Søkeresultater

Sak: 23-056, 23-058, 23-164, 23-170, 23-171, 23-186, 23-187, 23-188, 23-406, 23-656 og 23-765 Sakene gjaldt uenighet om angrerett og selskapets tilbakebetalingsplikt ved angrerettutøvelse. Klagerne krevde tilbakeføring av alle innbetalinger de hadde foretatt i avtalene med grunnlag i angrerettsutøvelsen. De anførte at selskapet ikke hadde oppfylt sin opplysningsplikt etter angrerettloven og at de dermed hadde utvidet angrefrist. Motkraft AS anførte at selskapet hadde gitt de opplysninger som det skulle på de respektive avtaletidspunktene, og at klagerne dermed hadde oversittet angrefristen da angreretten ble påberopt. Selskapet anførte at kundene i alle tilfeller ikke hadde krav på tilbakebetaling for kraft som var forbrukt. Klagerne i sak 23-056, 23-170, 23-171, 23-186 og 23-188 ble gitt medhold under dissens om rettsvirkningene. Klager i sak 23-406 ble gitt delvis medhold under dissens om rettsvirkningene. Klagerne i øvrige saker ble enstemmig ikke gitt medhold. Ved e-poster mellom 07.01.2023 og 15.03.2023 ble sakene brakt inn for Elklagenemnda. Motkraft AS har i e-poster mellom 15.03.2023 og 25.08.2023 uttalt seg i hver enkelt sak. Motkraft AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.    Sakene gjelder uenighet om tilbakebetalingskrav der klagerne påberopte seg angrerett.    Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4 og angrerettloven.    Historikk: 11.2021–12.2021 – Partene inngår individuelle avtaler i sakene 23-058, 23-164, 23-188, 23-406, 23-656 og 23-765. 01.2022–10.2022 – Partene inngår individuelle avtaler i sakene 23-056, 23-170, 23-171, 23-186 og 23-765. 31.07.2022 – Klager i sak 23-765 avslutter en av to avtaler. 06.10.2022 – Klager i sak 23-187 avslutter avtalen. 09.12.2022 – Klager i sak 23-765 avslutter den siste avtalen. 14.12.2022 – Motkraft AS sender ut informasjon om angrerett til kundene etter oppfordring fra Forbrukertilsynet.  21.12.2022–11.01.2023 – Klagerne påberoper angrerett og fremsetter krav om tilbakebetaling.   Krav: Klagerne krever tilbakeføring av alle sine innbetalinger foretatt i de angrede avtalene med grunnlag i angrerettsutøvelse.       Partenes anførsler:     Klagerne krever tilbakeføring av alle sine innbetalinger som ledd i restitusjonsoppgjøret etter angrerettutøvelse. Klagerne viser til at selskapet ikke oppfylte sin opplysningsplikt før angrerettopplysningene ble utsendt den 14. desember 2022 ved at de ikke mottok opplysningene på varig medium før dette tidspunktet. Klagerne anfører at den utvidede angrefristen har fått anvendelse som følge av selskapets misligholdte opplysningsplikt.    Klagerne anfører at de med grunnlag i rettidig angrerettutøvelse har krav på tilbakebetaling etter angrerettloven. Til støtte for sitt syn viser klagerne til Forbrukerrådets tolkning av angrerettreglene.    Motkraft AS bestrider klagernes krav i sin helhet. Selskapet anfører at klagerne mottok tilstrekkelige opplysninger om angreretten på sine respektive avtaletidspunkt, og at angrefristen dermed utløp 14 dager etter avtaleinngåelsen. Selskapet argumenterer for at det har gitt kundene de opplysningene som det skulle etter angrerettloven, og for at det ikke er grunnlag i rettskildene for å oppstille et krav om utsendelse av angreskjema på varig medium før avtaleinngåelsen.   Motkraft AS bestrider at den utvidede angrefristen har fått anvendelse i noen av sakene.   Selskapet mener at angrefristen i alle tilfeller må anses utløpt i sakene 23-058, 23-164, 23-188, 23-406 og 23-656.   Selskapet anfører at klagerne i sak 23-187 og 23-765 ikke hadde angreretten i behold da den ble påberopt som følge av at avtalene allerede var avsluttet.   For det tilfellet at klagerne har utøvd sin angrerett rettidig, anfører selskapet at klagerne ikke har krav på tilbakeføring av alle innbetalinger etter de angrede avtalene. Selskapet viser til at angrerettloven § 22 bokstav d oppstiller unntak fra angreretten, og anfører at strøm som er levert og forbrukt etter en formålsorientert tolkning må innfortolkes under dette alternativet.   Selskapet fremsetter habilitetsinnsigelse mot forbrukerrepresentant Iversen på bakgrunn av medieutspill knyttet til sakenes hovedtema.       Nemnda ser slik på saken:   Sakene gjelder uenighet om tilbakebetalingskrav der klagerne påberopte seg angrerett. Sakenes hovedspørsmål er om klagerne har gjort gjeldende sin angrerett i rett tid, og i så fall hvilke rettsvirkninger det har at angreretten er påberopt rettidig.   Nemnda finner det hensiktsmessig å behandle klagene samlet da både de fremsatte krav og de faktiske forhold som kravene bygger på, har vesentlige likhetstrekk, samtidig som alle sakene reiser nevnte hovedproblemstilling. Der sakene reiser særlige problemstillinger, tar nemnda stilling til disse for seg.   Inhabilitetsinnsigelsen :   Før nemnda tar stilling til sakens materielle spørsmål, vil den ta stilling til innklagedes habilitetsinnsigelse mot nemndsmedlem Thomas Iversen. Ved nemndas behandling av denne delen av klagesakene, fratrådte Iversen, jf. forvaltningsloven § 8 andre ledd.   Motkraft AS anfører at Iversen på bakgrunn av sine uttalelser om angrerett og tilbakebetalingsplikt i media, må anses inhabil til å delta i behandlingen av tilsvarende spørsmål i nemnda.   Elklagenemnda viser til at etter godkjenningsloven § 11 skal nemnda opptre upartisk, og at forvaltningslovens regler om habilitet får anvendelse på leder og nemndsmedlemmene. Det samme følger av avtale og vedtekter for Elklagenemnda punkt 13.1. Den aktuelle habilitetsbestemmelsen i dette tilfellet er forvaltningsloven § 6 andre ledd, som slår fast at inhabilitet foreligger «når andre særegne forhold foreligger som er egnet til å svekke tilliten til hans upartiskhet; blant annet skal det legges vekt på om avgjørelsen i saken kan innebære særlig fordel, tap eller ulempe for ham selv eller noen som han har nær personlig tilknytning til». Etter samme bestemmelse skal det også legges vekt på om inhabilitetsinnsigelse er reist av en part, men etter sikker rett er det grunnlaget for innsigelsen, og ikke det forhold at innsigelse er reist, som er det sentrale momentet i vurderingen av om det foreligger «særegne forhold».   Elklagenemnda er i henhold til vedtektenes punkt 2.1 sammensatt av fem medlemmer, der «én [skal] være nøytral leder, to medlemmer skal være oppnevnt fra Forbrukerrådet og to medlemmer skal være oppnevnt fra Energi Norge». Iversen sitter derfor i Elklagenemnda som representant for Forbrukerrådet, og representerer dermed forbrukerinteressene i nemnda. Iversen har uttalt seg i det offentlige ordskiftet i media om de problemstillinger denne saken reiser, men det er samtidig klart at han i disse tilfellene har gjort dette som representant for sin arbeidsgiver Forbrukerrådet, og ikke i egenskap av å være medlem i Elklagenemnda. Nemnda viser videre til at Iversen har uttalt seg om problemstillingene generelt, og han har opplyst at han ikke har uttalt seg konkret om problemstillingen i tilknytning til innklagedes klagesaker.   Etter en konkret og samlet helhetsvurdering, der det også er sett hen til at innklagede har fremmet habilitetsinnsigelse mot Thomas Iversen, har nemnda kommet til at det ikke foreligger «særegne forhold» som er egnet til å svekke tilliten til Iversens upartiskhet. Han er derfor ikke inhabil til å delta i behandlingen av klagesakene.   Realitetsbehandlingen :   Nemnda ser så på sakenes materielle spørsmål. Ved denne behandlingen deltok Iversen.   Det overordnede spørsmålet i sakene er om klagerne med grunnlag i utøvelsen av angreretten er fritatt fra å betale for strøm som er levert og forbrukt, og om de har krav på tilbakebetaling av de betalinger som de har foretatt i de avtalene som angrerettsutøvelsen gjelder. For å ta stilling til kravene må nemnda for det første ta stilling til om klagerne har utøvd angreretten i samsvar med angrerettlovens regler, og for det andre ta stilling til hvilke rettsvirkninger det skal ha at angreretten utøves.   Nemnda ser først på spørsmålet om klagerne hadde sin angrerett i behold da angreretten ble utøvd.   Angrerettloven § 20 gir forbrukeren rett til å gå fra avtalen ved å gi melding til den næringsdrivende før utløpet av angrefristen. Hovedregelen om angrefristen er angitt angrerettloven § 21 første ledd, som fastsetter at angrefristen ved avtale om tjenester utløper 14 dager fra den dagen avtalen om tjenesten ble inngått. I samsvar med angrerettloven § 6 medregnes imidlertid ikke den dagen som avtalen ble inngått ved beregningen. Tilsvarende skal dagen forbrukeren mottok korrekte opplysninger om angreretten heller ikke medregnes, jf. angrerettloven § 6.   Slik sakene er opplyst for nemnda, inngikk klagerne sine respektive kraftleveringsavtaler med Motkraft AS på ulike tidspunkt mellom november 2021 og oktober 2022. Klagerne utøvde angreretten i tidsrommet mellom 21. desember 2022 og 11. januar 2023. Det er da klart at angreretten er utøvd utenfor den ordinære angrefristen på 14 dager i alle sakene.   Det avgjørende for om klagerne hadde sin angrerett i behold da denne ble utøvd, er derfor om det er grunnlag for en utvidet angrefrist med grunnlag i angrerettloven § 21 tredje og fjerde ledd. Den utvidede fristen får anvendelse i de tilfeller der den næringsdrivende ikke har gitt forbrukeren de lovpålagte opplysninger om angreretten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h på en klar og forståelig måte før avtaleinngåelsen. Angrefristen forlenges i disse tilfellene med inntil 12 måneder fra utløpet av den ordinære angrefristen, jf. angrerettloven § 21 tredje ledd. Samtidig følger det av § 21 fjerde ledd at dersom den næringsdrivende gir opplysninger som nevnt i angrerettloven § 8 første ledd bokstav h i løpet av denne 12-månedersfristen, utløper angrefristen 14 dager etter at opplysningene ble gitt.   Det er ikke omtvistet i sakene at Motkraft AS ga klagerne opplysninger som angitt i § 8 første ledd bokstav h da selskapet sendte ut e-posten 14. desember 2022, og nemnda legger dette til grunn. En eventuell angrefrist i den enkelte avtalen begynte derfor senest  å løpe fra og med dagen etter 14. desember 2022, jf. angrerettloven § 6. Spørsmålet nemnda må vurdere er om selskapet likevel på et tidligere tidspunkt, før avtaleinngåelsen eller senere, oppfylte sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, slik at angrefristen begynte å løpe før  14. desember 2022.   Motkraft AS har i klagesakene opplyst at kundene ikke mottok angreskjema i forbindelse med avtaleinngåelsen. Selskapet har imidlertid fremholdt at det i den tidsperioden klagesakene gjelder, ikke var et krav om at angreskjema måtte overleveres før avtale ble inngått.   Frem til 1. oktober 2023 påla angrerettloven § 8 første ledd bokstav h den næringsdrivende «på en klar og forståelig måte» før avtaleinngåelsen å gi forbrukeren opplysninger om at det foreligger angrerett og et standardisert skjema for bruk av angrerett (angreskjema), samt vilkårene, tidsfristene og fremgangsmåtene for å bruke angreretten. Nemnda er for så vidt enig med Motkraft AS i at det frem til 1. oktober 2023 etter ordlyden isolert ikke gjaldt noe krav om at angreskjema ble overlevert til forbrukeren før avtale ble inngått. Kravet om overgivelse fulgte imidlertid direkte av forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 6 nr. 1 bokstav h, samtidig som en plikt til å overlevere angrerettskjemaet før avtaleinngåelsen i alle tilfeller må utledes av lovens forarbeider, se Prop.64 L (2013–2014, punkt 3.3.11 andre avsnitt. Loven ble for øvrig endret fra 1. oktober 2023, ved at det blant annet ble uttrykkelig presisert i ordlyden i angrerettloven § 8 første ledd bokstav h at den næringsdrivende – i tillegg til å gi opplysninger om at det foreligger angrerett og vilkårene, tidsfristen og fremgangsmåten for å bruke denne på en «klar og forståelig måte» – også «skal gi» forbrukeren et standardisert skjema for bruk av angrerett (angreskjema).   Nemnda må uansett ta stilling til om Motkraft AS oppfylte sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h «på en klar og forståelig måte». Ved vurderingen av om dette er tilfellet, har Motkraft AS bevisbyrden, jf. angrerettloven § 7. Når det gjelder opplysningspliktens nærmere rekkevidde og innhold, viser nemnda til sitt vedtak mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023 (sak 23-011 m.fl.). I vedtaket tok nemnda gjennom flertallets votum stilling til på hvilken måte angrerettopplysningene må gis for at opplysningsplikten etter § 8 første ledd bokstav h skal anses dokumentert oppfylt på en klar og forståelig måte slik at angrefristen starter å løpe. Flertallet la til grunn at meddelelse av angrerettopplysninger gjennom hyperlenke ikke i seg selv er tilstrekkelig for å oppfylle opplysningsplikten. Flertallet presiserte samtidig at det for fjernsalgsavtaler ikke samtidig gjelder et ubetinget krav om at opplysningene må gis på varig medium før avtaleinngåelse for at opplysningsplikten er oppfylt. At det å gi opplysninger helt eller delvis gjennom hyperlenke som den klare hovedregel ikke er tilstrekkelig, har sammenheng med bevisbyrderegelen i § 7. Hyperlenkenes iboende usikkerhet om hva den lenker til, skaper bevistvil om hvilken informasjon som er meddelt gjennom dem, og om informasjonen har kommet frem til forbrukeren slik at opplysningene kan anses som «gitt». Denne bevistvilen må gå ut over den næringsdrivende i samsvar med angrerettloven § 7. Videre krever angrerettloven § 8 første ledd bokstav h at opplysningene gis på «en klar og forståelig måte».   I sin modell for avtaleinngåelse har Motkraft AS opplyst at det før avtaleinngåelsen meddelte avtalevilkårene til sine kunder i to runder. Ved avslutningen av bestillingsprosessen, huket kunden av i et felt der det står «Jeg godtar Motkrafts vilkår», der det var en hyperlenke til et sett med avtalevilkår. Ved å klikke på denne lenken kom man til det Motkraft har angitt som «de viktigste vilkårene», som var et dokument der Motkraft ville «særlig trekke frem våre viktigste vilkår nedenfor». I denne sammenfatningen var det opplysninger om «Non-profit», «Pris», «Solceller/mikroproduksjon» og «Betaling». Det var ingen opplysninger om angreretten i dette sammenfatningsdokumentet. I sammenfatningen ble det dessuten opplyst:   «Se gjerne nederst på siden for å lese vilkårene i sin helhet.»   I dokumentet «Avtalevilkår – Strømavtale Motkraft» ble det så i § 1-4 gitt opplysninger om «Angrerett», som ble innledet på følgende måte:   Dersom avtale om kjøp av elektrisk kraft inngås ved fjernsalg eller salg utenfor fast utsalgssted, gjelder bestemmelsene i "Lov om opplysningsplikt og angrerett ved fjernsalg mv."   Det ble så gitt følgende beskrivelse av angreretten:   Kunden kan gå fra avtalen uten å oppgi noen grunn innen 14 dager etter at kraftleverandøren har oppfylt sin opplysningsplikt i henhold til angrerettloven. Kunden må gi selger melding om bruk av angreretten innen 14 dager fra fristen begynner å løpe. I fristen inkluderes alle kalenderdager. Dersom fristen ender på en lørdag, helligdag eller høytidsdag forlenges fristen til nærmeste virkedag. Angrefristen anses overholdt dersom melding er sendt før utløpet av fristen. Kunden har bevisbyrden for at angreretten er blitt gjort gjeldende, og meldingen bør derfor skje skriftlig (angrerettskjema, epost eller brev).   Angrefristen utvides til 12 måneder etter utløpet av den opprinnelige fristen dersom selger ikke før avtaleinngåelsen opplyser om at det foreligger angrerett og standardisert angreskjema. Tilsvarende gjelder ved manglende opplysning om vilkår, tidsfrister og fremgangsmåte for å benytte angreretten. Sørger den næringsdrivende for å gi opplysningene i løpet av disse 12 månedene, utløper angrefristen likevel 14 dager etter den dagen forbrukeren mottok opplysningene.   Benytter kunden seg av retten til å angre etter at kraftleverandøren har meldt leverandørskiftet til nettselskapet, må kunden betale for kraft som har blitt levert eller som vil bli levert inntil leveransen tidligst vil kunne bli avsluttet. Dette forutsetter at kunden uttrykkelig har bedt leverandøren om å begynne levering av strøm før angrefristen er utløpt og kraftleverandøren har gitt opplysninger om angreretten og fremgangsmåten for å benytte denne.   Nemnda bemerker at det i de utvidete vilkårene § 1-4 ikke direkte – og i alle fall ikke på noen «klar og forståelig måte» – gis opplysninger om at det foreligger et angreskjema, slik selskapet skulle etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h på det tidspunkt avtalene ble inngått. Videre påpeker nemnda at innledningen til § 1-4 bidrar til noe usikkerhet om hvorvidt kunden har de rettigheter som deretter omtales, fordi det tas forbehold om at avtalen inngås som «fjernsalg». Det sies ikke rett ut at kunden har disse rettighetene. Også av denne grunn mener nemnda at opplysningene – dersom de anses gitt – ikke er gitt på en «klar og forståelig måte».   Nemndas sentrale innvending til inngåelsesmekanismen er likevel at selv om kunden skulle krysse av for å ha satt seg inn i vilkårene, innebar oppbygningen av vilkårene i to sett at det fremsto som valgfritt om kunden også skulle sette seg inn i de alminnelige vilkårene. Under ingen omstendighet har Motkraft fremhevet opplysningene om angrerett.   Når denne omstendigheten ses i sammenheng med den bevistvil som uansett generelt melder seg ved bruk av hyperlenker, finner nemnda det derfor klart at Motkraft AS gjennom den avtaleinngåelsesmodell som ble fulgt, ikke har godtgjort at det på en klar og forståelig måte har gitt klagerne de nødvendige opplysninger om angreretten etter § 8 første ledd bokstav h.   Nemnda kan heller ikke se at Motkraft AS på et senere tidspunkt, men før 14. desember 2022, har oppfylt sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h. Nemnda legger derfor til grunn at angrefristen tidligst begynte å løpe 14. desember 2022. I samsvar med fristberegningsregelen i § 6 løp fristen dermed ut 28. desember 2022.   Nemnda ser så på spørsmålet om den enkelte klager har gjort sin angrerett gjeldende før den utvidete angrefristen som gjaldt i den enkelte avtalen hadde utløpt, jf. angrerettloven § 21 trede og fjerde ledd.   Slik sakene 23-058 , 23-164 ,  23-406 og 23-656 er opplyst, inngikk klagerne avtaler med Motkraft AS i november og desember 2021. Selskapet har under saksforberedelsen basert seg på tidspunktet for oppstarten av kraftleveransen i de individuelle avtalene, slik at tidspunktene for avtaleinngåelsene – som angir lovens fristutgangspunkt – derfor ikke er opplyst. På bakgrunn av de opplysninger som nemnda har hatt tilgang til ved behandlingen av saken om oppstartsdatoer, og basert på at datoen for inngåelse av avtale senest kan ha vært samme dag som oppstartsdato, konkluderer nemnda i nevnte saker med at klagerne uansett var utenfor den absolutte angrefristen på 12 måneder og 14 dager etter avtaleinngåelsen da angreretten ble påberopt. Nemnda bemerker at klager i sak 23-406 gjorde angreretten gjeldende for to av sine tre målere utenfor den absolutte angrefristen. Angreretten for den siste måleren er derimot ikke gjort gjeldende for sent, noe Motkraft har erkjent. Klager i sak 23-406 har derfor deler av sitt krav i behold.   Nemnda legger videre til grunn at klagerne i sak 23-056 , 23-170 , 23-171 og 23-186 inngikk avtaler med Motkraft AS i januar og oktober 2022. Samtlige gjorde angreretten gjeldende i perioden mellom 22. og 26. desember 2022, det vil si i tide før angrefristen utløp 28. desember 2022. Klagerne i disse sakene hadde dermed angreretten i behold da den ble påberopt.   Nemnda legger til grunn at klager i sak 23-188  mottok kraftleveranser fra innklagede fra og med den 8. desember 2021. Det er ikke kjent for nemnda hvor lang tid før leveranseoppstarten avtalen ble inngått mellom partene. Motkraft har gjort gjeldende at avtaleinngåelsen lå så mye tidligere i tid at den maksimale angrefristen på 12 måneder og 14 dager hadde utløpt da angreretten ble gjort gjeldende. Når selskapet ikke har fremlagt dokumentasjon om tidspunktet for avtaleinngåelsen, må denne tvilsrisikoen gå utover selskapet. Nemnda legger følgelig til grunn at avtale ble inngått dagen før oppstarten, den 7. desember 2021, med den følge at angreretten ble påberopt innenfor angrefristen.   Nemnda finner etter dette at klagerne i sak 23-058 , 23-164 , 23-406 – for to av tre målere – og 23-656  ikke hadde sin angrerett i behold da angreretten ble påberopt. Klagerne i sak 23-056 , 23-170 , 23-171 , 23-186 , 23-188 og 23-406 – for den siste måleren – gjorde angreretten gjeldende innenfor angrefristen.   I sakene 23-187 og 23-765 oppstår det spørsmål om hvilken betydning det har at klagerne i de to sakene byttet kraftleverandør henholdsvis i oktober 2022 og juli og desember 2022. Motkraft AS har vist til at klagernes avtaler derfor ikke løp da angreretten ble påberopt og krav om tilbakebetaling fremsatt i desember 2022 og januar 2023, med den følge at klagerne ikke har hatt angrerett for de avsluttede avtalene.   Slik sakene er opplyst inngikk klager i sak 23-187 avtale med Motkraft AS 6. juni 2022, og denne ble senere avsluttet av klager 6. oktober 2022 i forbindelse med et leverandørskifte. Klager påberopte angreretten og krav om tilbakebetaling 23. desember 2022. I sak 23-765 inngikk partene avtale om kraftleveranse til to separate målere, henholdsvis i desember 2021 og den 1. august 2022. Avtalene ble sagt opp av klageren henholdsvis 31. juli 2022 og 9. desember 2022. Klageren fremsatte krav om tilbakebetaling 11. januar 2023 for begge målere.   Ved vurderingen av om klagerne kan utøve angrerett for en avtale som er avsluttet når angreretten gjøres gjeldende, har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall.   Flertallet  – bestående av nemndleder Kolderup og forbrukerrepresentantene Iversen og Norman – viser til flertallets begrunnelse i sakene 22-1539 og 23-504, der tilsvarende spørsmål ble behandlet. Som i de sakene tar ikke flertallet stilling nå til om angrerettloven skal forstås dithen at angreretten er falt bort i avtaler som er avsluttet. Flertallet viser til at angrerettloven § 22 bokstav c gjør unntak fra angreretten for avtaler som er «levert fullt ut», men stiller likevel en rekke tilleggsvilkår som må være oppfylt for at unntaket skal få anvendelse. Disse tilleggsvilkårene er det ikke holdepunkter for at er oppfylt her.   Det sentrale for flertallet er uansett – som i de to nevnte sakene – at oppsigelsene av avtalene i forbindelse med leverandørbyttene i seg selv må anses som en angrerettutøvelse. Flertallet mener leverandørbytter som kunden selv iverksetter etter sin art må anses som en tilstrekkelig utvetydig erklæring om at forbrukeren vil gå fra avtalen, noe som er tilstrekkelig for å anse oppsigelsen som angrerettsutøvelse etter angrerettloven § 20. Det kreves ikke at forbrukeren påberoper seg angreretten for at denne skal anses utøvd, se EU-kommisjonens veileder til tolkningen av forbrukerrettighetsdirektivet (2021/C 525/01) punkt 5.3 der det fremgår at det ikke er krav om at angreretten omtales i juridiske vendinger, men at det er tilstrekkelig med en « angivelse af, at aftalen »opsiges«, eller at kunden »trækker sig ud af« aftalen, eller lignende vendinger (…), så længe det er muligt at identificere forbrugeren og aftalen.»   På denne bakgrunn mener flertallet at klagerne, da de i oktober 2022 og juli og desember 2022 sa opp sine avtaler, ga tilstrekkelig melding om at de ønsket seg løst fra avtalene. Etter flertallets syn kan en vanskelig finne klarere uttrykk for et ønske om å gå fra avtalen enn en oppsigelse, og flertallet anser oppsigelsene som en erklæring om angrerettutøvelse.   For øvrig viser flertallet til flertallets begrunnelse i sakene 22-1539 og 23-504.   Mindretallet  – bestående av bransjerepresentantene Hilde og Lima – viser til sin dissens i sakene 22-1539 og 23-504. Mindretallet finner det for det første klart at en kunde ikke kan erklære angrerett for en avtale som er avsluttet. Mindretallet mener for det andre at ikke enhver tidligere fremsatt oppsigelse kan anses som en utøvelse av angreretten. Mindretallet bemerker at et produkt- eller leverandørbytte som hovedregel ikke kan anses som angrerettutøvelse. Det kan likevel gjøres unntak fra dette utgangspunktet dersom det foreligger konkrete holdepunkter for at kunden har ment å angre avtalen. Det vil etter mindretallets syn blant annet være tilfellet dersom det foreligger historikk på at kunden har vært i kontakt med selskapet for å uttrykke misnøye eller et ønske om å angre avtalen. Motsetningsvis kan ikke kunden påberope angrerett for avtaler som ble avsluttet tilbake i tid bare fordi kunden i ettertid har fått kunnskap om angreretten. En slik adgang vil etter mindretallets syn legge til rette for illojal utnyttelse av reglene.   Mindretallet bemerker at det videre vil kunne få sterkt urimelige virkninger for selskapene dersom kunden kan påberope angrerett for ethvert produkt- eller leverandørskifte. Det vil særlig gjelde der kunden har krav på å få tilbakebetalt sine strømkostnader gjennom hele avtaleforholdet. Mindretallet mener av den grunn at det for spørsmålet om hvorvidt en oppsigelse er å anse som en angrerettutøvelse, må gjøres en konkret vurdering av omstendighetene omkring avslutningen av avtalen.   Mindretallet mener at det i sakene her ikke foreligger omstendigheter som tilsier at klagerne mente å utøve angreretten avtalene ble avsluttet. Klagerne har derfor etter mindretallets syn ikke gitt nødvendig angremelding etter angrerettloven § 20.   For øvrig viser mindretallet til sine dissenser i sakene 22-1539 og 23-504.   I samsvar med flertallets syn hadde klagerne i sak 23-187 og 23-765 sin angrerett i behold da angreretten ble gjort gjeldende i form av oppsigelsene knyttet til leverandørbyttene.   Selskapet har videre gjort gjeldende at angrerett ikke gjelder for avtaler om kraftlevering med grunnlag i angrerettloven § 22 bokstav d. Selskapet har anført at fordi spotavtalen følger den til enhver tid gjeldende spotprisen på markedet – fastsatt av energibørsen Nord Pool – må avtalen sidestilles med andre tjenester der prisen er avhengig av svingninger i markedet som den næringsdrivende ikke har innvirkning på, jf. § 22 bokstav d.   Nemnda er ikke enig i dette. Unntakene i § 22 bygger på betraktninger om at angreretten for visse produkter og tjenester ut fra deres art er uegnet, og unntakene er derfor begrenset til de produkter og tjenester som er konkret angitt. Unntaket i bokstav d – som selskapet anfører at kraftleveranser må innfortolkes under – gjelder tjenester hvis pris avhenger av svingninger i finansmarkedet . Ved vurderingen av om en tjenesteytelse faller innenfor unntakets anvendelsesområde, skal det etter forarbeidene (Prop. 64 L (2013–2014) s. 57) legges vekt på om prisen for tjenesten er gjenstand for svingninger i finansmarkedet som ikke kan kontrolleres av den næringsdrivende, og som skjer innen utløpet av angrefristen. Nemnda legger til grunn at dette unntaket ikke får anvendelse på avtaler om levering av kraft gjennom energinettet som i den foreliggende saken. Nemnda viser på dette punkt til drøftelsen av dette spørsmålet i Forbrukertilsynets brev 8. april 2022 til Fjordkraft AS punkt 5.2.2, datert 08.04.2022 (Orienteringsbrev om angrerett på strømavtaler med fastpris - referanse 22/612-17), som er publisert på Forbrukertilsynets hjemmesider.   Nemnda bemerker for øvrig at den næringsdrivende etter § 8 første ledd bokstav k uansett må opplyse om at avtalen er omfattet av et unntak i § 22. Slike opplysninger er ikke nemnda kjent med at er gitt. Unntaket i § 22 bokstav d får ikke anvendelse i sakene her.   Spørsmålet i det følgende er hvilke rettsvirkninger det har at klagerne i sakene 23-056 , 23-170 , 23-171 , 23-186 , 23-188, 23-187  og 23-765 påberopte angreretten rettidig. Slik saken er opplyst har selskapet ettergitt påslaget og fastavgiften etter avtalene. Spørsmålet i sakene er om klagerne har krav på å få tilbakeført den spotprisen som den enkelte kunden har betalt til Motkraft AS for den kraften som kunden har fått levert og som er forbrukt.   Også for dette spørsmålet har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall.   Flertallet  – ved nemndleder Kolderup og forbrukerrepresentantene Iversen og Norman – forstår sammenfatningsvis angrerettloven § 26 andre ledd, sammenholdt med § 24 første ledd, dithen at forbrukerens betalingsplikt bortfaller i sin helhet der angreretten utøves og den næringsdrivende ikke har oppfylt sin opplysningsplikt etter § 8 første ledd bokstav h, og at kunden har krav på å få tilbakeført sine betalinger under avtalen. De klagerne som hadde sin angrerett i behold da angreretten ble utøvd, har derfor ikke noen betalingsforpliktelse for strøm som er levert og forbrukt på det tidspunktet angreretten ble utøvd. Flertallet understreker at dette både gjelder fakturert og ikke-fakturert forbruk. Der strømmen er fakturert og betalt, skal innklagede tilbakeføre betalingene, jf. angrerettloven § 24. Der forbruket ikke er betalt, uavhengig av om det var fakturert, skal betalingskravet frafalles.   