Søkeresultater
Søk på dette nettstedet
633 resultater funnet med et tomt søk
- Sak: 2024-0093 Klage knyttet til stengingsvarsel – Elvia AS
Saken gjaldt uenighet om nettselskapet hadde varslet stenging av strømforsyningen i samsvar med gjeldende regelverk som følge av manglende medvirkning til målerbytte. Ved vurderingen av om varslingsplikten var oppfylt, delte nemnda seg i et flertall og et mindretall. Flertallet kom til at selskapet hadde oppfylt varslingsplikten etter forbrukerkjøpsloven § 48 a andre ledd, og at det var klagers risiko at varslene hadde havnet i søppelpostmappen. Mindretallet kom til at selskapet ikke hadde sannsynliggjort vesentlig kontraktsbrudd fra klagers side, ettersom klager hadde medvirket til målerbytte innen fristen i det dokumenterte stengingsvarselet. Klager ble under dissens gitt ikke medhold. Elvia AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder uenighet om varsling av stenging. Regelverk: Forbrukerkjøpsloven § 48 a og standardvilkår for nettleie og tilknytning §§ 5-1 og 7. Historikk: 03.01.2024 – Selskapet sender varsel om stenging til klager, som havner i klagers søppelpost. 31.01.2024 – Selskapet sender nytt varsel om stenging til klager, som havner i søppelpost. 12.02.2024 – Klager mottar e-post om varsel om målerbytte og varsel om stenging innen 15.04.2024. 04.04.2024 – Klager gir selskapet beskjed om at målerbytte kan skje 11.04.2024. 10.04.2024 – Selskapet oppfordrer til å ta kontakt for å avtale tidspunkt. 11.04.2024 – Målerbytte gjennomføres. Krav: Klager bestrider at selskapet har fulgt prosedyrer for stenging. Partenes anførsler: Klager mener vilkårene for stenging ikke er oppfylt fordi stengingsprosedyrene ikke er fulgt. Klager mener han ikke har mottatt tilstrekkelig varsel om stenging fordi varsler har havnet i søppelpost. Han har ikke motsatt seg målerbytte og mener derfor det ikke foreligger vesentlig kontraktsbrudd fra hans side. Klager viser til at unntaket i forbrukerkjøpsloven § 48 a første ledd bokstav b uansett får anvendelse som følge av at han har innsigelser mot grunnlaget for stengingen som ikke er åpenbart grunnløse. Klager reagerer på selskapets kundebehandling og opplever denne som klanderverdig. Han viser til at selskapet ikke har besvart henvendelsene hans tilfredsstillende. Elvia AS avviser klagers anførsler og viser til at det har sendt flere varsel med oppfordring til målerbytte. Selskapet viser til at det har plikt til å installere AMS-måler i alle målepunkt og at manglende medvirkning til målerbytte vil medføre stenging. Selskapet hevder at det har fulgt nødvendige prosedyrer og varslet klager korrekt. Nemnda ser slik på saken: Saken gjelder uenighet om stenging av anlegg er varslet på riktig måte. Nemnda bemerker innledningsvis at stenging ikke fant sted fordi partene avtalte målerbytte innen fristen som ble angitt av selskapet. Ved avgjørelsen av saken har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall. Nemndas flertall – nemndleder og bransjerepresentantene Hilde og Lima – har følgende syn på saken: Temaet i saken slik flertallet ser det, er avgrenset til spørsmålet om selskapet overholdt kravene til varsling av stenging, uten hensyn til om det forelå – eller ikke forelå – grunnlag for eventuell stenging. Stengning fant som nevnt ikke sted. Flertallet mener under noe tvil at nemndsavtalen § 1-4, som stiller krav om at klager har et «reelt behov» for å få avgjort et omtvistet krav mot et strømselskap, ikke er til hinder for at nemnda behandler spørsmålet. Forbrukerkjøpsloven § 48 a første og andre ledd har følgende ordlyd: § 48 a. Stenging på grunn av forbrukerens kontraktsbrudd ved avtaler om overføring av elektrisk energi Nettselskapet kan avbryte (stenge) overføringen av elektrisk energi dersom det foreligger vesentlig kontraktsbrudd fra forbrukerens side i en avtale som nevnt i § 2 første ledd bokstav d. Stenging kan likevel ikke skje hvis a. det er fare for liv, helse eller betydelig tingskade, eller b. forbrukeren har innsigelser mot grunnlaget for stengingen, som ikke er åpenbart grunnløse. Før stenging kan skje, skal nettselskapet sende forbrukeren et skriftlig varsel om stenging. Varselet skal angi a. at stenging ikke vil skje dersom forbrukeren betaler innen fire uker regnet fra den dato varselet ble sendt, b. at forbrukeren bør ta snarlig kontakt med nettselskapet dersom stenging kan medføre fare for liv, helse eller betydelig tingskade, eller dersom forbrukeren har innsigelser mot grunnlaget for stengingen, c. at forbrukeren kan bli pålagt å dekke nødvendige kostnader i forbindelse med en stenging og eventuell gjenåpning av forbrukerens anlegg, d. at forbrukeren kan ta kontakt med sosialtjenesten i den kommunen forbrukeren har fast bosted, for å avklare om lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen gir rett til økonomisk stønad for å avhjelpe situasjonen. Varslingsregelen fremgår av andre ledd. Formålet bak varslingsregelen er at forbrukeren skal gis en reell mulighet til å innrette seg før stenging gjennomføres, herunder å treffe nødvendige tiltak for å unngå at stenging skjer. Selskapet har i denne saken hevdet at det har sendt skriftlig varsel til klager ved e-poster 3. januar 2024, 31. januar 2024 og 12. februar 2024. Klager har vist til at han bare mottok det siste varselet, og at han fant dette i søppelpostmappen. Flertallet legger til grunn selskapets opplysninger om at også foregående forsendelser var sendt til samme e-postadresse, og legger derfor til grunn at også disse havnet i søppelpostmappen. Flertallet mener at varslingsplikten etter forbrukerkjøpsloven § 48 a andre ledd må anses oppfylt, alene med grunnlag i det varselet som klager har erkjent ble mottatt. Det avgjørende etter ordlyden er at selskapet skal «sende» kunden varselet, ikke at klager har blitt kjent med varselet. Flertallet bemerker at et varsel må anses sendt, selv om det fanges opp av mottakers søppelpost-filter. At varselet ikke er kommet til kundens kunnskap som følge av at det har havnet i spamfilteret, er etter nemndas praksis uansett en risiko som klager svarer for, se bl.a. sak 22-369. Flertallet kan heller ikke se at det foreligger mangler ved varslenes innhold, jf. forbrukerkjøpsloven § 48 a annet ledd bokstavene a til d. Flertallet bemerker at det i særlige omstendigheter kan foreligge en plikt til å forvisse seg om at varsler som er sendt faktisk har kommet frem, med grunnlag i alminnelige kontraktsrettslige lojalitetsbetraktninger, jf. Ot.prp. nr. 114 (2004–2005), men den kan under noe tvil ikke se at noen slik plikt inntrådte i denne saken. Flertallet har ved denne vurderingen sett hen til at det var sendt flere brev uten at selskapet fikk noen reaksjon fra kunden. Selskapet har etter dette gått korrekt frem ved varslingen av den mulige stengingen. Flertallet finner likevel grunn til å understreke viktigheten av at nettselskapene går langt i å sikre at varsel om stenging kommer til kundens kunnskap, særlig sett i lys av stengingens inngripende karakter. Varsling bør skje ved flere medier, som e-post, SMS og brevpost. Klager har hevdet at han ikke har motsatt seg målerbytte, men at han bare har vært uvitende om stengingsvarslene, og at han av den grunn ikke har vesentlig misligholdt avtalen og at hans innsigelser mot stengningen heller ikke var grunnløse, jf. § 48 a første ledd bokstav b. Til dette bemerker flertallet at misligholdsbegrepet ikke krever at kunden har opptrådt med forsett, heller ikke når det gjelder bedømmelsen av om misligholdet er vesentlig. Også der en kunde har vært uvitende av grunner som kunden har risikoen for, som der selskapet har varslet på riktig måte men meldingene har havnet i søppelpostfilteret, vil kundens manglende medvirkning i seg selv kunne være et slik mislighold. Flertallet kan derfor ikke se at hans faktiske uvitenhet i seg selv utelukker at det foreligger vesentlig mislighold. Flertallets konklusjon er at klager gis ikke medhold. Mindretallet – forbrukerrepresentant Norman – har følgende syn på saken: Klager har bl.a. anført at han ikke har motsatt seg noe målerbytte, og at det derfor ikke foreligger noe vesentlig kontraktsbrudd fra hans side. Slik saken er opplyst finner mindretallet det sannsynliggjort at selskapet har sendt klager et stengevarsel datert 12. februar 2024. Mindretallet finner det ikke sannsynliggjort at selskapet har sendt ytterligere stengevarsler - som oppfyller lovens minstekrav - på andre tidspunkter enn dette. Klager medvirket til målerbytte innen fristen som ble gitt i stengevarselen datert 12. februar 2024. Selskapet har følgelig ikke sannsynliggjort noe vesentlig kontraktsbrudd i form av manglende medvirkning til målerbytte fra klagers side. Klager må derfor få medhold i klagen. I samsvar med flertallets syn gis klager ikke medhold. Uttalelsen er avsagt under dissens. VEDTAK Klager gis ikke medhold. Oslo, 20. januar 2025 Henrik E. Kolderup, leder Gustav Norman, Forbrukerrådet Astrid M. Hilde, Fornybar Norge Lars Lima, Fornybar Norge. Elklagenemndas vedtak er rådgivende.
