Saken gjelder uenighet vedrørende innklagedes beregning av forsinkelsesrenter.
Regelverk
Standard Nettleieavtale § 6-2 og Forsinkelsesrenteloven § 2.
Historikk
Klager får faktura pålydende kr. 3952,08 med betalingsfrist 26.03.10.
Innbetaling fra klager registreres mottatt 07.04.10.
Klager faktureres for forsinkelsesrenter i 11 dager med en rentesats på 8,75% som utgjør kr. 10,50.
Krav
Klager krever at innklagede tilbakebetaler forsinkelsesrentene pålydende kr. 10,50.
Partenes anførsler
Klager hevder at etter forsinkelsesrenteloven § 2 kan fordringshaver først kreve forsinkelsesrente 30 dager "etter at fordringshaveren har sendt skyldneren skriftlig påkrav med oppfordring om å betale". Klager påpeker at innklagede ikke har sendt slik varsel og derfor ikke kan kreve forsinkelsesrente. Kunden peker videre på unntaket i forsinkelsesrenteloven § 2 som sier at forsinkelsesrente kan kreves fra forfall "når denne er fastsatt i forveien", men hevder bestemmelsen gjelder kun når partene i fellesskap har avtalt forfallstidspunktet, noe som ikke er tilfellet i gjeldende sak. Kunden viser til vurdering av førsteamanuensis Hans Fredrik Marthinussen ved UiB som argumenterer for at rentepraksis hos en rekke større norske kreditorer er i strid med forsinkelsesrenteloven § 2, og at blant annet standardvilkårene for nettleie har en særlig bestemmelse om starttidspunkt for forsinkelsesrente som avviker fra lovens regulering. Klager antar at innklagede har gjort samme feil mot et stort antall kunder og at saken er prinsipielt viktig.
Innklagede bestrider at det er blitt foretatt urettmessig beregning av forsinkelsesrenter og viser til forsinkelsesrenteloven § 2, første ledd, som lyder: "Fordringshaveren kan kreve rente etter denne lov når kravet ikke innfris ved forfall. Renten løper fra forfallsdag når denne er fastsatt i forveien, og ellers fra 30 dager etter at fordringshaveren har sendt skyldneren skriftlig påkrav med oppfordring om å betale." Innklagede anser det som lite tvilsomt at renten løper fra fakturaens forfallsdag også når denne er ensidig fastsatt i forveien av kreditor. Innklagede viser videre til standard nettleieavtale § 6 og hevder at innklagedes avregning og betalingsvilkår er i henhold til avtalen og at kundens påløpte forsinkelsesrenter er rettmessige. Innklagede mener kunden har feil forståelse av forsinkelsesrenteloven.
Nemnda ser slik på saken
Forsinkelsesrenteloven § 2 første ledd lyder:
Fordringhaveren kan kreve rente etter denne lov (forsinkelsesrente) når kravet ikke innfris ved forfall. Renten løper fra forfallsdag når den er fastsatt i forveien, og ellers fra 30 dager etter at fordringshaveren har sendt skyldneren skriftlig påkrav med oppfordring om å betale. Påkrav kan sendes ved bruk av elektronisk kommunikasjon dersom skyldneren uttrykkelig har godtatt dette.
Innklagede har i sin faktura angitt en betalingsfrist. Det opplyses samtidig om at forsinkelsesrente vil påløpe ved for sen betaling. Avgjørende for om innklagede har rett til å kreve forsinkelsesrente fra forfall, er om "forfallsdagen" er å anse som "fastsatt i forveien" eller om den er ensidig fastsatt av innklagede.
Det fremkommer av forskrift om måling, avregning og samordnet opptreden ved kraftomsetning og fakturering av nettjenester, forskrift 301-1999, § 6-1 at husholdninger med forventet årlig strømforbruk større enn 8 000 kWh skal faktureres etterskuddsvis minimum hver tredje måned på bakgrunn av avlesning. Faktureringsperiodene skal være tilnærmet like.
Det fremkommer videre av Energi Norges standardavtale for nettleie § 6-4 at "Forsinkelsesrente påløper i henhold til forsinkelsesrenteloven og løper fra betalingsfrist.
Nemnda har ved vurderingen av spørsmålet om innklagede har anledning til å beregne forsinkelsesrente fra forfall det seg i et flertall og et mindretall.
Nemndas flertall, lederen og bransjens representanter, er av den oppfatning at forfallsdag i dette tilfellet må anses å være "fastsatt i forveien". Flertallet viser til at det gjelder en løpende avtale med på forhånd fastlagte avregningsperioder. Avregningsperiodene skal i henhold til ovennevnte forskrift være tilnærmet like. Fakturaene kommer således ikke overraskende på klager, og klager har følgelig ikke behov for tid til å forberede oppgjøret – i motsetning til når oppgjørsdagen er ukjent på forhånd. Det bemerkes i denne forbindelse i tillegg at betalingsfristen er angitt tre uker etter fakturadato, noe som også gir klager tid til å områ seg.
Flertallet viser endelig til at avtaleforholdet med innklagede gjelder standardavtale for nettleie der det uttrykkelig fremkommer at forsinkelsesrente løper fra betalingsfrist. Sett hen til de på forhånd avklarte fakturerings- og avregningsperioder, er flertallet av den oppfatning at bestemmelsen ikke er i strid med forsinkelsesrenteloven § 4 ( c ).
Nemndas mindretall, forbrukerenes representanter, har i motsetning til nemndas flertall, lagt til grunn en annen lovfortolkning av forsinkelsesrenteloven § 2. Mindretallets standpunkt begrunnes ut fra følgende forhold:
Det vises til at forsinkelsesrenteloven er preseptorisk jf. lovens § 4 (c) sammenholdt med §§ 2 og 3 – mao. den kan ikke fravikes ved avtale til skade for forbrukeren.
Ordlyden i § 2 fastlår at kreditor kun kan kreve forsinkelsesrente fra forfallsdato når forfallsdatoen er "fastsatt i forveien". Forarbeidene til forsinkelsesrenteloven (NOU 1974:54 s. 79) presiserer at det med vilkåret "fastsatt i forveien" menes at "man av grunnlaget for kravet kan utlede en bestemt dato for oppgjøret." I den nærværende sak er det ikke konkretisert et bestemt forfallstidspunkt.
Det vises for øvrig til juridisk teori på området - Trygve Bergsåker - (jf. Gyldendal Rettsdatas kommentarer til forsinkelsesrenteloven (note 9)) som har følgende oppfatning:"Fastsettes forfallsdagen ensidig av kreditor etter at fordringen har oppstått – kreditor fremsetter for eksempel påkrav og angir betalingsfrist – må debitor ha krav på 30 dagersfristen selv om forfallsdagen er fastsatt tidligere."
Øvrig juridisk teori på området støtter Bergsåker, og det vises her til førsteamanuensis Hans Fredrik Marthiniussen ved det juridiske fakultetet i Bergen i Lov og Rett 2006 s. 549:
"Det synes på det rene at rentepraksis hos en rekke større norske kreditorer er i strid med forsinkelsesrenteloven § 2. (...) Det er i hvert fall etter mitt skjønn relativt oppsiktsvekkende at bl.a. standardvilkårene for nettleie (...) har en særlig bestemmelse om starttidspunktet for forsinkelsesrente som avviker fra lovens regulering, ikke minst sett på bakgrunn av at vilkårene er utarbeidet i samsvar med forbrukerombudet. At man har funnet grunn til å innta en egen bestemmelse om starttidspunktet for forsinkelsesrente når man for øvrig bare henviser til loven, skulle i seg selv være grunn til å påkalle litt ekstra oppmerksomhet fra representanten for forbrukerne. Standardvilkårene gir forbrukeren en dårligere stilling enn etter loven, og er således i strid med forsinkelsesrenteloven § 4 bokstav c."
Dom fra Høyesterett Rt. 1995 s. 1549 underbygger dette videre:
"Det synes etter dette å være slik at alternativet "fastsatt i forvegen" i morarenteloven § 2 første ledd 2. punktum, gjelder hvor det er gjort klart på hvilken dato oppgjøret skal skje."
Mindretallet vektlegger det forhold at innklagde er i en monopolliknende posisjon. Eventuell tvil bør da komme forbrukeren til gode. Forbrukeren bør mao. ha et særskilt vern i en slik situasjon. Dette syn underbygges videre av "uklarhetsregelen" i avtl. § 37 pkt. 3 som fastslår følgende: "Ved tvil om tolkningen av et avtalevilkår, skal vilkåret tolkes til fordel for forbrukeren."
Mindretallet konkluderer følgelig med at innklagdes juridiske forståelse av forsinkelsesrenteloven § 2 er i strid med gjeldende rett på området.
Klager må følgelig etter mindretallets vurdering få medhold i sin klage.
På bakgrunn av flertallets vurdering traff nemnda slikt:
VEDTAK
Nemnda finner ikke å kunne anbefale at klager gis medhold.
Oslo, 7. mars 2011
Einar Kaspersen, Leder Christine Otterstad, Forbrukerrådet Marius R. Johnsen, Forbrukerrådet Ivar Lingaas, Energi Norge Jon Aadland, Energi Norge
Elklagenemndas vedtak er rådgivende.