Flertallet påpeker for ordens skyld at det kun er betalingsforpliktelsen for levert kraft fra kraftleverandør som omfattes av bortfallet. Der den næringsdrivende også avregner nettleie ved gjennomfakturering, påvirkes ikke kundens plikt til å betale nettleien av at angreretten utøves i kontraktsforholdet med kraftleverandøren. Retten til strømstøtte avregnes over fakturaen for nettleie, og påvirkes heller ikke av at angreretten utøves. For ordens skyld presiserer flertallet at strømstøtten skal tilkomme kunden, jf. strømstønadsloven § 4. Der strømstøtten er avregnet av kraftselskapet ved gjennomfakturering fra nettleverandør, skal kraftleverandøren utbetale strømstøtten til strømkunden i tilfeller der angreretten utøves, jf. strømstønadsloven § 6 første og andre ledd forutsetningsvis.   Nemnda tilføyer at klager i sak 23-186 ,   i tillegg til sin underliggende kraftleveringsavtale, har hatt en plusskundeavtale hos innklagede. Slik saken er opplyst er oppgjøret på dette punkt gjennomført ved at det er gjort fratrekk på de løpende fakturaene gjennom motregning. Klager i denne saken har etter dette krav på å få tilbakebetalt brutto for den forbrukte kraften.   Klagerne har videre krav på forsinkelsesrenter på tilbakebetalingskravet. Når det gjelder forsinkelsesrenter på tilbakebetalingskravet, påpeker flertallet at forfallstidspunktet for selskapets tilbakebetalingsplikt er 14 dager fra melding om utøvelse av angrerett kom frem til selskapet, jf. angrerettloven § 24. Etter forsinkelsesrenteloven § 2 starter forsinkelsesrenter å løpe «fra forfallsdag når denne er fastsatt i forveien» og ellers fra 30 dager etter skriftlig påkrav. Spørsmålet for flertallet er hvilken av disse startdatoene som skal gjelde for tilbakebetalingskrav ved utøvelse av angrerett.   Flertallet viser at retten til forsinkelsesrenter i slike situasjoner ikke er regulert i forbrukeravtaledirektivet. Flertallet finner det tvilsomt om forfallsregelen i angrerettloven § 24 kan anses som en forfallsdato fastsatt i forveien. Flertallet viser til forarbeidene til forsinkelsesrenteloven § 2, NOU 1974: 54 på side 79, der det heter:    «Fastsatt i forveien er forfallsdagen i de tilfelle hvor man av grunnlaget for kravet kan utlede en bestemt dato for oppgjøret. Det kan være avtalt at beløpet skal gjøres opp på – eller innen – en fiksert dato, eller at et beløp skal svares i rater på forhåndsoppgitte dager eller terminer. Er betalingen gjort avhengig av påkrav alene, eller av ytre, faktiske begivenheter, kan man derimot normalt ikke si at forfallstidspunktet er fastsatt i forveien. Her må et påkrav til for å utløse betalingsplikten, jfr. prinsippet i gbl. § 5. I så fall skal utkastets påkravsregel i 2. punktum gjelde. Kan debitor like lett som kreditor i forveien beregne når omstendighetene inntreffer, vil man imidlertid måtte regne forfallsdagen som fiksert i forveien.»     Flertallet viser også til HR-1995-1549. I en situasjon som den foreliggende, følger forbrukers tilbakebetalingskrav som en konsekvens av forbrukeren utøvelse av angrerett. Om, og i tilfelle når dette skjer, må for den næringsdrivende anses som en ytre, faktisk begivenhet. Til tross for forfallsregelen i angrerettloven § 24, tilsier dette at det er påkravsregelen i forsinkelsesrenteloven § 2 som får anvendelse. Påkrav på tilbakebetalingskravene ble tidligst sendt ved den respektive klagers erklæring om angrerettsutøvelse. Klagerne har derfor krav på forsinkelsesrenter fra 30 dager etter at påkravet ble sendt, jf. forsinkelsesrenteloven § 2.    Mindretallet  – bransjerepresentantene Lima og Hilde – legger til grunn en annen lovtolkning av § 26 andre ledd. Etter mindretallets syn er flertallets syn svakt forankret i rettskildene, samtidig som EØS-rettslige kilder heller ikke kan begrunne flertallets resultat. Mindretallet fremhever de urimelige virkningene av flertallets forståelse og bemerker at konkrete rimelighetsbetraktninger må få større vekt i situasjoner der fullstendig tilbakebetaling vil kunne ramme den næringsdrivende urimelig hardt.   Begge fraksjoner viser for øvrig til vedtaket av 12. juni 2023 for en nærmere redegjørelse for den respektive fraksjonens syn på forståelsen av angrerettloven § 26.   I samsvar med flertallets syn gis klagerne i sakene 23-056 , 23-170 , 23-171 , 23-186 , 23-187 , 23-188  og 23-765 medhold. Klager i sak 23-406 gis delvis medhold. Klagerne i sakene 23-058 , 23-164 og 23-656 gis ikke medhold.     VEDTAK   Klagere i sak 23-056, 23-170, 23-171, 23-186, 23-187, 23-188 og 23-765 gis medhold. Klager i sak 23-406 gis delvis medhold. Øvrige klagere gis ikke medhold.   Oslo, 18. mars 2024   Henrik E. Kolderup, leder Gustav Norman, Forbrukerrådet Thomas Iversen, Forbrukerrådet Astrid M. Hilde, Fornybar Norge Lars Lima, Fornybar Norge   Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Sakene gjaldt uenighet om tilbakebetaling ved påberopelse av angrerett. Siden sakene i det alt vesentlige har reist likeartede spørsmål, ble de forent til felles behandling og avgjørelse. Innklagede sendte 23. desember 2022 ut informasjon til sine kunder med opplysning om angrerett under allerede inngåtte avtaler og om at kundene kunne gjøre angrerett gjeldende innen 14 dager fra mottaket av brevet. Klagerne viste til at selskapet ikke hadde overholdt sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 og at de hadde sin angrerett i behold. De krevde fritak for fremtidige betalingsforpliktelser samt tilbakebetaling av foretatte betalinger for strøm med grunnlag i at de hadde utøvd angreretten. Selskapet bestred at det forelå grunnlag for tilbakebetaling. Selskapet gjorde gjeldende at det etter en fornyet gjennomgang av omstendighetene rundt avtaleinngåelsen fant at selskapet hadde gitt de opplysninger om angrerett som det skulle. Selskapet bestred i ethvert tilfelle at det hadde plikt til å tilbakebetale foretatte betalinger for levert kraft. Under dissens ble alle klagerne med unntak av to gitt medhold. Sak: 23-011, 23-087, 23-088, 23-089, 23-090, 23-091, 23-092, 23-093, 23-094, 23-095, 23-096, 23-097, 23-098, 23-099, 23-100, 23-101, 23-102, 23-103, 23-104, 23-105, 23-106, 23-107, 23-108, 23-109, 23-111, 23-114, 23-115, 23-116, 23-118, 23-119, 23-120, 23-121 og 23-122. Klage vedrørende angrerett og tilbakebetaling Saksgang: Ved e-poster mottatt fra klagere i perioden 03.01.2023 til 21.02.2023 ble sakene brakt inn for Elklagenemnda, basert på vesentlig likelydende klager. Haugaland Kraft Energi AS har i brev vedlagt e-post av 29.03.2023 inngitt én uttalelse som omfatter alle klagesakene. Flere av klagerne har i etterkant inngitt merknader til selskapets brev som i det alt vesentlige er likelydende. Disse merknadene er besvart under ett av innklagede i brev 26. april 2023. Haugaland Kraft Energi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder uenighet om tilbakebetaling ved påberopelse av angrerett. Regelverk: Standard kraftleveringsavtale § 1-4 og angrerettloven. Historikk: 06.2022 og utover – Klagerne inngår individuelle fastprisavtaler med Haugaland Kraft Energi AS. 23.12.2022 – Haugaland Kraft Energi AS opplyser sine kunder om angrerett. 12.2022–01.2023 – Klagerne utøver angrerett i sine individuelle avtaler og mottar bekreftelse på dette fra Haugaland Kraft Energi AS, som avslutter leveransene. Krav: Klagerne krever tilbakebetalt alle innbetalinger gjennomført under de angrede avtalene. I tillegg krever de at eventuelle utestående betalingskrav bortfaller. Elklagenemnda har besluttet å forene klagesakene til felles behandling og avgjørelse, idet dette er hensiktsmessig slik sakene er lagt opp fra klagersiden og innklagede, og verken nemndsavtalen eller godkjenningsloven er til hinder. Der enkeltsaker reiser særlige spørsmål, vil disse bli behandlet særskilt. Partenes anførsler: Klagerne gjør i korte trekk gjeldende at de har utøvd angrerett overfor Haugaland Kraft Energi AS og er løst av avtalene. De krever på denne bakgrunn tilbakebetaling av foretatte betalinger for forbrukt kraft, samt å få slippe å betale for ikke-fakturert kraft. De gjør gjeldende at Haugaland Kraft Energi AS ikke har overholdt sin opplysningsplikt etter angrerettloven og at de som følge av dette har angreretten i behold og krav på tilbakebetaling. Klagerne anfører at selskapet ikke ga tilstrekkelige opplysninger om angrerett i henhold til angrerettloven på avtaletidspunktet. De viser til at angrerettskjema ikke ble fremstilt i varig medium, men gjennom en hyperlenke. Tilstrekkelige opplysninger ble først gitt i desember 2022. Klagerne hevder at de derfor gjorde angreretten gjeldende innenfor fristen. Klagerne gjør videre gjeldende at selskapet under enhver omstendighet forpliktet seg til tilbakebetaling basert på en naturlig språklig forståelse av de utsendte angrerettsopplysningene. Opplysningene ga grunnlag for berettigede forventninger som de innrettet seg etter. Klagerne viser videre til at de mottok bekreftelse fra Haugaland Kraft Energi AS på utøvelse av angreretten. De hevder at det må anses som en erkjennelse av avtaleopphør og tilbakebetalingsplikt. Klagerne bestrider at opplysningene av desember 2022 ble utsendt under pålegg fra Forbrukertilsynet og viser til tilsynets orientering av november 2022. Klagerne peker på at det ikke kunne utledes noe pålegg av orienteringen, men at selskapene snarere skulle sende ut angrerettsopplysninger dersom de kom til at opplysningene ved avtaleinngåelsen var mangelfulle. Klagerne anser dette som en erkjennelse av brutt opplysningsplikt som utløser rett for forbrukeren til å gå fra avtalen. Klagerne hevder at Haugaland Kraft Energi AS har opptrådt i strid med god forretningsskikk. De anfører at selskapets opptreden har fremstått som et omgåelsesforsøk og at det i alle tilfeller er selskapet som må bære risikoen for dette. Videre viser klagerne til at innklagde har kommet med feilaktige opplysninger om årsaken til utsendelse av angrerettsopplysninger, at selskapet har fremsatt trusler om pliktstrøm og at informasjon om angrerett ble sendt ut på kvelden lille julaften. De mener også at selskapets omfattende og utpreget juridiske tilsvar undergraver deres forutsetninger for å representere seg selv i nemndsbehandlingen. For de tilfeller der forfalte betalingskrav er utsendt inkasso, anfører klagerne at dette er i strid med god inkassoskikk. Klagerne peker på at bestridte fordringer til behandling i nemnda ikke kan søkes dekket gjennom tvangsinndrivelse. Haugaland Kraft Energi AS gjør i korte trekk gjeldende at de bestrider samtlige av klagernes krav om tilbakebetaling på flere grunnlag. Selskapet hevder at opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h ble overholdt på avtaletidspunktene og at fristen for å utøve angrerett derfor er utløpt. De viser til at opplysningene på avtaletidspunktet ble formidlet på en «klar og forståelig måte» og peker på at bestemmelsen må forstås i lys av samfunnsutviklingen. Selskapet peker videre på at § 18 ikke oppstiller et uttrykkelig krav om at forbrukeren må kunne lagre opplysningene. De hevder dessuten at fremstilling av opplysninger ved bruk av hyperlenke kan kvalifisere som varig medium og underbygger dette med praksis fra EU- domstolen. Selskapet hevder at det må foretas en konkret bedømmelse av om hyperlenken, basert på nettsidens karakter, kan anses som et varig medium. I alle tilfeller mener selskapet at opplysningsplikten og kravet om bruk av varig medium må anses som to selvstendige plikter. Når selskapet har oppfylt opplysningsplikten etter § 8 første ledd bokstav h, er det allerede av denne grunn ikke grunnlag for å fremsette krav om tilbakebetaling, jf. § 26 annet ledd bokstav a. For noen av klagesakene gjør selskapet gjeldende at angreretten er for sent utøvd. Selskapet gjør i ethvert tilfelle gjeldende at angrerettlovens regler om tilbakebetaling ikke får anvendelse på strømavtaler, idet det ville medføre sterkt urimelige resultater i strid med den alminnelige rettsfølelsen. Haugaland Kraft Energi AS peker på at strøm reelt sett er en vare og ikke en tjeneste, og at den dermed ikke faller inn under § 26 annet ledd. Selskapet hevder at det i alle tilfeller må innfortolkes en reservasjon i bestemmelsen for strøm som er levert, forbrukt og betalt. Selskapet hevder at utsendelse av opplysninger om angrerett og påfølgende tilbakebetaling ikke innebar en erkjennelse av brudd på opplysningsplikten. Opplysningene ble i stedet meddelt nye kunder på grunnlag av pålegg fra Forbrukertilsynet. Selskapet peker på at opplysningene ble utsendt eksisterende kunder fordi de ved en obligatorisk overgang mellom to produktgrupper ble registrert som nye kunder. Haugaland Kraft Energi AS hevder at opplysningene som fremgikk av varselet av desember 2022 er blitt misforstått av klagerne. Selskapet hevder at det ikke er grunnlag for å utlede en tilbakebetalingsplikt av den informasjonen som ble gitt. Både fordi angrefristen var utløpt da kundene utøvde angreretten og fordi det ikke foreligger grunnlag for tilbakebetaling, er det heller ikke grunnlag for bortfall av ubetalte fakturaer for strøm som er mottatt og forbrukt, men ikke betalt. Nemnda ser slik på saken:   Saken gjelder uenighet om hvorvidt angrerett er utøvd innen fristen, og om kunden i så fall har rett på tilbakebetaling av vederlag for leverte tjenester når angreretten utøves.  Før nemnda ser på sakens materielle spørsmål vil den behandle innklagedes habilitetsinnsigelse til nemndsmedlem Thomas Iversen som er oppnevnt av Forbrukerrådet. Habilitetsinnsigelsen bygger ifølge innklagede på at Iversen «ved flere anledninger [har] uttalt i media at det er "klart" at brudd på opplysningsplikten i angrerettloven ubetinget fører til at forbrukerne har krav på refusjon av betalinger for forbrukt og på alle måter feilfri strøm». Det gjøres gjeldende at Elklagenemnda må ta stilling til Iversens habilitet som følge av Iversens «til dels kraftfulle og unyanserte uttalelser i media». Elklagenemnda har ved behandlingen av klagesakene behandlet habilitetsinnsigelsen separat fra hovedsaken. Nemndsmedlem Iversen har ikke deltatt ved behandlingen, jf. forvaltningsloven § 8 andre ledd. Elklagenemnda – alle medlemmer unntatt Thomas Iversen – viser til at etter godkjenningsloven § 11 skal nemnda opptre upartisk, og at forvaltningslovens regler om habilitet får anvendelse på blant annet leder og nemndsmedlemmene. Det samme følger av avtale og vedtekter for Elklagenemnda punkt 13.1. Regler om habilitet er gitt i forvaltningsloven § 6, der det er bestemmelsens andre ledd som er den aktuelle. Det følger der at – i dette tilfellet et nemndsmedlem – er «ugild når andre særegne forhold foreligger som er egnet til å svekke tilliten til hans upartiskhet». Det følger av bestemmelsen at terskelen er nokså høy, og at forholdet må vurderes konkret i den aktuelle situasjonen. Nemnda bemerker innledningsvis at det ikke er hevdet – og heller ikke finnes grunn til å anta – at Iversen har noen personlig interesse i utfallet. Etter sikker praksis knyttet til forvaltningsloven § 6 og dets motstykke i domstolloven § 108 beror likevel ikke habilitetsvurderingen på tjenestemannens subjektive forhold, men i like stor grad på en objektiv vurdering av hvordan forholdet fremstår utad.  Nemnda ser ikke bort fra at der en forvaltningstjenestemann inntar et sterkt og klart forhåndsstandpunkt til saken, uten at standpunktet knytter seg til noen av partene, vil kunne bli inhabil, se i denne retning Stub i Karnov Norsk lovkommentar note 39 til forvaltningsloven § 6 (sist revidert 7. desember 2021). Nemnda finner det likevel klart at dette ikke er situasjonen i denne saken. Elklagenemnda er i henhold til vedtektenes punkt 2.1 sammensatt av fem medlemmer, der «én [skal] være nøytral leder, to medlemmer skal være oppnevnt fra Forbrukerrådet og to medlemmer skal være oppnevnt fra Energi Norge». Iversen sitter derfor i Elklagenemnda som representant for Forbrukerrådet, og representerer dermed forbrukerinteressene i nemnda. Iversen har uttalt seg i det offentlige ordskiftet i media om de problemstillinger denne saken reiser, men det er samtidig klart at han i disse tilfellene har gjort dette som representant for sin arbeidsgiver Forbrukerrådet, og ikke i egenskap av å være medlem i Elklagenemnda. Nemnda viser videre til at Iversen har uttalt seg om problemstillingene generelt, og har ikke uttalt seg konkret om problemstillingen i tilknytning til innklagedes klagesaker. Han har opplyst at han heller ikke har hatt kontakt med noen av klagerne eller for øvrig hatt noen konkret befatning med sakene. Etter en samlet vurdering, hvor det at innklagede har fremmet habilitetsinnsigelse mot Iversen er vurdert, finner Elklagenemnda – alle medlemmer unntatt Iversen –at Thomas Iversen ikke er inhabil til å delta i behandlingen av klagesakene.  Ved behandlingen av de materielle spørsmålene i saken, har nemnda delt seg i et flertall bestående av nemndas leder Kolderup og medlemmene Iversen og Norman, og et mindretall bestående av medlemmene Aadland og Lima. Mindretallets dissens knytter seg til spørsmålet om den næringsdrivendes tilbakebetalingsplikt etter angrerettloven § 26.   I det følgende redegjør flertallet for sitt syn på sakens materielle spørsmål, før mindretallets dissens fremkommer avslutningsvis. Felles materielle spørsmål i klagesakene – flertallets syn: Oversikt: Alle klagerne har påberopt seg rett til tilbakebetaling i kraft av sin angrerettutøvelse. Avgjørende for om det overhodet kan bli tale om tilbakebetaling, er om klagerne på tidspunktet for fremsettelsen av angrerett- og tilbakebetalingskravet hadde angreretten i behold.  Utgangspunktet følger av angrerettloven § 20 første ledd, der det fremgår at forbrukeren har rett til å gå fra avtalen dersom melding gis til den næringsdrivende innen utløpet av klagefristen. Angrefristen reguleres i § 21 første ledd, som angir en hovedregel om angrefrist for tjenester på 14 dager fra avtaleinngåelsestidspunktet og for varer på 14 dager får varen i fysisk besittelse. Fristene beregnes etter lovens § 6 på den måten at den dagen fristen starter å løpe ikke medregnes, samtidig som frister som ellers utløper på helge- og helligdager anses å utløpe nærmeste påfølgende virkedagen. Flertallet legger til grunn at den ordinære angrefristen på 14 dager er utløpt for samtlige av klagerne. Av § 21 tredje ledd følger det imidlertid at der den næringsdrivende ikke har overholdt sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, utløper fristen senest 12 måneder etter utløpet av den opprinnelige angrefristen som følger av bestemmelsens første ledd, jf. § 6. Videre følger det av bestemmelsens fjerde ledd at dersom den næringsdrivende innenfor 12-månedersfristen angitt i tredje ledd oppfyller sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, utløper angreretten 14 dager etter at forbrukeren fikk disse opplysningene. Dette innebærer at den næringsdrivende som ikke tidligere har gitt opplysninger i samsvar med lovens § 8 første ledd bokstav h, kan utløse angrefristen når opplysningene gis, men at angrefristen ikke i noe tilfelle vil utløpe senere enn 12 måneder etter utløpet av fristen etter hovedregelen i første ledd (14 dager etter avtaleinngåelse/fysisk besittelse). Det avgjørende spørsmålet for om fristreglene i tredje og fjerde ledd får anvendelse, er dermed om selskapet har overholdt sin opplysningsplikt etter § 8 første ledd bokstav h. Flertallet tilføyer at angrerettloven også oppstiller en rekke andre krav til avtaleinngåelsesprosessen av betydning for avtaler om strømsalg, se blant annet § 10 om uanmodet telefonsalg og kapittel 4 om krav til avtaler inngått utenfor fast forretningssted og kapittel 5 om krav til fjernsalgsavtaler. Ettersom disse bestemmelsene i seg selv ikke er styrende for når angrefristen anses å starte, går flertallet ikke inn på disse her, men den vil komme tilbake til enkelte av dem ved drøftelsen av sakens spørsmål.  Opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h – generelt: Det første spørsmålet i saken er om klagerne hadde sin angrerett i behold da denne ble gjort gjeldende. Dette forutsetter at innklagede ikke kan anses å ha oppfylt sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h før ved kundebrevet 23. desember 2022. Flertallet må derfor først ta stilling til om innklagede må anses å ha oppfylt sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h på et tidligere tidspunkt. Slik sakene står, beror dette i praksis på en vurdering av om selskapet må anses å ha gitt disse opplysningene på korrekt vis ved avtaleinngåelsen. Spørsmålet beror på en tolkning av angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, som lyder slik: § 8. Opplysningsplikt før avtaleinngåelse Før det blir inngått en avtale om fjernsalg eller avtale utenom faste forretningslokaler, skal den næringsdrivende på en klar og forståelig måte gi forbrukeren opplysninger om:  …  h. at det foreligger angrerett og standardisert skjema for bruk av angrerett (angreskjema), samt vilkårene, tidsfristene og fremgangsmåtene for å bruke angreretten jf. § 20 første og annet ledd. Fagdepartementet er gitt fullmakt til å gi forskrifter om oppfyllelsen av opplysningsplikten, men har ikke gjort dette på noen måte som kaster lys over tolkningsspørsmålet. I bestemmelsens andre ledd heter det at den næringsdrivende «skal anses for å ha gitt opplysninger etter første ledd bokstav h, i og j dersom denne har gitt forbrukeren korrekt utfylt skjema om opplysninger om angreretten». Bestemmelsen angir at fysisk levering av et slikt dokument vil oppfylle opplysningsplikten, men utelukker altså ikke at opplysningsplikten kan oppfylles på annen måte. Flertallet viser her også til angrerettloven § 7, som lyder slik: § 7. Bevisbyrde Den næringsdrivende har bevisbyrden for at opplysningsplikten i §§ 8 til 16 og § 18 er oppfylt.  Angrerettloven gjennomfører direktiv 2011/83/EU (forbrukerrettighetsdirektivet), som er gjort til en del av EØS-avtalen som Norge er folkerettslig bundet av. Etter direktivets artikkel 4 angir direktivet en totalharmonisering, hvilket medfører at både utformingen og anvendelsen av angrerettloven må ligge innenfor direktivets rammer, både av hensyn til forbrukeren og den næringsdrivende. Det følger av forarbeidene til angrerettloven, Prop. 64 L (2014–2015) punkt 2.1, at angrerettloven har til formål å gjennomføre forbrukerrettighetsdirektivet i norsk rett. Ved fortolkningen av angrerettlovens bestemmelser, bemerker flertallet derfor at får derfor forbrukerrettighetsdirektivet får stor vekt. EU-domstolen har den autoritative kompetansen til å fortolke og utvikle EU-retten, jf. TFEU art. 267. I lys av Norges folkerettslige forpliktelser og homogenitetsmålsettingen, innebærer dette at EU-domstolens praksis får betydning ved fortolkningen av angrerettloven. Innklagede har gjort gjeldende at oppfyllelse av opplysningsplikten ikke forutsetter at informasjonen som nevnt i angrerettloven § 8 første ledd bokstav h er gitt til kunden på et varig medium før avtaleinngåelsen. Selskapet har vist til at det er tilstrekkelig å gi denne informasjonen ved hjelp av hyperlenker, og selskapet har fremlagt den informasjonen som hyperlenkene viste til ved inngåelsen. Det fremgår av innledningen i angrerettloven § 8 første ledd sammenholdt med bokstav h at den næringsdrivende er forpliktet til å «på en klar og forståelig måte» gi forbrukeren opplysninger om at det foreligger angrerett og standardisert skjema for bruk av angrerett samt vilkårene, tidsfristene og fremgangsmåtene for å bruke angreretten. Videre har altså den næringsdrivende bevisbyrden for at dette har skjedd, jf. angrerettloven § 7. Flertallet i Elklagenemnda bemerker innledningsvis at ordlyden i angrerettloven § 8 første ledd for så vidt ikke er direkte til hinder for at opplysningene som er nevnt i bokstav h kan gis på andre måter enn på et varig medium. Etter ordlyden er det kun et krav om at opplysningene gis «på en klar og forståelig måte». For mange situasjoner gir loven likevel regler som tilsier at opplysningene skal gis på et varig medium. Det følger av § 10 at ved uanmodete telefonsalg skal den næringsdrivende «bekrefte tilbudet skriftlig på et varig medium etter at telefonsamtalen er avsluttet». Dette kravet følger ikke av totalharmoniseringen i angrerettsdirektivet, men er en valgfri løsning etter direktivets artikkel 8 nr. 6. Det er nærliggende å se det slik at tilbudet da må inneholde opplysningene som nevnt i § 8, og at den skriftlige bekreftelsen av tilbudet innebærer at tilbudet gis på et varig medium. For avtaler inngått utenfor faste forretningslokaler krever § 11 at avtalen inneholder opplysninger som nevnt i § 8 og at kunden får et eksemplar av avtalen. For fjernsalgsavtaler åpner imidlertid § 14 for at opplysningene i § 8 første ledd kan gjøres tilgjengelig for forbrukeren på et enkelt og forståelig språk på en måte som er tilpasset fjernkommunikasjonsmiddelet dersom fjernkommunikasjonsmiddel har begrenset plass eller tid til å vise opplysninger, jf. § 15. I så fall skal opplysningene regnes som en del av avtalen og skal ikke endres. Det følger likevel av § 15 første ledd at opplysninger om angreretten, jf. angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, skal gis av den næringsdrivende før avtale inngås, mens det er de øvrige opplysningspliktene utenom dem som følger av § 8 første ledd bokstav a, d, e, h og n som kan gis på en måte som er tilpasset fjernkommunikasjonsmiddelet når dette har begrenset plass eller tid til å vise opplysninger. Videre viser flertallet til § 18 om plikten til å sende bekreftelse etter inngåelse av fjernsalgsavtaler: § 18. Bekreftelse på inngått avtale Den næringsdrivende skal innen rimelig tid etter avtaleinngåelsen, og senest på leveringstidspunktet for varene eller før levering av tjenesten begynner, gi forbrukeren skriftlig bekreftelse på den inngåtte avtalen på et varig medium.  Bekreftelsen skal inneholde opplysninger nevnt i § 8 første ledd, dersom disse ikke tidligere er gitt forbrukeren på et varig medium, og opplysning om at forbrukeren har gitt slikt samtykke som nevnt i § 22 bokstav n.   