Saken gjaldt uenighet om utbetaling av strømstøtte i fristrømavtale. Klager krevde utbetalt strømstøtte som selskapet hadde holdt tilbake med henvisning til at han mottok gratis strøm etter en fristrømavtale. Nemnda kom til at retten til strømstøtte følger direkte av strømstønadsloven og tilfaller nettkunden uavhengig av vilkårene i kraftleveringsavtalen. Selskapet hadde derfor ikke rettslig grunnlag for å holde strømstøtten tilbake. Klager ble enstemmig gitt medhold. Dalane Kraft AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder uenighet om utbetaling av strømstøtte i fristrømavtale. Regelverk: Strømstønadsloven og avtaleloven. Historikk: 21.09.2023 – Klager krever utbetaling av strømstøtte. 17.10.2023 – Selskapet avslår kravet. Krav: Klager krever utbetalt strømstøtte, beregnet til kr 48 838,01. Partenes anførsler: Klager hevder at selskapet urettmessig har holdt tilbake strømstøtte. Han mener at han uavhengig av fristrømavtalen har krav på å få utbetalt strømstøtte med grunnlag i strømstønadsloven. Klager viser til at strømstøtten skal tilfalle den enkelte nettkunden. Han viser videre til at han i skattemeldingen er skattlagt for strømstøtten, og til at det altså er forutsatt fra myndighetenes side at kompensasjonen er utbetalt. Klager viser videre til at han ikke på noe tidspunkt har samtykket til at retten til strømstøtte skal bortfalle med grunnlag i fristrømavtalen. Klager hevder at selskapet ikke i tilstrekkelig grad har hensyntatt NVEs vurderinger. Dalane Kraft AS mener at klager ikke har rett til å kreve strømkompensasjonen utbetalt. Selskapet viser til at partene inngikk en fristrømavtale langt tilbake i tid, der klager kostnadsfritt mottar kraftleveranse i bytte mot utnyttelse av fallrettigheter på hans eiendom. Selskapet mener at det vil virke urimelig dersom klager, i tillegg til å motta gratis strøm, skal få utbetalt kompensasjon for høye strømutgifter. Selskapet viser til at det ikke var mulig å forutse at det på et tidspunkt ville innføres en kompensasjonsordning for høye strømpriser og hevder at det vil være urimelig dersom klager skal motta mer enn det fristrømavtalen opprinnelig tok høyde for. Selskapet mener at det vil være i strid med avtalens formål og forutsetninger dersom klager skal få utbetalt strømstøtten. Nemnda ser slik på saken: Saken gjelder uenighet om klager har krav på å få utbetalt strømstøtte etter strømstønadsloven til tross for at han mottar kraft i henhold til en fristrømavtale. Slik saken er opplyst, har klager i lang tid vært part i en fristrømavtale med Dalane Kraft AS, som innebærer at klager kostnadsfritt mottar kraftleveranse som motytelse for selskapets utnyttelse av fallrettigheter på hans eiendom. I forbindelse med innføringen av ordningen med strømstøtte krevde klager 21. september 2023 utbetaling av strømstøtte, beregnet til kr 48 838,01. Kravet ble avslått av selskapet 17. oktober 2023. Klager mener at strømstøtten etter strømstønadsloven tilfaller ham som nettkunde uavhengig av fristrømavtalen. Dalane Kraft AS mener at det vil være urimelig og i strid med avtalens forutsetninger dersom klager både får gratis strøm og samtidig strømstøtte. Nemnda bemerker at strømstøtteordningen er regulert i strømstønadsloven, som etablerer en offentligrettslig kompensasjonsordning for husholdninger ved ekstraordinært høye strømpriser. Ordningen administreres gjennom nettselskapene, men støtten utbetales på vegne av staten og er ikke en del av kraftleveringsavtalen. Etter loven er det nettkunden knyttet til målepunktet som er rettighetshaver til strømstøtten. Formålet med ordningen er å kompensere husholdninger for høye kraftpriser, uavhengig av hvilke privatrettslige avtalemekanismer som regulerer betaling eller motytelser for kraftleveransen. Nemnda legger til grunn at retten til strømstøtte følger direkte av strømstønadsloven og er uavhengig av kraftleveringsavtalen mellom partene. Det avgjørende er at klager er registrert som nettkunde på det aktuelle målepunktet, og dermed omfattes av lovens virkeområde. Nemnda påpeker videre at strømstøtten er den samme uansett hvilke avtalevilkår som den enkelte kunden har med sin kraftleverandør. Dette innebærer at strømstøtten altså er den samme, enten kunden betaler for strømmen etter spotprisvilkår, etter en fastprisavtale, eller – som her – at han ikke betaler for strømmen overhodet med grunnlag i en fristrømavtale. Nemnda kan ikke se at fristrømavtalen ga selskapet rett til å disponere eller holde tilbake en offentligrettslig ytelse som etter loven tilfaller kunden. At klager mottar kraftleveranse som motytelse for fallrettigheter, endrer ikke dette. Strømstøtten er ikke betalingen for kraftleveransen, men en statlig kompensasjon knyttet til priser i markedet. Selskapets anførsel om at det vil virke urimelig at klager både mottar gratis strøm og strømstøtte, kan ikke tillegges avgjørende vekt. Nemnda kan motsatt ikke se det som rimelig at selskapet skal få beholde strømstøtten selv, fremfor å utbetale til klager. Heller ikke det at kompensasjonsordningen ikke var forutsett ved inngåelsen av fristrømavtalen, gir grunnlag for å begrense klagers rettigheter. Strømstønadsloven gir ikke grunnlag for noe slikt syn. Nemnda bemerker videre at hvordan verdien av fristrømavtalen skattemessig behandles, eller hvordan fallrettighetene verdimessig relaterer seg til støtten, ligger utenfor saken, og ikke påvirker retten til utbetaling etter strømstønadsloven. Etter dette mener nemnda at klager har krav på utbetaling av strømstøtten, og at Dalane Kraft AS ikke har rettslig grunnlag for å holde denne tilbake med henvisning til fristrømavtalen. Nemndas konklusjon er at klager gis medhold. Uttalelsen er enstemmig. VEDTAK Klager gis medhold. Oslo, 8. april 2025 Henrik E. Kolderup, leder Thomas Iversen, Forbrukerrådet Astrid M. Hilde, Fornybar Norge Lars Lima, Fornybar Norge Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om erstatningsansvar for tap av matvarer i forbindelse med strømbrudd. Klager krevde dekket et restbeløp etter forsikringsoppgjør. Nemnda la til grunn at faseutfallet hadde medført strømbrudd og påfølgende ødeleggelse av matvarer, men kom til at klager ikke hadde sannsynliggjort tapets størrelse i tilstrekkelig grad. Vilkårene for erstatning var derfor ikke oppfylt. Klager ble enstemmig ikke gitt medhold. BKK AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder uenighet om erstatningsansvar for tap av matvarer i forbindelse med strømbrudd. Regelverk: Standardvilkår for nettleie §§ 14-1 flg. Historikk: 16.02.2023 – Spenningsfall oppstår. 28.02.2023 – Faseutfall oppdages og utbedres. 08.03.2023 – Klager fremsetter erstatningskrav. Krav: Klager krever erstattet restbeløp etter forsikringsoppgjør på kr 14 900. Partenes anførsler: Klager viser til at det som følge av faseutfall i klagers fritidsbolig, oppsto tap av matvarer oppbevart i tre frysebokser og ett kjøleskap. Han krever at selskapet erstatter udekket restbeløp etter forsikringsoppgjøret, bestående av egenandel og den andel som oversteg dekningsbeløp per forsikringstilfelle. Klager mener at selskapet står nærmest til å dekke restbeløpet med grunnlag i at tapet oppsto som følge av strømbrudd. Klager reagerer på kravene til dokumentasjon av tapet som selskapet oppstiller, og viser til retningslinjer gitt fra forsikringsselskapet. Han anfører at tapet er tilstrekkelig godtgjort og hevder at selskapets krav til ytterligere dokumentasjon ikke er godt nok begrunnet. Klager understreker at han ikke hadde oppfordring til å oppdage strømbruddet på et tidligere tidspunkt. BKK AS avviser erstatningsansvar for tap av matvarer under henvisning til at tapet ikke er tilstrekkelig godtgjort. Selskapet hevder at klager ikke har gitt dokumentasjon som underbygger tapet ved at det ikke er fremlagt bilder eller pris- og kiloangivelser. Selskapet viser til at erstatningsutbetalinger for tap av matvarer normalt beløper seg til omkring 10 % av beløpet som klager har fremsatt. Det høye kravet i denne saken skjerper kravene til dokumentasjonen. Selskapet viser til at strømbrudd er påregnelig og til at kunden plikter å begrense tap gjennom rimelige tiltak dersom strømbrudd skulle inntreffe. Selskapet mener at tapsbegrensningsplikten ikke er overholdt, ettersom melding om utfall først ble sendt 28.02.2023, og at erstatningen derfor må avkortes. Nemnda ser slik på saken: Saken gjelder spørsmål om klager har krav på erstatning for tap av matvarer i forbindelse med faseutfall. Slik saken er opplyst, oppsto det 16. februar 2023 spenningsfall i klagers fritidsbolig. Dette ble avdekket 28. februar 2023 og utbedret. Klager fremmet erstatningskrav 8. mars 2023 og krevde dekning av restbeløp etter forsikringsoppgjør, bestående av egenandel og beløp som oversteg forsikringsselskapets dekningsramme. Klager har opplyst at tapet knyttet seg til matvarer oppbevart i tre frysebokser og ett kjøleskap. Forsikringsselskapet har foretatt utbetaling etter forsikringen, men BKK AS har avslått å dekke restkravet under henvisning til mangelfull dokumentasjon. Nettselskapets erstatningsansvar følger av standardvilkår for nettleie § 14. Klager må sannsynliggjøre at det foreligger et økonomisk tap som er en påregnelig følge av en hendelse i nettet, samt tapets omfang. Klager har bevisbyrden. Nemnda bemerker at verken nettselskapet eller nemnda er bundet av at kundens forsikringsselskap har funnet kravet dekningsmessig. Nemnda legger til grunn at det er sannsynlig at faseutfallet har medført et strømbrudd som medførte temperatursvikt i hvitevarer og påfølgende ødeleggelse av matvarer. Tvisten knytter seg imidlertid ikke til årsaken, men til omfanget av det påståtte tapet. Klager har ikke fremlagt dokumentasjon som nærmere underbygger tapets størrelse. Det er ikke fremlagt bilder av ødelagte varer, kvitteringer, pris‑ eller mengdeangivelser, eller annen dokumentasjon som kan gi et tilstrekkelig grunnlag for å fastsette tapets omfang. Nemnda bemerker at tap av matvarer typisk enkelt kan dokumenteres ved slike midler. Nemnda kan ikke se at de dokumentasjonskrav selskapet har oppstilt i saken fremstår som urimelige eller uforholdsmessige. At forsikringsselskapet har utbetalt erstatning, fritar som nevnt ikke klager fra å dokumentere tapet overfor nettselskapet. Nemnda finner etter dette at klager ikke har sannsynliggjort tapets størrelse i tilstrekkelig grad. Vilkårene for erstatning etter standardvilkår for nettleie § 14 er dermed ikke oppfylt. Nemnda går på denne bakgrunn ikke nærmere inn på spørsmål om de øvrige vilkår for erstatning er oppfylt, tapsbegrensningsplikt eller eventuell avkortning. Nemndas konklusjon er at klager gis ikke medhold. Uttalelsen er enstemmig. VEDTAK Klager gis ikke medhold. Oslo, 8. april 2025 Henrik E. Kolderup, leder Thomas Iversen, Forbrukerrådet Astrid M. Hilde, Fornybar Norge Lars Lima, Fornybar Norge Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om klagers betalingsplikt etter at kraftleverandøren hadde overført klager fra avtaleproduktet «Basisafe» til «Trygg Bedrift». Nemnda kom til at selskapet ikke hadde sannsynliggjort at klager var varslet om produktendringen i samsvar med avtalevilkårene, og at overføringen derfor ikke hadde gyldig rettslig grunnlag. Nemnda fant videre at klager skulle stilles som om det opprinnelige avtaleproduktet fortsatt gjaldt i den omtvistede perioden, og hadde derfor krav på tilbakeføring av differansen mellom fakturert beløp og det som ville ha blitt fakturert etter «Basisafe». Klager ble enstemmig gitt medhold. Fortum Strøm AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for krav i omtvistet avtale. Regelverk: Alminnelige avtalerettslige prinsipper. Historikk: 01.10.2022 – Selskapet hevder å ha varslet klager om overføring til «Trygg Bedrift» per brev. Krav: Klager krever differansen mellom opprinnelig avtalt pris og faktiske utgifter for i perioden oktober 2022 til mars 2023 dekket, beregnet til kr 88 311. Partenes anførsler: Klager hevder at de ikke plikter å betale krav som bygger på avtalen «Trygg Bedrift» og at produktendringen ikke er bindende. Klager mener at foreningen ikke på noe tidspunkt samtykket til overgang fra produktet «Basisafe» til «Trygg Bedrift», og viser til at selskapet ikke har dokumentert deres aksept. Klager mener at en overgang fra markedspris med prisgaranti til variabelpris må anses som en vesentlig endring i avtaleforholdet. Klager hevder at det ikke mottok varsel om avviklingen av avtaleproduktet i tråd med avtalevilkårene. Foreningen mener at selskapet ikke har godtgjort at brev med varsel ble sendt. Klager hevder videre at foreningen heller ikke har hatt annen oppfordring til å oppdage at avtalen ble endret. I alle tilfeller har selskapet uansett ikke gitt tilstrekkelige opplysninger om vilkårene i avtalen. Fortum Strøm AS fastholder at klager er å anse som bedriftskunde og opplyser at saken ikke vil bli behandlet fra deres side. Av klagers saksfremstilling fremgår det at selskapet overfor klager hevder å ha varslet om produktavviklingen og avtaleoverføringen per brev. Nemnda ser slik på saken: Saken gjelder uenighet om klager plikter å betale krav i omtvistet kraftavtale etter en produktendring. Hovedspørsmålet er om Fortum Strøm AS hadde rett til å overføre klager fra det avtalte produktet «Basisafe» til «Trygg Bedrift», og hvilke rettsvirkninger en urettmessig produktendring i så fall skal få. Før nemnda går inn på sakens materielle spørsmål, tar den stilling til om klagen kan tas til behandling. Klagen ble inngitt 19. mai 2023, før Elklagenemndas vedtekter fra 2023 trådte i kraft. Nemndsavtalen av 2016 får anvendelse. Nemndsavtalen (2016) pkt. 1.4 lyder slik: «Elklagenemnda behandler klager fra forbrukere som har et reelt behov for å få avgjort et omtvistet krav mot en næringsdrivende som kan klages inn for Elklagenemnda. Med forbruker menes en fysisk person som ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet. Også andre kunder, herunder sameiere og borettslag, som ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet, kan få saken behandlet i nemnda. Klager fra næringsdrivende behandles ikke.» Klager i denne saken er en idrettsforening og er ikke å anse som en fysisk person. Selv om klager derfor faller utenfor forbrukerbegrepet, kan nemnda likevel behandle klager fra andre kunder så lenge de ikke er å anse som næringsdrivende. Klager opptrer ikke som næringsdrivende, og nemnda mener derfor at klagen kan tas til realitetsbehandling. Selskapet har vist til at avtalevilkårene inneholder en voldgiftsklausul. Nemnda kan ikke se at slike klausuler – så langt de er gyldig vedtatt – er til hinder for behandling i Elklagenemnda så lenge nemnda ellers har kompetanse. Klausulen gir derfor ikke grunnlag for å avvise saken. Nemnda ser så på sakens materielle spørsmål. Nemnda ser først på om Fortum Strøm AS hadde rett til å overføre klager fra avtaleproduktet «Basisafe» til «Trygg Bedrift». Slik saken er opplyst for nemnda, var klager opprinnelig oppført på avtaleproduktet «Basisafe», som var et markedsbasert produkt med prisgarantielementer. Slik vilkårene i produktet «Basisafe» er fremlagt for nemnda, følger det av § 8 at: «Leverandøren har rett til å endre og legge til nye vilkår i Standardvilkårene, samt endre leveringsbetingelser og priser i avtaleforholdet mellom Leverandøren og Kunden. Endringer og tillegg kunngjøres på Leverandørens nettside eller varsles på annen egnet måte 14 dager før de trer i kraft, med mindre annet er avtalt. Kunden har plikt til å følge med på eventuelle endringer som kunngjøres.» Fortum Strøm AS har overfor klager hevdet at produktet ble avviklet, og at klager ble varslet om overgang til «Trygg Bedrift» per brev 1. oktober 2022. Klager bestrider å ha mottatt slikt varsel, og selskapet har ikke fremlagt dokumentasjon for nemnda som sannsynliggjør at brevet faktisk ble sendt eller mottatt. Nemnda kan derfor ikke se at det er sannsynliggjort at varslingsplikten i § 8 er oppfylt. Nemnda bemerker videre at «Trygg Bedrift» er et variabelprisprodukt, og at overgangen dermed innebar en vesentlig endring i prisstruktur og risikoprofil sammenlignet med det opprinnelige produktet. Selv om varslingsreglene i standardavtalen § 6 ikke kommer direkte til anvendelse, stiller denne endringen i risiko etter nemndas syn noe strengere krav til selskapets varsling om produktendringen. Nemnda kan derfor ikke se at overføringen til «Trygg Bedrift» hadde gyldig rettslig grunnlag. Nemnda ser så på hvilke rettsvirkninger dette skal ha. Nemnda finner ikke grunnlag for å stille klager som om foreningen hadde vært oppført på et annet produkt enn det opprinnelige. Klager skal derfor, i tråd med nemndas praksis, stilles som om avtaleproduktet «Basisafe» fortsatt gjaldt i den omtvistede perioden. Klagers betalingsplikt må dermed vurderes opp mot de prisvilkår som fulgte av den opprinnelige avtalen. Klager har etter dette krav på å få dekket differansen mellom fakturert beløp etter «Trygg Bedrift» og det som ville ha blitt fakturert dersom «Basisafe» hadde vært lagt til grunn i perioden oktober 2022 til mars 2023. Nemndas konklusjon er at klager gis medhold. Uttalelsen er enstemmig. VEDTAK Klager gis medhold. Oslo, 8. april 2025 Henrik E. Kolderup, leder Thomas Iversen, Forbrukerrådet Astrid M. Hilde, Fornybar Norge Lars Lima, Fornybar Norge Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om klagers betalingsplikt for kraft levert under variabel kraftavtale, og om klager kunne kreve å bli fakturert etter spotvilkår for perioden januar 2022 til januar 2023. Nemnda kom til at klagen kunne realitetsbehandles, men fant at det mellom partene var inngått og løpende gjennomført variabelavtaler for de aktuelle målepunktene. Nemnda fant videre at det ikke forelå grunnlag for å sette til side avtaleforholdet eller stille klager som om organisasjonen hadde vært oppført på spotavtale i den omtvistede perioden. Klager ble enstemmig gitt ikke medhold. Ustekveikja Energi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for krav i omtvistet avtale. Regelverk: Alminnelige avtalerettslige prinsipper. Historikk: 25.02.2002 – Partene inngår avtale for to målepunkt gjennom tredjepart. 04.09.2012 – Partene inngår avtale for ytterligere et målepunkt. 01.02.2023 – Produktet «Variabel Næring» avvikles. Klager overføres til spotproduktet «Spot Næring». Krav: Klager krever differansen mellom spotpris og faktiske utgifter i perioden januar 2022 til januar 2023 dekket, beregnet til kr 166 800. Partenes anførsler: Klager hevder at den som frivillig organisasjon har klagerett for nemnda under henvisning til nemndas vedtekter pkt. 1.4 første ledd siste pkt. Klager bestrider at det ble inngått variabelavtale mellom partene og mener faktureringen mangler avtalegrunnlag. Klager viser til at avtale ble inngått gjennom tredjepart og mener at de ikke på noe tidspunkt har akseptert overføring til variabelavtale hos innklagede. Klager peker på at det er styreleder og et styremedlem i fellesskap som har signaturrett og hevder at selskapet ikke har dokumentert at bindende avtale er inngått. Klager mener at det i alle tilfeller ikke ble gitt tilstrekkelige opplysninger om avtalevilkårene. Klager viser i alle tilfeller til at varslingsreglene i standard kraftleveringsavtale gjelder, og at varslingsplikten ikke er overholdt. Klager hevder at prisendringer aldri har blitt varslet, og krever på denne bakgrunn å bli stilt som om organisasjonen var oppført på spotavtale i perioden januar 2022 til januar 2023. Ustekveikja Energi AS mener at klager må anses som næringskunde, samtidig som det bestrider klagers krav under henvisning til avtalen som partene har inngått. Selskapet viser til at avtale ble inngått gjennom tredjepart i 2002 og til at det ikke foreligger noen avtaledokumentasjon for avtaler inngått så langt tilbake i tid. For avtalen inngått i 2012, viser selskapet til de fremlagte avtalevilkår. Selskapet hevder uansett at klager må anses å ha akseptert avtalen ved at fakturaer er betalt gjennom 20 år. Selskapet viser til at avtaleproduktet har fremgått av de løpende fakturaer og påpeker at klager har stått fritt til å endre eller si opp produktet. Selskapet hevder at varslingsreglene i standardavtalen ikke gjelder for næringskunder. Nemnda ser slik på saken: Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for krav som bygger på variabel kraftavtale. Spørsmålet er om klager kan kreve å bli fakturert med grunnlag i spotvilkår for perioden januar 2022 til januar 2023. Før nemnda går inn på sakens materielle spørsmål, tar den stilling til om nemnda har kompetanse til å behandle saken. Klagen ble inngitt 24. mai 2023, det vil si før Elklagenemndas nye vedtekter av 2023 trådte i kraft. Nemndsavtalen av 2016 får derfor anvendelse. 