Saken gjaldt uenighet om klagers betalingsplikt for krav i en bedriftsavtale. Nemnda kom til at klager måtte anses som forbruker, og at han ved å si opp avtalen innen angrefristen måtte anses å ha utøvd angreretten. Ved avgjørelsen av rettsvirkninger delte nemnda seg i et flertall og et mindretall. Flertallet mente at klager hadde krav på å bli stilt som om angreretten ble utøvd rettidig, med bortfall av betalingsplikt og krav på tilbakeføring av foretatte innbetalinger, mens mindretallet mente at klager kun hadde krav på avregning etter spotpris. Klager ble gitt medhold. Dissens om rettsvirkningene. NorgesEnergi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for krav i bedriftsavtale. Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4. Historikk: 01.02.2023 – Partene inngår avtale om «Bedrift Aktiv» ved uanmodet telefonsalg, som bekreftes av klager på SMS. 03.02.2023 – Oppstart av kraftleveranse. 08.02.2023 – Klager sier opp avtalen. Partene inngår ny avtale, som bekreftes på SMS. 10.02.2023 – Oppstart av kraftleveranse. 13.02.2024 – Opphør av kraftleveranse. Krav: Klager krever å bli stilt som om det ble inngått spotprisavtale mellom partene. Partenes anførsler: Klager fastholder at kraftleveringsavtalen ble inngått i hans egenskap av å være forbruker og at det ikke er avgjørende at det ble inngått avtale om et bedriftsprodukt. Klager hevder at selskapet har registrert avtalen på hans tidligere enkeltpersonforetak uten hans samtykke og viser til at leveransen har gått til hans private husholdning. Klager mener at selskapet ikke ga ham tilstrekkelige opplysninger om avtalens prisvilkår ved avtaleinngåelsen. Han ble forespeilet en spotprisavtale, og at han ble ikke informert om at det ville påløpe et tillegg i prisen. Klager mener selskapet villedet ham ved innsalget av avtalen og hevder at han ikke ville ha inngått avtalen hvis han hadde fått tilstrekkelige opplysninger. NorgesEnergi AS tilbakeviser at klager kan anses som forbruker. Selskapet viser til at klager aktivt inngikk avtale som bedriftskunde og viser til at avtaleforholdet ble registrert på bedriftens organisasjonsnummer. Selskapet avviser klagers krav og hevder at det har gitt tilstrekkelige opplysninger om avtalevilkårene ved avtaleinngåelsen. Selskapet stiller seg uforstående til klagers påstander og hevder garantien i avtalevilkårene er oppfylt. Det tilbakeviser at klager på noe tidspunkt ble forespeilet en spotprisavtale og mener begrepet «spotpris» ikke ble brukt i markedsføringen. Nemnda ser slik på saken: Saken gjelder uenighet om klagers plikt til å betale krav etter en bedriftsavtale. Slik saken er opplyst inngikk partene 1. februar 2023 avtale om produktet «Aktiv Bedrift». Nemnda ser først på om klager må anses som forbruker, selv om klager ble oppført på et bedriftsprodukt. Spørsmålet har betydning dels for nemndas kompetanse til å behandle klagen, dels for spørsmålet om hvilke rettsvirkninger dette skal ha for løsningen av saken.  Både forbrukerkjøpsloven og Elklagenemndas vedtekter pkt. 1.4, bygger på at en forbruker er en fysisk person som ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet. Avtaletypen har ikke betydning for denne vurderingen, ettersom det ville uthule forbrukervernet. Nemnda finner det klart at klager har inngått avtale med NorgesEnergi AS i egenskap av å være forbruker. Avtalen er inngått med ham som fysisk person, samtidig som det ikke er bestridt at kraftleveransen har skjedd til klagers private bolig, uten at det er holdepunkter for at det har hatt tilknytning til næringsvirksomhet. Selskapet har ikke fremlagt noen opplysninger som tilsier at klager likevel må anses som næringsdrivende i denne sammenhengen. Nemnda påpeker som nevnt at en forbruker ikke taper sine rettigheter alene fordi forbrukeren inngår en bedriftsavtale, slik selskapet gjør gjeldende. Klager har derfor krav på å bli stilt som om det er inngått avtale med private forbrukere og er beskyttet av preseptorisk lovgivning for forbrukere, enten forbrukerbeskyttelsen følger av fremforhandlede standardavtaler for produktet eller av lovgivningen, som blant annet angrerettloven. Klager har videre krav på å få tvisten behandlet av Elklagenemnda, jf. Elklagenemndas vedtekter punkt 1.4. Nemnda tilføyer at den finner det kritikkverdig når selskaper selger inn bedriftsavtaler til forbrukere, ettersom det da kan oppstå betydelige uklarheter om kundens rettsstilling. Nemnda ser så på sakens hovedspørsmål. Ved bedømmelsen av saken har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet – bestående av nemndleder Kolderup med dobbeltstemme og forbrukerrepresentant Iversen – legger til grunn at avtale ble inngått 1. februar 2023 etter telefonsamtale mellom klager og selskapet. Dette utgjør et fjernsalg, jf. angrerettloven § 1 første ledd og § 5 bokstav b. Flertallet legger videre til grunn at denne avtalen ble forsøkt sagt opp av klager 8. februar 2023. Avtalen ble imidlertid videreført av selskapet og opphørte først 13. februar 2024. Utgangspunktet etter angrerettloven § 20 er at en forbruker kan gå fra avtalen ved å gi melding til den næringsdrivende innen utløpet av angrefristen, jf. § 21. Angrefristen utløper som utgangspunkt 14 dager etter at avtalen ble inngått, jf. angrerettloven § 21 første ledd. inngått. Angrefristen kan i noen tilfeller utvides, jf. § 21 tredje og fjerde ledd, men i denne saken kommer ikke dette på spissen. Slik saken er opplyst forsøkte klager å si opp avtalen 8. februar 2023 – syv dager etter avtaleinngåelsen – under henvisning til det klager mente var selskapets manglende og villedende prisopplysninger. Flertallet mener at klager i realiteten må anses å ha utøvd sin angrerett ved denne oppsigelsen. Ved utøvelsen av angreretten er det ikke krav om at angreretten uttrykkelig påberopes. En ordinær oppsigelse av en avtale om strømleveranse må som utgangspunkt anses som en klar og utvetydig erklæring om at forbrukeren ønsker å gå fra avtalen, jf. angrerettloven § 20. Flertallet viser på dette punkt til flertallets begrunnelse i sak 22-1539. Flertallet oppfatter at klager urettmessig ble nektet å utøve sin angrerett da han forsøkte å gå fra avtalen. Klager har derfor krav på å bli stilt som om angreretten ble utøvd denne dagen. Når det gjelder rettsvirkningene ved rettidig utøvelse av angreretten, har klager bare krevd å bli stilt som om det ble inngått en spotprisavtale. Nemnda har imidlertid selvstendig ansvar for å håndheve angrerettloven, jf. blant annet EU-domstolens sak C-243/08 Pannon GSM. Flertallet – bestående av nemndleder med dobbeltstemme og forbrukerrepresentant Iversen – viser til flertallets votum i vedtak 23-011 m.fl. (Haugaland Kraft Energi AS) av 12. juni 2023. Der den næringsdrivende ikke har oppfylt opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, innebærer angrerettloven § 26 andre ledd sammenholdt med § 24 første ledd at forbrukerens betalingsplikt bortfaller i sin helhet der angreretten utøves, og at kunden har krav på å få tilbakeført sine betalinger under avtalen. I den utstrekning det har funnet sted gjennomfakturering av nettleie, skal tilbakeføringen ikke omfatte den del av betalingene som gjelder nettleien. Likevel har klager krav på å få tilbakeført den delen av strømstøtten som eventuelt har oversteget skyldig nettleie og som har gått til betaling av strøm.    Når det gjelder forsinkelsesrentene, viser flertallet til sak 22-1539. Uten at det har betydning for sakens utfall, tilføyer flertallet at det heller ikke kan se at selskapet har oppfylt de særlige inngåelsesreglene i angrerettloven § 10 som gjelder for avtaler som inngås ved uanmodet telefonsalg. Etter flertallets syn skal klager derfor gis medhold. Mindretallet – bestående av bransjerepresentantene Lima og Hilde – legger til grunn at partene inngikk avtale 1. februar 2023 på bakgrunn av uanmodet telefonsalg. Klager har gjort gjeldende at han ble forespeilet en spotprisavtale og at han ikke ble informert om at det ville påløpe et tilleggspåslag på 5,2 øre/kWh. Selskapet har på sin side anført at klager ble gitt tilstrekkelige opplysninger om prisvilkårene i avtalen, og at det ikke på noe tidspunkt ble henvist til spotpris. Spørsmålet er om klager har rett til å bli stilt som om det ble inngått spotprisavtale. Mindretallet bemerker at det ikke er fremlagt dokumentasjon som belyser innholdet i telefonsamtalen som dannet grunnlaget for avtaleinngåelsen. Heller ikke i den etterfølgende korrespondansen mellom partene finner mindretallet holdepunkter for hvilke prisvilkår det ble inngått avtale om. Mindretallet bemerker at det påhviler kraftleverandøren å gi tilstrekkelig klare opplysninger om avtalevilkårene, og at usikkerheten omkring hvilken produkttype det ble inngått avtale om, følgelig må gå utover selskapet. Mindretallet legger etter dette klagers saksfremstilling til grunn og finner at klager har rett på ny avregning i samsvar med spotpris uten påslag. Mindretallet bemerker at klager i alle tilfeller må fristilles fra betalingsplikten for bruddgebyr. Derimot mener mindretallet at det ikke er grunnlag for flertallets konklusjon om at klager har krav på tilbakeføring av foretatte betalinger, noe klager heller ikke har bedt om, og viser til mindretallets votum i vedtak mot Haugaland Kraft Energi AS 12. juni 2023 I samsvar med flertallets begrunnelse, gis klager medhold. VEDTAK Klager gis medhold. Oslo, 10. mars 2025 Henrik E. Kolderup, leder Thomas Iversen, Forbrukerrådet Astrid M. Hilde, Fornybar Norge Lars Lima, Fornybar Norge Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om klagers betalingsplikt for etterfakturert forbruk. Nemnda kom til at selskapet hadde adgang til å etterfakturere forbruket som følge av manglende måledata, og at forbruket var periodisert i samsvar med gjeldende regler for håndtering av slike data. Nemnda la til grunn at fordelingen av forbruket fulgte beregninger fastsatt av Elhub, og at dette ikke ga grunnlag for å foreta en alternativ periodisering. Klager ble enstemmig gitt ikke medhold. BKK AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for etterfakturert forbruk. Regelverk: Standardvilkår for nettleie §§ 5-4 og 6-4. Historikk: 09.2022 – Manglende kontakt med klagers måler. 03.10.2022 – Klager leser av målerstand. 02.11.2022 – Klager mottar bestridt faktura. Krav: Klager bestrider betalingsplikt for omtvistet faktura og krever periodisering av kravet. Partenes anførsler: Klager hevder at tilleggsbetalingskravet ikke er korrekt fordi forbruksfordelingen ikke stemmer. Klager viser til at netteier mistet kontakt med måleren i 2021, og at kontakt ikke ble gjenopprettet før måleren ble reparert i 2023. Han forklarer at han foretok manuelle avlesninger i den perioden som netteier ikke hadde kontakt med måleren. Klager tilbakeviser selskapets fordeling av forbruket i fakturaen av 02.11.2022 og mener at det ikke er grunnlag for å foreta slik fordeling når netteier har manglet kontakt med måleren. Klager mener at forbruket i stedet må fordeles jevnt i perioden 01.09.2022–07.10.2022, der avregningen baseres på snittpris og det samlede forbruket deles på antall dager. BKK AS opprettholder betalingskravet i fakturaen og fastholder at forbruket er korrekt fordelt. Selskapet viser til at klager er avregnet etter stipulert forbruk på bakgrunn av historiske data, og at forbruket fordeles basert på en justert innmatingsprofil laget av Elhub, og at fordelingen ikke kan endres i netteiers systemer. Selskapet fastholder derfor at de innmeldte verdier danner grunnlaget for avregningen. Det viser til at klager mottok månedlig varsel om avlesning av målerstand inntil kontakt med AMS-måler ble gjenopprettet. Selskapet peker på at det ble avdekket et avvik mellom stipulerte og reelle verdier da målerstanden ble avlest i oktober 2022. Nemnda ser slik på saken: Saken gjelder uenighet om klagers plikt til å betale for etterfakturert forbruk. Spørsmålet er om forbruket er periodisert korrekt for perioden selskapet har manglet kontakt med klagers måler. Slik saken er opplyst, var det manglende kontakt mellom nettselskapet BKK og klagers måler i september og oktober 2022. Klagers forbruk ble derfor stipulert av BKK, inntil klager foretok en manuell måleravlesning 3. oktober 2022. Det ble da avdekket et avvik mellom de stipulerte og reelle verdiene, som klager så ble etterfakturert for 2. november 2022. Utgangspunktet etter standardvilkårene for nettleie (2021) § 5-4 første ledd er at nettselskapet kan stipulere kundens forbruk dersom måleapparatet ikke har virket. Av bestemmelsens annet ledd følger det videre at «[k]unden blir belastet eller godskrevet for det beløp som svarer til differansen mellom det antatte forbruk og det målte forbruk for den tid målefeilen kan sannsynliggjøres». Det er i saken ikke uenighet om at selskapet har adgang til å etterfakturere forbruk der det har foreligget feil med måleren. Klagen retter seg i stedet mot hvordan forbruket er fordelt og korrigert i etterkant. Klager mener at selskapets forbruksfordeling mangler faktisk grunnlag, all den tid selskapet har manglet kontakt med måleren, og at forbruket i stedet må fordeles lineært i den aktuelle perioden. Selskapet har på sin side gjort gjeldende at de innmeldte verdiene fordeles basert på en justert innmatingsprofil hos Elhub. Nemnda bemerker at det etter avregningsforskriften kapittel 6 er Elhub som har det operative ansvaret for håndtering av manglende eller korrigerte måleverdier. Nettselskapene plikter å følge de beregninger og fordelinger som Elhub fastsetter. Når timesmålinger ikke er tilgjengelige – for eksempel som følge av at selskapet mister kontakt med kundens måler – blir målepunktet automatisk inkludert i Elhubs beregning av såkalt reststrøm, som fordeles etter de profilene og tapsforutsetningene som følger av forskriften og Elhubs systemløsning. En del av denne prosessen er beregningen av justert innmatingsprofil (JIP) etter avregningsforskriften § 6‑4. Denne innebærer at Elhub justerer innmatingsprofilen slik at forbruket fordeles i tråd med de beregningsreglene som gjelder i markedet. Nettselskapet kan ikke overstyre disse beregningene eller foreta en alternativ periodisering. Den fordelingen som fremkommer i Elhub, utgjør dermed et bindende grunnlag for faktureringen. Klagen retter seg derfor i realiteten mot Elhubs metode for fordeling av forbruk ved manglende måleverdier, noe som i alle tilfeller ligger utenfor nemndas kompetanseområde. Nemnda legger til grunn at selskapet har handlet i samsvar med de kravene som gjelder for håndtering og korrigering av manglende måleverdier, og at forbruket er periodisert korrekt. Nemndas konklusjon er at klager gis ikke medhold. Uttalelsen er enstemmig. VEDTAK Klager gis ikke medhold. Oslo, 10. mars 2025 Henrik E. Kolderup, leder Thomas Iversen, Forbrukerrådet Astrid M. Hilde, Fornybar Norge Lars Lima, Fornybar Norge Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om etterfakturering knyttet til fordeling og refakturering av kostnader i et boligselskaps felles varmeanlegg. Nemnda kom til at det omtvistede kravet sprang ut av et avtaleforhold mellom selskapet og boligselskapet, og ikke av en avtale mellom kraftleverandør og klager som forbruker om overføring eller levering av elektrisk energi. Klagen falt derfor utenfor Elklagenemndas saklige virkeområde. Saken ble enstemmig avvist. Lyse Energi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder uenighet om etterfakturering. Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-2 og 2-2. Historikk: Oktober 2023 – Klager overtar boligen. Februar 2024 – Klager kontakter selskapet om mulig feil ved registrert kontaktinformasjon. 17.06.2025 – Selskapet oppdager at klager er registrert med feil kontaktinformasjon, og informerer klager om utestående fakturaer. Krav: Klager krever at det etterfakturerte kravet på kr 15 989,81 frafalles, subsidiært at betalingsplikten begrenses til fakturaer utstedt frem til februar 2024. Partenes anførsler: Klager gjør gjeldende at hun ikke har hatt mulighet til å følge opp fakturaer grunnet feilregistreringer og manglende oppfølging fra selskapet. Hun mener at hun i februar 2024 gjorde det som med rimelighet kan forventes ved å kontakte selskapet for å sikre korrekt kontaktinformasjon på henne, men at dette ikke ble fulgt opp av selskapet. Klager mener at kravet bør frafalles sin helhet eller reduseres til perioden før korrekt informasjon ble gitt. Klager viser videre til at selskapet har forsøkt å sende e-post til en ugyldig e-postadresse, noe selskapet selv har erkjent har medført feilmeldinger. Hun påpeker at selskapet til tross for dette ikke har benyttet alternative kommunikasjonskanaler. Klager mener derfor at det er urimelig at hun holdes ansvarlig for et etterslep hun ikke er blitt gjort kjent med. Lyse Energi AS erkjenner feilregistrering av kontaktinformasjon på klager og mangler i håndteringen av kundehenvendelsen, men fastholder likevel kravet. Selskapet viser til at beløpet gjelder utlegg selskapet har hatt på vegne av sameiet, og som ikke er inntekter for selskapet. Avtalen klager er tilknyttet er inngått mellom sameiet og selskapet, og innebærer at selskapet mottar faktura fra sameiets energileverandør, betaler denne på vegne av sameiet, og deretter fordeler kostnadene til sameiets beboere. Selskapet anfører at feil i faktureringen ikke fritar klager fra plikten til å betale faktisk påløpte kostnader. Selskapet har tilbudt rentefri nedbetalingsplan samt frafall av renter og gebyrer. Det viser til at det er iverksatt tiltak for å forbedre interne rutiner. Nemnda ser slik på saken: Saken gjelder klage over etterfakturering i en avtale som gjelder kostnadsfordeling for elektrisk energi. Slik saken er opplyst for nemnda gjelder kravet fordeling og refakturering av energikostnader i boligselskapets felles varmeanlegg. Avtalen om selve energitjenesten er inngått mellom boligselskapet og Lyse Energi AS. Energien leveres til boligselskapets felles anlegg, og kostnadene fordeles på, og faktureres videre til, beboerne. Klager er beboer i boligselskapet og er belastet en andel av kostnadene. Klagen gjelder denne belastningen. Spørsmålet i saken er om klagen faller innenfor Elklagenemndas saklige virkeområde. Nemndas kompetanse følger av nemndavtalen. Nemndavtalen av 2023 punkt 1.3 bestemmer følgende om nemndas saklige virkeområde: Elklagenemnda behandler klager som springer ut av avtaler mellom nettselskap og/eller kraftleverandør og forbruker om overføring eller levering av elektrisk energi. I denne saken springer det omtvistede kravet ut av et avtaleforhold mellom Lyse Energi AS og boligselskapet som gjelder fordeling av kostnader som selskapet har lagt ut på vegne av boligselskapet. Tvisten gjelder dermed ikke et krav som springer ut av avtale mellom nettselskap og/eller kraftleverandør og klager som forbruker om overføring eller levering av elektrisk energi. Nemnda har derfor ikke kompetanse til å realitetsbehandle klagen, jf. nemndavtalen punkt 1.3. Selv om fristen for avvisning fra sekretariatet etter nemndavtalen punkt 5.3 er utløpt, mener nemnda at klagen uansett ikke kan tas til realitetsbehandling i en situasjon der nemnda ikke har kompetanse til å behandle klagen. Nemndas konklusjon er at saken avvises. Uttalelsen er enstemmig. VEDTAK Saken avvises. Oslo, 8. juni 2026 Henrik E. Kolderup, leder Thomas Iversen, Forbrukerrådet Thomas Åtland Ellefsen, Fornybar Norge Terje Lindberg, Fornybar Norge Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om erstatningsansvar for skade på et gjerde på klagers eiendom. Nemnda kom til at kravet ikke sprang ut av et avtaleforhold om levering eller overføring av elektrisk energi, og at klagen derfor falt utenfor Elklagenemndas saklige virkeområde. Saken ble enstemmig avvist. Elvia AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder uenighet om erstatningsansvar for skade på et gjerde på klagers eiendom. Regelverk: Standardvilkår for nettleie kapittel 14. Historikk: 17.03.2025 – Trefall på klagers eiendom. Krav: Klager krever at selskapet enten reparerer gjerdet eller erstatter kostnadene knyttet til reparasjon av gjerdet med kr 3 834. Partenes anførsler: Klager hevder at selskapet er erstatningspliktig for skade på gjerdet på hennes eiendom. Hun viser til at et tre falt på en stikkledning og lå over taket på eiendommen. I følge klager oppsto skaden på gjerdet i forbindelse med selskapets arbeid med å fjerne treet, og ikke som følge av selve trefallet. Klager viser til bildedokumentasjon fra før og etter fjerningen av treet, som etter hennes syn dokumenterer hendelsesforløpet. Klager mener at selskapet må erstatte de skadene som det har påført henne. Kravet er begrunnet i oppgitte materialkostnader og arbeidskostnader som samlet utgjør kr 3 834. Elvia AS bestrider erstatningsansvar for det påstått ødelagte gjerdet. Selskapet mener at forholdet ikke reguleres av nettleieavtalen, ettersom det ikke foreligger mangel eller forsinkelse ved leveransen, fordi strømforsyningen var intakt under hele hendelsen. Selskapet viser til at treet ble fjernet kostnadsfritt, og mener at arbeidet ble utført på en forsvarlig og skånsom måte. Det gjør gjeldende at det ikke forelå alternative handlingsmåter som kunne ha forhindret en eventuell skade på gjerdet. Derfor fastholder selskapet at vilkårene for erstatning ikke er oppfylt, og at det derfor ikke foreligger erstatningsansvar. Selskapet stiller videre spørsmål ved om Elklagenemnda er rette instans til å vurdere saken, ettersom kravet gjelder et påstått erstatningsansvar utenfor kontraktsforhold. Det viser i denne sammenheng til at klager ikke har et aktivt kundeforhold hos selskapet. Nemnda ser slik på saken: Saken gjelder uenighet om erstatningsansvar for skade på et gjerde på klagers eiendom. Klager har krevd erstatning for kostnader til reparasjon av gjerdet med kr 3 834, eventuelt at nettselskapet reparerer gjerdet. Slik saken er opplyst for nemnda, er bakgrunnen for kravet at et tre som falt 17. mars 2025 på klagers eiendom kom i kontakt med en stikkledning. Nettselskapet fjernet treet kostnadsfritt. Klager har gjort gjeldende at skaden på gjerdet oppsto i forbindelse med nettselskapets arbeid med å fjerne treet. Spørsmålet i saken er om klagen faller innenfor Elklagenemndas saklige virkeområde. Etter nemndsavtalen av 2023 pkt. 1.3 behandler Elklagenemnda klager som springer ut av avtaler mellom nettselskap og/eller kraftleverandør og forbruker om overføring eller levering av elektrisk energi. Klagen gjelder et erstatningskrav for skade på fast eiendom som skal ha oppstått i forbindelse med nettselskapets arbeid med å fjerne et tre. Kravet springer rettslig sett ikke ut av et avtaleforhold mellom klager og nettselskapet om levering eller overføring av elektrisk energi. Hvorvidt retten til å ha luftspennet over klagers eiendom bygger på nettleieavtalen eller ikke, noe som i denne saken er uklart, får derfor uansett ikke betydning. Klagen faller etter dette utenfor nemndas saklige virkeområde. Nemndas konklusjon er at saken avvises. Uttalelsen er enstemmig. VEDTAK Saken avvises. Oslo, 8. juni 2026 Henrik E. Kolderup, leder Thomas Iversen, Forbrukerrådet Thomas Å. Ellefsen, Fornybar Norge Lars Lima, Fornybar Norge Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om tilbakebetalingskrav med grunnlag i angrerettutøvelse. Nemnda kom til at selskapet ikke hadde oppfylt sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, og at klager derfor hadde en utvidet angrerett som var utøvd i tide. Nemnda la til grunn at klagers tidligere avslag på tilbud om førtidig opphør av avtalen ikke var til hinder for senere utøvelse av angreretten. Ved avgjørelsen av rettsvirkninger delte nemnda seg i et flertall og et mindretall. Flertallet mente at klager hadde krav på tilbakeføring av foretatte innbetalinger med tillegg av forsinkelsesrente, mens mindretallet ikke kunne se at det forelå grunnlag for tilbakeføring av betaling for levert og forbrukt kraft. Klager ble gitt medhold. Dissens om rettsvirkningene. Meløy Energi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder uenighet om tilbakebetalingskrav med grunnlag i angrerettutøvelse. Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4 og angrerettloven. Historikk: 26.03.2022 – Oppstart av kraftleveranse. 08.03.2023 – Klager fremsetter erklæring om angrerett. 26.03.2023 – Kraftleveranse opphører. Krav: Klager krever å få tilbakeført samtlige innbetalinger i avtaleperioden inkludert forsinkelsesrenter med grunnlag i angrerettsutøvelse. Partenes anførsler: Klager hevder at han ikke mottok tilstrekkelige opplysninger om angrerett av selskapet på avtaletidspunktet. Han viser til at han ikke på noe tidspunkt mottok angreskjema eller opplysninger om angreretten for øvrig. Klager mener at han hadde en utvidet angrerett i behold da erklæringen ble fremsatt, fordi selskapet misligholdt sin opplysningsplikt. Klager krever tilbakeført samtlige betalinger i avtalen med tillegg av forsinkelsesrenter, der plusskundeforholdet også er hensyntatt i beregningen av kravet. Klager beregner kravet til kr 17 000 i tillegg til forsinkelsesrenter på 10,75 %. Klager viser til at han ble tilbudt frikjøp fra fastprisavtalen og overgang til spotprisavtale, men at han takket nei til det. Meløy Energi AS bestrider klagers krav om tilbakebetaling, og hevder at det opplyste om angreretten på avtaletidspunktet. Selskapet viser til at opplysningene fulgte av bestillingssiden og at det må forventes at kunden finner frem til disse ved bestilling. Selskapet mener at det forhold at angreskjema ikke ble sendt som eget dokument, ikke kan medføre at klager har angreretten i behold. Det understreker at det er tale om en formell feil. Selskapet mener at kunden i alle tilfeller ikke kan angre på en vare som er levert og forbrukt. Det fastholder at kraftleveranser må anses som en vare under henvisning til NVEs forståelse. Selskapet har tilbudt klager frikjøp fra avtalen og overgang til spotpris. Nemnda ser slik på saken: Saken gjelder spørsmål om angrerett er utøvd i tide, og hvilke rettsvirkninger dette i så fall skal få. Angrerettloven får anvendelse i saken, jf. angrerettloven § 1. Etter angrerettloven § 21 første ledd utløper angrefristen ved avtaler om levering av tjenester 14 dager fra avtalen ble inngått. Der den næringsdrivende ikke har oppfylt sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, forlenges imidlertid angrefristen. Angrefristen utløper da 14 dager etter at slike opplysninger er gitt, jf. angrerettloven § 21 fjerde ledd, men likevel senest 12 måneder og 14 dager fra avtaleinngåelsen, jf. § 21 tredje ledd. Fristberegningen skjer i samsvar med lovens § 6, slik at datoen for avtaleinngåelsen ikke medregnes, og slik at fristen først anses utløpt første påfølgende virkedag der fristen utløper på en helge- eller helligdag. Det er klart at klager ikke gjorde angreretten gjeldende innen 14 dager fra avtaleinngåelsen. For at klagers angrerett skal være i behold, må det derfor være grunnlag for utvidet frist etter angrerettloven § 21 tredje og fjerde ledd. Dette må da bygge på at selskapet ikke kan anses å ha oppfylt opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h. Angrerettloven § 8 første ledd bokstav h – slik den gjaldt ved inngåelsen av denne avtalen – krevde at den næringsdrivende før avtaleinngåelsen «på en klar og forståelig måte» gir forbrukeren opplysninger om at «det foreligger angrerett og standardisert skjema for bruk av angrerett (angreskjema), samt vilkårene, tidsfristene og fremgangsmåtene for å bruke angreretten». Det er den næringsdrivende som har bevisbyrden for at opplysningsplikten er oppfylt, jf. angrerettloven § 7. Formålet er å sette forbrukeren i stand til å forstå og å bruke den angreretten som gjelder i avtalen, se i denne sammenheng blant annet EU-domstolens tolkningsuttalelse i dom 24. februar 2022 i sak C-536/20 Tiketa avsnitt 42. Slik saken er opplyst, kan ikke nemnda se at selskapet har godtgjort at det oppfylte sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h på en klar og forståelig måte før avtale ble inngått. Det fremgår at kundene som la inn bestilling på nettsiden blant annet måtte trykke på en lenke på nettsiden for å få tilgang til opplysninger om angreretten. Nemnda har tidligere vært kritisk til oppfyllelse av opplysningsplikten via en hyperlenke, siden det da ikke er notoritet for hvilke opplysninger som er gitt eller hvilke dokumenter som er stilt til kundens rådighet, jf. bevisbyrderegelen i § 7 og sak 23-011 m.fl. mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023. Bevistvilen om hvilke opplysninger som ble gitt, og om og hvordan det ble opplyst om at angreskjema fantes, må gå utover selskapet, jf. angrerettloven § 7. Nemnda bemerker at angrerettloven § 8 bokstav h ble endret med virkning fra 1. oktober 2023 slik at det nå uttrykkelig fremgår at den næringsdrivende skal gi et standardisert angreskjema. Selv om dette ikke var ordlyden på tidspunktet avtalen ble inngått i 2022, fulgte kravet om overgivelse av forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 6 nr. 1 bokstav h, samtidig som en plikt til å overlevere angrerettskjemaet før avtaleinngåelsen i alle tilfeller må utledes av lovens forarbeider, se Prop.64 L (2013–2014, punkt 3.3.11 andre avsnitt, jf. sak 23-056 m.fl. Det er ingen holdepunkter i saken for at selskapet oppfylte opplysningsplikten på noe senere tidspunkt. Det gjaldt følgelig en utvidet angrerett i henhold til angrerettloven § 21 tredje ledd. Klager har utøvd angreretten mindre enn 12 måneder etter avtaleinngåelsen, og angreretten er derfor utøvd i tide, jf. angrerettloven § 21 fjerde ledd. Nemnda bemerker at klager 19.10.2023 uttrykkelig avslo tilbud fra selskapet om å bli kjøpt fri fra fastprisavtalen og samtidig erklærte at han ønsket å opprettholde avtalen, før han så senere gjorde angreretten gjeldende. Handlingsforløpet kan isolert sett fremstå som opportunistisk, ved at klager først fastholdt en avtale som da fremsto som særlig gunstig, før han senere søkte å tre ut av den under endrede markedsforhold. Dette har likevel ingen betydning for klagers rett til å utøve de rettigheter som angrerettloven gir. Et avslag på tilbud om førtidig opphør innebærer i seg selv heller ikke et rettslig avkall på angreretten etter angrerettloven. Nemnda ser så på rettsvirkningene som angrerettsutøvelsen får i denne saken. Ved denne vurderingen har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet – nemndleder med dobbeltstemme og forbrukerrepresentant Iversen – viser til at der angreretten utøves rettidig, og den næringsdrivende ikke har oppfylt opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, følger det av angrerettloven § 26 at forbrukeren ikke har betalingsplikt for strøm som er levert, men ennå ikke betalt, og i tillegg har krav på å få tilbakeført alle betalinger som er foretatt under avtalen. Flertallet viser til EU-domstolens dom 17. mai 2023 i sak C-97/22 DC, samt til flertallsbegrunnelsen i samlevedtak i sak 23-011 m.fl. mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023. Dette flertallet slutter seg til den rettsanvendelsen som fremgår der. Klager har etter dette krav på tilbakeføring av alle foretatte betalinger under avtalen. I den utstrekning det har funnet sted gjennomfakturering av nettleie, skal imidlertid tilbakeføringen ikke omfatte den del av betalingene som gjelder nettleien. I den utstrekning et overskudd på strømstøtte har gått til å dekke deler av klagers betaling for levert kraft, har klager krav på å få tilbake også disse beløpene, ettersom det er en del av klagers betaling for levert kraft. Klager har i tillegg krav på forsinkelsesrenter på tilbakebetalingsbeløpet beregnet fra 30 dager etter at angreretterklæringen ble fremsatt, jf. forsinkelsesrenteloven § 2. Flertallet viser til flertallets begrunnelse i samlevedtak i sak 23-056 m.fl. Flertallet bemerker videre at et tilbakeføringsoppgjør må baseres på den samlede brutto betalingsforpliktelsen under avtalen som følge av at klager er “Plusskunde”. Vederlag for innmating av egenprodusert strøm må derimot anses som en del av betalingsoppgjøret mellom partene. Selv om klager rent faktisk har innbetalt et lavere kontantbeløp, idet deler av oppgjøret er skjedd gjennom motregning mot verdien av egen kraftproduksjon, må denne verdien likestilles med betaling. Ved tilbakeføring skal det derfor tas utgangspunkt i det fulle beløp som er gjort opp under avtalen, herunder også den del som er oppgjort ved motregning mot verdien av egenprodusert strøm. Mindretallet – bestående av bransjerepresentantene Hilde og Lima – kan ikke se at klager har krav på tilbakeføring av foretatte betalinger for strøm som er levert og forbrukt av klager, og viser til mindretallets begrunnelse i samlevedtak i sak 23-011 m.fl. mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023 som dette mindretallet slutter seg til. Nemndas konklusjon at klager gis medhold. Uttalelsen er avsagt under dissens når det gjelder rettsvirkninger. VEDTAK Klager gis medhold. Oslo, 17. februar 2025 Henrik E. Kolderup, leder Thomas Iversen, Forbrukerrådet Astrid M. Hilde, Fornybar Norge Lars Lima, Fornybar Norge Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om klagers betalingsplikt for bruddgebyr ved førtidig oppsigelse av fastprisavtale. Nemnda kom til at selskapet hadde krav på erstatning etter standard kraftleveringsavtale § 5-1, og at det var sannsynliggjort at beregningen av frikjøpsbeløpet var i samsvar med avtalen. Nemnda la til grunn at klager var gjort kjent med at et avtalebrudd ville utløse bruddgebyr, og kom til at klager måtte bære risikoen for gebyrets størrelse ved å si opp avtalen uten å avvente nærmere beregning. Klager ble enstemmig gitt ikke medhold. Lyse Dialog AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for bruddgebyr ved førtidig oppsigelse av fastprisavtale. Regelverk: Standard kraftleveringsavtale § 5-1. Historikk: 30.06.2022 – Partene inngår fastprisavtale. 31.01.2023 – Klager sier opp avtalen og ber om å bli overført til en spotprisavtale. 14.02.2023 – Klager mottar faktura med bruddgebyr på kr 8 230. 01.06.2023 – Avtalt utløpsdato for fastprisavtalen. Krav: Klager bestrider betalingsplikt for bruddgebyr på kr 8 230 og krever en forholdsmessig reduksjon. Partenes anførsler: Klager bestrider plikten til betale bruddgebyret som selskapet krever på kr 8 230. Klager mener beløpet ikke samsvarer med det han ble forespeilet av selskapet før oppsigelsen. Han hevder at han fikk oppgitt et bruddgebyr på kr 500. Klager mener at det ikke foreligger grunnlag for å kreve et gebyr som avviker så stort fra opprinnelig kommunisert gebyr. Klager viser til at han ikke har fått opplyst grunnlaget for beregningen av bruddgebyret og at selskapet ikke har gitt ham mulighet til å sette seg inn i beregningsgrunnlaget. Klager mener at det påligger selskapet å opplyse tydelig om dette. Klager har fremsatt et tilbud om betaling av bruddgebyr med kr 2 000. Lyse Dialog AS opprettholder sitt krav på bruddgebyr og viser til avtalen. Selskapet mener at kunden har betalingsplikt for gebyret fordi avtalen ble sagt opp før avtalt utløpstidspunkt. Selskapet hevder at klager ved flere anledninger har fått opplyst at bruddgebyret beregnes konkret, men at det vil være minimum kr 500. Selskapet viser til at beregningsmetoden er nærmere beskrevet på deres nettsider og i avtalevilkårene. Selskapet viser til at det har vært villig til å redusere kravet til kr 5 085, eventuelt at klager fortsetter på avtalen ut bindingstiden. Nemnda ser slik på saken: Saken gjelder uenighet om klagers plikt til å betale erstatning ved førtidig oppsigelse av fastprisavtale, såkalt «bruddgebyr» eller «frikjøpsbeløp». Tvisten gjelder kravets omfang. Slik saken er opplyst for nemnda, inngikk partene fastprisavtale 30. juni 2022 etter klagers bestilling på selskapets nettsider. Fastprisavtalen hadde en bindingstid på 12 måneder. Klager forespurte ved flere anledninger gjennom avtaleperioden om pris for å bytte avtale. Klager sa opp avtalen etter syv måneder, 31. januar 2023 og ba om å bli overført på spotprisavtale. Etter standard kraftleveringsavtale § 5-1 kan kraftleverandøren ved oppsigelse av en tidsavgrenset fastprisavtale kreve at kunden betaler erstatning dersom leverandøren lider økonomisk tap som følge av oppsigelsen. Erstatningen beregnes ved å legge til grunn differansen mellom den avtalte prisen og et gjennomsnitt av fremtidsprisen på Nasdaq for de gjenværende månedene av kontrakten. Kraftleverandøren kan kreve at kunden betaler denne differansen multiplisert med antall kWh som det forventes at kunden, basert på anleggets historiske forbruk, vil benytte ut avtaletiden. Klager spurte 31. oktober 2022 selskapet om hva kostnaden for å bryte avtalen på daværende tidspunkt ville være ved overføring til spotprisavtale. Selskapet oppga 15. november 2022 et frikjøpsbeløp på kr 500 hvis han brøt avtalen samme dag, noe klager takket nei til. Klager henvendte seg til selskapet på nytt 11. januar 2023 med spørsmål om overføring til spotprisavtale. Selskapet besvarte dette blant annet med følgende: “Ønsker du å avslutte fastprisavtalen din og bytte over til spot kan du gi meg beskjed, så ordner vi det. Det vil koste minimum 500 kr å gå ut av en fastprisavtale før tiden, om det blir kun 500 kr eller mer må backoffice beregne når avtalen evt avsluttes, er avhengig av hva markedets futurepriser ligger på.” Klager spurte etter dette om kostnadsfri overføring til spotprisavtale, noe selskapet avslo. Selskapet tilbød seg å beregne pris for frikjøp dersom han ønsket dette. Det takket klager nei til og ba om å få beholde fastprisavtalen. Klager spurte selskapet på nytt 30. januar 2023 hva kostnaden ville være for å bryte avtalen. Selskapet svarte da at det ville ta kontakt med ham så snart det har beregnet kostnaden. Dagen etter, 31. januar 2023, ba klager selskapet om å bryte avtalen og overføre ham til spotpris. Selskapet hadde da ikke utarbeidet og presentert sin beregning for klager. Slik saken er opplyst, finner nemnda det klart at selskapet har rett på erstatning med grunnlag i standardavtalen § 5-1. At selskapet har krav på slik erstatning, er ikke bestridt av klager. Klager har derimot bestridt selskapets beregning av kravet. Spørsmålet er derfor om selskapet har gått korrekt frem ved beregningen av frikjøpsbeløpet. Formålet bak erstatningsregelen i § 5-1 er å kompensere selskapet for det økonomiske tap som selskapet lider som følge av at fastprisavtalen ikke blir gjennomført som forutsatt. Erstatningen skal stille selskapet i samme posisjon som om kunden forble i avtalen ut avtaletiden. I den konkrete avtalen mellom partene fremgår følgende: “Kunder gis imidlertid anledning til frikjøp fra sin avtaleforpliktelse ved å betale et frikjøpsbeløp. Frikjøpsbeløpet fastsettes til Lyse sitt tap ved at avtalen ikke gjennomføres ut avtaleperioden. Minimumsbeløp for frikjøp er uansett kr 500,-, dette for å dekke kostnad for behandling av frikjøp av avtale. Dette særskilte vilkåret er i tillegg til § 5-1 i Standard kraftleveringsavtale.” En samlet nemnd er enig i at selskapet har sannsynliggjort at beregningen som selskapet har foretatt, er i samsvar med standardavtalen § 5-1. Nemnda legger videre til grunn at klager ved flere anledninger ble informert om at et avtalebrudd ville utløse et bruddgebyr, hvor kr 500 var angitt som et minimumsbeløp, selv om det naturligvis foreligger et betydelig avvik mellom det opplyste minimumsbeløpet og det endelig beregnede beløpet. Etter nemndas syn må imidlertid klagers valg om å be om overgang til spotprisavtale uten å avvente det konkrete kostnadsestimatet for bruddgebyret, få den konsekvens at klager bærer risikoen for gebyrets størrelse. På denne bakgrunn finner nemnda enstemmig at klager ikke bør gis medhold. Klager har etterspurt en nærmere forklaring på hvordan beløpet beregnes. Nemnda er enig i at forbrukerhensyn tilsier at parameterne for beregningen av tapet bør opplyses om i vilkårene eller fremkomme på en tydelig måte. Dette får imidlertid ikke betydning for betalingsplikten. Nemnda bemerker avslutningsvis at selskapet underveis har tilbudt klager å løse seg fra avtalen mot et redusert frikjøpsbeløp på kr 5 085, eller ved å gjeninntre i fastprisavtalen på opprinnelige vilkår. Nemnda legger til grunn at dette tilbudet ikke følger av noen rettslig forpliktelse for selskapet, og er fremsatt på frivillig grunnlag som et minnelig tiltak. Nemndas konklusjon er at klager ikke gis medhold. Uttalelsen er enstemmig. VEDTAK Klager gis ikke medhold. Oslo, 17. februar 2025 Henrik E. Kolderup, leder Thomas Iversen, Forbrukerrådet Astrid M. Hilde, Fornybar Norge Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om tilbakebetalingskrav med grunnlag i angrerettutøvelse. Nemnda kom til at selskapet ikke hadde oppfylt sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, og at klager derfor hadde en utvidet angrerett som var utøvd i tide. Ved avgjørelsen av rettsvirkninger delte nemnda seg i et flertall og et mindretall. Flertallet mente at klager hadde krav på tilbakeføring av foretatte innbetalinger, og fant det ikke dokumentert at klager uttrykkelig hadde anmodet om førtidig oppstart av leveransen. Mindretallet kunne ikke se at det forelå grunnlag for tilbakeføring av betaling for levert og forbrukt kraft. Klager ble gitt medhold. Dissens om rettsvirkningene. Elekt AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder uenighet om tilbakebetalingskrav med grunnlag i angrerettutøvelse. Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4 og angrerettloven. Historikk: 11.04.2022 – Partene inngår avtale. 14.04.2022 – Oppstart av kraftleveranse. 08.02.2023 – Klager angrer avtalen. Krav: Klager krever å få tilbakeført samtlige foretatte betalinger i avtaleperioden, beregnet til kr 34 208,17. Partenes anførsler: Klager anfører at hen ved inngåelsen av avtalen ikke mottok tilstrekkelige opplysninger om angrerett eller angreskjema. Klager skal ikke ha mottatt angreskjema på varig medium, og klager viser til at det ikke er tilstrekkelig å meddele angreskjema gjennom hyperlenke. Klager viser til at bestillingsskjemaet heller ikke oppfylte angrerettlovens krav til opplysninger. Klager viser til Forbrukertilsynets brev av 25.11.2022. Klager bestrider videre å ha bedt uttrykkelig om førtidig oppstart. Klager hevder at det som følge av manglende angrerettopplysninger gjaldt en utvidet angrerett. Klager krever på denne bakgrunn tilbakeført samtlige betalinger i avtalen. Elekt AS bestrider klagers krav om tilbakebetaling. Selskapet hevder for det første at det ga de opplysninger som det skulle ved avtaleinngåelsen. Selskapet hevder at avtalevilkårene og angrerettopplysningene var lett tilgjengelige for kunden ved bestilling og ved utsendelse av bestillingsbekreftelse. Selskapet mener at den utvidede fristen derfor ikke gjelder. Selskapet hevder for det andre at klager ikke kan kreve tilbakebetalt betalinger for forbrukt strøm. Klager har betalingsplikt for et beløp som står i forhold til det som er levert. Selskapet hevder for det tredje at klager har bedt uttrykkelig om førtidig oppstart av leveransen. Det hevder at klager derfor uansett er ansvarlig for kostnadene for levert kraft. Nemnda ser slik på saken: Saken gjelder spørsmål om angrerett er utøvd i tide, og i så fall hvilke rettsvirkninger dette skal få. Slik saken er opplyst for nemnda, inngikk partene avtale om kraftleveranse 11.04.2022. Kraftleveransen startet opp 14.04.2022, og klager angret avtalen 08.02.2023. Angrerettloven får anvendelse i saken, jf. angrerettloven § 1. Etter angrerettloven § 21 første ledd utløper angrefristen ved avtaler om levering av tjenester 14 dager fra avtalen ble inngått. Der den næringsdrivende ikke har oppfylt sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, forlenges imidlertid angrefristen. Angrefristen utløper da 14 dager etter at slike opplysninger er gitt, jf. angrerettloven § 21 fjerde ledd, men likevel senest 12 måneder og 14 dager fra avtaleinngåelsen, jf. § 21 tredje ledd. Fristberegningen skjer i samsvar med lovens § 6, slik at datoen for avtaleinngåelsen ikke medregnes, og slik at fristen først anses utløpt første påfølgende virkedag der fristen utløper på en helge- eller helligdag. Det er klart at klager ikke gjorde angreretten gjeldende innen 14 dager fra avtaleinngåelsen. For at klagers angrerett skal være i behold, må det derfor være grunnlag for utvidet frist etter angrerettloven § 21 tredje og fjerde ledd. Dette må i så fall bygge på at Elekt AS ikke kan anses å ha oppfylt opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h. Angrerettloven § 8 første ledd bokstav h – slik den gjaldt ved inngåelsen av denne avtalen – krevde at den næringsdrivende før avtaleinngåelsen «på en klar og forståelig måte» gir forbrukeren opplysninger om at «det foreligger angrerett og standardisert skjema for bruk av angrerett (angreskjema), samt vilkårene, tidsfristene og fremgangsmåtene for å bruke angreretten». Det er den næringsdrivende som har bevisbyrden for at opplysningsplikten er oppfylt, jf. angrerettloven § 7. Formålet er å sette forbrukeren i stand til å forstå og å bruke den angreretten som gjelder i avtalen, se i denne sammenheng blant annet EU-domstolens tolkningsuttalelse i dom 24. februar 2022 i sak C-536/20 Tiketa avsnitt 42. Det er helt på det rene at Elekt AS ikke oppfylte opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h før avtaleinngåelsen. Spørsmålet i saken er derimot om angrefristen på 14 dager ble utløst med grunnlag i de opplysningene som ble gitt i velkomstbrevet som selskapet sendte samme dag som avtaleinngåelsen. E-posten gjengir en rekke ulike opplysninger, som blant annet oppstartsdato og tips til spørsmål kunden bør stille dersom han blir kontaktet av tidligere strømleverandør for å unngå “lokketilbud”. Deretter er det lenket til selskapets sosiale medier, før det nederst i e-posten står følgende: «Vedlagt finner du våre avtalevilkår» Under dette igjen er det to hyperlenker: «Personvern | Angreskjema» Ved bedømmelsen av om opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h er oppfylt, indikerer for så vidt de opplysningene som gis at det foreligger angrerett og at et angreskjema finnes. Disse opplysningene gis likevel ikke på noen «klar og forståelig måte», og det sies ikke noe direkte om hvordan angreretten utøves og fristen for å utøve den. Videre gir ikke opplysningene noen egentlig beskrivelse av rettsvirkningene av at angreretten utøves. Og endelig gjør bekreftelsen bruk av hyperlenke. Nemnda har stilt seg kritisk til bruk av hyperlenker ved oppfyllelse av opplysningsplikten, siden det da ikke er notoritet om hvilke opplysninger som ble gitt eller hvilke dokumenter som ble stilt til kundens rådighet, jf. bevisbyrderegelen i § 7 og sak 23-011 m.fl. mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023. Tvilen dette skaper må gå utover selskapet. Denne usikkerheten gjør at det blant annet derfor ikke er godtgjort at klager fikk opplysning om hvor angreskjemaet fantes, noe som er en naturlig del av det å gi opplysning om at det finnes. Samlet sett kan nemnda derfor ikke se at selskapet har godtgjort at det har oppfylt opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h på en klar og forståelig måte. Nemnda bemerker at angrerettloven § 8 bokstav h ble endret med virkning fra 1. oktober 2023 slik at det nå uttrykkelig fremgår at den næringsdrivende skal gi et standardisert angreskjema. Selv om dette ikke var ordlyden da avtalen ble inngått i 2022, fulgte kravet om overgivelse av forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 6 nr. 1 bokstav h, samtidig som en plikt til å overlevere angrerettskjemaet før avtaleinngåelsen i alle tilfeller må utledes av lovens forarbeider, se Prop.64 L (2013–2014, punkt 3.3.11 andre avsnitt, jf. sak 23-056 m.fl. Det er ingen holdepunkter i saken for at selskapet har oppfylt opplysningsplikten på noe senere tidspunkt. Det gjaldt derfor en utvidet angrerett etter angrerettloven § 21 tredje ledd i saken. Klager har utøvd angreretten mindre enn 12 måneder etter avtaleinngåelsen, og angreretten er derfor utøvd i tide, jf. angrerettloven § 21 fjerde ledd. Nemnda ser så på rettsvirkningene som angrerettsutøvelsen får i denne saken. Ved bruk av angreretten bortfaller partenes forpliktelser til å oppfylle avtalen, jf. angrerettloven § 23. Tvistepunktet i denne saken er om klager har krav på å få tilbakeført alle betalinger som har blitt foretatt i avtalen i medhold av angrerettloven § 26. Selskapet har i denne sammenheng særlig fremholdt at klager ikke har krav på tilbakebetaling etter angrerettloven § 26, fordi hen skal ha bedt om førtidig oppstart av leveransen. Ved vurderingen av klagers tilbakebetalingskrav, har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet – nemndleder med dobbeltstemme og forbrukerrepresentant Iversen – viser til at der angreretten utøves rettidig, og den næringsdrivende ikke har oppfylt opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, følger det av angrerettloven § 26 at forbrukeren ikke har betalingsplikt for strøm som er levert, men ennå ikke betalt, og i tillegg har krav på å få tilbakeført alle betalinger som er foretatt under avtalen. Flertallet viser til EU-domstolens dom 17. mai 2023 i sak C-97/22 DC, samt til flertallsbegrunnelsen i samlevedtak i sak 23-011 m.fl. mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023. Dette flertallet slutter seg til den rettsanvendelsen som fremgår der. En eventuell begrensning i tilbakebetalingsplikten kan følge av at forbrukeren uttrykkelig har bedt om førtidig oppstart, og at opplysningsplikten knyttet til dette er oppfylt. Etter flertallets vurdering er det ikke dokumentert at klager uttrykkelig har anmodet om førtidig oppstart, slik at vilkårene for å gjøre unntak fra hovedregelen er dermed ikke til stede. Flertallet bemerker for øvrig at klagers handlemåte kan fremstå som preget av en viss opportunisme. Dette kan likevel ikke tillegges avgjørende vekt ved den rettslige vurderingen. Klager har etter dette krav på tilbakeføring av alle foretatte betalinger under avtalen. I den utstrekning det har funnet sted gjennomfakturering av nettleie, skal imidlertid tilbakeføringen ikke omfatte den del av betalingene som gjelder nettleien. I den utstrekning et overskudd på strømstøtte har gått til å dekke deler av klagers betaling for levert kraft, har klager krav på å få tilbake også disse beløpene, ettersom det er en del av klagers betaling for levert kraft. Klager har i tillegg krav på forsinkelsesrenter på tilbakebetalingsbeløpet beregnet fra 30 dager etter at angreretterklæringen ble fremsatt, jf. forsinkelsesrenteloven § 2. Flertallet viser til flertallets begrunnelse i samlevedtak i sak 23-056 m.fl. Mindretallet – bestående av bransjerepresentantene Hilde og Lima – kan ikke se at klager har krav på tilbakeføring av foretatte betalinger for strøm som er levert og forbrukt av klager, og viser til mindretallets begrunnelse i samlevedtak i sak 23-011 m.fl. mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023 som dette mindretallet slutter seg til. Nemndas konklusjon er at klager gis medhold. Klagen tas etter dette til følge, under dissens hva gjelder rettsvirkningene. VEDTAK Klager gis medhold. Oslo, 17. februar 2025 Henrik E. Kolderup, leder Thomas Iversen, Forbrukerrådet Astrid M. Hilde, Fornybar Norge Lars Lima, Fornybar Norge Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om tilbakebetalingskrav med grunnlag i angrerettutøvelse. Nemnda kom til at selskapet ikke hadde oppfylt sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, blant annet ved bruk av hyperlenke til angreskjema, og at klager derfor hadde en utvidet angrerett som var utøvd i tide. Ved avgjørelsen av rettsvirkninger delte nemnda seg i et flertall og et mindretall. Flertallet mente at klager hadde krav på tilbakeføring av foretatte innbetalinger, mens mindretallet ikke kunne se at det forelå grunnlag for tilbakeføring av betaling for levert og forbrukt kraft. Klager ble gitt medhold. Dissens om rettsvirkningene. Ustekveikja Energi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder uenighet om tilbakebetalingskrav med grunnlag i angrerettutøvelse. Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4 og angrerettloven. Historikk: 09.10.2022 – Klager tar kontakt med selskapet for å inngå strømavtale. 10.10.2022 – Klager mottar ordrebekreftelse. 31.10.2022 – Partene inngår avtaler for ytterligere to målepunkter. 01.11.2022 – Oppstart av kraftleveranse.22.12.2022 – Klager henvender seg til selskapet med ønske om å utøve angrerett. 05.01.2023 – Klager angrer avtalene for alle tre målepunktene.02.02.2023 – Selskapet tilbakefører betalinger av strøm og nettleie. Krav: Klager krever å få tilbakebetalt samtlige foretatte innbetalinger i perioden 01.11.2022–06.01.2023. Partenes anførsler: Klager hevder at hun ved avtaleinngåelsen ikke mottok tilstrekkelige opplysninger om angrerett eller angreskjema. Hun viser til at angreskjema ikke var vedlagt avtaleinngåelsen, men kun meddelt gjennom hyperlenke. Klager hevder at det som følge av manglende angrerettopplysninger gjaldt en utvidet angrefrist, og at angreerklæringen dermed var rettidig. Hun krever på denne bakgrunn tilbakeført samtlige innbetalinger i avtalene for hvert av målepunktene. Ustekveikja Energi AS bestrider klagers krav om tilbakebetaling og hevder at selskapet ga de opplysninger som det skulle ved avtaleinngåelsen. Selskapet hevder at klager mottok tilstrekkelig informasjon om angreretten og at det ikke kan være avgjørende at angreskjema ble meddelt gjennom hyperlenke. Selskapet viser for øvrig til at avtalene har vært gunstige for kunden, og til at det var klager selv som ønsket å inngå dem. Selskapet mener videre at det ikke foreligger grunnlag for å frita klager for betalingsplikt for strøm og nettleie. I stedet må avtaleforholdet reverseres slik at kunden har betalingsplikt for tilsvarende forbruk overfor tidligere leverandør eller netteier etter reglene om leveringsplikt. Nemnda ser slik på saken: Saken gjelder spørsmål om angrerett er utøvd i tide, og i så fall hvilke rettsvirkninger dette skal få. Slik saken er opplyst for nemnda, inngikk partene, etter forespørsel fra klager, først avtale om kraftleveranse for ett målepunkt 10.10.2022, og for ytterligere to målepunkter 01.11.2022. Kraftleveransene startet opp 01.11.2022. Klager fremsatte erklæring om utøvelse av angrerett for alle tre avtalene 05.01.2023. Angrerettloven får anvendelse i saken, jf. angrerettloven § 1. Etter angrerettloven § 21 første ledd utløper angrefristen ved avtaler om levering av tjenester 14 dager fra avtalen ble inngått. Der den næringsdrivende ikke har oppfylt sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, forlenges imidlertid angrefristen. Angrefristen utløper da 14 dager etter at slike opplysninger er gitt, jf. angrerettloven § 21 fjerde ledd, men likevel senest 12 måneder og 14 dager fra avtaleinngåelsen, jf. § 21 tredje ledd. Fristberegningen skjer i samsvar med lovens § 6, slik at datoen for avtaleinngåelsen ikke medregnes, og slik at fristen først anses utløpt første påfølgende virkedag der fristen utløper på en helge- eller helligdag. Det er i denne saken klart at klager ikke gjorde angreretten gjeldende innen den ordinære angrefristen på 14 dager fra avtaleinngåelsen for noen av avtalene. For at klagers angrerett skal være i behold, må det derfor være grunnlag for utvidet frist etter angrerettloven § 21 tredje og fjerde ledd. Dette må i så fall bygge på at Ustekveikja Energi AS ikke kan anses å ha oppfylt opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h. Angrerettloven § 8 første ledd bokstav h – slik den gjaldt ved inngåelsen av denne avtalen – krevde at den næringsdrivende før avtaleinngåelsen «på en klar og forståelig måte» gir forbrukeren opplysninger om at «det foreligger angrerett og standardisert skjema for bruk av angrerett (angreskjema), samt vilkårene, tidsfristene og fremgangsmåtene for å bruke angreretten». Det er den næringsdrivende som har bevisbyrden for at opplysningsplikten er oppfylt, jf. angrerettloven § 7. Formålet er å sette forbrukeren i stand til å forstå og å bruke den angreretten som gjelder i avtalen, se i denne sammenheng blant annet EU-domstolens tolkningsuttalelse i dom 24. februar 2022 i sak C-536/20 Tiketa avsnitt 42. Det er i denne saken på det rene at Ustekveikja Energi AS ikke oppfylte opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h før avtaleinngåelsen. Spørsmålet er derimot om angrefristen på 14 dager ble utløst med grunnlag i de opplysningene som ble gitt i ordrebekreftelsen som selskapet sendte samme dag som avtaleinngåelsen. E-posten gjengir en rekke ulike opplysninger, som blant annet oppstartsdato og øvrig informasjon om avtalen. Nederst i e-posten står følgende: «Du har 14 dagers angrerett på bestillingen. Skjema for angrerett.» Det fremgår av e-posten at ordet «angrerett» i setningen over er en hyperlenke. Ved vurderingen av om opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd er oppfylt, viser nemnda til at teksten for så vidt opplyser om at det foreligger angrerett, at et angreskjema finnes, fristen for å utøve den, og – med litt godvilje – at den utøves ved bruk av angreskjema. Det er likevel to forhold som tilsier at opplysningsplikten likevel ikke er oppfylt. For det første gir ikke opplysningene noen klar og tydelig beskrivelse av rettsvirkningene av å utøve angreretten. På dette punkt er derfor opplysningene som gis ikke tilstrekkelig «klare og forståelige» knyttet til at det foreligger angrerett. Heller ikke beskrivelsen av hvordan angreretten utøves, er klar og forståelig. Og endelig gjør bekreftelsen bruk av hyperlenke. Nemnda har stilt seg kritisk til bruk av hyperlenker ved oppfyllelse av opplysningsplikten, siden det da ikke er notoritet om hvilke opplysninger som ble gitt eller hvilke dokumenter som ble stilt til kundens rådighet, jf. bevisbyrderegelen i § 7 og sak 23-011 m.fl. mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023. Tvilen dette skaper må gå utover selskapet. Denne usikkerheten gjør at det blant annet derfor ikke er godtgjort at klager fikk opplysning om hvor angreskjemaet fantes, noe som er en naturlig del av det å gi opplysning om at det finnes. Nemnda bemerker for øvrig at angrerettloven § 8 bokstav h ble endret med virkning fra 1. oktober 2023 slik at det nå uttrykkelig fremgår at den næringsdrivende skal gi et standardisert angreskjema. Selv om dette ikke var ordlyden på tidspunktet avtalen ble inngått i 2022, fulgte kravet om overgivelse av forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 6 nr. 1 bokstav h, samtidig som en plikt til å overlevere angrerettskjemaet før avtaleinngåelsen i alle tilfeller må utledes av lovens forarbeider, se Prop.64 L (2013–2014, punkt 3.3.11 andre avsnitt, jf. sak 23-056 m.fl. Det er heller ingen holdepunkter i saken for at selskapet oppfylte opplysningsplikten på noe senere tidspunkt. Det gjaldt følgelig en utvidet angrerett i henhold til angrerettloven § 21 tredje ledd. Klager har utøvd angreretten mindre enn 12 måneder etter avtaleinngåelsen, og angreretten er derfor utøvd i tide, jf. angrerettloven § 21 fjerde ledd. Nemnda ser så på rettsvirkningene som angrerettsutøvelsen får i denne saken. Ved denne vurderingen har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet – nemndleder med dobbeltstemme og forbrukerrepresentant Iversen – viser til at der angreretten utøves rettidig, og den næringsdrivende ikke har oppfylt opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, følger det av angrerettloven § 26 at forbrukeren ikke har betalingsplikt for strøm som er levert, men ennå ikke betalt, og i tillegg har krav på å få tilbakeført alle betalinger som er foretatt under avtalen. Flertallet viser til EU-domstolens dom 17. mai 2023 i sak C-97/22 DC, samt til flertallsbegrunnelsen i samlevedtak i sak 23-011 m.fl. mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023. Dette flertallet slutter seg til den rettsanvendelsen som fremgår der. Mindretallet – bestående av bransjerepresentantene Hilde og Lima – kan ikke se at klager har krav på tilbakeføring av foretatte betalinger for strøm som er levert og forbrukt av klager, og viser til mindretallets begrunnelse i samlevedtak i sak 23-011 m.fl. mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023 som dette mindretallet slutter seg til. Avslutningsvis har selskapet gjort gjeldende at avtalen i alle tilfeller må reverseres slik at klager ved en eventuell tilbakeføring av betalingene i avtalen får betalingsplikt for tilsvarende forbruk overfor sin tidligere leverandør eller netteier etter reglene om leveringsplikt. En samlet nemnd understreker at utøvelse av angrerett ikke medfører at avtalen blir en nullitet, i den forstand at den betraktes som ikke inngått. Leveransen har bestått i den perioden avtalen løp. Nemnda legger til grunn at angreretten verken kan gjenopplive tidligere avtaler eller sette kunden tilbake på leveringsplikt i den perioden leveransen faktisk har funnet sted, jf. nemndas sak 23-375. Nemnda bemerker for øvrig at det kan synes som om klager har fått tilbakeført alle sine innbetalinger for strøm og nettleie fra selskapet. Dette innebærer at klagers skyldige nettleie står ubetalt, samtidig som utøvelsen av angreretten ikke fritar klager fra å betale nettleien. Klager må i så fall påregne å bli etterfakturert for nettleie som faktisk er påløpt i perioden avtaleforholdet varte, med mindre nettleieavtalen gir grunnlag for fritak fra denne plikten. Nemndas konklusjon at klager gis medhold. Uttalelsen er avsagt under dissens når det gjelder rettsvirkninger. VEDTAK Klager gis medhold. Oslo, 17. februar 2025 Henrik E. Kolderup, leder Thomas Iversen, Forbrukerrådet Astrid M. Hilde, Fornybar Norge Lars Lima, Fornybar Norge Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om klagers betalingsplikt for krav i variabelavtale. Nemnda kom til at det ikke var dokumentert at de prisendringene som lå til grunn for de omtvistede fakturaene var varslet i samsvar med standard kraftleveringsavtale § 6, og at disse derfor ikke kunne gjøres gjeldende overfor klager. Ettersom nemnda ikke fant at det forelå dokumentasjon som gjorde det mulig å fastslå hva som var siste korrekt varslede pris, kom nemnda etter en konkret helhetsvurdering til at klager skulle avregnes etter spotpris i den aktuelle perioden. Klager ble enstemmig gitt medhold. Kraftriket AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for krav i variabelavtale. Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 6. Historikk: 2020 – Akraft AS og Kraftriket AS fusjonerer. Selskapet hevder å ha videreført klagers avtale på samme vilkår. 22.07.2022 – Avtaleproduktet endres fra “Variabel Strøm” til “Variabelstrøm” med endringer i fastbeløpet. 15.02.2023 – Kundeforholdet avsluttes etter oppsigelse fra kunden. 01.03.2023 – Klager mottar sluttfaktura og kontakter selskapet. Krav: Klager krever tilbakeført det beløp hun hevder hun har betalt for mye i perioden 01.12.2022–01.03.2023. Partenes anførsler: Klager bestrider plikt til å betale selskapets krav mot seg, med grunnlag i at hun hevder hun ikke fikk tilstrekkelige opplysninger om avtalevilkårene og prisberegningen. Klager mener det påligger selskapet å opplyse forbrukeren på en forståelig måte om realitetene i et produkt for at kunden skal kunne treffe et informert valg. Klager hevder hun ikke mottok slik informasjon. Hun ville ikke inngått avtalen hvis hun hadde vært klar over hva den innebar. Klager viser til at hun ble anbefalt å inngå en variabelavtale. Klager krever fakturaene for desember 2022 og januar og februar 2023 redusert. Kraftriket AS fastholder de omstridte kravene og viser til at klager er bundet av avtalen. Selskapet hevder at klager fikk videreført sin eksisterende avtale – som var et variabelprodukt – etter fusjonen i 2020, og at det ble varslet om dette. Selskapet hevder at det gjennom hele avtaleperioden har sendt prisvarslinger til klagers e-post, og viser videre til at klager har stått fritt til å endre avtaleprodukt. Selskapet viser til markedssituasjonen høsten 2022, og at det som følge av prissikring ble et stort, negativt avvik mellom spot- og variabelpris. Selskapet viser til at variabelavtalekunder samtidig fikk en gunstigere pris enn spotpris i august 2022. Selskapet fastholder at det ikke foreligger grunnlag for å foreta en reduksjon i fakturakravene. Nemnda ser slik på saken: Saken gjelder uenighet om klagers plikt til å betale selskapets fakturaer etter variabelavtale for periodene desember 2022 til og med februar 2023. Hovedspørsmålet er om Kraftriket AS har oppfylt varslingsplikten etter standard kraftleveringsavtale § 6, og hvilke konsekvenser eventuelle mangler ved varslingen skal få. Slik saken er opplyst for nemnda, inngikk klager en avtale om et standard variabelprodukt hos Akraft AS på et tidspunkt før Akraft AS og Kraftriket AS fusjonerte i 2020. Nemnda legger videre til grunn at etter fusjonen ble klagers avtale videreført på samme vilkår, men med endret produktnavn. At avtalen hele tiden har vært en variabelavtale, er ikke bestridt i saken. Standard variabel-produkter har den iboende risikoen at de prognosene for fremtidig kraftpris som de bygger på, kan vise seg å avvike fra den faktiske markedsutviklingen for spotprisen. Produktet samsvarer heller ikke med strømstøtteordningen etter strømstønadsloven, som bygger på faktiske markedspriser. Selv om variabelprodukter var vanlig i markedet før overgangen til spotpriser, er det nemndas erfaring av produktet har en iboende risiko som ikke forbrukere nødvendigvis er fullt ut kjent med. Høsten 2022 materialiserte denne risikoen seg i en rekke standard variabel-produkter, ved at prognosene for prisutviklingen lå betydelig høyere enn det som ble den faktiske spotprisutviklingen. Dette førte til et markert avvik mellom spotpris og pris etter variabelavtalene i perioden, herunder for fakturaene som denne saken gjelder. Prisendringer i variabelavtaler skal varsles i samsvar med standard kraftleveringsavtale § 6. Utgangspunktet etter § 6 er at selskapet kan gjøre endringer i pris og øvrige vilkår, men at slike endringer – med unntak for løpende spotpris – må varsles kunden direkte, og at endringen først kan tre i kraft etter utløpet av varslingsfristen. Det er selskapet som har bevisbyrden for at korrekt varsling er gitt. Kraftriket AS har i denne saken fremlagt en oversikt over utsendte e-poster til klager, herunder e-poster med emnefelt som «Varsel om prisendring fra Kraftriket» og tilsvarende. Oversikten gir klare indikasjoner på at det er sendt kommunikasjon til klager i perioden. Selskapet har imidlertid ikke fremlagt kopi av faktiske prisvarsler for de omtvistede prisnivåene, og nemnda kan derfor ikke etterprøve innholdet i varslene, herunder hvilken pris som er varslet, når endringen skulle tre i kraft, eller om varslingsfristen er overholdt. Tvisten er avgrenset til fakturaene for desember 2022 samt januar og februar 2023. Slik saken er opplyst, fremgår det at klager mottok varsel 31. oktober 2022 om at prisen ble satt ned. Dette gir imidlertid ikke grunnlag for å fastslå at de prisnivåene som ligger til grunn for de omtvistede fakturaene rundt årsskiftet, ble varslet i samsvar med standardavtalen § 6. Når den fremlagte varseloversikten vurderes nærmere i sammenheng, gir den ikke tilstrekkelig svar på dette. Når selskapet ikke har fremlagt dokumentasjon som gjør det mulig å etterprøve at prisendringene som ligger til grunn for de omtvistede fakturaene er varslet på korrekt måte, må bevistvilen gå utover selskapet. Virkningen av at varslingsreglene ikke er godtgjort overholdt, er i samsvar med nemndas praksis at prisendringene ikke får virkning for kunden. Normalt vil nemnda legge til grunn den siste korrekt varslede prisen. I denne saken foreligger det imidlertid ikke dokumentasjon som gjør det mulig å fastslå hva som eventuelt er siste korrekt varslede pris. På denne bakgrunn finner nemnda, utfra den bevismessige situasjonen som foreligger, og etter en konkret helhetsvurdering, å legge til grunn at klager skal avregnes etter spotpris fra 1. desember 2022 til avslutningen av kundeforholdet 15. februar 2023. Nemnda finner det kritikkverdig at selskapet ikke har fremlagt kopi av prisvarsler i en sak som gjelder helt konkrete fakturaer i en klart avgrenset periode. Nemndas konklusjon er at klager gis medhold. Uttalelsen er enstemmig. VEDTAK Klager gis medhold. Oslo, 17. februar 2025 Henrik E. Kolderup, leder Thomas Iversen, Forbrukerrådet Astrid M. Hilde, Fornybar Norge Lars Lima, Fornybar Norge Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om tilbakebetalingskrav med grunnlag i angrerettutøvelse. Nemnda kom til at det ikke var godtgjort at selskapet hadde oppfylt sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, og at klager derfor hadde en utvidet angrerett som var utøvd i tide. Ved avgjørelsen av rettsvirkninger delte nemnda seg i et flertall og et mindretall. Flertallet mente at klager hadde krav på tilbakeføring av foretatte innbetalinger med tillegg av forsinkelsesrente, mens mindretallet ikke kunne se at det forelå grunnlag for tilbakeføring av betaling for levert og forbrukt kraft. Klager ble gitt medhold. Dissens om rettsvirkningene. Kraftriket AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder uenighet om tilbakebetalingskrav med grunnlag i angrerettutøvelse. Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4 og angrerettloven. Historikk: 22.01.2022 – Klager kontakter selskapet for å inngå avtale om “Spot12” for to målepunkt. 05.01.2023 – Klager angrer avtalene. 16.01.2023 – Klager fremsetter krav om tilbakebetaling. Krav: Klager krever å få tilbakeført samtlige foretatte innbetalinger i avtaleperioden. Partenes anførsler: Klager mener at han ved inngåelsen av avtalene ikke mottok tilstrekkelige opplysninger om angrerett eller angreskjema fra selskapet. Han bestrider selskapets fremstilling, og hevder at selskapet ikke har godtgjort dette. Klager mener derfor at det som følge av at selskapet ikke kan anses å ha oppfylt sin opplysningsplikt, gjaldt en utvidet angrerett i avtaleforholdet. Som følge av å ha fremsatt rettidig angreerklæring, krever klager å få tilbakeført samtlige innbetalinger i avtaleperioden for de to målepunktene. Kraftriket AS bestrider klagers krav om tilbakebetaling. Selskapet hevder at det ga de opplysninger som det skulle ved avtaleinngåelsen. Selskapet viser til at klager aksepterte vilkårene for begge målepunkt på e-post, og bekreftet blant annet å ha gjort seg kjent med angreretten. Selskapet mener derfor at den utvidede fristen dermed ikke får anvendelse. Selskapet viser videre til at kunden sto fritt til å gå fra avtalen. Det hevder at det ikke foreligger grunnlag for tilbakebetalingskravet. Nemnda ser slik på saken: Saken gjelder spørsmål om klager har utøvd angreretten i rett tid, og hvilke rettsvirkninger angrerettsutøvelsen i så fall skal ha. Slik saken er opplyst, tok klager kontakt med selskapet 22. januar 2022 for å inngå avtaler om kraftproduktet «Spot12» for to målepunkter. Det er for nemnda noe uklart hvordan avtaleinngåelsen faktisk fant sted, utover at det utvilsomt er tale om fjernsalg. Klager har opplyst at det ikke fungerte å inngå avtalen via selskapets nettsider, og at han tok direkte kontakt med selskapet. Klager mottok senere beskjed om at en avtale allerede var inngått. Klager angret avtalen overfor selskapet 5. januar 2023. Angrerettloven får anvendelse i saken, jf. angrerettloven § 1. Det første spørsmålet er om angreretten ble utøvd innenfor fristene etter angrerettloven. Etter angrerettloven § 21 første ledd utløper fristen for å utøve angreretten (angrefristen) 14 dager fra avtalen ble inngått ved avtaler om levering av tjenester. Der den næringsdrivende ikke har oppfylt opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, forlenges angrefristen til 14 dager etter at slike opplysninger er gitt, jf. angrerettloven § 21 fjerde ledd. Angrefristen utløper likevel senest 12 måneder og 14 dager etter avtaleinngåelsen, jf. § 21 tredje ledd. Det er helt på det rene at den ordinære angrefristen på 14 dager fra avtaleinngåelsen var utløpt i denne saken, og klagers angrerett beror derfor på om klager hadde krav på en utvidet frist som følge av at selskapet ikke oppfylte sin opplysningsplikt. Nemnda kan ikke se at det er dokumentert at klager mottok angrerettinformasjon eller angreskjema på en klar og forståelig måte ved avtaleinngåelsen, jf. angrerettloven §§ 7 og 8 første ledd bokstav h. Selskapet har vist til at det ved bestilling via nettsidene må hukes av for at vilkårene er lest og godkjent, og at angrerett og angreskjema da var tilgjengelig via hyperlenke. Det følger av nemndas praksis at en slik avtaleinngåelsesmekanisme ikke uten videre oppfyller angrerettlovens krav. Slik saken er opplyst, er det uansett uklart om avtalen ble inngått ved den ordinære nettløsningen. Klager tok kontakt per e-post etter at bestillingen via nettsidene ikke lot seg gjennomføre, og mottok så beskjed om at avtale var tegnet. Etter dette finner ikke nemnda det sannsynliggjort at klager ved avtaleinngåelsen eller på noe tidspunkt senere har mottatt de opplysningene som klager har krav på etter angrerettloven § 8 bokstav h. Det følger derfor av angrerettloven § 21 tredje og fjerde ledd at klager har krav på utvidet angrefrist. Avtalen ble inngått 22. januar 2022, og klager fremsatte erklæring om angrerett 5. januar 2023. Angreretten er derfor utøvd i tide. Nemnda ser så på rettsvirkningene som angrerettsutøvelsen får i denne saken. Ved bruk av angreretten bortfaller partenes forpliktelser til å oppfylle avtalen, jf. angrerettloven § 23. Tvistepunktet i denne saken er om klager har krav på å få tilbakeført alle betalinger som han har foretatt i avtalen i medhold av angrerettloven § 26. Ved denne vurderingen har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet – nemndleder med dobbeltstemme og forbrukerrepresentant Iversen – viser til at der angreretten utøves rettidig, og den næringsdrivende ikke har oppfylt opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, følger det av angrerettloven § 26 at forbrukeren ikke har betalingsplikt for strøm som er levert, men ennå ikke betalt, og i tillegg har krav på å få tilbakeført alle betalinger som er foretatt under avtalen. Flertallet viser til EU-domstolens dom 17. mai 2023 i sak C-97/22 DC, samt til flertallsbegrunnelsen i samlevedtak i sak 23-011 m.fl. mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023. Dette flertallet slutter seg til den rettsanvendelsen som fremgår der. Klager har etter dette krav på tilbakeføring av alle foretatte betalinger under avtalen. Så langt det har funnet sted gjennomfakturering av nettleie, skal tilbakeføringen ikke omfatte den del av betalingene som gjelder nettleien. Dersom et overskudd på strømstøtte har gått til å dekke deler av klagers betaling for levert kraft, har klager likevel krav på å få tilbake disse beløpene, ettersom det er en del av klagers betaling for levert kraft. Klager har i tillegg krav på forsinkelsesrenter på tilbakebetalingsbeløpet fra 30 dager etter at angreretterklæringen ble fremsatt, jf. forsinkelsesrenteloven § 2. Flertallet viser til flertallets begrunnelse for denne forståelsen av forsinkelsesrenteplikten i samlevedtak i sak 23-056 m.fl. Mindretallet – bestående av bransjerepresentantene Hilde og Lima – kan ikke se at klager har krav på tilbakeføring av foretatte betalinger for strøm som er levert og forbrukt av klager, og viser til mindretallets begrunnelse i samlevedtak i sak 23-011 m.fl. mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023 som dette mindretallet slutter seg til. Mindretallet bemerker for øvrig at avtalen på tidspunktet for inngåelsen fremsto som markedsmessig gunstig. Angrerettinstituttet er ment å ivareta forbrukerhensyn ved avtaleinngåelsen, og er ikke utformet med sikte på å regulere etterfølgende markedsutvikling eller lønnsomhetsvurderinger. Når angreretten gjøres gjeldende etter at avtalen har løpt over tid og ytelsene er fullt oppfylt, synliggjør dette de særlige utfordringer som kan oppstå ved anvendelsen av angrerettregelverket i løpende kraftleveranseforhold. Nemndas konklusjon er at klager gis medhold. Uttalelsen er avsagt under dissens når det gjelder rettsvirkninger. VEDTAK Klager gis medhold. Oslo, 17. februar 2025 Henrik E. Kolderup, leder Thomas Iversen, Forbrukerrådet Astrid M. Hilde, Fornybar Norge Lars Lima, Fornybar Norge Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om størrelsen av godskrivingskrav ved avregningsfeil. Nemnda kom til at det ikke var sannsynliggjort at selskapets beregning av forbruksdifferansen var uriktig, og at det derfor ikke var grunnlag for å sette denne til side. Nemnda kom imidlertid til at oppgjøret ikke kunne begrenses til tre år tilbake i tid, ettersom klager var i aktsom god tro om feilen. Klager ble enstemmig gitt delvis medhold. Elvia AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder uenighet om størrelsen av godskrivingskrav ved avregningsfeil. Regelverk: Standardvilkår for nettleie og tilknytning § 6-4. Historikk: 11.02.2019 – Klager oppføres på galt målepunkt. 31.12.2022 – Selskapet avslutter klagers kundeforhold på det gale målepunktet. 01.01.2023 – Selskapet starter nytt kundeforhold for klager på riktig målepunkt. 19.01.2023 – Selskapet sender e-post til klager og hevder at saken er løst. 26.01.2023 – Selskapet utbetaler kr 4088 til klager som kompensasjon for differansen mellom målerne i perioden 01.12.2019–31.12.2022. Krav: Klager krever etterberegningen korrigert etter faktisk forbruk. Partenes anførsler: Klager hevder at selskapets godskriving på kr 4 088 ikke samsvarer med hans faktiske forbruk i perioden som han var oppført på feil måler. Klager mener at differansen mellom hans eget og naboens forbruk må være større, siden klagers leilighet bare er halvparten så stor som naboens, samt at han – i motsetning til naboen – bor alene. Klager viser til at selskapet ikke har etterkommet klagers forespørsel om dokumentasjon på hans faktiske forbruk i den omtvistede perioden. Elvia AS mener at saken er løst og at klager er godskrevet riktig beløp for den perioden han var oppført på feil måler. Selskapet viser til at utskrift av forbruket i perioden 01.01.2020 til 01.01.2023 for begge målere ble oversendt klager per post. Nemnda ser slik på saken: Saken gjelder størrelsen på klagers godskrivingskrav etter at han i perioden fra 1. februar 2019 til 31. desember 2022 var oppført på feil målepunkt. Det er i denne saken på det rene at klager ble meldt inn på feil måler, og at dette ble rettet fra 1. januar 2023. Spørsmålet er om selskapets etteroppgjør på kr 4 088 gir korrekt kompensasjon for den perioden som feilen besto. Klager hevder at differansen mellom hans og naboens forbruk må være større enn selskapet har lagt til grunn. Nemnda påpeker likevel at klager ikke har fremlagt dokumentasjon som sannsynliggjør at beregningen er uriktig. Det forhold at klagers leilighet er mindre og at han bor alene, gir i seg selv ikke tilstrekkelig grunnlag for å fastslå at selskapets beregning er feil. Nemnda bemerker at det påhviler klager å sannsynliggjøre at selskapets beregning er uriktig, og at generelle antakelser om boligens størrelse og husholdningens sammensetning ikke er tilstrekkelig. Nemnda legger til grunn at selskapet har bygget på faktisk forbruk for hver av enhetene som har vært feilkoplet. Nemnda finner derfor ikke grunnlag for å sette til side selskapets beregning av differansen i forbruk, herunder den anvendte prisen. Når det gjelder tidsavgrensningen av oppgjøret, følger det av standardvilkårene § 6-4 at etteroppgjør i samsvar med foreldelsesloven § 3 som hovedregel begrenses til tre år tilbake i tid. Nemnda bemerker imidlertid at foreldelsesloven § 10 kan komme til anvendelse dersom fordringshaveren har manglet nødvendig kunnskap om kravet. Nemnda legger til grunn at klager var i aktsom god tro om feilkoblingen, og at han ikke hadde grunn til å oppdage denne tidligere. Det er derfor ikke grunnlag for å begrense oppgjøret til tre år tilbake i tid, slik selskapet har gjort. Etter dette skal korrigeringen foretas for hele perioden fra feilen oppsto i februar 2019 og frem til den ble rettet. Nemndas konklusjon er at klager gis delvis medhold. Uttalelsen er enstemmig. VEDTAK Klager gis delvis medhold. Oslo, 17. februar 2025 Henrik E. Kolderup, leder Thomas Iversen, Forbrukerrådet Astrid M. Hilde, Fornybar Norge Lars Lima, Fornybar Norge Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om tilbakebetalingskrav med grunnlag i angrerettutøvelse. Nemnda kom til at selskapet ikke hadde oppfylt sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, og at klager derfor hadde en utvidet angrerett som var utøvd i tide. Ved avgjørelsen av rettsvirkninger delte nemnda seg i et flertall og et mindretall. Flertallet kom til at klager hadde krav på tilbakeføring av foretatte innbetalinger med tillegg av forsinkelsesrente, mens mindretallet ikke kunne se at det forelå grunnlag for tilbakeføring av betaling for levert og forbrukt kraft. Klager ble gitt medhold. Dissens om rettsvirkningene. Rauma Energi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder uenighet om tilbakebetalingskrav med grunnlag i angrerettutøvelse. Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4 og angrerettloven. Historikk: 04.05.2022 – Partene inngår treårig fastprisavtale.01.06.2022 – Oppstart av kraftleveranse. Klager angrer avtalen. 02.06.2022 – Klager trekker tilbake erklæring om angrerett. 30.12.2022 – Klager mottar angreskjema med utvidet frist. 03.01.2023 – Klager kontakter selskapet og fremsetter erklæring om angrerett. 13.01.2023 – Klager mottar avslag på krav om tilbakebetaling. Krav: Klager krever å få tilbakeført samtlige foretatte innbetalinger i avtaleperioden. Partenes anførsler: Klager mener at opplysningene som ble gitt om angrerett ved avtaleinngåelsen var mangelfulle. Klager viser til at angreskjemaet ikke oppfylte kravene i angrerettloven, fordi det ble benyttet et utdatert skjema som henviste til den gamle angrerettloven fra 2000. Han mener at han som følge av det fikk utvidet angrefrist og at erklæringen dermed var rettidig fremsatt. Som følge av at opplysningsplikten ble misligholdt av selskapet, krever klager tilbakeført samtlige innbetalinger i avtalen. Rauma Energi AS mener klager fikk tilstrekkelige opplysninger om angrerett ved avtaleinngåelsen gjennom bestillingsbekreftelsen som henviste til angrerettskjema, og at den utvidede fristen dermed ikke får anvendelse. Selskapet hevder at det derfor har oppfylt sin opplysningsplikt og at klager dessuten har vært kjent med angreretten. Det viser til at klager fremsatte en angreretterklæring, som ble trukket tilbake kort tid etter, i juni 2022. Selskapet bemerker at angreskjemaet som ble sendt klager var fra 2017 og at det ikke har foretatt endringer i utformingen. Selskapet bestrider i alle tilfeller klagers krav om tilbakebetaling som følge av at angreretten ble utøvd for sent. Nemnda ser slik på saken: Saken gjelder spørsmål om angrerett er utøvd i tide, og hvilke rettsvirkninger dette i så fall skal ha. Slik saken er opplyst for nemnda inngikk partene avtale om kraftleveranse 4. mai 2022 med oppstart 1. juni 2022. Av sakens dokumenter fremgår det at klager fremmet en angreretterklæring overfor selskapet den 1. juni 2022. Dagen etter trakk han denne erklæringen tilbake, slik at den ikke fikk virkning på avtaleforholdet. Klager mottok 30. desember 2022 angreskjema og fikk opplysning om utvidet angrefrist. Han fremsatte erklæring om angrerett 3. januar 2023. Angrerettloven får anvendelse i saken, jf. angrerettloven § 1. Etter angrerettloven § 21 første ledd utløper angrefristen ved avtaler om levering av tjenester 14 dager fra avtalen ble inngått. Der den næringsdrivende ikke har oppfylt sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, forlenges imidlertid angrefristen. Angrefristen utløper da 14 dager etter at slike opplysninger er gitt, jf. angrerettloven § 21 fjerde ledd, men likevel senest 12 måneder og 14 dager fra avtaleinngåelsen, jf. § 21 tredje ledd. Fristberegningen skjer i samsvar med lovens § 6, slik at datoen for avtaleinngåelsen ikke medregnes, og slik at fristen først anses utløpt første påfølgende virkedag der fristen utløper på en helge- eller helligdag. Klagers erklæring om angrerett ble fremsatt utenfor den ordinære angrefristen. For at klagers angrerett skal være i behold, må det derfor være grunnlag for utvidet frist etter angrerettloven § 21 tredje og fjerde ledd. Dette må i så fall bygge på at Rauma Energi AS ikke kan anses å ha oppfylt opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h. Angrerettloven § 8 første ledd bokstav h – slik den gjaldt ved inngåelsen av denne avtalen – krevde at den næringsdrivende før avtaleinngåelsen «på en klar og forståelig måte» gir forbrukeren opplysninger om at «det foreligger angrerett og standardisert skjema for bruk av angrerett (angreskjema), samt vilkårene, tidsfristene og fremgangsmåtene for å bruke angreretten». Det er den næringsdrivende som har bevisbyrden for at opplysningsplikten er oppfylt, jf. angrerettloven § 7. Formålet er å sette forbrukeren i stand til å forstå og å bruke den angreretten som gjelder i avtalen, se i denne sammenheng blant annet EU-domstolens tolkningsuttalelse i dom 24. februar 2022 i sak C-536/20 Tiketa avsnitt 42. Nemnda bemerker at angrerettloven § 8 bokstav h ble endret med virkning fra 1. oktober 2023 slik at det nå uttrykkelig fremgår at den næringsdrivende skal gi et standardisert angreskjema. Selv om dette ikke var ordlyden på tidspunktet avtalen ble inngått i 2022, fulgte kravet om overgivelse av forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 6 nr. 1 bokstav h, samtidig som en plikt til å overlevere angrerettskjemaet før avtaleinngåelsen i alle tilfeller må utledes av lovens forarbeider, se Prop.64 L (2013–2014, punkt 3.3.11 andre avsnitt, jf. sak 23-056 m.fl.) Nemnda kan ikke se at selskapet har godtgjort at det ga tilstrekkelige opplysninger om angreretten på tidspunktet for avtaleinngåelsen i mai 2022. I bestillingsbekreftelsen 4. mai 2022 sies det bare «[d]u har 14 dagers ubetinget angrerett fra bestillingsdato.» I bekreftelsen på oppstart av kraftleveransen av 1. juni 2022 sies det «[p]å våre hjemmesider finner du også full produktbeskrivelse, og angrerettskjema.» Det er derfor ikke under noen omstendighet gitt tilstrekkelig klare opplysninger om hvordan angreretten utøves i hvert av dokumentene. Det er heller ingen holdepunkter i saken for at selskapet oppfylte opplysningsplikten på noe senere tidspunkt før utsendelsen av angreskjema 30. desember 2022. Det gjaldt følgelig en utvidet angrerett i henhold til angrerettloven § 21 tredje ledd. Etter angrerettloven § 20 andre ledd utøves angreretten ved bruk av utfylt angreskjema eller ved «fremsettelse av annen utvetydig erklæring». Selv om det av dokumentasjonshensyn er hensiktsmessig å fremsette erklæringen skriftlig, kan angreretten også utøves muntlig, for eksempel i en telefonsamtale. I denne saken bemerker nemnda at det er noe usikkerhet om klager innen fristen på 14 dager fra 30. desember 2022 ga en tilstrekkelig utvetydig erklæring. Klager har tvilsrisikoen på dette punkt. Selskapet har imidlertid ikke på selvstendig grunnlag bestridt at angreretten ble utøvd innen 14 dager fra brevet 30. desember 2022, og det fremgår også av selskapets e-post 13. januar 2023 at de oppfattet at klager utøvde sin angrerett. Klager har utøvd angreretten mindre enn 12 måneder etter avtaleinngåelsen og innenfor fristen som ble utløst når selskapet sendte ut opplysninger om angreretten, slik at angreretten er derfor utøvd i tide, jf. angrerettloven § 21 fjerde ledd. Med det syn nemnda har på spørsmålet om angreretten er utøvd rettidig, går den ikke inn på hvilken betydning det eventuelt skal ha at selskapets utsendte skjema viste til den eldre loven. Selskapet har vist til at klager tidlig etter avtaleinngåelsen fremsatte erklæring om utøvelse av angrerett. Nemnda kan ikke se at dette har betydning for løsning av saken. Forbrukerens rettigheter etter angrerettloven er ikke basert på hvilken kunnskap forbrukeren har, men av i hvilken grad den næringsdrivende har oppfylt sine forpliktelser etter loven. Nemnda ser så på rettsvirkningene som angrerettsutøvelsen får i denne saken. Ved bruk av angreretten bortfaller partenes forpliktelser til å oppfylle avtalen, jf. angrerettloven § 23. Tvistepunktet i denne saken er om klager har krav på å få tilbakeført alle betalinger som hun har foretatt i avtalen i medhold av angrerettloven § 26. Ved denne vurderingen har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet – nemndleder med dobbeltstemme og forbrukerrepresentant Norman – viser til at der angreretten utøves rettidig, og den næringsdrivende ikke har oppfylt opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, følger det av angrerettloven § 26 at forbrukeren ikke har betalingsplikt for strøm som er levert, men ennå ikke betalt, og i tillegg har krav på å få tilbakeført alle betalinger som er foretatt under avtalen. Flertallet viser til EU-domstolens dom 17. mai 2023 i sak C-97/22 DC, samt til flertallsbegrunnelsen i samlevedtak i sak 23-011 m.fl. mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023. Dette flertallet slutter seg til den rettsanvendelsen som fremgår der. Klager har etter dette krav på tilbakeføring av alle foretatte betalinger under avtalen. I den utstrekning det har funnet sted gjennomfakturering av nettleie, skal imidlertid tilbakeføringen ikke omfatte den del av betalingene som gjelder nettleien. I den utstrekning et overskudd på strømstøtte har gått til å dekke deler av klagers betaling for levert kraft, har klager krav på å få tilbake også disse beløpene, ettersom det er en del av klagers betaling for levert kraft. Klager har i tillegg krav på forsinkelsesrenter på tilbakebetalingsbeløpet beregnet fra 30 dager etter at angreretterklæringen ble fremsatt, jf. forsinkelsesrenteloven § 2. Flertallet viser til flertallets begrunnelse i samlevedtak i sak 23-056 m.fl. Mindretallet – bestående av bransjerepresentantene Hilde og Lima – kan ikke se at klager har krav på tilbakeføring av foretatte betalinger for strøm som er levert og forbrukt av klager, og viser til mindretallets begrunnelse i samlevedtak i sak 23-011 m.fl. mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023 som dette mindretallet slutter seg til. Nemndas konklusjon at klager gis medhold. Uttalelsen er avsagt under dissens når det gjelder rettsvirkninger. VEDTAK Klager gis medhold. Oslo, 17. februar 2025 Henrik E. Kolderup, leder Gustav Norman, Forbrukerrådet Astrid M. Hilde, Fornybar Norge Lars Lima, Fornybar Norge Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.