Sak: 23-592 Klage knyttet til avtalevilkår og angrerett – Gudbrandsdal Energi AS

Saken gjaldt uenighet om klagers betalingsplikt for krav i variabelavtale. Nemnda kom til at klager ikke hadde angrerett ettersom lengstefristen utvilsomt var utløpt. Nemnda la videre til grunn etter en konkret vurdering at selskapet hadde godtgjort at det hadde varslet prisendringene i variabelavtalen i samsvar med standard kraftleveringsavtale § 6. Klager ble enstemmig gitt ikke medhold. 

Gudbrandsdal Energi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter. 

Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for krav etter variabelavtale. 

Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 6 og prisopplysningsforskriften. 

Historikk: 

24.04.2013 – Partene inngår avtale om variabelproduktet «Variabel Kraftpris». 

17.11.2022 – Klager sier opp avtalen. 

01.12.2022 – Klager mottar omtvistet faktura. 

06.12.2022 – Klagen fremsettes overfor selskapet. 

Krav: Klager bestrider betalingsplikt for faktura for november 2022 på kr 18 800,60. 

Partenes anførsler: 

Klager mener selskapet har misligholdt sin opplysningsplikt om avtalevilkår, herunder om 

angrerett og strømkompensasjonsordningen. Han reagerer på at han er avregnet etter en 

urimelig høy pris sammenlignet med andre avtaletyper. Klager mener at fakturaene burde 

inneholdt klarere opplysninger, blant annet om strømstøtten. 

Klager fremholder at han som følge av at selskapet ved avtaleinngåelsen ikke ga ham 

opplysninger om angrerett, har hatt sin angrerett i behold. Videre har klager vist 

til at han ikke har mottatt kopi av avtalen til tross for gjentatte forespørsler om dette. 

Gudbrandsdal Energi AS bestrider klagers syn, og hevder at klager ikke har  

angrerett. Selskapet viser til at avtale ble inngått i 2013 og til at angrerettloven ikke trådte i kraft før i juni 2014. Selskapet viser til at angrerettlovens lengstefrist uansett er overskredet. 

Selskapet avviser klagers anførsel om at det ikke har gitt tilstrekkelig informasjon om avtalens vilkår og forholdet til strømstøtten. Selskapet viser til at det har sendt ut skriv om 

strømstøtteordningen. Videre har klager, helt siden avtaleinngåelsen i 2013, mottatt jevnlige varsel om avtaleforholdet fra selskapet. Selskapet viser også til at det har sendt prisvarsel 

i samsvar med 14-dagersfristen i standard kraftleveringsavtale. 

Nemnda ser slik på saken: 

Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for krav som bygger på variabelavtale. Konkret gjelder saken klagers betalingsplikt for fakturaen for november 2022. 

Slik saken er opplyst, legger nemnda til grunn at partene inngikk avtale om variabelproduktet «Variabel Kraftpris» 24. april 2013 med grunnlag i klagers bestilling. Produktet var en standard variabelavtale. Slike avtaler har den egenskap at de, i motsetning til fastprisavtaler, fluktuerer i samsvar med markedsprisene på kraft, men ikke på samme måte og i samme grad som spotpriser. Prisingen bygger på markedets prognoser for fremtidige kraftpriser, og settes til en fastpris for alle døgnets timer i en nærmere periode. Produktet har en iboende risiko for at prognosene som prisingen bygger på, kan avvike fra den faktiske markedsprisutviklingen. Produktet er heller ikke i samsvar med stønaden for ekstraordinære strømkostnader, som bygger på utviklingen i de faktiske markedspriser. Der prognosene som prisingen bygger på blir høyere enn den faktiske markedsprisen, innebærer dette at stønaden i mindre grad kompenserer for strømutgiftene enn hva som er tilfellet ved en standard spotprisavtale. 

Høsten 2022 materialiserte den nevne risikoen seg. Prisprognosene denne høsten tilsa en svært høy markedspris og variabelprisene ble satt deretter, men den faktiske markedsprisen falt likevel. Dette resulterte i et større avvik mellom spotpris og pris etter variabelavtalene. Innretningen av strømkompensasjonsordningen forsterket dette avviket.  

Nemnda bemerker at risikoen for slike markedsutviklinger tilsier at det er misvisende å fremstille variabelproduktet som et mindre uforutsigbart eller risikabelt produkt. 