Det følger av gjennomgangen over at også ved fjernsalgsavtaler er det en forutsetning at opplysninger om angreretten i samsvar med angrerettloven § 8 første ledd bokstav h aktivt blir gitt av den næringsdrivende. Dette tilsier at det ikke er nok å innta en hyperlenke der det for eksempel står «For opplysninger om angrerett, klikk her». Samtidig følger det forutsetningsvis av både § 14 og § 18 at det ved fjernsalgsavtaler ikke er noen absolutt plikt til å sende kunden opplysninger som nevnt i angrerettloven § 8 bokstav h på et varig medium før senest ved bekreftelsen på inngått avtale, vel å merke dersom fjernkommunikasjonsmiddelet setter begrensninger for dette. Dette trekker i retning av at opplysningsplikten i § 8 første ledd bokstav h ikke i ethvert tilfelle må oppfylles på et varig medium. Dette må imidlertid ses i sammenheng med kravet om at opplysninger som kun gjøres tilgjengelig for kunden ikke må endres, jf. § 14, samt utgangspunktet i angrerettloven § 7 om at den næringsdrivende har bevisbyrden for at opplysningsplikten i § 8 er oppfylt. Denne bevisbyrden vil være oppfylt der opplysningene etter § 8 gis på et varig medium, se bestemmelsens andre ledd. Også kravet i § 8 om at opplysningene skal gis på «en klar og forståelig måte» kan få betydning der opplysningene kun gjøres tilgjengelige og ikke overleveres til kunden på varig medium. Flertallet tilføyer her at bestemmelsene som er gjennomgått over, viser at ved både avtaler inngått utenfor faste forretningslokaler og ved fjernsalg, må opplysningene i angrerettloven § 8 første ledd bokstav h gis på et varig medium på ett eller annet tidspunkt i tilknytning til avtaleinngåelsen. Om de ikke gis på varig medium før avtaleinngåelsen etter § 8, må de enten være inntatt i avtalen som forbrukeren skal motta, eller senest i bestillingsbekreftelsen. Så langt de gis på slik måte, vil dette i alle tilfeller innebære at angreretten starter å løpe, jf. angrerettloven § 21 fjerde ledd. Dersom de ikke gis på slik måte, skaper dette usikkerhet ved hvilke opplysninger som rent faktisk er gitt knyttet til avtaleinngåelsen, jf. § 7. Flertallet vil påpeke at opplysningsplikten i angrerettloven § 8 bygger på forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 6. Artikkelen slår fast at før forbrukeren blir bundet ved avtaler inngått utenfor faste forretningslokaler eller fjernsalg, skal den næringsdrivende gi den angitte informasjonen i artikkelen « in a clear and comprehensible manner ». I fortalens avsnitt 34 fremgår det at når opplysningene skal gis på en forståelig måte tilpasset den enkelte, må det tas i betraktning at enkelte kunder er særlig sårbare på grunn av mentale, fysiske eller psykiske handicap, alder eller godtroenhet, samtidig som dette ikke skal innebære at det legges opp til ulike nivåer for forbrukerbeskyttelse. Flertallet forstår dette dithen at man ved vurderingen av om informasjonen gis på en «klar og forståelig måte», skal legge til grunn at informasjonen også gis på en måte som er forståelig for særlig sårbare kunder. Dette synspunktet samsvarer med det som følger av norske rettskilder. Norsk diskrimineringslovgivning, for eksempel forskrift 21. juni 2013 nr. 732 om universell utforming av IKT-løsninger, gjelder allment ved den næringsdrivendes informasjonsforpliktelser til forbrukere, jf. Prop. 64 L (2013–2014) s. 117. Slik flertallet har vært inne på, kan dette også få betydning for hvordan opplysningene kan gis. Slik forbrukerrettighetsdirektivet er bygget opp for avtaler inngått utenfor faste forretningslokaler og ved fjernsalg, angir artikkel 6 krav til hvilken informasjon som skal gis , mens artikkel 7 og 8 angir hvordan den skal gis . Dette utgjør en lovteknisk forskjell fra den norske loven, som slår fast at avtalene som inngås skal inneholde slik informasjon som den næringsdrivende skal gi før avtalen inngås etter § 8. Dette viser etter flertallets syn at reguleringen i angrerettloven §§ 10, 11, 14 og 15 må anses å regulere hvordan opplysningsplikten i § 8 skal oppfylles. Det er derfor ikke slik at man generelt kan si at informasjonen som skal gis etter angrerettloven § 8 alltid kan gis ved hyperlenke, slik innklagede gjør gjeldende. Hyperlenke skal kun benyttes til oppfyllelse av opplysningsplikten bare når dette er påkrevd ut fra begrensninger ved det aktuelle mediet. Opplysninger om angreretten etter lovens § 8 første ledd bokstav h skal uansett alltid gis. Når disse kravene ikke er fulgt, kan uansett ikke opplysningsplikten anses oppfylt. Innklagede har i tilsvaret til klagene vist til at EU-domstolen i sak C-536/20 skiller mellom den næringsdrivendes materielle informasjonsplikt, som reguleres av direktivets artikkel 6 (angrerettloven § 8 første ledd), og hvilken form informasjonen må ha, hvilket reguleres av direktivets artikkel 8 (angrerettloven § 18 andre ledd). Innklagede gjør gjeldende at den næringsdrivende har oppfylt sin plikt etter § 8 første ledd så fremt opplysningene er formidlet på en «klar og forståelig måte». Det er først etter kontraktsinngåelsen at den næringsdrivende også må gi opplysningene om angreretten på et «varig medium», dersom dette ikke er gjort tidligere. Slik flertallet ser det, er dette en forenklet utlegning av dommen. Hovedspørsmålet i dommen var om opplysningsplikten etter artikkel 6 kunne oppfylles ved at forbrukeren tikket av i en boks der informasjonen etter artikkel 6 var inntatt (en såkalt «click wrap»-variant) og om det var relevant for denne vurderingen om den næringsdrivende i etterkant hadde sendt en bestillingsbekreftelse på et varig medium eller ikke. Det fremgår av dommens avsnitt 46–47 at opplysningene i artikkel 6 nr. 1 kan gis til forbrukeren før avtaleinngåelsen i de generelle forretningsvilkårene på den næringsdrivendes nettsted som forbrukeren aktivt aksepterer ved å krysse av en boks, men at det var opp til den nasjonale domstolen å vurdere om all den påkrevde informasjonen var gitt til forbrukeren på en klar og forståelig måte i tråd med direktivet. EU-domstolen la til at i ethvert tilfelle lå plikten til å sende en etterfølgende leveringsbekreftelse etter artikkel 8 nr. 7 på varig medium fast. Slik flertallet ser det, påvirker ikke dommen vurderingen av hvilken informasjon som skal gis til forbrukeren før avtaleinngåelse, herunder om man kan bruke hyperlenker. Når flertallet skal sammenfatte gjennomgangen foran, legges det til grunn at den næringsdrivende ved fjernsalgsavtaler i ethvert tilfelle aktivt skal gi kunden de opplysningene om angrerett som er omhandlet i angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, og at dette skal skje på en «klar og forståelig måte». Å lenke til en nettside for nærmere opplysninger om angrerett, er ikke en tilstrekkelig oppfyllelse av opplysningsplikten når forbrukeren ikke samtidig gis opplysninger om angrerettens innhold. I ethvert tilfelle kan en slik metode bare brukes når fjernkommunikasjonsmiddelet gjør det nødvendig. Videre har den næringsdrivende bevisbyrden for at opplysningsplikten er oppfylt. Hyperlenker har den egenskap at nettsiden det lenkes til kan endres ensidig av den næringsdrivende. Der opplysninger om angreretten gis av den næringsdrivende på et varig medium før avtalen inngås, er det på den annen side ingen tvil om hva kunden har fått opplyst. Hvorvidt opplysningsplikten i slike tilfeller er oppfylt, vil da bero på innholdet av opplysningene.  Selskapet har i tilsvaret for øvrig vist til at angrerettlovens bestemmelser om opplysningsplikt må ses i lys av utviklingen innenfor netthandel. Flertallet anser ikke dette argumentet som særlig tungtveiende. Angrerettloven bygger på en forutsatt grad av forbrukerbeskyttelse, som det er særlig behov for blir ivaretatt ved salg av kraft. Innklagede har i tilsvaret beskrevet hvordan avtaleinngåelsesprosessen fant sted. I bestillingsskjemaet krysset kunden avslutningsvis av i en rute for følgende: «Jeg bekrefter at jeg har lest og forstått betingelser og kontraktsvilkår for strøm». Sammen med avkryssingsfeltet var det inntatt en lenke med teksten «Kontraktsvilkår for strøm». Hvilket dokument denne lenken viser til, lar seg ikke verifisere i dag. Det fremgår i en av klagesakene at lenken i dag er ikke-fungerende, jf. klagesak 23-111. Selskapet har imidlertid fremlagt de vilkårene som det opplyses gjaldt fra 12. mai 2022. De fremlagte vilkårene er benevnt «Generelle kraftleveringsvilkår». I punkt 1.2 fremgår det: «Angrerett: 14 dagers angrerett i henhold til angrerettloven (Lov av 21.12.00 nr. 105 om angrerett)». Under punkt 5 «Angrerettskjema» heter det videre i de fremlagte vilkårene: «Som forbruker har du 14 dagers angrerett. Fyll ut og returner angrerettskjema dersom du ønsker å gå fra strømavtalen din». Under dette punktet er det så en ny hyperlenke til et angrerettskjema.   Slik flertallet ser det, har ikke innklagede underbygget at de som ledd i bestillingsprosessen aktivt har gitt kunden opplysninger om at det foreligger angrerett, samt vilkårene, tidsfristene og fremgangsmåtene for å bruke angreretten etter § 20 første og annet ledd ved den informasjonen som det opplyses at det kun ble lenket til. Både informasjonen som gis, og det faktum at det kun er lenket til dem, innebærer at opplysningsplikten ikke kan anses oppfylt. I ethvert tilfelle innebærer bruken av hyperlenker at det knytter seg usikkerhet til hvilket dokument det er lenket til. Selskapets påstand om at de fremlagte vilkårene var dem som ble benyttet, lar seg ikke verifisere, slik man kunne gjort dersom opplysningene var gitt på et varig medium.  Flertallet føyer til at EU-domstolens uttalelse i sak C-536/20 ikke kan lede til et annet syn, ettersom den bygger på en forutsetning om at opplysningene ble gitt til kunden. I klagesakene kunne strømkundene slik flertallet oppfatter det klikke av i feltet for aksept av vilkårene uten at man måtte gå inn i hyperlenken. Flertallet kan da ikke se at innklagede har godtgjort at det har oppfylt sin plikt til aktivt å gi opplysningene til kunden.  Elklagenemnda har i sin tidligere praksis lagt til grunn at meddelelse av angrerettskjema gjennom hyperlenke ikke kvalifiserer som varig medium, se bl.a. sak nr. 21-458 og 22-054. Nemnda avgjør saker konkret og med en forenklet begrunnelse. Nemnda har tidvis uttrykt seg på en måte som kan tilsi at opplysningsplikten i ethvert tilfelle må oppfylles på varig medium. Flertallet fastholder dette synet nå i de tilfeller som omfattes av angrerettloven § 10 om uanmodet telefonsalg. I fjernsalgstilfeller der avtale inngås over nettsteder, presiserer flertallet at det ikke gjelder noe slikt ubetinget krav. Bruk av hyperlenker er derimot ikke tilstrekkelig ettersom kunden da ikke gis opplysningene, jf. § 15, samtidig som det da oppstår manglende notoritet og dermed bevistvil om hva som er opplyst. Denne tvilen må gå utover selskapet, jf. § 7. Innholdet som lenkene leder til kan endres når som helst, også i etterkant av avtaleinngåelse. Den manglende notoriteten har materialisert seg i denne sammenhengen, der enkelte klagere opplyser at de har mistet tilgangen til opplysningene som det er lenket til, se sak 23-111.  Etter dette legger flertallet seg på samme linje som i tidligere praksis og konkluderer med at når det ikke er gitt tilstrekkelige angrerettsopplysninger på varig medium, men kun via hyperlenker, er det i disse klagesakene ikke godtgjort at opplysningsplikten etter § 8 første ledd bokstav h er oppfylt.   Flertallet bemerker videre at det – med unntak for sak 23-116 – heller ikke i tiden etter avtaleinngåelse frem til selskapet sendte ut sitt brev 23. desember 2022, er godtgjort at opplysningene som nevnt i angrerettloven § 8 første ledd bokstav h er gitt til kunden på den måten som er forutsatt i loven. Nemndas flertall konstaterer at det i bestillingsbekreftelsen som innklagede har opplyst at det anvendte, kun er henvist til angreretten i helt generelle termer i kombinasjon med en lenke til angrerettskjema. Flertallet kan heller ikke se at den informasjonen som er gitt i bekreftelsen dermed er tilstrekkelig etter angrerettloven § 18, ettersom ikke all påkrevd informasjon er gitt i selve bekreftelsen. Flertallet viser til begrunnelsen over, som dermed er dekkende også for bedømmelsen av bestillingsbekreftelsen.   Etter dette har flertallet kommet til at angrefristen for selskapets kunder ikke startet å løpe før selskapet sendte ut brevet til sine kunder 23. desember 2022, med det unntaket som er nevnt nedenfor (sak 23-116). Dette innebærer at angrefristen for alle kunder utløp 6. januar 2023. Konkret vurdering av om angreretten er rettidig utøvd: Klager i sak 23-102 inngikk avtale med innklagede i august 2021 og befinner seg i alle tilfeller utenfor den absolutte angrefristen på 12 måneder og 14 dager etter angrerettloven § 21 tredje ledd. Etter flertallets syn kan klagen i sak 23-102 dermed ikke tas til følge. Sak 23-116 gjelder inngåelse av ny kontrakt som følge av flytting. Innklagede har opplyst at klageren fikk tilsendt skjema for opplysninger om angreretten og angreskjema som PDF-filer før avtaleinngåelse, se tilsvarets bilag 18. Dette har klager erkjent i e-post 2. februar 2023, men han gjør gjeldende at han ikke fikk de påkrevde opplysninger ved avtaleinngåelsen 19. juni 2022. Slik flertallet ser det, fikk han opplysninger som nevnt i angrerettloven § 8 første ledd bokstav h i august 2022. I samsvar med angrerettloven § 21 fjerde ledd utløp derfor hans angrefrist 14 dager etter at han fikk opplysningene. Angreretten er derfor utøvd for sent i den saken, og klagen skal derfor ikke tas til følge.  Flertallet tilføyer at den for disse sakene ikke finner grunnlag for å si at selskapet i så fall kan holdes ansvarlig for å gi kunden angrerett basert på utsagnene som selskapet kom med i brevet 23. desember 2022, når en slik angrerett ikke følger av loven. Slik flertallet leser brevet av 23. desember 2022, var det generelt utformet til alle kunder. Selv om det er uheldig at en kunde gis informasjon om en rettighet som vedkommende etter det underliggende forholdet likevel ikke måtte ha, ble brevet sendt i kontekst av en konkret oppfordring fra Forbrukertilsynet. Dersom selskapet skulle ha foretatt en mer detaljert og konkret vurdering av hvem som hadde eller ikke hadde angrerett, ville dette forsinket utsendelsen av brevet.   I sak 23-118 ble angreretten utøvd 7. januar 2023. Det er ingen holdepunkter i saken for at kunden mottok opplysninger om angreretten senere enn 23. desember 2023. Klager har gjort gjeldende at hun fikk opplyst fra innklagede at helgedager ikke skal telle med ved beregningen av angrefristen, men dette gjelder etter angrerettloven § 6 andre ledd bare hvis fristen utløper på en helge- eller helligdag. I dette tilfellet utløp angrefristen 6. januar 2023. Slik flertallet oppfatter innklagedes e-post til henne 12. januar 2023, har selskapet akseptert at angreretten ikke skal anses som for sent inngitt. Innklagede har i tilsvaret likevel gjort gjeldende at erklæringen om angrerett er for sent fremsatt. Basert på det som uttales i e-posten 12. januar 2023 legger flertallet til grunn at selskapet har akseptert at angreretten er rettidig utøvd, selv om den er fremsatt for sent.   Også i sak 23-119 ble angreretten utøvd 7. januar 2023. Innklagede hevder å ha mottatt brevet om angrerett fra selskapet først 24. desember 2023, men har ikke underbygget dette. Flertallet legger til grunn at han mottok brevet samtidig som alle andre klagere, det vil si 23. desember 2023. Hans utøvelse av angrerett er derfor som utgangspunkt for sen. Han ble likevel løst fra avtalen etter utøvelsen, noe selskapet bekreftet ved e-post 9. januar 2023. Innklagede hevder å ha sendt en e-post 11. januar 2023, der det skal ha gjort gjeldende at angreretten var for sent utøvd, men har ikke fremlagt nærmere dokumentasjon for denne for nemnda, og har heller ikke vist til den i sitt tilsvar. Under noe tvil har flertallet kommet til at innklagede, ved å løse klager fra avtalen i etterkant av at angreretten ble utøvd, men uten å godtgjøre at e-posten der det ble gjort gjeldende at angreretten var for sent utøvd er sendt, har forspilt adgangen til å gjøre gjeldende at angreretten var for sent fremsatt.   Også i sak 23-087 og 23-122 kan det reises spørsmål om klagerne har påberopt seg angreretten rettidig. Klagerne har hatt kundeforhold hos innklagede siden henholdsvis 10. desember 2012 og 14. juli 2014. Angrerettloven trådte i kraft 20.06.2014, og klager i sak 23- 087 etablerte følgelig sitt avtaleforhold med innklagede før dagens angrerettregler gjaldt.  Klager i sak 23-122 befant seg videre som utgangspunkt utenfor den absolutte angrefristen ved påberopelsen den 5. januar 2023. Flertallet mener likevel at begge disse klagernes overgang til nytt strømprodukt i juni 2022 i realiteten innebar en ny avtaleinngåelse som utløste ny frist. Flertallet bygger på en konkret bedømmelse av vilkårenes materielle innhold og karakteren av vilkårsendringene. Etter standard kraftleveringsavtale § 6 kreves uttrykkelig aksept fra kunden dersom det gjennomføres vesentlige endringer i avtalevilkårene. Flertallet vurderer at det i realiteten innebærer en nytegning når det kreves nytt samtykke av kunden. Når endring av produkttype spesifikt er angitt som en vesentlig endring etter standardavtalen, må overgangen til nytt produkt anses som en ny avtaleinngåelse. Når nytt avtaleforhold stiftes, utløses også ny angrefrist. Klagerne i sak 23-087 og 23-122 har dermed påberopt seg angreretten rettidig.  Etter dette konkluderer flertallet med at alle klagerne, med unntak av klager i sak 23-102 og 23-116, har utøvd sin angrerett innenfor fristen.   Oppgjøret etter utøvelse av angreretten – betalingsplikt for forbrukt strøm: Nemndas flertall går deretter over til å vurdere klagernes rettigheter i de tilfeller der angreretten er rettidig utøvd. Flertallet bemerker for ordens skyld at selskapet ikke har bestridt måten angreretten er utøvd på i klagesakene, samtidig som selskapet har akseptert at kundene får gå fra avtalene til tross for eventuelle gjenstående deler av avtalte bindingstider, jf. angrerettloven § 23. Tvistepunktet som flertallet skal ta stilling til, er om klagerne har betalingsplikt for forbrukt strøm.  Klagerne har krevd fullstendig tilbakebetaling av alle vederlag som er ytt i løpet av avtaleforholdet. Dette omfatter vederlag for forbrukt strøm.   Innklagede har i sitt tilsvar på subsidiært grunnlag bestridt at klagerne har rett til å slippe å betale for forbrukt strøm. I korte trekk gjøres det gjeldende at angrerettloven § 26 andre ledd må forstås innskrenkende eller presiserende, slik at den ikke omfatter mottatt og forbrukt strøm. Standpunktet bygges på reelle hensyn samt at strøm i andre regelverk behandles som en vare. Flertallet finner det ikke tvilsomt at kraft skal bedømmes som en tjeneste etter angrerettloven. Slik innklagede påpeker i tilsvaret, bygger forbrukerrettighetsdirektivet på tre kategorier av ytelser når det fastsetter de totalharmoniserte kravene til angrerett, nemlig « goods », « services » og « the supply of water, gas or electricity, where they are not put up for sale in a limited volume or set quantity, or of district heating », se forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 6 nr. 1 og nr. 2, samt 14 nr. 1 og nr. 4. I Prop. 64 L (2013 – 2014) side 19–20 uttalte departementet følgende om videreføringen av denne tredelingen i norsk rett:  Kravene som stilles til den næringsdrivende i artikkel 6 nr. 1 gjelder avtaler om varer og tjenester. Av direktivets fortale punkt 19 fremgår det at avtaler om levering av vann, gass eller elektrisitet som ikke er lagt ut for salg i begrenset eller fastsatt mengde, av fjernvarme eller av digitalt innhold som ikke leveres på et fysisk medium verken skal klassifiseres som avtaler om varer eller tjenester. Reglene i artikkel 6 nr. 1 gjelder isolert sett ikke for disse avtalene. Etter artikkel 6 nr. 2 skal reglene om den næringsdrivendes opplysningsplikt likevel gjelde for disse avtalene.   Departementet foreslår at tredelingen av ytelser, i varer, tjenester og ytelser som verken er varer eller tjenester, ikke gjennomføres i ny angrerettlov. Departementet legger i sitt lovforslag opp til at avtaler om slike ytelser håndteres som tjenesteavtaler. En særregel foreslås likevel når det gjelder unntak fra angrerett for digitalt innhold. Se nærmere punkt 3.11, og lovforslaget § 22 bokstavene c og n. Dersom disse ytelsene er lagt ut for salg i begrenset eller fastsatt mengde eller er levert på et fysisk medium, dvs. batterier, gass, vannbeholdere mv., anses ytelsene som varer, jf. direktivet artikkel 2 nr. 3. Ettersom lovgiverviljen på dette punkt er kommet direkte til uttrykk, mener flertallet at reguleringen av strøm i andre rettslige og faktiske sammenhenger er uten betydning for lovtolkningen. Flertallet går derfor ikke nærmere inn på de argumentene som innklagede har gjort gjeldende på dette punkt. Hvorvidt klagerne ved rettidig utøvelse av angrerett har betalingsplikt for strøm som er forbrukt, må etter dette avgjøres ut fra en tolkning av angrerettloven § 24 sammenholdt med lovens § 26 om tjenesteavtaler.   Ved bedømmelsen av om den næringsdrivende plikter å tilbakebetale eller ettergi betaling for forbrukt kraft ved utøvelsen av angreretten, har flertallet følgende syn: Når angreretten utøves, er lovens utgangspunkt at det skal skje et restitusjonsoppgjør. Utgangspunktet for den næringsdrivendes tilbakebetalingsplikt følger av angrerettloven § 24 første ledd første pkt. Det følger av bestemmelsen at den næringsdrivende skal tilbakeføre alle betalinger som er mottatt fra forbrukeren i løpet av avtaleforholdet. Dette utgangspunktet gjelder uavhengig av om den næringsdrivende har levert en vare eller en tjeneste.  Når det gjelder forbrukerens plikter, skal forbrukeren ved utøvelse av angreretten ved salg av varer returnere varene, jf. angrerettloven §25 første ledd. Etter omstendighetene vil forbrukeren også måtte betale for verdireduksjonen som følger av håndtering av varene utover det som har vært nødvendig for å fastslå varenes art, egenskaper og funksjon, jf. angrerettloven § 25 tredje ledd første punktum. Flertallet fremhever her at denne betalingsplikten likevel ikke gjelder der den næringsdrivende ikke har oppfylt sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h. I slike tilfeller kan kunden altså bruke varen fritt med den slitasje dette måtte medføre inntil kunden leverer varen i retur.   Tjenester er imidlertid immaterielle, og kan etter sin art ikke returneres som del av et restitusjonsoppgjør. Som det fremgår over, anses kraft som en tjeneste. Dette har fått konsekvenser for reguleringen av forbrukeres plikter i angrerettloven § 26 ved oppgjøret etter utøvelse av angreretten.   Utgangspunktet etter § 26 første ledd er at forbruker må dekke et beløp som står i forhold til de allerede leverte tjenester dersom vedkommende uttrykkelig har bedt om førtidig oppstart. Vilkåret om at kundens betalingsplikt bare oppstår der kunden uttrykkelig har bedt om førtidig oppstart, videreføres i bestemmelsens andre ledd bokstav b, som slår fast at forbrukerens betalingsplikt faller bort når «forbrukeren ikke uttrykkelig har bedt om at leveringen skal begynne innen utløpet av angrefristen i samsvar med §§ 12 eller 19». Det er derfor som hovedregel bare i de tilfellene kunden uttrykkelig har bedt om oppstart av leveransen før utløpet av angreretten at kunden skal betale for tjenesten.  Videre gjør angrerettloven § 26 andre ledd bokstav a unntak fra kundens betalingsplikt for mottatte tjenester når den næringsdrivende ikke har gitt opplysninger i samsvar med § 8 første ledd bokstav h og j. Direkte fremstår § 26 andre ledd bokstav a som et unntak fra regelen om betalingsplikt i bestemmelsens første ledd, det vil si i de tilfellene kunden uttrykkelig har bedt om oppstart av tjenesteleveransen. Det er kun i de tilfellene en betalingsplikt er aktuell. Ut fra et «fra det mer til det mindre»-synspunkt understreker imidlertid § 26 andre ledd bokstav a etter flertallets syn at det under ingen omstendighet kan være aktuelt å oppstille en betalingsplikt for mottatte tjenester i de tilfeller kunden ikke har bedt om førtidig oppstart.   På bakgrunn av den fremlagte dokumentasjonen legger flertallet til grunn at det ikke er bedt om førtidig oppstart i denne saken. For at dette skal være tilfellet, må den næringsdrivende kreve at forbrukeren uttrykkelig ber om dette, jf. angrerettloven § 19. Noe slikt krav fra klagernes side fremgår ikke av dokumentasjonen som er fremlagt i klagesakene fra bestillingsprosessen. Et generelt samtykke til førtidig oppstart i innklagedes generelle forretningsvilkår vil etter flertallets syn under ingen omstendigheter oppfylle kravene til en slik uttrykkelig anmodning fra kundens side, i den utstrekning disse vilkårene i det hele tatt kan anses opplyst overfor kunden, se over. Under enhver omstendighet har flertallet foran konkludert med at innklagede ikke har oppfylt opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h i alle klagesakene utenom én. Flertallet mener at det da følger av den begrunnelse flertallet har gitt for at kundene fortsatt hadde angrerett da denne ble utøvd, at disse klagerne da ikke skal betale for den strøm som er forbrukt når angreretten utøves.  Flertallet bemerker at denne løsningen ved utøvelse av angrerett ved salg av strøm, følger uttrykkelig av forbrukerrettighetsdirektivet. Slik flertallet tidligere har nevnt, opererer direktivet med en tredeling av ytelser der salg av vann, gass eller elektrisitet i ubegrensede mengder (altså ikke batterier, gasskolber eller vanndunker) er en egen kategori. Kundens betalingsplikt for slike tjenester ved utøvelse av angrerett er regulert i artikkel 14 nr. 4:  The consumer shall bear no cost for: (a) the performance of services or the supply of water, gas or electricity, where they are not put up for sale in a limited volume or set quantity, or of district heating, in full or in part, during the withdrawal period, where:   (i) the trader has failed to provide information in accordance with points (h) or (j) of Article 6(1); or   (ii) the consumer has not expressly requested performance to begin during the withdrawal period in accordance with Article 7 (3) and Article 8 (8).   At kunden ved utøvelse av angrerett i tjenesteleveranser ikke har betalingsplikt når den næringsdrivende ikke har oppfylt sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, har etter flertallets syn dessuten klar støtte i EU-domstolens dom i sak C-97/22, avsagt så sent som 17. mai 2023. I hovedsaken hadde en forbruker inngått muntlig avtale utenfor fast forretningssted med en elektriker om oppgradering av det elektriske anlegget i sitt hus, uten at elektrikeren ga kunden opplysninger om angreretten. Kunden betalte ikke fakturaen som ble sendt da arbeidene var fullført. I hovedsaken gjorde forbrukeren gjeldende at vedkommende ikke hadde betalingsplikt som følge av at unnlatelsen av å bli opplyst om angreretten. På den bakgrunn forela den tyske domstolen følgende spørsmål til EU-domstolen:  ‘Must Article 14(5) of Directive [2011/83] … be interpreted as meaning that, in the event that the customer withdraws his or her declaration of intention to conclude an off-premises construction contract only after the trader has already (fully) performed his or her services, [that provision] also precludes any entitlement to compensation or compensation for value on the part of the trader where the conditions of entitlement to [such compensation] … under the rules governing the legal consequences of withdrawal are not met, but the customer’s assets have been enhanced as a result of the trader’s construction work, that is to say, he or she has been enriched?’   EU-domstolen besvarte dette bekreftende:  Article 14 (4) (a) (i) and (5) of Directive 2011/83/EU of the European Parliament and of the Council of 25 October 2011 on consumer rights […] must be interpreted as meaning that it exempts a consumer from any obligation to pay for performance provided pursuant to an off-premises contract, where the trader concerned did not provide him or her with the information referred to in Article 14(4)(a)(i) of that directive and that consumer exercised his or her right of withdrawal after the performance of that contract.   Flertallet bemerker at det ikke har betydning at den saken gjaldt en avtale inngått utenfor fast forretningssted, mens klagesakene gjelder avtaler inngått som fjernsalg. Det er ingen holdepunkter for at angrerettloven § 26 skal fortolkes ulikt i de to situasjonene. Flertallet tilføyer at både innklagede og mindretallet i betydelig grad viser til reelle hensyn som begrunnelse for at klagerne bør ha betalingsplikt for forbrukt strøm. Flertallet har forståelse for at det kan være urimelig at en kunde som følge av brudd på en opplysningsplikt kan ha krav på gratis strøm i så lenge som 12 måneder, særlig i situasjoner der kunden er kjent med sin angrerett og dermed ikke har vært i uvitenhet. Flertallet kan imidlertid ikke se at reelle hensyn kan gi grunnlag for noen annen løsning på spørsmålet, når tolkningen ikke bare har solid dekning i loven, men også er kommet enda klarere til uttrykk i det tilgrunnliggende direktivet som loven gjennomfører og i tilhørende praksis fra EU-domstolen.  I ethvert tilfelle bemerker flertallet at en slik rettsvirkning har en betydelig preventiv effekt på næringsdrivende, og bidrar til å effektivisere oppfyllelsen av opplysningsplikten. Flertallet viser i denne sammenheng til avsnitt 26–27 i EU-domstolens sak C-97/22. Videre er siktemålet med angrerettdirektivet å oppnå en høy grad av forbrukerbeskyttelse, jf. avsnitt 29. Slik EU-domstolen påpeker i avsnitt 31 ville dette siktemålet blitt undergravd dersom forbrukeren på tross av bruddet på opplysningsplikten om angrerett før avtaleinngåelsen ville være nødt til å betale for verdien av de tjenester som er mottatt og forbrukt. Flertallet tilføyer for øvrig at der den næringsdrivende ikke gir de påkrevde opplysningene etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h før eller ved avtaleinngåelsen ved fjernsalg, skal de uansett gis i den etterfølgende leveringsbekreftelsen før oppstart av tjenesteleveransen, jf. § 18. Dette vil innebære at angrefristen vil starte å løpe, jf. angrerettloven § 21 fjerde ledd. Dersom plikten til å gi en formriktig leveringsbekreftelse oppfylles før oppstart av kraftleveransen, vil kundens betalingsfritak for mottatt strøm være begrenset til 14-dagersperioden etter at leveringsbekreftelsen er sendt. Det er kun der den næringsdrivende både unnlater å oppfylle opplysningsplikten etter § 8 første ledd bokstav h, og heller ikke utferdiger en formriktig leveringsbekreftelse etter § 18, at et betalingsfritak vil gjelde for forbruk over en lengre periode. Etter flertallets syn får de reelle hensyn uansett mindre vekt ved slike systematiske brudd på angrerettlovens bestemmelser.  Flertallet konkluderer derfor med at de klagerne som hadde sin angrerett i behold da angreretten ble utøvd, ikke har noen betalingsforpliktelse for strøm som er levert og forbrukt på det tidspunktet angreretten ble utøvd. Flertallet understreker at dette både gjelder fakturert og ikke-fakturert forbruk. Der strømmen er fakturert og betalt, skal innklagede tilbakeføre betalingene, jf. angrerettloven § 24. Der forbruket ikke er betalt, uavhengig av om det var fakturert, skal betalingskravet frafalles.   Flertallet påpeker for ordens skyld at det kun er betalingsforpliktelsen for levert kraft fra kraftleverandør som omfattes av bortfallet. Der den næringsdrivende også avregner nettleie ved gjennomfakturering, påvirkes ikke kundens plikt til å betale for nettleie. Heller ikke rett til strømstøtte påvirkes.  Slik klagesakene ligger an, tar flertallet ikke stilling til kundenes betalingsplikt for forbrukt strøm i perioden etter at angreretten er utøvd. Virkningen av utøvelse av angrerett vil i et slikt tilfelle være at innklagedes leveringsforpliktelse opphører. Dersom kunden i en slik situasjon ikke tegner avtale med et kraftselskap med umiddelbar oppstart, vil konsekvensen kunne være at kunden i en periode må betale for leveringspliktig strøm fra netteier.  Klager kan kreve forsinkelsesrenter regnet fra 14 dager etter at selskapet fikk melding om klagers beslutning om å benytte angreretten og frem til betaling skjer. Mindretallets syn: Slik denne klagesaken er lagt opp, skiller den seg fra de fleste andre klagesaker nemnda har hatt til behandling. Det er tale om en stor gruppe av klagere mot et selskap. I motsetning til de fleste andre klagesaker for nemnda, legger mindretallet til grunn at saksforholdet dermed kan ende for domstolene. Mindretallet oppfatter det slik at både sakens faktum og angrerettlovens bestemmelser er til dels uoversiktlig, hvor en rekke grensegangene av lovens betydning og forståelse i enkelte saker er uklar og uavklart. Dette fører til uklare rettsforhold som medfører usikkerhet for de som skal forholde seg til og søke å etterleve og anvende angrerettlovens bestemmelser.   Videre kan feil anvendelse av angrerettloven få store følger og økonomiske konsekvenser for alle som må forholde seg og innrette seg etter lovens bestemmelser. Slik mindretallet oppfatter det er det et stort behov for klarere grenseganger på flere av de områder som loven omfatter for at rettsanvenderne skal kunne forholde seg til og benytte angrerettlovens bestemmelser på riktig måte. Disse forholdene tilsier etter mindretallets skjønn domstolsbehandling. Mindretallet er i det vesentlige enig i flertallets beskrivelse av sakens fakta, men når det gjelder de forskjellige vurderingstemaer, sakenes juridiske forhold og forholdet til EU-retten, reelle hensyn mv., vurderes dette annerledes. Slik mindretallet ser det, gjelder saken først og fremst spørsmålet om angrerettloven § 26 hjemler rett til gratiskraft til kunden i inntil 12 måneder og 14 dager dersom den næringsdrivende har gjort noen feil i relasjon til de formalkrav som stilles i angrerettloven ved avtaleinngåelsen. Deretter er det et spørsmål om innklagede på privatrettslig grunnlag har forpliktet seg til å tilbakebetale de kundene som har angret innen klagefristen som startet å løpe 23.12.2022 for den strømmen kundene har forbrukt frem til angreretten ble benyttet. Spørsmålet om angrerettloven § 26 hjemler rett til gratiskraft til kunden i inntil ett år: Mindretallet vurderer angrerettloven til å være en til dels uoversiktlig lov, hvor en rekke grenseganger av betydning i enkelte saker er uklare og uavklarte. Det fører til uklare rettsforhold som kan medføre usikkerhet om lovforståelsen for dem som skal forholde seg til angrerettlovens bestemmelser. Lovforarbeidene er etter mindretallets skjønn heller ikke til særlig hjelp da de ikke behandler aktuelle grenseganger på en opplysende måte for rettsanvenderne. Det er også uklart for mindretallet i hvilken grad EU-rettens bestemmelser og direktiver har direkte betydning for hvordan de enkelte bestemmelser i angrerettloven skal forstås. Innklagede har tilkjennegitt sine synspunkt på om strøm skal anses å være en vare eller en tjeneste. Etter angrerettlovens system anses strøm å være en tjeneste og lovens bestemmelser om tjenester anvendes. Haugaland Kraft Energi AS oppfatter det slik at strøm reelt sett er en vare, og ikke en tjeneste. Videre anser selskapet bruk av strømnettet til transport av strømmen som en tjeneste. Det fremhever også at strøm i andre regelverk anses å være en vare. Innklagede mener at strøm bør anses å være en vare, også i angrerettlovens system. Mindretallet er enig med innklagede i at det vil være naturlig å anse strøm som en vare, men likevel vil mindretallet ved avgjørelse av denne saken legge til grunn at strøm anses å være en tjeneste ved tolking av angrerettlovens bestemmelser. I Elklagenemndas praksis har flertallet tidligere lagt til grunn en lovtolkning av angrerettloven § 26 som etter mindretallets skjønn vil kunne føre til urimelige resultater. Mindretallet stiller spørsmålet om en lovtolkning som kan føre til så urimelige resultater kan være riktig. Det gjelder saker som de aktuelle sakene hvor det har vært spørsmål om forbrukeren har rett på gratis strøm for en periode på vel ett år som følge av at den næringsdrivende ikke har opptrådt i samsvar med kravene i angrerettloven med hensyn til å varsle kunden om angreretten i samsvar med lovens bestemmelser. Flertallet i nemnda oppfatter det slik at forbrukerens betalingsplikt for strømleveransen faller bort når den næringsdrivende ikke har gitt forbrukeren opplysninger om angrerett i samsvar med angrerettloven § 8 første ledd bokstav h og j. Etter flertallets syn vil det ha som konsekvens at forbrukt strøm ikke skal betales eller alternativt tilbakebetales dersom forbrukeren allerede har betalt. En slik lovforståelse vil medføre at angrerettloven hjemler gratisstrøm for en periode på inntil 12 måneder og 14 dager, eller 54 uker (« ett år »). Hvor store beløp dette vil kunne utgjøre, er avhengig av størrelsen på forbrukerens strømforbruk og kWh-prisen på kraftleveransen. Noen eksempler her er illustrerende: Dersom forbrukerens strømforbruk er 30 000 kWh per år og kraftprisen er kr 1,50 per kWh, utgjør en slik gratiskraft i størrelsesorden kr 45 000, - på ett år. Dersom forbrukerens forbruk er 80 000 kWh per år og kraftprisen er kr 6, - per kWh, utgjør gratiskraften ca. kr 480 000, - på ett år. Samtidig som forbrukeren etter flertallets lovtolking gis rett til tilbakebetaling for betalt forbrukt kraft, vil forbrukeren – etter det regelverk som gjelder for strømstøtte i dag – også få utbetalt strømstøtte fra staten (gjennom nettselskapet). Dette vil være en direkte inntekt til forbrukeren i tillegg til at forbrukeren får gratis kraftleveranse i inntil ett år for den samme perioden. Mindretallets poeng her er at det nærmest er ingen grenser for hvor stor økonomisk «straff» en kraftleverandør kan få for en liten glipp ved informasjonen om angreretten til forbrukeren, og hvor stor uberettiget økonomisk gevinst forbrukeren «gis». Det er etter mindretallets skjønn helt uberettiget, uforholdsmessig og åpenbart urimelig med gratiskraft i et slikt omfang, hvor forbruker i tillegg mottar strømstøtte. Hensynet bak angrerettloven er forbrukervern, og ikke at forbrukeren skal kunne få en utilsiktet betydelig økonomisk gevinst på kraftleverandørens bekostning, da kraftleverandørens innkjøpskostnad oftest vil være i noe samme størrelsesorden som kraftprisen til kunden. Videre vil det også i enkelte saker være slik at forbrukeren har inngått en avtale med den næringsdrivende der forbrukeren kan si opp kraftleveringsavtalen med 14 dager oppsigelsesfrist, men kunden ønsker f.eks. ikke å si opp avtalen fordi han er tilfreds med både kraftleverandøren, avtalen og kraftprisen. Likevel har forbrukeren rett til gratis kraft i inntil ett år etter flertallets syn dersom den næringsdrivende ikke har gjort det formelt korrekte i relasjon til opplysningsplikten. Ettersom dette er preseptoriske lovbestemmelser i angrerettloven, er det ikke rom for skjønnsutøvelse som kan gi et forholdsmessig og rimelig resultat i den enkelte sak. Norsk rett – EU-rett: Den norske lovteksten utgjør den sentrale rettskilden ved avgjørelsen av spørsmålet om betalingsplikt for forbrukt strøm i inntil ett år. Dette gjelder selv om den norske lovteksten i stor grad skal gjenspeile bestemmelsene i EU-direktivene innenfor et bestemt virkeområde. Slik mindretallet forstår det, er et EU-direktiv et rammevedtak som setter opp mål og betingelser hvor lovgivende myndighet i medlemslandene selv må utforme den spesifikke lovteksten som skal gjelde i landet for domstolene og andre rettsanvendere. I dette tilfellet er det europaparlaments- og rådsdirektiv 2011/83/EU av 25. oktober 2011 om forbrukerrettigheter (EU-direktivet) som ligger til grunn. Angrerettlovens § 26 er utformet med grunnlag i EU-direktivet som rammeverk, herunder for det spørsmålet som tas opp her, se spesielt artikkel 14 nr. 3 og 4. Angrerettlovens § 26 har følgende ordlyd: Ved bruk av angreretten ved tjenester som forbrukeren uttrykkelig har bedt den næringsdrivende om å begynne levering av, skal forbrukeren betale et beløp som står i forhold til det som er levert frem til det tidspunkt forbrukeren gir melding om bruk av angreretten. Er den samlede prisen urimelig høy, skal det forholdsmessige beløpet beregnes på grunnlag av markedsverdien av det som er levert.   Forbrukerens betalingsplikt faller bort når: Den næringsdrivende ikke har gitt opplysninger i samsvar med § 8 første ledd bokstav h og j, Forbrukeren ikke uttrykkelig har bedt om at leveringen skal begynne innen utløpet av angrefristen i samsvar med §§ 12 eller 19, eller Levering av digitalt innhold som ikke kan leveres på et fysisk medium, er begynt uten forbrukerens uttrykkelige forhåndssamtykke og erkjennelse av at angreretten dermed går tapt, eller uten at den næringsdrivende har gitt bekreftelse i samsvar med § 11 annet ledd og § 18 annet ledd. For å klargjøre hvorvidt forbrukerne har rett til gratiskraft for inntil ett år med grunnlag i angrerettloven § 26, er det en rekke rettskildefaktorer som må vurderes og vektes. Det vil være ordlyden i angrerettlovens § 26, lovforarbeidene sett opp mot EU-direktivet, EU-direktivets veileder (herunder en bedømmelse av veilederens status som rettskilde), rettspraksis, nemndspraksis og reelle hensyn. Tolking av ordlyden i angrerettloven § 26: Flertallet forstår § 26 andre ledd slik at dersom «den næringsdrivende ikke har gitt opplysninger i samsvar med § 8 første ledd bokstav h og j», så medfører det at «[f]orbrukerens betalingsplikt faller bort» for hele strømleveransen inntil utløpet av angrefristen. Dette kan ikke være riktig lovforståelse etter mindretallets skjønn.  Denne «isolerte» ordlydstolkingen av § 26 annet ledd bokstav a medfører at i de tilfeller der angreretten utvides til ett år, jf. § 21, tredje ledd, har forbrukeren rett på gratis strøm hele perioden, dersom den utvidede angreretten benyttes like før utløp av ettårsfristen. En slik forståelse kan medføre at forbrukeren får gratis strøm for store beløp, i tillegg til strømstøtte etter gjeldende støtteordning, jf. ovenfor. Etter mindretallets syn er neppe denne lovforståelsen riktig. Mindretallet kan heller ikke se at den bygger på en naturlig forståelse av ordlyden i angrerettloven § 26. Som mindretallet har vært inne på, er angrerettloven generelt – og § 26 spesielt – utformet på en lite heldig måte for rettsanvenderne som plikter å opptre i samsvar med loven. Etter mindretallets syn er den naturlige språklige forståelsen av § 26 at bestemmelsens andre ledd utgjør et unntak fra § 26 første ledd. Første ledd gjelder uttrykkelig bare de situasjoner der oppstart av leveransen skjer før utløpet av angrerettperioden, og fastsetter en betalingsforpliktelse for kunden i denne situasjonen. Andre ledd gjør unntak fra regelen i første ledd, og må derfor ha samme virkeområde som første ledd. Den gir dermed forbrukeren rett til gratis strøm kun ved påbegynt utførelse av tjenesten før utløp av 14-dagersfristen i tilfeller der den næringsdrivende blant annet har glippet på angrerettsorienteringen. Etter mindretallets syn underbygges denne forståelsen av bestemmelsens lovtekniske oppbygning, der andre ledd er unntak fra hovedregelen i første ledd. Mindretallet mener med andre ord at rekkevidden av unntakene i andre ledd bestemmes av virkeområdet av første ledd. Det som direkte sies i første ledd, er at dersom forbrukeren «uttrykkelig har bedt den næringsdrivende om å begynne levering […]» så må forbrukeren betale for denne perioden selv om angrefristen utøves. Det er denne oppstartleveransen – før angrefristen er utløpt («påbegynte utførelsesperioden») – som forbrukeren etter § 26 første ledd er forpliktet til å betale for dersom ikke noen av unntakene i andre ledd unntar forbrukeren fra denne betalingsforpliktelsen. Videre fremkommer det at forbrukeren skal betale for strømleveransen «frem til det tidspunkt forbrukeren gir melding om bruk av angreretten», jf. § 26 første ledd. Siden bestemmelsen omhandler den «påbegynte utførelsesperioden», tilsier en naturlig tolking at bestemmelsen bare gjelder for den alminnelige 14-dagers angrefristen og ikke den utvidede angrefristen på ett år. Mindretallet finner ytterligere støtte for sin ordlydsforståelse i § 26 andre ledd bokstav b, som gjelder bortfall av betalingsplikten når den næringsdrivende har startet leveransen før utløpet av angrefristen uten at forbrukeren uttrykkelig har bedt om det. Bestemmelsen gir dermed uttrykk for det samme som kan utledes av første ledd, og innebærer at kunden i den situasjonen ikke skal betale for den forbrukte kraft frem til han angrer innen 14-dagersfristen. Når andre ledd bokstav b dermed viser tilbake til den samme situasjonen som første ledd gjelder, tilsier at også § 26 annet ledd a viser tilbake til den situasjonen som er omhandlet i første ledd, som altså gjelder oppstart av kraftleveranse før utløp av 14-dagersfristen. Lovforarbeidene til angrerettloven vurdert opp mot EU-direktivet: Mindretallet ser så på lovforarbeidene. Disse er uklare og knappe. Etter mindretallets syn underbygger de likevel den forståelsen av angrerettloven § 26 som kan utledes av ordlyden. Mindretallet påpeker først at det i forarbeidene til angrerettloven ikke fremkommer noen steder at konsekvensen av at kraftleverandøren glipper på opplysningsplikten om angrerett, er at forbrukeren har rett på gratis kraft i inntil ett år. Tvert imot fremkommer det følgende av Prop. 64 L (2013–2014) på side 72: Når angreretten brukes etter at forbrukeren uttrykkelig har anmodet om påbegynnelse av en tjeneste, skal forbrukeren betale et beløp som står i forhold til det som er levert frem til det tidspunkt den næringsdrivende ble underrettet om bruk av angreretten, jf. direktivet artikkel 14 nr. 3.  … Forbrukeren skal likevel ikke betale for påbegynt utførelse av tjenester der den næringsdrivende ikke har fulgt kravet i direktivet artikkel 6 nr. 1 bokstav h om å gi opplysninger om angrerett mv. (mindretallets understrekning) Her fremkommer det at forbrukerens betalingsforpliktelse bortfaller for påbegynt utførelse av tjenesten dersom den næringsdrivende har glippet mht. informasjonen om angreretten. «Påbegynt utførelse» vil si tiden mellom oppstart av leveransen og utløpet av 14-dagersfristen. Uttalelsen underbygger dermed at feil som omfattet av angrerettloven § 26 andre ledd bokstav a kun får betydning for betalingsplikten i de tilfeller der leveransen har startet opp før utløpet av 14-dagersfristen. Når det gjelder selve angrerettoppgjøret ved tjenester skriver departementet kun noen få linjer nederst på side 73:   Når det gjelder angrerettoppgjør ved tjenester, synes selve oppgjøret å skulle foregå på samme måte som etter gjeldende rett . Ettersom det blir mulig å avtale oppstart også av tjenester inngått ved telefonsalg og salg utenom faste forretningslokaler, i motsetning til etter gjeldende rett, kan forbrukerens betalingsforpliktelser ved angrerettoppgjør bli noe utvidet . Unntakene som foreslås fra regelen om at forbrukeren skal betale forholdsmessig for påbegynt tjeneste , er noe mer omfattende enn etter gjeldende rett, derunder særreglene for digitale ytelser. Departementet foreslår at direktivets bestemmelser om forbrukerens forpliktelser ved bruk av angrerett, gjennomføres i ny lov om angrerett §§ 25 og 26. (mindretallets understrekninger)   Også denne uttalelsen underbygger at § 26 andre ledd kun gjelder i de situasjoner hvor den næringsdrivende påbegynner levering før utløpet av den ordinære angrefristen. Når det gjelder passusen: «selve oppgjøret å skulle foregå på samme måte som etter gjeldende rett», skriver departementet nederst på side 71 følgende:   Ved tjenesteavtaler skal det skje en tilbakeføring så langt det er mulig, dersom noen av partene har oppfylt hele eller deler av avtalen, jf. angrerettloven § 21 annet ledd. Unntak gjøres dersom det ved annet fjernsalg enn telefonsalg er avtalt at tjenesten skal påbegynnes før utløpet av angrefristen. Virkningen av dette er at forbrukeren ved bruk av angreretten, skal betale for den delen av tjenesten som er utført … (mindretallets understrekning)   Etter mindretallets syn fremgår det dermed helt klart at etter dagjeldende rett skulle forbrukeren betale for den delen av tjenesten som er utført. Når oppgjøret etter angrerettloven var ment å skulle skje på samme måte som etter dagjeldende rett, taler dette klart imot en løsning der forbrukeren skal slippe å betale for forbrukt strøm. Mindretallet peker videre på at når departementet tok høyde for at «forbrukerens betalingsforpliktelser ved angrerettoppgjør [kan] bli noe utvidet», vil en lovforståelse som gir forbrukeren har rett på gratis kraft i hele leveranseperioden på inntil ett år ikke utgjøre noen utvidelse av forbrukerens forpliktelser. Det vil tvert imot være en meget vesentlig utvidelse av forbrukerens rettigheter, noe forarbeidene ikke tilsier at var departementets hensikt. Også dette taler derfor klart imot en lovforståelse som medfører at forbrukeren har rett på gratiskraft ut over perioden der utførelse er påbegynt.Veilederen til EU-direktivet sin status som rettskilde: Mindretallet ser så på betydningen av EU-rettslige kilder for tolkningen av angrerettloven § 26, forbrukerrettighetsdirektivet mv. EU har utarbeidet «Vejledning til fortolkning og anvendelse af Europa-Parlamentets og Rådets direktiv 2011/83/EU om forbrugerrettigheder», publisert 29. desember 2021. Spørsmålet er hvilken status den har som rettskilde i relasjon til konkrete saker vedrørende lovforståelsen og anvendelsen av angrerettlovens bestemmelser. Først noen ord om EU-direktivets status i relasjon til angrerettloven som er utarbeidet av norsk lovgivningsmyndighet.  EU-direktivene er én av to typer EU-lovgivning, der den andre er forordningene. Mens en forordning er ment å skulle gjennomføres likelydende i alle EU/EØS-land, er et EU-direktiv et rammevedtak som innenfor et bestemt virkeområde setter opp mål og betingelser som medlemslandene selv må gjennomføre i sin lovgivning innen en viss tidsfrist. Det er derfor ikke krav om at angrerettloven skal være identisk med EU-direktivet, da dette er et direktiv og ikke en forordning. Når det gjelder harmoniseringen mellom EU-direktivet og angrerettloven fremkommer følgende i EU-direktivet artikkel 4: Medlemsstatene skal i nasjonal lovgivning ikke beholde eller innføre bestemmelser som avviker fra bestemmelsene i dette direktiv, herunder strengere eller mindre strenge bestemmelser, for å sikre et annet nivå for forbrukervern, med mindre noe annet er fastsatt i dette direktiv. Det fremkommer uttrykkelig i artikkel 4 at den gjelder for nasjonal lovgivning, men det fremkommer ikke at den direkte gjelder for rettsanvendernes tolking av de norske lovbestemmelser som er utarbeidet med grunnlag i EU-direktiv som rammeverk. Når norsk lovgiver har utformet angrerettloven, har den selvsagt hensyntatt bestemmelsen i artikkel 4 om harmoniseringsnivå. Videre er det slik at dersom EU-myndighetene mener det er det er disharmoni mellom EU-direktivets rammer og den norske angrerettlovens bestemmelser, er dette et forhold mellom EU og den norske stat. Mindretallet oppfatter det slik at artikkel 4 i EU-direktivet ikke direkte gjelder for norske rettsanvendere. Rettsanvenderne skal forholde seg til, tolke og anvende angrerettlovens bestemmelser, der EU-direktivets bestemmelser og EU-veiledninger er en relevant rettskilde sammen med de øvrige rettskildene. Når det gjelder «Vejledning til fortolkning og anvendelse af Europa-Parlamentets og Rådets direktiv 2011/83/EU om forbrugerrettigheder» vil mindretallet påpeke at vi registrerer at det uttrykkelig fremkommer innledningsvis at dens status i relasjon til enkeltsaker i medlemsstatene er beskjeden, jf. bl.a. sjette avsnitt på side 5, hvor det fremkommer følgende: Denne meddelelse er udelukkende tænkt som en vejledning – kun teksten i selve EU-lovgivningen har retskraft. Enhver autoritativ fortolkning af loven skal udledes af selve direktivet og direkte af Domstolens afgørelser. I denne meddelelse tages der højde for Domstolens afgørelser, der er offentliggjort indtil oktober 2021, og den kan ikke foregribe den videre udvikling af Domstolens retspraksis. (mindretallets understrekning) Som vi ser av dette fremkommer det at veiledningen ikke har «retskraft». I Norge er det således angrerettlovens bestemmelser som er sentral, jf. det som fremkommer ovenfor om at EU-direktivet er et rammevedtak som setter opp mål og betingelser hvor medlemslandenes lovgivningsmyndighet selv må utforme den spesifikke lovtekst som skal gjelde i medlemslandet. I tillegg tas det en rekke forbehold i veiledningen som reduserer den rettskildemessige verdien, jf. bl.a. sjuende avsnitt på side 5, hvor det det skrives følgende: De synspunkter, der gives udtryk for i denne meddelelse, kan ikke foregribe den holdning, som Kommissionen måtte indtage over for Domstolen. Oplysningerne i denne meddelelse er af generel karakter og vedrører ikke specifikt bestemte enkeltpersoner eller enheder. Hverken Kommissionen eller personer, der handler på vegne af Kommissionen, er ansvarlige for, hvordan nedenstående oplysninger vil blive brugt. Vi registrerer at det tas en rekke uttrykkelige forbehold med hensyn til godheten og rettskraften av det som fremkommer i veiledningen. For norske domstoler og rettsanvendere er veiledningen etter mindretallets skjønn én av flere rettskilder som det er naturlig å hensynta og vekte. Som det fremkommer uttrykkelig i klartekst ovenfor, er veiledningen «udelukkende tænkt som en vejledning», slik at dette ved den autorative og rettskildemessige betydningen og vektingen må hensyntas. Når det gjelder vekten av EU-domstolens praksis kan ikke mindretallet se at de sakene som flertallet har vist til avklarer det aktuelle tolkningsspørsmålet. Mindretallet mener flertallet tillegger disse avgjørelsene for stor vekt i sin rettsanvendelse. Rettspraksis og nemndspraksis: Rettspraksis fra norske domstoler tillegges stor vekt, særlig dersom aktuelle tolkningsspørsmål har vært behandlet av Høyesterett. For så vidt gjelder spørsmålet om forbrukeren har rett til gratis kraft i inntil ett år med grunnlag i angrerettloven § 26, er imidlertid mindretallet ikke kjent med at det foreligger relevant rettspraksis. Når det gjelder Elklagenemndas praksis, foreligger det en rekke avgjørelser. Når rettsspørsmål i relasjon til angreretten har vært forelagt nemnda for avgjørelse, har sakene blitt avsagt under dissens. Avgjørelsene har heller ikke vært konsekvente, noe som etter mindretallets skjønn reduserer den rettskildemessige betydningen. Slik mindretallet ser det, skyldes den uensartede praksisen til dels forskjellig faktum og påstander i sakene og til dels en uklar og uavklart rettstilstand. Reelle hensyn: Reelle hensyn benyttes f.eks. når et resultat av tolkningen av en lovtekst – eller andre rettskilder – gir et urimelig konkret resultat. Etter norsk rettspraksis har rettsanvenderen mulighet til å argumentere med grunnlag i reelle hensyn for å komme frem til et bedre, rimeligere og/eller mer rettferdig resultat. Det er i dag allment akseptert å vektlegge disse hensynene for å oppnå et fornuftig og godt resultat i den enkelte saken. Høyesterett har i en rekke dommer lagt avgjørende vekt på reelle hensyn – i enkelte tilfeller i direkte i motstrid med lovens ordlyd – for å oppnå et resultat som anses å være riktig. Mindretallet vil nedenfor påpeke forhold som bør tillegges vekt i en vurdering og vektlegging av sakens reelle hensyn. For det første vil mindretallet påpeke at det ikke foreligger noen klar og uttrykkelig lovhjemmel som tilsier at forbrukere i enkelte tilfeller har rett på inntil ett års gratiskraft og for det andre at angrerettlovens forarbeider ikke støtter opp om en lovforståelse som gir forbrukerne rett til ett års gratiskraft, snarere tvert imot. Dersom den næringsdrivende har glippet når det gjelder å orientere om angreretten, kan det være forholdsmessig at den næringsdrivende må bekoste kundens strømforbruk for noen dager, for den perioden der utførelse er påbegynt. Som mindretallet tidligere har påpekt, er det denne regelen som kan utledes av § 26 første og andre ledd. At den næringsdrivende under gitte omstendigheter skal «straffes» med å ta regningen for strømleveransen for inntil ett år er derimot helt uforholdsmessig. Helt avhengig av strømprisen og strømforbruket og hvor sent i 12-månedersperioden angreretten utøves, kan dette utgjøre store beløp.   Angrerettloven er gitt for å verne forbrukerne i samhandling med næringsdrivende. Mindretallet mener at det faller langt utenfor dette formålet å «gi» forbrukeren en helt uberettiget og uforholdsmessig økonomisk gevinst på den næringsdrivendes bekostning. Forbrukeren kan for eksempel ha inngått en avtale som kun har 14-dager oppsigelse til en gunstig pris og med rimelige vilkår. Til tross for at avtalen fullt ut tilfredsstiller forbrukerens interesser, innebærer flertallets syn at forbrukeren likevel har rett på inntil ett år med gratiskraft dersom den næringsdrivende har glippet vedrørende opplysninger om angreretten. Mindretallet mener at angrerettloven bør tolkes på en måte som ikke åpner for illojale tilpasninger i strid med angrerettlovens formål. En forbruker som vet at han ikke har mottatt de formelt riktige angrerettsopplysninger, kan med flertallets syn vente til ettårsfristen nesten er utløpt og kreve gratiskraft for ett år. Han vil samtidig beholde rett til strømstøtte fra staten for den gratiskraften han ikke må betale for. Desto høyere kraftprisen er, desto høyere blir også forbrukerens gevinst i denne situasjonen. Kraftleverandørens økonomiske tap blir også tilsvarende større når angreretten utøves under disse omstendighetene. I en slik situasjon vil den næringsdrivende som har glippet og brutt med angrerettlovens formelle krav, kunne være uvitende om det kravet en kunde vil fremme et år etter inngåelsen av strømavtalen. Endelig åpner heller ikke angrerettloven for noe skjønn på dette punkt. Med flertallets syn vil derfor utfallet i en slik situasjon være tilbakebetalingsplikt, uansett hvor urimelig det fremstår. Mindretallet peker videre på at flertallets forståelse medfører en ubegrunnet berikelse for forbrukeren som ikke har noe motstykke i reglene om oppgjør ved angrerett ved kjøp av varer. Det vil være naturlig å foreta en sammenligning med angrerettlovens bestemmelser for varer i forhold til tjenester (her: strøm), da det etter mindretallets oppfatning rent faktisk er slik at strøm er en vare, og ikke en tjeneste. Ved kjøp av varer er konsekvensen av formelle mangler ved opplysninger om angreretten at forbrukerens ansvar for skader/verdireduksjon ved varene eventuelt bortfaller, jf. angrerettloven § 25 annet ledd. Kunden må likevel tilbakelevere varen og kan ikke beholde verdien av den. Forbrukeren har ikke rett til å motta varen gratis, slik flertallet mener at strømkjøpere har i en periode på inntil ett år da strømmen anses å være en tjeneste. Etter mindretallets oppfatning gjelder det et alminnelig prinsipp om at det kreves en desto klarere og mer uttrykkelig lovhjemmel når det konkrete resultatet fremstår urimelig. Det foreligger etter mindretallets skjønn ikke noen klar og uttrykkelig lovhjemmel som tilsier at forbrukere i enkelte tilfeller har rett på inntil ett års gratiskraft. Lovforarbeidene til angrerettloven støtter heller ikke opp om en slik forståelse. Heller tvert imot, slik mindretallet ser det. Det er ikke hjemmel i angrerettloven til å foreta skjønnsmessige vurderinger som sikrer rimelige avgjørelser i de enkelte saker som omfattes av loven, da angrerettlovens bestemmelser er preseptoriske. Dette taler for at angrerettlovens bestemmelser uansett bør tolkes innskrenkende på en slik måte at lovtolkningen ikke fører til urimelige resultater i det enkelte tilfellet. Oppsummering av mindretallets lovforståelse: Når mindretallet skal oppsummere sitt syn, vil det fremheve at det verken foreligger noen klar og uttrykkelig hjemmel i angrerettloven eller i lovforarbeidene for den løsningen flertallet har kommet frem til. De tungtveiende reelle hensyn og de andre forholdene som mindretallet har påpekt ovenfor som gjør seg gjeldende mot den regel som flertallet legger til grunn, må bli utslagsgivende. Mindretallet mener derfor at angrerettlovens § 26 ikke kan tolkes slik at forbrukeren gis rett til inntil ett års gratis kraft i de tilfeller hvor den næringsdrivende har glippet med informasjonen om angrerett. Bestemmelsen fritar kun for betalingsplikten under den ordinære angrefristen når den næringsdrivende har påbegynt leveransen i denne perioden og det foreligger forhold som nevnt i angrerettloven § 26 andre ledd. Spørsmålet om innklagede har forpliktet seg til tilbakebetaling på privatrettslig grunnlag: Mindretallet ser til slutt på spørsmålet om den næringsdrivende på privatrettslig grunnlag har forpliktet seg til å betale tilbake det kundene har innbetalt for forbrukt strøm. Mindretallet vil påpeke at samlesaken består av en rekke enkeltsaker og at faktum er til dels uklart. På grunn av dette og de spesielle omkringliggende forholdene, har mindretallet vært i tvil om Haugaland Kraft Energi AS har forpliktet seg til å tilbakebetale kundens strømforbruk på privatrettslig grunnlag. Mindretallet legger til grunn at den informasjonen som ble sendt ut den 23.12.2022 ble sendt til samtlige nye kunder, uten at innklagede konkret hadde tatt standpunkt til om angrerettsopplysningene var meddelt i henhold til angrerettloven. Slik mindretallet forstår sakene, tok Haugaland Kraft Energi AS først standpunkt til dette da klagerne angret avtalene sine. Slik mindretallet videre forstår sakene, gjør Haugaland Kraft Energi AS gjeldende at informasjonen ble sendt ut etter et pålegg fra myndighetene. Etter det opplyste ble det meddelt fra myndighetene at det kunne få konsekvenser for kraftleverandørene å unnlate å informere i samsvar med angrerettlovens bestemmelser. Mindretallet viser videre til at forbrukermyndighetene, representanter fra Forbrukerrådet, jussprofessorer og andre jurister mv. hevdet i media like i forkant av informasjonsutsendelsen at angrerettloven var slik å forstå at kundene hadde rett på gratiskraft på inntil ett år dersom den næringsdrivende ikke hadde orientert om kundens angrerett riktig i henhold til angrerettlovens bestemmelser. Etter mindretallets syn bygde uttalelsene fra forbrukermyndighetene, representanter fra Forbrukerrådet, jussprofessorer og andre jurister på en annen lovforståelse enn den mindretallet mener at er den riktige i de foreliggende saker. Mindretallet anser det som sannsynlig at disse uttalelsene påvirket innholdet i den informasjonen som ble sendt til kundene den 23.12.2022. Dette er noe av bakteppet i mindretallets totalvurdering. Videre imøtekom selskapet klagernes krav raskt, slik at re integra-prinsippet i avtaleloven kan gjøres gjeldende. Mindretallet konkluderer derfor under tvil, og etter en totalvurdering, med at ingen av klagerne kan få medhold i sitt tilbakebetalingskrav på privatrettslig grunnlag. Mindretallets konklusjon: Mindretallet konkluderer på denne bakgrunn med at angrerettlovens § 26 ikke skal tolkes slik at klagerne gis rett på inntil ett års gratis kraft, og at klagerne heller ikke på privatrettslig grunnlag gis medhold i sitt tilbakebetalingskrav. Klagerne må på lik linje med andre strømforbrukere betale kraftleverandøren for den strømmen de har forbrukt. I samsvar med flertallets syn, konkluderer nemndas flertall med at samtlige klager, med unntak av sak 23-102 og 23-116, tas til følge.   