Saken gjaldt uenighet om klagers betalingsplikt for faktura for november og desember 2022. Avtalen var inngått med klagers enkeltmannsforetak og gjaldt kraftleveranse til klagers bolig. Selv om avtalen var en bedriftsavtale inngått med klagers enkeltmannsforetak, kom nemnda derfor til at klager var å anse som forbruker, slik at nemnda hadde kompetanse til å behandle klagen. Nemnda kom til at selskapet ikke hadde fulgt prisvarslingsreglene i standard kraftleveringsavtale. Ettersom nemnda kom til at det ikke var godtgjort at standardavtalen var fraveket, og en slik fravikelse i saken uansett var urimelig etter avtaleloven §§ 36–37, ble klager enstemmig gitt medhold.    Fortum Strøm AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.       Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for faktura for november og desember 2022.       Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 6.       Historikk:    2014 – Partene inngår avtale om variabelproduktet “Trygg Bedrift”.   November 2022 – Klager bytter kraftleverandør etter å ha mottatt faktura for oktober 2022.    03.01.2023 – Klager mottar avregning for november og desember 2022.       Krav:  Klager bestrider betalingsplikt for faktura for november og desember 2022.       Partenes anførsler:       Klager  hevder avtalen ble inngått i hans egenskap av å være forbruker og ikke i næringsvirksomhet, under henvisning til at kraften leveres til hans private husholdning.       Klager hevder at selskapet har misligholdt avtalen ved at det ikke er informert om endringer i vilkår og priser. Han reagerer på at selskapet ikke etter hans forespørsel har fremlagt dokumentasjon på avtalen som ble inngått i 2014. Klager mener selskapet misligholdt opplysningsplikten ved avtaleinngåelsen. Han hevder at han ikke ville inngått avtalen dersom han hadde visst hva den gikk ut på. Klager krever at fakturakravene ettergis eller reduseres.       Fortum Strøm AS  har ikke inngitt andre merknader enn at klager er næringsdrivende. Av klagers saksfremstilling fremgår det at selskapet hevder at det ikke har plikt til å informere kunden om prisene etter avtalen og viser til at informasjonen fremgår på deres nettsider.   Nemnda ser slik på saken:       Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for faktura for november og desember 2022. Spørsmålet er om klager må anses som forbruker, og om selskapet har fulgt reglene for endring av vilkår og priser etter standard kraftleveringsavtale § 6.      Slik saken er opplyst, inngikk partene i 2014 avtale om bedriftsproduktet «Trygg Bedrift». Avtalen ble inngått med klagers enkeltmannsforetak. Klager har fremholdt at kraftleveransene har skjedd til hans private bolig uten tilknytning til noen form for næringsvirksomhet. Fortum Strøm AS har ikke bestridt dette og har heller ikke fremlagt opplysninger som av andre grunner tilsier at klager inngikk avtalen til bruk i næringsvirksomhet.    For at nemnda skal ha kompetanse til å behandle saken, må klager være forbruker, jf. nemndsavtalen (2016) punkt 1.4. Med forbruker menes en fysisk person som ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet. Denne forbrukedefinisjonen samsvarer med den generelle forbrukerdefinisjonen i norsk og europeisk forbrukerlovgivning. Nemnda finner det klart at avtalen er inngått med klager som forbruker. Et enkeltmannsforetak oppfyller kravet til en fysisk person, og avtalen er inngått til klagers personlige formål.      Utover å begrunne at nemnda har kompetanse til å behandle klagesaken, innebærer dette at klager rettslig sett skal behandles som en forbruker knyttet til de spørsmål saken reiser.      Saken reiser spørsmål om selskapets plikt til å varsle fastpriser for de omstridte fakturaperiodene. Selskapet har overfor klager hevdet at det ikke plikter aktivt å varsle klager om prisendringer, og at det er tilstrekkelig at prisene legges ut på selskapets hjemmesider.      Etter standard kraftleveringsavtale § 6 kan selskapet gjøre endringer i pris og øvrige vilkår, men disse må – med unntak for prisendringer knyttet til løpende spotpris – varsles kunden direkte, og endringen kan først tre i kraft 14 dager etter at direkte varsel er sendt kunden.       Standard kraftleveringsavtale kan etter § 1-2 som utgangspunkt fravikes, så sant dette ikke strider mot ufravikelig lovgivning. Med virkning fra 1. november 2022 fastsatte prisopplysningsforskriften ufravikelige krav om at prisendring overfor forbrukere må varsles direkte. Slik nemnda oppfatter det, trådte forskriften § 22 likevel i kraft etter endringene som denne saken gjelder. Nemnda mener likevel at selskapet i denne saken ikke kan høres med at standard kraftleveringsavtale § 6 er fraveket. Selskapet har ikke fremlagt avtaledokumentasjon som underbygger dette, samtidig som nemnda mener en slik fravikelse i alle tilfeller i denne saken ville fremstått som urimelig, jf. avtaleloven §§ 36 og 37.      Når standardavtalens varslingsregler ikke er fulgt, får prisendringene ikke virkning for klager. Klager har derfor krav på å bli avregnet etter den prisen som senest er akseptert. Det foreligger i denne saken ikke dokumentasjon for hva denne prisen er. Nemnda mener derfor at klager for november og desember 2022 skal avregnes etter spotprisvilkår uten påslag.   Nemnda bemerker at det er kritikkverdig at selskaper selger inn bedriftsavtaler til forbrukere, se også blant annet EKN-2023-09-0028, selv om det i denne saken ikke får betydning for klagerens rettsstilling. Nemnda påpeker dessuten at selskapet ifølge klager har truet klager med bruddgebyr for å forhindre at klager avslutter avtaleforholdet. Saken er imidlertid ikke tilstrekkelig opplyst til at nemnda kan ta stilling til rimeligheten av disse sidene ved saken.      Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.      Uttalelsen er enstemmig.         VEDTAK       Klager gis medhold.      Oslo, 15. november 2024      Henrik E. Kolderup, leder   Thomas Iversen, Forbrukerrådet   Astrid M. Hilde, Fornybar Norge    Lars Lima, Fornybar Norge      Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om klagers tilbakebetalingskrav ved angrerettutøvelse. Selskapet godtgjorde ikke at det hadde oppfylt sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, slik at klager hadde utvidet angrefrist etter angrerettloven § 21 tredje ledd. Angreretten ble ansett utøvd innenfor den utvidete angrefristen. Nemnda kunne heller ikke se at oppstart av leveransen før utløpet av angrefristen fikk betydning for klagers rettigheter etter angrerettloven, ettersom klager ikke «uttrykkelig» hadde bedt om dette. Klager ble gitt medhold under dissens om rettsvirkningene. Selskapet hadde senere overdratt kontrakten til et annet selskap uten å innhente klagers uttrykkelige samtykke. Uten at det var av betydning for saken, viste nemnda til at slik overdragelse som utgangspunkt var uten rettsvirkning for kunden, og dessuten var i strid med standard kraftleveringsavtale § 6.        Elekt AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.     Saken gjelder uenighet om klagers tilbakebetalingskrav ved angrerettutøvelse.       Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4.       Historikk:    30.05.2022 – Partene inngår avtale. Klager mottar velkomstbrev på e-post.    08.06.2022 – Klager mottar oppstartsbekreftelse på e-post.    06.02.2023 – Klager påberoper angrerett og fremsetter krav om tilbakebetaling.   01.04.2023 – Selskapet overfører klager til en annen kraftleverandør.       Krav:  Klager krever tilbakeført samtlige innbetalinger i den angrede avtalen. Klager bestrider dessuten selskapets senere overføring av kundeforholdet til en annen kraftleverandør.       Partenes anførsler:       Klager  hevder han hadde utvidet angrefrist som følge av at selskapet misligholdt sin opplysningsplikt etter angrerettloven. Han viser til at han ikke mottok angreskjema på varig medium i forbindelse med avtaleinngåelsen. Han hevder at han på bakgrunn av rettidig angrerettutøvelse er fritatt fra alle forpliktelser etter avtalen, og har krav på fullstendig tilbakebetaling i restitusjonsoppgjøret.       Klager viser videre til at selskapet senere overførte ham til en annen kraftleverandør uten hans samtykke. Klager bestrider også betalingsplikt for leveringspliktig strøm.       Elekt AS  bestrider klagers tilbakebetalingskrav på flere grunnlag. Selskapet mener klager ikke har hatt krav på utvidet angrefrist som følge av at selskapet oppfylte sin opplysningsplikt på avtaletidspunktet, slik at angreretten er utøvd for sent. Selskapet viser til at loven ikke stiller krav til hvilket format angreskjema må meddeles i, og selskapet hevder det er tilstrekkelig å meddele opplysningene gjennom hyperlenke. Selskapet viser til at angrefristen senest begynte å løpe 30. mai 2022 da klager mottok bestillingsbekreftelsen.       Selskapet hevder det i alle tilfeller ikke plikter til å tilbakeføre alle innbetalinger i avtalen. Ingen av unntakene i § 26 annet ledd får anvendelse som følge av at opplysningsplikten i § 8 er oppfylt, og klager har uttrykkelig bedt om førtidig oppstart etter § 19.         Nemnda ser slik på saken:       Saken reiser spørsmål om klager har utøvd angrerett i tide, rettsvirkningene av angrerettsutøvelsen, samt gyldigheten av avtaleoverføring.      Slik saken er opplyst inngikk klager 30. mai 2022 avtale om levering av kraft med Elekt AS. Han mottok samme dag velkomstbrev på e-post, og mottok 8. juni 2022 oppstartsbekreftelse på e-post. Klager gjorde 6. februar 2023 angreretten gjeldende og krevde tilbakeføring av alle foretatte betalinger under avtalen. Etter at selskapet ikke tok angrerettskravet til følge, ble klager senere overført til en annen kraftleverandør uten samtykke, den 1. april 2023.       Angrerettloven får anvendelse i saken, jf. angrerettloven § 1. Etter angrerettloven § 21 første ledd utløper fristen for å utøve angreretten (angrefristen) 14 dager fra avtalen ble inngått ved avtaler om levering av tjenester. Der den næringsdrivende ikke har oppfylt opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, forlenges angrefristen til 14 dager etter at slike opplysninger er gitt, jf. angrerettloven § 21 fjerde ledd. Angrefristen utløper likevel senest 12 måneder og 14 dager etter avtaleinngåelsen, jf. § 21 tredje ledd. Fristberegningen skjer i samsvar med lovens § 6, slik at datoen for avtaleinngåelsen ikke medregnes, og slik at fristen først anses utløpt første påfølgende virkedag der fristen utløper på en helge- eller helligdag.        Det er klart at klager ikke gjorde angreretten gjeldende innen 14 dager fra avtaleinngåelsen. For at klagers angrerett skal være i behold, må det derfor være grunnlag for utvidet frist etter angrerettloven § 21 tredje og fjerde ledd.        Nemnda kan ikke se at selskapet har sannsynliggjort at opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h er oppfylt. Selskapet har tvilsrisikoen på dette punkt, jf. angrerettloven § 7. Verken informasjonen som ble gitt i forbindelse med avtaleinngåelsen eller opplysningene i velkomstbrevet, fremstår etter nemndas syn som tilstrekkelig klare og forståelige til å oppfylle lovens krav. I tillegg er det ikke fremlagt dokumentasjon for hvilken informasjon hyperlenken faktisk førte til ved avtaleinngåelsen, jf. angrerettloven § 7. Nemnda viser til sitt syn i samlevedtak i sak 23-011 m.fl. mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023, hvor det er lagt til grunn at bruk av hyperlenker i seg selv ikke er tilstrekkelig til å oppfylle opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h.       På denne bakgrunn finner nemnda at vilkårene for utvidet angrefrist er oppfylt, og at klager utøvde angreretten innenfor den utvidede fristen etter angrerettloven § 21 tredje ledd.      Selskapet har gjort gjeldende at klager skal ha samtykket til førtidig oppstart, jf. angrerettloven § 19, med den følge at retten til tilbakebetaling av denne grunn skal være bortfalt, jf. angrerettloven § 26 første ledd. Nemnda kan imidlertid ikke se at man i denne saken står i en situasjon der klager skal ha bedt om førtidig oppstart slik at dette får selvstendig rettsvirkning for klagers rettigheter etter angrerettloven. Etter angrerettloven § 19 slik den også lød da avtalen ble inngått, og etter angrerettloven § 22 bokstav c og § 26 første ledd, må forbrukeren «uttrykkelig» be om at leveransen starter før utløpet av angrefristen. I denne saken foreligger det ikke tilstrekkelige holdepunkter for at klager har fremsatt en slik uttrykkelig anmodning. Det eneste som fremgår er at klager samtykket til en oppstartsdato, noe som ikke er tilstrekkelig til å oppfylle lovens krav om uttrykkelig anmodning.        Nemnda ser så på rettsvirkningene som angrerettsutøvelsen får i saken.        Ved bruk av angreretten bortfaller partenes forpliktelser til å oppfylle avtalen, jf. angrerettloven § 23. Dette innebærer at klager i alle tilfeller kunne gå fra avtaleforholdet fra utøvelsen av angreretten. Tvistepunktet i denne saken er om klager i tillegg har krav på å få tilbakeført alle betalinger som han har foretatt i avtalen i medhold av angrerettloven § 26.         Ved denne vurderingen har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall.       Flertallet  – nemndleder med dobbeltstemme og forbrukerrepresentant Iversen – viser til at der angreretten utøves rettidig, og den næringsdrivende ikke har oppfylt opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, følger det av angrerettloven § 26 første og andre ledd at forbrukeren ikke har betalingsplikt for strøm som er levert, men ennå ikke betalt, og i tillegg har krav på å få tilbakeført alle betalinger som er foretatt under avtalen. Flertallet viser til EU-domstolens dom 17. mai 2023 i sak C-97/22  DC , samt til flertallsbegrunnelsen i samlevedtak i sak 23-011 m.fl. mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023. Dette flertallet slutter seg til den rettsanvendelsen som fremgår der.         Klager har etter dette krav på tilbakeføring av alle foretatte betalinger under avtalen. Så langt det har funnet sted gjennomfakturering av nettleie, skal tilbakeføringen ikke omfatte den del av betalingene som gjelder nettleien. Dersom et overskudd på strømstøtte har gått til å dekke deler av klagers betaling for levert kraft, har klager likevel krav på å få tilbake disse beløpene, ettersom det er en del av klagers betaling for levert kraft.   Klager har i tillegg krav på forsinkelsesrenter på tilbakebetalingsbeløpet fra 30 dager etter at angreretterklæringen ble fremsatt, jf. forsinkelsesrenteloven § 2. Flertallet viser til flertallets begrunnelse for denne forståelsen av forsinkelsesrenteplikten i samlevedtak i sak 23-056 m.fl.          Mindretallet  – bestående av bransjerepresentantene Hilde og Lima – kan ikke se at klager har krav på tilbakeføring av foretatte betalinger for strøm som er levert og forbrukt av klager, og viser til mindretallets begrunnelse i samlevedtak i sak 23-011 m.fl. mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023 som dette mindretallet slutter seg til.        Ettersom klager var ubundet av avtalen fra utøvelsen av angreretten, er det uten betydning for løsningen av saken å ta stilling til den senere overføringen av klagers kundeforhold til en annen kraftleverandør, Vibb AS. En samlet nemnd bemerker likevel at utgangspunktet i norsk kontraktsrett er at en kontraktspart ikke gyldig kan overføre et kontraktsforhold til en ny kontraktspart uten motpartens uttrykkelige samtykke. Når slikt samtykke ikke foreligger, er derfor ikke kontraktsforpliktelsen overført, og motparten kan fastholde kontrakten overfor sin opprinnelige kontraktspart. Hvorvidt det måtte være vanlig å overdra kontraktsporteføljer uten å innhente uttrykkelig samtykke fra hver enkelt kunde, er i denne sammenheng ikke avgjørende. Nemnda viser for øvrig til standard kraftleveringsavtale § 6 fjerde ledd. Bytte av kontraktspart vil som utgangspunkt være en «vesentlig» avtaleendring.      De krav Vibb AS derfor har fremsatt overfor klager i forbindelse med avviklingen av det angivelige avtaleforholdet mellom Vibb AS og klager, kan derfor ikke føre frem.      Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.      Uttalelsen er avsagt under dissens når det gjelder rettsvirkninger.        VEDTAK       Klager gis medhold.      Oslo, 15. november 2024      Henrik E. Kolderup, leder   Thomas Iversen, Forbrukerrådet   Astrid M. Hilde, Fornybar Norge    Lars Lima, Fornybar Norge      Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om klagers tilbakebetalingskrav ved angrerettutøvelse. Selskapet godtgjorde ikke at det hadde oppfylt sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, slik at klager hadde utvidet angrefrist etter angrerettloven § 21 tredje ledd. Ettersom angrefristen utløp som utgangspunkt på en lørdag, ble utløpsdatoen etter § 6 forskjøvet til første påfølgende virkedag. Angreretten var utøvd på søndagen, og dermed innen denne utsatte fristen. Klager ble gitt medhold under dissens om rettsvirkningene. Selskapet hadde sagt opp fastprisavtalen under henvisning til klagen til Elklagenemnda. Nemnda uttrykte kritikk, men anså ikke spørsmålet som avgjørende for sakens utfall.    Meløy Energi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.       Saken gjelder uenighet om klagers tilbakebetalingskrav ved angrerettutøvelse.       Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3, 1-4 og 5-1.       Historikk:    23.12.2021 – Klager bestiller treårig fastprisavtale.    01.01.2022 – Oppstart av kraftleveranse.    20.10.2022 – Klager mottar tilbud om frikjøp av fastprisavtalen på kr 15 000.    16.12.2022 – Klager takker nei til tilbudet.    08.01.2023 – Klager påberoper angreretten.    10.01.2023 – Klager mottar angreskjema i PDF-format, og sender angreskjema til selskapet.    14.06.2023 – Avtalen avsluttes etter oppsigelse fra selskapet.       Krav:  Klager krever tilbakeført samtlige innbetalte kostnader etter den angrede avtalen.       Partenes anførsler:       Klager  bestrider betalingsplikt for kostnadene ved strømavtalen med grunnlag i angrerettutøvelse. Klager hevder å ha fått en utvidet angrerett som følge av at selskapet misligholdt sin opplysningsplikt etter angrerettloven. Han viser til at han ikke mottok opplysninger om angreretten ved avtaleinngåelsen, og først mottok angreskjema på varig medium den 10. januar 2023 og at det ikke er tilstrekkelig å vise til at angreskjema ligger på selskapets nettsider. Klager krever tilbakeført samtlige kostnader etter den angrede avtalen med grunnlag i at angreretten ble utøvd i rett tid.       Klager viser for øvrig til at selskapet sa opp fastprisavtalen som følge av at han brakte saken inn for Elklagenemnda.       Meløy Energi AS  bestrider klagers tilbakebetalingskrav under henvisning til at angreskjema ble meddelt gjennom hyperlenke ved avtaleinngåelsen. Selskapet hevder at klager uansett ikke kan kreve tilbakeført innbetalinger etter avtalen. Det viser til at han har hatt en svært gunstig pris over lang tid og til at han takket nei til tilbudet om frikjøp.   Nemnda ser slik på saken:       Saken gjelder spørsmål om klager har utøvd angreretten i tide.      Slik saken er opplyst, inngikk klager torsdag 23. desember 2021 en treårig fastprisavtale med oppstart 1. januar 2022 med Meløy Energi AS. Selskapet ga i oktober 2022 alle sine fastpriskunder tilbud om å bli frikjøpt fra avtalen. Klager takket nei til selskapets tilbud om kr 15 000 for å avslutte avtalen, slik at avtalen løp videre etter dette.      Søndag 8. januar 2023 fremsatte klager erklæring om angrerett, og opplyste at han ikke hadde mottatt informasjon eller skjema for angrefrist ved avtaleinngåelsen, og hevdet han hadde krav på tilbakebetaling etter angrerettloven § 26. Selskapet viste til at angreskjema lå på deres nettsider og kunne lastes ned via oppgitt lenke. Selskapet sendte deretter 10. januar 2023 angrerettskjema i PDF-format til klager, som deretter returnerte dette utfylt. Selskapet avslo angrerettsutøvelsen under henvisning til at skjemaet var gjort tilgjengelig via hyperlenke ved avtaleinngåelsen, og at angrefristen derfor var utløpt da angreretten ble gjort gjeldende.      Selskapet avsluttet avtalen mellom partene 14. juni 2023.      Spørsmålet om angreretten ble utøvd innenfor fristene etter angrerettloven, beror på om klager hadde krav på en utvidet frist som følge av at selskapet ikke oppfylte sin opplysningsplikt.      Angrerettloven får anvendelse i saken, jf. angrerettloven § 1. Etter angrerettloven § 21 første ledd utløper fristen for å utøve angreretten (angrefristen) 14 dager fra avtalen ble inngått ved avtaler om levering av tjenester. Der den næringsdrivende ikke har oppfylt opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, forlenges angrefristen til 14 dager etter at slike opplysninger er gitt, jf. angrerettloven § 21 fjerde ledd. Angrefristen utløper likevel senest 12 måneder og 14 dager etter avtaleinngåelsen, jf. § 21 tredje ledd. Fristberegningen skjer i samsvar med lovens § 6, slik at datoen for avtaleinngåelsen ikke medregnes, og slik at fristen først anses utløpt første påfølgende virkedag der fristen utløper på en helge- eller helligdag.      Klager hevder at selskapet ikke oppfylte sin opplysningsplikt etter angrerettloven. Nemnda viser til at selskapet hevder at angreskjema ble meddelt gjennom hyperlenke ved avtaleinngåelsen. Nemnda kan ikke se at selskapet har godtgjort at det oppfylte sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h på en klar og forståelig måte, jf. angrerettloven § 7. En omtale av opplysningene gjennom en hyperlenke på nettsider oppfyller som utgangspunkt ikke dette kravet, jf. blant annet nemndas samlevedtak i sak 23-011 m.fl. mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023.     Når opplysningsplikten ikke er oppfylt, følger det av angrerettloven § 21 tredje og fjerde ledd at angrefristen forlenges til inntil 12 måneder og 14 dager fra avtaleinngåelsen. Nemnda legger til grunn at avtalen ble inngått torsdag 23. desember 2021, og at angrefristen derfor som utgangspunkt utløp lørdag 7. januar 2023. Etter angrerettloven § 6 forlenges fristutløpet i en slik situasjon til første påfølgende virkedag, det vil si mandag 9. januar 2023. Klager fremmet erklæring om angrerett søndag 8. januar 2023. Angreretten er derfor utøvd i tide.      Nemnda ser så på rettsvirkningene som angrerettsutøvelsen får i denne saken.          Ved bruk av angreretten bortfaller partenes forpliktelser til å oppfylle avtalen, jf. angrerettloven § 23. Tvistepunktet i denne saken er om klager har krav på å få tilbakeført alle betalinger som han har foretatt i avtalen i medhold av angrerettloven § 26.         Ved denne vurderingen har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall.          Flertallet  – nemndleder med dobbeltstemme og forbrukerrepresentant Iversen – viser til at der angreretten utøves rettidig, og den næringsdrivende ikke har oppfylt opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, følger det av angrerettloven § 26 at forbrukeren ikke har betalingsplikt for strøm som er levert, men ennå ikke betalt, og i tillegg har krav på å få tilbakeført alle betalinger som er foretatt under avtalen. Flertallet viser til EU-domstolens dom 17. mai 2023 i sak C-97/22  DC , samt til flertallsbegrunnelsen i samlevedtak i sak 23-011 m.fl. mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023. Dette flertallet slutter seg til den rettsanvendelsen som fremgår der.         Klager har etter dette krav på tilbakeføring av alle foretatte betalinger under avtalen. Så langt det har funnet sted gjennomfakturering av nettleie, skal tilbakeføringen ikke omfatte den del av betalingene som gjelder nettleien. Dersom et overskudd på strømstøtte har gått til å dekke deler av klagers betaling for levert kraft, har klager likevel krav på å få tilbake disse beløpene, ettersom det er en del av klagers betaling for levert kraft. Klager har i tillegg krav på forsinkelsesrenter på tilbakebetalingsbeløpet fra 30 dager etter at angreretterklæringen ble fremsatt, jf. forsinkelsesrenteloven § 2. Flertallet viser til flertallets begrunnelse for denne forståelsen av forsinkelsesrenteplikten i samlevedtak i sak 23-056 m.fl.          Mindretallet  – bestående av bransjerepresentantene Hilde og Lima – kan ikke se at klager har krav på tilbakeføring av foretatte betalinger for strøm som er levert og forbrukt av klager, og viser til mindretallets begrunnelse i samlevedtak i sak 23-011 m.fl. mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023 som dette mindretallet slutter seg til.       En samlet nemnd bemerker for øvrig at selskapet synes å ha ment at avtalen løp videre etter at det hadde avslått angreretten som for sent fremsatt. I melding 8. juni 2023 valgte selskapet likevel å si opp avtalen, og skrev følgende til klager:      «Hei! Da du har klaget oss inn for elklagenemda for den fastprisavtalen du har hos oss, ønsker vi nå å avslutte vårt kundeforhold. Du må således velge ny kraftleverandør snarest. Meløy Energi AS».       Oppsigelsen fremstår som en direkte reaksjon på at klager brakte saken inn for nemnda. Å benytte en etablert klageordning er en rettighet for forbrukeren, og bør ikke begrunne en oppsigelse fra en næringsdrivende. I denne sammenhengen utgjør det klart heller ikke rettslig grunnlag for å bringe selskapets fastprisforpliktelse til opphør. Selv om oppsigelsen fra selskapet er uten betydning for sakens utfall, er nemnda kritisk til selskapets fremgangsmåte.      Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.      Uttalelsen er avsagt under dissens når det gjelder rettsvirkninger.            VEDTAK       Klager gis medhold.      Oslo, 15. november 2024      Henrik E. Kolderup, leder   Thomas Iversen, Forbrukerrådet   Astrid M. Hilde, Fornybar Norge    Lars Lima, Fornybar Norge      Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om klagers betalingsplikt for restbeløp knyttet til underbalanse i avtale om «Strømkonto». Nemnda mente at ingen del av underbalansen var foreldet. Nemnda fant ikke grunnlag for å konkludere med at klager var i aktsom god tro om underbalansen. Med grunnlag i underbalansen som var oppstått i produktet, mente nemnda at klager hadde krav på å bli kreditert halvparten av underbalansen på mangelsgrunnlag. Klager ble enstemmig gitt delvis medhold.        NorgesEnergi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.       Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for restbeløp etter avtale om «Strømkonto».       Regelverk: Standard kraftleveringsavtale § 2-2 og foreldelsesloven.      Historikk:   19.03.2015 – Oppstart av kraftleveranse og avtale om tilleggstjenesten «Strømkonto».    20.07.2022 – Klager bytter kraftleverandør.    03.08.2022 – Strømkonto avsluttes.    01.09.2022 – Klager mottar sluttavregning på kr 8245,36.    18.11.2022 – Klager betaler kr 2440.    13.12.2022 – Klager betaler resterende kr 5805,36.       Krav:  Klager krever tilbakebetalt kr 8245,36 med grunnlag i at kravet var foreldet.       Partenes anførsler:       Klager  krever tilbakeført det innbetalte restbeløpet i avtalen om «Strømkonto» med grunnlag i at kravet er foreldet. Klager viser til at bestridt sluttfaktura gjelder forbruk tilbake til 2015, og hevder at den alminnelige foreldelsesfristen på tre år medfører at restbeløpet må ettergis. Klager anfører at selskapet ikke har opplyst om skyldig beløp i den perioden avtalen løp, og viser til at selskapet aldri varslet om at det oppsto en underbalanse på strømkontoen.       NorgesEnergi AS  bestrider klagers tilbakebetalingskrav. Selskapet viser til at klager er skyldig beløpet som følge av at innbetalingene til «Strømkonto» var for lave, og til at klager pliktet å betale det utestående ved avslutningen av kundeforholdet. Selskapet viser til klagers estimerte årlige forbruk på kr 40 176. Selskapet hevder at kravet ikke er foreldet som følge av at det påhviler kunden å følge med på saldoen.                      Nemnda ser slik på saken:       Saken gjelder uenighet om sluttavregning etter tilleggsproduktet «Strømkonto».      Det er ubestridt at partene – i tillegg til selve kraftleveringsavtalen – inngikk avtale om tilleggsproduktet «Strømkonto». Nemnda legger til grunn at dette er en betalingstjeneste som innebærer at kunden forskuddsvis kan innbetale et fast beløp til sin strømkonto, der selskapet angir et minstebeløp og et anbefalt beløp, basert på kundens antatte totale strømforbruk. Ved fakturering for kraftforbruk trekker leverandøren skyldig beløp fra denne betalingstjenesten. Dersom innbetalingene til strømkontoen er lavere enn kostnadene til faktisk forbruk, opparbeides det en gjeld for kunden. Dersom strømleveransen og/eller tilleggsproduktet avsluttes, forfaller den utestående saldoen ved sluttoppgjøret.         Nemnda legger til grunn at sluttfakturaen ble utstedt 1. september 2022. Som vedlegg til sluttfakturaen fulgte en spesifikasjon av inngående og utgående betalinger på strømkontoen som går tilbake til mars 2015. Klager gjør gjeldende at sluttavregningsbeløpet er helt eller delvis foreldet, siden det bygger på transaksjoner tilbake til 2015. Nemnda er ikke enig i det.      Nemnda viser til at klager har foretatt innbetalinger på strømkontoen. Selv om disse ikke har vært tilstrekkelige til å unngå en underbalanse, legger nemnda til grunn at de har medført at akkumulert gjeld og renter fra mer enn tre år tilbake i tid, er nedbetalt, jf. foreldelsesloven § 2 nr. 1 og § 3 første ledd. Nemnda legger etter dette til grunn at ingen del av restbeløpet som sluttoppgjøret gjaldt, var foreldet.      Etter standard kraftleveringsavtale § 2-2 kan kraftleverandøren kreve tilleggsbetaling dersom det har vært feil ved måledata, håndtering av måledata eller ved faktureringen, med mindre kunden var i aktsom god tro. Nemnda har i tidligere saker behandlet betalingstjenester som «Strømkonto» som faktureringsfeil, fordi mangelfull oppfølging av innbetalingsbeløp kan føre til at det oppstår en restgjeld ved opphør av kundeforholdet, jf. bl.a. sak 22-427.      Nemnda legger til grunn at der det oppstår en underbalanse ved en betalingstjeneste som denne, i alle fall av noen betydning, foreligger det en feil hos selskapets fakturering. For at klager skal fritas fra betalingsplikten etter standardavtalen § 2-2, må klager ha vært i aktsom god tro om underbalansen. Det fremgår av dokumentasjonen at klager over tid har innbetalt ulike beløp på tjenesten, men at beløpet det siste året har vært nokså likt hver måned, selv om markedsprisene i perioden var svært økende. Samlet har ikke nemnda grunnlag for å konkludere med at klager var i aktsom god tro om at det oppsto en underbalanse.      Slik saken er opplyst, mener nemnda at selskapet ikke i tilstrekkelig grad har sikret at innbetalingene over tid dekket klagers faktiske strømforbruk. Selskapet har ikke dokumentert at det fortløpende har justert beløpene slik at underbalanse kunne unngås. Nemnda mener at dette utgjør en mangel ved produktet, og at selskapet har et selvstendig ansvar for å tilpasse innbetalingsnivået til faktisk forbruk.   Selv om kunden kan velge å betale enten minstebeløpet eller et anbefalt beløp, må selskapet sørge for at minstebeløpet ikke settes så lavt at det over tid akkumuleres en betydelig underbalanse. Selskapet har både en plikt og en egeninteresse i å justere beløpene underveis, slik at sluttoppgjøret ikke blir urimelig høyt.      Nemnda viser til tidligere vedtak mot NorgesEnergi AS hvor tilleggstjenesten «Strømkonto» er vurdert å ha klare likhetstrekk med tjenesten «Lik Betaling», som nemnda har behandlet flere ganger tidligere. I disse sakene har nemnda funnet at mangelfull oppfølging av innbetalinger – blant annet ved at virksomheten ikke har tilpasset betalingene til forbruket over tid – gir grunnlag for å justere restbeløp, selv om forbruket i seg selv er korrekt beløpt.      I tråd med tidligere praksis, herunder sak 22-427, mener nemnda at manglende justering av innbetalingsbeløp over tid har medvirket til den høye restbalansen. Nemnda finner derfor at en reduksjon av innbetalt restbeløp er en rimelig løsning. På denne bakgrunn mener nemnda at selskapet bør tilbakebetale kr 4 122,68 til klager med tillegg av renter.      Da selskapet for nemnda har opprettholdt krav på kr 8 245,36, gis klager delvis medhold.      Nemndas konklusjon er at klager gis delvis medhold.      Uttalelsen er enstemmig.        VEDTAK    Klager gis delvis medhold.   Henrik E. Kolderup, leder   Thomas Iversen, Forbrukerrådet   Astrid M. Hilde, Fornybar Norge    Lars Lima, Fornybar Norge   Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om hvorvidt det var avtalt prissikring mellom partene i desember 2022. Nemnda la til grunn at selskapets makspris utløp 31. mai 2022 og ikke fikk anvendelse for den omstridte fakturaterminen. Klager ble enstemmig gitt ikke medhold.   Fjordkraft AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.       Saken gjelder uenighet om det var avtalt prissikring mellom partene for desember 2022.      Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 6.       Historikk:    01.11.2019 – Klager overføres til Fjordkraft AS i forbindelse med fusjon. Partene inngår avtale om produktet «Garantikraft».    13.10.2021 – Selskapet hevder å ha varslet om siste gjeldende prissikringsperiode.   31.05.2022 – Pristak på 64,90 øre/kWh utløper.   25.01.2023 – Klager mottar varsel om opphør av avtalen og overføring til spotprisavtale.       Krav:  Klager bestrider faktura for desember 2022 og krever refundert kr 1468,46.       Partenes anførsler:       Klager  bestrider fakturaen for desember 2022 med grunnlag i at han hevder selskapet har misligholdt avtalen. Han mener selskapet ikke overholdt vilkåret om pristak, og hevder at han ikke har betalingsplikt for den del av kravet som han mener han er blitt overfakturert. Han viser til at selskapet ikke varslet om at pristaket ikke skulle gjelde i den aktuelle perioden og til at han ikke hadde annen oppfordring til å oppdage dette.       Klager viser til varsel mottatt på e-post den 25. januar 2023 til støtte for at pristaket skulle gjelde frem til 1. mars 2023.       Fjordkraft AS  opprettholder fakturaen under henvisning til avtalevilkårene. Selskapet står etter vilkårene fritt til å sikre prisen i bestemte perioder, og viser til at det ikke gjaldt en makspris i desember 2022. Det viser til at den siste prissikringsperioden utløp 31. mai 2022.       Selskapet hevder pristaket bare ble fastsatt periodevis og etter behov. Selskapet besluttet å ikke sette pristak høsten 2022 som følge av prissvingningene på markedet. Selskapet hevder at det ikke er forpliktet til å innføre pristak for samme perioder som tidligere år.       Selskapet viser til at klager mottok varsel om avvikling av avtaleproduktet og overføring til spotavtale som følge av at produktet ikke lenger ble vurdert som hensiktsmessig for kundene.   Nemnda ser slik på saken:       Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for forbruk i desember 2022. Spørsmålet er om det gjaldt maksprisgaranti (pristak) i perioden, og hvilke konsekvenser det i så fall skal ha.      Slik saken er opplyst, kom avtalen mellom partene i stand om strømproduktet «Garantikraft» ved overføring til Fjordkraft AS i 2019. Garantikraft er et spotprisbasert produkt der prisen følger utviklingen i kraftmarkedet, men hvor selskapet kan fastsette pristak i enkelte perioder.       Det fremgår av avtalevilkårene for «Garantikraft» at produktet i utgangspunktet følger spotprisen i markedet, men at selskapet i enkelte perioder kan tilby kundene et pristak som skal skjerme kunden mot høye priser. Ettersom det er et pristak og ikke en fastpris, er dette et tilbud som ikke medfører forpliktelser for kundene. Det fremgår videre av vilkårene at pristaket kun gjelder for særskilt angitte tidsrom, vanligvis i vintermånedene, og at det varsles separat for hver periode som selskapet har besluttet å tilby det. Varsling skjer til kundens registrerte e-postadresse eller gjennom andre kanaler som «Min side».      Det følger av dette at pristak ikke er en fast egenskap ved produktet, men et midlertidig tillegg som aktiveres etter selskapets vurdering, og som varsles til kunden.      Det er på det rene at det ble sendt melding om pristak i e-post 13. oktober 2021, hvor det fremgikk at det ble fastsatt et pristak på 64,90 øre/kWh som skulle vare frem til 31.mai 2022.       Det er ikke dokumentert at det ble sendt melding om nytt pristak etter denne perioden, og selskapet har opplyst at det besluttet å ikke innføre nytt pristak høsten 2022. Det er derfor ikke fremkommet opplysninger om at noe pristak skulle gjelde for desember 2022.      Klager har vist til e-post fra Fjordkraft 25.01.2023, og mener den kan forstås som en bekreftelse på at pristaket fortsatt var aktivt. Nemnda er ikke enig i det. Når det i e-posten vises til at «[d]et dessverre ikke [er] mulig å gi deg nytt pristak» viser det at det ikke gjelder noe pristak, og at det ikke vil bli fastsatt noe nytt pristak tilsvarende det som gjaldt til 31. mai året før. Meldingen er å anse som et varsel om en avtaleendring, samtidig som den bekrefter at selskapet anser det som umulig å tilby pristak under gjeldende markedsforhold.      Adgangen til å endre vilkår i strømavtaler er regulert i standard kraftleveringsavtale § 6. Ved vesentlige endringer i avtalen kreves det etter § 6 fjerde ledd uttrykkelig aksept fra kunden. I denne saken er det imidlertid ikke tale om noen endring i eksisterende avtalevilkår så langt gjelder pristaket. Saken gjelder innføring av en særskilt prisgaranti som i henhold til vilkårene var ment å gjelde for kun avgrensede perioder. Særskilt varsel etter § 6 er derfor ikke påkrevd.       Nemnda kan derfor ikke se at det foreligger brudd på verken avtalens innhold eller standardavtalens varslingsbestemmelser. Når det ikke er sendt melding om videreføring etter 31.05.2022, og heller ikke fremlagt annen informasjon som ga klager grunn til å tro pristaket fortsatt var gjeldende, kan det ikke legges til grunn at det forelå pristak i desember 2022.      Nemnda tilføyer for ordens skyld at bestemmelsen i standardavtalen § 5-3 kommer heller ikke til anvendelse, da denne etter sin ordlyd gjelder fastprisavtaler.       Nemndas konklusjon er at klager gis ikke medhold.      Uttalelsen er enstemmig.      VEDTAK       Klager gis ikke medhold.      Oslo, 15. november 2024 Henrik E. Kolderup, leder   Thomas Iversen, Forbrukerrådet   Astrid M. Hilde, Fornybar Norge    Lars Lima, Fornybar Norge      Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om klagers tilbakebetalingskrav ved angrerettutøvelse. Nemnda kom til at innklagedes opplysninger om angreretten ikke var tilstrekkelige til å oppfylle opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h. Angreretten ble ansett utøvd innenfor den utvidete angrefristen etter angrerettloven § 21 tredje ledd. Klager ble gitt medhold under dissens om rettsvirkningene.          Ved e-post av 02.02.2023 ble saken brakt inn for Elklagenemnda. Kraftriket AS innga tilsvar i saken den 17.04.2023. Kraftriket AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.       Saken gjelder uenighet om klagers tilbakebetalingskrav ved angrerettutøvelse.       Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4.       Historikk:    21.01.2022 – Partene inngår avtale. Klager mottar bestillingsbekreftelse.    02.02.2023 – Klager påberoper angrerett og fremsetter krav om tilbakebetaling.      Krav:  Klager krever tilbakeført samtlige innbetalinger i avtalen, beregnet til kr 21 973.       Partenes anførsler:       Klager  bestrider betalingsplikt for kostnadene ved strømavtalen med grunnlag i at angreretten er utøvd. Klager hevder å ha en utvidet angrerett som følge av at selskapet misligholdt sin opplysningsplikt etter angrerettloven. Klager anfører at han ikke på noe tidspunkt mottok opplysninger om angreretten på varig medium. Han viser til at selskapet ikke har dokumentert at opplysningene er gitt på annen måte enn gjennom en hyperlenke i bestillingsbekreftelsen. Klager krever tilbakeført samtlige innbetalinger med grunnlag i rettidig angrerettutøvelse.       Kraftriket AS  bestrider klagers krav og hevder at den utvidede angrefristen ikke får anvendelse ettersom opplysningsplikten etter angrerettloven ble oppfylt ved avtaleinngåelsen. Selskapet viser til at klager ble meddelt angreskjema i PDF-format gjennom hyperlenke og hevder at det oppfyller vilkåret om «varig medium» i angrerettloven.         Nemnda ser slik på saken:       Saken gjelder spørsmål om klager har utøvd angreretten i tide, og om klager har krav på tilbakeføring av innbetalinger i avtalen med grunnlag i angrerettutøvelsen.        Slik saken er opplyst, inngikk klager avtale med Kraftriket AS om levering av kraft den 21. januar 2022. Klager påberopte angreretten den 2.februar 2023.       Det er på det rene at avtalen er undergitt angrerettloven, jf. angrerettloven § 1. Nemnda tar først stilling til om angreretten var i behold på tidspunktet for erklæringen 2. februar 2023.        Angreretten må utøves innen utløpet av angrefristen. Etter angrerettloven § 21 første ledd utløper angrefristen ved avtaler om levering av tjenester 14 dager fra avtalen ble inngått. Der den næringsdrivende ikke har oppfylt sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, forlenges likevel angrefristen. Angrefristen utløper i en slik situasjon først 14 dager etter at slike opplysninger er gitt, jf. angrerettloven § 21 fjerde ledd, men likevel senest 12 måneder og 14 dager etter avtaleinngåelsen, jf. tredje ledd i samme bestemmelse. Fristene beregnes i samsvar med lovens § 6, slik at datoen for avtaleinngåelsen ikke skal medregnes, og slik at fristene utløper første påfølgende virkedag dersom fristens siste dag er en helgedag.       Klageren i denne saken gjorde ikke angreretten gjeldende innen 14 dager fra avtaleinngåelsen. For at klagers angrerett skal være i behold, må det derfor være grunnlag for utvidet frist etter angrerettloven § 21 tredje og fjerde ledd. Dette forutsetter i så fall at selskapet ikke har oppfylt sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h.      Selskapet viser til at klager ble meddelt angreskjema i PDF-format via hyperlenke i bestillingsbekreftelsen, og anfører at dette oppfyller kravet om varig medium.       Nemnda bemerker at vurderingen ikke alene beror på om angrerettskjemaet er vedlagt. Det avgjørende er også om den samlede omtalen av angreretten oppfyller kravene i bestemmelsen.       Det følger av nemndas praksis at der opplysningsplikten søkes oppfylt ved bruk av hyperlenker, gjør det seg gjeldende en iboende usikkerhet om hvilke opplysninger som ble gitt til klageren ved avtaleinngåelsen som må gå utover den næringsdrivende, jf. angrerettloven § 7 og samlevedtak i sak 23-011 m.fl. mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023. Nemnda tilføyer dessuten at det har ingen betydning for vurderingen om dokumentet det lenkes til, er publisert som et pdf-dokument eller i et annet format.      Nemnda kan ikke se at selskapet har sannsynliggjort at det oppfylte sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h. Informasjonen i bestillingsbekreftelsen eller senere kommunikasjon gir ikke tilstrekkelig klar og forståelig omtale av forbrukerens rett til å angre, herunder de vilkår, tidsfrister og fremgangsmåte som gjelder. Det er heller ikke dokumentert at slik informasjon ble gitt på annet tidspunkt på en måte som tilfredsstiller kravene til varig medium. Det fremgår riktignok at det foreligger et angrerettskjema, men omtalen av angreretten er mangelfull og lite informativ. Nemnda legger etter dette til grunn at opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h ikke er oppfylt.       Det er derfor grunnlag for utvidet angrefrist etter angrerettloven § 21 tredje og fjerde ledd. Nemnda konstaterer samtidig at utøvelsen av angrerett 02.02.2023 skjedde mindre enn 12 måneder og 14 dager etter avtaleinngåelsen. Utøvelsen av angreretten har etter dette skjedd innenfor den utvidede angrefristen etter angrerettloven § 21 tredje ledd.       Nemnda ser så på rettsvirkningene som angrerettsutøvelsen får i denne saken.      Ved bruk av angreretten bortfaller partenes forpliktelser til å oppfylle avtalen, jf. angrerettloven § 23. Tvistepunktet i denne saken er om klager har krav på å få tilbakeført alle betalinger som han har foretatt i avtalen i medhold av angrerettloven § 26.      Ved denne vurderingen har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall.       Flertallet  – nemndleder med dobbeltstemme og forbrukerrepresentant Iversen – viser til at der angreretten utøves rettidig, og den næringsdrivende ikke har oppfylt opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, følger det av angrerettloven § 26 at forbrukeren ikke har betalingsplikt for strøm som er levert, men ennå ikke betalt, og i tillegg har krav på å få tilbakeført alle betalinger som er foretatt under avtalen. Flertallet viser til EU-domstolens dom 17. mai 2023 i sak C-97/22  DC , samt til flertallsbegrunnelsen i samlevedtak i sak 23-011 m.fl. mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023.       Klager har etter dette krav på tilbakeføring av alle foretatte betalinger under avtalen. I den utstrekning det har funnet sted gjennomfakturering av nettleie, skal tilbakeføringen ikke omfatte den del av betalingene som gjelder nettleien. I den utstrekning et overskudd på strømstøtte har gått til å dekke deler av klagers betaling for levert kraft, har klager likevel krav på å få tilbake også disse beløpene, ettersom det er en del av klagers betaling for levert kraft.       Klager har i tillegg krav på forsinkelsesrenter på tilbakebetalingsbeløpet beregnet fra 30 dager etter at angreretterklæringen ble fremsatt, jf. forsinkelsesrenteloven § 2. Flertallet viser til flertallets begrunnelse for forsinkelsesrenteplikten i samlevedtak i sak 23-056 m.fl.       Mindretallet  – bestående av bransjerepresentantene Hilde og Lima – kan ikke se at klager har krav på tilbakeføring av foretatte betalinger for strøm som er levert og forbrukt av klager, og viser til mindretallets begrunnelse i samlevedtak i sak 23-011 m.fl. mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023 som dette mindretallet slutter seg til.       Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.      Uttalelsen er avsagt under dissens når det gjelder rettsvirkninger.    VEDTAK       Klager gis medhold.      Oslo, 15. november 2024   Henrik E. Kolderup, leder   Thomas Iversen, Forbrukerrådet   Astrid M. Hilde, Fornybar Norge    Lars Lima, Fornybar Norge     Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om klagers betalingsplikt for bruddgebyr. Nemnda kom til at angreretten var utøvd innen fristen, som følge av at selskapet ikke har oppfylt opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav a og h. Nemnda kom til at klager var fritatt fra å betale bruddgebyr. Nemndas flertall kom i tillegg til at klager har krav på tilbakeføring av foretatte betalinger i avtalen, med tillegg av forsinkelsesrenter. Klager ble gitt medhold under dissens om rettsvirkningene. Fortum Strøm AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for bruddgebyr. Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4. Historikk: 28.04.2022 – Partene inngår avtale om bedriftsproduktet «Aktiv Bedrift» og tilleggstjenesten «Grønt Valg». Avtalen registreres på klagers enkeltpersonsforetak 12.05.2022 – Oppstart av kraftleveranse. 02.12.2022 – Klager avslutter avtalen ved leverandørskifte. Krav:  Klager bestrider betalingsplikt for bruddgebyret på kr 3000 og for det beløp som han hevder at han er overfakturert. Subsidiært krever han bruddgebyret redusert. Partenes anførsler: Klager hevder kraftleveringsavtalen ble inngått av ham som forbruker, selv om han er oppført på en bedriftsavtale og avtalen ble inngått med hans enkeltpersonsforetak. Klager bestrider betalingsplikt for bruddgebyret på kr 3000. Han hevder selskapet ikke kan kreve bindingstiden oppfylt med grunnlag i selskapets mislighold av avtalen. Selskapet har ikke overholdt prisvilkårene fordi fastbeløpet og kWh-prisen lå vesentlig høyere enn avtalt. Videre hevder klager at vilkårene om bindingstid og bruddgebyr er så vidt underkommunisert at de ikke kan gjøres gjeldende av selskapet. Han ble ikke opplyst om bindingstiden under telefonsamtalen eller i etterfølgende SMS. I alle tilfeller er bruddgebyret urimelig høyt. Fortum Strøm AS  opprettholder bruddgebyret og de løpende fakturaene under henvisning til avtalen. Selskapet anfører at klager er bundet av avtalen og viser til at klager samtykket til bestillingen på SMS. Det hevder videre at det har gitt tilstrekkelig informasjon om avtalen, herunder om bindingstiden, og at informasjonen dessuten har fremgått på nettsidene deres og av de løpende fakturaene.     Nemnda ser slik på saken: Saken gjelder uenighet om klager plikter å betale bruddgebyr samt om klager har krav på tilbakebetaling ved påstått overfakturering. Saken reiser spørsmål om angrerett. Slik saken er opplyst, inngikk partene avtale om bedriftsproduktet «Aktiv Bedrift» og tilleggstjenesten «Grønt Valg» 28. april 2022. Avtalen ble inngått med klagers enkeltpersonsforetak som knyttet seg til drift av et mindre gårdsbruk. Oppstart var 12. mai 2022. Klager avsluttet avtalen ved leverandørskifte 2. desember 2022. Klager hevder at han inngikk avtale om kraftleveranse i egenskap av å være en forbruker. Spørsmålet er følgelig om klager må anses som forbruker i denne sammenhengen. Spørsmålet har betydning dels for nemndas kompetanse til å behandle klagen, dels for spørsmålet om hvilke rettsvirkninger dette skal ha ved løsningen av saken.  Både forbrukerkjøpsloven, angrerettloven og Elklagenemndas vedtekter bygger på at forbrukerbegrepet omfatter en fysisk person som ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet. Slik saken er opplyst, finner nemnda det klart at klager har inngått avtale med Fortum Strøm AS i egenskap av å være forbruker. Dette er heller ikke bestridt av selskapet. Selskapet har heller ikke fremlagt dokumentasjon som trekker i retning av noe annet enn at kraftleveransen ble avtalt til et privat formål. Dette innebærer at nemnda har kompetanse til å behandle saken. Videre innebærer dette at angrerettloven får anvendelse i saken, ettersom klager må anses som forbruker, jf. § 1. Nemnda påpeker videre at loven etter § 3 er ufravikelig og dermed ikke kan fravikes til ulempe for en forbruker. Dette innebærer at en forbruker ikke taper sine rettigheter etter loven bare fordi forbrukeren inngår en bedriftsavtale med den næringsdrivende. Etter angrerettloven § 21 første ledd utløper angrefristen som utgangspunkt 14 dager fra dagen etter avtaleinngåelsen. Dersom opplysninger etter § 8 første ledd bokstav h ikke er gitt, forlenges fristen, jf. § 21 fjerde ledd, men aldri med mer enn 12 måneder, jf. § 21 tredje ledd. Dersom opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h oppfylles i løpet av 12-månedersperioden, utløpet angrefristen 14 dager etter den dagen da opplysningene faktisk ble gitt, jf. angrerettloven § 21 fjerde ledd. Fristberegning skjer i samsvar med § 6. Etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav a skal forbrukeren før avtaleinngåelsen få opplysninger om vesentlige forhold ved avtalen, herunder om bindingstid, oppsigelsesfrist og eventuelle gebyrer ved opphør. Bruddgebyr er et slikt vesentlig forhold. Slik saken er opplyst, er det ingen holdepunkter for at klager fikk opplysninger verken om bruddgebyret eller om angreretten ved avtaleinngåelsen eller senere. Dette utgjør brudd på opplysningsplikten etter § 8 første ledd bokstav a og h. Angrefristen utløp derfor 12. mai 2023. Angreretten utøves ved bruk av angrerettskjema eller ved annen utvetydig erklæring om at kunden ønsker å gå fra avtalen, jf. angrerettloven § 20. Nemnda mener at klagers melding om leverandørskifte 2. desember 2022, sett i sammenheng med de øvrige omstendigheter, utgjorde en slik utvetydig erklæring. Utøvelsen skjedde mindre enn 12 måneder og 14 dager etter avtaleinngåelsen, og var dermed innenfor den utvidede angrefristen i § 21 tredje ledd. Nemnda ser så på rettsvirkningene som angrerettsutøvelsen får i denne saken.  Ved bruk av angreretten bortfaller partenes forpliktelser til å oppfylle avtalen, jf. angrerettloven § 23. Dette innebærer at selskapets krav på bruddgebyr bortfaller. Forbrukeren skal anses som kostnadsfritt løst fra kontrakten ved utøvelsen av angrerett. Klager har i tillegg bedt om å bli kompensert for overfakturering. I en situasjon som denne der angrerettloven får anvendelse, er det imidlertid spørsmål om klager i medhold av EU-baserte forbrukerrettigheter har mer vidtgående rettigheter enn klager har gjort gjeldende, som nemnda må håndheve av eget tiltak, uavhengig av om de er gjort gjeldende i saken, se blant annet EU-domstolens sak C-240/98 Oceano avsnitt 25 flg. Ved vurderingen av om klager har krav på å få tilbakeført alle betalinger som han har foretatt i avtalen i medhold av angrerettloven § 26, har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall.  Flertallet – nemndleder med dobbeltstemme og forbrukerrepresentant Iversen – viser til at der angreretten utøves rettidig og opplysningsplikten ikke er oppfylt, følger det av § 26 at forbrukeren ikke har betalingsplikt for levert strøm og i tillegg har krav på tilbakeføring av alle betalinger foretatt under avtalen. Flertallet viser til EU-domstolens dom 17. mai 2023 i sak C-97/22 DC  og til flertallsbegrunnelsen i samlevedtak 23-011 m.fl. mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023, som dette flertallet slutter seg til. Klager har etter dette krav på tilbakeføring av alle foretatte betalinger under avtalen. I den grad det er gjennomfakturert nettleie, skal tilbakeføringen ikke omfatte den delen som gjelder nettleie. Eventuelt overskudd på strømstøtte som er brukt til å dekke klagers betaling for levert kraft, skal tilbakeføres. Klager har også krav på forsinkelsesrenter fra 30 dager etter angreretterklæring, jf. forsinkelsesrenteloven § 2, i tråd med flertallets begrunnelse i samlevedtak 23-056 m.fl. Mindretallet – bransjerepresentantene Hilde og Lima – kan ikke se at klager har krav på tilbakeføring av betalinger for strøm som er levert og forbrukt, og viser til mindretallets begrunnelse i samlevedtak 23-011 m.fl. mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023. Det er etter dette ikke nødvendig å ta stilling til de øvrige spørsmål saken reiser.  Nemndas konklusjon er at klager gis medhold. Uttalelsen er avsagt under dissens når det gjelder rettsvirkninger.   VEDTAK Klager gis medhold. Oslo, 15. november 2024 Henrik E. Kolderup, leder Thomas Iversen, Forbrukerrådet Astrid M. Hilde, Fornybar Norge Lars Lima, Fornybar Norge   Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om klager etter avtalen skulle være fritatt fra å betale offentlige avgifter, herunder merverdiavgift. Klager hevdet at han var forespeilet fritak fra å betale merverdiavgift og andre avgifter i to måneder. Under sterk tvil, der uttalelser i en etterfølgende chat med innklagedes kundebehandler fikk avgjørende vekt, ble klager enstemmig gitt medhold.  Fortum Strøm AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder uenighet om klagers fritak for offentlige avgifter, herunder merverdiavgift, etter avtale. Regelverk: Standard kraftleveringsavtale § 1-3. Historikk: 23.06.2022 – Partene inngår avtale om spotavtalen «PRIV Fortum Marked» og tilleggstjenesten «Prisfrys» over telefon. Klager mottar bestillingsbekreftelse. 01.12.2022 – Oppstart av kraftleveranse etter avtale. 01.02.2023 – Klager avslutter avtalen ved leverandørskifte. Krav:  Klager bestrider betalingsplikt for merverdiavgift og øvrige offentlige avgifter i desember 2022- og januar 2023-fakturaer. Partenes anførsler: Klager  bestrider plikt til å betale de utstedte fakturaene for desember 2022 og januar 2023. Klager hevder det ble inngått avtale om at selskapet skulle dekke de offentlige avgiftene, herunder merverdiavgiften, for de første 60 dagene av leveranseperioden. Han viser til chat-melding og SMS fra selskapet til støtte for sitt syn. Klager viser til at avtale ble inngått over telefon og at han senere aksepterte det etterfølgende skriftlige tilbudet på SMS. Klager stiller spørsmål om gyldigheten av avtalen fordi den ble inngått under press fra selskapets representant. Han reagerer videre på at opptaket av telefonsamtalen holdes tilbake. Klager mener at selskapet må bære risikoen for tilbud fremsatt av egne representanter. Fortum Strøm AS  bestrider klagers krav og anfører at det ikke foreligger avtalegrunnlag for å frita klager for plikten til å betale merverdiavgift. Selskapet hevder at det ikke foreligger dokumentasjon på en slik avtale, men at det ble avtalt fritak for påslag og fastbeløp.   Nemnda ser slik på saken: Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for merverdiavgift og øvrige offentlige avgifter for desember 2022 og januar 2023. Spørsmålet i saken er om det foreligger avtalemessig grunnlag for å frita klager fra betalingsplikten for disse kostnadene. Utgangspunktet er at merverdiavgift skal beregnes og betales for alle leverte varer og tjenester, herunder elektrisk kraft, jf. merverdiavgiftsloven § 3-1. Nemnda viser til at merverdiavgiften er en lovpålagt avgift som selger skal innkreve fra kjøper sammen med vederlaget for tjenesten og deretter innbetale til staten. Nemnda mener dette etablerer en klar forventning overfor klager om at han som utgangspunkt burde forstått at avgiften skulle betales for denne tjenesten, slik situasjonen er ved omsetning av andre varer og tjenester. Klager mottok en skriftlig avtalebekreftelse på SMS i forbindelse med avtaleinngåelsen. Nemnda kan ikke se at denne SMS-en underbygger at det er inngått avtale om fritak for plikten til å betale merverdiavgift. Den bekrefter kun fritak for påslag og for fastbeløp. Nemnda mener en naturlig språklig forståelse av påslag betyr selskapets avtalte margin utover spotprisen. Selv om begrepet for så vidt ikke utelukker at det kan omfatte merverdiavgift, mener nemnda at SMS-meldingen derfor ikke støtter klagers syn i saken. Det avgjørende i saken er at selskapets kundebehandler i etterfølgende chat-kommunikasjon 19. desember 2022 med klager uttalte seg på en måte som etter nemndas syn klart ga klager grunn til å tro at han skulle slippe å betale merverdiavgift i kampanjeperioden: «Moms og elsertifikat inngår i påslaget og fastbeløpet. Så teknisk sett stemmer det at du ikke betaler det, men det gjelder kun for de første to mnd, og ikke permanent.» Formuleringen kan utvilsomt forstås som at klager midlertidig var fritatt for den økonomiske belastningen som merverdiavgiften utgjorde, for eksempel ved en rabatt lik avgiftsbeløpet. Klager har etterspurt lydlogg fra innsalgsavtalen, men denne har ikke selskapet ville fremlegge. Det forhold at kundebehandleren i desember 2022 uttalte seg på en slik måte, åpner for at også kundebehandleren i juni 2022 kan ha gjort det. I så fall var dette avtalt. Slik denne saken står, tilsier unnlatelsen av å fremlegge lydopptaket som kan avkrefte eller bekrefte om dette ble sagt, at tvilen på dette punkt må gå utover selskapet. Etter en samlet, konkret vurdering finner nemnda – under sterk tvil – at de helt spesielle omstendighetene i denne saken tilsier at klager gis medhold. Nemndas konklusjon er at klager gis medhold. Uttalelsen er enstemmig. VEDTAK Klager gis medhold. Oslo, 15. november 2024 Henrik E. Kolderup, leder Thomas Iversen, Forbrukerrådet Astrid M. Hilde, Fornybar Norge Lars Lima, Fornybar Norge   Elklagenemndas vedtak er rådgivende

Saken gjaldt uenighet om klagers betalingsplikt for krav etter avtale om prisbinding i november og desember 2022. Selskapet godtgjorde at angrefristen startet å løpe 30. november 2022. Angrefristen var derfor utløpt da klager fremsatte angrerettserklæring etter å ha fått faktura. Klager ble enstemmig gitt ikke medhold. Fortum Strøm AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for krav i avtale om prisbinding i november og desember 2022. Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4. Historikk: 19.02.2022 – Avtale om spotavtalen «Fortum Marked» og tilleggstjenesten «Prisfrys». 18.10.2022 – Klager mottar tilbud om å binde prisen for november og desember 2022. 20.10.2022 – Klager aksepterer tilbudet ved å trykke på lenken i tilbudet. 30.11.2022 – Selskapet sender informasjon om angrerett på e-post. 02.01.2023 – Kunden klager til selskapet. 08.01.2023 – Klager avslutter avtalen ved leverandørbytte. Krav:  Klager hevder seg fristilt fra avtale om prisbinding for november og desember 2022 og krever tilbakeført beløpet som han hevder at han har betalt for mye. Partenes anførsler: Klager bestrider krav som bygger på avtalen om prisbinding. Han viser til at selskapet ikke oppfylte opplysningsplikten i angrerettloven før 30. november 2022. Han hadde ikke oppfordring til å angre avtalen før han fikk fakturaen for november 2022. Han hevder selskapet feilinformerte ham siden prisestimatet i kundeapplikasjonen lå vesentlig lavere enn den reelle avregningen. Videre reagerer han på selskapets kundebehandling.   Fortum Strøm AS  opprettholder kravet. Selskapet viser til at klager samtykket til å binde prisen til 571 øre/kWh da han klikket på lenken i e-posttilbudet. Selskapet viser videre til at klager ikke angret innenfor angrefristen, som begynte å løpe etter at selskapet sendte ut angrerettopplysninger 30. november 2022. Selskapet viser til at prisestimatet i kundeapplikasjonen ikke hensyntar avtale om prisbinding, men heller baserer seg på spotpris. Nemnda ser slik på saken: Saken gjelder uenighet om klagers plikt til å betale krav som bygger på avtalt prisbinding for november og desember 2022. Hovedspørsmålet er om klager har utøvd angreretten i rett tid. Slik saken er opplyst, sto klager på en løpende spotprisavtale med mulighet til å inngå prisbinding for bestemte perioder i samsvar med tilleggstjenesten «Prisfrys». Klager mottok 18. oktober 2022 tilbud om å binde prisen til 571 øre/kWh for november og desember 2022. Han aksepterte dette tilbudet 20. oktober 2022 ved å klikke på lenken i e-posttilbudet, og avtale om slik prisbinding for november og desember 2022 ble inngått mellom partene. Klager gjør imidlertid gjeldende at han har utøvd angreretten i rett tid, og at han har krav på å bli avregnet etter den underliggende spotprisavtalen for november og desember 2022. Utgangspunktet etter angrerettloven § 20 er at en forbruker kan gå fra avtalen ved å gi melding til den næringsdrivende innen angrefristen, jf. § 21. Angrefristen utløper som utgangspunkt første virkedag 14 dager fra dagen etter at avtale om tjeneste ble inngått, jf. angrerettloven § 21 første ledd, jf. § 6. Dersom den næringsdrivende ikke oppfyller sin plikt til å gi lovpålagte opplysninger om angreretten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, får dette imidlertid konsekvenser for når angrefristen utløper. Etter § 21 tredje og fjerde ledd, jf. § 6, utløper angrefristen første virkedag 14 dager fra dagen etter at slike opplysninger er gitt, likevel senest 12 måneder og 14 dager fra dagen etter at avtalen ble inngått. Det er ikke omstridt at klager 30. november 2022 mottok opplysninger om angrerett, og e-posten der selskapet gir slik informasjon til klageren på denne datoen er fremlagt i saken. Det er videre ingen uenighet om at opplysningene som ble gitt, eventuelt sammenholdt med det kunden var opplyst om fra tidligere, var tilstrekkelig til å oppfylle opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h. Angrefristen utløp etter dette 14. desember 2022. Klager befant seg derfor utenfor den utvidede angrefristen etter § 21 fjerde ledd da han 2. januar 2023 gjorde angreretten gjeldende. Klager har anført at det er urimelig at angrefristen utløp 14. desember 2022, som var før han hadde mottatt første faktura for prisbindingsperioden, siden han da ikke hadde forutsetninger for å ta stilling til om han ønsket å angre inngåelsen av prisbindingen. Nemnda påpeker at angrerettloven ikke legger opp til at forbrukeren skal kunne avvente første fakturering før forbrukeren tar stilling til om angreretten skal utøves. Lovens utgangspunkt er tvert imot at kraftleveransen først skal starte etter utløpet av den ordinære angrefristen, se angrerettloven § 19 forutsetningsvis. Det vil da ikke foreligge noen faktura ved angrefristens utløp ved en ordinær oppfyllelse av loven. Først der opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h ikke er oppfylt, gir loven en utvidet angrefrist utover 14 dager fra avtaleinngåelsen. Nemnda bemerker for øvrig at det uansett er kritikkverdig at prisberegningen i selskapets kundeapplikasjon ikke hensyntok at kunden var på en prisbindingsavtale, og at beregningene i stedet var utformet basert på spotpris som ikke gjaldt. Et verktøy som tilbys for å synliggjøre kostnader, bør bygge på korrekte forutsetninger. Dette får likevel ikke betydning for utfallet. Klager har etter dette betalingsplikt i samsvar med den inngåtte avtalen om prisbinding for månedene november og desember 2022.   Nemndas konklusjon er at klager gis ikke medhold.   Uttalelsen er enstemmig. VEDTAK Klager gis ikke medhold. Oslo, 15. november 2024 Henrik E. Kolderup, leder Thomas Iversen, Forbrukerrådet Astrid M. Hilde, Fornybar Norge Lars Lima, Fornybar Norge Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om selskapets erstatningsansvar for elektrikerutgifter. Det inntraff spenningsbortfall i klagers bolig. Klager engasjerte elektriker, som konstaterte at årsaken til bortfallet var en feil i selskapets nett. Nemndas flertall kom til at det forelå ansvarsgrunnlag, et økonomisk tap og årsakssammenheng. Det var ikke grunnlag for å frita selskapet for ansvar fordi elektrikeren ikke på tidligere tidspunkt kontaktet nettselskapet for å undersøke om feilen lå hos dem. Klager ble gitt medhold under dissens. Saken gjelder uenighet om selskapets erstatningsansvar for elektrikerutgifter. Regelverk: Standardvilkår for nettleie §§ 14-1 flg. Historikk: 10.12.2022 – Spenningsbortfall i klagers bolig. 11.12.2022 – Elektriker påviser feil i nettselskapets sikringsskap. Feil utbedres av netteier. 19.12.2022 – Klager fremsetter erstatningskrav overfor selskapet. Krav:  Klager krever erstattet kr 5906,25 i elektrikerutgifter. Partenes anførsler: Klager  krever at nettselskapet dekker kostnadene til elektriker. Klager viser til at det oppsto spenningsbortfall i boligen hennes som følge av feil som det senere ble påvist lå i nettselskapets sikringsskap. Hun viser til elektrikerens rapport i etterkant av feilsøkingen som konkluderte med at det ikke forelå feil på klagers anlegg. Klager anfører at selskapet må bære elektrikerutgiftene som følge av at mangelen skyldtes forhold på netteiers side. Fagne AS  bestrider klagers erstatningskrav. Selskapet viser til at klager burde ha kontaktet nettselskapet direkte da spenningsbortfallet ble oppdaget. Det anfører at klager burde vært kjent med at det er nettselskapet som skal foreta feilsøkingene. Selskapet forklarer at det iverksatte feilretting så snart det ble oppmerksom på forholdene.   Nemnda ser slik på saken: Saken gjelder krav om erstatning etter strømbrudd. Etter standard nettleieavtale § 14-1 er nettselskapet ansvarlig for tap som følge av forsinkelse eller mangler ved ytelsen. Dette gjelder likevel ikke så langt nettselskapet godtgjør at forsinkelsen eller mangelen skyldes årsaker utenfor selskapets kontroll, som det ikke med rimelighet kunne ventes å ha tatt i betraktning på avtaletiden eller å unngå eller overvinne følgene av. Dette innebærer at der det påvises en mangel ved tjenesteleveransen, må nettselskapet bevise at årsaken lå utenfor det selskapet hadde mulighet til å påvirke (utenfor selskapets kontroll) for at selskapet ikke skal være erstatningsansvarlig. Slik saken er opplyst for nemnda, fremstår partene som enige om at avbruddet i leveringen av strøm til klager skyldtes en feil i selskapets nett. Nemnda legger derfor til grunn at det foreligger en mangel ved nettselskapets leveranse, jf. nettleieavtalen § 13-2. Videre har selskapet ikke bevist at feilen lå utenfor selskapets kontroll, se over. Dette innebærer at det foreligger ansvarsgrunnlag for selskapet i medhold at nettleieavtalen § 14-1. Tapet som kreves erstattet består i utlegg til elektriker for å feilsøke og konstatere feilen, og utgjør i alt kr 5 906,25. Det er ingen tvil om at klager har hatt dette utlegget. Videre foreligger det årsakssammenheng mellom mangelen og det tapet klager er påført. Hadde ikke feilen i selskapets nett foreligget, ville ikke elektrikeren vært tilkalt. Selskapet har bestridt ansvar for klagers tap under henvisning til at det var kundens eget valg å engasjere elektriker før han meldte fra til nettselskapet, og at regning for slik utkalling ikke dekkes av nettselskapet uten at nettselskapet er varslet i forkant. Selskapets innsigelse reiser spørsmål om selskapet med rimelighet kunne ha forutsett tapet som følge av mangelen, det vil si om tapsposten er påregnelig, jf. standard nettleieavtale § 14-4 annet punktum, og om klager har overholdt sin tapsbegrensningsplikt ved å la elektriker utføre arbeid som selskapet har rett og plikt til å utføre vederlagsfritt for kunden, jf. skadeserstatningsloven § 5-1. Nemnda har delt seg i et flertall og et mindretall i den konkrete vurderingen. Flertallet  – nemndleder med dobbeltstemme og forbrukerrepresentant Iversen – mener at når det i denne saken ble observert feil i klagers eget elektriske anlegg, var det ikke opplagt for klager at feilen hadde oppstått i netteiers nett. At en kunde i denne situasjonen rekvirerer elektriker fremstår som forståelig, særlig siden det på nettselskapets nettsider ikke var meldt om driftsforstyrrelser i klagers område, og ingen andre hus i gaten var berørt av strømbrudd. Selv om feilen nok var av en art som typisk inntrer i selskapets nett, ga disse omstendighetene ikke forbrukeren noen holdepunkter for at feilen lå i nettselskapets nett. Flertallet kan heller ikke se at fakturaen gjelder for ytterligere arbeid enn konstateringen av at feilen lå i selskapets anlegg. Flertallet mener derfor klagers fremgangsmåte var både påregnelig og rimelig. At det senere ble avdekket at feilen lå i nettselskapets anlegg, fritar derfor ikke selskapet fra ansvar. Flertallet konkluderer derfor med at selskapet skal dekke utgiftene til elektriker i sin helhet. Flertallet viser for øvrig til tidligere vedtak om tilsvarende problemstilling, se sak 22-378 med videre henvisninger. Mindretallet – bestående av bransjerepresentantene Lima og Hilde – mener at det i denne saken ikke foreligger noen avtale der nettselskapet har påtatt seg ansvaret for elektrikerutgiftene. Kostnaden er et resultat av en vurdering som klager bør bære kostnadene for. Selv om det kan være vanskelig for en husholdningskunde å forstå at den aktuelle feilen lå utenfor egen elektrisk installasjon, burde kunden og i alle fall elektrikeren ha vurdert muligheten og kontaktet nettselskapet før utrykning. Nettselskapet har både døgnvakt og feilmeldingstelefon, og kan ved henvendelse foreta nødvendige målinger, blant annet ved bruk av AMS-målerdata, for å identifisere feilen før kostnader påløper. Denne typen kostnader ligger klart utenfor nettselskapets kontrollsfære, og selskapet har ingen muligheter til å forhindre slike feilvurderinger fra kunden eller dennes elektriker. Slik uanmodet forretningsførsel for nettselskapets kostnad krever positiv hjemmel. Mindretallet peker også på at en praksis hvor slike kostnader belastes nettselskapet kan skape uheldige ringvirkninger, og at kostnadens størrelse i denne saken underbygger behovet for at kunder følger den opplyste fremgangsmåten. Dette fremgår også regelmessig i informasjon på nettselskapenes nettsider. Mindretallet bemerker for øvrig at nemnda i tidligere saker har vurdert hva som anses å være en rimelig løsning i den enkelte saken. Det kan derfor ikke sies å foreligge noen entydig praksis vedrørende nettselskapets betalingsplikt i slike saker. I samsvar med flertallets syn er nemndas konklusjon at klager gis medhold. Uttalelsen er avsagt under dissens.  VEDTAK Klager gis medhold. Oslo, 15. november 2024 Henrik E. Kolderup, leder Thomas Iversen, Forbrukerrådet Astrid M. Hilde, Fornybar Norge Lars Lima, Fornybar Norge Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om inngåelse av fastprisavtale. Klager hevdet at selskapet hadde fremsatt tilbud muntlig om videreføring av fastprisavtale, og at overføringen til spotprisvilkår ved fastprisperiodens utløp derfor var uriktig. Nemnda kom til at klager ikke hadde godtgjort at det var inngått avtale om ny fastprisperiode, og at overføringen til spotprisavtale var rettmessig. Klager ble enstemmig gitt ikke medhold.     Sodvin AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.   Saken gjelder uenighet om inngåelse av fastprisavtale.  Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-2 og 1-3.  Historikk:  30.01.2022 – Partene inngår ettårig fastprisavtale til 42,9 øre/kWh for to målere.  13.09.2022 – Klager etterspør en forlengelse av fastprisavtalen.  21.12.2022 – Selskapet varsler klager om fastprisavtalens utløp.  16.01.2023 – Selskapet tilbyr klager fastprisavtale til 70 øre/kWh. Klager avviser tilbudet.  30.01.2023 – Klagers fastprisavtale utløper.  01.02.2023 – Klager overføres til spotproduktet «Sodvin Spot».    Krav: Klager krever en forlengelse av prisvilkårene etter den opprinnelige fastprisavtalen. Subsidiært krever klager å bli avregnet etter en pris som ligger mellom fastprisen han ble lovet og den faktiske markedsprisen som han måtte betale.    Partenes anførsler:    Klager fastholder at det ble inngått avtale om fastpris på omkring 41 øre/kWh. Han hevder at selskapets representanter lovet ham denne prisen ved to anledninger i forbindelse med at han tok kontakt for å forlenge fastprisavtalen han var oppført på. Klager viser til at han ble oppfordret av selskapet til å vente med å inngå ny avtale i påvente av en rimeligere pris.     Klager viser til at muntlige avtaler er like bindende som skriftlige avtaler. Han peker på at han ikke hadde grunn til å tro at han ble lovet en avtale som selskapet ikke kunne tilby. Klager hevder at det er selskapets risiko at deres representanter går utenfor det selskapet kan tilby.  Sodvin AS bestrider at det ble inngått bindende avtale om forlengelse av klagers fastprisavtale. Selskapet viser til at det ikke foreligger dokumentasjon på at partene avtalte den samme fastprisen eller en lavere fastpris enn den klager hadde. Selskapet bestrider at det har gitt tilbud om forlengelse til 41 øre/kWh.  Selskapet viser til at det grunnet markedssituasjonen ikke lenger tilbød fastprisavtaler på tidspunktet da klagers fastprisavtale utløp. Det peker på at det likevel ga klager et fastpristilbud på 70 øre/kWh, noe det anser som en gunstig pris slik markedssituasjonen var på dette tidspunktet, men klager avslo dette.    Nemnda ser slik på saken:   Saken gjelder uenighet om hvorvidt det er inngått avtale om forlengelse av fastprisavtale.    Det fremgår av sakens dokumenter at partene inngikk 30. januar 2022 avtale om ettårig fastpris til 42,9 øre/kWh for to målere. Selskapet varslet 21. desember 2022 klager om fastprisavtalens utløp. Selskapet tilbød 16. januar 2023 klager en ny fastprisavtale til 70 øre/kWh, som klager avslo. Fastprisavtalen utløp deretter 30. januar 2023.  Nemnda er enig med klager i utgangspunktet om at muntlige avtaler i prinsippet er like bindende som skriftlige avtaler. En svakhet ved muntlige avtaler er imidlertid bevistvilen som kan oppstå om hva som faktisk er avtalt. Den som påberoper seg at en rettsendrende avtale er inngått, må kunne sannsynliggjøre dette. Nemnda kan ikke se at klager har godgjort at det ble inngått avtale om forlengelse av fastprisen på 41 øre/kWh. Det dokumenterte forløpet i saken taler mot at det tidligere skal være gitt et bindende løfte om en vesentlig lavere pris.   Nemnda mener i alle tilfeller at de opplysningene klager har gitt om at han ble rådet til å vente med å inngå ny avtale, ikke i seg selv kunne vært tilstrekkelig grunnlag for å si at det er inngått en bindende fastprisavtale. At klager 16. januar 2023 mottok et uttrykkelig tilbud om fastpris til 70 øre/kWh, er etter nemndas vurdering også lite forenlig med at selskapet kort tid i forveien skulle ha forpliktet seg til en betydelig lavere pris uten skriftlig bekreftelse.  Nemnda viser videre til at selskapet har oppfylt varslingsplikten etter § 5-3 ved varsel 21. desember 2022 om fastprisavtalens utløp.   Etter dette fører ikke klagers syn om at fastprisperioden er videreført til 41 øre/kWh frem.  Nemndas konklusjon er at klager gis ikke medhold.  Uttalelsen er enstemmig.  VEDTAK Klager gis ikke medhold. Oslo, 15. november 2024 Henrik E. Kolderup, leder Thomas Iversen, Forbrukerrådet Astrid M. Hilde, Fornybar Norge Lars Lima, Fornybar Norge Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet i angrerettsoppgjør. Selskapet hadde tilbakeført klagers innbetalinger i forbindelse med angrerettsoppgjør. Selskapet tilbakeførte klageren til tidligere kraftleverandør for den aktuelle perioden, som deretter fakturerte klageren for perioden. Etter å ha protestert på denne, ble klageren ført tilbake til innklagede selskap, som deretter fakturerte klageren for forbruket for perioden. Nemnda bemerket at tilbakeføringen til den tidligere leverandøren var urettmessig. Nemnda så selskapets krav som et krav om tilbakebetaling av det tidligere angrerettsoppgjøret. Kravet ble ikke tatt til følge etter den ulovfestede læren om condictio indebiti. Klager ble enstemmig gitt medhold.  Agva Kraft AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder uenighet om angrerett og selskapets adgang til å tilbakeføre klagers kundeforhold til tidligere kraftleverandør. Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4 og alminnelig kontraktsrett. Historikk: 29.12.2022 – Klager påberoper angreretten og bytter kraftleverandør for alle tre målere. 03.01.2023 – Selskapet aksepterer angrerettsutøvelsen, tilbakefører innbetalinger for desember 2022 og overfører klager til tidligere kraftleverandør for alle tre målere. 13.01.2023 – Klager mottar faktura for desember 2022 fra tidligere kraftleverandør. 09.03.2023 – Tidligere kraftleverandør opplyser at faktura overføres tilbake til selskapet. Krav:  Klager bestrider betalingsplikt for faktura for desember 2022. Partenes anførsler: Klager bestrider fakturaen for desember 2022 med grunnlag i at han ikke hadde et avtaleforhold hos Fjordkraft AS i den aktuelle terminen. Han hevder Agva Kraft AS ikke kan reversere kundeforholdet til Fjordkraft AS på hans vegne uten hans samtykke. Klager hevder at han aldri samtykket til vilkårene om angrerett. Han viser til at selskapet ikke har dokumentert at vilkårene ble akseptert. Agva Kraft AS  opprettholder fakturaen. Selskapet hevder klager ikke kan fritas for betalingsplikt for levert og forbrukt kraft. Selskapet har opptrådt i samsvar med regelverket. Selskapet hevder at det ikke forelå brudd på angrerettloven og at den utvidede fristen ikke fikk anvendelse. Selskapet forklarer at det i stedet valgte å overføre klager til tidligere kraftleverandør. Selskapet hevder at klager ble tilstrekkelig orientert om dette. Nemnda ser slik på saken: Saken gjelder uenighet om Agva Kraft AS hadde adgang til å tilbakeføre klagers kundeforhold til klagers tidligere kraftleverandør ved utøvelse av angreretten. Videre gjelder saken uenighet om Agva Kraft deretter hadde adgang til å innkreve det beløp som det tidligere hadde tilbakeført til klager i forbindelse med angrerettutøvelse. Slik saken er opplyst, påberopte klager seg angreretten overfor Agva Kraft 29. desember 2022. Agva Kraft opplyste 3. januar 2023 at det aksepterte angrerettsutøvelsen og at det ville tilbakeføre alle betalinger som selskapet hadde mottatt fra klager, som gjaldt desember 2022, noe selskapet senere har gjort. Samtidig tilbakeførte Agva Kraft klager til Fjordkraft AS, som var den kraftleverandøren som klager hadde hatt før overgangen til Agva Kraft. Klager mottok deretter 13. januar 2023 faktura fra Fjordkraft for perioden klager var kunde hos Agva Kraft, det vil si desember 2022. Klager bestred denne tilbakeføringen. På forespørsel fra Fjordkraft AS, samtykket klager 9. mars 2023 til at Agva Kraft så skulle overta kravet fra Fjordkraft. Agva Kraft har deretter fastholdt betalingsplikten for desember 2022. Agva Kraft har i tilsvaret til Elklagenemnda gjort gjeldende at klager ikke hadde noen utvidet angrerett, og at tilbakeføringen til tidligere kraftleverandør skjedde som reaksjon på klagers misnøye med selskapet. Selskapet opprettholder betalingsplikt for den omstridte fakturaen. Nemnda legger til grunn at Agva Kraft i praksis reservasjonsløst aksepterte klagers angrerettsutøvelse i saken, ved å løse klager fra avtaleforholdet og å tilbakeføre samtlige innbetalinger i avtaleperioden uten forbehold. Nemnda bemerker videre at angrerettsutøvelsen ikke ga Agva Kraft adgang til å tilbakeføre klager til tidligere kraftleverandør. Angrerettsutøvelsen innebar at klager gikk fra avtalen med Agva Kraft med virkning fra angrerettsutøvelsen, men innebar ikke at tidligere leveranseforhold ble gjenopprettet. Angrerettsutøvelsen får ikke virkning for andre avtaleforhold enn det avtaleforholdet som den utøves i, og innebærer ikke at tidligere avsluttede leveranseforhold «gjenopplives». Når angreretten utøves og kunden ikke samtidig inngår ny kraftleveranse, skal kunden settes på pliktstrøm fra tidspunktet angreretten utøves. Dette innebærer at klager under ingen omstendighet ville vært ansvarlig overfor Fjordkraft for kraft som var levert i desember 2022. Når Agva Kraft i denne saken fastholder betalingsplikt for strøm som er levert og forbrukt i desember 2022, krever selskapet i realiteten tilbake de pengene som det tilbakeførte til klager i forbindelse med angrerettsutøvelsen i januar 2023. Slik nemnda ser det, blir dette ikke et spørsmål om klager hadde rett til å få tilbakeført innbetalinger for strøm som var levert og forbrukt, slik situasjonen er i andre angrerettssaker. Spørsmålet er i stedet om vilkårene for selskapets tilbakesøkningskrav etter den ulovfestede læren om condictio indebiti er oppfylt. Nemnda legger vekt på at tilbakebetalingen skjedde etter at selskapet selv valgte å behandle saken som en angrerettssak og foretok oppgjøret uten forbehold. Ingenting tyder på at oppgjøret var uriktig. Når klager i tillegg var i aktsom god tro om sin rett på betalingen, må oppgjørshensynet veie tyngst. Dette gjelder selv om tilbakesøkingskravet kom nokså kort tid etter utbetalingen, og etter at Fjordkraft AS først hadde holdt klager ansvarlig for kravet, slik at graden av innrettelse var mindre. Etter dette fremstår selskapets krav som uberettiget. Nemndas konklusjon er at klager gis medhold. Uttalelsen er enstemmig.   VEDTAK Klager gis medhold. Oslo, 15. november 2024 Henrik E. Kolderup, leder Thomas Iversen, Forbrukerrådet Astrid M. Hilde, Fornybar Norge Lars Lima, Fornybar Norge Elklagenemndas vedtak er rådgivende.