få tilbake disse beløpene, ettersom det er en del av klagers betaling for levert kraft. Klager har i tillegg krav på forsinkelsesrenter på tilbakebetalingsbeløpet fra 30 dager etter at angreretterklæringen ble fremsatt, jf. forsinkelsesrenteloven § 2. Flertallet viser til flertallets begrunnelse for denne forståelsen av forsinkelsesrenteplikten i samlevedtak i sak 23-056 m.fl. Mindretallet – bestående av bransjerepresentantene Hilde og Lima – kan ikke se at klager har krav på tilbakeføring av foretatte betalinger for strøm som er levert og forbrukt av klager, og viser til mindretallets begrunnelse i samlevedtak i sak 23-011 m.fl. mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023 som dette mindretallet slutter seg til. Mindretallet bemerker for øvrig at avtalen på tidspunktet for inngåelsen fremsto som markedsmessig gunstig. Angrerettinstituttet er ment å ivareta forbrukerhensyn ved avtaleinngåelsen, og er ikke utformet med sikte på å regulere etterfølgende markedsutvikling eller lønnsomhetsvurderinger. Når angreretten gjøres gjeldende etter at avtalen har løpt over tid og ytelsene er fullt oppfylt, synliggjør dette de særlige utfordringer som kan oppstå ved anvendelsen av angrerettregelverket i løpende kraftleveranseforhold. Nemndas konklusjon er at klager gis medhold. Uttalelsen er avsagt under dissens når det gjelder rettsvirkninger. VEDTAK Klager gis medhold. Oslo, 17. februar 2025 Henrik E. Kolderup, leder Thomas Iversen, Forbrukerrådet Astrid M. Hilde, Fornybar Norge Lars Lima, Fornybar Norge Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om størrelsen av godskrivingskrav ved avregningsfeil. Nemnda kom til at det ikke var sannsynliggjort at selskapets beregning av forbruksdifferansen var uriktig, og at det derfor ikke var grunnlag for å sette denne til side. Nemnda kom imidlertid til at oppgjøret ikke kunne begrenses til tre år tilbake i tid, ettersom klager var i aktsom god tro om feilen. Klager ble enstemmig gitt delvis medhold. Elvia AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder uenighet om størrelsen av godskrivingskrav ved avregningsfeil. Regelverk: Standardvilkår for nettleie og tilknytning § 6-4. Historikk: 11.02.2019 – Klager oppføres på galt målepunkt. 31.12.2022 – Selskapet avslutter klagers kundeforhold på det gale målepunktet. 01.01.2023 – Selskapet starter nytt kundeforhold for klager på riktig målepunkt. 19.01.2023 – Selskapet sender e-post til klager og hevder at saken er løst. 26.01.2023 – Selskapet utbetaler kr 4088 til klager som kompensasjon for differansen mellom målerne i perioden 01.12.2019–31.12.2022. Krav: Klager krever etterberegningen korrigert etter faktisk forbruk. Partenes anførsler: Klager hevder at selskapets godskriving på kr 4 088 ikke samsvarer med hans faktiske forbruk i perioden som han var oppført på feil måler. Klager mener at differansen mellom hans eget og naboens forbruk må være større, siden klagers leilighet bare er halvparten så stor som naboens, samt at han – i motsetning til naboen – bor alene. Klager viser til at selskapet ikke har etterkommet klagers forespørsel om dokumentasjon på hans faktiske forbruk i den omtvistede perioden. Elvia AS mener at saken er løst og at klager er godskrevet riktig beløp for den perioden han var oppført på feil måler. Selskapet viser til at utskrift av forbruket i perioden 01.01.2020 til 01.01.2023 for begge målere ble oversendt klager per post. Nemnda ser slik på saken: Saken gjelder størrelsen på klagers godskrivingskrav etter at han i perioden fra 1. februar 2019 til 31. desember 2022 var oppført på feil målepunkt. Det er i denne saken på det rene at klager ble meldt inn på feil måler, og at dette ble rettet fra 1. januar 2023. Spørsmålet er om selskapets etteroppgjør på kr 4 088 gir korrekt kompensasjon for den perioden som feilen besto. Klager hevder at differansen mellom hans og naboens forbruk må være større enn selskapet har lagt til grunn. Nemnda påpeker likevel at klager ikke har fremlagt dokumentasjon som sannsynliggjør at beregningen er uriktig. Det forhold at klagers leilighet er mindre og at han bor alene, gir i seg selv ikke tilstrekkelig grunnlag for å fastslå at selskapets beregning er feil. Nemnda bemerker at det påhviler klager å sannsynliggjøre at selskapets beregning er uriktig, og at generelle antakelser om boligens størrelse og husholdningens sammensetning ikke er tilstrekkelig. Nemnda legger til grunn at selskapet har bygget på faktisk forbruk for hver av enhetene som har vært feilkoplet. Nemnda finner derfor ikke grunnlag for å sette til side selskapets beregning av differansen i forbruk, herunder den anvendte prisen. Når det gjelder tidsavgrensningen av oppgjøret, følger det av standardvilkårene § 6-4 at etteroppgjør i samsvar med foreldelsesloven § 3 som hovedregel begrenses til tre år tilbake i tid. Nemnda bemerker imidlertid at foreldelsesloven § 10 kan komme til anvendelse dersom fordringshaveren har manglet nødvendig kunnskap om kravet. Nemnda legger til grunn at klager var i aktsom god tro om feilkoblingen, og at han ikke hadde grunn til å oppdage denne tidligere. Det er derfor ikke grunnlag for å begrense oppgjøret til tre år tilbake i tid, slik selskapet har gjort. Etter dette skal korrigeringen foretas for hele perioden fra feilen oppsto i februar 2019 og frem til den ble rettet. Nemndas konklusjon er at klager gis delvis medhold. Uttalelsen er enstemmig. VEDTAK Klager gis delvis medhold. Oslo, 17. februar 2025 Henrik E. Kolderup, leder Thomas Iversen, Forbrukerrådet Astrid M. Hilde, Fornybar Norge Lars Lima, Fornybar Norge Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om tilbakebetalingskrav med grunnlag i angrerettutøvelse. Nemnda kom til at selskapet ikke hadde oppfylt sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, og at klager derfor hadde en utvidet angrerett som var utøvd i tide. Ved avgjørelsen av rettsvirkninger delte nemnda seg i et flertall og et mindretall. Flertallet kom til at klager hadde krav på tilbakeføring av foretatte innbetalinger med tillegg av forsinkelsesrente, mens mindretallet ikke kunne se at det forelå grunnlag for tilbakeføring av betaling for levert og forbrukt kraft. Klager ble gitt medhold. Dissens om rettsvirkningene. Rauma Energi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder uenighet om tilbakebetalingskrav med grunnlag i angrerettutøvelse. Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4 og angrerettloven. Historikk: 04.05.2022 – Partene inngår treårig fastprisavtale.01.06.2022 – Oppstart av kraftleveranse. Klager angrer avtalen. 02.06.2022 – Klager trekker tilbake erklæring om angrerett. 30.12.2022 – Klager mottar angreskjema med utvidet frist. 03.01.2023 – Klager kontakter selskapet og fremsetter erklæring om angrerett. 13.01.2023 – Klager mottar avslag på krav om tilbakebetaling. Krav: Klager krever å få tilbakeført samtlige foretatte innbetalinger i avtaleperioden. Partenes anførsler: Klager mener at opplysningene som ble gitt om angrerett ved avtaleinngåelsen var mangelfulle. Klager viser til at angreskjemaet ikke oppfylte kravene i angrerettloven, fordi det ble benyttet et utdatert skjema som henviste til den gamle angrerettloven fra 2000. Han mener at han som følge av det fikk utvidet angrefrist og at erklæringen dermed var rettidig fremsatt. Som følge av at opplysningsplikten ble misligholdt av selskapet, krever klager tilbakeført samtlige innbetalinger i avtalen. Rauma Energi AS mener klager fikk tilstrekkelige opplysninger om angrerett ved avtaleinngåelsen gjennom bestillingsbekreftelsen som henviste til angrerettskjema, og at den utvidede fristen dermed ikke får anvendelse. Selskapet hevder at det derfor har oppfylt sin opplysningsplikt og at klager dessuten har vært kjent med angreretten. Det viser til at klager fremsatte en angreretterklæring, som ble trukket tilbake kort tid etter, i juni 2022. Selskapet bemerker at angreskjemaet som ble sendt klager var fra 2017 og at det ikke har foretatt endringer i utformingen. Selskapet bestrider i alle tilfeller klagers krav om tilbakebetaling som følge av at angreretten ble utøvd for sent. Nemnda ser slik på saken: Saken gjelder spørsmål om angrerett er utøvd i tide, og hvilke rettsvirkninger dette i så fall skal ha. Slik saken er opplyst for nemnda inngikk partene avtale om kraftleveranse 4. mai 2022 med oppstart 1. juni 2022. Av sakens dokumenter fremgår det at klager fremmet en angreretterklæring overfor selskapet den 1. juni 2022. Dagen etter trakk han denne erklæringen tilbake, slik at den ikke fikk virkning på avtaleforholdet. Klager mottok 30. desember 2022 angreskjema og fikk opplysning om utvidet angrefrist. Han fremsatte erklæring om angrerett 3. januar 2023. Angrerettloven får anvendelse i saken, jf. angrerettloven § 1. Etter angrerettloven § 21 første ledd utløper angrefristen ved avtaler om levering av tjenester 14 dager fra avtalen ble inngått. Der den næringsdrivende ikke har oppfylt sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, forlenges imidlertid angrefristen. Angrefristen utløper da 14 dager etter at slike opplysninger er gitt, jf. angrerettloven § 21 fjerde ledd, men likevel senest 12 måneder og 14 dager fra avtaleinngåelsen, jf. § 21 tredje ledd. Fristberegningen skjer i samsvar med lovens § 6, slik at datoen for avtaleinngåelsen ikke medregnes, og slik at fristen først anses utløpt første påfølgende virkedag der fristen utløper på en helge- eller helligdag. Klagers erklæring om angrerett ble fremsatt utenfor den ordinære angrefristen. For at klagers angrerett skal være i behold, må det derfor være grunnlag for utvidet frist etter angrerettloven § 21 tredje og fjerde ledd. Dette må i så fall bygge på at Rauma Energi AS ikke kan anses å ha oppfylt opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h. Angrerettloven § 8 første ledd bokstav h – slik den gjaldt ved inngåelsen av denne avtalen – krevde at den næringsdrivende før avtaleinngåelsen «på en klar og forståelig måte» gir forbrukeren opplysninger om at «det foreligger angrerett og standardisert skjema for bruk av angrerett (angreskjema), samt vilkårene, tidsfristene og fremgangsmåtene for å bruke angreretten». Det er den næringsdrivende som har bevisbyrden for at opplysningsplikten er oppfylt, jf. angrerettloven § 7. Formålet er å sette forbrukeren i stand til å forstå og å bruke den angreretten som gjelder i avtalen, se i denne sammenheng blant annet EU-domstolens tolkningsuttalelse i dom 24. februar 2022 i sak C-536/20 Tiketa avsnitt 42. Nemnda bemerker at angrerettloven § 8 bokstav h ble endret med virkning fra 1. oktober 2023 slik at det nå uttrykkelig fremgår at den næringsdrivende skal gi et standardisert angreskjema. Selv om dette ikke var ordlyden på tidspunktet avtalen ble inngått i 2022, fulgte kravet om overgivelse av forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 6 nr. 1 bokstav h, samtidig som en plikt til å overlevere angrerettskjemaet før avtaleinngåelsen i alle tilfeller må utledes av lovens forarbeider, se Prop.64 L (2013–2014, punkt 3.3.11 andre avsnitt, jf. sak 23-056 m.fl.) Nemnda kan ikke se at selskapet har godtgjort at det ga tilstrekkelige opplysninger om angreretten på tidspunktet for avtaleinngåelsen i mai 2022. I bestillingsbekreftelsen 4. mai 2022 sies det bare «[d]u har 14 dagers ubetinget angrerett fra bestillingsdato.» I bekreftelsen på oppstart av kraftleveransen av 1. juni 2022 sies det «[p]å våre hjemmesider finner du også full produktbeskrivelse, og angrerettskjema.» Det er derfor ikke under noen omstendighet gitt tilstrekkelig klare opplysninger om hvordan angreretten utøves i hvert av dokumentene. Det er heller ingen holdepunkter i saken for at selskapet oppfylte opplysningsplikten på noe senere tidspunkt før utsendelsen av angreskjema 30. desember 2022. Det gjaldt følgelig en utvidet angrerett i henhold til angrerettloven § 21 tredje ledd. Etter angrerettloven § 20 andre ledd utøves angreretten ved bruk av utfylt angreskjema eller ved «fremsettelse av annen utvetydig erklæring». Selv om det av dokumentasjonshensyn er hensiktsmessig å fremsette erklæringen skriftlig, kan angreretten også utøves muntlig, for eksempel i en telefonsamtale. I denne saken bemerker nemnda at det er noe usikkerhet om klager innen fristen på 14 dager fra 30. desember 2022 ga en tilstrekkelig utvetydig erklæring. Klager har tvilsrisikoen på dette punkt. Selskapet har imidlertid ikke på selvstendig grunnlag bestridt at angreretten ble utøvd innen 14 dager fra brevet 30. desember 2022, og det fremgår også av selskapets e-post 13. januar 2023 at de oppfattet at klager utøvde sin angrerett. Klager har utøvd angreretten mindre enn 12 måneder etter avtaleinngåelsen og innenfor fristen som ble utløst når selskapet sendte ut opplysninger om angreretten, slik at angreretten er derfor utøvd i tide, jf. angrerettloven § 21 fjerde ledd. Med det syn nemnda har på spørsmålet om angreretten er utøvd rettidig, går den ikke inn på hvilken betydning det eventuelt skal ha at selskapets utsendte skjema viste til den eldre loven. Selskapet har vist til at klager tidlig etter avtaleinngåelsen fremsatte erklæring om utøvelse av angrerett. Nemnda kan ikke se at dette har betydning for løsning av saken. Forbrukerens rettigheter etter angrerettloven er ikke basert på hvilken kunnskap forbrukeren har, men av i hvilken grad den næringsdrivende har oppfylt sine forpliktelser etter loven. Nemnda ser så på rettsvirkningene som angrerettsutøvelsen får i denne saken. Ved bruk av angreretten bortfaller partenes forpliktelser til å oppfylle avtalen, jf. angrerettloven § 23. Tvistepunktet i denne saken er om klager har krav på å få tilbakeført alle betalinger som hun har foretatt i avtalen i medhold av angrerettloven § 26. Ved denne vurderingen har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet – nemndleder med dobbeltstemme og forbrukerrepresentant Norman – viser til at der angreretten utøves rettidig, og den næringsdrivende ikke har oppfylt opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, følger det av angrerettloven § 26 at forbrukeren ikke har betalingsplikt for strøm som er levert, men ennå ikke betalt, og i tillegg har krav på å få tilbakeført alle betalinger som er foretatt under avtalen. Flertallet viser til EU-domstolens dom 17. mai 2023 i sak C-97/22 DC, samt til flertallsbegrunnelsen i samlevedtak i sak 23-011 m.fl. mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023. Dette flertallet slutter seg til den rettsanvendelsen som fremgår der. Klager har etter dette krav på tilbakeføring av alle foretatte betalinger under avtalen. I den utstrekning det har funnet sted gjennomfakturering av nettleie, skal imidlertid tilbakeføringen ikke omfatte den del av betalingene som gjelder nettleien. I den utstrekning et overskudd på strømstøtte har gått til å dekke deler av klagers betaling for levert kraft, har klager krav på å få tilbake også disse beløpene, ettersom det er en del av klagers betaling for levert kraft. Klager har i tillegg krav på forsinkelsesrenter på tilbakebetalingsbeløpet beregnet fra 30 dager etter at angreretterklæringen ble fremsatt, jf. forsinkelsesrenteloven § 2. Flertallet viser til flertallets begrunnelse i samlevedtak i sak 23-056 m.fl. Mindretallet – bestående av bransjerepresentantene Hilde og Lima – kan ikke se at klager har krav på tilbakeføring av foretatte betalinger for strøm som er levert og forbrukt av klager, og viser til mindretallets begrunnelse i samlevedtak i sak 23-011 m.fl. mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023 som dette mindretallet slutter seg til. Nemndas konklusjon at klager gis medhold. Uttalelsen er avsagt under dissens når det gjelder rettsvirkninger. VEDTAK Klager gis medhold. Oslo, 17. februar 2025 Henrik E. Kolderup, leder Gustav Norman, Forbrukerrådet Astrid M. Hilde, Fornybar Norge Lars Lima, Fornybar Norge Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om hvilket avtaleprodukt det var inngått avtale om for tre målere med samme kunde. Nemnda la til grunn at selskapet etter en fusjon uriktig hadde lagt til grunn at alle tre avtaleforhold var på variabelvilkår. For to av avtaleforholdene la nemnda til grunn at klager hadde krav på å bli avregnet etter spotprisvilkår. Nemnda la til grunn at klagers krav videre var begrenset av foreldelsesreglene, og at selskapet ved oppgjøret burde legge til grunn det gunstigste oppgjøret for klager. Klager ble enstemmig gitt delvis medhold. Kraftriket AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder uenighet om hvilket avtaleprodukt det er inngått avtale om. Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 6. Historikk: 06.06.2015 – Klager inngår strømavtale med selskapet AKRAFT AS. 01.09.2020 – Klager mottar informasjon om at avtalevilkår vil videreføres ved fusjon. 01.10.2020 – AKRAFT AS og innklagede fusjonerer. 21.11.2022 – Klager tar kontakt med selskapet og inngår spotprisavtale for alle tre anlegg. Krav: Klager bestrider betalingsplikt for omtvistede fakturaer og krever ny avregning i samsvar med spotpris. Partenes anførsler: Klager hevder at hun urettmessig ble overført til et annet avtaleprodukt for sine tre anlegg ved fusjonen. Hun har alltid vært oppført på et spotprodukt, og hun la med grunnlag i e-post fra selskapet til grunn at hun ville fortsette på samme avtale etter fusjonen. Når produktet har vist seg å bli et annet enn hun hadde, har faktureringsgrunnlaget blitt uriktig. Hun krever derfor at hennes fakturaer tilbake i tid beregnes på nytt i samsvar med spotpris. Inntil dette er gjort, tilbakeholder klager betaling av seks fakturaer for hennes tre anlegg. Hun hevder videre at selskapet ikke har overholdt sin opplysningsplikt i forbindelse med vilkårsendringene, og hun har ikke på noe tidspunkt mottatt opplysninger om angrerett. Hun viser til at hun ikke har samtykket til å motta viktige varslinger på e-post. Kraftriket AS hevder at alle kunder som var omfattet av fusjonen fikk videreført sine strømavtaler, og tilbakeviser at klagers avtalevilkår er endret. Klager har hatt avtaleproduktet “Variabel”. Selskapet mener at klager kontinuerlig har mottatt både prisvarslinger og tilstrekkelige opplysninger om hvilket avtaleprodukt hun er satt på. Selskapet peker på at klager har stått fritt til å bytte avtaleprodukt ettersom det ikke har gjeldt bindingstid for produktet. Det fastholder at det ikke foreligger grunnlag for å avregne klager etter spotprisvilkår før spotprisavtale ble inngått 21.11.2022. Nemnda ser slik på saken: Saken gjelder uenighet om hvilket avtaleprodukt som skulle vært lagt til grunn ved avregningen av tre separate anlegg med samme kunde. Slik saken er opplyst for nemnda, har klager inngått flere strømavtaler med AKRAFT AS fra 6. juni 2015. Klager mottok 1. september 2020 informasjon om at avtalene ville bli videreført etter fusjon. Fusjonen mellom AKRAFT AS og innklagede ble gjennomført 1. oktober 2020. Den 21. november 2022 tok klager kontakt med selskapet og inngikk spotprisavtaler for alle tre anlegg. Klager har bestridt betalingsplikt for seks omtvistede fakturaer som gjelder forbruk før dette tidspunktet, og har krevd ny avregning i samsvar med spotpris. Nemnda bemerker innledningsvis at saken gjelder tre separate avtaleforhold, og at vurderingen derfor må foretas konkret for hvert enkelt anlegg. For det første anlegget, [adresse 1], fremgår det av bestillingsbekreftelsen for denne avtalen at det ble inngått avtale om avtaleproduktet “Variabel 15” 6. juni 2015. Klager har bestridt at hun var bundet av en variabelavtale og har anført at hun alltid har hatt spotpris. Nemnda kan imidlertid ikke se at det er dokumentert for dette anlegget at det var avtalt spotpris fremfor variabelavtale. Det er heller ikke fremlagt dokumentasjon som tilsier at avtalen senere er endret til, eller erstattet av, en spotprisavtale før 21. november 2022. Nemnda legger derfor til grunn at klager var bundet av en variabelavtale for dette anlegget frem til avtaleendringen 21. november 2022. Klager kan derfor ikke gis medhold i at dette anlegget skulle vært avregnet etter spotprisvilkår. For det andre anlegget, [adresse 2], har klager fremlagt dokumentasjon for bestilling av en spotprisavtale datert 8. mai 2018. Hvorfor klager likevel har blitt avregnet med grunnlag i en variabel kraftavtale for dette anlegget, er ikke kjent. Selskapet har ikke dokumentert at det senere er inngått avtale om variabelpris for anlegget. Slik saken er opplyst for nemnda, legger nemnda til grunn at avtalen feilaktig ble lagt inn som en variabelavtale ved fusjonen. Nemnda legger derfor til grunn at det for dette anlegget var inngått en spot-avtale. Klager gis derfor medhold i at dette anlegget skulle vært avregnet etter spotprisvilkår. For det tredje anlegget, [adresse 3], har selskapet ikke fremlagt dokumentasjon på verken avtaleinngåelse eller annen dokumentasjon som nærmere belyser avtaleforholdet. Også for dette anlegget har klager hevdet at hun har inngått en spotprisavtale. Når selskapet ikke har dokumentert hvilket avtaleprodukt som er inngått for dette anlegget, må tvilen gå utover selskapet. Nemnda legger derfor til grunn at dette anlegget skulle vært avregnet etter spotpris. Subsidiært har klager vist til at hun ikke på noe tidspunkt har mottatt opplysninger om angrerett. Nemnda ser ikke grunn til å gå inn på dette spørsmålet, siden det i denne saken er klart at lengstefristen for utøvelse av angrerett etter angrerettloven § 21 tredje ledd er utløpt. Selv om nemnda legger til grunn at klager var bundet av en variabelavtale inngått i 2015 for den første måleren, vurderer nemnda for ordens skyld om selskapet korrekt har varslet prisendringene i samsvar med standard kraftleveringsavtale § 6. Selskapet har gjort gjeldende at klager kontinuerlig har mottatt prisvarslinger etter fusjonen, og har som dokumentasjon fremlagt en oversikt over utsendte e-poster. Oversikten viser at klager har mottatt e-poster med «Varsel om prisendring» i alle fall fra juli 2022 og til november 2022. Selv om selskapet ikke har fremlagt den enkelte e-posten, noe selskapet ikke har hatt direkte oppfordring til slik saken lå an, legger nemnda etter en konkret vurdering til grunn at varslingsplikten er overholdt. Klager får derfor medhold i sitt krav om å bli avregnet på spotprisvilkår for det andre og det tredje anlegget, men ikke for det første anlegget. Det faktiske forbruket er ikke omstridt. Klager har derfor som utgangspunkt krav på ny fakturering for det andre og tredje anlegget. Klagers krav på ny fakturering gjelder i utgangspunktet så lenge den uriktige avregningen har foregått, men begrenses likevel av foreldelsesreglene. Foreldelsesfristen avbrytes ved innsendelse av saken til Elklagenemnda, jf. lov om foreldelse av fordringer § 16 nr. 2 bokstav a. Foreldelse ble avbrutt da nemnda mottok saken 21.04.2023. Klagers tilbakebetalingskrav som gjelder betalinger foretatt tidligere enn tre år før denne dato, er foreldet, med mindre det er grunnlag for tilleggsfrist etter foreldelsesloven § 10. Dette har nemnda ikke grunnlag for å vurdere. Nemnda bemerker avslutningsvis at et tilbakebetalingskrav for de to anleggene tilbake i tid ikke nødvendigvis er til klagers gunst, dersom spotprisvilkår i den samme tidsperioden har vært mer ugunstig enn variabelvilkår. Nemnda er kjent med at det særlig var høsten 2022 at variabelpriser lå markert over spotprisvilkår. Selskapet bør derfor som del av oppgjøret med klager undersøke om det er gunstigere for klager å bli kreditert de fakturaene for de to målerne som hun rettmessig har utøvd tilbakeholdsrett i, fremfor å foreta en ny avregning tre år tilbake i tid basert på spotprisvilkår for de to målerne, og gi klager det gunstigste oppgjøret. Nemndas konklusjon er at klager gis delvis medhold. Uttalelsen er enstemmig. VEDTAK Klager gis delvis medhold. Oslo, 17. februar 2025 Henrik E. Kolderup, leder Gustav Norman, Forbrukerrådet Astrid M. Hilde, Fornybar Norge Lars Lima, Fornybar Norge Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om klagers betalingsplikt for krav i variabelavtale. Nemnda kom til at en variabel prisstruktur i en avtale inngått under overtakelse av en fast eiendom var urimelig. Ved avgjørelsen av rettsvirkninger delte nemnda seg i et flertall og et mindretall. Flertallet mente at praksis fra EU-domstolen ikke utelukket at avtalens variable prisstruktur ble erstattet av spotprisvilkår, og at klager hadde krav på å bli avregnet etter slike vilkår, slik klager krevde. Mindretallet mente at rettspraksis fra EU-domstolen var til hinder for en slik løsning, og at rettsvirkningen måtte bli at avtalen ble satt ut av kraft, og at klager fikk tilbakeført sine betalinger. Klager ble gitt medhold. Dissens om rettsvirkningene. NorgesEnergi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt i variabelavtale. Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 6. Historikk:2017 – Partene inngår spotprisavtale. 22.10.2020 – Partene inngår avtale om produktet “Topp 10 Garanti” ved overtakelse av bolig. 23.10.2020 – Klager mottar ordrebekreftelse og velkomstbrev. 16.01.2023 – Partene inngår spotprisavtale. 16.02.2023 – Kraftleveranse opphører. Krav: Klager bestrider betalingsplikt for krav etter variabelavtalen og krever å bli stilt som om hun sto på en spotprisavtale. Partenes anførsler: Klager mener at hun ikke har plikt til å betale fakturaer beregnet etter variabelpris. Hun viser til at avtale ble inngått ved signering av overtakelsesprotokoll, og at hun oppfattet at spotprisavtalen – som ble inngått i 2017 med NorgesEnergi AS – ble videreført. Hun hevder at hun ikke på noe tidspunkt ble informert om avtalevilkårene for variabelavtalen, og hevder hun var i god tro om at hun ble oppført på en spotavtale. Klager mener videre at selskapet har brutt sin varslingsplikt, og at hun som følge av manglende informasjon og prisvarslinger har blitt overfakturert over en lengre periode. Hun viser til at prisvarslinger ikke har kommet tydelig nok frem blant alle e-postene mottatt fra selskapet. Klager krever å få dekket differansen mellom det hun ville betalt i en spotavtale og de faktiske utgiftene fra selskapet, beregnet til kr 20 000. NorgesEnergi AS mener at det har oppfylt sin opplysningsplikt om variabelavtalen. Selskapet viser til at det har fremgått av fakturaer og prisvarsel på e-post at klager har vært oppført på variabelproduktet. Det peker videre på at kunden fra desember 2021 i prisvarslingene ble oppfordret til å bytte til et annet produkt, og at hun har stått fritt til å bytte produkt under hele avtaleforholdet. Selskapet hevder å ha oppfylt sin plikt til å varsle om prisendringer. Det viser til at klager er ansvarlig for å gjøre seg kjent med varslingene når disse mottas på e-post. Nemnda ser slik på saken: Saken gjelder uenighet om plikten til å betale krav i en variabelavtale. Spørsmålet er om klager kan kreve å bli avregnet etter spotpris. Slik saken er opplyst for nemnda, inngikk partene avtale om strøm i forbindelse med overtakelse av fast eiendom. Standard variabel-produkter har den iboende risikoen at de prognosene for fremtidig kraftpris som de bygger på, kan vise seg å avvike fra den faktiske markedsutviklingen for spotprisen. Produktet samsvarer heller ikke med strømstøtteordningen etter strømstønadsloven, som bygger på faktiske markedspriser. Selv om variabelprodukter var vanlig i markedet før overgangen til spotpriser, er det nemndas erfaring at produktet har en iboende risiko som ikke forbrukere nødvendigvis er fullt ut kjent med. Høsten 2022 materialiserte denne risikoen seg i en rekke standard variabel-produkter hos en rekke tilbydere. Prognosen for fremtidig kraftpriser i denne perioden, særlig for oktober 2022, var høye, mens de faktiske spotpriser viste seg å bli lave. Dette medførte et stort avvik mellom spotpris og pris i variabelprodukter. Innretningen av strømstøtten forsterket dette avviket, ettersom den ga lite støtte til kundene som hadde variabelprodukter siden den bygger på markedsprisen i form av spotpriser. Som utgangspunkt ser nemnda det som positivt at det i forbindelse med overtakelse av ny bolig legges til rette for at kjøperen kan inngå avtale om levering av strøm, slik at kjøper ikke settes på pliktstrøm hos netteier. Sett i lys av produktets kompleksitet, mener nemnda det likevel er kritikkverdig at et variabelprodukt benyttes som standard ved boligovertakelse. En forbruker som er i ferd med å overta ny bolig vil regelmessig ha et mindre årvåkent forhold til valg av avtaleprodukt enn i andre situasjoner, og ikke få med seg produktets kompleksitet og særskilte vilkår. Nemnda mener derfor det er i samsvar med god bransjeskikk å tilby et alminnelig spotprisprodukt som standardprodukt i slike situasjoner. Når klager i en slik situasjon ikke mottok informasjon om de nærmere egenskapene ved avtalen hun ble tilbudt å tegne i forbindelse med boligovertakelsen, må mangelen på informasjon gå utover strømleverandøren. Strømleverandøren må i denne sammenheng identifiseres med meglerapparatet som i forbindelse med sine overtakelsesrutiner ikke la til rette for at det gis nærmere informasjon om standardproduktet som kjøper kan tegne. Ved vurderingen av hvilken betydning denne svikten skal ha for klagers betalingsplikt, har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet – nemndleder Kolderup og bransjerepresentanter Hilde og Lima – viser til at i situasjoner som den foreliggende, der klager ikke har fått informasjon om at standardavtalen er en variabelavtale, og der de nærmere egenskapene ved denne produkttypen ikke er fremhevet, har nemnda i tidligere saker konkludert med at klager har krav på å bli stilt som om hun inngikk en spotavtale, og at det vil være urimelig å gjøre variabelvilkårene gjeldende, jf. avtaleloven § 36. Flertallet mener derfor at avtaleforholdet består, men at prismekanismen revideres, i den forstand at variabelmekanismen bortfaller og erstattes av en spotprisstruktur. Flertallet kan ikke slutte seg til mindretallets syn om at avtalen ikke kan bestå uten prisvilkåret. Etter flertallets vurdering gjelder urimeligheten i saken at et bestemt produkt med en variabel prismodell ble anvendt uten at klager mottok tilstrekkelig informasjon om dette. Når prismodellen – dette vilkåret – settes til side, står imidlertid et løpende kraftleveranseforhold igjen. Flertallet anser det som rettslig mulig å opprettholde avtalen med avregning etter spotpris, som uttrykk for den faktiske markedsprisen på levert kraft, uten at dette innebærer en revisjon av avtalen i strid med direktiv 93/13 artikkel 6 nr. 1. Flertallet viser i denne sammenheng til EU-domstolens sak C-618/10 Banco Español de Crédito [2012] ECR avsnitt 63–65. Flertallet er kjent med at EU-domstolen i den samme avgjørelsen i avsnitt 68–69 har lagt vekt på at de preventive forbrukervernhensyn som ligger bak artikkel 7 rådsdirektiv 93/13/EØF av 5. april 1993 om urimelige vilkår i forbrukeravtaler, tilsier at hele kontrakten i et slikt tilfelle settes ut av kraft. Flertallet viser likevel til at EU-domstolen i etterfølgende dommer har vist til at dette hensynet ikke strekker seg lengre enn at det urimelige vilkåret settes ut av kraft i avtalen, og ikke at hele avtalen settes ut av kraft. Flertallet viser til C-488/11 Asbeek Brusse and de Man Garabito [2013] ECR. Et av spørsmålene i saken var om artikkel 6 i direktivet om urimelige avtalevilkår innebar at den nasjonale domstolen måtte sette en økonomisk sanksjonsbestemmelse ut av kraft, fremfor å redusere beløpet forbrukeren måtte betale og for øvrig opprettholde sanksjonsbestemmelsen. Om dette uttalte EU-domstolen i avsnitt 56–60 at det fulgte klart av direktivets artikkel 6 at «the contract concluded between the seller or supplier and the consumer is to continue to bind the parties ‘upon those terms’ if it is capable of continuing in existence ‘without the unfair terms”. EU-domstolen understreket at dette innebar plikt for den nasjonale domstolen til å sette ut av kraft et urimelig avtalevilkår uten at domstolen i stedet kan revidere innholdet i vilkåret. For øvrig skal kontrakten videreføres uten noen annen virkning enn at det urimelige avtalevilkåret settes ut av kraft, så langt dette er mulig etter nasjonal rett. Med grunnlag i dette formulerte EU-domstolen følgende svar til den foreleggende domstolen: It follows that Article 6(1) of the directive cannot be interpreted as allowing the national court, in the case where it establishes that a penalty clause in a contract concluded between a seller or supplier and a consumer is unfair, to reduce the amount of the penalty imposed on the consumer instead of excluding the application of that clause in its entirety with regard to that consumer. Slik flertallet oppfatter dette, innebærer dette at flertallet ikke kan opprettholde den variable prisstrukturen på en måte som innebærer at prisstrukturens urimelighet er borte, men må i stedet sette den urimelige prisstrukturen helt ut av kraft. Derimot mener flertallet – under noe tvil – at dette ikke utelukker at kontrakten i stedet kan opprettholdes med en annen prisstruktur, det vil i denne sammenheng si spotprisvilkår. Flertallet mener derfor at EU-domstolens praksis ikke fratar norske domstoler enhver revisjonsmyndighet etter avtaleloven § 36 i en kontrakt, men at den innebærer at urimelige avtalevilkår skal settes ut av kraft. Etter flertallets syn tas klagen derfor til følge. Mindretallet – forbrukerrepresentant Norman – er enig med flertallet i at klager i den foreliggende boligovertakelsessituasjonen ikke mottok tilstrekkelig informasjon om avtaletypen og prisfastsettelsesmekanismen, og at dette må gå utover strømleverandøren. Uenigheten gjelder hvilke rettsvirkninger dette skal få. Mindretallet ser først på spørsmålet om forbrukeravtaledirektivet, som bl.a. er gjennomført i avtaleloven § 36 og 37 nr. 2 kommer til anvendelse. Forbrukeravtaledirektivet har i artikkel 4 nr. 2 unntak for vilkår som gjelder “definitionen af aftalens hovedgenstand eller overensstemmelsen mellem pris og varer eller mellem tjenesteydelser og betalingen herfor, for saa vidt disse vilkaar er affattet klart og forstaaeligt”. Etter mindretallets syn er det klart at unntaket ikke får anvendelse fordi prisvilkåret ikke en gang er presentert for klager før avtaleinngåelse, og det er dermed ugjennomsiktig. Vilkåret er altså ikke beskrevet klart og forståelig. Når et avtalevilkår anses urimelig etter direktiv 93/13 artikkel 3, følger det av artikkel 6 nr. 1 at vilkåret ikke er bindende for forbrukeren, og at avtalen fortsatt skal være bindende for partene på de samme vilkår, dersom den kan fortsette å gjelde uten de urimelige vilkår. EU-domstolen har presisert at nasjonale instanser ikke kan “reparere” et urimelig vilkår ved å revidere dets innhold, men må utelukke dets anvendelse, og opprettholde kontrakten uten andre endringer enn den som følger av opphevelsen av det urimelige vilkåret, såfremt kontrakten rettslig sett er mulig å opprettholde, jf. C-488/11 (Asbeek Brusse og de Man Garabito) premiss 57. I Karnovs lovkommentar til avtl. § 37 nr. 2 (note 8), skrevet av Hilde Hauge, heter det at bestemmelsen “begrenser den frihet rettsanvender har til å fastsette virkningen av at avtalevilkår er å anse som urimelige ved at utgangspunktet er at avtalevilkåret settes til side mens avtalen for øvrig består. Gjennom praksis fra EU-domstolen er det klargjort at bestemmelsen i utgangspunktet må tas på ordet, se C-618/10 Camino. I saken var det for en kredittavtale avtalt en urimelig høy forsinkelsesrente. EU-domstolen kom til at den nasjonale domstolen ikke hadde adgang til å justere rentesatsen, men at vilkåret måtte tilsidesettes i sin helhet.” Mindretallet viser også til Finn Arnesens artikkel "Valget mellom endring og ugyldighet i forbrukerkontrakter" (Ugyldighet i privatretten: Minnebok for Viggo Hagstrøm s. 49-62) hvor han i avsnitt 2.3.6 skriver at valget av urimelighetsvirkninger ved urimelighet som rammes av direktiv 93/13, er undergitt nærmere betingelser, og at “virkemiddelpaletten er mer begrenset der et avtalevilkår rammes av direktiv 93/13, enn der avtalen rammes av avtaleloven § 36”. Videre skriver han at der “avtalen ikke kan opprettholdes uten det urimelige vilkåret, vil resultatet være at avtalen faller bort, med mindre dette vil ramme forbrukeren”. Spørsmålet blir derfor om avtalen kan bestå uten prisvilkåret. EU-domstolen har understreket at avtalen skal videreføres dersom den kan fortsette å eksistere uten det urimelige vilkåret, og at domstolen i prinsippet ikke har adgang til å endre eller fastsette et nytt vilkår i stedet, se EU-domstolens dom i sak C-618/10 Banco Español de Crédito avsnitt 64–65. I avsnitt 65 sier domstolen at rettsvirkningen må være at “[t]hat contract must continue in existence, in principle, without any amendment other than that resulting from the deletion of the unfair terms, in so far as, in accordance with the rules of domestic law, such continuity of the contract is legally possible". EFTA-domstolen har kommet med tilsvarende uttalelser, bl.a. i sak E-25/13 (premiss 164) og E-13/22 - E-1/23 (premiss 137-139). Mindretallet viser i denne sammenheng til at EU-domstolen har fremhevet at adgang til å revidere urimelige vilkår ville svekke direktivets preventive effekt, fordi den næringsdrivende da i praksis skjermes mot konsekvensene av regelbrudd, jf. C-618/10 Banco Español de Crédito avsnitt 69–70 og EFTA-domstolens dom i sak E-13/22 - E-1/23 avsnitt 138-139. I den foreliggende saken kan avtalen etter mindretallets vurdering ikke bestå uten prisvilkåret, ettersom vilkåret må anses å utgjøre en del av avtalens hovedgjenstand, sml. C-118/17 (Dunai). Når prisvilkåret faller bort, står det ikke igjen et avtalt prisgrunnlag som kan bære kontrakten videre. Flertallets løsning – å stille klager som om hun sto på spotpris – innebærer dermed ikke bare å “slette” det urimelige vilkåret, men å erstatte det med et nytt prisvilkår. En slik revidering av avtalen innebærer etter mindretallets syn at flertallet i realiteten fastsetter et nytt prisvilkår for partene, noe som klart er i strid med praksisen fra både EFTA-domstolen og EU-domstolen. Det vises til at EU-domstolen kun unntaksvis åpner for å erstatte et vilkår som er funnet urimelig, og i så fall kun med en deklaratorisk bestemmelse fra nasjonal rett. Unntaket gjelder kun i saker der slik revidering er nødvendig for å unngå at forbrukeren ellers blir skadelidende om hele avtalen må annulleres, jf. C-80/21 - C82/21, avsnitt 67: “The exceptional possibility of replacing an unfair term which has been annulled with a supplementary national provision is limited to cases in which the removal of that unfair term would oblige the national court to invalidate the contract in question as a whole, thereby exposing the consumer to particularly harmful consequences, so that the latter would be penalised (see, to that effect, judgment of 3 October 2019, Dziubak, C-260/18, EU:C:2019:819, paragraph 48 and the case-law cited” I vår sak medfører det ingen negative konsekvenser for klageren om hele avtalen må annulleres, i og med at klageren da oppnår gratis strøm. Alene av den grunn kommer ikke unntaket til anvendelse. Uansett åpner unntaket kun for at det urimelige vilkåret kan erstattes med en deklaratorisk bestemmelse, ikke et hvilket som helst annet nytt vilkår, slik flertallet synes å gjøre i vår sak. I C-260/18 (Dziubak), avsnitt 61–62, presiserte domstolen at urimelige vilkår ikke kan erstattes “ved anvendelse af almindelige bestemmelser i national ret, der ikke har været genstand for en særlig vurdering fra lovgivers side med henblik på at skabe en balance mellem aftaleparternes samlede rettighederog forpligtelser”. Jenny Klem skriver at uttalelsen “kan forstås som at det kun er adgang til å erstatte urimelige avtalevilkår med bestemmelser med et konkret innhold, utformet med sikte på å utfylle avtaler. Derimot er det ikke mulig å erstatte urimelige avtalevilkår med generelle lovbestemmelser som åpner for å revidere urimelige avtaler. Avtaleloven § 36 må trolig anses som en slik generell bestemmelse, som ikke kan brukes til å erstatte urimelige avtalevilkår”, jf. “Forbrukeravtaledirektivets krav om gjennomsiktige avtalevilkår: En EØS-rettslig blindsone?” (Lov og Rett nr. 4, 2024). Det ovennevnte unntaket som åpner for slik revidering er begrunnet i hensynet til forbrukeren og formålet med direktivet, jf. bl.a. E-13/22 - E-1/23, avsnitt 141-142, men har altså et klart avgrenset anvendelsesområde som ikke treffer vårt tilfelle fordi annullering av avtalen utelukkende har positive konsekvenser for klager. Det er følgelig ikke adgang til å revidere prisvilkåret. Når avtalen ikke kan bestå uten prisvilkåret, og nemnda ikke kan erstatte vilkåret med et annet prisvilkår, er konsekvensen at avtalen faller bort i sin helhet, jf. “Ugyldighet i privatretten: Minnebok for Viggo Hagstrøm s. 49-62" – (MINNE 2016-vh-49), hvor Finn Arnesen skriver følgende: “2.3.5 Hele avtalen tilsidesettes Direktivet er selvfølgelig ikke til hinder for at hele avtalen tilsidesettes. Det er tvert imot løsningen der avtalen ikke kan opprettholdes uten det eller de urimelige vilkår(ene), jf. direktivets art. 6 nr. 1.” Konsekvensen av at avtalen anses ugyldig i sin helhet, er at klager har krav på tilbakebetaling av beløp som den næringsdrivende har mottatt urettmessig på grunnlag av det urimelige vilkåret, jf. C-901/24 (mBank), avsnitt 33 og C-630/23 (AxFina) avsnitt 75, med videre henvisninger til C-520/21 (Bank M), samt E-9/25 avsnitt 50. Videre kan forbrukeren ha krav på forsinkelsesrenter og avsavnsrenter, jf. C-520/21 (Bank M). Når det gjelder rett på avsavnsrenter vises det til en nylig avsagt dom fra EFTA-domstolen, E 9/25 (LGT Bank) avsnitt 50-51, hvor EFTA-domstolen synes å forankre rett til avsavnsrente - på restitusjonskrav pga. ugyldighet - direkte i forbrukeravtaledirektivet artikkel 6. Mindretallet er derfor enig i at klager skal gis medhold, men rettsvirkningen må være at avtalen annulleres i sin helhet, og at selskapet tilbakefører alle innbetalinger foretatt i avtaleperioden. At dette innebærer at klager i praksis har fått gratis strøm i mer enn 1 år er uten betydning for vurderingen ovenfor, sml. C-520/21 (Bank M). I nevnte dom kom EU-domstolen til at forbrukeravtaledirektivet var til hinder for at den næringsdrivende kunne kreve kompensasjon fra forbrukeren utover tilbakebetalingen av lånekapitalen, samtidig som direktivet ikke var til hinder for nasjonale regler som ga forbrukeren rett på avsavnsrenter i tillegg til tilbakebetaling av alle innbetalinger på lånet. Klageren i nevnte dom lå dermed an til å ha krav på det som i praksis utgjør et gratis boliglån i ca. 15 år. De kraftfulle rettsvirkningene av brudd på forbrukeravtaledirektivet er ment å gi direktivet avskrekkende virkning, jf. avsnitt 67 i nevnte dom. Formålet er å sikre at direktivet får effektiv virkning i markedet ved at det gir insentiver for næringsdrivende til å avstå fra å benytte urimelige standardvilkår overfor forbrukere som står i en svakere stilling, jf. avsnitt 77-79 i samme dom. Flertallets konklusjon, som innebærer å erstatte det urimelige vilkåret med et rimelig vilkår, undergraver dette formålet og har ikke tilstrekkelig støtte i verken EFTA- eller EU-domstolens praksis. Nemndas konklusjon er at klager gis medhold. Uttalelsen er avsagt under dissens når det gjelder rettsvirkninger. VEDTAK Klager gis medhold. Oslo, 17. februar 2025 Henrik E. Kolderup, leder Gustav Norman, Forbrukerrådet Astrid M. Hilde, Fornybar Norge Lars Lima, Fornybar Norge Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.