Søkeresultater

Saken gjaldt uenighet om betalingsplikt for etterfaktureringskrav. Klager bestred betalingsplikt med grunnlag i at kraftleverandøren måtte bære risikoen for de feil som hadde oppstått. Klager viste til at kundeforholdet hans hadde blitt uriktig oppsagt, at strømmen var avstengt i en periode på ett døgn og at selskapet hadde unnlatt å opplyse ham om forholdene. Fjordkraft AS opprettholdt betalingskravet med grunnlag i at kravet gjaldt levert og forbrukt kraft. Selskapet bestred at klager hadde vært i god tro om forholdene. Klager ble enstemmig ikke gitt medhold. Fjordkraft AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for etterfaktureringskrav. Regelverk: Standard kraftleveringsavtale § 2-2. Historikk:   01.11.2021 – Kundeforholdet opphører etter kundeendring på klagers måler 24.11.2021.   08.03.2022 – Klager blir kjent med at kundeforholdet ikke lenger eksisterer.   31.03.2022 – Klagers strøm stenges i en periode på ett døgn. 08.04.2022 – Opphøret blir reversert med tilbakevirkende kraft til 01.11.2021.  25.04.2022 – Klager faktureres for perioden 01.11.2021–08.04.2022.   Krav:  Klager krever seg fristilt fra betalingskravet. Partenes anførsler:    Klager hevder seg fristilt fra faktureringskravet med grunnlag i flere feil fra selskapets side. Han bestrider både grunnlaget for og utmålingen av kravet.    Klager viser til at han aldri sa opp avtalen med innklagede selv, og at det dermed ble gjort uten hans samtykke. Han peker videre på at det er klanderverdig at han aldri fikk vite hvem som var kraftleverandør. Han viser til at strømmen i boligen hans ble urettmessig avstengt uten forvarsel, hvilket medførte økonomisk tap som følge av ødelagte frysevarer mv.   Klager bestrider i alle tilfeller størrelsen på faktureringskravet. Han mener at det ikke er grunnlag for å kreve et beløp som går ut over fastprisavtalen. Han viser videre til at han opprettet AvtaleGiro for å unngå betalingskrav av et slikt omfang.   Fjordkraft AS opprettholder betalingskravet under henvisning til avregningsforskriften § 6-19. Selskapet hevder at klager ikke har vært i aktsom god tro all den tid han ikke mottok strømregninger. Det mener at han hadde oppfordring til å undersøke dette nærmere.  Selskapet mener at klager i alle tilfeller må oppfylle sin del av kontrakten. Selskapet peker på at faktureringskravet samsvarer med reelt forbruk og at klager ikke har påberopt seg beføyelser som fritar ham for betalingsforpliktelsen.  Nemnda ser slik på saken:    Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for etterfaktureringskrav. Spørsmålet er om klager er forpliktet til å betale omtvistet krav. Nemnda legger til grunn at klager hadde vært kunde hos Fjordkraft AS fra 25. januar 2021. Fjordkraft AS mottok den 24. november 2021 melding fra Elhub om at ny kunde hadde overtatt klagers strømmåler med virkning fra 1. november 2021. Konsekvensen ble at klagers kraftleveranse ble ansett avsluttet ved flytting. Nemnda legger til grunn at den nye kunden uriktig ble registrert på klagers målernummer. Klager var i kontakt med netteier Elvia den 1. april 2022 og ble på nytt aktiv som kunde på målepunktet. Fjordkraft AS mottok 8. april 2022 melding fra Elhub om at utflyttingen per 1. november 2021 var reversert, slik at klager forble registrert på måleren.  Nemnda bemerker at klagers strøm trolig ble avstengt som følge av at personen som meldte seg inn på klagers måler oppdaget og korrigerte denne feilen. I en slik situasjon ville klagers målernummer manglet eier, og strømmen blitt avstengt av netteier. Nemnda legger til grunn at denne stengingen ble utført på initiativ av netteier Elvia, og ikke på initiativ av Fjordkraft.  Med grunnlag i reverseringen av utflyttingen per 1. november 2021 som Fjordkraft AS fikk opplysning om 8. april 2022, har Fjordkraft AS fakturert klager for reelt forbruk i perioden 01.11.2021 til 08.04.2022 ved fakturaen som ble utstedt den 25. april 2022. Klager har bestridt denne fakturaen.  Nemnda bemerker at den mener at Fjordkraft AS med rette har ansett at kraftleveranseavtalen ble videreført uavbrutt i forbindelse med at klager på nytt ble registrert som innehaver av måleren med virkning fra 1. november 2021. Forutsetningen for avbruddet i kraftleveransen per 1. november 2021 var da ikke lenger til stede, og avtalen var heller ikke sagt opp av klager. Nemnda er derfor enig i at avtaleforholdet ble videreført som om avbruddet ikke hadde skjedd. Standard kraftleveringsavtale § 2-2 oppstiller en rett for partene til å kreve henholdsvis tilleggs- eller tilbakebetaling ved tilfellet av faktureringsfeil. Bestemmelsen åpner for etterfølgende korrigering for å bringe fakturert beløp og reelt forbruk i henhold til hverandre. Utgangspunktet er at kraftleverandøren kan kreve tilleggsbetaling for korrigert forbruk som ikke tidligere er fakturert. Tilleggsbetaling kan likevel ikke kreves dersom feilen skyldes forhold hos kraftleverandøren eller noen som kraftleverandøren svarer for, og kunden var i aktsom god tro, jf. § 2-2 annet ledd.  Nemnda tar først stilling til om det foreligger faktureringsfeil som skyldes forhold hos kraftleverandøren eller noen som kraftleverandøren svarer for. I den situasjonen som forelå, kan ikke nemnda se at det foreligger en feil som kan tilskrives Fjordkraft AS. Basert på den meldingen Fjordkraft AS mottok 24. november 2021 gjennom Elhub, måtte Fjordkraft AS legge til grunn at klager ikke lengre disponerte den måleren som kraftleveransen knyttet seg til. Forutsetningen for kraftleveransen var dermed ikke lengre til stede, samtidig som det fra 1. november 2021 dermed ikke lenger forelå målinger av forbruk gjennom Elhub som kunne tilregnes kraftleveranseavtalen mellom partene. Fra dette tidspunktet hadde Fjordkraft AS derfor ikke grunnlag for å fakturere for levert kraft til klager. Det var først fra Fjordkraft AS mottok meldingen i Elhub den 8. april 2022 om at klager skulle forbli registrert på måleren fra 1. november 2021, slik at forbruk på måleren skulle tilregnes ham, at Fjordkraft AS hadde grunnlag for å fakturere. Ut fra sitt syn på klagers aktsomme gode tro, tar nemnda ikke stilling til om feilen kan tilregnes Elvia AS, og om Elvia AS i denne situasjonen kan anses som noen som Fjordkraft AS «svarer for». Nemnda bemerker likevel at det er uklart om feilregistreringen av den nye kunden på klagers måler skyldes at den nye kunden oppga feil målernummer, eller en feil ved Elvias registrering av kundeforholdet. Det er heller ikke klart om Elvia i denne konkrete situasjonen skal anses som noen som Fjordkraft AS «svarer for». For at klager skal kunne motsette seg etterfaktureringskravet, må klager i ethvert tilfelle ha vært i aktsom god tro om faktureringsfeilen, altså at han ikke ble avregnet for sitt forbruk i den perioden kravet gjelder. Slik saken er opplyst ble ikke klager fakturert for levert kraft fra november 2021. Nemnda bemerker at dette var i en periode der strømprisene steg til høye nivåer, og der strømpriser fikk stort fokus i dagspressen. Klager har videre opplyst til nemnda at han i løpet av vinteren, trolig i januar, oppfattet at det var lenge siden han hadde blitt trukket for levert kraft fra Fjordkraft AS, og logget seg derfor inn på «Mine Sider» på Fjordkrafts nettsider, der det fremgikk at han ikke lengre hadde noe kundeforhold til dem lenger. I påfølgende telefonsamtale med Fjordkraft AS skal han ha fått opplyst at han hadde sagt opp kundeforholdet i november, noe klager benektet å ha gjort. Samlet sett kan nemnda ikke se at klager har vært i aktsom god tro om at han ikke ble avregnet for sitt forbruk. Etter dette har nemnda kommet til at klager plikter å betale det etterfakturerte kravet, som nemnda legger til grunn gjenspeiler klagers reelle forbruk i perioden. Nemnda legger likevel til at så langt kravet ikke er betalt av klager, finner nemnda det rimelig at partene inngår avtale om en nedbetalingsplan der kravet fordeles uten rentepåslag utover en rimelig periode. Kravet må deles opp slik at klager settes i stand til å betjene det. Hva gjelder klagers krav om erstatning for ødelagte frysevarer mv. i forbindelse med avstenging av strømmen, er dette et tap som må fremmes overfor klagers netteier, Elvia AS.  Nemndas konklusjon er at klager ikke gis medhold. Uttalelsen er enstemmig.    VEDTAK      Klager gis ikke medhold.      Oslo, 28. august 2023   Henrik E. Kolderup, leder   Thomas Iversen, Forbrukerrådet   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om betalingsplikt for merverdiavgift. Klager hevdet at han måtte fritas for merverdiavgiften og krevde tilbakebetalt merverdiavgiftspåslaget for den perioden han ble belastet for dette. Han viste til at han var omfattet av det regionale fritaket i merverdiavgiftsloven § 6-6 i kraft av å være forbruker. NorgesEnergi AS bestred at klager var omfattet av fritaket under henvisning til at det var inngått bedriftsavtale. Klager ble enstemmig gitt medhold. NorgesEnergi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder uenighet om fakturering og merverdiavgift. Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-2 og 1-3 og merverdiavgiftsloven § 6-6.   Historikk:    2013 – Partene inngår avtale.   11.09.2019 – Klager inngår ny avtale tilpasset kunder med enkeltpersonforetak.   11.09.2019–01.04.2021 – Klager blir ikke fakturert for merverdiavgift.   01.04.2021–01.02.2022 – Klager blir fakturert for merverdiavgift.   01.02.2022 – Klager endrer avtalen tilbake til et avtaleprodukt for private. Klager henvender seg til innklagede og bestrider merverdiavgiften.  Krav:  Klager hevder seg fritatt fra å betale merverdiavgift.   Partenes anførsler:    Klager viser til at han er bosatt i Troms og hevder at han er omfattet av det regionale fritaket fra merverdiavgift. Han er derfor fritatt fra å betale merverdiavgift på kraftleveranse til sin bolig. Han viser til forholdene omkring avtaleinngåelsen og at han gjentatte ganger ble forsikret om at han ikke var pliktig å betale merverdiavgift.   Klager gjør gjeldende at han er forbruker og viser til at næringsvirksomheten begrenser seg til et lite rom i boligen til bruk for hjemmekontor. Han anfører at det avgjørende må være den geografiske plasseringen og hvilket formål kraftleveransen har. Han mener at det ikke kan være utslagsgivende at en liten del av forbruket går til enkeltpersonforetaket.   Klager peker på at kraftleveransen i all sin hovedsak gjelder husholdningsbruk og viser til forarbeidsuttalelsene til merverdiavgiftsloven § 6-6. Han fremhever at fritaket også gjelder den del av kraften som brukes i næringsvirksomhet når kraften omsettes dels til husholdningsbruk og dels til bruk i næringsvirksomhet. NorgesEnergi AS opprettholder kravet sitt og viser til at avtalen som ble inngått 11.09.2019 var en bedriftsavtale. Selskapet hevder at klager burde vært innforstått med at han måtte betale merverdiavgift. De peker på klagers manglende undersøkelse og oppfølging av faktureringen.    Selskapet mener at de har fakturert klager riktig da de inkluderte merverdiavgift. Av hensyn til kundeforholdet understreker selskapet at de imidlertid ikke vil etterfakturere klager for merverdiavgift for den perioden han ikke ble belastet for avgiften.   Nemnda ser slik på saken:    Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for merverdiavgift på kraftleveranse. Spørsmålet er om klager har krav på å få tilbakebetalt merverdiavgift for perioden dette ble innfordret.  Som utgangspunkt skal næringsdrivende beregne og betale merverdiavgift ved omsetning av alle varer og tjenester, jf. merverdiavgiftsloven § 3-1. Det skal derfor som utgangspunkt beregnes merverdiavgift ved omsetning av elektrisk kraft. Dette utgangspunktet gjelder likevel bare så langt det ikke foreligger særskilte merverdiavgiftsfritak etter loven.  Etter merverdiavgiftsloven § 6-6 første ledd er omsetning av elektrisk kraft til husholdningsbruk i fylkene Troms og Finnmark og Nordland fritatt for merverdiavgift. Bestemmelsens andre ledd fastsetter videre at der elektrisk kraft omsettes dels til husholdningsbruk og dels til bruk i næringsvirksomhet som helt ut er omfattet av loven, omfatter fritaket også den del av kraften som brukes i næringsvirksomheten, forutsatt av at leveringen til begge formål skjer etter samme tariff og på samme måler. Bakgrunnen for fritaket for de nordligste landsdeler har sin bakgrunn i det store forbruket av elektrisk kraft i disse områdene i mørketiden, og har eksistert siden merverdiavgiftsloven ble innført i 1970, jf. Merverdiavgiftshåndboken 2021 på side 586. Slik nemnda forstår det, følger det av dette støtteformålet at også levering av strøm til næringsvirksomhet som ikke er omfattet av loven, er omfattet av fritaket, forutsatt av leveransen skjer til samme måler og etter samme tariff.   Det fremgår videre av Merverdiavgiftshåndboken 2021 samme sted at fritaket omfatter ikke bare strømleveransene, men også nettleien, samt også fakturagebyr så langt de tilkommer.   Hva som menes med omsetning til husholdningsbruk, er definert i merverdiavgiftsforskriften § 6-6-1 som bruk for blant annet eneboliger, leiligheter, hybler og fritidsboliger.  Nemnda legger til grunn at partene inngikk ny avtale den 11. september 2019 som var ment for bedriftskunder. Avtalen gjaldt både klagers bolig og fritidsbolig. Bakgrunnen for at klager ble tilbudt bedriftsavtale var at han hadde et enkelpersonsforetak registrert på bostedsadressen som han drev fra et hjemmekontor. NorgesEnergi AS fakturerte for egen kraftleveranse samt for nettleie på vegne av netteier, Arva AS. Fra avtaleinngåelsen og frem til 1. april 2021 ble klager fakturert uten merverdiavgift. I perioden mellom 1. april 2021 og 1. februar 2022 ble klager fakturert med merverdiavgift. Innklagede, NorgesEnergi AS, har gjort gjeldende at spørsmålet om merverdiavgift på strømleveranse blir overstyrt av om det er tale om en privatkunde eller en næringskunde med organisasjonsnummer, selv i prisområder der merverdiavgift er fritatt for privatkunder. Etter nemndas syn bygger dette på en uriktig forståelse av merverdiavgiftsfritaket. Det avgjørende er etter nemndas syn hvilket formål strøm- og nettjenestene er levert til, ikke hva slags avtale som er inngått med kunden. I dette tilfellet er leveransene skjedd dels til en hytte med egen strømmåler, dels til en enebolig med egen strømmåler. At dette er situasjonen fremgår av fakturaene fra Arva, som knytter de to målernumrene som både kraftleveransen og nettleveransen gjelder til henholdsvis «Bolig» og «Fritidsbolig». I begge tilfellene får merverdiavgiftsfritaket i § 6-6 anvendelse. At klager i eneboligen har drevet næringsvirksomhet gjennom et enkeltmannsforetak, endrer ikke dette. Klager har bestridt at noen del av leveringen har gått til denne virksomheten. Nemnda bemerker at det uansett ikke er holdepunkter i saken for at leveranse av strøm til denne virksomheten har skjedd på egen måler, slik at fritaket også vil gjelde for den del av leveringen som er skjedd til dette formålet, uavhengig av om næringsvirksomheten er omfattet av merverdiavgiftsloven eller ikke.  Både NorgesEnergi AS sin leveranse av kraft og Arva AS sin yting av nettjenester må etter dette anses fritatt for merverdiavgift i sin helhet. Klager har følgelig krav på å få tilbakebetalt betalt merverdiavgift på disse tjenestene for perioden fra 1. april 2021. NorgesEnergi AS har innfordret uriktig beløp på egne vegne og på vegne av Arva AS, og må etter nemndas syn tilbakebetale uriktig innfordret merverdiavgift til klager på vegne av begge selskapene. Hvordan dette i ettertid gjøres opp mellom selskapene, og overfor Skatteetaten gjennom endringsoppgaver, er det ikke nødvendig for nemnda å gå inn på.  Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.   Uttalelsen er enstemmig.   VEDTAK    Klager gis medhold.     Oslo, 28. august 2023   Henrik E. Kolderup, leder   Thomas Iversen, Forbrukerrådet   Jon Aadland, Fornybar Norge    Lars Lima, Fornybar Norge       Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om betalingsplikt for etterfakturert krav. Klager hevdet at det forelå avregningsfeil og at betalingskravet måtte korrigeres. Han anførte at beløpet ikke stemte overens med reelt forbruk og viste til at boligen hadde stått ubrukt i den aktuelle terminen. Lede AS innga ikke tilsvar i saken. Av saksopplysningene fremkom at selskapet opprettholdt etterbetalingskravet som korrekt i lys av registrerte verdier. Klager ble enstemmig gitt delvis medhold. Lede AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for etterfakturert krav. Regelverk: Standard nettleieavtale § 6-5.  Historikk:  01.10.2021–01.01.2022 – Klagers forbruk stipuleres.  10.12.2021 – Klager fraflytter boligen. 06.01.2022 – Klagers måler byttes. 08.03.2022 og 25.03.22 – Klager mottar etterbetalingskrav på henholdsvis kr 24 503,82 (kraft) og 3.822,33 kr fra kraftleverandør, periodisert til perioden 01.12.21 – 10.12.21.  Krav:  Klager bestrider etterfaktureringskravet og krever det korrigert.   Partenes anførsler:    Klager hevder at han er feilaktig fakturert og at beløpet må korrigeres. Han viser til at det registrerte forbruket ligger altfor høyt sett i lys av at boligen ikke var i bruk i den angitte perioden. Han peker på at det bare var det nødvendigste som var slått på av strøm.   Klager hevder videre at han er fakturert dobbelt for nettleie.   Lede AS har ikke inngitt tilsvar i saken. Av den fremlagte dokumentasjonen fremkommer at selskapet opprettholder betalingskravet og at det hevder at klager er korrekt avregnet. Selskapet mener at tidligere avlesninger er feil og peker på at deres beregninger stemmer overens med faktisk registrert forbruk.   Nemnda ser slik på saken: Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for etterfakturert krav. Spørsmålet er om klager har betalingsplikt for korrigert forbruk som ikke tidligere er fakturert. For nemnda er netteier gjort til klagemotpart som ansvarlig for måling av forbruk, jf. standard kraftleveringsavtale § 2-1 og § 2-3. Dette gjelder selv om kraftleverandør har gjennomfakturert nettleien.  Det er i denne saken ikke holdepunkter for at det har vært feil i målerutstyr. Etter det nemnda kan se hadde kunden ikke AMS-måler, men skulle avlese forbruk manuelt, jf. standard nettleieavtale § 5-2 andre ledd. Disse avlesningene har ikke blitt gjort, eller har i alle fall ikke blitt registrert korrekt, se under. Slik saken er opplyst for nemnda har klagers forbruk blitt stipulert, jf. standard nettleieavtale § 5-2 tredje ledd. Korrigerte målerverdier ble avdekket etter at klager fraflyttet boligen 10. desember 2021, jf. standard nettleieavtale § 5-2 siste ledd.  Etter standard nettleieavtale §§ 6-3 og 6-5 danner de verdier som avleses av nettselskapets måleutstyr grunnlaget for beregning av nettleie og energiforbruk i målepunktet, og nettselskapet kan kreve etterbetaling for enhver avregningsfeil for inntil de tre siste år. Når avregningsfeilen kan tilskrives nettselskapet kan etterbetaling likevel ikke kreves dersom nettkunden var i aktsom god tro. Disse måleverdiene danner samtidig grunnlag for kraftleverandørens fakturering for levert kraft, jf. standard kraftleveringsavtale § 2-1. Ved feil i måledata mottatt fra nettselskapet, kan kraftleverandør blant annet kreve tilleggsbetaling ved avregningsfeil ved feil stipulert forbruk som følge av feil måleravlesning. Slik tilleggsbetaling kan likevel ikke kreves dersom feilen skyldes forhold som kraftleverandøren eller noen kraftleverandøren svarer for, og kunden var i aktsom god tro.   Nemnda tar først stilling til om det foreligger feil som kan tilskrives nettselskapet.  Slik saken er opplyst for nemnda var situasjonen at klagers forbruk i en lengre periode var stipulert som følge av manglende måleravlesning og periodevise feilavlesninger fra kundens side. Nemnda legger til grunn at forbruket ble stipulert i perioden mellom 1. oktober 2021 og 1. januar 2022. I tilfeller av manglende måleravlesning sto innklagede som nettselskap fritt til å fastsette klagers uttak skjønnsmessig, jf. standard nettleieavtale § 5-2 tredje ledd. Senest ved målerskiftet 6. januar 2022 ble det avdekket at de stipulerte verdiene har vist seg å ligge for lavt. Nemnda har ingen holdepunkter for å trekke i tvil målerstanden som ble registrert 6. januar 2022, eller forbruket som er tilordnet klager frem til huset ble overtatt av ny eier per 10. desember 2021. Nemnda legger derfor til grunn at de korrigerte forbrukstallene som ligger til grunn for etterfaktureringen fra innklagede som netteier, og fra kraftleverandøren, er korrekte. Etter dette finner nemnda det ikke sannsynliggjort at det har skjedd en avregningsfeil som kan tilregnes nettselskapet. Både nettselskapet og kraftleverandør kan derfor etterfakturere for lite fakturert forbruk. Nemnda bemerker at det i lengre perioder med manglende avlesning fra kunden, oppstår en aktivitetsplikt for netteier til å sende ut påminnelse og oppfordring om å lese av målerstand. Slik saken står kan nemnda likevel ikke se at innklagede har misligholdt denne aktivitetsplikten. Det er derfor ikke nødvendig for nemnda å ta stilling til om klager har vært i aktsom god tro. Etter dette har både innklagede og kraftleverandøren adgang til å etterfakturere med grunnlag i de forbrukstall som etter kontroll av måleren er tilordnet klager frem til 10. desember 2021.  Nemnda finner likevel grunn til å bemerke at merforbruket som ble avdekket ved kontroll av måleren i sin helhet er periodisert til desember 2021 frem til klager fraflyttet boligen. Nemnda legger til grunn at merforbruket reelt sett knytter seg til en lengre periode enn dette, og som utgangspunkt må periodiseres. Nemnda bemerker samtidig at midlertidig ordning med strømstønad ble innført fra og med desember 2021, og at klager i fakturaen fra innklagede 25. mars 2022 er innrømmet maksimal strømstønad for desember for 5000 kWt. Hva som er det økonomisk gunstigste for klager når fakturering av nettleie og leveranse av kraft ses i sammenheng, er ikke kjent for nemnda. Innklagede har heller ikke inngitt tilsvar i saken som kan belyse selskapets valg på dette punkt. På denne bakgrunn må innklagede behandle saken på nytt med henblikk på hva som medfører det gunstigste resultatet for klager på dette punkt, og eventuelt beregne en ny forbruksfordeling til bruk for egen fakturering og for kraftleverandøren. Videre har klager gjort gjeldende at han er uriktig belastet to ganger for nettleie. Nemnda legger til grunn at påstanden fra klager gjelder for perioden 01.12.2021–10.12.2021. Nemnda kan med grunnlag i de fremlagte fakturaene ikke se at dette medfører riktighet, men ber innklagede kontrollere dette ved den fornyede behandlingen av saken. Nemnda finner etter dette at klager har betalingsplikt for ikke-fakturert forbruk, men at innklagede må se på periodiseringen av forbruket på nytt med sikte på å finne det økonomisk gunstigste resultatet for klager i lys av ordningen med midlertidig strømstøtte.  Nemndas konklusjon er at klager gis delvis medhold. Uttalelsen er enstemmig.     VEDTAK    Klager gis delvis medhold.     Oslo, 28. august 2023   Henrik E. Kolderup, leder   Thomas Iversen, Forbrukerrådet   Jon Aadland, Fornybar Norge    Lars Lima, Fornybar Norge   Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om klagers rett til å bli satt tilbake på variabelavtale etter angrerettutøvelse. Klager anførte at hun ikke var bundet av spotprisavtalen med grunnlag i angrerettutøvelse, og at hun av samme grunn hadde krav på å gå tilbake til opprinnelig inngått variabelavtale. Fortum Strøm AS bestred at klager hadde krav på å bli satt tilbake på variabelavtalen. Selskapet mente at klager måtte bære risikoen for dette fordi hun valgte å endre avtalen. Klager ble enstemmig gitt medhold.  Fortum Strøm AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.  Saken gjelder uenighet om klagers rett til å bli satt tilbake på variabelavtale etter angrerettutøvelse.  Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4 og angrerettloven.    Historikk:  24.08.2022 – Fortum Strøm AS sender ut en e-post til alle kunder med avtaleprodukt «Fortum Solid» og opplyser om at det vil være lønnsomt å gå over til en spotprisavtale.    25.06.2022 – Klager inngår spotprisavtale med innklagede gjennom nettsiden deres. Hun påberoper seg angrerett innen to timer etter avtaleinngåelsen.    Krav:  Klager krever å bli satt tilbake på variabelavtalen hun hadde før hun bestilte spotprisavtalen.   Partenes anførsler:     Klager hevder at hun har angreretten i behold og at hun har adgang til å gå tilbake til variabelavtalen hun opprinnelig hadde. Hun mener at innklagede har drevet villedende markedsføring ved å oppfordre til å inngå spotprisavtale. Hun viser til at hun ikke ville inngått spotprisavtalen dersom hun ikke hadde blitt oppfordret til det. Klager viser til at hun hadde gunstigere vilkår etter variabelavtalen.   Klager hevder at innklagede har opptrådt i strid med god forretningsskikk og anser det klanderverdig at selskapet i realiteten ikke gir kunden adgang til å utøve angreretten.    Fortum Strøm AS motsetter seg ikke klagers bruk av angrerett, men bestrider kravet om å gå tilbake til avtaleproduktet «Fortum Solid» under henvisning til at det er utgått. Selskapet peker på at det var klager selv som endret avtalen.   Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om klager har rett til å bli satt tilbake på tidligere variabelavtale etter angrerettutøvelse i forbindelse med inngåelse av nytt produkt.   Etter sakens opplysning var klager frem til den 25. august 2022 oppført på variabelproduktet «Fortum Solid». Ved midnatt den 26. august bestilte klager spotproduktet «Fortum Marked». Klager angret denne bestillingen to timer senere.   Nemnda bemerker innledningsvis at angrerettloven også gjelder når forbruker inngår ny avtale med eksisterende kraftleverandør om et annet produkt. Utgangspunktet er derfor etter angrerettloven § 20 at klager har rett til å gå fra den nye avtalen ved å gi melding til den næringsdrivende før utløpet av angrefristen, jf. § 21. At klager hadde angreretten i behold på tidspunktet for angrerettutøvelsen er heller ikke bestridt av Fortum Strøm AS i saken. Fortum Strøm AS bestrider imidlertid at virkningen av at klager utøver angreretten er at hun har rett til å bli satt tilbake på variabelproduktet «Fortum Solid».   Der angreretten utøves i et tilfelle som dette, ved produktendring, kan nemnda ikke se at kunden gjennom angrerettutøvelsen har krav på å bli tilbakeført til den tidligere avtalen. Angrerettsutøvelsen gjelder den nye avtalen som ble inngått. Rettsvirkningen er at kunden er fristilt fra den nye avtalen, men ikke at tidligere avtale gjenopptas.   I denne saken har klager opplyst at hun rundt midnatt mellom 25. og 26. juli 2022 avsluttet tidligere avtale ved å bestille den nye avtalen, men at hun innen to timer senere (natt til 26. juli 2022) utøvde angreretten på den nye bestillingen. Selv om en kombinert oppsigelse og bestilling som dette er forpliktende for klager, er det en viss adgang etter analogi fra avtaleloven § 39 til å tilbakekalle en oppsigelse/bestilling som dette hvis motparten ikke har innrettet seg etter bestillingen og særlige grunner tilsier det (re integra-regelen).    Det er opplyst at det nye produktet – et spotpris-produkt – trådte i kraft automatisk ved bestillingen. I det perspektiv har innklagede innrettet seg. Det nye produktet krevde imidlertid som et rent markedskraftprodukt ingen tilpasning fra selskapet i form av prissikringer eller lignende. Nemnda legger samtidig til grunn at oppfølgningen av avslutningen av klagers tidligere avtale, et standard variabelt-produkt (en forvaltningsavtale), ikke ble påbegynt samme natt, for eksempel ved tilpasning av innklagedes sikringsposisjoner eller liknende. Nemnda finner det derfor ikke sannsynliggjort at innklagede i løpet av samme natt innrettet seg i noen nevneverdig grad. At produktet ikke lenger tilbys ved nytegning i markedet, har i denne sammenheng ikke betydning, så lenge produktet ikke var trukket fra eksisterende kunder. Så langt saken er opplyst, hadde dette ikke skjedd den 26. juli 2022.   Nemnda finner det derfor rimelig i en situasjon som dette å tillate tilbakekallet av oppsigelsen og nytegningen, slik at klager forble på tidligere produkt.  Klager har derfor som utgangspunkt rett til å settes tilbake på variabelavtalen «Fortum Solid».   Nemnda vil likevel tilføye:   Det er nemndas erfaring at prisutviklingen i standard variable avtaler høsten 2022 var mer ugunstig enn i spotprisavtaler, fordi den faktiske prisutviklingen i spotpris-markedet utviklet seg i en annen retning enn de prognosene som lå til grunn for standard variabel-produkter. Nemnda har behandlet en rekke saker med klager mot standard variabel-avtaler med dette som bakgrunn. Nemnda legger derfor til grunn opplysninger fra innklagede om at klager fra 1. september 2022 ville kommet dårligere ut i den gamle avtalen enn på en spotprisavtale.    Innklagede har i tilsvaret opplyst at i oktober 2022 var det i gang med å avvikle standard variabel-produkter overfor eksisterende kunder. Så langt avviklingen skjedde i tråd med standard kraftleveringsavtale § 6, ville klagers produkt uansett blitt avsluttet samme høst.   Selv om klager får medhold i saken, bør klager, eventuelt i samråd med innklagede, overveie om hun er tjent med å opprettholde sitt krav om å gjeninntre på den gamle avtalen.   Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.    Uttalelsen er enstemmig.      VEDTAK     Klager gis medhold.        Oslo, 28. august 2023    Henrik E. Kolderup, leder    Gustav Norman, Forbrukerrådet    Jon Aadland, Fornybar Norge     Lars Lima, Fornybar Norge            Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om oppstartsdato ved ut- og innflytting i bolig. Klager bestred at oppstartsdato for leveranse til ham som ny kunde ble satt til 30. juli 2022 når overtakelse av boligen fant sted 1. august 2022. Han anførte at nettselskapet ikke kunne overføre kundeforhold med tilbakevirkende kraft uten hans godkjennelse. Lnett AS bestred at det var tale om avtaleoverføring med tilbakevirkende kraft. Selskapet viste til vanlig praksis. Klager ble enstemmig gitt medhold. Lnett AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.     Saken gjelder uenighet om oppstartsdato ved eierskifte.   Regelverk: Standard nettleieavtale § 2.   Historikk:   30.07.2022 – Avtale med innklagede overføres til klager.   01.08.2022 – Klager overtar boligen. Krav:  Klager bestrider dato for oppstart av avtale.   Partenes anførsler:    Klager hevder at det ikke er grunnlag for å sette tidspunktet for avtalens ikrafttredelse til et tidligere tidspunkt enn det han selv har samtykket til. Han reagerer på at avtalens oppstart ble angitt til den 30. juli når overtakelsen var den 1. august. Klager mener at det er prinsipielt galt å overføre kundeforhold med tilbakevirkende kraft uten godkjenning fra kunden.   Lnett AS bestrider at det er tale om avtaleoverføring med tilbakevirkende kraft. Selskapet viser til at det er vanlig praksis å overføre kundeforhold på tidspunktet for tidligere avtaleparts utflytting. Dersom den angitte datoen er feil, mener selskapet at dette er et anliggende mellom tidligere og ny kunde.   Nemnda ser slik på saken:    Saken gjelder uenighet om oppstartsdato for avtale med ny kunde ved ut- og innflytting. Spørsmålet er hvem av tidligere og ny kunde som er ansvarlig for å bære kostnadene pådratt i nettleieavtalen i tiden mellom den 30. juli og 1. august 2022, og dermed fra hvilket tidspunkt det har foreligget grunnlag for å fakturere ny kunde. I sitt tilsvar til nemnda synes innklagede å ha lagt til grunn at tidligere kunde var leietaker av boligen, og klager var eier. Slik saken er opplyst, legger nemnda imidlertid til grunn at situasjonen var at et eierskifte er gjennomført der klager overtok eiendommen 1. august 2022. Nemnda kan uansett ikke se at denne forskjellen har betydning for løsningen av saken.  Innklagede har med grunnlag i melding fra tidligere kundes kraftleverandør registrert klager som ny kunde på måleren den 30. juli 2022. Basert på opplysningene i tilsvaret mottok innklagede opplysningen fra kraftleverandøren den 29. juli 2022 om at tidligere kunde var utflyttet den 30. juli 2022. Meldingen ble saksbehandlet 1. august 2022, på det tidspunkt klager var registrert som eier, jf. tekstmelding sendt klager. Konsekvensen ble at klager har blitt fakturert for kostnadene som påløp fra 30.07.2022–01.08.2022 – en periode der klager bestrider å ha hatt tilgang på anlegget. Standard nettleieavtale § 2 regulerer inngåelse av nettleieavtale, og fastsetter blant annet:  «Dersom uttak av kraft skjer uten at gyldig nettleieavtale foreligger, anses brukeren å ha godtatt og tiltrådt nettselskapets vilkår for nettleie. Dersom gyldig kraftleveringsavtale ikke foreligger, anses brukeren å ha godtatt og tiltrådt nettselskapets vilkår for levering av kraft i samsvar med reglene om leveringsplikt.»   En forutsetning for at ny kunde skal bli ansvarlig etter avtalen, er altså at denne kunden har foretatt «uttak av kraft». Slik saken er opplyst, skjedde dette først fra overtakelsen 1. august 2022.  Nemnda ser denne reguleringen i sammenheng med reglene for oppsigelse i standard nettleieavtale § 11-1, som gjaldt for tidligere eier av boligen:  «Dersom nettkunden flytter, eller på annen måte blir avskåret fra å benytte nettet, kan avtalen sies opp med 14 dagers varsel.  Ved manglende oppsigelse av avtalen er nettkunden ansvarlig for nettleien inntil nettselskapet får lest av måleren eller har inngått avtale med annen nettkunde. Dersom nettselskapet også leverer kraft i henhold til reglene om leveringsplikt, gjelder tilsvarende for kraftsalget.» En forutsetning for at tidligere eier skal kunne si opp nettleieavtalen med frigjørende virkning for seg, er altså at nettkunden «flytter, eller på annen måte blir avskåret fra å benytte nettet». I en slik situasjon kan avtalen sies opp av denne kunden med 14 dagers varsel. Videre fastsetter andre ledd i bestemmelsen at når oppsigelse ikke er sendt, forblir nettkunden ansvarlig inntil enten måleren avleses eller avtale med ny kunde er inngått. Nemnda forstår § 11-1 samlet sett dithen at spørsmålet om når tidligere kunde skal frigjøres fra sine forpliktelser etter avtalen, er et tema mellom nettselskapet og den tidligere kunden. Hvorvidt kunden har avsluttet leveransen fra sin kraftleverandør som i denne saken, har prinsipielt ikke betydning her. I en slik situasjon vil det være aktuelt for nettselskapet å holde tidligere kunde ansvarlig for nettleveransen og å levere strøm i henhold til leveringsplikt inntil måleren er overtatt av en ny eier etter standard nettleieavtale § 2, se over. Dersom nettselskapet lar kunden si opp avtalen for aktuelle måler uten at ny kunde er på plass, må nettselskapet vurdere om strømmen til måleren skal stenges fordi ingen kunde er registrert på måleren. Følgen av at strømmen er stengt av ved overtakelsen av boligen, vil i så fall bli et spørsmål mellom selger og kjøper.  Når et anlegg som i denne saken har vært i bruk gjennom hele den aktuelle perioden, slik at det har opparbeidet seg kostnader knyttet til nettleie og kraftforbruk, må det etter nemndas vurdering være nettselskapets risiko om det kan holde tidligere kunde ansvarlig for kostnader påløpt i perioden frem til ny eier overtar boligen og tar anlegget i bruk. Etter nemndas vurdering er ny eier bare ansvarlig for kostnader påløpt fra og med dato for overtakelse.   Nemnda bemerker likevel at ny eier må sørge for at det foretas måleravlesning på dette tidspunktet, i alle fall i de tilfeller der det ikke er installert fjernavlesningsmåler. Der dette ikke gjøres, kan ny eier risikere at forbruk etter siste måleravlesning fordeles skjønnsmessig av nettselskapet mellom tidligere og ny eier med utgangspunkt i overtakelsestidspunktet.  Etter dette hadde innklagede ikke adgang til å tilbakedatere oppstarten, og kan som en konsekvens av dette ikke belaste klager for kostnadene som påløp fra 30. juli 2022 og frem til overtakelsestidspunktet den 1. august 2022. Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.   Uttalelsen er enstemmig.   VEDTAK    Klager gis medhold.     Oslo, 28. august 2023   Henrik E. Kolderup, leder   Gustav Norman, Forbrukerrådet   Jon Aadland, Fornybar Norge      Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om varigheten av fastprisavtale og om forskuddsbetaling. Klager fastholdt at det var inngått fastprisavtale på 36 måneder for fritidsboligen hans. Han erkjente at han hadde akseptert en avtaletid på 12 måneder for boligen, men ikke for fritidsboligen. Klager bestred videre overføringen til spotprisavtale med forskuddsbetaling. Bærum Energiomsetning AS bestred at det var inngått fastprisavtale på 36 måneder for fritidsboligen. Selskapet mente at det var klart forutsatt at avtalen var ment å gjelde i 12 måneder. Klager ble enstemmig gitt medhold.    Bærum Energiomsetning AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder uenighet om varigheten av fastprisavtale og om forskuddsbetaling.    Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 6.    Historikk:     02.06.2021 – Klager inngår to kraftleveringsavtaler med innklagede, for bolig og fritidsbolig. Klager bekrefter tilbud på SMS.  01.07.2021 – Avtalene trer i kraft.    19.10.2022 – Klager mottar omtvistet faktura.    Krav:  Klager krever at fastprisavtalen gjelder for 36 måneder for fritidsboligen. Klager bestrider i alle tilfeller forskuddsfakturering etter spotprisavtalen.   Partenes anførsler:     Klager bestrider overføringen til spotprisavtalen for fritidsboligen med grunnlag i at fastprisavtalen ennå ikke var utløpt. Klager anfører at det ble inngått bindende fastprisavtale på 36 måneder for fritidsboligen, og at det må ses bort fra SMS-bekreftelsen om 12 måneder avtaletid hva gjelder fritidsboligen. Klager hevder at samtykket bare omfattet boligen hans.   For det tilfellet at klager rettmessig ble overført til spotprisavtalen, bestrider han at selskapet har adgang til å kreve forskuddsbetaling. Klager mener at han ikke har samtykket til forskuddsfakturering eller bindingstid.   Klager erkjenner i alle tilfeller ingen betalingsplikt for påløpte renter og omkostninger.    Bærum Energiomsetning AS bestrider at det er inngått fastprisavtale på 36 måneder. Selskapet viser til at klager aksepterte en avtaletid på 12 måneder for begge avtaler. Det forklarer at spesifikasjonen på «Min Side» skyldtes en feilregistrering og at det har vært klart forutsatt at bindingstiden var 12 måneder. Selskapet mener at klager ved flere anledninger er gjort oppmerksom på at det aldri ble avtalt at avtalen skulle gjelde i 36 måneder.  Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om varigheten av fastprisavtale og om forskuddsbetaling.    Det første spørsmålet er om klager har betalingsplikt for omtvistet faktura beregnet etter spotpris for fritidsboligen. Det beror i første omgang på hva som var avtalt om fastprisavtalens varighet for fritidsboligen, og på om klager er bundet av overgangen til spotpris.   Nemnda legger til grunn at partene den 2. juni 2021 inngikk fastprisavtaler for klagers bolig og fritidsbolig. Partene har ulike syn på hva som ble avtalt om varigheten for fritidsboligen. Klager hevder at avtaleforholdet for fritidsboligen var ment å gjelde i 36 måneder, og at produktoverføringen den 1. juli 2022 dermed var urettmessig. Bærum Energiomsetning AS hevder at fastprisavtalen for fritidsboligen skulle vare i 12 måneder og utløp 1. juli 2022.  Slik saken er opplyst legger nemnda til grunn at det ble inngått bindende fastprisavtale på 36 måneder. Utslagsgivende for nemndas syn er opplysningene som selskapet hadde registrert på klagers «Min side» og på de løpende fakturaene. På klagers «Min side» fremgikk det at klager var oppført på produktet «FASTPRIS 36 MÅNEDER» fra 1. juni 2021. Av fakturaene som er fremlagt i saken fremkommer også en avtaletid på 36 måneder flere steder i fakturaspesifikasjonen. Det forhold at klager ved avtaleinngåelsen svarte ja på to likelydende SMS-er fra selskapet som begge anga samme prisvilkår samt «12 mnd. bindingstid» endrer ikke nemndas syn. En «bindingstid» er ikke nødvendigvis sammenfallende med varigheten av en fastprisforpliktelse. En avtaleinngåelse ved aksept av SMS under et telefonsalg er uansett ikke uten videre avgjørende for hva som er avtalt når andre omstendigheter – som her – trekker klart i motsatt retning. Bevistvilen som foreligger, må uansett gå utover selskapet.   Nemnda konkluderer derfor med at klager har krav på fastprisavtale på 36 måneder for fritidsboligen.  Uten at det er av betydning for utfallet i saken, tilføyer nemnda at omlegging fra etterskuddsfakturering til forskuddsfakturering er en vesentlig endring av avtaleforholdet som krever uttrykkelig samtykke fra kunden, jf. standard kraftleveringsavtale § 6. Nemnda viser til tidligere saker, herunder sin begrunnelse i sak 22-678, der nemnda blant annet uttalte at forskuddsfakturering innebærer at kunden påtar seg en kredittrisiko overfor selskapet i forskuddsperioden, som skiller seg klart fra den som gjelder ved etterskuddsfakturering. Nemnda la i saken til grunn at forskuddsfakturering bare tillates når det er uttrykkelig avtalt mellom partene. Overgangen til en slik ordning må da anses som en vesentlig endring.  Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.  Uttalelsen er enstemmig.  VEDTAK     Klager gis medhold.      Oslo, 28. august 2023    Henrik E. Kolderup, leder    Gustav Norman, Forbrukerrådet    Jon Aadland, Fornybar Norge     Lars Lima, Fornybar Norge          Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om betalingsplikt for faktura for oktober 2022 for variabelt kraftprodukt. Klager bestred at han hadde betalingsplikt for faktura og krevde en ny beregning av kravet. Klager viste til at kravet var tre ganger så høy som faktura mottatt i september 2022. Fjordkraft AS oppretthold kravet under henvisning til at klager var bundet av avtalen. Selskapet viste til økte strømpriser, klagers økte forbruk og den uforutsigbare markedssituasjonen som årsak til den forhøyede prisen. Klager ble enstemmig ikke gitt medhold. Fjordkraft AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.  Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for faktura av oktober 2022.    Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-2 og 1-3.    Historikk:     19.01.2022 – Klager inngår avtale med innklagede om produktet «Forutsigbar Strømpris».    11.11.2022 – Klager mottar omtvistet faktura for oktober 2022.  Krav:  Klager bestrider betalingsplikt for faktura av oktober 2022, og krever en ny beregning av kravet.  Partenes anførsler:     Klager hevder at innklagede ikke har avtalemessig grunnlag for faktureringskravet av oktober 2022. Han reagerer på at beløpet er tre ganger så høyt som faktura av september 2022 og viser til at han har et lavt forbruk.    Klager føler seg lurt og mener at avtalen er inngått på bakgrunn av villedende markedsføring.    Fjordkraft AS avviser klagers krav under henvisning til variabelavtalen. Selskapet hevder at faktureringen er i samsvar med avtalen, og at klager er forpliktet til å betale fakturaen.   Selskapet peker på at både strømprisen og forbruket var høyere i den aktuelle måneden. Det understreker at det har opplyst klager om prisendringer samt lenket til ytterligere informasjon om kraftmarkedet.    Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for faktura for oktober 2022 for et variabel-produkt.    Nemnda legger til grunn at partene 19.01.22 inngikk avtale om kraftproduktet «Forutsigbar Strømpris». Nemnda legger til grunn at produktet er en standard variabelavtale, som har den egenskap at det, i motsetning til fastprisavtaler, fluktuerer i samsvar med markedsprisene på kraft, men ikke på samme måte og i like høy grad som spotpriser. Prisingen bygger på markedets prognoser for fremtidige kraftpriser, og settes til en fastpris for alle døgnets timer i en nærmere angitt periode. Endringer i denne prisen måtte på tidspunktet for faktureringen, i oktober 2022, varsles med minst 14 dagers varsel.  Standard variabel-produkter har den iboende risikoen at prognosene for fremtidig kraftpris som de bygger på, kan avvike fra den faktiske markedsutviklingen for spotprisen. Produktet samsvarer heller ikke med den innførte stønaden for ekstraordinære strømkostnader i medhold av strømstønadsloven, som bygger på faktiske markedspriser i form av spotprisen. Selv om produktet var vanlig før overgangen til spotpriser, er det nemndas erfaring av produktet har en iboende risiko som ikke forbrukere nødvendigvis er fullt ut kjent med.  Høsten 2022 materialiserte denne risikoen seg i en rekke standard variabel-produkter hos en rekke tilbydere. Prognosen for fremtidig kraftpriser i denne perioden, særlig for oktober 2022, var høye, mens de faktiske spotpriser viste seg å bli lave. Dette resulterte i et avvik mellom spotpris og pris etter variabelavtalene. Innretningen av strømkompensasjonsordningen forsterket dette avviket, ettersom den ga lite støtte til kundene som hadde standard variabel-produkter siden strømstøtteordningen bygger på markedsprisen i form av spotpriser.   Nemnda bemerker at det i lys av denne risikoen fremstår som misvisende å fremstille variabelproduktet som et mindre risikabelt produkt, når en side av forutsigbarheten er at kunden kan ende med å betale vesentlig mer enn markedsprisen for strøm.  Disse svakhetene ved produktet kan etter nemndas syn likevel ikke være avgjørende for resultatet i denne saken, ettersom begge parter er bundet av den avtalen som er inngått.   Nemnda kan ikke se at det er påvist feil ved faktureringen, verken når det gjelder forbruk i kWh eller i pris. Nemnda kan heller ikke se at det er holdepunkter for at prisendringene ikke er varslet på korrekt vis etter standard kraftleveringsavtale § 6. Klager er etter nemndas vurdering derfor avregnet korrekt av Fjordkraft AS.   Klager må etter nemndas syn derfor betale fakturaen for oktober 2022.   Nemndas konklusjon er at klager ikke gis medhold.    Uttalelsen er enstemmig.    VEDTAK      Klager gis ikke medhold.        Oslo, 28. august 2023    Henrik E. Kolderup, leder    Gustav Norman, Forbrukerrådet    Lars Lima, Fornybar Norge                 Elklagenemndas vedtak er rådgivende.   Elklagenemnda Org. nr. 833098152 Adresse Postadresse: Postboks 4115 Sjølyst0217 Oslo Personvern og

Saken gjaldt uenighet om hvorvidt det var inngått avtale om fastpris for 12 måneder. Klager hevdet at han ble tilbudt fastprisavtale som skulle gjelde i 12 måneder da avtale ble inngått over telefon. Å Strøm AS bestred at det ble inngått fastprisavtale for mer enn seks måneder under henvisning til at deres kundebehandlere ikke hadde adgang til å tilby fastprisavtaler på 12 måneder over telefon, men at slike i stedet måtte bestilles gjennom selskapets nettsider. Selskapet pekte på at klager ikke mottok SMS som bekreftet en avtaletid på 12 måneder. Klager ble enstemmig gitt medhold.  Å Strøm AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.  Saken gjelder uenighet om varighet av fastprisavtale.  Regelverk: Standard kraftleveringsavtale § 1-3 og angrerettloven.    Historikk:     02.03.2022 – Partene inngår fastprisavtale.    Krav:  Klager krever fastprisavtale for tolv måneder.    Partenes anførsler:     Klager hevder det ble inngått bindende fastprisavtale på 12 måneder. Han viser til at han ved telefonsalget kunne velge mellom en bindingstid på seks eller 12 måneder, og at det aldri fremkom av samtalen at en avtale på 12 måneder måtte inngås gjennom selskapets nettside. Klager hevder at risikoen i alle tilfeller må gå utover selskapet dersom han feilaktig ble gitt tilbud om fastprisavtale på 12 måneder.   Å Strøm AS bestrider at det ble inngått fastprisavtale på 12 måneder. Selskapet viser til deres interne logg over avtaleinngåelsen der det fremgår at det ble inngått fastprisavtale på seks måneder. Selskapet viser til sin praksis om at kundebehandlere ikke har adgang til å inngå fastprisavtaler som strekker seg over 12 måneder over telefon. Det peker på at klager aldri mottok en SMS som bekreftet at det var inngått bindende fastprisavtale på 12 måneder.    Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om varigheten av fastprisavtale. Spørsmålet er om det ble inngått fastprisavtale for 12 måneder mellom partene. Nemnda legger til grunn at klager den 2. mars 2022 ble tilbudt fastprisavtale av Å Strøm AS ved et uanmodet telefonsalg. Angrerettloven § 10 regulerer den næringsdrivendes fremgangsmåte ved fremsettelse av tilbud gjennom uanmodet telefonsalg, og stiller egne regler om hvordan slike avtaler inngås for å bli bindende. Etter angrerettloven § 10 plikter den næringsdrivende å bekrefte det muntlig fremsatte tilbudet på et varig medium i etterkant av telefonsamtalen. Forbrukeren blir ikke bundet før tilbudet er akseptert skriftlig, noe den næringsdrivende skal opplyse om i bekreftelsen nevnt i første punktum. Den næringsdrivende skal kunne dokumentere forbrukerens aksept. Bestemmelsen bidrar til at forbrukeren får tid til å overveie om avtale skal inngås, og til å skape sikkerhet om hva som er avtalt.   Å Strøm AS har erkjent at de ved en rutinesvikt ikke oppfylte plikten etter angrerettloven til å innhente kundens etterfølgende skriftlige aksept på det muntlige tilbudet i etterkant av telefonsamtalen. Slik saken er opplyst kan nemnda heller ikke se at selskapet har sendt klager noe skriftlig tilbud i etterkant av telefonsamtalen som oppsummerer tilbudet.    Når kravene til avtaleinngåelse i angrerettloven § 10 ikke er fulgt, må den bevismessige usikkerheten om hva kunden ble tilbudt og aksepterte når det gjaldt fastprisperiodens varighet, gå utover selskapet.   Å Strøm AS har til støtte for sitt syn om at det ikke kan ha blitt inngått en avtale om 12 måneders varighet, vist til at etter selskapets interne instrukser kunne ikke telefonselgere tilby fastprisperioder på mer enn seks måneder, og at slike avtaler bare kunne inngås gjennom selskapets nettsider. Når selskapet faktisk tilbød prisbindingsperioder på 12 måneder, ser ikke nemnda bort fra muligheten av at dette kan ha vært fremme i samtalen, slik klager hevder. Nemnda mener uansett at eventuelle interne instrukser fra selskapet til sine telefonselgere, får liten bevismessig vekt sammenholdt med betydningen av at angrerettloven § 10 ikke er fulgt.   Nemnda legger på bakgrunn av det ovennevnte at bindende fastprisavtale på 12 måneder dermed må anses inngått mellom partene i telefonsamtalen. Klager har etter dette krav på at dette legges til grunn for faktureringen av klager som kunde, og at eventuell fakturering for en periode på 12 måneder fra fastprisperioden trådte i kraft blir korrigert i samsvar med dette.   Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.  Uttalelsen er enstemmig.   VEDTAK     Klager gis medhold.      Oslo, 28. august 2023    Henrik E. Kolderup, leder    Gustav Norman, Forbrukerrådet    Jon Aadland, Fornybar Norge     Lars Lima, Fornybar Norge          Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om betalingsplikt for etterfaktureringskrav. Klager bestred betalingsplikt med grunnlag i at kraftleverandøren måtte bære risikoen for de feil som hadde oppstått. Klager viste til at kundeforholdet hans hadde blitt uriktig oppsagt, at strømmen var avstengt i en periode på ett døgn og at selskapet hadde unnlatt å opplyse ham om forholdene. Fjordkraft AS opprettholdt betalingskravet med grunnlag i at kravet gjaldt levert og forbrukt kraft. Selskapet bestred at klager hadde vært i god tro om forholdene. Klager ble enstemmig ikke gitt medhold. Fjordkraft AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for etterfaktureringskrav. Regelverk: Standard kraftleveringsavtale § 2-2. Historikk:   01.11.2021 – Kundeforholdet opphører etter kundeendring på klagers måler 24.11.2021.   08.03.2022 – Klager blir kjent med at kundeforholdet ikke lenger eksisterer.   31.03.2022 – Klagers strøm stenges i en periode på ett døgn. 08.04.2022 – Opphøret blir reversert med tilbakevirkende kraft til 01.11.2021.  25.04.2022 – Klager faktureres for perioden 01.11.2021–08.04.2022.   Krav:  Klager krever seg fristilt fra betalingskravet. Partenes anførsler:    Klager hevder seg fristilt fra faktureringskravet med grunnlag i flere feil fra selskapets side. Han bestrider både grunnlaget for og utmålingen av kravet.    Klager viser til at han aldri sa opp avtalen med innklagede selv, og at det dermed ble gjort uten hans samtykke. Han peker videre på at det er klanderverdig at han aldri fikk vite hvem som var kraftleverandør. Han viser til at strømmen i boligen hans ble urettmessig avstengt uten forvarsel, hvilket medførte økonomisk tap som følge av ødelagte frysevarer mv.   Klager bestrider i alle tilfeller størrelsen på faktureringskravet. Han mener at det ikke er grunnlag for å kreve et beløp som går ut over fastprisavtalen. Han viser videre til at han opprettet AvtaleGiro for å unngå betalingskrav av et slikt omfang.   Fjordkraft AS opprettholder betalingskravet under henvisning til avregningsforskriften § 6-19. Selskapet hevder at klager ikke har vært i aktsom god tro all den tid han ikke mottok strømregninger. Det mener at han hadde oppfordring til å undersøke dette nærmere.  Selskapet mener at klager i alle tilfeller må oppfylle sin del av kontrakten. Selskapet peker på at faktureringskravet samsvarer med reelt forbruk og at klager ikke har påberopt seg beføyelser som fritar ham for betalingsforpliktelsen.  Nemnda ser slik på saken:    Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for etterfaktureringskrav. Spørsmålet er om klager er forpliktet til å betale omtvistet krav. Nemnda legger til grunn at klager hadde vært kunde hos Fjordkraft AS fra 25. januar 2021. Fjordkraft AS mottok den 24. november 2021 melding fra Elhub om at ny kunde hadde overtatt klagers strømmåler med virkning fra 1. november 2021. Konsekvensen ble at klagers kraftleveranse ble ansett avsluttet ved flytting. Nemnda legger til grunn at den nye kunden uriktig ble registrert på klagers målernummer. Klager var i kontakt med netteier Elvia den 1. april 2022 og ble på nytt aktiv som kunde på målepunktet. Fjordkraft AS mottok 8. april 2022 melding fra Elhub om at utflyttingen per 1. november 2021 var reversert, slik at klager forble registrert på måleren.  Nemnda bemerker at klagers strøm trolig ble avstengt som følge av at personen som meldte seg inn på klagers måler oppdaget og korrigerte denne feilen. I en slik situasjon ville klagers målernummer manglet eier, og strømmen blitt avstengt av netteier. Nemnda legger til grunn at denne stengingen ble utført på initiativ av netteier Elvia, og ikke på initiativ av Fjordkraft.  Med grunnlag i reverseringen av utflyttingen per 1. november 2021 som Fjordkraft AS fikk opplysning om 8. april 2022, har Fjordkraft AS fakturert klager for reelt forbruk i perioden 01.11.2021 til 08.04.2022 ved fakturaen som ble utstedt den 25. april 2022. Klager har bestridt denne fakturaen.  Nemnda bemerker at den mener at Fjordkraft AS med rette har ansett at kraftleveranseavtalen ble videreført uavbrutt i forbindelse med at klager på nytt ble registrert som innehaver av måleren med virkning fra 1. november 2021. Forutsetningen for avbruddet i kraftleveransen per 1. november 2021 var da ikke lenger til stede, og avtalen var heller ikke sagt opp av klager. Nemnda er derfor enig i at avtaleforholdet ble videreført som om avbruddet ikke hadde skjedd. Standard kraftleveringsavtale § 2-2 oppstiller en rett for partene til å kreve henholdsvis tilleggs- eller tilbakebetaling ved tilfellet av faktureringsfeil. Bestemmelsen åpner for etterfølgende korrigering for å bringe fakturert beløp og reelt forbruk i henhold til hverandre. Utgangspunktet er at kraftleverandøren kan kreve tilleggsbetaling for korrigert forbruk som ikke tidligere er fakturert. Tilleggsbetaling kan likevel ikke kreves dersom feilen skyldes forhold hos kraftleverandøren eller noen som kraftleverandøren svarer for, og kunden var i aktsom god tro, jf. § 2-2 annet ledd.  Nemnda tar først stilling til om det foreligger faktureringsfeil som skyldes forhold hos kraftleverandøren eller noen som kraftleverandøren svarer for. I den situasjonen som forelå, kan ikke nemnda se at det foreligger en feil som kan tilskrives Fjordkraft AS. Basert på den meldingen Fjordkraft AS mottok 24. november 2021 gjennom Elhub, måtte Fjordkraft AS legge til grunn at klager ikke lengre disponerte den måleren som kraftleveransen knyttet seg til. Forutsetningen for kraftleveransen var dermed ikke lengre til stede, samtidig som det fra 1. november 2021 dermed ikke lenger forelå målinger av forbruk gjennom Elhub som kunne tilregnes kraftleveranseavtalen mellom partene. Fra dette tidspunktet hadde Fjordkraft AS derfor ikke grunnlag for å fakturere for levert kraft til klager. Det var først fra Fjordkraft AS mottok meldingen i Elhub den 8. april 2022 om at klager skulle forbli registrert på måleren fra 1. november 2021, slik at forbruk på måleren skulle tilregnes ham, at Fjordkraft AS hadde grunnlag for å fakturere. Ut fra sitt syn på klagers aktsomme gode tro, tar nemnda ikke stilling til om feilen kan tilregnes Elvia AS, og om Elvia AS i denne situasjonen kan anses som noen som Fjordkraft AS «svarer for». Nemnda bemerker likevel at det er uklart om feilregistreringen av den nye kunden på klagers måler skyldes at den nye kunden oppga feil målernummer, eller en feil ved Elvias registrering av kundeforholdet. Det er heller ikke klart om Elvia i denne konkrete situasjonen skal anses som noen som Fjordkraft AS «svarer for». For at klager skal kunne motsette seg etterfaktureringskravet, må klager i ethvert tilfelle ha vært i aktsom god tro om faktureringsfeilen, altså at han ikke ble avregnet for sitt forbruk i den perioden kravet gjelder. Slik saken er opplyst ble ikke klager fakturert for levert kraft fra november 2021. Nemnda bemerker at dette var i en periode der strømprisene steg til høye nivåer, og der strømpriser fikk stort fokus i dagspressen. Klager har videre opplyst til nemnda at han i løpet av vinteren, trolig i januar, oppfattet at det var lenge siden han hadde blitt trukket for levert kraft fra Fjordkraft AS, og logget seg derfor inn på «Mine Sider» på Fjordkrafts nettsider, der det fremgikk at han ikke lengre hadde noe kundeforhold til dem lenger. I påfølgende telefonsamtale med Fjordkraft AS skal han ha fått opplyst at han hadde sagt opp kundeforholdet i november, noe klager benektet å ha gjort. Samlet sett kan nemnda ikke se at klager har vært i aktsom god tro om at han ikke ble avregnet for sitt forbruk. Etter dette har nemnda kommet til at klager plikter å betale det etterfakturerte kravet, som nemnda legger til grunn gjenspeiler klagers reelle forbruk i perioden. Nemnda legger likevel til at så langt kravet ikke er betalt av klager, finner nemnda det rimelig at partene inngår avtale om en nedbetalingsplan der kravet fordeles uten rentepåslag utover en rimelig periode. Kravet må deles opp slik at klager settes i stand til å betjene det. Hva gjelder klagers krav om erstatning for ødelagte frysevarer mv. i forbindelse med avstenging av strømmen, er dette et tap som må fremmes overfor klagers netteier, Elvia AS.  Nemndas konklusjon er at klager ikke gis medhold. Uttalelsen er enstemmig.    VEDTAK      Klager gis ikke medhold.      Oslo, 28. august 2023   Henrik E. Kolderup, leder   Thomas Iversen, Forbrukerrådet   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om betalingsplikt for merverdiavgift. Klager hevdet at han måtte fritas for merverdiavgiften og krevde tilbakebetalt merverdiavgiftspåslaget for den perioden han ble belastet for dette. Han viste til at han var omfattet av det regionale fritaket i merverdiavgiftsloven § 6-6 i kraft av å være forbruker. NorgesEnergi AS bestred at klager var omfattet av fritaket under henvisning til at det var inngått bedriftsavtale. Klager ble enstemmig gitt medhold. NorgesEnergi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder uenighet om fakturering og merverdiavgift. Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-2 og 1-3 og merverdiavgiftsloven § 6-6.   Historikk:    2013 – Partene inngår avtale.   11.09.2019 – Klager inngår ny avtale tilpasset kunder med enkeltpersonforetak.   11.09.2019–01.04.2021 – Klager blir ikke fakturert for merverdiavgift.   01.04.2021–01.02.2022 – Klager blir fakturert for merverdiavgift.   01.02.2022 – Klager endrer avtalen tilbake til et avtaleprodukt for private. Klager henvender seg til innklagede og bestrider merverdiavgiften.  Krav:  Klager hevder seg fritatt fra å betale merverdiavgift.   Partenes anførsler:    Klager viser til at han er bosatt i Troms og hevder at han er omfattet av det regionale fritaket fra merverdiavgift. Han er derfor fritatt fra å betale merverdiavgift på kraftleveranse til sin bolig. Han viser til forholdene omkring avtaleinngåelsen og at han gjentatte ganger ble forsikret om at han ikke var pliktig å betale merverdiavgift.   Klager gjør gjeldende at han er forbruker og viser til at næringsvirksomheten begrenser seg til et lite rom i boligen til bruk for hjemmekontor. Han anfører at det avgjørende må være den geografiske plasseringen og hvilket formål kraftleveransen har. Han mener at det ikke kan være utslagsgivende at en liten del av forbruket går til enkeltpersonforetaket.   Klager peker på at kraftleveransen i all sin hovedsak gjelder husholdningsbruk og viser til forarbeidsuttalelsene til merverdiavgiftsloven § 6-6. Han fremhever at fritaket også gjelder den del av kraften som brukes i næringsvirksomhet når kraften omsettes dels til husholdningsbruk og dels til bruk i næringsvirksomhet. NorgesEnergi AS opprettholder kravet sitt og viser til at avtalen som ble inngått 11.09.2019 var en bedriftsavtale. Selskapet hevder at klager burde vært innforstått med at han måtte betale merverdiavgift. De peker på klagers manglende undersøkelse og oppfølging av faktureringen.    Selskapet mener at de har fakturert klager riktig da de inkluderte merverdiavgift. Av hensyn til kundeforholdet understreker selskapet at de imidlertid ikke vil etterfakturere klager for merverdiavgift for den perioden han ikke ble belastet for avgiften.   Nemnda ser slik på saken:    Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for merverdiavgift på kraftleveranse. Spørsmålet er om klager har krav på å få tilbakebetalt merverdiavgift for perioden dette ble innfordret.  Som utgangspunkt skal næringsdrivende beregne og betale merverdiavgift ved omsetning av alle varer og tjenester, jf. merverdiavgiftsloven § 3-1. Det skal derfor som utgangspunkt beregnes merverdiavgift ved omsetning av elektrisk kraft. Dette utgangspunktet gjelder likevel bare så langt det ikke foreligger særskilte merverdiavgiftsfritak etter loven.  Etter merverdiavgiftsloven § 6-6 første ledd er omsetning av elektrisk kraft til husholdningsbruk i fylkene Troms og Finnmark og Nordland fritatt for merverdiavgift. Bestemmelsens andre ledd fastsetter videre at der elektrisk kraft omsettes dels til husholdningsbruk og dels til bruk i næringsvirksomhet som helt ut er omfattet av loven, omfatter fritaket også den del av kraften som brukes i næringsvirksomheten, forutsatt av at leveringen til begge formål skjer etter samme tariff og på samme måler. Bakgrunnen for fritaket for de nordligste landsdeler har sin bakgrunn i det store forbruket av elektrisk kraft i disse områdene i mørketiden, og har eksistert siden merverdiavgiftsloven ble innført i 1970, jf. Merverdiavgiftshåndboken 2021 på side 586. Slik nemnda forstår det, følger det av dette støtteformålet at også levering av strøm til næringsvirksomhet som ikke er omfattet av loven, er omfattet av fritaket, forutsatt av leveransen skjer til samme måler og etter samme tariff.   Det fremgår videre av Merverdiavgiftshåndboken 2021 samme sted at fritaket omfatter ikke bare strømleveransene, men også nettleien, samt også fakturagebyr så langt de tilkommer.   Hva som menes med omsetning til husholdningsbruk, er definert i merverdiavgiftsforskriften § 6-6-1 som bruk for blant annet eneboliger, leiligheter, hybler og fritidsboliger.  Nemnda legger til grunn at partene inngikk ny avtale den 11. september 2019 som var ment for bedriftskunder. Avtalen gjaldt både klagers bolig og fritidsbolig. Bakgrunnen for at klager ble tilbudt bedriftsavtale var at han hadde et enkelpersonsforetak registrert på bostedsadressen som han drev fra et hjemmekontor. NorgesEnergi AS fakturerte for egen kraftleveranse samt for nettleie på vegne av netteier, Arva AS. Fra avtaleinngåelsen og frem til 1. april 2021 ble klager fakturert uten merverdiavgift. I perioden mellom 1. april 2021 og 1. februar 2022 ble klager fakturert med merverdiavgift. Innklagede, NorgesEnergi AS, har gjort gjeldende at spørsmålet om merverdiavgift på strømleveranse blir overstyrt av om det er tale om en privatkunde eller en næringskunde med organisasjonsnummer, selv i prisområder der merverdiavgift er fritatt for privatkunder. Etter nemndas syn bygger dette på en uriktig forståelse av merverdiavgiftsfritaket. Det avgjørende er etter nemndas syn hvilket formål strøm- og nettjenestene er levert til, ikke hva slags avtale som er inngått med kunden. I dette tilfellet er leveransene skjedd dels til en hytte med egen strømmåler, dels til en enebolig med egen strømmåler. At dette er situasjonen fremgår av fakturaene fra Arva, som knytter de to målernumrene som både kraftleveransen og nettleveransen gjelder til henholdsvis «Bolig» og «Fritidsbolig». I begge tilfellene får merverdiavgiftsfritaket i § 6-6 anvendelse. At klager i eneboligen har drevet næringsvirksomhet gjennom et enkeltmannsforetak, endrer ikke dette. Klager har bestridt at noen del av leveringen har gått til denne virksomheten. Nemnda bemerker at det uansett ikke er holdepunkter i saken for at leveranse av strøm til denne virksomheten har skjedd på egen måler, slik at fritaket også vil gjelde for den del av leveringen som er skjedd til dette formålet, uavhengig av om næringsvirksomheten er omfattet av merverdiavgiftsloven eller ikke.  Både NorgesEnergi AS sin leveranse av kraft og Arva AS sin yting av nettjenester må etter dette anses fritatt for merverdiavgift i sin helhet. Klager har følgelig krav på å få tilbakebetalt betalt merverdiavgift på disse tjenestene for perioden fra 1. april 2021. NorgesEnergi AS har innfordret uriktig beløp på egne vegne og på vegne av Arva AS, og må etter nemndas syn tilbakebetale uriktig innfordret merverdiavgift til klager på vegne av begge selskapene. Hvordan dette i ettertid gjøres opp mellom selskapene, og overfor Skatteetaten gjennom endringsoppgaver, er det ikke nødvendig for nemnda å gå inn på.  Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.   Uttalelsen er enstemmig.   VEDTAK    Klager gis medhold.     Oslo, 28. august 2023   Henrik E. Kolderup, leder   Thomas Iversen, Forbrukerrådet   Jon Aadland, Fornybar Norge    Lars Lima, Fornybar Norge       Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om valg av trasé ved fremføring av distribusjonsnett. Klager hevdet at nettet måtte legges i den rimeligste traseen, og at selskapet måtte dekke det overskytende dersom alternativ trasé ble valgt. Han viste til at gravearbeider i den traseen som grunneier har samtykket til ville blitt svært omfattende som følge av vekst av svartelistet plante. BKK AS bestred klagers krav med grunnlag i at selskapet må forholde seg til grunneiers samtykke. Selskapet mente at klager måtte bære kostnadene i den utstrekning reglene om anleggsbidrag nødvendiggjorde det. Klager ble enstemmig ikke gitt medhold. BKK AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.     Saken gjelder uenighet om valg av trasé ved fremføring av distribusjonsnett.   Regelverk: Standard tilknytningsavtale §§ 3-4 og 5.   Historikk:   2021 – Klager er koblet på Jølstraholmen Kraftverk AS' nett. Selskapet misligholder kontrakten og klager ønsker seg påkoblet BKK AS' nett.   05.07.2021 – Klager henvender seg til BKK AS og initierer påkoblingsprosessen. Fremføring til klagers eiendom må krysse naboeiendommer, og uenighet om trasévalg oppstår.  Krav:  Klager krever prinsipalt at distribusjonsnettet legges i den rimeligste traseen over naboens eiendom, subsidiært at BKK AS bærer ekstrakostnader ved valg av alternativ trasé.   Partenes anførsler:   Klager hevder at nettet må legges i den rimeligste traseen over mellomliggende eiendommer. Han peker på det omfattende gravearbeidet som den alternative traseen nødvendiggjør og viser til vekst av en svartelistet plante i denne traseen. Klager mener at den rimeligste traseen må velges av ressurshensyn.    Klager mener at hans rett til å fritt velge leverandør blir undergravd ved at BKK AS ikke starter opp arbeidet. Han peker i forlengelsen av dette på at også tidshensyn tilsier at hans foreslåtte trasé bør velges.  Klager mener at selskapet i alle tilfeller må bære ekstrakostnadene for valget av den alternative traseen. Klager understreker at han er villig til å betale for grunnkostnadene, men mener at han ikke kan belastes for tilleggssummen som plantearten medfører.   BKK AS viser til at vilkårene i standardavtalen § 3-4 ikke er oppfylt, idet de verken eier eller fester den aktuelle grunnen. Selskapet peker på grunneierens råderett og at de derfor ikke har annet valg enn å falle ned på den alternative traseen som grunneier har akseptert.    De mener videre at klager må stå ansvarlig for kostnadene ved valget av traseen med grunnlag i de alminnelige reglene om anleggsbidrag.   Nemnda ser slik på saken:    Saken gjelder uenighet om valg av trasé ved fremføring av distribusjonsnett.  Slik saken er opplyst for nemnda har klager vært tilkoblet et lokalt kraftverk med eget distribusjonsnett. Klager har ønsket å koble seg fra dette distribusjonsnettet og koble seg til BKK AS sitt nett. For å fremføre nett fra nærmeste punkt i sitt nett til klagers hus, må stikkledning krysse andre eiendommer. Disse eiendommene er ikke koblet til BKK AS sitt nett, men til det lokale kraftlagets distribusjonsnett. Disse grunneierne har anvist en trasé for fremføringen som klager ikke ønsker, da den er dyrere enn alternativ trasé som følge av at det må gjøres tilpasninger i grøftearbeidene som følge av eksistensen av svartelistede plantearter.  Standard tilknytningsvilkår regulerer forholdet mellom det aktuelle nettselskapet og eieren av den elektriske installasjon som tilknyttes distribusjonsnettet, jf. vilkårene § 1. Det følger av dette at tilknytningsvilkårene ikke kan pålegge forpliktelser på noen som ikke er kunde i det aktuelle nettselskapet. Standard tilknytningsvilkår § 3-4 fastsetter følgende: 3 - 4 Fremføring av distribusjonsnett /stikkledning til andre Nettselskapet har rett til å legge luftledning eller jordkabel som distribusjonsnett eller stikkledning over grunn som en installasjonseier eier eller fester, frem til andre installasjonseiere. Fremføring skjer som regel uten vederlag, men installasjonseier skal på forhånd gis mulighet til å uttale seg om ledningstrase og plassering av stolper og annet utstyr. Distribusjonsnettet og arbeidet med dette skal medføre minst mulig ulempe for grunneier eller fester. Bestemmelsen gir nettselskapet rett til å legge jordkabel for fremføring av strøm til andre kunder, over kundens eiendom. Når eier av eiendommen ikke er kunde i nettselskapet, gir imidlertid ikke bestemmelsen nettselskapet slik fremføringsrett. Fremføringen av strøm over den aktuelle eiendommen er derfor betinget av at grunneier gir sitt samtykke til dette. Grunneier kan i denne sammenheng i prinsippet sette de vilkår han ønsker for samtykket, herunder anvise den traseen som nettselskapet skal følge for den aktuelle jordkabelen.  At klager mener traseen grunneierne har anvist er lite hensiktsmessig, har ikke betydning. Netteier må i en slik situasjon forholde seg til grunneiers anvisning av trasé.  Klager har subsidiært gjort gjeldende at BKK AS må dekke merkostnadene ved den traseen som grunneierne har anvist, sammenliknet med de kostnadene som nettselskapet ville pådratt seg ved den traseen klager ønsker. Heller ikke dette kravet kan føre frem. Etter standard tilknytningsvilkår § 5 kan nettselskapet fastsette et anleggsbidrag for å dekke anleggskostnadene ved nye nettilknytninger. Denne retten gjelder de faktiske anleggskostnadene til nettilknytningen, som i denne saken vil måtte beregnes ut fra kostnadene som pådras for den traseen som de mellomliggende grunneierne anviser. Nemnda kan ikke se noe grunnlag for at BKK AS skal dekke deler av denne kostnaden.  Klager har reist spørsmål ved at han må dekke kostnadene til en ny nettilknytning når han også tidligere har vært kunde i BKK AS, før han gikk over til det lokale kraftlaget. Han har samtidig opplyst at tidligere distribusjonsnett til BKK ble koblet vekk av det lokale kraftlaget i forbindelse med at klager koblet seg til dette. Hvorvidt det overhodet er teknisk mulig å gjenbruke gammel infrastruktur i denne saken, er ikke opplyst for nemnda. Klager har gjort gjeldende at den riktige løsningen i saken ville ha vært at det lokale kraftlaget og naboen koblet tilbake den gamle infrastrukturen. Dette er i så fall en sak mellom klager og disse parter. Nemnda kan ikke se at saken ligger slik an at den kan ta stilling til disse anførslene.  Klager har vist til at alle husstander må ha rett til å koble seg til offentlige distribusjonsnett. Nemnda viser til at slik tilkobling i så fall må skje på de vilkår nettselskapet setter, herunder nettselskapets rett til å beregne anleggsbidrag til dekning av de faktiske anleggskostnadene.  Nemndas konklusjon er at klager gis ikke medhold.   Uttalelsen er enstemmig.     VEDTAK    Klager gis ikke medhold.      Oslo, 28. august 2023   Henrik E. Kolderup, leder   Thomas Iversen, Forbrukerrådet   Lima, Fornybar Norge                                                                                    Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om avtalevilkår. Klager krevde korrigering av omtvistede fakturaer. Han viste til at det ble inngått avtale om pris tilsvarende markedspris, men at prisen hadde ligget markert over denne i 2022. Klager mente at det forelå feil ved avregningen og at påslaget i alle tilfeller var urimelig. Gudbrandsdal Energi AS bestred klagers krav under henvisning til avtalevilkårene. Selskapet pekte på at avtalen var en forvaltningsavtale, og at klager var bundet av denne. Klager ble enstemmig ikke gitt medhold. Gudbrandsdal Energi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder uenighet om avtalevilkår.   Regelverk: Standard kraftleveringsavtale § 1-2.   Historikk:    2002 – Partene inngår avtale.    Krav: Klager krever korrigering av omtvistede fakturaer. Partenes anførsler: Klager viser til at det ble inngått variabelavtale i 2002 med vilkår om pris tilsvarende markedsprisen. Han hevder at avtalen har stått uendret inntil prisene økte markant i 2022. Klager viser til at han i snitt har betalt mellom 20 og 40 % mer enn spotprisen. Han anfører at påslaget i alle tilfeller må anses urimelig, særlig sett i lys av prisøkningen ellers i samfunnet.  Klager hevder at den variable kraftprisen for 2022 er feil og ikke i henhold til avtalen. Klager krever en gjennomgang og korreksjon av fakturaene for denne perioden.  Klager anfører at selskapet ikke har gitt ham tilstrekkelige opplysninger om avtalens vilkår og karakteristikker ved avtaleinngåelsen.  Gudbrandsdal Energi AS bestrider klagers krav under henvisning til at avtalen er en forvaltningsavtale, og at klager er bundet av denne. Selskapet påpeker at det ikke er noen bindingstid for avtalen og at kunden har stått fritt til å bytte produkt.  Selskapet hevder at klager er avregnet korrekt.  Nemnda ser slik på saken:    Saken gjelder uenighet om avtalevilkår. Spørsmålet er om det foreligger feil ved faktureringen av klager.  Nemnda bemerker innledningsvis at innklagede, Gudbrandsdal Energi AS, har reist spørsmål ved om klager har klagerett, siden han ikke står registrert som kunde i selskapet. Nemnda viser til at selv om kundeforholdet står registrert på hans ektefelle, har ektefellen under saksforberedelsen i ethvert tilfelle gitt klager fullmakt til å representere seg.  Nemnda legger til grunn at det ble inngått forvaltningsavtale mellom partene i 2002 som senere ble kalt «Variabel kraftpris». Avtalen er et standard variabelprodukt. Dette produktet har den egenskap at det, i motsetning til fastprisavtaler, fluktuerer i samsvar med markedsprisene på kraft, men ikke på samme måte og i samme grad som spotpris-produkter. Det bygger på markedets prognoser for fremtidige kraftpriser, og prisene settes til en fastpris for alle døgnets timer i en nærmere angitt periode. På det tidspunktet klagen gjelder, måtte prisendringer varsles med 14 dagers varsel, men denne varslingsfristen er senere utvidet til 30 dager, jf. prisopplysningsforskriften § 22. Standard variabel-produktet har en iboende risiko for at prognosene – og dermed prisen –   kan avvike fra den faktiske markedsutviklingen over tid. Prisstrukturen i standard variabel-produktet samsvarer heller ikke med den innførte stønaden for ekstraordinære strømkostnader, som bygger på faktiske markedspriser, og innebærer at strømstønadsordningen blir mindre treffsikker enn for spotpris-produkter. Selv om standard variabel-produktet var vanlig før overgangen til spotpriser, er det nemndas erfaring at produktet har en iboende risiko som ikke forbrukere nødvendigvis er fullt ut kjent med. Disse forholdene tilsier at kraftleverandørens informasjonsplikt etter standard kraftleveringsavtale § 1-3 omfatter hvordan slike produkter skiller seg fra spotpris og fastprisavtaler. Nemnda registrerer en økende forekomst av klager over standard variabel-produkter, som tyder på at kunder ikke fullt ut forstår produktets egenskaper og ikke er klar over forskjellene fra spotpris-produkter, som i dag er den vanligste avtaleformen.   Klager har gjort gjeldende at den variable kraftprisen som klager har blitt belastet for i 2022 er uriktig, og bygger dette på en sammenlikning med spotpris-utviklingen i samme prisperiode. Slik nemnda ser det vil en sammenlikning med spotprisen, som er den faktiske markedsprisen, ikke tilsi at prisnivået i et standard variabelt-produkt er uriktig, ettersom dette bygger på markedets forventninger til kraftprisen i kommende periode. Forventningene til fremtidig kraftpris, også i et kortere perspektiv, kan avvike til dels sterkt fra faktiske priser.  Med dette som premiss, er det ingen holdepunkter i saken for at Gudbrandsdal Energi AS har bygget på uriktige forutsetninger ved prisfastsettelsen i avtalen. Avtalens prisstruktur skiller seg fra spotprisproduktet, noe som altså medfører at produkttypene ikke kan sammenlignes. At produktet fra januar 2022 ble dyrere enn et spotprisprodukt på samme kraftforbruk, er altså ikke nødvendigvis et utslag av feilfakturering, men et utslag av at produktene er ulike. Nemnda har heller ingen holdepunkter for at verdiene som er lagt til grunn ved avregningen er uriktige, og kan på denne bakgrunn heller ikke se at det er påvist feil ved faktureringen.  Klagen over det prisnivået som klager er fakturert etter, kan derfor ikke tas til følge.   Gudbrandsdal Energi AS har videre gjort gjeldende at alle prisendringer er varslet i samsvar med standard kraftleveringsavtale § 6, og klager har ikke bestridt å ha mottatt disse varslene.  Klager har videre gjort gjeldende at klager ikke ble varslet om at Gudbrandsdal Energi AS våren 2022 sluttet å tilby standard variabel-produkter til sine kunder som del av sitt sortiment. Gudbrandsdal Energi AS har opplyst at de fortsatte å levere produktet til de kundene som hadde avtale om det. Nemnda kan ikke se at dette forholdet stiller klagen i noe annet lys, og bemerker at den vanskelig kan se at selskapet har varslingsplikt til kunder om produkt- eller sortimentsendringer som ikke får betydning for eksisterende kunder. Nemndas konklusjon er at klager ikke gis medhold. Uttalelsen er enstemmig.   VEDTAK    Klager gis ikke medhold.     Oslo, 28. august 2023   Henrik E. Kolderup, leder   Thomas Iversen, Forbrukerrådet   Jon Aadland, Fornybar Norge    Lars Lima, Fornybar Norge       Elklagenemndas vedtak er rådgivende.