VEDTAK   Klagere i sak 23-102 og 23-116 gis ikke medhold. Klagere i øvrige saker gis medhold.  Oslo, 12. juni 2023  Henrik E. Kolderup  Gustav Norman               Thomas Iversen Jon Aadland                                                                         Lars Lima    Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om klagers betalingsplikt for påslag på spotpris. Klager anførte at selskapet endret avtalen uten hennes samtykke. Hun bestred at hun var bundet av en fastprisavtale og krevde ny avregning i samsvar med spotprisvilkårene som fulgte av avtalen. Klager anførte at selskapet ikke hadde avtalemessig grunnlag for å belaste henne for det omtvistede påslaget. Å Strøm AS bestred at avtalen var endret og viste til at påslaget ble spesifisert på faktura som følge av pålegg fra myndighetene. Selskapet opprettholdt omtvistede betalingskrav. Klager ble under dissens ikke gitt medhold.   Å Strøm AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.   Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for påslag på spotpris.  Regelverk: Standard kraftleveringsavtale § 1-3 og avregningsforskriften § 7-2 andre ledd.  Historikk:   14.12.2006 – Partene inngår avtale.  19.01.2023 – Klager fremsetter innsigelse overfor selskapet per brev.  Krav: Klager bestrider betalingsplikt for påslaget og krever tilbakebetalt det beløp som hun hevder å ha blitt overfakturert i løpet av avtaleforholdet.   Partenes anførsler:  Klager anfører at selskapet har endret avtalen uten hennes samtykke. Hun viser til bestridte fakturaer og hevder at selskapet ikke har avtalemessig grunnlag til å belaste henne for påslaget. Klager krever tilbakeført det beløp som selskapet urettmessig har mottatt.   Klager anfører videre at selskapet burde ha gitt opplysninger om rimeligere avtaletyper, og at hun grunnet de manglende opplysningene om dette bør refunderes for de overbetalte beløp som følge av å ha vært satt på en dyrere avtaletype.  Klager fastholder spotprisavtalen og bestrider å være bundet av en fastprisavtale.   Klager krever erstattet saksomkostninger beregnet til kr 500.  Å Strøm AS bestrider å ha endret avtalen. Selskapet forklarer at påslaget hele tiden har vært en del av avtalen, og at årsaken til endring på fakturaen skyldes pålegg fra myndighetene. Å Strøm AS fastholder omtvistede fakturaer og bestrider klagers tilbakebetalingskrav.  Å Strøm anfører videre at de ikke kan bebreides for at klager ikke har vært informert om de rimeligere avtalealternativene, da disse alternativene til enhver tid har vært tilgjengelige på deres nettsider, og det har vært mulig for kunden å vurdere bytte av avtale selv.    Nemnda ser slik på saken:   Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for påslag på spotpris. Spørsmålet i saken er om klager kan kreve tilbakeført det fakturerte påslaget.   Nemnda bemerker innledningsvis at klager har gjort gjeldende at hun står på en fastprisavtale. Nemnda ser ikke grunnlag for dette. Det fremgår av de omtvistede fakturaene at hun både før og etter endringen i fakturaene sto på produktet «LOS Spotpris 49». Når det i disse fakturaene er angitt en kraftpris per kWh, er dette en gjennomsnittspris for den aktuelle fakturaperioden.   Ved bedømmelsen av det omstridte påslaget, har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall.   Flertallet  – bestående av nemndleder og bransjerepresentantene Ingebrigtsen og Lima – peker på at avregningsforskriften § 7-2 annet ledd stiller krav til utforming av faktura til forbrukere ved fakturering for elektrisk energi. Etter bokstav b – som trådte i kraft 01.11.2022 – skal fakturaen inneholde informasjon om fakturagrunnlaget, herunder «egne varelinjer for alle priselementer». Flertallet legger til grunn at oppsplittingen av prisvarelinjen i fakturaene fra desember 2022 var en følge av bestemmelsens ikrafttredelse. Denne endringen i spesifikasjonen av fakturaen utelukker dermed ikke at det omstridte påslaget var innbakt i varelinjen for spotprisen – gjennomsnittlig strømpris – som var oppgitt i fakturaene før dette.   Partenes kraftavtale ble inngått så langt tilbake som 14.12.2006. Om – og i tilfelle hvilket – påslag som ble avtalt mellom partene den gangen, er ikke opplyst. Det er ingen opplysninger i saken som belyser om – eller når – Å Strøm AS har foretatt endringer i avtalen, herunder endret produkttype eller prisingsmodell. Flertallet kan videre etter en konkret vurdering – i motsetning til mindretallet – ikke se at det må legges til grunn som en generell formodning at avtalen har blitt endret i avtaleperioden så langt gjelder spørsmålet om  et påslag er avtalt. Flertallet peker tvert imot på at så lenge strøm har blitt levert på spotvilkår, må det som utgangspunkt antas at et påslag har vært avtalt. I hvilken grad et slikt avtalt påslag har vært endret, blir et spørsmål om prisendring, se for eksempel dagens standardavtale for levering av kraft § 6 første ledd. Det er i dag adgang til å foreta slike prisendringer etter forutgående skriftlig varsel.   Etter en samlet og konkret vurdering har flertallet ikke tilstrekkelige holdepunkter for annet enn at påslaget på 6,95 øre/kWh har vært inkludert i varelinjen for spotprisen helt frem til oppsplittingen av denne varelinjen ved faktureringen i desember 2022. Klagers krav om tilbakebetaling vil uansett være begrenset av foreldelsesloven § 2 og § 10 i maksimalt 13 år. Flertallet har etter dette ikke holdepunkter for at klager urettmessig har blitt fakturert for påslaget i en slik grad at det kan danne grunnlag for et tilbakebetalingskrav.   Flertallet ser så på om det finnes annet grunnlag for å frita klager fra plikten til å betale for påslaget. Før avtale om kraftlevering inngås, plikter den næringsdrivende etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav e «på en klar og forståelig måte» å gi forbrukeren opplysninger om den samlede prisen for tjenesten. Det er den næringsdrivende som har bevisbyrden for at denne opplysningsplikten er oppfylt, jf. § 7. Har den næringsdrivende ikke opplyst om tilleggskostnader eller andre kostnader som omhandlet i § 8 første ledd bokstav e, skal forbrukeren ikke bære disse kostnadene, jf. § 9. Også prisopplysningsforskriften § 10 pålegger den næringsdrivende å opplyse om de fullstendige prisene på tjenesten som tilbys.   Som nevnt over, ble avtalen mellom partene inngått 14.12.2006. De nevnte bestemmelsene i angrerettloven og prisopplysningsforskriften trådte i kraft henholdsvis 20.06.2014 og 01.01.2013, og gjaldt dermed ikke da avtalen ble inngått. Bestemmelsen i angrerettloven § 9 gir derfor ikke grunnlag for å frita klager for plikten til å betale påslaget.   Da avtalen ble inngått, gjaldt angrerettloven av 21. desember 2000. Etter 2000-loven § 7 første ledd bokstav b, skulle den næringsdrivende før avtale ble inngått, opplyse forbrukeren på en klar og forståelig måte «om de totale kostnadene forbrukeren skal betale, inklusive alle avgifter og leveringskostnader, og spesifikasjon av de enkelte elementene i totalprisen». Denne loven regulerte ikke bevisbyrden på samme måte som dagens § 7, og fastsatte heller ikke noen tilsvarende regel som dagens § 9. Flertallet finner ikke grunnlag for å frita klager fra plikten til å betale påslaget med grunnlag i 2000-loven § 7 første ledd bokstav b, når denne sammenholdes med avtaleloven §§ 36 og 37. Flertallet viser i denne sammenheng særlig til at det omstridte påslaget på 6,95 øre per kWh ikke er urimelig.   Klager har videre anført at selskapet har en plikt til å opplyse om rimeligere avtaler ved inngåelse av avtale med private forbrukere. Flertallet kan ikke se at det er grunnlag for å pålegge kraftleverandøren en slik opplysningsplikt i dette tilfellet.   Det foreligger etter flertallets syn derfor ikke grunnlag for klager til å kreve tilbakeført kostnader knyttet til påslaget. Flertallets konklusjon er at klager ikke gis medhold.    Mindretallet  – representant Norman – kan ikke se at selskapet har sannsynliggjort at det har hjemmel i avtalen med kunden til å kreve det omtvistede påslaget. Selskapet har ikke fremlagt noe dokumentasjon som viser avtalen som ble akseptert av klager, eller andre dokumenter som for eksempel viser hvilket påslag som ble kommunisert i markedsføringen av den samme strømavtalen i tidsrommet klagers avtale ble inngått. Klagers avtale ble angivelig først inngått i 2006, men det har klart formodningen mot seg at denne avtalen har stått helt uforandret i over 16 år. Selskapet burde kunne fremlegge dokumenter fra nyere tid som kan kaste lys over innholdet i avtaleforholdet. I mangel av slike dokumenter kan mindretallet ikke se at selskapet har tilstrekkelig avtalegrunnlag for å kreve det omtvistede påslaget fra klager. Å fakturere forbruker for en tjeneste uten å kunne vise til hjemmel i avtale er forbudt, jf. markedsføringsloven § 11. Mindretallet er derfor av den oppfatning at klager har krav på tilbakebetaling av det omtvistede påslaget.   Nemnda traff etter dette vedtak i samsvar med flertallets konklusjon.     VEDTAK     Klager gis ikke medhold.    Oslo, 15. april 2024    Henrik E. Kolderup, leder Gustav Norman, Forbrukerrådet Benedicte F. Ingebrigtsen, Fornybar Norge  Lars Lima, Fornybar Norge   Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Sakene gjaldt uenighet om tilbakebetaling ved påberopelse av angrerett. Siden sakene i det alt vesentlige reiste likeartede spørsmål, ble de forent til felles behandling og avgjørelse. Sakenes faktiske omstendigheter var sammenfallende med sakene behandlet i vedtaket mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023. Innklagede sendte 23. desember 2022 ut informasjon til sine kunder med opplysning om angrerett under allerede inngåtte avtaler og om at kundene kunne gjøre angrerett gjeldende innen 14 dager fra mottaket av brevet. Klagerne viste til at selskapet ikke hadde overholdt sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 og at de hadde sin angrerett i behold. De krevde fritak for fremtidige betalingsforpliktelser samt tilbakebetaling av foretatte betalinger for strøm med grunnlag i at de hadde utøvd angreretten. Selskapet bestred at det forelå grunnlag for tilbakebetaling. Selskapet gjorde gjeldende at det etter en fornyet gjennomgang av omstendighetene rundt avtaleinngåelsen fant at selskapet hadde gitt de opplysninger om angrerett som det skulle. Selskapet bestred i ethvert tilfelle at det hadde plikt til å tilbakebetale foretatte betalinger for levert kraft. Under dissens ble alle klagerne unntatt i sak 23-672 og 23-774 gitt medhold. Saksgang:   Ved e-poster mottatt fra klagerne i perioden 07.02.2023 til 23.08.2023 ble sakene brakt inn for Elklagenemnda. Haugaland Kraft Energi AS har i e-poster av 25.04.2023, 16.05.2023, 14.06.2023 og 14.09.2023 gitt individuelle uttalelser til hver sak, utenom sak 23-113 der selskapet ikke har inngitt tilsvar. Selskapets syn på de spørsmål denne saken reiser, er likevel tilstrekkelig kjent basert på selskapets uttalelse i de øvrige sakene.  Haugaland Kraft Energi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.  Sakene gjelder uenighet om tilbakebetaling ved påberopelse av angrerett.  Regelverk: Standard kraftleveringsavtale § 1-4 og angrerettloven.  Historikk:  22.12.2021 – Klager i sak 23-672 inngår avtale om nytt avtaleprodukt med innklagede.  01.04.2022 – Klager i sak 23-774 blir overført til innklagede etter fusjon.  01.06.2022 – Klager i sak 23-655 blir satt over på annet avtaleprodukt.  20.05.2022–05.10.2022 – Øvrige klagere inngår individuelle avtaler med innklagede.  23.12.2022 – Haugaland Kraft Energi AS sender ut angrerettsopplysninger etter oppfordring fra Forbrukertilsynet.  27.12.2022–08.01.2023 – Klagerne utøver angrerett i sine individuelle avtaler og mottar bekreftelse på dette fra Haugaland Kraft Energi AS, som avslutter leveransene.  Nemnda ser slik på sakene:     Alle sakene gjelder uenighet om hvorvidt angrerett er utøvd innen fristen, og om kunden i så fall har rett på tilbakebetaling av vederlag for leverte tjenester når angreretten utøves.   Før nemnda tar stilling til sakens materielle spørsmål, vil den ta stilling til innklagedes habilitetsinnsigelse mot nemndsmedlem Thomas Iversen. Ved behandlingen av denne delen av klagesakene deltok ikke Iversen.  Haugaland Kraft Energi AS anfører at Iversen på bakgrunn av sine uttalelser om angrerett og tilbakebetalingsplikt i media, må anses inhabil til å delta i behandlingen av tilsvarende spørsmål i nemnda.  Nemnda har på bakgrunn av en konkret og helhetlig habilitetsbedømmelse i henhold til forvaltningslovens habilitetsregler – og uten deltakelse fra Iversen selv, jf. forvaltningsloven § 8 andre ledd – funnet at Iversen ikke er inhabil til å delta i behandlingen av foreliggende saker. Nemnda viser til vedtaket av 12. juni 2023 mot Haugaland Kraft Energi AS for en nærmere redegjørelse for rettsgrunnlaget og momentene i habilitetsvurderingen.  Nemnda ser så på sakenes materielle spørsmål.   Det er tale om tolv individuelle klagesaker forent til felles behandling grunnet i sakenes sammenfallende saksforhold og at de reiser de samme rettsspørsmål. Det overordnede spørsmålet for nemnda er om klagerne etter å ha utøvd angreretten kan kreve seg fritatt fra å betale for strøm som er levert og forbrukt, blant annet i form av fullstendig tilbakebetaling som del av restitusjonsoppgjøret etter kraftleveringsavtaler. Selskapet har i alle sakene løst klagerne fra deres forpliktelser etter at kundene erklærte at de utøvde angrerett. Hvorvidt klagerne kan kreve tilbakebetaling beror for det første på om klagerne har utøvd angreretten i samsvar med angrerettlovens regler, og for det andre på de rettsvirkningene det har at angreretten utøves. Nemnda tar først stilling til om klagerne har utøvd sin angrerett innenfor angrerettlovens rammer.   Utgangspunktet følger av angrerettloven § 20, der det fremgår at forbrukeren har rett til å gå fra avtalen dersom melding gis til den næringsdrivende innen utløpet av angrefristen. Angrefristen er regulert i § 21 første ledd, som angir en hovedregel om angrefrist for tjenester på 14 dager fra avtaleinngåelsestidspunktet. Dagen for fristutgangspunktet skal etter § 6 ikke medregnes.  Alle klagerne inngikk individuelle kraftleveringsavtaler med innklagede på ulike tidspunkt i tidsperioden mellom 22. desember 2021 og 5. oktober 2022. I to av sakene ble det inngått avtale i forbindelse med endring av avtaleprodukt og i én sak ble klager overført til innklagede som følge av fusjon uten at det skjedde produktendringer. Nemnda kommer tilbake til disse tre sakene.   Samtlige av klagerne påberopte seg angrerett og krav på tilbakebetaling i desember 2022 og januar 2023.   Nemnda bemerker innledningsvis at i ingen av saksforholdene ble angreretten utøvd innenfor 14 dager fra avtaleinngåelsestidspunktet. Det avgjørende for om klagerne hadde angreretten i behold på påberopelsestidspunktet er derfor om den utvidede angrerettfristen i § 21 andre og tredje ledd får anvendelse. Bestemmelsene forutsetter at den næringsdrivende ikke har oppfylt sin opplysningsplikt etter § 8 første ledd bokstav h før avtaleinngåelsen. Etter § 21 andre ledd kan angrefristen i slike tilfeller forlenges med inntil 12 måneder fra utløpet av den opprinnelige angrefristen der opplysninger som nevnt i § 8 første ledd bokstav h ikke er gitt forbrukeren av den næringsdrivende. For tjenesteavtaler vil det si at angrefristen kan forlenges i inntil 12 måneder og 14 dager fra avtaleinngåelsen. Samtidig følger det av § 21 tredje ledd at dersom den næringsdrivende gir opplysninger som nevnt § 8 første ledd bokstav h i løpet av denne 12-månedersfristen, utløper angrefristen 14 dager etter at opplysningene ble gitt.  Det er ingen uenighet om at innklagede i alle fall i e-posten 23. desember 2022 med tilhørende vedlegg ga klagerne opplysninger som angitt i § 8 første ledd bokstav h. Det første spørsmålet nemnda må ta stilling til, er om innklagede i noen av sakene likevel hadde oppfylt sin opplysningsplikt etter § 8 første ledd bokstav h på noe tidligere tidspunkt, slik at angrefristen begynte å løpe på et tidligere tidspunkt enn 23. desember 2022.  Angrerettloven § 8 første ledd bokstav h oppstiller et krav for den næringsdrivende til å «på en klar og forståelig måte» gi forbrukeren opplysninger om at det foreligger angrerett samt vilkårene, tidsfristene og fremgangsmåtene for å bruke angreretten. Den næringsdrivende skal også – før det blir inngått avtale – gi forbrukeren angreskjema. Det er den næringsdrivende selv som har bevisbyrden for at opplysningsplikten er oppfylt før avtaleinngåelsen, jf. § 7.  Hva gjelder opplysningspliktens nærmere rekkevidde og innhold, viser nemnda til vedtaket mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023. I vedtaket utpenslet flertallet i den saken på hvilken måte angrerettopplysningene må gis for at opplysningsplikten skal anses dokumentert oppfylt på en klar og forståelig måte slik at angrefristen starter å løpe. Flertallet viste der til at nemnda i sin praksis har lagt til grunn at meddelelse av angrerettopplysninger gjennom hyperlenke ikke er tilstrekkelig for å oppfylle opplysningsplikten. Flertallet presiserte samtidig i vedtaket av 12. juni 2023 at det for fjernsalgsavtaler ikke samtidig gjelder et ubetinget krav om at opplysningene må gis på varig medium før avtaleinngåelse for at opplysningsplikten er oppfylt. At det å gi opplysninger helt eller delvis gjennom hyperlenke som den klare hovedregel ikke er tilstrekkelig, har sammenheng med bevisbyrderegelen i § 7. Hyperlenkenes manglende notoritet rundt hva den lenker til, skaper iboende usikkerhet og dermed bevistvil om hvilken informasjon som er meddelt gjennom dem og om denne har kommet frem til forbrukeren slik at den er «gitt». Denne bevistvilen må i slike tilfeller gå ut over den næringsdrivende.   Slik sakene er opplyst mottok klagerne før avtaleinngåelse tilgang til en hyperlenke som skal ha vist til selskapets kontraktsvilkår der en rekke forhold – blant annet angreretten – skal ha vært omtalt. Kunden skulle krysse av for å ha lest dokumentet det var lenket til, men det er ingen holdepunkter for at kunden måtte gå gjennom dokumentet det var lenket til for å kunne krysse av og plassere bestillingen. Etter nemndas syn fremgår det for øvrig ikke særlig klart av hyperlenken at den også viser til opplysninger om angreretten. Etter bestillingen fikk de – med unntak av klager i sak 23-672 – noen ytterligere opplysninger om angreretten i bestillingsbekreftelsen, men ikke opplysninger i selve bekreftelsen om hvordan angreretten utøves, Ytterligere opplysninger om angreretten skal ha vært inntatt i et dokument det var lenket til gjennom hyperlenke og som kunden derfor aktivt måtte oppsøke.   Slik nemnda ser det, står alle sakene som behandles nå – med unntak av sak 23-672 – i samme faktiske og rettslige stilling som dem som ble behandlet i vedtaket 12. juni 2023. Nemnda viser derfor til flertallets begrunnelse i vedtaket av 12. juni 2023 som dekkende for konklusjonen om hvorvidt opplysningsplikten er oppfylt i de sakene som avgjøres nå. Etter nemndas syn er det ikke godtgjort at opplysningsplikten etter lovens § 8 første ledd bokstav h ble oppfylt på en klar og forståelig måte i disse tilfellene, verken før avtaleinngåelsen eller i etterkant av avtaleinngåelsen og i perioden frem til selskapets e-post 23. desember 2022. Bevistvilen må gå utover selskapet, jf. § 7, grunnet hyperlenkenes manglende notoritet.  I sak 23-672 er det på samme måte som de øvrige sakene ikke tilstrekkelige holdepunkter for at klager fikk opplysninger som nevnt i § 8 første ledd bokstav h på en klar og forståelig måte før avtaleinngåelsen. Denne klageren fikk imidlertid en annen type bestillingsbekreftelse enn det som er brukt overfor de øvrige klagerne. Dels er det i selve bestillingsbekreftelsen - slik den er vedlagt selskapets tilsvar – inntatt langt mer detaljerte opplysninger om angreretten, dels var angrerettskjema vedlagt som et word-dokument. Etter nemndas syn innebar bestillingsbekreftelsen samlet sett at opplysningsplikten i § 8 første ledd bokstav h ble oppfylt. Klager har innvendt at det å gi opplysninger ved et word-dokument ikke er å gi opplysninger på et varig medium. Nemnda bemerker at den i vedtaket 12. juni 2023 la til grunn at opplysningsplikten ikke må oppfylles på et varig medium, men at det – for at opplysningsplikten er oppfylt på en måte som utløser angreretten – ikke kan være bevistvil om hvilke opplysninger som selskapet har gitt. Etter nemndas syn står det å gi angrerettopplysningene i et word-dokument i samme stilling som det å meddele opplysningene på et varig medium. Selskapet har i denne situasjonen – i motsetning til ved bruk av hyperlenker – ingen anledning til å endre innholdet i opplysningene etter at de er gitt til forbrukeren, samtidig som klager ved meddelelsen settes i stand til å lagre opplysningene. Videre kan opplysningene på et senere tidspunkt gjenfinnes i uendret form i e-postvedlegget. At klager i en slik situasjon kan endre innholdet i dokumentet skaper etter nemndas syn ikke en bevisusikkerhet som bør gå utover selskapet.   Ettersom selskapet oppfylte sin opplysningsplikt på avtaletidspunktet den 22. desember 2021, begynte angrefristen for denne klageren å løpe fra bestillingsbekreftelsen ble sendt, jf. angrerettloven § 21 tredje ledd, og ikke fra klager mottok e-posten 23. desember 2022. Klager i sak 23-672 har derfor gjort angreretten gjeldende for sent.  For de øvrige klagerne begynte angrefristen først å løpe da innklagede den 23. desember 2022 underrettet kundene sine om angreretten etter oppfordring fra Forbrukertilsynet. Selskapet sendte per e-post ut angrerettopplysninger og angreskjema i PDF-format, på en måte som ikke gjør det tvilsomt at opplysningsplikten etter § 8 første ledd bokstav h var oppfylt.   For at klagerne skal anses å ha påberopt angreretten rettidig, må de ha fremsatt sin erklæring om utøvelse av angrerett innen utløpet av 6. januar 2023, jf. fristberegningsregelen i § 6.  Samtlige av klagerne påberopte seg angreretten på eller før 6. januar 2023. Dette er som utgangspunkt rettidig. For tre av klagerne gjør det seg likevel gjeldende særlige forhold som nemnda må ta stilling til før den konkluderer om også de har rettmessig utøvd angreretten.  Sak 23-672 er behandlet over. Nemnda kom der til at klager befant seg utenfor angrefristen da angreretten ble påberopt 27. desember 2022. Klageren hadde derfor ikke angreretten i behold.  I sak 23-655 ble klager satt over på et annet avtaleprodukt av selskapet den 1. juni 2022. Nemnda har i tidligere praksis lagt til grunn at en produktovergang i realiteten innebærer en ny avtaleinngåelse som utløser ny angrefrist, basert på en tolkning av standard kraftleveringsavtale § 6. Dette må etter nemndas syn gjelde uavhengig av om produktoverføringen er initiert av selskapet eller av kunden selv. Klager i sak 23-655 har dermed utøvd angreretten innenfor angrefristen.  I sak 23-774 inngikk klager strømavtale med Odda Kraft AS den 14. november 2019. Selskapet ble senere fusjonert inn i Haugaland Kraft Energi AS, og klagers kundeforhold ble overført den 1. april 2022. Slik saken er opplyst, ble avtaleforholdet overført ved fusjonen i uendret form uten øvrige vilkårsendringer. Det selskapsrettslige kontinuitetsprinsippet innebærer at fusjoner som utgangspunkt ikke må anses som et identitetsskifte i relasjon til tredjeparter, og selskapets rettigheter og plikter overdras som utgangspunkt i uendret form. Etter nemndas syn utløste derfor ikke fusjonen alene en ny angrefrist. Klager befant seg derfor utenfor angrefristen da han utøvde angreretten overfor innklagede.  Etter dette mener nemnda finner at samtlige klagere – unntatt klagerne i sak 23-672 og sak 23-774 – har utøvd angreretten rettidig. Det medfører at partenes forpliktelser til å oppfylle avtalen bortfaller etter angrerettloven § 23, noe som ikke er omstridt mellom partene. Det fører nemnda over til det neste spørsmålet klagesakene reiser, nemlig om klagerne ved utøvelse av angreretten også fritas for plikten til å betale for forbrukt strøm, herunder at de har krav på tilbakebetaling av alle betalinger for strøm som de har foretatt.  Samtlige klagere har krevd fullstendig tilbakebetaling av alle vederlag som de har betalt i løpet av avtaleforholdet, herunder vederlag for forbrukt strøm. De har videre bedt om at fakturaer for levert strøm som er utstedt av innklagede, men ikke betalt av dem, blir ettergitt.  Nemnda har i relasjon til spørsmålet om selskapets tilbakebetalingsplikt delt seg inn i et flertall og et mindretall, på samme måte som i vedtaket av 12. juni 2023.    Flertallet – ved nemndleder Kolderup og forbrukerrepresentantene Iversen og Norman – forstår sammenfatningsvis angrerettloven § 26 andre ledd, sammenholdt med § 24 første ledd, dithen at forbrukerens betalingsplikt bortfaller i sin helhet der angreretten utøves og den næringsdrivende ikke har oppfylt sin opplysningsplikt etter § 8 første ledd bokstav h, og at kunden har krav på å få tilbakeført sine betalinger under avtalen. De klagerne som hadde sin angrerett i behold da angreretten ble utøvd, har derfor ikke noen betalingsforpliktelse for strøm som er levert og forbrukt på det tidspunktet angreretten ble utøvd. Flertallet understreker at dette både gjelder fakturert og ikke-fakturert forbruk. Der strømmen er fakturert og betalt, skal innklagede tilbakeføre betalingene, jf. angrerettloven § 24. Der forbruket ikke er betalt, uavhengig av om det var fakturert, skal betalingskravet frafalles.  