2016-avtalen pkt. 1.4 lyder slik: «Elklagenemnda behandler klager fra forbrukere som har et reelt behov for å få avgjort et omtvistet krav mot en næringsdrivende som kan klages inn for Elklagenemnda. Med forbruker menes en fysisk person som ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet. Også andre kunder, herunder sameiere og borettslag, som ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet, kan få saken behandlet i nemnda. Klager fra næringsdrivende behandles ikke.» Klager i denne saken er et registrert trossamfunn og er ikke å anse som en fysisk person. Selv om klager derfor faller utenfor forbrukerbegrepet, kan nemnda likevel behandle klager fra andre kunder så lenge de ikke er å anse som næringsdrivende. Klager opptrer ikke som næringsdrivende, og nemnda mener derfor at klagen kan tas til realitetsbehandling. Nemnda ser så på sakens materielle spørsmål. Selv om saken kan behandles av nemnda, er det på det rene at klager ikke er å anse som forbruker. Standard kraftleveringsavtale og prisopplysningsforskriften kommer derfor som utgangspunkt ikke til anvendelse, men kan få betydning som relevant bakgrunnsrett i saken. Slik saken er opplyst for nemnda, ble det første avtaleforholdet etablert i 2002 gjennom tredjepart for to målepunkt. Det ble så inngått avtale for ytterligere et målepunkt i 2012. Det foreligger ikke skriftlig avtaledokumentasjon for avtalene fra 2002, men partene er enige om at avtalen har løpt kontinuerlig siden den gang, og at klager har betalt fakturaer uten innsigelser over en periode på om lag 20 år. Nemnda påpeker at i 2002 var variabelprisavtaler det alminnelige standardproduktet i kraftbransjen. Når det gjelder avtalen fra 2012, har selskapet vist til at klager har akseptert særvilkår for næring fra 2012, som bygger på varslingsregler samsvarende med variabelavtaler. Nemnda legger derfor til grunn at alle tre avtalene har vært variabelavtaler, og at avtalene er videreført i den løpende faktureringen, og at klager gjennom alle år har implisitt akseptert dette gjennom løpende betaling av fakturaer. Det er ikke fremlagt dokumentasjon som tilsier at partene på noe tidspunkt avtalte overføring over til spotavtale før produktet «Variabel Næring» ble avviklet fra 1. februar 2023. Etter dette legger nemnda til grunn som sannsynliggjort at det mellom partene var avtalt standard variabelavtaler for alle tre målerne frem til 1. februar 2023. Når det gjelder klagers anførsel om manglende varsling av prisendringer, påpeker nemnda – som nevnt over – at varslingsreglene i standard kraftleveringsavtale og prisopplysningsforskriften ikke kommer direkte til anvendelse i denne saken. Klager er ikke forbruker, og nemnda kan ikke se at partene har avtalt noe tilsvarende varslingsregime i avtalen som gjelder de tre målerne. For variabelavtaler følger det av alminnelige avtalevilkår at pris kan endres løpende i takt med markedsutviklingen. At variabelprisen i deler av perioden – særlig høsten 2022 – var klart høyere enn spotpris, gir etter nemndas syn likevel ikke grunnlag for å innfortolke strengere varslingsregler enn avtalen bygget på. Dette gjelder selv om nemnda i sin praksis har lagt til grunn at variabelavtaler inneholder en risiko som ikke-profesjonelle kunder kan ha vanskelig for å forstå, blant annet for at prisen i perioder ligger over spotpris. Dette er imidlertid et forhold som ligger innenfor avtalens karakter, og kan ikke i seg selv anses som mislighold overfor ikke-forbrukere. Nemnda peker videre på at klager sto fritt til å endre avtaleprodukt eller si opp avtalen i perioden. At klager først i 2023 tok opp spørsmålet om avtaleformen, medfører ikke at selskapet i ettertid må bære risikoen for prisutviklingen i en periode hvor avtalen etter nemndas vurdering er inngått og gjennomført i samsvar med avtaleforholdet. Det foreligger derfor ikke rettslig grunnlag for å stille klager som om organisasjonen hadde vært oppført på spotavtale i perioden januar 2022 til januar 2023. Nemndas konklusjon er at klager gis ikke medhold. Uttalelsen er enstemmig. VEDTAK Klager gis ikke medhold. Oslo, 8. april 2025 Henrik E. Kolderup, leder Thomas Iversen, Forbrukerrådet Astrid M. Hilde, Fornybar Norge Lars Lima, Fornybar Norge Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om klager hadde rett til å videreføre en fastprisavtale på nytt målepunkt i forbindelse med flytting til ny bolig. Nemnda kom til at flytting innebærer at kundeforholdet for det opprinnelige målepunktet avsluttes, og at det ikke foreligger noen generell rett til å overføre en fastprisavtale til en ny adresse. Nemnda fant videre at det ikke var tilstrekkelig dokumentert at selskapet hadde gitt et bindende tilsagn om at avtalen kunne videreføres ved flytting. Klager ble enstemmig ikke gitt medhold. Kraftriket AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder uenighet om videreføring av fastprisavtale ved flytting. Regelverk: Standard kraftleveringsavtale § 5-1 Historikk: 05.05.2022 – Partene inngår treårig fastprisavtale. 02.05.2023 – Klager melder fra om flytting og ber om videreføring av avtalen. Krav: Klager krever at fastprisavtalen videreføres til ny bolig. Partenes anførsler: Klager krever at fastprisavtalen videreføres til ny adresse i forbindelse med hennes flytting. Hun mener at selskapet har forpliktet seg til å videreføre avtalen, ettersom avtalen ble inngått for tre år. Klager mener at selskapet har gitt villedende og mangelfulle opplysninger. Hun viser til at hun i forkant av flyttingen var i kontakt med selskapet og til at hun ble forsikret om at flytting ikke ville medføre konsekvenser for fastprisavtaleforholdet. Klager anfører at selskapet må bære risikoen for egne uttalelser når de på et senere tidspunkt viser seg å ikke stemme. Klager reagerer på at selskapet fremsatte krav om erstatning for avtalebrudd dersom avtalen ikke ble overdratt til de nye eierne av boligen. Kraftriket AS hevder at klager ikke har rett til å kreve videreføring av fastprisavtalen når volumet sikres basert på forventet årsforbruk i den boligen kunden bor i da avtalen ble inngått. Selskapet viser til at det forventede årsforbruket i klagers nye bolig ligger vesentlig høyere. Selskapet beklager at klager ble feilinformert. Selskapet viser for øvrig til at klager er fritatt for erstatning for avtalebrudd som følge av at avtalen ble overdratt til ny beboer. Nemnda ser slik på saken: Saken gjelder uenighet om klager kan kreve videreføring av en fastprisavtale på nytt målepunkt i forbindelse med at hun flytter til ny bolig. Slik saken er opplyst inngikk partene 5. mai 2022 en fastprisavtale med avtaletid på tre år. Den 2. mai 2023 meldte klager om flytting og ba om at fastprisavtalen ble videreført på den nye boligen. Kraftriket AS avslo dette og viste til at fastprisavtalen ikke kan videreføres ved flytting. Selskapet har samtidig opplyst at klager ble fritatt for erstatning for avtalebrudd, fordi avtalen ble overtatt av de nye eierne av den boligen hun flyttet fra. Klager har gjort gjeldende at hun ble forsikret om at flytting ikke ville få konsekvenser for fastprisavtalen, og mener at selskapet må bære risikoen for denne informasjonen. Spørsmålet er om dette gir grunnlag for at avtalen likevel må videreføres. Der en strømkunde flytter, innebærer dette systemmessig at kundens avtale for målepunktet i den gamle boligen avsluttes, og at ny avtale inngås for kunden for målepunktet på den nye boligen. Nemnda har i sin praksis derfor som hovedregel lagt til grunn at flytting innebærer at eksisterende kundeforhold avsluttes, og at det inngås ny avtale for ny bolig. Nemnda kan ikke se at standardavtalen gir kunden rett til å videreføre en fastprisavtale til ny adresse. Også slike avtaler er knyttet til det enkelte målepunktet, og ikke til kunden. Fastprisavtaler forutsetter videre at leverandøren sikrer volum basert på forventet forbruk ved avtaleinngåelsen. Dersom kunden flytter til en bolig med vesentlig annet forbruk, kan dette påvirke leverandørens sikringsposisjon og risiko, noe som taler mot en generell rett til å videreføre avtalen. Utgangspunktet etter standard kraftleveringsavtale § 5-1 er videre at kraftleverandøren kan kreve erstatning fra kunden dersom en tidsavgrenset fastprisavtale sies opp før avtalt utløp. I denne saken er slikt krav som nevnt ikke fremsatt, fordi avtalen ble overdratt til de nye eierne. Når det gjelder klagers anførsel om at hun ble lovet at avtalen kunne tas med videre, bemerker nemnda at dette tilsagnet ikke er dokumentert. Klager har vist til at uttalelsen skal ha blitt gitt i en chat i begynnelsen av 2023, men denne dokumentasjonen er ikke fremlagt for nemnda. Det foreligger heller ingen øvrige holdepunkter som sannsynliggjør at selskapet har gitt et bindende tilsagn om videreføring uavhengig av bolig, forbruk eller øvrige vilkår. Nemnda kan etter dette ikke se at Kraftriket AS ved sine uttalelser har fraskrevet seg adgangen til å avslutte fastprisavtalen i forbindelse med flytting. At klager kan ha hatt en forventning om videreføring, kan ikke i seg selv lede til at avtalen må opprettholdes. Nemndas konklusjon er at klager gis ikke medhold. Uttalelsen er enstemmig. VEDTAK Klager gis ikke medhold. Henrik E. Kolderup, leder Thomas Iversen, Forbrukerrådet Astrid M. Hilde, Fornybar Norge Lars Lima, Fornybar Norge Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt krav om erstatning for skade på overspenningsvern og dekoder som klager mente oppsto i forbindelse med et strømbrudd og påfølgende gjeninnkobling. Nemnda kom til at den kortvarige spenningsvariasjonen som oppsto ved gjeninnkoblingen falt innenfor det som må anses som normal nettdrift, og at det derfor ikke forelå en mangel ved nettselskapets leveranse. Nemnda fant videre at det uansett ikke var tilstrekkelig dokumentert at skaden på dekoderen hadde årsakssammenheng med den aktuelle hendelsen i nettet. Klager ble enstemmig ikke gitt medhold. Elvia AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder uenighet om erstatningskrav i forbindelse med strømbrudd. Regelverk: Standardvilkår for nettleie §§ 14-1 flg. Historikk: 26.03.2023 – Strømbrudd som følge av feil i transformatorstasjon. Krav: Klager krever erstattet kostnader knyttet til reparasjon av overspenningsvern. Partenes anførsler: Klager hevder at skade på overspenningsvern og dekoder kan knyttes til strømbruddet i mars 2023. Han viser til at overspenningsvernet var intakt per 06.03.2023 og mener at skaden oppsto etter strømbruddet. Klager viser til at det ikke er andre nærliggende årsaker til skaden. Klager krever at nettselskapet betaler reparasjon, herunder for elektriker og materiell. Elvia AS bestrider klagers krav om erstatning og mener at de erstatningsrettslige grunnvilkårene ikke er oppfylt. Selskapet viser til at det som følge av feil i en transformatorstasjon oppsto strømbrudd hos klager, og til at forsyningen ble gjenopptatt etter ti sekunder. Det forklarer at det i forbindelse med innkoblingen oppsto kortvarig overspenning, men mener at det ikke utgjør en mangel, jf. forskrift om leveringskvalitet. Selskapet hevder at elektrisk utstyr i alle tilfeller skal tåle påkjenningen som innkoblingsstøtet utgjør. Det hevder at det ikke foreligger påregnelig årsakssammenheng mellom bortfallet og skade oppstått på overspenningsvernet. Selskapet peker på at det ble foretatt kontroll av AMS-måler og at det ikke ble avdekket avvik knyttet til under- eller overspenning. Nemnda ser slik på saken: Saken gjelder krav på erstatning for skade på overspenningsvern og dekoder i forbindelse med strømbrudd 26. mars 2023. Det sentrale spørsmålet er om de erstatningsrettslige vilkårene er oppfylt, herunder om det foreligger en mangel i leveransen og om det er tilstrekkelig dokumentert årsakssammenheng mellom hendelsen i nettet og den påståtte skaden. Slik saken er opplyst, oppsto det 26. mars 2023 en feil i en transformatorstasjon som medførte strømbrudd hos klager. Strømforsyningen ble gjenopptatt kort tid etter. I forbindelse med gjeninnkoblingen oppsto det ifølge selskapet et kortvarig innkoblingsstøt. Klager har i etterkant påvist skade på overspenningsvern og en dekoder, og krever erstattet kostnader til reparasjon og materiell. Nemnda bemerker at det verken er omtvistet at strømbruddet fant sted, eller at det ved gjeninnkoblingen kan ha forekommet en kortvarig spenningsvariasjon. Spørsmålet er om dette utgjør en mangel, og om det foreligger årsakssammenheng mellom hendelsen og skaden. Nettselskapets ansvar for leveringskvalitet følger av standardvilkår for nettleie § 14. For at erstatningsansvar skal inntre, må det foreligge en mangel ved leveransen, et økonomisk tap og tilstrekkelig årsakssammenheng mellom mangelen og tapet. Etter forskrift om leveringskvalitet § 3‑4 gjelder det imidlertid særskilte unntak ved kortvarige avbrudd og ved innkobling etter feil. Kortvarige spenningsvariasjoner som følge av inn‑ og utkobling etter feil anses som en del av normal drift og utgjør som utgangspunkt ikke en mangel. Nemnda viser for øvrig til sin vedtakspraksis på dette punkt, se bl.a. sak 22-250. Nemnda legger til grunn at feil i transformatorstasjonen med påfølgende kortvarig utkobling og rask gjeninnkobling faller innenfor det som forskrift om leveringskvalitet § 3‑4 tillater. Slike innkoblingsstøt er en kjent del av normal nettdrift, og det må ta høyde for dette ved dimensjonering av anlegget og tilkoblet utstyr. Nemnda påpeker videre at overspenningsvern har som funksjon å beskytte den elektriske installasjonen mot denne typen hendelser. For hver slik hendelse kan et overspenningsvern svekkes, og etter gjentatte belastninger kan det oppstå gjennomslag. At et overspenningsvern utløses eller tar skade, innebærer imidlertid ikke i seg selv at det foreligger en mangel ved leveransen. På denne bakgrunn mener nemnda at klager ikke har sannsynliggjort at det foreligger en mangel i nettselskapets leveranse. Nemnda finner etter dette ikke grunn til å gå inn på om det foreligger årsakssammenheng mellom strømbruddet og den oppståtte skaden. Nemnda bemerker likevel at klagers AMS‑måler ikke har registrert avvik knyttet til over‑ eller underspenning. Nemnda peker videre på at skaden bare synes å ha rammet en dekoder, mens øvrig elektrisk utstyr i installasjonen ikke er skadet. Nemnda mener at det derfor ikke er tilstrekkelig dokumentert at skaden på dekoderen skyldes den aktuelle hendelsen i nettet, fremfor svakheter ved dekoderen. Et rent tidsmessig sammenfall er ikke nok for å påvise rettslig årsakssammenheng. De erstatningsrettslige vilkårene er dermed ikke oppfylt, og klager har ikke rett på erstatning. Nemndas konklusjon er at klager gis ikke medhold. Uttalelsen er enstemmig. VEDTAK Klager gis ikke medhold. Oslo, 8. april 2025 Henrik E. Kolderup, leder Gustav Norman, Forbrukerrådet Astrid M. Hilde, Fornybar Norge Lars Lima, Fornybar Norge Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om klagers plikt til å betale et etterfaktureringskrav som følge av at forbruket over en periode var avregnet på grunnlag av for lave stipulerte målerverdier. Nemnda kom til at avregningsfeilen kunne tilskrives nettselskapet, men fant at klager ikke hadde vært i aktsom god tro om at avregningen var korrekt. Nemnda la blant annet vekt på at klager var informert om manglende kommunikasjon med måleren, at det var sendt månedlige varsel om måleravlesning, og at det fremgikk av faktureringen at forbruket var stipulert. Klager ble enstemmig ikke gitt medhold. BKK AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder uenighet om klagers plikt til tilleggsbetaling for ikke-fakturert forbruk. Regelverk: Standard nettleieavtale §§ 5-4 og 6-4. Historikk: 01.02.2022 – Partene inngår avtale i forbindelse med overtakelse av bolig. 20.09.2022 – Selskapet orienterer om manglende kontakt med måler, forbruk stipuleres. 28.02.2023 – Klager mottar SMS fra selskapet med forespørsel om måleravlesning. 10.03.2023 – Selskapet utsteder tilleggsbetalingskrav for september 2022–februar 2023. 27.03.2023 – Klager mottar SMS fra selskapet om at kontakt med måler er gjenopprettet. 19.04.2023 – Klager mottar e-post fra selskapet om at kontakt med måler ble gjenopprettet 21.01.2023. Krav: Klager bestrider plikt til å betale tilleggsbetalingskrav for ikke-fakturert forbruk, og krever ny beregning av kravet. Partenes anførsler: Klager bestrider kravet om tilleggsbetaling og hevder at selskapet må bære risikoen for feilen. Klager viser til at hun ble informert om manglende kommunikasjon med måleren i september 2022 og til at hun samtidig mottok beskjed om at selskapet skulle foreta en kontroll. Hun påpeker at det aldri ble gjort. Klager hevder at hun ikke hadde grunn til å tro at forbruket ble stipulert, og viser blant annet til at det ikke fremkom av fakturaene. Hun viser til at forbruket var angitt som målt, og ikke estimert, i fakturaene fra og med september 2022. Klager viser til at hun som følge av det ikke hadde grunn til å tro at det forelå målerfeil, og fikk heller ikke oppfordring til å iverksette strømbesparende tiltak. Klager reagerer på kravets størrelse, og mener at det foreligger feil ved beregningen. Hun reagerer videre på periodiseringen av forbruket og hevder at det i stedet må fordeles i perioden februar 2022 til februar 2023. Klager påpeker at strømprisen var betydelig høyere i perioden september 2022 til februar 2023. BKK AS opprettholder kravet og hevder at klager ikke har vært i aktsom god tro. Selskapet viser til at det har fremkommet av løpende fakturaer at forbruket har vært stipulert, og videre at hun har blitt avregnet for et svært lavt forbruk. Det viser videre til at klager mottok varsel om manglende kommunikasjon med måleren, samt månedlige varsel om måleravlesning, men uten at selskapet mottok avlesninger fra klager. Selskapet fastholder at etterfaktureringen er berettiget under henvisning til at det ble avdekket et avvik mellom fakturert og faktisk forbruk ved gjenopprettelse av kommunikasjon med klagers måler. Det viser til at det har avskrevet 4000 kWh som kompensasjon for tiden det tok å gjenopprette kommunikasjonen. Nemnda ser slik på saken: Saken gjelder uenighet om klager har plikt til å betale selskapets krav om tilleggsbetaling for ikke‑fakturert forbruk. Slik saken er opplyst, inngikk partene avtale 1. februar 2022 da klager overtok boligen. Nemnda legger til grunn at klager deretter ble avregnet med grunnlag i stipulerte verdier som følge av manglende kommunikasjon med måleren fra oppstart, og helt frem til kommunikasjonen ble gjenopprettet i mars 2023. Ved gjenopprettelsen av kommunikasjonen avdekket selskapet et avvik mellom de stipulerte og reelle forbruksverdiene. Dette avviket dannet grunnlag for etterfakturering av klager 10. mars 2023. Kravet om tilleggsbetaling er begrenset til perioden mellom september 2022 og februar 2023. Utgangspunktet etter standard nettleieavtale § 5-4 om «Feil ved måleutstyr» er at nettselskapet kan stipulere forbruket dersom måleapparatet ved kontroll viser mer eller mindre enn det virkelige forbruk eller hvis måleapparatet ikke har virket. Forbruket beregnes på grunnlag av anleggets tidligere normale forbruk eller på basis av nye kontrollmålinger i en tilsvarende periode. Når feil ved måleutstyr eller avregning kan tilskrives nettselskapet, kan nettselskapet likevel ikke kreve etterbetaling dersom nettkunden var i aktsom god tro. Tilsvarende følger det av § 6-5 om «Avregningsfeil» at nettselskapet kan kreve etterbetaling for enhver avregningsfeil med mindre nettkunden var i aktsom god tro.  I denne saken har fjernavlesningsmåleren i anlegget ikke fungert slik den skulle. De reelle måleverdiene har derfor ikke blitt innhentet og registrert i selskapets eget kunde- og faktureringssystem, og innmeldt til klagers kraftleverandør gjennom Elhub. I stedet har for lave stipulerte verdier blitt registrert og innmeldt. Denne feilen kan tilskrives nettselskapet. Spørsmålet etter standard nettleieavtale § 5-4 er derfor om klager har vært i aktsom god tro, herunder om hun burde ha oppdaget at hun ble fakturert for mindre enn det reelle forbruket. Relevante momenter ved bedømmelsen vil være hva som fremgår av tidligere fakturaer om avlesningsmåte, hva som er gjort for å etterspørre måleravlesninger og i hvilken grad det stipulerte forbruket har avveket fra klagers forbruk i tidligere perioder, se sak 22-888. Slik saken er opplyst, legger nemnda til grunn at klager ble orientert om manglende kommunikasjon med måleren i september 2022. Uavhengig av om klager etter dette var uvitende at det forelå feil ved avregningen, kan nemnda uansett ikke se at klager var i aktsom god tro om at avregningen av klager var korrekt fra dette tidspunktet. Klagers oppfordring til å forstå at avregningen kan ha bygget på usikre måledata forsterkes ved at selskapet sendte ut månedlige varsel om måleravlesning, som klager, slik saken er opplyst, bare meldte inn én gang. Nemnda legger videre vekt på at det har fremgått av faktureringen at forbruket har vært stipulert, samt at det avregnede forbruket har ligget lavt, se bl.a. sak 22-584. Klager kan derfor ikke anses å ha vært i aktsom god tro. Klager har etter dette plikt til å betale etterfaktureringskravet, jf. standardavtalen § 5-4. Uten at det har betydning for sakens utfall, bemerker nemnda at det samlede tilleggsbetalingskravet fremstår svært høyt, noe den oppfatter at har sitt grunnlag i den underliggende kraftleveringsavtalen, som var en standard kraftleveringsavtale. Ettersom det er klagers nettselskap som er innklaget i saken, og ikke kraftleverandøren, har ikke nemnda foranledning til å gå inn på prisspørsmålene i kraftleveranseavtalen. Nemndas konklusjon er at klager gis ikke medhold. Uttalelsen er enstemmig. VEDTAK Klager gis ikke medhold. Oslo, 8. april 2025 Henrik E. Kolderup, leder Gustav Norman, Forbrukerrådet Astrid M. Hilde, Fornybar Norge Lars Lima, Fornybar Norge Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om klagers plikt til å betale for strøm levert på leveringsplikt, og om klager hadde krav på tilbakebetaling av det fakturerte beløpet. Nemnda kom til at nettselskapet ikke hadde sannsynliggjort at klager var varslet om leveringsplikt i samsvar med gjeldende regelverk, og at klager derfor skulle avregnes etter laveste sats for leveringsplikt. Nemnda fant samtidig at krav på tilbakebetaling ut over tre år før klagetidspunktet var foreldet, og at det ikke forelå grunnlag for å anvende tilleggsfristen etter foreldelsesloven. Klager ble enstemmig gitt delvis medhold. BKK AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for leveringspliktig strøm. Regelverk: Standardvilkår for nettleie § 2. Historikk: 2016 – Oppstart av avtale. 01.02.2023 – Klager mottar varsel om stenging. 26.04.2023 – Kraftleverandør utsteder faktura på kr 17 695,74 for pliktstrøm i perioden september 2022 til desember 2022. Krav: Klager krever dekket differansen mellom markedspris og faktiske utgifter for pliktstrøm for perioden mellom 2016 og desember 2022. Partenes anførsler: Klager bestrider plikten til å betale for strømkostnader som har oversteget markedspris i perioden fra 2016 til desember 2022 med grunnlag i at det ikke var inngått avtale om pliktstrøm. Klager mener at selskapet ikke har overholdt plikten til å opplyse om at han over lang tid har vært oppført på pliktstrøm og konsekvensene av dette, til tross for regelmessig dialog mellom partene. Klager tilbakeviser at han har mottatt brev om pliktleveranse. Han viser til at brevet var adressert feil og påført uriktig målernummer. Han mener derfor at brevet ikke kan anses mottatt. Han viser videre til at det heller ikke har fremgått av løpende fakturaer at han har mottatt strøm etter leveringsplikt. Klager reagerer videre på at han har blitt etterfakturert for pliktstrøm av kraftleverandøren et halvt år etter forbruksperioden. Klager reagerer dessuten på at selskapet har sendt krav til inkasso og varsel om stenging til tross for avtale om betalingsutsettelse. BKK AS har ikke inngitt tilsvar i saken. Av klagers saksfremstilling fremgår det at selskapet Har bestridt klagers krav om tilbakebetaling. Selskapet hevder der at det har informert om at kunden må inngå avtale med kraftleverandør for å unngå pliktleveranse, og at det har fremgått av fakturaer at avtale med kraftleverandør ikke forelå. Selskapet har videre vist til at brev om pliktstrøm ble sendt til klager. Nemnda ser slik på saken: Saken gjelder uenighet om plikt til å betale for strøm som er levert på leveringsplikt av nettselskapet, og om klager har krav på tilbakebetaling av det fakturerte beløpet. Slik saken er opplyst har klager stått på leveringsplikt siden kundeforholdet ble etablert i 2016. Klager mener at han ikke ble informert om at han mottok strøm etter leveringsplikt, og at han først oppdaget dette da han mottok stengevarsel i februar 2023. Utgangspunktet etter standardvilkår for nettleie § 2 er at dersom kunden ikke har valgt kraftleverandør, anses brukeren å ha godtatt og tiltrådt nettselskapets vilkår for levering av kraft i samsvar med reglene om leveringsplikt. Tilsvarende følger det av avregningsforskriften § 8-1 at nettselskapet skal levere strøm på leveringsplikt dersom kunden ikke inngår avtale om kraftleveranse med kraftleverandør. Nettselskapet er samtidig forpliktet til å sende varsel om leveringsplikt og pris, og kunden skal til enhver tid gis informasjon som setter vedkommende i stand til å inngå kraftavtale og dermed unngå høyere pris. Hvis nettselskapet ikke gir slike opplysninger, kan kunden ha krav på å bli avregnet etter laveste sats for en begrenset periode. Ved vurderingen av om BKK AS har sannsynliggjort at klager ble korrekt varslet om leveringsplikt, påpeker nemnda at selskapet ikke har inngitt tilsvar i saken. Det foreligger dermed ikke dokumentasjon på at selskapet har gitt klager varsel om leveringsplikt i samsvar med avregningsforskriften § 8‑1. Klager har vist til at et brev som skal ha informert om leveringsplikt var feilsendt og påført uriktig målernummer. Nemnda legger klagers saksfremstilling til grunn, og kan etter dette ikke se at dette varselet ble mottatt av klager. Det er heller ikke fremlagt fakturaer eller annen dokumentasjon som viser at det fremgikk klart og tydelig av fakturaene at klager mottok strøm etter leveringsplikt. Når nettselskapet ikke har sannsynliggjort at varslingsplikten er oppfylt, må kunden avregnes etter laveste prisnivå for leveringsplikt. Nemnda går derfor videre til spørsmålet om i hvilken utstrekning klager kan kreve tilbakeført betalinger for pliktstrømmen. Det alminnelige utgangspunktet er at fordringer foreldes tre år etter den dag da fordringshaveren tidligst hadde rett til å kreve å få oppfyllelse, jf. foreldelsesloven § 3, jf. § 2. Fordringer som klager kunne gjøre gjeldende mer enn tre år siden, er derfor som utgangspunkt foreldet. Etter foreldelsesloven § 10 har likevel den fordringshaver som manglet nødvendig kunnskap om fordringen rett til en tilleggsfrist, slik at foreldelse tidligst skjer ett år fra vedkommende fikk eller burde ha fått den nødvendige kunnskapen om fordringen og den ansvarlige. Slik tilleggsfrist kan forlenge den alminnelige foreldelsesfristen med inntil 10 år, slik at fordringer inntil 13 år tilbake i tid likevel ikke anses foreldet. Klagers fordringer gjelder tilbakeføring av innbetalinger tilbake til 2016. Dette er mer enn tre år tilbake i tid fra datoen for klagen til Elklagenemnda. Nemnda kan ikke se at det er grunnlag for å gi tilleggsfristen i § 10 anvendelse, all den tid nemnda mener at klager burde ha skjønt at han var på leveringsplikt fordi han ikke hadde inngått noen avtale om strømleveranse med et kraftselskap. Nemnda viser til at den enkelte kunde er rettslig ansvarlig for at det inngås separat avtale med kraftleverandør. Tilleggsfristen etter § 10 får derfor ikke anvendelse, og klager kan kun kreve tilbakebetaling for differansen mellom pliktstrøm og laveste sats tre år tilbake fra klagetidspunktet. Klagen ble inngitt 10. juni 2023, og krav på tilbakeføring av betalinger foretatt før 10. juni 2020 er derfor foreldet. Nemndas konklusjon er at klager gis delvis medhold. Uttalelsen er enstemmig. VEDTAK Klager gis delvis medhold. Oslo, 8. april 2025 Henrik E. Kolderup, leder Gustav Norman, Forbrukerrådet Astrid M. Hilde, Fornybar Norge Lars Lima, Fornybar Norge Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om fjerneplikt og kostnadsfordeling for deler av et luftledningsanlegg som går over klagers eiendom. Nemnda kom til at anlegget fortsatt hadde en funksjon i distribusjonsnettet, og at klager derfor ikke kunne kreve at nettselskapet bekostet fjerning av anlegget. Nemnda kom likevel til at nettselskapet ikke hadde godtgjort at barduneringen var gjennomført i samsvar med kravene til minst mulig ulempe for grunneier, og at klager derfor hadde krav på retting eller kompensasjon for ulempen tiltaket medførte. Klager ble enstemmig gitt delvis medhold. BKK AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for kostnader knyttet til fjerning av nett. Regelverk: Standard tilknytningsvilkår §§ 3-2 og 3-10. Historikk: 2018 – Nettselskapet påbegynner fjerning av mast og linje på deler av nettet. 20.09.2022 – Selskapet mottar forespørsel om pris for fjerning av nett. 06.10.2022 – Klager bestrider betalingsplikt for kostnader knyttet til fjerning av nett. Krav: Klager krever at nettselskapet bekoster fjerning av nett over eiendommen hans. Partenes anførsler: Klager hevder at selskapet etter avtale med kommunen har forpliktet seg til å fjerne høyspentmast og -linje helt frem til koblingspunktet, og krever at arbeidet fullføres for selskapets regning. Klager viser til at selskapet har demontert deler av nettet, men ikke den delen som strekker seg over eiendommen hans. Selskapet har tilbudt å fjerne denne delen mot at klager bærer kostnadene, men klager bestrider at det er grunneier som må bære kostnadene ved fjerning av nettet når selskapets arbeid ble satt på vent av økonomihensyn. Klager mener at selskapets manglende oppfyllelse av avtalen medfører en begrensning i utnyttelsen av eiendommen og en forringelse av eiendommens verdi. Han viser videre til at han ikke ble varslet om bardunering og hevder at det aldri forelå aksept fra hans side. Klager mener at inngrepet mangler rettslig grunnlag. BKK AS bestrider at det har forpliktet seg til å fjerne det aktuelle nettet og viser til at det ikke foreligger en slik avtale med kommunen. Selskapet mener at det er den enkelte grunneier som må bekoste fjerning av nettet. Det viser til at klagers prisforespørsel ikke ble behandlet som følge av at betalingsplikt uansett ble bestridt fra klagers side. Selskapet viser til at det kan utarbeide kostnadsoverslag for fjerning av nettet over klagers eiendom, men fastholder at det er klager som må dekke kostnadene når det ikke foreligger en avtalemessig forpliktelse til å fjerne nettet. Selskapet erkjenner for øvrig at klager ikke ble varslet korrekt om bardunering. Nemnda ser slik på saken: Saken gjelder uenighet om fjerneplikt og om kostnadsfordeling for fjerning for de deler av et luftledningsanlegg som går over klagers eiendom. Saken reiser spørsmål om nettselskapet har dokumentert at masten og barduneringen fortsatt er berettiget etter standard tilknytningsvilkår, og om klager kan kreve at BKK AS bekoster fjerningen. Slik saken er opplyst ligger det aktuelle luftledningsanlegget over klagers eiendom, og består av to stolper og luftspenn. Den ene stolpen står på klagers tomt og fungerer etter det opplyste ikke lenger som del av et sammenhengende høyspentstrekk, men derimot som bardunfeste for den neste stolpen i strekket. Klager viser til at ledningen over eiendommen har vært planlagt fjernet siden 2018, og at deler av linjen skal ha vært demontert. Klager mener derfor at masten på hans eiendom ikke lenger har en funksjon i distribusjonsnettet, og krever at den fjernes for nettselskapets regning. Selskapet har gjort gjeldende at anlegget fremdeles er i bruk, og at det fortsatt er behov for stolpen på klagers eiendom for å sikre strekk og stabilitet for den gjenværende linjen. Selskapet bestrider at det foreligger noen avtalemessig forpliktelse til å fjerne konstruksjonen, og viser til at en eventuell fjerning må bekostes av klager etter tilknytningsvilkårene. Utgangspunktet etter standard tilknytningsvilkår § 3-2 er at «[v]ed fremføring av overføringsnett skal grunneier/fester på forhånd gis muligheter til å uttale seg om trasévalg og plassering av annet nødvendig utstyr. Nettselskapet skal påse at plassering og utførelse av nettet medfører minst mulig ulempe for grunneier/fester». Selskapets rett er en form for servitutt, som bygger på funksjonsbetraktninger om at utstyret må være nødvendig for et saklig begrunnet formål i nettet. Etter § 3-6 har nettselskapet videre rett til å vedlikeholde anlegg som allerede står på eiendommen uten ny avtale eller nytt grunnerverv, men tiltakene må være begrenset til vedlikehold og gjennomføres med minst mulig ulempe for grunneier. Dersom anlegget ikke lenger har en funksjon i nettet, kan det dermed ikke opprettholdes som en belastning på eiendommen. Dersom det fortsatt har funksjon, kan det bare kreves fjernet dersom klager bekoster kostnadene, jf. standard tilknytningsvilkår § 3‑10 første ledd og kontrollforskriften § 17‑4. Basert på dokumentasjonen som er fremlagt for nemnda, legger nemnda til grunn at det fremdeles går en spenningssatt kabel på stolpen, og at denne kabelen går videre til en nettstasjon. Det fremstår etter dette som klart at anlegget fortsatt inngår i distribusjonsnettet, selv om linjens funksjon – og retningen på strømleveransen –har endret karakter siden 2018. Stolpen er etter nemndas syn fortsatt en del av et aktivt linjestrekk og har en funksjon i nettet. Selskapet må likevel etterleve standardvilkårene § 3-6 ved gjennomføring av vedlikehold i nettet. Nemnda legger til grunn at barduneringen som ble gjort på klagers eiendom ble gjennomført uten at klager ble varslet. Det er videre klart at selskapet ikke har dokumentert at alternative plasseringer eller mindre inngripende løsninger ble vurdert. Selskapet har forklart løsningen ut fra økonomiske hensyn, men har ikke sannsynliggjort at den valgte løsningen representerer det tiltaket med minst mulig ulempe for klager. Nemnda kan heller ikke se at BKK AS forsøkte å innlede dialog med klager for å finne en løsning som ivaretok både nettselskapets behov og grunneiers interesser, til tross for at endringen i bruken av anlegget kunne tilsi en ny vurdering. Etter nemndas vurdering har nettselskapet dermed ikke godtgjort at vilkårene for vedlikehold etter § 3‑6 var oppfylt, og tiltaket kan derfor ikke anses som rettmessig gjennomført. Nemnda bemerker at det forhold at vilkårene for vedlikehold ikke er fulgt, ikke dermed medfører en plikt for nettselskapet til å fjerne anlegget vederlagsfritt. Selskapet har fortsatt rett til å ha anlegg stående dersom det har en funksjon i nettet, jf. § 3‑2. Det er imidlertid klart at klager er påført en ulempe som følge av at barduneringen ble satt opp uten varsling og uten at selskapet vurderte mindre inngripende alternativer. Nemnda finner etter dette at klager har krav på en form for kompensasjon for ulempen anlegget medfører, herunder for at nettselskapet ikke oppfylte sin plikt til å vurdere løsninger med minst mulig ulempe. Nemnda tar ikke stilling til den konkrete tekniske løsningen eller kostnadsfordelingen ved eventuell fremtidig omlegging, men legger til grunn at nettselskapet bør treffe tiltak for å rette forholdet, enten ved å fjerne barduneringen eller vurdere en alternativ plassering, eller ved å kompensere klager økonomisk for den økte ulempen. Nemndas konklusjon er at klager gis delvis medhold. Uttalelsen er enstemmig. VEDTAK Klager gis delvis medhold. Oslo, 8. april 2025 Henrik E. Kolderup, leder Gustav Norman, Forbrukerrådet Astrid M. Hilde, Fornybar Norge Lars Lima, Fornybar Norge Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om grunnlag for stenging og krav om erstatning. Nemnda kom til at stengingen var urettmessig fordi anlegget ikke kunne anses som eierløst, og fordi nettselskapet ikke hadde oppfylt sin varslingsplikt. Nemnda fant videre at kostnadene knyttet til utrykning og feilsøking var en påregnelig og direkte følge av den urettmessige stengingen. Klager ble enstemmig gitt medhold. Elvia AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder uenighet om grunnlag for stenging og krav om erstatning. Regelverk: Standardvilkår for nettleie § 14 og forbrukerkjøpsloven § 48 a. Historikk: 13.01.2023 – Klager overtar bolig og tegner strømabonnement. 17.01.2023 – Klager mottar SMS med varsel om stenging. 20.03.2023 – Selskapet stenger anlegget. 24.03.2023 – Klager returnerer fra ferie og oppdager at anlegget er stengt. Spylebil og pumpeservice rykker ut. 25.03.2023 – Nabo kontakter selskapet og anlegget gjenåpnes. Krav: Klager krever erstatning for kostnader knyttet til utrykning og feilsøking, beregnet til kr 18 279. Partenes anførsler: Klager krever, på vegne av de fire boenhetene som er tilknyttet et felles pumpeanlegg, erstatning for kostnader knyttet til utrykning og feilsøking i forbindelse med stenging. Klager hevder at strømmen ble urettmessig stengt og at prosedyrer for stenging ikke ble fulgt. Han mener at selskapet ikke på noe tidspunkt mottok oppsigelse av det aktuelle anlegget, og viser til at stenging uansett medførte fare for betydelig tingskade. Klager hevder videre at selskapet ikke ga tilstrekkelig varsel om stenging, og påpeker at ett SMS-varsel to måneder før stenging ikke er tilstrekkelig. Han understreker at han besvarte SMS-en. Klager viser til at han var i dialog med selskapet om klargjøring av forholdene rundt anlegget og hevder at selskapet var kjent med at anlegget tilhørte et felles pumpeanlegg tilknyttet fire boenheter. Han mener at selskapet er å bebreide for å ikke ha gjort nærmere undersøkelser for å oppklare eierforhold, og at det uansett ikke har gitt tilstrekkelig varsel om stenging. Elvia AS bestrider erstatningsansvar for stenging med grunnlag i manglende innmelding. Selskapet hevder at vilkårene for stenging er oppfylt fordi klager avviste selskapets forespørsel om innmelding av kundeforhold på anlegget. Selskapet viser videre til at anlegget hadde stått uten kundeforhold siden 14.01.2023. Selskapet hevder at stengingsprosedyrer er fulgt ved at varsel om stenging ble sendt 17.01.2023. Til tross for varselet hevder selskapet at det ikke mottok bestilling på anlegget, og til at anlegget derfor ble stengt for å unngå nettap. Selskapet mener at det ikke er ansvarlig for skader eller tap som oppstår ved rettmessig stenging. Nemnda ser slik på saken: Saken gjelder uenighet om det var grunnlag for selskapets stenging av anlegget 20. mars 2023 og om klager har krav på erstatning for kostnader som oppsto som følge av stengingen. Slik saken er opplyst for nemnda, er det målepunktet som saken gjelder tilknyttet et felles pumpeanlegg som betjener fire boenheter. Klager representerer beboerne i de fire boenhetene ved nemndas behandling av saken. Nemnda legger til grunn at klager overtok en av boenhetene 13. januar 2023 og at han tegnet strømabonnement samme dag. Selskapet har imidlertid gjort gjeldende at anlegget har stått eierløst som følge av manglende innmelding av kundeforhold etter 14. januar 2023, og at strømforsyningen derfor ble stengt rutinemessig. Utgangspunktet etter standardvilkår for nettleie § 2 er at standardvilkårene «gjelder fra bestilling eller automatisk når [k]unden tar det aktuelle anlegget i bruk». Der et anlegg er i aktiv bruk, og det løpende forbrukes strøm, etableres derfor kundeforholdet ved konkludent adferd, selv om innmelding ikke er formelt registrert av brukeren av anlegget. Nemnda oppfatter at dette også gjelder der anlegget er tilknyttet flere separate enheter. Nemnda legger til grunn at anlegget har vært kontinuerlig i bruk for å sikre drift av fellesanlegget. Et felles pumpeanlegg som betjener fire boenheter og som kontinuerlig forbruker strøm, kan ikke anses som «eierløst» selv om ett formelt kundeforhold ikke var korrekt registrert i Elhub. Nettselskapet må uansett i slike tilfeller foreta nødvendige undersøkelser for å avklare hvem som faktisk bruker strømmen. Det er ikke omtvistet at dette var kjent for Elvia AS, som også var informert om eierskifte for én av boenhetene. I den grad selskapet var i tvil om eierforholdet, er det nemndas oppfatning at selskapet hadde en klar oppfordring til å undersøke hvem som faktisk sto som reell bruker av anlegget. Nemnda kan etter dette ikke se at selskapets stenging var rettmessig med grunnlag i at anlegget var eierløst. Nemnda bemerker videre at den uansett ikke kan se at selskapet har oppfylt sin varslingsplikt i forkant av stengingen, jf. forbrukerkjøpsloven § 48 a. Bestemmelsens andre ledd bestemmer at «[f]ør stenging kan skje, skal nettselskapet sende forbrukeren et skriftlig varsel om stenging». Formålet bak bestemmelsen er at forbrukeren skal gis en reell mulighet til å innrette seg før stenging gjennomføres, herunder å treffe nødvendige tiltak for å unngå at stenging skjer eller begrense skade der stenging gjennomføres. Bestemmelsen oppstiller nærmere krav til hvilke opplysninger som skal angis i varselet, jf. bokstavene a til d, og til at varselet skal gis skriftlig. Slik saken er opplyst mottok klager en SMS med varsel om stenging 17. januar 2023. Nemnda kan ikke se at dette SMS-varselet i seg selv tilfredsstilte kravene i § 48 a annet ledd, og bemerker at SMS-en i alle tilfeller ikke kan bøte på selskapets manglende undersøkelser av kundeforholdet. Nemnda peker spesielt på at Elvia AS burde vært kjent med at stenging av et pumpeanlegg som betjener flere boenheter kan medføre umiddelbar fare for tingskade, og at dette skjerper undersøkelser og varslingsplikt. Nettselskapet hadde derfor leveringsplikt inntil kundeforholdet var korrekt avklart, og var avskåret fra å stenge anlegget. Stengingen 20. mars 2023 var etter dette urettmessig. Nemnda ser så på spørsmålet om klager har rett på erstatning for tap knyttet til stengingen. Nemnda finner det klart at kostnadene knyttet til utrykning og feilsøking – herunder spylebil og pumpeservice – var en påregnelig og direkte følge av den urettmessige stengingen. Selskapet må derfor etter nemndas syn betale erstatning for disse tapspostene. Nemndas konklusjon er at klager gis medhold. Uttalelsen er enstemmig. VEDTAK Klager gis medhold. Oslo, 8. april 2025 Henrik E. Kolderup, leder Gustav Norman, Forbrukerrådet Astrid M. Hilde, Fornybar Norge Lars Lima, Fornybar Norge Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om tilbakebetalingskrav med grunnlag i angrerettutøvelse. Nemnda kom til at selskapet ikke hadde godtgjort at opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h var oppfylt, og at klager derfor hadde en utvidet angrerett som var utøvd i tide. Ved avgjørelsen av rettsvirkninger delte nemnda seg i et flertall og et mindretall. Flertallet mente at klager hadde krav på tilbakeføring av foretatte innbetalinger, mens mindretallet ikke kunne se at det forelå grunnlag for tilbakeføring av betaling for levert og forbrukt kraft. Klager ble gitt medhold under dissens om rettsvirkningene. Kraftriket AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder uenighet om tilbakebetalingskrav med grunnlag i angrerettutøvelse. Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4 og angrerettloven. Historikk: 19.05.2022 – Klager bestiller produktet «Spot12». 03.06.2022 – Oppstart av strømavtale. 22.05.2023 – Klager utøver angrerett. Krav: Klager krever tilbakeført samtlige foretatte innbetalinger i avtalen. Partenes anførsler: Klager hevder at selskapet har misligholdt sin opplysningsplikt ved å ikke gi tilstrekkelige opplysninger om angreretten ved avtaleinngåelsen. Klager viser til at han ved avtaleinngåelsen mottok lenke til angreskjema. Han anfører at opplysninger meddelt gjennom hyperlenke ikke oppfyller kravene i angrerettloven og viser til Forbrukertilsynets uttalelser på dette punkt. Klager viser til at lenken ikke lenger fungerer. Klager bestrider å ha bedt om oppstart av leveransen før utløpet av angreretten, og hevder å ha hatt angreretten i behold. Han anfører at den utvidede fristen har fått anvendelse og hevder på denne bakgrunn at han har rett på tilbakeføring av samtlige foretatte innbetalinger. Kraftriket AS hevder at det oppfylte sin opplysningsplikt om angrerett ved avtaleinngåelsen. Selskapet viser til at klager mottok en SMS hvor det var lenket til angreskjema og informasjon om angreretten. Det hevder at det er tilstrekkelig å lenke til angreskjema i PDF-format. Selskapet mener derfor at den utvidede angrefristen ikke har fått anvendelse og at klager som følge av det angret for sent. Selskapet viser videre til at det ikke har gjeldt bindingstid i avtalen, og at klager har stått fritt til å endre avtaleprodukt. Nemnda ser slik på saken: Saken gjelder klagers krav om å få tilbakeført innbetalinger foretatt under avtalen med grunnlag i angrerett. Hovedspørsmålet er om klager hadde angreretten i behold da angrerettsutøvelsen ble fremsatt, og hvilke rettsvirkninger dette i så fall får. Slik saken er opplyst for nemnda, bestilte klager produktet «Spot12» 19. mai 2022 med oppstart 3. juni 2022. Klager utøvde angreretten 22. mai 2023. Utgangspunktet etter angrerettloven § 20 er at en forbruker kan gå fra avtalen ved å gi melding til den næringsdrivende innen utløpet av angrefristen, jf. § 21. Angrefristen utløper som utgangspunkt 14 dager etter at avtalen ble inngått, jf. angrerettloven § 21 første ledd. Dersom den næringsdrivende ikke oppfyller sin plikt til å gi lovpålagte opplysninger om angreretten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, forlenges likevel angrefristen. Etter § 21 tredje og fjerde ledd utløper angrefristen i slike tilfeller tidligst 14 dager fra dagen slike opplysninger er gitt, likevel senest 12 måneder og 14 dager fra avtalen ble inngått. Angrerettloven § 8 bokstav h – slik den gjaldt ved inngåelsen av denne avtalen – krevde at den næringsdrivende før avtaleinngåelsen «på en klar og forståelig måte» gir forbrukeren opplysninger om at «det foreligger angrerett og standardisert skjema for bruk av angrerett (angreskjema), samt vilkårene, tidsfristene og fremgangsmåtene for å bruke angreretten». Det er den næringsdrivende som har bevisbyrden for at opplysningsplikten er oppfylt, jf. angrerettloven § 7. Formålet er å sette forbrukeren i stand til å forstå og å bruke den angreretten som gjelder i avtalen, se i denne sammenheng blant annet EU-domstolens tolkningsuttalelse i dom 24. februar 2022 i sak C-536/20 Tiketa avsnitt 42. Nemnda tilføyer at § 8 bokstav h ble ordlydmessig endret med virkning fra 1. oktober 2023, ved at det nå uttrykkelig fremgår at den næringsdrivende skal gi forbrukeren et standardisert skjema for bruk av angrerett (angreskjema). Om denne endringen viser nemnda til sine bemerkninger i samlevedtak i sak 23-056 m.fl. Kraftriket AS hevder at selskapet oppfylte sin opplysningsplikt om angrerett i forbindelse med avtaleinngåelsen i mai 2022, slik at den utvidede angrefristen ikke får anvendelse. Selskapet har vist til at klager mottok en SMS i etterkant av avtaleinngåelsen der det var lenket til angreskjema og informasjon om angreretten. Av den aktuelle SMS-en fremgikk blant annet følgende: «Vilkår for kraftlevering finner du på våre nettsider. […] NB! Dersom du angrer avtalen, må angreskjema fylles ut og leveres oss innen 14 dager; [hyperlenke].» Nemnda kan ikke se at selskapet ved dette ga klager noen uttrykkelig informasjon om klagers angrerett. I den utstrekning et klikk på hyperlenken ville ha ført til opplysninger om angreretten eller et angreskjema, innebærer etter nemndas praksis ikke at klager kan anses å ha fått klare og forståelige opplysninger om angreretten og hvordan den utøves. Nemnda viser for øvrig til sitt syn i samlevedtak i sak 23-011 m.fl. mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023 om bruk av hyperlenker for å oppfylle opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h. Nemnda legger derfor til grunn at den utvidede angrefristen får anvendelse, og at klagers utøvelse av angreretten 22. mai 2023 skjedde innenfor lengstefristen på 12 måneder og 14 dager fra avtaleinngåelsen 19. mai 2022. Når det gjelder rettsvirkningene av rettidig utøvd angrerett, har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet – bestående av nemndleder med dobbeltstemme og forbrukerrepresentant Norman – viser til flertallets votum i vedtak 23-011 m.fl. (Haugaland Kraft Energi AS) av 12. juni 2023. Der den næringsdrivende ikke har oppfylt opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, innebærer angrerettloven § 26 andre ledd sammenholdt med § 24 første ledd at forbrukerens betalingsplikt bortfaller i sin helhet der angreretten utøves, og at kunden har krav på å få tilbakeført sine betalinger under avtalen. I den utstrekning det har funnet sted gjennomfakturering av nettleie, skal tilbakeføringen ikke omfatte den del av betalingene som gjelder nettleien. Likevel har klager krav på å få tilbakeført den delen av strømstøtten som eventuelt har oversteget skyldig nettleie og som har gått til betaling av strøm.    