Søkeresultater

Saken gjaldt uenighet om betalingsplikt etter betalingstjenesten «Lik Betaling». Klager bestred betalingsplikt for akkumulert underbalanse med grunnlag i manglende opplysninger. Han hevdet at selskapet ikke hadde gjort nødvendige grep for å bringe terminbeløpet i samsvar med hans reelle forbruk. Fortum Strøm AS fastholdt at klager hadde betalingsplikt for saldoen under henvisning til avtalevilkårene. Selskapet anførte at kravet hadde grunnlag i levert og forbrukt kraft. Klager ble enstemmig gitt delvis medhold. Fortum Strøm AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder uenighet om betalingsplikt etter betalingstjenesten «Lik Betaling».  Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 2-2.   Historikk:  10.11.2019 – Partene inngår kraftleveringsavtale med tilleggstjenesten «Lik Betaling».  10.01.2022 – Selskapet varsler klager om oppjustering av terminbeløpet. 10.01.2022 – Klager bestrider oppjusteringen per e-post.  Krav: Klager bestrider betalingsplikt for underbalanse etter tilleggstjenesten «Lik Betaling».    Partenes anførsler:     Klager anfører at han ikke har betalingsplikt for den opparbeidede gjelden. Han mener at han ikke har vært tilstrekkelig orientert om tilleggstjenestens vilkår og at han ikke har hatt noen forutsetning for å bringe saldoen i balanse på eget initiativ. Klager peker på at selskapet ikke har orientert ham om det etter hvert betydelige etterslepet og at det heller ikke har tatt nødvendige grep for å bringe ham ut av gjelden. Han anfører at selskapet må bære risikoen for at det ikke har oppfylt sin aktivitetsplikt, og at han dermed må fristilles fra betalingskravet.   Klager peker på at han har betalt det månedlige terminbeløpet i god tro om at han har betalt for det reelle forbruket. Han mener at selskapet ikke har lykkes i å bringe beløpet i henhold til faktisk forbruk.     Klager anfører at en oppjustering av det månedlige terminbeløpet fra kr 1700 til kr 7450 representerer en vesentlig endring som krever uttrykkelig aksept fra kunden etter standardavtalens § 6.    Fortum Strøm AS opprettholder sitt faktureringskrav under henvisning til at klager har forbrukt kraften. Selskapet peker på markedspris som årsak til den kraftige prisøkningen. Justeringen av beløpet har blitt tydelig kommunisert per telefon og det fremkom dessuten klart av sluttfaktura at klager er skyldig restbeløpet ved oppsigelse av avtalen. Selskapet viser i den forbindelse til avtalevilkårene som er akseptert av klager.      Selskapet har tilbudt seg å redusere skyldig beløp med 50 %, men forslaget har ikke blitt godtatt av klager.           Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for underbalanse ved bruk av betalingstjenesten   «Lik Betaling». Spørsmålet er om klager plikter å betale restsaldoen på betalingstjenesten.   Slik saken er opplyst legger nemnda til grunn at partene, sammen med avtale om leveranse av kraft, inngikk 10. november 2019 avtale om tilleggstjenesten «Lik Betaling». Denne   betalingstjenesten innebærer at kunden betaler et fast månedlig beløp til en konto hos   strømleverandøren som er ment å jevne ut strømkostnadene gjennom året. Betalingen bør   forutsetningsvis være litt høyere enn forventet strømkostnad i sommerhalvåret, og litt lavere   enn forventet strømkostnad i vinterhalvåret.  De løpende kostnadene for kundens   strømforbruk (i dette tilfellet både kraftleveranse og nettleie, siden Fortum foretok   gjennomfakturering for nettselskapet) avregnes mot «Lik Betaling»-kontoen. Det er   kraftleverandøren som er ansvarlig for at det fastsatte beløpet justeres i henhold til faktisk   forbruk, slik at betalingen over tid dekker de løpende kostnadene. Dersom det foreligger avvik mellom minimumsbeløpet og de reelle utgiftene, vil det opparbeides en positiv eller negativ saldo på betalingstjenesten.    Nemnda har ut fra sin erfaring med klagesaker inntrykk av at betalingstjenesten kan virke   forvirrende. Enkelte kunder misforstår ordningen og tror at det faste månedlige beløpet er den endelige avregningen for strøm/nettleie. Særlig i tilfeller der tjenesten benyttes i kombinasjon med AvtaleGiro eller der forbruket stipuleres, mangler forbrukeren forutsetningene for å føre kontroll med eget forbruk og til å iverksette kostnadsbesparende tiltak. Betalingstjenesten er etter nemndas syn dessuten dårlig tilpasset dagens kraftmarked, idet den i det minste forutsetter forutsigbarhet for å kunne oppfylle sitt formål.    Nemnda viser videre til at RME (Reguleringsmyndigheten for energi i NVE) høsten 2020 påla en rekke selskaper, deriblant Fortum Markets å avvikle tjenesten, som følge av at RME mener tjenesten ikke er i samsvar med reglene for avregning av strøm. Fristen for Fortum Markets til å avvikle tjenesten ble av RME satt til 31. desember 2020. Fortum Markets påklaget vedtaket, men klagen førte ikke frem, se Energiklagenemndas vedtak 2001-0703 av 1. september 2021, og det ble satt ny frist for avvikling. Nemnda legger for ordens skyld til grunn at Fortums ytelse av tjenesten i denne saken ikke i seg selv var i strid med vedtaket.    Etter standard kraftleveringsavtale § 2-2 kan kraftleverandør kreve tilleggsbetaling ved feil   ved måledata meddelt av nettselskapet, ved feil håndtering av måledata eller ved   faktureringsfeil med mindre klager var i aktsom god tro. Tilleggsbetalingen kan ikke kreves   dersom feilen skyldes forhold hos kraftleverandøren eller noen kraftleverandøren svarer for,   og kunden var i aktsom god tro. Nemnda har i sin praksis gitt reglene om faktureringsfeil   analogisk anvendelse der faktureringen av strøm overfor kunden skjer ved bruk av en   betalingstjeneste som «Lik Betaling», slik at forhold ved administrering av betalingstjenesten kan bedømmes som faktureringsfeil i samsvar med § 2-2 i standard kraftleveringsavtale.    I tidligere saker har nemnda vurdert om det innklagede selskapet har regulert det månedlige   beløpet slik det skal i tråd med endringer i klagers forbruk og kraftkostnadene, og om   selskapet løpende har gitt opplysninger om klagers saldo. Der det har oppstått underbalanse   over tid fordi det faste beløpet ikke er justert tilstrekkelig, har nemnda ansett dette som en feil ved betalingstjenesten. Dersom kunden ikke har blitt holdt informert om utviklingen i saldo på betalingstjenesten, typisk på fakturaene, har dette videre vært en omstendighet som kan begrunne at kunden har vært i aktsom god tro etter § 2-2. Men også der kunden ikke har vært i aktsom god tro, har nemnda vurdert om feilen kan begrunne en reduksjon i skyldig beløp som en misligholdsanksjon.    Slik denne saken er opplyst legger nemnda til grunn at klager fra avtaleinngåelsen 10. november 2019 betalte et månedlig beløp på kr 1700 under «Lik Betaling»-tjenesten, frem til han 10. januar 2022 mottok varsel om oppjustering av månedsbeløpet til kr 8100. Det kommer frem av dokumentene i saken at klagers underbalanse i juli 2021 var på kr 19 666,77, og at underbalansen på tidspunktet for oppjusteringen hadde vokst til kr 23 692,82. Nemnda kan ikke se at det ble foretatt noen justeringer i terminbeløpet før beløpet ble satt opp til kr 8100 i januar 2022. Slik saken er opplyst, foreligger det derfor en feil i betalingstjenesten som kan tilregnes Fortum som følge av selskapets feil ved administreringen av tjenesten.    Det neste spørsmålet nemnda må ta stilling til etter standard kraftleveringsavtale § 2-2, er   om klager var i aktsom god tro om feilen, det vil si om underbalansen. Klager har under saksforberedelsen fremholdt at han var uvitende om underdekningen inntil han mottok varsel om prisjustering 10. januar 2022. Spørsmålet er imidlertid om klager var i aktsom god tro om underdekningen. Slik saken er opplyst har ikke nemnda bevismessige holdepunkter for at underdekningen på noe tidspunkt ble gjort kjent for klager før Fortum fra og med fakturaen med forfall 20. juli 2021 opplyste den negative saldoen på fakturaen. Denne fakturaen er fremlagt i saken, og viser som nevnt over en underbalanse på kr 19 666,77 før innbetalingen som fakturaen gjaldt. Slik nemnda ser på denne saken, var klager derfor i aktsom god tro om akkumulert underbalanse frem til han mottok denne fakturaen, men ble brakt ut av sin aktsomme gode tro om underbalansen da han mottok denne fakturaen.    Denne innebærer at klager er fritatt fra å dekke 19 666,77 kr av underbalansen som følge av at han var i aktsom god tro om denne delen av underbalansen. Når det gjelder den resterende delen av den udekkede underbalansen bemerker nemnda at Fortum etter avtalen om betalingstjenesten hadde både en rett og en plikt til løpende å justere det månedlige beløpet ut fra endringer i kundens forbruk og kraftprisene. Denne plikten har Fortum ikke etterlevd i saken. Ut fra en konkret vurdering av bevisbildet og innklagedes passivitet, mener nemnda at klager bør fritas fra å betale en andel som tilsvarer 50 % av denne delen av underbalansen, se også sak 22-470 og sak 22-548.    Etter dette har nemnda kommet til at klager fritas for betalingsplikt for den underbalansen som forelå da fakturaen i juli 2021 ble utstedt, samt at klager holdes ansvarlig for 50 % av den underbalansen som deretter ble opparbeidet og som kommer frem av sluttfakturaen.   Nemnda bemerker avslutningsvis at klager har gjort gjeldende at Fortum ikke hadde grunnlag for å foreta en så omfattende endring av månedsbeløpet som selskapet gjorde i denne saken uten å innhente kundens samtykke, jf. standard kraftleveringsavtale § 6. Denne anførselen kan ikke føre frem. Selskapet har en rett og en plikt til å endre det faste månedsbeløpet. At endringen ble så stor som det ble i denne saken, er en følge av at selskapet ikke har oppfylt denne plikten løpende. Standardavtalen er imidlertid ikke til hinder for at selskapet foretar en så omfattende endring av månedsbeløpet som ble gjort i denne saken.    Nemndas konklusjon er at klager gis delvis medhold.    Uttalelsen er enstemmig.      VEDTAK     Klager gis delvis medhold.    Oslo, 18. desember 2023    Henrik E. Kolderup, leder  Thomas Iversen, Forbrukerrådet  Astrid M. Hilde, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om avtalevilkår og vilkårsendringer i forbindelse med leverandørskifte. Klager krevde å bli fakturert i samsvar med maksprisgaranti under henvisning til at prisbindingsperioden gjaldt helt frem til 30. august 2022. Hun krevde videre å bli fakturert etterskuddsvis. Tinde Energi AS innga ikke tilsvar i saken, men hevdet at prisbindingsperioden var utløpt. Klager ble enstemmig gitt medhold. Tinde Energi AS benyttet Fornybar Norges standardkontrakter så lenge det drev leveranse av kraft. Saken gjelder uenighet om avtalevilkår og vilkårsendringer i forbindelse med leverandørskifte. Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3, 5-3 og 6. Historikk: 14.05.2021 – Klager inngår avtale med GNP Energy Norge AS.  15.07.2022 – Klagers kundeforhold blir overført til Tinde Energi AS.  20.09.2022 – Klager sier opp avtalen. Krav: Klager krever å bli fakturert i samsvar med maksprisavtalen innenfor avtaletiden.    Partenes anførsler:   Klager bestrider at hun har betalingsplikt for beløp som går ut over maksprisavtalens pristak. Hun hevder at hun inngikk en maksprisavtale med tre års varighet med opprinnelig kraftleverandør og fastholder at denne også må gjelde etter leverandørskiftet. Klager krever at hun faktureres i samsvar med opprinnelig inngått avtale.   Klager anfører at selskapet har foretatt en urettmessig vilkårsendring og at det har brakt maksprisavtalen til opphør uten avtalemessig grunnlag.  Hun forklarer at hun ved avtaleinngåelsen ble gitt et tilsvarende tilbud som fremsatt overfor henne noen måneder tidligere.    Tinde Energi AS har ikke inngitt tilsvar i saken. Av klagers saksfremstilling fremkommer at klager ikke kan ha inngått en maksprisavtale for tre år, ettersom dette avtaleproduktet ikke ble solgt på avtaletidspunktet. Selskapet viser til at det ville stått «36 mnd.» i avtaleteksten dersom avtalen var ment å gjelde i tre år.      Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om avtalevilkår og vilkårsendringer i forbindelse med leverandørskifte.     Nemnda ser først på spørsmålet om saken kan tas til behandling selv om selskapet har opphørt som strømleverandør. Det følger av nemndsavtalen punkt 1.3 at nemnda behandler «klager som springer ut av avtaler mellom […] kraftleverandør og forbruker om […] levering av elektrisk energi». Videre følger det av nemndsavtalen punkt 1.4 at nemnda behandler klager fra forbrukere «som har et reelt behov for å få avgjort et omtvistet krav» mot en næringsdrivende som kan klages inn for Elklagenemnda. Og endelig følger det av nemndsavtalen punkt 1.5 at «alle selskaper som RME har gitt omsetningskonsesjon etter energiloven og som har forbrukerkunder» skal være tilknyttet Elklagenemnda. I dette tilfellet har Tinde Energi AS hatt omsetningskonsesjon da Elklagenemnda mottok klagen, samtidig som klager har et «reelt» behov for å få avgjort klagen mot innklagede. Selv om Tinde Energi har opphørt som strømleverandør, er dette derfor ikke til hinder for at nemnda tar klagen til realitetsbehandling.    Nemnda bemerker at i tiden etter at klagen ble inngitt, men før klagevedtaket er publisert, har Tinde Energi AS, som senere skiftet navn til Nuax AS, blitt tatt under konkursbehandling som tvangsoppløsningsbo. Nemndsavtalen inneholder ingen bestemmelser som innebærer at nemndsbehandlingen stanser eller opphører dersom innklagedes bo tas under konkursbehandling, slik at nemnda vurderer denne omstendigheten på samme måte som den vurderer opphøret av selskapets omsetningsvirksomhet.   Etter dette tas saken til realitetsbehandling.    Det overordnede spørsmålet er om klager har krav på å bli fakturert i samsvar med avtale om makspris på 69 øre/kWh. Det beror på hvilken varighet som ble avtalt for maksprisperioden.    Slik saken er opplyst inngikk klager avtale med GNP Energy Norge AS den 14. mai 2021 om produktet «Folkepakka Garanti» med maksprisgaranti på 69 øre/kWh. Slik saken er videre opplyst, ble denne avtalen deretter avsluttet, før klager etter henvendelse fra GNP Energy AS den 21. oktober 2021 bestilte samme avtaleprodukt på nytt på samme vilkår. Tinde Energi AS har ikke bestridt at klager sto på en prisbindingsavtale da selskapet overtok avtaleforholdet. Nemnda legger derfor til grunn at opprinnelig avtale inngått 14. mai 2021 fortsatt gjaldt.     Følgende fremgår av SMS som ble sendt fra GNP Energy Norge AS 14. mai 2021 og som klager aksepterte ved å svare «ja»:    «Hei! Svar Ja på denne sms dersom du ønsker å bestille strøm fra GNP Energy. Avtalen er Folkepakka Garanti. Du får strøm til forvaltningspris, oppstartspris på 19,90 øre de første 2 mnd. og fastledd til kun 49,- per mnd. Maksprisgaranti på kun 69 øre kwh i 3 år. 12 mnd. avtaletid. Velger du å avslutte avtaleforholdet i avtaletiden, tilkommer det et bruddgebyr på 150 kr pr gjenstående mnd. Inneværende + 1 mnd forskudd. Se vilkår [lenke]. Angrerettskjema finner du på [lenke]. Mvh GNP Energy »   Slik nemnda forstår den avtalebekreftelsen GNP Energy Norge AS ga til klager, ble det avtalt prisbinding i form av en maksprisgaranti på tre år, og med en bindingstid for avtalen på 12 måneder. Bekreftelsen angir prisbindingsperioden uttrykkelig som en «[m]aksprisgaranti (…) i 3 år», samtidig som opplysningen om avtaletid må ses i sammenheng med opplysningene som deretter gis om bruddgebyr. Nemnda har i denne sammenheng sett hen til at GNP Energy Norge AS ved fornyelsen av avtalen opplyste at utløpsdatoen for prisbindingsperioden var 30. august 2022, men nemnda kan ikke se at dette var i samsvar med det som ble avtalt med klager ved den opprinnelige avtaleinngåelsen.   Etter dette hadde klager rett på prisbindingen som ble avtalt frem til 2024. Det følger av nemndas tidligere vedtak knyttet til overdragelsen av kundeportefølje fra GNP Energy AS til Tinde Energi AS at kunden hadde krav på å beholde sine avtalte vilkår ved denne overdragelsen, se samlevedtak i sak 22-449 m.fl. som også gjaldt Tinde Energi AS.   Klager har etter dette krav på å bli avregnet etter maksprisavtalen for hele avtaleforholdet med Tinde Energi AS.    Klager har videre bestridt omleggingen fra etterskuddsfakturering til forskuddsfakturering. Spørsmålet er om klager er bundet av vilkårsendringen. Nemnda bemerker innledningsvis at det av den gjengitte SMS-en kommer frem at det opprinnelig var avtalt forskuddsfakturering med GNP Energy Norge AS. Klager har imidlertid opplyst at det ble praktisert etterskuddsfakturering, og Tinde Energi AS har ikke bestridt dette. Nemnda legger derfor til grunn at etterskuddsfakturering var det som ble fulgt i avtalen før overdragelsen.    Som konstatert i tidligere praksis, se bl.a. sak 22-678, innebærer en overgang fra etterskuddsfakturering til forskuddsfakturering en vesentlig endring i avtaleforholdet som krever uttrykkelig samtykke fra kunden etter standard kraftleveringsavtale § 6 fjerde ledd. En forskuddsfakturering innebærer at kunden påtar seg en kredittrisiko overfor selskapet i forskuddsperioden, som skiller seg klart fra den som gjelder ved etterskuddsfakturering. Premissene for forskuddsfakturering – kundens forbruk og fremtidig spotpris – kan dessuten være usikre. Dette gjelder i ganske særlig grad i denne saken, der det kommer frem av korrespondansen mellom klager og Tinde Energi AS at forskuddsbeløpet ville basere seg på markedspris og ikke på den avtalte prisbindingen. I tillegg innebærer overgangen en likviditetsbelastning for kunden, ved at det i den aktuelle fakturaen dels belastes for forbrukt strøm fra foregående periode, dels innkreves et forskudd for påfølgende periode.     Nemnda kan ikke se at klager har gitt uttrykkelig samtykke til omleggingen til forskuddsfakturering. Tinde Energi AS har heller ikke fremlagt dokumentasjon i saken som sannsynliggjør at dette er tilfellet. Som følge av at varslingsregelen i § 6 ikke er fulgt, får ikke endringen rettsvirkning overfor kunden. Klager har etter dette hatt krav på å bli fakturert etterskuddsvis.   Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.    Uttalelsen er enstemmig.        VEDTAK     Klager gis medhold.    Oslo, 18. desember 2023    Henrik E. Kolderup, leder  Gustav Norman, Forbrukerrådet  Astrid M. Hilde, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge      Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om betalingsplikt for fakturaer etter forvaltningsavtale. Klager bestred at han hadde betalingsplikt etter forvaltningsavtalen under henvisning til at han ikke hadde blitt tilstrekkelig informert om innholdet i avtalevilkårene. Han hevdet at selskapet hadde villedet ham ved avtaleinngåelsen. Tinde Energi AS opprettholdt kravene under henvisning til avtalebinding. Klager ble enstemmig gitt medhold. Tinde Energi AS benyttet Fornybar Norges standardkontrakter så lenge det drev leveranse av kraft.     Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for fakturaer etter forvaltningsavtale.   Regelverk: Standard kraftleveringsavtale § 1-3.     Historikk: 13.01.2021– Partene inngår avtale om variabelproduktet «Tinde Lavpris»   01.12.2021 – Klager settes over på spotprisavtale for ett av to målepunkt.       Krav:  Klager krever tilbakebetalt det innbetalte beløpet som har oversteget markedsprisen i forvaltningsavtaleperioden.     Partenes anførsler:        Klager bestrider betalingskrav beregnet etter forvaltningsavtalens prisvilkår. Han hevder at selskapet ikke har gitt ham tilstrekkelige opplysninger om avtalevilkårene, og at han i alle tilfeller ikke har blitt orientert om realitetene i forvaltningsproduktet. Klager mener at han har blitt villedet ved selskapets innsalg av avtaleproduktet, og at han ikke har hatt tilstrekkelig grunnlag for å vite hva de har samtykket til.       Klager mener at forvaltningsavtalen er svært urimelig og at selskapet ikke kan ha adgang til å fakturere etter en pris som ligger så markert over markedspris. Han mener at han ikke er bundet av forvaltningsavtalen, og krever i stedet å bli avregnet etter spotpris.       Tinde Energi AS bestrider klagers krav og hevder at han er forpliktet etter avtalen til å betale den prisen han er fakturert etter. Selskapet hevder at klager har akseptert avtalevilkårene per SMS, og at han dermed må anses bundet. Det anfører videre at klager måtte være innforstått med forvaltningsproduktets prisberegningsmetode. Det forhold at prisen er høy kan ikke etter selskapets syn frita klager fra betalingsplikten. Selskapet viser til markedssituasjonen.     Selskapet anfører at kunden selv har et ansvar for å gjøre seg kjent med avtalens betingelser før de aksepteres. Selskapet hevder at det har gjort det det har kunnet for å opplyse klager om avtalevilkårene. Det anfører også at klager har stått fritt til å avslutte sitt kundeforhold etter bindingstidens utløp.          Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for fakturaer i en forvaltningsavtale.     Nemnda ser først på spørsmålet om saken kan tas til behandling selv om selskapet har opphørt som strømleverandør. Det følger av nemndsavtalen punkt 1.3 at nemnda behandler «klager som springer ut av avtaler mellom […] kraftleverandør og forbruker om […] levering av elektrisk energi». Videre følger det av nemndsavtalen punkt 1.4 at nemnda behandler klager fra forbrukere «som har et reelt behov for å få avgjort et omtvistet krav» mot en næringsdrivende som kan klages inn for Elklagenemnda. Og endelig følger det av nemndsavtalen punkt 1.5 at «alle selskaper som RME har gitt omsetningskonsesjon etter energiloven og som har forbrukerkunder» skal være tilknyttet Elklagenemnda. I dette tilfellet har Tinde Energi AS hatt omsetningskonsesjon da Elklagenemnda mottok klagen, samtidig som klager har et «reelt» behov for å få avgjort klagen mot innklagede. Selv om Tinde Energi har opphørt som strømleverandør, er dette derfor ikke til hinder for at nemnda tar klagen til realitetsbehandling.   Nemnda bemerker videre at i tiden etter at klagen ble inngitt, men før klagevedtaket er publisert, har Tinde Energi AS, som senere skiftet navn til Nuax AS, blitt tatt under konkursbehandling som tvangsoppløsningsbo. Nemndsavtalen inneholder ingen bestemmelser som innebærer at nemndsbehandlingen stanser eller opphører dersom innklagedes bo tas under konkursbehandling, slik at nemnda vurderer denne omstendigheten på samme måte som den vurderer opphøret av selskapets omsetningsvirksomhet.   Etter dette tas saken til realitetsbehandling.    Det overordnede spørsmålet er om klagers betalingsplikt i avtaleperioden går utover det han skulle ha betalt dersom han ble fakturert etter spotpris.    Slik saken er opplyst for nemnda, inngikk partene avtale om produktet «Tinde Lavpris». Nemnda oppfatter ikke dette som en ren spotprisavtale, men som en avtale med et forvaltningselement der spotprisen ligger i bunn. I tilsvaret til nemnda betegner selskapet produktet som «strøm til forvaltningspris». De nærmere egenskapene ved produktet er ikke opplyst for nemnda. Klager har overfor nemnda opplyst at prisen han betalte avvek til dels betydelig fra spotpris i samme periode. Selskapet har ikke bestridt dette i tilsvaret til nemnda.    Andre produkter enn spotpris, enten det er standard variabelavtaler eller andre typer forvaltningsavtaler, har risiko for at prognosene for fremtidig kraftpris som de bygger på, kan avvike fra den faktiske markedsutviklingen for spotprisen. Slike produkter samsvarer heller ikke med stønaden for ekstraordinære strømkostnader i medhold av strømstønadsloven, som bygger på faktiske markedspriser i form av spotprisen.     Nemnda bemerker at det ved avtaleinngåelse om andre produkter enn spotprisprodukter og produkter med prisbinding (fastpris, makspris) må stilles særlige krav til den informasjonen som gis av kraftleverandøren. Produktets kompleksitet og karakter tilsier at kraftleverandørens informasjonsplikt etter standard kraftleveringsavtale § 1-3 omfatter hvordan slike produkter skiller seg fra spotpris- og fastprisavtaler. Også etter angrerettloven § 8 første ledd skal leverandøren gi opplysninger om vesentlige egenskaper ved avtalen. Det er kraftleverandøren som må godtgjøre at tilstrekkelige opplysninger er gitt, og det må som utgangspunkt oppstilles strenge krav til avtaledokumentasjonen. Nemnda forutsetter at kraftleverandøren går langt i å opplyse avtaleinngåelsen og avtaleforholdet for øvrig.    