Søkeresultater

Saken gjaldt uenighet om betalingsplikt for etterfakturert forbruk. Klager bestred betalingsplikt for etterslep oppstått som følge av stipulering i perioden mellom juli 2020 og september 2021. Klager anførte at han hadde vært i aktsom god tro, og at han derfor ikke kunne lastes for nettselskapets feil. Norgesnett AS opprettholdt kravet under henvisning til at klager ikke kunne anses å ha vært i god tro. Klager ble en Norgesnett AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.  Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for etterfakturert forbruk.    Regelverk: Standard nettleieavtale § 5-4.    Historikk:     07.2020–09.2021 – Klagers strømforbruk blir ikke avlest.    20.09.2021 – Klager får aktivert kommunikasjonsmodul i sin strømmåler.    19.10.2021 – Klager blir fakturert for det foregående årets ikke-fakturerte forbruk.   Krav:  Klager bestrider etterfaktureringskravet.  Partenes anførsler:    Klager bestrider etterfaktureringskravet av oktober 2021 og hevder at det er beregnet på feilaktig grunnlag.    Klager hevder at det ikke foreligger grunnlag for å kreve ham for det aktuelle beløpet. Klager bestrider ikke at kravet bygger på reelt forbruk, men hevder at det ikke foreligger grunnlag for å beregne det på den aktuelle måten. Han peker på at selskapet ikke kan fakturere ham for et helt års forbruk i en og samme faktura. Han mener at overforbruket i alle tilfeller må periodiseres.   Klager hevder at beløpets størrelse har sammenheng med selskapets manglende imøtekommelse av hans henvendelser. Det forhold at selskapet har kompensert ham, mener han ikke er tilstrekkelig når kompensasjonen ikke er korrekt etter hans beregninger.   Klager hevder at han ikke hadde noen forutsetning for å vite at avlesningen måtte skje manuelt og at han dermed har opptrådt i aktsom god tro. Han viser blant annet til at han må anses å ha oppfylt sin undersøkelsesplikt og selskapets vage kommunikasjon. Klager hevder at den manglende avlesningen skyldes forhold på selskapets side og viser til at selskapet burde opplyst ham om de særlige forhold som forelå på avtaletidspunktet. Han mener at det er selskapet som må bære risikoen for denne feilen.  Klager hevder at selskapet har opptrådt i strid med god inkassoskikk, jf. inkassoloven § 8 ved å sende det omtvistede kravet til inkasso.    Norgesnett AS opprettholder kravet og hevder at klager ikke har opptrådt i aktsom god tro. Selskapet viser til at klager burde ha reagert på at fakturaen inneholdt stipulert forbruk og at han dermed hadde oppfordring til å undersøke verdiene nærmere. Selskapet viser til varslingsplikten i standardavtalens § 5-6.  Selskapet hevder at klager er kompensert tilstrekkelig ved etterfølgende endringer i kravet. Det understreker at kravet bygger på et reelt forbruk og bestrider at det er grunnlag for å foreta en slik beregning som klager krever.  Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for etterfakturert forbruk. Spørsmålet er om klager har betalingsplikt for den omtvistede fordringen.   Etter standard nettleieavtale § 5-4 (Feil ved måleutstyr) første ledd kan nettselskapet stipulere forbruket dersom måleapparatet ved kontroll viser mer eller mindre enn det virkelige forbruk eller hvis måleapparatet ikke har virket. I et slikt tilfelle beregnes forbruket på grunnlag av anleggets tidligere normale forbruk eller på basis av nye kontrollmålinger i en tilsvarende periode.  Etter § 5-4 andre ledd har kunden plikt til å betale for avviket mellom stipulert forbruk og faktisk forbruk når det faktiske forbruket avklares ved kontrollmåling. Det følger imidlertid av § 5-4 fjerde avsnitt at der feil ved måleutstyr eller avregning kan tilskrives nettselskapet, kan nettselskapet ikke kreve etterbetaling dersom nettkunden var i aktsom god tro.   Tilsvarende følger det av standard nettleieavtale § 6-5 (Avregningsfeil) at nettselskapet kan kreve etterbetaling for enhver avregningsfeil, med mindre nettkunden var i aktsom god tro.      Slik saken er opplyst for nemnda legger den til grunn at det ble installert fjernavlesningsmåler (AMS-måler) i klagers strømanlegg, men at kommunikasjonsmodulen ikke ble aktivert før 20. september 2021. Klagers forbruk ble som følge av det ikke avlest, og dermed stipulert, i perioden fra installasjonen i juli 2020 til september 2021.  Nemnda bedømmer det forhold at kommunikasjonsmodulen har vært avslått som en målerfeil etter § 5-4. Feilen kan videre tilskrives nettselskapet, Norgesnett AS.  Spørsmålet nemnda derfor må ta stilling til, er om klager har vært i aktsom god tro, herunder om klager burde ha oppdaget at han ble fakturert for mindre enn det reelle forbruket. Relevante momenter ved bedømmelsen vil være hva som fremgår av tidligere fakturaer om avlesningsmåte, hva som er gjort for å etterspørre måleravlesninger og i hvilken grad klagers forbruk i den perioden forbruket ble stipulert har avveket fra forbruk i tidligere perioder.   Slik saken er opplyst ble ikke klager informert om målerfeilen eller at forbruket hans ble stipulert før i oktober 2021 da faktura for etterslep ble utstedt i etterkant av kontrollmåling.   Nemnda legger derfor til grunn at klager var i uvitenhet om feilen. Nemnda bedømmer videre den gode troen som aktsom, idet klager etter nemndas syn ikke har hatt oppfordring til å handle annerledes enn han har gjort. Innklagede har erkjent at klager ikke mottok SMS om manuell avlesning av måleren. Selskapet har i tilsvaret til nemnda opplyst at det fremgår av fakturaene fra nettselskapet at forbruket er stipulert, men nemnda kan ikke se at disse er fremlagt for nemnda. Da AMS-måleren var nyinstallert hadde klager dessuten all grunn til å forvente at den var fungerende, samtidig som klager ikke har vært kjent med vanlig forbruk for huset.  Nemnda har derfor kommet til at klager har vært i aktsom god tro om avviket mellom stipulert forbruk og faktisk forbruk, og at Norgesnett AS derfor ikke kan etterfakturere differansen mellom stipulert og faktisk forbruk.  Nemnda tilføyer at nettselskapets avlesninger av forbruk danner grunnlag for kraftleverandørens fakturering av klager. Nemndas løsning tilsier at også klagers kraftleverandør bør legge samme løsning til grunn for sin fakturering av klager, så langt kraftleverandøren har etterfakturert kunden med grunnlag i de forbrukstallene som ligger til grunn for etterfaktureringen fra Norgesnett AS.  Nemnda finner i lys av sakens opplysninger å påpeke at det å sende bestridte krav til inkasso er i strid med kravet til god inkassoskikk.  Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.  Uttalelsen er enstemmig.  VEDTAK     Klager gis medhold.        Oslo, 12. juni 2023    Henrik E. Kolderup, leder    Gustav Norman, Forbrukerrådet    Jon Aadland, Fornybar Norge     Lars Lima, Fornybar Norge        Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.  stemmig gitt medhold.

Saken gjaldt uenighet om beregningsgrunnlaget for omtvistet faktura. Klager bestred betalingsplikt for faktura fra april 2022 med grunnlag i beregningen av kravene for januar og februar 2022. Selskapet opprettholdt kravet under henvisning til at det ikke forelå feil. Selskapet mente at klager var kompensert for feilinnbetalingen, og at faktura av april 2022 måtte anses korrekt. Klager ble enstemmig ikke gitt medhold. Fortum Strøm AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.      Saken gjelder uenighet om beregningsgrunnlaget for omtvistet faktura.    Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-2 og 3-1.   Historikk:    04.12.2021 – Partene inngår avtale om kartleggingsproduktet «Skredderstrøm».   04.01.2022 – Klager settes feilaktig på produktet «Fortum Stabil».   01.04.2022 – Klager overføres til korrekt avtaleprodukt, «Fortum Flyt».   19.04.2022 – Klager mottar omtvistet faktura.   Krav:  Klager bestrider betalingskravet hva gjelder januar og februar 2022 og krever faktura korrigert.    Partenes anførsler:     Klager hevder at Fortum Strøm AS har fakturert ham dobbelt for perioden januar og februar 2022. Han viser til at han ble kompensert for feilaktig innbetalt beløp i januar og februar, og at selskapet dermed ikke har grunnlag for å fremsette betalingskrav for samme periode i faktura i april 2022.    Klager hevder at selskapet har opptrådt i strid med god forretningsskikk ved å sende betalingskravet til inkasso uten forutgående faktura.    Fortum Strøm AS fastholder fakturaen og hevder at det ikke er grunnlag for å frita klager for betalingsansvar. De mener at feil som skyldes forhold på deres side er tilstrekkelig kompensert for og at kravet som følger av omtvistet faktura reflekterer reelt strømforbruk.    Selskapet viser til at klager er kompensert for det feilaktig innbetalte beløpet fra januar gjennom direkte utbetaling og fra februar gjennom fratrekk fra omtvistet faktura.   Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om beregningsgrunnlaget for omtvistet faktura. Spørsmålet er om det foreligger feil ved fakturaen som har betydning for klagers betalingsplikt.   Nemnda legger til grunn at det ble inngått avtale mellom partene i desember 2021 om produktet «Skredderstrøm». I henhold til dette produktet skulle kundens forbruksmønster kartlegges i en måned, før selskapet ga anbefaling om hvilket produkt kunden skulle settes på. Etter kartlegningsperioden på én måned er det enighet om at klager ble plassert på uriktig avtaleprodukt, «Fortum Stabil» fra januar 2022. Dette medførte at han for månedene januar og februar 2022 betalte for mye for sitt kraftforbruk sammenliknet med hva han skulle betalt for det riktige produktet, «Fortum Flyt Forbruk». Den fakturaen som er bestridt i saken ble utstedt 19. april 2022. På denne fakturaen ble det feilfakturerte kravet for januar kreditert.   Klager har fremholdt at han har blitt fakturert dobbelt for sitt kraftforbruk i månedene januar og februar 2022, og at han dermed ikke har betalingsplikt for den delen av fakturaen som henføres til disse månedene. Nemnda kan imidlertid ikke se at det foreligger feil ved fakturagrunnlaget. Nemnda legger ved denne vurderingen til grunn selskapets opplysninger om at faktureringen for desember 2021 er korrekt, og at tilbakebetalingen til klager av betalt faktura for mars 2022, som inkluderte fakturering for februar 2022, er gjennomført.   Etter nemndas syn er derfor de feilfakturerte beløpene kreditert og ny avregning skjedd med grunnlag i prisvilkårene etter avtalen «Fortum Flyt». Nemnda har heller ingen holdepunkter for å betvile at kravet gjenspeiler klagers faktiske forbruk. Nemnda legger derfor til grunn at kravet som følger av fakturaen som ble utstedt i april 2022 må anses som korrekt.    Nemndas konklusjon er at klager ikke gis medhold.    Uttalelsen er enstemmig.   VEDTAK     Klager gis ikke medhold.        Oslo, 12. juni 2023    Henrik E. Kolderup, leder    Gustav Norman, Forbrukerrådet    Jon Aadland, Fornybar Norge     Lars Lima, Fornybar Norge        Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om betalingsplikt for faktura med grunnlag i påstått målerfeil. Klager hevdet at det forelå feil ved måleren hennes og at målerverdiene oversteg de reelle verdiene. Hun viste til at hun overvåket forbruket nøye og at hun var svært sparsommelig. Klager pekte på at hun ikke fikk verdiene til å stemme, og krevde på bakgrunn av det en korrigering av omtvistet faktura. BKK AS opprettholdt kravet med grunnlag i at hun var avregnet korrekt. Selskapet viste til utført kontroll der det ikke ble påvist feil ved klagers måler. Klager ble enstemmig ikke gitt medhold. BKK AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.      Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for faktura med grunnlag i påstått målerfeil.   Regelverk: Standard nettleieavtale §§ 5-3 og 6-3.    Historikk:     03.11.2022 – Serviceoppdrag utføres hos klager. Ingen feil ved måler blir påvist.   Krav:  Klager krever faktura korrigert i samsvar med reelt forbruk.  Partenes anførsler:    Klager hevder at faktureringskravet ikke samsvarer med reelt forbruk. Hun viser til at hun begrenser og overvåker forbruket, og mener at angivelsen av forbrukte kWh ikke stemmer overens med hennes reelle forbruk.   BKK AS fastholder kravet og viser til at det ikke foreligger feil ved måleutstyr. Selskapet forklarer at måler ble byttet og kontrollert, men at det ikke ble funnet feil ved denne. Det hevder at måleren angir forbruket korrekt og at det derfor ikke foreligger grunnlag for å korrigere det omtvistede betalingskravet.    Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for faktura med grunnlag i påstått målerfeil. Spørsmålet i saken er om klager kan kreve omtvistet betalingskrav korrigert.   Utgangspunktet etter standard nettleieavtale § 6-3 er at de målerverdier som avleses av nettselskapets måleutstyr danner grunnlaget for beregning av nettleie og energiforbruk i målepunktet. Ved mistanke om feil ved nettselskapets måleutstyr, kan begge parter når som helst forlange måleutstyret kontrollert, jf. § 5-3. Den rutinemessige kontrollen omfatter ikke kontroll i kundens eget anlegg. Kunden er selv ansvarlig for kontroll, ettersyn og vedlikehold av dette anlegget. Den som forlanger måleutstyret kontrollert, dekker kostnadene ved kontrollen. Dersom kontrollen viser måleavvik større enn det som tillates i henhold til forskrift, skal nettselskapet bekoste kontrollen.   Klager har anført at det må ha vært feil med måleren og at denne ikke kan gi uttrykk for korrekte verdier. Etter nemndas syn viser den foretatte kontrollen av måleren at måleren har fungert i samsvar med forskriftskravene. Nemnda legger kontrollen til grunn, og legger derfor til grunn at det ikke foreligger målerfeil.   Når det ikke er funnet feil på måleren, må kunden – om hun likevel påberoper seg et lavere forbruk enn det målte – sannsynliggjøre dette. Nemndas vurdering er at det ikke er sannsynliggjort at det forbruket som kunden er ansvarlig for er lavere enn det som er målt, eller at klager er feilfakturert. Nemnda er videre av den oppfatning at det målte forbruket virker påregnelig.   I og med at det ikke er påvist feil på måleren og at det målte forbruket ikke kan anses som upåregnelig, legger nemnda til grunn at klager har brukt den strøm som er målt og klager må da betale for den strøm hun har brukt.   Nemndas konklusjon er at klager ikke gis medhold.    Uttalelsen er enstemmig.   VEDTAK     Klager gis ikke medhold.      Oslo, 12. juni 2023    Henrik E. Kolderup, leder    Gustav Norman, Forbrukerrådet    Lars Lima, Fornybar Norge                  Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om skifte av lavspentstolper. Klager hevdet at nettselskapet urettmessig hadde oppført stolper på eiendommen hans og krevde dem kostnadsfritt fjernet. Klager mente at oppføringen måtte anses som en varslingspliktig nyoppføring, og at verken han eller tidligere eier ble varslet. Elvia AS bestred klagers krav under henvisning til at stolpeskiftet lå innenfor nettselskapets råderett. Selskapet anførte videre at råderetten måtte tolkes i lys av samfunnsutviklingen, jf. servituttlova § 2. Det ble også hevdet at tidligere eier ble varslet per telefon. Klager ble under dissens ikke gitt medhold. Elvia AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.  Saken gjelder uenighet om skifte av lavspentstolper.     Regelverk: Standard Tilknytningsvilkår §§ 3-2 og 3-3 og servituttlova.    Historikk:    03.04.2019 – Elvia AS registrerer at ny stolpe er oppført på klagers eiendom.    16.09.2019 – Klager overtar eiendommen.   Krav:  Klager krever de omtvistede stolpene fjernet kostnadsfritt.    Partenes anførsler:    Klager hevder at Elvia AS urettmessig har oppført stolper på eiendommen hans. Han hevder at stolpeoppføringen går ut over nettselskapets rett til fremføring av distribusjonsnett. Klager forklarer at stolpene, også de i umiddelbar nærhet til eiendommen, forringer utsikten. Han understreker de særlige forholdene ved eiendommen.    Klager bestrider ikke at selskapet har rett til vedlikehold, men hevder at oppføringen av stolpene ikke kan kvalifiseres som dette. Han mener at det i stedet er tale om etablering av ny innretning. Han viser til standardavtalen § 3-2 og viser til at forrige grunneier bestrider at han ble varslet om arbeidene.    Klager viser til sak 20-500 og hevder at denne har overføringsverdi til egen sak.    Klager hevder at selskapets manglende overholdelse av varslingsplikt må medføre at stolpene flyttes for selskapets regning.    Elvia AS bestrider klagers krav. Selskapet anfører at det har opptrådt i samsvar med standardvilkårene og øvrige rettsregler. Det hevder at stolpeplasseringen er rettmessig og kvalifiserer som nødvendig vedlikehold. Det viser til at de foregående stolpene var 50 år gamle.  Selskapet peker på at rettighetenes omfang må tolkes i lys av samfunnsutviklingen, jf. servituttlova § 2 og at de i alle tilfeller må sies å ha opptrådt innenfor denne rammen.    Selskapet peker på at det ikke ble oppført flere stolper og at de beholdt samme trasé som tidligere. Det forhold at det ble satt opp høyere stolper enn de foregående, må anses å ligge innenfor rammene av deres rettigheter.    Elvia AS hevder at daværende grunneier ble varslet per telefon om oppføringen av stolpene. Selskapet stiller seg undrende til klagers krav fordi han på tidspunktet for arbeidene ikke var eier av eiendommen. Selskapet anfører at klager burde tatt stolpene i betraktning da han ervervet eiendommen. Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om skifte av lavspentstolper. Spørsmålet er om klager kan kreve stolpene fjernet for nettselskapets regning.   Utgangspunktet etter Standard Tilknytningsvilkår § 3-1 er at nettselskapet erverver rettigheter til fremføring av lavspennings distribusjonsnett. Fremføringsretten er en råderett over fremmed eiendom som faller inn under servituttlova, jf. lovens § 1. I denne saken har partene ulike syn på rekkevidden av nettselskapets råderett, herunder adgang til å oppføre og skifte stolper på grunneiers eiendom. Dette beror i første omgang på en tolkning av stiftelsesgrunnlaget. Det fremgår av Standard Tilknytningsvilkår § 3-3 siste ledd at «[n]ettselskapet har rett til å fremføre og vedlikeholde distribusjonsnettet». Denne vedlikeholdsretten er generelt utformet, og er ikke begrenset til stikkledning til kundens egen installasjon, som andre avsnitt i samme bestemmelse gjelder. Det er likevel en forutsetning etter § 3-2 at plassering og utførelse av nettet medfører minst mulig ulempe for grunneier, jf. også utgangspunktet i servituttlova § 2 første ledd. Spørsmålet er om utskiftning av stolper i denne saken går utover det selskapet har rett til etter Standard Tilknytningsvilkår.   Ved spørsmål om innklagede har utøvd sin råderett utenfor rammene av det som må anses rimelig, skal det – så langt forholdet ikke uttrykkelig er regulert i stiftelsesgrunnlaget – etter servituttlova § 2 annet ledd legges vekt på formålet med råderetten, samfunnsutviklingen og hensynet til naturmangfoldet. Ved bedømmelsen av om oppføringen av nye stolper er i samsvar med selskapets rett, har nemnda delt seg inn i et flertall og et mindretall.   Flertallet, bestående av nemndsleder og bransjerepresentantene, mener utskiftningen av stolper ligger innenfor selskapets rett etter Standard Tilknytningsvilkår og servituttlova. Ved sin vurdering legger flertallet særlig vekt på at stolpen ble plassert innenfor eksisterende trasé og at stolpen for øvrig ivaretar forskriftskravene. Nemnda vurderer videre oppføringen til å være i samsvar med «tida og tilhøva», jf. § 2 annet ledd.   Flertallet bemerker for øvrig at det ved oppføring av stolper gjelder en plikt for nettselskapet til å varsle grunneier, jf. § 3-2. Klager har anført at denne varslingsplikten ble misligholdt ved at han ikke ble gitt mulighet til å uttale seg om plasseringen. Flertallet er ikke enig i dette. Da klager overtok eiendommen var stolpen allerede oppført. Ettersom stolpen ble oppført før klager overtok eiendommen, var ikke klager rette varslingssubjekt. Flertallet kan derfor ikke se at varslingsplikten er misligholdt overfor klager. I hvilken grad klager kan påberope seg en eventuelt unnlatt varsling overfor tidligere eier, går flertallet ikke inn på. Flertallet finner likevel grunn til å rette kritikk mot nettselskapets rutiner for varsling, og understreker at det bør sikres notoritet omkring varsling av grunneier.   Mindretallet, forbrukerrepresentanten, bemerker følgende:    Klager viser til at eiendommen ligger høyt og luftig med meget bra utsikt over Hamar. Klager anfører at utsikten er blitt forringet av det nye luftspennet, og krever at kablene legges i bakken og at stolpene fjernes for Elvias regning.    Klager har anført at de nye kablene/stolpene er høyere og betydelig mer skjemmende enn de gamle, og at det også er oppført en ekstra kabel på luftspennet sammenlignet med tidligere. Elvia har ikke bestridt klagers anførsler på dette punkt, og mindretallet legger derfor dette til grunn.    Spørsmålet er om oppføringen av de nye stolpene, og den ekstra kabelen som er oppført på luftspennet, har tilstrekkelig hjemmel og således må tåles av klager. Elvia har vist til Standard Tilknytningsvilkår § 3-2 og servituttlova § 2.    Om bakgrunnen for oppføringen av stolpene har Elvia blant annet vist til følgende:   «I 2019 ble det gjennomført et prosjekt med vedlikehold av det elektriske fordelingsnettet i området. Det aktuelle nettanlegget med tilhørende komponenter var på tidspunktet over 50 år gammelt, og var derfor modent for utskiftning.»   Som dokumentasjon for ovennevnte anførsler har Elvia fremlagt en kartskisse som viser hvilke stolper som ble byttet. Det fremgår ikke noen begrunnelse for hvorfor stolpe 3 (A-stolpen som berører klagers eiendom ved at det ene støttebenet av stolpen går inn på klagers eiendom) må byttes. Videre er det fremlagt et møtenotat fra oppstartsmøtet for prosjektet som Elvia refererer til som «prosjekt for vedlikehold». Av notatet fremgår det imidlertid at prosjektnavnet er « 0403 Hamar-55723-Fellesføring FTH Vangsåsen ». Heller ikke i møtenotatet fremgår det at stolpene må byttes fordi de er gamle eller at det er nødvendig med vedlikehold. Tvert imot taler prosjektnavnet for at fornyelsen av stolpene er forårsaket av et ønske om å etablere fellesføring for FTH. FTH er en forkortelse for Fibre To Home, og fellesføring er en betegnelse på lavspentkabel og ekomkabel på samme stolpe.  Dette samsvarer med klagers anførsler om at stolpene ble satt opp i forbindelse med utbygging av fiber i området. Det samsvarer også med klagers ubestridte anførsel om at det er oppført en ekstra kabel på luftspennet som forringer klagers utsikt. Saken er noe tynt opplyst fra begge parter, men opplysningene i saken peker i retning av at den ekstra kabelen antakelig er en fiberkabel.    Klager har også anført at det ikke er snakk om vedlikehold som er foretatt, men at det er satt opp større stolper pga. større belastninger på luftspennet/stolpene (som følge av den ekstra kabelen). Mindretallet mener klagers anførsler har noe for seg, da flere kabler vil gi større belastning på stolpene, samtidig som avstandskrav mellom isolert strømkabel og ekomkabel (minst 50 cm) og mellom ekomledning og bakken under (minst 4m), vil medføre at en fellesføringsstolpe er høyere og kraftigere enn en stolpe som kun bærer strømkabel, jf. «RENblad 5011 – Fellesføring av LS luftnett». Dette understøttes også av «Avtale om fellesføring», utarbeidet av bl.a. Fornybar Norge, punkt 2.2.2:    «Etablering og utvidelse av fellesføring tillates kun på master som er tilstrekkelig dimensjonert for dette .    …    Ved første gangs etablering av fellesføring i en mast, uavhengig av hvilken aktør som etablerer seg først, kan Stolpeeier kreve at slik førstegangs aktør bekoster nødvendige tiltak for å gi masten tilstrekkelig styrke og/eller høyde til å tåle første fellesføringsetablering . Dersom stolpeskift er påkrevd som følge av slik etablering av fellesføring, må stolpe oppgraderes til klasse som vil tåle normal fellesføringsbelastning (se nedenfor).»    Mindretallet kan ikke se at Standard Tilknytningsvilkår i seg selv gir hjemmel for å oppføre høyere og kraftigere stolper enn hva som er nødvendig for å bære distribusjonsnettet (strømkabel). Mindretallet kan heller ikke se at Standard Tilknytningsvilkår gir hjemmel til å ensidig fremføre fiberkabler i luftspenn sammen med distribusjonsnettet. Siste setning i avtalens § 3-2 kan ikke alene utgjøre en slik hjemmel. En fremføring av fiberkabel med de utbedringer det krever, må hjemles på annen måte, og mindretallet kan ikke se at slik hjemmel er fremlagt av Elvia. Det vises også til at Fornybar Norges standardavtale om fellesføring forutsetter avtale med grunneier når det gjelder oppføring av fiberkabler sammen med distribusjonsnettet. Ingen avtale med tidligere eller nåværende grunneier er fremlagt.   Mindretallet viser videre til prinsippet om minst mulig ulempe for grunneier/fester som gjelder ved fremføring og vedlikehold av distribusjonsnett, jf. standardavtalens §§ 3-2 til 3-5. Dokumentasjonen fremlagt av Elvia trekker i retning av at større og kraftigere master ble satt opp for å tilrettelegge for fellesføring av en ny fiberkabel i området. Slik saken er opplyst kan ikke mindretallet se at Elvia har tilstrekkelig sannsynliggjort at oppføringen av de nye mastene og den ekstra kabelen i luftspennet er tilstrekkelig hjemlet eller at den valgte løsningen for øvrig er i tråd med prinsippet om minst mulig ulempe for grunneier.   Flertallets konklusjon er at klager ikke gis medhold.   I samsvar med flertallets syn fatter nemnda slikt  VEDTAK     Klager gis ikke medhold.      Oslo, 12. juni 2023    Henrik E. Kolderup, leder    Gustav Norman, Forbrukerrådet    Jon Aadland, Fornybar Norge     Lars Lima, Fornybar Norge        Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om hvorvidt det ble sendt ut prisvarsel i samsvar med standard kraftleveringsavtale § 6. Klagerne bestred betalingsplikt for krav oppstått etter endringen og krevde å bli stilt som om endringen aldri ble gjennomført. Klagerne viste til at de ikke hadde mottatt prisvarsel fordi varsel ble sendt til en ukjent e-postadresse. Agva Kraft AS opprettholdt kravet og fastholdt at korrekt varsel var sendt. Klagerne ble enstemmig gitt medhold. Agva Kraft AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.  Saken gjelder uenighet om hvorvidt prisendring er varslet korrekt.     Regelverk: Standard kraftleveringsavtale § 6.    Historikk:     29.08.2022 – Agva Kraft AS sender ut omtvistet varsel.    12.09.2022 – Vilkårsendring trer i kraft.    03.10.2022 – Klager mottar omtvistet faktura.    Krav:  Klager bestrider betalingskrav etter vilkårsendring og krever å bli stilt som om endringen ikke ble gjennomført.  Partenes anførsler:  Klagerne hevder at det ikke foreligger grunnlag for betalingskravet fordi Agva Kraft AS aldri varslet om vilkårsendringen som lå til grunn for dette. De viser til at varsel ble utsendt til feil e-postadresse og at de dermed ikke fikk mulighet til å innrette seg.   Klagerne hevder at vilkårsendringen i alle tilfeller fremstår så urimelig at den ikke kan anses bindende. De viser til at endringen medfører et tillegg på 120 % av gjeldende spotpris og understreker at de aldri ble gitt anledning til å ta stilling til denne vilkårsendringen.    Agva Kraft AS fastholder betalingskravet og hevder at selskapet har overholdt sin varslingsplikt. Det viser til at det ble sendt ut tre varsel, senest den 29.08.2022. Selskapet peker på at klager sa opp nyhetsbrevabonnementet den 02.09.2022 og at klagerne dermed må ha mottatt varslingene. Selskapet mener at det foreligger tilstrekkelig med tid til å innrette seg i løpet av perioden mellom varsel og ikrafttredelse.   Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om hvorvidt prisendring er varslet korrekt. Spørsmålet er om klagerne er bundet av vilkårsendringen og dermed underlagt betalingsplikt for omtvistet krav.   Nemnda legger til grunn at klagerne hadde et standard variabelt kraftprodukt kalt «Agva Kraft Variabel». Standard variabel-avtaler har den egenskap at de, i motsetning til fastprisavtaler, fluktuerer i samsvar med markedsprisene på kraft, men ikke på samme måte som spotpriser. Prisingen bygger på markedets prognoser for fremtidige kraftpriser, og settes til en fastpris for alle døgnets timer i en nærmere angitt periode. Produktet har en iboende risiko for at prognosene kan avvike fra den faktiske markedsutviklingen. Produktet samsvarer heller ikke med den innførte stønaden for ekstraordinære strømkostnader, som bygger på faktiske markedspriser. Selv om produktet var vanlig før overgangen til spotpriser, er det nemndas erfaring av produktet har en iboende risiko som ikke forbrukere nødvendigvis er fullt ut kjent med.  Endringer av vilkår er regulert i standard kraftleveringsavtale § 6. Selskapet kan gjøre endringer i vilkårene ved behov. For at endringen skal få virkning, må den imidlertid varsles korrekt. Alle endringer i pris skal, med unntak av løpende endringer i spotpris o.l., varsles kunden direkte. Endringene kan tidligst tre i kraft 14 dager etter at direkte varsel er sendt kunden, jf. § 6 første ledd siste pkt. Med ‘direkte varsling’ menes brev til kunden, eller elektronisk melding, eksempelvis e-post, SMS eller melding gjennom en «Min side»-funksjon på leverandørens nettside. Varsling på «Min side» må likevel aktivt velges av kunden dersom dette skal oppfylle kravet til direkte varsel.    Nemnda bemerker for ordens skyld at endringene i prisopplysningsforskriften § 22 – som legger til grunn en varslingsplikt senest 30 dager før endringen trer i kraft – ikke ennå hadde tredd i kraft på tidspunktet for prisendringen.   Nemnda legger til grunn at prisendringen som tredde i kraft den 12. september 2022 var en varslingspliktig endring. Spørsmålet er om denne vilkårsendringen ble varslet korrekt.   Agva Kraft AS har under saksforberedelsen fremholdt at det ble sendt ut løpende varsler om prisendring til klager, og at endringen som tredde i kraft 2. september 2022 ble varslet ved e-post den 19. august 2022 og endringen som tredde i kraft den 12. september 2022 ble varslet ved e-post den 29. august 2022. Før dette var det utsendt varsel om prisendring 15. august 2022 som skulle tre i kraft 1. september 2022. Klager bestrider å ha fått varsel på e-post. I korrespondansen med klager i forbindelse med sin håndtering av klagesaken, har Agva Kraft AS vist til at varsel ble sendt til e-postadresse [e-postadresse A]. Klagerne har vist til at denne e-postadressen er uriktig, og at riktig e-postadresse har vært [e-postadresse B]. I det etterfølgende tilsvaret til nemnda har Agva Kraft vist til utskrift av kundesystemet, som viser at e-postadressen [e-postadresse B] – den korrekte – har vært registrert på kundeforholdet. Slik saken står, tillegger imidlertid ikke nemnda denne senere utskriften noen særlig betydning, ettersom denne adressen kan ha blitt oppdatert i ettertid.  Nemnda har imidlertid merket seg at det i utskriften fra kundesystemet fremgår at kunden den 2. september 2022 skal ha meldt seg av («unsubscribed») e-postutsendelsen med årsak «No longer interested». Isolert sett er dette en indikasjon på at e-posten har kommet frem til en mottaker på det tidspunktet den ble sendt ut, og at den har blitt håndtert av denne mottakeren.   Det alminnelige utgangspunktet er at kunden selv er ansvarlig for å holde sine kontaktopplysninger oppdatert. Denne saken står imidlertid i en særstilling, ettersom den aktuelle e-postadressen etter det opplyste aldri har blitt benyttet av klager. Selv om opplysningen om at noen har meldt seg av e-postutsendelsen skaper adskillig tvil, må uklarheten i saken om hvorvidt varslingen er sendt til rett e-postadresse gå utover selskapet.    Etter dette legger nemnda – under en del tvil – til grunn at klager ikke ble varslet direkte om prisendringene som tredde i kraft i september 2022, som er faktureringsterminen saken gjelder.   Som følge av at prisendringene som ble gjennomført for september 2022 ikke er varslet korrekt, kan de ikke legges til grunn ved faktureringen for denne måneden. Nemnda har ikke grunnlag for å gi anvisning på hvilken pris som skal legges til grunn for faktureringen, utover å peke på at dette ikke kan være høyere enn den pris som det ble endret fra ved prisendringen som tredde i kraft 1. september 2022.  Nemndas konklusjon er at klagerne gis medhold.    Uttalelsen er enstemmig.    VEDTAK     Klagere gis medhold.      Oslo, 12. juni 2023    Henrik E. Kolderup, leder    Gustav Norman, Forbrukerrådet    Jon Aadland, Fornybar Norge     Lars Lima, Fornybar Norge        Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om hvorvidt det var foretatt en varslingspliktig vilkårsendring i produktet «Idrettsstrøm». Den 30. august 2022 ble klager informert om oppsplitting av prisingsstrukturen i ulike geografiske soner med virkning fra 1. august 2022. Klager hevdet at selskapet ikke hadde adgang til å foreta en slik endring uten forutgående varsel på 14 dager. Selskapet bestred klagers anførsel under henvisning til at soneinndelingen ikke kunne anses som en vilkårsendring. Klager ble enstemmig gitt medhold. Kraftriket AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.     Saken gjelder uenighet om hvorvidt oppsplitting av prisingsstruktur utgjør en varslingspliktig vilkårsendring etter standard kraftleveringsavtale § 6.     Regelverk: Standard kraftleveringsavtale § 6.       Historikk:    27.07.2022 – Partene inngår avtale om produktet «Idrettsstrøm».  30.08.2022 – Klager informeres om etablering av geografiske prisområder.      Krav: Klager bestrider det hun hevder er en vilkårsendring med grunnlag i manglende varsel.  Partenes anførsler:      Klager hevder at Kraftriket AS ikke har grunnlag for å foreta soneinndeling med tilbakevirkende kraft. Hun peker på at tiltaket må anses som en vilkårsendring som utløser varslingsplikt etter standardavtalens § 6.     Kraftriket AS bestrider at soneinndelingen og den påfølgende prisendringen kan anses som en vilkårsendring. De hevder at det i stedet må anses som et tiltak for å sikre konkurransedyktighet og likhet mellom kundene. Selskapet peker på at soneinndelingen ikke vil utgjøre noen praktisk forskjell for klager. Formålet med å opplyse om endringen er ifølge selskapet å fremstå transparent i prisberegningen.      Nemnda ser slik på saken:       Saken gjelder uenighet om hvorvidt oppsplitting av prisingsstruktur utgjør en varslingspliktig vilkårsendring etter standard kraftleveringsavtale § 6. Spørsmålet i saken er om Kraftriket AS kunne endre prisingsstrukturen for spotprisdelen av avtalen med tilbakevirkende kraft og uten forutgående varsel til kunden.    Nemnda legger til grunn at det den 27. juli 2022 ble inngått avtale mellom partene om produktet «Idrettsstrøm». «Idrettsstrøm» var et forvaltningsprodukt der prisen fastsettes etterskuddsvis etter at forbruksmåneden er avsluttet. Ifølge vilkårene beskrives «Idrettsstrøm» som en «blanding av en spotavtale og en fastprisavtale», og som baseres delvis på innkjøp av spotpris i kraftmarkedet. Da avtalen ble inngått bygget produktet på en felles pris for prisområdene i Sør-Norge, det vil si NO1 (Øst-Norge), NO2 (Sør-Norge) og NO5 (Vest-Norge).    Kraftriket AS informerte sine kunder, blant annet klager, i e-post den 30. august 2022 om at prissettingen etter produktet ble splittet opp etter geografiske prisområder med virkning fra 1. august 2022. Prissettingen av spotdelen av avtalen ville dermed avhenge av hvilket prisområde kunden var bosatt i.  Spørsmålet i saken er om endringen av prisingsstrukturen må anses som en vilkårsendring.  Standard kraftleveringsavtale § 6 første ledd fastsetter at kraftleverandøren kan foreta ensidige endringer i avtalens vilkår. Alle endringer – med unntak av løpende endringer i spotpris o.l. – skal imidlertid varsles kunden direkte, og endringene kan tidligst tre i kraft 14 dager etter at direkte varsel er sendt kunden. Nemnda tilføyer at endringene i prisopplysningsforskriften § 22 – som fastsetter en varslingsplikt på minst 30 dager før endringer trer i kraft – ikke hadde tredd i kraft på tidspunktet for endringen i denne saken.  Nemnda anser oppsplittingen av prisingsstrukturen som en endring i avtalevilkårene etter § 6. Nemnda viser til at når klager er bosatt i det prisområdet med høyest spotpris (NO2), vil overgangen fra en samlet prisberegning i områdene NO1, NO2 og NO5 kunne innebære en prisøkning utover det som følger av endringer i den underliggende markedsprisen. At dette er tilfellet, bekreftes av uttalelsen fra Kraftriket AS til klager i korrespondansen, der det heter at «[n]år prisforskjellene blir så store som vi har i Norge nå, vil èn pris for hele Sør-Norge dessverre ikke være rettferdig for kunder i områder med lavere pris». Nemnda finner det derfor klart at endringen var varslingspliktig etter standard kraftleveringsavtale § 6.  I dette tilfellet fikk endringen som ble varslet den 30. august 2022, virkning for hele prisperioden som ble påbegynt 1. august 2022. Når varsel skal gis minst 14 dager før endringen trer i kraft, innebærer imidlertid dette at vilkårsendringen ikke kan få virkning for påbegynte leveranseterminer. Endringen kan først få virkning for leveranser av kraft som foretas etter utløpet av varslingsfristen. Formålet bak varslingsregelen i § 6 er å gi forbrukeren anledning til å ta stilling til om vedkommende ønsker å forbli i avtalen på de vilkår som blir varslet.   Så langt prisingen foretas etterskuddsvis for hele den foregående måneden, innebærer dette at vilkårsendringen først kunne tre i kraft med virkning for kraftleveransen som påbegynnes fra 1. oktober 2022, men uansett ikke tidligere enn 13. september 2022, som var 14 dager etter at varselet ble sendt.  Det er ikke nødvendig for løsningen av saken at nemnda tar stilling til om endringen er vesentlig, slik at kundens samtykke må innhentes før endringen kan tre i kraft, jf. standard kraftleveringsavtale § 6 fjerde ledd. Nemnda bemerker likevel at prisomleggingen vil kunne ha stor betydning for den prisen kunden skal betale, som følge av at det kan inntreffe til dels store prisforskjeller mellom de ulike prisområdene, noe som tilsier at endringen er vesentlig.  Nemndmedlem Aadland bemerker likevel at han oppfatter det slik at såfremt endringen medfører at den kraftpris klager skal betale blir høyere som følge av endringen, krever en slik endring en uttrykkelig aksept fra kunden, jf. standard kraftleveringsavtale § 6 tredje ledd der det heter at «[v]ed vesentlige endringer i vilkårene kreves det uttrykkelig aksept fra kunden». En økning i prisen anses å være en vesentlig endring. Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.    VEDTAK       Klager gis medhold.      Oslo, 12. juni 2023      Henrik E. Kolderup, leder   Gustav Norman, Forbrukerrådet   Jon Aadland, Fornybar Norge    Lars Lima, Fornybar Norge        Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om betalingsplikt for underbalanse oppstått på tilleggsproduktet «Strømkonto» etter korrigering av stipulert forbruk som følge av måleravlesning. Klager bestred grunnlaget for selskapets beregning av kravet, og fremholdt at hun i stedet hadde penger til gode. Hun anførte at beløpet måtte periodiseres. NorgesEnergi AS opprettholdt kravet og viste til at det bygde på nettselskapets korrigerte målerverdier. Selskapet hevdet videre at kravet var periodisert. Klager ble enstemmig gitt delvis medhold. NorgesEnergi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.      Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for underbalanse på strømkonto.   Regelverk: Standard kraftleveringsavtale § 2-2    Historikk:    31.01.2014 – Klager inngår avtale om tilleggstjenesten «Strømkonto» i tilknytning til sin kraftleveringsavtale med NorgesEnergi AS.  Oktober 2018–desember 2021 – Klagers strømforbruk stipuleres grunnet manglende avlesning.    20.12.2021 – Klagers strømmåler blir avlest.    21.02.2022 – NorgesEnergi AS fakturerer klager basert på korrigerte verdier og belaster «Strømkonto».    22.02.2022 – Klager blir opplyst av NorgesEnergi AS om overforbruk og beløp på strømkonto.    Krav:  Klager krever tilbakebetalt beløpet som hun hevder hun har til gode og bestrider grunnlaget for beregningen av energiselskapets betalingskrav.   Partenes anførsler:     Klager bestrider beregningen av etterfaktureringskravet. Hun mener at det ikke er grunnlag for å basere seg på pris av februar 2022, men at det korrigerte forbruket må periodiseres.    NorgesEnergi AS fastholder betalingskravet. Selskapet viser til at kravet er et resultat av klagers manglende måleravlesning og at beregningen dessuten er korrekt. Selskapet peker på at det har basert seg på nettselskapets korrigerte verdier og periodefordeling.    Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for etterfakturering, som i sin tur har ført til en underbalanse på tilleggsproduktet «strømkonto». Spørsmålet er om klager har betalingsplikt for etterfakturert forbruk.   Det er ubestridt at partene – i tillegg til selve kraftleveringsavtalen – har inngått avtale om tilleggsproduktet «Strømkonto» den 31. januar 2014. Nemnda har behandlet dette produktet i sitt vedtak i sak 22-427. Slik nemnda uttalte der, er dette produktet en betalingstjeneste som innebærer at kunden forskuddsvis kan innbetale et fast beløp til sin strømkonto, der selskapet angir et minstebeløp og et anbefalt beløp, basert på kundens antatte totale strømforbruk. Ved fakturering av kraftforbruk og eventuelt nettleie der gjennomfakturering finner sted, trekker leverandøren skyldig beløp fra denne strømkontoen. Dersom innestående på strømkontoen er lavere enn kostnadene til faktisk forbruk mv, opparbeides det en gjeld for kunden. Dersom strømleveransen og/eller tilleggsproduktet avsluttes, blir beløpet krevd fra kunden ved sluttoppgjøret. Tilleggsproduktet «Strømkonto» har likhetstrekk med andre tilsvarende produkter som «Lik Betaling», som nemnda har behandlet en rekke ganger tidligere.  Nemnda har i tidligere praksis bemerket at betalingstjenester som dette kan virke forvirrende. Enkelte kunder misforstår ordningen og tror at det faste månedlige beløpet er den endelige avregningen for strøm/nettleie. Nemnda viser videre til at RME (Reguleringsmyndigheten for energi i NVE) høsten 2020 påla en rekke selskaper å avvikle tilsvarende tjenester, som følge av at RME mener tjenesten ikke er i samsvar med reglene for avregning av strøm. Et av selskapene påklaget vedtaket, men klagen førte ikke frem, se Energiklagenemndas vedtak 2001-0703 av 1. september 2021, og det ble satt ny frist for avvikling.   Som påpekt i sak 22-427 skiller produktet «Strømkonto» seg noe fra disse tilfellene, ved at det som nevnt er angitt et minimumsbeløp og et anbefalt beløp som skal betales, ikke et fast beløp. Nemnda er kritisk til produktet så langt det ikke gir tilstrekkelig opplysning om at betaling av minimumsbeløpet over tid ikke er tilstrekkelig til å betjene strømkostnadene.      Slik nemnda ser det, knytter imidlertid ikke hovedspørsmålet i denne saken seg til betalingstjenesten «Strømkonto», men til de belastninger for forbrukt strøm mv som NorgesEnergi AS har foretatt på «Strømkonto».   Det er ikke bestridt i saken at klager – som ikke har AMS-måler – ikke foretok måleravlesninger i perioden mellom oktober 2018 og desember 2021. I denne perioden ble derfor forbruket stipulert av nettselskapet, noe nettselskapet har anledning til etter standard nettleieavtale § 5-2 tredje ledd. Måleren ble avlest i desember 2021. Måleravlesningen viste at stipulert forbruk av strøm hadde vært lavere enn faktisk forbruk. Konsekvensen av dette er at NorgesEnergi AS som kraftleverandør har belastet «Strømkonto» for fakturaer med etterfakturering av strøm for perioden forbruket ble uriktig avlest. En videre konsekvens er at det anbefalte minimumsbeløpet etter «Strømkonto»-avtalen dermed også har blitt satt for lavt. Kravet bygger altså på et etterslep som har oppstått i betalingen for forbrukt strøm, som følge av at minimumsbeløpet som er betalt ikke har dekket kostnaden ved forbrukt strøm.   Utgangspunktet etter standard kraftleveringsavtale § 2-1 er at måling av kundens kraftforbruk foretas av nettselskapet. Ved avregning av kunden benytter kraftleverandøren verdiene som er registrert av nettselskapet. Dette gjelder også i situasjoner der kunden ikke faktureres direkte, men via en betalingstjeneste som «Strømkonto». Etter standard kraftleveringsavtale § 2-2 første ledd kan kraftleverandøren eller kunden kreve henholdsvis tilleggsbetaling eller tilbakebetaling ved blant annet feil ved feil ved måledata meddelt av nettselskapet. Det fremgår av bestemmelsen at dette omfatter blant annet situasjoner der det foreligger feil stipulert forbruk som følge av manglende eller feil måleravlesing.    Standard kraftleveringsavtale § 2-2 andre ledd fastsetter videre følgende:   Tilbakebetaling eller tilleggsbetaling ved slike avregnings- eller målefeil kan kreves for den tid feilen kan dokumenteres. Etterberegning/godskriving skjer fra og med siste betalingsfrist etter at feilen ble oppdaget, og som hovedregel ikke ut over 3 år, jf. lov om foreldelse av fordringer. Tilleggsbetaling kan ikke kreves dersom feilen skyldes forhold hos kraftleverandøren eller noen kraftleverandøren svarer for, og kunden var i aktsom god tro.  I foreliggende sak står partene i en situasjon der klagers forbruk er blitt korrigert etter en lengre periode med stipulasjon som følge av manglende måleravlesning fra kundens side. I tilfeller av manglende måleravlesning står nettselskapet fritt til å fastsette kundens uttak skjønnsmessig, jf. standard nettleieavtale § 5-2 tredje ledd. De stipulerte verdiene har imidlertid ved etterfølgende korrigering vist seg å ligge for lavt, og det anbefalte minimumsbeløpet etter «Strømkonto»-avtalen har dermed også blitt satt for lavt. Kravet bygger altså på et etterslep som har oppstått i betalingen for forbrukt strøm, som følge av at minimumsbeløpet som er betalt ikke har dekket kostnaden ved forbrukt strøm.  I en sak som dette finner nemnda det nødvendig først å ta stilling til om klager har betalingsplikt for de belastningene som er ført på «Strømkonto», og deretter om klager har betalingsplikt for den underdekningen som etter dette er oppstått på betalingstjenesten.   Ved bedømmelsen av om klager har betalingsplikt for de etterfaktureringene som er belastet «Strømkonto», legger nemnda til grunn at de korrigerte målerverdiene og tilhørende etterfaktureringene som er belastet «Strømkonto» samsvarer med klagers reelle forbruk. Utgangspunktet er derfor at klager har betalingsplikt for disse belastningene, ettersom fakturaene som er belastet «Strømkonto» gjelder kraft som er levert og forbrukt av klager.    En grunnforutsetning for at klager skal være fritatt for ansvar for etterfaktureringen etter standard kraftleveringsavtale § 2-2 andre ledd, er at målefeilen som korrigeringen gjelder, skyldes forhold hos kraftleverandøren eller noen som kraftleverandøren svarer for. Nemnda kan ikke se at det foreligger slike feil. At beregnet forbruk er blitt uriktig i den opprinnelige faktureringen, skyldes at klager ikke har inngitt måleravlesning slik hun plikter etter standard nettleieavtale § 5-2. Det er fremlagt eksempel på påminnelse om måleravlesning som er sendt ut, og nemnda legger til grunn at nettselskapet har gått frem på ordinær måte for å skaffe til veie måleravlesninger. På denne bakgrunn kan feilen ved opprinnelig forbruksfastsettelse verken tilskrives kraftleverandør eller nettselskap, men må tilskrives klager selv.    Når det ikke foreligger feil som kan tilskrives NorgesEnergi AS eller noen selskapet svarer for knyttet til de faktureringene som etterfaktureringene gjelder og som er belastet «Strømkonto», er det ikke nødvendig å vurdere om også det andre vilkåret for at klager skal fritas for betalingsplikt er oppfylt – om klager var i aktsom god tro om feilen. Nemnda bemerker likevel at klager har erkjent å ha vært klar over at hun lot være å lese av målerverdiene i perioden mellom oktober 2018 og desember 2021. Klager kan da ikke ha vært i aktsom god tro om at forbruket som «Strømkonto» ble belastet for, kan ha vært uriktig.   Nemnda kommer tilbake til spørsmålet om periodiseringen av forbruket avslutningsvis.   Neste spørsmål blir om klager har betalingsplikt for underdekningen som har oppstått på «Strømkonto» som følge av etterfaktureringene. Nemnda har i sin praksis gitt reglene om faktureringsfeil i standard kraftleveringsavtale § 2-2 analogisk anvendelse der faktureringen av strøm overfor kunden skjer ved bruk av en betalingstjeneste som «Strømkonto» og «Lik Betaling», slik at forhold ved administrering av betalingstjenesten kan bedømmes som faktureringsfeil i samsvar med § 2-2 i standard kraftleveringsavtale. I tillegg har nemnda vurdert om det er grunnlag for justering av skyldig restbeløp ut fra en betraktning om at selskapet ikke har oppfylt produktet som forutsatt, det vil si at fakturabeløpet ikke ble justert på en måte som var egnet til å dekke strømkostnaden.   Basert på denne tilnærmingen kan ikke nemnda se at det foreligger noen feil ved NorgesEnergi AS sin administrering av «Strømkonto» i denne saken. Siste faktura før «Strømkonto» ble belastet for etterfaktureringen av strøm, viser at det ved fakturaen med forfall 25.01.22 var en underbalanse på «Strømkonto» på kr 1568,85, at minimumsbeløp å betale var kr 500 og at anbefalt beløp å betale var kr 1250. Dette tilsier at belastningene på produktet samsvarte med klagers antatte forbruk. Når det likevel oppsto en betydelig underdekning på «Strømkonto», skyldtes dette korrigeringen av målerstander fra netteier. Med bakgrunn i dette sendte NorgesEnergi AS slik e-post til klager den 22. februar 2022:   «Hei NN. Vi har mottatt korrigering av målerstander tilbake i tid fra din netteier som igjen har resultert i en høy faktura inn på din Strømkonto. Korrigeringen er på: 21 634, 11 kroner. Dette vil føre til negativ saldo på din Strømkonto. Vi anbefaler deg derfor å betale mer en anbefalt beløp. Saldo per i dag er -26 678,34. Ta kontakt med din netteier om du har spørsmål om korrigeringen. Hilsen oss i NorgesEnergi»   Nemnda kan etter dette ikke se at det er godtgjort at det foreligger feil ved administrasjonen av «Strømkonto» som skulle tilsi at klager ikke kan holdes ansvarlig for underdekningen.  Klager plikter etter dette som utgangspunkt å betale den negative saldoen på «Strømkonto». I lys av den kritikken som mer generelt kan rettes mot produktet, finner nemnda likevel at NorgesEnergi bør kreditere klager for produktkostnader og akkumulerte renter knyttet til betalingstjenesten, se om dette nemndas bemerkninger i vedtak i sak 22-427.   Klager har gjort gjeldende at NorgesEnergi AS har lagt uriktig prisgrunnlag til grunn ved beregningen av utestående beløp. Slik nemnda forstår anførselen, bygger den på at det etterfakturerte forbruket er periodisert til uriktige terminer, og at de kraftkostnader som da er lagt til grunn ikke er de reelle for merforbruket basert på når det faktisk fant sted. Nemnda bemerker at første faktura som ble belastet «Strømkonto» etter at nye forbruksverdier ble meddelt NorgesEnergi AS, viser at merforbruket ble periodisert til november 2021–januar 2022. Nemnda legger til grunn at denne periodiseringen ble foretatt av nettselskapet, BKK AS, og NorgesEnergi AS har i samsvar med standard kraftleveringsavtale § 2-1 basert seg på dette. Strømprisen var imidlertid i denne perioden høyere enn i tidligere perioder. Senere har BKK AS korrigert periodiseringen på en måte som ifølge NorgesEnergi AS er til fordel for klager, ved at merforbruket er fordelt mellom 1. januar 2020 og 1. mars 2022. Dette har medført en lavere kostnad for klager, fordi forbruket da er periodisert også til perioder med lavere kraftpriser.  Nemnda bemerker til dette at det er uklart om det merforbruket som er fordelt, er hele det faktiske merforbruket for perioden som opprinnelig forbruket er stipulert for – fra oktober 2018, eller om det er den forholdsmessige andelen av det totale merforbruket for årene 2020, 2021 og 2022, som etterfaktureringen bygger på. Når det ikke foreligger holdepunkter for at det er en forholdsmessig andel av totalt merforbruk som er etterfakturert, og det samme merforbruket først ble fordelt over noen få måneder, legger nemnda til grunn at det er det totale merforbruket tilbake til 2018 som er fordelt over perioden 2020–2022.    Etter standard kraftleveringsavtale § 2-2 andre ledd kan etterberegning av kraftforbruk som hovedregel ikke skje mer enn tre år tilbake i tid beregnet fra betalingsfristen etter at feilen er oppdaget, og det er vist til foreldelseslovens regler. Den naturlige forståelsen av dette er at det som hovedregel er betaling for forbruk som har funnet sted inntil tre år tilbake i tid som kan etterfaktureres. Også nettselskapet er underlagt en tilsvarende begrensning ved avregningsfeil, jf. standard nettleieavtale § 6-5 første ledd.   Når det gjelder henvisningen til foreldelsesloven, bemerker nemnda at lovens §§ 2 og 3 må ses i sammenheng med at NorgesEnergi ikke hadde mulighet til å fakturere for merforbruket før de mottok oppdaterte forbruksverdier fra BKK AS i februar 2022. Dette er dermed tidspunktet da NorgesEnergi AS «tidligst har rett til å kreve å få oppfyllelse». Foreldelseslovens system taler dermed isolert for at etterberegning av forbruk helt tilbake til 2018 ikke er foreldet, så sant slikt forbruk innmeldes av nettselskapet til Elhub, slik at kraftselskapet må bygge på det.   I en situasjon som denne anser nemnda derfor at det er et klart behov for at hovedregelen om at etterberegning kun kan skje for inntil tre år tilbake i tid gis anvendelse, i alle fall så langt dette medfører en gunstigere løsning enn den som er fulgt i denne saken. Hvis ikke vil kunden være fullt ut prisgitt nettselskapets innmelding av forbruk uten begrensninger. De innrettelseshensyn som ligger bak foreldelseslovens normalfrist på tre år, underbygger dette.   Etter dette kan klager maksimalt bare etterfaktureres for et beløp som tilsvarer den del av det totale merforbruket som kan periodiseres til de siste tre årene før merforbruket ble fakturert av NorgesEnergi AS, det vil si fra 15. mars 2022 og tre år tilbake i tid. Så langt denne forutsetningen ikke er fulgt i denne saken, og den vil føre til en gunstigere løsning for klager enn den fremgangsmåten som er fulgt, innebærer dette at merforbruket må beregnes på nytt, slik at merforbruk før 15. mars 2019 ikke faktureres, eventuelt at dette gjøres av BKK AS ved ny innmelding til Elhub. Videre må gjeldende faktura for etterfakturering fra NorgesEnergi AS krediteres og ny faktura må faktureres «Strømkonto», og skyldig beløp på «Strømkonto» må beregnes på nytt.   Selv om BKK AS ikke er part i saken, antar nemnda at også BKK AS har rett til å beregne forbruksdelen av nettleie på nytt. Faktureringen fra BKK AS bør uansett foretas i samsvar med treårsbegrensningen i standard nettleieavtale og en selvstendig anvendelse av foreldelsesreglene for dette selskapet.   Nemndas konklusjon er at klager gis delvis medhold.    Uttalelsen er enstemmig.      VEDTAK     Klager gis delvis medhold.        Oslo, 12. juni 2023        Henrik E. Kolderup, leder    Thomas Iversen, Forbrukerrådet    Lars Lima, Fornybar Norge                                                   Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Fortum Strøm AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.      Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for sluttoppgjørskrav ved betalingstjenesten «Lik Betaling».   Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 2-2.  Historikk:     07.06.2019–20.05.2022 – Klager har hatt strømleveranse fra innklagede, og har hatt betalingstjenesten «Lik Betaling».    15.07.2019–20.10.2021 – Innklagede informerer på ulike tidspunkt om justering av månedlig beløp.   31.05.2022 – Klager mottar omtvistet opphørsfaktura.    09.06.2022 – Klager oppretter nedbetalingsplan med innklagede og betaler i samsvar med den.    Krav:  Klager bestrider opphørsfaktura og krever beløpet tilbakebetalt.    Partenes anførsler:     Klager hevder at det ikke foreligger grunnlag for å fakturere henne for restkravet. Hun peker på at tilleggstjenesten «Lik Betaling» var ment å sikre forutsigbarhet, og at selskapet har feilet i å oppfylle avtalen. Klager hevder at vilkårene for produktet burde fremgått tydeligere og mener at adgangen til å fremsette et slikt betalingskrav i alle tilfeller ikke kan anses vedtatt.    Klager mener at produktet er et reguleringstiltak fra selskapets side og at det følgelig må være selskapet som bærer risikoen for eventuelle feil.    Klager mener at hun burde blitt varslet om restsaldoen og at selskapet hadde oppfordring til dette ved de anledningene hun var i kontakt med kundebehandler. Hun peker videre på at informasjonen som fremgikk av fakturaene var så misvisende at en alminnelig opplyst forbruker ikke ville være i stand til å sette seg inn i den.    Hun bestrider at hun har mottatt varsel om prisjustering.    Fortum Strøm AS bestrider at det foreligger grunnlag for å frita klager fra betalingsplikten. Selskapet peker på at faktureringskravet gjelder levert og forbrukt kraft.    Selskapet viser til at det informerte klager om oppjustering av det månedlige terminbeløpet flere ganger. Det viser videre til at beløpet til enhver tid fremgikk på «Min Side» samt på faktura fra og med juni 2021.    Fortum AS peker på at produktet «Lik Betaling» ikke er en fastprisavtale, men en betalingstjeneste. Selskapet hevder at det fremgår klart av avtalen at kunden er ansvarlig for betaling av eget forbruk.  Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for opphørsfaktura ved bruk av betalingstjenesten «Lik Betaling». Spørsmålet er om klager plikter å betale restsaldoen på betalingstjenesten.   Slik saken er opplyst legger nemnda til grunn at det, sammen med avtale om leveranse av kraft, ble inngått avtale om tilleggstjenesten «Lik Betaling» den 7. juni 2019. Denne betalingstjenesten innebærer at kunden betaler et fast månedlig beløp til en konto hos strømleverandøren som er ment å jevne ut strømkostnadene gjennom året. Betalingen bør forutsetningsvis være litt høyere enn forventet strømkostnad i sommerhalvåret, og litt lavere enn forventet strømkostnad i vinterhalvåret.  De løpende kostnadene for kundens strømforbruk (i dette tilfellet både kraftleveranse og nettleie, siden Fortum foretok gjennomfakturering for nettselskapet) avregnes mot «Lik Betaling»-kontoen. Det er kraftleverandøren som er ansvarlig for at det fastsatte beløpet justeres i henhold til faktisk forbruk, slik at betalingen over tid dekker de løpende kostnadene. Dersom det foreligger avvik mellom minimumsbeløpet og de reelle utgiftene, vil det opparbeides en positiv eller negativ saldo på betalingstjenesten.    Nemnda har ut fra sin erfaring med klagesaker inntrykk av at betalingstjenesten kan virke forvirrende. Enkelte kunder misforstår ordningen og tror at det faste månedlige beløpet er den endelige avregningen for strøm/nettleie. Særlig i tilfeller der tjenesten benyttes i kombinasjon med AvtaleGiro eller der forbruket stipuleres, mangler forbrukeren forutsetningene for å føre kontroll med eget forbruk og til å iverksette kostnadsbesparende tiltak. Betalingstjenesten er etter nemndas syn dessuten dårlig tilpasset dagens kraftmarked, idet den i det minste forutsetter forutsigbarhet for å kunne oppfylle sitt formål.  Nemnda viser videre til at RME (Reguleringsmyndigheten for energi i NVE) høsten 2020 påla en rekke selskaper, deriblant Fortum Markets å avvikle tjenesten, som følge av at RME mener tjenesten ikke er i samsvar med reglene for avregning av strøm. Fristen for Fortum Markets til å avvikle tjenesten ble av RME satt til 31. desember 2020. Fortum Markets påklaget vedtaket, men klagen førte ikke frem, se Energiklagenemndas vedtak 2001-0703 av 1. september 2021, og det ble satt ny frist for avvikling. Nemnda legger for ordens skyld til grunn at Fortum Markets’ ytelse av tjenesten i denne saken ikke i seg selv var i strid med vedtaket.   Etter standard kraftleveringsavtale § 2-2 kan kraftleverandør kreve tilleggsbetaling ved feil ved måledata meddelt av nettselskapet, ved feil håndtering av måledata eller ved faktureringsfeil med mindre klager var i aktsom god tro. Tilleggsbetalingen kan ikke kreves dersom feilen skyldes forhold hos kraftleverandøren eller noen kraftleverandøren svarer for, og kunden var i aktsom god tro. Nemnda har i sin praksis gitt reglene om faktureringsfeil analogisk anvendelse der faktureringen av strøm overfor kunden skjer ved bruk av en betalingstjeneste som «Lik Betaling», slik at forhold ved administrering av betalingstjenesten kan bedømmes som faktureringsfeil i samsvar med § 2-2 i standard kraftleveringsavtale.   I tidligere saker har nemnda vurdert om det innklagede selskapet har regulert det månedlige beløpet slik det skal i tråd med endringer i klagers forbruk og kraftkostnadene, og om selskapet løpende har gitt opplysninger om klagers saldo. Der det har oppstått underbalanse over tid fordi det faste beløpet ikke er justert tilstrekkelig, har nemnda ansett dette som en feil ved betalingstjenesten. Dersom kunden ikke har blitt holdt informert om utviklingen i saldo på betalingstjenesten, typisk på fakturaene, har dette videre vært en omstendighet som kan begrunne at kunden har vært i aktsom god tro etter § 2-2. Men også der kunden ikke har vært i aktsom god tro, har nemnda vurdert om feilen kan begrunne en reduksjon i skyldig beløp som en misligholdsanksjon.   Innklagede har fremlagt fakturaer med forfall i januar til april 2022 som viser at klager på alle tre fakturaene har hatt en underdekning på betalingstjenesten på rundt kr 10 000. En noe lavere underdekning ligger innbakt i sluttfakturaen fra mai 2022, men denne inneholder også betaling for forbrukt strøm, nettleie og andre tilleggstjenester for april 2022. Innklagede har opplyst at selskapet i SMS den 15. juli 2019 kontaktet klager og informerte om en endring i månedlig beløp fra kr 960 til kr 2760 basert på klagers årlige forbruk. Innklagede tok den 3. januar 2020 kontakt med klager for å informere om reduksjon av månedlig beløp fra kr 2760 til kr 1200. Innklagede tok den 11. april 2021 kontakt om nytt månedlig beløp fra kr 1200 til kr 3110. Da selskapet tok kontakt den 20. oktober 2021 informerte Fortum om nytt månedlig beløp fra kr 3110 til kr 4820. Selskapet har imidlertid ikke underbygget disse varslingene og endringene bevismessig, og klager bestrider i skriv til nemnda å ha fått dem. Nemnda bemerker at eventuelle endringer som måtte ha blitt foretatt uansett ikke har motvirket at det ble opparbeidet en underbalanse på ca. kr 10 000 i klagers betalingstjeneste. Slik saken er opplyst bevismessig, konkluderer nemnda derfor med at det foreligger en feil i betalingstjenesten som kan tilregnes innklagede. Nemnda tilføyer for øvrig at også innklagede i tilsvaret har gitt uttrykk for at betalingstjenesten ikke har fungert som forutsatt i denne saken.   Det neste spørsmålet som nemnda skal vurdere etter standard kraftleveringsavtale § 2-2, er om klager var i aktsom god tro om feilen, det vil si underbalansen. Innklagede har opplyst i sitt tilsvar til nemnda at klagers saldo har vært tilgjengelig på «Min Side» siden avtalens oppstart den 7. juni 2019, og at saldoen siden juni 2021 var synlig på fakturaene også. Selskapet har imidlertid ikke underbygget dette bevismessig i saken. Nemnda bemerker at det forhold at saldoen måtte ha vært tilgjengelig på «Min Side» uansett ikke nødvendigvis vil være en omstendighet som vil bringe klager ut av aktsom god tro om en slik underbalanse. At nemnda i andre saker knyttet til Fortum Strøm har fått opplyst bevismessig at saldoen ble opplyst på fakturaen, gjør ikke at nemnda av den grunn kan legge til grunn at dette skjedde i denne saken. Nemnda kan derfor ikke se at det er bevismessig underbygget av Fortum Strøm AS at klager fikk opplysning om saldoen på «Lik Betaling» før den fremlagte fakturaen med forfall 25.01.2022, som viste en inngående saldo før betalingen på -10.024,25 kr.   Nemnda har derfor kommet til at klager var i aktsom god tro om at det var en underdekning på betalingstjenesten frem til mottak av fakturaen med forfall 25.01.22. Konsekvensen er at klagers betalingsansvar for denne underdekningen faller bort. Underdekningen er senere noe redusert ved betalingene utover våren 2022. Av fakturabeløpet på kr 16 491,81 på den omtvistede sluttfakturaen utgjorde betaling for levert strøm, diverse tilleggstjenester som denne kunden betalte for samt nettleie og strømkompensasjon i alt rundt kr 7400. Nemnda legger derfor til grunn at den del av fakturaen som gjelder underdekningen utgjør ca. kr 9100. Etter nemndas syn må derfor dette beløpet frafalles av innklagede på sluttfakturaen. Den del av fakturaen som gjelder forbrukt strøm og nettleie i perioden, må derimot betales av klager.   Nemnda forstår klagers krav i saken dithen at sluttfakturaen enten bortfaller i sin helhet, eller i det minste reduseres. Nemndas konklusjon er at klager gis delvis medhold.    Uttalelsen er enstemmig.     VEDTAK     Klager gis delvis medhold.    Oslo, 12. juni 2023      Henrik E. Kolderup, leder    Thomas Iversen, Forbrukerrådet    Jon Aadland, Fornybar Norge     Lars Lima, Fornybar Norge           Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om innklagedes adgang til å endre faktureringsvilkårene fra etterskuddsfakturering til forskuddsfakturering. Klager hevdet at endringen var varslingspliktig og forutsatte uttrykkelig samtykke fra henne. Hun anførte at endringen ikke kunne anses å ha tredd i kraft fordi samtykke aldri ble gitt. Klager hevdet seg på denne bakgrunn fristilt fra sluttoppgjørskravet. Agva Kraft AS bestred klagers krav under henvisning til at det ble sendt ut varsel om endringen per e-post. Klager ble enstemmig gitt delvis medhold. Agva Kraft AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder uenighet om innklagedes adgang til å endre faktureringsvilkårene fra etterskuddsfakturering til forskuddsfakturering.   Regelverk: Standard kraftleveringsavtale § 6.    Historikk:    16.05.2022 – Klager blir tilsendt e-post om endring til forskuddsfakturering.    01.07.2022 – Klager blir satt tilbake til etterfakturering.    04.07.2022 – Klager mottar faktura med etterbetalingskrav.    03.08.2022 – Klager mottar sluttfaktura.    Krav:  Klager bestrider faktureringskravet.    Partenes anførsler:     Klager bestrider betalingskravene og hevder at hun ikke har akseptert vilkåret om etterfakturering. Hun viser til at hun ikke har samtykket skriftlig til denne endringen og at det dermed ikke er grunnlag for å fakturere henne for det aktuelle beløpet.    Klager mener at Agva Kraft AS har opptrådt i strid med god forretningsskikk ved at de ikke tok kontakt med henne da de ble oppmerksomme på feilen. Hun viser til at flere kunder hadde mottatt uriktige betalingskrav og mener at selskapet hadde oppfordring til å rette opp i dette hos samtlige kunder. Hun understreker at det er kritikkverdig at kunden selv må ta initiativ til slik retting.    Klager mener for øvrig at hun ikke har fått tilfredsstillende kundebehandling.    Agva Kraft AS fastholder kravet og anfører at det ikke foreligger grunnlag for å bestride det. Selskapet hevder at det ikke foreligger ansvarsbetingende opptreden fra deres side.    Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om sluttfaktura, og reiser spørsmål om innklagede selskap, Agva Kraft AS, hadde adgang til å endre faktureringsvilkårene fra etterskuddsfakturering til forskuddsfakturering.   Nemnda legger til grunn at det var inngått spotprisavtale med etterskuddsfakturering mellom partene. Klager ble den 1. juli 2022 oppmerksom på at selskapet den 16. mai 2022 hadde sendt ut varsel om endring fra etterskuddsfakturering til forskuddsfakturering for det kraftproduktet klager hadde. Samme dag tok klager kontakt med Agva Kraft AS, og ble satt tilbake til etterskuddsfakturering. Klager har erkjent å ha fått varselet som ble sendt den 16. mai 2022, men at dette gikk i hennes spam-filter/søppelpost. Klager gjør imidlertid gjeldende at en slik endring krever hennes samtykke for å bli satt i kraft.   Endringer av vilkår er regulert i standard kraftleveringsavtale § 6. Utgangspunktet er at selskapet kan gjøre endringer i pris og øvrige vilkår, men disse må – med unntak for prisendringer knyttet til løpende spotpris – varsles kunden direkte, og endringen kan først tre i kraft 14 dager etter at direkte varsel er sendt kunden. Nemnda bemerker for ordens skyld at endringene i prisopplysningsforskriften § 22 – som legger til grunn en varslingsplikt senest 30 dager før endringen trer i kraft – ikke var tredd i kraft på tidspunktet for endringen i mai 2022. Av standard kraftleveringsavtale § 6 fjerde ledd følger det imidlertid at det ved vesentlige endringer i tillegg kreves uttrykkelig aksept fra kunden for at endringen kan tre i kraft. Gir ikke kunden slikt samtykke, opphører avtalen når den aktuelle endringen gjennomføres.   Nemnda anser det som klart at omleggingen fra etterskuddsfakturering til forskuddfakturering er en varslingspliktig endring etter standardavtalens § 6. Selskapet sendte da også ut direkte varsel om endringen den 16. mai 2022, som var mer enn 14 dager før endringen tredde i kraft. Spørsmålet i saken er om en slik endring i tillegg er en vesentlig endring.  Nemnda mener at en overgang fra etterskuddsfakturering til forskuddsfakturering er en vesentlig endring i avtaleforholdet, som krever samtykke fra kunden. Nemnda påpeker at en forskuddsfakturering innebærer at kunden påtar seg en kredittrisiko overfor selskapet i forskuddsperioden, som skiller seg klart fra den som gjelder ved etterskuddsfakturering. Premissene for forskuddsfakturering – kundens forbruk og fremtidig spotpris – kan dessuten være usikre. I tillegg innebærer overgangen en likviditetsbelastning for kunden ved selve overgangen, ved at det i den aktuelle fakturaen dels belastes for forbrukt strøm foregående periode, dels innkreves et forskudd for påfølgende periode. Nemnda legger til grunn at forskuddsfakturering bare tillates dersom det er uttrykkelig avtalt mellom partene, noe som gjør det nærliggende å betrakte overgangen til slik fakturering som en vesentlig endring.    I denne saken ble klager tilbakeført til etterskuddsfakturering fra 1. juli 2022. Slik nemnda ser det ble hun ved faktura med fakturanummer 1002915173 og fakturadato 04.07.2022 kreditert for betalt forskuddsbeløp for juni 2022, og belastet for reelt forbruk for juni 2022, samt for mai 2022 som hun ikke tidligere var fakturert for. Hun ble i samme faktura ikke belastet for forskuddsfakturering for juli 2022. Faktureringen for juni 2022 fremstår derfor som riktig, om enn forsinket for mai 2022. Nemnda kan heller ikke se feil ved sluttfaktura med fakturadato 03.08.22, der det foretas en mindre justering i etterskuddsvis fakturert beløp for juni samt foretas etterskuddsvis fakturering for juni 2022 frem til opphør. Nemnda har videre fått fremlagt faktura 1002886639 med fakturadato 29.06.22. Nemnda legger til grunn at denne ble erstattet av faktura 1002915173 med fakturadato 04.07.22, og er kreditert og ikke betalt av klager. Med dette som forutsetning, kan ikke nemnda se at det er godtgjort faktureringsfeil i denne saken.   Etter dette har klagen ført frem når det gjelder spørsmålet om innklagedes fremgangsmåte ved varslingen, men ikke når det gjelder spørsmålet om faktureringen.   Nemndas konklusjon er at klager gis delvis medhold.  Uttalelsen er enstemmig.    VEDTAK     Klager gis delvis medhold.      Oslo, 12. juni 2023    Henrik E. Kolderup, leder    Thomas Iversen, Forbrukerrådet    Jon Aadland, Fornybar Norge     Lars Lima, Fornybar Norge          Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om det var inngått bindende avtale om fastpris. Klager bestred faktura beregnet etter spotpris, og viste til at det ble inngått fastprisavtale over telefon. Klager reagerte på at selskapet holdt opptaket av avtaleinngåelsen tilbake. Fortum Strøm AS opprettholdt betalingskravet. Selskapet forklarte at det oppsto en misforståelse ved avtaleinngåelsen, men anførte at det ikke kunne gi grunnlag for å frafalle kravet. Det hevdet at misforståelsen i alle tilfeller måtte anses kompensert. Klager ble enstemmig gitt medhold. Saken gjelder uenighet om hvorvidt det er inngått bindende avtale om fastpris.   Regelverk: Standard kraftleveringsavtale § 1-3.  Historikk:     01.10.2021 – Oppstart av kraftforsyning til klager.    31.10.2021 – Klager blir satt over på annet produkt.    12.11.2021 – Klager retter innsigelse mot overføringen til selskapet.    Krav:  Klager fastholder fastprisavtalen som han hevder ble inngått gjennom telefonsalg.    Partenes anførsler:  Klager bestrider faktureringskravet og hevder at det ikke foreligger grunnlag for å fakturere ham etter spotpris. Klager viser til at det ble inngått fastprisavtale gjennom telefonsalg. Han viser til den aktuelle samtalen og til selskapets manglende villighet til å dele opptaket av denne.   Fortum Strøm AS opprettholder betalingskravet. Selskapet viser til at det på avtaletidspunktet oppstod en misforståelse, men at denne ikke kan gi grunnlag for at kravet skal frafalles. Selskapet hevder at misforståelsen i alle tilfeller må anses kompensert.    Selskapet hevder videre at klager har hatt alle forutsetninger for å bytte kraftleverandør ved opphøret av den opprinnelige avtalen.    Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om det er inngått bindende avtale om fastpris. Spørsmålet er om klager har betalingsplikt for faktura beregnet etter spotpris.  Kraftleveranse til klager startet opp den 1. oktober 2021 etter at klager og innklagede hadde inngått avtale om strømleveranse per telefon. Klager og innklagede er uenig om hvilke vilkår som ble avtalt for kraftleveransen i telefonsamtalen. Klager gjør gjeldende at det ble inngått avtale om fastpris, mens innklagede gjør gjeldende at det ble inngått avtale om spotpris.  Det er fremlagt begrenset med dokumentasjon som kan belyse hva det ble inngått avtale om i salgssamtalen. Nemnda er forelagt en SMS som ble tilsendt klager, og som ifølge innklagede i tilsvaret gjelder det produktet som klager først ble satt på. SMS-en har slik ordlyd:   «Hei og takk for at du har lyst til å prøve Skredderstrøm med Trygg hverdag [lenke til produktsider]. Den første måneden under kartleggingsperioden betaler du kun for strømmen du bruker, helt uten fastbeløp og påslag. (…)»  Nemnda bemerker at teksten i SMS-en kan trekke i retning av at det i den første perioden ble inngått avtale om spotpris. Innklagede har imidlertid i tilsvaret til nemnda opplyst at produktet hadde ingen påslag eller fastbeløp første måned, og at det ville komme en anbefaling om hva slags produkt kunden deretter burde velge etter 30 dager med mulighet for valg av strømavtale. Selskapet anfører at slik anbefaling ble sendt per e-post, men at klager ble satt over på Fortums avtale «webSpot» fra 31. oktober 2021.  Etter dette oppfatter nemnda at det sentrale tvistepunktet i saken er om hva som ble sagt i innsalgssamtalen om hvilket produkt klager ville bli satt på etter prøveperiodens utløp.   At klager har misforstått produktet, bekreftes etter nemndas syn av at klager – ifølge opplysninger i innklagedes tilsvar – kontaktet innklagede den 12.november 2021 og ga uttrykk for at han ikke var enig i fakturagrunnlaget da han var lovet en «fastprisavtale» i møte med innklagedes representant. Nemnda bemerker at denne fakturaen må ha gjeldt for oktober 2021, altså for prøveperioden. På bakgrunn av samtalen ga innklagede en begrenset kompensasjon på 500 kr, ettersom innklagede i tilsvaret erkjenner at det i salgssamtalen kan ha oppstått en misforståelse.    Nemnda bemerker at det som utgangspunkt er den næringsdrivende som står nærmest til å dokumentere avtaleinngåelsen og de nærmere avtalte vilkårene. I denne saken er det erkjent at klager kan ha misforstått produktet, samtidig som det er tidsnære bevis for at klager selv har ment at det ble inngått en fastprisavtale. Når innklagede ikke har fremlagt andre bevis som belyser innholdet i telefonsamtalen, heller ikke eventuelle lydopptak som måtte foreligge, må bevisusikkerheten om hva som ble avtalt gå utover selskapet.  Nemnda legger dermed klagers forståelse av avtalen til grunn, og anser bindende avtale om fastpris for inngått. Klager er følgelig ikke underlagt betalingsplikt for de omtvistede fakturaene, og har som utgangspunkt krav på nye fakturaer på fastprisvilkår.  Nemnda har ikke grunnlag i sakens dokumenter for å vurdere hvilke vilkår som skal gjelde for den nye faktureringen. Dette må avklares i dialog mellom klager og innklagede. Nemnda bemerker videre at det som ledd i dialogen må vurderes om klager er tjent med at fakturering skjer i henhold til innklagedes aktuelle fastprisprodukter i perioden, eller om klager er mer tjent med spotprisfakturering. Det gunstigste resultatet for klager må etter nemndas syn legges til grunn.   Med det resultatet nemnda har kommet til, har den ikke funnet grunn til å vurdere i hvilken utstrekning angrerettlovens bestemmelser får anvendelse.   Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.    Uttalelsen er enstemmig.    VEDTAK    Klager gis medhold.        Oslo, 12. juni 2023    Henrik E. Kolderup, leder    Thomas Iversen, Forbrukerrådet    Jon Aadland, Fornybar Norge     Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt gjenåpning av sak 21-339 behandlet 14.03.2022, der klager ikke ble gitt medhold. Begjæring om gjenåpning av saken ble enstemmig avvist av nemnda. Det ble fattet slikt vedtak 14.03.2022: Klager gis ikke medhold.    Ved e-post av 25.04.2023 har klager begjært saken gjenåpnet.      Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder gjenåpning.    En sak som nemnda har avgjort og som er avsluttet, kan begjæres gjenåpnet etter nemndsavtalen pkt. 8.1. For at en sak kan gjenåpnes, forutsettes det at det har blitt fremsatt nye vesentlige opplysninger som anses av betydning for sakens utfall og som ikke tidligere kunne ha vært fremlagt, jf. bestemmelsens første ledd.    Det er etter nemndas syn ikke fremlagt opplysninger av en slik karakter. Nemnda opprettholder dermed sitt vedtak av 14.03.2022.    Nemndas konklusjon er at begjæring om gjenåpning avvises.    Uttalelsen er enstemmig.      VEDTAK     Begjæring om gjenåpning tas ikke til følge.      Oslo, 22. mai 2023.      Henrik E. Kolderup, leder  Thomas Iversen, Forbrukerrådet  Jon Aadland, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge       Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om etterfakturering av levert kraft basert på endrede målerverdier. Klager bestred etterbetalingskravet med grunnlag i aktsom god tro. Hun hevdet at hun ikke hadde hatt noen forutsetning for å oppdage feilen ved strømmåleren og at hun dermed ikke kunne belastes for tilleggsbetalingskravet. Selskapet opprettholdt kravet og viste til at det var beregnet på grunnlag av levert og forbrukt kraft. Selskapet understreket at klager var avregnet korrekt basert på verdier fra Elhub og at klager ikke kunne fristilles fra sin betalingsforpliktelse etter avtalen. Klager ble enstemmig ikke gitt medhold. Agva Kraft AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.   Saken gjelder uenighet om etterfakturering av strømforbruk.   Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 2-1 og 2-2.   Historikk:   01.10.2020–23.04.2021 – Feil på klagers strømmåler.  23.04.2021 – Feil på klagers strømmåler blir oppdaget og utbedret.   06.05.2021 – Klager blir etterfakturert fra både nettselskap og kraftleverandør.   12.05.2021 – Klager bestrider etterfaktureringskravene overfor begge selskapene.   07.06.2021 – BKK Nett AS krediterer fakturaen og kompenserer for deler av strømforbruket.   Krav:  Klager bestrider etterfaktureringskravet for kraftleveranse fra Agva Kraft AS og krever at Agva Kraft AS frafaller det.   Partenes anførsler:   Klager bestrider at Agva Kraft AS har grunnlag for å etterfakturere henne for kraftforbruk med grunnlag i feil ved strømmåler som skyldes tredjepart. Klager viser til at hun ikke har hatt noen forutsetning for å gjøre seg kjent med feilen før den ble oppdaget av en representant fra nettselskapet. Klager hevder at hun har handlet i aktsom god tro.   Klager viser til at BKK Nett AS krediterte sitt etterfaktureringskrav og kompenserte for deler av kraftforbruket. Hun bestrider den del av faktureringen for levert kraft som ikke dekkes av BKKs kreditering for levert kraft. Hun hevder at Agva Kraft AS ikke har rettslig grunnlag for å belaste klager for feil som nettselskapet har påtatt seg ansvaret for.   Agva Kraft AS opprettholder etterfaktureringskravet med grunnlag i at klager er avregnet etter faktisk forbruk. Selskapet viser til at kravet er beregnet på grunnlag av verdier i Elhub og at det ikke kan annet enn å forholde seg til disse verdiene. Selskapet hevder det ikke foreligger grunnlag for å frita klager fra sin betalingsplikt etter avtalen.   Nemnda ser slik på saken:    Saken gjelder uenighet om etterfakturering av kraftforbruk som følge av at nettleverandør korrigerte forbruket i Elhub som følge av feil ved strømmåler. Spørsmålet for nemnda er om klager har betalingsplikt for etterfaktureringskravet for levert kraft.   I perioden fra 01.10.2020 til 23.04.2021 forelå det en feil ved klagers strømmåler. Som følge av feil ved strømmålerens kommunikasjonsdel, ble ikke klagers kraftforbruk meldt inn til nettselskapet slik det skulle. I slike tilfeller har nettselskapet hjemmel i standard nettleieavtale § 5-4 til å stipulere kundens kraftforbruk. Som følge av manglende måleravlesning ble det lagt til grunn et lavere forbruk enn klagers reelle forbruk. Det stipulerte forbruket ble samtidig registrert i Elhub og dermed lagt til grunn av innklagede som grunnlag for fakturering av levert kraft. Klager ble dermed fakturert for lite av innklagede i forhold til det faktiske forbruket av kraft i den aktuelle tidsperioden.   Der kunden er fakturert for lite som følge av feil ved måledata meddelt av nettselskapet, eller der innmeldt forbruk bygger på feil stipulert forbruk som følge av manglende måleravlesing, gir standard kraftleveringsavtale § 2-2 første ledd kraftleverandøren rett til å foreta etterfakturering slik at det faktureres for riktig forbruk. Utgangspunktet er derfor at kunden må akseptere etterfakturering i slike tilfeller innenfor rammen av foreldelseslovens regler. Tilsvarende har kunden krav på kreditering dersom korrekt forbruk var lavere enn stipulert forbruk – også det innenfor foreldelseslovens regler.    Standard kraftleveringsavtale § 2-2 annet ledd oppstiller en begrensning i dette utgangspunktet. Tilleggsbetaling fra kraftleverandøren kan ikke kreves dersom feilen skyldes forhold hos kraftleverandøren eller «noen kraftleverandøren svarer for», og kunden var i «aktsom god tro» om forholdet. Kraftleverandørens adgang til å kreve tilleggsbetaling beror dermed på en konkret vurdering av om disse vilkårene er oppfylt.   Etter standard kraftleveringsavtale § 2-1 benytter kraftleverandøren innmeldte måledata fra nettselskapet ved avregningen av kunder. Basert på dokumentasjonen som er forelagt nemnda, har nemnda ingen holdepunkter for at ikke Agva Kraft AS har opptrådt i samsvar med de kravene som stilles til avregningen. Feilen kan derfor ikke tilskrives Agva Kraft AS.   I forholdet mellom kraftleverandør, nettleverandør og kunden, oppstår imidlertid spørsmålet om nettleverandøren er «noen kraftleverandøren svarer for». Nettleverandøren bringer til veie faktureringsgrunnlaget for kraftleverandøren gjennom innrapporteringen i Elhub. Selv om ikke nettselskapet står i noe kontraktsforhold overfor kraftleverandøren, men kun melder inn forbruksdata til Elhub, mener nemnda at det er naturlig å anse nettleverandøren som «noen kraftleverandøren svarer for» i relasjon til etterfakturering i situasjoner som denne. Ordlyden i standard kraftleveringsavtale er ikke begrenset til kontraktsmedhjelpere, men også andre som på noen måte bidrar til kraftselskapets leveranse til kunden. En annen løsning ville dessuten medført at begrensningen i kundens ansvar for etterfakturering, i tilfeller der kunden er i aktsom god tro om at stipulert forbruk var uriktig, ville vært helt uten praktisk betydning.    Etter dette er det første vilkåret for fritak for kunden oppfylt.   Det andre vilkåret er at klager var i aktsom god tro om feilen. I dette tilfellet innebærer dette at kunden må ha vært i aktsom god tro om at det forbruket nettleverandøren registrerte og innmeldte i Elhub, var for lavt. Nemnda bemerker innledningsvis at den omstendighet at nettleverandøren BKK har påtatt seg ansvaret for feilen og ytet en kreditering, ikke i seg selv innebærer at klager kan anses å ha vært i aktsom god tro og bli fritatt for kraftleverandørens etterfakturering. Hvorvidt det foreligger aktsom god tro, må vurderes konkret.   Nemnda kan ikke se at klager kan sies å ha vært i aktsom god tro gjennom hele den aktuelle perioden. Nemnda viser til redegjørelsen fra BKK i saken i e-post av 30. januar 2023, som klager ikke har hatt innvendinger til. Det fremgår der at klager i perioden 01.10.20 til 01.05.21 ikke ble fakturert for et forbruk på i alt 15 800 kWh, som er et ikke ubetydelig avvik. Videre viser utskrifter fra BKKs kundereskontro at fakturerte beløp fra dem falt betydelig utover i perioden, noe nemnda legger til grunn skyldes for lite registrert forbruk. Samme mønster vil da gjelde for fakturert kraft fra Agva Kraft AS.    Nemnda har merket seg den kritikk klager retter mot måten BKKs minnelige løsning ble kommunisert til klager, og uklarheten det skapte rundt faktureringen fra Agva Kraft AS. Den minnelige løsningen innebar at BKK foretok kreditering av sine fakturaer i perioden, samt krediterte et beløp til delvis dekning av kraftforbruket i samme periode. Nemnda kan ikke se at dialogen omkring denne løsningen får betydning for bedømmelsen av klagers aktsomme gode tro om feilen, eller at Agva Kraft AS kan lastes for BKKs håndtering av klagen.   Etter dette er klager forpliktet til å betale tilleggsbetalingskravet i sin helhet.  Nemndas konklusjon er at klager ikke gis medhold.  Uttalelsen er enstemmig.   VEDTAK    Klager gis ikke medhold.     Oslo, 22. mai 2023   Henrik E. Kolderup, leder   Gustav Norman, Forbrukerrådet   Lars Lima, Fornybar Norge                                                      Elklagenemndas vedtak er rådgivende.