Når det gjelder forsinkelsesrentene, viser flertallet til begrunnelsen i 22-1539. Det er heller ikke godtgjort at klager har bedt om førtidig oppstart av leveransen, slik at heller ikke på dette grunnlag kan klagers krav om tilbakeføring avslås. Mindretallet – bestående av bransjerepresentantene Lima og Hilde – kan ikke se at klager har krav på tilbakeføring av foretatte betalinger for strøm som er levert og forbrukt, og viser til mindretallets begrunnelse i samlevedtak i sak 23-011 m.fl. mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023 som dette mindretallet slutter seg til. Nemndas konklusjon er at klager gis medhold. Uttalelsen er avsagt under dissens når det gjelder rettsvirkninger.  VEDTAK Klager gis medhold. Oslo, 10. mars 2025 Henrik E. Kolderup, leder Gustav Norman, Forbrukerrådet Astrid M. Hilde, Fornybar Norge Lars Lima, Fornybar Norge Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om krav på tilbakebetaling med grunnlag i angrerettutøvelse. Nemnda kom til at det ikke var godtgjort at selskapet hadde oppfylt sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, og at klager derfor hadde en utvidet angrerett som var utøvd i tide. Ved avgjørelsen av rettsvirkninger delte nemnda seg i et flertall og et mindretall. Flertallet mente at klager hadde krav på tilbakeføring av foretatte innbetalinger, mens mindretallet ikke kunne se at det forelå grunnlag for tilbakeføring av betaling for levert og forbrukt kraft. Klager ble gitt medhold under dissens om rettsvirkningene. Kilden Kraft AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder uenighet om tilbakebetalingskrav med grunnlag i angrerettutøvelse. Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4 og angrerettloven. Historikk: 03.05.2020 – Oppstart av avtaleforhold. 25.02.2022 – Partene inngår en fastprisavtale med avtaletid på ett år. 01.03.2023 – Opphør av avtaleforhold. Krav: Klager krever tilbakeført samtlige foretatte innbetalinger i avtalen inngått i 2022. Partenes anførsler: Klager hevder at selskapet har misligholdt sin opplysningsplikt ved å ikke gi tilstrekkelige opplysninger om angreretten ved avtaleinngåelsen. Hun viser til at selskapet ikke meddelte opplysninger om angrerett eller angreskjema ved inngåelsen av noen av de tre avtalene som klager har vært oppført på. Klager mener at selskapet ikke har godtgjort at det har oppfylt opplysningsplikten, og reagerer på manglende dokumentasjon på avtaleinngåelsen. Klager hevder at den utvidede angrefristen har fått anvendelse og at hun har angret i rett tid innen 12 måneder og 14 dager etter avtaleinngåelsen i februar 2022. Klager krever med grunnlag i angrerettutøvelsen tilbakeført samtlige innbetalinger i avtalen. Kilden Kraft AS viser til at klager har vært oppført på tre avtaler i perioden 03.05.2020– 01.03.2023, og at den siste avtalen ble inngått gjennom tredjepart i februar 2022. Selskapet Viser til at det som følge av tekniske problemer oppsto utfordringer med å innhente dokumentasjon på inngåelsen av avtalen, men viser til at avtalen ble bekreftet per e-post. Selskapet erkjenner at ordrebekreftelse med angreskjema ikke ble mottatt av klager på e-post, men hevder å ha gitt klager tilstrekkelige opplysninger om angrerett ved ordinær postgang. Selskapet hevder på denne bakgrunn å ha oppfylt sin opplysningsplikt om angrerett. Nemnda ser slik på saken: Saken gjelder klagers krav å få tilbakeført betalinger foretatt under avtalen med grunnlag i angrerett. Hovedspørsmålet er om klager hadde angreretten i behold da angrerettsutøvelsen ble fremsatt, og i så fall hvilke rettsvirkninger det får. Slik saken er opplyst for nemnda, har klager vært kunde hos Kilden Kraft AS – tidligere GNP Energy AS – siden 3. mai 2020 og vært oppført på tre ulike avtaler i perioden 2020 til 2023. 25. februar 2022 inngikk partene en fastprisavtale med ett års avtaletid. 1. mars 2023 påberopte klager angrerett for denne avtalen. Utgangspunktet etter angrerettloven § 20 er at en forbruker kan gå fra avtalen ved å gi melding til den næringsdrivende innen utløpet av angrefristen, jf. § 21. Angrefristen utløper som utgangspunkt 14 dager etter at avtalen ble inngått, jf. angrerettloven § 21 første ledd. Dersom den næringsdrivende ikke oppfyller sin plikt til å gi lovpålagte opplysninger om angreretten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, forlenges likevel angrefristen. Etter § 21 tredje og fjerde ledd utløper angrefristen i slike tilfeller tidligst 14 dager fra dagen slike opplysninger er gitt, likevel senest 12 måneder og 14 dager fra avtalen ble inngått. Angrerettloven § 8 bokstav h – slik den gjaldt ved inngåelsen av denne avtalen – krevde at den næringsdrivende før avtaleinngåelsen «på en klar og forståelig måte» gir forbrukeren opplysninger om at «det foreligger angrerett og standardisert skjema for bruk av angrerett (angreskjema), samt vilkårene, tidsfristene og fremgangsmåtene for å bruke angreretten». Det er den næringsdrivende som har bevisbyrden for at opplysningsplikten er oppfylt, jf. angrerettloven § 7. Formålet er å sette forbrukeren i stand til å forstå og å bruke den angreretten som gjelder i avtalen, se i denne sammenheng blant annet EU-domstolens tolkningsuttalelse i dom 24. februar 2022 i sak C-536/20 Tiketa avsnitt 42. Nemnda tilføyer at § 8 bokstav h ble ordlydmessig endret med virkning fra 1. oktober 2023, ved at det nå uttrykkelig fremgår at den næringsdrivende skal gi forbrukeren et standardisert skjema for bruk av angrerett (angreskjema). Om denne endringen viser nemnda til sine bemerkninger i samlevedtak i sak 23-056 m.fl. Kilden Kraft AS har erkjent at klager ved avtaleinngåelsen 25. februar 2022 ikke mottok ordrebekreftelse med angreskjema på e‑post, men hevder at opplysningene skal være sendt per ordinær post. Selskapet har imidlertid ikke fremlagt dokumentasjon på forsendelsen, tidspunktet eller innholdet i brevet, og klager har bestridt å ha mottatt dette. Nemnda legger til grunn at henvisning til interne rutiner for utsendelse ikke er tilstrekkelig til å oppfylle beviskravet etter angrerettloven § 7. Slik saken er opplyst kan nemnda derfor ikke se at klager mottok opplysninger om angrerett ved inngåelsen av avtalen i februar 2022. Den utvidede angrefristen i angrerettloven § 21 tredje og fjerde ledd kommer dermed til anvendelse. Avtalen som denne saken omhandler, ble inngått 25. februar 2022. Lengstefristen etter angrerettloven § 21 tredje ledd utløp 12 måneder og 14 dager etter dette, det vil si 11. mars 2023. Nemnda legger etter dette til grunn at angreretten ble utøvd rettidig for avtalen inngått 25. februar 2022 da klager fremsatte sin angrerettserklæring 1. mars 2023. Når det gjelder rettsvirkningene av utøvelsen av angreretten, har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet – bestående av nemndleder med dobbeltstemme og forbrukerrepresentant Norman – viser til flertallets votum i vedtak 23-011 m.fl. (Haugaland Kraft Energi AS) av 12. juni 2023. Der den næringsdrivende ikke har oppfylt opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, innebærer angrerettloven § 26 andre ledd sammenholdt med § 24 første ledd at forbrukerens betalingsplikt bortfaller i sin helhet der angreretten utøves, og at kunden har krav på å få tilbakeført sine betalinger under avtalen. I den utstrekning det har funnet sted gjennomfakturering av nettleie, skal tilbakeføringen ikke omfatte den del av betalingene som gjelder nettleien. Likevel har klager krav på å få tilbakeført den delen av strømstøtten som eventuelt har oversteget skyldig nettleie og som har gått til betaling av strøm.    Når det gjelder forsinkelsesrentene, viser flertallet til begrunnelsen i 22-1539. Mindretallet – bestående av bransjerepresentantene Lima og Hilde – kan ikke se at klager har krav på tilbakeføring av foretatte betalinger for strøm som er levert og forbrukt, og viser til mindretallets begrunnelse i samlevedtak i sak 23-011 m.fl. mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023 som dette mindretallet slutter seg til. Nemndas konklusjon er at klager gis medhold. Uttalelsen er avsagt under dissens når det gjelder rettsvirkninger.  VEDTAK Klager gis medhold. Oslo, 10. mars 2025 Henrik E. Kolderup, leder Gustav Norman, Forbrukerrådet Astrid M. Hilde, Fornybar Norge Lars Lima, Fornybar Norge Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.