Søkeresultater

Saken gjaldt uenighet om krav om tilbakebetaling med grunnlag i angrerettutøvelse. Nemnda kom til at angrefristen først ble utløst ved selskapets utsendelse av angrerettsopplysninger i ettertid, og at angreretten var utøvd innen 14 dager fra dette skjedde, jf. angrerettloven § 21 fjerde ledd. Klager ble gitt medhold. Dissens om rettsvirkningene.    NorgesEnergi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.       Saken gjelder uenighet om krav om tilbakebetaling med grunnlag i angrerettutøvelse.       Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4 og angrerettloven.       Historikk:    30.05.2022 – Partene inngår avtale. Klager mottar bestillingsbekreftelse.    12.12.2022 – Selskapet oversender angrerettopplysninger.    26.12.2022 – Klager påberoper angrerett og fremsetter krav om tilbakebetaling.    17.01.2023 – Selskapet avviser klagers tilbakebetalingskrav.        Krav: Klager krever tilbakeført samtlige innbetalinger foretatt i den angrede avtalen.        Partenes anførsler:        Klager hevder å ha hatt sin angrerett i behold da den ble utøvd i desember 2022. Klager viser til at selskapet ikke oppfylte sin opplysningsplikt på avtaletidspunktet etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, og at han derfor har rett på utvidet angrefrist. Klager viser videre til at han har klaget innen angrefristen som ble utløst av selskapets oversendelse av angrerettopplysninger 12.12.2022, da han utøvde angreretten 26.12.2022.       Klager hevder at han som følge av å ha utøvd sin angrerett, har rett til fullstendig tilbakeføring av alle innbetalinger, jf. angrerettloven § 26.      NorgesEnergi AS avviser klagers krav om tilbakebetaling, og viser til at klager ikke hadde angreretten i behold da den ble påberopt. Selskapet hevder klager mottok korrekte angrerettopplysninger på avtaletidspunktet, og at det derfor ikke kunne bli tale om en utvidet angrerett. Det viser videre til at klager har akseptert vilkårene og bekreftet at han har satt seg inn i angrerettvilkårene.     Selskapet viser til at oversendelsen av angrerettopplysninger i desember 2022 ikke innebar en erkjennelse av at opplysningsplikten ble misligholdt på avtaletidspunktet. At denne informasjonen ble sendt klager, skyldtes at det ikke har hatt kapasitet til å foreta en individuell gjennomgang av hvert kundeforhold, og at det derfor sendte ut et standardisert informasjonsbrev til en avgrenset kundegruppe.           Nemnda ser slik på saken:       Saken gjelder spørsmålet om angrerett er utøvd i tide, og hvilke rettsvirkninger dette i så fall skal ha.      Slik saken er opplyst for nemnda, er det enighet om at klager inngikk avtale om et kraftprodukt med selskapet 30.05.2022, at selskapet sendte angrerettsopplysninger til klager ved e-post 12.12.2022, og at klager fremsatte angreretterklæring 16.12.2022.      Angrerettloven får anvendelse på avtaleinngåelsen, jf. angrerettloven § 1. Etter angrerettloven § 21 første ledd utløper angrefristen ved avtaler om levering av tjenester 14 dager fra avtalen ble inngått. Der den næringsdrivende ikke har oppfylt sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, forlenges angrefristen. Angrefristen utløper i en slik situasjon først 14 dager etter at slike opplysninger er gitt, jf. angrerettloven § 21 fjerde ledd. Angrefristen utløper likevel senest 12 måneder og 14 dager etter avtaleinngåelsen, jf. tredje ledd i samme bestemmelse. Fristberegningene skjer i samsvar med lovens § 6, slik at datoen for avtaleinngåelsen ikke skal medregnes, og at fristene utløper første påfølgende virkedag.      Det er på det rene at klager ikke gjorde angreretten gjeldende innen 14 dager fra avtaleinngåelsen. For at klagers angrerett skal være i behold, må det derfor være grunnlag for utvidet frist etter angrerettloven § 21 tredje og fjerde ledd. Dette må i så fall bygge på at NorgesEnergi AS ikke anses å ha oppfylt sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h.      Angrerettloven § 8 første ledd bokstav h – slik den gjaldt ved inngåelsen av denne avtalen – krevde at den næringsdrivende før avtaleinngåelsen «på en klar og forståelig måte» gir forbrukeren opplysninger om at «det foreligger angrerett og standardisert skjema for bruk av angrerett (angreskjema), samt vilkårene, tidsfristene og fremgangsmåtene for å bruke angreretten». Det er den næringsdrivende som har bevisbyrden for at opplysningsplikten er oppfylt, jf. angrerettloven § 7. Formålet er å sette forbrukeren i stand til å forstå og å bruke den angreretten som gjelder i avtalen, se i denne sammenheng blant annet EU-domstolens tolkningsuttalelse i dom 24. februar 2022 i sak C-536/20 Tiketa  avsnitt 42.      Nemnda tilføyer at § 8 bokstav h ble ordlydsmessig endret med virkning fra 01.10.2023, ved at det nå uttrykkelig fremgår at den næringsdrivende skal gi forbrukeren et standardisert skjema for bruk av angrerett (angreskjema). Om denne endringen viser nemnda til sine bemerkninger i samlevedtak i sak 23-056 m.fl.      Slik nemnda ser på saken, blir spørsmålet om NorgesEnergi AS på en klar og forståelig måte ga klager opplysninger om at det forelå angrerett samt vilkårene, tidsfristene og fremgangsmåten for å bruke denne. Selskapet har for dette formålet fremlagt utskrift av bestillingskjema som skal ha blitt brukt ved avtaleinngåelsen. I dette skjemaet er det lagt opp til at klager under punkt 3 «Faktura og vilkår» skal krysse av i en boks med følgende tekst:      «Jeg har lest og akseptert avtalevilkårene [hyperlenke] og prisen [hyperlenke] for strømavtalen og er kjent med angreretten [hyperlenke].»      Nemnda kan ikke se at selskapet ved dette ga klager noen uttrykkelig informasjon om klagers angrerett. I den utstrekning et klikk på hyperlenken tilknyttet «angreretten» ville ha ført til opplysninger om angreretten, kan ikke nemnda se at dette i seg selv gir klager på en klar og forståelig måte opplysninger om angreretten og hvordan den utøves. Nemnda tilføyer at det i denne saken heller ikke er ført dokumentasjon for hvilken informasjon hyperlenken førte til ved avtaleinngåelsen, jf. angrerettloven § 7. Nemnda viser for øvrig til sitt syn i samlevedtak i sak 23-011 m.fl. mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023 om bruk av hyperlenker for å oppfylle opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h.      Det er ingen holdepunkter i saken for at selskapet oppfylte opplysningsplikten på noe senere tidspunkt, før selskapet sendte ut opplysningene om angrerett til klager 12. desember 2022. Klager har utøvd angreretten innen 14 dager fra denne utsendelsen, og angreretten er derfor utøvd i tide, jf. angrerettloven § 21 fjerde ledd.     Nemnda ser så på rettsvirkningene som angrerettsutøvelsen får i denne saken.      Ved bruk av angreretten bortfaller partenes forpliktelser til å oppfylle avtalen, jf. angrerettloven § 23. Tvistepunktet i denne saken er om klager har krav på å få tilbakeført alle betalinger som hun har foretatt i avtalen i medhold av angrerettloven § 26.      Ved denne vurderingen har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall.      Flertallet  – nemndleder med dobbeltstemme og forbrukerrepresentant Norman – viser til at der angreretten utøves rettidig, og den næringsdrivende ikke har oppfylt opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, følger det av angrerettloven § 26 at forbrukeren ikke har betalingsplikt for strøm som er levert, men ennå ikke betalt, og i tillegg har krav på å få tilbakeført alle betalinger som er foretatt under avtalen. Flertallet viser til EU-domstolens dom 17. mai 2023 i sak C-97/22 DC , samt til flertallsbegrunnelsen i samlevedtak i sak 23-011 m.fl. mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023. Dette flertallet slutter seg til den rettsanvendelsen som fremgår der.       Klager har etter dette krav på tilbakeføring av alle foretatte betalinger under avtalen. I den utstrekning det har funnet sted gjennomfakturering av nettleie, skal imidlertid tilbakeføringen ikke omfatte den del av betalingene som gjelder nettleien. I den utstrekning et overskudd på strømstøtte har gått til å dekke deler av klagers betaling for levert kraft, har klager krav på å få tilbake også disse beløpene, ettersom det er en del av klagers betaling for levert kraft. Klager har i tillegg krav på forsinkelsesrenter på tilbakebetalingsbeløpet beregnet fra 30 dager etter at angreretterklæringen ble fremsatt, jf. forsinkelsesrenteloven § 2. Flertallet viser til flertallets begrunnelse for denne forståelsen av forsinkelsesrenteplikten i samlevedtak i sak 23-056 m.fl.      Mindretallet  – bestående av bransjerepresentantene Hilde og Lima – kan ikke se at klager har krav på tilbakeføring av foretatte betalinger for strøm som er levert og forbrukt av klager, og viser til mindretallets begrunnelse i samlevedtak i sak 23-011 m.fl. mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023 som dette mindretallet slutter seg til.     Nemndas konklusjon at klager gis medhold.      Uttalelsen er avsagt under dissens når det gjelder rettsvirkninger.         VEDTAK       Klager gis medhold.     Oslo, 10. juni 2024      Henrik E. Kolderup, leder    Gustav Norman, Forbrukerrådet    Astrid M. Hilde, Fornybar Norge     Lars Lima, Fornybar Norge     Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om klager var bundet av avtalen, herunder om angrerett var utøvd i tide. Nemnda kom til at selskapet ikke hadde godtgjort at angrefristen ble utløst ved utsendelse av informasjon om angrerett underveis i kundeforholdet, slik at angrerettloven § 21 fjerde ledd ikke fikk anvendelse. Angreretten var samtidig utøvd innenfor lengstefristen i angrerettloven § 21 tredje ledd. Klager ble gitt medhold. Dissens om rettsvirkningene.    Fjordkraft AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.       Saken gjelder uenighet om hvorvidt klager er bundet av omtvistet avtaleprodukt.         Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4 og angrerettloven.      Historikk:    20.09.2022 – Klager bestiller produktet «Spot med forvaltning» for to målepunkt.    23.09.2022 – Partene inngår avtale for målepunktene.    26.09.2022 – Partene inngår avtale for et tredje målepunkt.    09.12.2022 – Selskapet hevder å ha sendt ut angrerettopplysninger på e-post.    15.02.2023 – Klager påberoper angrerett.         Krav:  Klager bestrider betalingsplikt for forvaltningsdelen av avtalen og hevder seg fristilt fra avtalen med grunnlag i angrerettutøvelse.        Partenes anførsler:         Klager hevder at selskapet har misligholdt sin opplysningsplikt da avtale ble inngått mellom partene. Klager viser til at selskapet ikke ga de opplysninger som det er forpliktet til etter angrerettloven. Han reagerer på selskapets manglende og uoversiktlige kommunikasjon.        Klager bestrider forvaltningsdelen av avtalen med grunnlag i at han aldri samtykket til en slik prismodell. Klager hevder at han ble forespeilet en ren spotprisavtale og reagerer på at han ikke ble gitt nærmere opplysninger om at avtalen også inneholdt forvaltningselementer. Han mener selskapet ikke har gitt tilstrekkelige opplysninger på dette punktet og føler seg villedet.        Fjordkraft AS bestrider klagers krav og hevder klager er bundet av avtalen. Selskapet erkjenner i tilsvaret at angreretten ikke startet å løpe før det i desember 2022 sendte ut angrerettopplysninger på varig medium, men at klager har påberopt angrerett for sent. Selskapet mener likevel at det i alle tilfeller har oppfylt sin opplysningsplikt gjennom informasjonen som fremgikk på bestillingstidspunktet.           Nemnda ser slik på saken:       Saken gjelder spørsmål om klager har utøvd angrerett i tide.      Slik saken er opplyst, inngikk klager i september 2022 avtale om produktet «Spot med forvaltning» for to målepunkt. Noen dager senere inngikk han avtale om det samme produktet for et tredje målepunkt. Han har siden fremmet innsigelser mot produktet. Klager har opplyst at han senere har byttet til et annet produkt, og det er enighet mellom partene at han 15.02.2023 fremsatte angrerettserklæring. Nemnda forstår det slik at angreretten gjaldt alle de tre målerne som han hadde avtale for. Spørsmålet er om angreretten ble utøvd i tide.      Angrerettloven får anvendelse i saken, jf. angrerettloven § 1. Angreretten må utøves innen utløpet av angrefristen. Etter angrerettloven § 21 første ledd utløper angrefristen ved avtaler om levering av tjenester 14 dager fra avtalen ble inngått. Der den næringsdrivende ikke har oppfylt sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, forlenges likevel angrefristen. Angrefristen utløper i en slik situasjon først 14 dager etter at slike opplysninger er gitt, jf. angrerettloven § 21 fjerde ledd. Angrefristen utløper likevel senest 12 måneder og 14 dager etter avtaleinngåelsen, jf. tredje ledd i samme bestemmelse. Fristberegningene skjer i samsvar med lovens § 6, slik at datoen for avtaleinngåelsen ikke skal medregnes, og at fristene utløper første påfølgende virkedag.      Det er i denne saken klart at klager ikke gjorde angreretten gjeldende innen 14 dager fra avtaleinngåelsene for hver av målerne. For at klagers angrerett skal være i behold, må det derfor være grunnlag for utvidet frist etter angrerettloven § 21 tredje og fjerde ledd. Slik saken er opplyst for nemnda, har selskapet ikke bestridt at det er grunnlag for utvidet angrefrist. Nemnda tilføyer at selskapet uansett ikke har sannsynliggjort at det oppfylte sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h.       Selskapet hevder at det sendte klager et brev med opplysninger om angrerett 09.12.2022 som utløste angrefrist etter angrerettloven § 21 fjerde ledd, med den følge at angrefristen var utløpt da klager utøvde sin angrerett. Etter angrerettloven § 7 har selskapet tvilsrisikoen for om opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 er oppfylt. Selskapet har i denne saken ikke fremlagt dokumentasjon for at slikt brev ble sendt klager på dette tidspunktet. Nemnda kan ikke se at selskapet har godtgjort at det ga slike opplysninger denne dagen, slik at angrefristen startet å løpe fra denne dagen i samsvar med angrerettloven § 21 fjerde ledd.      Nemnda konstaterer samtidig at utøvelsen av angrerett 15.12.2023 skjedde mindre enn 12 måneder og 14 dager etter den tidligste av avtaleinngåelsene. Utøvelsen av angreretten har etter dette skjedd innenfor den utvidete angrefristen etter angrerettloven § 21 tredje ledd.       Med det syn nemnda har på om angreretten er utøvd i tide, er det ikke nødvendig å gå inn på de øvrige innsigelser klager har om selve produktet og informasjonen som ble gitt.      Nemnda ser så på rettsvirkningene som angrerettsutøvelsen får i denne saken.      Ved bruk av angreretten bortfaller partenes forpliktelser til å oppfylle avtalen, jf. angrerettloven § 23. Tvistepunktet i denne saken er om klager har krav på å få tilbakeført alle betalinger som han har foretatt i avtalen i medhold av angrerettloven § 26.     Ved denne vurderingen har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall.      Flertallet  – nemndleder med dobbeltstemme og forbrukerrepresentant Norman – viser til at der angreretten utøves rettidig, og den næringsdrivende ikke har oppfylt opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, følger det av angrerettloven § 26 at forbrukeren ikke har betalingsplikt for strøm som er levert, men ennå ikke betalt, og i tillegg har krav på å få tilbakeført alle betalinger som er foretatt under avtalen. Flertallet viser til EU-domstolens dom 17. mai 2023 i sak C-97/22 DC , samt til flertallsbegrunnelsen i samlevedtak i sak 23-011 m.fl. mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023. Dette flertallet slutter seg til den rettsanvendelsen som fremgår der.     Klager har etter dette krav på tilbakeføring av alle foretatte betalinger under avtalen. I den utstrekning det har funnet sted gjennomfakturering av nettleie, skal imidlertid tilbakeføringen ikke omfatte den del av betalingene som gjelder nettleien. I den utstrekning et overskudd på strømstøtte har gått til å dekke deler av klagers betaling for levert kraft, har klager krav på å få tilbake også disse beløpene, ettersom det er en del av klagers betaling for levert kraft. Klager har i tillegg krav på forsinkelsesrenter på tilbakebetalingsbeløpet beregnet fra 30 dager etter at angreretterklæringen ble fremsatt, jf. forsinkelsesrenteloven § 2. Flertallet viser til flertallets begrunnelse for denne forståelsen av forsinkelsesrenteplikten i samlevedtak i sak 23-056 m.fl.      Mindretallet  – bestående av bransjerepresentantene Hilde og Lima – kan ikke se at klager har krav på tilbakeføring av foretatte betalinger for strøm som er levert og forbrukt av klager, og viser til mindretallets begrunnelse i samlevedtak i sak 23-011 m.fl. mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023 som dette mindretallet slutter seg til.       Nemndas konklusjon at klager gis medhold.      Uttalelsen er avsagt under dissens når det gjelder rettsvirkninger.      VEDTAK       Klager gis medhold.     Oslo, 10. juni 2024      Henrik E. Kolderup, leder    Gustav Norman, Forbrukerrådet    Astrid M. Hilde, Fornybar Norge     Lars Lima, Fornybar Norge       Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om faktureringsgrunnlag som følge av påstått målerfeil. Nemnda fant det ikke sannsynliggjort at måleren viste uriktig forbruk. Nemnda la avgjørende vekt på at måleren var kontrollert, uten at kontrollen viste feil. Klager ble enstemmig gitt ikke medhold.    BKK AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.       Saken gjelder uenighet om faktureringsgrunnlag med grunnlag i mulig målerfeil.       Regelverk: Standard nettleieavtale §§ 5-1, 5-3 og 5-4.       Historikk:    24.03.2023 – RME avviser klage på avlesning av AMS-måler.     08.09.2023 – BKK AS kontrollerer klagers måler.    13.11.2023 – RME treffer vedtak i klage på stipulering av forbruk.       Krav: Klager krever målerverdier korrigert i samsvar med reelt forbruk.        Partenes anførsler:        Klager hevder at det foreligger et avvik mellom automatisk avleste og reelle målerverdier, og at dette skyldes feil på AMS-måler. Han mener selskapet har basert seg på for høye verdier ved faktureringen, og at de må korrigeres etter forbruket slik det fremgår av hans loggføringer fra kundeapplikasjonen fra sin kraftleverandør. Klager viser til at han har hatt et begrenset forbruk, og at det er registrert forbruk på tidspunkter hvor mesteparten av anlegget har vært avslått. Klager har klagd inn nettselskapets stipulering til RME i tidligere perioder, som tok klagen til følge. RME avviste den del av klagen som gjaldt anførsel om målerfeil.        Klager anfører at han ikke har økonomisk evne til å dekke kostnadene ved målerkontrollen.        BKK AS bestrider at det foreligger feil på klagers måler. Selskapet viser til at det i september 2023 ble gjennomført kontroll av måler, uten at det ble avdekket feil. Det hevder at det ikke etter en gjennomgang av målerdata og –historikk kan finne avvik som tilsier at det foreligger målerfeil. Selskapet viser til dokumenterte målerverdier.            Nemnda ser slik på saken:       Saken gjelder uenighet om faktureringsgrunnlag som følge av angivelig feil ved AMS-måler.      Slik saken er opplyst for nemnda bestrider klager målerverdier som er gjort av klagers AMS-måler. Han bygger dette på at det i perioden 22.12.2022 til 05.01.2023 ble målt et forbruk på 250 kWh i en periode han var bortreist, og der alle sikringer var slått av, unntatt for varmepumpe som sto på 18 grader. Videre har måleren vist et høyt forbruk på andre tidspunkter, der dette ikke kan ha vært tilfellet.      Selskapet har opplyst at dets måleransvarlige var på befaring hos kunde 08.09.2023, og at det ikke ble avdekket feil ved måleren. Selskapet har videre opplyst at forbruket i den perioden kunden tidligere har klaget over, stemmer godt med forbruk i foregående år.       Nemnda finner det ikke sannsynliggjort at det har vært feil ved klagers måler vinteren og våren 2023, slik klager hevder. Nemnda legger avgjørende vekt på at kontrollen av måleren har vist at det ikke var feil på denne. At klager opplyser å ha registrert et annet forbruk basert på opplysninger fra applikasjonen til sin kraftleverandør, tilsier ikke noen annen konklusjon.      Klager har tidligere klaget selskapet inn for RME knyttet til forhold ved måleravlesningen. Klagen over selve avlesningene ble avvist. Derimot tok RME til følge klage mot selskapet som gjaldt unnlatelse av å innhente faktisk forbruk i ettertid, for noen enkelttimer der forbruket hadde vært stipulert. Dette gjelder imidlertid etter nemndas syn noe annet enn det som er tema i denne saken, og underbygger ikke at det har vært feil ved måleresultatene. I en slik situasjon vil det faktiske forbruket før og etter stipuleringshendelsen være kjent.      Nemndas konklusjon er at klager gis ikke medhold.      Uttalelsen er enstemmig.      VEDTAK       Klager gis ikke medhold.   Oslo, 10. juni 2024     Henrik E. Kolderup, leder    Gustav Norman, Forbrukerrådet    Astrid M. Hilde, Fornybar Norge     Lars Lima, Fornybar Norge      Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om betalingsplikt for krav i variabelavtale etter endt fastprisperiode. Selskapet hadde fremlagt varsel om avtaleoverføring sendt før fastprisavtalens utløp, der det fremgikk at klager ville bli ført over på et variabelprodukt. Selskapet hadde derimot ikke fremlagt bevis for at denne overføringen var avtalt ved inngåelsen av fastprisavtalen. Klager ble på denne bakgrunn gitt enstemmig medhold i at han skulle faktureres etter spotpris fra fastprisavtalen utløp, og frem til avtaleforholdet ble avsluttet.   Helgeland Kraft Strøm AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.       Saken gjelder uenighet om avtalebinding og betalingsplikt for krav i variabelavtale etter endt fastprisperiode.       Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3, 5-3 og 6.       Historikk:   11.09.2021 – Partene inngår ettårig fastprisavtale.    13.09.2021 – Klager mottar bestillingsbekreftelse.    23.08.2022 – Selskapet oversender informasjon til klager om fastprisperiodens utløp.   14.09.2022 – Klager overføres til produktet «Variabel Kraft»    12.11.2022 – Klager bytter kraftleverandør.      Krav: Klager hevder seg ubundet av variabelavtalen og bestrider betalingsplikt for fakturaer for oktober og frem til leverandørbytte i november som er beregnet etter variabelpris, og krever å bli fakturert etter spotpris, eventuelt en lavere pris enn fakturaene viser.       Partenes anførsler:       Klager bestrider betalingsplikt etter variabelavtalen på flere grunnlag. Klager hevder at selskapet ikke ga de opplysninger om angrerett som det er forpliktet til etter angrerettloven da avtalen ble inngått. Klager hevder videre at avtalen må anses ugyldig med grunnlag i urimelighet. Han reagerer på at selskapet har overført ham fra en fastprisavtale til en variabelavtale uten hans samtykke. Klager understreker at det etter avtalen gjaldt en bindingstid, noe som forsterket den urimelige virkningen. For det tilfellet at klager er bundet av avtalen, anfører klager at selskapet har feilet i forvaltningen av variabelavtalen. Han peker på avviket mellom variabelpris og markedspris.       Klager krever at faktureringen ettergis og at han faktureres etter spotpris, eventuelt at prisen nedjusteres i tråd med markedsutviklingen, eller i det minste til et rimelig nivå.      Helgeland Kraft Strøm AS opprettholder fakturakravene under henvisning til avtalen. Selskapet viser til at klager på avtaletidspunktet aksepterte overgangen til variabelavtalen etter endt fastprisperiode. Selskapet hevder at dette fremkom tilstrekkelig klart.       Selskapet viser til at det uansett har adgang til å foreta prisjusteringer med 14 og 30 dagers varsel, avhengig av når endringen skulle gis virkning. Det understreker at det ikke gjelder bindingstid for variabelproduktet, og at klager har stått fritt til å si opp avtalen.       Selskapet viser til at tilbakedatering av spotpris ikke er mulig som følge av at klager har byttet kraftleverandør, men at dette hadde vært mulig om han fortsatte som kunde.             Nemnda ser slik på saken:       Saken gjelder bestridte fakturakrav etter en standard variabel-avtale som klager ble ført over på etter utløp av fastprisperiode.      Etter standard kraftleveringsavtale § 5-3 skal kraftleverandøren minst 14 dager før utløpet av en tidsavgrenset fastprisavtale varsle om at avtalen utløper, og om at kunden vil bli overført til en fastsatt avtaletype med mindre kunden enten uttrykkelig aksepterer fornyelse av fastprisavtalen eller har levert oppsigelse. I denne saken varslet selskapet klager 23.08.2022 om det forestående utløpet av fastprisperioden 14.09.2023, og om at i «henhold til avtalevilkårene våre vil strømavtalen endres til Variabel Kraft når avtaletiden utgår.»      Nemnda legger til grunn at der standard kraftleveringsavtale § 5-3 får anvendelse, kommer ikke varslingsreglene i standard kraftleveringsavtale § 6 i tillegg til anvendelse. I en slik situasjon må selskapet altså ikke innhente kundens uttrykkelige samtykke til produktendringen etter standard kraftleveringsavtale § 6 fjerde ledd for at avtaleforholdet skal kunne videreføres med en annen produkttype. En forutsetning for dette må imidlertid etter nemndas syn være at partene allerede ved inngåelsen av fastprisavtalen har inngått avtale om hvilket produkt som kunden i så fall skal føres over på ved utløpet av fastprisperioden. Dette fremgår også forutsetningsvis av standard kraftleveringsavtale § 5-3, når det av avtalen fremgår at kunden «overføres […] til produktet [Sett inn produktnavn, produktbeskrivelse og pris (f.eks. «Standard spot» med påslag 5 øre/kWh)».      Slik denne saken er opplyst for nemnda, har selskapet fremlagt de standardvilkår som gjaldt ved utløpet av fastprisavtalen. Nærmere dokumentasjon av hva som ble avtalt ved inngåelsen av fastprisavtalen er derimot ikke fremlagt i saken, noe selskapet står nærmest til å gjøre.      Nemnda kan derfor ikke se at selskapet har godtgjort at det ble avtalt at klager skulle føres over på variabelproduktet «Variabel Kraft» da fastprisavtalen ble inngått. Selskapet har dermed ikke godtgjort at forutsetningen for å gjøre bruk av varslingsregelen i standard kraftleveringsavtale § 5-3 er oppfylt. I en slik situasjon må derfor varslingsregelen i standard kraftleveringsavtale § 6 fjerde ledd følges, ettersom det er tale om en produktendring ved utløpet av fastprisperioden, og produktendringen er vesentlig. Det er ingen holdepunkter for at selskapet innhentet klagers samtykke før klager ble ført over på variabelproduktet.      Nemnda mener etter dette at selskapet ikke var berettiget til å fakturere klager i samsvar med variabelproduktet. I mangel av andre holdepunkter for hva som er avtalt, legger nemnda derfor til grunn at klager skal faktureres etter spotpris for sitt prisområde tillagt mva., fra fastprisen utløp og frem til klager avsluttet avtaleforholdet med selskapet.       Nemnda har merket seg at selskapet overfor klager opplyste at en slik endring av fakturering med tilbakevirkende kraft ville vært mulig dersom klager fortsatte som kunde i selskapet. Nemnda legger til grunn at dette også er mulig der klager har sagt opp avtaleforholdet.      Slik nemnda har lagt til grunn i andre klagesaker, er variabelprodukter forbundet med en latent risiko for at prisprognosene de bygger på utvikler seg i en annen retning enn utviklingen i de faktiske spotprisene. Denne risikoen er ikke nødvendigvis klar for forbrukere, og kom til uttrykk i markedet høsten 2022. Nemnda er derfor kritisk til bruk av variabelavtaler som angitt standardavtale ved utløpet av en fastprisperiode der partene ikke avtaler noe annet. Slik denne saken ligger an, er det ikke grunn til å gå nærmere inn på dette spørsmålet.      Klager har hevdet at angrerettlovens opplysningsplikter ikke er fulgt. Nemnda bemerker at det i denne saken ikke er aktuelt å anse klager for å ha gyldig utøvd sin angrerett da han avsluttet avtaleforholdet i november 2022, ettersom dette skjedde mer enn 12 måneder og 14 dager etter at fastprisavtalen ble inngått. Nemnda kan ikke se at en produktovergang etter standard kraftleveringsavtale § 5-3 i seg selv er en avtaleinngåelse som utløser ny angrerett, ettersom en slik fremtidig avtalt avtaleovergang må anses som en forutsatt forlengelse av avtalen. Med det resultat nemnda for øvrig har kommet til over, er det ikke nødvendig å vurdere betydningen av de øvrige bestemmelser om opplysningsplikt som følger av angrerettloven.     Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.      Uttalelsen er enstemmig.      VEDTAK       Klager gis medhold.     Oslo, 10. juni 2024   Henrik E. Kolderup, leder    Gustav Norman, Forbrukerrådet    Astrid M. Hilde, Fornybar Norge     Lars Lima, Fornybar Norge       Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om betalingsplikt for krav i tilleggstjenesten «Prisfrys». Det var enighet om at avtale om «Prisfrys» var inngått. Nemnda kom til at klager hadde utøvd angreretten i tide innenfor den utvidete angrefristen, ettersom selskapet ikke hadde godtgjort at selskapet hadde sendt ut angrerettsopplysninger til klager. Klager hadde etter dette krav på å bli fakturert som om avtalen om tilleggstjenesten ikke var inngått. Nemnda ga videre uttrykk for kritikk mot hvordan prisfrystilbudet ble markedsført. Klager ble enstemmig gitt medhold.   Fortum Strøm AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.        Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for krav i tilleggstjenesten «Prisfrys».       Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4 og angrerettloven.       Historikk:    02.07.2010 – Oppstart av kraftleveranse etter spotprisavtale.    17.10.2022 – Klager mottar tilbud om tilleggstjenesten “Prisfrys”.    21.10.2022 – Selskapet sender ut påminnelse om tilbudet, klager kontakter selskapet.    23.10.2022 – Tilbudet aksepteres av klager.  01.11.2022–31.12.2022 – Klagers strømpris fryses til 572 øre/kWh.    30.11.2022 – Selskapet hevder å ha sendt angreskjema.    20.12.2022 – Klager sier opp tilleggstjenesten og avsluttet kundeforholdet.        Krav: Klager krever å bli avregnet etter opprinnelig avtale for november og desember 2022.        Partenes anførsler:        Klager bestrider betalingsplikt etter tilleggstjenesten «Prisfrys». Klager erkjenner at avtalen ble inngått, men hevder selskapet misligholdt sin opplysningsplikt etter angrerettloven. Han viser til at angreskjema først ble sendt en måned etter avtaleinngåelsen. Klager hevder at den utvidede angrefristen fikk anvendelse, og at denne gjelder uavhengig av om korrekte opplysninger er oversendt i ettertid eller ikke.      Klager mener selskapet villedet ham ved avtaleinngåelsen. Han hevder han ble forespeilet en gunstig avtale. Klager understreker at han ikke er norskspråklig og mener selskapet burde tatt hensyn til det ved avtaleinngåelsen. Klager mener at det vil virke urimelig å gjøre avtalen gjeldende og hevder at selskapet har innsett dette ved å fristille ham fra tjenesten.        Klager påberoper seg videre fornøydgarantien etter avtalen, og hevder at selskapet har drevet villedende markedsføring dersom garantien ikke var ment å omfatte tilleggstjenesten.        Fortum Strøm AS opprettholder de omstridte fakturaene for november og desember 2022. Selskapet hevder at det ga de opplysninger som det skulle da avtalen ble inngått. Selskapet hevder at det i alle tilfeller ga tilstrekkelige angrerettopplysninger da angreskjema ble sendt 30. november 2022. Selskapet hevder at klager angret utenfor angrefristen.       Selskapet er uenig i at det har skjedd villedende markedsføring og understreker forbrukerens plikt til å sette seg inn i avtalevilkårene som aksepteres. Selskapet mener det har tatt hensyn til klagers norskkunnskaper. Det viser videre til at fornøydgarantien bare kan benyttes én gang i løpet av avtaleforholdet og senest én måned før eventuell oppsigelse.             Nemnda ser slik på saken:       Saken gjelder uenighet om klager har plikt til å betale fakturaer for november og desember 2022 som bygger på tilleggstjeneste i form av en tidsbegrenset prisbinding inngått som ledd i løpende strømleveranse. Saken reiser særlig spørsmål om klager har utøvd angreretten i tide.      Slik saken er opplyst for nemnda, har klager vært kunde hos selskapet siden 2010. Det er enighet mellom partene om at klager og selskapet som ledd i den løpende strømleveransen inngikk avtale om tilleggstjenesten «Prisfrys» i oktober 2022, der klager bandt prisen for levert kraft for november og desember 2022 til 572 øre/kWh. Klager sa opp tilleggstjenesten 20.12.2022, og krever å bli fakturert som om tilleggstjenesten ikke ble inngått, det vil si til spotpris-/maksprisvilkår. Han har også avsluttet avtalen om strømleveransen fra selskapet.      Angrerettloven får anvendelse på avtalen om tilleggstjenesten, jf. angrerettloven § 1. Etter angrerettloven § 20 utøver kunden angreretten ved at kunden på en klar og utvetydig måte uttrykker overfor den næringsdrivende at klager vil gå fra avtalen. Angreretten kan utøves ved bruk av angreskjema, men dette er ikke en nødvendig forutsetning. Det er ikke vilkår om at angreretten uttrykkelig påberopes, så lenge erklæringen er tilstrekkelig utvetydig. Angreretten må utøves innen utløpet av angrefristen. Etter angrerettloven § 21 første ledd utløper angrefristen ved avtaler om levering av tjenester 14 dager fra avtalen ble inngått. Der den næringsdrivende ikke har oppfylt sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, forlenges likevel angrefristen. Angrefristen utløper i en slik situasjon først 14 dager etter at slike opplysninger er gitt, jf. angrerettloven § 21 fjerde ledd. Angrefristen utløper likevel senest 12 måneder og 14 dager etter avtaleinngåelsen, jf. tredje ledd i samme bestemmelse. Fristberegningene skjer i samsvar med lovens § 6, slik at datoen for avtaleinngåelsen ikke skal medregnes, og at fristene utløper første påfølgende virkedag.      Det er klart at klager ikke gjorde angreretten gjeldende innen 14 dager fra avtaleinngåelsen om tilleggstjenesten. For at klagers angrerett skal være i behold, må det derfor være grunnlag for utvidet frist etter angrerettloven § 21 tredje og fjerde ledd. Dette må da bygge på at selskapet ikke oppfylte sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h.      Angrerettloven § 8 første ledd bokstav h – slik den gjaldt ved inngåelsen av denne avtalen – krevde at den næringsdrivende før avtaleinngåelsen «på en klar og forståelig måte» gir forbrukeren opplysninger om at «det foreligger angrerett og standardisert skjema for bruk av angrerett (angreskjema), samt vilkårene, tidsfristene og fremgangsmåtene for å bruke angreretten». Det er den næringsdrivende som har bevisbyrden for at opplysningsplikten er oppfylt, jf. angrerettloven § 7. Formålet er å sette forbrukeren i stand til å forstå og å bruke den angreretten som gjelder i avtalen, se i denne sammenheng blant annet EU-domstolens tolkningsuttalelse i dom 24. februar 2022 i sak C-536/20 Tiketa  avsnitt 42.      Selskapet har ikke hevdet at det ga de opplysningene det skulle etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h ved avtaleinngåelsen. Derimot har det hevdet at det sendte ut opplysninger om angrerett til klager som kunde 30.11.2022. Det er for nemnda noe uklart om klager erkjenner å ha mottatt denne utsendelsen. Selskapet har uansett ikke fremlagt kopi av denne utsendelsen til klager, kun en kopi av en utsendelse som det hevder å ha sendt alle kunder. Selskapet har heller ikke fremlagt annen dokumentasjon for at denne utsendelsen ble sendt til klager, så som utskrift fra kundesystemet. Nemnda kan derfor ikke se at selskapet har underbygget nærmere at denne e-posten ble sendt til klager, noe som er av helt sentral betydning for løsningen av saken. Ettersom det er selskapet som har bevisbyrden for at opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h er oppfylt, kan nemnda ikke se at angrefristen for klager var utløpt da han ga beskjed om at han ville gå fra avtalen om «Prisfrys».      Når angreretten utøves for en tilleggstjeneste som dette, bortfaller partenes plikt til å oppfylle vilkårene etter tilleggstjenesten, jf. angrerettloven § 23. Det er i denne saken ikke spørsmål om klager skal betale for strøm som er levert og forbrukt eller ikke, men hvilke prisvilkår som skal gjelde for strømmen som er levert. Nemnda konkluderer med at klager har krav på å bli fakturert for strømmen som er levert og forbrukt i november og desember 2022 på de vilkår som ville ha fått anvendelse dersom avtalen om tilleggstjenesten ikke ble inngått.      Nemnda understreker at konklusjonen om angrerett kun gjelder for tilleggstjenesten «Prisfrys», ikke for avtaleforholdet som sådan. Selv om klager byttet leverandør i forbindelse med oppsigelsen av tilleggstjenesten, er det ingen holdepunkter for at leverandørbyttet skjedde innenfor lengstefristen på 12 måneder og 14 dager fra avtaleinngåelsen.      Med det syn nemnda har på spørsmålet om angreretten er utøvd i tide, er det ikke nødvendig å gå inn på spørsmålet om fornøydhetsgarantien får anvendelse i saken eller ikke. Selskapet har hevdet at fornøydhetsgarantien bare fikk anvendelse på hovedavtalen og ikke tilleggstjenesten som denne saken gjelder. Uten å gå nærmere inn på dette spørsmålet, bemerker nemnda at i en situasjon som denne, som gjelder en tilleggstjeneste inngått som ledd i en samlet avtale, må eventuelle begrensninger i garantien være klare og tydelige for å kunne gjøres gjeldende.      Nemnda bemerker endelig at den er kritisk til hvordan tilleggstjenesten ble markedsført. Selskapet skal 17.10.2022 ha sendt ut et tilbud på tilleggstjenesten med overskrift «Ønsker du å binde strømprisen». Fristen for å akseptere tilbudet ble satt til 21.10.2022. Selskapet skal deretter 21.10.2022 ha sendt ut en e-post om samme tilleggstjeneste med overskriften «Påminnelse – har du glemt å fryse strømprisen?». Klager – som ikke er norskspråklig – kontaktet deretter selskapet med bakgrunn i denne «påminnelsen» om noe han hadde «glemt». Nemnda mener utsendelsen 21.10.2022 hadde et pågående preg som kunne gi inntrykk av at dette var et forhold klager burde følge opp som ledd i det løpende kundeforholdet, og som ikke hadde regulært preg av reklame – noe det altså var. Nemnda mener det for reklame av denne karakter allerede i overskriften tydelig bør fremgå at det er tale om et tilbud.      Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.      Uttalelsen er enstemmig.      VEDTAK       Klager gis medhold.     Oslo, 10. juni 2024      Henrik E. Kolderup, leder    Gustav Norman, Forbrukerrådet    Astrid M. Hilde, Fornybar Norge     Lars Lima, Fornybar Norge      Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om tilbakebetalingskrav der klager påberopte seg angrerett. Klager krevde samtlige foretatte innbetalinger tilbakeført med grunnlag i angrerettutøvelsen, og anførte blant annet at angreretten var i behold da den ble påberopt. Motkraft AS bestred klagers krav prinsipalt under henvisning til at angrefristen var oversittet da angreretten ble gjort gjeldende. Selskapet viste i alle tilfeller til at avtalen uansett var sagt opp før angreretten ble gjort gjeldende. Klager ble gitt medhold under dissens. Motkraft AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.       Saken gjelder uenighet om tilbakebetalingskrav der klager påberopte seg angrerett.    Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4 og angrerettloven.    Historikk:   07.11.2021 – Partene inngår avtale om kraftleveranse til målepunkt [adresse A] .  05.03.2022 – Partene inngår avtale om kraftleveranse til målepunkt [adresse B] .  08.04.2022 – Kraftleveranse til [adresse B] opphører. 14.10.2022 – Kraftleveranse til [adresse A] opphører.   28.10.2022 – Partene inngår avtale om kraftleveranse til målepunkt [adresse C] .   01.12.2022 – Kraftleveranse til [adresse C] opphører etter oppsigelse fra kunden.   21.12.2022 – Klager gjør angreretten gjeldende og fremsetter krav om tilbakebetaling.      Krav: Klager krever tilbakeført alle innbetalte beløp i de angrede avtalene.   Partenes anførsler:    Klager gjør gjeldende at hun har utøvd sin angrerett rettidig, og krever tilbakeført samtlige innbetalte beløp gjennom hele kundeforholdet etter angrerettloven § 26. Hun mener at selskapet ikke oppfylte sin opplysningsplikt på avtaletidspunktene og at den utvidede fristen har fått anvendelse i samtlige avtaleforhold. Subsidiært krever klager tilbakeført alle innbetalte beløp foretatt i avtalen som ble inngått 28. oktober 2022.    Motkraft AS gjør gjeldende at klager har utøvd angreretten utenfor fristen. Selskapet viser til at hun påberopte seg angreretten 13 måneder og 14 dager etter leveranseoppstart, og at hun befant seg utenfor den utvidede fristen da kravet ble fremsatt. Selskapet mener at avtalen med oppstart 28. oktober 2022 var en videreføring av tidligere avtaler, og at angrefristen i avtaleforholdet derfor må beregnes med utgangspunkt i 7. november 2021.     Subsidiært anfører selskapet at klager ikke kan utøve angrerett og kreve tilbakebetaling for avsluttede avtaler. Selskapet viser til at klager sa opp avtalen 1. desember 2022.    Atter subsidiært hevder innklagede at det på avtaletidspunktet oppfylte sin opplysningsplikt, og at det derfor ikke har vært grunnlag for å la den utvidede angrefristen få anvendelse. Atter, atter subsidiært mener selskapet at angreretten ikke omfatter levert kraft.       Nemnda ser slik på saken:   Saken gjelder uenighet om tilbakebetalingskrav der klager påberopte seg angrerett. Hovedspørsmålet er om klager hadde angreretten i behold da den ble gjort gjeldende, og om kunden i så fall har rett på tilbakeføring av foretatte betalinger under avtalene.  Slik saken er opplyst, inngikk partene avtaler om kraftleveranse til tre ulike målepunkter i perioden mellom 7. november 2021 og 1. desember 2022. Leveransen til måler i [adresse A] startet opp 7. november 2021 og ble avsluttet 14. oktober 2022. Leveransen til måler i [adresse B] startet opp 5. mars 2022 og ble avsluttet 8. april 2022. Leveransen til måler i [adresse C] startet opp 28. oktober 2022 og ble avsluttet etter klagers oppsigelse 1. desember 2022.  Nemnda bemerker at avtaleinngåelsene 5. mars 2022 og 28. oktober 2022 må anses som nytegninger som følge av at det er inngått nye avtaler for ulike målere. Avtalen inngått 5. mars 2022 løp dessuten parallelt med tidligere inngått avtale. Det er ingen holdepunkter for at en eksisterende avtale ble overført fra én strømmåler til en annen, og nemnda legger derfor til grunn at de ulike leveransene skal anses som separate avtaler opp mot angrerettloven. At avtalene ble inngått mellom samme kunde og den samme næringsdrivende, og at de ble fakturert samlet, endrer ikke denne vurderingen. Det er dermed etter nemndas syn ikke tale om et sammenhengende avtaleforhold, slik selskapets argumentasjon bygger på.  Klager har gjort gjeldende at angreretten er utøvd for alle tre avtalene, og klagers krav om tilbakeføring gjelder for betalinger som er foretatt under alle de tre avtalene. Slik denne saken ligger an, må nemnda ta stilling til hva som utgjør angrerettshandlingen knyttet til den respektive avtalen, og – dersom angreretten er korrekt utøvd – om angrefristen var utløpt på tidspunktet for angrerettsutøvelsen. Nemnda finner det hensiktsmessig først å ta stilling til om det var grunnlag for utvidet angrefrist for de respektive avtaleforhold, før den vurderer om det foreligger en gyldig angrerettutøvelse for hver avtale, og om denne har skjedd innen fristen.  Etter angrerettloven § 20 har forbrukeren har rett til å gå fra avtalen dersom melding gis til den næringsdrivende innen utløpet av angrefristen. Angrefristen er regulert i § 21. Bestemmelsens første ledd angir en hovedregel om angrefrist for tjenester på 14 dager fra avtaleinngåelsestidspunktet. Dagen for fristutgangspunktet skal etter § 6 ikke medregnes, samtidig som fristen skal anses å utløpe på første mulige virkedag dersom 14-dagersfristen utløper på en helge- eller helligdag. Der den næringsdrivende ikke har oppfylt opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, angir bestemmelsens tredje og fjerde ledd særregler om når angrefristen utløper. I slike tilfeller utløper angrefristen 14 dager fra dagen etter at slike opplysninger er gitt, jf. fjerde ledd, jf. § 6. Fristen utløper likevel senest 12 måneder og 14 dager fra dagen etter avtaleinngåelsen, jf. tredje ledd, jf. § 6.  Det er i denne saken på det rene at verken den uttrykkelige angrerettserklæringen, eller avslutningen av noen av de tre avtalene, skjedde innen 14 dager fra den enkelte avtaleinngåelsen. En forutsetning for at klager skal ha sin angrerett i behold på det tidspunktet angreretten må anses utøvd, er derfor at den utvidede angrerettfristen i § 21 fjerde ledd får anvendelse. Dette forutsetter at selskapet ikke har oppfylt sin opplysningsplikt etter § 8 første ledd bokstav h før avtaleinngåelsen. Videre må lengstefristen i § 21 tredje ledd ikke ha utløpt.  Angrerettloven § 8 første ledd bokstav h pålegger den næringsdrivende «på en klar og forståelig måte» å gi forbrukeren opplysninger om at det foreligger angrerett samt vilkårene, tidsfristene og fremgangsmåtene for å bruke angreretten. På det tidspunktet denne avtalen ble inngått, skulle den næringsdrivende også – på en klar og forståelig måte – opplyse forbrukeren om at det forelå angreskjema. Det er den næringsdrivende selv som har bevisbyrden for at opplysningsplikten er oppfylt før avtaleinngåelsen, jf. § 7. Spørsmålet er derfor om selskapet har godtgjort at det oppfylte sin opplysningsplikt før avtale ble inngått.  Slik saken er opplyst kan ikke nemnda se at selskapet har godtgjort at opplysningsplikten ble oppfylt før avtale ble inngått. Det fremgår av saksopplysningene at avtalevilkårene ble tilsendt klager gjennom hyperlenke, der kunden kunne gjøre seg kjent med de fullstendige vilkårene. Nemnda påpeker at det ved bruk av hyperlenker ikke lar seg bekrefte hvilke opplysninger det er lenket til, se nærmere om dette spørsmålet i sak 23-011 flg. om Haugaland Kraft AS av 12. juni 2023. Denne iboende bevistvilen ved bruk av hyperlenker må gå utover selskapet, jf. angrerettloven § 7. Nemnda har sett hen til den redegjørelsen selskapet har gitt om sine avtalevilkår, men mener likevel at selskapet ikke har godtgjort at opplysningene etter § 8 første ledd bokstav h er gitt på en klar og forståelig måte før avtale ble inngått.   Dersom selskapet innenfor den utvidede fristperioden oppfyller sin opplysningsplikt, utløper fristen likevel 14 dager etter at kunden mottok opplysningene, jf. angrerettloven § 21 tredje og fjerde ledd. Slik saken er opplyst kan ikke nemnda se at selskapet hadde oppfylt opplysningsplikten overfor klager før klager fremsatte sin erklæring om utøvelse av angrerett 21. desember 2022. Det avgjørende for om angrefristen var utløpt for de tre avtalene, er derfor om angrerettutøvelsen skjedde innenfor lengstefristen etter angrerettloven § 21 tredje ledd.   Nemnda ser så på spørsmålet om klager har sin angrerett i behold, og i så fall når angrerettutøvelsen må anses å ha skjedd.  Selskapet har gjort gjeldende at angrerett ikke kan utøves for avtaler som er avsluttet. I denne saken var alle tre avtaleforhold avsluttet på ulike tidspunkter da klager fremsatte erklæringen om utøvelse av angrerett 21. desember 2022.  Når det gjelder betydningen av at avtaleforholdene var avsluttet på det tidspunktet klager fremsatte sin erklæring om angrerett, har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall.  Flertallet – bestående av nemndleder med dobbeltstemme samt forbrukerrepresentant Iversen – tar i denne saken ikke endelig stilling til om utøvelse av angrerett etter angrerettloven § 20 forutsetter at det er en eksisterende og løpende strømavtale å gå fra, som ikke allerede er avsluttet på annet grunnlag. Både ordlyden i angrerettloven § 20 første ledd – som etablerer en «rett til å gå fra avtalen» – og ordlyden i angrerettloven § 23 – som etablerer at ved utøvelse av angrerett «bortfaller partenes forpliktelser til å oppfylle avtalen» – kan tilsi dette. På den annen side tilsier utformingen av unntaket fra angrerett i angrerettloven § 22 første ledd bokstav c, at det i seg selv ikke er tilstrekkelig at en tjenesteavtale er oppfylt («tjeneste som er levert fullt ut»), ettersom bestemmelsen i tillegg blant annet krever at leveringen har begynt med forbrukerens uttrykkelige forhåndssamtykke og at forbrukeren har erkjent at angreretten vil falle bort etter at den næringsdrivende har oppfylt avtalen. Tilleggsvilkårene tilsier etter flertallets syn at det ikke alene er tilstrekkelig for at angreretten har falt bort, at avtalen er oppfylt, men at det kreves noe mer. Tilsvarende kan det da heller ikke ha betydning at oppfyllelsen av avtalen er avsluttet alene fordi forbrukeren har sagt opp avtalen.   Til mindretallets begrunnelse nedenfor, tilføyer flertallet at det uansett mener at mindretallet trekker uriktige slutninger fra EU-kommisjonens veileder til forbrukerrettighetsdirektivet (2021/C 525/01). Det avsnittet fra veilederens side 63 som mindretallet viser til, er tredje avsnitt nedenfra på side 63. Avsnittet må etter flertallets syn leses i sammenheng med siste avsnitt på samme side, noe som taler mot den slutningen mindretallet trekker ut av veilederen.  Etter flertallets syn er imidlertid ikke spørsmålet om angreretten kan gjøres gjeldende for en avtale som er avsluttet avgjørende for løsningen av denne saken. Etter angrerettloven § 20 utøves angreretten ved at forbrukeren gir melding før utløpet av angrefristen. Bestemmelsens første ledd lest i sammenheng innebærer at meldingen må gå ut på at forbruker ønsker å gå fra avtalen. Etter andre ledd kan slik melding enten gis ved bruk av utfylt angreskjema eller «ved fremsettelse av annen utvetydig erklæring». For at meldingen skal være tilstrekkelig utvetydig, kreves det imidlertid ikke at forbrukeren uttrykkelig påberoper seg angreretten. Det følger blant annet av EU-kommisjonens veiledning til forbrukerrettighetsdirektivet av 29. desember 2021 (2021/C 525/01) punkt 5.2 at forbrukeren ikke behøver å vise til selve angreretten juridisk sett, men at angivelse av at avtalen sies opp eller at kunden trekker seg fra avtalen, etter omstendighetene kan være tilstrekkelig utvetydig. Bevisbyrden for at erklæring om angrerett er gitt, påhviler forbrukeren, jf. angrerettloven § 20 fjerde ledd.  Dette reiser spørsmålet om oppsigelsene av de tre avtaleforholdene kan bedømmes som en erklæring etter angrerettloven § 20. Det er i denne saken ikke holdepunkter for annet enn at de tre strømavtalene ble sagt opp av klager. Slik saken er opplyst, ble avtalen for [adresse A] sagt opp som følge av klagers flytting. Bakgrunnen for klagers oppsigelse av avtalen for [adresse B] er ikke kjent. Flertallet legger endelig til grunn at strømavtalen for [adresse C] ble avsluttet som følge av at klager gikk over til ny leverandør.  Flertallet mener at en ordinær oppsigelse av en avtale om strømleveranse som utgangspunkt må anses som en klar og utvetydig erklæring om at forbrukeren ønsker å gå fra avtalen. Det er ingen utvetydighet omkring kundens vilje på dette punkt, og det kan ikke stilles som vilkår at forbrukeren uttrykkelig påberoper seg angreretten for at oppsigelsen skal kunne anses som en utøvelse av angreretten. Det er heller ikke rettslig grunnlag for å stille som vilkår at oppsigelsen har sin bakgrunn i at kunden reelt sett angrer på avtaleinngåelsen, slik mindretallet er inne på nedenfor. Flertallet kan ikke se rettslig grunnlag for at kundens avslutning av avtaleforholdet skal undergis en konkret fortolkning ut fra hvilken kontekst avslutningen skjedde i, og hva som var den antatte bakgrunnen for at kunden avsluttet avtaleforholdet. Det avgjørende er om kundens vilje fremstår som tilstrekkelig utvetydig, uavhengig av hva den nærmere bakgrunnen for denne utvetydige erklæringen måtte være.  Etter dette mener flertallet at samtlige tre oppsigelser i saksforholdet i seg selv kan anses som tilstrekkelige som erklæringer etter angrerettloven § 20. Regelen om tvilsrisiko i angrerettloven § 20 siste ledd endrer ikke flertallets syn, ettersom det ikke foreligger tvil om at klager ved en oppsigelse som dette gir utvetydig uttrykk for å ville gå fra avtalen.   At klager først påberopte angrerett uttrykkelig 21. desember 2022 må etter flertallets syn forstås som uttrykk for rettsuvitenhet som er uten betydning for den objektive bedømmelsen av oppsigelsenes innhold. Denne erklæringen tjener i ethvert tilfelle som et påkrav for det tilbakebetalingskravet klager har gjort gjeldende, se nedenfor.  Flertallet har ved sin vurdering sett hen til at ved oppsigelser av kraftavtaler som ledd i leverandørbytter, vil kunden normalt gi ny leverandør fullmakt til å avslutte eksisterende avtale. Flertallet kan ikke se at en slik fremgangsmåte er i strid med angrerettloven § 20 første ledd, som fastsetter at forbrukeren må «gi melding til den næringsdrivende». Ordlyden i § 20 er ikke til hinder for at forbrukeren gir en annen fullmakt til å avslutte avtaleforholdet på forbrukerens vegne, noe som er situasjonen ved leverandørbytter i kraftmarkedet. Også i et slikt tilfelle vil forbrukerens oppsigelse utgjøre en tilstrekkelig utvetydig melding om at forbrukeren ønsker å gå fra eksisterende leveranseavtale, jf. angrerettloven § 20 andre ledd.  Når det er avslutningen av den enkelte avtalen som anses som angrerettsutøvelsen, legger flertallet til grunn at alle tre oppsigelsene i denne saken skjedde innenfor lengstefristen etter angrerettloven § 21 tredje ledd på 12 måneder og 14 dager fra dagen etter inngåelsen av den respektive avtalen, jf. angrerettloven § 21 tredje ledd, jf. § 6. Angreretten er derfor utøvd innen fristen for alle tre avtalene.  I sine bemerkninger nedenfor, har mindretallet vist til at kraftmarkedet bygger på at forbrukere skal kunne bytte leverandører, og at det ville virke forstyrrende for markedsstrukturen om slike leverandørbytter ut i avtaleforholdet skal anses som utøvelse av angrerett. Til dette påpeker flertallet at en forutsetning for at leverandørbyttet et stykke ut i avtaletiden skal anses som en rettidig utøvelse av angrerett, er at kraftleverandøren ikke har oppfylt opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h. Det er bare i de tilfellene kraftleverandøren ikke gir slike opplysninger at det kan være aktuelt å anse en oppsigelse lengre ut i avtaleforholdet som en rettidig angrerettsutøvelse, ettersom det er bare i disse tilfellene forbrukeren har krav på utvidet angrefrist. Kraftleverandørene må forventes å oppfylle opplysningsplikten i angrerettloven § 8 første ledd bokstav h før avtalen inngås. Dette vil motvirke de forstyrrende virkninger i markedsstrukturen som mindretallet peker på.   Når det gjelder rettsvirkningene ved utøvelsen av angreretten, peker dette flertallet på flertallets votum i nevnte vedtak mot Haugaland Kraft Energi AS 12. juni 2023. Angrerettloven § 26 andre ledd sammenholdt med § 24 første ledd, innebærer at forbrukerens betalingsplikt bortfaller i sin helhet der angreretten utøves og den næringsdrivende ikke har oppfylt sin opplysningsplikt etter § 8 første ledd bokstav h, og kunden har krav på å få tilbakeført sine betalinger under avtalen. Dette gjelder både fakturert og ikke-fakturert forbruk. Der betaling har funnet sted, skal innklagede tilbakeføre betalingene, jf. angrerettloven § 24 første ledd. Der forbruket ikke er betalt, skal betalingskravet frafalles.    Når det gjelder forsinkelsesrenter på tilbakebetalingskravet, påpeker flertallet at forfallstidspunktet for selskapets tilbakebetalingsplikt er 14 dager fra melding om utøvelse av angrerett kom frem til selskapet, jf. angrerettloven § 24. Etter forsinkelsesrenteloven § 2 starter forsinkelsesrenter å løpe fra «fra forfallsdag når denne er fastsatt i forveien» og ellers fra 30 dager etter skriftlig påkrav. Selv om det ikke har betydning for bedømmelsen av om angreretten er utøvd at angreretten ikke ble uttrykkelig påberopt, mener flertallet at dette kan få betydning for spørsmålet om når forsinkelsesrenter starter å løpe fra. Flertallet viser at retten til forsinkelsesrenter i slike situasjoner ikke er regulert i forbrukeravtaledirektivet. Formålet med forsinkelsesrenter er å etablere et oppfyllelsespress for debitor, men i en situasjon som den foreliggende hadde selskapet i alle fall ikke positiv kunnskap om klagers krav på tilbakebetaling. I ethvert tilfelle mener nemnda det er tvilsomt om forfallsregelen i angrerettloven § 24 kan anses som en forfallsdato fastsatt i forveien. Flertallet viser til forarbeidene til forsinkelsesrenteloven § 2, NOU 1974: 54 på side 79, der det heter:    «Fastsatt i forveien er forfallsdagen i de tilfelle hvor man av grunnlaget for kravet kan utlede en bestemt dato for oppgjøret. Det kan være avtalt at beløpet skal gjøres opp på – eller innen – en fiksert dato, eller at et beløp skal svares i rater på forhåndsoppgitte dager eller terminer. Er betalingen gjort avhengig av påkrav alene, eller av ytre, faktiske begivenheter, kan man derimot normalt ikke si at forfallstidspunktet er fastsatt i forveien. Her må et påkrav til for å utløse betalingsplikten, jfr. prinsippet i gbl. § 5. I så fall skal utkastets påkravsregel i 2. punktum gjelde. Kan debitor like lett som kreditor i forveien beregne når omstendighetene inntreffer, vil man imidlertid måtte regne forfallsdagen som fiksert i forveien.»     Flertallet viser også til HR-1995-1549. I en situasjon som den foreliggende, følger forbrukers tilbakebetalingskrav som en konsekvens av forbrukeren utøvelse av angrerett. Om og i tilfelle når dette skjer, må for den næringsdrivende anses som en ytre, faktisk begivenhet. Til tross for forfallsregelen i angrerettloven § 24, tilsier dette at det er påkravsregelen i forsinkelsesrenteloven § 2 som får anvendelse. Påkrav på tilbakebetalingskravene ble først sendt ved klagers erklæring 21. desember 2022. Klager har derfor krav på forsinkelsesrenter fra 30 dager etter at dette påkravet ble sendt, jf. forsinkelsesrenteloven § 2. Etter flertallets syn må derfor klagen gis medhold.  Mindretallet – bestående av bransjerepresentantene Lima og Hilde – mener at kundens oppsigelse av avtaleforhold ikke automatisk kan anses som utrykk for angrerettsutøvelse etter angrerettloven § 20. Mindretallet er av den oppfatning at det har betydning for tolkningen av spørsmålet om angrerett er utøvd rettidig og gyldig eller ikke, om avtaleforholdet er avsluttet eller om det fortsatt foreligger et løpende avtaleforhold. Mindretallet legger videre til grunn at avsluttede avtaler uansett kan ikke angres. Tidspunktet for utøvelse av angrerett må derfor bero på en konkret tolkning av hvorvidt en handling kan anses som en utvetydig angrerettserklæring på en løpende avtale, jf. angrerettloven § 20. Det må etter mindretallets syn kreves noe mer enn et ordinært leverandørbytte med melding til ny leverandør.    Ved vurderingen av om avsluttede avtaler kan angres eller ikke legger mindretallet her vekt på at det som forutsetningsvis vil fremgå av EU-kommisjonens veileder til forbrukerrettighetsdirektivet nederst på side 63, der det som en kommentar til art. 14 fremgår følgende om løpende avtaler:      « I disse tilfælde kan forbrugeren derfor fortryde tjenesteydelsesaftalen eller aftalen om offentlig forsyning, hvis udførelse er påbegyndt og stadig er i gang i den forlængede periode på 12 måneder fra udløbet af den oprindelige fortrydelsesfrist, der er beregnet i henhold til artikel 9, stk. 2, og skal ikke afholde nogen omkostninger i forbindelse med de leverede tjenesteydelser .»     At en levering skal være « stadig i gang » betyr derfor etter mindretallets syn at det må forutsetningsvis pågå en levering på det tidspunktet som en erklæring om angrerett avgis.   Mindretallet legger merke til Forbrukerrådets tolkning i veiledningen til loven punkt 16.4 hvor selve angreretten knyttes opp til tilleggsvilkårene, men mener dette beror på en for utvidet tolkning av EU direktivet som det ikke foreligger gode grunner for eller reelle hensyn bak. Mindretallet mener at tilleggsvilkårene ikke begrenser den underliggende forutsetningen at det må foreligge en pågående levering og et pågående avtaleforhold. Overskriften til artikkel 14 viser til situasjoner der forbrukeren ikke skal «hæfte» for nærmere angitte forpliktelser:    «Artikel 14 . Forbrugeren hæfter ikke for :   […]»  Når en avtale er sagt opp hefter ikke kunden lenger for varer han ikke lengre mottar. Altså er bestemmelsen først og fremst en bestemmelse som regulerer betalingsplikt. Begrensingene i de tidligere avtalenes bestillinger om evt. førtidig leveringsoppstart osv. kan derfor etter mindretallets syn ikke ha avgjørende vekt for tolkningen av en, etter mindretallets syn grunnleggende forutsetning for kravet; nemlig at angrerettsutøvelse forutsetter et løpende pågående avtaleforhold.    Det synes ikke som noen åpenbar relevant grunn til å legge avgjørende vekt på om en forbruker får gjøre gjeldende at oppsagte avtaler kan angres avhengig av hvordan avtalene i sin tid ble inngått. Tidligere avsluttede og oppsagte avtaler kan, uavhengig av hvordan de ble inngått, etter mindretallets syn, uansett ikke angres.    Ordlyden i angrerettlovens § 22 bokstav c tilsier etter mindretallets syn heller ikke noe som tilsier at avsluttede avtaler har angreretten i behold. Dette da en avsluttet og oppsagt avtale, etter sin ordlyd, er noe helt annet enn en levert tjeneste «fullt ut».    Det gir uansett lite mening dersom en vare av en momentan karakter som strøm er og som ikke kan tilbakeleveres og som er «ferdig levert» skal – basert på oppstartstidspunktet alene – definere når man kan angre en avsluttet og oppsagt avtale, og når man ikke kan gjøre det. Mindretallet mener derfor at reelle hensyn tilsier at bestemmelsen i angrerettloven § 22 om strømavtaler som er «ferdig levert» tolkes innskrenkende når det gjelder bestemmelsens tilleggsvilkår knyttet til fortidig oppstart. Hensynet til formålet bak reglene om angrerett tilsier at en kunde som har inngått en avtale på fjernsalg skal kunne angre på de valg han har gjort – og levere tilbake varen han har bestilt. For strømavtaler som allerede er forbrukt og sagt opp av kunden selv og ofte av helt andre grunner, som ved flytting, mener vi at hensynet til forbrukeren ikke kan veie like tungt.   Videre er spørsmål om hva som inngår i begrepet « angrerett» .  Dette innebærer at forbrukeren har en ensidig « rett til å gå fra avtalen ». Forbrukeren må gi melding til « den næringsdrivende» , og meldingen må gis før utløpet av angrefristen og avtalen må være «stadig i gang». Utover dette stiller angrerettloven § 20 ingen krav, verken om mangler eller annet mislighold eller om begrunnelse. Men det må være en tilstrekkelig tydelig melding fra forbrukeren – dvs. en aktiv handling som er klar og utvetydig. Det bør derfor etter mindretallets syn skilles mellom rene angrerettshandlinger og andre typer handlinger som ikke er angrerettshandlinger.     Mindretallet finner ikke slike ytre holdepunkter for at klagers tidligere oppsigelser i denne saken kan anses som en handling som innebærer utøvelse av angrerett etter angrerettloven § 20, og mener at avtaleopphørene må regnes som regulære oppsigelser som del av et normalt bytte av leverandør, som ved flytting eller ønske om andre avtaler av andre grunner. I denne saken er da også et av avtaleopphørene del av en ordinær flytting. De tre avtalene i herværende sak har også blitt sagt opp på ulike tidspunkt, men ble av klager selv samlet i angreerklæringen. Dette tyder på at klager har ønsket å utøve en samlet påberopelse av angrerett. Det har derfor, i denne saken, formodningen mot seg i at oppsigelsene var ment som utøvelse av angrerett. Dette fordi klager ikke fortløpende angret avtalene etter hvert som de ble avsluttet, men ventet til lenge etterpå og angret alle samtidig.     Dette understøttes av at angrerettlovens system innebærer at fullførte og avsluttede avtaler ikke kan angres, se over. Et velfungerende kraftmarked forutsetter dessuten leverandørbytter der markedet tilbyr best pris. Kraftavtaler sies opp og inngås i stort omfang. Hvis alle disse skal automatisk kunne regnes som potensielle angrerettshandlinger vil dette kunne være ødeleggende for markedsfuksjoner, selv om opplysninger om angreretten kan være gitt riktig. Dette fordi man alltid kan ha en 14 dagers angrerett.      Mindretallet legger til grunn en konkret tolkning av om et leverandørbyttet er en del av en angrerettshandling eller en del av et regulært leverandørbytte som ikke utgjør en angrerettshandling. Når leverandørbyttet kun meddeles ny leverandør og ikke direkte til den næringsdrivende direkte i henhold til angrerettloven, er dette et tilleggsmoment som også underbygger at klar og utvetydige erklæring ikke er levert før innsendelse fra klager av 21.12.2022 hvor klager uttrykkelig gjør angreretten gjeldende og fremsetter krav om tilbakebetaling.      Et minstekrav til angrerettshandlingen bør etter mindretallets syn være at det har vært en form for direkte kontakt mellom tidligere kraftleverandør og kunden. Denne kontakten må tydeliggjøre at kunden sier opp som en følge av at han angrer avtalen. Kontakten med tidligere kraftleverandør bør i tillegg kunne settes i relativt nær tidsmessig sammenheng med en i ettertid innlevert uttrykkelig angreerklæring, før en oppsigelse skal kunne tolkes som en uttrykkelig angrerettsutøvelse. Når en etterfølgende erklæring er innsendt i form av angrerettskjema lenge etter oppsigelsen og uten noen forutgående kontakt med den næringsdrivende direkte, vil det derfor være tilstrekkelig tvil om angrerettsutøvelsens tidspunkt og innhold knyttet til den forutgående oppsigelsen. Oppsigelsen i denne saken kan derfor etter mindretallets syn ikke tolkes som annet enn en ordinær oppsigelse på en ordinær kraftleveringsavtale.      Mindretallet bemerker at klager ikke på noe tidspunkt ga uttrykk for et ønske om å utøve angreretten sin, og at selskapet av den grunn ikke har hatt noen forutsetning for å innrette seg etter et slikt ønske. Klager har derfor etter mindretallets syn ikke fremsatt en tilstrekkelig utvetydig erklæring på å angre en løpende avtale på tidspunktet for leverandørbyttet, men derimot på et senere tidspunktet hvor han leverte inn angreskjema. Avtalen var på dette tidspunkt avsluttet, og kan derfor ikke angres. Mindretallet peker i denne sammenheng også på at det er forbrukeren som har tvilsrisikoen for at det foreligger en gyldig angrerettserklæring, jf. angrerettloven § 20 siste ledd.      Med det syn mindretallet har på spørsmålet om angreretten er gyldig utøvd, er det ikke nødvendig å gå inn på spørsmålet om dette i så fall skjedde innenfor angrefristen, og om hva rettsvirkningene av dette i så fall skal bli.      Etter mindretallets syn gis klagen ikke medhold.      Vedtaket er avsagt under dissens.     I samsvar med flertallets syn fattet nemnda slikt     VEDTAK     Klager gis medhold.    Oslo, 29. januar 2024    Henrik E. Kolderup, leder  Thomas Iversen, Forbrukerrådet  Astrid M. Hilde, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge   Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om fakturering etter feilinnmelding. Klager bestred betalingsplikt for krav utstedt ved sluttoppgjør som følge av at han over en lengre periode hadde vært innmeldt på feil måler. Klager krevde tilbakebetaling som følge av feilen. Han viste til at oppgjøret ikke hadde blitt korrekt gjennomført, og at han ikke hadde blitt kompensert fullt ut. Klager bestred videre opphørsfaktura og krevde kompensasjon for den tiden som var gått med til tvisten. Kraftriket AS opprettholdt kravet og hevdet at klager var blitt kompensert for feilen. Klager ble enstemmig gitt medhold.    Kraftriket AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.  Saken gjelder uenighet om fakturering etter feilinnmelding.    Regelverk: Standard kraftleveringsavtale § 2-2.    Historikk:    01.03.2013–30.11.2020 – Klager er strømkunde hos Lærdal Energi AS, som senere fusjoneres inn i Kraftriket AS.  01.01.2019–31.03.2022 – Klager er registrert på – og blir fakturert for – feil strømmåler.   01.12.2020–31.03.2022 – Klager bytter strømleverandør til Agva Kraft AS.  07.03.2022 – Agva Kraft AS krediterer alle faktureringer til klager med kr 17 572,80, og overgangen til Agva Kraft AS fra 2020 reverseres til Kraftriket AS.   01.04.2022 – Kundeforholdet med Kraftriket AS avsluttes. Nytt kundeforhold med Agva Kraft AS registreres på rett måler.  20.04.2022 – Netteier kompenserer klager for uriktig merfakturering av kraft og nett med 1,20 kr/kWh for 19 083 kWh, i alt kr 22 899,60, senere økt med kr 12 333,60.   31.07.2022 – Klager mottar omtvistet opphørsfaktura fra Kraftriket AS for perioden 01.11.2020–01.04.2022.     Krav:  Klager bestrider faktureringskrav fra Kraftriket AS og krever tilbakebetalt det resterende av tilbakebetalingskravet på kr 22 899,60. Klager krever videre kompensasjon for medgått tid til tvisten, beregnet til to arbeidsdager.    Partenes anførsler:    Klager krever tilbakebetalt kr 5 326,80 på bakgrunn av feilfakturering. Han viser til nettselskapets erkjennelse av ansvar og fagspesialistens beregning av tilbakebetalingskravet. Klager peker på at Kraftriket AS basert på beregningen ikke har tilbakebetalt kravet i sin helhet.   Klager bestrider faktura av 31.07.2022. Han hevder at innklagede ikke har hatt grunnlag for å regne ham som kunde hos dem i den aktuelle perioden. Klager peker på at det ville fremstått urimelig i lys av at han aktivt endret leverandør som følge av de høye kraftprisene. Han viser til at han aldri har samtykket til et kundeforhold i denne perioden. Klager anfører at beregningen av kravet i alle tilfeller må forholde seg til tidsperioden 01.01.2019 til 31.03.2022 samt til hans målernummer.     Klager viser til at håndteringen av tvisten har vært tidkrevende og krever kompensasjon for den medgåtte tiden.   Kraftriket AS opprettholder sluttfaktura og viser til at klager fullt ut er kompensert for feilfaktureringen. Selskapet viser til avtale om gjennomfakturering og at kompensasjonen er gått til fratrekk på faktura fra nettselskapet.   Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om fakturering etter feilinnmelding.   Nemnda legger følgende til grunn: AMS-målere ble installert i klagers borettslag i juli 2017. Klagers måler står i felles skap i oppgang sammen med naboens måler. Ved montering av AMS-målere ble målerne feilkoblet, slik at måler registrert på klager ble koblet til naboens anlegg og omvendt. Klager har etter dette blitt avregnet for naboens forbruk av strøm, og ikke sitt eget. Naboens forbruk har vært høyere enn klagers, og merforbruket klager er blitt belastet for er av netteier, Elvia AS, beregnet til 10 083 kWh for mye fra 01.01.2019 til 31.03.2022.   Da installasjonen av AMS-måler fant sted, hadde klager Kraftriket AS som kraftleverandør. Klager byttet til Agva Kraft AS fra 01.10.2020. Dette leverandørskiftet registrerte han på sitt målernummer, men strømleveransen skjedde i realiteten altså til hans nabo.   Elvia har ikke korrigert feilregistreringen tilbake i tid ved å registrere klager og naboen på den måleren som faktisk var knyttet til klagers og naboens respektive anlegg. Bakgrunnen er ifølge Elvia at dette ikke er mulig mer enn tre år tilbake i tid, og at det dessuten er ugunstig fordi kunden da registreres på leveringspliktig kraft. Elvia har i stedet latt feilregistreringen av målerne bli stående tilbake i tid, men har kompensert klager direkte ved et beløp basert på merforbruket som skal dekke både kraft- og nettleveranse. Beløpet er senere forhøyet basert på kraftprisene i perioden. Fra 01.04.2022 er klager registrert med rett måler i Elhub.   Slik nemnda ser det ville Elvias modell for kompensasjon vært egnet til å korrigere feilen uten at det var behov for kraftleverandørene å foreta korrigering seg imellom.   Slik saken videre er opplyst fikk Agva Kraft AS opplyst at de kunne starte kraftleveransen på rett måler for klager fra 01.04.2022. Uten at årsaken til dette er opplyst for nemnda, har Kraftriket AS opplyst i tilsvaret til nemnda at Agva Kraft AS reverserte klagers kundeovergang per 01.12.2020. Følgen har blitt at Kraftriket AS derfor ble stående som kraftleverandør til klager fra 01.12.2020 og frem til feilregistreringen av målere ble korrigert fra 01.04.2022, og Agva Kraft AS ble registrert som leverandør fra samme dato.   Agva Kraft AS krediterte alle betalinger og Kraftriket AS har etterfakturert klager for denne perioden, med fradrag for kompensasjonen fra Elvia AS. Klagen gjelder Kraftriket AS’ etterfakturering for perioden, slik den fremgår av sluttavregning av 31. juli 2022.   Klager bestrider at han kunne anses som kunde hos Kraftriket etter leverandørskiftet 01.11.2020 og at avregningen dessuten gjelder feil måler.   Det er ikke klart for nemnda hvorfor klager ble gjeninnsatt som kunde hos Kraftriket AS uten hans samtykke, og det fremstår dessuten som unødvendig for å holde klager skadesløs. Nemnda kan uansett ikke se at denne tilbakeføringen hadde noe avtalegrunnlag overfor klager, verken for Agva Kraft AS eller for Kraftriket AS. Klager hadde fra 01.12.2020 inngått avtale med Agva Kraft AS om leveranse av kraft til det han trodde var hans måler. Agva Kraft AS’ tilbakeføring var derfor urettmessig, og Kraftriket AS’ fakturering er derfor urettmessig. Når ingen av de involverte aktørene kan godtgjøre at tilbakeføringen hadde grunnlag i samtykke fra klager som kunde, kan klager derfor ikke holdes ansvarlig for sluttfakturaen fra Kraftriket AS.  Nemnda har vurdert om standard kraftleveringsavtale § 2-2 får anvendelse i denne saken, men kan ikke se at den gjør det. Bestemmelsen forutsetter at Kraftriket AS har en gyldig inngått avtale som gir selskapet rett til å fakturere klager. Dette forelå ikke i saken.   Som følge av den rettstridige gjeninnsettelsen av klager som kunde hos Kraftriket AS, mener nemnda at klager ikke har betalingsplikt for kravet utstedt av Kraftriket AS. Klager har i stedet betalingsplikt overfor Agva Kraft AS. Nemnda går ikke nærmere inn på den konkrete beregningen av de økonomiske kravene. Slik nemnda ser det er det likevel nærliggende at Kraftriket AS krediterer sin faktura så langt den sammenfaller i tid med tidspunktet for leveransen fra Agva Kraft AS, og at Agva Kraft AS på nytt fakturerer klager for leveransen. Nemnda forutsetter at dette skjer uten rentepåslag. Hvordan krediteringsbeløpet fra Elvia skal håndteres på en praktisk måte, må avklares mellom partene og med Elvia. Det må imidlertid håndteres på en måte som sikrer at klager blir kreditert engangsverdien av beløpet på samme måte som han ble da dette ble gjort opp ved et engangstrekk i sluttfakturaen fra Kraftriket AS.  Nemnda registrerer for øvrig at klager hos Kraftriket AS var registrert med et standard variabel-produkt. Når klager ikke var registrert som kunde i den leveringsperioden Kraftriket AS har fakturert ham for, er det vanskelig å se hvordan Kraftriket AS kan ha oppfylt forpliktelsen til å varsle ham om prisendringer i perioden, jf. standard kraftleveringsavtale § 6. Med det resultatet nemnda har kommet til, er det ikke nødvendig å gå inn på dette.   Uten at det er av betydning for saken bemerker nemnda at Elvia AS har begrenset tilbakebetalingskravet til de siste tre årene. Nemnda bemerker at klager i denne saken har vært i aktsom god tro om feilregistreringen av måleren helt siden feilkoblingen skjedde, slik at det er nærliggende at klager kan ha rett til tilbakebetaling for en lengre periode enn dette, idet hans krav ikke er foreldet, jf. foreldelsesloven § 10. Nemnda kan ikke se at standard nettleieavtale § 6-4 er til hinder for dette, idet den begrenser retten til godskriving til «som hovedregel» ikke utover tre år, og viser til foreldelseslovens regler. Der forbrukeren har rett på tilleggsfrist, gir standard nettleieavtale derfor ikke grunnlag for å begrense hans krav.   Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.  Uttalelsen er enstemmig.    VEDTAK     Klager gis medhold.    Oslo, 28. august 2023      Henrik E. Kolderup, leder    Gustav Norman, Forbrukerrådet    Jon Aadland, Fornybar Norge     Lars Lima, Fornybar Norge          Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om betalingsplikt for bruddgebyr. Klager krevde seg kostnadsfritt løst fra kontrakten med grunnlag i angrerettutøvelse. Hun anførte at hun måtte anses som forbruker og at angrerettloven dermed fikk anvendelse. Klager hevdet at angreretten var utøvd rettidig. Fortum Strøm AS bestred klagers krav og mente at hun måtte anses som næringsdrivende som følge av at det var inngått bedriftsavtale. Klager ble enstemmig gitt medhold. Fortum Strøm AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.  Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for bruddgebyr.  Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4 og angrerettloven.    Historikk:    10.10.2022 – Partene inngår avtale gjennom uanmodet telefonsalg.   14.10.2022 – Klager bytter tilbake til tidligere kraftleverandør.    01.11.2022 – Klager mottar opphørsfaktura med bruddgebyr på kr 3000.   Krav:  Klager krever seg kostnadsfritt løst fra kontrakten med grunnlag i angrerettutøvelse.   Partenes anførsler:   Klager gjør gjeldende at hun er forbruker med den virkning at angrerettloven får anvendelse. Hun bestrider at hun er næringsdrivende. Hun hevder at hun aldri ble opplyst om at hun ble registrert som bedriftskunde, og mener at det ikke kan være av betydning at avtalen er registrert på hennes enkeltpersonforetak når kraften forsynes til hennes private husholdning.     Klager bestrider betalingsplikt for bruddgebyret med grunnlag i at hun ikke har samtykket til det. Hun viser til forholdene omkring avtaleinngåelsen og peker på at hun følte seg presset til å akseptere vilkårene. Klager forklarer at hun ikke hadde anledning til å sette seg inn i vilkårene. Klager viser til at hun aldri ble meddelt kontrakten etter at avtalen ble inngått.    Fortum Strøm AS mener at klager ikke er en privat forbruker, og har med grunnlag i det besluttet å ikke imøtegå klagers anførsler for nemnda.   Nemnda ser slik på saken:   Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for bruddgebyr. Hovedspørsmålet i saken er om klager kan kreve seg kostnadsfritt løst fra kontrakten med grunnlag i utøvelse av angrerett.    Nemnda legger til grunn at det ble inngått avtale mellom partene den 10. oktober 2022 på bakgrunn av et uanmodet telefonsalg. Slik saken er opplyst ble klager først i ettertid oppmerksom på at det ble inngått bedriftsavtale mellom partene med klagers enkeltpersonforetak som part. Fortum Strøm AS har fastholdt at klager er å anse som næringsdrivende i tvisten, og at angrerettloven dermed ikke får anvendelse.   Angrerettlovens virkeområde er definert i lovens § 1. Det følger av bestemmelsen at «[l]oven gjelder ved salg av varer og tjenester til forbruker når den næringsdrivende opptrer i næringsvirksomhet, forbrukeren betaler eller påtar seg å betale en pris, og avtalen inngås ved fjernsalg eller salg utenom faste forretningslokaler». Hvem som er å anse som forbruker etter loven, er definert i § 5 bokstav a. Bestemmelsen gjennomfører forbrukerrettighetsdirektivet (direktiv 2011/83/EU) artikkel 2 nr. 1 og sammenfaller med forbrukerbegrepet etter forbrukerkjøpsloven. Bestemmelsen har følgende ordlyd:   «I loven menes med: […] forbruker: fysisk person som ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet»   Nemnda påpeker videre at loven etter § 3 er ufravikelig og dermed ikke kan fravikes til ulempe for en forbruker. Dette innebærer at en forbruker som det klare utgangspunkt ikke taper sine rettigheter alene fordi forbrukeren inngår en bedriftsavtale, slik Fortum Strøm AS gjør gjeldende. Spørsmålet er om klager inngikk avtalen i egenskap av å være forbruker.   Nemnda bemerker at et enkeltpersonforetak ikke utgjør et selvstendig rettssubjekt. At en avtale er inngått med et enkeltpersonforetak utelukker derfor ikke at avtalen er inngått med en fysisk person. Det springende punktet i saken er dermed om den fysiske personen hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet ved avtaleinngåelsen. Avgjørende ved denne vurderingen vil være hva det vesentlige formålet med leveransen var for kunden.   Klager har fremholdt at det ble inngått avtale med Fortum Strøm AS med sikte på kraftleveranse til hennes private husholdning, og uten noen nærmere tilknytning til foretaket hennes. Utover å vise til at klager inngikk en bedriftsavtale, har Fortum Strøm AS ikke imøtegått klagers opplysning om formålet med avtalen. Selskapet har heller ikke fremlagt dokumentasjon som motbeviser at kraftleveransen ble inngått til et privat formål. Nemnda legger etter dette klagers saksfremstilling til grunn og anser henne som en forbruker.   Klager er etter dette omfattet av angrerettloven, jf. lovens § 1.    Nemnda finner det klart at klager hadde angreretten i behold da denne ble utøvd den 14. oktober 2022. Nemnda viser til at avtalen ble inngått 10. oktober 2022, slik at klager utøvde angreretten innen 14 dager fra avtaleinngåelsen, jf. angrerettloven § 21 første ledd. Det er ingen holdepunkter i saken for at angrerettloven ikke får anvendelse.   Rettsvirkningen av rettidig utøvd angrerett er at partenes forpliktelser til å oppfylle avtalen bortfaller, jf. angrerettloven § 23 første ledd. Klager har dermed ingen betalingsplikt for bruddgebyret. Fordi angreretten ble utøvd før kraftleveransen tok til, er det ikke nødvendig for nemnda å ta stilling andre konsekvenser av angrerettutøvelsen, som for eksempel om klager er fritatt fra å betale for forbrukt strøm og har krav på tilbakebetaling av foretatte betalinger.   Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.   Uttalelsen er enstemmig.  VEDTAK Klager gis medhold.   Oslo, 20. november 2023     Henrik E. Kolderup, leder   Gustav Norman, Forbrukerrådet   Astrid M. Hilde, Fornybar Norge    Lars Lima, Fornybar Norge      Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om betalingsplikt for bruddgebyr og om utøvelse av angrerett. Klager bestred betalingsplikt for bruddgebyr med grunnlag i angrerettutøvelse. Han anførte at han befant seg innenfor angrefristen da angreretten ble påberopt ved leverandørskifte. Saga Energi AS opprettholdt bruddgebyret under henvisning til at klager angret avtalen utenfor angrefristen. Selskapet anførte at et leverandørskifte i alle tilfeller ikke kan anses som en angrerettutøvelse. Klager ble gitt medhold under dissens om begrunnelsen. Saga Energi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.     Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for bruddgebyr og om utøvelse av angrerett.     Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4 og angrerettloven.     Historikk:    14.06.2022 – Partene inngår avtale.    01.07.2022 – Avtalt oppstart på kraftleveranse.    08.07.2022 – Avtaleforholdet mellom klager og selskap opphører ved at klager bytter kraftleverandør.     Krav: Klager krever seg kostnadsfritt løst fra avtalen.       Partenes anførsler:       Klager hevder at han ikke er bundet av avtalen med grunnlag i angrerettutøvelse. Han anfører at leverandørbyttet i seg selv var tilstrekkelig for å påberope seg angreretten. Han mener at angreretten ble påberopt rettidig ved at han byttet kraftleverandør sju dager etter leveringsoppstart. Klager anfører at han som følge av dette må anses fristilt fra sine partsforpliktelser.    Klager bestrider ikke faktureringskrav som følge av forbrukt kraft i løpet av avtaleperioden, men han motsetter seg å betale bruddgebyret. Han mener at det ikke foreligger avtalemessig grunnlag for å kreve ham for bruddgebyr når angreretten er utøvd innenfor de rettslige rammene.       Saga Energi AS opprettholder kravet på bruddgebyr under henvisning til at klager befant seg utenfor angrefristen da angreretten ble påberopt. Selskapet bestrider klagers forståelse av fristutgangspunktet og hevder at fristen i stedet må beregnes fra tidspunktet for avtaleinngåelsen.     Selskapet mener at klager i alle tilfeller ikke kan anses å ha påberopt angreretten. Det understreker at det aldri mottok en «utvetydig erklæring» etter angrerettloven § 20. Bytte av kraftleverandør kan etter selskapets syn ikke kvalifiseres som en slik erklæring.   Saken må uansett avvises, ettersom den ikke bygger på noen uenighet mellom partene, men på klagers misforståelse av angrerettlovens fristberegningsregler. Nemnda ser slik på saken:    Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for bruddgebyr. Spørsmålet er om klager kan kostnadsfritt gå fra kontrakten med grunnlag i utøvelse av angreretten.   Nemnda ser først på Saga Energi AS’ anførsel om at saken må avvises med grunnlag i at kravet ikke bygger på uenighet mellom partene, men på klagers misforståelse av angrerettlovens fristberegningsregler. Nemnda er ikke enig i dette. Nemnda viser til at det i denne saken nettopp er en tvist mellom klager og Saga Energi AS. At Saga Energi AS er uenig i klagers forståelse av rettsregler, endrer ikke dette. Nemnda viser i den forbindelse til nemndsavtalen av 2016 – som gjelder for denne klagesaken –, der det i pkt. 1.4 fastsettes at «Elklagenemnda behandler klager fra forbrukere som har et reelt behov for å få avgjort et omtvistet krav mot en næringsdrivende som kan klages inn for Elklagenemnda».   Slik saken er opplyst for nemnda inngikk partene avtale om kraftlevering 14. juni 2022 med avtalt oppstart 1. juli 2022. Avtalen ble inngått ved dørsalg, det vil si salg utenom faste forretningslokaler, slik at angrerettloven får anvendelse, jf. loven § 1. Angrerettloven stiller en rekke spesifikke krav til hvilken informasjon som skal gis forbrukeren både før og etter avtaleinngåelsen. Angrerettloven § 8 første ledd stiller krav om en rekke opplysninger som skal gis på en «på en klar og forståelig måte» før avtalen inngås. Det er selskapet som har bevisbyrden for at opplysningspliktene er oppfylt, jf. angrerettloven § 7. For avtaler inngått utenom faste forretningslokaler gjelder angrerettloven kapittel 7, der det i § 11 første ledd blant annet angis at slike avtaler skal inneholde opplysningene fastsatt i § 8 første ledd.     Det fremgår av angrerettloven § 21 første og tredje ledd lest i sammenheng at angrefristen på 14 dager ikke starter å løpe før selskapet har gitt opplysninger om at det foreligger angrerett samt vilkårene, tidsfristene og fremgangsmåtene for å bruke angreretten, jf. angrerettloven § 8 første ledd bokstav h. Videre fremgår det av angrerettloven § 20 første og andre ledd at angreretten utøves ved at forbrukeren gir melding til den næringsdrivende før utløpet av angrefristen, jf. § 21, og at meldingen kan fremsettes ved bruk av utfylt angreskjema eller ved fremsettelse av «annen utvetydig erklæring» om at angreretten utøves. Etter angrerettloven § 20 fjerde ledd har forbrukeren bevisbyrden for at melding etter bestemmelsen er gitt.    Saken reiser spørsmål om klager hadde sin angrerett i behold da kunden gikk fra avtalen ved leverandørskiftet 8. juli 2022, og videre om dette leverandørskiftet skal anses som en gyldig melding om utøvelse av angrerett.    Spørsmålet om klager hadde sin angrerett i behold da leverandørskiftet fant sted, beror på om Saga Energi AS har oppfylt sin opplysningsplikt etter § 8 første ledd, jf. angrerettloven § 21 første og tredje ledd. Slik saken er opplyst ble det i forbindelse med avtaleinngåelsen sendt en SMS fra selskapet til klager der det gjennom hyperlenker ble vist til det som angivelig var avtalens vilkår samt angrerettopplysninger. Nemnda kan ikke se at Saga Energi AS ved sin SMS kan anses å ha bevist at det oppfylt opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, når det kun ble lenket til en nettside. Hva som fremgår av nettsiden, er ikke kjent for nemnda. Etter dette kan ikke nemnda se at opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 bokstav h er oppfylt, se i denne sammenheng samlevedtaket i sak 23-011 m.fl. (Haugaland Kraft Energi AS). Det er heller ikke holdepunkter for at slik informasjon er gitt til klager på noe senere tidspunkt. Angrefristen hadde derfor ikke begynt å løpe da leverandørskiftet fant sted.    Nemnda ser så på spørsmålet om det foreligger gyldig melding om utøvelse av angrerett. Ved denne bedømmelsen har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall.   Flertallet – bestående av nemndleder med dobbeltstemme og forbrukerrepresentant Iversen – bemerker at det ikke er noe vilkår at angreretten uttrykkelig påberopes, så lenge forbrukeren ved utvetydig erklæring overfor den næringsdrivende opplyser at han vil gå fra avtalen, jf. § 20. Det oppstilles ikke krav om at forbrukeren benytter ordet «angrerett» for at angreretten kan anses utøvd, men på den annen side må forbrukerens melding være en «utvetydig erklæring» om at forbrukeren vil gå fra avtalen. Det følger videre av bestemmelsen at forbrukeren må gi meldingen til den næringsdrivende. Ved et leverandørskifte inngår kunden normalt ny avtale med ny leverandør, og ny leverandør gir deretter melding til tidligere leverandør om skiftet. Selv om dette skjer etter fullmakt fra forbrukeren, innebærer dette at meldingen ikke uten videre anses gitt av forbrukeren selv. Samlet sett viser dette at ikke enhver avslutning av kundeforholdet nødvendigvis kan anses som angrerettsutøvelse, men at spørsmålet må vurderes konkret. Når forbrukeren har bevisbyrden for at melding er gitt, innebærer dette i noen grad også at tvil om en melding oppfyller kravene til gyldig angrerettsutøvelse, må gå utover forbrukeren.   Flertallet legger i denne saken til grunn at meldingen om opphøret av avtalen som følge av leverandørbyttet ikke ble gitt av klager, men av ny leverandør. Flertallet peker imidlertid på at klager i denne saken i e-post kort tid etter, 10. august 2022, bestred betalingsplikt for bruddgebyret med grunnlag nettopp i leverandørbyttet. I denne saken skjedde leverandørbyttet i nær sammenheng med oppstart av leveransen, og på et tidspunkt der angrefristen ikke var utløpt, se under. Når leverandørbyttet skjer nært leveranseoppstart gjør dette det noe mer naturlig å anse leverandørskiftet som utøvelse av angrerett, enn om avslutningen av kundeforholdet hadde funnet sted lenger ut i avtaleforholdet. Når leverandørbyttet kort tid etter oppstart også ses i sammenheng med klagers e-post 10. august 2022, mener flertallet etter en konkret vurdering – og under en del tvil – at det i denne saken er gitt en gyldig angrerettmelding i saken, jf. angrerettloven § 20.   Flertallet mener at klager har etter dette utøvd sin angrerett rettidig. Følgen er at partenes plikter etter avtalen bortfaller, jf. angrerettloven § 23. Klager har derfor ikke plikt til å betale bruddgebyret.   Flertallet bemerker at klager uttrykkelig har akseptert å betale for levert kraft i de ni dagene avtaleforholdet løp. Flertallet går derfor ikke inn på spørsmålet om klager er fritatt for å betale for levert og forbrukt strøm i denne saken, eventuelt et krav på tilbakeføring av betalinger.   Mindretallet – bransjerepresentantene Aadland og Lima – mener at lovens uttrykkelige krav om at det skal foreligge en «utvetydig erklæring» fra forbrukeren til den næringsdrivende ikke foreligger i denne saken, og at flertallets forståelse og standpunkt vil medføre en uthuling av de uttrykkelige kravene til angremeldingen som ikke er hjemlet i loven. Mindretallet mener derfor at det i denne saken ikke foreligger noen utøvelse av angrerett. Mindretallet er i denne konkrete saken likevel av det syn at klager bør fritas for betaling av bruddgebyret.   Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.   Uttalelsen er avsagt under dissens med hensyn til begrunnelsen.   VEDTAK    Klager gis medhold.      Oslo, 22. september 2023   Henrik E. Kolderup, leder   Thomas Iversen, Forbrukerrådet   Jon Aadland, Fornybar Norge    Lars Lima, Fornybar Norge      Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om avtalevilkår. Klager avviste krav om bruddgebyr. Klager hevdet at kravet om bruddgebyr var urimelig. Bærum Energiomsetning AS anførte at bruddgebyret var i henhold til inngått avtale og påpekte at det var informert om per SMS. Bærum Energiomsetning AS opprettholdt krav om bruddgebyr. Klager ble gitt medhold under dissens om rettsvirkningene. Bærum Energiomsetning AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.     Saken gjelder uenighet om avtalevilkår.   Regelverk: Standard kraftleveringsavtale § 1-2. Historikk:   08.07.21 – Kundeforhold opprettet.   02.02.22 – Kundeforhold avsluttet.     Krav: Klager avviser krav om bruddgebyr. Partenes anførsler:   Klager avviser krav om bruddgebyr.   Klager ble sjokkert da hun ble opplyst om bruddgebyrets størrelse på over kr 6000, og påpeker at hun ikke har opplevd noe lignende hos andre strømleverandører. Klager føler seg lurt og mener at kravet om bruddgebyr er urimelig.    Klager finner ikke selskapets kundebehandling tilfredsstillende.    Bærum Energiomsetning AS (Bærum Energiomsetning) viser til at det ble inngått avtale med klager den 08.07.21. Strømleveransen startet den 26.07.21 og opphørte den 02.02.22.   Bærum Energiomsetning anfører at bruddgebyret er i henhold til inngått avtale og påpeker at det er informert om det per SMS 03.02.22. Bærum Energiomsetning anfører at SMS-en inneholder lenke til avtale og vilkår. Det påpekes at det er skriftlig informert om hvordan produktet faktureres, bindingstid/oppsigelsestid og konsekvenser av brudd på avtalen. Bærum Energiomsetning opprettholder krav om bruddgebyr.    Bærum Energiomsetning har i korrespondansen med klager tilbudt at klager kan fortsette kundeforholdet med en ny fastpris. I e-post av 15.03.23 til nemnda har selskapet videre tilbudt som en minnelig løsning at halvparten av innkrevd bruddgebyr tilbakebetales kunden.   Nemnda ser slik på saken:   Saken gjelder tvist om inngåelse av avtale og avtalevilkår knyttet til uanmodet telefonsalg.     Nemnda bemerker at angrerettloven stiller en rekke spesifikke krav til hvilken informasjon som skal gis både før og etter avtaleinngåelsen for at en avtale skal anses rettslig bindende mellom næringsdrivende og forbrukere. Angrerettloven § 8 første ledd stiller krav om en rekke opplysninger som skal gis på en «på en klar og forståelig måte» før avtalen inngås.   Videre fastsetter angrerettloven § 10 at før det blir inngått en avtale som følge av at den næringsdrivende uanmodet har fremsatt et tilbud på telefon, skal den næringsdrivende bekrefte tilbudet skriftlig på et varig medium etter at telefonsamtalen er avsluttet. Det fremgår av bestemmelsen at forbrukeren ikke blir bundet før tilbudet er akseptert skriftlig, noe den næringsdrivende skal opplyse om i bekreftelsen nevnt i første punktum.  Det er selskapet som har bevisbyrden for at opplysningspliktene er oppfylt, jf. angrerettloven § 7.   Det fremgår videre at angrerettloven § 21 første til tredje ledd lest i sammenheng at angrefristen på 14 dager ikke starter å løpe før selskapet har gitt opplysninger om at det foreligger angrerett samt vilkårene, tidsfristene og fremgangsmåtene for å bruke angreretten, jf. angrerettloven § 8 første ledd bokstav h. Angrefristen utløper imidlertid senest 12 måneder og 14 dager etter avtaleinngåelsen.  I denne saken er det uomtvistet at klager har mottatt en bekreftelsesmelding der det fremgår at strømavtalen har en strømpris på 67,3 øre/kWh og et månedsgebyr på kr 69 per målepunkt, samt at avtalen har 36 måneders varighet. For øvrig er det i meldingen tilsynelatende lenket til avtalevilkårene, men det lar seg ikke ut fra dokumentasjonen etterprøve hva lenken viser til.    Nemnda kan verken se at Bærum Energiomsetning har godtgjort at det er gitt slike opplysninger til kunden før avtaleinngåelsen som følger av angrerettloven § 8 første ledd, blant annet ikke bokstav h, eller at Bærum Energiomsetning har oppfylt kravene som følger av angrerettloven § 10. Nemnda bemerker at det i den skriftlige bekreftelsen av tilbudet ikke er opplyst om at forbrukeren er ubundet inntil tilbudet er akseptert skriftlig. Nemnda kan for øvrig heller ikke se at Bærum Energiomsetning har sannsynliggjort at kravet i angrerettloven § 10 om å sende avtalevilkår, angrerettskjema og angrerettsopplysninger på et varig medium etter avtaleinngåelsen er oppfylt.  Konsekvensen av bruddene på angrerettlovens minstekrav til opplysninger i skriftlig tilbud og etterfølgende bekreftelse av avtalens innhold, er at bindende avtale ikke er inngått og at kunden i ethvert tilfelle har sin angrerett i behold siden angrefristen ikke er utløpt. Avtalen ble inngått 8. juli 2021 og kunden byttet strømleverandør 2. februar 2022. Nemnda legger i denne saken til grunn at kunden må anses å ha utøvd sin angrerett da hun sa opp avtaleforholdet, idet dette anses som en tilstrekkelig utvetydig erklæring om at hun vil gå fra avtaleforholdet, jf. angrerettloven § 20 andre ledd. Det kreves ikke at kunden uttrykkelig påberoper angreretten.     Når det gjelder rettsvirkningen av utøvelsen av angreretten, mener nemnda at dette innebærer at kundens ansvar for å stå i avtalen ut bindingstiden og for å betale bruddgebyr i sin helhet bortfaller. Innkrevd bruddgebyr skal derfor tilbakebetales klager i sin helhet.  Så langt gjelder kundens betalingsplikt for kraft som var levert og forbrukt på tidspunktet da avtalen opphørte, har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall, i samsvar med det som blant annet fremgår av sak 22-054 og sak 22-200.    Nemndas flertall, lederen med dobbeltstemme og forbrukernes representant, mener at klager er fritatt fra sin plikt til å betale for strøm som er forbrukt, men ikke betalt da avtalen opphørte, både per kWh og månedsavgifter og andre kostnader. Flertallet mener videre at klager har krav på tilbakebetaling av alle betalinger klager har foretatt for leverte tjenester, herunder for strøm, i avtaleforholdet. Klager har i tillegg krav på forsinkelsesrenter på tilbakebetalingsbeløpet. Flertallet viser til flertallets votum i sak 22-054 og sak 22-200.   Nemndas mindretall, bransjerepresentantene, kan ikke se at det er grunnlag for å frita forbrukeren fra betalingsforpliktelsen for den strømmen som forbrukeren har forbrukt i denne saken, og viser til mindretallets votum i sak 22-054 og sak 22-200. Dette innebærer at kunden skal betale for strøm som er forbrukt, samt at kunden ikke har krav på tilbakeføring av betalinger som er foretatt i avtaleforholdet knyttet til strøm som er levert og forbrukt.   I samsvar med bemerkningene foran og flertallets syn, har nemnda derfor kommet til at klagen tas til følge. Klager har ikke betalingsplikt for bruddgebyr og for strøm som Bærum Energiomsetning AS har levert, men kunden ikke har betalt, og videre at klager har krav på å få alle beløp som er betalt i avtaleforholdet tilbakeført med tillegg av forsinkelsesrenter.    VEDTAK   Klager gis medhold.  Oslo, 20. mars 2023    Henrik E. Kolderup, leder  Thomas Iversen, Forbrukerrådet  Jon Aadland, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge      Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om forståelsen av vilkår om velkomstbonus. Klager krevde utbetalt velkomstbonus for begge avtaler som ble inngått. Han anførte at avtalene måtte anses som to individuelle avtaler om kraftleveranse til to separate husstander. Å Strøm AS bestred klagers krav og viste til at velkomstbonusen var begrenset til én bonus per kundeforhold. Selskapet mente at det avgjørende var hvilket navn avtalen sto oppført under. Klager ble enstemmig ikke gitt medhold. Å Strøm AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.   Saken gjelder uenighet om forståelsen av vilkår om velkomstbonus.   Regelverk: Standard kraftleveringsavtale § 1-3.    Historikk:    13.07.2022 – Partene inngår to individuelle avtaler om kraftlevering til to ulike adresser.    08.2022 – Klager inngår avtale med annen kraftleverandør for august måned.    01.09.2022 – Klager tar kontakt med Å Strøm AS og inngår på nytt to avtaler tilsvarende juli-avtalene.    10.09.2022 – Klager fremsetter krav om velkomstbonus for begge avtaler.    Krav:  Klager krever utbetalt velkomstbonus for begge avtaler.   Partenes anførsler:         Klager hevder at han har krav på å få utbetalt velkomstbonus for begge avtalene fordi de må anses som to individuelle avtaler inngått for to separate husstander. Han viser til at den ene avtalen er registrert på egen husstand og den andre på utleiebolig bosatt av annen husstand.    Klager mener at det ikke kan være avgjørende at han er part i begge avtaler når kraften leveres til to forskjellige husstander. Det foreligger ikke etter klagers syn avtalemessig grunnlag for å forstå vilkåret slik selskapet gjør.     Å Strøm AS bestrider klagers krav og viser til at velkomstbonusen er en engangsutbetaling per «husstand/kunde». Selskapet mener at klager ikke har krav på bonusen fordi han er registrert som kunde på begge målere. Det peker på at velkomstbonusen kunne blitt utbetalt for begge husstander dersom måler i utleieboligen ble registrert under et annet navn.   Selskapet mener at denne forståelsen fremgår tilstrekkelig klart av avtalevilkårene.    Nemnda ser slik på saken:    Saken gjelder uenighet om forståelsen av vilkår om velkomstbonus. Spørsmålet er om klager kan kreve utbetalt velkomstbonus for to avtaler, inngått for bolig og utleiebolig.   Slik saken er opplyst inngikk partene to separate avtaler om kraftleveranse til henholdsvis klagers bolig og utleiebolig den 13. juli 2022. Etter at klager så inngikk avtale med en annen kraftleverandør for leveranse av kraft i august 2022, inngikk han på nytt 1. september 2022 avtaler med innklagede, Å Strøm AS, om samme produkt – «Coop Strømavtale» – for de to adressene som det ble inngått avtale om i juli 2022. Klager mottok i forbindelse med avtaleinngåelsen en utbetaling på kr 200 i velkomstbonus for den ene av avtalene, men har overfor nemnda krevd at selskapet utbetaler velkomstbonus for begge avtaler.   Spørsmålet i saken er om klager med grunnlag i avtalen kan kreve utbetalt velkomstbonus en gang for begge avtaler, eller om han kun har krav på én bonus.   Slik saken er opplyst ble det inngått avtale mellom partene om følgende vilkår:   «Ved å bestille Coop strømavtale mottar kunden en velkomstbonus på kr 200,-. Velkomstbonus gjelder ved førstegangs bestilling av avtalen, og utbetales en gang pr. husstand.»    Etter nemndas vurdering tilsier en naturlig språklig forståelse at velkomstbonusen må anses begrenset til én avtale per kundeforhold, og at klager dermed ikke har krav på velkomstbonus for begge avtaler. Nemnda mener det ikke kan ha betydning at avtalene gjelder kraftleveranse til to forskjellige husstander når begge avtaler er oppført på samme kunde. Det fremgår av avtalebestemmelsen at velkomstbonusen tilkommer «kunden» og at den bare gjelder ved førstegangsbestilling av avtalen. Der en kunde bestiller leveranse av strøm til flere målere/eiendommer, mener nemnda det er klart at avtalebestemmelsen innebærer at dette ikke er å regne som en førstegangsbestilling, selv om det ikke har vært levert strøm til måleren tidligere. At det fremgår at velkomstbonusen kun utbetales en gang per husstand, fremstår mest naturlig som en måte å begrense at førstegangsbonus utbetales til samme husstand flere ganger, for eksempel ved at avtalen tegnes av ulike medlemmer av samme husstand.  I den grad husstandsvilkåret i det hele tatt reiser tvil om forståelsen, er det i alle tilfeller klart at bonusen er begrenset til førstegangsbestillinger. Når klager bestiller to avtaler om leveranse til to ulike adresser, må dette anses som en andregangsbestilling for den ene av avtalene. Nemnda kan ikke se at vilkåret førstegangsbestilling skal forstås avgrenset til den enkelte måler der klager har avtale om leveranse av strøm til flere målere, uansett om leveransen skjer innenfor rammen av en avtale eller formelt innenfor rammen av flere separate avtaler.    Nemnda finner også støtte for sitt syn i den omtalen av velkomstbonusen som fremgår av Coops «FAQ» for den aktuelle avtalen, der det heter:   Jeg har to strømabonnement, på huset og hytta. Får jeg bonus på begge?   Ja, du får 2 % medlemsbonus på alle dine anlegg som er tilknyttet Coop strømavtale. Velkomstbonusen utbetales en gang, uavhengig av antall anlegg.   Omtalen innebærer at en annen bonus – Coops medlemsbonus basert på forbruk – beregnes ut fra samlet forbruk for alle de målere klager har inngått avtale for, mens velkomstbonusen kun utbetales én gang, uavhengig av antall målere klager har inngått avtale for. Dette er i samsvar med en naturlig forståelse av avtalen mellom klager og innklagede, Å Strøm AS.   Klager har etter dette ikke krav på velkomstbonus for begge avtalene han inngikk.   Nemndas konklusjon er at klager ikke gis medhold.   Uttalelsen er enstemmig.   VEDTAK    Klager gis ikke medhold.   Oslo, 20. november 2023     Henrik E. Kolderup, leder   Thomas Iversen, Forbrukerrådet   Lars Lima, Fornybar Norge     Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om krav om tilbakebetaling med grunnlag i angrerettutøvelse og betalingsplikt for etterfakturert forbruk. Klager anførte at han utøvde angreretten rettidig som følge av manglende opplysninger om angrerett, og at han hadde rett på tilbakeføring av samtlige innbetalinger i avtalen. Klager bestred videre betalingsplikt for etterbetalingskravet med grunnlag i aktsom god tro. Haugaland Kraft Energi AS bestred klagers krav og anførte at angrefristen var oversittet ved at det ikke gjaldt en utvidet frist. Selskapet bestred i alle tilfeller tilbakebetaling av kostnader i avtalen. Klager ble gitt delvis medhold under dissens om rettsvirkningene. Haugaland Kraft Energi AS og Fagne AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.     Saken gjelder uenighet om etterfakturering og tilbakebetaling ved angrerettutøvelse.       Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3, 1-4 og 2-2.       Historikk:    31.08.2021 – Klager får montert AMS-måler uten aktivert kommunikasjonsmodul. Klagers forbruk stipuleres frem til 23.09.2022.   23.09.2022 – Avtalen overføres fra klager til klagers bedrift.   06.10.2022 – Ny avtale inngås mellom partene med avtalt oppstart 30.09.2022.  23.12.2022 – Klager mottar angrerettopplysninger.    05.01.2023 – Klager utøver angrerett.       Krav: Klager krever fullstendig tilbakebetaling av foretatte innbetalinger i avtalen med grunnlag i angrerettutøvelse. Han bestrider videre betalingsplikt for etterfakturert beløp.       Partenes anførsler:        Klager hevder at han utøvde angreretten rettidig, og at han derfor har krav på å få tilbakeført alle innbetalinger foretatt i henhold til avtalen. Klager anfører at selskapet har misligholdt sin opplysningsplikt på avtaletidspunktet. Han anfører videre at det i alle tilfeller gjaldt en fornyet angrefrist ved utsendelsen av angrerettopplysninger den 23.12.2022.       Klager bestrider etterfaktureringskravet under henvisning til at han har vært i aktsom god tro om at forbruket hans ble stipulert. Han mener at selskapet har misligholdt sin aktivitetsplikt.        Haugaland Kraft Energi AS bestrider klagers tilbakebetalingskrav under henvisning til at angreretten ikke ble utøvd rettidig. Selskapet   anfører at klager ble gitt angrerettopplysninger i samsvar med angrerettloven på avtaletidspunktet, og at utsendelsen av angrerettopplysninger den 23.12.2022 ikke utløste ny angrefrist.    Selskapet anfører at klager, for det tilfellet at han hadde angreretten i behold da denne ble påberopt, ikke har krav på å få samtlige innbetalinger tilbakeført. Selskapet anfører at kraftleveranser ikke omfattes av § 26 annet ledd bokstav a.        Nemnda ser slik på saken:       Saken gjelder to spørsmål. Den gjelder for det første uenighet om tilbakebetalingskrav der klager påberopte angrerett. Problemstillingen er om angreretten er utøvd i rett tid, og om klager i så fall har rett på tilbakebetaling av vederlag for leverte tjenester. Saken gjelder for det annet innsigelser til en faktura fra innklagede med etterfakturering av strøm. Forbruket gjelder et tidligere avtaleforhold mellom partene der klagers forbruk var stipulert av netteier.       Slik det fremgår, hadde klager avtaleforhold med innklagede frem til 23.09.2022, før avtalen ble overført til klagers bedrift. Ny avtale mellom partene ble så inngått 06.10.2022, med avtalt oppstart satt til 30.09.2022. Nemnda legger til grunn at de to leveranseforholdene må bedømmes som separate avtaler, ettersom det var et avbrudd mellom dem på ca. en uke. Nemnda påpeker for øvrig at hvis de to avtalene ble vurdert som et sammenhengende avtaleforhold uten hensyn til avbruddet, ville klagers angrerett trolig vært fremsatt for sent, jf. lengstefristen på 12 måneder og 14 dager i angrerettloven § 21 tredje ledd.      Nemnda ser først på angrerettsspørsmålene i avtalen som ble inngått 06.10.2022 med avtalt oppstart 30.09.2022, og som den ene av de omstridte fakturaene, fakturanr. 82963438, synes å gjelde. Klager innga 05.01.2023 erklæring om utøvelse av angrerett og fremsatte krav om tilbakebetaling av samtlige foretatte innbetalinger i avtalen.      Etter angrerettloven § 20 har forbrukeren rett til å gå fra avtalen dersom melding gis til den næringsdrivende innen utløpet av angrefristen. Angrefristen er regulert i § 21. Første ledd angir en hovedregel om angrefrist for tjenester på 14 dager fra avtaleinngåelsen. Der den næringsdrivende ikke har oppfylt opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, angir bestemmelsens tredje og fjerde ledd særregler om når angrefristen utløper. I slike tilfeller utløper angrefristen 14 dager etter at slike opplysninger er gitt, jf. fjerde ledd. Fristen utløper imidlertid senest 12 måneder og 14 dager etter avtaleinngåelsen, jf. tredje ledd. Alle fristene i § 21 regnes fra dagen etter den fristutløsende begivenheten, jf. § 6.      Siden klager påberopte seg angreretten 05.01.2023, er det avgjørende for om klager hadde angreretten i behold da den ble gjort gjeldende, om den utvidede angrefristen i § 21 tredje og fjerde ledd får anvendelse. Bestemmelsene forutsetter at den næringsdrivende ikke har oppfylt sin opplysningsplikt etter § 8 første ledd bokstav h før avtaleinngåelsen.       Angrerettloven § 8 første ledd bokstav h oppstiller et krav for den næringsdrivende – før avtalen inngås – til å «på en klar og forståelig måte» gi forbrukeren opplysninger om at det foreligger angrerett samt vilkårene, tidsfristene og fremgangsmåtene for å bruke angreretten. Slik bestemmelsen lød på tidspunktet for avtaleinngåelsen i denne saken, skulle den næringsdrivende også opplyse om at det forelå angreskjema. Det er den næringsdrivende selv som har bevisbyrden for at opplysningsplikten er oppfylt før avtaleinngåelsen, jf. § 7.       Slik saken er opplyst mottok klager i forbindelse med avtaleinngåelsen en SMS med lenke til informasjon om avtalen og avtalevilkårene. Selskapet har anført at opplysningsplikten i § 8 første ledd bokstav h ble oppfylt ved at opplysningene var inntatt i avtalevilkårene som det ble lenket til i SMS-en. Det var videre lenket til det som tilsynelatende var angreskjema i avtalevilkårenes pkt. 5. Slik saken er opplyst besvarte klager denne SMS-en bekreftende.      Nemnda bemerker at selv om det er et vilkår for å bestille avtalen at de aktuelle vilkårene er akseptert, er det ingen holdepunkter for at kunden måtte gå gjennom dokumentene det var lenket til for å kunne bekrefte bestillingen som derfor gjør det sannsynlig at klager gjorde seg kjent med dokumentene. Hvilket innhold som hyperlenkene ledet til, lar seg heller ikke etterprøve slik saken er opplyst. Nemnda påpeker at det ved bruk av hyperlenker ikke lar seg bekrefte hvilke opplysninger som det den gangen ble lenket til, se nærmere om dette i samlevedtak i sak 23-011 m.fl. mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023, samtidig som det uansett ikke er godtgjort at opplysningene er gitt «på en klar og forståelig måte», jf. angrerettloven § 8 første ledd innledningsvis. Nemnda kan derfor ikke se at selskapet har godtgjort at opplysningene etter § 8 første ledd bokstav h er gitt.      Reglene om utvidet angrefrist i angrerettloven § 21 tredje og fjerde ledd får dermed anvendelse. Slik saken er opplyst legger nemnda til grunn at selskapet 23.12.2022 sendte ut opplysninger om angrerett som utløste angrefrist, jf. § 21 fjerde ledd. Da klager innga sin erklæring om angrerett 05.01.2023, befant han seg følgelig innenfor angrefristen.      Nemnda bemerker at avtalen som ble inngått 06.10.2022 hadde avtalt oppstart 30.09.2022. Angrerettloven § 19 gjelder for tjenesteavtaler inngått ved fjernsalg, og regulerer oppstart av levering før utløpet av angrefristen. Slik bestemmelsen lød da avtalen ble inngått i denne saken, fastsatte den at der forbrukeren «[ø]nsker […] at levering av tjenester starter opp før utløpet av angrefristen, jf. § 21, skal den næringsdrivende kreve at forbrukeren uttrykkelig ber om dette». Der en slik uttrykkelig anmodning fra forbrukeren er dokumentert, kan dette få betydning for forbrukerens rettigheter i oppgjøret etter utøvelsen av angreretten, jf. § 26 første ledd og andre ledd bokstav b.      Nemnda kan ikke se at Haugaland Kraft Energi AS har dokumentert noen slik uttrykkelig anmodning om oppstart før utløpet av angrefristen i denne saken. At oppstart av avtalen ble satt til 30.09.2022, mens avtalen ble inngått 06.10.2021, kan heller ikke forstås som noen uttrykkelig anmodning om oppstart av leveransen før utløpet av angrefristen. Rent faktisk forutsatte dette oppstartstidspunktet at leveransen startet opp før utløpet av 14-dagersfristen i medhold av angrerettloven § 21 første ledd, men noen uttrykkelig anmodning om dette er ikke gitt.      Når det gjelder rettsvirkningene av at angreretten er utøvd i rett tid for avtalen som ble inngått 06.10.2022, har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall.      Flertallet  – nemndleder Kolderup med dobbeltstemme og forbrukerrepresentant Norman – viser til flertallets syn i nevnte samlevedtak av 12. juni 2023 mot Haugaland Kraft Energi AS. Angrerettloven § 26 andre ledd sammenholdt med § 24 første ledd, innebærer at forbrukerens betalingsplikt bortfaller i sin helhet der angreretten utøves og den næringsdrivende ikke har oppfylt sin opplysningsplikt etter § 8 første ledd bokstav h, og kunden har krav på å få tilbakeført sine betalinger under avtalene. Dette gjelder både fakturert og ikke-fakturert forbruk. Der betaling har funnet sted, skal innklagede tilbakeføre betalingene, jf. angrerettloven § 24 første ledd. Der forbruket ikke er betalt, skal betalingskravet frafalles. Dette gjelder så langt flertallet kan se blant annet den ene av de to omstridte fakturaene med fakturanr. 82963438.      Flertallet bemerker videre for ordens skyld at kundens rett til strømstøtte ikke påvirkes av at angreretten utøves, se samlevedtaket av 12. juni 2023. Ved oppgjøret skal altså strømstøtten tilkomme kunden, jf. strømstønadsloven § 4. Der strømstøtten er avregnet av kraftselskapet ved gjennomfakturering fra netteier og brukt som delbetaling for kraftleveransen, skal kraftleverandøren utbetale dette beløpet til strømkunden sammen med de beløp kunden har betalt, jf. strømstønadsloven § 6 første og andre ledd forutsetningsvis.      Klager har videre krav på forsinkelsesrenter regnet fra 30 dager etter påkrav er satt frem av kunden om tilbakebetaling etter utøvelse av angreretten, jf. forsinkelsesrenteloven § 2, se blant annet sak flertallets syn i sak 22-1539.      Flertallet finner ikke grunnlag for å ta nærmere stilling til omfanget av klagers tilbakebetalingskrav for betalinger foretatt i avtalen som ble inngått 06.10.2022.      Mindretallet  – bransjerepresentantene Hilde og Lima – viser til mindretallets syn i det nevnte samlevedtaket av 12. juni 2023, og legger til grunn en annen lovtolkning av § 26 andre ledd. Etter mindretallets syn er flertallets syn svakt forankret i rettskildene, samtidig som EØS-rettslige kilder heller ikke kan begrunne flertallets resultat. Mindretallet fremhever de urimelige virkningene av flertallets forståelse og bemerker at konkrete rimelighetsbetraktninger må få større vekt i situasjoner der fullstendig tilbakebetaling vil kunne ramme den næringsdrivende urimelig hardt.      Mindretallet er av den oppfatning at kunden ikke har krav på å få tilbakeført foretatte innbetalinger i strømavtalen, og finner derfor ikke grunn til å gå nærmere inn på den konkrete beregningen av kravet.      En samlet nemnd ser så på etterfaktureringsspørsmålet knyttet til avtalen som opphørte 23.09.2022, og som den andre av de omstridte fakturaene, fakturanr. 82341264, synes å gjelde. Som det fremgår over, bedømmer nemnda dette som en separat avtale fra den som ble inngått 06.10.2022. Klagers utøvelse av angreretten er ikke av betydning for denne avtalen.     Nemnda bemerker for ordens skyld at den ikke kan se noe til hinder for at Haugaland Kraft Energi AS fremsatte faktura med etterfakturering for et avtaleforhold som var avviklet. Etterfaktureringen gjaldt forbruk fra tiden avtalen løp. På tidspunktet faktureringen skjedde, var et nytt avtaleforhold på plass mellom selskapet og klager. Hvorvidt tilsvarende etterfakturering kunne skjedd dersom det ikke var et aktivt avtaleforhold mellom leverandøren og kunden, finner ikke nemnda grunn til å gå inn på her.      Nemnda bemerker at nevnte faktura med etterfakturering omfatter forbruk fra 01.08.2021. Nemnda har i sin praksis lagt til grunn at oppsigelse av avtaler i forbindelse med for eksempel leverandørbytter kan anses som utøvelse av angrerett, jf. angrerettloven § 20. I dette tilfellet legger nemnda til grunn at oppsigelsen av avtalen i forbindelse med kundebyttet som ledet til opphøret 23.09.2022 ble fremsatt utenfor lengstefristen på 12 måneder og 14 dager fra avtaleinngåelsen, slik at angreretten – betraktet på denne måten – uansett er utøvd for sent, jf. angrerettloven § 21 tredje ledd.      Slik saken er opplyst er det reist spørsmål om beregningen av det etterfaktureringskravet som nevnte faktura gjelder. Klagers forbruk ble stipulert i perioden mellom 31.08.2021 og 23.09.2022, og nevnte faktura av 09.12.2022 gjelder etterbetalingskrav fra kraftleverandøren for ikke-fakturert forbruk i denne perioden. Klager bestrider denne fakturaen.      Etter standard kraftleveringsavtale § 2-2 første ledd er utgangspunktet at ved feil håndtering av måledata eller ved faktureringsfeil, kan kraftleverandør kreve tilleggsbetaling. Etter § 2-2 andre ledd kan kraftleverandøren likevel ikke kreve tilleggsbetaling dersom feilen skyldes forhold hos kraftleverandøren eller noen kraftleverandøren svarer for, og kunden var i aktsom god tro. I dette tilfellet er det både spørsmål om faktureringsfeilen skyldtes forhold hos Haugaland Kraft Energi AS, og videre om klager i så fall var i aktsom god tro om forholdet.        Nemnda bemerker at det i denne saken ikke er godtgjort at feilen skyldes forhold hos kraftleverandøren. Feilen synes å bestå i at det har foreligget feil ved klagers måler som har medført at forbruket har blitt stipulert. Slik saken er opplyst har klager i hele stipuleringsperioden ikke blitt avregnet for forbruket sitt. Dette er i seg selv ikke en feil som skyldes forhold hos Haugaland Kraft Energi AS. Hvorvidt netteier – Fagne AS – i denne sammenheng er noen som kraftleverandøren svarer for, er det ikke nødvendig for nemnda å ta stilling til, idet nemnda uansett vurderer at klager ikke har vært i aktsom god tro om feilen.      Flertallet oppfatter at klager hadde oppfordring til å reagere på de løpende fakturaenes størrelse fra Haugaland Kraft Energi AS i perioden, ettersom forbruket hans ble stipulert til 0 kWh. Han er videre kun fakturert for fastbeløp ved gjennomfakturering av nettleie, samt tillegg for manglende kommunikasjonsmodul. I følge tilsvaret fra Haugaland Kraft Energi AS, fikk han månedlige SMS-er om måleravlesning, men uten å melde inn forbruk før ved inngåelsen av den senere avtalen 06.10.2022. Selv om klager har vært i god tro om at han er avregnet korrekt, kan nemnda ikke se at den gode troen har vært aktsom når det har fremgått av løpende fakturaer at han ikke er belastet for kraftforbruk. Klager har vært oppført på avtale om AvtaleGiro, men dette har likevel ikke hatt betydning for nemndas bedømmelse av saken. Den enkelte kunde plikter å føre tilsyn med sitt forbruk, se sak 21-853, 22-240 og 23-745.      Etter dette mener nemnda at klager ikke skal fritas fra etterbetalingskravet slik dette fremgår av nevnte faktura med fakturanr. 82341264.      I samsvar med flertallets syn når det gjelder angrerett for den senere avtalen, og basert på nemndas enstemmige syn når det gjelder etterfaktureringen, gis klager delvis medhold.            VEDTAK       Klager gis delvis medhold.      Oslo, 15. april 2024      Henrik E. Kolderup, leder   Gustav Norman, Forbrukerrådet   Astrid M. Hilde, Fornybar Norge    Lars Lima, Fornybar Norge      Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.