Tinde Energi benyttet Fornybar Norges standardkontrakter så lenge det drev leveranse av kraft.
Sakene gjelder uenighet vedrørende fremgangsmåte ved utløp av prisbinding.
Regelverk: Standard kraftleveringsavtale § 5-3.
Historikk:
13.01.2021–10.2022 – Kundeforhold etableres hos innklagede ved individuell avtaleinngåelse og overføring fra tidligere kraftleverandør.
07.2022, 09.2022, 20.11.2022 og 29.11.2022 – Maksprisavtaler utløper, forvaltningsavtale fortsetter å løpe uten pristak.
Krav: Klagerne bestrider opphevingen av pristaket og krever tilbakebetalt differansen mellom prisbindingen og de faktiske utgiftene.
Partenes anførsler:
Klagerne bestrider betalingskrav beregnet etter forvaltningsavtalens prisvilkår. De hevder i hovedsak at innklagede ikke har gitt tilstrekkelige opplysninger om avtalevilkårene, og at de i alle tilfeller ikke har blitt orientert om realitetene i forvaltningsproduktet. Klagerne mener at de har blitt villedet av selskapets innsalg av avtaleproduktet, og at de ikke har hatt tilstrekkelig grunnlag for å vite hva de har samtykket til.
Klagerne anfører videre i hovedsak at det ikke er gitt tilstrekkelig varsel i henhold til standardavtalen vedrørende utløpet av maksprisavtalen.
Klager i sak EKN-2023-06-0165 viser i tillegg til at hun ved overføringen til innklagede aldri mottok informasjon om forvaltningsavtalens innhold og betingelser. Hun erkjenner at hun var registrert på forvaltningsavtale hos tidligere leverandør, men understreker at hun ikke var kjent med prisvilkårene.
Klager i sak 23-080 viser i tillegg at hun inngikk fastprisavtale med tidligere kraftleverandør, og at innklagede ikke har hatt hjemmel til å endre dette i forbindelse med overføringen.
Klagerne mener at forvaltningsavtalen er svært urimelig og at selskapet ikke kan ha adgang til å fakturere etter en pris som ligger så markert over markedsprisen. De mener at de ikke er bundet av forvaltningsavtalen, og krever i stedet å bli avregnet etter spotpris.
Klager i sak 23-080 fastholder at hun inngikk fastprisavtale med tidligere leverandør.
Tinde Energi AS bestrider klagernes krav og hevder at de er forpliktet etter avtalen til å betale den prisen de er fakturert etter. Selskapet hevder at klagerne har akseptert avtalevilkårene per SMS, og at de dermed må anses bundet. Det anfører videre at klagerne måtte være innforstått med forvaltningsproduktets særpreg og prisberegningsmetode. Det forhold at prisen er høy kan ikke etter selskapets syn frigjøre klagerne fra betalingsplikten. Selskapet viser til markedssituasjonen og mener at klagerne må forvente en høyere pris som følge av at pristaket oppheves.
Selskapet viser i sak 23-080 til at det aldri ble inngått fastprisavtale med tidligere leverandør, og at det i alle tilfeller ikke har funnet sted en vilkårsendring som krever uttrykkelig samtykke fra kunden. Selskapet understreker at pristaket hadde begrenset varighet, og at dette var forutsatt ved avtaleinngåelsen. Det mener at opphøret derfor ikke må varsles og at samtykke ikke er påkrevd. Selskapet mener at saken ikke er egnet til behandling i nemnda fordi saken er brakt inn for det ordinære rettsapparatet.
Selskapet peker videre på at klager i sak 23-070 har betalt en lavere pris over en lengre periode enn opprinnelig avtalt samt fått utbetalt et tilgodebeløp, slik at han i alle tilfeller ikke kan høres med kravet sitt. Innklagede anfører at kunden selv har et ansvar for å gjøre seg kjent med avtalens betingelser før de aksepteres. Selskapet hevder at det har gjort det det har kunnet for å opplyse klagerne om avtalevilkårene. Det anfører også at klagerne har stått fritt til å avslutte sine kundeforhold etter bindingstidens utløp.
Nemnda ser slik på saken:
Sakene gjelder uenighet vedrørende utløp av prisbinding.
Selv om det i enkelte av klagesakene reises særspørsmål, finner nemnda det hensiktsmessig å behandle klagene samlet, da de fremsatte krav og de faktiske forhold har vesentlige likhetstrekk. Nemnda tilføyer at det har innkommet en lang rekke klager mot Tinde Energi, der mange ble avgjort i nemndas møte 09.03.2023. Også nå finner nemnda ut fra effektivitetshensyn det nødvendig å behandle flere klager under ett og fokusere på fellesspørsmål i klagene, uten at nemnda har hatt kapasitet til fullt ut å behandle alle de spørsmål som er reist av hver klager i hver sak. Med det resultatet nemnda har kommet til, anser nemnda dette som forsvarlig.
Nemnda ser først på spørsmålet om sakene kan tas til behandling selv om selskapet har opphørt som strømleverandør. Det følger av nemndsavtalen punkt 1.3 at nemnda behandler «klager som springer ut av avtaler mellom […] kraftleverandør og forbruker om […] levering av elektrisk energi». Videre følger det av nemndsavtalen punkt 1.4 at nemnda behandler klager fra forbrukere «som har et reelt behov for å få avgjort et omtvistet krav» mot en næringsdrivende som kan klages inn for Elklagenemnda. Og endelig følger det av nemndsavtalen punkt 1.5 at «alle selskaper som RME har gitt omsetningskonsesjon etter energiloven og som har forbrukerkunder» skal være tilknyttet Elklagenemnda. I dette tilfellet har Tinde Energi hatt omsetningskonsesjon da Elklagenemnda mottok klagene, samtidig som den respektive klager har et «reelt» behov for å få avgjort klagen mot innklagede. Selv om Tinde har opphørt som strømleverandør, tar nemnda derfor klagene til realitetsbehandling.
Nemnda bemerker at i tiden etter at klagene ble inngitt, men før klagevedtaket er publisert, har Tinde Energi AS, som senere skiftet navn til Nuax AS, blitt tatt under konkursbehandling som tvangsoppløsningsbo. Nemndsavtalen inneholder ingen bestemmelser som innebærer at nemndsbehandlingen stanser eller opphører dersom innklagedes bo tas under konkursbehandling, slik at nemnda vurderer denne omstendigheten på samme måte som den vurderer opphøret av selskapets omsetningsvirksomhet.
Etter dette tas sakene til realitetsbehandling.
Før nemnda tar stilling til sakenes materielle spørsmål, finner den grunn til å knytte noen bemerkninger til Tinde Energis innsigelse til at nemnda behandler sak 23-080. Etter nemndsavtalen (2016) kan nemnda avvise en klagesak som «er under behandling (…) av domstol» (såkalt litispendens). Avvisning på dette grunnlag forutsetter derfor at det allerede verserer en sak i rettsapparatet mellom partene om samme rettskrav. Tinde Energi har hevdet at klager er part i et varslet gruppesøksmål mot selskapet vedrørende samme krav, og at hun dermed ikke har hatt adgang til å bringe saken inn for nemnda.
Klager i sak 23-080 har under saksforberedelsen bestridt at saken er til behandling i det ordinære rettsapparatet. Sak er ikke reist for domstolen, og det er heller ikke foretatt rettslige skritt som utløser litispendensvirkninger. Nemnda bemerker at det for øvrig har formodningen mot seg at det er reist sak når parten selv har bestridt dette. Sak 23-080 avvises derfor ikke.
Nemnda går dermed videre til å behandle sakenes materielle spørsmål. Samtlige klagere har fastholdt prisbindingen etter maksprisavtalene og bestridt utløpet av disse. Tvistepunktet for nemnda er om klagerne for den resterende delen av kundeforholdene hadde krav på å bli fakturert i henhold til maksprisavtalene, og dermed har krav på å få dekket differansen mellom de faktiske utgiftene og prisbindingen.
Klagerne inngikk på ulike tidspunkt individuelle forvaltningsavtaler med tidsavgrensede maksprisavtaler med innklagede. Maksprisavtalen oppstiller et øvre pristak per kWh og gir kunden en garanti om at pris per kWh ikke vil overstige avtalt makspris. I realiteten utgjør pristaket en prisbinding som i de periodene der pristaket nås vil kunne oppfattes av kunden som en fastpris.
Opphør av tidsavgrensede fastprisavtaler er regulert i standard kraftleveringsavtale § 5-3. Det følger av bestemmelsens første setning at kraftleverandøren skal «varsle kunden i god tid og senest innen 14 dager før en tidsavgrenset fastprisavtale utløper». Standardavtalen oppstiller derfor en plikt for leverandøren til å gi forbruker varsel ved opphør, også i de tilfeller der opphørsdato er akseptert på avtaletidspunktet ved at prisbindingsperioden er forhåndsbestemt.
Slik nemnda ser det vil bestemmelsen også komme til anvendelse i andre sammenliknbare prisbindingstilfeller enn fastprisavtaler, også ved slike maksprisavtaler som i de foreliggende klagesakene. Formålet bak varslingsreglene, som er å gjøre kunden oppmerksom på utløpet og treffe en aktiv og informert beslutning om hva kunden deretter vil gjøre i lys av at prisbindingen opphører, slår i like stor grad til ved maksprisavtaler som ved fastprisavtaler.
Gis det ikke tilstrekkelig varsel etter bestemmelsen, legger nemnda til grunn at prisbindingen vil bestå inntil korrekt varsel er gitt. Nemnda har i sin praksis lagt dette til grunn ved brudd på varslingsbestemmelsene i standard kraftleveringsavtale § 6, og legger det samme til grunn ved forståelsen av § 5-3. I motsatt fall vil formålet med varslingsplikten kunne undergraves. At det på forhånd måtte være avtalt hvilket produkt som kunden skal videreføres til, eller hva som skal gjelde i avtaleforholdet, endrer ikke dette.
Spørsmålet i det følgende er dermed om klagerne er gitt tilstrekkelig varsel av innklagede om utløpet av maksprisavtalen, jf. § 5-3 per analogi.
Klagerne har under saksforberedelsen fremholdt at de aldri ble varslet om maksprisavtalens utløp, men at de oppdaget at avtalen ikke lenger gjaldt da de mottok fakturaen for perioden etter utløpet av prisbindingen. Klagerne understreker at de verken mottok varsel om avtalens utløp per e-post, SMS eller gjennom tjenesten «Min Side» for den saks skyld.
Tinde Energi har ikke på noe tidspunkt under saksforberedelsen for nemnda godtgjort at varsel i henhold til § 5-3 er gitt. Selskapet har tvert om bestridt at varsel er nødvendig når kunden har samtykket til en utløpsdato ved inngåelsen av prisbindingen. Denne anførselen kan ikke føre frem i disse sakene.
Nemnda legger til grunn at korrekt varsel ikke er gitt i samsvar med standard kraftleveringsavtale § 5-3 i noen av de foreliggende sakene. Heller ikke på et senere tidspunkt finner nemnda at tilstrekkelig varsel er gitt. Rettsvirkningen av uteblitt varsel er at maksprisavtalenes utløp ikke gis virkning overfor klagerne. Innklagede har etter dette ikke hatt grunnlag for å avregne klagerne etter en høyere kWh-pris enn maksprisavtalenes respektive pristak. Prisbindingen anses derfor å gjelde inntil korrekt varsel er gitt.
På denne bakgrunn har klagerne krav på tilbakebetaling av det innbetalte beløpet som har oversteget maksprisen med grunnlag i at maksprisavtalene for den resterende delen av kundeforholdene fremdeles måtte anses gjeldende. Innklagede må følgelig dekke differansen mellom klagernes faktiske strømutgifter og prisbindingen.
Med den konklusjon nemnda har truffet når det gjelder varslingsplikten, og i lys av at klagene er undergitt felles behandling, anser nemnda det ikke som nødvendig eller hensiktsmessig å gå inn på de øvrige forhold som er tatt opp i klagesakene.
Nemndas konklusjon er at samtlige klagere gis medhold.
Uttalelsen er enstemmig.
VEDTAK
Klagere gis medhold.
Oslo, 18. desember 2023
Henrik E. Kolderup, leder
Thomas Iversen, Forbrukerrådet
Lars Lima, Fornybar Norge
Astrid M. Hilde, Fornybar Norge
Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.
