Saken gjaldt uenighet om beregning av gebyr for førtidig oppsigelse av en tidsavgrenset fastprisavtale. Nemnda kom til at selskapet ikke hadde sannsynliggjort grunnlaget for beregningen av bruddgebyret, særlig knyttet til restvolumet, og at den bevismessige usikkerheten måtte gå utover selskapet. Nemnda kom samtidig til at det ikke var påvist feil ved beregningsmetoden eller prisfastsettelsen for øvrig. Klager ble enstemmig gitt delvis medhold. Rauma Energi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder uenighet om beregning av gebyr for førtidig oppsigelse av tidsavgrenset fastprisavtale. Regelverk: Standard kraftleveringsavtale § 5-1. Historikk: 01.01.2023 – Partene inngår fastprisavtale for seks måneder med oppstart denne datoen. 25.01.2023 – Klager trekker sin oppsigelse av fastprisavtale. 26.01.2023 – Dato for leverandørbytte. Avtale fortsetter etter at klager trekker oppsigelsen. 03.2023 – Klager sier opp avtalen. 09.03.2023 – Bruddgebyr utstedes. 30.06.2023 – Avtalt utløpsdato for fastprisavtalen. Krav: Klager krever ny beregning av bruddgebyret. Partenes anførsler: Klager bestrider selskapets beregning av gebyr for førtidig oppsigelse av fastprisavtale. Klager viser til at han inngikk avtale om fastpris i seks måneder, og at han sa opp denne på bakgrunn av markedsutviklingen. Klager mener at selskapet har basert beregningen på et uriktig restvolum, og viser til at det foreligger en differanse på 1178 kWh mellom selskapets og hans egne beregninger. Klager hevder videre at selskapet har basert seg på en uriktig pris. Han hevder at han har krav på å motta dokumentasjon på beregningen av prisen som ligger til grunn for gebyret, og viser til at han ikke har mottatt dette. Rauma Energi AS har ikke inngitt tilsvar i saken. Nemnda ser slik på saken: Saken gjelder uenighet om klager kan kreve ny beregning av gebyr for førtidig oppsigelse av fastprisavtale. Det sentrale spørsmålet er om det foreligger grunnlag for å sette til side Rauma Energi AS’ beregning av bruddgebyret etter standard kraftleveringsavtale § 5‑1. Slik saken er opplyst for nemnda, inngikk partene fastprisavtale med seks måneders avtaletid med oppstart 1. januar 2023 og med varighet til 30. juni 2023. Klager sa kort tid etter oppstart opp avtalen ved å gjøre et leverandørbytte, men trakk så sin oppsigelse tilbake 25. januar 2023. Avtalen løp derfor videre inntil den ble sagt opp på nytt av klager i mars 2023. 9. mars 2023 utstedte selskapet bruddgebyr med grunnlag i at fastprisavtalen ble brutt før utløpsdato. Det er ingen tvil om at fastprisavtalen ble brutt før avtaletidens utløp. Tvisten knytter seg til selskapets utregning av bruddgebyret, særlig spørsmålet om hvilket restvolum beregningen skal bygge på. Klager mener at selskapet må ta utgangspunkt i kundens stipulerte årsforbruk delt på to ved beregningen av kravet. Selskapet har på sin side – slik det fremkommer av klagers saksfremstilling – hevdet av det skal foretas en lineær fordeling av forbruket. Utgangspunktet etter standard kraftleveringsavtale § 5‑1, som regulerer oppsigelse av tidsavgrensede fastprisavtaler, er at «[k]raftleverandøren kan kreve at kunden betaler erstatning dersom leverandøren lider økonomisk tap som følge av oppsigelsen». Gebyret skal dekke leverandørens dokumenterte tap som følge av at kraft til fastpris er sikret innkjøpt for hele avtaleperioden, og beregnes ved å legge til grunn differansen mellom den avtalte prisen og et gjennomsnitt av fremtidsprisen på Nasdaq for de gjenværende månedene av kontrakten. Dette innebærer at gebyrets størrelse avhenger av hvilket volum som faktisk er sikret ved innkjøp av leverandøren, og kundens restforpliktelse knytter seg til den delen av dette volumet som ikke ble levert som følge av at avtalen ble sagt opp før utløpet av avtaletiden. Rauma Energi AS har ikke inngitt tilsvar i saken, til tross for gjentatte forespørsler fra nemndas sekretariat. Selskapet har derfor ikke dokumentert beregningsmåten for restvolumet som ble lagt til grunn ved gebyrfastsettelsen. Om beregningen er i tråd med standardavtalen, beror på opplysninger om leverandørens egen sikringsposisjon som bare leverandøren har tilgang til. Når selskapet ikke har besvart nemndas forespørsler eller fremlagt dokumentasjon som viser hvilket volum som var sikret, foreligger det en bevismessig usikkerhet om grunnlaget for gebyrberegningen som må gå utover selskapet. Uten holdepunkter for selskapets beregning, kan ikke selskapets volumgrunnlag legges til grunn i sin helhet. Selskapet har etter dette ikke sannsynliggjort at bruddgebyret er korrekt beregnet. Klager gis derfor medhold i sitt syn på at hans faktiske forbruk skal tilgodeses, slik at betalingsforpliktelsen knyttes til det faktisk gjenstående volumet på sikringen. Nemnda kan imidlertid ikke se at det for øvrig foreligger feil ved selve prisberegningen eller ved fremgangsmåten som sådan, jf. standardavtalen § 5-1. Nemndas konklusjon er at klager gis delvis medhold. Uttalelsen er enstemmig. VEDTAK Klager gis delvis medhold. Oslo, 10. mars 2025 Henrik E. Kolderup, leder Gustav Norman, Forbrukerrådet Astrid M. Hilde, Fornybar Norge Lars Lima, Fornybar Norge Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om klagers betalingsplikt for etterfaktureringskrav og om tilbakebetaling av et beløp som ved en feil var kreditert to ganger. Nemnda kom til at klager hadde betalingsplikt for etterfakturert forbruk, men at hun ikke hadde plikt til å tilbakebetale det feilaktig krediterte beløpet. Klager ble enstemmig gitt delvis medhold. NorgesEnergi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for etterfaktureringskrav. Regelverk: Standard kraftleveringsavtale § 2-2. Historikk: 26.09.2022 – Klager får innvilget betalingsfritak for perioden 17.11.2021–17.12.2021. 20.09.2022 – Selskapet krediterer faktura for fritaksperioden. 10.11.2022 – Klager betaler faktura på kr 7078,30. 21.11.2022 – Selskapet tilbakebetaler kr 7078,30. 24.01.2023 – Klager mottar SMS-varsel om faktura på kr 24 748,30 for perioden 01.08.2022–01.01.2023. 20.02.2024 – Klager mottar SMS med forklaring på forsinket faktura. Krav: Klager bestrider etterfaktureringskrav på kr 27 748,30. Partenes anførsler: Klager bestrider plikt til å betale den omtvistede fakturaen, og hevder at det foreligger feil ved faktureringen. Klager viser til at hun over en lengre periode ikke ble fakturert for sitt forbruk og mener at dette skyldes feil som selskapet må bære risikoen for. Klager reagerer på at selskapet har gitt ulike forklaringer på etterfaktureringen. Klager mener at hun ikke kan lastes for feil som skyldes forhold hos selskapet. Klager hevder videre at hun har vært i aktsom god tro om feilen. Hun viser til at løpende fakturaer har blitt betalt etter avtale om AvtaleGiro, og anfører at hun ikke har hatt oppfordring til å oppdage den manglende faktureringen i perioden. Klager viser til at fakturering uansett skal skje innen 30 dager etter leveransen. Klager reagerer på at hun på nytt er fakturert for forbruket i november 2022 og viser til at fakturaen ble betalt. NorgesEnergi AS mener at det ikke er grunnlag for å frita klager for plikten til å betale fakturaen. Selskapet viser til at klager fikk innvilget betalingsfritak for perioden 17.11.2021–17.12.2021, men at det i ettertid fremkom at det allerede var innvilget fritak av en underleverandør for den samme perioden. Selskapet erkjenner at deres kundebehandler ikke fjernet fakturastopp på klagers avtale før 24.01.2023. Selskapet viser til at klager ble varslet om at hun ville bli fakturert for en lengre periode som følge av denne feilen. Selskapet anfører at klager, til tross for at hun ikke ble fakturert korrekt i perioden 01.08.2022–01.01.2023, ikke kan fritas for betalingsplikten. Fakturaen er korrekt i henhold til innmeldte forbruksverdier, og betalingsplikten er ikke bortfalt med grunnlag i foreldelsesreglene. Nemnda ser slik på saken Saken gjelder uenighet om klager kan fritas for betalingsplikt for krav om tilleggsbetaling for ikke-fakturert forbruk. Slik saken er opplyst for nemnda, hadde klager et forsikringsdekningsprodukt tilknyttet strømavtalen sin hos NorgesEnergi AS. I 2022 søkte klager om betalingsfritak, og hun fikk i september 2022 innvilget betalingsfritak for perioden 17. november 2021 til 17. desember 2021. Selskapet krediterte fakturaen for denne perioden 20. september 2022. Den 10. november 2022 betalte klager en faktura på kr 7078,30, og selskapet tilbakebetalte dette beløpet 21. november 2022. Det ble senere avdekket at klager allerede hadde fått innvilget det samme betalingsfritak via en underleverandør, og at krediteringen dermed ble gitt to ganger. Videre ble ikke fakturastoppen fjernet etter behandlingen av fritakssaken, og dette medførte at klager ikke ble fakturert for forbruket sitt i perioden 1. august 2022 til 1. januar 2023. Det er ingen uenighet om klagers faktiske strømforbruk eller måleverdiene som ligger til grunn for etterfaktureringen. Tvisten gjelder derfor spørsmålet om klager kan holdes ansvarlig for uriktig kreditering av kr 7078,30, og for selskapets manglende fakturering i perioden der fakturastopp gjaldt. Etter standard kraftleveringsavtale § 2-2 kan kraftleverandør kreve tilleggsbetaling ved feil ved måledata meddelt av nettselskapet, ved feil håndtering av måledata eller ved faktureringsfeil med mindre klager var i aktsom god tro. Tilleggsbetalingen kan ikke kreves dersom feilen skyldes forhold hos kraftleverandøren eller noen kraftleverandøren svarer for, og kunden var i aktsom god tro. Nemnda legger til grunn at det har foreligget avregningsfeil i perioden 1. august 2022 til 1. januar 2023 som følge av at selskapet ikke fjernet fakturastoppen. Neste spørsmål er om selskapet likevel ikke kan kreve tilleggsbetaling med grunnlag i aktsom god tro hos klager. Klager hevder at hun var i aktsom god tro om manglende fakturering mellom august 2022 og januar 2023 fordi løpende fakturaer ble betalt automatisk etter avtale om AvtaleGiro. Nemnda utelukker ikke at klager var i god tro om at hun ikke ble fakturert for sitt faktiske forbruk, men kan ikke se at den gode troen var aktsom. Nemnda har i sin praksis lagt til grunn at avtale om AvtaleGiro ikke endrer denne vurderingen, se bl.a. sak 21-853. Selskapet er etter dette ikke avskåret fra å kreve tilleggsbetaling for det ikke-fakturerte forbruket. Det neste spørsmålet er om klager har plikt til å betale beløpet på kr 7078,30 som ved en feil ble kreditert to ganger. Utgangspunktet etter alminnelige obligasjonsrettslige prinsipper om tilbakebetaling ved feilutbetaling, såkalt condictio indebiti, er at mottaker som hovedregel plikter å betale tilbake feilaktig utbetalte beløp, med mindre mottakeren var i aktsom god tro og tilbakebetaling vil virke urimelig etter en samlet vurdering. Nemnda legger til grunn at klager hadde rett på ett betalingsfritak i forsikringsperioden, men at klager i praksis fikk fritaket to ganger. Feilen skyldtes etter nemndas syn forhold hos selskapet og ikke forhold som klager kunne lastes for. Det er heller ikke opplyst forhold som tilsier at klager hadde noen særlig foranledning til å forstå at den andre krediteringen ikke var rettmessig, særlig sett i lys av at krediteringen ble gitt kort tid etter at klager hadde betalt den aktuelle fakturaen og at selskapet først senere ga informasjon om at krediteringen var uriktig. Nemnda mener derfor at oppgjørshensynet må veie tyngst slik denne saken står, og at klager derfor ikke har plikt til å betale tilbake det krediterte beløpet. Klager fritas etter dette for plikten til å betale tilbake beløpet på kr 7078,30, men har betalingsplikt for det etterfakturerte forbruket. Nemndas konklusjon er at klager gis delvis medhold. Uttalelsen er enstemmig. VEDTAK Klager gis delvis medhold. Oslo, 10. mars 2025 Henrik E. Kolderup, leder Gustav Norman, Forbrukerrådet Astrid M. Hilde, Fornybar Norge Lars Lima, Fornybar Norge Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om klagers betalingsplikt for krav i en variabelavtale med grunnlag i angrerett og manglende prisvarsling. Nemnda kom til at klager ikke hadde utøvd angreretten i tide. Nemnda kom imidlertid til at selskapet ikke hadde sannsynliggjort at prisendringer etter 1. november 2022 var varslet i samsvar med prisopplysningsforskriften, og at slike prisøkninger derfor ikke kunne gjøres gjeldende overfor klager. Klager ble enstemmig gitt delvis medhold. Kraftriket AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for krav i variabelavtale. Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3, 1-4 og 6 og angrerettloven. Historikk: 19.12.2005 – Klager inngår strømavtalen «Variabelstrøm» med Midtkraft Strøm AS. 01.02.2020 – Midtkraft Strøm AS og Kraftriket AS fusjonerer. 13.03.2023 – Klager bestiller spotavtalen «Lokalstrøm» og fremsetter angreerklæring. Krav: Klager krever at fakturaer fra november 2022 til mars 2023 beregnes etter spotpris. Partenes anførsler: Klager hevder at selskapet ikke på noe tidspunkt ga tilstrekkelige opplysninger om angreretten, og mener at han derfor hadde angreretten i behold da den ble utøvd. Han hevder at han med grunnlag i angrerettutøvelse har krav på å bli avregnet etter spotpris i perioden november 2022–mars 2023. Klager bestrider videre å ha mottatt varsel om prisjusteringer i variabelavtalen, og viser til at e-poster har havnet i spam-filteret. Klager reagerer på at selskapet ikke opplyste om at avtalen «Variabelstrøm» gikk ut av selskapets produktportefølje. Han mener at selskapet burde ha endret avtalen hans til «Lokalstrøm» da prisopplysningsforskriften trådte i kraft i november 2022 og i forbindelse med Forbrukerrådets anbefaling om å avvikle variable kraftprodukter. Kraftriket AS avviser klagers krav, og hevder at det ikke foreligger grunnlag for å avregne ham etter spotpris. Selskapet viser til at avtale ble inngått mellom klager og Midtkraft Strøm AS i 2005, og anfører at fusjonen i 2020 ikke utløste noen ny angrefrist for klager. Selskapet hevder at angrefristen er utløpt. Selskapet hevder videre at klager har mottatt jevnlige prisvarsel og informasjon om avtalen. Det peker på at avtaleproduktet har fremgått av fakturaen i hele den omtvistede perioden og at klager har stått fritt til å endre produkt. Selskapet viser til at det har tilbudt klager spotprisavtale fra 01.03.2023. Nemnda ser slik på saken: Saken gjelder uenighet om klagers plikt til å betale krav som bygger på variabelavtale. Spørsmålet er om klager har rett på å bli avregnet med grunnlag i spotprisvilkår. Slik saken er opplyst for nemnda, inngikk klager avtale med Midtkraft Strøm AS om produktet «Variabelstrøm» 19. desember 2005. Dette selskapet fusjonerte 1. februar 2020 med Kraftriket AS. I overkant av tre år senere – 13. mars 2023 – bestilte klager spotproduktet «Lokalstrøm» og fremsatte samtidig erklæring om angrerett for avtalen «Variabelstrøm». Utgangspunktet etter angrerettloven § 20 er at en forbruker kan gå fra avtalen ved å gi melding til den næringsdrivende innen angrefristen, jf. § 21. Angrefristen utløper som utgangspunkt første virkedag 14 dager fra dagen etter at avtale om tjeneste ble inngått, jf. angrerettloven § 21 første ledd, jf. § 6. Dersom den næringsdrivende ikke oppfyller sin plikt til å gi lovpålagte opplysninger om angreretten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, får dette imidlertid konsekvenser for når angrefristen utløper. Etter § 21 tredje og fjerde ledd, jf. § 6, utløper angrefristen i slike tilfeller første virkedag 14 dager fra dagen etter at slike opplysninger er gitt, likevel senest 12 måneder og 14 dager fra dagen etter at avtalen ble inngått. Nemnda finner det klart at avtalen ble angret mer enn 12 måneder og 14 dager etter avtaleinngåelsen, og at angreretten derfor er utøvd for sent. At Midkraft Strøm AS og Kraftriket AS fusjonerte i februar 2020, har ikke betydning for beregningen av angrefristen, ettersom dette ikke er noen ny avtaleinngåelse i angrerettlovens forstand. Klagers krav kan derfor ikke opprettholdes med grunnlag i angrerettutøvelse. Standard kraftleveringsavtale § 6 første ledd fastsetter at kraftleverandøren kan foreta ensidige endringer i avtalens vilkår. Alle endringer – med unntak av løpende endringer i spotpris – skal varsles kunden direkte, og endringene kan tidligst tre i kraft 14 dager etter at direkte varsel er sendt kunden. For prisendringer som gis virkning etter 1. november 2022, skal endringene varsles senest 30 dager før endringene trer i kraft, jf. prisopplysningsforskriften § 22. Denne varslingsplikten gjelder også prisendringer i standard variabelavtaler. Etter standardavtalen § 6 anses varsel gitt når kunden er varslet direkte gjennom brev, e-post, SMS eller melding gjennom «Min side». For at varsling gjennom «Min side» skal anses som direkte varsel, må kunden ha samtykket til slik varsling. Det er kraftleverandøren som må bevise at det er varslet i samsvar med standardavtalen. For endringer etter 1. november 2022 gjelder det etter prisopplysningsforskriften § 22 ytterligere krav til varslingen. Varselet skal for det første gis i form av SMS og e-post, og det skal gis separat og må ikke sammenblandes med annen informasjon fra kraftleverandøren. I varselet skal det informeres om årsaken til endringen, og at forbrukeren har rett til å si opp kraftavtalen kostnadsfritt. Det skal videre utformes på en slik måte at innholdet og endringen er klart og tydelig for forbrukeren. Selskapet har fremlagt logg fra deres systemer som viser at det ble sendt e-poster til klager i perioden 8. april 2022 til 17. april 2023. For endringene som er gjennomført etter 1. november 2022 er det imidlertid ikke fremlagt dokumentasjon som sannsynliggjør at prisvarslene også er sendt på SMS, slik prisopplysningsforskriften § 22 krever. Nemnda kan heller ikke se at selskapet har opplyst om rutiner for SMS‑utsendelse eller fremlagt teknisk dokumentasjon på at slikt varsel er sendt. Nemnda legger derfor til grunn at det ikke er sannsynliggjort at kravene i prisopplysningsforskriften § 22 er oppfylt etter 1. november 2022. Klager har etter dette krav på den prisen som senest ble varslet korrekt. Det foreligger ingen opplysninger i saken om hvilken pris dette i så fall er, men nemnda finner det klart at eventuelle prisøkninger etter 1. november 2022 – som ikke er varslet i samsvar med forskriften § 22 – ikke kan gjøres gjeldende overfor klager. Så langt det har skjedd forhøyelser i prisen etter 14. november 2022 som ikke også er varslet på SMS, kan disse altså ikke gjøres gjeldende overfor klager. Med det syn nemnda har på betydningen av at det ikke ble varslet korrekt, er det ikke nødvendig for nemnda å gå inn på betydningen av at e-poster kan ha havnet i klagers spamfilter, slik han har vist til. Nemndas konklusjon er at klager gis delvis medhold. Uttalelsen er enstemmig. VEDTAK Klager gis delvis medhold. Oslo, 10. mars 2025 Henrik E. Kolderup, leder Gustav Norman, Forbrukerrådet Astrid M. Hilde, Fornybar Norge Lars Lima, Fornybar Norge Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om klagers betalingsplikt etter opphør av prisgaranti i en forvaltningsavtale. Nemnda kom til at det ikke fulgte av avtalevilkårene at prisgarantien opphørte etter ett år, og at det heller ikke var dokumentert at klager ble varslet om bortfall av pristaket. Nemnda la til grunn at prisgarantien gjaldt for hele avtaleperioden, og at klager derfor ikke var betalingspliktig for krav som oversteg pristaket. Klager ble enstemmig gitt medhold. Kilden Kraft AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt etter opphør av prisgaranti. Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 6. Historikk: 12.06.2021 – Klager inngikk forvaltningsavtale med prisgaranti med ELX Energi Norge AS. 12.06.2022 – Selskapet hevder at pristak opphører. 01.07.2022 – Selskapet hevder å ha sendt informasjon om opphør av pristak. Krav: Klager bestrider plikt til å betale den omtvistede fakturaen, og krever i tillegg tilbakeført beløp som han hevder at han er overfakturert fra og med juli 2022. Partenes anførsler: Klager hevder at han ikke har plikt til å betale krav som bygger på avtalen, fordi han ikke har mottatt tilstrekkelige opplysninger om avtalevilkårene, herunder prisvilkår. Klager bestrider at han har samtykket til vilkårene, og mener at selskapet ikke har godtgjort hans aksept. Klager bestrider videre å ha fått varsel om oppheving av prisgarantien i avtalen, og mener han derfor ikke er forpliktet til å betale krav som overstiger pristaket. Han hevder at selskapet ikke har godtgjort at han er varslet om vilkårsendringen. Kilden Kraft AS fastholder kravet sitt, og mener at klager har mottatt kraftleveranse i tråd med vilkårene som klager fikk fremlagt av kraftforvalter ELX Energy Norge AS. Selskapet hevder at klager ble informert om at han har hatt en forvaltningsavtale, hvor han etter utløpet av avtaletiden på ett år skulle fortsette på samme avtale uten prisgaranti. Selskapet mener at avtalevilkårene var tydelige på at avtalen hadde gjensidig bindingstid, og viser til at selskapet sto fritt til å forlenge avtalen på samme måte som klager sto fritt til å bytte leverandør eller avtaleprodukt. Avtalen med pristak ble ikke forlenget av klager. Nemnda ser slik på saken: Saken gjelder uenighet om avtalevilkår som gjaldt mellom klager og selskapet etter overføring av kundeforhold fra ELX Energy Norge AS til Kilden Kraft AS. Det sentrale spørsmålet er om klager hadde rett til fortsatt prisgaranti etter 12. juni 2022. Slik saken er opplyst for nemnda, var klager kunde hos ELX Energy Norge AS, før kundeforholdet ble overført til Kilden Kraft AS. Kilden Kraft AS har vist til at klager hadde et pristak i den opprinnelige avtalen, men hevder at dette pristaket opphørte automatisk etter ett år. Det springende punktet i saken er derfor om pristaket opphørte etter ett år, slik selskapet hevder, eller om avtalen bandt partene i tre år og ga klager krav på å beholde pristaket også etter overføringen av kundeforholdet til Kilden Kraft AS. Nemnda påpeker innledningsvis at det faktum at kundeforholdet ble overført fra det selskapet som klager inngikk avtale med, til Kilden Kraft AS, ikke i seg selv får betydning for saken. Nemnda viser til punkt 1 i avtalevilkårene, hvor det fremgår at avtalen: «[…] er bindende tilsvarende lengden på de kraftavtalene Selskapet har fremforhandlet […]» Slik saken er opplyst ble avtalen markedsført og forstått som en forvaltningsavtale med prisgaranti, og der avtalen som sådan hadde en løpetid på tre år fra avtaleinngåelsen. Selskapet hevder at pristaket opphørte etter ett år slik at avtalen automatisk gikk over til en avtale uten pristak etter det første året, men nemnda kan ikke se at dette følger av avtalevilkårene. Nemnda legger derfor til grunn at pristaket gjaldt for hele avtaleperioden. Nemnda påpeker for øvrig at det ikke er dokumentert at selskapet varslet klager om bortfall av pristaket. Etter standard kraftleveringsavtale § 6 og prisopplysningsforskriften § 22 har kraftleverandøren plikt til å varsle kunden ved endringer i pris eller vilkår. Manglende varsling av avtaleendringen innebærer at selskapet ikke kan gjøre gjeldende endringer som går i kundens disfavør, se samlevedtak 22-1059 m.fl. mot Tinde Energi AS av 9. mars 2023. Når avtalen fortsatt var bindende, og klagers motpart verken har sagt opp avtalen eller varslet bortfall av pristaket, hadde klager krav på at pristaket ble videreført etter 12. juni 2022. Nemndas konklusjon er at klager gis medhold. Uttalelsen er enstemmig. VEDTAK Klager gis medhold. Oslo, 10. mars 2025 Henrik E. Kolderup, leder Gustav Norman, Forbrukerrådet Astrid M. Hilde, Fornybar Norge Lars Lima, Fornybar Norge Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om klagers betalingsplikt for tilleggstjenester. Nemnda kom til at det ikke var dokumentert at klager hadde samtykket til de omtvistede tilleggstjenestene, og at klager derfor ikke var betalingspliktig for disse. Nemnda la videre til grunn at klagers krav på tilbakeføring var begrenset av foreldelsesreglene. Klager ble enstemmig gitt delvis medhold. NorgesEnergi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for tilleggstjenester. Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3, 1-4 og 6. Historikk: 01.10.2019 – Partene inngår avtale om produktet «Strøm til lavpris» med tilleggstjenesten «Prissikring» i forbindelse med overtakelse av bolig. 24.04.2020 – Klager blir oppført på tilleggstjenesten «100 % fornybar energi». 23.02.2023 – Selskapet sender varsel om endring i avtalevilkårene. 01.03.2023 – Klager avslutter tilleggstjenestene «Prissikring» og «100 % fornybar energi». Klager oppføres på ytterligere en tilleggstjeneste. Krav: Klager bestrider betalingsplikt for tilleggstjenester. Partenes anførsler: Klager mener at han ikke på noe tidspunkt har samtykket til tilleggstjenestene «Prissikring» og «100 % fornybar energi», og krever seg fritatt for betalingsplikt for tilleggstjenestene. Klager viser til at han verken har gitt muntlig eller skriftlig samtykke, og mener at selskapet ikke har sannsynliggjort at bindende avtale er inngått. Klager mener at han heller ikke har samtykket til tilleggstjenesten som han ble oppført på fra 01.03.2023. Klager reagerer på informasjonsmengden som selskapet har sendt ut på e-post og hevder at det ikke er mulig å skille ut vesentlig informasjon. Han mener at informasjon av betydning for prisen i avtalen må komme tilstrekkelig klart frem. Klager hevder at selskapet heller ikke har informert om angrerett. NorgesEnergi AS fastholder at klager har plikt til å betale krav som gjelder tilleggstjenestene. Selskapet hevder at klager har samtykket til tilleggstjenestene og mener at kunden er ansvarlig for å sette seg inn i avtalevilkårene. Selskapet hevder videre at det har gitt tilstrekkelig informasjon om produktene per e-post og i fakturadetaljene i hele avtaleperioden. Selskapet mener også at klager har hatt oppfordring til å reagere på tilleggstjenestene på et tidligere tidspunkt. Det viser til at det gikk flere år før klager rettet innsigelse mot produktene. Nemnda ser slik på saken: Saken gjelder uenighet om plikt til å betale for tilleggstjenester til en kraftleveringsavtale. Slik saken er opplyst for nemnda, inngikk partene avtale om produktet «Strøm til lavpris» 1. oktober 2019. Selskapet hevder at partene samtidig inngikk avtale om tilleggstjenesten «Prissikring» og at det henholdsvis 24. april 2020 og 1. mars 2023 ble inngått avtale om «100 % fornybar energi» og «Strømforsikring». Klager har på sin side bestridt at det er inngått avtale om noen av disse tilleggstjenestene. Markedsføringsloven § 11 gjelder krav om betaling for varer, tjenester eller andre ytelser uten etter avtale mv. Bestemmelsens første ledd bokstav b forbyr at noen i næringsvirksomhet «levere[r] varer, tjenester eller andre ytelser med krav om betaling uten etter avtale». I bestemmelsens andre ledd heter det videre: «Ved leveranse i strid med første ledd bokstav b er mottakeren ikke forpliktet til å betale, så framt ikke noe annet er bestemt ved lov.» I markedsføringsloven § 11 fjerde ledd heter det videre: «Før en avtale blir inngått, skal den næringsdrivende innhente forbrukerens uttrykkelige samtykke til enhver betaling utover vederlaget for hovedytelsen. Dersom slikt samtykke ikke er innhentet, men er lagt til grunn ved bruk av standardløsninger som forbrukeren må velge bort for å unngå tilleggsbetaling, har forbrukeren rett til å få tilbakeført tilleggsbetalingen.» Nemnda kan ikke se at det foreligger dokumentasjon som godtgjør at selskapet har innhentet klagers samtykke til tilleggstjenestene. Nemnda tilføyer at et avtalegrunnlag heller ikke kan etableres ved at klager ikke tidligere har fremsatt innsigelser mot tjenestene. Når det ikke er holdepunkter for at det mellom partene ble inngått noen avtale om tilleggstjenestene, legger nemnda til grunn at markedsføringsloven § 11 første ledd bokstav b får anvendelse. Nemnda legger videre til at saksforholdet også omfattes av markedsføringsloven § 11 fjerde ledd, når det i denne saken er tale om betaling for tilleggstjenester til strømmen. Klager har derfor som utgangspunkt krav på tilbakeføring av sine betalinger for tilleggstjenestene. Det alminnelige utgangspunktet er imidlertid at fordringer foreldes tre år etter den dag da fordringshaveren tidligst hadde rett til å kreve å få oppfyllelse, jf. foreldelsesloven § 3, jf. § 2. Fordringer som kunne vært innkrevd av klager for mer enn tre år siden er derfor som utgangspunkt foreldet. Etter foreldelsesloven § 10 har likevel den fordringshaver som manglet nødvendig kunnskap om fordringen, rett til en tilleggsfrist, slik at foreldelse tidligst skjer ett år fra vedkommende fikk eller burde ha fått den nødvendige kunnskapen om fordringen og den ansvarlige. Slik tilleggsfrist kan forlenge den alminnelige foreldelsesfristen med inntil 10 år, slik at fordringer som ligger mer enn 13 år tilbake uansett må anses foreldet. Klagers tilbakeføringskrav i denne saken gjelder betalinger tilbake til oktober 2019. Klager har derfor som utgangspunkt ikke rett på tilbakeføring av de eldste innbetalingene i avtalen. Nemnda kan heller ikke se at det foreligger grunnlag for å gi tilleggsfristen i § 10 anvendelse, all den tid tilleggstjenestene har fremkommet av den løpende faktureringen. Nemnda mener at klager dermed hadde mulighet til å skaffe seg nødvendig kunnskap om at han var oppført på tilleggstjenestene. Klagers tilbakeføringskrav er derfor begrenset til de betalingene som ble foretatt inntil tre år tilbake i tid før klagetidspunktet 16. mars 2023, jf. foreldelsesloven § 2 og § 16 andre ledd bokstav a. Krav eldre enn tre år før dette er foreldet, dvs. før 16. mars 2020. Nemndas konklusjon er at klager gis delvis medhold. Uttalelsen er enstemmig. VEDTAK Klager gis delvis medhold. Oslo, 10. mars 2025 Henrik E. Kolderup, leder Gustav Norman, Forbrukerrådet Astrid M. Hilde, Fornybar Norge Lars Lima, Fornybar Norge Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om periodisering av etterfaktureringskrav. Nemnda kom til at selskapet hadde adgang til å etterfakturere forbruket som følge av manglende måledata, og at forbruket var periodisert i samsvar med gjeldende regler for håndtering av slike data. Nemnda fant at selskapets stipulering og periodisering fremstod forsvarlig basert på de opplysninger som nettselskapet hadde tilgjengelig. Klager ble enstemmig gitt ikke medhold. Tendranett AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder uenighet om periodisering av tilleggsbetalingskrav. Regelverk: Standardvilkår for nettleie og tilknytning § 5-2. Historikk: 19.01.2023 – Klager foretar måleravlesning. Krav: Klager bestrider plikt til å betale etterfaktureringskrav og krever ny periodisering. Partenes anførsler: Klager hevder at etterfaktureringskravet mangler grunnlag og krever at kravet periodiseres annerledes. Hun mener at selskapet har avregnet henne etter en snittpris som ligger langt høyere enn for de månedene forbruket gjelder, og at etterfaktureringskravet må fordeles korrekt i stipuleringsperioden. Klager hevder videre at hun er fakturert for et høyere forbruk enn hun reelt sett kan ha brukt. Hun mener at selskapet har vært lite behjelpelige med å undersøke om det foreligger målerfeil som kan forklare det høye forbruket. Tendranett AS viser til at klager har AMS-måler uten kommunikasjonsmodul og at hun ikke har oppgitt målerstand til selskapet. Selskapet mener at det har hatt grunnlag for å foreta stipulering av forbruket. Det viser til at det ved avlesning av målerstand i januar 2023 ble avdekket et merforbruk på omkring 10 000 kWh. Tilleggsbetalingskrav tilsvarende avviket mellom stipulerte og faktiske målerverdier ble utstedt i etterkant av avlesningen. Selskapet hevder at periodiseringen av kravet er til klagers gunst. Nemnda ser slik på saken: Saken gjelder uenighet om grunnlaget for, og periodiseringen av, et etterfaktureringskrav som er utstedt etter at forbruket har vært stipulert. Utgangspunktet etter standardvilkår for nettleie § 5-2 er at måleravlesning skal skje i samsvar med nettselskapets rutiner og avregningsforskriften. I dag er den normale avlesningsmåten automatisk innhenting av måledata. Ved selvavlesning skal kunden så vidt mulig foreta avlesning og underrette selskapet i samsvar med de frister som oppgis av selskapet. Dersom kunden ikke foretar måleravlesning i samsvar med nettselskapets rutiner, har selskapet rett til å fastsette forbruket skjønnsmessig ved såkalt stipulering. Slik saken er opplyst, har klager hatt AMS-måler uten aktiv kommunikasjonsmodul gjennom hele avtaleforholdet. Det har derfor vært nødvendig med manuelle måleravlesninger fra klager for å avregne forbruket korrekt. Selskapet har gjort gjeldende at det ikke har mottatt avlesninger fra klager før 19. januar 2023 i forbindelse med at hun byttet kraftleverandør. Nemnda kan ikke se at det foreligger opplysninger som sannsynliggjør at klager har sendt inn måleravlesninger på noe tidligere tidspunkt, og legger derfor til grunn at selskapet har hatt hjemmel til å stipulere klagers forbruk i mangel av faktiske måleverdier, jf. § 5-2 annet ledd. Nemnda merker seg at klager har fremlagt et bilde av målerstanden fra et senere tidspunkt, men uten at bildet er datert. Nemnda finner at bildet i alle tilfeller ikke rokker ved den stipuleringen som ble foretatt av selskapet. I forbindelse med registreringen av målerstanden i januar 2023, avdekket selskapet et betydelig avvik mellom stipulert og faktisk stand, og klager ble fakturert for dette avviket. Nemnda kan ikke se at det foreligger holdepunkter for at det etterfakturerte forbruket ikke er korrekt. Klager har gjort gjeldende at forbruket er periodisert til hennes ugunst ved at det er lagt til grunn en snittpris som ligger langt høyere enn for de månedene forbruket gjelder. Nemnda er ikke enig i dette, under henvisning til at den samlede differansen mellom stipulert og faktisk forbruk ble lagt til perioden 1. september–1. oktober 2023, da prisen lå på 1,39 øre/kWh inkl. mva. i klagers prisområde. Periodiseringen av forbruket har derfor vært til gunst for klager. Dersom forbruket hadde vært periodisert utover vintermånedene, der strømprisene regelmessig er høyere, ville kravet mest sannsynlig vært høyere. Nemnda finner etter dette at selskapets stipulering og periodisering har fremstått forsvarlig basert på de opplysninger som nettselskapet hadde tilgjengelig. Periodiseringen kan etter nemndas vurdering ikke anses urimelig eller vilkårlig. Det er derfor ikke grunnlag for å etterkomme klagers krav om ny periodisering eller bortfall av tilleggsbetalingskravet. Klager har etter dette betalingsplikt for det omstridte kravet. Nemndas konklusjon er at klager gis ikke medhold. Uttalelsen er enstemmig. VEDTAK Klager gis ikke medhold. Oslo, 10. mars 2025 Henrik E. Kolderup, leder Gustav Norman, Forbrukerrådet Astrid M. Hilde, Fornybar Norge Lars Lima, Fornybar Norge Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om tilbakebetalingskrav med grunnlag i angrerettutøvelse. Nemnda kom til at selskapet ikke hadde oppfylt sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, og at klager derfor hadde en utvidet angrerett som var utøvd i tide. Ved avgjørelsen av rettsvirkninger delte nemnda seg i et flertall og et mindretall. Flertallet mente at klager hadde krav på tilbakeføring av foretatte innbetalinger med tillegg av forsinkelsesrente, mens mindretallet ikke kunne se at det forelå grunnlag for tilbakeføring av betaling for levert og forbrukt kraft. Klager ble gitt medhold. Dissens om rettsvirkningene. Elkompis AS benyttet Fornybar Norges standardkontrakter så lenge det drev leveranse av kraft. Saken gjelder uenighet om tilbakebetalingskrav med grunnlag i angrerettutøvelse. Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4 og angrerettloven. Historikk: 17.06.2022 – Partene inngår avtale. 19.12.2022 – Selskapet hevder å ha sendt e-post med angrerettopplysninger. 03.2023 – Selskapet avviser klagers utøvelse av angreretten. Krav: Klager krever tilbakeført samtlige innbetalinger foretatt i avtalen. Partenes anførsler: Klager mener at han hadde angreretten i behold da erklæring om angrerettutøvelse og krav om tilbakebetaling ble fremsatt. Klager hevder at den utvidede angrefristen fikk anvendelse, fordi selskapet misligholdt sin opplysningsplikt. Han bestrider at han på noe tidspunkt fikk opplysninger om angrerett, verken ved avtaleinngåelsen eller på et senere tidspunkt. Klager tilbakeviser selskapets påstand om at han har mottatt angreskjema på e-post. Han har aldri mottatt noen slik e-post og reagerer på at selskapet ikke kan dokumentere dette. Med grunnlag i angrerettutøvelsen krever klager tilbakeført alle innbetalinger i avtalen. Elkompis AS bestrider klagers krav, og hevder at angrefristen er utløpt. Selskapet viser til at klager bestilte strømavtalen på deres nettsider og at det ved bestillingen var nødvendig å huke av for avtaleaksept, herunder at en hadde gjort seg kjent med angreretten. Selskapet hevder at det ved bestillingen lå en lenke til både angreskjema og opplysninger om angreretten. Selskapet hevder derfor at det må anses å ha gitt de opplysninger som det skulle, og at den utvidede fristen dermed ikke har fått anvendelse. Selskapet hevder videre at det etter oppfordring fra Forbrukertilsynet sendte klager angreskjema på e-post 19.12.2022. Selskapet viser til at e-post ble sendt til klagers epostadresse og at e-posten ble åpnet. Klager har derfor uansett oversittet angrefristen. Nemnda ser slik på saken: Saken gjelder uenighet om klagers krav på å få tilbakeført innbetalinger foretatt under avtalen med grunnlag i angrerett. Hovedspørsmålet er om klager hadde angreretten i behold da angrerettsutøvelsen ble fremsatt, og i så fall hvilke rettsvirkninger det får. Før nemnda går inn på sakens materielle spørsmål, viser den til at Elkompis AS opphørte som kraftleverandør 21. juli 2023, og at selskapets kundeportefølje da ble overført til Klarkraft AS. Nemnda kan likevel ikke se at dette ikke får betydning for nemndas kompetanse til å behandle sakene, ettersom virksomhetsoverdragelsen skjedde etter at klagen var inngitt. Nemnda går så videre til å vurdere sakens materielle spørsmål. Det første spørsmålet er om klager kan kreve seg løst fra kontrakten med grunnlag i angrerett. Det alminnelige utgangspunktet etter angrerettloven § 20 er at en forbruker kan gå fra avtalen ved å gi melding til den næringsdrivende innen utløpet av angrefristen, jf. § 21. Angrefristen utløper som utgangspunkt 14 dager etter at avtalen ble inngått, jf. angrerettloven § 21 første ledd. Dersom den næringsdrivende ikke oppfyller sin plikt til å gi lovpålagte opplysninger om angreretten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, forlenges likevel angrefristen. Etter § 21 tredje og fjerde ledd utløper angrefristen i slike tilfeller tidligst 14 dager fra dagen slike opplysninger er gitt, likevel senest 12 måneder og 14 dager fra avtalen ble inngått. Slik saken er opplyst inngikk partene avtale om kraftleveranse 17. juni 2022. Den ordinære angrefristen var derfor utløpt da klager gjorde angreretten gjeldende i mars 2023. For at angreretten kan anses rettidig utøvd, må det derfor ha grunnlag i at den utvidede angrefristen i § 21 tredje og fjerde ledd har fått anvendelse, slik klager har hevdet. Angrerettloven § 8 bokstav h – slik den gjaldt ved inngåelsen av denne avtalen – krevde at den næringsdrivende før avtaleinngåelsen «på en klar og forståelig måte» gir forbrukeren opplysninger om at «det foreligger angrerett og standardisert skjema for bruk av angrerett (angreskjema), samt vilkårene, tidsfristene og fremgangsmåtene for å bruke angreretten». Det er den næringsdrivende som har bevisbyrden for at opplysningsplikten er oppfylt, jf. angrerettloven § 7. Formålet er å sette forbrukeren i stand til å forstå og å bruke den angreretten som gjelder i avtalen, se i denne sammenheng blant annet EU-domstolens tolkningsuttalelse i dom 24. februar 2022 i sak C-536/20 Tiketa avsnitt 42. Nemnda tilføyer at § 8 bokstav h ble ordlydmessig endret med virkning fra 1. oktober 2023, ved at det nå uttrykkelig fremgår at den næringsdrivende skal gi forbrukeren et standardisert skjema for bruk av angrerett (angreskjema). Om denne endringen viser nemnda til sine bemerkninger i samlevedtak i sak 23-056 m.fl. Elkompis AS har gjort gjeldende at opplysningsplikten ble oppfylt både ved avtalebestillingen og ved e‑post 19. desember 2022, og at angrefristen derfor var utløpt i mars 2023. Selskapet har imidlertid ikke fremlagt dokumentasjon som viser hva kunden faktisk mottok ved avtaleinngåelsen, eller at den etterfølgende e-posten i desember 2022 inneholdt lovpålagte opplysninger som utløste ny angrefrist. Nemnda kan heller ikke se at det foreligger annen dokumentasjon som belyser inngåelsesmekanismen eller senere korrespondanse mellom partene. Med grunnlag i at det er selskapet som har bevisbyrden for at opplysningsplikten er oppfylt, jf. angrerettloven § 7, legger nemnda derfor til grunn at opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h ikke ble oppfylt av selskapet. Når selskapet ikke anses å ha oppfylt opplysningsplikten i § 8 første ledd bokstav h, får den utvidede angrefrist anvendelse. Det er på det rene at klager utøvde angreretten innenfor lengstefristen på 12 måneder og 14 dager regnet fra avtaleinngåelsen 17. juni 2022 da erklæring om angrerett ble fremsatt i mars 2023. Angreretten er dermed utøvd rettidig. Når det gjelder rettsvirkningene av rettidig utøvd angrerett, har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet – bestående av nemndleder med dobbeltstemme og forbrukerrepresentant Iversen – viser til flertallets votum i vedtak 23-011 m.fl. (Haugaland Kraft Energi AS) av 12. juni 2023. Der den næringsdrivende ikke har oppfylt opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, innebærer angrerettloven § 26 andre ledd sammenholdt med § 24 første ledd at forbrukerens betalingsplikt bortfaller i sin helhet der angreretten utøves, og at kunden har krav på å få tilbakeført sine betalinger under avtalen. I den utstrekning det har funnet sted gjennomfakturering av nettleie, skal tilbakeføringen ikke omfatte den del av betalingene som gjelder nettleien. Likevel har klager krav på å få tilbakeført den delen av strømstøtten som eventuelt har oversteget skyldig nettleie og som har gått til betaling av strøm.    Når det gjelder forsinkelsesrentene, viser flertallet til begrunnelsen i 22-1539. Mindretallet – bestående av bransjerepresentantene Lima og Hilde – kan ikke se at klager har krav på tilbakeføring av foretatte betalinger for strøm som er levert og forbrukt, og viser til mindretallets begrunnelse i samlevedtak i sak 23-011 m.fl. mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023 som dette mindretallet slutter seg til. Nemndas konklusjon er at klager gis medhold. Uttalelsen er avsagt under dissens når det gjelder rettsvirkninger.  VEDTAK Klager gis medhold. Oslo, 10. mars 2025 Henrik E. Kolderup, leder Thomas Iversen, Forbrukerrådet Astrid M. Hilde, Fornybar Norge Lars Lima, Fornybar Norge Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om hva slags avtaleprodukt partene hadde inngått avtale om, og om klager var forpliktet til å betale for tilleggstjenester. Nemnda kom til at selskapet ikke hadde sannsynliggjort at det var inngått avtale om variabelprodukt, og at klager måtte stilles som om han sto på spotprisavtale gjennom hele avtaleperioden. Nemnda kom videre til at det ikke var dokumentert at klager hadde samtykket til de omtvistede tilleggstjenestene, og at han derfor ikke var betalingspliktig for disse. Klager ble enstemmig gitt medhold. Fortum Strøm AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder uenighet om hva slags avtaleprodukt det er inngått avtale om. Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 6. Historikk: 30.01.2022 – Partene inngår avtale om kartleggingsproduktet «Skredderstrøm». 20.02.2022 – Klager mottar anbefaling om avtalene «Fortum Flyt» og «Fortum Stabil». 28.02.2022 – Oppstart av kraftleveranse. 02.2022 – Klager avregnes etter «Fortum Stabil», krever avregning etter «Fortum Flyt». 13.08.2022 – Klager bytter kraftleverandør. 17.08.2022 – Selskapet kontakter klager med nytt tilbud. 14.11.2022 – Klager oppdager at han er fakturert etter «Fortum Trygg» med tilleggstjenestene «Grønt Valg», «Trygg Hverdag» og «Opprinnelsesgaranti». 20.12.2022 – Klager kontakter selskapet, overføres fra «Fortum Trygg» til «Fortum Marked» fra 01.11.2022. 31.12.2022 – Klager bytter kraftleverandør. 11.01.2023 – Klager mottar opphørsfaktura med kreditering av kostnader for feilfakturering. Krav: Klager krever å bli stilt som at han var oppført etter spotavtale gjennom hele avtaleforholdet. Klager bestrider betalingsplikt for tilleggstjenester. Partenes anførsler: Klager krever ny avregning etter spotpris uten påslag. Han mener at partene i februar 2022 inngikk avtale om et spotprodukt basert på anbefalingen fra selskapet etter kartleggingsperioden. Klager hevder at han ikke på noe tidspunkt samtykket til produktet «Fortum Stabil» og at han ikke ville inngått avtale om andre produkttyper enn spot. Klager hevder videre at han er bundet av tilleggstjenestene. Han har aldri samtykket til å bli oppført på tilleggstjenestene og bestrider betalingsplikt for krav som gjelder disse tjenestene. Fortum Strøm AS bestrider klagers krav. Selskapet hevder at klager samtykket til Variabelavtalen «Fortum Stabil». Selskapet mener at det ikke foreligger grunnlag for å avregne etter spotpris før overføringen til spotavtalen 01.11.2022. Selskapet hevder det ga tilstrekkelige opplysninger om avtalen, herunder prisvarsel, og at det påligger kunden å sette seg inn i produktvilkårene. Det viser til at klager ble oppfordret til å endre produkt. Selskapet viser for øvrig til at klager er kompensert mellomlegget mellom spotpris og fakturert pris i desemberfakturaen etter å ha benyttet seg av fornøydgarantien. Nemnda ser slik på saken: Saken gjelder uenighet om hvilken avtale og produkttype som partene hadde inngått avtale om for perioden fra februar 2022 til desember 2022, og om klager er forpliktet til å betale for tilleggstjenester som han er belastet for i perioden. Slik saken er opplyst for nemnda, inngikk partene avtale om kartleggingsproduktet «Skredderstrøm» 30. januar 2022. Etter kartleggingsperioden som fulgte av dette produktet, fikk klager to ulike anbefalinger med ni minutters mellomrom, én for produktet «Fortum Flyt», og én for produktet «Fortum Stabil». Nemnda kommer tilbake til hva slags produkter dette var. Klager hevder at han ikke på noe tidspunkt samtykket til å bli oppført på «Fortum Stabil», senere «Fortum Trygg», og krever å bli stilt som om han sto på «Fortum Flyt» i hele avtaleperioden. Fortum Strøm AS har i sitt tilsvar til nemnda gjort gjeldende at samtlige av avtaleproduktene som klager var oppført på, med unntak av «Fortum Marked», var standard variable avtaler. Det avgjørende for nemnda i denne saken er ikke hva avtalene heter, men hva slags produkttype det er tale om. Variable kraftprodukter har den egenskap at de, i motsetning til fastprisavtaler, fluktuerer i samsvar med markedsprisene på kraft, men ikke på samme måte og i samme grad som spotprisprodukter. De bygger på markedets prognoser for fremtidige kraftpriser, og prisene settes til en fastpris for alle døgnets timer i en nærmere angitt periode. På det tidspunktet klagen gjelder, måtte prisendringer varsles med 14 dagers varsel, men denne varslingsfristen er senere utvidet til 30 dager, jf. prisopplysningsforskriften § 22. Variabelproduktet har en iboende risiko for at prognosene – og dermed prisen – avviker fra den faktiske markedsutviklingen over tid. Prisstrukturen i variabelproduktet samsvarer heller ikke med den innførte strømstønadsordningen, som bygger på faktiske markedspriser, og innebærer at strømstønadsordningen blir mindre treffsikker enn den er for spotpris-produkter. Selv om variabelprodukter var vanlig før overgangen til spotpriser, er det nemndas erfaring at produktet har en iboende risiko som ikke forbrukere nødvendigvis er fullt ut kjent med. Disse forholdene tilsier at kraftleverandørens informasjonsplikt etter standard kraftleveringsavtale § 1-3 omfatter hvordan slike produkter skiller seg fra spotpris- og fastprisavtaler. Klager har gjort gjeldende at det ble inngått avtale om et spotprodukt, og at han ikke ville ha samtykket til andre prisvilkår enn spotpris. Slik saken er opplyst mottok klager følgende formulering på e-post i forbindelse med avtaleinngåelsen: «Kartleggingsperioden i [adresse] er godt i gang, og din skreddersydde avtale er nå klar. For din bolig har vi estimert et forbruk på 45016 per år. Med ditt forbruk vil det viktigste være en god pris per kWh, da den faste månedsprisen vil utgjøre en liten del av den totale kostnaden. På bakgrunn av dette anbefaler vi deg spotprisavtalen Fortum Flyt. Spotprisavtale er billigst over tid fordi du følger prisen på kraftbørsen. […]» Nemnda legger vekt på at «Fortum Flyt» omtales som et spotprisprodukt i klagers dokumentasjon, og at selskapet ikke har bestridt denne gjengivelsen. Nemnda legger videre vekt på at klagers gjengivelse av innholdet i den såkalte win‑back‑samtalen 17. august 2022 ikke er bestridt av selskapet. At selskapet senere fakturerte klager som om han stod på spotavtale – ved kreditering etter fornøydgarantien – underbygger etter nemndas syn også at selskapet selv anså spotpris som det korrekte avtalegrunnlaget for perioden. Nemnda finner etter dette at Fortum Strøm AS ikke har sannsynliggjort at det er inngått avtale om variabelprodukter med klager. Klager skal stilles som om han sto på spotprisavtalen «Fortum Flyt» gjennom hele avtaleperioden. Klager har videre bestridt betalingsplikt for tilleggstjenestene «Grønt Valg», «Trygg Hverdag» og «Opprinnelsesgaranti». Nemnda viser til sin tidligere praksis, hvor det er lagt til grunn at tilleggstjenester krever uttrykkelig og dokumenterbart samtykke fra kunden, jf. markedsføringsloven § 11, se bl.a. sak 23-413. Slik saken er opplyst, kan ikke nemnda se at Fortum Strøm AS har dokumentert at klager har samtykket til de omstridte tilleggstjenestene. Nemnda legger derfor til grunn at det ikke foreligger avtalegrunnlag for dem og at klager etter dette ikke er forpliktet til å betale for tilleggstjenestene. Nemndas konklusjon er at klager gis medhold. Uttalelsen er enstemmig. VEDTAK Klager gis medhold. Oslo, 10. mars 2025 Henrik E. Kolderup, leder Thomas Iversen, Forbrukerrådet Astrid M. Hilde, Fornybar Norge Lars Lima, Fornybar Norge Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om klagers plikt til å betale krav med grunnlag i avtale om prisbinding, og om angrerett var utøvd rettidig. Nemnda fant at selskapet hadde sannsynliggjort at opplysninger om angrerett ble gitt klager per e-post den 28. november 2022 og at denne oppfylte opplysningsplikten etter angrerettloven. Nemnda kom derfor til at angrefristen var utløpt da klager påberopte seg angreretten i slutten av januar 2023. Klager ble enstemmig gitt ikke medhold. NorgesEnergi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder uenighet om klagers plikt til å betale krav med grunnlag i delavtale om prisbinding for perioden november–desember 2022. Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3, 1-4 og angrerettloven. Historikk: 10.12.2021 – Partene inngår avtale om «Sesongpris» med tilleggstjenesten «Prissikring». 17.10.2022 – Klager aksepterer tilbud om prissikring for november–desember 2022. 28.11.2022 – Selskapet sender opplysninger om angrerett. 02.01.2023 – Partene inngår spotprisavtale. 16.01.2023 – Avtale opphører ved leverandørskifte. 29.01.2023 – Klager utøver angrerett. Krav: Klager krever tilbakebetalt det beløp som han hevder han er overfakturert med grunnlag i delavtalen om prissikring/prisbinding for perioden 01.11.2022–01.01.2023. Partenes anførsler: Klager bestrider plikt til å betale krav som bygger på delavtalen om prisbinding for november og desember 2022 som ledd i det løpende avtaleforholdet mellom partene. Klager mener at selskapet har gitt uriktige og villedende opplysninger om avtalens prisvilkår, og hevder at han ble oppfordret til å inngå avtalen. Han hevder selskapet garanterte lavere priser enn avtalen i realiteten medførte. Klager reagerer på at selskapet ikke opplyste om differansen mellom spotpris og fastpris som fulgte av tilbudet om prisbinding. Klager mener at opplysningene han fikk i forbindelse med avtaleinngåelsen var mangelfulle, og krever at selskapet frafaller fastprisen/prisbindingen i den omtvistede perioden. Han reagerer også på selskapets kundebehandling og at han ikke har hatt tilgang til fakturaoversikten. NorgesEnergi AS bestrider klagers krav. Selskapet mener at det ikke foreligger grunnlag for å fjerne prisbindingen i den omtvistede perioden. Selskapet viser til at klager benyttet seg av tilbud om prisbinding for periodene 01.09.2022–01.11.2022 og 01.11.2022–01.01.2023. Selskapet erkjenner at det ikke oppfylte sin opplysningsplikt om angrerett før 30.11.2022, og har gitt klager medhold i sitt krav om å frafalle fastprisen i den første prisbindingsperioden. Derimot bestrider selskapet klagers krav for den andre prisbindingsperioden, da angrefristen var utløpt da angreretten ble påberopt. Utsendelsen av angrerettopplysninger 30.11.2022 utløste angrefrist på 14 dager, som var utløpt da erklæringen ble fremsatt 29.01.2023. Selskapet viser for øvrig til at klager har samtykket til prisbindingen. Nemnda ser slik på saken: Saken gjelder uenighet om klagers plikt til å betale krav som bygger på prisbinding for november og desember 2022. Hovedspørsmålet er om klager har utøvd angreretten i rett tid. Slik saken er opplyst for nemnda, fikk klager 17. oktober 2022, i medhold av tilleggstjenesten «Prissikring» i hans eksisterende spotprisstrømavtale, tilbud om å binde prisen for november og desember 2022. Det er ingen uenighet mellom partene om at gyldig avtale om prisbinding ble inngått. Spørsmålet er om klager kan gå fra denne prisbindingsavtalen med grunnlag i angrerettutøvelse, slik at han avregnes i samsvar med spotprisavtalen. Utgangspunktet etter angrerettloven § 20 er at en forbruker kan gå fra avtalen ved å gi melding til den næringsdrivende innen angrefristen, jf. § 21. Angrefristen utløper som utgangspunkt første virkedag 14 dager fra dagen etter at avtale om tjeneste ble inngått, jf. angrerettloven § 21 første ledd, jf. § 6. Dersom den næringsdrivende ikke oppfyller sin plikt til å gi lovpålagte opplysninger om angreretten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, får dette imidlertid konsekvenser for når angrefristen utløper. Etter § 21 tredje og fjerde ledd, jf. § 6, utløper angrefristen i slike tilfeller første virkedag 14 dager fra dagen etter at slike opplysninger er gitt, likevel senest 12 måneder og 14 dager fra dagen etter at avtalen ble inngått. NorgesEnergi AS har erkjent at klager ikke fikk informasjon om angreretten før avtaleinngåelsen i samsvar med angrerettloven § 8 første ledd bokstav h da prisbindingen for november og desember 2022 ble avtalt. Det er derfor grunnlag for utsatt angrefrist i saken. Selskapet har imidlertid vist til at opplysninger om angreretten ble sendt ut i slutten av november, og at dette utløste en 14 dagers frist fra dagen etter klager mottok informasjonen, jf. § 21 tredje og fjerde ledd, jf. § 6. Det er selskapet som har bevisbyrden for at korrekte opplysninger er gitt, jf. angrerettloven § 7. Selskapet har i saken lagt frem utskrift fra e-postdialogen med klager, som indikerer at en slik e-post som selskapet viser til, ble sendt ut 28. november 2022. Slik nemnda ser det, har selskapet godtgjort at det ved den e-posten oppfylte opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h. Dette innebar at angrefristen startet å løpe første virkedag etter at e-posten ble sendt, og at fristen utløp 12. desember 2022. Da angreretten ble utøvd i slutten av januar 2023, var angrefristen utløpt for prisbindingsavtalen for november og desember 2022. Det er derfor ikke grunn til å frita klager fra betalingsplikten basert på angrerettsutøvelsen. Nemndas konklusjon er at klager gis ikke medhold. Uttalelsen er enstemmig. VEDTAK Klager gis ikke medhold. Oslo, 10. mars 2025 Henrik E. Kolderup, leder Thomas Iversen, Forbrukerrådet Astrid M. Hilde, Fornybar Norge Lars Lima, Fornybar Norge Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om klager var bundet av avtaleoverføring til nytt avtaleprodukt og om angrerett. Nemnda kom til at klager ikke var bundet av overføringen til variabelproduktet, og at klager hadde utøvd angreretten rettidig for den avtalen som gjaldt fra 1. januar 2023. Ved avgjørelsen av rettsvirkninger delte nemnda seg i et flertall og et mindretall. Flertallet mente at klager hadde krav på tilbakeføring av foretatte innbetalinger i den omtvistede perioden, mens mindretallet mente at klager i stedet skulle avregnes etter spotpris. Klager ble gitt medhold. Dissens om rettsvirkningene. Saga Energi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder uenighet om klager er bundet av avtaleoverføring og om angrerett. Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3, 1-4, 5-3 og 6 og angrerettloven. Historikk: 01.12.2021 – Partene inngår fastprisavtale for to anlegg. 23.12.2021 – Oppstart av kraftleveransene. 17.08.2022 – Partene inngår avtale om produktet «FASTPRIS» med virkning fra 01.01.2023. 02.12.2022 – Klager mottar SMS og e-postvarsel om overgang til produktet «LAVPRIS». 01.01.2023 – Klager overføres til produktet «LAVPRIS». 13.01.2023 – Klager utøver angrerett. 23.01.2023 – Klager inngår avtale om «SPOT-5øre kwh» med oppstart 24.01.2023. Krav: Klager krever å bli avregnet etter spotpris i perioden 01.01.2023–23.01.2023. Partenes anførsler: Klagers bestrider betalingsplikt for fakturaer i perioden 01.01.2023–23.01.2023 mens han var oppført på produktet «LAVPRIS». Klager mener at selskapet har foretatt endringer i avtaleproduktet uten hans samtykke, og bestrider at han aksepterte overgang til «LAVPRIS» ved avtaleutløpet da han inngikk første avtale i desember 2021. Han mener at selskapet uansett ikke kan overføre ham til produktet «LAVPRIS» når det er inngått avtale om et annet produkt som skulle gjelde fra 01.01.2023. Klager hevder videre at han heller ikke på noe tidspunkt mottok tilstrekkelige opplysninger om angrerett. Han viser til at han ikke mottok angreskjema eller øvrige opplysninger på en klar og forståelig måte. Klager peker på at han ved avtaleinngåelsene mottok informasjon gjennom hyperlenker. Saga Energi AS har ikke inngitt tilsvar i saken. Av klagers saksfremstilling fremkommer det at selskapet hevder at klager har samtykket til overføring til det omtvistede produktet. Nemnda ser slik på saken: Saken gjelder uenighet om avtaleoverføring og angrerett. Sakens hovedspørsmål er om klager kan kreve ny avregning basert på spotpris for perioden 1. januar 2023 til 23. januar 2023. Det beror i første omgang på om klager er bundet av overføringen til produktet «LAVPRIS». Slik saken er opplyst for nemnda, inngikk partene fastprisavtaler for to anlegg 1. desember 2021. Disse avtalene skulle løpe ut 2022. Etter avtalene skulle klager deretter overføres til variabelproduktet «LAVPRIS» med virkning fra 1. januar 2023. Før utløpet av fastprisavtalene – 17. august 2022 – inngikk imidlertid partene nye avtaler om produktet «FASTPRIS» med oppstart 1. januar 2023. 1. januar 2023 ble klager likevel overført til produktet «LAVPRIS». Det er denne avtaleoverføringen som er bestridt av klager i saken. Av bestillingsbekreftelsen som klager mottok på e-post da han bestilte fastprisproduktet «FASTPRIS» 1. desember 2021, fremgikk blant annet følgende: «Du vil få et skriftlig tilbud om en ny fastprisavtale innen avtaleperiodens utløp, dersom du ikke aksepterer ny fastpris vil du flyttes over til produktet LAVPRIS uten binding fra 01.01.2023.» En forutsetning etter avtalevilkårene for overføringen til «LAVPRIS» per 1. januar 2023, var dermed at det ikke hadde blitt inngått ny avtale om fastpris mellom partene før avtalen utløp. Nemnda legger til grunn at avtalen som ble inngått 17. august 2022 representerte en ny og selvstendig avtale som regulerte både produkt og leveringsperiode fra 1. januar 2023. Når partene dermed inngikk en ny fastprisavtale som skulle gjelde fra 1. januar 2023, hadde ikke selskapet grunnlag for å anvende overføringsklausulen i avtalen fra desember 2021. Det at klager 2. desember 2022 fikk varsel på SMS og e-post om overføring til «LAVPRIS» i tråd med standard kraftleveringsavtale § 5-3, endrer ikke det som allerede var avtalt. På den bakgrunn er det nemndas syn at klager ikke var bundet av overføringen til variabelproduktet «LAVPRIS». Nemnda bemerker at selskapet ikke har inngitt tilsvar i saken, noe den for øvrig finner kritikkverdig, slik at klagers saksfremstilling er lagt til grunn. Nemnda ser så på spørsmålet om klagers utøvelse av angrerett 13. januar 2023 var rettmessig. Slik nemnda forstår klager, gjøres det gjeldende at dette må vurderes opp mot den avtalen som gjaldt i tidsrommet fra 1. januar 2023. Det følger av nemndas drøftelse foran, at dette var den nye fastprisavtalen som løp fra 1. januar 2023, ikke variabelavtalen som han var satt på. Utgangspunktet etter angrerettloven § 20 er at en forbruker kan gå fra avtalen ved å gi melding til den næringsdrivende innen angrefristen, jf. § 21. Angrefristen utløper som utgangspunkt første virkedag 14 dager fra dagen etter at avtale om tjeneste ble inngått, jf. angrerettloven § 21 første ledd, jf. § 6. Dersom den næringsdrivende ikke oppfyller sin plikt til å gi lovpålagte opplysninger om angreretten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, får dette imidlertid konsekvenser for når angrefristen utløper. Etter § 21 tredje og fjerde ledd, jf. § 6, utløper angrefristen i slike tilfeller første virkedag 14 dager fra dagen etter at slike opplysninger er gitt, likevel senest 12 måneder og 14 dager fra dagen etter at avtalen ble inngått. Angrerettloven § 8 første ledd bokstav h – slik den gjaldt ved inngåelsen av avtalene i denne saken – krevde at den næringsdrivende før avtaleinngåelsen «på en klar og forståelig måte» gir forbrukeren opplysninger om at «det foreligger angrerett og standardisert skjema for bruk av angrerett (angreskjema), samt vilkårene, tidsfristene og fremgangsmåtene for å bruke angreretten». Det er den næringsdrivende som har bevisbyrden for at opplysningsplikten er oppfylt, jf. angrerettloven § 7. Nemnda tilføyer at § 8 bokstav h ble ordlydsmessig endret med virkning fra 01.10.2023, ved at det nå uttrykkelig fremgår at den næringsdrivende skal gi forbrukeren et standardisert skjema for bruk av angrerett (angreskjema). Om denne endringen viser nemnda til sine bemerkninger i samlevedtak i sak 23-056 m.fl. Slik saken er opplyst for nemnda, er det ingen indikasjoner på at selskapet oppfylte sin opplysningsplikt om angrerett i § 8 første ledd da den nye fastprisavtalen ble inngått mellom partene i august 2022. Nemnda peker igjen på at selskapet har unnlatt å inngi tilsvar i saken under henvisning til bevisbyrderegelen i angrerettloven § 7. Den utvidede fristen i § 21 har dermed fått anvendelse, og klagers erklæring om angrerett 13. januar 2023 var dermed rettidig. Klager har etter dette utøvd sin angrerett rettidig for avtalen som løp fra 1. januar 2023. Når det gjelder rettsvirkningen av at angreretten er utøvd rettidig, har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet – bestående av nemndleder med dobbeltstemme og forbrukerrepresentant Iversen – viser til flertallets votum i vedtak 23-011 m.fl. (Haugaland Kraft Energi AS) av 12. juni 2023. Der den næringsdrivende ikke har oppfylt opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, innebærer angrerettloven § 26 andre ledd sammenholdt med § 24 første ledd at forbrukerens betalingsplikt bortfaller i sin helhet der angreretten utøves, og at kunden har krav på å få tilbakeført sine betalinger under avtalen. I den utstrekning det har funnet sted gjennomfakturering av nettleie, skal tilbakeføringen ikke omfatte den del av betalingene som gjelder nettleien. Likevel har klager krav på å få tilbakeført den delen av strømstøtten som eventuelt har oversteget skyldig nettleie og som har gått til betaling av strøm.    Når det gjelder forsinkelsesrentene, viser flertallet til begrunnelsen i 22-1539. Klager har etter dette rett på tilbakeføring av innbetalinger foretatt i perioden mellom 1. januar 2023 og frem til ny avtale om spotpris ble inngått 23. januar 2023. Mindretallet – bestående av bransjerepresentantene Lima og Hilde – kan ikke se at klager har krav på tilbakeføring av foretatte betalinger for strøm som er levert og forbrukt, og viser til mindretallets begrunnelse i samlevedtak i sak 23-011 m.fl. mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023 som dette mindretallet slutter seg til. Mindretallet mener at klager i stedet har rett på å bli avregnet i samsvar med spotpris i den aktuelle perioden. Nemndas konklusjon er at klager gis medhold. Uttalelsen er avsagt under dissens når det gjelder rettsvirkninger. VEDTAK Klager gis medhold. Oslo, 10. mars 2025 Henrik E. Kolderup, leder Thomas Iversen, Forbrukerrådet Astrid M. Hilde, Fornybar Norge Lars Lima, Fornybar Norge Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om tilbakebetalingskrav med grunnlag i angrerettutøvelse for flere kraftleveringsavtaler. Nemnda kom til at én av avtalene var angret for sent, mens angreretten for de øvrige avtalene var utøvd i tide. Ved avgjørelsen av rettsvirkninger delte nemnda seg i et flertall og et mindretall. Flertallet mente at klager hadde krav på tilbakeføring av foretatte innbetalinger knyttet til de avtalene som var rettidig angret, mens mindretallet ikke kunne se at det forelå grunnlag for tilbakeføring av betaling for levert og forbrukt kraft. Klager ble gitt delvis medhold. Dissens om rettsvirkningene. Tibber Norge AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder uenighet om tilbakebetalingskrav med grunnlag i angrerettutøvelse. Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4 og angrerettloven. Historikk: 14.02.2021 – Partene inngår avtale om kraftleveranse, klager mottar velkomstbrev. 01.03.2021 – Oppstart av kraftleveranse. 24.11.2022 – Partene inngår avtale om kraftleveranse til ny adresse med oppstart samme dag. 25.11.2022 – Partene inngår avtale om kraftleveranse til ny adresse med oppstart 24.11.2022. 05.12.2022 – Klager mottar e-post med angreskjema. 06.12.2022 – Klager angrer avtalene. Krav: Klager krever å få tilbakebetalt samtlige foretatte innbetalinger i avtaleperiodene, beregnet til kr 36 467. Partenes anførsler: Klager hevder at selskapet har misligholdt sin opplysningsplikt ved å ikke gi tilstrekkelige opplysninger om angreretten ved avtaleinngåelsen. Klager viser til at han ikke mottok angreskjema på varig medium før avtalene ble inngått. Han viser til at han først mottok tilstrekkelige opplysninger i november 2022. Klager krever med grunnlag i angrerettutøvelsen tilbakeført samtlige innbetalinger i avtalene. Han beregner beløpet til kr 36 467. Tibber Norge AS bestrider klagers krav. Selskapet hevder at angrefristen i alle tilfeller er utløpt for avtalen som ble inngått i 2021. For de to andre avtalene hevder selskapet at det oppfylte sin opplysningsplikt om angrerett ved avtaleinngåelsen, og at den utvidede fristen dermed ikke har fått anvendelse. Selskapet anfører at det ikke gjelder et krav om at angreskjema må meddeles i PDF-format. Selskapet bestrider at klager har rett på tilbakeføring av kostnader for levert kraft. Selskapet mener at strøm må anses som en vare, og ikke en tjeneste. Det kan uansett ikke kreves tilbakebetaling for kraft som er levert og forbrukt. Selskapet ber nemnda ta stilling til representant Iversens habilitet. Nemnda ser slik på saken: Saken gjelder uenighet om angrerett er utøvd innen gjeldende angrefristen, og om klager i så fall har rett på å få tilbakeført betalinger for levert strøm. Før nemnda tar stilling til sakens materielle spørsmål, behandler den selskapets innsigelse til habiliteten til nemndsmedlem Thomas Iversen, som er oppnevnt av Forbrukerrådet. Habilitetsinnsigelsen bygger blant annet på at Iversen skal ha uttalt seg ulikt fra daværende leder av forbrukerpolitisk avdeling i Forbrukerrådet, Fredrik Färber, om hvorvidt kraft er en vare, i motsetning til en tjeneste. Selskapet mener uansett at nemnda må ta stilling til Iversens habilitet som følge av Iversens «til dels kraftfulle og unyanserte uttalelser i media». Elklagenemnda har behandlet habilitetsinnsigelsen separat fra hovedsaken. Nemndsmedlem Iversen har ikke deltatt ved behandlingen, jf. forvaltningsloven § 8 andre ledd. Nemnda – alle medlemmer unntatt Iversen – viser til nemndas redegjørelse for habilitetsvurderingen i samlevedtak mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023. Nemnda vurderer omstendighetene i denne saken på samme måte som i det vedtaket. Når det særskilt gjelder uttalelsen fra daværende avdelingsleder Färber om hvorvidt strøm er en vare, er dette et rent rettsanvendelsesspørsmål, der Iversens uttalelser i seg selv ikke har vekt. Etter en samlet vurdering finner nemnda at representant Iversen ikke er inhabil til å delta i behandlingen av klagesaken, og at han derfor ikke skal fratre. Nemnda – med alle medlemmer inkludert nemndmedlem Iversen – ser så på sakens materielle spørsmål. Saken reiser spørsmål om hvorvidt angreretten er utøvd innen gjeldende angrefrist for tre kraftleveringsavtaler, samt hvilke rettsvirkninger en eventuell rettidig angrerettutøvelse får. Slik saken er opplyst, inngikk partene avtale om kraftleveranse til adresse A 14. februar 2021 med oppstart 1. mars 2021, 24. november 2022 til adresse B med oppstart samme dag, og dagen etter – 25. november 2022 – til adresse C med oppstart 24. november 2022. Avtalene har etter det opplyste løpt parallelt, og ble avsluttet samtidig ved samme angrerettserklæring. Utgangspunktet etter angrerettloven § 20 er at en forbruker kan gå fra avtalen ved å gi melding til den næringsdrivende innen angrefristen, jf. § 21. Angrefristen utløper som utgangspunkt første virkedag 14 dager fra dagen etter at avtale om tjeneste ble inngått, jf. angrerettloven § 21 første ledd, jf. § 6. Dersom den næringsdrivende ikke oppfyller sin plikt til å gi lovpålagte opplysninger om angreretten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, får dette imidlertid konsekvenser for når angrefristen utløper. Etter § 21 tredje og fjerde ledd, jf. § 6, utløper angrefristen i slike tilfeller første virkedag 14 dager fra dagen etter at slike opplysninger er gitt, likevel senest 12 måneder og 14 dager fra dagen etter at avtalen ble inngått. Angrerettloven § 8 første ledd bokstav h – slik den gjaldt ved inngåelsen av avtalene i denne saken – krevde at den næringsdrivende før avtaleinngåelsen «på en klar og forståelig måte» gir forbrukeren opplysninger om at «det foreligger angrerett og standardisert skjema for bruk av angrerett (angreskjema), samt vilkårene, tidsfristene og fremgangsmåtene for å bruke angreretten». Det er den næringsdrivende som har bevisbyrden for at opplysningsplikten er oppfylt, jf. angrerettloven § 7. Formålet er å sette forbrukeren i stand til å forstå og å bruke den angreretten som gjelder i avtalen, se i denne sammenheng blant annet EU-domstolens tolkningsuttalelse i dom 24. februar 2022 i sak C-536/20 Tiketa avsnitt 42. Nemnda tilføyer at § 8 bokstav h ble ordlydsmessig endret med virkning fra 01.10.2023, ved at det nå uttrykkelig fremgår at den næringsdrivende skal gi forbrukeren et standardisert skjema for bruk av angrerett (angreskjema). Om denne endringen viser nemnda til sine bemerkninger i samlevedtak i sak 23-056 m.fl. Hvorvidt angrefristen er utløpt, må vurderes separat for hver enkelt avtale. Nemnda finner det klart at avtalen om kraftleveranse til adresse A uansett ble angret for sent, ettersom lengstefristen på 12 måneder og 14 dager fra avtaleinngåelsen uansett var oversittet. Klager angret avtalen 6. desember 2022, ett år og ti måneder etter avtaleinngåelsen i februar 2021. Avtalene for adresse B og C ble inngått henholdsvis 24. og 25. november 2022. Klager utøvde dermed sin angrerett innenfor den ordinære fristen på 14 dager etter avtaleinngåelsen da angreretterklæringen ble meddelt selskapet 6. desember 2022. Det er derfor ikke nødvendig for nemnda å ta stilling til om klager hadde krav på utvidet frist for disse avtalene, jf. angrerettloven § 21 tredje og fjerde ledd, noe som krever at selskapet ikke oppfylte opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h. Når det gjelder rettsvirkningen av at angreretten er utøvd rettidig for avtalene for adresse B og C, har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet – bestående av nemndleder med dobbeltstemme og forbrukerrepresentant Iversen – viser til flertallets votum i vedtak 23-011 m.fl. (Haugaland Kraft Energi AS) av 12. juni 2023. Der den næringsdrivende ikke har oppfylt opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, innebærer angrerettloven § 26 andre ledd sammenholdt med § 24 første ledd at forbrukerens betalingsplikt bortfaller i sin helhet der angreretten utøves, og at kunden har krav på å få tilbakeført sine betalinger under avtalen. I den utstrekning det har funnet sted gjennomfakturering av nettleie, skal tilbakeføringen ikke omfatte den del av betalingene som gjelder nettleien. Likevel har klager krav på å få tilbakeført den delen av strømstøtten som eventuelt har oversteget skyldig nettleie og som har gått til betaling av strøm.    Når det gjelder forsinkelsesrentene, viser flertallet til begrunnelsen i 22-1539. Mindretallet – bestående av bransjerepresentantene Lima og Hilde – kan ikke se at klager har krav på tilbakeføring av foretatte betalinger for strøm som er levert og forbrukt, og viser til mindretallets begrunnelse i samlevedtak i sak 23-011 m.fl. mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023 som dette mindretallet slutter seg til. Nemndas konklusjon er at klager gis delvis medhold. Uttalelsen er avsagt under dissens når det gjelder rettsvirkninger. VEDTAK Klager gis delvis medhold. Oslo, 10. mars 2025 Henrik E. Kolderup, leder Thomas Iversen, Forbrukerrådet Astrid M. Hilde, Fornybar Norge Lars Lima, Fornybar Norge Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om klagers betalingsplikt for bruddgebyr med grunnlag i angrerettutøvelse. Nemnda kom til at det ikke var godtgjort at selskapet hadde oppfylt sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, og at klager derfor hadde en utvidet angrerett som var utøvd i tide. Nemnda kom til at rettidig utøvelse av angreretten medførte at klager ikke hadde plikt til å betale det omtvistede bruddgebyret. Ved avgjørelsen av rettsvirkninger for øvrig delte nemnda seg i et flertall og et mindretall. Klager ble gitt medhold. Dissens om rettsvirkningene. Saga Energi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for bruddgebyr. Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3, 1-4 og 5-1 og angrerettloven. Historikk: 10.2022 – Klager kontakter selskapet og sier opp gjeldende fastprisavtale. 18.11.2022 – Selskapet tilbyr klager spotprisavtale og nedsatt bruddgebyr. 16.01.2023 – Klager bekrefter oppsigelsen og bestiller overgang til spotavtale. 25.01.2023 – Klager utøver angreretten. 02.2023 – Klager settes over på pliktstrøm og faktureres bruddgebyr på kr 3675. Krav: Klager krever seg løst fra avtalen uten kostnad og bestrider bruddgebyr. Partenes anførsler: Klager hevder at selskapet ikke oppfylte sin opplysningsplikt om angrerett og mener utvidet frist for å utøve angrerett får anvendelse. Klager viser til at han ikke mottok utfylt angreskjema i forbindelse med avtaleinngåelsen. Han hevder at han hadde angreretten i behold da erklæringen ble fremsatt 25.01.2023. Klager bestrider plikten til å betale bruddgebyret og mener at rettidig angrerettutøvelse medfører at han må anses fristilt fra betalingsplikten. Klager reagerer på at han ikke mottok svar fra selskapet på erklæringen om angrerettutøvelse og at han ble plassert på pliktstrøm. Saga Energi AS har ikke inngitt tilsvar i saken. Av klagers saksfremstilling fremkommer det at selskapet hevder å ha oppfylt sin opplysningsplikt om angrerett. Nemnda ser slik på saken: Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for bruddgebyr. Hovedspørsmålet i saken er om klager kan kreve seg løst fra kontrakten med grunnlag i utøvelse av angrerett. Utgangspunktet etter angrerettloven § 20 er at en forbruker kan gå fra avtalen ved å gi melding til den næringsdrivende innen utløpet av angrefristen, jf. § 21. Angrefristen utløper som utgangspunkt 14 dager etter at avtalen ble inngått, jf. angrerettloven § 21 første ledd. Dersom den næringsdrivende ikke oppfyller sin plikt til å gi lovpålagte opplysninger om angreretten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, forlenges likevel angrefristen. Etter § 21 tredje og fjerde ledd utløper angrefristen i slike tilfeller tidligst 14 dager fra dagen slike opplysninger er gitt, likevel senest 12 måneder og 14 dager fra avtalen ble inngått. Det nærmere tidspunktet for inngåelsen av fastprisavtalen mellom partene er ikke kjent for nemnda. Saga Energi AS har ikke inngitt tilsvar i saken, til tross for gjentatte henvendelser fra Elklagenemndas sekretariat. Nemnda finner derfor at usikkerheten om når avtalen ble inngått må gå utover selskapet, slik at den legger til grunn at avtalen ble inngått mindre enn 12 måneder og 14 dager før angreretten ble utøvd. Det er i denne saken ingen holdepunkter for at det ved avtaleinngåelsen ble gitt opplysninger om angreretten i samsvar med angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, noe som begrunner en utvidet angrefrist. Nemnda legger derfor til grunn at denne lengstefristen ikke var utløpt da klager utøvde sin angrerett 25. januar 2023. Klager har etter dette utøvd sin angrerett innenfor angrefristen. Nemnda ser utøvelsen av angreretten 25. januar 2023 i sammenheng med bekreftelsen av oppsigelsen 16. januar 2023, slik at dette utgjør en og samme disposisjon i dette avtaleforholdet. Rettsvirkningen av rettidig utøvd angrerett er at partenes plikt til å oppfylle avtalen bortfaller, jf. angrerettloven § 23 første ledd. Klager har dermed ikke plikt til å betale det omtvistede bruddgebyret. Når det gjelder de øvrige rettsvirkningene, har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet – bestående av nemndleder med dobbeltstemme og forbrukerrepresentant Iversen – viser til flertallets votum i vedtak 23-011 m.fl. (Haugaland Kraft Energi AS) av 12. juni 2023. Der den næringsdrivende ikke har oppfylt opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, innebærer angrerettloven § 26 andre ledd sammenholdt med § 24 første ledd at forbrukerens betalingsplikt bortfaller i sin helhet der angreretten utøves, og at kunden har krav på å få tilbakeført sine betalinger under avtalen. I den utstrekning det har funnet sted gjennomfakturering av nettleie, skal tilbakeføringen ikke omfatte den del av betalingene som gjelder nettleien. Likevel har klager krav på å få tilbakeført den delen av strømstøtten som eventuelt har oversteget skyldig nettleie og som har gått til betaling av strøm.    Når det gjelder forsinkelsesrentene, viser flertallet til begrunnelsen i 22-1539. Mindretallet – bestående av bransjerepresentantene Lima og Hilde – kan ikke se at klager har krav på tilbakeføring av foretatte betalinger for strøm som er levert og forbrukt, og viser til mindretallets begrunnelse i samlevedtak i sak 23-011 m.fl. mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023 som dette mindretallet slutter seg til. Nemndas konklusjon er at klager gis medhold. Uttalelsen er avsagt under dissens når det gjelder rettsvirkninger.  VEDTAK Klager gis medhold. Oslo, 10. mars 2025 Henrik E. Kolderup, leder Thomas Iversen, Forbrukerrådet Astrid M. Hilde, Fornybar Norge Lars Lima, Fornybar Norge Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.