Sak: EKN-2023-06-0026 Klage knyttet til avtaleinngåelse og avtalevilkår – Fortum Strøm AS

Saken gjaldt uenighet om klagers betalingsplikt for bruddgebyr ved oppsigelse av en bedriftsavtale, og om klager kunne kreve seg løst fra avtalen med grunnlag i angrerett. Nemnda kom til klager måtte anes som forbruker, og at angrerettloven derfor fikk anvendelse. Nemnda kom videre til at klager hadde angreretten i behold, og at leverandørbyttet og den etterfølgende oppsigelsen samlet måtte anses som en rettidig utøvelse av angreretten. Klager hadde derfor ingen plikt til å betale bruddgebyr eller andre krav etter avtalen. Klager ble enstemmig gitt medhold.

Fortum Strøm AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.

Saken gjelder klagers plikt til å betale bruddgebyr ved oppsigelse av bedriftsavtale.

Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4 og angrerettloven.

Historikk:

02.01.2023 – Klager mottar SMS med bestillingsbekreftelse.

24.01.2023 – Oppstart av kraftleveranse.

25.01.2023 – Klager overføres tilbake til tidligere leverandør med virkning fra denne datoen. 01.02.2023 – Klager sier opp avtalen.

28.03.2023 – Selskapet opplyser om bruddgebyr for førtidig oppsigelse.

Krav: Klager krever seg løst fra avtalen kostnadsfritt.

Partenes anførsler:

Klager bestrider at det ble inngått bindende bedriftsavtale. Klager reagerer på at selskapet har registrert avtalen på historielaget som han er leder av uten gyldig styrevedtak. Han reagerer videre på at selskapet har registrert uriktig kontakt- og fakturainformasjon. Klager bestrider at det er inngått avtale om leveranse til virksomheten og viser til at det ikke foreligger måler registrert på virksomheten. Han krever seg fritatt fra samtlige krav.

Klager mener at han ikke mottok tilstrekkelig klare opplysninger om avtalevilkårene ved inngåelsen. Han hevder videre at han i kraft av å være forbruker har angreretten i behold, og også på dette grunnlag må fritas fra avtalen uten betalingsplikt for bruddgebyr.

Klager hevder at bruddgebyret i alle tilfeller er urimelig høyt.

Fortum Strøm AS fastholder at klager er å anse som bedriftskunde og opplyser at saken derfor ikke vil bli behandlet fra deres side.

Nemnda ser slik på saken:

Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for bruddgebyr. Slik nemnda ser på saken, er hovedspørsmålet om klager kan kreve seg løst fra kontrakten med grunnlag i angrerett.

Nemnda legger til grunn at det ble inngått avtale mellom partene 2. januar 2023. Slik saken er opplyst ble klager først i ettertid oppmerksom på at avtalen var registrert som en bedriftsavtale på et historielag hvor han er leder. Fortum Strøm AS har fastholdt at klager er å anse som næringsdrivende.

Nemnda ser først på sin kompetanse til å behandle saken. Etter nemndsavtalen 2016 punkt 1.3 og 1.4 behandler Elklagenemnda behandler klager fra forbrukere som har et reelt behov for å få avgjort et krav mot en kraftleverandør eller et nettselskap. Med forbruker menes en fysisk person som ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet. Men også andre, som sameiere og borettslag, som ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet, kan få saken behandlet. Derimot behandles ikke klager fra næringsdrivende.

Nemnda legger til grunn, slik klager hevder, at avtalen i denne saken i realiteten ble inngått med klager til leveranse av kraft til hans private eiendommer. Når selskapet ikke har imøtegått klagers opplysning om formålet med avtalen, og det heller ikke foreligger opplysninger som tilsier at avtalen er inngått som ledd i næringsvirksomhet, legger nemnda klagers saksfremstilling til grunn. At det er inngått en bedriftsavtale med historielaget som klager leder, legger nemnda ingen vekt på, ettersom nemnda legger til grunn at dette laget ikke er registrert med noen strømmåler. Nemnda bemerker for ordens skyld at avregningsforskriften § 2-1 fjerde ledd stiller krav om at det må være samme sluttbruker som inngår avtale om bruk av nettet og kraftleveranse i det enkelte målepunkt. Etter nemndas syn fremstår partsstillingen som ren pro forma, der nemnda legger til grunn at formålet fra selskapets side var å kunne anvende en bedriftsavtale i et forbrukerforhold. Nemnda stiller seg kritisk til en slik praksis.

