Sak: 23-625 Klage knyttet til utøvelse av angrerett – Kraftriket AS

Saken gjaldt uenighet om tilbakebetalingskrav med grunnlag i angrerettutøvelse. Nemnda kom til at selskapet ikke hadde oppfylt sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, og at klager derfor hadde en utvidet angrerett som var utøvd i tide. Ved vurderingen av rekkevidden av angreretten og rettsvirkningene av angrerettutøvelsen delte nemnda seg i et flertall og et mindretall. Flertallet kom til at produktbyttet måtte anses som utøvelse av angreretten for den første avtalen, og at klager hadde krav på tilbakeføring av betalingene under begge avtalene, med unntak for nettleie. Klager ble gitt medhold under dissens om rekkevidden av angreretten og rettsvirkningene.

Kraftriket AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter. 

Saken gjelder uenighet om tilbakebetalingskrav med grunnlag i angrerettutøvelse.

Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4 og angrerettloven.

Historikk: 

01.09.2022 – Partene inngår avtale om produktet «Idrettsstrøm». 

05.10.2022 – Klager overføres til et spotprodukt etter avtale. 

02.11.2022 – Klager sier opp tilleggstjeneste. 

31.01.2023 – Klager fremsetter erklæring om angrerett.

Krav: Klager krever å få tilbakebetalt samtlige foretatte innbetalinger i avtaleperioden.

Partenes anførsler:

Klager hevder at han ved avtaleinngåelsen ikke mottok tilstrekkelige opplysninger om  angrerett eller angreskjema. Klager viser til at han mottok to lenker som skulle lede til informasjon om avtalen og angreskjema, men at disse ikke fungerte. Klager hevder at han hadde angreretten i behold da erklæringene ble fremsatt. Han viser til at han har forsøkt å utøve angreretten gjentatte ganger uten at dette har ført frem. 

Klager krever samtlige innbetalinger i avtalen tilbakeført som følge av angrerettutøvelsen. 

Kraftriket AS bestrider klagers krav om tilbakebetaling og anfører at selskapet ga de  opplysninger som det skulle ved avtaleinngåelsen. Det viser til at klager mottok avtalevilkår ved oversendelsen av tilbudet i september 2022, og til at klager bekreftet disse. Selskapet hevder videre at klager mottok tilstrekkelige opplysninger da han dagen etter mottok bestillingsbekreftelse med avtalevilkår og lenke til angreskjema i PDF-format. Selskapet hevder på denne bakgrunn at klager ikke har hatt en utvidet angrerett.

Selskapet hevder videre at det ikke kan se at klager på noe tidspunkt har fremsatt en uttrykkelig angreerklæring, og at hans siste henvendelse gjaldt oppsigelse av en tilleggstjeneste.

Nemnda ser slik på saken:

Saken gjelder uenighet om klager har utøvd angreretten i rett tid, og om klager i så fall har rett på tilbakeføring av foretatte betalinger i leveranseforholdet.

Slik saken er opplyst inngikk klager 1. september 2022 avtale om levering av kraft i form av produktet «Idrettsstrøm» med Kraftriket AS. Den 5. oktober 2022 ble klager overført til et spotprodukt hos selskapet etter avtale. Klager fremmet 31. januar 2023 erklæring om angrerett og krevde tilbakeføring av alle foretatte betalinger under avtaleforholdet.

Saken knytter seg derfor til to avtaleforhold mellom partene: avtalen om «Idrettsstrøm» inngått 1. september 2022, samt spotavtalen fra produktendringen 5. oktober 2022. Klager har gjort gjeldende at angreretten er utøvd for begge avtalene, og klagers krav om tilbakeføring gjelder for betalinger som er foretatt under begge avtalene. 

Slik denne saken ligger an, må nemnda ta stilling til om angrefristen var utløpt på tidspunktet for klagers henvendelse, og om det foreligger en gyldig angrerettutøvelse.

Utgangspunktet etter angrerettloven § 20 er at en forbruker kan gå fra avtalen ved å gi melding til den næringsdrivende innen utløpet av angrefristen, jf. § 21. Angrefristen utløper som utgangspunkt 14 dager etter at avtalen ble inngått, jf. angrerettloven § 21 første ledd. Dersom den næringsdrivende ikke oppfyller sin plikt til å gi lovpålagte opplysninger om angreretten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, forlenges likevel angrefristen. Etter § 21 tredje og fjerde ledd utløper angrefristen i slike tilfeller tidligst 14 dager fra dagen slike opplysninger er gitt, likevel senest 12 måneder og 14 dager fra avtalen ble inngått.

Angrerettloven § 8 første ledd bokstav h pålegger den næringsdrivende «på en klar og forståelig måte» å gi forbrukeren opplysninger om at det foreligger angrerett samt vilkårene, tidsfristene og fremgangsmåtene for å bruke angreretten. På tidspunktene disse avtalene ble inngått, skulle den næringsdrivende også – på en klar og forståelig måte – opplyse forbrukeren om at det forelå angreskjema. Det er den næringsdrivende selv som har bevisbyrden for at opplysningsplikten er oppfylt før avtaleinngåelsen, jf. § 7.  

Slik saken er opplyst kan ikke nemnda se at selskapet har godtgjort at opplysningsplikten ble oppfylt før avtale ble inngått verken ved avtaleinngåelsen 1. september 2022 eller ved produktendringen 5. oktober 2022. Uavhengig av om informasjonen ble gitt ved hyperlenke eller som vedlegg, noe partene er uenige om, foreligger det ikke dokumentasjon for hvilke opplysninger klager mottok. Selskapet har tvilsrisikoen når det gjelder om opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h er oppfylt, jf. angrerettloven § 7. 

Etter dette mener nemnda at så langt angreretten må anses utøvd ved produktendringen 5. oktober 2022 og ved erklæringen i januar 2023, var dette innenfor angrefristen. Det springende punktet i saken er om angreretten ble utøvd på begge disse tidspunktene, og hva rettsvirkningene i så fall skal være. Selskapet har gjort gjeldende at klager aldri har fremsatt en uttrykkelig angreerklæring, og at hans henvendelser alene gjaldt oppsigelse av en tilleggstjeneste, ikke avtaleforholdet som sådan, og i alle fall ikke begge avtalene. 

Nemnda vurderer først om produktbyttet 5. oktober 2022 kan anses som utøvelse av angreretten. Ved denne vurderingen har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall.  

Flertallet – bestående av nemndleder med dobbeltstemme samt forbrukerrepresentant Norman – mener at oppsigelsen gjennom produktbyttet 5. oktober 2022 rettslig sett må anses som en angrerettserklæring. 

Etter angrerettloven § 20 utøves angreretten ved at forbrukeren gir melding før utløpet av angrefristen. Bestemmelsens første ledd lest i sammenheng innebærer at meldingen må gå ut på at forbruker ønsker å gå fra avtalen. Etter andre ledd kan slik melding enten gis ved bruk av utfylt angreskjema eller «ved fremsettelse av annen utvetydig erklæring». For at meldingen skal være tilstrekkelig utvetydig, kreves det imidlertid ikke at forbrukeren uttrykkelig påberoper seg angreretten. Flertallet viser til sak 22-1539, og bemerker at en vanskelig finner klarere uttrykk for et ønske om å gå fra avtalen enn en oppsigelse. Et produktbytte innebærer på samme måte som et leverandørbytte en oppsigelse av det bestående avtaleforholdet, og flertallet anser derfor en slik oppsigelse som en erklæring om angrerettutøvelse. 

Når selskapet ikke hadde oppfylt sin opplysningsplikt på det tidspunktet produktbyttet fant sted, innebærer dette at klager utøvde angreretten innen fristen, jf. § 8 første ledd bokstav h og § 21 tredje og fjerde ledd, jf. § 6, ettersom dette skjedde 5. oktober 2022 som var mindre enn 12 måneder og 14 dager fra avtaleinngåelsen.  

Etter dette mener flertallet at klager må anses å ha utøvd angreretten for den første avtalen i saken gjennom den oppsigelsen som fant sted ved produktbyttet. Med det synet flertallet har på betydningen av produktbyttet, er det ikke nødvendig å ta stilling til om erklæringen fra januar 2023 kan anses som en angreretterklæring for den første avtalen.

Mindretallet – bestående av bransjerepresentantene Lima og Hilde – kan ikke se at produktbyttet 5. oktober 2022 utgjør utøvelse av angrerett etter angrerettloven § 20. Mindretallet viser til sitt syn i sak 22-1539, hvor det ble lagt til grunn at et ordinært leverandørbytte ikke i seg selv utgjør en utøvelse av angrerett etter angrerettloven § 20. Det samme må etter mindretallets syn gjelde ved produktbytter. Det må kreves noe mer enn et ordinært produktbytte for at det skal anses som en utvetydig angrerettserklæring.

Når produktbyttet etter mindretallets syn ikke kan anses som en angrerettshandling, innebærer dette etter mindretallets syn at avtalen inngått 1. september 2022 ble avsluttet på ordinært grunnlag. Mindretallet legger videre til grunn at en avsluttet avtale som utgangspunkt ikke kan angres. Angreretterklæringen fremsatt 31. januar 2023 kan derfor etter mindretallets syn ikke gis virkning for avtalen inngått 1. september 2022, men i høyden kun for avtalen etter produktendringen 5. oktober 2022.

En samlet nemnd går så videre til å se på angreretterklæringen den 31. januar 2023. 

Det er ikke omtvistet at klagers henvendelse 31. januar 2023 utgjorde en uttrykkelig erklæring om angrerett etter angrerettloven § 20. Nemnda har foran konkludert med at angrefristen ikke var utløpt på dette tidspunktet, ettersom opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h ikke kan anses oppfylt, og at lengstefristen etter angrerettloven § 21 tredje ledd på 12 måneder og 14 dager fra avtaleinngåelsen heller ikke var utløpt.

Nemnda ser deretter på rettsvirkningene av angrerettutøvelsen. Ved denne vurderingen har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall.

Flertallet – bestående av nemndleder med dobbeltstemme samt forbrukerrepresentant Norman – viser til at der angreretten er utøvd rettidig, og den næringsdrivende ikke har oppfylt opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, følger det av angrerettloven § 26 første og andre ledd at forbrukeren ikke har betalingsplikt for ytelsen. Flertallet viser til nemndas praksis, herunder sak 23-444 og samlevedtak i sak 23-011 m.fl. mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023, hvor det er lagt til grunn at forbrukeren i slike tilfeller har krav på tilbakeføring av alle foretatte betalinger under avtalen.

Flertallet legger til grunn at retten til tilbakeføring gjelder både for avtalen inngått 1.

september 2022 og for avtalen etter produktendringen 5. oktober 2022, ettersom angreretten ble utøvd rettidig for begge avtaleforholdene. I den grad det har skjedd gjennomfakturering av nettleie, skal imidlertid tilbakeføringen ikke omfatte den del av betalingene som gjelder nettleien. Derimot har klager krav på å få tilbakeført den delen av strømstøtten som eventuelt har oversteget skyldig nettleie og som har gått til betaling av strøm.  

Når det gjelder forsinkelsesrentene viser flertallet til begrunnelsen i sak 22-1539. Flertallet legger til grunn at det er påkravsregelen i forsinkelsesrenteloven § 2 som får anvendelse. Påkrav på tilbakebetalingskravene ble først sendt ved erklæringen 31. januar 2023. Klager har derfor krav på forsinkelsesrenter fra 30 dager etter at dette påkravet ble sendt. 

Mindretallet – bestående av bransjerepresentantene Lima og Hilde –bemerker at når det gjelder virkningen av angrerettsutøvelsen, viser dette mindretallet til mindretallets votum i vedtak 23-011 m.fl. (Haugaland Kraft Energi AS) av 12. juni 2023. Mindretallet kan ikke se rettslig grunnlag for at utøvelse av angreretten gir klager krav på tilbakebetaling av foretatte innbetalinger, eller for øvrig kan ha til virkning at klager fritas fra plikten til å betale for strøm som er levert og forbrukt. I alle tilfeller påpeker mindretallet at siden angreretten bare er gyldig utøvd for avtaleforholdet fra produktendringen 5. oktober 2022, måtte en tilbakeføring i alle tilfeller vært begrenset til betalinger foretatt i denne perioden. 

Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.

Uttalelsen er avsagt under dissens om rekkevidden av angreretten og rettsvirkningene av angrerettutøvelsen.

VEDTAK

Klager gis medhold.

Oslo, 26. mars 2025

Henrik E. Kolderup, leder

Gustav Norman, Forbrukerrådet

Astrid M. Hilde, Fornybar Norge 

Lars Lima, Fornybar Norge

Elklagenemndas vedtak er rådgivende.