Søkeresultater

Saken gjaldt uenighet om beregning av spotpris og betalingsplikt for månedsbeløp. Med grunnlag i selskapets uttalelser i en e-post og det forhold at selskapet ikke hadde imøtegått klagers syn, kom nemnda til at klager hadde krav på å bli fakturert etter en uvektet gjennomsnittspris og uten månedsgebyr. Klager ble enstemmig gitt medhold.     Nordlysenergi AS benyttet Fornybar Norges standardkontrakter så lenge det drev leveranse av kraft.     Saken gjelder uenighet om beregning av gjennomsnittlig spotpris og betalingsplikt for månedsbeløp    Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-2 og 1-3.    Historikk:   12.07.2019 – Selskapet informerer kunden om at fremtidige månedsbeløp krediteres og at kunden vil avregnes etter en flat gjennomsnittspris.   17.12.2023 – Klager tar kontakt med selskapet om avvik fra gjennomsnittspris.   11.01.2024 – Selskapet ber klager om å bytte leverandør.   13.02.2024 – Klager mottar omtvistet faktura.    Krav:  Klager bestrider betalingsplikt for omtvistet faktura og krever ny avregning basert på uvektet spotpris.    Partenes anførsler:     Klager  bestrider faktura av 13.02.2024 under henvisning til det som er avtalt mellom partene. Klager viser til at han i juli 2019 ble lovet avregning etter et uvektet gjennomsnitt, uten påslag og gebyr, og hevder selskapet har fakturert ham i strid med denne avtalen. Klager mener at han er belastet for skjulte påslag og at snittprisen ikke samsvarer med gjennomsnittlig strømpris for januar 2024 fra Nord Pool.     Klager krever en ytterligere fakturaspesifikasjon med oversikt over hva han har betalt time for time. Han krever at selskapet dokumenterer hvordan det har gått frem ved faktureringen.      Nordlysenergi AS  har ikke inngitt tilsvar i saken. Av klagers saksfremstilling fremkommer at selskapet stiller seg uforstående til klagers krav og oppfordrer ham til å skifte leverandør.        Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om beregning av gjennomsnittlig spotpris og betalingsplikt for månedsbeløp. Spørsmålet er om klager har krav på å bli fakturert etter en uvektet gjennomsnittlig spotpris.    Slik saken er opplyst er det enighet om at partene har inngått avtale om et spotprisprodukt. Uenigheten gjelder beregningen av spotprisen ved faktureringen. Med grunnlag i en e-post fra selskapet i 2019 gjør klager gjeldende at det er avtalt fakturering etter et flatt gjennomsnitt, så vidt nemnda forstår, uten at det skal tas hensyn til forbrukets fordeling i løpet av måneden.   Selskapet har opprettholdt bestridte fakturaer og har stilt seg uforstående til klagers krav.    Nemnda må derfor ta stilling til om klager har rett til å bli avregnet etter en uvektet spotpris, noe som beror på hva som er avtalt mellom partene. Avtalens nærmere vilkår er ikke fremlagt, og det foreligger heller ingen annen dokumentasjon som belyser avtaleinngåelsen.     Klager har fremlagt en e-post fra selskapet 12.07.2019, hvor det blant annet fremgår:    «Vi gjør dette enkelt med at vi i neste måned krediterer deg månedsbeløpet, og alle månedene fremover. Vi setter deg flatt gjennomsnitt uavhengig av hvilken dag du bruker strøm på.»     Nemnda er enig med klager i at denne formuleringen – vurdert isolert – kan forstås slik klager gjør det, nærmere bestemt dithen at fakturering skal skje etter et uvektet gjennomsnitt av spotprisen. En sik avtale fremstår imidlertid som svært uvanlig, og hvorvidt det var dette selskapet kan ha ment med e-posten, fremstår også som uklart. Dette er imidlertid ikke avgjørende. Et utsagn skal for det første fortolkes objektivt. For det annet har Nordlysenergi AS ikke – til tross for gjentatte henvendelser fra Elklagenemndas sekretariat – inngitt tilsvar i saken. Nemnda legger derfor klagers pretensjoner til grunn ved avgjørelsen av saken.    Nemnda legger derfor til grunn at klager skulle faktureres etter et flatt gjennomsnitt, uten hensyn til forbrukets fordeling gjennom døgnet eller i faktureringsperioden for øvrig, slik at selskapet ikke hadde grunnlag for å fakturere etter et forbruksvektet gjennomsnitt.    Videre fremgår det tydelig av samme e-post at månedsbeløpet skulle krediteres ved faktureringen. Klager har derfor ikke betalingsplikt for de fakturerte månedsbeløpene.    På bakgrunn av dette finner nemnda at klager har krav på ny avregning basert på et uvektet gjennomsnitt for den aktuelle perioden, og at innbetalte månedsbeløp skal tilbakeføres.    Nemnda tilføyer at den anser selskapets håndtering av klager i forbindelse med tvisten som kritikkverdig, når selskapet oppfordret klager til å bytte kraftleverandør fremfor å håndtere klagers henvendelser på en seriøs og respektfull måte.    Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.    Uttalelsen er enstemmig.      VEDTAK     Klager gis medhold.    Oslo, 16. september 2024    Henrik E. Kolderup, leder  Thomas Iversen, Forbrukerrådet  Astrid M. Hilde, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om klagers betalingsplikt for krav i avtale om «Topp 3 Garanti». Nemnda kom til at klager hadde krav på å bli avregnet etter spotpris uten påslag. Nemnda kom videre til at det ikke var grunnlag for selskapets krav om bruddgebyr. Klager ble enstemmig gitt medhold.     Nordlysenergi AS benyttet Fornybar Norges standardkontrakter så lenge det drev leveranse av kraft.     Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for krav i avtale om «Topp 3 Garanti» og for bruddgebyr.     Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 6.     Historikk:  15.09.2021 – Partene inngår avtale om produktet «Topp 3 Garanti».   30.01.2024 – Selskapet utsteder faktura med bruddgebyr.     Krav:  Klager bestrider betalingsplikt for bruddgebyret på kr 500.    Partenes anførsler:     Klager  bestrider betalingsplikt for bruddgebyret fordi det ikke har grunnlag i avtalen. Klager hevder at hun ikke på noe tidspunkt aksepterte et vilkår om bruddgebyr og viser til at gebyret på kr 500 ikke kan utledes av avtalen.      Klager hevder videre at hun ble forespeilet en spotprisavtale av selgeren da avtalen ble inngått. Hun hevder at selskapet har belastet henne for skjulte påslag i faktureringen.     Nordlysenergi AS  har ikke inngitt tilsvar i saken. Av klagers saksfremstilling fremkommer at selskapet opprettholder bruddgebyret under henvisning til avtalen. Selskapet stiller seg for øvrig uforstående til klagers krav og anførsler.     Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt i avtale om «Topp 3 Garanti». Spørsmålet er om hun har rett på ny avregning basert på spotpris i avtaleforholdet og om hun er forpliktet til å betale bruddgebyr.    Før nemnda går inn på sakenes materielle spørsmål, viser den til Nordlysenergi AS opphørte som kraftleverandør 1. mai 2024, og at selskapets kundeportefølje da ble overført til Kilden Kraft AS. Nemnda kan likevel ikke se at dette ikke får betydning for nemndas kompetanse til å behandle sakene, ettersom dette skjedde etter at klagene var inngitt.    Slik saken er opplyst inngikk partene 15.09.2021 avtale om produktet «Topp 3 Garanti».   Klager har gjort gjeldende at avtalen ble solgt inn som et spotprisprodukt og at hun er fakturert i strid med vilkårene som ble forespeilet henne på avtaletidspunktet.     Det første spørsmålet er derfor om avtalen «Topp 3 Garanti» er et spotprisprodukt med den følge at klager har rett på å bli avregnet i samsvar med spotpris.  Nemnda viser til sin vurdering i samlevedtaket 23-334 m.fl. mot Nordlysenergi AS som ble behandlet i samme møte som denne saken. Nemnda kom der til at produktet «Topp 3 Garanti» måtte anses som et produkt basert på spotpris. Nemnda konkluderer med dette også i denne saken. Det er ingen holdepunkter i denne saken for at klager har samtykket til andre prisvilkår enn spotprisvilkår, og bevisusikkerheten på dette punktet må uansett gå utover selskapet.    Nemnda konkluderer derfor med at «Topp 3 Garanti» er en spotprisavtale, slik at klager har krav på å bli avregnet i samsvar med spotpris for hele avtaleperioden. I samsvar med hva nemnda la til grunn i sak 23-642 som også ble avgjort i samme møte som denne saken, legger nemnda til grunn at klager har rett på å bli fakturert med spotpris uten påslag.    Klager har videre gjort gjeldende at hun ikke er forpliktet til å betale bruddgebyret på kr 500 som følge av at gebyret mangler grunnlag i avtalen. Spørsmålet for nemnda er derfor om det er avtalt at det skal gjelde bruddgebyr.    Klager har fremlagt kopi av de fullstendige avtalevilkårene. I avtalens punkt 9 heter det:  «Kunden kan avslutte avtalen mot et bruddgebyr på kr 2100 dersom annet ikke er avtalt skriftlig.»   Selskapet har i denne saken ikke fremsatt krav om bruddgebyr på 2100 kroner, men på 500 kroner. Hva som er bakgrunnen for selskapets konkrete krav, er ikke kjent for nemnda. Nemnda legger imidlertid til grunn at selskapets krav bygger på vilkårenes punkt 9.    Det er ikke nødvendig for nemnda å ta stilling til om avtalevilkårenes punkt 9 er akseptert av klager i denne saken. Nemnda mener at selskapets krav om bruddgebyr – uansett om dette utgjør 500 kroner eller 2100 kroner, slik det fremgår av avtalevilkårene – uansett utvilsomt må settes til side som urimelig med grunnlag i avtaleloven §§ 36–37. Adgangen til å kreve bruddgebyr fremstår som helt generell, og ikke knyttet til for eksempel en bindingstid. I dette tilfellet fremgår det at bruddgebyret er krevd flere år etter avtaleinngåelsen, og i det som er en avtale som er inngått på spotprisvilkår.     Klager er etter dette ikke forpliktet til å betale bruddgebyret.    Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.    Uttalelsen er enstemmig.    VEDTAK     Klager gis medhold.    Oslo, 16. september 2024    Henrik E. Kolderup, leder  Thomas Iversen, Forbrukerrådet  Astrid M. Hilde, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om krav om tilbakebetaling ved angrerettutøvelse.   Nemnda kom under dissens til at oppsigelsen som klager foretok ved leverandørbyttet i desember 2022, måtte anses som en gyldig angreretterklæring etter angrerettloven. Flertallet kom videre til at klager hadde rett på å få tilbakeført samtlige innbetalinger i avtalen. Mindretallet kom til at en ikke kan erklære angrerett for en avtale som er avsluttet, og fant det ikke nødvendig å gå inn på spørsmålet om utvidet angrefrist eller om klager hadde rett til tilbakeføring av foretatte betalinger under avtalen. Klager ble gitt medhold. Dissens.     