Søkeresultater

Saken gjaldt gjenåpning av sak 23-343 som ble behandlet den 13. februar 2023, der klager ikke ble gitt medhold. Begjæring om gjenåpning av saken ble enstemmig avvist.     Saken gjelder gjenåpning.       Det ble fattet slikt vedtak den 18. desember 2023: Klager gis ikke medhold.      Ved melding av 28. oktober 2024 har klager inngitt ytterligere merknader i saken, som nemnda oppfatter som en begjæring om gjenåpning.      Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder gjenåpning.      Siden klage i saken som begjæres gjenåpnet ble inngitt før 15. desember 2023, er det nemndsavtalen av 2016 pkt. 8.1 som regulerer adgangen til å begjære gjenåpning.     Bestemmelsen har følgende ordlyd:      «Partene i en sak som sekretariatet eller nemnda har avgjort og som er avsluttet, kan    begjæres gjenåpnet. Gjenåpning forutsetter at den som begjærer gjenåpning legger    fram nye vesentlige opplysninger som anses av betydning for sakens utfall og som    ikke tidligere kunne ha vært fremlagt.»     Nemnda kan ikke se at klagers anførsler gir grunnlag for gjenåpning, ettersom det i   gjenåpningsbegjæringen ikke er vist til nye, vesentlige opplysninger som anses av betydning for sakens utfall og som ikke tidligere kunne ha vært fremlagt.       Nemnda viser for øvrig til at tvisten kan bringes inn for domstolene.      Nemndas konklusjon er at begjæring om gjenåpning avvises.      Uttalelsen er enstemmig.    VEDTAK     Begjæring om gjenåpning avvises.     Oslo, 15. november 2024    Henrik E. Kolderup, leder  Thomas Iversen, Forbrukerrådet  Astrid M. Hilde, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om klagers plikt til å betale bruddgebyr i bedriftsavtale der avtaleparten var klagers aksjeselskap. Nemnda kom til at klager ikke hadde klagerett, ettersom avtalen var inngått med et aksjeselskap som part, og ikke en «fysisk person». Selv om fristen for avvisning etter nemndsavtalen (2016) punkt 5.3 var utløpt, kan klagen ikke tas til realitetsbehandling i en situasjon der nemnda ikke har kompetanse til å behandle klagen. Saken ble enstemmig avvist.     Fortum Strøm AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.     Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for bruddgebyr.    Regelverk: Nemndsavtalen av 2016 pkt. 1.4.    Historikk:   25.11.2022 – Partene inngår avtale ved uanmodet telefonsalg.   05.12.2022 – Oppstart av kraftleveranse for to målepunkt.   23.12.2022 – Klager påklager forholdene til selskapet.   22.06.2023 – Klager bytter kraftleverandør.     Krav:  Klager bestrider betalingsplikt for bruddgebyr på totalt kr 6000.     Partenes anførsler:     Klager fastholder at avtalene ble inngått i egenskap av å være forbruker og viser til at kraftleveransen går til hans private bolig og hytte. Klager anfører at selskapet ga misvisende opplysninger ved avtaleinngåelsen og viser til at bedriftsavtalen ble solgt inn som særlig gunstig. Han anfører at avtalen må anses som ugyldig med grunnlag i omstendighetene omkring avtaleinngåelsen. Klager krever seg kostnadsfritt løst fra kontrakten med grunnlag i avtalerettslig ugyldighet. Han fremhever at avtalen ble inngått ved uanmodet telefonsalg.     Klager reagerer på selskapets kundebehandling og understreker at han ble forespeilet en gunstigere avtale enn den han hadde hos tidligere leverandør. Han opplever selskapets innsalgsvirksomhet som spekulativ og hevder at selskapet forsøker å omgå forbrukervernlovgivningen. Klager stiller seg videre kritisk til selskapets praksis når det gjelder innhenting av personvernopplysninger og bruk av disse i salgsvirksomheten.     Fortum   Strøm AS  opprettholder omtvistede bruddgebyr og anfører at det ikke foreligger grunnlag for å frita klager fra betalingsplikten. Selskapet viser til at klager var oppført på forvaltningsproduktet «Aktiv Bedrift» etter uttrykkelig avtale. Det peker på at det gjaldt en oppsigelsestid på 12 måneder i avtalen, og på at førtidig leverandørbytte utløser bruddgebyr.     Selskapet anfører at det har gitt klager tilstrekkelige opplysninger om avtalens vilkår og viser til at informasjon – herunder om oppsigelsestiden – har fremgått på deres nettsider og på løpende fakturaer.    Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om  klagers betalingsplikt for bruddgebyr ved førtidig oppsigelse av bedriftsavtale.    Selv om det ikke er gjort gjeldende av det innklagede selskapet, tar nemnda av eget tiltak først stilling til om den har kompetanse til å behandle saken.     Klagen ble inngitt til nemnda 26.09.2023, og det er nemndsavtalen av 2016 som får anvendelse i saken her. Om hvem som har klagerett til Elklagenemnda, bestemmer nemndsavtalen pkt. 1.4 følgende:     1.4 Klagerett   Elklagenemnda behandler klager fra forbrukere som har et reelt behov for å få avgjort et omtvistet krav mot en næringsdrivende som kan klages inn for Elklagenemnda. Med forbruker menes en fysisk person som ikke hovedsakelig handler som ledd i                næringsvirksomhet. Også andre kunder, herunder sameiere og borettslag, som ikke       hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet, kan få saken behandlet i                  nemnda.       Klager fra næringsdrivende behandles ikke.     Om den nærmere forståelsen av forbrukerdefinisjonen viser nemnda til EKN-2023-06-0097.     Det er forbrukere – som i vedtektene er definert som fysiske personer som ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet  – som har klagerett til nemnda. Forbrukerbegrepet sammenfaller med definisjonen i forbrukerkjøpsloven § 1 og forbrukerrettighetsdirektivet (direktiv 2011/83/EU), som angrerettloven § 5 bokstav a gjennomfører.     Vilkårene i forbrukerbegrepet er kumulative, noe som innebærer at begge vilkår må være oppfylt for at klager kan anses som forbruker. Det spiller på den annen side ingen rolle for klageretten om avtalen som er inngått i den aktuelle saken er en bedriftsavtale eller ikke. Det avgjørende er om avtalen er inngått av en kunde som er forbruker.    Nemnda ser først på spørsmålet om klager er en fysisk person .    Vilkåret om fysisk person innebærer at avtaleparten i saken må være et individ med rettslig handleevne og ikke for eksempel et juridisk rettssubjekt som for eksempel et aksjeselskap.     Der avtalen er inngått med et aksjeselskap – som etter norsk rett utgjør et selvstendig juridisk rettssubjekt – er avtalen som det klare utgangspunkt ikke inngått med en fysisk person, med mindre det ut fra en særskilt begrunnelse er grunnlag for å se bort fra den formelle partsstillingen i den enkelte saken.    Slik denne saken er opplyst, står partene i en situasjon der det utvilsomt er inngått avtale om et bedriftsprodukt mellom klagers selskap – som er et aksjeselskap etter norsk aksjelov – og Fortum Strøm AS. Saken står på dette punkt i samme stilling som saksforholdet i EKN-2023-06-0097. Nemnda kan heller ikke se at det foreligger særskilt grunnlag for å se bort fra den formelle partsstillingen slik saken står.    Avtalen er derfor ikke inngått med en fysisk person som kunde.     Det er derfor ikke nødvendig for nemnda å gå inn på spørsmålet om klager hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet som part i avtalen.    Også i denne saken finner nemnda det kritikkverdig at kraftleverandører oppsøker forbrukere med registrerte foretak med sikte på å inngå avtaler om kraftlevering til private husstander på bedriftsvilkår. Nemnda viser til sine bemerkninger i EKN-2023-06-0097. Slik saken er opplyst, ble klager kontaktet av selskapet gjennom uanmodet telefonsalg, der avtaleproduktet ble solgt inn som et bedriftsprodukt med særlig gunstige vilkår. Nemnda oppfatter at klager ble oppsøkt av selskapet i egenskap av å være en privatperson, men at han ble uttrykkelig oppfordret til å registrere avtalen på foretaket sitt for å oppnå de gunstige vilkårene som ble presentert for ham. At det er tale om en omgåelse av forbrukerregler fremstår som særlig tydelig her, der det i velkomstmeldingen fra selskapet til klager blant annet het følgende:    «Svar JA på denne sms for å bekrefte bestillingen. […]Da vil foretaket ditt stå   som kunde hos oss, men du fortsetter å betale på vanlig måte.»     Nemnda oppfatter derfor at avtalen ble lagt frem som en forbrukeravtale, men at det av rene formalitetsårsaker var nødvendig å registrere avtalen på en bedrift for å oppnå prisfordelene i avtalen.    Nemnda understreker likevel at kunden, når avtalen inngås i navnet til et selskap, mister de rettigheter som kunden ville hatt i kraft av å være forbruker og som kunden hadde oppnådd ved å inngå avtalen i eget navn. Kunden vil i forlengelsen av det også tape sin klagerett til forbrukerklageorganer som Elklagenemnda.    Ettersom klager ikke kan anses som forbruker, foreligger det ikke klagerett i denne saken.     Nemnda avviser saken fra behandling med grunnlag i vedtektenes pkt. 1.4. Selv om fristen for avvisning fra sekretariatet etter nemndsavtalen punkt 5.3 er utløpt, kan klagen ikke tas til realitetsbehandling i en situasjon der nemnda ikke har kompetanse til å behandle klagen.     Nemndas konklusjon er derfor at saken avvises.    Uttalelsen er enstemmig.            VEDTAK       Saken avvises.         Oslo, 2. juni 2025    Henrik E. Kolderup, leder  Thomas Iversen, Forbrukerrådet  Astrid M. Hilde, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om klagers plikt til å betale bruddgebyr i bedriftsavtale der avtaleparten var klagers aksjeselskap. Nemnda kom til at klager ikke hadde klagerett, ettersom avtalen var inngått med et aksjeselskap som part, og ikke en «fysisk person». Selv om fristen for avvisning etter nemndsavtalen (2016) punkt 5.3 var utløpt, kan klagen ikke tas til realitetsbehandling i en situasjon der nemnda ikke har kompetanse til å behandle klagen. Saken ble enstemmig avvist.     Selskapet har avvist forespørsel om å inngi tilsvar i saken. Fortum Strøm AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.     Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for bruddgebyr ved førtidig oppsigelse av bedriftsavtale.    Regelverk: Nemndsavtalen av 2016 pkt. 1.4.    Historikk:  Mars/april 2023 – Avtale inngås ved uanmodet telefonsalg. 04.04.2023 – Oppstart av kraftleveranse.  Mai 2023 – Kunden bytter kraftleverandør.  23.05.2023 – Kunden mottar opphørsfaktura med bruddgebyr.  04.06.2023 – Kunden bestrider bruddgebyr.  16.08.2023 – Kunden mottar tilbud om ny bedriftsavtale ved uanmodet telefonsalg.    Krav: Klager bestrider betalingsplikt for bruddgebyr på totalt kr 6000 for bolig og fritidsbolig.    Partenes anførsler:    Klager fastholder at han må anses som forbruker. Klager hevder seg ubundet av avtalen og krever seg kostnadsfritt løst fra avtalen med grunnlag i angrerettutøvelse. Han anfører at avtalen må anses ugyldig grunnet omstendighetene ved avtaleinngåelsen og viser til at selskapet har drevet villedende markedsføring. Klager hevder at selskapet har gitt uriktige opplysninger om avtalens prisvilkår og bruddgebyr. Han anfører at bruddgebyret på kr 3000 i alle tilfeller må anses urimelig.    Klager hevder videre at han i kraft av å være forbruker har hatt angreretten i behold og at han derfor må fristilles fra avtalen uten betalingsplikt for bruddgebyr. Han viser til at han ikke på noe tidspunkt mottok opplysninger om angreretten.    Fortum Strøm AS fastholder at klager må anses som bedriftskunde og opplyser at saken ikke vil bli behandlet fra deres side. Av klagers saksfremstilling fremkommer det at selskapet opprettholder krav på bruddgebyr under henvisning til avtalebinding. Selskapet mener at klager, som følge av at det er inngått bedriftsavtale, ikke kan anses som privat forbruker og at han dermed ikke har angrerett.    Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om  plikt til å betale bruddgebyr ved førtidig oppsigelse av bedriftsavtale.    Nemnda ser først på spørsmålet om den har kompetanse til å behandle saken.    Klagen ble inngitt til nemnda 23.07.2023, og det er nemndsavtalen av 2016 som får anvendelse i saken her. Om hvem som har klagerett til Elklagenemnda, bestemmer nemndsavtalen (2016) pkt. 1.4 følgende:  1.4 Klagerett   Elklagenemnda behandler klager fra forbrukere som har et reelt behov for å få avgjort   et omtvistet krav mot en næringsdrivende som kan klages inn for Elklagenemnda. Med forbruker menes en fysisk person som ikke hovedsakelig handler som ledd i                næringsvirksomhet. Også andre kunder, herunder sameiere og borettslag, som ikke       hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet, kan få saken behandlet i                  nemnda.       Klager fra næringsdrivende behandles ikke.      Om den nærmere forståelsen av forbrukerdefinisjonen viser nemnda til EKN-2023-06-0097.     Det er forbrukere – som i vedtektene er definert som fysiske personer  som ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet  – som har klagerett til nemnda. Forbrukerbegrepet sammenfaller med definisjonen i forbrukerkjøpsloven § 1 og forbrukerrettighetsdirektivet (direktiv 2011/83/EU), som angrerettloven § 5 bokstav a gjennomfører.     Vilkårene i forbrukerbegrepet er kumulative, noe som innebærer at begge vilkår må være oppfylt for at klager kan anses som forbruker. Det spiller på den annen side ingen rolle for klageretten om avtalen som er inngått i den aktuelle saken er en bedriftsavtale eller ikke. Det avgjørende er om avtalen er inngått av en kunde som er forbruker.  Nemnda ser først på spørsmålet om klager er en fysisk person .    Vilkåret om fysisk person innebærer at avtaleparten i saken må være et individ med rettslig handleevne og ikke for eksempel et juridisk rettssubjekt som for eksempel et aksjeselskap.     Der avtalen er inngått med et aksjeselskap – som etter norsk rett utgjør et selvstendig juridisk rettssubjekt – er avtalen som det klare utgangspunkt ikke  inngått med en fysisk person, med mindre det ut fra en særskilt begrunnelse er grunnlag for å se bort fra den formelle partsstillingen i den enkelte saken.    Slik denne saken er opplyst, står partene i en situasjon der det utvilsomt er inngått avtale om et bedriftsprodukt mellom klagers selskap – som er et aksjeselskap etter norsk aksjelov – og Fortum Strøm AS. Saken står på dette punkt i samme stilling som saksforholdet i EKN-2023-06-0097. Nemnda kan heller ikke se at det foreligger særskilt grunnlag for å se bort fra den formelle partsstillingen slik saken står. Nemnda viser tvert imot til partskorrespondansen som er fremlagt i saken, der det fremkommer at klager har henvendt seg til Fortum Strøm AS i egenskap av å være daglig leder i det aksjeselskapet som ble kunde.     Avtalen er derfor ikke inngått med en fysisk person  som kunde.     Det er derfor ikke nødvendig for nemnda å gå inn på spørsmålet om klager hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet  som part i avtalen.    Også i denne saken finner nemnda det kritikkverdig at kraftleverandører oppsøker forbrukere med registrerte foretak med sikte på å inngå avtaler om kraftlevering til private husstander på bedriftsvilkår. Nemnda viser til sine bemerkninger i EKN-2023-06-0097. Nemnda understreker likevel at kunden, når avtalen inngås i navnet til et selskap, mister de rettigheter som kunden ville hatt i kraft av å være forbruker og som kunden hadde oppnådd ved å inngå avtalen i eget navn. Kunden vil i forlengelsen av det også tape sin klagerett til forbrukerklageorganer som Elklagenemnda.    Ettersom klager ikke kan anses som forbruker, foreligger det ikke klagerett i denne saken.     Nemnda avviser saken fra behandling med grunnlag i vedtektenes pkt. 1.4. Selv om fristen for avvisning fra sekretariatet etter nemndsavtalen punkt 5.3 er utløpt, kan klagen ikke tas til realitetsbehandling i en situasjon der nemnda ikke har kompetanse til å behandle klagen.     Nemndas konklusjon er derfor at saken avvises.    Uttalelsen er enstemmig.      VEDTAK     Saken avvises.        Oslo, 2. juni 2025    Henrik E. Kolderup, leder  Gustav Norman, Forbrukerrådet  Astrid M. Hilde, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om klagers plikt til å betale bruddgebyr i bedriftsavtale der avtaleparten var klagers aksjeselskap. Nemnda kom til at klager ikke hadde klagerett, ettersom avtalen var inngått med et aksjeselskap som part, og ikke en «fysisk person». Selv om fristen for avvisning etter nemndsavtalen (2016) punkt 5.3 var utløpt, kan klagen ikke tas til realitetsbehandling i en situasjon der nemnda ikke har kompetanse til å behandle klagen. Saken ble enstemmig avvist.      Fortum Strøm AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.      Saken gjelder uenighet om klagers plikt til å betale bruddgebyr i bedriftsavtale.      Regelverk: Nemndsavtalen av 2016 pkt. 1.4.     Historikk:   25.04.2022 – Avtale inngås ved uanmodet telefonsalg i navnet til klagers selskap.   17.07.2022 – Tilleggstjenesten «Grønt Valg» avsluttes.   18.08.2022 – Tilleggstjenesten «Prisfrys» avsluttes.   01.06.2023 – Selskapet utsteder faktura med bruddgebyr.      Krav: Klager bestrider betalingsplikt for bruddgebyr, tilleggstjenester og fakturagebyr. Klager krever avregning i samsvar med spotpris.       Partenes anførsler:      Klager fastholder at han må anses som forbruker i saken. Han anfører at selskapet ikke driver næringsvirksomhet under henvisning til årsregnskapet.      Klager bestrider betalingsplikt for krav i avtalen med grunnlag i at selskapet ikke oppfylte sin opplysningsplikt ved avtaleinngåelsen. Han viser til at det ble inngått avtale om produktet «Aktiv Bedrift» ved uanmodet telefonsalg, men uten at han mottok bekreftelse på avtaleinngåelsen, angrerettskjema, avtalevilkår eller annen relevant avtaledokumentasjon.       Klager hevder at han ikke ble orientert om at det gjaldt en oppsigelsestid på 12 måneder og viser til at han forsto 12-månedersfristen som en bindingstid. Han viser til at han ville sagt opp avtalen ved inngåelsen om han hadde blitt opplyst om at det var en oppsigelsestid.      Klager bestrider betalingsplikt for fakturagebyr med grunnlag i avtale om AvtaleGiro. Han hevder videre at han har blitt overfakturert i avtalen og at han heller ikke har samtykket til tilleggstjenestene «Grønt Valg», «Prisfrys» og «Opprinnelsesgaranti».      Fortum Strøm AS fastholder at klager må anses som bedriftskunde og opplyser at saken ikke vil bli behandlet fra deres side.        Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder spørsmål om klagers betalingsplikt for krav som bygger på en bedriftsavtale. Innklagede, Fortum Strøm AS, har gitt uttrykk for at klager ikke har klagerett til nemnda.     Nemnda ser først på spørsmålet om den har kompetanse til å behandle klagesaken.     Klagen ble inngitt 14. juni 2023, før Elklagenemndas nye vedtekter av 2023 tok til å gjelde. Det er altså nemndsavtalen av 2016 som får anvendelse i saken her. Om hvem som har klagerett til Elklagenemnda, bestemmer nemndsavtalen pkt. 1.4 følgende:    1.4 Klagerett   Elklagenemnda behandler klager fra forbrukere som har et reelt behov for å få avgjort et omtvistet krav mot en næringsdrivende som kan klages inn for Elklagenemnda. Med forbruker menes en fysisk person som ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet. Også andre kunder, herunder sameiere og borettslag, som ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet, kan få saken behandlet i nemnda.     Klager fra næringsdrivende behandles ikke.     Det er altså forbrukere – som i vedtektene er definert som fysiske personer  som ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet  – som har klagerett til nemnda. Forbrukerbegrepet i nemndas vedtekter er sammenfallende med definisjonen i forbrukerkjøpsloven § 1 og forbrukerrettighetsdirektivet (direktiv 2011/83/EU), som er gjennomført i norsk rett i angrerettloven § 5 bokstav a.     Spørsmålet er om klager kan anses som forbruker etter denne definisjonen.    Vilkårene i forbrukerbegrepet er kumulative, noe som innebærer at begge vilkår må være oppfylt for at klager kan anses som forbruker. Det spiller på den annen side ingen rolle for klageretten om avtalen som er inngått i den aktuelle saken er en bedriftsavtale eller ikke. Det avgjørende er om avtalen er inngått av en kunde som er forbruker.    Nemnda ser først på spørsmålet om klager er en fysisk person .    Vilkåret om fysisk person innebærer at avtaleparten i saken må være et individ med rettslig handleevne og ikke for eksempel et juridisk rettssubjekt som for eksempel et aksjeselskap. Hvorvidt kunden driver næringsvirksomhet har prinsipielt ikke noe å si for dette vilkåret, men må i stedet vurderes i tilknytning til det neste vilkåret om at avtalen ikke hovedsakelig er inngått i næringsvirksomhet. Der avtalen er inngått med et aksjeselskap – som etter norsk rett utgjør et selvstendig juridisk rettssubjekt – er avtalen som det klare utgangspunkt ikke inngått med en fysisk person, med mindre det ut fra en særskilt begrunnelse er grunnlag for å se bort fra den formelle partsstillingen i den enkelte saken. Dette følger også av forarbeidene til forbrukerkjøpsloven (Ot.prp. nr. 44 (2001-2002)), der det under pkt. 3.3.4 om forbrukerkjøpsdirektivets forståelse heter at juridiske personer faller utenfor forbrukerbegrepet. Slik det fremgår der, er det avgjørende om den som er angitt som part i kjøpsavtalen, reelt sett er en egen juridisk person. Selv om forbrukerkjøpsloven ikke får anvendelse i saken, legger nemnda den samme forståelse til grunn også her.    Slik denne saken er opplyst, står partene i en situasjon der det utvilsomt er inngått avtale om et bedriftsprodukt mellom klagers selskap – som er et aksjeselskap etter norsk aksjelov – og Fortum Strøm AS. Saken gjelder derfor en tvist om en avtale der kunden ikke er en fysisk person. Nemnda kan heller ikke se at det foreligger særskilt grunnlag for å se bort fra den formelle partsstillingen slik saken står. Det er for denne vurderingen ikke av betydning at klager i denne saken må anses som en mindre næringsdrivende, når det reelt sett er inngått avtale med en egen juridisk person, se nærmere om dette i Ot.prp. nr. 44 (2001–2002) pkt. 3.6.     Det er derfor ikke nødvendig for nemnda å gå inn på spørsmålet om klager hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet  som part i avtalen.     Nemnda bemerker likevel at den oppfatter at kraftleveransen i det vesentlige skulle gå til klagers private bolig, noe som understøttes av at klager er gjennomfakturert for nettleie med strømstønad etter den statlige kompensasjonsordningen for private husholdninger. Dette forholdet indikerer klart at klager i realiteten har opptrådt som forbruker og at han i stedet skulle ha vært oppført på et avtaleprodukt for private strømkunder. Nemnda kan likevel ikke se at dette i seg selv kan tilsi at nemnda skjærer gjennom selskapsformen når det formelle og reelle utgangspunktet er at det er aksjeselskapet som er gjort til part i avtalen.    Nemnda finner likevel grunn til å bemerke at den anser det som kritikkverdig at kraftleverandører oppsøker forbrukere med registrerte foretak med sikte på å inngå avtaler om kraftlevering til private husstander på bedriftsvilkår. Det er nemndas inntrykk at flere kraftleverandører har foretatt slike salgsfremstøt systematisk – gjerne ved uanmodet telefonsalg – og det er nærliggende å se slike fremstøt som en strategi om å omgå tvingende forbrukervernregler enten når det gjelder avtaleinngåelsen eller avtalens innhold. Dette er uheldig. Denne saken er et eksempel på at det i disse sammenhengene kan være et betydelig behov for et forbrukervern. Nemnda understreker likevel at kunden, når avtalen inngås i navnet til et selskap, mister de rettigheter som kunden ville hatt i kraft av å være forbruker og som kunden hadde oppnådd ved å inngå avtalen i eget navn. Kunden vil i forlengelsen av det også tape sin klagerett til forbrukerklageorganer som Elklagenemnda.    Ettersom klager ikke kan anses som forbruker, foreligger det ikke klagerett i denne saken.     Nemnda avviser saken fra behandling med grunnlag i vedtektenes pkt. 1.4. Selv om fristen for avvisning fra sekretariatet etter nemndsavtalen punkt 5.3 er utløpt, kan klagen ikke tas til realitetsbehandling i en situasjon der nemnda ikke har kompetanse til å behandle klagen.     Nemndas konklusjon er derfor at saken avvises.    Uttalelsen er enstemmig.      VEDTAK     Saken avvises.    Oslo, 12. mai 2025    Henrik E. Kolderup, leder  Gustav Norman, Forbrukerrådet  Astrid M. Hilde, Fornybar Norge       Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt oppfyllelse av varslingsplikten i en standard variabelavtale. Nemnda kom til at prisvarslinger var sendt på riktig måte, men at en vilkårsendring som gikk ut på at en maksprisgaranti ikke lenger skulle gis i avtalen, ikke var varslet på riktig måte. Klager hadde derfor krav på at foregående periodes maksprisgaranti ble videreført. Klager ble enstemmig gitt delvis medhold.     Gudbrandsdal Energi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.     Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for krav etter variabelavtale i forbindelse med   oppheving av pristak.    Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 6.    Historikk:   28.01.2021 – Partene inngår avtale om variabelproduktet «GE Trygg». Klager mottar   bestillingsbekreftelse. 01.10.2022 – Maksprisgaranti avvikles.   09.11.2022 – Klager tar kontakt med selskapet og sier opp avtalen.    Krav: Klager bestrider betalingsplikt for den del av betalingskravene som overstiger   markedspris i perioden mellom 1. oktober og 9. november 2022.    Partenes anførsler:     Klager bestrider at hun har betalingsplikt for krav etter variabelavtalen i perioden mellom 1.   oktober og 9. november 2022. Klager reagerer på betalingskravets størrelse og hevder at hun   ikke har betalingsplikt for den del som overstiger markedspris.    Klager hevder at det ble inngått avtale om at prisen – så lenge den befant seg innenfor   maksprisgarantien – skulle følge markedsutviklingen. Klager anfører at det aldri ble inngått   avtale om fastpris. Klager anfører at levert produkt ikke samsvarer med det hun ble forespeilet på avtaletidspunktet. Hun mener at selskapet har drevet villedende markedsføring.     Gudbrandsdal Energi AS  opprettholder kravet og viser til avtalen. Selskapet hevder at klager ble gitt tilstrekkelige opplysninger om avtalevilkårene på avtaletidspunktet. Det viser til at strømprisen har fremgått på faktura, i prisvarsel og på «Min Side» og til at klager når som helst har stått fritt til å gå kostnadsfritt fra avtalen. Selskapet mener at klager burde forstått at avtalen ikke fulgte spotpris.    Selskapet viser til at maksprisgarantien ble avviklet som følge av markedsutviklingen. Det   peker på at alternativet til avvikling ville vært å sette pristaket unormalt høyt. Selskapet mener at fjerningen av garantien i alle tilfeller ikke kan anses som en produktendring og hevder at   prisjusteringene er varslet i samsvar med standardavtalen § 6.    Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for fakturaene for forbruk i oktober til 9. november 2022. Hovedspørsmålet er om en maksprisgaranti er avviklet på uriktig måte, og hvilke konsekvenser dette i så fall skal ha.     Slik saken er opplyst inngikk partene avtale om variabelproduktet «GE Trygg» 28. januar 2021. Variable kraftprodukter har den egenskap at de, i motsetning til fastprisavtaler, fluktuerer i tråd med markedsprisene på kraft, men ikke på samme måte som spotpriser. Produktet bygger på markedets prognoser for fremtidige kraftpriser, og prisene settes til en fastpris for alle døgnets timer for en nærmere angitt periode. Produktet har en iboende risiko for at prognosene kan avvike fra den faktiske markedsutviklingen. Produktet samsvarer heller ikke med stønaden for ekstraordinære strømkostnader, som bygger på faktiske markedspriser.     Høsten 2022 inntraff det en rekke eksempler på at prisingen i variabelprodukter lå langt over spotprisprodukter, som følge av at prognosene for prisutviklingen lå langt høyere enn det som ble den faktiske markedsprisutviklingen. Etter nemndas erfaring med klagesaker har produktet en iboende risiko ved seg som ikke forbrukere nødvendigvis er fullt ut kjent med.      Prisendringer i variabelavtaler skal varsles i samsvar med standard kraftleveringsavtale § 6. Utgangspunktet etter standardavtalen § 6 er at selskapet kan gjøre endringer i pris og øvrige vilkår, men disse må – med unntak for prisendringer knyttet til løpende spotpris – varsles kunden direkte, og endringen kan først tre i kraft 14 dager etter at direkte varsel er sendt kunden. Nemnda bemerker for ordens skyld at endringene i prisopplysningsforskriften § 22 – som legger til grunn en varslingsplikt senest 30 dager før endringen trer i kraft – ikke hadde trådt i kraft på tidspunktet for endringen i oktober 2022.      Etter standard kraftleveringsavtale § 6 fjerde ledd krever vesentlige endringer i tillegg at kunden gir sin uttrykkelige aksept til endringen for at endringen kan tre i kraft. Gir ikke kunden slikt samtykke etter å ha blitt varslet, opphører avtalen når endringen gjennomføres.      Klager har i korrespondansen med Gudbrandsdal Energi AS og med nemnda reist spørsmål ved om det skulle ha vært fakturert på spotprisvilkår. Nemnda finner det som utgangspunkt helt på det rene at det klager hadde inngått avtale om, var et standard variabelt produkt.       Slik saken er opplyst for nemnda, legger nemnda til grunn at Gudbrandsdal Energi AS har varslet klager om løpende prisendringer i tråd med kravene i standardavtalen § 6. Selskapet har fremlagt e-poster som viser prisendringshistorikken som er sendt til klagers e-postadresse.      Spørsmålet i saken er om Gudbrandsdal Energi AS gikk korrekt frem da det fra 1. oktober 2022 avviklet maksprisgarantien etter avtalen. Klager mottok 16. desember 2022 en e-post fra selskapet der følgende fremgikk:      «Grunnet den ekstraordinære situasjonen i kraftmarkedet har vi ikke mulighet til å gi en maksprisgaranti (sette et pristak) for strømprisen i 4. kvartal. Inntil videre vil dermed denne avtalen ikke ha et pristak.»       Nemnda finner det klart at denne fjerningen av pristaket i avtalen må anses som en vesentlig endring som krever at selskapet innhenter uttrykkelig samtykke fra kunden for at endringen kan tre i kraft, jf. standard kraftleveringsavtale § 6 fjerde ledd. Nemnda viser til den betydning som et pristak normalt vil ha i en avtale, samt den særegne omstendighet at avtalen i dette tilfellet het «Pristak» som kaster lys over betydningen av akkurat denne egenskapen ved avtalen. Nemnda har sett hen til at pristaket ikke ble satt ut av kraft på varig basis og bare ble suspendert for det aktuelle kvartalet, og at dette skjedde i en ekstraordinær prissituasjon. Nemnda kan likevel ikke se at dette utelukker at avtaleendringen for kvartalet utgjør en vesentlig endring.      Det kommer frem av varselet som gjengitt over at Gudbrandsdal Energi AS som ledd i varslingen ikke ba kunden samtykke til vilkårsendringen, og heller ikke opplyste kunden om at der kunden ikke samtykket, ville avtalen om pristak opphøre. Begge deler er nødvendig for å oppfylle varslingsplikten ved vesentlige endringer i standardavtalen § 6 fjerde ledd. At selskapet i e-posten orienterte kunden om at hen sto fritt til å endre avtalen, er i denne sammenheng ikke tilstrekkelig. Selskapet har dermed ikke fulgt varslingsprosedyren, slik at gyldig varsling ikke kan anses gitt. Konsekvensen er at pristaket, det vil si maksprisgarantien, ikke ble satt ut av kraft, og at sist fastsatte maksprisgaranti fortsatte å gjelde.      Det kommer videre frem av e-post fra Gudbrandsdal Energi AS av 8. august 2022 at pristaket for tredje kvartal 2022, det vil si maksprisgarantien, var satt til 279 øre/kWh inkludert mva. Selv om pristaket var angitt å gjelde for tredje kvartal, er det altså ikke gitt annet varsel om pristak enn det varselet der pristaket ble satt ut av kraft og som ikke var gyldig. Klager har uttrykt ønske om å bli fakturert etter spotpris i den aktuelle perioden. Nemnda kan ikke se at klager har grunnlag for å kreve dette. Ettersom klager likevel hadde krav på at et pristak ble satt, konkluderer imidlertid nemnda – under noe tvil – at pristaket for foregående kvartal fortsatte å gjelde. Klager har dermed krav på ikke å bli fakturert for mer enn 279 øre/kWh i fjerde kvartal 2022, noe som omfatter de omstridte fakturaene.   Nemndas konklusjon er at klager gis delvis medhold.    Uttalelsen er enstemmig.      VEDTAK     Klager gis delvis medhold.    Oslo, 26. august 2024    Henrik E. Kolderup, leder  Thomas Iversen, Forbrukerrådet  Astrid M. Hilde, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om tidspunkt for avtaleinngåelse i forbindelse med angrerettutøvelse   og tilbakebetalingskrav. Nemnda kom under dissens til at klager hadde utøvd angreretten for leveransen til begge de adresser som fastprisavtalen hadde gått til, etter at klager hadde flyttet underveis. Det var ikke nødvendig for flertallet å ta stilling til om det var tale om en og samme avtale til flere målere, ettersom flyttingen i alle tilfeller kunne anses som en oppsigelse av første avtale. Flertallet kom videre til at angreretten var utøvd i tide, og at klager hadde krav på tilbakeføring av betalinger under avtaleforholdene. Kravet omfattet strømstøtte til gode som var gått til motregning for betaling av kraftleveranse. Mindretallet kom til at angrerettsutøvelsen ikke medførte plikt til tilbakeføring av betalinger. Klager ble gitt medhold. Dissens.       Gudbrandsdal Energi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.     Saken gjelder uenighet om tidspunkt for avtaleinngåelse i forbindelse med angrerettutøvelse   og tilbakebetalingskrav.    Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4 og angrerettloven.    Historikk:   19.04.2022 – Klager bestiller fastprisproduktet «Fastpris 12 måneder» for [adresse a].   27.04.2022 – Klager ber om overføring av avtalen til adresse [adresse b].   09.05.2022 – Avtale overføres.   10.05.2022 – Oppstart av kraftleveranse.   09.12.2022 – Selskapet sender ut angrerettopplysninger.   22.12.2022 – Klager påberoper seg angreretten.   10.01.2023 – Avtaleforhold opphører.    Krav:  Klager krever tilbakebetalt samtlige innbetalinger foretatt i medhold av avtalen tilbake til april 2022 samt strømstøtte, beregnet til kr 23 148,04.    Partenes anførsler:     Klager krever tilbakeført samtlige innbetalinger i perioden mellom 19.04.2022 og   10.01.2023. Han bestrider at den angrede avtalen gjaldt fra 10.05.2022 og krever   tilbakebetaling også for perioden mellom 19.04.2022 og 10.05.2022. Han viser til at   avtaleproduktet allerede var aktivt den 19.04.2022 og at angreretten ble utøvd for samme   produkt.     Klager bestrider videre beregningsgrunnlaget for tilbakebetalingskravet. Han krever at strømstøtten inngår i tilbakebetalingskravet og viser til at strømstøtten er trukket fra på nettleien. Klager hevder at han har et utestående krav på kr 10 970,49.    Gudbrandsdal Energi AS  erkjenner at klager hadde angreretten i behold da den ble påberopt i januar 2023, men bestrider at klager har krav på tilbakebetaling for perioden før 10.05.2022. Selskapet viser til at avtalen er knyttet til adresse, og at adresseendringen derfor måtte anses   som en nytegning.     Selskapet hevder at det har tilbakebetalt klager i samsvar med regelverket. Det hevder at   kunden ikke har krav på å få utbetalt strømstøtten som følge av at han i så fall vil få utbetalt   mer enn han har betalt inn. Selskapet viser til bransjens forståelse av regelverket.        Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder krav om tilbakebetaling ved utøvelse av angrerett. Saken reiser særlig spørsmål om betydningen av flytting for omfanget av tilbakebetalingskravet, samt om tilbakebetaling av strømstøtte.    Slik saken er opplyst for nemnda, er det enighet om at klager inngikk avtale om fastprisproduktet «Fastpris 12 måneder» for [adresse a] med selskapet 19.04.2022. 27.04.2022 ba klager ber om overføring av avtalen til ny bolig, og leveransen på den nye boligen startet 10.05.2022.    Ved bedømmelsen av saken, har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall.     Flertallet  – bestående av nemndas leder med dobbeltstemme og forbrukerrepresentant Iversen – viser til at det første spørsmålet i saken er om man i denne saken står overfor samme avtaleforhold for hele perioden, eller om det er tale om to etterfølgende avtaleforhold. Klager hevder at det i realiteten er tale om en og samme prisbindingsavtale, videreført på ny adresse, og at det derfor ikke kan anses som to separate avtaler. Selskapet hevder at systemet er bygget opp slik at flytting medfører registrering av ny avtale knyttet til ny målepunkt-ID der det er måleren som definerer avtalen, og det følgelig må anses som to separate avtaler med selvstendige rettigheter og plikter, og blant annet med ny angrerettperiode.    Flertallet viser til at utgangspunktet etter angrerettloven § 20 er at en forbruker kan gå fra avtalen ved å gi utvetydig melding til den næringsdrivende om at kunden ønsker å gå fra avtalen innen utløpet av angrefristen, jf. § 21. Angrefristen utløper som utgangspunkt på første virkedag 14 dager fra dagen etter at avtale om tjeneste ble inngått, jf. angrerettloven § 21 første ledd, jf. § 6. Dersom den næringsdrivende ikke oppfyller sin plikt til å gi lovpålagte opplysninger om angreretten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, får dette imidlertid konsekvenser for når angrefristen utløper. Etter § 21 tredje og fjerde ledd, jf. § 6, utløper angrefristen første virkedag 14 dager fra dagen etter at slike opplysninger er gitt, likevel senest 12 måneder og 14 dager fra dagen etter at avtalen ble inngått.    Flertallet bemerker at realiteten i denne saken er at klager har videreført samme kundeforhold og avtalevilkår fra en måler til en annen. Selv om en flytting i forhold til nettleieavtalen behandles som en oppsigelse av det kundeforholdet som flyttingen skjer fra, og en nytegning for den måleren som flyttingen skjer til, kan dette stille seg ulikt for kraftleveringsavtaler. Dette gjelder i alle tilfeller der avtalens realitet er en prisbinding for en bestemt periode, der det verken for selskap eller kunde spiller noen rolle hvilken måler prisbindingen anvendes for.    Det er for flertallet ikke nødvendig å ta endelig stilling til dette spørsmålet. Flertallet viser til at flyttingen i ethvert tilfelle kan anses som en oppsigelse av den første leveransen som kvalifiserer som utøvelse av angrerett etter angrerettloven § 20. Dette flertallet viser til flertallets bedømmelse av tilsvarende spørsmål i sak 23-205 om leverandørbytte og 23-239 om produktbytte, som begge er avgjort i samme møte som nærværende sak, samt de tidligere saker som det der er vist til. Angreretten må derfor anses utøvd også for den første avtalen. Angrerettserklæringen må anses som et påkrav om tilbakebetaling for den første perioden.    Dette innebærer at klager uansett må anses å ha utøvd angrerett for hele leveranseperioden på de to adressene, enten man vurderer det som én videreført avtale eller som to avtaler med hver sin angrerettperiode.     Det er ingen holdepunkter i saken for at selskapet sendte ut opplysninger om angreretten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h før ved meldingen 09.12.2022. Klager innga angrerettserklæringen 22.12.2022, som var mindre enn 14 dager etter meldingen. Angreretten ble derfor utøvd innenfor angrefristen, jf. angrerettloven § 21 fjerde ledd.    Når det gjelder rettsvirkningene av utøvelsen av angreretten, peker dette flertallet på flertallets votum i vedtak 23-011 m.fl. (Haugaland Kraft Energi AS) av 12. juni 2023. Der den næringsdrivende ikke har oppfylt opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, innebærer angrerettloven § 26 andre ledd sammenholdt med § 24 første ledd at forbrukerens betalingsplikt bortfaller i sin helhet der angreretten utøves, og at kunden har krav på å få tilbakeført sine betalinger under avtalen. I den utstrekning det har funnet sted gjennomfakturering av nettleie, skal imidlertid tilbakeføringen ikke omfatte den del av betalingene som gjelder nettleien. Av betydning for denne saken understreker flertallet likevel at klager krav på å få tilbakeført den den av strømstøtten som måtte ha oversteget skyldig nettleie og som har gått til betaling av strøm. Dette er beløp som klager har til gode på nettleien, og som utgjør deler av klagers betaling for levert strøm gjennom motregning.    Når det gjelder forsinkelsesrentene, viser flertallet til begrunnelsen i 22-1539. Flertallet legger til grunn at det er påkravsregelen i forsinkelsesrenteloven § 2 som får anvendelse. Påkrav på tilbakebetalingskravene ble først sendt ved erklæringen 22.12.2022. Klager har derfor krav på forsinkelsesrenter fra 30 dager etter at dette påkravet ble sendt.    Etter flertallets syn må derfor klagen gis medhold.    Mindretallet  – bestående av bransjerepresentantene Lima og Hilde – er enig i at angrerettutøvelsen 22.12.2022 skjedde i rett tid, men mener denne bare får virkning for avtalen som ble inngått for adressen [adresse b]. Mindretallet mener denne avtalen må anses som separat fra avtalen om leveranse av kraft for [adresse a] også i relasjon til angreretten.     Mindretallet tilføyer at spørsmålet er uten betydning for utfallet, ettersom angrerettsutøvelsen ikke gir grunnlag for tilbakeføring av betalinger foretatt tilbake i tid. Dette mindretallet viser til mindretallets votum i vedtak 23-011 m.fl. (Haugaland Kraft Energi AS) av 12. juni 2023. Mindretallet kan ikke se rettslig grunnlag for at utøvelse av angreretten gir klager krav på tilbakebetaling av foretatte innbetalinger, eller for øvrig kan ha til virkning at klager fritas fra plikten til å betale for strøm som er levert og forbrukt.    Med det syn mindretallet har på tilbakebetalingsforpliktelsen, er det ikke nødvendig å gå inn på spørsmålet om strømstøtten skal holdes utenfor oppgjøret etter angrerettloven.     I samsvar med flertallets syn bortfaller klagers betalingsforpliktelse etter avtalen. Klager har videre krav på fullstendig tilbakebetaling av samtlige innbetalinger foretatt i avtaleforholdet for leveranse av elektrisk kraft med tillegg av motregnet strømstøtte og forsinkelsesrente, beregnet fra oppstarten av leveransen til [adresse a].    Klagen tas til følge under dissens.     Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.    I samsvar med flertallet syn fattet nemnda slikt      VEDTAK     Klager gis medhold.    Oslo, 26. august 2024  Henrik E. Kolderup, leder  Thomas Iversen, Forbrukerrådet  Astrid M. Hilde, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om hvorvidt klager er bundet av avtale om prisbinding. Nemnda la til grunn at avtalen om prisbinding var gyldig inngått, og at angreretten ble utøvd for sent. Nemnda uttrykte kritikk mot salget av prisbindingsavtale i den aktuelle situasjonen. Klager ble enstemmig ikke gitt medhold.       NorgesEnergi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.    Saken gjelder uenighet om hvorvidt klager er bundet av avtale om prisbinding.    Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4 og angrerettloven.    Historikk:  18.10.2022 – Klager mottar prisbindingstilbud for november og desember 2022.  27.10.2022 – Klager aksepterer tilbudet og mottar bestillingsbekreftelse.  30.11.2022 – Selskapet hevder det sender ut angrerettopplysninger.  19.12.2022 – Klager mottar omtvistet faktura for november 2022.  05.01.2023 – Klager påberoper angrerett.  09.01.2023 – Klager mottar omtvistet faktura for desember 2022.    Krav:  Klager bestrider betalingsplikt for fakturaer for november og desember 2022, og krever kompensert kr 12 000.    Partenes anførsler:    Klager mener hun er ubundet av avtale om prisbinding med grunnlag i angrerettutøvelse. Hun hevder selskapet har drevet villedende markedsføring og føler seg lurt. Klager viser til at selskapet sendte en stor mengde e-poster og at hun opplevde det som nødvendig å akseptere tilbudet om prisbinding. Hun viser videre til at selskapets kundebehandler oppfordret henne til å inngå avtalen. Klager hevder hun ikke forsto prisbindingen da avtalen ble inngått.    Klager hevder at betalingskravet ikke står i forhold til hennes reelle forbruk. Hun viser til at  hun har iverksatt strømbesparende tiltak. Klager er misfornøyd med kundebehandlingen.    NorgesEnergi AS  opprettholder fakturakravene og viser til at klager er bundet av avtalen.   Selskapet viser til at klager var oppført på fordelsproduktet «Prissikring» og at hun fikk   tilbud om prisbinding for november og desember 2022, som hun valgte å akseptere.    Selskapet erkjenner at det ikke oppfylte sin opplysningsplikt på tidspunktet for   avtaleinngåelsen, men mener angrefristen løp 14 dager fra selskapet sendte ut   angrerettopplysninger i slutten av november 2022. Selskapet mener klager påberopte   angreretten utenfor denne fristen.    Selskapet viser til at det har tilbudt klager en minnelig løsning, men at hun har valgt å ikke akseptere dette.    Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om klagers plikt til å betale krav som bygger på avtalt prisbinding for november og desember 2022. Hovedspørsmålet er om klager har utøvd angreretten i rett tid.     Klager fikk 18. oktober 2022 tilbud om å binde prisen for november og desember 2022 til 569,99 øre/kWh. Det er ingen uenighet om at klager 27.10.2022 aksepterte dette tilbudet og inngikk slik prisbindingsavtale. Klager har gjort gjeldende at hun har angret avtalen om prisbinding i tide, og derfor har krav på å bli avregnet etter den underliggende spotprisavtalen for november og desember 2022.       Utgangspunktet etter angrerettloven § 20 er at en forbruker kan gå fra avtalen ved å gi melding til den næringsdrivende innen angrefristen, jf. § 21. Angrefristen utløper som utgangspunkt første virkedag 14 dager fra dagen etter at avtale om tjeneste ble inngått, jf. angrerettloven § 21 første ledd, jf. § 6. Dersom den næringsdrivende ikke oppfyller sin plikt til å gi lovpålagte opplysninger om angreretten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, får dette imidlertid konsekvenser for når angrefristen utløper. Etter § 21 tredje og fjerde ledd, jf. § 6, utløper angrefristen i slike tilfeller første virkedag 14 dager fra dagen etter at slike opplysninger er gitt, likevel senest 12 måneder og 14 dager fra dagen etter at avtalen ble inngått.     NorgesEnergi AS har under saksforberedelsen erkjent at klager ikke fikk informasjon om angreretten før avtaleinngåelsen i samsvar med angrerettloven § 8 første ledd bokstav h da fastprisavtalen for november og desember 2022 ble inngått. Det er derfor grunnlag for utsatt angrefrist i saken. Selskapet har imidlertid vist til at opplysninger om angreretten ble sendt ut i slutten av november, hvilket utløste en 14 dagers frist fra dagen etter klager mottok informasjonen, jf. § 21 tredje og fjerde ledd, jf. § 6.    Det er selskapet som har bevisbyrden for at korrekte opplysninger er gitt, jf. angrerettloven § 7. Selskapet har i denne saken lagt frem utskrift fra dialogen med klager, som indikerer at en slik e-post som selskapet viser til, ble sendt ut 30. november 2022 klokken 14.40 til den e-postadressen som klager bruker. Slik nemnda ser det, innebærer e-posten at selskapet ved den e-posten oppfylte opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h. Dette innebar at angrefristen startet å løpe første virkedag etter at e-posten ble sendt, og at fristen utløp 14. desember 2022. Da angreretten ble utøvd i begynnelsen av januar 2023, var derfor angrefristen utløpt for prisbindingsavtalen for november og desember 2022.     Nemnda har i sin vurdering merket seg at klager hadde et strømkontoprodukt og at dette etter utstedelsen av fakturaen for desember 2022 var overtrukket med langt mer enn fakturakravene for november og desember 2022. Hvorvidt selskapet har oppfylt sine forpliktelser når det gjelder dette produktet, herunder til å sørge for at månedlige innbetalinger er tilstrekkelig høye, gir saken ikke grunnlag for nemnda til å vurdere. Nemnda mener likevel at dette tilsa at klager befant seg i en vanskelig økonomisk situasjon, og at rådet om å inngå en fastprisavtale til 569,99 øre/kWh – som lå vesentlig høyere enn snittprisen i perioden – i kombinasjon med en allerede overtrukket Strømkonto, fremstår som et særdeles dårlig råd. Saken er likevel heller ikke tilstrekkelig opplyst til at nemnda kan konkludere med at rådgivningen i forbindelse med avtaleinngåelsen gir grunnlag for å sette avtalen til side.     Nemnda finner etter dette ikke tilstrekkelig grunnlag for å frita klager fra betalingsplikten.   Etter dette kan klagen ikke tas til følge.     Nemnda oppfordrer likevel selskapet til å gå i dialog med klager med sikte på å finne en rimelig løsning, herunder vurdere om det fortsatt er grunnlag for å tilby klager en reduksjon i det utestående kravet i samme størrelsesorden eller høyere enn det selskapet tidligere har gjort.     Nemndas konklusjon er at klager gis ikke medhold.    Uttalelsen er enstemmig.      VEDTAK     Klager gis ikke medhold.    Oslo, 26. august 2024    Henrik E. Kolderup, leder  Thomas Iversen, Forbrukerrådet  Astrid M. Hilde, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt spørsmål om klager hadde angrerett i en situasjon der selskapet hadde foretatt endringer i avtalen ved å overføre klager fra et produkt til et annet. Nemnda kom til at selskapet ikke hadde fulgt kravene til avtaleendring i standard kraftleveringsavtale § 6, jf. prisopplysningsforskriften § 22. Nemnda åpnet for at der selskapet skulle ha innhentet kundens samtykke til en vesentlig avtaleendring uten å gjøre det, kan det være grunnlag for ny angrerett. I denne saken forelå det likevel ingen vesentlig endring. Klagers utøvelse av angrerett ble derfor holdt opp mot det opprinnelige avtaleinngåelsestidspunktet, og ble ansett utøvd for sent. Klager ble likevel gitt delvis medhold, ved at avtaleendringen ikke kunne anses gjennomført, siden kravene til endring ikke var fulgt. Klager ble enstemmig gitt delvis medhold.     Gudbrandsdal Energi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.     Saken gjelder uenighet om tilbakebetaling ved angrerettutøvelse og varsel om avtaleendring.    Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3, 1-4 og 6, angrerettloven og   prisopplysningsforskriften.    Historikk:  28.05.2021 – Partene inngår avtale om spotprisproduktet «GE Spotpris YS».  01.06.2021 – Oppstart av kraftleveranse.  25.10.2022 – Selskapet varsler klager om avtaleopphør og overgang til annet avtaleprodukt.  01.11.2022 – Selskapet overfører klager fra «GE Spotpris YS» til «Spotpris».  09.12.2022 – Selskapet sender klager angreskjema.  22.12.2022 – Klager påberoper seg angreretten.  03.01.2023 – Selskapet avviser angrerettutøvelsen.    Krav:  Klager krever tilbakebetalt samtlige innbetalinger foretatt i medhold av den angrede   avtalen fra 1. november 2022.    Partenes anførsler:    Klager  bestrider betalingsplikt for krav som bygger på avtalen han ble overført til 1. november 2022. Klager reagerer på at han ble overført til et annet avtaleprodukt uten hans samtykke. Han bestrider at han mottok bestillingsbekreftelsen i den formen som selskapet har fremlagt for nemnda og hevder at flere avtalevilkår er tilføyd av selskapet i ettertid. Klager viser til egen dokumentasjon.    Klager mener selskapet plikter å gi rettidig varsel om endringer i avtalen, uavhengig av om endringene er til gunst for kunden. Han viser til vilkåret om varsling minst 30 dager før   vilkårsendringer i avtalen.    Klager mener at han hadde angreretten i behold da han gjorde den gjeldende. Han viser til at avtaleoverføringen utløste ny angrefrist og at selskapet sendte ham angrerettopplysninger en måned etter overføringen. Klager viser endelig til at han ikke mottok angrerettopplysninger på varig medium.    Gudbrandsdal Energi AS  opprettholder kravene. Selskapet viser til at klager ble varslet om overføringen 25. oktober 2022. Selskapet hevder at overføringen ikke er omfattet av varslingsreglene.   Selskapet hevder at klager hadde oversittet angrefristen da angreretten ble påberopt i desember 2022. Overføringen i november utløste ikke ny angrefrist og utsendelsen av angreskjema skjedde ved en feil. Selskapet anfører at klager ble flyttet over på en   avtale med gunstigere vilkår enn den han var oppført på. Det fastholder likevel at   overføringen ikke kan anses som en nytegning.        Nemnda ser slik på saken:       Saken gjelder uenighet om klager plikter å betale de omtvistede fakturaene for november og desember 2022. Hovedspørsmålet er om selskapet har overholdt reglene for prisvarsling etter standard kraftleveringsavtale § 6, og om klager hadde angrerett ved overføringen til et nytt avtaleprodukt.    Slik saken er opplyst for nemnda, inngikk partene 25. mai 2021 avtale om spotprisproduktet «GE Spotpris YS». Klager ble så 25. oktober 2022 via «Min Side» varslet om at han med virkning fra 1. november 2022 ville bli overført til et annet spotprisprodukt, «Spotpris». Selskapet sendte deretter informasjon om angrerett til klager 13. desember 2022. Klager påberopte seg angreretten 22. desember 2022.    Selskapet har i ettertid hevdet at klager ikke har angrerett og at avtaleendringen bygget på avtalevilkårene for den opprinnelige avtalen. Klager har på sin side hevdet at selskapet ikke har fulgt reglene om varsling og at endringen utløste ny angrerett i avtaleforholdet.   Etter angrerettloven § 1 gjelder loven for avtaler som inngås ved fjernsalg eller ved salg utenom faste forretningslokaler. Angrefristen regnes som hovedregel fra 14 dager etter den dagen da tjenesteavtalen ble inngått, jf. angrerettloven § 21 første ledd. Der den næringsdrivende ikke har oppfylt sine opplysningsplikter etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, er det aktuelt med forlenget angrefrist. Slik forlenget angrefrist kan imidlertid ikke utløpe senere enn 12 måneder og 14 dager regnet fra dagen etter avtaleinngåelsen, jf. angrerettloven § 21 tredje ledd.     Spørsmålet i denne saken er om overføringen av klager fra avtaleproduktet «GE Spotpris YS» til «Spotpris» per 1. november 2022 innebar en avtaleinngåelse som utløste rettigheter etter angrerettloven. Hvis den er det, regnes angrefristene tidligst fra dette endringstidspunktet. Hvis den ikke skal det, skal angrefristen regnes fra tidspunktet for inngåelsen av den tidligere avtalen, som altså ligger mer enn 12 måneder og 14 dager tilbake i tid.    Det er på det rene at overføringen av klager fra produktet «GE Spotpris YS» til produktet «Spotpris» ble gjennomført som en ensidig avtaleendring fra selskapets side. Det er enighet om at selskapet sendte klager 25.10.2022 følgende melding på «Min Side»:    «Endring av avtale    Hei!    Du har i dag GE Spotpris YS, og denne avtalen opphører da vårt samarbeid med VS Fordel avsluttes. I henhold til vilkårene i samarbeidsavtalen vil du derfor overføres til en annen strømavtale hos oss; Spotpris.    Denne avtalen har kun l øre i påslag, som garanteres i minst 12 måneder. Avtalen er  selvfølgelig uten bindingstid.    Ny pris: spotpris + 1,0 øre/kWh inkl. mva.    Les mer om strømavtalen her.    Vilkår for avtalen finner du her.    Etter avtale med YS Fordel vil endringen gjelde fra l. november 2022, for å sikre at YS-medlemmer får en rimeligere avtale raskest mulig.    Dersom du ikke ønsker å fortsette som strømkunde hos oss, står du selvfølgelig fritt til å bestille strømavtale hos en annen leverandør.    Vi ønsker deg en fin dag videre!»   Utgangspunktet etter standard kraftleveringsavtale er at selskapet ensidig kan gjøre endringer i vilkårene etter å ha sendt direkte varsel i forveien med en frist på minst 14 dager, jf. standard kraftleveringsavtale § 6. Varsel skal sendes kunden per brev eller per melding som e-post eller SMS. Melding gjennom «Min Side»-tjenesten på selskapets nettsider må aktivt velges av kunden dersom dette skal oppfylle kravet til direkte varsel. Videre krever vesentlige endringer av avtalen, som endringer i de grunnleggende vilkårene for avtalen eller endring av produkttype, i tillegg kundens samtykke før de kan gjennomføres.     Nemnda tilføyer at prisendringer og produktendringer som trer i kraft 1. november 2022 eller senere, i tillegg omfattes av prisopplysningsforskriften § 22, som stiller krav om at kunden skal varsles senest 30 dager før endringen trer i kraft.    Der fremgangsmåten for vesentlige endringer av avtalen følges , ved at kunden gir samtykke til endringen, er dette en avtaleendring som utløser ny angrerett. Det er da tale om en avtalt endring i leveransen mellom partene, der de hensyn loven fremmer får anvendelse. Der endringen ikke krever kundens samtykke, men kan gjennomføres ensidig av selskapet etter varsling, er det ikke naturlig å se på endringen som endringsavtale som utløser ny angrerett.     Der den næringsdrivende gjennomfører en avtaleendring uten  at kravene i standard kraftleveringsavtale § 6 følges, har nemnda lagt til grunn at det foreligger en ugyldig avtaleendring uten rettsvirkning. Kunden kan da ha krav på å opprettholde avtalevilkårene som gjaldt før endringen. Spørsmålet denne saken reiser er imidlertid om avtaleendringen i en slik situasjon utløste ny angrerett selv om fremgangsmåten for endring ikke ble fulgt.    Endringen som ble varslet 25. oktober 2022, ble gjennomført 1. november 2022. Nemnda legger til grunn at kravene til varslingsfrist ikke nødvendigvis er til hinder for at endringer som er til kundens gunst gjennomføres med kortere frist. Partene er imidlertid uenige om hvorvidt prisendringene som overgangen til «Spotpris» medførte var ugunstigere for klager enn den tidligere avtalen. Nemnda legger til grunn klagers fremstilling om at den var til ugunst, ettersom selskapet ikke har dokumentert prisforskjellene. Kravet til varslingsfrist ble derfor ikke fulgt. Nemnda konstaterer videre at klager i e-post 24. februar 2023 hevder han aldri hadde brukt tjenesten «Min Side», og at han ikke fikk varselet 25. oktober 2022 per e-post.     Begge omstendigheter tilsier derfor at kravene til varsling ikke er fulgt i saken. Dette er imidlertid i seg selv ikke avgjørende for om endringen utløste ny angrerett, slik klager hevder.    Nemnda legger til grunn at der en avtaleendring er vesentlig slik at kundens samtykke skulle ha vært innhentet, er dette en endringssituasjon som utløser ny angrefrist, uten hensyn til at samtykket ikke ble innhentet. Dersom den næringsdrivende i en slik situasjon hadde gått frem på riktig måte, ville den næringsdrivende måtte ha respektert angrerettsutøvelsen. Etter nemndas syn kan ikke forbrukeren stilles dårligere der den næringsdrivende ikke har etterlevd kravene til fremgangsmåte ved endring.    Spørsmålet er derfor om det forelå en vesentlig avtaleendring i denne saken. Ved denne vurderingen peker nemnda på at produkttypen var den samme – en spotprisavtale. Produktendringen innebar først og fremst en endring i prisstrukturen. Etter en samlet vurdering, og under noe tvil, mener nemnda at avtaleendringen ikke var vesentlig. Nemnda kan derfor ikke se at endringen ga grunnlag for ny angrerett i avtaleforholdet.    Dette innebærer at angrefristen må beregnes ut fra tidspunktet for inngåelse av den opprinnelige avtalen om «GE Spotpris YS». Det er på det rene at denne avtalen ble inngått mer enn 12 måneder og 14 dager før klager sendte inn sin angrerettserklæring i desember 2022. Angreretten er derfor utøvd for sent for denne avtalen.     Klager har vist til at selskapet i melding til klager 9. desember 2022 orienterte klager om at han hadde angrerett. Selv om det er uheldig at en klager gis uriktig informasjon om sin angrerett, kan ikke nemnda se at en uriktig informasjon om angrerett kan danne grunnlag for å ta en angrerettserklæring til følge. Nemnda viser på dette punkt til fellesvedtak sak 23-011 flg. om Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023.    Derimot legger nemnda til grunn at når kravene til varsling av endringen for øvrig ikke er fulgt, får dette betydning for selskapets rett til å fakturere. Fristen for å varsle endringen i denne saken var 30 dager som følge av ikrafttredelsen av ny prisopplysningsforskrift § 22. Disse kravene til varsling har ikke selskapet fulgt. Når kravene til varsling ikke er fulgt, fremgår det som nevnt av nemndas praksis at endringene ikke kan anses gjennomført.    Konsekvensen av dette er at klager har krav på å bli fakturert etter de vilkårene som gjaldt for «GE Spotpris YS» for de omstridte fakturaene.    Nemndas konklusjon er at klager gis delvis medhold.    Uttalelsen er enstemmig.      VEDTAK     Klager gis delvis medhold.    Oslo, 26. august 2024    Henrik E. Kolderup, leder  Thomas Iversen, Forbrukerrådet  Astrid M. Hilde, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om tilbakebetaling ved angrerettutøvelse. Partene hadde inngått ettårig fastprisavtale. Etter ca. syv måneder gjorde klager gjeldende angreretten. Nemnda kom til at angreretten var utøvd innen fristen, som følge av at selskapet ikke hadde godtgjort at opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h var oppfylt. Nemnda kom til at klager måtte fritas fra plikten til å betale bruddgebyr, og at klager hadde krav på tilbakeføring av betalinger foretatt for levert strøm. Klager ble gitt medhold. Dissens om rettsvirkningene.       Kraftriket AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.     Saken gjelder uenighet om tilbakebetaling ved angrerettutøvelse.    Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4 og angrerettloven.     Historikk:  28.06.2022 – Partene inngår ettårig fastprisavtale.  01.07.2022 – Oppstart av avtale.  10.01.2023 – Klager gir uttrykk for ønske om å bytte til spotprisavtale. Selskapet oppgir uriktig bruddgebyr, som korrigeres i påfølgende e-post.  18.01.2023 – Klager etterspør angrerettopplysninger.  10.02.2023 – Selskapet opplyser klager om utvidet angrerett for fastprisavtalen. Klager   påberoper seg angrerett og fremsetter krav om tilbakebetaling.  16.02.2023 – Selskapet avviser tilbakebetalingskrav og tilbyr omregning til spotpris.    Krav:  Klager krever tilbakebetalt samtlige innbetalinger foretatt i perioden mellom   01.07.2022 og 10.01.2023.    Partenes anførsler:    Klager hevder hun hadde angreretten i behold da denne ble påberopt i februar 2023. Klager viser til at hun ikke mottok angreskjema ved avtaleinngåelsen, og hevder at utvidet angrefrist hadde fått anvendelse. Klager hevder at hun fordi hun har utøvd sin angrerett rettidig, har krav på tilbakeføring av samtlige betalinger fra og med 1. juli 2022.    Klager reagerer på at hun fikk opplyst uriktig gebyr for førtidig oppsigelse av fastprisavtalen. Hun mener selskapet må bære risikoen for at uriktig beløp ble oppgitt.    Kraftriket AS  bestrider klagers tilbakebetalingskrav. Selskapet hevder overfor nemnda at det oppfylte sin opplysningsplikt ved avtaleinngåelsen, og viser til at klager fikk avtalevilkår og angrerettopplysninger i SMS som ble bekreftet. Selskapet bestrider i alle tilfeller at klager kan kreve tilbakebetalt kostnader for strøm som er levert.    Selskapet har tilbudt å fristille klager fra bruddgebyret for fastprisavtalen, eller å omregne til   spotprisavtale tilbake til 1. juli 2022. Selskapet viser til at klager har valgt å beholde   fastprisavtalen frem til 10. januar 2023 da hun ble satt over på spotprisavtale.    Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om tilbakebetalingskrav der klager påberopte seg angrerett. Hovedspørsmålet er om klager hadde angreretten i behold da den ble gjort gjeldende, og om kunden i så fall har rett på tilbakeføring av foretatte betalinger under avtalen.      Slik saken er opplyst, inngikk partene fastprisavtale om kraftleveranse til klagers bolig 28.08.2022 med oppstart 01.07.2022 via telefon. Selskapet har overfor nemnda hevdet at klager fikk avtalevilkår og opplysninger om angrerett ved avtaleinngåelsen. Ved e-post 10.02.2023 erkjente selskapet overfor klager at klager ikke mottok angreskjema ved inngåelsen av fastprisavtale. Klager påberopte seg angreretten muntlig 10.02.2023 og bekreftet dette skriftlig overfor selskapet 12.02.2023.    Slik saken ligger an, må nemnda ta stilling til om angrefristen var utløpt på tidspunktet for angrerettsutøvelsen. Nemnda finner det hensiktsmessig først å ta stilling til om det var grunnlag for utvidet angrefrist, og om denne har skjedd innen fristen.      Utgangspunktet etter angrerettloven § 20 er at en forbruker kan gå fra avtalen ved å gi melding til den næringsdrivende innen angrefristen, jf. § 21. Angrefristen utløper som utgangspunkt første virkedag 14 dager etter den dagen da avtale om tjeneste ble inngått, jf. angrerettloven § 21 første ledd, jf. § 6. Dersom den næringsdrivende ikke oppfyller sin plikt til å gi lovpålagte opplysninger om angreretten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, får dette imidlertid konsekvenser for når angrefristen utløper. Etter angrerettloven § 21 tredje og fjerde ledd, jf. § 6, utløper angrefristen første virkedag 14 dager etter den dagen da slike opplysninger er gitt, likevel senest 12 måneder og 14 dager etter dagen da avtalen ble inngått.    Selskapet synes å ha erkjent at klager ikke mottok opplysninger vedrørende angreretten ved avtaleinngåelsen. I ethvert tilfelle har selskapet ikke godtgjort at det ga klager slike opplysninger som det skulle etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h. Selskapet har bevisbyrden på dette punktet, jf. angrerettloven § 7.     Konsekvensen av dette er at klager hadde sin angrerett i behold da angreretten ble utøvd 10. og 12.02.2023, ettersom angrefristen ikke hadde utløpt, jf. angrerettloven § 21 tredje og fjerde ledd på tidspunktet for utøvelsen av angreretten.     Hva gjelder rettsvirkningene ved utøvelsen av angreretten, har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall.    Flertallet  – bestående av nemndleder med dobbeltstemme og forbrukerrepresentant Norman – viser til flertallets votum i vedtak mot Haugaland Kraft Energi AS 12. juni 2023. Angrerettloven § 26 andre ledd sammenholdt med § 24 første ledd, innebærer at forbrukerens betalingsplikt bortfaller i sin helhet der angreretten utøves og den næringsdrivende ikke har oppfylt sin opplysningsplikt etter § 8 første ledd bokstav h, og kunden har krav på å få tilbakeført sine betalinger under avtalen. Dette gjelder både fakturert og ikke-fakturert forbruk. Der betaling har funnet sted, skal innklagede tilbakeføre betalingene, jf. angrerettloven § 24 første ledd. I den utstrekning det har funnet sted gjennomfakturering av nettleie, skal imidlertid tilbakeføringen ikke omfatte den del av betalingene som gjelder nettleien.    Dette innebærer i denne saken at klager skal fritas fra plikten til å betale bruddgebyr. Videre har klager krav på å få tilbakeført betalingene for strøm som er levert og forbrukt, og plikter ikke å måtte betale for denne etter for eksempel spottariff.    Når det gjelder forsinkelsesrentene viser flertallet til begrunnelsen i 22-1539. Flertallet legger til grunn at det er påkravsregelen i forsinkelsesrenteloven § 2 som får anvendelse. Påkrav på tilbakebetalingskravene ble først sendt ved erklæringen 28. desember 2022. Klager har derfor krav på forsinkelsesrenter fra 30 dager etter at dette påkravet ble sendt.    Etter flertallets syn må derfor klagen gis medhold.    Mindretallet  – bestående av bransjerepresentantene Lima og Hilde – er enig med flertallet i at en konsekvens av angrerettsutøvelsen er at plikten til å betale bruddgebyr bortfaller. Derimot mener mindretallet at utøvelsen av angreretten ikke har som rettsvirkning at klager har rett til tilbakeføring av foretatte betalinger under avtalen, men kun at partenes forpliktelser overfor hverandre faller bort med virkning fremover. Dette mindretallet viser til mindretallets votum i sak 23-011 flg. om Haugaland Kraft AS av 12. juni 2023. Mindretallet mener at klager under ingen omstendighet har rett til fritak for sin plikt til å betale for strøm som var levert og forbrukt da angreretten ble utøvd.     Både flertallet og mindretallet viser til vedtaket av 12. juni 2023 for en nærmere redegjørelse for den respektive fraksjonens syn på forståelsen av angrerettloven § 26.      I samsvar med flertallets syn fattet nemnda slikt       VEDTAK     Klager gis medhold.    Oslo, 26. august 2024     Henrik E. Kolderup, leder  Gustav Norman, Forbrukerrådet  Astrid M. Hilde, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om forståelsen av en betingelse for tegning av kampanjetilbud. Selskapet avslo bestilling fra klager samme dag som bestillingen innkom, og viste til at klager ikke var «ny kunde» siden han hadde vært kunde i selskapet tidligere. Nemnda kom til at en naturlig forståelse av «ny kunde» kun utelukket eksisterende kunder og ikke tidligere kunder når ikke noe annet var klart presisert. Nemnda kom likevel til at selskapet gyldig hadde avslått bestillingen da den innkom, slik at avtale ikke var inngått. Klager ble enstemmig ikke gitt medhold.     Agva Kraft AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.     Saken gjelder uenighet om forståelsen av avtalevilkår.    Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-2 og 1-3.    Historikk:  Oktober 2021 – Klager var kunde hos selskapet.  18.01.2023 – Klager bestiller kampanjeproduktet «Spot12». Bestillingen avvises av selskapet.    Krav:  Klager fastholder at det er inngått bindende avtale med selskapet og krever kompensert tapte besparelser ved ikke å få avtalen.    Partenes anførsler:    Klager  fastholder at det er inngått bindende avtale. Han hevder han må anses som en ny kunde etter avtalevilkårene. Han hevder at selskapet ikke har tydeliggjort det nærmere   innholdet i vilkåret «ny kunde». Klager viser til at han hadde et kundeforhold med   selskapet i oktober 2021, men ikke på bestillingstidspunktet, og mener vilkåret ikke kan   forstås slik at tidligere kunder er avskåret fra å benytte seg av tilbudet.    Klager reagerer på selskapets håndtering av personopplysninger i forbindelse med produktet.   Han krever at selskapet godtgjør at personvernregelverket etterleves.    Agva Kraft AS  tilbakeviser at det er inngått bindende avtale, og viser til at bestillingen ble avvist samme dag som den innkom. Selskapet viser til at avtalen ikke kunne bestilles av kunder med tidligere kundeforhold, og at klager ikke kan anses som ny kunde ettersom han har vært registrert som kunde hos dem en rekke ganger tidligere.    Selskapet viser til at informasjon om tidligere kundeforhold ligger i historikken til målepunktet og ikke fjernes ved opphør av kundeforholdet. Dette omfattes ikke av GDPR.            Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om klager på tidspunktet for bestillingen kunne anses som ny kunde og dermed kvalifisere til å benytte seg av selskapets kampanje «Spot 12».      Slik saken er opplyst, la klager 18.01.2023 inn en bestilling på kampanjeproduktet «Spot12» hos Agva Kraft AS. Samme dag avviste selskapet bestillingen i følgende e-post:    «Viser til din bestilling av avtalen Agva Spot12. Denne avtalen kan kun bestilles  av nye kunder.    Din bestilling er kansellert ettersom Agva Kraft har vært din kraftleverandør tidligere.»   Nemnda ser først på spørsmålet om klager kan anses som «ny kunde».     Slik denne saken ligger an, er det ikke nødvendig for nemnda å ta stilling til om selskapet faktisk tok forbehold om ny kunde under markedsføringen av kampanjen som klager innga bestilling på grunnlag av. På samme måte som i sak 22-444 som gjaldt det samme selskapet, mener nemnda uansett at klager er en «ny kunde». Hva som er en «ny kunde» må fortolkes objektivt med utgangspunkt i den naturlige språklige forståelsen av begrepet. Begrepet «ny kunde» må forstås som motsetning til en eksisterende kunde. Så lenge det ikke forelå et aktivt kundeforhold, tilsier dette at klager var en ny kunde. At klager hadde vært kunde hos selskapet en rekke ganger tidligere, endrer ikke dette.    Nemnda peker videre på at dersom selskapet mente at begrepet «ny kunde» også skal omfatte personer som på noe som helst tidligere tidspunkt har mottatt kraftleveranse fra dem, sto Agva Kraft AS i alle tilfeller nærmest til å spesifisere dette.   Nemnda legger etter dette til grunn at klager må anses som ny kunde, og at avvisningen av hans bestilling på dette grunnlag var urettmessig.     Slik nemnda oppfatter tilsvaret til Agva Kraft AS til nemnda, viser selskapet også til at bestillingen ble avvist samme dag som den innkom, og at selskapet derfor ikke er bundet av dem. Saken skiller seg på dette punkt fra sak 22-444 hvor klager fikk medhold i saken. I den saken hadde selskapet sendt klager en bestillingsbekreftelse, før selskapet nærmere tre uker senere gjorde gjeldende at den aktuelle kunden likevel ikke var kvalifisert for tilbudet. Da må bestillingen anses som akseptert av selskapet. Dette stiller seg annerledes i en situasjon som her, der selskapet ikke bekrefter avtaleinngåelsen, men snarere avslår bestillingen. Selskapets generelle markedsføring kan ikke anses som et bindende tilbud til klager. Da kan heller ikke bindende avtale anses inngått alene i kraft av klagers bestilling, og bindende avtale krever at klagers bestilling aksepteres av selskapet. I stedet avslo selskapet umiddelbart bestillingen.    Nemnda tar med dette ikke stilling til om selskapets avslag i en slik situasjon er i samsvar med god markedsføringsskikk, jf. markedsføringsloven § 2, når klager ellers kvalifiserte for tilbudet. Bindende avtale kan i en slik situasjon uansett ikke anses inngått.    Klager har reist spørsmål ved om selskapets loggføring av tidligere kundeforhold er i samsvar med personopplysningsloven, jf. personvernforordningen. Selskapet har vist til at tidligere kundeforhold ligger i historikken på målepunktet og slettes ikke når kraftavtalen avsluttes. Selskapets nærmere begrunnelse på dette punkt fremstår som uklar. Nemnda henviser klager til å kontakte Datatilsynet for videre vurdering av behandlingen av kundeopplysningene.    Nemndas konklusjon er at klager gis ikke medhold.    Uttalelsen er enstemmig.     VEDTAK     Klager gis ikke medhold.    Oslo, 26. august 2024    Henrik E. Kolderup, leder  Gustav Norman, Forbrukerrådet  Astrid M. Hilde, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om tilbakebetaling ved angrerettutøvelse. Klager hadde avsluttet en fastprisavtale ved overgang til et annet produkt hos samme leverandør, og innga senere erklæring om angrerett i avtalene. Nemnda kom til at det var grunnlag for utvidet angrefrist i saken og at angreretten var utøvd i tide for begge avtalene. Den inngitte angrerettserklæringen fikk virkning for den andre avtalen mellom partene, mens klagers produktendring ble ansett som en tilstrekkelig utvetydig erklæring fra klager til å utgjøre en gyldig angrerettserklæring for den første avtalen. Nemnda kom videre til at klager hadde krav på tilbakeføring av alle foretatte betalinger i avtaleforholdene. Klager ble gitt medhold. Dissens om utøvelse av angrerett for den første avtalen, samt om rettsvirkninger.     Gudbrandsdal Energi AS benytter Fornybar Norges Standardkontrakter.    Saken gjelder uenighet om tilbakebetaling ved angrerettutøvelse.    Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3, 1-4, 5-3 og 6.    Historikk:  23.11.2021 – Klager bestiller fastprisproduktet «Fastpris 6 mnd». Klager mottar   bestillingsbekreftelse.  01.12.2021 – Oppstart av kraftleveranse.  01.06.2022 – Fastprisavtalen utløper. Klager overføres til variabelavtalen «Pristak».  10.11.2022 – Klager bytter fra variabelavtalen til et spotprisprodukt.  09.12.2022 – Selskapet sender ut angrerettopplysninger til kundene sine.  21.12.2022 – Klager påberoper seg angreretten.    Krav:  Klager krever tilbakebetalt samtlige innbetalinger foretatt i løpet av avtaleforholdet, fra og med desember 2021.    Partenes anførsler:    Klager hevder at hun hadde angreretten i behold da den ble påberopt i desember 2022. Klager viser til at en utvidet angrefrist fikk anvendelse fordi selskapet misligholdt sin opplysningsplikt ved avtaleinngåelsen. Klager peker på at angreskjema ikke ble sendt på varig medium før den 9. desember 2022. Klager fastholder at hun har angrerett for hele kundeforholdet.    Klager hevder videre at hun som følge av å ha utøvd sin angrerett rettidig, har krav på tilbakeføring av samtlige innbetalinger i avtaleforholdet, tilbake til desember 2021.    Klager hevder hun i alle tilfeller ikke fikk tilstrekkelige opplysninger om variabelavtalen, og at hun misforsto hva pristaket innebar. Klager bestrider betalingsplikt etter variabelavtalen med grunnlag i avviket fra spotpris.    Gudbrandsdal Energi AS  bestrider klagers tilbakebetalingskrav. Selskapet hevder klager ikke kan angre en avtale som allerede er avsluttet. Selskapet viser til at klager inngikk spotprisavtale i november 2022 og til at det bare er denne som kan angres.    Selskapet viser videre til avtalen at klager var tilstrekkelig orientert om at hun ved utløpet av fastprisavtalen ville overføres til variabelavtalen. Selskapet peker på at klager ble varslet om overgangen 14 dager før den ble gjennomført, og at selskapet løpende sendte varsel om prisjusteringer. Selskapet tilbakeviser derfor at klager kan fritas fra sin betalingsplikt.          Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om tilbakebetalingskrav der klager har påberopt seg angrerett. Hovedspørsmålet er om klager hadde angreretten i behold da den ble gjort gjeldende, og om kunden i så fall har rett på tilbakeføring av foretatte betalinger under avtalen.    Slik saken er opplyst, inngikk partene avtale om fastprisproduktet «Fastpris 6 mnd» 23. november 2021 med oppstart 1. desember 2021. Ved utløpet av fastprisperioden 1. juni 2022 ble klager i samsvar med avtalen overført til variabelavtalen «Pristak». Klager byttet 10. november 2022 til en spotprisavtale i samme selskap. Selskapet sendte angrerettopplysninger til klager per e-post 9. desember 2022. Klager påberopte angrerett 21. desember 2022.     Klager gjør gjeldende at hun har angrerett for hele perioden hun var kunde hos selskapet, og krever tilbakebetaling av alle innbetalinger fra 1. desember 2021. Selskapet har bestridt dette.    Nemnda bemerker innledningsvis at fastprisperioden på seks måneder og overføringen til variabelavtalen må vurderes som én og samme avtale. Derimot må produktbyttet 10. november 2022 anses som overgang til en ny avtale i relasjon til angrerettloven. At avtalene ble inngått mellom samme kunde og den samme næringsdrivende, endrer ikke denne vurderingen.     Slik denne saken ligger an, finner nemnda det hensiktsmessig først å ta stilling til om det var grunnlag for utvidet angrefrist, før den vurderer om det foreligger en gyldig angrerettutøvelse for avtalene, og om denne har skjedd innen fristen.      Utgangspunktet etter angrerettloven § 20 er at en forbruker kan gå fra avtalen ved å gi melding til den næringsdrivende innen angrefristen, jf. § 21. Angrefristen utløper som utgangspunkt første virkedag 14 dager etter den dagen da avtale om tjeneste ble inngått, jf. angrerettloven § 21 første ledd, jf. § 6. Dersom den næringsdrivende ikke oppfyller sin plikt til å gi lovpålagte opplysninger om angreretten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, får dette imidlertid konsekvenser for når angrefristen utløper. Etter angrerettloven § 21 tredje og fjerde ledd, jf. § 6, utløper angrefristen første virkedag 14 dager etter den dagen da slike opplysninger er gitt, likevel senest 12 måneder og 14 dager etter dagen da avtalen ble inngått.    Det er i denne saken på det rene at verken den uttrykkelige angrerettserklæringen, eller produktendringen 10. november 2022, skjedde innen 14 dager fra den respektive avtaleinngåelsen. En grunnforutsetning for at klager skal ha sin angrerett i behold da den ble utøvd, er derfor at den utvidede angrerettfristen i § 21 tredje og fjerde ledd får anvendelse, og ikke har utløpt. Dette forutsetter at selskapet ikke har oppfylt sin opplysningsplikt etter § 8 første ledd bokstav h.    Angrerettloven § 8 første ledd bokstav h pålegger den næringsdrivende «på en klar og forståelig måte» å gi forbrukeren opplysninger om at det foreligger angrerett samt vilkårene, tidsfristene og fremgangsmåtene for å bruke angreretten. På det tidspunktet denne avtalen ble inngått, skulle den næringsdrivende også – på en klar og forståelig måte – opplyse forbrukeren om at det forelå angreskjema. Det er den næringsdrivende selv som har bevisbyrden for at opplysningsplikten er oppfylt før avtaleinngåelsen, jf. § 7.     Slik denne saken er opplyst, er det ingen holdepunkter for at opplysningsplikten ble oppfylt før selskapet sendte ut informasjon om angrerett 9. desember 2022. Gitt at denne utsendelsen oppfylte kravene i angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, innebærer dette at angrefristen i saken utløp 14 dager etter den dagen da opplysningene ble gitt, jf. angrerettloven § 21 fjerde ledd, det vil si 23. desember 2022. Angrerettserklæringen 21. desember 2022 ble derfor inngitt i tide. Samtidig utløper altså angrefristen senest 12 måneder og 14 dager fra avtaleinngåelsen, jf. angrerettloven § 21 tredje ledd. Partene inngikk avtale om kraftleveranse for fastprisavtalen 23. november 2021. Dette innebærer at angrerettserklæringen 21. desember 2022 derfor ble inngitt i rett tid for spotprisavtalen som ble inngått 10. november 2022. Derimot er denne erklæringen i alle tilfeller inngitt for sent til å få virkning for fastprisavtalen som ble inngått i november 2021.    Det er på denne bakgrunn ikke nødvendig for nemnda å ta stilling til om angreretten kan utøves for en avtale som er avsluttet.    Spørsmålet nemnda derimot må vurdere, er om produktbyttet 10. november 2022 kan anses som utøvelse av angreretten. Ved denne vurderingen har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall.    Flertallet  – bestående av nemndleder med dobbeltstemme samt forbrukerrepresentant Norman – mener at oppsigelse gjennom produktbytte kan anses som en angrerettserklæring.    Etter angrerettloven § 20 utøves angreretten ved at forbrukeren gir melding før utløpet av angrefristen. Bestemmelsens første ledd lest i sammenheng innebærer at meldingen må gå ut på at forbruker ønsker å gå fra avtalen. Etter andre ledd kan slik melding enten gis ved bruk av utfylt angreskjema eller «ved fremsettelse av annen utvetydig erklæring». For at meldingen skal være tilstrekkelig utvetydig, kreves det imidlertid ikke at forbrukeren uttrykkelig påberoper seg angreretten. Flertallet viser til sak 22-1539, og bemerker at en vanskelig finner klarere uttrykk for et ønske om å gå fra avtalen enn en oppsigelse. Et produktbytte innebærer på samme måte som et leverandørbytte nettopp en oppsigelse av det bestående avtaleforholdet overfor leverandøren, og flertallet anser derfor en slik oppsigelse som en erklæring om angrerettutøvelse. Når selskapet ikke hadde oppfylt sin opplysningsplikt på det tidspunktet produktbyttet fant sted, innebærer dette etter flertallets syn at klager har utøvd angreretten innen fristen, jf. § 8 første ledd bokstav h og § 21 tredje og fjerde ledd, jf. § 6, ettersom dette skjedde 10. november 2022 som var mindre enn 12 måneder og 14 dager fra avtaleinngåelsen.    Etter dette mener flertallet derfor at klager må anses å ha utøvd angreretten rettidig for begge avtalene i saken, dels gjennom produktbyttet 10. november 2022, dels ved erklæringen 21. desember 2022.    Når det gjelder rettsvirkningene av utøvelsen av angreretten, peker dette flertallet på flertallets votum i vedtak 23-011 m.fl. (Haugaland Kraft Energi AS) av 12. juni 2023. Der den næringsdrivende ikke har oppfylt opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, innebærer angrerettloven § 26 andre ledd sammenholdt med § 24 første ledd at forbrukerens betalingsplikt bortfaller i sin helhet der angreretten utøves, og at kunden har krav på å få tilbakeført sine betalinger under avtalen. I den utstrekning det har funnet sted gjennomfakturering av nettleie, skal imidlertid tilbakeføringen ikke omfatte den del av betalingene som gjelder nettleien. Derimot har klager krav på å få tilbakeført den delen av strømstøtten som eventuelt har oversteget skyldig nettleie og som har gått til betaling av strøm.    Når det gjelder forsinkelsesrentene viser flertallet til begrunnelsen i 22-1539. Flertallet legger til grunn at det er påkravsregelen i forsinkelsesrenteloven § 2 som får anvendelse. Påkrav på tilbakebetalingskravene ble først sendt ved erklæringen 21. desember 2022. Klager har derfor krav på forsinkelsesrenter fra 30 dager etter at dette påkravet ble sendt.    Etter flertallets syn må derfor klagen gis medhold.    Mindretallet  – bestående av bransjerepresentantene Lima og Hilde – kan ikke se at produktbyttet 10. november 2022 utgjør en utøvelse av angrerett etter angrerettloven § 20.     Mindretallet viser til nemndas praksis, herunder sak 22-1539, hvor det ble lagt til grunn at et ordinært leverandørbytte ikke i seg selv utgjør en utøvelse av angrerett. Det samme må gjelde produktbytter. Det må etter mindretallets syn kreves noe mer enn et ordinært produktbytte. Et minstekrav til angrerettshandlingen bør etter mindretallets syn være at det har vært en form for direkte kontakt mellom partene som tydeliggjør at kunden sier opp produktet som en følge av at han angrer avtalen. Kontakten bør i tillegg kunne settes i relativt nær tidsmessig sammenheng med en i ettertid innlevert uttrykkelig angreerklæring, før en oppsigelse skal kunne tolkes som en uttrykkelig angrerettsutøvelse. Klager fremsatte derfor i denne saken ikke en tilstrekkelig utvetydig erklæring om å angre en løpende avtale på tidspunktet for produktbyttet, men derimot på et senere tidspunktet hvor han leverte inn angreskjema. Da dette skjedde, var imidlertid angreretten for fastprisavtalen utløpt. For øvrig var denne avtalen på dette tidspunktet også avsluttet, noe som også utelukket at den kunne angres.    Når det gjelder spørsmålet om rettsvirkningene av utøvelsen av angreretten ved erklæringen 21. desember 2022 for avtalen som ble inngått 10. november 2022, viser mindretallet til mindretallets votum i vedtak 23-011 m.fl. (Haugaland Kraft Energi AS) av 12. juni 2023. Mindretallet kan ikke se rettslig grunnlag for at utøvelse av angreretten gir klager krav på tilbakebetaling av foretatte innbetalinger, eller for øvrig kan ha til virkning at klager fritas fra plikten til å betale for strøm som er levert og forbrukt.    Vedtaket er avsagt under dissens.     I samsvar med flertallets syn fattet nemnda slikt    VEDTAK     Klager gis medhold.    Oslo, 26. august 2024    Henrik E. Kolderup, leder  Gustav Norman, Forbrukerrådet  Astrid M. Hilde, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om tilbakebetaling ved angrerettutøvelse. Klager hadde avsluttet avtalen ved leverandørbytte, og innga senere erklæring om angrerett i avtalen. Nemnda kom til at det var grunnlag for utvidet angrefrist i saken og at angreretten var utøvd i tide, og at dette skjedde ved den oppsigelsen av avtalen som leverandørbyttet innebar. Nemnda kom videre til at klager hadde krav på tilbakeføring av alle foretatte betalinger i avtaleforholdet. Klager ble gitt medhold. Dissens.     Gudbrandsdal Energi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.   Saken gjelder uenighet om tilbakebetaling ved angrerettutøvelse.   Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4 og angrerettloven.    Historikk:  27.05.2022 – Klager la inn bestilling på «Spotpris». Klager mottar bestillingsbekreftelse.   03.06.2022 – Oppstart av kraftleveranse.   28.08.2022 – Klager bytter strømleverandør.  07.01.2023 – Klager påberoper seg angreretten.     Krav:  Klager krever tilbakeført samtlige innbetalinger foretatt i avtaleforholdet.     Partenes anførsler:    Klager hevder at han hadde angreretten i behold da han gjorde den gjeldende i januar 2023. Han viser til at en utvidet angrefrist fikk anvendelse fordi selskapet misligholdt sin   opplysningsplikt ved avtaleinngåelsen. Klager peker på at selskapet ikke på noe tidspunkt   meddelte opplysninger om angrerett eller angreskjema på varig medium. Han viser videre til at han mottok angrerettopplysningene gjennom hyperlenke.     Klager anfører at han som følge av å ha utøvd sin angrerett rettidig har rett på fullstendig   tilbakeføring av samtlige innbetalinger under avtalen, beregnet til kr 4776,20.   Gudbrandsdal Energi AS  bestrider klagers tilbakebetalingskrav. Selskapet mener angrerettloven forutsetter at forbrukeren har en løpende avtale for å ha angrerett, og at klager ikke kan angre en avtale som allerede er avsluttet. Selskapet viser videre til at det sendte ut angrerettopplysninger til sine aktive kunder 9. desember 2022, og at klager ikke fikk dette fordi det ikke forelå et aktivt kundeforhold. Selskapet mener videre at leverandørbyttet i august 2022 ikke kan anses som angrerettutøvelse. Kravet kom først fem måneder etter at avtalen ble avsluttet, og som et resultat av opplysninger fra media. Selskapet anfører at ordinære oppsigelser ikke er omfattet av angrerettloven.          Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om tilbakebetalingskrav der klager har påberopt seg angrerett. Hovedspørsmålet er om klager hadde angreretten i behold da den ble gjort gjeldende, og om kunden i så fall har rett på tilbakeføring av foretatte betalinger under avtalen.      Slik saken er opplyst, inngikk partene gjennom selskapets hjemmesider avtale om kraftleveranse til klagers bolig 27.05.2022 med oppstart 03.06.2022. Bestillingsbekreftelse ble sendt til klager samme dag som bestillingen ble foretatt. Klager byttet kraftleverandør 28.08.2022. Klager påberopte seg angreretten 07.01.2023 overfor selskapet.    Slik denne saken ligger an, finner nemnda det hensiktsmessig først å ta stilling til om det var grunnlag for utvidet angrefrist, før den vurderer om det foreligger en gyldig angrerettutøvelse for avtalen, og om denne har skjedd innen fristen.      Utgangspunktet etter angrerettloven § 20 er at en forbruker kan gå fra avtalen ved å gi melding til den næringsdrivende innen angrefristen, jf. § 21. Angrefristen utløper som utgangspunkt første virkedag 14 dager etter den dagen da avtale om tjeneste ble inngått, jf. angrerettloven § 21 første ledd, jf. § 6. Dersom den næringsdrivende ikke oppfyller sin plikt til å gi lovpålagte opplysninger om angreretten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, får dette imidlertid konsekvenser for når angrefristen utløper. Etter angrerettloven § 21 tredje og fjerde ledd, jf. § 6, utløper angrefristen første virkedag 14 dager etter den dagen da slike opplysninger er gitt, likevel senest 12 måneder og 14 dager etter dagen da avtalen ble inngått.    Gudbrandsdal Energi AS har ikke gjort gjeldende at det oppfylte opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h på korrekt måte i denne saken. Det er selskapet som har bevisbyrden for at dette har skjedd, jf. angrerettloven § 7. Nemnda legger derfor til grunn at selskapet ikke har oppfylt sin opplysningsplikt etter angrerettloven verken på tidspunktet for avtaleinngåelsen eller senere, og at klager hadde utvidet angrefrist, jf. § 21 tredje ledd.    Nemnda ser så på spørsmålet om angreretten er gyldig utøvd, og i så fall når angrerettutøvelsen må anses å ha skjedd.      Selskapet har gjort gjeldende at angrerett ikke kan utøves for avtaler som er avsluttet, noe som var situasjonen i denne saken da klager fremsatte sin erklæring 07.01.2023.    Ved bedømmelsen av om angreretten er gyldig utøvd i denne saken, har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall.    Flertallet – bestående av nemndleder med dobbeltstemme samt forbrukerrepresentant Norman – anser det ikke som nødvendig å ta endelig stilling til om utøvelse av angrerett etter angrerettloven § 20 forutsetter at det er en eksisterende og løpende strømavtale å gå fra, som ikke allerede er avsluttet på annet grunnlag. Flertallet viser blant annet til sak 22-1539 for den nærmere redegjørelsen på dette punkt. Det avgjørende for løsningen av denne saken, er etter flertallets syn at oppsigelse gjennom leverandørbytte kan anses som en angrerettserklæring.    Etter angrerettloven § 20 utøves angreretten ved at forbrukeren gir melding før utløpet av angrefristen. Bestemmelsens første ledd lest i sammenheng innebærer at meldingen må gå ut på at forbruker ønsker å gå fra avtalen. Etter andre ledd kan slik melding enten gis ved bruk av utfylt angreskjema eller «ved fremsettelse av annen utvetydig erklæring». For at meldingen skal være tilstrekkelig utvetydig, kreves det imidlertid ikke at forbrukeren uttrykkelig påberoper seg angreretten. Flertallet viser til sak 22-1539, og bemerker at en vanskelig finner klarere uttrykk for et ønske om å gå fra avtalen enn en oppsigelse. Et leverandørbytte innebærer nettopp en oppsigelse av det bestående avtaleforholdet på vegne av kunden overfor eksisterende leverandør, og flertallet anser derfor en slik oppsigelse som en erklæring om angrerettutøvelse. Når selskapet ikke hadde oppfylt sin opplysningsplikt på det tidspunktet leverandørbyttet fant sted, innebærer dette etter flertallets syn at klager har utøvd angreretten innen fristen, jf. § 8 første ledd bokstav h og § 21 tredje og fjerde ledd, jf. § 6.    Når det gjelder rettsvirkningene av utøvelsen av angreretten, peker dette flertallet på flertallets votum i vedtak 23-011 m.fl. (Haugaland Kraft Energi AS) av 12. juni 2023. Der den næringsdrivende ikke har oppfylt opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, innebærer angrerettloven § 26 andre ledd sammenholdt med § 24 første ledd at forbrukerens betalingsplikt bortfaller i sin helhet der angreretten utøves, og at kunden har krav på å få tilbakeført sine betalinger under avtalen. I den utstrekning det har funnet sted gjennomfakturering av nettleie, skal imidlertid tilbakeføringen ikke omfatte den del av betalingene som gjelder nettleien. Derimot har klager krav på å få tilbakeført den delen av strømstøtten som eventuelt har oversteget skyldig nettleie og som har gått til betaling av strøm.    Når det gjelder forsinkelsesrentene viser flertallet til begrunnelsen i 22-1539. Flertallet legger til grunn at det er påkravsregelen i forsinkelsesrenteloven § 2 som får anvendelse. Påkrav på tilbakebetalingskravene ble først sendt ved erklæringen 07.01.2023. Klager har derfor krav på forsinkelsesrenter fra 30 dager etter at dette påkravet ble sendt.    Etter flertallets syn må derfor klagen gis medhold.    Mindretallet  – bestående av bransjerepresentantene Lima og Hilde – mener at klagers oppsigelse av avtaleforholdet ikke automatisk kan anses som utrykk for angrerettsutøvelse etter angrerettloven § 20. Mindretallet mener for det første at det følger forutsetningsvis av angrerettloven § 20 at en forbruker kun kan angre på avtaler som ikke er avsluttet. Mindretallet mener for det andre at klagers leverandørendring i denne saken ikke kan anses som en tilstrekkelig klar og utvetydig erklæring om utøvelse av angrerett.    Det må etter mindretallets syn kreves noe mer enn et ordinært leverandørbytte med melding fra ny leverandør. Et minstekrav til angrerettshandlingen bør etter mindretallets syn være at det har vært en form for direkte kontakt mellom tidligere kraftleverandør og kunden. Denne kontakten må tydeliggjøre at kunden sier opp som en følge av at han angrer avtalen. Kontakten med tidligere kraftleverandør bør i tillegg kunne settes i relativt nær tidsmessig sammenheng med en i ettertid innlevert uttrykkelig angreerklæring, før en oppsigelse skal kunne tolkes som en uttrykkelig angrerettsutøvelse. Klager har derfor etter mindretallets syn ikke fremsatt en tilstrekkelig utvetydig erklæring på å angre en løpende avtale på tidspunktet for leverandørbyttet, men derimot på et senere tidspunktet hvor han leverte inn angreskjema. Avtalen var imidlertid på dette tidspunkt avsluttet, og kan derfor ikke angres.    Mindretallet viser til mindretallets dissens i sak 22-1539.    Med det synet mindretallet har på spørsmålet om angreretten er utøvd, er det ikke nødvendig å gå inn på spørsmålet om rettsvirkningen av utøvelsen av angrerett.    Nemndas konklusjon er at klager gis medhold. Vedtaket er avsagt under dissens.     I samsvar med flertallet syn fattet nemnda slikt      VEDTAK     Klager gis medhold.      Oslo, 26. august 2024      Henrik E. Kolderup, leder  Gustav Norman, Forbrukerrådet  Astrid M. Hilde, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende.