Sak: 23-334, 23-540, 23-616 m.fl. Klager knyttet til avtalevilkår – Nordlysenergi AS

Gjelder sak: 23-334, 23-540, 23-616, 23-644, 23-685, 23-689, 23-734, EKN-2023-06-0027, EKN-2023-06-0040, EKN-2023-06-0051, EKN-2023-06-0164 og EKN-2023-10-0035

Sakene gjaldt uenighet om klagernes betalingsplikt for krav i avtale om «Topp 3 Garanti». Hovedspørsmålet i alle sakene var om produktet var en avtale om et spotprisprodukt eller om et variabelt produkt. Nemnda kom til at produktet måtte anses som et spotprisprodukt. På denne bakgrunn ble klagernes krav om å bli fakturert i samsvar med spotprisvilkår tatt til følge. En klager hadde i tillegg gjort gjeldende angrerett, men angreretterklæringen ble ansett som fremsatt for sent. Andre klagere bestred bruddgebyr. Samtlige klagere ble enstemmig gitt medhold, unntatt en klager som ble gitt delvis medhold.

Nordlysenergi AS benyttet Fornybar Norges standardkontrakter så lenge det leverte kraft. 

Sakene gjelder uenighet om klagernes betalingsplikt for krav i avtale om «Topp 3 Garanti». 

Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3, 1-4 og 6 og angrerettloven. 

Historikk: 

03.2020–24.06.2022 – Klagerne inngår avtale om produktet «Topp 3 Garanti» ved dørsalg. 

15.12.2022–25.09.2023 – Klagere i sak 23-644, 23-689, 23-734, EKN-2023-06-0027, EKN-2023-06-0051 og EKN-2023-10-0035 avslutter sine respektive avtaler. 

01.05.2024 – Selskapet avsluttet sin kraftleveringsvirksomhet. Kundeporteføljen overføres til Kilden Kraft AS. 

Krav: Klagerne krever ny avregning i samsvar med spotpris for hele avtaleforholdet. 

Partenes anførsler sammenfattet: 

Klagerne bestrider sammenfatningsvis at de har plikt til å betale selskapets fremsatte krav i avtale om «Topp 3 Garanti», og de krever å bli avregnet i samsvar med spotpris for hele avtaleforholdet. Klagerne fastholder at det ble inngått avtale om spotpris mellom partene under henvisning til opplysningene som ble gitt ved avtaleinngåelsen. De viser til at de ble forespeilet en spotprisavtale og til at det ikke på noe tidspunkt fremkom at avtalen var et variabelprodukt. 

Klagerne gjør gjeldende at selskapet ga utilstrekkelige og villedende opplysninger om avtalen, og viser til avviket mellom spotpris og faktisk fakturert pris. Klagerne mener videre at selskapet har misligholdt garantien i avtalen og viser til priser hos konkurrerende leverandører. De reagerer også på at avtalenavnet er misvisende. 

Nordlysenergi AS har i sakene 23-616, EKN-2023-06-0027 og EKN-2023-06-0051 bestridt klagernes krav og gjort gjeldende at klagerne har vært oppført på variable avtaleprodukter. Selskapet hevder at det har gitt tilstrekkelige opplysninger om avtaleproduktet og bestrider at det er grunnlag for å fakturere etter spotpris. 

Selskapet har ikke inngitt tilsvar i de øvrige sakene. 

Nemnda ser slik på sakene:  

Sakene gjelder uenighet om klagernes betalingsplikt for krav i avtale om produktet «Topp 3 Garanti». Spørsmålet er om klagerne har rett på ny avregning i samsvar med spotpris for hele avtaleforholdet. 

Nemnda finner det hensiktsmessig å behandle klagene samlet da både de fremsatte krav og de faktiske forhold som kravene bygger på har vesentlige likhetstrekk, samtidig som alle sakene reiser den samme hovedproblemstillingen. 

Før nemnda går inn på sakenes materielle spørsmål, påpeker den at Nordlysenergi AS opphørte som kraftleverandør 1. mai 2024, og at selskapets kundeportefølje ble overført til Kilden Kraft AS. Nemnda kan likevel ikke se at dette ikke får betydning for nemndas kompetanse til å behandle sakene, ettersom dette skjedde etter at klagene var inngitt. 

Slik sakene er opplyst, legger nemnda til grunn at alle klagerne ble oppsøkt av Nordlysenergi AS ved dørsalg i perioden mellom mars 2020 og juni 2022, der de ble tilbudt avtale om produktet «Topp 3 Garanti». Sakenes hovedproblemstilling er om «Topp 3 Garanti» er et spotpris- eller variabelprisprodukt. Klagerne har gjort gjeldende at avtalen ble solgt inn som et produkt basert på spotpris, og har fremmet krav om å bli avregnet i samsvar med den prisen de ble forespeilet. Selskapet har på sin side – i den utstrekning selskapet har imøtegått klagene – gjort gjeldende at avtalen «Topp 3 Garanti» er et forvaltnings- eller variabelprodukt og at det derfor ikke er grunnlag for å fakturere etter spotpris. 

I avtalevilkårene – slik de for eksempel er fremlagt for nemnda i sak EKN-2023-06-0027 og EKN-2023-10-0035 – er avtalen «Topp 3 Garanti» presentert slik: 

Dette avtale dokumentet er inngått mellom kunde og NordlysEnergi AS. Avtalen er spesifisert i vilkårene som medfølger. Kunde oppfordres til å sette seg inn i hele avtalen, samt abonnementsvilkårene. Avtalen bekrefter bestilling av strømavtalen Topp 3 Garanti. Dette er en stabil avtale som følger markedet. Kunden betaler Kr 0,- i månedsbeløp. Topp 3 Garanti er utstyrt med konkurrentgaranti målt mot en referanseliste over våre konkurrenter. Avtalen har et minus påslag på 3øre/kWh i 3 måneder fra oppstart. Deretter gjelder Topp 3 Garantien. Avtalen har 12 mnd. bindingstid . 

I de vedlagte avtalevilkårene slik disse er fremlagt i begge de to nevnte sakene, heter det videre: 

«Produktvilkår 

1. Produktet som leveres er NordlysEnergi sin strømpris spesifisert på faktura med Topp 3 Garanti. Avtalen har Kr 0,- i månedsbeløp.» 

I sak 23-616 er avtalen presentert slik: 

«Produktvilkår 

1. Produktet som leveres er NordlysEnergi sin Innkjøpspris + Topp 3 Garanti påslag og et månedsbeløp på 39 kr.» 

Slik nemnda ser det, underbygger ikke disse produktbeskrivelsene at «Topp 3 Garanti» er et variabelprodukt. Nemnda mener tvert imot at beskrivelsene trekker i retning av at det er et spotprisprodukt under henvisning til at avtalen følger markedet og at det er avtalt påslag, noe som typisk kjennetegner spotprisavtaler.  

Flere av klagerne har opplyst at selskapet solgte inn avtalen som et spotprisprodukt, og at selskapet også i etterfølgende korrespondanse har bekreftet dette. Nemnda viser til at selskapet bl.a. i sak 23-540 bekreftet at klager var fakturert i samsvar med spotpris. Selskapet har heller ikke varslet kundene om løpende prisendringer i samsvar med standard kraftleveringsavtale § 6, noe som er påkrevd for variable kraftavtaler.  

Nemnda finner samlet sett at produktet må anses som et spotprisprodukt. 

Nemnda bemerker videre at selskapet ikke har fremlagt avtalevilkårene i en god del av klagesakene, verken overfor nemnda eller klagerne. Nemnda kan ikke se at det er tvilsomt at det også for disse klagerne var inngått avtale om Topp 3 Garanti, og dette produktets innhold lar seg altså fastslå ut fra blant annet de sakene som er gjennomgått foran. En eventuell usikkerhet om hvilke produktvilkår som måtte være avtalt i disse sakene, vil uansett gå utover selskapet, som verken har inngitt tilsvar i flere av sakene eller for øvrig underbygget sitt syn. 

Når nemnda legger til grunn klagernes syn om at «Topp 3 Garanti» er et spotprisprodukt, mener nemnda at klagerne har krav på å bli avregnet i samsvar med spotpris for hele avtaleperioden. 

I forlengelsen av dette finner nemnda grunn til å bemerke at garantien i avtalen ikke har vært begrenset til konkrete produkttyper, for eksempel til forvaltnings- eller variabelavtaler. Garantien er angitt slik i saker der vilkårene er fremlagt: 

«Strømavtalen Topp 3 Garanti skal sikre kunden en strømpris som på årlig basis alltid er blant de 3 billigste, målt mot en representativ liste over konkurrentene til NordlysEnergi.» 

Nemnda legger derfor til grunn at sammenlikningsgrunnlaget for garantien også omfatter spotprisavtaler, noe som innebærer at kunden har rett til å bli avregnet i samsvar med topp tre billigste spotprisavtaler gjennom hele garantiperioden. Nemnda har imidlertid ikke grunnlag for å foreta beregninger av hvilken pris klagerne har krav på, og finner derfor at klagerne må faktureres etter spotpris uten påslag. 

Nemnda ser så på enkelte særlige problemstillinger som oppstår i enkelte av sakene.  

I sak 23-644 er det spørsmål om klager kan kreve seg kostnadsfritt løst fra avtalen med grunnlag i rettidig utøvelse av angrerett. 

I denne saken inngikk partene avtale om «Topp 3 Garanti» ved dørsalg 06.11.2021. Angrerettloven får anvendelse i slike situasjoner, jf. angrerettloven § 1. Etter angrerettloven § 21 første ledd utløper angrefristen ved avtaler om levering av tjenester 14 dager fra avtalen ble inngått. Der den næringsdrivende ikke har oppfylt sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, forlenges angrefristen. Angrefristen utløper likevel senest 12 måneder og 14 dager etter avtaleinngåelsen, jf. tredje ledd i samme bestemmelse. 

Slik denne saken videre er opplyst for nemnda, ble erklæring om angrerett fremsatt av klager 24.12.2022 – tretten måneder og 18 dager etter avtaleinngåelsen. Klager var derfor utenfor lengstefristen i § 21 tredje ledd da angreretten ble gjort gjeldende. Han hadde følgelig ikke angreretten i behold da denne ble påberopt, og kan derfor ikke gis medhold hva gjelder denne delen av klagen. Nemnda bemerker likevel at den ikke finner avtalemessig grunnlag for bruddgebyret, og viser til sin begrunnelse i samlevedtaket 23-551 flg. som er avgjort i samme møte som denne saken. 

I sak 23-734 har klager – i tillegg til produktklagen – reist spørsmål om selskapets adgang til å fakturere bruddgebyr med grunnlag i misligholdt oppsigelsestid.  

Det alminnelige utgangspunktet i standard kraftleveringsavtale § 5-4 er at en kraftleveringsavtaler uten særskilt avtalt opphørsdato kan sies opp av hver av partene med 14 dagers skriftlig varsel. Dersom det skal gjelde en oppsigelsestid ut over 14 dager, må det foreligge særskilt hjemmel for det. Slik saken er lagt frem for nemnda, er det ikke godtgjort at slik hjemmel foreligger. Nemnda kan derfor ikke se at det foreligger grunnlag for å fakturere klager for bruddgebyr når 14-dagersfristen er overholdt. 

I sak EKN-2023-06-0027 er det også reist spørsmål om selskapet kan fakturere bruddgebyr med grunnlag i misligholdt bindings- og oppsigelsestid. Klager har vist til at han ble fakturert bruddgebyr som følge av oppsigelse i bindingstiden og leverandørbytte i oppsigelsestiden. Han har videre bestridt at vilkåret er akseptert av ham. Nemnda finner at vilkåret – i den grad et slikt er avtalt – uansett må anses som urimelig, og nøyer seg med å vise til sin begrunnelse i sak 23-642 som er avgjort i samme møte som denne saken. Nemnda tilføyer at selskapet heller ikke har sannsynliggjort at gebyret er kreditert, hvilket også er situasjonen i sak 23-685. 

I sakene EKN-2023-06-0040 og EKN-2023-06-0051 har klagerne gjort gjeldende at det ikke er grunnlag for å utstede bruddgebyr fordi bindingstiden uansett er overholdt. Klagerne har også bestridt betalingsplikt for månedsbeløp som følge av at et slikt beløp mangler grunnlag i avtalen. Nemnda viser til at det i avtaledokumentene som er fremlagt i begge sakene fremgår uttrykkelig at kunden ikke skal betale månedsbeløp. Nemnda kan heller ikke se at det er sannsynliggjort noe annet grunnlag for månedsbeløpet, og finner at klagerne derfor ikke har betalingsplikt for fakturerte beløp. Det er heller ikke godtgjort for nemnda at det er grunnlag for å kreve bruddgebyr når klagerne har sagt opp sine avtaler etter at bindingstiden er gjennomført og det heller ikke er ført bevis for at det er avtalt oppsigelsestid.

I alle disse sakene må derfor klagerne fritas fra de fakturerte bruddgebyr. 

Nemndas konklusjon er at klager i sak 23-644 gis delvis medhold.  

Klagere i øvrige saker gis medhold.  

Uttalelsen er enstemmig.  

VEDTAK  

Klager i sak 23-644 gis delvis medhold. Klagere i øvrige saker gis medhold.  

Oslo, 16. september 2024.  

Henrik E. Kolderup, leder 

Gustav Norman, Forbrukerrådet 

Thomas Iversen, Forbrukerrådet 

Astrid M. Hilde, Fornybar Norge  

Lars Lima, Fornybar Norge

Elklagenemndas vedtak er rådgivende.