Sak: 23-205 Klage knyttet til angrerett og tilbakebetaling – Å Strøm AS

Saken gjaldt uenighet om tilbakebetaling ved angrerettutøvelse. Klager hadde avsluttet avtalen ved leverandørbytte, og innga senere erklæring om angrerett i avtalen. Nemnda kom til at det var grunnlag for utvidet angrefrist i saken og at angreretten var utøvd i tide, og at dette skjedde ved den oppsigelsen av avtalen som leverandørbyttet innebar. Nemnda kom videre til at klager hadde krav på tilbakeføring av alle foretatte betalinger i avtaleforholdet. Klager ble gitt medhold. Dissens. 

Å Strøm AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.

Saken gjelder uenighet om tilbakebetaling ved angrerettutøvelse.

Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4 og angrerettloven. 

Historikk: 

11.01.2022 – Partene inngår avtale om variabelproduktet «Forutsigbar» gjennom uanmodet  

telefonsalg. Klager bekrefter etterfølgende SMS. 

27.01.2022 – Oppstart av kraftleveranse. 

28.01.2022 – Klager mottar e-post med informasjon om angrerett. 

02.10.2022 – Klager bytter kraftleverandør. 

28.12.2022 – Klager påberoper seg angrerett. 

05.01.2023 – Klager kompenseres for differansen mellom variabelavtalen og selskapets  

rimeligste timespotavtale. 

Krav: Klager krever tilbakebetalt samtlige innbetalinger foretatt i medhold av den angrede  

avtalen. 

Partenes anførsler: 

Klager hevder at han hadde angreretten i behold da denne ble påberopt i desember 2022. 

Klager viser til at den utvidede angrefristen fikk anvendelse som følge av at selskapet 

misligholdt sin opplysningsplikt ved avtaleinngåelsen. Klager peker også på at angreskjema ikke ble sendt på varig medium. 

Klager anfører at han som følge av å ha utøvd sin angrerett rettidig har rett på fullstendig 

tilbakebetaling av samtlige innbetalte ytelser i restitusjonsoppgjøret. 

Å Strøm AS bestrider klagers krav på flere grunnlag. Selskapet hevder at det oppfylte sin  

opplysningsplikt ved avtaleinngåelsen, og at det dermed ikke kunne bli tale om en utvidet  

angrefrist. Det viser til at avtalevilkår og angreskjema ble meddelt klager per SMS ved  

avtaleinngåelsen, og senere per e-post den 18. og 28. januar 2022.  

Selskapet viser videre til at det ikke er mulig å angre allerede avsluttede kontrakter. Det viser til at klager byttet leverandør i oktober 2022. 

Selskapet viser til at det har kompensert klager for differansen mellom pris etter  

variabelavtalen og en timespotavtale, og anser denne løsningen som tilstrekkelig. 

Nemnda ser slik på saken: 

Saken gjelder krav om tilbakebetaling der klager har påberopt seg angrerett. Hovedspørsmålet er om klager hadde angreretten i behold da den ble gjort gjeldende, og om kunden i så fall har rett på tilbakeføring av foretatte betalinger under avtalen.

Slik saken er opplyst, inngikk partene med grunnlag i et uanmodet telefonsalg fra det innklagede selskapet, Glitre Energi Strøm AS, en avtale om kraftleveranse til klagers bolig 11. januar 2022 med oppstart 27. januar 2022. Klager bekreftet avtalen gjennom SMS. SMS-en inneholdt lenke til avtalevilkår og angrerettopplysninger. Nemnda legger videre til grunn at selskapet etter bestillingen sendte e-post til klager der det var lenket til avtalens vilkår og informasjon om angrerett. Klager byttet kraftleverandør 2. oktober 2022. Klager påberopte 28. desember 2022 angrerett overfor selskapet for avtalen han avsluttet ved leverandørbyttet. 

Slik saken ligger an, finner nemnda det hensiktsmessig først å ta stilling til om det var grunnlag for utvidet angrefrist, før den vurderer om det foreligger en gyldig angrerettutøvelse for avtalen, og om denne har skjedd innen fristen.

Utgangspunktet etter angrerettloven § 20 er at en forbruker kan gå fra avtalen ved å gi melding til den næringsdrivende innen angrefristen, jf. § 21. Angrefristen utløper som utgangspunkt første virkedag 14 dager etter den dagen da avtale om tjeneste ble inngått, jf. angrerettloven § 21 første ledd, jf. § 6. Dersom den næringsdrivende ikke oppfyller sin plikt til å gi lovpålagte opplysninger om angreretten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, får dette imidlertid konsekvenser for når angrefristen utløper. Etter angrerettloven § 21 tredje og fjerde ledd, jf. § 6, utløper angrefristen første virkedag 14 dager etter den dagen da slike opplysninger er gitt, likevel senest 12 måneder og 14 dager etter dagen da avtalen ble inngått.  

Selskapet har overfor nemnda hevdet at avtalevilkår og informasjon om angrerett ble sendt klager 28. januar 2022 per e-post. Samtidig har selskapet ved e-post til klager 2. januar 2023 erkjent at klager ikke har mottatt angreskjema og at klager har angreretten i behold. Av saksdokumentene fremgår det uansett at det i e-posten 28. januar 2022 ble vist til vilkårene og angreskjema gjennom en hyperlenke. Det følger av nemndas faste praksis at opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h ikke kan oppfylles ved at det lenkes til opplysninger gjennom en hyperlenke, ettersom det da er en iboende usikkerhet ved om opplysningene er «gitt», se blant annet samlevedtak i sak 23-011 m.fl. (Haugaland Kraft Energi AS) av 12. juni 2023. 

Nemnda kan derfor ikke se at selskapet hadde oppfylt opplysningsplikten overfor klager på det tidspunktet klager fremsatte sin erklæring om utøvelse av angrerett 28. desember 2022. På dette tidspunktet hadde derfor ikke lengstefristen etter angrerettloven § 21 tredje ledd løpt ut.  

Nemnda ser så på spørsmålet om angreretten er gyldig utøvd, og i så fall når angrerettutøvelsen må anses å ha skjedd.   

Selskapet har gjort gjeldende at angrerett ikke kan utøves for avtaler som er avsluttet, noe som var situasjonen i denne saken da klager fremsatte sin erklæring 28. desember 2022.   

Ved bedømmelsen av om angreretten er gyldig utøvd i denne saken, har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall. 

Flertallet – bestående av nemndleder med dobbeltstemme samt forbrukerrepresentant Norman – anser det ikke som nødvendig å ta endelig stilling til om utøvelse av angrerett etter angrerettloven § 20 forutsetter at det er en eksisterende og løpende strømavtale å gå fra, som ikke allerede er avsluttet på annet grunnlag. Flertallet viser blant annet til sak 22-1539 for den nærmere redegjørelsen på dette punkt. Det avgjørende for løsningen av denne saken, er etter flertallets syn at oppsigelse gjennom leverandørbytte kan anses som en angrerettserklæring. 

Etter angrerettloven § 20 utøves angreretten ved at forbrukeren gir melding før utløpet av angrefristen. Bestemmelsens første ledd lest i sammenheng innebærer at meldingen må gå ut på at forbruker ønsker å gå fra avtalen. Etter andre ledd kan slik melding enten gis ved bruk av utfylt angreskjema eller «ved fremsettelse av annen utvetydig erklæring». For at meldingen skal være tilstrekkelig utvetydig, kreves det imidlertid ikke at forbrukeren uttrykkelig påberoper seg angreretten. Flertallet viser til sak 22-1539, og bemerker at en vanskelig finner klarere uttrykk for et ønske om å gå fra avtalen enn en oppsigelse. Et leverandørbytte innebærer nettopp en oppsigelse av det bestående avtaleforholdet på vegne av kunden overfor eksisterende leverandør, og flertallet anser derfor en slik oppsigelse som en erklæring om angrerettutøvelse. Når selskapet ikke hadde oppfylt sin opplysningsplikt på det tidspunktet leverandørbyttet fant sted, innebærer dette etter flertallets syn at klager har utøvd angreretten innen fristen, jf. § 8 første ledd bokstav h og § 21 tredje og fjerde ledd, jf. § 6. 

Når det gjelder rettsvirkningene av utøvelsen av angreretten, peker dette flertallet på flertallets votum i vedtak 23-011 m.fl. (Haugaland Kraft Energi AS) av 12. juni 2023. Der den næringsdrivende ikke har oppfylt opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, innebærer angrerettloven § 26 andre ledd sammenholdt med § 24 første ledd at forbrukerens betalingsplikt bortfaller i sin helhet der angreretten utøves, og at kunden har krav på å få tilbakeført sine betalinger under avtalen. I den utstrekning det har funnet sted gjennomfakturering av nettleie, skal imidlertid tilbakeføringen ikke omfatte den del av betalingene som gjelder nettleien. Derimot har klager krav på å få tilbakeført den delen av strømstøtten som eventuelt har oversteget skyldig nettleie og som har gått til betaling av strøm. 

Når det gjelder forsinkelsesrentene viser flertallet til begrunnelsen i 22-1539. Flertallet legger til grunn at det er påkravsregelen i forsinkelsesrenteloven § 2 som får anvendelse. Påkrav på tilbakebetalingskravene ble først sendt ved erklæringen 28. desember 2022. Klager har derfor krav på forsinkelsesrenter fra 30 dager etter at dette påkravet ble sendt. 

Etter flertallets syn må derfor klagen gis medhold. 

Mindretallet – bestående av bransjerepresentantene Lima og Ingebrigtsen – mener i motsetning til flertallet at klagers oppsigelse av avtaleforholdet ikke automatisk kan anses som utrykk for angrerettsutøvelse etter angrerettloven § 20. Mindretallet mener for det første at det følger forutsetningsvis av angrerettloven § 20 at en forbruker kun kan angre på avtaler som ikke er avsluttet. Mindretallet mener for det andre at klagers leverandørendring i denne saken ikke kan anses som en tilstrekkelig klar og utvetydig erklæring om utøvelse av angrerett. 

Det må etter mindretallets syn kreves noe mer enn et ordinært leverandørbytte med melding til ny leverandør. Et minstekrav til angrerettshandlingen bør etter mindretallets syn være at det har vært en form for direkte kontakt mellom tidligere kraftleverandør og kunden. Denne kontakten må tydeliggjøre at kunden sier opp som en følge av at han angrer avtalen. Kontakten med tidligere kraftleverandør bør i tillegg kunne settes i relativt nær tidsmessig sammenheng med en i ettertid innlevert uttrykkelig angreerklæring, før en oppsigelse skal kunne tolkes som en uttrykkelig angrerettsutøvelse. Klager har derfor etter mindretallets syn ikke fremsatt en tilstrekkelig utvetydig erklæring på å angre en løpende avtale på tidspunktet for leverandørbyttet, men derimot på et senere tidspunktet hvor han leverte inn angreskjema. Avtalen var imidlertid på dette tidspunkt avsluttet, og kan derfor ikke angres. 

Mindretallet viser til mindretallets dissens i sak 22-1539. 

Med det synet mindretallet har på spørsmålet om angreretten er utøvd, er det ikke nødvendig å gå inn på spørsmålet om rettsvirkningen av utøvelsen av angrerett. 

Nemndas konklusjon er at klager gis medhold. Vedtaket er avsagt under dissens. 

I samsvar med flertallet syn fattet nemnda slikt  

VEDTAK 

Klager gis medhold. 

Oslo, 26. august 2024 

Henrik E. Kolderup, leder 

Gustav Norman, Forbrukerrådet 

Benedicte F. Ingebrigtsen, Fornybar Norge  

Lars Lima, Fornybar Norge 

Elklagenemndas vedtak er rådgivende.