Sak: 23-642 Klage knyttet til avtalevilkår – Nordlysenergi AS

Saken gjaldt uenighet om klagers betalingsplikt for krav i avtale om «Topp 3 Garanti». Nemnda kom til at det var inngått avtale om et spotprisprodukt og at klager hadde krav på å bli avregnet etter spotpris uten påslag. Nemnda kom videre til at det ikke var grunnlag for selskapets krav om et månedsbeløp, samt for bruddgebyr. Klager ble enstemmig gitt medhold. 

Nordlysenergi AS benyttet Fornybar Norges standardkontrakter så lenge det drev leveranse av kraft.  

Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for krav i avtale om «Topp 3 Garanti».  

Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 6. 

Historikk:  

26.09.2020 – Partene inngår avtale om produktet «Topp 3 Garanti» for primær- og fritidsbolig.  

17.01.2023 – Klager bytter kraftleverandør. 08.02.2023 – Klager mottar varsel om bruddgebyr.  

21.02.2023 – Selskapet utsteder faktura for januar måned, inkludert bruddgebyr.  

Krav: Klager bestrider betalingsplikt for bruddgebyr på kr 2400 og krever tilbakebetalt månedlige gebyr samt det beløpet han hevder at han er overfakturert, beregnet til kr 8 467.  

Partenes anførsler:   

Klager bestrider betalingsplikt for bruddgebyret med grunnlag i at gebyret mangler avtalegrunnlag. Klager erkjenner at det ble inngått avtale om bindingstid på 12 måneder, men bestrider at det i tillegg ble avtalt en oppsigelsestid på tre måneder. Han mener selskapet ikke kan ilegge bruddgebyr når bindingstiden er overholdt.  

Klager hevder at han ble forespeilet en spotprisavtale, uten påslag og gebyrer, som skulle være blant de tre billigste på markedet. Han bestrider derfor betalingsplikt for den delen av det fakturerte beløpet som overstiger markedspris, beregnet til kr 7500. Klager bestrider også de månedlige gebyrene med grunnlag i at det ble uttrykkelig avtalt at det ikke skulle belastes månedsbeløp. Han krever innbetalte gebyrer tilbakebetalt, beregnet til kr 967.  

Nordlysenergi AS har ikke inngitt tilsvar i saken.  

Nemnda ser slik på saken: 

Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for krav i avtale om «Topp 3 Garanti». Hovedspørsmålene i saken er om klager har rett på ny avregning i samsvar med spotpris for hele avtaleforholdet og om klager har betalingsplikt for månedsbeløp og bruddgebyr. 

Før nemnda går inn på sakenes materielle spørsmål, viser den til Nordlysenergi AS opphørte som kraftleverandør 1. mai 2024, og at selskapets kundeportefølje da ble overført til Kilden Kraft AS. Nemnda kan likevel ikke se at dette ikke får betydning for nemndas kompetanse til å behandle sakene, ettersom dette skjedde etter at klagene var inngitt. 

Nemnda ser først på spørsmålet om klager har rett på ny avregning i samsvar med spotpris. 

Slik saken er opplyst inngikk partene avtaler om produktet «Topp 3 Garanti» for klagers primærbolig og fritidsbolig 26.09.2020. Klager hevder at avtalene ble solgt inn som en spotprisavtale som skulle være blant de tre billigste på landsbasis. Selskapet har på sin side – ifølge klager – hevdet at avtalen «Topp 3 Garanti» er et variabelprodukt og at klager er forpliktet til å betale fakturert pris i tråd med avtalen. 

Spørsmålet er etter dette om avtalen «Topp 3 Garanti» er et spotpris- eller variabelprisprodukt. Nemnda viser til sin vurdering av dette spørsmålet i samlevedtaket 23-334 m.fl. mot Nordlysenergi AS som er behandlet i samme møte som denne saken. Nemnda kom der til at produktet «Topp 3 Garanti» måtte anses som et produkt basert på spotpris, og nemnda mener at dette er tilfellet også i denne saken. Det foreligger ingen holdepunkter for at klager har blitt informert om, eller samtykket til, en avtale om et variabelprodukt, samtidig som bevisusikkerheten som foreligger i saken på dette punkt uansett må gå utover selskapet. 

I forlengelsen av dette bemerker nemnda videre at garantien i avtalen ikke har vært begrenset til konkrete produkttyper, for eksempel forvaltnings- eller variabelavtaler.

Garantien er angitt slik i avtalevilkårene: 

«Strømavtalen Topp 3 Garanti skal sikre kunden en strømpris som på årlig basis alltid er blant de 3 billigste, målt mot en representativ liste over konkurrentene til NordlysEnergi.» 

Nemnda legger derfor til grunn at garantien også omfatter spotprisavtaler, noe som innebærer at kunden har rett til å bli avregnet i samsvar med topp tre billigste spotprisavtaler gjennom hele garantiperioden. Nemnda har ikke grunnlag for å foreta beregninger av hvilken nærmere pris klager da har krav på, og mener derfor at spotpris uten påslag bør legges til grunn. 

Klager har etter dette rett på ny avregning i samsvar med spotpris uten påslag for hele avtaleperioden. 

Det neste spørsmålet er om klager har vært forpliktet til å betale månedsbeløp i avtalen. 

I produktbeskrivelsen på avtalens forside står det følgende: 

«Kunden betaler Kr 0,- i månedsbeløp.» 

I produktvilkårenes punkt 1 er denne formuleringen gjentatt.  

Nemnda kan ikke se at det foreligger omstendigheter i saken som tilsier at det likevel skulle være avtalt et månedsbeløp. Når klager er fakturert kr 40,30 per anlegg hver måned, er det følgelig i strid med avtalen.  

Klager har etter dette rett på å få innbetalte månedsbeløp tilbakeført. 

Siste spørsmål er om klager har betalingsplikt for bruddgebyrene på til sammen kr 2400. 

Klager har bestridt betalingsplikt for bruddgebyrene med grunnlag i at han har overholdt bindingstiden i avtalen. Det følger av produktbeskrivelsen i de fremlagte avtalevilkårene at: 

«Avtalen har 12 mnd. bindingstid.» 

Partene inngikk avtale 26.09.2020, og omkring to år og fire måneder senere – den 17.01.2023 – byttet klager kraftleverandør. Nemnda er derfor enig i at bindingstiden i alle tilfeller er overholdt, og at bruddgebyret derfor ikke kan kreves med bakgrunn i at denne er brutt. 

Klager har også gjort gjeldende at han uansett ikke plikter å betale bruddgebyrene fordi han ikke mottok tilstrekkelige opplysninger om gebyret ved avtaleinngåelsen.  

Utgangspunktet etter standard kraftleveringsavtale § 1-3 er at forbrukeren skal gis tilstrekkelig klare opplysninger om avtalens sentrale vilkår. Det følger videre av angrerettloven § 8 første ledd bokstav n at den næringsdrivende plikter «på en klar og forståelig måte» å gi forbrukeren opplysninger om «avtalens varighet og eventuell minste bindingstid eller, for avtaler som er uten tidsbegrensning eller forlenges automatisk, vilkårene for å si opp avtalen». 

Avtalevilkårenes pkt. 9 om avtaleperioden bestemmer følgende: 

«Avtaleperioden er på 12 mnd. fra oppstart av avtalen, med mindre annet fremgår. […] Kunden kan avslutte avtalen mot et bruddgebyr på kr 2100 dersom annet ikke er avtalt skriftlig. Kunde er bundet av 3 måneder oppsigelsestid etter avtaleperioden. Oppsigelses skal gjøres skriftlig til NordlysEnergi. Kunde kan tidligst avslutte avtalen 3 måneder etter at oppsigelses er mottatt.» 

Nemnda bemerker at det ikke fremstår som klart etter avtalen om bruddgebyret på kr 2100 er knyttet alene opp mot bindingstiden på 12 måneder, eller om vilkårene også innebærer at et bruddgebyr tilkommer ved brudd på oppsigelsestiden. Nemnda kan ikke se at opplysningene i avtalevilkårene er tilstrekkelig klare til å oppfylle opplysningskravet i angrerettloven § 8.  

Nemnda tilføyer at den uansett oppfatter det som urimelig at det – i tillegg til bindingstiden på 12 måneder – skal gjelde en oppsigelsesfrist på tre måneder, jf. avtaleloven §§ 36–37, jf. forbrukeravtaledirektivet art. 3. Nemnda mener en kombinasjon av bindings- og oppsigelsestid medfører en urimelig skjevhet til skade for forbrukeren, særlig når det ikke er gitt tilstrekkelige opplysninger om oppsigelsestiden ved avtaleinngåelsen. Når bindingstiden på 12 måneder er fremhevet på avtalens forside i uthevet skrift, gir dette forbrukeren en rimelig forventning om at han står fritt til å avslutte avtalen når bindingstiden er gjennomført. Ved at det i tillegg skal gjelde en oppsigelsestid på tre måneder, blir forbrukeren i praksis bundet til avtalen i 15 måneder, noe som utgjør en betydelig utvidelse av avtalens varighet og som gir kraftleverandøren en ensidig fordel til skade for forbrukeren.  

Når oppsigelsesfristen på tre måneder ikke kan gjøres gjeldende i tillegg til bindingstiden, er det uten videre klart at et bruddgebyr ikke kan bygges på at oppsigelsestiden ikke er fulgt. 

Nemnda finner på denne bakgrunn klart at klager må fritas fra selskapets krav om bruddgebyr.  

Nemndas konklusjon er at klager gis medhold. 

Uttalelsen er enstemmig. 

VEDTAK 

Klager gis medhold. 

Oslo, 16. september 2024 

Henrik E. Kolderup, leder 

Gustav Norman, Forbrukerrådet 

Astrid M. Hilde, Fornybar Norge  

Lars Lima, Fornybar Norge 

Elklagenemndas vedtak er rådgivende.