Sak: 23-473 Klage knyttet til fakturering – Å Strøm AS

 Saken gjaldt uenighet om klagers betalingsplikt for påslag på spotpris. Klager anførte at selskapet endret avtalen uten hennes samtykke. Hun bestred at hun var bundet av en fastprisavtale og krevde ny avregning i samsvar med spotprisvilkårene som fulgte av avtalen. Klager anførte at selskapet ikke hadde avtalemessig grunnlag for å belaste henne for det omtvistede påslaget. Å Strøm AS bestred at avtalen var endret og viste til at påslaget ble spesifisert på faktura som følge av pålegg fra myndighetene. Selskapet opprettholdt omtvistede betalingskrav. Klager ble under dissens ikke gitt medhold.

Å Strøm AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.  

Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for påslag på spotpris. 

Regelverk: Standard kraftleveringsavtale § 1-3 og avregningsforskriften § 7-2 andre ledd. 

Historikk:   14.12.2006 – Partene inngår avtale.  19.01.2023 – Klager fremsetter innsigelse overfor selskapet per brev. 

Krav: Klager bestrider betalingsplikt for påslaget og krever tilbakebetalt det beløp som hun hevder å ha blitt overfakturert i løpet av avtaleforholdet.  

Partenes anførsler: 

Klager anfører at selskapet har endret avtalen uten hennes samtykke. Hun viser til bestridte fakturaer og hevder at selskapet ikke har avtalemessig grunnlag til å belaste henne for påslaget. Klager krever tilbakeført det beløp som selskapet urettmessig har mottatt.  

Klager anfører videre at selskapet burde ha gitt opplysninger om rimeligere avtaletyper, og at hun grunnet de manglende opplysningene om dette bør refunderes for de overbetalte beløp som følge av å ha vært satt på en dyrere avtaletype. 

Klager fastholder spotprisavtalen og bestrider å være bundet av en fastprisavtale.  

Klager krever erstattet saksomkostninger beregnet til kr 500. 

Å Strøm AS bestrider å ha endret avtalen. Selskapet forklarer at påslaget hele tiden har vært en del av avtalen, og at årsaken til endring på fakturaen skyldes pålegg fra myndighetene. Å Strøm AS fastholder omtvistede fakturaer og bestrider klagers tilbakebetalingskrav. 

Å Strøm anfører videre at de ikke kan bebreides for at klager ikke har vært informert om de rimeligere avtalealternativene, da disse alternativene til enhver tid har vært tilgjengelige på deres nettsider, og det har vært mulig for kunden å vurdere bytte av avtale selv. 

Nemnda ser slik på saken: 

Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for påslag på spotpris. Spørsmålet i saken er om klager kan kreve tilbakeført det fakturerte påslaget.

Nemnda bemerker innledningsvis at klager har gjort gjeldende at hun står på en fastprisavtale. Nemnda ser ikke grunnlag for dette. Det fremgår av de omtvistede fakturaene at hun både før og etter endringen i fakturaene sto på produktet «LOS Spotpris 49». Når det i disse fakturaene er angitt en kraftpris per kWh, er dette en gjennomsnittspris for den aktuelle fakturaperioden.

Ved bedømmelsen av det omstridte påslaget, har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall.

Flertallet – bestående av nemndleder og bransjerepresentantene Ingebrigtsen og Lima – peker på at avregningsforskriften § 7-2 annet ledd stiller krav til utforming av faktura til forbrukere ved fakturering for elektrisk energi. Etter bokstav b – som trådte i kraft 01.11.2022 – skal fakturaen inneholde informasjon om fakturagrunnlaget, herunder «egne varelinjer for alle priselementer». Flertallet legger til grunn at oppsplittingen av prisvarelinjen i fakturaene fra desember 2022 var en følge av bestemmelsens ikrafttredelse. Denne endringen i spesifikasjonen av fakturaen utelukker dermed ikke at det omstridte påslaget var innbakt i varelinjen for spotprisen – gjennomsnittlig strømpris – som var oppgitt i fakturaene før dette.

Partenes kraftavtale ble inngått så langt tilbake som 14.12.2006. Om – og i tilfelle hvilket – påslag som ble avtalt mellom partene den gangen, er ikke opplyst. Det er ingen opplysninger i saken som belyser om – eller når – Å Strøm AS har foretatt endringer i avtalen, herunder endret produkttype eller prisingsmodell. Flertallet kan videre etter en konkret vurdering – i motsetning til mindretallet – ikke se at det må legges til grunn som en generell formodning at avtalen har blitt endret i avtaleperioden så langt gjelder spørsmålet om et påslag er avtalt. Flertallet peker tvert imot på at så lenge strøm har blitt levert på spotvilkår, må det som utgangspunkt antas at et påslag har vært avtalt. I hvilken grad et slikt avtalt påslag har vært endret, blir et spørsmål om prisendring, se for eksempel dagens standardavtale for levering av kraft § 6 første ledd. Det er i dag adgang til å foreta slike prisendringer etter forutgående skriftlig varsel.

Etter en samlet og konkret vurdering har flertallet ikke tilstrekkelige holdepunkter for annet enn at påslaget på 6,95 øre/kWh har vært inkludert i varelinjen for spotprisen helt frem til oppsplittingen av denne varelinjen ved faktureringen i desember 2022. Klagers krav om tilbakebetaling vil uansett være begrenset av foreldelsesloven § 2 og § 10 i maksimalt 13 år. Flertallet har etter dette ikke holdepunkter for at klager urettmessig har blitt fakturert for påslaget i en slik grad at det kan danne grunnlag for et tilbakebetalingskrav.

Flertallet ser så på om det finnes annet grunnlag for å frita klager fra plikten til å betale for påslaget. Før avtale om kraftlevering inngås, plikter den næringsdrivende etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav e «på en klar og forståelig måte» å gi forbrukeren opplysninger om den samlede prisen for tjenesten. Det er den næringsdrivende som har bevisbyrden for at denne opplysningsplikten er oppfylt, jf. § 7. Har den næringsdrivende ikke opplyst om tilleggskostnader eller andre kostnader som omhandlet i § 8 første ledd bokstav e, skal forbrukeren ikke bære disse kostnadene, jf. § 9. Også prisopplysningsforskriften § 10 pålegger den næringsdrivende å opplyse om de fullstendige prisene på tjenesten som tilbys.

Som nevnt over, ble avtalen mellom partene inngått 14.12.2006. De nevnte bestemmelsene i angrerettloven og prisopplysningsforskriften trådte i kraft henholdsvis 20.06.2014 og 01.01.2013, og gjaldt dermed ikke da avtalen ble inngått. Bestemmelsen i angrerettloven § 9 gir derfor ikke grunnlag for å frita klager for plikten til å betale påslaget.

Da avtalen ble inngått, gjaldt angrerettloven av 21. desember 2000. Etter 2000-loven

§ 7 første ledd bokstav b, skulle den næringsdrivende før avtale ble inngått, opplyse forbrukeren på en klar og forståelig måte «om de totale kostnadene forbrukeren skal betale, inklusive alle avgifter og leveringskostnader, og spesifikasjon av de enkelte elementene i totalprisen». Denne loven regulerte ikke bevisbyrden på samme måte som dagens § 7, og fastsatte heller ikke noen tilsvarende regel som dagens § 9. Flertallet finner ikke grunnlag for å frita klager fra plikten til å betale påslaget med grunnlag i 2000-loven § 7 første ledd bokstav b, når denne sammenholdes med avtaleloven §§ 36 og 37. Flertallet viser i denne sammenheng særlig til at det omstridte påslaget på 6,95 øre per kWh ikke er urimelig.

Klager har videre anført at selskapet har en plikt til å opplyse om rimeligere avtaler ved inngåelse av avtale med private forbrukere. Flertallet kan ikke se at det er grunnlag for å pålegge kraftleverandøren en slik opplysningsplikt i dette tilfellet.

Det foreligger etter flertallets syn derfor ikke grunnlag for klager til å kreve tilbakeført kostnader knyttet til påslaget. Flertallets konklusjon er at klager ikke gis medhold. 

Mindretallet – representant Norman – kan ikke se at selskapet har sannsynliggjort at det har hjemmel i avtalen med kunden til å kreve det omtvistede påslaget. Selskapet har ikke fremlagt noe dokumentasjon som viser avtalen som ble akseptert av klager, eller andre dokumenter som for eksempel viser hvilket påslag som ble kommunisert i markedsføringen av den samme strømavtalen i tidsrommet klagers avtale ble inngått. Klagers avtale ble angivelig først inngått i 2006, men det har klart formodningen mot seg at denne avtalen har stått helt uforandret i over 16 år. Selskapet burde kunne fremlegge dokumenter fra nyere tid som kan kaste lys over innholdet i avtaleforholdet. I mangel av slike dokumenter kan mindretallet ikke se at selskapet har tilstrekkelig avtalegrunnlag for å kreve det omtvistede påslaget fra klager. Å fakturere forbruker for en tjeneste uten å kunne vise til hjemmel i avtale er forbudt, jf. markedsføringsloven § 11. Mindretallet er derfor av den oppfatning at klager har krav på tilbakebetaling av det omtvistede påslaget.

Nemnda traff etter dette vedtak i samsvar med flertallets konklusjon.

VEDTAK 

Klager gis ikke medhold. 

Oslo, 15. april 2024 

Henrik E. Kolderup, leder

Gustav Norman, Forbrukerrådet

Benedicte F. Ingebrigtsen, Fornybar Norge 

Lars Lima, Fornybar Norge

Elklagenemndas vedtak er rådgivende.