Sak: 23-237 Klage knyttet til angrerett og tilbakebetaling – Gudbrandsdal Energi AS

Saken gjaldt uenighet om tilbakebetaling ved angrerettutøvelse. Klager hadde avsluttet avtalen ved leverandørbytte, og innga senere erklæring om angrerett i avtalen. Nemnda kom til at det var grunnlag for utvidet angrefrist i saken og at angreretten var utøvd i tide, og at dette skjedde ved den oppsigelsen av avtalen som leverandørbyttet innebar. Nemnda kom videre til at klager hadde krav på tilbakeføring av alle foretatte betalinger i avtaleforholdet. Klager ble gitt medhold. Dissens. 

Gudbrandsdal Energi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.

Saken gjelder uenighet om tilbakebetaling ved angrerettutøvelse.

Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4 og angrerettloven. 

Historikk: 

27.05.2022 – Klager la inn bestilling på «Spotpris». Klager mottar bestillingsbekreftelse.  

03.06.2022 – Oppstart av kraftleveranse.  

28.08.2022 – Klager bytter strømleverandør. 

07.01.2023 – Klager påberoper seg angreretten.  

Krav: Klager krever tilbakeført samtlige innbetalinger foretatt i avtaleforholdet.  

Partenes anførsler: 

Klager hevder at han hadde angreretten i behold da han gjorde den gjeldende i januar 2023. Han viser til at en utvidet angrefrist fikk anvendelse fordi selskapet misligholdt sin  

opplysningsplikt ved avtaleinngåelsen. Klager peker på at selskapet ikke på noe tidspunkt  

meddelte opplysninger om angrerett eller angreskjema på varig medium. Han viser videre til at han mottok angrerettopplysningene gjennom hyperlenke.  

Klager anfører at han som følge av å ha utøvd sin angrerett rettidig har rett på fullstendig  

tilbakeføring av samtlige innbetalinger under avtalen, beregnet til kr 4776,20.

Gudbrandsdal Energi AS bestrider klagers tilbakebetalingskrav. Selskapet mener angrerettloven forutsetter at forbrukeren har en løpende avtale for å ha angrerett, og at klager ikke kan angre en avtale som allerede er avsluttet. Selskapet viser videre til at det sendte ut angrerettopplysninger til sine aktive kunder 9. desember 2022, og at klager ikke fikk dette fordi det ikke forelå et aktivt kundeforhold. Selskapet mener videre at leverandørbyttet i august 2022 ikke kan anses som angrerettutøvelse. Kravet kom først fem måneder etter at avtalen ble avsluttet, og som et resultat av opplysninger fra media. Selskapet anfører at ordinære oppsigelser ikke er omfattet av angrerettloven. 

Nemnda ser slik på saken: 

Saken gjelder uenighet om tilbakebetalingskrav der klager har påberopt seg angrerett. Hovedspørsmålet er om klager hadde angreretten i behold da den ble gjort gjeldende, og om kunden i så fall har rett på tilbakeføring av foretatte betalinger under avtalen.   

Slik saken er opplyst, inngikk partene gjennom selskapets hjemmesider avtale om kraftleveranse til klagers bolig 27.05.2022 med oppstart 03.06.2022. Bestillingsbekreftelse ble sendt til klager samme dag som bestillingen ble foretatt. Klager byttet kraftleverandør 28.08.2022. Klager påberopte seg angreretten 07.01.2023 overfor selskapet. 

Slik denne saken ligger an, finner nemnda det hensiktsmessig først å ta stilling til om det var grunnlag for utvidet angrefrist, før den vurderer om det foreligger en gyldig angrerettutøvelse for avtalen, og om denne har skjedd innen fristen.   

Utgangspunktet etter angrerettloven § 20 er at en forbruker kan gå fra avtalen ved å gi melding til den næringsdrivende innen angrefristen, jf. § 21. Angrefristen utløper som utgangspunkt første virkedag 14 dager etter den dagen da avtale om tjeneste ble inngått, jf. angrerettloven § 21 første ledd, jf. § 6. Dersom den næringsdrivende ikke oppfyller sin plikt til å gi lovpålagte opplysninger om angreretten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, får dette imidlertid konsekvenser for når angrefristen utløper. Etter angrerettloven § 21 tredje og fjerde ledd, jf. § 6, utløper angrefristen første virkedag 14 dager etter den dagen da slike opplysninger er gitt, likevel senest 12 måneder og 14 dager etter dagen da avtalen ble inngått. 

Gudbrandsdal Energi AS har ikke gjort gjeldende at det oppfylte opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h på korrekt måte i denne saken. Det er selskapet som har bevisbyrden for at dette har skjedd, jf. angrerettloven § 7. Nemnda legger derfor til grunn at selskapet ikke har oppfylt sin opplysningsplikt etter angrerettloven verken på tidspunktet for avtaleinngåelsen eller senere, og at klager hadde utvidet angrefrist, jf. § 21 tredje ledd. 

Nemnda ser så på spørsmålet om angreretten er gyldig utøvd, og i så fall når angrerettutøvelsen må anses å ha skjedd.   

Selskapet har gjort gjeldende at angrerett ikke kan utøves for avtaler som er avsluttet, noe som var situasjonen i denne saken da klager fremsatte sin erklæring 07.01.2023. 

Ved bedømmelsen av om angreretten er gyldig utøvd i denne saken, har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall. 

Flertallet – bestående av nemndleder med dobbeltstemme samt forbrukerrepresentant Norman – anser det ikke som nødvendig å ta endelig stilling til om utøvelse av angrerett etter angrerettloven § 20 forutsetter at det er en eksisterende og løpende strømavtale å gå fra, som ikke allerede er avsluttet på annet grunnlag. Flertallet viser blant annet til sak 22-1539 for den nærmere redegjørelsen på dette punkt. Det avgjørende for løsningen av denne saken, er etter flertallets syn at oppsigelse gjennom leverandørbytte kan anses som en angrerettserklæring. 

Etter angrerettloven § 20 utøves angreretten ved at forbrukeren gir melding før utløpet av angrefristen. Bestemmelsens første ledd lest i sammenheng innebærer at meldingen må gå ut på at forbruker ønsker å gå fra avtalen. Etter andre ledd kan slik melding enten gis ved bruk av utfylt angreskjema eller «ved fremsettelse av annen utvetydig erklæring». For at meldingen skal være tilstrekkelig utvetydig, kreves det imidlertid ikke at forbrukeren uttrykkelig påberoper seg angreretten. Flertallet viser til sak 22-1539, og bemerker at en vanskelig finner klarere uttrykk for et ønske om å gå fra avtalen enn en oppsigelse. Et leverandørbytte innebærer nettopp en oppsigelse av det bestående avtaleforholdet på vegne av kunden overfor eksisterende leverandør, og flertallet anser derfor en slik oppsigelse som en erklæring om angrerettutøvelse. Når selskapet ikke hadde oppfylt sin opplysningsplikt på det tidspunktet leverandørbyttet fant sted, innebærer dette etter flertallets syn at klager har utøvd angreretten innen fristen, jf. § 8 første ledd bokstav h og § 21 tredje og fjerde ledd, jf. § 6. 

Når det gjelder rettsvirkningene av utøvelsen av angreretten, peker dette flertallet på flertallets votum i vedtak 23-011 m.fl. (Haugaland Kraft Energi AS) av 12. juni 2023. Der den næringsdrivende ikke har oppfylt opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, innebærer angrerettloven § 26 andre ledd sammenholdt med § 24 første ledd at forbrukerens betalingsplikt bortfaller i sin helhet der angreretten utøves, og at kunden har krav på å få tilbakeført sine betalinger under avtalen. I den utstrekning det har funnet sted gjennomfakturering av nettleie, skal imidlertid tilbakeføringen ikke omfatte den del av betalingene som gjelder nettleien. Derimot har klager krav på å få tilbakeført den delen av strømstøtten som eventuelt har oversteget skyldig nettleie og som har gått til betaling av strøm. 

Når det gjelder forsinkelsesrentene viser flertallet til begrunnelsen i 22-1539. Flertallet legger til grunn at det er påkravsregelen i forsinkelsesrenteloven § 2 som får anvendelse. Påkrav på tilbakebetalingskravene ble først sendt ved erklæringen 07.01.2023. Klager har derfor krav på forsinkelsesrenter fra 30 dager etter at dette påkravet ble sendt. 

Etter flertallets syn må derfor klagen gis medhold. 

Mindretallet – bestående av bransjerepresentantene Lima og Hilde – mener at klagers oppsigelse av avtaleforholdet ikke automatisk kan anses som utrykk for angrerettsutøvelse etter angrerettloven § 20. Mindretallet mener for det første at det følger forutsetningsvis av angrerettloven § 20 at en forbruker kun kan angre på avtaler som ikke er avsluttet. Mindretallet mener for det andre at klagers leverandørendring i denne saken ikke kan anses som en tilstrekkelig klar og utvetydig erklæring om utøvelse av angrerett. 

Det må etter mindretallets syn kreves noe mer enn et ordinært leverandørbytte med melding fra ny leverandør. Et minstekrav til angrerettshandlingen bør etter mindretallets syn være at det har vært en form for direkte kontakt mellom tidligere kraftleverandør og kunden. Denne kontakten må tydeliggjøre at kunden sier opp som en følge av at han angrer avtalen. Kontakten med tidligere kraftleverandør bør i tillegg kunne settes i relativt nær tidsmessig sammenheng med en i ettertid innlevert uttrykkelig angreerklæring, før en oppsigelse skal kunne tolkes som en uttrykkelig angrerettsutøvelse. Klager har derfor etter mindretallets syn ikke fremsatt en tilstrekkelig utvetydig erklæring på å angre en løpende avtale på tidspunktet for leverandørbyttet, men derimot på et senere tidspunktet hvor han leverte inn angreskjema. Avtalen var imidlertid på dette tidspunkt avsluttet, og kan derfor ikke angres. 

Mindretallet viser til mindretallets dissens i sak 22-1539. 

Med det synet mindretallet har på spørsmålet om angreretten er utøvd, er det ikke nødvendig å gå inn på spørsmålet om rettsvirkningen av utøvelsen av angrerett. 

Nemndas konklusjon er at klager gis medhold. Vedtaket er avsagt under dissens. 

I samsvar med flertallet syn fattet nemnda slikt 

VEDTAK 

Klager gis medhold. 

Oslo, 26. august 2024 

Henrik E. Kolderup, leder 

Gustav Norman, Forbrukerrådet 

Astrid M. Hilde, Fornybar Norge  

Lars Lima, Fornybar Norge 

Elklagenemndas vedtak er rådgivende.