- Sak: EKN-2023-07-0003 Klage knyttet til fakturering – Glitre Nett AS
Saken gjaldt uenighet om klagers krav på tilbakebetaling av overfakturert forbruk som følge av en feilkobling i klagers anlegg, og om deler av tilbakebetalingskravet var foreldet. Nemnda kom til at klager hadde vært i aktsom uvitenhet om feilen frem til den ble oppdaget i 2023, og at vilkårene for tilleggsfrist etter foreldelsesloven § 10 var oppfylt. Nemnda kom videre til at klagers tilbakebetalingskrav derfor ikke var begrenset til de siste tre årene før feilen ble avdekket. Klager ble enstemmig gitt medhold. Glitre Nett AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for feilaktig fakturert forbruk. Regelverk: Standardvilkår for nettleie §§ 5-3 og 5-4 og foreldelsesloven. Historikk: 10.06.2010 – Montering av strømmåler i hybel. 10.01.2018 – Installasjon av AMS-måler i både hybel og hovedbolig.Januar 2023 – Arbeid utføres i klagers anlegg. 14.03.2023 – Målerfeil avdekkes og utbedres av installatør. 23.03.2023 – Korreksjon av forbruk foretas for perioden 24.03.2020–14.03.2023. Krav: Klager krever tilbakebetalt det hun hevder hun er overfakturert siden 2010. Partenes anførsler: Klager mener at det har foreligget en målerfeil helt siden monteringen i 2010 som har medført at hun feilaktig har blitt avregnet for forbruket til hybelen som er tilknyttet boligen. Hun viser til at det i januar 2023 ble avdekket en feil som medførte at forbruket i hybelen ble registrert av både måleren i hovedboligen og i hybelen, og til at forbruket derfor ble fakturert dobbelt. Klager bestrider betalingsplikt for den del av forbruket som knytter seg til hybelen. Selv om feilen ble utbedret i mars 2023, mener klager at selskapet må bære risikoen for at feilen ikke ble oppdaget på et tidligere tidspunkt. Hun viser til at AMS-måler ble installert i 2018 og til at tilsyn ble gjennomført i 2020. Klager forklarer at hun var i kontakt med sin kraftleverandør flere ganger for å klage på fakturaer med mistanke om faktureringsfeil. Klager hevder at selskapets korreksjon og tilbakebetaling for perioden 24.03.2020 til 14.03.2023 ikke er tilstrekkelig og krever korreksjon tilbake til 2010 da feilen oppsto. Glitre Nett AS bestrider klagers krav om tilbakebetaling ut over tre år med grunnlag i foreldelsesreglene. Selskapet mener at kunden er ansvarlig for kontroll, ettersyn og vedlikehold av eget anlegg, jf. nettleieavtalen § 5-3. Det viser videre til at klager bare tok kontakt med sin kraftleverandør, og ikke netteier, og mener derfor at det derfor ikke har hatt forutsetning for eller oppfordring til å avdekke feilen på et tidligere tidspunkt. Selskapet bestrider at det hadde oppfordring til å avdekke feilen ved installasjon av AMS-måler, ettersom kontroll ikke var del av oppdraget. Det viser videre til at klager ikke informerte om mistanke om målerfeil før tilsynet i 2020, til tross for gjentatte oppfordringer. Nemnda ser slik på saken: Saken gjelder tilbakebetaling for overfakturert forbruk. Nemnda bemerker først at saken etter det opplyste har vært gjenstand for behandling i forliksrådet. Noen avgjørelse fra forliksrådet er likevel ikke fremlagt. Nemnda finner ikke grunn til å avvise saken fra klagebehandling, jf. nemndsavtalen (2016) punkt 5.1 (c). Det er i denne saken ubestridt at det fra 10.06.2010 frem til 14.03.2023 var en feil ved måten klagers måler var koblet på av klagers installatør. Slik saken er opplyst for nemnda, førte feilen til at klager i den nevnte perioden ble fakturert to ganger for forbruk i boligens hybel. Klager har krevd å få tilbakebetalt det som har blitt overfakturert for hele perioden tilbake til 2010. Selskapet har kreditert klager det overfakturerte beløpet for tre år tilbake i tid, men bestrider at klager har krav på tilbakebetaling for perioder utover dette. Utgangspunktet etter foreldelsesloven er at fordringer foreldes tre år etter den dag da fordringshaveren tidligst hadde rett til å kreve å få oppfyllelse, jf. foreldelsesloven § 3, jf. § 2. En feilbetaling kan i prinsippet kreves tilbakeført umiddelbart. Fordringer som kunne innkreves av klager for mer enn tre år siden må derfor som utgangspunkt anses foreldet. Etter foreldelsesloven § 10 har likevel den fordringshaver som manglet nødvendig kunnskap om fordringen rett til en tilleggsfrist, slik at foreldelse tidligst skjer ett år fra vedkommende fikk eller burde ha fått den nødvendige kunnskapen om fordringen og den ansvarlige. Slik tilleggsfrist kan forlenge den alminnelige foreldelsesfristen med inntil 10 år, slik at fordringer som ligger inntil 13 år tilbake i tid etter omstendighetene likevel ikke anses foreldet. Klagers tilbakebetalingskrav gjelder innbetalte fordringer 13 år tilbake i tid, fra 2010 til 2023. Spørsmålet for nemnda er om vilkårene for tilleggsfrist etter foreldelsesloven § 10 er oppfylt. Slik saken er opplyst for nemnda, oppdaget klager feilen i januar 2023, og klaget saken inn for nemnda 3. juli 2023. Klager har derfor som utgangspunkt avbrutt foreldelse innenfor ettårsfristen slik foreldelsesloven § 10 krever. Det springende punktet er derfor om klager har vært i aktsom uvitenhet om feilen inntil et år før foreldelsen ble avbrutt. Nemnda mener under noe tvil at det er sannsynliggjort at klager ikke har hatt grunnlag for å ha kunnskap om feilen tidligere. Tilsynet i 2020 omfattet kun elsikkerhet og ikke forbruk eller målerfeil. Klager har derfor ikke hatt kunnskap som tilsier at hun burde ha forstått at feilen forelå tidligere. Selv om klager normalt skal identifiseres med sin engasjerte installatør, og det var installatøren som foretok feilkoblingen, kan nemnda ikke se at denne identifikasjonen i denne saken er avgjørende for om klager har vært i aktsom god tro. Etter dette tas klagen til følge. Nemndas konklusjon er at klager gis medhold. VEDTAK Klager gis medhold. Oslo, 26. mars 2025 Henrik E. Kolderup, leder Gustav Norman, Forbrukerrådet Benedicte F. Ingebrigtsen, Fornybar Norge Lars Lima, Fornybar Norge Elklagenemndas vedtak er rådgivende.
- Sak: EKN-2023-10-0011 Klage knyttet til erstatning – Tensio TN AS
Saken gjaldt uenighet om nettselskapets erstatningsansvar for elektrikerutgifter som klager pådro seg i forbindelse med et strømbrudd. Nemnda kom til at strømbruddet skyldtes feil på en kabel innenfor nettselskapets ansvarsområde, og at det derfor forelå en mangel ved nettleveransen. Nemnda kom videre til at klager hadde oppfylt tapsbegrensningsplikten ved å kontakte elektriker i samsvar med informasjonen på nettselskapets nettsider, og at hun hadde krav på å få erstattet elektrikerutgiftene. Klager ble enstemmig gitt medhold. Tensio TN AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder erstatningskrav i forbindelse med strømbrudd. Regelverk: Standardvilkår for nettleie §§ 14-1 flg. Historikk: Februar 2022 – Installasjon av nytt sikringsskap i klagers bolig. 20.09.2023 – Strømbrudd. Klager kontakter elektriker. Krav: Klager krever erstatning for elektrikerutgifter pådratt i forbindelse med strømbrudd på kr 2012,50. Partenes anførsler: Klager mener at vilkårene for erstatning er oppfylt med grunnlag i feil på nettselskapets kabel inn til klagers bolig. Hun viser til at strømbruddet ble forårsaket av feil som ligger innenfor selskapets ansvarsområde. Hun bestrider at hun hadde oppfordring til å ta direkte kontakt med nettselskapet og viser til at feilen var begrenset til hennes bolig. Hun mener at det ikke kan forventes at en alminnelig forbruker har forutsetningene for å gjøre en faglig vurdering av om forholdene faller innenfor netteiers ansvarsområde. Hun fastholder at hun handlet riktig da hun tok kontakt med elektrikerfirmaet på bakgrunn av at gatelys og lys hos naboer fremdeles fungerte, og hevder at hun ikke hadde oppfordring til å handle annerledes. Tensio TN AS bestrider erstatningsansvar med grunnlag i at selskapet ikke er ansvarlig for å dekke elektrikerutgifter når elektriker er engasjert av kunden. Selskapet gjør gjeldende at når kunden selv tar kontakt med elektriker, er kunden ansvarlig for å dekke kostnadene selv om det påvises feil i selskapets nett. Videre hevder selskapet at feilen uansett lå utenfor selskapets kontrollsfære. Selskapet viser til informasjon på deres nettsider der det fremkommer at kunden er ansvarlig for å foreta undersøkelser i eget anlegg før elektriker eller nettselskap kontaktes. Det forklarer at det har endret formuleringen på nettsiden for å rette opp i eventuelle uklarheter. Nemnda ser slik på saken: Saken gjelder klagers krav på erstatning for elektrikerutgifter i forbindelse med strømbrudd 20. september 2023. Slik saken er opplyst, inntraff et strømbrudd 20. september 2023 i klagers bolig. Klager har forklart at strømbruddet fremstod som avgrenset til boligen hennes, ettersom gatelys og lys hos naboer fortsatt fungerte. Videre hadde klager fått installert nytt sikringsskap i boligen i februar 2022. Hun foretok undersøkelser som fremgår av informasjonen på nettselskapets nettsider uten å finne feil i eget anlegg. Hun kontaktet deretter en autorisert elektriker, som avdekket at feilen lå i kabelen inn til klagers bolig, som er en del av nettselskapets anlegg. Nettselskapet utbedret senere feilen ved å etablere midlertidig løsning. Klager ble fakturert kr 2012,50 for elektrikerarbeidet, og har fremsatt krav om erstatning for dette beløpet. Nettselskapets erstatningsansvar følger av standardvilkår for nettleie §§ 14‑1 flg. For at erstatningsansvar skal foreligge, må det påvises en mangel ved nettleveransen, et økonomisk tap og tilstrekkelig faktisk og rettslig årsakssammenheng mellom mangelen og tapet. Det følger av fast nemndspraksis at kortvarige strømbrudd i seg selv ikke uten videre utgjør en mangel. Der strømbruddet skyldes svikt i nettselskapets infrastruktur, som feil på kabel eller annet anlegg innenfor nettselskapets ansvarsområde, kan dette utgjøre en mangel. Nemnda legger til grunn at strømbruddet i denne saken skyldtes feil på en av fasene i kabelen inn til klagers bolig, som er en del av nettselskapets nettanlegg. Feilen knytter seg derfor til forhold innenfor nettselskapets ansvarsområde. Etter nemndas syn foreligger det dermed en mangel ved nettleveransen som kan tilskrives Tensio TN AS. Nemnda kan videre ikke se at feilen skyldes forhold utenfor selskapets kontroll. Det er videre på det rene at klager har hatt et økonomisk tap i form av elektrikerutgifter på kr 2012,50, og at det foreligger faktisk årsakssammenheng mellom strømbruddet og tapet. Spørsmålet i saken er om klager har oppfylt sin tapsbegrensningsplikt, eller om hun har pådratt nettselskapet unødvendige kostnader ved selv å engasjere elektriker. Med grunnlag i alminnelige erstatningsrettslige prinsipper har kunden en plikt til å handle slik at den ansvarliges samlede økonomiske tap begrenses. Plikten strekker seg likevel ikke lenger enn det som med rimelighet kan forventes av en alminnelig forbruker. Spørsmålet er om klager handlet i samsvar med tapsbegrensningsplikten da hun kontaktet elektriker, og ikke nettselskapet, da strømbruddet oppsto. Ved vurderingen legger nemnda avgjørende vekt på at klager har oppsøkt informasjon på nettselskapets hjemmesider, og at hun handlet i samsvar med den informasjonen som nettselskapet selv hadde formidlet der. Klager konstaterte at lys fungerte i nærområdet og hos naboer, og foretok kontroll av eget sikringsskap, som for øvrig var nylig installert. Etter disse kontrollene fremstod det som nærliggende å anta at feilen lå i eget anlegg, og klager tok derfor kontakt med elektrikeren, slik nettselskapet oppfordrer til i slike situasjoner. Nemnda peker på at det ikke kan forventes at en alminnelig forbruker har forutsetninger for å foreta en mer inngående teknisk vurdering av hvor grensen mellom eget anlegg og nettselskapets anlegg går. Nemnda finner etter dette at klager har gjort det som med rimelighet kan forventes av henne, og at hun dermed har oppfylt sin tapsbegrensningsplikt. Etter dette har klager dermed krav på å få erstattet elektrikerutgiftene som følge av mangelen ved nettleveransen. Nemndas konklusjon er at klager gis medhold. Uttalelsen er enstemmig. VEDTAK Klager gis medhold. Oslo, 2. juni 2025 Henrik E. Kolderup, leder Thomas Iversen, Forbrukerrådet Astrid M. Hilde, Fornybar Norge Lars Lima, Fornybar Norge Elklagenemndas vedtak er rådgivende.
