Søkeresultater

Saken gjaldt uenighet om forståelse av prisgaranti. Klager bestred betalingsplikt for den delen av omtvistede fakturaer som han hevdet oversteg prisgarantien etter avtalen. Klager mente at prisene måtte sammenholdes med spotprisavtalene som ble tilbudt i samme tidsperiode. NordlysEnergi AS opprettholdt fordringene under henvisning til at garantien var begrenset til andre variabelavtaler. Klager ble enstemmig gitt medhold. NordlysEnergi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.     Saken gjelder uenighet om forståelsen av avgitt prisgaranti.      Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-2 og 1-3.       Historikk:   03.05.2018 – Avtale om produktet «Topp 4 Garanti» inngås mellom partene.   08.11.2022 – Klager mottar første omtvistede faktura.  18.11.2022 – Klager mottar andre omtvistede faktura.     Krav:  Klager bestrider den del av fakturaene for oktober og november 2022 som overstiger prisgarantien etter avtalen.      Partenes anførsler:        Klager anfører at han ikke har betalingsplikt for den del av de omtvistede fakturaene som overstiger prisgarantien. Han hevder at partene inngikk avtale med prisgaranti og viser til at prisberegningen i fakturaene ikke lever opp til garantien som ble gitt. Klager hevder at det ikke kan være avgjørende om avtalen klassifiseres som en spotpris- eller variabelavtale. Det avgjørende må i stedet være innholdet i garantien han ble gitt, som uansett ikke kan forstås som avgrenset til andre variabel-avtaler, men også til spotprisavtaler.    Klager opplever at selskapet har drevet villedende markedsføring og solgt inn avtalen som noe annet enn det den har vist seg å være. Han mener at avtalen fremstår urimelig og at han i realiteten ikke har samtykket til den vilkårsforståelsen som innklagede legger til grunn. Klager hevder at han ikke har blitt tilstrekkelig opplyst om innholdet i vilkårene.      Klager reagerer på at selskapet ikke kan dokumentere tidligere utsendte fakturaer. Han mener det er kritikkverdig at selskapet ikke kan dokumentere over hvor lang tid han er avregnet etter en så høy pris.      NordlysEnergi AS fastholder fakturaene og mener at klager er betalingspliktig. Selskapet anfører at det ble inngått en variabel avtale. Det peker på at selskapet ikke har innvirkning på spotprisene og at spotprisfall er en risiko ved slike avtaler som klager må anses å ha akseptert. Selskapet mener at partene må bære ansvaret for sin del av avtalen.         Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om forståelsen av og oppfyllelsen av prisgaranti. Spørsmålet er om klager har betalingsplikt for den delen av omtvistede fakturaer som han hevder overstiger prisgarantien som gjaldt etter avtalen.   Nemnda legger til grunn at det ble inngått avtale mellom partene om produktet «Topp 4 Garanti» den 3. mai 2018. Slik nemnda forstår avtalen, er produktet en standard variabelavtale. Slike avtaler har den egenskap at de, i motsetning til fastprisavtaler, fluktuerer i samsvar med markedsprisene på kraft, men ikke på samme måte som spotpriser. Prisingen bygger på markedets prognoser for fremtidige kraftpriser, og settes til en fastpris for alle døgnets timer i en nærmere angitt periode. Produktet har en iboende risiko for at prognosene kan avvike fra den faktiske markedsutviklingen, samtidig som de heller ikke samsvarer med innretningen av den innførte stønaden for ekstraordinære strømkostnader i medhold av strømstøtteloven, som bygger på faktiske markedspriser. Et viktig forhold ved slike avtaler er imidlertid at alle prisendringer skal varsles i samsvar med standard kraftleveringsavtale § 6. Nemnda har mottatt mange klager på standard variabelproduktet, særlig som følge av at prisene på slike avtaler avvek betydelig fra spotprisavtaler høsten 2022, som følge av et uventet og stort sprik mellom prisprognoser og faktiske markedspriser denne høsten.    Slik saken står for nemnda, knytter imidlertid ikke klagen seg til egenskaper ved avtalen klager inngikk eller til spørsmålet om prisendringer er tilstrekkelig varslet. Klagen gjelder forståelsen av den garantien som det hevdes at NordlysEnergi AS avga i forbindelse med avtaleinngåelsen, og som i avtaledokumentet er formulert på følgende måte:    «Avtalen bekrefter bestilling av strømavtalen Topp 4 Garanti . Dette er en stabil variabel avtale som følger markedet. Kunden betaler kun 9 ,- i månedsbeløp. Topp 4 Garanti er utstyrt med konkurrentgaranti målt mot en referanseliste over våre konkurrenter. Avtalen har 12 mnd. bindingstid.»   Slik garantien er angitt i avtalen, kan ikke nemnda se at prisgarantien er avgrenset mot andre variabelavtaler på markedet. Selv om det er opplyst at det er en «stabil variabelavtale» er det opplyst at den «følger markedet» og at det foreligger en «konkurrentgaranti målt mot en referanseliste over våre konkurrenter». Garantien er ikke uttrykkelig avgrenset til andre standard variabel-avtaler. Når garantien ikke er begrenset til tilsvarende avtaletyper, mener nemnda at avtalen også må kunne sammenliknes med andre alternative avtaletyper som «følger markedet», herunder spotprisavtaler. Dersom NordlysEnergi mente å avgrense garantien, måtte dette blitt uttrykkelig spesifisert i garantibeskrivelsen. Når det ikke er gjort, må risikoen ved uklarheten gå utover NordlysEnergi AS, jf. avtaleloven § 37 første ledd nr. 3.    Nemnda legger til grunn at prisene som klager er fakturert etter, ligger betydelig over de rimeligste spotprisene på markedet. Det medfører at klager kan fremsette krav under garantien, og kan herunder holde tilbake beløp til dekning for sitt krav under garantien overfor selskapet, slik han har gjort. Klager har ikke betalingsplikt for den del av de omtvistede fakturaene som overstiger det han ville blitt fakturert for etter de rimeligste spotprisavtaler for faktureringsperiodene. Slik saken er opplyst, har nemnda imidlertid ikke grunnlag for å ta stilling til de nærmere beløpene klager henholdsvis skulle betalt og som han er fritatt for. Dette må avklares i dialog mellom partene så langt NordlysEnergi AS fastholder å ha ytterligere krav overfor klager utover de beløpene klager har betalt på fakturaene.    Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.    Uttalelsen er enstemmig.      VEDTAK     Klager gis medhold.    Oslo, 22. september 2023      Henrik E. Kolderup, leder  Gustav Norman, Forbrukerrådet  Jon Aadland, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge      Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.  Konta

Saken gjaldt uenighet om det forelå grunnlag for å kreve tilbakebetaling av feilaktig utbetalt strømstøtte. Klager bestred at hun måtte tilbakebetale feilaktig utbetalt kompensasjon som følge av at fritidsboligen hennes var uriktig kategorisert. Hun anførte at hun ikke kunne lastes for feilen og at hun hadde vært i aktsom god tro om forholdet. Norgesnett AS opprettholdt tilbakebetalingskravet under henvisning til standard nettleieavtale § 6-5. Klager ble enstemmig gitt medhold. Norgesnett AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.   Saken gjelder uenighet om grunnlaget for å kreve tilbakebetaling av feilaktig utbetalt strømstøtte.     Regelverk: Strømstønadsloven § 9 og forskrift om strømstønad § 13.      Historikk:  05.05.2022 – Klager mottar omtvistet faktura.      Krav:  Klager bestrider tilbakebetalingskravet og krever beløpet tilbakeført i sin helhet.     Partenes anførsler:    Klager bestrider at Norgesnett AS har grunnlag for å kreve tilbakebetaling som følge av at hun uberettiget har fått godskrevet kompensasjon etter strømstøtteordningen.     Klager viser til at hun har vært i aktsom god tro om feilen etter standardavtalen § 6-5 annet ledd. Hun mener at hun ikke har hatt noen forutsetning for å vite om fritidsboligens feilkategorisering eller noen oppfordring til å undersøke dette nærmere. Hun mener at avregningsfeilen skyldes forhold på nettselskapets side og at hun i alle tilfeller ikke skal bære følgene av kategoriseringsfeilen.      Norgesnett AS fastholder etterfaktureringskravet og viser til at klager har blitt uberettiget kompensert for kraftforbruket i sin fritidsbolig. Selskapet viser til standardavtalen § 6-5 om avregningsfeil som grunnlag for tilbakebetalingskravet.       Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om grunnlaget for å kreve tilbakebetaling av feilaktig utbetalt strømstøtte. Spørsmålet er om klager har plikt til å tilbakeføre den urettmessig mottatte kompensasjonen.    Slik saken er opplyst for nemnda, er det ingen uenighet mellom partene om at klager urettmessig har mottatt strømstøtte for kraftforbruk til sin fritidsbolig. Det fremgår av saken at fritidsboligen har vært registrert med forbrukskode «husholdning 35» i nettselskapets interne systemer, men at den skulle ha vært registrert under koden «fritidsbolig 36». Det har medført at kraftforbruket i fritidsboligen, som i utgangspunktet ikke er omfattet av kompensasjonsordningen, har blitt gjenstand for beregning og utbetaling av strømstøtte. Klager har ikke bestridt at hun ikke har hatt krav på strømstøtte for fritidsboligen.    I denne saken har nettselskapet krevd tilbake den uriktig krediterte strømstøtten.    Strømstønadsloven § 9 regulerer de tilfeller der det er utbetalt stønad til noen som ikke er rettmessige mottakere. Bestemmelsen fastsetter at Reguleringsmyndigheten for energi (RME) i disse tilfellene kan fatte vedtak med krav om tilbakebetaling av det feilaktig utbetalte beløpet. Vedtaket effektueres av det konkrete nettselskapet, som fremsetter tilbakebetalingskravet overfor den nettkunden som urettmessig har mottatt strømstønad.     Slik bestemmelsen opprinnelig var utformet fra loven trådte i kraft fra den 22. desember 2021, var det ingen adgang til å delegere adgangen til å beslutte tilbakebetaling til nettselskapet uten at det forelå vedtak fra RME. En adgang til å fastsette regler om tilbakebetaling uten at det forelå vedtak fra RME i samsvar med § 9 første og andre ledd, kom inn i strømstøtteloven § 9 tredje ledd ved lovendring 16. juni 2023 nr. 72, det vil si etter den omstridte fakturaen i denne saken. Om bestemmelsen het det i forarbeidene til bestemmelsen, jf. Prop.116 L (2022–2023) på side 17:    Departementet foreslår et nytt tredje ledd hvor det gis forskriftshjemmel til at departementet kan bestemme at nettselskapene av effektivitetshensyn selv kan initiere tilbakebetaling av eventuelle feilutbetalinger uten forutgående vedtak fra RME. Det legges ikke opp til at nettselskapene skal gis vedtaksmyndighet. Ved uenighet vil saken måtte bringes inn for RME som fatter enkeltvedtak i saken. Tilbakebetaling av uriktig utbetalt stønad må gjøres i tråd med reglene i forvaltningsloven.    At det var behov for å tilføye nytt tredje ledd i § 9 gir i seg selv en indikasjon på at krav om tilbakebetaling ikke kunne fremmes før lovendringen uten at RME hadde truffet vedtak.    Så langt nemnda kan se er det ikke gitt bestemmelser som forutsatt i § 9 tredje ledd i forskrift. I midlertidig forskrift om strømstønad § 13 er det inntatt en særskilt hjemmel for RME til å treffe vedtak om stans i utbetaling og tilbakebetaling av urettmessig mottatt strømstøtte for fritidsboliger, men myndigheten til å beslutte dette ligger altså fortsatt hos RME.    Slik saken er opplyst kan ikke nemnda se at Norgesnett AS har rettslig grunnlag for tilbakebetalingskravet som er fremsatt overfor klager, når RME ikke har truffet vedtak i saken. Reglene om avregningsfeil i standard nettleieavtale § 6-5 kommer derfor ikke til anvendelse i denne situasjonen. På bakgrunn av de opplysninger som foreligger på tidspunktet for nemndas vedtak, har klager følgelig ingen plikt til å tilbakeføre uriktig utbetalt stønad.    Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.    Uttalelsen er enstemmig.      VEDTAK     Klager gis medhold.    Oslo, 22. september 2023    Henrik E. Kolderup, leder  Thomas Iversen, Forbrukerrådet  Jon Aadland, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om hvorvidt det var gjennomført en vilkårsendring som krevde uttrykkelig aksept fra klager. Klager bestred overføringen til variabelproduktet «Variabel Strømpris», og krevde tilbakebetalt differansen mellom spotpris og de fakturerte kostnadene etter variabelavtalen for oktober 2022. Han viste til sin fornøydhetsgaranti etter avtalen. Fjordkraft AS bestred klagers krav under henvisning til varslingsreglene. Selskapet mente at overgangen var varslet korrekt og at uttrykkelig samtykke ikke var påkrevd. Klager ble gitt delvis medhold under dissens. Fjordkraft AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder uenighet om hvorvidt det er gjennomført en vesentlig vilkårsendring.   Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 6.  Historikk:     01.11.2020 – Partene inngår avtale om produktet «Prisgaranti».    01.05.2022 – Klager blir flyttet over fra produktet «Prisgaranti» til «Variabel Strømpris».    Krav:  Klager krever tilbakebetalt differansen mellom spotpris og variabel pris for oktober 2022.    Partenes anførsler:     Klager bestrider overføringen til produktet «Variabel Strømpris» med grunnlag i at han ikke hadde samtykket til endringen. Klager mener at han med grunnlag i fornøydhetsgarantien kan kreve tilbakebetalt det beløpet som overstiger spotpris i den aktuelle perioden.   Klager mener at avtalen ble inngått på bakgrunn av villedende markedsføring. Han peker på at selskapet i sin markedsføring vektla forutsigbarhet og understreker at dette ikke samsvarer med realiteten.  Fjordkraft AS bestrider klagers krav og mener at selskapet ikke har drevet villedende markedsføring. Selskapet viser til at det ved flere anledninger har sendt ut prisvarslinger med tilgang til informasjon om markedssituasjonen. Selskapet anfører at det varslet om overgangen til «Variabel Strømpris» i god tid, og at det dessuten ikke kan være tale om en vesentlig endring som krever uttrykkelig aksept fra kunden.  Selskapet bestrider klagers forståelse av fornøydhetsgarantien og viser til at det gjelder bestemte kriterier. Det understreker at det bare har vært anledning til å få tilbake 5 % av beløpet, og maksimalt kr 500, dersom kunden ikke har vært fornøyd.     Selskapet viser til markedssituasjonen sammenholdt med forhold knyttet til strømstøtteordningen som årsak til fakturaens høye beløp. Det mener likevel at klager er forpliktet etter avtalen til å betale beløpet i sin helhet.  Nemnda ser slik på saken:     Klager har bestridt regning fra Fjordkraft AS for oktober 2022. Sakens hovedspørsmål er om kravene til varsling er fulgt ved vilkårsendring, samt om avtalt «fornøydhetsgaranti».    Nemnda legger til grunn at det 01.11.2020 ble inngått avtale mellom partene om produktet «Prisgaranti». Nemnda legger til grunn at dette var et variabelt kraftprodukt, som er noe annet enn en spotpris-avtale. Variable kraftprodukter har den egenskap at de, i motsetning til fastprisavtaler, fluktuerer i samsvar med markedsprisene på kraft, men ikke på samme måte og i like stor grad som spotpriser. Prisingen bygger på markedets prognoser for fremtidige kraftpriser, og settes til en fastpris for alle døgnets timer i en nærmere angitt periode.   Produktet har en iboende risiko for at prognosene kan avvike fra den faktiske markedsutviklingen. Produktet er videre ikke godt tilpasset ordningen med strømstøtte i medhold av strømstønadsloven, som bygger kompensasjonen på spotprisene. Saken gjelder fakturering for oktober 2022, der prisingen i mange slike produkter avvek betydelig fra markedsprisen, som følge av at prognosene for kraftprisen som prisingen baserte seg på, ikke viste seg å samstemme med den faktiske markedsutviklingen for samme periode. Nemnda har mottatt en stor mengde klager over faktureringen i slike produkter høsten 2022, og nemnda har i tidligere vedtak fremhevet uheldige sider ved dette produktet og uttrykt kritikk mot det.   Nemnda ser først på spørsmålet om kravene til varsling er fulgt.   Nemnda legger til grunn at klager, som følge av omstruktureringer i selskapets kraftprodukter, ble overført 01.05.2022 til produktet «Variabel Strømpris». Også dette er et variabelt kraftprodukt.  Fjordkraft AS sendte klager melding med emne «Endring av din strømavtale» 06.04.2022:    Vi standardiserer flere av strømavtalene våre, slik at det skal bli mer oversiktlig for deg som strømkunde. Den neste måneden vil du derfor oppleve følgende endringer:   - Fra 20.04.22, reduseres strømprisen din fra 298,99 øre per kWh t il 259,99 øre per kWh. Månedsbeløpet er fortsatt 49 kr.   - Fra 01.05.22 flyttes du fra strømavtalen Prisgaranti til Variabel Strømpris. Les mer om avtalevilkårene her: [lenke]    Med denne strømavtalen vil du fortsatt være beskyttet mot de hyppige svingninger i strømprisen. Du kan være trygg på at du alltid vet hvilken strømpris du har og at den er konkurransedyktig. Vi vil fortsatt varsle prisendringer minst to uker før ny pris trer i kraft, uansett om prisen går opp eller ned.   Hvorfor gjør vi endringer?    I forbindelse med innføring av sertifiseringsordningen Trygg strømhandel er vi pålagt å sørge for at navn på strømleverandørens avtaler er enkle å skille fra hverandre. Vi rydder derfor i avtaleporteføljen og samler avtaler under samme navn, og med standardiserte vilkår. Det gjør det enklere for kundene å sammenligne avtalene, og for oss å administrere.   Visste du at?   […]   -Som Fjordkraft-kunde har du Fornøydgaranti. Det betyr at du kan få penger tilbake dersom du ikke er fornøyd med strømavtalen din.   […]   - Hvis du ønsker å bytte avtale før de nye vilkårene trer i kraft kan du endre den på [lenke]   Endringer av vilkår er regulert i standard kraftleveringsavtale § 6. Utgangspunktet er at selskapet kan gjøre endringer i pris og øvrige vilkår. Slike endringer må likevel – med unntak for prisendringer knyttet til løpende spotpris – varsles kunden direkte, og endringen kan først tre i kraft 14 dager etter at direkte varsel er sendt kunden. Nemnda bemerker for ordens skyld at endringene i prisopplysningsforskriften § 22 – som fastsetter en varslingsplikt på minst 30 dager før endringen trer i kraft – ikke hadde tredd i kraft på tidspunktet for endringen i saken.   Nemnda legger til grunn at Fjordkraft AS ved den gjengitte meldingen har gitt varsel i samsvar med standardavtalen § 6 første ledd. Slik saken er opplyst for nemnda, er det heller ikke holdepunkter for at standardavtalens krav til direkte varsel ikke er fulgt.    Av standardavtalen § 6 fjerde ledd følger det imidlertid at ved vesentlige endringer kreves det i tillegg uttrykkelig aksept fra kunden for at endringen kan tre i kraft. Der formkravene til varsel ikke er fulgt, legger nemnda i sin praksis til grunn at endringen ikke kan gjennomføres.   Spørsmålet i saken er om overføringen fra «Prisgaranti» til «Variabel Strømpris» er en vesentlig endring av avtalen som krever uttrykkelig aksept fra kunden.   Ved behandlingen av saken har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall.   Flertallet – bestående av bransjerepresentant Lima og nemndas leder – bemerker:   Slik saken er opplyst har klager blitt overført fra én standard variabelavtale til en annen. Så lenge vilkårene for øvrig er like, mener flertallet at det som utgangspunkt ikke er tale om en vesentlig avtaleendring som krever uttrykkelig samtykke fra kunden. Fjordkraft AS har gjort gjeldende at overgangen fra «Prisgaranti» til «Variabel Strømpris» ikke innebar realitetsendringer for kundene som ble overført. Det har videre pekt på at produktet er det samme, men med en annen betegnelse som følge av en intern produktstandardisering.    Flertallet bemerker likevel at det av e-posten fremgår at det også har skjedd en vilkårsendring i form av «standardisering av vilkårene», uten at det er opplyst hva dette gikk ut på. Flertallet legger derfor til grunn – i motsetning til hva selskapet gjør gjeldende – at det har skjedd en vilkårsendring, uten at selskapet har fremlagt dokumentasjon som kaster lys over hva disse endringene gikk ut på. Det er selskapet som står nærmest til å fremlegge slik dokumentasjon, og som er den som tvilen må gå utover i spørsmålet om det har skjedd endringer i avtalen.   Når det ikke er godtgjort at vilkårene er de samme, legger flertallet til grunn at overgangen til «Variabel Strømpris» var en varslingspliktig endring etter § 6, som i tillegg var vesentlig og som krevde kundens samtykke, jf. § 6 tredje ledd. Disse varslingsreglene har ikke Fjordkraft fulgt.  Klager har krevd å få dekket differansen mellom spotpris og de faktiske utgiftene etter variabelavtalen. Flertallet kan ikke se at dette kravet kan tas til følge. Slik saken er opplyst foreligger det ingen holdepunkter for at klager på noe tidspunkt har hatt en spotprisavtale. Konsekvensen av at varslingsreglene ikke anses å ha blitt fulgt i saken, vil i stedet være at kunden skal behandles som om avtaleovergangen ikke fant sted, slik at han skal regnes for fortsatt å stå i produktet «Prisgaranti». Når det ikke er sendt varslinger om prisendring til klager for dette produktet siden den ugyldige avtaleovergangen, har klager for oktober 2022 rett til å bli fakturert etter den sist gjeldende prisen for dette produktet som ble gyldig varslet til klager.   Når flertallet har kommet til at avtaleovergangen ikke har rettsvirkning, mener flertallet i motsetning til mindretallet at det ikke er grunn til å gå inn på om klager har angrerett i den avtalen hun ble overført til, slik mindretallet gjør i sin dissens. Flertallets syn innebærer samtidig at klagers krav er mindre vidtrekkende enn det mindretallets syn innebærer.   Flertallet bemerker videre at klager har kritisert den såkalte «fornøydhetsgarantien», som er omtalt i sitatet fra meldingen fra Fjordkraft AS over. Fjordkraft AS har i tilsvaret til nemnda opplyst at det er visse kriterier som gjelder for denne garantien. Blant annet kan klager ikke bruke den såkalte garantien til å dekke differansen mellom spot og variabel, men kan få tilbake 5% av strømprisen de neste tre måneder, opptil 500 kr, noe klager har blitt tilbudt.   Flertallet stiller seg kritisk til den såkalte «fornøydhetsgarantien», som fremstår som svært utydelig og lite konkret. Garantiens innhold slik den er presentert av Fjordkraft AS i tilsvaret, er likevel ikke i motstrid med det som er opplyst om garantien i e-posten av 06.04.2022. Det er likevel grunn til å bemerke at garantien fremstår å ha liten reell betydning for kundene.   Flertallets konklusjon er at klager gis delvis medhold.   Mindretallet – forbrukerrepresentant Norman – bemerker:    Slik saken er opplyst anser mindretallet at «Variabel Strømpris» er en annen avtale enn «Prisgaranti» som utløser krav om ny aksept og tilhørende informasjon om angrerett. I klagen til nemnda under overskriften «Kravet» har klager opplyst for nemnda at han ikke mottok noe angrerettskjema i forbindelse med at han ble flyttet fra produktet «Prisgaranti» til «Variabel Strømpris» den 1. mai 2022. Det er heller ingenting i saken som tilsier at han ble informert om angreretten på riktig måte i tråd med angrerettloven § 8 bokstav h, ettersom selskapet ikke har ansett dette for å utgjøre en ny avtaleinngåelse. Mindretallet har derfor kommet til at det gjaldt en utvidet angrefrist på 12 måneder i tillegg til ordinær angrefrist, i tråd med angrerettloven § 21 annet ledd.  Klager hadde dermed angreretten i behold da han klaget til selskapet i e-post datert 11.11.2022. Klager ga i e-posten uttrykk for at han følte seg lurt og villedet og ønsket seg ut av avtalen. Mindretallet anser dette som et uttrykk for at klager ønsket å angre avtalen da den ikke svarte til det klager hadde blitt forespeilet ved avtaleinngåelsen. Mindretallet bemerker at det ikke kan stilles strenge krav til formuleringen av angremeldingen i de tilfeller der klager ikke er kjent med angreretten som en direkte følge av at selskapet ikke har overholdt den helt sentrale informasjonsplikten som følger av angrerettloven § 8.  Mindretallet mener at klager i kraft av angreretten ikke har noen betalingsplikt for den strømmen som klager har mottatt i avtaleperioden, jf. angrerettloven § 26 annet ledd bokstav a. Nettleiekostnadene må klager betale, men eventuell strømstøtte som er benyttet til å dekke strømutgifter skal betales tilbake sammen med alle øvrige innbetalinger for strømmen som er mottatt i perioden, jf. angrerettloven § 24.  Nemnda traff deretter vedtak i samsvar med flertallets syn. Ettersom klager ikke får medhold i at han skal faktureres etter spotpris, gis klager delvis medhold.       VEDTAK     Klager gis delvis medhold.      Oslo, 28. august 2023    Henrik E. Kolderup, leder    Gustav Norman, Forbrukerrådet    Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om hvilken prismodell det var inngått avtale om og om oppfyllelse av garanti. Klager anførte at det var inngått spotprisavtale med garanti om at påslaget skulle være blant de tre billigste på markedet. Han hevdet at garantien ikke kunne anses oppfylt, og at han derfor hadde krav på å få dette tapet kompensert. Klager viste til sine beregninger der fakturert pris ble sammenholdt med Nord Pools priser. NordlysEnergi AS bestred klagers krav under henvisning til at det ikke var inngått spotprisavtale. Klager ble enstemmig gitt medhold. NordlysEnergi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.      Saken gjelder uenighet om hvilken prismodell det er inngått avtale om og om oppfyllelse av garanti.       Regelverk: Standard kraftleveringsavtale § 1-3.   Historikk:     Oktober 2019 – Klager inngår avtale med NordlysEnergi AS.   Krav:  Klager krever tilbakebetalt differansen mellom markedspris og faktiske utgifter etter avtalen.   Partenes anførsler:     Klager hevder at det ble inngått spotprisavtale mellom partene under henvisning til produktbeskrivelsen på «Min Side». Klager hevder videre at han har blitt fakturert for påslag ut over det avtalte. Han anfører at det ble inngått avtale om spotpris med lavt påslag, men at selskapet gjennomgående har fakturert ham for 25 øre/kWh.   Klager anfører at påslaget i alle tilfeller ikke kan anses som «Topp 3 påslag», slik garantien gir anvisning på. Klager stiller seg tvilende til garantiens innhold og selskapets etterlevelse av denne.  NordlysEnergi AS bestrider at det ble inngått avtale om spotpris mellom partene. Selskapet viser til at det aldri har fremkommet informasjon på «Min Side» som har gitt klager en slik forventning.   Selskapet hevder videre at klagers beregning av differanse mellom spotpris og selskapets betalingskrav ligger utenfor deres område. Det viser til at det aldri ble inngått avtale om spotpris.    Selskapet hevder at klager ikke har forsøkt å løse tvisten i minnelighet før saken ble brakt inn for nemnda.   Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om hvilken prismodell det er inngått avtale om og om oppfyllelse av garanti. Spørsmålet er om klager kan kreve tilbakebetalt differansen mellom markedspris og faktiske utgifter etter avtalen.   Slik saken er opplyst, inngikk partene avtale om produktet «Topp 3 Garanti» i oktober 2019. Partene har imidlertid ulik forståelse av hvilken prismodell avtaleproduktet bygger på. Klager har fremholdt at produktet er basert på spotpris, noe NordlysEnergi AS har bestridt.   Basert på den fremlagte dokumentasjonen i saken legger nemnda til grunn at «Topp 3 Garanti» er en spotprisavtale. Klager har fremlagt et utklipp av produktbeskrivelsen hentet fra «Min Side», der det fremgår at gjeldende pris er basert på spotpris. Det er i denne produktbeskrivelsen også inntatt en henvisning til energimarkedsplassen Nord Pool som angir spotprisen løpende. Videre viser nemnda til produktbeskrivelsen på baksiden av avtaleformularet, der det heter at «[p]roduktet som leveres er NordLysEnergi AS sin innkjøpspris + Topp 3 Garanti påslag og et månedsbeløp på 39 kr». Når disse opplysningene ses i sammenheng, indikerer de med all tydelighet at produktet er en spotprisavtale. Det er ikke fremlagt opplysninger som godtgjør at avtalen er basert på en annen prismodell enn dette.   Nemnda tar videre stilling til om avtalens garanti er oppfylt av selskapet.   Hvorvidt det foreligger avvik mellom avtalens prisgaranti og prisene som klager er fakturert med, beror på det nærmere innholdet i garantien. I avtalen er garantien beskrevet slik:   «Strømavtalen Topp 3 Garanti skal sikre kunden ett påslag som på    årlig basis alltid er blant de 3 billigste, målt mot en representativ liste    over konkurrentene til NordlysEnergi.»   Etter nemndas syn gir avtalen garanti om at påslaget skal være blant de tre laveste blant representative spotprisavtaler på markedet. Hvilke konkurrerende kraftleverandører som påslaget måles opp mot innenfor disse rammene, er ikke dokumentert av selskapet. Hva som ligger i at spotprisavtalen er representativ, er dessuten uklart. Denne uklarheten må gå utover selskapet ved tolkningen av garantien. Nemnda legger derfor til grunn at avtalen gir garanti om topp tre billigste påslag blant samtlige spotprisavtaler som tilbys sluttbrukere.    Nemnda legger til grunn at i den aktuelle tidsperioden tilbød konkurrerende kraftleverandører spotprisavtaler med svært lave, og i flere tilfeller negative, påslag. Nemnda kan ikke se noen metodiske feil ved klagers beregninger som tilsier at han i 2020 ble fakturert et påslag på 15 øre/kWh og i 2021 på 30 øre/kWh fra NordlysEnergi AS. Nemnda finner det derfor klart at garantien ikke er oppfylt for disse to årene.    Slik nemnda ser det må garantien gis den virkning at den gir klager krav på kompensasjon for merprisen som er betalt, sammenliknet med påslaget hos de tre billigste konkurrentene. Nemnda har likevel ikke grunnlag for å ta stilling til den konkrete utmålingen, men legger til grunn at klager har rett på å få tilbakebetalt et langt høyere beløp enn det som NordlysEnergi AS har tilbudt og kreditert klager i sitt forsøk på å løse saken minnelig mens klagen sto for nemnda.   Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.    Uttalelsen er enstemmig.      VEDTAK     Klager gis medhold.        Oslo, 12. juni 2023        Henrik E. Kolderup, leder    Thomas Iversen, Forbrukerrådet    Jon Aadland, Fornybar Norge     Lars Lima, Fornybar Norge        Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om hvorvidt det var inngått bindende fastprisavtale mellom partene. Klager fastholdt at hun hadde krav på fastprisproduktet som hun bestilte den 09.08.2022. Hun viste til ordrebekreftelsen som uttrykk for innklagedes avtaleaksept. Saga Energi AS bestred at det ble inngått bindende avtale under henvisning til at avtaleproduktet var utsolgt i klagers prisområde. Selskapet anførte at dette fremgikk tilstrekkelig klart ved avtalebestillingen, og at klager dermed ikke handlet i aktsom god tro da hun bestilte fastprisproduktet. Klager ble enstemmig ikke gitt medhold. Saga Energi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.  Saken gjelder uenighet om avtaleinngåelse.  Regelverk: Standard Kraftleveringsavtale § 1-2 og avtaleloven.  Historikk:  09.08.2022 – Klager bestiller fastprisavtale hos innklagede.  09.08.2022 – Klager avvises som kunde som følge av at det bestilte fastprisproduktet er utsolgt i prisområdet hennes.  Krav:  Klager fastholder at det ble inngått bindende fastprisavtale.   Partenes anførsler:     Klager  hevder at det ble inngått bindende fastprisavtale og at selskapet dermed ikke har grunnlag for å gå bort fra denne. Klager viser til bestillingsbekreftelsen og forklarer at hun ikke kunne huske at det ble opplyst om at avtalen var utsolgt. Klager mener at ordrebekreftelsen i alle tilfeller gir tilstrekkelig uttrykk for innklagedes avtaleaksept.   Saga Energi AS bestrider at det ble inngått bindende avtale. Selskapet viser til avtalevilkårene som fremgikk på nettsiden på bestillingstidspunktet og i etterfølgende kommunikasjon. Det hevder at klager ikke har handlet i aktsom god tro.   Selskapet viser til at det uttrykkelig har opplyst om at avtalen vil bli avvist selv om ordren er gått gjennom og kvittering er mottatt.  Nemnda ser slik på saken:    Saken gjelder uenighet om hvorvidt det ble inngått bindende fastprisavtale.    Klager bestilte den 09.08.22 fastprisproduktet «FASTPRIS 275 øre ut 2023» gjennom nettsidene til Saga Energi AS. Samme dag mottok klager en bestillingsbekreftelse fra Saga Energi AS der hun ble ønsket velkommen som kunde med tildelt kundenummer, og med slik ordlyd:   «Bekreftelse på levering av kraft    Vi ønsker deg velkommen som kraftkunde hos Saga Energi fra 26.08.2022.   Saga Energi - FASTPRIS 275 øre ut 2023    Gjeldende pris 275 øre pr kWh inkl. el sertifikater og mva.  Fast månedsbeløp kr. 39,- inkl. mva. kommer i tillegg.  Avtalen gjelder ut 31.12.2023.  (…)»  Nemnda bemerker at bekreftelsen fra Saga Energi AS fremstår som en aksept av bestillingen når den leses isolert. Saga Energi AS har imidlertid hevdet at klager underveis i bestillingsprosessen fikk informasjon om at tilbudet ikke gjaldt for kunder i andre prisområder enn NO1 og NO5. Det norske kraftmarkedet er delt inn i fem prisområder, der NO1 er Øst-Norge og NO5 er Vest-Norge. Klager er bosatt i Risør, som tilhører prisområde NO2, Sør-Norge. Saga Energi AS har gjort gjeldende at det på nettsiden der avtalen ble bestilt blant annet skal ha fremgått følgende:   «Prisområdet NO2 ble utsolgt 28.07.22 kl 18:06   Bestillinger i NO2 etter dette tidspunktet vil avvises, selv om du kan gjennomføre ordren på nettsiden og får kvittering på e-post.»   Samme sted skal det også ha stått i produktbeskrivelsen:   «• Avtalen gjelder ut 31.12.23   Gjelder privatkunder i NO1 og NO5  Avtalen gjelder et begrenset antall kunder»  Saga Energi AS har fremlagt skjermdumper fra nettsiden slik den var på bestillingstidspunktet som underbygger at tilbudet ikke gjaldt for kunder i prisområde NO2.   Selv om dokumentasjonen som er fremlagt av Saga Energi AS i saken underbygger at selskapet under bestillingsprosessen tok uttrykkelig forbehold om at tilbudet ikke gjaldt for det prisområdet klager tilhørte, og også opplyste at dette forbeholdet gjaldt selv om kunden skulle motta kvittering på bestillingen, er ikke nødvendigvis rekkevidden av de ulike prisområder fullt ut kjent for alle kunder. Disse forholdene trekker likevel klart i retning av at bestillingsbekreftelsen ikke kan anses som en bindende aksept fra Saga Energi AS overfor klager.   Nemnda finner videre grunn til å vise til at senere samme dag som bestillingen ble inngitt, 09.08.22, sendte Saga Energi AS ny e-post til klager, med følgende ordlyd:   «Hei, som det fremkommer på våre nettsider ble vi utsolgt for Fastpriskvoter i NO2 28.07.2022 kl.18:06, ifølge våre systemer tilhører du denne prissonen og bestilte etter dette tidspunktet, din bestilling er derfor avvist. Leverandørbytte vil ikke bli utført og du forblir hos dagens leverandør.   Du er hjertlig velkommen til å bestille en av våre andre strømavtaler dersom du ønsker det.»   Som utgangspunkt er en aksept bindende for den som avgir den når aksepten kommer frem til tilbyderen. Med utgangspunkt i avtaleloven § 39 andre punktum gjelder det imidlertid et unntak fra dette – den såkalte re integra -regelen. Denne gir en snever adgang for den som avga aksepten til å gå fra aksepten der motparten ikke har innrettet seg etter aksepten og det for øvrig foreligger særlige grunner for at partene likevel ikke skal anses bundet.    Slik nemnda ser på denne saken, kom Saga Energis tilbakekall av sin bestillingsbekreftelse så raskt at klager ikke kan anses å ha innrettet seg etter aksepten, samtidig som det forhold som Saga Energi har vist til – at de allerede ved bestillingen var utsolgt for fastprisavtaler i klagers prisområde, utgjør en tilstrekkelig særlig grunn til at de uansett kunne kalle tilbake aksepten.   Uansett hvordan omstendighetene rundt bestillingen og den utsendte bestillingsbekreftelsen skal forstås, mener nemnda derfor at e-posten om kansellering i denne saken tilsier at bindende avtale ikke kan anses inngått mellom klager og Saga Energi.   Nemndas konklusjon er at klager ikke gis medhold.   Uttalelsen er enstemmig.   VEDTAK    Klager gis ikke medhold.      Oslo, 22. mai 2023   Henrik E. Kolderup, leder   Thomas Iversen, Forbrukerrådet   Jon Aadland, Fornybar Norge    Lars Lima, Fornybar Norge     Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om avtaleoverdragelse, overgang til forskuddsfakturering og opphør av maksprisgaranti. Klager bestred betalingsplikt overfor Tinde Energi AS med grunnlag i at han ikke kunne anses bundet av avtaleoverføringen. Han mente at selskapet i alle tilfeller måtte videreføre de avtalevilkår som ble avtalt med GNP Energy AS. Tinde Energi AS fastholdt at klager var bundet av avtalen og anførte at klager samtykket til overdragelsen da avtale ble inngått med GNP Energy AS. Selskapet hevdet videre at prisgarantien var utløpt. Klager ble enstemmig gitt medhold. Tinde Energi AS benyttet Fornybar Norges standardkontrakter så lenge det drev leveranse av kraft.   Saken gjelder uenighet om avtaleoverdragelse, overgang til forskuddsfakturering og opphør av maksprisgaranti.   Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-2, 5-3 og 6.   Historikk:  21.11.2019 – Klager inngår avtale med GNP Energy AS (Kilden Kraft AS) om produktet «Folkepakka Garanti» med tre års varighet. Avtale inngås ved dørsalg.  01.01.2020 – Oppstart av kraftleveranse.14.07.2022 – Klager overføres fra GNP Energy AS til Tinde Energi AS.   15.07.2022 – Omtvistet faktura på kr 8500 utstedes.09.08.2022 – Omtvistet faktura på kr 820,93 utstedes.01.01.2023 – Avtaleperioden utløper.24.05.2023 – Tinde Energi AS endrer navn til Nuax AS.12.10.2023 – Nuax AS tas under konkursbehandling som tvangsoppløsningsbo.   Krav: Klager bestrider betalingsplikt for omtvistede fakturaer og krever å bli fakturert i henhold til avtalen inngått med GNP Energy AS.   Partenes anførsler:   Klager bestrider betalingsplikt for omtvistede fakturaer under henvisning til avtalevilkårene. Klager reagerer på at GNP Energy AS overførte ham til Tinde Energi AS uten å innhente hans samtykke eller gi nærmere informasjon. Han mener at Tinde Energi AS i alle tilfeller er forpliktet til å oppfylle avtalen som ble inngått med GNP Energy AS så lenge den fremdeles løper.    Klager anfører at selskapet ikke har hensyntatt avtalens prisgaranti eller fastledd ved faktureringen. Han krever å bli fakturert i samsvar med avtalt makspris og fastledd og fastholder at forskuddsfakturering bare kan skje for én måned av gangen. Klager krever kreditert det beløpet som overstiger korrekt beregning etter avtalen.      Klager bestrider at kravene er kreditert og viser til betalingsoppfordring fra inkassator.      Tinde Energi AS fastholder at klager er fakturert korrekt. Selskapet hevder at avtalen utløp den 21. november 2022 og at prissikringen er bortfalt. Selskapet anfører at klager må avfinne seg med avtaleoverføringen under henvisning til avtalevilkårene.       Tinde Energi AS viser til at de omtvistede fakturaene er kreditert og at klager har penger til gode.      Nemnda ser slik på saken:       Saken gjelder uenighet om avtaleoverdragelse, omlegging til forskuddsfakturering og opphør av maksprisgaranti.   Nemnda ser først på spørsmålet om saken kan tas til behandling selv om selskapet har opphørt som strømleverandør. Det følger av nemndsavtalen punkt 1.3 at nemnda behandler «klager som springer ut av avtaler mellom […] kraftleverandør og forbruker om […] levering av elektrisk energi». Videre følger det av nemndsavtalen punkt 1.4 at nemnda behandler klager fra forbrukere «som har et reelt behov for å få avgjort et omtvistet krav» mot en næringsdrivende som kan klages inn for Elklagenemnda. Og endelig følger det av nemndsavtalen punkt 1.5 at «alle selskaper som RME har gitt omsetningskonsesjon etter energiloven og som har forbrukerkunder» skal være tilknyttet Elklagenemnda. I dette tilfellet har Tinde Energi AS hatt omsetningskonsesjon da Elklagenemnda mottok klagen, samtidig som klager har et «reelt» behov for å få avgjort klagen mot innklagede. Selv om Tinde Energi har opphørt som strømleverandør, tar nemnda derfor klagene til realitetsbehandling.   Nemnda bemerker at i tiden etter at klagen ble inngitt, men før klagevedtaket er publisert, har Tinde Energi AS, som senere skiftet navn til Nuax AS, blitt tatt under konkursbehandling som tvangsoppløsningsbo. Nemndsavtalen inneholder ingen bestemmelser som innebærer at nemndsbehandlingen stanser eller opphører dersom innklagedes bo tas under konkursbehandling, slik at nemnda vurderer denne omstendigheten på samme måte som den vurderer opphøret av selskapets omsetningsvirksomhet. Etter dette tas saken til realitetsbehandling.   Saken reiser flere problemstillinger og står på flere punkter i vesentlig samme stilling som en rekke andre klagesaker avgjort mot Tinde Energi AS. Nemnda ser først på spørsmålet om klager er bundet av avtaleoverdragelsen fra GNP Energy AS til Tinde Energi AS.   Nemnda viser til sin begrunnelse i samlevedtaket for 22-649, 22-659, 22-660, 22-674 og 22-758, som også gjaldt Tinde Energi AS, og legger til grunn at ved overføring av kontrakter må forbrukeren samtykke til dette. På samme måte som i nevnte samlevedtak, er det nemndas syn at klager, som hadde inngått avtale med GNP Energy AS, ikke ble bundet til en avtale med Tinde Energi AS kun ved å motta informasjon fra Tinde Energi AS om at kraftleveransen er overført til dette selskapet. Nemnda bemerker at GNP Energy AS ikke er gjort til innklaget i saken og at en eventuell oppfølgning overfor GNP Energy AS må behandles for seg. Som i det nevnte samlevedtaket anser nemnda her at fremgangsmåten for overføring av avtaleforhold er kritikkverdig, i tillegg til at den ikke innebar at kunden ble forpliktet til en avtale med Tinde Energi AS.   Etter dette har klager som utgangspunkt ingen kontraktsforpliktelse overfor Tinde Energi AS, med mindre det godtgjøres at klager uttrykkelig har godkjent overføringen. Nemnda kan ikke se at dette er tilfellet.    Nemnda går deretter over til spørsmålet om rettmessigheten av selskapets omlegging fra etterskuddsfakturering til forskuddsfakturering.    Det alminnelige utgangspunktet er at der en avtale gyldig overdras til ny kontraktspart, videreføres avtalen på de samme vilkår som tidligere. Gjøres det endringer i vilkårene, må disse varsles særskilt i samsvar med fremgangsmåten i standard kraftleveringsavtale § 6.    Nemnda har i sin praksis lagt til grunn at omlegging fra etterskuddsfakturering til forskuddsfakturering er en vesentlig endring av avtaleforholdet som krever uttrykkelig samtykke fra kunden, jf. § 6 fjerde ledd. Nemnda viser til tidligere saker, herunder sak 22-678, der nemnda blant annet uttalte at forskuddsfakturering innebærer at kunden påtar seg en kredittrisiko overfor selskapet i forskuddsperioden, som skiller seg klart fra den som gjelder ved etterskuddsfakturering. Nemnda la i saken til grunn at forskuddsfakturering bare tillates når det er uttrykkelig avtalt mellom partene. Overgangen til en slik ordning må da anses som en vesentlig endring.   Slik saken er opplyst har klager ikke gitt sitt uttrykkelige samtykke til omleggingen til forskuddsfakturering overfor Tinde Energi AS, jf. § 6 fjerde ledd. Denne avtaleendringen var dermed også urettmessig og hadde følgelig ingen rettsvirkning overfor klager.  Nemnda ser til slutt på opphøret av maksprisgarantien. Helt konkret er spørsmålet om klager i leveranseperioden hadde krav på å bli fakturert i samsvar med maksprisgarantien, og dermed om klager har krav på å få dekket differansen mellom de faktiske utgiftene og prisbindingen. Saken står i vesentlig samme stilling som sakene avgjort ved samlevedtaket for 23-069, 23-070, 23-080, 23-084, 23-753 og EKN-2023-06-0165, som også gjaldt Tinde Energi AS.  Slik saken er opplyst inngikk klager 21. november 2019 avtale med GNP Energy AS om produktet «Folkepakka Garanti». I henhold til avtalen med GNP Energy AS av 21.11.2019 gjaldt avtalen tre år med oppstartstidspunkt fra 01.01.2020 og ga klager garanti om at pris per kWh ikke ville overstige 69 øre i avtaleperioden. I realiteten utgjorde pristaket en prisbinding som i de periodene der pristaket nås vil ha samme karakter som en fastpris. I samsvar med prisbindingens varighet på tre år, konstaterer nemnda at klager hadde rett til å bli fakturert i henhold til prisbindingen i alle fall frem til 31.12.2022. Nemnda kan ikke se rettslig grunnlag for Tinde Energi AS sin anførsel om at prisbindingen utløp tre år fra avtaleinngåelsen 21.11.2019, og legger til grunn at prisbindingen varer fra avtalt leveransestart. Uansett har ikke Tinde Energi AS innfridd maksprisforpliktelsen frem til 21.11.2022, men har fakturert med en høyere pris per kWh i de omtvistede fakturaene. Selv om det ikke er nødvendig å ta stilling til de omtvistede fakturaene, bemerker nemnda at opphør av tidsavgrensede fastprisavtaler er regulert i standard kraftleveringsavtale § 5-3. Slik nemnda ser det – og som den kom til i det nevnte samlevedtaket – kommer standard kraftleveringsavtale § 5-3 også til anvendelse i andre sammenliknbare prisbindingstilfeller enn fastprisavtaler, også ved slike maksprisavtaler som i denne saken. Det følger av bestemmelsens første setning at kraftleverandøren skal «varsle kunden i god tid og senest innen 14 dager før en tidsavgrenset fastprisavtale utløper». Bestemmelsen gir ikke hjemmel for å bringe en avtalt prisbinding til opphør før avtaletiden, men regulerer selskapets fremgangsmåte når bindingsperioden utløper. Standardavtalen oppstiller derfor en plikt for leverandøren til å gi forbruker varsel når prisbindingsperioden opphører, også der opphørsdato er akseptert på avtaletidspunktet ved at prisbindingsperioden er forhåndsbestemt. Formålet bak varslingsreglene, som er å gjøre kunden oppmerksom på utløpet og treffe en aktiv og informert beslutning om hva kunden deretter vil gjøre i lys av at prisbindingen opphører, slår i like stor grad til ved maksprisavtaler som ved fastprisavtaler. Gis det ikke tilstrekkelig varsel etter bestemmelsen, legger nemnda til grunn at prisbindingen vil bestå inntil korrekt varsel er gitt. Nemnda har i sin praksis lagt dette til grunn ved brudd på varslingsbestemmelsene i standard kraftleveringsavtale § 6, og legger det samme til grunn ved forståelsen av § 5-3. Nemnda kan ikke se at Tinde Energi AS på noe tidspunkt har utstedt varsel som angitt i § 5-3. Etter en analogisk anvendelse av bestemmelsen finner nemnda dermed at prisgarantien ikke på noe tidspunkt et blitt bragt til opphør, heller ikke etter 31.12.2022. Virkningen av at maksprisperioden fortsatt gjaldt, er at klager har hatt krav på å bli fakturert i samsvar med garantien for hele leveranseperioden. På denne bakgrunn har klager krav på tilbakebetaling av det innbetalte beløpet som har oversteget maksprisen. Tinde Energi AS må følgelig dekke differansen mellom klagers faktiske strømutgifter og prisbindingen. Dette betyr at klager har penger til gode, som nemnda forutsetter at hensyntas i det oppgjøret som skal finne sted. Nemndas konklusjon er at klager gis medhold. Uttalelsen er enstemmig.      VEDTAK    Klager gis medhold.      Oslo, 13. mai 2024      Henrik E. Kolderup, leder   Gustav Norman, Forbrukerrådet   Astrid M. Hilde, Fornybar Norge    Lars Lima, Fornybar Norge   Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om grunnlaget for betalte fakturaer for nettleie. Klager hevdet at hun hadde blitt overfakturert av selskapet over en lengre periode og krevde tilbakebetalt det beløpet som hun hevdet at hun hadde betalt for mye. Hun viste til avtale om redusert forbruksavgift og mente at denne ikke hadde blitt tatt hensyn til ved faktureringen. Linea AS hevdet at selskapet hadde fakturert i henhold til avtalen med klager. Selskapet viste til at klager hadde fått redusert forbruksavgift i fakturaer i perioden mellom 01.01.2022 og 31.03.2022. Klager ble enstemmig ikke gitt medhold. Linea AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.      Saken gjelder uenighet om fakturering.      Regelverk: Standard nettleieavtale §§ 6-1 og 6-3.     Historikk:  03.01.2022 – Partene inngår avtale om redusert forbruksavgift per SMS, fra 15,41 øre/kWh til 8,91 øre/kWh.  09.02.2022 – Klager bestrider samtlige faktureringskrav overfor selskapet.     Krav: Klager krever tilbakebetalt det beløpet som hun hevder hun er overfakturert.     Partenes anførsler:      Klager hevder at hun har blitt overfakturert over en lengre periode og at hun har krav på tilbakebetaling av innbetalte beløp. Hun viser til avtalen med innklagede om nedsatt forbruksavgift og hevder at selskapet har basert seg på uriktige tall ved faktureringen. Klager hevder at det ved faktureringen ikke er tatt i betraktning at det er inngått særskilt avtale mellom partene.      Linea AS bestrider at det foreligger grunnlag for klager til å kreve tilbakebetaling og fastholder at det har oppfylt sine forpliktelser etter avtalen. Selskapet anfører at kunden har fått redusert forbruksavgift og viser til fakturert beløp for perioden 01.01.22–31.03.22 som dokumentasjon på dette.        Nemnda ser slik på saken:       Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for kraftforbruk og nettleie som følge av uenighet om faktureringsgrunnlaget. Spørsmålet for nemnda er om klager i tvisteperioden har blitt fakturert for mye i forhold til reelt forbruk.   Klagesaken ble opprinnelig rettet mot klagers kraftleverandør, Helgeland Kraft AS. Gjennom saksforberedelsen ble det klart at klager har betalt alle fakturaer fra dette selskapet. Sekretariatet har innhentet uttalelser fra både kraftselskapet Helgeland Kraft AS og netteier Linea AS, og har blant annet påberopt avtale med Linea AS om nedsatt forbruksavgift. Slik saken står, og med grunnlag i den veiledningen som er gitt til klager under saksforberedelsen, har nemnda behandlet saken som en klagesak mot Linea AS. Nemnda har vurdert om det foreligger feil ved det forbruk som er fastsatt av Linea AS som ligger til grunn for faktureringen fra Linea AS og Helgeland Kraft AS, eller om faktureringen fra Linea AS ikke har vært i samsvar med det som er avtalt. Utgangspunktet etter både standard kraftleveringsavtale § 2-1 og standard nettleieavtale § 6-3 er at de verdier som avleses av nettselskapets måleutstyr danner grunnlaget for beregningen av nettleie og for energiforbruk (strømforbruk) i målepunktet. Videre har kunden betalingsplikt for de tjenester som nettselskapet yter, jf. standard nettleieavtale § 6-1. Kunden avregnes og faktureres etter gjeldende tariffer på bakgrunn av forbruksverdiene.  Dersom det for en periode kan påvises at det har skjedd feil ved avregningen av kunden, skal nettselskapet godskrive kunden for det beløpet som er fakturert for mye – forutsatt at kunden har vært i aktsom god tro om feilen i den aktuelle perioden, jf. standard nettleieavtale § 6-5.   Slik saken er opplyst for nemnda, hevder klager at hun over en lengre periode har blitt fakturert for mye, både fra Linea AS og fra sin kraftleverandør. Nemnda kan imidlertid ikke se at det er fremlagt dokumentasjon som sannsynliggjør at det foreligger avvik mellom klagers reelle forbruk og de forbruk som er lagt til grunn for Linea AS sine faktureringer – eller fra kraftleverandøren. Nemnda har heller ingen andre holdepunkter for å legge til grunn at målerverdiene er uriktige. Når det gjelder avregningene fra Linea AS, har klager ut fra sakens opplysninger fått redusert forbruksavgift i henhold til avtalen som ble inngått mellom partene. Det er heller ikke påvist andre feil ved Linea AS’ fakturering av klager. Nemnda kan etter dette ikke se at det foreligger feil ved avregningen av klager fra Linea AS. Nemnda tilføyer for ordens skyld at den heller ikke har holdepunkter for at avregningene fra kraftleverandøren bygger på uriktig grunnlag.  Når det ikke er feil ved avregningene fra Linea AS eller grunnlaget for dem, er det ikke nødvendig å vurdere om klager har vært i aktsom god tro.  Nemnda bemerker at markedsprisen for strøm i den aktuelle perioden i 2022 varierte betydelig, noe som periodevis har medført vesentlig økte strømutgifter for kundene og gjort det vanskeligere for kundene å ha oversikt over prisbildet, herunder den reduserte forbruksavgiften. Det endrer likevel ikke det forhold at klager har fått det hun har hatt krav på etter avtalen.  Klager har etter dette betalingsplikt for de bestridte fakturaene, og hun kan derfor ikke kreve gjennomførte innbetalinger tilbakebetalt.  Nemndas konklusjon er at klager ikke gis medhold.     Uttalelsen er enstemmig.         VEDTAK       Klager gis ikke medhold.      Oslo, 22. september 2023      Henrik E. Kolderup, leder   Thomas Iversen, Forbrukerrådet   Jon Aadland, Fornybar Norge    Lars Lima, Fornybar Norge     Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om vilkår for variabelavtale og prisvarsling. Klager krevde å bli fakturert i henhold til avtalen. Han viste til at han på avtaletidspunktet ble forespeilet en gunstig variabelavtale med konkurransedyktige priser sammenlignet med andre strømavtaler på markedet. Klager bestred at betalingskravet var i samsvar med faktisk forbruk. Agva Kraft AS opprettholdt betalingskravet under henvisning til avtalevilkårene. Selskapet mente at klager hadde akseptert risikoen ved variabelproduktet. Klager ble enstemmig ikke gitt medhold. Agva Kraft AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.    Saken gjelder uenighet om vilkår for variabelavtale og prisvarsling.     Regelverk : Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 6.     Historikk:  29.08.2022 – Varsel om prisendring sendes per e-post.  12.09.2022 – Prisendring trer i kraft.     Krav: Klager krever å bli fakturert i henhold til opprinnelig inngått avtale.      Partenes anførsler:     Klager anfører at han inngikk en variabelavtale med selskapet under den forutsetning at avtalen skulle gi konkurransedyktige priser sammenlignet med andre strømavtaler på markedet. Han mener at faktureringskravet ikke samsvarer med det reelle forbruket.     Klager anfører at det foreligger bristende forutsetninger ved at avtalen fikk en uforutsett prisendring. Klager anfører også at prisendringen ikke er tydelig nok formidlet, og at prisendringen aldri ble akseptert. Agva Kraft AS viser til at klager selv har inngått en variabel avtale, og at han har akseptert risikoen som følger med denne avtaletypen. Selskapet viser til deres adgang til å iverksette prisendringer og hevder for øvrig at prisendringen er varslet om i henhold til avtalens vilkår. Selskapet viser til at klager mottok prisvarsel per e-post. Selskapet påpeker at det forhold at klager selv har vedlagt varselet i klagen, gir anvisning på at varselet ble mottatt og lest.      Agva Kraft AS anfører at klager har blitt varslet om prisendringen i henhold til deres rutiner og avtalens vilkår. Selskapet hevder derfor at klagers krav må avvises og at mottatt faktura er korrekt og må betales i sin helhet.     Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om vilkår for variabelavtale og prisvarsling. Spørsmålet er om klager har betalingsplikt for omtvistede fakturaer.    Nemnda legger til grunn at klager var oppført på produktet «Agva Kraft Variabel». Produktet er en standard variabelavtale, som har den egenskap at de, i motsetning til fastprisavtaler, fluktuerer i samsvar med markedsprisene på kraft, men ikke på samme måte som spotpriser. Prisingen bygger på markedets prognoser for fremtidige kraftpriser, og settes til en fastpris for alle døgnets timer i en nærmere angitt periode. Produktet har en iboende risiko for at prognosene kan avvike fra den faktiske markedsutviklingen. Produktet er heller ikke i samsvar med stønaden for ekstraordinære strømkostnader, som bygger på de faktiske markedspriser. Der prognosene avviker fra den faktiske markedsprisen ved at prognosene som prisingen bygger på blir høyere enn den faktiske markedsprisen, innebærer dette at stønaden i mindre grad kompenserer for strømutgiftene enn ved en standard spot-avtale. Selv om produktet var vanlig før overgangen til spotpriser, er det nemndas erfaring av produktet har en iboende risiko som ikke forbrukere nødvendigvis er fullt ut kjent med.    Som følge av en uforventet høy prisutvikling på markedet i oktober 2022, materialiserte nevnte risiko seg. Ved at spotprisen gikk ned, gikk utviklingen en annen vei enn det markedet forventet, noe som resulterte i et avvik mellom spotpris og pris etter variabelavtalene. Innretningen av strømkompensasjonsordningen forsterket dette avviket, idet ordningen bygger på markedsprisen. Nemnda bemerker at det ved slike markedsutviklinger fremstår misvisende å fremstille variabelproduktet som et mindre uforutsigbart eller risikabelt produkt.     Standard kraftleveringsavtale § 6 første ledd fastsetter at kraftleverandøren kan foreta ensidige endringer i avtalens vilkår. Alle endringer – med unntak av løpende endringer i spotpris o.l. – skal imidlertid varsles kunden direkte, og endringene kan tidligst tre i kraft 14 dager etter at direkte varsel er sendt kunden. Varslingsplikten omfatter prisendringer i standard variabel-avtaler. Nemnda tilføyer at endringene i prisopplysningsforskriften § 22 – som fastsetter en varslingsplikt på minst 30 dager før endringer trer i kraft – ikke hadde tredd i kraft på tidspunktet for endringen i denne saken.    Nemnda viser til at varsel kan anses gitt når kunden er varslet direkte gjennom brev, e-post,   SMS eller melding gjennom «Min side», jf. standard kraftleveringsavtale § 6 annet ledd. For   at varsling gjennom «Min side» skal anses som direkte varsel, er det et krav at   kunden uttrykkelig har samtykket til slik varsling. Det påhviler selskapet å bevise at det er varslet i henhold til standardavtalen.    Slik saken er opplyst ble det den 29. august 2022 utsendt prisvarsel per e-post. Prisvarselet er fremlagt for nemnda, og består av en e-post med emne «Nyhetsbrev & prisvarsling». I e-posten er det først et større oppslag om at Agva Kraft AS leverer «100 % fornybar energi» før det lenger ned på siden er inntatt følgende tekst i en egen tekstboks:    « Prisendring   Grunnet fortsatte økninger i strømprisen prisendres din avtale fra 12. sep 2022 til 799  øre/kWt. Heldigvis har staten etablert strømstøtte, noe du vil få på din faktura i fra netteier.»      Nemnda påpeker at i prisopplysningsforskriften § 22 tredje ledd – i kraft fra 1. november 2022 – er det inntatt et uttrykkelig krav om at prisvarsel ikke skal sammenblandes med annen informasjon. Utsendelse av prisvarsel gjennom nyhetsbrev etter forskriftens ikrafttredelse vil altså være i strid med gjeldende rett.     Som følge av at prisvarselet ble utsendt i august 2022, er varselet imidlertid ikke omfattet av forskriftskravet, siden forskriften ikke fikk tilbakevirkende kraft. Nemnda ser ikke bort fra at det også før endringen i forskriften gjaldt et klarhetskrav for prisvarslinger. Etter nemndas syn var prisvarselet i denne saken likevel i samsvar med regelverket på tidspunktet for utsendelsen. Nemnda peker i denne sammenheng blant annet på at det i emnefeltet for e-posten fremgikk at e-posten inneholdt et prisvarsel.    Til tross for at nemnda ved flere anledninger har ytret seg kritisk til standard variabel-produkter, kan ikke nemnda se at det foreligger holdepunkter i denne saken for at klager skal gis medhold. Agva Kraft AS har gitt korrekt varsel 14 dager i forkant av at prisøkningen trådte i kraft, og klager ble dermed gitt mulighet til å bytte avtale før endringen fikk virkning.     Klager har etter dette betalingsplikt for de omtvistede fordringene.    Nemndas konklusjon er at klager ikke gis medhold.    Uttalelsen er enstemmig.      VEDTAK     Klager gis ikke medhold.    Oslo, 22. september 2023    Henrik E. Kolderup, leder  Gustav Norman, Forbrukerrådet  Jon Aadland, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge   Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om klagers betalingsplikt for leverte tilleggstjenester. Klager hevdet seg ubundet av tilleggstjenestene «Sparepakken» og «Vintertrygghet» og krevde tilbakeført alle innbetalinger. Hun mente at samtykket hennes måtte anses begrenset til kraftleveransen og til gratisperioden. NorgesEnergi AS bestred klagers krav. Selskapet mente at klager ble bundet av avtaleinngåelsen og at det ikke forelå grunnlag for å frita henne for betalingsplikten etter avtalen. Klager ble enstemmig gitt medhold. NorgesEnergi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.     Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for leverte tilleggstjenester.     Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-2 og 1-3.     Historikk:    17.02.2021 – Partene inngår avtale. 21.03.2021–15.11.2021 – Aktiv kraftleveranse til klager. Tilleggstjenestene løper i samme periode. 15.11.2021 – Klager avbestiller tilleggstjenestene.     Krav:  Klager krever tilbakebetalt det hun har betalt for tilleggstjenestene «Sparepakken» og «Vintertrygghet».     Partenes anførsler:        Klager bestrider at hun har betalingsplikt for tilleggstjenestene. Hun hevder at hennes bindende aksept bare gjaldt kraftleveransen og at hun aldri har samtykket til tilleggstjenestene. Hun fikk ved avtaleinngåelsen opplyst at hun skulle få to tilleggstjenester gratis i én måned, men hun anfører at hun aldri samtykket til et løpende abonnement utover denne ene måneden.     Klager anfører at NorgesEnergi AS ikke ga henne tilstrekkelige opplysninger ved avtaleinngåelsen. Hun understreker at det ville fremstå urimelig dersom selskapet kan legge til ytelser i leveransen som det ikke er samtykket til.     NorgesEnergi AS fastholder klagers betalingsplikt. Selskapet viser til at klager på avtaletidspunktet har akseptert tilleggstjenestene, både over telefon og per SMS. Klager må anses å ha samtykket til tilleggstjenestene og må i alle tilfeller være ansvarlig for å gjøre seg kjent med innholdet i avtalen som vedtas.     NorgesEnergi AS viser til at selskapet har handlet innenfor bransjepraksis og understreker at det ville vært upraktisk for kunden å måtte bestille produktet etter en begrenset prøveperiode. Selskapet kan ikke se at det har handlet utenfor normen.           Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for leverte tilleggstjenester. Spørsmålet er om klager kan kreve de foretatte innbetalingene tilbakeført.    Nemnda legger til grunn at klager den 17. februar 2021 ble tilbudt strømavtale av NorgesEnergi AS med tilleggstjenestene «Sparepakken» og «Vintertrygghet» ved et uanmodet telefonsalg i form av en «win-back»-samtale. Angrerettloven § 10 regulerer den næringsdrivendes fremgangsmåte ved fremsettelse av tilbud gjennom uanmodet telefonsalg. Etter bestemmelsen skal den næringsdrivende bekrefte det muntlig fremsatte tilbudet skriftlig på et varig medium i etterkant av telefonsamtalen før gyldig avtale kan anses inngått. Den næringsdrivende plikter dessuten å opplyse forbrukeren om at vedkommende ikke blir bundet før tilbudet er akseptert skriftlig av forbrukeren. Skriftlig aksept fra forbrukeren er dermed et gyldighetsvilkår, og innebærer at forbrukeren ikke er forpliktet før et skriftlig tilbud er akseptert.    Slik saken er opplyst ble det i etterkant av telefonsamtalen sendt en SMS fra NorgesEnergi til klager, der følgende melding fremgikk:    «Hei! Takk for din bestilling av Topp 5-garanti med Sparepakken og Vintertrygghet. Vennligst bekreft bestillingen med å svare OK. Med vennlig hilsen NorgesEnergi.»     Klager aksepterte tilbudet ved å svare «OK» på SMS-en. Bindende avtale ble derfor som utgangspunkt inngått. Nemnda bemerker likevel at SMS-en ikke inneholdt noen angivelse av avtalte priselementer, verken for kraftleveransen eller for tilleggstjenestene. Noen avtale om pris for tilleggstjenestene fremgår derfor ikke av tilbudsbekreftelsen. Slik nemnda ser det, stiller heller ikke utskriften av innsalgssamtalen dette i noe annet lys, der det heter:    ·               [Selger]: Yes og så får du også en måned med gratis sparepakken og vintertrygghet nå. De koster vanligvis niogførti, så de anbefaler vi bare at dere leser om dere får informasjon i posten senere og så anbefaler vi at dere setter opp E-faktura som dere slipper fakturagebyret på 59 kroner.  ·               [Klager]: Ja absolutt    Noen avtale om betalingsplikt etter utløpet av måneden fremgår heller ikke her.    Nemnda bemerker videre at det heller ikke i bekreftelsen ble opplyst om prisopplysninger etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav e, om angrerett etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, eller om at klager var ubundet inntil tilbudet ble akseptert, jf. angrerettloven § 10.     Nemnda påpeker at etter angrerettloven § 7 har den næringsdrivende bevisbyrden for at opplysningsplikten i §§ 8 og 10 er oppfylt. Slik saken er opplyst kan ikke nemnda se at NorgesEnergi AS har sannsynliggjort at de nevnte opplysningene ble gitt i den uanmodete «win back»-samtalen. Helt sentralt er at klager ikke ble opplyst om at tjenestene ville fortsette å løpe mot betaling etter utløpet av prøveperioden, og noen betalingsplikt er derfor ikke avtalt.    Selskapet har påberopt at det er bransjepraksis å benytte en fremgangsmåte der klager får tilleggstjenester gratis i én måned og deretter må betale for dem hvis kunden ikke avbestiller. Nemnda tar ikke stilling til om dette er en etablert og akseptert bransjepraksis, men påpeker at en grunnforutsetning for at en slik praksis kan opprettholdes må imidlertid være at opplysningspliktene og reglene for avtaleinngåelse i angrerettloven blir etterlevd.     Klager har etter dette ikke betalingsplikt for tilleggstjenestene, og hun kan derfor kreve innbetalingene tilbakeført fra selskapet, slik hun har krevd.    Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.    Uttalelsen er enstemmig.      VEDTAK     Klager gis medhold.    Oslo, 22. september 2023    Henrik E. Kolderup, leder  Gustav Norman, Forbrukerrådet  Jon Aadland, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge          Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om avtale. Klager krevde at Dalane Energisalg AS startet opp avtalen igjen. Klager pekte på at selskapet ikke kunne si opp avtalen og deretter sende stengevarsel. Dalane Energisalg AS anførte at klager ikke har gjort opp sine fakturaer og at det var årsaken til at leveransen ble stanset. Dalane Energisalg AS hevdet at de har strukket seg langt for klager før leveringen ble stanset. Dalane Energisalg AS avviste klagers krav. Klager ble enstemmig ikke gitt medhold. Dalane Energisalg AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.   Saken gjelder uenighet om avtale.   Regelverk: Standard kraftleveringsavtale § 1-2.  Krav: Klager krever at Dalane Energisalg AS starter opp avtalen igjen.   Partenes anførsler:  Klager anfører at det ble inngått fastprisavtale med Dalane Energisalg AS.   Klager hevder at selskapet ikke kan avslutte avtalen og deretter sende nytt stengevarsel. Klager hevder at det er det siste varslet som gjelder.   Klager anfører at hun ikke hadde kunnskap om at avtalen var sagt opp før hun mottok faktura fra nettselskapet om pliktstrøm fra 22.06.22. Klager påpeker at hun mottok stengevarsel 27.06.22 og antok derfor at avtalen ikke var sagt opp.   Klager krever at Dalane Energisalg starter opp avtalen igjen.   Dalane Energisalg AS (Dalane Energisalg) anfører at klager ikke har gjort opp sine løpende fakturaer og at det er årsaken til at leveransen ble stanset den 22.06.22. Selskapet opplyser at leveransen ble stoppet 22.06.22 på bakgrunn av stengevarsel sendt den 08.06.22 med 14 dagers betalingsfrist, samt stengevarsel sendt 16.05.22 med 14 dagers betalingsfrist. Ingen av disse ble betalt. Dalane Energisalg viser til flere saker hos inkassoselskapet med stansevarsler samt korrespondanse med klager. Klager har innbetalt deler av kravene direkte til Dalane Energisalg, men ikke de fulle kravene inkludert omkostninger.   Dalane Energisalg hevder at selskapet har strukket seg langt for klager før leveringen ble stanset. I tillegg til inkassoselskapet sine utsendelser, har Dalane Energisalg sendt ut SMS-varsel for å unngå stansing av avtalen.  Dalane Energisalg viser til at bruddgebyret er som avtalt i vilkårene, pålydende kr 2400 med nedjustering av kr 100 per aktive måned. Bruddgebyret er redusert til kr 1809,59 basert på antall aktive dager. Nemnda ser slik på saken: Saken gjelder tvist om oppsigelse av kraftleveranse etter fastprisavtale. Etter standard kraftleveringsavtale § 4-4 kan kraftleverandøren heve avtalen dersom kunden vesentlig misligholder betalingsfristen mv. etter at kunden er blitt skriftlig oppfordret med 14 dagers frist til å betale og skriftlig varslet om at avtalen ellers vil bli hevet. Slik saken er opplyst legger nemnda til grunn at klager var i betalingsmislighold på flere løpende fakturaer og at Dalane Energisalg har utstedt flere varsler om at levering av strøm stanses dersom betalingsfristene ikke overholdes. Etter nemndas syn var vilkårene for å si opp avtalen med klager til stede. Nemnda kan ikke se at det at det sendes rutinemessig varsling om stengning på basis av en senere misligholdt faktura er til hinder for at selskapet effektuerer stans av leveransen med grunnlag i misligholdet av en tidligere forfalt faktura. I lys av klagers krav i korrespondansen med innklagede om at leveransen gjenopptas, bemerker nemnda at standard kraftleveringsavtale § 4-3 regulerer gjenopptakelse av leveringen når alle kostnader er innfridd. Bestemmelsen gir ikke kunden noen ubetinget rett til å få avtalen gjenopptatt, selv om alle utestående kostnader er innfridd. Nemnda registrerer partenes anførsler om bruddgebyr. Standard kraftleveringsavtale § 4-4 og leverandørens hevingsrett gir ikke bestemmelser om leverandørens rett til erstatning i en hevingssituasjon som følge av betalingsmislighold, men en slik rett kan følge av kontrakten eller av alminnelige kontraktsrettslige prinsipper selv om forbrukerkjøpsloven ikke får anvendelse med avtaler om leveranse av elektrisk kraft. Nemnda kan ikke se at partene har fremlagt avtaledokumentasjonen som regulerer adgangen til å kreve bruddgebyr i en situasjon der avtalen avbrytes som følge av kundens betalingsmislighold. Nemnda har derfor ikke grunnlag for å ta stilling til rettmessigheten av denne delen av kravet. Et flertall, bestående av nemndsleder og bransjerepresentantene, tilføyer likevel at etter standard kraftleveringsavtale § 5-1 har leverandøren adgang til å kreve erstatning fra kunden når kunden sier opp en tidsavgrenset fastprisavtale, noe som etter disse medlemmenes syn kan tilsi at leverandøren har samme rett til å kreve erstatning når avtaleopphøret skyldes kundens betalingsmislighold. Nemndas konklusjon er at klager ikke gis medhold. Uttalelsen er enstemmig.   VEDTAK Klager gis ikke medhold. Oslo, 20. mars 2023   Henrik E. Kolderup, leder Gustav Norman, Forbrukerrådet Jon Aadland, Fornybar Norge Lars Lima, Fornybar Norge                         Elklagenemndas vedtak er rådgivende

Sakene gjaldt uenighet om klagernes betalingsplikt for krav etter standard variable kraftleveringsavtaler. Klagerne bestred betalingsplikt for de deler av betalingskravene som oversteg markedspris. De hevdet at de ikke kunne anses bundet av prisen som de var fakturert etter. Noen av klagerne anførte at de ikke var bundet av variabelavtalen overhodet, og at de i stedet måtte avregnes etter spotpris. Fjordkraft AS opprettholdt betalingskravene under henvisning til avtalevilkårene. Selskapet anførte at klagerne var blitt varslet om prisjusteringene, og at de dermed var bundet av dem. Klagerne i sak 22-1389, 23-222, 23-259, 23-532 og 23-638 ble enstemmig gitt medhold. Klagerne i øvrige saker ble enstemmig ikke medhold. Fjordkraft AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.      Sakene gjelder uenighet om betalingsplikt for krav etter standard variable kraftleveringsavtaler.      Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3, 1-4 og 6.        Historikk:     01.07.2017–10.03.2022 – Klagerne inngår individuelle variabelavtaler med Fjordkraft AS.    01.05.2022 – Variabelproduktet «Garantert Fornøyd» endres til «Stabil Strømpris».    11.2022 – Klagerne mottar omtvistede fakturaer for oktober måned.    15.11.2022 – Klager i sak 22-1247 gjør gjeldende angrerett.    16.11.2022 – Klager i sak 22-1512 inngår spotprisavtale.    13.12.2022 – Klager i sak 22-1512 gjør gjeldende angrerett i avtale inngått 14.09.2020.           Krav:  Klagerne bestrider betalingsplikt for de deler av betalingskravene som overstiger markedspris. Klagerne i sakene 22-1247 og 22-1512 krever tilbakebetalt samtlige innbetalte ytelser etter deres respektive variabelavtaler med grunnlag i utøvelse av angrerett.         Partenes anførsler:       Klagerne bestrider at de har betalingsplikt for de fakturerte beløpene i variabelavtalene som overstiger markedspris, og krever differansen mellom markedspris og faktiske betalinger under variabelavtalene tilbakebetalt.      Klagerne reagerer på betalingskravenes størrelse, og mener at de ikke i tilstrekkelig grad har blitt orientert om prisvilkårenes innhold. De mener at de i realiteten ikke har akseptert variabelavtalenes prisvilkår. Flere av klagerne bestrider at det er inngått variabelavtale overhodet, og viser til at de har vært av den oppfatning at de har vært oppført på spotprisavtale.      Klagerne mener at det påhviler selskapet å gi kunden tilstrekkelige opplysninger om avtalens innhold, herunder prisvilkår. De mener at selskapet har hatt særlig oppfordring til å opplyse om strømstøtteordningens forhold til variabelavtalene.       Klagerne anfører at selskapet ikke har hatt adgang til å gjennomføre en så markert oppjustering av kWh-prisen. De peker på at det ikke har gitt tilstrekkelig varsel. Klager i sak 22-1310 viser videre til at selskapet har sendt ut prisopplysninger til en utdatert e-postadresse. Klager i sak 23-729 viser til at varsel har havnet i søppelpost-filteret.       Klagerne i sakene 22-1247 og 22-1512 har påberopt angrerett og fremsatt krav om tilbakebetaling etter angrerettloven. De viser til at de ved avtaleinngåelse og -endring ikke ble meddelt tilstrekkelige opplysninger om angreretten, noe som utløste en utvidet og fornyet angrefrist.       Fjordkraft AS opprettholder betalingskravene i sin helhet under henvisning til at klagerne må anses bundet av sine respektive avtaler. Selskapet viser til at det ved avtaleinngåelsen ble gitt opplysninger om variabelavtalens prisberegningsmåte og karakteristikker. Det anfører at det påhviler forbrukeren å sette seg inn i avtalevilkårene. Selskapet forklarer at det likevel har forståelse for den belastningen som prisøkningen medfører. Etter selskapets syn kan det likevel ikke fristille klagerne fra betalingsplikten.        Selskapet anfører at prisendringene har vært korrekt varslet etter standardavtalen, og at de derfor er bindende. Det viser til utsendte prisvarsel og til øvrig korrespondanse med klagerne gjennom «Min Side», e-post og SMS. Selskapet mener at det påhviler kunden å sørge for at kontaktinformasjon er oppdatert. Selskapet understreker at endringene av de enkelte variabelproduktenes navn ikke har medført endringer i avtalenes prisvilkår. Det viser likevel til at endring i alle tilfeller er korrekt varslet.      Selskapet bestrider samtlige tilbakebetalingskrav i forbindelse med angrerettutøvelse. Det hevder at det oppfylte sin opplysningsplikt i forkant av de individuelle avtaleinngåelsene, og at klagerne dermed ikke har fremsatt kravene rettidig. Selskapet viser i sak 22-1512 til at avtalen som ble forsøkt angret allerede var avsluttet. Det understreker at det ikke er adgang til å angre allerede avsluttede avtaler.            Nemnda ser slik på sakene:       Sakene gjelder uenighet om klagerne plikter å betale fakturakrav i sine respektive kraftleveringsavtaler. Et overordnet spørsmål i sakene er om klagerne kan kreve tilbakebetalt de deler av betalingskravene som har oversteget markedsprisen. Nemnda behandler klagene samlet da både de fremsatte krav og de faktiske forhold som kravene bygger på har vesentlige likhetstrekk, samtidig som alle sakene reiser nevnte hovedspørsmål. Der sakene i tillegg reiser særlige problemstillinger, tar nemnda stilling til disse for seg.      Nemnda ser først på hovedspørsmålet om klagerne kan kreve tilbakebetalt differansen mellom markedspris og den faktisk fakturert prisen som følge av at de har krav på å bli avregnet etter markedspris (spotpris). Det beror på hvilke vilkår som er avtalt mellom partene.      Slik sakene er opplyst for nemnda inngikk klagerne individuelle kraftleveringsavtaler med Fjordkraft AS mellom 1. juli 2017 og 10. mars 2022. I sakene 22-1191, 22-1247, 22-1268 og 22-1512 inngikk partene avtale om produktet «Garantert Fornøyd», som senere endret navn til «Stabil Strømpris». I sakene 22-1304 og 23-532 inngikk partene avtale om produktet «LOfavør» og i sakene 22-1308, 22-1310, 22-1389, 22-1404, 23-021, 23-222, 23-259 og 23-729 inngikk partene avtale om produktet «Garantistrøm». Videre inngikk partene i sak 22-1461 avtale om produktet «Hyttestrøm» og i sak 23-638 om «Forutsigbar Strømpris». Klagerne har med andre ord vært oppført på forskjellige strømavtaler hos Fjordkraft AS, men avtalene har likevel det til felles at de var standard variable kraftprodukter.      Variable kraftprodukter har den egenskap at de, i motsetning til fastprisavtaler, fluktuerer i samsvar med markedsprisene på kraft, men ikke på samme måte som spotpriser. Produktet bygger på markedets prognoser for fremtidige kraftpriser, og prisene settes til en fastpris for alle døgnets timer i en nærmere angitt periode. Produktet har en iboende risiko for at prognosene kan avvike fra den faktiske markedsutviklingen. Produktet samsvarer heller ikke med stønaden for ekstraordinære strømkostnader, som bygger på faktiske markedspriser.       Høsten 2022 inntraff det en rekke eksempler på at prisingen i variabelprodukter lå langt over spotprisprodukter, som følge av at prognosene for prisutviklingen lå langt høyere enn det som ble den faktiske markedsprisutviklingen. Etter nemndas erfaring med klagesaker oppfatter den at produktet har en iboende risiko som ikke forbrukere nødvendigvis er fullt ut kjent med. Slik sakene er opplyst er det også her nemndas oppfatning at flere av klagerne ikke fullt ut har forstått variabelproduktets prismodell og den risiko som er forbundet med den. Slik nemnda ser det, tilsier disse forholdene at kraftleverandørens informasjonsplikt etter standard kraftleveringsavtale § 1-3 omfatter hvordan slike produkter skiller seg fra spotpris og fastprisavtaler. Slik disse sakene ligger an, finner nemnda likevel ikke grunnlag for å gå inn på spørsmålet om avtalene kan revideres med dette som grunnlag.      Slik sakene er opplyst, legger nemnda til grunn at det i alle saker ble inngått bindende avtaler om et variabelprodukt mellom partene. Nemnda kan ikke se at det i noen av sakene foreligger omstendigheter som tilsier at det ble inngått avtale om andre prisvilkår – herunder spotpris – eller at variabelavtalene av andre årsaker ikke skal anses som gyldig inngått.       Nemnda bemerker videre at det forhold at markedets prisutvikling i ettertid medførte et større avvik mellom spot- og variabelpris, ikke endrer utgangspunktet om at klagerne er forpliktet etter den enkelte variabelavtalens prisvilkår. Nemnda kan ikke se at denne utviklingen er en omstendighet som tilsier revisjon av partenes forpliktelser etter avtalen, jf. avtaleloven § 36. Nemnda har i denne vurderingen sett hen til forbudet etter pristiltaksloven § 2 mot å ta, kreve eller avtale priser som er urimelige, men kan ikke se at bestemmelsen får anvendelse her.      Klagerne har etter dette ikke krav på å bli avregnet etter spotpris, men må avregnes etter de prisvilkår som til enhver tid gjaldt for det respektive variabelproduktet.      Det neste spørsmålet sakene reiser, er hvilken pris som skal legges til grunn etter avtalene. Utgangspunktet er at kunden er forpliktet til å betale den til enhver tid gjeldende prisen som følger av den individuelle avtalen. Prisen for variable kraftprodukter fastsettes for en periode frem i tid på bakgrunn av prissikring. Endringer i prisen må imidlertid følge varslingsreglene i standard kraftleveringsavtale § 6. Utgangspunktet etter standardavtalen § 6 er at selskapet kan gjøre endringer i pris og øvrige vilkår, men disse må – med unntak for prisendringer knyttet til løpende spotpris – varsles kunden direkte, og endringen kan først tre i kraft 14 dager etter at direkte varsel er sendt kunden. Nemnda bemerker for ordens skyld at endringene i prisopplysningsforskriften § 22 – som fastsetter en varslingsplikt på minst 30 dager før endringen trer i kraft – ikke hadde tredd i kraft på tidspunktet for endringene i sakene her.      Hva som ligger i direkte varsling, følger av standardavtalen § 6 tredje ledd:      «Som direkte varsel regnes brev til kunden, eller elektronisk melding,    eksempelvis e-post, SMS eller melding gjennom en «Min side»-funksjon på    leverandørens nettside. Varsling på «Min side» må aktivt velges av kunden    dersom dette skal oppfylle kravet til direkte varsel.»     Etter standard kraftleveringsavtale § 6 fjerde ledd krever vesentlige endringer i tillegg at    kunden gir sin uttrykkelige aksept til endringen for at endringen kan tre i kraft. Som en vesentlig endring må blant annet regnes produktendringer. Gir ikke kunden sitt uttrykkelige samtykke etter å ha blitt varslet, opphører avtalen når endringen gjennomføres.      Slik sakene er opplyst for nemnda, har selskapet gjennomført en rekke prisjusteringer i variabelavtalene. Selskapet har også foretatt endringer i produktnavnene, for eksempel i produktet «Garantert Fornøyd» som endret navn til «Stabil Strømpris». Dette er varslingspliktige endringer som må varsles i samsvar med standard kraftleveringsavtale § 6. Spørsmålet er om Fjordkraft AS har gått korrekt frem ved varslingen av endringene i hver enkelt variabelavtale.      Slik sakene er opplyst har klagerne i sak 22-1268  og 22-1404  erkjent å ha mottatt prisvarslinger fra selskapet. Nemnda legger det derfor til grunn at selskapet har varslet kundene om prisen som lå til grunn for de bestridte fakturaene. Som følge av at prisen er korrekt varslet i disse sakene, er endringene gyldig gjennomført, og klagerne må etter dette anses bundet av prisen. Klagerne i sak 22-1268 og 22-1404 må derfor betale de omtvistede fakturakravene.      Ved bedømmelsen av om selskapet har gått korrekt frem ved varslingen av prisendringene i de øvrige sakene, har nemnda konkludert forskjellig.      Nemnda viser til at Fjordkraft AS i sakene 22-1191, 22-1247, 22-1304, 22-1308, 22-1310, 22-1461, 22-1512  og 23-021  har fremlagt dokumentasjon på at det er sendt varsel om oppjusteringer av terminprisene. Selskapet har i sakene fremlagt e-post- eller SMS-data som etter nemndas syn godtgjør at selskapet har sendt kunden direkte varsel slik det er angitt i standardavtalen § 6 andre ledd. Nemnda legger også i sak 23-729  til grunn at det er utstedt korrekt varsel etter § 6. Det forhold at prisvarselet havnet i kundens søppelpost-filter endrer ikke den omstendighet at selskapet beviselig – ved at selskapet har fremlagt e-postlogg – har sendt et prisvarsel per e-post. Nemnda viser til at det er kundens egen risiko at et prisvarsel, som er sendt ut og mottatt av kunden, likevel ikke kommer til kundens kunnskap som følge av et søppelpost-filter i kundens e-postapplikasjon eller e-posttjeneste.       Klager i sak 22-1310  har videre anført at han ikke mottok varsel som følge av at varsel ble sendt til uriktig e-postadresse. Nemnda bemerker at det som utgangspunkt påhviler kunden å sørge for at kundens kontaktopplysninger er oppdatert, og viser for øvrig til sin begrunnelse i sak 22-1266 som – i likhet med sak 22-1310 – gjaldt spørsmålet om hvem som må bære risikoen for at varsel ikke er kommet til kundens kunnskap som følge av at det er registrert uriktige kontaktopplysninger på kundeforholdet. I likhet med hva nemnda la til grunn i den saken, kan nemnda ikke se at personvernforordningen (forordning 2016/679 – GDPR) artikkel 5 nr. 1 bokstav d, jf. personopplysningsloven § 1, tilsier et annet resultat i denne saken.      Nemnda kan videre ikke se at endringene i ovennevnte saker må anses som vesentlige etter standardavtalen § 6 fjerde ledd, noe som betyr at det ikke er påkrevd at selskapet innhenter uttrykkelig samtykke fra kunden for å kunne gjennomføre endringene. Korrekt varsel må derfor anses gitt i sakene 22-1191, 22-1247, 22-1304, 22-1308, 22-1310, 22-1461, 22-1512, 23-021 og 23-729. Klagerne i nevnte saker er følgelig bundet av de varslede prisjusteringene, og er dermed underlagt betalingsplikt for de omtvistede kravene.      Nemnda innskyter her at den heller ikke har holdepunkter for at det ved navneendringene av de ulike produkter skjedde noen produktendring som må anses som vesentlige, slik at varslingsregelen i standardavtalen § 6 fjerde ledd får anvendelse på dette grunnlag. En ren navneendring kan etter nemndas syn ikke anses som en vesentlig produktendring, samtidig som det ikke er godtgjort at endringene medførte andre endringer som enkeltvis eller samlet kan tilsi at det har skjedd produktendringer som må anses som vesentlige.      Nemnda har imidlertid kommet til en annen konklusjon i sakene 22-1389, 23-222, 23-259, 23-532  og 23-638 , der nemnda ikke kan se at selskapet har fremlagt opplysninger som sannsynliggjør at varslingsreglene er fulgt. Fjordkraft AS har verken anført eller godtgjort at kunden er varslet om prisjusteringene i disse sakene. Nemnda viser til at det i sak 22-1389, 23-222, 23-259 og 23-532 er sendt varsel til klager gjennom «Min Side», men uten at det er innhentet uttrykkelig samtykke fra kunden om slik varsling, jf. § 6 tredje ledd. Når det ikke er innhentet slikt samtykke, og det heller ikke er sannsynliggjort at det er varslet på annen måte, kan ikke nemnda se at varslingsreglene er fulgt i disse sakene. I sak 23-638  kan ikke nemnda se at det er fremlagt dokumentasjon på at det er utstedt varsel overhodet.       Det følger av nemndas praksis at der varslingsreglene i standardavtalen § 6 ikke er fulgt, blir rettsvirkningen at endringen ikke kan anses gjennomført i avtalen, og at avtalen fortsetter på tidligere vilkår. Klagerne i disse sakene er etter dette ubundet av prisjusteringene. Nemnda tar ikke beløpsmessig stilling til hvilken pris hver enkelt klager har krav på å bli fakturert med. Klagerne i sak 22-1389, 23-222, 23-259, 23-532 og 23-638 har etter dette ikke betalingsplikt for de omtvistede krav, men har i stedet krav på at det utstedes ny faktura bygget på de priser som sist ble korrekt varslet i det respektive avtaleforholdet.      Klagerne i sak 22-1247  og 22-1512  har i tillegg gjort gjeldende angrerett. Et tilleggsspørsmål i disse to sakene er dermed om klagerne i disse sakene har utøvd sin angrerett rettidig, og om kundene i så fall kan kreve å få tilbakeført alle foretatte betalinger.      Det alminnelige utgangspunktet er at forbrukeren har rett til å gå fra avtalen ved å gi melding til den næringsdrivende innen utløpet av angrefristen, jf. angrerettloven § 20. Angrefristen er regulert i § 21, der utgangspunktet er at angrefristen utløper 14 dager fra den dag avtale om tjenesten ble inngått. Bestemmelsen forutsetter at den næringsdrivende har gitt forbrukeren nødvendige opplysninger om angrerett etter § 8 første ledd bokstav h. Der den næringsdrivende ikke har oppfylt denne opplysningsplikten, gjelder en utvidet angrefrist. I slike tilfeller utløper angrefristen senest 12 måneder og 14 dager etter avtaleinngåelsen.      Slik sakene 22-1247 og 22-1512 er opplyst, inngikk partene sine avtaler henholdsvis 30. august 2019 og 14. september 2020. Dette innebærer at klagerne befant seg utenfor den absolutte angrefristen på 12 måneder og 14 dager da de angret avtalene sine henholdsvis 15. november 2022 og 13. desember 2022, og dermed uansett ikke har utøvd angreretten i tide. Ettersom en eventuell angrerett derfor er gjort gjeldende for sent, er det ikke nødvendig for nemnda å ta stilling til om Fjordkraft AS oppfylte sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, eller å vurdere hva rettsvirkningene av angreretten i så fall ville blitt.       Nemnda har etter dette kommet til at klagerne i sak 22-1389, 23-222, 23-259, 23-532 og 23-638 gis medhold og til at klagerne i de øvrige saker gis ikke medhold.      Uttalelsen er enstemmig.         VEDTAK       Klagere i sak 22-1389, 23-222, 23-259, 23-532 og 23-638 gis medhold. Klagere i øvrige saker gis ikke medhold.      Oslo, 26. februar 2024      Henrik E. Kolderup, leder   Thomas Iversen, Forbrukerrådet   Astrid M. Hilde, Fornybar Norge    Lars Lima, Fornybar Norge      Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om tilbakebetalingskrav med grunnlag i angrerettutøvelse. Klager bestred endringene i avtalens prisingsstruktur og hevdet at det gjaldt en fornyet angrefrist som følge av at endringene måtte anses som vesentlige. Klager viste til at endringene ikke ble varslet korrekt. Polar Kraft AS bestred klagers krav og anførte at det ikke ble utløst ny angrefrist. Selskapet hevdet at endringen ikke var av betydning for klagers avtaleforhold og at den i alle tilfeller ikke var varslingspliktig eller betinget ny utsendelse av angrerettopplysninger. Klager ble enstemmig gitt delvis medhold. Polar Kraft AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.     Saken gjelder uenighet om vilkårsendringer og angrerettutøvelse.        Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-2, 1-3 og 6.     Historikk:   25.01.2021 – Avtale om variabelproduktet «Idrettsstrøm» inngås mellom partene med oppstart fra 08.02.2021.  01.08.2022 – Avtalen får nytt oppstartstidspunkt på bakgrunn av at prisingsstrukturen endres.   30.08.2022 – Klager blir informert om vilkårsendringene.  24.12.2022 – Klager påberoper angreretten og krever fullstendig tilbakebetaling av alle innbetalte beløp foretatt etter 01.08.2022. 28.12.2022 – Selskapet sender ut angreskjema til klager.     Krav: Klager krever tilbakebetalt samtlige innbetalte beløp foretatt etter 01.08.2022.       Partenes anførsler:        Klager bestrider betalingsplikt for krav utstedt etter avtaleendringen med grunnlag i at han har utøvd angrerett. Han anfører at avtaleendringen var vesentlig og at den dermed utløste ny angrefrist. Klager anfører videre at selskapet ikke oppfylte opplysningsplikten etter angrerettloven før den 28. desember 2022.      Klager reagerer på at han ikke ble orientert om vilkårsendringene før de tredde i kraft. Han viser til at han selv oppdaget at avtalen var endret gjennom «Min Side» på selskapets nettsider den 5. august 2022. Klager understreker at han heller ikke mottok informasjon om angrerett i endringsvarselet av 30. august 2022.      Polar Kraft AS bestrider klagers krav i sin helhet under henvisning til at det ikke ble utløst ny angrefrist ved vilkårsendringen. Selskapet anfører at endringen i prisingsstrukturen ikke medførte at ny avtale måtte anses inngått. Det fastholder at tidspunktet for avtaleinngåelsen var 25. januar 2021.     Selskapet viser til at vilkårsendringen var en intern endring uten betydning for kundens avtaleforhold. Det forklarer at endringen var knyttet til inndelingen av landets prisområder, og at denne i alle tilfeller var til klagers gunst.            Nemnda ser slik på saken:       Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for fullførte kraftleveranser. Saken reiser dels spørsmål om selskapet har fulgt reglene for varsling av produktendringer og hvilke konsekvenser dette skal få, dels spørsmål om klager har angrerett med grunnlag i endringene.      Slik saken er opplyst ble det inngått avtale om variabelproduktet «Idrettsstrøm» mellom partene i januar 2021. «Idrettsstrøm» var et forvaltningsprodukt der prisen ble fastsatt    etterskuddsvis etter at forbruksmåneden var avsluttet, og der prisingen bygde på en sammensetning av spotpris og fastpris. Da partene inngikk avtalen 25. januar 2021 bygget spotprisdelen av produktet på en felles pris for hele landet. Slik saken er opplyst ble prissettingen av produktet splittet opp etter geografiske prisområder i to omganger. 1. november 2021 ble porteføljen delt i to, «Idrettsstrøm Nord» (bestående av prisområdene NO3 og NO4) og «Idrettsstrøm Sør» (bestående av prisområdene NO1, NO2 og NO5). Den 1. august 2022 ble porteføljen ytterligere delt, slik at det for «Idrettsstrøm Sør» ble beregnet en egen pris for hvert av prisområdene. Prissettingen av spotdelen av avtalen ble dermed avhengig av hvilket prisområde kunden var bosatt i.      Endringer av vilkår er regulert i standard kraftleveringsavtale § 6. Utgangspunktet er at   selskapet kan gjøre endringer i pris og øvrige vilkår, men disse må – med unntak for   prisendringer knyttet til løpende spotpris – varsles kunden direkte, og endringen kan først tre i kraft 14 dager etter at direkte varsel er sendt kunden. Nemnda bemerker for ordens skyld at   endringene i prisopplysningsforskriften § 22 – som legger til grunn en varslingsplikt senest    30 dager før endringen trer i kraft – ikke var tredd i kraft på tidspunktet for endringene i    saken. Etter standard kraftleveringsavtale § 6 fjerde ledd krever vesentlige endringer i tillegg at kunden gir sin uttrykkelige aksept til endringen for at endringen kan tre i kraft.      Det første spørsmålet er om endringene i prisingsstrukturen er varslingspliktige vilkårs-endringer, og om de i så fall må anses som vesentlige, jf. standard kraftleveringsavtale § 6.      Nemnda har i sin praksis vurdert oppsplitting av prisingsstruktur som en endring i avtalevilkårene etter § 6. Nemnda viser til at så langt klager er bosatt i det prisområdet med høyest spotpris, vil overgangen fra en samlet prisberegning i områdene NO1, NO2 og NO5 kunne innebære en prisøkning utover det som følger av endringer i den underliggende markedsprisen. Nemnda viser til tidligere vedtak om tilsvarende produkt, se blant annet vedtak i sakene 22-806, 22-955 og 22-837. Nemnda finner det derfor klart at endringen var varslingspliktig etter standard kraftleveringsavtale § 6. Nemnda bemerker videre at prisomleggingen vil kunne ha stor betydning for den prisen kunden skal betale, som følge av at det kan inntreffe til dels store prisforskjeller mellom de ulike prisområdene. Endringene i prisingsstrukturen må samlet sett anses som vesentlige endringer som krever varsel og uttrykkelig samtykke fra kunden, jf. § 6 fjerde ledd.       Nemnda kan ikke se at selskapet har gitt varsel til kunden, verken i forkant av oppsplittingen i november 2021 eller oppsplittingen som skjedde i august 2022. Det var først den 30. august 2022 – én måned etter at den andre endringen trådte i kraft – at selskapet orienterte sine kunder om endringen i prisingsstrukturen. Nemnda finner dette kritikkverdig. Nemnda påpeker videre at selskapet under ingen omstendighet har fulgt prosedyren for varsling av vesentlige endringer som følger av standardavtalen § 6 fjerde ledd, som innebærer at selskapet må innhente klagers uttrykkelige samtykke til endringen før endringen kan tre i kraft.      Nemnda har i sin praksis lagt til grunn at der fremgangsmåten for endringer ikke er fulgt, kan ikke endringen anses gyldig gjennomført i avtaleforholdet, og klager har krav på å bli stilt økonomisk som om endringen ikke har funnet sted. Dette innebærer at klager i denne saken har krav på å bli fakturert som om ingen av endringene har funnet sted, og at vilkårene slik de gjaldt før endringen i november 2021 ble gjennomført, skal legges til grunn for faktureringen.      Klager har gjort gjeldende at fordi endringen som ble gjennomført med virkning fra 1. august 2022 var en vesentlig endring som krevde klagers samtykke, må denne endringen anses som en avtaleendring som utløste ny angrefrist for klager. Et flertall i nemnda har lagt til grunn et tilsvarende synspunkt i blant annet sak 23-011 m.fl. mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023. Nemnda finner imidlertid grunn nå til å presisere denne rettslige forståelsen.      Det fremgår av angrerettloven § 21 at det som utløser angrefristen i tjenesteavtaler, er at avtale om tjenesten inngås mellom forbrukeren og den næringsdrivende. Nemnda er enig med klager om at dersom  Polar Kraft AS hadde fulgt fremgangsmåten i standard kraftleveringsavtale § 6 fjerde ledd og innhentet klagers samtykke, slik at endringene ble gjennomført med grunnlag i dette samtykket, kan dette etter omstendighetene tenkes å være en endringsavtale som utløste ny angrefrist. Der kraftselskaper følger denne endringsprosedyren bør de derfor oppfylle angrerettloven ved endringen, herunder oppfylle opplysningsplikten i § 8. Der prosedyren for endring i standardavtalen § 6 fjerde ledd derimot ikke  blir fulgt, følger det imidlertid av gjennomgangen foran at endringen ikke er gjennomført mellom partene. Det er i slike tilfeller derfor ikke inngått noen ny avtale mellom partene som kan gi grunnlag for en ny angrefrist.      I denne saken inngikk partene avtale om variabelproduktet «Idrettsstrøm» 25. januar 2021. Det er ikke opplyst at det er inngått endringsavtaler i denne saken etter dette tidspunkt som kan tenkes å gi grunnlag for et senere utgangspunkt for beregningen av angrefristen. Etter angrerettloven § 21 første ledd, utløper angrefristen som hovedregel 14 dager fra avtalen om tjeneste ble inngått, men bestemmelsen angir samtidig at fristen ikke starter å løpe før opplysningsplikten i angrerettloven § 8 første ledd bokstav h er oppfylt. Etter angrerettloven § 21 tredje ledd utløper imidlertid angrefristen i alle tilfeller senest 12 måneder og 14 dager etter avtaleinngåelsen. Slik saken er opplyst påberopte klager angreretten 24. desember 2022, i underkant av to år etter avtaleinngåelsen. Dette innebærer at angrefristen er utløpt i saken.      Klagers krav om tilbakebetaling av betalinger etter 1. august 2022 grunnet angrerettsutøvelse, kan derfor ikke tas til følge. Klager har imidlertid krav på et etteroppgjør med Polar Kraft AS, som bygger på at ingen av de to vilkårsendringene ble gjennomført overfor ham.      Etter dette tas klagen delvis til følge.     Uttalelsen er enstemmig.        VEDTAK       Klager gis delvis medhold.      Oslo, 26. februar 2024      Henrik E. Kolderup, leder   Gustav Norman, Forbrukerrådet   Astrid M. Hilde, Fornybar Norge    Lars Lima, Fornybar Norge      Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.