Søkeresultater

Saken gjaldt   uenighet om hvilket avtaleprodukt det var inngått avtale om. Klager anførte at selskapet urettmessig hadde overført ham til et annet avtaleprodukt enn det ble inngått avtale om. Han fastholdt at det ble inngått avtale om Coops strømavtale med velkomst- og medlemsbonus. Klager bestred at det på noe tidspunkt ble inngått avtale om «LOS Digitalspot». Å Strøm AS anførte at partene inngikk avtale om «LOS Digitalspot» over telefon, men at det etter dialog med kunden satte ham over på Coop-produktet med virkning fra 15. februar 2023. Selskapet bestred at klager hadde krav på flere utbetalinger av velkomstbonusen. Klager ble enstemmig gitt delvis medhold.   Å Strøm AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.      Saken gjelder uenighet om hvilket avtaleprodukt det er inngått avtale om.     Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-2 og 1-3.    Historikk:   17.04.2020 – Partene inngår avtale om Coop-produkt. Klager mottar 200 kr i velkomstbonus. 20.08.2020 – Avtale avsluttes ved leverandørskifte.   17.10.2022 – Partene inngår ny avtale om samme produkt.  20.10.2022 – Klager mottar bestillingsbekreftelse fra selskapet.  21.10.2022 – Avtale avsluttes ved nytt leverandørskifte.  22.10.2022 – Ny avtale inngås mellom partene etter «holdback»-samtale  15.02.2023 – Selskapet setter klager på Coop-produktet med virkning fra denne datoen.     Krav: Klager krever at selskapet ettergir strømkostnadene for minst to måneder og utbetaler velkomstbonus på kr 200.     Partenes anførsler:      Klager hevder at selskapet urettmessig har satt ham på et annet avtaleprodukt enn det ble inngått avtale om i «holdback»-samtale. Klager fastholder at det da ble inngått avtale om Coops strømavtale med velkomstbonus og 2 % medlemsbonus. Han bestrider at han på noe tidspunkt samtykket til «LOS Digitalspot» og mener selskapet ikke har sannsynliggjort dette. Klager krever at selskapet fremlegger lydopptak av telefonsamtalen 22. oktober 2022.      Klager er misfornøyd med kundebehandlingen. Han bestrider overføringen til Coop-avtalen som ble gitt virkning fra 15. februar 2023.     Å Strøm AS  bestrider klagers krav på gratis strøm og mener kravet mangler grunnlag. Selskapet viser til at partene har inngått avtale ved flere anledninger og at klager har avsluttet avtalene ved leverandørskifte. Det peker på at klager først var oppført på deres Coop-produkt og at han mottok velkomstbonus ved nytegning. Selskapet understreker at bonusen er en engangsutbetaling, men at klager ble kompensert 100 kr for misforståelsen.      Selskapet anfører at partene inngikk avtale om «LOS Digitalspot» da klager på nytt ble registrert som kunde i oktober 2022. Selskapet satte klager på Coop-produktet med virkning fra 15. februar 2023 etter dialogen med kunden i klagesaken.       Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om hvilket avtaleprodukt det er inngått avtale om.     Saken gjelder krav om kompensasjon og velkomstbonus. Spørsmålet i saken er hvilket avtaleprodukt som det ble inngått avtale om mellom partene i oktober 2022.    Slik saken er opplyst inngikk partene første gang avtale om Coops strømavtale 17. april 2020. Han fikk da velkomstbonus på 200 kroner samt 2 % løpende Coop-medlemsbonus. Denne avtalen ble avsluttet 20. august 2020 ved at klager byttet kraftleverandør. Klager kom så tilbake som kunde hos klager og sto på Coop-strømavtale fra 17. oktober 2022. Han meldte så nytt leverandørbytte med virkning fra 21. oktober 2022. Nemnda legger til grunn at dette leverandørskiftet likevel ikke ble gjennomført. Ny avtale ble inngått mellom partene med virkning fra 22. oktober 2022. Uenigheten gjelder hvilken avtale det da ble inngått avtale om.    Nemnda legger til grunn at den nye avtalen som ble inngått med virkning fra 22. oktober 2022 ble inngått 20. oktober 2022. Nemnda viser til fremlagt bestillingsbekreftelse fra selskapet som ble sendt 20. oktober 2022 klokken 11:43, og som klager svarte på samme dag klokken 12:12. Videre er det enighet om at denne avtalen ble inngått etter gjennomføring av en såkalt «holdback»-avtale, noe nemnda forstår som en telefonsamtale initiert av selskapet som hadde til hensikt å forhindre at kunden forlot selskapet til fordel for annen kraftleverandør. Hva som nøyaktig ble sagt i denne samtalen, er ikke opplyst i saken. Slik nemnda ser på saken, er det likevel på det rene at partene ble enige om at klager skulle fortsette som kunde i selskapet.    Angrerettloven § 10 fastsetter særlige inngåelsesregler for avtaler som inngås ved uanmodet telefonsalg. Ved slike salgsformer skal den næringsdrivende bekrefte tilbudet som er fremsatt i telefonsamtalen overfor kunden på et varig medium etter at samtalen er avsluttet, og det er et vilkår for gyldig avtaleinngåelse at kunden har akseptert dette skriftlig. Selskapet skal også opplyse kunden om at kunden ikke er bundet før kunden skriftlig har bekreftet sin aksept.     Avtaleinngåelser ved «winback»- og «holdback»-samtaler er avtaleinngåelsessituasjoner som vil omfattes ved bestemmelsen, så lenge samtalen må anses som uanmodet fra kundens side.     Det er i denne saken ikke godtgjort at den fremgangsmåten som angrerettloven § 10 gir anvisning på, ble fulgt av selskapet ved avtaleinngåelsen. Selskapet har riktignok sendt klager en bestillingsbekreftelse etter samtalen, men det fremgår ikke av denne at klager må bekrefte sin aksept av tilbudet for å bli bundet. Rent faktisk besvarte likevel klager denne bekreftelsen straks etter, ved å anmode om at første faktura ble sendt på e-post for å unngå fakturagebyr. Nemnda kan likevel ikke se at dette er tilstrekkelig til at fremgangsmåten etter § 10 er fulgt.    Nemnda har vurdert betydningen av at det i samtalen ikke ble foretatt et nysalg av et kraftprodukt, men at det som ble avtalt var at klager skulle fortsette som kunde i selskapet. Nemnda kan imidlertid ikke se at dette er avgjørende etter angrerettloven § 10. Ved samtalen ble det fastsatt at den oppsigelsen som klager hadde foretatt ved leverandørbyttet ble trukket tilbake. Hadde ikke samtalen funnet sted, ville klager ha forlatt selskapet som følge av oppsigelsen. Nemnda mener videre at de samme vernehensyn som ligger bak angrerettloven § 10 i nysalgstilfellene, i stor grad gjør seg gjeldende i et tilfelle som dette.      Utgangspunktet i denne saken er derfor at avtalen som ble inngått 20. oktober 2022 ikke er gyldig inngått. Ingen av partene bestrider likevel at partene ble enige om at klager skulle fortsette som kunde i selskapet, men uenigheten går på hva det ble inngått avtale om.    Selskapet har i tilsvaret til nemnda opplyst at klager sto på produktet «Coop Medlemsstrøm» da telefonsamtalen fant sted 20. oktober 2022, men at dette avtaleforholdet var i ferd med å avsluttes som følge av leverandørbyttet. Slik nemnda forstår selskapets syn i saken, gjør det dels gjeldende at oppsigelsen ble trukket tilbake, dels at det ble inngått avtale om at kunden skulle fortsette på et annet produkt enn tidligere, nemlig «LOS Digitalspot». Det er den siste avtalen om overgang til «LOS Digitalspot» som partene er uenige om i denne saken.    At det som ble solgt inn overfor klager var en videreføring av kundeforholdet på produktet «LOS Digitalspot» har en viss støtte i bestillingsbekreftelsen som ble sendt rett etter samtalen, og som klager mottok og besvarte like etter. I denne bekreftelsen fremgår det at produktet som bestillingsbekreftelsen gjaldt, var «LOS Digitalspot» med oppstartsdato 22. oktober 2022.     Det avgjørende for nemnda i denne saken er likevel at fremgangsmåten i angrerettloven § 10 ikke ble fulgt i saken. Når dette er situasjonen, blir virkningen i denne saken at overgangen til «LOS Digitalspot» ikke er gyldig inngått. Når partene samtidig er enige om at klager skulle fortsette som kunde i selskapet, innebærer dette derfor at han må anses å ha fortsatt på det produktet han fortsatt sto på da telefonsamtalen fant sted, det vil si «Coop Medlemsstrøm».    Nemnda har derfor kommet til at klager hadde rett til å bli videreført på «Coop Medlemsstrøm» fra 22. oktober 2022. Virkningen av dette er at han har krav på å bli stilt som om dette fant sted, både prismessig og når det gjelder medlemsbonus. Dersom det ikke er mulig å tilbakeføre ham til dette produktet med virkning fra 22. oktober 2022, har han etter nemndas syn krav på å bli kompensert slik at han økonomisk stilles som om dette skjedde.    Med den konklusjon nemnda har kommet til, har den ikke grunn til å ta stilling til selskapets tilbakeføring av klager til «Coop medlemsstrøm» med virkning fra 15. februar 2023.    Klager har gjort gjeldende at han har hatt krav på velkomstbonus i forbindelse med overføringen i oktober 2022 og i inngåelsene som har skjedd etter han første gang ble kunde 17. april 2022. Nemnda viser i denne sammenheng til sak 22-992 som gjaldt samme problemstilling, der nemnda fastslo at velkomstbonusen var en engangsutbetaling ved førstegangstegning. Nemnda kan derfor ikke se at klager har krav på å få utbetalt ny velkomstbonus i forbindelse med de senere overgangene høsten 2022 og i 2023.    Nemndas konklusjon er at klager gis delvis medhold.    Uttalelsen er enstemmig.      VEDTAK     Klager gis delvis medhold.    Oslo, 21. oktober 2024    Henrik E. Kolderup, leder  Gustav Norman, Forbrukerrådet  Benedicte F. Ingebrigtsen, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om klagers betalingsplikt for krav som bygger på avtale om prisbinding inngått for månedene november og desember 2022 som del av en tilleggstjeneste til en løpende strømavtale. Klager hevdet seg ubundet av prisbindingen med grunnlag i angrerettutøvelse. Klager bestred å ha mottatt angrerettopplysninger før 22. desember 2022 og hevdet at hun angret rettidig 26. desember 2022. NorgesEnergi AS anførte at klager hadde oversittet angrefristen siden opplysninger om angrerett ble sendt 30. november 2022. Klager ble enstemmig ikke gitt medhold.   NorgesEnergi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.     Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for krav som bygger på avtale om prisbinding inngått for perioden november–desember 2022.     Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4.     Historikk:   17.10.2022 – Klager mottar tilbud om å binde prisen i sin strømavtale for november og desember 2022 som del av tilleggstjenesten «Prissikring».   30.11.2022 – Selskapet hevder å ha sendt ut angrerettopplysninger denne dagen.   22.12.2022 – Klager hevder først å ha mottatt angrerettopplysninger denne dagen.   26.12.2022 – Klager påberoper angreretten.     Krav: Klager hevder seg fristilt fra avtale om prisbinding for november og desember 2022 og krever ny avregning i samsvar med avtalens underliggende avtalevilkår.     Partenes anførsler:     Klager hevder seg ubundet av avtale om prisbinding for november og desember 2022 med grunnlag i angrerettutøvelse. Hun hevder at hun utøvde sin angrerett rettidig, siden selskapet ikke har oppfylt sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h før hun fikk tilsendt angrerettopplysninger 22. desember 2022. Hun bestrider selskapets påstand om selskapet sendte angrerettopplysningene til henne 30. november 2022.    Klager krever å bli avregnet i samsvar med de underliggende vilkår for strømavtalen som en følge av at avtale om prisbinding ble angret rettidig.        NorgesEnergi AS hevder at klager angret avtalen utenfor angrefristen, og at denne utløp 14. desember 2022. Selskapet bygger dette på at det sendte ut opplysninger om angrerett 30. november 2022 til de kundene som valgte å binde prisen for november og desember 2022. Den utsendelsen som klager mottok 22. desember 2022 var en kopi av e-posten som selskapet hadde sendt 30. november 2022.     Selskapet gjør derfor gjeldende at det har oppfylt sin opplysningsplikt 30. november 2022, og at klager er bundet av avtalen som en følge av at angrefristen hadde utløpt da hun gjorde gjeldende angreretten.      Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for krav som bygger på en avtale om prisbinding for månedene november og desember 2022, inngått som ledd i en løpende strømavtale mellom partene. Hovedspørsmålet er om klager har utøvd angreretten i rett tid.    Slik saken er opplyst, sto klager på et løpende spotprisprodukt med tilleggstjenesten «Prissikring». Denne tilleggstjenesten ga kunden mulighet til å inngå prisbinding for   bestemte perioder. Klager mottok 17. oktober 2022 tilbud om å binde prisen for november og desember 2022 til 569,99 øre/kWh. Det er ingen uenighet om at klager som utgangspunkt aksepterte dette tilbudet og inngikk slik prisbindingsavtale. Klager har imidlertid gjort gjeldende at hun som følge av å ha angret prisbindingsavtalen rettidig, har krav på å bli avregnet etter den underliggende spotprisavtalen for november og desember 2022.    Utgangspunktet etter angrerettloven § 20 er at en forbruker kan gå fra avtalen ved å gi melding til den næringsdrivende innen angrefristen, jf. § 21. Angrefristen utløper som utgangspunkt på første virkedag 14 dager fra dagen etter at avtale om tjeneste ble inngått, jf. angrerettloven § 21 første ledd, jf. § 6. Dersom den næringsdrivende ikke oppfyller sin plikt til å gi lovpålagte opplysninger om angreretten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, får dette imidlertid konsekvenser for når angrefristen utløper. Etter § 21 tredje og fjerde ledd, jf. § 6, utløper angrefristen første virkedag 14 dager fra dagen etter at slike opplysninger er gitt, likevel senest 12 måneder og 14 dager fra dagen etter at avtalen ble inngått.    I denne saken er partene uenige om beregningen av angrefristen, og om klager var innenfor angrefristen da hun påberopte angreretten 26. desember 2022. Klager hevder at hun først mottok angrerettopplysningene 22. desember 2022 etter å ha vært i dialog med selskapet. Selskapet hevder på sin side at angrerettopplysningene ble sendt klager 30. november 2022 etter oppfordring fra Forbrukertilsynet. Det er ingen uenighet om at opplysningene som ble gitt, eventuelt sammenholdt med det kunden var opplyst om fra tidligere, var tilstrekkelig til å oppfylle opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h. Spørsmålet for nemnda er derfor på hvilket tidspunkt disse opplysningene ble gitt av selskapet til klager.     Ved denne vurderingen legger nemnda til grunn at selskapet har bevisbyrden for at opplysningsplikten er oppfylt så tidlig som selskapet hevder, jf. angrerettloven § 7. Basert på meldingshistorikken som selskapet har fremlagt i tilleggskommentarene 15. oktober 2024, legger nemnda likevel til grunn som tilstrekkelig godtgjort at e-post med tilstrekkelige opplysninger om angrerett ble sendt klager 30. november 2022, slik selskapet hevder. E-posten er datert til nevnte dato og er sendt til den e-postadressen som klager har benyttet i sin korrespondanse med nemnda og med selskapet for øvrig. På denne bakgrunn legger nemnda videre til grunn – slik selskapet hevder – at den e-posten som klager mottok 22. desember 2022 var en kopi av den tidligere e-posten, foranlediget av at klager hadde tatt kontakt med selskapet 20. desember 2022. Det har ikke betydning om det først var på dette tidspunktet klager fikk kunnskap om innholdet i e-posten. Hvorvidt klager satte seg inn i opplysningene da disse ble sendt til henne 30. november 2022 er ikke avgjørende for om de kan anses gitt.    Nemnda legger derfor til grunn at utgangspunktet for beregningen av angrefristen var 30. november 2022, og at fristen utløp 14 dager etter 30. november 2022, jf. angrerettloven § 21 fjerde ledd. Klager har derfor gjort gjeldende angrerett for sent da hun gjorde gjeldende angreretten 26. desember 2022.     Klager er etter dette derfor forpliktet av avtalen om prisbinding, og kan ikke bestride betalingsplikt med grunnlag i at hun har utøvd angrerett.    Nemndas konklusjon er at klager gis ikke medhold.    Uttalelsen er enstemmig.      VEDTAK     Klager gis ikke medhold.    Oslo, 21. oktober 2024    Henrik E. Kolderup, leder  Gustav Norman, Forbrukerrådet  Benedicte F. Ingebrigtsen, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om klagers betalingsplikt for krav som bygger på avtale om prisbinding inngått for periodene september–oktober 2022 og november–desember 2022, inngått som ledd i en løpende strømavtale som tilbys næringsdrivende. Klager fastholdt at avtalen var inngått i hans egenskap av å være forbruker, og han hevdet at han hadde angrerett og at denne var utøvd rettidig da han angret binding av prisen for de to periodene. NorgesEnergi AS bestred klagers krav og viste til at klager ikke hadde angrerett. Selskapet viste til at klager måtte anses som næringsdrivende, ettersom avtalen var inngått med hans limited-selskap. Klager ble enstemmig gitt medhold.   NorgesEnergi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.    Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for krav etter avtale om prisbinding i periodene september og oktober 2022 og november og desember 2022.     Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4.     Historikk:   06.05.2020 – Oppstart av kraftleveranse ved bedriftsavtale inngått med klagers selskap.   21.09.2021 – Avtalepartene inngår avtale om tilleggstjenesten «Prissikring».  10.08.2022 – Kunden aksepterer tilbud om å binde prisen for september–oktober 2022.   13.10.2022 – Kunden aksepterer tilbud om å binde prisen for november–desember 2022.      Krav: Klager hevder seg fristilt fra avtale om prisbinding for de to periodene, og krever tilbakeført det beløp som han hevder er betalt for mye, beregnet til kr 18 858.      Partenes anførsler:      Klager fastholder at avtalen er inngått av ham direkte i egenskap av å være forbruker. Klager hevder at det ikke kan være avgjørende at avtalen er registrert på hans «ltd.»-selskap, når bedriftsforbruket bare har utgjort 10,5 % av det samlede forbruket. Han viser til at han ved innsalget ble anbefalt av selskapet å registrere avtalen på selskapet og ikke på seg selv.      Klager anfører at han som forbruker har krav på å bli opplyst om angrerett ved avtaleinngåelsen. Han viser til at han ikke mottok slike opplysninger i forbindelse med de to siste prisbindingsperiodene. Klager krever tilbakeført det beløp som han hevder at han er blitt overfakturert med grunnlag i hans utøvelse av angreretten i avtaleforholdet.      NorgesEnergi AS bestrider at klager kan anses som forbruker og viser til at det er inngått bedriftsavtale mellom partene. Selskapet viser til at avtaleforholdet er registrert på bedriftens organisasjonsnummer.     Selskapet gjør videre gjeldende at klager, som følge av at han må anses som bedriftskunde, ikke har krav på angrerettopplysninger. Selskapet viser videre til at klager har akseptert risikoen ved å binde prisen, og at klagen er begrunnet i at risikoen ikke gikk i hans favør. Selskapet bestrider i alle tilfeller klagers beregning av tilbakebetalingskravet, og hevder at årene 2021 og 2022 ikke er sammenlignbare.    Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om klager har betalingsplikt for krav som bygger på avtaler om prisbinding for periodene september–oktober 2022 og november–desember 2022. Sakens hovedspørsmål er om klager må anses som forbruker, og i så fall om han hadde angrerett i behold da den ble gjort gjeldende av klager.    Nemnda tar først stilling til nemndas kompetanse til å behandle saken.    Etter Elklagenemndas vedtekter av 2016 pkt. 1.3 behandler Elklagenemnda klager som springer ut av avtaler inngått av forbrukere med næringsdrivende som har omsetningskonsesjon etter energiloven, det vil si blant annet kraftleverandører. Etter pkt. 1.4 om «Klagerett» behandler Elklagenemnda klager fra forbrukere som har et reelt behov for å få avgjort et omtvistet krav mot en slik næringsdrivende. Hvem som regnes som forbruker, er ifølge samme bestemmelse «en fysisk person som ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet». Denne definisjonen sammenfaller med forbrukerkjøpslovens definisjon av forbruker i § 1, og med definisjonen i forbrukerrettighetsdirektivet (direktiv 2011/83/EU) artikkel 2 nr. 1, som er gjennomført i norsk rett ved angrerettloven.    Det avgjørende for om nemnda har kompetanse til å behandle saken, er derfor om avtalen må anses inngått med en forbruker, i dette tilfellet klager. For at dette skal være tilfellet, må avtalen være inngått med en fysisk person som ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet.    Det første vilkåret om fysisk person innebærer at det bare er individer som kan anses som forbrukere. Dette er i seg selv ikke til hinder for at ulike former for næringsvirksomhet kan anses som fysiske personer, som for eksempel enkeltpersonforetak. Bakgrunnen for dette er at slike former for næringsvirksomhet ikke utgjør selvstendige rettssubjekter, se bl.a. sak 22-1318. Der avtalen er inngått med et selskap som utgjør et selvstendig rettssubjekt, er avtalen som det klare utgangspunkt ikke inngått med en fysisk person, med mindre det ut fra en særskilt begrunnelse er grunnlag for å se bort fra den formelle partsstillingen. Nemnda påpeker at om ansvaret er begrenset eller ikke, i seg selv ikke er avgjørende for vurderingen.    Slik denne saken er opplyst, har klager inngått en bedriftsavtale med NorgesEnergi AS gjennom sitt selskap, som er organisert med en utenlandsk selskapsform, et såkalt limited-selskap, og som antas å være registrert i Norge som et norskregistrert utenlandsk foretak (NUF). Etter det nemnda er kjent med, har et limited-selskap det til felles med for eksempel et norsk aksjeselskap at deltakernes ansvar er begrenset. Hvorvidt denne selskapsformen samtidig utgjør et selvstendig rettssubjekt bedømt etter norsk rett separat fra deltakerne, er derimot ikke noe nemnda har tilstrekkelig grunnlag for å ta stilling til, og krever en analyse av selskapsformen. Usikkerheten om dette må etter nemndas syn gå utover NorgesEnergi AS.    Ved nemndas vurdering av saken finner den også grunn til å vurdere om det er andre forhold ved avtalesituasjonen som uansett tilsier at avtalen reelt sett  må anses inngått med limited-selskapet eller med klager som fysisk person. Slik saken er opplyst, ble avtale om kraftleveranse formelt inngått mellom kraftleverandør og limited-selskapet for en måler som samtidig var registrert på klager personlig. Avregningsforskriften § 2-1 fjerde ledd fastsetter at det «må være samme sluttbruker som inngår avtale om bruk av nettet og kraftleveranse i det enkelte målepunkt». Når det i denne saken samtidig er usikkerhet om den utenlandske selskapsformen er å anse som et selvstendig rettssubjekt, mener nemnda etter en helhetsvurdering, der også avregningsforskriften § 2-1 fjerde ledd er vektlagt, at avtalen må anses inngått med klager som fysisk person, til tross for at den formelt er inngått i limited-selskapets navn.     Det andre vilkåret i forbrukerdefinisjonen er at den fysiske personen ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet. Slik nemnda ser det, vil det avgjørende ved denne vurderingen være hva det vesentlige formålet med leveransen var for kunden. Klager har fremholdt at det ble inngått avtale med NorgesEnergi AS først og fremst med sikte på kraftleveranse til hans private husholdning, og han har anslått forbruket som har gått til næringsvirksomheten til omkring 10 % av den samlede leveransen. NorgesEnergi AS har ikke imøtegått klagers opplysninger på dette punkt om formålet med avtalen. Nemnda legger derfor klagers saksfremstilling til grunn når det gjelder dette vilkåret i forbrukerdefinisjonen.    Etter dette er klager å anse som forbruker, slik dette er definert i Elklagenemndas vedtekter av 2016 pkt. 1.4, slik at nemnda har kompetanse til å behandle klagen, jf. pkt. 1.3 og 1.4.    Saken tas etter dette til realitetsavgjørelse, jf. vedtektene pkt. 1.4.    Forbrukerdefinisjonen i Elklagenemndas vedtekter er som tidligere nevnt sammenfallende med forbrukerdefinisjonen i angrerettloven § 5 bokstav a. Det er i denne saken samtidig ikke bestridt at avtalen mellom klager v/hans selskap og NorgesEnergi AS kom i stand ved fjernsalg, slik dette er definert i angrerettloven § 5 bokstav b. Konsekvensen av dette er at angrerettloven kommer til anvendelse og gjelder ufravikelig i avtaleforholdet, jf. § 1 og § 3. Når loven er ufravikelig, taper ikke forbruker sine rettigheter etter angrerettloven alene med grunnlag i at det er inngått en bedriftsavtale, slik NorgesEnergi AS hevder.    Utgangspunktet etter angrerettloven § 20 er at en forbruker kan gå fra avtalen ved å gi melding til den næringsdrivende innen angrefristen, jf. § 21. Angrefristen utløper som utgangspunkt på første virkedag 14 dager fra dagen etter at avtale om tjeneste ble inngått, jf. angrerettloven § 21 første ledd, jf. § 6. Dersom den næringsdrivende ikke oppfyller sin plikt til å gi lovpålagte opplysninger om angreretten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, får dette imidlertid konsekvenser for når angrefristen utløper. Etter § 21 tredje og fjerde ledd, jf. § 6, utløper angrefristen første virkedag 14 dager fra dagen etter at slike opplysninger er gitt, likevel senest 12 måneder og 14 dager fra dagen etter at avtalen ble inngått.    NorgesEnergi AS har under saksforberedelsen erkjent at klager ikke på noe tidspunkt mottok informasjon om angreretten, som følge av at han ble ansett som en bedriftskunde. Nemnda legger derfor til grunn at selskapet ikke oppfylte sin opplysningsplikt etter angrerettloven og at klager dermed ble gitt en utvidet angrefrist, jf. § 21 tredje ledd. Som følge av at avtaler om prisbinding ble inngått henholdsvis den 10. august 2022 og den 13. oktober 2022, befant klager seg innenfor den utvidede angrefristen da angreretten ble gjort gjeldende mot prisbindingene for de aktuelle periodene som ble inngått som del av avtaleforholdet.    Rettsvirkningen av rettidig utøvd angrerett er at partenes forpliktelser til å oppfylle avtalen  bortfaller, jf. angrerettloven § 23 første ledd. Dette innebærer i denne saken at klager må anses fristilt fra betalingsplikten for begge prisbindingsperiodene slik disse er fakturert, det vil si for september–oktober 2022 og november–desember 2022, og har krav på å bli stilt som om disse prisbindingene for de aktuelle periodene ikke ble inngått som ledd i avtaleforholdet.     Klager har fremsatt beregninger for hva han mener han i stedet skal betale. Nemnda finner ikke tilstrekkelig faktisk grunnlag for å ta stilling til disse beregningene, og viser til at disse er bestridt av NorgesEnergi AS. Nemnda begrenser seg derfor til å påpeke at klager har krav på å bli avregnet i tråd med de underliggende avtalevilkårene som ville ha fått anvendelse dersom prisbindingene ikke var avtalt mellom partene for de to prisbindingsperiodene.    Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.    Uttalelsen er enstemmig.      VEDTAK     Klager gis medhold.    Oslo, 21. oktober 2024    Henrik E. Kolderup, leder  Gustav Norman, Forbrukerrådet  Benedicte F. Ingebrigtsen, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om klagers betalingsplikt for krav som bygger på avtale om prisbinding inngått for månedene november og desember 2022 som ledd i en tilleggstjeneste til en løpende strømavtale. Klager hevdet seg ubundet av prisbindingen med grunnlag i angrerettutøvelse. Hun bestred ikke å ha mottatt angrerettopplysninger, men anførte at det var urimelig at angrefristen utløp før hun hadde forutsetning for å ta stilling til om hun ønsket å angre avtalen. NorgesEnergi AS anførte at klager hadde oversittet angrefristen. Selskapet viste til at klager ble gitt mulighet til å angre, men at hun ikke hadde benyttet seg av denne. Selskapet anførte at det er klagers ansvar å gjøre angreretten gjeldende innenfor fristen. Klager ble enstemmig ikke gitt medhold.   NorgesEnergi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.     Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for krav etter avtale om prisbinding for perioden november–desember 2022.     Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4.      Historikk:   13.09.2022 – Partene inngår spotprisavtale og avtale om tilleggstjenesten «Prissikring».   17.10.2022 – Klager aksepterer tilbud om å binde prisen for november–desember 2022. 30.11.2022 – Selskapet sender ut angrerettopplysninger.   23.01.2023 – Klager påberoper angreretten.     Krav: Klager krever tilbakebetalt det beløp som hun hevder hun er overfakturert etter avtale om prisbinding for perioden november–desember 2022.      Partenes anførsler:      Klager bestrider betalingsplikt for krav som bygger på avtale om prisbinding for november og desember 2022 som ledd i det løpende avtaleforholdet mellom partene. Klager hevder selskapet anbefalte henne å binde prisen og at hun ble forsikret om at avtalen var gunstig for henne. Hun viser til at selskapet ikke kunne gi henne et estimat på strømregningen og at det var først ved faktureringen i desember 2022 av forbruket for november måned at hun oppdaget hvor høy den avtalte prisen var. Klager anfører at det er urimelig at angrefristen utløp før hun hadde forutsetningene for å ta stilling til om hun ønsket å angre avtalen.      NorgesEnergi AS opprettholder kravene for november og desember 2022 og viser til at klager har oversittet angrefristen. Selskapet hevder det oppfylte sin opplysningsplikt om angrerett ved utsendelsen 30.11.2022 og at det er kundens ansvar å påberope angreretten før fristen utløper. Selskapet viser til at klager har fått mulighet til å angre, men har ikke benyttet seg av denne. Klager er derfor bundet av avtalen og må betale de omstridte fakturaene.         Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om klagers plikt til å betale krav som bygger på avtalt prisbinding for november og desember 2022. Hovedspørsmålet er om klager har utøvd angreretten i rett tid.    Slik saken er opplyst, sto klager på en løpende spotprisavtale med mulighet til å inngå prisbinding for bestemte perioder i samsvar med tilleggstjenesten «Prissikring». Klager mottok 17. oktober 2022 tilbud om å binde prisen til 569,99 øre/kWh for november og desember 2022. Det er ikke omstridt at hun aksepterte dette tilbudet og at slik avtale ble inngått mellom partene. Klager gjør imidlertid gjeldende at hun angret avtalen om prisbinding i rett tid, og at hun derfor har krav på å bli avregnet etter den underliggende spotprisavtalen for november og desember 2022.    Utgangspunktet etter angrerettloven § 20 er at en forbruker kan gå fra avtalen ved å gi melding til den næringsdrivende innen angrefristen, jf. § 21. Angrefristen utløper som utgangspunkt på første virkedag 14 dager fra dagen etter at avtale om tjeneste ble inngått, jf. angrerettloven § 21 første ledd, jf. § 6. Dersom den næringsdrivende ikke oppfyller sin plikt til å gi lovpålagte opplysninger om angreretten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, får dette imidlertid konsekvenser for når angrefristen utløper. Etter § 21 tredje og fjerde ledd, jf. § 6, utløper angrefristen første virkedag 14 dager fra dagen etter at slike opplysninger er gitt, likevel senest 12 måneder og 14 dager fra dagen etter at avtalen ble inngått.    Det er ikke omstridt at klager 30. november 2022 mottok opplysninger om angrerett. Det er videre ingen uenighet om at opplysningene som ble gitt, eventuelt sammenholdt med det kunden var opplyst om fra tidligere, var tilstrekkelig til å oppfylle opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h.     Angrefristen utløp etter dette 14. desember 2022. Klager befant seg utenfor den utvidete angrefristen etter § 21 fjerde ledd, da hun 23. januar 2023 gjorde angreretten gjeldende.    Klager har anført at det er urimelig at angrefristen utløp 14. desember 2022 før hun hadde mottatt første faktura for prisbindingsperioden, ettersom hun da ikke hadde forutsetninger for å ta stilling til om hun ønsket å angre inngåelsen av prisbindingen. Nemnda har for så vidt forståelse for at det kan oppleves som urimelig at angrefristen utløper før første fakturering, særlig der denne er overraskende høy, slik situasjonen tilsynelatende har vært i denne saken. Nemnda påpeker likevel at angrerettloven ikke  legger opp til at forbrukeren skal kunne avvente en eventuell fakturering før forbrukeren eventuelt tar stilling til om angreretten skal utøves. Nemnda viser her til at lovens utgangspunkt er at kraftleveransen først skal starte ved utløpet av den ordinære angrefristen, se angrerettloven § 19 forutsetningsvis, det vil si lenge før det kan bli aktuelt å fakturere for foretatte kraftleveranser i avtalen. Det er kun der opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h ikke er oppfylt, at loven legger opp til en utvidet angrefrist utover 14 dager fra avtaleinngåelsen.    Klager har etter dette betalingsplikt i samsvar med den inngåtte avtalen om prisbinding for månedene november og desember 2022.    Nemndas konklusjon er at klager ikke gis medhold.    Uttalelsen er enstemmig.        VEDTAK     Klager gis ikke medhold.    Oslo, 21. oktober 2024    Henrik E. Kolderup, leder  Gustav Norman, Forbrukerrådet  Benedicte F. Ingebrigtsen, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt   uenighet om tilbakebetalingskrav med grunnlag i utøvelse av angrerett. Klager krevde å få tilbakeført samtlige betalinger som var foretatt i den angrede avtalen. Han gjorde gjeldende at han hadde angreretten i behold da denne ble erklært, og han tilbakeviste at han hadde samtykket til førtidig oppstart med den virkning at angreretten gikk tapt. Helgeland Kraft Strøm AS anførte at klagers angrerett hadde gått tapt som følge av at han hadde samtykket til førtidig oppstart. Selskapet hevdet at det uansett hadde oppfylt opplysningsplikten etter angrerettloven. Klager ble enstemmig ikke gitt medhold.   Helgeland Kraft Strøm AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.     Saken gjelder uenighet om tilbakebetalingskrav med grunnlag i angrerettutøvelse.     Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4.     Historikk:   25.08.2022 – Klager bestiller produktet «Variabel Kraft».   17.09.2022 – Klager bytter avtaleprodukt til «Espot».   22.09.2022 – Selskapet mottar varsel om leverandørbytte og avslutning av avtale.   02.10.2022 – Klager inngår ny avtale om «Espot» med selskapet gjennom telefonsalg.   07.12.2022 – Selskapet sender ut angrerettopplysninger.   21.12.2022 – Klager påberoper angreretten, men trekker tilbake angrerettutøvelsen.    22.12.2022 – Klager påberoper angreretten på nytt.   23.12.2022 – Klager fremsetter krav om tilbakebetaling.      Krav: Klager krever tilbakeført samtlige innbetalinger foretatt i medhold av den angrede avtalen.      Partenes anførsler:      Klager krever fullstendig tilbakebetaling av samtlige innbetalinger i avtaleperioden med grunnlag i angrerettutøvelse. Klager anfører at han hadde angreretten i behold da denne ble utøvd, og bestrider at han på noe tidspunkt ba uttrykkelig om førtidig oppstart. Han bestrider videre å ha samtykket til å betale for kostnadene for levert kraft ved angrerettutøvelse.     Klager viser til Forbrukerrådets og Forbrukertilsynets forståelse av angrerettloven.     Helgeland Kraft Strøm AS  bestrider klagers krav. Selskapet viser til at han uttrykkelig ba om førtidig oppstart av kraftleveransen. Selskapet viser til at klager ved flere anledninger har inngått avtaler om kraftleveranser og at han hver gang har bekreftet å ha akseptert vilkårene. Selskapet viser til at klager ikke har gitt uttrykk for manglende kjennskap til angreretten. Det peker videre på at klager har stått fritt til å gå fra avtalen gjennom hele avtaleperioden.   Selskapet hevder å ha oppfylt sin opplysningsplikt etter angrerettloven.       Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om tilbakebetalingskrav med grunnlag i angrerettsutøvelse. Hovedspørsmålet i saken er om klager har utøvd angreretten innen angrefristen    Slik det fremgår av sakshistorikken basert på det som er opplyst i saken, gjaldt det mellom partene en avtale om forvaltningsproduktet «Variabel Kraft» fra 25. august 2022 frem til klager 17. september 2022 byttet til produktet «Espot». Noen dager senere – 22. september 2022 – ble avtalen meldt avsluttet som følge av at klager byttet til en annen kraftleverandør. Partene inngikk så 2. oktober 2022 ny avtale om produktet «Espot» etter at selskapet tok kontakt med kunden over telefon og ga klager et rabattert tilbud på dette produktet.     Klager har gjort gjeldende at han med grunnlag i sin utøvelse av angreretten har krav på å få tilbakeført samtlige innbetalinger han har foretatt etter avtalen inngått 2. oktober 2022.    Et grunnvilkår for at klager skal ha krav på tilbakeføring av foretatte innbetalinger som ledd i et restitusjonsoppgjør etter angrerettsutøvelse, er at angreretten er gyldig utøvd og bindende.    Selv om ingen av partene har vært direkte inne på dette i sin argumentasjon, tar nemnda først stilling til om klager har utøvd angreretten i rett tid. Nemnda bemerker at den ikke er bundet av den nærmere argumentasjonen som en part fremfører til støtte for sitt standpunkt i saken.    Utgangspunktet etter angrerettloven § 20 er at en forbruker kan gå fra avtalen ved å gi melding til den næringsdrivende innen angrefristen, jf. § 21. Angrefristen utløper som utgangspunkt første virkedag 14 dager fra dagen etter at avtale om tjeneste ble inngått, jf. angrerettloven § 21 første ledd, jf. § 6. Dersom den næringsdrivende ikke oppfyller sin plikt til å gi lovpålagte opplysninger om angreretten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, får dette imidlertid konsekvenser for når angrefristen utløper. Etter § 21 tredje og fjerde ledd, jf. § 6, utløper angrefristen første virkedag 14 dager fra dagen etter at slike opplysninger er gitt, likevel senest 12 måneder og 14 dager fra dagen etter at avtalen ble inngått.    Basert på den fremlagte dokumentasjonen, legger nemnda til grunn at selskapet 7. desember 2022 sendte ut opplysninger om angrerett, og at opplysningene som ble gitt var tilstrekkelige til å oppfylle opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h. Dette innebærer at angrefristen løp ut 21. desember 2022, jf. angrerettloven § 21 fjerde ledd og § 6.    Klager sendte angremelding til selskapet på fristens siste dag, 21. desember 2022. Klager trakk imidlertid tilbake erklæringen noen timer senere samme dag, med følgende ordlyd:    «Hei, skulle ikke trykke send på den mailen, den skulle slettes.. den lå klar til sending etter dere sendte ut mailen først. Jeg vil trekke tilbake innholdet i mailen [smiley]    Ønsker ikke å avslutte avtalen med dere [smiley]»    Nemnda legger etter dette til grunn at angrerettsmeldingen 21. desember 2022 er uten rettsvirkning i saken, med grunnlag i at den uttrykkelig ble tilbakekalt av klager.    Påfølgende dag, 22. desember 2022, sendte klager likevel ny angremelding til selskapet. Med grunnlag i denne meldingen avsluttet selskapet kraftleveransen hans. Selv om selskapet ikke har gjort gjeldende at klager befant seg utenfor angrefristen da angreretten ble gjort gjeldende 22. desember 2022, har selskapet bestridt at klager har angrerett og rett til tilbakebetaling på annet grunnlag. Nemnda mener klager ikke hadde angreretten i behold da den ble utøvd 22. desember 2022, men da som følge av at klager angret utenfor angrefristen.    Som følge av at klager erklærte angrerett utenfor angrefristen, har klager i alle tilfeller ikke krav på tilbakeføring av foretatte betalinger i avtalen, jf. angrerettloven § 26. At avtalen opphørte med grunnlag i klagers erklæring 22. desember 2022, endrer ikke dette. Det er etter nemndas syn en forutsetning for at klager skal ha krav på tilbakebetaling etter angrerettloven § 26 første jf. andre ledd, at angreretten er gyldig og rettidig utøvd.    Nemnda bemerker at selskapet i sin argumentasjon har vært inne på at klager skal ha samtykket til førtidig oppstart av kraftleveransen, jf. angrerettloven § 19, og nemnda forstår selskapet dithen at retten til tilbakebetaling på det grunnlag har gått tapt. Selv om det ikke er nødvendig å gå inn på dette ut fra det syn nemnda har i saken, bemerker den at det også slik angrerettloven § 19 lød da avtalen ble inngått i denne saken, var det krav om at forbrukeren « uttrykkelig»  må be om førtidig oppstart. Tilsvarende krav om slik uttrykkelig anmodning både følger – og fulgte – av angrerettloven § 26 andre ledd bokstav b. Det er i denne saken ikke tilstrekkelige holdepunkter for at klager har fremsatt noen slik uttrykkelig anmodning.    Nemndas konklusjon er at klager ikke gis medhold.    Uttalelsen er enstemmig.      VEDTAK     Klager gis ikke medhold.    Oslo, 21. oktober 2024      Henrik E. Kolderup, leder  Gustav Norman, Forbrukerrådet  Benedicte F. Ingebrigtsen, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om tilbakebetalingskrav med grunnlag i angrerettutøvelse. Klager krevde tilbakeført samtlige innbetalinger etter den angrede avtalen, og viste til at han hadde angreretten i behold. Klager viste til at selskapet ikke hadde oppfylt sin opplysningsplikt etter angrerettloven. Agva Kraft AS bestred klagers krav under henvisning til at angrefristen var utløpt. Selskapet hevdet videre å ha gitt de opplysninger som det skulle i forbindelse med avtaleinngåelsen. Det bestred i alle tilfeller tilbakebetalingsplikt så lang tid etter at avtalen var avsluttet. Klager ble gitt medhold under dissens.   Agva Kraft AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.     Saken gjelder uenighet om tilbakebetalingskrav med grunnlag i angrerettutøvelse.     Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4.     Historikk:   02.03.2022 – Partene inngår avtale.   03.06.2022 – Klager avslutter avtalen ved leverandørskifte.   09.01.2023 – Klager fremsetter krav om tilbakebetaling.      Krav: Klager krever tilbakeført samtlige innbetalinger foretatt i medhold av den angrede avtalen, beregnet til kr 4141,61.     Partenes anførsler:      Klager bestrider betalingsplikt for påløpte kostnader ved strømavtalen med grunnlag i at selskapet ikke oppfylte sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h. Klager hevder at han ikke på noe tidspunkt mottok opplysninger om angrerett på et varig medium. Han viser til at selskapet ikke har dokumentert at opplysningene er gitt, annet enn gjennom en hyperlenke på avtaletidspunktet. Klager anfører at selskapet heller ikke har sannsynliggjort at vilkårene er akseptert.      Agva Kraft AS avviser klagers krav under henvisning til at selskapet har gitt de opplysninger som det skulle etter angrerettloven. Klager har mottatt angrerettopplysninger og utfylt angreskjema og han har huket av for aksept av vilkårene. Selskapet peker på utformingen av bestillingsskjemaet som forutsetter avtaleaksept for at avtalen kan bestilles.     Selskapet reagerer videre på at klager har fremsatt krav om tilbakebetaling så lang tid etter at avtalen ble avsluttet av klager.       Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om tilbakebetalingskrav ved utøvelse av angrerett. Saken reiser særlig spørsmål om oppsigelse ved leverandørbytte kan anses som erklæring om utøvelse av angrerett, om angreretten i så fall var i behold, og om klager har krav på tilbakebetaling.    Slik saken er opplyst inngikk partene 2. mars 2022 avtale om et spotprisprodukt. Klager avsluttet denne avtalen ved leverandørbytte tre måneder senere, 3. juni 2022. Klager har i ettertid – 9. januar 2023 – gjort gjeldende angreretten og har fremsatt krav om at selskapet tilbakefører alle betalinger foretatt i avtalen som løp fra 2. mars til 3. juni 2022.    Selv om selskapet ikke uttrykkelig har reist spørsmål om betydningen av at avtalen var avsluttet da angreretten ble gjort gjeldende, bestrider selskapet at klager kan bygge rett på angrerettsutøvelsen. Nemnda har derfor funnet grunn til å ta stilling også til dette spørsmålet.    Ved avgjørelsen av saken har nemnda derfor delt seg i et flertall og et mindretall.    Flertallet  – bestående av nemndleder Kolderup med dobbeltstemme og forbrukerrepresentant Iversen – har kommet til at klager gis medhold.    Utgangspunktet etter angrerettloven § 20 er at en forbruker kan gå fra avtalen ved å gi melding til den næringsdrivende innen angrefristen, jf. § 21. Angrefristen utløper som utgangspunkt på første virkedag 14 dager fra dagen etter at avtale om tjeneste ble inngått, jf. angrerettloven § 21 første ledd, jf. § 6. Dersom den næringsdrivende ikke oppfyller sin plikt til å gi lovpålagte opplysninger om angreretten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, får dette imidlertid konsekvenser for når angrefristen utløper. Etter § 21 tredje og fjerde ledd, jf. § 6, utløper angrefristen første virkedag 14 dager fra dagen etter at slike opplysninger er gitt, likevel senest 12 måneder og 14 dager fra dagen etter at avtalen ble inngått.    Slik denne saken er opplyst har selskapet fremholdt at opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h er overholdt, slik at det ikke var grunnlag for noen utvidet angrefrist.    Angrerettloven § 8 første ledd bokstav h pålegger den næringsdrivende «på en klar og   forståelig måte» å gi forbrukeren opplysninger om at det foreligger angrerett samt vilkårene, tidsfristene og fremgangsmåtene for å bruke angreretten. På det tidspunktet denne avtalen ble inngått, fulgte det av lovens ordlyd at den næringsdrivende også – på en klar og forståelig måte – må opplyse forbrukeren om at det forelå angreskjema. Det er den næringsdrivende selv som har bevisbyrden for at opplysningsplikten er oppfylt før avtaleinngåelsen, jf. § 7.     Spørsmålet er derfor om selskapet har godtgjort at det oppfylte sin opplysningsplikt før avtale ble inngått. Slik saken er opplyst kan ikke flertallet se at selskapet har godtgjort at det oppfylte opplysningsplikten på en klar og forståelig måte før avtale ble inngått. Det fremgår av saksopplysningene at avtalevilkårene og opplysninger om angrerett fremgikk av bestillingsskjemaet gjennom hyperlenke, der kunden kunne gjøre seg kjent med de fullstendige vilkårene, og måtte huke av i en avkrysningsrute for at dette var lest. Flertallet påpeker at det ved bruk av hyperlenker ikke lar seg bekrefte hvilke opplysninger det er lenket til, se nærmere om dette i sak 23-011 flg. mot Haugaland Kraft AS av 12. juni 2023. Denne iboende bevistvilen ved bruk av hyperlenker må gå utover selskapet, jf. angrerettloven § 7.    Flertallet mener derfor at den utvidede angrefristen etter § 21 tredje ledd får anvendelse i saken. Flertallet kan ikke se at selskapet på noe senere tidspunkt har godtgjort at opplysningene etter § 8 første ledd bokstav h ble meddelt klager med den virkning at 14-dagerfristen etter § 21 fjerde ledd begynte å løpe. Klagers angrefrist hadde derfor ikke utløpt da han viste til sin angrerett ved henvendelsen til selskapet i januar 2023.    Den avtalen som angrerettsutøvelsen gjelder, ble imidlertid avsluttet ved leverandørbytte 3. juni 2022. Dette reiser spørsmål om en avsluttet avtale kan angres.    Ved denne vurderingen viser dette flertallet til flertallets bedømmelse av samme spørsmål i sak 22-1539. Hvorvidt angreretten generelt er falt bort der en avtale er avsluttet av klager, må avgjøres etter en tolkning av angrerettloven § 22 bokstav c. Bestemmelsen gjør unntak fra den generelle angreretten for avtaler som er «levert fullt ut», men stiller likevel en rekke tilleggsvilkår for at dette unntaket skal få anvendelse, blant annet krever at leveringen har begynt med forbrukeres uttrykkelige forhåndssamtykke og at forbrukeren har erkjent at angreretten vil falle bort etter at den næringsdrivende har oppfylt avtalen. Det er ikke godtgjort at noen av disse tilleggsvilkårene er oppfylt i saken. Tilleggsvilkårene tilsier etter flertallets syn at det ikke alene er nok at avtalen er oppfylt og avsluttet. At klager har avsluttet avtalen ved leverandørbytte kan derfor ikke alene tilsi at angreretten har falt bort.    Som i den tidligere saken tar ikke flertallet endelig stilling til dette spørsmålet, ettersom flertallet uansett mener at den oppsigelsen som klager foretok ved leverandørbyttet 3, juni 2022 må anses som en gyldig angrerettserklæring, se også sak 23-204. Utgangspunktet etter angrerettloven § 20 første ledd er at forbrukeren har rett til å gå fra avtalen ved å gi melding til den næringsdrivende før utløpet av angrefristen, jf. § 21. Det er en forutsetning at kunden gir melding  til den næringsdrivende og videre at denne meldingen gis rettidig . Videre følger det av § 20 andre ledd at melding enten kan gis « ved bruk av utfylt angreskjema eller ved fremsettelse av annen utvetydig erklæring.»  Slik saken er opplyst har ikke klager på noe tidspunkt angret ved bruk av angreskjema, men dette er heller ikke et nødvendig vilkår. Spørsmålet er om klager, da han sa opp avtalen i forbindelse med leverandørskiftet i juni 2022, ga selskapet en « annen utvetydig erklæring » som innebærer en utøvelse av angreretten.    En tilstrekkelig klar og aktiv melding om at forbrukeren ønsker å gå fra avtalen er tilstrekkelig til å utgjøre en angrerettserklæring. Etter flertallets syn kan en vanskelig finne klarere uttrykk for et ønske om å gå fra avtalen enn en oppsigelse. Et leverandørbytte innebærer en oppsigelse av det bestående avtaleforholdet på vegne av kunden overfor eksisterende leverandør, og flertallet anser derfor oppsigelsen som en erklæring om angrerettutøvelse.    Når det gjelder den erklæringen som klager sendte til selskapet i januar 2023, innebærer flertallets syn at denne ikke utgjorde en egentlig angreretterklæring. Den må i stedet anses som et påkrav på de krav som klager hadde med grunnlag i leverandørbyttet.     Selskapet har i saken gjort gjeldende at «det er rart å ville angre en avtale i januar 2023 som var aktiv fra 02.03.2022 – 03.06.2023». Flertallet har forståelse for at selskapet kan finne det urimelig å anse en situasjon der kunden, av grunner kun kunden kjenner til, bytter leverandør, som utøvelse av angrerett med de rettsvirkninger dette måtte innebære i ettertid. Flertallet påpeker likevel det at det bare er der selskapet har misligholdt sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, at denne problemstillingen vil komme på spissen. Ettersom kraftleverandører har alle forutsetninger for å oppfylle pliktene etter angrerettloven, mener flertallet at rettsforståelsen ikke er urimelig.    Når det gjelder rettsvirkningene av at angreretten er utøvd i rett tid, viser flertallet til flertallets begrunnelse i sak 23-011 flg. mot Haugaland Kraft AS av 12. juni 2023. Flertallet forstår sammenfatningsvis angrerettloven § 26 andre ledd, sammenholdt med § 24 første ledd, dithen at forbrukerens betalingsplikt bortfaller i sin helhet der angreretten utøves og den næringsdrivende ikke har oppfylt sin opplysningsplikt etter § 8 første ledd bokstav h,   og at kunden har krav på å få tilbakeført sine betalinger under avtalen. Dette gjelder både   fakturert og ikke-fakturert forbruk. Der betaling har funnet sted, skal innklagede   tilbakeføre betalingene, jf. angrerettloven § 24 første ledd. Der forbruket ikke er betalt, skal   betalingskravet frafalles. Kundens strømkompensasjon basert på forbruket skal under ingen omstendighet trekkes inn i oppgjøret.     Videre har klager rett på forsinkelsesrenter av tilbakebetalingskravet etter forsinkelsesloven § 2. Angrerettloven § 24 andre ledd angir forfallstidspunktet til 14 dager etter at melding om utøvelse av angreretten kom frem til selskapet. Flertallet mener likevel at klager i en situasjon som den foreliggende får påkravregelen i § 2 anvendelse, og viser til sin begrunnelse i blant annet sak 22-1539. Påkrav på tilbakebetalingskravene ble først sendt ved klagers erklæring som nemnda legger til grunn ble sendt 9. januar 2023. Klager har derfor krav på forsinkelsesrenter fra 30 dager etter at dette påkravet ble sendt, jf. forsinkelsesrenteloven § 2.     Etter flertallets syn gis derfor klagen medhold.    Mindretallet  – bestående av bransjerepresentantene Ingebrigtsen og Lima – har kommet til at klager ikke gis medhold.     Mindretallet finner det tilstrekkelig for sin konklusjon å vise til mindretallets votum i sak 22-1539, og legger til grunn at angreretten ikke kan utøves med virkning for en avtale som er avsluttet. Mindretallet finner i all hovedsak å vise til og fastholde den begrunnelse som er gitt for dette standpunktet i sak 22-1539.     Mindretallet finner heller ikke tilstrekkelig grunnlag for generelt å anse en oppsigelse ved leverandørbytte som utøvelse av angrerett etter angrerettloven § 20 første ledd. Mindretallet viser til at ikke enhver tidligere fremsatt oppsigelse kan anses som en utøvelse av angreretten, og at et produkt- eller leverandørbytte som hovedregel ikke kan anses som angrerettutøvelse. Det kan likevel gjøres unntak fra dette utgangspunktet dersom det foreligger konkrete holdepunkter for at kunden har ment å angre avtalen, for eksempel der det foreligger historikk på at kunden har vært i kontakt med selskapet for å uttrykke misnøye eller et ønske om å angre avtalen. Motsetningsvis kan ikke kunden påberope angrerett for avtaler som ble avsluttet tilbake i tid bare fordi kunden i ettertid har fått kunnskap om angreretten. En slik adgang vil etter mindretallets syn legge til rette for illojal utnyttelse av reglene.    Mindretallet fremhever at det vil kunne få sterkt urimelige virkninger for selskapene dersom kunden kan påberope angrerett for ethvert produkt- eller leverandørskifte. Det vil særlig gjelde så langt kunden har krav på å få tilbakebetalt sine strømkostnader gjennom hele avtaleforholdet. Mindretallet mener av den grunn at det for spørsmålet om hvorvidt en oppsigelse er å anse som en angrerettutøvelse, må gjøres en konkret vurdering av omstendighetene omkring avslutningen av avtalen.    Mindretallet mener at det i saken her ikke foreligger omstendigheter som tilsier at klager mente å utøve angreretten da han byttet kraftleverandør i juni 2022. Klager har derfor etter mindretallets syn ikke gitt nødvendig angremelding etter angrerettloven § 20.    Slik mindretallet ser på saken, er det ikke nødvendig for mindretallet å gå inn på de andre spørsmål saken reiser, herunder om angrefristen var i behold da leverandørbyttet fant sted og om klager har rett til tilbakeføring av foretatte betalinger under avtalen.    I samsvar med flertallets syn gis klager medhold.      VEDTAK     Klager gis medhold.    Oslo, 21. oktober 2024    Henrik E. Kolderup, leder  Thomas Iversen, Forbrukerrådet  Benedicte F. Ingebrigtsen, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om oppfyllelse av garanti og klagers betalingsplikt etter avtalen. Klager bestred betalingsplikt og krevde å bli avregnet i samsvar med spotprisvilkår. Han anførte at det ble inngått spotprisavtale mellom partene og hevdet at selskapet hadde misligholdt garantien etter avtalen. Nordlysenergi AS innga ikke tilsvar i saken. Klager ble enstemmig gitt medhold.   Nordlysenergi AS benyttet Fornybar Norges standardkontrakter så lenge det drev leveranse av kraft.      Saken gjelder uenighet om oppfyllelse av garanti og klagers betalingsplikt etter avtalen.       Regelverk: Standard kraftleveringsavtale § 1-3.        Historikk:   04.10.2022 – Klager mottar omtvistet faktura for september 2022.   08.11.2022 – Klager mottar omtvistet faktura for oktober 2022.   11.2022 – Klager avslutter avtale.   26.01.2023 – Klager henvender seg til selskapet og bestrider fakturaer for september og oktober 2022.       Krav:  Klager krever tilbakebetalt det beløp som han hevder at han er overfakturert, beregnet til kr 4703,75.      Partenes anførsler:        Klager bestrider betalingsplikt for de beløp som han hevder har oversteget markedspris. Klager anfører at det ble inngått spotprisavtale mellom partene der han ble gitt garanti om at avtalen ville være blant de fem billigste spotprisavtalene på markedet. Han hevder at selskapet ikke har overholdt garantien og krever kompensasjon for det tapet han er påført.      Klager viser til egne beregninger for september og oktober 2022, og hevder at han har blitt overfakturert henholdsvis kr 1450,15 og 3253,75.       Nordlysenergi AS  har ikke inngitt tilsvar i saken.         Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for krav etter kraftleveringsavtale.   Spørsmålet er om klager kan kreve tilbakebetalt det beløp som han hevder at han er   overfakturert.    Nemnda legger til grunn at partene inngikk avtale om produktet «Topp 4 Garanti». Slik saken er opplyst er partene uenige om hva slags prismodell avtaleproduktet bygger på. Klager har i sin fremstilling hevdet at han ble forespeilet en spotprisavtale, mens selskapet i korrespondansen med klager har bestridt dette og fastholdt at det ble inngått en variabelavtale.     Nordlysenergi AS har ikke fremlagt dokumentasjon på avtalen eller avtaleinngåelsen for øvrig, og har heller ikke inngitt tilsvar til nemnda. Basert på klagers saksfremstilling legger nemnda derfor til grunn at det ikke er holdepunkter for at partene inngikk noe annet enn en spotprisavtale, og at klager har krav på at dette legges til grunn. Han har derfor krav på et etteroppgjør i avtalen, der beregningen av klagers betalingsplikt bygger på at han skal faktureres etter spotprisvilkår. Det er ikke fremlagt dokumentasjon for noe avtalt påslag i saken. Nemnda mener derfor klager har krav på at beregningen foretas uten påslag basert på gjeldende timepris, eventuelt tillagt skatter og avgifter.     Klager har etter dette rett på å få tilbakeført det beløp som svarer til differansen mellom det han ville betalt etter spotpris uten påslag og de faktiske utgifter.    Nemnda tilføyer at selskapet heller ikke har fremlagt dokumentasjon som sannsynliggjør at garantien etter avtalen er oppfylt. Med det resultat nemnda har kommet til, finner den det ikke nødvendig å gå nærmere inn på dette.    Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.    Uttalelsen er enstemmig.      VEDTAK     Klager gis medhold.    Oslo, 21. oktober 2024    Henrik E. Kolderup, leder  Thomas Iversen, Forbrukerrådet  Benedicte F. Ingebrigtsen, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt   uenighet om tilbakebetalingskrav med grunnlag i angrerettutøvelse. Klager krevde tilbakeført samtlige innbetalinger etter den angrede avtalen med grunnlag i at han hevdet å ha hatt angreretten i behold. Klager viste til at selskapet ikke hadde oppfylt sin opplysningsplikt etter angrerettloven. Fortum Strøm AS bestred klagers krav under henvisning til at angrefristen var utløpt. Selskapet hevdet å ha gitt de opplysninger som det skulle i forbindelse med avtaleinngåelsen. Klager ble gitt medhold under dissens.   Fortum Strøm AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.       Saken gjelder uenighet om tilbakebetalingskrav med grunnlag i angrerettutøvelse.       Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4.       Historikk:   14.09.2022 – Partene inngår avtale. Klager mottar bestillingsbekreftelse.   17.10.2022 – Klager avslutter avtalen.   27.12.2022 – Selskapet anfører at den utvidede angrefristen utløp denne datoen.   07.01.2023 – Klager fremsetter krav om tilbakebetaling.     Krav:  Klager krever tilbakeført samtlige innbetalinger foretatt i medhold av den angrede avtalen, beregnet til kr 3702,64 eks. forsinkelsesrenter.       Partenes anførsler:      Klager bestrider betalingsplikt for påløpte kostnader ved strømavtalen med grunnlag i at selskapet misligholdt sin opplysningsplikt etter angrerettloven. Klager anfører at han ikke på noe tidspunkt mottok opplysninger om angrerett på varig medium og viser til at selskapet bare ga slik informasjon gjennom en hyperlenke på avtaletidspunktet. Han anfører at han som følge av det hadde angreretten i behold da avtalen ble avsluttet og at han dermed har krav på fullstendig tilbakebetaling     Fortum Strøm AS avviser klagers krav under henvisning til at selskapet hevder å ha gitt de opplysninger som det er forpliktet til etter angrerettloven. Selskapet viser til opplysningene som ble sendt ut i forbindelse med bestillingen. Selskapet anfører at klager uansett befant seg utenfor den utvidede angrefristen da angreretten ble påberopt 7. januar 2023.      Selskapet viser til at avtaleforholdet ble avsluttet av klager få måneder etter avtaleinngåelsen.         Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om tilbakebetalingskrav der klager påberopte seg angrerett. Saken reiser særlig spørsmål om oppsigelse ved leverandørbytte kan anses som erklæring om utøvelse av angrerett, om angreretten i så fall var i behold, og om klager har krav på tilbakebetaling.    Slik saken er opplyst inngikk partene avtale 14. september 2022. Klager sa opp denne avtalen 17. oktober 2022 da klager byttet kraftleverandør. Klager har, på samme måte som i sakene 23-354 og 23-356, gjort gjeldende angrerett i ettertid, og har fremsatt krav om at selskapet tilbakefører alle betalinger foretatt i denne avtalen.    Ved avgjørelsen av saken har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall.    Flertallet  – bestående av nemndleder Kolderup med dobbeltstemme og forbrukerrepresentant Iversen – har kommet til at klager gis medhold.    Utgangspunktet etter angrerettloven § 20 er at en forbruker kan gå fra avtalen ved å gi melding til den næringsdrivende innen angrefristen, jf. § 21. Angrefristen utløper som utgangspunkt på første virkedag 14 dager fra dagen etter at avtale om tjeneste ble inngått, jf. angrerettloven § 21 første ledd, jf. § 6. Dersom den næringsdrivende ikke oppfyller sin plikt til å gi lovpålagte opplysninger om angreretten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, får dette imidlertid konsekvenser for når angrefristen utløper. Etter § 21 tredje og fjerde ledd, jf. § 6, utløper angrefristen første virkedag 14 dager fra dagen etter at slike opplysninger er gitt, likevel senest 12 måneder og 14 dager fra dagen etter at avtalen ble inngått.    Slik flertallet forstår selskapet, gjør det gjeldende at opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h er overholdt, slik at det ikke var grunnlag for noen utvidet angrefrist.    Angrerettloven § 8 første ledd bokstav h pålegger den næringsdrivende «på en klar og   forståelig måte» å gi forbrukeren opplysninger om at det foreligger angrerett samt vilkårene, tidsfristene og fremgangsmåtene for å bruke angreretten. På det tidspunktet denne avtalen ble inngått, fulgte det av lovens ordlyd at den næringsdrivende også – på en klar og forståelig måte – må opplyse forbrukeren om at det forelå angreskjema. Det er den næringsdrivende selv som har bevisbyrden for at opplysningsplikten er oppfylt før avtaleinngåelsen, jf. § 7.    Spørsmålet er derfor om selskapet har godtgjort at det oppfylte sin opplysningsplikt før avtale ble inngått. Slik saken er opplyst gjør ikke selskapet gjeldende dette, men det viser til at selskapet etter at klagers bestilling ble mottatt, sendte ut en e-post med bestillingsbekreftelse   14. september 2022. I denne bekreftelsen lå det en hyperlenke til selskapets opplysninger om angrerett samt lenke til angreskjema.    Flertallet kan ikke se at selskapet ved utsendelsen av bestillingsbekreftelsen i ettertid har oppfylt opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h på en klar og forståelig måte, med den virkning at 14-dagersfristen etter angrerettloven § 21 fjerde ledd ble utløst. Som nevnt opplyser selskapet at avtalevilkårene og opplysninger om angrerett fremgikk av bestillingsbekreftelsen gjennom hyperlenke. Flertallet påpeker at det ved bruk av hyperlenker ikke lar seg bekrefte hvilke opplysninger som det den gangen ble lenket til, se nærmere om dette i sak 23-011 flg. mot Haugaland Kraft AS av 12. juni 2023, samtidig som det uansett ikke er grunn til å se det slik at opplysningene er gitt «på en klar og forståelig måte», jf. angrerettloven § 8 første ledd innledningsvis.     Flertallet mener derfor at den utvidede angrefristen etter § 21 tredje ledd får anvendelse i saken. Flertallet kan heller ikke se at selskapet på noe senere tidspunkt har godtgjort at opplysningene etter § 8 første ledd bokstav h ble meddelt klager med den virkning at 14-dagerfristen etter § 21 fjerde ledd begynte å løpe. Klagers angrefrist hadde derfor ikke utløpt da han viste til sin angrerett ved henvendelsen til selskapet i januar 2023.    Selskapet har i tilsvaret til nemnda vist til at klager var for sent ute «til den utvidete angreretten hos oss i Fortum», som angivelig utløp 27. desember 2022. Flertallet kan ikke se noe rettslig grunnlag for denne fristen, så lenge selskapet ikke har ført bevis for at denne fristen har grunnlag i angrerettloven § 21 fjerde ledd med bakgrunn i at selskapet før dette ga kunden de opplysninger som kunden skulle ha etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h.    Selskapet har videre gjort gjeldende at klagers angrerett var falt bort med grunnlag i at klager hadde avsluttet avtaleforholdet ved leverandørbytte 17. oktober 2022.     Saken reiser på dette punkt de samme spørsmål som sak 23-354 og sak 23-356, som også er avgjort i dag. Flertallet finner – som i sak 23-356 – å vise til sin begrunnelse i sak 23-354 som dekkende også for sitt syn i denne saken. Når det gjelder det generelle spørsmålet om angreretten har falt bort for en avtale som er avsluttet ved leverandørbyttet, må dette avgjøres ut fra en tolkning av angrerettloven § 22 bokstav c. Flertallet finner det mest nærliggende at angreretten ikke har falt bort i en slik situasjon uten at tilleggsvilkårene i bestemmelsen er oppfylt, men tar ikke endelig stilling til dette. Flertallet bemerker likevel at det er ingen holdepunkter for at tilleggsvilkårene i § 22 bokstav c er oppfylt i denne saken.    Det avgjørende for flertallet i denne saken er – som de to andre sakene – at klagers bytte av kraftleverandør i alle tilfeller må anses som en «annen utvetydig erklæring» etter angrerettloven § 20 andre ledd. Flertallet viser her til sin begrunnelse i sak 23-354.    Flertallet finner etter dette at klagers leverandørbytte den 17. oktober 2022 må anses som en utøvelse av angreretten. Når det gjelder erklæringen som ble sendt av klager 7. januar 2023, får denne ikke virkning som en angreretterklæring, men som et påkrav på de krav klager oppnådde som følge av angrerettsutøvelsen ved leverandørbyttet, se sak 23-354.    Når det gjelder rettsvirkningene av at angreretten er utøvd i rett tid, viser flertallet – som i sak 23-354 – til sin begrunnelse i sak 23-011 flg. mot Haugaland Kraft AS av 12. juni 2023. Flertallet forstår sammenfatningsvis angrerettloven § 26 andre ledd, sammenholdt med § 24 første ledd, dithen at forbrukerens betalingsplikt bortfaller i sin helhet der angreretten utøves og den næringsdrivende ikke har oppfylt sin opplysningsplikt etter § 8 første ledd bokstav h,   og at kunden har krav på å få tilbakeført sine betalinger under avtalen. Dette gjelder både   fakturert og ikke-fakturert forbruk. Der betaling har funnet sted, skal innklagede   tilbakeføre betalingene, jf. angrerettloven § 24 første ledd. Der forbruket ikke er betalt, skal   betalingskravet frafalles. Kundens strømkompensasjon basert på forbruket skal under ingen omstendighet trekkes inn i oppgjøret.     Videre har klager rett på forsinkelsesrenter av tilbakebetalingskravet etter forsinkelsesloven § 2. Angrerettloven § 24 andre ledd angir forfallstidspunktet til 14 dager etter at melding om utøvelse av angreretten kom frem til selskapet. Flertallet mener likevel at klager i en situasjon som den foreliggende får påkravregelen i § 2 anvendelse, og viser til sin begrunnelse i blant annet sak 22-1539. Påkrav på tilbakebetalingskravene ble først sendt ved klagers erklæring som ble sendt 7. januar 2023. Klager har derfor krav på forsinkelsesrenter fra 30 dager etter at dette påkravet ble sendt, jf. forsinkelsesrenteloven § 2.     Mindretallet  – bestående av bransjerepresentantene Ingebrigtsen og Lima – har lagt til grunn en annen forståelse enn flertallet, og viser som i sak 23-356 til sin begrunnelse i sak 23-354.     Mindretallet finner det for det første klart at en kunde ikke kan erklære angrerett for en avtale som er avsluttet. For det andre er det mindretallets syn at ikke enhver tidligere fremsatt oppsigelse kan anses som en utøvelse av angreretten. Mindretallet mener at det i saken her ikke foreligger omstendigheter som tilsier at klager mente å utøve angreretten da han byttet kraftleverandør i 2022. Klager har derfor etter mindretallets syn ikke gitt nødvendig angremelding etter angrerettloven § 20. Mindretallet fremhever – som i sak 23-354 – at en kunde ikke kan påberope angrerett for avtaler som ble avsluttet tilbake i tid bare fordi kunden i ettertid har fått kunnskap om angreretten. En slik adgang vil etter mindretallets syn legge til rette for illojal utnyttelse av reglene.    Slik mindretallet ser på saken er det ikke nødvendig for mindretallet å gå inn på de øvrige spørsmål saken reiser, herunder om klager har rett til tilbakeføring av foretatte betalinger under avtalen.      VEDTAK     Klager gis medhold.    Oslo, 21. oktober 2024    Henrik E. Kolderup, leder  Thomas Iversen, Forbrukerrådet  Benedicte F. Ingebrigtsen, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt   uenighet om det var inngått avtale om tilleggstjenesten «LOS Trygg». Klager krevde tilbakeført samtlige innbetalte kostnader for tilleggstjenesten. Han hevdet at selskapet ikke hadde godtgjort at bindende avtale var inngått. Å Strøm AS fastholdt at avtale var inngått om tilleggstjenesten og viste til at klager mottok SMS om inngåelsen. Selskapet mente at klager uansett hadde oppfordring til å reagere på at han var oppført på tjenesten, siden informasjon om tilleggstjenesten fremgikk av varsel om vilkårsendringer og av faktura. Klager ble enstemmig gitt medhold.   Å Strøm AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.      Saken gjelder uenighet om inngåelse av avtale om tilleggstjenesten «LOS Trygg».        Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4.      Historikk:   03.02.2020 – Datoen for eventuell inngåelse av tilleggstjenesten.   08.02.2020 – Selskapet sender bestillingsbekreftelse.   01.03.2021 – Selskap sender varsel om endringer i vilkårene.   01.01.2023 – Tilleggstjenesten avsluttes med virkning fra denne datoen.   12.01.2023 – Klager oppdager at han er oppført på tilleggstjenesten.     Krav: Klager krever tilbakeført samtlige innbetalte kostnader etter avtale om «LOS Trygg».      Partenes anførsler:     Klager bestrider at han har betalingsplikt for tilleggstjenesten «LOS Trygg» fordi han aldri har samtykket til tilleggstjenesten. Han hevder at selskapet ikke har godtgjort at bindende avtale ble inngått mellom partene. Klager viser til at selskapet ikke har fremlagt samtykke eller aksept fra ham. Han hevder at dersom han hadde vært innforstått med avtalevilkårene ved at han hadde fått tilstrekkelige opplysninger fra selskapet, ville han uansett aldri ha samtykket til avtalen. Han bestrider å ha mottatt SMS-en fra selskapet.     Klager krever tilbakebetalt samtlige påløpte kostnader etter den til enhver tid gjeldende prisen fra 8. februar 2020 og frem til avtalen ble avsluttet.      Å Strøm AS bestrider klagers krav under henvisning til at bindende avtale er inngått. Selskapet viser til at det i klagers kraftleveranse fulgte med en måned gratis «LOS Trygg» fra 8. februar 2020. Det hevder at klager mottok SMS om avtaleinngåelsen der informasjon om tilleggstjenesten fremgikk.     Selskapet viser videre til at det 1. mars 2023 sendte ut varsel om endringer i tilleggstjenestens vilkår, som tilsa at avtalen om tilleggstjenesten var inngått. Det peker videre på at det har fremgått av fakturaene gjennom hele avtaleforholdet at kunden har hatt tilleggstjenesten.      Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om det er inngått avtale om tilleggstjenesten «LOS Trygg». Klager krever tilbakebetalt samtlige betalinger som han har foretatt for tilleggstjenesten.    Slik saken er opplyst, har selskapet fakturert klager for tilleggstjenesten «LOS Trygg» med mellom 1,50 kr og 1,90 kr per dag, med grunnlag i en angivelig avtaleinngåelse 8. februar 2020. Tilleggstjenesten ble avsluttet 1. januar 2023.    Selskapet har opplyst at de ikke har dokumentasjon for bekreftelse av avtaleinngåelse om tilleggstjenesten, men mener følgende SMS sendt 8. februar 2020 viser at avtale er inngått:    «Takk for at du har valgt LOS som din strømleverandør! Med LOS Trygg kan du spare tusenvis av kroner dersom du blir sykemeldt eller mister jobben. Dessuten dekker LOS Trygg egenandelen din, inntil 4000 kr, dersom du får en strømskade i boligen din. Du finner vilkår og mer informasjon om LOS Trygg på www.los.no/minside . Lurer du på noe? Ta kontakt med oss på Facebook eller kundesenter@los.no . Vi hjelper deg gjerne! Vennlig hilsen LOS Kundeservice.»    Nemnda kan ikke se at denne SMS-en underbygger at det er inngått avtalen om «LOS Trygg», og nemnda er enig i at SMS-en like godt kan leses som reklame for tilleggstjenesten.    Det foreligger heller ingen annen dokumentasjon som underbygger at klageren har samtykket til inngåelsen av avtalen om tilleggstjenesten. Nemnda legger heller ingen vekt på at klager underveis i leveringsperioden skal ha mottatt en e-post med varsel om endring i tjenesten.     Hvordan avtaleinngåelsen fant sted, er ikke nærmere opplyst for nemnda, og selskapet har i sitt tilsvar opplyst at det ikke har vært i stand til å finne logg på hvem som har vært selger.   Etter angrerettloven § 10 gjelder det særlige regler om avtaleinngåelser ved uanmodet telefonsalg, der forbrukeren først blir bundet når kunden skriftlig aksepterer et skriftlig tilbud i etterkant av telefonsamtalen. Slik denne saken står, kan det ikke utelukkes at leveransen kom i stand etter slikt uanmodet telefonsalg, men dette er likevel ikke avgjørende.     Ut fra en samlet vurdering av saken, mener nemnda at tvilsrisikoen om hvorvidt avtale om tilleggstjenesten i det hele tatt ble inngått, må gå utover selskapet. Etter dette legger nemnda til grunn klagers opplysning om at han aldri har samtykket til tilleggstjenesten.    Markedsføringsloven § 11 gjelder krav om betaling for varer, tjenester eller andre ytelser uten etter avtale mv. Bestemmelsens første ledd bokstav b forbyr at noen i næringsvirksomhet «levere[r] varer, tjenester eller andre ytelser med krav om betaling uten etter avtale». I bestemmelsens andre ledd heter det videre:    Ved leveranse i strid med første ledd bokstav b er mottakeren ikke forpliktet til å betale, så framt ikke noe annet er bestemt ved lov.    I markedsføringsloven § 11 fjerde ledd heter det videre:    Før en avtale blir inngått, skal den næringsdrivende innhente forbrukerens uttrykkelige samtykke til enhver betaling utover vederlaget for hovedytelsen. Dersom slikt samtykke ikke er innhentet, men er lagt til grunn ved bruk av standardløsninger som forbrukeren må velge bort for å unngå tilleggsbetaling, har forbrukeren rett til å få tilbakeført tilleggsbetalingen.    Når det ikke er holdepunkter for at det mellom partene ble inngått avtale om tilleggstjenesten «LOS Trygg», legger nemnda til grunn at markedsføringsloven § 11 første ledd bokstav b får anvendelse. Nemnda legger videre til at saksforholdet også omfattes av markedsføringsloven § 11 fjerde ledd, når det i denne saken er tale om betaling for en tilleggstjeneste til strømmen.    Etter markedsføringsloven § 11 andre ledd, er utgangspunktet at forbruker ikke har noen betalingsplikt for tjenesten i slike situasjoner. Markedsføringsloven § 11 fjerde ledd tilsier videre at der forbrukerens angivelige samtykke er et passivt samtykke, har forbrukeren en rett til tilbakeføring av tilleggsbetalingen. Nemnda legger derfor til grunn at retten til tilbakebetaling også gjelder der det ikke foreligger noe samtykkegrunnlag overhodet.    Nemnda legger etter dette til grunn at klager har krav på tilbakeføring av betalingene for tilleggstjenesten i denne saken. Det kan i denne sammenheng ikke ha betydning at de løpende fakturaene fra selskapet hadde med tilleggstjenesten som egen fakturalinje. At det urettmessige fakturakravet er tilstrekkelig spesifisert bokføringsmessig, er i seg selv ikke avgjørende, samtidig som nemnda ikke kan se at klagers unnlatelse av å reagere på fakturaspesifikasjonen kan tilsi at han mister sine rettigheter etter markedsføringsloven § 11. Det samme gjelder betydningen av at klager underveis i leveringsperioden skal ha mottatt en e-post med varsel om endring i tjenesten, også når denne ses i sammenheng med fakturaene.     Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.    Uttalelsen er enstemmig.      VEDTAK     Klager gis medhold.    Oslo, 21. oktober 2024    Henrik E. Kolderup, leder  Thomas Iversen, Forbrukerrådet  Benedicte F. Ingebrigtsen, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om klagers betalingsplikt for forbruk i et anlegg der ingen nettkunde var registrert. Klager bestred betalingsplikt for forbruk i perioden mellom 14. desember 2021 og 1. januar 2022 med grunnlag i at hans leietaker urettmessig hadde sagt opp avtalen. Han anførte at nettselskapet måtte lastes for at det ikke varslet klager om dette før 7. mars 2022. Klager anførte at han var i aktsom god tro om feilen. Arva AS opprettholdt kravet med grunnlag i at det hadde plikt til å overføre kravet til huseier dersom måler ble stående uten abonnement. Selskapet anførte at det ikke er pålagt å varsle kunden umiddelbart. Klager ble enstemmig gitt delvis medhold. Arva AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.        Saken gjelder fakturering og ansvarsforhold for målepunkt.     Regelverk: Standard tilknytningsvilkår §§ 2-4 og 2-5 og alminnelig kontraktsrett.      Historikk:   11.12.2021 – Kraftleveranse til måler B opphører ved oppsigelse fra klagers leietaker. Måler står uten abonnement og settes på leveringspliktig kraft fra og med denne datoen.   01.01.2022 – Klager inngår avtale med NorgesEnergi AS for måler B.   01.2022 – Klager oppdager at kraftleveranse skjer til måler A.   01.03.2022 – Klager inngår avtale med Motkraft AS for måler B.   07.03.2022 – Arva AS opplyser om at måler er feilinnmeldt og at måler B har stått uten abonnement siden 11.12.2021.         Krav: Klager krever at fakturert krav for desember 2021 pålydende kr 1368,31 frafalles.        Partenes anførsler:        Klager bestrider betalingskravet som gjelder for perioden mellom 11.12.2021 og 01.01.2022. Han viser til at han inngikk en avtale med NorgesEnergi AS for strømleveranse til måler B, men at det ved en feil ble levert strøm til måler A. Klager viser til at han først ble informert om feilen den 07.03.2022, og anfører at Arva AS må bære risikoen for de akkumulerte kostnadene for den perioden han var i aktsom god tro om forholdet. Klager anfører at netteier som profesjonell aktør står nærmest til å bære risikoen for feilen, og reagerer på selskapets håndtering av saken.        Arva AS opprettholder betalingskravet under henvisning til at det ikke foreligger grunnlag for å frafalle det. Selskapet viser til at det har plikt til å overføre betalingsansvaret for nettleie til huseier dersom måler blir stående uten abonnement. Som hjemmelshaver for eiendommen, mener selskapet at klager står ansvarlig for de påløpte kostnadene. Selskapet mener videre at klager burde fulgt opp dette gjennom Elhub.       Selskapet viser til at klager ble varslet om forholdet den 07.03.2022. Det understreker at det ikke har plikt til å varsle kunden umiddelbart. Selskapet anfører at klager står nærmest til å ta kontakt med tidligere leietaker for innkreving av det omtvistede beløpet.          Nemnda ser slik på saken:       Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for leveringspliktig strøm til et kundeløst nettanlegg. Spørsmålet er hvem som skal bære kostnadene for leveringspliktig kraft som er levert til klagers utleieseksjon etter at tidligere leietaker sa opp kraftleveranseavtale og anlegget ble stående uten abonnement.      Nemnda legger til grunn at klager har hatt kraftleveranse til to separate målere, henholdsvis til hovedbolig med målernummer […]381 (måler A) og til utleiebolig med målernummer […]930 (måler B). Slik saken er opplyst, sa leietaker av klagers utleiebolig opp kraftleveransen til måler B i forbindelse med at leietakeren flyttet ut. Slik nemnda forstår det, var leietaker også registrert som kunde i nettleieavtalen. Leietaker fremsatte sin oppsigelse til kraftleverandøren, NorgesEnergi AS, 11. desember 2021, og denne oppsigelsen ble også lagt til grunn for nettleieforholdet, det vil si at leietaker opphørte å være registrert som avtalepart for nettleveransen, jf. forskrift om kraftomsetning og nettjenester § 2-9.       Nemnda legger videre til grunn at klager 1. januar 2022 – etter utløpet av utleieforholdet 31. desember 2021 – bestilte ny strømavtale fra samme kraftleverandør med leveranse til måler B. 17 dager senere ble klager oppmerksom på at leveransen ved en feil var blitt registrert på måler A. Klager inngikk 1. mars 2022 ny avtale med en annen kraftleverandør, Motkraft AS, om leveranse til måler B. Netteier, Arva AS, registrerte i den forbindelse, 7. mars 2022, klager som eier av anlegget med måler B med tilbakedatering til 11. desember 2021, og klager ble fakturert for kostnadene for leveringspliktig strøm i perioden anlegget sto uten abonnement.      Klager har bestridt betalingsplikt for kostnader som påløp i perioden da nettselskapet leverte strøm til måler B etter reglene om leveringsplikt, angitt til tiden fra leietakers oppsigelse 11. desember 2021 og frem til klagers avtalebestilling den 1. januar 2022.       Spørsmålet er om det er Arva AS eller klager som er ansvarlig for å bære disse kostnadene.      Forholdet mellom netteier og eier av et anlegg som er tilknyttet nettet, er regulert i standard tilknytningsvilkår og forholdet mellom bruker av anlegget og nettselskapet er regulert i standard avtale for nettleie. Utgangspunktet etter standard tilknytningsvilkår § 2-4 er at tilknytningen skal skje under de forutsetninger som er angitt i den enkelte tilknytningsavtale og i tråd med standardvilkårene og øvrige reguleringer. I situasjoner der eierforholdet til anlegget overdras til en ny part, reguleres forholdet av § 2-5. Bestemmelsen lyder som følger:      § 2 - 5 Overdragelse av elektrisk installasjon    Dersom en elektrisk installasjon skifter eier etter tilknytning anses ny eier å tiltre de samme rettigheter og plikter som opprinnelige eier. Melding om ny installasjonseier skal sendes nettselskapet.      Ved overdragelse av eierskap til en elektrisk installasjon som er tilknyttet nettselskapets fordelingsnett skal eier informere ny eier om de rettigheter og plikter som er avtalt mellom partene.      Bestemmelsen oppstiller en plikt for anleggseier til å gi melding om eierskifte til nettselskapet. Slik nemnda leser første og andre avsnitt i sammenheng, er det eksisterende anleggseier som skal melde fra om eierskiftet og informere ny eier om virkningene av eierskiftet.      Etter nemndas syn er imidlertid ikke prinsippet for eierskifter i standard tilknytningsvilkår overførbart til den foreliggende situasjonen. I standard tilknytningsvilkår § 1 heter det:      Standard tilknytningsvilkår regulerer forholdet mellom nettselskapet og eieren av den elektriske installasjon som tilknyttes distribusjonsnettet. Bruk av distribusjonsnettet til uttak av kraft reguleres av standard nettleieavtale mellom nettselskapet og bruker (nettkunde).      […]      Ansvarsforholdet mellom nettselskapet og nettkunder er beskrevet i standard nettleieavtale. […]      Standard nettleieavtale § 11 regulerer oppsigelse av leveransen av nettjenester. I § 11-1 heter det:      § 11-1 Oppsigelse       Dersom nettkunden flytter, eller på annen måte blir avskåret fra å benytte nettet, kan avtalen sies opp med 14 dagers varsel.      Ved manglende oppsigelse av avtalen er nettkunden ansvarlig for nettleien inntil nettselskapet får lest av måleren eller har inngått avtale med annen nettkunde. Dersom nettselskapet også leverer kraft i henhold til reglene om leveringsplikt, gjelder tilsvarende for kraftsalget.      Slik denne saken er opplyst, legger nemnda til grunn at Arva AS må ha akseptert leietakerens oppsigelse da denne ble fremsatt 11. desember 2021, og Arva AS har ikke holdt leietaker ansvarlig etter avtalen, herunder for leveringspliktig strøm, i oppsigelsesperioden. Denne oppsigelsesperioden løp fra oppsigelsesdagen og frem til 25. desember 2021. Slik nemnda ser det, må Arva AS selv bære risikoen for at leietaker ble frigjort umiddelbart fra avtaleforpliktelsen, fremfor at Arva holdt leietaker ansvarlig for leveransen i oppsigelsesperioden.      Spørsmålet er etter dette om Arva AS kan holde klager ansvarlig for leverte tjenester og leveringspliktig kraft for den gjenværende delen av den omstridte fakturaperioden frem til 1. januar 2022. Her er nemnda i mer tvil. Standard nettleieavtale regulerer ikke denne situasjonen direkte. Følgende fremgår imidlertid av standard nettleieavtale § 2 tredje ledd:      Dersom uttak av kraft skjer uten at gyldig nettleieavtale foreligger, anses brukeren å ha godtatt og tiltrådt nettselskapets vilkår for nettleie. Dersom gyldig kraftleveringsavtale ikke foreligger, anses brukeren å ha godtatt og tiltrådt nettselskapets vilkår for levering av kraft i samsvar med reglene om leveringsplikt.      Dette er det samme prinsippet som ligger til grunn for standard tilknytningsvilkår § 2-5 om eierskifte. Ved både eierskifter og bytter av disponenter av nettanlegget, trer den nye eieren/brukeren inn i de vilkårene som gjelder. Der en utleiebolig tilbakeleveres fra leietaker, som hadde egen nettleieavtale, til huseier, er det nærliggende utgangspunktet i en slik situasjon at huseier anses som ny disponent av anlegget og den ansvarlige for bruken.       Nemnda har vurdert om det i en slik situasjon er nærliggende å etablere en varslingsplikt for nettselskapet før huseier innføres som ny ansvarlig i avtaleforholdet. Selv om dette fremstår som en rimelig regel, har den ikke avtalemessig dekning i avtaleverket om leveranse av nettjenester, som snarere bygger på et prinsipp om automatisk inntreden for ny bruker. Denne regelen har gode grunner for seg. Nemnda påpeker samtidig at der et anlegg står uten eier eller bruker, bortfaller forutsetningen for at anlegget er tilknyttet til nettet, noe som kan føre til at anlegget utkobles eller kobles ned. Der en huseier automatisk registreres som ny bruker, gir dette derfor mer fordelaktige rettsvirkninger enn at anlegget kobles ut.      Nemnda tilføyer imidlertid at det fremstår som rimelig at nettselskapet så snart som mulig varsler om at huseier er oppført som ny bruker av anlegget, særlig der levering av kraft skjer etter vilkårene for leveringspliktig strøm. Et slikt prinsipp kan også støttes i vilkårene for leveringspliktig strøm, som frem til 1. desember 2022 og fra 1. juli 2024 har bygget på at prisen stiger etter de første seks ukene for å insentivere kunden til å tegne avtale med en kraftleverandør, se forskrift om kraftomsetning og nettjenester § 2-1a. For at denne ordningen skal fungere etter hensikten, må den nye avtaleparten orienteres om at han eller hun har overtatt som avtalepart. Dette hensynet melder seg imidlertid med liten tyngde i denne saken, som gjelder et helt begrenset tidsrom fra 25. desember 2021 til 1. januar 2022, og i en periode der prisen for leveringspliktig strøm uansett ikke kunne settes til mer enn et påslag på 5 øre/kWh. Nemnda kan samlet ikke se at unnlatt varsling i denne perioden kan frita klager fra sin plikt til å betale for leveransen av nettjenester og kraft i denne begrensede perioden.      Tvisten mellom klager og Arva AS gjelder ikke for faktureringsperioden etter 1. januar 2022, slik at nemnda ikke behøver gå inn på disse periodene.      Etter dette konkluderer nemnda med at Arva AS ikke kan holde klager ansvarlig for leverte nettjenester og kraft frem til og med 25. desember 2021, men at klager er ansvarlig for slike leveranser fra og med 26. desember 2021 til 31. desember 2021.      Nemndas konklusjon er at klager gis delvis medhold.      Uttalelsen er enstemmig.         VEDTAK       Klager gis delvis medhold.      Oslo, 26. februar 2024      Henrik E. Kolderup, leder   Thomas Iversen, Forbrukerrådet   Astrid M. Hilde, Fornybar Norge    Lars Lima, Fornybar Norge      Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om klagers betalingsplikt for omtvistede fakturakrav. Klager bestred betalingsplikt for den del av november og desember 2022-fakturaene som oversteg markedspris med grunnlag i at hun ikke hadde samtykket til å binde prisen. Hun hevdet at hun aldri aksepterte avtaleinngåelse om tilleggstjenesten «Prisfrys». Klager påberopte angrerett for tilleggstjenesten. Fortum Strøm AS opprettholdt de omtvistede kravene og viste til at bindende avtale måtte anses inngått. Selskapet anførte videre at angreretten ble utøvd for sent. Klager ble enstemmig gitt medhold. Fortum Strøm AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for omtvistede fakturakrav.  Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4 og angrerettloven.   Historikk:   16.03.2022 – Oppstart av kraftleveranse.  17.10.2022 – Selskapet sender ut tilbud om å binde prisen for november og desember gjennom tilleggstjenesten «Prisfrys».  19.10.2022 – Klager skal ha akseptert tilbudet ved å klikke på en lenke.  30.11.2022 – Selskapet informerer klager om utvidet angrerett.    30.12.2022 – Klager angrer avtalen.    Krav: Klager bestrider betalingsplikt for den delen av fakturaene for november og desember 2022 som overstiger markedspris.    Partenes anførsler:      Klager bestrider betalingsplikt for fakturaer beregnet etter en kWh-pris på 572 øre med grunnlag i at hun aldri samtykket til tilleggstjenesten «Prisfrys». Hun viser til at hun ikke har hatt forutsetninger for å vite hva hun reelt sett har samtykket til, og at avtalen derfor ikke kan anses bindende. Klager reagerer på at selskapet har tilbudt henne tilleggstjenesten. Hun opplever at selskapet har utnyttet alderen og helsetilstanden hennes.      Klager forklarer at hun på avtaletidspunktet ble forespeilet en lønnsom avtale som skulle sikre forutsigbare utgifter. Hun viser til at hun angret avtalen da hun forsto at prisen lå markert over markedspris.     Fortum Strøm AS opprettholder betalingskravene etter tilleggstjenesten. Selskapet viser til at klager aksepterte tilbudet, og at hun dermed må anses bundet. Det anfører videre at det ikke foreligger omstendigheter omkring avtaleinngåelsen som skulle tilsi at betalingsplikten bortfaller. Selskapet peker på svingningene i markedet som årsak til den høye prisen.     Fortum Strøm AS anfører at klager har oversittet den utvidede angrefristen, og at hun dermed ikke kan fristilles fra betalingsplikten på dette grunnlaget heller.     Selskapet viser til at det har kompensert klager for kr 1227,77 i et forsøk på å imøtekomme henne. Det har også tilbudt å dele opp betalingskravet.           Nemnda ser slik på saken:    Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for omtvistede fakturakrav. Spørsmålet i saken er om klager er bundet av prisbindingstilbud etter tilleggstjenesten «Prisfrys» med den virkning at hun må betale fakturaene for november og desember 2022.    Nemnda legger til grunn at partene inngikk avtale om kraftlevering etter spotavtalen «Fortum Marked» med oppstart den 16. mars 2022. I tillegg til kraftleveringsavtalen, har klager vært oppført på tilleggstjenesten «Prisfrys». Tilleggstjenesten går ut på at kunden med jevne mellomrom mottar tilbud fra kraftleverandøren om å binde prisen for en angitt periode, som kunden står fritt til å akseptere. Dersom kunden aksepterer tilbudet, betaler kunden fastpris for sitt forbruk i prisbindingsperioden. Det springende punktet i saken er om klager må anses å ha akseptert et tilbud om prisbinding som ble utsendt som ledd i tilleggstjenesten.    Slik saken er opplyst for nemnda mottok klager et tilbud om å binde prisen for november og desember 2022 den 17. oktober 2022. Selskapet har anført at klager aksepterte tilbudet ved å klikke på en lenke i e-posttilbudet. Klager har på sin side bestridt dette.    Slik saken er opplyst, finner nemnda at det ikke er godtgjort at klager aksepterte tilbudet om å binde prisen for november og desember 2022. Selskapet har ikke presentert dokumentasjon for at klager 19. oktober 2022 klikket på lenken som selskapet sendte ut i sitt tilbud den 17. oktober. I lys av det standpunkt klager har tatt i saken, og som har vært kjent for selskapet, om at hun benekter å ha akseptert tilbudet på denne måten, har selskapet hatt all oppfordring til å underbygge aksepten bevismessig. Nemnda tilføyer til denne vurderingen at klager er 82 år gammel. Nemnda er enig med klager i at det er grunn til å stille krav om at selskapet skaffer seg ytterligere notoritet om avtaleinngåelser av denne art med eldre personer. At bindingen som klager ble tilbudt medførte en klar risiko for klager, underbygges av at faktureringen av henne for oktober og november 2022 lå i størrelsesorden 1500–1800 kr per måned, mens faktureringen av henne for prisbindingsmånedene november og desember 2022 var på henholdsvis 5474,21 kr og 7923,19 kr. For januar 2023 – da prisbindingen var opphørt, ble hun fakturert 1883,01 kr. Nemnda finner det i denne saken ikke nødvendig å vurdere om faktureringen av klager strider mot pristiltaksloven § 2, jf. § 6. De priser som ble krevd av klager er uansett så høye at de stiller særlige krav til dokumentasjon for avtalebinding, noe som ikke er oppfylt i denne saken, se også avtaleloven § 36.   Nemnda har derfor kommet til at avtale om prisbinding ikke kan anses inngått i saken. Hun har derfor krav på å bli fakturert som om prisbindingsavtale ikke ble inngått.   Med det synet nemnda har på spørsmålet om avtale ble inngått, er det ikke nødvendig for nemnda å gå inn på spørsmålet om utøvelse av angrerett i denne saken.    Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.   Uttalelsen er enstemmig.      VEDTAK    Klager gis medhold.    Oslo, 26. februar 2024    Henrik E. Kolderup, leder  Gustav Norman, Forbrukerrådet  Astrid M. Hilde, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om klagers betalingsplikt for krav etter bedriftsavtale. Klager bestred betalingsplikt for krav etter bedriftsavtalen med grunnlag i at kostnadene har oversteget det han ville ha betalt etter en forbrukeravtale. Han mente at selskapet ikke hadde grunnlag for å selge ham en bedriftsavtale når leveransen skulle gå til hans private bolig og fritidsbolig. Fortum Strøm AS opprettholdt kravene under henvisning til avtalebinding. Selskapet bestred at det forelå grunnlag for å frita klager fra betalingsplikten. Klager ble enstemmig gitt medhold. Fortum Strøm AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.  Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for krav etter bedriftsavtale.    Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 6.      Historikk:   10.09.2020 – Partene inngår avtale om produktet «Aktiv Bedrift».   25.08.2021 – Klager overføres fra produktet «Aktiv Bedrift» til «Trygg Bedrift» etter samtale med kunderådgiver.     Krav: Klager krever tilbakebetalt det beløpet som han hevder at han har blitt overfakturert etter bedriftsavtalen.      Partenes anførsler:      Klager bestrider betalingsplikt for de kostnadene som overstiger det han ville betalt etter en privat forbrukeravtale. Han reagerer på at innklagede har tilbudt ham en bedriftsavtale, og opplever at selskapet har villedet ham i sitt innsalg av avtalen. Klager peker på at kraftleveransen skulle gå til hans private bolig og fritidsbolig.       Klager viser til egne beregninger der han sammenligner utgiftene han ville hatt etter en alminnelig spotprisavtale og de faktiske utgiftene han har hatt etter bedriftsavtalen. Han reagerer på at betalingskravenes størrelse ligger markert over det han kunne forvente seg som privatperson.     Klager mener selskapets representant ikke har gitt ham tilstrekkelige opplysninger under innsalget av avtalen. Han mener at produktnavnet «Trygg Bedrift» er egnet til å villede kunden.      Fortum Strøm AS opprettholder betalingskravene etter bedriftsavtalen under henvisning til at det ikke foreligger grunnlag for å frita klager fra betalingsforpliktelsen. Selskapet forklarer at avtaleproduktet «Trygg Bedrift» fungerer som en spotprisavtale mellom april og september, og som en forvaltningsavtale mellom oktober og mars.     Selskapet viser til markedssituasjonen i vinterhalvåret 2020 og 2021 som årsak til de økte prisene. Prisøkningen nødvendiggjorde en oppjustering av forvaltningsprisen, noe klager etter avtalen er forpliktet til å dekke.     Nemnda ser slik på saken:    Saken gjelder uenighet om klagers plikt til å betale fakturakrav i bedriftsavtale. Spørsmålet i saken er om klager kan kreve tilbakebetalt differansen mellom utgiftene etter bedriftsavtalen og det han ville ha betalt etter en spotavtale for forbrukere.  Slik saken er opplyst inngikk partene 10. september 2020 avtale om produktet «Aktiv Bedrift». Etter kontakt med selskapets kundebehandlere ble klager 25. august 2021 overført til forvaltningsproduktet «Trygg Bedrift». Selskapet har opplyst til nemnda at «Trygg Bedrift» var et kombinasjonsprodukt for bedrifter som fungerte som en spotprisavtale mellom april og september, og som en forvaltningsavtale mellom oktober og mars.     Nemnda ser først på hvilken adgang selskapet hadde til å oppføre klager på et bedriftsprodukt. Klager har anført at han inngikk avtale om kraftleveranse i egenskap av å være en privat forbruker, mens selskapet på sin side har fastholdt at partene er bundet av bedriftsavtalen. Spørsmålet er følgelig om klager må anses som privat forbruker i denne sammenhengen. Spørsmålet har betydning dels for nemndas kompetanse til å behandle klagen, dels for spørsmålet om hvilke rettsvirkninger dette skal ha for løsningen av saken.    Både forbrukerkjøpsloven og Elklagenemndas vedtekter, nemndsavtalen av 2016, pkt. 1.4, bygger på at forbrukerbegrepet omfatter en fysisk person som ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet. Slik saken er opplyst, finner nemnda det klart at klager har inngått avtaler med Fortum Strøm AS i egenskap av å være en privat forbruker. Avtalen er inngått med ham som fysisk person, samtidig som kraftleveransene har skjedd til klagers private bolig og fritidsbolig, uten tilknytning til noen form for næringsvirksomhet. Selskapet har heller ikke fremlagt opplysninger som tilsier at klager likevel må anses som næringsdrivende i denne sammenhengen.     Nemnda påpeker at en forbruker som det klare utgangspunkt ikke taper sine rettigheter alene fordi forbrukeren inngår en bedriftsavtale, slik Fortum Strøm AS gjør gjeldende. Klager har krav på å bli stilt som om det er inngått avtale for private forbrukere, med de rettigheter det innebærer, enten disse følger av fremforhandlede standardavtaler for det aktuelle produktet, eller der dette følger av bakgrunnsretten. Klager har videre krav på å få tvister behandlet av Elklagenemnda. Nemnda tilføyer at den finner det kritikkverdig når selskaper selger inn bedriftsavtaler til forbrukere, ettersom det da kan oppstå uklarheter om kundens rettsstilling.    Slik saken er opplyst ble klager 25. august 2021 overført til forvaltningsproduktet «Trygg Bedrift», som inneholdt en nærmere fastsatt variabel periode fra oktober til mars, basert på gjennomsnittet for markedsforventningene for den kommende perioden. Standard variabel-produkter har den risikoen ved seg at prognosene for fremtidig kraftpris som de bygger på, kan avvike fra den faktiske markedsutviklingen for spotprisen. Produktet samsvarer heller ikke med stønaden for ekstraordinære strømkostnader i medhold av strømstønadsloven, som bygger på faktiske markedspriser i form av spotprisen. Selv om produktet var vanlig før overgangen til spotpriser, er det nemndas erfaring at produktet har en risiko som ikke forbrukere nødvendigvis er fullt ut kjent med.     Høsten 2022 materialiserte denne risikoen seg i en rekke standard variabel-produkter hos en   rekke tilbydere. Prognosen for fremtidige kraftpriser i denne perioden, særlig for oktober 2022, var høye, mens de faktiske spotpriser viste seg å bli lave. Dette resulterte i et avvik mellom spotpris og pris etter variabelavtalene. Innretningen av strømkompensasjonsordningen forsterket dette avviket, ettersom den ga lite støtte til kundene som hadde standard variabel-produkter siden strømstøtteordningen bygger på markedsprisen i form av spotpriser.    Utgangspunktet etter standard kraftleveringsavtale § 6 er at selskapet kan gjøre endringer i   pris og øvrige vilkår, men disse må – med unntak for prisendringer knyttet til løpende spotpris – varsles kunden direkte, og endringen kan først tre i kraft 14 dager etter at direkte varsel er sendt kunden. Nemnda bemerker for ordens skyld at endringene i prisopplysningsforskriften § 22 – som innførte en varslingsfrist på minst 30 dager før endringen trer i kraft – først tredde i kraft fra 1. november 2022 og derfor ikke får anvendelse i denne saken.    Spørsmålet er om Fortum Strøm AS har godtgjort å ha fulgt reglene for prisvarsling slik disse følger av standard kraftleveringsavtale § 6. Fortum Strøm AS har ikke i sitt tilsvar eller i øvrig dokumentasjon lagt frem dokumentasjon som viser at varslingsreglene i § 6 er fulgt, samtidig som det har formodningen mot seg at selskapet har oppfylt den avtalefestede varslingsplikten som gjelder overfor forbrukere når avtaleproduktet har vært innrettet mot bedriftskunder.   Nemnda finner på denne bakgrunn at selskapet – når det ikke har godtgjort at varslingsreglene er fulgt – må bære risikoen for at varsling ikke er godtgjort. Virkningen av at varslingsreglene ikke er fulgt, er i samsvar med nemndas praksis at endringene ikke får virkning for kunden. Ettersom nemnda ikke kan se at varslingsreglene på noe tidspunkt er overholdt, har klager som utgangspunkt krav på å bli avregnet etter den prisen som senest er akseptert. Avtalen ble inngått i august 2021 etter samtale med kunderådgiver, det vil si i en periode av avtalen da spotpris var gjeldende. Selv om det fremgår av klagen at den først og fremst retter seg mot faktureringen for perioden fra oktober 2022, konkluderer nemnda med at klager har krav på en ny beregning av de beløp han skal betale fra dette tidspunkt, og der det legges til grunn at han står på spotprisvilkårene for sommermånedene i hele kalenderåret i avtaleperioden.    Klager har etter dette krav på å bli stilt som om han inngikk en alminnelig spotprisavtale og har følgelig krav på å få tilbakebetalt det beløp som han har betalt for mye.    Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.    Uttalelsen er enstemmig.  VEDTAK  Klager gis medhold.  Oslo, 26. februar 2024  Henrik E. Kolderup, leder  Gustav Norman, Forbrukerrådet  Astrid M. Hilde, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.