Klager har i saken gjort gjeldende at selskapet har misligholdt sin opplysningsplikt om vilkårene i avtalen, herunder om angrerett og strømkompensasjonsordningen. Nemnda bemerker at det ved avtaleinngåelse om andre produkter enn spotprisprodukter og produkter med prisbinding må stilles særlige krav til den informasjonen som gis av kraftleverandøren. Produktets kompleksitet og karakter tilsier at kraftleverandørens informasjonsplikt etter standard kraftleveringsavtale § 1-3 omfatter hvordan slike produkter skiller seg fra spotpris- og fastprisavtaler. Også etter angrerettloven § 8 første ledd skal leverandøren gi opplysninger om vesentlige egenskaper ved avtalen. Det er kraftleverandøren som må godtgjøre at tilstrekkelige opplysninger er gitt, og det må som utgangspunkt oppstilles strenge krav til avtaledokumentasjonen. Nemnda forutsetter at kraftleverandøren går langt i å opplyse avtaleinngåelsen og avtaleforholdet for øvrig.  

I denne saken har det innklagede selskapet ikke fremlagt opplysninger fra inngåelsen i 2013. Nemnda kritiserer selskapet for at det ikke har beholdt dokumentasjonen for avtaleinngåelsen i en avtale som fortsatt løper. Uten hensyn til oppbevaringsplikten etter bokføringsloven, bør slik dokumentasjon etter nemndas syn beholdes så lenge avtalen er aktiv. 

Når det gjelder angrefristlovens anvendelse i denne saken, bemerker nemnda at lengstefristen for utøvelse av angreretten er 12 måneder og 14 dager fra avtaleinngåelsen, jf. angrerettloven § 21 tredje ledd. Ettersom en angrefrist i denne saken utvilsomt er utløpt, går ikke nemnda inn på om og i hvilke grad loven får anvendelse i saken som følge av avtalens alder. 

Spørsmålet er så om klager er bundet av den prisen som lå til grunn for faktureringen for november 2022. 

Standard kraftleveringsavtale § 6 første ledd fastsetter at kraftleverandøren kan foreta ensidige endringer i avtalens vilkår. Alle endringer – med unntak av løpende endringer i spotpris – skal varsles kunden direkte, og endringene kan tidligst tre i kraft 14 dager etter at direkte varsel er sendt kunden. Denne varslingsplikten gjelder også prisendringer i standard variabelavtaler. Nemnda tilføyer at endringene i prisopplysningsforskriften § 22 – som fastsetter en varslingsplikt på minst 30 dager før endringer trer i kraft – ikke hadde trådt i kraft på tidspunktet for endringene i denne saken. 

Varsel anses gitt når kunden er varslet direkte gjennom brev, e-post, SMS eller melding gjennom «Min side», jf. standard kraftleveringsavtale § 6 annet ledd. For at varsling gjennom «Min side» skal anses som direkte varsel, må kunden ha samtykket til slik varsling. Det er opp til kraftleverandøren å bevise at det er varslet i samsvar med standardavtalen. 

Slik saken er opplyst for nemnda, legger nemnda til grunn at selskapet har sendt prisvarsel på e-post, der det fremgår at prisen oppjusteres 14 dager frem i tid. Selskapet har fremlagt logg over utsendte prisvarsel som dekker den omtvistede perioden. Nemnda finner derfor at selskapet har oppfylt sin varslingsplikt i standardavtalen § 6. Klager er etter dette bundet av prisen som ligger til grunn for faktureringen, og har plikt til å betale den omtvistede fakturaen. 

Klager har fremsatt kritikk mot selskapets informasjon om strømstøtteordningen. Nemnda bemerker at selskapet har fremlagt informasjon som det ga om strømstøtteordningen i forbindelse med faktureringen for november 2022. Nemnda påpeker at strømstøtteordningen ikke forvaltes av kraftleverandører men av nettselskapene. Nemnda mener i alle tilfeller at den informasjonen som selskapet konkret ga i denne saken var balansert og rettvisende. 

Nemndas konklusjon er at klager gis ikke medhold. 

Uttalelsen er enstemmig. 

VEDTAK 

Klager gis ikke medhold. 

Oslo, 16. desember 2024 

Henrik E. Kolderup, leder 

Thomas Iversen, Forbrukerrådet 

Astrid M. Hilde, Fornybar Norge  

Lars Lima, Fornybar Norge 

Elklagenemndas vedtak er rådgivende.