Søkeresultater

Saken gjaldt uenighet om det var grunnlag for stenging av netteiers leveranse ved oppsigelse av kundeforhold. Klager bestred stengingen med grunnlag i at hun ikke hadde sagt opp sitt kundeforhold. Hun anførte at hun verken ble varslet om oppsigelsen eller stengingen, og forklarte at hun ikke hadde hatt mulighet til å oppdage eller undersøke forholdene nærmere på egen hånd. BKK AS stilte seg uforstående til klagers krav, og hevdet at selskapet hadde opptrådt i henhold til reglene. Klager ble enstemmig gitt medhold. Agva Kraft AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.     Saken gjelder uenighet om varigheten av fastprisavtale.  Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-2 og 1-3.   Historikk:    25.08.2021 – Avtale inngås mellom partene. 25.11.2021 – Klager settes over til spotprisavtale. 18.01.2022 – Klager mottar omtvistet faktura. Krav:  Klager bestrider betalingsplikt for omtvistet faktura.   Partenes anførsler:    Klager hevder at det ble avtalt fastpris som skulle gjelde i minst tre måneder. Han bestrider at han er bundet av spotprisavtalen og hevder at selskapet ikke har hatt adgang til å sette ham over på en slik avtale. Han peker på at han aldri samtykket til vilkårene.   Klager hevder at avtalen ble inngått på bakgrunn av villedende markedsføring fra selskapets side. Han mener at det var en forutsetning for avtaleinngåelsen at han skulle betale fastpris og viser til at det var denne forståelsen som ble lagt til grunn på avtaletidspunktet.   Klager anfører at selskapet har tilbakeholdt informasjon. Han viser til at han har gjort de undersøkelser som må kunne forventes av ham.  Agva Kraft AS opprettholder betalingskravet. Selskapet bestrider klagers forståelse av avtalevilkårene og hevder at fastprisavtalen må anses begrenset til tre måneder. Det viser til at det har oppfylt sine forpliktelser etter denne forståelsen, og at klager dermed er forpliktet til å betale spotpris.   Nemnda ser slik på saken:    Saken gjelder uenighet om varigheten av fastprisavtale. Spørsmålet er om klager har betalingsplikt for en omtvistet faktura for desember 2021 beregnet etter spotpris etter at avtaleforholdet hadde vart i tre måneder. Det beror på hva som var fastprisperiodens avtalte varighet og på om klager må anses bundet av produktendringen/produktovergangen.  Nemnda legger til grunn at partene den 24. august 2021 inngikk avtale om fastprisproduktet «Agva Fast 3 mnd», og at klager den 25. november 2021 ble satt over til spotprisproduktet «Agva Kraft Spot». Klager har bestridt at han for den aktuelle faktureringsperioden for desember 2021 har samtykket til overgang til spotprisproduktet. Han har fastholdt prisvilkårene etter fastprisavtalen med grunnlag i at fastprisavtalen fremdeles måtte anses å gjelde for faktureringsperioden. Hva som må anses avtalt mellom partene, beror på en tolkning av avtalens vilkår og de øvrige omstendighetene omkring avtaleinngåelsen. Agva Kraft AS har under henvisning til sine vilkår opplyst at fastprisavtalen ble beskrevet slik:  «Bind din strømpris til […] øre/kWt i tre måneder. Med en fastprisavtale slipper du de store svingningene i strømpris vi sett de siste månedene. Kampanjeperioden 3 måneder og etter dette fortsetter du med vår populære avtale Agva Spotpris. Se øvrige vilkår.» Klager har ikke bestridt at det er denne teksten som lå til grunn for avtaleinngåelsen.  Etter nemndas syn må avtalens ordlyd tolkes bokstavelig, slik at avtalens fastprisperiode er begrenset til tre måneder, og ikke er på minst tre måneder. Også navnet på fastprisproduktet – som inneholder ordene «3 mnd» – og opplysningen om overgang til «Agva Spotpris» underbygger dette. Nemnda kan ikke se at det foreligger holdepunkter for å legge klagers forståelse om at fastprisavtalen skulle gjelde i minst tre måneder til grunn. Dersom partene mente å gi avtalen en slik ubegrenset varighet, er det nærliggende at dette hadde fremgått uttrykkelig. Nemnda mener videre det har formodningen mot seg at en fastprisavtale inngås med en ubegrenset varighet, ut fra de behov leverandøren vil ha for å sikre og begrense forpliktelsen. Nemnda mener derfor at fastprisproduktet i avtalen utløp 25. november 2021 – det vil si tre måneder etter at strømleveransen ifølge de fremlagte fakturaene startet opp.  Nemnda legger videre til grunn at klager på avtaletidspunktet må anses å ha samtykket til overgang til spotprisavtale ved fastprisavtalens utløp. Nemnda bemerker at produktendringen ikke rammes av standard kraftleveringsavtale § 6 om endringer av vilkår når kunden allerede på avtaletidspunktet har samtykket til den aktuelle endringen. Selskapets varslingsplikt etter endringen i prisopplysningsforskriften § 22 – som tredde i kraft den 1. november 2022 – får heller ikke anvendelse i saken her.  Nemnda har vurdert om standard kraftleveringsavtale § 5-3 tilsier en annen løsning i saken. Bestemmelsen gjelder fornyelse og opphør av tidsavgrensede fastprisavtaler, og pålegger leverandøren plikt til å varsle kunden i god tid og senest innen 14 dager før en tidsavgrenset fastprisavtale utløper. Dersom kunden ved utløpet av avtalen ikke har gitt uttrykkelig aksept for at avtalen skal fornyes eller levert oppsigelse, overføres kunden til et angitt standardprodukt. Etter nemndas syn kommer ikke bestemmelsen til anvendelse i et tilfelle som dette, og det har derfor ikke betydning at det ikke er godtgjort at Agva Kraft AS varslet klager om utløpet av fastprisperioden. Avtalen gikk i dette tilfellet ut på et fastprisprodukt i en kortere periode, og deretter overgang til et spotprisprodukt. Det var derfor ikke tale om noe egentlig avtaleopphør. Uansett var fastprisperioden så kort at det ikke er behov for særskilt varsling. Saken skiller seg fra mer langvarige fastprisperioder på et halvt til ett år eller mer, der det er sterkere behov for særskilt varsling før utløpet av prisbindingsperioden. Etter dette har klager dermed betalingsplikt for den omtvistede fakturaen.  Nemndas konklusjon er at klager ikke gis medhold.   Uttalelsen er enstemmig.   VEDTAK    Klager gis ikke medhold.     Oslo, 28. august 2023   Henrik E. Kolderup, leder   Thomas Iversen, Forbrukerrådet   Jon Aadland, Fornybar Norge    Lars Lima, Fornybar Norge       Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om det var grunnlag for stenging av netteiers leveranse ved oppsigelse av kundeforhold. Klager bestred stengingen med grunnlag i at hun ikke hadde sagt opp sitt kundeforhold. Hun anførte at hun verken ble varslet om oppsigelsen eller stengingen, og forklarte at hun ikke hadde hatt mulighet til å oppdage eller undersøke forholdene nærmere på egen hånd. BKK AS stilte seg uforstående til klagers krav, og hevdet at selskapet hadde opptrådt i henhold til reglene. Klager ble enstemmig gitt medhold. BKK AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder uenighet om stengingsgrunnlag ved oppsigelse av kundeforhold. Regelverk: Standard nettleieavtale §§ 7-2 og 11-1. Historikk:  Høsten 2020 – Selskapet stenger nettleveranse til klager etter melding i Elhub.  Januar 2021 – Klager blir gjort oppmerksom på stenging. 11.10.2021 – Klager henvender seg til kraftleverandør og nettselskap. Krav:  Klager bestrider oppsigelse og stenging. Partenes anførsler:   Klager hevder at nettselskapet urettmessig har sagt opp nettleieavtalen og stengt anlegget hennes. Hun anfører at hun ikke ble varslet om oppsigelsen eller stengingen, og viser til at hun heller ikke har hatt mulighet til å undersøke forholdene nærmere på egen hånd. Klager viser til at hun i den aktuelle perioden var bosatt utenlands og at de dagjeldende karantenereglene begrenset mulighetene for innreise til Norge. Klager understreker at den aktuelle eiendommen var ubebodd på tidspunktet for oppsigelse og stenging.     BKK AS stiller seg uforstående til klagers krav. Selskapet hevder at det har forholdt seg til opplysningene som har fremkommet av Elhub, og at det for øvrig har opptrådt i samsvar med regelverket. BKK AS hevder at det normalt må forventes at kunden bestrider stenging på stengingstidspunktet dersom kunden fremdeles ønsker å benytte nettet.   Nemnda ser slik på saken:    Saken gjelder uenighet om det forelå grunnlag for stenging og oppsigelse av kundeforhold. Klager har anført at kundeforholdet hennes urettmessig ble sagt opp og at anlegget ble stengt som følge av manglende abonnement. Spørsmålet for nemnda er om nettselskapets stenging av klagers anlegg og oppsigelse av avtaleforhold om leveranse av nettjenester var urettmessig.  De nærmere omstendighetene bak stengingen er uklare, og verken klager eller innklagede har vært i stand til å opplyse hendelsesforløpet som ledet frem til stengingen nærmere. Slik saken er opplyst har klager over mange år hatt et kundeforhold hos Kvinnherad Energi AS som har levert både nettjenester og kraft. Nettvirksomheten i dette selskapet ble høsten 2019 overtatt og integrert i BKK AS, mens kraftsalgsvirksomheten ble videreført gjennom Vestlandsenergi AS. Basert på det som er opplyst i korrespondansen med klager, mottok BKK AS gjennom Elhub melding om opphør av kraftleverandør i begynnelsen av oktober 2020. BKK AS skal da ha kontaktet kraftleverandør – som nemnda legger til grunn var Vestlandsenergi AS – med spørsmål om det var kundeforholdet eller kraftleveransen som opphørte, uten å få svar. BKK AS la derfor til grunn at det var opphør av kundeforhold, ettersom det da ikke var registrert noen aktiv kunde på anlegget. Bakgrunnen for meldingen gjennom Elhub er ikke kjent. Strøm ble deretter stengt per 15.10.2020, og opphørsfaktura skal ha blitt utstedt.  Utgangspunktet etter standard nettleieavtale § 7-1 er at nettselskapet kan stenge nettkundens anlegg dersom det foreligger vesentlig kontraktsbrudd fra kundens side. Avtalen gir i seg selv ikke hjemmel for stenging i andre situasjoner enn dette. Før slik stenging kan skje skal nettselskapet etter § 7-2 videre forsøke å kontakte nettkunden personlig og utstede stengevarsel i samsvar med kravene som angitt i § 7-2 annet ledd.  Videre er utgangspunktet etter standard nettleieavtale § 11 at nettkunden kan si opp avtalen om nettleie med 14 dagers varsel. Ved manglende oppsigelse forblir nettkunden ansvarlig for nettleien overfor nettselskapet inntil nettselskapet får lest av måleren eller det inngås avtale med ny nettkunde. Bestemmelsen tilsier dermed at kunden forblir ansvarlig for nettleveransen selv om kunden flytter fra anleggsadressen. Netteiers oppsigelse av kundeforholdet med grunnlag i en antakelse om at kunden har flyttet, harmonerer derfor ikke med den reguleringen av kundens ansvarsforhold som standard nettleieavtale legger opp til. Nemnda finner det klart at vilkårene for stenging ikke er oppfylt. BKK AS har ikke godtgjort at det forelå et vesentlig kontraktsbrudd fra klagers side. Slik nemnda oppfatter det, ble klagers anlegg stengt som følge av en svikt i BKK AS' egne rutiner basert på meldingen i Elhub, og selskapet har heller ikke i nødvendig utstrekning foretatt skritt for å avdekke om anlegget reelt sett var blitt eierløst. Dette til tross for at det kunne blitt gjort gjennom forholdsvis enkle undersøkelser, eksempelvis ved å gjøre undersøkelser rundt eiendommen eller ved å forsøke å kontakte klager. Anlegget ble etter nemndas syn stengt på bakgrunn av feil som skyldes forhold hos selskapet selv, hvilket medfører at stengingen anses urettmessig.  Klager har ikke under saksforberedelsen opplyst om eventuelle kostnader som er pådratt i anledning saken. Dersom det er pådratt slike kostnader, eksempelvis til gjenåpning av leveransen, finner nemnda det nærliggende at BKK AS dekker disse i rimelig utstrekning.  Nemndas konklusjon er at klager gis medhold. Uttalelsen er enstemmig.   VEDTAK    Klager gis medhold.     Oslo, 28. august 2023      Henrik E. Kolderup, leder   Thomas Iversen, Forbrukerrådet   Lars Lima, Fornybar Norge                                                                                      Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om vilkårsendring og prisvarslinger. Klager bestred selskapets adgang til å iverksette prisøkning. Han hevdet at han aldri hadde vedtatt oppjustert pris og at han dessuten aldri ble varslet om dette i henhold til avtalen. Selskapet hevdet at klager i 2021 inngikk en ny avtale med dem, der han aksepterte de foreliggende vilkårene. De pekte videre på at klager var blitt varslet om alle prisjusteringer gjennom «Min side». Fjordkraft AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.     Saken gjelder uenighet om vilkårsendring og prisvarslinger. Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-2, 1-3, 6 og prisopplysningsforskriften § 22.    Historikk:    2012 – Klager inngår avtale med innklagede om produktet «Garantistrøm».       Krav:  Klager krever tilbakebetalt differansen mellom spotpris og det beløp som er innbetalt i henhold til avtalen. Partenes anførsler:    Klager hevder at avtalevilkårene ikke samsvarer med de vilkår som ble solgt inn hos ham i 2012 og at han dermed ikke har vedtatt dem. Klager mener at selskapet har opptrådt i strid med markedsføringsloven og standard kraftleveringsavtale. Han hevder at avtalen ble inngått på grunnlag av villedende markedsføring. Klager viser i den forbindelse til at innklagedes representant på tidspunktet for avtaleinngåelsen ikke ga en tilstrekkelig klar, korrekt eller fullstendig beskrivelse av avtalens vilkår og understreker at selgeren ga opplysninger som var egnet til å villede.   Klager peker på at han aldri mottok varsel om prisøkninger.   Klager bestrider at han inngikk en ny avtale med innklagede i 2021 og at det i stedet må anses som en prisjustering innenfor avtalen.    Fjordkraft AS har ikke inngitt tilsvar til Elklagenemnda i saken til tross for flere purringer, og har i e-post av 02.05.2023 kun henvist til at det som er uttrykt av selskapet i korrespondansen med kunden er tilstrekkelig til at nemnda kan foreta en fullstendig vurdering av saken.   I den aktuelle korrespondansen bestrides klagers påstander og selskapet hevder at avtalene har vært svært gunstige og ligget under spotpris. Selskapet mener videre at det er kundens ansvar å gjøre seg kjent med avtalevilkårene.   Selskapet hevder at klager er blitt varslet om alle prisendringer siden 2012 og trekker frem varslingsfunksjonen via «Min side» fra 2015 av. De peker videre på at pris alltid har fremgått av faktura og at klager dermed har hatt gode forutsetninger for å gjøre seg kjent med denne.   Selskapet viser til at klager bestilte en variabel spotprisavtale i 2021 der han aksepterte vilkårene via SMS. Selskapet hevder at klager måtte være innforstått med hvilke vilkår han vedtok.  Nemnda ser slik på saken:   Saken gjelder uenighet om vilkårsendring og prisvarslinger.  Slik saken er opplyst for nemnda inngikk partene avtale om spotproduktet «Garantistrøm» i 2012. Spørsmålet som ønskes avklart er om klager har krav på å få tilbakebetalt det innbetalte beløpet som overstiger spotpris for hele avtaleperioden.  Nemnda ser først på spørsmålet om klager har krav på tilbakebetaling. Dette beror i første omgang på hva som er avtalt mellom partene. Selskapet har anført at klager i 2021 inngikk bindende avtale med dem om variabel spotpris. Dette er bestridt av klager.   Nemnda bemerker at i en situasjon som den foreliggende, må tvilsrisikoen om hvorvidt ny avtale er inngått mellom partene, gå utover selskapet. Selskapet står nærmest til å sikre seg dokumentasjon for at en slik avtale er inngått, og vil herunder være forpliktet etter angrerettloven til å utstede bestillingsbekreftelser til dokumentasjon av avtaleinngåelsen.   Etter nemndas syn har innklagede ikke godtgjort at det ble inngått bindende avtale mellom partene i 2021. Nemnda legger derfor til grunn at det ikke er inngått ny avtale mellom partene og at avtalen av 2012 fremdeles gjelder. Spørsmålet i det følgende er derfor om prisøkningene er gjennomført i henhold til reglene om vilkårsendringer. Prisopplysningsforskriften § 22 inneholder en særregulering av kraftleverandørens varslingsplikt ved endringer i kraftavtalen. Det fremgår av bestemmelsens første ledd at kraftleverandøren skal varsle forbruker om alle endringer i avtalens vilkår, herunder om prisendringer. Dette må gis i god tid for at kunden kan innrette seg etter endringen. Bestemmelsen slik den i dag lyder, ble imidlertid innført med virkning fra 1. november 2022. Nemnda tilføyer likevel at en tilsvarende varslingsplikt følger av standard kraftleveringsavtale § 6 første avsnitt, som oppstiller en plikt for kraftleverandør til å varsle kunden direkte om endringer, herunder alle endringer i pris for kundens produkt. Eneste unntak fra dette er for løpende endringer i markedsprisen for produkter basert på markedspris («spot-pris») eller lignende prismodell, men dette unntaket får ikke anvendelse for det aktuelle produktet i denne saken. Endringene kan tidligst tre i kraft 14 dager etter at direkte varsel er sendt kunde.  Nemnda viser til at varsel kan anses gitt når kunden er varslet direkte gjennom brev, e-post, SMS eller melding gjennom «Min side», jf. standard kraftleveringsavtale § 6 annet ledd. For at varsling gjennom «Min side» skal anses som direkte varsel er det imidlertid et krav at kunden uttrykkelig har samtykket til slik varsling. Dette er begrunnet av at varslene på «Min side» er vanskeligere tilgjengelig enn der det varsles direkte per brev, e-post eller SMS.  Fjordkraft AS har anført at varslingsplikten er overholdt ved at det er varslet gjennom «Min side» fra 2015. Klager har ikke bestridt dette. Selskapet har imidlertid ikke for nemnda dokumentert at klager uttrykkelig har samtykket til varsling gjennom «Min Side», noe selskapet hadde all oppfordring til å gjøre ut fra sine anførsler, og som vil være en forutsetning for at varslingsplikten kan anses oppfylt. Også usikkerheten ved om slikt samtykke foreligger, må etter nemndas syn gå utover selskapet, slik selskapet har bidratt til å opplyse saken. Selskapet har derfor ikke godtgjort at aksept foreligger, og varslingsplikten kan følgelig ikke anses oppfylt. Prisjusteringene er ikke varslet om i henhold til regelverket, og de kan dermed ikke gjøres gjeldende. Det utløser en rett for klager til å få kreditert prisøkningene. Ved selskapets fornyede behandling av saken, oppfordres selskapet til å ta nærmere stilling til omfanget av tilbakebetalingskravet i lys av de betalingene som er foretatt.  Nemnda bemerker for øvrig at klager i korrespondansen med selskapet har vist til at det er ulovlig å selge strømavtaler med hemmelig prispåslag. Slik saken er opplyst har ikke nemnda noe grunnlag for å ta stilling til om klagers avtale inneholder slike hemmelige prispåslag, da avtalevilkårene ikke er fremlagt. Nemnda ser så på de foreldelsesrettslige spørsmål som saken reiser. Det alminnelige utgangspunktet er at fordringer foreldes tre år etter den dag da fordringshaveren tidligst hadde rett til å kreve å få oppfyllelse, jf. foreldelsesloven § 3, jf. § 2. Fordringer som kunne innkreves av klager for mer enn tre år siden må derfor som utgangspunkt anses foreldet. Etter foreldelsesloven § 10 har likevel den fordringshaver som manglet nødvendig kunnskap om fordringen eller skyldneren rett til en tilleggsfrist, slik at foreldelse tidligst skjer ett år fra vedkommende fikk eller burde ha fått den nødvendige kunnskapen om fordringen og den ansvarlige. Slik tilleggsfrist kan forlenge den alminnelige foreldelsesfristen med inntil 10 år, slik at fordringer som ligger mer enn 13 år tilbake uansett må anses foreldet.   Klagers tilbakebetalingskrav relaterer seg til innbetalte fordringer fra helt tilbake til 2012.   Nemndas flertall – nemndas leder og bransjerepresentant Lima – mener at dette innebærer at de eldste fordringene som utgangspunkt er foreldet, og at klager – forutsatt at han har hatt krav på tilbakebetaling – har tapt disse kravene. Flertallet kan heller ikke se holdepunkter som tilsier at foreldelsesloven § 10 får anvendelse i saken her. Ved vurderingen av hva klager burde ha kjent til, legger flertallet til grunn at klager har vært informert om og har hatt tilgang til «Min Side» i minst ett år før fristavbruddet skjedde ved klagen til nemnda. Etter flertallets syn vil varslingene som han skal ha mottatt på «Min Side» være relevante, uavhengig av om dette var en gyldig varsling etter avtalen. Flertallet viser videre til at produktets navn var «Garantistrøm», noe flertallet legger til grunn at klager var kjent med. Navnet på produktet ga etter flertallets syn klager tilstrekkelig oppfordring til å klargjøre om produktet var en standard spotprisavtale, slik klager har opplyst at han trodde det var.   Flertallet mener derfor at klagers tilbakebetalingsrett må være begrenset til de fordringene som ligger inntil tre år tilbake i tid før klagetidspunktet, jf. foreldelsesloven § 2 og § 16 andre ledd bokstav a.  Nemndas mindretall – forbrukerrepresentant Norman – viser til at foreldelseslovens tilleggsfrist i § 10 kan medføre at fordringer 13 år tilbake i tid ikke er foreldet såfremt vilkårene for tilleggsfrist er oppfylt. Klagers tilbakebetalingskrav relaterer seg – som nevnt ovenfor – til innbetalte fordringer tilbake til 2012. Det innebærer at de eldste fordringene ikke nødvendigvis er foreldet. Spørsmålet om foreldelse har ikke vært gjenstand for kontradiksjon mellom partene, noe mindretallet mener er uheldig. Mindretallet mener nemnda burde sikret kontradiksjon rundt dette spørsmålet før saken ble avgjort av nemnda. Slik saken er opplyst er det etter mindretallets syn ikke grunnlag for å vurdere hvorvidt foreldelsesloven § 10 får anvendelse i saken.  Flertallet – nemndas leder og bransjerepresentant Lima – sin konklusjon er at klager gis delvis medhold, idet han har rett på tilbakebetaling av prisøkningene som ikke har vært gyldig varslet for perioden inntil tre år før tidspunktet for inngivelsen av klagen til Elklagenemnda, det vil si fra 17.08.2019.  Mindretallet – forbrukerrepresentant Norman – er enig i at klager bør gis medhold i at han har rett på tilbakebetaling av prisøkningene som ikke har vært gyldig varslet. Mindretallet kan imidlertid ikke se at det er tilstrekkelige holdepunkter for å konkludere med at vilkårene for tilleggsfrist i foreldelsesloven § 10 ikke er oppfylt, og mindretallet kan derfor ikke tiltre flertallets konklusjon om at skjæringspunktet skal settes til 17.08.2019.    VEDTAK   Klager gis delvis medhold. Oslo, 28. august 2023    Henrik E. Kolderup, leder  Gustav Norman, Forbrukerrådet  Lars Lima, Fornybar Norge      Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om betalingsplikt for fakturert krav. Klager bestred grunnlaget for faktureringen under henvisning til egne måleravlesninger. Hun mente at hun var overfakturert i forhold til hennes reelle forbruk. Tibber Norge AS opprettholdt betalingskravet. Selskapet viste til at kravet var korrigert etter faktisk forbruk, og anførte at det ikke forelå grunnlag for å frita klager fra betalingsplikten. Klager ble enstemmig ikke gitt medhold. Tibber Norge AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.      Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for fakturert krav.   Regelverk: Standard kraftleveringsavtale § 2-2.    Historikk:     23.06.2021 – Klagers kraftforbruk blir avlest for perioden 23.02.2021–18.06.2021.    12.07.2021 – Tibber Norge AS fakturerer klager for kr 2486,06.    03.11.2021 – Tibber Norge AS ved Lowell Norge AS krever klager for resterende kr 1725,02.    Krav:  Klager bestrider etterfaktureringskrav.   Partenes anførsler:     Klager  hevder at det ikke foreligger grunnlag for å fakturere henne for kr 1725,02 idet beløpet baserer seg på en feilaktig beregning av kraftforbruket. Hun viser til at nettselskapets beregninger avviker fra hennes egne avlesninger i Tibber Norge AS' måleravlesningsfunksjon. Hun mener at det oppgitte forbruket ikke samsvarer med det reelle.    Tibber Norge AS fastholder kravet og viser til at beløpet bygger på en etterfølgende avregning av faktisk forbruk. Selskapet forklarer at det bestridte kravet har grunnlag i en korrigering av det opprinnelige betalingskravet fordi det bygde på et stipulert forbruk som i ettertid viste seg å ligge for lavt.   Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for etterfaktureringskrav. Spørsmålet er om klager plikter å betale den resterende delen av den omtvistede fordringen, beregnet til kr 1725,02.   Utgangspunktet etter standard kraftleveringsavtale § 2-1 er at måling og registrering av kundens kraftforbruk foretas av nettselskapet. Ved avregning av kunden skal kraftleverandøren bruke de verdiene som er registrert av nettselskapet i Elhub. Klager har anført at Tibber Norge AS har lagt uriktige verdier til grunn ved faktureringen, og at hun som følge av det ikke har betalingsplikt for den del av betalingskravene som overstiger de selvavleste verdiene. Spørsmålet for nemnda er følgelig om det foreligger faktureringsfeil fra selskapets side av betydning for klagers betalingsplikt.   Standard kraftleveringsavtale § 2-2 oppstiller en rett for partene til å kreve henholdsvis tilleggs- eller tilbakebetaling der det foreligger faktureringsfeil. Bestemmelsen åpner for etterfølgende korrigering for å bringe fakturert beløp og reelt forbruk i samsvar med hverandre. Dette innebærer blant annet at kraftleverandøren kan kreve tilleggsbetaling for korrigert forbruk som ikke tidligere er fakturert. Tilleggsbetaling kan likevel ikke kreves av kraftleverandøren dersom feilen skyldes forhold hos kraftleverandøren eller noen som kraftleverandøren svarer for, og kunden var i aktsom god tro, jf. § 2-2 annet ledd.   Nemnda tar først stilling til om det foreligger feil som skyldes forhold hos kraftleverandøren eller noen som kraftleverandøren svarer for.   Slik saken er opplyst har klagers nettselskap, BKK AS, foretatt en korrigering av klagers forbruk. Forbruket som lå til grunn for faktureringen var først estimert for flere måneder, men ble deretter korrigert til faktisk forbruk for de samme måneder etter måleravlesning den 23. juni 2021. Nemnda har ikke grunnlag for å trekke riktigheten av disse verdiene i tvil, og legger til grunn at klagers forbruk er fastsatt korrekt. Tibber Norge AS har videre avregnet klager med grunnlag i de innmeldte verdiene, slik kraftleverandøren er forpliktet til etter standardavtalen § 2-1. Nemnda kan ikke se at det foreligger feil ved innklagedes fakturering av klager.   Som følge av at det ikke kan påvises feil ved faktureringen, er det ikke nødvendig å vurdere om klager var i aktsom god tro om forholdet. Det er herunder ikke nødvendig å vurdere betydningen av Tibbers måleravlesningstjeneste på selskapets applikasjon.    Klager plikter dermed å betale den resterende delen av den omtvistede fordringen.   Nemndas konklusjon er at klager ikke gis medhold.    Uttalelsen er enstemmig.      VEDTAK     Klager gis ikke medhold.    Oslo, 12. juni 2023      Henrik E. Kolderup, leder    Thomas Iversen, Forbrukerrådet    Lars Lima, Fornybar Norge     Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om betalingsplikt for underbalanse oppstått på tilleggsproduktet «Strømkonto» etter korrigering av stipulert forbruk som følge av måleravlesning. Klager bestred grunnlaget for selskapets beregning av kravet, og fremholdt at hun i stedet hadde penger til gode. Hun anførte at beløpet måtte periodiseres. NorgesEnergi AS opprettholdt kravet og viste til at det bygde på nettselskapets korrigerte målerverdier. Selskapet hevdet videre at kravet var periodisert. Klager ble enstemmig gitt delvis medhold. NorgesEnergi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.      Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for underbalanse på strømkonto.   Regelverk: Standard kraftleveringsavtale § 2-2    Historikk:    31.01.2014 – Klager inngår avtale om tilleggstjenesten «Strømkonto» i tilknytning til sin kraftleveringsavtale med NorgesEnergi AS.  Oktober 2018–desember 2021 – Klagers strømforbruk stipuleres grunnet manglende avlesning.    20.12.2021 – Klagers strømmåler blir avlest.    21.02.2022 – NorgesEnergi AS fakturerer klager basert på korrigerte verdier og belaster «Strømkonto».    22.02.2022 – Klager blir opplyst av NorgesEnergi AS om overforbruk og beløp på strømkonto.    Krav:  Klager krever tilbakebetalt beløpet som hun hevder hun har til gode og bestrider grunnlaget for beregningen av energiselskapets betalingskrav.   Partenes anførsler:     Klager bestrider beregningen av etterfaktureringskravet. Hun mener at det ikke er grunnlag for å basere seg på pris av februar 2022, men at det korrigerte forbruket må periodiseres.    NorgesEnergi AS fastholder betalingskravet. Selskapet viser til at kravet er et resultat av klagers manglende måleravlesning og at beregningen dessuten er korrekt. Selskapet peker på at det har basert seg på nettselskapets korrigerte verdier og periodefordeling.    Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for etterfakturering, som i sin tur har ført til en underbalanse på tilleggsproduktet «strømkonto». Spørsmålet er om klager har betalingsplikt for etterfakturert forbruk.   Det er ubestridt at partene – i tillegg til selve kraftleveringsavtalen – har inngått avtale om tilleggsproduktet «Strømkonto» den 31. januar 2014. Nemnda har behandlet dette produktet i sitt vedtak i sak 22-427. Slik nemnda uttalte der, er dette produktet en betalingstjeneste som innebærer at kunden forskuddsvis kan innbetale et fast beløp til sin strømkonto, der selskapet angir et minstebeløp og et anbefalt beløp, basert på kundens antatte totale strømforbruk. Ved fakturering av kraftforbruk og eventuelt nettleie der gjennomfakturering finner sted, trekker leverandøren skyldig beløp fra denne strømkontoen. Dersom innestående på strømkontoen er lavere enn kostnadene til faktisk forbruk mv, opparbeides det en gjeld for kunden. Dersom strømleveransen og/eller tilleggsproduktet avsluttes, blir beløpet krevd fra kunden ved sluttoppgjøret. Tilleggsproduktet «Strømkonto» har likhetstrekk med andre tilsvarende produkter som «Lik Betaling», som nemnda har behandlet en rekke ganger tidligere.  Nemnda har i tidligere praksis bemerket at betalingstjenester som dette kan virke forvirrende. Enkelte kunder misforstår ordningen og tror at det faste månedlige beløpet er den endelige avregningen for strøm/nettleie. Nemnda viser videre til at RME (Reguleringsmyndigheten for energi i NVE) høsten 2020 påla en rekke selskaper å avvikle tilsvarende tjenester, som følge av at RME mener tjenesten ikke er i samsvar med reglene for avregning av strøm. Et av selskapene påklaget vedtaket, men klagen førte ikke frem, se Energiklagenemndas vedtak 2001-0703 av 1. september 2021, og det ble satt ny frist for avvikling.   Som påpekt i sak 22-427 skiller produktet «Strømkonto» seg noe fra disse tilfellene, ved at det som nevnt er angitt et minimumsbeløp og et anbefalt beløp som skal betales, ikke et fast beløp. Nemnda er kritisk til produktet så langt det ikke gir tilstrekkelig opplysning om at betaling av minimumsbeløpet over tid ikke er tilstrekkelig til å betjene strømkostnadene.      Slik nemnda ser det, knytter imidlertid ikke hovedspørsmålet i denne saken seg til betalingstjenesten «Strømkonto», men til de belastninger for forbrukt strøm mv som NorgesEnergi AS har foretatt på «Strømkonto».   Det er ikke bestridt i saken at klager – som ikke har AMS-måler – ikke foretok måleravlesninger i perioden mellom oktober 2018 og desember 2021. I denne perioden ble derfor forbruket stipulert av nettselskapet, noe nettselskapet har anledning til etter standard nettleieavtale § 5-2 tredje ledd. Måleren ble avlest i desember 2021. Måleravlesningen viste at stipulert forbruk av strøm hadde vært lavere enn faktisk forbruk. Konsekvensen av dette er at NorgesEnergi AS som kraftleverandør har belastet «Strømkonto» for fakturaer med etterfakturering av strøm for perioden forbruket ble uriktig avlest. En videre konsekvens er at det anbefalte minimumsbeløpet etter «Strømkonto»-avtalen dermed også har blitt satt for lavt. Kravet bygger altså på et etterslep som har oppstått i betalingen for forbrukt strøm, som følge av at minimumsbeløpet som er betalt ikke har dekket kostnaden ved forbrukt strøm.   Utgangspunktet etter standard kraftleveringsavtale § 2-1 er at måling av kundens kraftforbruk foretas av nettselskapet. Ved avregning av kunden benytter kraftleverandøren verdiene som er registrert av nettselskapet. Dette gjelder også i situasjoner der kunden ikke faktureres direkte, men via en betalingstjeneste som «Strømkonto». Etter standard kraftleveringsavtale § 2-2 første ledd kan kraftleverandøren eller kunden kreve henholdsvis tilleggsbetaling eller tilbakebetaling ved blant annet feil ved feil ved måledata meddelt av nettselskapet. Det fremgår av bestemmelsen at dette omfatter blant annet situasjoner der det foreligger feil stipulert forbruk som følge av manglende eller feil måleravlesing.    Standard kraftleveringsavtale § 2-2 andre ledd fastsetter videre følgende:   Tilbakebetaling eller tilleggsbetaling ved slike avregnings- eller målefeil kan kreves for den tid feilen kan dokumenteres. Etterberegning/godskriving skjer fra og med siste betalingsfrist etter at feilen ble oppdaget, og som hovedregel ikke ut over 3 år, jf. lov om foreldelse av fordringer. Tilleggsbetaling kan ikke kreves dersom feilen skyldes forhold hos kraftleverandøren eller noen kraftleverandøren svarer for, og kunden var i aktsom god tro.  I foreliggende sak står partene i en situasjon der klagers forbruk er blitt korrigert etter en lengre periode med stipulasjon som følge av manglende måleravlesning fra kundens side. I tilfeller av manglende måleravlesning står nettselskapet fritt til å fastsette kundens uttak skjønnsmessig, jf. standard nettleieavtale § 5-2 tredje ledd. De stipulerte verdiene har imidlertid ved etterfølgende korrigering vist seg å ligge for lavt, og det anbefalte minimumsbeløpet etter «Strømkonto»-avtalen har dermed også blitt satt for lavt. Kravet bygger altså på et etterslep som har oppstått i betalingen for forbrukt strøm, som følge av at minimumsbeløpet som er betalt ikke har dekket kostnaden ved forbrukt strøm.  I en sak som dette finner nemnda det nødvendig først å ta stilling til om klager har betalingsplikt for de belastningene som er ført på «Strømkonto», og deretter om klager har betalingsplikt for den underdekningen som etter dette er oppstått på betalingstjenesten.   Ved bedømmelsen av om klager har betalingsplikt for de etterfaktureringene som er belastet «Strømkonto», legger nemnda til grunn at de korrigerte målerverdiene og tilhørende etterfaktureringene som er belastet «Strømkonto» samsvarer med klagers reelle forbruk. Utgangspunktet er derfor at klager har betalingsplikt for disse belastningene, ettersom fakturaene som er belastet «Strømkonto» gjelder kraft som er levert og forbrukt av klager.    En grunnforutsetning for at klager skal være fritatt for ansvar for etterfaktureringen etter standard kraftleveringsavtale § 2-2 andre ledd, er at målefeilen som korrigeringen gjelder, skyldes forhold hos kraftleverandøren eller noen som kraftleverandøren svarer for. Nemnda kan ikke se at det foreligger slike feil. At beregnet forbruk er blitt uriktig i den opprinnelige faktureringen, skyldes at klager ikke har inngitt måleravlesning slik hun plikter etter standard nettleieavtale § 5-2. Det er fremlagt eksempel på påminnelse om måleravlesning som er sendt ut, og nemnda legger til grunn at nettselskapet har gått frem på ordinær måte for å skaffe til veie måleravlesninger. På denne bakgrunn kan feilen ved opprinnelig forbruksfastsettelse verken tilskrives kraftleverandør eller nettselskap, men må tilskrives klager selv.    Når det ikke foreligger feil som kan tilskrives NorgesEnergi AS eller noen selskapet svarer for knyttet til de faktureringene som etterfaktureringene gjelder og som er belastet «Strømkonto», er det ikke nødvendig å vurdere om også det andre vilkåret for at klager skal fritas for betalingsplikt er oppfylt – om klager var i aktsom god tro om feilen. Nemnda bemerker likevel at klager har erkjent å ha vært klar over at hun lot være å lese av målerverdiene i perioden mellom oktober 2018 og desember 2021. Klager kan da ikke ha vært i aktsom god tro om at forbruket som «Strømkonto» ble belastet for, kan ha vært uriktig.   Nemnda kommer tilbake til spørsmålet om periodiseringen av forbruket avslutningsvis.   Neste spørsmål blir om klager har betalingsplikt for underdekningen som har oppstått på «Strømkonto» som følge av etterfaktureringene. Nemnda har i sin praksis gitt reglene om faktureringsfeil i standard kraftleveringsavtale § 2-2 analogisk anvendelse der faktureringen av strøm overfor kunden skjer ved bruk av en betalingstjeneste som «Strømkonto» og «Lik Betaling», slik at forhold ved administrering av betalingstjenesten kan bedømmes som faktureringsfeil i samsvar med § 2-2 i standard kraftleveringsavtale. I tillegg har nemnda vurdert om det er grunnlag for justering av skyldig restbeløp ut fra en betraktning om at selskapet ikke har oppfylt produktet som forutsatt, det vil si at fakturabeløpet ikke ble justert på en måte som var egnet til å dekke strømkostnaden.   Basert på denne tilnærmingen kan ikke nemnda se at det foreligger noen feil ved NorgesEnergi AS sin administrering av «Strømkonto» i denne saken. Siste faktura før «Strømkonto» ble belastet for etterfaktureringen av strøm, viser at det ved fakturaen med forfall 25.01.22 var en underbalanse på «Strømkonto» på kr 1568,85, at minimumsbeløp å betale var kr 500 og at anbefalt beløp å betale var kr 1250. Dette tilsier at belastningene på produktet samsvarte med klagers antatte forbruk. Når det likevel oppsto en betydelig underdekning på «Strømkonto», skyldtes dette korrigeringen av målerstander fra netteier. Med bakgrunn i dette sendte NorgesEnergi AS slik e-post til klager den 22. februar 2022:   «Hei NN. Vi har mottatt korrigering av målerstander tilbake i tid fra din netteier som igjen har resultert i en høy faktura inn på din Strømkonto. Korrigeringen er på: 21 634, 11 kroner. Dette vil føre til negativ saldo på din Strømkonto. Vi anbefaler deg derfor å betale mer en anbefalt beløp. Saldo per i dag er -26 678,34. Ta kontakt med din netteier om du har spørsmål om korrigeringen. Hilsen oss i NorgesEnergi»   Nemnda kan etter dette ikke se at det er godtgjort at det foreligger feil ved administrasjonen av «Strømkonto» som skulle tilsi at klager ikke kan holdes ansvarlig for underdekningen.  Klager plikter etter dette som utgangspunkt å betale den negative saldoen på «Strømkonto». I lys av den kritikken som mer generelt kan rettes mot produktet, finner nemnda likevel at NorgesEnergi bør kreditere klager for produktkostnader og akkumulerte renter knyttet til betalingstjenesten, se om dette nemndas bemerkninger i vedtak i sak 22-427.   Klager har gjort gjeldende at NorgesEnergi AS har lagt uriktig prisgrunnlag til grunn ved beregningen av utestående beløp. Slik nemnda forstår anførselen, bygger den på at det etterfakturerte forbruket er periodisert til uriktige terminer, og at de kraftkostnader som da er lagt til grunn ikke er de reelle for merforbruket basert på når det faktisk fant sted. Nemnda bemerker at første faktura som ble belastet «Strømkonto» etter at nye forbruksverdier ble meddelt NorgesEnergi AS, viser at merforbruket ble periodisert til november 2021–januar 2022. Nemnda legger til grunn at denne periodiseringen ble foretatt av nettselskapet, BKK AS, og NorgesEnergi AS har i samsvar med standard kraftleveringsavtale § 2-1 basert seg på dette. Strømprisen var imidlertid i denne perioden høyere enn i tidligere perioder. Senere har BKK AS korrigert periodiseringen på en måte som ifølge NorgesEnergi AS er til fordel for klager, ved at merforbruket er fordelt mellom 1. januar 2020 og 1. mars 2022. Dette har medført en lavere kostnad for klager, fordi forbruket da er periodisert også til perioder med lavere kraftpriser.  Nemnda bemerker til dette at det er uklart om det merforbruket som er fordelt, er hele det faktiske merforbruket for perioden som opprinnelig forbruket er stipulert for – fra oktober 2018, eller om det er den forholdsmessige andelen av det totale merforbruket for årene 2020, 2021 og 2022, som etterfaktureringen bygger på. Når det ikke foreligger holdepunkter for at det er en forholdsmessig andel av totalt merforbruk som er etterfakturert, og det samme merforbruket først ble fordelt over noen få måneder, legger nemnda til grunn at det er det totale merforbruket tilbake til 2018 som er fordelt over perioden 2020–2022.    Etter standard kraftleveringsavtale § 2-2 andre ledd kan etterberegning av kraftforbruk som hovedregel ikke skje mer enn tre år tilbake i tid beregnet fra betalingsfristen etter at feilen er oppdaget, og det er vist til foreldelseslovens regler. Den naturlige forståelsen av dette er at det som hovedregel er betaling for forbruk som har funnet sted inntil tre år tilbake i tid som kan etterfaktureres. Også nettselskapet er underlagt en tilsvarende begrensning ved avregningsfeil, jf. standard nettleieavtale § 6-5 første ledd.   Når det gjelder henvisningen til foreldelsesloven, bemerker nemnda at lovens §§ 2 og 3 må ses i sammenheng med at NorgesEnergi ikke hadde mulighet til å fakturere for merforbruket før de mottok oppdaterte forbruksverdier fra BKK AS i februar 2022. Dette er dermed tidspunktet da NorgesEnergi AS «tidligst har rett til å kreve å få oppfyllelse». Foreldelseslovens system taler dermed isolert for at etterberegning av forbruk helt tilbake til 2018 ikke er foreldet, så sant slikt forbruk innmeldes av nettselskapet til Elhub, slik at kraftselskapet må bygge på det.   I en situasjon som denne anser nemnda derfor at det er et klart behov for at hovedregelen om at etterberegning kun kan skje for inntil tre år tilbake i tid gis anvendelse, i alle fall så langt dette medfører en gunstigere løsning enn den som er fulgt i denne saken. Hvis ikke vil kunden være fullt ut prisgitt nettselskapets innmelding av forbruk uten begrensninger. De innrettelseshensyn som ligger bak foreldelseslovens normalfrist på tre år, underbygger dette.   Etter dette kan klager maksimalt bare etterfaktureres for et beløp som tilsvarer den del av det totale merforbruket som kan periodiseres til de siste tre årene før merforbruket ble fakturert av NorgesEnergi AS, det vil si fra 15. mars 2022 og tre år tilbake i tid. Så langt denne forutsetningen ikke er fulgt i denne saken, og den vil føre til en gunstigere løsning for klager enn den fremgangsmåten som er fulgt, innebærer dette at merforbruket må beregnes på nytt, slik at merforbruk før 15. mars 2019 ikke faktureres, eventuelt at dette gjøres av BKK AS ved ny innmelding til Elhub. Videre må gjeldende faktura for etterfakturering fra NorgesEnergi AS krediteres og ny faktura må faktureres «Strømkonto», og skyldig beløp på «Strømkonto» må beregnes på nytt.   Selv om BKK AS ikke er part i saken, antar nemnda at også BKK AS har rett til å beregne forbruksdelen av nettleie på nytt. Faktureringen fra BKK AS bør uansett foretas i samsvar med treårsbegrensningen i standard nettleieavtale og en selvstendig anvendelse av foreldelsesreglene for dette selskapet.   Nemndas konklusjon er at klager gis delvis medhold.    Uttalelsen er enstemmig.      VEDTAK     Klager gis delvis medhold.        Oslo, 12. juni 2023        Henrik E. Kolderup, leder    Thomas Iversen, Forbrukerrådet    Lars Lima, Fornybar Norge                                                   Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om betalingsplikt for etterfakturert forbruk. Klager bestred betalingsplikt for etterslep oppstått som følge av stipulering i perioden mellom juli 2020 og september 2021. Klager anførte at han hadde vært i aktsom god tro, og at han derfor ikke kunne lastes for nettselskapets feil. Norgesnett AS opprettholdt kravet under henvisning til at klager ikke kunne anses å ha vært i god tro. Klager ble en Norgesnett AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.  Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for etterfakturert forbruk.    Regelverk: Standard nettleieavtale § 5-4.    Historikk:     07.2020–09.2021 – Klagers strømforbruk blir ikke avlest.    20.09.2021 – Klager får aktivert kommunikasjonsmodul i sin strømmåler.    19.10.2021 – Klager blir fakturert for det foregående årets ikke-fakturerte forbruk.   Krav:  Klager bestrider etterfaktureringskravet.  Partenes anførsler:    Klager bestrider etterfaktureringskravet av oktober 2021 og hevder at det er beregnet på feilaktig grunnlag.    Klager hevder at det ikke foreligger grunnlag for å kreve ham for det aktuelle beløpet. Klager bestrider ikke at kravet bygger på reelt forbruk, men hevder at det ikke foreligger grunnlag for å beregne det på den aktuelle måten. Han peker på at selskapet ikke kan fakturere ham for et helt års forbruk i en og samme faktura. Han mener at overforbruket i alle tilfeller må periodiseres.   Klager hevder at beløpets størrelse har sammenheng med selskapets manglende imøtekommelse av hans henvendelser. Det forhold at selskapet har kompensert ham, mener han ikke er tilstrekkelig når kompensasjonen ikke er korrekt etter hans beregninger.   Klager hevder at han ikke hadde noen forutsetning for å vite at avlesningen måtte skje manuelt og at han dermed har opptrådt i aktsom god tro. Han viser blant annet til at han må anses å ha oppfylt sin undersøkelsesplikt og selskapets vage kommunikasjon. Klager hevder at den manglende avlesningen skyldes forhold på selskapets side og viser til at selskapet burde opplyst ham om de særlige forhold som forelå på avtaletidspunktet. Han mener at det er selskapet som må bære risikoen for denne feilen.  Klager hevder at selskapet har opptrådt i strid med god inkassoskikk, jf. inkassoloven § 8 ved å sende det omtvistede kravet til inkasso.    Norgesnett AS opprettholder kravet og hevder at klager ikke har opptrådt i aktsom god tro. Selskapet viser til at klager burde ha reagert på at fakturaen inneholdt stipulert forbruk og at han dermed hadde oppfordring til å undersøke verdiene nærmere. Selskapet viser til varslingsplikten i standardavtalens § 5-6.  Selskapet hevder at klager er kompensert tilstrekkelig ved etterfølgende endringer i kravet. Det understreker at kravet bygger på et reelt forbruk og bestrider at det er grunnlag for å foreta en slik beregning som klager krever.  Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for etterfakturert forbruk. Spørsmålet er om klager har betalingsplikt for den omtvistede fordringen.   Etter standard nettleieavtale § 5-4 (Feil ved måleutstyr) første ledd kan nettselskapet stipulere forbruket dersom måleapparatet ved kontroll viser mer eller mindre enn det virkelige forbruk eller hvis måleapparatet ikke har virket. I et slikt tilfelle beregnes forbruket på grunnlag av anleggets tidligere normale forbruk eller på basis av nye kontrollmålinger i en tilsvarende periode.  Etter § 5-4 andre ledd har kunden plikt til å betale for avviket mellom stipulert forbruk og faktisk forbruk når det faktiske forbruket avklares ved kontrollmåling. Det følger imidlertid av § 5-4 fjerde avsnitt at der feil ved måleutstyr eller avregning kan tilskrives nettselskapet, kan nettselskapet ikke kreve etterbetaling dersom nettkunden var i aktsom god tro.   Tilsvarende følger det av standard nettleieavtale § 6-5 (Avregningsfeil) at nettselskapet kan kreve etterbetaling for enhver avregningsfeil, med mindre nettkunden var i aktsom god tro.      Slik saken er opplyst for nemnda legger den til grunn at det ble installert fjernavlesningsmåler (AMS-måler) i klagers strømanlegg, men at kommunikasjonsmodulen ikke ble aktivert før 20. september 2021. Klagers forbruk ble som følge av det ikke avlest, og dermed stipulert, i perioden fra installasjonen i juli 2020 til september 2021.  Nemnda bedømmer det forhold at kommunikasjonsmodulen har vært avslått som en målerfeil etter § 5-4. Feilen kan videre tilskrives nettselskapet, Norgesnett AS.  Spørsmålet nemnda derfor må ta stilling til, er om klager har vært i aktsom god tro, herunder om klager burde ha oppdaget at han ble fakturert for mindre enn det reelle forbruket. Relevante momenter ved bedømmelsen vil være hva som fremgår av tidligere fakturaer om avlesningsmåte, hva som er gjort for å etterspørre måleravlesninger og i hvilken grad klagers forbruk i den perioden forbruket ble stipulert har avveket fra forbruk i tidligere perioder.   Slik saken er opplyst ble ikke klager informert om målerfeilen eller at forbruket hans ble stipulert før i oktober 2021 da faktura for etterslep ble utstedt i etterkant av kontrollmåling.   Nemnda legger derfor til grunn at klager var i uvitenhet om feilen. Nemnda bedømmer videre den gode troen som aktsom, idet klager etter nemndas syn ikke har hatt oppfordring til å handle annerledes enn han har gjort. Innklagede har erkjent at klager ikke mottok SMS om manuell avlesning av måleren. Selskapet har i tilsvaret til nemnda opplyst at det fremgår av fakturaene fra nettselskapet at forbruket er stipulert, men nemnda kan ikke se at disse er fremlagt for nemnda. Da AMS-måleren var nyinstallert hadde klager dessuten all grunn til å forvente at den var fungerende, samtidig som klager ikke har vært kjent med vanlig forbruk for huset.  Nemnda har derfor kommet til at klager har vært i aktsom god tro om avviket mellom stipulert forbruk og faktisk forbruk, og at Norgesnett AS derfor ikke kan etterfakturere differansen mellom stipulert og faktisk forbruk.  Nemnda tilføyer at nettselskapets avlesninger av forbruk danner grunnlag for kraftleverandørens fakturering av klager. Nemndas løsning tilsier at også klagers kraftleverandør bør legge samme løsning til grunn for sin fakturering av klager, så langt kraftleverandøren har etterfakturert kunden med grunnlag i de forbrukstallene som ligger til grunn for etterfaktureringen fra Norgesnett AS.  Nemnda finner i lys av sakens opplysninger å påpeke at det å sende bestridte krav til inkasso er i strid med kravet til god inkassoskikk.  Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.  Uttalelsen er enstemmig.  VEDTAK     Klager gis medhold.        Oslo, 12. juni 2023    Henrik E. Kolderup, leder    Gustav Norman, Forbrukerrådet    Jon Aadland, Fornybar Norge     Lars Lima, Fornybar Norge        Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.  stemmig gitt medhold.

Saken gjaldt uenighet om beregningsgrunnlaget for omtvistet faktura. Klager bestred betalingsplikt for faktura fra april 2022 med grunnlag i beregningen av kravene for januar og februar 2022. Selskapet opprettholdt kravet under henvisning til at det ikke forelå feil. Selskapet mente at klager var kompensert for feilinnbetalingen, og at faktura av april 2022 måtte anses korrekt. Klager ble enstemmig ikke gitt medhold. Fortum Strøm AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.      Saken gjelder uenighet om beregningsgrunnlaget for omtvistet faktura.    Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-2 og 3-1.   Historikk:    04.12.2021 – Partene inngår avtale om kartleggingsproduktet «Skredderstrøm».   04.01.2022 – Klager settes feilaktig på produktet «Fortum Stabil».   01.04.2022 – Klager overføres til korrekt avtaleprodukt, «Fortum Flyt».   19.04.2022 – Klager mottar omtvistet faktura.   Krav:  Klager bestrider betalingskravet hva gjelder januar og februar 2022 og krever faktura korrigert.    Partenes anførsler:     Klager hevder at Fortum Strøm AS har fakturert ham dobbelt for perioden januar og februar 2022. Han viser til at han ble kompensert for feilaktig innbetalt beløp i januar og februar, og at selskapet dermed ikke har grunnlag for å fremsette betalingskrav for samme periode i faktura i april 2022.    Klager hevder at selskapet har opptrådt i strid med god forretningsskikk ved å sende betalingskravet til inkasso uten forutgående faktura.    Fortum Strøm AS fastholder fakturaen og hevder at det ikke er grunnlag for å frita klager for betalingsansvar. De mener at feil som skyldes forhold på deres side er tilstrekkelig kompensert for og at kravet som følger av omtvistet faktura reflekterer reelt strømforbruk.    Selskapet viser til at klager er kompensert for det feilaktig innbetalte beløpet fra januar gjennom direkte utbetaling og fra februar gjennom fratrekk fra omtvistet faktura.   Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om beregningsgrunnlaget for omtvistet faktura. Spørsmålet er om det foreligger feil ved fakturaen som har betydning for klagers betalingsplikt.   Nemnda legger til grunn at det ble inngått avtale mellom partene i desember 2021 om produktet «Skredderstrøm». I henhold til dette produktet skulle kundens forbruksmønster kartlegges i en måned, før selskapet ga anbefaling om hvilket produkt kunden skulle settes på. Etter kartlegningsperioden på én måned er det enighet om at klager ble plassert på uriktig avtaleprodukt, «Fortum Stabil» fra januar 2022. Dette medførte at han for månedene januar og februar 2022 betalte for mye for sitt kraftforbruk sammenliknet med hva han skulle betalt for det riktige produktet, «Fortum Flyt Forbruk». Den fakturaen som er bestridt i saken ble utstedt 19. april 2022. På denne fakturaen ble det feilfakturerte kravet for januar kreditert.   Klager har fremholdt at han har blitt fakturert dobbelt for sitt kraftforbruk i månedene januar og februar 2022, og at han dermed ikke har betalingsplikt for den delen av fakturaen som henføres til disse månedene. Nemnda kan imidlertid ikke se at det foreligger feil ved fakturagrunnlaget. Nemnda legger ved denne vurderingen til grunn selskapets opplysninger om at faktureringen for desember 2021 er korrekt, og at tilbakebetalingen til klager av betalt faktura for mars 2022, som inkluderte fakturering for februar 2022, er gjennomført.   Etter nemndas syn er derfor de feilfakturerte beløpene kreditert og ny avregning skjedd med grunnlag i prisvilkårene etter avtalen «Fortum Flyt». Nemnda har heller ingen holdepunkter for å betvile at kravet gjenspeiler klagers faktiske forbruk. Nemnda legger derfor til grunn at kravet som følger av fakturaen som ble utstedt i april 2022 må anses som korrekt.    Nemndas konklusjon er at klager ikke gis medhold.    Uttalelsen er enstemmig.   VEDTAK     Klager gis ikke medhold.        Oslo, 12. juni 2023    Henrik E. Kolderup, leder    Gustav Norman, Forbrukerrådet    Jon Aadland, Fornybar Norge     Lars Lima, Fornybar Norge        Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om betalingsplikt for faktura med grunnlag i påstått målerfeil. Klager hevdet at det forelå feil ved måleren hennes og at målerverdiene oversteg de reelle verdiene. Hun viste til at hun overvåket forbruket nøye og at hun var svært sparsommelig. Klager pekte på at hun ikke fikk verdiene til å stemme, og krevde på bakgrunn av det en korrigering av omtvistet faktura. BKK AS opprettholdt kravet med grunnlag i at hun var avregnet korrekt. Selskapet viste til utført kontroll der det ikke ble påvist feil ved klagers måler. Klager ble enstemmig ikke gitt medhold. BKK AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.      Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for faktura med grunnlag i påstått målerfeil.   Regelverk: Standard nettleieavtale §§ 5-3 og 6-3.    Historikk:     03.11.2022 – Serviceoppdrag utføres hos klager. Ingen feil ved måler blir påvist.   Krav:  Klager krever faktura korrigert i samsvar med reelt forbruk.  Partenes anførsler:    Klager hevder at faktureringskravet ikke samsvarer med reelt forbruk. Hun viser til at hun begrenser og overvåker forbruket, og mener at angivelsen av forbrukte kWh ikke stemmer overens med hennes reelle forbruk.   BKK AS fastholder kravet og viser til at det ikke foreligger feil ved måleutstyr. Selskapet forklarer at måler ble byttet og kontrollert, men at det ikke ble funnet feil ved denne. Det hevder at måleren angir forbruket korrekt og at det derfor ikke foreligger grunnlag for å korrigere det omtvistede betalingskravet.    Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for faktura med grunnlag i påstått målerfeil. Spørsmålet i saken er om klager kan kreve omtvistet betalingskrav korrigert.   Utgangspunktet etter standard nettleieavtale § 6-3 er at de målerverdier som avleses av nettselskapets måleutstyr danner grunnlaget for beregning av nettleie og energiforbruk i målepunktet. Ved mistanke om feil ved nettselskapets måleutstyr, kan begge parter når som helst forlange måleutstyret kontrollert, jf. § 5-3. Den rutinemessige kontrollen omfatter ikke kontroll i kundens eget anlegg. Kunden er selv ansvarlig for kontroll, ettersyn og vedlikehold av dette anlegget. Den som forlanger måleutstyret kontrollert, dekker kostnadene ved kontrollen. Dersom kontrollen viser måleavvik større enn det som tillates i henhold til forskrift, skal nettselskapet bekoste kontrollen.   Klager har anført at det må ha vært feil med måleren og at denne ikke kan gi uttrykk for korrekte verdier. Etter nemndas syn viser den foretatte kontrollen av måleren at måleren har fungert i samsvar med forskriftskravene. Nemnda legger kontrollen til grunn, og legger derfor til grunn at det ikke foreligger målerfeil.   Når det ikke er funnet feil på måleren, må kunden – om hun likevel påberoper seg et lavere forbruk enn det målte – sannsynliggjøre dette. Nemndas vurdering er at det ikke er sannsynliggjort at det forbruket som kunden er ansvarlig for er lavere enn det som er målt, eller at klager er feilfakturert. Nemnda er videre av den oppfatning at det målte forbruket virker påregnelig.   I og med at det ikke er påvist feil på måleren og at det målte forbruket ikke kan anses som upåregnelig, legger nemnda til grunn at klager har brukt den strøm som er målt og klager må da betale for den strøm hun har brukt.   Nemndas konklusjon er at klager ikke gis medhold.    Uttalelsen er enstemmig.   VEDTAK     Klager gis ikke medhold.      Oslo, 12. juni 2023    Henrik E. Kolderup, leder    Gustav Norman, Forbrukerrådet    Lars Lima, Fornybar Norge                  Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om skifte av lavspentstolper. Klager hevdet at nettselskapet urettmessig hadde oppført stolper på eiendommen hans og krevde dem kostnadsfritt fjernet. Klager mente at oppføringen måtte anses som en varslingspliktig nyoppføring, og at verken han eller tidligere eier ble varslet. Elvia AS bestred klagers krav under henvisning til at stolpeskiftet lå innenfor nettselskapets råderett. Selskapet anførte videre at råderetten måtte tolkes i lys av samfunnsutviklingen, jf. servituttlova § 2. Det ble også hevdet at tidligere eier ble varslet per telefon. Klager ble under dissens ikke gitt medhold. Elvia AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.  Saken gjelder uenighet om skifte av lavspentstolper.     Regelverk: Standard Tilknytningsvilkår §§ 3-2 og 3-3 og servituttlova.    Historikk:    03.04.2019 – Elvia AS registrerer at ny stolpe er oppført på klagers eiendom.    16.09.2019 – Klager overtar eiendommen.   Krav:  Klager krever de omtvistede stolpene fjernet kostnadsfritt.    Partenes anførsler:    Klager hevder at Elvia AS urettmessig har oppført stolper på eiendommen hans. Han hevder at stolpeoppføringen går ut over nettselskapets rett til fremføring av distribusjonsnett. Klager forklarer at stolpene, også de i umiddelbar nærhet til eiendommen, forringer utsikten. Han understreker de særlige forholdene ved eiendommen.    Klager bestrider ikke at selskapet har rett til vedlikehold, men hevder at oppføringen av stolpene ikke kan kvalifiseres som dette. Han mener at det i stedet er tale om etablering av ny innretning. Han viser til standardavtalen § 3-2 og viser til at forrige grunneier bestrider at han ble varslet om arbeidene.    Klager viser til sak 20-500 og hevder at denne har overføringsverdi til egen sak.    Klager hevder at selskapets manglende overholdelse av varslingsplikt må medføre at stolpene flyttes for selskapets regning.    Elvia AS bestrider klagers krav. Selskapet anfører at det har opptrådt i samsvar med standardvilkårene og øvrige rettsregler. Det hevder at stolpeplasseringen er rettmessig og kvalifiserer som nødvendig vedlikehold. Det viser til at de foregående stolpene var 50 år gamle.  Selskapet peker på at rettighetenes omfang må tolkes i lys av samfunnsutviklingen, jf. servituttlova § 2 og at de i alle tilfeller må sies å ha opptrådt innenfor denne rammen.    Selskapet peker på at det ikke ble oppført flere stolper og at de beholdt samme trasé som tidligere. Det forhold at det ble satt opp høyere stolper enn de foregående, må anses å ligge innenfor rammene av deres rettigheter.    Elvia AS hevder at daværende grunneier ble varslet per telefon om oppføringen av stolpene. Selskapet stiller seg undrende til klagers krav fordi han på tidspunktet for arbeidene ikke var eier av eiendommen. Selskapet anfører at klager burde tatt stolpene i betraktning da han ervervet eiendommen. Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om skifte av lavspentstolper. Spørsmålet er om klager kan kreve stolpene fjernet for nettselskapets regning.   Utgangspunktet etter Standard Tilknytningsvilkår § 3-1 er at nettselskapet erverver rettigheter til fremføring av lavspennings distribusjonsnett. Fremføringsretten er en råderett over fremmed eiendom som faller inn under servituttlova, jf. lovens § 1. I denne saken har partene ulike syn på rekkevidden av nettselskapets råderett, herunder adgang til å oppføre og skifte stolper på grunneiers eiendom. Dette beror i første omgang på en tolkning av stiftelsesgrunnlaget. Det fremgår av Standard Tilknytningsvilkår § 3-3 siste ledd at «[n]ettselskapet har rett til å fremføre og vedlikeholde distribusjonsnettet». Denne vedlikeholdsretten er generelt utformet, og er ikke begrenset til stikkledning til kundens egen installasjon, som andre avsnitt i samme bestemmelse gjelder. Det er likevel en forutsetning etter § 3-2 at plassering og utførelse av nettet medfører minst mulig ulempe for grunneier, jf. også utgangspunktet i servituttlova § 2 første ledd. Spørsmålet er om utskiftning av stolper i denne saken går utover det selskapet har rett til etter Standard Tilknytningsvilkår.   Ved spørsmål om innklagede har utøvd sin råderett utenfor rammene av det som må anses rimelig, skal det – så langt forholdet ikke uttrykkelig er regulert i stiftelsesgrunnlaget – etter servituttlova § 2 annet ledd legges vekt på formålet med råderetten, samfunnsutviklingen og hensynet til naturmangfoldet. Ved bedømmelsen av om oppføringen av nye stolper er i samsvar med selskapets rett, har nemnda delt seg inn i et flertall og et mindretall.   Flertallet, bestående av nemndsleder og bransjerepresentantene, mener utskiftningen av stolper ligger innenfor selskapets rett etter Standard Tilknytningsvilkår og servituttlova. Ved sin vurdering legger flertallet særlig vekt på at stolpen ble plassert innenfor eksisterende trasé og at stolpen for øvrig ivaretar forskriftskravene. Nemnda vurderer videre oppføringen til å være i samsvar med «tida og tilhøva», jf. § 2 annet ledd.   Flertallet bemerker for øvrig at det ved oppføring av stolper gjelder en plikt for nettselskapet til å varsle grunneier, jf. § 3-2. Klager har anført at denne varslingsplikten ble misligholdt ved at han ikke ble gitt mulighet til å uttale seg om plasseringen. Flertallet er ikke enig i dette. Da klager overtok eiendommen var stolpen allerede oppført. Ettersom stolpen ble oppført før klager overtok eiendommen, var ikke klager rette varslingssubjekt. Flertallet kan derfor ikke se at varslingsplikten er misligholdt overfor klager. I hvilken grad klager kan påberope seg en eventuelt unnlatt varsling overfor tidligere eier, går flertallet ikke inn på. Flertallet finner likevel grunn til å rette kritikk mot nettselskapets rutiner for varsling, og understreker at det bør sikres notoritet omkring varsling av grunneier.   Mindretallet, forbrukerrepresentanten, bemerker følgende:    Klager viser til at eiendommen ligger høyt og luftig med meget bra utsikt over Hamar. Klager anfører at utsikten er blitt forringet av det nye luftspennet, og krever at kablene legges i bakken og at stolpene fjernes for Elvias regning.    Klager har anført at de nye kablene/stolpene er høyere og betydelig mer skjemmende enn de gamle, og at det også er oppført en ekstra kabel på luftspennet sammenlignet med tidligere. Elvia har ikke bestridt klagers anførsler på dette punkt, og mindretallet legger derfor dette til grunn.    Spørsmålet er om oppføringen av de nye stolpene, og den ekstra kabelen som er oppført på luftspennet, har tilstrekkelig hjemmel og således må tåles av klager. Elvia har vist til Standard Tilknytningsvilkår § 3-2 og servituttlova § 2.    Om bakgrunnen for oppføringen av stolpene har Elvia blant annet vist til følgende:   «I 2019 ble det gjennomført et prosjekt med vedlikehold av det elektriske fordelingsnettet i området. Det aktuelle nettanlegget med tilhørende komponenter var på tidspunktet over 50 år gammelt, og var derfor modent for utskiftning.»   Som dokumentasjon for ovennevnte anførsler har Elvia fremlagt en kartskisse som viser hvilke stolper som ble byttet. Det fremgår ikke noen begrunnelse for hvorfor stolpe 3 (A-stolpen som berører klagers eiendom ved at det ene støttebenet av stolpen går inn på klagers eiendom) må byttes. Videre er det fremlagt et møtenotat fra oppstartsmøtet for prosjektet som Elvia refererer til som «prosjekt for vedlikehold». Av notatet fremgår det imidlertid at prosjektnavnet er « 0403 Hamar-55723-Fellesføring FTH Vangsåsen ». Heller ikke i møtenotatet fremgår det at stolpene må byttes fordi de er gamle eller at det er nødvendig med vedlikehold. Tvert imot taler prosjektnavnet for at fornyelsen av stolpene er forårsaket av et ønske om å etablere fellesføring for FTH. FTH er en forkortelse for Fibre To Home, og fellesføring er en betegnelse på lavspentkabel og ekomkabel på samme stolpe.  Dette samsvarer med klagers anførsler om at stolpene ble satt opp i forbindelse med utbygging av fiber i området. Det samsvarer også med klagers ubestridte anførsel om at det er oppført en ekstra kabel på luftspennet som forringer klagers utsikt. Saken er noe tynt opplyst fra begge parter, men opplysningene i saken peker i retning av at den ekstra kabelen antakelig er en fiberkabel.    Klager har også anført at det ikke er snakk om vedlikehold som er foretatt, men at det er satt opp større stolper pga. større belastninger på luftspennet/stolpene (som følge av den ekstra kabelen). Mindretallet mener klagers anførsler har noe for seg, da flere kabler vil gi større belastning på stolpene, samtidig som avstandskrav mellom isolert strømkabel og ekomkabel (minst 50 cm) og mellom ekomledning og bakken under (minst 4m), vil medføre at en fellesføringsstolpe er høyere og kraftigere enn en stolpe som kun bærer strømkabel, jf. «RENblad 5011 – Fellesføring av LS luftnett». Dette understøttes også av «Avtale om fellesføring», utarbeidet av bl.a. Fornybar Norge, punkt 2.2.2:    «Etablering og utvidelse av fellesføring tillates kun på master som er tilstrekkelig dimensjonert for dette .    …    Ved første gangs etablering av fellesføring i en mast, uavhengig av hvilken aktør som etablerer seg først, kan Stolpeeier kreve at slik førstegangs aktør bekoster nødvendige tiltak for å gi masten tilstrekkelig styrke og/eller høyde til å tåle første fellesføringsetablering . Dersom stolpeskift er påkrevd som følge av slik etablering av fellesføring, må stolpe oppgraderes til klasse som vil tåle normal fellesføringsbelastning (se nedenfor).»    Mindretallet kan ikke se at Standard Tilknytningsvilkår i seg selv gir hjemmel for å oppføre høyere og kraftigere stolper enn hva som er nødvendig for å bære distribusjonsnettet (strømkabel). Mindretallet kan heller ikke se at Standard Tilknytningsvilkår gir hjemmel til å ensidig fremføre fiberkabler i luftspenn sammen med distribusjonsnettet. Siste setning i avtalens § 3-2 kan ikke alene utgjøre en slik hjemmel. En fremføring av fiberkabel med de utbedringer det krever, må hjemles på annen måte, og mindretallet kan ikke se at slik hjemmel er fremlagt av Elvia. Det vises også til at Fornybar Norges standardavtale om fellesføring forutsetter avtale med grunneier når det gjelder oppføring av fiberkabler sammen med distribusjonsnettet. Ingen avtale med tidligere eller nåværende grunneier er fremlagt.   Mindretallet viser videre til prinsippet om minst mulig ulempe for grunneier/fester som gjelder ved fremføring og vedlikehold av distribusjonsnett, jf. standardavtalens §§ 3-2 til 3-5. Dokumentasjonen fremlagt av Elvia trekker i retning av at større og kraftigere master ble satt opp for å tilrettelegge for fellesføring av en ny fiberkabel i området. Slik saken er opplyst kan ikke mindretallet se at Elvia har tilstrekkelig sannsynliggjort at oppføringen av de nye mastene og den ekstra kabelen i luftspennet er tilstrekkelig hjemlet eller at den valgte løsningen for øvrig er i tråd med prinsippet om minst mulig ulempe for grunneier.   Flertallets konklusjon er at klager ikke gis medhold.   I samsvar med flertallets syn fatter nemnda slikt  VEDTAK     Klager gis ikke medhold.      Oslo, 12. juni 2023    Henrik E. Kolderup, leder    Gustav Norman, Forbrukerrådet    Jon Aadland, Fornybar Norge     Lars Lima, Fornybar Norge        Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om hvorvidt det ble sendt ut prisvarsel i samsvar med standard kraftleveringsavtale § 6. Klagerne bestred betalingsplikt for krav oppstått etter endringen og krevde å bli stilt som om endringen aldri ble gjennomført. Klagerne viste til at de ikke hadde mottatt prisvarsel fordi varsel ble sendt til en ukjent e-postadresse. Agva Kraft AS opprettholdt kravet og fastholdt at korrekt varsel var sendt. Klagerne ble enstemmig gitt medhold. Agva Kraft AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.  Saken gjelder uenighet om hvorvidt prisendring er varslet korrekt.     Regelverk: Standard kraftleveringsavtale § 6.    Historikk:     29.08.2022 – Agva Kraft AS sender ut omtvistet varsel.    12.09.2022 – Vilkårsendring trer i kraft.    03.10.2022 – Klager mottar omtvistet faktura.    Krav:  Klager bestrider betalingskrav etter vilkårsendring og krever å bli stilt som om endringen ikke ble gjennomført.  Partenes anførsler:  Klagerne hevder at det ikke foreligger grunnlag for betalingskravet fordi Agva Kraft AS aldri varslet om vilkårsendringen som lå til grunn for dette. De viser til at varsel ble utsendt til feil e-postadresse og at de dermed ikke fikk mulighet til å innrette seg.   Klagerne hevder at vilkårsendringen i alle tilfeller fremstår så urimelig at den ikke kan anses bindende. De viser til at endringen medfører et tillegg på 120 % av gjeldende spotpris og understreker at de aldri ble gitt anledning til å ta stilling til denne vilkårsendringen.    Agva Kraft AS fastholder betalingskravet og hevder at selskapet har overholdt sin varslingsplikt. Det viser til at det ble sendt ut tre varsel, senest den 29.08.2022. Selskapet peker på at klager sa opp nyhetsbrevabonnementet den 02.09.2022 og at klagerne dermed må ha mottatt varslingene. Selskapet mener at det foreligger tilstrekkelig med tid til å innrette seg i løpet av perioden mellom varsel og ikrafttredelse.   Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om hvorvidt prisendring er varslet korrekt. Spørsmålet er om klagerne er bundet av vilkårsendringen og dermed underlagt betalingsplikt for omtvistet krav.   Nemnda legger til grunn at klagerne hadde et standard variabelt kraftprodukt kalt «Agva Kraft Variabel». Standard variabel-avtaler har den egenskap at de, i motsetning til fastprisavtaler, fluktuerer i samsvar med markedsprisene på kraft, men ikke på samme måte som spotpriser. Prisingen bygger på markedets prognoser for fremtidige kraftpriser, og settes til en fastpris for alle døgnets timer i en nærmere angitt periode. Produktet har en iboende risiko for at prognosene kan avvike fra den faktiske markedsutviklingen. Produktet samsvarer heller ikke med den innførte stønaden for ekstraordinære strømkostnader, som bygger på faktiske markedspriser. Selv om produktet var vanlig før overgangen til spotpriser, er det nemndas erfaring av produktet har en iboende risiko som ikke forbrukere nødvendigvis er fullt ut kjent med.  Endringer av vilkår er regulert i standard kraftleveringsavtale § 6. Selskapet kan gjøre endringer i vilkårene ved behov. For at endringen skal få virkning, må den imidlertid varsles korrekt. Alle endringer i pris skal, med unntak av løpende endringer i spotpris o.l., varsles kunden direkte. Endringene kan tidligst tre i kraft 14 dager etter at direkte varsel er sendt kunden, jf. § 6 første ledd siste pkt. Med ‘direkte varsling’ menes brev til kunden, eller elektronisk melding, eksempelvis e-post, SMS eller melding gjennom en «Min side»-funksjon på leverandørens nettside. Varsling på «Min side» må likevel aktivt velges av kunden dersom dette skal oppfylle kravet til direkte varsel.    Nemnda bemerker for ordens skyld at endringene i prisopplysningsforskriften § 22 – som legger til grunn en varslingsplikt senest 30 dager før endringen trer i kraft – ikke ennå hadde tredd i kraft på tidspunktet for prisendringen.   Nemnda legger til grunn at prisendringen som tredde i kraft den 12. september 2022 var en varslingspliktig endring. Spørsmålet er om denne vilkårsendringen ble varslet korrekt.   Agva Kraft AS har under saksforberedelsen fremholdt at det ble sendt ut løpende varsler om prisendring til klager, og at endringen som tredde i kraft 2. september 2022 ble varslet ved e-post den 19. august 2022 og endringen som tredde i kraft den 12. september 2022 ble varslet ved e-post den 29. august 2022. Før dette var det utsendt varsel om prisendring 15. august 2022 som skulle tre i kraft 1. september 2022. Klager bestrider å ha fått varsel på e-post. I korrespondansen med klager i forbindelse med sin håndtering av klagesaken, har Agva Kraft AS vist til at varsel ble sendt til e-postadresse [e-postadresse A]. Klagerne har vist til at denne e-postadressen er uriktig, og at riktig e-postadresse har vært [e-postadresse B]. I det etterfølgende tilsvaret til nemnda har Agva Kraft vist til utskrift av kundesystemet, som viser at e-postadressen [e-postadresse B] – den korrekte – har vært registrert på kundeforholdet. Slik saken står, tillegger imidlertid ikke nemnda denne senere utskriften noen særlig betydning, ettersom denne adressen kan ha blitt oppdatert i ettertid.  Nemnda har imidlertid merket seg at det i utskriften fra kundesystemet fremgår at kunden den 2. september 2022 skal ha meldt seg av («unsubscribed») e-postutsendelsen med årsak «No longer interested». Isolert sett er dette en indikasjon på at e-posten har kommet frem til en mottaker på det tidspunktet den ble sendt ut, og at den har blitt håndtert av denne mottakeren.   Det alminnelige utgangspunktet er at kunden selv er ansvarlig for å holde sine kontaktopplysninger oppdatert. Denne saken står imidlertid i en særstilling, ettersom den aktuelle e-postadressen etter det opplyste aldri har blitt benyttet av klager. Selv om opplysningen om at noen har meldt seg av e-postutsendelsen skaper adskillig tvil, må uklarheten i saken om hvorvidt varslingen er sendt til rett e-postadresse gå utover selskapet.    Etter dette legger nemnda – under en del tvil – til grunn at klager ikke ble varslet direkte om prisendringene som tredde i kraft i september 2022, som er faktureringsterminen saken gjelder.   Som følge av at prisendringene som ble gjennomført for september 2022 ikke er varslet korrekt, kan de ikke legges til grunn ved faktureringen for denne måneden. Nemnda har ikke grunnlag for å gi anvisning på hvilken pris som skal legges til grunn for faktureringen, utover å peke på at dette ikke kan være høyere enn den pris som det ble endret fra ved prisendringen som tredde i kraft 1. september 2022.  Nemndas konklusjon er at klagerne gis medhold.    Uttalelsen er enstemmig.    VEDTAK     Klagere gis medhold.      Oslo, 12. juni 2023    Henrik E. Kolderup, leder    Gustav Norman, Forbrukerrådet    Jon Aadland, Fornybar Norge     Lars Lima, Fornybar Norge        Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om hvorvidt det var foretatt en varslingspliktig vilkårsendring i produktet «Idrettsstrøm». Den 30. august 2022 ble klager informert om oppsplitting av prisingsstrukturen i ulike geografiske soner med virkning fra 1. august 2022. Klager hevdet at selskapet ikke hadde adgang til å foreta en slik endring uten forutgående varsel på 14 dager. Selskapet bestred klagers anførsel under henvisning til at soneinndelingen ikke kunne anses som en vilkårsendring. Klager ble enstemmig gitt medhold. Kraftriket AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.     Saken gjelder uenighet om hvorvidt oppsplitting av prisingsstruktur utgjør en varslingspliktig vilkårsendring etter standard kraftleveringsavtale § 6.     Regelverk: Standard kraftleveringsavtale § 6.       Historikk:    27.07.2022 – Partene inngår avtale om produktet «Idrettsstrøm».  30.08.2022 – Klager informeres om etablering av geografiske prisområder.      Krav: Klager bestrider det hun hevder er en vilkårsendring med grunnlag i manglende varsel.  Partenes anførsler:      Klager hevder at Kraftriket AS ikke har grunnlag for å foreta soneinndeling med tilbakevirkende kraft. Hun peker på at tiltaket må anses som en vilkårsendring som utløser varslingsplikt etter standardavtalens § 6.     Kraftriket AS bestrider at soneinndelingen og den påfølgende prisendringen kan anses som en vilkårsendring. De hevder at det i stedet må anses som et tiltak for å sikre konkurransedyktighet og likhet mellom kundene. Selskapet peker på at soneinndelingen ikke vil utgjøre noen praktisk forskjell for klager. Formålet med å opplyse om endringen er ifølge selskapet å fremstå transparent i prisberegningen.      Nemnda ser slik på saken:       Saken gjelder uenighet om hvorvidt oppsplitting av prisingsstruktur utgjør en varslingspliktig vilkårsendring etter standard kraftleveringsavtale § 6. Spørsmålet i saken er om Kraftriket AS kunne endre prisingsstrukturen for spotprisdelen av avtalen med tilbakevirkende kraft og uten forutgående varsel til kunden.    Nemnda legger til grunn at det den 27. juli 2022 ble inngått avtale mellom partene om produktet «Idrettsstrøm». «Idrettsstrøm» var et forvaltningsprodukt der prisen fastsettes etterskuddsvis etter at forbruksmåneden er avsluttet. Ifølge vilkårene beskrives «Idrettsstrøm» som en «blanding av en spotavtale og en fastprisavtale», og som baseres delvis på innkjøp av spotpris i kraftmarkedet. Da avtalen ble inngått bygget produktet på en felles pris for prisområdene i Sør-Norge, det vil si NO1 (Øst-Norge), NO2 (Sør-Norge) og NO5 (Vest-Norge).    Kraftriket AS informerte sine kunder, blant annet klager, i e-post den 30. august 2022 om at prissettingen etter produktet ble splittet opp etter geografiske prisområder med virkning fra 1. august 2022. Prissettingen av spotdelen av avtalen ville dermed avhenge av hvilket prisområde kunden var bosatt i.  Spørsmålet i saken er om endringen av prisingsstrukturen må anses som en vilkårsendring.  Standard kraftleveringsavtale § 6 første ledd fastsetter at kraftleverandøren kan foreta ensidige endringer i avtalens vilkår. Alle endringer – med unntak av løpende endringer i spotpris o.l. – skal imidlertid varsles kunden direkte, og endringene kan tidligst tre i kraft 14 dager etter at direkte varsel er sendt kunden. Nemnda tilføyer at endringene i prisopplysningsforskriften § 22 – som fastsetter en varslingsplikt på minst 30 dager før endringer trer i kraft – ikke hadde tredd i kraft på tidspunktet for endringen i denne saken.  Nemnda anser oppsplittingen av prisingsstrukturen som en endring i avtalevilkårene etter § 6. Nemnda viser til at når klager er bosatt i det prisområdet med høyest spotpris (NO2), vil overgangen fra en samlet prisberegning i områdene NO1, NO2 og NO5 kunne innebære en prisøkning utover det som følger av endringer i den underliggende markedsprisen. At dette er tilfellet, bekreftes av uttalelsen fra Kraftriket AS til klager i korrespondansen, der det heter at «[n]år prisforskjellene blir så store som vi har i Norge nå, vil èn pris for hele Sør-Norge dessverre ikke være rettferdig for kunder i områder med lavere pris». Nemnda finner det derfor klart at endringen var varslingspliktig etter standard kraftleveringsavtale § 6.  I dette tilfellet fikk endringen som ble varslet den 30. august 2022, virkning for hele prisperioden som ble påbegynt 1. august 2022. Når varsel skal gis minst 14 dager før endringen trer i kraft, innebærer imidlertid dette at vilkårsendringen ikke kan få virkning for påbegynte leveranseterminer. Endringen kan først få virkning for leveranser av kraft som foretas etter utløpet av varslingsfristen. Formålet bak varslingsregelen i § 6 er å gi forbrukeren anledning til å ta stilling til om vedkommende ønsker å forbli i avtalen på de vilkår som blir varslet.   Så langt prisingen foretas etterskuddsvis for hele den foregående måneden, innebærer dette at vilkårsendringen først kunne tre i kraft med virkning for kraftleveransen som påbegynnes fra 1. oktober 2022, men uansett ikke tidligere enn 13. september 2022, som var 14 dager etter at varselet ble sendt.  Det er ikke nødvendig for løsningen av saken at nemnda tar stilling til om endringen er vesentlig, slik at kundens samtykke må innhentes før endringen kan tre i kraft, jf. standard kraftleveringsavtale § 6 fjerde ledd. Nemnda bemerker likevel at prisomleggingen vil kunne ha stor betydning for den prisen kunden skal betale, som følge av at det kan inntreffe til dels store prisforskjeller mellom de ulike prisområdene, noe som tilsier at endringen er vesentlig.  Nemndmedlem Aadland bemerker likevel at han oppfatter det slik at såfremt endringen medfører at den kraftpris klager skal betale blir høyere som følge av endringen, krever en slik endring en uttrykkelig aksept fra kunden, jf. standard kraftleveringsavtale § 6 tredje ledd der det heter at «[v]ed vesentlige endringer i vilkårene kreves det uttrykkelig aksept fra kunden». En økning i prisen anses å være en vesentlig endring. Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.    VEDTAK       Klager gis medhold.      Oslo, 12. juni 2023      Henrik E. Kolderup, leder   Gustav Norman, Forbrukerrådet   Jon Aadland, Fornybar Norge    Lars Lima, Fornybar Norge        Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om betalingsplikt for underbalanse oppstått på tilleggsproduktet «Strømkonto» etter korrigering av stipulert forbruk som følge av måleravlesning. Klager bestred grunnlaget for selskapets beregning av kravet, og fremholdt at hun i stedet hadde penger til gode. Hun anførte at beløpet måtte periodiseres. NorgesEnergi AS opprettholdt kravet og viste til at det bygde på nettselskapets korrigerte målerverdier. Selskapet hevdet videre at kravet var periodisert. Klager ble enstemmig gitt delvis medhold. NorgesEnergi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.      Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for underbalanse på strømkonto.   Regelverk: Standard kraftleveringsavtale § 2-2    Historikk:    31.01.2014 – Klager inngår avtale om tilleggstjenesten «Strømkonto» i tilknytning til sin kraftleveringsavtale med NorgesEnergi AS.  Oktober 2018–desember 2021 – Klagers strømforbruk stipuleres grunnet manglende avlesning.    20.12.2021 – Klagers strømmåler blir avlest.    21.02.2022 – NorgesEnergi AS fakturerer klager basert på korrigerte verdier og belaster «Strømkonto».    22.02.2022 – Klager blir opplyst av NorgesEnergi AS om overforbruk og beløp på strømkonto.    Krav:  Klager krever tilbakebetalt beløpet som hun hevder hun har til gode og bestrider grunnlaget for beregningen av energiselskapets betalingskrav.   Partenes anførsler:     Klager bestrider beregningen av etterfaktureringskravet. Hun mener at det ikke er grunnlag for å basere seg på pris av februar 2022, men at det korrigerte forbruket må periodiseres.    NorgesEnergi AS fastholder betalingskravet. Selskapet viser til at kravet er et resultat av klagers manglende måleravlesning og at beregningen dessuten er korrekt. Selskapet peker på at det har basert seg på nettselskapets korrigerte verdier og periodefordeling.    Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for etterfakturering, som i sin tur har ført til en underbalanse på tilleggsproduktet «strømkonto». Spørsmålet er om klager har betalingsplikt for etterfakturert forbruk.   Det er ubestridt at partene – i tillegg til selve kraftleveringsavtalen – har inngått avtale om tilleggsproduktet «Strømkonto» den 31. januar 2014. Nemnda har behandlet dette produktet i sitt vedtak i sak 22-427. Slik nemnda uttalte der, er dette produktet en betalingstjeneste som innebærer at kunden forskuddsvis kan innbetale et fast beløp til sin strømkonto, der selskapet angir et minstebeløp og et anbefalt beløp, basert på kundens antatte totale strømforbruk. Ved fakturering av kraftforbruk og eventuelt nettleie der gjennomfakturering finner sted, trekker leverandøren skyldig beløp fra denne strømkontoen. Dersom innestående på strømkontoen er lavere enn kostnadene til faktisk forbruk mv, opparbeides det en gjeld for kunden. Dersom strømleveransen og/eller tilleggsproduktet avsluttes, blir beløpet krevd fra kunden ved sluttoppgjøret. Tilleggsproduktet «Strømkonto» har likhetstrekk med andre tilsvarende produkter som «Lik Betaling», som nemnda har behandlet en rekke ganger tidligere.  Nemnda har i tidligere praksis bemerket at betalingstjenester som dette kan virke forvirrende. Enkelte kunder misforstår ordningen og tror at det faste månedlige beløpet er den endelige avregningen for strøm/nettleie. Nemnda viser videre til at RME (Reguleringsmyndigheten for energi i NVE) høsten 2020 påla en rekke selskaper å avvikle tilsvarende tjenester, som følge av at RME mener tjenesten ikke er i samsvar med reglene for avregning av strøm. Et av selskapene påklaget vedtaket, men klagen førte ikke frem, se Energiklagenemndas vedtak 2001-0703 av 1. september 2021, og det ble satt ny frist for avvikling.   Som påpekt i sak 22-427 skiller produktet «Strømkonto» seg noe fra disse tilfellene, ved at det som nevnt er angitt et minimumsbeløp og et anbefalt beløp som skal betales, ikke et fast beløp. Nemnda er kritisk til produktet så langt det ikke gir tilstrekkelig opplysning om at betaling av minimumsbeløpet over tid ikke er tilstrekkelig til å betjene strømkostnadene.      Slik nemnda ser det, knytter imidlertid ikke hovedspørsmålet i denne saken seg til betalingstjenesten «Strømkonto», men til de belastninger for forbrukt strøm mv som NorgesEnergi AS har foretatt på «Strømkonto».   Det er ikke bestridt i saken at klager – som ikke har AMS-måler – ikke foretok måleravlesninger i perioden mellom oktober 2018 og desember 2021. I denne perioden ble derfor forbruket stipulert av nettselskapet, noe nettselskapet har anledning til etter standard nettleieavtale § 5-2 tredje ledd. Måleren ble avlest i desember 2021. Måleravlesningen viste at stipulert forbruk av strøm hadde vært lavere enn faktisk forbruk. Konsekvensen av dette er at NorgesEnergi AS som kraftleverandør har belastet «Strømkonto» for fakturaer med etterfakturering av strøm for perioden forbruket ble uriktig avlest. En videre konsekvens er at det anbefalte minimumsbeløpet etter «Strømkonto»-avtalen dermed også har blitt satt for lavt. Kravet bygger altså på et etterslep som har oppstått i betalingen for forbrukt strøm, som følge av at minimumsbeløpet som er betalt ikke har dekket kostnaden ved forbrukt strøm.   Utgangspunktet etter standard kraftleveringsavtale § 2-1 er at måling av kundens kraftforbruk foretas av nettselskapet. Ved avregning av kunden benytter kraftleverandøren verdiene som er registrert av nettselskapet. Dette gjelder også i situasjoner der kunden ikke faktureres direkte, men via en betalingstjeneste som «Strømkonto». Etter standard kraftleveringsavtale § 2-2 første ledd kan kraftleverandøren eller kunden kreve henholdsvis tilleggsbetaling eller tilbakebetaling ved blant annet feil ved feil ved måledata meddelt av nettselskapet. Det fremgår av bestemmelsen at dette omfatter blant annet situasjoner der det foreligger feil stipulert forbruk som følge av manglende eller feil måleravlesing.    Standard kraftleveringsavtale § 2-2 andre ledd fastsetter videre følgende:   Tilbakebetaling eller tilleggsbetaling ved slike avregnings- eller målefeil kan kreves for den tid feilen kan dokumenteres. Etterberegning/godskriving skjer fra og med siste betalingsfrist etter at feilen ble oppdaget, og som hovedregel ikke ut over 3 år, jf. lov om foreldelse av fordringer. Tilleggsbetaling kan ikke kreves dersom feilen skyldes forhold hos kraftleverandøren eller noen kraftleverandøren svarer for, og kunden var i aktsom god tro.  I foreliggende sak står partene i en situasjon der klagers forbruk er blitt korrigert etter en lengre periode med stipulasjon som følge av manglende måleravlesning fra kundens side. I tilfeller av manglende måleravlesning står nettselskapet fritt til å fastsette kundens uttak skjønnsmessig, jf. standard nettleieavtale § 5-2 tredje ledd. De stipulerte verdiene har imidlertid ved etterfølgende korrigering vist seg å ligge for lavt, og det anbefalte minimumsbeløpet etter «Strømkonto»-avtalen har dermed også blitt satt for lavt. Kravet bygger altså på et etterslep som har oppstått i betalingen for forbrukt strøm, som følge av at minimumsbeløpet som er betalt ikke har dekket kostnaden ved forbrukt strøm.  I en sak som dette finner nemnda det nødvendig først å ta stilling til om klager har betalingsplikt for de belastningene som er ført på «Strømkonto», og deretter om klager har betalingsplikt for den underdekningen som etter dette er oppstått på betalingstjenesten.   Ved bedømmelsen av om klager har betalingsplikt for de etterfaktureringene som er belastet «Strømkonto», legger nemnda til grunn at de korrigerte målerverdiene og tilhørende etterfaktureringene som er belastet «Strømkonto» samsvarer med klagers reelle forbruk. Utgangspunktet er derfor at klager har betalingsplikt for disse belastningene, ettersom fakturaene som er belastet «Strømkonto» gjelder kraft som er levert og forbrukt av klager.    En grunnforutsetning for at klager skal være fritatt for ansvar for etterfaktureringen etter standard kraftleveringsavtale § 2-2 andre ledd, er at målefeilen som korrigeringen gjelder, skyldes forhold hos kraftleverandøren eller noen som kraftleverandøren svarer for. Nemnda kan ikke se at det foreligger slike feil. At beregnet forbruk er blitt uriktig i den opprinnelige faktureringen, skyldes at klager ikke har inngitt måleravlesning slik hun plikter etter standard nettleieavtale § 5-2. Det er fremlagt eksempel på påminnelse om måleravlesning som er sendt ut, og nemnda legger til grunn at nettselskapet har gått frem på ordinær måte for å skaffe til veie måleravlesninger. På denne bakgrunn kan feilen ved opprinnelig forbruksfastsettelse verken tilskrives kraftleverandør eller nettselskap, men må tilskrives klager selv.    Når det ikke foreligger feil som kan tilskrives NorgesEnergi AS eller noen selskapet svarer for knyttet til de faktureringene som etterfaktureringene gjelder og som er belastet «Strømkonto», er det ikke nødvendig å vurdere om også det andre vilkåret for at klager skal fritas for betalingsplikt er oppfylt – om klager var i aktsom god tro om feilen. Nemnda bemerker likevel at klager har erkjent å ha vært klar over at hun lot være å lese av målerverdiene i perioden mellom oktober 2018 og desember 2021. Klager kan da ikke ha vært i aktsom god tro om at forbruket som «Strømkonto» ble belastet for, kan ha vært uriktig.   Nemnda kommer tilbake til spørsmålet om periodiseringen av forbruket avslutningsvis.   Neste spørsmål blir om klager har betalingsplikt for underdekningen som har oppstått på «Strømkonto» som følge av etterfaktureringene. Nemnda har i sin praksis gitt reglene om faktureringsfeil i standard kraftleveringsavtale § 2-2 analogisk anvendelse der faktureringen av strøm overfor kunden skjer ved bruk av en betalingstjeneste som «Strømkonto» og «Lik Betaling», slik at forhold ved administrering av betalingstjenesten kan bedømmes som faktureringsfeil i samsvar med § 2-2 i standard kraftleveringsavtale. I tillegg har nemnda vurdert om det er grunnlag for justering av skyldig restbeløp ut fra en betraktning om at selskapet ikke har oppfylt produktet som forutsatt, det vil si at fakturabeløpet ikke ble justert på en måte som var egnet til å dekke strømkostnaden.   Basert på denne tilnærmingen kan ikke nemnda se at det foreligger noen feil ved NorgesEnergi AS sin administrering av «Strømkonto» i denne saken. Siste faktura før «Strømkonto» ble belastet for etterfaktureringen av strøm, viser at det ved fakturaen med forfall 25.01.22 var en underbalanse på «Strømkonto» på kr 1568,85, at minimumsbeløp å betale var kr 500 og at anbefalt beløp å betale var kr 1250. Dette tilsier at belastningene på produktet samsvarte med klagers antatte forbruk. Når det likevel oppsto en betydelig underdekning på «Strømkonto», skyldtes dette korrigeringen av målerstander fra netteier. Med bakgrunn i dette sendte NorgesEnergi AS slik e-post til klager den 22. februar 2022:   «Hei NN. Vi har mottatt korrigering av målerstander tilbake i tid fra din netteier som igjen har resultert i en høy faktura inn på din Strømkonto. Korrigeringen er på: 21 634, 11 kroner. Dette vil føre til negativ saldo på din Strømkonto. Vi anbefaler deg derfor å betale mer en anbefalt beløp. Saldo per i dag er -26 678,34. Ta kontakt med din netteier om du har spørsmål om korrigeringen. Hilsen oss i NorgesEnergi»   Nemnda kan etter dette ikke se at det er godtgjort at det foreligger feil ved administrasjonen av «Strømkonto» som skulle tilsi at klager ikke kan holdes ansvarlig for underdekningen.  Klager plikter etter dette som utgangspunkt å betale den negative saldoen på «Strømkonto». I lys av den kritikken som mer generelt kan rettes mot produktet, finner nemnda likevel at NorgesEnergi bør kreditere klager for produktkostnader og akkumulerte renter knyttet til betalingstjenesten, se om dette nemndas bemerkninger i vedtak i sak 22-427.   Klager har gjort gjeldende at NorgesEnergi AS har lagt uriktig prisgrunnlag til grunn ved beregningen av utestående beløp. Slik nemnda forstår anførselen, bygger den på at det etterfakturerte forbruket er periodisert til uriktige terminer, og at de kraftkostnader som da er lagt til grunn ikke er de reelle for merforbruket basert på når det faktisk fant sted. Nemnda bemerker at første faktura som ble belastet «Strømkonto» etter at nye forbruksverdier ble meddelt NorgesEnergi AS, viser at merforbruket ble periodisert til november 2021–januar 2022. Nemnda legger til grunn at denne periodiseringen ble foretatt av nettselskapet, BKK AS, og NorgesEnergi AS har i samsvar med standard kraftleveringsavtale § 2-1 basert seg på dette. Strømprisen var imidlertid i denne perioden høyere enn i tidligere perioder. Senere har BKK AS korrigert periodiseringen på en måte som ifølge NorgesEnergi AS er til fordel for klager, ved at merforbruket er fordelt mellom 1. januar 2020 og 1. mars 2022. Dette har medført en lavere kostnad for klager, fordi forbruket da er periodisert også til perioder med lavere kraftpriser.  Nemnda bemerker til dette at det er uklart om det merforbruket som er fordelt, er hele det faktiske merforbruket for perioden som opprinnelig forbruket er stipulert for – fra oktober 2018, eller om det er den forholdsmessige andelen av det totale merforbruket for årene 2020, 2021 og 2022, som etterfaktureringen bygger på. Når det ikke foreligger holdepunkter for at det er en forholdsmessig andel av totalt merforbruk som er etterfakturert, og det samme merforbruket først ble fordelt over noen få måneder, legger nemnda til grunn at det er det totale merforbruket tilbake til 2018 som er fordelt over perioden 2020–2022.    Etter standard kraftleveringsavtale § 2-2 andre ledd kan etterberegning av kraftforbruk som hovedregel ikke skje mer enn tre år tilbake i tid beregnet fra betalingsfristen etter at feilen er oppdaget, og det er vist til foreldelseslovens regler. Den naturlige forståelsen av dette er at det som hovedregel er betaling for forbruk som har funnet sted inntil tre år tilbake i tid som kan etterfaktureres. Også nettselskapet er underlagt en tilsvarende begrensning ved avregningsfeil, jf. standard nettleieavtale § 6-5 første ledd.   Når det gjelder henvisningen til foreldelsesloven, bemerker nemnda at lovens §§ 2 og 3 må ses i sammenheng med at NorgesEnergi ikke hadde mulighet til å fakturere for merforbruket før de mottok oppdaterte forbruksverdier fra BKK AS i februar 2022. Dette er dermed tidspunktet da NorgesEnergi AS «tidligst har rett til å kreve å få oppfyllelse». Foreldelseslovens system taler dermed isolert for at etterberegning av forbruk helt tilbake til 2018 ikke er foreldet, så sant slikt forbruk innmeldes av nettselskapet til Elhub, slik at kraftselskapet må bygge på det.   I en situasjon som denne anser nemnda derfor at det er et klart behov for at hovedregelen om at etterberegning kun kan skje for inntil tre år tilbake i tid gis anvendelse, i alle fall så langt dette medfører en gunstigere løsning enn den som er fulgt i denne saken. Hvis ikke vil kunden være fullt ut prisgitt nettselskapets innmelding av forbruk uten begrensninger. De innrettelseshensyn som ligger bak foreldelseslovens normalfrist på tre år, underbygger dette.   Etter dette kan klager maksimalt bare etterfaktureres for et beløp som tilsvarer den del av det totale merforbruket som kan periodiseres til de siste tre årene før merforbruket ble fakturert av NorgesEnergi AS, det vil si fra 15. mars 2022 og tre år tilbake i tid. Så langt denne forutsetningen ikke er fulgt i denne saken, og den vil føre til en gunstigere løsning for klager enn den fremgangsmåten som er fulgt, innebærer dette at merforbruket må beregnes på nytt, slik at merforbruk før 15. mars 2019 ikke faktureres, eventuelt at dette gjøres av BKK AS ved ny innmelding til Elhub. Videre må gjeldende faktura for etterfakturering fra NorgesEnergi AS krediteres og ny faktura må faktureres «Strømkonto», og skyldig beløp på «Strømkonto» må beregnes på nytt.   Selv om BKK AS ikke er part i saken, antar nemnda at også BKK AS har rett til å beregne forbruksdelen av nettleie på nytt. Faktureringen fra BKK AS bør uansett foretas i samsvar med treårsbegrensningen i standard nettleieavtale og en selvstendig anvendelse av foreldelsesreglene for dette selskapet.   Nemndas konklusjon er at klager gis delvis medhold.    Uttalelsen er enstemmig.      VEDTAK     Klager gis delvis medhold.        Oslo, 12. juni 2023        Henrik E. Kolderup, leder    Thomas Iversen, Forbrukerrådet    Lars Lima, Fornybar Norge                                                   Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.