Søkeresultater

Saken gjaldt gjenåpning av sak 22-470 som ble behandlet den 12. desember 2022, der klager ble gitt delvis medhold. Begjæring om gjenåpning av saken ble enstemmig avvist. Saken gjelder gjenåpning.      Det ble fattet slikt vedtak den 12. desember 2022: Klager gis delvis medhold.      Ved melding av 2. februar 2024 har klager begjært gjenåpning.            Nemnda ser slik på saken:       Saken gjelder gjenåpning.      Nemnda viser til nemndsavtalen av 2016 pkt. 8.1 om adgangen til å begjære gjenåpning:      «Partene i en sak som sekretariatet eller nemnda har avgjort og som er avsluttet, kan   begjæres gjenåpnet. Gjenåpning forutsetter at den som begjærer gjenåpning legger    fram nye vesentlige opplysninger som anses av betydning for sakens utfall og som    ikke tidligere kunne ha vært fremlagt.»      Nemnda kan ikke se at klagers anførsler gir grunnlag for gjenåpning, ettersom det i    gjenåpningsbegjæringen ikke er fremlagt nye, vesentlige opplysninger.      Nemnda viser for øvrig til at tvisten kan bringes inn for domstolene.      Nemndas konklusjon er at begjæring om gjenåpning avvises.      Uttalelsen er enstemmig.         VEDTAK       Begjæring om gjenåpning avvises.         Oslo, 26. februar 2024      Henrik E. Kolderup, leder   Thomas Iversen, Forbrukerrådet   Astrid M. Hilde, Fornybar Norge    Lars Lima, Fornybar Norge      Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om betalingsplikt for bruddgebyr. Klager bestred betalingsplikt for bruddgebyret. Hun anførte at selskapet hadde opptrådt kritikkverdig ved innsalget og at hun ikke hadde forstått at bindende avtale ble inngått. Bærum Energiomsetning AS opprettholdt gebyret under henvisning til avtalens bindingstid. Selskapet anførte at klager hadde samtykket til vilkårene. Det hevdet at bruddgebyret uansett var kreditert. Klager ble enstemmig gitt medhold. Energiomsetning AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.        Saken gjelder uenighet om avtaleinngåelse og betalingsplikt for bruddgebyr.     Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4 og angrerettloven.       Historikk:   30.06.2022 – Partene inngår angivelig avtale om produktet «Vinterkampen».   24.07.2022 – Oppstart av kraftleveranse. 27.07.2022 – Avtale opphører ved at klager bytter kraftleverandør.      Krav: Klager bestrider betalingsplikt for bruddgebyr på kr 2177.       Partenes anførsler:        Klager krever seg løst fra kontrakten uten plikt til å betale bruddgebyr basert på omstendighetene rundt avtaleinngåelsen. Hun viser til at hun ble oppsøkt av selskapets selger ved dørsalg og mener selgeren opptrådte kritikkverdig. Hun viser til at hun opprinnelig takket nei til avtalen, men at salget ble gjennomført under press. Klager skal selv ikke ha forstått at bindende avtale var inngått før tidligere strømleverandør tok kontakt og informerte om dette.      Klager avviser selskapets anførsel om at bruddgebyret har blitt kreditert.      Bærum Energiomsetning AS anfører at klager har godtatt avtalens vilkår ved å akseptere og signere strømavtalen. Selskapet anfører videre at bekreftelse per SMS anses som en juridisk godkjent avtaleform, og at avtaleinngåelsen ikke er rettsstridig. Videre fremholder selskapet at det ved avtaleinngåelsen ble gitt tilstrekkelige opplysninger om avtalens vilkår, fakturering, bindingstid og konsekvensene ved brudd.      Selskapet anfører at klager har betalingsplikt for bruddgebyret når angreretten ikke er utøvd rettidig. Gebyret er uansett kreditert, og saken er avsluttet fra deres side.            Nemnda ser slik på saken:       Saken gjelder uenighet om klager har betalingsplikt for bruddgebyret som selskapet belastet klager ved leverandørskiftet. Saken reiser spørsmål om klager hadde sin angrerett i behold da leverandørskiftet fant sted, og om klager må anses å ha utøvd denne angreretten.       Nemnda legger til grunn at klager 30. juni 2022 ble oppsøkt ved dørsalg av en representant fra Bærum Energiomsetning AS med sikte på avtaleinngåelse. Det følger av angrerettloven § 1, jf. § 5 første ledd bokstav d, at slike salg er omfattet av angrerettloven, og blant annet må oppfylle kravene i angrerettloven kapittel 2 og kapittel 4.     Nemnda ser først på spørsmålet om angrefristen var utløpt da leverandørskiftet fant sted, før den tar stilling til om leverandørskiftet oppfyller kravene til utøvelse av angrerett.     Angrerettloven § 21 første ledd angir en hovedregel om angrefrist for tjenester på 14 dager fra avtaleinngåelsen, inngåelsesdagen ikke medregnet, jf. § 6. Ettersom klager avsluttet avtaleforholdet ved leverandørbyttet rett under én måned etter avtaleinngåelsen, befant hun seg utenfor den ordinære angrefristen. Avgjørende for om klager hadde angreretten i behold, er derfor om den utvidede angrerettfristen i § 21 andre og tredje ledd får anvendelse. Vilkåret for at utvidet angrefrist skal gjelde, er at den næringsdrivende ikke har oppfylt sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h før avtaleinngåelsen. Etter angrerettloven § 21 andre og tredje ledd kan angrefristen forlenges til minst 14 dager etter at nevnte opplysningsplikt faktisk ble oppfylt, men ikke mer enn 12 måneder og 14 dager fra avtaleinngåelsen.       Opplysningsplikten i angrerettloven § 8 første ledd bokstav h pålegger den næringsdrivende blant annet ved dørsalg «på en klar og forståelig måte» å gi forbrukeren opplysninger om at det foreligger angrerett samt vilkårene, tidsfristene og fremgangsmåtene for å bruke angreretten. Slik bestemmelsen lød på tidspunktet for avtaleinngåelsen i denne saken, påla bestemmelsen den næringsdrivende også å opplyse om at det foreligger et standardisert angreskjema. Det er den næringsdrivende selv som har bevisbyrden for at opplysningsplikten er oppfylt før avtaleinngåelsen, jf. § 7.       Slik saken er opplyst kan ikke nemnda se at selskapet har godtgjort at selskapet oppfylte opplysningsplikten før avtalen ble inngått. Det fremgår at selskapet sendte klager en SMS med lenker som visstnok skulle lede til avtalevilkår og opplysninger om angrerett.    Nemnda påpeker at hvilke opplysninger som det er lenket til i SMS-en, ikke lar seg bekrefte. Selskapet har dermed ikke dokumentert at de nødvendige opplysningene ble gitt. Nemnda bemerker for øvrig at det fremgår at SMS-en er sendt til klager nøyaktig samtidig som avtalen er loggført som signert. Nemnda anser det kritikkverdig at selskapets rutiner ikke ga kunden anledning til å sette seg inn i avtalevilkårene før signeringen ved dørsalget.     Som følge av at selskapet ikke har dokumentert at opplysningene i § 8 første ledd bokstav h er gitt, finner nemnda at den utvidede fristen i § 21 tredje ledd får anvendelse. Angrefristen hadde derfor ikke løpt ut på det tidspunktet leverandørbyttet fant sted.     Nemnda ser så på spørsmålet om angreretten kan anses utøvd da klagers kundeforhold hos Bærum Energiomsetning AS opphørte da klager byttet kraftleverandør den 27. juli 2022. Det følger av angrerettloven § 20 første ledd at forbrukeren utøver angreretten ved å gi melding til den næringsdrivende om at forbrukeren ønsker å gå fra avtalen før utløpet av angrefristen som gjelder for avtalen. Angrefristen er overholdt dersom melding er sendt før utløpet av angrefristen. Etter § 20 annet ledd kan angremelding fremsettes ved utfylt angreskjema eller ved annen utvetydig erklæring. For at erklæringen skal være utvetydig, må det fremgå klart at forbrukeren ønsker å gå fra avtalen, men det kreves ikke at forbrukeren uttrykkelig bruker ordet «angrerett» eller påberoper seg sine rettigheter etter loven.     Et leverandørbytte skjer ved at ny leverandør gis fullmakt til å kontakte eksisterende leverandør med sikte på å avslutte avtaleforholdet. I en situasjon der avtaleforholdet avsluttes gjennom leverandørbytte, har nemnda i tidligere saker foretatt en konkret vurdering av om leverandørbyttet kan anses som en utvetydig erklæring fra forbruker til den næringsdrivende om at kunden ønsker å gå fra avtalen. Sett i lys av at angreretten i denne saken ble utøvd nærmest umiddelbart etter oppstart av leveransen, og i lys av omstendighetene omkring avtaleinngåelsen, mener nemnda at leverandørbyttet i denne saken må anses som et tilstrekkelig klart uttrykk for at klager ønsket seg løst fra kontrakten.      Klager har dermed utøvd angreretten i rett tid. Følgen av dette er at klager hadde rett til å gå fra avtalen, jf. § 20, og at partenes forpliktelser etter avtalen bortfaller, jf. § 23. Klager har dermed ikke plikt til å betale bruddgebyret.      Selskapet har opplyst at bruddgebyret er kreditert klager, men har slik nemnda ser det ikke underbygget dette. Nemnda forutsetter derfor at selskapet tilbakefører gebyret til klager.      Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.      Uttalelsen er enstemmig.        VEDTAK       Klager gis medhold.      Oslo, 29. januar 2024      Henrik E. Kolderup, leder   Gustav Norman, Forbrukerrådet   Astrid M. Hilde, Fornybar Norge    Lars Lima, Fornybar Norge      Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om inngåelse av fastprisavtale. Klager krevde fastpris under henvisning til at det ble inngått bindende avtale mellom partene. Han viste til at han hadde mottatt bestillingsbekreftelse og at bostedbegrensningen ikke fremgikk på bestillingstidspunktet. NTE Marked AS bestred at det hadde blitt inngått bindende avtale. Selskapet viste til at det fremgikk tilstrekkelig klart at det bare var kunder i prisområde NO3 som kunne bestille avtalen. Klager ble enstemmig ikke gitt medhold. NTE Marked AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.      Saken gjelder uenighet om vilkår for inngåelse av fastprisavtale.     Regelverk: Standard kraftleveringsavtale § 1-2.       Historikk:   13.12.2022 – Klager bestiller fastprisavtale gjennom kraftleverandørens nettsider og mottar ordrebekreftelse. 19.12.2022 – Selskapet orienterer klager om at avtalen ikke tilbys kunder i prisområde NO1.        Krav: Klager fastholder inngåelse av fastprisavtale.        Partenes anførsler:        Klager fastholder at det ble inngått bindende avtale mellom partene. Han viser til ordrebekreftelsen, som etter hans syn må tolkes som et uttrykk for selskapets aksept. Klager peker på at det på avtaletidspunktet ikke fremgikk et vilkår om at kunden måtte være bosatt innenfor prisområde NO3. Han anfører at selskapet ikke ensidig og i etterkant av avtaleinngåelsen kan innta andre vilkår i avtalen.       Klager reagerer på at selskapet benytter seg av motstridende vilkår. Han peker på at det av de formelle avtalevilkårene ikke er nedfelt noen bostedsbegrensning. Klager mener at selskapet selv må bære risikoen for dette.       NTE Marked AS bestrider at det er inngått bindende avtale mellom partene. Selskapet viser til vilkårene på nettsiden deres og til ordrebekreftelsen, der det fremgår at tilbudet bare gjelder kunder med bosted innenfor prisområde NO3. Når kunden har bestilt kraftleveranse til to adresser innenfor prisområde NO1, er ikke selskapet bundet av bestillingen.                   Nemnda ser slik på saken:       Saken gjelder uenighet om hvorvidt bindende fastprisavtale er inngått mellom partene. Spørsmålet er om selskapet kan avvise bestillingen med grunnlag i forbehold.      Slik saken er opplyst bestilte klager – som er bosatt i prisområde NO1 (Østlandet) – en ettårig fastprisavtale hos NTE Marked AS gjennom selskapets nettsider 13. desember 2022 for to målere i Porsgrunn og Drangedal. Selskapet har i etterkant avvist bestillingene av avtalen under henvisning til at avtalen bare ble tilbudt kunder i prisområde NO3 (Midt-Norge).      Nemnda behandler i det følgende begge bestillingene under ett, ettersom de står i samme faktiske og rettslige stilling.      Nemnda bemerker innledningsvis at det ikke er fremlagt dokumentasjon i saken om hvordan fastprisavtalen ble markedsført på selskapets nettsider eller hvilken informasjon om eventuelle vilkår som ble formidlet til klager i bestillingsløsningen. Denne bevismessige usikkerheten må som utgangspunkt gå utover selskapet, men er ikke avgjørende for saken.    Klager har vist til at det av selskapets standardvilkår knyttet til produktet «Fastpris 1 år» ikke fremgår noe om at produktet er begrenset til bestemte prisområder. Til dette bemerker nemnda at den oppfatter at standardvilkårene setter noen felles vilkår for produktet, og ikke er til hinder for at selskapet kan tilby bestemte fastprisprodukter for bestemte prisområder. For øvrig fremgår det av vilkårenes punkt 2.16 at for kampanjeprodukter gjelder vilkårene som er beskrevet i tilbudet for det aktuelle produktet.     Nemnda bemerker at klager kort tid etter bestillingen mottok en ordrebekreftelse fra selskapet. Nøyaktig når denne ble sendt er ikke opplyst i saken, men det følger av den fremlagte dokumentasjonen at selskapet har sendt denne til klager og klager har mottatt denne, på et tidspunkt mellom bestillingsdatoen 13. desember 2022 og tidspunktet for den første daterte e-posten knyttet til tvisten mellom selskapet og klager, som er datert 19. desember 2022. Anslått oppstart for leveransen var 27. desember 2022. I ordrebekreftelsen heter det blant annet:      « Ordrebekreftelse       [Klager], du har bestilt strømavtalen Fastpris for [anleggsadresse].      Betingelser for Fastpris   Fastpris: 100,15 øre per kWh.   Fastprisavtale med 12 måneders bindingstid.   Avtalen gis kun til kunder i prisområdet Midt-Norge (NO3).   […]»      Klager har gjort gjeldende at ordrebekreftelsen må anses som en bindende bekreftelse på inngått avtale fra selskapets side, mens selskapet gjør gjeldende at dette kun er en bekreftelse på mottatt bestilling som ikke forplikter selskapet. Etter nemndas syn er det ikke nødvendig å ta stilling til den rettslige karakteristikken av dokumentet, ettersom det fremgår tydelig av bekreftelsen at en betingelse for avtaleproduktet er at det kun gis til kunder i NO3. Dette vilkåret var ikke oppfylt for klager, og innebærer at tilbudsbrevet ikke fremstår som en «ren» aksept av klagers bestilling, til tross for det innholdet bekreftelsen ellers har.      Nemnda viser videre til at det følger av den fremlagte korrespondansen mellom klager og selskapet at selskapet allerede før nevnte e-post 19. desember 2022 – som har emnefeltet «KLAGE – Fastpris 1 år» – avslo bestillingene, og nemnda legger til grunn at dette har skjedd med grunnlag i at de to målerne befant seg utenfor prisområdet NO3. Selskapet har med andre ord fulgt opp betingelsen i ordrebekreftelsen ved uttrykkelig å avslå klagers bestillinger innen nokså kort tid.     Ut fra en konkret vurdering av saken, anser nemnda det ikke avgjørende for saken at selskapet ikke har fremlagt markedsføringsmateriell eller utskrifter av de vilkår som klager ble forelagt som ledd i bestillingsløsningen, når selskapet i ordrebekreftelsen som ble sendt etter bestillingen anga et vilkår som klart tilsa at avtalen ikke ville gjelde for klager, og når selskapet snarlig deretter fulgte opp dette ved uttrykkelig å avvise klagers to bestillinger.   Nemnda mener at selskapet har utvist tilstrekkelig aktivitet til at bindende avtale ikke kan anses inngått, se motsetningsvis sak 21-536 behandlet i samme møte som denne saken. I den grad markedsføringen har gitt et uriktig inntrykk og vært villedende, mener nemnda at dette ikke er avgjørende for vurderingen av om bindende avtale ble inngått i denne saken.      Nemnda har derfor kommet til at klager ikke har krav på at selskapet oppfyller fastprisavtalen.      Nemndas konklusjon er at klager ikke gis medhold.      Uttalelsen er enstemmig.         VEDTAK       Klager gis ikke medhold.      Oslo, 29. januar 2024      Henrik E. Kolderup, leder   Gustav Norman, Forbrukerrådet   Astrid M. Hilde, Fornybar Norge    Lars Lima, Fornybar Norge      Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt krav om erstatning som følge av strømavbrudd. Klager hevdet at selskapet hadde opptrådt ansvarsbetingende ved ikke å gi tilstrekkelig varsel om planlagt utkobling. Han anførte at det økonomiske tapet hadde oppstått som følge av utkoblingen. Elvia AS bestred at det forelå årsakssammenheng og mente at klager uansett ikke kunne få erstattet indirekte tap. Klagesaken ble enstemmig avvist av nemnda. Elvia AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.           Saken gjelder krav om erstatning som følge av strømavbrudd.        Regelverk: Nemndsavtalen av 2016 pkt. 1.3 og 5.3.        Historikk:     02.08.2022 – Klagers anlegg rammes av et uplanlagt strømavbrudd som følge av ukjent feil.    25.08.2022 – Selskapet sender ut SMS-varsel om planlagt utkobling.    29.08.2022 – Klagers strøm kobles ut i forbindelse med planlagte arbeider.      Krav:  Klager krever erstatning for skader i forbindelse med strømavbrudd, beregnet til kr 140 709.          Partenes anførsler:        Klager hevder at selskapet har opptrådt ansvarsbetingende ved at han ikke ble varslet om planlagt strømutkobling. Han mener at de oppståtte skadene skyldes selskapets utkobling og at den manglende varslingen medførte at han ikke ble gitt noen mulighet til å innrette seg. Klager anfører at det foreligger adekvat årsakssammenheng mellom selskapets opptreden og de oppståtte skadene.        Klager hevder at bevisbyrden ligger hos selskapet og at det ikke i tilstrekkelig grad har godtgjort at skadene ikke skyldes utkoblingen.         Elvia AS hevder at de erstatningsrettslige vilkårene ikke er oppfylt. Selskapet viser til at det ikke kan påvises årsakssammenheng, idet skadene må knyttes til overspenning og ikke til den planlagte utkoblingen. Selskapet viser til fagkyndigrapporten fra utredningsarbeidet. Selskapet anfører at det sendte ut varsel per SMS. Det viser til at de ikke har anledning til å kontrollere riktigheten av alle registrerte telefonnummer. Selskapet understreker at manglende varsling uansett ikke kan være ansvarsbetingende, idet utkobling ikke skal medføre skade.       Selskapet anfører at klagers erstatningsutmåling ikke medfører riktighet og peker på at indirekte tap ikke dekkes, jf. standardavtalens § 13-4 annet ledd bokstav b. Det hevder at det ikke foreligger økonomisk tap som kan kreves erstattet, og at heller ikke dette grunnvilkåret kan anses oppfylt.              Nemnda ser slik på saken:       Saken gjelder krav om erstatning som følge av strømavbrudd.      Saken ble behandlet muntlig i nemndmøte den 28. august 2023, der nemnda fattet avgjørelse om avvisning. Den 13. november 2023 ble saken avvist fra behandling av sekretariatet, men uten at nemnda hadde fattet skriftlig avvisningsvedtak i saken.       Nemndsavtalen av 2016 kapittel 5 regulerer nemndas og sekretariatets adgang til å avvise saker som ble inngitt før 15. desember 2023. For klager inngitt etter dette tidspunktet, gjelder Elklagenemndas nye avtale og vedtekter av 2023. Etter nemndsavtalen av 2016 pkt. 5.3 må en avvisningsbeslutning meddeles partene innen tre uker fra det tidspunktet klagen kom inn, eller fra det tidspunktet sekretariatet mottok nødvendig dokumentasjon for å kunne ta stilling til avvisningsspørsmålet. Ettersom sekretariatet avviste saken 13. november 2023 – omtrent elleve måneder etter klageinngivelsen og mer enn tre måneder etter at sekretariatet mottok nødvendig dokumentasjon for å kunne ta stilling til avvisningsspørsmålet – hadde sekretariatets avvisningsbeslutning derfor ikke rettslig grunnlag, og var derfor ugyldig.      Saken tas derfor til behandling av nemnda.       Nemndsavtalen pkt. 1.3 regulerer Elklagenemndas saklige virkeområde. Det følger av bestemmelsen at «Elklagenemnda behandler klager som springer ut av avtaler mellom nettselskap og/eller kraftleverandør og forbruker om overføring eller levering av elektronisk energi». Etter pkt. 1.4 er det «forbrukere som har et reelt behov for å få avgjort et omtvistet krav mot en næringsdrivende» som har klagerett for nemnda. Avgjørende for å kunne anses som forbruker, er at en «ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet», jf. samme bestemmelse.      Nemnda anser klager i denne saken som næringsdrivende. Slik saken er opplyst, er klager eier av et privatdrevet fjernvarmeanlegg som frem til utkoblingen den 29. august 2022 forsynte flere husstander med fjernvarme. Anlegget er etter sakens opplysninger godkjent av Enova og kommunen. Det er utkoblingen av dette anlegget som er påklaget og som er gjenstand for klagesaken. Nemnda anser etter dette klager for å hovedsakelig opptre som ledd i næringsvirksomhet i denne saken, jf. forbrukerbegrepets definisjon i avtalens pkt. 1.4. Klager har følgelig ingen klagerett for nemnda.      Selv om fristen for avvisning fra sekretariatet etter nemndsavtalen punkt 5.3 er utløpt, mener nemnda at klagen uansett ikke kan tas til realitetsbehandling i en situasjon der det er klart at nemnda ikke har kompetanse til å behandle klagen. Klagen må derfor avvises av nemnda.      Uttalelsen er enstemmig.         VEDTAK       Sak 22-1439 avvises.     Oslo, 29. januar 2024     Henrik E. Kolderup, leder   Gustav Norman, Forbrukerrådet   Astrid M. Hilde, Fornybar Norge    Lars Lima, Fornybar Norge        Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om betalingsplikt etter variabelavtale. Klager bestred at det var inngått avtale om variabel pris og krevde å bli stilt som om hun hadde betalt spotpris. Klager anførte at selskapet hadde drevet villedende markedsføring. Fjordkraft AS opprettholdt betalingskravene under henvisning til avtalen. Selskapet anførte at klager var forpliktet til å oppfylle sin del av avtalen. Klager ble enstemmig ikke gitt medhold.      Fjordkraft AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for faktura etter variabelavtale.  Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 6.   Historikk:    26.02.2021 – Partene inngår avtale om variabelproduktet «Garantistrøm».   Krav:  Klager krever tilbakebetalt differansen mellom spotpris og pris etter variabelavtale for faktura av oktober 2022.  Partenes anførsler:    Klager hevder at hun ikke har betalingsplikt for omtvistet faktura med grunnlag i at hun ikke er bundet av variabelavtalen. Klager mener at hun ble lurt inn en avtale om variabel pris. Hun forklarer at hun på tidspunktet for avtaleinngåelsen opplevde at hun ikke hadde annet valg enn å inngå avtale om produktet «Garantistrøm».    Klager viser til at selskapet i sin markedsføring av avtalen har gitt villedende opplysninger. Hun peker blant annet på at produktnavnet i seg selv er misvisende. Videre mener hun at selskapet ikke har opplyst tilstrekkelig om forholdene omkring strømstøtte.   Klager reagerer på betalingskravets størrelse sammenholdt med tidligere fakturaer.   Fjordkraft AS fastholder betalingskravet og viser til at klager er bundet av avtalen. Selskapet mener at klager har hatt oppfordring til å undersøke vilkårene nærmere. Selskapet fastholder klagers betalingsplikt etter avtalen. Selskapet viser til markedssituasjonen og variabelproduktets egenskaper som årsaker til betalingskravets størrelse.   Nemnda ser slik på saken:    Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for faktura etter variabelavtale.  Nemnda legger til grunn at partene 26.02.22 inngikk avtale om kraftproduktet «Garantistrøm».  Nemnda legger til grunn at produktet er en standard variabelavtale, som har den egenskap at det, i motsetning til fastprisavtaler, fluktuerer i samsvar med markedsprisene på kraft, men ikke på samme måte og i like høy grad som spotpriser. Prisingen bygger på markedets prognoser for fremtidige kraftpriser, og settes til en fastpris for alle døgnets timer i en nærmere angitt periode. Endringer i denne prisen måtte på tidspunktet for faktureringen, i oktober 2022, varsles med minst 14 dagers varsel.  Standard variabel-produkter har den iboende risikoen at prognosene for fremtidig kraftpris som de bygger på, kan avvike fra den faktiske markedsutviklingen for spot-prisen. Produktet samsvarer heller ikke med den innførte stønaden for ekstraordinære strømkostnader i medhold av strømstønadsloven, som bygger på faktiske markedspriser i form av spotprisen. Selv om produktet var vanlig før overgangen til spotpriser, er det nemndas erfaring av produktet har en iboende risiko som ikke forbrukere nødvendigvis er fullt ut kjent med.  Høsten 2022 materialiserte denne risikoen seg i en rekke standard variabel-produkter hos en rekke tilbydere. Prognosen for fremtidig kraftpriser i denne perioden, særlig for oktober 2022, var høye, mens de faktiske spotpriser viste seg å bli lave. Dette resulterte i et avvik mellom spotpris og pris etter variabelavtalene. Innretningen av strømkompensasjonsordningen forsterket dette avviket, ettersom den ga lite støtte til kundene som hadde standard variabel-produkter siden strømstøtteordningen bygger på markedsprisen i form av spot-priser.  Nemnda bemerker at det i dette perspektiv er misvisende å fremstille variabelproduktet som et mindre risikabelt produkt.  Disse svakhetene ved produktet kan etter nemndas syn likevel ikke være avgjørende for resultatet i denne saken, ettersom begge parter er bundet av den avtalen som er inngått.   Nemnda har vurdert om de løpende prisendringene etter variabelavtalen er varslet korrekt. Utgangspunktet i standard kraftleveringsavtale § 6 er at selskapet kan gjøre endringer i pris og øvrige vilkår, men disse må – med unntak for prisendringer knyttet til løpende spotpris – varsles kunden direkte, og endringen kan først tre i kraft 14 dager etter at direkte varsel er sendt kunden. Nemnda bemerker for ordens skyld at endringene i prisopplysningsforskriften § 22 – som legger til grunn en varslingsplikt senest 30 dager før endringen trer i kraft – ikke var trådt i kraft på tidspunktet for prisendringene i saken her. Av standardavtalen § 6 annet ledd følger det at varsling på «Min side» må aktivt velges av kunden dersom dette skal oppfylle kravet til direkte varsel. Selskapet har i tilsvaret til nemnda opplyst at klager gjennom hele kundeforholdet har mottatt prisvarslinger på selskapets «Min Side»-tjeneste, uten å fremlegge dokumentasjon på at klager hadde samtykket til dette. Selskapet har i etterfølgende skriv opplyst at klager samtykket til å motta prisvarslinger på e-post, og at hun har mottatt slike prisvarslinger. Klager har ikke bestridt å ha mottatt varsler på denne måten. Nemnda har derfor ikke holdepunkter for å legge til grunn at ikke prisvarslingene er varslet på riktig måte etter standard kraftleveringsavtale § 6.  Nemnda har heller ikke holdepunkter for at fakturakravet er beregnet uriktig, verken når det gjelder forbruk i kWh eller pris. Nemnda tilføyer at klagers krav om å bli fakturert med grunnlag i spotpris ikke kan føre frem, når klagers avtale ikke gjaldt et spotpris-produkt.  Nemndas konklusjon er at klager ikke gis medhold.   Uttalelsen er enstemmig.   VEDTAK    Klager gis ikke medhold.      Oslo, 28. august 2023   Henrik E. Kolderup, leder   Gustav Norman, Forbrukerrådet   Lars Lima, Fornybar Norge       Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om det var grunnlag for stenging av netteiers leveranse ved oppsigelse av kundeforhold. Klager bestred stengingen med grunnlag i at hun ikke hadde sagt opp sitt kundeforhold. Hun anførte at hun verken ble varslet om oppsigelsen eller stengingen, og forklarte at hun ikke hadde hatt mulighet til å oppdage eller undersøke forholdene nærmere på egen hånd. BKK AS stilte seg uforstående til klagers krav, og hevdet at selskapet hadde opptrådt i henhold til reglene. Klager ble enstemmig gitt medhold. BKK AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder uenighet om stengingsgrunnlag ved oppsigelse av kundeforhold. Regelverk: Standard nettleieavtale §§ 7-2 og 11-1. Historikk:  Høsten 2020 – Selskapet stenger nettleveranse til klager etter melding i Elhub.  Januar 2021 – Klager blir gjort oppmerksom på stenging. 11.10.2021 – Klager henvender seg til kraftleverandør og nettselskap. Krav:  Klager bestrider oppsigelse og stenging. Partenes anførsler:   Klager hevder at nettselskapet urettmessig har sagt opp nettleieavtalen og stengt anlegget hennes. Hun anfører at hun ikke ble varslet om oppsigelsen eller stengingen, og viser til at hun heller ikke har hatt mulighet til å undersøke forholdene nærmere på egen hånd. Klager viser til at hun i den aktuelle perioden var bosatt utenlands og at de dagjeldende karantenereglene begrenset mulighetene for innreise til Norge. Klager understreker at den aktuelle eiendommen var ubebodd på tidspunktet for oppsigelse og stenging.     BKK AS stiller seg uforstående til klagers krav. Selskapet hevder at det har forholdt seg til opplysningene som har fremkommet av Elhub, og at det for øvrig har opptrådt i samsvar med regelverket. BKK AS hevder at det normalt må forventes at kunden bestrider stenging på stengingstidspunktet dersom kunden fremdeles ønsker å benytte nettet.   Nemnda ser slik på saken:    Saken gjelder uenighet om det forelå grunnlag for stenging og oppsigelse av kundeforhold. Klager har anført at kundeforholdet hennes urettmessig ble sagt opp og at anlegget ble stengt som følge av manglende abonnement. Spørsmålet for nemnda er om nettselskapets stenging av klagers anlegg og oppsigelse av avtaleforhold om leveranse av nettjenester var urettmessig.  De nærmere omstendighetene bak stengingen er uklare, og verken klager eller innklagede har vært i stand til å opplyse hendelsesforløpet som ledet frem til stengingen nærmere. Slik saken er opplyst har klager over mange år hatt et kundeforhold hos Kvinnherad Energi AS som har levert både nettjenester og kraft. Nettvirksomheten i dette selskapet ble høsten 2019 overtatt og integrert i BKK AS, mens kraftsalgsvirksomheten ble videreført gjennom Vestlandsenergi AS. Basert på det som er opplyst i korrespondansen med klager, mottok BKK AS gjennom Elhub melding om opphør av kraftleverandør i begynnelsen av oktober 2020. BKK AS skal da ha kontaktet kraftleverandør – som nemnda legger til grunn var Vestlandsenergi AS – med spørsmål om det var kundeforholdet eller kraftleveransen som opphørte, uten å få svar. BKK AS la derfor til grunn at det var opphør av kundeforhold, ettersom det da ikke var registrert noen aktiv kunde på anlegget. Bakgrunnen for meldingen gjennom Elhub er ikke kjent. Strøm ble deretter stengt per 15.10.2020, og opphørsfaktura skal ha blitt utstedt.  Utgangspunktet etter standard nettleieavtale § 7-1 er at nettselskapet kan stenge nettkundens anlegg dersom det foreligger vesentlig kontraktsbrudd fra kundens side. Avtalen gir i seg selv ikke hjemmel for stenging i andre situasjoner enn dette. Før slik stenging kan skje skal nettselskapet etter § 7-2 videre forsøke å kontakte nettkunden personlig og utstede stengevarsel i samsvar med kravene som angitt i § 7-2 annet ledd.  Videre er utgangspunktet etter standard nettleieavtale § 11 at nettkunden kan si opp avtalen om nettleie med 14 dagers varsel. Ved manglende oppsigelse forblir nettkunden ansvarlig for nettleien overfor nettselskapet inntil nettselskapet får lest av måleren eller det inngås avtale med ny nettkunde. Bestemmelsen tilsier dermed at kunden forblir ansvarlig for nettleveransen selv om kunden flytter fra anleggsadressen. Netteiers oppsigelse av kundeforholdet med grunnlag i en antakelse om at kunden har flyttet, harmonerer derfor ikke med den reguleringen av kundens ansvarsforhold som standard nettleieavtale legger opp til. Nemnda finner det klart at vilkårene for stenging ikke er oppfylt. BKK AS har ikke godtgjort at det forelå et vesentlig kontraktsbrudd fra klagers side. Slik nemnda oppfatter det, ble klagers anlegg stengt som følge av en svikt i BKK AS' egne rutiner basert på meldingen i Elhub, og selskapet har heller ikke i nødvendig utstrekning foretatt skritt for å avdekke om anlegget reelt sett var blitt eierløst. Dette til tross for at det kunne blitt gjort gjennom forholdsvis enkle undersøkelser, eksempelvis ved å gjøre undersøkelser rundt eiendommen eller ved å forsøke å kontakte klager. Anlegget ble etter nemndas syn stengt på bakgrunn av feil som skyldes forhold hos selskapet selv, hvilket medfører at stengingen anses urettmessig.  Klager har ikke under saksforberedelsen opplyst om eventuelle kostnader som er pådratt i anledning saken. Dersom det er pådratt slike kostnader, eksempelvis til gjenåpning av leveransen, finner nemnda det nærliggende at BKK AS dekker disse i rimelig utstrekning.  Nemndas konklusjon er at klager gis medhold. Uttalelsen er enstemmig.   VEDTAK    Klager gis medhold.     Oslo, 28. august 2023      Henrik E. Kolderup, leder   Thomas Iversen, Forbrukerrådet   Lars Lima, Fornybar Norge                                                                                      Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt krav om erstatning for tap i strømproduksjon. Som en følge av jordfeil sluttet klagers solcellepanel å produsere strøm. Klager krevde det økonomiske tapet erstattet av nettselskapet. Han hevdet at netteier ikke hadde overholdt sine forpliktelser etter forskrift om elektriske forsyningsanlegg § 5-2 annet ledd og at selskapet måtte bære byrden for forsinket utbedring. Selskapet bestred klagers erstatningskrav og viste til at erstatningsvilkårene ikke kunne anses oppfylt. Elvia AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.     Saken gjelder krav om erstatning.   Regelverk: Standard nettleieavtale § 13-1 flg.  Historikk:    24.04.2021 –Klagers solcellepanel slutter å produsere strøm. Klager melder inn jordfeil til selskapet.   17.07.2021 – Jordfeil opphører.   29.12.2021 – Klager kompenseres for sitt opprinnelige krav mot selskapet.   29.06.2022 – Jordfeil oppstår på nytt. Klager melder inn feilen til selskapet.   18.08.2022 – Jordfeil utbedres.   Krav:  Klager krever erstatning for tap i strømproduksjon.  Partenes anførsler:    Klager  krever erstatning for tap i strømproduksjon ved sitt private solcelleanlegg. Klager hevder tapet har oppstått på grunn av jordfeil og den forsinkede utbedringen av feilen. Klager påberoper seg forskrift om elektriske forsyningsanlegg § 5-2 annet ledd og viser til 4-ukersfristen for utbedring.   Klager krever videre erstatning for tiden som har gått med til korrespondanse med selskapet, i lys av den foregående tvistens langvarighet.   Elvia AS bestrider klagers erstatningskrav. Selskapet hevder at det verken foreligger ansvarsgrunnlag eller årsakssammenheng. Videre peker selskapet på at forskrift om elektriske forsyningsanlegg ikke kommer til anvendelse, jf. § 1-2.   Innklagede peker på at det uansett ikke er grunnlag for å kompensere det økonomiske tapet fordi installasjonen burde tålt påkjenningen som jordfeilen medførte.   Selskapet understreker at kompensasjonen som ble gitt klager i 2021, ble gitt rent unntaksvis og at det ikke er grunnlag for kompensasjon denne gangen.     Nemnda ser slik på saken:   Saken gjelder krav om erstatning for tap i egen strømproduksjon. Spørsmålet for nemnda er om klager kan kreve erstatning av nettselskapet for manglende kraftproduksjon i hans private solcelleanlegg, som følge av at inverteren skrudde seg av som følge av jordfeil i det nettet klager var tilknyttet. Det er ikke holdepunkter for at jordfeilen var knyttet til innklagedes egne installasjoner, men at den befant seg i en installasjon som er tilknyttet det samme nettet som klager var tilknyttet. Som følge av jordfeilsikringen i inverteren, skrudde denne seg av og strømproduksjonen stanset.  Avtaler med nettselskap om overføring av elektrisk energi reguleres av forbrukerkjøpsloven (fkjl.), jf. § 2 første ledd bokstav d. Kundens krav som følge av mangel følger av lovens kapittel 6, der nettselskapets erstatningsansvar er særregulert i § 33 annet ledd. Utgangspunktet er etter bestemmelsen at selskapet hefter objektivt for mangler som ligger innenfor deres kontroll etter det såkalte kontrollansvaret. Dette utgangspunktet følger også av standard nettleieavtale § 13-1.  En grunnforutsetning for erstatning er at det foreligger en mangel ved det som er levert. Når det foreligger mangel, er nærmere regulert i fkjl. § 16, jf. § 15. Utgangspunktet er at leveransegjenstanden – i dette tilfellet det strømnettet klager er tilsluttet – skal være i samsvar med kravene som følger av avtalen mellom partene, jf. § 15 første ledd. Standard nettleieavtale § 4-1 pålegger nettselskapet en plikt til å levere etter standardavtalen og gjeldende tariffer samt lover og forskrifter på området. Avtalens formulering gir i seg selv ikke klar anvisning på hvilke forventninger nettkunden kan ha til leveransen, og den må dermed utfylles av øvrige normer på området.  Dersom avtalegjenstanden ikke oppfyller kravene som offentligrettslig regulering oppstiller, kan en slik forskriftsmangel etter forbrukerkjøpsloven § 15 annet ledd bokstav f innebære at det foreligger en mangel. Det samme følger av standardavtalen § 4-1.  Klagers elektriske anlegg er underlagt en rekke forskriftsbestemmelser. Reguleringene oppstiller visse minimumskrav til anleggets sikkerhet og leveringskvalitet. Disse kravene kan blant annet utledes av forskrift om elektriske forsyningsanlegg, forskrift om elektriske lavspenningsanlegg og forskrift om leveringskvalitet i kraftsystemet.  Etter forskrift om elektriske lavspenningsanlegg § 37 skal alt elektrisk utstyr og materiell som inngår i eller som skal tilkobles et anlegg være tilpasset de ytre påvirkninger som kan påregnes fra omgivelsene. Ytre påvirkninger kan typisk være jordfeil, som denne saken gjelder. Forskrift om elektriske forsyningsanlegg § 5-2 annet ledd oppstiller i den forbindelse et krav om automatisk utkobling eller feilindikasjon ved jordfeil i anlegget eller tilknyttede installasjoner. Nyere anlegg er derfor utstyrt med jordfeilbryter, som innebærer at energiforsyningen kobles ut automatisk og forhindrer spredning av jordfeilen til andre anlegg i nærområdet. Dersom det ikke er installert jordfeilbryter eller det foreligger feil ved utstyret, kan likevel isolasjonsfeilen spre seg til nærliggende anlegg i nettet. Slik nemnda ser det, er dette en ytre påvirkning som kan påregnes fra omgivelsene, som installasjonen skal tåle.  Slik saken er opplyst for nemnda har det oppstått en isolasjonsfeil i klagers nærområde. Feilen ble i ettertid identifisert gjennom feilsøking til å ligge i en kabel mellom inntaksskap og sikringsskap i en annen privat installasjon i nærområdet. Jordfeilen i den private installasjonen resulterte i at klagers solcelleanlegg sluttet å produsere strøm. Anleggets inverter håndterte ikke jordfeilen.   Klagers tapte kraftproduksjon er derfor en konsekvens av inkompatibilitet mellom solcelleanleggets tekniske komponenter og de egenskaper som kan påregnes ved det lokale kraftdistribusjonsnettet. Slik manglende kompatibilitet mellom installasjonen og nett er ikke netteiers ansvar, men blir klagers risiko, eventuelt sammen med den som har levert installasjonen. Feil ved en installasjon utgjør ikke noen mangel ved netteiers leveranse. Det kan heller ikke etter nemndas syn påvises andre årsaker til anleggets produksjonsopphør som kan gi grunnlag for å konstatere mangel ved nettet.  Det foreligger derfor ikke noen mangel, og klager har dermed ikke krav på erstatning.  Nemnda påpeker at inkompatibilitetsproblematikk som i denne saken kan avhjelpes gjennom tekniske tiltak. Kunden kan dessuten følge med på egen strømproduksjon for å identifisere avvik fra anleggets normaltilstand, for eksempel ved at produksjonen stopper opp.   Nemnda tilføyer avslutningsvis at den oppfatter at klager har et annet syn på hva som kan utledes av gjeldende forskriftsverk enn det nemnda har bygget på foran. Nemnda har lagt til grunn den forståelse av forskriftsverket som den mener er den riktige. Nemnda tilføyer likevel at i den grad den samlede reguleringen i forskriftsverket gir anvisning på ulike løsninger, vil dette måtte tas opp med den myndighet som håndhever det aktuelle regelverket.   Nemndas konklusjon er at klager ikke gis medhold.  Uttalelsen er enstemmig.    VEDTAK   Klager gis ikke medhold.  Oslo, 28. august 2023    Henrik E. Kolderup, leder  Thomas Iversen, Forbrukerrådet  Jon Aadland, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge      Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om betalingsplikt for etterfaktureringskrav. Klager bestred betalingsplikt med grunnlag i at kraftleverandøren måtte bære risikoen for de feil som hadde oppstått. Klager viste til at kundeforholdet hans hadde blitt uriktig oppsagt, at strømmen var avstengt i en periode på ett døgn og at selskapet hadde unnlatt å opplyse ham om forholdene. Fjordkraft AS opprettholdt betalingskravet med grunnlag i at kravet gjaldt levert og forbrukt kraft. Selskapet bestred at klager hadde vært i god tro om forholdene. Klager ble enstemmig ikke gitt medhold. Fjordkraft AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for etterfaktureringskrav. Regelverk: Standard kraftleveringsavtale § 2-2. Historikk:   01.11.2021 – Kundeforholdet opphører etter kundeendring på klagers måler 24.11.2021.   08.03.2022 – Klager blir kjent med at kundeforholdet ikke lenger eksisterer.   31.03.2022 – Klagers strøm stenges i en periode på ett døgn. 08.04.2022 – Opphøret blir reversert med tilbakevirkende kraft til 01.11.2021.  25.04.2022 – Klager faktureres for perioden 01.11.2021–08.04.2022.   Krav:  Klager krever seg fristilt fra betalingskravet. Partenes anførsler:    Klager hevder seg fristilt fra faktureringskravet med grunnlag i flere feil fra selskapets side. Han bestrider både grunnlaget for og utmålingen av kravet.    Klager viser til at han aldri sa opp avtalen med innklagede selv, og at det dermed ble gjort uten hans samtykke. Han peker videre på at det er klanderverdig at han aldri fikk vite hvem som var kraftleverandør. Han viser til at strømmen i boligen hans ble urettmessig avstengt uten forvarsel, hvilket medførte økonomisk tap som følge av ødelagte frysevarer mv.   Klager bestrider i alle tilfeller størrelsen på faktureringskravet. Han mener at det ikke er grunnlag for å kreve et beløp som går ut over fastprisavtalen. Han viser videre til at han opprettet AvtaleGiro for å unngå betalingskrav av et slikt omfang.   Fjordkraft AS opprettholder betalingskravet under henvisning til avregningsforskriften § 6-19. Selskapet hevder at klager ikke har vært i aktsom god tro all den tid han ikke mottok strømregninger. Det mener at han hadde oppfordring til å undersøke dette nærmere.  Selskapet mener at klager i alle tilfeller må oppfylle sin del av kontrakten. Selskapet peker på at faktureringskravet samsvarer med reelt forbruk og at klager ikke har påberopt seg beføyelser som fritar ham for betalingsforpliktelsen.  Nemnda ser slik på saken:    Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for etterfaktureringskrav. Spørsmålet er om klager er forpliktet til å betale omtvistet krav. Nemnda legger til grunn at klager hadde vært kunde hos Fjordkraft AS fra 25. januar 2021. Fjordkraft AS mottok den 24. november 2021 melding fra Elhub om at ny kunde hadde overtatt klagers strømmåler med virkning fra 1. november 2021. Konsekvensen ble at klagers kraftleveranse ble ansett avsluttet ved flytting. Nemnda legger til grunn at den nye kunden uriktig ble registrert på klagers målernummer. Klager var i kontakt med netteier Elvia den 1. april 2022 og ble på nytt aktiv som kunde på målepunktet. Fjordkraft AS mottok 8. april 2022 melding fra Elhub om at utflyttingen per 1. november 2021 var reversert, slik at klager forble registrert på måleren.  Nemnda bemerker at klagers strøm trolig ble avstengt som følge av at personen som meldte seg inn på klagers måler oppdaget og korrigerte denne feilen. I en slik situasjon ville klagers målernummer manglet eier, og strømmen blitt avstengt av netteier. Nemnda legger til grunn at denne stengingen ble utført på initiativ av netteier Elvia, og ikke på initiativ av Fjordkraft.  Med grunnlag i reverseringen av utflyttingen per 1. november 2021 som Fjordkraft AS fikk opplysning om 8. april 2022, har Fjordkraft AS fakturert klager for reelt forbruk i perioden 01.11.2021 til 08.04.2022 ved fakturaen som ble utstedt den 25. april 2022. Klager har bestridt denne fakturaen.  Nemnda bemerker at den mener at Fjordkraft AS med rette har ansett at kraftleveranseavtalen ble videreført uavbrutt i forbindelse med at klager på nytt ble registrert som innehaver av måleren med virkning fra 1. november 2021. Forutsetningen for avbruddet i kraftleveransen per 1. november 2021 var da ikke lenger til stede, og avtalen var heller ikke sagt opp av klager. Nemnda er derfor enig i at avtaleforholdet ble videreført som om avbruddet ikke hadde skjedd. Standard kraftleveringsavtale § 2-2 oppstiller en rett for partene til å kreve henholdsvis tilleggs- eller tilbakebetaling ved tilfellet av faktureringsfeil. Bestemmelsen åpner for etterfølgende korrigering for å bringe fakturert beløp og reelt forbruk i henhold til hverandre. Utgangspunktet er at kraftleverandøren kan kreve tilleggsbetaling for korrigert forbruk som ikke tidligere er fakturert. Tilleggsbetaling kan likevel ikke kreves dersom feilen skyldes forhold hos kraftleverandøren eller noen som kraftleverandøren svarer for, og kunden var i aktsom god tro, jf. § 2-2 annet ledd.  Nemnda tar først stilling til om det foreligger faktureringsfeil som skyldes forhold hos kraftleverandøren eller noen som kraftleverandøren svarer for. I den situasjonen som forelå, kan ikke nemnda se at det foreligger en feil som kan tilskrives Fjordkraft AS. Basert på den meldingen Fjordkraft AS mottok 24. november 2021 gjennom Elhub, måtte Fjordkraft AS legge til grunn at klager ikke lengre disponerte den måleren som kraftleveransen knyttet seg til. Forutsetningen for kraftleveransen var dermed ikke lengre til stede, samtidig som det fra 1. november 2021 dermed ikke lenger forelå målinger av forbruk gjennom Elhub som kunne tilregnes kraftleveranseavtalen mellom partene. Fra dette tidspunktet hadde Fjordkraft AS derfor ikke grunnlag for å fakturere for levert kraft til klager. Det var først fra Fjordkraft AS mottok meldingen i Elhub den 8. april 2022 om at klager skulle forbli registrert på måleren fra 1. november 2021, slik at forbruk på måleren skulle tilregnes ham, at Fjordkraft AS hadde grunnlag for å fakturere. Ut fra sitt syn på klagers aktsomme gode tro, tar nemnda ikke stilling til om feilen kan tilregnes Elvia AS, og om Elvia AS i denne situasjonen kan anses som noen som Fjordkraft AS «svarer for». Nemnda bemerker likevel at det er uklart om feilregistreringen av den nye kunden på klagers måler skyldes at den nye kunden oppga feil målernummer, eller en feil ved Elvias registrering av kundeforholdet. Det er heller ikke klart om Elvia i denne konkrete situasjonen skal anses som noen som Fjordkraft AS «svarer for». For at klager skal kunne motsette seg etterfaktureringskravet, må klager i ethvert tilfelle ha vært i aktsom god tro om faktureringsfeilen, altså at han ikke ble avregnet for sitt forbruk i den perioden kravet gjelder. Slik saken er opplyst ble ikke klager fakturert for levert kraft fra november 2021. Nemnda bemerker at dette var i en periode der strømprisene steg til høye nivåer, og der strømpriser fikk stort fokus i dagspressen. Klager har videre opplyst til nemnda at han i løpet av vinteren, trolig i januar, oppfattet at det var lenge siden han hadde blitt trukket for levert kraft fra Fjordkraft AS, og logget seg derfor inn på «Mine Sider» på Fjordkrafts nettsider, der det fremgikk at han ikke lengre hadde noe kundeforhold til dem lenger. I påfølgende telefonsamtale med Fjordkraft AS skal han ha fått opplyst at han hadde sagt opp kundeforholdet i november, noe klager benektet å ha gjort. Samlet sett kan nemnda ikke se at klager har vært i aktsom god tro om at han ikke ble avregnet for sitt forbruk. Etter dette har nemnda kommet til at klager plikter å betale det etterfakturerte kravet, som nemnda legger til grunn gjenspeiler klagers reelle forbruk i perioden. Nemnda legger likevel til at så langt kravet ikke er betalt av klager, finner nemnda det rimelig at partene inngår avtale om en nedbetalingsplan der kravet fordeles uten rentepåslag utover en rimelig periode. Kravet må deles opp slik at klager settes i stand til å betjene det. Hva gjelder klagers krav om erstatning for ødelagte frysevarer mv. i forbindelse med avstenging av strømmen, er dette et tap som må fremmes overfor klagers netteier, Elvia AS.  Nemndas konklusjon er at klager ikke gis medhold. Uttalelsen er enstemmig.    VEDTAK      Klager gis ikke medhold.      Oslo, 28. august 2023   Henrik E. Kolderup, leder   Thomas Iversen, Forbrukerrådet   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om betalingsplikt for merverdiavgift. Klager hevdet at han måtte fritas for merverdiavgiften og krevde tilbakebetalt merverdiavgiftspåslaget for den perioden han ble belastet for dette. Han viste til at han var omfattet av det regionale fritaket i merverdiavgiftsloven § 6-6 i kraft av å være forbruker. NorgesEnergi AS bestred at klager var omfattet av fritaket under henvisning til at det var inngått bedriftsavtale. Klager ble enstemmig gitt medhold. NorgesEnergi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder uenighet om fakturering og merverdiavgift. Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-2 og 1-3 og merverdiavgiftsloven § 6-6.   Historikk:    2013 – Partene inngår avtale.   11.09.2019 – Klager inngår ny avtale tilpasset kunder med enkeltpersonforetak.   11.09.2019–01.04.2021 – Klager blir ikke fakturert for merverdiavgift.   01.04.2021–01.02.2022 – Klager blir fakturert for merverdiavgift.   01.02.2022 – Klager endrer avtalen tilbake til et avtaleprodukt for private. Klager henvender seg til innklagede og bestrider merverdiavgiften.  Krav:  Klager hevder seg fritatt fra å betale merverdiavgift.   Partenes anførsler:    Klager viser til at han er bosatt i Troms og hevder at han er omfattet av det regionale fritaket fra merverdiavgift. Han er derfor fritatt fra å betale merverdiavgift på kraftleveranse til sin bolig. Han viser til forholdene omkring avtaleinngåelsen og at han gjentatte ganger ble forsikret om at han ikke var pliktig å betale merverdiavgift.   Klager gjør gjeldende at han er forbruker og viser til at næringsvirksomheten begrenser seg til et lite rom i boligen til bruk for hjemmekontor. Han anfører at det avgjørende må være den geografiske plasseringen og hvilket formål kraftleveransen har. Han mener at det ikke kan være utslagsgivende at en liten del av forbruket går til enkeltpersonforetaket.   Klager peker på at kraftleveransen i all sin hovedsak gjelder husholdningsbruk og viser til forarbeidsuttalelsene til merverdiavgiftsloven § 6-6. Han fremhever at fritaket også gjelder den del av kraften som brukes i næringsvirksomhet når kraften omsettes dels til husholdningsbruk og dels til bruk i næringsvirksomhet. NorgesEnergi AS opprettholder kravet sitt og viser til at avtalen som ble inngått 11.09.2019 var en bedriftsavtale. Selskapet hevder at klager burde vært innforstått med at han måtte betale merverdiavgift. De peker på klagers manglende undersøkelse og oppfølging av faktureringen.    Selskapet mener at de har fakturert klager riktig da de inkluderte merverdiavgift. Av hensyn til kundeforholdet understreker selskapet at de imidlertid ikke vil etterfakturere klager for merverdiavgift for den perioden han ikke ble belastet for avgiften.   Nemnda ser slik på saken:    Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for merverdiavgift på kraftleveranse. Spørsmålet er om klager har krav på å få tilbakebetalt merverdiavgift for perioden dette ble innfordret.  Som utgangspunkt skal næringsdrivende beregne og betale merverdiavgift ved omsetning av alle varer og tjenester, jf. merverdiavgiftsloven § 3-1. Det skal derfor som utgangspunkt beregnes merverdiavgift ved omsetning av elektrisk kraft. Dette utgangspunktet gjelder likevel bare så langt det ikke foreligger særskilte merverdiavgiftsfritak etter loven.  Etter merverdiavgiftsloven § 6-6 første ledd er omsetning av elektrisk kraft til husholdningsbruk i fylkene Troms og Finnmark og Nordland fritatt for merverdiavgift. Bestemmelsens andre ledd fastsetter videre at der elektrisk kraft omsettes dels til husholdningsbruk og dels til bruk i næringsvirksomhet som helt ut er omfattet av loven, omfatter fritaket også den del av kraften som brukes i næringsvirksomheten, forutsatt av at leveringen til begge formål skjer etter samme tariff og på samme måler. Bakgrunnen for fritaket for de nordligste landsdeler har sin bakgrunn i det store forbruket av elektrisk kraft i disse områdene i mørketiden, og har eksistert siden merverdiavgiftsloven ble innført i 1970, jf. Merverdiavgiftshåndboken 2021 på side 586. Slik nemnda forstår det, følger det av dette støtteformålet at også levering av strøm til næringsvirksomhet som ikke er omfattet av loven, er omfattet av fritaket, forutsatt av leveransen skjer til samme måler og etter samme tariff.   Det fremgår videre av Merverdiavgiftshåndboken 2021 samme sted at fritaket omfatter ikke bare strømleveransene, men også nettleien, samt også fakturagebyr så langt de tilkommer.   Hva som menes med omsetning til husholdningsbruk, er definert i merverdiavgiftsforskriften § 6-6-1 som bruk for blant annet eneboliger, leiligheter, hybler og fritidsboliger.  Nemnda legger til grunn at partene inngikk ny avtale den 11. september 2019 som var ment for bedriftskunder. Avtalen gjaldt både klagers bolig og fritidsbolig. Bakgrunnen for at klager ble tilbudt bedriftsavtale var at han hadde et enkelpersonsforetak registrert på bostedsadressen som han drev fra et hjemmekontor. NorgesEnergi AS fakturerte for egen kraftleveranse samt for nettleie på vegne av netteier, Arva AS. Fra avtaleinngåelsen og frem til 1. april 2021 ble klager fakturert uten merverdiavgift. I perioden mellom 1. april 2021 og 1. februar 2022 ble klager fakturert med merverdiavgift. Innklagede, NorgesEnergi AS, har gjort gjeldende at spørsmålet om merverdiavgift på strømleveranse blir overstyrt av om det er tale om en privatkunde eller en næringskunde med organisasjonsnummer, selv i prisområder der merverdiavgift er fritatt for privatkunder. Etter nemndas syn bygger dette på en uriktig forståelse av merverdiavgiftsfritaket. Det avgjørende er etter nemndas syn hvilket formål strøm- og nettjenestene er levert til, ikke hva slags avtale som er inngått med kunden. I dette tilfellet er leveransene skjedd dels til en hytte med egen strømmåler, dels til en enebolig med egen strømmåler. At dette er situasjonen fremgår av fakturaene fra Arva, som knytter de to målernumrene som både kraftleveransen og nettleveransen gjelder til henholdsvis «Bolig» og «Fritidsbolig». I begge tilfellene får merverdiavgiftsfritaket i § 6-6 anvendelse. At klager i eneboligen har drevet næringsvirksomhet gjennom et enkeltmannsforetak, endrer ikke dette. Klager har bestridt at noen del av leveringen har gått til denne virksomheten. Nemnda bemerker at det uansett ikke er holdepunkter i saken for at leveranse av strøm til denne virksomheten har skjedd på egen måler, slik at fritaket også vil gjelde for den del av leveringen som er skjedd til dette formålet, uavhengig av om næringsvirksomheten er omfattet av merverdiavgiftsloven eller ikke.  Både NorgesEnergi AS sin leveranse av kraft og Arva AS sin yting av nettjenester må etter dette anses fritatt for merverdiavgift i sin helhet. Klager har følgelig krav på å få tilbakebetalt betalt merverdiavgift på disse tjenestene for perioden fra 1. april 2021. NorgesEnergi AS har innfordret uriktig beløp på egne vegne og på vegne av Arva AS, og må etter nemndas syn tilbakebetale uriktig innfordret merverdiavgift til klager på vegne av begge selskapene. Hvordan dette i ettertid gjøres opp mellom selskapene, og overfor Skatteetaten gjennom endringsoppgaver, er det ikke nødvendig for nemnda å gå inn på.  Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.   Uttalelsen er enstemmig.   VEDTAK    Klager gis medhold.     Oslo, 28. august 2023   Henrik E. Kolderup, leder   Thomas Iversen, Forbrukerrådet   Jon Aadland, Fornybar Norge    Lars Lima, Fornybar Norge       Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om betalingsplikt for etterfakturert krav. Klager hevdet at det forelå avregningsfeil og at betalingskravet måtte korrigeres. Han anførte at beløpet ikke stemte overens med reelt forbruk og viste til at boligen hadde stått ubrukt i den aktuelle terminen. Lede AS innga ikke tilsvar i saken. Av saksopplysningene fremkom at selskapet opprettholdt etterbetalingskravet som korrekt i lys av registrerte verdier. Klager ble enstemmig gitt delvis medhold. Lede AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for etterfakturert krav. Regelverk: Standard nettleieavtale § 6-5.  Historikk:  01.10.2021–01.01.2022 – Klagers forbruk stipuleres.  10.12.2021 – Klager fraflytter boligen. 06.01.2022 – Klagers måler byttes. 08.03.2022 og 25.03.22 – Klager mottar etterbetalingskrav på henholdsvis kr 24 503,82 (kraft) og 3.822,33 kr fra kraftleverandør, periodisert til perioden 01.12.21 – 10.12.21.  Krav:  Klager bestrider etterfaktureringskravet og krever det korrigert.   Partenes anførsler:    Klager hevder at han er feilaktig fakturert og at beløpet må korrigeres. Han viser til at det registrerte forbruket ligger altfor høyt sett i lys av at boligen ikke var i bruk i den angitte perioden. Han peker på at det bare var det nødvendigste som var slått på av strøm.   Klager hevder videre at han er fakturert dobbelt for nettleie.   Lede AS har ikke inngitt tilsvar i saken. Av den fremlagte dokumentasjonen fremkommer at selskapet opprettholder betalingskravet og at det hevder at klager er korrekt avregnet. Selskapet mener at tidligere avlesninger er feil og peker på at deres beregninger stemmer overens med faktisk registrert forbruk.   Nemnda ser slik på saken: Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for etterfakturert krav. Spørsmålet er om klager har betalingsplikt for korrigert forbruk som ikke tidligere er fakturert. For nemnda er netteier gjort til klagemotpart som ansvarlig for måling av forbruk, jf. standard kraftleveringsavtale § 2-1 og § 2-3. Dette gjelder selv om kraftleverandør har gjennomfakturert nettleien.  Det er i denne saken ikke holdepunkter for at det har vært feil i målerutstyr. Etter det nemnda kan se hadde kunden ikke AMS-måler, men skulle avlese forbruk manuelt, jf. standard nettleieavtale § 5-2 andre ledd. Disse avlesningene har ikke blitt gjort, eller har i alle fall ikke blitt registrert korrekt, se under. Slik saken er opplyst for nemnda har klagers forbruk blitt stipulert, jf. standard nettleieavtale § 5-2 tredje ledd. Korrigerte målerverdier ble avdekket etter at klager fraflyttet boligen 10. desember 2021, jf. standard nettleieavtale § 5-2 siste ledd.  Etter standard nettleieavtale §§ 6-3 og 6-5 danner de verdier som avleses av nettselskapets måleutstyr grunnlaget for beregning av nettleie og energiforbruk i målepunktet, og nettselskapet kan kreve etterbetaling for enhver avregningsfeil for inntil de tre siste år. Når avregningsfeilen kan tilskrives nettselskapet kan etterbetaling likevel ikke kreves dersom nettkunden var i aktsom god tro. Disse måleverdiene danner samtidig grunnlag for kraftleverandørens fakturering for levert kraft, jf. standard kraftleveringsavtale § 2-1. Ved feil i måledata mottatt fra nettselskapet, kan kraftleverandør blant annet kreve tilleggsbetaling ved avregningsfeil ved feil stipulert forbruk som følge av feil måleravlesning. Slik tilleggsbetaling kan likevel ikke kreves dersom feilen skyldes forhold som kraftleverandøren eller noen kraftleverandøren svarer for, og kunden var i aktsom god tro.   Nemnda tar først stilling til om det foreligger feil som kan tilskrives nettselskapet.  Slik saken er opplyst for nemnda var situasjonen at klagers forbruk i en lengre periode var stipulert som følge av manglende måleravlesning og periodevise feilavlesninger fra kundens side. Nemnda legger til grunn at forbruket ble stipulert i perioden mellom 1. oktober 2021 og 1. januar 2022. I tilfeller av manglende måleravlesning sto innklagede som nettselskap fritt til å fastsette klagers uttak skjønnsmessig, jf. standard nettleieavtale § 5-2 tredje ledd. Senest ved målerskiftet 6. januar 2022 ble det avdekket at de stipulerte verdiene har vist seg å ligge for lavt. Nemnda har ingen holdepunkter for å trekke i tvil målerstanden som ble registrert 6. januar 2022, eller forbruket som er tilordnet klager frem til huset ble overtatt av ny eier per 10. desember 2021. Nemnda legger derfor til grunn at de korrigerte forbrukstallene som ligger til grunn for etterfaktureringen fra innklagede som netteier, og fra kraftleverandøren, er korrekte. Etter dette finner nemnda det ikke sannsynliggjort at det har skjedd en avregningsfeil som kan tilregnes nettselskapet. Både nettselskapet og kraftleverandør kan derfor etterfakturere for lite fakturert forbruk. Nemnda bemerker at det i lengre perioder med manglende avlesning fra kunden, oppstår en aktivitetsplikt for netteier til å sende ut påminnelse og oppfordring om å lese av målerstand. Slik saken står kan nemnda likevel ikke se at innklagede har misligholdt denne aktivitetsplikten. Det er derfor ikke nødvendig for nemnda å ta stilling til om klager har vært i aktsom god tro. Etter dette har både innklagede og kraftleverandøren adgang til å etterfakturere med grunnlag i de forbrukstall som etter kontroll av måleren er tilordnet klager frem til 10. desember 2021.  Nemnda finner likevel grunn til å bemerke at merforbruket som ble avdekket ved kontroll av måleren i sin helhet er periodisert til desember 2021 frem til klager fraflyttet boligen. Nemnda legger til grunn at merforbruket reelt sett knytter seg til en lengre periode enn dette, og som utgangspunkt må periodiseres. Nemnda bemerker samtidig at midlertidig ordning med strømstønad ble innført fra og med desember 2021, og at klager i fakturaen fra innklagede 25. mars 2022 er innrømmet maksimal strømstønad for desember for 5000 kWt. Hva som er det økonomisk gunstigste for klager når fakturering av nettleie og leveranse av kraft ses i sammenheng, er ikke kjent for nemnda. Innklagede har heller ikke inngitt tilsvar i saken som kan belyse selskapets valg på dette punkt. På denne bakgrunn må innklagede behandle saken på nytt med henblikk på hva som medfører det gunstigste resultatet for klager på dette punkt, og eventuelt beregne en ny forbruksfordeling til bruk for egen fakturering og for kraftleverandøren. Videre har klager gjort gjeldende at han er uriktig belastet to ganger for nettleie. Nemnda legger til grunn at påstanden fra klager gjelder for perioden 01.12.2021–10.12.2021. Nemnda kan med grunnlag i de fremlagte fakturaene ikke se at dette medfører riktighet, men ber innklagede kontrollere dette ved den fornyede behandlingen av saken. Nemnda finner etter dette at klager har betalingsplikt for ikke-fakturert forbruk, men at innklagede må se på periodiseringen av forbruket på nytt med sikte på å finne det økonomisk gunstigste resultatet for klager i lys av ordningen med midlertidig strømstøtte.  Nemndas konklusjon er at klager gis delvis medhold. Uttalelsen er enstemmig.     VEDTAK    Klager gis delvis medhold.     Oslo, 28. august 2023   Henrik E. Kolderup, leder   Thomas Iversen, Forbrukerrådet   Jon Aadland, Fornybar Norge    Lars Lima, Fornybar Norge   Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om klagers rett til å bli satt tilbake på variabelavtale etter angrerettutøvelse. Klager anførte at hun ikke var bundet av spotprisavtalen med grunnlag i angrerettutøvelse, og at hun av samme grunn hadde krav på å gå tilbake til opprinnelig inngått variabelavtale. Fortum Strøm AS bestred at klager hadde krav på å bli satt tilbake på variabelavtalen. Selskapet mente at klager måtte bære risikoen for dette fordi hun valgte å endre avtalen. Klager ble enstemmig gitt medhold.  Fortum Strøm AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.  Saken gjelder uenighet om klagers rett til å bli satt tilbake på variabelavtale etter angrerettutøvelse.  Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4 og angrerettloven.    Historikk:  24.08.2022 – Fortum Strøm AS sender ut en e-post til alle kunder med avtaleprodukt «Fortum Solid» og opplyser om at det vil være lønnsomt å gå over til en spotprisavtale.    25.06.2022 – Klager inngår spotprisavtale med innklagede gjennom nettsiden deres. Hun påberoper seg angrerett innen to timer etter avtaleinngåelsen.    Krav:  Klager krever å bli satt tilbake på variabelavtalen hun hadde før hun bestilte spotprisavtalen.   Partenes anførsler:     Klager hevder at hun har angreretten i behold og at hun har adgang til å gå tilbake til variabelavtalen hun opprinnelig hadde. Hun mener at innklagede har drevet villedende markedsføring ved å oppfordre til å inngå spotprisavtale. Hun viser til at hun ikke ville inngått spotprisavtalen dersom hun ikke hadde blitt oppfordret til det. Klager viser til at hun hadde gunstigere vilkår etter variabelavtalen.   Klager hevder at innklagede har opptrådt i strid med god forretningsskikk og anser det klanderverdig at selskapet i realiteten ikke gir kunden adgang til å utøve angreretten.    Fortum Strøm AS motsetter seg ikke klagers bruk av angrerett, men bestrider kravet om å gå tilbake til avtaleproduktet «Fortum Solid» under henvisning til at det er utgått. Selskapet peker på at det var klager selv som endret avtalen.   Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om klager har rett til å bli satt tilbake på tidligere variabelavtale etter angrerettutøvelse i forbindelse med inngåelse av nytt produkt.   Etter sakens opplysning var klager frem til den 25. august 2022 oppført på variabelproduktet «Fortum Solid». Ved midnatt den 26. august bestilte klager spotproduktet «Fortum Marked». Klager angret denne bestillingen to timer senere.   Nemnda bemerker innledningsvis at angrerettloven også gjelder når forbruker inngår ny avtale med eksisterende kraftleverandør om et annet produkt. Utgangspunktet er derfor etter angrerettloven § 20 at klager har rett til å gå fra den nye avtalen ved å gi melding til den næringsdrivende før utløpet av angrefristen, jf. § 21. At klager hadde angreretten i behold på tidspunktet for angrerettutøvelsen er heller ikke bestridt av Fortum Strøm AS i saken. Fortum Strøm AS bestrider imidlertid at virkningen av at klager utøver angreretten er at hun har rett til å bli satt tilbake på variabelproduktet «Fortum Solid».   Der angreretten utøves i et tilfelle som dette, ved produktendring, kan nemnda ikke se at kunden gjennom angrerettutøvelsen har krav på å bli tilbakeført til den tidligere avtalen. Angrerettsutøvelsen gjelder den nye avtalen som ble inngått. Rettsvirkningen er at kunden er fristilt fra den nye avtalen, men ikke at tidligere avtale gjenopptas.   I denne saken har klager opplyst at hun rundt midnatt mellom 25. og 26. juli 2022 avsluttet tidligere avtale ved å bestille den nye avtalen, men at hun innen to timer senere (natt til 26. juli 2022) utøvde angreretten på den nye bestillingen. Selv om en kombinert oppsigelse og bestilling som dette er forpliktende for klager, er det en viss adgang etter analogi fra avtaleloven § 39 til å tilbakekalle en oppsigelse/bestilling som dette hvis motparten ikke har innrettet seg etter bestillingen og særlige grunner tilsier det (re integra-regelen).    Det er opplyst at det nye produktet – et spotpris-produkt – trådte i kraft automatisk ved bestillingen. I det perspektiv har innklagede innrettet seg. Det nye produktet krevde imidlertid som et rent markedskraftprodukt ingen tilpasning fra selskapet i form av prissikringer eller lignende. Nemnda legger samtidig til grunn at oppfølgningen av avslutningen av klagers tidligere avtale, et standard variabelt-produkt (en forvaltningsavtale), ikke ble påbegynt samme natt, for eksempel ved tilpasning av innklagedes sikringsposisjoner eller liknende. Nemnda finner det derfor ikke sannsynliggjort at innklagede i løpet av samme natt innrettet seg i noen nevneverdig grad. At produktet ikke lenger tilbys ved nytegning i markedet, har i denne sammenheng ikke betydning, så lenge produktet ikke var trukket fra eksisterende kunder. Så langt saken er opplyst, hadde dette ikke skjedd den 26. juli 2022.   Nemnda finner det derfor rimelig i en situasjon som dette å tillate tilbakekallet av oppsigelsen og nytegningen, slik at klager forble på tidligere produkt.  Klager har derfor som utgangspunkt rett til å settes tilbake på variabelavtalen «Fortum Solid».   Nemnda vil likevel tilføye:   Det er nemndas erfaring at prisutviklingen i standard variable avtaler høsten 2022 var mer ugunstig enn i spotprisavtaler, fordi den faktiske prisutviklingen i spotpris-markedet utviklet seg i en annen retning enn de prognosene som lå til grunn for standard variabel-produkter. Nemnda har behandlet en rekke saker med klager mot standard variabel-avtaler med dette som bakgrunn. Nemnda legger derfor til grunn opplysninger fra innklagede om at klager fra 1. september 2022 ville kommet dårligere ut i den gamle avtalen enn på en spotprisavtale.    Innklagede har i tilsvaret opplyst at i oktober 2022 var det i gang med å avvikle standard variabel-produkter overfor eksisterende kunder. Så langt avviklingen skjedde i tråd med standard kraftleveringsavtale § 6, ville klagers produkt uansett blitt avsluttet samme høst.   Selv om klager får medhold i saken, bør klager, eventuelt i samråd med innklagede, overveie om hun er tjent med å opprettholde sitt krav om å gjeninntre på den gamle avtalen.   Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.    Uttalelsen er enstemmig.      VEDTAK     Klager gis medhold.        Oslo, 28. august 2023    Henrik E. Kolderup, leder    Gustav Norman, Forbrukerrådet    Jon Aadland, Fornybar Norge     Lars Lima, Fornybar Norge            Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om oppstartsdato ved ut- og innflytting i bolig. Klager bestred at oppstartsdato for leveranse til ham som ny kunde ble satt til 30. juli 2022 når overtakelse av boligen fant sted 1. august 2022. Han anførte at nettselskapet ikke kunne overføre kundeforhold med tilbakevirkende kraft uten hans godkjennelse. Lnett AS bestred at det var tale om avtaleoverføring med tilbakevirkende kraft. Selskapet viste til vanlig praksis. Klager ble enstemmig gitt medhold. Lnett AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.     Saken gjelder uenighet om oppstartsdato ved eierskifte.   Regelverk: Standard nettleieavtale § 2.   Historikk:   30.07.2022 – Avtale med innklagede overføres til klager.   01.08.2022 – Klager overtar boligen. Krav:  Klager bestrider dato for oppstart av avtale.   Partenes anførsler:    Klager hevder at det ikke er grunnlag for å sette tidspunktet for avtalens ikrafttredelse til et tidligere tidspunkt enn det han selv har samtykket til. Han reagerer på at avtalens oppstart ble angitt til den 30. juli når overtakelsen var den 1. august. Klager mener at det er prinsipielt galt å overføre kundeforhold med tilbakevirkende kraft uten godkjenning fra kunden.   Lnett AS bestrider at det er tale om avtaleoverføring med tilbakevirkende kraft. Selskapet viser til at det er vanlig praksis å overføre kundeforhold på tidspunktet for tidligere avtaleparts utflytting. Dersom den angitte datoen er feil, mener selskapet at dette er et anliggende mellom tidligere og ny kunde.   Nemnda ser slik på saken:    Saken gjelder uenighet om oppstartsdato for avtale med ny kunde ved ut- og innflytting. Spørsmålet er hvem av tidligere og ny kunde som er ansvarlig for å bære kostnadene pådratt i nettleieavtalen i tiden mellom den 30. juli og 1. august 2022, og dermed fra hvilket tidspunkt det har foreligget grunnlag for å fakturere ny kunde. I sitt tilsvar til nemnda synes innklagede å ha lagt til grunn at tidligere kunde var leietaker av boligen, og klager var eier. Slik saken er opplyst, legger nemnda imidlertid til grunn at situasjonen var at et eierskifte er gjennomført der klager overtok eiendommen 1. august 2022. Nemnda kan uansett ikke se at denne forskjellen har betydning for løsningen av saken.  Innklagede har med grunnlag i melding fra tidligere kundes kraftleverandør registrert klager som ny kunde på måleren den 30. juli 2022. Basert på opplysningene i tilsvaret mottok innklagede opplysningen fra kraftleverandøren den 29. juli 2022 om at tidligere kunde var utflyttet den 30. juli 2022. Meldingen ble saksbehandlet 1. august 2022, på det tidspunkt klager var registrert som eier, jf. tekstmelding sendt klager. Konsekvensen ble at klager har blitt fakturert for kostnadene som påløp fra 30.07.2022–01.08.2022 – en periode der klager bestrider å ha hatt tilgang på anlegget. Standard nettleieavtale § 2 regulerer inngåelse av nettleieavtale, og fastsetter blant annet:  «Dersom uttak av kraft skjer uten at gyldig nettleieavtale foreligger, anses brukeren å ha godtatt og tiltrådt nettselskapets vilkår for nettleie. Dersom gyldig kraftleveringsavtale ikke foreligger, anses brukeren å ha godtatt og tiltrådt nettselskapets vilkår for levering av kraft i samsvar med reglene om leveringsplikt.»   En forutsetning for at ny kunde skal bli ansvarlig etter avtalen, er altså at denne kunden har foretatt «uttak av kraft». Slik saken er opplyst, skjedde dette først fra overtakelsen 1. august 2022.  Nemnda ser denne reguleringen i sammenheng med reglene for oppsigelse i standard nettleieavtale § 11-1, som gjaldt for tidligere eier av boligen:  «Dersom nettkunden flytter, eller på annen måte blir avskåret fra å benytte nettet, kan avtalen sies opp med 14 dagers varsel.  Ved manglende oppsigelse av avtalen er nettkunden ansvarlig for nettleien inntil nettselskapet får lest av måleren eller har inngått avtale med annen nettkunde. Dersom nettselskapet også leverer kraft i henhold til reglene om leveringsplikt, gjelder tilsvarende for kraftsalget.» En forutsetning for at tidligere eier skal kunne si opp nettleieavtalen med frigjørende virkning for seg, er altså at nettkunden «flytter, eller på annen måte blir avskåret fra å benytte nettet». I en slik situasjon kan avtalen sies opp av denne kunden med 14 dagers varsel. Videre fastsetter andre ledd i bestemmelsen at når oppsigelse ikke er sendt, forblir nettkunden ansvarlig inntil enten måleren avleses eller avtale med ny kunde er inngått. Nemnda forstår § 11-1 samlet sett dithen at spørsmålet om når tidligere kunde skal frigjøres fra sine forpliktelser etter avtalen, er et tema mellom nettselskapet og den tidligere kunden. Hvorvidt kunden har avsluttet leveransen fra sin kraftleverandør som i denne saken, har prinsipielt ikke betydning her. I en slik situasjon vil det være aktuelt for nettselskapet å holde tidligere kunde ansvarlig for nettleveransen og å levere strøm i henhold til leveringsplikt inntil måleren er overtatt av en ny eier etter standard nettleieavtale § 2, se over. Dersom nettselskapet lar kunden si opp avtalen for aktuelle måler uten at ny kunde er på plass, må nettselskapet vurdere om strømmen til måleren skal stenges fordi ingen kunde er registrert på måleren. Følgen av at strømmen er stengt av ved overtakelsen av boligen, vil i så fall bli et spørsmål mellom selger og kjøper.  Når et anlegg som i denne saken har vært i bruk gjennom hele den aktuelle perioden, slik at det har opparbeidet seg kostnader knyttet til nettleie og kraftforbruk, må det etter nemndas vurdering være nettselskapets risiko om det kan holde tidligere kunde ansvarlig for kostnader påløpt i perioden frem til ny eier overtar boligen og tar anlegget i bruk. Etter nemndas vurdering er ny eier bare ansvarlig for kostnader påløpt fra og med dato for overtakelse.   Nemnda bemerker likevel at ny eier må sørge for at det foretas måleravlesning på dette tidspunktet, i alle fall i de tilfeller der det ikke er installert fjernavlesningsmåler. Der dette ikke gjøres, kan ny eier risikere at forbruk etter siste måleravlesning fordeles skjønnsmessig av nettselskapet mellom tidligere og ny eier med utgangspunkt i overtakelsestidspunktet.  Etter dette hadde innklagede ikke adgang til å tilbakedatere oppstarten, og kan som en konsekvens av dette ikke belaste klager for kostnadene som påløp fra 30. juli 2022 og frem til overtakelsestidspunktet den 1. august 2022. Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.   Uttalelsen er enstemmig.   VEDTAK    Klager gis medhold.     Oslo, 28. august 2023   Henrik E. Kolderup, leder   Gustav Norman, Forbrukerrådet   Jon Aadland, Fornybar Norge      Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.