Saken gjaldt uenighet om stengingsgrunnlag og om klager pliktet å betale gjenåpningsgebyr. Nemnda kom til at det forelå vesentlig mislighold. Flertallet kom videre til at unntakene i forbrukerkjøpsloven § 48 a første ledd andre punktum ikke får anvendelse. Ettersom flertallet også fant at varslingsreglene var oppfylt, jf. tredje ledd, forelå det grunnlag for å kreve gjenåpningsgebyr. Klager ble under dissens gitt ikke medhold. Glitre Nett AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder uenighet om stengingsgrunnlag og klagers betalingsplikt for gjenåpningsgebyr. Regelverk: Forbrukerkjøpsloven § 48 a og standardvilkår for nettleie og tilknytning §§ 5-1, 7 og 14. Historikk: 17.08.2023 – Selskapet sender brev til klager med oppfordring om målerbytte og varsel om stenging. 06.09.2023 – Klager opplyser om legeattest og motsetter seg målerbytte. 22.09.2023 – Selskap varsler klager om målerbytte per SMS og om at manglende medvirkning medfører stenging. 22.09.2023 – Strømforsyningen til anlegget stenges. 26.09.2023 – Målerbytte gjennomføres og anlegg gjenåpnes. Krav: Klager krever seg fristilt fra gjenåpningsgebyr på kr 4592,21 og krever erstattet kr 8000 for skade på gulv og ødelagte matvarer. Partenes anførsler: Klager hevder stengingen av strømmen var urettmessig fordi unntaket i forbrukerkjøpsloven § 48 a første ledd andre punktum bokstav a får anvendelse. Klager viser til at stengingen medførte tingsskade, og for øvrig til hennes legeerklæring. Hun viser videre til at hun ikke har nektet nettselskapet tilgang til måleren. Klager hevder at stengingen manglet grunnlag og at hun derfor ikke er ansvarlig for gjenåpningsgebyret. Klager mener videre at selskapet heller ikke fulgte stengingsrutinene som følge av at varsel ble sendt bare 15 minutter før stenging. Hun peker på at hun var bortreist på varslingstidspunktet. Klager krever videre erstattet egenandelen på kr 8000 i forbindelse med forsikringssak for ødelagte matvarer og vannskader på gulv. Glitre Nett AS opprettholder sitt krav om gjenåpningsgebyr. Selskapet hevder stengingen var rettmessig med grunnlag i klagers manglende medvirkning til målerbytte. Selskapet hevder at det gjennom flere år har forsøkt å bytte klagers måler og at det har utstedt flere varsel om stenging. Det peker på at det også varslet klager om plikt til å betale gebyr ved gjenåpning i varsel 17. august 2023. Selskapet viser til at klager er fritatt fra AMS-måler med kommunikasjonsenhet, men ikke for måleren som sådan. Selskapet har ikke kommentert klagers erstatningskrav. Nemnda ser slik på saken: Saken gjelder uenighet om grunnlaget for stenging av strøm og om klagers plikt til å betale gjenåpningsgebyr. I tillegg har klager krevd erstatning. Slik saken er opplyst, legger en samlet nemnd til grunn at klager mottok første varsel om stenging av strømforsyningen til anlegget 17. august 2023, der dette var begrunnet i manglende medvirkning til installasjon av AMS-måler. Selskapet sendte deretter et nytt varsel om stenging til klager 22. september 2023. Senere samme dag ble strømmen stengt. Utgangspunktet etter forbrukerkjøpsloven § 48 a fjerde ledd er at nettselskapet kan kreve at forbrukeren dekker nødvendige kostnader i forbindelse med stenging og eventuell gjenåpning av forbrukerens anlegg. En forutsetning er at selskapet har opptrådt i samsvar med bestemmelsene i forbrukerkjøpsloven § 48 a første til tredje ledd. Samme regel følger av og standardvilkår for nettleie og tilknytning av 2021 §§ 7-1 og 7-2. Ved vurderingen av saken, har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet – bestående av nemndleder Kolderup og bransjerepresentantene Ingebrigtsen og Lima – tar derfor først stilling til om det forelå grunnlag for stenging av klagers anlegg, jf. forbrukerkjøpsloven § 48 a første ledd. Etter forbrukerkjøpsloven § 48 a første ledd, første punktum, kan nettselskapet avbryte overføringen av elektrisk energi dersom det foreligger vesentlig kontraktsbrudd fra forbrukerens side. Flertallet viser til flertallets begrunnelse i sak 2023-0800 som ble avgjort i samme møte som denne saken, der flertallet la til grunn – under henvisning til Borgarting lagmannsretts dom i LB-2021-136295 (Elvia) – at manglende medvirkning til målerbytte utgjør et vesentlig kontraktsbrudd etter forbrukerkjøpsloven § 48 a første ledd første punktum. Flertallet kan ikke se at det foreligger forhold i saken som gir grunnlag for å fravike dette. Selskapets stenging var derfor som utgangspunkt rettmessig med grunnlag i klagers manglende medvirkning til målerbytte. Klager har imidlertid gjort gjeldende at stenging uansett ikke kunne skje fordi unntakene i forbrukerkjøpsloven § 48 a første ledd andre punktum var oppfylt. Bestemmelsen angir alternative situasjoner der selskapet likevel ikke har stengningsrett til tross for at det som utgangspunkt er stengningsrett etter bestemmelsens første ledd første punktum: «[…] Stenging kan likevel ikke skje hvis a. det er fare for liv, helse eller betydelig tingskade, eller b. forbrukeren har innsigelser mot grunnlaget for stengingen, som ikke er åpenbart grunnløse» Når det gjelder unntaket i bokstav a knyttet til fare for liv eller helse, viser flertallet til sak 2023-0800 om forståelsen av unntaket. Klager har gjort gjeldende at det foreligger legeerklæring som fritar henne fra AMS-måler med kommunikasjonsmodul. Flertallet påpeker i den forbindelse at det er virkningene av stengingen, og ikke den underliggende årsaken til stengingen som skal vurderes etter bokstav a. Klagers anførsler knytter seg alene til den angivelige helsefaren ved installasjon av AMS-måler, og ikke til stengingen som sådan. Flertallet kan derfor ikke se at det er godtgjort omstendigheter som tilsier at unntaket knyttet til liv og helse får anvendelse. Flertallet ser så på om det foreligger betydelig tingskade som nevnt i bokstav a. Flertallet viser til forståelsen av unntaket i sak 2023-0800, der det ble lagt vekt på hva forbrukeren selv med rimelighet kan gjøre for å begrense faren for skade er et relevant moment. Klager har vist til at hun på tidspunktet for stengingen befant seg 120 mil hjemmefra, og at stengingen førte til ødelagt mat og skade på parkett som hun ikke kunne avverge. Flertallet mener de skadene som klager viser til, ikke var uunngåelige. Klager mottok 17. august 2023 varsel om stenging med mindre målerbytte ble avtalt innen 14. september 2023. Når dette skjedde, er det klagers risiko at hun befant seg så langt hjemmefra etter den angitte datoen, i et tidsrom der stenging var varslet. At skadene ble så omfattende, skyldes langt på vei at klager ikke iverksatte tiltak som ville begrenset faren for tingskade. Klager mottok første varsel om stenging i god tid i forveien, og hadde derfor rimelig tid på å områ seg og iverksette nødvendige tiltak for å begrense faren for skade på boligen. Unntaket i bokstav a får etter dette ikke anvendelse. Nemnda kan heller ikke se at det foreligger forhold som gir grunnlag for unntaket i bokstav b. Flertallet bemerker videre at det ikke foreligger holdepunkter for at nettselskapet ikke har gått korrekt frem ved varslingen og gjennomføringen av stengingen, jf. § 48 a annet ledd. Flertallet er derfor uenig med mindretallet når det gjelder den bærende begrunnelsen for mindretallets votum. På denne bakgrunn mener flertallet at selskapets stenging av klagers anlegg var rettmessig, og at det dermed er grunnlag for å kreve gjenåpningsgebyr fra klager, jf. § 48 a fjerde ledd. Siden stengingen var rettmessig, finner ikke flertallet grunn til å gå nærmere inn på klagers krav om erstatning for egenandel i forsikringsoppgjøret, utover å påpeke at det ikke foreligger ansvarsgrunnlag når vilkårene for stenging var oppfylt, jf. standardvilkårene for nettleie §§ 14-1 flg. Mindretallet – forbrukerrepresentant Norman – behøver ikke å ta stilling til om det foreligger vesentlig mislighold av nettleieavtalen, da mindretallet uansett er kommet til at selskapet ikke har varslet i tråd med fkjl. § 48a. Mindretallet viser til at selskapet sendte klager et varsel om at anlegget ville bli stengt med mindre klager sa seg villig til å installere ny måler innen 14/9. For kunden er det klart mest nærliggende å oppfatte varselet slik at stenging vil skje den 14/9 dersom det ikke er kommet til en enighet om målerbytte innen den datoen. Varselet var sendt med fire ukers frist i tråd med fkjl. § 48a annet ledd. Formålet med denne varslingen må blant annet være at det skal være forutsigbart for kunden når stenging vil skje, og gi praktisk anledning til å innrette seg på stengingen dersom kontraktsbruddet ikke opphører. I dette tilfellet valgte imidlertid selskapet å ikke gjennomføre stenging den 14/9. Konsekvensen av dette må være at selskapet må sende nytt stengevarsel i tråd med fkjl. § 48a før stenging lovlig kan iverksettes. I motsatt fall kan selskapene sende stengevarsel som de selv ikke agerer på, og stengetrusselen blir i realiteten en overhengende trussel som gjelder på ubestemt tid og som selskapet når som helst kan iverksette uten noen videre varsling. Videre kan forhold på kundens side ha forandret seg vesentlig siden stengevarselet ble sendt. Dette har relevans fordi departementet understreker i forarbeidene at “det i lovens forstand bare kan være tale om et stengingsvarsel i de tilfeller hvor nettselskapet mener at vilkårene for stenging av kundens anlegg er oppfylt”, jf. Ot. Prp. nr. 114 (2004-2005) punkt 13.4.6. Å skulle tillate en praksis der selskapene ikke må sende nytt varsel der selskapet har avstått fra å stenge anlegget på datoen som er angitt i stengevarselet, strider klart mot hensynene som varslingsregelen søker å ivareta for å beskytte kunden. Ettersom det her er snakk om å frata kunden et nødvendighetsgode, tilsier reelle hensyn med tyngde at det ikke kan åpnes for en praksis der kunden skal måtte leve med en overhengende stengetrussel på ubestemt tid, og som uten ytterligere varsling kan iverksettes når selskapet finner det for godt. Stengingen var dermed ikke i tråd med fkjl. § 48a, og klager har ikke betalingsplikt for gjenåpningsgebyret. Når det gjelder spørsmålet om erstatning for egenandelen som følge av ødelagte matvarer og vannskader, finner mindretallet det ikke hensiktsmessig å gå nærmere inn på dette utover å konstatere at skadene synes å stå i årsakssammenheng med den mangelfulle varslingen som mindretallet har redegjort for ovenfor. I samsvar med flertallets konklusjon gis klager ikke medhold. VEDTAK Klager gis ikke medhold. Oslo, 20. januar 2025 Henrik E. Kolderup, leder Gustav Norman, Forbrukerrådet Benedicte F. Ingebrigtsen, Fornybar Norge Lars Lima, Fornybar Norge Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om gjenetablering. En bolig med flere faktiske boenheter hadde hatt målepunkter til hver boenhet. Målepunktene ble avviklet. Ved reetablering av leveransen etter rehabilitering av leilighetene ble leveranse nektet til leiligheter som ikke var matrikkelført som egne boenheter etter seksjonering. Nemnda mente dette var i samsvar med kontrollforskriften § 13-1 bokstav i, som forutsetningsvis stiller krav om at det foreligger en separat boenhet. Klager ble enstemmig gitt ikke medhold. Elvia AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder uenighet om gjenetablering av målere. Regelverk: Standardvilkår for nettleie § 2 og kontrollforskriften § 13-1. Historikk: 23.05.2024 – Strømforsyning til samtlige boenheter på adressen stenges. 03.06.2024 – Målerbytter gjennomføres og strømmen gjenåpnes. Krav: Klager krever installasjon av nye målere i samtlige boenheter. Partenes anførsler: Klager krever installasjon av nye målere i de to boenhetene som på klagetidspunktet står uten målere. Han forklarer at målerbytte ikke ble gjennomført som følge av tvist om matrikkelforhold på eiendommen. Han mener stenging ikke burde skjedd før forholdene omkring målerne var avklart. Klager hevder videre at selskapet ikke overholdt prosedyrer for stenging. Han viser til at strømmen ble stengt uten forvarsel. Elvia AS bestrider at selskapet har leveringsplikt til de to boenhetene som står uten måler, og viser til at klager ønsker installert nye målere i målepunkter som er registrert som nedtatt. Dersom det ønskes leveranse til avviklede anlegg, behandles dette som nytilknytninger. Selskapet gjør gjeldende at de nye boenhetene må registreres i matrikkelen for at det kan etableres leveranse til boenhetene. Nemnda ser slik på saken: Saken gjelder uenighet om etablering av levering av strøm til boenheter der det tidligere har vært levert strøm. Spørsmålet er om klager kan kreve at selskapet installerer strømmålere på ikke-matrikkelførte eiendommer. Slik saken er opplyst for nemnda, gjelder den en bolig som er godkjent som tomannsbolig med to familieleiligheter og fire hybelleiligheter. Samtlige leiligheter hadde egne strømmålere inntil 2017, da fire av målerne skulle byttes til AMS-målere. Partene avtalte å utsette bytte av tre av målerne som følge av at de tre leilighetene skulle rehabiliteres. Da leilighetene var ferdig oppusset, nektet Elvia AS å installere nye målere i to av leilighetene med grunnlag i at boligen i matrikkelen var registrert som tomannsbolig. Spørsmålet er om klager har rett til å få installert nye målere i de to leilighetene. Utgangspunktet etter standardvilkår for nettleie § 2 er at avtaleforholdet mellom nettselskapet og nettkunden oppstår når kunden tar det aktuelle anlegget i bruk. Dersom en måler tas ned uten at en ny måler samtidig settes opp, er dette etter nemndas syn et nedtak som medfører at målepunktet avvikles og at avtalen opphører. Da målerne i de to leilighetene ble tatt ned, ble derfor avtaleforholdet mellom klager og nettselskapet som utgangspunkt avviklet. Dersom det senere skal installeres nye målere i de samme leilighetene, må dette anses som nytilknytninger som må vurderes etter de regler som gjelder på tilknytningstidspunktet. Et avviklet avtaleforhold kan ikke uten videre gjenopptas uten en fornyet vurdering av om vilkårene for tilknytning er oppfylt. Spørsmålet er om vilkårene for nyetablering var oppfylt. Forskrift om tariffer og rapporteringsplikt for omsetningskonsesjonærer (kontrollforskriften) § 13-1 bokstav i fastsetter at den enkelte boenhet skal måles og avregnes for seg. Målepunktet må etter dette være knyttet til en identifiserbar fysisk enhet. Bestemmelsen viser ikke uttrykkelig til matrikkelføringen, men nemnda mener at det i praksis er matrikkelen som gir nødvendig identifikasjon av boenheter for avregning og fakturering. Nettselskapene må derfor kunne stille krav om at boenhetene er matrikkelført før det kan etableres egne målepunkt. Nemnda legger derfor til grunn at leilighetene følgelig må seksjoneres som egne boenheter og matrikkelføres, før det kan etableres nye avtaleforhold til disse leilighetene. Nemndas konklusjon er at klager gis ikke medhold. Uttalelsen er enstemmig. VEDTAK Klager gis ikke medhold. Oslo, 20. januar 2025 Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om stengingsgrunnlag og avregning. Nemnda la til grunn at selskapet ikke hadde godtgjort at det hadde oppfylt kravene til varsling etter forbrukerkjøpsloven § 48 a andre ledd. En stenging ville da være urettmessig, og klager ville ikke være ansvarlig for stengings- og gjenåpningskostnader etter forbrukerkjøpsloven § 48 a fjerde ledd. Klagers anførsel om at hun var urettmessig avregnet etter stipulerte verdier fremfor de verdier hun selv hadde meldt inn, førte ikke frem. Klager ble enstemmig gitt delvis medhold. Elvia AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder uenighet om stengingsgrunnlag og avregning. Regelverk: Forbrukerkjøpsloven § 48 a og standardvilkår for nettleie og tilknytning §§ 5-1, 5-4 og 7. Historikk: 06.03.2024 – Varsel om stenging sendes til klager. 21/30.04.2024 – Klage og tilsvar inngis til nemnda 06.05.2024 – Fastsatt dato for stenging grunnet manglende medvirkning til målerbytte. Krav: Klager krever seg fritatt for målerbytte og bestrider selskapets stipulering av forbruk. Partenes anførsler: Klager hevder selskapet mangler stengingsgrunnlag under henvisning til at unntaket i forbrukerkjøpsloven § 48 a første ledd andre punktum bokstav a får anvendelse. Klager mener at hun med grunnlag i legeerklæring er fritatt for målerbytte. Hun mener selskapets opptreden er i strid med grunnleggende menneskerettigheter og at stenging vil være i strid med netteiers leveringsplikt. Klager hevder at selskapet i alle tilfeller må bære kostnadene ved en eventuell installering av ny måler, og at måler må plasseres slik at det medfører minst mulig helseulempe for henne. Klager bestrider selskapets stipulering av forbruket og viser til egne avlesninger som rapporteres inn månedlig. Elvia AS opprettholder krav om stenging når klager ikke medvirker til målerbytte. Selskapet viser til at partene er i dialog om gjennomføring av installasjon, men vil ikke gi klager flere fristutsettelser. Det viser til at det har sendt gjentatte varsel om stenging, og at manglende medvirkning til målerbytte utgjør et vesentlig kontraktsbrudd som gir grunnlag for stenging. Selskapet viser til at klager er fritatt for installasjon av måler med aktiv kommunikasjonsenhet, og ikke måleren som sådan. Det peker videre på at energiloven § 3-3 om leveringsplikten ikke er til hinder for at stengingsretten i forbrukerkjøpsloven § 48 a anvendes. Selskapet viser til at kundens innmeldte verdier legges til grunn ved avregningen. Nemnda ser slik på saken: Saken gjelder uenighet om stengingsgrunnlag samt avregning. Klage og tilsvar ble inngitt før varslet stengingsdato. Nemnda bemerker at dens avgjørelser er rådgivende og at en klage til nemnda ikke har oppsettende virkning. Nemnda vil vurdere om en stengning i saken er rettmessig eller ikke. Etter en samlet vurdering mener nemnda at klager har tilstrekkelig interesse i å få dette prøvd, uavhengig av om stenging fant sted. Vilkårene for stenging følger av forbrukerkjøpsloven § 48 a, der utgangspunktet etter første ledd første punktum er at nettselskapet kan avbryte overføringen av elektrisk energi dersom det foreligger vesentlig kontraktsbrudd fra forbrukerens side. Nemnda bemerker for ordens skyld at leveringsplikten etter energiloven § 3-3 ikke er til hinder for stengingsretten med grunnlag i forbrukerkjøpsloven § 48 a. I tillegg til at det må foreligge slikt kontraktsbrudd som nevnt i forbrukerkjøpsloven § 48 a første ledd, første punktum, må tilleggsvilkårene i bestemmelsens første ledd andre punktum være oppfylt, i tillegg til at selskapet må ha fulgt gjeldende prosedyrer for stenging, jf. andre ledd. Spørsmålet er derfor om selskapet har gått korrekt frem ved varslingen av stengingen. Forbrukerkjøpsloven § 48 a annet ledd bestemmer at «[f]ør stenging kan skje, skal nettselskapet sende forbrukeren et skriftlig varsel om stenging». Formålet bak bestemmelsen er at forbrukeren skal gis en reell mulighet til å innrette seg før stenging gjennomføres, herunder å treffe nødvendige tiltak for å unngå at stenging skjer eller begrense skade der stenging gjennomføres. Bestemmelsen oppstiller nærmere krav til hvilke opplysninger som skal angis i varselet, jf. bokstavene a til d, og til at varselet skal gis skriftlig. Slik denne saken er opplyst, mottok klager et e-postvarsel fra selskapet om at det hadde sendt ut brev med påminnelse om stenging av anlegg som følge av manglende medvirkning til målerbytte. Selskapet har imidlertid ikke fremlagt dette brevet for nemnda. Nemnda kan heller ikke se at selskapet har fremlagt annen dokumentasjon som godtgjør at skriftlig varsel er sendt til klager i samsvar med varslingsbestemmelsen. Usikkerheten knyttet til om korrekt varsel er sendt, må etter nemndas syn gå utover selskapet. Nemnda legger etter dette til grunn at selskapet ikke har gått korrekt frem ved varslingen av stengingen. Ettersom korrekt varsel er en forutsetning for stenging, finner ikke nemnda grunn til å vurdere om de øvrige vilkårene for stenging er oppfylt. Stengingen var derfor – for det tilfellet at den har funnet sted – ikke rettmessig. Virkningen av dette er at selskapet ikke kan kreve nødvendige kostnader i forbindelse med stenging og eventuell gjenåpning av anlegget dekket av klager, og at klager har krav på å få dette tilbake om det er betalt. Klager har i tillegg gjort gjeldende at avregningen for strøm og nettleie ikke har vært i samsvar med egenrapporterte måleverdier. Selskapet har gjort gjeldende at klager er blitt avregnet i samsvar med innrapporterte verdier. Nemnda legger dette til grunn. Nemndas konklusjon er at klager gis delvis medhold. Uttalelsen er enstemmig. VEDTAK Klager gis delvis medhold. Oslo, 20. januar 2025 Henrik E. Kolderup, leder Gustav Norman, Forbrukerrådet Astrid M. Hilde, Fornybar Norge Lars Lima, Fornybar Norge Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om klagers betalingsplikt for omtvistede krav. Klageren var overført fra et spotprodukt til et annet spotprodukt. Nemnda fant det ikke godtgjort at kravene til varsling i standard kraftleveringsavtale § 6 og prisopplysningsforskriften § 22 var fulgt av selskapet. Klager hadde derfor krav på å bli fakturert som om endringen ikke var gjennomført. Klager ble enstemmig gitt medhold. Huskraft Energi AS benyttet Fornybar Norges standardkontrakter så lenge det drev leveranse av kraft. Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for omtvistede krav. Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 6. Historikk: 2021 – Partene inngår avtale om spotprisavtalen «WebSpot». 17.01.2023 – Avtale endres til «SmartSpot». 09.08.2023 – Kreditnota utstedes til klager for forvaltningskostnader på kr 4196. 20.10.2023 – Konkursåpning. 03.11.2023 – Klager opprettholder krav for gjenstående beløp. Krav: Klager bestrider betalingsplikt for krav etter spotprisavtalen «SmartSpot» og krever ny avregning i samsvar med spotprisavtalen «WebSpot», beregnet til kr 2804. Partenes anførsler: Klager bestrider betalingsplikt for krav som er beregnet etter spotprisavtalen «SmartSpot» og krever ny avregning i samsvar med spotprisavtalen «WebSpot». Klager mener selskapet har endret avtaleprodukt uten å varsle om dette, og hevder at selskapet ikke ensidig kan endre vilkårene uten kundens samtykke. Klager viser til at han ikke hadde mottatt varsel om avtaleendring før avtalen ble endret fra «WebSpot» til «SmartSpot». Klager viser til at selskapet har ettergitt kr 4196, men krever også den gjenstående del av det samlede kravet på kr 7000 dekket. Huskraft Energi AS har ikke inngitt tilsvar i saken. Den 20.10.2023 ble det åpnet konkurs i boet til Huskraft Energi AS. Nemnda ser slik på saken: Saken gjelder uenighet om klager plikter å betale krav som gjelder produktet «SmartSpot». Hovedspørsmålet er om selskapet har overholdt varslingsreglene i standard kraftleveringsavtale § 6 og prisopplysningsforskriften § 22. Nemnda bemerker innledningsvis at det ble åpnet konkurs i boet til Huskraft Energi AS den 20 oktober 2023. Når det gjelder nemndas kompetanse til å behandle saken, viser nemnda til samlevedtakene 20. januar 2025 mot Huskraft Energi AS som ble behandlet i samme møte som denne saken. Som fastslått i disse sakene, inneholder nemndas vedtekter ingen bestemmelser som innebærer at nemndsbehandlingen skal stanse eller opphøre dersom innklagedes bo tas under konkursbehandling. Saken tas etter dette til realitetsbehandling. Slik saken er opplyst for nemnda, inngikk partene avtale om spotprisproduktet «WebSpot» i 2021. Det nærmere tidspunktet for avtaleinngåelsen er ikke kjent. Avtalen ble 17. januar 2023 endret til produktet «SmartSpot». Det er denne endringen som er bestridt av klager i saken. Utgangspunktet etter standard kraftleveringsavtale § 6 er at selskapet kan gjøre endringer i pris og øvrige vilkår, men disse må – med unntak for prisendringer knyttet til løpende spotpris – varsles kunden direkte, og endringen kan først tre i kraft 14 dager etter at direkte varsel er sendt kunden. For endringer som tredde i kraft etter 01.11.2022, gjelder det en varslingsplikt på minst 30 dager før ikrafttredelsen, jf. prisopplysningsforskriften § 22. På tidspunktet for endringen i denne saken var altså ny prisopplysningsforskrift § 22 trådt i kraft. At det i saken bare er tale om endring av avtalen fra ett spotprodukt til et annet, og ikke fra en avtaletype til en annen avtaletype, er ikke avgjørende for om kravene til varsling får anvendelse. I tillegg til fristen på 30 dager, gjelder det ytterligere krav til selskapets varsling av endringer i avtalen etter forskriften. Varselet skal for det første gis i form av SMS og e-post, og det skal gis separat og må ikke sammenblandes med annen informasjon fra kraftleverandøren. I varselet skal det informeres om årsaken til endringen, og at forbrukeren har rett til å si opp kraftavtalen kostnadsfritt. Det skal videre utformes på en slik måte at innholdet og endringen er klart og tydelig for forbrukeren. Det er selskapet som bør bære tvilsrisikoen ved vurderingen av om overføringen til «SmartSpot» 17. januar 2023 ble korrekt varslet. Selskapet har ikke inngitt tilsvar i saken, og nemnda baserer seg derfor på klagers saksfremstilling ved sin vurdering. Nemnda kan derfor ikke se at det er bevist at selskapet gikk korrekt frem ved varslingen av overgangen fra «WebSpot» til «SmartSpot». Når det ikke kan legges til grunn at kravene til varsling er fulgt, følger det av nemndas praksis at endringen ikke kan anses gjennomført i avtaleforholdet. Klager skal etter dette faktureres som om han sto på produktet «WebSpot» frem til avslutningen av avtaleforholdet. Nemnda tar ikke stilling til beregningen av kravets omfang. Som følge av at Huskraft Energi AS er konkurs, må kravet meldes inn i boet. Nemnda går ikke inn på den videre oppfølgingen overfor konkursboet. Nemndas konklusjon er at klager gis medhold. Uttalelsen er enstemmig. VEDTAK Klager gis medhold. Oslo, 20. januar 2025 Henrik E. Kolderup, leder Thomas Iversen, Forbrukerrådet Astrid M. Hilde, Fornybar Norge Lars Lima, Fornybar Norge Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om stengingsgrunnlag og om klager pliktet å betale gjenåpningsgebyr. Nemnda kom til at det forelå vesentlig mislighold. Nemnda mente likevel at selskapet ikke hadde overholdt varslingsforpliktelsen i forbrukerkjøpsloven § 48 andre ledd når det gikk fem måneder fra varsel ble sendt til stenging fant sted. Klagers krav om erstatning førte ikke frem, da kravene ikke ble ansett dokumentert. Klager ble enstemmig gitt delvis medhold. Glitre Nett AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder uenighet om stengingsgrunnlag og klagers betalingsplikt for gjenåpningsgebyr. Regelverk: Forbrukerkjøpsloven § 48 a og standardvilkår for nettleie og tilknytning §§ 5-1, 7 og 14. Historikk: 09.01.2020 – I brev oppfordrer selskapet til målerbytte, varsler om stenging. 18.06.2020 – Strømforsyningen til anlegget stenges. 19.06.2020 – Ny måler installeres og anlegg gjenåpnes. 02.02.2023 – Vedtak fra RME. 28.06.2023 – Avgjørelse fra Energiklagenemnda. Krav: Klager krever seg fristilt fra gjenåpningsgebyr på kr 4519 og krever erstatning for påløpte merkostnader, beregnet til kr 5000. Partenes anførsler: Klager hevder stengingen av strømmen var urettmessig fordi det ikke forelå vesentlig kontraktsbrudd. Han viser til at det ikke foreligger betalingsmislighold fra hans side. Han viser videre til at stengingsrutinene ikke ble fulgt fordi han verken mottok muntlig eller skriftlig varsel i forkant av stengingen. Klager bestrider plikt til å betale gjenåpningsgebyret fordi selskapet manglet stengingsgrunnlag. Han krever i alle tilfeller gebyret redusert med kr 1800. Klager viser til at han som følge av manglende varsling ble pådratt en rekke merkostnader. Han hevder kostnadene ville vært lavere dersom han hadde blitt varslet korrekt og krever kostnadene, beregnet til kr 5000, erstattet. Han mener erstatningsvilkårene er oppfylt. Glitre Nett AS opprettholder krav om gjenåpningsgebyr. Selskapet hevder stengingen var rettmessig med grunnlag i manglende medvirkning til målerbytte. Selskapet viser til at klager var fritatt fra måler med kommunikasjonsenhet og at installasjonen gjaldt AMS-måler med deaktivert kommunikasjonsenhet. Selskapet hevder det sendte tilstrekkelig stengevarsel i forkant av stengingen og at klager også mottok varsel om at gebyr for gjenåpning ville bli belastet. Selskapet har ikke kommentert klagers krav om erstatning for påløpte merkostnader. Nemnda ser slik på saken: Saken gjelder uenighet om grunnlaget for stenging av strøm og om klagers plikt til å betale gjenåpningsgebyr. I tillegg har klager krevd erstatning. Utgangspunktet etter forbrukerkjøpsloven § 48 a fjerde ledd er at nettselskapet kan kreve at forbrukeren dekker nødvendige kostnader i forbindelse med stenging og eventuell gjenåpning av forbrukerens anlegg. En forutsetning er at selskapet har opptrådt i samsvar med bestemmelsene i forbrukerkjøpsloven § 48 a første til tredje ledd. Samme regel følger av og standardvilkår for nettleie og tilknytning av 2021 §§ 7-1 og 7-2. Nemnda tar derfor først stilling til om det forelå grunnlag for stenging av klagers anlegg, jf. forbrukerkjøpsloven § 48 a første ledd. Etter forbrukerkjøpsloven § 48 a første ledd, første punktum, kan nettselskapet avbryte overføringen av elektrisk energi dersom det foreligger vesentlig kontraktsbrudd fra forbrukerens side. Slik saken er opplyst ble klagers anlegg stengt med grunnlag i manglende medvirkning til installasjon av AMS-måler. Ved bedømmelsen av om det i en slik situasjon foreligger vesentlig mislighold, viser nemnda til sin begrunnelse i sak 2023-0800 som ble avgjort i samme møte som denne saken, der nemnda la til grunn – under henvisning til Borgarting lagmannsretts dom i LB-2021-136295 (Elvia) – at manglende medvirkning til målerbytte utgjør et vesentlig kontraktsbrudd etter forbrukerkjøpsloven § 48 a første ledd første punktum. Nemnda kan ikke se at det foreligger forhold i saken som gir grunnlag for å fravike dette. Det foreligger derfor vesentlig kontraktsbrudd som i utgangspunktet gir grunnlag for stenging, forutsatt at unntakene i forbrukerkjøpsloven § 48 a første ledd, andre punktum, ikke er oppfylt. Slik saken står, ser nemnda det likevel ikke som nødvendig å ta stilling til om noen av unntakene var oppfylt, ettersom saken reiser spørsmål om selskapet har gått korrekt frem ved varslingen av stengingen. Slik saken er opplyst, fikk klager 9. januar 2020 brev fra selskapet med oppfordring om målerbytte og varsel om stenging. Anlegget ble likevel først stengt 18. juni 2020. Spørsmålet er om stengingen fortsatt var gyldig varslet når det gikk over fem måneder mellom et meddelt varsel og faktisk stenging. Alternativet vil være at selskapet må melde nytt varsel. Forbrukerkjøpsloven § 48 a annet ledd bestemmer at «[f]ør stenging kan skje, skal nettselskapet sende forbrukeren et skriftlig varsel om stenging». Formålet bak bestemmelsen er at forbrukeren skal gis en reell mulighet til å innrette seg før stenging gjennomføres. Bestemmelsen oppstiller ikke konkrete frister for når varsel skal gis. Etter nemndas syn er det likevel klart at varsel må gis i rimelig tid før stenging finner sted. Samtidig mener nemnda at det må stilles visse krav til selskapets aktivitetsplikt når det gjelder oppfølgningen av et gitt varsel, for at varselet skal beholde sin rettsvirkning etter forbrukerkjøpsloven § 48 a. Slik saken er opplyst, ble ikke stenging gjennomført i tiden etter utstedelsen av varselet som følge av kulde. At stenging ikke kunne gjennomføres på grunn av kulde, vil kunne være i samsvar med forbrukerkjøpsloven § 48 a første ledd andre punktum bokstav a, men det gir etter nemndas syn ikke grunnlag for at varselet får en ubegrenset tidsmessig rettsvirkning. Det har ved denne vurderingen betydning at det for selskapet er forbundet med nokså lite ressursbruk å sende nytt varsel. Når det går så lang tid som fem måneder fra varsel til stenging uten ytterligere oppfølging, må det opprinnelige varselet i januar 2020 anses bortfalt etter alminnelige passivitetsprinsipper og kan ikke lenger danne grunnlag for stenging i juni 2020. Nemnda mener etter dette at selskapet i denne saken måtte ha sendt nytt varsel om stenging for å oppfylle § 48 a annet ledd. Nemnda har sett hen til at det har vært kontakt mellom partene i tiden etter at varselet ble sendt i januar 2020. Slik saken er opplyst fant siste dokumenterte dialog sted 5. mars 2020, over tre måneder før klagers anlegg ble stengt. Nemnda mener uansett at generell dialog mellom partene som i denne saken, i alle tilfeller ikke bør erstatte et formelt stengingsvarsel. Nemnda kan på denne bakgrunn ikke se at Glitre Nett AS har overholdt prosedyrene som følger av forbrukerkjøpsloven § 48 a annet ledd, jf. fjerde ledd siste pkt. Selskapet kan derfor ikke kreve at klager dekker kostnadene knyttet til gjenåpning av anlegget. Klager har videre krevd at selskapet erstatter merkostnadene som har påløpt i tilknytning til stengingen. Nemnda kan imidlertid ikke se at klagers økonomiske tap er dokumentert, og mener derfor at klagen ikke kan tas til følge på dette punkt. Nemndas konklusjon er at klager gis delvis medhold. Uttalelsen er enstemmig. VEDTAK Klager gis delvis medhold. Oslo, 20. januar 2025 Henrik E. Kolderup, leder Thomas Iversen, Forbrukerrådet Benedicte F. Ingebrigtsen, Fornybar Norge Lars Lima, Fornybar Norge Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om klagers betalingsplikt for krav om tilleggsbetaling for ikke-fakturert forbruk. Nemnda la til grunn at standard nettleieavtale fra 2021 fikk anvendelse i saken. Nemnda kom til at klager måtte fritas for krav om tilleggsbetaling for ikke-fakturert forbruk, etter at AMS-måler ikke hadde målt forbruk riktig, og klagers forbruk var stipulert for lavt i en toårsperiode. Nemnda la til grunn at avregningsforskriften § 6-14 innebar at klager bare kunne etterfaktureres for de siste seks måneder. Nemnda kom videre til at klager var i aktsom god tro om målerfeilen. Klager ble enstemmig gitt medhold. Fagne AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder uenighet om klagers plikt til å betale for ikke-fakturert forbruk. Regelverk: Standardvilkår for nettleie § 5-4 og avregningsforskriften § 6-14. Historikk: 26.02.2020 – AMS-måler installeres. 08.07.2022 – Faktura for kraft og nettleie utstedes fra kraftleverandør. 11.07.2022 – Målerstand avleses. 20.12.2022 – Klager bestrider etterfakturering. 23.03.2023 – Selskapet korrigerer forbruket, sender korrigerte verdier til kraftleverandør. 21.04.2023 – Klager mottar faktura med grunnlag i korrigerte verdier. Krav: Klager bestrider etterfaktureringskrav på kr 60 118,01. Partenes anførsler: Klager hevder han ikke plikter å betale for etterfakturert forbruk, ettersom feilen ikke ligger hos ham. Han mener selskapet må bære risikoen for målerfeilen. Klager mener at han har vært i aktsom god tro om forholdet, og viser til at han ikke har hatt oppfordring til å oppdage feilen. Han viser til at måler ble installert i februar 2020 og at den skulle avlese forbruksverdiene automatisk. Klager reagerer på at selskapet ikke har gjennomført kontroll av måleren før det var gått to år etter installasjonen. Klager er videre uenig i beregningen av kravet. Han mener selskapet ikke kan legge til grunn prisen fra juni 2022 for hele forbruket, og mener forbruket må periodiseres korrekt. Klager viser til at prisen har variert i perioden mellom 2020 og 2022. Fagne AS har ikke inngitt tilsvar i saken. Av klagers saksfremstilling fremgår det at selskapet periodiserte hoveddelen av forbruket til perioder der prisen var lav. Selskapet fastholder kravet. Nemnda ser slik på saken Saken reiser spørsmål om selskapet kan kreve etterbetaling fra klager med grunnlag i korrigerte forbruksverdier. Spørsmålet løses ut fra bestemmelser i standardavtalen for nettleie. Før nemnda går inn på dette spørsmålet, tar den stilling til hvilken standardavtale som får anvendelse i saken – standard nettleieavtale av 2007, eller Energi Norges standardvilkår for nettleie og tilknytning for forbrukerkunder av 2021 («standardavtalen fra 2021»). Utgangspunktet er at vilkårene for overføring av elektrisk energi fra nettselskap til nettkunde får virkning for partene idet anlegget tas i bruk av nettkunden. Da dette skjedde i inneværende sak, var det standardavtalen av 2007 som gjaldt. Spørsmålet er likevel om innføringen av standardavtalen fra 2021 får som virkning at det er denne avtalen som gjelder mellom partene. Slik nemnda oppfatter det, har ikke bransjen – i alle fall ikke gjennomgående - gjennomført standardavtalen fra 2021 ved individuelle endringsavtaler med den enkelte kunden. Spørsmålet er derfor om nemnda kan gi 2021-avtalen anvendelse på annet grunnlag. Nemnda bemerker at selv om standardavtalen danner utgangspunktet for nemndas løsning av tvister som den får seg forelagt, står Elklagenemnda fritt til å anvende de rettsregler som er relevante ved avgjørelsen av saken. Oppstår det motstrid mellom standardavtalen eller nettvilkårene opp mot preseptorisk lovgivning til skade for forbrukeren, vil dette normalt innebære at standardavtalen vil vike for lovgivningen. Videre vil vilkår som det vil virke urimelig å gjøre gjeldende, kunne settes til side som urimelige med grunnlag i avtalesensur. Standardvilkårene for nettleie av 2021 ble utarbeidet for å sikre overensstemmelse med gjeldende rettsregler, herunder offentligrettslige forskrifter. Avtalens innhold er i det vesentlige likelydende med avtalen av 2007, men er oppdatert i samsvar med endringer i lov- og forskriftsverk. Likhetshensyn tilsier at alle avtaler er regulert av samme standardavtale, noe som tilsier at innføringen av standardavtalen av 2021 får virkning for eksisterende avtaler. Hensynet til forbrukervernet er samtidig ivaretatt, ettersom nemnda ikke kan se at vilkårene av 2021 medfører endringer til ugunst for forbrukeren, eller skaper tilbakevirkningsspørsmål. I motsetning til i standardvilkårene av 2007, valgte imidlertid ikke Forbrukertilsynet å være part i standardavtalen av 2021, og den er derfor utarbeidet ensidig av bransjen. Selv om dette prinsipielt kan tilsi at rimeligheten av standardavtalen vurderes noe mer kritisk, er dette likevel ikke til hinder for at tvister løses med utgangspunkt i standardavtalen av 2021. Nemnda viser til at den nye standardavtalen av 2021 i hovedsak er en oppdatering av 2007-avtalen. Nemnda tilføyer at endringsbestemmelsen i standardvilkårene av 2007 § 16 gjelder endringer i 2007-avtalen. Nemnda kan ikke se at bestemmelsen er til hinder for at det utarbeides en ny standardavtale også i den situasjonen der Forbrukertilsynet valgte å ikke medvirke til denne. Nemnda mener derfor at det er standardavtalen av 2021 som får anvendelse i saken. Nemnda går videre til vurderingen av sakens materielle spørsmål. Slik saken er opplyst fikk klager installert AMS-måler 26. februar 2020. Som følge av feil i måleren, ble klagers forbruk ikke avlest maskinelt, men stipulert, helt frem til 11. juli 2022 da klager leste av målerstanden manuelt. Med bakgrunn i at forbruket var uriktig stipulert og med grunnlag i måleravlesningen, sendte klagers daværende kraftleverandør 8. juli 2022 en faktura til klager med krav om tilleggsbetaling på kr 67 181,08. Klagers kraftleverandør utstedte 29. mars 2023 kreditnota mot denne fakturaen, og sendte 21. april 2023 ny faktura med tilleggsbetalingskrav på kr 60 118,01 med grunnlag i de korrigerte målerverdiene. Spørsmålet er om klager plikter å betale det omstridte etterfaktureringskravet. I samsvar med standard kraftleveringsavtale § 2-3, er det klagers nettselskap som er gjort til part i saken. Avregningsforskriften § 6-14 om asymmetrisk oppgjør for nettselskap begrenser hvilket forbruk som det kan etterfaktureres for i såkalte intervallavregnede målepunkt, som omfatter AMS-målere. Begrensningen i forskriften går foran adgangen til å etterfakturere etter standard nettleieavtale § 5-4. Etter avregningsforskriften § 6-14 kan det ikke kreves betaling for forbruk som ligger mer enn seks måneder tilbake i tid. Slik saken er opplyst, gjelder det merforbruket som det i juli 2022 ble krevd tilleggsbetaling for, en periode tilbake til 26. februar 2020. For en betydelig del av etterfaktureringen, er det altså tale om forbruk som ligger mer enn seks måneder tilbake i tid. Nemnda legger til grunn at begrensningen i avregningsforskriften § 6-14 også får anvendelse der et intervallavregnet målepunktet ikke fungerer som forutsatt, slik tilfellet er i denne saken. Nemnda bemerker videre at begrensningen i avregningsforskriften § 6-14 heller ikke kan omgås ved å postere forbruket til tidspunkt innenfor seksmånedersperioden, når det er på det rene at forbruket gjelder for en lengre periode enn dette. I denne saken legger nemnda til grunn at faktureringsfeilen skriver seg tilbake til februar 2020. I mangel av andre holdepunkter må det legges til grunn at merforbruket fordelte seg i samsvar med alminnelige forbruksprofiler i denne perioden. Etter dette har klager som utgangspunkt bare betalingsplikt for den del av merforbruket som skjedde inntil seks måneder tilbake i tid fra første gangen selskapet etterfakturerte for dette forbruket. Nemnda tilføyer at det i denne sammenheng ikke har betydning at dette kravet senere ble endret gjennom kreditnotaen og den nye fakturaen. Ved anvendelsen av begrensningen i avregningsforskriften § 6-14, tilsier innrettelseshensyn at det er den første gang kravet ble gjort gjeldende, som er det avgjørende for seksmånederfristens start. Det kan etter dette ikke kreves tilleggsbetaling for forbruk fra før 8. januar 2022. Spørsmålet blir så om klager har betalingsplikt for den gjenstående delen av merforbruket. Utgangspunktet etter standardvilkår for nettleie § 5-4 er at nettselskapet kan stipulere kundens forbruk i situasjoner der måleapparatet ikke har virket. Der feil ved måleutstyr kan tilskrives nettselskapet, kan det likevel ikke kreve etterbetaling hvis kunden var i aktsom god tro. På samme måte følger det av § 6-4 om «Avregningsfeil» at nettselskapet kan kreve etterbetaling for avregningsfeil som kan tilregnes selskapet, med mindre nettkunden var i aktsom god tro. Nemnda ser først på om det foreligger feil ved måleutstyret som kan tilskrives nettselskapet. Det forelå noe i saken som gjorde at klagers måleutstyr ikke registrerte klagers forbruk korrekt. Selskapet har ikke inngitt tilsvar i saken, til tross for uttrykkelig oppfordring fra sekretariatet 9. desember 2024, 2. januar 2025 og 10. januar 2025. Både det at selskapet ikke har bidratt til opplysningen av saken, samt at målerfeil som utgangspunkt er noe selskapet er ansvarlig for, innebærer at nemnda konkluderer med at det forelå feil ved målerutstyret som kan tilskrives nettselskapet. Nemnda ser så på spørsmålet om klager har vært i aktsom god tro om målerfeilen, herunder at forbruket ikke ble registrert korrekt. Slik saken er opplyst fikk klager installert AMS-måleren 26. februar 2020. Han har opplyst at han først etter omkring to år fikk en SMS fra nettselskapet med forespørsel om å lese av målerstanden. Nemnda legger klagers fremstilling til grunn på dette punkt, også med bakgrunn i at selskapet ikke har inngitt tilsvar i saken, og konstaterer at klager var i god tro om at forbruket ikke ble registrert korrekt inntil han mottok dette varselet. Nemnda legger videre til grunn at den gode troen var aktsom. Han hadde ikke på et tidligere tidspunkt grunn til å tro at forbruket ikke ble registrert og innrapportert automatisk. Når selskapet heller ikke på et tidligere tidspunkt har utstedt varsel om måleravlesning, og nivået på den løpende faktureringen heller ikke ga beviselig oppfordring til å undersøke forholdene nærmere, er det nemndas syn at kunden må kunne forutsette at avregningen er korrekt. Klager har følgelig vært i aktsom god tro om målerfeilen og har etter dette heller ikke betalingsplikt for den gjenstående delen av forbruket for de siste seks månedene. Nemndas konklusjon er at klager gis medhold. Uttalelsen er enstemmig. VEDTAK Klager gis medhold. Oslo, 20. januar 2025 Henrik E. Kolderup, leder Thomas Iversen, Forbrukerrådet Astrid M. Hilde, Fornybar Norge Lars Lima, Fornybar Norge Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Sakene gjaldt uenighet om klagernes betalingsplikt for produktet «SmartSpot». Nemnda tok klagene til realitetsbehandling selv om innklagede hadde innstilt sin virksomhet som kraftleverandør og var tatt under konkursbehandling. Nemnda kom til at klagerne i to av sakene ikke hadde samtykket til produktendringen, og at faktureringen av disse klagerne var uriktig. I den tredje saken la nemnda til grunn at klager hadde samtykket i produktendringen, og mente faktureringen av klager i den saken ikke kunne settes til side.  I den siste saken la nemnda til grunn at klager var fakturert med grunnlag i spotprisvilkår, og at det ikke var godtgjort feil ved faktureringen. Nemnda kom enstemmig til at klager i sak 2023-0830 og 2024-0055 ble gitt medhold, mens klagere i sak 23-542 og 2023-0829 ikke ble gitt medhold.     Huskraft Energi AS benyttet Fornybar Norges standardkontrakter så lenge det drev leveranse av kraft.       Sakene gjelder uenighet om klagernes betalingsplikt for produktet «SmartSpot».     Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 6.     Historikk:   05.12.2021 – Klagere i sak 2023-0829 og 2023-0830 inngår avtale med selskapet.  17.02.2023 – Klagerne overføres til produktet «SmartSpot».  20.10.2023 – Konkursåpning.  25.10.2023–07.11.2023 – Avtaler avsluttes.     Krav:  Klagerne krever tilbakeført beløp som de mener er overfakturert etter avtaleendringen.      Partenes anførsler:      Klagerne krever tilbakeført beløp som de mener de har blitt fakturert for mye etter overføring til produktet «SmartSpot». Klagerne mener faktureringen mangler grunnlag i avtale og hevder at selskapet ikke ga tilstrekkelige eller korrekte opplysninger om avtalens prisvilkår. De viser til at produktet ble markedsført som en avtale uten påslag og fastbeløp, samt at prisen skulle ligge under spotpris. Klagerne hevder at de i stedet har blitt fakturert etter langt høyere pris.    Klagerne krever at selskapet tilbakefører det beløp som overstiger det de ville ha betalt dersom avtalen ble oppfylt som forutsatt.     Huskraft Energi AS har ikke inngitt tilsvar i sakene 2023-0829, 2023-0830 eller 2024-0055. I sak 23-542 hevder selskapet at det ikke foreligger feil ved faktureringen av klager. Selskapet viser til at forbruket er timevektet og at prisen på Nord Pool ikke inkluderer merverdiavgiften.      Nemnda ser slik på saken:     Sakene gjelder uenighet om klagerne er fakturert i samsvar med avtalen mellom partene.    Nemnda finner det hensiktsmessig å behandle klagene samlet da både de fremsatte krav og de faktiske forhold som kravene bygger på, har vesentlige likhetstrekk, samtidig som alle sakene reiser nevnte hovedproblemstilling.    Nemndas kompetanse til å realitetsbehandle klagesakene:     Nemnda ser først på spørsmålet om sakene kan tas til behandling selv om Huskraft Energi AS har opphørt som strømleverandør.     Nemnda bemerker innledningsvis at Elklagenemndas nye vedtekter trådte i kraft 15. desember 2023, og at det for klagesakene inngitt etter dette er de nye vedtektene som får anvendelse. For klagesakene inngitt før dette tidspunktet er det vedtektene av 2016 som gjelder.     Det følger av nemndas vedtekter – både fra 2016 og 2023 – punkt 1.3 at nemnda behandler «klager som springer ut av avtaler mellom […] kraftleverandør og forbruker om […] levering av elektronisk energi». Videre følger det av punkt 1.4 at nemnda behandler klager fra forbrukere «som har et reelt behov for å få avgjort et omtvistet krav» mot slik næringsdrivende. Og endelig følger det av vedtektene punkt 1.5 at «alle selskaper som NVE har gitt omsetningskonsesjon etter energiloven og som har forbrukerkunder», skal være tilknyttet Elklagenemnda. I dette tilfellet gjelder sakene spørsmål som knytter seg til perioden da Huskraft Energi hadde omsetningskonsesjon, samtidig som hver klager har et «reelt» behov for å få avgjort klagen mot innklagede. Selv om Huskraft Energi senere har opphørt som strømleverandør, tar nemnda derfor klagene til realitetsbehandling.    Huskraft Energi AS ble tatt under konkursbehandling 20.10.2023 etter å ha begjært oppbud. Nemndsavtalen inneholder ingen bestemmelser som medfører at nemndsbehandlingen stanser eller opphører dersom innklagedes bo tas under konkursbehandling. Heller ikke dette får derfor betydning for nemndas beslutning om å ta klagesakene til realitetsbehandling.    Nemndas syn på sakene:     Partene i sak 2023-0829 og 2023-0830 inngikk 5. desember 2021 avtale om kraftlevering. Tidspunktene for, og de nærmere omstendighetene rundt, avtaleinngåelsene i de to øvrige sakene, er ikke kjent for nemnda. Nemnda oppfatter likevel at det i alle fire sakene ble inngått avtale om kraft til spotpris, og at klagerne i sakene 2023-0829, 2023-0830 og 2024-0055 ble overført til produktet «SmartSpot» 17.02.2023. Om klagesaken 2023-542, se nedenfor.     Nemnda ser først på spørsmålet om klagerne i sakene 2023-0829, 2023-0830 og 2024-0055 er bundet av overgangen til produktet «SmartSpot». Dette beror på om selskapet har gått korrekt frem ved varslingen av overføringen.    Utgangspunktet etter standard kraftleveringsavtale § 6 er at selskapet kan gjøre endringer i pris og øvrige vilkår, men disse må – med unntak for prisendringer knyttet til løpende spotpris – varsles kunden direkte, og endringen kan først tre i kraft 14 dager etter at direkte varsel er sendt kunden. For endringer som trådte i kraft etter 01.11.2022, gjelder det en varslingsplikt på minst 30 dager før ikrafttredelsen, jf. prisopplysningsforskriften § 22. Siden klagerne i sakene 2023-0829, 2023-0830 og 2024-0055 ble overført til «SmartSpot» den 17. februar 2023, blir det avgjørende om klagerne fikk direkte varsel minst 30 dager før overføringen.    Hva som ligger i direkte varsling, følger av standardavtalen § 6 tredje ledd:      «Som direkte varsel regnes brev til kunden, eller elektronisk melding,   eksempelvis e-post, SMS eller melding gjennom en «Min side»-funksjon   på leverandørens nettside. Varsling på «Min side» må aktivt velges av kunden   dersom dette skal oppfylle kravet til direkte varsel.»    For vesentlige endringer i avtalen, kreves det i tillegg at kunden gir sin uttrykkelige aksept til endringen for at endringen kan tre i kraft. Som vesentlige endringer regnes blant annet endringer i de grunnleggende vilkårene for avtalen, for eksempel endring av produkttype, jf. standardavtalen § 6 tredje ledd. Gir ikke kunden uttrykkelig samtykke etter å ha blitt varslet, er ikke kunden bundet av endringen, se blant annet sak 22-1191 flg., 22-1233 og 22-1359.    Til tross for navnet var ikke avtalen «SmartSpot» en ren spotprisavtale, men en avtale med et forvaltningselement der spotprisen lå i bunn. Endelig pris ble slik nemnda forstår det beregnet og korrigert basert på forvalternes prestasjoner i forvaltningsperioden. Andre produkter enn spotpris, enten det er standard variabelavtaler eller andre typer forvaltningsavtaler, har risiko for at prognosene for fremtidig kraftpris som de bygger på, kan avvike fra den faktiske markedsutviklingen for spotprisen. Det er nemndas klare erfaring at denne iboende risikoen ved variabelproduktene ikke er noe forbrukere nødvendigvis fullt ut er kjent med eller forstår, og er en omstendighet selskapene bør fremheve overfor forbrukerkundene. Slike produkter kan også avvike fra modellen for stønaden for ekstraordinære strømkostnader i medhold av strømstønadsloven, som bygger på faktiske markedspriser i form av spotprisen.    Nemnda har i sin praksis uttrykt seg kritisk til produkttyper som avviker fra spotpris eller fastpris, og mener også i denne saken at det er kritikkverdig at selskapet har tilbudt et slikt avtaleprodukt. Nemnda bemerker videre at det ved avtaleinngåelse om andre produkter enn spotprisprodukter og produkter med prisbinding (fastpris, makspris), må stilles særlige krav til den informasjonen som gis av kraftleverandøren. Produktets kompleksitet og karakter tilsier at kraftleverandørens informasjonsplikt etter standard kraftleveringsavtale § 1-3 omfatter hvordan slike produkter skiller seg fra spotpris- og fastprisavtaler. Etter angrerettloven § 8 første ledd skal leverandøren videre gi opplysninger om vesentlige egenskaper ved avtalen. Det er kraftleverandøren som må godtgjøre at tilstrekkelige opplysninger er gitt, og det må som utgangspunkt oppstilles strenge krav til avtaledokumentasjonen.     Nemnda mener selskapets overføring av klagerne fra et spotprisprodukt til et forvaltningsprodukt var en vesentlig endring i avtaleforholdet som krever uttrykkelig aksept fra kunden, jf. standardavtalen § 6 fjerde ledd.     Slik sakene er opplyst for nemnda, legger nemnda til grunn at klager i sak 2023-0829 mottok et e-posttilbud 17. januar 2023, som klager formodentlig aksepterte. Saken er imidlertid lite dokumentert på dette punkt. Nemnda oppfatter likevel at klager dermed inngikk avtale om overføring til «SmartSpot», men at han senere har bestridt prisberegningen i avtalen.     Slik sakene 2023-0830 og 2024-0055 er opplyst, kan nemnda derimot ikke se at det er fremlagt dokumentasjon som sannsynliggjør at klagerne har samtykket til overføringen. I sak 2024-0055 er det riktignok fremlagt et e-postvarsel fra 17. januar 2023, men nemnda kan ikke se at varselet kan anses som tilstrekkelig i lys av informasjonskrav som må anses å gjelde for denne typen avtaleprodukt. Det er i alle tilfeller ikke dokumentert at klager samtykket til overgangen med grunnlag i varselet, jf. standardavtalen § 6 fjerde ledd.    Når det gjelder sak 2023-542 er det nemndas oppfatning at klager har vært oppført på en spotprisavtale hele tiden. I denne saken har klager bestridt avregningen. Nemnda kan ikke se holdepunkter for at det foreligger feil ved avregningen av klager slik saken er opplyst. Nemnda viser til at det ikke fremgår av klagers egne beregninger om disse bygger på et timevektet forbruk, som er én av flere forutsetninger for en riktig beregning av kravet.    Nemnda mener etter dette at klagerne i sak 2023-0830 og 2024-0055 ikke er bundet av avtaleoverføringen til «Smartspot», og gis derfor medhold i sine klager.     Klager i sak 23-542 er på sin side bundet av spotprisavtalen og forpliktet til å betale det omtvistede kravet. Nemnda vurderer til slutt om det i sak 2023-0829 vil virke urimelig å gjøre forvaltningsavtalen gjeldende med grunnlag i avtaleloven §§ 36 og 37. Slik saken er opplyst ble klager i perioden fra 01.11.2023 til 07.11.2023 avregnet etter en pris på 623 øre/kWh. Nemnda mener denne prisen spesielt, samt avtaleproduktet og selskapets forvaltning av det generelt, tilsier at avtalen fremstår som ugunstig. Samtidig er terskelen høy før en avtale kan anses som urimelig. Det forhold at den svært høye prisen bare gjaldt i en uke, taler også mot urimelighet. Nemnda finner derfor samlet sett at det ikke er grunnlag for avtalesensur etter avtaleloven §§ 36 og 37. Klagerne i sak 23-542 og 2023-0829 gis derfor ikke medhold.     Uttalelsen er enstemmig.      VEDTAK     Klagere i sak 23-542 og 2023-0829 gis ikke medhold.    Klagere i sak 2023-0830 og 2024-0055 gis medhold.    Oslo, 20. januar 2025  Henrik E. Kolderup, leder  Thomas Iversen, Forbrukerrådet  Astrid M. Hilde, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Sakene gjaldt uenighet om prisberegning i perioden 01.11.2023–07.11.2023. Klagerne hadde inngått spotpris-avtaler med selskapet. Etter konkursåpningen videreførte konkursboet leveransen i en viss periode. Nemnda la til grunn at fakturaprisen i denne perioden ikke var i samsvar med de avtalte spotpris-vilkårene. Klagerne ble enstemmig gitt medhold.   Huskraft Energi AS benyttet Fornybar Norges standardkontrakter så lenge det drev leveranse av kraft.     Sakene gjelder uenighet om prisberegning i perioden 01.11.2023–07.11.2023.   Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-2 og 3-1.   Historikk: 20.10.2023 – Konkursåpning i det innklagede selskapet.25.10.2023 – Klager i sak 2024-0001 informeres om at avtalene løper frem til 07.11.2023.07.11.2023 – Opphør av kraftleveranse. 21.12.2023 – Klagerne mottar faktura for perioden 01.11.2023–07.11.2023.    Krav:  Klagerne bestrider betalingsplikt for faktura for perioden 01.11.2023–07.11.2023.   Partenes anførsler:    Klagerne bestrider betalingsplikt for den del av desemberfakturaene som gjelder perioden 01.11.2023–07.11.2023 og krever ny prisberegning for denne perioden. Klagerne hevder at faktureringen for denne uken var i strid med de avtalte prisvilkår, og fastholder at de har krav på å bli avregnet etter spotpris. De bestrider at spotprisen har vært så høy som over 6 kr/kWh.   Klager i sak 2024-0001 viser i tillegg til at selskapet opplyste om at avtalen ville løpe på samme vilkår frem til opphør 07.11.2023.   Huskraft Energi AS har ikke inngitt tilsvar i sakene. Den 20.10.2023 ble det åpnet konkurs i boet til Huskraft Energi AS.        Nemnda ser slik på saken:   Sakene gjelder om klagerne er pliktig til å betale faktura for perioden 01.11.2023–07.11.2023. Sakenes hovedspørsmål er om fakturert pris er beregnet riktig.   Nemnda finner det hensiktsmessig å behandle klagene samlet da både de fremsatte krav og de faktiske forhold som kravene bygger på, har vesentlige likhetstrekk, samtidig som alle sakene reiser nevnte hovedproblemstilling.   Nemndas kompetanse til å realitetsbehandle klagesakene: Nemnda ser først på spørsmålet om sakene kan tas til behandling selv om Huskraft Energi AS har opphørt som strømleverandør.   Nemnda bemerker innledningsvis at Elklagenemndas nye vedtekter trådte i kraft 15. desember 2023, og at det for klagesakene inngitt etter dette er de nye vedtektene som får anvendelse. For klagesakene inngitt før dette tidspunktet er det vedtektene av 2016 som gjelder.   Det følger av nemndas vedtekter – både fra 2016 og 2023 – punkt 1.3 at nemnda behandler «klager som springer ut av avtaler mellom […] kraftleverandør og forbruker om […] levering av elektronisk energi». Videre følger det av punkt 1.4 at nemnda behandler klager fra forbrukere «som har et reelt behov for å få avgjort et omtvistet krav» mot slik næringsdrivende. Og endelig følger det av vedtektene punkt 1.5 at «alle selskaper som NVE har gitt omsetningskonsesjon etter energiloven og som har forbrukerkunder», skal være tilknyttet Elklagenemnda. I dette tilfellet gjelder sakene spørsmål som knytter seg til perioden da Huskraft Energi hadde omsetningskonsesjon, samtidig som hver klager har et «reelt» behov for å få avgjort klagen mot innklagede. Selv om Huskraft Energi senere har opphørt som strømleverandør, tar nemnda derfor klagene til realitetsbehandling.   Huskraft Energi AS ble tatt under konkursbehandling 20.10.2023 etter å ha begjært oppbud. Nemndsavtalen inneholder ingen bestemmelser som medfører at nemndsbehandlingen stanser eller opphører dersom innklagedes bo tas under konkursbehandling. Heller ikke dette får derfor betydning for nemndas beslutning om å ta klagesakene til realitetsbehandling. Nemnda har vurdert om det skal ha betydning at denne saken gjelder driften av virksomheten etter at konkursen var åpnet, og i regi av konkursboet, men mener dette ikke er til hinder for at nemnda treffer et rådgivende vedtak i disse sakene.   Nemndas syn på sakene: Slik sakene er opplyst, har alle klagerne vært oppført på spotprisavtaler, og de ble fakturert med grunnlag i spotpris frem til konkurs ble åpnet i Huskraft Energi AS. I tiden fra konkursåpningen 20.10.2023 til opphøret 07.11.2023, driftet boet virksomheten videre.   Utgangspunktet er at kraften leveres i samsvar med den avtale produktbeskrivelse og den avtalte pris, jf. standard kraftleveringsavtale § 3-1. Klagerne har derfor krav på å bli avregnet etter spotpris så lenge selskapet har levert kraft etter avtalen. Ved avtaleopphør plasseres kunden – med mindre det er inngått avtale med annen kraftleverandør – over på pliktstrøm i samsvar med nettselskapets leveringsplikt, jf. energiloven § 3-3 og standard kraftleveringsavtale § 5-5. Prisen for pliktstrøm beregnes med utgangspunkt i markedsprisen, men ligger vesentlig høyere enn de ordinære markedsprisene, se avregningsforskriften § 2-1a.   Slik saken er opplyst for nemnda, legger nemnda til grunn at konkursboet i en begrenset periode videreførte selskapets avtale med selskapets kunder. Nemnda viser til at selskapet i sak 2024-0001 sendte ut et informasjonsskriv på e-post 25.10.2023 med informasjon om at kundeforholdet ville fortsette frem til 07.11.2023 på samme vilkår som før konkursåpningen, samtidig som kundene ble oppfordret til å inngå avtale med ny kraftleverandør for å unngå å bli satt på pliktstrøm. Nemnda legger til grunn at dette gjaldt alle de tre klagesakene.   Gjennomsnittlig spotpris uten strømstøtte i klagernes prisområder NO1 og NO2 lå i begge tilfeller på 88,92 øre/kWh i perioden 01.11.2023–07.11.2023. Slik sakene er opplyst, ble klagerne imidlertid fakturert for mellom 600 og 641 øre/kWh i samme periode.   Nemnda legger derfor til grunn at klagerne ikke er fakturert i samsvar med deres avtaler når fakturert pris avviker så betydelig fra gjeldende spotpris. Nemnda konkluderer derfor med at prisen i perioden 01.11.2023–07.11.2023 må settes til side for samtlige av klagerne. Klagerne har følgelig krav på ny avregning i samsvar med dagjeldende spotpris.   Nemndas konklusjon er at klagerne gis medhold.   Uttalelsen er enstemmig.     VEDTAK   Klagerne gis medhold.   Oslo, 20. januar 2025   Henrik E. Kolderup, leder Thomas Iversen, Forbrukerrådet Astrid M. Hilde, Fornybar Norge Lars Lima, Fornybar Norge   Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om overføring til variabelavtale. Klager inngikk en avtale om fastpris for et år, og ble ved utløpet av denne overført til en variabelavtale. Klager gjorde gjeldende angrerett. Nemnda kom til at angreretten var utøvd for sent, jf. angrerettloven § 21 tredje ledd. Nemnda kom videre til at varslingsplikten etter standardavtalen § 5-3 ved utløpet av avtalen ikke var fulgt, og at selskapet heller ikke hadde etterlevd standardavtalen § 6 om vesentlige avtaleendringer hva gjaldt produktendringen. Nemnda konkluderte med at klager hadde krav på å bli fakturert på spotprisvilkår. Klager ble enstemmig gitt delvis medhold.   Gudbrandsdal Energi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.    Saken gjelder uenighet om overføring til variabelavtale.    Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3, 1-4 og 5-3 og angrerettloven.    Historikk:  22.06.2021 – Partene inngår avtale om fastprisproduktet «Fastpris 1 år».   17.06.2022 – Klager varsles om utløp av fastprisavtale og overføring til variabelavtale.  01.07.2022 – Fastprisavtalen utløper, klager settes på produktet «Variabel Kraftpris».  09.12.2022 – Klager mottar e-post fra selskapet med informasjon om angrerett.  12.12.2022 – Klager påberoper angreretten. Klager overføres til spotavtale.  13.01.2023 – Selskapet informerer klager om at e-post av 09.12.2022 ble feilsendt.    Krav: Klager bestrider betalingsplikt for krav som bygger på variabelavtalen og krever ny avregning i samsvar med spotpris for den aktuelle perioden.    Partenes anførsler:    Klager bestrider plikt til å betale fakturaer som bygger på variabelpris for perioden han var oppført på produktet «Variabel Kraftpris». Han hevder selskapet ikke ga de angreretts-opplysningene som det skulle da avtaleoverføringen fant sted, og at han derfor har hatt utvidet angrefrist. Klager reagerer på at selskapet har overført ham til et annet avtaleprodukt uten hans samtykke. Han anfører at variabelavtalen er urimelig, jf. avtaleloven § 36.    Klager mener han har utøvd angreretten korrekt og i tide, og at han av den grunn ikke har plikt til å betale de omtvistede fakturaene.    Gudbrandsdal Energi AS opprettholder kravene, og viser til at klager samtykket til overføringen til variabelavtalen ved inngåelsen av fastprisavtalen. Selskapet viser til  fastprisavtalens vilkår der det fremgikk at overgangen ville skje 1. juli 2022 med mindre annet ble avtalt. Siden noen annen avtaletype ikke ble valgt av klager, var endringen rettmessig. I samsvar med dette ble varsel om endring av avtalen sendt ut 14 dager før overføringen.    Selskapet hevder videre at det ble gitt tilstrekkelige opplysninger om bindingstid, opphør og  prisendringer på tidspunktet for avtaleinngåelsen og gjennom hele avtaleperioden. Selskapet  tilbakeviser at klager har hatt utvidet angrerett, siden e-posten med angrerettopplysninger i desember 2022 var feilsendt. Utsendelsen gjaldt kun kunder som ikke hadde mottatt angreskjema på varig medium ved avtaleinngåelsen, noe klager hadde fått.            Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet knyttet til overføring til variabelavtale. Saken reiser dels spørsmål om selskapet har fulgt reglene for varsling av produktendringer og hvilke konsekvenser dette skal få, dels spørsmål om klager har angrerett når det gjelder den avtalen han ble overført til.    Slik saken ligger an, må nemnda ta stilling til om angrefristen var utløpt på tidspunktet for angrerettutøvelsen.     Angreretten må utøves innen utløpet av angrefristen. Etter angrerettloven § 21 første ledd utløper angrefristen ved avtaler om levering av tjenester 14 dager fra avtalen ble inngått. Der den næringsdrivende ikke har oppfylt sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, forlenges likevel angrefristen. Angrefristen utløper i en slik situasjon først 14 dager etter at slike opplysninger er gitt, jf. angrerettloven § 21 fjerde ledd, men likevel senest 12 måneder og 14 dager etter avtaleinngåelsen, jf. tredje ledd i samme bestemmelse. Fristene beregnes i samsvar med lovens § 6, slik at datoen for avtaleinngåelsen ikke skal medregnes, og slik at fristene utløper første påfølgende virkedag dersom fristens siste dag er en helgedag.    Slik saken er opplyst for nemnda, inngikk partene 22. juni 2021 avtale om fastprisproduktet «Fastpris 1 år» for en periode på ett år frem til 1. juli 2022. Klager ble da overført til variabelavtalen «Variabel kraftpris». Klager fikk 9. desember 2022 e-post fra selskapet med informasjon om angrerett. Klager påberopte seg angreretten 12. desember 2022.     Dersom angrefristen skal beregnes med utgangspunkt i inngåelsen av fastprisavtalen, er det på det rene at angreretten er utøvd for sent. For at klagers angrerett skal være utøvd i rett tid, må   derfor overgangen fra fastprisavtalen til variabelavtalen utløse ny angrefrist.      Klager har gjort gjeldende at fordi produktendringen som ble gjennomført med virkning fra 1. juli 2022 var en vesentlig endring som krevde klagers samtykke, utløste denne avtaleendringen ny angrefrist for klager. Et flertall i nemnda har lagt til grunn et tilsvarende synspunkt i blant annet sak 23-011 m.fl. mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023. Nemnda finner imidlertid grunn nå til å presisere denne rettslige forståelsen.      Standard kraftleveringsavtale § 5-3 fastsetter en varslingsforpliktelse i slike tilfeller:    § 5-3 Fornyelse og opphør av tidsavgrensede fastprisavtaler     Leverandøren skal varsle kunden i god tid og senest innen 14 dager før en tidsavgrenset fastprisavtale utløper. Dersom kunden ved utløpet av avtalen ikke har gitt uttrykkelig aksept for at avtalen skal fornyes eller levert oppsigelse, overføres kunden til produktet [Sett inn produktnavn, produktbeskrivelse og pris (f.eks. «Standard spot» med påslag 5 øre/kWh)    Bestemmelsen forutsetter derfor at denne varslingsplikten er tatt inn i selve produktavtalen, og at det der skal fremgå både produktnavn, produktbeskrivelse og prisvilkår. I tillegg forutsetter en gyldig avtaleovergang at varslingsplikten rent faktisk oppfylles på riktig måte.    Nemnda legger til grunn at der standard kraftleveringsavtale § 5-3 er fulgt på riktig måte, kommer ikke varslingsreglene i standard kraftleveringsavtale § 6 i tillegg til anvendelse. I en slik situasjon må selskapet altså ikke innhente kundens uttrykkelige samtykke til produktendringen etter standard kraftleveringsavtale § 6 fjerde ledd for at avtaleforholdet skal kunne videreføres med en annen produkttype.    Nemnda ser så på om standard kraftleveringsavtale § 5-3 er riktig fulgt i denne saken.    I selskapets bestillingsbekreftelse ved inngåelsen av fastprisavtalen 22. juni 2021, het det blant annet:    «Avtalen er en Fastprisavtale. Kraftprisen er derfor bindende og kan ikke sies opp  eller endres i avtaleperioden. Dette punktet avviker fra standardvilkårenes §5-1.  Etter avtaleperioden vil man fortsette med variabel kraftpris, dersom annet ikke  blir avtalt. Ved eventuelt brudd på avtalen vil man kunne forplikte for GE sitt  reelle tap.»    Det fremgår av nest siste punktum at partene ved inngåelsen av fastprisavtalen inngikk en betinget avtale om at fastprisavtalen ville bli videreført som en variabelavtale. Hvilken avtale fremgår riktignok ikke, men det er altså angitt hva slags avtaleprodukt som skulle gjelde.  Nemnda kan ikke se at selskapet har presisert nærmere hvilken avtale som skal gjelde i andre dokumenter som måtte være knyttet til avtaleinngåelsen.    Selskapet sendte 17. juni 2022 e-post til klager, der følgende fremgikk:       «Din fastprisavtale opphører 01.07.2022.   […]     Når fastprisavtalen opphører vil abonnementet gå over til avtalen Variabel kraftpris som har en pris i dag på 226,125 øre/kwh.     Dersom du ønsker ny fastpris, eller en annen strømavtale, kan du bestille dette på din kundeside fra og med den 01.07.2022.     […]        Har du allerede inngått ny/annen avtale kan du se bort i fra denne e-posten.»      Dette varselet tilfredsstiller i seg selv varslingsplikten etter standardavtalen § 5-3.     Ved den samlede bedømmelsen av om selskapet har oppfylt sine forpliktelser etter standardavtalen § 5-3, har nemnda vært noe i tvil. Nemnda har vurdert om den manglende angivelsen av hvilket variabelprodukt og prisopplysninger i selskapets bestillingsbekreftelse ble reparert ved opplysningene i selskapets varsel 17. juni 2022. Under noe tvil kan nemnda ikke se at dette er tilfellet. Nemnda legger vekt på at § 5-3 krever at opplysningene både gis i dokumentene tilknyttet avtaleinngåelsen og i varselet før utløp. Der opplysningene ikke er gitt på et av disse tidspunktene, må dette innebære at varslingsplikten ikke er tilstrekkelig oppfylt.    Dette innebærer at varslingsbestemmelsen i standardavtalen § 6 får anvendelse. Etter denne bestemmelsen er det klart at produktendringen fra fastpris til variabelavtale er en vesentlig avtaleendring, jf. § 6 fjerde ledd. Selskapet innhentet ikke klagers aktive samtykke til denne endringen, det bare varslet klager om den. Dermed er ikke kravene til varsling fulgt i saken.     Etter nemndas praksis vil rettsvirkningen av at standardavtalens varslingsregler ikke er fulgt, være at endringen ikke kan anses gjennomført. For angrerettens del innebærer dette at det ikke foreligger noen ny avtaleinngåelse som det kan være aktuelt å knytte noen angrerett til. I en situasjon som dette oppstår det derfor ikke noen ny angrerett for klager.    Nemnda konkluderer derfor med at klager har utøvd angreretten for sent. Nemnda påpeker at det forhold at selskapet uriktig informerte klager om at han hadde angrerett, ikke får til virkning at klager likevel skal gis medhold i sin angrerettsutøvelse. Nemnda viser til flertallets og mindretallets sammenfallende syn om dette i sak 23-011 m.fl. mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023, om at angrerett ikke kunne oppstå på privatrettslig grunnlag, alene med grunnlag i at en klager gis uriktig informasjon om sin angrerett.      Når rettsvirkningen er at avtaleendringen ikke kan anses gjennomført, må nemnda ta stilling til hva dette innebærer i denne konkrete saken. Nemnda mener det ikke er grunnlag for å konkludere med at fastprisavtalen ikke opphørte. At fastprisavtalen skulle opphøre 1. juli 2022 fremgår klart av avtalen. Slik nemnda ser det, må rettsvirkningen i denne saken i stedet være at klager er fritatt fra plikten til å betale fakturaer som bygger på variabelavtalens vilkår.    Nemnda viser i denne sammenheng til at det er uheldig at et variabelt kraftprodukt har vært angitt som det avtaleprodukt som kunden overføres til ved utløpet av en fastpriskontrakt med mindre kunden velger noe annet. Slik nemnda har lagt til grunn i andre klagesaker, er variabelprodukter forbundet med en latent risiko for at prisprognosene de bygger på utvikler seg i en annen retning enn utviklingen i de faktiske spotprisene. Denne risikoen er ikke nødvendigvis klar for forbrukere, og kom til uttrykk i markedet høsten 2022.    Nemnda konkluderer derfor med at klager har krav på å bli fakturert som om han sto på en spotprisavtale. Ettersom det ikke er holdepunkter for hva slags påslag som i så fall ville vært avtalt, presiserer nemnda at klager bør faktureres uten annet påslag enn lovbestemte avgifter.    Nemndas konklusjon er at klager gis delvis medhold.    Uttalelsen er enstemmig.    VEDTAK     Klager gis delvis medhold.  Oslo, 16. desember 2024  Henrik E. Kolderup, leder  Thomas Iversen, Forbrukerrådet  Astrid M. Hilde, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om betalingsplikt for krav i variabelavtale. Nemnda la til grunn at det mellom partene var inngått en variabelavtale. Nemnda la videre til grunn at prisendringer var varslet på riktig måte. Nemnda mente likevel at avtaleendring som innebar at et pristak ble satt midlertidig ut av kraft var en vesentlig avtaleendring som ikke var varslet på riktig måte etter standard kraftleveringsavtale § 6 fjerde ledd. Klager hadde derfor krav på videreføring av pristak fra foregående periode. Klager ble enstemmig gitt delvis medhold.      Gudbrandsdal Energi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.    Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for krav i variabelavtale.    Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 6.    Historikk:  22.11.2019 – Partene inngår spotprisavtale.  19.01.2021 – Klager overføres til variabelavtalen «GE Trygg» etter telefonsamtale.  20.01.2021 – Selskapet sender bestillingsbekreftelse til registrert e-postadresse.  01.10.2022 – Pristak avvikles.  15.12.2022 – Selskapet sender informasjon om avvikling av variabelavtalen og tilbud om  spotavtale til registrert e-postadresse.  01.01.23 – Klager overføres til «Spotpris».    Krav:  Klager krever dekket differansen mellom det han ville betalt etter spotprisavtalen og de faktiske utgiftene han har hatt i perioden 19. januar 2021 til 1. januar 2023.    Partenes anførsler:    Klager  bestrider betalingsplikt for krav beregnet etter variabelpris og krever å bli stilt som om han sto på en spotprisavtale fra 19. januar 2021 til 1. januar 2023. Han hevder at han inngikk spotprisavtale med selskapet, han bestrider å ha samtykket til overføringen til variabelavtalen. Han har i alle tilfeller vært i god tro om at han har stått på spotavtale i hele perioden. Klager mener at selskapet må bære merkostnadene når kunden ikke har akseptert overføringen.    Klager bestrider å ha mottatt varsel eller informasjon i forbindelse med avtaleendringen. Han  hevder at selskapet må gi direkte varsel til den som er part i avtalen.    Gudbrandsdal Energi AS  fastholder klagers plikt til å betale fakturaene basert på variabelvilkårene. Selskapet hevder at partene med grunnlag i telefonsamtale 19. januar 2021 inngikk avtale om variabelavtalen «GE Trygg». Selskapet viser til at klager har stått fritt til å endre avtaleprodukt hele tiden siden da.    Selskapet hevder videre at klager har fått prisvarsler i tråd med standard kraftleveringsavtale § 6. Avviklingen av pristaket kan ikke etter selskapets syn anses som en produktendring. Selskapet mener derfor også at denne endringen er korrekt varslet. Selskapet mener at det påhviler kunden å holde kontaktinformasjonen oppdatert.    Selskapet viser til at det i desember 2022 besluttet å avvikle alle variabelproduktene og tilby  spotavtaler til kundene oppført på disse avtalene. Det fremholder at klager aksepterte tilbudet  ved å klikke på lenken i informasjonse-posten den 15. desember 2022.  Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for fakturaene for forbruk i perioden 19. januar 2021 til 1. januar 2023. Hovedspørsmålet er om partene har inngått avtale om variabelpris, og om det er gitt riktige varslinger i forbindelse med den.         Slik saken er opplyst inngikk partene avtale om spotpris 22. november 2019. Selskapet sendte så 20. januar 2021 bestillingsbekreftelse på overføring av klager til  variabelproduktet  «GE Trygg», etter en telefonsamtale den 19. Januar 2021 med klagers ektefelle.     Nemnda ser først på spørsmålet om klager er bundet av ektefellens inngåelse av avtale 19. januar 2021 om overgang til variabelvilkår.     Etter ekteskapsloven § 41 har ektefeller i visse sammenhenger adgang til å inngå avtaler som blir bindende også for den andre ektefellen. Det er i Elklagenemnda sin praksis lagt til grunn at denne bestemmelsen også omfatter det å tegne nettleie- eller kraftleveringsavtale om strøm til felles bolig, samt pådratt gjeld etter slike avtaler. På dette grunnlag mener nemnda at den avtaleendringen som ektefellen inngikk 19. Januar 2021 var bindende overfor klager.     Selskapets varsler har gått til en e-postadresse registrert på ektefellen, mens avtalen sto oppført på klager. Klager har gjort gjeldende at han ikke mottok varsel i forbindelse med avtaleendringen, og at selskapet må varsle parten direkte. Nemnda må derfor vurdere hvem av partene som har risikoen for at uriktig e-postadresse på klager var registrert hos selskapet.     I samsvar med fast praksis i nemnda er det klager som i utgangspunktet har risikoen for at riktige kunde- og kontaktdata om ham er registrert av selskapet. Etter personopplysningsloven § 1, jf. GDPR-forordningen (EU) 2016/679 artikkel 5 nr. 1 bokstav d, skal imidlertid personopplysninger være «korrekte og om nødvendig oppdaterte», og selskapet må treffe «ethvert rimelig tiltak» for å sikre at personopplysninger som er uriktige med hensyn til formålene de behandles for, uten opphold slettes eller rettes. Når selskapet registrerer kontaktopplysninger til bruk for blant annet varsling av prisendringer, har kraftleverandøren – den behandlingsansvarlige etter forordningen – derfor et særskilt ansvar for å sørge for at opplysningene er oppdaterte. Selskapene har dermed etter nemndas syn både en oppfordring og en plikt til, med jevne mellomrom, å be kundene om å bekrefte at kontaktdata er korrekt.     Nemnda kan likevel ikke se at selskapet har overtrådt sin plikt etter personvernforordningen til å ajourholde kundeopplysningene. Det er tale om et tidsrom på mindre enn to år.    Ut fra en samlet vurdering i sakene faller nemnda derfor tilbake på at det er kunden som i utgangspunktet bærer risikoen for at de registrerte kontaktopplysningene er korrekte.       Nemnda ser så på spørsmålet om selskapet har overholdt varslingsreglene i avtaleforholdet.     Avtalen det ble inngått avtale om 19. januar 2021 – «GE Trygg» – var en variabel kraftavtale. Variable kraftprodukter har den egenskap at de, i motsetning til fastprisavtaler, fluktuerer i samsvar med markedsprisene på kraft, men ikke på samme måte og i samme grad som spotpriser. Prisingen bygger på markedets prognoser for fremtidige kraftpriser, og settes til en fastpris for alle døgnets timer i en nærmere angitt periode. Produktet har en iboende risiko for at prognosene kan avvike fra den faktiske markedsutviklingen. Produktet er heller ikke i samsvar med stønaden for ekstraordinære strømkostnader, som bygger på de faktiske markedspriser. Der prognosene prisingen bygger på blir høyere enn den faktiske markedsprisen, kompenserer stønaden i mindre grad for strømutgiftene enn ved en spotprisavtale.    Høsten 2022 materialiserte den nevne risikoen seg. Prisprognosene denne høsten tilsa en svært høy markedspris og variabelprisene ble satt deretter, men den faktiske markedsprisen falt likevel. Dette resulterte i et større avvik mellom spotpris og pris etter variabelavtalene. Innretningen av strømkompensasjonsordningen forsterket dette avviket.       Prisendringer i variabelavtaler skal varsles i samsvar med standard kraftleveringsavtale § 6. Utgangspunktet etter standardavtalen § 6 er at selskapet kan gjøre endringer i pris og øvrige vilkår, men disse må – med unntak for prisendringer knyttet til løpende spotpris – varsles kunden direkte, og endringen kan først tre i kraft 14 dager etter at direkte varsel er sendt kunden. Nemnda bemerker for ordens skyld at endringene i prisopplysningsforskriften § 22 – som legger til grunn en varslingsplikt senest 30 dager før endringen trer i kraft – ikke hadde trådt i kraft på tidspunktet for endringen i oktober 2022.          Etter standard kraftleveringsavtale § 6 fjerde ledd krever vesentlige endringer i tillegg at kunden gir sin uttrykkelige aksept til endringen for at endringen kan tre i kraft. Gir ikke kunden slikt samtykke etter å ha blitt varslet, opphører avtalen når endringen gjennomføres.      Slik saken er opplyst for nemnda, legger nemnda til grunn at Gudbrandsdal Energi AS har varslet klager om løpende prisendringer i tråd med kravene i standardavtalen § 6. Selskapet har fremlagt e-poster som viser prisendringshistorikken som er sendt til den registrerte e-postadressen i avtaleforholdet. At dette var ektefellens e-post, er ikke avgjørende, se over.        Spørsmålet er så om Gudbrandsdal Energi AS gikk korrekt frem da det fra 1. oktober 2022 avviklet maksprisgarantien etter avtalen.     Klager mottok 16. desember 2022 en e-post fra selskapet der blant annet følgende fremgikk:        «Denne strømavtalen har vanligvis et pristak (maksprisgaranti). Grunnet den ekstraordinære situasjonen i kraftmarkedet har vi ikke mulighet til å gi en maksprisgaranti (sette et pristak) for strømprisen i 4. kvartal. Inntil videre vil dermed denne avtalen ikke ha et pristak.»     Nemnda finner det klart at denne fjerningen av pristaket i avtalen må anses som en vesentlig avtaleendring som krever at selskapet innhenter uttrykkelig samtykke fra kunden for at endringen kan tre i kraft, jf. standard kraftleveringsavtale § 6 fjerde ledd. Nemnda viser til den betydning som et pristak normalt vil ha i en avtale. Nemnda har sett hen til at pristaket ikke ble satt ut av kraft på varig basis og bare ble suspendert for det aktuelle kvartalet, og at dette skjedde i en ekstraordinær prissituasjon. Nemnda kan likevel ikke se at dette utelukker at avtaleendringen for kvartalet utgjør en vesentlig endring. Nemnda viser for øvrig til sin tidligere praksis, blant annet sakene 22-1239, 22-1272, 22-1359 og EKN-2023-08-0018.       Det kommer frem av varselet som gjengitt over at Gudbrandsdal Energi AS som ledd i varslingen ikke ba kunden samtykke til vilkårsendringen, og heller ikke opplyste kunden om at der kunden ikke samtykket, ville avtalen om pristak opphøre. Begge deler er nødvendig for å oppfylle varslingsplikten ved vesentlige endringer i standardavtalen § 6 fjerde ledd. At selskapet i e-posten orienterte kunden om at han sto fritt til å endre avtalen, er i denne sammenheng ikke tilstrekkelig. Selskapet har dermed ikke fulgt varslingsprosedyren, slik at gyldig varsling ikke kan anses gitt. Konsekvensen er at pristaket, det vil si maksprisgarantien, ikke ble satt ut av kraft, og at sist fastsatte maksprisgaranti fortsatte å gjelde.      Det kommer videre frem av e-post fra Gudbrandsdal Energi AS 8. august 2022 at pristaket for tredje kvartal 2022, det vil si maksprisgarantien, var satt til 279 øre/kWh inkludert mva. Selv om pristaket var angitt å gjelde for tredje kvartal, er det altså ikke gitt annet varsel om pristak enn det varselet der pristaket ble satt ut av kraft og som ikke var gyldig. Klager har uttrykt ønske om å bli fakturert etter spotpris i den aktuelle perioden. Nemnda kan ikke se at klager har grunnlag for å kreve dette. Ettersom klager likevel hadde krav på at et pristak ble satt, konkluderer imidlertid nemnda at pristaket for foregående kvartal fortsatte å gjelde. Klager har dermed krav på ikke å bli fakturert for mer enn 279 øre/kWh i fjerde kvartal 2022.    Nemndas konklusjon er at klager gis delvis medhold.    Uttalelsen er enstemmig.      VEDTAK     Klager gis delvis medhold.    Oslo, 16. desember 2024    Henrik E. Kolderup, leder  Thomas Iversen, Forbrukerrådet  Astrid M. Hilde, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge  .  Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om erstatning for kostnader knyttet til tilleggsutstyr. Klager hevder han fikk opplyst at en tilleggstjeneste inneholdt smartfunksjonalitet for styring av elbillading. Når tjenesten ikke gjorde det, men kun innebar sanntidsmåling av forbruk, krevde klager erstatning for nødvendig utstyr til å etablere smartfunksjonaliteten.  Nemnda la til grunn at det forelå en mangel, men mente at klager burde bære halvparten av tapet selv. Klager ble enstemmig gitt delvis medhold.     NTE Marked AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.    Saken gjelder uenighet om erstatning for kostnader knyttet til tilleggsutstyr.    Regelverk: Standard kraftleveringsavtale § 1-2 og alminnelig kontraktsrett.    Historikk:  27.12.2022 – Partene inngår avtale om kraftlevering og tilleggstjenesten «Fjutt». Klager  etterspør smartløsning til elbillader.  03.01.2023 – Klager mottar tilleggsutstyr til sin elbillader fra NTE Elektro AS.    Krav:  Klager krever dekket kostnadene for tilleggsutstyret.    Partenes anførsler:    Klager  krever at selskapet erstatter kostnadene knyttet til innkjøp av tilleggsutstyr til  elbillader – en «Easee Equalizer» – med grunnlag i opplysningene som ble gitt på  avtaletidspunktet. Klager hevder han fikk uriktig informasjon om smartløsningen og  viser til at han fikk garanti om at tilleggstjenesten «Fjutt» hadde samme funksjon som tilsvarende tilleggstjeneste hos hans tidligere leverandør. Han hevder at han ikke ville inngått  kraftleveringsavtale med NTE Marked AS dersom han hadde fått korrekte opplysninger.    Klager viser til at han flere ganger var i dialog med selskapet om kjøp av  tilleggsutstyret og at han deretter ble henvist til NTE Elektro AS. Han mener selskapet må  bære risikoen for den informasjonen som gis av deres kundebehandlere.    NTE Marked AS  bestrider   klagers krav om erstatning for kostnaden til kjøp av tilleggsutstyret. Selskapet viser til at klager kjøpte utstyret fra et annet selskap, NTE Elektro AS, og at klager aldri var i dialog med NTE Marked AS før klager gikk til innkjøp av utstyret.    Selskapet hevder klager i alle tilfeller ble informert om at tilleggstjenesten «Fjutt» ikke hadde den smartløsningen som klager etterspurte.      Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om erstatning for kostnader til tilleggsutstyr til en elbillader.    Partene inngikk avtale om kraftlevering 27. desember 2022. I den forbindelse forespurte klager en smartløsning for elbillader. Saken gjelder uenighet om hva som i den sammenheng ble sagt mellom partene. Av klagers fremstilling fremgår det at klager i en telefonsamtale ved avtaleinngåelsen etterspurte informasjon om en smartløsning for elbillaging, og at han fikk avklart av selskapet at tilleggstjenesten «Fjutt» dekket klagers behov. Selskapet har på sin side anført at det i telefonsamtalen ble opplyst om at tilleggstjenesten er en sanntidsmåler for strømforbruk og at tjenesten ikke tilbyr den smartløsningen klager etterspurte.     Nemnda bemerker at det ikke foreligger skriftlig dokumentasjon som avklarer hva som konkret ble opplyst i telefonsamtalen ved avtaleinngåelsen. Saken beror derfor på en helhetsvurdering av partenes forklaringer og alminnelige bevispresumsjoner.   Klager hevder at han i telefonsamtale med selskapets selger ble forespeilet at tilleggstjenesten «Fjutt» hadde samme funksjonalitet som tilleggstjenesten «Pulse» hadde hos en tidligere kraftleverandør, og at dette var en forutsetning for at han inngikk avtalen. Nemnda oppfatter klager dithen at dette innebar ikke bare sanntidsvarsling av forbruk, men også forbruksstyring.    Selskapet har i saken ikke fremlagt informasjon som presiserer hva tilleggstjenesten inneholdt. Siden nemnda er kjent at det i markedet ble tilbudt slike løsninger som klager etterspurte, mener nemnda at usikkerheten på dette punkt må gå utover selskapet. Nemnda mener derfor at klager hadde grunn til å forvente at produktet hadde denne egenskapen.    Spørsmålet er så om klager har krav på erstatning for kostnaden til kjøp av nødvendig utstyr for å få denne tjenesten. Nemnda viser til at klager har en alminnelig plikt til å begrense sitt tap. Da klager ble klar over at innklagedes tjeneste ikke inneholdt smartfunksjonaliteten, gikk klager videre med kjøp av tilleggsutstyret «Easee Equalizer», etter det opplyste uten at dette var endelig avklart med innklagde. Både med grunnlag i dette, og at et rimelig handlingsalternativ heller hadde vært å gå fra avtalen og inngå avtale med en leverandør som tilbød den etterspurte funksjonaliteten, mener nemnda ut fra en helhetlig vurdering at klager må bære noe av tapet selv. Nemnda mener på denne bakgrunn at kostnadene knyttet til innkjøpet av tilleggsutstyr med rimelighet bør deles likt mellom partene.    Nemndas konklusjon er at klager gis delvis medhold.    Uttalelsen er enstemmig.      VEDTAK     Klager gis delvis medhold.    Oslo, 16. desember 2024    Henrik E. Kolderup, leder  Thomas Iversen, Forbrukerrådet  Astrid M. Hilde, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om klagers betalingsplikt for bestridt faktura. Klager hevdet at faktureringen for januar 2023 i variabelavtale måtte være uriktig. Nemnda kom til at det ikke var godtgjort at selskapet hadde varslet det prisnivået som ble gjort gjeldende i variabelavtalen for faktureringsperioden, jf. standard kraftleveringsavtale § 6 og prisopplysningsforskriften § 22. I mangel av andre holdepunkter for riktig prisnivå, kom nemnda til at klager burde faktureres på spotprisvilkår. Klager ble enstemmig gitt medhold.     Fortum Strøm AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.    Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for bestridt faktura.    Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 6.    Historikk:  01.01.2009 – Oppstart av kraftleveranse etter avtale om variabelproduktet «Fortum Solid».  01.04.2017 – Avtalen skifter navn til «webVariabel», deretter til «Direkte Variabel».  25.08.2022 – Selskapet sender ut informasjon om markedssituasjonen og oppfordrer klager til å bytte til en spotprisavtale.  01.03.2023 – Partene inngår spotavtale.    Krav:  Klager bestrider betalingsplikt for faktura for januar 2023.    Partenes anførsler:    Klager hevder  det foreligger feil ved avregningen for januar 2023. Klager mener han er  fakturert etter dobbel pris og viser til fakturerte beløp for tidligere måneder. Han viser til at  han har iverksatt strømbesparende tiltak og at forbruket i den aktuelle terminen har vært svært lavt. Klager mener at det fakturerte beløpet ikke kan bygge på det faktiske forbruket.    Klager hevder at han også har mottatt for lite i strømstøtte. Han viser til at verken  kraftleverandør eller netteier har akseptert en reberegning av kravet.    Fortum Strøm AS  opprettholder fakturaen og hevder at klager er avregnet korrekt.  Selskapet viser til at klager har vært oppført på et variabelprodukt frem til han 1. mars 2023  gikk over på spotpris. Selskapet hevder at klager har akseptert vilkårene og viser til at det er  kundens ansvar å sette seg inn i gjeldende avtalevilkår.    Selskapet viser til at markedssituasjonen nødvendiggjorde hyppige oppjusteringer i  Variabelprisen, og at det i august 2022 anbefalte variabelkundene å vurdere spotpris.    Selskapet hevder at det har varslet kunden om løpende prisjusteringer.    Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om klagers plikt til å betale fakturaen for januar 2023.    Slik saken er opplyst, inngikk partene avtale om variabelproduktet «Fortum Solid» 1. januar 2009. Produktet var en standard variabelavtale, og klager sto på dette produktet, riktignok etter hvert med andre navn, frem til 1. mars 2023. Variabelavtaler har den egenskap at de, i motsetning til fastprisavtaler, fluktuerer i samsvar med markedsprisene på kraft, men ikke på samme måte og i samme grad som spotpriser. Prisingen bygger på markedets prognoser for fremtidige kraftpriser, og settes til én fastpris for alle døgnets timer i en nærmere angitt periode. Produktet har en iboende risiko for at prognosene kan avvike fra den faktiske markedsutviklingen. Produktet er heller ikke i samsvar med stønaden for ekstraordinære strømkostnader, som bygger på de faktiske markedspriser. Dersom prognosene blir høyere enn den faktiske markedsprisen, blir konsekvensen at stønaden i mindre grad kompenserer for de faktiske strømutgiftene enn ved en standard spotprisavtale. Denne risikoen er det vanskelig for en gjennomsnittlig forbruker å se og å verge seg mot. Høsten 2022 materialiserte risikoen seg. Markedsprognosene tilsa kraftig vekst i strømprisene, men spotprisen gikk kraftig ned. Det oppsto da et større avvik mellom spotpris og pris i variabelavtalene, og innretningen av strømkompensasjonsordningen innebar at forbruker ikke ble kompensert for dette avviket.     Slik saken er opplyst har klager bestridt avregningen for januar 2023 med grunnlag i svært forhøyede priser denne måneden. Basert på dokumentasjonen som er fremlagt, ble klager avregnet etter 459,90 øre/kWh i perioden 1. januar–4. januar, 579,90 øre/kWh i perioden 4. januar–16. januar og 459,90 øre/kWh i perioden 16. januar–1. februar. Nemnda har ikke holdepunkter for at faktureringen bygger på et uriktig forbruk. Årsaken til at fakturabeløpet var høyt, var at enhetsprisene som selskapet tok i variabelavtalen var svært høy.    Standard kraftleveringsavtale § 6 første ledd fastsetter at kraftleverandøren kan foreta ensidige endringer i avtalens vilkår. Alle endringer – med unntak av løpende endringer i spotpris – skal varsles kunden direkte, og endringene kan tidligst tre i kraft 14 dager etter at direkte varsel er sendt kunden. For prisendringer som gis virkning etter 1. november 2022, skal endringene varsles senest 30 dager før endringene trer i kraft, jf. prisopplysningsforskriften § 22. Denne varslingsplikten gjelder også prisendringer i standard variabelavtaler.    Etter standardavtalen § 6 anses varsel gitt når kunden er varslet direkte gjennom brev, e-post, SMS eller melding gjennom «Min side». For at varsling gjennom «Min side» skal anses som direkte varsel, må kunden ha samtykket til slik varsling. Det er opp til kraftleverandøren å bevise at det er varslet i samsvar med standardavtalen. For endringer etter 1. november 2022 gjelder det etter prisopplysningsforskriften § 22 ytterligere krav til varslingen. Varselet skal for det første gis i form av SMS  og  e-post, og det skal gis separat og må ikke sammenblandes med annen informasjon fra kraftleverandøren. I varselet skal det informeres om årsaken til endringen, og at forbrukeren har rett til å si opp kraftavtalen kostnadsfritt. Det skal videre utformes på en slik måte at innholdet og endringen er klart og tydelig for forbrukeren.    Det påhviler selskapet å påvise at prisene som var gjeldende i januar 2023, var korrekt varslet. Selskapet har i tilsvaret hevdet at det har sendt ut informasjon om prisendringer gjennom hele avtaleforholdet, men har ikke fremlagt dokumentasjon som sannsynliggjør dette. Nemnda kan derfor ikke legge til grunn at det er gitt korrekt varsel etter prisopplysningsforskriften § 22.    Klager har etter dette krav på den prisen som senest ble varslet korrekt. Det foreligger ingen opplysninger i saken om hvilken pris dette i så fall er. Når dette er situasjonen, mener nemnda at det rimelige utfallet er at klager ikke blir fakturert mer enn det han ville betalt om han hadde stått på den spotprisavtalen hos selskapet som han senere gikk over på.    Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.    Klager hevder at han har fått for lite strømstøtte. Nemnda viser her til at strømstøtten beregnes og utliknes av nettselskapet, og ikke av kraftleverandøren. Nemnda viser for øvrig til bemerkningene foran om manglende sammenheng mellom variabelavtaler og strømstøtten.    Uttalelsen er enstemmig.      VEDTAK     Klager gis medhold.    Oslo, 16. desember 2024  Henrik E. Kolderup, leder  Gustav Norman, Forbrukerrådet  Astrid M. Hilde, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge      Elklagenemndas vedtak er rådgivende.