Søkeresultater

Saken gjaldt uenighet om hvilke vilkår som var avtalt og om prisvarsling. Klager bestred betalingsplikt for variabelpris og krevde å bli avregnet etter spotpris. Hun anførte at selskapet ikke hadde gitt henne tilstrekkelige opplysninger om avtalens vilkår. Klager hevdet at hun uansett ikke hadde mottatt prisvarslinger. Ustekveikja Energi AS opprettholdt betalingskravene under henvisning til avtalen. Selskapet anførte at klager hadde samtykket til variabelavtalen og at det dessuten hadde varslet prisendringer korrekt. Klager ble enstemmig gitt delvis medhold. Ustekveikja Energi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.    Saken gjelder uenighet om hvilke vilkår som er avtalt og om prisvarsling.     Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 6.    Historikk:  26.11.2002 – Partene inngår avtale om variabelproduktet «Standard variabel pris». November 2019 – Avtaleproduktet endrer navn til «Ustekveikja Variabel».  11.10.2022 – Selskapet utsteder omtvistet faktura for september på kr 7687,07.   16.10.2022 – Klager kontakter innklagede med forespørsel om dokumentasjon på prisberegning. 17.10.2022 – Selskapet varsler kundene sine om endringer i varslingstid. Ny pris med virkning fra 31.10.2022 varsles. 28.10.2022 – Klager inngår spotprisavtale med annen kraftleverandør. 14.11.2022 – Selskapet utsteder omtvistet faktura for oktober på kr 11 659,38.    Krav: Klager bestrider omtvistede fakturaer fra oktober og november 2022. Klager krever å bli avregnet etter spotpris.    Partenes anførsler:      Klager bestrider at det ble inngått variabelavtale mellom partene og hevder at selskapet i alle tilfeller ikke overholdt sin opplysningsplikt ved avtaleinngåelsen. Hun anfører at hun aldri mottok informasjon om avtalens sentrale prisvilkår og at hun i realiteten aldri samtykket til en variabelavtale. Klager mener at det var en forutsetning for avtaleinngåelsen at hun skulle avregnes etter markedspris. Hun krever at selskapet leverer i henhold til denne forutsetningen.      Klager bestrider at hun har mottatt varsel om prisendringer. Hun understreker at hun ikke har benyttet «Min side» og at hun ikke har mottatt prisinformasjon andre steder. Klager fremhever at selskapets prisberegning har vært lite transparent. Klager føler seg lurt og mener at innklagede ved flere anledninger har opptrådt uredelig.    Ustekveikja Energi AS opprettholder de omtvistede fordringene under henvisning til avtalen. Selskapet mener at det ble inngått variabelavtale mellom partene og at avtaletypen har kommet frem av de løpende fakturaene.     Selskapet viser til at det ble utsendt e-post som inneholdt informasjon om avtaleproduktet samt varsel om prisendring i oktober 2022, og til at klager beviselig har lest denne e-posten. Det mener videre at prisopplysninger har ligget tilgjengelig på deres nettsider, på «Min side» og i kunde-applikasjon, men det erkjenner og beklager samtidig at opplysningene ikke i tilstrekkelig grad har nådd klager.     Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om klager har betalingsplikt for de omtvistede fakturaene for forbruk fra 1. september til 3. november 2022. Spørsmålet i saken er om endring av prisen i en standard variabel-avtale er varslet på korrekt måte.    Slik saken er opplyst inngikk partene avtale om variabelproduktet «Standard variabel pris» 26. november 2002. Avtaleproduktet endret senere navn til «Ustekveikja Variabel» i november 2019. Variable kraftprodukter har den egenskap at de, i motsetning til fastprisavtaler, fluktuerer i samsvar med markedsprisene på kraft, men ikke på samme måte som spotpriser. Produktet bygger på markedets prognoser for fremtidige kraftpriser, og prisene settes til en fastpris for alle døgnets timer i en nærmere angitt periode. Produktet har en iboende risiko for at prognosene kan avvike fra den faktiske markedsutviklingen. Produktet samsvarer heller ikke med stønaden for ekstraordinære strømkostnader, som bygger på faktiske markedspriser.   Høsten 2022 inntraff det en rekke eksempler på at prisingen i variabelprodukter lå langt over spotprisprodukter, som følge av at prognosene for prisutviklingen lå langt høyere enn det som ble den faktiske markedsprisutviklingen. Etter nemndas erfaring med klagesaker er det dens oppfatning at produktet har en iboende risiko som ikke forbrukere nødvendigvis er fullt ut kjent med. Nemnda legger til grunn at klager i denne saken har misforstått avtaleproduktet hun har vært oppført på. Etter nemndas syn tilsier disse forholdene at kraftleverandørens informasjonsplikt etter standard kraftleveringsavtale § 1-3 omfatter hvordan slike produkter skiller seg fra spotpris og fastprisavtaler.    Når nemnda legger til grunn at det ble inngått bindende avtale mellom partene om et variabelt kraftprodukt i 2002, har klager ikke krav på å bli avregnet etter spotpris.   Prisen for variable kraftprodukter fastsettes for en periode frem i tid på bakgrunn av prissikring og er underlagt varslingsplikt etter standard kraftleveringsavtale § 6. Utgangspunktet etter § 6 er at selskapet kan gjøre endringer i pris og øvrige vilkår, men disse må – med unntak for prisendringer knyttet til løpende spotpris – varsles kunden direkte, og endringen kan først tre i kraft 14 dager etter at direkte varsel er sendt kunden. Hva som ligger i direkte varsling, følger av standardavtalen § 6 tredje ledd:    Som direkte varsel regnes brev til kunden, eller elektronisk melding, eksempelvis e-post, SMS eller melding gjennom en «Min side»-funksjon på leverandørens nettside. Varsling på «Min side» må aktivt velges av kunden dersom dette skal oppfylle kravet til direkte varsel.    Nemnda bemerker for ordens skyld at endringene i prisopplysningsforskriften § 22 – som legger til grunn en varslingsplikt senest 30 dager før endringen trer i kraft – ikke hadde tredd i kraft på tidspunktet for prisjusteringene i denne saken.    Slik nemnda oppfatter klager, bestrider hun betalingsplikt for forbruket for september 2022 og hele perioden frem til leverandørskiftet ble gjennomført 3. november 2022.    Klager ble varslet om oppjustering av variabel kraftpris med virkning fra 31. oktober 2022 ved e-post 17. oktober 2022. Selskapet har opplyst at ut fra deres systemer har klager åpnet denne e-posten, noe som underbygger at den har kommet frem til henne. Nemnda anser varselet som tilstrekkelig og rettidig fremsatt. Klager er dermed bundet av den prisen som ble varslet i e-posten fra 31. oktober 2022 og frem til leverandørskiftet 3. november 2022.     Nemnda kan derimot ikke se at selskapet har godtgjort at klager ble varslet korrekt om prisen som lå til grunn for perioden fra 1. september 2022 til 30. oktober 2022. Klager har bestridt å ha mottatt varsler om prisendringer, og har opplyst at hun ikke har vært inne på «Min side». I e-posten den 17. oktober 2022 varslet Ustekveikja Energi AS blant annet om følgende endring:    «Varsel om endring i pris skal gis alle kunder med avtalen via epost eller SMS.  Tidligere har kunde selv valgt om de vil motta prisvarsel.»    Utformingen av varselet på dette punktet underbygger derfor klagers opplysninger om at hun ikke tidligere har fått prisvarslinger, og nemnda legger dette til grunn. Selskapets praksis når det gjelder direkte varsling har derfor ikke vært i samsvar med standardavtalen § 6.    Nemnda legger derfor til grunn at klager ikke ble korrekt varslet om prisen som gjaldt fra 1. september 2022 og frem til og med 30. oktober 2022 da den rettmessig varslede endringen fikk virkning. Følgen av at det ikke er varslet korrekt, er etter nemndas syn at klager ikke kan faktureres etter de prisøkningene som selskapet hadde gjennomført med virkning for september og oktober 2022. Klagers innsigelse mot prisen i fakturaene for september 2022 og frem til 31. oktober 2022 tas derfor til følge. Ettersom klagen ikke retter seg mot de foregående fakturaperioder før september 2022, har nemnda ikke foranledning til å gå inn på spørsmålet om også disse fakturaene bygger på en pris som ikke er varslet på korrekt vis.    Klager har etter dette ikke betalingsplikt for de deler av fakturaene for september og oktober 2022 som oversteg prisen per kWh ved utgangen av august 2022. Klager plikter derimot å betale for forbruket fra og med 31. oktober 2022 og frem til leverandørskiftet ble gjennomført i samsvar med den prisendringen som ble varslet i e-post 17. oktober 2022.    Nemndas konklusjon er at klager gis delvis medhold.    Uttalelsen er enstemmig.      VEDTAK     Klager gis delvis medhold.    Oslo, 23. oktober 2023    Henrik E. Kolderup, leder  Thomas Iversen, Forbrukerrådet  Astrid M. Hilde, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge   Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om betalingsplikt for omtvistede fakturaer ved påberopelse av angrerett. Klager krevde seg fristilt fra betalingsforpliktelsen med grunnlag i rettidig utøvd angrerett. Han anførte at den utvidede angrefristen fikk anvendelse som følge av at selskapet hadde misligholdt sin opplysningsplikt. Klager pekte på at han ikke hadde mottatt tilstrekkelige opplysninger om avtalevilkårene. Kraftriket AS opprettholdt betalingskravene og anførte at angrefristen var utløpt for samtlige avtaler. Klager ble enstemmig ikke gitt medhold. Kraftriket AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.   Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for omtvistede fakturaer ved påberopelse av angrerett.      Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4 og angrerettloven.      Historikk:  26.10.2012 – Klager inngår avtale med Valdres Energiverk AS om kraftleveranse til adresse Vestsidevegen 778. 28.05.2013 – Klager inngår avtale med Valdres Energiverk AS om kraftleveranse til adresse Vestsidevegen 800.  30.05.2017 – Valdres Energiverk AS fusjonerer med Kraftriket AS. 06.10.2021 – Klager inngår avtale med Kraftriket AS om kraftleveranse til adresse Breisetvegen 507.31.10.2022 – Klager mottar fakturaer på henholdsvis kr 12 534,17, 11 673,83 og 405,67.  20.11.2022 – Klager påberoper angrerett.   Krav: Klager bestrider betalingsplikt for fakturaene fra oktober 2022 med grunnlag i at han hevder å ha utøvd angreretten.Partenes anførsler:   Klager bestrider de tre fakturaene fra 31.10.2022 med grunnlag i at han ikke lenger er bundet av avtalene. Han hevder at han hadde angreretten i behold da han utøvde denne for alle tre avtaler han hadde med Kraftriket AS i november 2022. Klager anfører at han som følge av angrerettutøvelsen er løst fra forpliktelsene og ikke behøver å betale fakturaene.     Klager mener videre at selskapet har misligholdt sin opplysningsplikt. Han mener han ikke mottok tilstrekkelige opplysninger om variabelavtalen og at han over lang tid har vært uvitende om at avtalen ikke har fulgt markedspris. Han hevder videre at selskapet ikke ga ham tilstrekkelig informasjon om angrerett da avtalene ble inngått.    Klager viser til at andre kunder i samme situasjon har fått sine betalingskrav kreditert.     Kraftriket AS opprettholder betalingskravene med grunnlag i at angrefristen i alle tilfeller må anses oversittet for samtlige av avtalene. Selskapet peker videre på at klager uttrykkelig aksepterte vilkårene for variabelavtalen inngått den 06.10.2021. Selskapet anfører at det har varslet klager om alle prisendringer og gitt tilstrekkelig informasjon om avtalens vilkår, og at den utvidede angrefristen dermed ikke er utløst.    Kraftriket peker videre på at klager uansett er utenfor den utvidede angrefristen for avtalene inngått før fusjoneringstidspunktet.   Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om klager plikter å betale de omtvistede fakturaene fra oktober 2022. Spørsmålet i saken er om klager er fritatt fra forpliktelsen til å betale for forbrukt strøm, med grunnlag i at han har utøvd angrerett i de tre avtalene.     Nemnda legger til grunn at klager inngikk to avtaler for to ulike målepunkt med Valdres Energiverk AS i 2012 og 2013. Den 30. mai 2017 fusjonerte Valdres Energiverk AS med Kraftriket AS, og klagers avtaler ble videreført under den nye selskapsstrukturen. Klager inngikk deretter avtale om et variabelt kraftprodukt med Kraftriket AS for et tredje målepunkt den 6. oktober 2021. Den 20. november 2022 påberopte klager seg angrerett for alle avtalene.    Nemnda påpeker at angreretten må utøves innen angrefristen. Det kommer frem av angrerettloven § 20 første ledd at forbrukeren har rett til å gå fra avtalen dersom melding gis til den næringsdrivende innen utløpet av klagefristen. Angrefristen reguleres i § 21, der det i bestemmelsens første ledd angis en hovedregel om angrefrist for tjenester på 14 dager fra avtaleinngåelsestidspunktet. Av § 21 tredje ledd følger det videre at der den næringsdrivende ikke har overholdt sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, utløper fristen uansett senest 12 måneder etter utløpet av den opprinnelige angrefristen som følger av første ledd, jf. § 6 – det vil si senest 12 måneder og 14 dager etter avtaleinngåelsen.     Slik denne saken står, finner nemnda ikke grunn til å gå inn på en nærmere bedømmelse av om selskapet har oppfylt sin opplysningsplikt etter § 8 første ledd, siden det er klart at angrefristen hadde utløpt for samtlige av avtalene da klager gjorde angreretten gjeldende.     Nemnda viser til at avtalen som senest ble inngått – den 6. oktober 2021 – ble angret 13 måneder og to uker etter avtaleinngåelsen. Nemnda bemerker videre at selskapsfusjonen i 2017 ikke utløste noen ny angrefrist for de to avtalene som ble inngått i 2012 og 2013. Slik saken er opplyst, ble avtalene videreført i uendret form uten øvrige vilkårsendringer. Fusjoner bygger på en kontinuitetsbetraktning og anses ikke som et leverandørskifte, selv om motparten endres. Etter nemndas syn utløste derfor ikke fusjonen alene en ny angrefrist. Uansett er det klart at også fusjonstidspunktet lå for langt bak i tid til at angreretten var i behold.   Klagers syn om at han er fritatt fra betalingsplikt som følge av utøvelse av angrerett kan derfor ikke føre frem.    Klager har gjort gjeldende at Kraftriket AS ikke har gitt tilstrekkelige opplysninger om variabelavtalen, og at han har vært uvitende om at avtalen ikke fulgte markedspris. Nemnda bemerker at for alle tre målepunkter var det inngått variabelavtaler.     Variable kraftprodukter har den egenskap at de, i motsetning til fastprisavtaler, fluktuerer i samsvar med markedsprisene på kraft, men ikke på samme måte som spotpriser. Produktet bygger på markedets prognoser for fremtidige kraftpriser, og prisene settes til en fastpris for alle døgnets timer i en nærmere angitt periode. Produktet har en iboende risiko for at prognosene kan avvike fra den faktiske markedsutviklingen. Produktet samsvarer heller ikke med stønaden for ekstraordinære strømkostnader, som bygger på faktiske markedspriser.   Høsten 2022 inntraff det en rekke eksempler på at prisingen i variabelprodukter lå langt over spotprisprodukter, som følge av at prognosene for prisutviklingen lå langt høyere enn det som ble den faktiske markedsprisutviklingen. Etter nemndas erfaring med klagesaker er det dens oppfatning at produktet har en iboende risiko som ikke forbrukere nødvendigvis er fullt ut kjent med.    Endringer i pris i variabelavtaler er underlagt varslingsplikt etter standard kraftleveringsavtale § 6. Utgangspunktet etter § 6 er at selskapet kan gjøre endringer i pris og øvrige vilkår, men disse må – med unntak for prisendringer knyttet til løpende spotpris – varsles kunden direkte, og endringen kan først tre i kraft 14 dager etter at direkte varsel er sendt kunden. Nemnda bemerker for ordens skyld at endringene i prisopplysningsforskriften § 22 – som legger til grunn en varslingsplikt senest 30 dager før endringen trer i kraft – ikke hadde tredd i kraft på tidspunktet for endringen i oktober 2022.   Kraftriket AS har i korrespondansen med klager opplyst at det hadde blitt sendt ut   varsel på e-post ved hver eneste prisendring til klager på den samme e-postadressen som han har brukt i sin korrespondanse med nemnda. Selskapet har tilbudt å fremlegge disse for nemnda dersom nemnda har ønsket dette. Klager har ikke bestridt dette, men har i stedet gitt uttrykk for at han har misforstått avtalen. Nemnda legger etter dette til grunn at formriktige prisvarslinger har blitt sendt, men at klager ikke har forstått produktet.   Selv om det er uheldig at klager ikke har forstått produktet, kan nemnda ikke se grunnlag for å frita klager fra plikten til å betale de tre fakturaene.   Nemndas konklusjon er at klager ikke gis medhold.   Uttalelsen er enstemmig.      VEDTAK     Klager gis ikke medhold.      Oslo, 23. oktober 2023    Henrik E. Kolderup, leder  Gustav Norman, Forbrukerrådet  Astrid M. Hilde, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge   Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om grunnlag for oppsigelse. Klager bestred kraftleverandørens oppsigelse av avtalen og mente at det ikke forelå saklig grunn for oppsigelsen. Han anførte at selskapet ikke hadde godtgjort at avgjørelsen bygde på saklig grunn og mente at selskapet i stedet hadde foretatt en strategisk utvelgelse basert på hvilke avtaler som var minst lønnsomme for dem. NordlysEnergi AS innga ikke tilsvar i saken. Det fremgikk av saksdokumentene at selskapet opprettholdt beslutningen, og anså begrensede ressurser og manglende likviditet som saklig grunn til oppsigelse. Klager ble enstemmig gitt medhold. NordlysEnergi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.      Saken gjelder uenighet om grunnlag for oppsigelse.     Regelverk: Standard kraftleveringsavtale § 5-4.     Historikk:   08.04.2022 – Partene inngår avtale om spotprisproduktet «WINTER IS COMING 2.0».  16.09.2022 – Selskapet sier opp avtalen.   18.09.2022 – Klager bestrider oppsigelsesgrunnlaget overfor selskapet.  01.10.2022 – Selskapet avslutter kraftleveransen. 01.05.2024 – Selskapets kunder overføres til Kilden Kraft AS.     Krav: Klager krever oppsigelsen kjent ugyldig.     Partenes anførsler:      Klager anfører at innklagedes oppsigelse av kraftleveringsavtalen var uten saklig grunn og dermed ugyldig, jf. standardavtalen § 5-4. Han opplever at selskapet har foretatt en bevisst utvelgelse av de minst lønnsomme kraftleveringsavtalene som gjenstand for oppsigelse. Klager understreker at selskapet ikke i tilstrekkelig grad har godtgjort at avgjørelsen bygger på en saklig begrunnelse.     NordlysEnergi AS har ikke inngitt tilsvar i saken. I dokumentasjonen fremlagt av klager fastholder selskapet at oppsigelsen var i henhold til regelverket. Selskapet viser til at oppsigelsen ble sendt med 14 dagers skriftlig varsel og at avgjørelsen bygde på saklig grunn. NordlysEnergi AS hevdet i korrespondansen med klager at begrensede ressurser og manglende likviditet måtte anses som saklig grunn til oppsigelse.      Selskapet fremhever at nye bestillinger av avtaleproduktet i alle tilfeller måtte avvises grunnet selskapets manglende mulighet til å videreføre produktet.      Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om opphør av kraftleveringsavtale. Spørsmålet er om det innklagede selskapets oppsigelse av kraftleveringsavtalen er rettmessig overfor klager.    Nemnda bemerker innledningsvis at NordlysEnergi AS etter den muntlige behandlingen av saken har opphørt som kraftleverandør, og at selskapets kundeportefølje er overført til Kilden Kraft AS fra og med 1. mai 2024. Dette er likevel ikke til hinder for at nemnda fatter vedtak i saken, jf. nemndsavtalen av 2016 pkt. 1.3.    Nemnda legger til grunn at partene inngikk avtale om spotprisproduktet «WINTER IS COMING 2.0» med etterskuddsfakturering den 8. april 2022. Slik saken er opplyst ble det ikke avtalt noe opphørstidspunkt for avtalen.    Utgangspunktet etter standard kraftleveringsavtale § 5-4 første ledd er at kraftleveringsavtaler uten særskilt opphørsdato kan sies opp av hver av partene med 14 dagers skriftlig varsel. Kunden har etter bestemmelsen en ubetinget rett til å tre ut av avtalen. Dersom det er kraftleverandøren som sier opp avtalen, er det imidlertid krav om saklig grunn, jf. tredje ledd.    Slik saken er opplyst sa NordlysEnergi opp avtalen 16. september 2022. For at selskapets oppsigelse skal være gyldig, må den derfor ha saklig grunn, jf. § 5-4 tredje ledd. Selskapet har ikke inngitt tilsvar i saken. Ved den konkrete bedømmelsen av om det foreligger saklig grunn til oppsigelse, baserer nemnda seg derfor på klagers saksfremstilling.    Det kommer frem av korrespondansen mellom klager og NordlysEnergi at selskapet hevder å ha stått i en situasjon der markedsutviklingen har medført at det ikke lenger har vært i stand til å levere kraft til klager «og mange andre kunder». Slik nemnda forstår selskapets uttalelser til klager, hevder det å ha stått i en likviditetsrisiko i de avtalene der det er avtalt vilkår om etterskuddsfakturering, noe som har medført at selskapet ikke lenger har ansett det mulig å opprettholde disse kontraktene. Dette var bakgrunnen for oppsigelsen, ifølge selskapet.     Nemnda bemerker at kraftleverandøren har plikt etter standard kraftleveringsavtale § 4-1 til å levere kraft i henhold til kundens uttak. Dersom markedet utvikler seg i en retning som vanskeliggjør oppfyllelsen av forpliktelsen, er dette som det klare utgangspunkt noe kraftleverandøren bærer risikoen for. At det som følge av markedsutviklingen blir mer byrdefullt å opprettholde en kontrakt er ikke i seg selv saklig grunn til å si seg løst fra partsforpliktelsene. Manglende likviditet er et forhold som selskapet kontraktsrettslig har risikoen for, og er noe som derfor – i alle fall som det klare utgangspunktet – ikke kan utgjøre saklig grunn til å si opp avtalen etter § 5-4 tredje ledd.    Nemnda kan ikke se at NordlysEnergi har godtgjort at det foreligger saklig grunn til oppsigelse, slik at oppsigelsen var urettmessig og ikke kan gis virkning overfor klager. Rettsvirkningen er dermed at klager har hatt krav på kraftleveranse på de avtalte vilkår uten hensyn til oppsigelsen. Dette innebærer at klager – dersom den oppsagte avtalen var gunstigere enn den avtalen han gikk over på – vil kunne kreve sitt tap dekket av selskapet dersom de øvrige vilkår for dette er oppfylt. Saken ligger imidlertid ikke slik an at nemnda har grunnlag for å gå nærmere inn på de ytterligere spørsmål som dette reiser, herunder betydningen av overføringen av kundeporteføljen til Kilden Kraft AS fra og med 1. mai 2024.    Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.    Uttalelsen er enstemmig.      VEDTAK     Klager gis medhold.    Oslo, 23. oktober 2023    Henrik E. Kolderup, leder  Thomas Iversen, Forbrukerrådet  Astrid M. Hilde, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om selskapets adgang til å gjennomføre endringer i klagers avtaleprodukt. Klager fastholdt avtalen med prisgaranti og bestred betalingsplikt for krav som oversteg pristaket. Han mente at selskapet ikke kunne gjennomføre endringen uten hans samtykke. NTE Marked AS fastholdt avtaleoverføringen med grunnlag i at avtalen ikke lenger ble tilbudt i klagers prisområde. Selskapet anførte at varslingsplikten i standardavtalen § 6 var overholdt. Klager ble enstemmig gitt medhold. NTE Marked AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.      Saken gjelder uenighet om selskapets adgang til å gjennomføre endringer i klagers avtaleprodukt.     Regelverk: Standard kraftleveringsavtale § 6.      Historikk:   27.09.2021 – Klager inngår spotprisavtale med pristak.    06.09.2022 – Klager blir varslet per e-post om at selskapet ikke lenger tilbyr avtaleproduktet han er oppført under.   01.10.2022 – Klager blir flyttet over på annen spotprisavtale.     Krav: Klager krever å bli satt tilbake på opprinnelig avtaleprodukt med prisgaranti.     Partenes anførsler:     Klager fastholder den opprinnelige avtalen med prisgaranti. Han hevder at selskapet har endret avtaleproduktet uten hans samtykke, og at endringen av den grunn ikke kan gis virkning. Klager anfører at vilkårsendringen var av vesentlig karakter og krevde uttrykkelig samtykke etter standardavtalen § 6 tredje ledd.    Klager mener at selskapet ikke kan begrunne endringen i egne økonomiske hensyn.    NTE Marked AS fastholder at endringen av avtalen var rettmessig. Selskapet viser til at avtaleproduktet som det ble inngått avtale om med klager i september 2021 ikke lenger ble tilbudt i hans prisområde (NO5).      Selskapet anfører at varslingsplikten i § 6 er overholdt.     Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om selskapets adgang til å gjennomføre endringer i klagers avtaleprodukt. Spørsmålet er om klager har krav på å bli fakturert i samsvar med prisvilkårene i den opprinnelige avtalen som inneholdt et pristak.    Adgangen til å endre vilkår i avtalen er regulert i standard kraftleveringsavtale § 6. Utgangspunktet er at kraftleverandøren kan foreta ensidige endringer i avtalens vilkår. Alle endringer – med unntak av løpende endringer i spotpris o.l. – skal imidlertid varsles kunden direkte, og endringene kan tidligst tre i kraft 14 dager etter at direkte varsel er sendt kunden. Nemnda tilføyer at endringene i prisopplysningsforskriften § 22 – som fastsetter en varslingsplikt på minst 30 dager før endringer trer i kraft – ikke hadde tredd i kraft på tidspunktet for endringen i denne saken.     Ved vesentlige endringer i avtalen, kreves det imidlertid etter standardavtalen § 6 fjerde ledd at kunden gir sin uttrykkelige aksept til endringen. Dersom varsel er sendt og slik aksept ikke gis fra kunden, opphører avtalen når de varslede endringene trer i kraft.    Slik saken er opplyst har klager blitt overført fra et spotprodukt med pristak til et spotprodukt uten pristak. Fjerningen av prisgarantien er en endring av avtalen, og er altså noe selskapet plikter å varsle kunden om i samsvar med standardavtalen § 6. Nemnda anser videre at endringen i denne saken, som innebar at et avtalt pristak bortfaller, er å anse som en vesentlig endring av avtalen. Det er i denne saken opplyst at pristaket var på 58 øre/kWh i perioden 01.07.2022–30.09.2022. Selv om nivået for pristaket kan endres, vil overføring av kunden til et produkt uten en slik øvre prisbegrensning innebære en endring av sentrale trekk ved avtalen.   Det er i denne saken ikke fremlagt dokumentasjon for at NTE Marked har fulgt fremgangsmåten for varsling ved vesentlige endringer som angitt i standardavtalen § 6 fjerde ledd. Det er selskapet som har bevisbyrden for at det er varslet i samsvar med kraftleveringsavtalen. Nemnda legger derfor til grunn at endringen ikke er varslet i samsvar med fremgangsmåten i standardavtalen § 6 tredje ledd. Det følger av nemndas praksis at virkningen av at varslingsreglene ikke er fulgt, er at endringen ikke gis virkning. Klager har derfor krav på å bli fakturert som om endringen ikke har funnet sted frem til gyldig varsling er sendt fra selskapet. Dette innebærer at han har krav på å bli fakturert i samsvar med det pristaket som gjaldt inntil klager urettmessig ble overført til det nye produktet uten pristak.    Nemnda bemerker for øvrig at NTE Marked har gjort gjeldende at det aktuelle produktet med pristak ikke ble tilbudt til kunder utenfor prisområdet NO3. Nemnda kan ikke se at selskapet har godtgjort at denne begrensningen ble satt i den avtalen som ble inngått med klager.    Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.    Uttalelsen er enstemmig.     VEDTAK     Klager gis medhold.    Oslo, 23. oktober 2023    Henrik E. Kolderup, leder  Thomas Iversen, Forbrukerrådet  Astrid M. Hilde, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om betalingsplikt for opphørsfaktura og vilkår for tilleggstjenesten «Lik Betaling». Klager bestred betalingsplikt for akkumulert underbalanse på «Lik Betaling»-konto. Hun viste til at selskapet hadde misligholdt sine avtaleforpliktelser ved ikke å foreta jevnlige justeringer av terminbeløpet. Klager anførte at selskapet måtte bære risikoen for tekniske feil hos dem selv. Selskapet opprettholdt kravet under henvisning til at fordringen gjaldt levert og forbrukt kraft. Klager ble enstemmig gitt medhold. Fortum Strøm AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.         Saken gjelder uenighet om sluttfakturering og vilkår for tilleggstjenesten «Lik Betaling».       Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-2, 1-3 og 2-2.       Historikk:   22.09.2019–13.10.2022 – Avtaleforhold mellom partene.  22.09.2019–10.02.2022 – Tilleggstjenesten «Lik Betaling» løper.  20.01.2022 – Klagers terminbeløp oppjusteres fra kr 650 til kr 2550.  03.03.2022 – Klager mottar omtvistet opphørsfaktura.     Krav:  Klager bestrider opphørsfaktura på kr 7 587,78.       Partenes anførsler:       Klager bestrider opphørsfaktura med grunnlag i at hun aldri ble varslet om endringer i sitt strømforbruk eller om justeringer av terminbeløpet. Klager anfører at selskapet ikke har oppfylt sine forpliktelser etter avtalen ved at det ikke har foretatt jevnlige justeringer av terminbeløpet for å dekke det reelle kraftforbruket. Klager forklarer at hun inngikk avtale om «Lik Betaling» for å sikre forutsigbarhet. Hun mener at selskapets manglende justering av terminbeløpet, i alle tilfeller ikke har fylt dette formålet.     Klager anfører at selskapet må bære risikoen for manglende beregning av forbruk og for tekniske feil som ligger hos dem. Klager viser til lignende tilfeller og påberoper seg at hennes sak må behandles likt som de andre sakene om tilsvarende forhold. Hun viser til at også andre kunder har mottatt betydelige sluttoppgjørskrav på grunn av tekniske feil i selskapets system.      Klager hevder videre at hun har blitt fakturert for tilleggstjenester som hun aldri har samtykket til og viser til tjenestene «Grønt Valg» og «Maksprisgaranti». Hun peker på at disse aldri ble fjernet, til tross for at hun ble lovet dette over telefon.      Klager fremhever at hun har etterspurt kopi av kontrakten og at hun for øvrig har forsøkt å inngå minnelig ordning.      Fortum Strøm AS (tidligere Hafslund Strøm AS) fastholder sluttoppgjørskravet under henvisning til avtalevilkårene, og den reduksjon som er gjort i det beløpet klager skylder. Selskapet mener at klager er forpliktet av avtalen, og at det ikke foreligger grunnlag for å frita henne fra betalingsforpliktelsen. Selskapet viser til at kravet reflekterer strøm som er levert og forbrukt.           Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om avtalevilkår og sluttavregning etter tilleggstjenesten «Lik Betaling». Spørsmålet er om klager har betalingsplikt for opphørsfakturaen.    Innklagede selskap omtales i det følgende som Fortum Strøm AS, selv om det var Hafslund Strøm AS som var klagers strømleverandør i klageperioden.    Det er ubestridt at partene – i tillegg til selve kraftleveringsavtalen – inngikk avtale om   tilleggsproduktet «Lik Betaling». Denne betalingstjenesten innebærer at kunden betaler et fast månedlig beløp til en konto hos strømleverandøren som er ment å jevne ut strømkostnadene gjennom året. Betalingen bør forutsetningsvis være litt høyere enn forventet strømkostnad i sommerhalvåret, og litt lavere enn forventet strømkostnad i vinterhalvåret.  De løpende kostnadene for kundens strømforbruk avregnes mot «Lik Betaling»-kontoen. Kontoen kan derfor ha negativ eller positiv saldo avhengig av om de løpende betalingene har dekket strømkostnadene på samme tidspunkt. Dersom innbetalingene over tid ikke settes i samsvar med kundens strømkostnader, opparbeides det en gjeld for kunden. Dersom strømleveransen og/eller betalingstjenesten avsluttes, faktureres kunden for den eventuelle underbalansen.     Nemnda bemerker at den ut fra sin erfaring med klagesaker har inntrykk av at   betalingstjenesten kan virke forvirrende. Enkelte kunder misforstår ordningen og tror at det   faste månedlige beløpet er den endelige avregningen for strøm/nettleie. Nemnda viser videre   til at RME (Reguleringsmyndigheten for energi i NVE) høsten 2020 påla en rekke selskaper,   deriblant Fortum Strøm AS, å avvikle denne tjenesten, som følge av at RME mener tjenesten ikke er i samsvar med reglene for avregning av strøm. Fristen for Fortum Strøm til å avvikle   tjenesten ble av RME satt til 31. desember 2020. Fortum Strøm påklaget vedtaket, men klagen førte ikke frem, se Energiklagenemndas vedtak 2001-0703 av 1. september 2021, og det ble satt ny frist for avvikling. Nemnda viser også til Oslo tingretts dom og kjennelse (TOSL-2021-172719) der retten kom til at blant annet Fortum Strøm AS’ krav om at Energiklagenemndas vedtak skulle kjennes ugyldig, ikke ble tatt til følge.     Nemnda legger for ordens skyld til grunn at Fortum Strøm AS’ ytelse av tjenesten i denne saken ikke i seg selv var i strid med vedtaket.    Etter standard kraftleveringsavtale § 2-2 kan kraftleverandør kreve tilleggsbetaling ved feil   ved måledata meddelt av nettselskapet, ved feil håndtering av måledata eller ved   faktureringsfeil, med mindre klager var i aktsom god tro. Tilleggsbetalingen kan ikke kreves   dersom feilen skyldes forhold hos kraftleverandøren eller noen kraftleverandøren svarer for,   og kunden var i aktsom god tro. Nemnda har i sin praksis gitt reglene om faktureringsfeil   analogisk anvendelse der faktureringen av strøm overfor kunden skjer ved bruk av en   betalingstjeneste som «Lik Betaling», slik at forhold ved administrering av betalingstjenesten kan bedømmes som faktureringsfeil i samsvar med § 2-2 i standard kraftleveringsavtale. I tillegg har nemnda vurdert om det er grunnlag for justering av skyldig restbeløp ut fra en betraktning om at selskapet ikke har oppfylt produktet som forutsatt, det vil si at fakturabeløpet ikke ble justert på en måte som var egnet til å dekke strømkostnaden.    Nemnda legger til grunn at Fortum Strøm lot klagers månedlige terminbeløp stå uendret på kr 650 i perioden mellom oktober 2019 og desember 2021. Til tross for at klager foretok alle innbetalinger i henhold til avtalen, opparbeidet klager seg en høy negativ saldo i denne perioden. Slik saken er opplyst av Fortum Strøm AS, har ikke nemnda holdepunkter for å legge til grunn at klager ble kjent med dette forholdet før hun den 20. januar 2022 fikk opplyst på telefon fra Fortum Strøm AS at underbalansen beløp seg til kr 8852. Den 21. januar 2022 skal beløpet på telefon ha blitt opplyst å ha blitt oppjustert til kr 10 628, men Fortum Strøm AS har senere godskrevet klager med et beløp på kr 2656,25.   At den negative saldoen har økt til tross for jevnlige innbetalinger av fastsatt månedsbeløp, indikerer med all tydelighet for nemnda at terminbeløpet var satt for lavt. Fortum Strøm AS har på denne bakgrunn hatt oppfordring til å foreta regelmessige justeringer av beløpet, slik det også er forpliktet til etter avtalen, og slik det dessuten fremgår av fakturaene at det skal. Når Fortum Strøm AS gjennom hele avtalens løpetid ikke har foretatt seg noe for å bringe terminbeløpet i henhold til de reelle kraftkostnadene over tid, enn mindre å regulere terminbeløpet i det hele tatt, har ikke selskapet oppfylt produktet som forutsatt. Nemnda finner det derfor klart at det foreligger feil som skyldes forhold hos kraftleverandøren.    Nemnda legger videre til grunn at klager har vært i god tro om den negative saldoen, og vurderer videre den gode troen som aktsom. Nemnda legger her avgjørende vekt på at det – slik saken er opplyst av Fortum Strøm AS – ikke er holdepunkter for at klager har hatt oppfordring til å reagere på noen negativ saldo før hun ble opplyst om denne den 20. januar 2022. Slik saken er opplyst for nemnda, er det ingen holdepunkter for at underbalansen fremgikk av fakturaene før faktura 25.01.2022. Nemnda bemerker at klager har vært oppført på avtale om AvtaleGiro, men dette har likevel ikke hatt betydning for nemndas bedømmelse av saken. Selv om betalingstjenester som «Lik Betaling» i kombinasjon med AvtaleGiro kan medføre store underbalanser, plikter den enkelte kunde å føre tilsyn med sitt forbruk. Slik nemnda bedømmer forholdene i saken, foreligger det likevel ikke forhold som tilsier at klager på et tidligere tidspunkt enn den 20. januar 2022 ble brakt ut av sin aktsomme gode tro.    Under henvisning til standard kraftleveringsavtale § 2-2 finner nemnda derfor at opphørskravet bør ettergis i sin helhet, med unntak av det som gjelder forbrukt strøm for februar 2022 frem til avtalens opphør. Etter dette er det heller ikke nødvendig for nemnda å ta stilling til om kravet uansett bør nedsettes eller frafalles fordi produktet ikke har fungert som forutsatt etter avtalen. Klager har følgelig ikke betalingsplikt for det omtvistede kravet.    Klager har videre bestridt at hun har samtykket til tilleggstjenestene «Grønt Valg» og «Maksprisgaranti». Fortum Strøm AS har ikke – til tross for uttrykkelig oppfordring til det – fremlagt dokumentasjon på at det er inngått bindende avtale mellom partene om disse tjenestene. Når dette er situasjonen, må bevisbyrden for at slik avtale er inngått gå utover Fortum Strøm AS. Slik nemnda ser det, bør derfor klager heller ikke ha betalingsplikt for disse tjenestene, og belastninger for disse tjenestene bør derfor godskrives klager som del i sluttavregningen.    Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.    Uttalelsen er enstemmig.      VEDTAK     Klager gis medhold.    Oslo, 22. september 2023    Henrik E. Kolderup, leder  Thomas Iversen, Forbrukerrådet  Jon Aadland, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge      Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om betalingsplikt for etterfaktureringskrav. Kravet hadde bakgrunn i manglende kommunikasjon med klagers strømmåler. Klager bestred at hun hadde betalingsplikt for etterfaktureringskravet med grunnlag i at hun ikke kunne lastes for feil ved måleutstyret. Hun hevdet at hun hadde vært i aktsom god tro om forholdet og at hun ikke hadde hatt noen oppfordring til å reagere på betalingskravenes størrelse. Lnett AS opprettholdt kravet under henvisning til at vilkårene i standard nettleieavtale § 5-4 måtte anses oppfylt. Klager ble enstemmig gitt delvis medhold. Lnett AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.         Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for etterfaktureringskrav.       Regelverk: Standard nettleieavtale §§ 5-4 og 6-5.       Historikk:    24.10.2019 – Nettselskapet mister kontakt med klagers strømmåler.   24.10.2019–02.05.2022 – Klager avregnes med grunnlag i stipulert forbruk.  16.03.2021 – Selskapet oppretter ordre for målerbytte. Klager blir varslet om dette to ganger.   02.2022 – Klager legger merke til at fakturaene er blitt mindre.   05.2022 – Klager mottar faktura på 0 kr og tar kontakt med innklagede.   02.05.2022 – Klagers strømmåler blir byttet ut. Måler blir avlest og målerstand registrert.   15.05.2022 – Klager mottar omtvistet etterfaktureringskrav.      Krav:  Klager bestrider etterfaktureringskravet i sin helhet.       Partenes anførsler:      Klager hevder at selskapet ikke har hjemmel for å utstede etterfaktureringskravet. Hun viser til at hun ikke ble avregnet korrekt som følge av system- og kommunikasjonsfeil hos selskapet. Klager mener at selskapet må bære risikoen for feil på deres side.      Klager anfører at hun har vært i aktsom god tro. Hun hevder at betalingskravene har samsvart med det reelle forbruket og at hun ikke har hatt noen oppfordring til å reagere på fakturaenes størrelse. Klager viser til at hun tok kontakt med selskapet da hun mottok faktura på 0 kr.      Klager hevder at hun ikke har mottatt varsel eller informasjon fra selskapet om at det forelå feil ved strømmålers kommunikasjonsdel.     Lnett AS opprettholder etterbetalingskravet under henvisning til at tjenesten er levert og forbrukt. Selskapet understreker at strømmålerens ødelagte kommunikasjonsdel nødvendiggjorde stipulering av kraftforbruket, men at det ikke fritar kunden fra betalingsplikt.     Selskapet viser til standardavtalen § 5-4 og anfører at vilkårene for å rette etterbetalingskrav mot klager er oppfylt. Klager kan etter selskapets syn ikke anses å ha vært i aktsom god tro. Lnett AS underbygger påstanden med å vise til at det på fakturaene er uttrykkelig opplyst om at forbruket er stipulert. Videre peker selskapet på at klager mottok to SMS-varsel om at forbruket ble stipulert som følge av manglende kontakt med strømmåler.      Lnett AS anfører at klager kan etterfaktureres for krav som strekker seg tre år tilbake i tid, jf. foreldelseslovens alminnelige frist. Selskapet understreker at avregningsforskriftens begrensning i § 6-14 ikke kan gis tilbakevirkende kraft.         Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for etterfaktureringskrav. Spørsmålet for nemnda er   om klager er forpliktet til å betale det omtvistede kravet.    Nemnda legger til grunn at nettselskapet mistet kontakt med klagers måler den 24. oktober 2019, og at forbruket ble stipulert fra dette tidspunktet. Utgangspunktet etter standard nettleieavtale § 5-4 om «Feil ved måleutstyr» er at nettselskapet kan stipulere forbruket dersom måleapparatet ved kontroll viser mer eller mindre enn det virkelige forbruk eller hvis måleapparatet ikke har virket. Forbruket beregnes på grunnlag av anleggets tidligere normale forbruk eller på basis av nye kontrollmålinger i en tilsvarende periode. Når feil ved måleutstyr eller avregning kan tilskrives nettselskapet, kan nettselskapet likevel ikke kreve etterbetaling dersom nettkunden var i aktsom god tro. Tilsvarende følger det av § 6-5 om «Avregningsfeil» at nettselskapet kan kreve etterbetaling for enhver avregningsfeil med mindre nettkunden var i aktsom god tro.     I denne saken har fjernavlesningsmåleren i anlegget ikke fungert slik den skulle. De reelle   måleverdiene har derfor ikke blitt innhentet og registrert i selskapets eget kunde- og   faktureringssystem, og innmeldt til klagers kraftleverandør gjennom Elhub. I stedet har for lave stipulerte verdier blitt registrert og innmeldt. Denne feilen kan tilskrives nettselskapet.     Spørsmålet etter standard nettleieavtale § 5-4 og § 6-5 er derfor om klager har vært i aktsom   god tro, herunder om hun burde ha oppdaget at hun ble fakturert for mindre enn reelt forbruk.    Nemnda legger til grunn at klager var i god tro om at hun ble fakturert for mindre enn sitt reelle forbruk inntil hun i mai 2022 mottok faktura på 0 kr og tok kontakt med netteier. Spørsmålet som nemnda må ta stilling til er om den gode troen for denne perioden kan betegnes som aktsom.    Lnett AS har under saksforberedelsen fremholdt at det fremgikk av fakturaer utstedt i perioden mellom oktober 2020 og mai 2022 at klagers forbruk var stipulert, og at hun derfor burde vært klar over at hun ikke nødvendigvis ble fakturert etter sitt reelle forbruk. Nemnda bemerker til dette at nettleien har vært gjennomfakturert sammen med faktura for leveranse av kraft fra klagers kraftleverandør, NorgesEnergi AS. Fordi nettleien og kraftforbruket samles i én faktura ved gjennomfakturering fra kraftselskapet, opplyses kunden uttrykkelig om at nettleiefakturaen ikke skal betales, samtidig som kunden regelmessig ikke mottar kopi av nettleiefakturaen. Det reiser spørsmålet om nettkundens aktsomhetsplikt strekker seg så langt som til at kunden er forpliktet til å sette seg inn i nettleiefakturaene, selv om de ikke skal betales. Nemnda mener dette spørsmålet volder noe tvil, men har likevel konkludert med at klager også i en slik situasjon må forventes å gjøre seg kjent med det som fremgår av nettleiefakturaene. Gjennomfakturering er en praktisk enklere løsning for forbrukeren, men nemnda kan ikke se at denne ordningen kan få betydning for hva kunden må forventes å gjøre seg kjent med i tilknytning til en bedømmelse av om en uvitenhet er aktsom.    At forbruket er stipulert, innebærer imidlertid ikke i seg selv av stipuleringen nødvendigvis er for lav. Tvert imot skal stipuleringen legges så nært forventet forbruk som mulig, I denne saken bemerker nemnda at klager i starten av stipuleringsperioden – rundt årsskiftet 2019/2020 – hadde et stipulert forbruk på ca. 600 kWh, mens faktisk forbruk ifølge Lnett AS lå temmelig jevnt på rundt 1100 kWh. Klager overtok boligen med den aktuelle måleren fra og med 1. november 2019 og har dermed kun fått sitt forbruk stipulert, uten selv å ha noe faktisk forbrukstall å sammenlikne med. Det faktiske forbruket i perioden kjente klager ikke til, samtidig som det stipulerte forbruket altså utgjør noe over 50 % av det faktiske forbruket. Ut fra en konkret vurdering finner nemnda det usikkert om det at forbruket ble stipulert derfor i seg selv tilsier at klager ikke var i aktsom god tro. Det at de stipulerte verdiene ikke endret seg nevneverdig gjennom året 2020 og 2021 innebar likevel at klager etter nemndas syn på et tidspunkt fikk oppfordring til å undersøke om de stipulerte verdiene var for lave.    Selskapet har videre fremholdt at klager ved to anledninger mottok SMS-varsel om at forbruket hennes ble stipulert. Slik saken er opplyst kan ikke nemnda se at dette er nærmere underbygd, og bevisusikkerheten på dette punktet må derfor gå utover selskapet.    Etter en konkret vurdering finner nemnda at klager i alle fall for en del av stipuleringsperioden må anses å ha vært i aktsom god tro om at hun ble fakturert for mindre enn sitt reelle forbruk. Nemnda har ikke grunnlag for å konstatere nøyaktig når klager kan sies å ha blitt brakt ut av sin aktsomme gode tro. Som en skjønnsmessig og rimelig løsning i dette tilfellet mener nemnda derfor at halvparten av det samlede kravet bør frafalles.    Lnett AS har vist til at selskapet har rett til å korrigere forbruket for store deler av stipuleringsperioden, ettersom avregningsforskriften § 6-14 først trådte i kraft 01.07.2021 og ikke fikk tilbakevirkende kraft. Bestemmelsen hadde slik ordlyd da den ble innført:    § 6-14. Asymmetrisk oppgjør for nettselskap     Nettselskapet har ikke rett til oppgjør fra sluttbruker eller kraftleverandør dersom korreksjon av måleverdier for målepunkter med intervallavregning foretas senere enn seks måneder etter driftsdøgnet    Lnett har med bakgrunn i bestemmelsen korrigert klagers forbruk fra og med 1. november 2019 til 30. juni 2021, og fra og med 25. oktober 2021 som var seks måneder før kravet ble fremsatt. Forbruket fra 1. juli 2021 til og med 24. oktober 2021 er derimot ikke korrigert under henvisning til bestemmelsen.    Nemnda er ikke enig i Lnett AS’ syn. Nemnda kan ikke se at det er gitt noen overgangsbestemmelser for § 6-14 som belyser spørsmålet. Nemnda bemerker at avregningsforskriften § 6-14 tar utgangspunkt i tidspunktet for korreksjonen. Dette tilsier at tilbakevirkningsspørsmålet må vurderes ut fra tidspunktet for denne handlingen, ikke ut fra hvilke terminer som handlingen kunne omfatte og som begrenses ved innføringen av § 6-14. Da korreksjonen ble foretatt i denne saken, hadde forskriften tredd i kraft. Dette tilsier at Lnett på dette tidspunktet ikke hadde adgang til å treffe korreksjonsbeslutning for mer enn seks måneder tilbake i tid, uten hensyn til om stipuleringsperioden var lengre enn dette.   Dermed er Lnetts adgang til å kreve betaling for merforbruk etter korrigeringen begrenset til merforbruket fra 25. oktober 2021, jf. selskapets oppsett. Lnett har ikke adgang til å kreve betaling for merforbruk frem til og med 24. oktober 2021.    Nemndas konklusjon er at klager gis delvis medhold.    Uttalelsen er enstemmig.      VEDTAK     Klager gis delvis medhold.    Oslo, 22. september 2023       Henrik E. Kolderup, leder  Thomas Iversen, Forbrukerrådet  Jon Aadland, Fornybar Norge                                                                                                               Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om betalingsplikt for faktureringskrav. Klager hevdet at hun hadde blitt overfakturert som følge av at nettselskapet hadde lagt til grunn andre målerverdier enn dem hun hadde avlest. Hun anførte at selskapet hadde anvendt feil konstant ved avregningen. Klager anførte at hun ble dobbeltfakturert for nettleie i perioden mellom 1. juni 2020 og 1. september 2022. BKK AS opprettholdt betalingskravet under henvisning til at klagers forbruk var blitt stipulert som følge av manglende kommunikasjon med måler. Klager ble enstemmig ikke gitt medhold. BKK AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.         Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for faktureringskrav.       Regelverk: Standard nettleieavtale §§ 5-2, 5-4 og 6-5.       Historikk:   01.06.2020–01.09.2022 – Klager anfører at hun er overfakturert for nettleie i hele denne perioden.  29.03.2021 – Siste reelle avlesning på klagers strømmåler. Anlegget var før dette tidspunktet timesmålt. Nettselskapet mister kontakt med strømmåler.   29.03.2021 – Klager avregnes med grunnlag i stipulert forbruk.   05.09.2022 – Klager mottar faktura for perioden 01.06.2020 til 01.09.2022 som er basert på klagers egne avlesninger. Faktura bestrides av klager.      Krav:  Klager bestrider faktureringskrav for nettleie for perioden 01.06.2020–01.09.2022 og krever tilbakebetalt det beløpet hun mener er overfakturert gjennom hele avtaleperioden.       Partenes anførsler:       Klager hevder at BKK AS har drevet bevisst overfakturering og at hun har krav på å få tilbakebetalt det beløpet som overstiger hennes reelle forbruk. Hun viser til at selskapet har lagt til grunn et forbruk som ligger langt høyere enn det egne målinger gir anvisning på og peker på egen dokumentasjon av forbruket. Helt konkret anfører klager at det er overfakturert 6000 kWh fordi det er benyttet feil konstant.       Klager stiller seg uforstående til selskapets påstand om manglende kontakt med strømmåler. Hun viser til at selskapet har foretatt målinger av høyeste forbrukstime og mener at dette er uforenlig med manglende kontakt.    Klager bestrider faktura av 05.09.2022 under henvisning til at hun allerede har betalt nettleie for den aktuelle perioden. Hun krever at det utstedes kreditnota.    Klager mener at også Kraftriket AS er innklaget i klagesaken.           BKK AS viser til at klager har vært avregnet med grunnlag i stipulert kraftforbruk. Selskapet peker på at det mistet kommunikasjonen med klagers måler etter 29.03.2021 og at feilen ikke ble utbedret i påvente av installasjon av AMS-måler. Selskapet viser til at måler måtte byttes for å besørge korrekt avregning.       BKK AS peker videre på at klager har motsatt seg installasjon av AMS-måler, og at hun derfor er pliktig å betale gebyr for manuell avlesning. Selskapet viser til at klager ikke har fremlagt opplysninger som gir henne grunn til å motsette seg AMS-installasjon. Videre oppfordrer selskapet klager til å sende inn månedlige avlesninger for å sikre korrekt avregning.      BKK AS fastholder faktureringskravet og viser til at den reviderte avregningen som den omtvistede fakturaen bygger på, er basert på klagers egne avlesninger. Selskapet peker på at klagers forbruk skal beregnes ved bruk av en konstant på 80 sammen med avlesningsverdiene, og at klager utregner eget forbruk feil.   Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for faktureringskrav. Spørsmålet er om klager er forpliktet til å betale omtvistede fordringer.    Slik saken er opplyst legger nemnda til grunn at klagers forbruk opprinnelig ble stipulert etter at netteier mistet kontakt med strømmåleren den 29. mars 2021.     Etter standard nettleieavtale § 5-4 om «Feil ved måleutstyr» kan nettselskapet stipulere forbruket dersom måleapparatet ved kontroll viser mer eller mindre enn det virkelige forbruk eller hvis måleapparatet ikke har virket. Forbruket beregnes på grunnlag av anleggets tidligere normale forbruk eller på basis av nye kontrollmålinger i en tilsvarende periode. Når feil vedrørende måleutstyr eller avregning kan tilskrives nettselskapet, kan nettselskapet imidlertid ikke kreve etterbetaling dersom nettkunden var i aktsom god tro. Tilsvarende følger det av standard nettleieavtale § 6-5 om «Avregningsfeil» at nettselskapet kan kreve etterbetaling for enhver avregningsfeil med mindre nettkunden var i aktsom god tro.      Nemnda legger til grunn at BKK AS mistet kontakt med klagers måler 29. mars 2021 og at måleverdier derfor ikke har blitt innhentet og registrert i selskapets kunde- og faktureringssystem fra dette tidspunktet av. Det forhold at BKK AS ikke fikk opprettholdt kommunikasjon med måleren, er som utgangspunkt en feil ved måleren som tilskrives nettselskapet etter standard kraftleveringsavtale § 5-4.     Spørsmålet er derfor om klager har vært i aktsom god tro om målerfeilen. BKK AS har fremlagt fakturaer for perioden før og etter at BKK AS mistet kontakt med måleren. Av faktura 04.04.2020 fremgår det at avlesningsmåte er «BKK», det vil si at selskapet har avlest forbruket. Av faktura 09.10.22 fremgår det at avlesningsmåte er «stipulert». Selv om denne fakturaen er etter at uenigheten med klager startet, legger nemnda basert på disse eksemplene til grunn at spesifikasjonen av avlesningsmåte ble endret til «stipulert» etter at man mistet kontakt med måleren. Nemnda kan derfor ikke se at klager var i aktsom god tro om at det var inntruffet en målerfeil i form av tapt kontakt med måleren. Nemnda har sett hen til at klager i hele eller deler av perioden fikk nettleien gjennomfakturert gjennom kraftleverandør, men kan ikke se at dette får betydning for vurderingen av klagers aktsomme gode tro.    Klager har bestridt forbrukstallet som ligger til grunn for etterfaktureringen fra BKK AS.    Nemnda påpeker at for kunder med høyt kraftforbruk blir det installert måler med transformator, for å gjøre om høye strømmer til et nivå som måleren er i stand til å måle. Klager har over tid hatt et årsforbruk på 70 000–80 000 kWh, og hos denne kunden har det derfor vært installert måler med transformator. I en slik situasjon må de avleste verdiene deretter ganges opp med en fastsatt faktor for å vise det reelle forbruket. I dette tilfellet er denne faktoren 80 (betegnet som «konstant»), som følge av at måleren har 400/5A strømtrafoer. Slik selskapet har opplyst innebærer dette at hvis det for eksempel går 400A gjennom anlegget, går det strøm på 5A gjennom måleren. Forholdstallet mellom målt forbruk og faktisk forbruk er da 1:80, og målt forbruk må ganges med 80 for å reflektere faktisk forbruk.   Klager har i denne saken anført at BKK AS har lagt til grunn uriktig faktor ved avregningen, og dermed har beregnet et for høyt forbruk. Nemnda kan ikke se at denne påstanden er nærmere underbygd. Slik nemnda ser på saken, legger den til grunn at selskapets utregning er riktig, og at klager bruker feil metode ved utregningen av eget forbruk.    Nemnda peker videre på at klagers forbruk i perioden mellom 1. juni 2020 og 1. september 2022 er blitt korrigert i henhold til de avlesningene BKK AS har mottatt av klager, og at det dermed er klagers egne avlesninger – justert for riktig bruk av konstant – som har dannet grunnlag for etterfaktureringen for nettleie som den omtvistede fakturaen gjelder.     Etter nemndas syn er det derfor ikke godtgjort at det foreligger noen feil ved den beregningen av forbruk som ligger til grunn for BKK AS’ etterfakturering av klager, slik dette forbruket har kommet til uttrykk i selskapets faktura 052394736. Klager har etter dette betalingsplikt med grunnlag i det forbruket som fakturaen gir uttrykk for.     Når det gjelder hvilket beløp klager skal betale, viser nemnda til at det av fremlagt korrespondanse mellom klager og BKK AS fremgår enkelte ytterligere poster som mellomværendet skal justeres for. Nemnda har ikke grunnlag for å ta stilling til disse, og tar derfor ikke stilling til klagers skyldige beløp.    Klager har gjort gjeldende at klagen også retter seg mot Kraftriket AS, og mellomværendet med dem. Med grunnlag i vurderingen knyttet til beregningen av klagers forbruk over, kan ikke nemnda se at det er godtgjort at faktureringen fra Kraftriket AS bygger på noen feil når det gjelder forbruket, jf. standard kraftleveringsavtale § 2-2. I samsvar med standard kraftleveringsavtale § 2-3 og nemndas praksis er det uansett netteier som gjøres til innklaget i saker som reiser slike spørsmål. Når det gjelder innvendingene til de nærmere mellomværender mellom klager og Kraftriket AS, finner nemnda i likhet med hva som gjelder mellomværendet med BKK AS at saken ikke er tilstrekkelig opplyst til å ta stilling til dette.    Nemndas konklusjon er at klager ikke gis medhold.    Uttalelsen er enstemmig.      VEDTAK     Klager gis ikke medhold.    Oslo, 22. september 2023  Henrik E. Kolderup, leder  Thomas Iversen, Forbrukerrådet  Lars Lima, Fornybar Norge                                                                                                     Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om betalingsplikt for faktura. Klager hevdet at det forelå feil ved faktura og krevde ny fastsettelse av kravet. Hun anførte at hun var blitt avregnet etter en for høy pris og hevdet at beløpet ikke sto i forhold til faktisk forbruk. Tibber AS bestred klagers krav og hevdet at klager var avregnet korrekt. Selskapet anførte at klager må sannsynliggjøre et lavere forbruk dersom kravet bestrides. Klager ble enstemmig ikke gitt medhold. Tibber AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.         Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for faktura.     Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 2-1 og 3-1.       Historikk:    12.10.2022 – Klager mottar omtvistet faktura.     Krav:  Klager krever ny fastsettelse av betalingskrav og bestrider påløpte forsinkelsesrenter.     Partenes anførsler:      Klager bestrider faktura og hevder hun er avregnet med grunnlag i feil pris. Hun reagerer på kravets størrelse sammenholdt med tidligere fakturaer og mener at selskapet i strid med avtalen har basert seg på snittpris. Klager mener at kravet ikke står i forhold til faktisk forbruk.    Klager bestrider forsinkelsesrentene som er opparbeidet i løpet av saksgangen. Klager viser til at selskapet ikke rettidig satte kravet i bero og at det dermed er selskapet som må bære følgene av dette.   Tibber AS opprettholder faktura i opprinnelig form og hevder at klager er avregnet korrekt. Selskapet viser til at det baserer seg på verdier fra Elhub og at det er fakturert i samsvar med disse verdiene. Tibber AS anfører at klager selv må sannsynliggjøre et lavere forbruk dersom hun hevder at verdiene er feil. Tibber AS peker på økte strømpriser som avgjørende årsak til kravets størrelse. Det viser videre til at selskapet ikke kan oppgi konkrete timesverdier og -forbruk over en så lang periode.   Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for kraftforbruk som følge av uenighet om faktureringsgrunnlaget. Spørsmålet er om klager har blitt fakturert for mye.    Utgangspunktet etter standard kraftleveringsavtale § 2-1 er at de verdier som avleses av nettselskapets måleutstyr danner grunnlaget for kraftselskapets fakturering av strømforbruk i målepunktet. Kunden avregnes og faktureres etter de avtalte priser på bakgrunn av disse verdiene alene.  Dersom det for en periode kan ettervises at det har skjedd feil ved avregningen av kunden, skal kraftleverandøren godskrive kunden for det beløpet som er fakturert for mye. Nemnda finner likevel ikke grunn til å gå nærmere inn på vilkårene i § 2-2, idet den finner at det i alle tilfeller ikke kan påvises feil ved faktureringen av klager.  Slik saken er opplyst for nemnda, hevder klager at hun i den omtvistede fakturaen har blitt fakturert for mye. Nemnda kan imidlertid ikke se at klager har fremlagt dokumentasjon som sannsynliggjør at det foreligger avvik mellom klagers reelle forbruk og de betalingskrav som er utstedt fra Tibber AS. Når det ikke er holdepunkter for noe annet, legger nemnda til grunn at Tibber AS har basert seg på verdiene som er registrert i Elhub, og det er ingen holdepunkter for at disse målerverdiene er uriktige. Nemnda kan heller ikke se at det er godtgjort feil ved de påslagene Tibber AS har tatt. At faktureringsbeløpene har blitt høye, må etter dette anses som en konsekvens av høyere spotpriser i markedet, i alle fall i de timer klager har hatt den største delen av sitt forbruk. Nemnda kan etter dette ikke se at det foreligger feil ved avregningen av klager fra Tibber AS.   Klager har videre gjort gjeldende at Tibber AS ved dets inndrivingspartner Lowell AS urettmessig har belastet klager med forsinkelsesrenter og inkassokostnader. Nemnda påpeker at det faktum at saken er klaget inn for Elklagenemnda ikke fritar klager fra plikten til å betale forsinkelsesrenter. I hvilken grad det er belastet inkassokostnader etter at Tibber AS ble kjent med at klager bestred kravet, er ikke kjent for nemnda. Nemnda minner for ordens skyld om at fortsatt inkassopågang for omstridte krav vil kunne være i strid med god inkassoskikk.    Nemndas konklusjon er at klager ikke gis medhold.    Uttalelsen er enstemmig.      VEDTAK     Klager gis ikke medhold.    Oslo, 22. september 2023    Henrik E. Kolderup, leder  Gustav Norman, Forbrukerrådet  Jon Aadland, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge   Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om prisendring og oppfyllelse av prisgaranti. Klager bestred betalingsplikt for omtvistet faktura med grunnlag i at hun ikke hadde blitt varslet direkte om prisøkningen. Hun viste til den store mengden e-poster fra selskapet, og at hun ikke hadde hatt forutsetninger for å skille ut vesentlig informasjon. Fortum Strøm AS opprettholdt betalingskravet under henvisning til at avtalen var bindende. Selskapet anførte at det var varslet i tråd med regelverket. Det hevdet at klager i alle tilfeller måtte forventes å sette seg inn i avtalevilkårene. Klager ble enstemmig gitt medhold. Fortum Strøm AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.     Saken gjelder uenighet om vilkårsendring og oppfyllelse av prisgaranti.       Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 6.     Historikk:    28.03.2021 – Partene inngår spotprisavtale.  27.06.2021– Klager settes over på variabelavtale.    08.2022–10.2022 – Flere prisjusteringer for klagers avtaleprodukt.   08.11.2022 – Klager mottar omtvistet faktura. 11.11.2022 – Klager tar kontakt med innklagede og bestrider faktura på bakgrunn av prisøkning.     Krav:  Klager bestrider faktura for oktober 2022 og hevder seg ubundet av prisøkningen.     Partenes anførsler:     Klager bestrider selskapets prisendring som fikk virkning for hele oktober 2022 og hevder at hun ikke har blitt varslet korrekt. Hun viser til at hun ikke har fått et direkte varsel om vilkårsendringen og til at hun har mottatt en stor mengde e-poster fra selskapet. Hun mener det er kritikkverdig av selskapet å forvente at kunden setter seg inn i endringenes innhold og betydning når informasjonen inngår i en svært stor e-postmasse.      Klager understreker at hun har iverksatt strømbesparende tiltak og at hun har fulgt nøye med på spotpris. Hun mener at faktureringskravet ikke er i samsvar med det faktiske forbruket hennes.   Fortum Strøm AS opprettholder omtvistet faktura og anfører at klager er betalingspliktig etter avtalen. Selskapet viser til at det er foretatt prisjusteringer i tråd med gjeldende rett og at det er gitt varsel i henhold til standardavtalen. Det viser videre til at klager er fakturert etter vilkårene i variabelavtalen og basert på reelt forbruk.     Selskapet viser til kundens plikt til å sette seg inn i avtalevilkårene. Det mener at klager har akseptert vilkårene og risikoen som følger med avtaletypen. Selskapet kan ikke se at det har opptrådt utenfor avtalen og anfører at det ikke finnes grunnlag for å frita klager fra betalingsplikten. Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om vilkårsendring og oppfyllelse av prisgaranti. Spørsmålet er om klager har betalingsplikt for omtvistet faktura for oktober 2022.   Nemnda legger til grunn at partene inngikk avtale om variabelproduktet «Garantipris» – som senere endret navn til «Fortum Trygg» – den 27. juni 2021. Produktet var en standard variabelavtale. Slike avtaler har den egenskap at de, i motsetning til fastprisavtaler, fluktuerer i samsvar med markedsprisene på kraft, men ikke på samme måte og i samme grad som spotpriser. Prisingen bygger på markedets prognoser for fremtidige kraftpriser, og settes til en fastpris for alle døgnets timer i en nærmere angitt periode. Produktet har en iboende risiko for at prognosene kan avvike fra den faktiske markedsutviklingen. Produktet er heller ikke i samsvar med stønaden for ekstraordinære strømkostnader, som bygger på de faktiske markedspriser. Der prognosene avviker fra den faktiske markedsprisen ved at prognosene som prisingen bygger på blir høyere enn den faktiske markedsprisen, innebærer dette at stønaden i mindre grad kompenserer for strømutgiftene enn ved en standard spotprisavtale.   Selv om produktet var vanlig før overgangen til spotpriser, er det nemndas erfaring at produktet har en iboende risiko som ikke forbrukere nødvendigvis er fullt ut kjent med. Denne saken er illustrerende, ved at klager opplyser å ha tilpasset sitt strømforbruk til toppene på spotprisen, noe som viser at klager ikke har forstått produktet hun har stått på.    Som følge av en uforventet høy prisutvikling på markedet i oktober 2022, materialiserte den nevnte risikoen seg. Ved at spotprisen gikk ned, gikk utviklingen en annen vei enn det markedet forventet, noe som resulterte i et større avvik mellom spotpris og pris etter variabelavtalene. Innretningen av strømkompensasjonsordningen forsterket samtidig dette avviket. Nemnda bemerker at det ved slike markedsutviklinger fremstår misvisende å fremstille variabelproduktet som et mindre uforutsigbart eller risikabelt produkt.    I denne saken hevder klager at hun ikke ble varslet direkte om prisendringen som fant sted for oktober 2022. Standard kraftleveringsavtale § 6 første ledd fastsetter at kraftleverandøren kan foreta ensidige endringer i avtalens vilkår. Alle endringer – med unntak av løpende endringer i spotpris – skal imidlertid varsles kunden direkte, og endringene kan tidligst tre i kraft 14 dager etter at direkte varsel er sendt kunden. Denne varslingsplikten gjelder også prisendringer i standard variabel-avtaler. Nemnda tilføyer at endringene i prisopplysningsforskriften § 22 – som fastsetter en varslingsplikt på minst 30 dager før endringer trer i kraft – ikke hadde tredd i kraft på tidspunktet for endringen i denne saken.    Varsel anses gitt når kunden er varslet direkte gjennom brev, e-post, SMS eller melding gjennom «Min side», jf. standard kraftleveringsavtale § 6 annet ledd. For at varsling gjennom «Min side» skal anses som direkte varsel, må kunden ha samtykket til slik varsling. Det er opp til kraftleverandøren å bevise at det er varslet i samsvar med standardavtalen.   I denne saken hevder selskapet å ha sendt prisvarsel på e-post til klager, men klager bestrider å ha fått dette. Selskapet har ikke lagt frem dokumentasjon på prisvarselet for oktober 2022, og har dermed ikke godtgjort for nemnda at det er varslet korrekt for denne måneden. Noe varsel for de foregående måneder, der prisnivået var høyere enn i oktober 2022, er heller ikke fremlagt. Bevisbyrden om hvorvidt varsel er sendt, må da gå utover selskapet. Selskapet har etter dette ikke varslet klager korrekt, noe som medfører at den prisen som er tatt i fakturaen for oktober 2022 ikke kan legges til grunn ved faktureringen av klager for denne måneden.    Selv om det ikke får betydning for denne saken, bemerker nemnda at det i prisopplysningsforskriften § 22 tredje ledd – i kraft fra 1. november 2022 – er inntatt et uttrykkelig krav om at prisvarsel ikke skal sammenblandes med annen informasjon. Utsendelse av prisvarsel i kombinasjon med nyhetsbrev er derfor i strid med gjeldende rett.     Nemnda finner videre grunn til å knytte noen bemerkninger til avtalens prisgaranti. Partene inngikk avtale om produktet «Garantipris», som i klagers fakturaer ble beskrevet slik:    «Med avtalen garanterer vi at prisen din er minst like god som gjennomsnittsprisen hos 5 utvalgte strømleverandører.»     Slik garantien er angitt i avtalen, kan ikke nemnda se at prisgarantien er avgrenset til å gjelde i forhold til andre standard variabelavtaler på markedet, men til andre strømleverandører. Når garantien ikke er begrenset til tilsvarende avtaletyper, må avtalen også kunne måles opp etter andre avtaletyper, herunder spotprisavtaler. Dersom Fortum Strøm mente å avgrense garantien, måtte dette blitt uttrykkelig spesifisert i garantibeskrivelsen. Noen slik avgrensning er ikke fremlagt for nemnda, og kan ikke anses akseptert av klager. Når slik avgrensning ikke er foretatt, må risikoen ved uklarheten gå utover NordlysEnergi AS, jf. avtaleloven § 37 første ledd nr. 3. Nemnda legger derfor til grunn at selskapet ikke har oppfylt denne garantien.    Klager har etter dette krav på den prisen som senest ble varslet korrekt, og som i alle tilfeller ikke overstiger det hun ville blitt fakturert for etter markedets rimeligste spotprisavtaler på faktureringstidspunktet.   Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.    Uttalelsen er enstemmig.      VEDTAK     Klager gis medhold.    Oslo, 22. september 2023    Henrik E. Kolderup, leder  Gustav Norman, Forbrukerrådet  Jon Aadland, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge      Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om betalingsplikt for etterfaktureringskrav. Kravet hadde bakgrunn i manglende kommunikasjon med klagers strømmåler. Klager bestred at hun hadde betalingsplikt for etterfaktureringskravet med grunnlag i at hun ikke kunne lastes for feil ved måleutstyret. Hun hevdet at hun hadde vært i aktsom god tro om forholdet og at hun ikke hadde hatt noen oppfordring til å reagere på betalingskravenes størrelse. Lnett AS opprettholdt kravet under henvisning til at vilkårene i standard nettleieavtale § 5-4 måtte anses oppfylt. Klager ble enstemmig gitt delvis medhold. Lnett AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.         Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for etterfaktureringskrav.       Regelverk: Standard nettleieavtale §§ 5-4 og 6-5.       Historikk:    24.10.2019 – Nettselskapet mister kontakt med klagers strømmåler.   24.10.2019–02.05.2022 – Klager avregnes med grunnlag i stipulert forbruk.  16.03.2021 – Selskapet oppretter ordre for målerbytte. Klager blir varslet om dette to ganger.   02.2022 – Klager legger merke til at fakturaene er blitt mindre.   05.2022 – Klager mottar faktura på 0 kr og tar kontakt med innklagede.   02.05.2022 – Klagers strømmåler blir byttet ut. Måler blir avlest og målerstand registrert.   15.05.2022 – Klager mottar omtvistet etterfaktureringskrav.      Krav:  Klager bestrider etterfaktureringskravet i sin helhet.       Partenes anførsler:      Klager hevder at selskapet ikke har hjemmel for å utstede etterfaktureringskravet. Hun viser til at hun ikke ble avregnet korrekt som følge av system- og kommunikasjonsfeil hos selskapet. Klager mener at selskapet må bære risikoen for feil på deres side.      Klager anfører at hun har vært i aktsom god tro. Hun hevder at betalingskravene har samsvart med det reelle forbruket og at hun ikke har hatt noen oppfordring til å reagere på fakturaenes størrelse. Klager viser til at hun tok kontakt med selskapet da hun mottok faktura på 0 kr.      Klager hevder at hun ikke har mottatt varsel eller informasjon fra selskapet om at det forelå feil ved strømmålers kommunikasjonsdel.     Lnett AS opprettholder etterbetalingskravet under henvisning til at tjenesten er levert og forbrukt. Selskapet understreker at strømmålerens ødelagte kommunikasjonsdel nødvendiggjorde stipulering av kraftforbruket, men at det ikke fritar kunden fra betalingsplikt.     Selskapet viser til standardavtalen § 5-4 og anfører at vilkårene for å rette etterbetalingskrav mot klager er oppfylt. Klager kan etter selskapets syn ikke anses å ha vært i aktsom god tro. Lnett AS underbygger påstanden med å vise til at det på fakturaene er uttrykkelig opplyst om at forbruket er stipulert. Videre peker selskapet på at klager mottok to SMS-varsel om at forbruket ble stipulert som følge av manglende kontakt med strømmåler.      Lnett AS anfører at klager kan etterfaktureres for krav som strekker seg tre år tilbake i tid, jf. foreldelseslovens alminnelige frist. Selskapet understreker at avregningsforskriftens begrensning i § 6-14 ikke kan gis tilbakevirkende kraft.         Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for etterfaktureringskrav. Spørsmålet for nemnda er   om klager er forpliktet til å betale det omtvistede kravet.    Nemnda legger til grunn at nettselskapet mistet kontakt med klagers måler den 24. oktober 2019, og at forbruket ble stipulert fra dette tidspunktet. Utgangspunktet etter standard nettleieavtale § 5-4 om «Feil ved måleutstyr» er at nettselskapet kan stipulere forbruket dersom måleapparatet ved kontroll viser mer eller mindre enn det virkelige forbruk eller hvis måleapparatet ikke har virket. Forbruket beregnes på grunnlag av anleggets tidligere normale forbruk eller på basis av nye kontrollmålinger i en tilsvarende periode. Når feil ved måleutstyr eller avregning kan tilskrives nettselskapet, kan nettselskapet likevel ikke kreve etterbetaling dersom nettkunden var i aktsom god tro. Tilsvarende følger det av § 6-5 om «Avregningsfeil» at nettselskapet kan kreve etterbetaling for enhver avregningsfeil med mindre nettkunden var i aktsom god tro.     I denne saken har fjernavlesningsmåleren i anlegget ikke fungert slik den skulle. De reelle   måleverdiene har derfor ikke blitt innhentet og registrert i selskapets eget kunde- og   faktureringssystem, og innmeldt til klagers kraftleverandør gjennom Elhub. I stedet har for lave stipulerte verdier blitt registrert og innmeldt. Denne feilen kan tilskrives nettselskapet.     Spørsmålet etter standard nettleieavtale § 5-4 og § 6-5 er derfor om klager har vært i aktsom   god tro, herunder om hun burde ha oppdaget at hun ble fakturert for mindre enn reelt forbruk.    Nemnda legger til grunn at klager var i god tro om at hun ble fakturert for mindre enn sitt reelle forbruk inntil hun i mai 2022 mottok faktura på 0 kr og tok kontakt med netteier. Spørsmålet som nemnda må ta stilling til er om den gode troen for denne perioden kan betegnes som aktsom.    Lnett AS har under saksforberedelsen fremholdt at det fremgikk av fakturaer utstedt i perioden mellom oktober 2020 og mai 2022 at klagers forbruk var stipulert, og at hun derfor burde vært klar over at hun ikke nødvendigvis ble fakturert etter sitt reelle forbruk. Nemnda bemerker til dette at nettleien har vært gjennomfakturert sammen med faktura for leveranse av kraft fra klagers kraftleverandør, NorgesEnergi AS. Fordi nettleien og kraftforbruket samles i én faktura ved gjennomfakturering fra kraftselskapet, opplyses kunden uttrykkelig om at nettleiefakturaen ikke skal betales, samtidig som kunden regelmessig ikke mottar kopi av nettleiefakturaen. Det reiser spørsmålet om nettkundens aktsomhetsplikt strekker seg så langt som til at kunden er forpliktet til å sette seg inn i nettleiefakturaene, selv om de ikke skal betales. Nemnda mener dette spørsmålet volder noe tvil, men har likevel konkludert med at klager også i en slik situasjon må forventes å gjøre seg kjent med det som fremgår av nettleiefakturaene. Gjennomfakturering er en praktisk enklere løsning for forbrukeren, men nemnda kan ikke se at denne ordningen kan få betydning for hva kunden må forventes å gjøre seg kjent med i tilknytning til en bedømmelse av om en uvitenhet er aktsom.    At forbruket er stipulert, innebærer imidlertid ikke i seg selv av stipuleringen nødvendigvis er for lav. Tvert imot skal stipuleringen legges så nært forventet forbruk som mulig, I denne saken bemerker nemnda at klager i starten av stipuleringsperioden – rundt årsskiftet 2019/2020 – hadde et stipulert forbruk på ca. 600 kWh, mens faktisk forbruk ifølge Lnett AS lå temmelig jevnt på rundt 1100 kWh. Klager overtok boligen med den aktuelle måleren fra og med 1. november 2019 og har dermed kun fått sitt forbruk stipulert, uten selv å ha noe faktisk forbrukstall å sammenlikne med. Det faktiske forbruket i perioden kjente klager ikke til, samtidig som det stipulerte forbruket altså utgjør noe over 50 % av det faktiske forbruket. Ut fra en konkret vurdering finner nemnda det usikkert om det at forbruket ble stipulert derfor i seg selv tilsier at klager ikke var i aktsom god tro. Det at de stipulerte verdiene ikke endret seg nevneverdig gjennom året 2020 og 2021 innebar likevel at klager etter nemndas syn på et tidspunkt fikk oppfordring til å undersøke om de stipulerte verdiene var for lave.    Selskapet har videre fremholdt at klager ved to anledninger mottok SMS-varsel om at forbruket hennes ble stipulert. Slik saken er opplyst kan ikke nemnda se at dette er nærmere underbygd, og bevisusikkerheten på dette punktet må derfor gå utover selskapet.    Etter en konkret vurdering finner nemnda at klager i alle fall for en del av stipuleringsperioden må anses å ha vært i aktsom god tro om at hun ble fakturert for mindre enn sitt reelle forbruk. Nemnda har ikke grunnlag for å konstatere nøyaktig når klager kan sies å ha blitt brakt ut av sin aktsomme gode tro. Som en skjønnsmessig og rimelig løsning i dette tilfellet mener nemnda derfor at halvparten av det samlede kravet bør frafalles.    Lnett AS har vist til at selskapet har rett til å korrigere forbruket for store deler av stipuleringsperioden, ettersom avregningsforskriften § 6-14 først trådte i kraft 01.07.2021 og ikke fikk tilbakevirkende kraft. Bestemmelsen hadde slik ordlyd da den ble innført:    § 6-14. Asymmetrisk oppgjør for nettselskap     Nettselskapet har ikke rett til oppgjør fra sluttbruker eller kraftleverandør dersom korreksjon av måleverdier for målepunkter med intervallavregning foretas senere enn seks måneder etter driftsdøgnet    Lnett har med bakgrunn i bestemmelsen korrigert klagers forbruk fra og med 1. november 2019 til 30. juni 2021, og fra og med 25. oktober 2021 som var seks måneder før kravet ble fremsatt. Forbruket fra 1. juli 2021 til og med 24. oktober 2021 er derimot ikke korrigert under henvisning til bestemmelsen.    Nemnda er ikke enig i Lnett AS’ syn. Nemnda kan ikke se at det er gitt noen overgangsbestemmelser for § 6-14 som belyser spørsmålet. Nemnda bemerker at avregningsforskriften § 6-14 tar utgangspunkt i tidspunktet for korreksjonen. Dette tilsier at tilbakevirkningsspørsmålet må vurderes ut fra tidspunktet for denne handlingen, ikke ut fra hvilke terminer som handlingen kunne omfatte og som begrenses ved innføringen av § 6-14. Da korreksjonen ble foretatt i denne saken, hadde forskriften tredd i kraft. Dette tilsier at Lnett på dette tidspunktet ikke hadde adgang til å treffe korreksjonsbeslutning for mer enn seks måneder tilbake i tid, uten hensyn til om stipuleringsperioden var lengre enn dette.   Dermed er Lnetts adgang til å kreve betaling for merforbruk etter korrigeringen begrenset til merforbruket fra 25. oktober 2021, jf. selskapets oppsett. Lnett har ikke adgang til å kreve betaling for merforbruk frem til og med 24. oktober 2021.    Nemndas konklusjon er at klager gis delvis medhold.    Uttalelsen er enstemmig.      VEDTAK     Klager gis delvis medhold.    Oslo, 22. september 2023       Henrik E. Kolderup, leder  Thomas Iversen, Forbrukerrådet  Jon Aadland, Fornybar Norge                                                                                                               Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om oppjustering av månedlig terminbeløp etter tilleggstjenesten «Lik Betaling». Klager bestred terminbeløpet på kr 4950, og krevde å betale det tidligere beløpet på kr 3720. Hun mente at selskapet ikke hadde adgang til å gjennomføre endringen uten samtykke fra henne. Klager viste videre til at beløpet var for høyt i forhold til hennes reelle forbruk. Fortum Strøm AS opprettholdt terminbeløpet under henvisning til klagers underbalanse på kr 9826,18. Selskapet hevdet å ha oppfylt sine plikter etter avtalen og anfører at klager er forpliktet til å oppfylle sin del ved å betale for levert kraft. Klager ble enstemmig ikke gitt medhold. Fortum Strøm AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.    Saken gjelder uenighet om oppjustering av månedlig terminbeløp etter tilleggstjenesten «Lik Betaling».      Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 2-2.     Historikk:    25.02.2019 – Klager inngår avtale om tilleggstjenesten «Lik Betaling».   05.09.2022 – Klager bestrider oppjusteringen av det månedlige terminbeløpet.    Krav: Klager avviser månedlig faktureringskrav på kr 4950 og krever å betale det opprinnelige månedsbeløpet på kr 3720.    Partenes anførsler:      Klager bestrider selskapets oppjustering av det månedlige terminbeløpet etter avtale om tilleggstjenesten «Lik Betaling». Hun reagerer på at månedsbeløpet er satt opp uten hennes samtykke. Klager anfører at prisøkningen er en vesentlig endring som krever uttrykkelig aksept fra henne.    Klager anfører videre at selskapets oppjustering av det månedlige terminbeløpet er uforenelig med hennes faktiske forbruk. Klager viser til at terminbeløpet har blitt økt til tross for et svært lavt strømforbruk.    Klager finner ikke selskapets kundebehandling tilfredsstillende.    Fortum Strøm AS bestrider at det er grunnlag for å nedjustere terminbeløpet når kunden har negativ saldo. Per 14. april 2023 var klager skyldig kr 9826,18.Selskapet anfører at det, til tross for økningen av månedsbeløpet, aktivt har informert klager om mulighetene for å avslutte tilleggstjenesten samt foreslått en betalingsplan.    Selskapet viser til at klager ved å godkjenne tilleggstjenesten «Lik Betaling» har samtykket til vilkåret om at eventuelle ubetalte beløp vil innkreves av selskapet.    Fortum Strøm erkjenner at det forelå en systemfeil som medførte at misligholdte innbetalinger ikke ble avdekket. Etter deres retningslinjer skulle «Lik Betaling» avsluttes etter to måneder med misligholdte innbetalinger. Selskapet fastholder likevel at klager må betale for forbrukt strøm.   Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om adgangen til oppjustering av månedlig terminbeløp for tilleggstjenesten «Lik Betaling». Spørsmålet er om innklagede, Fortum Strøm AS, har adgang til å oppjustere terminbeløpet fra kr 3720 til kr 4950.    Det er ubestridt at partene – i tillegg til selve kraftleveringsavtalen – inngikk avtale om   tilleggsproduktet «Lik Betaling». Denne betalingstjenesten innebærer at kunden betaler et fast månedlig beløp til en konto hos strømleverandøren som er ment å jevne ut strømkostnadene gjennom året. Betalingen bør forutsetningsvis være litt høyere enn forventet strømkostnad i sommerhalvåret, og litt lavere enn forventet strømkostnad i vinterhalvåret.  De løpende kostnadene for kundens strømforbruk avregnes mot «Lik Betaling»-kontoen, som dermed kan ha positiv eller negativ saldo avhengig av om de løpende betalingene har dekket strømkostnadene på samme tidspunkt. Dersom innbetalingene over tid ikke settes i samsvar med kundens strømkostnader, opparbeides det en gjeld for kunden. Dersom strømleveransen og/eller betalingstjenesten avsluttes, faktureres kunden for den eventuelle underbalansen.   Nemnda bemerker at den ut fra sin erfaring med klagesaker har inntrykk av at   betalingstjenesten kan virke forvirrende. Enkelte kunder misforstår ordningen og tror at det   faste månedlige beløpet er den endelige avregningen for strøm/nettleie. Nemnda viser videre   til at RME (Reguleringsmyndigheten for energi i NVE) høsten 2020 påla en rekke selskaper,   deriblant Fortum Strøm AS, å avvikle denne tjenesten, som følge av at RME mener tjenesten ikke er i samsvar med reglene for avregning av strøm. Fristen for Fortum Strøm til å avvikle   tjenesten ble av RME satt til 31. desember 2020. Fortum Strøm påklaget vedtaket, men klagen førte ikke frem, se Energiklagenemndas vedtak 2001-0703 av 1. september 2021, og det ble satt ny frist for avvikling. Nemnda viser også til Oslo tingretts dom og kjennelse (TOSL-2021-172719) der retten kom til at blant annet Fortum Strøm AS’ krav om at Energiklagenemndas vedtak skulle kjennes ugyldig, ikke ble tatt til følge.     Nemnda legger for ordens skyld til grunn at Fortum Strøm AS’ ytelse av tjenesten i denne saken ikke i seg selv var i strid med vedtaket.    Slik saken er opplyst foretok Fortum Strøm AS en oppjustering av klagers månedlige terminbeløp på «Lik Betaling»-kontoen i slutten av august 2022. Oppjusteringen var så langt nemnda kan se fra 3720 kr til 4950 kr, og er senere oppjustert ytterligere til 6250 kr. I e-post den 5. september 2022 ga Fortum Strøm følgende begrunnelse for oppjusteringen:    «Snittprisen for lik betaling har økt, derfor blir terminbeløpet til flere kunder også satt opp. Flere årsaker er at siste rapporterte fyllingsgrad i magasinene samt at siste prognoser sier at vi kan forvente høye energipriser i en mye lengere periode enn tidligere antatt. Jeg kan se ut ifra fakturanummer 11008818349 (forfallsdato 24.01.22) at denne var på kroner 5 167,23,- inkl nettleie. Beløpet økes derfor for å unngå at du som kunde skal bygge opp en negativ saldo. Jeg får derfor dessverre ikke nedjustert denne akkurat nå, men alternativt kan du avslutte Lik Betaling og kun betale for ditt reelle forbruk.»    Faktura fra Fortum Strøm AS fra juli 2022 viste at klager hadde en negativ saldo på 1122,75 kr, basert på forutsatt innbetaling av terminbeløpet 3720 kr i henhold til samme faktura. Det var altså en mindre underbalanse på kontoen. Fakturaen fra Fortum Strøm AS fra august 2022 viste at med et forhøyet terminbeløp på 4950 kr var denne underbalansen dekket og det ville vært et beløp på 440,33 kr i kundens favør i betalingstjenesten. Slik nemnda ser det, var derfor justeringen dels egnet til å dekke inn oppstått underbalanse, dels egnet til å ta høyde for forventede, økte kostnader til strøm i den kommende perioden, jf. den siterte e-posten.   Etter standard kraftleveringsavtale § 2-2 kan kraftleverandør kreve tilleggsbetaling ved feil   ved måledata meddelt av nettselskapet, ved feil håndtering av måledata eller ved   faktureringsfeil, med mindre klager var i aktsom god tro. Tilleggsbetalingen kan ikke kreves   dersom feilen skyldes forhold hos kraftleverandøren eller noen kraftleverandøren svarer for,   og kunden var i aktsom god tro. Nemnda har i sin praksis gitt reglene om faktureringsfeil   analogisk anvendelse der faktureringen av strøm overfor kunden skjer ved bruk av en   betalingstjeneste som «Lik Betaling», slik at forhold ved administrering av betalingstjenesten kan bedømmes som faktureringsfeil i samsvar med § 2-2 i standard kraftleveringsavtale. I tillegg har nemnda vurdert om det er grunnlag for justering av skyldig restbeløp ut fra en betraktning om at selskapet ikke har oppfylt produktet som forutsatt, det vil si at fakturabeløpet ikke ble justert på en måte som var egnet til å dekke strømkostnaden.    Slik denne saken stiller seg, kan ikke nemnda se at selskapet har misligholdt sine plikter etter avtale om «Lik Betaling». Tvert imot har Fortum Strøm AS rett til å justere terminbeløpet, og gjorde dette i rett tid for å bringe beløpet i samsvar med kostnadene til klagers forbruk og for å dekke inn en negativ saldo. Nemnda mener derfor at Fortum Strøm AS har oppfylt sine plikter etter avtalen, og at det dermed ikke er tale om faktureringsfeil som angitt i § 2-2 per analogi.   Slik saken er opplyst for nemnda, blant annet gjennom tilsvaret fra Fortum Strøm, har klager mens klagen har vært til behandling, ikke betalt oppjusterte terminbeløp i betalingstjenesten, med den følge at det har oppstått en ny underbalanse og at terminbeløpet er økt ytterligere. Fortum Strøm AS har opplyst at i en slik situasjon skal betalingstjenesten avsluttes dersom ikke justert terminbeløp betales. Nemnda kan ikke se at dette får betydning for bedømmelsen av saken. Når nemnda har kommet til at Fortum Strøm AS opptrådte i samsvar med avtalen da terminbeløpet ble justert i august 2022, plikter klager å innfri restansene på «Lik Betaling»-kontoen, enten gjennom et forhøyet terminbeløp eller ved å betale restansen i sluttfaktura.   Nemndas konklusjon er at klager ikke gis medhold.    Uttalelsen er enstemmig.      VEDTAK     Klager gis ikke medhold.    Oslo, 22. september 2023    Henrik E. Kolderup, leder  Thomas Iversen, Forbrukerrådet  Jon Aadland, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om innklagedes adgang til å tilbakeføre klagers kundeforhold til tidligere kraftleverandør. Klager bestred tilbakeføringen fra innklagede til tidligere kraftleverandør med den virkning at han fikk betalingsplikt overfor tidligere leverandør for perioden mellom 1. juni og 1. september 2022. Fortum Strøm AS fastholdt reverseringen av avtaleforholdet og mente at selskapet ikke hadde opptrådt klanderverdig. Klager ble enstemmig gitt medhold. Fortum Strøm AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.     Saken gjelder uenighet om innklagedes adgang til å tilbakeføre klagers kundeforhold til tidligere kraftleverandør.     Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-2 og 1-3.       Historikk:       01.06.2022 – Kundeforhold opprettes og registreres på klagers måler.   09.06.2022 – Klager kontakter selskapet og oppretter klagesak.   30.08.2022 – Fortum Strøm AS fristiller klager fra bindingstid og gebyr. Selskapet opplyser klager om at det krediterer fakturaene og tilbakefører kundeforholdet til tidligere leverandør.       Krav:  Klager bestrider avtaleoverføringen og betalingsplikt overfor tidligere leverandør for fakturaer i perioden mellom 01.06.2022 og 01.09.2022.     Partenes anførsler:      Klager fastholder sin stilling som privat forbruker og viser til at bedriftsavtalen med innklagede ble inngått under lovnad om gunstigere betingelser. Klager viser til at de formelle forholdene ikke kan være avgjørende da han i realiteten inngikk avtalen som privatperson. Klager fremhever at selskapet tilsynelatende har valgt et vilkårlig foretak som han er registrert under for å sikre inngåelse av bedriftsavtale. Han viser til at han på avtaletidspunktet oppga et annet selskap enn det som ble registrert som part.      Klager hevder at Fortum Strøm AS ikke har grunnlag for å reversere kundeforholdet til 01.06.2022. Klager viser til at han den 30.08.2022 fikk opplyst at fakturaene skulle krediteres. Han fastholder at han ikke er betalingspliktig overfor den kraftleverandøren han ble tilbakeført til, som han tidligere var kunde hos. Han viser til at det er Fortum Strøm AS som har levert kraft i den aktuelle perioden.     Fortum Strøm AS mener at klager er betalingspliktig overfor kraftleverandøren som han ble tilbakeført til. Selskapet fastholder sin rett til å reversere kundeforholdet og hevder at saken må anses løst fra deres side. Selskapet har etter deres syn ikke opptrådt klanderverdig utover de forhold som det allerede har erkjent og gjort opp for. Fortum Strøm AS hevder at saken er et anliggende mellom klager og ny kraftleverandør. Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om innklagedes adgang til å tilbakeføre klagers kundeforhold til tidligere kraftleverandør. Spørsmålet er i første omgang om klager på ny er blitt forpliktet overfor tidligere kraftleverandør.    Nemnda legger til grunn at det i telefonsamtale mellom klager og Fortum Strøm AS våren 2022 ble enighet om avtaleinngåelse mellom et selskap klager var daglig leder i og Fortum Strøm AS om leveranse av strøm til målere på ulike eiendommer som klager personlig eide. I avtalebekreftelser den 1. juni 2022 meddelte Fortum Strøm AS at leveransene for eiendommene var overtatt av Fortum Strøm AS, men med et annet selskap som kunde. Dette var et annet selskap der klager var daglig leder, men avtalene vedkom ikke dette selskapet. Dette utløste en klagesak mellom klager og Fortum Strøm AS, der Fortum Strøm AS ga uttrykk for at betalingskravene ville bli kreditert.     Utgangspunktet etter standard kraftleveringsavtale § 1-3 annet ledd er at «den kraftleverandør som er gitt i oppdrag å iverksette et leverandørskifte, [er] ansvarlig for korrekt oppsigelse av kundens eksisterende kraftleveringsavtale». Nemnda har ingen holdepunkter for annet enn at oppsigelsen av de tidligere leveranseavtalene for målerne skjedde i samsvar med standardavtalen, og disse oppsigelsene derfor må anses som gyldige. Avslutningene av de tidligere avtalene var derfor rettmessige, men de nye avtalene ble imidlertid registrert på feil selskap som dermed også mottok fakturaer for leveransene som ikke vedkom selskapet.    Slik saken videre er opplyst har klager ikke gitt Fortum Strøm AS fullmakt til å inngå nye avtaler på vegne av ham, heller ikke med de tidligere strømleverandørene. Dette innebærer at Fortum Strøm AS derfor ikke har hatt adgang til å tilbakeføre klagers kundeforhold til disse tidligere kraftleverandørene. Slik nemnda ser det, har klager derfor ikke plikt til å forholde seg til den tilbakeføringen som har skjedd, og plikter heller ikke å betale fakturaer fra dem.    Etter dette fører klagers syn frem i saken.    Nemnda vil for øvrig bemerke:    Slik saken fremstår for nemnda, foreligger det dermed et uavklart leveranseforhold fra Fortum Strøm AS til klager. Klager har anført at telefonselgeren fra Fortum Strøm AS i samtalen opplyste at «hvis jeg hadde et organisasjonsnr å linke mot, så kunne han skaffe meg en god pris». Fortum Strøm AS har ikke bestridt dette for nemnda. Klager har under saksforberedelsen fremlagt dokumentasjon på at kraftleveransen i sin helhet gjelder privat forbruk. Nemnda er av den oppfatning at klager må anses som privat forbruker i denne saken, og at Fortum Strøm AS ikke har hatt grunnlag for å plassere klager på en bedriftsavtale. Etter nemndas syn har Fortum Strøm AS derfor urettmessig avregnet strømleveransene etter bedriftsavtalen. Nemnda finner dessuten grunn til å rette kritikk mot selskapets registrering av kundeforholdet under det som fremstår som et vilkårlig innhentet organisasjonsnummer, som for øvrig var et annet organisasjonsnummer enn det klager oppga. Dette selskapet har dermed urettmessig blitt holdt ansvarlig for en avtale som det ikke var grunnlag for.   Nemnda har vurdert om det er grunnlag for å frita klager for betalingsplikt personlig – som forbruker – for levert strøm til de ulike eiendommene som han eier privat. Slik nemnda oppfatter saksforholdet, er det ikke grunnlag for å si at klager har utøvd noen angrerett, idet han ikke har krevd seg selv løst fra avtalen for den aktuelle perioden. Selv om innsalgsavtalen kom i stand som følge av uanmodete telefonhenvendelser, er saken også for dårlig opplyst til at nemnda kan ta stilling til anvendelsen av angrerettloven § 10.    Når nemnda legger til grunn at Fortum Strøm AS var å anse som leverandøren av strøm fra 01.06.2022, og avtalene samtidig skulle vært registrert på klager personlig, mener nemnda at klager er forpliktet til å betale Fortum Strøm AS for levert og forbrukt kraft fra 1. juni 2022. At Fortum Strøm AS har gitt uttrykk for at utstedte fakturaer til det selskapet som opprinnelig ble oppført som kunde vil bli kreditert, endrer ikke dette. Disse fakturaene var uvedkommende for det aktuelle selskapet, men dette kan ikke samtidig begrunne at det ikke skal betales for strømmen som ble levert til klagers eiendommer.   Hvilke prisvilkår klager bør avregnes etter, er i denne situasjonen uklart. Nemnda anbefaler at klager avregnes etter Nord Pools områdepris for perioden for det prisområdet klager tilhører, så langt ikke de økonomiske vilkår som en bedriftsavtale ville medført, og som han ble lovet i innsalgssamtalen, er mer fordelaktige. I så fall må han faktureres etter disse vilkårene.    Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.    Uttalelsen er enstemmig.      VEDTAK     Klager gis medhold.      Oslo, 22. september 2023    Henrik E. Kolderup, leder  Gustav Norman, Forbrukerrådet  Jon Aadland, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge      Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.