Sak: EKN-2023-08-0001 Klage knyttet til avtaleinngåelse og angrerett – Fortum Strøm AS

Saken gjaldt uenighet om klagers plikt til å betale bruddgebyr i bedriftsavtale der avtaleparten var klagers aksjeselskap. Nemnda kom til at klager ikke hadde klagerett, ettersom avtalen var inngått med et aksjeselskap som part, og ikke en «fysisk person». Selv om fristen for avvisning etter nemndsavtalen (2016) punkt 5.3 var utløpt, kan klagen ikke tas til realitetsbehandling i en situasjon der nemnda ikke har kompetanse til å behandle klagen. Saken ble enstemmig avvist. 

Selskapet har avvist forespørsel om å inngi tilsvar i saken. Fortum Strøm AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.  

Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for bruddgebyr ved førtidig oppsigelse av bedriftsavtale. 

Regelverk: Nemndsavtalen av 2016 pkt. 1.4. 

Historikk: 

Mars/april 2023 – Avtale inngås ved uanmodet telefonsalg. 04.04.2023 – Oppstart av kraftleveranse. 

Mai 2023 – Kunden bytter kraftleverandør. 

23.05.2023 – Kunden mottar opphørsfaktura med bruddgebyr. 

04.06.2023 – Kunden bestrider bruddgebyr. 

16.08.2023 – Kunden mottar tilbud om ny bedriftsavtale ved uanmodet telefonsalg. 

Krav: Klager bestrider betalingsplikt for bruddgebyr på totalt kr 6000 for bolig og fritidsbolig. 

Partenes anførsler: 

Klager fastholder at han må anses som forbruker. Klager hevder seg ubundet av avtalen og krever seg kostnadsfritt løst fra avtalen med grunnlag i angrerettutøvelse. Han anfører at avtalen må anses ugyldig grunnet omstendighetene ved avtaleinngåelsen og viser til at selskapet har drevet villedende markedsføring. Klager hevder at selskapet har gitt uriktige opplysninger om avtalens prisvilkår og bruddgebyr. Han anfører at bruddgebyret på kr 3000 i alle tilfeller må anses urimelig. 

Klager hevder videre at han i kraft av å være forbruker har hatt angreretten i behold og at han derfor må fristilles fra avtalen uten betalingsplikt for bruddgebyr. Han viser til at han ikke på noe tidspunkt mottok opplysninger om angreretten. 

Fortum Strøm AS fastholder at klager må anses som bedriftskunde og opplyser at saken ikke vil bli behandlet fra deres side. Av klagers saksfremstilling fremkommer det at selskapet opprettholder krav på bruddgebyr under henvisning til avtalebinding. Selskapet mener at klager, som følge av at det er inngått bedriftsavtale, ikke kan anses som privat forbruker og at han dermed ikke har angrerett. 

Nemnda ser slik på saken: 

Saken gjelder uenighet om plikt til å betale bruddgebyr ved førtidig oppsigelse av bedriftsavtale. 

Nemnda ser først på spørsmålet om den har kompetanse til å behandle saken. 

Klagen ble inngitt til nemnda 23.07.2023, og det er nemndsavtalen av 2016 som får anvendelse i saken her. Om hvem som har klagerett til Elklagenemnda, bestemmer nemndsavtalen (2016) pkt. 1.4 følgende: 

1.4 Klagerett 

Elklagenemnda behandler klager fra forbrukere som har et reelt behov for å få avgjort   et omtvistet krav mot en næringsdrivende som kan klages inn for Elklagenemnda. Med forbruker menes en fysisk person som ikke hovedsakelig handler som ledd i                næringsvirksomhet. Også andre kunder, herunder sameiere og borettslag, som ikke       hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet, kan få saken behandlet i                  nemnda. 

Klager fra næringsdrivende behandles ikke. 

Om den nærmere forståelsen av forbrukerdefinisjonen viser nemnda til EKN-2023-06-0097.  

Det er forbrukere – som i vedtektene er definert som fysiske personer som ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet – som har klagerett til nemnda. Forbrukerbegrepet sammenfaller med definisjonen i forbrukerkjøpsloven § 1 og forbrukerrettighetsdirektivet (direktiv 2011/83/EU), som angrerettloven § 5 bokstav a gjennomfører.  

Vilkårene i forbrukerbegrepet er kumulative, noe som innebærer at begge vilkår må være oppfylt for at klager kan anses som forbruker. Det spiller på den annen side ingen rolle for klageretten om avtalen som er inngått i den aktuelle saken er en bedriftsavtale eller ikke. Det avgjørende er om avtalen er inngått av en kunde som er forbruker. 

Nemnda ser først på spørsmålet om klager er en fysisk person. 

Vilkåret om fysisk person innebærer at avtaleparten i saken må være et individ med rettslig handleevne og ikke for eksempel et juridisk rettssubjekt som for eksempel et aksjeselskap.  

Der avtalen er inngått med et aksjeselskap – som etter norsk rett utgjør et selvstendig juridisk rettssubjekt – er avtalen som det klare utgangspunkt ikke inngått med en fysisk person, med mindre det ut fra en særskilt begrunnelse er grunnlag for å se bort fra den formelle partsstillingen i den enkelte saken. 

Slik denne saken er opplyst, står partene i en situasjon der det utvilsomt er inngått avtale om et bedriftsprodukt mellom klagers selskap – som er et aksjeselskap etter norsk aksjelov – og Fortum Strøm AS. Saken står på dette punkt i samme stilling som saksforholdet i EKN-2023-06-0097. Nemnda kan heller ikke se at det foreligger særskilt grunnlag for å se bort fra den formelle partsstillingen slik saken står. Nemnda viser tvert imot til partskorrespondansen som er fremlagt i saken, der det fremkommer at klager har henvendt seg til Fortum Strøm AS i egenskap av å være daglig leder i det aksjeselskapet som ble kunde.  

Avtalen er derfor ikke inngått med en fysisk person som kunde.  

Det er derfor ikke nødvendig for nemnda å gå inn på spørsmålet om klager hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet som part i avtalen. 

Også i denne saken finner nemnda det kritikkverdig at kraftleverandører oppsøker forbrukere med registrerte foretak med sikte på å inngå avtaler om kraftlevering til private husstander på bedriftsvilkår. Nemnda viser til sine bemerkninger i EKN-2023-06-0097. Nemnda understreker likevel at kunden, når avtalen inngås i navnet til et selskap, mister de rettigheter som kunden ville hatt i kraft av å være forbruker og som kunden hadde oppnådd ved å inngå avtalen i eget navn. Kunden vil i forlengelsen av det også tape sin klagerett til forbrukerklageorganer som Elklagenemnda. 

Ettersom klager ikke kan anses som forbruker, foreligger det ikke klagerett i denne saken.  

Nemnda avviser saken fra behandling med grunnlag i vedtektenes pkt. 1.4. Selv om fristen for avvisning fra sekretariatet etter nemndsavtalen punkt 5.3 er utløpt, kan klagen ikke tas til realitetsbehandling i en situasjon der nemnda ikke har kompetanse til å behandle klagen.  

Nemndas konklusjon er derfor at saken avvises. 

Uttalelsen er enstemmig. 

VEDTAK 

Saken avvises.     

Oslo, 2. juni 2025 

Henrik E. Kolderup, leder 

Gustav Norman, Forbrukerrådet 

Astrid M. Hilde, Fornybar Norge  

Lars Lima, Fornybar Norge 

Elklagenemndas vedtak er rådgivende.