Saken gjaldt uenighet om klagers betalingsplikt for krav som bygger på avtale om prisbinding inngått for periodene september–oktober 2022 og november–desember 2022, inngått som ledd i en løpende strømavtale som tilbys næringsdrivende. Klager fastholdt at avtalen var inngått i hans egenskap av å være forbruker, og han hevdet at han hadde angrerett og at denne var utøvd rettidig da han angret binding av prisen for de to periodene. NorgesEnergi AS bestred klagers krav og viste til at klager ikke hadde angrerett. Selskapet viste til at klager måtte anses som næringsdrivende, ettersom avtalen var inngått med hans limited-selskap. Klager ble enstemmig gitt medhold.
NorgesEnergi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.
Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for krav etter avtale om prisbinding i periodene september og oktober 2022 og november og desember 2022.
Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4.
Historikk:
06.05.2020 – Oppstart av kraftleveranse ved bedriftsavtale inngått med klagers selskap.
21.09.2021 – Avtalepartene inngår avtale om tilleggstjenesten «Prissikring».
10.08.2022 – Kunden aksepterer tilbud om å binde prisen for september–oktober 2022.
13.10.2022 – Kunden aksepterer tilbud om å binde prisen for november–desember 2022.
Krav: Klager hevder seg fristilt fra avtale om prisbinding for de to periodene, og krever tilbakeført det beløp som han hevder er betalt for mye, beregnet til kr 18 858.
Partenes anførsler:
Klager fastholder at avtalen er inngått av ham direkte i egenskap av å være forbruker. Klager hevder at det ikke kan være avgjørende at avtalen er registrert på hans «ltd.»-selskap, når bedriftsforbruket bare har utgjort 10,5 % av det samlede forbruket. Han viser til at han ved innsalget ble anbefalt av selskapet å registrere avtalen på selskapet og ikke på seg selv.
Klager anfører at han som forbruker har krav på å bli opplyst om angrerett ved avtaleinngåelsen. Han viser til at han ikke mottok slike opplysninger i forbindelse med de to siste prisbindingsperiodene. Klager krever tilbakeført det beløp som han hevder at han er blitt overfakturert med grunnlag i hans utøvelse av angreretten i avtaleforholdet.
NorgesEnergi AS bestrider at klager kan anses som forbruker og viser til at det er inngått bedriftsavtale mellom partene. Selskapet viser til at avtaleforholdet er registrert på bedriftens organisasjonsnummer.
Selskapet gjør videre gjeldende at klager, som følge av at han må anses som bedriftskunde, ikke har krav på angrerettopplysninger. Selskapet viser videre til at klager har akseptert risikoen ved å binde prisen, og at klagen er begrunnet i at risikoen ikke gikk i hans favør. Selskapet bestrider i alle tilfeller klagers beregning av tilbakebetalingskravet, og hevder at årene 2021 og 2022 ikke er sammenlignbare.
Nemnda ser slik på saken:
Saken gjelder uenighet om klager har betalingsplikt for krav som bygger på avtaler om prisbinding for periodene september–oktober 2022 og november–desember 2022. Sakens hovedspørsmål er om klager må anses som forbruker, og i så fall om han hadde angrerett i behold da den ble gjort gjeldende av klager.
Nemnda tar først stilling til nemndas kompetanse til å behandle saken.
Etter Elklagenemndas vedtekter av 2016 pkt. 1.3 behandler Elklagenemnda klager som springer ut av avtaler inngått av forbrukere med næringsdrivende som har omsetningskonsesjon etter energiloven, det vil si blant annet kraftleverandører. Etter pkt. 1.4 om «Klagerett» behandler Elklagenemnda klager fra forbrukere som har et reelt behov for å få avgjort et omtvistet krav mot en slik næringsdrivende. Hvem som regnes som forbruker, er ifølge samme bestemmelse «en fysisk person som ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet». Denne definisjonen sammenfaller med forbrukerkjøpslovens definisjon av forbruker i § 1, og med definisjonen i forbrukerrettighetsdirektivet (direktiv 2011/83/EU) artikkel 2 nr. 1, som er gjennomført i norsk rett ved angrerettloven.
Det avgjørende for om nemnda har kompetanse til å behandle saken, er derfor om avtalen må anses inngått med en forbruker, i dette tilfellet klager. For at dette skal være tilfellet, må avtalen være inngått med en fysisk person som ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet.
Det første vilkåret om fysisk person innebærer at det bare er individer som kan anses som forbrukere. Dette er i seg selv ikke til hinder for at ulike former for næringsvirksomhet kan anses som fysiske personer, som for eksempel enkeltpersonforetak. Bakgrunnen for dette er at slike former for næringsvirksomhet ikke utgjør selvstendige rettssubjekter, se bl.a. sak 22-1318. Der avtalen er inngått med et selskap som utgjør et selvstendig rettssubjekt, er avtalen som det klare utgangspunkt ikke inngått med en fysisk person, med mindre det ut fra en særskilt begrunnelse er grunnlag for å se bort fra den formelle partsstillingen. Nemnda påpeker at om ansvaret er begrenset eller ikke, i seg selv ikke er avgjørende for vurderingen.
Slik denne saken er opplyst, har klager inngått en bedriftsavtale med NorgesEnergi AS gjennom sitt selskap, som er organisert med en utenlandsk selskapsform, et såkalt limited-selskap, og som antas å være registrert i Norge som et norskregistrert utenlandsk foretak (NUF). Etter det nemnda er kjent med, har et limited-selskap det til felles med for eksempel et norsk aksjeselskap at deltakernes ansvar er begrenset. Hvorvidt denne selskapsformen samtidig utgjør et selvstendig rettssubjekt bedømt etter norsk rett separat fra deltakerne, er derimot ikke noe nemnda har tilstrekkelig grunnlag for å ta stilling til, og krever en analyse av selskapsformen. Usikkerheten om dette må etter nemndas syn gå utover NorgesEnergi AS.
Ved nemndas vurdering av saken finner den også grunn til å vurdere om det er andre forhold ved avtalesituasjonen som uansett tilsier at avtalen reelt sett må anses inngått med limited-selskapet eller med klager som fysisk person. Slik saken er opplyst, ble avtale om kraftleveranse formelt inngått mellom kraftleverandør og limited-selskapet for en måler som samtidig var registrert på klager personlig. Avregningsforskriften § 2-1 fjerde ledd fastsetter at det «må være samme sluttbruker som inngår avtale om bruk av nettet og kraftleveranse i det enkelte målepunkt». Når det i denne saken samtidig er usikkerhet om den utenlandske selskapsformen er å anse som et selvstendig rettssubjekt, mener nemnda etter en helhetsvurdering, der også avregningsforskriften § 2-1 fjerde ledd er vektlagt, at avtalen må anses inngått med klager som fysisk person, til tross for at den formelt er inngått i limited-selskapets navn.
Det andre vilkåret i forbrukerdefinisjonen er at den fysiske personen ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet. Slik nemnda ser det, vil det avgjørende ved denne vurderingen være hva det vesentlige formålet med leveransen var for kunden. Klager har fremholdt at det ble inngått avtale med NorgesEnergi AS først og fremst med sikte på kraftleveranse til hans private husholdning, og han har anslått forbruket som har gått til næringsvirksomheten til omkring 10 % av den samlede leveransen. NorgesEnergi AS har ikke imøtegått klagers opplysninger på dette punkt om formålet med avtalen. Nemnda legger derfor klagers saksfremstilling til grunn når det gjelder dette vilkåret i forbrukerdefinisjonen.
Etter dette er klager å anse som forbruker, slik dette er definert i Elklagenemndas vedtekter av 2016 pkt. 1.4, slik at nemnda har kompetanse til å behandle klagen, jf. pkt. 1.3 og 1.4.
Saken tas etter dette til realitetsavgjørelse, jf. vedtektene pkt. 1.4.
Forbrukerdefinisjonen i Elklagenemndas vedtekter er som tidligere nevnt sammenfallende med forbrukerdefinisjonen i angrerettloven § 5 bokstav a. Det er i denne saken samtidig ikke bestridt at avtalen mellom klager v/hans selskap og NorgesEnergi AS kom i stand ved fjernsalg, slik dette er definert i angrerettloven § 5 bokstav b. Konsekvensen av dette er at angrerettloven kommer til anvendelse og gjelder ufravikelig i avtaleforholdet, jf. § 1 og § 3. Når loven er ufravikelig, taper ikke forbruker sine rettigheter etter angrerettloven alene med grunnlag i at det er inngått en bedriftsavtale, slik NorgesEnergi AS hevder.
Utgangspunktet etter angrerettloven § 20 er at en forbruker kan gå fra avtalen ved å gi melding til den næringsdrivende innen angrefristen, jf. § 21. Angrefristen utløper som utgangspunkt på første virkedag 14 dager fra dagen etter at avtale om tjeneste ble inngått, jf. angrerettloven § 21 første ledd, jf. § 6. Dersom den næringsdrivende ikke oppfyller sin plikt til å gi lovpålagte opplysninger om angreretten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, får dette imidlertid konsekvenser for når angrefristen utløper. Etter § 21 tredje og fjerde ledd, jf. § 6, utløper angrefristen første virkedag 14 dager fra dagen etter at slike opplysninger er gitt, likevel senest 12 måneder og 14 dager fra dagen etter at avtalen ble inngått.
NorgesEnergi AS har under saksforberedelsen erkjent at klager ikke på noe tidspunkt mottok informasjon om angreretten, som følge av at han ble ansett som en bedriftskunde. Nemnda legger derfor til grunn at selskapet ikke oppfylte sin opplysningsplikt etter angrerettloven og at klager dermed ble gitt en utvidet angrefrist, jf. § 21 tredje ledd. Som følge av at avtaler om prisbinding ble inngått henholdsvis den 10. august 2022 og den 13. oktober 2022, befant klager seg innenfor den utvidede angrefristen da angreretten ble gjort gjeldende mot prisbindingene for de aktuelle periodene som ble inngått som del av avtaleforholdet.
Rettsvirkningen av rettidig utøvd angrerett er at partenes forpliktelser til å oppfylle avtalen
bortfaller, jf. angrerettloven § 23 første ledd. Dette innebærer i denne saken at klager må anses fristilt fra betalingsplikten for begge prisbindingsperiodene slik disse er fakturert, det vil si for september–oktober 2022 og november–desember 2022, og har krav på å bli stilt som om disse prisbindingene for de aktuelle periodene ikke ble inngått som ledd i avtaleforholdet.
Klager har fremsatt beregninger for hva han mener han i stedet skal betale. Nemnda finner ikke tilstrekkelig faktisk grunnlag for å ta stilling til disse beregningene, og viser til at disse er bestridt av NorgesEnergi AS. Nemnda begrenser seg derfor til å påpeke at klager har krav på å bli avregnet i tråd med de underliggende avtalevilkårene som ville ha fått anvendelse dersom prisbindingene ikke var avtalt mellom partene for de to prisbindingsperiodene.
Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.
Uttalelsen er enstemmig.
VEDTAK
Klager gis medhold.
Oslo, 21. oktober 2024
Henrik E. Kolderup, leder
Gustav Norman, Forbrukerrådet
Benedicte F. Ingebrigtsen, Fornybar Norge
Lars Lima, Fornybar Norge
Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.
Comments