Selskapet opplyser i tilsvaret at det ved avtaleinngåelsen har gitt opplysninger om at produktet var «strøm til forvaltningspris», men har ikke fremlagt dokumenter som belyser hvilke opplysninger som ble gitt om produktet. Slik saken er opplyst kan ikke nemnda se at klager ble gitt tilstrekkelige opplysninger om forvaltningsproduktets vilkår eller hvordan produktet skiller seg fra spotpris- og fastprisavtaler på tidspunktet for avtaleinngåelsen. Selskapet har etter dette ikke oppfylt sin opplysningsplikt ved avtaleinngåelsen.    Nemnda bemerker videre at endringer i pris i andre avtaler enn spotprisavtaler må etter standard kraftleveringsavtale § 6 første ledd varsles med minst 14 dagers varsel. Det er ingen holdepunkter for at selskapet i dette tilfellet har varslet prisendringen i forvaltningsavtalen.    Når selskapet ikke har opplyst at det er gitt tilstrekkelig informasjon om egenskapene ved det produktet som det ble inngått avtale om, og det heller ikke er godtgjort at det er sendt varslinger om endringer i prisen, mener nemnda at selskapet ikke kan gjøre gjeldende de avtalevilkår som det hevder ble avtalt. Nemnda har derfor kommet til at klager har krav på å bli fakturert som om det ble inngått en spotprisavtale mellom klager og selskapet.    Nemnda bemerker at det 1. desember 2021 ble avtalt overgang til spotpris for klagers to målepunkt. Nemndas konklusjon innebærer at denne overgangen skal anses avtalt fra oppstart av leveransen etter opprinnelig avtaleinngåelse i januar 2021. Klager har etter dette krav på å bli avregnet etter spotpris fra leveranseoppstart og til avtalen ble sagt opp den 31. januar 2022.   Nemnda bemerker videre at klager har krav på å få kreditert beløpet for forskuddsfakturering for begge målepunkt. Nemnda kan ikke se at selskapet har dokumentert at dette er gjort.   Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.    Uttalelsen er enstemmig.      VEDTAK     Klager gis medhold.    Oslo, 18. desember 2023    Henrik E. Kolderup, leder  Thomas Iversen, Forbrukerrådet  Astrid M. Hilde, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om selskapets adgang til å overføre klager til en bedriftsavtale. Klager bestred overføringen og krevde å bli satt tilbake på fastprisavtalen. Han fastholdt at han måtte anses som en privat forbruker og anførte at hoveddelen av leveransen gikk til privat forbruk. Tinde Energi AS innga ikke tilsvar i saken. Av klagers saksfremstilling fremgikk at selskapet anså klager som næringsdrivende og at det av den grunn overførte ham til selskapets eneste bedriftsprodukt. Klager ble enstemmig gitt medhold. Tinde Energi AS benyttet Fornybar Norges standardkontrakter så lenge det drev leveranse av kraft.   Saken gjelder uenighet om selskapets adgang til å overføre klager til en bedriftsavtale.     Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3, 5-1 og 6.     Historikk:   13.08.2021 – Klager inngår fastprisavtale med Tinde Energi AS. 30.06.2022 – Klager orienteres om at avtalen overføres til GNP Energy AS.   24.08.2022 – Klagers fastprisavtale videreføres likevel hos Tinde Energi AS.   05.10.2022 – Selskapet flytter klager over til en bedriftsavtale og varsler at innbetalte fakturaer på fastprisavtalen vil bli korrigert.  14.10.2022 – Klager henvender seg til selskapet og hevder å være forbruker.      Krav: Klager bestrider avtaleoverføringen og krever å bli tilbakeført til fastprisavtalen.     Partenes anførsler:     Klager bestrider overføringen fra fastprisavtalen til en forvaltningsavtale for bedrifter med grunnlag i at kraften leveres til ham som privatperson. Han fastholder sin posisjon som forbruker og viser til at omkring 80 % av kraftleveransen benyttes til privat forbruk. De øvrige 20 % forklarer klager at benyttes til en låve på jordbrukseiendommen hans.     Klager stiller seg uforstående til at selskapet endret avtalen til en bedriftsavtale etter 14 måneder som privatkunde. Han legger til at også netteier og tidligere kraftleverandør har vurdert ham som en privatkunde.     Klager bestrider at selskapet har hatt adgang etter standardavtalen til å si opp fastprisavtalen og sette ham over på en forvaltningsavtale.     Tinde Energi AS har ikke besvart sekretariatets gjentatte henvendelser og har ikke inngitt tilsvar i saken. Av saksopplysningene fremkommer at selskapet anser klager som næringsdrivende, og at han av den grunn ble overført til selskapets eneste bedriftsavtaleprodukt.       Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om selskapets adgang til å si opp klagers fastprisavtale og overføre ham til en forvaltningsavtale for bedrifter.     Nemnda ser først på spørsmålet om saken kan tas til behandling selv om selskapet har opphørt som strømleverandør. Det følger av nemndsavtalen punkt 1.3 at nemnda behandler «klager som springer ut av avtaler mellom […] kraftleverandør og forbruker om […] levering av elektrisk energi». Videre følger det av nemndsavtalen punkt 1.4 at nemnda behandler klager fra forbrukere «som har et reelt behov for å få avgjort et omtvistet krav» mot en næringsdrivende som kan klages inn for Elklagenemnda. Og endelig følger det av nemndsavtalen punkt 1.5 at «alle selskaper som RME har gitt omsetningskonsesjon etter energiloven og som har forbrukerkunder» skal være tilknyttet Elklagenemnda. I dette tilfellet har Tinde Energi AS hatt omsetningskonsesjon da Elklagenemnda mottok klagen, samtidig som klager har et «reelt» behov for å få avgjort klagen mot innklagede. Selv om Tinde Energi har opphørt som strømleverandør, er dette derfor ikke til hinder for at nemnda tar klagene til realitetsbehandling.    Nemnda bemerker at i tiden etter at klagen ble inngitt, men før klagevedtaket er publisert, har Tinde Energi AS, som senere skiftet navn til Nuax AS, blitt tatt under konkursbehandling som tvangsoppløsningsbo. Nemndsavtalen inneholder ingen bestemmelser som innebærer at nemndsbehandlingen stanser eller opphører dersom innklagedes bo tas under konkursbehandling, slik at nemnda vurderer denne omstendigheten på samme måte som den vurderer opphøret av selskapets omsetningsvirksomhet.     Etter dette tas saken til realitetsbehandling.    Nemnda legger til grunn at klager inngikk en fastprisavtale med Tinde Energi AS 13. august 2021 med tre års varighet, og som derfor skulle utløpe omkring august 2024. Klager fikk 30. juni 2022 beskjed om at klager ble overført til GNP Energy AS, men denne overføringen ble slik nemnda forstår det ikke gjennomført. Klager fikk 24. august 2022 videreført fastprisavtalen hos Tinde Energi AS. Tinde Energi AS satte 5. oktober 2022 klager over på en forvaltningsavtale for bedrifter. Det er denne overføringen som er omtvistet i saken.     Utgangspunktet etter standard kraftleveringsavtale § 5-1 første ledd er at det bare er kunden som kan si opp en tidsavgrenset fastprisavtale før avtaleperioden er utløpt. Kraftleverandøren har bare adgang til å si opp avtalen ved flytting, jf. § 5-1 annet ledd. Slik saken er opplyst ble klagers fastprisavtale i denne saken sagt opp av selskapet som følge av en intern vurdering, der selskapet konkluderte med at klager ikke oppfylte kriteriene for den aktuelle avtalen.     Situasjonen faller følgelig utenfor den adgangen kraftleverandøren har til å si opp tidsavgrensede fastprisavtaler etter § 5-1. Nemnda kan heller ikke se at det foreligger annet rettsgrunnlag for overføringen, for eksempel samtykke fra kunden. Nemnda tilføyer for øvrig at slik saken er opplyst, har nemnda ingen holdepunkter for å konstatere at selskapets oppfatning av klager som ikke å være forbruker, var riktig. Ut fra det forbrukerbegrepet som ligger til grunn for blant annet forbrukerkjøpsloven og for nemndsavtalen for Elklagenemnda, er det på det rene at avtalen er inngått med klager som fysisk person, samtidig som nemnda legger til grunn at avtalen ikke hovedsakelig ble inngått i hans eventuelle næringsvirksomhet. Slik saken er opplyst har klager anført at det ble inngått avtale med Tinde Energi AS med sikte på kraftleveranse til hans private husholdning, med unntak for en låvebygning på eiendommen som ble benyttet i næringsvirksomhet. Selskapet har ikke imøtegått klagers opplysning om formålet med avtalen, og har heller ikke fremlagt dokumentasjon som motbeviser at kraftleveransen hovedsakelig ble inngått til et privat formål. Nemnda legger etter dette klagers saksfremstilling til grunn og anser ham som en forbruker.    Som følge av at selskapet ikke har hatt hjemmel for avtaleoverføringen til bedriftsavtalen, får ikke overføringen rettsvirkning overfor klager. Klager har følgelig krav på å bli stilt som om fastprisavtalen gjaldt ut bindingstiden eller frem til klager byttet kraftleverandør.    Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.    Uttalelsen er enstemmig.      VEDTAK     Klager gis medhold.    Oslo, 18. desember 2023    Henrik E. Kolderup, leder  Gustav Norman, Forbrukerrådet  Astrid M. Hilde, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt krav om tilbakebetaling av forskuddsbetalt beløp ved avtaleopphør. Klager krevde tilbakebetalt beløpet hun betalte på forskudd i september 2022 for oktober 2022. Hun viste til at hun ikke var kunde hos selskapet fra og med oktober 2022, og at selskapet dermed ikke hadde grunnlag for betalingskravet. Tinde Energi AS innga ikke tilsvar i saken. Klager ble enstemmig gitt medhold. Tinde Energi AS benyttet Fornybar Norges standardkontrakter så lenge det drev leveranse av kraft.   Saken gjelder krav om tilbakebetaling av forskuddsbetalt beløp ved avtaleopphør.   Regelverk: Standard kraftleveringsavtale § 1-2.      Historikk:   09.2022 – Klager betaler kr 9748,47 i forskudd for oktober måned.   10.2022 – Klager sier opp avtalen.   23.11.2022 – Klager fremsetter krav om tilbakeføring av det forskuddsbetalte beløpet.      Krav: Klager krever tilbakeført det forskuddsbetalte beløpet for oktober 2022 på kr 9748,47.     Partenes anførsler:    Klager anfører at hun har krav på å få tilbakeført det forskuddsbetalte beløpet med grunnlag i at hun ikke var kunde hos selskapet fra og med oktober 2022. Hun viser til at hun ble forskuddsfakturert for oktober måned i september og at hun i oktober sa opp avtalen.      Klager viser til at hun ikke har lykkes i å få beløpet utbetalt og viser til kontoutskrift.      Tinde Energi AS har ikke inngitt tilsvar i saken. Selskapet har i korrespondansen mellom partene vist til at klager ikke lenger har et aktivt kundeforhold hos dem.      Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder krav om tilbakebetaling av forskuddsbetalt beløp ved avtaleopphør.     Nemnda ser først på spørsmålet om saken kan tas til behandling selv om selskapet har opphørt som strømleverandør. Det følger av nemndsavtalen punkt 1.3 at nemnda behandler «klager som springer ut av avtaler mellom […] kraftleverandør og forbruker om […] levering av elektrisk energi». Videre følger det av nemndsavtalen punkt 1.4 at nemnda behandler klager fra forbrukere «som har et reelt behov for å få avgjort et omtvistet krav» mot en næringsdrivende som kan klages inn for Elklagenemnda. Og endelig følger det av nemndsavtalen punkt 1.5 at «alle selskaper som RME har gitt omsetningskonsesjon etter energiloven og som har forbrukerkunder» skal være tilknyttet Elklagenemnda. I dette tilfellet har Tinde Energi AS hatt omsetningskonsesjon da Elklagenemnda mottok klagen, samtidig som klager har et «reelt» behov for å få avgjort klagen mot innklagede. Selv om Tinde Energi har opphørt som strømleverandør, er dette derfor ikke til hinder for at nemnda tar klagen til realitetsbehandling.    