Sak: 23-412 Klage knyttet til avtalevilkår – Fortum Strøm AS

Saken gjaldt uenighet om klagers betalingsplikt for bruddgebyr. Nemnda kom til at angreretten var utøvd innen fristen, som følge av at selskapet ikke har oppfylt opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav a og h. Nemnda kom til at klager var fritatt fra å betale bruddgebyr. Nemndas flertall kom i tillegg til at klager har krav på tilbakeføring av foretatte betalinger i avtalen, med tillegg av forsinkelsesrenter. Klager ble gitt medhold under dissens om rettsvirkningene.

Fortum Strøm AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.

Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for bruddgebyr.

Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4.

Historikk:

28.04.2022 – Partene inngår avtale om bedriftsproduktet «Aktiv Bedrift» og tilleggstjenesten «Grønt Valg». Avtalen registreres på klagers enkeltpersonsforetak

12.05.2022 – Oppstart av kraftleveranse.

02.12.2022 – Klager avslutter avtalen ved leverandørskifte.

Krav: Klager bestrider betalingsplikt for bruddgebyret på kr 3000 og for det beløp som han hevder at han er overfakturert. Subsidiært krever han bruddgebyret redusert.

Partenes anførsler:

Klager hevder kraftleveringsavtalen ble inngått av ham som forbruker, selv om han er oppført på en bedriftsavtale og avtalen ble inngått med hans enkeltpersonsforetak.

Klager bestrider betalingsplikt for bruddgebyret på kr 3000. Han hevder selskapet ikke kan kreve bindingstiden oppfylt med grunnlag i selskapets mislighold av avtalen. Selskapet har ikke overholdt prisvilkårene fordi fastbeløpet og kWh-prisen lå vesentlig høyere enn avtalt.

Videre hevder klager at vilkårene om bindingstid og bruddgebyr er så vidt underkommunisert at de ikke kan gjøres gjeldende av selskapet. Han ble ikke opplyst om bindingstiden under telefonsamtalen eller i etterfølgende SMS. I alle tilfeller er bruddgebyret urimelig høyt.

Fortum Strøm AS opprettholder bruddgebyret og de løpende fakturaene under henvisning til avtalen. Selskapet anfører at klager er bundet av avtalen og viser til at klager samtykket til bestillingen på SMS. Det hevder videre at det har gitt tilstrekkelig informasjon om avtalen, herunder om bindingstiden, og at informasjonen dessuten har fremgått på nettsidene deres og av de løpende fakturaene.

Nemnda ser slik på saken:

Saken gjelder uenighet om klager plikter å betale bruddgebyr samt om klager har krav på tilbakebetaling ved påstått overfakturering. Saken reiser spørsmål om angrerett.

Slik saken er opplyst, inngikk partene avtale om bedriftsproduktet «Aktiv Bedrift» og tilleggstjenesten «Grønt Valg» 28. april 2022. Avtalen ble inngått med klagers enkeltpersonsforetak som knyttet seg til drift av et mindre gårdsbruk. Oppstart var 12. mai 2022. Klager avsluttet avtalen ved leverandørskifte 2. desember 2022.

Klager hevder at han inngikk avtale om kraftleveranse i egenskap av å være en forbruker. Spørsmålet er følgelig om klager må anses som forbruker i denne sammenhengen. Spørsmålet har betydning dels for nemndas kompetanse til å behandle klagen, dels for spørsmålet om hvilke rettsvirkninger dette skal ha ved løsningen av saken. 

Både forbrukerkjøpsloven, angrerettloven og Elklagenemndas vedtekter bygger på at forbrukerbegrepet omfatter en fysisk person som ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet. Slik saken er opplyst, finner nemnda det klart at klager har inngått avtale med Fortum Strøm AS i egenskap av å være forbruker. Dette er heller ikke bestridt av selskapet. Selskapet har heller ikke fremlagt dokumentasjon som trekker i retning av noe annet enn at kraftleveransen ble avtalt til et privat formål.

Dette innebærer at nemnda har kompetanse til å behandle saken. Videre innebærer dette at angrerettloven får anvendelse i saken, ettersom klager må anses som forbruker, jf. § 1. Nemnda påpeker videre at loven etter § 3 er ufravikelig og dermed ikke kan fravikes til ulempe for en forbruker. Dette innebærer at en forbruker ikke taper sine rettigheter etter loven bare fordi forbrukeren inngår en bedriftsavtale med den næringsdrivende.

Etter angrerettloven § 21 første ledd utløper angrefristen som utgangspunkt 14 dager fra dagen etter avtaleinngåelsen. Dersom opplysninger etter § 8 første ledd bokstav h ikke er gitt, forlenges fristen, jf. § 21 fjerde ledd, men aldri med mer enn 12 måneder, jf. § 21 tredje ledd. Dersom opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h oppfylles i løpet av 12-månedersperioden, utløpet angrefristen 14 dager etter den dagen da opplysningene faktisk ble gitt, jf. angrerettloven § 21 fjerde ledd. Fristberegning skjer i samsvar med § 6.

Etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav a skal forbrukeren før avtaleinngåelsen få opplysninger om vesentlige forhold ved avtalen, herunder om bindingstid, oppsigelsesfrist og eventuelle gebyrer ved opphør. Bruddgebyr er et slikt vesentlig forhold. Slik saken er opplyst, er det ingen holdepunkter for at klager fikk opplysninger verken om bruddgebyret eller om angreretten ved avtaleinngåelsen eller senere. Dette utgjør brudd på opplysningsplikten etter § 8 første ledd bokstav a og h. Angrefristen utløp derfor 12. mai 2023.

Angreretten utøves ved bruk av angrerettskjema eller ved annen utvetydig erklæring om at kunden ønsker å gå fra avtalen, jf. angrerettloven § 20. Nemnda mener at klagers melding om leverandørskifte 2. desember 2022, sett i sammenheng med de øvrige omstendigheter, utgjorde en slik utvetydig erklæring. Utøvelsen skjedde mindre enn 12 måneder og 14 dager etter avtaleinngåelsen, og var dermed innenfor den utvidede angrefristen i § 21 tredje ledd.

Nemnda ser så på rettsvirkningene som angrerettsutøvelsen får i denne saken. 

Ved bruk av angreretten bortfaller partenes forpliktelser til å oppfylle avtalen, jf. angrerettloven § 23. Dette innebærer at selskapets krav på bruddgebyr bortfaller. Forbrukeren skal anses som kostnadsfritt løst fra kontrakten ved utøvelsen av angrerett.

Klager har i tillegg bedt om å bli kompensert for overfakturering. I en situasjon som denne der angrerettloven får anvendelse, er det imidlertid spørsmål om klager i medhold av EU-baserte forbrukerrettigheter har mer vidtgående rettigheter enn klager har gjort gjeldende, som nemnda må håndheve av eget tiltak, uavhengig av om de er gjort gjeldende i saken, se blant annet EU-domstolens sak C-240/98 Oceano avsnitt 25 flg.

Ved vurderingen av om klager har krav på å få tilbakeført alle betalinger som han har foretatt i avtalen i medhold av angrerettloven § 26, har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall. 

Flertallet – nemndleder med dobbeltstemme og forbrukerrepresentant Iversen – viser til at der angreretten utøves rettidig og opplysningsplikten ikke er oppfylt, følger det av § 26 at forbrukeren ikke har betalingsplikt for levert strøm og i tillegg har krav på tilbakeføring av alle betalinger foretatt under avtalen. Flertallet viser til EU-domstolens dom 17. mai 2023 i sak C-97/22 DC og til flertallsbegrunnelsen i samlevedtak 23-011 m.fl. mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023, som dette flertallet slutter seg til.

Klager har etter dette krav på tilbakeføring av alle foretatte betalinger under avtalen. I den grad det er gjennomfakturert nettleie, skal tilbakeføringen ikke omfatte den delen som gjelder nettleie. Eventuelt overskudd på strømstøtte som er brukt til å dekke klagers betaling for levert kraft, skal tilbakeføres. Klager har også krav på forsinkelsesrenter fra 30 dager etter angreretterklæring, jf. forsinkelsesrenteloven § 2, i tråd med flertallets begrunnelse i samlevedtak 23-056 m.fl.

Mindretallet – bransjerepresentantene Hilde og Lima – kan ikke se at klager har krav på tilbakeføring av betalinger for strøm som er levert og forbrukt, og viser til mindretallets begrunnelse i samlevedtak 23-011 m.fl. mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023.

Det er etter dette ikke nødvendig å ta stilling til de øvrige spørsmål saken reiser. 

Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.

Uttalelsen er avsagt under dissens når det gjelder rettsvirkninger.  

VEDTAK

Klager gis medhold.

Oslo, 15. november 2024

Henrik E. Kolderup, leder

Thomas Iversen, Forbrukerrådet

Astrid M. Hilde, Fornybar Norge

Lars Lima, Fornybar Norge

Elklagenemndas vedtak er rådgivende.