Sak: EKN-2023-09-0028 Klage knyttet til avtaleinngåelse og avtalevilkår – Fortum Strøm AS

Saken gjaldt uenighet om klagers plikt til å betale bruddgebyr i bedriftsavtale der avtaleparten var klagers aksjeselskap. Nemnda kom til at klager ikke hadde klagerett, ettersom avtalen var inngått med et aksjeselskap som part, og ikke en «fysisk person». Selv om fristen for avvisning etter nemndsavtalen (2016) punkt 5.3 var utløpt, kan klagen ikke tas til realitetsbehandling i en situasjon der nemnda ikke har kompetanse til å behandle klagen. Saken ble enstemmig avvist. 

Fortum Strøm AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.  

Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for bruddgebyr. 

Regelverk: Nemndsavtalen av 2016 pkt. 1.4. 

Historikk:  

25.11.2022 – Partene inngår avtale ved uanmodet telefonsalg.  

05.12.2022 – Oppstart av kraftleveranse for to målepunkt.  

23.12.2022 – Klager påklager forholdene til selskapet.  

22.06.2023 – Klager bytter kraftleverandør.  

Krav: Klager bestrider betalingsplikt for bruddgebyr på totalt kr 6000.  

Partenes anførsler:  

Klager fastholder at avtalene ble inngått i egenskap av å være forbruker og viser til at kraftleveransen går til hans private bolig og hytte. Klager anfører at selskapet ga misvisende opplysninger ved avtaleinngåelsen og viser til at bedriftsavtalen ble solgt inn som særlig gunstig. Han anfører at avtalen må anses som ugyldig med grunnlag i omstendighetene omkring avtaleinngåelsen. Klager krever seg kostnadsfritt løst fra kontrakten med grunnlag i avtalerettslig ugyldighet. Han fremhever at avtalen ble inngått ved uanmodet telefonsalg.  

Klager reagerer på selskapets kundebehandling og understreker at han ble forespeilet en gunstigere avtale enn den han hadde hos tidligere leverandør. Han opplever selskapets innsalgsvirksomhet som spekulativ og hevder at selskapet forsøker å omgå forbrukervernlovgivningen. Klager stiller seg videre kritisk til selskapets praksis når det gjelder innhenting av personvernopplysninger og bruk av disse i salgsvirksomheten.  

Fortum Strøm AS opprettholder omtvistede bruddgebyr og anfører at det ikke foreligger grunnlag for å frita klager fra betalingsplikten. Selskapet viser til at klager var oppført på forvaltningsproduktet «Aktiv Bedrift» etter uttrykkelig avtale. Det peker på at det gjaldt en oppsigelsestid på 12 måneder i avtalen, og på at førtidig leverandørbytte utløser bruddgebyr.  

Selskapet anfører at det har gitt klager tilstrekkelige opplysninger om avtalens vilkår og viser til at informasjon – herunder om oppsigelsestiden – har fremgått på deres nettsider og på løpende fakturaer. 

Nemnda ser slik på saken: 

Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for bruddgebyr ved førtidig oppsigelse av bedriftsavtale. 

Selv om det ikke er gjort gjeldende av det innklagede selskapet, tar nemnda av eget tiltak først stilling til om den har kompetanse til å behandle saken.  

Klagen ble inngitt til nemnda 26.09.2023, og det er nemndsavtalen av 2016 som får anvendelse i saken her. Om hvem som har klagerett til Elklagenemnda, bestemmer nemndsavtalen pkt. 1.4 følgende: 

1.4 Klagerett 

Elklagenemnda behandler klager fra forbrukere som har et reelt behov for å få avgjort et omtvistet krav mot en næringsdrivende som kan klages inn for Elklagenemnda. Med forbruker menes en fysisk person som ikke hovedsakelig handler som ledd i                næringsvirksomhet. Også andre kunder, herunder sameiere og borettslag, som ikke       hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet, kan få saken behandlet i                  nemnda. 

Klager fra næringsdrivende behandles ikke. 

Om den nærmere forståelsen av forbrukerdefinisjonen viser nemnda til EKN-2023-06-0097.  

Det er forbrukere – som i vedtektene er definert som fysiske personer som ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet – som har klagerett til nemnda. Forbrukerbegrepet sammenfaller med definisjonen i forbrukerkjøpsloven § 1 og forbrukerrettighetsdirektivet (direktiv 2011/83/EU), som angrerettloven § 5 bokstav a gjennomfører.  

Vilkårene i forbrukerbegrepet er kumulative, noe som innebærer at begge vilkår må være oppfylt for at klager kan anses som forbruker. Det spiller på den annen side ingen rolle for klageretten om avtalen som er inngått i den aktuelle saken er en bedriftsavtale eller ikke. Det avgjørende er om avtalen er inngått av en kunde som er forbruker. 

Nemnda ser først på spørsmålet om klager er en fysisk person. 

Vilkåret om fysisk person innebærer at avtaleparten i saken må være et individ med rettslig handleevne og ikke for eksempel et juridisk rettssubjekt som for eksempel et aksjeselskap.  

Der avtalen er inngått med et aksjeselskap – som etter norsk rett utgjør et selvstendig juridisk rettssubjekt – er avtalen som det klare utgangspunkt ikke inngått med en fysisk person, med mindre det ut fra en særskilt begrunnelse er grunnlag for å se bort fra den formelle partsstillingen i den enkelte saken. 

Slik denne saken er opplyst, står partene i en situasjon der det utvilsomt er inngått avtale om et bedriftsprodukt mellom klagers selskap – som er et aksjeselskap etter norsk aksjelov – og Fortum Strøm AS. Saken står på dette punkt i samme stilling som saksforholdet i EKN-2023-06-0097. Nemnda kan heller ikke se at det foreligger særskilt grunnlag for å se bort fra den formelle partsstillingen slik saken står. 

Avtalen er derfor ikke inngått med en fysisk person som kunde.  

Det er derfor ikke nødvendig for nemnda å gå inn på spørsmålet om klager hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet som part i avtalen. 

Også i denne saken finner nemnda det kritikkverdig at kraftleverandører oppsøker forbrukere med registrerte foretak med sikte på å inngå avtaler om kraftlevering til private husstander på bedriftsvilkår. Nemnda viser til sine bemerkninger i EKN-2023-06-0097. Slik saken er opplyst, ble klager kontaktet av selskapet gjennom uanmodet telefonsalg, der avtaleproduktet ble solgt inn som et bedriftsprodukt med særlig gunstige vilkår. Nemnda oppfatter at klager ble oppsøkt av selskapet i egenskap av å være en privatperson, men at han ble uttrykkelig oppfordret til å registrere avtalen på foretaket sitt for å oppnå de gunstige vilkårene som ble presentert for ham. At det er tale om en omgåelse av forbrukerregler fremstår som særlig tydelig her, der det i velkomstmeldingen fra selskapet til klager blant annet het følgende: 

«Svar JA på denne sms for å bekrefte bestillingen. […]Da vil foretaket ditt stå 

som kunde hos oss, men du fortsetter å betale på vanlig måte.» 

Nemnda oppfatter derfor at avtalen ble lagt frem som en forbrukeravtale, men at det av rene formalitetsårsaker var nødvendig å registrere avtalen på en bedrift for å oppnå prisfordelene i avtalen. 

Nemnda understreker likevel at kunden, når avtalen inngås i navnet til et selskap, mister de rettigheter som kunden ville hatt i kraft av å være forbruker og som kunden hadde oppnådd ved å inngå avtalen i eget navn. Kunden vil i forlengelsen av det også tape sin klagerett til forbrukerklageorganer som Elklagenemnda. 

Ettersom klager ikke kan anses som forbruker, foreligger det ikke klagerett i denne saken.  

Nemnda avviser saken fra behandling med grunnlag i vedtektenes pkt. 1.4. Selv om fristen for avvisning fra sekretariatet etter nemndsavtalen punkt 5.3 er utløpt, kan klagen ikke tas til realitetsbehandling i en situasjon der nemnda ikke har kompetanse til å behandle klagen.  

Nemndas konklusjon er derfor at saken avvises. 

Uttalelsen er enstemmig. 

VEDTAK  

Saken avvises.      

Oslo, 2. juni 2025 

Henrik E. Kolderup, leder 

Thomas Iversen, Forbrukerrådet 

Astrid M. Hilde, Fornybar Norge  

Lars Lima, Fornybar Norge 

Elklagenemndas vedtak er rådgivende.