Tinde Energi benyttet Fornybar Norges standardkontrakter så lenge de leverte kraft til klagerne.
Sakene gjelder uenighet om grunnlaget for førtidig opphør av tidsavgrensede fastprisavtaler.
Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-2 og 4-1 og alminnelige kontraktsrettslige prinsipper.
Historikk:
06.08.2021–25.08.2021 – Klagerne inngår individuelle fastprisavtaler med innklagede.
08.2022 – Klager i sak 22-702 blir satt på pliktleveranse etter avtaleopphør uten forvarsel. Klager blir deretter satt tilbake på sin opprinnelige avtale.
30.11.2022 – Klager i sak 22-702 blir varslet om vilkårsendringer.
24.12.2022 – Samtlige kundeavtaler opphører etter oppsigelse fra innklagede. Kundene blir satt over på pliktleveranse fra netteier.
12.08.2024–24.08.2024 – De individuelle fastprisavtalenes avtalte opphørsdato.
Krav: Klagerne bestrider opphør av sine fastprisavtaler og krever erstattet påløpte merkostnader.
Partenes anførsler:
Klagerne fastholder at de har krav på nemndsbehandling. De bestrider at de er del av det varslede gruppesøksmålet.
Klagerne bestrider at Tinde Energi AS har hatt avtalemessig grunnlag for å avslutte fastprisavtalene deres før de respektive avtalenes avtalte opphørsdato. Klagerne viser til at avtalen er bindende for begge parter og at selskapet er forpliktet til å levere i henhold til avtalen gjennom hele avtaleperioden.
Klagerne mener at selskapets økonomiske situasjon ikke ga grunnlag for avslutning av avtalen før det avtalte utløpet. De peker på at opphøret av kraftleveransen må anses som et kontraktsbrudd som utløser erstatningsansvar for innklagede.
Klager i sak 22-702 hevder at innklagede den 30.11.2022 varslet om vilkårsendringer som selskapet ikke hadde grunnlag for å foreta. Klager viser til at han ikke samtykket til de aktuelle vilkårene.
Tinde Energi AS bestrider prinsipalt nemndsbehandling med grunnlag i at klagerne – som del av et gruppesøksmål – ikke kan bringe saken inn for nemnda og at klagenes må avvises.
Selskapet bestrider klagernes krav under henvisning til at det ikke har hatt forutsetning for å levere kraft i henhold til avtalen. Selskapet viser til at det grunnet manglende balanseavtale har mistet tilgang til å handle inn kraften, og at det dermed ble nødvendig å bringe kundeforholdene til opphør. Selskapet mener at det ikke kan være forpliktet til å levere kraft når det ikke har forutsetning for å handle den inn.
Selskapet peker på deres økonomiske situasjon – som en konsekvens av enkelte kunders opptreden – som årsak til at det ikke lenger har forutsetning for å levere i henhold til avtalen. Selskapet viser til at klagerne har akseptert et vilkår om at avtaleforpliktelsene opphører i de tilfeller der selskapet må slutte å levere strøm.
Selskapet mener videre at klagerne har akseptert forskuddsfakturering.
Nemnda ser slik på saken:
Sakene gjelder uenighet om erstatningsansvar ved førtidig opphør av tidsavgrensede fastprisavtaler.
Selv om det i enkelte av klagesakene reises særspørsmål, finner nemnda det hensiktsmessig å behandle klagene samlet, da de fremsatte krav og de faktiske forhold har vesentlige likhetstrekk. Nemnda tilføyer at det har innkommet en lang rekke klager mot Tinde Energi, der mange ble avgjort i nemndas møte 09.03.2023. Også nå finner nemnda ut fra effektivitetshensyn det nødvendig å behandle flere klager under ett og fokusere på fellesspørsmål i klagene, uten at nemnda har hatt kapasitet til fullt ut å behandle alle de spørsmål som er reist av hver klager i hver sak. Med det resultatet nemnda har kommet til, anser nemnda dette som forsvarlig.
Nemnda ser først på spørsmålet om sakene kan tas til behandling selv om selskapet har opphørt som strømleverandør. Det følger av nemndsavtalen punkt 1.3 at nemnda behandler «klager som springer ut av avtaler mellom […] kraftleverandør og forbruker om […] levering av elektrisk energi». Videre følger det av nemndsavtalen punkt 1.4 at nemnda behandler klager fra forbrukere «som har et reelt behov for å få avgjort et omtvistet krav» mot en næringsdrivende som kan klages inn for Elklagenemnda. Og endelig følger det av nemndsavtalen punkt 1.5 at «alle selskaper som RME har gitt omsetningskonsesjon etter energiloven og som har forbrukerkunder» skal være tilknyttet Elklagenemnda. I dette tilfellet har Tinde Energi hatt omsetningskonsesjon da Elklagenemnda mottok klagene, samtidig som den respektive klager har et «reelt» behov for å få avgjort klagen mot innklagede. Selv om Tinde Energi har opphørt som strømleverandør, tar nemnda derfor klagene til realitetsbehandling.
Nemnda bemerker at i tiden etter at klagene ble inngitt, men før klagevedtaket er publisert, har Tinde Energi AS, som senere skiftet navn til Nuax AS, blitt tatt under konkursbehandling som tvangsoppløsningsbo. Nemndsavtalen inneholder ingen bestemmelser som innebærer at nemndsbehandlingen stanser eller opphører dersom innklagedes bo tas under konkursbehandling, slik at nemnda vurderer denne omstendigheten på samme måte som den vurderer opphøret av selskapets omsetningsvirksomhet. Etter dette tas sakene til realitetsbehandling.
Før nemnda tar stilling til sakenes materielle spørsmål, finner den grunn til å knytte noen bemerkninger til Tinde Energis innsigelse til at nemnda behandler klagesakene. Etter nemndsavtalen (2016) kan nemnda avvise en klagesak som «er under behandling (…) av domstol» (såkalt litispendens). Avvisning på dette grunnlag forutsetter derfor at det allerede verserer en sak i rettsapparatet mellom partene om samme rettskrav. Tinde Energi har under saksforberedelsen hevdet at klagerne er part i et varslet gruppesøksmål mot selskapet vedrørende de samme krav som klagene gjelder, og at de dermed ikke har hatt adgang til å bringe saken inn for Elklagenemnda.
Samtlige klagere har under saksforberedelsen bestridt at sakene er til behandling i det ordinære rettsapparatet. Sak er ikke reist for domstolen, og det er heller ikke foretatt rettslige skritt som utløser litispendensvirkninger. Det forhold at det er søkt bistand hos advokat og at søksmål er varslet, er ikke av betydning for nemndas kompetanse til å behandle sakene.
Sakene skal følgelig ikke avvises fra nemndsbehandling.
Nemnda går dermed videre til å behandle sakenes materielle spørsmål. Hovedspørsmålet for nemnda i alle sakene er om klagerne kan kreve erstatning for merkostnader påløpt i forbindelse med dekningstransaksjoner og leveringspliktig kraft, som følge av at Tinde Energi avsluttet de tidsavgrensede fastprisavtalene før avtaletiden var utløpt. Det beror i første omgang på om Tinde Energi ved avslutningen av leveransen misligholdt sine forpliktelser etter avtalen med hver kunde eller om selskapet hadde rett til å bringe fastprisavtalene til opphør før avtalt opphørsdato.
Utgangspunktet for kraftleverandørens plikter følger av standard kraftleveringsavtale § 4-1. Bestemmelsen har slik ordlyd:
- 4-1 Kraftleverandørens leveranse
Kraftleverandøren er forpliktet til å levere elektrisk kraft i henhold til kundens løpende behov/uttak.
Tinde Energi har anført at det stilles krav om avtale med en balanseansvarlig dersom selskapet skal kunne opptre som kraftleverandør og at deres eksisterende balanseansvarlig har sagt opp sitt avtaleforhold. Tinde Energi har på den bakgrunn stanset levering av strøm i klagernes tidsbestemte fastprisavtaler.
Etter § 4-1 er kraftleverandørens plikt reservasjonsløs og uten forbehold. Så langt det skulle være slik at Tinde Energi kom i en situasjon der man sto uten en balanseansvarlig etter å ha utkontrahert denne oppgaven i samsvar med avregningsforskriften § 5-7 andre ledd, er dette derfor selskapets risiko og fritar ikke selskapet for å oppfylle sine leveranseforpliktelser.
Av Tinde Energis standard leveringsbetingelser under overskriften «Vilkår for øvrig» fremgår det:
Ved konkurs eller det tilfelle at Tinde Energi må slutte å levere strøm opphører alle forpliktelser etter avslutningsdato.
Tinde Energi har ikke under forberedelsen av noen av klagesakene godtgjort at de «må slutte å levere strøm» basert på at avtalen med balanseansvarlig skal ha opphørt. Konkursåpningen skjedde for øvrig lenge etter klagetidspunktene i sakene. Uansett har ikke Tinde Energi godtgjort at vilkårene er uttrykkelig akseptert av kunden, med den virkning at den reservasjonsløse leveranseforpliktelsen i standard kraftleveringsavtale § 4-1 er tilsidesatt.
Etter dette er det nemndas syn at Tinde Energi har misligholdt sine leveringsforpliktelser i klagernes tidsbestemte fastprisavtaler. Nemnda tilføyer at misligholdet er forsettlig.
Spørsmålet i det videre er om innklagede er erstatningsansvarlig overfor klagerne som følge av misligholdet.
Klagerne har fremsatt krav om erstatning for dekningskjøp og merkostnader ved leveringspliktig kraft. Nemnda bemerker at standard kraftleveringsavtale gir bestemmelser om kraftleverandørens erstatningsplikt ved forsinket oppstart av kraftleveransen, jf. § 4-6. I en slik situasjon er selskapet ansvarlig for tap i form av blant annet merkostnader kunden er påført fra tidligere kraftleverandør eller fra nettleverandør basert på leveringspliktig kraft, med mindre selskapet godtgjør at den forsinkede oppstarten skyldes hindring utenfor selskapets kontroll som det ikke med rimelighet kunne ventes å ha tatt i betraktning på avtaletiden eller å unngå eller overvinne følgene av. Etter § 4-8 skal erstatningens omfang settes til det påregnelige tapet kunden er påført ved kontraktsbruddet.
Den foreliggende situasjonen gjelder ikke et tilfelle av forsinket oppstart, men urettmessig opphør av leveransen. Nemnda kan da ikke se at standard kraftleveringsavtale får anvendelse. Heller ikke forbrukerkjøpsloven får anvendelse, jf. § 1 andre ledd bokstav c. I mangel av andre holdepunkter må erstatningsspørsmålet derfor løses på basis av alminnelige kontraktsrettslige prinsipper. Med utgangspunkt i kjøpsloven § 40, legger nemnda til grunn at den næringsdrivende også i en slik situasjon er objektivt ansvarlig for mangelfull leveranse med det samme forbehold som tas i standard kraftleveringsavtale punkt 4.6. I dette tilfellet er bortfall av balanseansvarlig ikke et forhold som lå utenfor Tinde Energis kontrollsfære. Dermed er Tinde Energi som utgangspunkt erstatningsansvarlig for tapet klagerne er påført.
Nemnda bemerker at kjøpsloven § 67 tredje ledd bokstav a unntar «kostnader ved vanlige tiltak som kompenserer at salgstingen er forsinket eller har mangler» fra definisjonen av indirekte tap i bestemmelsens andre ledd, slik at slike tap derfor er å anse som direkte tap. Kundenes dekningskjøp faller inn under kriteriet i § 67 tredje ledd. Til sist viser nemnda uansett til at etter kjøpsloven § 40 tredje ledd kan kjøperen «i alle høve kreve erstatning dersom […] mangelen eller tapet skyldes feil eller forsømmelse fra selgers side». I dette tilfellet ble de tidsbestemte fastpriskontraktene brutt forsettlig fra Tinde Energis side. Noen begrensning av erstatningsansvaret til direkte tap, blir derfor uansett ikke aktuelt i disse sakene. I motsetning til hva som gjaldt i samlevedtak 22-1477, 23-073, 23-076, 23-078, 23-083, er dette heller ikke gjort gjeldende av Tinde Energi i disse sakene.
Nemnda konkluderer etter dette med at klagerne på erstatningsrettslig grunnlag har krav på å få dekket differansen mellom det de ville betalt i den inngått avtale hos Tinde Energi ut den avtalte fastprisperioden, og det de har betalt annen kraftleverandør i samme periode.
Den nærmere utmåling må fastsettes i det enkelte avtaleforholdet. Erstatningsgrunnlaget må etter nemndas syn som utgangspunkt basere seg på klagers faktiske og anslåtte fremtidige strømforbruk, samt på en sammenlikning av den avtalte prisen mot klagernes omfatte både faktiske strømpriskostnader frem til kravet beregnes, samt og et anslag for fremtidig strømpris tap ut den respektive bindingsperioden.
Nemndas konklusjon er at samtlige klagere gis medhold.
Uttalelsen er enstemmig.
VEDTAK
Klagerne gis medhold.
Oslo, 18. desember 2023
Henrik E. Kolderup, leder
Thomas Iversen, Forbrukerrådet
Lars Lima, Fornybar Norge
Astrid M. Hilde, Fornybar Norge
Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.
