Sak: 23-756 Klage knyttet til angrerett og tilbakebetaling – Gudbrandsdal Energi AS

Saken gjaldt uenighet om krav om tilbakebetaling ved angrerettutøvelse. Nemnda kom under dissens til at oppsigelsen som klager foretok ved leverandørbyttet i desember 2022, måtte anses som en gyldig angreretterklæring etter angrerettloven. Flertallet kom videre til at klager hadde rett på å få tilbakeført samtlige innbetalinger i avtalen. Mindretallet kom til at en ikke kan erklære angrerett for en avtale som er avsluttet, og fant det ikke nødvendig å gå inn på spørsmålet om utvidet angrefrist eller om klager hadde rett til tilbakeføring av foretatte betalinger under avtalen. Klager ble gitt medhold. Dissens. 

Gudbrandsdal Energi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.    

Saken gjelder uenighet om krav om tilbakebetaling ved angrerettutøvelse.  

Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3, 1-4 og 5-3 og angrerettloven.   

Historikk:  

18.03.2022 – Partene inngår fastprisavtale med ikrafttredelse denne datoen.  

18.09.2022 – Fastprisavtale utløper. Klager overføres til produktet «Pristak».  

02.12.2022 – Klager sier opp avtalen. 

21.12.2022 – Klager fremsetter krav om tilbakebetaling. 

Krav: Klager krever tilbakeført samtlige foretatte innbetalinger i avtalen. 

Partenes anførsler: 

Klager hevder å ha hatt angreretten i behold da denne ble påberopt i desember 2022. Han viser til at den utvidede angrefristen fikk anvendelse som følge av at selskapet hadde misligholdt sin opplysningsplikt om angrerett. Klager peker på at selskapet ikke på noe tidspunkt meddelte opplysninger om angrerett eller angreskjema på varig medium, verken før eller etter overføringen til produktet «Pristak».  

Klager anfører at selskapet ikke har oppfylt sin bevisbyrde i angrerettloven § 7.  

Klager anfører at han som følge av å ha utøvd sin angrerett rettidig har rett på fullstendig tilbakebetaling av samtlige innbetalte ytelser i restitusjonsoppgjøret.  

Gudbrandsdal Energi AS bestrider klagers tilbakebetalingskrav. Selskapet anfører at angrerettloven forutsetter at forbrukeren må ha en løpende avtale for å ha angreretten i behold. Det hevder at klager ikke kan angre en avtale som allerede er avsluttet under henvisning til Forbrukerrådets veiledning til angrerettloven.  

Selskapet anfører at klager ble varslet om fastprisavtalens opphør den 04.09.2022, 14 dager før opphøret.  

Nemnda ser slik på saken: 

Saken gjelder tilbakebetalingskrav ved utøvelse av angrerett. Saken reiser særlig spørsmål om oppsigelse ved leverandørbytte kan anses som erklæring om utøvelse av angrerett, og om klager har krav på tilbakebetaling. 

Slik saken er opplyst inngikk partene fastprisavtale 18.03.2022. Ved utløpet av fastprisavtalen 18.09.2022 ble klager overført til produktet «Pristak». Klager avsluttet denne avtalen ved leverandørbytte i underkant av tre måneder senere, 02.12.2022.  

Klager har i ettertid – 21.12.2022 – gjort gjeldende angreretten for avtalen, og har krevd at selskapet tilbakefører alle betalinger foretatt i avtale om «Pristak», som løp fra 18.09.2022 til 02.12.2022. Selskapet har gjort gjeldende at angreretten ikke kan påberopes for avtaler som allerede er avsluttet ved regulær oppsigelse og leverandørbytte, og har bestridt at klager kan bygge rett på angrerettutøvelsen.  

Det første spørsmålet i saken er hvilken betydning det har at avtalen var avsluttet ved leverandørbytte før angreretten ble uttrykkelig påberopt av klager.   

Nemnda har ved avgjørelsen av saken delt seg i et flertall og et mindretall.   

Flertallet – bestående av nemndleder Kolderup med dobbeltstemme og forbrukerrepresentant Iversen – har kommet til at klager gis medhold. 

Utgangspunktet etter angrerettloven § 20 er at en forbruker kan gå fra avtalen ved å gi melding til den næringsdrivende innen utløpet av angrefristen, jf. § 21. Angrefristen utløper som utgangspunkt 14 dager etter at avtalen ble inngått, jf. angrerettloven § 21 første ledd. Dersom den næringsdrivende ikke oppfyller sin plikt til å gi lovpålagte opplysninger om angreretten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, innebærer dette at angrefristens utløp forlenges. Etter angrerettloven § 21 tredje og fjerde ledd utløper angrefristen 14 dager fra dagen slike opplysninger er gitt, likevel senest 12 måneder og 14 dager fra avtalen ble inngått. Om den nærmere fristberegning viser flertallet til angrerettloven § 6.   

Angrerettloven § 8 første ledd bokstav h pålegger den næringsdrivende «på en klar og forståelig måte» å gi forbrukeren opplysninger om at det foreligger angrerett samt vilkårene, tidsfristene og fremgangsmåtene for å bruke angreretten. Da disse avtalene ble inngått, fulgte det av lovens ordlyd at den næringsdrivende også – på en klar og forståelig måte – må opplyse forbrukeren om at det forelå angreskjema. Det er den næringsdrivende selv som har bevisbyrden for at opplysningsplikten er oppfylt før avtaleinngåelsen, jf. § 7.   

Slik saken er opplyst for nemnda, kan ikke flertallet se at selskapet har godtgjort at det oppfylte sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h på en klar og forståelig måte før avtale ble inngått. Den utvidede angrefristen etter § 21 tredje ledd får derfor anvendelse i saken. Flertallet kan heller ikke se at selskapet har påvist at det på noe senere tidspunkt ga opplysningene etter § 8 første ledd bokstav h til klager, slik at 14-dagerfristen etter angrerettloven § 21 fjerde ledd begynte å løpe. Klagers angrefrist hadde derfor ikke utløpt da han viste til sin angrerett i henvendelsen til selskapet 21.12.2022. 

Den avtalen som angrerettutøvelsen gjelder, ble imidlertid avsluttet ved leverandørbyttet 02.12.2022. Utgangspunktet etter angrerettloven § 20 første ledd er at forbrukeren har rett til å gå fra avtalen ved å gi melding til den næringsdrivende før utløpet av angrefristen, jf. § 21. Det følger av § 20 andre ledd at melding enten kan gis «ved bruk av utfylt angreskjema eller ved fremsettelse av annen utvetydig erklæring.» Spørsmålet er om klager, ved å si opp avtalene i forbindelse med leverandørskiftet i mai 2022, ga selskapet en «annen utvetydig erklæring» som innebærer en utøvelse av angreretten.   

Som flertallet også kom til i sakene 22-1539, 23-354, 23-356, EKN-2023-06-0053 og 23-278, viser dette flertallet til at man vanskelig finner klarere uttrykk for et ønske om å gå fra avtalen enn en oppsigelse. Flertallet vurderer oppsigelsen i denne saken på samme måte, og mener at den oppsigelsen som klager foretok ved leverandørbyttet i desember 2022, må anses som en gyldig angreretterklæring etter angrerettloven. Når det gjelder den erklæringen som klager sendte til selskapet senere i desember 2022, mener flertallet at dette rettslig sett ikke utgjorde noen angreretterklæring, men må anses som påkrav for hans tilbakebetalingskrav, se under.   

Når det gjelder rettsvirkningene av at angreretten er utøvd i rett tid, viser dette flertallet til flertallets begrunnelse i sak 23-011 flg. mot Haugaland Kraft AS av 12. juni 2023. Flertallet legger sammenfatningsvis til grunn at angrerettloven § 26 andre ledd, sammenholdt med § 24 første ledd, innebærer at forbrukerens betalingsplikt bortfaller i sin helhet der angreretten utøves og den næringsdrivende ikke har oppfylt sin opplysningsplikt etter § 8 første ledd bokstav h. Der betaling har funnet sted, skal innklagede tilbakeføre betalingene, og der forbruket ikke er betalt, skal betalingskravet frafalles. Kundens strømkompensasjon basert på forbruket skal under ingen omstendighet trekkes inn i oppgjøret.     

Videre har klager rett på forsinkelsesrenter av tilbakebetalingskravet etter forsinkelsesloven § 2. Angrerettloven § 24 andre ledd angir forfallstidspunktet til 14 dager etter at melding om utøvelse av angreretten kom frem til selskapet. Flertallet mener likevel at i en situasjon som den foreliggende, får påkravregelen i § 2 anvendelse, og viser til sin begrunnelse i blant annet sak 22-1539. Påkrav på tilbakebetalingskravene ble først sendt ved klagers erklæring 21.12.2022. Klager har derfor krav på forsinkelsesrenter fra 30 dager etter at dette påkravet ble sendt, jf. forsinkelsesrenteloven § 2. 

Mindretallet – bestående av bransjerepresentantene Hilde og Lima – har lagt til grunn en annen forståelse enn flertallet. 

Mindretallet finner det for det første klart at en kunde ikke kan erklære angrerett for en avtale som er avsluttet. For det andre er det mindretallets syn at ikke enhver tidligere fremsatt oppsigelse kan anses som en utøvelse av angreretten. Mindretallet mener at det i saken her ikke foreligger omstendigheter som tilsier at klager mente å utøve angreretten da han byttet kraftleverandør i mai 2022. Klager har derfor etter mindretallets syn ikke gitt nødvendig angremelding etter angrerettloven § 20.    

Mindretallet fremhever at en kunde ikke kan påberope angrerett for avtaler som ble avsluttet tilbake i tid bare fordi kunden i ettertid har fått kunnskap om angreretten. En slik adgang vil etter mindretallets syn legge til rette for illojal utnyttelse av reglene. Mindretallet tar derfor ikke stilling til spørsmålet om utvidet angrefrist. 

Slik mindretallet ser på saken er det ikke nødvendig for mindretallet å gå inn på spørsmålet om klager har rett til tilbakeføring av foretatte betalinger under avtalen. 

I samsvar med flertallets syn gis klager medhold. 

VEDTAK 

Klager gis medhold. 

Oslo, 16. september 2024 

Henrik E. Kolderup, leder 

Thomas Iversen, Forbrukerrådet 

Astrid M. Hilde, Fornybar Norge  

Lars Lima, Fornybar Norge 

Elklagenemndas vedtak er rådgivende.