Angrerettlovens virkeområde er definert i lovens § 1. Det følger av bestemmelsen at «[l]oven gjelder ved salg av varer og tjenester til forbruker når den næringsdrivende opptrer i næringsvirksomhet, forbrukeren betaler eller påtar seg å betale en pris, og avtalen inngås ved fjernsalg eller salg utenom faste forretningslokaler». Hvem som er å anse som forbruker etter loven, er definert i § 5 bokstav a. Bestemmelsen gjennomfører forbrukerrettighetsdirektivet (direktiv 2011/83/EU) artikkel 2 nr. 1 og sammenfaller med forbrukerbegrepet etter forbrukerkjøpsloven. Dette er det samme forbrukerbegrepet som etter nemndsavtalen, det vil si «fysisk person som ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet».

Etter angrerettloven § 3 kan loven ikke fravikes til ulempe for forbruker. Forbrukeren taper derfor ikke sine rettigheter etter loven fordi forbrukeren inngår en bedriftsavtale, slik Fortum Strøm AS hevder. Det følger av nemndas bemerkninger over at nemnda har ansett at avtalen er inngått med klager som forbruker. Angrerettloven får derfor anvendelsen på avtalen.

Klager har krevd seg fritatt fra alle krav med grunnlag i angrerettsutøvelse. Nemnda legger til grunn at klager hadde angreretten i behold da denne ble utøvd. Etter angrerettloven § 21 første ledd utløper angrefristen som utgangspunkt 14 dager etter avtaleinngåelsen.

Dersom den næringsdrivende ikke oppfyller sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, forlenges imidlertid angrefristen. Det er i denne saken ingen holdepunkter for at klager har mottatt noen opplysninger om angreretten i samsvar med angrerettloven § 8 første ledd bokstav h. Det gjelder dermed en utvidet angrefrist i avtaleforholdet.

Nemnda mener enstemmig at klagers leverandørbytte 25. januar 2023 og den etterfølgende oppsigelsen 1. februar 2023 i denne saken samlet må anses som en utvetydig erklæring om at klager ønsket å gå fra avtalen, jf. angrerettloven § 20. Denne angrerettsutøvelsen skjedde innenfor den utvidede angrefristen. Bransjemedlemmene Hilde og Lima presiserer at de i tidligere saker har vurdert at oppsigelser ikke automatisk er å anse som utøvelse av angrerett med mindre oppsigelsen ut fra sitt formål og sin kontekst må anses å ha direkte sammenheng med utøvelse av angrerett. I denne saken er bransjemedlemmene av det syn at dette er tilfellet.

Rettsvirkningen av rettidig utøvd angrerett er at partenes forpliktelser til å oppfylle avtalen bortfaller, jf. angrerettloven § 23 første ledd. Klager har derfor krav på å bli kostnadsfritt løst fra kontrakten. Han har derfor ingen plikt til å betale bruddgebyr eller andre krav etter avtalen.

Slik saken er opplyst, er det uklart om klager har foretatt betalinger under avtalen. Nemnda finner derfor ikke grunn til å ta stilling til eventuelle krav om tilbakeføring av betalinger.

Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.

Uttalelsen er enstemmig.

VEDTAK

Klager gis medhold.

Oslo, 26. mars 2025

Henrik E. Kolderup, leder

Thomas Iversen, Forbrukerrådet

Astrid M. Hilde, Fornybar Norge

Lars Lima, Fornybar Norge

Elklagenemndas vedtak er rådgivende.