- Sak: EKN-2023-09-0034 Klage knyttet til avtalevilkår og fakturering – Tibber AS
Saken gjaldt uenighet om klagers betalingsplikt for et utestående beløp etter delvis forskuddsfakturering. Nemnda kom til at forskuddsfakturering som sådan var tillatt, og at det omtvistede kravet gjaldt faktisk forbrukt kraft som ikke var betalt. Nemnda kom videre til at betalingen av en senere faktura ikke innebar at klager hadde betalt for mer strøm enn hun hadde forbrukt, og at det derfor ikke var grunnlag for å sette kravet til side. Klager ble enstemmig ikke gitt medhold. Tibber AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder uenighet om klagers plikt til å betale utestående beløp ved forskuddsfakturering. Regelverk: Standard kraftleveringsavtale § 3-2. Historikk: 29.09.2022 – Selskapet hevder å ha varslet om omlegging til delvis forskuddsfakturering. 02.12.2022 – Selskapet utsteder omtvistet faktura for november 2022. 08.12.2022 – Klager ber om betalingsutsettelse, faktura overtas av en betalingstjeneste 25.12.2022 – Klager bytter kraftleverandør. 03.01.2023 – Klager mottar faktura for desember 2022. 20.01.2023 – Klager betaler desemberfaktura. 22.09.2023 – Betalingstjenesten returnerer ubetalt faktura til selskapet. 25.09.2023 – Selskapet utesteder ny faktura til klager på kr 4955. Krav: Klager bestrider plikt til å betale utestående beløp på kr 4955 for november 2022. Partenes anførsler: Klager bestrider plikten til å betale kravet og krever at selskapet fakturerer på bakgrunn av reelt forbruk. Hun mener at selskapet har fakturert for kraft som ikke er forbrukt og bestrider kravet. Klager hevder at hun ikke samtykket til endringen i faktureringsrutinene og viser til at endringen fant sted i en tid hvor prisene var svært høye. Hun gjør gjeldende at omleggingen utgjorde en stor økonomisk belastning. Klager reagerer på selskapets kundebehandling og på at selskapet utsteder faktura lenge etter at avtaleforholdet ble avsluttet. Tibber AS opprettholder kravet. Selskapet viser til at det utestående beløpet gjelder forbrukt kraft og hevder at det ikke foreligger grunnlag for å frita klager fra betalingsplikten. Selskapet forklarer at det la om sine faktureringsrutiner med virkning fra september 2022, slik at kunden fra denne måneden av betalte for faktisk forbruk pluss forskudd på estimert forbruk i påfølgende måned. Ved neste fakturering ble det gjort fratrekk for forskuddsbetalt beløp. Selskapet viser til at den omtvistede faktura for november 2022 inneholdt ikke-fakturert forbruk for november samt et forskudd i form av estimat på desemberforbruket. Det peker på at novemberfakturaen aldri ble betalt. Dermed ble fratrekket som ble gjort i desember-fakturaen for forskuddsbeløpet på novemberfakturaen uriktig. Selskapet viser til at fakturaen – som følge av at klager ba om betalingsutsettelse – ble oversendt til betalingstjenesten Walley for videre oppfølging og deretter sendt tilbake grunnet manglende innfrielse. Selskapet avviser at klager har betalt for strøm som ikke er forbrukt, og hevder at faktureringsmodellen deres er i samsvar med avregningsforskriften. Nemnda ser slik på saken: Saken gjelder uenighet om klagers plikt til å betale et fakturert beløp. Slik saken er opplyst for nemnda, foretok Tibber AS fra høsten 2022 en omlegging av sine faktureringsrutiner. Endringen innebar at kundene ble avregnet for faktisk forbruk for foregående måned fratrukket et eventuelt forskuddsbeløp for samme måned, samt for et forskudd for estimert forbruk for påfølgende måned. Klager fikk 2. desember 2022 faktura for november 2022. Denne inneholdt skyldig restbeløp for november samt et estimert forskudd for desember. Klager betalte ikke denne fakturaen. Etter klagers anmodning om betalingsutsettelse ble denne fakturaen oversendt til betalingstjenesten Walley. Klager byttet kraftleverandør 25. desember 2022, og mottok 3. januar 2023 faktura for desember 2022. Det ble i denne fakturaen gjort fratrekk for det fakturerte forskuddsbeløpet for desember fra november-fakturaen. Klager betalte den siste fakturaen. Som følge av at novemberfakturaen ikke var betalt, var imidlertid fratrekket for forskuddsbeløp i desemberfakturaen uriktig. Da novemberfakturaen ble returnert som ubetalt fra Walley 22. september 2023, utstedte Tibber AS 25. september 2023 den omstridte fakturaen til klager på kr 4955. Dette beløpet gjelder den ikke-betalte delen av novemberforbruket. Standard kraftleveringsavtale § 3‑2 gir kraftleverandøren adgang til å benytte forskuddsfakturering. Nemnda legger derfor til grunn at forskuddsfakturering som sådan ikke er i strid med regelverket, samtidig som kunden har betalingsplikt for faktisk forbrukt kraft. Nemnda legger til grunn at det omstridte fakturakravet gjelder den del av novemberforbruket som står ubetalt. Nemnda kan ikke se at klager gjennom betalingen av desemberfakturaen har betalt for mer strøm enn hun faktisk har forbrukt. Etter nemndas syn foreligger det derfor ikke grunnlag for å kreve kreditnota eller å anse kravet som bortfalt. Til tross for at nemnda legger til grunn at klager er fakturert korrekt, bemerker den likevel at Tibber AS’ fakturering kan fremstå som lite oversiktlig for klager, særlig ved at tilgodebeløp og delsummer ikke nødvendigvis fremgår på egne linjer. At fakturaen ble utstedt etter at kundeforholdet var avsluttet, får ikke betydning for klagers betalingsplikt, så lenge kravet gjelder forbrukt kraft i avtaleperioden. Nemnda kan heller ikke se at det foreligger grunnlag for å sette til side kravet av hensyn til rimelighet. Etter dette plikter klager å betale det omtvistede beløpet på kr 4955. Nemndas konklusjon er at klager gis ikke medhold. Uttalelsen er enstemmig. VEDTAK Klager gis ikke medhold. Oslo, 2. juni 2025 Henrik E. Kolderup, leder Thomas Iversen, Forbrukerrådet Astrid M. Hilde, Fornybar Norge Lars Lima, Fornybar Norge Elklagenemndas vedtak er rådgivende.
- Sak: EKN-2023-09-0032 Klage knyttet til fakturering – Elvia AS
Saken gjaldt uenighet om klagers betalingsplikt etter at hun over tid hadde vært registrert med feil målernummer. Nemnda kom til at feilregistreringen skyldtes nettselskapet, og at klager hadde vært i aktsom god tro om avregningsfeilen frem til hun ble gjort kjent med den. Nemnda kom videre til at klager etter dette tidspunktet måtte betale for faktisk forbruk på eget målepunkt, men at oppgjøret måtte settes opp på nytt på en forståelig og etterprøvbar måte. Klager ble enstemmig gitt delvis medhold. Elvia AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder uenighet om klagers plikt til å betale krav etter uriktig registrert målernummer. Regelverk: Standardvilkår for nettleie § 6-4. Historikk: 20.09.2021–01.11.2022 – Klager er oppført på uriktig målernummer. 25.11.2022 – Selskapet mottar elektronisk oppsigelse av kundeforholdet fra kraftleverandør. 11.01.2023 – Klager mottar SMS fra selskapet om mistanke om feilregistrert målernummer. 31.01.2023 – Klager mottar SMS om feilretting hos nabo. 01.03.2023 – Klager får e-post om at det ikke vil etterfakturere forbruk før november 2022. Krav: Klager bestrider betalingsplikt for omtvistede krav på totalt kr 26 919,43. Partenes anførsler: Klager bestrider betalingsplikt for fakturert krav med grunnlag i at kravet skyldes feil hos selskapet. Hun viser til at hun som følge av teknisk feil hos nettselskapet sto oppført med uriktig målernummer. Hun mener hun ikke skal bære risikoen for kryssbyttet av måler og for at hun har blitt avregnet for naboens forbruk når det skyldes selskapets forhold. Klager mener at hun har vært i aktsom god tro om feilen og at hun ikke har hatt oppfordring til å oppdage at det forelå feil ved avregningen. Hun viser til at hun har hatt avtale om AvtaleGiro i banken, og til at fakturaene ble betalt i god tro om at de var korrekte. Klager peker på at forbruket har variert fra uke til uke. Elvia AS fastholder at klager er avregnet korrekt og at hun ikke kan fritas fra plikten til å betale for levert og forbrukt kraft. Selskapet forklarer at det 25. november 2022 mottok en oppsigelse av kundeforholdet fra klagers kraftleverandør, som i januar 2023 ble avdekket var uriktig og gjaldt en annen måler. Det opplyser videre at forbruket i perioden klager sto oppført på feil målernummer ikke er korrigert fordi forbruket for de to målerne var identisk. Selskapet viser til at klager har mottatt flere fakturaer med korrigerte verdier og erkjenner at fakturaene kan fremstå som uoversiktlige for klager. Det viser til at uriktige fakturaer har blitt kreditert og gjør gjeldende at de korrekte fakturaene ikke har medført merkostnader. Selskapet viser til at korrekte målerdata er oversendt til kraftleverandøren for deres korreksjon og henviser klager til kraftleverandøren. Nemnda ser slik på saken: Saken gjelder uenighet om klagers plikt til å betale krav etter feilregistrert målernummer. Slik saken er opplyst var klager oppført på uriktig målernummer i perioden 20. september 2021 til 1. november 2022, og hun ble i perioden derfor avregnet etter måleverdier som ikke gjaldt hennes eget målepunkt. Hun betalte fakturaer i denne perioder løpende. Selskapet mottok 25. november 2022 en elektronisk oppsigelse av kundeforholdet fra klagers kraftleverandør. Klager mottok 11. januar 2023 SMS fra nettselskapet om mistanke om feilregistrert målernummer, og ble 31. januar 2023 informert om at feilen var rettet hos nabo, og 1. mars 2023 mottok klager e‑post om at nettselskapet ikke ville etterfakturere forbruk. Klager har mottatt en rekke korrigerte fakturaer for perioden, og har bestridt betalingsplikt for et samlet krav på kr 26 919,43. Klager har anført at faktureringen fremstår uoversiktlig og uforståelig, og at hun ikke kan etterprøve beregningene. Etter standardvilkår for nettleie § 6‑4 kan nettselskapet kreve etterbetaling dersom det har oppstått en avregningsfeil, herunder feil knyttet til målerregistrering. Etterbetaling kan imidlertid ikke kreves dersom kunden var i aktsom god tro om feilen. Nemnda mener at feilregistreringen av klagers måler er en feil som skyldes nettselskapet. Spørsmålet etter standardvilkår for nettleie § 6-4 er derfor om tilleggsbetaling likevel ikke kan kreves med grunnlag i at klager har vært i aktsom god tro om feilen. Nemnda legger til grunn at klager ikke hadde foranledning til å oppdage at hun sto oppført på feil målernummer. Klager har forklart at fakturaene ble betalt via AvtaleGiro, og at hun var i god tro om at avregningen var korrekt. Nemnda bemerker at det forhold at kunden har vært oppført på avtale om AvtaleGiro, ikke i seg selv fritar kunden for ansvaret for å følge opp eget forbruk i løpende fakturaer, se blant annet sak 21-853. Slik denne saken står, har forbruket likevel variert over tid og forbruket for de ombyttede målepunktene var etter det opplyste likt. Selskapet har opplyst at det ikke har etterfakturert klager for forbruk før 1. november 2022. Nemnda mener at klager var i aktsom god tro om avregningsfeilen fra denne datoen og frem til hun mottok SMS fra nettselskapet 11. januar 2023. Samtidig kan ikke nemnda se at det er godtgjort at klager har krav på tilbakebetaling av betalinger før 1. november 2022. Når det gjelder perioden etter at klager ble informert om feilen, kan nemnda derimot ikke se at det er grunnlag for å frita klager fra betalingsplikten. Hun var ikke i aktsom god tro om feilen fra dette tidspunkt, og klager må derfor betale for faktisk forbruk som knytter seg til eget målepunkt, også i den perioden hun tidligere ikke mottok faktura. Nemnda finner imidlertid grunn til å bemerke at faktureringen i denne saken fremstår uoversiktlig og vanskelig å etterprøve. Selskapet har selv erkjent at korrigeringsfakturaene kan oppleves som uklare. Etter nemndas syn er dette et brudd på kravet om oversiktlig og etterprøvbar avregning i avregningsforskriften kapittel 7 om fakturering av forbrukere. Nemnda tar ikke stilling til det konkrete beløpet som klager skal betale, men legger til grunn at oppgjøret må settes opp på nytt i samarbeid med kraftleverandøren, på en måte som er forståelig og etterprøvbar for klager. Nemndas konklusjon er at klager gis delvis medhold. Uttalelsen er enstemmig. VEDTAK Klager gis delvis medhold. Oslo, 2. juni 2025 Henrik E. Kolderup, leder Thomas Iversen, Forbrukerrådet Astrid M. Hilde, Fornybar Norge Lars Lima, Fornybar Norge Elklagenemndas vedtak er rådgivende.
- Sak: EKN-2023-09-0026 Klage knyttet til erstatning – Strøyma AS
Saken gjaldt uenighet om kraftleverandørens erstatningsansvar for ødelagte matvarer etter et strømbrudd, der klager hadde lagt til grunn forbruksopplysninger i selskapets kundeapplikasjon. Nemnda kom til at applikasjonen var ment å vise historiske og løpende forbruksdata, og ikke fungere som et varslings- eller overvåkingssystem for strømbrudd. Nemnda kom videre til at selskapet ikke hadde gitt uriktige eller misvisende opplysninger på erstatningsbetingende måte, og at det derfor ikke forelå grunnlag for erstatning. Klager ble enstemmig ikke gitt medhold. Selskapet benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder uenighet om kraftselskapets erstatningsansvar for ødelagte matvarer som følge av visning av klagers strømforbruk i en kundeapplikasjon. Regelverk: Alminnelige erstatningsrettslige prinsipper. Historikk: 14.07.2023–16.07.2023 – Strømbrudd i klagers bolig. 25.07.2023 – Klager kontakter kraftleverandør. Krav: Klager krever erstatning for ødelagte matvarer, beregnet til kr 5000. Partenes anførsler: Klager krever erstatning før ødelagte matvarer som følge av strømbrudd. Han hevder at kraftleverandøren er ansvarlig for å vise strømforbruket time for time i kundeapplikasjonen, og peker på at applikasjonen viste strømforbruk til tross for at det var strømbrudd i boligen. Klager hevder derfor at kraftleverandøren er ansvarlig for å dekke det økonomiske tapet som følge av at applikasjonen misvisende ga inntrykk av at strøm ble forbrukt når den var borte. Strøyma AS bestrider erstatningsansvar for ødelagte matvarer under henvisning til at applikasjonen er en tilleggstjeneste uten tilknytning til strømavtalen. Det hevder at det i alle tilfeller ikke er forutsatt at appen skal identifisere og informere om strømbrudd. Selskapet viser til at måledata blir stipulert ved strømbrudd, og at det er de stipulerte verdiene som formidles i appen. Nemnda ser slik på saken: Saken gjelder klagers krav på erstatning for ødelagte matvarer fra kraftselskapet som følge av strømbrudd i perioden 14. til 16. juli 2023. Klager gjør gjeldende at han på grunnlag av visning i kraftleverandørens kundeapplikasjon ikke oppdaget strømbruddet i tide, og at Strøyma AS dermed er erstatningsansvarlig for det tapet som oppsto. Slik saken er opplyst for nemnda, var det strømbrudd i klagers bolig i perioden 14. til 16. juli 2023, som førte til at matvarer ble ødelagt. Klager har fremsatt krav om erstatning på kr 5000. Klager har opplyst at han under strømbruddet benyttet Strøyma AS’ kundeapplikasjon, som viste strømforbruk time for time. Etter klagers oppfatning ga applikasjonen inntrykk av at det fortsatt ble levert strøm til boligen. Klager anfører at han som følge av dette ikke hadde oppfordring til å iverksette tiltak for å begrense tapet. Standard kraftleveringsavtale regulerer ikke erstatningsansvar ved mangler. Spørsmålet må vurderes etter alminnelige erstatningsrettslige prinsipper. For at erstatningsansvar skal foreligge i denne saken, må det foreligge mislighold av et informasjonsansvar, et økonomisk tap og tilstrekkelig faktisk og rettslig årsakssammenheng mellom ansvarsgrunnlaget og tapet. Basert på det selskapet har opplyst, legger nemnda til grunn at Strøyma AS’ kundeapplikasjon er ment å gi kunden oversikt over historiske og løpende forbruksdata, basert på tilgjengelige måleverdier. Applikasjonen er ikke ment å fungere som et overvåkings‑, varslings‑ eller beredskapssystem for strømbrudd. Ved strømbrudd foreligger det ikke faktiske måleverdier fra målepunktet. Forbruket blir da stipulert i Elhub i tråd med etablerte rutiner, og det er disse stipulerte verdiene som fremkommer i applikasjonen. Der strømmen går, gir applikasjonen ikke noen indikasjon på at det er et strømbrudd, og dette er heller ikke hensikten. Nemnda kan ikke se at Strøyma AS gjennom applikasjonen på erstatningsbetingende vis har gitt uriktige eller misvisende opplysninger. Det kan ikke stilles krav om at kraftleverandørens applikasjon skal identifisere, varsle eller bekrefte strømbrudd i sanntid, og klagers bruk av applikasjonen for å avklare om det forelå strømbrudd, lå utenfor det formålet applikasjonen hadde. Slik informasjon er i stedet regelmessig tilgjengelig gjennom nettselskapets løsninger. Nemnda kan derfor ikke se at det foreligger noe grunnlag for erstatningsplikt for ødelagte matvarer. Nemnda går derfor ikke inn på de øvrige vilkårene for erstatning. Nemndas konklusjon er at klager gis ikke medhold. Uttalelsen er enstemmig. VEDTAK Klager gis ikke medhold. Oslo, 2. juni 2025 Henrik E. Kolderup, leder Thomas Iversen, Forbrukerrådet Astrid M. Hilde, Fornybar Norge Lars Lima, Fornybar Norge Elklagenemndas vedtak er rådgivende.
- Sak: EKN-2023-09-0025 Klage knyttet til etterfakturering – Lede AS
Saken gjaldt uenighet om klagers plikt til å betale et etterfakturert krav etter manglende måleravlesninger. Nemnda kom til at avregningsfeilen skyldtes nettselskapet, som ikke hadde informert klager om at måleren måtte avleses manuelt eller sørget for nødvendig oppfølging av målepunktet. Nemnda kom videre til at klager hadde vært i aktsom god tro om feilen, og at selskapet derfor ikke kunne kreve tilleggsbetaling. Klager ble enstemmig gitt medhold. Lede AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder uenighet om klagers plikt til å betale for ikke-fakturert forbruk. Regelverk: Standardvilkår for nettleie §§ 5-4 og 6-4. Historikk: 26.08.2020 – Bytte av strømmåler. 27.10.2020 – Måleravlesning. 01.04.2022 – Måleravlesning. 06.04.2022 – Kontroll av måler gjennomføres. 20.06.2022 – Etterfaktureringskrav utstedes. Krav: Klager bestrider plikt til å betale etterfakturert krav på kr 38 135,16. Partenes anførsler: Klager hevder at hun er å anse som forbruker og at standardvilkårene får anvendelse. Klager bestrider å ha plikt til å betale for etterfakturert forbruk fordi hun ikke på noe tidspunkt ble informert om at strømmåleren ikke registrerte strømforbruket automatisk. Hun hevder det påhviler selskapet å informere kunden om at det må foretas manuelle avlesninger og hevder at det er selskapets risiko dersom slik informasjon ikke gis. Klager mener at hun ikke kan lastes for feil hos netteier. Hun viser videre til at det gikk 20 måneder fra målerbyttet ble gjennomført til selskapet tok kontakt for å foreta kontroll. Klager hevder hun ikke har hatt oppfordring til å reagere på avregningen og viser til at hun ikke har mottatt varsel om måleravlesning. Hun forklarer at påminnelser feilaktig ble sendt til sønnens telefonnummer og mener at selskapet burde ha reagert på at SMS-ene ikke ble besvart. Klager mener at hun ikke har hatt mulighet til å tilpasse forbruket sitt som følge av at faktisk forbruk ikke har fremkommet av fakturaene. Lede AS opprettholder etterfaktureringskravet og mener at det ikke foreligger grunnlag for å frita klager fra plikten til å betale for levert kraft. Selskapet mener at klager ikke er å anse som forbruker under henvisning til at hun er registrert som bedriftskunde og viser til at selskapet forholder seg til informasjonen som registreres av kraftleverandøren. Selskapet viser til at AMS-måleren ved målerbyttet ble innmeldt som manuelt avlest med grunnlag i fritak fra kommunikasjonsmodul. Selskapet mener at det som følge av manglende avlesninger kan kreve tilleggsbetaling for ikke-fakturert forbruk i medhold av standardvilkårenes regel om avregningsfeil. Selskapet hevder at klagers gode tro ikke har vært aktsom og viser til at det er sendt gjentatte varsel om måleravlesning på SMS. Nemnda ser slik på saken: Saken gjelder uenighet om klagers plikt til å betale krav som gjelder ikke-fakturert strømforbruk. Spørsmålet er om vilkårene for etterfakturering etter standardvilkår for nettleie § 6-4 er oppfylt. Før nemnda går inn på sakens materielle spørsmål, tar den stilling til om nemnda har kompetanse til å behandle saken. Klager hevder at hun inngikk avtale om kraftleveranse i egenskap av å være forbruker, mens selskapet på sin side har vist til at klager er registrert som bedriftskunde. Både forbrukerkjøpsloven og Elklagenemndas vedtekter (2016) pkt. 1.4, slår fast at som forbruker anses en fysisk person som ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet. Selv om det er inngått en avtale som angivelig skal være en bedriftsavtale, kan nemnda ikke se holdepunkter for at klager har opptrådt i næringsvirksomhet. Saken gjelder strømforbruk i klagers private bolig, og nemnda legger etter dette til grunn at klager er forbruker og at standardvilkårene for nettleie får anvendelse. Nemnda går så videre til å se på sakens materielle spørsmål. Slik saken er opplyst for nemnda, ble klagers strømmåler byttet 26. august 2020. Ved byttet ble ny AMS‑måler innmeldt som manuelt avlest grunnet fritak fra kommunikasjonsmodul. Det er på det rene at klager var ukjent med dette, og ikke ble informert om at måleren fra da av ikke sendte inn forbrukstall automatisk, og at det måtte foretas manuelle avlesninger. Det er videre opplyst at det ble foretatt måleravlesning 27. oktober 2020 og 1. april 2022. Først 6. april 2022 gjennomførte Lede AS kontroll av måleren. Selskapet etterfakturerte deretter klager 20. juni 2022 med kr 38 135,16 for ikke‑fakturert forbruk. Spørsmålet er om klager har betalingsplikt for det etterfakturerte kravet. Utgangspunktet etter standardvilkår for nettleie § 6-4 er at nettselskapet kan kreve tilleggsbetaling ved avregningsfeil. Bestemmelsen gir adgang til å korrigere tidligere fakturering når denne ikke samsvarer med faktisk levert energi. Selskapet kan likevel ikke kreve tilleggsbetaling når feilen skyldes selskapet og kunden var i aktsom god tro om feilen. Klager har hatt AMS-måler uten aktiv kommunikasjonsenhet. Som nevnt ble klager ikke informert om at det måtte foretas manuelle måleravlesninger eller etablert varsling om måleravlesning på SMS eller e-post da målerbyttet fant sted. Etter avregningsforskriften § 3-3 skal nettselskapet sørge for at profilmålte målepunkt avleses minst én gang per år. Når dette ikke er gjort, mener nemnda at det foreligger en avregningsfeil som skyldes nettselskapet. Spørsmålet etter standardvilkår for nettleie § 6-4 er deretter om tilleggsbetaling likevel ikke kan kreves fordi klager har vært i aktsom god tro om avregningsfeilen, det vil si om hun burde ha forstått at hun ble fakturert for mindre enn det reelle forbruket. Nemnda legger til grunn at klager i hele perioden var av den oppfatning at strømforbruket ble registrert og innsendt automatisk. Den ikke-fakturerte delen av forbruket hennes var ikke påfallende høy, og fakturaene ga ikke tydelig signal om at forbruket var stipulert. Varsler om avlesning ble i tillegg feilaktig sendt til sønnens telefonnummer, uten at nettselskapet fulgte opp manglende respons på disse. Etter en samlet vurdering mener nemnda at klager ikke hadde rimelig grunn til å forstå at forbruket ikke ble korrekt registrert, og at hun derfor ikke hadde oppfordring til å reagere før hun fikk etterfaktureringskravet. Klager anses derfor å ha vært i aktsom god tro om avregningsfeilen i hele perioden. Nemnda tilføyer at klager har vært i aktsom god tro om at hun hadde en AMS-måler med kommunikasjon. For slike målere fastsetter avregningsforskriften § 6-14 at nettselskapet bare kan etterfakturere for forbruk for de siste seks månedene. Med det syn nemnda har på klagers subjektive gode tro, er det ikke nødvendig å vurdere betydningen av bestemmelsen. Nemndas konklusjon er at klager gis medhold. Uttalelsen er enstemmig. VEDTAK Klager gis medhold. Oslo, 2. juni 2025 Henrik E. Kolderup, leder Thomas Iversen, Forbrukerrådet Astrid M. Hilde, Fornybar Norge Lars Lima, Fornybar Norge Elklagenemndas vedtak er rådgivende.
- Sak: EKN-2023-09-0017 Klage knyttet til avtalevilkår og fakturering – Fortum Strøm AS
Saken gjaldt uenighet om hvilket avtaleprodukt klagers forbruk skulle avregnes etter, og om det var grunnlag for avregning etter variabelpris. Nemnda kom til at selskapet ikke hadde dokumentert at en variabelprisavtale var gyldig avtalt eller at prisendringer var varslet på korrekt måte. Nemnda kom videre til at forbruket i den omtvistede perioden skulle avregnes etter spotpris, og at dødsboet hadde krav på tilbakebetaling av differansen. Klager ble enstemmig gitt medhold. Selskapet benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for fakturert forbruk. Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 6. Historikk: 01.01.2009 – Avdøde inngår avtale med selskapet. 03.05.2022 – Avdøde kontakter selskapet om høye priser. Mai 2022 – Avdøde flytter på sykehjem. 23.02.2023 – Klager leser av strøm i bolig som viser 59932 kWh. 05.03.2023 – Klager leser av strøm i bolig som viser 60438 kWh. 25.03.2023 – Klager leser av strøm i bolig som viser 61495 kWh. 30.04.2023 – Klager leser av strøm i bolig som viser 61608 kWh. 03.05.2023 – Avtale endres fra variabelproduktet «Fortum Solid» til spotproduktet «Fortum Smart» med virkning fra 01.04.2023. Krav: Klager krever ny avregning i samsvar med spotpris for januar–april 2023. Klager krever også en gjennomgang av avregningen i perioden avdøde bodde på sykehjem. Partenes anførsler: Klager – som er etterlatt etter avdøde kunde og forvalter av dødsboet – bestrider betalingsplikt for omtvistede fakturaer med grunnlag i at betalingskravene ikke samsvarer med det reelle forbruket i boligen. Klager viser til at hun har foretatt flere måleravlesninger våren 2023 og stiller seg videre uforstående til at forbruket økte mens avdøde bodde på sykehjem, sammenlignet med året før. Klager viser til at alle større apparater i boligen ble frakoblet da avdøde flyttet på sykehjem i mai 2022. Klager hevder at selskapet har satt avdøde på en urimelig variabelavtale og viser til at avdøde ikke hadde forutsetningene for å sette seg inn i vilkårene i avtalen. Hun gjør gjeldende at det påhviler selskapet å gi tilstrekkelige opplysninger om avtalens vilkår. Fortum Strøm AS opprettholder kravene og hevder at avdøde er avregnet korrekt. Selskapet viser til at avdøde hadde vært oppført på variabelavtale siden oppstart i 2009, og at denne ble endret til en spotavtale fra 01.04.2023. Det hevder at det har sendt løpende prisvarslinger på SMS i samsvar med varslingskravene, og at kunden plikter å sette seg inn i innholdet. Selskapet mener at kunden må informere selskapet dersom varslinger ikke mottas. Selskapet understreker at kunden ikke har vært oppført på spotprisavtale før 01.04.2023, og at det derfor ikke foreligger grunnlag for å fakturere etter spotpris før dette tidspunktet. Nemnda ser slik på saken: Saken gjelder uenighet om klager hadde plikt til å betale fakturert strømforbruk i perioden januar til april 2023, eller om dødsboet har krav på tilbakebetaling. Slik saken er opplyst var avdøde kunde oppført hos Fortum Strøm AS siden 2009. Avdøde bodde fra mai 2022 på sykehjem, og boligen var ikke bebodd i denne perioden. Klager, som forvalter dødsboet, foretok flere måleravlesninger våren 2023 som viste økende strømforbruk i perioden fra februar til april 2023. Avtalen ble endret fra variabelproduktet «Fortum Solid» til spotproduktet «Fortum Smart» med virkning fra 1. april 2023. Klager har krevd ny avregning etter spotpris for perioden januar til april 2023, og reist spørsmål både ved forbrukets størrelse og ved hvilket prisprodukt som er lagt til grunn. Nemnda legger til grunn at målepunktet i denne saken er tilknyttet AMS‑måler, og at de rapporterte verdiene derfor er innhentet gjennom Elhub. Klager har selv fremlagt bilder som underbygger de avleste verdiene. Det er derfor ikke grunnlag for tvil om at det faktiske forbruket er korrekt registrert, selv om forbruket fremstår høyere enn tidligere perioder. Spørsmålet er deretter om Fortum Strøm AS har dokumentert hvilket avtaleprodukt kundens forbruk skulle avregnes etter i perioden før 1. april 2023. Selskapet hevder at kunden i hele perioden frem til 1. april 2023 sto på en variabelavtale, og at det ble sendt løpende prisvarslinger på SMS i samsvar med standard kraftleveringsavtale § 6. Selskapet har imidlertid ikke fremlagt dokumentasjon som viser hvordan og når avtalen opprinnelig ble inngått, hvilket konkret avtaleprodukt som gjaldt i perioden fra januar til april 2023 eller at prisvarslinger faktisk er sendt til kunden. Nemnda bemerker at det er kraftleverandøren som har bevisbyrden for at gyldig avtale foreligger, samt at nødvendige varsler om prisvilkår er gitt på korrekt måte. Nemnda kan ikke se at Fortum Strøm AS har dokumentert at variabelprisavtale var gyldig avtalt og gjort gjeldende overfor kunden i perioden januar til april 2023. Selskapet har heller ikke dokumentert utsendelse av prisvarsler slik det hevdes. Når avtalegrunnlaget og grunnlaget for de løpende prisendringer ikke er dokumentert, kan ikke selskapet kreve avregning overfor kunden etter variabelpris i perioden. Slik denne saken står, må faktureringen derfor bygge på den prisformen som følger av standard spotavregning. Nemnda finner etter dette at klager har krav på å få forbruket i perioden januar til og med april 2023 avregnet etter spotpris, og at dødsboet derfor har krav på å få utbetalt differansen med tillegg av forsinkelsesrente. Nemndas konklusjon er at klager gis medhold. Uttalelsen er enstemmig. VEDTAK Klager gis medhold. Oslo, 2. juni 2025 Henrik E. Kolderup, leder Thomas Iversen, Forbrukerrådet Astrid M. Hilde, Fornybar Norge Lars Lima, Fornybar Norge Elklagenemndas vedtak er rådgivende.
- Sak: EKN-2023-09-0011 Klage knyttet til erstatning – Barents Nett AS
Saken gjaldt uenighet om nettselskapets erstatningsansvar for skade på en vaskemaskin etter jordfeil og et kortvarig strømbrudd. Nemnda kom til at en kortvarig utkobling som følge av jordfeil ikke i seg selv utgjorde en mangel ved nettselskapets leveranse. Nemnda kom videre til at det ikke var tilstrekkelig sannsynliggjort at jordfeilen og utkoblingen hadde forårsaket skaden på vaskemaskinen. Klager ble enstemmig ikke gitt medhold. Barents Nett AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder uenighet om erstatningsansvar for skade på vaskemaskin. Regelverk: Standardvilkår for nettleie §§ 14-1 flg. Historikk: 21.08.2023 – Jordfeil. Sikringsbrudd oppstår. 26.08.2023 – Klager melder fra om skade på vaskemaskin og fremmer krav om erstatning. Krav: Klager krever erstattet kostnadene til ny vaskemaskin, beregnet til kr 6 990. Partenes anførsler: Klager krever erstatning for ødelagt vaskemaskin og anfører at vilkårene for erstatning er oppfylt. Klager viser til at sikringer på to forskjellige kurser gikk som følge av jordfeil 21. august 2023 og forårsaket skade på vaskemaskin. Han viser til at selskapet bekreftet at det forelå jordfeil i høyspentnettet og at flere i området opplevde sikringsbrudd denne dagen. Klager hevder det foreligger ansvarsgrunnlag som følge av at feilen skyldes forhold innenfor selskapets kontroll. Klager hevder videre at det foreligger tilstrekkelig årsakssammenheng mellom feilen i nettet og skaden på kretskortet i vaskemaskinen. Dersom det er tvil om årsakssammenhengen, må tvilen komme forbrukeren til gode. Barents Nett AS bestrider erstatningsansvar under henvisning til at de erstatningsrettslige grunnvilkårene ikke er oppfylt. Selskapet hevder at det ikke foreligger kontraktsbrudd. Det forklarer at det oppsto en kortvarig og forbigående jordfeil som lå utenfor det selskapet kunne verge seg mot. Selskapet hevder at det oppfyller gjeldende forskriftskrav og at det har truffet alle nødvendige tiltak for å forhindre overspenning. Selskapet gjør videre gjeldende at elektriske apparater skal tåle påkjenningen som forbigående jordfeil utgjør. Selskapet hevder videre at det ikke foreligger påregnelig årsakssammenheng mellom feilen i nettet og skaden som oppsto på klagers vaskemaskin. Det viser videre til at klager ikke i tilstrekkelig grad har dokumentert det økonomiske tapet. Nemnda ser slik på saken: Saken gjelder uenighet om klager har krav på erstatning for skade på vaskemaskin som inntraff etter jordfeil og påfølgende sikringsbrudd 21. august 2023. Slik saken er opplyst for nemnda, oppsto det 21. august 2023 en jordfeil i høyspentnettet som medførte at sikringer på to kurser løste ut hos klager. Hendelsen førte til et kortvarig strømbrudd. Klager meldte 26. august 2023 fra til nettselskapet om at vaskemaskinen var blitt ødelagt, og fremmet krav om erstatning for kostnadene til ny vaskemaskin, beregnet til kr 6990. Det er på det rene at det var jordfeil i nettet, og at andre kunder i området opplevde tilsvarende kortvarige utkoblinger denne dagen. Nettselskapets erstatningsansvar følger av standardvilkår for nettleie §§ 14‑1 flg. For at erstatningsansvar skal inntre, må det foreligge et ansvarsgrunnlag, et økonomisk tap og tilstrekkelig årsakssammenheng mellom det ansvarsbetingende forholdet og tapet. Selv om det skulle foreligge en mangel eller forsinkelse ved leveransen, vil ansvarsgrunnlag likevel ikke foreligge dersom nettselskapet godtgjør at årsaken ligger utenfor selskapets kontroll. Nemnda legger til grunn at kortvarige strømbrudd og utkoblinger som følge av jordfeil i nettet i utgangspunktet er påregnelige hendelser innenfor normal nettdrift, og at slike hendelser ikke i seg selv utgjør en forsinkelse eller en mangel ved leveransen. Etter standardvilkårene for nettleie og tilknytning for forbrukerkunder (2021) § 13-1 er nettselskapets ytelse «forsinket dersom det oppstår et avbrudd i leveringen». Nemnda mener at denne definisjonen av forsinkelse er for streng og at de helt kortvarige avbruddene ikke kan anses som forsinkelser. En slik hendelse innebærer etter nemndas syn heller ikke i seg selv et avvik fra de krav som stilles til leveringskvalitet og driftssikkerhet, og kan derfor ikke uten videre anses som en mangel ved nettselskapets leveranse, jf. standardvilkårene § 13-2. Nemnda bemerker videre at denne saken skiller seg fra saksforholdet i HR-2022-192-A (Elvia), som gjaldt erstatningskrav med grunnlag i overspenning etter trefall på fellesført kabelstrekk som både inneholdt regionalnett (66 kV) og distribusjonsnett (11 kV). I den saken var det erkjent at det forelå en mangel, og det Høyesterett tok stilling til, var om kontrollkriteriet var oppfylt eller ikke. Slik denne saken ligger an, er det imidlertid ikke nødvendig å ta stilling til denne siden av spørsmålet om ansvarsgrunnlag. Nemnda finner det heller ikke tilstrekkelig sannsynliggjort at jordfeilen og den påfølgende utkoblingen kan forklare skaden på kretskortet i klagers vaskemaskin. Etter nemndas vurdering er det ikke teknisk nærliggende at en forbigående jordfeil uten dokumentert overspenning eller annen unormal netthendelse skal føre til skade på et enkelt apparat. Tidsmessig sammenheng mellom hendelsen i nettet og skaden er etter fast nemndspraksis ikke tilstrekkelig til å etablere faktisk eller rettslig årsakssammenheng. Nemnda bemerker videre at vaskemaskiner og tilsvarende elektriske apparater i utgangspunktet må tåle de normale påkjenninger som følger av kortvarige utkoblinger og gjeninnkoblinger. Etter det som foreligger av dokumentasjon, kan skaden like gjerne knyttes til forhold ved selve apparatet, herunder dets sårbarhet, fremfor forhold i nettet. Nemnda mener etter dette at erstatningsvilkårene etter standardvilkår for nettleie §§ 14‑1 flg. ikke er oppfylt. Klager har dermed ikke krav på erstatning for skaden på vaskemaskinen. Nemndas konklusjon er at klager gis ikke medhold. Uttalelsen er enstemmig. VEDTAK Klager gis ikke medhold. Oslo, 2. juni 2025 Henrik E. Kolderup, leder Thomas Iversen, Forbrukerrådet Astrid M. Hilde, Fornybar Norge Lars Lima, Fornybar Norge Elklagenemndas vedtak er rådgivende.
- Sak: EKN-2023-09-0007 Klage knyttet til avtaleinngåelse og angrerett – Fortum Strøm AS
Saken gjaldt uenighet om klagers betalingsplikt for prisbinding gjennom tilleggstjenesten «Prisfrys», og om klager hadde utøvd angreretten rettidig. Nemnda kom til at selskapet ikke hadde oppfylt sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, og at klager derfor hadde en utvidet angrerett som var utøvd i tide. Nemnda kom videre til at klagers leverandørbytte måtte anses som en rettidig utøvelse av angreretten, og at forbruket skulle avregnes etter den underliggende spotprisavtalen uten prisbinding. Klager ble enstemmig gitt medhold. Selskapet benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder uenighet om klager har inngått avtale om prisbinding gjennom tilleggstjenesten «Prisfrys». Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4. Historikk: 01.01.2009 – Partene inngår avtale om spotproduktet «Strøm». 01.10.2022 – Selskapet hevder at partene inngår avtale om tilleggstjenesten «Prisfrys». 17.10.2022 – Selskapet sender ut tilbud om å binde prisen for november og desember gjennom tilleggstjenesten «Prisfrys». 23.10.2022 – Klager aksepterer tilbudet. Selskapet bekrefter prisbinding. 30.11.2022 – Selskapet hevder å ha sendt e-post med vedlagt angreskjema. 16.12.2022 – Klager mottar faktura for november 2022. 02.01.2023 – Klager mottar faktura for desember 2022. 17.06.2023 – Klager bytter kraftleverandør. Krav: Klager krever seg fritatt fra prisbinding for november og desember 2022 og krever tilbakeført det beløp som han hevder at han har betalt for mye. Partenes anførsler: Klager bestrider plikt til å betale krav som bygger på prisbindingen, og krever tilbakeført differansen mellom de faktiske utgifter og det han ville betalt uten prisbinding. Klager bestrider både at han noen gang har samtykket til tilleggstjenesten «Prisfrys» og at han har ment å binde prisen for november og desember 2022. Klager oppfattet utspillet om prisbinding som obligatorisk og ikke som en frivillig tilleggstjeneste. Klager mener at selskapet ikke oppfylte sin opplysningsplikt etter angrerettloven før 30.11.2022 da angreskjema ble sendt på e-post. Han mener han ikke hadde oppfordring til å angre avtalen før han 16. desember 2022 mottok avregningen for november 2022. Klager hevder at prisbindingstilbudet må anses som urimelig under henvisning til den statlige strømkompensasjonsordningen. Han hevder at det er urimelig at selskapet kan tilby en pris som tredobler forbrukerens strømutgifter. Fortum Strøm AS opprettholder de omtvistede kravene. Selskapet viser til at klager samtykket til å binde prisen på de fakturerte nivåene da han klikket på lenken i eposttilbudet utsendt i oktober 2022. Forbrukeren må sette seg inn i avtalevilkårene som aksepteres. Selskapet hevder også at klager utøvde angreretten utenfor angrefristen 2. januar 2023. Nemnda ser slik på saken: Saken gjelder uenighet om klager plikter å betale krav som bygger på prisbinding for november og desember 2022. Hovedspørsmålet er om klager har utøvd angreretten i rett tid. Slik saken er opplyst, sto klager på en løpende spotprisavtale høsten 2022. Som en tilleggstjeneste til dette produktet tilbød selskapet kunder å inngå prisbinding for bestemte perioder gjennom tilleggstjenesten «Prisfrys». Selskapet har opplyst at klager mottok 17. oktober 2022 tilbud om å binde prisen til 571,5 øre/kWh for november og desember 2022. Selskapet hevder videre at klager aksepterte dette tilbudet 23. oktober 2022 ved å klikke på lenken i e-posttilbudet, og at avtale om slik prisbinding for november og desember 2022 dermed ble inngått mellom partene. Klager har bestridt både å ha akseptert tilleggstjenesten og å ha bestilt prisbinding for november og desember 2022. Det er ikke nødvendig for løsningen av saken at nemnda tar endelig stilling til om gyldig avtale om prisbinding ble inngått eller ikke. Under forutsetning av at slik avtale ble inngått, mener nemnda at klager skal gis medhold med grunnlag i reglene om angrerett. Utgangspunktet etter angrerettloven § 20 er at en forbruker kan gå fra avtalen ved å gi melding til den næringsdrivende innen angrefristen, jf. § 21. Angrefristen utløper som utgangspunkt første virkedag 14 dager fra dagen etter at avtale om tjeneste ble inngått, jf. angrerettloven § 21 første ledd, jf. § 6. Dersom den næringsdrivende ikke oppfyller sin plikt til å gi lovpålagte opplysninger om angreretten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, får dette imidlertid konsekvenser for når angrefristen utløper. Etter § 21 tredje og fjerde ledd, jf. § 6, utløper angrefristen første virkedag 14 dager fra dagen etter at slike opplysninger er gitt, likevel senest 12 måneder og 14 dager fra dagen etter at avtalen ble inngått. Angrerettloven § 8 første ledd bokstav h – slik den gjaldt ved inngåelsen av avtalene i denne saken – krevde at den næringsdrivende før avtaleinngåelsen «på en klar og forståelig måte» gir forbrukeren opplysninger om at «det foreligger angrerett og standardisert skjema for bruk av angrerett (angreskjema), samt vilkårene, tidsfristene og fremgangsmåtene for å bruke angreretten». Det er den næringsdrivende som har bevisbyrden for at opplysningsplikten er oppfylt, jf. angrerettloven § 7. Formålet er å sette forbrukeren i stand til å forstå og å bruke den angreretten som gjelder i avtalen, se i denne sammenheng blant annet EU-domstolens tolkningsuttalelse i dom 24. februar 2022 i sak C-536/20 Tiketa avsnitt 42. Nemnda tilføyer at § 8 bokstav h ble ordlydsmessig endret med virkning fra 01.10.2023, ved at det nå uttrykkelig fremgår at den næringsdrivende skal gi forbrukeren et standardisert skjema for bruk av angrerett (angreskjema). Om denne endringen viser nemnda til sine bemerkninger i samlevedtak i sak 23-056 m.fl. Slik saken er opplyst kan nemnda uansett ikke se at Fortum Strøm AS har sannsynliggjort at opplysningsplikten i angrerettloven § 8 første ledd bokstav h er oppfylt. Selskapet har erkjent at opplysninger om angrerett ikke ble gitt i forbindelse med inngåelsen av avtalen om prisbinding, men har anført at angrerettopplysninger ble sendt til klager på e-post 30. november 2022. Nemnda kan imidlertid heller ikke se at selskapet har fremlagt dokumentasjon som sannsynliggjør dette, jf. § 7. Selskapet har da ikke dokumentert at det på noe tidspunkt har oppfylt sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 i forbindelse med den angivelige inngåelsen av avtalen om prisbinding i oktober 2022. Den utvidede angrefristen etter § 21 tredje ledd på inntil 12 måneder og 14 dager kommer dermed til anvendelse. Det neste spørsmålet er om klager kan anses å ha utøvd angreretten. Slik saken er opplyst byttet klager kraftleverandør 17. juni 2023. Et flertall i nemnda har tidligere lagt til grunn at et leverandørbytte som foretas innenfor angrefristen, normalt må anses som en utøvelse av angreretten, se bl.a. sak 22-1539 og 23-205. Et mindretall har lagt til grunn at leverandørbytte ikke i seg selv kan anses som en gyldig angrerettutøvelse, men at det må foreligge konkrete holdepunkter som tilsier at kunden har ønsket å utøve angreretten for at en oppsigelse kan anses som en tilstrekkelig klar og utvetydig erklæring om utøvelse av angrerett. En samlet nemnd legger til grunn klagers opplysning om at leverandørbyttet skjedde som en direkte følge av klagers misnøye med prisbindingsavtalen, etter at han mottok fakturaene for november og desember 2022. Nemnda oppfatter dermed leverandørbyttet som en tilstrekkelig klar og utvetydig erklæring om angrerettutøvelse, særlig sett i lys av partenes forutgående dialog og at oppsigelsen ble begrunnet i prisbindingsavtalen. Nemnda finner etter dette at klager utøvde sin angrerett ved leverandørbyttet 17. juni 2023. Dette var innenfor angrefristen som følger av angrerettloven § 21 tredje ledd. Når angreretten er utøvd rettidig, skal avtaleforholdet behandles som om prisbindingsavtalen ikke var inngått. Klager har dermed krav på et etteroppgjør som bygger på at forbruket i november og desember 2022 avregnes etter den underliggende spotprisavtalen, uten tilleggstjenesten «Prisfrys». Nemnda legger til grunn at klager har rett på tilbakeføring av den delen av betalingen som overstiger det han ville ha betalt uten prisbinding. Nemnda går ikke nærmere inn på beregningen av beløpet. Nemndas konklusjon er at klager gis medhold. Uttalelsen er enstemmig. VEDTAK Klager gis medhold. Oslo, 2. juni 2025 Henrik E. Kolderup, leder Thomas Iversen, Forbrukerrådet Astrid M. Hilde, Fornybar Norge Lars Lima, Fornybar Norge Elklagenemndas vedtak er rådgivende.
- Sak: EKN-2023-09-0002 Klage knyttet til fakturering – Midt Energi AS
Saken gjaldt uenighet om klagers rett til å bli fakturert etter fastpris etter utløpet av en tidsavgrenset fastprisavtale. Nemnda kom til at selskapet ikke hadde varslet overgangen til spotpris i samsvar med standard kraftleveringsavtale, og at overgangen derfor ikke kunne gis virkning fra det tidspunktet selskapet hadde lagt til grunn. Nemnda kom videre til at klager skulle faktureres etter fastprisvilkårene frem til utløpet av den nødvendige varslingsfristen. Klager ble enstemmig gitt medhold. Selskapet benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder uenighet om klagers rett til å kreve avregning etter fastpris. Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3, 2-2 og 5-3. Historikk: 30.08.2021 – Partene inngår ettårig fastprisavtale. 02.09.2021 – Oppstart av kraftleveranse. 01.09.2022 – Fastprisperioden utløper. 25.10.2022 – Selskapet overfører klager til spotprisavtale med virkning fra 01.10.2022. Krav: Klager krever å bli fakturert etter fastpris i perioden 01.10.2022–25.10.2022. Partenes anførsler: Klager bestrider plikt til å betale krav beregnet etter spotpris for perioden mellom 01.10.2022 og 25.10.2022. Klager erkjenner at det ble inngått en ettårig fastprisavtale mellom partene som skulle utløpe i september 2022, og bestrider heller ikke at selskapet hadde rett til å overføre ham til spotprisavtale ved fastprisperiodens utløp. Klager hevder at siden selskapet likevel ikke overførte ham til spotproduktet før 25.10.2022, men tilbakedaterte spotprisavtalen til 01.10.2022, har han rett på å bli fakturert i samsvar med fastpris frem til 25.10.2022. Klager viser til at det fremgikk av fakturaen for september at han sto på fastpris. Han viser videre til at det samme fremgikk av kundeapplikasjonen helt frem til 25.10.2022. Klager gjør gjeldende at han derfor har hatt rimelig grunn til å tro at produktet fortsatte å løpe, og viser til at han har innrettet forbruket sitt etter det. Han mener det er urimelig hvis selskapet kan tilbakedatere prisvilkår uten at kunden har mulighet til å tilpasse forbruket sitt. Klager hevder at selskapet står nærmest til å bære risikoen for svikt i håndteringen av fastprisavtalen. Midt Energi AS bestrider klagers krav og hevder at klager allerede er gitt tilstrekkelig kompensasjon for feilen som oppsto. Selskapet viser til at det ble inngått en fastprisavtale som utløp 01.09.2022. Da det ble oppdaget at klager ikke var blitt overført til spotproduktet som forutsatt som følge av en feil i deres systemer, begrenset selskapet korreksjonen til oktober 2022. Selskapet hevder at klager har oppnådd besparelser på omkring 3800 kr ved å bli avregnet etter fastpris i september 2022, etter at avtalen opprinnelig hadde utløpt. Selskapet mener at det ikke foreligger grunnlag i avtalen for å fakturere klager etter fastpris mellom 01.10.2022 og 25.10.2022, ettersom avtalen skulle utløpe 01.09.2022. Det fremgikk ved bestilling av fastprisavtalen tydelig at avtalen hadde en varighet på ett år. Nemnda ser slik på saken: Saken gjelder uenighet om klagers rett til å bli fakturert etter fastpris i perioden fra 1. oktober 2022 til 25. oktober 2022. Det sentrale spørsmålet er om Midt Energi AS hadde rett til å tilbakedatere overføringen til spotprisavtale, eller om klager som følge av manglende varsling skal faktureres etter fastpris frem til faktisk overføring ble gjennomført. Slik saken er opplyst for nemnda, inngikk partene 30. august 2021 en ettårig fastprisavtale med oppstart 2. september 2021 og med utløp 1. september 2022. Klager bestrider ikke at fastprisavtalen hadde en avtalt varighet på ett år, eller at selskapet etter utløpet hadde rett til å overføre ham til en spotprisavtale. Det sentrale i saken er at klager ikke ble overført til spotprisproduktet ved utløpet av fastprisperioden, men at overføring først ble effektuert 25. oktober 2022 med virkning tilbakedatert til 1. oktober 2022. Standard kraftleveringsavtale § 5-3 om fornyelse og opphør av tidsavgrensede fastprisavtaler lyder slik: «Leverandøren skal varsle kunden i god tid og senest innen 14 dager før en tidsavgrenset fastprisavtale utløper. Dersom kunden ved utløpet av avtalen ikke har gitt uttrykkelig aksept for at avtalen skal fornyes eller levert oppsigelse, overføres kunden til produktet [Sett inn produktnavn, produktbeskrivelse og pris (f.eks. «Standard spot» med påslag 5 øre/kWh)» Bestemmelsen forutsetter derfor at varslingsplikten tas inn i produktavtalen, og at det der skal fremgå både produktnavn, produktbeskrivelse og prisvilkår. I tillegg forutsetter en gyldig avtaleovergang at varslingsplikten rent faktisk oppfylles på riktig måte. Nemnda legger til grunn at der standard kraftleveringsavtale § 5-3 er fulgt på riktig måte, kommer ikke varslingsreglene i standard kraftleveringsavtale § 6 i tillegg til anvendelse, se også sak 23-610. I en slik situasjon må selskapet ikke innhente kundens uttrykkelige samtykke til produktendringen etter standard kraftleveringsavtale § 6 fjerde ledd for at avtaleforholdet kan videreføres med en annen produkttype. Dette er en konsekvens av at endringsadgangen fremgår av selve avtalen. Endringen må altså likevel varsles på forhånd. Nemnda kan ikke se at standard kraftleveringsavtale § 5-3 er riktig fulgt i denne saken. Nemnda legger til grunn at Midt Energi AS ikke gjennomførte overføringen til spotprisavtale ved fastprisperiodens utløp, men at klager først ble overført 25. oktober 2022. Nemnda bemerker videre at selskapet ikke ga klager noe forutgående varsel før produktendringen fant sted. I perioden mellom 1. til 25. oktober 2022 fikk klager, både gjennom løpende fakturaer og informasjon i kundeapplikasjonen, tvert imot inntrykk av at han fortsatt sto oppført på fastprisavtalen og at overføringen til den nye avtalen av uvisse grunner ikke hadde funnet sted. Hvorvidt klager var i aktsom god tro eller ikke om hvorvidt han fortsatt hadde krav på fastrentevilkårene, er ikke avgjørende. I samsvar med nemndas faste praksis der varslingsplikter ikke er fulgt på riktig måte, legger nemnda til grunn at når endringen ikke ble varslet på riktig måte, kan ikke endringen gjennomføres som varslet. Etter dette kan selskapets krav om fakturering med grunnlag i spotvilkårene for perioden fra 1. oktober 2022 ikke føre frem. Klager har akseptert at han kan faktureres etter spotprisvilkår fra den dagen han fikk varsel, det vil si 25. oktober 2022. Nemnda bemerker at klager etter standardavtalen § 5-3 hadde krav på minst 14 dager forutgående varsel, og at klager derfor bør bli fakturert etter fastprisvilkårene til og med 14 dager etter den dagen han fikk varselet. Nemndas konklusjon er at klager gis medhold. Uttalelsen er enstemmig. VEDTAK Klager gis medhold. Oslo, 2. juni 2025 Henrik E. Kolderup, leder Gustav Norman, Forbrukerrådet Astrid M. Hilde, Fornybar Norge Lars Lima, Fornybar Norge Elklagenemndas vedtak er rådgivende.
- Sak: EKN-2023-09-0001 Klage knyttet til angrerett og tilbakebetaling – Meløy Energi AS
Saken gjaldt uenighet om tilbakebetalingskrav med grunnlag i angrerettutøvelse. Nemnda kom til at selskapet ikke hadde oppfylt sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, og at klager derfor hadde en utvidet angrerett som var utøvd i tide. Ved vurderingen av rekkevidden av angreretten og rettsvirkningene av angrerettutøvelsen delte nemnda seg i et flertall og et mindretall. Flertallet kom til at klager hadde krav på tilbakeføring av betalingene under avtalen, med unntak for nettleie. Klager ble gitt medhold under dissens om rekkevidden av angreretten og rettsvirkningene. Selskapet benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder uenighet om tilbakebetalingskrav med grunnlag i angrerettutøvelse. Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4 og angrerettloven. Historikk: 01.06.2022 – Partene inngår fastprisavtale. 31.05.2023 – Klager utøver angrerett. Krav: Klager krever tilbakeført samtlige innbetalinger i avtalen, beregnet til kr 52 510,92. Partenes anførsler: Klager hevder å ha utøvd angreretten rettidig med grunnlag i at selskapet ikke ga ham tilstrekkelige opplysninger om angreretten i forbindelse med avtaleinngåelsen. Klager viser til at han ikke mottok informasjon om angreretten eller angreskjema, og hevder den utvidede angrefristen på 12 måneder og 14 dager har fått anvendelse. Klager hevder at han angret rettidig da han fremsatte erklæring om angrerett 31.05.2023. Klager krever at selskapet, med grunnlag i rettidig angrerettutøvelse, tilbakefører samtlige innbetalinger foretatt i avtaletiden, det vil si fra 01.06.2022–31.05.2023. Meløy Energi AS bestrider klagers krav og anfører at klager har angret for sent. Selskapet hevder at lenke til angreskjema fremgikk på siden for bestilling av strømavtaler, slik at selskapet har gitt tilstrekkelige opplysninger om angreretten. Selskapet anfører at det i høyden kan være tale om en formalitetsfeil. Selskapet mener at det uansett ikke foreligger grunnlag for tilbakebetaling av strømkostnader når kraften er levert og forbrukt. Selskapet viser videre til at klager har avslått tilbud om frikjøp, og mener det fremstår urimelig hvis kunden kan kreve tilbakebetalt kostnader som han tidligere har ønsket å beholde. Det viser også til avtalens gunstighet sammenlignet med andre avtaler på markedet. Nemnda ser slik på saken: Saken gjelder uenighet om klagers krav på tilbakebetaling med grunnlag i angrerettutøvelse. Slik saken er opplyst inngikk partene 1. juni 2022 fastprisavtale om kraftleveranse. Klager utøvde angrerett ved erklæring 31. mai 2023. Klager har gjort gjeldende at han ikke mottok opplysninger om angrerett eller angreskjema ved avtaleinngåelsen, og at den utvidede angrefristen på 12 måneder og 14 dager etter angrerettloven derfor kommer til anvendelse. Det alminnelige utgangspunktet etter angrerettloven § 20 er at en forbruker kan gå fra avtalen ved å gi melding til den næringsdrivende innen utløpet av angrefristen, jf. § 21. Angrefristen utløper som utgangspunkt 14 dager etter at avtalen ble inngått, jf. angrerettloven § 21 første ledd. Dersom den næringsdrivende ikke oppfyller sin plikt til å gi lovpålagte opplysninger om angreretten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, forlenges likevel angrefristen. Etter § 21 tredje og fjerde ledd utløper angrefristen i slike tilfeller tidligst 14 dager fra dagen slike opplysninger er gitt, likevel senest 12 måneder og 14 dager fra avtalen ble inngått. Angrerettloven § 8 første ledd bokstav h – slik den gjaldt ved inngåelsen av avtalen i denne saken – krevde at den næringsdrivende før avtaleinngåelsen «på en klar og forståelig måte» gir forbrukeren opplysninger om at «det foreligger angrerett og standardisert skjema for bruk av angrerett (angreskjema), samt vilkårene, tidsfristene og fremgangsmåtene for å bruke angreretten». Det er den næringsdrivende som har bevisbyrden for at opplysningsplikten er oppfylt, jf. angrerettloven § 7. Formålet er å sette forbrukeren i stand til å forstå og å bruke den angreretten som gjelder i avtalen, se i denne sammenheng blant annet EU-domstolens tolkningsuttalelse i dom 24. februar 2022 i sak C-536/20 Tiketa avsnitt 42. Nemnda tilføyer at § 8 bokstav h ble ordlydsmessig endret med virkning fra 01.10.2023, ved at det nå uttrykkelig fremgår at den næringsdrivende skal gi forbrukeren et standardisert skjema for bruk av angrerett (angreskjema). Om denne endringen viser nemnda til sine bemerkninger i samlevedtak i sak 23-056 m.fl. Slik saken er opplyst, kan ikke nemnda se at selskapet har oppfylt sin opplysningsplikt på en klar og forståelig måte i samsvar med angrerettloven § 8 første ledd. Omtale av opplysningene gjennom en hyperlenke på nettsider oppfyller som utgangspunkt ikke dette kravet, jf. blant annet nemndas samlevedtak i sak 23-011 m.fl. mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023. Nemnda bemerker at saken står i vesentlig samme stilling som sak 23-439, som også gjaldt hvorvidt Meløy Energi AS hadde oppfylt sin opplysningsplikt etter angrerettloven. Den utvidede fristen i § 21 fikk dermed anvendelse i avtaleforholdet, og klagers erklæring om angrerett 31. mai 2023 var dermed rettidig. Klager har etter dette utøvd sin angrerett rettidig. Nemnda bemerker for øvrig at den omstendighet at selskapet høsten 2022 forsøkte å frikjøpe klager fra fastprisavtalen ikke har betydning for eksistensen av klagers angrerett, så lenge selskapet i forbindelse med dialogen med klager ikke ga klager opplysninger som nevnt i angrerettloven § 8 første ledd bokstav h slik at angrefristen ville starte å løpe. Når det gjelder rettsvirkningene av rettidig utøvd angrerett, har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet – bestående av nemndleder med dobbeltstemme og forbrukerrepresentant Norman – viser til flertallets votum i vedtak 23-011 m.fl. (Haugaland Kraft Energi AS) av 12. juni 2023. Der den næringsdrivende ikke har oppfylt opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, innebærer angrerettloven § 26 andre ledd sammenholdt med § 24 første ledd at forbrukerens betalingsplikt bortfaller i sin helhet der angreretten utøves, og at kunden har krav på å få tilbakeført sine betalinger under avtalen. I den utstrekning det har funnet sted gjennomfakturering av nettleie, skal tilbakeføringen ikke omfatte den del av betalingene som gjelder nettleien. Likevel har klager krav på å få tilbakeført den delen av strømstøtten som eventuelt har oversteget skyldig nettleie og som har gått til betaling av strøm. Når det gjelder forsinkelsesrentene, viser flertallet til begrunnelsen i 22-1539. Mindretallet – bestående av bransjerepresentantene Lima og Hilde – kan ikke se at klager har krav på tilbakeføring av foretatte betalinger for strøm som er levert og forbrukt, og viser til mindretallets begrunnelse i samlevedtak i sak 23-011 m.fl. mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023 som dette mindretallet slutter seg til. Nemndas konklusjon er at klager gis medhold. Uttalelsen er avsagt under dissens når det gjelder rettsvirkninger. VEDTAK Klager gis medhold. Oslo, 2. juni 2025 Henrik E. Kolderup, leder Gustav Norman, Forbrukerrådet Astrid M. Hilde, Fornybar Norge Lars Lima, Fornybar Norge Elklagenemndas vedtak er rådgivende.
