Søkeresultater

Fortum Strøm AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.      Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for sluttoppgjørskrav ved betalingstjenesten «Lik Betaling».   Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 2-2.  Historikk:     07.06.2019–20.05.2022 – Klager har hatt strømleveranse fra innklagede, og har hatt betalingstjenesten «Lik Betaling».    15.07.2019–20.10.2021 – Innklagede informerer på ulike tidspunkt om justering av månedlig beløp.   31.05.2022 – Klager mottar omtvistet opphørsfaktura.    09.06.2022 – Klager oppretter nedbetalingsplan med innklagede og betaler i samsvar med den.    Krav:  Klager bestrider opphørsfaktura og krever beløpet tilbakebetalt.    Partenes anførsler:     Klager hevder at det ikke foreligger grunnlag for å fakturere henne for restkravet. Hun peker på at tilleggstjenesten «Lik Betaling» var ment å sikre forutsigbarhet, og at selskapet har feilet i å oppfylle avtalen. Klager hevder at vilkårene for produktet burde fremgått tydeligere og mener at adgangen til å fremsette et slikt betalingskrav i alle tilfeller ikke kan anses vedtatt.    Klager mener at produktet er et reguleringstiltak fra selskapets side og at det følgelig må være selskapet som bærer risikoen for eventuelle feil.    Klager mener at hun burde blitt varslet om restsaldoen og at selskapet hadde oppfordring til dette ved de anledningene hun var i kontakt med kundebehandler. Hun peker videre på at informasjonen som fremgikk av fakturaene var så misvisende at en alminnelig opplyst forbruker ikke ville være i stand til å sette seg inn i den.    Hun bestrider at hun har mottatt varsel om prisjustering.    Fortum Strøm AS bestrider at det foreligger grunnlag for å frita klager fra betalingsplikten. Selskapet peker på at faktureringskravet gjelder levert og forbrukt kraft.    Selskapet viser til at det informerte klager om oppjustering av det månedlige terminbeløpet flere ganger. Det viser videre til at beløpet til enhver tid fremgikk på «Min Side» samt på faktura fra og med juni 2021.    Fortum AS peker på at produktet «Lik Betaling» ikke er en fastprisavtale, men en betalingstjeneste. Selskapet hevder at det fremgår klart av avtalen at kunden er ansvarlig for betaling av eget forbruk.  Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for opphørsfaktura ved bruk av betalingstjenesten «Lik Betaling». Spørsmålet er om klager plikter å betale restsaldoen på betalingstjenesten.   Slik saken er opplyst legger nemnda til grunn at det, sammen med avtale om leveranse av kraft, ble inngått avtale om tilleggstjenesten «Lik Betaling» den 7. juni 2019. Denne betalingstjenesten innebærer at kunden betaler et fast månedlig beløp til en konto hos strømleverandøren som er ment å jevne ut strømkostnadene gjennom året. Betalingen bør forutsetningsvis være litt høyere enn forventet strømkostnad i sommerhalvåret, og litt lavere enn forventet strømkostnad i vinterhalvåret.  De løpende kostnadene for kundens strømforbruk (i dette tilfellet både kraftleveranse og nettleie, siden Fortum foretok gjennomfakturering for nettselskapet) avregnes mot «Lik Betaling»-kontoen. Det er kraftleverandøren som er ansvarlig for at det fastsatte beløpet justeres i henhold til faktisk forbruk, slik at betalingen over tid dekker de løpende kostnadene. Dersom det foreligger avvik mellom minimumsbeløpet og de reelle utgiftene, vil det opparbeides en positiv eller negativ saldo på betalingstjenesten.    Nemnda har ut fra sin erfaring med klagesaker inntrykk av at betalingstjenesten kan virke forvirrende. Enkelte kunder misforstår ordningen og tror at det faste månedlige beløpet er den endelige avregningen for strøm/nettleie. Særlig i tilfeller der tjenesten benyttes i kombinasjon med AvtaleGiro eller der forbruket stipuleres, mangler forbrukeren forutsetningene for å føre kontroll med eget forbruk og til å iverksette kostnadsbesparende tiltak. Betalingstjenesten er etter nemndas syn dessuten dårlig tilpasset dagens kraftmarked, idet den i det minste forutsetter forutsigbarhet for å kunne oppfylle sitt formål.  Nemnda viser videre til at RME (Reguleringsmyndigheten for energi i NVE) høsten 2020 påla en rekke selskaper, deriblant Fortum Markets å avvikle tjenesten, som følge av at RME mener tjenesten ikke er i samsvar med reglene for avregning av strøm. Fristen for Fortum Markets til å avvikle tjenesten ble av RME satt til 31. desember 2020. Fortum Markets påklaget vedtaket, men klagen førte ikke frem, se Energiklagenemndas vedtak 2001-0703 av 1. september 2021, og det ble satt ny frist for avvikling. Nemnda legger for ordens skyld til grunn at Fortum Markets’ ytelse av tjenesten i denne saken ikke i seg selv var i strid med vedtaket.   Etter standard kraftleveringsavtale § 2-2 kan kraftleverandør kreve tilleggsbetaling ved feil ved måledata meddelt av nettselskapet, ved feil håndtering av måledata eller ved faktureringsfeil med mindre klager var i aktsom god tro. Tilleggsbetalingen kan ikke kreves dersom feilen skyldes forhold hos kraftleverandøren eller noen kraftleverandøren svarer for, og kunden var i aktsom god tro. Nemnda har i sin praksis gitt reglene om faktureringsfeil analogisk anvendelse der faktureringen av strøm overfor kunden skjer ved bruk av en betalingstjeneste som «Lik Betaling», slik at forhold ved administrering av betalingstjenesten kan bedømmes som faktureringsfeil i samsvar med § 2-2 i standard kraftleveringsavtale.   I tidligere saker har nemnda vurdert om det innklagede selskapet har regulert det månedlige beløpet slik det skal i tråd med endringer i klagers forbruk og kraftkostnadene, og om selskapet løpende har gitt opplysninger om klagers saldo. Der det har oppstått underbalanse over tid fordi det faste beløpet ikke er justert tilstrekkelig, har nemnda ansett dette som en feil ved betalingstjenesten. Dersom kunden ikke har blitt holdt informert om utviklingen i saldo på betalingstjenesten, typisk på fakturaene, har dette videre vært en omstendighet som kan begrunne at kunden har vært i aktsom god tro etter § 2-2. Men også der kunden ikke har vært i aktsom god tro, har nemnda vurdert om feilen kan begrunne en reduksjon i skyldig beløp som en misligholdsanksjon.   Innklagede har fremlagt fakturaer med forfall i januar til april 2022 som viser at klager på alle tre fakturaene har hatt en underdekning på betalingstjenesten på rundt kr 10 000. En noe lavere underdekning ligger innbakt i sluttfakturaen fra mai 2022, men denne inneholder også betaling for forbrukt strøm, nettleie og andre tilleggstjenester for april 2022. Innklagede har opplyst at selskapet i SMS den 15. juli 2019 kontaktet klager og informerte om en endring i månedlig beløp fra kr 960 til kr 2760 basert på klagers årlige forbruk. Innklagede tok den 3. januar 2020 kontakt med klager for å informere om reduksjon av månedlig beløp fra kr 2760 til kr 1200. Innklagede tok den 11. april 2021 kontakt om nytt månedlig beløp fra kr 1200 til kr 3110. Da selskapet tok kontakt den 20. oktober 2021 informerte Fortum om nytt månedlig beløp fra kr 3110 til kr 4820. Selskapet har imidlertid ikke underbygget disse varslingene og endringene bevismessig, og klager bestrider i skriv til nemnda å ha fått dem. Nemnda bemerker at eventuelle endringer som måtte ha blitt foretatt uansett ikke har motvirket at det ble opparbeidet en underbalanse på ca. kr 10 000 i klagers betalingstjeneste. Slik saken er opplyst bevismessig, konkluderer nemnda derfor med at det foreligger en feil i betalingstjenesten som kan tilregnes innklagede. Nemnda tilføyer for øvrig at også innklagede i tilsvaret har gitt uttrykk for at betalingstjenesten ikke har fungert som forutsatt i denne saken.   Det neste spørsmålet som nemnda skal vurdere etter standard kraftleveringsavtale § 2-2, er om klager var i aktsom god tro om feilen, det vil si underbalansen. Innklagede har opplyst i sitt tilsvar til nemnda at klagers saldo har vært tilgjengelig på «Min Side» siden avtalens oppstart den 7. juni 2019, og at saldoen siden juni 2021 var synlig på fakturaene også. Selskapet har imidlertid ikke underbygget dette bevismessig i saken. Nemnda bemerker at det forhold at saldoen måtte ha vært tilgjengelig på «Min Side» uansett ikke nødvendigvis vil være en omstendighet som vil bringe klager ut av aktsom god tro om en slik underbalanse. At nemnda i andre saker knyttet til Fortum Strøm har fått opplyst bevismessig at saldoen ble opplyst på fakturaen, gjør ikke at nemnda av den grunn kan legge til grunn at dette skjedde i denne saken. Nemnda kan derfor ikke se at det er bevismessig underbygget av Fortum Strøm AS at klager fikk opplysning om saldoen på «Lik Betaling» før den fremlagte fakturaen med forfall 25.01.2022, som viste en inngående saldo før betalingen på -10.024,25 kr.   Nemnda har derfor kommet til at klager var i aktsom god tro om at det var en underdekning på betalingstjenesten frem til mottak av fakturaen med forfall 25.01.22. Konsekvensen er at klagers betalingsansvar for denne underdekningen faller bort. Underdekningen er senere noe redusert ved betalingene utover våren 2022. Av fakturabeløpet på kr 16 491,81 på den omtvistede sluttfakturaen utgjorde betaling for levert strøm, diverse tilleggstjenester som denne kunden betalte for samt nettleie og strømkompensasjon i alt rundt kr 7400. Nemnda legger derfor til grunn at den del av fakturaen som gjelder underdekningen utgjør ca. kr 9100. Etter nemndas syn må derfor dette beløpet frafalles av innklagede på sluttfakturaen. Den del av fakturaen som gjelder forbrukt strøm og nettleie i perioden, må derimot betales av klager.   Nemnda forstår klagers krav i saken dithen at sluttfakturaen enten bortfaller i sin helhet, eller i det minste reduseres. Nemndas konklusjon er at klager gis delvis medhold.    Uttalelsen er enstemmig.     VEDTAK     Klager gis delvis medhold.    