Gudbrandsdal Energi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.         Saken gjelder uenighet om krav om tilbakebetaling ved angrerettutøvelse.       Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3, 1-4 og 5-3 og angrerettloven.        Historikk:   18.03.2022 – Partene inngår fastprisavtale med ikrafttredelse denne datoen.   18.09.2022 – Fastprisavtale utløper. Klager overføres til produktet «Pristak».   02.12.2022 – Klager sier opp avtalen.  21.12.2022 – Klager fremsetter krav om tilbakebetaling.      Krav:  Klager krever tilbakeført samtlige foretatte innbetalinger i avtalen.      Partenes anførsler:      Klager  hevder å ha hatt angreretten i behold da denne ble påberopt i desember 2022. Han viser til at den utvidede angrefristen fikk anvendelse som følge av at selskapet hadde misligholdt sin opplysningsplikt om angrerett. Klager peker på at selskapet ikke på noe tidspunkt meddelte opplysninger om angrerett eller angreskjema på varig medium, verken før eller etter overføringen til produktet «Pristak».      Klager anfører at selskapet ikke har oppfylt sin bevisbyrde i angrerettloven § 7.      Klager anfører at han som følge av å ha utøvd sin angrerett rettidig har rett på fullstendig tilbakebetaling av samtlige innbetalte ytelser i restitusjonsoppgjøret.       Gudbrandsdal Energi AS  bestrider klagers tilbakebetalingskrav. Selskapet anfører at angrerettloven forutsetter at forbrukeren må ha en løpende avtale for å ha angreretten i behold. Det hevder at klager ikke kan angre en avtale som allerede er avsluttet under henvisning til Forbrukerrådets veiledning til angrerettloven.      Selskapet anfører at klager ble varslet om fastprisavtalens opphør den 04.09.2022, 14 dager før opphøret.       Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder tilbakebetalingskrav ved utøvelse av angrerett. Saken reiser særlig spørsmål om oppsigelse ved leverandørbytte kan anses som erklæring om utøvelse av angrerett, og om klager har krav på tilbakebetaling.    Slik saken er opplyst inngikk partene fastprisavtale 18.03.2022. Ved utløpet av fastprisavtalen 18.09.2022 ble klager overført til produktet «Pristak». Klager avsluttet denne avtalen ved leverandørbytte i underkant av tre måneder senere, 02.12.2022.     Klager har i ettertid – 21.12.2022 – gjort gjeldende angreretten for avtalen, og har krevd at selskapet tilbakefører alle betalinger foretatt i avtale om «Pristak», som løp fra 18.09.2022 til 02.12.2022. Selskapet har gjort gjeldende at angreretten ikke kan påberopes for avtaler som allerede er avsluttet ved regulær oppsigelse og leverandørbytte, og har bestridt at klager kan bygge rett på angrerettutøvelsen.     Det første spørsmålet i saken er hvilken betydning det har at avtalen var avsluttet ved leverandørbytte før angreretten ble uttrykkelig påberopt av klager.        Nemnda har ved avgjørelsen av saken delt seg i et flertall og et mindretall.      Flertallet  – bestående av nemndleder Kolderup med dobbeltstemme og forbrukerrepresentant Iversen – har kommet til at klager gis medhold.    Utgangspunktet etter angrerettloven § 20 er at en forbruker kan gå fra avtalen ved å gi melding til den næringsdrivende innen utløpet av angrefristen, jf. § 21. Angrefristen utløper som utgangspunkt 14 dager etter at avtalen ble inngått, jf. angrerettloven § 21 første ledd. Dersom den næringsdrivende ikke oppfyller sin plikt til å gi lovpålagte opplysninger om angreretten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, innebærer dette at angrefristens utløp forlenges. Etter angrerettloven § 21 tredje og fjerde ledd utløper angrefristen 14 dager fra dagen slike opplysninger er gitt, likevel senest 12 måneder og 14 dager fra avtalen ble inngått. Om den nærmere fristberegning viser flertallet til angrerettloven § 6.      Angrerettloven § 8 første ledd bokstav h pålegger den næringsdrivende «på en klar og forståelig måte» å gi forbrukeren opplysninger om at det foreligger angrerett samt vilkårene, tidsfristene og fremgangsmåtene for å bruke angreretten. Da disse avtalene ble inngått, fulgte det av lovens ordlyd at den næringsdrivende også – på en klar og forståelig måte – må opplyse forbrukeren om at det forelå angreskjema. Det er den næringsdrivende selv som har bevisbyrden for at opplysningsplikten er oppfylt før avtaleinngåelsen, jf. § 7.        Slik saken er opplyst for nemnda, kan ikke flertallet se at selskapet har godtgjort at det oppfylte sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h på en klar og forståelig måte før avtale ble inngått. Den utvidede angrefristen etter § 21 tredje ledd får derfor anvendelse i saken. Flertallet kan heller ikke se at selskapet har påvist at det på noe senere tidspunkt ga opplysningene etter § 8 første ledd bokstav h til klager, slik at 14-dagerfristen etter angrerettloven § 21 fjerde ledd begynte å løpe. Klagers angrefrist hadde derfor ikke utløpt da han viste til sin angrerett i henvendelsen til selskapet 21.12.2022.    Den avtalen som angrerettutøvelsen gjelder, ble imidlertid avsluttet ved leverandørbyttet 02.12.2022. Utgangspunktet etter angrerettloven § 20 første ledd er at forbrukeren har rett til å gå fra avtalen ved å gi melding til den næringsdrivende før utløpet av angrefristen, jf. § 21. Det følger av § 20 andre ledd at melding enten kan gis «ved bruk av utfylt angreskjema eller ved fremsettelse av annen utvetydig erklæring.» Spørsmålet er om klager, ved å si opp avtalene i forbindelse med leverandørskiftet i mai 2022, ga selskapet en «annen utvetydig erklæring» som innebærer en utøvelse av angreretten.        Som flertallet også kom til i sakene 22-1539, 23-354, 23-356, EKN-2023-06-0053 og 23-278, viser dette flertallet til at man vanskelig finner klarere uttrykk for et ønske om å gå fra avtalen enn en oppsigelse. Flertallet vurderer oppsigelsen i denne saken på samme måte, og mener at den oppsigelsen som klager foretok ved leverandørbyttet i desember 2022, må anses som en gyldig angreretterklæring etter angrerettloven. Når det gjelder den erklæringen som klager sendte til selskapet senere i desember 2022, mener flertallet at dette rettslig sett ikke utgjorde noen angreretterklæring, men må anses som påkrav for hans tilbakebetalingskrav, se under.      Når det gjelder rettsvirkningene av at angreretten er utøvd i rett tid, viser dette flertallet til flertallets begrunnelse i sak 23-011 flg. mot Haugaland Kraft AS av 12. juni 2023. Flertallet legger sammenfatningsvis til grunn at angrerettloven § 26 andre ledd, sammenholdt med § 24 første ledd, innebærer at forbrukerens betalingsplikt bortfaller i sin helhet der angreretten utøves og den næringsdrivende ikke har oppfylt sin opplysningsplikt etter § 8 første ledd bokstav h. Der betaling har funnet sted, skal innklagede tilbakeføre betalingene, og der forbruket ikke er betalt, skal betalingskravet frafalles. Kundens strømkompensasjon basert på forbruket skal under ingen omstendighet trekkes inn i oppgjøret.          Videre har klager rett på forsinkelsesrenter av tilbakebetalingskravet etter forsinkelsesloven § 2. Angrerettloven § 24 andre ledd angir forfallstidspunktet til 14 dager etter at melding om utøvelse av angreretten kom frem til selskapet. Flertallet mener likevel at i en situasjon som den foreliggende, får påkravregelen i § 2 anvendelse, og viser til sin begrunnelse i blant annet sak 22-1539. Påkrav på tilbakebetalingskravene ble først sendt ved klagers erklæring 21.12.2022. Klager har derfor krav på forsinkelsesrenter fra 30 dager etter at dette påkravet ble sendt, jf. forsinkelsesrenteloven § 2.      Mindretallet  – bestående av bransjerepresentantene Hilde og Lima – har lagt til grunn en annen forståelse enn flertallet.    Mindretallet finner det for det første klart at en kunde ikke kan erklære angrerett for en avtale som er avsluttet. For det andre er det mindretallets syn at ikke enhver tidligere fremsatt oppsigelse kan anses som en utøvelse av angreretten. Mindretallet mener at det i saken her ikke foreligger omstendigheter som tilsier at klager mente å utøve angreretten da han byttet kraftleverandør i mai 2022. Klager har derfor etter mindretallets syn ikke gitt nødvendig angremelding etter angrerettloven § 20.         Mindretallet fremhever at en kunde ikke kan påberope angrerett for avtaler som ble avsluttet tilbake i tid bare fordi kunden i ettertid har fått kunnskap om angreretten. En slik adgang vil etter mindretallets syn legge til rette for illojal utnyttelse av reglene. Mindretallet tar derfor ikke stilling til spørsmålet om utvidet angrefrist.      Slik mindretallet ser på saken er det ikke nødvendig for mindretallet å gå inn på spørsmålet om klager har rett til tilbakeføring av foretatte betalinger under avtalen.      I samsvar med flertallets syn gis klager medhold.      VEDTAK     Klager gis medhold.    Oslo, 16. september 2024    Henrik E. Kolderup, leder  Thomas Iversen, Forbrukerrådet  Astrid M. Hilde, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om klagers betalingsplikt for krav i avtale om «Topp 3 Garanti». Nemnda kom til at det var inngått avtale om et spotprisprodukt og at klager hadde krav på å bli avregnet etter spotpris uten påslag. Nemnda kom videre til at det ikke var grunnlag for selskapets krav om et månedsbeløp, samt for bruddgebyr. Klager ble enstemmig gitt medhold.       Nordlysenergi AS benyttet Fornybar Norges standardkontrakter så lenge det drev leveranse av kraft.       Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for krav i avtale om «Topp 3 Garanti».       Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 6.      Historikk:   26.09.2020 – Partene inngår avtale om produktet «Topp 3 Garanti» for primær- og fritidsbolig.   17.01.2023 – Klager bytter kraftleverandør. 08.02.2023 – Klager mottar varsel om bruddgebyr.   21.02.2023 – Selskapet utsteder faktura for januar måned, inkludert bruddgebyr.       Krav:  Klager bestrider betalingsplikt for bruddgebyr på kr 2400 og krever tilbakebetalt månedlige gebyr samt det beløpet han hevder at han er overfakturert, beregnet til kr 8 467.       Partenes anførsler:        Klager  bestrider betalingsplikt for bruddgebyret med grunnlag i at gebyret mangler avtalegrunnlag. Klager erkjenner at det ble inngått avtale om bindingstid på 12 måneder, men bestrider at det i tillegg ble avtalt en oppsigelsestid på tre måneder. Han mener selskapet ikke kan ilegge bruddgebyr når bindingstiden er overholdt.      Klager hevder at han ble forespeilet en spotprisavtale, uten påslag og gebyrer, som skulle være blant de tre billigste på markedet. Han bestrider derfor betalingsplikt for den delen av det fakturerte beløpet som overstiger markedspris, beregnet til kr 7500. Klager bestrider også de månedlige gebyrene med grunnlag i at det ble uttrykkelig avtalt at det ikke skulle belastes månedsbeløp. Han krever innbetalte gebyrer tilbakebetalt, beregnet til kr 967.      Nordlysenergi AS  har ikke inngitt tilsvar i saken.       Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for krav i avtale om «Topp 3 Garanti». Hovedspørsmålene i saken er om klager har rett på ny avregning i samsvar med spotpris for hele avtaleforholdet og om klager har betalingsplikt for månedsbeløp og bruddgebyr.    Før nemnda går inn på sakenes materielle spørsmål, viser den til Nordlysenergi AS opphørte som kraftleverandør 1. mai 2024, og at selskapets kundeportefølje da ble overført til Kilden Kraft AS. Nemnda kan likevel ikke se at dette ikke får betydning for nemndas kompetanse til å behandle sakene, ettersom dette skjedde etter at klagene var inngitt.    Nemnda ser først på spørsmålet om klager har rett på ny avregning i samsvar med spotpris.    Slik saken er opplyst inngikk partene avtaler om produktet «Topp 3 Garanti» for klagers primærbolig og fritidsbolig 26.09.2020. Klager hevder at avtalene ble solgt inn som en spotprisavtale som skulle være blant de tre billigste på landsbasis. Selskapet har på sin side – ifølge klager – hevdet at avtalen «Topp 3 Garanti» er et variabelprodukt og at klager er forpliktet til å betale fakturert pris i tråd med avtalen.    Spørsmålet er etter dette om avtalen «Topp 3 Garanti» er et spotpris- eller variabelprisprodukt. Nemnda viser til sin vurdering av dette spørsmålet i samlevedtaket 23-334 m.fl. mot Nordlysenergi AS som er behandlet i samme møte som denne saken. Nemnda kom der til at produktet «Topp 3 Garanti» måtte anses som et produkt basert på spotpris, og nemnda mener at dette er tilfellet også i denne saken. Det foreligger ingen holdepunkter for at klager har blitt informert om, eller samtykket til, en avtale om et variabelprodukt, samtidig som bevisusikkerheten som foreligger i saken på dette punkt uansett må gå utover selskapet.    I forlengelsen av dette bemerker nemnda videre at garantien i avtalen ikke har vært begrenset til konkrete produkttyper, for eksempel forvaltnings- eller variabelavtaler. Garantien er angitt slik i avtalevilkårene:    «Strømavtalen Topp 3 Garanti skal sikre kunden en strømpris som på årlig basis alltid er blant de 3 billigste, målt mot en representativ liste over konkurrentene til NordlysEnergi.»     Nemnda legger derfor til grunn at garantien også omfatter spotprisavtaler, noe som innebærer at kunden har rett til å bli avregnet i samsvar med topp tre billigste spotprisavtaler gjennom hele garantiperioden. Nemnda har ikke grunnlag for å foreta beregninger av hvilken nærmere pris klager da har krav på, og mener derfor at spotpris uten påslag bør legges til grunn.    Klager har etter dette rett på ny avregning i samsvar med spotpris uten påslag for hele avtaleperioden.    Det neste spørsmålet er om klager har vært forpliktet til å betale månedsbeløp i avtalen.    I produktbeskrivelsen på avtalens forside står det følgende:    «Kunden betaler Kr 0,- i månedsbeløp.»     I produktvilkårenes punkt 1 er denne formuleringen gjentatt.     Nemnda kan ikke se at det foreligger omstendigheter i saken som tilsier at det likevel skulle være avtalt et månedsbeløp. Når klager er fakturert kr 40,30 per anlegg hver måned, er det følgelig i strid med avtalen.     Klager har etter dette rett på å få innbetalte månedsbeløp tilbakeført.    Siste spørsmål er om klager har betalingsplikt for bruddgebyrene på til sammen kr 2400.    Klager har bestridt betalingsplikt for bruddgebyrene med grunnlag i at han har overholdt bindingstiden i avtalen. Det følger av produktbeskrivelsen i de fremlagte avtalevilkårene at:    « Avtalen har 12 mnd. bindingstid.»     Partene inngikk avtale 26.09.2020, og omkring to år og fire måneder senere – den 17.01.2023 – byttet klager kraftleverandør. Nemnda er derfor enig i at bindingstiden i alle tilfeller er overholdt, og at bruddgebyret derfor ikke kan kreves med bakgrunn i at denne er brutt.    Klager har også gjort gjeldende at han uansett ikke plikter å betale bruddgebyrene fordi han ikke mottok tilstrekkelige opplysninger om gebyret ved avtaleinngåelsen.     Utgangspunktet etter standard kraftleveringsavtale § 1-3 er at forbrukeren skal gis tilstrekkelig klare opplysninger om avtalens sentrale vilkår. Det følger videre av angrerettloven § 8 første ledd bokstav n at den næringsdrivende plikter «på en klar og forståelig måte» å gi forbrukeren opplysninger om «avtalens varighet og eventuell minste bindingstid eller, for avtaler som er uten tidsbegrensning eller forlenges automatisk, vilkårene for å si opp avtalen».    Avtalevilkårenes pkt. 9 om avtaleperioden bestemmer følgende:    «Avtaleperioden er på 12 mnd. fra oppstart av avtalen, med mindre annet fremgår. […] Kunden kan avslutte avtalen mot et bruddgebyr på kr 2100 dersom annet ikke er avtalt skriftlig. Kunde er bundet av 3 måneder oppsigelsestid etter avtaleperioden. Oppsigelses skal gjøres skriftlig til NordlysEnergi. Kunde kan tidligst avslutte avtalen 3 måneder etter at oppsigelses er mottatt.»     Nemnda bemerker at det ikke fremstår som klart etter avtalen om bruddgebyret på kr 2100 er knyttet alene opp mot bindingstiden på 12 måneder, eller om vilkårene også innebærer at et bruddgebyr tilkommer ved brudd på oppsigelsestiden. Nemnda kan ikke se at opplysningene i avtalevilkårene er tilstrekkelig klare til å oppfylle opplysningskravet i angrerettloven § 8.     Nemnda tilføyer at den uansett oppfatter det som urimelig at det – i tillegg til bindingstiden på 12 måneder – skal gjelde en oppsigelsesfrist på tre måneder, jf. avtaleloven §§ 36–37, jf. forbrukeravtaledirektivet art. 3. Nemnda mener en kombinasjon av bindings- og oppsigelsestid medfører en urimelig skjevhet til skade for forbrukeren, særlig når det ikke er gitt tilstrekkelige opplysninger om oppsigelsestiden ved avtaleinngåelsen. Når bindingstiden på 12 måneder er fremhevet på avtalens forside i uthevet skrift, gir dette forbrukeren en rimelig forventning om at han står fritt til å avslutte avtalen når bindingstiden er gjennomført. Ved at det i tillegg skal gjelde en oppsigelsestid på tre måneder, blir forbrukeren i praksis bundet til avtalen i 15 måneder, noe som utgjør en betydelig utvidelse av avtalens varighet og som gir kraftleverandøren en ensidig fordel til skade for forbrukeren.     Når oppsigelsesfristen på tre måneder ikke kan gjøres gjeldende i tillegg til bindingstiden, er det uten videre klart at et bruddgebyr ikke kan bygges på at oppsigelsestiden ikke er fulgt.    Nemnda finner på denne bakgrunn klart at klager må fritas fra selskapets krav om bruddgebyr.     Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.    Uttalelsen er enstemmig.      VEDTAK     Klager gis medhold.    Oslo, 16. september 2024    Henrik E. Kolderup, leder  Gustav Norman, Forbrukerrådet  Astrid M. Hilde, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om klagers betalingsplikt for krav i avtale om «Topp 3 Garanti». Nemnda kom til at avtalen gjaldt et spotprisprodukt, og at klager ikke var forpliktet til en oppsigelsestid på tre måneder . Klager ble enstemmig gitt medhold.     Nordlysenergi AS benyttet Fornybar Norges standardkontrakter så lenge det drev leveranse av kraft.     Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for krav i avtale om «Topp 3 Garanti».     Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 5-4.    Historikk:   10.01.2023 – Klager mottar omtvistet faktura på kr 14 998,65.   13.02.2023 – Klager mottar omtvistet faktura på kr 7 525,16.   01.04.2023 – Oppsigelsestiden på tre måneder utløper. Klager bytter kraftleverandør.     Krav:  Klager bestrider betalingsplikt for omtvistede fakturaer.     Partenes anførsler:      Klager  bestrider betalingsplikt for krav i avtale om produktet «Topp 3 Garanti». Hun anfører at prisen som ligger til grunn for faktureringen er urimelig høy og understreker at hun ikke har økonomisk evne til å innfri kravene. Videre viser hun til utilfredsstillende kundebehandling.      Klager hevder at hun ikke mottok tilstrekkelige opplysninger om avtalevilkårene i forbindelse med avtaleinngåelsen. Hun viser til at hun ikke ble opplyst om oppsigelsestiden på tre måneder før hun sa opp avtalen.      Nordlysenergi AS  har ikke inngitt tilsvar i saken. Av klagers saksfremstilling fremkommer at selskapet opprettholder kravene under henvisning til avtalevilkårene.        Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for krav i avtale om «Topp 3 Garanti». Hovedspørsmålene i saken er om klager har rett på ny avregning i samsvar med spotpris for hele avtaleforholdet og om det er avtalt vilkår om oppsigelsestid mellom partene.    Før nemnda går inn på sakenes materielle spørsmål, viser den til Nordlysenergi AS opphørte som kraftleverandør 1. mai 2024, og at selskapets kundeportefølje da ble overført til Kilden Kraft AS. Nemnda kan likevel ikke se at dette ikke får betydning for nemndas kompetanse til å behandle sakene, ettersom dette skjedde etter at klagene var inngitt.    Slik saken er opplyst, er det inngått avtale om produktet «Topp 3 Garanti» mellom partene. Det nærmere tidspunktet for eller omstendighetene omkring avtaleinngåelsen er ikke kjent for nemnda. Klager har gjort gjeldende at hun har oppfattet avtalen som en spotprisavtale og har fremmet krav om en reduksjon av fakturerte krav. Selskapet har på sin side – slik det fremgår av klagers saksfremstilling – gjort gjeldende at avtalen «Topp 3 Garanti» er et variabelprodukt og at klager er forpliktet til å betale fakturert pris i tråd med avtalen.    Det første spørsmålet for nemnda er derfor om avtalen «Topp 3 Garanti» er et spotpris- eller variabelprisprodukt.    Nemnda viser til sin vurdering av det samme spørsmålet i samlevedtaket 23-334 m.fl. mot Nordlysenergi AS som er behandlet i samme møte som denne saken. Nemnda kom da til at produktet «Topp 3 Garanti» måtte anses som et spotprisprodukt. Nemnda legger dette til grunn også i denne saken. Det foreligger ingen holdepunkter for at klager har blitt informert om, eller samtykket til, en avtale om et variabelprodukt, samtidig som den bevisusikkerheten som foreligger i saken på dette punkt uansett må gå utover selskapet.    Klager har derfor rett til å bli avregnet i samsvar med spotpris for hele avtaleperioden.    Klager har videre gjort gjeldende at hun ikke har blitt informert om eller samtykket til et vilkår om oppsigelsestid i avtalen. Det andre spørsmålet for nemnda er derfor om det er inngått avtale om tre måneder oppsigelsestid mellom partene.    Utgangspunktet etter standard kraftleveringsavtale § 5-4 er at kraftleveringsavtaler uten særskilt avtalt opphørsdato kan sies opp av hver av partene med 14 dagers skriftlig varsel. Dersom det skal gjelde en oppsigelsestid som går ut over 14 dager, må dette ha grunnlag i den enkelte avtalen. I denne saken er det ikke fremlagt noe som viser at dette har blitt avtalt mellom partene. Det er derfor ikke påvist noe grunnlag for en oppsigelsestid på tre måneder.     Når klager ikke har vært forpliktet til en oppsigelsestid på tre måneder, kan krav mot klager som bygger på denne oppsigelsesfristen derfor ikke føre frem.    Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.    Uttalelsen er enstemmig.      VEDTAK     Klager gis medhold.    Oslo, 16. september 2024    Henrik E. Kolderup, leder  Gustav Norman, Forbrukerrådet  Astrid M. Hilde, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Gjelder sak: 23-334, 23-540, 23-616, 23-644, 23-685, 23-689, 23-734, EKN-2023-06-0027, EKN-2023-06-0040, EKN-2023-06-0051, EKN-2023-06-0164 og EKN-2023-10-0035 Sakene gjaldt uenighet   om klagernes betalingsplikt for krav i avtale om «Topp 3 Garanti». Hovedspørsmålet i alle sakene var om produktet var en avtale om et spotprisprodukt eller om et variabelt produkt. Nemnda kom til at produktet måtte anses som et spotprisprodukt. På denne bakgrunn ble klagernes krav om å bli fakturert i samsvar med spotprisvilkår tatt til følge. En klager hadde i tillegg gjort gjeldende angrerett, men angreretterklæringen ble ansett som fremsatt for sent. Andre klagere bestred bruddgebyr. Samtlige klagere ble enstemmig gitt medhold, unntatt en klager som ble gitt delvis medhold.   Nordlysenergi AS benyttet Fornybar Norges standardkontrakter så lenge det leverte kraft.    Sakene gjelder uenighet om klagernes betalingsplikt for krav i avtale om «Topp 3 Garanti».    Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3, 1-4 og 6 og angrerettloven.    Historikk:  03.2020– 24.06.2022 –  Klagerne inngår avtale om produktet «Topp 3 Garanti» ved dørsalg.  15.12.2022– 25.09.2023 –  Klagere i sak 23-644, 23-689, 23-734, EKN-2023-06-0027, EKN-2023-06-0051 og EKN-2023-10-0035 avslutter sine respektive avtaler.  01.05.2024 – Selskapet avsluttet sin kraftleveringsvirksomhet. Kundeporteføljen overføres til Kilden Kraft AS.    Krav:  Klagerne krever ny avregning i samsvar med spotpris for hele avtaleforholdet.    Partenes anførsler sammenfattet:    Klagerne  bestrider sammenfatningsvis at de har plikt til å betale selskapets fremsatte krav i avtale om «Topp 3 Garanti», og de krever å bli avregnet i samsvar med spotpris for hele avtaleforholdet. Klagerne fastholder at det ble inngått avtale om spotpris mellom partene under henvisning til opplysningene som ble gitt ved avtaleinngåelsen. De viser til at de ble forespeilet en spotprisavtale og til at det ikke på noe tidspunkt fremkom at avtalen var et variabelprodukt.    Klagerne gjør gjeldende at selskapet ga utilstrekkelige og villedende opplysninger om avtalen, og viser til avviket mellom spotpris og faktisk fakturert pris. Klagerne mener videre at selskapet har misligholdt garantien i avtalen og viser til priser hos konkurrerende leverandører. De reagerer også på at avtalenavnet er misvisende.    Nordlysenergi AS  har i sakene 23-616, EKN-2023-06-0027 og EKN-2023-06-0051 bestridt klagernes krav og gjort gjeldende at klagerne har vært oppført på variable avtaleprodukter. Selskapet hevder at det har gitt tilstrekkelige opplysninger om avtaleproduktet og bestrider at det er grunnlag for å fakturere etter spotpris.    Selskapet har ikke inngitt tilsvar i de øvrige sakene.      Nemnda ser slik på sakene:       Sakene gjelder uenighet om klagernes betalingsplikt for krav i avtale om produktet «Topp 3 Garanti». Spørsmålet er om klagerne har rett på ny avregning i samsvar med spotpris for hele avtaleforholdet.    Nemnda finner det hensiktsmessig å behandle klagene samlet da både de fremsatte krav og de faktiske forhold som kravene bygger på har vesentlige likhetstrekk, samtidig som alle sakene reiser den samme hovedproblemstillingen.    Før nemnda går inn på sakenes materielle spørsmål, påpeker den at Nordlysenergi AS opphørte som kraftleverandør 1. mai 2024, og at selskapets kundeportefølje ble overført til Kilden Kraft AS. Nemnda kan likevel ikke se at dette ikke får betydning for nemndas kompetanse til å behandle sakene, ettersom dette skjedde etter at klagene var inngitt.    Slik sakene er opplyst, legger nemnda til grunn at alle klagerne ble oppsøkt av Nordlysenergi AS ved dørsalg i perioden mellom mars 2020 og juni 2022, der de ble tilbudt avtale om produktet «Topp 3 Garanti». Sakenes hovedproblemstilling er om «Topp 3 Garanti» er et spotpris- eller variabelprisprodukt. Klagerne har gjort gjeldende at avtalen ble solgt inn som et produkt basert på spotpris, og har fremmet krav om å bli avregnet i samsvar med den prisen de ble forespeilet. Selskapet har på sin side – i den utstrekning selskapet har imøtegått klagene – gjort gjeldende at avtalen «Topp 3 Garanti» er et forvaltnings- eller variabelprodukt og at det derfor ikke er grunnlag for å fakturere etter spotpris.    I avtalevilkårene – slik de for eksempel er fremlagt for nemnda i sak EKN-2023-06-0027 og EKN-2023-10-0035 – er avtalen «Topp 3 Garanti» presentert slik:  Dette avtale dokumentet er inngått mellom kunde og NordlysEnergi AS. Avtalen er spesifisert i vilkårene som medfølger. Kunde oppfordres til å sette seg inn i hele avtalen, samt abonnementsvilkårene. Avtalen bekrefter bestilling av strømavtalen Topp 3 Garanti. Dette er en stabil avtale som følger markedet. Kunden betaler Kr 0,- i månedsbeløp. Topp 3 Garanti er utstyrt med konkurrentgaranti målt mot en referanseliste over våre konkurrenter. Avtalen har et  minus påslag på 3øre/kWh i 3 måneder fra oppstart . Deretter gjelder Topp 3 Garantien.  Avtalen har 12 mnd. bindingstid .   I de vedlagte avtalevilkårene slik disse er fremlagt i begge de to nevnte sakene, heter det videre:    « Produktvilkår   1. Produktet som leveres er NordlysEnergi sin strømpris spesifisert på faktura med Topp 3 Garanti. Avtalen har Kr 0,- i månedsbeløp.»    I sak 23-616 er avtalen presentert slik:    « Produktvilkår   1. Produktet som leveres er NordlysEnergi sin Innkjøpspris + Topp 3 Garanti påslag og et månedsbeløp på 39 kr.»    Slik nemnda ser det, underbygger ikke disse produktbeskrivelsene at «Topp 3 Garanti» er et variabelprodukt. Nemnda mener tvert imot at beskrivelsene trekker i retning av at det er et spotprisprodukt under henvisning til at avtalen følger markedet og at det er avtalt påslag, noe som typisk kjennetegner spotprisavtaler.     Flere av klagerne har opplyst at selskapet solgte inn avtalen som et spotprisprodukt, og at selskapet også i etterfølgende korrespondanse har bekreftet dette. Nemnda viser til at selskapet bl.a. i sak 23-540 bekreftet at klager var fakturert i samsvar med spotpris. Selskapet har heller ikke varslet kundene om løpende prisendringer i samsvar med standard kraftleveringsavtale § 6, noe som er påkrevd for variable kraftavtaler.     Nemnda finner samlet sett at produktet må anses som et spotprisprodukt.    Nemnda bemerker videre at selskapet ikke har fremlagt avtalevilkårene i en god del av klagesakene, verken overfor nemnda eller klagerne. Nemnda kan ikke se at det er tvilsomt at det også for disse klagerne var inngått avtale om Topp 3 Garanti, og dette produktets innhold lar seg altså fastslå ut fra blant annet de sakene som er gjennomgått foran. En eventuell usikkerhet om hvilke produktvilkår som måtte være avtalt i disse sakene, vil uansett gå utover selskapet, som verken har inngitt tilsvar i flere av sakene eller for øvrig underbygget sitt syn.    Når nemnda legger til grunn klagernes syn om at «Topp 3 Garanti» er et spotprisprodukt, mener nemnda at klagerne har krav på å bli avregnet i samsvar med spotpris for hele avtaleperioden.    I forlengelsen av dette finner nemnda grunn til å bemerke at garantien i avtalen ikke har vært begrenset til konkrete produkttyper, for eksempel til forvaltnings- eller variabelavtaler. Garantien er angitt slik i saker der vilkårene er fremlagt:    «Strømavtalen Topp 3 Garanti skal sikre kunden en strømpris som på årlig basis alltid er blant de 3 billigste, målt mot en representativ liste over konkurrentene til NordlysEnergi.»    Nemnda legger derfor til grunn at sammenlikningsgrunnlaget for garantien også omfatter spotprisavtaler, noe som innebærer at kunden har rett til å bli avregnet i samsvar med topp tre billigste spotprisavtaler gjennom hele garantiperioden. Nemnda har imidlertid ikke grunnlag for å foreta beregninger av hvilken pris klagerne har krav på, og finner derfor at klagerne må faktureres etter spotpris uten påslag.    Nemnda ser så på enkelte særlige problemstillinger som oppstår i enkelte av sakene.     I sak  23-644  er det spørsmål om klager kan kreve seg kostnadsfritt løst fra avtalen med grunnlag i rettidig utøvelse av angrerett.    I denne saken inngikk partene avtale om «Topp 3 Garanti» ved dørsalg 06.11.2021. Angrerettloven får anvendelse i slike situasjoner, jf. angrerettloven § 1. Etter angrerettloven § 21 første ledd utløper angrefristen ved avtaler om levering av tjenester 14 dager fra avtalen ble inngått. Der den næringsdrivende ikke har oppfylt sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, forlenges angrefristen. Angrefristen utløper likevel senest 12 måneder og 14 dager etter avtaleinngåelsen, jf. tredje ledd i samme bestemmelse.    Slik denne saken videre er opplyst for nemnda, ble erklæring om angrerett fremsatt av klager 24.12.2022 – tretten måneder og 18 dager etter avtaleinngåelsen. Klager var derfor utenfor lengstefristen i § 21 tredje ledd da angreretten ble gjort gjeldende. Han hadde følgelig ikke angreretten i behold da denne ble påberopt, og kan derfor ikke gis medhold hva gjelder denne delen av klagen. Nemnda bemerker likevel at den ikke finner avtalemessig grunnlag for bruddgebyret, og viser til sin begrunnelse i samlevedtaket 23-551 flg. som er avgjort i samme møte som denne saken.    