Flertallet påpeker for ordens skyld at det kun er betalingsforpliktelsen for levert kraft fra kraftleverandør som omfattes av bortfallet. Der den næringsdrivende også avregner nettleie ved gjennomfakturering, påvirkes ikke kundens plikt til å betale nettleien av at angreretten utøves i kontraktsforholdet med kraftleverandøren. Retten til strømstøtte avregnes over fakturaen for nettleie, og påvirkes heller ikke av at angreretten utøves. For ordens skyld presiserer flertallet at strømstøtten skal tilkomme kunden, jf. strømstønadsloven § 4. Der strømstøtten er avregnet av kraftselskapet ved gjennomfakturering fra nettleverandør, skal kraftleverandøren utbetale strømstøtten til strømkunden i tilfeller der angreretten utøves, jf. strømstønadsloven § 6 første og andre ledd forutsetningsvis.  Klagerne kan kreve forsinkelsesrenter regnet fra 14 dager etter at selskapet fikk melding om klagernes beslutning om å benytte angreretten og frem til betaling skjer.  Mindretallet – bransjerepresentant Lima – opprettholder sitt syn i vedtaket av 12. juni 2023 og legger til grunn en annen lovtolkning av § 26 andre ledd. Etter mindretallets syn er flertallets syn svakt forankret i rettskildene, samtidig som EØS-rettslige kilder heller ikke kan begrunne flertallets resultat. Mindretallet fremhever de urimelige virkningene av flertallets forståelse og bemerker at konkrete rimelighetsbetraktninger må få større vekt i situasjoner der fullstendig tilbakebetaling vil kunne ramme den næringsdrivende urimelig hardt.  Begge fraksjoner viser for øvrig til vedtaket av 12. juni 2023 for en nærmere redegjørelse for den respektive fraksjonens syn på forståelsen av angrerettloven § 26.   En samlet nemnd finner videre at tilbakebetalingsplikt for innklagede ikke kan bygges på innholdet i e-posten 23. desember 2022 bedømt isolert, altså som et forpliktende tilsagn til den enkelte mottaker om tilbakebetalingsplikt uavhengig av om kunden hadde angrerett. Både flertallet og mindretallet viser til sine merknader om dette i vedtaket 12. juni 2023 som dekkende for sitt syn i dag. Betalingsfritak og tilbakebetalingsplikt for klagerne i sak 23-674 og 23-774 kan derfor heller ikke forankres på et slikt grunnlag.    I samsvar med flertallets syn konkluderer nemnda med at samtlige klager, med unntak av sak 23-672 og 23-774, derfor tas til følge.     VEDTAK    Klager i sak 23-672 og 23-774 gis ikke medhold. Øvrige klagere gis medhold.  Oslo, 23. oktober 2023   Henrik E. Kolderup Gustav Norman  Thomas Iversen Lars Lima   Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om klagers betalingsplikt for ikke-fakturert forbruk. Klager bestred selskapets stipulering av forbruket og mente at selskapet hadde basert seg på uriktige verdier ved stipuleringen. Klager anførte at det reelle forbruket var langt lavere og krevde etterfaktureringskravet korrigert. Glitre Nett AS opprettholdt omtvistet krav. Selskapet erkjente at det forelå feil ved avregningen og stipuleringen av klagers forbruk, men hevdet at dette hadde blitt rettet opp i. Selskapet fastholdt at verdiene var korrekte og at vilkårene for tilleggsfakturering var oppfylt. Klager ble enstemmig ikke gitt medhold.      Glitre Nett AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.       Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for krav om tilleggsbetaling for ikke-fakturert forbruk.      Regelverk: Standardvilkår for nettleie og tilknytning §§ 5-1 og 5-4.      Historikk:  19.07.2022 – Installatør utfører arbeid i klagers anlegg, herunder i nstallasjon av egen måler i kårbygnin g.   19.07.2022–03.01.2023 – Forbruk i hovedbolig stipuleres som følge av målerfeil.  03.01.2023 – Målerfeil avdekkes og utbedres av nettselskapet.  04.01.2023 – Selskapet foretar en ny stipulering. 14.03.2023 – Selskapet utsteder tilleggsbetalingskrav basert på stipulerte verdier.     Krav: Klager bestrider betalingsplikt for etterfakturert krav på kr 68 595 og krever beløpet korrigert.      Partenes anførsler:      Klager fastholder at han må anses som privat forbruker. Han bestrider betalingsplikt for etterfakturert krav med grunnlag i at de stipulerte verdiene ikke er korrekte. Han mener at nettselskapet må bære risikoen for feil ved stipuleringen.      Klager viser til at selskapet har basert stipuleringen på en periode der også strømforbruk i kårbygningen ble medregnet, og at forbruket i kårbygningen historisk har vært høyere. Han peker på at hovedboligen ble pusset opp i 2022, herunder utskifting av vinduer og etterisolering, og på at alle husstandene på gården har begrenset sitt forbruk. Klager viser til at han i november og desember 2022 var bortreist.      Klager har tilbudt å betale halvparten av kravet etter fratrekk for forbruket i kårbygningen.      Glitre Nett AS bestrider klagers krav. Selskapet erkjenner at forbruket ble stipulert feil ved at forbruket i kårbygningen ikke kom til fradrag. Det viser til at dette ble rettet opp i. Selskapet viser videre til at det ikke var mulig å rekonstruere timesverdiene etter at målerfeil ble avdekket og utbedret. Det forklarer at klager som følge av målerfeilen ikke ble avregnet overhodet for forbruk på en av målerne og at forbruket for en annen ble feilstipulert.       Selskapet anfører at feilen ikke skyldes forhold på deres side, men må tillegges installatør. Det viser til at installatør først meldte fra om at arbeidet var utført i januar 2023. Selskapet anfører videre at klager ville ha oppdaget at han kun var fakturert for fastbeløp om han hadde undersøkt sine fakturaer i stipuleringsperioden.     Selskapet anfører at stipulerte verdier etter en ny gjennomgang er korrekte, og at klager har betalingsplikt for levert og forbrukt kraft.         Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om klager har betalingsplikt for ikke-fakturert forbruk. Spørsmålet er om selskapet kan kreve tilleggsbetaling for korrigerte forbruksverdier.    Slik saken er opplyst er klager eier av et gårdsbruk. I tillegg til at han selv har vært bosatt i gårdens våningshus, har det vært to andre husstander på gården, henholdsvis i en kårbolig og i en leilighet i tilknytning til gårdens driftsbygning. Det er ikke bestridt av innklagede at klager er forbruker, og nemnda legger til grunn at han er forbruker, jf. nemndsavtalen (2016) § 1-4.    Slik saken er opplyst for nemnda, har klager siden 06.11.2017 hatt installert to fjernavleste AMS-målere i anlegget på gårdsbruket. I forbindelse med at det skulle installeres en ytterligere måler for kårboligen på eiendommen, ble det gjennomført arbeider i anlegget på oppdrag fra klager 19.07.2022. Som følge av feil ved koblingen av anlegget i arbeidet denne dagen, ble ikke klagers forbruk korrekt registrert for en av de tidligere målerne samt den nye måleren i perioden mellom 19.07.2022 og 03.01.2023. Feilen ble først oppdaget og utbedret av innklagede som netteier ved kontroll 03.01.2023.     Med bakgrunn i feilen foretok innklagede en stipulering av forbruket og sendte klager 14.03.2023 en faktura med krav om tilleggsbetaling på kr 68 595 for ikke-fakturert forbruk for de to målerne som var feilkoblet. Klager har bestridt dette kravet og har anført at det bygger på uriktige forbruksverdier.    Spørsmålet er om klager plikter å betale det omtvistede etterfaktureringskravet.    Utgangspunktet etter standardvilkår for nettleie og tilknytning § 5-4 er at nettselskapet kan stipulere kundens forbruk i situasjoner der måleapparatet ikke har virket. Når feil ved måleutstyr eller avregning kan tilskrives nettselskapet, kan nettselskapet likevel ikke kreve etterbetaling dersom nettkunden var i aktsom god tro. Tilsvarende følger det av § 6-4 om «Avregningsfeil» at nettselskapet kan kreve etterbetaling for enhver avregningsfeil som kan tilregnes selskapet, med mindre nettkunden var i aktsom god tro.    Nemnda ser først på om det foreligger feil ved måleutstyret som kan tilskrives nettselskapet.    Slik saken er opplyst, forelå det i perioden mellom 19.07.2022 og 03.01.2023 feil ved koblingen av klagers anlegg som medførte at forbruket ikke ble registrert korrekt. Når det gjelder spørsmålet om denne feilen kan tilskrives innklagede, påpeker nemnda at det var en ekstern montør engasjert av klager som gjennomførte arbeidene i klagers anlegg etter å ha fått utlevert en måler fra innklagede, og som dermed forårsaket feilkoblingene. Nemnda legger til grunn innklagedes opplysninger om at montøren skulle varsle nettselskapet når arbeidene var utført og anlegget var klart til kontroll. Slikt varsel var ikke gitt da anlegget ble kontrollert januar 2023. Nemnda legger etter dette til grunn at feilen i anlegget ikke kan tilskrives innklagede, men må tilskrives klagers egen installatør som klager må identifiseres med.     Det er ikke nødvendig for nemnda å ta stilling til om innklagede hadde noen oppfordring til å gjennomføre kontroll av anlegget før varsel ble gitt av installatør i januar 2023. Nemnda peker på at det er innarbeidet praksis i bransjen for at kontroll utløses av ferdigmelding. Slik denne saken er opplyst, tok innklagede til slutt selv initiativ til kontroll av anlegget. Nemnda kan ikke se at innklagede burde ha gjort dette på noe tidligere tidspunkt enn det man gjorde.    Med det syn nemnda har på om det foreligger en feil som kan tilskrives innklagede, er det heller ikke nødvendig å vurdere om klager har vært i aktsom god tro om forholdet.     Nemnda tilføyer at den ikke ser grunnlag for innvendinger mot nettselskapets skjønnsmessige fastsettelse av forbruket. Nemnda anser videre reduksjonen på 10 % som rimelig og som tilstrekkelig til å hensynta de innsigelser klager har hatt til stipuleringen.    Nemndas konklusjon er at klager ikke gis medhold.    Uttalelsen er enstemmig.      VEDTAK     Klager gis ikke medhold.    Oslo, 16. desember 2024    Henrik E. Kolderup, leder  Thomas Iversen, Forbrukerrådet  Benedicte F. Ingebrigtsen, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om klagers betalingsplikt for påslag tilsvarende strømstøtten. Klager bestred at selskapet hadde grunnlag for å legge til påslag tilsvarende den statlige strømstøtten på fastprisavtalen og krevde strømstøtten utbetalt. Klager anførte at han verken hadde mottatt varsel om eller samtykket til påslaget. Aurland Energiverk AS opprettholdt påslaget under henvisning til kommunestyrets vedtak om å innføre et tilleggsbeløp svarende til strømstøtten. Selskapet hevdet at klagers avtale ble omfattet av vedtaket da den ble fornyet i 2023. Klager ble enstemmig gitt medhold.       Aurland Energiverk AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.     Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for påslag tilsvarende strømstøtten.     Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 6 og avtaleloven §§ 36 og 37.     Historikk:31.01.2023 – Selskapet utsteder omtvistet faktura.  19.12.2022 – Selskapet hevder å ha varslet klager om innføring av påslag tilsvarende strømstøtten.      Krav: Klager bestrider selskapets krav om påslag tilsvarende strømstøtten.      Partenes anførsler:      Klager hevder at selskapet har fakturert ham i strid med fastprisavtalens vilkår ved å legge til det omtvistede påslaget. Han viser til at han er blitt pålagt å tilbakebetale strømstøtten fra staten. Klager anfører at han ikke har mottatt varsel om endringen og at han i alle tilfeller ikke har samtykket til den.      Aurland Energiverk AS opprettholder det bestridte påslaget under henvisning til kommunestyrets vedtak. Selskapet viser til at det er kommunestyret som fastsetter kraftprisen for deres kunder, og at det i desember 2022 vedtok innføring av et tilleggsbeløp tilsvarende den statlige strømstøtten. Selskapet viser til at klagers avtale, da den ble fornyet i 2023, ble omfattet av vedtaket.     Selskapet anfører at det varslet kundene sine om vedtaket per e-post og på hjemmesidene deres.        Nemnda ser slik på saken:       Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for et tilleggsbeløp på fastprisavtale tilsvarende den statlige strømstønaden. Spørsmålet er om Aurland Energiverk AS kunne innføre en tilleggskostnad som svarte til det kunden ville mottatt i strømstøtte i avtalen.    Slik saken er opplyst inngikk partene i desember 2022 avtale om fastpris på 40 øre/kWh for perioden 01.01.2022 til 31.12.2023 i form av produktet «1 års FASTPRISAVTALE». Ved første fakturering i 2023 oppdaget klager at det var lagt til en tilleggskostnad kalt «Påslag tilsvarande straumstøtte» i fakturaspesifikasjonen. Påslaget har bakgrunn i at Aurland Energiverk AS – som videreselger konsesjonskraft fra Aurland kommune – med grunnlag i vedtak i kommunestyret i desember 2022 innførte et tilleggsbeløp for den enkelte kraftkunde tilsvarende den statlige strømstøtten med virkning fra januar 2023. Selskapet har anført at det er kommunestyret som fastsetter kraftprisen for deres kunder med grunnlag i konsesjonsordningen, og at det som videreselger av konsesjonskraften må innrette seg etter kommunestyrets vedtak og avtalen med kommunen.    Spørsmålet for nemnda er om klager er forpliktet til å betale det omstridte påslaget.    Selskapet har opplyst at samtlige kunder 19.12.2022 ble bedt om å inngå nye avtaler basert på kommunestyrets vedtatte kraftpriser for 2023. Selskapet har videre anført at det samtidig ble informert om det omstridte tilleggsbeløpet. Klager har bestridt å ha mottatt slikt varsel, og har i alle tilfeller bestridt å ha samtykket til dette.     Nemnda finner det ikke avgjørende hvorvidt innføringen av tilleggsbeløpet er varslet eller akseptert av klager, idet den finner at vilkåret i alle tilfeller må settes til side med grunnlag i avtaleloven § 36.    Strømstøtteordningen er en midlertidig offentlig stønadsordning med hjemmel i strømstønadsloven. Etter strømstønadsloven § 4 første ledd har en nettkunde med egen strømmåler og som er rettmessig registrert som husholdningskunde hos nettselskapet, rett til stønad etter ordningen. Stønaden utmåles ut fra faktiske markedspriser, uavhengig av hvilket kraftleveringsprodukt kunden har avtale om med sin kraftleverandør. Stønaden utbetales til nettselskapene, som deretter godskriver kunden ved avregningen av nettleien. Der kraftleverandøren foretar gjennomfakturering av nettleien, skal kraftleverandøren etter § 3 tredje ledd sikre at stønadsbeløpet tilfaller kunden ved faktureringen, eventuelt ved motregning mot skyldig beløp for kraftleveransen. Kunden har i slike situasjoner følgelig krav på å enten få kreditert eller å få utbetalt strømstønaden. Strømstøtten er følgelig nettkundens midler, og er ikke et beløp som kraftleverandøren er berettiget til å beholde, annet enn som ledd i et motregningsoppgjør mot skyldig kraftleveranse som ledd i gjennomfakturering.    Slik nemnda ser på saken, innebærer påslaget at selskapet har innført et variabelt påslag som ikke bare fratar avtalen sitt preg av en fastprisavtale i strid med det som er det avtalte, men som i praksis innebærer at kraftleverandøren inndrar de beløp kunden har krav på som nettkunde fra Sygnir AS etter den statlige strømstønadsordningen. Selv om fastprisavtalen er inngått på rimelige prisvilkår isolert sett, er nemnda av den klare oppfatning at påslaget til Aurland Energiverk AS er urimelig etter sitt innhold etter avtaleloven § 36.    Nemnda understreker at dets syn ikke er avhengig av om det i det enkelte avtaleforhold er praktisert gjennomfakturering eller ikke, når det – som i denne saken – er en klar og tydelig sammenheng mellom vilkårene for salg av kraft og den strømstønaden kunden har krav på.  Selskapet har vist til at vilkåret har sin bakgrunn i vedtak fra kommunestyret i Aurland. Selv om dette ikke har betydningen for rimelighetsvurderingen, finner nemnda grunn til å reise spørsmål ved om vedtaket er innenfor rammen av skjønnsfriheten i vannfallsreguleringsloven § 19 første ledd siste punktum og vassdragsreguleringsloven § 22 første ledd siste punktum. Nemnda legger til grunn at denne skjønnsfriheten ikke er uten begrensninger. Det fremgår av begrunnelsen for vedtaket slik dette er gjengitt i innklagedes tilsvar, at det bygger både på bekymring over de virkninger strømkompensasjonsordningen får for samlet strømforbruk, og på at formålet med å «tilbakeføre» strømkompensasjonen til kommunen også er å «motverke trekket på rammetilskotet som kommunen vil få i 2023» som, slik nemnda forstår dette, har sammenheng med kommunens kraftinntekter. Dersom kommunen mener de samlede vilkår kundene står overfor når det gjelder kraftleveranse og nettleie er for gunstige, eller at statlige trekk på rammetilskudd er urimelige, tilsier alminnelige saklighetshensyn at kommunen setter en høyere fastpris fremfor å inndra kundenes strømkompensasjon, slik vedtaket går ut på.  Klager er etter dette ikke forpliktet til å betale det omstridte påslaget.    Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.      Uttalelsen er enstemmig.         VEDTAK       Klager gis medhold.      Oslo, 16. desember 2024      Henrik E. Kolderup, leder   Thomas Iversen, Forbrukerrådet   Astrid M. Hilde, Fornybar Norge    Lars Lima, Fornybar Norge      Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om tilbakebetalingskrav der klager påberopte seg angrerett. Klager krevde samtlige foretatte innbetalinger tilbakeført med grunnlag i angrerettutøvelsen, og anførte blant annet at angreretten var i behold da den ble påberopt. Motkraft AS bestred klagers krav prinsipalt under henvisning til at angrefristen var oversittet da angreretten ble gjort gjeldende. Selskapet viste i alle tilfeller til at avtalen uansett var sagt opp før angreretten ble gjort gjeldende. Klager ble gitt medhold under dissens. Motkraft AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.       Saken gjelder uenighet om tilbakebetalingskrav der klager påberopte seg angrerett.    Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4 og angrerettloven.    Historikk:  07.11.2021 – Partene inngår avtale om kraftleveranse til målepunkt [adresse A] .  05.03.2022 – Partene inngår avtale om kraftleveranse til målepunkt [adresse B] .  08.04.2022 – Kraftleveranse til [adresse B] opphører. 14.10.2022 – Kraftleveranse til [adresse A] opphører.  28.10.2022 – Partene inngår avtale om kraftleveranse til målepunkt [adresse C] .  01.12.2022 – Kraftleveranse til [adresse C] opphører etter oppsigelse fra kunden.  21.12.2022 – Klager gjør angreretten gjeldende og fremsetter krav om tilbakebetaling.      Krav: Klager krever tilbakeført alle innbetalte beløp i de angrede avtalene.   Partenes anførsler:    Klager gjør gjeldende at hun har utøvd sin angrerett rettidig, og krever tilbakeført samtlige innbetalte beløp gjennom hele kundeforholdet etter angrerettloven § 26. Hun mener at selskapet ikke oppfylte sin opplysningsplikt på avtaletidspunktene og at den utvidede fristen har fått anvendelse i samtlige avtaleforhold. Subsidiært krever klager tilbakeført alle innbetalte beløp foretatt i avtalen som ble inngått 28. oktober 2022.    Motkraft AS gjør gjeldende at klager har utøvd angreretten utenfor fristen. Selskapet viser til at hun påberopte seg angreretten 13 måneder og 14 dager etter leveranseoppstart, og at hun befant seg utenfor den utvidede fristen da kravet ble fremsatt. Selskapet mener at avtalen med oppstart 28. oktober 2022 var en videreføring av tidligere avtaler, og at angrefristen i avtaleforholdet derfor må beregnes med utgangspunkt i 7. november 2021.     Subsidiært anfører selskapet at klager ikke kan utøve angrerett og kreve tilbakebetaling for avsluttede avtaler. Selskapet viser til at klager sa opp avtalen 1. desember 2022.    Atter subsidiært hevder innklagede at det på avtaletidspunktet oppfylte sin opplysningsplikt, og at det derfor ikke har vært grunnlag for å la den utvidede angrefristen få anvendelse. Atter, atter subsidiært mener selskapet at angreretten ikke omfatter levert kraft.       Nemnda ser slik på saken:   Saken gjelder uenighet om tilbakebetalingskrav der klager påberopte seg angrerett. Hovedspørsmålet er om klager hadde angreretten i behold da den ble gjort gjeldende, og om kunden i så fall har rett på tilbakeføring av foretatte betalinger under avtalene.  Slik saken er opplyst, inngikk partene avtaler om kraftleveranse til tre ulike målepunkter i perioden mellom 7. november 2021 og 1. desember 2022. Leveransen til måler i [adresse A] startet opp 7. november 2021 og ble avsluttet 14. oktober 2022. Leveransen til måler i [adresse B] startet opp 5. mars 2022 og ble avsluttet 8. april 2022. Leveransen til måler i [adresse C] startet opp 28. oktober 2022 og ble avsluttet etter klagers oppsigelse 1. desember 2022.  Nemnda bemerker at avtaleinngåelsene 5. mars 2022 og 28. oktober 2022 må anses som nytegninger som følge av at det er inngått nye avtaler for ulike målere. Avtalen inngått 5. mars 2022 løp dessuten parallelt med tidligere inngått avtale. Det er ingen holdepunkter for at en eksisterende avtale ble overført fra én strømmåler til en annen, og nemnda legger derfor til grunn at de ulike leveransene skal anses som separate avtaler opp mot angrerettloven. At avtalene ble inngått mellom samme kunde og den samme næringsdrivende, og at de ble fakturert samlet, endrer ikke denne vurderingen. Det er dermed etter nemndas syn ikke tale om et sammenhengende avtaleforhold, slik selskapets argumentasjon bygger på.  Klager har gjort gjeldende at angreretten er utøvd for alle tre avtalene, og klagers krav om tilbakeføring gjelder for betalinger som er foretatt under alle de tre avtalene. Slik denne saken ligger an, må nemnda ta stilling til hva som utgjør angrerettshandlingen knyttet til den respektive avtalen, og – dersom angreretten er korrekt utøvd – om angrefristen var utløpt på tidspunktet for angrerettsutøvelsen. Nemnda finner det hensiktsmessig først å ta stilling til om det var grunnlag for utvidet angrefrist for de respektive avtaleforhold, før den vurderer om det foreligger en gyldig angrerettutøvelse for hver avtale, og om denne har skjedd innen fristen.  Etter angrerettloven § 20 har forbrukeren har rett til å gå fra avtalen dersom melding gis til den næringsdrivende innen utløpet av angrefristen. Angrefristen er regulert i § 21. Bestemmelsens første ledd angir en hovedregel om angrefrist for tjenester på 14 dager fra avtaleinngåelsestidspunktet. Dagen for fristutgangspunktet skal etter § 6 ikke medregnes, samtidig som fristen skal anses å utløpe på første mulige virkedag dersom 14-dagersfristen utløper på en helge- eller helligdag. Der den næringsdrivende ikke har oppfylt opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, angir bestemmelsens tredje og fjerde ledd særregler om når angrefristen utløper. I slike tilfeller utløper angrefristen 14 dager fra dagen etter at slike opplysninger er gitt, jf. fjerde ledd, jf. § 6. Fristen utløper likevel senest 12 måneder og 14 dager fra dagen etter avtaleinngåelsen, jf. tredje ledd, jf. § 6.  Det er i denne saken på det rene at verken den uttrykkelige angrerettserklæringen, eller avslutningen av noen av de tre avtalene, skjedde innen 14 dager fra den enkelte avtaleinngåelsen. En forutsetning for at klager skal ha sin angrerett i behold på det tidspunktet angreretten må anses utøvd, er derfor at den utvidede angrerettfristen i § 21 fjerde ledd får anvendelse. Dette forutsetter at selskapet ikke har oppfylt sin opplysningsplikt etter § 8 første ledd bokstav h før avtaleinngåelsen. Videre må lengstefristen i § 21 tredje ledd ikke ha utløpt.  Angrerettloven § 8 første ledd bokstav h pålegger den næringsdrivende «på en klar og forståelig måte» å gi forbrukeren opplysninger om at det foreligger angrerett samt vilkårene, tidsfristene og fremgangsmåtene for å bruke angreretten. På det tidspunktet denne avtalen ble inngått, skulle den næringsdrivende også – på en klar og forståelig måte – opplyse forbrukeren om at det forelå angreskjema. Det er den næringsdrivende selv som har bevisbyrden for at opplysningsplikten er oppfylt før avtaleinngåelsen, jf. § 7. Spørsmålet er derfor om selskapet har godtgjort at det oppfylte sin opplysningsplikt før avtale ble inngått.  Slik saken er opplyst kan ikke nemnda se at selskapet har godtgjort at opplysningsplikten ble oppfylt før avtale ble inngått. Det fremgår av saksopplysningene at avtalevilkårene ble tilsendt klager gjennom hyperlenke, der kunden kunne gjøre seg kjent med de fullstendige vilkårene. Nemnda påpeker at det ved bruk av hyperlenker ikke lar seg bekrefte hvilke opplysninger det er lenket til, se nærmere om dette spørsmålet i sak 23-011 flg. om Haugaland Kraft AS av 12. juni 2023. Denne iboende bevistvilen ved bruk av hyperlenker må gå utover selskapet, jf. angrerettloven § 7. Nemnda har sett hen til den redegjørelsen selskapet har gitt om sine avtalevilkår, men mener likevel at selskapet ikke har godtgjort at opplysningene etter § 8 første ledd bokstav h er gitt på en klar og forståelig måte før avtale ble inngått.   Dersom selskapet innenfor den utvidede fristperioden oppfyller sin opplysningsplikt, utløper fristen likevel 14 dager etter at kunden mottok opplysningene, jf. angrerettloven § 21 tredje og fjerde ledd. Slik saken er opplyst kan ikke nemnda se at selskapet hadde oppfylt opplysningsplikten overfor klager før klager fremsatte sin erklæring om utøvelse av angrerett 21. desember 2022. Det avgjørende for om angrefristen var utløpt for de tre avtalene, er derfor om angrerettutøvelsen skjedde innenfor lengstefristen etter angrerettloven § 21 tredje ledd.   Nemnda ser så på spørsmålet om klager har sin angrerett i behold, og i så fall når angrerettutøvelsen må anses å ha skjedd.  Selskapet har gjort gjeldende at angrerett ikke kan utøves for avtaler som er avsluttet. I denne saken var alle tre avtaleforhold avsluttet på ulike tidspunkter da klager fremsatte erklæringen om utøvelse av angrerett 21. desember 2022.  Når det gjelder betydningen av at avtaleforholdene var avsluttet på det tidspunktet klager fremsatte sin erklæring om angrerett, har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall.  Flertallet – bestående av nemndleder med dobbeltstemme samt forbrukerrepresentant Iversen – tar i denne saken ikke endelig stilling til om utøvelse av angrerett etter angrerettloven § 20 forutsetter at det er en eksisterende og løpende strømavtale å gå fra, som ikke allerede er avsluttet på annet grunnlag. Både ordlyden i angrerettloven § 20 første ledd – som etablerer en «rett til å gå fra avtalen» – og ordlyden i angrerettloven § 23 – som etablerer at ved utøvelse av angrerett «bortfaller partenes forpliktelser til å oppfylle avtalen» – kan tilsi dette. På den annen side tilsier utformingen av unntaket fra angrerett i angrerettloven § 22 første ledd bokstav c, at det i seg selv ikke er tilstrekkelig at en tjenesteavtale er oppfylt («tjeneste som er levert fullt ut»), ettersom bestemmelsen i tillegg blant annet krever at leveringen har begynt med forbrukerens uttrykkelige forhåndssamtykke og at forbrukeren har erkjent at angreretten vil falle bort etter at den næringsdrivende har oppfylt avtalen. Tilleggsvilkårene tilsier etter flertallets syn at det ikke alene er tilstrekkelig for at angreretten har falt bort, at avtalen er oppfylt, men at det kreves noe mer. Tilsvarende kan det da heller ikke ha betydning at oppfyllelsen av avtalen er avsluttet alene fordi forbrukeren har sagt opp avtalen.   Til mindretallets begrunnelse nedenfor, tilføyer flertallet at det uansett mener at mindretallet trekker uriktige slutninger fra EU-kommisjonens veileder til forbrukerrettighetsdirektivet (2021/C 525/01). Det avsnittet fra veilederens side 63 som mindretallet viser til, er tredje avsnitt nedenfra på side 63. Avsnittet må etter flertallets syn leses i sammenheng med siste avsnitt på samme side, noe som taler mot den slutningen mindretallet trekker ut av veilederen.  Etter flertallets syn er imidlertid ikke spørsmålet om angreretten kan gjøres gjeldende for en avtale som er avsluttet avgjørende for løsningen av denne saken. Etter angrerettloven § 20 utøves angreretten ved at forbrukeren gir melding før utløpet av angrefristen. Bestemmelsens første ledd lest i sammenheng innebærer at meldingen må gå ut på at forbruker ønsker å gå fra avtalen. Etter andre ledd kan slik melding enten gis ved bruk av utfylt angreskjema eller «ved fremsettelse av annen utvetydig erklæring». For at meldingen skal være tilstrekkelig utvetydig, kreves det imidlertid ikke at forbrukeren uttrykkelig påberoper seg angreretten. Det følger blant annet av EU-kommisjonens veiledning til forbrukerrettighetsdirektivet av 29. desember 2021 (2021/C 525/01) punkt 5.2 at forbrukeren ikke behøver å vise til selve angreretten juridisk sett, men at angivelse av at avtalen sies opp eller at kunden trekker seg fra avtalen, etter omstendighetene kan være tilstrekkelig utvetydig. Bevisbyrden for at erklæring om angrerett er gitt, påhviler forbrukeren, jf. angrerettloven § 20 fjerde ledd.  Dette reiser spørsmålet om oppsigelsene av de tre avtaleforholdene kan bedømmes som en erklæring etter angrerettloven § 20. Det er i denne saken ikke holdepunkter for annet enn at de tre strømavtalene ble sagt opp av klager. Slik saken er opplyst, ble avtalen for [adresse A] sagt opp som følge av klagers flytting. Bakgrunnen for klagers oppsigelse av avtalen for [adresse B] er ikke kjent. Flertallet legger endelig til grunn at strømavtalen for [adresse C] ble avsluttet som følge av at klager gikk over til ny leverandør.  Flertallet mener at en ordinær oppsigelse av en avtale om strømleveranse som utgangspunkt må anses som en klar og utvetydig erklæring om at forbrukeren ønsker å gå fra avtalen. Det er ingen utvetydighet omkring kundens vilje på dette punkt, og det kan ikke stilles som vilkår at forbrukeren uttrykkelig påberoper seg angreretten for at oppsigelsen skal kunne anses som en utøvelse av angreretten. Det er heller ikke rettslig grunnlag for å stille som vilkår at oppsigelsen har sin bakgrunn i at kunden reelt sett angrer på avtaleinngåelsen, slik mindretallet er inne på nedenfor. Flertallet kan ikke se rettslig grunnlag for at kundens avslutning av avtaleforholdet skal undergis en konkret fortolkning ut fra hvilken kontekst avslutningen skjedde i, og hva som var den antatte bakgrunnen for at kunden avsluttet avtaleforholdet. Det avgjørende er om kundens vilje fremstår som tilstrekkelig utvetydig, uavhengig av hva den nærmere bakgrunnen for denne utvetydige erklæringen måtte være.  Etter dette mener flertallet at samtlige tre oppsigelser i saksforholdet i seg selv kan anses som tilstrekkelige som erklæringer etter angrerettloven § 20. Regelen om tvilsrisiko i angrerettloven § 20 siste ledd endrer ikke flertallets syn, ettersom det ikke foreligger tvil om at klager ved en oppsigelse som dette gir utvetydig uttrykk for å ville gå fra avtalen.   At klager først påberopte angrerett uttrykkelig 21. desember 2022 må etter flertallets syn forstås som uttrykk for rettsuvitenhet som er uten betydning for den objektive bedømmelsen av oppsigelsenes innhold. Denne erklæringen tjener i ethvert tilfelle som et påkrav for det tilbakebetalingskravet klager har gjort gjeldende, se nedenfor.  Flertallet har ved sin vurdering sett hen til at ved oppsigelser av kraftavtaler som ledd i leverandørbytter, vil kunden normalt gi ny leverandør fullmakt til å avslutte eksisterende avtale. Flertallet kan ikke se at en slik fremgangsmåte er i strid med angrerettloven § 20 første ledd, som fastsetter at forbrukeren må «gi melding til den næringsdrivende». Ordlyden i § 20 er ikke til hinder for at forbrukeren gir en annen fullmakt til å avslutte avtaleforholdet på forbrukerens vegne, noe som er situasjonen ved leverandørbytter i kraftmarkedet. Også i et slikt tilfelle vil forbrukerens oppsigelse utgjøre en tilstrekkelig utvetydig melding om at forbrukeren ønsker å gå fra eksisterende leveranseavtale, jf. angrerettloven § 20 andre ledd.  Når det er avslutningen av den enkelte avtalen som anses som angrerettsutøvelsen, legger flertallet til grunn at alle tre oppsigelsene i denne saken skjedde innenfor lengstefristen etter angrerettloven § 21 tredje ledd på 12 måneder og 14 dager fra dagen etter inngåelsen av den respektive avtalen, jf. angrerettloven § 21 tredje ledd, jf. § 6. Angreretten er derfor utøvd innen fristen for alle tre avtalene.  I sine bemerkninger nedenfor, har mindretallet vist til at kraftmarkedet bygger på at forbrukere skal kunne bytte leverandører, og at det ville virke forstyrrende for markedsstrukturen om slike leverandørbytter ut i avtaleforholdet skal anses som utøvelse av angrerett. Til dette påpeker flertallet at en forutsetning for at leverandørbyttet et stykke ut i avtaletiden skal anses som en rettidig utøvelse av angrerett, er at kraftleverandøren ikke har oppfylt opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h. Det er bare i de tilfellene kraftleverandøren ikke gir slike opplysninger at det kan være aktuelt å anse en oppsigelse lengre ut i avtaleforholdet som en rettidig angrerettsutøvelse, ettersom det er bare i disse tilfellene forbrukeren har krav på utvidet angrefrist. Kraftleverandørene må forventes å oppfylle opplysningsplikten i angrerettloven § 8 første ledd bokstav h før avtalen inngås. Dette vil motvirke de forstyrrende virkninger i markedsstrukturen som mindretallet peker på.   Når det gjelder rettsvirkningene ved utøvelsen av angreretten, peker dette flertallet på flertallets votum i nevnte vedtak mot Haugaland Kraft Energi AS 12. juni 2023. Angrerettloven § 26 andre ledd sammenholdt med § 24 første ledd, innebærer at forbrukerens betalingsplikt bortfaller i sin helhet der angreretten utøves og den næringsdrivende ikke har oppfylt sin opplysningsplikt etter § 8 første ledd bokstav h, og kunden har krav på å få tilbakeført sine betalinger under avtalen. Dette gjelder både fakturert og ikke-fakturert forbruk. Der betaling har funnet sted, skal innklagede tilbakeføre betalingene, jf. angrerettloven § 24 første ledd. Der forbruket ikke er betalt, skal betalingskravet frafalles.    Når det gjelder forsinkelsesrenter på tilbakebetalingskravet, påpeker flertallet at forfallstidspunktet for selskapets tilbakebetalingsplikt er 14 dager fra melding om utøvelse av angrerett kom frem til selskapet, jf. angrerettloven § 24. Etter forsinkelsesrenteloven § 2 starter forsinkelsesrenter å løpe fra «fra forfallsdag når denne er fastsatt i forveien» og ellers fra 30 dager etter skriftlig påkrav. Selv om det ikke har betydning for bedømmelsen av om angreretten er utøvd at angreretten ikke ble uttrykkelig påberopt, mener flertallet at dette kan få betydning for spørsmålet om når forsinkelsesrenter starter å løpe fra. Flertallet viser at retten til forsinkelsesrenter i slike situasjoner ikke er regulert i forbrukeravtaledirektivet. Formålet med forsinkelsesrenter er å etablere et oppfyllelsespress for debitor, men i en situasjon som den foreliggende hadde selskapet i alle fall ikke positiv kunnskap om klagers krav på tilbakebetaling. I ethvert tilfelle mener nemnda det er tvilsomt om forfallsregelen i angrerettloven § 24 kan anses som en forfallsdato fastsatt i forveien. Flertallet viser til forarbeidene til forsinkelsesrenteloven § 2, NOU 1974: 54 på side 79, der det heter:    «Fastsatt i forveien er forfallsdagen i de tilfelle hvor man av grunnlaget for kravet kan utlede en bestemt dato for oppgjøret. Det kan være avtalt at beløpet skal gjøres opp på – eller innen – en fiksert dato, eller at et beløp skal svares i rater på forhåndsoppgitte dager eller terminer. Er betalingen gjort avhengig av påkrav alene, eller av ytre, faktiske begivenheter, kan man derimot normalt ikke si at forfallstidspunktet er fastsatt i forveien. Her må et påkrav til for å utløse betalingsplikten, jfr. prinsippet i gbl. § 5. I så fall skal utkastets påkravsregel i 2. punktum gjelde. Kan debitor like lett som kreditor i forveien beregne når omstendighetene inntreffer, vil man imidlertid måtte regne forfallsdagen som fiksert i forveien.»     Flertallet viser også til HR-1995-1549. I en situasjon som den foreliggende, følger forbrukers tilbakebetalingskrav som en konsekvens av forbrukeren utøvelse av angrerett. Om og i tilfelle når dette skjer, må for den næringsdrivende anses som en ytre, faktisk begivenhet. Til tross for forfallsregelen i angrerettloven § 24, tilsier dette at det er påkravsregelen i forsinkelsesrenteloven § 2 som får anvendelse. Påkrav på tilbakebetalingskravene ble først sendt ved klagers erklæring 21. desember 2022. Klager har derfor krav på forsinkelsesrenter fra 30 dager etter at dette påkravet ble sendt, jf. forsinkelsesrenteloven § 2. Etter flertallets syn må derfor klagen gis medhold.  Mindretallet – bestående av bransjerepresentantene Lima og Hilde – mener at kundens oppsigelse av avtaleforhold ikke automatisk kan anses som utrykk for angrerettsutøvelse etter angrerettloven § 20. Mindretallet er av den oppfatning at det har betydning for tolkningen av spørsmålet om angrerett er utøvd rettidig og gyldig eller ikke, om avtaleforholdet er avsluttet eller om det fortsatt foreligger et løpende avtaleforhold. Mindretallet legger videre til grunn at avsluttede avtaler uansett kan ikke angres. Tidspunktet for utøvelse av angrerett må derfor bero på en konkret tolkning av hvorvidt en handling kan anses som en utvetydig angrerettserklæring på en løpende avtale, jf. angrerettloven § 20. Det må etter mindretallets syn kreves noe mer enn et ordinært leverandørbytte med melding til ny leverandør.    Ved vurderingen av om avsluttede avtaler kan angres eller ikke legger mindretallet her vekt på at det som forutsetningsvis vil fremgå av EU-kommisjonens veileder til forbrukerrettighetsdirektivet nederst på side 63, der det som en kommentar til art. 14 fremgår følgende om løpende avtaler:      « I disse tilfælde kan forbrugeren derfor fortryde tjenesteydelsesaftalen eller aftalen om offentlig forsyning, hvis udførelse er påbegyndt og stadig er i gang i den forlængede periode på 12 måneder fra udløbet af den oprindelige fortrydelsesfrist, der er beregnet i henhold til artikel 9, stk. 2, og skal ikke afholde nogen omkostninger i forbindelse med de leverede tjenesteydelser .»     At en levering skal være « stadig i gang » betyr derfor etter mindretallets syn at det må forutsetningsvis pågå en levering på det tidspunktet som en erklæring om angrerett avgis.   Mindretallet legger merke til Forbrukerrådets tolkning i veiledningen til loven punkt 16.4 hvor selve angreretten knyttes opp til tilleggsvilkårene, men mener dette beror på en for utvidet tolkning av EU direktivet som det ikke foreligger gode grunner for eller reelle hensyn bak. Mindretallet mener at tilleggsvilkårene ikke begrenser den underliggende forutsetningen at det må foreligge en pågående levering og et pågående avtaleforhold. Overskriften til artikkel 14 viser til situasjoner der forbrukeren ikke skal «hæfte» for nærmere angitte forpliktelser:    «Artikel 14 . Forbrugeren hæfter ikke for :   […]»  Når en avtale er sagt opp hefter ikke kunden lenger for varer han ikke lengre mottar. Altså er bestemmelsen først og fremst en bestemmelse som regulerer betalingsplikt. Begrensingene i de tidligere avtalenes bestillinger om evt. førtidig leveringsoppstart osv. kan derfor etter mindretallets syn ikke ha avgjørende vekt for tolkningen av en, etter mindretallets syn grunnleggende forutsetning for kravet; nemlig at angrerettsutøvelse forutsetter et løpende pågående avtaleforhold.    Det synes ikke som noen åpenbar relevant grunn til å legge avgjørende vekt på om en forbruker får gjøre gjeldende at oppsagte avtaler kan angres avhengig av hvordan avtalene i sin tid ble inngått. Tidligere avsluttede og oppsagte avtaler kan, uavhengig av hvordan de ble inngått, etter mindretallets syn, uansett ikke angres.    Ordlyden i angrerettlovens § 22 bokstav c tilsier etter mindretallets syn heller ikke noe som tilsier at avsluttede avtaler har angreretten i behold. Dette da en avsluttet og oppsagt avtale, etter sin ordlyd, er noe helt annet enn en levert tjeneste «fullt ut».    Det gir uansett lite mening dersom en vare av en momentan karakter som strøm er og som ikke kan tilbakeleveres og som er «ferdig levert» skal – basert på oppstartstidspunktet alene – definere når man kan angre en avsluttet og oppsagt avtale, og når man ikke kan gjøre det. Mindretallet mener derfor at reelle hensyn tilsier at bestemmelsen i angrerettloven § 22 om strømavtaler som er «ferdig levert» tolkes innskrenkende når det gjelder bestemmelsens tilleggsvilkår knyttet til fortidig oppstart. Hensynet til formålet bak reglene om angrerett tilsier at en kunde som har inngått en avtale på fjernsalg skal kunne angre på de valg han har gjort – og levere tilbake varen han har bestilt. For strømavtaler som allerede er forbrukt og sagt opp av kunden selv og ofte av helt andre grunner, som ved flytting, mener vi at hensynet til forbrukeren ikke kan veie like tungt.   Videre er spørsmål om hva som inngår i begrepet « angrerett» .  Dette innebærer at forbrukeren har en ensidig « rett til å gå fra avtalen ». Forbrukeren må gi melding til « den næringsdrivende» , og meldingen må gis før utløpet av angrefristen og avtalen må være «stadig i gang». Utover dette stiller angrerettloven § 20 ingen krav, verken om mangler eller annet mislighold eller om begrunnelse. Men det må være en tilstrekkelig tydelig melding fra forbrukeren – dvs. en aktiv handling som er klar og utvetydig. Det bør derfor etter mindretallets syn skilles mellom rene angrerettshandlinger og andre typer handlinger som ikke er angrerettshandlinger.     Mindretallet finner ikke slike ytre holdepunkter for at klagers tidligere oppsigelser i denne saken kan anses som en handling som innebærer utøvelse av angrerett etter angrerettloven § 20, og mener at avtaleopphørene må regnes som regulære oppsigelser som del av et normalt bytte av leverandør, som ved flytting eller ønske om andre avtaler av andre grunner. I denne saken er da også et av avtaleopphørene del av en ordinær flytting. De tre avtalene i herværende sak har også blitt sagt opp på ulike tidspunkt, men ble av klager selv samlet i angreerklæringen. Dette tyder på at klager har ønsket å utøve en samlet påberopelse av angrerett. Det har derfor, i denne saken, formodningen mot seg i at oppsigelsene var ment som utøvelse av angrerett. Dette fordi klager ikke fortløpende angret avtalene etter hvert som de ble avsluttet, men ventet til lenge etterpå og angret alle samtidig.     Dette understøttes av at angrerettlovens system innebærer at fullførte og avsluttede avtaler ikke kan angres, se over. Et velfungerende kraftmarked forutsetter dessuten leverandørbytter der markedet tilbyr best pris. Kraftavtaler sies opp og inngås i stort omfang. Hvis alle disse skal automatisk kunne regnes som potensielle angrerettshandlinger vil dette kunne være ødeleggende for markedsfuksjoner, selv om opplysninger om angreretten kan være gitt riktig. Dette fordi man alltid kan ha en 14 dagers angrerett.      Mindretallet legger til grunn en konkret tolkning av om et leverandørbyttet er en del av en angrerettshandling eller en del av et regulært leverandørbytte som ikke utgjør en angrerettshandling. Når leverandørbyttet kun meddeles ny leverandør og ikke direkte til den næringsdrivende direkte i henhold til angrerettloven, er dette et tilleggsmoment som også underbygger at klar og utvetydige erklæring ikke er levert før innsendelse fra klager av 21.12.2022 hvor klager uttrykkelig gjør angreretten gjeldende og fremsetter krav om tilbakebetaling.      Et minstekrav til angrerettshandlingen bør etter mindretallets syn være at det har vært en form for direkte kontakt mellom tidligere kraftleverandør og kunden. Denne kontakten må tydeliggjøre at kunden sier opp som en følge av at han angrer avtalen. Kontakten med tidligere kraftleverandør bør i tillegg kunne settes i relativt nær tidsmessig sammenheng med en i ettertid innlevert uttrykkelig angreerklæring, før en oppsigelse skal kunne tolkes som en uttrykkelig angrerettsutøvelse. Når en etterfølgende erklæring er innsendt i form av angrerettskjema lenge etter oppsigelsen og uten noen forutgående kontakt med den næringsdrivende direkte, vil det derfor være tilstrekkelig tvil om angrerettsutøvelsens tidspunkt og innhold knyttet til den forutgående oppsigelsen. Oppsigelsen i denne saken kan derfor etter mindretallets syn ikke tolkes som annet enn en ordinær oppsigelse på en ordinær kraftleveringsavtale.      Mindretallet bemerker at klager ikke på noe tidspunkt ga uttrykk for et ønske om å utøve angreretten sin, og at selskapet av den grunn ikke har hatt noen forutsetning for å innrette seg etter et slikt ønske. Klager har derfor etter mindretallets syn ikke fremsatt en tilstrekkelig utvetydig erklæring på å angre en løpende avtale på tidspunktet for leverandørbyttet, men derimot på et senere tidspunktet hvor han leverte inn angreskjema. Avtalen var på dette tidspunkt avsluttet, og kan derfor ikke angres. Mindretallet peker i denne sammenheng også på at det er forbrukeren som har tvilsrisikoen for at det foreligger en gyldig angrerettserklæring, jf. angrerettloven § 20 siste ledd.      Med det syn mindretallet har på spørsmålet om angreretten er gyldig utøvd, er det ikke nødvendig å gå inn på spørsmålet om dette i så fall skjedde innenfor angrefristen, og om hva rettsvirkningene av dette i så fall skal bli.      Etter mindretallets syn gis klagen ikke medhold.      Vedtaket er avsagt under dissens.     I samsvar med flertallets syn fattet nemnda slikt     VEDTAK     Klager gis medhold.    Oslo, 29. januar 2024    Henrik E. Kolderup, leder  Thomas Iversen, Forbrukerrådet  Astrid M. Hilde, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge   Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt   uenighet om tilbakebetalingskrav med grunnlag i angrerettutøvelse. Klager krevde tilbakeført samtlige innbetalinger etter den angrede avtalen med grunnlag i at han hevdet å ha hatt angreretten i behold. Klager viste til at selskapet ikke hadde oppfylt sin opplysningsplikt etter angrerettloven. Sunndal Energi AS bestred klagers krav under henvisning til at en avsluttet avtale ikke kan angres. Selskapet anførte at leverandørskiftet ikke oppfylte kravene til angremelding. Klager ble gitt medhold under dissens.   Sunndal Energi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.    Saken gjelder uenighet om tilbakebetalingskrav med grunnlag i angrerettutøvelse.    Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4.     Historikk:   26.08.2022 – Partene inngår avtale.   30.08.2022 – Selskapet sender ut varsel om prisjustering.   02.09.2022 – Selskapet sender ut nytt varsel om prisjustering.   06.09.2022 – Selskapet sender ut varsel om ytterligere prisjustering.   16.09.2022 – Klager avslutter avtalen ved leverandørskifte.   29.09.2022 – Klager mottar opphørsfaktura.   07.01.2023 – Klager fremsetter krav om tilbakebetaling.     Krav: Klager krever tilbakeført samtlige innbetalinger foretatt i medhold av den angrede    avtalen, beregnet til kr 915.      Partenes anførsler:      Klager bestrider betalingsplikt for påløpte kostnader ved strømavtalen med grunnlag i at    selskapet misligholdt sin opplysningsplikt etter angrerettloven. Klager anfører at han ikke på    noe tidspunkt mottok opplysninger om angrerett på varig medium og viser til at selskapet bare ga slik informasjon gjennom en hyperlenke på avtaletidspunktet. Han anfører at han som følge av det hadde angreretten i behold da avtalen ble avsluttet og at han dermed har krav på fullstendig tilbakebetaling.      Sunndal Energi AS avviser klagers krav under henvisning til angrerettloven § 20. Selskapet anfører at det er en forutsetning for angrerettutøvelse at avtalen løper og at en fullført leveranse ikke kan angres. Selskapet viser til at klager avsluttet avtaleforholdet uten nærmere beskjed til selskapet og anfører at leverandørskiftet derfor ikke oppfyller kravet om «utvetydig erklæring» i § 20 annet ledd. Det hevder at det påhviler klager å aktivt gi beskjed om angrerettutøvelsen og at det ikke er tilstrekkelig å gå fra avtalen ved passivitet.       Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om tilbakebetalingskrav der klager påberopte seg angrerett. Sakens hovedspørsmål er om angreretten i ettertid kan utøves for en avtale som ble avsluttet ved leverandørskifte i september 2022.    Slik saken er opplyst inngikk partene avtale om et variabelprodukt 26. august 2022. Klager avsluttet avtalen ved leverandørbytte 16. september 2022. Klager har, på samme måte som i sakene 23-354 og EKN-2023-06-0053 som også er avgjort i dag, gjort gjeldende angrerett og har fremsatt krav om at selskapet tilbakefører alle betalinger foretatt i denne avtalen.    Sunndal Energi AS har i denne saken ikke bestridt at klager hadde krav på utvidet angrefrist i medhold av angrerettloven § 21 tredje og fjerde ledd, med grunnlag i at klager ikke hadde fått lovpålagte opplysninger om angreretten i medhold av angrerettloven § 8 første ledd bokstav h.    Nemnda legger etter dette til grunn at så langt det har funnet sted en gyldig angrerettsutøvelse i denne saken, og angreretten heller ikke er gått tapt, er angreretten utøvd innen fristen.     Sunndal Energi AS har derimot gjort gjeldende at det ikke er adgang for en kunde til å angre en avtale som er avsluttet, slik selskapet mener situasjonen er i denne saken.    Ved avgjørelsen av saken har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall.    Flertallet  – bestående av nemndleder Kolderup med dobbeltstemme og forbrukerrepresentant Iversen – viser til at saken på dette punkt reiser de samme spørsmål som sak 23-354, som også er avgjort i dag. Flertallet finner å vise til sin begrunnelse i den saken som dekkende også for sitt syn i denne saken. Når det gjelder det generelle spørsmålet om angreretten har falt bort for en avtale som er avsluttet ved leverandørbyttet, må dette avgjøres ut fra en tolkning av angrerettloven § 22 bokstav c. Flertallet finner det mest nærliggende at angreretten ikke har falt bort i en slik situasjon uten at tilleggsvilkårene i bestemmelsen er oppfylt, men tar ikke endelig stilling til dette. Flertallet bemerker likevel at det er ingen holdepunkter for at tilleggsvilkårene i § 22 bokstav c er oppfylt i denne saken.    Det avgjørende for flertallet i denne saken er – som i sak 23-354 – at klagers bytte av kraftleverandør i alle tilfeller må anses som en «annen utvetydig erklæring» etter angrerettloven § 20 andre ledd. Flertallet viser til sin begrunnelse i sak 23-354.    Flertallet finner etter dette at klagers leverandørbytte den 16. september 2022 må anses som en utøvelse av angreretten. Når det gjelder erklæringen som ble sendt av klager 7. januar 2023, får denne ikke virkning som en angreretterklæring, men som et påkrav på de krav klager oppnådde som følge av angrerettsutøvelsen ved leverandørbyttet, se sak 23-354.    Når det gjelder rettsvirkningene av at angreretten er utøvd i rett tid, viser flertallet – som i sak 23-354 – til sin begrunnelse i sak 23-011 flg. mot Haugaland Kraft AS av 12. juni 2023. Flertallet forstår sammenfatningsvis angrerettloven § 26 andre ledd, sammenholdt med § 24 første ledd, dithen at forbrukerens betalingsplikt bortfaller i sin helhet der angreretten utøves og den næringsdrivende ikke har oppfylt sin opplysningsplikt etter § 8 første ledd bokstav h,   og at kunden har krav på å få tilbakeført sine betalinger under avtalen. Dette gjelder både   fakturert og ikke-fakturert forbruk. Der betaling har funnet sted, skal innklagede   tilbakeføre betalingene, jf. angrerettloven § 24 første ledd. Der forbruket ikke er betalt, skal   betalingskravet frafalles. Kundens strømkompensasjon basert på forbruket skal under ingen omstendighet trekkes inn i oppgjøret.     Videre har klager rett på forsinkelsesrenter av tilbakebetalingskravet etter forsinkelsesloven § 2. Angrerettloven § 24 andre ledd angir forfallstidspunktet til 14 dager etter at melding om utøvelse av angreretten kom frem til selskapet. Flertallet mener likevel at klager i en situasjon som den foreliggende får påkravregelen i § 2 anvendelse, og viser til sin begrunnelse i blant annet sak 22-1539. Påkrav på tilbakebetalingskravene ble først sendt ved klagers erklæring som ble sendt 7. januar 2023. Klager har derfor krav på forsinkelsesrenter fra 30 dager etter at dette påkravet ble sendt, jf. forsinkelsesrenteloven § 2.     Etter flertallets syn gis derfor klagen medhold.    Mindretallet  – bestående av bransjerepresentantene Ingebrigtsen og Lima – har lagt til grunn en annen forståelse enn flertallet, og viser også til sin begrunnelse i sak 23-354.     Mindretallet finner det for det første klart at en kunde ikke kan erklære angrerett for en avtale som er avsluttet. For det andre er det mindretallets syn at ikke enhver tidligere fremsatt oppsigelse kan anses som en utøvelse av angreretten. Mindretallet mener at det i saken her ikke foreligger omstendigheter som tilsier at klager mente å utøve angreretten da han byttet kraftleverandør i juni 2022. Klager har derfor etter mindretallets syn ikke gitt nødvendig angremelding etter angrerettloven § 20. Mindretallet fremhever – som i sak 23-354 – at en kunde ikke kan påberope angrerett for avtaler som ble avsluttet tilbake i tid bare fordi kunden i ettertid har fått kunnskap om angreretten. En slik adgang vil etter mindretallets syn legge til rette for illojal utnyttelse av reglene.    Slik mindretallet ser på saken er det ikke nødvendig for mindretallet å gå inn på spørsmålet om klager har rett til tilbakeføring av foretatte betalinger under avtalen.    I samsvar med flertallets syn gis klager medhold.      VEDTAK     Klager gis medhold.    Oslo, 21. oktober 2024    Henrik E. Kolderup, leder  Thomas Iversen, Forbrukerrådet  Benedicte F. Ingebrigtsen, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt   uenighet om hvilket avtaleprodukt det var inngått avtale om. Klager anførte at selskapet urettmessig hadde overført ham til et annet avtaleprodukt enn det ble inngått avtale om. Han fastholdt at det ble inngått avtale om Coops strømavtale med velkomst- og medlemsbonus. Klager bestred at det på noe tidspunkt ble inngått avtale om «LOS Digitalspot». Å Strøm AS anførte at partene inngikk avtale om «LOS Digitalspot» over telefon, men at det etter dialog med kunden satte ham over på Coop-produktet med virkning fra 15. februar 2023. Selskapet bestred at klager hadde krav på flere utbetalinger av velkomstbonusen. Klager ble enstemmig gitt delvis medhold.   Å Strøm AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.      Saken gjelder uenighet om hvilket avtaleprodukt det er inngått avtale om.     Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-2 og 1-3.    Historikk:   17.04.2020 – Partene inngår avtale om Coop-produkt. Klager mottar 200 kr i velkomstbonus. 20.08.2020 – Avtale avsluttes ved leverandørskifte.   17.10.2022 – Partene inngår ny avtale om samme produkt.  20.10.2022 – Klager mottar bestillingsbekreftelse fra selskapet.  21.10.2022 – Avtale avsluttes ved nytt leverandørskifte.  22.10.2022 – Ny avtale inngås mellom partene etter «holdback»-samtale  15.02.2023 – Selskapet setter klager på Coop-produktet med virkning fra denne datoen.     Krav: Klager krever at selskapet ettergir strømkostnadene for minst to måneder og utbetaler velkomstbonus på kr 200.     Partenes anførsler:      Klager hevder at selskapet urettmessig har satt ham på et annet avtaleprodukt enn det ble inngått avtale om i «holdback»-samtale. Klager fastholder at det da ble inngått avtale om Coops strømavtale med velkomstbonus og 2 % medlemsbonus. Han bestrider at han på noe tidspunkt samtykket til «LOS Digitalspot» og mener selskapet ikke har sannsynliggjort dette. Klager krever at selskapet fremlegger lydopptak av telefonsamtalen 22. oktober 2022.      Klager er misfornøyd med kundebehandlingen. Han bestrider overføringen til Coop-avtalen som ble gitt virkning fra 15. februar 2023.     Å Strøm AS  bestrider klagers krav på gratis strøm og mener kravet mangler grunnlag. Selskapet viser til at partene har inngått avtale ved flere anledninger og at klager har avsluttet avtalene ved leverandørskifte. Det peker på at klager først var oppført på deres Coop-produkt og at han mottok velkomstbonus ved nytegning. Selskapet understreker at bonusen er en engangsutbetaling, men at klager ble kompensert 100 kr for misforståelsen.      Selskapet anfører at partene inngikk avtale om «LOS Digitalspot» da klager på nytt ble registrert som kunde i oktober 2022. Selskapet satte klager på Coop-produktet med virkning fra 15. februar 2023 etter dialogen med kunden i klagesaken.       Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om hvilket avtaleprodukt det er inngått avtale om.     Saken gjelder krav om kompensasjon og velkomstbonus. Spørsmålet i saken er hvilket avtaleprodukt som det ble inngått avtale om mellom partene i oktober 2022.    Slik saken er opplyst inngikk partene første gang avtale om Coops strømavtale 17. april 2020. Han fikk da velkomstbonus på 200 kroner samt 2 % løpende Coop-medlemsbonus. Denne avtalen ble avsluttet 20. august 2020 ved at klager byttet kraftleverandør. Klager kom så tilbake som kunde hos klager og sto på Coop-strømavtale fra 17. oktober 2022. Han meldte så nytt leverandørbytte med virkning fra 21. oktober 2022. Nemnda legger til grunn at dette leverandørskiftet likevel ikke ble gjennomført. Ny avtale ble inngått mellom partene med virkning fra 22. oktober 2022. Uenigheten gjelder hvilken avtale det da ble inngått avtale om.    Nemnda legger til grunn at den nye avtalen som ble inngått med virkning fra 22. oktober 2022 ble inngått 20. oktober 2022. Nemnda viser til fremlagt bestillingsbekreftelse fra selskapet som ble sendt 20. oktober 2022 klokken 11:43, og som klager svarte på samme dag klokken 12:12. Videre er det enighet om at denne avtalen ble inngått etter gjennomføring av en såkalt «holdback»-avtale, noe nemnda forstår som en telefonsamtale initiert av selskapet som hadde til hensikt å forhindre at kunden forlot selskapet til fordel for annen kraftleverandør. Hva som nøyaktig ble sagt i denne samtalen, er ikke opplyst i saken. Slik nemnda ser på saken, er det likevel på det rene at partene ble enige om at klager skulle fortsette som kunde i selskapet.    Angrerettloven § 10 fastsetter særlige inngåelsesregler for avtaler som inngås ved uanmodet telefonsalg. Ved slike salgsformer skal den næringsdrivende bekrefte tilbudet som er fremsatt i telefonsamtalen overfor kunden på et varig medium etter at samtalen er avsluttet, og det er et vilkår for gyldig avtaleinngåelse at kunden har akseptert dette skriftlig. Selskapet skal også opplyse kunden om at kunden ikke er bundet før kunden skriftlig har bekreftet sin aksept.     Avtaleinngåelser ved «winback»- og «holdback»-samtaler er avtaleinngåelsessituasjoner som vil omfattes ved bestemmelsen, så lenge samtalen må anses som uanmodet fra kundens side.     Det er i denne saken ikke godtgjort at den fremgangsmåten som angrerettloven § 10 gir anvisning på, ble fulgt av selskapet ved avtaleinngåelsen. Selskapet har riktignok sendt klager en bestillingsbekreftelse etter samtalen, men det fremgår ikke av denne at klager må bekrefte sin aksept av tilbudet for å bli bundet. Rent faktisk besvarte likevel klager denne bekreftelsen straks etter, ved å anmode om at første faktura ble sendt på e-post for å unngå fakturagebyr. Nemnda kan likevel ikke se at dette er tilstrekkelig til at fremgangsmåten etter § 10 er fulgt.    Nemnda har vurdert betydningen av at det i samtalen ikke ble foretatt et nysalg av et kraftprodukt, men at det som ble avtalt var at klager skulle fortsette som kunde i selskapet. Nemnda kan imidlertid ikke se at dette er avgjørende etter angrerettloven § 10. Ved samtalen ble det fastsatt at den oppsigelsen som klager hadde foretatt ved leverandørbyttet ble trukket tilbake. Hadde ikke samtalen funnet sted, ville klager ha forlatt selskapet som følge av oppsigelsen. Nemnda mener videre at de samme vernehensyn som ligger bak angrerettloven § 10 i nysalgstilfellene, i stor grad gjør seg gjeldende i et tilfelle som dette.      Utgangspunktet i denne saken er derfor at avtalen som ble inngått 20. oktober 2022 ikke er gyldig inngått. Ingen av partene bestrider likevel at partene ble enige om at klager skulle fortsette som kunde i selskapet, men uenigheten går på hva det ble inngått avtale om.    Selskapet har i tilsvaret til nemnda opplyst at klager sto på produktet «Coop Medlemsstrøm» da telefonsamtalen fant sted 20. oktober 2022, men at dette avtaleforholdet var i ferd med å avsluttes som følge av leverandørbyttet. Slik nemnda forstår selskapets syn i saken, gjør det dels gjeldende at oppsigelsen ble trukket tilbake, dels at det ble inngått avtale om at kunden skulle fortsette på et annet produkt enn tidligere, nemlig «LOS Digitalspot». Det er den siste avtalen om overgang til «LOS Digitalspot» som partene er uenige om i denne saken.    At det som ble solgt inn overfor klager var en videreføring av kundeforholdet på produktet «LOS Digitalspot» har en viss støtte i bestillingsbekreftelsen som ble sendt rett etter samtalen, og som klager mottok og besvarte like etter. I denne bekreftelsen fremgår det at produktet som bestillingsbekreftelsen gjaldt, var «LOS Digitalspot» med oppstartsdato 22. oktober 2022.     Det avgjørende for nemnda i denne saken er likevel at fremgangsmåten i angrerettloven § 10 ikke ble fulgt i saken. Når dette er situasjonen, blir virkningen i denne saken at overgangen til «LOS Digitalspot» ikke er gyldig inngått. Når partene samtidig er enige om at klager skulle fortsette som kunde i selskapet, innebærer dette derfor at han må anses å ha fortsatt på det produktet han fortsatt sto på da telefonsamtalen fant sted, det vil si «Coop Medlemsstrøm».    Nemnda har derfor kommet til at klager hadde rett til å bli videreført på «Coop Medlemsstrøm» fra 22. oktober 2022. Virkningen av dette er at han har krav på å bli stilt som om dette fant sted, både prismessig og når det gjelder medlemsbonus. Dersom det ikke er mulig å tilbakeføre ham til dette produktet med virkning fra 22. oktober 2022, har han etter nemndas syn krav på å bli kompensert slik at han økonomisk stilles som om dette skjedde.    Med den konklusjon nemnda har kommet til, har den ikke grunn til å ta stilling til selskapets tilbakeføring av klager til «Coop medlemsstrøm» med virkning fra 15. februar 2023.    Klager har gjort gjeldende at han har hatt krav på velkomstbonus i forbindelse med overføringen i oktober 2022 og i inngåelsene som har skjedd etter han første gang ble kunde 17. april 2022. Nemnda viser i denne sammenheng til sak 22-992 som gjaldt samme problemstilling, der nemnda fastslo at velkomstbonusen var en engangsutbetaling ved førstegangstegning. Nemnda kan derfor ikke se at klager har krav på å få utbetalt ny velkomstbonus i forbindelse med de senere overgangene høsten 2022 og i 2023.    Nemndas konklusjon er at klager gis delvis medhold.    Uttalelsen er enstemmig.      VEDTAK     Klager gis delvis medhold.    Oslo, 21. oktober 2024    Henrik E. Kolderup, leder  Gustav Norman, Forbrukerrådet  Benedicte F. Ingebrigtsen, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om klagers betalingsplikt for krav som bygger på avtale om prisbinding inngått for månedene november og desember 2022 som del av en tilleggstjeneste til en løpende strømavtale. Klager hevdet seg ubundet av prisbindingen med grunnlag i angrerettutøvelse. Klager bestred å ha mottatt angrerettopplysninger før 22. desember 2022 og hevdet at hun angret rettidig 26. desember 2022. NorgesEnergi AS anførte at klager hadde oversittet angrefristen siden opplysninger om angrerett ble sendt 30. november 2022. Klager ble enstemmig ikke gitt medhold.   NorgesEnergi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.     Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for krav som bygger på avtale om prisbinding inngått for perioden november–desember 2022.     Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4.     Historikk:   17.10.2022 – Klager mottar tilbud om å binde prisen i sin strømavtale for november og desember 2022 som del av tilleggstjenesten «Prissikring».   30.11.2022 – Selskapet hevder å ha sendt ut angrerettopplysninger denne dagen.   22.12.2022 – Klager hevder først å ha mottatt angrerettopplysninger denne dagen.   26.12.2022 – Klager påberoper angreretten.     Krav: Klager hevder seg fristilt fra avtale om prisbinding for november og desember 2022 og krever ny avregning i samsvar med avtalens underliggende avtalevilkår.     Partenes anførsler:     Klager hevder seg ubundet av avtale om prisbinding for november og desember 2022 med grunnlag i angrerettutøvelse. Hun hevder at hun utøvde sin angrerett rettidig, siden selskapet ikke har oppfylt sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h før hun fikk tilsendt angrerettopplysninger 22. desember 2022. Hun bestrider selskapets påstand om selskapet sendte angrerettopplysningene til henne 30. november 2022.    Klager krever å bli avregnet i samsvar med de underliggende vilkår for strømavtalen som en følge av at avtale om prisbinding ble angret rettidig.        NorgesEnergi AS hevder at klager angret avtalen utenfor angrefristen, og at denne utløp 14. desember 2022. Selskapet bygger dette på at det sendte ut opplysninger om angrerett 30. november 2022 til de kundene som valgte å binde prisen for november og desember 2022. Den utsendelsen som klager mottok 22. desember 2022 var en kopi av e-posten som selskapet hadde sendt 30. november 2022.     Selskapet gjør derfor gjeldende at det har oppfylt sin opplysningsplikt 30. november 2022, og at klager er bundet av avtalen som en følge av at angrefristen hadde utløpt da hun gjorde gjeldende angreretten.      Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for krav som bygger på en avtale om prisbinding for månedene november og desember 2022, inngått som ledd i en løpende strømavtale mellom partene. Hovedspørsmålet er om klager har utøvd angreretten i rett tid.    Slik saken er opplyst, sto klager på et løpende spotprisprodukt med tilleggstjenesten «Prissikring». Denne tilleggstjenesten ga kunden mulighet til å inngå prisbinding for   bestemte perioder. Klager mottok 17. oktober 2022 tilbud om å binde prisen for november og desember 2022 til 569,99 øre/kWh. Det er ingen uenighet om at klager som utgangspunkt aksepterte dette tilbudet og inngikk slik prisbindingsavtale. Klager har imidlertid gjort gjeldende at hun som følge av å ha angret prisbindingsavtalen rettidig, har krav på å bli avregnet etter den underliggende spotprisavtalen for november og desember 2022.    Utgangspunktet etter angrerettloven § 20 er at en forbruker kan gå fra avtalen ved å gi melding til den næringsdrivende innen angrefristen, jf. § 21. Angrefristen utløper som utgangspunkt på første virkedag 14 dager fra dagen etter at avtale om tjeneste ble inngått, jf. angrerettloven § 21 første ledd, jf. § 6. Dersom den næringsdrivende ikke oppfyller sin plikt til å gi lovpålagte opplysninger om angreretten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, får dette imidlertid konsekvenser for når angrefristen utløper. Etter § 21 tredje og fjerde ledd, jf. § 6, utløper angrefristen første virkedag 14 dager fra dagen etter at slike opplysninger er gitt, likevel senest 12 måneder og 14 dager fra dagen etter at avtalen ble inngått.    I denne saken er partene uenige om beregningen av angrefristen, og om klager var innenfor angrefristen da hun påberopte angreretten 26. desember 2022. Klager hevder at hun først mottok angrerettopplysningene 22. desember 2022 etter å ha vært i dialog med selskapet. Selskapet hevder på sin side at angrerettopplysningene ble sendt klager 30. november 2022 etter oppfordring fra Forbrukertilsynet. Det er ingen uenighet om at opplysningene som ble gitt, eventuelt sammenholdt med det kunden var opplyst om fra tidligere, var tilstrekkelig til å oppfylle opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h. Spørsmålet for nemnda er derfor på hvilket tidspunkt disse opplysningene ble gitt av selskapet til klager.     Ved denne vurderingen legger nemnda til grunn at selskapet har bevisbyrden for at opplysningsplikten er oppfylt så tidlig som selskapet hevder, jf. angrerettloven § 7. Basert på meldingshistorikken som selskapet har fremlagt i tilleggskommentarene 15. oktober 2024, legger nemnda likevel til grunn som tilstrekkelig godtgjort at e-post med tilstrekkelige opplysninger om angrerett ble sendt klager 30. november 2022, slik selskapet hevder. E-posten er datert til nevnte dato og er sendt til den e-postadressen som klager har benyttet i sin korrespondanse med nemnda og med selskapet for øvrig. På denne bakgrunn legger nemnda videre til grunn – slik selskapet hevder – at den e-posten som klager mottok 22. desember 2022 var en kopi av den tidligere e-posten, foranlediget av at klager hadde tatt kontakt med selskapet 20. desember 2022. Det har ikke betydning om det først var på dette tidspunktet klager fikk kunnskap om innholdet i e-posten. Hvorvidt klager satte seg inn i opplysningene da disse ble sendt til henne 30. november 2022 er ikke avgjørende for om de kan anses gitt.    Nemnda legger derfor til grunn at utgangspunktet for beregningen av angrefristen var 30. november 2022, og at fristen utløp 14 dager etter 30. november 2022, jf. angrerettloven § 21 fjerde ledd. Klager har derfor gjort gjeldende angrerett for sent da hun gjorde gjeldende angreretten 26. desember 2022.     Klager er etter dette derfor forpliktet av avtalen om prisbinding, og kan ikke bestride betalingsplikt med grunnlag i at hun har utøvd angrerett.    Nemndas konklusjon er at klager gis ikke medhold.    Uttalelsen er enstemmig.      VEDTAK     Klager gis ikke medhold.    Oslo, 21. oktober 2024    Henrik E. Kolderup, leder  Gustav Norman, Forbrukerrådet  Benedicte F. Ingebrigtsen, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om klagers betalingsplikt for krav som bygger på avtale om prisbinding inngått for periodene september–oktober 2022 og november–desember 2022, inngått som ledd i en løpende strømavtale som tilbys næringsdrivende. Klager fastholdt at avtalen var inngått i hans egenskap av å være forbruker, og han hevdet at han hadde angrerett og at denne var utøvd rettidig da han angret binding av prisen for de to periodene. NorgesEnergi AS bestred klagers krav og viste til at klager ikke hadde angrerett. Selskapet viste til at klager måtte anses som næringsdrivende, ettersom avtalen var inngått med hans limited-selskap. Klager ble enstemmig gitt medhold.   NorgesEnergi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.    Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for krav etter avtale om prisbinding i periodene september og oktober 2022 og november og desember 2022.     Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4.     Historikk:   06.05.2020 – Oppstart av kraftleveranse ved bedriftsavtale inngått med klagers selskap.   21.09.2021 – Avtalepartene inngår avtale om tilleggstjenesten «Prissikring».  10.08.2022 – Kunden aksepterer tilbud om å binde prisen for september–oktober 2022.   13.10.2022 – Kunden aksepterer tilbud om å binde prisen for november–desember 2022.      Krav: Klager hevder seg fristilt fra avtale om prisbinding for de to periodene, og krever tilbakeført det beløp som han hevder er betalt for mye, beregnet til kr 18 858.      Partenes anførsler:      Klager fastholder at avtalen er inngått av ham direkte i egenskap av å være forbruker. Klager hevder at det ikke kan være avgjørende at avtalen er registrert på hans «ltd.»-selskap, når bedriftsforbruket bare har utgjort 10,5 % av det samlede forbruket. Han viser til at han ved innsalget ble anbefalt av selskapet å registrere avtalen på selskapet og ikke på seg selv.      Klager anfører at han som forbruker har krav på å bli opplyst om angrerett ved avtaleinngåelsen. Han viser til at han ikke mottok slike opplysninger i forbindelse med de to siste prisbindingsperiodene. Klager krever tilbakeført det beløp som han hevder at han er blitt overfakturert med grunnlag i hans utøvelse av angreretten i avtaleforholdet.      NorgesEnergi AS bestrider at klager kan anses som forbruker og viser til at det er inngått bedriftsavtale mellom partene. Selskapet viser til at avtaleforholdet er registrert på bedriftens organisasjonsnummer.     Selskapet gjør videre gjeldende at klager, som følge av at han må anses som bedriftskunde, ikke har krav på angrerettopplysninger. Selskapet viser videre til at klager har akseptert risikoen ved å binde prisen, og at klagen er begrunnet i at risikoen ikke gikk i hans favør. Selskapet bestrider i alle tilfeller klagers beregning av tilbakebetalingskravet, og hevder at årene 2021 og 2022 ikke er sammenlignbare.    Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om klager har betalingsplikt for krav som bygger på avtaler om prisbinding for periodene september–oktober 2022 og november–desember 2022. Sakens hovedspørsmål er om klager må anses som forbruker, og i så fall om han hadde angrerett i behold da den ble gjort gjeldende av klager.    Nemnda tar først stilling til nemndas kompetanse til å behandle saken.    Etter Elklagenemndas vedtekter av 2016 pkt. 1.3 behandler Elklagenemnda klager som springer ut av avtaler inngått av forbrukere med næringsdrivende som har omsetningskonsesjon etter energiloven, det vil si blant annet kraftleverandører. Etter pkt. 1.4 om «Klagerett» behandler Elklagenemnda klager fra forbrukere som har et reelt behov for å få avgjort et omtvistet krav mot en slik næringsdrivende. Hvem som regnes som forbruker, er ifølge samme bestemmelse «en fysisk person som ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet». Denne definisjonen sammenfaller med forbrukerkjøpslovens definisjon av forbruker i § 1, og med definisjonen i forbrukerrettighetsdirektivet (direktiv 2011/83/EU) artikkel 2 nr. 1, som er gjennomført i norsk rett ved angrerettloven.    Det avgjørende for om nemnda har kompetanse til å behandle saken, er derfor om avtalen må anses inngått med en forbruker, i dette tilfellet klager. For at dette skal være tilfellet, må avtalen være inngått med en fysisk person som ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet.    Det første vilkåret om fysisk person innebærer at det bare er individer som kan anses som forbrukere. Dette er i seg selv ikke til hinder for at ulike former for næringsvirksomhet kan anses som fysiske personer, som for eksempel enkeltpersonforetak. Bakgrunnen for dette er at slike former for næringsvirksomhet ikke utgjør selvstendige rettssubjekter, se bl.a. sak 22-1318. Der avtalen er inngått med et selskap som utgjør et selvstendig rettssubjekt, er avtalen som det klare utgangspunkt ikke inngått med en fysisk person, med mindre det ut fra en særskilt begrunnelse er grunnlag for å se bort fra den formelle partsstillingen. Nemnda påpeker at om ansvaret er begrenset eller ikke, i seg selv ikke er avgjørende for vurderingen.    Slik denne saken er opplyst, har klager inngått en bedriftsavtale med NorgesEnergi AS gjennom sitt selskap, som er organisert med en utenlandsk selskapsform, et såkalt limited-selskap, og som antas å være registrert i Norge som et norskregistrert utenlandsk foretak (NUF). Etter det nemnda er kjent med, har et limited-selskap det til felles med for eksempel et norsk aksjeselskap at deltakernes ansvar er begrenset. Hvorvidt denne selskapsformen samtidig utgjør et selvstendig rettssubjekt bedømt etter norsk rett separat fra deltakerne, er derimot ikke noe nemnda har tilstrekkelig grunnlag for å ta stilling til, og krever en analyse av selskapsformen. Usikkerheten om dette må etter nemndas syn gå utover NorgesEnergi AS.    Ved nemndas vurdering av saken finner den også grunn til å vurdere om det er andre forhold ved avtalesituasjonen som uansett tilsier at avtalen reelt sett  må anses inngått med limited-selskapet eller med klager som fysisk person. Slik saken er opplyst, ble avtale om kraftleveranse formelt inngått mellom kraftleverandør og limited-selskapet for en måler som samtidig var registrert på klager personlig. Avregningsforskriften § 2-1 fjerde ledd fastsetter at det «må være samme sluttbruker som inngår avtale om bruk av nettet og kraftleveranse i det enkelte målepunkt». Når det i denne saken samtidig er usikkerhet om den utenlandske selskapsformen er å anse som et selvstendig rettssubjekt, mener nemnda etter en helhetsvurdering, der også avregningsforskriften § 2-1 fjerde ledd er vektlagt, at avtalen må anses inngått med klager som fysisk person, til tross for at den formelt er inngått i limited-selskapets navn.     Det andre vilkåret i forbrukerdefinisjonen er at den fysiske personen ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet. Slik nemnda ser det, vil det avgjørende ved denne vurderingen være hva det vesentlige formålet med leveransen var for kunden. Klager har fremholdt at det ble inngått avtale med NorgesEnergi AS først og fremst med sikte på kraftleveranse til hans private husholdning, og han har anslått forbruket som har gått til næringsvirksomheten til omkring 10 % av den samlede leveransen. NorgesEnergi AS har ikke imøtegått klagers opplysninger på dette punkt om formålet med avtalen. Nemnda legger derfor klagers saksfremstilling til grunn når det gjelder dette vilkåret i forbrukerdefinisjonen.    Etter dette er klager å anse som forbruker, slik dette er definert i Elklagenemndas vedtekter av 2016 pkt. 1.4, slik at nemnda har kompetanse til å behandle klagen, jf. pkt. 1.3 og 1.4.    Saken tas etter dette til realitetsavgjørelse, jf. vedtektene pkt. 1.4.    Forbrukerdefinisjonen i Elklagenemndas vedtekter er som tidligere nevnt sammenfallende med forbrukerdefinisjonen i angrerettloven § 5 bokstav a. Det er i denne saken samtidig ikke bestridt at avtalen mellom klager v/hans selskap og NorgesEnergi AS kom i stand ved fjernsalg, slik dette er definert i angrerettloven § 5 bokstav b. Konsekvensen av dette er at angrerettloven kommer til anvendelse og gjelder ufravikelig i avtaleforholdet, jf. § 1 og § 3. Når loven er ufravikelig, taper ikke forbruker sine rettigheter etter angrerettloven alene med grunnlag i at det er inngått en bedriftsavtale, slik NorgesEnergi AS hevder.    Utgangspunktet etter angrerettloven § 20 er at en forbruker kan gå fra avtalen ved å gi melding til den næringsdrivende innen angrefristen, jf. § 21. Angrefristen utløper som utgangspunkt på første virkedag 14 dager fra dagen etter at avtale om tjeneste ble inngått, jf. angrerettloven § 21 første ledd, jf. § 6. Dersom den næringsdrivende ikke oppfyller sin plikt til å gi lovpålagte opplysninger om angreretten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, får dette imidlertid konsekvenser for når angrefristen utløper. Etter § 21 tredje og fjerde ledd, jf. § 6, utløper angrefristen første virkedag 14 dager fra dagen etter at slike opplysninger er gitt, likevel senest 12 måneder og 14 dager fra dagen etter at avtalen ble inngått.    NorgesEnergi AS har under saksforberedelsen erkjent at klager ikke på noe tidspunkt mottok informasjon om angreretten, som følge av at han ble ansett som en bedriftskunde. Nemnda legger derfor til grunn at selskapet ikke oppfylte sin opplysningsplikt etter angrerettloven og at klager dermed ble gitt en utvidet angrefrist, jf. § 21 tredje ledd. Som følge av at avtaler om prisbinding ble inngått henholdsvis den 10. august 2022 og den 13. oktober 2022, befant klager seg innenfor den utvidede angrefristen da angreretten ble gjort gjeldende mot prisbindingene for de aktuelle periodene som ble inngått som del av avtaleforholdet.    Rettsvirkningen av rettidig utøvd angrerett er at partenes forpliktelser til å oppfylle avtalen  bortfaller, jf. angrerettloven § 23 første ledd. Dette innebærer i denne saken at klager må anses fristilt fra betalingsplikten for begge prisbindingsperiodene slik disse er fakturert, det vil si for september–oktober 2022 og november–desember 2022, og har krav på å bli stilt som om disse prisbindingene for de aktuelle periodene ikke ble inngått som ledd i avtaleforholdet.     Klager har fremsatt beregninger for hva han mener han i stedet skal betale. Nemnda finner ikke tilstrekkelig faktisk grunnlag for å ta stilling til disse beregningene, og viser til at disse er bestridt av NorgesEnergi AS. Nemnda begrenser seg derfor til å påpeke at klager har krav på å bli avregnet i tråd med de underliggende avtalevilkårene som ville ha fått anvendelse dersom prisbindingene ikke var avtalt mellom partene for de to prisbindingsperiodene.    Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.    Uttalelsen er enstemmig.      VEDTAK     Klager gis medhold.    Oslo, 21. oktober 2024    Henrik E. Kolderup, leder  Gustav Norman, Forbrukerrådet  Benedicte F. Ingebrigtsen, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om klagers betalingsplikt for krav som bygger på avtale om prisbinding inngått for månedene november og desember 2022 som ledd i en tilleggstjeneste til en løpende strømavtale. Klager hevdet seg ubundet av prisbindingen med grunnlag i angrerettutøvelse. Hun bestred ikke å ha mottatt angrerettopplysninger, men anførte at det var urimelig at angrefristen utløp før hun hadde forutsetning for å ta stilling til om hun ønsket å angre avtalen. NorgesEnergi AS anførte at klager hadde oversittet angrefristen. Selskapet viste til at klager ble gitt mulighet til å angre, men at hun ikke hadde benyttet seg av denne. Selskapet anførte at det er klagers ansvar å gjøre angreretten gjeldende innenfor fristen. Klager ble enstemmig ikke gitt medhold.   NorgesEnergi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.     Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for krav etter avtale om prisbinding for perioden november–desember 2022.     Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4.      Historikk:   13.09.2022 – Partene inngår spotprisavtale og avtale om tilleggstjenesten «Prissikring».   17.10.2022 – Klager aksepterer tilbud om å binde prisen for november–desember 2022. 30.11.2022 – Selskapet sender ut angrerettopplysninger.   23.01.2023 – Klager påberoper angreretten.     Krav: Klager krever tilbakebetalt det beløp som hun hevder hun er overfakturert etter avtale om prisbinding for perioden november–desember 2022.      Partenes anførsler:      Klager bestrider betalingsplikt for krav som bygger på avtale om prisbinding for november og desember 2022 som ledd i det løpende avtaleforholdet mellom partene. Klager hevder selskapet anbefalte henne å binde prisen og at hun ble forsikret om at avtalen var gunstig for henne. Hun viser til at selskapet ikke kunne gi henne et estimat på strømregningen og at det var først ved faktureringen i desember 2022 av forbruket for november måned at hun oppdaget hvor høy den avtalte prisen var. Klager anfører at det er urimelig at angrefristen utløp før hun hadde forutsetningene for å ta stilling til om hun ønsket å angre avtalen.      NorgesEnergi AS opprettholder kravene for november og desember 2022 og viser til at klager har oversittet angrefristen. Selskapet hevder det oppfylte sin opplysningsplikt om angrerett ved utsendelsen 30.11.2022 og at det er kundens ansvar å påberope angreretten før fristen utløper. Selskapet viser til at klager har fått mulighet til å angre, men har ikke benyttet seg av denne. Klager er derfor bundet av avtalen og må betale de omstridte fakturaene.         Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om klagers plikt til å betale krav som bygger på avtalt prisbinding for november og desember 2022. Hovedspørsmålet er om klager har utøvd angreretten i rett tid.    Slik saken er opplyst, sto klager på en løpende spotprisavtale med mulighet til å inngå prisbinding for bestemte perioder i samsvar med tilleggstjenesten «Prissikring». Klager mottok 17. oktober 2022 tilbud om å binde prisen til 569,99 øre/kWh for november og desember 2022. Det er ikke omstridt at hun aksepterte dette tilbudet og at slik avtale ble inngått mellom partene. Klager gjør imidlertid gjeldende at hun angret avtalen om prisbinding i rett tid, og at hun derfor har krav på å bli avregnet etter den underliggende spotprisavtalen for november og desember 2022.    Utgangspunktet etter angrerettloven § 20 er at en forbruker kan gå fra avtalen ved å gi melding til den næringsdrivende innen angrefristen, jf. § 21. Angrefristen utløper som utgangspunkt på første virkedag 14 dager fra dagen etter at avtale om tjeneste ble inngått, jf. angrerettloven § 21 første ledd, jf. § 6. Dersom den næringsdrivende ikke oppfyller sin plikt til å gi lovpålagte opplysninger om angreretten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, får dette imidlertid konsekvenser for når angrefristen utløper. Etter § 21 tredje og fjerde ledd, jf. § 6, utløper angrefristen første virkedag 14 dager fra dagen etter at slike opplysninger er gitt, likevel senest 12 måneder og 14 dager fra dagen etter at avtalen ble inngått.    Det er ikke omstridt at klager 30. november 2022 mottok opplysninger om angrerett. Det er videre ingen uenighet om at opplysningene som ble gitt, eventuelt sammenholdt med det kunden var opplyst om fra tidligere, var tilstrekkelig til å oppfylle opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h.     Angrefristen utløp etter dette 14. desember 2022. Klager befant seg utenfor den utvidete angrefristen etter § 21 fjerde ledd, da hun 23. januar 2023 gjorde angreretten gjeldende.    Klager har anført at det er urimelig at angrefristen utløp 14. desember 2022 før hun hadde mottatt første faktura for prisbindingsperioden, ettersom hun da ikke hadde forutsetninger for å ta stilling til om hun ønsket å angre inngåelsen av prisbindingen. Nemnda har for så vidt forståelse for at det kan oppleves som urimelig at angrefristen utløper før første fakturering, særlig der denne er overraskende høy, slik situasjonen tilsynelatende har vært i denne saken. Nemnda påpeker likevel at angrerettloven ikke  legger opp til at forbrukeren skal kunne avvente en eventuell fakturering før forbrukeren eventuelt tar stilling til om angreretten skal utøves. Nemnda viser her til at lovens utgangspunkt er at kraftleveransen først skal starte ved utløpet av den ordinære angrefristen, se angrerettloven § 19 forutsetningsvis, det vil si lenge før det kan bli aktuelt å fakturere for foretatte kraftleveranser i avtalen. Det er kun der opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h ikke er oppfylt, at loven legger opp til en utvidet angrefrist utover 14 dager fra avtaleinngåelsen.    Klager har etter dette betalingsplikt i samsvar med den inngåtte avtalen om prisbinding for månedene november og desember 2022.    Nemndas konklusjon er at klager ikke gis medhold.    Uttalelsen er enstemmig.        VEDTAK     Klager gis ikke medhold.    Oslo, 21. oktober 2024    Henrik E. Kolderup, leder  Gustav Norman, Forbrukerrådet  Benedicte F. Ingebrigtsen, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende.