Sak: 23-755 Klage knyttet til avtaleinngåelse og avtalevilkår – NorgesEnergi AS

Saken gjaldt uenighet om klagers betalingsplikt for tilleggstjenester. Nemnda kom til at det ikke var dokumentert at klager hadde samtykket til de omtvistede tilleggstjenestene, og at klager derfor ikke var betalingspliktig for disse. Nemnda la videre til grunn at klagers krav på tilbakeføring var begrenset av foreldelsesreglene. Klager ble enstemmig gitt delvis medhold.

NorgesEnergi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.

Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for tilleggstjenester.

Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3, 1-4 og 6.

Historikk:

01.10.2019 – Partene inngår avtale om produktet «Strøm til lavpris» med tilleggstjenesten

«Prissikring» i forbindelse med overtakelse av bolig.

24.04.2020 – Klager blir oppført på tilleggstjenesten «100 % fornybar energi».

23.02.2023 – Selskapet sender varsel om endring i avtalevilkårene.

01.03.2023 – Klager avslutter tilleggstjenestene «Prissikring» og «100 % fornybar energi».

Klager oppføres på ytterligere en tilleggstjeneste.

Krav: Klager bestrider betalingsplikt for tilleggstjenester.

Partenes anførsler:

Klager mener at han ikke på noe tidspunkt har samtykket til tilleggstjenestene «Prissikring» og «100 % fornybar energi», og krever seg fritatt for betalingsplikt for tilleggstjenestene. Klager viser til at han verken har gitt muntlig eller skriftlig samtykke, og mener at selskapet ikke har sannsynliggjort at bindende avtale er inngått. Klager mener at han heller ikke har

samtykket til tilleggstjenesten som han ble oppført på fra 01.03.2023.

Klager reagerer på informasjonsmengden som selskapet har sendt ut på e-post og hevder at

det ikke er mulig å skille ut vesentlig informasjon. Han mener at informasjon av betydning for

prisen i avtalen må komme tilstrekkelig klart frem. Klager hevder at selskapet heller ikke har

informert om angrerett.

NorgesEnergi AS fastholder at klager har plikt til å betale krav som gjelder tilleggstjenestene. Selskapet hevder at klager har samtykket til tilleggstjenestene og

mener at kunden er ansvarlig for å sette seg inn i avtalevilkårene.

Selskapet hevder videre at det har gitt tilstrekkelig informasjon om produktene per e-post og i

fakturadetaljene i hele avtaleperioden. Selskapet mener også at klager har hatt oppfordring til

å reagere på tilleggstjenestene på et tidligere tidspunkt. Det viser til at det gikk flere år før

klager rettet innsigelse mot produktene.

Nemnda ser slik på saken:

Saken gjelder uenighet om plikt til å betale for tilleggstjenester til en kraftleveringsavtale.

Slik saken er opplyst for nemnda, inngikk partene avtale om produktet «Strøm til lavpris» 1. oktober 2019. Selskapet hevder at partene samtidig inngikk avtale om tilleggstjenesten «Prissikring» og at det henholdsvis 24. april 2020 og 1. mars 2023 ble inngått avtale om «100 % fornybar energi» og «Strømforsikring». Klager har på sin side bestridt at det er inngått avtale om noen av disse tilleggstjenestene.

Markedsføringsloven § 11 gjelder krav om betaling for varer, tjenester eller andre ytelser uten etter avtale mv. Bestemmelsens første ledd bokstav b forbyr at noen i næringsvirksomhet «levere[r] varer, tjenester eller andre ytelser med krav om betaling uten etter avtale». I bestemmelsens andre ledd heter det videre: 

«Ved leveranse i strid med første ledd bokstav b er mottakeren ikke forpliktet til å betale, så framt ikke noe annet er bestemt ved lov.»

I markedsføringsloven § 11 fjerde ledd heter det videre: 

«Før en avtale blir inngått, skal den næringsdrivende innhente forbrukerens uttrykkelige samtykke til enhver betaling utover vederlaget for hovedytelsen. Dersom slikt samtykke ikke er innhentet, men er lagt til grunn ved bruk av standardløsninger som forbrukeren må velge bort for å unngå tilleggsbetaling, har forbrukeren rett til å få tilbakeført tilleggsbetalingen.»

Nemnda kan ikke se at det foreligger dokumentasjon som godtgjør at selskapet har innhentet klagers samtykke til tilleggstjenestene. Nemnda tilføyer at et avtalegrunnlag heller ikke kan etableres ved at klager ikke tidligere har fremsatt innsigelser mot tjenestene. Når det ikke er holdepunkter for at det mellom partene ble inngått noen avtale om tilleggstjenestene, legger nemnda til grunn at markedsføringsloven § 11 første ledd bokstav b får anvendelse.

Nemnda legger videre til at saksforholdet også omfattes av markedsføringsloven § 11 fjerde ledd, når det i denne saken er tale om betaling for tilleggstjenester til strømmen. Klager har derfor som utgangspunkt krav på tilbakeføring av sine betalinger for tilleggstjenestene.

Det alminnelige utgangspunktet er imidlertid at fordringer foreldes tre år etter den dag da fordringshaveren tidligst hadde rett til å kreve å få oppfyllelse, jf. foreldelsesloven § 3, jf. § 2. Fordringer som kunne vært innkrevd av klager for mer enn tre år siden er derfor som utgangspunkt foreldet. Etter foreldelsesloven § 10 har likevel den fordringshaver som manglet nødvendig kunnskap om fordringen, rett til en tilleggsfrist, slik at foreldelse tidligst skjer ett år fra vedkommende fikk eller burde ha fått den nødvendige kunnskapen om fordringen og den ansvarlige. Slik tilleggsfrist kan forlenge den alminnelige foreldelsesfristen med inntil 10 år, slik at fordringer som ligger mer enn 13 år tilbake uansett må anses foreldet.

Klagers tilbakeføringskrav i denne saken gjelder betalinger tilbake til oktober 2019. Klager har derfor som utgangspunkt ikke rett på tilbakeføring av de eldste innbetalingene i avtalen. Nemnda kan heller ikke se at det foreligger grunnlag for å gi tilleggsfristen i § 10 anvendelse, all den tid tilleggstjenestene har fremkommet av den løpende faktureringen.

Nemnda mener at klager dermed hadde mulighet til å skaffe seg nødvendig kunnskap om at han var oppført på tilleggstjenestene. Klagers tilbakeføringskrav er derfor begrenset til de betalingene som ble foretatt inntil tre år tilbake i tid før klagetidspunktet 16. mars 2023, jf. foreldelsesloven § 2 og § 16 andre ledd bokstav a. Krav eldre enn tre år før dette er foreldet, dvs. før 16. mars 2020.

Nemndas konklusjon er at klager gis delvis medhold.

Uttalelsen er enstemmig.

VEDTAK

Klager gis delvis medhold.

Oslo, 10. mars 2025

Henrik E. Kolderup, leder

Gustav Norman, Forbrukerrådet

Astrid M. Hilde, Fornybar Norge

Lars Lima, Fornybar Norge

Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.