I sak  23-734  har klager – i tillegg til produktklagen – reist spørsmål om selskapets adgang til å fakturere bruddgebyr med grunnlag i misligholdt oppsigelsestid.     Det alminnelige utgangspunktet i standard kraftleveringsavtale § 5-4 er at en kraftleveringsavtaler uten særskilt avtalt opphørsdato kan sies opp av hver av partene med 14 dagers skriftlig varsel. Dersom det skal gjelde en oppsigelsestid ut over 14 dager, må det foreligge særskilt hjemmel for det. Slik saken er lagt frem for nemnda, er det ikke godtgjort at slik hjemmel foreligger. Nemnda kan derfor ikke se at det foreligger grunnlag for å fakturere klager for bruddgebyr når 14-dagersfristen er overholdt.    I sak  EKN-2023-06-0027  er det også reist spørsmål om selskapet kan fakturere bruddgebyr med grunnlag i misligholdt bindings- og oppsigelsestid. Klager har vist til at han ble fakturert bruddgebyr som følge av oppsigelse i bindingstiden og leverandørbytte i oppsigelsestiden. Han har videre bestridt at vilkåret er akseptert av ham. Nemnda finner at vilkåret – i den grad et slikt er avtalt – uansett må anses som urimelig, og nøyer seg med å vise til sin begrunnelse i sak 23-642 som er avgjort i samme møte som denne saken. Nemnda tilføyer at selskapet heller ikke har sannsynliggjort at gebyret er kreditert, hvilket også er situasjonen i sak  23-685 .    I sakene  EKN-2023-06-0040  og  EKN-2023-06-0051  har klagerne gjort gjeldende at det ikke er grunnlag for å utstede bruddgebyr fordi bindingstiden uansett er overholdt. Klagerne har også bestridt betalingsplikt for månedsbeløp som følge av at et slikt beløp mangler grunnlag i avtalen. Nemnda viser til at det i avtaledokumentene som er fremlagt i begge sakene fremgår uttrykkelig at kunden ikke skal betale månedsbeløp. Nemnda kan heller ikke se at det er sannsynliggjort noe annet grunnlag for månedsbeløpet, og finner at klagerne derfor ikke har betalingsplikt for fakturerte beløp. Det er heller ikke godtgjort for nemnda at det er grunnlag for å kreve bruddgebyr når klagerne har sagt opp sine avtaler etter at bindingstiden er gjennomført og det heller ikke er ført bevis for at det er avtalt oppsigelsestid.   I alle disse sakene må derfor klagerne fritas fra de fakturerte bruddgebyr.    Nemndas konklusjon er at klager i sak 23-644 gis delvis medhold.     Klagere i øvrige saker gis medhold.      Uttalelsen er enstemmig.         VEDTAK       Klager i sak 23-644 gis delvis medhold. Klagere i øvrige saker gis medhold.      Oslo, 16. september 2024.     Henrik E. Kolderup, leder  Gustav Norman, Forbrukerrådet  Thomas Iversen, Forbrukerrådet  Astrid M. Hilde, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Sakene gjaldt uenighet om klagernes betalingsplikt for bruddgebyr.  Nemnda kom til at det ikke var avtalegrunnlag for selskapet til å kreve bruddgebyr når klagerne avsluttet avtaleforholdet i forbindelse med leverandørbytte. Klagerne ble enstemmig gitt medhold.      Nordlysenergi AS benyttet Fornybar Norges standardkontrakter så lenge det leverte kraft.    Sakene gjelder uenighet om klagernes plikt til å betale bruddgebyr ved avslutning av avtale.    Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-2 og 1-3.    Historikk:  27.09.2021 – Partene i sak 23-641 inngår avtale om produktet «Topp 3 Garanti».  13.10.2021 – Partene i sak EKN-2023-07-0027 inngår avtale om produktet «Topp 3 Garanti» ved dørsalg. Klager mottar velkomstmelding.  25.01.2023 – Klager i sak 23-641 mottar varsel om bruddgebyr.  01.02.2023 – Klager i sak 23-551 mottar varsel om bruddgebyr.  18.07.2023 – Selskapet utsteder bruddgebyr i sak EKN-2023-07-0027.    Krav:  Klagerne bestrider plikt til å betale bruddgebyr ved avslutning av sine avtaler.     Partenes anførsler:    Klagerne  bestrider å ha plikt til å betale bruddgebyr og hevder selskapet mangler avtalemessig grunnlag for å fakturere gebyret. Klagerne hevder de ikke på noe tidspunkt har samtykket til vilkår om bindingstid, oppsigelsestid eller bruddgebyr, og at slike vilkår ikke er avtalt.    Klager i sak EKN-2023-07-0027 hevder at han fikk uttrykkelig opplyst at det ikke skulle gjelde oppsigelsestid i avtalen og understreker at han ikke ville ha inngått avtalen dersom selskapet hadde gitt riktige opplysninger.    Nordlysenergi AS  har i sak 23-551 hevdet at saken er løst. Selskapet har ikke inngitt tilsvar i øvrige saker.      Nemnda ser slik på saken:       Sakene gjelder uenighet om plikt til å betale bruddgebyr. Spørsmålet er om det er avtalt vilkår om bruddgebyr mellom partene.    Nemnda finner det hensiktsmessig å behandle klagene samlet da både de fremsatte krav og de faktiske forhold som kravene bygger på har vesentlige likhetstrekk, samtidig som alle sakene reiser den nevnte hovedproblemstillingen om bruddgebyr.    Før nemnda går inn på sakenes materielle spørsmål, viser den til Nordlysenergi AS opphørte som kraftleverandør 1. mai 2024, og at selskapets kundeportefølje da ble overført til Kilden Kraft AS. Nemnda kan likevel ikke se at dette ikke får betydning for nemndas kompetanse til å behandle sakene, ettersom dette skjedde etter at klagene var inngitt.    Nordlysenergi AS har hevdet at sak 23-551 er minnelig løst mellom partene. Dette er likevel bestridt av klager i den saken, og nemnda kan heller ikke se at det er påvist at det omtvistede bruddgebyret er kreditert i den saken. Nemnda tar derfor denne klagesaken til behandling.    Nemnda går så over til sakenes materielle spørsmål.    I sakene 23-641 og EKN-2023-07-0027 ble det inngått avtaler om produktet «Topp 3 Garanti» i henholdsvis september og oktober 2021. Tidspunktet for avtaleinngåelsen og produktet det ble inngått avtale om i sak 23-551, er derimot ikke kjent for nemnda.     Samtlige av klagerne har mottatt krav om bruddgebyr fra Nordlysenergi AS på enten kr 2100 eller kr 900 med bakgrunn i at klagerne har avsluttet avtalen i forbindelse med leverandørbytte. Klagerne hevder bruddgebyret mangler grunnlag i avtalen.    I kontakten med klagerne har selskapet gjort gjeldende at bruddgebyrene bygger på at leverandørbyttene er foretatt før utløpet av en avtalt bindingstid eller oppsigelsestid. Nemnda bemerker til dette at avgjørende for selskapets rett til å kreve bruddgebyr ikke er om det er avtalt bindingstid eller oppsigelsestid, men om det det er avtalt vilkår om bruddgebyr.    Det er ikke i noen av de foreliggende sakene fremlagt kopi av de fullstendige avtalevilkårene. Nemnda påpeker videre at selskapet – til tross for gjentatte og uttrykkelige oppfordringer fra Elklagenemndas sekretariat – ikke har fremlagt dokumentasjon som belyser avtalevilkårene eller hvilke opplysninger som er gitt til kunden i forbindelse med avtaleinngåelsen. Klagerne har på sin side vist til informasjon på selskapets nettsider og til informasjon som ble tilsendt på SMS og e-post ved avtaleinngåelsen. Med grunnlag i den informasjonen som fremkommer der, kan ikke nemnda se holdepunkter for at selskapet har grunnlag for å kreve bruddgebyr.     Nemnda viser til at det under «Ofte stilte spørsmål ved flytting» på selskapets nettsider er opplyst følgende:    «Dersom du ikke kan ta med strømavtalen videre, må du gi beskjed 3 mnd før du flytter»     Nemnda er kritisk til tilgjengeligheten av denne informasjonen og peker på at kunden må aktivt lete seg frem til opplysningene i utvidbare felt for å få denne informasjonen. Nemnda kan uansett ikke se at selskapet med det har opplyst at det vil bli krevd gebyr fra kunden dersom kunden ikke overholder denne tremånedersfristen. Heller ikke i informasjonen som skal ha blitt gitt på SMS eller e-post i forbindelse med oppstarten av strømleveransen, kan nemnda se at det er gitt opplysninger som tilsier at det er avtalt bruddgebyr.     Nemnda påpeker for øvrig at selskapet ikke i noen av sakene har bidratt til sakenes opplysning ved å inngi tilsvar med imøtegåelse av klagernes synspunkter. En bevisusikkerhet må derfor uansett gå utover selskapet, slik at klagernes saksfremstillinger legges til grunn.     Nemnda konkluderer derfor med at bruddgebyrene mangler hjemmel i avtalene, og at de ikke skal betales av klagerne.    Uten at det har betydning for sakens utfall, tilføyer nemnda at det er kritikkverdig at selskapet belaster kunden for et reaktiveringsbeløp på kr 300 dersom kunden ønsker å gjenoppta kraftleveransen etter leverandørskifte. Kunden blir derfor i realiteten belastet uansett utfall, enten med bruddgebyr eller reaktiveringsgebyr, noe nemnda mener er urimelig.    Nemndas konklusjon er at klagerne gis medhold.      Uttalelsen er enstemmig.         VEDTAK       Klagere gis medhold.      Oslo, 16. september 2024     Henrik E. Kolderup, leder  Gustav Norman, Forbrukerrådet  Thomas Iversen, Forbrukerrådet Astrid M. Hilde, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge     Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt gjenåpning av sak 23-343 som ble behandlet den 13. februar 2023, der klager ikke ble gitt medhold. Begjæring om gjenåpning av saken ble enstemmig avvist.     Saken gjelder gjenåpning.       Det ble fattet slikt vedtak den 18. desember 2023: Klager gis ikke medhold.      Ved melding av 28. oktober 2024 har klager inngitt ytterligere merknader i saken, som nemnda oppfatter som en begjæring om gjenåpning.      Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder gjenåpning.      Siden klage i saken som begjæres gjenåpnet ble inngitt før 15. desember 2023, er det nemndsavtalen av 2016 pkt. 8.1 som regulerer adgangen til å begjære gjenåpning.     Bestemmelsen har følgende ordlyd:      «Partene i en sak som sekretariatet eller nemnda har avgjort og som er avsluttet, kan    begjæres gjenåpnet. Gjenåpning forutsetter at den som begjærer gjenåpning legger    fram nye vesentlige opplysninger som anses av betydning for sakens utfall og som    ikke tidligere kunne ha vært fremlagt.»     Nemnda kan ikke se at klagers anførsler gir grunnlag for gjenåpning, ettersom det i   gjenåpningsbegjæringen ikke er vist til nye, vesentlige opplysninger som anses av betydning for sakens utfall og som ikke tidligere kunne ha vært fremlagt.       Nemnda viser for øvrig til at tvisten kan bringes inn for domstolene.      Nemndas konklusjon er at begjæring om gjenåpning avvises.      Uttalelsen er enstemmig.    VEDTAK     Begjæring om gjenåpning avvises.     Oslo, 15. november 2024    Henrik E. Kolderup, leder  Thomas Iversen, Forbrukerrådet  Astrid M. Hilde, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om klagers plikt til å betale bruddgebyr i bedriftsavtale der avtaleparten var klagers aksjeselskap. Nemnda kom til at klager ikke hadde klagerett, ettersom avtalen var inngått med et aksjeselskap som part, og ikke en «fysisk person». Selv om fristen for avvisning etter nemndsavtalen (2016) punkt 5.3 var utløpt, kan klagen ikke tas til realitetsbehandling i en situasjon der nemnda ikke har kompetanse til å behandle klagen. Saken ble enstemmig avvist.     Fortum Strøm AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.     Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for bruddgebyr.    Regelverk: Nemndsavtalen av 2016 pkt. 1.4.    Historikk:   25.11.2022 – Partene inngår avtale ved uanmodet telefonsalg.   05.12.2022 – Oppstart av kraftleveranse for to målepunkt.   23.12.2022 – Klager påklager forholdene til selskapet.   22.06.2023 – Klager bytter kraftleverandør.     Krav:  Klager bestrider betalingsplikt for bruddgebyr på totalt kr 6000.     Partenes anførsler:     Klager fastholder at avtalene ble inngått i egenskap av å være forbruker og viser til at kraftleveransen går til hans private bolig og hytte. Klager anfører at selskapet ga misvisende opplysninger ved avtaleinngåelsen og viser til at bedriftsavtalen ble solgt inn som særlig gunstig. Han anfører at avtalen må anses som ugyldig med grunnlag i omstendighetene omkring avtaleinngåelsen. Klager krever seg kostnadsfritt løst fra kontrakten med grunnlag i avtalerettslig ugyldighet. Han fremhever at avtalen ble inngått ved uanmodet telefonsalg.     Klager reagerer på selskapets kundebehandling og understreker at han ble forespeilet en gunstigere avtale enn den han hadde hos tidligere leverandør. Han opplever selskapets innsalgsvirksomhet som spekulativ og hevder at selskapet forsøker å omgå forbrukervernlovgivningen. Klager stiller seg videre kritisk til selskapets praksis når det gjelder innhenting av personvernopplysninger og bruk av disse i salgsvirksomheten.     Fortum   Strøm AS  opprettholder omtvistede bruddgebyr og anfører at det ikke foreligger grunnlag for å frita klager fra betalingsplikten. Selskapet viser til at klager var oppført på forvaltningsproduktet «Aktiv Bedrift» etter uttrykkelig avtale. Det peker på at det gjaldt en oppsigelsestid på 12 måneder i avtalen, og på at førtidig leverandørbytte utløser bruddgebyr.     Selskapet anfører at det har gitt klager tilstrekkelige opplysninger om avtalens vilkår og viser til at informasjon – herunder om oppsigelsestiden – har fremgått på deres nettsider og på løpende fakturaer.    Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om  klagers betalingsplikt for bruddgebyr ved førtidig oppsigelse av bedriftsavtale.    Selv om det ikke er gjort gjeldende av det innklagede selskapet, tar nemnda av eget tiltak først stilling til om den har kompetanse til å behandle saken.     Klagen ble inngitt til nemnda 26.09.2023, og det er nemndsavtalen av 2016 som får anvendelse i saken her. Om hvem som har klagerett til Elklagenemnda, bestemmer nemndsavtalen pkt. 1.4 følgende:     1.4 Klagerett   Elklagenemnda behandler klager fra forbrukere som har et reelt behov for å få avgjort et omtvistet krav mot en næringsdrivende som kan klages inn for Elklagenemnda. Med forbruker menes en fysisk person som ikke hovedsakelig handler som ledd i                næringsvirksomhet. Også andre kunder, herunder sameiere og borettslag, som ikke       hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet, kan få saken behandlet i                  nemnda.       Klager fra næringsdrivende behandles ikke.     Om den nærmere forståelsen av forbrukerdefinisjonen viser nemnda til EKN-2023-06-0097.     Det er forbrukere – som i vedtektene er definert som fysiske personer som ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet  – som har klagerett til nemnda. Forbrukerbegrepet sammenfaller med definisjonen i forbrukerkjøpsloven § 1 og forbrukerrettighetsdirektivet (direktiv 2011/83/EU), som angrerettloven § 5 bokstav a gjennomfører.     Vilkårene i forbrukerbegrepet er kumulative, noe som innebærer at begge vilkår må være oppfylt for at klager kan anses som forbruker. Det spiller på den annen side ingen rolle for klageretten om avtalen som er inngått i den aktuelle saken er en bedriftsavtale eller ikke. Det avgjørende er om avtalen er inngått av en kunde som er forbruker.    Nemnda ser først på spørsmålet om klager er en fysisk person .    Vilkåret om fysisk person innebærer at avtaleparten i saken må være et individ med rettslig handleevne og ikke for eksempel et juridisk rettssubjekt som for eksempel et aksjeselskap.     Der avtalen er inngått med et aksjeselskap – som etter norsk rett utgjør et selvstendig juridisk rettssubjekt – er avtalen som det klare utgangspunkt ikke inngått med en fysisk person, med mindre det ut fra en særskilt begrunnelse er grunnlag for å se bort fra den formelle partsstillingen i den enkelte saken.    Slik denne saken er opplyst, står partene i en situasjon der det utvilsomt er inngått avtale om et bedriftsprodukt mellom klagers selskap – som er et aksjeselskap etter norsk aksjelov – og Fortum Strøm AS. Saken står på dette punkt i samme stilling som saksforholdet i EKN-2023-06-0097. Nemnda kan heller ikke se at det foreligger særskilt grunnlag for å se bort fra den formelle partsstillingen slik saken står.    Avtalen er derfor ikke inngått med en fysisk person som kunde.     Det er derfor ikke nødvendig for nemnda å gå inn på spørsmålet om klager hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet som part i avtalen.    Også i denne saken finner nemnda det kritikkverdig at kraftleverandører oppsøker forbrukere med registrerte foretak med sikte på å inngå avtaler om kraftlevering til private husstander på bedriftsvilkår. Nemnda viser til sine bemerkninger i EKN-2023-06-0097. Slik saken er opplyst, ble klager kontaktet av selskapet gjennom uanmodet telefonsalg, der avtaleproduktet ble solgt inn som et bedriftsprodukt med særlig gunstige vilkår. Nemnda oppfatter at klager ble oppsøkt av selskapet i egenskap av å være en privatperson, men at han ble uttrykkelig oppfordret til å registrere avtalen på foretaket sitt for å oppnå de gunstige vilkårene som ble presentert for ham. At det er tale om en omgåelse av forbrukerregler fremstår som særlig tydelig her, der det i velkomstmeldingen fra selskapet til klager blant annet het følgende:    «Svar JA på denne sms for å bekrefte bestillingen. […]Da vil foretaket ditt stå   som kunde hos oss, men du fortsetter å betale på vanlig måte.»     Nemnda oppfatter derfor at avtalen ble lagt frem som en forbrukeravtale, men at det av rene formalitetsårsaker var nødvendig å registrere avtalen på en bedrift for å oppnå prisfordelene i avtalen.    Nemnda understreker likevel at kunden, når avtalen inngås i navnet til et selskap, mister de rettigheter som kunden ville hatt i kraft av å være forbruker og som kunden hadde oppnådd ved å inngå avtalen i eget navn. Kunden vil i forlengelsen av det også tape sin klagerett til forbrukerklageorganer som Elklagenemnda.    Ettersom klager ikke kan anses som forbruker, foreligger det ikke klagerett i denne saken.     Nemnda avviser saken fra behandling med grunnlag i vedtektenes pkt. 1.4. Selv om fristen for avvisning fra sekretariatet etter nemndsavtalen punkt 5.3 er utløpt, kan klagen ikke tas til realitetsbehandling i en situasjon der nemnda ikke har kompetanse til å behandle klagen.     Nemndas konklusjon er derfor at saken avvises.    Uttalelsen er enstemmig.            VEDTAK       Saken avvises.         Oslo, 2. juni 2025    Henrik E. Kolderup, leder  Thomas Iversen, Forbrukerrådet  Astrid M. Hilde, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om klagers plikt til å betale bruddgebyr i bedriftsavtale der avtaleparten var klagers aksjeselskap. Nemnda kom til at klager ikke hadde klagerett, ettersom avtalen var inngått med et aksjeselskap som part, og ikke en «fysisk person». Selv om fristen for avvisning etter nemndsavtalen (2016) punkt 5.3 var utløpt, kan klagen ikke tas til realitetsbehandling i en situasjon der nemnda ikke har kompetanse til å behandle klagen. Saken ble enstemmig avvist.     Selskapet har avvist forespørsel om å inngi tilsvar i saken. Fortum Strøm AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.     Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for bruddgebyr ved førtidig oppsigelse av bedriftsavtale.    Regelverk: Nemndsavtalen av 2016 pkt. 1.4.    Historikk:  Mars/april 2023 – Avtale inngås ved uanmodet telefonsalg. 04.04.2023 – Oppstart av kraftleveranse.  Mai 2023 – Kunden bytter kraftleverandør.  23.05.2023 – Kunden mottar opphørsfaktura med bruddgebyr.  04.06.2023 – Kunden bestrider bruddgebyr.  16.08.2023 – Kunden mottar tilbud om ny bedriftsavtale ved uanmodet telefonsalg.    Krav: Klager bestrider betalingsplikt for bruddgebyr på totalt kr 6000 for bolig og fritidsbolig.    Partenes anførsler:    Klager fastholder at han må anses som forbruker. Klager hevder seg ubundet av avtalen og krever seg kostnadsfritt løst fra avtalen med grunnlag i angrerettutøvelse. Han anfører at avtalen må anses ugyldig grunnet omstendighetene ved avtaleinngåelsen og viser til at selskapet har drevet villedende markedsføring. Klager hevder at selskapet har gitt uriktige opplysninger om avtalens prisvilkår og bruddgebyr. Han anfører at bruddgebyret på kr 3000 i alle tilfeller må anses urimelig.    Klager hevder videre at han i kraft av å være forbruker har hatt angreretten i behold og at han derfor må fristilles fra avtalen uten betalingsplikt for bruddgebyr. Han viser til at han ikke på noe tidspunkt mottok opplysninger om angreretten.    Fortum Strøm AS fastholder at klager må anses som bedriftskunde og opplyser at saken ikke vil bli behandlet fra deres side. Av klagers saksfremstilling fremkommer det at selskapet opprettholder krav på bruddgebyr under henvisning til avtalebinding. Selskapet mener at klager, som følge av at det er inngått bedriftsavtale, ikke kan anses som privat forbruker og at han dermed ikke har angrerett.    Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om  plikt til å betale bruddgebyr ved førtidig oppsigelse av bedriftsavtale.    Nemnda ser først på spørsmålet om den har kompetanse til å behandle saken.    Klagen ble inngitt til nemnda 23.07.2023, og det er nemndsavtalen av 2016 som får anvendelse i saken her. Om hvem som har klagerett til Elklagenemnda, bestemmer nemndsavtalen (2016) pkt. 1.4 følgende:  1.4 Klagerett   Elklagenemnda behandler klager fra forbrukere som har et reelt behov for å få avgjort   et omtvistet krav mot en næringsdrivende som kan klages inn for Elklagenemnda. Med forbruker menes en fysisk person som ikke hovedsakelig handler som ledd i                næringsvirksomhet. Også andre kunder, herunder sameiere og borettslag, som ikke       hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet, kan få saken behandlet i                  nemnda.       Klager fra næringsdrivende behandles ikke.      Om den nærmere forståelsen av forbrukerdefinisjonen viser nemnda til EKN-2023-06-0097.     Det er forbrukere – som i vedtektene er definert som fysiske personer  som ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet  – som har klagerett til nemnda. Forbrukerbegrepet sammenfaller med definisjonen i forbrukerkjøpsloven § 1 og forbrukerrettighetsdirektivet (direktiv 2011/83/EU), som angrerettloven § 5 bokstav a gjennomfører.     Vilkårene i forbrukerbegrepet er kumulative, noe som innebærer at begge vilkår må være oppfylt for at klager kan anses som forbruker. Det spiller på den annen side ingen rolle for klageretten om avtalen som er inngått i den aktuelle saken er en bedriftsavtale eller ikke. Det avgjørende er om avtalen er inngått av en kunde som er forbruker.  Nemnda ser først på spørsmålet om klager er en fysisk person .    Vilkåret om fysisk person innebærer at avtaleparten i saken må være et individ med rettslig handleevne og ikke for eksempel et juridisk rettssubjekt som for eksempel et aksjeselskap.     Der avtalen er inngått med et aksjeselskap – som etter norsk rett utgjør et selvstendig juridisk rettssubjekt – er avtalen som det klare utgangspunkt ikke  inngått med en fysisk person, med mindre det ut fra en særskilt begrunnelse er grunnlag for å se bort fra den formelle partsstillingen i den enkelte saken.    Slik denne saken er opplyst, står partene i en situasjon der det utvilsomt er inngått avtale om et bedriftsprodukt mellom klagers selskap – som er et aksjeselskap etter norsk aksjelov – og Fortum Strøm AS. Saken står på dette punkt i samme stilling som saksforholdet i EKN-2023-06-0097. Nemnda kan heller ikke se at det foreligger særskilt grunnlag for å se bort fra den formelle partsstillingen slik saken står. Nemnda viser tvert imot til partskorrespondansen som er fremlagt i saken, der det fremkommer at klager har henvendt seg til Fortum Strøm AS i egenskap av å være daglig leder i det aksjeselskapet som ble kunde.     Avtalen er derfor ikke inngått med en fysisk person  som kunde.     Det er derfor ikke nødvendig for nemnda å gå inn på spørsmålet om klager hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet  som part i avtalen.    Også i denne saken finner nemnda det kritikkverdig at kraftleverandører oppsøker forbrukere med registrerte foretak med sikte på å inngå avtaler om kraftlevering til private husstander på bedriftsvilkår. Nemnda viser til sine bemerkninger i EKN-2023-06-0097. Nemnda understreker likevel at kunden, når avtalen inngås i navnet til et selskap, mister de rettigheter som kunden ville hatt i kraft av å være forbruker og som kunden hadde oppnådd ved å inngå avtalen i eget navn. Kunden vil i forlengelsen av det også tape sin klagerett til forbrukerklageorganer som Elklagenemnda.    Ettersom klager ikke kan anses som forbruker, foreligger det ikke klagerett i denne saken.     Nemnda avviser saken fra behandling med grunnlag i vedtektenes pkt. 1.4. Selv om fristen for avvisning fra sekretariatet etter nemndsavtalen punkt 5.3 er utløpt, kan klagen ikke tas til realitetsbehandling i en situasjon der nemnda ikke har kompetanse til å behandle klagen.     Nemndas konklusjon er derfor at saken avvises.    Uttalelsen er enstemmig.      VEDTAK     Saken avvises.        Oslo, 2. juni 2025    Henrik E. Kolderup, leder  Gustav Norman, Forbrukerrådet  Astrid M. Hilde, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om klagers plikt til å betale bruddgebyr i bedriftsavtale der avtaleparten var klagers aksjeselskap. Nemnda kom til at klager ikke hadde klagerett, ettersom avtalen var inngått med et aksjeselskap som part, og ikke en «fysisk person». Selv om fristen for avvisning etter nemndsavtalen (2016) punkt 5.3 var utløpt, kan klagen ikke tas til realitetsbehandling i en situasjon der nemnda ikke har kompetanse til å behandle klagen. Saken ble enstemmig avvist.      Fortum Strøm AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.      Saken gjelder uenighet om klagers plikt til å betale bruddgebyr i bedriftsavtale.      Regelverk: Nemndsavtalen av 2016 pkt. 1.4.     Historikk:   25.04.2022 – Avtale inngås ved uanmodet telefonsalg i navnet til klagers selskap.   17.07.2022 – Tilleggstjenesten «Grønt Valg» avsluttes.   18.08.2022 – Tilleggstjenesten «Prisfrys» avsluttes.   01.06.2023 – Selskapet utsteder faktura med bruddgebyr.      Krav: Klager bestrider betalingsplikt for bruddgebyr, tilleggstjenester og fakturagebyr. Klager krever avregning i samsvar med spotpris.       Partenes anførsler:      Klager fastholder at han må anses som forbruker i saken. Han anfører at selskapet ikke driver næringsvirksomhet under henvisning til årsregnskapet.      Klager bestrider betalingsplikt for krav i avtalen med grunnlag i at selskapet ikke oppfylte sin opplysningsplikt ved avtaleinngåelsen. Han viser til at det ble inngått avtale om produktet «Aktiv Bedrift» ved uanmodet telefonsalg, men uten at han mottok bekreftelse på avtaleinngåelsen, angrerettskjema, avtalevilkår eller annen relevant avtaledokumentasjon.       Klager hevder at han ikke ble orientert om at det gjaldt en oppsigelsestid på 12 måneder og viser til at han forsto 12-månedersfristen som en bindingstid. Han viser til at han ville sagt opp avtalen ved inngåelsen om han hadde blitt opplyst om at det var en oppsigelsestid.      Klager bestrider betalingsplikt for fakturagebyr med grunnlag i avtale om AvtaleGiro. Han hevder videre at han har blitt overfakturert i avtalen og at han heller ikke har samtykket til tilleggstjenestene «Grønt Valg», «Prisfrys» og «Opprinnelsesgaranti».      Fortum Strøm AS fastholder at klager må anses som bedriftskunde og opplyser at saken ikke vil bli behandlet fra deres side.        Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder spørsmål om klagers betalingsplikt for krav som bygger på en bedriftsavtale. Innklagede, Fortum Strøm AS, har gitt uttrykk for at klager ikke har klagerett til nemnda.     Nemnda ser først på spørsmålet om den har kompetanse til å behandle klagesaken.     Klagen ble inngitt 14. juni 2023, før Elklagenemndas nye vedtekter av 2023 tok til å gjelde. Det er altså nemndsavtalen av 2016 som får anvendelse i saken her. Om hvem som har klagerett til Elklagenemnda, bestemmer nemndsavtalen pkt. 1.4 følgende:    1.4 Klagerett   Elklagenemnda behandler klager fra forbrukere som har et reelt behov for å få avgjort et omtvistet krav mot en næringsdrivende som kan klages inn for Elklagenemnda. Med forbruker menes en fysisk person som ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet. Også andre kunder, herunder sameiere og borettslag, som ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet, kan få saken behandlet i nemnda.     Klager fra næringsdrivende behandles ikke.     Det er altså forbrukere – som i vedtektene er definert som fysiske personer  som ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet  – som har klagerett til nemnda. Forbrukerbegrepet i nemndas vedtekter er sammenfallende med definisjonen i forbrukerkjøpsloven § 1 og forbrukerrettighetsdirektivet (direktiv 2011/83/EU), som er gjennomført i norsk rett i angrerettloven § 5 bokstav a.     Spørsmålet er om klager kan anses som forbruker etter denne definisjonen.    Vilkårene i forbrukerbegrepet er kumulative, noe som innebærer at begge vilkår må være oppfylt for at klager kan anses som forbruker. Det spiller på den annen side ingen rolle for klageretten om avtalen som er inngått i den aktuelle saken er en bedriftsavtale eller ikke. Det avgjørende er om avtalen er inngått av en kunde som er forbruker.    Nemnda ser først på spørsmålet om klager er en fysisk person .    Vilkåret om fysisk person innebærer at avtaleparten i saken må være et individ med rettslig handleevne og ikke for eksempel et juridisk rettssubjekt som for eksempel et aksjeselskap. Hvorvidt kunden driver næringsvirksomhet har prinsipielt ikke noe å si for dette vilkåret, men må i stedet vurderes i tilknytning til det neste vilkåret om at avtalen ikke hovedsakelig er inngått i næringsvirksomhet. Der avtalen er inngått med et aksjeselskap – som etter norsk rett utgjør et selvstendig juridisk rettssubjekt – er avtalen som det klare utgangspunkt ikke inngått med en fysisk person, med mindre det ut fra en særskilt begrunnelse er grunnlag for å se bort fra den formelle partsstillingen i den enkelte saken. Dette følger også av forarbeidene til forbrukerkjøpsloven (Ot.prp. nr. 44 (2001-2002)), der det under pkt. 3.3.4 om forbrukerkjøpsdirektivets forståelse heter at juridiske personer faller utenfor forbrukerbegrepet. Slik det fremgår der, er det avgjørende om den som er angitt som part i kjøpsavtalen, reelt sett er en egen juridisk person. Selv om forbrukerkjøpsloven ikke får anvendelse i saken, legger nemnda den samme forståelse til grunn også her.    Slik denne saken er opplyst, står partene i en situasjon der det utvilsomt er inngått avtale om et bedriftsprodukt mellom klagers selskap – som er et aksjeselskap etter norsk aksjelov – og Fortum Strøm AS. Saken gjelder derfor en tvist om en avtale der kunden ikke er en fysisk person. Nemnda kan heller ikke se at det foreligger særskilt grunnlag for å se bort fra den formelle partsstillingen slik saken står. Det er for denne vurderingen ikke av betydning at klager i denne saken må anses som en mindre næringsdrivende, når det reelt sett er inngått avtale med en egen juridisk person, se nærmere om dette i Ot.prp. nr. 44 (2001–2002) pkt. 3.6.     Det er derfor ikke nødvendig for nemnda å gå inn på spørsmålet om klager hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet  som part i avtalen.     Nemnda bemerker likevel at den oppfatter at kraftleveransen i det vesentlige skulle gå til klagers private bolig, noe som understøttes av at klager er gjennomfakturert for nettleie med strømstønad etter den statlige kompensasjonsordningen for private husholdninger. Dette forholdet indikerer klart at klager i realiteten har opptrådt som forbruker og at han i stedet skulle ha vært oppført på et avtaleprodukt for private strømkunder. Nemnda kan likevel ikke se at dette i seg selv kan tilsi at nemnda skjærer gjennom selskapsformen når det formelle og reelle utgangspunktet er at det er aksjeselskapet som er gjort til part i avtalen.    Nemnda finner likevel grunn til å bemerke at den anser det som kritikkverdig at kraftleverandører oppsøker forbrukere med registrerte foretak med sikte på å inngå avtaler om kraftlevering til private husstander på bedriftsvilkår. Det er nemndas inntrykk at flere kraftleverandører har foretatt slike salgsfremstøt systematisk – gjerne ved uanmodet telefonsalg – og det er nærliggende å se slike fremstøt som en strategi om å omgå tvingende forbrukervernregler enten når det gjelder avtaleinngåelsen eller avtalens innhold. Dette er uheldig. Denne saken er et eksempel på at det i disse sammenhengene kan være et betydelig behov for et forbrukervern. Nemnda understreker likevel at kunden, når avtalen inngås i navnet til et selskap, mister de rettigheter som kunden ville hatt i kraft av å være forbruker og som kunden hadde oppnådd ved å inngå avtalen i eget navn. Kunden vil i forlengelsen av det også tape sin klagerett til forbrukerklageorganer som Elklagenemnda.    Ettersom klager ikke kan anses som forbruker, foreligger det ikke klagerett i denne saken.     Nemnda avviser saken fra behandling med grunnlag i vedtektenes pkt. 1.4. Selv om fristen for avvisning fra sekretariatet etter nemndsavtalen punkt 5.3 er utløpt, kan klagen ikke tas til realitetsbehandling i en situasjon der nemnda ikke har kompetanse til å behandle klagen.     Nemndas konklusjon er derfor at saken avvises.    Uttalelsen er enstemmig.      VEDTAK     Saken avvises.    Oslo, 12. mai 2025    Henrik E. Kolderup, leder  Gustav Norman, Forbrukerrådet  Astrid M. Hilde, Fornybar Norge       Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt oppfyllelse av varslingsplikten i en standard variabelavtale. Nemnda kom til at prisvarslinger var sendt på riktig måte, men at en vilkårsendring som gikk ut på at en maksprisgaranti ikke lenger skulle gis i avtalen, ikke var varslet på riktig måte. Klager hadde derfor krav på at foregående periodes maksprisgaranti ble videreført. Klager ble enstemmig gitt delvis medhold.     Gudbrandsdal Energi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.     Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for krav etter variabelavtale i forbindelse med   oppheving av pristak.    Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 6.    Historikk:   28.01.2021 – Partene inngår avtale om variabelproduktet «GE Trygg». Klager mottar   bestillingsbekreftelse. 01.10.2022 – Maksprisgaranti avvikles.   09.11.2022 – Klager tar kontakt med selskapet og sier opp avtalen.    Krav: Klager bestrider betalingsplikt for den del av betalingskravene som overstiger   markedspris i perioden mellom 1. oktober og 9. november 2022.    Partenes anførsler:     Klager bestrider at hun har betalingsplikt for krav etter variabelavtalen i perioden mellom 1.   oktober og 9. november 2022. Klager reagerer på betalingskravets størrelse og hevder at hun   ikke har betalingsplikt for den del som overstiger markedspris.    Klager hevder at det ble inngått avtale om at prisen – så lenge den befant seg innenfor   maksprisgarantien – skulle følge markedsutviklingen. Klager anfører at det aldri ble inngått   avtale om fastpris. Klager anfører at levert produkt ikke samsvarer med det hun ble forespeilet på avtaletidspunktet. Hun mener at selskapet har drevet villedende markedsføring.     Gudbrandsdal Energi AS  opprettholder kravet og viser til avtalen. Selskapet hevder at klager ble gitt tilstrekkelige opplysninger om avtalevilkårene på avtaletidspunktet. Det viser til at strømprisen har fremgått på faktura, i prisvarsel og på «Min Side» og til at klager når som helst har stått fritt til å gå kostnadsfritt fra avtalen. Selskapet mener at klager burde forstått at avtalen ikke fulgte spotpris.    Selskapet viser til at maksprisgarantien ble avviklet som følge av markedsutviklingen. Det   peker på at alternativet til avvikling ville vært å sette pristaket unormalt høyt. Selskapet mener at fjerningen av garantien i alle tilfeller ikke kan anses som en produktendring og hevder at   prisjusteringene er varslet i samsvar med standardavtalen § 6.    Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for fakturaene for forbruk i oktober til 9. november 2022. Hovedspørsmålet er om en maksprisgaranti er avviklet på uriktig måte, og hvilke konsekvenser dette i så fall skal ha.     Slik saken er opplyst inngikk partene avtale om variabelproduktet «GE Trygg» 28. januar 2021. Variable kraftprodukter har den egenskap at de, i motsetning til fastprisavtaler, fluktuerer i tråd med markedsprisene på kraft, men ikke på samme måte som spotpriser. Produktet bygger på markedets prognoser for fremtidige kraftpriser, og prisene settes til en fastpris for alle døgnets timer for en nærmere angitt periode. Produktet har en iboende risiko for at prognosene kan avvike fra den faktiske markedsutviklingen. Produktet samsvarer heller ikke med stønaden for ekstraordinære strømkostnader, som bygger på faktiske markedspriser.     Høsten 2022 inntraff det en rekke eksempler på at prisingen i variabelprodukter lå langt over spotprisprodukter, som følge av at prognosene for prisutviklingen lå langt høyere enn det som ble den faktiske markedsprisutviklingen. Etter nemndas erfaring med klagesaker har produktet en iboende risiko ved seg som ikke forbrukere nødvendigvis er fullt ut kjent med.      Prisendringer i variabelavtaler skal varsles i samsvar med standard kraftleveringsavtale § 6. Utgangspunktet etter standardavtalen § 6 er at selskapet kan gjøre endringer i pris og øvrige vilkår, men disse må – med unntak for prisendringer knyttet til løpende spotpris – varsles kunden direkte, og endringen kan først tre i kraft 14 dager etter at direkte varsel er sendt kunden. Nemnda bemerker for ordens skyld at endringene i prisopplysningsforskriften § 22 – som legger til grunn en varslingsplikt senest 30 dager før endringen trer i kraft – ikke hadde trådt i kraft på tidspunktet for endringen i oktober 2022.      Etter standard kraftleveringsavtale § 6 fjerde ledd krever vesentlige endringer i tillegg at kunden gir sin uttrykkelige aksept til endringen for at endringen kan tre i kraft. Gir ikke kunden slikt samtykke etter å ha blitt varslet, opphører avtalen når endringen gjennomføres.      Klager har i korrespondansen med Gudbrandsdal Energi AS og med nemnda reist spørsmål ved om det skulle ha vært fakturert på spotprisvilkår. Nemnda finner det som utgangspunkt helt på det rene at det klager hadde inngått avtale om, var et standard variabelt produkt.       Slik saken er opplyst for nemnda, legger nemnda til grunn at Gudbrandsdal Energi AS har varslet klager om løpende prisendringer i tråd med kravene i standardavtalen § 6. Selskapet har fremlagt e-poster som viser prisendringshistorikken som er sendt til klagers e-postadresse.      Spørsmålet i saken er om Gudbrandsdal Energi AS gikk korrekt frem da det fra 1. oktober 2022 avviklet maksprisgarantien etter avtalen. Klager mottok 16. desember 2022 en e-post fra selskapet der følgende fremgikk:      «Grunnet den ekstraordinære situasjonen i kraftmarkedet har vi ikke mulighet til å gi en maksprisgaranti (sette et pristak) for strømprisen i 4. kvartal. Inntil videre vil dermed denne avtalen ikke ha et pristak.»       Nemnda finner det klart at denne fjerningen av pristaket i avtalen må anses som en vesentlig endring som krever at selskapet innhenter uttrykkelig samtykke fra kunden for at endringen kan tre i kraft, jf. standard kraftleveringsavtale § 6 fjerde ledd. Nemnda viser til den betydning som et pristak normalt vil ha i en avtale, samt den særegne omstendighet at avtalen i dette tilfellet het «Pristak» som kaster lys over betydningen av akkurat denne egenskapen ved avtalen. Nemnda har sett hen til at pristaket ikke ble satt ut av kraft på varig basis og bare ble suspendert for det aktuelle kvartalet, og at dette skjedde i en ekstraordinær prissituasjon. Nemnda kan likevel ikke se at dette utelukker at avtaleendringen for kvartalet utgjør en vesentlig endring.      Det kommer frem av varselet som gjengitt over at Gudbrandsdal Energi AS som ledd i varslingen ikke ba kunden samtykke til vilkårsendringen, og heller ikke opplyste kunden om at der kunden ikke samtykket, ville avtalen om pristak opphøre. Begge deler er nødvendig for å oppfylle varslingsplikten ved vesentlige endringer i standardavtalen § 6 fjerde ledd. At selskapet i e-posten orienterte kunden om at hen sto fritt til å endre avtalen, er i denne sammenheng ikke tilstrekkelig. Selskapet har dermed ikke fulgt varslingsprosedyren, slik at gyldig varsling ikke kan anses gitt. Konsekvensen er at pristaket, det vil si maksprisgarantien, ikke ble satt ut av kraft, og at sist fastsatte maksprisgaranti fortsatte å gjelde.      Det kommer videre frem av e-post fra Gudbrandsdal Energi AS av 8. august 2022 at pristaket for tredje kvartal 2022, det vil si maksprisgarantien, var satt til 279 øre/kWh inkludert mva. Selv om pristaket var angitt å gjelde for tredje kvartal, er det altså ikke gitt annet varsel om pristak enn det varselet der pristaket ble satt ut av kraft og som ikke var gyldig. Klager har uttrykt ønske om å bli fakturert etter spotpris i den aktuelle perioden. Nemnda kan ikke se at klager har grunnlag for å kreve dette. Ettersom klager likevel hadde krav på at et pristak ble satt, konkluderer imidlertid nemnda – under noe tvil – at pristaket for foregående kvartal fortsatte å gjelde. Klager har dermed krav på ikke å bli fakturert for mer enn 279 øre/kWh i fjerde kvartal 2022, noe som omfatter de omstridte fakturaene.   Nemndas konklusjon er at klager gis delvis medhold.    Uttalelsen er enstemmig.      VEDTAK     Klager gis delvis medhold.    Oslo, 26. august 2024    Henrik E. Kolderup, leder  Thomas Iversen, Forbrukerrådet  Astrid M. Hilde, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende.