Søkeresultater

Saken gjaldt uenighet om klagers betalingsplikt for bruddgebyr. Nemnda kom til at angreretten var utøvd innen fristen, som følge av at selskapet ikke har oppfylt opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav a og h. Nemnda kom til at klager var fritatt fra å betale bruddgebyr. Nemndas flertall kom i tillegg til at klager har krav på tilbakeføring av foretatte betalinger i avtalen, med tillegg av forsinkelsesrenter. Klager ble gitt medhold under dissens om rettsvirkningene. Fortum Strøm AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for bruddgebyr. Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4. Historikk: 28.04.2022 – Partene inngår avtale om bedriftsproduktet «Aktiv Bedrift» og tilleggstjenesten «Grønt Valg». Avtalen registreres på klagers enkeltpersonsforetak 12.05.2022 – Oppstart av kraftleveranse. 02.12.2022 – Klager avslutter avtalen ved leverandørskifte. Krav:  Klager bestrider betalingsplikt for bruddgebyret på kr 3000 og for det beløp som han hevder at han er overfakturert. Subsidiært krever han bruddgebyret redusert. Partenes anførsler: Klager hevder kraftleveringsavtalen ble inngått av ham som forbruker, selv om han er oppført på en bedriftsavtale og avtalen ble inngått med hans enkeltpersonsforetak. Klager bestrider betalingsplikt for bruddgebyret på kr 3000. Han hevder selskapet ikke kan kreve bindingstiden oppfylt med grunnlag i selskapets mislighold av avtalen. Selskapet har ikke overholdt prisvilkårene fordi fastbeløpet og kWh-prisen lå vesentlig høyere enn avtalt. Videre hevder klager at vilkårene om bindingstid og bruddgebyr er så vidt underkommunisert at de ikke kan gjøres gjeldende av selskapet. Han ble ikke opplyst om bindingstiden under telefonsamtalen eller i etterfølgende SMS. I alle tilfeller er bruddgebyret urimelig høyt. Fortum Strøm AS  opprettholder bruddgebyret og de løpende fakturaene under henvisning til avtalen. Selskapet anfører at klager er bundet av avtalen og viser til at klager samtykket til bestillingen på SMS. Det hevder videre at det har gitt tilstrekkelig informasjon om avtalen, herunder om bindingstiden, og at informasjonen dessuten har fremgått på nettsidene deres og av de løpende fakturaene.     Nemnda ser slik på saken: Saken gjelder uenighet om klager plikter å betale bruddgebyr samt om klager har krav på tilbakebetaling ved påstått overfakturering. Saken reiser spørsmål om angrerett. Slik saken er opplyst, inngikk partene avtale om bedriftsproduktet «Aktiv Bedrift» og tilleggstjenesten «Grønt Valg» 28. april 2022. Avtalen ble inngått med klagers enkeltpersonsforetak som knyttet seg til drift av et mindre gårdsbruk. Oppstart var 12. mai 2022. Klager avsluttet avtalen ved leverandørskifte 2. desember 2022. Klager hevder at han inngikk avtale om kraftleveranse i egenskap av å være en forbruker. Spørsmålet er følgelig om klager må anses som forbruker i denne sammenhengen. Spørsmålet har betydning dels for nemndas kompetanse til å behandle klagen, dels for spørsmålet om hvilke rettsvirkninger dette skal ha ved løsningen av saken.  Både forbrukerkjøpsloven, angrerettloven og Elklagenemndas vedtekter bygger på at forbrukerbegrepet omfatter en fysisk person som ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet. Slik saken er opplyst, finner nemnda det klart at klager har inngått avtale med Fortum Strøm AS i egenskap av å være forbruker. Dette er heller ikke bestridt av selskapet. Selskapet har heller ikke fremlagt dokumentasjon som trekker i retning av noe annet enn at kraftleveransen ble avtalt til et privat formål. Dette innebærer at nemnda har kompetanse til å behandle saken. Videre innebærer dette at angrerettloven får anvendelse i saken, ettersom klager må anses som forbruker, jf. § 1. Nemnda påpeker videre at loven etter § 3 er ufravikelig og dermed ikke kan fravikes til ulempe for en forbruker. Dette innebærer at en forbruker ikke taper sine rettigheter etter loven bare fordi forbrukeren inngår en bedriftsavtale med den næringsdrivende. Etter angrerettloven § 21 første ledd utløper angrefristen som utgangspunkt 14 dager fra dagen etter avtaleinngåelsen. Dersom opplysninger etter § 8 første ledd bokstav h ikke er gitt, forlenges fristen, jf. § 21 fjerde ledd, men aldri med mer enn 12 måneder, jf. § 21 tredje ledd. Dersom opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h oppfylles i løpet av 12-månedersperioden, utløpet angrefristen 14 dager etter den dagen da opplysningene faktisk ble gitt, jf. angrerettloven § 21 fjerde ledd. Fristberegning skjer i samsvar med § 6. Etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav a skal forbrukeren før avtaleinngåelsen få opplysninger om vesentlige forhold ved avtalen, herunder om bindingstid, oppsigelsesfrist og eventuelle gebyrer ved opphør. Bruddgebyr er et slikt vesentlig forhold. Slik saken er opplyst, er det ingen holdepunkter for at klager fikk opplysninger verken om bruddgebyret eller om angreretten ved avtaleinngåelsen eller senere. Dette utgjør brudd på opplysningsplikten etter § 8 første ledd bokstav a og h. Angrefristen utløp derfor 12. mai 2023. Angreretten utøves ved bruk av angrerettskjema eller ved annen utvetydig erklæring om at kunden ønsker å gå fra avtalen, jf. angrerettloven § 20. Nemnda mener at klagers melding om leverandørskifte 2. desember 2022, sett i sammenheng med de øvrige omstendigheter, utgjorde en slik utvetydig erklæring. Utøvelsen skjedde mindre enn 12 måneder og 14 dager etter avtaleinngåelsen, og var dermed innenfor den utvidede angrefristen i § 21 tredje ledd. Nemnda ser så på rettsvirkningene som angrerettsutøvelsen får i denne saken.  Ved bruk av angreretten bortfaller partenes forpliktelser til å oppfylle avtalen, jf. angrerettloven § 23. Dette innebærer at selskapets krav på bruddgebyr bortfaller. Forbrukeren skal anses som kostnadsfritt løst fra kontrakten ved utøvelsen av angrerett. Klager har i tillegg bedt om å bli kompensert for overfakturering. I en situasjon som denne der angrerettloven får anvendelse, er det imidlertid spørsmål om klager i medhold av EU-baserte forbrukerrettigheter har mer vidtgående rettigheter enn klager har gjort gjeldende, som nemnda må håndheve av eget tiltak, uavhengig av om de er gjort gjeldende i saken, se blant annet EU-domstolens sak C-240/98 Oceano avsnitt 25 flg. Ved vurderingen av om klager har krav på å få tilbakeført alle betalinger som han har foretatt i avtalen i medhold av angrerettloven § 26, har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall.  Flertallet – nemndleder med dobbeltstemme og forbrukerrepresentant Iversen – viser til at der angreretten utøves rettidig og opplysningsplikten ikke er oppfylt, følger det av § 26 at forbrukeren ikke har betalingsplikt for levert strøm og i tillegg har krav på tilbakeføring av alle betalinger foretatt under avtalen. Flertallet viser til EU-domstolens dom 17. mai 2023 i sak C-97/22 DC  og til flertallsbegrunnelsen i samlevedtak 23-011 m.fl. mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023, som dette flertallet slutter seg til. Klager har etter dette krav på tilbakeføring av alle foretatte betalinger under avtalen. I den grad det er gjennomfakturert nettleie, skal tilbakeføringen ikke omfatte den delen som gjelder nettleie. Eventuelt overskudd på strømstøtte som er brukt til å dekke klagers betaling for levert kraft, skal tilbakeføres. Klager har også krav på forsinkelsesrenter fra 30 dager etter angreretterklæring, jf. forsinkelsesrenteloven § 2, i tråd med flertallets begrunnelse i samlevedtak 23-056 m.fl. Mindretallet – bransjerepresentantene Hilde og Lima – kan ikke se at klager har krav på tilbakeføring av betalinger for strøm som er levert og forbrukt, og viser til mindretallets begrunnelse i samlevedtak 23-011 m.fl. mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023. Det er etter dette ikke nødvendig å ta stilling til de øvrige spørsmål saken reiser.  Nemndas konklusjon er at klager gis medhold. Uttalelsen er avsagt under dissens når det gjelder rettsvirkninger.   VEDTAK Klager gis medhold. Oslo, 15. november 2024 Henrik E. Kolderup, leder Thomas Iversen, Forbrukerrådet Astrid M. Hilde, Fornybar Norge Lars Lima, Fornybar Norge   Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om klager etter avtalen skulle være fritatt fra å betale offentlige avgifter, herunder merverdiavgift. Klager hevdet at han var forespeilet fritak fra å betale merverdiavgift og andre avgifter i to måneder. Under sterk tvil, der uttalelser i en etterfølgende chat med innklagedes kundebehandler fikk avgjørende vekt, ble klager enstemmig gitt medhold.  Fortum Strøm AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder uenighet om klagers fritak for offentlige avgifter, herunder merverdiavgift, etter avtale. Regelverk: Standard kraftleveringsavtale § 1-3. Historikk: 23.06.2022 – Partene inngår avtale om spotavtalen «PRIV Fortum Marked» og tilleggstjenesten «Prisfrys» over telefon. Klager mottar bestillingsbekreftelse. 01.12.2022 – Oppstart av kraftleveranse etter avtale. 01.02.2023 – Klager avslutter avtalen ved leverandørskifte. Krav:  Klager bestrider betalingsplikt for merverdiavgift og øvrige offentlige avgifter i desember 2022- og januar 2023-fakturaer. Partenes anførsler: Klager  bestrider plikt til å betale de utstedte fakturaene for desember 2022 og januar 2023. Klager hevder det ble inngått avtale om at selskapet skulle dekke de offentlige avgiftene, herunder merverdiavgiften, for de første 60 dagene av leveranseperioden. Han viser til chat-melding og SMS fra selskapet til støtte for sitt syn. Klager viser til at avtale ble inngått over telefon og at han senere aksepterte det etterfølgende skriftlige tilbudet på SMS. Klager stiller spørsmål om gyldigheten av avtalen fordi den ble inngått under press fra selskapets representant. Han reagerer videre på at opptaket av telefonsamtalen holdes tilbake. Klager mener at selskapet må bære risikoen for tilbud fremsatt av egne representanter. Fortum Strøm AS  bestrider klagers krav og anfører at det ikke foreligger avtalegrunnlag for å frita klager for plikten til å betale merverdiavgift. Selskapet hevder at det ikke foreligger dokumentasjon på en slik avtale, men at det ble avtalt fritak for påslag og fastbeløp.   Nemnda ser slik på saken: Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for merverdiavgift og øvrige offentlige avgifter for desember 2022 og januar 2023. Spørsmålet i saken er om det foreligger avtalemessig grunnlag for å frita klager fra betalingsplikten for disse kostnadene. Utgangspunktet er at merverdiavgift skal beregnes og betales for alle leverte varer og tjenester, herunder elektrisk kraft, jf. merverdiavgiftsloven § 3-1. Nemnda viser til at merverdiavgiften er en lovpålagt avgift som selger skal innkreve fra kjøper sammen med vederlaget for tjenesten og deretter innbetale til staten. Nemnda mener dette etablerer en klar forventning overfor klager om at han som utgangspunkt burde forstått at avgiften skulle betales for denne tjenesten, slik situasjonen er ved omsetning av andre varer og tjenester. Klager mottok en skriftlig avtalebekreftelse på SMS i forbindelse med avtaleinngåelsen. Nemnda kan ikke se at denne SMS-en underbygger at det er inngått avtale om fritak for plikten til å betale merverdiavgift. Den bekrefter kun fritak for påslag og for fastbeløp. Nemnda mener en naturlig språklig forståelse av påslag betyr selskapets avtalte margin utover spotprisen. Selv om begrepet for så vidt ikke utelukker at det kan omfatte merverdiavgift, mener nemnda at SMS-meldingen derfor ikke støtter klagers syn i saken. Det avgjørende i saken er at selskapets kundebehandler i etterfølgende chat-kommunikasjon 19. desember 2022 med klager uttalte seg på en måte som etter nemndas syn klart ga klager grunn til å tro at han skulle slippe å betale merverdiavgift i kampanjeperioden: «Moms og elsertifikat inngår i påslaget og fastbeløpet. Så teknisk sett stemmer det at du ikke betaler det, men det gjelder kun for de første to mnd, og ikke permanent.» Formuleringen kan utvilsomt forstås som at klager midlertidig var fritatt for den økonomiske belastningen som merverdiavgiften utgjorde, for eksempel ved en rabatt lik avgiftsbeløpet. Klager har etterspurt lydlogg fra innsalgsavtalen, men denne har ikke selskapet ville fremlegge. Det forhold at kundebehandleren i desember 2022 uttalte seg på en slik måte, åpner for at også kundebehandleren i juni 2022 kan ha gjort det. I så fall var dette avtalt. Slik denne saken står, tilsier unnlatelsen av å fremlegge lydopptaket som kan avkrefte eller bekrefte om dette ble sagt, at tvilen på dette punkt må gå utover selskapet. Etter en samlet, konkret vurdering finner nemnda – under sterk tvil – at de helt spesielle omstendighetene i denne saken tilsier at klager gis medhold. Nemndas konklusjon er at klager gis medhold. Uttalelsen er enstemmig. VEDTAK Klager gis medhold. Oslo, 15. november 2024 Henrik E. Kolderup, leder Thomas Iversen, Forbrukerrådet Astrid M. Hilde, Fornybar Norge Lars Lima, Fornybar Norge   Elklagenemndas vedtak er rådgivende

Saken gjaldt uenighet om klagers betalingsplikt for krav etter avtale om prisbinding i november og desember 2022. Selskapet godtgjorde at angrefristen startet å løpe 30. november 2022. Angrefristen var derfor utløpt da klager fremsatte angrerettserklæring etter å ha fått faktura. Klager ble enstemmig gitt ikke medhold. Fortum Strøm AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for krav i avtale om prisbinding i november og desember 2022. Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4. Historikk: 19.02.2022 – Avtale om spotavtalen «Fortum Marked» og tilleggstjenesten «Prisfrys». 18.10.2022 – Klager mottar tilbud om å binde prisen for november og desember 2022. 20.10.2022 – Klager aksepterer tilbudet ved å trykke på lenken i tilbudet. 30.11.2022 – Selskapet sender informasjon om angrerett på e-post. 02.01.2023 – Kunden klager til selskapet. 08.01.2023 – Klager avslutter avtalen ved leverandørbytte. Krav:  Klager hevder seg fristilt fra avtale om prisbinding for november og desember 2022 og krever tilbakeført beløpet som han hevder at han har betalt for mye. Partenes anførsler: Klager bestrider krav som bygger på avtalen om prisbinding. Han viser til at selskapet ikke oppfylte opplysningsplikten i angrerettloven før 30. november 2022. Han hadde ikke oppfordring til å angre avtalen før han fikk fakturaen for november 2022. Han hevder selskapet feilinformerte ham siden prisestimatet i kundeapplikasjonen lå vesentlig lavere enn den reelle avregningen. Videre reagerer han på selskapets kundebehandling.   Fortum Strøm AS  opprettholder kravet. Selskapet viser til at klager samtykket til å binde prisen til 571 øre/kWh da han klikket på lenken i e-posttilbudet. Selskapet viser videre til at klager ikke angret innenfor angrefristen, som begynte å løpe etter at selskapet sendte ut angrerettopplysninger 30. november 2022. Selskapet viser til at prisestimatet i kundeapplikasjonen ikke hensyntar avtale om prisbinding, men heller baserer seg på spotpris. Nemnda ser slik på saken: Saken gjelder uenighet om klagers plikt til å betale krav som bygger på avtalt prisbinding for november og desember 2022. Hovedspørsmålet er om klager har utøvd angreretten i rett tid. Slik saken er opplyst, sto klager på en løpende spotprisavtale med mulighet til å inngå prisbinding for bestemte perioder i samsvar med tilleggstjenesten «Prisfrys». Klager mottok 18. oktober 2022 tilbud om å binde prisen til 571 øre/kWh for november og desember 2022. Han aksepterte dette tilbudet 20. oktober 2022 ved å klikke på lenken i e-posttilbudet, og avtale om slik prisbinding for november og desember 2022 ble inngått mellom partene. Klager gjør imidlertid gjeldende at han har utøvd angreretten i rett tid, og at han har krav på å bli avregnet etter den underliggende spotprisavtalen for november og desember 2022. Utgangspunktet etter angrerettloven § 20 er at en forbruker kan gå fra avtalen ved å gi melding til den næringsdrivende innen angrefristen, jf. § 21. Angrefristen utløper som utgangspunkt første virkedag 14 dager fra dagen etter at avtale om tjeneste ble inngått, jf. angrerettloven § 21 første ledd, jf. § 6. Dersom den næringsdrivende ikke oppfyller sin plikt til å gi lovpålagte opplysninger om angreretten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, får dette imidlertid konsekvenser for når angrefristen utløper. Etter § 21 tredje og fjerde ledd, jf. § 6, utløper angrefristen første virkedag 14 dager fra dagen etter at slike opplysninger er gitt, likevel senest 12 måneder og 14 dager fra dagen etter at avtalen ble inngått. Det er ikke omstridt at klager 30. november 2022 mottok opplysninger om angrerett, og e-posten der selskapet gir slik informasjon til klageren på denne datoen er fremlagt i saken. Det er videre ingen uenighet om at opplysningene som ble gitt, eventuelt sammenholdt med det kunden var opplyst om fra tidligere, var tilstrekkelig til å oppfylle opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h. Angrefristen utløp etter dette 14. desember 2022. Klager befant seg derfor utenfor den utvidede angrefristen etter § 21 fjerde ledd da han 2. januar 2023 gjorde angreretten gjeldende. Klager har anført at det er urimelig at angrefristen utløp 14. desember 2022, som var før han hadde mottatt første faktura for prisbindingsperioden, siden han da ikke hadde forutsetninger for å ta stilling til om han ønsket å angre inngåelsen av prisbindingen. Nemnda påpeker at angrerettloven ikke legger opp til at forbrukeren skal kunne avvente første fakturering før forbrukeren tar stilling til om angreretten skal utøves. Lovens utgangspunkt er tvert imot at kraftleveransen først skal starte etter utløpet av den ordinære angrefristen, se angrerettloven § 19 forutsetningsvis. Det vil da ikke foreligge noen faktura ved angrefristens utløp ved en ordinær oppfyllelse av loven. Først der opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h ikke er oppfylt, gir loven en utvidet angrefrist utover 14 dager fra avtaleinngåelsen. Nemnda bemerker for øvrig at det uansett er kritikkverdig at prisberegningen i selskapets kundeapplikasjon ikke hensyntok at kunden var på en prisbindingsavtale, og at beregningene i stedet var utformet basert på spotpris som ikke gjaldt. Et verktøy som tilbys for å synliggjøre kostnader, bør bygge på korrekte forutsetninger. Dette får likevel ikke betydning for utfallet. Klager har etter dette betalingsplikt i samsvar med den inngåtte avtalen om prisbinding for månedene november og desember 2022.   Nemndas konklusjon er at klager gis ikke medhold.   Uttalelsen er enstemmig. VEDTAK Klager gis ikke medhold. Oslo, 15. november 2024 Henrik E. Kolderup, leder Thomas Iversen, Forbrukerrådet Astrid M. Hilde, Fornybar Norge Lars Lima, Fornybar Norge Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om selskapets erstatningsansvar for elektrikerutgifter. Det inntraff spenningsbortfall i klagers bolig. Klager engasjerte elektriker, som konstaterte at årsaken til bortfallet var en feil i selskapets nett. Nemndas flertall kom til at det forelå ansvarsgrunnlag, et økonomisk tap og årsakssammenheng. Det var ikke grunnlag for å frita selskapet for ansvar fordi elektrikeren ikke på tidligere tidspunkt kontaktet nettselskapet for å undersøke om feilen lå hos dem. Klager ble gitt medhold under dissens. Saken gjelder uenighet om selskapets erstatningsansvar for elektrikerutgifter. Regelverk: Standardvilkår for nettleie §§ 14-1 flg. Historikk: 10.12.2022 – Spenningsbortfall i klagers bolig. 11.12.2022 – Elektriker påviser feil i nettselskapets sikringsskap. Feil utbedres av netteier. 19.12.2022 – Klager fremsetter erstatningskrav overfor selskapet. Krav:  Klager krever erstattet kr 5906,25 i elektrikerutgifter. Partenes anførsler: Klager  krever at nettselskapet dekker kostnadene til elektriker. Klager viser til at det oppsto spenningsbortfall i boligen hennes som følge av feil som det senere ble påvist lå i nettselskapets sikringsskap. Hun viser til elektrikerens rapport i etterkant av feilsøkingen som konkluderte med at det ikke forelå feil på klagers anlegg. Klager anfører at selskapet må bære elektrikerutgiftene som følge av at mangelen skyldtes forhold på netteiers side. Fagne AS  bestrider klagers erstatningskrav. Selskapet viser til at klager burde ha kontaktet nettselskapet direkte da spenningsbortfallet ble oppdaget. Det anfører at klager burde vært kjent med at det er nettselskapet som skal foreta feilsøkingene. Selskapet forklarer at det iverksatte feilretting så snart det ble oppmerksom på forholdene.   Nemnda ser slik på saken: Saken gjelder krav om erstatning etter strømbrudd. Etter standard nettleieavtale § 14-1 er nettselskapet ansvarlig for tap som følge av forsinkelse eller mangler ved ytelsen. Dette gjelder likevel ikke så langt nettselskapet godtgjør at forsinkelsen eller mangelen skyldes årsaker utenfor selskapets kontroll, som det ikke med rimelighet kunne ventes å ha tatt i betraktning på avtaletiden eller å unngå eller overvinne følgene av. Dette innebærer at der det påvises en mangel ved tjenesteleveransen, må nettselskapet bevise at årsaken lå utenfor det selskapet hadde mulighet til å påvirke (utenfor selskapets kontroll) for at selskapet ikke skal være erstatningsansvarlig. Slik saken er opplyst for nemnda, fremstår partene som enige om at avbruddet i leveringen av strøm til klager skyldtes en feil i selskapets nett. Nemnda legger derfor til grunn at det foreligger en mangel ved nettselskapets leveranse, jf. nettleieavtalen § 13-2. Videre har selskapet ikke bevist at feilen lå utenfor selskapets kontroll, se over. Dette innebærer at det foreligger ansvarsgrunnlag for selskapet i medhold at nettleieavtalen § 14-1. Tapet som kreves erstattet består i utlegg til elektriker for å feilsøke og konstatere feilen, og utgjør i alt kr 5 906,25. Det er ingen tvil om at klager har hatt dette utlegget. Videre foreligger det årsakssammenheng mellom mangelen og det tapet klager er påført. Hadde ikke feilen i selskapets nett foreligget, ville ikke elektrikeren vært tilkalt. Selskapet har bestridt ansvar for klagers tap under henvisning til at det var kundens eget valg å engasjere elektriker før han meldte fra til nettselskapet, og at regning for slik utkalling ikke dekkes av nettselskapet uten at nettselskapet er varslet i forkant. Selskapets innsigelse reiser spørsmål om selskapet med rimelighet kunne ha forutsett tapet som følge av mangelen, det vil si om tapsposten er påregnelig, jf. standard nettleieavtale § 14-4 annet punktum, og om klager har overholdt sin tapsbegrensningsplikt ved å la elektriker utføre arbeid som selskapet har rett og plikt til å utføre vederlagsfritt for kunden, jf. skadeserstatningsloven § 5-1. Nemnda har delt seg i et flertall og et mindretall i den konkrete vurderingen. Flertallet  – nemndleder med dobbeltstemme og forbrukerrepresentant Iversen – mener at når det i denne saken ble observert feil i klagers eget elektriske anlegg, var det ikke opplagt for klager at feilen hadde oppstått i netteiers nett. At en kunde i denne situasjonen rekvirerer elektriker fremstår som forståelig, særlig siden det på nettselskapets nettsider ikke var meldt om driftsforstyrrelser i klagers område, og ingen andre hus i gaten var berørt av strømbrudd. Selv om feilen nok var av en art som typisk inntrer i selskapets nett, ga disse omstendighetene ikke forbrukeren noen holdepunkter for at feilen lå i nettselskapets nett. Flertallet kan heller ikke se at fakturaen gjelder for ytterligere arbeid enn konstateringen av at feilen lå i selskapets anlegg. Flertallet mener derfor klagers fremgangsmåte var både påregnelig og rimelig. At det senere ble avdekket at feilen lå i nettselskapets anlegg, fritar derfor ikke selskapet fra ansvar. Flertallet konkluderer derfor med at selskapet skal dekke utgiftene til elektriker i sin helhet. Flertallet viser for øvrig til tidligere vedtak om tilsvarende problemstilling, se sak 22-378 med videre henvisninger. Mindretallet – bestående av bransjerepresentantene Lima og Hilde – mener at det i denne saken ikke foreligger noen avtale der nettselskapet har påtatt seg ansvaret for elektrikerutgiftene. Kostnaden er et resultat av en vurdering som klager bør bære kostnadene for. Selv om det kan være vanskelig for en husholdningskunde å forstå at den aktuelle feilen lå utenfor egen elektrisk installasjon, burde kunden og i alle fall elektrikeren ha vurdert muligheten og kontaktet nettselskapet før utrykning. Nettselskapet har både døgnvakt og feilmeldingstelefon, og kan ved henvendelse foreta nødvendige målinger, blant annet ved bruk av AMS-målerdata, for å identifisere feilen før kostnader påløper. Denne typen kostnader ligger klart utenfor nettselskapets kontrollsfære, og selskapet har ingen muligheter til å forhindre slike feilvurderinger fra kunden eller dennes elektriker. Slik uanmodet forretningsførsel for nettselskapets kostnad krever positiv hjemmel. Mindretallet peker også på at en praksis hvor slike kostnader belastes nettselskapet kan skape uheldige ringvirkninger, og at kostnadens størrelse i denne saken underbygger behovet for at kunder følger den opplyste fremgangsmåten. Dette fremgår også regelmessig i informasjon på nettselskapenes nettsider. Mindretallet bemerker for øvrig at nemnda i tidligere saker har vurdert hva som anses å være en rimelig løsning i den enkelte saken. Det kan derfor ikke sies å foreligge noen entydig praksis vedrørende nettselskapets betalingsplikt i slike saker. I samsvar med flertallets syn er nemndas konklusjon at klager gis medhold. Uttalelsen er avsagt under dissens.  VEDTAK Klager gis medhold. Oslo, 15. november 2024 Henrik E. Kolderup, leder Thomas Iversen, Forbrukerrådet Astrid M. Hilde, Fornybar Norge Lars Lima, Fornybar Norge Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om inngåelse av fastprisavtale. Klager hevdet at selskapet hadde fremsatt tilbud muntlig om videreføring av fastprisavtale, og at overføringen til spotprisvilkår ved fastprisperiodens utløp derfor var uriktig. Nemnda kom til at klager ikke hadde godtgjort at det var inngått avtale om ny fastprisperiode, og at overføringen til spotprisavtale var rettmessig. Klager ble enstemmig gitt ikke medhold.     Sodvin AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.   Saken gjelder uenighet om inngåelse av fastprisavtale.  Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-2 og 1-3.  Historikk:  30.01.2022 – Partene inngår ettårig fastprisavtale til 42,9 øre/kWh for to målere.  13.09.2022 – Klager etterspør en forlengelse av fastprisavtalen.  21.12.2022 – Selskapet varsler klager om fastprisavtalens utløp.  16.01.2023 – Selskapet tilbyr klager fastprisavtale til 70 øre/kWh. Klager avviser tilbudet.  30.01.2023 – Klagers fastprisavtale utløper.  01.02.2023 – Klager overføres til spotproduktet «Sodvin Spot».    Krav: Klager krever en forlengelse av prisvilkårene etter den opprinnelige fastprisavtalen. Subsidiært krever klager å bli avregnet etter en pris som ligger mellom fastprisen han ble lovet og den faktiske markedsprisen som han måtte betale.    Partenes anførsler:    Klager fastholder at det ble inngått avtale om fastpris på omkring 41 øre/kWh. Han hevder at selskapets representanter lovet ham denne prisen ved to anledninger i forbindelse med at han tok kontakt for å forlenge fastprisavtalen han var oppført på. Klager viser til at han ble oppfordret av selskapet til å vente med å inngå ny avtale i påvente av en rimeligere pris.     Klager viser til at muntlige avtaler er like bindende som skriftlige avtaler. Han peker på at han ikke hadde grunn til å tro at han ble lovet en avtale som selskapet ikke kunne tilby. Klager hevder at det er selskapets risiko at deres representanter går utenfor det selskapet kan tilby.  Sodvin AS bestrider at det ble inngått bindende avtale om forlengelse av klagers fastprisavtale. Selskapet viser til at det ikke foreligger dokumentasjon på at partene avtalte den samme fastprisen eller en lavere fastpris enn den klager hadde. Selskapet bestrider at det har gitt tilbud om forlengelse til 41 øre/kWh.  Selskapet viser til at det grunnet markedssituasjonen ikke lenger tilbød fastprisavtaler på tidspunktet da klagers fastprisavtale utløp. Det peker på at det likevel ga klager et fastpristilbud på 70 øre/kWh, noe det anser som en gunstig pris slik markedssituasjonen var på dette tidspunktet, men klager avslo dette.    Nemnda ser slik på saken:   Saken gjelder uenighet om hvorvidt det er inngått avtale om forlengelse av fastprisavtale.    Det fremgår av sakens dokumenter at partene inngikk 30. januar 2022 avtale om ettårig fastpris til 42,9 øre/kWh for to målere. Selskapet varslet 21. desember 2022 klager om fastprisavtalens utløp. Selskapet tilbød 16. januar 2023 klager en ny fastprisavtale til 70 øre/kWh, som klager avslo. Fastprisavtalen utløp deretter 30. januar 2023.  Nemnda er enig med klager i utgangspunktet om at muntlige avtaler i prinsippet er like bindende som skriftlige avtaler. En svakhet ved muntlige avtaler er imidlertid bevistvilen som kan oppstå om hva som faktisk er avtalt. Den som påberoper seg at en rettsendrende avtale er inngått, må kunne sannsynliggjøre dette. Nemnda kan ikke se at klager har godgjort at det ble inngått avtale om forlengelse av fastprisen på 41 øre/kWh. Det dokumenterte forløpet i saken taler mot at det tidligere skal være gitt et bindende løfte om en vesentlig lavere pris.   Nemnda mener i alle tilfeller at de opplysningene klager har gitt om at han ble rådet til å vente med å inngå ny avtale, ikke i seg selv kunne vært tilstrekkelig grunnlag for å si at det er inngått en bindende fastprisavtale. At klager 16. januar 2023 mottok et uttrykkelig tilbud om fastpris til 70 øre/kWh, er etter nemndas vurdering også lite forenlig med at selskapet kort tid i forveien skulle ha forpliktet seg til en betydelig lavere pris uten skriftlig bekreftelse.  Nemnda viser videre til at selskapet har oppfylt varslingsplikten etter § 5-3 ved varsel 21. desember 2022 om fastprisavtalens utløp.   Etter dette fører ikke klagers syn om at fastprisperioden er videreført til 41 øre/kWh frem.  Nemndas konklusjon er at klager gis ikke medhold.  Uttalelsen er enstemmig.  VEDTAK Klager gis ikke medhold. Oslo, 15. november 2024 Henrik E. Kolderup, leder Thomas Iversen, Forbrukerrådet Astrid M. Hilde, Fornybar Norge Lars Lima, Fornybar Norge Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet i angrerettsoppgjør. Selskapet hadde tilbakeført klagers innbetalinger i forbindelse med angrerettsoppgjør. Selskapet tilbakeførte klageren til tidligere kraftleverandør for den aktuelle perioden, som deretter fakturerte klageren for perioden. Etter å ha protestert på denne, ble klageren ført tilbake til innklagede selskap, som deretter fakturerte klageren for forbruket for perioden. Nemnda bemerket at tilbakeføringen til den tidligere leverandøren var urettmessig. Nemnda så selskapets krav som et krav om tilbakebetaling av det tidligere angrerettsoppgjøret. Kravet ble ikke tatt til følge etter den ulovfestede læren om condictio indebiti. Klager ble enstemmig gitt medhold.  Agva Kraft AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder uenighet om angrerett og selskapets adgang til å tilbakeføre klagers kundeforhold til tidligere kraftleverandør. Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4 og alminnelig kontraktsrett. Historikk: 29.12.2022 – Klager påberoper angreretten og bytter kraftleverandør for alle tre målere. 03.01.2023 – Selskapet aksepterer angrerettsutøvelsen, tilbakefører innbetalinger for desember 2022 og overfører klager til tidligere kraftleverandør for alle tre målere. 13.01.2023 – Klager mottar faktura for desember 2022 fra tidligere kraftleverandør. 09.03.2023 – Tidligere kraftleverandør opplyser at faktura overføres tilbake til selskapet. Krav:  Klager bestrider betalingsplikt for faktura for desember 2022. Partenes anførsler: Klager bestrider fakturaen for desember 2022 med grunnlag i at han ikke hadde et avtaleforhold hos Fjordkraft AS i den aktuelle terminen. Han hevder Agva Kraft AS ikke kan reversere kundeforholdet til Fjordkraft AS på hans vegne uten hans samtykke. Klager hevder at han aldri samtykket til vilkårene om angrerett. Han viser til at selskapet ikke har dokumentert at vilkårene ble akseptert. Agva Kraft AS  opprettholder fakturaen. Selskapet hevder klager ikke kan fritas for betalingsplikt for levert og forbrukt kraft. Selskapet har opptrådt i samsvar med regelverket. Selskapet hevder at det ikke forelå brudd på angrerettloven og at den utvidede fristen ikke fikk anvendelse. Selskapet forklarer at det i stedet valgte å overføre klager til tidligere kraftleverandør. Selskapet hevder at klager ble tilstrekkelig orientert om dette. Nemnda ser slik på saken: Saken gjelder uenighet om Agva Kraft AS hadde adgang til å tilbakeføre klagers kundeforhold til klagers tidligere kraftleverandør ved utøvelse av angreretten. Videre gjelder saken uenighet om Agva Kraft deretter hadde adgang til å innkreve det beløp som det tidligere hadde tilbakeført til klager i forbindelse med angrerettutøvelse. Slik saken er opplyst, påberopte klager seg angreretten overfor Agva Kraft 29. desember 2022. Agva Kraft opplyste 3. januar 2023 at det aksepterte angrerettsutøvelsen og at det ville tilbakeføre alle betalinger som selskapet hadde mottatt fra klager, som gjaldt desember 2022, noe selskapet senere har gjort. Samtidig tilbakeførte Agva Kraft klager til Fjordkraft AS, som var den kraftleverandøren som klager hadde hatt før overgangen til Agva Kraft. Klager mottok deretter 13. januar 2023 faktura fra Fjordkraft for perioden klager var kunde hos Agva Kraft, det vil si desember 2022. Klager bestred denne tilbakeføringen. På forespørsel fra Fjordkraft AS, samtykket klager 9. mars 2023 til at Agva Kraft så skulle overta kravet fra Fjordkraft. Agva Kraft har deretter fastholdt betalingsplikten for desember 2022. Agva Kraft har i tilsvaret til Elklagenemnda gjort gjeldende at klager ikke hadde noen utvidet angrerett, og at tilbakeføringen til tidligere kraftleverandør skjedde som reaksjon på klagers misnøye med selskapet. Selskapet opprettholder betalingsplikt for den omstridte fakturaen. Nemnda legger til grunn at Agva Kraft i praksis reservasjonsløst aksepterte klagers angrerettsutøvelse i saken, ved å løse klager fra avtaleforholdet og å tilbakeføre samtlige innbetalinger i avtaleperioden uten forbehold. Nemnda bemerker videre at angrerettsutøvelsen ikke ga Agva Kraft adgang til å tilbakeføre klager til tidligere kraftleverandør. Angrerettsutøvelsen innebar at klager gikk fra avtalen med Agva Kraft med virkning fra angrerettsutøvelsen, men innebar ikke at tidligere leveranseforhold ble gjenopprettet. Angrerettsutøvelsen får ikke virkning for andre avtaleforhold enn det avtaleforholdet som den utøves i, og innebærer ikke at tidligere avsluttede leveranseforhold «gjenopplives». Når angreretten utøves og kunden ikke samtidig inngår ny kraftleveranse, skal kunden settes på pliktstrøm fra tidspunktet angreretten utøves. Dette innebærer at klager under ingen omstendighet ville vært ansvarlig overfor Fjordkraft for kraft som var levert i desember 2022. Når Agva Kraft i denne saken fastholder betalingsplikt for strøm som er levert og forbrukt i desember 2022, krever selskapet i realiteten tilbake de pengene som det tilbakeførte til klager i forbindelse med angrerettsutøvelsen i januar 2023. Slik nemnda ser det, blir dette ikke et spørsmål om klager hadde rett til å få tilbakeført innbetalinger for strøm som var levert og forbrukt, slik situasjonen er i andre angrerettssaker. Spørsmålet er i stedet om vilkårene for selskapets tilbakesøkningskrav etter den ulovfestede læren om condictio indebiti er oppfylt. Nemnda legger vekt på at tilbakebetalingen skjedde etter at selskapet selv valgte å behandle saken som en angrerettssak og foretok oppgjøret uten forbehold. Ingenting tyder på at oppgjøret var uriktig. Når klager i tillegg var i aktsom god tro om sin rett på betalingen, må oppgjørshensynet veie tyngst. Dette gjelder selv om tilbakesøkingskravet kom nokså kort tid etter utbetalingen, og etter at Fjordkraft AS først hadde holdt klager ansvarlig for kravet, slik at graden av innrettelse var mindre. Etter dette fremstår selskapets krav som uberettiget. Nemndas konklusjon er at klager gis medhold. Uttalelsen er enstemmig.   VEDTAK Klager gis medhold. Oslo, 15. november 2024 Henrik E. Kolderup, leder Thomas Iversen, Forbrukerrådet Astrid M. Hilde, Fornybar Norge Lars Lima, Fornybar Norge Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt oppfyllelse av varslingsplikten i en standard variabelavtale. Nemnda kom til at prisvarslinger var sendt på riktig måte, men at en vilkårsendring som gikk ut på at en maksprisgaranti ikke lenger skulle gis i avtalen, ikke var varslet på riktig måte. Klager hadde derfor krav på at foregående periodes maksprisgaranti ble videreført. Klager ble enstemmig gitt delvis medhold.     Gudbrandsdal Energi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.     Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for krav etter variabelavtale i forbindelse med   oppheving av pristak.    Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 6.    Historikk:   28.01.2021 – Partene inngår avtale om variabelproduktet «GE Trygg». Klager mottar   bestillingsbekreftelse. 01.10.2022 – Maksprisgaranti avvikles.   09.11.2022 – Klager tar kontakt med selskapet og sier opp avtalen.    Krav: Klager bestrider betalingsplikt for den del av betalingskravene som overstiger   markedspris i perioden mellom 1. oktober og 9. november 2022.    Partenes anførsler:     Klager bestrider at hun har betalingsplikt for krav etter variabelavtalen i perioden mellom 1.   oktober og 9. november 2022. Klager reagerer på betalingskravets størrelse og hevder at hun ikke har betalingsplikt for den del som overstiger markedspris.    Klager hevder at det ble inngått avtale om at prisen – så lenge den befant seg innenfor   maksprisgarantien – skulle følge markedsutviklingen. Klager anfører at det aldri ble inngått   avtale om fastpris. Klager anfører at levert produkt ikke samsvarer med det hun ble forespeilet på avtaletidspunktet. Hun mener at selskapet har drevet villedende markedsføring.     Gudbrandsdal Energi AS  opprettholder kravet og viser til avtalen. Selskapet hevder at klager ble gitt tilstrekkelige opplysninger om avtalevilkårene på avtaletidspunktet. Det viser til at strømprisen har fremgått på faktura, i prisvarsel og på «Min Side» og til at klager når som helst har stått fritt til å gå kostnadsfritt fra avtalen. Selskapet mener at klager burde forstått at avtalen ikke fulgte spotpris.    Selskapet viser til at maksprisgarantien ble avviklet som følge av markedsutviklingen. Det   peker på at alternativet til avvikling ville vært å sette pristaket unormalt høyt. Selskapet mener at fjerningen av garantien i alle tilfeller ikke kan anses som en produktendring og hevder at   prisjusteringene er varslet i samsvar med standardavtalen § 6.    Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for fakturaene for forbruk i oktober til 9. november 2022. Hovedspørsmålet er om en maksprisgaranti er avviklet på uriktig måte, og hvilke konsekvenser dette i så fall skal ha.     Slik saken er opplyst inngikk partene avtale om variabelproduktet «GE Trygg» 28. januar 2021. Variable kraftprodukter har den egenskap at de, i motsetning til fastprisavtaler, fluktuerer i tråd med markedsprisene på kraft, men ikke på samme måte som spotpriser. Produktet bygger på markedets prognoser for fremtidige kraftpriser, og prisene settes til en fastpris for alle døgnets timer for en nærmere angitt periode. Produktet har en iboende risiko for at prognosene kan avvike fra den faktiske markedsutviklingen. Produktet samsvarer heller ikke med stønaden for ekstraordinære strømkostnader, som bygger på faktiske markedspriser.     Høsten 2022 inntraff det en rekke eksempler på at prisingen i variabelprodukter lå langt over spotprisprodukter, som følge av at prognosene for prisutviklingen lå langt høyere enn det som ble den faktiske markedsprisutviklingen. Etter nemndas erfaring med klagesaker har produktet en iboende risiko ved seg som ikke forbrukere nødvendigvis er fullt ut kjent med.      Prisendringer i variabelavtaler skal varsles i samsvar med standard kraftleveringsavtale § 6. Utgangspunktet etter standardavtalen § 6 er at selskapet kan gjøre endringer i pris og øvrige vilkår, men disse må – med unntak for prisendringer knyttet til løpende spotpris – varsles kunden direkte, og endringen kan først tre i kraft 14 dager etter at direkte varsel er sendt kunden. Nemnda bemerker for ordens skyld at endringene i prisopplysningsforskriften § 22 – som legger til grunn en varslingsplikt senest 30 dager før endringen trer i kraft – ikke hadde trådt i kraft på tidspunktet for endringen i oktober 2022.      Etter standard kraftleveringsavtale § 6 fjerde ledd krever vesentlige endringer i tillegg at kunden gir sin uttrykkelige aksept til endringen for at endringen kan tre i kraft. Gir ikke kunden slikt samtykke etter å ha blitt varslet, opphører avtalen når endringen gjennomføres.      Klager har i korrespondansen med Gudbrandsdal Energi AS og med nemnda reist spørsmål ved om det skulle ha vært fakturert på spotprisvilkår. Nemnda finner det som utgangspunkt helt på det rene at det klager hadde inngått avtale om, var et standard variabelt produkt.       Slik saken er opplyst for nemnda, legger nemnda til grunn at Gudbrandsdal Energi AS har varslet klager om løpende prisendringer i tråd med kravene i standardavtalen § 6. Selskapet har fremlagt e-poster som viser prisendringshistorikken som er sendt til klagers e-postadresse.      Spørsmålet i saken er om Gudbrandsdal Energi AS gikk korrekt frem da det fra 1. oktober 2022 avviklet maksprisgarantien etter avtalen. Klager mottok 16. september 2022 en e-post fra selskapet der følgende fremgikk:      «Grunnet den ekstraordinære situasjonen i kraftmarkedet har vi ikke mulighet til å gi en maksprisgaranti (sette et pristak) for strømprisen i 4. kvartal. Inntil videre vil dermed denne avtalen ikke ha et pristak.»       Nemnda finner det klart at denne fjerningen av pristaket i avtalen må anses som en vesentlig endring som krever at selskapet innhenter uttrykkelig samtykke fra kunden for at endringen kan tre i kraft, jf. standard kraftleveringsavtale § 6 fjerde ledd. Nemnda viser til den betydning som et pristak normalt vil ha i en avtale, samt den særegne omstendighet at avtalen i dette tilfellet het «Pristak» som kaster lys over betydningen av akkurat denne egenskapen ved avtalen. Nemnda har sett hen til at pristaket ikke ble satt ut av kraft på varig basis og bare ble suspendert for det aktuelle kvartalet, og at dette skjedde i en ekstraordinær prissituasjon. Nemnda kan likevel ikke se at dette utelukker at avtaleendringen for kvartalet utgjør en vesentlig endring.      Det kommer frem av varselet som gjengitt over at Gudbrandsdal Energi AS som ledd i varslingen ikke ba kunden samtykke til vilkårsendringen, og heller ikke opplyste kunden om at der kunden ikke samtykket, ville avtalen om pristak opphøre. Begge deler er nødvendig for å oppfylle varslingsplikten ved vesentlige endringer i standardavtalen § 6 fjerde ledd. At selskapet i e-posten orienterte kunden om at hen sto fritt til å endre avtalen, er i denne sammenheng ikke tilstrekkelig. Selskapet har dermed ikke fulgt varslingsprosedyren, slik at gyldig varsling ikke kan anses gitt. Konsekvensen er at pristaket, det vil si maksprisgarantien, ikke ble satt ut av kraft, og at sist fastsatte maksprisgaranti fortsatte å gjelde.      Det kommer videre frem av e-post fra Gudbrandsdal Energi AS av 8. august 2022 at pristaket for tredje kvartal 2022, det vil si maksprisgarantien, var satt til 279 øre/kWh inkludert mva. Selv om pristaket var angitt å gjelde for tredje kvartal, er det altså ikke gitt annet varsel om pristak enn det varselet der pristaket ble satt ut av kraft og som ikke var gyldig. Klager har uttrykt ønske om å bli fakturert etter spotpris i den aktuelle perioden. Nemnda kan ikke se at klager har grunnlag for å kreve dette. Ettersom klager likevel hadde krav på at et pristak ble satt, konkluderer imidlertid nemnda – under noe tvil – at pristaket for foregående kvartal fortsatte å gjelde. Klager har dermed krav på ikke å bli fakturert for mer enn 279 øre/kWh i fjerde kvartal 2022, noe som omfatter de omstridte fakturaene.   Nemndas konklusjon er at klager gis delvis medhold.    Uttalelsen er enstemmig.      VEDTAK     Klager gis delvis medhold.    Oslo, 26. august 2024    Henrik E. Kolderup, leder  Thomas Iversen, Forbrukerrådet  Astrid M. Hilde, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt krav om fritak for betalingsplikt for levert og forbrukt strøm ved utøvelse av angrerett. Nemnda kom til at klager hadde gyldig bedt om oppstart av kraftleveransen før utløpet av angrefristen i forbindelse med at avtale om leveranse av kraft ble inngått som ledd i overtakelse av bolig. Opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h ble ansett oppfylt. Klager ble enstemmig ikke gitt medhold.     Gudbrandsdal Energi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.    Saken gjelder uenighet om tilbakebetaling ved angrerettutøvelse.     Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4 og angrerettloven.    Historikk:   03.05.2023 – Klager bestiller produktet «Standard timespot GE» gjennom meglerprotokoll.   Klager mottar bestillingsbekreftelse.   10.05.2023 – Klager påberoper seg angreretten.    Krav:  Klager krever tilbakebetalt samtlige innbetalinger foretatt i medhold av den angrede   avtalen.    Partenes anførsler:    Klager  krever fullstendig tilbakebetaling av innbetalte strømkostnader som følge av at angreretten er utøvd i rett tid. Klager viser til at avtalen for begge boenheter ble angret innen 14 dager etter avtaleinngåelsen.   Klager har betalt de omtvistede krav for å unngå kreditorforfølgelse, men fastholder kravet om tilbakebetaling.     Gudbrandsdal Energi AS  bestrider klagers tilbakebetalingskrav. Selskapet bestrider ikke at   klager hadde angreretten i behold da angreretten ble utøvd, men viser til at klager ikke har krav på få tilbakebetalt kostnadene for kraftleveranse i perioden mellom 03.05.2023 og 10.05.2023. Selskapet viser til at klager uttrykkelig ba om førtidig oppstart ved å huke av for dette i meglerprotokollen, og at selskapet ikke har tilbakebetalingsplikt, jf. angrerettloven § 26.         Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder krav om tilbakeføring av foretatte betalinger med grunnlag i angrerettutøvelse ved førtidig oppstart. Saken reiser særlig spørsmål om retten til tilbakebetaling i denne saken er gått tapt som følge av krav om førtidig oppstart.    Det er i denne saken ikke bestridt at klager hadde angreretten i behold på tidspunktet for angrerettutøvelsen. Selskapet hevder at klager ikke har krav på å få kreditert kostnadene for kraft som er levert til, og forbrukt av, klager frem til angreretten ble gjort gjeldende.    Den alminnelige angrefristen ved inngåelse av avtale om levering av strøm er 14 dager fra dagen etter avtale ble inngått. Angrerettloven § 19 lød slik ved avtaleinngåelsen i saken:    § 19. Oppstart av levering før utløpet av angrefristen     Ønsker forbrukeren at levering av tjenester starter opp før utløpet av angrefristen, jf. § 21, skal den næringsdrivende kreve at forbrukeren uttrykkelig ber om dette.    Bestemmelsen bygger på et utgangspunkt om at kraftleveransen først starter etter utløpet av angrefristen, men at den kan starte før dersom kunden ber om dette.     Angrerettloven § 26 regulerer det oppgjøret som skal skje mellom partene for kraft som er levert og forbrukt når angreretten utøves. Bestemmelsens første ledd har slik ordlyd:    § 26. Forbrukerens forpliktelser når angreretten brukes ved avtaler om levering av tjenester     Ved bruk av angreretten ved tjenester som forbrukeren uttrykkelig har bedt den næringsdrivende om å begynne levering av, skal forbrukeren betale et beløp som står i forhold til det som er levert frem til det tidspunkt forbrukeren gir melding om bruk av angreretten. Er den samlede prisen urimelig høy, skal det forholdsmessige beløpet beregnes på grunnlag av markedsverdien av det som er levert.    Bestemmelsen innebærer at i tilfeller der forbrukeren uttrykkelig har bedt om førtidig oppstart av kraftleveranseavtalen, skal forbrukeren som utgangspunkt betale for kraft som er levert og forbrukt. Bestemmelsens andre ledd oppstiller unntak fra betalingsplikten.    Kraftleveringsavtalen i denne saken ble inngått i forbindelse med overtakelse av bolig. Nemnda har fått fremlagt den relevante delen av overtakelsesprotokollen, der tegningen av strømavtalen er omhandlet. I protokollen heter det:    «Kjøper bestiller strøm fra valgt leverandør, samt nettleie fra det lokale selskapet.    [Gudbrandsdal Energis logo]     Standard timespot GE     Dette er en spotprisavtale, noe som normalt gir lavere priser over tid og som anbefales av Forbrukerrådet. Du betaler timespris for ditt prisområde, når du bruker strømmen + 3 øre/kWh + 39 kr/mnd. Vi fakturer etterskuddsvis og har vi avtale med netteier i ditt område får du alt på én faktura. Du har alltid full oversikt i vår app.    Strømavtalen er uten bindingstid. Selgers strømavtale blir sagt opp når du bestiller strøm.  For at vi skal levere strøm på overtakelsesdatoen aksepterer du at 14 dagers angrerett ikke gjelder for strøm du allerede har brukt . Du finner skjema for angrerett i avtalevilkårene og på leverandørens hjemmeside. Avtalen kan sammenlignes med andre avtaler på Forbrukerrådets strømprisportal, www.strompris.no »   Videre krysset kunden av i en boks der følgende var markert:    «Jeg aksepterer vilkårene for avtalen for strøm og er kjent med angreretten.    Jeg aksepterer også at selv om jeg har angrerett, må jeg betale for de dagene jeg har fått strøm levert fra Gudbrandsdal Energi»   Videre fremgår det at det er lenket til blant annet angrerettskjema og opplysninger om angrerett.    Nemnda mener at klager i denne saken uttrykkelig har bedt om oppstart av leveransen før utløpet av angrefristen i samsvar med angrerettloven § 26 første ledd. Dette tilsier som utgangspunkt at utøvelsen av angreretten ikke medfører at klager har krav på tilbakebetaling av vederlag for strøm som er levert og forbrukt.     I selve overtakelsesprotokollen er det ikke gitt opplysninger om angreretten på annen måte enn gjennom en hyperlenke. I samsvar med nemndas praksis er dette ikke tilstrekkelig til å anse opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h som oppfylt. I så fall følger det av angrerettloven § 26 andre ledd bokstav a at betalingsplikten etter bestemmelsens første ledd faller bort. Slik saken er opplyst for nemnda, sendte likevel innklagede selskap ut en bestillingsbekreftelse samme formiddag som overtakelsen – 3. mai 2023 klokken 11.45 – der både angrerettskjema og skjema for opplysninger om angrerett var vedlagt. Slik nemnda ser på saken legger den derfor til grunn at opplysninger etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h ble gitt i praksis samtidig med kontraktsinngåelsen, med den konsekvens at betalingsplikten etter angrerettloven § 26 første ledd ikke har falt bort.    Klager har følgelig ikke krav på å bli fritatt betalingsplikt for strøm som er levert og forbrukt i perioden 3.–10. mai 2023 og å få disse betalingene tilbakeført.    Nemndas konklusjon er at klager ikke gis medhold.    Uttalelsen er enstemmig.    VEDTAK     Klager gis ikke medhold.    Oslo, 26. august 2024    Henrik E. Kolderup, leder  Thomas Iversen, Forbrukerrådet  Astrid M. Hilde, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om beregning av spotpris og betalingsplikt for månedsbeløp. Med grunnlag i selskapets uttalelser i en e-post og det forhold at selskapet ikke hadde imøtegått klagers syn, kom nemnda til at klager hadde krav på å bli fakturert etter en uvektet gjennomsnittspris og uten månedsgebyr. Klager ble enstemmig gitt medhold.     Nordlysenergi AS benyttet Fornybar Norges standardkontrakter så lenge det drev leveranse av kraft.     Saken gjelder uenighet om beregning av gjennomsnittlig spotpris og betalingsplikt for månedsbeløp    Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-2 og 1-3.    Historikk:   12.07.2019 – Selskapet informerer kunden om at fremtidige månedsbeløp krediteres og at kunden vil avregnes etter en flat gjennomsnittspris.   17.12.2023 – Klager tar kontakt med selskapet om avvik fra gjennomsnittspris.   11.01.2024 – Selskapet ber klager om å bytte leverandør.   13.02.2024 – Klager mottar omtvistet faktura.    Krav:  Klager bestrider betalingsplikt for omtvistet faktura og krever ny avregning basert på uvektet spotpris.    Partenes anførsler:     Klager  bestrider faktura av 13.02.2024 under henvisning til det som er avtalt mellom partene. Klager viser til at han i juli 2019 ble lovet avregning etter et uvektet gjennomsnitt, uten påslag og gebyr, og hevder selskapet har fakturert ham i strid med denne avtalen. Klager mener at han er belastet for skjulte påslag og at snittprisen ikke samsvarer med gjennomsnittlig strømpris for januar 2024 fra Nord Pool.     Klager krever en ytterligere fakturaspesifikasjon med oversikt over hva han har betalt time for time. Han krever at selskapet dokumenterer hvordan det har gått frem ved faktureringen.      Nordlysenergi AS  har ikke inngitt tilsvar i saken. Av klagers saksfremstilling fremkommer at selskapet stiller seg uforstående til klagers krav og oppfordrer ham til å skifte leverandør.        Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om beregning av gjennomsnittlig spotpris og betalingsplikt for månedsbeløp. Spørsmålet er om klager har krav på å bli fakturert etter en uvektet gjennomsnittlig spotpris.    Slik saken er opplyst er det enighet om at partene har inngått avtale om et spotprisprodukt. Uenigheten gjelder beregningen av spotprisen ved faktureringen. Med grunnlag i en e-post fra selskapet i 2019 gjør klager gjeldende at det er avtalt fakturering etter et flatt gjennomsnitt, så vidt nemnda forstår, uten at det skal tas hensyn til forbrukets fordeling i løpet av måneden.   Selskapet har opprettholdt bestridte fakturaer og har stilt seg uforstående til klagers krav.    Nemnda må derfor ta stilling til om klager har rett til å bli avregnet etter en uvektet spotpris, noe som beror på hva som er avtalt mellom partene. Avtalens nærmere vilkår er ikke fremlagt, og det foreligger heller ingen annen dokumentasjon som belyser avtaleinngåelsen.     Klager har fremlagt en e-post fra selskapet 12.07.2019, hvor det blant annet fremgår:    «Vi gjør dette enkelt med at vi i neste måned krediterer deg månedsbeløpet, og alle månedene fremover. Vi setter deg flatt gjennomsnitt uavhengig av hvilken dag du bruker strøm på.»     Nemnda er enig med klager i at denne formuleringen – vurdert isolert – kan forstås slik klager gjør det, nærmere bestemt dithen at fakturering skal skje etter et uvektet gjennomsnitt av spotprisen. En sik avtale fremstår imidlertid som svært uvanlig, og hvorvidt det var dette selskapet kan ha ment med e-posten, fremstår også som uklart. Dette er imidlertid ikke avgjørende. Et utsagn skal for det første fortolkes objektivt. For det annet har Nordlysenergi AS ikke – til tross for gjentatte henvendelser fra Elklagenemndas sekretariat – inngitt tilsvar i saken. Nemnda legger derfor klagers pretensjoner til grunn ved avgjørelsen av saken.    Nemnda legger derfor til grunn at klager skulle faktureres etter et flatt gjennomsnitt, uten hensyn til forbrukets fordeling gjennom døgnet eller i faktureringsperioden for øvrig, slik at selskapet ikke hadde grunnlag for å fakturere etter et forbruksvektet gjennomsnitt.    Videre fremgår det tydelig av samme e-post at månedsbeløpet skulle krediteres ved faktureringen. Klager har derfor ikke betalingsplikt for de fakturerte månedsbeløpene.    På bakgrunn av dette finner nemnda at klager har krav på ny avregning basert på et uvektet gjennomsnitt for den aktuelle perioden, og at innbetalte månedsbeløp skal tilbakeføres.    Nemnda tilføyer at den anser selskapets håndtering av klager i forbindelse med tvisten som kritikkverdig, når selskapet oppfordret klager til å bytte kraftleverandør fremfor å håndtere klagers henvendelser på en seriøs og respektfull måte.    Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.    Uttalelsen er enstemmig.      VEDTAK     Klager gis medhold.    Oslo, 16. september 2024    Henrik E. Kolderup, leder  Thomas Iversen, Forbrukerrådet  Astrid M. Hilde, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om klagers betalingsplikt for krav i avtale om «Topp 3 Garanti». Nemnda kom til at klager hadde krav på å bli avregnet etter spotpris uten påslag. Nemnda kom videre til at det ikke var grunnlag for selskapets krav om bruddgebyr. Klager ble enstemmig gitt medhold.     Nordlysenergi AS benyttet Fornybar Norges standardkontrakter så lenge det drev leveranse av kraft.     Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for krav i avtale om «Topp 3 Garanti» og for bruddgebyr.     Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 6.     Historikk:  15.09.2021 – Partene inngår avtale om produktet «Topp 3 Garanti».   30.01.2024 – Selskapet utsteder faktura med bruddgebyr.     Krav:  Klager bestrider betalingsplikt for bruddgebyret på kr 500.    Partenes anførsler:     Klager  bestrider betalingsplikt for bruddgebyret fordi det ikke har grunnlag i avtalen. Klager hevder at hun ikke på noe tidspunkt aksepterte et vilkår om bruddgebyr og viser til at gebyret på kr 500 ikke kan utledes av avtalen.      Klager hevder videre at hun ble forespeilet en spotprisavtale av selgeren da avtalen ble inngått. Hun hevder at selskapet har belastet henne for skjulte påslag i faktureringen.     Nordlysenergi AS  har ikke inngitt tilsvar i saken. Av klagers saksfremstilling fremkommer at selskapet opprettholder bruddgebyret under henvisning til avtalen. Selskapet stiller seg for øvrig uforstående til klagers krav og anførsler.     Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt i avtale om «Topp 3 Garanti». Spørsmålet er om hun har rett på ny avregning basert på spotpris i avtaleforholdet og om hun er forpliktet til å betale bruddgebyr.    Før nemnda går inn på sakenes materielle spørsmål, viser den til Nordlysenergi AS opphørte som kraftleverandør 1. mai 2024, og at selskapets kundeportefølje da ble overført til Kilden Kraft AS. Nemnda kan likevel ikke se at dette ikke får betydning for nemndas kompetanse til å behandle sakene, ettersom dette skjedde etter at klagene var inngitt.    Slik saken er opplyst inngikk partene 15.09.2021 avtale om produktet «Topp 3 Garanti».   Klager har gjort gjeldende at avtalen ble solgt inn som et spotprisprodukt og at hun er fakturert i strid med vilkårene som ble forespeilet henne på avtaletidspunktet.     Det første spørsmålet er derfor om avtalen «Topp 3 Garanti» er et spotprisprodukt med den følge at klager har rett på å bli avregnet i samsvar med spotpris.  Nemnda viser til sin vurdering i samlevedtaket 23-334 m.fl. mot Nordlysenergi AS som ble behandlet i samme møte som denne saken. Nemnda kom der til at produktet «Topp 3 Garanti» måtte anses som et produkt basert på spotpris. Nemnda konkluderer med dette også i denne saken. Det er ingen holdepunkter i denne saken for at klager har samtykket til andre prisvilkår enn spotprisvilkår, og bevisusikkerheten på dette punktet må uansett gå utover selskapet.    Nemnda konkluderer derfor med at «Topp 3 Garanti» er en spotprisavtale, slik at klager har krav på å bli avregnet i samsvar med spotpris for hele avtaleperioden. I samsvar med hva nemnda la til grunn i sak 23-642 som også ble avgjort i samme møte som denne saken, legger nemnda til grunn at klager har rett på å bli fakturert med spotpris uten påslag.    Klager har videre gjort gjeldende at hun ikke er forpliktet til å betale bruddgebyret på kr 500 som følge av at gebyret mangler grunnlag i avtalen. Spørsmålet for nemnda er derfor om det er avtalt at det skal gjelde bruddgebyr.    Klager har fremlagt kopi av de fullstendige avtalevilkårene. I avtalens punkt 9 heter det:  «Kunden kan avslutte avtalen mot et bruddgebyr på kr 2100 dersom annet ikke er avtalt skriftlig.»   Selskapet har i denne saken ikke fremsatt krav om bruddgebyr på 2100 kroner, men på 500 kroner. Hva som er bakgrunnen for selskapets konkrete krav, er ikke kjent for nemnda. Nemnda legger imidlertid til grunn at selskapets krav bygger på vilkårenes punkt 9.    Det er ikke nødvendig for nemnda å ta stilling til om avtalevilkårenes punkt 9 er akseptert av klager i denne saken. Nemnda mener at selskapets krav om bruddgebyr – uansett om dette utgjør 500 kroner eller 2100 kroner, slik det fremgår av avtalevilkårene – uansett utvilsomt må settes til side som urimelig med grunnlag i avtaleloven §§ 36–37. Adgangen til å kreve bruddgebyr fremstår som helt generell, og ikke knyttet til for eksempel en bindingstid. I dette tilfellet fremgår det at bruddgebyret er krevd flere år etter avtaleinngåelsen, og i det som er en avtale som er inngått på spotprisvilkår.     Klager er etter dette ikke forpliktet til å betale bruddgebyret.    Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.    Uttalelsen er enstemmig.    VEDTAK     Klager gis medhold.    Oslo, 16. september 2024    Henrik E. Kolderup, leder  Thomas Iversen, Forbrukerrådet  Astrid M. Hilde, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om krav om tilbakebetaling ved angrerettutøvelse.   Nemnda kom under dissens til at oppsigelsen som klager foretok ved leverandørbyttet i desember 2022, måtte anses som en gyldig angreretterklæring etter angrerettloven. Flertallet kom videre til at klager hadde rett på å få tilbakeført samtlige innbetalinger i avtalen. Mindretallet kom til at en ikke kan erklære angrerett for en avtale som er avsluttet, og fant det ikke nødvendig å gå inn på spørsmålet om utvidet angrefrist eller om klager hadde rett til tilbakeføring av foretatte betalinger under avtalen. Klager ble gitt medhold. Dissens.     Gudbrandsdal Energi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.         Saken gjelder uenighet om krav om tilbakebetaling ved angrerettutøvelse.       Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3, 1-4 og 5-3 og angrerettloven.        Historikk:   18.03.2022 – Partene inngår fastprisavtale med ikrafttredelse denne datoen.   18.09.2022 – Fastprisavtale utløper. Klager overføres til produktet «Pristak».   02.12.2022 – Klager sier opp avtalen.  21.12.2022 – Klager fremsetter krav om tilbakebetaling.      Krav:  Klager krever tilbakeført samtlige foretatte innbetalinger i avtalen.      Partenes anførsler:      Klager  hevder å ha hatt angreretten i behold da denne ble påberopt i desember 2022. Han viser til at den utvidede angrefristen fikk anvendelse som følge av at selskapet hadde misligholdt sin opplysningsplikt om angrerett. Klager peker på at selskapet ikke på noe tidspunkt meddelte opplysninger om angrerett eller angreskjema på varig medium, verken før eller etter overføringen til produktet «Pristak».      Klager anfører at selskapet ikke har oppfylt sin bevisbyrde i angrerettloven § 7.      Klager anfører at han som følge av å ha utøvd sin angrerett rettidig har rett på fullstendig tilbakebetaling av samtlige innbetalte ytelser i restitusjonsoppgjøret.       Gudbrandsdal Energi AS  bestrider klagers tilbakebetalingskrav. Selskapet anfører at angrerettloven forutsetter at forbrukeren må ha en løpende avtale for å ha angreretten i behold. Det hevder at klager ikke kan angre en avtale som allerede er avsluttet under henvisning til Forbrukerrådets veiledning til angrerettloven.      Selskapet anfører at klager ble varslet om fastprisavtalens opphør den 04.09.2022, 14 dager før opphøret.       Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder tilbakebetalingskrav ved utøvelse av angrerett. Saken reiser særlig spørsmål om oppsigelse ved leverandørbytte kan anses som erklæring om utøvelse av angrerett, og om klager har krav på tilbakebetaling.    Slik saken er opplyst inngikk partene fastprisavtale 18.03.2022. Ved utløpet av fastprisavtalen 18.09.2022 ble klager overført til produktet «Pristak». Klager avsluttet denne avtalen ved leverandørbytte i underkant av tre måneder senere, 02.12.2022.     Klager har i ettertid – 21.12.2022 – gjort gjeldende angreretten for avtalen, og har krevd at selskapet tilbakefører alle betalinger foretatt i avtale om «Pristak», som løp fra 18.09.2022 til 02.12.2022. Selskapet har gjort gjeldende at angreretten ikke kan påberopes for avtaler som allerede er avsluttet ved regulær oppsigelse og leverandørbytte, og har bestridt at klager kan bygge rett på angrerettutøvelsen.     Det første spørsmålet i saken er hvilken betydning det har at avtalen var avsluttet ved leverandørbytte før angreretten ble uttrykkelig påberopt av klager.        Nemnda har ved avgjørelsen av saken delt seg i et flertall og et mindretall.      Flertallet  – bestående av nemndleder Kolderup med dobbeltstemme og forbrukerrepresentant Iversen – har kommet til at klager gis medhold.    Utgangspunktet etter angrerettloven § 20 er at en forbruker kan gå fra avtalen ved å gi melding til den næringsdrivende innen utløpet av angrefristen, jf. § 21. Angrefristen utløper som utgangspunkt 14 dager etter at avtalen ble inngått, jf. angrerettloven § 21 første ledd. Dersom den næringsdrivende ikke oppfyller sin plikt til å gi lovpålagte opplysninger om angreretten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, innebærer dette at angrefristens utløp forlenges. Etter angrerettloven § 21 tredje og fjerde ledd utløper angrefristen 14 dager fra dagen slike opplysninger er gitt, likevel senest 12 måneder og 14 dager fra avtalen ble inngått. Om den nærmere fristberegning viser flertallet til angrerettloven § 6.      Angrerettloven § 8 første ledd bokstav h pålegger den næringsdrivende «på en klar og forståelig måte» å gi forbrukeren opplysninger om at det foreligger angrerett samt vilkårene, tidsfristene og fremgangsmåtene for å bruke angreretten. Da disse avtalene ble inngått, fulgte det av lovens ordlyd at den næringsdrivende også – på en klar og forståelig måte – må opplyse forbrukeren om at det forelå angreskjema. Det er den næringsdrivende selv som har bevisbyrden for at opplysningsplikten er oppfylt før avtaleinngåelsen, jf. § 7.        Slik saken er opplyst for nemnda, kan ikke flertallet se at selskapet har godtgjort at det oppfylte sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h på en klar og forståelig måte før avtale ble inngått. Den utvidede angrefristen etter § 21 tredje ledd får derfor anvendelse i saken. Flertallet kan heller ikke se at selskapet har påvist at det på noe senere tidspunkt ga opplysningene etter § 8 første ledd bokstav h til klager, slik at 14-dagerfristen etter angrerettloven § 21 fjerde ledd begynte å løpe. Klagers angrefrist hadde derfor ikke utløpt da han viste til sin angrerett i henvendelsen til selskapet 21.12.2022.    Den avtalen som angrerettutøvelsen gjelder, ble imidlertid avsluttet ved leverandørbyttet 02.12.2022. Utgangspunktet etter angrerettloven § 20 første ledd er at forbrukeren har rett til å gå fra avtalen ved å gi melding til den næringsdrivende før utløpet av angrefristen, jf. § 21. Det følger av § 20 andre ledd at melding enten kan gis «ved bruk av utfylt angreskjema eller ved fremsettelse av annen utvetydig erklæring.» Spørsmålet er om klager, ved å si opp avtalene i forbindelse med leverandørskiftet i mai 2022, ga selskapet en «annen utvetydig erklæring» som innebærer en utøvelse av angreretten.        Som flertallet også kom til i sakene 22-1539, 23-354, 23-356, EKN-2023-06-0053 og 23-278, viser dette flertallet til at man vanskelig finner klarere uttrykk for et ønske om å gå fra avtalen enn en oppsigelse. Flertallet vurderer oppsigelsen i denne saken på samme måte, og mener at den oppsigelsen som klager foretok ved leverandørbyttet i desember 2022, må anses som en gyldig angreretterklæring etter angrerettloven. Når det gjelder den erklæringen som klager sendte til selskapet senere i desember 2022, mener flertallet at dette rettslig sett ikke utgjorde noen angreretterklæring, men må anses som påkrav for hans tilbakebetalingskrav, se under.      Når det gjelder rettsvirkningene av at angreretten er utøvd i rett tid, viser dette flertallet til flertallets begrunnelse i sak 23-011 flg. mot Haugaland Kraft AS av 12. juni 2023. Flertallet legger sammenfatningsvis til grunn at angrerettloven § 26 andre ledd, sammenholdt med § 24 første ledd, innebærer at forbrukerens betalingsplikt bortfaller i sin helhet der angreretten utøves og den næringsdrivende ikke har oppfylt sin opplysningsplikt etter § 8 første ledd bokstav h. Der betaling har funnet sted, skal innklagede tilbakeføre betalingene, og der forbruket ikke er betalt, skal betalingskravet frafalles. Kundens strømkompensasjon basert på forbruket skal under ingen omstendighet trekkes inn i oppgjøret.          Videre har klager rett på forsinkelsesrenter av tilbakebetalingskravet etter forsinkelsesloven § 2. Angrerettloven § 24 andre ledd angir forfallstidspunktet til 14 dager etter at melding om utøvelse av angreretten kom frem til selskapet. Flertallet mener likevel at i en situasjon som den foreliggende, får påkravregelen i § 2 anvendelse, og viser til sin begrunnelse i blant annet sak 22-1539. Påkrav på tilbakebetalingskravene ble først sendt ved klagers erklæring 21.12.2022. Klager har derfor krav på forsinkelsesrenter fra 30 dager etter at dette påkravet ble sendt, jf. forsinkelsesrenteloven § 2.      Mindretallet  – bestående av bransjerepresentantene Hilde og Lima – har lagt til grunn en annen forståelse enn flertallet.    Mindretallet finner det for det første klart at en kunde ikke kan erklære angrerett for en avtale som er avsluttet. For det andre er det mindretallets syn at ikke enhver tidligere fremsatt oppsigelse kan anses som en utøvelse av angreretten. Mindretallet mener at det i saken her ikke foreligger omstendigheter som tilsier at klager mente å utøve angreretten da han byttet kraftleverandør i mai 2022. Klager har derfor etter mindretallets syn ikke gitt nødvendig angremelding etter angrerettloven § 20.         Mindretallet fremhever at en kunde ikke kan påberope angrerett for avtaler som ble avsluttet tilbake i tid bare fordi kunden i ettertid har fått kunnskap om angreretten. En slik adgang vil etter mindretallets syn legge til rette for illojal utnyttelse av reglene. Mindretallet tar derfor ikke stilling til spørsmålet om utvidet angrefrist.      Slik mindretallet ser på saken er det ikke nødvendig for mindretallet å gå inn på spørsmålet om klager har rett til tilbakeføring av foretatte betalinger under avtalen.      I samsvar med flertallets syn gis klager medhold.      VEDTAK     Klager gis medhold.    Oslo, 16. september 2024    Henrik E. Kolderup, leder  Thomas Iversen, Forbrukerrådet  Astrid M. Hilde, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om klagers betalingsplikt for krav i avtale om «Topp 3 Garanti». Nemnda kom til at det var inngått avtale om et spotprisprodukt og at klager hadde krav på å bli avregnet etter spotpris uten påslag. Nemnda kom videre til at det ikke var grunnlag for selskapets krav om et månedsbeløp, samt for bruddgebyr. Klager ble enstemmig gitt medhold.       Nordlysenergi AS benyttet Fornybar Norges standardkontrakter så lenge det drev leveranse av kraft.       Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for krav i avtale om «Topp 3 Garanti».       Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 6.      Historikk:   26.09.2020 – Partene inngår avtale om produktet «Topp 3 Garanti» for primær- og fritidsbolig.   17.01.2023 – Klager bytter kraftleverandør. 08.02.2023 – Klager mottar varsel om bruddgebyr.   21.02.2023 – Selskapet utsteder faktura for januar måned, inkludert bruddgebyr.       Krav:  Klager bestrider betalingsplikt for bruddgebyr på kr 2400 og krever tilbakebetalt månedlige gebyr samt det beløpet han hevder at han er overfakturert, beregnet til kr 8 467.       Partenes anførsler:        Klager  bestrider betalingsplikt for bruddgebyret med grunnlag i at gebyret mangler avtalegrunnlag. Klager erkjenner at det ble inngått avtale om bindingstid på 12 måneder, men bestrider at det i tillegg ble avtalt en oppsigelsestid på tre måneder. Han mener selskapet ikke kan ilegge bruddgebyr når bindingstiden er overholdt.      Klager hevder at han ble forespeilet en spotprisavtale, uten påslag og gebyrer, som skulle være blant de tre billigste på markedet. Han bestrider derfor betalingsplikt for den delen av det fakturerte beløpet som overstiger markedspris, beregnet til kr 7500. Klager bestrider også de månedlige gebyrene med grunnlag i at det ble uttrykkelig avtalt at det ikke skulle belastes månedsbeløp. Han krever innbetalte gebyrer tilbakebetalt, beregnet til kr 967.      Nordlysenergi AS  har ikke inngitt tilsvar i saken.       Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for krav i avtale om «Topp 3 Garanti». Hovedspørsmålene i saken er om klager har rett på ny avregning i samsvar med spotpris for hele avtaleforholdet og om klager har betalingsplikt for månedsbeløp og bruddgebyr.    Før nemnda går inn på sakenes materielle spørsmål, viser den til Nordlysenergi AS opphørte som kraftleverandør 1. mai 2024, og at selskapets kundeportefølje da ble overført til Kilden Kraft AS. Nemnda kan likevel ikke se at dette ikke får betydning for nemndas kompetanse til å behandle sakene, ettersom dette skjedde etter at klagene var inngitt.    Nemnda ser først på spørsmålet om klager har rett på ny avregning i samsvar med spotpris.    Slik saken er opplyst inngikk partene avtaler om produktet «Topp 3 Garanti» for klagers primærbolig og fritidsbolig 26.09.2020. Klager hevder at avtalene ble solgt inn som en spotprisavtale som skulle være blant de tre billigste på landsbasis. Selskapet har på sin side – ifølge klager – hevdet at avtalen «Topp 3 Garanti» er et variabelprodukt og at klager er forpliktet til å betale fakturert pris i tråd med avtalen.    Spørsmålet er etter dette om avtalen «Topp 3 Garanti» er et spotpris- eller variabelprisprodukt. Nemnda viser til sin vurdering av dette spørsmålet i samlevedtaket 23-334 m.fl. mot Nordlysenergi AS som er behandlet i samme møte som denne saken. Nemnda kom der til at produktet «Topp 3 Garanti» måtte anses som et produkt basert på spotpris, og nemnda mener at dette er tilfellet også i denne saken. Det foreligger ingen holdepunkter for at klager har blitt informert om, eller samtykket til, en avtale om et variabelprodukt, samtidig som bevisusikkerheten som foreligger i saken på dette punkt uansett må gå utover selskapet.    I forlengelsen av dette bemerker nemnda videre at garantien i avtalen ikke har vært begrenset til konkrete produkttyper, for eksempel forvaltnings- eller variabelavtaler. Garantien er angitt slik i avtalevilkårene:    «Strømavtalen Topp 3 Garanti skal sikre kunden en strømpris som på årlig basis alltid er blant de 3 billigste, målt mot en representativ liste over konkurrentene til NordlysEnergi.»     Nemnda legger derfor til grunn at garantien også omfatter spotprisavtaler, noe som innebærer at kunden har rett til å bli avregnet i samsvar med topp tre billigste spotprisavtaler gjennom hele garantiperioden. Nemnda har ikke grunnlag for å foreta beregninger av hvilken nærmere pris klager da har krav på, og mener derfor at spotpris uten påslag bør legges til grunn.    Klager har etter dette rett på ny avregning i samsvar med spotpris uten påslag for hele avtaleperioden.    Det neste spørsmålet er om klager har vært forpliktet til å betale månedsbeløp i avtalen.    I produktbeskrivelsen på avtalens forside står det følgende:    «Kunden betaler Kr 0,- i månedsbeløp.»     I produktvilkårenes punkt 1 er denne formuleringen gjentatt.     Nemnda kan ikke se at det foreligger omstendigheter i saken som tilsier at det likevel skulle være avtalt et månedsbeløp. Når klager er fakturert kr 40,30 per anlegg hver måned, er det følgelig i strid med avtalen.     Klager har etter dette rett på å få innbetalte månedsbeløp tilbakeført.    Siste spørsmål er om klager har betalingsplikt for bruddgebyrene på til sammen kr 2400.    Klager har bestridt betalingsplikt for bruddgebyrene med grunnlag i at han har overholdt bindingstiden i avtalen. Det følger av produktbeskrivelsen i de fremlagte avtalevilkårene at:    « Avtalen har 12 mnd. bindingstid.»     Partene inngikk avtale 26.09.2020, og omkring to år og fire måneder senere – den 17.01.2023 – byttet klager kraftleverandør. Nemnda er derfor enig i at bindingstiden i alle tilfeller er overholdt, og at bruddgebyret derfor ikke kan kreves med bakgrunn i at denne er brutt.    Klager har også gjort gjeldende at han uansett ikke plikter å betale bruddgebyrene fordi han ikke mottok tilstrekkelige opplysninger om gebyret ved avtaleinngåelsen.     Utgangspunktet etter standard kraftleveringsavtale § 1-3 er at forbrukeren skal gis tilstrekkelig klare opplysninger om avtalens sentrale vilkår. Det følger videre av angrerettloven § 8 første ledd bokstav n at den næringsdrivende plikter «på en klar og forståelig måte» å gi forbrukeren opplysninger om «avtalens varighet og eventuell minste bindingstid eller, for avtaler som er uten tidsbegrensning eller forlenges automatisk, vilkårene for å si opp avtalen».    Avtalevilkårenes pkt. 9 om avtaleperioden bestemmer følgende:    «Avtaleperioden er på 12 mnd. fra oppstart av avtalen, med mindre annet fremgår. […] Kunden kan avslutte avtalen mot et bruddgebyr på kr 2100 dersom annet ikke er avtalt skriftlig. Kunde er bundet av 3 måneder oppsigelsestid etter avtaleperioden. Oppsigelses skal gjøres skriftlig til NordlysEnergi. Kunde kan tidligst avslutte avtalen 3 måneder etter at oppsigelses er mottatt.»     Nemnda bemerker at det ikke fremstår som klart etter avtalen om bruddgebyret på kr 2100 er knyttet alene opp mot bindingstiden på 12 måneder, eller om vilkårene også innebærer at et bruddgebyr tilkommer ved brudd på oppsigelsestiden. Nemnda kan ikke se at opplysningene i avtalevilkårene er tilstrekkelig klare til å oppfylle opplysningskravet i angrerettloven § 8.     Nemnda tilføyer at den uansett oppfatter det som urimelig at det – i tillegg til bindingstiden på 12 måneder – skal gjelde en oppsigelsesfrist på tre måneder, jf. avtaleloven §§ 36–37, jf. forbrukeravtaledirektivet art. 3. Nemnda mener en kombinasjon av bindings- og oppsigelsestid medfører en urimelig skjevhet til skade for forbrukeren, særlig når det ikke er gitt tilstrekkelige opplysninger om oppsigelsestiden ved avtaleinngåelsen. Når bindingstiden på 12 måneder er fremhevet på avtalens forside i uthevet skrift, gir dette forbrukeren en rimelig forventning om at han står fritt til å avslutte avtalen når bindingstiden er gjennomført. Ved at det i tillegg skal gjelde en oppsigelsestid på tre måneder, blir forbrukeren i praksis bundet til avtalen i 15 måneder, noe som utgjør en betydelig utvidelse av avtalens varighet og som gir kraftleverandøren en ensidig fordel til skade for forbrukeren.     Når oppsigelsesfristen på tre måneder ikke kan gjøres gjeldende i tillegg til bindingstiden, er det uten videre klart at et bruddgebyr ikke kan bygges på at oppsigelsestiden ikke er fulgt.    Nemnda finner på denne bakgrunn klart at klager må fritas fra selskapets krav om bruddgebyr.     Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.    Uttalelsen er enstemmig.      VEDTAK     Klager gis medhold.    Oslo, 16. september 2024    Henrik E. Kolderup, leder  Gustav Norman, Forbrukerrådet  Astrid M. Hilde, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende.