Saken gjaldt tvist om etterfakturering der måleren hadde registrert korrekt forbruk, men feilprogrammering i prøveprosjekt for elektronisk målerverdiinnsamling hadde medført at klager kun ble avregnet for halvparten av det reelle forbruk.
Klager mente innklagede burde påta seg det hele ansvar for avregningsfeil i forbindelse med overføring av måleverdier i Smartprosjektet. Klager påsto han ikke hadde noen forutsetning for å mistenke at noe var feil. Han ble på forhånd forespeilet at alt skulle gå automatisk uten at de skulle behøve å gjøre noe. Samtidig iverksatte han en rekke sparetiltak. Klager forventet at forbruket skulle være lavt.Innklagede viste til at feilprogrammering i forbindelse med måleinnsamling hadde ført til feil i avregning. Måleren hadde registrert korrekt. Innklagede mente klager burde ha reagert på det store avviket i forbruket og mener kravet kunne opprettholdes i sin helhet. Innklagede hadde imidlertid halvert sitt krav for omstridt periode og fratrukket det som var foreldet for å kompensere for de ulemper denne feilen hadde medført.
I henhold til Standard Nettleieavtale § 5-4 Feil ved måleutstyr, kan nettselskapet kreve etterbetaling for den tid målerfeilen kan ettervises. De måleverdier som i henhold til § 6-3 og 6-5 avleses av nettselskapets måleutstyr danner grunnlaget for nettleie og energiforbruk i målepunktet og nettselskapet kan kreve etterbetaling for enhver avregningsfeil. Når feil vedrørende måleutstyr eller avregning kan tilskrives nettselskapet, kan nettselskapet ikke kreve etterbetaling dersom nettkunden var i aktsom god tro. I spørsmålet om kunden var i aktsom god tro delte nemnda seg i et flertall og et mindretall.
Nemndas flertall, lederen og forbrukernes representanter, fant saken uklar. Det forelå ingen opplysninger om klagers forbruk før oppstart av automatisk måleravlesing. Det var således ikke mulig å vurdere om klager burde ha reagert på regningens størrelse. Klager ble forespeilet at alt skulle gå automatisk uten at han behøvde å gjøre noe, og flertallet var i utgangspunktet av den oppfatning at klager måtte kunne stole på dette. På bakgrunn av de foreliggende opplysninger fant flertallet det sannsynlig at klager var i aktsom god tro, og anbefalte at kravet frafalles i sin helhet.
Nemndas mindretall, bransjens representanter, mente at klager ikke kunne ha vært i aktsom god tro. Mindretallet la vekt på at klager burde ha reagert på lavere regninger der det kun ble fakturert for et halvert forbruk.
En samlet nemnd bemerket at innklagede kunne ha underbygget sitt syn bedre.
På bakgrunn av flertallets vurdering anbefalte nemnda at klager ikke etterfaktureres for omstridt periode.
Dissens
Oslo, 9. mars 2009