Søkeresultater

Saken gjaldt uenighet om tilbakebetalingskrav ved angrerettutøvelse. Klager hevdet at hun hadde angreretten i behold da erklæring om angrerett ble gitt. Hun anførte at selskapet ikke oppfylte opplysningsplikten om angrerett ved avtaleinngåelsen, og at fristen først begynte å løpe da hun mottok opplysninger 23.06.2024. Fjordkraft AS bestred klagers krav og anførte at hun var utenfor angrefristen da erklæringen ble fremsatt. Selskapet viste til at avtale ble inngått over to år før angreretten ble påberopt. Klager ble ikke gitt medhold. Dissens.    Fjordkraft AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.        Saken gjelder uenighet om tilbakebetaling ved angrerettutøvelse.        Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4 og angrerettloven.           Historikk:     01.06.2021 – Partene inngår avtale.    23.06.2023 – Klager mottar angrerettopplysninger.    28.06.2023 – Klager utøver angrerett.         Krav:  Klager krever fullstendig tilbakebetaling av samtlige foretatte innbetalinger i avtalen med grunnlag i angrerettutøvelse.       Partenes anførsler:          Klager hevder at hun angret avtalen rettidig da hun påberopte seg angreretten og fremsatte krav om tilbakebetaling 28.06.2023. Hun viser til at hun den 23.06.2023 mottok angrerettopplysninger og beskjed om utvidet angrefrist på 14 dager. Klager mener at selskapet må bære risikoen for at det ga henne uriktige opplysninger.         Fjordkraft AS bestrider klagers krav under henvisning til at hun i alle tilfeller har angret utenfor den absolutte angrefristen på ett år og 14 dager etter avtaleinngåelsen. Selskapet viser til at avtale ble inngått den 01.06.2021, over to år før angreretten ble påberopt.          Nemnda ser slik på saken:       Saken gjelder uenighet om tilbakebetalingskrav der klager har påberopt angrerett. Spørsmålet er om angreretten er utøvd i rett tid.      Utgangspunktet etter angrerettloven § 20 er at en forbruker kan gå fra avtalen ved å gi melding til den næringsdrivende innen angrefristen, jf. § 21. Angrefristen utløper som hovedregel 14 dager etter dagen etter inngåelsen av avtalen om levering av strøm, jf. angrerettloven § 21 første ledd. Der en kraftleverandør unnlater å gi lovpålagte opplysninger om angreretten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, begynner likevel ikke denne angrefristen å løpe. I slike tilfeller begynner angrefristen først å løpe fra slike opplysninger er sendt, men likevel senest 12 måneder etter den dagen den ellers ville utløpt etter § 21 første ledd, jf. angrerettloven § 21 tredje og fjerde ledd.      Partene er enige om at avtalen ble inngått mer enn 12 måneder før angreretten ble utøvd 28.06.2023, og det fremgår av sakens dokumenter at datoen for avtaleinngåelsen var 01.06.2021.   I melding til blant annet klager sendte Fjordkraft AS 23.06.2023 likevel ut opplysninger om feil ved oppfyllelsen av opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, der det ble opplyst at ny angrefrist på 14 dager løp fra og med samme dag. I samsvar med opplysningene i brevet, utøvde klager angreretten ved melding 28.06.2023.      I samsvar med angrerettloven § 21 tredje ledd utløp klagers angrefrist 12 måneder og 14 dager etter den påfølgende dagen etter avtaleinngåelsen, det vil si 16.06.2022. Klagers angrefrist var derfor utløpt da Fjordkraft AS sendte informasjon om angreretten til klager 23.06.2023.      Når det for øvrig gjelder den rettslige betydningen av utsendelsen av opplysninger om angrerett som Fjordkraft AS foretok 23.06.2023, har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall.       Flertallet  – nemndleder samt bransjerepresentantene Hilde og Lima – finner det uheldig og misvisende at en kraftleverandør sender informasjon om angrerett til kunder som ikke har sin angrerett i behold på det tidspunktet informasjonen gis. Flertallet kan likevel ikke se at klager kan bygge en angrerett på informasjonen klager mottok, når angrerett ikke har grunnlag i angrerettloven. Flertallet viser til samlevedtak 12. juni 2023 i sak 23-011 m.fl. og 23. oktober 2023 i sak 23-110 m.fl. mot Haugaland Kraft Energi AS. Flertallet legger dette også til grunn i denne saken, uten hensyn til hvordan e-posten 23.06.2023 var formulert.       Når klagers angrerett ikke var i behold på det tidspunktet klager gjorde den gjeldende, er det ikke nødvendig for flertallet å ta stilling til de øvrige spørsmål som saken reiser.      Flertallets konklusjon er at klager ikke gis medhold.      Mindretallet  – forbrukerrepresentant Norman – mener klager hadde rett til å angre avtalen.     Mindretallet viser til at Fjordkraft sendte klager en e-post hvor det klart fremgikk at klager fikk innvilget ny angrefrist på 14 dager fra e-posten ble sendt 23. juni 2023. E-posten lød slik:         «Hei      Vi håper du er fornøyd med oss i Fjordkraft!           Du som har strøm fra oss, har tidligere mottatt et skjema med opplysninger om angrerett. Vi er gjort oppmerksom på at et avsnitt var falt ut av skjemaet, og et annet stod to ganger. Vi sender deg derfor oppdatert versjon, og ny angrefrist gjelder to uker fra i dag.          Du får fortsatt strøm fra oss, og trenger ikke foreta deg noe.           Vi ønsker deg en riktig god sommer.          Hilsen oss i Fjordkraft»       Selskapet har full oversikt over når klager inngikk sine avtaler og kunne «vasket» mottakerlistene slik at klager ble ekskludert. I det minste burde selskapet tatt forbehold ved å innta en setning om at ny angrefrist ikke gjelder for de avtaler som er inngått mer enn 12 måneder og 14 dager fra e-posten ble mottatt. Når selskapet velger å ikke «vaske» mottakerlistene eller å innta et forbehold, tar selskapet en kalkulert risiko ved å sende ut en e-post som klart tilbyr mottakerne en utvidet angrefrist. Selskapet må i et slikt tilfelle ta konsekvensene av at risikoen slår til. Mindretallet er derfor av den oppfatning at klager hadde angreretten i behold da den ble utøvd 28. juni 2023.      I samsvar med flertallets konklusjon fatter nemnda slikt      VEDTAK       Klager gis ikke medhold.      Oslo, 15. april 2024      Henrik E. Kolderup, leder   Gustav Norman, Forbrukerrådet   Astrid M. Hilde, Fornybar Norge    Lars Lima, Fornybar Norge      Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om krav om tilbakebetaling ved angrerettutøvelse. Klager anførte at hun utøvde angreretten rettidig og krevde tilbakeført samtlige innbetalinger i avtalen. Klager viste til at selskapet ikke oppfylte sin opplysningsplikt om angrerett før 23.06.2023. Fjordkraft AS bestred klagers krav og anførte at klager angret utenfor angrefristen. Selskapet viste til at det var over 12 måneder og 14 dager siden avtaleinngåelsen da erklæring om utøvelse om angrerett ble inngitt. Klager ble ikke gitt medhold. Dissens.    Fjordkraft AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.        Saken gjelder uenighet om krav om tilbakebetaling ved angrerettutøvelse.        Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3, 1-4 og 6 og angrerettloven.         Historikk:     14.04.2022 – Partene inngår avtale om produktet «Strøm til Spotpris Spesial».    24.03.2023 – Klager varsles om at prisgarantien utløper.    01.05.2023 – Klager blir overført til produktet «Strøm til Spotpris».     23.06.2023 – Klager mottar angrerettopplysninger.    01.07.2023 – Klager utøver angrerett.        Krav:  Klager krever fullstendig tilbakebetaling av foretatte innbetalinger i begge avtaler med grunnlag i angrerettutøvelse.       Partenes anførsler:         Klager hevder at hun hadde angreretten i behold da denne ble påberopt, og at hun som følge av det har krav på å få samtlige innbetalte beløp tilbakeført. Klager viser til at selskapet misligholdte sin opplysningsplikt ved å ikke gi angrerettopplysninger før 23.06.2023.         Fjordkraft AS bestrider klagers krav under henvisning til at angrefristen er oversittet. Selskapet anfører at klager angret utenfor lengstefristen på 12 måneder og 14 dager etter avtaleinngåelsen. Selskapet viser til at avtale ble inngått den 14.04.2022. Det bestrider at overføringen fra «Strøm til Spotpris Spesial» til «Strøm til Spotpris» utløste ny angrefrist.          Nemnda ser slik på saken:       Saken gjelder uenighet om tilbakebetalingskrav der klager påberopte seg angrerett. Spørsmålet i saken er om angreretten er utøvd i tide.      Etter angrerettloven § 20 har forbrukeren rett til å gå fra avtalen dersom melding gis til den næringsdrivende innen utløpet av angrefristen. Angrefristen er regulert i § 21. Første ledd angir en hovedregel om angrefrist for tjenester på 14 dager fra avtaleinngåelsen. Der den næringsdrivende ikke har oppfylt opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, angir bestemmelsens tredje og fjerde ledd særregler om når angrefristen utløper. I slike tilfeller utløper angrefristen 14 dager etter at slike opplysninger er gitt, jf. fjerde ledd. Fristen utløper imidlertid senest 12 måneder og 14 dager etter avtaleinngåelsen, jf. tredje ledd. Alle fristene i § 21 regnes fra dagen etter den fristutløsende begivenheten, jf. § 6.      Siden klager påberopte seg angreretten 01.07.2023, er det avgjørende for om klager hadde angreretten i behold da den ble gjort gjeldende, om den utvidede angrefristen i § 21 tredje og fjerde ledd får anvendelse. Bestemmelsene forutsetter at den næringsdrivende ikke har oppfylt sin opplysningsplikt etter § 8 første ledd bokstav h før avtaleinngåelsen.       Angrerettloven § 8 første ledd bokstav h oppstiller et krav for den næringsdrivende – før avtalen inngås – til å «på en klar og forståelig måte» gi forbrukeren opplysninger om at det foreligger angrerett samt vilkårene, tidsfristene og fremgangsmåtene for å bruke angreretten. Slik bestemmelsen lød på tidspunktet for avtaleinngåelsen i denne saken, skulle den næringsdrivende også opplyse om at det forelå angreskjema. Det er den næringsdrivende selv som har bevisbyrden for at opplysningsplikten er oppfylt før avtaleinngåelsen, jf. § 7.      Slik saken er opplyst for nemnda, inngikk partene 14.04.2022 avtale om produktet «Strøm til Spotpris Spesial» – et kampanjespotprodukt med prisgaranti – som skulle gjelde i 12 måneder. Klager ble deretter 01.05.2023 overført til produktet «Strøm til Spotpris» etter utløpet av prisgarantiperioden. I melding til blant annet klager, sendte Fjordkraft AS ut opplysninger om feil ved oppfyllelsen av opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h i e-post 23.06.2023, der det også ble opplyst at ny angrefrist på 14 dager løp fra og med samme dag. Ved melding 01.07.2023 utøvde klager angreretten.      Hvorvidt angrefristen skal beregnes fra den første avtaleinngåelsen 14.04.2022 eller fra produktendringen per 01.05.2023, beror på en tolkning av den første avtalen. Dersom overgangen var avtalt, er dette å betrakte som en kombinasjonsavtale der angrefristen beregnes fra opprinnelig avtaleinngåelse. Dersom avtalen derimot var en tidsavgrenset prisgarantiavtale og der overgangen til det andre produktet kun var en avtalt mekanisme der kunden ikke sier opp avtalen eller velger et annet produkt, se til sammenlikning standard kraftleveringsavtale § 5-3, kan det være nærliggende se på dette som en ny avtaleinngåelse som utløser en ny angrefrist. Dette gjelder særlig der produktendringen er av en slik karakter at det må anses som en vesentlig avtaleendring som krever samtykke, se standard kraftleveringsavtale § 6 fjerde ledd. Nemnda viser blant annet til samlevedtak av 12. juni 2023 mot Haugaland Kraft Energi AS i sak 23-011 m.fl.       Ved den konkrete vurderingen av avtalen på dette punkt, har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall.     Flertallet  – nemndleder og bransjerepresentantene Hilde og Lima – viser til at Fjordkraft i sitt tilsvar til nemnda ikke har fremlagt nærmere dokumentasjon om avtalevilkårene som gjaldt for produktet «Strøm til Spotpris Spesial». I tilsvaret har selskapet imidlertid gjengitt det varselet som ble sendt til klager fra selskapet 24.03.2023:      «Ny pris på strømavtalen din   Hei! Prisgarantien på avtalen din Strøm til spotpris spesial er gått ut. Det vil si at du nå automatisk går over til den ordinære spotprisavtalen Strøm til spotpris. Strøm til spotpris spesial har hatt en veldig god pris de siste 12 månedene med 0,79 øre per kWh i påslag og 39 kroner i månedspris. Ny pris fra 1. mai 2023 blir: • 4, 90 øre per kWh i påslag • 49 kroner i månedspris Med et strømforbruk på 1000 kWh i måneden utgjør det omtrent 50 kroner på strømregningen din. Selv om det blir litt dyrere håper vi at du blir med oss videre Du kan enkelt og kostnadsfritt si opp avtalen din eller bytte til en annen strømavtale om du ønsker det. Her kan du lese mer om strømavtalene vi tilbyr: [Lenke] Vennlig hilsen oss i Fjordkraft»      Flertallet legger til grunn at den reelle endringen i avtalen var at det avtalte påslaget økte fra 0,79 øre/kWh til 4,90 kr/kWh, samt at fastbeløpet økte med 10 kroner. Det er med andre ord alene tale om prisendringer, og ikke produktendringer, slik som ved utløp av fastprisavtaler. Selv om endringen av påslaget nominelt sett er betydelig, mener flertallet etter en helhetsvurdering – og under noe tvil – at endringen ikke er vesentlig, jf. standard kraftleveringsavtale § 6 fjerde ledd. Flertallet peker i denne sammenheng også på at påslaget i den første avtalen var betydelig rabattert. Etter en samlet vurdering kan flertallet derfor ikke se at endringen er en avtaleendring som utløste ny angrerett.      I samsvar med angrerettloven § 21 tredje ledd, jf. § 6, utløp angrefristen for klager 12 måneder og 14 dager etter den påfølgende dagen etter inngåelsen av avtalen «Strøm til Spotpris Spesial», det vil si 28.04.2023. Klagers angrefrist var derfor utløpt da klager innga erklæring om utøvelse av angrerett 01.07.2023. Det er derfor ikke nødvendig for flertallet å ta stilling til de øvrige spørsmål som saken reiser.      Flertallet finner det uheldig og misvisende at en kraftleverandør sender informasjon om angrerett til kunder som ikke har sin angrerett i behold på det tidspunktet informasjonen gis. Flertallet kan likevel ikke se at klager kan bygge en angrerett på informasjonen klager mottok, når angrerett ikke har grunnlag i angrerettloven. Flertallet viser til samlevedtak 12. juni 2023 i sak 23-011 m.fl. og 23. oktober 2023 i sak 23-110 m.fl. mot Haugaland Kraft Energi AS.      Flertallets konklusjon er at klager ikke gis medhold.      Mindretallet  – forbrukerrepresentant Norman – mener overgangen til avtalen «Strøm til spotpris» må anses som en ny avtaleinngåelse som utløser en ny angrefrist. Vilkårene i avtalen skiller seg vesentlig fra den forrige avtalen allerede ved at påslaget er økt med 620 % og fastbeløpet er økt med 25 %. Det er snakk om betydelige økninger i vederlaget som i alle tilfeller må anses som vesentlige endringer.       I dette tilfellet har klager også fått en e-post fra selskapet hvor det klart fremgår at klager har fått innvilget ny angrefrist på 14 dager fra e-posten ble sendt 23.06.2023. E-posten lød slik:       «Hei        Vi håper du er fornøyd med oss i Fjordkraft!        Du som har strøm fra oss, har tidligere mottatt et skjema med opplysninger om angrerett. Vi er gjort oppmerksom på at et avsnitt var falt ut av skjemaet, og et annet stod to ganger. Vi sender deg derfor oppdatert versjon, og ny angrefrist gjelder to uker fra i dag.       Du får fortsatt strøm fra oss, og trenger ikke foreta deg noe.        Vi ønsker deg en riktig god sommer.       Hilsen oss i Fjordkraft»      Selskapet har full oversikt over når klager inngikk sine avtaler og kunne «vasket» mottakerlistene slik at klager ble ekskludert. I det minste burde selskapet tatt forbehold ved å innta en setning om at ny angrefrist ikke gjelder for de avtaler som er inngått mer enn 12 måneder og 14 dager fra e-posten ble mottatt. Når selskapet velger å ikke «vaske» mottakerlistene eller å innta et forbehold, tar selskapet en kalkulert risiko ved å sende ut en e-post som klart tilbyr mottakerne en utvidet angrefrist. Selskapet må i et slikt tilfelle ta konsekvensene av at risikoen slår til. Mindretallet er derfor av den oppfatning at klager hadde angreretten i behold da den ble utøvd 1. juli 2023.       I samsvar med flertallets syn traff nemnda følgende:      VEDTAK       Klager gis ikke medhold.      Oslo, 15. april 2024      Henrik E. Kolderup, leder   Gustav Norman, Forbrukerrådet   Astrid M. Hilde, Fornybar Norge    Lars Lima, Fornybar Norge     Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om omfanget av klagers krav på tilbakebetaling ved utøvelse av angrerett. Klager krevde kompensert de faktiske utgiftene i avtalen og hevdet at selskapet ikke hadde hensyntatt tilleggsavtalen om «Forutsigbar betaling». Klager mente han hadde krav på å få tilbakeført de faktiske kostnadene i avtalen, uavhengig av strømprisen. Fjordkraft AS opprettholdt sin beregning av tilbakebetalingskravet og hevdet at innbetalinger i tilleggstjenesten skulle trekkes inn i oppgjøret. Klager ble gitt medhold under dissens.    Fjordkraft AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.           Saken gjelder uenighet om beregningen av tilbakebetalingskrav.         Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4, angrerettloven og strømstønadsloven.           Historikk:    01.11.2020 – Partene inngår avtale.    03.03.2022 – Klager overføres til produktet «Strøm til spotpris» med tilleggstjenesten «Forutsigbar betaling» levert av Steddi Payments AS.    21.12.2022 – Klager utøver angrerett.   30.10.2023 – Selskapet tilbyr tilbakebetaling av kr 46 890,45 med forsinkelsesrenter.    08.11.2023 – Klager fremsetter innsigelser til selskapets beregning av kravet.         Krav:  Klager krever tilbakeført samtlige faktiske innbetalinger i avtalen.       Partenes anførsler:        Klager hevder at selskapet har basert seg på hva strømmen kostet, og ikke klagers faktiske utgifter, ved beregningen av tilbakebetalingskravet. Klager krever at han kompenseres for de reelle kostnadene han har hatt i avtaletiden, og at strømstøtten inkluderes i dette beløpet. Han viser til at han har betalt mer enn gjeldende strømpris fordi han har vært oppført på tilleggstjenesten «Forutsigbar betaling». Han krever samtlige innbetalinger tilbakeført.         Fjordkraft AS opprettholder sin beregning av tilbakebetalingskravet. Selskapet viser til at klager har vært oppført på tilleggstjenesten «Forutsigbar betaling», som skal fordele kundens strømkostnader ut over året. Fjordkraft AS forklarer at selskapet ikke har tatt hensyn til tilleggstjenesten ved beregningen av kravet. Selskapet anfører at dette heller ikke skal trekkes inn i oppgjøret, ettersom saken gjelder strøm- og gjennomfakturerte nettleieutgifter.       Selskapet anfører at strømstøtten er inkludert i beløpet som er tilbudt tilbakebetalt.            Nemnda ser slik på saken:       Saken gjelder uenighet om klagers krav om tilbakebetaling ved utøvelse av angrerett.      Slik saken er opplyst er det ikke lenger omtvistet mellom partene at klager har utøvd sin angrerett rettidig, og det er videre blitt oppnådd enighet om at han har krav på å få tilbakeført kostnader i den angrede avtalen. Det gjenstående tvistepunktet er den konkrete beregningen av beløpet som skal tilbakeføres til klager.      Nemnda legger til grunn at klager – i tillegg til sin kraftleveringsavtale med Fjordkraft AS – har vært oppført på tilleggstjenesten «Forutsigbar betaling» levert av Steddi Payments AS. Slik nemnda forstår tilleggstjenesten, er dette en betalingstjeneste som innebærer at kunden betaler et fast månedlig beløp til en konto som er ment å jevne ut strømkostnadene gjennom året. De løpende kostnadene for kundens strømforbruk avregnes mot «Forutsigbar betaling»-kontoen, som kan ha positiv eller negativ saldo. Dersom innestående på kontoen er lavere enn kostnadene til faktisk forbruk, opparbeides det en gjeld for kunden. Og tilsvarende – dersom innbetalingene er høyere enn de faktiske strømkostnadene, opparbeides det en fordring for kunden. I tillegg kommer kostnader for selve betalingstjenesten. Dersom strømleveransen og/eller tilleggsproduktet avsluttes, foretas det en endelig avregning ved et sluttoppgjør.       Slik nemnda ser det, har «Forutsigbar betaling» likhetstrekk med andre tilsvarende produkter som «Strømkonto» og «Lik Betaling», som nemnda har behandlet en rekke ganger tidligere.      Klager har fremholdt at selskapet uriktig ikke har tatt hensyn til at han har vært oppført på tilleggstjenesten «Forutsigbar betaling» ved beregningen av tilbakebetalingskravet. Slik nemnda forstår klager, innebærer dette at han har krav på ytterligere tilbakebetalinger.      Nemnda har ved behandlingen av saken delt seg i et flertall og et mindretall.      Flertallet  – bestående av nemndleder Kolderup med dobbeltstemme og representant Iversen – viser til at kunden har krav på fullstendig tilbakebetaling av samtlige foretatte innbetalinger i strømavtalen når angreretten er utøvd rettidig med grunnlag i angrerettloven § 26 andre ledd. Flertallet viser til sin forståelse i samlevedtaket av 12. juni 2023 mot Haugaland Kraft Energi AS i sak 23-011 m.fl. Ved vurderingen må man komme frem til hva som er kundens samlede foretatte betalinger for levert strøm, samt gjenstående betalingsansvar/gjeld for levert strøm.       Tilleggstjenester som «Forutsigbar betaling» henger sammen med strømleveranseavtalen, og må ses på som en del av samme avtale etter angrerettsreglene. Dersom den underliggende strømleveringsavtalen ikke hadde vært inngått, ville ikke avtalen om betalingstjenester vært inngått. Ved beregningen av tilbakebetalingskravet er det derfor flertallets syn at kunden har krav på å få tilbakeført alle faktiske kostnader ved strømavtalen, inkludert eventuelle kostnader knyttet til selve tilleggstjenesten, herunder betalte forsinkelsesrenter.       Der kraftleverandøren gjennomfakturerer nettleien, omfatter kundens tilbakebetalingskrav også overskudd på strømstøtte som er ført som delbetaling for levert kraft etter avtalen, ettersom dette er kundens midler og er å anse som en del av betalingen for strømmen, se samlevedtak 12. juni 2023 og strømstønadsloven § 4 og § 6 forutsetningsvis.       Når det gjelder gjennomfakturert netto skyldig nettleie, har flertallet derimot et annet syn. I perioder der strømstøtten ikke fullt ut dekker skyldig nettleie, fakturerer kraftleverandøren i slike tilfeller kunden for skyldig nettleie på vegne av nettselskapet. Selv om gjennomfaktureringen ikke ville ha funnet sted om det ikke var for den angrede avtalen, mener flertallet at de betalinger fra forbrukeren til kraftleverandøren som dekker skyldig nettleie, ikke skal anses som betaling for ytelser mottatt som ledd i den angrede avtalen i angrerettsoppgjøret. Flertallet har ved denne vurderingen også sett hen til at et oppgjør som inkluderer foretatte betalinger for nettleveransen, vil innebære at det må foretas en ny avregning direkte fra nettselskapet overfor forbrukeren for det samme beløp. Denne betalingsforpliktelsen faller med andre ord ikke bort for forbrukeren, jf. prinsippet i angrerettloven § 23. Selv om ordlyden i angrerettloven § 26, jf. § 24 første ledd isolert sett tilsier at angrerettoppgjøret også skal omfatte disse betalingene, mener flertallet at en formålsorientert tolkning av loven tilsier at slike betalinger for netto skyldig nettleie skal holdes utenfor oppgjøret.      Der betalingen for strøm har foregått til en strømkonto, som i sin tur har dekket faktiske strømkostnader, må oppgjøret bli korrekt slik at kunden verken blir over- eller underkompensert. I tillegg til tilbakebetaling av alle foretatte betalinger knyttet til kraftleveransen og tilleggstjenester, skal selskapet videre svare forsinkelsesrenter fra 30 dager etter påkrav er satt frem av kunden om tilbakebetaling etter utøvelse av angreretten, jf. forsinkelsesrenteloven § 2, se blant annet sak flertallets syn i sak 22-1539.       Slik saken er opplyst for nemnda, har klagers innbetalinger gått til «Forutsigbar betaling»-kontoen hos Steddi Payments AS med grunnlag i tilleggstjenesten. Selskapet har i skriv til nemnda 10. november 2023 opplyst at klager samlet har innbetalt 42.590 kroner for leveringsperioden som angrerettsoppgjøret knytter seg til, det vil si fra 03.03.22 til 22.12.22. Selskapet har samme sted opplyst at selskapet for samme periode tilbakebetaler samlede belastninger på 47.095,91 kroner for perioden, noe som inkluderer strømstøtten og tilsynelatende også gjennomfakturert nettleie. I denne situasjonen mener flertallet at den økonomiske realiteten i oppgjøret er at klager i all hovedsak har fått oppgjør for sine innbetalinger. Nemnda kan ikke se at klager i tillegg til tilbakeføringen av beløpet på 47.095,91 kroner, skal få tilbakeført de faktisk foretatte innbetalingene på 42.590 kroner. Flertallet tilføyer likevel at oppgjøret også må omfatte betalinger for særskilte kostnader foretatt i tilknytning til betalingstjenesten, som blant annet gebyrer og rentebelastninger. I hvilken grad oppgjøret fra selskapet også omfatter dette, er ikke kjent for flertallet.      Slik saken står, mener flertallet at klagen skal gis delvis medhold.      Mindretallet  – bestående av representantene Hilde og Lima – viser til mindretallets syn i det nevnte vedtaket av 12. juni 2023, og legger til grunn en annen lovtolkning av § 26 andre ledd. Etter mindretallets syn har ikke klager krav på tilbakeføring av foretatte innbetalinger i strømavtalen, og finner derfor ikke grunn til å gå nærmere inn på beregningen av kravet.      Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.      I samsvar med flertallets syn fattet nemnda slikt         VEDTAK       Klager gis medhold.      Oslo, 15. april 2024      Henrik E. Kolderup, leder   Thomas Iversen, Forbrukerrådet   Astrid M. Hilde, Fornybar Norge    Lars Lima, Fornybar Norge     Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om installasjon av AMS-måler og om betalingsplikt for gebyr for ikke-fjernavleste måleverdier. Klager bestred installasjon av AMS-måler og anførte at han i alle tilfeller måtte anses fritatt av helsemessige årsaker. Han bestred videre at han hadde betalingsplikt for gebyr for ikke-fjernavleste måleverdier som følge av manglende AMS-installasjon. Klager krevde også oppreisningserstatning. Glitre Nett AS viste til at det er underlagt plikt til å installere AMS-målere i alle målepunkt og at det skal utstedes gebyr for ikke-fjernavleste måleverdier. Selskapet avviste erstatningsansvar på alle punkter. Klager ble enstemmig ikke gitt medhold.   Glitre Nett AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.      Saken gjelder uenighet om installasjon av AMS-måler og om betalingsplikt for gebyr for ikke-fjernavleste måleverdier.     Regelverk: Standardvilkår for nettleie og tilknytning §§ 5-1 og 7-1, avregningsforskriften §§ 3-3 og 4-1 og kontrollforskriften § 17-9.    Historikk:   09.01.2020 – Klager mottar stengingsvarsel fra netteier som følge av manglende AMS-målerinstallasjon.   18.06.2020 – Klagers anlegg stenges.  24.07.2020 – Aust-Agder tingrett avsier kjennelse der klagers begjæring om midlertidig forføyning avvises.   28.08.2020 – Klager tar ut forliksklage mot Glitre Nett AS knyttet til erstatning for tap oppstått i forbindelse med stenging.   15.03.2021 – Innklagede oppjusterer månedlige tariffer for ikke-fjernavleste måleverdier.   13.06.2023 – Klager mottar søksmålsvarsel.   17.08.2023 – Klager mottar nytt stengingsvarsel fra innklagede.   20.10.2023 – Agder tingrett avsier kjennelse der klagers begjæring om midlertidig forføyning tas til følge.   15.03.2024 – Klager mottar søksmålsvarsel.     Krav: Klager bestrider installasjon av AMS-måler. Klager bestrider også betalingsplikt for gebyr for ikke-fjernavleste måleverdier og krever erstattet omkostningene ved saken. Klager krever økonomisk oppreisning for den belastningen som saken har medført.    Partenes anførsler:     Klager bestrider installasjon av AMS-måler. Han hevder at selskapet ikke kan pålegge slik installasjon eller stenge av strømmen ved manglende etterlevelse fra kundens side. Klager viser til at han i alle tilfeller må anses fritatt fra plikten til AMS-målerinstallasjon av helsemessige årsaker. Klager reagerer på at søknad om fritak ikke er behandlet.     Klager bestrider også betalingsplikt for avlesningsgebyr for ikke-fjernavleste måleverdier. Han mener at nettselskapet verken kan pålegge ham slikt gebyr eller ensidig oppjustere det.     Klager viser til belastningen som saken har påført ham og hans familie. Klager krever oppreisning og erstatning for det økonomiske tapet som har oppstått i forbindelse med tvisten. Klager krever alle saksomkostninger dekket.     Klager viser til gjentatte søksmålsvarsel fra innklagede og til kjennelse fra oktober 2023 der begjæring om midlertidig forføyning ble tatt til følge.      Glitre Nett AS avviser klagers krav i sin helhet. Selskapet anfører at det er underlagt en forskriftsmessig plikt til AMS-målerinstallasjon, og at kunden er forpliktet til å innordne seg etter dette. Selskapet viser til at klagers søknad om fritak fra installasjon ble avvist. Selskapet opprettholder også avlesningsgebyrene. Det viser til kontrollforskriften § 17-9 som hjemmel for den omtvistede tariffen.     Glitre Nett AS bestrider erstatningsansvar for samtlige krav og anfører at klager ikke har grunnlag for å kreve dekket omkostninger ved tvisten. Selskapet anfører at kravene allerede er rettsbehandlet, og at de dessuten ikke er tilstrekkelig dokumentert. Det viser til at enkelte krav også er foreldet.    Selskapet har 15.03.2024 sendt klager søksmålsvarsel med sikte på å oppnå avklaring i saken.         Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet knyttet til installasjon av AMS-måler og om betalingsplikt for gebyr for ikke-fjernavleste målerverdier.    Før nemnda tar stilling til sakens materielle spørsmål, knytter den noen bemerkninger til spørsmålet om nemndas kompetanse til å behandle saken. Etter nemndsavtalen av 2016 pkt. 5.1 bokstav c, som får anvendelse i denne klagesaken, kan nemnda avvise en klagesak som:     «er under behandling (…) av domstol eller har blitt behandlet (…) av domstol.»      Dette innebærer at nemnda kan avvise en klage dersom det allerede verserer en sak i rettsapparatet mellom partene om samme rettskrav (litispendens).     Slik saken sto på tidspunktet for den muntlige behandlingen, kan ikke nemnda se at saken – med alle de krav som er fremsatt for nemnda – har blitt behandlet av domstolene. Nemnda kan heller ikke se at det verserer slike saker for domstolene. Det forhold at nettselskapet har varslet søksmål, utelukker ikke at nemnda behandler saken, ettersom et søksmål da ikke er reist. Når klagesaken også reiser spørsmål som ikke er dekket av tidligere saker for domstolene, har nemda – under noe tvil – kommet til at saken tas til realitetsbehandling.    Nemnda ser så på sakens materielle spørsmål. Slik saken fremstår for nemnda, er sakens hovedspørsmål om nettselskapet kan kreve gebyr for avlesning av ikke-fjernavleste målerverdier som følge av manglende installasjon av AMS-måler. Klager har videre fremsatt en rekke andre krav, herunder krav om erstatning og om dekning av saksomkostninger.    Nemnda tar først stilling til spørsmålet om klager har betalingsplikt for avlesningsgebyrene for ikke-fjernavlest måler.    Det rettslige utgangspunktet etter avregningsforskriften § 4-1 første ledd er at nettselskapet har plikt til å installere avanserte måle- og styresystem (AMS) i hvert enkelt målepunkt. AMS-målere foretar kontinuerlige avlesninger av kraftforbruket og innrapporterer de registrerte forbruksverdiene etter fastsatte intervaller. Målere uten kommunikasjonsenhet – såkalte profilavregnede målepunkt – må avleses manuelt i samsvar med avregningsforskriften § 3-3. Ved manuell avlesning av forbruksverdier, påløper det kostnader for netteier som kan  kreves dekket gjennom tariff med hjemmel i kontrollforskriften § 17-9. Tariffen er «et standardbeløp som skal bidra til å dekke en andel av merkostnadene [netteier] har ved å håndtere og kontrollere måleverdier fra hele kundegruppen som ikke har AMS-måler med aktiv kommunikasjonsmodul», jf. LE-2024-112245. Det er derfor ikke krav om at dette gebyret fastsettes i samsvar med kostnadene som er forbundet med den enkelte kunden.    Slik saken er opplyst har Glitre Nett AS benyttet seg av hjemmelen til å innføre slik tariff for kontroll av ikke-fjernavleste målerverdier. Når klager tilhører kundegruppen uten AMS-måler med aktiv kommunikasjonsmodul, og den omtvistede tariffen har hjemmel i forskrift, kan ikke nemnda se at det foreligger ansvarsgrunnlag som gir grunnlag for tilbakeføring av gebyrene. Klager har etter dette betalingsplikt for avlesningsgebyrene.    Når det gjelder de øvrige, ulike økonomiske kravene klager har fremsatt, bemerker nemnda innledningsvis at dets vedtak er rådgivende. Nemnda har ikke kompetanse til å fastslå krav.    Klager har for det første krevd dekket rettsgebyr for forføyningssakene i 2020 og 2023. Nemnda bemerker at omkostningskravene allerede er endelig avgjort i de respektive sakene. Nemnda kan derfor ikke se at klagen kan tas til følge på dette punkt.     Klager har for det annet krevd erstatning for ulike kostnader knyttet til stenging, og stilt krav om at disse kostnadene dekkes som betingelse for gjennomføring av målerbytte. Nemnda bemerker til dette at den ikke kan se at foreligger noe erstatningsgrunnlag basert på selskapets handlemåte. Nemnda kan for øvrig ikke se at det er fremlagt tilstrekkelig dokumentasjon på det anførte økonomiske tapet.    Klager har for det tredje krevd erstatning for merarbeidet i forbindelse med tvisten. Heller ikke på dette punkt kan klagen føre frem. Det er etter nemndas syn ikke fremlagt tilstrekkelig dokumentasjon som underbygger det økonomiske tapet eller at øvrige erstatningsvilkår er oppfylt. Nemnda mener klagers krav om oppreisning står i samme stilling, samtidig som nemnda påpeker at den ikke kan se rettslig grunnlag for denne kravsposten.    Endelig har klager gjort gjeldende at nettselskapet har manglet grunnlag for å kreve målerbytte, herunder at selskapet ikke har behandlet hans søknad om fritak fra AMS-måler.    Det rettslige utgangspunktet er – som nevnt over – at nettselskapet har plikt til å installere AMS i hvert enkelt målepunkt, jf. avregningsforskriften § 4-1 første ledd. Det gis likevel fritak fra plikten til å installere AMS-måler dersom vilkårene i § 4-1 andre ledd bokstav a eller b er oppfylt. Dersom det kan sannsynliggjøres at installasjonen av AMS-måler er til vesentlig og dokumenterbar ulempe for sluttbruker, gis det fritak for plikten til installasjon av AMS-måler i målepunkt tilknyttet kunden, jf. bokstav b. Som lagmannsretten fastslo i LB-2021-136295 «følger [det] likevel ikke av dette at nettkunden slipper å ha strømmåler. I slike tilfeller må det installeres en annen type måler, f.eks. en måler uten kommunikasjonsenhet, eller treffes andre tiltak som forebygger ulempene».    Slik saken er opplyst, står partene i en situasjon der klager har motsatt seg installasjon av AMS-måler med grunnlag i legeerklæring. Klager har fremholdt at installasjon av AMS-måler med kommunikasjonsenhet vil medføre vesentlig og dokumenterbar ulempe av helsemessig karakter, jf. § 4-1 andre ledd bokstav b. Slik saken er opplyst har selskapet avvist klagers søknad om fritak fra målerbytte, men gitt ham medhold i å få deaktivert kommunikasjonsenheten. Nemnda har ikke grunnlag for å overprøve netteiers vurdering på dette punkt og viser for øvrig til lagmannsrettens avgjørelse i LB-2021-136295. Nemnda kan derfor ikke se at klager har godtgjort noe som underbygger at han kan motsette seg å få en måler installert der kommunikasjonsenheten er deaktivert.    Nemndas konklusjon er at klager gis ikke medhold.    Uttalelsen er enstemmig.      VEDTAK     Klager gis ikke medhold.    Oslo, 15. april 2024    Henrik E. Kolderup, leder Thomas Iversen, Forbrukerrådet Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt gjenåpning av sak 22-221 som ble behandlet den 13. februar 2023, der    klager ble gitt ikke medhold. Begjæring om gjenåpning av saken ble enstemmig avvist.   Saken gjelder gjenåpning.       Det ble fattet slikt vedtak den 13. februar 2023: Klager gis ikke medhold.      Ved melding av 15. mars 2024 har klager begjært gjenåpning.            Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder gjenåpning.    Siden klagen i saken som begjæres gjenåpnet innkom før 15. desember 2023, er det nemndsavtalen av 2016 pkt. 8.1 som regulerer adgangen til å begjære gjenåpning:    «Partene i en sak som sekretariatet eller nemnda har avgjort og som er avsluttet, kan  begjæres gjenåpnet. Gjenåpning forutsetter at den som begjærer gjenåpning legger  fram nye vesentlige opplysninger som anses av betydning for sakens utfall og som  ikke tidligere kunne ha vært fremlagt.»    Nemnda kan ikke se at klagers anførsler gir grunnlag for gjenåpning, ettersom det i  gjenåpningsbegjæringen ikke er fremlagt nye, vesentlige opplysninger som anses av betydning for sakens utfall og som ikke tidligere kunne ha vært fremlagt.     Nemnda viser for øvrig til at tvisten kan bringes inn for domstolene.    Nemndas konklusjon er at begjæring om gjenåpning avvises.    Uttalelsen er enstemmig.    VEDTAK     Begjæring om gjenåpning avvises.    Oslo, 15. april 2024    Henrik E. Kolderup, leder Thomas Iversen, Forbrukerrådet Astrid M. Hilde, Fornybar Norge  Lars Lima, Fornybar Norge   Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Sak: 23-056, 23-058, 23-164, 23-170, 23-171, 23-186, 23-187, 23-188, 23-406, 23-656 og 23-765 Sakene gjaldt uenighet om angrerett og selskapets tilbakebetalingsplikt ved angrerettutøvelse. Klagerne krevde tilbakeføring av alle innbetalinger de hadde foretatt i avtalene med grunnlag i angrerettsutøvelsen. De anførte at selskapet ikke hadde oppfylt sin opplysningsplikt etter angrerettloven og at de dermed hadde utvidet angrefrist. Motkraft AS anførte at selskapet hadde gitt de opplysninger som det skulle på de respektive avtaletidspunktene, og at klagerne dermed hadde oversittet angrefristen da angreretten ble påberopt. Selskapet anførte at kundene i alle tilfeller ikke hadde krav på tilbakebetaling for kraft som var forbrukt. Klagerne i sak 23-056, 23-170, 23-171, 23-186 og 23-188 ble gitt medhold under dissens om rettsvirkningene. Klager i sak 23-406 ble gitt delvis medhold under dissens om rettsvirkningene. Klagerne i øvrige saker ble enstemmig ikke gitt medhold. Ved e-poster mellom 07.01.2023 og 15.03.2023 ble sakene brakt inn for Elklagenemnda. Motkraft AS har i e-poster mellom 15.03.2023 og 25.08.2023 uttalt seg i hver enkelt sak. Motkraft AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.    Sakene gjelder uenighet om tilbakebetalingskrav der klagerne påberopte seg angrerett.    Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4 og angrerettloven.    Historikk: 11.2021–12.2021 – Partene inngår individuelle avtaler i sakene 23-058, 23-164, 23-188, 23-406, 23-656 og 23-765. 01.2022–10.2022 – Partene inngår individuelle avtaler i sakene 23-056, 23-170, 23-171, 23-186 og 23-765. 31.07.2022 – Klager i sak 23-765 avslutter en av to avtaler. 06.10.2022 – Klager i sak 23-187 avslutter avtalen. 09.12.2022 – Klager i sak 23-765 avslutter den siste avtalen. 14.12.2022 – Motkraft AS sender ut informasjon om angrerett til kundene etter oppfordring fra Forbrukertilsynet.  21.12.2022–11.01.2023 – Klagerne påberoper angrerett og fremsetter krav om tilbakebetaling.   Krav: Klagerne krever tilbakeføring av alle sine innbetalinger foretatt i de angrede avtalene med grunnlag i angrerettsutøvelse.       Partenes anførsler:     Klagerne krever tilbakeføring av alle sine innbetalinger som ledd i restitusjonsoppgjøret etter angrerettutøvelse. Klagerne viser til at selskapet ikke oppfylte sin opplysningsplikt før angrerettopplysningene ble utsendt den 14. desember 2022 ved at de ikke mottok opplysningene på varig medium før dette tidspunktet. Klagerne anfører at den utvidede angrefristen har fått anvendelse som følge av selskapets misligholdte opplysningsplikt.    Klagerne anfører at de med grunnlag i rettidig angrerettutøvelse har krav på tilbakebetaling etter angrerettloven. Til støtte for sitt syn viser klagerne til Forbrukerrådets tolkning av angrerettreglene.    Motkraft AS bestrider klagernes krav i sin helhet. Selskapet anfører at klagerne mottok tilstrekkelige opplysninger om angreretten på sine respektive avtaletidspunkt, og at angrefristen dermed utløp 14 dager etter avtaleinngåelsen. Selskapet argumenterer for at det har gitt kundene de opplysningene som det skulle etter angrerettloven, og for at det ikke er grunnlag i rettskildene for å oppstille et krav om utsendelse av angreskjema på varig medium før avtaleinngåelsen.   Motkraft AS bestrider at den utvidede angrefristen har fått anvendelse i noen av sakene.   Selskapet mener at angrefristen i alle tilfeller må anses utløpt i sakene 23-058, 23-164, 23-188, 23-406 og 23-656.   Selskapet anfører at klagerne i sak 23-187 og 23-765 ikke hadde angreretten i behold da den ble påberopt som følge av at avtalene allerede var avsluttet.   For det tilfellet at klagerne har utøvd sin angrerett rettidig, anfører selskapet at klagerne ikke har krav på tilbakeføring av alle innbetalinger etter de angrede avtalene. Selskapet viser til at angrerettloven § 22 bokstav d oppstiller unntak fra angreretten, og anfører at strøm som er levert og forbrukt etter en formålsorientert tolkning må innfortolkes under dette alternativet.   Selskapet fremsetter habilitetsinnsigelse mot forbrukerrepresentant Iversen på bakgrunn av medieutspill knyttet til sakenes hovedtema.       Nemnda ser slik på saken:   Sakene gjelder uenighet om tilbakebetalingskrav der klagerne påberopte seg angrerett. Sakenes hovedspørsmål er om klagerne har gjort gjeldende sin angrerett i rett tid, og i så fall hvilke rettsvirkninger det har at angreretten er påberopt rettidig.   Nemnda finner det hensiktsmessig å behandle klagene samlet da både de fremsatte krav og de faktiske forhold som kravene bygger på, har vesentlige likhetstrekk, samtidig som alle sakene reiser nevnte hovedproblemstilling. Der sakene reiser særlige problemstillinger, tar nemnda stilling til disse for seg.   Inhabilitetsinnsigelsen :   Før nemnda tar stilling til sakens materielle spørsmål, vil den ta stilling til innklagedes habilitetsinnsigelse mot nemndsmedlem Thomas Iversen. Ved nemndas behandling av denne delen av klagesakene, fratrådte Iversen, jf. forvaltningsloven § 8 andre ledd.   Motkraft AS anfører at Iversen på bakgrunn av sine uttalelser om angrerett og tilbakebetalingsplikt i media, må anses inhabil til å delta i behandlingen av tilsvarende spørsmål i nemnda.   Elklagenemnda viser til at etter godkjenningsloven § 11 skal nemnda opptre upartisk, og at forvaltningslovens regler om habilitet får anvendelse på leder og nemndsmedlemmene. Det samme følger av avtale og vedtekter for Elklagenemnda punkt 13.1. Den aktuelle habilitetsbestemmelsen i dette tilfellet er forvaltningsloven § 6 andre ledd, som slår fast at inhabilitet foreligger «når andre særegne forhold foreligger som er egnet til å svekke tilliten til hans upartiskhet; blant annet skal det legges vekt på om avgjørelsen i saken kan innebære særlig fordel, tap eller ulempe for ham selv eller noen som han har nær personlig tilknytning til». Etter samme bestemmelse skal det også legges vekt på om inhabilitetsinnsigelse er reist av en part, men etter sikker rett er det grunnlaget for innsigelsen, og ikke det forhold at innsigelse er reist, som er det sentrale momentet i vurderingen av om det foreligger «særegne forhold».   Elklagenemnda er i henhold til vedtektenes punkt 2.1 sammensatt av fem medlemmer, der «én [skal] være nøytral leder, to medlemmer skal være oppnevnt fra Forbrukerrådet og to medlemmer skal være oppnevnt fra Energi Norge». Iversen sitter derfor i Elklagenemnda som representant for Forbrukerrådet, og representerer dermed forbrukerinteressene i nemnda. Iversen har uttalt seg i det offentlige ordskiftet i media om de problemstillinger denne saken reiser, men det er samtidig klart at han i disse tilfellene har gjort dette som representant for sin arbeidsgiver Forbrukerrådet, og ikke i egenskap av å være medlem i Elklagenemnda. Nemnda viser videre til at Iversen har uttalt seg om problemstillingene generelt, og han har opplyst at han ikke har uttalt seg konkret om problemstillingen i tilknytning til innklagedes klagesaker.   Etter en konkret og samlet helhetsvurdering, der det også er sett hen til at innklagede har fremmet habilitetsinnsigelse mot Thomas Iversen, har nemnda kommet til at det ikke foreligger «særegne forhold» som er egnet til å svekke tilliten til Iversens upartiskhet. Han er derfor ikke inhabil til å delta i behandlingen av klagesakene.   Realitetsbehandlingen :   Nemnda ser så på sakenes materielle spørsmål. Ved denne behandlingen deltok Iversen.   Det overordnede spørsmålet i sakene er om klagerne med grunnlag i utøvelsen av angreretten er fritatt fra å betale for strøm som er levert og forbrukt, og om de har krav på tilbakebetaling av de betalinger som de har foretatt i de avtalene som angrerettsutøvelsen gjelder. For å ta stilling til kravene må nemnda for det første ta stilling til om klagerne har utøvd angreretten i samsvar med angrerettlovens regler, og for det andre ta stilling til hvilke rettsvirkninger det skal ha at angreretten utøves.   Nemnda ser først på spørsmålet om klagerne hadde sin angrerett i behold da angreretten ble utøvd.   Angrerettloven § 20 gir forbrukeren rett til å gå fra avtalen ved å gi melding til den næringsdrivende før utløpet av angrefristen. Hovedregelen om angrefristen er angitt angrerettloven § 21 første ledd, som fastsetter at angrefristen ved avtale om tjenester utløper 14 dager fra den dagen avtalen om tjenesten ble inngått. I samsvar med angrerettloven § 6 medregnes imidlertid ikke den dagen som avtalen ble inngått ved beregningen. Tilsvarende skal dagen forbrukeren mottok korrekte opplysninger om angreretten heller ikke medregnes, jf. angrerettloven § 6.   Slik sakene er opplyst for nemnda, inngikk klagerne sine respektive kraftleveringsavtaler med Motkraft AS på ulike tidspunkt mellom november 2021 og oktober 2022. Klagerne utøvde angreretten i tidsrommet mellom 21. desember 2022 og 11. januar 2023. Det er da klart at angreretten er utøvd utenfor den ordinære angrefristen på 14 dager i alle sakene.   Det avgjørende for om klagerne hadde sin angrerett i behold da denne ble utøvd, er derfor om det er grunnlag for en utvidet angrefrist med grunnlag i angrerettloven § 21 tredje og fjerde ledd. Den utvidede fristen får anvendelse i de tilfeller der den næringsdrivende ikke har gitt forbrukeren de lovpålagte opplysninger om angreretten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h på en klar og forståelig måte før avtaleinngåelsen. Angrefristen forlenges i disse tilfellene med inntil 12 måneder fra utløpet av den ordinære angrefristen, jf. angrerettloven § 21 tredje ledd. Samtidig følger det av § 21 fjerde ledd at dersom den næringsdrivende gir opplysninger som nevnt i angrerettloven § 8 første ledd bokstav h i løpet av denne 12-månedersfristen, utløper angrefristen 14 dager etter at opplysningene ble gitt.   Det er ikke omtvistet i sakene at Motkraft AS ga klagerne opplysninger som angitt i § 8 første ledd bokstav h da selskapet sendte ut e-posten 14. desember 2022, og nemnda legger dette til grunn. En eventuell angrefrist i den enkelte avtalen begynte derfor senest  å løpe fra og med dagen etter 14. desember 2022, jf. angrerettloven § 6. Spørsmålet nemnda må vurdere er om selskapet likevel på et tidligere tidspunkt, før avtaleinngåelsen eller senere, oppfylte sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, slik at angrefristen begynte å løpe før  14. desember 2022.   Motkraft AS har i klagesakene opplyst at kundene ikke mottok angreskjema i forbindelse med avtaleinngåelsen. Selskapet har imidlertid fremholdt at det i den tidsperioden klagesakene gjelder, ikke var et krav om at angreskjema måtte overleveres før avtale ble inngått.   Frem til 1. oktober 2023 påla angrerettloven § 8 første ledd bokstav h den næringsdrivende «på en klar og forståelig måte» før avtaleinngåelsen å gi forbrukeren opplysninger om at det foreligger angrerett og et standardisert skjema for bruk av angrerett (angreskjema), samt vilkårene, tidsfristene og fremgangsmåtene for å bruke angreretten. Nemnda er for så vidt enig med Motkraft AS i at det frem til 1. oktober 2023 etter ordlyden isolert ikke gjaldt noe krav om at angreskjema ble overlevert til forbrukeren før avtale ble inngått. Kravet om overgivelse fulgte imidlertid direkte av forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 6 nr. 1 bokstav h, samtidig som en plikt til å overlevere angrerettskjemaet før avtaleinngåelsen i alle tilfeller må utledes av lovens forarbeider, se Prop.64 L (2013–2014, punkt 3.3.11 andre avsnitt. Loven ble for øvrig endret fra 1. oktober 2023, ved at det blant annet ble uttrykkelig presisert i ordlyden i angrerettloven § 8 første ledd bokstav h at den næringsdrivende – i tillegg til å gi opplysninger om at det foreligger angrerett og vilkårene, tidsfristen og fremgangsmåten for å bruke denne på en «klar og forståelig måte» – også «skal gi» forbrukeren et standardisert skjema for bruk av angrerett (angreskjema).   Nemnda må uansett ta stilling til om Motkraft AS oppfylte sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h «på en klar og forståelig måte». Ved vurderingen av om dette er tilfellet, har Motkraft AS bevisbyrden, jf. angrerettloven § 7. Når det gjelder opplysningspliktens nærmere rekkevidde og innhold, viser nemnda til sitt vedtak mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023 (sak 23-011 m.fl.). I vedtaket tok nemnda gjennom flertallets votum stilling til på hvilken måte angrerettopplysningene må gis for at opplysningsplikten etter § 8 første ledd bokstav h skal anses dokumentert oppfylt på en klar og forståelig måte slik at angrefristen starter å løpe. Flertallet la til grunn at meddelelse av angrerettopplysninger gjennom hyperlenke ikke i seg selv er tilstrekkelig for å oppfylle opplysningsplikten. Flertallet presiserte samtidig at det for fjernsalgsavtaler ikke samtidig gjelder et ubetinget krav om at opplysningene må gis på varig medium før avtaleinngåelse for at opplysningsplikten er oppfylt. At det å gi opplysninger helt eller delvis gjennom hyperlenke som den klare hovedregel ikke er tilstrekkelig, har sammenheng med bevisbyrderegelen i § 7. Hyperlenkenes iboende usikkerhet om hva den lenker til, skaper bevistvil om hvilken informasjon som er meddelt gjennom dem, og om informasjonen har kommet frem til forbrukeren slik at opplysningene kan anses som «gitt». Denne bevistvilen må gå ut over den næringsdrivende i samsvar med angrerettloven § 7. Videre krever angrerettloven § 8 første ledd bokstav h at opplysningene gis på «en klar og forståelig måte».   I sin modell for avtaleinngåelse har Motkraft AS opplyst at det før avtaleinngåelsen meddelte avtalevilkårene til sine kunder i to runder. Ved avslutningen av bestillingsprosessen, huket kunden av i et felt der det står «Jeg godtar Motkrafts vilkår», der det var en hyperlenke til et sett med avtalevilkår. Ved å klikke på denne lenken kom man til det Motkraft har angitt som «de viktigste vilkårene», som var et dokument der Motkraft ville «særlig trekke frem våre viktigste vilkår nedenfor». I denne sammenfatningen var det opplysninger om «Non-profit», «Pris», «Solceller/mikroproduksjon» og «Betaling». Det var ingen opplysninger om angreretten i dette sammenfatningsdokumentet. I sammenfatningen ble det dessuten opplyst:   «Se gjerne nederst på siden for å lese vilkårene i sin helhet.»   I dokumentet «Avtalevilkår – Strømavtale Motkraft» ble det så i § 1-4 gitt opplysninger om «Angrerett», som ble innledet på følgende måte:   Dersom avtale om kjøp av elektrisk kraft inngås ved fjernsalg eller salg utenfor fast utsalgssted, gjelder bestemmelsene i "Lov om opplysningsplikt og angrerett ved fjernsalg mv."   Det ble så gitt følgende beskrivelse av angreretten:   Kunden kan gå fra avtalen uten å oppgi noen grunn innen 14 dager etter at kraftleverandøren har oppfylt sin opplysningsplikt i henhold til angrerettloven. Kunden må gi selger melding om bruk av angreretten innen 14 dager fra fristen begynner å løpe. I fristen inkluderes alle kalenderdager. Dersom fristen ender på en lørdag, helligdag eller høytidsdag forlenges fristen til nærmeste virkedag. Angrefristen anses overholdt dersom melding er sendt før utløpet av fristen. Kunden har bevisbyrden for at angreretten er blitt gjort gjeldende, og meldingen bør derfor skje skriftlig (angrerettskjema, epost eller brev).   Angrefristen utvides til 12 måneder etter utløpet av den opprinnelige fristen dersom selger ikke før avtaleinngåelsen opplyser om at det foreligger angrerett og standardisert angreskjema. Tilsvarende gjelder ved manglende opplysning om vilkår, tidsfrister og fremgangsmåte for å benytte angreretten. Sørger den næringsdrivende for å gi opplysningene i løpet av disse 12 månedene, utløper angrefristen likevel 14 dager etter den dagen forbrukeren mottok opplysningene.   Benytter kunden seg av retten til å angre etter at kraftleverandøren har meldt leverandørskiftet til nettselskapet, må kunden betale for kraft som har blitt levert eller som vil bli levert inntil leveransen tidligst vil kunne bli avsluttet. Dette forutsetter at kunden uttrykkelig har bedt leverandøren om å begynne levering av strøm før angrefristen er utløpt og kraftleverandøren har gitt opplysninger om angreretten og fremgangsmåten for å benytte denne.   Nemnda bemerker at det i de utvidete vilkårene § 1-4 ikke direkte – og i alle fall ikke på noen «klar og forståelig måte» – gis opplysninger om at det foreligger et angreskjema, slik selskapet skulle etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h på det tidspunkt avtalene ble inngått. Videre påpeker nemnda at innledningen til § 1-4 bidrar til noe usikkerhet om hvorvidt kunden har de rettigheter som deretter omtales, fordi det tas forbehold om at avtalen inngås som «fjernsalg». Det sies ikke rett ut at kunden har disse rettighetene. Også av denne grunn mener nemnda at opplysningene – dersom de anses gitt – ikke er gitt på en «klar og forståelig måte».   Nemndas sentrale innvending til inngåelsesmekanismen er likevel at selv om kunden skulle krysse av for å ha satt seg inn i vilkårene, innebar oppbygningen av vilkårene i to sett at det fremsto som valgfritt om kunden også skulle sette seg inn i de alminnelige vilkårene. Under ingen omstendighet har Motkraft fremhevet opplysningene om angrerett.   Når denne omstendigheten ses i sammenheng med den bevistvil som uansett generelt melder seg ved bruk av hyperlenker, finner nemnda det derfor klart at Motkraft AS gjennom den avtaleinngåelsesmodell som ble fulgt, ikke har godtgjort at det på en klar og forståelig måte har gitt klagerne de nødvendige opplysninger om angreretten etter § 8 første ledd bokstav h.   Nemnda kan heller ikke se at Motkraft AS på et senere tidspunkt, men før 14. desember 2022, har oppfylt sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h. Nemnda legger derfor til grunn at angrefristen tidligst begynte å løpe 14. desember 2022. I samsvar med fristberegningsregelen i § 6 løp fristen dermed ut 28. desember 2022.   Nemnda ser så på spørsmålet om den enkelte klager har gjort sin angrerett gjeldende før den utvidete angrefristen som gjaldt i den enkelte avtalen hadde utløpt, jf. angrerettloven § 21 trede og fjerde ledd.   Slik sakene 23-058 , 23-164 ,  23-406 og 23-656 er opplyst, inngikk klagerne avtaler med Motkraft AS i november og desember 2021. Selskapet har under saksforberedelsen basert seg på tidspunktet for oppstarten av kraftleveransen i de individuelle avtalene, slik at tidspunktene for avtaleinngåelsene – som angir lovens fristutgangspunkt – derfor ikke er opplyst. På bakgrunn av de opplysninger som nemnda har hatt tilgang til ved behandlingen av saken om oppstartsdatoer, og basert på at datoen for inngåelse av avtale senest kan ha vært samme dag som oppstartsdato, konkluderer nemnda i nevnte saker med at klagerne uansett var utenfor den absolutte angrefristen på 12 måneder og 14 dager etter avtaleinngåelsen da angreretten ble påberopt. Nemnda bemerker at klager i sak 23-406 gjorde angreretten gjeldende for to av sine tre målere utenfor den absolutte angrefristen. Angreretten for den siste måleren er derimot ikke gjort gjeldende for sent, noe Motkraft har erkjent. Klager i sak 23-406 har derfor deler av sitt krav i behold.   Nemnda legger videre til grunn at klagerne i sak 23-056 , 23-170 , 23-171 og 23-186 inngikk avtaler med Motkraft AS i januar og oktober 2022. Samtlige gjorde angreretten gjeldende i perioden mellom 22. og 26. desember 2022, det vil si i tide før angrefristen utløp 28. desember 2022. Klagerne i disse sakene hadde dermed angreretten i behold da den ble påberopt.   Nemnda legger til grunn at klager i sak 23-188  mottok kraftleveranser fra innklagede fra og med den 8. desember 2021. Det er ikke kjent for nemnda hvor lang tid før leveranseoppstarten avtalen ble inngått mellom partene. Motkraft har gjort gjeldende at avtaleinngåelsen lå så mye tidligere i tid at den maksimale angrefristen på 12 måneder og 14 dager hadde utløpt da angreretten ble gjort gjeldende. Når selskapet ikke har fremlagt dokumentasjon om tidspunktet for avtaleinngåelsen, må denne tvilsrisikoen gå utover selskapet. Nemnda legger følgelig til grunn at avtale ble inngått dagen før oppstarten, den 7. desember 2021, med den følge at angreretten ble påberopt innenfor angrefristen.   Nemnda finner etter dette at klagerne i sak 23-058 , 23-164 , 23-406 – for to av tre målere – og 23-656  ikke hadde sin angrerett i behold da angreretten ble påberopt. Klagerne i sak 23-056 , 23-170 , 23-171 , 23-186 , 23-188 og 23-406 – for den siste måleren – gjorde angreretten gjeldende innenfor angrefristen.   I sakene 23-187 og 23-765 oppstår det spørsmål om hvilken betydning det har at klagerne i de to sakene byttet kraftleverandør henholdsvis i oktober 2022 og juli og desember 2022. Motkraft AS har vist til at klagernes avtaler derfor ikke løp da angreretten ble påberopt og krav om tilbakebetaling fremsatt i desember 2022 og januar 2023, med den følge at klagerne ikke har hatt angrerett for de avsluttede avtalene.   Slik sakene er opplyst inngikk klager i sak 23-187 avtale med Motkraft AS 6. juni 2022, og denne ble senere avsluttet av klager 6. oktober 2022 i forbindelse med et leverandørskifte. Klager påberopte angreretten og krav om tilbakebetaling 23. desember 2022. I sak 23-765 inngikk partene avtale om kraftleveranse til to separate målere, henholdsvis i desember 2021 og den 1. august 2022. Avtalene ble sagt opp av klageren henholdsvis 31. juli 2022 og 9. desember 2022. Klageren fremsatte krav om tilbakebetaling 11. januar 2023 for begge målere.   Ved vurderingen av om klagerne kan utøve angrerett for en avtale som er avsluttet når angreretten gjøres gjeldende, har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall.   Flertallet  – bestående av nemndleder Kolderup og forbrukerrepresentantene Iversen og Norman – viser til flertallets begrunnelse i sakene 22-1539 og 23-504, der tilsvarende spørsmål ble behandlet. Som i de sakene tar ikke flertallet stilling nå til om angrerettloven skal forstås dithen at angreretten er falt bort i avtaler som er avsluttet. Flertallet viser til at angrerettloven § 22 bokstav c gjør unntak fra angreretten for avtaler som er «levert fullt ut», men stiller likevel en rekke tilleggsvilkår som må være oppfylt for at unntaket skal få anvendelse. Disse tilleggsvilkårene er det ikke holdepunkter for at er oppfylt her.   Det sentrale for flertallet er uansett – som i de to nevnte sakene – at oppsigelsene av avtalene i forbindelse med leverandørbyttene i seg selv må anses som en angrerettutøvelse. Flertallet mener leverandørbytter som kunden selv iverksetter etter sin art må anses som en tilstrekkelig utvetydig erklæring om at forbrukeren vil gå fra avtalen, noe som er tilstrekkelig for å anse oppsigelsen som angrerettsutøvelse etter angrerettloven § 20. Det kreves ikke at forbrukeren påberoper seg angreretten for at denne skal anses utøvd, se EU-kommisjonens veileder til tolkningen av forbrukerrettighetsdirektivet (2021/C 525/01) punkt 5.3 der det fremgår at det ikke er krav om at angreretten omtales i juridiske vendinger, men at det er tilstrekkelig med en « angivelse af, at aftalen »opsiges«, eller at kunden »trækker sig ud af« aftalen, eller lignende vendinger (…), så længe det er muligt at identificere forbrugeren og aftalen.»   På denne bakgrunn mener flertallet at klagerne, da de i oktober 2022 og juli og desember 2022 sa opp sine avtaler, ga tilstrekkelig melding om at de ønsket seg løst fra avtalene. Etter flertallets syn kan en vanskelig finne klarere uttrykk for et ønske om å gå fra avtalen enn en oppsigelse, og flertallet anser oppsigelsene som en erklæring om angrerettutøvelse.   For øvrig viser flertallet til flertallets begrunnelse i sakene 22-1539 og 23-504.   Mindretallet  – bestående av bransjerepresentantene Hilde og Lima – viser til sin dissens i sakene 22-1539 og 23-504. Mindretallet finner det for det første klart at en kunde ikke kan erklære angrerett for en avtale som er avsluttet. Mindretallet mener for det andre at ikke enhver tidligere fremsatt oppsigelse kan anses som en utøvelse av angreretten. Mindretallet bemerker at et produkt- eller leverandørbytte som hovedregel ikke kan anses som angrerettutøvelse. Det kan likevel gjøres unntak fra dette utgangspunktet dersom det foreligger konkrete holdepunkter for at kunden har ment å angre avtalen. Det vil etter mindretallets syn blant annet være tilfellet dersom det foreligger historikk på at kunden har vært i kontakt med selskapet for å uttrykke misnøye eller et ønske om å angre avtalen. Motsetningsvis kan ikke kunden påberope angrerett for avtaler som ble avsluttet tilbake i tid bare fordi kunden i ettertid har fått kunnskap om angreretten. En slik adgang vil etter mindretallets syn legge til rette for illojal utnyttelse av reglene.   Mindretallet bemerker at det videre vil kunne få sterkt urimelige virkninger for selskapene dersom kunden kan påberope angrerett for ethvert produkt- eller leverandørskifte. Det vil særlig gjelde der kunden har krav på å få tilbakebetalt sine strømkostnader gjennom hele avtaleforholdet. Mindretallet mener av den grunn at det for spørsmålet om hvorvidt en oppsigelse er å anse som en angrerettutøvelse, må gjøres en konkret vurdering av omstendighetene omkring avslutningen av avtalen.   Mindretallet mener at det i sakene her ikke foreligger omstendigheter som tilsier at klagerne mente å utøve angreretten avtalene ble avsluttet. Klagerne har derfor etter mindretallets syn ikke gitt nødvendig angremelding etter angrerettloven § 20.   For øvrig viser mindretallet til sine dissenser i sakene 22-1539 og 23-504.   I samsvar med flertallets syn hadde klagerne i sak 23-187 og 23-765 sin angrerett i behold da angreretten ble gjort gjeldende i form av oppsigelsene knyttet til leverandørbyttene.   Selskapet har videre gjort gjeldende at angrerett ikke gjelder for avtaler om kraftlevering med grunnlag i angrerettloven § 22 bokstav d. Selskapet har anført at fordi spotavtalen følger den til enhver tid gjeldende spotprisen på markedet – fastsatt av energibørsen Nord Pool – må avtalen sidestilles med andre tjenester der prisen er avhengig av svingninger i markedet som den næringsdrivende ikke har innvirkning på, jf. § 22 bokstav d.   Nemnda er ikke enig i dette. Unntakene i § 22 bygger på betraktninger om at angreretten for visse produkter og tjenester ut fra deres art er uegnet, og unntakene er derfor begrenset til de produkter og tjenester som er konkret angitt. Unntaket i bokstav d – som selskapet anfører at kraftleveranser må innfortolkes under – gjelder tjenester hvis pris avhenger av svingninger i finansmarkedet . Ved vurderingen av om en tjenesteytelse faller innenfor unntakets anvendelsesområde, skal det etter forarbeidene (Prop. 64 L (2013–2014) s. 57) legges vekt på om prisen for tjenesten er gjenstand for svingninger i finansmarkedet som ikke kan kontrolleres av den næringsdrivende, og som skjer innen utløpet av angrefristen. Nemnda legger til grunn at dette unntaket ikke får anvendelse på avtaler om levering av kraft gjennom energinettet som i den foreliggende saken. Nemnda viser på dette punkt til drøftelsen av dette spørsmålet i Forbrukertilsynets brev 8. april 2022 til Fjordkraft AS punkt 5.2.2, datert 08.04.2022 (Orienteringsbrev om angrerett på strømavtaler med fastpris - referanse 22/612-17), som er publisert på Forbrukertilsynets hjemmesider.   Nemnda bemerker for øvrig at den næringsdrivende etter § 8 første ledd bokstav k uansett må opplyse om at avtalen er omfattet av et unntak i § 22. Slike opplysninger er ikke nemnda kjent med at er gitt. Unntaket i § 22 bokstav d får ikke anvendelse i sakene her.   Spørsmålet i det følgende er hvilke rettsvirkninger det har at klagerne i sakene 23-056 , 23-170 , 23-171 , 23-186 , 23-188, 23-187  og 23-765 påberopte angreretten rettidig. Slik saken er opplyst har selskapet ettergitt påslaget og fastavgiften etter avtalene. Spørsmålet i sakene er om klagerne har krav på å få tilbakeført den spotprisen som den enkelte kunden har betalt til Motkraft AS for den kraften som kunden har fått levert og som er forbrukt.   Også for dette spørsmålet har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall.   Flertallet  – ved nemndleder Kolderup og forbrukerrepresentantene Iversen og Norman – forstår sammenfatningsvis angrerettloven § 26 andre ledd, sammenholdt med § 24 første ledd, dithen at forbrukerens betalingsplikt bortfaller i sin helhet der angreretten utøves og den næringsdrivende ikke har oppfylt sin opplysningsplikt etter § 8 første ledd bokstav h, og at kunden har krav på å få tilbakeført sine betalinger under avtalen. De klagerne som hadde sin angrerett i behold da angreretten ble utøvd, har derfor ikke noen betalingsforpliktelse for strøm som er levert og forbrukt på det tidspunktet angreretten ble utøvd. Flertallet understreker at dette både gjelder fakturert og ikke-fakturert forbruk. Der strømmen er fakturert og betalt, skal innklagede tilbakeføre betalingene, jf. angrerettloven § 24. Der forbruket ikke er betalt, uavhengig av om det var fakturert, skal betalingskravet frafalles.   Flertallet påpeker for ordens skyld at det kun er betalingsforpliktelsen for levert kraft fra kraftleverandør som omfattes av bortfallet. Der den næringsdrivende også avregner nettleie ved gjennomfakturering, påvirkes ikke kundens plikt til å betale nettleien av at angreretten utøves i kontraktsforholdet med kraftleverandøren. Retten til strømstøtte avregnes over fakturaen for nettleie, og påvirkes heller ikke av at angreretten utøves. For ordens skyld presiserer flertallet at strømstøtten skal tilkomme kunden, jf. strømstønadsloven § 4. Der strømstøtten er avregnet av kraftselskapet ved gjennomfakturering fra nettleverandør, skal kraftleverandøren utbetale strømstøtten til strømkunden i tilfeller der angreretten utøves, jf. strømstønadsloven § 6 første og andre ledd forutsetningsvis.   Nemnda tilføyer at klager i sak 23-186 ,   i tillegg til sin underliggende kraftleveringsavtale, har hatt en plusskundeavtale hos innklagede. Slik saken er opplyst er oppgjøret på dette punkt gjennomført ved at det er gjort fratrekk på de løpende fakturaene gjennom motregning. Klager i denne saken har etter dette krav på å få tilbakebetalt brutto for den forbrukte kraften.   Klagerne har videre krav på forsinkelsesrenter på tilbakebetalingskravet. Når det gjelder forsinkelsesrenter på tilbakebetalingskravet, påpeker flertallet at forfallstidspunktet for selskapets tilbakebetalingsplikt er 14 dager fra melding om utøvelse av angrerett kom frem til selskapet, jf. angrerettloven § 24. Etter forsinkelsesrenteloven § 2 starter forsinkelsesrenter å løpe «fra forfallsdag når denne er fastsatt i forveien» og ellers fra 30 dager etter skriftlig påkrav. Spørsmålet for flertallet er hvilken av disse startdatoene som skal gjelde for tilbakebetalingskrav ved utøvelse av angrerett.   Flertallet viser at retten til forsinkelsesrenter i slike situasjoner ikke er regulert i forbrukeravtaledirektivet. Flertallet finner det tvilsomt om forfallsregelen i angrerettloven § 24 kan anses som en forfallsdato fastsatt i forveien. Flertallet viser til forarbeidene til forsinkelsesrenteloven § 2, NOU 1974: 54 på side 79, der det heter:    «Fastsatt i forveien er forfallsdagen i de tilfelle hvor man av grunnlaget for kravet kan utlede en bestemt dato for oppgjøret. Det kan være avtalt at beløpet skal gjøres opp på – eller innen – en fiksert dato, eller at et beløp skal svares i rater på forhåndsoppgitte dager eller terminer. Er betalingen gjort avhengig av påkrav alene, eller av ytre, faktiske begivenheter, kan man derimot normalt ikke si at forfallstidspunktet er fastsatt i forveien. Her må et påkrav til for å utløse betalingsplikten, jfr. prinsippet i gbl. § 5. I så fall skal utkastets påkravsregel i 2. punktum gjelde. Kan debitor like lett som kreditor i forveien beregne når omstendighetene inntreffer, vil man imidlertid måtte regne forfallsdagen som fiksert i forveien.»     Flertallet viser også til HR-1995-1549. I en situasjon som den foreliggende, følger forbrukers tilbakebetalingskrav som en konsekvens av forbrukeren utøvelse av angrerett. Om, og i tilfelle når dette skjer, må for den næringsdrivende anses som en ytre, faktisk begivenhet. Til tross for forfallsregelen i angrerettloven § 24, tilsier dette at det er påkravsregelen i forsinkelsesrenteloven § 2 som får anvendelse. Påkrav på tilbakebetalingskravene ble tidligst sendt ved den respektive klagers erklæring om angrerettsutøvelse. Klagerne har derfor krav på forsinkelsesrenter fra 30 dager etter at påkravet ble sendt, jf. forsinkelsesrenteloven § 2.    Mindretallet  – bransjerepresentantene Lima og Hilde – legger til grunn en annen lovtolkning av § 26 andre ledd. Etter mindretallets syn er flertallets syn svakt forankret i rettskildene, samtidig som EØS-rettslige kilder heller ikke kan begrunne flertallets resultat. Mindretallet fremhever de urimelige virkningene av flertallets forståelse og bemerker at konkrete rimelighetsbetraktninger må få større vekt i situasjoner der fullstendig tilbakebetaling vil kunne ramme den næringsdrivende urimelig hardt.   Begge fraksjoner viser for øvrig til vedtaket av 12. juni 2023 for en nærmere redegjørelse for den respektive fraksjonens syn på forståelsen av angrerettloven § 26.   I samsvar med flertallets syn gis klagerne i sakene 23-056 , 23-170 , 23-171 , 23-186 , 23-187 , 23-188  og 23-765 medhold. Klager i sak 23-406 gis delvis medhold. Klagerne i sakene 23-058 , 23-164 og 23-656 gis ikke medhold.     VEDTAK   Klagere i sak 23-056, 23-170, 23-171, 23-186, 23-187, 23-188 og 23-765 gis medhold. Klager i sak 23-406 gis delvis medhold. Øvrige klagere gis ikke medhold.   Oslo, 18. mars 2024   Henrik E. Kolderup, leder Gustav Norman, Forbrukerrådet Thomas Iversen, Forbrukerrådet Astrid M. Hilde, Fornybar Norge Lars Lima, Fornybar Norge   Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Sakene gjaldt uenighet om tilbakebetaling ved påberopelse av angrerett. Siden sakene i det alt vesentlige har reist likeartede spørsmål, ble de forent til felles behandling og avgjørelse. Innklagede sendte 23. desember 2022 ut informasjon til sine kunder med opplysning om angrerett under allerede inngåtte avtaler og om at kundene kunne gjøre angrerett gjeldende innen 14 dager fra mottaket av brevet. Klagerne viste til at selskapet ikke hadde overholdt sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 og at de hadde sin angrerett i behold. De krevde fritak for fremtidige betalingsforpliktelser samt tilbakebetaling av foretatte betalinger for strøm med grunnlag i at de hadde utøvd angreretten. Selskapet bestred at det forelå grunnlag for tilbakebetaling. Selskapet gjorde gjeldende at det etter en fornyet gjennomgang av omstendighetene rundt avtaleinngåelsen fant at selskapet hadde gitt de opplysninger om angrerett som det skulle. Selskapet bestred i ethvert tilfelle at det hadde plikt til å tilbakebetale foretatte betalinger for levert kraft. Under dissens ble alle klagerne med unntak av to gitt medhold. Sak: 23-011, 23-087, 23-088, 23-089, 23-090, 23-091, 23-092, 23-093, 23-094, 23-095, 23-096, 23-097, 23-098, 23-099, 23-100, 23-101, 23-102, 23-103, 23-104, 23-105, 23-106, 23-107, 23-108, 23-109, 23-111, 23-114, 23-115, 23-116, 23-118, 23-119, 23-120, 23-121 og 23-122. Klage vedrørende angrerett og tilbakebetaling Saksgang: Ved e-poster mottatt fra klagere i perioden 03.01.2023 til 21.02.2023 ble sakene brakt inn for Elklagenemnda, basert på vesentlig likelydende klager. Haugaland Kraft Energi AS har i brev vedlagt e-post av 29.03.2023 inngitt én uttalelse som omfatter alle klagesakene. Flere av klagerne har i etterkant inngitt merknader til selskapets brev som i det alt vesentlige er likelydende. Disse merknadene er besvart under ett av innklagede i brev 26. april 2023. Haugaland Kraft Energi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder uenighet om tilbakebetaling ved påberopelse av angrerett. Regelverk: Standard kraftleveringsavtale § 1-4 og angrerettloven. Historikk: 06.2022 og utover – Klagerne inngår individuelle fastprisavtaler med Haugaland Kraft Energi AS. 23.12.2022 – Haugaland Kraft Energi AS opplyser sine kunder om angrerett. 12.2022–01.2023 – Klagerne utøver angrerett i sine individuelle avtaler og mottar bekreftelse på dette fra Haugaland Kraft Energi AS, som avslutter leveransene. Krav: Klagerne krever tilbakebetalt alle innbetalinger gjennomført under de angrede avtalene. I tillegg krever de at eventuelle utestående betalingskrav bortfaller. Elklagenemnda har besluttet å forene klagesakene til felles behandling og avgjørelse, idet dette er hensiktsmessig slik sakene er lagt opp fra klagersiden og innklagede, og verken nemndsavtalen eller godkjenningsloven er til hinder. Der enkeltsaker reiser særlige spørsmål, vil disse bli behandlet særskilt. Partenes anførsler: Klagerne gjør i korte trekk gjeldende at de har utøvd angrerett overfor Haugaland Kraft Energi AS og er løst av avtalene. De krever på denne bakgrunn tilbakebetaling av foretatte betalinger for forbrukt kraft, samt å få slippe å betale for ikke-fakturert kraft. De gjør gjeldende at Haugaland Kraft Energi AS ikke har overholdt sin opplysningsplikt etter angrerettloven og at de som følge av dette har angreretten i behold og krav på tilbakebetaling. Klagerne anfører at selskapet ikke ga tilstrekkelige opplysninger om angrerett i henhold til angrerettloven på avtaletidspunktet. De viser til at angrerettskjema ikke ble fremstilt i varig medium, men gjennom en hyperlenke. Tilstrekkelige opplysninger ble først gitt i desember 2022. Klagerne hevder at de derfor gjorde angreretten gjeldende innenfor fristen. Klagerne gjør videre gjeldende at selskapet under enhver omstendighet forpliktet seg til tilbakebetaling basert på en naturlig språklig forståelse av de utsendte angrerettsopplysningene. Opplysningene ga grunnlag for berettigede forventninger som de innrettet seg etter. Klagerne viser videre til at de mottok bekreftelse fra Haugaland Kraft Energi AS på utøvelse av angreretten. De hevder at det må anses som en erkjennelse av avtaleopphør og tilbakebetalingsplikt. Klagerne bestrider at opplysningene av desember 2022 ble utsendt under pålegg fra Forbrukertilsynet og viser til tilsynets orientering av november 2022. Klagerne peker på at det ikke kunne utledes noe pålegg av orienteringen, men at selskapene snarere skulle sende ut angrerettsopplysninger dersom de kom til at opplysningene ved avtaleinngåelsen var mangelfulle. Klagerne anser dette som en erkjennelse av brutt opplysningsplikt som utløser rett for forbrukeren til å gå fra avtalen. Klagerne hevder at Haugaland Kraft Energi AS har opptrådt i strid med god forretningsskikk. De anfører at selskapets opptreden har fremstått som et omgåelsesforsøk og at det i alle tilfeller er selskapet som må bære risikoen for dette. Videre viser klagerne til at innklagde har kommet med feilaktige opplysninger om årsaken til utsendelse av angrerettsopplysninger, at selskapet har fremsatt trusler om pliktstrøm og at informasjon om angrerett ble sendt ut på kvelden lille julaften. De mener også at selskapets omfattende og utpreget juridiske tilsvar undergraver deres forutsetninger for å representere seg selv i nemndsbehandlingen. For de tilfeller der forfalte betalingskrav er utsendt inkasso, anfører klagerne at dette er i strid med god inkassoskikk. Klagerne peker på at bestridte fordringer til behandling i nemnda ikke kan søkes dekket gjennom tvangsinndrivelse. Haugaland Kraft Energi AS gjør i korte trekk gjeldende at de bestrider samtlige av klagernes krav om tilbakebetaling på flere grunnlag. Selskapet hevder at opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h ble overholdt på avtaletidspunktene og at fristen for å utøve angrerett derfor er utløpt. De viser til at opplysningene på avtaletidspunktet ble formidlet på en «klar og forståelig måte» og peker på at bestemmelsen må forstås i lys av samfunnsutviklingen. Selskapet peker videre på at § 18 ikke oppstiller et uttrykkelig krav om at forbrukeren må kunne lagre opplysningene. De hevder dessuten at fremstilling av opplysninger ved bruk av hyperlenke kan kvalifisere som varig medium og underbygger dette med praksis fra EU- domstolen. Selskapet hevder at det må foretas en konkret bedømmelse av om hyperlenken, basert på nettsidens karakter, kan anses som et varig medium. I alle tilfeller mener selskapet at opplysningsplikten og kravet om bruk av varig medium må anses som to selvstendige plikter. Når selskapet har oppfylt opplysningsplikten etter § 8 første ledd bokstav h, er det allerede av denne grunn ikke grunnlag for å fremsette krav om tilbakebetaling, jf. § 26 annet ledd bokstav a. For noen av klagesakene gjør selskapet gjeldende at angreretten er for sent utøvd. Selskapet gjør i ethvert tilfelle gjeldende at angrerettlovens regler om tilbakebetaling ikke får anvendelse på strømavtaler, idet det ville medføre sterkt urimelige resultater i strid med den alminnelige rettsfølelsen. Haugaland Kraft Energi AS peker på at strøm reelt sett er en vare og ikke en tjeneste, og at den dermed ikke faller inn under § 26 annet ledd. Selskapet hevder at det i alle tilfeller må innfortolkes en reservasjon i bestemmelsen for strøm som er levert, forbrukt og betalt. Selskapet hevder at utsendelse av opplysninger om angrerett og påfølgende tilbakebetaling ikke innebar en erkjennelse av brudd på opplysningsplikten. Opplysningene ble i stedet meddelt nye kunder på grunnlag av pålegg fra Forbrukertilsynet. Selskapet peker på at opplysningene ble utsendt eksisterende kunder fordi de ved en obligatorisk overgang mellom to produktgrupper ble registrert som nye kunder. Haugaland Kraft Energi AS hevder at opplysningene som fremgikk av varselet av desember 2022 er blitt misforstått av klagerne. Selskapet hevder at det ikke er grunnlag for å utlede en tilbakebetalingsplikt av den informasjonen som ble gitt. Både fordi angrefristen var utløpt da kundene utøvde angreretten og fordi det ikke foreligger grunnlag for tilbakebetaling, er det heller ikke grunnlag for bortfall av ubetalte fakturaer for strøm som er mottatt og forbrukt, men ikke betalt. Nemnda ser slik på saken:   Saken gjelder uenighet om hvorvidt angrerett er utøvd innen fristen, og om kunden i så fall har rett på tilbakebetaling av vederlag for leverte tjenester når angreretten utøves.  Før nemnda ser på sakens materielle spørsmål vil den behandle innklagedes habilitetsinnsigelse til nemndsmedlem Thomas Iversen som er oppnevnt av Forbrukerrådet. Habilitetsinnsigelsen bygger ifølge innklagede på at Iversen «ved flere anledninger [har] uttalt i media at det er "klart" at brudd på opplysningsplikten i angrerettloven ubetinget fører til at forbrukerne har krav på refusjon av betalinger for forbrukt og på alle måter feilfri strøm». Det gjøres gjeldende at Elklagenemnda må ta stilling til Iversens habilitet som følge av Iversens «til dels kraftfulle og unyanserte uttalelser i media». Elklagenemnda har ved behandlingen av klagesakene behandlet habilitetsinnsigelsen separat fra hovedsaken. Nemndsmedlem Iversen har ikke deltatt ved behandlingen, jf. forvaltningsloven § 8 andre ledd. Elklagenemnda – alle medlemmer unntatt Thomas Iversen – viser til at etter godkjenningsloven § 11 skal nemnda opptre upartisk, og at forvaltningslovens regler om habilitet får anvendelse på blant annet leder og nemndsmedlemmene. Det samme følger av avtale og vedtekter for Elklagenemnda punkt 13.1. Regler om habilitet er gitt i forvaltningsloven § 6, der det er bestemmelsens andre ledd som er den aktuelle. Det følger der at – i dette tilfellet et nemndsmedlem – er «ugild når andre særegne forhold foreligger som er egnet til å svekke tilliten til hans upartiskhet». Det følger av bestemmelsen at terskelen er nokså høy, og at forholdet må vurderes konkret i den aktuelle situasjonen. Nemnda bemerker innledningsvis at det ikke er hevdet – og heller ikke finnes grunn til å anta – at Iversen har noen personlig interesse i utfallet. Etter sikker praksis knyttet til forvaltningsloven § 6 og dets motstykke i domstolloven § 108 beror likevel ikke habilitetsvurderingen på tjenestemannens subjektive forhold, men i like stor grad på en objektiv vurdering av hvordan forholdet fremstår utad.  Nemnda ser ikke bort fra at der en forvaltningstjenestemann inntar et sterkt og klart forhåndsstandpunkt til saken, uten at standpunktet knytter seg til noen av partene, vil kunne bli inhabil, se i denne retning Stub i Karnov Norsk lovkommentar note 39 til forvaltningsloven § 6 (sist revidert 7. desember 2021). Nemnda finner det likevel klart at dette ikke er situasjonen i denne saken. Elklagenemnda er i henhold til vedtektenes punkt 2.1 sammensatt av fem medlemmer, der «én [skal] være nøytral leder, to medlemmer skal være oppnevnt fra Forbrukerrådet og to medlemmer skal være oppnevnt fra Energi Norge». Iversen sitter derfor i Elklagenemnda som representant for Forbrukerrådet, og representerer dermed forbrukerinteressene i nemnda. Iversen har uttalt seg i det offentlige ordskiftet i media om de problemstillinger denne saken reiser, men det er samtidig klart at han i disse tilfellene har gjort dette som representant for sin arbeidsgiver Forbrukerrådet, og ikke i egenskap av å være medlem i Elklagenemnda. Nemnda viser videre til at Iversen har uttalt seg om problemstillingene generelt, og har ikke uttalt seg konkret om problemstillingen i tilknytning til innklagedes klagesaker. Han har opplyst at han heller ikke har hatt kontakt med noen av klagerne eller for øvrig hatt noen konkret befatning med sakene. Etter en samlet vurdering, hvor det at innklagede har fremmet habilitetsinnsigelse mot Iversen er vurdert, finner Elklagenemnda – alle medlemmer unntatt Iversen –at Thomas Iversen ikke er inhabil til å delta i behandlingen av klagesakene.  Ved behandlingen av de materielle spørsmålene i saken, har nemnda delt seg i et flertall bestående av nemndas leder Kolderup og medlemmene Iversen og Norman, og et mindretall bestående av medlemmene Aadland og Lima. Mindretallets dissens knytter seg til spørsmålet om den næringsdrivendes tilbakebetalingsplikt etter angrerettloven § 26.   I det følgende redegjør flertallet for sitt syn på sakens materielle spørsmål, før mindretallets dissens fremkommer avslutningsvis. Felles materielle spørsmål i klagesakene – flertallets syn: Oversikt: Alle klagerne har påberopt seg rett til tilbakebetaling i kraft av sin angrerettutøvelse. Avgjørende for om det overhodet kan bli tale om tilbakebetaling, er om klagerne på tidspunktet for fremsettelsen av angrerett- og tilbakebetalingskravet hadde angreretten i behold.  Utgangspunktet følger av angrerettloven § 20 første ledd, der det fremgår at forbrukeren har rett til å gå fra avtalen dersom melding gis til den næringsdrivende innen utløpet av klagefristen. Angrefristen reguleres i § 21 første ledd, som angir en hovedregel om angrefrist for tjenester på 14 dager fra avtaleinngåelsestidspunktet og for varer på 14 dager får varen i fysisk besittelse. Fristene beregnes etter lovens § 6 på den måten at den dagen fristen starter å løpe ikke medregnes, samtidig som frister som ellers utløper på helge- og helligdager anses å utløpe nærmeste påfølgende virkedagen. Flertallet legger til grunn at den ordinære angrefristen på 14 dager er utløpt for samtlige av klagerne. Av § 21 tredje ledd følger det imidlertid at der den næringsdrivende ikke har overholdt sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, utløper fristen senest 12 måneder etter utløpet av den opprinnelige angrefristen som følger av bestemmelsens første ledd, jf. § 6. Videre følger det av bestemmelsens fjerde ledd at dersom den næringsdrivende innenfor 12-månedersfristen angitt i tredje ledd oppfyller sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, utløper angreretten 14 dager etter at forbrukeren fikk disse opplysningene. Dette innebærer at den næringsdrivende som ikke tidligere har gitt opplysninger i samsvar med lovens § 8 første ledd bokstav h, kan utløse angrefristen når opplysningene gis, men at angrefristen ikke i noe tilfelle vil utløpe senere enn 12 måneder etter utløpet av fristen etter hovedregelen i første ledd (14 dager etter avtaleinngåelse/fysisk besittelse). Det avgjørende spørsmålet for om fristreglene i tredje og fjerde ledd får anvendelse, er dermed om selskapet har overholdt sin opplysningsplikt etter § 8 første ledd bokstav h. Flertallet tilføyer at angrerettloven også oppstiller en rekke andre krav til avtaleinngåelsesprosessen av betydning for avtaler om strømsalg, se blant annet § 10 om uanmodet telefonsalg og kapittel 4 om krav til avtaler inngått utenfor fast forretningssted og kapittel 5 om krav til fjernsalgsavtaler. Ettersom disse bestemmelsene i seg selv ikke er styrende for når angrefristen anses å starte, går flertallet ikke inn på disse her, men den vil komme tilbake til enkelte av dem ved drøftelsen av sakens spørsmål.  Opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h – generelt: Det første spørsmålet i saken er om klagerne hadde sin angrerett i behold da denne ble gjort gjeldende. Dette forutsetter at innklagede ikke kan anses å ha oppfylt sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h før ved kundebrevet 23. desember 2022. Flertallet må derfor først ta stilling til om innklagede må anses å ha oppfylt sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h på et tidligere tidspunkt. Slik sakene står, beror dette i praksis på en vurdering av om selskapet må anses å ha gitt disse opplysningene på korrekt vis ved avtaleinngåelsen. Spørsmålet beror på en tolkning av angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, som lyder slik: § 8. Opplysningsplikt før avtaleinngåelse Før det blir inngått en avtale om fjernsalg eller avtale utenom faste forretningslokaler, skal den næringsdrivende på en klar og forståelig måte gi forbrukeren opplysninger om:  …  h. at det foreligger angrerett og standardisert skjema for bruk av angrerett (angreskjema), samt vilkårene, tidsfristene og fremgangsmåtene for å bruke angreretten jf. § 20 første og annet ledd. Fagdepartementet er gitt fullmakt til å gi forskrifter om oppfyllelsen av opplysningsplikten, men har ikke gjort dette på noen måte som kaster lys over tolkningsspørsmålet. I bestemmelsens andre ledd heter det at den næringsdrivende «skal anses for å ha gitt opplysninger etter første ledd bokstav h, i og j dersom denne har gitt forbrukeren korrekt utfylt skjema om opplysninger om angreretten». Bestemmelsen angir at fysisk levering av et slikt dokument vil oppfylle opplysningsplikten, men utelukker altså ikke at opplysningsplikten kan oppfylles på annen måte. Flertallet viser her også til angrerettloven § 7, som lyder slik: § 7. Bevisbyrde Den næringsdrivende har bevisbyrden for at opplysningsplikten i §§ 8 til 16 og § 18 er oppfylt.  Angrerettloven gjennomfører direktiv 2011/83/EU (forbrukerrettighetsdirektivet), som er gjort til en del av EØS-avtalen som Norge er folkerettslig bundet av. Etter direktivets artikkel 4 angir direktivet en totalharmonisering, hvilket medfører at både utformingen og anvendelsen av angrerettloven må ligge innenfor direktivets rammer, både av hensyn til forbrukeren og den næringsdrivende. Det følger av forarbeidene til angrerettloven, Prop. 64 L (2014–2015) punkt 2.1, at angrerettloven har til formål å gjennomføre forbrukerrettighetsdirektivet i norsk rett. Ved fortolkningen av angrerettlovens bestemmelser, bemerker flertallet derfor at får derfor forbrukerrettighetsdirektivet får stor vekt. EU-domstolen har den autoritative kompetansen til å fortolke og utvikle EU-retten, jf. TFEU art. 267. I lys av Norges folkerettslige forpliktelser og homogenitetsmålsettingen, innebærer dette at EU-domstolens praksis får betydning ved fortolkningen av angrerettloven. Innklagede har gjort gjeldende at oppfyllelse av opplysningsplikten ikke forutsetter at informasjonen som nevnt i angrerettloven § 8 første ledd bokstav h er gitt til kunden på et varig medium før avtaleinngåelsen. Selskapet har vist til at det er tilstrekkelig å gi denne informasjonen ved hjelp av hyperlenker, og selskapet har fremlagt den informasjonen som hyperlenkene viste til ved inngåelsen. Det fremgår av innledningen i angrerettloven § 8 første ledd sammenholdt med bokstav h at den næringsdrivende er forpliktet til å «på en klar og forståelig måte» gi forbrukeren opplysninger om at det foreligger angrerett og standardisert skjema for bruk av angrerett samt vilkårene, tidsfristene og fremgangsmåtene for å bruke angreretten. Videre har altså den næringsdrivende bevisbyrden for at dette har skjedd, jf. angrerettloven § 7. Flertallet i Elklagenemnda bemerker innledningsvis at ordlyden i angrerettloven § 8 første ledd for så vidt ikke er direkte til hinder for at opplysningene som er nevnt i bokstav h kan gis på andre måter enn på et varig medium. Etter ordlyden er det kun et krav om at opplysningene gis «på en klar og forståelig måte». For mange situasjoner gir loven likevel regler som tilsier at opplysningene skal gis på et varig medium. Det følger av § 10 at ved uanmodete telefonsalg skal den næringsdrivende «bekrefte tilbudet skriftlig på et varig medium etter at telefonsamtalen er avsluttet». Dette kravet følger ikke av totalharmoniseringen i angrerettsdirektivet, men er en valgfri løsning etter direktivets artikkel 8 nr. 6. Det er nærliggende å se det slik at tilbudet da må inneholde opplysningene som nevnt i § 8, og at den skriftlige bekreftelsen av tilbudet innebærer at tilbudet gis på et varig medium. For avtaler inngått utenfor faste forretningslokaler krever § 11 at avtalen inneholder opplysninger som nevnt i § 8 og at kunden får et eksemplar av avtalen. For fjernsalgsavtaler åpner imidlertid § 14 for at opplysningene i § 8 første ledd kan gjøres tilgjengelig for forbrukeren på et enkelt og forståelig språk på en måte som er tilpasset fjernkommunikasjonsmiddelet dersom fjernkommunikasjonsmiddel har begrenset plass eller tid til å vise opplysninger, jf. § 15. I så fall skal opplysningene regnes som en del av avtalen og skal ikke endres. Det følger likevel av § 15 første ledd at opplysninger om angreretten, jf. angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, skal gis av den næringsdrivende før avtale inngås, mens det er de øvrige opplysningspliktene utenom dem som følger av § 8 første ledd bokstav a, d, e, h og n som kan gis på en måte som er tilpasset fjernkommunikasjonsmiddelet når dette har begrenset plass eller tid til å vise opplysninger. Videre viser flertallet til § 18 om plikten til å sende bekreftelse etter inngåelse av fjernsalgsavtaler: § 18. Bekreftelse på inngått avtale Den næringsdrivende skal innen rimelig tid etter avtaleinngåelsen, og senest på leveringstidspunktet for varene eller før levering av tjenesten begynner, gi forbrukeren skriftlig bekreftelse på den inngåtte avtalen på et varig medium.  Bekreftelsen skal inneholde opplysninger nevnt i § 8 første ledd, dersom disse ikke tidligere er gitt forbrukeren på et varig medium, og opplysning om at forbrukeren har gitt slikt samtykke som nevnt i § 22 bokstav n.   Det følger av gjennomgangen over at også ved fjernsalgsavtaler er det en forutsetning at opplysninger om angreretten i samsvar med angrerettloven § 8 første ledd bokstav h aktivt blir gitt av den næringsdrivende. Dette tilsier at det ikke er nok å innta en hyperlenke der det for eksempel står «For opplysninger om angrerett, klikk her». Samtidig følger det forutsetningsvis av både § 14 og § 18 at det ved fjernsalgsavtaler ikke er noen absolutt plikt til å sende kunden opplysninger som nevnt i angrerettloven § 8 bokstav h på et varig medium før senest ved bekreftelsen på inngått avtale, vel å merke dersom fjernkommunikasjonsmiddelet setter begrensninger for dette. Dette trekker i retning av at opplysningsplikten i § 8 første ledd bokstav h ikke i ethvert tilfelle må oppfylles på et varig medium. Dette må imidlertid ses i sammenheng med kravet om at opplysninger som kun gjøres tilgjengelig for kunden ikke må endres, jf. § 14, samt utgangspunktet i angrerettloven § 7 om at den næringsdrivende har bevisbyrden for at opplysningsplikten i § 8 er oppfylt. Denne bevisbyrden vil være oppfylt der opplysningene etter § 8 gis på et varig medium, se bestemmelsens andre ledd. Også kravet i § 8 om at opplysningene skal gis på «en klar og forståelig måte» kan få betydning der opplysningene kun gjøres tilgjengelige og ikke overleveres til kunden på varig medium. Flertallet tilføyer her at bestemmelsene som er gjennomgått over, viser at ved både avtaler inngått utenfor faste forretningslokaler og ved fjernsalg, må opplysningene i angrerettloven § 8 første ledd bokstav h gis på et varig medium på ett eller annet tidspunkt i tilknytning til avtaleinngåelsen. Om de ikke gis på varig medium før avtaleinngåelsen etter § 8, må de enten være inntatt i avtalen som forbrukeren skal motta, eller senest i bestillingsbekreftelsen. Så langt de gis på slik måte, vil dette i alle tilfeller innebære at angreretten starter å løpe, jf. angrerettloven § 21 fjerde ledd. Dersom de ikke gis på slik måte, skaper dette usikkerhet ved hvilke opplysninger som rent faktisk er gitt knyttet til avtaleinngåelsen, jf. § 7. Flertallet vil påpeke at opplysningsplikten i angrerettloven § 8 bygger på forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 6. Artikkelen slår fast at før forbrukeren blir bundet ved avtaler inngått utenfor faste forretningslokaler eller fjernsalg, skal den næringsdrivende gi den angitte informasjonen i artikkelen « in a clear and comprehensible manner ». I fortalens avsnitt 34 fremgår det at når opplysningene skal gis på en forståelig måte tilpasset den enkelte, må det tas i betraktning at enkelte kunder er særlig sårbare på grunn av mentale, fysiske eller psykiske handicap, alder eller godtroenhet, samtidig som dette ikke skal innebære at det legges opp til ulike nivåer for forbrukerbeskyttelse. Flertallet forstår dette dithen at man ved vurderingen av om informasjonen gis på en «klar og forståelig måte», skal legge til grunn at informasjonen også gis på en måte som er forståelig for særlig sårbare kunder. Dette synspunktet samsvarer med det som følger av norske rettskilder. Norsk diskrimineringslovgivning, for eksempel forskrift 21. juni 2013 nr. 732 om universell utforming av IKT-løsninger, gjelder allment ved den næringsdrivendes informasjonsforpliktelser til forbrukere, jf. Prop. 64 L (2013–2014) s. 117. Slik flertallet har vært inne på, kan dette også få betydning for hvordan opplysningene kan gis. Slik forbrukerrettighetsdirektivet er bygget opp for avtaler inngått utenfor faste forretningslokaler og ved fjernsalg, angir artikkel 6 krav til hvilken informasjon som skal gis , mens artikkel 7 og 8 angir hvordan den skal gis . Dette utgjør en lovteknisk forskjell fra den norske loven, som slår fast at avtalene som inngås skal inneholde slik informasjon som den næringsdrivende skal gi før avtalen inngås etter § 8. Dette viser etter flertallets syn at reguleringen i angrerettloven §§ 10, 11, 14 og 15 må anses å regulere hvordan opplysningsplikten i § 8 skal oppfylles. Det er derfor ikke slik at man generelt kan si at informasjonen som skal gis etter angrerettloven § 8 alltid kan gis ved hyperlenke, slik innklagede gjør gjeldende. Hyperlenke skal kun benyttes til oppfyllelse av opplysningsplikten bare når dette er påkrevd ut fra begrensninger ved det aktuelle mediet. Opplysninger om angreretten etter lovens § 8 første ledd bokstav h skal uansett alltid gis. Når disse kravene ikke er fulgt, kan uansett ikke opplysningsplikten anses oppfylt. Innklagede har i tilsvaret til klagene vist til at EU-domstolen i sak C-536/20 skiller mellom den næringsdrivendes materielle informasjonsplikt, som reguleres av direktivets artikkel 6 (angrerettloven § 8 første ledd), og hvilken form informasjonen må ha, hvilket reguleres av direktivets artikkel 8 (angrerettloven § 18 andre ledd). Innklagede gjør gjeldende at den næringsdrivende har oppfylt sin plikt etter § 8 første ledd så fremt opplysningene er formidlet på en «klar og forståelig måte». Det er først etter kontraktsinngåelsen at den næringsdrivende også må gi opplysningene om angreretten på et «varig medium», dersom dette ikke er gjort tidligere. Slik flertallet ser det, er dette en forenklet utlegning av dommen. Hovedspørsmålet i dommen var om opplysningsplikten etter artikkel 6 kunne oppfylles ved at forbrukeren tikket av i en boks der informasjonen etter artikkel 6 var inntatt (en såkalt «click wrap»-variant) og om det var relevant for denne vurderingen om den næringsdrivende i etterkant hadde sendt en bestillingsbekreftelse på et varig medium eller ikke. Det fremgår av dommens avsnitt 46–47 at opplysningene i artikkel 6 nr. 1 kan gis til forbrukeren før avtaleinngåelsen i de generelle forretningsvilkårene på den næringsdrivendes nettsted som forbrukeren aktivt aksepterer ved å krysse av en boks, men at det var opp til den nasjonale domstolen å vurdere om all den påkrevde informasjonen var gitt til forbrukeren på en klar og forståelig måte i tråd med direktivet. EU-domstolen la til at i ethvert tilfelle lå plikten til å sende en etterfølgende leveringsbekreftelse etter artikkel 8 nr. 7 på varig medium fast. Slik flertallet ser det, påvirker ikke dommen vurderingen av hvilken informasjon som skal gis til forbrukeren før avtaleinngåelse, herunder om man kan bruke hyperlenker. Når flertallet skal sammenfatte gjennomgangen foran, legges det til grunn at den næringsdrivende ved fjernsalgsavtaler i ethvert tilfelle aktivt skal gi kunden de opplysningene om angrerett som er omhandlet i angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, og at dette skal skje på en «klar og forståelig måte». Å lenke til en nettside for nærmere opplysninger om angrerett, er ikke en tilstrekkelig oppfyllelse av opplysningsplikten når forbrukeren ikke samtidig gis opplysninger om angrerettens innhold. I ethvert tilfelle kan en slik metode bare brukes når fjernkommunikasjonsmiddelet gjør det nødvendig. Videre har den næringsdrivende bevisbyrden for at opplysningsplikten er oppfylt. Hyperlenker har den egenskap at nettsiden det lenkes til kan endres ensidig av den næringsdrivende. Der opplysninger om angreretten gis av den næringsdrivende på et varig medium før avtalen inngås, er det på den annen side ingen tvil om hva kunden har fått opplyst. Hvorvidt opplysningsplikten i slike tilfeller er oppfylt, vil da bero på innholdet av opplysningene.  Selskapet har i tilsvaret for øvrig vist til at angrerettlovens bestemmelser om opplysningsplikt må ses i lys av utviklingen innenfor netthandel. Flertallet anser ikke dette argumentet som særlig tungtveiende. Angrerettloven bygger på en forutsatt grad av forbrukerbeskyttelse, som det er særlig behov for blir ivaretatt ved salg av kraft. Innklagede har i tilsvaret beskrevet hvordan avtaleinngåelsesprosessen fant sted. I bestillingsskjemaet krysset kunden avslutningsvis av i en rute for følgende: «Jeg bekrefter at jeg har lest og forstått betingelser og kontraktsvilkår for strøm». Sammen med avkryssingsfeltet var det inntatt en lenke med teksten «Kontraktsvilkår for strøm». Hvilket dokument denne lenken viser til, lar seg ikke verifisere i dag. Det fremgår i en av klagesakene at lenken i dag er ikke-fungerende, jf. klagesak 23-111. Selskapet har imidlertid fremlagt de vilkårene som det opplyses gjaldt fra 12. mai 2022. De fremlagte vilkårene er benevnt «Generelle kraftleveringsvilkår». I punkt 1.2 fremgår det: «Angrerett: 14 dagers angrerett i henhold til angrerettloven (Lov av 21.12.00 nr. 105 om angrerett)». Under punkt 5 «Angrerettskjema» heter det videre i de fremlagte vilkårene: «Som forbruker har du 14 dagers angrerett. Fyll ut og returner angrerettskjema dersom du ønsker å gå fra strømavtalen din». Under dette punktet er det så en ny hyperlenke til et angrerettskjema.   Slik flertallet ser det, har ikke innklagede underbygget at de som ledd i bestillingsprosessen aktivt har gitt kunden opplysninger om at det foreligger angrerett, samt vilkårene, tidsfristene og fremgangsmåtene for å bruke angreretten etter § 20 første og annet ledd ved den informasjonen som det opplyses at det kun ble lenket til. Både informasjonen som gis, og det faktum at det kun er lenket til dem, innebærer at opplysningsplikten ikke kan anses oppfylt. I ethvert tilfelle innebærer bruken av hyperlenker at det knytter seg usikkerhet til hvilket dokument det er lenket til. Selskapets påstand om at de fremlagte vilkårene var dem som ble benyttet, lar seg ikke verifisere, slik man kunne gjort dersom opplysningene var gitt på et varig medium.  Flertallet føyer til at EU-domstolens uttalelse i sak C-536/20 ikke kan lede til et annet syn, ettersom den bygger på en forutsetning om at opplysningene ble gitt til kunden. I klagesakene kunne strømkundene slik flertallet oppfatter det klikke av i feltet for aksept av vilkårene uten at man måtte gå inn i hyperlenken. Flertallet kan da ikke se at innklagede har godtgjort at det har oppfylt sin plikt til aktivt å gi opplysningene til kunden.  Elklagenemnda har i sin tidligere praksis lagt til grunn at meddelelse av angrerettskjema gjennom hyperlenke ikke kvalifiserer som varig medium, se bl.a. sak nr. 21-458 og 22-054. Nemnda avgjør saker konkret og med en forenklet begrunnelse. Nemnda har tidvis uttrykt seg på en måte som kan tilsi at opplysningsplikten i ethvert tilfelle må oppfylles på varig medium. Flertallet fastholder dette synet nå i de tilfeller som omfattes av angrerettloven § 10 om uanmodet telefonsalg. I fjernsalgstilfeller der avtale inngås over nettsteder, presiserer flertallet at det ikke gjelder noe slikt ubetinget krav. Bruk av hyperlenker er derimot ikke tilstrekkelig ettersom kunden da ikke gis opplysningene, jf. § 15, samtidig som det da oppstår manglende notoritet og dermed bevistvil om hva som er opplyst. Denne tvilen må gå utover selskapet, jf. § 7. Innholdet som lenkene leder til kan endres når som helst, også i etterkant av avtaleinngåelse. Den manglende notoriteten har materialisert seg i denne sammenhengen, der enkelte klagere opplyser at de har mistet tilgangen til opplysningene som det er lenket til, se sak 23-111.  Etter dette legger flertallet seg på samme linje som i tidligere praksis og konkluderer med at når det ikke er gitt tilstrekkelige angrerettsopplysninger på varig medium, men kun via hyperlenker, er det i disse klagesakene ikke godtgjort at opplysningsplikten etter § 8 første ledd bokstav h er oppfylt.   Flertallet bemerker videre at det – med unntak for sak 23-116 – heller ikke i tiden etter avtaleinngåelse frem til selskapet sendte ut sitt brev 23. desember 2022, er godtgjort at opplysningene som nevnt i angrerettloven § 8 første ledd bokstav h er gitt til kunden på den måten som er forutsatt i loven. Nemndas flertall konstaterer at det i bestillingsbekreftelsen som innklagede har opplyst at det anvendte, kun er henvist til angreretten i helt generelle termer i kombinasjon med en lenke til angrerettskjema. Flertallet kan heller ikke se at den informasjonen som er gitt i bekreftelsen dermed er tilstrekkelig etter angrerettloven § 18, ettersom ikke all påkrevd informasjon er gitt i selve bekreftelsen. Flertallet viser til begrunnelsen over, som dermed er dekkende også for bedømmelsen av bestillingsbekreftelsen.   Etter dette har flertallet kommet til at angrefristen for selskapets kunder ikke startet å løpe før selskapet sendte ut brevet til sine kunder 23. desember 2022, med det unntaket som er nevnt nedenfor (sak 23-116). Dette innebærer at angrefristen for alle kunder utløp 6. januar 2023. Konkret vurdering av om angreretten er rettidig utøvd: Klager i sak 23-102 inngikk avtale med innklagede i august 2021 og befinner seg i alle tilfeller utenfor den absolutte angrefristen på 12 måneder og 14 dager etter angrerettloven § 21 tredje ledd. Etter flertallets syn kan klagen i sak 23-102 dermed ikke tas til følge. Sak 23-116 gjelder inngåelse av ny kontrakt som følge av flytting. Innklagede har opplyst at klageren fikk tilsendt skjema for opplysninger om angreretten og angreskjema som PDF-filer før avtaleinngåelse, se tilsvarets bilag 18. Dette har klager erkjent i e-post 2. februar 2023, men han gjør gjeldende at han ikke fikk de påkrevde opplysninger ved avtaleinngåelsen 19. juni 2022. Slik flertallet ser det, fikk han opplysninger som nevnt i angrerettloven § 8 første ledd bokstav h i august 2022. I samsvar med angrerettloven § 21 fjerde ledd utløp derfor hans angrefrist 14 dager etter at han fikk opplysningene. Angreretten er derfor utøvd for sent i den saken, og klagen skal derfor ikke tas til følge.  Flertallet tilføyer at den for disse sakene ikke finner grunnlag for å si at selskapet i så fall kan holdes ansvarlig for å gi kunden angrerett basert på utsagnene som selskapet kom med i brevet 23. desember 2022, når en slik angrerett ikke følger av loven. Slik flertallet leser brevet av 23. desember 2022, var det generelt utformet til alle kunder. Selv om det er uheldig at en kunde gis informasjon om en rettighet som vedkommende etter det underliggende forholdet likevel ikke måtte ha, ble brevet sendt i kontekst av en konkret oppfordring fra Forbrukertilsynet. Dersom selskapet skulle ha foretatt en mer detaljert og konkret vurdering av hvem som hadde eller ikke hadde angrerett, ville dette forsinket utsendelsen av brevet.   I sak 23-118 ble angreretten utøvd 7. januar 2023. Det er ingen holdepunkter i saken for at kunden mottok opplysninger om angreretten senere enn 23. desember 2023. Klager har gjort gjeldende at hun fikk opplyst fra innklagede at helgedager ikke skal telle med ved beregningen av angrefristen, men dette gjelder etter angrerettloven § 6 andre ledd bare hvis fristen utløper på en helge- eller helligdag. I dette tilfellet utløp angrefristen 6. januar 2023. Slik flertallet oppfatter innklagedes e-post til henne 12. januar 2023, har selskapet akseptert at angreretten ikke skal anses som for sent inngitt. Innklagede har i tilsvaret likevel gjort gjeldende at erklæringen om angrerett er for sent fremsatt. Basert på det som uttales i e-posten 12. januar 2023 legger flertallet til grunn at selskapet har akseptert at angreretten er rettidig utøvd, selv om den er fremsatt for sent.   Også i sak 23-119 ble angreretten utøvd 7. januar 2023. Innklagede hevder å ha mottatt brevet om angrerett fra selskapet først 24. desember 2023, men har ikke underbygget dette. Flertallet legger til grunn at han mottok brevet samtidig som alle andre klagere, det vil si 23. desember 2023. Hans utøvelse av angrerett er derfor som utgangspunkt for sen. Han ble likevel løst fra avtalen etter utøvelsen, noe selskapet bekreftet ved e-post 9. januar 2023. Innklagede hevder å ha sendt en e-post 11. januar 2023, der det skal ha gjort gjeldende at angreretten var for sent utøvd, men har ikke fremlagt nærmere dokumentasjon for denne for nemnda, og har heller ikke vist til den i sitt tilsvar. Under noe tvil har flertallet kommet til at innklagede, ved å løse klager fra avtalen i etterkant av at angreretten ble utøvd, men uten å godtgjøre at e-posten der det ble gjort gjeldende at angreretten var for sent utøvd er sendt, har forspilt adgangen til å gjøre gjeldende at angreretten var for sent fremsatt.   Også i sak 23-087 og 23-122 kan det reises spørsmål om klagerne har påberopt seg angreretten rettidig. Klagerne har hatt kundeforhold hos innklagede siden henholdsvis 10. desember 2012 og 14. juli 2014. Angrerettloven trådte i kraft 20.06.2014, og klager i sak 23- 087 etablerte følgelig sitt avtaleforhold med innklagede før dagens angrerettregler gjaldt.  Klager i sak 23-122 befant seg videre som utgangspunkt utenfor den absolutte angrefristen ved påberopelsen den 5. januar 2023. Flertallet mener likevel at begge disse klagernes overgang til nytt strømprodukt i juni 2022 i realiteten innebar en ny avtaleinngåelse som utløste ny frist. Flertallet bygger på en konkret bedømmelse av vilkårenes materielle innhold og karakteren av vilkårsendringene. Etter standard kraftleveringsavtale § 6 kreves uttrykkelig aksept fra kunden dersom det gjennomføres vesentlige endringer i avtalevilkårene. Flertallet vurderer at det i realiteten innebærer en nytegning når det kreves nytt samtykke av kunden. Når endring av produkttype spesifikt er angitt som en vesentlig endring etter standardavtalen, må overgangen til nytt produkt anses som en ny avtaleinngåelse. Når nytt avtaleforhold stiftes, utløses også ny angrefrist. Klagerne i sak 23-087 og 23-122 har dermed påberopt seg angreretten rettidig.  Etter dette konkluderer flertallet med at alle klagerne, med unntak av klager i sak 23-102 og 23-116, har utøvd sin angrerett innenfor fristen.   Oppgjøret etter utøvelse av angreretten – betalingsplikt for forbrukt strøm: Nemndas flertall går deretter over til å vurdere klagernes rettigheter i de tilfeller der angreretten er rettidig utøvd. Flertallet bemerker for ordens skyld at selskapet ikke har bestridt måten angreretten er utøvd på i klagesakene, samtidig som selskapet har akseptert at kundene får gå fra avtalene til tross for eventuelle gjenstående deler av avtalte bindingstider, jf. angrerettloven § 23. Tvistepunktet som flertallet skal ta stilling til, er om klagerne har betalingsplikt for forbrukt strøm.  Klagerne har krevd fullstendig tilbakebetaling av alle vederlag som er ytt i løpet av avtaleforholdet. Dette omfatter vederlag for forbrukt strøm.   Innklagede har i sitt tilsvar på subsidiært grunnlag bestridt at klagerne har rett til å slippe å betale for forbrukt strøm. I korte trekk gjøres det gjeldende at angrerettloven § 26 andre ledd må forstås innskrenkende eller presiserende, slik at den ikke omfatter mottatt og forbrukt strøm. Standpunktet bygges på reelle hensyn samt at strøm i andre regelverk behandles som en vare. Flertallet finner det ikke tvilsomt at kraft skal bedømmes som en tjeneste etter angrerettloven. Slik innklagede påpeker i tilsvaret, bygger forbrukerrettighetsdirektivet på tre kategorier av ytelser når det fastsetter de totalharmoniserte kravene til angrerett, nemlig « goods », « services » og « the supply of water, gas or electricity, where they are not put up for sale in a limited volume or set quantity, or of district heating », se forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 6 nr. 1 og nr. 2, samt 14 nr. 1 og nr. 4. I Prop. 64 L (2013 – 2014) side 19–20 uttalte departementet følgende om videreføringen av denne tredelingen i norsk rett:  Kravene som stilles til den næringsdrivende i artikkel 6 nr. 1 gjelder avtaler om varer og tjenester. Av direktivets fortale punkt 19 fremgår det at avtaler om levering av vann, gass eller elektrisitet som ikke er lagt ut for salg i begrenset eller fastsatt mengde, av fjernvarme eller av digitalt innhold som ikke leveres på et fysisk medium verken skal klassifiseres som avtaler om varer eller tjenester. Reglene i artikkel 6 nr. 1 gjelder isolert sett ikke for disse avtalene. Etter artikkel 6 nr. 2 skal reglene om den næringsdrivendes opplysningsplikt likevel gjelde for disse avtalene.   Departementet foreslår at tredelingen av ytelser, i varer, tjenester og ytelser som verken er varer eller tjenester, ikke gjennomføres i ny angrerettlov. Departementet legger i sitt lovforslag opp til at avtaler om slike ytelser håndteres som tjenesteavtaler. En særregel foreslås likevel når det gjelder unntak fra angrerett for digitalt innhold. Se nærmere punkt 3.11, og lovforslaget § 22 bokstavene c og n. Dersom disse ytelsene er lagt ut for salg i begrenset eller fastsatt mengde eller er levert på et fysisk medium, dvs. batterier, gass, vannbeholdere mv., anses ytelsene som varer, jf. direktivet artikkel 2 nr. 3. Ettersom lovgiverviljen på dette punkt er kommet direkte til uttrykk, mener flertallet at reguleringen av strøm i andre rettslige og faktiske sammenhenger er uten betydning for lovtolkningen. Flertallet går derfor ikke nærmere inn på de argumentene som innklagede har gjort gjeldende på dette punkt. Hvorvidt klagerne ved rettidig utøvelse av angrerett har betalingsplikt for strøm som er forbrukt, må etter dette avgjøres ut fra en tolkning av angrerettloven § 24 sammenholdt med lovens § 26 om tjenesteavtaler.   Ved bedømmelsen av om den næringsdrivende plikter å tilbakebetale eller ettergi betaling for forbrukt kraft ved utøvelsen av angreretten, har flertallet følgende syn: Når angreretten utøves, er lovens utgangspunkt at det skal skje et restitusjonsoppgjør. Utgangspunktet for den næringsdrivendes tilbakebetalingsplikt følger av angrerettloven § 24 første ledd første pkt. Det følger av bestemmelsen at den næringsdrivende skal tilbakeføre alle betalinger som er mottatt fra forbrukeren i løpet av avtaleforholdet. Dette utgangspunktet gjelder uavhengig av om den næringsdrivende har levert en vare eller en tjeneste.  Når det gjelder forbrukerens plikter, skal forbrukeren ved utøvelse av angreretten ved salg av varer returnere varene, jf. angrerettloven §25 første ledd. Etter omstendighetene vil forbrukeren også måtte betale for verdireduksjonen som følger av håndtering av varene utover det som har vært nødvendig for å fastslå varenes art, egenskaper og funksjon, jf. angrerettloven § 25 tredje ledd første punktum. Flertallet fremhever her at denne betalingsplikten likevel ikke gjelder der den næringsdrivende ikke har oppfylt sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h. I slike tilfeller kan kunden altså bruke varen fritt med den slitasje dette måtte medføre inntil kunden leverer varen i retur.   Tjenester er imidlertid immaterielle, og kan etter sin art ikke returneres som del av et restitusjonsoppgjør. Som det fremgår over, anses kraft som en tjeneste. Dette har fått konsekvenser for reguleringen av forbrukeres plikter i angrerettloven § 26 ved oppgjøret etter utøvelse av angreretten.   Utgangspunktet etter § 26 første ledd er at forbruker må dekke et beløp som står i forhold til de allerede leverte tjenester dersom vedkommende uttrykkelig har bedt om førtidig oppstart. Vilkåret om at kundens betalingsplikt bare oppstår der kunden uttrykkelig har bedt om førtidig oppstart, videreføres i bestemmelsens andre ledd bokstav b, som slår fast at forbrukerens betalingsplikt faller bort når «forbrukeren ikke uttrykkelig har bedt om at leveringen skal begynne innen utløpet av angrefristen i samsvar med §§ 12 eller 19». Det er derfor som hovedregel bare i de tilfellene kunden uttrykkelig har bedt om oppstart av leveransen før utløpet av angreretten at kunden skal betale for tjenesten.  Videre gjør angrerettloven § 26 andre ledd bokstav a unntak fra kundens betalingsplikt for mottatte tjenester når den næringsdrivende ikke har gitt opplysninger i samsvar med § 8 første ledd bokstav h og j. Direkte fremstår § 26 andre ledd bokstav a som et unntak fra regelen om betalingsplikt i bestemmelsens første ledd, det vil si i de tilfellene kunden uttrykkelig har bedt om oppstart av tjenesteleveransen. Det er kun i de tilfellene en betalingsplikt er aktuell. Ut fra et «fra det mer til det mindre»-synspunkt understreker imidlertid § 26 andre ledd bokstav a etter flertallets syn at det under ingen omstendighet kan være aktuelt å oppstille en betalingsplikt for mottatte tjenester i de tilfeller kunden ikke har bedt om førtidig oppstart.   På bakgrunn av den fremlagte dokumentasjonen legger flertallet til grunn at det ikke er bedt om førtidig oppstart i denne saken. For at dette skal være tilfellet, må den næringsdrivende kreve at forbrukeren uttrykkelig ber om dette, jf. angrerettloven § 19. Noe slikt krav fra klagernes side fremgår ikke av dokumentasjonen som er fremlagt i klagesakene fra bestillingsprosessen. Et generelt samtykke til førtidig oppstart i innklagedes generelle forretningsvilkår vil etter flertallets syn under ingen omstendigheter oppfylle kravene til en slik uttrykkelig anmodning fra kundens side, i den utstrekning disse vilkårene i det hele tatt kan anses opplyst overfor kunden, se over. Under enhver omstendighet har flertallet foran konkludert med at innklagede ikke har oppfylt opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h i alle klagesakene utenom én. Flertallet mener at det da følger av den begrunnelse flertallet har gitt for at kundene fortsatt hadde angrerett da denne ble utøvd, at disse klagerne da ikke skal betale for den strøm som er forbrukt når angreretten utøves.  Flertallet bemerker at denne løsningen ved utøvelse av angrerett ved salg av strøm, følger uttrykkelig av forbrukerrettighetsdirektivet. Slik flertallet tidligere har nevnt, opererer direktivet med en tredeling av ytelser der salg av vann, gass eller elektrisitet i ubegrensede mengder (altså ikke batterier, gasskolber eller vanndunker) er en egen kategori. Kundens betalingsplikt for slike tjenester ved utøvelse av angrerett er regulert i artikkel 14 nr. 4:  The consumer shall bear no cost for: (a) the performance of services or the supply of water, gas or electricity, where they are not put up for sale in a limited volume or set quantity, or of district heating, in full or in part, during the withdrawal period, where:   (i) the trader has failed to provide information in accordance with points (h) or (j) of Article 6(1); or   (ii) the consumer has not expressly requested performance to begin during the withdrawal period in accordance with Article 7 (3) and Article 8 (8).   At kunden ved utøvelse av angrerett i tjenesteleveranser ikke har betalingsplikt når den næringsdrivende ikke har oppfylt sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, har etter flertallets syn dessuten klar støtte i EU-domstolens dom i sak C-97/22, avsagt så sent som 17. mai 2023. I hovedsaken hadde en forbruker inngått muntlig avtale utenfor fast forretningssted med en elektriker om oppgradering av det elektriske anlegget i sitt hus, uten at elektrikeren ga kunden opplysninger om angreretten. Kunden betalte ikke fakturaen som ble sendt da arbeidene var fullført. I hovedsaken gjorde forbrukeren gjeldende at vedkommende ikke hadde betalingsplikt som følge av at unnlatelsen av å bli opplyst om angreretten. På den bakgrunn forela den tyske domstolen følgende spørsmål til EU-domstolen:  ‘Must Article 14(5) of Directive [2011/83] … be interpreted as meaning that, in the event that the customer withdraws his or her declaration of intention to conclude an off-premises construction contract only after the trader has already (fully) performed his or her services, [that provision] also precludes any entitlement to compensation or compensation for value on the part of the trader where the conditions of entitlement to [such compensation] … under the rules governing the legal consequences of withdrawal are not met, but the customer’s assets have been enhanced as a result of the trader’s construction work, that is to say, he or she has been enriched?’   EU-domstolen besvarte dette bekreftende:  Article 14 (4) (a) (i) and (5) of Directive 2011/83/EU of the European Parliament and of the Council of 25 October 2011 on consumer rights […] must be interpreted as meaning that it exempts a consumer from any obligation to pay for performance provided pursuant to an off-premises contract, where the trader concerned did not provide him or her with the information referred to in Article 14(4)(a)(i) of that directive and that consumer exercised his or her right of withdrawal after the performance of that contract.   Flertallet bemerker at det ikke har betydning at den saken gjaldt en avtale inngått utenfor fast forretningssted, mens klagesakene gjelder avtaler inngått som fjernsalg. Det er ingen holdepunkter for at angrerettloven § 26 skal fortolkes ulikt i de to situasjonene. Flertallet tilføyer at både innklagede og mindretallet i betydelig grad viser til reelle hensyn som begrunnelse for at klagerne bør ha betalingsplikt for forbrukt strøm. Flertallet har forståelse for at det kan være urimelig at en kunde som følge av brudd på en opplysningsplikt kan ha krav på gratis strøm i så lenge som 12 måneder, særlig i situasjoner der kunden er kjent med sin angrerett og dermed ikke har vært i uvitenhet. Flertallet kan imidlertid ikke se at reelle hensyn kan gi grunnlag for noen annen løsning på spørsmålet, når tolkningen ikke bare har solid dekning i loven, men også er kommet enda klarere til uttrykk i det tilgrunnliggende direktivet som loven gjennomfører og i tilhørende praksis fra EU-domstolen.  I ethvert tilfelle bemerker flertallet at en slik rettsvirkning har en betydelig preventiv effekt på næringsdrivende, og bidrar til å effektivisere oppfyllelsen av opplysningsplikten. Flertallet viser i denne sammenheng til avsnitt 26–27 i EU-domstolens sak C-97/22. Videre er siktemålet med angrerettdirektivet å oppnå en høy grad av forbrukerbeskyttelse, jf. avsnitt 29. Slik EU-domstolen påpeker i avsnitt 31 ville dette siktemålet blitt undergravd dersom forbrukeren på tross av bruddet på opplysningsplikten om angrerett før avtaleinngåelsen ville være nødt til å betale for verdien av de tjenester som er mottatt og forbrukt. Flertallet tilføyer for øvrig at der den næringsdrivende ikke gir de påkrevde opplysningene etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h før eller ved avtaleinngåelsen ved fjernsalg, skal de uansett gis i den etterfølgende leveringsbekreftelsen før oppstart av tjenesteleveransen, jf. § 18. Dette vil innebære at angrefristen vil starte å løpe, jf. angrerettloven § 21 fjerde ledd. Dersom plikten til å gi en formriktig leveringsbekreftelse oppfylles før oppstart av kraftleveransen, vil kundens betalingsfritak for mottatt strøm være begrenset til 14-dagersperioden etter at leveringsbekreftelsen er sendt. Det er kun der den næringsdrivende både unnlater å oppfylle opplysningsplikten etter § 8 første ledd bokstav h, og heller ikke utferdiger en formriktig leveringsbekreftelse etter § 18, at et betalingsfritak vil gjelde for forbruk over en lengre periode. Etter flertallets syn får de reelle hensyn uansett mindre vekt ved slike systematiske brudd på angrerettlovens bestemmelser.  Flertallet konkluderer derfor med at de klagerne som hadde sin angrerett i behold da angreretten ble utøvd, ikke har noen betalingsforpliktelse for strøm som er levert og forbrukt på det tidspunktet angreretten ble utøvd. Flertallet understreker at dette både gjelder fakturert og ikke-fakturert forbruk. Der strømmen er fakturert og betalt, skal innklagede tilbakeføre betalingene, jf. angrerettloven § 24. Der forbruket ikke er betalt, uavhengig av om det var fakturert, skal betalingskravet frafalles.   Flertallet påpeker for ordens skyld at det kun er betalingsforpliktelsen for levert kraft fra kraftleverandør som omfattes av bortfallet. Der den næringsdrivende også avregner nettleie ved gjennomfakturering, påvirkes ikke kundens plikt til å betale for nettleie. Heller ikke rett til strømstøtte påvirkes.  Slik klagesakene ligger an, tar flertallet ikke stilling til kundenes betalingsplikt for forbrukt strøm i perioden etter at angreretten er utøvd. Virkningen av utøvelse av angrerett vil i et slikt tilfelle være at innklagedes leveringsforpliktelse opphører. Dersom kunden i en slik situasjon ikke tegner avtale med et kraftselskap med umiddelbar oppstart, vil konsekvensen kunne være at kunden i en periode må betale for leveringspliktig strøm fra netteier.  Klager kan kreve forsinkelsesrenter regnet fra 14 dager etter at selskapet fikk melding om klagers beslutning om å benytte angreretten og frem til betaling skjer. Mindretallets syn: Slik denne klagesaken er lagt opp, skiller den seg fra de fleste andre klagesaker nemnda har hatt til behandling. Det er tale om en stor gruppe av klagere mot et selskap. I motsetning til de fleste andre klagesaker for nemnda, legger mindretallet til grunn at saksforholdet dermed kan ende for domstolene. Mindretallet oppfatter det slik at både sakens faktum og angrerettlovens bestemmelser er til dels uoversiktlig, hvor en rekke grensegangene av lovens betydning og forståelse i enkelte saker er uklar og uavklart. Dette fører til uklare rettsforhold som medfører usikkerhet for de som skal forholde seg til og søke å etterleve og anvende angrerettlovens bestemmelser.   Videre kan feil anvendelse av angrerettloven få store følger og økonomiske konsekvenser for alle som må forholde seg og innrette seg etter lovens bestemmelser. Slik mindretallet oppfatter det er det et stort behov for klarere grenseganger på flere av de områder som loven omfatter for at rettsanvenderne skal kunne forholde seg til og benytte angrerettlovens bestemmelser på riktig måte. Disse forholdene tilsier etter mindretallets skjønn domstolsbehandling. Mindretallet er i det vesentlige enig i flertallets beskrivelse av sakens fakta, men når det gjelder de forskjellige vurderingstemaer, sakenes juridiske forhold og forholdet til EU-retten, reelle hensyn mv., vurderes dette annerledes. Slik mindretallet ser det, gjelder saken først og fremst spørsmålet om angrerettloven § 26 hjemler rett til gratiskraft til kunden i inntil 12 måneder og 14 dager dersom den næringsdrivende har gjort noen feil i relasjon til de formalkrav som stilles i angrerettloven ved avtaleinngåelsen. Deretter er det et spørsmål om innklagede på privatrettslig grunnlag har forpliktet seg til å tilbakebetale de kundene som har angret innen klagefristen som startet å løpe 23.12.2022 for den strømmen kundene har forbrukt frem til angreretten ble benyttet. Spørsmålet om angrerettloven § 26 hjemler rett til gratiskraft til kunden i inntil ett år: Mindretallet vurderer angrerettloven til å være en til dels uoversiktlig lov, hvor en rekke grenseganger av betydning i enkelte saker er uklare og uavklarte. Det fører til uklare rettsforhold som kan medføre usikkerhet om lovforståelsen for dem som skal forholde seg til angrerettlovens bestemmelser. Lovforarbeidene er etter mindretallets skjønn heller ikke til særlig hjelp da de ikke behandler aktuelle grenseganger på en opplysende måte for rettsanvenderne. Det er også uklart for mindretallet i hvilken grad EU-rettens bestemmelser og direktiver har direkte betydning for hvordan de enkelte bestemmelser i angrerettloven skal forstås. Innklagede har tilkjennegitt sine synspunkt på om strøm skal anses å være en vare eller en tjeneste. Etter angrerettlovens system anses strøm å være en tjeneste og lovens bestemmelser om tjenester anvendes. Haugaland Kraft Energi AS oppfatter det slik at strøm reelt sett er en vare, og ikke en tjeneste. Videre anser selskapet bruk av strømnettet til transport av strømmen som en tjeneste. Det fremhever også at strøm i andre regelverk anses å være en vare. Innklagede mener at strøm bør anses å være en vare, også i angrerettlovens system. Mindretallet er enig med innklagede i at det vil være naturlig å anse strøm som en vare, men likevel vil mindretallet ved avgjørelse av denne saken legge til grunn at strøm anses å være en tjeneste ved tolking av angrerettlovens bestemmelser. I Elklagenemndas praksis har flertallet tidligere lagt til grunn en lovtolkning av angrerettloven § 26 som etter mindretallets skjønn vil kunne føre til urimelige resultater. Mindretallet stiller spørsmålet om en lovtolkning som kan føre til så urimelige resultater kan være riktig. Det gjelder saker som de aktuelle sakene hvor det har vært spørsmål om forbrukeren har rett på gratis strøm for en periode på vel ett år som følge av at den næringsdrivende ikke har opptrådt i samsvar med kravene i angrerettloven med hensyn til å varsle kunden om angreretten i samsvar med lovens bestemmelser. Flertallet i nemnda oppfatter det slik at forbrukerens betalingsplikt for strømleveransen faller bort når den næringsdrivende ikke har gitt forbrukeren opplysninger om angrerett i samsvar med angrerettloven § 8 første ledd bokstav h og j. Etter flertallets syn vil det ha som konsekvens at forbrukt strøm ikke skal betales eller alternativt tilbakebetales dersom forbrukeren allerede har betalt. En slik lovforståelse vil medføre at angrerettloven hjemler gratisstrøm for en periode på inntil 12 måneder og 14 dager, eller 54 uker (« ett år »). Hvor store beløp dette vil kunne utgjøre, er avhengig av størrelsen på forbrukerens strømforbruk og kWh-prisen på kraftleveransen. Noen eksempler her er illustrerende: Dersom forbrukerens strømforbruk er 30 000 kWh per år og kraftprisen er kr 1,50 per kWh, utgjør en slik gratiskraft i størrelsesorden kr 45 000, - på ett år. Dersom forbrukerens forbruk er 80 000 kWh per år og kraftprisen er kr 6, - per kWh, utgjør gratiskraften ca. kr 480 000, - på ett år. Samtidig som forbrukeren etter flertallets lovtolking gis rett til tilbakebetaling for betalt forbrukt kraft, vil forbrukeren – etter det regelverk som gjelder for strømstøtte i dag – også få utbetalt strømstøtte fra staten (gjennom nettselskapet). Dette vil være en direkte inntekt til forbrukeren i tillegg til at forbrukeren får gratis kraftleveranse i inntil ett år for den samme perioden. Mindretallets poeng her er at det nærmest er ingen grenser for hvor stor økonomisk «straff» en kraftleverandør kan få for en liten glipp ved informasjonen om angreretten til forbrukeren, og hvor stor uberettiget økonomisk gevinst forbrukeren «gis». Det er etter mindretallets skjønn helt uberettiget, uforholdsmessig og åpenbart urimelig med gratiskraft i et slikt omfang, hvor forbruker i tillegg mottar strømstøtte. Hensynet bak angrerettloven er forbrukervern, og ikke at forbrukeren skal kunne få en utilsiktet betydelig økonomisk gevinst på kraftleverandørens bekostning, da kraftleverandørens innkjøpskostnad oftest vil være i noe samme størrelsesorden som kraftprisen til kunden. Videre vil det også i enkelte saker være slik at forbrukeren har inngått en avtale med den næringsdrivende der forbrukeren kan si opp kraftleveringsavtalen med 14 dager oppsigelsesfrist, men kunden ønsker f.eks. ikke å si opp avtalen fordi han er tilfreds med både kraftleverandøren, avtalen og kraftprisen. Likevel har forbrukeren rett til gratis kraft i inntil ett år etter flertallets syn dersom den næringsdrivende ikke har gjort det formelt korrekte i relasjon til opplysningsplikten. Ettersom dette er preseptoriske lovbestemmelser i angrerettloven, er det ikke rom for skjønnsutøvelse som kan gi et forholdsmessig og rimelig resultat i den enkelte sak. Norsk rett – EU-rett: Den norske lovteksten utgjør den sentrale rettskilden ved avgjørelsen av spørsmålet om betalingsplikt for forbrukt strøm i inntil ett år. Dette gjelder selv om den norske lovteksten i stor grad skal gjenspeile bestemmelsene i EU-direktivene innenfor et bestemt virkeområde. Slik mindretallet forstår det, er et EU-direktiv et rammevedtak som setter opp mål og betingelser hvor lovgivende myndighet i medlemslandene selv må utforme den spesifikke lovteksten som skal gjelde i landet for domstolene og andre rettsanvendere. I dette tilfellet er det europaparlaments- og rådsdirektiv 2011/83/EU av 25. oktober 2011 om forbrukerrettigheter (EU-direktivet) som ligger til grunn. Angrerettlovens § 26 er utformet med grunnlag i EU-direktivet som rammeverk, herunder for det spørsmålet som tas opp her, se spesielt artikkel 14 nr. 3 og 4. Angrerettlovens § 26 har følgende ordlyd: Ved bruk av angreretten ved tjenester som forbrukeren uttrykkelig har bedt den næringsdrivende om å begynne levering av, skal forbrukeren betale et beløp som står i forhold til det som er levert frem til det tidspunkt forbrukeren gir melding om bruk av angreretten. Er den samlede prisen urimelig høy, skal det forholdsmessige beløpet beregnes på grunnlag av markedsverdien av det som er levert.   Forbrukerens betalingsplikt faller bort når: Den næringsdrivende ikke har gitt opplysninger i samsvar med § 8 første ledd bokstav h og j, Forbrukeren ikke uttrykkelig har bedt om at leveringen skal begynne innen utløpet av angrefristen i samsvar med §§ 12 eller 19, eller Levering av digitalt innhold som ikke kan leveres på et fysisk medium, er begynt uten forbrukerens uttrykkelige forhåndssamtykke og erkjennelse av at angreretten dermed går tapt, eller uten at den næringsdrivende har gitt bekreftelse i samsvar med § 11 annet ledd og § 18 annet ledd. For å klargjøre hvorvidt forbrukerne har rett til gratiskraft for inntil ett år med grunnlag i angrerettloven § 26, er det en rekke rettskildefaktorer som må vurderes og vektes. Det vil være ordlyden i angrerettlovens § 26, lovforarbeidene sett opp mot EU-direktivet, EU-direktivets veileder (herunder en bedømmelse av veilederens status som rettskilde), rettspraksis, nemndspraksis og reelle hensyn. Tolking av ordlyden i angrerettloven § 26: Flertallet forstår § 26 andre ledd slik at dersom «den næringsdrivende ikke har gitt opplysninger i samsvar med § 8 første ledd bokstav h og j», så medfører det at «[f]orbrukerens betalingsplikt faller bort» for hele strømleveransen inntil utløpet av angrefristen. Dette kan ikke være riktig lovforståelse etter mindretallets skjønn.  Denne «isolerte» ordlydstolkingen av § 26 annet ledd bokstav a medfører at i de tilfeller der angreretten utvides til ett år, jf. § 21, tredje ledd, har forbrukeren rett på gratis strøm hele perioden, dersom den utvidede angreretten benyttes like før utløp av ettårsfristen. En slik forståelse kan medføre at forbrukeren får gratis strøm for store beløp, i tillegg til strømstøtte etter gjeldende støtteordning, jf. ovenfor. Etter mindretallets syn er neppe denne lovforståelsen riktig. Mindretallet kan heller ikke se at den bygger på en naturlig forståelse av ordlyden i angrerettloven § 26. Som mindretallet har vært inne på, er angrerettloven generelt – og § 26 spesielt – utformet på en lite heldig måte for rettsanvenderne som plikter å opptre i samsvar med loven. Etter mindretallets syn er den naturlige språklige forståelsen av § 26 at bestemmelsens andre ledd utgjør et unntak fra § 26 første ledd. Første ledd gjelder uttrykkelig bare de situasjoner der oppstart av leveransen skjer før utløpet av angrerettperioden, og fastsetter en betalingsforpliktelse for kunden i denne situasjonen. Andre ledd gjør unntak fra regelen i første ledd, og må derfor ha samme virkeområde som første ledd. Den gir dermed forbrukeren rett til gratis strøm kun ved påbegynt utførelse av tjenesten før utløp av 14-dagersfristen i tilfeller der den næringsdrivende blant annet har glippet på angrerettsorienteringen. Etter mindretallets syn underbygges denne forståelsen av bestemmelsens lovtekniske oppbygning, der andre ledd er unntak fra hovedregelen i første ledd. Mindretallet mener med andre ord at rekkevidden av unntakene i andre ledd bestemmes av virkeområdet av første ledd. Det som direkte sies i første ledd, er at dersom forbrukeren «uttrykkelig har bedt den næringsdrivende om å begynne levering […]» så må forbrukeren betale for denne perioden selv om angrefristen utøves. Det er denne oppstartleveransen – før angrefristen er utløpt («påbegynte utførelsesperioden») – som forbrukeren etter § 26 første ledd er forpliktet til å betale for dersom ikke noen av unntakene i andre ledd unntar forbrukeren fra denne betalingsforpliktelsen. Videre fremkommer det at forbrukeren skal betale for strømleveransen «frem til det tidspunkt forbrukeren gir melding om bruk av angreretten», jf. § 26 første ledd. Siden bestemmelsen omhandler den «påbegynte utførelsesperioden», tilsier en naturlig tolking at bestemmelsen bare gjelder for den alminnelige 14-dagers angrefristen og ikke den utvidede angrefristen på ett år. Mindretallet finner ytterligere støtte for sin ordlydsforståelse i § 26 andre ledd bokstav b, som gjelder bortfall av betalingsplikten når den næringsdrivende har startet leveransen før utløpet av angrefristen uten at forbrukeren uttrykkelig har bedt om det. Bestemmelsen gir dermed uttrykk for det samme som kan utledes av første ledd, og innebærer at kunden i den situasjonen ikke skal betale for den forbrukte kraft frem til han angrer innen 14-dagersfristen. Når andre ledd bokstav b dermed viser tilbake til den samme situasjonen som første ledd gjelder, tilsier at også § 26 annet ledd a viser tilbake til den situasjonen som er omhandlet i første ledd, som altså gjelder oppstart av kraftleveranse før utløp av 14-dagersfristen. Lovforarbeidene til angrerettloven vurdert opp mot EU-direktivet: Mindretallet ser så på lovforarbeidene. Disse er uklare og knappe. Etter mindretallets syn underbygger de likevel den forståelsen av angrerettloven § 26 som kan utledes av ordlyden. Mindretallet påpeker først at det i forarbeidene til angrerettloven ikke fremkommer noen steder at konsekvensen av at kraftleverandøren glipper på opplysningsplikten om angrerett, er at forbrukeren har rett på gratis kraft i inntil ett år. Tvert imot fremkommer det følgende av Prop. 64 L (2013–2014) på side 72: Når angreretten brukes etter at forbrukeren uttrykkelig har anmodet om påbegynnelse av en tjeneste, skal forbrukeren betale et beløp som står i forhold til det som er levert frem til det tidspunkt den næringsdrivende ble underrettet om bruk av angreretten, jf. direktivet artikkel 14 nr. 3.  … Forbrukeren skal likevel ikke betale for påbegynt utførelse av tjenester der den næringsdrivende ikke har fulgt kravet i direktivet artikkel 6 nr. 1 bokstav h om å gi opplysninger om angrerett mv. (mindretallets understrekning) Her fremkommer det at forbrukerens betalingsforpliktelse bortfaller for påbegynt utførelse av tjenesten dersom den næringsdrivende har glippet mht. informasjonen om angreretten. «Påbegynt utførelse» vil si tiden mellom oppstart av leveransen og utløpet av 14-dagersfristen. Uttalelsen underbygger dermed at feil som omfattet av angrerettloven § 26 andre ledd bokstav a kun får betydning for betalingsplikten i de tilfeller der leveransen har startet opp før utløpet av 14-dagersfristen. Når det gjelder selve angrerettoppgjøret ved tjenester skriver departementet kun noen få linjer nederst på side 73:   Når det gjelder angrerettoppgjør ved tjenester, synes selve oppgjøret å skulle foregå på samme måte som etter gjeldende rett . Ettersom det blir mulig å avtale oppstart også av tjenester inngått ved telefonsalg og salg utenom faste forretningslokaler, i motsetning til etter gjeldende rett, kan forbrukerens betalingsforpliktelser ved angrerettoppgjør bli noe utvidet . Unntakene som foreslås fra regelen om at forbrukeren skal betale forholdsmessig for påbegynt tjeneste , er noe mer omfattende enn etter gjeldende rett, derunder særreglene for digitale ytelser. Departementet foreslår at direktivets bestemmelser om forbrukerens forpliktelser ved bruk av angrerett, gjennomføres i ny lov om angrerett §§ 25 og 26. (mindretallets understrekninger)   Også denne uttalelsen underbygger at § 26 andre ledd kun gjelder i de situasjoner hvor den næringsdrivende påbegynner levering før utløpet av den ordinære angrefristen. Når det gjelder passusen: «selve oppgjøret å skulle foregå på samme måte som etter gjeldende rett», skriver departementet nederst på side 71 følgende:   Ved tjenesteavtaler skal det skje en tilbakeføring så langt det er mulig, dersom noen av partene har oppfylt hele eller deler av avtalen, jf. angrerettloven § 21 annet ledd. Unntak gjøres dersom det ved annet fjernsalg enn telefonsalg er avtalt at tjenesten skal påbegynnes før utløpet av angrefristen. Virkningen av dette er at forbrukeren ved bruk av angreretten, skal betale for den delen av tjenesten som er utført … (mindretallets understrekning)   Etter mindretallets syn fremgår det dermed helt klart at etter dagjeldende rett skulle forbrukeren betale for den delen av tjenesten som er utført. Når oppgjøret etter angrerettloven var ment å skulle skje på samme måte som etter dagjeldende rett, taler dette klart imot en løsning der forbrukeren skal slippe å betale for forbrukt strøm. Mindretallet peker videre på at når departementet tok høyde for at «forbrukerens betalingsforpliktelser ved angrerettoppgjør [kan] bli noe utvidet», vil en lovforståelse som gir forbrukeren har rett på gratis kraft i hele leveranseperioden på inntil ett år ikke utgjøre noen utvidelse av forbrukerens forpliktelser. Det vil tvert imot være en meget vesentlig utvidelse av forbrukerens rettigheter, noe forarbeidene ikke tilsier at var departementets hensikt. Også dette taler derfor klart imot en lovforståelse som medfører at forbrukeren har rett på gratiskraft ut over perioden der utførelse er påbegynt.Veilederen til EU-direktivet sin status som rettskilde: Mindretallet ser så på betydningen av EU-rettslige kilder for tolkningen av angrerettloven § 26, forbrukerrettighetsdirektivet mv. EU har utarbeidet «Vejledning til fortolkning og anvendelse af Europa-Parlamentets og Rådets direktiv 2011/83/EU om forbrugerrettigheder», publisert 29. desember 2021. Spørsmålet er hvilken status den har som rettskilde i relasjon til konkrete saker vedrørende lovforståelsen og anvendelsen av angrerettlovens bestemmelser. Først noen ord om EU-direktivets status i relasjon til angrerettloven som er utarbeidet av norsk lovgivningsmyndighet.  EU-direktivene er én av to typer EU-lovgivning, der den andre er forordningene. Mens en forordning er ment å skulle gjennomføres likelydende i alle EU/EØS-land, er et EU-direktiv et rammevedtak som innenfor et bestemt virkeområde setter opp mål og betingelser som medlemslandene selv må gjennomføre i sin lovgivning innen en viss tidsfrist. Det er derfor ikke krav om at angrerettloven skal være identisk med EU-direktivet, da dette er et direktiv og ikke en forordning. Når det gjelder harmoniseringen mellom EU-direktivet og angrerettloven fremkommer følgende i EU-direktivet artikkel 4: Medlemsstatene skal i nasjonal lovgivning ikke beholde eller innføre bestemmelser som avviker fra bestemmelsene i dette direktiv, herunder strengere eller mindre strenge bestemmelser, for å sikre et annet nivå for forbrukervern, med mindre noe annet er fastsatt i dette direktiv. Det fremkommer uttrykkelig i artikkel 4 at den gjelder for nasjonal lovgivning, men det fremkommer ikke at den direkte gjelder for rettsanvendernes tolking av de norske lovbestemmelser som er utarbeidet med grunnlag i EU-direktiv som rammeverk. Når norsk lovgiver har utformet angrerettloven, har den selvsagt hensyntatt bestemmelsen i artikkel 4 om harmoniseringsnivå. Videre er det slik at dersom EU-myndighetene mener det er det er disharmoni mellom EU-direktivets rammer og den norske angrerettlovens bestemmelser, er dette et forhold mellom EU og den norske stat. Mindretallet oppfatter det slik at artikkel 4 i EU-direktivet ikke direkte gjelder for norske rettsanvendere. Rettsanvenderne skal forholde seg til, tolke og anvende angrerettlovens bestemmelser, der EU-direktivets bestemmelser og EU-veiledninger er en relevant rettskilde sammen med de øvrige rettskildene. Når det gjelder «Vejledning til fortolkning og anvendelse af Europa-Parlamentets og Rådets direktiv 2011/83/EU om forbrugerrettigheder» vil mindretallet påpeke at vi registrerer at det uttrykkelig fremkommer innledningsvis at dens status i relasjon til enkeltsaker i medlemsstatene er beskjeden, jf. bl.a. sjette avsnitt på side 5, hvor det fremkommer følgende: Denne meddelelse er udelukkende tænkt som en vejledning – kun teksten i selve EU-lovgivningen har retskraft. Enhver autoritativ fortolkning af loven skal udledes af selve direktivet og direkte af Domstolens afgørelser. I denne meddelelse tages der højde for Domstolens afgørelser, der er offentliggjort indtil oktober 2021, og den kan ikke foregribe den videre udvikling af Domstolens retspraksis. (mindretallets understrekning) Som vi ser av dette fremkommer det at veiledningen ikke har «retskraft». I Norge er det således angrerettlovens bestemmelser som er sentral, jf. det som fremkommer ovenfor om at EU-direktivet er et rammevedtak som setter opp mål og betingelser hvor medlemslandenes lovgivningsmyndighet selv må utforme den spesifikke lovtekst som skal gjelde i medlemslandet. I tillegg tas det en rekke forbehold i veiledningen som reduserer den rettskildemessige verdien, jf. bl.a. sjuende avsnitt på side 5, hvor det det skrives følgende: De synspunkter, der gives udtryk for i denne meddelelse, kan ikke foregribe den holdning, som Kommissionen måtte indtage over for Domstolen. Oplysningerne i denne meddelelse er af generel karakter og vedrører ikke specifikt bestemte enkeltpersoner eller enheder. Hverken Kommissionen eller personer, der handler på vegne af Kommissionen, er ansvarlige for, hvordan nedenstående oplysninger vil blive brugt. Vi registrerer at det tas en rekke uttrykkelige forbehold med hensyn til godheten og rettskraften av det som fremkommer i veiledningen. For norske domstoler og rettsanvendere er veiledningen etter mindretallets skjønn én av flere rettskilder som det er naturlig å hensynta og vekte. Som det fremkommer uttrykkelig i klartekst ovenfor, er veiledningen «udelukkende tænkt som en vejledning», slik at dette ved den autorative og rettskildemessige betydningen og vektingen må hensyntas. Når det gjelder vekten av EU-domstolens praksis kan ikke mindretallet se at de sakene som flertallet har vist til avklarer det aktuelle tolkningsspørsmålet. Mindretallet mener flertallet tillegger disse avgjørelsene for stor vekt i sin rettsanvendelse. Rettspraksis og nemndspraksis: Rettspraksis fra norske domstoler tillegges stor vekt, særlig dersom aktuelle tolkningsspørsmål har vært behandlet av Høyesterett. For så vidt gjelder spørsmålet om forbrukeren har rett til gratis kraft i inntil ett år med grunnlag i angrerettloven § 26, er imidlertid mindretallet ikke kjent med at det foreligger relevant rettspraksis. Når det gjelder Elklagenemndas praksis, foreligger det en rekke avgjørelser. Når rettsspørsmål i relasjon til angreretten har vært forelagt nemnda for avgjørelse, har sakene blitt avsagt under dissens. Avgjørelsene har heller ikke vært konsekvente, noe som etter mindretallets skjønn reduserer den rettskildemessige betydningen. Slik mindretallet ser det, skyldes den uensartede praksisen til dels forskjellig faktum og påstander i sakene og til dels en uklar og uavklart rettstilstand. Reelle hensyn: Reelle hensyn benyttes f.eks. når et resultat av tolkningen av en lovtekst – eller andre rettskilder – gir et urimelig konkret resultat. Etter norsk rettspraksis har rettsanvenderen mulighet til å argumentere med grunnlag i reelle hensyn for å komme frem til et bedre, rimeligere og/eller mer rettferdig resultat. Det er i dag allment akseptert å vektlegge disse hensynene for å oppnå et fornuftig og godt resultat i den enkelte saken. Høyesterett har i en rekke dommer lagt avgjørende vekt på reelle hensyn – i enkelte tilfeller i direkte i motstrid med lovens ordlyd – for å oppnå et resultat som anses å være riktig. Mindretallet vil nedenfor påpeke forhold som bør tillegges vekt i en vurdering og vektlegging av sakens reelle hensyn. For det første vil mindretallet påpeke at det ikke foreligger noen klar og uttrykkelig lovhjemmel som tilsier at forbrukere i enkelte tilfeller har rett på inntil ett års gratiskraft og for det andre at angrerettlovens forarbeider ikke støtter opp om en lovforståelse som gir forbrukerne rett til ett års gratiskraft, snarere tvert imot. Dersom den næringsdrivende har glippet når det gjelder å orientere om angreretten, kan det være forholdsmessig at den næringsdrivende må bekoste kundens strømforbruk for noen dager, for den perioden der utførelse er påbegynt. Som mindretallet tidligere har påpekt, er det denne regelen som kan utledes av § 26 første og andre ledd. At den næringsdrivende under gitte omstendigheter skal «straffes» med å ta regningen for strømleveransen for inntil ett år er derimot helt uforholdsmessig. Helt avhengig av strømprisen og strømforbruket og hvor sent i 12-månedersperioden angreretten utøves, kan dette utgjøre store beløp.   Angrerettloven er gitt for å verne forbrukerne i samhandling med næringsdrivende. Mindretallet mener at det faller langt utenfor dette formålet å «gi» forbrukeren en helt uberettiget og uforholdsmessig økonomisk gevinst på den næringsdrivendes bekostning. Forbrukeren kan for eksempel ha inngått en avtale som kun har 14-dager oppsigelse til en gunstig pris og med rimelige vilkår. Til tross for at avtalen fullt ut tilfredsstiller forbrukerens interesser, innebærer flertallets syn at forbrukeren likevel har rett på inntil ett år med gratiskraft dersom den næringsdrivende har glippet vedrørende opplysninger om angreretten. Mindretallet mener at angrerettloven bør tolkes på en måte som ikke åpner for illojale tilpasninger i strid med angrerettlovens formål. En forbruker som vet at han ikke har mottatt de formelt riktige angrerettsopplysninger, kan med flertallets syn vente til ettårsfristen nesten er utløpt og kreve gratiskraft for ett år. Han vil samtidig beholde rett til strømstøtte fra staten for den gratiskraften han ikke må betale for. Desto høyere kraftprisen er, desto høyere blir også forbrukerens gevinst i denne situasjonen. Kraftleverandørens økonomiske tap blir også tilsvarende større når angreretten utøves under disse omstendighetene. I en slik situasjon vil den næringsdrivende som har glippet og brutt med angrerettlovens formelle krav, kunne være uvitende om det kravet en kunde vil fremme et år etter inngåelsen av strømavtalen. Endelig åpner heller ikke angrerettloven for noe skjønn på dette punkt. Med flertallets syn vil derfor utfallet i en slik situasjon være tilbakebetalingsplikt, uansett hvor urimelig det fremstår. Mindretallet peker videre på at flertallets forståelse medfører en ubegrunnet berikelse for forbrukeren som ikke har noe motstykke i reglene om oppgjør ved angrerett ved kjøp av varer. Det vil være naturlig å foreta en sammenligning med angrerettlovens bestemmelser for varer i forhold til tjenester (her: strøm), da det etter mindretallets oppfatning rent faktisk er slik at strøm er en vare, og ikke en tjeneste. Ved kjøp av varer er konsekvensen av formelle mangler ved opplysninger om angreretten at forbrukerens ansvar for skader/verdireduksjon ved varene eventuelt bortfaller, jf. angrerettloven § 25 annet ledd. Kunden må likevel tilbakelevere varen og kan ikke beholde verdien av den. Forbrukeren har ikke rett til å motta varen gratis, slik flertallet mener at strømkjøpere har i en periode på inntil ett år da strømmen anses å være en tjeneste. Etter mindretallets oppfatning gjelder det et alminnelig prinsipp om at det kreves en desto klarere og mer uttrykkelig lovhjemmel når det konkrete resultatet fremstår urimelig. Det foreligger etter mindretallets skjønn ikke noen klar og uttrykkelig lovhjemmel som tilsier at forbrukere i enkelte tilfeller har rett på inntil ett års gratiskraft. Lovforarbeidene til angrerettloven støtter heller ikke opp om en slik forståelse. Heller tvert imot, slik mindretallet ser det. Det er ikke hjemmel i angrerettloven til å foreta skjønnsmessige vurderinger som sikrer rimelige avgjørelser i de enkelte saker som omfattes av loven, da angrerettlovens bestemmelser er preseptoriske. Dette taler for at angrerettlovens bestemmelser uansett bør tolkes innskrenkende på en slik måte at lovtolkningen ikke fører til urimelige resultater i det enkelte tilfellet. Oppsummering av mindretallets lovforståelse: Når mindretallet skal oppsummere sitt syn, vil det fremheve at det verken foreligger noen klar og uttrykkelig hjemmel i angrerettloven eller i lovforarbeidene for den løsningen flertallet har kommet frem til. De tungtveiende reelle hensyn og de andre forholdene som mindretallet har påpekt ovenfor som gjør seg gjeldende mot den regel som flertallet legger til grunn, må bli utslagsgivende. Mindretallet mener derfor at angrerettlovens § 26 ikke kan tolkes slik at forbrukeren gis rett til inntil ett års gratis kraft i de tilfeller hvor den næringsdrivende har glippet med informasjonen om angrerett. Bestemmelsen fritar kun for betalingsplikten under den ordinære angrefristen når den næringsdrivende har påbegynt leveransen i denne perioden og det foreligger forhold som nevnt i angrerettloven § 26 andre ledd. Spørsmålet om innklagede har forpliktet seg til tilbakebetaling på privatrettslig grunnlag: Mindretallet ser til slutt på spørsmålet om den næringsdrivende på privatrettslig grunnlag har forpliktet seg til å betale tilbake det kundene har innbetalt for forbrukt strøm. Mindretallet vil påpeke at samlesaken består av en rekke enkeltsaker og at faktum er til dels uklart. På grunn av dette og de spesielle omkringliggende forholdene, har mindretallet vært i tvil om Haugaland Kraft Energi AS har forpliktet seg til å tilbakebetale kundens strømforbruk på privatrettslig grunnlag. Mindretallet legger til grunn at den informasjonen som ble sendt ut den 23.12.2022 ble sendt til samtlige nye kunder, uten at innklagede konkret hadde tatt standpunkt til om angrerettsopplysningene var meddelt i henhold til angrerettloven. Slik mindretallet forstår sakene, tok Haugaland Kraft Energi AS først standpunkt til dette da klagerne angret avtalene sine. Slik mindretallet videre forstår sakene, gjør Haugaland Kraft Energi AS gjeldende at informasjonen ble sendt ut etter et pålegg fra myndighetene. Etter det opplyste ble det meddelt fra myndighetene at det kunne få konsekvenser for kraftleverandørene å unnlate å informere i samsvar med angrerettlovens bestemmelser. Mindretallet viser videre til at forbrukermyndighetene, representanter fra Forbrukerrådet, jussprofessorer og andre jurister mv. hevdet i media like i forkant av informasjonsutsendelsen at angrerettloven var slik å forstå at kundene hadde rett på gratiskraft på inntil ett år dersom den næringsdrivende ikke hadde orientert om kundens angrerett riktig i henhold til angrerettlovens bestemmelser. Etter mindretallets syn bygde uttalelsene fra forbrukermyndighetene, representanter fra Forbrukerrådet, jussprofessorer og andre jurister på en annen lovforståelse enn den mindretallet mener at er den riktige i de foreliggende saker. Mindretallet anser det som sannsynlig at disse uttalelsene påvirket innholdet i den informasjonen som ble sendt til kundene den 23.12.2022. Dette er noe av bakteppet i mindretallets totalvurdering. Videre imøtekom selskapet klagernes krav raskt, slik at re integra-prinsippet i avtaleloven kan gjøres gjeldende. Mindretallet konkluderer derfor under tvil, og etter en totalvurdering, med at ingen av klagerne kan få medhold i sitt tilbakebetalingskrav på privatrettslig grunnlag. Mindretallets konklusjon: Mindretallet konkluderer på denne bakgrunn med at angrerettlovens § 26 ikke skal tolkes slik at klagerne gis rett på inntil ett års gratis kraft, og at klagerne heller ikke på privatrettslig grunnlag gis medhold i sitt tilbakebetalingskrav. Klagerne må på lik linje med andre strømforbrukere betale kraftleverandøren for den strømmen de har forbrukt. I samsvar med flertallets syn, konkluderer nemndas flertall med at samtlige klager, med unntak av sak 23-102 og 23-116, tas til følge.   VEDTAK   Klagere i sak 23-102 og 23-116 gis ikke medhold. Klagere i øvrige saker gis medhold.  Oslo, 12. juni 2023  Henrik E. Kolderup  Gustav Norman               Thomas Iversen Jon Aadland                                                                         Lars Lima    Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om klagers betalingsplikt for påslag på spotpris. Klager anførte at selskapet endret avtalen uten hennes samtykke. Hun bestred at hun var bundet av en fastprisavtale og krevde ny avregning i samsvar med spotprisvilkårene som fulgte av avtalen. Klager anførte at selskapet ikke hadde avtalemessig grunnlag for å belaste henne for det omtvistede påslaget. Å Strøm AS bestred at avtalen var endret og viste til at påslaget ble spesifisert på faktura som følge av pålegg fra myndighetene. Selskapet opprettholdt omtvistede betalingskrav. Klager ble under dissens ikke gitt medhold.   Å Strøm AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.   Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for påslag på spotpris.  Regelverk: Standard kraftleveringsavtale § 1-3 og avregningsforskriften § 7-2 andre ledd.  Historikk:   14.12.2006 – Partene inngår avtale.  19.01.2023 – Klager fremsetter innsigelse overfor selskapet per brev.  Krav: Klager bestrider betalingsplikt for påslaget og krever tilbakebetalt det beløp som hun hevder å ha blitt overfakturert i løpet av avtaleforholdet.   Partenes anførsler:  Klager anfører at selskapet har endret avtalen uten hennes samtykke. Hun viser til bestridte fakturaer og hevder at selskapet ikke har avtalemessig grunnlag til å belaste henne for påslaget. Klager krever tilbakeført det beløp som selskapet urettmessig har mottatt.   Klager anfører videre at selskapet burde ha gitt opplysninger om rimeligere avtaletyper, og at hun grunnet de manglende opplysningene om dette bør refunderes for de overbetalte beløp som følge av å ha vært satt på en dyrere avtaletype.  Klager fastholder spotprisavtalen og bestrider å være bundet av en fastprisavtale.   Klager krever erstattet saksomkostninger beregnet til kr 500.  Å Strøm AS bestrider å ha endret avtalen. Selskapet forklarer at påslaget hele tiden har vært en del av avtalen, og at årsaken til endring på fakturaen skyldes pålegg fra myndighetene. Å Strøm AS fastholder omtvistede fakturaer og bestrider klagers tilbakebetalingskrav.  Å Strøm anfører videre at de ikke kan bebreides for at klager ikke har vært informert om de rimeligere avtalealternativene, da disse alternativene til enhver tid har vært tilgjengelige på deres nettsider, og det har vært mulig for kunden å vurdere bytte av avtale selv.    Nemnda ser slik på saken:   Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for påslag på spotpris. Spørsmålet i saken er om klager kan kreve tilbakeført det fakturerte påslaget.   Nemnda bemerker innledningsvis at klager har gjort gjeldende at hun står på en fastprisavtale. Nemnda ser ikke grunnlag for dette. Det fremgår av de omtvistede fakturaene at hun både før og etter endringen i fakturaene sto på produktet «LOS Spotpris 49». Når det i disse fakturaene er angitt en kraftpris per kWh, er dette en gjennomsnittspris for den aktuelle fakturaperioden.   Ved bedømmelsen av det omstridte påslaget, har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall.   Flertallet  – bestående av nemndleder og bransjerepresentantene Ingebrigtsen og Lima – peker på at avregningsforskriften § 7-2 annet ledd stiller krav til utforming av faktura til forbrukere ved fakturering for elektrisk energi. Etter bokstav b – som trådte i kraft 01.11.2022 – skal fakturaen inneholde informasjon om fakturagrunnlaget, herunder «egne varelinjer for alle priselementer». Flertallet legger til grunn at oppsplittingen av prisvarelinjen i fakturaene fra desember 2022 var en følge av bestemmelsens ikrafttredelse. Denne endringen i spesifikasjonen av fakturaen utelukker dermed ikke at det omstridte påslaget var innbakt i varelinjen for spotprisen – gjennomsnittlig strømpris – som var oppgitt i fakturaene før dette.   Partenes kraftavtale ble inngått så langt tilbake som 14.12.2006. Om – og i tilfelle hvilket – påslag som ble avtalt mellom partene den gangen, er ikke opplyst. Det er ingen opplysninger i saken som belyser om – eller når – Å Strøm AS har foretatt endringer i avtalen, herunder endret produkttype eller prisingsmodell. Flertallet kan videre etter en konkret vurdering – i motsetning til mindretallet – ikke se at det må legges til grunn som en generell formodning at avtalen har blitt endret i avtaleperioden så langt gjelder spørsmålet om  et påslag er avtalt. Flertallet peker tvert imot på at så lenge strøm har blitt levert på spotvilkår, må det som utgangspunkt antas at et påslag har vært avtalt. I hvilken grad et slikt avtalt påslag har vært endret, blir et spørsmål om prisendring, se for eksempel dagens standardavtale for levering av kraft § 6 første ledd. Det er i dag adgang til å foreta slike prisendringer etter forutgående skriftlig varsel.   Etter en samlet og konkret vurdering har flertallet ikke tilstrekkelige holdepunkter for annet enn at påslaget på 6,95 øre/kWh har vært inkludert i varelinjen for spotprisen helt frem til oppsplittingen av denne varelinjen ved faktureringen i desember 2022. Klagers krav om tilbakebetaling vil uansett være begrenset av foreldelsesloven § 2 og § 10 i maksimalt 13 år. Flertallet har etter dette ikke holdepunkter for at klager urettmessig har blitt fakturert for påslaget i en slik grad at det kan danne grunnlag for et tilbakebetalingskrav.   Flertallet ser så på om det finnes annet grunnlag for å frita klager fra plikten til å betale for påslaget. Før avtale om kraftlevering inngås, plikter den næringsdrivende etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav e «på en klar og forståelig måte» å gi forbrukeren opplysninger om den samlede prisen for tjenesten. Det er den næringsdrivende som har bevisbyrden for at denne opplysningsplikten er oppfylt, jf. § 7. Har den næringsdrivende ikke opplyst om tilleggskostnader eller andre kostnader som omhandlet i § 8 første ledd bokstav e, skal forbrukeren ikke bære disse kostnadene, jf. § 9. Også prisopplysningsforskriften § 10 pålegger den næringsdrivende å opplyse om de fullstendige prisene på tjenesten som tilbys.   Som nevnt over, ble avtalen mellom partene inngått 14.12.2006. De nevnte bestemmelsene i angrerettloven og prisopplysningsforskriften trådte i kraft henholdsvis 20.06.2014 og 01.01.2013, og gjaldt dermed ikke da avtalen ble inngått. Bestemmelsen i angrerettloven § 9 gir derfor ikke grunnlag for å frita klager for plikten til å betale påslaget.   Da avtalen ble inngått, gjaldt angrerettloven av 21. desember 2000. Etter 2000-loven § 7 første ledd bokstav b, skulle den næringsdrivende før avtale ble inngått, opplyse forbrukeren på en klar og forståelig måte «om de totale kostnadene forbrukeren skal betale, inklusive alle avgifter og leveringskostnader, og spesifikasjon av de enkelte elementene i totalprisen». Denne loven regulerte ikke bevisbyrden på samme måte som dagens § 7, og fastsatte heller ikke noen tilsvarende regel som dagens § 9. Flertallet finner ikke grunnlag for å frita klager fra plikten til å betale påslaget med grunnlag i 2000-loven § 7 første ledd bokstav b, når denne sammenholdes med avtaleloven §§ 36 og 37. Flertallet viser i denne sammenheng særlig til at det omstridte påslaget på 6,95 øre per kWh ikke er urimelig.   Klager har videre anført at selskapet har en plikt til å opplyse om rimeligere avtaler ved inngåelse av avtale med private forbrukere. Flertallet kan ikke se at det er grunnlag for å pålegge kraftleverandøren en slik opplysningsplikt i dette tilfellet.   Det foreligger etter flertallets syn derfor ikke grunnlag for klager til å kreve tilbakeført kostnader knyttet til påslaget. Flertallets konklusjon er at klager ikke gis medhold.    Mindretallet  – representant Norman – kan ikke se at selskapet har sannsynliggjort at det har hjemmel i avtalen med kunden til å kreve det omtvistede påslaget. Selskapet har ikke fremlagt noe dokumentasjon som viser avtalen som ble akseptert av klager, eller andre dokumenter som for eksempel viser hvilket påslag som ble kommunisert i markedsføringen av den samme strømavtalen i tidsrommet klagers avtale ble inngått. Klagers avtale ble angivelig først inngått i 2006, men det har klart formodningen mot seg at denne avtalen har stått helt uforandret i over 16 år. Selskapet burde kunne fremlegge dokumenter fra nyere tid som kan kaste lys over innholdet i avtaleforholdet. I mangel av slike dokumenter kan mindretallet ikke se at selskapet har tilstrekkelig avtalegrunnlag for å kreve det omtvistede påslaget fra klager. Å fakturere forbruker for en tjeneste uten å kunne vise til hjemmel i avtale er forbudt, jf. markedsføringsloven § 11. Mindretallet er derfor av den oppfatning at klager har krav på tilbakebetaling av det omtvistede påslaget.   Nemnda traff etter dette vedtak i samsvar med flertallets konklusjon.     VEDTAK     Klager gis ikke medhold.    Oslo, 15. april 2024    Henrik E. Kolderup, leder Gustav Norman, Forbrukerrådet Benedicte F. Ingebrigtsen, Fornybar Norge  Lars Lima, Fornybar Norge   Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Sakene gjaldt uenighet om tilbakebetaling ved påberopelse av angrerett. Siden sakene i det alt vesentlige reiste likeartede spørsmål, ble de forent til felles behandling og avgjørelse. Sakenes faktiske omstendigheter var sammenfallende med sakene behandlet i vedtaket mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023. Innklagede sendte 23. desember 2022 ut informasjon til sine kunder med opplysning om angrerett under allerede inngåtte avtaler og om at kundene kunne gjøre angrerett gjeldende innen 14 dager fra mottaket av brevet. Klagerne viste til at selskapet ikke hadde overholdt sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 og at de hadde sin angrerett i behold. De krevde fritak for fremtidige betalingsforpliktelser samt tilbakebetaling av foretatte betalinger for strøm med grunnlag i at de hadde utøvd angreretten. Selskapet bestred at det forelå grunnlag for tilbakebetaling. Selskapet gjorde gjeldende at det etter en fornyet gjennomgang av omstendighetene rundt avtaleinngåelsen fant at selskapet hadde gitt de opplysninger om angrerett som det skulle. Selskapet bestred i ethvert tilfelle at det hadde plikt til å tilbakebetale foretatte betalinger for levert kraft. Under dissens ble alle klagerne unntatt i sak 23-672 og 23-774 gitt medhold. Saksgang:   Ved e-poster mottatt fra klagerne i perioden 07.02.2023 til 23.08.2023 ble sakene brakt inn for Elklagenemnda. Haugaland Kraft Energi AS har i e-poster av 25.04.2023, 16.05.2023, 14.06.2023 og 14.09.2023 gitt individuelle uttalelser til hver sak, utenom sak 23-113 der selskapet ikke har inngitt tilsvar. Selskapets syn på de spørsmål denne saken reiser, er likevel tilstrekkelig kjent basert på selskapets uttalelse i de øvrige sakene.  Haugaland Kraft Energi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.  Sakene gjelder uenighet om tilbakebetaling ved påberopelse av angrerett.  Regelverk: Standard kraftleveringsavtale § 1-4 og angrerettloven.  Historikk:  22.12.2021 – Klager i sak 23-672 inngår avtale om nytt avtaleprodukt med innklagede.  01.04.2022 – Klager i sak 23-774 blir overført til innklagede etter fusjon.  01.06.2022 – Klager i sak 23-655 blir satt over på annet avtaleprodukt.  20.05.2022–05.10.2022 – Øvrige klagere inngår individuelle avtaler med innklagede.  23.12.2022 – Haugaland Kraft Energi AS sender ut angrerettsopplysninger etter oppfordring fra Forbrukertilsynet.  27.12.2022–08.01.2023 – Klagerne utøver angrerett i sine individuelle avtaler og mottar bekreftelse på dette fra Haugaland Kraft Energi AS, som avslutter leveransene.  Nemnda ser slik på sakene:     Alle sakene gjelder uenighet om hvorvidt angrerett er utøvd innen fristen, og om kunden i så fall har rett på tilbakebetaling av vederlag for leverte tjenester når angreretten utøves.   Før nemnda tar stilling til sakens materielle spørsmål, vil den ta stilling til innklagedes habilitetsinnsigelse mot nemndsmedlem Thomas Iversen. Ved behandlingen av denne delen av klagesakene deltok ikke Iversen.  Haugaland Kraft Energi AS anfører at Iversen på bakgrunn av sine uttalelser om angrerett og tilbakebetalingsplikt i media, må anses inhabil til å delta i behandlingen av tilsvarende spørsmål i nemnda.  Nemnda har på bakgrunn av en konkret og helhetlig habilitetsbedømmelse i henhold til forvaltningslovens habilitetsregler – og uten deltakelse fra Iversen selv, jf. forvaltningsloven § 8 andre ledd – funnet at Iversen ikke er inhabil til å delta i behandlingen av foreliggende saker. Nemnda viser til vedtaket av 12. juni 2023 mot Haugaland Kraft Energi AS for en nærmere redegjørelse for rettsgrunnlaget og momentene i habilitetsvurderingen.  Nemnda ser så på sakenes materielle spørsmål.   Det er tale om tolv individuelle klagesaker forent til felles behandling grunnet i sakenes sammenfallende saksforhold og at de reiser de samme rettsspørsmål. Det overordnede spørsmålet for nemnda er om klagerne etter å ha utøvd angreretten kan kreve seg fritatt fra å betale for strøm som er levert og forbrukt, blant annet i form av fullstendig tilbakebetaling som del av restitusjonsoppgjøret etter kraftleveringsavtaler. Selskapet har i alle sakene løst klagerne fra deres forpliktelser etter at kundene erklærte at de utøvde angrerett. Hvorvidt klagerne kan kreve tilbakebetaling beror for det første på om klagerne har utøvd angreretten i samsvar med angrerettlovens regler, og for det andre på de rettsvirkningene det har at angreretten utøves. Nemnda tar først stilling til om klagerne har utøvd sin angrerett innenfor angrerettlovens rammer.   Utgangspunktet følger av angrerettloven § 20, der det fremgår at forbrukeren har rett til å gå fra avtalen dersom melding gis til den næringsdrivende innen utløpet av angrefristen. Angrefristen er regulert i § 21 første ledd, som angir en hovedregel om angrefrist for tjenester på 14 dager fra avtaleinngåelsestidspunktet. Dagen for fristutgangspunktet skal etter § 6 ikke medregnes.  Alle klagerne inngikk individuelle kraftleveringsavtaler med innklagede på ulike tidspunkt i tidsperioden mellom 22. desember 2021 og 5. oktober 2022. I to av sakene ble det inngått avtale i forbindelse med endring av avtaleprodukt og i én sak ble klager overført til innklagede som følge av fusjon uten at det skjedde produktendringer. Nemnda kommer tilbake til disse tre sakene.   Samtlige av klagerne påberopte seg angrerett og krav på tilbakebetaling i desember 2022 og januar 2023.   Nemnda bemerker innledningsvis at i ingen av saksforholdene ble angreretten utøvd innenfor 14 dager fra avtaleinngåelsestidspunktet. Det avgjørende for om klagerne hadde angreretten i behold på påberopelsestidspunktet er derfor om den utvidede angrerettfristen i § 21 andre og tredje ledd får anvendelse. Bestemmelsene forutsetter at den næringsdrivende ikke har oppfylt sin opplysningsplikt etter § 8 første ledd bokstav h før avtaleinngåelsen. Etter § 21 andre ledd kan angrefristen i slike tilfeller forlenges med inntil 12 måneder fra utløpet av den opprinnelige angrefristen der opplysninger som nevnt i § 8 første ledd bokstav h ikke er gitt forbrukeren av den næringsdrivende. For tjenesteavtaler vil det si at angrefristen kan forlenges i inntil 12 måneder og 14 dager fra avtaleinngåelsen. Samtidig følger det av § 21 tredje ledd at dersom den næringsdrivende gir opplysninger som nevnt § 8 første ledd bokstav h i løpet av denne 12-månedersfristen, utløper angrefristen 14 dager etter at opplysningene ble gitt.  Det er ingen uenighet om at innklagede i alle fall i e-posten 23. desember 2022 med tilhørende vedlegg ga klagerne opplysninger som angitt i § 8 første ledd bokstav h. Det første spørsmålet nemnda må ta stilling til, er om innklagede i noen av sakene likevel hadde oppfylt sin opplysningsplikt etter § 8 første ledd bokstav h på noe tidligere tidspunkt, slik at angrefristen begynte å løpe på et tidligere tidspunkt enn 23. desember 2022.  Angrerettloven § 8 første ledd bokstav h oppstiller et krav for den næringsdrivende til å «på en klar og forståelig måte» gi forbrukeren opplysninger om at det foreligger angrerett samt vilkårene, tidsfristene og fremgangsmåtene for å bruke angreretten. Den næringsdrivende skal også – før det blir inngått avtale – gi forbrukeren angreskjema. Det er den næringsdrivende selv som har bevisbyrden for at opplysningsplikten er oppfylt før avtaleinngåelsen, jf. § 7.  Hva gjelder opplysningspliktens nærmere rekkevidde og innhold, viser nemnda til vedtaket mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023. I vedtaket utpenslet flertallet i den saken på hvilken måte angrerettopplysningene må gis for at opplysningsplikten skal anses dokumentert oppfylt på en klar og forståelig måte slik at angrefristen starter å løpe. Flertallet viste der til at nemnda i sin praksis har lagt til grunn at meddelelse av angrerettopplysninger gjennom hyperlenke ikke er tilstrekkelig for å oppfylle opplysningsplikten. Flertallet presiserte samtidig i vedtaket av 12. juni 2023 at det for fjernsalgsavtaler ikke samtidig gjelder et ubetinget krav om at opplysningene må gis på varig medium før avtaleinngåelse for at opplysningsplikten er oppfylt. At det å gi opplysninger helt eller delvis gjennom hyperlenke som den klare hovedregel ikke er tilstrekkelig, har sammenheng med bevisbyrderegelen i § 7. Hyperlenkenes manglende notoritet rundt hva den lenker til, skaper iboende usikkerhet og dermed bevistvil om hvilken informasjon som er meddelt gjennom dem og om denne har kommet frem til forbrukeren slik at den er «gitt». Denne bevistvilen må i slike tilfeller gå ut over den næringsdrivende.   Slik sakene er opplyst mottok klagerne før avtaleinngåelse tilgang til en hyperlenke som skal ha vist til selskapets kontraktsvilkår der en rekke forhold – blant annet angreretten – skal ha vært omtalt. Kunden skulle krysse av for å ha lest dokumentet det var lenket til, men det er ingen holdepunkter for at kunden måtte gå gjennom dokumentet det var lenket til for å kunne krysse av og plassere bestillingen. Etter nemndas syn fremgår det for øvrig ikke særlig klart av hyperlenken at den også viser til opplysninger om angreretten. Etter bestillingen fikk de – med unntak av klager i sak 23-672 – noen ytterligere opplysninger om angreretten i bestillingsbekreftelsen, men ikke opplysninger i selve bekreftelsen om hvordan angreretten utøves, Ytterligere opplysninger om angreretten skal ha vært inntatt i et dokument det var lenket til gjennom hyperlenke og som kunden derfor aktivt måtte oppsøke.   Slik nemnda ser det, står alle sakene som behandles nå – med unntak av sak 23-672 – i samme faktiske og rettslige stilling som dem som ble behandlet i vedtaket 12. juni 2023. Nemnda viser derfor til flertallets begrunnelse i vedtaket av 12. juni 2023 som dekkende for konklusjonen om hvorvidt opplysningsplikten er oppfylt i de sakene som avgjøres nå. Etter nemndas syn er det ikke godtgjort at opplysningsplikten etter lovens § 8 første ledd bokstav h ble oppfylt på en klar og forståelig måte i disse tilfellene, verken før avtaleinngåelsen eller i etterkant av avtaleinngåelsen og i perioden frem til selskapets e-post 23. desember 2022. Bevistvilen må gå utover selskapet, jf. § 7, grunnet hyperlenkenes manglende notoritet.  I sak 23-672 er det på samme måte som de øvrige sakene ikke tilstrekkelige holdepunkter for at klager fikk opplysninger som nevnt i § 8 første ledd bokstav h på en klar og forståelig måte før avtaleinngåelsen. Denne klageren fikk imidlertid en annen type bestillingsbekreftelse enn det som er brukt overfor de øvrige klagerne. Dels er det i selve bestillingsbekreftelsen - slik den er vedlagt selskapets tilsvar – inntatt langt mer detaljerte opplysninger om angreretten, dels var angrerettskjema vedlagt som et word-dokument. Etter nemndas syn innebar bestillingsbekreftelsen samlet sett at opplysningsplikten i § 8 første ledd bokstav h ble oppfylt. Klager har innvendt at det å gi opplysninger ved et word-dokument ikke er å gi opplysninger på et varig medium. Nemnda bemerker at den i vedtaket 12. juni 2023 la til grunn at opplysningsplikten ikke må oppfylles på et varig medium, men at det – for at opplysningsplikten er oppfylt på en måte som utløser angreretten – ikke kan være bevistvil om hvilke opplysninger som selskapet har gitt. Etter nemndas syn står det å gi angrerettopplysningene i et word-dokument i samme stilling som det å meddele opplysningene på et varig medium. Selskapet har i denne situasjonen – i motsetning til ved bruk av hyperlenker – ingen anledning til å endre innholdet i opplysningene etter at de er gitt til forbrukeren, samtidig som klager ved meddelelsen settes i stand til å lagre opplysningene. Videre kan opplysningene på et senere tidspunkt gjenfinnes i uendret form i e-postvedlegget. At klager i en slik situasjon kan endre innholdet i dokumentet skaper etter nemndas syn ikke en bevisusikkerhet som bør gå utover selskapet.   Ettersom selskapet oppfylte sin opplysningsplikt på avtaletidspunktet den 22. desember 2021, begynte angrefristen for denne klageren å løpe fra bestillingsbekreftelsen ble sendt, jf. angrerettloven § 21 tredje ledd, og ikke fra klager mottok e-posten 23. desember 2022. Klager i sak 23-672 har derfor gjort angreretten gjeldende for sent.  For de øvrige klagerne begynte angrefristen først å løpe da innklagede den 23. desember 2022 underrettet kundene sine om angreretten etter oppfordring fra Forbrukertilsynet. Selskapet sendte per e-post ut angrerettopplysninger og angreskjema i PDF-format, på en måte som ikke gjør det tvilsomt at opplysningsplikten etter § 8 første ledd bokstav h var oppfylt.   For at klagerne skal anses å ha påberopt angreretten rettidig, må de ha fremsatt sin erklæring om utøvelse av angrerett innen utløpet av 6. januar 2023, jf. fristberegningsregelen i § 6.  Samtlige av klagerne påberopte seg angreretten på eller før 6. januar 2023. Dette er som utgangspunkt rettidig. For tre av klagerne gjør det seg likevel gjeldende særlige forhold som nemnda må ta stilling til før den konkluderer om også de har rettmessig utøvd angreretten.  Sak 23-672 er behandlet over. Nemnda kom der til at klager befant seg utenfor angrefristen da angreretten ble påberopt 27. desember 2022. Klageren hadde derfor ikke angreretten i behold.  I sak 23-655 ble klager satt over på et annet avtaleprodukt av selskapet den 1. juni 2022. Nemnda har i tidligere praksis lagt til grunn at en produktovergang i realiteten innebærer en ny avtaleinngåelse som utløser ny angrefrist, basert på en tolkning av standard kraftleveringsavtale § 6. Dette må etter nemndas syn gjelde uavhengig av om produktoverføringen er initiert av selskapet eller av kunden selv. Klager i sak 23-655 har dermed utøvd angreretten innenfor angrefristen.  I sak 23-774 inngikk klager strømavtale med Odda Kraft AS den 14. november 2019. Selskapet ble senere fusjonert inn i Haugaland Kraft Energi AS, og klagers kundeforhold ble overført den 1. april 2022. Slik saken er opplyst, ble avtaleforholdet overført ved fusjonen i uendret form uten øvrige vilkårsendringer. Det selskapsrettslige kontinuitetsprinsippet innebærer at fusjoner som utgangspunkt ikke må anses som et identitetsskifte i relasjon til tredjeparter, og selskapets rettigheter og plikter overdras som utgangspunkt i uendret form. Etter nemndas syn utløste derfor ikke fusjonen alene en ny angrefrist. Klager befant seg derfor utenfor angrefristen da han utøvde angreretten overfor innklagede.  Etter dette mener nemnda finner at samtlige klagere – unntatt klagerne i sak 23-672 og sak 23-774 – har utøvd angreretten rettidig. Det medfører at partenes forpliktelser til å oppfylle avtalen bortfaller etter angrerettloven § 23, noe som ikke er omstridt mellom partene. Det fører nemnda over til det neste spørsmålet klagesakene reiser, nemlig om klagerne ved utøvelse av angreretten også fritas for plikten til å betale for forbrukt strøm, herunder at de har krav på tilbakebetaling av alle betalinger for strøm som de har foretatt.  Samtlige klagere har krevd fullstendig tilbakebetaling av alle vederlag som de har betalt i løpet av avtaleforholdet, herunder vederlag for forbrukt strøm. De har videre bedt om at fakturaer for levert strøm som er utstedt av innklagede, men ikke betalt av dem, blir ettergitt.  Nemnda har i relasjon til spørsmålet om selskapets tilbakebetalingsplikt delt seg inn i et flertall og et mindretall, på samme måte som i vedtaket av 12. juni 2023.    Flertallet – ved nemndleder Kolderup og forbrukerrepresentantene Iversen og Norman – forstår sammenfatningsvis angrerettloven § 26 andre ledd, sammenholdt med § 24 første ledd, dithen at forbrukerens betalingsplikt bortfaller i sin helhet der angreretten utøves og den næringsdrivende ikke har oppfylt sin opplysningsplikt etter § 8 første ledd bokstav h, og at kunden har krav på å få tilbakeført sine betalinger under avtalen. De klagerne som hadde sin angrerett i behold da angreretten ble utøvd, har derfor ikke noen betalingsforpliktelse for strøm som er levert og forbrukt på det tidspunktet angreretten ble utøvd. Flertallet understreker at dette både gjelder fakturert og ikke-fakturert forbruk. Der strømmen er fakturert og betalt, skal innklagede tilbakeføre betalingene, jf. angrerettloven § 24. Der forbruket ikke er betalt, uavhengig av om det var fakturert, skal betalingskravet frafalles.  Flertallet påpeker for ordens skyld at det kun er betalingsforpliktelsen for levert kraft fra kraftleverandør som omfattes av bortfallet. Der den næringsdrivende også avregner nettleie ved gjennomfakturering, påvirkes ikke kundens plikt til å betale nettleien av at angreretten utøves i kontraktsforholdet med kraftleverandøren. Retten til strømstøtte avregnes over fakturaen for nettleie, og påvirkes heller ikke av at angreretten utøves. For ordens skyld presiserer flertallet at strømstøtten skal tilkomme kunden, jf. strømstønadsloven § 4. Der strømstøtten er avregnet av kraftselskapet ved gjennomfakturering fra nettleverandør, skal kraftleverandøren utbetale strømstøtten til strømkunden i tilfeller der angreretten utøves, jf. strømstønadsloven § 6 første og andre ledd forutsetningsvis.  Klagerne kan kreve forsinkelsesrenter regnet fra 14 dager etter at selskapet fikk melding om klagernes beslutning om å benytte angreretten og frem til betaling skjer.  Mindretallet – bransjerepresentant Lima – opprettholder sitt syn i vedtaket av 12. juni 2023 og legger til grunn en annen lovtolkning av § 26 andre ledd. Etter mindretallets syn er flertallets syn svakt forankret i rettskildene, samtidig som EØS-rettslige kilder heller ikke kan begrunne flertallets resultat. Mindretallet fremhever de urimelige virkningene av flertallets forståelse og bemerker at konkrete rimelighetsbetraktninger må få større vekt i situasjoner der fullstendig tilbakebetaling vil kunne ramme den næringsdrivende urimelig hardt.  Begge fraksjoner viser for øvrig til vedtaket av 12. juni 2023 for en nærmere redegjørelse for den respektive fraksjonens syn på forståelsen av angrerettloven § 26.   En samlet nemnd finner videre at tilbakebetalingsplikt for innklagede ikke kan bygges på innholdet i e-posten 23. desember 2022 bedømt isolert, altså som et forpliktende tilsagn til den enkelte mottaker om tilbakebetalingsplikt uavhengig av om kunden hadde angrerett. Både flertallet og mindretallet viser til sine merknader om dette i vedtaket 12. juni 2023 som dekkende for sitt syn i dag. Betalingsfritak og tilbakebetalingsplikt for klagerne i sak 23-674 og 23-774 kan derfor heller ikke forankres på et slikt grunnlag.    I samsvar med flertallets syn konkluderer nemnda med at samtlige klager, med unntak av sak 23-672 og 23-774, derfor tas til følge.     VEDTAK    Klager i sak 23-672 og 23-774 gis ikke medhold. Øvrige klagere gis medhold.  Oslo, 23. oktober 2023   Henrik E. Kolderup Gustav Norman  Thomas Iversen Lars Lima   Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om klagers betalingsplikt for ikke-fakturert forbruk. Klager bestred selskapets stipulering av forbruket og mente at selskapet hadde basert seg på uriktige verdier ved stipuleringen. Klager anførte at det reelle forbruket var langt lavere og krevde etterfaktureringskravet korrigert. Glitre Nett AS opprettholdt omtvistet krav. Selskapet erkjente at det forelå feil ved avregningen og stipuleringen av klagers forbruk, men hevdet at dette hadde blitt rettet opp i. Selskapet fastholdt at verdiene var korrekte og at vilkårene for tilleggsfakturering var oppfylt. Klager ble enstemmig ikke gitt medhold.      Glitre Nett AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.       Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for krav om tilleggsbetaling for ikke-fakturert forbruk.      Regelverk: Standardvilkår for nettleie og tilknytning §§ 5-1 og 5-4.      Historikk:  19.07.2022 – Installatør utfører arbeid i klagers anlegg, herunder i nstallasjon av egen måler i kårbygnin g.   19.07.2022–03.01.2023 – Forbruk i hovedbolig stipuleres som følge av målerfeil.  03.01.2023 – Målerfeil avdekkes og utbedres av nettselskapet.  04.01.2023 – Selskapet foretar en ny stipulering. 14.03.2023 – Selskapet utsteder tilleggsbetalingskrav basert på stipulerte verdier.     Krav: Klager bestrider betalingsplikt for etterfakturert krav på kr 68 595 og krever beløpet korrigert.      Partenes anførsler:      Klager fastholder at han må anses som privat forbruker. Han bestrider betalingsplikt for etterfakturert krav med grunnlag i at de stipulerte verdiene ikke er korrekte. Han mener at nettselskapet må bære risikoen for feil ved stipuleringen.      Klager viser til at selskapet har basert stipuleringen på en periode der også strømforbruk i kårbygningen ble medregnet, og at forbruket i kårbygningen historisk har vært høyere. Han peker på at hovedboligen ble pusset opp i 2022, herunder utskifting av vinduer og etterisolering, og på at alle husstandene på gården har begrenset sitt forbruk. Klager viser til at han i november og desember 2022 var bortreist.      Klager har tilbudt å betale halvparten av kravet etter fratrekk for forbruket i kårbygningen.      Glitre Nett AS bestrider klagers krav. Selskapet erkjenner at forbruket ble stipulert feil ved at forbruket i kårbygningen ikke kom til fradrag. Det viser til at dette ble rettet opp i. Selskapet viser videre til at det ikke var mulig å rekonstruere timesverdiene etter at målerfeil ble avdekket og utbedret. Det forklarer at klager som følge av målerfeilen ikke ble avregnet overhodet for forbruk på en av målerne og at forbruket for en annen ble feilstipulert.       Selskapet anfører at feilen ikke skyldes forhold på deres side, men må tillegges installatør. Det viser til at installatør først meldte fra om at arbeidet var utført i januar 2023. Selskapet anfører videre at klager ville ha oppdaget at han kun var fakturert for fastbeløp om han hadde undersøkt sine fakturaer i stipuleringsperioden.     Selskapet anfører at stipulerte verdier etter en ny gjennomgang er korrekte, og at klager har betalingsplikt for levert og forbrukt kraft.         Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om klager har betalingsplikt for ikke-fakturert forbruk. Spørsmålet er om selskapet kan kreve tilleggsbetaling for korrigerte forbruksverdier.    Slik saken er opplyst er klager eier av et gårdsbruk. I tillegg til at han selv har vært bosatt i gårdens våningshus, har det vært to andre husstander på gården, henholdsvis i en kårbolig og i en leilighet i tilknytning til gårdens driftsbygning. Det er ikke bestridt av innklagede at klager er forbruker, og nemnda legger til grunn at han er forbruker, jf. nemndsavtalen (2016) § 1-4.    Slik saken er opplyst for nemnda, har klager siden 06.11.2017 hatt installert to fjernavleste AMS-målere i anlegget på gårdsbruket. I forbindelse med at det skulle installeres en ytterligere måler for kårboligen på eiendommen, ble det gjennomført arbeider i anlegget på oppdrag fra klager 19.07.2022. Som følge av feil ved koblingen av anlegget i arbeidet denne dagen, ble ikke klagers forbruk korrekt registrert for en av de tidligere målerne samt den nye måleren i perioden mellom 19.07.2022 og 03.01.2023. Feilen ble først oppdaget og utbedret av innklagede som netteier ved kontroll 03.01.2023.     Med bakgrunn i feilen foretok innklagede en stipulering av forbruket og sendte klager 14.03.2023 en faktura med krav om tilleggsbetaling på kr 68 595 for ikke-fakturert forbruk for de to målerne som var feilkoblet. Klager har bestridt dette kravet og har anført at det bygger på uriktige forbruksverdier.    Spørsmålet er om klager plikter å betale det omtvistede etterfaktureringskravet.    Utgangspunktet etter standardvilkår for nettleie og tilknytning § 5-4 er at nettselskapet kan stipulere kundens forbruk i situasjoner der måleapparatet ikke har virket. Når feil ved måleutstyr eller avregning kan tilskrives nettselskapet, kan nettselskapet likevel ikke kreve etterbetaling dersom nettkunden var i aktsom god tro. Tilsvarende følger det av § 6-4 om «Avregningsfeil» at nettselskapet kan kreve etterbetaling for enhver avregningsfeil som kan tilregnes selskapet, med mindre nettkunden var i aktsom god tro.    Nemnda ser først på om det foreligger feil ved måleutstyret som kan tilskrives nettselskapet.    Slik saken er opplyst, forelå det i perioden mellom 19.07.2022 og 03.01.2023 feil ved koblingen av klagers anlegg som medførte at forbruket ikke ble registrert korrekt. Når det gjelder spørsmålet om denne feilen kan tilskrives innklagede, påpeker nemnda at det var en ekstern montør engasjert av klager som gjennomførte arbeidene i klagers anlegg etter å ha fått utlevert en måler fra innklagede, og som dermed forårsaket feilkoblingene. Nemnda legger til grunn innklagedes opplysninger om at montøren skulle varsle nettselskapet når arbeidene var utført og anlegget var klart til kontroll. Slikt varsel var ikke gitt da anlegget ble kontrollert januar 2023. Nemnda legger etter dette til grunn at feilen i anlegget ikke kan tilskrives innklagede, men må tilskrives klagers egen installatør som klager må identifiseres med.     Det er ikke nødvendig for nemnda å ta stilling til om innklagede hadde noen oppfordring til å gjennomføre kontroll av anlegget før varsel ble gitt av installatør i januar 2023. Nemnda peker på at det er innarbeidet praksis i bransjen for at kontroll utløses av ferdigmelding. Slik denne saken er opplyst, tok innklagede til slutt selv initiativ til kontroll av anlegget. Nemnda kan ikke se at innklagede burde ha gjort dette på noe tidligere tidspunkt enn det man gjorde.    Med det syn nemnda har på om det foreligger en feil som kan tilskrives innklagede, er det heller ikke nødvendig å vurdere om klager har vært i aktsom god tro om forholdet.     Nemnda tilføyer at den ikke ser grunnlag for innvendinger mot nettselskapets skjønnsmessige fastsettelse av forbruket. Nemnda anser videre reduksjonen på 10 % som rimelig og som tilstrekkelig til å hensynta de innsigelser klager har hatt til stipuleringen.    Nemndas konklusjon er at klager ikke gis medhold.    Uttalelsen er enstemmig.      VEDTAK     Klager gis ikke medhold.    Oslo, 16. desember 2024    Henrik E. Kolderup, leder  Thomas Iversen, Forbrukerrådet  Benedicte F. Ingebrigtsen, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om klagers betalingsplikt for påslag tilsvarende strømstøtten. Klager bestred at selskapet hadde grunnlag for å legge til påslag tilsvarende den statlige strømstøtten på fastprisavtalen og krevde strømstøtten utbetalt. Klager anførte at han verken hadde mottatt varsel om eller samtykket til påslaget. Aurland Energiverk AS opprettholdt påslaget under henvisning til kommunestyrets vedtak om å innføre et tilleggsbeløp svarende til strømstøtten. Selskapet hevdet at klagers avtale ble omfattet av vedtaket da den ble fornyet i 2023. Klager ble enstemmig gitt medhold.       Aurland Energiverk AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.     Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for påslag tilsvarende strømstøtten.     Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 6 og avtaleloven §§ 36 og 37.     Historikk:31.01.2023 – Selskapet utsteder omtvistet faktura.  19.12.2022 – Selskapet hevder å ha varslet klager om innføring av påslag tilsvarende strømstøtten.      Krav: Klager bestrider selskapets krav om påslag tilsvarende strømstøtten.      Partenes anførsler:      Klager hevder at selskapet har fakturert ham i strid med fastprisavtalens vilkår ved å legge til det omtvistede påslaget. Han viser til at han er blitt pålagt å tilbakebetale strømstøtten fra staten. Klager anfører at han ikke har mottatt varsel om endringen og at han i alle tilfeller ikke har samtykket til den.      Aurland Energiverk AS opprettholder det bestridte påslaget under henvisning til kommunestyrets vedtak. Selskapet viser til at det er kommunestyret som fastsetter kraftprisen for deres kunder, og at det i desember 2022 vedtok innføring av et tilleggsbeløp tilsvarende den statlige strømstøtten. Selskapet viser til at klagers avtale, da den ble fornyet i 2023, ble omfattet av vedtaket.     Selskapet anfører at det varslet kundene sine om vedtaket per e-post og på hjemmesidene deres.        Nemnda ser slik på saken:       Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for et tilleggsbeløp på fastprisavtale tilsvarende den statlige strømstønaden. Spørsmålet er om Aurland Energiverk AS kunne innføre en tilleggskostnad som svarte til det kunden ville mottatt i strømstøtte i avtalen.    Slik saken er opplyst inngikk partene i desember 2022 avtale om fastpris på 40 øre/kWh for perioden 01.01.2022 til 31.12.2023 i form av produktet «1 års FASTPRISAVTALE». Ved første fakturering i 2023 oppdaget klager at det var lagt til en tilleggskostnad kalt «Påslag tilsvarande straumstøtte» i fakturaspesifikasjonen. Påslaget har bakgrunn i at Aurland Energiverk AS – som videreselger konsesjonskraft fra Aurland kommune – med grunnlag i vedtak i kommunestyret i desember 2022 innførte et tilleggsbeløp for den enkelte kraftkunde tilsvarende den statlige strømstøtten med virkning fra januar 2023. Selskapet har anført at det er kommunestyret som fastsetter kraftprisen for deres kunder med grunnlag i konsesjonsordningen, og at det som videreselger av konsesjonskraften må innrette seg etter kommunestyrets vedtak og avtalen med kommunen.    Spørsmålet for nemnda er om klager er forpliktet til å betale det omstridte påslaget.    Selskapet har opplyst at samtlige kunder 19.12.2022 ble bedt om å inngå nye avtaler basert på kommunestyrets vedtatte kraftpriser for 2023. Selskapet har videre anført at det samtidig ble informert om det omstridte tilleggsbeløpet. Klager har bestridt å ha mottatt slikt varsel, og har i alle tilfeller bestridt å ha samtykket til dette.     Nemnda finner det ikke avgjørende hvorvidt innføringen av tilleggsbeløpet er varslet eller akseptert av klager, idet den finner at vilkåret i alle tilfeller må settes til side med grunnlag i avtaleloven § 36.    Strømstøtteordningen er en midlertidig offentlig stønadsordning med hjemmel i strømstønadsloven. Etter strømstønadsloven § 4 første ledd har en nettkunde med egen strømmåler og som er rettmessig registrert som husholdningskunde hos nettselskapet, rett til stønad etter ordningen. Stønaden utmåles ut fra faktiske markedspriser, uavhengig av hvilket kraftleveringsprodukt kunden har avtale om med sin kraftleverandør. Stønaden utbetales til nettselskapene, som deretter godskriver kunden ved avregningen av nettleien. Der kraftleverandøren foretar gjennomfakturering av nettleien, skal kraftleverandøren etter § 3 tredje ledd sikre at stønadsbeløpet tilfaller kunden ved faktureringen, eventuelt ved motregning mot skyldig beløp for kraftleveransen. Kunden har i slike situasjoner følgelig krav på å enten få kreditert eller å få utbetalt strømstønaden. Strømstøtten er følgelig nettkundens midler, og er ikke et beløp som kraftleverandøren er berettiget til å beholde, annet enn som ledd i et motregningsoppgjør mot skyldig kraftleveranse som ledd i gjennomfakturering.    Slik nemnda ser på saken, innebærer påslaget at selskapet har innført et variabelt påslag som ikke bare fratar avtalen sitt preg av en fastprisavtale i strid med det som er det avtalte, men som i praksis innebærer at kraftleverandøren inndrar de beløp kunden har krav på som nettkunde fra Sygnir AS etter den statlige strømstønadsordningen. Selv om fastprisavtalen er inngått på rimelige prisvilkår isolert sett, er nemnda av den klare oppfatning at påslaget til Aurland Energiverk AS er urimelig etter sitt innhold etter avtaleloven § 36.    Nemnda understreker at dets syn ikke er avhengig av om det i det enkelte avtaleforhold er praktisert gjennomfakturering eller ikke, når det – som i denne saken – er en klar og tydelig sammenheng mellom vilkårene for salg av kraft og den strømstønaden kunden har krav på.  Selskapet har vist til at vilkåret har sin bakgrunn i vedtak fra kommunestyret i Aurland. Selv om dette ikke har betydningen for rimelighetsvurderingen, finner nemnda grunn til å reise spørsmål ved om vedtaket er innenfor rammen av skjønnsfriheten i vannfallsreguleringsloven § 19 første ledd siste punktum og vassdragsreguleringsloven § 22 første ledd siste punktum. Nemnda legger til grunn at denne skjønnsfriheten ikke er uten begrensninger. Det fremgår av begrunnelsen for vedtaket slik dette er gjengitt i innklagedes tilsvar, at det bygger både på bekymring over de virkninger strømkompensasjonsordningen får for samlet strømforbruk, og på at formålet med å «tilbakeføre» strømkompensasjonen til kommunen også er å «motverke trekket på rammetilskotet som kommunen vil få i 2023» som, slik nemnda forstår dette, har sammenheng med kommunens kraftinntekter. Dersom kommunen mener de samlede vilkår kundene står overfor når det gjelder kraftleveranse og nettleie er for gunstige, eller at statlige trekk på rammetilskudd er urimelige, tilsier alminnelige saklighetshensyn at kommunen setter en høyere fastpris fremfor å inndra kundenes strømkompensasjon, slik vedtaket går ut på.  Klager er etter dette ikke forpliktet til å betale det omstridte påslaget.    Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.      Uttalelsen er enstemmig.         VEDTAK       Klager gis medhold.      Oslo, 16. desember 2024      Henrik E. Kolderup, leder   Thomas Iversen, Forbrukerrådet   Astrid M. Hilde, Fornybar Norge    Lars Lima, Fornybar Norge      Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt   uenighet om tilbakebetalingskrav med grunnlag i angrerettutøvelse. Klager krevde tilbakeført samtlige innbetalinger etter den angrede avtalen med grunnlag i at han hevdet å ha hatt angreretten i behold. Klager viste til at selskapet ikke hadde oppfylt sin opplysningsplikt etter angrerettloven. Sunndal Energi AS bestred klagers krav under henvisning til at en avsluttet avtale ikke kan angres. Selskapet anførte at leverandørskiftet ikke oppfylte kravene til angremelding. Klager ble gitt medhold under dissens.   Sunndal Energi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.    Saken gjelder uenighet om tilbakebetalingskrav med grunnlag i angrerettutøvelse.    Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4.     Historikk:   26.08.2022 – Partene inngår avtale.   30.08.2022 – Selskapet sender ut varsel om prisjustering.   02.09.2022 – Selskapet sender ut nytt varsel om prisjustering.   06.09.2022 – Selskapet sender ut varsel om ytterligere prisjustering.   16.09.2022 – Klager avslutter avtalen ved leverandørskifte.   29.09.2022 – Klager mottar opphørsfaktura.   07.01.2023 – Klager fremsetter krav om tilbakebetaling.     Krav: Klager krever tilbakeført samtlige innbetalinger foretatt i medhold av den angrede    avtalen, beregnet til kr 915.      Partenes anførsler:      Klager bestrider betalingsplikt for påløpte kostnader ved strømavtalen med grunnlag i at    selskapet misligholdt sin opplysningsplikt etter angrerettloven. Klager anfører at han ikke på    noe tidspunkt mottok opplysninger om angrerett på varig medium og viser til at selskapet bare ga slik informasjon gjennom en hyperlenke på avtaletidspunktet. Han anfører at han som følge av det hadde angreretten i behold da avtalen ble avsluttet og at han dermed har krav på fullstendig tilbakebetaling.      Sunndal Energi AS avviser klagers krav under henvisning til angrerettloven § 20. Selskapet anfører at det er en forutsetning for angrerettutøvelse at avtalen løper og at en fullført leveranse ikke kan angres. Selskapet viser til at klager avsluttet avtaleforholdet uten nærmere beskjed til selskapet og anfører at leverandørskiftet derfor ikke oppfyller kravet om «utvetydig erklæring» i § 20 annet ledd. Det hevder at det påhviler klager å aktivt gi beskjed om angrerettutøvelsen og at det ikke er tilstrekkelig å gå fra avtalen ved passivitet.       Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om tilbakebetalingskrav der klager påberopte seg angrerett. Sakens hovedspørsmål er om angreretten i ettertid kan utøves for en avtale som ble avsluttet ved leverandørskifte i september 2022.    Slik saken er opplyst inngikk partene avtale om et variabelprodukt 26. august 2022. Klager avsluttet avtalen ved leverandørbytte 16. september 2022. Klager har, på samme måte som i sakene 23-354 og EKN-2023-06-0053 som også er avgjort i dag, gjort gjeldende angrerett og har fremsatt krav om at selskapet tilbakefører alle betalinger foretatt i denne avtalen.    Sunndal Energi AS har i denne saken ikke bestridt at klager hadde krav på utvidet angrefrist i medhold av angrerettloven § 21 tredje og fjerde ledd, med grunnlag i at klager ikke hadde fått lovpålagte opplysninger om angreretten i medhold av angrerettloven § 8 første ledd bokstav h.    Nemnda legger etter dette til grunn at så langt det har funnet sted en gyldig angrerettsutøvelse i denne saken, og angreretten heller ikke er gått tapt, er angreretten utøvd innen fristen.     Sunndal Energi AS har derimot gjort gjeldende at det ikke er adgang for en kunde til å angre en avtale som er avsluttet, slik selskapet mener situasjonen er i denne saken.    Ved avgjørelsen av saken har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall.    Flertallet  – bestående av nemndleder Kolderup med dobbeltstemme og forbrukerrepresentant Iversen – viser til at saken på dette punkt reiser de samme spørsmål som sak 23-354, som også er avgjort i dag. Flertallet finner å vise til sin begrunnelse i den saken som dekkende også for sitt syn i denne saken. Når det gjelder det generelle spørsmålet om angreretten har falt bort for en avtale som er avsluttet ved leverandørbyttet, må dette avgjøres ut fra en tolkning av angrerettloven § 22 bokstav c. Flertallet finner det mest nærliggende at angreretten ikke har falt bort i en slik situasjon uten at tilleggsvilkårene i bestemmelsen er oppfylt, men tar ikke endelig stilling til dette. Flertallet bemerker likevel at det er ingen holdepunkter for at tilleggsvilkårene i § 22 bokstav c er oppfylt i denne saken.    Det avgjørende for flertallet i denne saken er – som i sak 23-354 – at klagers bytte av kraftleverandør i alle tilfeller må anses som en «annen utvetydig erklæring» etter angrerettloven § 20 andre ledd. Flertallet viser til sin begrunnelse i sak 23-354.    Flertallet finner etter dette at klagers leverandørbytte den 16. september 2022 må anses som en utøvelse av angreretten. Når det gjelder erklæringen som ble sendt av klager 7. januar 2023, får denne ikke virkning som en angreretterklæring, men som et påkrav på de krav klager oppnådde som følge av angrerettsutøvelsen ved leverandørbyttet, se sak 23-354.    Når det gjelder rettsvirkningene av at angreretten er utøvd i rett tid, viser flertallet – som i sak 23-354 – til sin begrunnelse i sak 23-011 flg. mot Haugaland Kraft AS av 12. juni 2023. Flertallet forstår sammenfatningsvis angrerettloven § 26 andre ledd, sammenholdt med § 24 første ledd, dithen at forbrukerens betalingsplikt bortfaller i sin helhet der angreretten utøves og den næringsdrivende ikke har oppfylt sin opplysningsplikt etter § 8 første ledd bokstav h,   og at kunden har krav på å få tilbakeført sine betalinger under avtalen. Dette gjelder både   fakturert og ikke-fakturert forbruk. Der betaling har funnet sted, skal innklagede   tilbakeføre betalingene, jf. angrerettloven § 24 første ledd. Der forbruket ikke er betalt, skal   betalingskravet frafalles. Kundens strømkompensasjon basert på forbruket skal under ingen omstendighet trekkes inn i oppgjøret.     Videre har klager rett på forsinkelsesrenter av tilbakebetalingskravet etter forsinkelsesloven § 2. Angrerettloven § 24 andre ledd angir forfallstidspunktet til 14 dager etter at melding om utøvelse av angreretten kom frem til selskapet. Flertallet mener likevel at klager i en situasjon som den foreliggende får påkravregelen i § 2 anvendelse, og viser til sin begrunnelse i blant annet sak 22-1539. Påkrav på tilbakebetalingskravene ble først sendt ved klagers erklæring som ble sendt 7. januar 2023. Klager har derfor krav på forsinkelsesrenter fra 30 dager etter at dette påkravet ble sendt, jf. forsinkelsesrenteloven § 2.     Etter flertallets syn gis derfor klagen medhold.    Mindretallet  – bestående av bransjerepresentantene Ingebrigtsen og Lima – har lagt til grunn en annen forståelse enn flertallet, og viser også til sin begrunnelse i sak 23-354.     Mindretallet finner det for det første klart at en kunde ikke kan erklære angrerett for en avtale som er avsluttet. For det andre er det mindretallets syn at ikke enhver tidligere fremsatt oppsigelse kan anses som en utøvelse av angreretten. Mindretallet mener at det i saken her ikke foreligger omstendigheter som tilsier at klager mente å utøve angreretten da han byttet kraftleverandør i juni 2022. Klager har derfor etter mindretallets syn ikke gitt nødvendig angremelding etter angrerettloven § 20. Mindretallet fremhever – som i sak 23-354 – at en kunde ikke kan påberope angrerett for avtaler som ble avsluttet tilbake i tid bare fordi kunden i ettertid har fått kunnskap om angreretten. En slik adgang vil etter mindretallets syn legge til rette for illojal utnyttelse av reglene.    Slik mindretallet ser på saken er det ikke nødvendig for mindretallet å gå inn på spørsmålet om klager har rett til tilbakeføring av foretatte betalinger under avtalen.    I samsvar med flertallets syn gis klager medhold.      VEDTAK     Klager gis medhold.    Oslo, 21. oktober 2024    Henrik E. Kolderup, leder  Thomas Iversen, Forbrukerrådet  Benedicte F. Ingebrigtsen, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.