Sak: 23-211 Klage knyttet til avtaleinngåelse og avtalevilkår – NorgesEnergi AS

Saken gjaldt uenighet om betalingsplikt for krav i tilleggstjenesten «Prissikring». Selv om avtalen var inngått med klagers enkeltpersonforetak, kom nemnda til at den hadde kompetanse til å behandle klagen, og at angrerettloven fikk anvendelse. Avtalen var inngått med fysisk person som ikke hovedsakelig handlet som ledd i næringsvirksomhet. Nemnda kom til at opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h ikke var oppfylt av selskapet, og at klager hadde utøvd angreretten innen angrefristen. Klager hadde derfor krav på å bli stilt som om prisbindingsavtalen ikke var inngått. Klager ble enstemmig gitt medhold. 

NorgesEnergi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.  

Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for krav i tilleggstjenesten «Prissikring», inngått som ledd i bedriftsavtale for leveranse til private eiendommer.  

Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4 og angrerettloven.  

Historikk:  

13.10.2022 – Klager aksepterer tilbud om prisbinding for november og desember 2022.

24.10.2022 – Klager mottar bestillingsbekreftelse.  

01.11.2022–31.12.2022 – Klagers strømpris er bundet til 435,39 øre/kWh.  

12.11.2022 – Klager henvender seg til selskapet med krav om prisjustering til spotprisvilkår.  

01.01.2023 – Klager bytter kraftleverandør.    

Krav: Klager krever å bli avregnet etter spotpris for november og desember 2022.    

Partenes anførsler:    

Klager bestrider betalingsplikt etter tilleggstjenesten og viser til at selskapet ikke har gitt de opplysninger som det er forpliktet til etter angrerettloven. Han viser til at han ikke har mottatt angreskjema, noe han i kraft av å være forbruker har krav på. Klager reagerer videre på manglende opplysninger fra selskapets side og at det ble gitt villedende opplysninger.  

Klager hevder videre at det vil virke urimelig å gjøre avtalen gjeldende. Han viser til at prisbindingen lå markert over markedsprisen i den aktuelle terminen og at han dessuten måtte betale for tjenesten. 

Klager hevder videre han har krav på å få etterbetalt strømkompensasjon fra NorgesEnergi AS. Han krever videre godtgjørelse for sitt arbeid med saken, samlet 4.800 kroner.  

NorgesEnergi AS fastholder klagers betalingsforpliktelse under henvisning til avtalen. Selskapet anfører at partene inngikk bedriftsavtale, og at klager – som er næringsdrivende – dermed ikke har angrerett. Selskapet anfører at det er frivillig å akseptere prisbindingstilbudene og viser til at klager aksepterte vilkårene.  

Selskapet avviser klagers krav på erstatning for medgått tid til tvisten.  

Nemnda ser slik på saken: 

Saken gjelder uenighet om angrerett for tilleggstjeneste om prissikring inngått som ledd i en bedriftsavtale med klager. Saken reiser spørsmål om angrerettloven får anvendelse. 

Klager og selskapet inngikk avtale om prisbinding for november og desember 2022. Det er på det rene at avtalen om prisbinding er inngått som en tilleggstjeneste i en bedriftsavtale mellom klager og selskapet. Klager har drevet et enkeltpersonforetak siden 2001, og ble som følge av dette tilbudt av selskapet å inngå bedriftsavtale for sin privatbolig og fritidsbolig. 

Selskapet har ikke bestridt at Elklagenemnda har kompetanse til å behandle saken. Vilkårene for at nemnda kan ta saken til behandling, er at saken gjelder klage fra forbruker overfor en kraftleverandør eller nettselskap, se nemndsavtalen (2016) 1.3 og 1.4. Forbrukerbegrepet i nemndsavtalen er det samme som i blant annet angrerettloven § 5 bokstav a, det vil si en fysisk person som ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet. 

Nemnda finner det klart at klager er å anse som forbruker etter både nemndsavtalen og angrerettloven. Et enkeltpersonforetak er selskapsrettslig ikke et eget rettssubjekt, samtidig som avtalen er inngått for det nemnda legger til grunn er hans private eiendommer. Nemnda har derfor kompetanse til å behandle saken. Nemnda legger videre til grunn at avtalen om prisbinding for november og desember 2022 ble inngått via telefonsamtale mellom klager og selskapet, det vil si som et fjernsalg, jf. angrerettloven § 1 første ledd og § 5 bokstav b. 

Angrerettloven får derfor anvendelse på avtalen om tilleggstjenesten. Etter angrerettloven § 20 utøver kunden angreretten ved at kunden på en klar og utvetydig måte uttrykker overfor den næringsdrivende at klager vil gå fra avtalen. Angreretten kan utøves ved bruk av angreskjema, men dette er ikke en nødvendig forutsetning. Det er ikke vilkår om at angreretten uttrykkelig påberopes, så lenge erklæringen er tilstrekkelig utvetydig. Angreretten må utøves innen utløpet av angrefristen. Etter angrerettloven § 21 første ledd utløper angrefristen ved avtaler om levering av tjenester 14 dager fra avtalen ble inngått. Der den næringsdrivende ikke har oppfylt sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, forlenges likevel angrefristen. Angrefristen utløper i en slik situasjon først 14 dager etter at slike opplysninger er gitt, jf. angrerettloven § 21 fjerde ledd. Angrefristen utløper likevel senest 12 måneder og 14 dager etter avtaleinngåelsen, jf. tredje ledd i samme bestemmelse. Fristberegningene skjer i samsvar med lovens § 6, slik at datoen for avtaleinngåelsen ikke skal medregnes, og at fristene utløper første påfølgende virkedag. 

Det er klart at klager ikke gjorde angreretten gjeldende innen 14 dager fra avtaleinngåelsen om tilleggstjenesten. For at klagers angrerett skal være i behold, må det derfor være grunnlag for utvidet frist etter angrerettloven § 21 tredje og fjerde ledd. Dette må da bygge på at selskapet ikke oppfylte sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h. 

Det fremstår som ubestridt at selskapet ikke ga klager opplysninger som nevnt i angrerettloven § 8 første ledd bokstav h i denne saken. Ettersom det er selskapet som har bevisbyrden for at opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h er oppfylt, kan nemnda ikke se at angrefristen for klager var utløpt da han 12.11.2022 kontaktet selskapet med krav om bli fakturert for november og desember 2022 etter spotpris. Kravet fremstår som en tilstrekkelig entydig erklæring om at han ville gå fra avtalen om prisbinding. 

Når angreretten utøves for en tilleggstjeneste som dette, bortfaller partenes plikt til å oppfylle vilkårene etter tilleggstjenesten, jf. angrerettloven § 23. Det er i denne saken ikke spørsmål om klager skal betale for strøm som er levert og forbrukt eller ikke, men hvilke prisvilkår som skal gjelde for strømmen som er levert. Nemnda konkluderer med at klager har krav på å bli fakturert for strøm som er levert og forbrukt i november og desember 2022 på spotprisvilkår. 

Nemnda understreker at konklusjonen om angrerett kun gjelder for tilleggstjenesten «Prissikring». Selv om klager har avsluttet avtalen, er det ingen holdepunkter for at dette skjedde innenfor lengstefristen på 12 måneder og 14 dager fra avtaleinngåelsen. Rettsvirkningene av angrerettsutøvelsen får derfor bare betydning for tilleggstjenesten. 

Klager har i tillegg krevd dekning for medgått tid til saken, og har videre gjort gjeldende at han har krav på å få utbetalt strømkompensasjon for perioden han hadde avtalen med selskapet. Nemnda har ikke grunnlag til å gi dekning for en parts egne sakskostnader. Når det gjelder spørsmålet om klagers eventuelle rett til strømkompensasjon, er saken ikke tilstrekkelig opplyst til at nemnda kan ta stilling til dette spørsmålet. Nemnda understreker likevel at i den utstrekning klager har fått beregnet slik kompensasjon av nettselskapet, men denne er tilbakeholdt av innklagede som kraftselskap, har han krav på å bli godskrevet den. 

Nemnda bemerker til slutt at klager har opplyst at avviklingen av hans enkeltpersonforetak ble registrert ved samordnet registermelding 05.10.2021, det vil si nærmere et år før avtalen om tilleggstjenesten ble inngått. Nemnda har gjennomgående stilt seg kritisk til at bedriftsavtaler tilbys kunder som reelt sett er forbrukere. I denne saken var det eneste tenkelige grunnlaget for å opprettholde en bedriftsavtale med klager om levering av strøm til hans bostedsadresse at avtalen var registrert på hans enkeltpersonforetak. Nemnda minner i denne sammenheng om kravet i personopplysningsloven § 1, jf. forordning 2016/679 (GDPR) artikkel 5 nr. 1 bokstav d om at personopplysninger skal være korrekte og om nødvendig oppdaterte. 

Nemndas konklusjon er at klager gis medhold. 

Uttalelsen er enstemmig. 

VEDTAK 

Klager gis medhold. 

Oslo, 10. juni 2024 

Henrik E. Kolderup, leder

Gustav Norman, Forbrukerrådet

Astrid M. Hilde, Fornybar Norge 

Lars Lima, Fornybar Norge

Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.