Sak: EKN-2023-06-0097 Klage knyttet til avtaleinngåelse og avtalevilkår – Fortum Strøm AS

Saken gjaldt uenighet om klagers plikt til å betale bruddgebyr i bedriftsavtale der avtaleparten var klagers aksjeselskap. Nemnda kom til at klager ikke hadde klagerett, ettersom avtalen var inngått med et aksjeselskap som part, og ikke en «fysisk person». Selv om fristen for avvisning etter nemndsavtalen (2016) punkt 5.3 var utløpt, kan klagen ikke tas til realitetsbehandling i en situasjon der nemnda ikke har kompetanse til å behandle klagen. Saken ble enstemmig avvist. 

Fortum Strøm AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.  

Saken gjelder uenighet om klagers plikt til å betale bruddgebyr i bedriftsavtale.  

Regelverk: Nemndsavtalen av 2016 pkt. 1.4. 

Historikk:  

25.04.2022 – Avtale inngås ved uanmodet telefonsalg i navnet til klagers selskap.  

17.07.2022 – Tilleggstjenesten «Grønt Valg» avsluttes.  

18.08.2022 – Tilleggstjenesten «Prisfrys» avsluttes.  

01.06.2023 – Selskapet utsteder faktura med bruddgebyr.  

Krav: Klager bestrider betalingsplikt for bruddgebyr, tilleggstjenester og fakturagebyr. Klager krever avregning i samsvar med spotpris.   

Partenes anførsler:  

Klager fastholder at han må anses som forbruker i saken. Han anfører at selskapet ikke driver næringsvirksomhet under henvisning til årsregnskapet.  

Klager bestrider betalingsplikt for krav i avtalen med grunnlag i at selskapet ikke oppfylte sin opplysningsplikt ved avtaleinngåelsen. Han viser til at det ble inngått avtale om produktet «Aktiv Bedrift» ved uanmodet telefonsalg, men uten at han mottok bekreftelse på avtaleinngåelsen, angrerettskjema, avtalevilkår eller annen relevant avtaledokumentasjon.   

Klager hevder at han ikke ble orientert om at det gjaldt en oppsigelsestid på 12 måneder og viser til at han forsto 12-månedersfristen som en bindingstid. Han viser til at han ville sagt opp avtalen ved inngåelsen om han hadde blitt opplyst om at det var en oppsigelsestid.  

Klager bestrider betalingsplikt for fakturagebyr med grunnlag i avtale om AvtaleGiro. Han hevder videre at han har blitt overfakturert i avtalen og at han heller ikke har samtykket til tilleggstjenestene «Grønt Valg», «Prisfrys» og «Opprinnelsesgaranti».  

Fortum Strøm AS fastholder at klager må anses som bedriftskunde og opplyser at saken ikke vil bli behandlet fra deres side.  

Nemnda ser slik på saken: 

Saken gjelder spørsmål om klagers betalingsplikt for krav som bygger på en bedriftsavtale. Innklagede, Fortum Strøm AS, har gitt uttrykk for at klager ikke har klagerett til nemnda.  

Nemnda ser først på spørsmålet om den har kompetanse til å behandle klagesaken.  

Klagen ble inngitt 14. juni 2023, før Elklagenemndas nye vedtekter av 2023 tok til å gjelde. Det er altså nemndsavtalen av 2016 som får anvendelse i saken her. Om hvem som har klagerett til Elklagenemnda, bestemmer nemndsavtalen pkt. 1.4 følgende: 

1.4 Klagerett 

Elklagenemnda behandler klager fra forbrukere som har et reelt behov for å få avgjort et omtvistet krav mot en næringsdrivende som kan klages inn for Elklagenemnda. Med forbruker menes en fysisk person som ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet. Også andre kunder, herunder sameiere og borettslag, som ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet, kan få saken behandlet i nemnda. 

Klager fra næringsdrivende behandles ikke. 

Det er altså forbrukere – som i vedtektene er definert som fysiske personer som ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet – som har klagerett til nemnda. Forbrukerbegrepet i nemndas vedtekter er sammenfallende med definisjonen i forbrukerkjøpsloven § 1 og forbrukerrettighetsdirektivet (direktiv 2011/83/EU), som er gjennomført i norsk rett i angrerettloven § 5 bokstav a.  

Spørsmålet er om klager kan anses som forbruker etter denne definisjonen. 

Vilkårene i forbrukerbegrepet er kumulative, noe som innebærer at begge vilkår må være oppfylt for at klager kan anses som forbruker. Det spiller på den annen side ingen rolle for klageretten om avtalen som er inngått i den aktuelle saken er en bedriftsavtale eller ikke. Det avgjørende er om avtalen er inngått av en kunde som er forbruker. 

Nemnda ser først på spørsmålet om klager er en fysisk person. 

Vilkåret om fysisk person innebærer at avtaleparten i saken må være et individ med rettslig handleevne og ikke for eksempel et juridisk rettssubjekt som for eksempel et aksjeselskap. Hvorvidt kunden driver næringsvirksomhet har prinsipielt ikke noe å si for dette vilkåret, men må i stedet vurderes i tilknytning til det neste vilkåret om at avtalen ikke hovedsakelig er inngått i næringsvirksomhet. Der avtalen er inngått med et aksjeselskap – som etter norsk rett utgjør et selvstendig juridisk rettssubjekt – er avtalen som det klare utgangspunkt ikke inngått med en fysisk person, med mindre det ut fra en særskilt begrunnelse er grunnlag for å se bort fra den formelle partsstillingen i den enkelte saken. Dette følger også av forarbeidene til forbrukerkjøpsloven (Ot.prp. nr. 44 (2001-2002)), der det under pkt. 3.3.4 om forbrukerkjøpsdirektivets forståelse heter at juridiske personer faller utenfor forbrukerbegrepet. Slik det fremgår der, er det avgjørende om den som er angitt som part i kjøpsavtalen, reelt sett er en egen juridisk person. Selv om forbrukerkjøpsloven ikke får anvendelse i saken, legger nemnda den samme forståelse til grunn også her. 

Slik denne saken er opplyst, står partene i en situasjon der det utvilsomt er inngått avtale om et bedriftsprodukt mellom klagers selskap – som er et aksjeselskap etter norsk aksjelov – og Fortum Strøm AS. Saken gjelder derfor en tvist om en avtale der kunden ikke er en fysisk person. Nemnda kan heller ikke se at det foreligger særskilt grunnlag for å se bort fra den formelle partsstillingen slik saken står. Det er for denne vurderingen ikke av betydning at klager i denne saken må anses som en mindre næringsdrivende, når det reelt sett er inngått avtale med en egen juridisk person, se nærmere om dette i Ot.prp. nr. 44 (2001–2002) pkt. 3.6.  

Det er derfor ikke nødvendig for nemnda å gå inn på spørsmålet om klager hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet som part i avtalen.  

Nemnda bemerker likevel at den oppfatter at kraftleveransen i det vesentlige skulle gå til klagers private bolig, noe som understøttes av at klager er gjennomfakturert for nettleie med strømstønad etter den statlige kompensasjonsordningen for private husholdninger. Dette forholdet indikerer klart at klager i realiteten har opptrådt som forbruker og at han i stedet skulle ha vært oppført på et avtaleprodukt for private strømkunder. Nemnda kan likevel ikke se at dette i seg selv kan tilsi at nemnda skjærer gjennom selskapsformen når det formelle og reelle utgangspunktet er at det er aksjeselskapet som er gjort til part i avtalen. 

Nemnda finner likevel grunn til å bemerke at den anser det som kritikkverdig at kraftleverandører oppsøker forbrukere med registrerte foretak med sikte på å inngå avtaler om kraftlevering til private husstander på bedriftsvilkår. Det er nemndas inntrykk at flere kraftleverandører har foretatt slike salgsfremstøt systematisk – gjerne ved uanmodet telefonsalg – og det er nærliggende å se slike fremstøt som en strategi om å omgå tvingende forbrukervernregler enten når det gjelder avtaleinngåelsen eller avtalens innhold. Dette er uheldig. Denne saken er et eksempel på at det i disse sammenhengene kan være et betydelig behov for et forbrukervern. Nemnda understreker likevel at kunden, når avtalen inngås i navnet til et selskap, mister de rettigheter som kunden ville hatt i kraft av å være forbruker og som kunden hadde oppnådd ved å inngå avtalen i eget navn. Kunden vil i forlengelsen av det også tape sin klagerett til forbrukerklageorganer som Elklagenemnda. 

Ettersom klager ikke kan anses som forbruker, foreligger det ikke klagerett i denne saken.  

Nemnda avviser saken fra behandling med grunnlag i vedtektenes pkt. 1.4. Selv om fristen for avvisning fra sekretariatet etter nemndsavtalen punkt 5.3 er utløpt, kan klagen ikke tas til realitetsbehandling i en situasjon der nemnda ikke har kompetanse til å behandle klagen.  

Nemndas konklusjon er derfor at saken avvises. 

Uttalelsen er enstemmig. 

VEDTAK 

Saken avvises. 

Oslo, 12. mai 2025 

Henrik E. Kolderup, leder 

Gustav Norman, Forbrukerrådet 

Astrid M. Hilde, Fornybar Norge  

Elklagenemndas vedtak er rådgivende.