Søkeresultater

Saken gjaldt uenighet om betalingsplikt for etterfaktureringskrav. Kravet hadde bakgrunn i feilaktig målerinnmelding. Klager bestred betalingsplikt, og viste til at det ikke forelå samsvar mellom hennes reelle forbruk og de fakturerte fordringene. Klager mente at selskapet var nærmest til å bære risikoen for feilen, og at det i alle tilfeller ikke forelå hjemmel for betalingskravet. Elvia AS opprettholdt kravet med grunnlag i at det måtte anses korrekt beregnet. Selskapet bestred at det forelå feil på deres side. Det anførte at det hadde opptrådt i henhold til fastsatte prosedyrer og at klager ikke var påført økonomisk tap som følge av deres håndtering av saken. Selskapet viste til at det hadde kompensert klager for påslaget. Klager ble enstemmig ikke gitt medhold. Elvia AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.      Saken gjelder uenighet om etterfakturering.  Regelverk: Standard nettleieavtale § 6-5.    Historikk:  28.10.2021 – Kundeforhold opprettes hos NorgesEnergi AS og Elvia AS.    Juni 2022 – Det blir avdekket at målernummer er uriktig angitt.   06.06.2022 – Alle utstedte fakturaer krediteres og nytt avtaleforhold registreres.    14.07.2022 – Det utstedes opphørsfaktura for perioden 28.10.2021–31.03.2022.   Krav:  Klager bestrider betalingsplikt for etterfaktureringskravet.   Partenes anførsler:     Klager  bestrider grunnlaget for etterfaktureringen. Hun hevder at avtalen fra oktober 2021 er ugyldig og at selskapet ikke har fremlagt tilstrekkelige opplysninger til å begrunne kravet. Klager peker på at hun hadde et svært begrenset forbruk og at det derfor ikke foreligger grunnlag for å fakturere henne for et så betydelig beløp.   Klager hevder at feilen ligger på innklagedes side, og at det følgelig er Elvia AS som må bære risikoen for denne. Hun peker på at Elvia AS ikke har opptrådt tilstrekkelig aktsomt ved å ikke etterprøve angivelsen av målernummer.  Elvia AS bestrider klagers krav og hevder at beløpet er korrekt beregnet ut fra reelt strømforbruk. Selskapet forklarer at fakturaen som er utstedt inneholder krav som gjenspeiler faktisk forbruk i perioden mellom 28.10.2021 og 31.03.2022 og at det ikke er grunnlag for å slette det. Det mener at det i henhold til avtalen har krav på restbeløpet.  Elvia AS hevder de ikke har foretatt saksbehandlingsfeil og at de har opptrådt i samsvar med gjeldende prosedyrer. Selskapet viser til at klager ikke er påført ytterligere kostnader som følge av feilen.  Innklagede viser videre til at de har kompensert klager for påslaget ved leveringspliktig kraft og at hun dermed bare er krevd for alminnelig spotpris.  Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for etterfaktureringskrav. Spørsmålet for nemnda er om klager er forpliktet til å betale det omtvistede kravet.   Utgangspunktet er at nettselskapet kan kreve etterbetaling for avregningsfeil, jf. standard nettleieavtale § 6-5. Bestemmelsen gjelder enhver avregningsfeil, og er ment å favne vidt i lys av korreksjonshensyn. Forutsetningene for at slik etterbetaling kan kreves er imidlertid at avregningsfeilen kan tilskrives selskapet og at klager har vært i aktsom god tro om feilen.   Nettselskapet har utstedt faktura med et etterbetalingskrav på kr 19 126,27. Bakgrunnen for etterfaktureringen er at klager feilaktig hadde vært registrert på naboens strømmåler. Klager har i den perioden feilen har foreligget betalt for naboens forbruk, som var lavere enn hennes eget. Disse betalingene er kreditert av innklagede Elvia samt tidligere kraftleverandør, og ny faktura er utstedt som inkluderer både nettleie og kraftleveranse.   Nemnda bedømmer først om avregningsfeilen som har ført frem til etterfaktureringen kan tilskrives nettselskapet, jf. § 6-5 annet ledd. Feilinnmeldingen av målere skyldtes en skrivefeil i boligleverandørens registrering av kundeforholdet. Etter nemndas syn kan ikke avregningsfeilen tilskrives nettselskapet. Feilen skyldes forhold på boligleverandørens side, og nemnda kan heller ikke se at Elvia AS har hatt oppfordring til å foreta nærmere undersøkelser av innmeldingen eller av kundeforholdet for øvrig.  Ettersom avregningsfeilen ikke kan tilskrives nettselskapet, er det ikke nødvendig for nemnda å ta stilling til om etterfaktureringen faller bort fordi klager har vært i aktsom god tro om feilen. Klager plikter etter dette å betale etterfaktureringskravet.  Nemnda bemerker for øvrig at klager er fritatt fra det opprinnelige påslaget i den avtalen hun hadde, og at Elvia i tillegg har kreditert påslaget for leveringspliktig strøm. Hun er dermed fakturert på basis av faktisk forbruk etter ren spotpris. Klager er videre blitt godskrevet strømkompensasjon i senere faktura. Nemnda anser dette som en rimelig løsning.   Nemndas konklusjon er at klager ikke gis medhold.   Uttalelsen er enstemmig.    VEDTAK     Klager gis ikke medhold.        Oslo, 22. mai 2023    Henrik E. Kolderup, leder    Thomas Iversen, Forbrukerrådet    Jon Aadland, Fornybar Norge     Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om hvorvidt det var inngått bindende avtale og om hvilke vilkår som var avtalt mellom partene. Klager bestred betalingsplikt for selskapets betalingskrav. Klager fastholdt at det ble inngått avtale om fradrag for 600 kWh som del av et velkomsttilbud. Han mente at de skriftlige vilkårene avvek fra det som ble avtalt muntlig mellom partene. Selskapet opprettholdt betalingskravene under henvisning til at klager aksepterte avtalen per SMS. Klager ble enstemmig ikke gitt medhold. Helgeland Kraft AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.     Saken gjelder uenighet om avtaleinngåelse og avtalevilkår.   Regelverk: Standard kraftleveringsavtale § 1-2.       Historikk: 04.03.2021 – Klager inngår strømavtale med innklagede, som bekreftes per SMS. 11.03.2021 – Oppstart av kraftleveranse. 02.04.2021 – Klager bytter kraftleverandør. 09.04.2021 – Klager inngår ny strømavtale med innklagede, som bekreftes per SMS. 15.04.2021–15.05.2021 – Klager mottar gratis kraft som følge av kampanjetilbud. 08.09.2022 – Kundeforholdet opphører.   Krav:  Klager fastholder vilkårene som han hevder partene avtalte muntlig, og hevder seg fristilt fra betalingsplikt og ubundet av vilkår som avviker fra muntlig avtale.  Partenes anførsler:    Klager  bestrider betalingsplikt for krav utstedt i strid med avtalevilkårene som klager hevder ble avtalt muntlig. Han påstår seg ubundet av avtalen med grunnlag i ugyldighet. Klager viser til at han aldri aksepterte vilkårene. Klager viser til at det under telefonsamtalen ble avtalt gratis leveranse av 600 kWh, noe han mener at han ikke har mottatt. Han hevder videre at størrelsen på betalingskravene ikke samsvarer med forbruket hans.  Klager mener at selskapet har opptrådt i strid med god forretningsskikk idet det ikke har dokumentert telefonsamtalen. Han hevder at selskapet bevisst har unndratt avtaledokumentasjon. Helgeland Kraft AS fastholder avtalevilkårene og betalingskravene utstedt i henhold til disse. Selskapet viser til at klager har akseptert begge de skriftlige avtalene per SMS.   Selskapet forklarer at klager har mottatt gratis kraft som overstiger det som fulgte av avtalen. Selskapet peker på at han fikk fratrekk for 500 kWh til tross for at han ikke hadde vært kunde i tre måneder på det aktuelle tidspunkt samt at han allerede hadde fått fratrekk for samme mengde. Selskapet viser til markedsprisene som årsak til økte priser, og fastholder at klager er fakturert for hans reelle forbruk. Helgeland Kraft AS mener at de ikke har unndratt avtaledokumentasjon, men at det av hensyn til personvernlovgivningen ikke gjennomfører opptak av telefonsamtaler. Nemnda ser slik på saken: Saken gjelder uenighet om hvorvidt det er inngått bindende avtale og om hvilke avtalevilkår som er avtalt mellom partene. Spørsmålet for nemnda er om klager har betalingsplikt for omtvistede fakturaer i avtaleforholdet. Det beror på om det er inngått bindende avtale.  Nemnda legger til grunn at det henholdsvis 04.03.21 og 09.04.21 ble inngått avtaler mellom partene. Avtale om produktet «Espot», inngått 04.03.21, ble avsluttet 02.04.21 da klager byttet kraftleverandør. Ny avtale om produktet «Espot Kampanje» ble så inngått en uke senere etter forutgående telefonsamtale. Nemnda kan ikke se at det foreligger grunnlag for klager til å si seg løst fra denne kontrakten. Slik saken er opplyst for nemnda, har innklagede under saksforberedelsen i tilstrekkelig grad godtgjort at selskapet har oppfylt kravene til opplysningsplikt som følger av angrerettloven, samtidig som det heller ikke er grunnlag for å legge til grunn at ikke de særlige krav til avtaleinngåelse ved uanmodet telefonsalg ikke er fulgt, jf. angrerettloven § 10. På denne bakgrunn er det heller ikke grunnlag for å legge til grunn at kunden har utøvd angreretten rettidig, med de rettsvirkninger dette i så fall ville ha.  Etter dette legger nemnda til grunn at bindende avtale er inngått mellom partene.  Det neste spørsmålet er om Helgeland Kraft AS ikke har oppfylt sine forpliktelser etter avtalen, og om dette har betydning for klagers plikt til å betale fakturaene fra selskapet.  Klager har under saksforberedelsen hevdet at det ble inngått andre vilkår enn det som fremkommer av den skriftlige avtalen. Nemnda kan imidlertid ikke se at det er holdepunkter for dette. Nemnda kan heller ikke se at det foreligger feil ved selskapets fakturering ved at klager ikke har fått godskrevet rabatter eller lignende som var avtalt. Tvert imot tilsier den fremlagte dokumentasjonen at Helgeland Kraft AS har godskrevet forbruk ut over det klager hadde rett på etter avtalen. Etter dette må klager anses forpliktet til å betale de omstridte fakturaene.  Nemndas konklusjon er at klager ikke gis medhold.  Uttalelsen er enstemmig.    VEDTAK   Klager gis ikke medhold.  Oslo, 22. mai 2023    Henrik E. Kolderup, leder  Thomas Iversen, Forbrukerrådet  Jon Aadland, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge   Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om avtalevilkår og fakturering. Klager hevdet at prisberegningen ikke var forskriftsmessig og krevde tilbakebetalt det beløpet han mente han hadde betalt for mye. Han anførte at han aldri hadde samtykket til påslaget han var blitt belastet for. Klager hevdet videre at det ikke forelå grunnlag for å fakturere ham for miljøgebyr og viste til at han hadde opprettet avtale om eFaktura i begynnelsen av avtaleforholdet. Agva Kraft AS fastholdt beregningen sin under henvisning til avtalevilkårene. Klager ble enstemmig gitt delvis medhold. Agva Kraft AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.     Saken gjelder uenighet om avtalevilkår og fakturering.   Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3, 2-1, 3-1 og 5-3 og avregningsforskriften § 7-1b.   Historikk:   09.2021–01.2022 – Avtaleforhold mellom partene.   01.2022 – Klager mottar omtvistet faktura for desember 2021.   01.02.2022 – Klager mottar omtvistet faktura for januar 2022.   Krav:  Klager krever tilbakebetalt det beløp som overstiger det han hevder er korrekt beregnet snittpris samt gebyr som han mener er urettmessig belastet.   Partenes anførsler:   Klager  hevder at han er fakturert i strid med avtalen mellom partene og anfører at de inngikk avtale om spotpris uten påslag. Han viser til at prisen skulle beregnes direkte etter Nord Pool Spot og hevder at innklagede har foretatt feilaktige gjennomsnittsberegninger som ligger langt over det han var forpliktet til å betale etter avtale.   Klager hevder videre at han urettmessig er fakturert miljøgebyr. Han understreker at han opprettet avtale om eFaktura i starten av kundeforholdet, og at det dermed ikke er grunnlag for å belaste slike gebyr.   Klager hevder at Agva Kraft AS har opptrådt i strid med god forretningsskikk. Han opplever at selskapet har tilbakeholdt informasjon om prisberegning og bevisst vanskeliggjort kontakt- og klageprosessen. Han mener at det ikke fremkommer klart nok hvordan selskapet beregner gjennomsnittspris.   Agva Kraft AS fastholder sin beregning av snittprisen og bestrider at det ble inngått avtale om spotpris uten påslag. Selskapet peker på at det først ble inngått fastprisavtale for tre måneder og deretter spotprisavtale, men at det aldri ble inngått avtale om spotpris uten påslag.   Selskapet hevder at snittberegningen er korrekt og viser til klagers faktiske kraftforbruk. Innklagede viser videre til at merverdiavgift kommer i tillegg. Selskapet har ikke kommentert klagers anførsel om miljøgebyr.   Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om avtalevilkår og fakturering.   Nemnda legger til grunn at partene inngikk fastprisavtale på tre måneder ved navn «AGVA Fast 3 mnd» og at han deretter ble satt over på produktet «Agva Kraft Spot».   Standard kraftleveringsavtale § 5-3 oppstiller en plikt for kraftleverandøren til å varsle kunden i god tid før en tidsavgrenset fastprisavtale utløper. I denne saken er det uklart for nemnda om slikt varsel ble gitt. Nemnda går ikke inn på spørsmålet om hvilke konsekvenser det måtte ha for avslutningen av fastprisavtalen om et varsel ikke ble gitt, ettersom det fremgår av klagers korrespondanse med Agva Kraft AS i januar 2022, at han var kjent med at han ville bli overført til et spotprisprodukt etter utløpet av prisbindingsperioden på 3 måneder. Nemnda tilføyer at formålet med varslingsplikten kan stå i en noe annen stilling ved så korte prisbindingsperioder som dette, sammenliknet med det som gjelder lengre prisbindinger.   Selv om klager var kjent med at han etter tre måneder ville bli overført til en spotprisavtale, fremgår det ikke av dokumentasjonen at han ble gjort kjent med vilkårene for denne avtalen. Det er som nevnt ikke fremlagt noe varsel før utløpet av prisbindingsperoden som viser dette. Nemnda kan heller ikke se at det følger av dokumentene fra inngåelsen av avtalen at klager er gjort kjent med vilkårene for spotprisavtalen. Selskapet viser i sitt tilsvar til opplysninger om et påslag på 14,90 øre/kWt, men nemnda kan ikke se holdepunkter for at dette er avtalt med klager. Selv om det har presumsjonen mot seg at det er inngått et spotprisprodukt uten påslag, må tvilsrisikoen for hvilket påslag som er avtalt, gå utover selskapet. Det er den profesjonelle part som har størst oppfordring og de beste forutsetninger for å fremlegge slik dokumentasjon.    Nemnda finner derfor at klager ikke kan belastes for påslag på den leverte strømmen.   Nemnda kan heller ikke se at det er grunnlag for at klager kan belastes for et miljøgebyr. Det er opplyst av klager i saken at klager opprettet eFaktura i begynnelsen av avtaleforholdet, noe selskapet ikke har bestridt i tilsvaret til nemnda. Nemnda legger dette derfor til grunn. Nemnda kan ikke se at selskapet har påvist at det har grunnlag i avtalen for å belaste miljøgebyr i en slik situasjon, samtidig som formålet bak et miljøgebyr ikke slår til når det er inngått eFaktura-avtale. Nemnda viser til sitt syn i sak 21-744.   Når det gjelder anførselen om feil ved gjennomsnittsberegningen av spotprisen, finner nemnda at klagen for denne del av saken ikke kan tas til følge. Nemnda kan ikke se at det fremgår feil ved gjennomsnittsberegningen av spotpris i de omtvistede fakturaene fra januar og februar 2022. Nemnda bemerker at gjennomsnittlig spotpris som er angitt i fakturaen, vil bero på timesprisene i markedet i faktureringsperioden sammenholdt med fordelingen av kundens forbruk per time. Det er totalkostnaden ved kundens forbruk fordelt på kundens forbruk i kWh som gjenspeiles i snittprisen i fakturaen. Nemnda har ingen holdepunkter for at den angitte snittprisen ikke bygger på en slik beregning. Det bemerkes likevel at beregningsmetoden er vanskelig tilgjengelig og at den kan gi opphav til misforståelser. Nemnda viser til sine merknader om samme problemstilling i sak 22-226.   Nemnda bemerker likevel at i faktureringen er ikke påslaget spesifisert som egen fakturalinje. Nemnda legger derfor til grunn at det omtvistede påslaget ligger innbakt i den oppgitte gjennomsnittsprisen, og at den er blitt for høy på dette grunnlag.  Nemndas konklusjon er at klager gis delvis medhold. Klagen tas ikke til følge hva gjelder gjennomsnittsberegningen, men klager får medhold i sine anførsler om påslag og miljøgebyr.   Uttalelsen er enstemmig.    VEDTAK     Klager gis delvis medhold.      Oslo, 22. mai 2023    Henrik E. Kolderup, leder    Gustav Norman, Forbrukerrådet    Jon Aadland, Fornybar Norge     Lars Lima, Fornybar Norge        Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om bruddgebyr og beregning av oppsigelsestid i en strømleveringsavtale. Klager krevde tilbakebetalt bruddgebyret i sin helhet. Strømleveringsavtalen hadde en avtalt varighet på minst 12 måneder. Klager opplyste at han på avtaletidspunktet verken ble opplyst om oppsigelsestid eller bruddgebyr, men ble underveis i avtaleforholdet orientert om at det gjaldt en oppsigelsestid på tre måneder. Han anførte at oppsigelsestiden må beregnes fra kalenderdato, og ikke i henhold til andre normer om fristberegning. Selskapet innga ikke tilsvar i saken, men la etter sakens opplysninger til grunn at oppsigelsestiden skulle regnes fra og med den første dagen i påfølgende måned. Klager ble enstemmig gitt medhold. NordlysEnergi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.   Saken gjelder uenighet om bruddgebyr og beregning av oppsigelsestid.    Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-2 og 1-3.   Historikk:      2020 – Klager inngår avtale om levering av strøm med 12 måneders varighet.    16.11.2021 – Klager sier opp strømavtale hos innklagede.    17.02.2022 – Klager inngår ny strømavtale med annen kraftleverandør.    Krav:  Klager krever tilbakebetalt bruddgebyret i sin helhet.    Partenes anførsler:     Klager  bestrider at det er grunnlag for bruddgebyret. Han hevder at det på avtaletidspunktet verken ble opplyst om oppsigelsestid eller bruddgebyr. Disse opplysningene fremkom først den 16.11.2021 da klager sa opp avtalen.  Klager hevder at oppsigelsestiden i alle tilfeller må beregnes med utgangspunkt i dato, slik at han på tidspunktet for avtaleinngåelsen med ny kraftleverandør befant seg utenfor oppsigelsestiden. Han anfører at det er fristberegningen i henhold til avtale og korrespondanse som må legges til grunn, og ikke i henhold til andre normer om fristberegning.  Klager fastholder kravet om tilbakebetaling av gebyret i sin helhet og ønsker ikke å akseptere tilbakebetaling av halve kravet, slik selskapet har tilbudt.  NordlysEnergi AS har ikke inngitt tilsvar i saken. Av dokumentasjonen som er fremlagt fremgår det at selskapet bestrider klagers krav. NordlysEnergi AS hevder at oppsigelsestiden må beregnes fra første dag i måneden etter at oppsigelsen fant sted, og at dette må anses som en etablert norm.  Nemnda ser slik på saken:    Saken gjelder uenighet om det er grunnlag for bruddgebyr.   I denne saken er det ubestridt at det i 2020 ble inngått en avtale om leveranse av strøm mellom klager og NordlysEnergi AS med 12 måneders varighet. Klager har opplyst til nemnda at det ved avtaleinngåelsen ikke ble opplyst av NordlysEnergi AS at det i tillegg til bindingstiden på 12 måneder gjaldt en oppsigelsesfrist på 3 måneder, og at det i tillegg tilkom et bruddgebyr hvis avtalen ble avsluttet før utløpet av den avtalte oppsigelsestiden. NordlysEnergi AS har ikke inngitt tilsvar til nemnda, og har derfor ikke bestridt klagers fremstilling på dette punkt. Slik denne saken står, tilsier dette at de aktuelle vilkårene ikke kan anses avtalt, men det er likevel ikke nødvendig for nemnda å løse saken på dette grunnlag.   Slik denne saken står legger nemnda til grunn at oppsigelsestiden var utløpt da klagers avtale med ny kraftleverandør trådte i kraft. NordlysEnergi AS har under ingen omstendighet påvist avtalegrunnlag for å fremsette bruddgebyrkravet. Partene har gjort gjeldende ulike forståelser av beregningen av oppsigelsestid, og nemnda må ta stilling til hvordan denne skal beregnes.  Dersom partene har ment å legge en bestemt metode for beregning av oppsigelsestiden til grunn, måtte det ha fremkommet av avtalen eller omstendighetene for øvrig. Slik saken er opplyst for nemnda er det ikke avtalt mellom partene hvordan oppsigelsestiden skal beregnes. Spørsmålet må dermed avgjøres med grunnlag i bakgrunnsretten.   På enkelte områder er det gitt uttrykkelige normer for beregningen av oppsigelsestid, se eksempelvis arbeidsmiljøloven § 15-3 fjerde ledd og husleieloven § 9-6 første ledd, typisk ved at oppsigelsestiden beregnes fra første dag i påfølgende måned. Der slik særregulering ikke følger av kontraktslovgivningen eller bransjeavtaler, legger nemnda til grunn at oppsigelsestiden beregnes fra datoen oppsigelsen ble fremsatt overfor mottaker. For oppsigelse av kraftleveringsavtaler foreligger det så vidt nemnda kjenner til ingen regulering av når en oppsigelsestid starter å løpe. Ved slike oppsigelser får derfor oppsigelsen virkning fra den datoen den ble fremsatt overfor kraftselskapet.  Klager sa opp avtalen den 16. november 2021 og inngikk avtale med ny kraftleverandør den 17. februar 2022, tre måneder og én dag senere. Så langt en oppsigelsestid på tre måneder i det hele tatt var avtalt, befant klager seg utenfor oppsigelsestiden da den nye avtalen ble inngått.   Nemnda legger derfor til grunn at det ikke forelå adgang for NordlysEnergi AS til å kreve bruddgebyr av klager, og klager har krav på å få bruddgebyret tilbakebetalt i sin helhet.   Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.   Uttalelsen er enstemmig.  VEDTAK    Klager gis medhold.     Oslo, 22. mai 2023   Henrik E. Kolderup, leder   Gustav Norman, Forbrukerrådet   Jon Aadland, Fornybar Norge    Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt

Saken gjaldt uenighet om bruddgebyr og beregning av oppsigelsestid i en strømleveringsavtale. Klager krevde tilbakebetalt bruddgebyret i sin helhet. Strømleveringsavtalen hadde en avtalt varighet på minst 12 måneder. Klager opplyste at han på avtaletidspunktet verken ble opplyst om oppsigelsestid eller bruddgebyr, men ble underveis i avtaleforholdet orientert om at det gjaldt en oppsigelsestid på tre måneder. Han anførte at oppsigelsestiden må beregnes fra kalenderdato, og ikke i henhold til andre normer om fristberegning. Selskapet innga ikke tilsvar i saken, men la etter sakens opplysninger til grunn at oppsigelsestiden skulle regnes fra og med den første dagen i påfølgende måned. Klager ble enstemmig gitt medhold. NordlysEnergi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.   Saken gjelder uenighet om bruddgebyr og beregning av oppsigelsestid.    Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-2 og 1-3.   Historikk:      2020 – Klager inngår avtale om levering av strøm med 12 måneders varighet.    16.11.2021 – Klager sier opp strømavtale hos innklagede.    17.02.2022 – Klager inngår ny strømavtale med annen kraftleverandør.    Krav:  Klager krever tilbakebetalt bruddgebyret i sin helhet.    Partenes anførsler:     Klager  bestrider at det er grunnlag for bruddgebyret. Han hevder at det på avtaletidspunktet verken ble opplyst om oppsigelsestid eller bruddgebyr. Disse opplysningene fremkom først den 16.11.2021 da klager sa opp avtalen.  Klager hevder at oppsigelsestiden i alle tilfeller må beregnes med utgangspunkt i dato, slik at han på tidspunktet for avtaleinngåelsen med ny kraftleverandør befant seg utenfor oppsigelsestiden. Han anfører at det er fristberegningen i henhold til avtale og korrespondanse som må legges til grunn, og ikke i henhold til andre normer om fristberegning.  Klager fastholder kravet om tilbakebetaling av gebyret i sin helhet og ønsker ikke å akseptere tilbakebetaling av halve kravet, slik selskapet har tilbudt.  NordlysEnergi AS har ikke inngitt tilsvar i saken. Av dokumentasjonen som er fremlagt fremgår det at selskapet bestrider klagers krav. NordlysEnergi AS hevder at oppsigelsestiden må beregnes fra første dag i måneden etter at oppsigelsen fant sted, og at dette må anses som en etablert norm.  Nemnda ser slik på saken:    Saken gjelder uenighet om det er grunnlag for bruddgebyr.   I denne saken er det ubestridt at det i 2020 ble inngått en avtale om leveranse av strøm mellom klager og NordlysEnergi AS med 12 måneders varighet. Klager har opplyst til nemnda at det ved avtaleinngåelsen ikke ble opplyst av NordlysEnergi AS at det i tillegg til bindingstiden på 12 måneder gjaldt en oppsigelsesfrist på 3 måneder, og at det i tillegg tilkom et bruddgebyr hvis avtalen ble avsluttet før utløpet av den avtalte oppsigelsestiden. NordlysEnergi AS har ikke inngitt tilsvar til nemnda, og har derfor ikke bestridt klagers fremstilling på dette punkt. Slik denne saken står, tilsier dette at de aktuelle vilkårene ikke kan anses avtalt, men det er likevel ikke nødvendig for nemnda å løse saken på dette grunnlag.   Slik denne saken står legger nemnda til grunn at oppsigelsestiden var utløpt da klagers avtale med ny kraftleverandør trådte i kraft. NordlysEnergi AS har under ingen omstendighet påvist avtalegrunnlag for å fremsette bruddgebyrkravet. Partene har gjort gjeldende ulike forståelser av beregningen av oppsigelsestid, og nemnda må ta stilling til hvordan denne skal beregnes.  Dersom partene har ment å legge en bestemt metode for beregning av oppsigelsestiden til grunn, måtte det ha fremkommet av avtalen eller omstendighetene for øvrig. Slik saken er opplyst for nemnda er det ikke avtalt mellom partene hvordan oppsigelsestiden skal beregnes. Spørsmålet må dermed avgjøres med grunnlag i bakgrunnsretten.   På enkelte områder er det gitt uttrykkelige normer for beregningen av oppsigelsestid, se eksempelvis arbeidsmiljøloven § 15-3 fjerde ledd og husleieloven § 9-6 første ledd, typisk ved at oppsigelsestiden beregnes fra første dag i påfølgende måned. Der slik særregulering ikke følger av kontraktslovgivningen eller bransjeavtaler, legger nemnda til grunn at oppsigelsestiden beregnes fra datoen oppsigelsen ble fremsatt overfor mottaker. For oppsigelse av kraftleveringsavtaler foreligger det så vidt nemnda kjenner til ingen regulering av når en oppsigelsestid starter å løpe. Ved slike oppsigelser får derfor oppsigelsen virkning fra den datoen den ble fremsatt overfor kraftselskapet.  Klager sa opp avtalen den 16. november 2021 og inngikk avtale med ny kraftleverandør den 17. februar 2022, tre måneder og én dag senere. Så langt en oppsigelsestid på tre måneder i det hele tatt var avtalt, befant klager seg utenfor oppsigelsestiden da den nye avtalen ble inngått.   Nemnda legger derfor til grunn at det ikke forelå adgang for NordlysEnergi AS til å kreve bruddgebyr av klager, og klager har krav på å få bruddgebyret tilbakebetalt i sin helhet.   Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.   Uttalelsen er enstemmig.  VEDTAK    Klager gis medhold.     Oslo, 22. mai 2023   Henrik E. Kolderup, leder   Gustav Norman, Forbrukerrådet   Jon Aadland, Fornybar Norge    Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt

Saken gjaldt uenighet om avtalevilkår. Klager bestred gebyr som følge av manglende opprettelse av AvtaleGiro. Han anførte at han aldri hadde samtykket til opprettelse av AvtaleGiro som betingelse for å unngå gebyr, og mente at det måtte anses tilstrekkelig at han hadde inngått avtale om eFaktura. Han viste til at eFaktura og AvtaleGiro vanligvis likestilles og at det måtte opplyses om dersom det skulle gjøres unntak fra dette utgangspunktet. Agva Kraft AS fastholdt at det gjaldt et vilkår om opprettelse av AvtaleGiro for å unngå gebyr etter avtalen og hevdet at det fremkom tilstrekkelig klart i avtalens vilkår og i markedsføringen av avtalen. Klager ble enstemmig gitt medhold. Agva Kraft AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.   Saken gjelder uenighet om avtalevilkår.   Regelverk: Standard kraftleveringsavtale § 1-3.   Historikk:     24.08.2019 – Avtale inngås mellom partene.   Krav:  Klager krever tilbakebetalt innbetalte miljøgebyr for den perioden avtale om eFaktura har løpt.   Partenes anførsler:    Klager hevder at det ikke i tilstrekkelig grad er opplyst om at det både måtte inngås avtale om eFaktura og AvtaleGiro for å unngå miljøgebyr ved fakturering. Klager påpeker at det ikke har fremgått at også AvtaleGiro er en forutsetning for å unngå gebyret og viser til formuleringen "og eventuelt avtalegiro" i korrespondansen med selskapet.   Klager viser til at eFaktura og AvtaleGiro vanligvis likestilles og at det derfor fremstår uvanlig at Agva Kraft AS opererer med dette skillet.   Klager hevder at Agva Kraft AS har opptrådt i strid med god markedsførings- og forretningsskikk ved at vilkåret ikke opplyses om annet sted enn på nettsidene.   Agva Kraft AS bestrider tilbakebetalingskravet under henvisning til at klager har akseptert avtalevilkårene. Selskapet viser til at han uttrykkelig har huket av for at han har lest og forstått vilkårene.    Selskapet tilbakeviser at det ikke ble opplyst om vilkåret i innsalget og markedsføringen og viser til informasjon på nettsiden der strømavtalen inngås. Selskapet hevder at avtalens vilkår har fremgått tilstrekkelig klart gjennom formuleringene der.  Nemnda ser slik på saken:    Saken gjelder uenighet om det var et vilkår om opprettelse av AvtaleGiro for å unngå et miljøgebyr ved fakturering.   Slik saken er opplyst har partene inngått avtale om produktet "Agva Strøm". Tvistepunktet i saken er om avtalen gir hjemmel for å ilegge klager et miljøgebyr ved manglende opprettelse av AvtaleGiro. Klager har hatt aktiv eFaktura-avtale. Spørsmålet er derfor om partene har avtalt at både eFaktura og AvtaleGiro må opprettes for å unngå miljøgebyr.  Ved tvil om hvilke vilkår som anses vedtatt av partene, påligger det etter sikker rett den parten som påberoper seg vilkåret å godtgjøre at dette er avtalt.  Agva Kraft AS har under saksforberedelsen for nemnda fremlagt et skjermbilde av avtalevilkårene, der det fremkommer at kunden må opprette AvtaleGiro for å unngå miljøgebyr ved fakturering. Klager har på sin side bestridt at dette er i samsvar med de vilkårene han aksepterte på avtaletidspunktet.   Selskapet har ikke sannsynliggjort at vilkårene ble vedtatt i denne formen da avtalen ble inngått, og det foreligger heller ingen andre opplysninger som gir anvisning på dette.   Slik saken er opplyst for nemnda, foreligger det heller ikke andre holdepunkter for at partene har inngått avtale om både eFaktura og AvtaleGiro som forutsetning for å unngå miljøgebyr. Den fremlagte ordrebekreftelsen gir ikke dekning for at et vilkår om AvtaleGiro er avtalt. Det fremgår av ordrebekreftelsen at det må opprettes eFaktura "og eventuelt AvtaleGiro" for å unngå miljøgebyr ved fakturering. Formuleringen er vag og gir ikke et tilstrekkelig klart uttrykk for at det er avtalt et vilkår om AvtaleGiro i tillegg til eFaktura. Uansett måtte en slik eventuell uklarhet ha blitt tolket til forbrukerens fordel, jf. avtaleloven § 37 første ledd nr. 3.   Nemnda viser også til formålet bak miljøgebyret, som må antas å være å unngå utstedelse av papirfaktura, med de administrasjons- og miljøkostnader dette medfører. Klager har imidlertid mottatt elektronisk faktura. Nemnda legger til grunn at opprettelsen av eFaktura må sies å ivareta det formålet som ligger bak miljøgebyret i tilstrekkelig grad.   Etter dette er det nemndas syn at avtalen ikke gir grunnlag for å ilegge klager miljøgebyr som følge av manglende opprettelse av AvtaleGiro, når eFaktura var opprettet. Etter dette har klager krav på tilbakebetaling av fakturert miljøgebyr i terminer der han har hatt aktiv eFaktura-avtale.  Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.   Uttalelsen er enstemmig.   VEDTAK     Klager gis medhold.    Oslo, 22. mai 2023    Henrik E. Kolderup, leder    Gustav Norman, Forbrukerrådet    Jon Aadland, Fornybar Norge     Lars Lima, Fornybar Norge     Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om avtaleinngåelse og avtalevilkår. Klager bestred bruddgebyr med grunnlag i forholdene omkring avtaleinngåelsen. Klager opplevde selskapets representant som aggressiv i sitt innsalg av avtalen og bestred at hun hadde forpliktet seg til et vilkår om bruddgebyr. Selskapet innga ikke tilsvar i saken. Klager ble enstemmig gitt medhold. NordlysEnergi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.     Saken gjelder uenighet om avtaleinngåelse og -vilkår.    Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4 og angrerettloven.    Historikk:   16.11.2020 – Avtaleinngåelse gjennom dørsalg.  21.04.2021 – Klager bestrider bruddgebyr overfor innklagede.    Krav: Klager bestrider bruddgebyr og hevder seg ubundet av avtalen.    Partenes anførsler:    Klager bestrider NordlysEnergi AS' krav om bruddgebyr i sin helhet, og mener at dette er urettmessig fakturert.    Klager mener at innklagedes selgerrepresentant var aggressiv i sitt innsalg av strømavtalen. Hun opplevde at hun ikke hadde annet valg enn å be om betenkningstid. Klager hevder hun fikk beskjed av selgeren om at avtalen enkelt kunne avsluttes dersom hun ikke skulle bli fornøyd, og mener at et vilkår om bruddgebyr aldri ble nevnt.    Klager reagerer sterkt på bruddgebyrets størrelse og understreker at det har skapt konsekvenser for hennes personlige økonomi.    Klager erkjenner å ha oppdaget vilkåret om bruddgebyr i ettertid av avtaleinngåelsen, men hun fastholder at vilkåret aldri ble vedtatt av henne ved avtaleinngåelsen. Hun peker på at vilkåret aldri ble nevnt av innklagedes representant. Hun reagerer videre på at vilkåret var nedfelt med svært liten skrift i avtalen og understreker urimeligheten omkring dette.      NordlysEnergi AS har ikke besvart sekretariatets gjentatte henvendelser og har ikke inngitt tilsvar i saken.    I sin kortfattede korrespondanse med klager fremkommer at selskapet opprettholder sitt krav om bruddgebyr. Selskapet mener at det forholder seg til de avtalevilkårene som klager har akseptert ved avtaleinngåelsen.        Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om avtaleinngåelse og avtalevilkår. Spørsmålet som ønskes avklart er om klager kan anses kostnadsfritt løst fra avtalen med innklagede.    Saksforholdet faller inn under angrerettlovens virkeområde, jf. § 1 første ledd. Den omtvistede avtalen ble inngått ved dørsalg, og er dermed etter legaldefinisjonen i § 5 første ledd bokstav d å betrakte som et salg utenom faste forretningslokaler. Angrerettlovens anvendelse er dessuten særregulert i standard kraftleveringsavtale § 1-4.    Etter angrerettloven § 20 har forbrukeren en særskilt rett til å gå fra gyldig inngått avtale uten nærmere begrunnelse. Forutsetningen er at den næringsdrivende gis melding om angrerettutøvelsen innen utløpet av fristen i § 21, jf. § 20. Den alminnelige angrefristen er etter § 21 første ledd 14 dager fra avtaleinngåelsen. Etter tredje ledd gjelder en utvidet frist på opptil 12 måneder etter utløpet av den opprinnelige fristen for de tilfeller der den næringsdrivendes opplysningsplikt ikke er overholdt.    Klager fremsatte sitt krav om å gå fra avtalen utenfor den opprinnelige angrefristen etter § 21 første ledd. Erklæringen må anses som en utøvelse av angreretten. Avgjørende for om klager kan anses løst fra avtalen er om den utvidede fristen i § 21 tredje ledd får anvendelse.    Den utvidede angrefristen utløper 12 måneder og 14 dager etter avtaleinngåelsen og gjelder for de tilfeller der den næringsdrivende ikke har overholdt sin opplysningsplikt etter § 8 første ledd bokstav h. Opplysningsplikten innebærer en plikt for den næringsdrivende til "på en klar og forståelig måte" å gi forbruker opplysninger om "at det foreligger angrerett og standardisert skjema for bruk av angrerett (angreskjema), samt vilkårene, tidsfristene og fremgangsmåtene for å bruke angreretten".   Slik saken er opplyst for nemnda har selskapet opplyst klager om angrerettlovens alminnelige frist samt forbrukerens plikt til å sende melding til den næringsdrivende ved påberopelse av angreretten. Det fremkommer imidlertid ikke av dokumentasjonen at selskapet har meddelt forbruker angreskjema, slik § 8 uttrykkelig oppstiller krav om. Hvorvidt opplysningene er gitt "på en klar og forståelig måte", er det dessuten grunn til å betvile. Opplysningene fremstår etter nemndas syn som for mangelfulle til at forbrukeren har kunnet nyttiggjøre seg av dem.    Etter angrerettloven § 7 er det den næringsdrivende som har bevisbyrden for at opplysningsplikten er oppfylt. Selskapet har ikke inngitt tilsvar i saken og har på dette grunnlag ikke godtgjort at opplysningsplikten er overholdt. Regelen i § 7 medfører at bevisrisikoen må gå utover selskapet. Selskapets opplysningsplikt kan dermed ikke anses oppfylt. Nemnda tilføyer at det heller ikke i etterkant av avtaleinngåelsen er godtgjort at selskapet har gitt klager opplysningene som nevnt i § 8 første ledd bokstav h.    Som følge av at opplysningsplikten ikke er oppfylt, kommer den utvidede angrefristen i § 21 tredje ledd til anvendelse. Nemnda finner dermed at klager på tidspunktet for påberopelsen hadde angreretten i behold og at hun kan si seg løst fra kontrakten på dette grunnlag.    Rettsvirkningene av angrerettutøvelse er i første omgang at partenes forpliktelser etter avtalen bortfaller, jf. § 23. Dette innebærer at klager kostnadsfritt har mulighet til å gå fra avtalen, og at bruddgebyret bortfaller.   Ved angrerettutøvelse legger videre et flertall i nemnda – ved nemndas leder med dobbeltstemme og Forbrukerrådets representant Norman – til grunn at forbrukeren har krav på fullstendig tilbakebetaling av vederlag som er ytt i løpet av avtaleforholdet, jf. angrerettloven § 26. På dette punkt viser flertallet til sitt vedtak i den forente behandlingen av klagesaker mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023, saksnummer 23-011 flg., for sin nærmere begrunnelse. Et mindretall i nemnda. bransjerepresentantene Aadland og Lima, legger til grunn den lovforståelsen de ga uttrykk for i samme vedtak, og har kommet til at klager ikke har rett til fritak for betaling for levert og forbrukt strøm, herunder rett til tilbakebetaling av foretatte betalinger.    Nemnda har etter dette enstemmig kommet til at fordi klager har benyttet seg av sin angrerett i tråd med § 20, kan hun gå fra avtalen uten nærmere begrunnelse eller kostnad. Klager anses følgelig fristilt fra bruddgebyret. Flertallet finner videre at klager har krav på å få tilbakebetalt vederlag som er ytt i løpet av avtaleforholdet i sin helhet.    Vedtaket er avsagt under dissens.       VEDTAK     Klager gis medhold.    Oslo, 22. mai 2023    Henrik E. Kolderup, leder  Gustav Norman, Forbrukerrådet  Jon Aadland, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om avtaleinngåelse og -vilkår. Klager hevdet at det ble avtalt gjennomfakturering ved muntlig avtale. Han viste til korrespondansen med selskapets representant på avtaletidspunktet samt forutsetningene som lå til grunn for avtaleinngåelsen. Da gjennomfakturering ikke skjedde, hevdet klager seg ubundet av avtalen på grunnlag av det han hevdet var feilaktig gitte opplysninger. Han hevdet at han aldri hadde vedtatt vilkår om bruddgebyr. Selskapet bestred klagers krav og fastholdt bruddgebyret. De viste til at det verken skriftlig eller muntlig ble avtalt gjennomfakturering og at et slikt vilkår måtte fremgå uttrykkelig av avtalen for å kunne anses bindende. Klager ble enstemmig gitt delvis medhold. NordlysEnergi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.  Saken gjelder uenighet om avtaleinngåelse og avtalevilkår.  Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-2 og 1-3.    Historikk:   26.04.2021 – Avtale inngås ved dørsalg.     Krav:  Klager hevder seg ubundet av avtalen og bestrider bruddgebyr med grunnlag i manglende gjennomfakturering.     Partenes anførsler:   Klager  hevder at det ble inngått avtale med vilkår om gjennomfakturering med innklagde. Han understreker at også et muntlig avtalt vilkår binder partene, og at han derfor har krav på gjennomfakturering.  Klager fremhever at det var en uttrykkelig forutsetning for avtaleinngåelsen at strøm og nettleie skulle betales samlet i én faktura, og at dette ble påpekt på avtaletidspunktet. Når klager senere mottar faktura for strømforbruket alene, krever han seg løst fra avtalen med grunnlag i feilaktige opplysninger fra selgers side.  Klager bestrider bruddgebyr ved oppsigelse av avtalen.  NordlysEnergi AS har ikke inngitt tilsvar i saken. Av dokumentasjonen fremkommer at selskapet fastholder avtaleforholdet og hevder at klager ikke kan si opp avtalen uten å betale bruddgebyr. Innklagede understreker at selger har gitt riktige og fullstendige opplysninger. Klager må dermed anses bundet av avtalen.  Selskapet motsetter seg klagers krav om gjennomfakturering, og hevder at et vilkår om gjennomfakturering verken ble muntlig eller skriftlig avtalt. Selskapet peker på at det ikke kan utledes et slikt krav av lovgivningen og at det derfor må fremgå uttrykkelig av den skriftlige avtalen dersom dette skulle anses vedtatt av partene.  Nemnda ser slik på saken:   Saken gjelder uenighet om avtaleinngåelse og avtalevilkår. Det første spørsmålet er hvorvidt det på avtaletidspunktet ble avtalt et vilkår om gjennomfakturering mellom partene.  Standard kraftleveringsavtale § 1-2 regulerer avtaleforholdet mellom kunde og kraftleverandør. Det fremkommer av bestemmelsen at partene i kraft av sin avtalefrihet står fritt til å avtale særskilte vilkår i tillegg til de vilkår som følger av produktet og av standardavtalen. Dette omfatter også muntlige vilkår, jf. prinsippet om formfrihet. Avgjørende for om vilkårene får bindende virkning, er om de kan anses vedtatt av begge parter.  For at et vilkår om gjennomfakturering skal anses vedtatt av partene, er det en forutsetning at det forut for avtaleinngåelsen forelå såkalte dispositive utsagn eller konkludent atferd som ga motparten grunn til å tro at avgiveren hadde til formål å binde seg til et slikt vilkår. Hvorvidt partene har avtalt et vilkår om gjennomfakturering beror med andre ord på en bedømmelse av omstendighetene omkring avtaleinngåelsen. Ved denne vurderingen må det ses hen til "hva løftemottakeren med rimelighet kunne legge i det løftegiveren skrev, sa, gjorde eller unnlot å gjøre når alle forhold tas i betraktning", jf. HR-2017-971-A.  Klager ga på avtaletidspunktet uttrykk for at han ønsket gjennomfakturering, hvorpå selskapets representant ifølge klagers gjengivelse svarte at "det er bare latskap at man ikke kan få det til på en samlet faktura". Klager har påberopt at utsagnet er tilstrekkelig dispositivt til at man kan legge til grunn at gjennomfakturering er avtalt. Selv om nemnda finner en slik uttalelse oppsiktsvekkende, kan den ikke se at selgers utsagn kan anses som en bekreftelse på at gjennomfakturering er avtalt. Formuleringen er vag og kan vanskelig sies å ha dannet grunnlag for berettigede forventninger om en slik avtale fra klagers side.  Nemnda finner etter en konkret helhetsvurdering at det ikke ble inngått avtale om gjennomfakturering mellom partene.  Det andre spørsmålet i saken er om klager kan avslutte kontraktsforholdet uten å betale bruddgebyr.  Også dette er et spørsmål om hva som kan anses avtalt mellom partene. Klager har bestridt bruddgebyret under henvisning til at han aldri mente å binde seg til dette. Dersom NordlysEnergi AS hevder at et slikt vilkår er avtalt, påhviler det likevel selskapet å godtgjøre dette. Slik saken er opplyst fremkommer det verken av skriftlig eller muntlig avtale at partene har inngått noen bindende avtale om bruddgebyr ved avtaleopphør. Selskapet har ikke inngitt tilsvar i saken og bevisrisikoen må følgelig gå utover selskapet.  Et vilkår om bruddgebyr kan ikke anses akseptert av klager, og han kan derfor gå fra avtalen kostnadsfritt.  Nemndas konklusjon er at klager gis delvis medhold. Klager gis medhold så langt gjelder bruddgebyret, men ikke hva gjelder om gjennomfakturering ble avtalt som avtalevilkår.  Uttalelsen er enstemmig.    VEDTAK   Klager gis delvis medhold.  Oslo, 22. mai 2023    Henrik E. Kolderup, leder  Gustav Norman, Forbrukerrådet  Jon Aadland, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge      Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt gjenåpning av sak 21-302 behandlet 14.02.2022, der klager ikke ble gitt medhold. Begjæring om gjenåpning av saken ble enstemmig avvist av nemnda. Det ble fattet slikt vedtak 14.02.2022: Klager gis ikke medhold.  Ved e-post av 28.03.2023 har klager begjært saken gjenåpnet.  Nemnda ser slik på saken:   Saken gjelder gjenåpning.  En sak som nemnda har avgjort og som er avsluttet, kan begjæres gjenåpnet etter nemndsavtalen pkt. 8.1. For at en sak kan gjenåpnes, forutsettes det at det har blitt fremsatt nye vesentlige opplysninger som anses av betydning for sakens utfall og som ikke tidligere kunne ha vært fremlagt, jf. bestemmelsens første ledd.  Det er etter nemndas syn ikke fremlagt opplysninger av en slik karakter i begjæringen. Nemnda opprettholder dermed sitt vedtak av 14.02.2022.  Nemndas konklusjon er at begjæring om gjenåpning avvises.  Uttalelsen er enstemmig.  VEDTAK   Begjæring om gjenåpning tas ikke til følge.  Oslo, 22. mai 2023.    Henrik E. Kolderup, lederGustav Norman, Forbrukerrådet Jon Aadland, Fornybar Norge  Lars Lima, Fornybar Norge   Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om etterfakturert krav etter avregningsfeil. Klager har påberopt seg god tro. Klager anført at hun antok at faktureringen var i orden og at faktureringen har vært på samme nivå som hennes naboer. Klager hevdet at det var en stor svikt i selskapets systemer da feilen har gått over tid uten at selskapet har oppdaget dette. Barents Nett AS anførte at det i forbindelse med avregning ble avdekket at noen få kunder var registrert på en tariff som ikke var i bruk og kundene ble derfor ikke avregnet for energiledd. Barents Nett AS hevdet at det har handlet innenfor regelverket og opprettholdt sitt krav. Klager ble enstemmig ikke gitt medhold. Barents Nett AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.   Saken gjelder uenighet om etterfakturert krav.   Regelverk: Standard nettleieavtale § 6-5.   Krav: Klager avviser etterfakturert krav.  Partenes anførsler:  Klager viser til at hun ble kontaktet av nettselskapet 05.07.22 der det ble informert om feilregistrering i deres nett.   Klager påberoper seg god tro. Klager anfører at hun antok at faktureringen var i orden. Klager sier at faktureringen har vært på samme nivå som hennes naboer.   Klager hevder at det er en stor svikt i selskapets systemer da feilen har gått over tid uten at selskapet har oppdaget dette. Klager stiller spørsmål ved hvordan det kan forventes at hun skal oppdage feilen da selskapet ikke har gjort det selv.   Klager finner ikke selskapets kundebehandling tilfredsstillende.   Klager avviser etterfakturert krav.   Barents Nett AS (Barents Nett) anfører at det i forbindelse med avregning ble avdekket at noen få kunder var registrert på en tariff som ikke var i bruk. Dermed har kundene ikke blitt avregnet for energiledd, kun for fastledd. Barents Nett opplyser at de aktuelle kundene ble kontaktet umiddelbart etter at de ble oppmerksomme på feilen og tilbudt betalingsavtale dersom de ønsket dette.   Barents Nett bestrider at klager kan anses å ha vært i aktsom god tro. Selskapet hevder at det har handlet innenfor regelverket og opprettholder sitt krav.   Nemnda ser slik på saken: Saken gjelder tvist om etterfakturering etter avregningsfeil. I henhold til standard nettleieavtale § 6-5 («Avregningsfeil»), kan nettselskapet kreve etterbetaling for enhver avregningsfeil. Når feilen kan tilskrives nettselskapet, kan nettselskapet ikke kreve etterbetaling dersom nettkunden var i aktsom god tro. I denne saken legger nemnda på bakgrunn av de foreliggende opplysninger til grunn at det har vært en faktureringsfeil. Barents Nett har erkjent at det har vært en feil i deres system som har medført at klager kun er fakturert for fastledd og ikke energiledd. Etter nemndas syn kan denne avregningsfeilen klart tilskrives nettselskapet. Spørsmålet er følgelig om det er grunnlag for å frita klager for betalingsforpliktelsen med grunnlag i at hun har vært i aktsom god tro, herunder om klager burde ha oppdaget at hun ble fakturert for mindre enn det hun skulle betale på basis av reelt forbruk. Nemnda har ikke holdepunkter for å hevde at klager ikke har vært i god tro, men finner at klagers gode tro uansett ikke er aktsom. Nemnda bemerker at selskapet plikter å gi kunden informasjon om gjeldende tariffer for nettleie, jf. standard nettleieavtale § 6-2. Nemnda bemerker likevel at uvitenhet om at forbruk for nettleie består av et fastledd og en forbruksavhengig del i seg selv ikke kan anses som aktsom. Nemnda har ved vurderingen lagt særlig vekt på at klager fikk informasjon i fakturaene om at det kun ble fakturert for fastledd i de løpende fakturaene, noe som ga klager en oppfordring til å reagere. Videre legger nemnda vekt på at det var liten forskjell på størrelsen på de fakturerte kravene på de ulike fakturaene, selv om forbruket av strøm vil variere gjennom årstidene. Etter nemndas mening hadde klager en undersøkelsesplikt når det fremgikk av fakturaene at det ikke er fakturert for den variable kostnaden som er knyttet til klagers forbruk. Nemnda mener på denne bakgrunn at klager ikke har vært i aktsom god tro og at Barents Nett derfor har rett til å etterfakturere differansen mellom fakturert forbruk og faktisk forbruk. Nemndas konklusjon er at klager ikke gis medhold. Uttalelsen er enstemmig.   VEDTAK Klager gis ikke medhold. Oslo, 20. mars 2023   Henrik E. Kolderup, leder Gustav Norman, Forbrukerrådet Jon Aadland, Fornybar Norge Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om avtalevilkår. Klager avviste krav om bruddgebyr.  Klager anførte at hun bor i Trondheim hvor prisene ligger på 20 til 40 øre/kWh og påpekte at hun ble fakturert dobbelt av det andre i samme område ble fakturert. Klager hevdet at krav om bruddgebyr var urimelig da selskapet har brutt avtalen med lovnad om rimelig strøm. Bærum Energiomsetning AS anførte at det var strømleveranse til klager fra 26.07.21 til 02.02.22. Bærum Energiomsetning AS anførte at avtalen har 12 måneders bindingstid. Bærum Energiomsetning AS opprettholdt fakturerte krav. Under dissens ble klager gitt medhold. Bærum Energiomsetning AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.     Saken gjelder uenighet om avtalevilkår. Regelverk: Standard kraftleveringsavtale § 1-2.   Historikk: 15.09.21 – Avtale inngås ved uanmodet telefonsalg. 02.02.22 – Klager ber om avslutning av leveransen. Krav: Klager avviser krav om bruddgebyr. Partenes anførsler:   Klager reagerer på faktureringen av inngått avtale med Bærum Energiomsetning AS. Klager anfører at selskapet ga lovnader om rimelig strøm ved salgssamtalen og at klager derfor valgte å inngå avtale med selskapet.   Klager anfører at hun bor i Trondheim, hvor prisene ligger på 20 til 40 øre/kWh. Klager påpeker at hun ble fakturert dobbelt av det andre ble fakturert for i samme område.     Klager anfører at hun har prøvd å få en forklaring på faktureringen, men uten hell.     Klager viser til fakturert bruddgebyr, og mener at dette kravet er urimelig da selskapet har brutt lovnaden om rimelig strøm. Klager avviser krav om bruddgebyr. Hun krever også kompensasjon for merkostnadene, jf. e-post av 16.03.2023.  Bærum Energiomsetning AS (Bærum Energiomsetning) viser til at det ble inngått avtale med klager den 15.09.21. Strømleveransen opphørte den 02.02.22.    Bærum Energiomsetning viser til at avtale er inngått per SMS som inneholder lenke til avtale og vilkår. Det påpekes at det er skriftlig informert om hvordan produktet faktureres, bindingstid/oppsigelsestid og konsekvenser av brudd på avtalen.  Bærum Energiomsetning anfører at det er 12 måneders bindingstid i avtalen som klager har inngått.    Bærum Energiomsetning opprettholder fakturerte krav. I e-post til nemnda 15.03.23 har selskapet opplyst at bruddgebyret likevel krediteres.   Nemnda ser slik på saken:   Saken gjelder tvist om inngåelse av avtale og avtalevilkår knyttet til uanmodet telefonsalg.  Nemnda bemerker innledningsvis at Bærum Energiomsetning har opplyst at bruddgebyret frafalles. Siden saken etter nemndas syn også reiser spørsmål om kundens øvrige betalingsforpliktelser, tas saken likevel til realitetsbehandling.   Det fremgår av standard kraftleveringsavtale § 1-3 at kraftleverandøren før avtalen inngås, i tråd med kravene som følger av "Lov om opplysningsplikt og angrerett ved fjernsalg mv.", plikter å gi opplysninger om sentrale forhold ved avtalen, herunder betalingsvilkår, eventuell bindingstid og totale kostnader kunden skal betale.   Slik saken er opplyst legger nemnda til grunn at den inngåtte strømavtalen ikke hensyntar soneinndelingen i det norske kraftmarkedet i faktureringen. Det kan være til dels betydelige prisforskjeller mellom de ulike sonene/prisområdene i Norge. Nemnda viser til sin begrunnelse i 22-014 og 22-037, og legger til grunn at der et produkt avviker fra en standard spotavtale ved ikke å være sonedifferensiert og i stedet baserer seg på et nasjonalt gjennomsnittsnivå som her, vil dette være et forhold som selskapet vil ha plikt til å fremheve og å forklare kunden konsekvensen av på en lettfattelig måte. Det må derfor forventes at Bærum Energiomsetning gjør kundene oppmerksomme på slike forhold ved avtaleinngåelsen. Nemnda finner det kritikkverdig at dette ikke er gjort.   Som i sak 22-014 og sak 22-037 er det avgjørende ved nemndas løsning av denne saken likevel at angrerettlovens bestemmelser ikke er fulgt.   Angrerettloven stiller en rekke spesifikke krav til hvilken informasjon som skal gis både før og etter avtaleinngåelsen for at en avtale skal anses rettslig bindende mellom næringsdrivende og forbrukere. Angrerettloven § 8 første ledd stiller krav om en rekke opplysninger som skal gis på en «på en klar og forståelig måte» før avtalen inngås.   Videre fastsetter angrerettloven § 10 at før det blir inngått en avtale som følge av at den næringsdrivende uanmodet har fremsatt et tilbud på telefon, skal den næringsdrivende bekrefte tilbudet skriftlig på et varig medium etter at telefonsamtalen er avsluttet. Det fremgår av bestemmelsen at forbrukeren ikke blir bundet før tilbudet er akseptert skriftlig, noe den næringsdrivende skal opplyse om i bekreftelsen nevnt i første punktum.  Det er selskapet som har bevisbyrden for at opplysningspliktene er oppfylt, jf. angrerettloven § 7.   Det fremgår videre at angrerettloven § 21 første til tredje ledd lest i sammenheng at angrefristen på 14 dager ikke starter å løpe før selskapet har gitt opplysninger om at det foreligger angrerett samt vilkårene, tidsfristene og fremgangsmåtene for å bruke angreretten, jf. angrerettloven § 8 første ledd bokstav h. Angrefristen utløper imidlertid senest 12 måneder og 14 dager etter avtaleinngåelsen.  I denne saken er det uomtvistet at klager har mottatt en bekreftelsesmelding der det fremgår at strømavtalen er en forvaltningsavtale på kr. 99 per måler/måned, at avtalen har 12 måneder bindingstid og at det tilkommer et bruddgebyr på kr 2500 hvis avtalen brytes i bindingstiden. For øvrig er det i meldingen tilsynelatende lenket til avtalevilkårene, men det lar seg ikke ut fra dokumentasjonen etterprøve hva lenken viser til.    Nemnda kan verken se at Bærum Energiomsetning har godtgjort at det er gitt slike opplysninger til kunden før avtaleinngåelsen som følger av angrerettloven § 8 første ledd, blant annet ikke bokstav h, eller at Bærum Energiomsetning har oppfylt kravene som følger av angrerettloven § 10. Nemnda bemerker at det i den skriftlige bekreftelsen av tilbudet ikke er opplyst om at forbrukeren er ubundet inntil tilbudet er akseptert skriftlig. Nemnda kan for øvrig heller ikke se at Bærum Energiomsetning har sannsynliggjort at kravet i angrerettloven § 10 om å sende avtalevilkår, angrerettskjema og angrerettsopplysninger på et varig medium etter avtaleinngåelsen er oppfylt.  Konsekvensen av bruddene på angrerettlovens minstekrav til opplysninger i skriftlig tilbud og etterfølgende bekreftelse av avtalens innhold, er at bindende avtale ikke er inngått og at kunden i ethvert tilfelle har sin angrerett i behold siden angrefristen ikke er utløpt. Avtalen ble inngått den 15.09.21 og ble av kunden brakt til opphør i februar 2022. Nemnda legger i denne saken til grunn at kunden må anses å ha utøvd sin angrerett da hun sa opp avtaleforholdet, idet dette anses som en tilstrekkelig utvetydig erklæring om at hun vil gå fra avtaleforholdet, jf. angrerettloven § 20 andre ledd. Det kreves ikke at kunden uttrykkelig påberoper angreretten.     Når det gjelder rettsvirkningen av utøvelsen av angreretten, mener nemnda at dette innebærer at kundens ansvar for å stå i avtalen ut bindingstiden og for å betale bruddgebyr bortfaller. Selskapet har imidlertid overfor nemnda opplyst at bruddgebyret uansett frafalles.  Uten hensyn til klagers krav om kompensasjon, reiser saken videre spørsmål om kundens betalingsplikt for kraft som var levert og forbrukt på tidspunktet da avtalen opphørte. Ved denne vurderingen har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall, i samsvar med det som blant annet fremgår av sak 22-054 og sak 22-200.    Nemndas flertall, lederen med dobbeltstemme og forbrukernes representant, mener at klager er fritatt fra sin plikt til å betale for strøm som er forbrukt, men ikke betalt da avtalen opphørte, både per kWh og månedsavgifter og andre kostnader. Flertallet mener videre at klager har krav på tilbakebetaling av alle betalinger klager har foretatt for leverte tjenester, herunder for strøm, i avtaleforholdet. Klager har i tillegg krav på forsinkelsesrenter på tilbakebetalingsbeløpet. Flertallet viser til flertallets votum i sak 22-054 og sak 22-200.   Nemndas mindretall, bransjerepresentantene, kan ikke se at det er grunnlag for å frita forbrukeren fra betalingsforpliktelsen for den strømmen som forbrukeren har forbrukt i denne saken, og viser til mindretallets votum i sak 22-054 og sak 22-200. Dette innebærer at kunden skal betale for strøm som er forbrukt, samt at kunden ikke har krav på tilbakeføring av betalinger som er foretatt i avtaleforholdet knyttet til strøm som er levert og forbrukt.  I samsvar med bemerkningene foran og flertallets syn, har nemnda derfor kommet til at klagen tas til følge. Klager har ikke betalingsplikt for bruddgebyr og for strøm som Bærum Energiomsetning AS har levert, men kunden ikke har betalt, og videre at klager har krav på å få alle beløp som er betalt i avtaleforholdet tilbakeført med tillegg av forsinkelsesrenter.     VEDTAK   Klager gis medhold.    Oslo, 20. mars 2023  Henrik E. Kolderup, leder  Thomas Iversen, Forbrukerrådet  Jon Aadland, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge  Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om avtalevilkår. Klager avviste krav om bruddgebyr. Klager anførte at selskapet har presset hans kone til å akseptere avtalen. Klager hevdet at det var opprettet et kundeforhold uten samtykke. Bærum Energiomsetning AS anførte at bruddgebyret var i henhold til inngått avtale og påpekte at det var informert om gebyret per SMS. Bærum Energiomsetning AS opprettholdt krav om bruddgebyr. Klager ble gitt medhold under dissens om rettsvirkningene. Bærum Energiomsetning AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder uenighet om avtalevilkår.   Regelverk: Standard kraftleveringsavtale § 1-2.   Historikk: 11.02.22 – Kundeforhold opprettet ved uanmodet telefonsalg. 14.03.22 – Kundeforhold avsluttet. Krav: Klager avviser krav om bruddgebyr. Partenes anførsler: Klager opplyser at hans kone ble oppringt av Bærum Energiomsetning AS. Klager anfører at selskapet har presset hans kone til å akseptere avtalen, selv etter at hun informerte om at hun ikke var norsktalende. Klager hevder at det er opprettet et kundeforhold uten samtykke. Klager avviser krav om bruddgebyr. Bærum Energiomsetning AS (Bærum Energiomsetning) viser til at det ble inngått avtale kalt «Vinterkampen» med klager 11.02.22. Strømleveransen startet 05.03.22 og opphørte 13.03.22.  Bærum Energiomsetning anfører at selskapet foretrekker skriftlige avtaleformer. SMS-en inneholder lenke til avtale og vilkår. Det påpekes at det er skriftlig informert om hvordan produktet faktureres, bindingstid/oppsigelsestid og konsekvenser av brudd på avtalen.   Bærum Energiomsetning anfører at bruddgebyret er i henhold til inngått avtale og påpeker at det er informert om det per SMS 03.02.22. Bærum Energiomsetning anfører at avtalen har 12 måneders bindingstid. Bærum Energiomsetning opprettholdt bruddgebyret i sitt tilsvar, men har i e-post av 15.03.23 opplyst at det har frafalt kravet. Selskapet har ikke opplyst at det har frafalt kravet om betaling for levert strøm.   Nemnda ser slik på saken: Saken gjelder tvist om inngåelse av avtale og avtalevilkår. Nemnda bemerker innledningsvis at innklagede har opplyst at de har frafalt kravet om bruddgebyr, men ikke kravet om betaling for levert strøm. Som følge av de spørsmål saken reiser om rettsvirkninger, tas saken likevel til realitetsavgjørelse.      Nemnda bemerker innledningsvis at avtalen ble inngått i klagers navn, men ikke av klager selv. Ekteskapsloven § 41 gir en særskilt hjemmel for at ektefeller i visse sammenhenger kan inngå avtaler som blir bindende også for den andre ektefellen. Det er i Elklagenemndas praksis lagt til grunn at denne bestemmelsen også omfatter det å tegne nettleie- eller kraftleveringsavtale om strøm til felles bolig, samt pådratt gjeld etter slike avtaler. I denne saken opplyser imidlertid klager til nemnda at strømavtalen ble inngått av klagers samboer. I klagen til selskapet opplyser derimot klager at avtalen ble inngått av hans kone. I lys av sitt syn på sakens øvrige spørsmål, tar ikke nemnda stilling til om gyldig avtale kan være inngått i klagers navn når denne er akseptert av en samboer og ikke en ektefelle, selv om den i denne saken finner grunn til å stille klare spørsmål ved selskapets fremgangsmåte. Angrerettloven stiller en rekke spesifikke krav til hvilken informasjon som skal gis både før og etter avtaleinngåelsen for at en avtale skal anses rettslig bindende mellom næringsdrivende og forbrukere. Angrerettloven § 8 første ledd stiller krav om en rekke opplysninger som skal gis på en «på en klar og forståelig måte» før avtalen inngås. Videre fastsetter angrerettloven § 10 at før det blir inngått en avtale som følge av at den næringsdrivende uanmodet har fremsatt et tilbud på telefon, skal den næringsdrivende bekrefte tilbudet skriftlig på et varig medium etter at telefonsamtalen er avsluttet. Det fremgår av bestemmelsen at forbrukeren ikke blir bundet før tilbudet er akseptert skriftlig, noe den næringsdrivende skal opplyse om i bekreftelsen nevnt i første punktum. Det er selskapet som har bevisbyrden for at opplysningspliktene er oppfylt, jf. angrerettloven § 7. Det fremgår videre at angrerettloven § 21 første til tredje ledd lest i sammenheng at angrefristen på 14 dager ikke starter å løpe før selskapet har gitt opplysninger om at det foreligger angrerett samt vilkårene, tidsfristene og fremgangsmåtene for å bruke angreretten, jf. angrerettloven § 8 første ledd bokstav h. Angrefristen utløper imidlertid senest 12 måneder og 14 dager etter avtaleinngåelsen. I denne saken er det uomtvistet at det på vegne av klager ble mottatt en SMS-melding der det fremgår at strømavtalen har en pris på kr. 69 per måler/måned og 12 måneders bindingstid og fastprisperioder som begynte første gang i fjerde kvartal 2022. Videre er det lenket til avtalevilkårene, men det lar seg ikke verifisere hvilke avtalevilkår det eventuelt er lenket til. Nemnda kan verken se at Bærum Energiomsetning har godtgjort at det er gitt slike opplysninger til kunden før avtaleinngåelsen som følger av angrerettloven § 8 første ledd, blant annet ikke bokstav h, eller at Bærum Energiomsetning har oppfylt kravene som følger av angrerettloven § 10. Nemnda bemerker at det i den skriftlige bekreftelsen av tilbudet heller ikke er opplyst om at forbrukeren er ubundet inntil tilbudet er akseptert skriftlig. Nemnda kan heller ikke se at Bærum Energiomsetning har sannsynliggjort at kravet i angrerettloven § 10 om å sende avtalevilkår, angrerettskjema og angrerettsopplysninger på et varig medium etter avtaleinngåelsen er oppfylt. Konsekvensen av bruddene på angrerettlovens minstekrav til opplysninger i skriftlig tilbud og etterfølgende bekreftelse av avtalens innhold, er at bindende avtale ikke er inngått og at klager i ethvert tilfelle hadde sin angrerett i behold siden angrefristen ikke er utløpt. Avtalen ble avsluttet av klager en måneds tid etter at avtalen ble inngått. Nemnda legger i denne saken til grunn at kunden må anses å ha utøvd sin angrerett da han avsluttet avtaleforholdet ved e-post 14.03.2022, idet dette anses som en tilstrekkelig utvetydig erklæring om at han vil gå fra avtaleforholdet, jf. angrerettloven § 20 andre ledd. Det kreves ikke at kunden uttrykkelig påberoper angreretten. Når det gjelder rettsvirkningen av utøvelsen av angreretten, mener nemnda at dette innebærer at kundens ansvar for å stå i avtalen ut bindingstiden og for å betale bruddgebyr bortfaller. Selskapet har imidlertid opplyst at bruddgebyret er frafalt, og har ikke gjort gjeldende andre krav med grunnlag i bindingstiden. Derimot har selskapet gjort gjeldende at faktura for levert strøm frem til oppsigelsen opprettholdes. Så langt gjelder kundens betalingsplikt for kraft som var levert og forbrukt på tidspunktet da avtalen opphørte, har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall, i samsvar med det som blant annet fremgår av sak 22-054 og sak 22-200.    Nemndas flertall , lederen med dobbeltstemme samt forbrukernes representant, mener at klager er fritatt fra sin plikt til å betale for strøm som er forbrukt, men ikke betalt da avtalen opphørte, både per kWh og månedsavgifter og andre kostnader. Flertallet mener videre at klager har krav på tilbakebetaling av alle betalinger klager har foretatt for leverte tjenester, herunder for strøm, i avtaleforholdet. Klager har i tillegg krav på forsinkelsesrenter på tilbakebetalingsbeløpet. Flertallet viser til flertallets votum i sak 22-054 og sak 22-200.   Nemndas mindretall , bransjerepresentantene, kan ikke se at det er grunnlag for å frita forbrukeren fra betalingsforpliktelsen for den strømmen som forbrukeren har forbrukt i denne saken, og viser til mindretallets votum i sak 22-054 og sak 22-200. Dette innebærer at kunden skal betale for strøm som er forbrukt, samt at kunden ikke har krav på tilbakeføring av betalinger som er foretatt i avtaleforholdet knyttet til strøm som er levert og forbrukt.   I samsvar med bemerkningene foran og flertallets syn, har nemnda derfor kommet til at klagen tas til følge. Klager har ikke betalingsplikt for bruddgebyr og for strøm som Bærum Energiomsetning AS har levert, men kunden ikke har betalt, og videre at klager har krav på å få alle beløp som er betalt i avtaleforholdet tilbakeført med tillegg av forsinkelsesrenter.      VEDTAK Klager gis medhold. Oslo, 20. mars 2023   Henrik E. Kolderup, leder Gustav Norman, Forbrukerrådet Jon Aadland, Fornybar Norge Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.