Søkeresultater

Saken gjaldt uenighet om tidspunkt for avtaleinngåelse i forbindelse med angrerettutøvelse   og tilbakebetalingskrav. Nemnda kom under dissens til at klager hadde utøvd angreretten for leveransen til begge de adresser som fastprisavtalen hadde gått til, etter at klager hadde flyttet underveis. Det var ikke nødvendig for flertallet å ta stilling til om det var tale om en og samme avtale til flere målere, ettersom flyttingen i alle tilfeller kunne anses som en oppsigelse av første avtale. Flertallet kom videre til at angreretten var utøvd i tide, og at klager hadde krav på tilbakeføring av betalinger under avtaleforholdene. Kravet omfattet strømstøtte til gode som var gått til motregning for betaling av kraftleveranse. Mindretallet kom til at angrerettsutøvelsen ikke medførte plikt til tilbakeføring av betalinger. Klager ble gitt medhold. Dissens.       Gudbrandsdal Energi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.     Saken gjelder uenighet om tidspunkt for avtaleinngåelse i forbindelse med angrerettutøvelse   og tilbakebetalingskrav.    Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4 og angrerettloven.    Historikk:   19.04.2022 – Klager bestiller fastprisproduktet «Fastpris 12 måneder» for [adresse a].   27.04.2022 – Klager ber om overføring av avtalen til adresse [adresse b].   09.05.2022 – Avtale overføres.   10.05.2022 – Oppstart av kraftleveranse.   09.12.2022 – Selskapet sender ut angrerettopplysninger.   22.12.2022 – Klager påberoper seg angreretten.   10.01.2023 – Avtaleforhold opphører.    Krav:  Klager krever tilbakebetalt samtlige innbetalinger foretatt i medhold av avtalen tilbake til april 2022 samt strømstøtte, beregnet til kr 23 148,04.    Partenes anførsler:     Klager krever tilbakeført samtlige innbetalinger i perioden mellom 19.04.2022 og   10.01.2023. Han bestrider at den angrede avtalen gjaldt fra 10.05.2022 og krever   tilbakebetaling også for perioden mellom 19.04.2022 og 10.05.2022. Han viser til at   avtaleproduktet allerede var aktivt den 19.04.2022 og at angreretten ble utøvd for samme   produkt.     Klager bestrider videre beregningsgrunnlaget for tilbakebetalingskravet. Han krever at strømstøtten inngår i tilbakebetalingskravet og viser til at strømstøtten er trukket fra på nettleien. Klager hevder at han har et utestående krav på kr 10 970,49.    Gudbrandsdal Energi AS  erkjenner at klager hadde angreretten i behold da den ble påberopt i januar 2023, men bestrider at klager har krav på tilbakebetaling for perioden før 10.05.2022. Selskapet viser til at avtalen er knyttet til adresse, og at adresseendringen derfor måtte anses   som en nytegning.     Selskapet hevder at det har tilbakebetalt klager i samsvar med regelverket. Det hevder at   kunden ikke har krav på å få utbetalt strømstøtten som følge av at han i så fall vil få utbetalt   mer enn han har betalt inn. Selskapet viser til bransjens forståelse av regelverket.        Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder krav om tilbakebetaling ved utøvelse av angrerett. Saken reiser særlig spørsmål om betydningen av flytting for omfanget av tilbakebetalingskravet, samt om tilbakebetaling av strømstøtte.    Slik saken er opplyst for nemnda, er det enighet om at klager inngikk avtale om fastprisproduktet «Fastpris 12 måneder» for [adresse a] med selskapet 19.04.2022. 27.04.2022 ba klager ber om overføring av avtalen til ny bolig, og leveransen på den nye boligen startet 10.05.2022.    Ved bedømmelsen av saken, har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall.     Flertallet  – bestående av nemndas leder med dobbeltstemme og forbrukerrepresentant Iversen – viser til at det første spørsmålet i saken er om man i denne saken står overfor samme avtaleforhold for hele perioden, eller om det er tale om to etterfølgende avtaleforhold. Klager hevder at det i realiteten er tale om en og samme prisbindingsavtale, videreført på ny adresse, og at det derfor ikke kan anses som to separate avtaler. Selskapet hevder at systemet er bygget opp slik at flytting medfører registrering av ny avtale knyttet til ny målepunkt-ID der det er måleren som definerer avtalen, og det følgelig må anses som to separate avtaler med selvstendige rettigheter og plikter, og blant annet med ny angrerettperiode.    Flertallet viser til at utgangspunktet etter angrerettloven § 20 er at en forbruker kan gå fra avtalen ved å gi utvetydig melding til den næringsdrivende om at kunden ønsker å gå fra avtalen innen utløpet av angrefristen, jf. § 21. Angrefristen utløper som utgangspunkt på første virkedag 14 dager fra dagen etter at avtale om tjeneste ble inngått, jf. angrerettloven § 21 første ledd, jf. § 6. Dersom den næringsdrivende ikke oppfyller sin plikt til å gi lovpålagte opplysninger om angreretten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, får dette imidlertid konsekvenser for når angrefristen utløper. Etter § 21 tredje og fjerde ledd, jf. § 6, utløper angrefristen første virkedag 14 dager fra dagen etter at slike opplysninger er gitt, likevel senest 12 måneder og 14 dager fra dagen etter at avtalen ble inngått.    Flertallet bemerker at realiteten i denne saken er at klager har videreført samme kundeforhold og avtalevilkår fra en måler til en annen. Selv om en flytting i forhold til nettleieavtalen behandles som en oppsigelse av det kundeforholdet som flyttingen skjer fra, og en nytegning for den måleren som flyttingen skjer til, kan dette stille seg ulikt for kraftleveringsavtaler. Dette gjelder i alle tilfeller der avtalens realitet er en prisbinding for en bestemt periode, der det verken for selskap eller kunde spiller noen rolle hvilken måler prisbindingen anvendes for.    Det er for flertallet ikke nødvendig å ta endelig stilling til dette spørsmålet. Flertallet viser til at flyttingen i ethvert tilfelle kan anses som en oppsigelse av den første leveransen som kvalifiserer som utøvelse av angrerett etter angrerettloven § 20. Dette flertallet viser til flertallets bedømmelse av tilsvarende spørsmål i sak 23-205 om leverandørbytte og 23-239 om produktbytte, som begge er avgjort i samme møte som nærværende sak, samt de tidligere saker som det der er vist til. Angreretten må derfor anses utøvd også for den første avtalen. Angrerettserklæringen må anses som et påkrav om tilbakebetaling for den første perioden.    Dette innebærer at klager uansett må anses å ha utøvd angrerett for hele leveranseperioden på de to adressene, enten man vurderer det som én videreført avtale eller som to avtaler med hver sin angrerettperiode.     Det er ingen holdepunkter i saken for at selskapet sendte ut opplysninger om angreretten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h før ved meldingen 09.12.2022. Klager innga angrerettserklæringen 22.12.2022, som var mindre enn 14 dager etter meldingen. Angreretten ble derfor utøvd innenfor angrefristen, jf. angrerettloven § 21 fjerde ledd.    Når det gjelder rettsvirkningene av utøvelsen av angreretten, peker dette flertallet på flertallets votum i vedtak 23-011 m.fl. (Haugaland Kraft Energi AS) av 12. juni 2023. Der den næringsdrivende ikke har oppfylt opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, innebærer angrerettloven § 26 andre ledd sammenholdt med § 24 første ledd at forbrukerens betalingsplikt bortfaller i sin helhet der angreretten utøves, og at kunden har krav på å få tilbakeført sine betalinger under avtalen. I den utstrekning det har funnet sted gjennomfakturering av nettleie, skal imidlertid tilbakeføringen ikke omfatte den del av betalingene som gjelder nettleien. Av betydning for denne saken understreker flertallet likevel at klager krav på å få tilbakeført den den av strømstøtten som måtte ha oversteget skyldig nettleie og som har gått til betaling av strøm. Dette er beløp som klager har til gode på nettleien, og som utgjør deler av klagers betaling for levert strøm gjennom motregning.    Når det gjelder forsinkelsesrentene, viser flertallet til begrunnelsen i 22-1539. Flertallet legger til grunn at det er påkravsregelen i forsinkelsesrenteloven § 2 som får anvendelse. Påkrav på tilbakebetalingskravene ble først sendt ved erklæringen 22.12.2022. Klager har derfor krav på forsinkelsesrenter fra 30 dager etter at dette påkravet ble sendt.    Etter flertallets syn må derfor klagen gis medhold.    Mindretallet  – bestående av bransjerepresentantene Lima og Hilde – er enig i at angrerettutøvelsen 22.12.2022 skjedde i rett tid, men mener denne bare får virkning for avtalen som ble inngått for adressen [adresse b]. Mindretallet mener denne avtalen må anses som separat fra avtalen om leveranse av kraft for [adresse a] også i relasjon til angreretten.     Mindretallet tilføyer at spørsmålet er uten betydning for utfallet, ettersom angrerettsutøvelsen ikke gir grunnlag for tilbakeføring av betalinger foretatt tilbake i tid. Dette mindretallet viser til mindretallets votum i vedtak 23-011 m.fl. (Haugaland Kraft Energi AS) av 12. juni 2023. Mindretallet kan ikke se rettslig grunnlag for at utøvelse av angreretten gir klager krav på tilbakebetaling av foretatte innbetalinger, eller for øvrig kan ha til virkning at klager fritas fra plikten til å betale for strøm som er levert og forbrukt.    Med det syn mindretallet har på tilbakebetalingsforpliktelsen, er det ikke nødvendig å gå inn på spørsmålet om strømstøtten skal holdes utenfor oppgjøret etter angrerettloven.     I samsvar med flertallets syn bortfaller klagers betalingsforpliktelse etter avtalen. Klager har videre krav på fullstendig tilbakebetaling av samtlige innbetalinger foretatt i avtaleforholdet for leveranse av elektrisk kraft med tillegg av motregnet strømstøtte og forsinkelsesrente, beregnet fra oppstarten av leveransen til [adresse a].    Klagen tas til følge under dissens.     Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.    I samsvar med flertallet syn fattet nemnda slikt      VEDTAK     Klager gis medhold.    Oslo, 26. august 2024  Henrik E. Kolderup, leder  Thomas Iversen, Forbrukerrådet  Astrid M. Hilde, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om hvorvidt klager er bundet av avtale om prisbinding. Nemnda la til grunn at avtalen om prisbinding var gyldig inngått, og at angreretten ble utøvd for sent. Nemnda uttrykte kritikk mot salget av prisbindingsavtale i den aktuelle situasjonen. Klager ble enstemmig ikke gitt medhold.       NorgesEnergi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.    Saken gjelder uenighet om hvorvidt klager er bundet av avtale om prisbinding.    Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4 og angrerettloven.    Historikk:  18.10.2022 – Klager mottar prisbindingstilbud for november og desember 2022.  27.10.2022 – Klager aksepterer tilbudet og mottar bestillingsbekreftelse.  30.11.2022 – Selskapet hevder det sender ut angrerettopplysninger.  19.12.2022 – Klager mottar omtvistet faktura for november 2022.  05.01.2023 – Klager påberoper angrerett.  09.01.2023 – Klager mottar omtvistet faktura for desember 2022.    Krav:  Klager bestrider betalingsplikt for fakturaer for november og desember 2022, og krever kompensert kr 12 000.    Partenes anførsler:    Klager mener hun er ubundet av avtale om prisbinding med grunnlag i angrerettutøvelse. Hun hevder selskapet har drevet villedende markedsføring og føler seg lurt. Klager viser til at selskapet sendte en stor mengde e-poster og at hun opplevde det som nødvendig å akseptere tilbudet om prisbinding. Hun viser videre til at selskapets kundebehandler oppfordret henne til å inngå avtalen. Klager hevder hun ikke forsto prisbindingen da avtalen ble inngått.    Klager hevder at betalingskravet ikke står i forhold til hennes reelle forbruk. Hun viser til at  hun har iverksatt strømbesparende tiltak. Klager er misfornøyd med kundebehandlingen.    NorgesEnergi AS  opprettholder fakturakravene og viser til at klager er bundet av avtalen.   Selskapet viser til at klager var oppført på fordelsproduktet «Prissikring» og at hun fikk   tilbud om prisbinding for november og desember 2022, som hun valgte å akseptere.    Selskapet erkjenner at det ikke oppfylte sin opplysningsplikt på tidspunktet for   avtaleinngåelsen, men mener angrefristen løp 14 dager fra selskapet sendte ut   angrerettopplysninger i slutten av november 2022. Selskapet mener klager påberopte   angreretten utenfor denne fristen.    Selskapet viser til at det har tilbudt klager en minnelig løsning, men at hun har valgt å ikke akseptere dette.    Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om klagers plikt til å betale krav som bygger på avtalt prisbinding for november og desember 2022. Hovedspørsmålet er om klager har utøvd angreretten i rett tid.     Klager fikk 18. oktober 2022 tilbud om å binde prisen for november og desember 2022 til 569,99 øre/kWh. Det er ingen uenighet om at klager 27.10.2022 aksepterte dette tilbudet og inngikk slik prisbindingsavtale. Klager har gjort gjeldende at hun har angret avtalen om prisbinding i tide, og derfor har krav på å bli avregnet etter den underliggende spotprisavtalen for november og desember 2022.       Utgangspunktet etter angrerettloven § 20 er at en forbruker kan gå fra avtalen ved å gi melding til den næringsdrivende innen angrefristen, jf. § 21. Angrefristen utløper som utgangspunkt første virkedag 14 dager fra dagen etter at avtale om tjeneste ble inngått, jf. angrerettloven § 21 første ledd, jf. § 6. Dersom den næringsdrivende ikke oppfyller sin plikt til å gi lovpålagte opplysninger om angreretten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, får dette imidlertid konsekvenser for når angrefristen utløper. Etter § 21 tredje og fjerde ledd, jf. § 6, utløper angrefristen i slike tilfeller første virkedag 14 dager fra dagen etter at slike opplysninger er gitt, likevel senest 12 måneder og 14 dager fra dagen etter at avtalen ble inngått.     NorgesEnergi AS har under saksforberedelsen erkjent at klager ikke fikk informasjon om angreretten før avtaleinngåelsen i samsvar med angrerettloven § 8 første ledd bokstav h da fastprisavtalen for november og desember 2022 ble inngått. Det er derfor grunnlag for utsatt angrefrist i saken. Selskapet har imidlertid vist til at opplysninger om angreretten ble sendt ut i slutten av november, hvilket utløste en 14 dagers frist fra dagen etter klager mottok informasjonen, jf. § 21 tredje og fjerde ledd, jf. § 6.    Det er selskapet som har bevisbyrden for at korrekte opplysninger er gitt, jf. angrerettloven § 7. Selskapet har i denne saken lagt frem utskrift fra dialogen med klager, som indikerer at en slik e-post som selskapet viser til, ble sendt ut 30. november 2022 klokken 14.40 til den e-postadressen som klager bruker. Slik nemnda ser det, innebærer e-posten at selskapet ved den e-posten oppfylte opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h. Dette innebar at angrefristen startet å løpe første virkedag etter at e-posten ble sendt, og at fristen utløp 14. desember 2022. Da angreretten ble utøvd i begynnelsen av januar 2023, var derfor angrefristen utløpt for prisbindingsavtalen for november og desember 2022.     Nemnda har i sin vurdering merket seg at klager hadde et strømkontoprodukt og at dette etter utstedelsen av fakturaen for desember 2022 var overtrukket med langt mer enn fakturakravene for november og desember 2022. Hvorvidt selskapet har oppfylt sine forpliktelser når det gjelder dette produktet, herunder til å sørge for at månedlige innbetalinger er tilstrekkelig høye, gir saken ikke grunnlag for nemnda til å vurdere. Nemnda mener likevel at dette tilsa at klager befant seg i en vanskelig økonomisk situasjon, og at rådet om å inngå en fastprisavtale til 569,99 øre/kWh – som lå vesentlig høyere enn snittprisen i perioden – i kombinasjon med en allerede overtrukket Strømkonto, fremstår som et særdeles dårlig råd. Saken er likevel heller ikke tilstrekkelig opplyst til at nemnda kan konkludere med at rådgivningen i forbindelse med avtaleinngåelsen gir grunnlag for å sette avtalen til side.     Nemnda finner etter dette ikke tilstrekkelig grunnlag for å frita klager fra betalingsplikten.   Etter dette kan klagen ikke tas til følge.     Nemnda oppfordrer likevel selskapet til å gå i dialog med klager med sikte på å finne en rimelig løsning, herunder vurdere om det fortsatt er grunnlag for å tilby klager en reduksjon i det utestående kravet i samme størrelsesorden eller høyere enn det selskapet tidligere har gjort.     Nemndas konklusjon er at klager gis ikke medhold.    Uttalelsen er enstemmig.      VEDTAK     Klager gis ikke medhold.    Oslo, 26. august 2024    Henrik E. Kolderup, leder  Thomas Iversen, Forbrukerrådet  Astrid M. Hilde, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt spørsmål om klager hadde angrerett i en situasjon der selskapet hadde foretatt endringer i avtalen ved å overføre klager fra et produkt til et annet. Nemnda kom til at selskapet ikke hadde fulgt kravene til avtaleendring i standard kraftleveringsavtale § 6, jf. prisopplysningsforskriften § 22. Nemnda åpnet for at der selskapet skulle ha innhentet kundens samtykke til en vesentlig avtaleendring uten å gjøre det, kan det være grunnlag for ny angrerett. I denne saken forelå det likevel ingen vesentlig endring. Klagers utøvelse av angrerett ble derfor holdt opp mot det opprinnelige avtaleinngåelsestidspunktet, og ble ansett utøvd for sent. Klager ble likevel gitt delvis medhold, ved at avtaleendringen ikke kunne anses gjennomført, siden kravene til endring ikke var fulgt. Klager ble enstemmig gitt delvis medhold.     Gudbrandsdal Energi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.     Saken gjelder uenighet om tilbakebetaling ved angrerettutøvelse og varsel om avtaleendring.    Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3, 1-4 og 6, angrerettloven og   prisopplysningsforskriften.    Historikk:  28.05.2021 – Partene inngår avtale om spotprisproduktet «GE Spotpris YS».  01.06.2021 – Oppstart av kraftleveranse.  25.10.2022 – Selskapet varsler klager om avtaleopphør og overgang til annet avtaleprodukt.  01.11.2022 – Selskapet overfører klager fra «GE Spotpris YS» til «Spotpris».  09.12.2022 – Selskapet sender klager angreskjema.  22.12.2022 – Klager påberoper seg angreretten.  03.01.2023 – Selskapet avviser angrerettutøvelsen.    Krav:  Klager krever tilbakebetalt samtlige innbetalinger foretatt i medhold av den angrede   avtalen fra 1. november 2022.    Partenes anførsler:    Klager  bestrider betalingsplikt for krav som bygger på avtalen han ble overført til 1. november 2022. Klager reagerer på at han ble overført til et annet avtaleprodukt uten hans samtykke. Han bestrider at han mottok bestillingsbekreftelsen i den formen som selskapet har fremlagt for nemnda og hevder at flere avtalevilkår er tilføyd av selskapet i ettertid. Klager viser til egen dokumentasjon.    Klager mener selskapet plikter å gi rettidig varsel om endringer i avtalen, uavhengig av om endringene er til gunst for kunden. Han viser til vilkåret om varsling minst 30 dager før   vilkårsendringer i avtalen.    Klager mener at han hadde angreretten i behold da han gjorde den gjeldende. Han viser til at avtaleoverføringen utløste ny angrefrist og at selskapet sendte ham angrerettopplysninger en måned etter overføringen. Klager viser endelig til at han ikke mottok angrerettopplysninger på varig medium.    Gudbrandsdal Energi AS  opprettholder kravene. Selskapet viser til at klager ble varslet om overføringen 25. oktober 2022. Selskapet hevder at overføringen ikke er omfattet av varslingsreglene.   Selskapet hevder at klager hadde oversittet angrefristen da angreretten ble påberopt i desember 2022. Overføringen i november utløste ikke ny angrefrist og utsendelsen av angreskjema skjedde ved en feil. Selskapet anfører at klager ble flyttet over på en   avtale med gunstigere vilkår enn den han var oppført på. Det fastholder likevel at   overføringen ikke kan anses som en nytegning.        Nemnda ser slik på saken:       Saken gjelder uenighet om klager plikter å betale de omtvistede fakturaene for november og desember 2022. Hovedspørsmålet er om selskapet har overholdt reglene for prisvarsling etter standard kraftleveringsavtale § 6, og om klager hadde angrerett ved overføringen til et nytt avtaleprodukt.    Slik saken er opplyst for nemnda, inngikk partene 25. mai 2021 avtale om spotprisproduktet «GE Spotpris YS». Klager ble så 25. oktober 2022 via «Min Side» varslet om at han med virkning fra 1. november 2022 ville bli overført til et annet spotprisprodukt, «Spotpris». Selskapet sendte deretter informasjon om angrerett til klager 13. desember 2022. Klager påberopte seg angreretten 22. desember 2022.    Selskapet har i ettertid hevdet at klager ikke har angrerett og at avtaleendringen bygget på avtalevilkårene for den opprinnelige avtalen. Klager har på sin side hevdet at selskapet ikke har fulgt reglene om varsling og at endringen utløste ny angrerett i avtaleforholdet.   Etter angrerettloven § 1 gjelder loven for avtaler som inngås ved fjernsalg eller ved salg utenom faste forretningslokaler. Angrefristen regnes som hovedregel fra 14 dager etter den dagen da tjenesteavtalen ble inngått, jf. angrerettloven § 21 første ledd. Der den næringsdrivende ikke har oppfylt sine opplysningsplikter etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, er det aktuelt med forlenget angrefrist. Slik forlenget angrefrist kan imidlertid ikke utløpe senere enn 12 måneder og 14 dager regnet fra dagen etter avtaleinngåelsen, jf. angrerettloven § 21 tredje ledd.     Spørsmålet i denne saken er om overføringen av klager fra avtaleproduktet «GE Spotpris YS» til «Spotpris» per 1. november 2022 innebar en avtaleinngåelse som utløste rettigheter etter angrerettloven. Hvis den er det, regnes angrefristene tidligst fra dette endringstidspunktet. Hvis den ikke skal det, skal angrefristen regnes fra tidspunktet for inngåelsen av den tidligere avtalen, som altså ligger mer enn 12 måneder og 14 dager tilbake i tid.    Det er på det rene at overføringen av klager fra produktet «GE Spotpris YS» til produktet «Spotpris» ble gjennomført som en ensidig avtaleendring fra selskapets side. Det er enighet om at selskapet sendte klager 25.10.2022 følgende melding på «Min Side»:    «Endring av avtale    Hei!    Du har i dag GE Spotpris YS, og denne avtalen opphører da vårt samarbeid med VS Fordel avsluttes. I henhold til vilkårene i samarbeidsavtalen vil du derfor overføres til en annen strømavtale hos oss; Spotpris.    Denne avtalen har kun l øre i påslag, som garanteres i minst 12 måneder. Avtalen er  selvfølgelig uten bindingstid.    Ny pris: spotpris + 1,0 øre/kWh inkl. mva.    Les mer om strømavtalen her.    Vilkår for avtalen finner du her.    Etter avtale med YS Fordel vil endringen gjelde fra l. november 2022, for å sikre at YS-medlemmer får en rimeligere avtale raskest mulig.    Dersom du ikke ønsker å fortsette som strømkunde hos oss, står du selvfølgelig fritt til å bestille strømavtale hos en annen leverandør.    Vi ønsker deg en fin dag videre!»   Utgangspunktet etter standard kraftleveringsavtale er at selskapet ensidig kan gjøre endringer i vilkårene etter å ha sendt direkte varsel i forveien med en frist på minst 14 dager, jf. standard kraftleveringsavtale § 6. Varsel skal sendes kunden per brev eller per melding som e-post eller SMS. Melding gjennom «Min Side»-tjenesten på selskapets nettsider må aktivt velges av kunden dersom dette skal oppfylle kravet til direkte varsel. Videre krever vesentlige endringer av avtalen, som endringer i de grunnleggende vilkårene for avtalen eller endring av produkttype, i tillegg kundens samtykke før de kan gjennomføres.     Nemnda tilføyer at prisendringer og produktendringer som trer i kraft 1. november 2022 eller senere, i tillegg omfattes av prisopplysningsforskriften § 22, som stiller krav om at kunden skal varsles senest 30 dager før endringen trer i kraft.    Der fremgangsmåten for vesentlige endringer av avtalen følges , ved at kunden gir samtykke til endringen, er dette en avtaleendring som utløser ny angrerett. Det er da tale om en avtalt endring i leveransen mellom partene, der de hensyn loven fremmer får anvendelse. Der endringen ikke krever kundens samtykke, men kan gjennomføres ensidig av selskapet etter varsling, er det ikke naturlig å se på endringen som endringsavtale som utløser ny angrerett.     Der den næringsdrivende gjennomfører en avtaleendring uten  at kravene i standard kraftleveringsavtale § 6 følges, har nemnda lagt til grunn at det foreligger en ugyldig avtaleendring uten rettsvirkning. Kunden kan da ha krav på å opprettholde avtalevilkårene som gjaldt før endringen. Spørsmålet denne saken reiser er imidlertid om avtaleendringen i en slik situasjon utløste ny angrerett selv om fremgangsmåten for endring ikke ble fulgt.    Endringen som ble varslet 25. oktober 2022, ble gjennomført 1. november 2022. Nemnda legger til grunn at kravene til varslingsfrist ikke nødvendigvis er til hinder for at endringer som er til kundens gunst gjennomføres med kortere frist. Partene er imidlertid uenige om hvorvidt prisendringene som overgangen til «Spotpris» medførte var ugunstigere for klager enn den tidligere avtalen. Nemnda legger til grunn klagers fremstilling om at den var til ugunst, ettersom selskapet ikke har dokumentert prisforskjellene. Kravet til varslingsfrist ble derfor ikke fulgt. Nemnda konstaterer videre at klager i e-post 24. februar 2023 hevder han aldri hadde brukt tjenesten «Min Side», og at han ikke fikk varselet 25. oktober 2022 per e-post.     Begge omstendigheter tilsier derfor at kravene til varsling ikke er fulgt i saken. Dette er imidlertid i seg selv ikke avgjørende for om endringen utløste ny angrerett, slik klager hevder.    Nemnda legger til grunn at der en avtaleendring er vesentlig slik at kundens samtykke skulle ha vært innhentet, er dette en endringssituasjon som utløser ny angrefrist, uten hensyn til at samtykket ikke ble innhentet. Dersom den næringsdrivende i en slik situasjon hadde gått frem på riktig måte, ville den næringsdrivende måtte ha respektert angrerettsutøvelsen. Etter nemndas syn kan ikke forbrukeren stilles dårligere der den næringsdrivende ikke har etterlevd kravene til fremgangsmåte ved endring.    Spørsmålet er derfor om det forelå en vesentlig avtaleendring i denne saken. Ved denne vurderingen peker nemnda på at produkttypen var den samme – en spotprisavtale. Produktendringen innebar først og fremst en endring i prisstrukturen. Etter en samlet vurdering, og under noe tvil, mener nemnda at avtaleendringen ikke var vesentlig. Nemnda kan derfor ikke se at endringen ga grunnlag for ny angrerett i avtaleforholdet.    Dette innebærer at angrefristen må beregnes ut fra tidspunktet for inngåelse av den opprinnelige avtalen om «GE Spotpris YS». Det er på det rene at denne avtalen ble inngått mer enn 12 måneder og 14 dager før klager sendte inn sin angrerettserklæring i desember 2022. Angreretten er derfor utøvd for sent for denne avtalen.     Klager har vist til at selskapet i melding til klager 9. desember 2022 orienterte klager om at han hadde angrerett. Selv om det er uheldig at en klager gis uriktig informasjon om sin angrerett, kan ikke nemnda se at en uriktig informasjon om angrerett kan danne grunnlag for å ta en angrerettserklæring til følge. Nemnda viser på dette punkt til fellesvedtak sak 23-011 flg. om Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023.    Derimot legger nemnda til grunn at når kravene til varsling av endringen for øvrig ikke er fulgt, får dette betydning for selskapets rett til å fakturere. Fristen for å varsle endringen i denne saken var 30 dager som følge av ikrafttredelsen av ny prisopplysningsforskrift § 22. Disse kravene til varsling har ikke selskapet fulgt. Når kravene til varsling ikke er fulgt, fremgår det som nevnt av nemndas praksis at endringene ikke kan anses gjennomført.    Konsekvensen av dette er at klager har krav på å bli fakturert etter de vilkårene som gjaldt for «GE Spotpris YS» for de omstridte fakturaene.    Nemndas konklusjon er at klager gis delvis medhold.    Uttalelsen er enstemmig.      VEDTAK     Klager gis delvis medhold.    Oslo, 26. august 2024    Henrik E. Kolderup, leder  Thomas Iversen, Forbrukerrådet  Astrid M. Hilde, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om tilbakebetaling ved angrerettutøvelse. Partene hadde inngått ettårig fastprisavtale. Etter ca. syv måneder gjorde klager gjeldende angreretten. Nemnda kom til at angreretten var utøvd innen fristen, som følge av at selskapet ikke hadde godtgjort at opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h var oppfylt. Nemnda kom til at klager måtte fritas fra plikten til å betale bruddgebyr, og at klager hadde krav på tilbakeføring av betalinger foretatt for levert strøm. Klager ble gitt medhold. Dissens om rettsvirkningene.       Kraftriket AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.     Saken gjelder uenighet om tilbakebetaling ved angrerettutøvelse.    Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4 og angrerettloven.     Historikk:  28.06.2022 – Partene inngår ettårig fastprisavtale.  01.07.2022 – Oppstart av avtale.  10.01.2023 – Klager gir uttrykk for ønske om å bytte til spotprisavtale. Selskapet oppgir uriktig bruddgebyr, som korrigeres i påfølgende e-post.  18.01.2023 – Klager etterspør angrerettopplysninger.  10.02.2023 – Selskapet opplyser klager om utvidet angrerett for fastprisavtalen. Klager   påberoper seg angrerett og fremsetter krav om tilbakebetaling.  16.02.2023 – Selskapet avviser tilbakebetalingskrav og tilbyr omregning til spotpris.    Krav:  Klager krever tilbakebetalt samtlige innbetalinger foretatt i perioden mellom   01.07.2022 og 10.01.2023.    Partenes anførsler:    Klager hevder hun hadde angreretten i behold da denne ble påberopt i februar 2023. Klager viser til at hun ikke mottok angreskjema ved avtaleinngåelsen, og hevder at utvidet angrefrist hadde fått anvendelse. Klager hevder at hun fordi hun har utøvd sin angrerett rettidig, har krav på tilbakeføring av samtlige betalinger fra og med 1. juli 2022.    Klager reagerer på at hun fikk opplyst uriktig gebyr for førtidig oppsigelse av fastprisavtalen. Hun mener selskapet må bære risikoen for at uriktig beløp ble oppgitt.    Kraftriket AS  bestrider klagers tilbakebetalingskrav. Selskapet hevder overfor nemnda at det oppfylte sin opplysningsplikt ved avtaleinngåelsen, og viser til at klager fikk avtalevilkår og angrerettopplysninger i SMS som ble bekreftet. Selskapet bestrider i alle tilfeller at klager kan kreve tilbakebetalt kostnader for strøm som er levert.    Selskapet har tilbudt å fristille klager fra bruddgebyret for fastprisavtalen, eller å omregne til   spotprisavtale tilbake til 1. juli 2022. Selskapet viser til at klager har valgt å beholde   fastprisavtalen frem til 10. januar 2023 da hun ble satt over på spotprisavtale.    Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om tilbakebetalingskrav der klager påberopte seg angrerett. Hovedspørsmålet er om klager hadde angreretten i behold da den ble gjort gjeldende, og om kunden i så fall har rett på tilbakeføring av foretatte betalinger under avtalen.      Slik saken er opplyst, inngikk partene fastprisavtale om kraftleveranse til klagers bolig 28.08.2022 med oppstart 01.07.2022 via telefon. Selskapet har overfor nemnda hevdet at klager fikk avtalevilkår og opplysninger om angrerett ved avtaleinngåelsen. Ved e-post 10.02.2023 erkjente selskapet overfor klager at klager ikke mottok angreskjema ved inngåelsen av fastprisavtale. Klager påberopte seg angreretten muntlig 10.02.2023 og bekreftet dette skriftlig overfor selskapet 12.02.2023.    Slik saken ligger an, må nemnda ta stilling til om angrefristen var utløpt på tidspunktet for angrerettsutøvelsen. Nemnda finner det hensiktsmessig først å ta stilling til om det var grunnlag for utvidet angrefrist, og om denne har skjedd innen fristen.      Utgangspunktet etter angrerettloven § 20 er at en forbruker kan gå fra avtalen ved å gi melding til den næringsdrivende innen angrefristen, jf. § 21. Angrefristen utløper som utgangspunkt første virkedag 14 dager etter den dagen da avtale om tjeneste ble inngått, jf. angrerettloven § 21 første ledd, jf. § 6. Dersom den næringsdrivende ikke oppfyller sin plikt til å gi lovpålagte opplysninger om angreretten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, får dette imidlertid konsekvenser for når angrefristen utløper. Etter angrerettloven § 21 tredje og fjerde ledd, jf. § 6, utløper angrefristen første virkedag 14 dager etter den dagen da slike opplysninger er gitt, likevel senest 12 måneder og 14 dager etter dagen da avtalen ble inngått.    Selskapet synes å ha erkjent at klager ikke mottok opplysninger vedrørende angreretten ved avtaleinngåelsen. I ethvert tilfelle har selskapet ikke godtgjort at det ga klager slike opplysninger som det skulle etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h. Selskapet har bevisbyrden på dette punktet, jf. angrerettloven § 7.     Konsekvensen av dette er at klager hadde sin angrerett i behold da angreretten ble utøvd 10. og 12.02.2023, ettersom angrefristen ikke hadde utløpt, jf. angrerettloven § 21 tredje og fjerde ledd på tidspunktet for utøvelsen av angreretten.     Hva gjelder rettsvirkningene ved utøvelsen av angreretten, har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall.    Flertallet  – bestående av nemndleder med dobbeltstemme og forbrukerrepresentant Norman – viser til flertallets votum i vedtak mot Haugaland Kraft Energi AS 12. juni 2023. Angrerettloven § 26 andre ledd sammenholdt med § 24 første ledd, innebærer at forbrukerens betalingsplikt bortfaller i sin helhet der angreretten utøves og den næringsdrivende ikke har oppfylt sin opplysningsplikt etter § 8 første ledd bokstav h, og kunden har krav på å få tilbakeført sine betalinger under avtalen. Dette gjelder både fakturert og ikke-fakturert forbruk. Der betaling har funnet sted, skal innklagede tilbakeføre betalingene, jf. angrerettloven § 24 første ledd. I den utstrekning det har funnet sted gjennomfakturering av nettleie, skal imidlertid tilbakeføringen ikke omfatte den del av betalingene som gjelder nettleien.    Dette innebærer i denne saken at klager skal fritas fra plikten til å betale bruddgebyr. Videre har klager krav på å få tilbakeført betalingene for strøm som er levert og forbrukt, og plikter ikke å måtte betale for denne etter for eksempel spottariff.    Når det gjelder forsinkelsesrentene viser flertallet til begrunnelsen i 22-1539. Flertallet legger til grunn at det er påkravsregelen i forsinkelsesrenteloven § 2 som får anvendelse. Påkrav på tilbakebetalingskravene ble først sendt ved erklæringen 28. desember 2022. Klager har derfor krav på forsinkelsesrenter fra 30 dager etter at dette påkravet ble sendt.    Etter flertallets syn må derfor klagen gis medhold.    Mindretallet  – bestående av bransjerepresentantene Lima og Hilde – er enig med flertallet i at en konsekvens av angrerettsutøvelsen er at plikten til å betale bruddgebyr bortfaller. Derimot mener mindretallet at utøvelsen av angreretten ikke har som rettsvirkning at klager har rett til tilbakeføring av foretatte betalinger under avtalen, men kun at partenes forpliktelser overfor hverandre faller bort med virkning fremover. Dette mindretallet viser til mindretallets votum i sak 23-011 flg. om Haugaland Kraft AS av 12. juni 2023. Mindretallet mener at klager under ingen omstendighet har rett til fritak for sin plikt til å betale for strøm som var levert og forbrukt da angreretten ble utøvd.     Både flertallet og mindretallet viser til vedtaket av 12. juni 2023 for en nærmere redegjørelse for den respektive fraksjonens syn på forståelsen av angrerettloven § 26.      I samsvar med flertallets syn fattet nemnda slikt       VEDTAK     Klager gis medhold.    Oslo, 26. august 2024     Henrik E. Kolderup, leder  Gustav Norman, Forbrukerrådet  Astrid M. Hilde, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om forståelsen av en betingelse for tegning av kampanjetilbud. Selskapet avslo bestilling fra klager samme dag som bestillingen innkom, og viste til at klager ikke var «ny kunde» siden han hadde vært kunde i selskapet tidligere. Nemnda kom til at en naturlig forståelse av «ny kunde» kun utelukket eksisterende kunder og ikke tidligere kunder når ikke noe annet var klart presisert. Nemnda kom likevel til at selskapet gyldig hadde avslått bestillingen da den innkom, slik at avtale ikke var inngått. Klager ble enstemmig ikke gitt medhold.     Agva Kraft AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.     Saken gjelder uenighet om forståelsen av avtalevilkår.    Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-2 og 1-3.    Historikk:  Oktober 2021 – Klager var kunde hos selskapet.  18.01.2023 – Klager bestiller kampanjeproduktet «Spot12». Bestillingen avvises av selskapet.    Krav:  Klager fastholder at det er inngått bindende avtale med selskapet og krever kompensert tapte besparelser ved ikke å få avtalen.    Partenes anførsler:    Klager  fastholder at det er inngått bindende avtale. Han hevder han må anses som en ny kunde etter avtalevilkårene. Han hevder at selskapet ikke har tydeliggjort det nærmere   innholdet i vilkåret «ny kunde». Klager viser til at han hadde et kundeforhold med   selskapet i oktober 2021, men ikke på bestillingstidspunktet, og mener vilkåret ikke kan   forstås slik at tidligere kunder er avskåret fra å benytte seg av tilbudet.    Klager reagerer på selskapets håndtering av personopplysninger i forbindelse med produktet.   Han krever at selskapet godtgjør at personvernregelverket etterleves.    Agva Kraft AS  tilbakeviser at det er inngått bindende avtale, og viser til at bestillingen ble avvist samme dag som den innkom. Selskapet viser til at avtalen ikke kunne bestilles av kunder med tidligere kundeforhold, og at klager ikke kan anses som ny kunde ettersom han har vært registrert som kunde hos dem en rekke ganger tidligere.    Selskapet viser til at informasjon om tidligere kundeforhold ligger i historikken til målepunktet og ikke fjernes ved opphør av kundeforholdet. Dette omfattes ikke av GDPR.            Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om klager på tidspunktet for bestillingen kunne anses som ny kunde og dermed kvalifisere til å benytte seg av selskapets kampanje «Spot 12».      Slik saken er opplyst, la klager 18.01.2023 inn en bestilling på kampanjeproduktet «Spot12» hos Agva Kraft AS. Samme dag avviste selskapet bestillingen i følgende e-post:    «Viser til din bestilling av avtalen Agva Spot12. Denne avtalen kan kun bestilles  av nye kunder.    Din bestilling er kansellert ettersom Agva Kraft har vært din kraftleverandør tidligere.»   Nemnda ser først på spørsmålet om klager kan anses som «ny kunde».     Slik denne saken ligger an, er det ikke nødvendig for nemnda å ta stilling til om selskapet faktisk tok forbehold om ny kunde under markedsføringen av kampanjen som klager innga bestilling på grunnlag av. På samme måte som i sak 22-444 som gjaldt det samme selskapet, mener nemnda uansett at klager er en «ny kunde». Hva som er en «ny kunde» må fortolkes objektivt med utgangspunkt i den naturlige språklige forståelsen av begrepet. Begrepet «ny kunde» må forstås som motsetning til en eksisterende kunde. Så lenge det ikke forelå et aktivt kundeforhold, tilsier dette at klager var en ny kunde. At klager hadde vært kunde hos selskapet en rekke ganger tidligere, endrer ikke dette.    Nemnda peker videre på at dersom selskapet mente at begrepet «ny kunde» også skal omfatte personer som på noe som helst tidligere tidspunkt har mottatt kraftleveranse fra dem, sto Agva Kraft AS i alle tilfeller nærmest til å spesifisere dette.   Nemnda legger etter dette til grunn at klager må anses som ny kunde, og at avvisningen av hans bestilling på dette grunnlag var urettmessig.     Slik nemnda oppfatter tilsvaret til Agva Kraft AS til nemnda, viser selskapet også til at bestillingen ble avvist samme dag som den innkom, og at selskapet derfor ikke er bundet av dem. Saken skiller seg på dette punkt fra sak 22-444 hvor klager fikk medhold i saken. I den saken hadde selskapet sendt klager en bestillingsbekreftelse, før selskapet nærmere tre uker senere gjorde gjeldende at den aktuelle kunden likevel ikke var kvalifisert for tilbudet. Da må bestillingen anses som akseptert av selskapet. Dette stiller seg annerledes i en situasjon som her, der selskapet ikke bekrefter avtaleinngåelsen, men snarere avslår bestillingen. Selskapets generelle markedsføring kan ikke anses som et bindende tilbud til klager. Da kan heller ikke bindende avtale anses inngått alene i kraft av klagers bestilling, og bindende avtale krever at klagers bestilling aksepteres av selskapet. I stedet avslo selskapet umiddelbart bestillingen.    Nemnda tar med dette ikke stilling til om selskapets avslag i en slik situasjon er i samsvar med god markedsføringsskikk, jf. markedsføringsloven § 2, når klager ellers kvalifiserte for tilbudet. Bindende avtale kan i en slik situasjon uansett ikke anses inngått.    Klager har reist spørsmål ved om selskapets loggføring av tidligere kundeforhold er i samsvar med personopplysningsloven, jf. personvernforordningen. Selskapet har vist til at tidligere kundeforhold ligger i historikken på målepunktet og slettes ikke når kraftavtalen avsluttes. Selskapets nærmere begrunnelse på dette punkt fremstår som uklar. Nemnda henviser klager til å kontakte Datatilsynet for videre vurdering av behandlingen av kundeopplysningene.    Nemndas konklusjon er at klager gis ikke medhold.    Uttalelsen er enstemmig.     VEDTAK     Klager gis ikke medhold.    Oslo, 26. august 2024    Henrik E. Kolderup, leder  Gustav Norman, Forbrukerrådet  Astrid M. Hilde, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om tilbakebetaling ved angrerettutøvelse. Klager hadde avsluttet en fastprisavtale ved overgang til et annet produkt hos samme leverandør, og innga senere erklæring om angrerett i avtalene. Nemnda kom til at det var grunnlag for utvidet angrefrist i saken og at angreretten var utøvd i tide for begge avtalene. Den inngitte angrerettserklæringen fikk virkning for den andre avtalen mellom partene, mens klagers produktendring ble ansett som en tilstrekkelig utvetydig erklæring fra klager til å utgjøre en gyldig angrerettserklæring for den første avtalen. Nemnda kom videre til at klager hadde krav på tilbakeføring av alle foretatte betalinger i avtaleforholdene. Klager ble gitt medhold. Dissens om utøvelse av angrerett for den første avtalen, samt om rettsvirkninger.     Gudbrandsdal Energi AS benytter Fornybar Norges Standardkontrakter.    Saken gjelder uenighet om tilbakebetaling ved angrerettutøvelse.    Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3, 1-4, 5-3 og 6.    Historikk:  23.11.2021 – Klager bestiller fastprisproduktet «Fastpris 6 mnd». Klager mottar   bestillingsbekreftelse.  01.12.2021 – Oppstart av kraftleveranse.  01.06.2022 – Fastprisavtalen utløper. Klager overføres til variabelavtalen «Pristak».  10.11.2022 – Klager bytter fra variabelavtalen til et spotprisprodukt.  09.12.2022 – Selskapet sender ut angrerettopplysninger til kundene sine.  21.12.2022 – Klager påberoper seg angreretten.    Krav:  Klager krever tilbakebetalt samtlige innbetalinger foretatt i løpet av avtaleforholdet, fra og med desember 2021.    Partenes anførsler:    Klager hevder at hun hadde angreretten i behold da den ble påberopt i desember 2022. Klager viser til at en utvidet angrefrist fikk anvendelse fordi selskapet misligholdt sin opplysningsplikt ved avtaleinngåelsen. Klager peker på at angreskjema ikke ble sendt på varig medium før den 9. desember 2022. Klager fastholder at hun har angrerett for hele kundeforholdet.    Klager hevder videre at hun som følge av å ha utøvd sin angrerett rettidig, har krav på tilbakeføring av samtlige innbetalinger i avtaleforholdet, tilbake til desember 2021.    Klager hevder hun i alle tilfeller ikke fikk tilstrekkelige opplysninger om variabelavtalen, og at hun misforsto hva pristaket innebar. Klager bestrider betalingsplikt etter variabelavtalen med grunnlag i avviket fra spotpris.    Gudbrandsdal Energi AS  bestrider klagers tilbakebetalingskrav. Selskapet hevder klager ikke kan angre en avtale som allerede er avsluttet. Selskapet viser til at klager inngikk spotprisavtale i november 2022 og til at det bare er denne som kan angres.    Selskapet viser videre til avtalen at klager var tilstrekkelig orientert om at hun ved utløpet av fastprisavtalen ville overføres til variabelavtalen. Selskapet peker på at klager ble varslet om overgangen 14 dager før den ble gjennomført, og at selskapet løpende sendte varsel om prisjusteringer. Selskapet tilbakeviser derfor at klager kan fritas fra sin betalingsplikt.          Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om tilbakebetalingskrav der klager har påberopt seg angrerett. Hovedspørsmålet er om klager hadde angreretten i behold da den ble gjort gjeldende, og om kunden i så fall har rett på tilbakeføring av foretatte betalinger under avtalen.    Slik saken er opplyst, inngikk partene avtale om fastprisproduktet «Fastpris 6 mnd» 23. november 2021 med oppstart 1. desember 2021. Ved utløpet av fastprisperioden 1. juni 2022 ble klager i samsvar med avtalen overført til variabelavtalen «Pristak». Klager byttet 10. november 2022 til en spotprisavtale i samme selskap. Selskapet sendte angrerettopplysninger til klager per e-post 9. desember 2022. Klager påberopte angrerett 21. desember 2022.     Klager gjør gjeldende at hun har angrerett for hele perioden hun var kunde hos selskapet, og krever tilbakebetaling av alle innbetalinger fra 1. desember 2021. Selskapet har bestridt dette.    Nemnda bemerker innledningsvis at fastprisperioden på seks måneder og overføringen til variabelavtalen må vurderes som én og samme avtale. Derimot må produktbyttet 10. november 2022 anses som overgang til en ny avtale i relasjon til angrerettloven. At avtalene ble inngått mellom samme kunde og den samme næringsdrivende, endrer ikke denne vurderingen.     Slik denne saken ligger an, finner nemnda det hensiktsmessig først å ta stilling til om det var grunnlag for utvidet angrefrist, før den vurderer om det foreligger en gyldig angrerettutøvelse for avtalene, og om denne har skjedd innen fristen.      Utgangspunktet etter angrerettloven § 20 er at en forbruker kan gå fra avtalen ved å gi melding til den næringsdrivende innen angrefristen, jf. § 21. Angrefristen utløper som utgangspunkt første virkedag 14 dager etter den dagen da avtale om tjeneste ble inngått, jf. angrerettloven § 21 første ledd, jf. § 6. Dersom den næringsdrivende ikke oppfyller sin plikt til å gi lovpålagte opplysninger om angreretten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, får dette imidlertid konsekvenser for når angrefristen utløper. Etter angrerettloven § 21 tredje og fjerde ledd, jf. § 6, utløper angrefristen første virkedag 14 dager etter den dagen da slike opplysninger er gitt, likevel senest 12 måneder og 14 dager etter dagen da avtalen ble inngått.    Det er i denne saken på det rene at verken den uttrykkelige angrerettserklæringen, eller produktendringen 10. november 2022, skjedde innen 14 dager fra den respektive avtaleinngåelsen. En grunnforutsetning for at klager skal ha sin angrerett i behold da den ble utøvd, er derfor at den utvidede angrerettfristen i § 21 tredje og fjerde ledd får anvendelse, og ikke har utløpt. Dette forutsetter at selskapet ikke har oppfylt sin opplysningsplikt etter § 8 første ledd bokstav h.    Angrerettloven § 8 første ledd bokstav h pålegger den næringsdrivende «på en klar og forståelig måte» å gi forbrukeren opplysninger om at det foreligger angrerett samt vilkårene, tidsfristene og fremgangsmåtene for å bruke angreretten. På det tidspunktet denne avtalen ble inngått, skulle den næringsdrivende også – på en klar og forståelig måte – opplyse forbrukeren om at det forelå angreskjema. Det er den næringsdrivende selv som har bevisbyrden for at opplysningsplikten er oppfylt før avtaleinngåelsen, jf. § 7.     Slik denne saken er opplyst, er det ingen holdepunkter for at opplysningsplikten ble oppfylt før selskapet sendte ut informasjon om angrerett 9. desember 2022. Gitt at denne utsendelsen oppfylte kravene i angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, innebærer dette at angrefristen i saken utløp 14 dager etter den dagen da opplysningene ble gitt, jf. angrerettloven § 21 fjerde ledd, det vil si 23. desember 2022. Angrerettserklæringen 21. desember 2022 ble derfor inngitt i tide. Samtidig utløper altså angrefristen senest 12 måneder og 14 dager fra avtaleinngåelsen, jf. angrerettloven § 21 tredje ledd. Partene inngikk avtale om kraftleveranse for fastprisavtalen 23. november 2021. Dette innebærer at angrerettserklæringen 21. desember 2022 derfor ble inngitt i rett tid for spotprisavtalen som ble inngått 10. november 2022. Derimot er denne erklæringen i alle tilfeller inngitt for sent til å få virkning for fastprisavtalen som ble inngått i november 2021.    Det er på denne bakgrunn ikke nødvendig for nemnda å ta stilling til om angreretten kan utøves for en avtale som er avsluttet.    Spørsmålet nemnda derimot må vurdere, er om produktbyttet 10. november 2022 kan anses som utøvelse av angreretten. Ved denne vurderingen har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall.    Flertallet  – bestående av nemndleder med dobbeltstemme samt forbrukerrepresentant Norman – mener at oppsigelse gjennom produktbytte kan anses som en angrerettserklæring.    Etter angrerettloven § 20 utøves angreretten ved at forbrukeren gir melding før utløpet av angrefristen. Bestemmelsens første ledd lest i sammenheng innebærer at meldingen må gå ut på at forbruker ønsker å gå fra avtalen. Etter andre ledd kan slik melding enten gis ved bruk av utfylt angreskjema eller «ved fremsettelse av annen utvetydig erklæring». For at meldingen skal være tilstrekkelig utvetydig, kreves det imidlertid ikke at forbrukeren uttrykkelig påberoper seg angreretten. Flertallet viser til sak 22-1539, og bemerker at en vanskelig finner klarere uttrykk for et ønske om å gå fra avtalen enn en oppsigelse. Et produktbytte innebærer på samme måte som et leverandørbytte nettopp en oppsigelse av det bestående avtaleforholdet overfor leverandøren, og flertallet anser derfor en slik oppsigelse som en erklæring om angrerettutøvelse. Når selskapet ikke hadde oppfylt sin opplysningsplikt på det tidspunktet produktbyttet fant sted, innebærer dette etter flertallets syn at klager har utøvd angreretten innen fristen, jf. § 8 første ledd bokstav h og § 21 tredje og fjerde ledd, jf. § 6, ettersom dette skjedde 10. november 2022 som var mindre enn 12 måneder og 14 dager fra avtaleinngåelsen.    Etter dette mener flertallet derfor at klager må anses å ha utøvd angreretten rettidig for begge avtalene i saken, dels gjennom produktbyttet 10. november 2022, dels ved erklæringen 21. desember 2022.    Når det gjelder rettsvirkningene av utøvelsen av angreretten, peker dette flertallet på flertallets votum i vedtak 23-011 m.fl. (Haugaland Kraft Energi AS) av 12. juni 2023. Der den næringsdrivende ikke har oppfylt opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, innebærer angrerettloven § 26 andre ledd sammenholdt med § 24 første ledd at forbrukerens betalingsplikt bortfaller i sin helhet der angreretten utøves, og at kunden har krav på å få tilbakeført sine betalinger under avtalen. I den utstrekning det har funnet sted gjennomfakturering av nettleie, skal imidlertid tilbakeføringen ikke omfatte den del av betalingene som gjelder nettleien. Derimot har klager krav på å få tilbakeført den delen av strømstøtten som eventuelt har oversteget skyldig nettleie og som har gått til betaling av strøm.    Når det gjelder forsinkelsesrentene viser flertallet til begrunnelsen i 22-1539. Flertallet legger til grunn at det er påkravsregelen i forsinkelsesrenteloven § 2 som får anvendelse. Påkrav på tilbakebetalingskravene ble først sendt ved erklæringen 21. desember 2022. Klager har derfor krav på forsinkelsesrenter fra 30 dager etter at dette påkravet ble sendt.    Etter flertallets syn må derfor klagen gis medhold.    Mindretallet  – bestående av bransjerepresentantene Lima og Hilde – kan ikke se at produktbyttet 10. november 2022 utgjør en utøvelse av angrerett etter angrerettloven § 20.     Mindretallet viser til nemndas praksis, herunder sak 22-1539, hvor det ble lagt til grunn at et ordinært leverandørbytte ikke i seg selv utgjør en utøvelse av angrerett. Det samme må gjelde produktbytter. Det må etter mindretallets syn kreves noe mer enn et ordinært produktbytte. Et minstekrav til angrerettshandlingen bør etter mindretallets syn være at det har vært en form for direkte kontakt mellom partene som tydeliggjør at kunden sier opp produktet som en følge av at han angrer avtalen. Kontakten bør i tillegg kunne settes i relativt nær tidsmessig sammenheng med en i ettertid innlevert uttrykkelig angreerklæring, før en oppsigelse skal kunne tolkes som en uttrykkelig angrerettsutøvelse. Klager fremsatte derfor i denne saken ikke en tilstrekkelig utvetydig erklæring om å angre en løpende avtale på tidspunktet for produktbyttet, men derimot på et senere tidspunktet hvor han leverte inn angreskjema. Da dette skjedde, var imidlertid angreretten for fastprisavtalen utløpt. For øvrig var denne avtalen på dette tidspunktet også avsluttet, noe som også utelukket at den kunne angres.    Når det gjelder spørsmålet om rettsvirkningene av utøvelsen av angreretten ved erklæringen 21. desember 2022 for avtalen som ble inngått 10. november 2022, viser mindretallet til mindretallets votum i vedtak 23-011 m.fl. (Haugaland Kraft Energi AS) av 12. juni 2023. Mindretallet kan ikke se rettslig grunnlag for at utøvelse av angreretten gir klager krav på tilbakebetaling av foretatte innbetalinger, eller for øvrig kan ha til virkning at klager fritas fra plikten til å betale for strøm som er levert og forbrukt.    Vedtaket er avsagt under dissens.     I samsvar med flertallets syn fattet nemnda slikt    VEDTAK     Klager gis medhold.    Oslo, 26. august 2024    Henrik E. Kolderup, leder  Gustav Norman, Forbrukerrådet  Astrid M. Hilde, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om tilbakebetaling ved angrerettutøvelse. Klager hadde avsluttet avtalen ved leverandørbytte, og innga senere erklæring om angrerett i avtalen. Nemnda kom til at det var grunnlag for utvidet angrefrist i saken og at angreretten var utøvd i tide, og at dette skjedde ved den oppsigelsen av avtalen som leverandørbyttet innebar. Nemnda kom videre til at klager hadde krav på tilbakeføring av alle foretatte betalinger i avtaleforholdet. Klager ble gitt medhold. Dissens.     Gudbrandsdal Energi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.   Saken gjelder uenighet om tilbakebetaling ved angrerettutøvelse.   Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4 og angrerettloven.    Historikk:  27.05.2022 – Klager la inn bestilling på «Spotpris». Klager mottar bestillingsbekreftelse.   03.06.2022 – Oppstart av kraftleveranse.   28.08.2022 – Klager bytter strømleverandør.  07.01.2023 – Klager påberoper seg angreretten.     Krav:  Klager krever tilbakeført samtlige innbetalinger foretatt i avtaleforholdet.     Partenes anførsler:    Klager hevder at han hadde angreretten i behold da han gjorde den gjeldende i januar 2023. Han viser til at en utvidet angrefrist fikk anvendelse fordi selskapet misligholdt sin   opplysningsplikt ved avtaleinngåelsen. Klager peker på at selskapet ikke på noe tidspunkt   meddelte opplysninger om angrerett eller angreskjema på varig medium. Han viser videre til at han mottok angrerettopplysningene gjennom hyperlenke.     Klager anfører at han som følge av å ha utøvd sin angrerett rettidig har rett på fullstendig   tilbakeføring av samtlige innbetalinger under avtalen, beregnet til kr 4776,20.   Gudbrandsdal Energi AS  bestrider klagers tilbakebetalingskrav. Selskapet mener angrerettloven forutsetter at forbrukeren har en løpende avtale for å ha angrerett, og at klager ikke kan angre en avtale som allerede er avsluttet. Selskapet viser videre til at det sendte ut angrerettopplysninger til sine aktive kunder 9. desember 2022, og at klager ikke fikk dette fordi det ikke forelå et aktivt kundeforhold. Selskapet mener videre at leverandørbyttet i august 2022 ikke kan anses som angrerettutøvelse. Kravet kom først fem måneder etter at avtalen ble avsluttet, og som et resultat av opplysninger fra media. Selskapet anfører at ordinære oppsigelser ikke er omfattet av angrerettloven.          Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om tilbakebetalingskrav der klager har påberopt seg angrerett. Hovedspørsmålet er om klager hadde angreretten i behold da den ble gjort gjeldende, og om kunden i så fall har rett på tilbakeføring av foretatte betalinger under avtalen.      Slik saken er opplyst, inngikk partene gjennom selskapets hjemmesider avtale om kraftleveranse til klagers bolig 27.05.2022 med oppstart 03.06.2022. Bestillingsbekreftelse ble sendt til klager samme dag som bestillingen ble foretatt. Klager byttet kraftleverandør 28.08.2022. Klager påberopte seg angreretten 07.01.2023 overfor selskapet.    Slik denne saken ligger an, finner nemnda det hensiktsmessig først å ta stilling til om det var grunnlag for utvidet angrefrist, før den vurderer om det foreligger en gyldig angrerettutøvelse for avtalen, og om denne har skjedd innen fristen.      Utgangspunktet etter angrerettloven § 20 er at en forbruker kan gå fra avtalen ved å gi melding til den næringsdrivende innen angrefristen, jf. § 21. Angrefristen utløper som utgangspunkt første virkedag 14 dager etter den dagen da avtale om tjeneste ble inngått, jf. angrerettloven § 21 første ledd, jf. § 6. Dersom den næringsdrivende ikke oppfyller sin plikt til å gi lovpålagte opplysninger om angreretten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, får dette imidlertid konsekvenser for når angrefristen utløper. Etter angrerettloven § 21 tredje og fjerde ledd, jf. § 6, utløper angrefristen første virkedag 14 dager etter den dagen da slike opplysninger er gitt, likevel senest 12 måneder og 14 dager etter dagen da avtalen ble inngått.    Gudbrandsdal Energi AS har ikke gjort gjeldende at det oppfylte opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h på korrekt måte i denne saken. Det er selskapet som har bevisbyrden for at dette har skjedd, jf. angrerettloven § 7. Nemnda legger derfor til grunn at selskapet ikke har oppfylt sin opplysningsplikt etter angrerettloven verken på tidspunktet for avtaleinngåelsen eller senere, og at klager hadde utvidet angrefrist, jf. § 21 tredje ledd.    Nemnda ser så på spørsmålet om angreretten er gyldig utøvd, og i så fall når angrerettutøvelsen må anses å ha skjedd.      Selskapet har gjort gjeldende at angrerett ikke kan utøves for avtaler som er avsluttet, noe som var situasjonen i denne saken da klager fremsatte sin erklæring 07.01.2023.    Ved bedømmelsen av om angreretten er gyldig utøvd i denne saken, har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall.    Flertallet – bestående av nemndleder med dobbeltstemme samt forbrukerrepresentant Norman – anser det ikke som nødvendig å ta endelig stilling til om utøvelse av angrerett etter angrerettloven § 20 forutsetter at det er en eksisterende og løpende strømavtale å gå fra, som ikke allerede er avsluttet på annet grunnlag. Flertallet viser blant annet til sak 22-1539 for den nærmere redegjørelsen på dette punkt. Det avgjørende for løsningen av denne saken, er etter flertallets syn at oppsigelse gjennom leverandørbytte kan anses som en angrerettserklæring.    Etter angrerettloven § 20 utøves angreretten ved at forbrukeren gir melding før utløpet av angrefristen. Bestemmelsens første ledd lest i sammenheng innebærer at meldingen må gå ut på at forbruker ønsker å gå fra avtalen. Etter andre ledd kan slik melding enten gis ved bruk av utfylt angreskjema eller «ved fremsettelse av annen utvetydig erklæring». For at meldingen skal være tilstrekkelig utvetydig, kreves det imidlertid ikke at forbrukeren uttrykkelig påberoper seg angreretten. Flertallet viser til sak 22-1539, og bemerker at en vanskelig finner klarere uttrykk for et ønske om å gå fra avtalen enn en oppsigelse. Et leverandørbytte innebærer nettopp en oppsigelse av det bestående avtaleforholdet på vegne av kunden overfor eksisterende leverandør, og flertallet anser derfor en slik oppsigelse som en erklæring om angrerettutøvelse. Når selskapet ikke hadde oppfylt sin opplysningsplikt på det tidspunktet leverandørbyttet fant sted, innebærer dette etter flertallets syn at klager har utøvd angreretten innen fristen, jf. § 8 første ledd bokstav h og § 21 tredje og fjerde ledd, jf. § 6.    Når det gjelder rettsvirkningene av utøvelsen av angreretten, peker dette flertallet på flertallets votum i vedtak 23-011 m.fl. (Haugaland Kraft Energi AS) av 12. juni 2023. Der den næringsdrivende ikke har oppfylt opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, innebærer angrerettloven § 26 andre ledd sammenholdt med § 24 første ledd at forbrukerens betalingsplikt bortfaller i sin helhet der angreretten utøves, og at kunden har krav på å få tilbakeført sine betalinger under avtalen. I den utstrekning det har funnet sted gjennomfakturering av nettleie, skal imidlertid tilbakeføringen ikke omfatte den del av betalingene som gjelder nettleien. Derimot har klager krav på å få tilbakeført den delen av strømstøtten som eventuelt har oversteget skyldig nettleie og som har gått til betaling av strøm.    Når det gjelder forsinkelsesrentene viser flertallet til begrunnelsen i 22-1539. Flertallet legger til grunn at det er påkravsregelen i forsinkelsesrenteloven § 2 som får anvendelse. Påkrav på tilbakebetalingskravene ble først sendt ved erklæringen 07.01.2023. Klager har derfor krav på forsinkelsesrenter fra 30 dager etter at dette påkravet ble sendt.    Etter flertallets syn må derfor klagen gis medhold.    Mindretallet  – bestående av bransjerepresentantene Lima og Hilde – mener at klagers oppsigelse av avtaleforholdet ikke automatisk kan anses som utrykk for angrerettsutøvelse etter angrerettloven § 20. Mindretallet mener for det første at det følger forutsetningsvis av angrerettloven § 20 at en forbruker kun kan angre på avtaler som ikke er avsluttet. Mindretallet mener for det andre at klagers leverandørendring i denne saken ikke kan anses som en tilstrekkelig klar og utvetydig erklæring om utøvelse av angrerett.    Det må etter mindretallets syn kreves noe mer enn et ordinært leverandørbytte med melding fra ny leverandør. Et minstekrav til angrerettshandlingen bør etter mindretallets syn være at det har vært en form for direkte kontakt mellom tidligere kraftleverandør og kunden. Denne kontakten må tydeliggjøre at kunden sier opp som en følge av at han angrer avtalen. Kontakten med tidligere kraftleverandør bør i tillegg kunne settes i relativt nær tidsmessig sammenheng med en i ettertid innlevert uttrykkelig angreerklæring, før en oppsigelse skal kunne tolkes som en uttrykkelig angrerettsutøvelse. Klager har derfor etter mindretallets syn ikke fremsatt en tilstrekkelig utvetydig erklæring på å angre en løpende avtale på tidspunktet for leverandørbyttet, men derimot på et senere tidspunktet hvor han leverte inn angreskjema. Avtalen var imidlertid på dette tidspunkt avsluttet, og kan derfor ikke angres.    Mindretallet viser til mindretallets dissens i sak 22-1539.    Med det synet mindretallet har på spørsmålet om angreretten er utøvd, er det ikke nødvendig å gå inn på spørsmålet om rettsvirkningen av utøvelsen av angrerett.    Nemndas konklusjon er at klager gis medhold. Vedtaket er avsagt under dissens.     I samsvar med flertallet syn fattet nemnda slikt      VEDTAK     Klager gis medhold.      Oslo, 26. august 2024      Henrik E. Kolderup, leder  Gustav Norman, Forbrukerrådet  Astrid M. Hilde, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om tilbakebetaling ved angrerettutøvelse. Klager hadde avsluttet avtalen ved leverandørbytte, og innga senere erklæring om angrerett i avtalen. Nemnda kom til at det var grunnlag for utvidet angrefrist i saken og at angreretten var utøvd i tide, og at dette skjedde ved den oppsigelsen av avtalen som leverandørbyttet innebar. Nemnda kom videre til at klager hadde krav på tilbakeføring av alle foretatte betalinger i avtaleforholdet. Klager ble gitt medhold. Dissens.     Å Strøm AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.   Saken gjelder uenighet om tilbakebetaling ved angrerettutøvelse.   Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4 og angrerettloven.    Historikk:  11.01.2022 – Partene inngår avtale om variabelproduktet «Forutsigbar» gjennom uanmodet   telefonsalg. Klager bekrefter etterfølgende SMS.  27.01.2022 – Oppstart av kraftleveranse.  28.01.2022 – Klager mottar e-post med informasjon om angrerett.  02.10.2022 – Klager bytter kraftleverandør.  28.12.2022 – Klager påberoper seg angrerett.  05.01.2023 – Klager kompenseres for differansen mellom variabelavtalen og selskapets   rimeligste timespotavtale.    Krav:  Klager krever tilbakebetalt samtlige innbetalinger foretatt i medhold av den angrede   avtalen.    Partenes anførsler:    Klager hevder at han hadde angreretten i behold da denne ble påberopt i desember 2022.  Klager viser til at den utvidede angrefristen fikk anvendelse som følge av at selskapet  misligholdt sin opplysningsplikt ved avtaleinngåelsen. Klager peker også på at angreskjema ikke ble sendt på varig medium.    Klager anfører at han som følge av å ha utøvd sin angrerett rettidig har rett på fullstendig  tilbakebetaling av samtlige innbetalte ytelser i restitusjonsoppgjøret.    Å Strøm AS  bestrider klagers krav på flere grunnlag. Selskapet hevder at det oppfylte sin   opplysningsplikt ved avtaleinngåelsen, og at det dermed ikke kunne bli tale om en utvidet   angrefrist. Det viser til at avtalevilkår og angreskjema ble meddelt klager per SMS ved   avtaleinngåelsen, og senere per e-post den 18. og 28. januar 2022.     Selskapet viser videre til at det ikke er mulig å angre allerede avsluttede kontrakter. Det viser til at klager byttet leverandør i oktober 2022.    Selskapet viser til at det har kompensert klager for differansen mellom pris etter   variabelavtalen og en timespotavtale, og anser denne løsningen som tilstrekkelig.                                                                                                 Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder krav om tilbakebetaling der klager har påberopt seg angrerett. Hovedspørsmålet er om klager hadde angreretten i behold da den ble gjort gjeldende, og om kunden i så fall har rett på tilbakeføring av foretatte betalinger under avtalen.   Slik saken er opplyst, inngikk partene med grunnlag i et uanmodet telefonsalg fra det innklagede selskapet, Glitre Energi Strøm AS, en avtale om kraftleveranse til klagers bolig 11. januar 2022 med oppstart 27. januar 2022. Klager bekreftet avtalen gjennom SMS. SMS-en inneholdt lenke til avtalevilkår og angrerettopplysninger. Nemnda legger videre til grunn at selskapet etter bestillingen sendte e-post til klager der det var lenket til avtalens vilkår og informasjon om angrerett. Klager byttet kraftleverandør 2. oktober 2022. Klager påberopte 28. desember 2022 angrerett overfor selskapet for avtalen han avsluttet ved leverandørbyttet.    Slik saken ligger an, finner nemnda det hensiktsmessig først å ta stilling til om det var grunnlag for utvidet angrefrist, før den vurderer om det foreligger en gyldig angrerettutøvelse for avtalen, og om denne har skjedd innen fristen.   Utgangspunktet etter angrerettloven § 20 er at en forbruker kan gå fra avtalen ved å gi melding til den næringsdrivende innen angrefristen, jf. § 21. Angrefristen utløper som utgangspunkt første virkedag 14 dager etter den dagen da avtale om tjeneste ble inngått, jf. angrerettloven § 21 første ledd, jf. § 6. Dersom den næringsdrivende ikke oppfyller sin plikt til å gi lovpålagte opplysninger om angreretten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, får dette imidlertid konsekvenser for når angrefristen utløper. Etter angrerettloven § 21 tredje og fjerde ledd, jf. § 6, utløper angrefristen første virkedag 14 dager etter den dagen da slike opplysninger er gitt, likevel senest 12 måneder og 14 dager etter dagen da avtalen ble inngått.     Selskapet har overfor nemnda hevdet at avtalevilkår og informasjon om angrerett ble sendt klager 28. januar 2022 per e-post. Samtidig har selskapet ved e-post til klager 2. januar 2023 erkjent at klager ikke har mottatt angreskjema og at klager har angreretten i behold. Av saksdokumentene fremgår det uansett at det i e-posten 28. januar 2022 ble vist til vilkårene og angreskjema gjennom en hyperlenke. Det følger av nemndas faste praksis at opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h ikke kan oppfylles ved at det lenkes til opplysninger gjennom en hyperlenke, ettersom det da er en iboende usikkerhet ved om opplysningene er «gitt», se blant annet samlevedtak i sak 23-011 m.fl. (Haugaland Kraft Energi AS) av 12. juni 2023.    Nemnda kan derfor ikke se at selskapet hadde oppfylt opplysningsplikten overfor klager på det tidspunktet klager fremsatte sin erklæring om utøvelse av angrerett 28. desember 2022. På dette tidspunktet hadde derfor ikke lengstefristen etter angrerettloven § 21 tredje ledd løpt ut.     Nemnda ser så på spørsmålet om angreretten er gyldig utøvd, og i så fall når angrerettutøvelsen må anses å ha skjedd.      Selskapet har gjort gjeldende at angrerett ikke kan utøves for avtaler som er avsluttet, noe som var situasjonen i denne saken da klager fremsatte sin erklæring 28. desember 2022.      Ved bedømmelsen av om angreretten er gyldig utøvd i denne saken, har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall.    Flertallet – bestående av nemndleder med dobbeltstemme samt forbrukerrepresentant Norman – anser det ikke som nødvendig å ta endelig stilling til om utøvelse av angrerett etter angrerettloven § 20 forutsetter at det er en eksisterende og løpende strømavtale å gå fra, som ikke allerede er avsluttet på annet grunnlag. Flertallet viser blant annet til sak 22-1539 for den nærmere redegjørelsen på dette punkt. Det avgjørende for løsningen av denne saken, er etter flertallets syn at oppsigelse gjennom leverandørbytte kan anses som en angrerettserklæring.    Etter angrerettloven § 20 utøves angreretten ved at forbrukeren gir melding før utløpet av angrefristen. Bestemmelsens første ledd lest i sammenheng innebærer at meldingen må gå ut på at forbruker ønsker å gå fra avtalen. Etter andre ledd kan slik melding enten gis ved bruk av utfylt angreskjema eller «ved fremsettelse av annen utvetydig erklæring». For at meldingen skal være tilstrekkelig utvetydig, kreves det imidlertid ikke at forbrukeren uttrykkelig påberoper seg angreretten. Flertallet viser til sak 22-1539, og bemerker at en vanskelig finner klarere uttrykk for et ønske om å gå fra avtalen enn en oppsigelse. Et leverandørbytte innebærer nettopp en oppsigelse av det bestående avtaleforholdet på vegne av kunden overfor eksisterende leverandør, og flertallet anser derfor en slik oppsigelse som en erklæring om angrerettutøvelse. Når selskapet ikke hadde oppfylt sin opplysningsplikt på det tidspunktet leverandørbyttet fant sted, innebærer dette etter flertallets syn at klager har utøvd angreretten innen fristen, jf. § 8 første ledd bokstav h og § 21 tredje og fjerde ledd, jf. § 6.    Når det gjelder rettsvirkningene av utøvelsen av angreretten, peker dette flertallet på flertallets votum i vedtak 23-011 m.fl. (Haugaland Kraft Energi AS) av 12. juni 2023. Der den næringsdrivende ikke har oppfylt opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, innebærer angrerettloven § 26 andre ledd sammenholdt med § 24 første ledd at forbrukerens betalingsplikt bortfaller i sin helhet der angreretten utøves, og at kunden har krav på å få tilbakeført sine betalinger under avtalen. I den utstrekning det har funnet sted gjennomfakturering av nettleie, skal imidlertid tilbakeføringen ikke omfatte den del av betalingene som gjelder nettleien. Derimot har klager krav på å få tilbakeført den delen av strømstøtten som eventuelt har oversteget skyldig nettleie og som har gått til betaling av strøm.    Når det gjelder forsinkelsesrentene viser flertallet til begrunnelsen i 22-1539. Flertallet legger til grunn at det er påkravsregelen i forsinkelsesrenteloven § 2 som får anvendelse. Påkrav på tilbakebetalingskravene ble først sendt ved erklæringen 28. desember 2022. Klager har derfor krav på forsinkelsesrenter fra 30 dager etter at dette påkravet ble sendt.    Etter flertallets syn må derfor klagen gis medhold.    Mindretallet  – bestående av bransjerepresentantene Lima og Ingebrigtsen – mener i motsetning til flertallet at klagers oppsigelse av avtaleforholdet ikke automatisk kan anses som utrykk for angrerettsutøvelse etter angrerettloven § 20. Mindretallet mener for det første at det følger forutsetningsvis av angrerettloven § 20 at en forbruker kun kan angre på avtaler som ikke er avsluttet. Mindretallet mener for det andre at klagers leverandørendring i denne saken ikke kan anses som en tilstrekkelig klar og utvetydig erklæring om utøvelse av angrerett.    Det må etter mindretallets syn kreves noe mer enn et ordinært leverandørbytte med melding til ny leverandør. Et minstekrav til angrerettshandlingen bør etter mindretallets syn være at det har vært en form for direkte kontakt mellom tidligere kraftleverandør og kunden. Denne kontakten må tydeliggjøre at kunden sier opp som en følge av at han angrer avtalen. Kontakten med tidligere kraftleverandør bør i tillegg kunne settes i relativt nær tidsmessig sammenheng med en i ettertid innlevert uttrykkelig angreerklæring, før en oppsigelse skal kunne tolkes som en uttrykkelig angrerettsutøvelse. Klager har derfor etter mindretallets syn ikke fremsatt en tilstrekkelig utvetydig erklæring på å angre en løpende avtale på tidspunktet for leverandørbyttet, men derimot på et senere tidspunktet hvor han leverte inn angreskjema. Avtalen var imidlertid på dette tidspunkt avsluttet, og kan derfor ikke angres.    Mindretallet viser til mindretallets dissens i sak 22-1539.    Med det synet mindretallet har på spørsmålet om angreretten er utøvd, er det ikke nødvendig å gå inn på spørsmålet om rettsvirkningen av utøvelsen av angrerett.    Nemndas konklusjon er at klager gis medhold. Vedtaket er avsagt under dissens.     I samsvar med flertallet syn fattet nemnda slikt       VEDTAK     Klager gis medhold.    Oslo, 26. august 2024    Henrik E. Kolderup, leder  Gustav Norman, Forbrukerrådet  Benedicte F. Ingebrigtsen, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om betalingsplikt for bruddgebyr og oppfyllelse av prisgaranti. Nemnda kom til at det var inngått en spotprisavtale mellom partene, at klager hadde krav med bakgrunn i en topp 3-garanti, og at klager var fritatt fra å betale bruddgebyr som selskapet hadde fremsatt med grunnlag i en angivelig avtalt oppsigelsesfrist. Klager ble på denne bakgrunn fritatt for betalingsplikt for omstridt faktura. Klager ble enstemmig gitt medhold.   Nordlysenergi AS benyttet Fornybar Norges standardkontrakter så lenge det drev leveranse av kraft.   Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for bruddgebyr og oppfyllelse av prisgaranti.    Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4.    Historikk:   23.09.2021 – Partene inngår avtale om produktet «Topp 3 Garanti» gjennom dørsalg.   24.11.2022 – Klager inngår avtale med en annen kraftleverandør. Klager orienteres om at han vil bli belastet for bruddgebyr.    Krav:  Klager bestrider betalingsplikt for bruddgebyr og krever tilbakebetalt det han hevder   han har betalt for mye i forhold til de tre rimeligste avtalene på markedet gjennom hele   avtaleperioden.   Partenes anførsler:     Klager mener selskapet har misligholdt garantien om at avtalen skulle være blant de topp tre rimeligste avtaler på markedet. Han hevder at selskapet har drevet villedende markedsføring, og at selskapet har fakturert ham for skjulte gebyrer.   Klager tilbakeviser at det ble inngått avtale om oppsigelsestid og bruddgebyr, og hevder at han først ble gjort oppmerksom på dette etter at avtalen var sagt opp. Han reagerer på at han ble fakturert for bruddgebyr da han byttet kraftleverandør og mener at det ikke ble avtalt et vilkår om oppsigelse og oppsigelsestid for å unngå dette gebyret.   Nordlysenergi AS  har ikke inngitt tilsvar i saken. Av klagers saksfremstilling fremkommer   at selskapet har opprettholdt kravene. Selskapet mener det gjaldt en oppsigelsestid på tre måneder etter avtalen, og at klager ikke overholdt denne da han byttet kraftleverandør uten forutgående oppsigelse. Selskapet hevder at det har gitt tilstrekkelige opplysninger om avtalen og at klager burde forstått at avtalen ikke var en spotprisavtale.     Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om hvilken prismodell det er inngått avtale om, oppfyllelse av garanti samt om rettmessigheten av bruddgebyr.     Slik saken er opplyst av klager, ble han oppsøkt ved dørsalg 23.09.2021, der han ble tilbudt en avtale som skulle være blant de tre beste prismessig av alle strømleverandører, men med en bindingstid på 12 måneder. Etter besøket ble klager oppført på avtalen «Topp 3 Garanti».     Nemnda ser først på spørsmålet om hvilken avtaletype det ble inngått avtale om.     I denne saken har Nordlysenergi AS ikke inngitt tilsvar, og har heller ikke fremlagt opplysninger som godtgjør at avtalen er basert på en annen prismodell enn en spotavtale. Basert på den dokumentasjonen klager har fremlagt i saken, legger nemnda klagers fremstilling til grunn om at «Topp 3 Garanti» er en spotprisavtale. Det vises førøvrig til tilsvarende saker nemnda tidligere har behandlet om «Topp 3 Garanti» hvor det er konkludert med at avtaletypen er en spotavtale, se bl.a. sak 22-562.   Nemnda tar videre stilling til om avtalens garanti er oppfylt av selskapet.    Nemnda legger til grunn klagers fremstilling om at han ble forespeilet en avtale som skulle være blant de tre billigste i markedet. Siden nemnda allerede har lagt til grunn at det var inngått avtale om spotpris, innebærer dette at garantien gikk ut på at avtalen var blant de tre billigste spotprisavtalene i markedet. Nemnda legger endelig til grunn at de beløp klager har blitt fakturert, overstiger det han hadde blitt fakturert dersom han hadde en av de tre billigste spotavtalene i markedet i perioden.   Klager krever tilbakebetalt det han hevder han har betalt for mye i forhold til de tre rimeligste avtalene på markedet gjennom hele avtaleperioden. Nemnda legger til grunn at han har et slikt tilbakebetalingskrav mot selskapet, uten at det er fremlagt opplysninger som gjør det mulig å ta stilling til kravets eksakte størrelse.   Klager har bestridt betalingsplikt for faktura [fakturanummer]. Slik saken er opplyst for nemnda, legger nemnda til grunn at denne fakturaen dels gjelder levert strøm frem til oppsigelsen, dels et bruddgebyr selskapet har gjort gjeldende med bakgrunn i at klager ikke har etterlevd en oppsigelsesfrist på tre måneder som ifølge selskapet var avtalt mellom partene. Klager har bestridt at en slik oppsigelsesfrist var avtalt og har samtidig vist til at han overholdt en avtalt bindingstid på 12 måneder. Også på dette punkt legger nemnda klagers saksfremstilling til grunn. Nemnda anser derfor bruddgebyret på kr 1200 som urettmessig.   Klager har opplyst til nemnda at selskapet etter at klagen ble inngitt, har tilbudt å frafalle deler av kravet, nærmere bestemt hele bruddgebyret og 50 % av betalingen for forbrukt strøm. Til rest står da kr 1914 på den omstridte fakturaen. Etter en samlet vurdering av klagers innsigelser knyttet til hvilket avtaleprodukt som var avtalt og det forhold at han har et tilbakebetalingskrav etter garantien, samt at han ikke er forpliktet til å betale bruddgebyr, konkluderer nemnda med at klager ikke er forpliktet til å betale noen del av den omstridte fakturaen, faktura [fakturanummer]. Han bør derfor fritas for betalingsplikt for denne fakturaen.    Nemnda bemerker avslutningsvis at opplysningen i selskapets e-post av 24.07.2024 om at klagesaksbehandlingen i nemnda er innstilt, er både uriktig og kritikkverdig.    Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.    Uttalelsen er enstemmig.      VEDTAK     Klager gis medhold.    Oslo, 26. august 2024    Henrik E. Kolderup, leder  Gustav Norman, Forbrukerrådet  Astrid M. Hilde, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge   Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om betalingsplikt for krav som bygget på tilleggstjenesten «Prisfrys». Nemnda la til grunn at det ikke var holdepunkter for at opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h ble oppfylt ved avtaleinngåelsen. Nemndas flertall la til grunn at utvidet angrerett etter angrerettloven § 21 fjerde ledd ble utløst ved utsendelse av opplysninger om angrerett 30. november 2022. Klager hevdet å ha sendt angreskjema i posten 2. desember 2022, men dette var ikke nærmere underbygget, og kunne ikke legges til grunn. Under henvisning til angrerettloven § 20 siste ledd, la flertallet til grunn at angremelding ikke var sendt innen angrefristen. Nemndas mindretall kom til at det ikke var godtgjort at selskapet hadde oppfylt sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, og at angrerettsutøvelsen derfor var rettidig. Klager ble ikke gitt medhold. Dissens.    Fortum Strøm AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.         Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for krav i tilleggstjenesten «Prisfrys».        Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4 og angrerettloven.        Historikk:    06.07.2022 – Partene inngår spotprisavtale.    01.10.2022 – Partene inngår avtale om tilleggstjenesten «Prisfrys».    17.10.2022 – Klager mottar tilbud om prisbinding for november og desember 2022.   30.11.2022 – Selskapet oversender angreskjema.    19.12.2022 – Tilleggstjenesten avsluttes.    10.01.2023 – Klager bytter kraftleverandør.        Krav: Klager bestrider betalingsplikt for krav i tilleggstjenesten «Prisfrys» og krever samtlige innbetalinger tilbakeført med grunnlag i angrerettutøvelse.        Partenes anførsler:        Klager bestrider betalingsplikt etter tilleggstjenesten «Prisfrys» under henvisning til at klager har angret avtalen. Klager viser til at selskapet har misligholdt sin opplysningsplikt etter angrerettloven og til at angreskjema først ble oversendt i november 2022. Klager hevder at den utvidede angrefristen har fått anvendelse, og at angreretten var i behold da denne ble gjort gjeldende. Klager viser til at angreskjema ble sendt per post.        Klager bestrider betalingsplikt for krav utstedt etter leverandørskiftet.       Fortum Strøm AS hevder at det ikke foreligger grunnlag for å frita for betalingsplikt for forbrukt kraft. Selskapet viser til at kunden er ansvarlig for å sette seg inn i hvilke vilkår en samtykker til. Det viser til at klager med bindende virkning har samtykket til tjenesten. Selskapet tilbakeviser videre at klager har angret avtalen og viser til at klager ikke på noe tidspunkt har påberopt angrerett, verken etter avtaleinngåelsen eller etter oversendelsen av angrerettopplysninger i november 2022. Selskapet bestrider at det har mottatt noen angremelding per post.           Nemnda ser slik på saken:       Saken gjelder utøvelse av angrerett for tilleggstjeneste i løpende strømavtale.      Slik saken er opplyst, har klager hatt kraftleveranse fra Fortum Strøm AS i form av et spotprisprodukt til sin bolig. Som ledd i leveransen har klager hatt tilleggstjenesten «Prisfrys». Dette er en tjeneste der kunden med regelmessige mellomrom gis anledning til å binde strømprisen for nærmere avgrensede perioder. Klager mottok i oktober tilbud om å binde strømmen til 572 øre/kWh for perioden 1. november til 31. desember 2022. Nemnda legger til grunn at klager aksepterte dette tilbudet.      Avtalen om prisbinding for boligen er en særskilt avtale mellom partene inngått innenfor rammen av den løpende kraftleveransen. Angrerettloven får anvendelse på inngåelsen av denne tilleggsavtalen, jf. angrerettloven § 1. Etter angrerettloven § 21 første ledd utløper angrefristen ved avtaler om levering av tjenester 14 dager fra avtalen ble inngått. Der den næringsdrivende ikke har oppfylt sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, forlenges angrefristen. Angrefristen utløper i en slik situasjon først 14 dager etter at slike opplysninger er gitt, jf. angrerettloven § 21 fjerde ledd. Angrefristen utløper likevel senest 12 måneder og 14 dager etter avtaleinngåelsen, jf. tredje ledd i samme bestemmelse. Fristberegningene skjer i samsvar med lovens § 6, slik at datoen for avtaleinngåelsen ikke skal medregnes, og at fristene utløper første påfølgende virkedag.       Angreretten utøves ved at klager enten inngir angrerettskjema eller avgir annen utvetydig erklæring om at kunden ønsker å gå fra avtalen, jf. angrerettloven § 20.      Klager gjorde ikke angreretten gjeldende innen 14 dager fra avtalen om prisbindingen ble inngått. For at klagers angrerett skal være i behold, må det derfor være grunnlag for utvidet frist etter angrerettloven § 21 tredje og fjerde ledd. Dette må da bygge på at Fortum Strøm AS ikke anses å ha oppfylt sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h.      Angrerettloven § 8 første ledd bokstav h – slik den gjaldt ved inngåelsen av denne avtalen – krevde at den næringsdrivende før avtaleinngåelsen «på en klar og forståelig måte» gir forbrukeren opplysninger om at «det foreligger angrerett og standardisert skjema for bruk av angrerett (angreskjema), samt vilkårene, tidsfristene og fremgangsmåtene for å bruke angreretten». Det er den næringsdrivende som har bevisbyrden for at opplysningsplikten er oppfylt, jf. angrerettloven § 7. Formålet er å sette forbrukeren i stand til å forstå og å bruke den angreretten som gjelder i avtalen, se i denne sammenheng blant annet EU-domstolens tolkningsuttalelse i dom 24. februar 2022 i sak C-536/20 Tiketa  avsnitt 42.      Nemnda tilføyer at § 8 bokstav h ble ordlydsmessig endret med virkning fra 1. oktober 2023, ved at det nå uttrykkelig fremgår at den næringsdrivende skal gi forbrukeren et standardisert skjema for bruk av angrerett (angreskjema). Om denne endringen viser nemnda til sine bemerkninger i samlevedtak i sak 23-056 mfl.      Ved vurderingen av saken, har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall.       Flertallet – bestående av nemndleder og bransjerepresentantene Lima og Hilde, bemerker innledningsvis at slik saken står, er den begrenset til spørsmålet om klager har utøvd angrerett rettidig med hensyn til prisbindingen som ble inngått for november og desember 2022. Flertallet ser ikke holdepunkter for å forstå klagen mer vidtgående enn dette.       Det er ingen bevismessige holdepunkter for at Fortum Strøm AS oppfylte opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h ved inngåelsen av avtalen om prisbinding. Selskapet har heller ikke hevdet at det gjorde det. Derimot har Fortum Strøm AS gjort gjeldende at opplysningsplikten ble oppfylt da selskapet skal ha sendt ut opplysninger om angrerett til klager i e-post 30. november 2022 som utløste angrefrist etter angrerettloven § 21 fjerde ledd, uten at klager utøvde angreretten innen den fristen som e-posten utløste.      Klager har fremlagt skjermdump som viser at denne e-posten ble mottatt av ham. Flertallet legger derfor til grunn at saken på dette punkt står i en annen bevismessig stilling enn sak 23-208 og 23-251, avgjort i samme møte. Flertallet legger til grunn at opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd derfor ble oppfylt av selskapet ved utsendelsen av denne e-posten, og at dette skjedde 30. november 2022, slik selskapet har opplyst. Flertallet viser her også til at klager hevder å ha sendt skjemaet i posten til selskapet 2. desember 2022, noe som tilsier at han hadde fått det i det tidsrommet selskapet hevder de sendte det ut. Dette innebærer at angrefristen for klager startet å løpe i samsvar med angrerettloven § 21 fjerde ledd for klager fra 30. november 2022.     I lys av mindretallets merknader nedenfor om hvorvidt opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h er oppfylt når det gjelder rettsvirkningene av utøvelsen av angreretten, peker flertallet på at bestemmelsen ikke uttrykkelig krever at slike opplysninger gis. Det er for flertallet likevel ikke nødvendig å ta stilling til om opplysningsplikten likevel omfatter også dette, basert blant annet på slutninger fra innholdet i standardskjemaet for opplysninger om angrerett, jf. Forbrukertilsynets vedtak i sak FOV-2023-2013 avsnitt 8.2. Flertallet peker i denne saken uansett på at Fortum Strøm AS i e-posten opplyste følgende:     «Dersom du ønsker å benytte deg av angreretten for fastprisperioden november og desember 2022, annulleres avtalen om prisbinding og du faktureres fra 01.11.2022 etter prisene for strømavtalen Forturn OBOS Medlemsstrøm som du hadde per 31.10.22 […]»      Når angreretten i denne saken knyttet seg til prisbindingsavtalen, og ikke avtaleforholdet som sådan, mener flertallet at selskapet med det uansett ga tilstrekkelig klare opplysninger om virkningen av at angreretten eventuelt ble benyttet i den konkrete situasjonen.      Klager hevder å ha sendt angreskjema til Fortum Strøm AS i posten 2. desember 2022. Klager har ikke fremlagt kopi av denne forsendelsen eller annen dokumentasjon for at den er sendt, og selskapet bestrider å ha fått den. Etter angrerettloven § 20 siste ledd har klager bevisbyrden for at angremelding er sendt, og at tvil rundt dette må gå utover klager. Dette innebærer at forbruker må sikre bevis for at angreretten er utøvd. Flertallet mener det på denne bakgrunn ikke er sannsynliggjort at angreskjema ble sendt innen angrefristen. Flertallet kan heller ikke med bakgrunn i e-posten 20. desember 2022 legge til grunn at angreretten er utøvd i tide. E-posten er i seg selv ikke bevis for at angreskjema ble sendt i posten og var rettidig   samtidig som e-posten ble sendt til selskapet etter utløpet av angrefristen. Flertallet har ved vurderingen også sett hen til at tilleggstjenesten først ble avsluttet 19. desember 2022, uten at den nærmere bakgrunnen for denne opphørsdatoen er kjent for nemnda.      Etter dette konkluderer flertallet med at angreretten ikke er utøvd innen angrefristen.      Flertallet har merket seg at selskapet etter at klagen ble inngitt har tilbudt klager som en minnelig løsning å frafalle de to fakturaene med prisbinding, og å fakturere klager etter spotprisavtalens vilkår, jf. e-post 23. mai 2023. Flertallet mener dette er et rimelig tilbud fra selskapet i saken, og oppfordrer partene til å inngå avtale med slikt innhold.       Flertallets konklusjon er at klager ikke gis medhold.      Mindretallet  – forbrukerrepresentant Norman – har følgende syn på saken:       Klager har reagert på to veldig høye strømregninger og bedt nemnda om hjelp fordi klager gir uttrykk for at det er vanskelig å betale de høye kravene. På grunn av språklige utfordringer er det uklart for mindretallet om klager mener å ha angret på den underliggende avtalen eller kun tilleggsavtalen om «Prisfrys». Hvorvidt det er gitt nødvendige og tilstrekkelige opplysninger om angrerett for den underliggende spotprisavtalen – ved avtaleinngåelsen eller senere – er ikke belyst i saken. Etter mindretallet syn burde klagers påstand vært avklart under saksforberedelsen. Slik saken foreligger for nemnda har mindretallet ikke forutsetninger for å vurdere om angreretten er i behold for den underliggende spotprisavtalen, og vil derfor i det følgende fokusere på prisfrysavtalen. Mindretallet vil likevel først gjøre oppmerksom på at dersom tilstrekkelige opplysninger om angrerett for spotprisavtalen ikke ble gitt klager, var angreretten i behold på tidspunktet for leverandørbyttet som skjedde 10. januar 2023. En oppsigelse i forbindelse med leverandørbytte vil i tråd med flertallets syn i nemndas tidligere praksis anses som utøvelse av angrerett.     Når det gjelder spørsmålet om klager har angrerett for prisfrysavtalen, beror det på om det er gitt slike opplysninger om angreretten at den utvidede angrefristen kan anses avbrutt på tidspunktet klager utøvde angreretten. Mindretallet er kommet til at de opplysningene om angreretten som (antakelig) ble gitt klager, uansett ikke oppfyller kravet i angrl. § 8 første ledd bokstav h. Mindretallet finner det tilstrekkelig å vise til Forbrukertilsynets fortolkning av § 8 første ledd bokstav h i sitt vedtak mot strømleverandøren Wattn AS i sak FOV-2023-2013 avsnitt 8.2:       «Etter Forbrukertilsynets vurdering følger kravet til å gi opplysninger om virkningene av at angreretten brukes direkte av lovens ordlyd, ved at loven angir at «vilkårene» for å bruke angreretten skal opplyses. Henvisningen til § 20 første og annet ledd, omfatter kun henvisning til tidsfristene og fremgangsmåtene som alltid gjelder for å bruke angreretten. Vilkårene for å bruke angreretten, herunder virkningene av å bruke angreretten, er imidlertid svært forskjellig mellom varer og tjenester, og avhengig av den enkelte salgsavtale, se note 4-6 i standardskjemaet for opplysninger om angrerett.       Denne tolkningen av ordlyden understøttes av at opplysninger om virkningen av bruk av angreretten er avgjørende for at forbrukeren skal kunne forstå hva angreretten er. Informasjon om virkninger av bruk av angreretten er nødvendig for at forbruker effektivt skal kunne bruke angreretten, i tråd med direktivets og lovens formål. Det er nettopp virkningene av angreretten som gjør angreretten til en angrerett, til forskjell fra for eksempel en avtalt avbestillings- eller oppsigelsesrett. Dersom opplysninger om virkningene av angreretten ikke gis, bortfaller avgjørende opplysninger som skal sette forbruker i stand til å forstå hva angreretten innebærer.       Det at standardskjemaet for opplysninger om angrerett inntar opplysninger om virkningene av angreretten, understøtter også en slik forståelse av ordlyden og det bakenforliggende direktivet. Forutsetningen for at opplysningsplikten i angrl. § 8 bokstav h og av direktivet er oppfylt ved bruk at standardskjemaet, er nettopp at skjemaet er fullstendig og korrekt utfylt. Derfor er det kun lagt opp til utfylling, altså tillegg av informasjon i henhold til notene på side 2, i standardskjemaet. Det er etter Forbrukertilsynets syn en presumsjon for at samtlige av de opplysningene som fremgår av skjemaet for opplysninger om angrerett, med tillatte tilpasninger, er nødvendige for å oppfylle kravet til opplysninger om angrerett i angrl. § 8 bokstav h. Hvis ikke ville vedlegget til direktivet ha lagt opp til at næringsdrivende skal gå ut over direktivets krav, hvilken har formodningen mot seg. Basert på lovens og direktivets ordlyd, og informasjonen som fremgår av standardskjema for opplysninger om angrerett, er det ikke åpnet for at den næringsdrivende skal gjøre endringer i form av å fjerne eller endre tekst på side 1 av standardskjemaet. Dette skyldes at informasjonen som fremgår her, er avgjørende for å oppfylle lovens krav til opplysninger om angrerett før avtaleinngåelse.       Forbrukertilsynet konkluderer etter dette med at en næringsdrivende ikke har gitt tilstrekkelige opplysninger om angreretten etter angrl. § 8 første ledd bokstav h dersom forbruker ikke får opplysninger om virkningene av angreretten, herunder den næringsdrivendes forpliktelser til frist og middel for tilbakebetaling når angreretten brukes. »     I likhet med vedtaket fra Forbrukertilsynet mangler informasjon om virkningene av angreretten, herunder informasjon om den næringsdrivendes forpliktelser til frist og middel for tilbakebetaling når angreretten brukes, i e-posten som er fremlagt for nemnda. Informasjonen er dermed ikke tilstrekkelig til å avbryte den utvidede angrefristen, og klager hadde angreretten i behold da leverandørskiftet skjedde 10. januar 2023.        Nemndas konklusjon er at klager ikke gis medhold.      Uttalelsen er avsagt under dissens.      VEDTAK       Klager gis ikke medhold.      Oslo, 10. juni 2024      Henrik E. Kolderup, leder   Gustav Norman, Forbrukerrådet   Astrid M. Hilde, Fornybar Norge    Lars Lima, Fornybar Norge     Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om krav om tilbakebetaling med grunnlag i angrerettutøvelse. Flertallet kom til at angrefristen ikke var utløpt da angreretten ble utøvd, og at angreretten ble utøvd gjennom oppsigelser knyttet til leverandørbytter. Flertallet kom videre til at klager hadde krav på tilbakeføring av betalinger foretatt under avtalen. Mindretallet kom til at angreretten ikke kunne utøves for en avsluttet avtale, eller kunne anses utøvd gjennom leverandørbyttet. Klager ble gitt medhold. Dissens.    Agva Kraft AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.       Saken gjelder uenighet om krav om tilbakebetaling med grunnlag i angrerettutøvelse.      Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4 og angrerettloven.        Historikk:    25.02.2022 – Partene inngår avtale om kraftleveranse til tre anlegg.     05.2022 – Klager bytter kraftleverandør.    11.01.2023 – Klager fremsetter krav om tilbakebetaling overfor selskapet.       Krav: Klager krever tilbakeført samtlige innbetalinger foretatt i avtalene.       Klager hevder at han hadde angreretten i behold da han påberopte den i januar 2023.    Han viser til at den utvidede angrefristen fikk anvendelse fordi selskapet misligholdt sin opplysningsplikt ved avtaleinngåelsen. Han peker på at selskapet ikke har benyttet standardisert angreskjema og at opplysninger om angrerett ikke på noe tidspunkt ble meddelt på varig medium. Han viser til hvordan bestillingsskjemaet så ut på avtaletidspunktet.      Klager gjør videre gjeldende at en oppsigelse innenfor angrefristen er å anse som en utøvelse av angreretten.       Klager gjør endelig gjeldende at han som følge av å ha utøvd sin angrerett rettidig har rett til fullstendig tilbakebetaling av samtlige innbetalinger tillagt forsinkelsesrenter.       Agva Kraft AS bestrider klagers tilbakebetalingskrav. Selskapet hevder at det har gitt de angrerettopplysninger som det er forpliktet til, og at klager dessuten har bekreftet at han har gjort seg kjent med angreretten. Selskapet viser til Forbrukertilsynets uttalelser.       Selskapet mener at det på denne bakgrunn ikke kan bli tale om en utvidet angrefrist, og at klager dermed befant seg utenfor angrefristen da angreretten ble påberopt.             Nemnda ser slik på saken:       Saken gjelder tilbakebetalingskrav ved utøvelse av angrerett. Saken reiser særlig spørsmål om oppsigelse ved leverandørbytte kan anses som erklæring om utøvelse av angrerett, om angreretten i så fall var i behold og om klager har krav på tilbakebetaling.      Slik saken er opplyst inngikk partene avtale om kraftleveranse til tre målepunkt 25. februar 2022. Klager avsluttet disse avtalene ved leverandørbytter tre måneder senere, i mai 2022. Klager har i ettertid – 11. januar 2023 – gjort gjeldende angreretten for de tre avtalene, og har fremsatt krav om at selskapet tilbakefører alle betalinger foretatt i avtalene, som løp fra 25. februar 2022 til mai 2022.      Selv om selskapet ikke direkte har vist til at avtalene var avsluttet da angreretten ble gjort gjeldende, bestrider selskapet at klager kan bygge rett på angrerettsutøvelsen. Slik nemnda ser på saken, er det derfor nødvendig å vurdere betydningen av at avtalene ble avsluttet ved leverandørbytte før angreretten ble påberopt.      Nemnda har ved avgjørelsen av saken delt seg i et flertall og et mindretall.      Flertallet  – bestående av nemndleder Kolderup med dobbeltstemme og forbrukerrepresentant Norman – har kommet til at klager gis medhold.      Utgangspunktet etter angrerettloven § 20 er at en forbruker kan gå fra avtalen ved å gi melding til den næringsdrivende innen utløpet av angrefristen, jf. § 21. Angrefristen utløper som utgangspunkt 14 dager etter at avtalen ble inngått, jf. angrerettloven § 21 første ledd. Dersom den næringsdrivende ikke oppfyller sin plikt til å gi lovpålagte opplysninger om angreretten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, innebærer dette at angrefristens utløp forlenges. Etter angrerettloven § 21 tredje og fjerde ledd, utløper angrefristen 14 dager fra dagen slike opplysninger er gitt, likevel senest 12 måneder og 14 dager fra avtalen ble inngått. Om den nærmere fristberegning viser flertallet til angrerettloven § 6.      Slik denne saken er opplyst har selskapet fremholdt at opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h er overholdt, slik at det ikke var grunnlag for noen utvidet angrefrist.      Angrerettloven § 8 første ledd bokstav h pålegger den næringsdrivende «på en klar og forståelig måte» å gi forbrukeren opplysninger om at det foreligger angrerett samt vilkårene, tidsfristene og fremgangsmåtene for å bruke angreretten. På det tidspunktet avtalene ble inngått, fulgte det av lovens ordlyd at den næringsdrivende også – på en klar og forståelig måte – må opplyse forbrukeren om at det forelå angreskjema. Det er den næringsdrivende selv som har bevisbyrden for at opplysningsplikten er oppfylt før avtaleinngåelsen, jf. § 7.      Slik saken er opplyst for nemnda, kan ikke flertallet se at selskapet har godtgjort at det oppfylte opplysningsplikten på en klar og forståelig måte før avtale ble inngått. Flertallet begrenser seg til å påpeke at i denne saken fremgikk opplysninger om angrerett av bestillingsskjemaet gjennom en hyperlenke, der kunden kunne gjøre seg kjent med vilkårene, og måtte huke av i en avkrysningsrute for at disse var lest. Ved bruk av hyperlenker lar det seg ikke bekrefte hvilke opplysninger det var lenket til ved avtaleinngåelsen, se nærmere om dette i sak 23-011 flg. mot Haugaland Kraft AS av 12. juni 2023. Denne iboende bevistvilen ved bruk av hyperlenker må gå utover selskapet, jf. angrerettloven § 7.      Etter flertallets syn fikk derfor den utvidede angrefristen etter § 21 tredje ledd anvendelse i saken. Flertallet kan ikke se at selskapet på noe senere tidspunkt har påvist at det ga opplysningene etter § 8 første ledd bokstav h til klager, slik at 14-dagerfristen etter angrerettloven § 21 fjerde ledd begynte å løpe. Klagers angrefrist hadde derfor ikke utløpt da han viste til sin angrerett ved henvendelsen til selskapet i januar 2023.      De avtalene som angrerettsutøvelsen gjelder, ble imidlertid avsluttet ved leverandørbytte i mai 2022. Utgangspunktet etter angrerettloven § 20 første ledd er at forbrukeren har rett til å gå fra avtalen ved å gi melding til den næringsdrivende før utløpet av angrefristen, jf. § 21. Det er en forutsetning at kunden gir melding til den næringsdrivende og videre at denne meldingen gis rettidig. Videre følger det av § 20 andre ledd at melding enten kan gis «ved bruk av utfylt angreskjema eller ved fremsettelse av annen utvetydig erklæring.» Spørsmålet er om klager, da han sa opp avtalene i forbindelse med leverandørskiftet i mai 2022, ga selskapet en « annen utvetydig erklæring » som innebærer en utøvelse av angreretten.      Som flertallet også kom til i sakene 22-1539, 23-354, 23-356 og EKN-2023-06-0053, viser dette flertallet til at man vanskelig finne klarere uttrykk for et ønske om å gå fra avtalen enn en oppsigelse. Flertallet vurderer oppsigelsen i denne saken på samme måte, og mener at den oppsigelsen som klager foretok gjennom leverandørbyttet i mai 2022, må anses som en gyldig angreretterklæring etter angrerettloven. Når det gjelder den erklæringen som klager sendte til selskapet i januar 2023, mener flertallet at dette rettslig sett ikke utgjorde noen egentlig angreretterklæring, men må anses som påkrav for hans tilbakebetalingskrav, se under.      Når det gjelder rettsvirkningene av at angreretten er utøvd i rett tid, viser dette flertallet til flertallets begrunnelse i sak 23-011 flg. mot Haugaland Kraft AS av 12. juni 2023. Flertallet legger sammenfatningsvis til grunn at angrerettloven § 26 andre ledd, sammenholdt med § 24 første ledd, innebærer at forbrukerens betalingsplikt bortfaller i sin helhet der angreretten utøves og den næringsdrivende ikke har oppfylt sin opplysningsplikt etter § 8 første ledd bokstav h, og at kunden har krav på å få tilbakeført sine betalinger under avtalen. Dette gjelder både fakturert og ikke-fakturert forbruk. Der betaling har funnet sted, skal innklagede tilbakeføre betalingene, jf. angrerettloven § 24 første ledd. Der forbruket ikke er betalt, skal betalingskravet frafalles. Kundens strømkompensasjon basert på forbruket skal under ingen omstendighet trekkes inn i oppgjøret.        Videre har klager rett på forsinkelsesrenter av tilbakebetalingskravet etter forsinkelsesloven § 2. Angrerettloven § 24 andre ledd angir forfallstidspunktet til 14 dager etter at melding om utøvelse av angreretten kom frem til selskapet. Flertallet mener likevel at i en situasjon som den foreliggende, får påkravregelen i § 2 anvendelse, og viser til sin begrunnelse i blant annet sak 22-1539. Påkrav på tilbakebetalingskravene ble først sendt ved klagers erklæring 11. januar 2023. Klager har derfor krav på forsinkelsesrenter fra 30 dager etter at dette påkravet ble sendt, jf. forsinkelsesrenteloven § 2.       Mindretallet  – bestående av bransjerepresentantene Hilde og Lima – har lagt til grunn en annen forståelse enn flertallet.        Mindretallet finner det for det første klart at en kunde ikke kan erklære angrerett for en avtale som er avsluttet. For det andre er det mindretallets syn at ikke enhver tidligere fremsatt oppsigelse kan anses som en utøvelse av angreretten. Mindretallet mener at det i saken her ikke foreligger omstendigheter som tilsier at klager mente å utøve angreretten da han byttet kraftleverandør i mai 2022. Klager har derfor etter mindretallets syn ikke gitt nødvendig angremelding etter angrerettloven § 20.       Mindretallet fremhever at en kunde ikke kan påberope angrerett for avtaler som ble avsluttet tilbake i tid bare fordi kunden i ettertid har fått kunnskap om angreretten. En slik adgang vil etter mindretallets syn legge til rette for illojal utnyttelse av reglene. Mindretallet tar derfor ikke stilling til spørsmålet om utvidet angrefrist.      Slik mindretallet ser på saken er det ikke nødvendig for mindretallet å gå inn på spørsmålet om klager har rett til tilbakeføring av foretatte betalinger under avtalen.       I samsvar med flertallets syn gis klager medhold.         VEDTAK       Klager gis medhold.      Oslo, 10. juni 2024      Henrik E. Kolderup, leder   Gustav Norman, Forbrukerrådet   Astrid M. Hilde, Fornybar Norge    Lars Lima, Fornybar Norge     Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Sakene gjaldt uenighet om betalingsplikt i kraftavtale. Sakene ble behandlet samlet ettersom de reiste i det vesentlige tilsvarende spørsmål. Klagerne ble enstemmig gitt medhold. Nemnda kom i begge saker til at det var inngått avtale om spotprodukt. I sak 23-271 kom nemnda til at det ikke var grunnlag for å anse angrerett utøvd i tide. I denne saken kom nemnda enstemmig til at klager hadde krav på å bli avregnet på nytt etter spotprisvilkår. I sak 23-244 kom nemnda videre til at angreretten var utøvd i tide. Klager i denne saken var derfor fritatt fra plikten til å betale bruddgebyr. Dissens om øvrige rettsvirkninger for foretatte betalinger. Flertallet kom til at klager hadde krav på tilbakeføring av alle betalinger i avtaleforholdet, mens mindretallet kom til at klager hadde krav på ny fakturering etter spotvilkår som i sak 23-271.     Nordlysenergi AS benyttet Fornybar Norges standardkontrakter så lenge det drev leveranse av kraft.       Sakene gjelder uenighet om betalingsplikt for bruddgebyr og krav i variabelavtale.       Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4 og angrerettloven.       Historikk:    09.11.2021 – Partene i sak 23-271 inngår avtale om «Topp 3 Garanti».     30.05.2022 – Partene i sak 23-244 inngår avtale om «Topp 3 Garanti» gjennom dørsalg. Klager mottar bestillingsbekreftelse.    16.01.2023 – Klager i sak 23-271 sier opp avtalen.    24.01.2023 – Klager i sak 23-244 sier opp avtalen. Bruddgebyr utstedes.    01.06.2023 – Avtalens bindingstid i sak 23-244 utløper.       Krav: Klagerne bestrider betalingsplikt for krav i variabelavtalene og krever differansen mellom spotpris og faktiske utgifter dekket. Klager i sak 23-244 bestrider betalingsplikt for bruddgebyr.       Partenes anførsler:       Klagerne krever å bli avregnet etter spotpris . Klagerne reagerer på betalingskravenes størrelse og anfører at prisen er urimelig høy. De hevder at fakturerte beløp ikke svarer til deres reelle forbruk og at selskapet uansett ikke har oppfylt garantien i avtalen.       Klagerne bestrider å ha samtykket til å bli avregnet etter variabelpris og hevder å ha blitt forespeilet avtaler om spotpris. De anfører at selskapet ikke ga tilstrekkelige opplysninger om produktet i forbindelse med avtaleinngåelsen.      Klager i sak 23-244 bestrider betalingsplikt for bruddgebyr, og viser til angreretten.       NordlysEnergi AS har ikke inngitt tilsvar i sakene. Av klagernes saksfremstillinger fremkommer det at selskapet opprettholder omtvistede krav. Det hevder at det ikke foreligger grunnlag for å frita klagerne fra sine kontraktsforpliktelser. I sak 23-244 har selskapet gjort gjeldende at det har oppfylt sin opplysningsplikt om angreretten.         Nemnda ser slik på saken:       Sakene reiser i det vesentlige de samme spørsmål, og nemnda finner det forsvarlig å behandle dem samlet. Sakene gjelder uenighet om hvilke vilkår som er avtalt for kraftleveranse.      Slik sakene er opplyst, ble klager i sak 23-271 oppsøkt av representant for NordlysEnergi AS 9. desember 2021 med sikte på innsalg av strømavtale, og klager i sak 23-244 ble oppsøkt av representant for NordlysEnergi AS 30. mai 2022 med sikte på innsalg av strømavtale. I begge tilfeller ble produktet det ble inngått avtale om, beskrevet slik i avtaledokumentet:      «Topp 3 Garanti       Dette avtale dokumentet er inngått mellom kunde og NordlysEnergi AS. Avtalen er spesifisert i vilkårene som medfølger. Kunde oppfordres til å sette seg inn i hele avtalen, samt abonnementsvilkårene. Avtalen bekrefter bestilling av strømavtalen Topp 3 Garanti. Dette er en stabil avtale som følger markedet. Kunden betaler Kr. 0,- i månedsbeløp. Topp 3 Garanti er utstyrt med en konkurrentgaranti målt mot en referanseliste over våre konkurrenter. Avtalen har et minus påslag på 3øre/kWh  i 3 måneder fra oppstart. Deretter gjelder Topp 3 Garantien. Avtalen har 12 mnd. bindingstid .»      Når det gjelder fastleggelsen av hva slags produkt dette er, står sakene i samme stilling som blant annet sak 23-124, avgjort 13. mai 2024. Nemnda bemerker at avtaleteksten synes å vise til ytterligere avtaledokumenter, men disse er ikke fremlagt. NordlysEnergi AS har heller ikke inngitt tilsvar til nemnda. Uklarheten knyttet til hva som fremgår av slike eventuelle ytterligere dokumenter, må derfor gå utover selskapet. Nemnda foretar vurderingen av hva som er avtalt basert på det fremlagte avtaledokumentet.      Som i den tidligere saken, er hovedspørsmålet i saken hva slags produkt det er inngått avtale om – et spotprisprodukt eller en variabelavtale. Nemnda bemerker at produktnavnet «Topp 3 Garanti» ikke trekker i noen bestemt retning på dette punkt. At avtalen er en «stabil avtale som følger markedet» trekker i retning av både en spotavtale og en variabelavtale, selv om en variabelavtale for så vidt er mer stabil enn en spotavtale. Det avgjørende for nemnda, er som i den tidligere saken det avtalte minuspåslaget. Et påslag er et kjennetegn ved spotavtaler ved at det avtales et påslag på den markedsmessige spotprisen. Til sammenlikning kjennetegnes variabelavtaler ved at det for gitte perioder settes en fast pris per kWh. At det i beskrivelsen ikke er sagt noe om varsling av endringer av prisen i beskrivelsen, taler også mot at dette er en variabelavtale. Til sist viser nemnda også til avtaleloven § 37 første ledd nr. 3 til støtte for at det var avtalt spotpris.     Nemnda konkluderer derfor med at «Topp 3 Garanti» var en spotavtale. Dette innebærer at begge klagerne har krav på å bli avregnet på nytt etter spotprisvilkår. Det fremgår av avtalene at klager hadde krav på et minuspåslag på 3 øre per kWh de første tre månedene. For den etterfølgende perioden er påslaget ikke avtaleregulert, og nemnda legger derfor i mangel av andre holdepunkter til grunn at dette settes til null. Dette blir da førende for utmålingen, se i denne sammenheng vedtak i sak 23-482, også avgjort i møte 13. mai 2024.      Begge klagerne har avsluttet avtaleforholdene. Klager i sak 23-244 har gjort gjeldende at angreretten er utøvd. Nemnda kan i ingen av sakene se at selskapet har godtgjort at det oppfylte sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h ved avtaleinngåelsen. Selv om begge klagerne har avsluttet avtaleforholdene og dermed gitt en utvetydig erklæring som oppfyller kravene til angrerettserklæring etter angrerettloven § 20, må angreretten i en situasjon som dette være utøvd innenfor de utvidede angrefristene som angitt i angrerettloven § 21 tredje og fjerde ledd. Klager i 23-271 avsluttet sin avtale mer enn 12 måneder og 14 dager fra avtaleinngåelsen, og kan derfor ikke anses å ha utøvd sin angrerett i tide. Klager i sak 23-271 har imidlertid krav på å få ettergitt faktureringene og å bli fakturert på nytt, som om denne klageren sto på spotpris i hele avtaleperioden, og med påslag som nevnt foran, det vil si – 3 øre/kWh de første tre månedene, deretter ingen påslag.      Klager i sak 23-244 har derimot utøvd angreretten innen nevnte lengstefrist.   Virkningen er etter angrerettloven § 23 at partenes rettigheter og plikter etter avtalen bortfaller. Dette innebærer blant annet at klager i denne saken kan gå fra avtalen uten å betale bruddgebyret. Når det gjelder de videre rettsvirkninger i dette avtaleforholdet, har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall.      Flertallet  – bestående av nemndleder med dobbeltstemme og forbrukerrepresentant Norman – viser til at der angreretten utøves rettidig, og den næringsdrivende ikke har oppfylt opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, følger det av angrerettloven § 26 at forbrukeren ikke har betalingsplikt for strøm som er levert, men ennå ikke betalt, og i tillegg har krav på å få tilbakeført alle betalinger som er foretatt under avtalen. Flertallet viser til EU-domstolens dom 17. mai 2023 i sak C-97/22 DC, samt til flertallsbegrunnelsen i samlevedtak i sak 23-011 m.fl. mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023. Dette flertallet slutter seg til den rettsanvendelsen som fremgår der.       Klager har etter dette krav på tilbakeføring av alle foretatte betalinger under avtalen. I den utstrekning det har funnet sted gjennomfakturering av nettleie, skal imidlertid tilbakeføringen ikke omfatte den del av betalingene som gjelder nettleien. I den utstrekning et overskudd på strømstøtte har gått til å dekke deler av klagers betaling for levert kraft, har klager krav på å få tilbake også disse beløpene, ettersom det er en del av klagers betaling for levert kraft. Klager har i tillegg krav på forsinkelsesrenter på tilbakebetalingsbeløpet beregnet fra 30 dager etter at angreretterklæringen ble fremsatt, jf. forsinkelsesrenteloven § 2. Flertallet viser til flertallets begrunnelse for denne forståelsen av forsinkelsesrenteplikten i samlevedtak i sak 23-056 m.fl.      Mindretallet  – bestående av bransjerepresentantene Hilde og Lima – legger til grunn at en avslutning av en avtale ikke kan anses som en utøvelse av angrerett uten at det foreligger konkrete forhold i saken som tilsier at kunden med det har ment å angre avtalen da han sa opp, se 22-1539 og 23-354. I dette tilfellet har imidlertid kraftselskapet ikke svart på nemndas forespørsel om tilsvar. Saken avgjøres derfor i tråd med klagers påstand, slik at mindretallet likevel antar at klager har ønsket å utøve angrerett da han sa opp sin avtale med kraftselskapet. Mindretallet kan imidlertid ikke se at klager har krav på tilbakeføring av foretatte betalinger for strøm som er levert og forbrukt av klager med grunnlag i angrerettsutøvelsen, og viser til mindretallets begrunnelse i samlevedtak i sak 23-011 m.fl. mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023 som dette mindretallet slutter seg til. Mindretallet viser derimot til at klager har krav på dekning av differansen mellom det som er fakturert under avtalen og det han ville hatt om han ble fakturert etter en spotavtale, på samme måte som det nemnda har kommet til for klager i sak 23-271.       Nemndas konklusjon er at begge klagerne gis medhold.      Uttalelsen er avsagt under dissens når det gjelder rettsvirkninger.            VEDTAK       Klagerne gis medhold.      Oslo, 10. juni 2024      Henrik E. Kolderup, leder   Gustav Norman, Forbrukerrådet   Astrid M. Hilde, Fornybar Norge    Lars Lima, Fornybar Norge     Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.