Søkeresultater

Saken gjaldt uenighet om varigheten av fastprisavtale og om forskuddsbetaling. Klager fastholdt at det var inngått fastprisavtale på 36 måneder for fritidsboligen hans. Han erkjente at han hadde akseptert en avtaletid på 12 måneder for boligen, men ikke for fritidsboligen. Klager bestred videre overføringen til spotprisavtale med forskuddsbetaling. Bærum Energiomsetning AS bestred at det var inngått fastprisavtale på 36 måneder for fritidsboligen. Selskapet mente at det var klart forutsatt at avtalen var ment å gjelde i 12 måneder. Klager ble enstemmig gitt medhold.    Bærum Energiomsetning AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder uenighet om varigheten av fastprisavtale og om forskuddsbetaling.    Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 6.    Historikk:     02.06.2021 – Klager inngår to kraftleveringsavtaler med innklagede, for bolig og fritidsbolig. Klager bekrefter tilbud på SMS.  01.07.2021 – Avtalene trer i kraft.    19.10.2022 – Klager mottar omtvistet faktura.    Krav:  Klager krever at fastprisavtalen gjelder for 36 måneder for fritidsboligen. Klager bestrider i alle tilfeller forskuddsfakturering etter spotprisavtalen.   Partenes anførsler:     Klager bestrider overføringen til spotprisavtalen for fritidsboligen med grunnlag i at fastprisavtalen ennå ikke var utløpt. Klager anfører at det ble inngått bindende fastprisavtale på 36 måneder for fritidsboligen, og at det må ses bort fra SMS-bekreftelsen om 12 måneder avtaletid hva gjelder fritidsboligen. Klager hevder at samtykket bare omfattet boligen hans.   For det tilfellet at klager rettmessig ble overført til spotprisavtalen, bestrider han at selskapet har adgang til å kreve forskuddsbetaling. Klager mener at han ikke har samtykket til forskuddsfakturering eller bindingstid.   Klager erkjenner i alle tilfeller ingen betalingsplikt for påløpte renter og omkostninger.    Bærum Energiomsetning AS bestrider at det er inngått fastprisavtale på 36 måneder. Selskapet viser til at klager aksepterte en avtaletid på 12 måneder for begge avtaler. Det forklarer at spesifikasjonen på «Min Side» skyldtes en feilregistrering og at det har vært klart forutsatt at bindingstiden var 12 måneder. Selskapet mener at klager ved flere anledninger er gjort oppmerksom på at det aldri ble avtalt at avtalen skulle gjelde i 36 måneder.  Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om varigheten av fastprisavtale og om forskuddsbetaling.    Det første spørsmålet er om klager har betalingsplikt for omtvistet faktura beregnet etter spotpris for fritidsboligen. Det beror i første omgang på hva som var avtalt om fastprisavtalens varighet for fritidsboligen, og på om klager er bundet av overgangen til spotpris.   Nemnda legger til grunn at partene den 2. juni 2021 inngikk fastprisavtaler for klagers bolig og fritidsbolig. Partene har ulike syn på hva som ble avtalt om varigheten for fritidsboligen. Klager hevder at avtaleforholdet for fritidsboligen var ment å gjelde i 36 måneder, og at produktoverføringen den 1. juli 2022 dermed var urettmessig. Bærum Energiomsetning AS hevder at fastprisavtalen for fritidsboligen skulle vare i 12 måneder og utløp 1. juli 2022.  Slik saken er opplyst legger nemnda til grunn at det ble inngått bindende fastprisavtale på 36 måneder. Utslagsgivende for nemndas syn er opplysningene som selskapet hadde registrert på klagers «Min side» og på de løpende fakturaene. På klagers «Min side» fremgikk det at klager var oppført på produktet «FASTPRIS 36 MÅNEDER» fra 1. juni 2021. Av fakturaene som er fremlagt i saken fremkommer også en avtaletid på 36 måneder flere steder i fakturaspesifikasjonen. Det forhold at klager ved avtaleinngåelsen svarte ja på to likelydende SMS-er fra selskapet som begge anga samme prisvilkår samt «12 mnd. bindingstid» endrer ikke nemndas syn. En «bindingstid» er ikke nødvendigvis sammenfallende med varigheten av en fastprisforpliktelse. En avtaleinngåelse ved aksept av SMS under et telefonsalg er uansett ikke uten videre avgjørende for hva som er avtalt når andre omstendigheter – som her – trekker klart i motsatt retning. Bevistvilen som foreligger, må uansett gå utover selskapet.   Nemnda konkluderer derfor med at klager har krav på fastprisavtale på 36 måneder for fritidsboligen.  Uten at det er av betydning for utfallet i saken, tilføyer nemnda at omlegging fra etterskuddsfakturering til forskuddsfakturering er en vesentlig endring av avtaleforholdet som krever uttrykkelig samtykke fra kunden, jf. standard kraftleveringsavtale § 6. Nemnda viser til tidligere saker, herunder sin begrunnelse i sak 22-678, der nemnda blant annet uttalte at forskuddsfakturering innebærer at kunden påtar seg en kredittrisiko overfor selskapet i forskuddsperioden, som skiller seg klart fra den som gjelder ved etterskuddsfakturering. Nemnda la i saken til grunn at forskuddsfakturering bare tillates når det er uttrykkelig avtalt mellom partene. Overgangen til en slik ordning må da anses som en vesentlig endring.  Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.  Uttalelsen er enstemmig.  VEDTAK     Klager gis medhold.      Oslo, 28. august 2023    Henrik E. Kolderup, leder    Gustav Norman, Forbrukerrådet    Jon Aadland, Fornybar Norge     Lars Lima, Fornybar Norge          Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om betalingsplikt for faktura for oktober 2022 for variabelt kraftprodukt. Klager bestred at han hadde betalingsplikt for faktura og krevde en ny beregning av kravet. Klager viste til at kravet var tre ganger så høy som faktura mottatt i september 2022. Fjordkraft AS oppretthold kravet under henvisning til at klager var bundet av avtalen. Selskapet viste til økte strømpriser, klagers økte forbruk og den uforutsigbare markedssituasjonen som årsak til den forhøyede prisen. Klager ble enstemmig ikke gitt medhold. Fjordkraft AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.  Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for faktura av oktober 2022.    Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-2 og 1-3.    Historikk:     19.01.2022 – Klager inngår avtale med innklagede om produktet «Forutsigbar Strømpris».    11.11.2022 – Klager mottar omtvistet faktura for oktober 2022.  Krav:  Klager bestrider betalingsplikt for faktura av oktober 2022, og krever en ny beregning av kravet.  Partenes anførsler:     Klager hevder at innklagede ikke har avtalemessig grunnlag for faktureringskravet av oktober 2022. Han reagerer på at beløpet er tre ganger så høyt som faktura av september 2022 og viser til at han har et lavt forbruk.    Klager føler seg lurt og mener at avtalen er inngått på bakgrunn av villedende markedsføring.    Fjordkraft AS avviser klagers krav under henvisning til variabelavtalen. Selskapet hevder at faktureringen er i samsvar med avtalen, og at klager er forpliktet til å betale fakturaen.   Selskapet peker på at både strømprisen og forbruket var høyere i den aktuelle måneden. Det understreker at det har opplyst klager om prisendringer samt lenket til ytterligere informasjon om kraftmarkedet.    Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for faktura for oktober 2022 for et variabel-produkt.    Nemnda legger til grunn at partene 19.01.22 inngikk avtale om kraftproduktet «Forutsigbar Strømpris». Nemnda legger til grunn at produktet er en standard variabelavtale, som har den egenskap at det, i motsetning til fastprisavtaler, fluktuerer i samsvar med markedsprisene på kraft, men ikke på samme måte og i like høy grad som spotpriser. Prisingen bygger på markedets prognoser for fremtidige kraftpriser, og settes til en fastpris for alle døgnets timer i en nærmere angitt periode. Endringer i denne prisen måtte på tidspunktet for faktureringen, i oktober 2022, varsles med minst 14 dagers varsel.  Standard variabel-produkter har den iboende risikoen at prognosene for fremtidig kraftpris som de bygger på, kan avvike fra den faktiske markedsutviklingen for spotprisen. Produktet samsvarer heller ikke med den innførte stønaden for ekstraordinære strømkostnader i medhold av strømstønadsloven, som bygger på faktiske markedspriser i form av spotprisen. Selv om produktet var vanlig før overgangen til spotpriser, er det nemndas erfaring av produktet har en iboende risiko som ikke forbrukere nødvendigvis er fullt ut kjent med.  Høsten 2022 materialiserte denne risikoen seg i en rekke standard variabel-produkter hos en rekke tilbydere. Prognosen for fremtidig kraftpriser i denne perioden, særlig for oktober 2022, var høye, mens de faktiske spotpriser viste seg å bli lave. Dette resulterte i et avvik mellom spotpris og pris etter variabelavtalene. Innretningen av strømkompensasjonsordningen forsterket dette avviket, ettersom den ga lite støtte til kundene som hadde standard variabel-produkter siden strømstøtteordningen bygger på markedsprisen i form av spotpriser.   Nemnda bemerker at det i lys av denne risikoen fremstår som misvisende å fremstille variabelproduktet som et mindre risikabelt produkt, når en side av forutsigbarheten er at kunden kan ende med å betale vesentlig mer enn markedsprisen for strøm.  Disse svakhetene ved produktet kan etter nemndas syn likevel ikke være avgjørende for resultatet i denne saken, ettersom begge parter er bundet av den avtalen som er inngått.   Nemnda kan ikke se at det er påvist feil ved faktureringen, verken når det gjelder forbruk i kWh eller i pris. Nemnda kan heller ikke se at det er holdepunkter for at prisendringene ikke er varslet på korrekt vis etter standard kraftleveringsavtale § 6. Klager er etter nemndas vurdering derfor avregnet korrekt av Fjordkraft AS.   Klager må etter nemndas syn derfor betale fakturaen for oktober 2022.   Nemndas konklusjon er at klager ikke gis medhold.    Uttalelsen er enstemmig.    VEDTAK      Klager gis ikke medhold.        Oslo, 28. august 2023    Henrik E. Kolderup, leder    Gustav Norman, Forbrukerrådet    Lars Lima, Fornybar Norge                 Elklagenemndas vedtak er rådgivende.   Elklagenemnda Org. nr. 833098152 Adresse Postadresse: Postboks 4115 Sjølyst0217 Oslo Personvern og

Saken gjaldt uenighet om hvorvidt det var inngått avtale om fastpris for 12 måneder. Klager hevdet at han ble tilbudt fastprisavtale som skulle gjelde i 12 måneder da avtale ble inngått over telefon. Å Strøm AS bestred at det ble inngått fastprisavtale for mer enn seks måneder under henvisning til at deres kundebehandlere ikke hadde adgang til å tilby fastprisavtaler på 12 måneder over telefon, men at slike i stedet måtte bestilles gjennom selskapets nettsider. Selskapet pekte på at klager ikke mottok SMS som bekreftet en avtaletid på 12 måneder. Klager ble enstemmig gitt medhold.  Å Strøm AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.  Saken gjelder uenighet om varighet av fastprisavtale.  Regelverk: Standard kraftleveringsavtale § 1-3 og angrerettloven.    Historikk:     02.03.2022 – Partene inngår fastprisavtale.    Krav:  Klager krever fastprisavtale for tolv måneder.    Partenes anførsler:     Klager hevder det ble inngått bindende fastprisavtale på 12 måneder. Han viser til at han ved telefonsalget kunne velge mellom en bindingstid på seks eller 12 måneder, og at det aldri fremkom av samtalen at en avtale på 12 måneder måtte inngås gjennom selskapets nettside. Klager hevder at risikoen i alle tilfeller må gå utover selskapet dersom han feilaktig ble gitt tilbud om fastprisavtale på 12 måneder.   Å Strøm AS bestrider at det ble inngått fastprisavtale på 12 måneder. Selskapet viser til deres interne logg over avtaleinngåelsen der det fremgår at det ble inngått fastprisavtale på seks måneder. Selskapet viser til sin praksis om at kundebehandlere ikke har adgang til å inngå fastprisavtaler som strekker seg over 12 måneder over telefon. Det peker på at klager aldri mottok en SMS som bekreftet at det var inngått bindende fastprisavtale på 12 måneder.    Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om varigheten av fastprisavtale. Spørsmålet er om det ble inngått fastprisavtale for 12 måneder mellom partene. Nemnda legger til grunn at klager den 2. mars 2022 ble tilbudt fastprisavtale av Å Strøm AS ved et uanmodet telefonsalg. Angrerettloven § 10 regulerer den næringsdrivendes fremgangsmåte ved fremsettelse av tilbud gjennom uanmodet telefonsalg, og stiller egne regler om hvordan slike avtaler inngås for å bli bindende. Etter angrerettloven § 10 plikter den næringsdrivende å bekrefte det muntlig fremsatte tilbudet på et varig medium i etterkant av telefonsamtalen. Forbrukeren blir ikke bundet før tilbudet er akseptert skriftlig, noe den næringsdrivende skal opplyse om i bekreftelsen nevnt i første punktum. Den næringsdrivende skal kunne dokumentere forbrukerens aksept. Bestemmelsen bidrar til at forbrukeren får tid til å overveie om avtale skal inngås, og til å skape sikkerhet om hva som er avtalt.   Å Strøm AS har erkjent at de ved en rutinesvikt ikke oppfylte plikten etter angrerettloven til å innhente kundens etterfølgende skriftlige aksept på det muntlige tilbudet i etterkant av telefonsamtalen. Slik saken er opplyst kan nemnda heller ikke se at selskapet har sendt klager noe skriftlig tilbud i etterkant av telefonsamtalen som oppsummerer tilbudet.    Når kravene til avtaleinngåelse i angrerettloven § 10 ikke er fulgt, må den bevismessige usikkerheten om hva kunden ble tilbudt og aksepterte når det gjaldt fastprisperiodens varighet, gå utover selskapet.   Å Strøm AS har til støtte for sitt syn om at det ikke kan ha blitt inngått en avtale om 12 måneders varighet, vist til at etter selskapets interne instrukser kunne ikke telefonselgere tilby fastprisperioder på mer enn seks måneder, og at slike avtaler bare kunne inngås gjennom selskapets nettsider. Når selskapet faktisk tilbød prisbindingsperioder på 12 måneder, ser ikke nemnda bort fra muligheten av at dette kan ha vært fremme i samtalen, slik klager hevder. Nemnda mener uansett at eventuelle interne instrukser fra selskapet til sine telefonselgere, får liten bevismessig vekt sammenholdt med betydningen av at angrerettloven § 10 ikke er fulgt.   Nemnda legger på bakgrunn av det ovennevnte at bindende fastprisavtale på 12 måneder dermed må anses inngått mellom partene i telefonsamtalen. Klager har etter dette krav på at dette legges til grunn for faktureringen av klager som kunde, og at eventuell fakturering for en periode på 12 måneder fra fastprisperioden trådte i kraft blir korrigert i samsvar med dette.   Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.  Uttalelsen er enstemmig.   VEDTAK     Klager gis medhold.      Oslo, 28. august 2023    Henrik E. Kolderup, leder    Gustav Norman, Forbrukerrådet    Jon Aadland, Fornybar Norge     Lars Lima, Fornybar Norge          Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om betalingsplikt for etterfaktureringskrav. Klager bestred betalingsplikt med grunnlag i at kraftleverandøren måtte bære risikoen for de feil som hadde oppstått. Klager viste til at kundeforholdet hans hadde blitt uriktig oppsagt, at strømmen var avstengt i en periode på ett døgn og at selskapet hadde unnlatt å opplyse ham om forholdene. Fjordkraft AS opprettholdt betalingskravet med grunnlag i at kravet gjaldt levert og forbrukt kraft. Selskapet bestred at klager hadde vært i god tro om forholdene. Klager ble enstemmig ikke gitt medhold. Fjordkraft AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for etterfaktureringskrav. Regelverk: Standard kraftleveringsavtale § 2-2. Historikk:   01.11.2021 – Kundeforholdet opphører etter kundeendring på klagers måler 24.11.2021.   08.03.2022 – Klager blir kjent med at kundeforholdet ikke lenger eksisterer.   31.03.2022 – Klagers strøm stenges i en periode på ett døgn. 08.04.2022 – Opphøret blir reversert med tilbakevirkende kraft til 01.11.2021.  25.04.2022 – Klager faktureres for perioden 01.11.2021–08.04.2022.   Krav:  Klager krever seg fristilt fra betalingskravet. Partenes anførsler:    Klager hevder seg fristilt fra faktureringskravet med grunnlag i flere feil fra selskapets side. Han bestrider både grunnlaget for og utmålingen av kravet.    Klager viser til at han aldri sa opp avtalen med innklagede selv, og at det dermed ble gjort uten hans samtykke. Han peker videre på at det er klanderverdig at han aldri fikk vite hvem som var kraftleverandør. Han viser til at strømmen i boligen hans ble urettmessig avstengt uten forvarsel, hvilket medførte økonomisk tap som følge av ødelagte frysevarer mv.   Klager bestrider i alle tilfeller størrelsen på faktureringskravet. Han mener at det ikke er grunnlag for å kreve et beløp som går ut over fastprisavtalen. Han viser videre til at han opprettet AvtaleGiro for å unngå betalingskrav av et slikt omfang.   Fjordkraft AS opprettholder betalingskravet under henvisning til avregningsforskriften § 6-19. Selskapet hevder at klager ikke har vært i aktsom god tro all den tid han ikke mottok strømregninger. Det mener at han hadde oppfordring til å undersøke dette nærmere.  Selskapet mener at klager i alle tilfeller må oppfylle sin del av kontrakten. Selskapet peker på at faktureringskravet samsvarer med reelt forbruk og at klager ikke har påberopt seg beføyelser som fritar ham for betalingsforpliktelsen.  Nemnda ser slik på saken:    Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for etterfaktureringskrav. Spørsmålet er om klager er forpliktet til å betale omtvistet krav. Nemnda legger til grunn at klager hadde vært kunde hos Fjordkraft AS fra 25. januar 2021. Fjordkraft AS mottok den 24. november 2021 melding fra Elhub om at ny kunde hadde overtatt klagers strømmåler med virkning fra 1. november 2021. Konsekvensen ble at klagers kraftleveranse ble ansett avsluttet ved flytting. Nemnda legger til grunn at den nye kunden uriktig ble registrert på klagers målernummer. Klager var i kontakt med netteier Elvia den 1. april 2022 og ble på nytt aktiv som kunde på målepunktet. Fjordkraft AS mottok 8. april 2022 melding fra Elhub om at utflyttingen per 1. november 2021 var reversert, slik at klager forble registrert på måleren.  Nemnda bemerker at klagers strøm trolig ble avstengt som følge av at personen som meldte seg inn på klagers måler oppdaget og korrigerte denne feilen. I en slik situasjon ville klagers målernummer manglet eier, og strømmen blitt avstengt av netteier. Nemnda legger til grunn at denne stengingen ble utført på initiativ av netteier Elvia, og ikke på initiativ av Fjordkraft.  Med grunnlag i reverseringen av utflyttingen per 1. november 2021 som Fjordkraft AS fikk opplysning om 8. april 2022, har Fjordkraft AS fakturert klager for reelt forbruk i perioden 01.11.2021 til 08.04.2022 ved fakturaen som ble utstedt den 25. april 2022. Klager har bestridt denne fakturaen.  Nemnda bemerker at den mener at Fjordkraft AS med rette har ansett at kraftleveranseavtalen ble videreført uavbrutt i forbindelse med at klager på nytt ble registrert som innehaver av måleren med virkning fra 1. november 2021. Forutsetningen for avbruddet i kraftleveransen per 1. november 2021 var da ikke lenger til stede, og avtalen var heller ikke sagt opp av klager. Nemnda er derfor enig i at avtaleforholdet ble videreført som om avbruddet ikke hadde skjedd. Standard kraftleveringsavtale § 2-2 oppstiller en rett for partene til å kreve henholdsvis tilleggs- eller tilbakebetaling ved tilfellet av faktureringsfeil. Bestemmelsen åpner for etterfølgende korrigering for å bringe fakturert beløp og reelt forbruk i henhold til hverandre. Utgangspunktet er at kraftleverandøren kan kreve tilleggsbetaling for korrigert forbruk som ikke tidligere er fakturert. Tilleggsbetaling kan likevel ikke kreves dersom feilen skyldes forhold hos kraftleverandøren eller noen som kraftleverandøren svarer for, og kunden var i aktsom god tro, jf. § 2-2 annet ledd.  Nemnda tar først stilling til om det foreligger faktureringsfeil som skyldes forhold hos kraftleverandøren eller noen som kraftleverandøren svarer for. I den situasjonen som forelå, kan ikke nemnda se at det foreligger en feil som kan tilskrives Fjordkraft AS. Basert på den meldingen Fjordkraft AS mottok 24. november 2021 gjennom Elhub, måtte Fjordkraft AS legge til grunn at klager ikke lengre disponerte den måleren som kraftleveransen knyttet seg til. Forutsetningen for kraftleveransen var dermed ikke lengre til stede, samtidig som det fra 1. november 2021 dermed ikke lenger forelå målinger av forbruk gjennom Elhub som kunne tilregnes kraftleveranseavtalen mellom partene. Fra dette tidspunktet hadde Fjordkraft AS derfor ikke grunnlag for å fakturere for levert kraft til klager. Det var først fra Fjordkraft AS mottok meldingen i Elhub den 8. april 2022 om at klager skulle forbli registrert på måleren fra 1. november 2021, slik at forbruk på måleren skulle tilregnes ham, at Fjordkraft AS hadde grunnlag for å fakturere. Ut fra sitt syn på klagers aktsomme gode tro, tar nemnda ikke stilling til om feilen kan tilregnes Elvia AS, og om Elvia AS i denne situasjonen kan anses som noen som Fjordkraft AS «svarer for». Nemnda bemerker likevel at det er uklart om feilregistreringen av den nye kunden på klagers måler skyldes at den nye kunden oppga feil målernummer, eller en feil ved Elvias registrering av kundeforholdet. Det er heller ikke klart om Elvia i denne konkrete situasjonen skal anses som noen som Fjordkraft AS «svarer for». For at klager skal kunne motsette seg etterfaktureringskravet, må klager i ethvert tilfelle ha vært i aktsom god tro om faktureringsfeilen, altså at han ikke ble avregnet for sitt forbruk i den perioden kravet gjelder. Slik saken er opplyst ble ikke klager fakturert for levert kraft fra november 2021. Nemnda bemerker at dette var i en periode der strømprisene steg til høye nivåer, og der strømpriser fikk stort fokus i dagspressen. Klager har videre opplyst til nemnda at han i løpet av vinteren, trolig i januar, oppfattet at det var lenge siden han hadde blitt trukket for levert kraft fra Fjordkraft AS, og logget seg derfor inn på «Mine Sider» på Fjordkrafts nettsider, der det fremgikk at han ikke lengre hadde noe kundeforhold til dem lenger. I påfølgende telefonsamtale med Fjordkraft AS skal han ha fått opplyst at han hadde sagt opp kundeforholdet i november, noe klager benektet å ha gjort. Samlet sett kan nemnda ikke se at klager har vært i aktsom god tro om at han ikke ble avregnet for sitt forbruk. Etter dette har nemnda kommet til at klager plikter å betale det etterfakturerte kravet, som nemnda legger til grunn gjenspeiler klagers reelle forbruk i perioden. Nemnda legger likevel til at så langt kravet ikke er betalt av klager, finner nemnda det rimelig at partene inngår avtale om en nedbetalingsplan der kravet fordeles uten rentepåslag utover en rimelig periode. Kravet må deles opp slik at klager settes i stand til å betjene det. Hva gjelder klagers krav om erstatning for ødelagte frysevarer mv. i forbindelse med avstenging av strømmen, er dette et tap som må fremmes overfor klagers netteier, Elvia AS.  Nemndas konklusjon er at klager ikke gis medhold. Uttalelsen er enstemmig.    VEDTAK      Klager gis ikke medhold.      Oslo, 28. august 2023   Henrik E. Kolderup, leder   Thomas Iversen, Forbrukerrådet   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om betalingsplikt for merverdiavgift. Klager hevdet at han måtte fritas for merverdiavgiften og krevde tilbakebetalt merverdiavgiftspåslaget for den perioden han ble belastet for dette. Han viste til at han var omfattet av det regionale fritaket i merverdiavgiftsloven § 6-6 i kraft av å være forbruker. NorgesEnergi AS bestred at klager var omfattet av fritaket under henvisning til at det var inngått bedriftsavtale. Klager ble enstemmig gitt medhold. NorgesEnergi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder uenighet om fakturering og merverdiavgift. Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-2 og 1-3 og merverdiavgiftsloven § 6-6.   Historikk:    2013 – Partene inngår avtale.   11.09.2019 – Klager inngår ny avtale tilpasset kunder med enkeltpersonforetak.   11.09.2019–01.04.2021 – Klager blir ikke fakturert for merverdiavgift.   01.04.2021–01.02.2022 – Klager blir fakturert for merverdiavgift.   01.02.2022 – Klager endrer avtalen tilbake til et avtaleprodukt for private. Klager henvender seg til innklagede og bestrider merverdiavgiften.  Krav:  Klager hevder seg fritatt fra å betale merverdiavgift.   Partenes anførsler:    Klager viser til at han er bosatt i Troms og hevder at han er omfattet av det regionale fritaket fra merverdiavgift. Han er derfor fritatt fra å betale merverdiavgift på kraftleveranse til sin bolig. Han viser til forholdene omkring avtaleinngåelsen og at han gjentatte ganger ble forsikret om at han ikke var pliktig å betale merverdiavgift.   Klager gjør gjeldende at han er forbruker og viser til at næringsvirksomheten begrenser seg til et lite rom i boligen til bruk for hjemmekontor. Han anfører at det avgjørende må være den geografiske plasseringen og hvilket formål kraftleveransen har. Han mener at det ikke kan være utslagsgivende at en liten del av forbruket går til enkeltpersonforetaket.   Klager peker på at kraftleveransen i all sin hovedsak gjelder husholdningsbruk og viser til forarbeidsuttalelsene til merverdiavgiftsloven § 6-6. Han fremhever at fritaket også gjelder den del av kraften som brukes i næringsvirksomhet når kraften omsettes dels til husholdningsbruk og dels til bruk i næringsvirksomhet. NorgesEnergi AS opprettholder kravet sitt og viser til at avtalen som ble inngått 11.09.2019 var en bedriftsavtale. Selskapet hevder at klager burde vært innforstått med at han måtte betale merverdiavgift. De peker på klagers manglende undersøkelse og oppfølging av faktureringen.    Selskapet mener at de har fakturert klager riktig da de inkluderte merverdiavgift. Av hensyn til kundeforholdet understreker selskapet at de imidlertid ikke vil etterfakturere klager for merverdiavgift for den perioden han ikke ble belastet for avgiften.   Nemnda ser slik på saken:    Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for merverdiavgift på kraftleveranse. Spørsmålet er om klager har krav på å få tilbakebetalt merverdiavgift for perioden dette ble innfordret.  Som utgangspunkt skal næringsdrivende beregne og betale merverdiavgift ved omsetning av alle varer og tjenester, jf. merverdiavgiftsloven § 3-1. Det skal derfor som utgangspunkt beregnes merverdiavgift ved omsetning av elektrisk kraft. Dette utgangspunktet gjelder likevel bare så langt det ikke foreligger særskilte merverdiavgiftsfritak etter loven.  Etter merverdiavgiftsloven § 6-6 første ledd er omsetning av elektrisk kraft til husholdningsbruk i fylkene Troms og Finnmark og Nordland fritatt for merverdiavgift. Bestemmelsens andre ledd fastsetter videre at der elektrisk kraft omsettes dels til husholdningsbruk og dels til bruk i næringsvirksomhet som helt ut er omfattet av loven, omfatter fritaket også den del av kraften som brukes i næringsvirksomheten, forutsatt av at leveringen til begge formål skjer etter samme tariff og på samme måler. Bakgrunnen for fritaket for de nordligste landsdeler har sin bakgrunn i det store forbruket av elektrisk kraft i disse områdene i mørketiden, og har eksistert siden merverdiavgiftsloven ble innført i 1970, jf. Merverdiavgiftshåndboken 2021 på side 586. Slik nemnda forstår det, følger det av dette støtteformålet at også levering av strøm til næringsvirksomhet som ikke er omfattet av loven, er omfattet av fritaket, forutsatt av leveransen skjer til samme måler og etter samme tariff.   Det fremgår videre av Merverdiavgiftshåndboken 2021 samme sted at fritaket omfatter ikke bare strømleveransene, men også nettleien, samt også fakturagebyr så langt de tilkommer.   Hva som menes med omsetning til husholdningsbruk, er definert i merverdiavgiftsforskriften § 6-6-1 som bruk for blant annet eneboliger, leiligheter, hybler og fritidsboliger.  Nemnda legger til grunn at partene inngikk ny avtale den 11. september 2019 som var ment for bedriftskunder. Avtalen gjaldt både klagers bolig og fritidsbolig. Bakgrunnen for at klager ble tilbudt bedriftsavtale var at han hadde et enkelpersonsforetak registrert på bostedsadressen som han drev fra et hjemmekontor. NorgesEnergi AS fakturerte for egen kraftleveranse samt for nettleie på vegne av netteier, Arva AS. Fra avtaleinngåelsen og frem til 1. april 2021 ble klager fakturert uten merverdiavgift. I perioden mellom 1. april 2021 og 1. februar 2022 ble klager fakturert med merverdiavgift. Innklagede, NorgesEnergi AS, har gjort gjeldende at spørsmålet om merverdiavgift på strømleveranse blir overstyrt av om det er tale om en privatkunde eller en næringskunde med organisasjonsnummer, selv i prisområder der merverdiavgift er fritatt for privatkunder. Etter nemndas syn bygger dette på en uriktig forståelse av merverdiavgiftsfritaket. Det avgjørende er etter nemndas syn hvilket formål strøm- og nettjenestene er levert til, ikke hva slags avtale som er inngått med kunden. I dette tilfellet er leveransene skjedd dels til en hytte med egen strømmåler, dels til en enebolig med egen strømmåler. At dette er situasjonen fremgår av fakturaene fra Arva, som knytter de to målernumrene som både kraftleveransen og nettleveransen gjelder til henholdsvis «Bolig» og «Fritidsbolig». I begge tilfellene får merverdiavgiftsfritaket i § 6-6 anvendelse. At klager i eneboligen har drevet næringsvirksomhet gjennom et enkeltmannsforetak, endrer ikke dette. Klager har bestridt at noen del av leveringen har gått til denne virksomheten. Nemnda bemerker at det uansett ikke er holdepunkter i saken for at leveranse av strøm til denne virksomheten har skjedd på egen måler, slik at fritaket også vil gjelde for den del av leveringen som er skjedd til dette formålet, uavhengig av om næringsvirksomheten er omfattet av merverdiavgiftsloven eller ikke.  Både NorgesEnergi AS sin leveranse av kraft og Arva AS sin yting av nettjenester må etter dette anses fritatt for merverdiavgift i sin helhet. Klager har følgelig krav på å få tilbakebetalt betalt merverdiavgift på disse tjenestene for perioden fra 1. april 2021. NorgesEnergi AS har innfordret uriktig beløp på egne vegne og på vegne av Arva AS, og må etter nemndas syn tilbakebetale uriktig innfordret merverdiavgift til klager på vegne av begge selskapene. Hvordan dette i ettertid gjøres opp mellom selskapene, og overfor Skatteetaten gjennom endringsoppgaver, er det ikke nødvendig for nemnda å gå inn på.  Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.   Uttalelsen er enstemmig.   VEDTAK    Klager gis medhold.     Oslo, 28. august 2023   Henrik E. Kolderup, leder   Thomas Iversen, Forbrukerrådet   Jon Aadland, Fornybar Norge    Lars Lima, Fornybar Norge       Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om valg av trasé ved fremføring av distribusjonsnett. Klager hevdet at nettet måtte legges i den rimeligste traseen, og at selskapet måtte dekke det overskytende dersom alternativ trasé ble valgt. Han viste til at gravearbeider i den traseen som grunneier har samtykket til ville blitt svært omfattende som følge av vekst av svartelistet plante. BKK AS bestred klagers krav med grunnlag i at selskapet må forholde seg til grunneiers samtykke. Selskapet mente at klager måtte bære kostnadene i den utstrekning reglene om anleggsbidrag nødvendiggjorde det. Klager ble enstemmig ikke gitt medhold. BKK AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.     Saken gjelder uenighet om valg av trasé ved fremføring av distribusjonsnett.   Regelverk: Standard tilknytningsavtale §§ 3-4 og 5.   Historikk:   2021 – Klager er koblet på Jølstraholmen Kraftverk AS' nett. Selskapet misligholder kontrakten og klager ønsker seg påkoblet BKK AS' nett.   05.07.2021 – Klager henvender seg til BKK AS og initierer påkoblingsprosessen. Fremføring til klagers eiendom må krysse naboeiendommer, og uenighet om trasévalg oppstår.  Krav:  Klager krever prinsipalt at distribusjonsnettet legges i den rimeligste traseen over naboens eiendom, subsidiært at BKK AS bærer ekstrakostnader ved valg av alternativ trasé.   Partenes anførsler:   Klager hevder at nettet må legges i den rimeligste traseen over mellomliggende eiendommer. Han peker på det omfattende gravearbeidet som den alternative traseen nødvendiggjør og viser til vekst av en svartelistet plante i denne traseen. Klager mener at den rimeligste traseen må velges av ressurshensyn.    Klager mener at hans rett til å fritt velge leverandør blir undergravd ved at BKK AS ikke starter opp arbeidet. Han peker i forlengelsen av dette på at også tidshensyn tilsier at hans foreslåtte trasé bør velges.  Klager mener at selskapet i alle tilfeller må bære ekstrakostnadene for valget av den alternative traseen. Klager understreker at han er villig til å betale for grunnkostnadene, men mener at han ikke kan belastes for tilleggssummen som plantearten medfører.   BKK AS viser til at vilkårene i standardavtalen § 3-4 ikke er oppfylt, idet de verken eier eller fester den aktuelle grunnen. Selskapet peker på grunneierens råderett og at de derfor ikke har annet valg enn å falle ned på den alternative traseen som grunneier har akseptert.    De mener videre at klager må stå ansvarlig for kostnadene ved valget av traseen med grunnlag i de alminnelige reglene om anleggsbidrag.   Nemnda ser slik på saken:    Saken gjelder uenighet om valg av trasé ved fremføring av distribusjonsnett.  Slik saken er opplyst for nemnda har klager vært tilkoblet et lokalt kraftverk med eget distribusjonsnett. Klager har ønsket å koble seg fra dette distribusjonsnettet og koble seg til BKK AS sitt nett. For å fremføre nett fra nærmeste punkt i sitt nett til klagers hus, må stikkledning krysse andre eiendommer. Disse eiendommene er ikke koblet til BKK AS sitt nett, men til det lokale kraftlagets distribusjonsnett. Disse grunneierne har anvist en trasé for fremføringen som klager ikke ønsker, da den er dyrere enn alternativ trasé som følge av at det må gjøres tilpasninger i grøftearbeidene som følge av eksistensen av svartelistede plantearter.  Standard tilknytningsvilkår regulerer forholdet mellom det aktuelle nettselskapet og eieren av den elektriske installasjon som tilknyttes distribusjonsnettet, jf. vilkårene § 1. Det følger av dette at tilknytningsvilkårene ikke kan pålegge forpliktelser på noen som ikke er kunde i det aktuelle nettselskapet. Standard tilknytningsvilkår § 3-4 fastsetter følgende: 3 - 4 Fremføring av distribusjonsnett /stikkledning til andre Nettselskapet har rett til å legge luftledning eller jordkabel som distribusjonsnett eller stikkledning over grunn som en installasjonseier eier eller fester, frem til andre installasjonseiere. Fremføring skjer som regel uten vederlag, men installasjonseier skal på forhånd gis mulighet til å uttale seg om ledningstrase og plassering av stolper og annet utstyr. Distribusjonsnettet og arbeidet med dette skal medføre minst mulig ulempe for grunneier eller fester. Bestemmelsen gir nettselskapet rett til å legge jordkabel for fremføring av strøm til andre kunder, over kundens eiendom. Når eier av eiendommen ikke er kunde i nettselskapet, gir imidlertid ikke bestemmelsen nettselskapet slik fremføringsrett. Fremføringen av strøm over den aktuelle eiendommen er derfor betinget av at grunneier gir sitt samtykke til dette. Grunneier kan i denne sammenheng i prinsippet sette de vilkår han ønsker for samtykket, herunder anvise den traseen som nettselskapet skal følge for den aktuelle jordkabelen.  At klager mener traseen grunneierne har anvist er lite hensiktsmessig, har ikke betydning. Netteier må i en slik situasjon forholde seg til grunneiers anvisning av trasé.  Klager har subsidiært gjort gjeldende at BKK AS må dekke merkostnadene ved den traseen som grunneierne har anvist, sammenliknet med de kostnadene som nettselskapet ville pådratt seg ved den traseen klager ønsker. Heller ikke dette kravet kan føre frem. Etter standard tilknytningsvilkår § 5 kan nettselskapet fastsette et anleggsbidrag for å dekke anleggskostnadene ved nye nettilknytninger. Denne retten gjelder de faktiske anleggskostnadene til nettilknytningen, som i denne saken vil måtte beregnes ut fra kostnadene som pådras for den traseen som de mellomliggende grunneierne anviser. Nemnda kan ikke se noe grunnlag for at BKK AS skal dekke deler av denne kostnaden.  Klager har reist spørsmål ved at han må dekke kostnadene til en ny nettilknytning når han også tidligere har vært kunde i BKK AS, før han gikk over til det lokale kraftlaget. Han har samtidig opplyst at tidligere distribusjonsnett til BKK ble koblet vekk av det lokale kraftlaget i forbindelse med at klager koblet seg til dette. Hvorvidt det overhodet er teknisk mulig å gjenbruke gammel infrastruktur i denne saken, er ikke opplyst for nemnda. Klager har gjort gjeldende at den riktige løsningen i saken ville ha vært at det lokale kraftlaget og naboen koblet tilbake den gamle infrastrukturen. Dette er i så fall en sak mellom klager og disse parter. Nemnda kan ikke se at saken ligger slik an at den kan ta stilling til disse anførslene.  Klager har vist til at alle husstander må ha rett til å koble seg til offentlige distribusjonsnett. Nemnda viser til at slik tilkobling i så fall må skje på de vilkår nettselskapet setter, herunder nettselskapets rett til å beregne anleggsbidrag til dekning av de faktiske anleggskostnadene.  Nemndas konklusjon er at klager gis ikke medhold.   Uttalelsen er enstemmig.     VEDTAK    Klager gis ikke medhold.      Oslo, 28. august 2023   Henrik E. Kolderup, leder   Thomas Iversen, Forbrukerrådet   Lima, Fornybar Norge                                                                                    Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om avtalevilkår. Klager krevde korrigering av omtvistede fakturaer. Han viste til at det ble inngått avtale om pris tilsvarende markedspris, men at prisen hadde ligget markert over denne i 2022. Klager mente at det forelå feil ved avregningen og at påslaget i alle tilfeller var urimelig. Gudbrandsdal Energi AS bestred klagers krav under henvisning til avtalevilkårene. Selskapet pekte på at avtalen var en forvaltningsavtale, og at klager var bundet av denne. Klager ble enstemmig ikke gitt medhold. Gudbrandsdal Energi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder uenighet om avtalevilkår.   Regelverk: Standard kraftleveringsavtale § 1-2.   Historikk:    2002 – Partene inngår avtale.    Krav: Klager krever korrigering av omtvistede fakturaer. Partenes anførsler: Klager viser til at det ble inngått variabelavtale i 2002 med vilkår om pris tilsvarende markedsprisen. Han hevder at avtalen har stått uendret inntil prisene økte markant i 2022. Klager viser til at han i snitt har betalt mellom 20 og 40 % mer enn spotprisen. Han anfører at påslaget i alle tilfeller må anses urimelig, særlig sett i lys av prisøkningen ellers i samfunnet.  Klager hevder at den variable kraftprisen for 2022 er feil og ikke i henhold til avtalen. Klager krever en gjennomgang og korreksjon av fakturaene for denne perioden.  Klager anfører at selskapet ikke har gitt ham tilstrekkelige opplysninger om avtalens vilkår og karakteristikker ved avtaleinngåelsen.  Gudbrandsdal Energi AS bestrider klagers krav under henvisning til at avtalen er en forvaltningsavtale, og at klager er bundet av denne. Selskapet påpeker at det ikke er noen bindingstid for avtalen og at kunden har stått fritt til å bytte produkt.  Selskapet hevder at klager er avregnet korrekt.  Nemnda ser slik på saken:    Saken gjelder uenighet om avtalevilkår. Spørsmålet er om det foreligger feil ved faktureringen av klager.  Nemnda bemerker innledningsvis at innklagede, Gudbrandsdal Energi AS, har reist spørsmål ved om klager har klagerett, siden han ikke står registrert som kunde i selskapet. Nemnda viser til at selv om kundeforholdet står registrert på hans ektefelle, har ektefellen under saksforberedelsen i ethvert tilfelle gitt klager fullmakt til å representere seg.  Nemnda legger til grunn at det ble inngått forvaltningsavtale mellom partene i 2002 som senere ble kalt «Variabel kraftpris». Avtalen er et standard variabelprodukt. Dette produktet har den egenskap at det, i motsetning til fastprisavtaler, fluktuerer i samsvar med markedsprisene på kraft, men ikke på samme måte og i samme grad som spotpris-produkter. Det bygger på markedets prognoser for fremtidige kraftpriser, og prisene settes til en fastpris for alle døgnets timer i en nærmere angitt periode. På det tidspunktet klagen gjelder, måtte prisendringer varsles med 14 dagers varsel, men denne varslingsfristen er senere utvidet til 30 dager, jf. prisopplysningsforskriften § 22. Standard variabel-produktet har en iboende risiko for at prognosene – og dermed prisen –   kan avvike fra den faktiske markedsutviklingen over tid. Prisstrukturen i standard variabel-produktet samsvarer heller ikke med den innførte stønaden for ekstraordinære strømkostnader, som bygger på faktiske markedspriser, og innebærer at strømstønadsordningen blir mindre treffsikker enn for spotpris-produkter. Selv om standard variabel-produktet var vanlig før overgangen til spotpriser, er det nemndas erfaring at produktet har en iboende risiko som ikke forbrukere nødvendigvis er fullt ut kjent med. Disse forholdene tilsier at kraftleverandørens informasjonsplikt etter standard kraftleveringsavtale § 1-3 omfatter hvordan slike produkter skiller seg fra spotpris og fastprisavtaler. Nemnda registrerer en økende forekomst av klager over standard variabel-produkter, som tyder på at kunder ikke fullt ut forstår produktets egenskaper og ikke er klar over forskjellene fra spotpris-produkter, som i dag er den vanligste avtaleformen.   Klager har gjort gjeldende at den variable kraftprisen som klager har blitt belastet for i 2022 er uriktig, og bygger dette på en sammenlikning med spotpris-utviklingen i samme prisperiode. Slik nemnda ser det vil en sammenlikning med spotprisen, som er den faktiske markedsprisen, ikke tilsi at prisnivået i et standard variabelt-produkt er uriktig, ettersom dette bygger på markedets forventninger til kraftprisen i kommende periode. Forventningene til fremtidig kraftpris, også i et kortere perspektiv, kan avvike til dels sterkt fra faktiske priser.  Med dette som premiss, er det ingen holdepunkter i saken for at Gudbrandsdal Energi AS har bygget på uriktige forutsetninger ved prisfastsettelsen i avtalen. Avtalens prisstruktur skiller seg fra spotprisproduktet, noe som altså medfører at produkttypene ikke kan sammenlignes. At produktet fra januar 2022 ble dyrere enn et spotprisprodukt på samme kraftforbruk, er altså ikke nødvendigvis et utslag av feilfakturering, men et utslag av at produktene er ulike. Nemnda har heller ingen holdepunkter for at verdiene som er lagt til grunn ved avregningen er uriktige, og kan på denne bakgrunn heller ikke se at det er påvist feil ved faktureringen.  Klagen over det prisnivået som klager er fakturert etter, kan derfor ikke tas til følge.   Gudbrandsdal Energi AS har videre gjort gjeldende at alle prisendringer er varslet i samsvar med standard kraftleveringsavtale § 6, og klager har ikke bestridt å ha mottatt disse varslene.  Klager har videre gjort gjeldende at klager ikke ble varslet om at Gudbrandsdal Energi AS våren 2022 sluttet å tilby standard variabel-produkter til sine kunder som del av sitt sortiment. Gudbrandsdal Energi AS har opplyst at de fortsatte å levere produktet til de kundene som hadde avtale om det. Nemnda kan ikke se at dette forholdet stiller klagen i noe annet lys, og bemerker at den vanskelig kan se at selskapet har varslingsplikt til kunder om produkt- eller sortimentsendringer som ikke får betydning for eksisterende kunder. Nemndas konklusjon er at klager ikke gis medhold. Uttalelsen er enstemmig.   VEDTAK    Klager gis ikke medhold.     Oslo, 28. august 2023   Henrik E. Kolderup, leder   Thomas Iversen, Forbrukerrådet   Jon Aadland, Fornybar Norge    Lars Lima, Fornybar Norge       Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om det var grunnlag for stenging av netteiers leveranse ved oppsigelse av kundeforhold. Klager bestred stengingen med grunnlag i at hun ikke hadde sagt opp sitt kundeforhold. Hun anførte at hun verken ble varslet om oppsigelsen eller stengingen, og forklarte at hun ikke hadde hatt mulighet til å oppdage eller undersøke forholdene nærmere på egen hånd. BKK AS stilte seg uforstående til klagers krav, og hevdet at selskapet hadde opptrådt i henhold til reglene. Klager ble enstemmig gitt medhold. Agva Kraft AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.     Saken gjelder uenighet om varigheten av fastprisavtale.  Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-2 og 1-3.   Historikk:    25.08.2021 – Avtale inngås mellom partene. 25.11.2021 – Klager settes over til spotprisavtale. 18.01.2022 – Klager mottar omtvistet faktura. Krav:  Klager bestrider betalingsplikt for omtvistet faktura.   Partenes anførsler:    Klager hevder at det ble avtalt fastpris som skulle gjelde i minst tre måneder. Han bestrider at han er bundet av spotprisavtalen og hevder at selskapet ikke har hatt adgang til å sette ham over på en slik avtale. Han peker på at han aldri samtykket til vilkårene.   Klager hevder at avtalen ble inngått på bakgrunn av villedende markedsføring fra selskapets side. Han mener at det var en forutsetning for avtaleinngåelsen at han skulle betale fastpris og viser til at det var denne forståelsen som ble lagt til grunn på avtaletidspunktet.   Klager anfører at selskapet har tilbakeholdt informasjon. Han viser til at han har gjort de undersøkelser som må kunne forventes av ham.  Agva Kraft AS opprettholder betalingskravet. Selskapet bestrider klagers forståelse av avtalevilkårene og hevder at fastprisavtalen må anses begrenset til tre måneder. Det viser til at det har oppfylt sine forpliktelser etter denne forståelsen, og at klager dermed er forpliktet til å betale spotpris.   Nemnda ser slik på saken:    Saken gjelder uenighet om varigheten av fastprisavtale. Spørsmålet er om klager har betalingsplikt for en omtvistet faktura for desember 2021 beregnet etter spotpris etter at avtaleforholdet hadde vart i tre måneder. Det beror på hva som var fastprisperiodens avtalte varighet og på om klager må anses bundet av produktendringen/produktovergangen.  Nemnda legger til grunn at partene den 24. august 2021 inngikk avtale om fastprisproduktet «Agva Fast 3 mnd», og at klager den 25. november 2021 ble satt over til spotprisproduktet «Agva Kraft Spot». Klager har bestridt at han for den aktuelle faktureringsperioden for desember 2021 har samtykket til overgang til spotprisproduktet. Han har fastholdt prisvilkårene etter fastprisavtalen med grunnlag i at fastprisavtalen fremdeles måtte anses å gjelde for faktureringsperioden. Hva som må anses avtalt mellom partene, beror på en tolkning av avtalens vilkår og de øvrige omstendighetene omkring avtaleinngåelsen. Agva Kraft AS har under henvisning til sine vilkår opplyst at fastprisavtalen ble beskrevet slik:  «Bind din strømpris til […] øre/kWt i tre måneder. Med en fastprisavtale slipper du de store svingningene i strømpris vi sett de siste månedene. Kampanjeperioden 3 måneder og etter dette fortsetter du med vår populære avtale Agva Spotpris. Se øvrige vilkår.» Klager har ikke bestridt at det er denne teksten som lå til grunn for avtaleinngåelsen.  Etter nemndas syn må avtalens ordlyd tolkes bokstavelig, slik at avtalens fastprisperiode er begrenset til tre måneder, og ikke er på minst tre måneder. Også navnet på fastprisproduktet – som inneholder ordene «3 mnd» – og opplysningen om overgang til «Agva Spotpris» underbygger dette. Nemnda kan ikke se at det foreligger holdepunkter for å legge klagers forståelse om at fastprisavtalen skulle gjelde i minst tre måneder til grunn. Dersom partene mente å gi avtalen en slik ubegrenset varighet, er det nærliggende at dette hadde fremgått uttrykkelig. Nemnda mener videre det har formodningen mot seg at en fastprisavtale inngås med en ubegrenset varighet, ut fra de behov leverandøren vil ha for å sikre og begrense forpliktelsen. Nemnda mener derfor at fastprisproduktet i avtalen utløp 25. november 2021 – det vil si tre måneder etter at strømleveransen ifølge de fremlagte fakturaene startet opp.  Nemnda legger videre til grunn at klager på avtaletidspunktet må anses å ha samtykket til overgang til spotprisavtale ved fastprisavtalens utløp. Nemnda bemerker at produktendringen ikke rammes av standard kraftleveringsavtale § 6 om endringer av vilkår når kunden allerede på avtaletidspunktet har samtykket til den aktuelle endringen. Selskapets varslingsplikt etter endringen i prisopplysningsforskriften § 22 – som tredde i kraft den 1. november 2022 – får heller ikke anvendelse i saken her.  Nemnda har vurdert om standard kraftleveringsavtale § 5-3 tilsier en annen løsning i saken. Bestemmelsen gjelder fornyelse og opphør av tidsavgrensede fastprisavtaler, og pålegger leverandøren plikt til å varsle kunden i god tid og senest innen 14 dager før en tidsavgrenset fastprisavtale utløper. Dersom kunden ved utløpet av avtalen ikke har gitt uttrykkelig aksept for at avtalen skal fornyes eller levert oppsigelse, overføres kunden til et angitt standardprodukt. Etter nemndas syn kommer ikke bestemmelsen til anvendelse i et tilfelle som dette, og det har derfor ikke betydning at det ikke er godtgjort at Agva Kraft AS varslet klager om utløpet av fastprisperioden. Avtalen gikk i dette tilfellet ut på et fastprisprodukt i en kortere periode, og deretter overgang til et spotprisprodukt. Det var derfor ikke tale om noe egentlig avtaleopphør. Uansett var fastprisperioden så kort at det ikke er behov for særskilt varsling. Saken skiller seg fra mer langvarige fastprisperioder på et halvt til ett år eller mer, der det er sterkere behov for særskilt varsling før utløpet av prisbindingsperioden. Etter dette har klager dermed betalingsplikt for den omtvistede fakturaen.  Nemndas konklusjon er at klager ikke gis medhold.   Uttalelsen er enstemmig.   VEDTAK    Klager gis ikke medhold.     Oslo, 28. august 2023   Henrik E. Kolderup, leder   Thomas Iversen, Forbrukerrådet   Jon Aadland, Fornybar Norge    Lars Lima, Fornybar Norge       Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om det var grunnlag for stenging av netteiers leveranse ved oppsigelse av kundeforhold. Klager bestred stengingen med grunnlag i at hun ikke hadde sagt opp sitt kundeforhold. Hun anførte at hun verken ble varslet om oppsigelsen eller stengingen, og forklarte at hun ikke hadde hatt mulighet til å oppdage eller undersøke forholdene nærmere på egen hånd. BKK AS stilte seg uforstående til klagers krav, og hevdet at selskapet hadde opptrådt i henhold til reglene. Klager ble enstemmig gitt medhold. BKK AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder uenighet om stengingsgrunnlag ved oppsigelse av kundeforhold. Regelverk: Standard nettleieavtale §§ 7-2 og 11-1. Historikk:  Høsten 2020 – Selskapet stenger nettleveranse til klager etter melding i Elhub.  Januar 2021 – Klager blir gjort oppmerksom på stenging. 11.10.2021 – Klager henvender seg til kraftleverandør og nettselskap. Krav:  Klager bestrider oppsigelse og stenging. Partenes anførsler:   Klager hevder at nettselskapet urettmessig har sagt opp nettleieavtalen og stengt anlegget hennes. Hun anfører at hun ikke ble varslet om oppsigelsen eller stengingen, og viser til at hun heller ikke har hatt mulighet til å undersøke forholdene nærmere på egen hånd. Klager viser til at hun i den aktuelle perioden var bosatt utenlands og at de dagjeldende karantenereglene begrenset mulighetene for innreise til Norge. Klager understreker at den aktuelle eiendommen var ubebodd på tidspunktet for oppsigelse og stenging.     BKK AS stiller seg uforstående til klagers krav. Selskapet hevder at det har forholdt seg til opplysningene som har fremkommet av Elhub, og at det for øvrig har opptrådt i samsvar med regelverket. BKK AS hevder at det normalt må forventes at kunden bestrider stenging på stengingstidspunktet dersom kunden fremdeles ønsker å benytte nettet.   Nemnda ser slik på saken:    Saken gjelder uenighet om det forelå grunnlag for stenging og oppsigelse av kundeforhold. Klager har anført at kundeforholdet hennes urettmessig ble sagt opp og at anlegget ble stengt som følge av manglende abonnement. Spørsmålet for nemnda er om nettselskapets stenging av klagers anlegg og oppsigelse av avtaleforhold om leveranse av nettjenester var urettmessig.  De nærmere omstendighetene bak stengingen er uklare, og verken klager eller innklagede har vært i stand til å opplyse hendelsesforløpet som ledet frem til stengingen nærmere. Slik saken er opplyst har klager over mange år hatt et kundeforhold hos Kvinnherad Energi AS som har levert både nettjenester og kraft. Nettvirksomheten i dette selskapet ble høsten 2019 overtatt og integrert i BKK AS, mens kraftsalgsvirksomheten ble videreført gjennom Vestlandsenergi AS. Basert på det som er opplyst i korrespondansen med klager, mottok BKK AS gjennom Elhub melding om opphør av kraftleverandør i begynnelsen av oktober 2020. BKK AS skal da ha kontaktet kraftleverandør – som nemnda legger til grunn var Vestlandsenergi AS – med spørsmål om det var kundeforholdet eller kraftleveransen som opphørte, uten å få svar. BKK AS la derfor til grunn at det var opphør av kundeforhold, ettersom det da ikke var registrert noen aktiv kunde på anlegget. Bakgrunnen for meldingen gjennom Elhub er ikke kjent. Strøm ble deretter stengt per 15.10.2020, og opphørsfaktura skal ha blitt utstedt.  Utgangspunktet etter standard nettleieavtale § 7-1 er at nettselskapet kan stenge nettkundens anlegg dersom det foreligger vesentlig kontraktsbrudd fra kundens side. Avtalen gir i seg selv ikke hjemmel for stenging i andre situasjoner enn dette. Før slik stenging kan skje skal nettselskapet etter § 7-2 videre forsøke å kontakte nettkunden personlig og utstede stengevarsel i samsvar med kravene som angitt i § 7-2 annet ledd.  Videre er utgangspunktet etter standard nettleieavtale § 11 at nettkunden kan si opp avtalen om nettleie med 14 dagers varsel. Ved manglende oppsigelse forblir nettkunden ansvarlig for nettleien overfor nettselskapet inntil nettselskapet får lest av måleren eller det inngås avtale med ny nettkunde. Bestemmelsen tilsier dermed at kunden forblir ansvarlig for nettleveransen selv om kunden flytter fra anleggsadressen. Netteiers oppsigelse av kundeforholdet med grunnlag i en antakelse om at kunden har flyttet, harmonerer derfor ikke med den reguleringen av kundens ansvarsforhold som standard nettleieavtale legger opp til. Nemnda finner det klart at vilkårene for stenging ikke er oppfylt. BKK AS har ikke godtgjort at det forelå et vesentlig kontraktsbrudd fra klagers side. Slik nemnda oppfatter det, ble klagers anlegg stengt som følge av en svikt i BKK AS' egne rutiner basert på meldingen i Elhub, og selskapet har heller ikke i nødvendig utstrekning foretatt skritt for å avdekke om anlegget reelt sett var blitt eierløst. Dette til tross for at det kunne blitt gjort gjennom forholdsvis enkle undersøkelser, eksempelvis ved å gjøre undersøkelser rundt eiendommen eller ved å forsøke å kontakte klager. Anlegget ble etter nemndas syn stengt på bakgrunn av feil som skyldes forhold hos selskapet selv, hvilket medfører at stengingen anses urettmessig.  Klager har ikke under saksforberedelsen opplyst om eventuelle kostnader som er pådratt i anledning saken. Dersom det er pådratt slike kostnader, eksempelvis til gjenåpning av leveransen, finner nemnda det nærliggende at BKK AS dekker disse i rimelig utstrekning.  Nemndas konklusjon er at klager gis medhold. Uttalelsen er enstemmig.   VEDTAK    Klager gis medhold.     Oslo, 28. august 2023      Henrik E. Kolderup, leder   Thomas Iversen, Forbrukerrådet   Lars Lima, Fornybar Norge                                                                                      Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om vilkårsendring og prisvarslinger. Klager bestred selskapets adgang til å iverksette prisøkning. Han hevdet at han aldri hadde vedtatt oppjustert pris og at han dessuten aldri ble varslet om dette i henhold til avtalen. Selskapet hevdet at klager i 2021 inngikk en ny avtale med dem, der han aksepterte de foreliggende vilkårene. De pekte videre på at klager var blitt varslet om alle prisjusteringer gjennom «Min side». Fjordkraft AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.     Saken gjelder uenighet om vilkårsendring og prisvarslinger. Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-2, 1-3, 6 og prisopplysningsforskriften § 22.    Historikk:    2012 – Klager inngår avtale med innklagede om produktet «Garantistrøm».       Krav:  Klager krever tilbakebetalt differansen mellom spotpris og det beløp som er innbetalt i henhold til avtalen. Partenes anførsler:    Klager hevder at avtalevilkårene ikke samsvarer med de vilkår som ble solgt inn hos ham i 2012 og at han dermed ikke har vedtatt dem. Klager mener at selskapet har opptrådt i strid med markedsføringsloven og standard kraftleveringsavtale. Han hevder at avtalen ble inngått på grunnlag av villedende markedsføring. Klager viser i den forbindelse til at innklagedes representant på tidspunktet for avtaleinngåelsen ikke ga en tilstrekkelig klar, korrekt eller fullstendig beskrivelse av avtalens vilkår og understreker at selgeren ga opplysninger som var egnet til å villede.   Klager peker på at han aldri mottok varsel om prisøkninger.   Klager bestrider at han inngikk en ny avtale med innklagede i 2021 og at det i stedet må anses som en prisjustering innenfor avtalen.    Fjordkraft AS har ikke inngitt tilsvar til Elklagenemnda i saken til tross for flere purringer, og har i e-post av 02.05.2023 kun henvist til at det som er uttrykt av selskapet i korrespondansen med kunden er tilstrekkelig til at nemnda kan foreta en fullstendig vurdering av saken.   I den aktuelle korrespondansen bestrides klagers påstander og selskapet hevder at avtalene har vært svært gunstige og ligget under spotpris. Selskapet mener videre at det er kundens ansvar å gjøre seg kjent med avtalevilkårene.   Selskapet hevder at klager er blitt varslet om alle prisendringer siden 2012 og trekker frem varslingsfunksjonen via «Min side» fra 2015 av. De peker videre på at pris alltid har fremgått av faktura og at klager dermed har hatt gode forutsetninger for å gjøre seg kjent med denne.   Selskapet viser til at klager bestilte en variabel spotprisavtale i 2021 der han aksepterte vilkårene via SMS. Selskapet hevder at klager måtte være innforstått med hvilke vilkår han vedtok.  Nemnda ser slik på saken:   Saken gjelder uenighet om vilkårsendring og prisvarslinger.  Slik saken er opplyst for nemnda inngikk partene avtale om spotproduktet «Garantistrøm» i 2012. Spørsmålet som ønskes avklart er om klager har krav på å få tilbakebetalt det innbetalte beløpet som overstiger spotpris for hele avtaleperioden.  Nemnda ser først på spørsmålet om klager har krav på tilbakebetaling. Dette beror i første omgang på hva som er avtalt mellom partene. Selskapet har anført at klager i 2021 inngikk bindende avtale med dem om variabel spotpris. Dette er bestridt av klager.   Nemnda bemerker at i en situasjon som den foreliggende, må tvilsrisikoen om hvorvidt ny avtale er inngått mellom partene, gå utover selskapet. Selskapet står nærmest til å sikre seg dokumentasjon for at en slik avtale er inngått, og vil herunder være forpliktet etter angrerettloven til å utstede bestillingsbekreftelser til dokumentasjon av avtaleinngåelsen.   Etter nemndas syn har innklagede ikke godtgjort at det ble inngått bindende avtale mellom partene i 2021. Nemnda legger derfor til grunn at det ikke er inngått ny avtale mellom partene og at avtalen av 2012 fremdeles gjelder. Spørsmålet i det følgende er derfor om prisøkningene er gjennomført i henhold til reglene om vilkårsendringer. Prisopplysningsforskriften § 22 inneholder en særregulering av kraftleverandørens varslingsplikt ved endringer i kraftavtalen. Det fremgår av bestemmelsens første ledd at kraftleverandøren skal varsle forbruker om alle endringer i avtalens vilkår, herunder om prisendringer. Dette må gis i god tid for at kunden kan innrette seg etter endringen. Bestemmelsen slik den i dag lyder, ble imidlertid innført med virkning fra 1. november 2022. Nemnda tilføyer likevel at en tilsvarende varslingsplikt følger av standard kraftleveringsavtale § 6 første avsnitt, som oppstiller en plikt for kraftleverandør til å varsle kunden direkte om endringer, herunder alle endringer i pris for kundens produkt. Eneste unntak fra dette er for løpende endringer i markedsprisen for produkter basert på markedspris («spot-pris») eller lignende prismodell, men dette unntaket får ikke anvendelse for det aktuelle produktet i denne saken. Endringene kan tidligst tre i kraft 14 dager etter at direkte varsel er sendt kunde.  Nemnda viser til at varsel kan anses gitt når kunden er varslet direkte gjennom brev, e-post, SMS eller melding gjennom «Min side», jf. standard kraftleveringsavtale § 6 annet ledd. For at varsling gjennom «Min side» skal anses som direkte varsel er det imidlertid et krav at kunden uttrykkelig har samtykket til slik varsling. Dette er begrunnet av at varslene på «Min side» er vanskeligere tilgjengelig enn der det varsles direkte per brev, e-post eller SMS.  Fjordkraft AS har anført at varslingsplikten er overholdt ved at det er varslet gjennom «Min side» fra 2015. Klager har ikke bestridt dette. Selskapet har imidlertid ikke for nemnda dokumentert at klager uttrykkelig har samtykket til varsling gjennom «Min Side», noe selskapet hadde all oppfordring til å gjøre ut fra sine anførsler, og som vil være en forutsetning for at varslingsplikten kan anses oppfylt. Også usikkerheten ved om slikt samtykke foreligger, må etter nemndas syn gå utover selskapet, slik selskapet har bidratt til å opplyse saken. Selskapet har derfor ikke godtgjort at aksept foreligger, og varslingsplikten kan følgelig ikke anses oppfylt. Prisjusteringene er ikke varslet om i henhold til regelverket, og de kan dermed ikke gjøres gjeldende. Det utløser en rett for klager til å få kreditert prisøkningene. Ved selskapets fornyede behandling av saken, oppfordres selskapet til å ta nærmere stilling til omfanget av tilbakebetalingskravet i lys av de betalingene som er foretatt.  Nemnda bemerker for øvrig at klager i korrespondansen med selskapet har vist til at det er ulovlig å selge strømavtaler med hemmelig prispåslag. Slik saken er opplyst har ikke nemnda noe grunnlag for å ta stilling til om klagers avtale inneholder slike hemmelige prispåslag, da avtalevilkårene ikke er fremlagt. Nemnda ser så på de foreldelsesrettslige spørsmål som saken reiser. Det alminnelige utgangspunktet er at fordringer foreldes tre år etter den dag da fordringshaveren tidligst hadde rett til å kreve å få oppfyllelse, jf. foreldelsesloven § 3, jf. § 2. Fordringer som kunne innkreves av klager for mer enn tre år siden må derfor som utgangspunkt anses foreldet. Etter foreldelsesloven § 10 har likevel den fordringshaver som manglet nødvendig kunnskap om fordringen eller skyldneren rett til en tilleggsfrist, slik at foreldelse tidligst skjer ett år fra vedkommende fikk eller burde ha fått den nødvendige kunnskapen om fordringen og den ansvarlige. Slik tilleggsfrist kan forlenge den alminnelige foreldelsesfristen med inntil 10 år, slik at fordringer som ligger mer enn 13 år tilbake uansett må anses foreldet.   Klagers tilbakebetalingskrav relaterer seg til innbetalte fordringer fra helt tilbake til 2012.   Nemndas flertall – nemndas leder og bransjerepresentant Lima – mener at dette innebærer at de eldste fordringene som utgangspunkt er foreldet, og at klager – forutsatt at han har hatt krav på tilbakebetaling – har tapt disse kravene. Flertallet kan heller ikke se holdepunkter som tilsier at foreldelsesloven § 10 får anvendelse i saken her. Ved vurderingen av hva klager burde ha kjent til, legger flertallet til grunn at klager har vært informert om og har hatt tilgang til «Min Side» i minst ett år før fristavbruddet skjedde ved klagen til nemnda. Etter flertallets syn vil varslingene som han skal ha mottatt på «Min Side» være relevante, uavhengig av om dette var en gyldig varsling etter avtalen. Flertallet viser videre til at produktets navn var «Garantistrøm», noe flertallet legger til grunn at klager var kjent med. Navnet på produktet ga etter flertallets syn klager tilstrekkelig oppfordring til å klargjøre om produktet var en standard spotprisavtale, slik klager har opplyst at han trodde det var.   Flertallet mener derfor at klagers tilbakebetalingsrett må være begrenset til de fordringene som ligger inntil tre år tilbake i tid før klagetidspunktet, jf. foreldelsesloven § 2 og § 16 andre ledd bokstav a.  Nemndas mindretall – forbrukerrepresentant Norman – viser til at foreldelseslovens tilleggsfrist i § 10 kan medføre at fordringer 13 år tilbake i tid ikke er foreldet såfremt vilkårene for tilleggsfrist er oppfylt. Klagers tilbakebetalingskrav relaterer seg – som nevnt ovenfor – til innbetalte fordringer tilbake til 2012. Det innebærer at de eldste fordringene ikke nødvendigvis er foreldet. Spørsmålet om foreldelse har ikke vært gjenstand for kontradiksjon mellom partene, noe mindretallet mener er uheldig. Mindretallet mener nemnda burde sikret kontradiksjon rundt dette spørsmålet før saken ble avgjort av nemnda. Slik saken er opplyst er det etter mindretallets syn ikke grunnlag for å vurdere hvorvidt foreldelsesloven § 10 får anvendelse i saken.  Flertallet – nemndas leder og bransjerepresentant Lima – sin konklusjon er at klager gis delvis medhold, idet han har rett på tilbakebetaling av prisøkningene som ikke har vært gyldig varslet for perioden inntil tre år før tidspunktet for inngivelsen av klagen til Elklagenemnda, det vil si fra 17.08.2019.  Mindretallet – forbrukerrepresentant Norman – er enig i at klager bør gis medhold i at han har rett på tilbakebetaling av prisøkningene som ikke har vært gyldig varslet. Mindretallet kan imidlertid ikke se at det er tilstrekkelige holdepunkter for å konkludere med at vilkårene for tilleggsfrist i foreldelsesloven § 10 ikke er oppfylt, og mindretallet kan derfor ikke tiltre flertallets konklusjon om at skjæringspunktet skal settes til 17.08.2019.    VEDTAK   Klager gis delvis medhold. Oslo, 28. august 2023    Henrik E. Kolderup, leder  Gustav Norman, Forbrukerrådet  Lars Lima, Fornybar Norge      Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om betalingsplikt for fakturert krav. Klager bestred grunnlaget for faktureringen under henvisning til egne måleravlesninger. Hun mente at hun var overfakturert i forhold til hennes reelle forbruk. Tibber Norge AS opprettholdt betalingskravet. Selskapet viste til at kravet var korrigert etter faktisk forbruk, og anførte at det ikke forelå grunnlag for å frita klager fra betalingsplikten. Klager ble enstemmig ikke gitt medhold. Tibber Norge AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.      Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for fakturert krav.   Regelverk: Standard kraftleveringsavtale § 2-2.    Historikk:     23.06.2021 – Klagers kraftforbruk blir avlest for perioden 23.02.2021–18.06.2021.    12.07.2021 – Tibber Norge AS fakturerer klager for kr 2486,06.    03.11.2021 – Tibber Norge AS ved Lowell Norge AS krever klager for resterende kr 1725,02.    Krav:  Klager bestrider etterfaktureringskrav.   Partenes anførsler:     Klager  hevder at det ikke foreligger grunnlag for å fakturere henne for kr 1725,02 idet beløpet baserer seg på en feilaktig beregning av kraftforbruket. Hun viser til at nettselskapets beregninger avviker fra hennes egne avlesninger i Tibber Norge AS' måleravlesningsfunksjon. Hun mener at det oppgitte forbruket ikke samsvarer med det reelle.    Tibber Norge AS fastholder kravet og viser til at beløpet bygger på en etterfølgende avregning av faktisk forbruk. Selskapet forklarer at det bestridte kravet har grunnlag i en korrigering av det opprinnelige betalingskravet fordi det bygde på et stipulert forbruk som i ettertid viste seg å ligge for lavt.   Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for etterfaktureringskrav. Spørsmålet er om klager plikter å betale den resterende delen av den omtvistede fordringen, beregnet til kr 1725,02.   Utgangspunktet etter standard kraftleveringsavtale § 2-1 er at måling og registrering av kundens kraftforbruk foretas av nettselskapet. Ved avregning av kunden skal kraftleverandøren bruke de verdiene som er registrert av nettselskapet i Elhub. Klager har anført at Tibber Norge AS har lagt uriktige verdier til grunn ved faktureringen, og at hun som følge av det ikke har betalingsplikt for den del av betalingskravene som overstiger de selvavleste verdiene. Spørsmålet for nemnda er følgelig om det foreligger faktureringsfeil fra selskapets side av betydning for klagers betalingsplikt.   Standard kraftleveringsavtale § 2-2 oppstiller en rett for partene til å kreve henholdsvis tilleggs- eller tilbakebetaling der det foreligger faktureringsfeil. Bestemmelsen åpner for etterfølgende korrigering for å bringe fakturert beløp og reelt forbruk i samsvar med hverandre. Dette innebærer blant annet at kraftleverandøren kan kreve tilleggsbetaling for korrigert forbruk som ikke tidligere er fakturert. Tilleggsbetaling kan likevel ikke kreves av kraftleverandøren dersom feilen skyldes forhold hos kraftleverandøren eller noen som kraftleverandøren svarer for, og kunden var i aktsom god tro, jf. § 2-2 annet ledd.   Nemnda tar først stilling til om det foreligger feil som skyldes forhold hos kraftleverandøren eller noen som kraftleverandøren svarer for.   Slik saken er opplyst har klagers nettselskap, BKK AS, foretatt en korrigering av klagers forbruk. Forbruket som lå til grunn for faktureringen var først estimert for flere måneder, men ble deretter korrigert til faktisk forbruk for de samme måneder etter måleravlesning den 23. juni 2021. Nemnda har ikke grunnlag for å trekke riktigheten av disse verdiene i tvil, og legger til grunn at klagers forbruk er fastsatt korrekt. Tibber Norge AS har videre avregnet klager med grunnlag i de innmeldte verdiene, slik kraftleverandøren er forpliktet til etter standardavtalen § 2-1. Nemnda kan ikke se at det foreligger feil ved innklagedes fakturering av klager.   Som følge av at det ikke kan påvises feil ved faktureringen, er det ikke nødvendig å vurdere om klager var i aktsom god tro om forholdet. Det er herunder ikke nødvendig å vurdere betydningen av Tibbers måleravlesningstjeneste på selskapets applikasjon.    Klager plikter dermed å betale den resterende delen av den omtvistede fordringen.   Nemndas konklusjon er at klager ikke gis medhold.    Uttalelsen er enstemmig.      VEDTAK     Klager gis ikke medhold.    Oslo, 12. juni 2023      Henrik E. Kolderup, leder    Thomas Iversen, Forbrukerrådet    Lars Lima, Fornybar Norge     Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om betalingsplikt for underbalanse oppstått på tilleggsproduktet «Strømkonto» etter korrigering av stipulert forbruk som følge av måleravlesning. Klager bestred grunnlaget for selskapets beregning av kravet, og fremholdt at hun i stedet hadde penger til gode. Hun anførte at beløpet måtte periodiseres. NorgesEnergi AS opprettholdt kravet og viste til at det bygde på nettselskapets korrigerte målerverdier. Selskapet hevdet videre at kravet var periodisert. Klager ble enstemmig gitt delvis medhold. NorgesEnergi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.      Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for underbalanse på strømkonto.   Regelverk: Standard kraftleveringsavtale § 2-2    Historikk:    31.01.2014 – Klager inngår avtale om tilleggstjenesten «Strømkonto» i tilknytning til sin kraftleveringsavtale med NorgesEnergi AS.  Oktober 2018–desember 2021 – Klagers strømforbruk stipuleres grunnet manglende avlesning.    20.12.2021 – Klagers strømmåler blir avlest.    21.02.2022 – NorgesEnergi AS fakturerer klager basert på korrigerte verdier og belaster «Strømkonto».    22.02.2022 – Klager blir opplyst av NorgesEnergi AS om overforbruk og beløp på strømkonto.    Krav:  Klager krever tilbakebetalt beløpet som hun hevder hun har til gode og bestrider grunnlaget for beregningen av energiselskapets betalingskrav.   Partenes anførsler:     Klager bestrider beregningen av etterfaktureringskravet. Hun mener at det ikke er grunnlag for å basere seg på pris av februar 2022, men at det korrigerte forbruket må periodiseres.    NorgesEnergi AS fastholder betalingskravet. Selskapet viser til at kravet er et resultat av klagers manglende måleravlesning og at beregningen dessuten er korrekt. Selskapet peker på at det har basert seg på nettselskapets korrigerte verdier og periodefordeling.    Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for etterfakturering, som i sin tur har ført til en underbalanse på tilleggsproduktet «strømkonto». Spørsmålet er om klager har betalingsplikt for etterfakturert forbruk.   Det er ubestridt at partene – i tillegg til selve kraftleveringsavtalen – har inngått avtale om tilleggsproduktet «Strømkonto» den 31. januar 2014. Nemnda har behandlet dette produktet i sitt vedtak i sak 22-427. Slik nemnda uttalte der, er dette produktet en betalingstjeneste som innebærer at kunden forskuddsvis kan innbetale et fast beløp til sin strømkonto, der selskapet angir et minstebeløp og et anbefalt beløp, basert på kundens antatte totale strømforbruk. Ved fakturering av kraftforbruk og eventuelt nettleie der gjennomfakturering finner sted, trekker leverandøren skyldig beløp fra denne strømkontoen. Dersom innestående på strømkontoen er lavere enn kostnadene til faktisk forbruk mv, opparbeides det en gjeld for kunden. Dersom strømleveransen og/eller tilleggsproduktet avsluttes, blir beløpet krevd fra kunden ved sluttoppgjøret. Tilleggsproduktet «Strømkonto» har likhetstrekk med andre tilsvarende produkter som «Lik Betaling», som nemnda har behandlet en rekke ganger tidligere.  Nemnda har i tidligere praksis bemerket at betalingstjenester som dette kan virke forvirrende. Enkelte kunder misforstår ordningen og tror at det faste månedlige beløpet er den endelige avregningen for strøm/nettleie. Nemnda viser videre til at RME (Reguleringsmyndigheten for energi i NVE) høsten 2020 påla en rekke selskaper å avvikle tilsvarende tjenester, som følge av at RME mener tjenesten ikke er i samsvar med reglene for avregning av strøm. Et av selskapene påklaget vedtaket, men klagen førte ikke frem, se Energiklagenemndas vedtak 2001-0703 av 1. september 2021, og det ble satt ny frist for avvikling.   Som påpekt i sak 22-427 skiller produktet «Strømkonto» seg noe fra disse tilfellene, ved at det som nevnt er angitt et minimumsbeløp og et anbefalt beløp som skal betales, ikke et fast beløp. Nemnda er kritisk til produktet så langt det ikke gir tilstrekkelig opplysning om at betaling av minimumsbeløpet over tid ikke er tilstrekkelig til å betjene strømkostnadene.      Slik nemnda ser det, knytter imidlertid ikke hovedspørsmålet i denne saken seg til betalingstjenesten «Strømkonto», men til de belastninger for forbrukt strøm mv som NorgesEnergi AS har foretatt på «Strømkonto».   Det er ikke bestridt i saken at klager – som ikke har AMS-måler – ikke foretok måleravlesninger i perioden mellom oktober 2018 og desember 2021. I denne perioden ble derfor forbruket stipulert av nettselskapet, noe nettselskapet har anledning til etter standard nettleieavtale § 5-2 tredje ledd. Måleren ble avlest i desember 2021. Måleravlesningen viste at stipulert forbruk av strøm hadde vært lavere enn faktisk forbruk. Konsekvensen av dette er at NorgesEnergi AS som kraftleverandør har belastet «Strømkonto» for fakturaer med etterfakturering av strøm for perioden forbruket ble uriktig avlest. En videre konsekvens er at det anbefalte minimumsbeløpet etter «Strømkonto»-avtalen dermed også har blitt satt for lavt. Kravet bygger altså på et etterslep som har oppstått i betalingen for forbrukt strøm, som følge av at minimumsbeløpet som er betalt ikke har dekket kostnaden ved forbrukt strøm.   Utgangspunktet etter standard kraftleveringsavtale § 2-1 er at måling av kundens kraftforbruk foretas av nettselskapet. Ved avregning av kunden benytter kraftleverandøren verdiene som er registrert av nettselskapet. Dette gjelder også i situasjoner der kunden ikke faktureres direkte, men via en betalingstjeneste som «Strømkonto». Etter standard kraftleveringsavtale § 2-2 første ledd kan kraftleverandøren eller kunden kreve henholdsvis tilleggsbetaling eller tilbakebetaling ved blant annet feil ved feil ved måledata meddelt av nettselskapet. Det fremgår av bestemmelsen at dette omfatter blant annet situasjoner der det foreligger feil stipulert forbruk som følge av manglende eller feil måleravlesing.    Standard kraftleveringsavtale § 2-2 andre ledd fastsetter videre følgende:   Tilbakebetaling eller tilleggsbetaling ved slike avregnings- eller målefeil kan kreves for den tid feilen kan dokumenteres. Etterberegning/godskriving skjer fra og med siste betalingsfrist etter at feilen ble oppdaget, og som hovedregel ikke ut over 3 år, jf. lov om foreldelse av fordringer. Tilleggsbetaling kan ikke kreves dersom feilen skyldes forhold hos kraftleverandøren eller noen kraftleverandøren svarer for, og kunden var i aktsom god tro.  I foreliggende sak står partene i en situasjon der klagers forbruk er blitt korrigert etter en lengre periode med stipulasjon som følge av manglende måleravlesning fra kundens side. I tilfeller av manglende måleravlesning står nettselskapet fritt til å fastsette kundens uttak skjønnsmessig, jf. standard nettleieavtale § 5-2 tredje ledd. De stipulerte verdiene har imidlertid ved etterfølgende korrigering vist seg å ligge for lavt, og det anbefalte minimumsbeløpet etter «Strømkonto»-avtalen har dermed også blitt satt for lavt. Kravet bygger altså på et etterslep som har oppstått i betalingen for forbrukt strøm, som følge av at minimumsbeløpet som er betalt ikke har dekket kostnaden ved forbrukt strøm.  I en sak som dette finner nemnda det nødvendig først å ta stilling til om klager har betalingsplikt for de belastningene som er ført på «Strømkonto», og deretter om klager har betalingsplikt for den underdekningen som etter dette er oppstått på betalingstjenesten.   Ved bedømmelsen av om klager har betalingsplikt for de etterfaktureringene som er belastet «Strømkonto», legger nemnda til grunn at de korrigerte målerverdiene og tilhørende etterfaktureringene som er belastet «Strømkonto» samsvarer med klagers reelle forbruk. Utgangspunktet er derfor at klager har betalingsplikt for disse belastningene, ettersom fakturaene som er belastet «Strømkonto» gjelder kraft som er levert og forbrukt av klager.    En grunnforutsetning for at klager skal være fritatt for ansvar for etterfaktureringen etter standard kraftleveringsavtale § 2-2 andre ledd, er at målefeilen som korrigeringen gjelder, skyldes forhold hos kraftleverandøren eller noen som kraftleverandøren svarer for. Nemnda kan ikke se at det foreligger slike feil. At beregnet forbruk er blitt uriktig i den opprinnelige faktureringen, skyldes at klager ikke har inngitt måleravlesning slik hun plikter etter standard nettleieavtale § 5-2. Det er fremlagt eksempel på påminnelse om måleravlesning som er sendt ut, og nemnda legger til grunn at nettselskapet har gått frem på ordinær måte for å skaffe til veie måleravlesninger. På denne bakgrunn kan feilen ved opprinnelig forbruksfastsettelse verken tilskrives kraftleverandør eller nettselskap, men må tilskrives klager selv.    Når det ikke foreligger feil som kan tilskrives NorgesEnergi AS eller noen selskapet svarer for knyttet til de faktureringene som etterfaktureringene gjelder og som er belastet «Strømkonto», er det ikke nødvendig å vurdere om også det andre vilkåret for at klager skal fritas for betalingsplikt er oppfylt – om klager var i aktsom god tro om feilen. Nemnda bemerker likevel at klager har erkjent å ha vært klar over at hun lot være å lese av målerverdiene i perioden mellom oktober 2018 og desember 2021. Klager kan da ikke ha vært i aktsom god tro om at forbruket som «Strømkonto» ble belastet for, kan ha vært uriktig.   Nemnda kommer tilbake til spørsmålet om periodiseringen av forbruket avslutningsvis.   Neste spørsmål blir om klager har betalingsplikt for underdekningen som har oppstått på «Strømkonto» som følge av etterfaktureringene. Nemnda har i sin praksis gitt reglene om faktureringsfeil i standard kraftleveringsavtale § 2-2 analogisk anvendelse der faktureringen av strøm overfor kunden skjer ved bruk av en betalingstjeneste som «Strømkonto» og «Lik Betaling», slik at forhold ved administrering av betalingstjenesten kan bedømmes som faktureringsfeil i samsvar med § 2-2 i standard kraftleveringsavtale. I tillegg har nemnda vurdert om det er grunnlag for justering av skyldig restbeløp ut fra en betraktning om at selskapet ikke har oppfylt produktet som forutsatt, det vil si at fakturabeløpet ikke ble justert på en måte som var egnet til å dekke strømkostnaden.   Basert på denne tilnærmingen kan ikke nemnda se at det foreligger noen feil ved NorgesEnergi AS sin administrering av «Strømkonto» i denne saken. Siste faktura før «Strømkonto» ble belastet for etterfaktureringen av strøm, viser at det ved fakturaen med forfall 25.01.22 var en underbalanse på «Strømkonto» på kr 1568,85, at minimumsbeløp å betale var kr 500 og at anbefalt beløp å betale var kr 1250. Dette tilsier at belastningene på produktet samsvarte med klagers antatte forbruk. Når det likevel oppsto en betydelig underdekning på «Strømkonto», skyldtes dette korrigeringen av målerstander fra netteier. Med bakgrunn i dette sendte NorgesEnergi AS slik e-post til klager den 22. februar 2022:   «Hei NN. Vi har mottatt korrigering av målerstander tilbake i tid fra din netteier som igjen har resultert i en høy faktura inn på din Strømkonto. Korrigeringen er på: 21 634, 11 kroner. Dette vil føre til negativ saldo på din Strømkonto. Vi anbefaler deg derfor å betale mer en anbefalt beløp. Saldo per i dag er -26 678,34. Ta kontakt med din netteier om du har spørsmål om korrigeringen. Hilsen oss i NorgesEnergi»   Nemnda kan etter dette ikke se at det er godtgjort at det foreligger feil ved administrasjonen av «Strømkonto» som skulle tilsi at klager ikke kan holdes ansvarlig for underdekningen.  Klager plikter etter dette som utgangspunkt å betale den negative saldoen på «Strømkonto». I lys av den kritikken som mer generelt kan rettes mot produktet, finner nemnda likevel at NorgesEnergi bør kreditere klager for produktkostnader og akkumulerte renter knyttet til betalingstjenesten, se om dette nemndas bemerkninger i vedtak i sak 22-427.   Klager har gjort gjeldende at NorgesEnergi AS har lagt uriktig prisgrunnlag til grunn ved beregningen av utestående beløp. Slik nemnda forstår anførselen, bygger den på at det etterfakturerte forbruket er periodisert til uriktige terminer, og at de kraftkostnader som da er lagt til grunn ikke er de reelle for merforbruket basert på når det faktisk fant sted. Nemnda bemerker at første faktura som ble belastet «Strømkonto» etter at nye forbruksverdier ble meddelt NorgesEnergi AS, viser at merforbruket ble periodisert til november 2021–januar 2022. Nemnda legger til grunn at denne periodiseringen ble foretatt av nettselskapet, BKK AS, og NorgesEnergi AS har i samsvar med standard kraftleveringsavtale § 2-1 basert seg på dette. Strømprisen var imidlertid i denne perioden høyere enn i tidligere perioder. Senere har BKK AS korrigert periodiseringen på en måte som ifølge NorgesEnergi AS er til fordel for klager, ved at merforbruket er fordelt mellom 1. januar 2020 og 1. mars 2022. Dette har medført en lavere kostnad for klager, fordi forbruket da er periodisert også til perioder med lavere kraftpriser.  Nemnda bemerker til dette at det er uklart om det merforbruket som er fordelt, er hele det faktiske merforbruket for perioden som opprinnelig forbruket er stipulert for – fra oktober 2018, eller om det er den forholdsmessige andelen av det totale merforbruket for årene 2020, 2021 og 2022, som etterfaktureringen bygger på. Når det ikke foreligger holdepunkter for at det er en forholdsmessig andel av totalt merforbruk som er etterfakturert, og det samme merforbruket først ble fordelt over noen få måneder, legger nemnda til grunn at det er det totale merforbruket tilbake til 2018 som er fordelt over perioden 2020–2022.    Etter standard kraftleveringsavtale § 2-2 andre ledd kan etterberegning av kraftforbruk som hovedregel ikke skje mer enn tre år tilbake i tid beregnet fra betalingsfristen etter at feilen er oppdaget, og det er vist til foreldelseslovens regler. Den naturlige forståelsen av dette er at det som hovedregel er betaling for forbruk som har funnet sted inntil tre år tilbake i tid som kan etterfaktureres. Også nettselskapet er underlagt en tilsvarende begrensning ved avregningsfeil, jf. standard nettleieavtale § 6-5 første ledd.   Når det gjelder henvisningen til foreldelsesloven, bemerker nemnda at lovens §§ 2 og 3 må ses i sammenheng med at NorgesEnergi ikke hadde mulighet til å fakturere for merforbruket før de mottok oppdaterte forbruksverdier fra BKK AS i februar 2022. Dette er dermed tidspunktet da NorgesEnergi AS «tidligst har rett til å kreve å få oppfyllelse». Foreldelseslovens system taler dermed isolert for at etterberegning av forbruk helt tilbake til 2018 ikke er foreldet, så sant slikt forbruk innmeldes av nettselskapet til Elhub, slik at kraftselskapet må bygge på det.   I en situasjon som denne anser nemnda derfor at det er et klart behov for at hovedregelen om at etterberegning kun kan skje for inntil tre år tilbake i tid gis anvendelse, i alle fall så langt dette medfører en gunstigere løsning enn den som er fulgt i denne saken. Hvis ikke vil kunden være fullt ut prisgitt nettselskapets innmelding av forbruk uten begrensninger. De innrettelseshensyn som ligger bak foreldelseslovens normalfrist på tre år, underbygger dette.   Etter dette kan klager maksimalt bare etterfaktureres for et beløp som tilsvarer den del av det totale merforbruket som kan periodiseres til de siste tre årene før merforbruket ble fakturert av NorgesEnergi AS, det vil si fra 15. mars 2022 og tre år tilbake i tid. Så langt denne forutsetningen ikke er fulgt i denne saken, og den vil føre til en gunstigere løsning for klager enn den fremgangsmåten som er fulgt, innebærer dette at merforbruket må beregnes på nytt, slik at merforbruk før 15. mars 2019 ikke faktureres, eventuelt at dette gjøres av BKK AS ved ny innmelding til Elhub. Videre må gjeldende faktura for etterfakturering fra NorgesEnergi AS krediteres og ny faktura må faktureres «Strømkonto», og skyldig beløp på «Strømkonto» må beregnes på nytt.   Selv om BKK AS ikke er part i saken, antar nemnda at også BKK AS har rett til å beregne forbruksdelen av nettleie på nytt. Faktureringen fra BKK AS bør uansett foretas i samsvar med treårsbegrensningen i standard nettleieavtale og en selvstendig anvendelse av foreldelsesreglene for dette selskapet.   Nemndas konklusjon er at klager gis delvis medhold.    Uttalelsen er enstemmig.      VEDTAK     Klager gis delvis medhold.        Oslo, 12. juni 2023        Henrik E. Kolderup, leder    Thomas Iversen, Forbrukerrådet    Lars Lima, Fornybar Norge                                                   Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.