Nemnda bemerker at i tiden etter at klagen ble inngitt, men før klagevedtaket er publisert, har Tinde Energi AS, som senere skiftet navn til Nuax AS, blitt tatt under konkursbehandling som tvangsoppløsningsbo. Nemndsavtalen inneholder ingen bestemmelser som innebærer at nemndsbehandlingen stanser eller opphører dersom innklagedes bo tas under konkursbehandling, slik at nemnda vurderer denne omstendigheten på samme måte som den vurderer opphøret av selskapets omsetningsvirksomhet.     Etter dette tas saken til realitetsbehandling.    Spørsmålet er om klager har krav på tilbakebetaling av kr 9748,47 fra selskapet.    Slik saken er opplyst legger nemnda til grunn at partene hadde inngått avtale om kraftlevering med forskuddsbetaling som betalingsordning. I september 2022 mottok klager faktura for oktober 2022 på kr 9748,47. Klager betalte fakturaen, men sa opp avtaleforholdet som følge av de høye prisene. Klager hadde etter dette ikke noe kundeforhold hos Tinde Energi AS fra og med oktober 2022, med avslutning tidlig i oktober 2022.    Som følge av at avtalen ble sagt opp med virkning fra tidlig i oktober 2022, bortfalt partenes forpliktelser fra dette tidspunktet. Nemnda finner det dermed klart at klager – når hun har betalt forskudd for en periode der hun ikke har mottatt kraftleveranse – har krav på å få det innbetalte forskuddsbeløpet beløpet tilbakebetalt, med fratrekk for det forbruk klager eventuelt hadde hatt frem til avtaleforholdet opphørte og som ikke er fakturert.    Slik saken er opplyst, har selskapet fremholdt at beløpet er tilbakebetalt til klager, men selskapet har ikke fremlagt noen form for dokumentasjon for dette. Nemnda legger derfor klagers saksfremstilling til grunn og konstaterer at klager har krav på å få tilbakebetalt den del av beløpet på kr 9748,47, om noe, som overskrider det klager skylder for levert kraft for oktober 2022.    Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.    Uttalelsen er enstemmig.      VEDTAK     Klager gis medhold.    Oslo, 18. desember 2023    Henrik E. Kolderup, leder  Gustav Norman, Forbrukerrådet  Astrid M. Hilde, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om betalingsplikt for etterfakturert krav. Klager hevdet at det forelå avregningsfeil og at betalingskravet måtte korrigeres. Han anførte at beløpet ikke stemte overens med reelt forbruk og viste til at boligen hadde stått ubrukt i den aktuelle terminen. Lede AS innga ikke tilsvar i saken. Av saksopplysningene fremkom at selskapet opprettholdt etterbetalingskravet som korrekt i lys av registrerte verdier. Klager ble enstemmig gitt delvis medhold. Lede AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for etterfakturert krav. Regelverk: Standard nettleieavtale § 6-5.  Historikk:  01.10.2021–01.01.2022 – Klagers forbruk stipuleres.  10.12.2021 – Klager fraflytter boligen. 06.01.2022 – Klagers måler byttes. 08.03.2022 og 25.03.22 – Klager mottar etterbetalingskrav på henholdsvis kr 24 503,82 (kraft) og 3.822,33 kr fra kraftleverandør, periodisert til perioden 01.12.21 – 10.12.21.  Krav:  Klager bestrider etterfaktureringskravet og krever det korrigert.   Partenes anførsler:    Klager hevder at han er feilaktig fakturert og at beløpet må korrigeres. Han viser til at det registrerte forbruket ligger altfor høyt sett i lys av at boligen ikke var i bruk i den angitte perioden. Han peker på at det bare var det nødvendigste som var slått på av strøm.   Klager hevder videre at han er fakturert dobbelt for nettleie.   Lede AS har ikke inngitt tilsvar i saken. Av den fremlagte dokumentasjonen fremkommer at selskapet opprettholder betalingskravet og at det hevder at klager er korrekt avregnet. Selskapet mener at tidligere avlesninger er feil og peker på at deres beregninger stemmer overens med faktisk registrert forbruk.   Nemnda ser slik på saken: Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for etterfakturert krav. Spørsmålet er om klager har betalingsplikt for korrigert forbruk som ikke tidligere er fakturert. For nemnda er netteier gjort til klagemotpart som ansvarlig for måling av forbruk, jf. standard kraftleveringsavtale § 2-1 og § 2-3. Dette gjelder selv om kraftleverandør har gjennomfakturert nettleien.  Det er i denne saken ikke holdepunkter for at det har vært feil i målerutstyr. Etter det nemnda kan se hadde kunden ikke AMS-måler, men skulle avlese forbruk manuelt, jf. standard nettleieavtale § 5-2 andre ledd. Disse avlesningene har ikke blitt gjort, eller har i alle fall ikke blitt registrert korrekt, se under. Slik saken er opplyst for nemnda har klagers forbruk blitt stipulert, jf. standard nettleieavtale § 5-2 tredje ledd. Korrigerte målerverdier ble avdekket etter at klager fraflyttet boligen 10. desember 2021, jf. standard nettleieavtale § 5-2 siste ledd.  Etter standard nettleieavtale §§ 6-3 og 6-5 danner de verdier som avleses av nettselskapets måleutstyr grunnlaget for beregning av nettleie og energiforbruk i målepunktet, og nettselskapet kan kreve etterbetaling for enhver avregningsfeil for inntil de tre siste år. Når avregningsfeilen kan tilskrives nettselskapet kan etterbetaling likevel ikke kreves dersom nettkunden var i aktsom god tro. Disse måleverdiene danner samtidig grunnlag for kraftleverandørens fakturering for levert kraft, jf. standard kraftleveringsavtale § 2-1. Ved feil i måledata mottatt fra nettselskapet, kan kraftleverandør blant annet kreve tilleggsbetaling ved avregningsfeil ved feil stipulert forbruk som følge av feil måleravlesning. Slik tilleggsbetaling kan likevel ikke kreves dersom feilen skyldes forhold som kraftleverandøren eller noen kraftleverandøren svarer for, og kunden var i aktsom god tro.   Nemnda tar først stilling til om det foreligger feil som kan tilskrives nettselskapet.  Slik saken er opplyst for nemnda var situasjonen at klagers forbruk i en lengre periode var stipulert som følge av manglende måleravlesning og periodevise feilavlesninger fra kundens side. Nemnda legger til grunn at forbruket ble stipulert i perioden mellom 1. oktober 2021 og 1. januar 2022. I tilfeller av manglende måleravlesning sto innklagede som nettselskap fritt til å fastsette klagers uttak skjønnsmessig, jf. standard nettleieavtale § 5-2 tredje ledd. Senest ved målerskiftet 6. januar 2022 ble det avdekket at de stipulerte verdiene har vist seg å ligge for lavt. Nemnda har ingen holdepunkter for å trekke i tvil målerstanden som ble registrert 6. januar 2022, eller forbruket som er tilordnet klager frem til huset ble overtatt av ny eier per 10. desember 2021. Nemnda legger derfor til grunn at de korrigerte forbrukstallene som ligger til grunn for etterfaktureringen fra innklagede som netteier, og fra kraftleverandøren, er korrekte. Etter dette finner nemnda det ikke sannsynliggjort at det har skjedd en avregningsfeil som kan tilregnes nettselskapet. Både nettselskapet og kraftleverandør kan derfor etterfakturere for lite fakturert forbruk. Nemnda bemerker at det i lengre perioder med manglende avlesning fra kunden, oppstår en aktivitetsplikt for netteier til å sende ut påminnelse og oppfordring om å lese av målerstand. Slik saken står kan nemnda likevel ikke se at innklagede har misligholdt denne aktivitetsplikten. Det er derfor ikke nødvendig for nemnda å ta stilling til om klager har vært i aktsom god tro. Etter dette har både innklagede og kraftleverandøren adgang til å etterfakturere med grunnlag i de forbrukstall som etter kontroll av måleren er tilordnet klager frem til 10. desember 2021.  Nemnda finner likevel grunn til å bemerke at merforbruket som ble avdekket ved kontroll av måleren i sin helhet er periodisert til desember 2021 frem til klager fraflyttet boligen. Nemnda legger til grunn at merforbruket reelt sett knytter seg til en lengre periode enn dette, og som utgangspunkt må periodiseres. Nemnda bemerker samtidig at midlertidig ordning med strømstønad ble innført fra og med desember 2021, og at klager i fakturaen fra innklagede 25. mars 2022 er innrømmet maksimal strømstønad for desember for 5000 kWt. Hva som er det økonomisk gunstigste for klager når fakturering av nettleie og leveranse av kraft ses i sammenheng, er ikke kjent for nemnda. Innklagede har heller ikke inngitt tilsvar i saken som kan belyse selskapets valg på dette punkt. På denne bakgrunn må innklagede behandle saken på nytt med henblikk på hva som medfører det gunstigste resultatet for klager på dette punkt, og eventuelt beregne en ny forbruksfordeling til bruk for egen fakturering og for kraftleverandøren. Videre har klager gjort gjeldende at han er uriktig belastet to ganger for nettleie. Nemnda legger til grunn at påstanden fra klager gjelder for perioden 01.12.2021–10.12.2021. Nemnda kan med grunnlag i de fremlagte fakturaene ikke se at dette medfører riktighet, men ber innklagede kontrollere dette ved den fornyede behandlingen av saken. Nemnda finner etter dette at klager har betalingsplikt for ikke-fakturert forbruk, men at innklagede må se på periodiseringen av forbruket på nytt med sikte på å finne det økonomisk gunstigste resultatet for klager i lys av ordningen med midlertidig strømstøtte.  Nemndas konklusjon er at klager gis delvis medhold. Uttalelsen er enstemmig.     VEDTAK    Klager gis delvis medhold.     Oslo, 28. august 2023   Henrik E. Kolderup, leder   Thomas Iversen, Forbrukerrådet   Jon Aadland, Fornybar Norge    Lars Lima, Fornybar Norge   Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om fakturaspesifisering. Klager anførte at selskapet ikke hadde overholdt kravene i avregningsforskriften ved faktureringen og krevde å holde tilbake betalingen inntil faktura ble ytterligere spesifisert. Klager hevdet at de ulike priselementene måtte fremgå klarere av fakturaen. Agva Kraft AS bestred klagers krav. Selskapet mente at kravene etter avregningsforskriften var oppfylt, og at de etterspurte opplysningene dessuten fulgte av «Min Side». Klager ble gitt medhold under dissens. Agva Kraft AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.    Saken gjelder uenighet om fakturaspesifisering.      Regelverk: Avregningsforskriften § 7-2, jf. § 7-1b.  Historikk:   23.02.2022 – Klager inngår avtale om produktet «Agva Spot12».   04.04.2022 – Klager mottar faktura og klager på opplysninger om prisberegning og rabatter.   06.04.2022 – Agva Kraft AS opplyser om at beløpene ikke vil bli ytterligere spesifisert. 07.04.2022 – Klager informerer om at faktura ikke vil bli betalt uten tydeligere informasjon.      Krav: Klager hevder seg fristilt fra betalingsplikten inntil nærmere fakturaspesifikasjon foreligger.    Partenes anførsler:    Klager hevder at Agva Kraft AS’ fakturering er i strid med avregningsforskriftens krav til utforming av faktura og anser seg fritatt fra betalingsplikt inntil kravene er oppfylt. Klager hevder at selskapet ikke har oppfylt sine forpliktelser etter avregningsforskriften § 7-2 annet ledd bokstav a og b, jf. § 7-1b.  Klager anfører at de ulike priselementene må fremgå av fakturaen, jf. § 7-2 annet ledd bokstav b. Han peker på at fakturaen gir en upresis prisoversikt der det ikke tas høyde for sentrale elementer ved prisen, eksempelvis rabatter og eventuelle avvik mellom avtalt og fakturert pris. Han mener at faktura må spesifiseres nærmere for å oppfylle klarhetskravet.   Agva Kraft AS opprettholder fakturaen i sin opprinnelige form og krever at klager betaler den. Selskapet anfører at formkravene etter avregningsforskriften er oppfylt, og forklarer at faktura ikke vil bli ytterligere spesifisert. Selskapet viser til at klager har tilgang til de etterspurte opplysningene gjennom «Min side».   Selskapet viser til at omtvistet faktura er i tråd med deres faktureringsrutiner.    Nemnda ser slik på saken:    Saken gjelder uenighet om spesifisering av faktura. Spørsmålet er om klager kan holde tilbake sin betaling inntil nærmere fakturaspesifikasjon foreligger.   Nemnda ser først på spørsmålet om Agva Kraft AS har oppfylt kravene til utforming av faktura i avregningsforskriften § 7-2 annet ledd, jf. § 7-1b.   