Sak: EKN-2023-06-0078 Klage knyttet til avtaleinngåelse og avtalevilkår – Ustekveikja Energi AS

Saken gjaldt uenighet om klagers betalingsplikt for kraft levert under variabel kraftavtale, og om klager kunne kreve å bli fakturert etter spotvilkår for perioden januar 2022 til januar 2023. Nemnda kom til at klagen kunne realitetsbehandles, men fant at det mellom partene var inngått og løpende gjennomført variabelavtaler for de aktuelle målepunktene. Nemnda fant videre at det ikke forelå grunnlag for å sette til side avtaleforholdet eller stille klager som om organisasjonen hadde vært oppført på spotavtale i den omtvistede perioden. Klager ble enstemmig gitt ikke medhold. 

Ustekveikja Energi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.

Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for krav i omtvistet avtale.

Regelverk: Alminnelige avtalerettslige prinsipper.

Historikk:

25.02.2002 – Partene inngår avtale for to målepunkt gjennom tredjepart.

04.09.2012 – Partene inngår avtale for ytterligere et målepunkt.

01.02.2023 – Produktet «Variabel Næring» avvikles. Klager overføres til spotproduktet «Spot

Næring».

Krav: Klager krever differansen mellom spotpris og faktiske utgifter i perioden januar 2022

til januar 2023 dekket, beregnet til kr 166 800.

Partenes anførsler:

Klager hevder at den som frivillig organisasjon har klagerett for nemnda under henvisning til

nemndas vedtekter pkt. 1.4 første ledd siste pkt.

Klager bestrider at det ble inngått variabelavtale mellom partene og mener faktureringen mangler avtalegrunnlag. Klager viser til at avtale ble inngått gjennom tredjepart og mener at de ikke på noe tidspunkt har akseptert overføring til variabelavtale hos innklagede.

Klager peker på at det er styreleder og et styremedlem i fellesskap som har signaturrett og

hevder at selskapet ikke har dokumentert at bindende avtale er inngått. Klager mener at det i

alle tilfeller ikke ble gitt tilstrekkelige opplysninger om avtalevilkårene.

Klager viser i alle tilfeller til at varslingsreglene i standard kraftleveringsavtale gjelder, og at

varslingsplikten ikke er overholdt. Klager hevder at prisendringer aldri har blitt varslet, og

krever på denne bakgrunn å bli stilt som om organisasjonen var oppført på spotavtale i

perioden januar 2022 til januar 2023.

Ustekveikja Energi AS mener at klager må anses som næringskunde, samtidig som det bestrider klagers krav under henvisning til avtalen som partene har inngått. Selskapet viser til at avtale ble inngått gjennom tredjepart i 2002 og til at det ikke foreligger noen avtaledokumentasjon for avtaler inngått så langt tilbake i tid. For avtalen inngått i 2012, viser selskapet til de fremlagte avtalevilkår.

Selskapet hevder uansett at klager må anses å ha akseptert avtalen ved at fakturaer

er betalt gjennom 20 år. Selskapet viser til at avtaleproduktet har fremgått av de løpende

fakturaer og påpeker at klager har stått fritt til å endre eller si opp produktet.

Selskapet hevder at varslingsreglene i standardavtalen ikke gjelder for næringskunder.

Nemnda ser slik på saken:

Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for krav som bygger på variabel kraftavtale. Spørsmålet er om klager kan kreve å bli fakturert med grunnlag i spotvilkår for perioden januar 2022 til januar 2023.

Før nemnda går inn på sakens materielle spørsmål, tar den stilling til om nemnda har kompetanse til å behandle saken.

Klagen ble inngitt 24. mai 2023, det vil si før Elklagenemndas nye vedtekter av 2023 trådte i kraft. Nemndsavtalen av 2016 får derfor anvendelse. 2016-avtalen pkt. 1.4 lyder slik:

«Elklagenemnda behandler klager fra forbrukere som har et reelt behov for å få avgjort et omtvistet krav mot en næringsdrivende som kan klages inn for Elklagenemnda. Med forbruker menes en fysisk person som ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet. Også andre kunder, herunder sameiere og borettslag, som ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet, kan få saken behandlet i nemnda.

Klager fra næringsdrivende behandles ikke.»

Klager i denne saken er et registrert trossamfunn og er ikke å anse som en fysisk person. Selv om klager derfor faller utenfor forbrukerbegrepet, kan nemnda likevel behandle klager fra andre kunder så lenge de ikke er å anse som næringsdrivende. Klager opptrer ikke som næringsdrivende, og nemnda mener derfor at klagen kan tas til realitetsbehandling.

Nemnda ser så på sakens materielle spørsmål.

Selv om saken kan behandles av nemnda, er det på det rene at klager ikke er å anse som forbruker. Standard kraftleveringsavtale og prisopplysningsforskriften kommer derfor som utgangspunkt ikke til anvendelse, men kan få betydning som relevant bakgrunnsrett i saken. 

Slik saken er opplyst for nemnda, ble det første avtaleforholdet etablert i 2002 gjennom tredjepart for to målepunkt. Det ble så inngått avtale for ytterligere et målepunkt i 2012. Det foreligger ikke skriftlig avtaledokumentasjon for avtalene fra 2002, men partene er enige om at avtalen har løpt kontinuerlig siden den gang, og at klager har betalt fakturaer uten innsigelser over en periode på om lag 20 år. Nemnda påpeker at i 2002 var variabelprisavtaler det alminnelige standardproduktet i kraftbransjen. Når det gjelder avtalen fra 2012, har selskapet vist til at klager har akseptert særvilkår for næring fra 2012, som bygger på varslingsregler samsvarende med variabelavtaler. Nemnda legger derfor til grunn at alle tre avtalene har vært variabelavtaler, og at avtalene er videreført i den løpende faktureringen, og at klager gjennom alle år har implisitt akseptert dette gjennom løpende betaling av fakturaer. Det er ikke fremlagt dokumentasjon som tilsier at partene på noe tidspunkt avtalte overføring over til spotavtale før produktet «Variabel Næring» ble avviklet fra 1. februar 2023.

Etter dette legger nemnda til grunn som sannsynliggjort at det mellom partene var avtalt standard variabelavtaler for alle tre målerne frem til 1. februar 2023.

Når det gjelder klagers anførsel om manglende varsling av prisendringer, påpeker nemnda – som nevnt over – at varslingsreglene i standard kraftleveringsavtale og prisopplysningsforskriften ikke kommer direkte til anvendelse i denne saken. Klager er ikke forbruker, og nemnda kan ikke se at partene har avtalt noe tilsvarende varslingsregime i avtalen som gjelder de tre målerne. For variabelavtaler følger det av alminnelige avtalevilkår at pris kan endres løpende i takt med markedsutviklingen. At variabelprisen i deler av perioden – særlig høsten 2022 – var klart høyere enn spotpris, gir etter nemndas syn likevel ikke grunnlag for å innfortolke strengere varslingsregler enn avtalen bygget på. Dette gjelder selv om nemnda i sin praksis har lagt til grunn at variabelavtaler inneholder en risiko som ikke-profesjonelle kunder kan ha vanskelig for å forstå, blant annet for at prisen i perioder ligger over spotpris. Dette er imidlertid et forhold som ligger innenfor avtalens karakter, og kan ikke i seg selv anses som mislighold overfor ikke-forbrukere.

Nemnda peker videre på at klager sto fritt til å endre avtaleprodukt eller si opp avtalen i perioden. At klager først i 2023 tok opp spørsmålet om avtaleformen, medfører ikke at selskapet i ettertid må bære risikoen for prisutviklingen i en periode hvor avtalen etter nemndas vurdering er inngått og gjennomført i samsvar med avtaleforholdet.

Det foreligger derfor ikke rettslig grunnlag for å stille klager som om organisasjonen hadde vært oppført på spotavtale i perioden januar 2022 til januar 2023.

Nemndas konklusjon er at klager gis ikke medhold.

Uttalelsen er enstemmig.

VEDTAK

Klager gis ikke medhold.

Oslo, 8. april 2025

Henrik E. Kolderup, leder

Thomas Iversen, Forbrukerrådet

Astrid M. Hilde, Fornybar Norge

Lars Lima, Fornybar Norge

Elklagenemndas vedtak er rådgivende.