Oslo, 12. juni 2023      Henrik E. Kolderup, leder    Thomas Iversen, Forbrukerrådet    Jon Aadland, Fornybar Norge     Lars Lima, Fornybar Norge           Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om innklagedes adgang til å endre faktureringsvilkårene fra etterskuddsfakturering til forskuddsfakturering. Klager hevdet at endringen var varslingspliktig og forutsatte uttrykkelig samtykke fra henne. Hun anførte at endringen ikke kunne anses å ha tredd i kraft fordi samtykke aldri ble gitt. Klager hevdet seg på denne bakgrunn fristilt fra sluttoppgjørskravet. Agva Kraft AS bestred klagers krav under henvisning til at det ble sendt ut varsel om endringen per e-post. Klager ble enstemmig gitt delvis medhold. Agva Kraft AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder uenighet om innklagedes adgang til å endre faktureringsvilkårene fra etterskuddsfakturering til forskuddsfakturering.   Regelverk: Standard kraftleveringsavtale § 6.    Historikk:    16.05.2022 – Klager blir tilsendt e-post om endring til forskuddsfakturering.    01.07.2022 – Klager blir satt tilbake til etterfakturering.    04.07.2022 – Klager mottar faktura med etterbetalingskrav.    03.08.2022 – Klager mottar sluttfaktura.    Krav:  Klager bestrider faktureringskravet.    Partenes anførsler:     Klager bestrider betalingskravene og hevder at hun ikke har akseptert vilkåret om etterfakturering. Hun viser til at hun ikke har samtykket skriftlig til denne endringen og at det dermed ikke er grunnlag for å fakturere henne for det aktuelle beløpet.    Klager mener at Agva Kraft AS har opptrådt i strid med god forretningsskikk ved at de ikke tok kontakt med henne da de ble oppmerksomme på feilen. Hun viser til at flere kunder hadde mottatt uriktige betalingskrav og mener at selskapet hadde oppfordring til å rette opp i dette hos samtlige kunder. Hun understreker at det er kritikkverdig at kunden selv må ta initiativ til slik retting.    Klager mener for øvrig at hun ikke har fått tilfredsstillende kundebehandling.    Agva Kraft AS fastholder kravet og anfører at det ikke foreligger grunnlag for å bestride det. Selskapet hevder at det ikke foreligger ansvarsbetingende opptreden fra deres side.    Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om sluttfaktura, og reiser spørsmål om innklagede selskap, Agva Kraft AS, hadde adgang til å endre faktureringsvilkårene fra etterskuddsfakturering til forskuddsfakturering.   Nemnda legger til grunn at det var inngått spotprisavtale med etterskuddsfakturering mellom partene. Klager ble den 1. juli 2022 oppmerksom på at selskapet den 16. mai 2022 hadde sendt ut varsel om endring fra etterskuddsfakturering til forskuddsfakturering for det kraftproduktet klager hadde. Samme dag tok klager kontakt med Agva Kraft AS, og ble satt tilbake til etterskuddsfakturering. Klager har erkjent å ha fått varselet som ble sendt den 16. mai 2022, men at dette gikk i hennes spam-filter/søppelpost. Klager gjør imidlertid gjeldende at en slik endring krever hennes samtykke for å bli satt i kraft.   Endringer av vilkår er regulert i standard kraftleveringsavtale § 6. Utgangspunktet er at selskapet kan gjøre endringer i pris og øvrige vilkår, men disse må – med unntak for prisendringer knyttet til løpende spotpris – varsles kunden direkte, og endringen kan først tre i kraft 14 dager etter at direkte varsel er sendt kunden. Nemnda bemerker for ordens skyld at endringene i prisopplysningsforskriften § 22 – som legger til grunn en varslingsplikt senest 30 dager før endringen trer i kraft – ikke var tredd i kraft på tidspunktet for endringen i mai 2022. Av standard kraftleveringsavtale § 6 fjerde ledd følger det imidlertid at det ved vesentlige endringer i tillegg kreves uttrykkelig aksept fra kunden for at endringen kan tre i kraft. Gir ikke kunden slikt samtykke, opphører avtalen når den aktuelle endringen gjennomføres.   Nemnda anser det som klart at omleggingen fra etterskuddsfakturering til forskuddfakturering er en varslingspliktig endring etter standardavtalens § 6. Selskapet sendte da også ut direkte varsel om endringen den 16. mai 2022, som var mer enn 14 dager før endringen tredde i kraft. Spørsmålet i saken er om en slik endring i tillegg er en vesentlig endring.  Nemnda mener at en overgang fra etterskuddsfakturering til forskuddsfakturering er en vesentlig endring i avtaleforholdet, som krever samtykke fra kunden. Nemnda påpeker at en forskuddsfakturering innebærer at kunden påtar seg en kredittrisiko overfor selskapet i forskuddsperioden, som skiller seg klart fra den som gjelder ved etterskuddsfakturering. Premissene for forskuddsfakturering – kundens forbruk og fremtidig spotpris – kan dessuten være usikre. I tillegg innebærer overgangen en likviditetsbelastning for kunden ved selve overgangen, ved at det i den aktuelle fakturaen dels belastes for forbrukt strøm foregående periode, dels innkreves et forskudd for påfølgende periode. Nemnda legger til grunn at forskuddsfakturering bare tillates dersom det er uttrykkelig avtalt mellom partene, noe som gjør det nærliggende å betrakte overgangen til slik fakturering som en vesentlig endring.    I denne saken ble klager tilbakeført til etterskuddsfakturering fra 1. juli 2022. Slik nemnda ser det ble hun ved faktura med fakturanummer 1002915173 og fakturadato 04.07.2022 kreditert for betalt forskuddsbeløp for juni 2022, og belastet for reelt forbruk for juni 2022, samt for mai 2022 som hun ikke tidligere var fakturert for. Hun ble i samme faktura ikke belastet for forskuddsfakturering for juli 2022. Faktureringen for juni 2022 fremstår derfor som riktig, om enn forsinket for mai 2022. Nemnda kan heller ikke se feil ved sluttfaktura med fakturadato 03.08.22, der det foretas en mindre justering i etterskuddsvis fakturert beløp for juni samt foretas etterskuddsvis fakturering for juni 2022 frem til opphør. Nemnda har videre fått fremlagt faktura 1002886639 med fakturadato 29.06.22. Nemnda legger til grunn at denne ble erstattet av faktura 1002915173 med fakturadato 04.07.22, og er kreditert og ikke betalt av klager. Med dette som forutsetning, kan ikke nemnda se at det er godtgjort faktureringsfeil i denne saken.   Etter dette har klagen ført frem når det gjelder spørsmålet om innklagedes fremgangsmåte ved varslingen, men ikke når det gjelder spørsmålet om faktureringen.   Nemndas konklusjon er at klager gis delvis medhold.  Uttalelsen er enstemmig.    VEDTAK     Klager gis delvis medhold.      Oslo, 12. juni 2023    Henrik E. Kolderup, leder    Thomas Iversen, Forbrukerrådet    Jon Aadland, Fornybar Norge     Lars Lima, Fornybar Norge          Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om det var inngått bindende avtale om fastpris. Klager bestred faktura beregnet etter spotpris, og viste til at det ble inngått fastprisavtale over telefon. Klager reagerte på at selskapet holdt opptaket av avtaleinngåelsen tilbake. Fortum Strøm AS opprettholdt betalingskravet. Selskapet forklarte at det oppsto en misforståelse ved avtaleinngåelsen, men anførte at det ikke kunne gi grunnlag for å frafalle kravet. Det hevdet at misforståelsen i alle tilfeller måtte anses kompensert. Klager ble enstemmig gitt medhold. Saken gjelder uenighet om hvorvidt det er inngått bindende avtale om fastpris.   Regelverk: Standard kraftleveringsavtale § 1-3.  Historikk:     01.10.2021 – Oppstart av kraftforsyning til klager.    31.10.2021 – Klager blir satt over på annet produkt.    12.11.2021 – Klager retter innsigelse mot overføringen til selskapet.    Krav:  Klager fastholder fastprisavtalen som han hevder ble inngått gjennom telefonsalg.    Partenes anførsler:  Klager bestrider faktureringskravet og hevder at det ikke foreligger grunnlag for å fakturere ham etter spotpris. Klager viser til at det ble inngått fastprisavtale gjennom telefonsalg. Han viser til den aktuelle samtalen og til selskapets manglende villighet til å dele opptaket av denne.   Fortum Strøm AS opprettholder betalingskravet. Selskapet viser til at det på avtaletidspunktet oppstod en misforståelse, men at denne ikke kan gi grunnlag for at kravet skal frafalles. Selskapet hevder at misforståelsen i alle tilfeller må anses kompensert.    Selskapet hevder videre at klager har hatt alle forutsetninger for å bytte kraftleverandør ved opphøret av den opprinnelige avtalen.    Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om det er inngått bindende avtale om fastpris. Spørsmålet er om klager har betalingsplikt for faktura beregnet etter spotpris.  Kraftleveranse til klager startet opp den 1. oktober 2021 etter at klager og innklagede hadde inngått avtale om strømleveranse per telefon. Klager og innklagede er uenig om hvilke vilkår som ble avtalt for kraftleveransen i telefonsamtalen. Klager gjør gjeldende at det ble inngått avtale om fastpris, mens innklagede gjør gjeldende at det ble inngått avtale om spotpris.  Det er fremlagt begrenset med dokumentasjon som kan belyse hva det ble inngått avtale om i salgssamtalen. Nemnda er forelagt en SMS som ble tilsendt klager, og som ifølge innklagede i tilsvaret gjelder det produktet som klager først ble satt på. SMS-en har slik ordlyd:   «Hei og takk for at du har lyst til å prøve Skredderstrøm med Trygg hverdag [lenke til produktsider]. Den første måneden under kartleggingsperioden betaler du kun for strømmen du bruker, helt uten fastbeløp og påslag. (…)»  Nemnda bemerker at teksten i SMS-en kan trekke i retning av at det i den første perioden ble inngått avtale om spotpris. Innklagede har imidlertid i tilsvaret til nemnda opplyst at produktet hadde ingen påslag eller fastbeløp første måned, og at det ville komme en anbefaling om hva slags produkt kunden deretter burde velge etter 30 dager med mulighet for valg av strømavtale. Selskapet anfører at slik anbefaling ble sendt per e-post, men at klager ble satt over på Fortums avtale «webSpot» fra 31. oktober 2021.  Etter dette oppfatter nemnda at det sentrale tvistepunktet i saken er om hva som ble sagt i innsalgssamtalen om hvilket produkt klager ville bli satt på etter prøveperiodens utløp.   At klager har misforstått produktet, bekreftes etter nemndas syn av at klager – ifølge opplysninger i innklagedes tilsvar – kontaktet innklagede den 12.november 2021 og ga uttrykk for at han ikke var enig i fakturagrunnlaget da han var lovet en «fastprisavtale» i møte med innklagedes representant. Nemnda bemerker at denne fakturaen må ha gjeldt for oktober 2021, altså for prøveperioden. På bakgrunn av samtalen ga innklagede en begrenset kompensasjon på 500 kr, ettersom innklagede i tilsvaret erkjenner at det i salgssamtalen kan ha oppstått en misforståelse.    Nemnda bemerker at det som utgangspunkt er den næringsdrivende som står nærmest til å dokumentere avtaleinngåelsen og de nærmere avtalte vilkårene. I denne saken er det erkjent at klager kan ha misforstått produktet, samtidig som det er tidsnære bevis for at klager selv har ment at det ble inngått en fastprisavtale. Når innklagede ikke har fremlagt andre bevis som belyser innholdet i telefonsamtalen, heller ikke eventuelle lydopptak som måtte foreligge, må bevisusikkerheten om hva som ble avtalt gå utover selskapet.  Nemnda legger dermed klagers forståelse av avtalen til grunn, og anser bindende avtale om fastpris for inngått. Klager er følgelig ikke underlagt betalingsplikt for de omtvistede fakturaene, og har som utgangspunkt krav på nye fakturaer på fastprisvilkår.  Nemnda har ikke grunnlag i sakens dokumenter for å vurdere hvilke vilkår som skal gjelde for den nye faktureringen. Dette må avklares i dialog mellom klager og innklagede. Nemnda bemerker videre at det som ledd i dialogen må vurderes om klager er tjent med at fakturering skjer i henhold til innklagedes aktuelle fastprisprodukter i perioden, eller om klager er mer tjent med spotprisfakturering. Det gunstigste resultatet for klager må etter nemndas syn legges til grunn.   Med det resultatet nemnda har kommet til, har den ikke funnet grunn til å vurdere i hvilken utstrekning angrerettlovens bestemmelser får anvendelse.   Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.    Uttalelsen er enstemmig.    VEDTAK    Klager gis medhold.        Oslo, 12. juni 2023    Henrik E. Kolderup, leder    Thomas Iversen, Forbrukerrådet    Jon Aadland, Fornybar Norge     Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt gjenåpning av sak 21-339 behandlet 14.03.2022, der klager ikke ble gitt medhold. Begjæring om gjenåpning av saken ble enstemmig avvist av nemnda. Det ble fattet slikt vedtak 14.03.2022: Klager gis ikke medhold.    Ved e-post av 25.04.2023 har klager begjært saken gjenåpnet.      Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder gjenåpning.    En sak som nemnda har avgjort og som er avsluttet, kan begjæres gjenåpnet etter nemndsavtalen pkt. 8.1. For at en sak kan gjenåpnes, forutsettes det at det har blitt fremsatt nye vesentlige opplysninger som anses av betydning for sakens utfall og som ikke tidligere kunne ha vært fremlagt, jf. bestemmelsens første ledd.    Det er etter nemndas syn ikke fremlagt opplysninger av en slik karakter. Nemnda opprettholder dermed sitt vedtak av 14.03.2022.    Nemndas konklusjon er at begjæring om gjenåpning avvises.    Uttalelsen er enstemmig.      VEDTAK     Begjæring om gjenåpning tas ikke til følge.      Oslo, 22. mai 2023.      Henrik E. Kolderup, leder  Thomas Iversen, Forbrukerrådet  Jon Aadland, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge       Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om etterfakturering av levert kraft basert på endrede målerverdier. Klager bestred etterbetalingskravet med grunnlag i aktsom god tro. Hun hevdet at hun ikke hadde hatt noen forutsetning for å oppdage feilen ved strømmåleren og at hun dermed ikke kunne belastes for tilleggsbetalingskravet. Selskapet opprettholdt kravet og viste til at det var beregnet på grunnlag av levert og forbrukt kraft. Selskapet understreket at klager var avregnet korrekt basert på verdier fra Elhub og at klager ikke kunne fristilles fra sin betalingsforpliktelse etter avtalen. Klager ble enstemmig ikke gitt medhold. Agva Kraft AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.   Saken gjelder uenighet om etterfakturering av strømforbruk.   Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 2-1 og 2-2.   Historikk:   01.10.2020–23.04.2021 – Feil på klagers strømmåler.  23.04.2021 – Feil på klagers strømmåler blir oppdaget og utbedret.   06.05.2021 – Klager blir etterfakturert fra både nettselskap og kraftleverandør.   12.05.2021 – Klager bestrider etterfaktureringskravene overfor begge selskapene.   07.06.2021 – BKK Nett AS krediterer fakturaen og kompenserer for deler av strømforbruket.   Krav:  Klager bestrider etterfaktureringskravet for kraftleveranse fra Agva Kraft AS og krever at Agva Kraft AS frafaller det.   Partenes anførsler:   Klager bestrider at Agva Kraft AS har grunnlag for å etterfakturere henne for kraftforbruk med grunnlag i feil ved strømmåler som skyldes tredjepart. Klager viser til at hun ikke har hatt noen forutsetning for å gjøre seg kjent med feilen før den ble oppdaget av en representant fra nettselskapet. Klager hevder at hun har handlet i aktsom god tro.   Klager viser til at BKK Nett AS krediterte sitt etterfaktureringskrav og kompenserte for deler av kraftforbruket. Hun bestrider den del av faktureringen for levert kraft som ikke dekkes av BKKs kreditering for levert kraft. Hun hevder at Agva Kraft AS ikke har rettslig grunnlag for å belaste klager for feil som nettselskapet har påtatt seg ansvaret for.   Agva Kraft AS opprettholder etterfaktureringskravet med grunnlag i at klager er avregnet etter faktisk forbruk. Selskapet viser til at kravet er beregnet på grunnlag av verdier i Elhub og at det ikke kan annet enn å forholde seg til disse verdiene. Selskapet hevder det ikke foreligger grunnlag for å frita klager fra sin betalingsplikt etter avtalen.   Nemnda ser slik på saken:    Saken gjelder uenighet om etterfakturering av kraftforbruk som følge av at nettleverandør korrigerte forbruket i Elhub som følge av feil ved strømmåler. Spørsmålet for nemnda er om klager har betalingsplikt for etterfaktureringskravet for levert kraft.   I perioden fra 01.10.2020 til 23.04.2021 forelå det en feil ved klagers strømmåler. Som følge av feil ved strømmålerens kommunikasjonsdel, ble ikke klagers kraftforbruk meldt inn til nettselskapet slik det skulle. I slike tilfeller har nettselskapet hjemmel i standard nettleieavtale § 5-4 til å stipulere kundens kraftforbruk. Som følge av manglende måleravlesning ble det lagt til grunn et lavere forbruk enn klagers reelle forbruk. Det stipulerte forbruket ble samtidig registrert i Elhub og dermed lagt til grunn av innklagede som grunnlag for fakturering av levert kraft. Klager ble dermed fakturert for lite av innklagede i forhold til det faktiske forbruket av kraft i den aktuelle tidsperioden.   Der kunden er fakturert for lite som følge av feil ved måledata meddelt av nettselskapet, eller der innmeldt forbruk bygger på feil stipulert forbruk som følge av manglende måleravlesing, gir standard kraftleveringsavtale § 2-2 første ledd kraftleverandøren rett til å foreta etterfakturering slik at det faktureres for riktig forbruk. Utgangspunktet er derfor at kunden må akseptere etterfakturering i slike tilfeller innenfor rammen av foreldelseslovens regler. Tilsvarende har kunden krav på kreditering dersom korrekt forbruk var lavere enn stipulert forbruk – også det innenfor foreldelseslovens regler.    Standard kraftleveringsavtale § 2-2 annet ledd oppstiller en begrensning i dette utgangspunktet. Tilleggsbetaling fra kraftleverandøren kan ikke kreves dersom feilen skyldes forhold hos kraftleverandøren eller «noen kraftleverandøren svarer for», og kunden var i «aktsom god tro» om forholdet. Kraftleverandørens adgang til å kreve tilleggsbetaling beror dermed på en konkret vurdering av om disse vilkårene er oppfylt.   Etter standard kraftleveringsavtale § 2-1 benytter kraftleverandøren innmeldte måledata fra nettselskapet ved avregningen av kunder. Basert på dokumentasjonen som er forelagt nemnda, har nemnda ingen holdepunkter for at ikke Agva Kraft AS har opptrådt i samsvar med de kravene som stilles til avregningen. Feilen kan derfor ikke tilskrives Agva Kraft AS.   I forholdet mellom kraftleverandør, nettleverandør og kunden, oppstår imidlertid spørsmålet om nettleverandøren er «noen kraftleverandøren svarer for». Nettleverandøren bringer til veie faktureringsgrunnlaget for kraftleverandøren gjennom innrapporteringen i Elhub. Selv om ikke nettselskapet står i noe kontraktsforhold overfor kraftleverandøren, men kun melder inn forbruksdata til Elhub, mener nemnda at det er naturlig å anse nettleverandøren som «noen kraftleverandøren svarer for» i relasjon til etterfakturering i situasjoner som denne. Ordlyden i standard kraftleveringsavtale er ikke begrenset til kontraktsmedhjelpere, men også andre som på noen måte bidrar til kraftselskapets leveranse til kunden. En annen løsning ville dessuten medført at begrensningen i kundens ansvar for etterfakturering, i tilfeller der kunden er i aktsom god tro om at stipulert forbruk var uriktig, ville vært helt uten praktisk betydning.    Etter dette er det første vilkåret for fritak for kunden oppfylt.   Det andre vilkåret er at klager var i aktsom god tro om feilen. I dette tilfellet innebærer dette at kunden må ha vært i aktsom god tro om at det forbruket nettleverandøren registrerte og innmeldte i Elhub, var for lavt. Nemnda bemerker innledningsvis at den omstendighet at nettleverandøren BKK har påtatt seg ansvaret for feilen og ytet en kreditering, ikke i seg selv innebærer at klager kan anses å ha vært i aktsom god tro og bli fritatt for kraftleverandørens etterfakturering. Hvorvidt det foreligger aktsom god tro, må vurderes konkret.   Nemnda kan ikke se at klager kan sies å ha vært i aktsom god tro gjennom hele den aktuelle perioden. Nemnda viser til redegjørelsen fra BKK i saken i e-post av 30. januar 2023, som klager ikke har hatt innvendinger til. Det fremgår der at klager i perioden 01.10.20 til 01.05.21 ikke ble fakturert for et forbruk på i alt 15 800 kWh, som er et ikke ubetydelig avvik. Videre viser utskrifter fra BKKs kundereskontro at fakturerte beløp fra dem falt betydelig utover i perioden, noe nemnda legger til grunn skyldes for lite registrert forbruk. Samme mønster vil da gjelde for fakturert kraft fra Agva Kraft AS.    Nemnda har merket seg den kritikk klager retter mot måten BKKs minnelige løsning ble kommunisert til klager, og uklarheten det skapte rundt faktureringen fra Agva Kraft AS. Den minnelige løsningen innebar at BKK foretok kreditering av sine fakturaer i perioden, samt krediterte et beløp til delvis dekning av kraftforbruket i samme periode. Nemnda kan ikke se at dialogen omkring denne løsningen får betydning for bedømmelsen av klagers aktsomme gode tro om feilen, eller at Agva Kraft AS kan lastes for BKKs håndtering av klagen.   Etter dette er klager forpliktet til å betale tilleggsbetalingskravet i sin helhet.  Nemndas konklusjon er at klager ikke gis medhold.  Uttalelsen er enstemmig.   VEDTAK    Klager gis ikke medhold.     Oslo, 22. mai 2023   Henrik E. Kolderup, leder   Gustav Norman, Forbrukerrådet   Lars Lima, Fornybar Norge                                                      Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om hvorvidt vilkårene for erstatning var oppfylt i en situasjon der klagers koketopp ble ødelagt tre måneder etter et spenningsbortfall. Klager hevdet at skaden oppsto som følge av innklagedes forsømte kontroll og vedlikehold, og at vilkåret om årsakssammenheng derfor måtte anses oppfylt. Han bestred at det måtte foretas avkortning i utmålingen grunnet koketoppens alder. Selskapet erkjente at det forelå ansvarsgrunnlag, men bestred at vilkåret om årsakssammenheng var oppfylt. Selskapet anførte videre at erstatningen, for det tilfellet at vilkårene likevel var oppfylt, uansett måtte avkortes med 50 % for å ikke gi klager en uberettiget berikelse. Klager ble enstemmig ikke gitt medhold. Elvia AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder uenighet om erstatningsvilkår og -utmåling.  Regelverk: Standard nettleieavtale §§ 13-1 og 13-4.     Historikk: 18.03.2022 – Innklagde foretar arbeider i klagers koblingsskap.  20.03.2022 – Feil i innklagedes nettleveranse blir oppdaget.  21.03.2022 – Feil blir utbedret.  27.06.2022 – Klager fremsetter krav om erstatning for ødelagt koketopp.    Krav:  Klager krever erstattet kostnadene knyttet til reparasjon av koketopp, eller alternativt til en ny koketopp, inkludert levering og montering og uten avkortning for alder.  Partenes anførsler:   Klager  hevder at vilkårene for erstatning er oppfylt. Han mener at skadene på koketoppen er et resultat av Elvia AS' forsømte kontroll og vedlikehold, og at det dermed kan påvises årsakssammenheng. Klager viser til servicerapport, der skadene på koketoppen knyttes til overspenning.  Klager hevder at tidsperspektivet ikke kan være av betydning for om det foreligger årsakssammenheng fordi det tok tid å avdekke sammenhengen mellom mangelfullt arbeid og skade. Klager hevder at det ikke er grunnlag for å foreta avkortning i erstatningsutmålingen. Klager viser til at koketoppen er integrert i kjøkkeninnredningen og at dette må tas i betraktning ved utmålingen. Det vises til at innredningen ville fått en betydelig lavere verdi uten koketoppen og at det derfor ikke kan være tale om merverdi dersom denne skulle blitt erstattet fullt ut. Elvia AS bestrider ikke at det foreligger ansvarsgrunnlag i form av kontrollansvar, men hevder at det ikke kan påvises noen årsakssammenheng mellom ansvarsgrunnlag og økonomisk tap. Selskapet viser til at det ikke er registrert data knyttet til høy spenning/overspenning, slik klager har anført. Det hevder at det bare er påvist spenningsutfall og lav spenning. Elvia AS hevder videre at tidsperspektivet underbygger manglende årsakssammenheng. Det viser til at det ikke har foreligget indikasjoner på skade i løpet av de tre månedene mellom da feilen ble oppdaget og erstatningskravet ble fremsatt. For det tilfellet at erstatningsvilkårene likevel er oppfylt, hevder selskapet at det påberopte erstatningskravet vil overskride det reelle økonomiske tap og i stedet tilføre klagers bolig en merverdi. Elvia AS hevder at erstatningsbeløpet må avkortes med 50 % for ikke å gi klager en uberettiget berikelse. Selskapet viser til at det gjennom korrespondansen med klager har lagt tydelig til grunn at det må foretas avkortning og viser samtidig til at klagers forsikringsselskap har basert seg på tilsvarende utregning. På bakgrunn av koketoppens alder mener selskapet at det ikke er grunnlag for å utmåle erstatningen høyere enn kr 9011, –. Selskapet viser til at det reelle økonomiske tapet i alle tilfeller ikke vil overskride dette beløpet.   Nemnda ser slik på saken: Saken gjelder uenighet om erstatningsansvar for oppstått skade på koketopp. Spørsmålet i saken er om nettselskapet er erstatningsansvarlig for klagers økonomiske tap som følge av at vilkårene for erstatning må anses oppfylt. Etter standard nettleieavtale § 12-3 første ledd kan nettkunden kreve erstatning for tap som følge av mangel, der denne ikke skyldes nettkunden eller forhold på hans side. Nettselskapets erstatningsansvar er nærmere regulert i standard nettleieavtale § 13-1 flg. Etter § 13-1 hefter nettselskapet som utgangspunkt objektivt for mangler ved ytelsen. Dette gjelder likevel ikke der nettselskapet godtgjør at mangelen skyldes forhold utenfor selskapets kontroll, og som selskapet ikke med rimelighet kunne ventes å ha tatt i betraktning på avtaletiden eller unngått eller overvunnet følgene av (det såkalte kontrollansvaret). Elvia AS har under saksforberedelsen ikke bestridt at det foreligger ansvarsgrunnlag for selskapet i saken, ved at det foreligger en mangel som ikke er utenfor selskapets kontrollsfære. Selskapet bestrider at det foreligger årsakssammenheng mellom mangelen og skaden som erstatningskravet gjelder. Etter standard nettleieavtale § 13-1 kommer kravet til årsakssammenheng til uttrykk ved at tapet må skje «som følge av» mangelen. For at tapet skal anses å ha skjedd «som følge av» mangelen, må mangelen ha vært en nødvendig betingelse for at skaden skulle inntre, og dersom det foreligger andre årsaksfaktorer, må handlingen eller unnlatelsen i forhold til de øvrige faktorer fremstå som et så pass vesentlig element i årsaksbildet at det er rimelig å knytte ansvar til den. Det er tilstrekkelig at det foreligger sannsynlighetsovervekt for at kravet er oppfylt. Det er den som gjør erstatningskravet gjeldende for har bevisbyrden for at årsakssammenheng foreligger. Klager har anført at koketoppen ble ødelagt som følge av innklagedes manglende vedlikehold og tilsyn av fordelingsskap. Han har fremholdt at skaden knyttes til overspenning under henvisning til servicerapport fra teknisk fagkyndig. Nemnda kan imidlertid ikke se at det foreligger dokumentasjon på at det er registrert overspenning i nettet på det aktuelle tidspunktet. Elvia AS har heller ikke data som indikerer dette. Nemnda legger også til grunn at manglende eller utilstrekkelig tilkoblet fase resulterer i spenningsfall , og ikke overspenning . Nemnda legger til grunn at installasjoner som er tilkoblet nettet skal tåle de påkjenninger som kan oppstå i det nettet de er tilknyttet. I dette tilfellet har klager tre måneder etter hendelsen krevd erstatning for en platetopp som ifølge reparatøren var skadet som følge av overspenning. Nemnda kan ikke se at klager har godtgjort at det foreligger årsakssammenheng mellom den hendelsen Elvia AS har erkjent ansvarsgrunnlag for, og den skaden som erstatningskravet gjelder. Noen overspenning er som nevnt ikke godtgjort i saken. Nemnda viser videre til at kravet ble fremsatt først tre måneder etter hendelsen til tross for løpende kontakt mellom partene etter spenningsutfallet. Så langt koketoppen i dette tilfellet ikke tålte det spenningsfallet som Elvia AS har erkjent ansvar for, er det uansett nærliggende å se denne skaden i sammenheng med koketoppens alder. Koketoppen var fra 2010, mens hendelsen skjedde i 2022. I den utstrekning uregelmessig spenning skal ha påført andre skader, slik klager er inne på i e-post til nemnda 16.05.23, endrer ikke dette nemndas syn når det gjelder erstatningsansvaret for den platetoppen som denne saken gjelder. Nemnda kan ikke se at klager med sannsynlighetsovervekt har godtgjort at det foreligger adekvat årsakssammenheng mellom det økonomiske tapet som følge av skaden og nettselskapets ansvarsbetingende unnlatelser. Etter dette er Elvia AS ikke erstatningsansvarlig for skade på koketopp. Det er da ikke nødvendig å gå inn på utmålingen av erstatningen og anførselen om standardhevingsfradrag. Nemndas konklusjon er at klager ikke gis medhold. Uttalelsen er enstemmig.   VEDTAK Klager gis ikke medhold. Oslo, 22. mai 2023   Henrik E. Kolderup, leder Thomas Iversen, Forbrukerrådet Jon Aadland, Fornybar Norge Lars Lima, Fornybar Norge  . Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om fakturering og beregning av spotpris. Klager hevdet at han hadde blitt fakturert i strid med reglene om avregning og fakturering. Han viste til at beregningen av spotpris oversteg områdepris på Nord Pool Spot og til at innklagede ved faktureringen ikke hadde tatt hensyn til merverdiavgiftsfritaket i merverdiavgiftsloven § 6-6. Selskapet bestred at det forelå feil ved faktureringen og hevdet at klagers oppfatning baserte seg på en misforståelse av beregningsmetoden. Klager ble enstemmig ikke gitt medhold. NorgesEnergi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.   Saken gjelder uenighet om fakturering og beregning av spotpris.   Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 2-1 og 3-1, avregningsforskriften og merverdiavgiftsloven § 6-6.   Historikk:   01.2022 – Klager mottar omtvistet faktura for desember 2021.   08.02.2022 – Faktura oversendes inkasso.   Krav:  Klager krever at omtvistet faktura korrigeres.   Partenes anførsler:   Klager hevder at han er fakturert etter en for høy spotpris. Han hevder at innklagede ikke har forholdt seg til områdepris på Nord Pool Spot. Klager mener at spotpris skulle vært 59,53 øre/kWh, og ikke 79,38 øre/kWh.   Klager mener videre at innklagede ikke har tatt hensyn til merverdiavgiftsfritaket i merverdiavgiftsloven § 6-6. Han mener uansett at innklagdes beregning av spotpris – selv medregnet uriktig merverdiavgift – overstiger korrekt beregnet beløp.   NorgesEnergi AS hevder at klager har misforstått beregningsmåten. Selskapet viser til spotpris for den aktuelle perioden og til sammenhengen som denne har med den tidsmessige fordelingen av klagers kraftforbruk. Innklagede peker på klagers forhøyede gjennomsnittsforbruk over en seksdagersperiode, da snittprisen også var høyere. Selskapet understreker sammenhengen mellom disse to faktorene i beregningen av gjennomsnittlig spotpris.   Selskapet peker videre på at differansen i pris som klager viser til, også skyldes ulik angivelse av valuta.   Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om fakturering og beregning av spotpris. Spørsmålet for nemnda er om innklagede energiselskap har avregnet og fakturert klager i strid med gjeldende regler.   Nemnda kan ikke se at det er påvist feil ved avregningen i den omtvistede fakturaen for desember 2021. Det er ingen holdepunkter i fakturaen for at klager er avregnet i strid med forskriftsbestemmelser. Det er videre presisert i fakturaen at både fastbeløp og spotprisbeløp er fritatt for merverdiavgift ved at merverdiavgift er satt til 0 kr, jf. merverdiavgiftsloven § 6-6. Det er ingen holdepunkter for at fakturaen bygger på uriktig merverdiavgiftshåndtering.   Nemnda bemerker at gjennomsnittlig spotpris som er angitt i fakturaen, vil bero på timesprisene i markedet i faktureringsperioden sammenholdt med fordelingen av kundens forbruk per time. Det er totalkostnaden ved kundens forbruk fordelt på kundens forbruk i kWh som gjenspeiles i snittprisen i fakturaen. I tillegg kommer eventuelle påslag per kWh. Det er dette selskapet har vist til i sitt tilsvar til nemnda, og nemnda er altså enig i dette. Nemnda finner det derfor sannsynlig at den angitte snittprisen skyldes fordelingen av klagers forbruk i faktureringsperioden, sammenholdt med timeprisene som gjaldt i faktureringsperioden.   Nemnda bemerker at den konkrete beregningen kan være vanskelig tilgjengelig og at den klart kan gi opphav til misforståelser. Det er likevel vanskelig å se hvordan utregningen av gjennomsnittlig spotpris kunne vært spesifisert på en hensiktsmessig måte i fakturaen.   I denne saken kan nemnda ikke se at det er påvist feil i faktureringen, og klager plikter derfor å betale fakturaen.   Nemndas konklusjon er at klager ikke gis medhold.    Uttalelsen er enstemmig.   VEDTAK     Klager gis ikke medhold.        Oslo, 22. mai 2023    Henrik E. Kolderup, leder    Gustav Norman, Forbrukerrådet    Jon Aadland, Fornybar Norge     Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om avtalevilkår og sluttavregning etter tilleggsproduktet «Strømkonto». Klager bestred skyldig beløp etter restoppgjøret og hevdet at selskapet ikke hadde grunnlag for å kreve ham for beløpet. Han anførte at han hadde betalt fastpris og at det påhvilte selskapet å justere denne etter forholdene. Han pekte på at han grunnet opprettelse av AvtaleGiro ikke har hatt oppfordring til å føre kontroll med beløpet selv. Klager hevdet også at selskapet urettmessig har belastet ham for gebyrer. Selskapet opprettholdt kravet, herunder gebyrene, og viste i den forbindelse til tilleggsproduktets vilkår og vanlig praksis. Klager ble enstemmig gitt delvis medhold. NorgesEnergi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.   Saken gjelder uenighet om avtalevilkår og sluttoppgjør.    Regelverk: Standard kraftleveringsavtale § 1-2.     Historikk:      16.10.2020–19.09.2021 – Avtaleforhold mellom partene om levering av strøm.   26.10.2020 – Avtale om tilleggstjenesten «Strømkonto» inngås.  01.11.2021 – Sluttfaktura utstedes. Krav:  Klager krever at sluttfaktura frafalles.    Partenes anførsler:     Klager  hevder at NorgesEnergi AS ikke har grunnlag for å utstede sluttfakturaen og bestrider restbeløpet som følger av denne. Klager peker på at han har betalt fastpris og at selskapet ikke har grunnlag for å trekke ham for ytterligere beløp.    Klager hevder videre at han urettmessig er belastet for fakturagebyr. Han peker på at han allerede fra begynnelsen av avtaleforholdet hadde opprettet AvtaleGiro.    NorgesEnergi AS opprettholder sitt krav på restbeløpet. Selskapet viser i sitt tilsvar til gjeldende praksis for tilleggstjenesten og begrunner restbeløpet med avviket mellom beløpene i utsendte krav og innbetalingene gjort av klager. Det peker på at beløpet er et resultat av utestående fordringer og at beløpet ville vært et annet dersom disse var dekket underveis i avtaleforholdet.  NorgesEnergi AS viser videre til at det er vanlig praksis å utstede fakturagebyr dersom det ikke er opprettet eFaktura.    Nemnda ser slik på saken:    Saken gjelder uenighet om avtalevilkår og sluttavregning etter tilleggsproduktet «Strømkonto».   Det er ubestridt at partene – i tillegg til selve kraftleveringsavtalen – inngikk avtale om tilleggsproduktet «Strømkonto». Slik nemnda forstår produktet, er dette er en betalingstjeneste som innebærer at kunden forskuddsvis kan innbetale et fast beløp til sin strømkonto, der selskapet angir et minstebeløp og et anbefalt beløp, basert på kundens antatte totale strømforbruk. Ved fakturering av kraftforbruk trekker leverandøren skyldig beløp fra denne strømkontoen. Dersom innestående på strømkontoen er lavere enn kostnadene til faktisk forbruk, opparbeides det en gjeld for kunden. Dersom strømleveransen og/eller tilleggsproduktet avsluttes, blir beløpet krevd fra kunden ved sluttoppgjøret.   Slik nemnda ser det, har «Strømkonto» likhetstrekk med andre tilsvarende produkter som «Lik Betaling», som nemnda har behandlet en rekke ganger tidligere.   Nemnda har i tidligere praksis bemerket at betalingstjenester som dette kan virke forvirrende. Enkelte kunder misforstår ordningen og tror at det faste månedlige beløpet er den endelige avregningen for strøm/nettleie. Nemnda viser videre til at RME (reguleringsmyndigheten for energi i NVE) høsten 2020 påla en rekke selskaper å avvikle tilsvarende tjenester, som følge av at RME mener tjenesten ikke er i samsvar med reglene for avregning av strøm. Et av selskapene påklaget vedtaket, men klagen førte ikke frem, se Energiklagenemndas vedtak 2001-0703 av 1. september 2021, og det ble satt ny frist for avvikling. Nemnda viser også til Oslo tingretts kjennelse (TOSL-2021-172719) der retten kom til at kravet om at Energiklagenemndas vedtak skulle kjennes ugyldig, ikke kunne tas til følge.    Slik denne saken er opplyst, skiller produktet «Strømkonto» seg noe fra disse tilfellene, ved at det som nevnt er angitt et minimumsbeløp og et anbefalt beløp som skal betales, ikke et fast beløp. Nemnda er kritisk til produktet så langt det ikke gir tilstrekkelig opplysning om at betaling av minimumsbeløpet over tid ikke er tilstrekkelig til å betjene strømkostnadene.    Etter standard kraftleveringsavtale § 2-2 kan kraftleverandør kreve tilleggsbetaling ved feil ved måledata meddelt av nettselskapet, ved feil håndtering av måledata eller ved faktureringsfeil med mindre klager var i aktsom god tro. Tilleggsbetalingen kan ikke kreves dersom feilen skyldes forhold hos kraftleverandøren eller noen kraftleverandøren svarer for, og kunden var i aktsom god tro. Nemnda har i sin praksis gitt reglene om faktureringsfeil analogisk anvendelse der faktureringen av strøm overfor kunden skjer ved bruk av en betalingstjeneste som «Lik Betaling», slik at forhold ved administrering av betalingstjenesten kan bedømmes som faktureringsfeil i samsvar med § 2-2 i standard kraftleveringsavtale. I tillegg har nemnda vurdert om det er grunnlag for justering av skyldig restbeløp ut fra en betraktning om at selskapet ikke har oppfylt produktet som forutsatt, det vil si at fakturabeløpet ikke ble justert på en måte som var egnet til å dekke strømkostnaden.   Klager har gjort gjeldende at han har hatt strømkonto og har betalt et fast beløp hele   tiden, mens NorgesEnergi AS «i bakgrunnen har (…) trukket penger av en kredit fordi jeg har brukt mer [strøm – nemndas tilføyelse] enn jeg har betalt for». Slik saken er opplyst fra NorgesEnergi AS, kan imidlertid ikke nemnda se at dette er en dekkende beskrivelse i saken. NorgesEnergi AS har fremlagt opplysninger fra sitt økonomisystem, som viser fakturaer etter forfallsdato, minimumsbeløp og anbefalte beløp for hver faktura, samt foretatte innbetalinger.    Oversikten viser at NorgesEnergi AS har endret både minimumsbeløp og anbefalt beløp gjennom leveranseperioden. Den viser videre at klager jevnt over – på åtte månedlige fakturaer – har foretatt betalinger i samsvar med anbefalt beløp på den respektive faktura, stigende fra kr 2200 i slutten av 2020, kr 2750 vinteren 2021, samt kr 2850 frem til august 2021. Unntak gjelder fakturaen med forfall i september 2021, der anbefalt beløp var kr 4250 mens betalt beløp var kr 2850, og fakturaen med forfall i desember, der anbefalt beløp var kr 4250 mens betalt beløp var kr 2250. Oversikten viser videre at klager ikke foretok betalinger overhodet i januar, april og oktober 2021, selv om fakturaer forfalt i disse månedene. Anbefalt beløp på disse fakturaene utgjorde samlet kr 9850, som er mer enn det gjenstående beløpet som er omtvistet i sluttavregningen på kr 8797,82. Minimumsbeløpet som klager pliktet å betale på de tre fakturaene, utgjorde samtidig kr 3750.  Hadde klager betalt anbefalt beløp ved alle faktureringer, slik han gjorde ved åtte av tretten faktureringer, ville samlede innbetalinger utgjort kr 39 650, mens skyldig beløp for kraft og nettleie utgjorde kr 33 549,25. i samme periode.  Selv om nemnda er kritisk til tjenesten, også fordi tjenesten reiser spørsmål ved om fakturering av kunden skjer i strid med forskrift om kraftomsetning og nettjenester (avregningsforskriften) § 3-3 tredje ledd og § 7-1a andre ledd og § 7-1b andre ledd, betalte altså klager gjennomgående anbefalt beløp i perioden. Dette beløpet var satt tilstrekkelig høyt til å betjene kraftforbruk og nettleie. Når det likevel oppsto en underbalanse, synes dette først og fremst å ha sin bakgrunn i at klager ikke foretok tilsvarende betalinger på tre av fakturaene. Nemnda legger derfor til grunn at underbalansen ikke skyldes en feil ved selve produktet, men først og fremst at klager helt unnlot å betale tre av fakturaene. Dette er et forhold han selv har risikoen for. Underbalansen skyldes i dette tilfellet altså ikke en konkret feil fra selskapet.   Det er da ikke nødvendig for nemnda å vurdere hvorvidt klager har vært i aktsom god tro. Nemnda bemerker likevel at hans betalingsmønster indikerer at han har vært innforstått med at det anbefalte beløpet bør betales. Fakturaer for hele perioden er ikke fremlagt, men det fremgår av spesifikasjonen i sluttfakturaen hva inngående saldo på strømkontoen var. Så langt klager har vært uvitende om denne spesifikasjonen som følge av at han har etablert AvtaleGiro, kan ikke denne gode troen anses som aktsom.   Nemnda ser så på spørsmålet om fakturagebyr.  Klager bestrider fakturagebyret fordi han skal ha hatt AvtaleGiro i hele perioden. NorgesEnergi AS opprettholder kravet under henvisning til at det er vanlig praksis at det ved utsendelse av papirfaktura vil bli belastet fakturagebyr, og at klager først opprettet eFaktura ved slutten av kundeforholdet.  Nemnda tar utgangspunkt i at gebyr for utstedelse av faktura bare kan kreves dersom dette følger klart av avtalen. Prinsippet er lovfestet i forbrukerkjøpsloven § 37 tredje ledd og finansavtaleloven § 3-1 femte ledd og § 4-21 første ledd, men må anses å gjelde også for forbrukeravtaler som faller utenfor lovens direkte anvendelsesområde. Det er energiselskapet som må godtgjøre at et fakturagebyr er avtalt.  NorgesEnergi AS har ikke fremlagt dokumentasjon på at fakturagebyr er avtalt. Selskapet kan videre etter nemndas syn ikke høres med at det er vanlig praksis å ilegge slikt gebyr og at gebyret av den grunn er rettmessig. NorgesEnergi AS har heller ikke tilbudt bevis som imøtegår klagers anførsel i klagen om at han opprettet AvtaleGiro. Etter dette kan krav om gebyr for faktura ikke føre frem, og klager skal krediteres for slike gebyr. Det fremgår av utskriften fra faktureringssystemet til NorgesEnergi AS at det er fakturert kr 649 i fakturagebyr.  NorgesEnergi AS har i tilsvaret til nemnda opplyst at de på et tidligere stadium i saken har tilbudt klager at skyldig restbeløp skal nedjusteres fra kr 8797,82 til kr 5000 som en minnelig løsning, men at klager har avslått dette. Selskapet opprettholder derfor kravet på kr 8797,82.  Nemnda finner at en reduksjon som tidligere tilbudt av NorgesEnergi AS fremstår som en rimelig løsning i saken, i lys av den kritikken den finner å rette mot produktet. Selv om klager plikter å betale for forbrukt strøm, fremgår det av fremlagt sluttfaktura at det er fakturert kredittrenter samt en månedspris for produktet, som klager i alle tilfeller bør fritas for å betale for. I tillegg kommer fakturagebyr som fremstår som uberettiget. Summen av renter, månedsgebyr for «Strømkonto» samt fakturagebyrer utgjør ifølge NorgesEnergi AS kr 1648. Samtidig har klager misligholdt betalingen av minimumsbeløpet på tre fakturaer med i alt kr 3750. Et restbeløp på kr 5000 fremstår derfor som en rimelig løsning. Nemnda konkluderer derfor med at restbeløpet som klager skal betale fastsettes til kr 5000. Beløpet inkluderer renter.  Siden NorgesEnergi AS for nemnda har opprettholdt kravet på kr 8797,82, er nemndas konklusjon at klager gis delvis medhold.   Uttalelsen er enstemmig.   VEDTAK    Klager gis delvis medhold.      Oslo, 22. mai 2023   Henrik E. Kolderup, leder   Gustav Norman, Forbrukerrådet   Jon Aadland, Fornybar Norge    Lars Lima, Fornybar Norge     Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om hvorvidt det var avtalt makspris på 90 øre/kWh og om betalingsplikt for bruddgebyr. Klager anførte at det ble inngått muntlig avtale om makspris på 90 øre/kWh, og at han dermed ikke hadde betalingsplikt for fakturaer beregnet etter en høyere pris. Bærum Energiomsetning AS bestred klagers påstand og viste til at klager hadde akseptert avtalen med andre prisvilkår. Selskapet anførte at markedssituasjonen i alle tilfeller hadde nødvendiggjort prisendringer. Klager ble gitt medhold under dissens om rettsvirkningene. Bærum Energiomsetning AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.  Saken gjelder uenighet om avtaleinngåelse og avtalevilkår.    Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4.  Historikk:     06.05.2022 – Partene inngår avtale per telefon.  24.07.2022 – Oppstart av kraftleveranse.  01.08.2022 – Klager mottar prisopplysninger per SMS.  06.12.2022 – Bruddgebyr utstedes.  Krav:  Klager bestrider betalingsplikt for omtvistede fakturaer og bruddgebyr.    Partenes anførsler:  Klager  bestrider betalingsplikt for fakturaer utstedt i perioden august til desember. Han hevder at det ble inngått bindende avtale per telefon om makspris på 90 øre/kWh, og at han derfor ikke er forpliktet til å betale fakturaer som er beregnet etter en høyere pris.   Klager bestrider bruddgebyret av 06.12.2022. Klager mener at selskapet ikke har hatt avtalemessig grunnlag for å belaste ham for bruddgebyret. Han viser til at han ikke har mottatt tilstrekkelige opplysninger om avtalens vilkår.   Bærum Energiomsetning AS bestrider at det ble inngått bindende avtale om fastpris på 90 øre/kWh per telefon. Selskapet mener at den anførte prisen aldri har vært gjeldende for klager, og at hans oppfatning bygger på en misforståelse. Det viser til at maksprisen bare gjaldt det foregående året, og at det av hensyn til prisene på kraftmarkedet har vært behov for å justere denne.   Selskapet forklarer at avtalen var bygd opp som fastprisavtale i perioden mellom 01.10.2022 og 31.03.2023 og som forvaltningsavtale i den øvrige avtaleperioden. Det anfører at klager har akseptert disse vilkårene under henvisning til SMS-bekreftelsen.    Nemnda ser slik på saken:    Saken gjelder uenighet om klager plikter å betale en høyere pris enn 90 øre/kWh for forbruk, og for bruddgebyr.   Nemnda bemerker innledningsvis at klager ble oppringt ved uanmodet telefonsalg 06.05.22, men at leveransen først kom i gang 24.07.22. Innklagede har i tilsvaret bekreftet dette, men har ikke gitt noen opplysning om hvorfor avtaleforholdet først kom i gang etter 2,5 måned.    Klager har bestridt betalingsplikt for fakturaer utstedt i perioden fra august og utover høsten 2022 med grunnlag i at han hevder det ble inngått bindende avtale om makspris på 90 øre/kWh. Klager har videre krevd seg kostnadsfritt løst fra kontrakten. Selskapet har bestridt at en slik pris er avtalt, og har fastholdt avtalen, herunder avtalt bindingstid.   Rekkevidden av partenes kontraktsforpliktelser beror i utgangspunktet på hva som er avtalt mellom partene. Her har partene ulike syn, og det står påstand mot påstand. Det er imidlertid ikke nødvendig for nemnda å ta stilling til dette, ettersom nemnda har kommet til at bindende avtale ikke kan anses inngått, og at klager på denne bakgrunn er fristilt fra forpliktelsen.   Nemnda legger til grunn at klager den 6. mai 2022 ble tilbudt produktet "Vinterkampen" av Bærum Energiomsetning ved uanmodet telefonsalg. Angrerettloven § 10 regulerer den næringsdrivendes fremgangsmåte ved fremsettelse av tilbud gjennom uanmodet telefonsalg, og utgjør dermed et unntak fra det alminnelige avtalerettslige utgangspunktet om formfrihet.   Det følger av § 10 at den næringsdrivende skal bekrefte det muntlig fremsatte tilbudet skriftlig på et varig medium i etterkant av telefonsamtalen. Den næringsdrivende er videre forpliktet til å opplyse forbrukeren om at vedkommende ikke blir bundet før tilbudet er akseptert skriftlig av forbrukeren. Skriftlig aksept fra forbrukeren er dermed et gyldighetsvilkår, og innebærer at forbrukeren ikke er avtalerettslig forpliktet før et skriftlig tilbud er akseptert.   Nemnda har blitt forelagt det skriftlige tilbudet som ble fremsatt overfor klager i forbindelse med telefonsalget. Nemnda kan ikke se at innklagede har opplyst klager om at han er ubundet inntil skriftlig aksept foreligger, og noen slik uttrykkelig skriftlig aksept er heller ikke fremlagt i saken. Klager kan derfor ikke anses bundet av avtalen.    Rettsvirkningen av at bindende avtale ikke kan anses inngått, er at klager ikke kan ilegges bruddgebyr. Bærum Energiomsetning har imidlertid opplyst at de har frafalt dette gebyret.    Når det gjelder spørsmålet om hvilken pris klager skal betale for forbrukt strøm, kan nemnda heller ikke se at Bærum Energiomsetning har oppfylt opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 ved avtaleinngåelsen. Angrerettloven § 8 første ledd bokstav h har slik ordlyd:   8.Opplysningsplikt før avtaleinngåelse Før det blir inngått en avtale om fjernsalg eller avtale utenom faste forretningslokaler, skal den næringsdrivende på en klar og forståelig måte gi forbrukeren opplysninger om: (…)   at det foreligger angrerett samt vilkårene, tidsfristene og fremgangsmåtene for å bruke angreretten, jf. § 20 første og annet ledd. (…)  Bevisbyrden for at denne opplysningsplikten er oppfylt, ligger hos den næringsdrivende, jf. angrerettloven § 7. Bestemmelsen får også anvendelse ved uanmodet telefonsalg.   I forbindelse med salgssamtalen 06.05.2022 sendte Bærum Energiomsetning klager en SMS der det blant annet het:   «Informasjon om angrerett og angrerettsskjema: www.baerumenergi.no/angring»    Nemnda kan ikke se at Bærum Energiomsetning ved sin SMS kan anses å ha bevist å ha oppfylt opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, når det kun er lenket til en nettside. Hva som fremgår av nettsiden, er ikke kjent for nemnda. Etter dette kan ikke nemnda se at opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 bokstav h er oppfylt. Det er heller ikke holdepunkter for at slik informasjon er gitt til klager på noe senere tidspunkt.   Konsekvensen av at opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h ikke er oppfylt, er at angrefristen for forbruker ikke kan anses å ha utløpt, jf. angrerettloven § 21 andre og tredje ledd. Klager har opplyst at han høsten 2022 avsluttet avtaleforholdet med innklagede i kontekst av uenigheten med selskapet, og etter at klage ble inngitt til Elklagenemnda. Nemnda legger derfor etter en konkret vurdering til grunn at han ved oppsigelsen må anses å ha utøvd angreretten, jf. angrerettloven § 20 andre ledd. Det er ikke noe vilkår at angreretten uttrykkelig påberopes, så lenge forbrukeren ved utvetydig erklæring opplyser at han vil gå fra avtalen, noe nemnda oppfatter at han gjorde i denne saken.   Når det gjelder rettsvirkningene av at avtalen uansett er avsluttet ved utøvelse av angreretten, har nemnda delt seg inn i et flertall og et mindretall.  Flertallet, bestående av nemndas leder Kolderup med dobbeltstemme og medlemmet Iversen, finner at klager som følge av angrerettutøvelsen er fritatt fra å betale for kraft som er forbrukt, men ikke betalt, og i tillegg har krav på tilbakebetaling av samtlige innbetalte beløp foretatt i medhold av den angrede avtalen, jf. angrerettloven § 26 andre ledd. Flertallet viser til flertallets begrunnelse i prinsippvedtaket 12. juni 2023 mot Haugaland Kraft Energi AS om hvordan angrerettloven § 26 andre ledd skal forstås.   Flertallet tilføyer at det i denne avtalen ikke er foretatt gjennomfakturering av nettleie, og dermed heller ikke utbetalt strømstøtte. Rettsvirkningene av utøvelsen av angreretten omfatter dermed samtlige fakturerte beløp. Klager kan kreve videre forsinkelsesrenter av tilbakebetalingskravet fra 14 dager etter at selskapet fikk melding om klagers utøvelse av angreretten og frem til betaling skjer, jf. angrerettloven § 24 andre ledd.   Mindretallet, bestående av medlemmene Aadland og Lima, mener flertallet bygger på en uriktig forståelse av angrerettloven § 26, og mener klager er forpliktet til å betale for kraft som er levert og forbrukt. Mindretallet viser til mindretallets dissens i prinsippvedtaket 12. juni 2023 mot Haugaland Kraft Energi AS om hvordan angrerettloven § 26 andre ledd skal forstås.    I samsvar med flertallets syn tas klagen derfor til følge.   Nemnda traff slikt   VEDTAK    Klager gis medhold.     Oslo, 22. mai 2023   Henrik E. Kolderup, leder   Thomas Iversen, Forbrukerrådet   Jon Aadland, Fornybar Norge    Lars Lima, Fornybar Norge     Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om tidspunkt for avtaleoppstart. Klager krevde oppstart av fastprisavtalen fra den 1. november 2022, og anførte at oppstart ikke bare kunne skje den 1. juli 2022. Til støtte for sitt syn viste han til ordlyden "tidligst fra den 1. i kommende måned". Han pekte også på at selskapet ikke hadde satt noen uttrykkelig begrensning for når avtalen kunne tre i kraft. Selskapet anførte at oppstart av fastprisavtale ikke kan avtales så langt frem i tid av hensyn til prissikring og variasjon i områdepris, og at avvisningen dermed var saklig begrunnet. Klager ble enstemmig ikke gitt medhold. Rauma Energi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.    Saken gjelder uenighet om tidspunkt for leveranseoppstart.    Regelverk: Standard kraftleveringsavtale § 1-2.  Historikk:     17.06.2022 – Klager bestiller fastprisavtale hos innklagede med oppstart 1. november 2022.    24.06.2022 – Innklagede informerer klager om at oppstart ikke kan skje på ønsket tidspunkt.   Krav:  Klager krever å bli stilt som om kraftleveringsavtalens oppstart ble avtalt til den 1. november 2022.  Partenes anførsler:     Klager  hevder at avtalens ordlyd må forstås dithen at avtalens oppstart kan settes til den første i hvilken som helst måned. Klager mener at "den 1. i kommende måned" ikke kan forstås som begrenset til oppstart i juli 2022. Han peker på at selskapet ikke opplyste om at oppstarten måtte skje den 1. juli. Klager underbygger dette med avtaleformuleringen "tidligst fra", som etter klagers syn må forstås slik at oppstart også kan avtales til et senere tidspunkt.    Klager peker på at informasjonen fra selskapet har vært varierende ved at det er gitt motstridende opplysninger i den muntlige og skriftlige korrespondansen.    Rauma Energi AS bestrider at det er inngått bindende avtale og mener at det foreligger saklig grunn til å avvise klagers ønske om oppstartstidspunkt.   Selskapet bestrider klagers forståelse av avtalevilkåret og hevder at det er innlysende at oppstart ikke kan avtales så langt frem i tid. Innklagede forklarer at oppstartstidspunkt ikke kan aksepteres av hensyn til prissikring og variasjon i områdepris. Det er ifølge selskapet heller ikke vanlig praksis i bransjen å fastsette oppstart så langt frem i tid.   Selskapet viser til at det av tekniske årsaker ikke er mulig å sperre bestemte datoer. Det hevder videre at dette i alle tilfeller ikke skulle være nødvendig fordi vilkåret bare med rimelighet kan forstås slik selskapet legger til grunn. Rauma Energi AS hevder avtalevilkåret vanskelig kan misforstås og viser til at det ikke har blitt problematisert av andre kunder.    Nemnda ser slik på saken:    Saken gjelder uenighet om tidspunkt for leveranseoppstart.   Spørsmålet for nemnda er om klager ved avtalebestilling 17. juni 2022 kunne kreve oppstart av fastprisavtale fra 1. november 2022, eller om selskapet kunne avvise denne bestillingen.    I selskapets markedsføringsmateriell for produktet «Fastpris 6 måneder» het det:   «Oppstarten av fastprisavtaler gjelder tidligst fra den 1. i kommende måned»   Rett under denne setningen gjenga Rauma Energi eksempler på gjeldende fastpriser.   I sin bestilling levert 17.06.2022 klokken 19.46 skrev klager i feltet om hvor raskt han ville bytte en ønsket oppstartsdato 01.11.2022. I feltet «Kommentar» skrev han videre:   «Må ha oppstart 1. november 2022. Ved eventuell kredittsjekk mg jeg ha beskjed for å kunne låse opp denne funksjonen hos aktuelt kredittsjekk selskap. Sperret av meg pga personvern hensyn.»    Rauma Energi sendte klager umiddelbart en bekreftelse, der det fremgikk at bestillingen var mottatt, og at overføring fra annen strømleverandør tar normalt 2 dager.   Klager mottok også annen kontraktsdokumentasjon, men nemnda kan ikke se at denne inneholder regulering som belyser sakens problemstilling.   Rauma Energi sendte deretter klager melding den 24.06.2022 der følgende fremgikk:   «Beklager at det har skjedd en feil i systemet vårt der kontrakten feilet i importen.   Din bestilling på 6 mnd fastpris med oppstart 1. november 2022 må vi dessverre avvise. Det er for langt frem i tid. Men du kan få oppstart 1. juli 2022 til den prisen som var gjeldende på bestillingstidspunktet. Prisen for avtalen var da 233,23 øre/kWh, inkl mva.   Vennligst bekreft hvis du ønsker å benytte deg av fastprisavtalen med oppstart 01. juli 2022 innen mandag 27. juni 2022.»   Det springende punktet i saken er etter dette om kundens instruks om oppstartstidspunkt 01.11.2022 for en fastprisavtale på seks måneder var forenlig med det forbeholdet selskapet tok om at «[o]ppstarten av fastprisavtaler gjelder tidligst fra den 1. kommende måned». Dette beror på hva som følger av en naturlig språklig forståelse av forbeholdet, der også det antatte formålet bak forbeholdet vil kunne ha betydning. Ved eventuell tvil om hvilken forståelse som skal legges til grunn, følger det av den alminnelige uklarhetsregelen i avtalerettslig tolkningslære at vilkåret skal tolkes til fordel for forbrukeren.  Nemnda bemerker at én naturlig forståelse av formuleringen er at fastprisavtalen ikke kan ha oppstart før kommende månedsskifte. Dette står i motsetning til andre kraftleveranseavtaler, der oppstart vil skje så snart leverandørbyttet er gjennomført. Forstått på denne måten innebærer forbeholdet at oppstart ikke kan skje tidligere enn fra første månedsskifte. Nemnda legger videre til grunn selskapets opplysning om at oppstart fra den 1. i påfølgende måned har sammenheng med hvordan selskapet prissikrer sine fastprisavtaler i markedet.   Spørsmålet for nemnda er imidlertid om formuleringen også objektivt må forstås dithen at det i tillegg gir klager rett til å bestille et oppstartstidspunkt forholdsvis lang tid inn i fremtiden.  Nemnda kan ikke se at det siste ligger innenfor en naturlig forståelse av ordlyden i forbeholdet. Forstått på denne måten ville forbeholdet gi en helt åpen adgang til å bestille fastprisavtaler langt inn i fremtiden. Nemnda viser videre til at for fastprisavtaler står kraftleverandørens behov for prissikring av leveransen særlig sentralt. En slik forståelse av ordlyden ville ikke nødvendigvis kunne prissikres på forsvarlig og rimelig vis i markedet.   Nemnda har vurdert om Rauma Energi kunne ha formulert forbeholdet mer presist. Nemnda peker imidlertid på at formuleringen «tidligst fra den 1. i kommende måned» gir en indikasjon om at oppstarten vil skje i løpet av kommende måned, selv om denne indikasjonen ikke er tydelig. Nemnda finner likevel ikke grunn til å kritisere Rauma Energi for ikke å ha uttrykt dette tydeligere, for eksempel ved å legge til «men må skje i løpet av kommende måned».    Etter dette konkluderer nemnda med at den naturlige forståelsen av forbeholdet var å klargjøre at oppstart av avtalen ikke kunne skje før tidligst fra kommende månedsskifte.    Nemnda mener på denne bakgrunn at selskapet ikke kan kritiseres for å ha avvist klagers anmodning om at oppstarten for bestillingen først fant sted 01.11.2022, men at selskapet snarere sto fritt til å avvise bestillingen med et slikt oppstartstidspunkt.   Nemnda bemerker avslutningsvis at den ikke kan se at selskapets argumentasjon eller formuleringer er endret underveis på en måte som er motstridende eller som på annen måte stiller saken i noe annet lys, jf. klagers uttalelse i e-poster 13.10.22 og 15.05.23.  Nemndas konklusjon er at klager ikke gis medhold.   Uttalelsen er enstemmig.   VEDTAK    Klager gis ikke medhold.      Oslo, 22. mai 2023   Henrik E. Kolderup, leder   Thomas Iversen, Forbrukerrådet   Jon Aadland, Fornybar Norge    Lars Lima, Fornybar Norge     Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om varigheten av fastprisavtale. Klager hevdet at innklagede ikke hadde grunnlag for å overføre henne fra fastprisavtale til spotprisavtale uten forutgående varsel. Hun hevdet at fastprisavtalen fremdeles måtte anses å løpe, og bestred derfor sin betalingsplikt etter spotprisavtalen. Agva Kraft AS motsatte seg klagers forståelse av fastprisavtalens varighet og hevdet at tidsbegrensningen fremkom tilstrekkelig klart av vilkårene. Selskapet opprettholdt sitt betalingskrav. Klager ble enstemmig gitt medhold. Agva Kraft AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.      Saken gjelder uenighet om avtaleendring og opphør av fastprisavtale.    Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-2 og 5-3.   Historikk:     07.08.2021 – Klager inngår fastprisavtale med innklagede med oppstart september 2021.  01.11.2021 – Innklagede sier opp fastprisavtalen og overfører klager til en spotprisavtale.    11.2021 – Innklagede tilbyr klager å tegne fastprisavtale på nytt.   31.03.2022 – Klager ser på «Min Side» at fastprisavtalen er angitt som løpende.   04.2022 – Klager mottar faktura etter spotprisavtale. Agva Kraft AS avslutter spotprisavtalen etter henvendelse fra klager.  06.05.2022 – Kundeforhold avsluttes.  05.06.2022 – Klager mottar sluttfaktura beregnet basert på spotpris.  Krav:  Klager fastholder fastprisavtalen og bestrider Agva Kraft AS' betalingskrav etter spotprisavtalen.    Partenes anførsler:     Klager  hevder at Agva Kraft AS ikke hadde grunnlag for å endre avtalen fra en fastprisavtale til en spotprisavtale.   Klager peker på at det utvilsomt var tale om en fastprisavtale basert på informasjonen på «Min Side». Det forhold at avtalens navn ga anvisning på at den skulle gjelde i seks måneder, kan ifølge klager ikke være av betydning når den er angitt som løpende på samme sted. Klager peker på at det i alle fall må være tilfellet fordi avtalen ble definert som løpende senere enn seks måneder fra avtaletidspunktet.    Klager peker på at løpende avtaler bare kan avsluttes med 14 dagers varsel. Klager hevder derfor at fastprisavtalen fremdeles løper og at det derfor ikke foreligger noen betalingsforpliktelse ut over 38,9 øre/kWh.    Klager mener at Agva Kraft AS må bære risikoen for uklarheten.    Agva Kraft AS bestrider klagers krav og fastholder at fastprisavtalen var begrenset til seks måneder. Selskapet hevder at det fremgikk tilstrekkelig klart flere steder at fastprisavtalen bare var ment å gjelde i seks måneder.    Nemnda ser slik på saken:   Saken gjelder uenighet om avtaleendring og opphør av fastprisavtale. Spørsmålet er om klager har betalingsplikt for fakturaer beregnet med grunnlag i spotpris. Det beror i første omgang på om fastprisavtalen må anses opphørt og på om produktendringen skal gis virkning.   Slik saken er opplyst inngikk partene avtale om produktet «Agva Fast 6 måneder» den 12. september 2021. Partene har lagt til grunn ulike forståelser av fastprisavtalens varighet. Agva Kraft AS hevder at fastprisavtalen bare skulle vare i seks måneder og at den utløp den 12. mars 2022. Klager viser til at avtaleforholdet var angitt som løpende, også etter det angivelige opphørstidspunktet, og derfor fortsatt løp for de periodene de omtvistede fakturaene gjelder.   Nemnda finner det ikke nødvendig å ta stilling til hvilken varighet det var forutsatt at avtalen skulle ha, eller betydningen av produktnavnet som ledd i denne vurderingen.    Standard kraftleveringsavtale § 5-3 regulerer fornyelse og opphør av tidsavgrensede fastprisavtaler. Det følger av bestemmelsen at leverandøren skal varsle kunden i god tid – og senest innen 14 dager – før en tidsavgrenset fastprisavtale utløper. Agva Kraft AS har gjort gjeldende at fastprisavtalen utløp den 12. mars 2022, hvilket etter standardkontrakten innebærer at selskapet måtte ha varslet kunden om avtaleopphøret senest den 26. februar 2022. At det er gitt slikt varsel innenfor fristen, er ikke godtgjort av selskapet. Det er heller ikke godtgjort at slikt varsel senere er gitt av selskapet.  Bestemmelsen i § 5-3 er ment å gi notoritet for partene omkring utløpet av avtalen. Når det ikke er gitt varsel om opphør – også i de tilfeller der opphørsdato er fastsatt på avtaletidspunktet – må fastprisavtalen anses å løpe inntil korrekt varsel er gitt.    Nemnda tilføyer at klager har fremlagt dokumentasjon på at avtalen var angitt som løpende så sent som 31.03.22 – altså etter den datoen som selskapet har anført som opphørsdato, 12.03.22. Nemnda tilføyer at dette underbygger at avtalen fortsatte å løpe etter 12.03.22, og derfor må anses å ha gått over til en tidsubestemt kraftleveringsavtale. Etter standard kraftleveringsavtale § 5-4 må avslutning av kraftleveringsavtaler uten særskilt opphørsdato varsles med 14 dagers varslingsfrist. Heller ikke slikt varsel er dokumentert sendt i saken.   Etter dette har klager krav på å bli fakturert i samsvar med fastprisvilkårene for forbrukt strøm frem til avtaleforholdet opphørte. Dette innebærer at klagen over fakturaene for mars, april og mai 2022 tas til følge, så langt de bygger på ugunstigere vilkår enn fastprisavtalen anga.   Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.   Uttalelsen er enstemmig.   VEDTAK    Klager gis medhold.     Oslo, 22. mai 2023   Henrik E. Kolderup, leder   Thomas Iversen, Forbrukerrådet   Jon Aadland, Fornybar Norge    Lars Lima, Fornybar Norge       Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om hvorvidt det var foretatt varslingspliktige vilkårsendringer i produktet «Idrettsstrøm». Den 30. august 2022 ble klager informert om oppsplitting av prisingsstrukturen i ulike geografiske soner med virkning fra 1. august 2022. Klager hevdet at selskapet ikke hadde adgang til å foreta en slik endring uten forutgående varsel på 14 dager. Selskapet bestred klagers anførsel under henvisning til at soneinndelingen ikke kunne anses som en vilkårsendring. Klager ble enstemmig gitt medhold. Kraftriket AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.  Saken gjelder uenighet om vilkårsendring.  Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-2 og 6.     Historikk: 22.08.2022 – Klager inngår kraftleveringsavtale med innklagede med oppstart fra 01.08.2022. 30.08.2022 – Klager informeres om etablering av geografiske prisområder.     Krav:  Klager bestrider det han hevder er en vilkårsendring med grunnlag i manglende varsel. Partenes anførsler: Klager  hevder at det er foretatt en vilkårsendring som krever varsel 14 dager før ikrafttredelse. Klager viser til avtalen der det fremgår at sonene NO1, NO2 og NO5 er samlet. Han peker på at en inndeling i soner dermed vil innebære en varslingspliktig vilkårsendring.   Kraftriket AS bestrider at soneinndelingen og den påfølgende prisendringen kan anses som en vilkårsendring. Selskapet hevder at det i stedet må anses som et tiltak for å sikre konkurransedyktighet og likhet mellom kundene. Selskapet peker på at soneinndelingen ikke vil utgjøre noen praktisk forskjell for klager. Formålet med å opplyse om endringen er ifølge selskapet å fremstå transparent i prisberegningen.    Nemnda ser slik på saken:   Saken gjelder uenighet om hvorvidt oppsplitting av prisingsstruktur utgjør en varslingspliktig vilkårsendring etter standard kraftleveringsavtale § 6. Spørsmålet i saken er om Kraftriket AS kunne endre prisingsstrukturen for spotprisdelen av avtalen med tilbakevirkende kraft og uten forutgående varsel til kunden.  Nemnda legger til grunn at det 22.08.22 ble inngått avtale mellom partene om produktet «Idrettsstrøm» med virkning fra 1. august 2022. «Idrettsstrøm» var et forvaltningsprodukt der prisen fastsettes etterskuddsvis etter at forbruksmåneden er avsluttet. Ifølge vilkårene beskrives «Idrettsstrøm» som en «blanding av en spotavtale og en fastprisavtale», og som baseres delvis på innkjøp av spotpris i kraftmarkedet. Da avtalen ble inngått bygget produktet på en felles pris for prisområdene i Sør-Norge, det vil si NO1 (Øst-Norge), NO2 (Sør-Norge) og NO5 (Vest-Norge).  Kraftriket AS informerte sine kunder, blant annet klager, i e-post den 30.08.22 at prissettingen etter produktet ble splittet opp etter geografiske prisområder med virkning fra 01.08.22. Prissettingen av spotdelen av avtalen ville dermed avhenge av hvilket prisområde kunden var bosatt i. Spørsmålet i saken er om endringen av prisingsstrukturen må anses som en vilkårsendring. Standard kraftleveringsavtale § 6 første ledd fastsetter at kraftleverandøren kan foreta ensidige endringer i avtalens vilkår. Alle endringer – med unntak av løpende endringer i spotpris o.l. – skal imidlertid varsles kunden direkte, og endringene kan tidligst tre i kraft 14 dager etter at direkte varsel er sendt kunden. Nemnda tilføyer at endringene i prisopplysningsforskriften § 22 – som fastsetter en varslingsplikt på minst 30 dager før endringer trer i kraft – ikke hadde tredd i kraft på tidspunktet for endringen i denne saken. Nemnda anser oppsplittingen av prisingsstrukturen som en endring i avtalevilkårene etter § 6. Nemnda viser til at når klager er bosatt i det prisområdet med høyest spotpris (NO2), vil overgangen fra en samlet prisberegning i områdene NO1, NO2 og NO5 kunne innebære en prisøkning utover det som følger av endringer i den underliggende markedsprisen. At dette er tilfellet, bekreftes av uttalelsen fra Kraftriket AS til klager i korrespondansen, der det heter at «[n]år prisforskjellene blir så store som vi har i Norge nå, vil èn pris for hele Sør-Norge dessverre ikke være rettferdig for kunder i områder med lavere pris». Nemnda finner det derfor klart at endringen var varslingspliktig etter standard kraftleveringsavtale § 6.  I dette tilfellet fikk endringen som ble varslet 30.08.22, virkning for hele prisperioden som ble påbegynt 01.08.22. Når varsel skal gis minst 14 dager før endringen trer i kraft, innebærer imidlertid dette at vilkårsendringen ikke kan få virkning for påbegynte leveranseterminer. Endringen kan først få virkning for leveranser av kraft som foretas etter utløpet av varslingsfristen. Formålet bak varslingsregelen i § 6 er å gi forbrukeren anledning til å ta stilling til om vedkommende ønsker å forbli i avtalen på de vilkår som blir varslet.   Så langt prisingen foretas etterskuddsvis for den hele foregående måneden, innebærer dette at vilkårsendringen først kunne tre i kraft med virkning for kraftleveransen som påbegynnes fra 01.10.22, men uansett ikke tidligere enn 13.09.22, som var 14 dager etter at varselet ble sendt. Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.  Uttalelsen er enstemmig.     VEDTAK   Klager gis medhold.  Oslo, 22. mai 2023  Henrik E. Kolderup, leder  Thomas Iversen, Forbrukerrådet  Jon Aadland, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.