Avregningsforskriften kapittel 7 regulerer kravene som gjelder for nettselskap og kraftleverandør ved fakturering av forbrukere. Utgangspunktet etter § 7-1b er at kraftleverandøren har ansvar for at fakturering av elektrisk energi til forbrukere foregår i henhold til forskriften. Hvilke krav som gjelder for utformingen av faktura for elektrisk energi, følger av § 7-2 andre ledd bokstav a til e. Det følger av bestemmelsens andre ledd bokstav b at fakturaen skal inneholde informasjon om «fakturagrunnlaget, herunder egne varelinjer for alle priselementer, [og] kraftvolum».  Slik saken er opplyst inngikk partene avtale om produktet «Agva Spot12» med et negativt påslag (en rabatt) på 1,95 øre/kWh. Den omtvistede fakturaen som danner grunnlaget for klagen, er fakturaen for siste uke i februar samt mars i 2022. I fakturaspesifikasjonen angis det en utregnet pris per kWh samt en angivelse av forbrukt mengde.  Nemnda kan ikke se at påslaget er uttrykkelig angitt i spesifikasjonen i den omtvistede fakturaen. Nemnda kan dermed ikke se at spesifikasjonen angir påslaget som priselement, og bemerker at klager i dette tilfellet dermed ikke har hatt mulighet til å kontrollere om faktura er i henhold til den avtalte prisen. Slik denne saken stiller seg, burde selskapet etter nemndas syn inntatt fakturalinjer om det negative påslaget for å vise at rabatten ble hensyntatt.  Nemnda tilføyer at effektiv pris før påslag samtidig er et produkt av timespriser fra Nord Pool, sammenholdt med kundens faktiske forbruksfordeling time for time i faktureringsperioden. Utregningen av snittprisen er dermed komplisert, uten at nemnda har grunnlag for å si at denne priskomponenten bør spesifiseres ytterligere, Nemnda legger likevel til grunn at det ideelt sett bør gis en forklaring i fakturaen på hvordan effektiv pris før påslag er utregnet, men finner likevel at unnlatelsen av å gjøre dette i denne saken ikke er i strid med avregningsforskriften.  Agva Kraft AS har gjort gjeldende at klager har hatt tilgang til de etterspurte opplysningene gjennom «Min Side». Nemnda bemerker at det på fakturaen ikke er gitt noen henvisning til «Min Side» for nærmere forklaring av prisspesifikasjonen. Uansett har det etter nemndas syn ikke betydning at opplysningene meddeles et annet sted med tilknytning til kundeforholdet, dersom utformingskravene i avregningsforskriften ikke er oppfylt for den utstedte fakturaen.   Neste spørsmål er om klager har rett til å holde tilbake betalingen i sin helhet med grunnlag i at avregningsforskriftens krav til fakturaspesifikasjon ikke er oppfylt, inntil korrekt spesifisert faktura foreligger.   En forbruker kan holde tilbake hele eller deler av sitt vederlag til sikkerhet for sitt krav i situasjoner der motparten har misligholdt en av sine kontraktsforpliktelser, forutsatt at tilbakeholdelsen er forholdsmessig og bare består så lenge kontraktsbruddet foreligger. I dette tilfellet har ikke selskapet oppfylt offentligrettslige krav til spesifikasjon av faktura. Nemnda mener at klager i sin avtale med Agva Kraft AS har krav på at fakturaen oppfyller kravene.   Nemnda har delt seg i et flertall og et mindretall i spørsmålet om klagers tilbakeholdsrett.    Flertallet – bestående av nemndsleder med dobbeltstemme og forbrukerrepresentant Iversen – mener – under noe tvil – at klagers tilbakeholdelse av betalingen i sin helhet er rettmessig. Selv om det er klart at klager skal betale for levert kraft, er betalingskravet som sådan ikke tilstrekkelig spesifisert. Klager har derfor krav på en korrekt spesifisert faktura, og kan derfor ikke belastes for forsinkelsesrenter for den perioden kravet har stått ubetalt mens tilbakeholdet har skjedd inntil korrekt spesifisert faktura utarbeides.   Mindretallet, bransjerepresentantene Aadland og Lima, kan ikke se at det er juridisk holdbart at kunden har rett til å holde tilbake hele beløpet. Selv om flertallet fremhever at avgjørelsen er fattet under tvil, gir ikke det nemndas flertall hjemmel til å opptre i strid med gjeldene prinsipp om forholdsmessighet.  Mindretallet mener at klager juridisk ikke har anledning til å tilbakeholde hele beløpet når han har mottatt ytelsen, da tilbakeholdelsen skal være forholdsmessig. Dersom klager holder tilbake et større beløp enn det som er forholdsmessig, plikter klager å betale forsinkelsesrente for det beløpet som er for meget tilbakeholdt. I samsvar med flertallets syn er nemndas konklusjon at klager gis medhold.   Uttalelsen er avsagt under dissens.     VEDTAK    Klager gis medhold.   Oslo, 22. september 2023      Henrik E. Kolderup, leder   Thomas Iversen, Forbrukerrådet   Jon Aadland, Fornybar Norge    Lars Lima, Fornybar Norge      Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om sluttfakturering og vilkår for tilleggstjenesten «Lik Betaling». Klager bestred opphørsfaktura med grunnlag i at hun ikke har blitt tilstrekkelig godt opplyst om avtalevilkårene. Hun anførte at selskapet ikke hadde gjort nok for å begrense opparbeidelsen av den negative saldoen. Fortum Strøm AS opprettholdt opphørsfakturaen under henvisning til avtalevilkårene. Selskapet hevdet at det ikke forelå grunnlag for å frita klager for betalingsplikten for levert kraft. Klager ble gitt medhold under dissens. Fortum Strøm AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.  Saken gjelder uenighet om sluttfakturering og vilkår for tilleggstjenesten «Lik Betaling».    Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-2, 1-3 og 2-2. Historikk:    12.2018 – Partene inngår avtale om tilleggstjenesten «Lik Betaling».   02.2022 – Klager mottar varsel fra innklagede om oppjustering av månedlig terminbeløp, fra kr 450 til kr 3050.    25.02.2022 – Klager mottar første faktura med månedlig beløp på kr 3050. Denne blir ifølge selskapet ikke betalt. Klager bestrider dette.   03.2022 – Klager avslutter kundeforholdet hos Fortum Strøm AS.    05.04.2022 – Klager mottar opphørsfaktura på kr 21 360,19.   Krav:  Klager bestrider opphørsfaktura.    Partenes anførsler:     Klager bestrider opphørsfaktura og hevder seg fristilt fra betalingsplikten. Hun anfører at selskapet ikke har hatt avtalemessig grunnlag for å oppjustere det månedlige beløpet. Klager mener at vilkårene for tilleggstjenesten ikke har fremkommet tilstrekkelig klart.   For det tilfellet at selskapet har hatt adgang til å justere beløpet, mener klager at selskapet ikke har gjort nok for å begrense størrelsen på skyldig beløp. Hun anfører at selskapet i alle tilfeller har hatt innsikt i forbruket hennes, men at beløpet aldri ble justert etter faktisk forbruk. Hun mener at Fortum Strøm AS har hatt oppfordring til å begrense tapet, men at dette ikke er blitt gjort.    Klager bestrider at selskapet har forsøkt å komme i kontakt med henne og understreker at hun av notoritetshensyn har ønsket skriftlig kommunikasjon. Hun mener videre at det ikke er kunden som skal bære risikoen for selskapets manglende oppfølging.   Fortum Strøm AS fastholder opphørsfaktura under henvisning til at kravet gjelder levert og forbrukt kraft. Selskapet anfører at klager ikke kan fristilles fra sin betalingsplikt. Selskapet viser til at klagers faktiske forbruk har vært høyere enn det målerverdiene fra nettselskapet har gitt anvisning på. Terminbeløpet ble som følge av dette beregnet for lavt.    Selskapet anfører at det ved flere anledninger har forsøkt å ta kontakt med klager.   Selskapet har tilbudt en reduksjon i betalingskravet på kr 6000, men klager har ikke akseptert dette tilbudet.    Nemnda ser slik på saken:    Saken gjelder uenighet om sluttfakturering og vilkår for tilleggstjenesten «Lik Betaling». Spørsmålet er om klager har betalingsplikt for opphørsfakturaen.   Det er ubestridt at partene – i tillegg til selve kraftleveringsavtalen – inngikk avtale om    tilleggsproduktet «Lik Betaling». Denne betalingstjenesten innebærer at kunden betaler et fast månedlig beløp til en konto hos strømleverandøren som er ment å jevne ut strømkostnadene gjennom året. Betalingen bør forutsetningsvis være litt høyere enn forventet strømkostnad i sommerhalvåret, og litt lavere enn forventet strømkostnad i vinterhalvåret.  De løpende kostnadene for kundens strømforbruk avregnes mot «Lik Betaling»-kontoen, som dermed kan ha positiv eller negativ saldo avhengig av om de løpende betalingene har dekket strømkostnadene på samme tidspunkt. Dersom innbetalingene over tid ikke settes i samsvar med kundens strømkostnader, opparbeides det en gjeld for kunden. Dersom strømleveransen og/eller betalingstjenesten avsluttes, faktureres kunden for den eventuelle underbalansen.    Nemnda bemerker at den ut fra sin erfaring med klagesaker har inntrykk av at    betalingstjenesten kan virke forvirrende. Enkelte kunder misforstår ordningen og tror at det    faste månedlige beløpet er den endelige avregningen for strøm/nettleie. Nemnda viser videre    til at RME (Reguleringsmyndigheten for energi i NVE) høsten 2020 påla en rekke selskaper,    deriblant Fortum Strøm AS, å avvikle denne tjenesten, som følge av at RME mener tjenesten ikke er i samsvar med reglene for avregning av strøm. Fristen for Fortum Strøm til å avvikle    tjenesten ble av RME satt til 31. desember 2020. Fortum Strøm påklaget vedtaket, men klagen førte ikke frem, se Energiklagenemndas vedtak 2001-0703 av 1. september 2021, og det ble satt ny frist for avvikling. Nemnda viser også til Oslo tingretts dom og kjennelse (TOSL-2021-172719) der retten kom til at blant annet Fortum Strøm AS’ krav om at Energiklagenemndas vedtak skulle kjennes ugyldig, ikke ble tatt til følge. Nemnda legger for ordens skyld til grunn at Fortum Strøm AS’ ytelse av tjenesten i denne saken ikke i seg selv var i strid med vedtaket.   Etter standard kraftleveringsavtale § 2-2 kan kraftleverandør kreve tilleggsbetaling ved feil    ved måledata meddelt av nettselskapet, ved feil håndtering av måledata eller ved    faktureringsfeil, med mindre klager var i aktsom god tro. Tilleggsbetalingen kan ikke kreves    dersom feilen skyldes forhold hos kraftleverandøren eller noen kraftleverandøren svarer for,    og kunden var i aktsom god tro. Nemnda har i sin praksis gitt reglene om faktureringsfeil    analogisk anvendelse der faktureringen av strøm overfor kunden skjer ved bruk av en    betalingstjeneste som «Lik Betaling», slik at forhold ved administrering av betalingstjenesten kan bedømmes som faktureringsfeil i samsvar med § 2-2 i standard kraftleveringsavtale. I tillegg har nemnda vurdert om det er grunnlag for justering av skyldig restbeløp ut fra en betraktning om at selskapet ikke har oppfylt produktet som forutsatt, det vil si at fakturabeløpet ikke ble justert på en måte som var egnet til å dekke strømkostnaden.   Spørsmålet om klager har betalingsplikt for opphørsfakturaen beror etter dette på om vilkårene for betalingsfritak i § 2-2 per analogi er oppfylt.   Klager har hevdet at Fortum Strøm AS ikke har adgang til å oppjustere terminbeløpet uten samtykke fra henne, i alle fall ikke så langt strømforbruket hennes var uendret. Denne anførselen fører ikke frem. Nemnda bemerker at kraftleverandørens justering av terminbeløpet i samsvar med kundens kostnader ved reelle forbruk til enhver tid tvert imot er en sentral side ved selskapets oppfyllelse av tjenesten. Selskapet skal sørge for at det faste beløpet over tid er tilstrekkelig til å dekke kostnadene ved kundens forbruk av kraft – og nettleie der denne gjennomfaktureres – og eventuelt justere dette beløpet dersom kundens forbruk og/eller kostnadene til strøm endrer seg. Dersom kunden har opparbeidet seg en underbalanse på «Lik Betaling»-kontoen, skal derfor selskapet korrigere det faste beløpet.   Slik denne saken er opplyst, legger nemnda til grunn at Fortum Strøm AS likevel ikke foretok noen justering av fastbeløpet i samsvar med sine plikter etter avtalen. Klager har hatt tilleggstjenesten «Lik Betaling» fra 01.05.2019. Etter det opplyste hadde klager et fastbeløp på 450 kr i hele perioden frem til og med fakturaen for januar 2022 med fakturadato 25.01.2022. Inngående saldo på denne fakturaen var 18 398,61 kr og forbruket for januar utgjorde 2431,83 kr. Med tillegg av månedsgebyret for tilleggstjenesten «Lik Betaling» på kr 49 og fratrukket det faste månedsbeløpet på 450 kr, var derfor utgående saldo etter betalingen av fakturaen på 20 429,44 kr. Etter nemndas syn var dette månedsbeløpet åpenbart for lavt, og må ha vært for lavt i lengre tid ettersom underbalansen hadde blitt så stor som den var.   Nemnda konstaterer etter dette at det foreligger en feil i avregningen av kunden som skyldes forhold hos Fortum Strøm AS, ved at månedsbeløpet er satt for lavt, jf. standard kraftleveringsavtale § 2-2. Spørsmålet er dermed om kunden har vært i aktsom god tro om konsekvensen av avregningsfeilen, som i dette tilfellet er underbalansen. Nemnda legger til grunn at klager har vært uvitende om underbalansen, noe som avspeiler seg i hennes oppfatning om at hun trodde 450 kr per måned var det hun skyldte for strømmen. Denne uvitenheten er imidlertid ikke avgjørende. Spørsmålet er om klager har vært i aktsom god tro om underbalansen, altså at hun ikke kan bebreides for sin uvitenhet om underbalansen.   Fortum Strøm AS har i tilsvaret gjort gjeldende at de 09.12.2021 forsøkte å ta kontakt med klager om justering av det faste beløpet, ettersom de oppdaget at dette ikke sto i samsvar med klagers forbruksmønster. Selskapet har opplyst at de ikke mottok noe svar fra klager. Deretter skal selskapet 03.02.2022 på nytt ha forsøkt å få tak i klager, hvorpå klager tok kontakt påfølgende dag og selskapet varslet om at det faste beløpet ville bli oppjustert til kr 3050. Klager har i korrespondansen med selskapet tilbakevist at hun ble forsøkt kontaktet i desember 2021. Hvorvidt selskapet forsøkte å kontakte klager i desember 2021, er ikke avgjørende for nemnda. Det er uansett klart at klager ikke ble informert om underbalansen på dette tidspunktet. I ethvert tilfelle må underbalansen allerede på dette tidspunktet ha vært betydelig i lys av den inngående underbalansen på fakturaen for januar 2022.   Fortum Strøm AS har videre ikke fremlagt fakturaer for foregående perioder i kundeforholdet for nemnda. Selskapet har dermed ikke godtgjort at klager ble holdt løpende oppdatert på om månedsbeløpet dekket strømkostnadene over tid, og om underbalansen som bygget seg opp.   Nemnda har sett hen til at et fastbeløp på 450 kr fremstår som svært lavt for det forbruket klager hadde, som i henhold til fakturaen for januar 2022 var på 1025,22 kWh. Det var godt kjent at strømprisene hadde økt vesentlig mot slutten av høsten 2021 og over i 2022. Samtidig bemerker nemnda at kostnaden til klagers strømforbruk på januarfakturaen – som gjaldt forbruket for desember 2021 – tilsier at underbalansen, som nevnt, må ha oppstått over lengre tid enn bare i løpet av månedene rundt årsskiftet 2021/2022. Nemnda kan ikke se at klager over tid hadde grunn til å forstå at ikke fastbeløpet var tilstrekkelig, selv om hun kanskje hadde grunn til å stille spørsmål ved dette rundt årsskiftet 2021/2022.   Ved bedømmelsen av om klager var i aktsom god tro, har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet – bestående av nemndleder med dobbeltstemme og forbrukerrepresentant Norman – mener – under noe tvil – at klager har vært i aktsom god tro om i alle fall det meste av underbalansen som bygget seg opp. Klager har samtidig opplyst at hun i februar 2022 betalte en faktura med det nye fastbeløpet på 3050 kr, noe nemnda legger til grunn dekket noe mer enn den aktuelle månedens forbruk. Etter en samlet vurdering har flertallet derfor kommet til at klager må anses å ha vært i aktsom god tro om hele underbalansen som fremgår av sluttfakturaen. Hun må imidlertid betale den del av fakturaen som gjelder forbrukt strøm og tilleggstjenester for mars 2022 og som er fakturert henne direkte, som utgjør i alt 952,57 kr. Derimot bør hun fritas for å betale den overskytende delen av sluttfakturaen, som hadde en fakturasum på 21 360,19 kr. Det følger samtidig av nemndas syn i saken at klager hadde rimelig og forsvarlig grunnlag for å tilbakeholde betalingen av fakturaen i sin helhet. Nemnda mener derfor det ikke bør belastes forsinkelsesrenter på det relativt sett ubetydelige beløpet på 952,57 kr som klager er skyldig på sluttfakturaen.   Med det resultatet flertallet har kommet til, er det ikke nødvendig å ta stilling til om klagers ansvar for underbalansen bør nedsettes med grunnlag i at selskapet har misligholdt sine plikter etter avtalen. Slik flertallet ser det, ville dette vært aktuelt å konstatere i denne saken.   Mindretallet – bestående av bransjerepresentantene Aadland og Lima – er enig med flertallet i at «månedsbeløpet var åpenbart for lavt», og mener at dette burde kunden ha reagert på da det var så stor differanse på det som skulle vært betalt og det kunden rent faktisk betalte. Mindretallet mener at kunden således ikke tilfredsstiller kravet om at den gode troen skal være aktsom. Mindretallet mener imidlertid at det er grunnlag for å frita klager for deler av etterfaktureringsbeløpet med grunnlag i at selskapet har misligholdt sine plikter etter avtalen, og er av den oppfatning at klager bør betale 50 % av det angjeldende tvistebeløpet. Videre mener mindretallet at kunden er juridisk forpliktet til å betale forsinkelsesrente for det beløpet, kr 952,57, som kunden urettmessig har feilaktig tilbakeholdt.   Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.  Uttalelsen er avsagt under dissens.  VEDTAK    Klager gis medhold.   Oslo, 22. september 2023     Henrik E. Kolderup, leder   Gustav Norman, Forbrukerrådet   Jon Aadland, Fornybar Norge    Lars Lima, Fornybar Norge      Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om klagers betalingsplikt for leverte tilleggstjenester. Klager hevdet seg ubundet av tilleggstjenestene «Trygg hverdag», «Maksprisgaranti», «Grønt valg» og «Lik Betaling» og krevde tilbakeført alle innbetalinger. Han mente at samtykket hans ikke kunne anses reelt under henvisning til SMS-ens villedende formuleringer. Fortum Strøm AS bestred klagers krav. Selskapet mente at klager ble bundet av avtaleinngåelsen og at det ikke forelå grunnlag for å frita ham for betalingsplikten etter avtalen. Klager ble ikke gitt medhold under dissens. Fortum Strøm AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.  Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for leverte tilleggstjenester.  Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4.  Historikk:     03.06.2020 – Klager inngår strømavtale med Fortum Strøm AS. Tilleggstjenestene «Trygg hverdag», «Maksprisgaranti», «Grønt valg» og «Lik Betaling» begynner å løpe.   17.07.2020 – Oppstart av kraftleveranse og tilleggstjenester.   01.08.2022 – Klager sier opp tjenestene.  01.09.2022 –Tilleggstjenestene «Trygg hverdag», «Maksprisgaranti» og «Grønt valg» avsluttes. Tjenesten «Lik Betaling» fortsetter å løpe etter at øvrige tjenester avsluttes.    Krav:  Klager krever tilbakebetalt det han har betalt for tilleggstjenestene «Lik Betaling», «Maksprisgaranti», «Grønt valg» og «Trygg hverdag» samt kompensasjon for medgått tid til tvisten, totalt beregnet til kr 8803.  Partenes anførsler:     Klager bestrider at han har betalingsplikt for tilleggstjenestene. Han hevder at han aldri har akseptert de aktuelle tjenestene som del av avtalen og at selskapet dermed har fakturert ham for tjenester han ikke har samtykket til. Klager understreker at han bare samtykket til kraftleveransen på bakgrunn av telefonsamtale med innklagede. Han fremhever at han selv tok kontakt for å overføre kundeforholdet, og at han ikke hadde grunn til å tro at selskapet skulle bevege seg utenfor dette.     Klager anfører at SMS-bekreftelsen ikke kan anses som en reell aksept av vilkårene. Klager mener at SMS-en han mottok ikke opplyste tilstrekkelig klart hvilke vilkår han aksepterte og at den var egnet til å villede. Han opplevde at han måtte besvare SMS bekreftende for å få i stand kraftleveringsavtalen. Han mener at selskapets markedsføring for øvrig også var villedende.  Klager mener at selskapets fremlagte dokumentasjon ikke er tilstrekkelig for å bevise at han har akseptert vilkårene for tilleggstjenestene. Han mener videre at selskapet aldri har tilbudt den kompensasjonen det hevder at det har.   Klager krever kompensasjon for medgått tid til tvisten, beregnet til kr 3500.  Fortum Strøm AS fastholder at klager har betalingsplikt for tilleggstjenestene. Selskapet viser til at klager aksepterte avtalen med de foreliggende vilkårene per SMS og viser til dokumentasjonen. Selskapet anfører at det er kundens eget ansvar å følge med på hvilke avtalevilkår som aksepteres. Det viser videre til at klager gjennom hele perioden har betalt for tjenestene uten nærmere innsigelser. Fortum Strøm AS viser videre til at klager hele tiden sto fritt til å si opp tilleggstjenestene.    Selskapet anfører at det ikke foreligger grunnlag for å frita ham for betalingsplikten.   Fortum Strøm AS viser videre til at klager er kompensert for de feil de har gjort, begrenset til forsinket avslutning av tjenesten «Lik Betaling».  Nemnda ser slik på saken:    Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for leverte tilleggstjenester. Spørsmålet er om klager kan kreve de foretatte innbetalingene tilbakeført.   Basert på det som opplyses av klager i klagen og Fortum Strøm AS i tilsvaret, legger nemnda til grunn at klager 03.06.2020 tok kontakt med Fortum Strøm AS per telefon med sikte på å inngå strømavtale. Slik saken er opplyst ble det i etterkant av telefonsamtalen sendt en SMS fra Fortum Strøm til klager, der følgende melding fremgikk:   «Hei, og takk for hyggelig samtale. For å bekrefte din nye avtale, svar sulje på denne meldingen. Betingelsene og fullstendige vilkår for Strøm, Maksprisgaranti, Lik Betaling, Grønt Valg og tre måneder gratis Trygg Hverdag finner du her […] Strøm: 59,90 kr/mnd + 6,95 øre/kWh. Maksprisgaranti: 29 kr/mnd + 2 øre/kWh. Lik Betaling: 49 kr/mnd. Grønt Valg: kr 2,- per dag. Trygg Hverdag: Gratis i 3 mnd, deretter 45 kr/mnd. Hilsen Hafslund Strøm»    Klager besvarte tilbudet ved å svare bekreftende på SMS-en ved å skrive «ok».  Flertallet – bestående av nemndleder med dobbeltstemme og bransjerepresentant Lima – mener det er klart at klager aksepterte tilbudet i SMS-en selv om han ikke svarte «sulje» slik SMS-en ba om, men i stedet med «ok». Flertallet finner det utvilsomt at SMS-en hadde en teknisk feil på dette punkt, og legger til grunn at den la opp til at klager skulle svare «ja», og at klager også i samtalen med selskapet ble instruert om dette. Flertallet legger derfor – i motsetning til mindretallet – ikke avgjørende vekt på hva klager besvarte meldingen med, men i stedet at meldingen ble besvart bekreftende og derfor ga uttrykk for en aksept.   Klager har bestridt at han er pliktig til å betale for tilleggstjenestene «Lik Betaling», «Maksprisgaranti», «Grønt valg» og «Trygg hverdag». Slik flertallet ser på SMS-en og den etterfølgende aksepten, tilsa SMS-en at avtalen omfattet levering av strøm samt de fire tilleggstjenestene, og at betalingsplikten for «Grønt Valg» inntrådte etter tre måneder. Når klager bekreftet SMS-en, må han anses å ha akseptert tilbudet. En rent avtalerettslig tilnærming underbygger derfor at avtale om tilleggstjenestene ble inngått. At avtale om tjenestene er inngått, underbygges enn mer av at klager har blitt fakturert for – og har betalt for – tilleggstjenestene gjennom omtrent to år. Han har når som helst kunnet si opp tjenestene.   Flertallet viser til at det i denne saken foreligger et fjernsalg, slik at angrerettloven får anvendelse. Det er imidlertid ikke tale om noe uanmodet telefonsalg, men en henvendelse fra klager. Særreglene om avtaleinngåelse i angrerettloven § 10 får derfor ikke anvendelse. Klager bestred videre å være bundet av avtalen mer enn 12 måneder og 14 dager fra avtaleinngåelsen. Det er derfor under ingen omstendighet grunnlag for å anse klager som ubundet av avtalen med grunnlag i utøvelse av en eventuell angrerett, ettersom en angrefrist i ethvert tilfelle har utløpt, jf. angrerettloven § 21 andre ledd. Etter flertallets syn får derfor ikke angrerettloven betydning for bedømmelsen av om klager er bundet av avtalen.   Slik denne saken står, kan derfor flertallet ikke se at det foreligger grunnlag for å frita klager fra sin betalingsplikt for tilleggstjenestene frem til tjenestene ble sagt opp av klager 01.08.22. Klager har derfor ikke krav på å få innbetalingene for tilleggstjenestene tilbakeført. Flertallet bemerker at klager har krav på kompensasjon for tiden han var oppført på tilleggstjenesten «Lik Betaling» etter at oppsigelsen ble gitt. Dette har imidlertid Fortum Strøm AS erkjent.   Klager har krevd kompensasjon for medgått tid til tvisten. Et slikt krav er et erstatningskrav. Med det syn flertallet har på klagers tilbakebetalingskrav, fører kravet ikke frem.   Mindretallet – forbrukerrepresentant Norman og bransjerepresentant Aadland – viser til at det ikke er omtvistet at klager aksepterte å inngå avtale om strømleveranse over telefon. Klager anfører imidlertid at han aldri har gitt sin aksept til de fire tilleggstjenestene han er fakturert for. Mindretallet kan ikke se at Fortum har dokumentert avtaleinngåelsen hva gjelder de aktuelle tilleggstjenestene. I SMS-en som ble sendt til klager i etterkant av telefonsamtalen står følgende: «For å bekrefte din nye avtale, svar sulje på denne meldingen» (mindretallets utheving). Klager besvarte meldingen med «ok». Selskapet la altså opp til at den avtalen som ble omtalt i SMS-en ble akseptert ved å besvare meldingen med et helt konkret og særegent kodeord, nemlig «sulje». Slik aksept ble aldri gitt av klager, og mindretallet kan derfor ikke se at klager er bundet til å betale for tilleggstjenestene. Under enhver omstendighet inneholder SMS-en ingen opplysninger om aktuelle kredittkostnader forbundet med «Lik Betaling», og klager bør ikke i noe fall betale slike kostnader.   Nemndas konklusjon er at klager ikke gis medhold.  Uttalelsen er avsagt under dissens.   VEDTAK    Klager gis ikke medhold.   Oslo, 22. september 2023      Henrik E. Kolderup, leder   Gustav Norman, Forbrukerrådet   Jon Aadland, Fornybar Norge    Lars Lima, Fornybar Norge      Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om betalingsplikt for ikke-fakturert forbruk. Klager bestred etterfaktureringskravet på flere grunnlag. Hun anførte at hun aldri hadde blitt varslet om at det forelå uregelmessige målernivåer i lang tid. Hun hevdet videre at selskapet burde gjennomført målerkontroll på et tidligere tidspunkt. Klager bestred påstanden om bevisst underrapportering av forbruket. Bømlo Kraftnett AS opprettholdt betalingskrav under henvisning til at det ikke kunne påvises målerfeil. Selskapet anførte at det ikke forelå grunnlag for å frita klager fra sin betalingsplikt. Klager ble enstemmig ikke gitt medhold. Bømlo Kraftnett AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.  Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for ikke-fakturert forbruk.    Regelverk: Standard nettleieavtale §§ 5-2, 5-3 og 5-4.    Historikk:     13.04.2022 – Bømlo Kraftnett AS foretar en kontrollavlesning av klagers måler og oppdager avvik. Måler sendes inn til kontroll.    14.06.2022 – Klager mottar etterfaktureringskrav på kr 66 816,52.     07.09.2022 – Bømlo Kraftnett AS opplyser klager om resultatet av målerkontroll og om at hun er pliktig å betale for urapportert forbruk. Selskapet tilbyr klager en nedbetalingsavtale.    Krav:  Klager bestrider etterfaktureringskravet i sin helhet.   Partenes anførsler:     Klager hevder at hun ikke kan anses betalingspliktig for etterfaktureringskravet på flere grunnlag. Hun viser til at hun aldri ble varslet om uregelmessige innmeldte målerverdier og hevder at selskapet burde ha varslet henne om dette. Hun mener videre at det er klanderverdig at selskapet ikke gjennomførte kontroll av måler før 13.04.2022.    Klager anfører at en påvist feilmargin på ett prosentpoeng ved kontroll av måleren ikke samsvarer med forbruket deres over tid. Hun peker for øvrig på at målt forbruk ble halvert etter installasjon av ny måler og understreker at dette ikke skyldes en bevisst forbruksreduksjon fra deres side.  Klager understreker videre at hun er misfornøyd med innklagedes kundebehandling og at hun opplever å bli anklaget for bevisst underrapportering av kraftforbruk. Klager opplever selskapets håndtering av saken som belastende.  Bømlo Kraftnett AS fastholder etterfaktureringskravet. Selskapet viser til kontrollrapporten, der det fremkommer at måleren oppfyller kravene etter forskrift om krav til elektrisitetsmålere. Selskapet understreker at faktureringskravet gjelder kraft som er levert og forbrukt og at det ikke foreligger grunnlag for å frita klager fra betalingsplikten.    Selskapet bestrider at det var varslingspliktig som følge av høyt forbruk. Det forelå etter deres syn ingen oppfordring til å varsle. Det foreligger heller ingen plikt for selskapet til å gjennomføre regelmessig kontroll av alle strømmålere. Selskapet gjennomfører kontroll ved mistanke om avvik og ellers stikkprøvekontroller av et utvalg målere. Bømlo Kraftnett AS hadde ingen særskilt oppfordring til å gjennomføre kontroll av klagers måler.    Selskapet hevder at klagers halvering av kraftforbruket må skyldes en bevisst reduksjon. Selskapet viser til en generell tendens blant deres kunder.     Nemnda ser slik på saken:    Saken gjelder uenighet om klager har betalingsplikt for ikke-fakturert forbruk.   I denne saken har avregningen av klagers forbruk skjedd ved at kunden selv har foretatt måleravlesninger og innmeldt disse til selskapet, jf. standard nettleieavtale § 5-2. Klager opplyser at husstanden har vært fritatt for krav om installasjon av AMS-måler med grunnlag i legeerklæring. Det egenavleste forbruket har blitt lagt til grunn ved avregningen av klagers forbruk, både for nettleie og for kraft. Bømlo Kraft AS foretok 13.04.22 en kontrollavlesning av klagers måler, som viste at registrert forbruk på måleren var klart høyere enn det som fulgte av klagers egenavlesninger. Måleren er senere kontrollert i laboratorium, som ikke viste feil som indikerer at det forbruk måleren viste er uriktig i klagers disfavør – altså at måleresultatet viser for høye verdier. Kontrollrapporten viste at måleren viste for lite ved makslast, som i så fall tilsier at registrert forbruk er noe for lavt, ikke for høyt.   Utgangspunktet etter standard nettleieavtale § 5-4 om «Feil ved måleutstyr» er at nettselskapet kan etterfakturere forbruk også i situasjoner der det foreligger feil ved målerutstyret. Når feil ved måleutstyr eller avregning kan tilskrives nettselskapet, kan nettselskapet likevel ikke kreve etterbetaling dersom nettkunden var i aktsom god tro. Tilsvarende følger det av § 6-5 om «Avregningsfeil» at nettselskapet kan kreve etterbetaling for enhver avregningsfeil som kan tilregnes selskapet, med mindre nettkunden var i aktsom god tro. Nemnda bemerker at når selskapet som utgangspunkt har rett til å etterfakturere for forbruk i situasjoner der det foreligger feil for eksempel ved målerutstyret, har nettselskapet også rett til å etterfakturere for forbruk der det ikke foreligger slike feil.   Slik saken er opplyst for nemnda, er det ikke sannsynliggjort at det på noe tidspunkt har foreligget feil ved klagers strømmåler som tilsier at målt forbruk er for høyt. Klager har fremholdt at det må ha foreligget feil ved måleren som har medført for lavt angitte verdier. Nemnda er enig i at dette har støtte i rapporten fra kontrollen av måleren fra MeterTech AS av 07.07.2022, men nemnda kan likevel ikke se at dette underbygger at det forbruket måleren har registrert er for høyt. Det foreligger ingen holdepunkter for dette i den fremlagte dokumentasjonen. At målt forbruk på ny måler viser et lavere forbruk, gir heller ikke nemnda tilstrekkelig grunnlag for å anta at det på tross av den foretatte kontrollen forelå feil ved den eldre måleren.   Det er derfor nemndas syn at det ikke foreligger målerfeil av betydning for saken som kan tilskrives nettselskapet, og det er dermed ikke grunnlag for å frita klager fra sin betalingsplikt for etterfaktureringskravet. Det er ikke nødvendig for nemnda å ta stilling til hva som i så fall er årsaken til at det skal ha blitt vist et for lavt forbruk på klagers måler slik klager hevder, og om dette eventuelt er årsaken til at det ved klagers selvavlesninger over lengre tid er registrert for lave forbrukstall sammenholdt med hva måleren har registrert.    Nemnda bemerker likevel at realiteten i saken er at nettselskapet har etterfakturert for underrapportert forbruk for flere år tilbake i tid. Det reiser spørsmålet om deler av selskapets krav må anses foreldet, jf. den alminnelige foreldelsesfristen i foreldelsesloven § 3, jf. § 2. Der årsaken til at et forbruk ikke er avregnet er fordi selskapet har vært aktsom uvitende om underrapporteringen, kan det videre oppstå spørsmål om anvendelsen av foreldelsesloven § 10 og tilleggsfrist. Det er imidlertid uklart for nemnda hvilke deler av forbruket som knytter seg til en tidsperiode som ligger utenfor foreldelsesfristen, og nemnda har heller ikke holdepunkter for å ta endelig stilling til dette spørsmålet basert på den fremlagte dokumentasjonen. Nemnda har heller ikke grunnlag for å ta stilling til om selskapet på noe tidspunkt burde forstått at innmeldte verdier eventuelt var lavere enn de faktiske forbruksverdiene. Nemnda legger derfor til grunn at etterslepet må periodiseres, noe selskapet i noen grad har gjort ved tabell i tilsvaret, og at det må ses hen til foreldelsesreglene i det oppgjøret som skal finne sted.   Klager må etter dette anses betalingspliktig for den delen av kravet som etter periodisering ikke er foreldet. Om og i så fall hvor stor del av kravet dette er, har ikke nemnda grunnlag for å ta stilling til.   Nemndas konklusjon er at klager ikke gis medhold.   Uttalelsen er enstemmig.    VEDTAK    Klager gis ikke medhold.   Oslo, 22. september 2023      Henrik E. Kolderup, leder   Gustav Norman, Forbrukerrådet   Jon Aadland, Fornybar Norge    Lars Lima, Fornybar Norge     Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om fakturaspesifisering. Klager anførte at selskapet ikke hadde overholdt kravene i avregningsforskriften ved faktureringen og krevde å holde tilbake betalingen inntil faktura ble ytterligere spesifisert. Klager hevdet at de ulike priselementene måtte fremgå klarere av fakturaen. Agva Kraft AS bestred klagers krav. Selskapet mente at kravene etter avregningsforskriften var oppfylt, og at de etterspurte opplysningene dessuten fulgte av «Min Side». Klager ble gitt medhold under dissens. Agva Kraft AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.    Saken gjelder uenighet om fakturaspesifisering.      Regelverk: Avregningsforskriften § 7-2, jf. § 7-1b.  Historikk:   23.02.2022 – Klager inngår avtale om produktet «Agva Spot12».   04.04.2022 – Klager mottar faktura og klager på opplysninger om prisberegning og rabatter.   06.04.2022 – Agva Kraft AS opplyser om at beløpene ikke vil bli ytterligere spesifisert. 07.04.2022 – Klager informerer om at faktura ikke vil bli betalt uten tydeligere informasjon.      Krav: Klager hevder seg fristilt fra betalingsplikten inntil nærmere fakturaspesifikasjon foreligger.    Partenes anførsler:    Klager hevder at Agva Kraft AS’ fakturering er i strid med avregningsforskriftens krav til utforming av faktura og anser seg fritatt fra betalingsplikt inntil kravene er oppfylt. Klager hevder at selskapet ikke har oppfylt sine forpliktelser etter avregningsforskriften § 7-2 annet ledd bokstav a og b, jf. § 7-1b.  Klager anfører at de ulike priselementene må fremgå av fakturaen, jf. § 7-2 annet ledd bokstav b. Han peker på at fakturaen gir en upresis prisoversikt der det ikke tas høyde for sentrale elementer ved prisen, eksempelvis rabatter og eventuelle avvik mellom avtalt og fakturert pris. Han mener at faktura må spesifiseres nærmere for å oppfylle klarhetskravet.   Agva Kraft AS opprettholder fakturaen i sin opprinnelige form og krever at klager betaler den. Selskapet anfører at formkravene etter avregningsforskriften er oppfylt, og forklarer at faktura ikke vil bli ytterligere spesifisert. Selskapet viser til at klager har tilgang til de etterspurte opplysningene gjennom «Min side».   Selskapet viser til at omtvistet faktura er i tråd med deres faktureringsrutiner.    Nemnda ser slik på saken:    Saken gjelder uenighet om spesifisering av faktura. Spørsmålet er om klager kan holde tilbake sin betaling inntil nærmere fakturaspesifikasjon foreligger.   Nemnda ser først på spørsmålet om Agva Kraft AS har oppfylt kravene til utforming av faktura i avregningsforskriften § 7-2 annet ledd, jf. § 7-1b.   Avregningsforskriften kapittel 7 regulerer kravene som gjelder for nettselskap og kraftleverandør ved fakturering av forbrukere. Utgangspunktet etter § 7-1b er at kraftleverandøren har ansvar for at fakturering av elektrisk energi til forbrukere foregår i henhold til forskriften. Hvilke krav som gjelder for utformingen av faktura for elektrisk energi, følger av § 7-2 andre ledd bokstav a til e. Det følger av bestemmelsens andre ledd bokstav b at fakturaen skal inneholde informasjon om «fakturagrunnlaget, herunder egne varelinjer for alle priselementer, [og] kraftvolum».  Slik saken er opplyst inngikk partene avtale om produktet «Agva Spot12» med et negativt påslag (en rabatt) på 1,95 øre/kWh. Den omtvistede fakturaen som danner grunnlaget for klagen, er fakturaen for siste uke i februar samt mars i 2022. I fakturaspesifikasjonen angis det en utregnet pris per kWh samt en angivelse av forbrukt mengde.  Nemnda kan ikke se at påslaget er uttrykkelig angitt i spesifikasjonen i den omtvistede fakturaen. Nemnda kan dermed ikke se at spesifikasjonen angir påslaget som priselement, og bemerker at klager i dette tilfellet dermed ikke har hatt mulighet til å kontrollere om faktura er i henhold til den avtalte prisen. Slik denne saken stiller seg, burde selskapet etter nemndas syn inntatt fakturalinjer om det negative påslaget for å vise at rabatten ble hensyntatt.  Nemnda tilføyer at effektiv pris før påslag samtidig er et produkt av timespriser fra Nord Pool, sammenholdt med kundens faktiske forbruksfordeling time for time i faktureringsperioden. Utregningen av snittprisen er dermed komplisert, uten at nemnda har grunnlag for å si at denne priskomponenten bør spesifiseres ytterligere, Nemnda legger likevel til grunn at det ideelt sett bør gis en forklaring i fakturaen på hvordan effektiv pris før påslag er utregnet, men finner likevel at unnlatelsen av å gjøre dette i denne saken ikke er i strid med avregningsforskriften.  Agva Kraft AS har gjort gjeldende at klager har hatt tilgang til de etterspurte opplysningene gjennom «Min Side». Nemnda bemerker at det på fakturaen ikke er gitt noen henvisning til «Min Side» for nærmere forklaring av prisspesifikasjonen. Uansett har det etter nemndas syn ikke betydning at opplysningene meddeles et annet sted med tilknytning til kundeforholdet, dersom utformingskravene i avregningsforskriften ikke er oppfylt for den utstedte fakturaen.   Neste spørsmål er om klager har rett til å holde tilbake betalingen i sin helhet med grunnlag i at avregningsforskriftens krav til fakturaspesifikasjon ikke er oppfylt, inntil korrekt spesifisert faktura foreligger.   En forbruker kan holde tilbake hele eller deler av sitt vederlag til sikkerhet for sitt krav i situasjoner der motparten har misligholdt en av sine kontraktsforpliktelser, forutsatt at tilbakeholdelsen er forholdsmessig og bare består så lenge kontraktsbruddet foreligger. I dette tilfellet har ikke selskapet oppfylt offentligrettslige krav til spesifikasjon av faktura. Nemnda mener at klager i sin avtale med Agva Kraft AS har krav på at fakturaen oppfyller kravene.   Nemnda har delt seg i et flertall og et mindretall i spørsmålet om klagers tilbakeholdsrett.    Flertallet – bestående av nemndsleder med dobbeltstemme og forbrukerrepresentant Iversen – mener – under noe tvil – at klagers tilbakeholdelse av betalingen i sin helhet er rettmessig. Selv om det er klart at klager skal betale for levert kraft, er betalingskravet som sådan ikke tilstrekkelig spesifisert. Klager har derfor krav på en korrekt spesifisert faktura, og kan derfor ikke belastes for forsinkelsesrenter for den perioden kravet har stått ubetalt mens tilbakeholdet har skjedd inntil korrekt spesifisert faktura utarbeides.   Mindretallet, bransjerepresentantene Aadland og Lima, kan ikke se at det er juridisk holdbart at kunden har rett til å holde tilbake hele beløpet. Selv om flertallet fremhever at avgjørelsen er fattet under tvil, gir ikke det nemndas flertall hjemmel til å opptre i strid med gjeldene prinsipp om forholdsmessighet.  Mindretallet mener at klager juridisk ikke har anledning til å tilbakeholde hele beløpet når han har mottatt ytelsen, da tilbakeholdelsen skal være forholdsmessig. Dersom klager holder tilbake et større beløp enn det som er forholdsmessig, plikter klager å betale forsinkelsesrente for det beløpet som er for meget tilbakeholdt. I samsvar med flertallets syn er nemndas konklusjon at klager gis medhold.   Uttalelsen er avsagt under dissens.     VEDTAK    Klager gis medhold.   Oslo, 22. september 2023      Henrik E. Kolderup, leder   Thomas Iversen, Forbrukerrådet   Jon Aadland, Fornybar Norge    Lars Lima, Fornybar Norge      Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om klagers betalingsplikt for omtvistede fakturaer for oktober og november 2022. Klager hevdet at det forelå faktureringsfeil på bakgrunn av at selskapet hadde fakturert ham for mye. Han viste til at selskapet først hadde understipulert forbruket, men at han senere mottok to større betalingskrav ved de to fakturaene. Fjordkraft AS opprettholdt fordringene og mente at det ikke forelå feil ved faktureringen. Selskapet viste til at forbrukstallene i fakturaene ble beregnet siden avregningsgrunnlag fra nettselskapet ikke forelå på faktureringstidspunktene, at forbrukstall og dermed faktureringsbeløp for den aktuelle måneden ble korrigert ved den påfølgende faktureringen og at avviket for øvrig senere er ettergitt. Klager ble enstemmig ikke gitt medhold. Fjordkraft AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.  Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for omtvistede fakturaer.    Regelverk: Standard kraftleveringsavtale § 2-1.   Historikk:    17.07.2015 – Partene inngår avtale.    11.11.2022 – Klager mottar omtvistet faktura.    15.12.2022 – Klager mottar omtvistet faktura.    Krav:  Klager bestrider betalingsplikt for den del av betalingskravene som han hevder overstiger reelt forbruk.  Partenes anførsler:     Klager hevder at selskapet har fakturert ham feil til tross for at nettselskapet har meddelt korrekt målerstand. Han viser til at han over tid har blitt underfakturert og at han ved korrigeringen har blitt fakturert for mye. Klager bestrider betalingsplikt for den del av forbruket som han hevder overstiger det reelle forbruket.    Klager viser til at han har iverksatt strømbesparende tiltak, og at kravene i omtvistede fakturaer ikke under noen omstendighet kan samsvare med hans reelle forbruk. Han stiller seg uforstående til selskapets faktureringspraksis og føler seg lurt av selskapet.    Fjordkraft AS fastholder riktigheten av utregningen i sine fakturaer og viser til at eventuelle avvik fra nettselskapets meddelte verdier som ikke forelå på faktureringstidspunktet, blir korrigert i påfølgende faktura. Selskapet viser til at klager ble avregnet før korrigeringene ble gjennomført i oktober, noe som resulterte i at han ble fakturert for lite. Dette ble imidlertid rettet opp i, og faktura av desember 2022 må anses korrekt etter selskapets syn.    Selskapet viser til at klager etter korrigeringene er avregnet etter verdier fra Elhub, og at han derfor må anses korrekt avregnet etter det reelle forbruket.  Nemnda ser slik på saken:    Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for fakturaer for oktober og november 2022. Spørsmålet er om klager er avregnet og fakturert korrekt i de aktuelle fakturaene.   Slik saken er opplyst legger nemnda til grunn at det er inngått avtale om fellesfakturering av strøm og nettjenester – såkalt gjennomfakturering – mellom partene. Klager ble etter sakens opplysning avregnet for sitt strømforbruk for september 2022 den 6. oktober 2022. Nemnda legger videre til grunn at klagers netteier – Lede AS –korrigerte klagers nettleie for september, men at de korrigerte forbruksverdiene verdiene ikke var tilgjengelige for Fjordkraft AS før selskapet utstedte fakturaen for september 2022. Klager ble derfor fakturert for et for lavt forbruk for september 2022 sammenlignet med de endelig innmeldte forbruksverdiene fra nettselskapet. Nemnda legger videre til grunn at klagers forbruk for september 2022 så ble korrigert av Fjordkraft AS i samsvar med nettselskapets innmeldte verdier og fakturert ved påfølgende fakturatermin, det vil si i fakturaen for oktober 2022.    Utgangspunktet etter standard kraftleveringsavtale § 2-1 er at måling og registrering av    kundens kraftforbruk foretas av nettselskapet. Ved avregning av kunden skal    kraftleverandøren bruke de verdiene som er registrert av nettselskapet i Elhub. Kraftleverandøren skal dermed legge til grunn de innmeldte verdiene ved faktureringen av strøm – og ved avtale om gjennomfakturering – nettleie.   Nemnda legger til grunn at de forbrukstall som er lagt til grunn i fakturaene for september, oktober og november 2022 samlet sett er korrekte og i samsvar med registreringene i Elhub. Spørsmålet i saken er om Fjordkraft AS likevel var berettiget til å etterfakturere for merforbruk i september 2022 på den påfølgende fakturaen for oktober 2022.   Etter standard kraftleveringsavtale § 2-2 første ledd er utgangspunktet at ved feil håndtering av måledata eller ved faktureringsfeil, kan kraftleverandør kreve tilleggsbetaling. Etter § 2-2 andre ledd kan kraftleverandøren likevel ikke kreve tilleggsbetaling dersom feilen skyldes forhold hos kraftleverandøren eller noen kraftleverandøren svarer for, og kunden var i aktsom god tro. I dette tilfellet er det både spørsmål om faktureringsfeilen skyldtes forhold hos Fjordkraft AS, og videre om klager i så fall var i aktsom god tro om forholdet.   Nemnda bemerker at det i denne saken ikke er godtgjort at feilen skyldes forhold hos Fjordkraft. Feilen synes å bestå i at Fjordkraft AS ikke mottok oppjusterte forbrukstall før de selv utstedte sin faktura. Dette er i seg selv ikke en feil som skyldes forhold hos Fjordkraft AS. Det er heller ikke andre opplysninger som tilsier at Fjordkraft AS ikke baserte sin faktura for september 2022 på et riktig grunnlag ut fra innmeldte forbrukstall da den ble utstedt.   Hvorvidt netteier i denne sammenheng er noen som kraftleverandøren svarer for, er det ikke nødvendig for nemnda å ta stilling til. De nærmere omstendighetene rundt bakgrunnen for at netteier korrigerte forbrukstallene er uansett ikke kjent for nemnda. I den grad korrigeringen skyldtes forhold hos klager, kan nemnda ikke se at etterfaktureringen skyldes forhold hos netteier.    Nemnda kan derfor ikke se at det er sannsynliggjort at den for lave faktureringen for september 2022 skyldes forhold hos Fjordkraft AS eller noen Fjordkraft AS svarer for. Det er derfor ikke nødvendig å ta stilling til om klager har vært i aktsom god tro.  Nemnda tilføyer at Fjordkraft AS har opplyst at de til slutt har kreditert avviket mellom de forbrukstall for september som først ble lagt til grunn, og de som bygget på korrigeringen fra netteier. Klagers krav er etter dette faktisk etterkommet av Fjordkraft AS.   Klager har også vist til avvik mellom fakturert forbruk fra netteier og de forbrukstall som fremgår av fakturaene fra Fjordkraft AS. Nemnda kan ikke se at saken er tilstrekkelig opplyst til at den kan ta stilling til klagers argumentasjon på dette punkt.   Nemndas konklusjon er at klager ikke gis medhold.   Uttalelsen er enstemmig.   VEDTAK    Klager gis ikke medhold.   Oslo, 20. november 2023     Henrik E. Kolderup, leder   Gustav Norman, Forbrukerrådet   Astrid M. Hilde, Fornybar Norge    Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende.