Saken gjaldt uenighet om klagers betalingsplikt for krav i variabelavtale. Nemnda la til grunn at det mellom partene var inngått en variabelavtale. Nemnda la videre til grunn at prisendringer var varslet på riktig måte. Nemnda mente likevel at avtaleendring som innebar at et pristak ble satt midlertidig ut av kraft var en vesentlig avtaleendring som ikke var varslet på riktig måte etter standard kraftleveringsavtale § 6 fjerde ledd. Klager hadde derfor krav på videreføring av pristak fra foregående periode. Klager ble enstemmig gitt delvis medhold.     Gudbrandsdal Energi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.    Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for krav i kraftleveringsavtale.    Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 6.    Historikk:  17.03.2022 – Partene inngår avtale om variabelproduktet «Pristak».  20.03.2022 – Oppstart av kraftleveranse.  05.07.2022 – Klager mottar varsel om prisendring.  16.09.2022 – Klager mottar varsel om prisendring, samt informasjon om at det i fjerde kvartal ikke vil bli fastsatt et pristak  14.12.2022 – Klager bytter til spotproduktet «Spotprisavtale».    Krav:  Klager bestrider betalingsplikt for krav etter variabelavtalen for oktober og november 2022, og krever ny avregning i samsvar med spotpris.    Partenes anførsler:    Klager  bestrider at hun har plikt til å betale fakturakravene for oktober og november 2022 med grunnlag i at hun ble gitt uriktige opplysninger ved avtaleinngåelsen. Klager viser til at hun ble forespeilet en avtale som skulle gi en forutsigbar og jevn strømpris, men viser til at avtalen lå markert over markedsprisen i terminen. Hun mener selskapets kommunikasjon har vært villedende.    Klager hevder prisvarslinger ikke er mottatt på e-post eller SMS, og at hun ikke har hatt muligheten til å ta stilling til prisendringene i avtalen. Hun mener hun må fristilles fra  betalingsplikten som følge av at hun ikke uttrykkelig har samtykket til prisendringene.    Gudbrandsdal Energi AS  fastholder klagers plikt til å betale fakturaene etter avtalen og mener det ikke er grunnlag for ny avregning etter spotpris. Selskapet hevder at klager har fått flere prisvarslinger som er sendt per e-post, gjennom «Min Side» og meddelt på selskapets  hjemmesider.    Selskapet viser til at situasjonen på kraftmarkedet gjorde det nødvendig å avvikle pristaket,  men hevder at det ikke innebar en endring i klagers produkt. Selskapet anfører at det har gitt  korrekt og rettidig varsel etter standard kraftleveringsavtale § 6.      Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder klagers betalingsplikt for krav i avtale om «Pristak». Hovedspørsmålet i saken er om klager har rett på ny avregning i samsvar med spotpris for hele avtaleforholdet.    Saken reiser i hovedsak de samme problemstillinger som sak 23-747, som er behandlet i samme møte.    Slik saken er opplyst, inngikk partene avtale om produktet «Pristak» 17. mars 2022. Klager hevder avtalen ble solgt inn som en spotprisavtale, og at hun fikk uriktige opplysninger om produktet. Selskapet hevder på sin side at det ble inngått avtale om et variabelt kraftprodukt.     Variable kraftprodukter har den egenskap at de, i motsetning til fastprisavtaler, fluktuerer i samsvar med markedsprisene på kraft, men ikke på samme måte og i samme grad som spotpriser. Prisingen bygger på markedets prognoser for fremtidige kraftpriser, og settes til en fastpris for alle døgnets timer i en nærmere angitt periode. Produktet har en iboende risiko for at prognosene kan avvike fra den faktiske markedsutviklingen. Produktet er heller ikke i samsvar med stønaden for ekstraordinære strømkostnader, som bygger på de faktiske markedspriser. Der prognosene prisingen bygger på blir høyere enn den faktiske markedsprisen, kompenserer stønaden i mindre grad for strømutgiftene enn ved en spotprisavtale.    Høsten 2022 materialiserte den nevne risikoen seg. Prisprognosene denne høsten tilsa en svært høy markedspris og variabelprisene ble satt deretter, men den faktiske markedsprisen falt likevel. Dette resulterte i et større avvik mellom spotpris og pris etter variabelavtalene. Innretningen av strømkompensasjonsordningen forsterket dette avviket.     Nemnda bemerker at risikoen for slike markedsutviklinger tilsier at det er misvisende å fremstille variabelproduktet som et mindre uforutsigbart eller risikabelt produkt.    Selskapet har fremlagt avtalevilkårene for produktet «Pristak». Under vilkårenes punkt 1 «Om strømavtalen Pristak» er følgende fastsatt:    «Pristak er en variabel prisavtale med maksprisgaranti (pristak) og en månedspris på 29 kroner.»     Videre følger det at:    «Vi kan justere strømprisen med 2 ukers varsel […] Pristaket gjelder for ett kvartal om gangen, og varsles 14 dager på forhånd.»     Når det gjelder partenes uenighet om hva slags avtaleprodukt det ble inngått avtale om, viser nemnda til at produktet har alle kjennetegn til en standard variabel kraftavtale, og at det ikke foreligger indikasjoner på at det er inngått avtale om et spotprisprodukt. Nemnda peker videre på at klager fikk oppgitt den gjeldende strømprisen på 159 øre/kWh. At prisen endres etter forutgående varsel, underbygger også at det er inngått avtale om et variabelt kraftprodukt.    Klager har etter dette ikke rett på å bli avregnet i samsvar med spotpris.    Klager har bestridt selskapets varsling av prisendringer og oppheving av pristaket i avtalen.     Standard kraftleveringsavtale § 6 første ledd fastsetter at kraftleverandøren kan foreta ensidige endringer i avtalens vilkår. Alle endringer – med unntak av løpende endringer i spotpris – skal imidlertid varsles kunden direkte, og endringene kan tidligst tre i kraft 14 dager etter at direkte varsel er sendt kunden. Denne varslingsplikten gjelder også prisendringer i standard variabelavtaler. Nemnda tilføyer at endringene i prisopplysningsforskriften § 22 – som fastsetter en varslingsplikt på minst 30 dager før endringer trer i kraft – ikke hadde trådt i kraft på tidspunktet for endringene i denne saken.    Varsel anses gitt når kunden er varslet direkte gjennom brev, e-post, SMS eller melding gjennom «Min side», jf. standard kraftleveringsavtale § 6 annet ledd. For at varsling gjennom «Min side» skal anses som direkte varsel, må kunden ha samtykket til slik varsling. Det er opp til kraftleverandøren å bevise at det er varslet i samsvar med standardavtalen.    Etter standard kraftleveringsavtale § 6 fjerde ledd krever vesentlige endringer i tillegg at kunden gir sin uttrykkelige aksept til endringen for at endringen kan tre i kraft. Gir ikke kunden slikt samtykke etter å ha blitt varslet, opphører avtalen når endringen gjennomføres.     Nemnda finner det tilstrekkelig godtgjort at selskapet har varslet prisendringene i avtalen, herunder prisendringen til 599 øre/kWh som lå til grunn for faktureringen for oktober og november 2022. Nemnda legger til grunn at selskapet har sendt e-poster om prisendringene i avtalen, som oppfyller kravet til direkte varsel i standardavtalen § 6.    Spørsmålet er om Gudbrandsdal Energi AS gikk korrekt frem da det fra 1. oktober 2022 avviklet maksprisgarantien etter avtalen.     Klager mottok 16. september 2022 en e-post fra selskapet der blant annet følgende fremgikk:      «Denne strømavtalen har vanligvis et pristak (maksprisgaranti). Grunnet den ekstraordinære situasjonen i kraftmarkedet har vi ikke mulighet til å gi en maksprisgaranti (sette et pristak) for strømprisen i 4. kvartal. Inntil videre vil dermed denne avtalen ikke ha et pristak.»       Nemnda finner det klart at denne fjerningen av pristaket i avtalen må anses som en vesentlig avtaleendring som krever at selskapet innhenter uttrykkelig samtykke fra kunden for at endringen kan tre i kraft, jf. standard kraftleveringsavtale § 6 fjerde ledd. Nemnda viser til den betydning som et pristak normalt vil ha i en avtale, samt den særegne omstendighet at avtalen i dette tilfellet nettopp het «Pristak» som kaster lys over betydningen av denne egenskapen ved avtalen. Nemnda har sett hen til at pristaket ikke ble satt ut av kraft på varig basis, men bare ble suspendert for det aktuelle kvartalet, og at dette skjedde i en ekstraordinær prissituasjon. Nemnda kan likevel ikke se at disse omstendighetene tilsier at avtaleendringen for kvartalet ikke skal anses som en vesentlig endring etter standardavtalen § 6.    Det kommer frem av varselet at Gudbrandsdal Energi AS ikke ba kunden samtykke til vilkårsendringen, og heller ikke opplyste kunden om at der kunden ikke samtykket, ville avtalen om pristak opphøre. Begge deler er nødvendig for å oppfylle varslingsplikten ved vesentlige endringer i standardavtalen § 6 fjerde ledd. At selskapet i e-posten orienterte kunden om at hun sto fritt til å endre avtalen, er i denne sammenheng ikke tilstrekkelig.     Selskapet har dermed ikke fulgt varslingsprosedyren, slik at gyldig varsling ikke kan anses gitt. Konsekvensen er at pristaket, det vil si maksprisgarantien, ikke kan anses å ha blitt satt ut av kraft, og at sist fastsatte maksprisgaranti på 279 øre/kWh fortsatte å gjelde. Nemnda viser til at vurderingen er i samsvar med tidligere praksis, se bl. a. sak 22-1239, 22-1272, 22-1359 og EKN-2023-08-0018.    Klager har etter dette rett på videreføring av pristaket inntil hun ble overført til spotprisavtalen 14. desember 2022.    Nemndas konklusjon er at klager gis delvis medhold.    Uttalelsen er enstemmig.      VEDTAK     Klager gis delvis medhold.    Oslo, 16. desember 2024    Henrik E. Kolderup, leder  Thomas Iversen, Forbrukerrådet  Astrid M. Hilde, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om klagers betalingsplikt for krav i variabelavtale. Nemnda kom til at klager ikke hadde angrerett ettersom lengstefristen utvilsomt var utløpt. Nemnda la videre til grunn etter en konkret vurdering at selskapet hadde godtgjort at det hadde varslet prisendringene i variabelavtalen i samsvar med standard kraftleveringsavtale § 6. Klager ble enstemmig gitt ikke medhold.     Gudbrandsdal Energi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.    Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for krav etter variabelavtale.    Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 6 og prisopplysningsforskriften.    Historikk:  24.04.2013 – Partene inngår avtale om variabelproduktet «Variabel Kraftpris».  17.11.2022 – Klager sier opp avtalen.  01.12.2022 – Klager mottar omtvistet faktura.  06.12.2022 – Klagen fremsettes overfor selskapet.    Krav:  Klager bestrider betalingsplikt for faktura for november 2022 på kr 18 800,60.    Partenes anførsler:    Klager mener  selskapet har misligholdt sin opplysningsplikt om avtalevilkår, herunder om  angrerett og strømkompensasjonsordningen. Han reagerer på at han er avregnet etter en  urimelig høy pris sammenlignet med andre avtaletyper. Klager mener at fakturaene burde  inneholdt klarere opplysninger, blant annet om strømstøtten.    Klager fremholder at han som følge av at selskapet ved avtaleinngåelsen ikke ga ham  opplysninger om angrerett, har hatt sin angrerett i behold. Videre har klager vist  til at han ikke har mottatt kopi av avtalen til tross for gjentatte forespørsler om dette.    Gudbrandsdal Energi AS  bestrider klagers syn, og hevder at klager ikke har   angrerett. Selskapet viser til at avtale ble inngått i 2013 og til at angrerettloven ikke trådte i kraft før i juni 2014. Selskapet viser til at angrerettlovens lengstefrist uansett er overskredet.    Selskapet avviser klagers anførsel om at det ikke har gitt tilstrekkelig informasjon om avtalens vilkår og forholdet til strømstøtten. Selskapet viser til at det har sendt ut skriv om  strømstøtteordningen. Videre har klager, helt siden avtaleinngåelsen i 2013, mottatt jevnlige varsel om avtaleforholdet fra selskapet. Selskapet viser også til at det har sendt prisvarsel  i samsvar med 14-dagersfristen i standard kraftleveringsavtale.      Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for krav som bygger på variabelavtale. Konkret gjelder saken klagers betalingsplikt for fakturaen for november 2022.    Slik saken er opplyst, legger nemnda til grunn at partene inngikk avtale om variabelproduktet «Variabel Kraftpris» 24. april 2013 med grunnlag i klagers bestilling. Produktet var en standard variabelavtale. Slike avtaler har den egenskap at de, i motsetning til fastprisavtaler, fluktuerer i samsvar med markedsprisene på kraft, men ikke på samme måte og i samme grad som spotpriser. Prisingen bygger på markedets prognoser for fremtidige kraftpriser, og settes til en fastpris for alle døgnets timer i en nærmere periode. Produktet har en iboende risiko for at prognosene som prisingen bygger på, kan avvike fra den faktiske markedsprisutviklingen. Produktet er heller ikke i samsvar med stønaden for ekstraordinære strømkostnader, som bygger på utviklingen i de faktiske markedspriser. Der prognosene som prisingen bygger på blir høyere enn den faktiske markedsprisen, innebærer dette at stønaden i mindre grad kompenserer for strømutgiftene enn hva som er tilfellet ved en standard spotprisavtale.    Høsten 2022 materialiserte den nevne risikoen seg. Prisprognosene denne høsten tilsa en svært høy markedspris og variabelprisene ble satt deretter, men den faktiske markedsprisen falt likevel. Dette resulterte i et større avvik mellom spotpris og pris etter variabelavtalene. Innretningen av strømkompensasjonsordningen forsterket dette avviket.     Nemnda bemerker at risikoen for slike markedsutviklinger tilsier at det er misvisende å fremstille variabelproduktet som et mindre uforutsigbart eller risikabelt produkt.    Klager har i saken gjort gjeldende at selskapet har misligholdt sin opplysningsplikt om vilkårene i avtalen, herunder om angrerett og strømkompensasjonsordningen. Nemnda bemerker at det ved avtaleinngåelse om andre produkter enn spotprisprodukter og produkter med prisbinding må stilles særlige krav til den informasjonen som gis av kraftleverandøren. Produktets kompleksitet og karakter tilsier at kraftleverandørens informasjonsplikt etter standard kraftleveringsavtale § 1-3 omfatter hvordan slike produkter skiller seg fra spotpris- og fastprisavtaler. Også etter angrerettloven § 8 første ledd skal leverandøren gi opplysninger om vesentlige egenskaper ved avtalen. Det er kraftleverandøren som må godtgjøre at tilstrekkelige opplysninger er gitt, og det må som utgangspunkt oppstilles strenge krav til avtaledokumentasjonen. Nemnda forutsetter at kraftleverandøren går langt i å opplyse avtaleinngåelsen og avtaleforholdet for øvrig.     I denne saken har det innklagede selskapet ikke fremlagt opplysninger fra inngåelsen i 2013. Nemnda kritiserer selskapet for at det ikke har beholdt dokumentasjonen for avtaleinngåelsen i en avtale som fortsatt løper. Uten hensyn til oppbevaringsplikten etter bokføringsloven, bør slik dokumentasjon etter nemndas syn beholdes så lenge avtalen er aktiv.    Når det gjelder angrefristlovens anvendelse i denne saken, bemerker nemnda at lengstefristen for utøvelse av angreretten er 12 måneder og 14 dager fra avtaleinngåelsen, jf. angrerettloven § 21 tredje ledd. Ettersom en angrefrist i denne saken utvilsomt er utløpt, går ikke nemnda inn på om og i hvilke grad loven får anvendelse i saken som følge av avtalens alder.    Spørsmålet er så om klager er bundet av den prisen som lå til grunn for faktureringen for november 2022.    Standard kraftleveringsavtale § 6 første ledd fastsetter at kraftleverandøren kan foreta ensidige endringer i avtalens vilkår. Alle endringer – med unntak av løpende endringer i spotpris – skal varsles kunden direkte, og endringene kan tidligst tre i kraft 14 dager etter at direkte varsel er sendt kunden. Denne varslingsplikten gjelder også prisendringer i standard variabelavtaler. Nemnda tilføyer at endringene i prisopplysningsforskriften § 22 – som fastsetter en varslingsplikt på minst 30 dager før endringer trer i kraft – ikke hadde trådt i kraft på tidspunktet for endringene i denne saken.    Varsel anses gitt når kunden er varslet direkte gjennom brev, e-post, SMS eller melding gjennom «Min side», jf. standard kraftleveringsavtale § 6 annet ledd. For at varsling gjennom «Min side» skal anses som direkte varsel, må kunden ha samtykket til slik varsling. Det er opp til kraftleverandøren å bevise at det er varslet i samsvar med standardavtalen.    Slik saken er opplyst for nemnda, legger nemnda til grunn at selskapet har sendt prisvarsel på e-post, der det fremgår at prisen oppjusteres 14 dager frem i tid. Selskapet har fremlagt logg over utsendte prisvarsel som dekker den omtvistede perioden. Nemnda finner derfor at selskapet har oppfylt sin varslingsplikt i standardavtalen § 6. Klager er etter dette bundet av prisen som ligger til grunn for faktureringen, og har plikt til å betale den omtvistede fakturaen.    Klager har fremsatt kritikk mot selskapets informasjon om strømstøtteordningen. Nemnda bemerker at selskapet har fremlagt informasjon som det ga om strømstøtteordningen i forbindelse med faktureringen for november 2022. Nemnda påpeker at strømstøtteordningen ikke forvaltes av kraftleverandører men av nettselskapene. Nemnda mener i alle tilfeller at den informasjonen som selskapet konkret ga i denne saken var balansert og rettvisende.    Nemndas konklusjon er at klager gis ikke medhold.    Uttalelsen er enstemmig.      VEDTAK     Klager gis ikke medhold.    Oslo, 16. desember 2024    Henrik E. Kolderup, leder  Thomas Iversen, Forbrukerrådet  Astrid M. Hilde, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om klagers betalingsplikt for krav i variabelavtale. Nemnda la til grunn at det mellom partene var inngått en variabelavtale. Nemnda la videre til grunn at prisendringer var varslet på riktig måte. Nemnda mente likevel at avtaleendring som innebar at et pristak ble satt midlertidig ut av kraft var en vesentlig avtaleendring som ikke var varslet på riktig måte etter standard kraftleveringsavtale § 6 fjerde ledd. Klager hadde derfor krav på videreføring av pristak fra foregående periode. Klager ble enstemmig gitt delvis medhold.     Gudbrandsdal Energi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.    Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for krav i kraftleveringsavtale.    Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 6.    Historikk:  22.12.2021 – Partene inngår avtale om variabelproduktet «Pristak». Klager mottar   bestillingsbekreftelse.  05.01.2022 – Oppstart av kraftleveranse.  01.10.2022 – Pristak avvikles.  09.11.2022 – Avtale avsluttes.    Krav : Klager bestrider plikt til å betale fakturerte krav for oktober 2022 og krever ny avregning i samsvar med spotpris fra og med 1. oktober 2022.    Partenes anførsler:    Klager  bestrider betalingsplikt for fakturakrav beregnet på grunnlag av variabelpris og krever ny avregning i samsvar med spotpris. Han fastholder at det ble inngått avtale om spotpris med maksprisgaranti, og mener selskapets avvikling av pristaket og oppjusteringen av prisen   med virkning fra 1. oktober 2022 utgjør et brudd på denne avtalen. Klager viser til at selskapet ikke ensidig kan endre vilkårene uten kundens samtykke.    Gudbrandsdal Energi AS  fastholdet fakturakravene. Selskapet viser til at partene inngikk avtale om et variabelprodukt og ikke et spotprodukt. Det viser til at variabelprisen fastsettes basert på prisprognoser og at den gjelder inntil ny pris varsles. Selskapet fremholder at klager har stått fritt til å endre avtaleprodukt.    Selskapet hevder at det har varslet samtlige prisjusteringer i samsvar med standard   kraftleveringsavtale § 6. Det peker videre på at prisen har fremgått av e-postvarsel, på «Min   Side» og på selskapets hjemmesider. Selskapet mener videre at avviklingen av pristaket ikke   innebar en produktendring og at korrekt varsel ble sendt.       Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder klagers betalingsplikt for krav i avtale om «Pristak». Hovedspørsmålet i saken er om klager har rett på ny avregning i samsvar med spotpris for hele avtaleforholdet.    Saken reiser i hovedsak de samme problemstillinger som sak 23-676, som er behandlet i samme møte.    Nemnda legger til grunn at partene inngikk avtale om produktet «Pristak» 22. desember 2021. Klager hevder avtalen ble solgt inn som en spotprisavtale, og at hun fikk uriktige opplysninger om produktet. Selskapet hevder at det ble inngått avtale om et variabelt kraftprodukt.     Variable kraftprodukter har den egenskap at de, i motsetning til fastprisavtaler, fluktuerer i samsvar med markedsprisene på kraft, men ikke på samme måte og i samme grad som spotpriser. Prisingen bygger på markedets prognoser for fremtidige kraftpriser, og settes til en fastpris for alle døgnets timer i en nærmere angitt periode. Produktet har en iboende risiko for at prognosene kan avvike fra den faktiske markedsutviklingen. Produktet er heller ikke i samsvar med stønaden for ekstraordinære strømkostnader, som bygger på de faktiske markedspriser. Der prognosene prisingen bygger på blir høyere enn den faktiske markedsprisen, kompenserer stønaden i mindre grad for strømutgiftene enn ved en spotprisavtale.    Høsten 2022 materialiserte den nevne risikoen seg. Prisprognosene denne høsten tilsa en svært høy markedspris og variabelprisene ble satt deretter, men den faktiske markedsprisen falt likevel. Dette resulterte i et større avvik mellom spotpris og pris etter variabelavtalene. Innretningen av strømkompensasjonsordningen forsterket dette avviket.     Nemnda bemerker at risikoen for slike markedsutviklinger tilsier at det er misvisende å fremstille variabelproduktet som et mindre uforutsigbart eller risikabelt produkt.    Selskapet har fremlagt avtalevilkårene for produktet «Pristak». Under vilkårenes punkt 1 «Om strømavtalen Pristak» er følgende fastsatt:    «Pristak er en variabel prisavtale med maksprisgaranti (pristak) og en månedspris på 29 kroner.»     Videre følger det at:    «Vi kan justere strømprisen med 2 ukers varsel […] Pristaket gjelder for ett kvartal om gangen, og varsles 14 dager på forhånd.»     Når det gjelder partenes uenighet om hva slags avtaleprodukt det ble inngått avtale om, viser nemnda til at produktet har alle kjennetegn til en standard variabel kraftavtale, og at det ikke foreligger indikasjoner på at det er inngått avtale om et spotprisprodukt. Nemnda peker videre på at klager fikk oppgitt den gjeldende strømprisen på 159 øre/kWh. At prisen endres etter forutgående varsel, underbygger også at det er inngått avtale om et variabelt kraftprodukt.    Klager har etter dette ikke rett på å bli avregnet i samsvar med spotpris.    Klager har bestridt selskapets varsling av prisendringer og oppheving av pristaket i avtalen.     Standard kraftleveringsavtale § 6 første ledd fastsetter at kraftleverandøren kan foreta ensidige endringer i avtalens vilkår. Alle endringer – med unntak av løpende endringer i spotpris – skal imidlertid varsles kunden direkte, og endringene kan tidligst tre i kraft 14 dager etter at direkte varsel er sendt kunden. Denne varslingsplikten gjelder også prisendringer i standard variabelavtaler. Nemnda tilføyer at endringene i prisopplysningsforskriften § 22 – som fastsetter en varslingsplikt på minst 30 dager før endringer trer i kraft – ikke hadde trådt i kraft på tidspunktet for endringene i denne saken.    Varsel anses gitt når kunden er varslet direkte gjennom brev, e-post, SMS eller melding gjennom «Min side», jf. standard kraftleveringsavtale § 6 annet ledd. For at varsling gjennom «Min side» skal anses som direkte varsel, må kunden ha samtykket til slik varsling. Det er opp til kraftleverandøren å bevise at det er varslet i samsvar med standardavtalen.    Etter standard kraftleveringsavtale § 6 fjerde ledd krever vesentlige endringer i tillegg at kunden gir sin uttrykkelige aksept til endringen for at endringen kan tre i kraft. Gir ikke kunden slikt samtykke etter å ha blitt varslet, opphører avtalen når endringen gjennomføres.     Nemnda finner det tilstrekkelig godtgjort at selskapet har varslet prisendringene i avtalen, herunder prisendringen til 499 øre/kWh som lå til grunn for faktureringen for oktober 2022. Nemnda legger til grunn at selskapet har sendt e-poster om prisendringene i avtalen, som oppfyller kravet til direkte varsel i standardavtalen § 6.    Spørsmålet er om Gudbrandsdal Energi AS gikk korrekt frem da det fra 1. oktober 2022 avviklet maksprisgarantien etter avtalen.     Klager mottok 16. september 2022 en e-post fra selskapet der blant annet følgende fremgikk:      «Denne strømavtalen har vanligvis et pristak (maksprisgaranti). Grunnet den ekstraordinære situasjonen i kraftmarkedet har vi ikke mulighet til å gi en maksprisgaranti (sette et pristak) for strømprisen i 4. kvartal. Inntil videre vil dermed denne avtalen ikke ha et pristak.»     Nemnda finner det klart at denne fjerningen av pristaket i avtalen må anses som en vesentlig avtaleendring som krever at selskapet innhenter uttrykkelig samtykke fra kunden for at endringen kan tre i kraft, jf. standard kraftleveringsavtale § 6 fjerde ledd. Nemnda viser til den betydning som et pristak normalt vil ha i en avtale, samt den særegne omstendighet at avtalen i dette tilfellet nettopp het «Pristak» som kaster lys over betydningen av denne egenskapen ved avtalen. Nemnda har sett hen til at pristaket ikke ble satt ut av kraft på varig basis, men bare ble suspendert for det aktuelle kvartalet, og at dette skjedde i en ekstraordinær prissituasjon. Nemnda kan likevel ikke se at disse omstendighetene tilsier at avtaleendringen for kvartalet ikke skal anses som en vesentlig endring etter standardavtalen § 6.    Det kommer frem av varselet at Gudbrandsdal Energi AS ikke ba kunden samtykke til vilkårsendringen, og heller ikke opplyste kunden om at der kunden ikke samtykket, ville avtalen om pristak opphøre. Begge deler er nødvendig for å oppfylle varslingsplikten ved vesentlige endringer i standardavtalen § 6 fjerde ledd. At selskapet i e-posten orienterte kunden om at han sto fritt til å endre avtalen, er i denne sammenheng ikke tilstrekkelig.    Selskapet har dermed ikke fulgt varslingsprosedyren, slik at gyldig varsling ikke kan anses gitt. Konsekvensen er at pristaket, det vil si maksprisgarantien, ikke kan anses å ha blitt satt ut av kraft, og at sist fastsatte maksprisgaranti på 279 øre/kWh fortsatte å gjelde. Nemnda viser til at vurderingen er i samsvar med tidligere praksis, se bl. a. sak 22-1239, 22-1272, 22-1359 og EKN-2023-08-0018.      Klager har etter dette rett på videreføring av pristaket inntil avtalen ble avsluttet 9. november 2022.    Nemndas konklusjon er at klager gis delvis medhold.    Uttalelsen er enstemmig.      VEDTAK     Klager gis delvis medhold.    Oslo, 16. desember 2024.    Henrik E. Kolderup, leder  Thomas Iversen, Forbrukerrådet  Astrid M. Hilde, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om klagers betalingsplikt for bruddgebyr. Nemnda la til grunn klagers fremstilling om at avtalen var inngått med ham som fysisk person og ikke hans aksjeselskap, og kom til at klagers hadde klagerett og at angrerettloven fikk anvendelse. Nemnda la til grunn at klager hadde utvidet angrefrist som følge av at selskapet ikke hadde oppfylt opplysningsplikten i angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, og at klagers leverandørbytte måtte anses som utøvelse av angreretten. Klager ble ansett uforpliktet til å betale bruddgebyr. Klager ble gitt medhold under dissens om de øvrige rettsvirkningene. Fortum Strøm AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter. Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for bruddgebyr. Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4. Historikk: 09.01.2023 – Partene inngår avtale ved uanmodet telefonsalg. 10.01.2023 – Oppstart av kraftleveranse. 28.01.2023 – Klager bytter kraftleverandør. 21.02.2023 – Klager mottar opphørsfaktura med bruddgebyr. Krav: Klager bestrider betalingsplikt for bruddgebyret på kr 3000. Partenes anførsler: Klager krever seg kostnadsfritt løst fra avtalen med grunnlag i omstendighetene omkring avtaleinngåelsen og angrerettutøvelse. Han hevder han ble presset inn i avtalen av selskapets selger, ved at han ikke mottok et skriftlig tilbud og at han måtte ta en rask beslutning om avtaleinngåelse. Klager forklarer at han svarte «OK» på etterfølgende SMS uten å ha lest avtalevilkårene. Han mener at dette ikke kan anses som en bindende aksept. Klager hevder at han ikke mottok opplysninger om angrerett. Han fastholder at han må anses som forbruker og at han ble lurt inn i en bedriftsavtale. Han gjør gjeldende angrerett. Fortum Strøm AS hevder at klager må anses som en bedriftskunde og har besluttet å ikke behandle klagesaken. Av klagers saksfremstilling fremkommer det at selskapet fastholder krav på bruddgebyr. Selskapet mener at klager, som følge av at det er inngått bedriftsavtale, ikke kan anses som forbruker og at han dermed ikke har angrerett. Nemnda ser slik på saken: Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for bruddgebyr. Hovedspørsmålet i saken er om klager kan kreve seg løst fra kontrakten med grunnlag i utøvelse av angrerett.   Nemnda legger til grunn at det ble inngått avtale mellom partene 9. januar 2023 med grunnlag i et uanmodet telefonsalg. Angrerettloven § 10 gir regler for avtaleinngåelse der dette skjer som følge av at den næringsdrivende uanmodet har fremsatt et tilbud til en forbruker på telefon. Videre gir angrerettloven en forbruker rett til å gå fra avtalen innen angrefristen. Fortum Strøm AS har i denne saken varslet at de ikke vil realitetsbehandle klagesaken siden det er tale om en bedriftsavtale, og har videre gjort gjeldende at klager ikke har angrerett. Slik nemnda forstår selskapet, bestrider selskapet dermed at nemnda har kompetanse til å behandle saken. Etter nemndsavtalen (2016) punkt 1.4 er det som utgangspunkt bare forbrukere som har klagerett til nemnda. Forbrukerbegrepet i nemndavtalen er det samme som etter angrerettloven. Etter angrerettloven § 5 bokstav a, som gjennomfører forbrukerrettighetsdirektivet (2011/83/EU) artikkel 2 nr. 1 og dessuten sammenfaller med forbrukerbegrepet etter forbrukerkjøpsloven, er en forbruker en «fysisk person som ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet». Slik saken er opplyst er det inngått avtale om kraftleveranse til klagers private bolig, og det er heller ikke fremlagt andre opplysninger som sannsynliggjør at klager på noen måte har opptrådt som ledd i næringsvirksomhet ved avtaleinngåelsen. Det springende punkt er derfor om avtalen er inngått med en «fysisk person». Det fremgår av selskapets sluttfaktura til klager at denne er utarbeidet til klagers aksjeselskap. Klager har i saken bestridt at han inngikk avtale på vegne av sitt aksjeselskap, og har gjort gjeldende at han inngikk avtalen i eget navn. Når selskapet ikke har utarbeidet noen avtale eller annen bestillingsbekreftelse, og selskapet heller ikke har imøtegått klagers saksfremstilling for nemnda, legger nemnda klagers saksfremstilling til grunn. Nemnda legger derfor til grunn at avtalen ble inngått med klager. Etter dette har nemnda kompetanse til å behandle saken, og angrerettloven får anvendelse. Nemnda bemerker for ordens skyld at det ikke har selvstendig betydning for vurderingen at klager har inngått det som i følge selskapet er en bedriftsavtale. Klager har ikke dermed gitt avkall på klageretten, samtidig som angrerettloven ikke kan fravikes ved avtale, jf. § 3. Nemnda går ikke nærmere inn på angrerettloven § 10 om uanmodet telefonsalg. Etter angrerettloven § 20 kan en forbruker uansett gå fra avtalen ved å gi melding til den næringsdrivende innen utløpet av angrefristen, jf. § 21. Angrefristen utløper som utgangspunkt 14 dager etter at avtalen ble inngått, jf. angrerettloven § 21 første ledd. Dersom den næringsdrivende ikke oppfyller sin plikt til å gi lovpålagte opplysninger om angreretten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, forlenges likevel angrefristen. Etter § 21 tredje og fjerde ledd utløper angrefristen i slike tilfeller tidligst 14 dager fra dagen slike opplysninger er gitt, likevel senest 12 måneder og 14 dager fra avtalen ble inngått. Det er i denne saken ingen holdepunkter for at det ved avtaleinngåelsen ble gitt opplysninger om angreretten i samsvar med angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, noe som medfører at det gjelder en utvidet angrefrist. Klager hadde etter dette sin angrerett i behold da han valgte å si opp avtalen gjennom leverandørbyttet 28. januar 2023. Nemnda viser til sin praksis knyttet til at et leverandørbytte – i alle fall etter omstendighetene – kan anses som utøvelse av angrerett, se bl.a. sak flertallets og mindretallets votum i sakene 22-1539 og 23-205. Rettsvirkningen av rettidig utøvd angrerett er at partenes plikt til å oppfylle avtalen bortfaller, jf. angrerettloven § 23 første ledd. Klager har dermed ikke plikt til å betale bruddgebyret. Når det gjelder de øvrige rettsvirkningene, har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet – bestående av nemndleder med dobbeltstemme og forbrukerrepresentant Norman – viser til flertallets votum i vedtak 23-011 m.fl. (Haugaland Kraft Energi AS) av 12. juni 2023. Der den næringsdrivende ikke har oppfylt opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, innebærer angrerettloven § 26 andre ledd sammenholdt med § 24 første ledd at forbrukerens betalingsplikt bortfaller i sin helhet der angreretten utøves, og at kunden har krav på å få tilbakeført sine betalinger under avtalen. I den utstrekning det har funnet sted gjennomfakturering av nettleie, skal tilbakeføringen ikke omfatte den del av betalingene som gjelder nettleien. Likevel har klager krav på å få tilbakeført den delen av strømstøtten som eventuelt har oversteget skyldig nettleie og som har gått til betaling av strøm.    Når det gjelder forsinkelsesrentene, viser flertallet til begrunnelsen i 22-1539. Mindretallet – bestående av bransjerepresentantene Lima og Hilde – kan ikke se at klager har krav på tilbakeføring av foretatte betalinger for strøm som er levert og forbrukt, og viser til mindretallets begrunnelse i samlevedtak i sak 23-011 m.fl. mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023 som dette mindretallet slutter seg til. En samlet nemnd finner avslutningsvis grunn til å rette kritikk mot at selskapet, i strid med god inkassoskikk, har forfulgt kravet etter at saken ble brakt inn for nemnda. Nemndas konklusjon er at klager gis medhold. Uttalelsen er avsagt under dissens når det gjelder rettsvirkninger.  VEDTAK Klager gis medhold. Oslo, 16. desember 2024 Henrik E. Kolderup, leder Gustav Norman, Forbrukerrådet Astrid M. Hilde, Fornybar Norge Lars Lima, Fornybar Norge Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om klagers betalingsplikt for sluttavregning. Det var gjennomført en rekke vilkårsendringer i klagers avtale i strid med standardavtalen § 6. Da klager avsluttet avtaleforholdet, fremsatte selskapet en rekke suksessive sluttavregninger på ulike beløp, som fremsto som uoversiktlige og lite kontrollerbare. Nemnda konkluderte med at kravet som bygget på endelig sluttavregning burde frafalles av selskapet. Klager ble enstemmig gitt medhold.   Agva Kraft AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.    Saken gjelder uenighet om riktigheten av sluttavregning..    Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 6.    Historikk:  29.12.2016 – Partene inngår avtale om produktet «Agva Spotpris Valgfri».  08.04.2019 – Partene inngår avtale om produktet «Agva SpotM».  27.03.2020 – Partene inngår avtale om produktet «Agva Spot Online».  01.02.2021 – Selskapet endrer avtalen fra «Agva Spot Online» til «Agva Kraft innkjøp  Valgfri».  01.11.2021 – Selskapet endrer avtalen fra «Agva Kraft innkjøp valgfri» til «Agva Innkjøpspris – Etterskudd».  01.06.2022 – Selskapet endrer avtalen fra «Agva Innkjøpspris – Etterskudd» til «Agva  opprinnelsesgaranti Fornybar Energi».  12.01.2023 – Klager sier opp avtalen.  24.01.2023 – Klager mottar sluttavregning på kr 4595.  21.02.2023 – Klager mottar ny sluttavregning på kr 7421.  17.03.2023 – Klager mottar ny sluttavregning på kr 3688.    Krav: Klager bestrider betalingsplikt i samsvar med sluttfakturaen og krever at kravet blir redusert i samsvar med avtalevilkårene.    Partenes anførsler:    Klager tilbakeviser sluttfakturaen og krever at selskapet beregner opphørskravet i  samsvar med spotprisvilkårene som sist ble varslet korrekt i 2020. Klager hevder selskapet har endret avtalen gjentatte ganger uten at hun er varslet om det. Selskapet har   flere ganger endret navnet på avtalen og har lagt om til forhåndsfakturering i flere omganger.    Klager mener selskapet har holdt tilbake opplysninger om hvilke vilkår som har vært gjeldende, og viser blant annet til at hun aldri mottok de opprinnelige avtalevilkårene.  Hun forklarer at hun ved flere anledninger var i kontakt med selskapet for å forhøre seg om  vilkårene. Klager opplever faktureringen som vilkårlig og reagerer på kundebehandlingen.    Agva Kraft AS opprettholder sluttavregningen og hevder den er korrekt. Selskapet  fastholder at klager er fakturert i samsvar med avtalevilkårene som hun er bundet av.  Selskapet erkjenner at klager ikke ble varslet om endringer i avtalen, men anfører at dette ble  hensyntatt og korrigert for i sluttfaktura.            Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om riktigheten av sluttavregningen. Spørsmålet er om klager plikter å betale den omstridte opphørsfakturaen på 3 688 kroner slik den endelig foreligger i saken.    Slik saken er opplyst inngikk partene avtale om produktet «Agva Spotpris Valgfri» 29. desember 2016. Klager bestilte deretter produktet «Agva SpotM» 8. april 2019, og deretter «Agva Spot Online» 27. mars 2020. Klager hevder at selskapet deretter endret avtaleproduktet flere ganger etter dette tidspunktet, uten at hun ble varslet eller ga sitt samtykke til dette.    Utgangspunktet etter standard kraftleveringsavtale § 6 er at selskapet kan gjøre endringer i pris og øvrige vilkår, men disse må – med unntak for prisendringer knyttet til løpende spotpris – varsles kunden direkte, og endringen kan først tre i kraft 14 dager etter at direkte varsel er sendt kunden. Nemnda bemerker for ordens skyld at endringene i prisopplysningsforskriften § 22 – som legger til grunn en varslingsplikt senest 30 dager før endringen trer i kraft – ikke hadde trådt i kraft på tidspunktene for endringene i saken her.    Etter standard kraftleveringsavtale § 6 fjerde ledd krever vesentlige endringer i tillegg at kunden gir sin uttrykkelige aksept til endringen for at endringen kan tre i kraft. Som ‘vesentlig endring’ regnes etter bestemmelsen endringer i de grunnleggende vilkårene i avtalen, for eksempel endring av produkttype.    Nemnda legger til grunn klagers opplysninger om at selskapet – da det endret klagers avtaleprodukt 1. februar 2021, 1. november 2021 og 1. juni 2022 – foretok vesentlige endringer i avtalen som krevde uttrykkelig samtykke fra kunden, som overgang til forhåndsfakturering. Det er ikke fremlagt dokumentasjon som sannsynliggjør at klager har gitt sitt samtykke til endringene, og endringene skal dermed anses for ikke å ha trådt i kraft.    Nemnda legger videre til grunn klagers opplysninger om at selskapet ikke har fremlagt avtalevilkårene for klager, til tross for gjentatte forespørsler fra henne. Dette er kritikkverdig.    Etter at klager sa opp avtalen 12. januar 2023, har selskapet fremsatt sluttfaktura i flere omganger for ulike beløp. Nemnda bemerker at den siste sluttoppgjørsoppstillingen fortsatt fremstår som svært uoversiktlig. Nemnda mener samlet sett at den usikkerheten som hefter ved sluttavregningen, må gå utover selskapet, og at selskapet dermed ikke kan anses å ha godtgjort det kravet som er gjort gjeldende ved den siste av sluttavregningene. Nemnda mener derfor etter en helhetsvurdering at selskapet bør frafalle kravet på 3 688 kroner.    Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.    Uttalelsen er enstemmig.    VEDTAK     Klager gis medhold.  Oslo, 16. desember 2024  Henrik E. Kolderup, leder  Gustav Norman, Forbrukerrådet  Astrid M. Hilde, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om det var inngått bindende avtale om fastpris. Klager, som sto på en ettårig fastprisavtale, ble varslet om at han ved utløpet ville bli overført til en variabelavtale. Han bestilte ny fastprisavtale, men dette ble avslått av selskapet under henvisning til at tilbudet ikke gjaldt for klagers prisområde. En måned senere bestilte klager fastprisproduktet på nytt, og selskapet bekreftet at klager var overført til avtalen. Noen dager senere avslo selskapet klagers bestilling på nytt. Nemnda kom under noe tvil til at bestillingen var bekreftet av selskapet, slik at klager hadde krav på å bli avregnet etter fastprisvilkårene, fremfor etter variabelvilkårene. Klager ble enstemmig gitt medhold.   Helgeland Kraft Strøm AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.    Saken gjelder uenighet om det er inngått bindende avtale om fastpris.    Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3, 5-3 og 6.    Historikk:  10.10.2021 – Partene inngår avtale om produktet «WebStrøm».  07.12.2021 – Klager bytter til fastprisproduktet «Fastpris 1 år».  23.11.2022 – Selskapet varsler klager om utløp av gjeldende fastprisavtale. Klager bestiller samme fastprisprodukt på nytt via Elskling.no . Selskapet avviser bestillingen.  07.12.2022 – Gjeldende fastprisavtale utløper. Klager overføres til variabelproduktet «Variabel Kraft».  26.12.2023 – Klager legger inn ny bestilling på fastprisproduktet.  02.01.2023 – Bestilling avvises.  30.01.2023 – Klager legger inn ny bestilling på fastprisproduktet. Bestilling avvises.  06.02.2023 – Klager legger inn ny bestilling på fastprisproduktet. Bestilling avvises.  07.02.2023 – Klager legger inn ny bestilling på fastprisproduktet. Bestilling avvises.  24.02.2023 – Klager bytter kraftleverandør.    Krav: Klager krever å bli stilt som om fastprisavtale ble inngått og krever dekket   differansen mellom det han ville betalt etter fastprisavtalen og hans faktiske kraftutgifter.    Partenes anførsler:    Klager fastholder at det ble inngått fastprisavtale, og han hevder at han ikke har betalingsplikt for selskapets krav så langt de overstiger det han ville betalt etter fastprisavtalen.    Han erkjenner at han ble varslet om overgangen til variabelavtalen, men hevder han uansett ikke har blitt varslet om hvilke priser som har vært gjeldende etter avtalen.    Helgeland Kraft Strøm AS opprettholder sine krav og tilbakeviser at klager har rett til å  bli stilt som om ny fastprisavtale ble inngått. Selskapet viser til at det sluttet å tilby fastprisavtaler i klagers prisområde (NO1) høsten 2022 og at tilbudet kun gjaldt prisområdet NO3. Selskapet hevder at dette fremgikk tilstrekkelig klart på deres nettsider og i bestillingsskjemaet.    Selskapet viser til at klager ble orientert om fastprisavtalens utløp og overgangen til  variabelavtalen. Det peker videre på at klagers etterfølgende bestillinger av fastprisavtalen ble  avslått og at han ble informert om at avtaleinngåelsene ikke var gyldige.            Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om klager kan kreve å bli stilt som om fastprisavtale ble inngått, slik at han har krav på å få tilbakeført merkostnadene i variabelavtalen.    Slik saken er opplyst har klager vært strømkunde hos Helgeland Kraft Strøm AS siden 10. oktober 2021. Han bestilte 7. desember 2021 fastprisavtalen «Fastpris 1 år». Slik denne tidsbegrensede fastprisavtalen var lagt opp, skulle klager etter avtalens utløp 6. desember 2022 overføres til variabelproduktet «Variabel Kraft» etter forutgående varsel.     Samme dag som klager mottok varsel om overføring til variabelproduktet, 23. november 2022, la klager inn en ny bestilling på fastprisproduktet gjennom Elskling.no . Denne bestillingen ble avvist av selskapet samme dag, ved e-post med følgende tekst:    «Hei [klager], Viser til strømavtalen du har bestilt via Elsklingen.no , Vi kan dessverre ikke tilby deg denne avtalen da vi bare tilbyr fastpris til kunder i Nord-Norge. Mvh Helgeland Kraft Strøm AS»    Det ble derfor ikke inngått bindende avtale denne dagen. Klager ble etter dette overført til variabelprisavtalen fra 6. desember 2022.    Den 26. desember 2022, la klager inn ny bestilling på fastprisavtalen. Klager har opplyst at han mottok en bekreftelse på bestillingen og at han tilsynelatende sto oppført på avtalen inntil han mottok ny kansellering fra selskapet 2. januar 2023. Bekreftelsen hadde slik ordlyd:    «Hei [klager],  Din strømavtale har nå blitt endret til Fastpris 2 år på måler xx ([måleradresse]).»    På morgenen den 2. januar 2023 sendte selskapet klager så følgende e-post:    «Hei [klager],  Viser til din bestilling av Fastpris 2 år. Denne avtalen tilbys kun til husholdningskunder i Nord-Norge og kan derfor ikke leveres til din adresse. Bestillingen er derfor kansellert.»    Spørsmålet er dermed om klager har rett på en ny fastprisperiode med grunnlag i at det ble inngått bindende avtale 26. desember 2022.    Det alminnelige utgangspunktet er at en bindende avtale anses inngått dersom et tilbud møtes med en rettidig og samsvarende aksept. I utgangspunktet var e-posten fra Helgeland Kraft den 26. desember 2022 formulert på en måte som ga grunn til å tro at bindende avtale var inngått, og som samlet sett fremstår som en klar bekreftelse på klagers bestilling av fastprisavtalen.     Nemnda påpeker likevel at da klager sendte bestillingen 26. desember 2022, hadde han en måneds tid i forveien fått avslag på en tilsvarende bestilling, der begrunnelsen var at selskapet ikke tilbød den aktuelle fastprisavtalen til kunder på hans adresse. Bekreftelsen han fikk 26. desember 2022 fremsto i tillegg som en automatisert melding. Første påfølgende virkedag etter nyttår fikk klager deretter det samme avslaget som han hadde fått i november 2022.    Ved avgjørelsen av saken har nemnda vært i tvil. Nemnda har i sin praksis åpnet for at et kraftselskap kan avslå en bestilling på kraft dersom bestillingen avslås, jf. re integra-regelen med grunnlag i avtaleloven § 39 andre punktum. Forutsetningen for dette er at motparten ikke har innrettet seg, og det foreligger særlige grunner, jf. Rt-2012-1904 og HR-2017-1782-A. De to momentene er utslag av en interesseavveining med en slik indre sammenheng at de i noen utstrekning må ses i sammenheng ved den endelige vurderingen, jf. 2012-dommen. I dette tilfellet opplyste e-posten 26. desember 2022 at klager var overført til fastprisavtalen, og den hadde dermed et innhold som tilsa at klager kunne innrette seg etter den. Selv om tiden som gikk frem til 2. januar 2023 var kort og dekket en del helligdager, påpeker nemnda videre at det er selskapet som må bære risikoen for de forventninger selskapets bekreftelsesmeldinger skaper. Under noe tvil mener nemnda derfor at det ble inngått en bindende avtale mellom partene ved bestillingen 26. desember 2022 som selskapet ikke kunne gå fra.     Selskapet har vist til at forbeholdet om at fastpristilbudet bare gjaldt kunder i Nord-Norge fremgikk av selskapets nettsider og bestillingsløsninger. Dette er imidlertid ikke nærmere godtgjort for nemnda som ledd i saken. Nemnda kan derfor ikke legge dette til grunn. Nemnda legger heller ikke vekt på at klager i ettertid sendte bestillinger til selskapet som ble avslått i tur og orden med samme begrunnelse, siden den tidligere bestillingen ble bekreftet.    Klager har dermed krav på å bli avregnet i samsvar med vilkårene i fastprisavtalen, slik at han har krav på å få tilbakeført de merkostnader han har hatt under variabelavtalen.    Med det syn nemnda har, er det ikke nødvendig å ta stilling til i hvilken grad selskapet har varslet prisendringer i variabelavtalen korrekt, jf. standard kraftleveringsavtale § 6.    Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.    Uttalelsen er enstemmig.      VEDTAK     Klager gis medhold.  Oslo, 16. desember 2024  Henrik E. Kolderup, leder  Gustav Norman, Forbrukerrådet  Astrid M. Hilde, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om klagers plikt til å betale bruddgebyr og om klager har krav på tilbakebetaling med grunnlag i angrerettutøvelse. Selskapet hadde ikke godtgjort at det hadde oppfylt opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, slik at angreretten ble ansett utøvd i tide. En samlet nemnd fant at dette medførte at klager var fritatt fra å betale bruddgebyr i avtalen. Klager ble gitt medhold under dissens om de øvrige rettsvirkningene av angrerettsutøvelsen.   NorgesEnergi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.    Saken gjelder uenighet om klagers plikt til å betale bruddgebyr og om klager har krav på tilbakebetaling med grunnlag i angrerettutøvelse.    Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3, 1-4 og 5-1.    Historikk:  11.06.2022 – Partene inngår en tidsavgrenset fastprisavtale.  03.02.2023 – Klager påberoper seg utvidet angrerett, avslutter avtalen før utløpt bindingstid.  01.06.2023 – Avtalt utløp for fastprisavtalen.    Krav: Klager krever tilbakeført samtlige innbetalinger foretatt i den angrede avtalen. Klager bestrider betalingsplikt for bruddgebyret på kr 1000.    Partenes anførsler:    Klager bestrider å ha plikt til å betale bruddgebyr og for sitt kraftforbruk i avtaleperioden med grunnlag i at selskapet har misligholdt opplysningsplikten om angrerett. Klager viser til at selskapet ikke meddelte angrerettopplysninger eller angreskjema på varig medium ved avtaleinngåelsen, men gjennom hyperlenke. Hun peker på at lenken dessuten var ustabil.    Klager hevder at hun har hatt en utvidet angrerett i behold som følge av at hun ikke har mottatt tilstrekkelig informasjon om angreretten. Hun krever fullstendig tilbakeføring av samtlige innbetalinger i avtalen.    Smart Energi AS bestrider klagers krav og fastholder bruddgebyret. Selskapet hevder at klagers angrefrist er oversittet fordi selskapet ga klager de opplysninger som det skulle da avtalen ble inngått. Det hevder at det har gitt kunden løpende informasjon om avtalen, herunder om angreretten. Selskapet opplyser at lenken fører til et angreskjema i PDF-format.    Selskapet hevder at klager plikter å betale bruddgebyret som følge av førtidig oppsigelse.            Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for bruddgebyr og om tilbakebetalingskrav  med grunnlag i angrerettutøvelse. Hovedspørsmålet er om klager hadde sin angrerett i behold da den ble gjort gjeldende, og om klager i så fall har rett til å bli fritatt for bruddgebyr samt til å få tilbakeført de betalinger som klager har foretatt under avtalen.    Slik saken er opplyst, inngikk partene 11. juni 2022 en ettårig fastprisavtale om kraftleveranse til klagers bolig. Om lag fire måneder før avtaleperiodens utløp – 3. februar 2023 – gjorde klager gjeldende angrerett i avtalen. Selskapet har hevdet at klager utøvde angreretten utenfor angrefristen, ettersom det ikke har vært grunnlag for en utvidet angrefrist i saken.    Utgangspunktet etter angrerettloven § 20 er at en forbruker kan gå fra avtalen ved å gi melding til den næringsdrivende innen angrefristen, jf. § 21. Angrefristen utløper som utgangspunkt første virkedag 14 dager etter den dagen da avtale om tjeneste ble inngått, jf. angrerettloven § 21 første ledd, jf. § 6. Dersom den næringsdrivende ikke oppfyller sin plikt til å gi lovpålagte opplysninger om angreretten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, får dette imidlertid konsekvenser for når angrefristen utløper. Etter angrerettloven § 21 tredje og fjerde ledd, jf. § 6, utløper angrefristen første virkedag 14 dager etter den dagen da slike opplysninger er gitt, likevel senest 12 måneder og 14 dager etter dagen da avtalen ble inngått.    Det er på det rene at klager ikke gjorde angreretten gjeldende innen 14 dager fra avtalen ble inngått. For at klagers angrerett skal være i behold, må det derfor være grunnlag for utvidet frist etter angrerettloven § 21 tredje og fjerde ledd. Dette må i så fall bygge på at Smart Energi AS ikke har oppfylt sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h.    Angrerettloven § 8 bokstav h – slik den gjaldt ved inngåelsen av denne avtalen – krevde at den næringsdrivende før avtaleinngåelsen «på en klar og forståelig måte» gir forbrukeren opplysninger om at «det foreligger angrerett og standardisert skjema for bruk av angrerett (angreskjema), samt vilkårene, tidsfristene og fremgangsmåtene for å bruke angreretten». Det er den næringsdrivende som har bevisbyrden for at opplysningsplikten er oppfylt, jf. angrerettloven § 7. Formålet er å sette forbrukeren i stand til å forstå og å bruke angreretten, se blant annet EU-domstolens dom 24. februar 2022 i sak C-536/20 Tiketa avsnitt 42.     Nemnda tilføyer at § 8 bokstav h ble endret fra 01.10.2023, ved at det uttrykkelig fremgår at den næringsdrivende skal gi forbrukeren et standardisert skjema for bruk av angrerett (angreskjema). Om endringen viser nemnda til samlevedtak i sak 23-056 mfl.    Spørsmålet blir om Smart Energi AS på en klar og forståelig måte ga klager opplysninger om at det forelå angrerett samt vilkårene, tidsfristene og fremgangsmåten for å bruke den. Partene har fremlagt utklipp av bestillingsbekreftelsen klager fikk på e-post etter avtaleinngåelsen, der det var inntatt en hyperlenke kalt «Vilkår og angrerettskjema finner du her».    Nemnda kan ikke se at selskapet ved dette kan sies å ha gitt klager noen uttrykkelig informasjon om klagers angrerett. I den grad et klikk på hyperlenken tilknyttet «angreretten» faktisk ville ha ført til opplysninger om angreretten, kan ikke nemnda se at det er godtgjort at dette på en klar og forståelig måte ville gitt klager opplysninger om angreretten og hvordan den utøves. Nemnda tilføyer at det heller ikke er ført dokumentasjon for hvilken informasjon hyperlenken førte til ved avtaleinngåelsen, jf. angrerettloven § 7. Nemnda viser til sitt syn i samlevedtak i sak 23-011 m.fl. mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023 om bruk av hyperlenker for å oppfylle opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h.     Det er ingen holdepunkter i saken for at selskapet på noe senere tidspunkt oppfylte opplysningsplikten og dermed utløste angrefristen. Ettersom angrefristen i avtalen derfor ikke var utløpt, ble klagers erklæring om angrerett 3. februar fremsatt i tide.    Når det gjelder rettsvirkningene av at angreretten var utøvd, viser en samlet nemnd til at klager ved det er løst fra avtalen, jf. angrerettloven § 23. Klager har derfor ikke plikt til å betale bruddgebyret. Når det gjelder de øvrige rettsvirkningene av at angreretten er utøvd, har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall.    Flertallet – nemndleder med dobbeltstemme og forbrukerrepresentant Norman – viser til at der angreretten utøves rettidig, og den næringsdrivende ikke har oppfylt opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 bokstav h, følger det av angrerettloven § 26 at forbrukeren ikke har betalingsplikt for strøm som er levert, men ennå ikke betalt, og i tillegg har krav på å få tilbakeført alle betalinger som er foretatt under avtalen. Flertallet viser til EU-domstolens dom 17. mai 2023 i sak C-97/22 DC , samt til flertallsbegrunnelsen i samlevedtak i sak 23-011 m.fl. mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023. Dette flertallet slutter seg til den rettsanvendelsen som fremgår der.    Klager har etter dette krav på tilbakeføring av alle foretatte betalinger under avtalen. I den grad det har funnet sted gjennomfakturering av nettleie, skal tilbakeføringen ikke omfatte den del av betalingene som gjelder nettleien. I den utstrekning et overskudd på strømstøtte har gått til å dekke deler av klagers betaling for levert kraft, har klager likevel krav på å få tilbake også dette, ettersom det er en del av klagers betaling for levert kraft. Klager har i tillegg krav på forsinkelsesrenter på tilbakebetalingsbeløpet fra 30 dager etter at angreretterklæringen ble fremsatt, jf. forsinkelsesrenteloven § 2 og flertallets begrunnelse i sak 23-056 m.fl.      Mindretallet – bestående av bransjerepresentantene Hilde og Lima – kan ikke se at klager har krav på tilbakeføring av foretatte betalinger for strøm som er levert og forbrukt av klager, og viser til mindretallets begrunnelse i samlevedtak i sak 23-011 m.fl. mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023, som dette mindretallet slutter seg til.      I samsvar med flertallets begrunnelse, er nemndas konklusjon at klager gis medhold.    Avgjørelsen er avsagt under dissens om de øvrige rettsvirkningene av angrerettsutøvelsen.      VEDTAK     Klager gis medhold.  Oslo, 16. desember 2024  Henrik E. Kolderup, leder  Gustav Norman, Forbrukerrådet  Astrid M. Hilde, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om hvorvidt klager er bundet av avtale om prisbinding inngått som del av tilleggstjeneste til en kraftleveringsavtale. Nemnda kom til at klagers oppsigelse av avtaleforholdet som ledd i leverandørbytte måtte anses som en utøvelse av angrerett. Leverandørbyttet skjedde innenfor den utvidete angrefristen i prisbindingsavtalen. Klager ble gitt medhold. Dissens om rettsvirkningen av angrerettsutøvelsen.   NorgesEnergi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.    Saken gjelder uenighet om klager er bundet av avtale om prisbinding.    Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4.    Historikk:  17.10.2022 – Klager mottar tilbud om å binde prisen for november og desember 2022  som del av tilleggstjenesten «Prissikring». Klager aksepterer tilbudet.  30.11.2022 – Selskapet sender ut informasjon om angrerett på e-post.  08.12.2022 – Klager bytter kraftleverandør.  21.12.2022 – Klager påberoper angrerett.    Krav: Klager hevder seg fristilt fra avtale om prisbinding for november og desember  2022 og krever ny avregning i samsvar med underliggende avtalevilkår.    Partenes anførsler:    Klager hevder å ikke være bundet av avtale om prisbinding for november og desember 2022 med grunnlag i angrerettutøvelse. Klager hevder selskapet ikke ga tilstrekkelige opplysninger  om avtalevilkår eller angreretten på tidspunktet for avtaleinngåelsen. Klager krever å bli  avregnet i samsvar med de opprinnelige avtalevilkårene, ettersom hun gikk fra avtalen om prisbinding med grunnlag i angrerettsutøvelsen.    NorgesEnergi AS opprettholder de omtvistede krav med grunnlag i prisbindingsavtalen for november og desember 2022 frem til avtalen ble avsluttet ved klagers leverandørbytte 8. desember 2022. Selskapet viser til at det 30. november 2022 sendte ut informasjon om angreretten til kundene sine, slik at angrefristen senest utløp 14. desember 2022. Når klager ikke påberopte angreretten før 21. desember 2022, er angreretten påberopt for sent.            Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om klagers plikt til å betale krav som bygger på avtalt prisbinding for november og desember 2022. Hovedspørsmålet er om klager har utøvd angreretten i rett tid.      Den omstridte avtalen ble inngått mellom klager og Fortum Strøm AS. Med virkning fra 21. mai 2024 har Fortum Strøm AS fusjonert med NorgesEnergi AS, og sistnevnte er innklaget.    Klager fikk 17.oktober 2022 tilbud om å binde prisen for november og desember 2022 til 569,99 øre/kWh. Det er enighet om at klager aksepterte dette tilbudet samme dag, slik at prisbindingsavtalen ble inngått.     Angreretten må utøves innen utløpet av angrefristen. Etter angrerettloven § 21 første ledd utløper angrefristen ved avtaler om levering av tjenester 14 dager fra avtalen ble inngått. Der den næringsdrivende ikke har oppfylt sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, forlenges likevel angrefristen. Angrefristen utløper i en slik situasjon først 14 dager etter at slike opplysninger er gitt, jf. angrerettloven § 21 fjerde ledd, men likevel senest 12 måneder og 14 dager etter avtaleinngåelsen, jf. tredje ledd i samme bestemmelse. Fristene beregnes i samsvar med lovens § 6, slik at datoen for avtaleinngåelsen ikke skal medregnes, og slik at fristene utløper første påfølgende virkedag dersom fristens siste dag er en helgedag.    NorgesEnergi AS har i saken erkjent at klager ikke fikk opplysninger om angreretten før inngåelsen av prisbindingsavtalen slik hun skulle ha fått etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h. Det er derfor grunnlag for utsatt angrefrist i saken.     Selskapet har vist til at opplysninger om angreretten som selskapet sendt ut i slutten av november, utløste en 14 dagers frist fra dagen etter klager mottok informasjonen, jf. § 21 tredje og fjerde ledd, jf. § 6. Det er selskapet som har bevisbyrden for at opplysningsplikten er korrekt oppfylt, jf. angrerettloven § 7. Selskapet har i saken lagt frem utklipp av e-posten sendt 30.11.2022 som inneholdt informasjon om angrerett og utvidet angrefrist. Nemnda mener at selskapet har bevist at det ved den e-posten oppfylte opplysningsplikten etter § 8 første ledd bokstav h. Dette innebar at angrefristen startet å løpe første virkedag etter at e-posten ble sendt, slik at angrefristen utløp 14. desember 2022.     I denne saken blir det likevel ikke avgjørende at angrefristen for prisbindingsavtalen var utløpt da klager uttrykkelig påberopte angreretten 21.desember 2022. Angreretten utøves ved bruk av angreskjema eller annen utvetydig erklæring om at forbruker ønsker å gå fra avtalen, jf. angrerettloven § 20. Det kreves ikke at angreretten uttrykkelig påberopes. Nemnda mener at klagers leverandørbytte 8. desember 2022 må anses som en gyldig og rettidig utøvelse av angrerett etter angrerettloven. At oppsigelsen gjaldt hele avtalen, mens angrerettsutøvelsen kun kan anses utøvd med sikte på prisbindingsavtalen, utelukker ikke dette.     Nemnda har imidlertid delt seg i to fraksjoner når det gjelder begrunnelsen, og i et flertall og et mindretall når det gjelder rettsvirkningene.    Flertallet – bestående av nemndleder med dobbeltstemme og forbrukerrepresentant Norman – viser til flertallets begrunnelse i sakene 22-1539, 23-35, 23-356 og EKN-2023-06-0053, og mener man vanskelig finner klarere uttrykk for et ønske om å gå fra avtalen enn en oppsigelse. Flertallet bedømmer klagers oppsigelse i denne saken på samme måte som i de nevnte sakene, og mener etter dette at leverandørbyttet 8. desember 2022 må anses som en gyldig erklæring om angrerett etter angrerettloven § 20. Klager befant seg følgelig innenfor den utvidede angrefristen da angreretten ble gjort gjeldende 8. desember 2022.    Klager har derfor krav på tilbakeføring av alle foretatte betalinger under prisbindingsavtalen. Så langt det har funnet sted gjennomfakturering av nettleie, skal tilbakeføringen ikke omfatte den del av betalingene som gjelder nettleien. I den utstrekning et overskudd på strømstøtte har gått til å dekke deler av klagers betaling for levert kraft, har klager krav på å få tilbake også disse beløpene, ettersom det er en del av klagers betaling for levert kraft. Klager har i tillegg krav på forsinkelsesrenter på tilbakebetalingsbeløpet beregnet fra 30 dager etter at angreretterklæringen ble fremsatt, jf. forsinkelsesrenteloven § 2. Flertallet viser til flertallets begrunnelse for denne forståelsen av forsinkelsesrenteplikten i samlevedtak i sak 23-056 m.fl.     Mindretallet – bestående av bransjerepresentantene Hilde og Lima – mener som utgangspunkt at en avslutning av en avtale ikke kan anses som en utøvelse av angrerett, med mindre det foreligger konkrete forhold i saken som tilsier at kunden har ment å angre avtalen da kunden sa opp, se sakene 22-1539 og 23-354. Mindretallet oppfatter at leverandørbyttet i denne saken må bedømmes som en utøvelse av angreretten. Mindretallet viser til den tidsmessige sammenhengen mellom utsendelsen av angrerettopplysningene og oppsigelsen av avtalen. Mindretallet mener derfor at klagers oppsigelse 8. desember 2022 må anses som utøvelse av angreretten, slik at dette skjedde innenfor den utvidete angrefristen.    Mindretallet kan i motsetning til flertallet ikke se at klager har krav på tilbakeføring av foretatte betalinger for strøm som er levert og forbrukt av klager med grunnlag i angrerettsutøvelsen, og viser til mindretallets begrunnelse i samlevedtak i sak 23-011 m.fl. mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023, som dette mindretallet slutter seg til.    Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.    Uttalelsen er avsagt under dissens med hensyn til rettsvirkningen av angrerettsutøvelsen.      VEDTAK     Klager gis medhold.  Oslo, 16. desember 2024  Henrik E. Kolderup, leder  Gustav Norman, Forbrukerrådet  Astrid M. Hilde, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om fakturering av levert kraft bygget på riktig beregnet forbruk. Nemnda fant ingen holdepunkter for at avregningen av forbruk fra nettselskapet var uriktig. Klager ble enstemmig gitt ikke medhold.   Sygnir AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.    Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for og riktigheten av fakturert forbruk.    Regelverk: Standardvilkår for nettleie §§ 5-4 og 6-4.    Historikk:  31.01.2023 – Den bestridte fakturaen utstedes.  09.02.2023 – Klager bestrider fakturaen overfor kraftleverandøren, Lyse Energi AS.    Krav: Klager bestrider betalingsplikt for fakturert forbruk for desember 2022.    Partenes anførsler:    Klager bestrider betalingsplikt for omtvistet faktura på kr 9155,49. Hun anfører at det fakturerte forbruk ikke kan samsvare med faktisk forbruk, ettersom hun var bortreist mellom 15. og 29. desember. Hun hevder videre at forbruket som fakturaen for desember 2022 bygger på er unormalt høyt i forhold til hva som kan forventes.    Sygnir AS , som er klagers nettselskap og som er gjort til motpart i klagesaken, hevder at klager er avregnet korrekt. Selskapet viser til forbruksdata fra klagers måler og hevder at det ikke foreligger feil ved verdiene. Selskapet hevder at forbruket for desember 2022 ikke har vært unormalt høyt sammenlignet med andre terminer. Det viser til at forbruksvolumet er tilnærmet identisk med januar og mars 2023.        Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om faktura for levert kraft i desember 2022 bygger på korrekt forbruk.     Klager bestrider de målerverdiene som er foretatt av klagers AMS-måler, og som er innmeldt i Elhub og som ligger til grunn for faktureringen av klager for levert kraft fra Lyse Energi AS. Klager mener at det må være feil at det i perioden 01.12.2022 til 01.01.2023 ble målt et forbruk på 2512 kWh, når hun var bortreist mellom 15.12.2022 og 29.12.2022.    Klagers nettselskap Sygnir AS, som er gjort til klagemotpart i saken etter standardavtalen § 2-3, har opplyst at det ikke foreligger indikasjoner på feil ved måleverdiene. Sygnir AS har videre vist til at forbruket i desember 2022 ikke fremstår som unormalt sammenlignet med tidligere og etterfølgende terminer.    Slik saken er opplyst for nemnda, kan ikke nemnda se holdepunkter for å trekke i tvil de måleverdiene som ligger til grunn for faktureringen av klager for desember 2022. Nemnda påpeker at det samlede forbruket beror på flere forhold, herunder utetemperatur og eventuelle forbruksdrivende apparater som har stått på kontinuerlig, selv om boligen har vært midlertidig ubebodd. Nemnda påpeker videre at klager etter det opplyste har bebodd huset i halve måneden. Klagers forbruk i desember 2022 fremstår ikke som unormalt høyt for nemnda.    Nemnda konkluderer derfor med at klager plikter å betale det fakturerte forbruket for desember 2022.    Klager gis ikke medhold.    Uttalelsen er enstemmig.      VEDTAK     Klager gis ikke medhold.  Oslo, 16. desember 2024  Henrik E. Kolderup, leder  Gustav Norman, Forbrukerrådet  Astrid M. Hilde, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om klagers betalingsplikt for bruddgebyr. Nemnda kom til at den ikke hadde kompetanse til å behandle klagen, ettersom klager ikke var forbruker.  Saken ble enstemmig avvist.    Fortum Strøm AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.       Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for bruddgebyr.       Regelverk: Nemndsavtalen (2016) pkt. 1.4.       Krav:  Klager bestrider betalingsplikt for bruddgebyret på kr 3000.       Partenes anførsler:       Klager  anfører at avtalen ble inngått i egenskap av å være privat forbruker. Han viser til at det ikke kan være avgjørende at han er oppført på en bedriftsavtale når kraftleveransen har gått til privat husholdningsforbruk. Klager bestrider betalingsplikt for bruddgebyret som ble utstedt i forbindelse med oppsigelse av avtalen. Han anfører at gebyret ikke har avtalemessig grunnlag og at det i alle tilfeller er satt urimelig høyt. Klager viser til at gebyret er uforholdsmessig høyt sammenlignet med den prisgevinsten han ville oppnådd i avtalen.       Fortum Strøm AS  fastholder at klager må anses som næringsdrivende og motsetter seg behandling i nemnda som følge av at klager ikke er privat forbruker. Av klagers saksfremstilling fremgår det at selskapet har vist til vilkåret om bindingstid som grunnlag for bruddgebyret. Selskapet har videre vist til at avtalen var en forvaltningsavtale og ikke en spotavtale.        Nemnda ser slik på saken:       Saken gjelder klage på krav om bruddgebyr ved oppsigelse av kraftleveringsavtale.      Nemnda tar først stilling til om den har kompetanse til å behandle saken.       Klagen ble inngitt til nemnda 26.09.2023, før Elklagenemndas nye vedtekter av 2023 tok til å gjelde. Det er altså nemndsavtalen av 2016 som får anvendelse i saken her. Etter nemndsavtalen (2016) punkt 1.4 behandler Elklagenemnda klager fra forbrukere mot energiselskap. Klager fra næringsdrivende behandles ikke. Det fremgår av nemndsavtalen punkt 1.4 at med ‘forbruker’ menes «fysisk person som ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet». Spørsmålet er etter dette om klager opptrer som forbruker.     Slik saken er opplyst oppfatter nemnda at avtalen er inngått mellom klagers aksjeselskap og Fortum Strøm AS. Et aksjeselskap er et selvstendig rettssubjekt og en juridisk person, i motsetning til en fysisk person. Slik saken står kan ikke nemnda se at det foreligger grunnlag for å foreta en gjennomskjæring av foretaksformen. Nemnda bemerker at klager uansett har opptrådt som representant for sitt foretak i korrespondansen med innklagede, og at saken er ført gjennom foretakets e-postadresse.       Nemnda finner etter dette at klager ikke kan anses som forbruker etter nemndavtalen punkt 1.4. Nemnda har derfor ikke kompetanse til å behandle klagen.      Selv om fristen for avvisning fra sekretariatet etter nemndsavtalen punkt 5.3 er utløpt, mener nemnda at klagen uansett ikke kan tas til realitetsbehandling i en situasjon der nemnda ikke har kompetanse til å behandle klagen. Nemndas konklusjon er derfor at klagen må avvises.         Nemnda viser i denne sammenheng for øvrig til EKN-2023-06-0097, EKN-2023-09-0028 og EKN-2023-08-0001.      Uttalelsen er enstemmig.         VEDTAK       Saken avvises.      Oslo, 15. november 2024      Henrik E. Kolderup, leder   Thomas Iversen, Forbrukerrådet   Astrid M. Hilde, Fornybar Norge    Lars Lima, Fornybar Norge      Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om klagers betalingsplikt for krav i variabelavtale. Nemnda kom under dissens til at det ikke kunne legges til grunn at strømavtale på variabelvilkår ble inngått med bindende virkning i forbindelse med overtakelse av ny bolig. Klager ble gitt medhold under dissens.     Fortum Strøm AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.      Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for krav i variabelavtale.   Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 6 og prisopplysningsforskriften § 22.     Historikk:   18.07.2021 – Klager skriver under på overtakelsesprotokoll. Oppstart av kraftleveranse etter avtale om variabelproduktet «Fortum Stabil», men registrert på feil måler.   11.11.2021 – Leveranse registreres på riktig måler. Klager mottar bestillingsbekreftelse.   14.11.2022 – Partene inngår avtale om spotproduktet «Fortum Marked».     17.11.2022 – Kraftleveranse avsluttes.     Krav:  Klager bestrider betalingsplikt for krav i variabelavtalen og krever ny avregning i samsvar med spotpris.      Partenes anførsler:      Klager  bestrider betalingsplikt for krav etter variabelavtalen og viser til at selskapet ikke har gitt tilstrekkelige opplysninger om vilkårene for avtalen. Klager viser til at han ikke fikk informasjon om avtalens prisvilkår og at han derfor gikk ut fra at avtalen bygget på spotpris. Han peker på at avtale ble inngått i forbindelse med overtakelse av ny bolig og at han ikke fikk opplysninger om avtalen i overtakelsesprotokollen. Klager viser for øvrig til at avtalen først ble registrert på feil målernummer.   Klager mener i alle tilfeller at selskapet har misligholdt plikten til å varsle om prisendringer minst 30 dager før endringene trer i kraft. Klager hevder han heller ikke har blitt varslet om at vilkåret om 30 dagers varsel før endringer ble fraveket.        Fortum Strøm AS  opprettholder betalingskravene. Selskapet hevder klager er bundet av avtalen som følge av at han samtykket til produktet “Stabil” da overtakelsesprotokollen ble underskrevet. Selskapet hevder at det har gitt tilstrekkelige opplysninger om avtalen og at kunden er ansvarlig for å sette seg inn i vilkårene som aksepteres.   Selskapet hevder videre at pris- og vilkårsendringer er korrekt varslet.   Nemnda ser slik på saken:    Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for krav som bygger på variabelavtale. Spørsmålet er om klager i stedet kan kreve å bli avregnet etter spotpris.      Nemnda legger til grunn at klager ved signatur på overtakelsesprotokoll knyttet til overtakelse av bolig ga følgende tilsagn om inngåelse av avtale om strømproduktet «Fortum Stabil»:       « Avlesning strømmålere       Målernummer: xx Målerstand: XX    Kjøper bestiller strøm fra Hafslund Strøm. Produkt Hafslund Strøm Stabil + Grønt valg. »      «Fortum Stabil» er en standard variabelavtale, som har den egenskap at prisen – i motsetning til fastprisavtaler – fluktuerer i takt med kraftmarkedet, men ikke på samme måte som en spotpris. Prissettingen bygger på prognoser for fremtidige kraftpriser, og settes til en fast pris for alle timer i døgnet over en nærmere angitt periode. Endringer i denne prisen måtte på det aktuelle tidspunktet varsles med minst 14 dagers varsel, jf. standard kraftleveringsavtale § 6.      Standard variabel-produkter har en iboende risiko for at prognosene for fremtidig kraftpris kan avvike fra den faktiske markedsutviklingen (spotprisen). Produktet samsvarer heller ikke med den innførte statlige strømstøtteordningen, som baserer seg på faktiske markedspriser (spotpris). Selv om slike variabelavtaler var vanlige før overgangen til utbredt bruk av spotprisavtaler, er det nemndas erfaring at produktet har en iboende prisrisiko som forbrukere ikke nødvendigvis er fullt ut klar over. Høsten 2022 materialiserte denne risikoen seg i standard variabelprodukter hos flere strømleverandører. Prognosene for fremtidige kraftpriser i denne perioden – særlig for oktober 2022 – var høye, mens de faktiske spotprisene viste seg å bli betydelig lavere. Dette resulterte i et avvik mellom spotpris og avtaleprisen. Utformingen av den statlige strømstøtteordningen forsterket dette avviket, ettersom den ga lite støtte til kunder med standard variabel-produkt (siden støttebeløpet beregnes ut fra spotpris).      Slik saken er opplyst, ble variabelproduktet «Fortum Stabil» angitt som et standardprodukt kunden måtte bestille i forbindelse med overtakelse av bolig. Nemnda anser det som utgangspunkt positivt at det i forbindelse med overtakelse av ny bolig legges til rette for at kjøperen kan inngå avtale om levering av strøm, slik at kjøper ikke settes på pliktstrøm hos netteier. Sett i lys av produktets kompleksitet, finner nemnda det likevel kritikkverdig at et standard variabelprodukt benyttes som standard ved boligovertakelse.      Ved vurderingen av hvilken betydning dette skal ha for klagers betalingsplikt, har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall.     Flertallet  – bestående av nemndleder Kolderup (med dobbeltstemme) og forbrukerrepresentant Iversen – mener at klager ikke har fått tilstrekkelig informasjon om realiteten i variabelavtalen og at han derfor ikke har betalingsplikt for de omtvistede krav som bygger på variabelavtalen.      Flertallet fremhever at forbrukeren i forbindelse med overtakelse av ny bolig har et mindre aktivt forhold til valg av avtaleprodukt enn i andre situasjoner, og at forbrukeren ofte vil være i god tro om produktets kompleksitet og særskilte vilkår når det er valgt som standardprodukt i en slik situasjon. Et alminnelig spotprisprodukt vil da være klart bedre egnet som standardprodukt i slike situasjoner. Når klager i denne situasjonen ikke mottar informasjon om de nærmere egenskapene ved den avtalen som han eller hun kan tegne i forbindelse med boligovertakelsen, må denne mangelen på informasjon gå utover strømleverandøren.      Strømleverandøren må i denne sammenheng identifiseres med det meglerapparat som i forbindelse med sine overtakelsesrutiner ikke har lagt til rette for at det gis nærmere informasjon om standardproduktet som kjøper kan tegne. Flertallet viser til nemndas begrunnelse i sak 22-1202.      I en situasjon som den foreliggende, der klager ikke har mottatt informasjon om at standardavtalen er en variabelavtale, og der de nærmere egenskapene ved denne produkttypen ikke er fremhevet, har klager etter flertallets syn krav på å bli stilt som om han inngikk en spotavtale, og at det vil være urimelig å gjøre variabelavtalen gjeldende, jf. avtaleloven § 36.      Flertallet viser i denne sammenheng også til opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav a og bokstav e, som etter flertallets syn klart tilsier at klager skulle ha mottatt klare og forståelige opplysninger om hvordan variabelavtalen fungerte. Klager fikk ikke dette ved avtaleinngåelsen, eller senere etter at det ble klart at feil måler var registrert.       Etter flertallets syn har klager derfor krav på å bli fakturert som om klager sto på en spotavtale i hele avtaletiden. Dette gjelder også i perioden avtalen var registrert på feil måler. Ettersom noe påslag ikke var avtalt, har klager krav på å bli fakturert uten prispåslag på spotprisen.      Flertallet tilføyer at det, i motsetning til mindretallet, ikke kan se at selskapet ga opplysninger i november 2021 som tilsier at spørsmålet om avtaleinngåelsen står i noe annet lys.      Mindretallet  – bestående av bransjerepresentantene Lima og Hilde – deler flertallets syn om at variabelprodukt ikke bør benyttes som standardvalg ved boligovertakelse, men finner at klager likevel ikke kan fristilles for sin betalingsplikt etter avtalen.      Mindretallet oppfatter at situasjonen står i en annen stilling enn i sak 22-1202 med grunnlag i at avtaleinngåelsen i stedet må settes til 11. november 2021 da korrekt måler ble registrert. Mindretallet viser til at det i den forbindelse ble sendt ut informasjon til klager som etter mindretallets syn oppfylte opplysningsplikten og satte klager i stand til å forstå hvilken avtale han var oppført på. Etter dette mener mindretallet at klager hadde det nødvendige grunnlaget for å kunne ta stilling til om avtalen skulle videreføres eller om han ønsket å bytte til spotpris.      Mindretallet finner på denne bakgrunn at klagers betalingsplikt må vurderes forskjellig før og etter 11. november 2021. For perioden frem til denne datoen slutter mindretallet seg til flertallets konklusjon om at klager har krav på å bli avregnet etter spotpris. Etter 11. november 2021 mener mindretallet at klager må være bundet av variabelavtalen, og at det derfor ikke er grunnlag for å sette denne til side etter avtaleloven § 36.      Ettersom disse medlemmer er i mindretall, går de ikke inn på spørsmålet om prisendringer er tilstrekkelig varslet, jf. standard kraftleveringsavtale § 6 og prisopplysningsforskriften § 22.      I samsvar med flertallets syn gis klager medhold.      Uttalelsen er avsagt under dissens.         VEDTAK       Klager gis medhold.      Oslo, 15. november 2024   Henrik E. Kolderup, leder   Thomas Iversen, Forbrukerrådet   Astrid M. Hilde, Fornybar Norge    Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om tilbakebetalingskrav ved angrerettutøvelse. Nemnda kom under noe tvil til at selskapet i en etterfølgende leveringsbekreftelse ikke oppfylte opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h. Klagers angrerett var derfor utøvd i tide, jf, angrerettloven § 21 fjerde ledd. Klager ble gitt medhold under dissens om rettsvirkningene.       Talkmore Strøm AS benyttet Fornybar Norges standardkontrakter så lenge det drev leveranse av kraft.       Saken gjelder uenighet om klagers tilbakebetalingskrav ved angrerettutøvelse.       Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4.       Historikk:    16.06.2022 – Partene inngår avtale.    03.02.2023 – Klager påberoper angreretten.    12.09.2023 – Selskapet opphører som kraftleverandør, kundeporteføljen overført til Vibb AS.       Krav: Klager krever tilbakeført samtlige innbetalinger i avtalen, i alt kr 16 748,70.      Partenes anførsler:       Klager  bestrider å ha betalingsplikt i strømavtalen med grunnlag i angrerettutøvelse. Han hevder å ha hatt utvidet angrefrist som følge av at selskapet misligholdt sin opplysningsplikt etter angrerettloven. Han viser til at angreskjema ikke var vedlagt i informasjonen han mottok ved avtaleinngåelsen. Han krever tilbakeført samtlige innbetalinger i den angrede avtalen.       Talkmore Strøm AS  bestrider klagers tilbakebetalingskrav under henvisning til at opplysningsplikten ble oppfylt ved avtaleinngåelsen. Selskapet viser til at angreskjema ble meddelt sammen med avtalevilkår og opplysninger om angreretten i bekreftelsesmelding på e-post. Selskapet viser videre til at klager samtykket til avtaleinngåelse på SMS. På denne bakgrunn hevder selskapet at angrefristen utløp 14 dager etter avtaleinngåelsen.     Nemnda ser slik på saken:      Saken gjelder spørsmål om angrerett er utøvd i tide, og hvilke rettsvirkninger dette i så fall får.        Nemnda ser først på spørsmålet om saken kan tas til behandling selv om selskapet har opphørt som strømleverandør. Det følger av nemndsavtalen (2016) punkt 1.3 at nemnda behandler «klager som springer ut av avtaler mellom […] kraftleverandør og forbruker om […] levering av elektrisk energi». Videre følger det av nemndsavtalen punkt 1.4 at nemnda behandler klager fra forbrukere «som har et reelt behov for å få avgjort et omtvistet krav» mot en næringsdrivende som kan klages inn for Elklagenemnda. Og endelig følger det av nemndsavtalen punkt 1.5 at «alle selskaper som RME har gitt omsetningskonsesjon etter energiloven og som har forbrukerkunder» skal være tilknyttet Elklagenemnda.      I dette tilfellet hadde Talkmore Strøm AS omsetningskonsesjon da Elklagenemnda mottok klagen, samtidig som klager har et «reelt» behov for å få avgjort klagen mot innklagede. Selv om Talkmore Strøm AS senere har opphørt som strømleverandør og kundeporteføljen er overført til Vibb AS, er dette ikke til hinder for at nemnda tar klagen til realitetsbehandling.      Nemnda ser så på sakens materielle spørsmål.      Klager hevder at angrefristen ikke er løpt ut, og at han rettidig har benyttet angreretten. Selskapet hevder opplysninger om angrerett fremgikk av bestillingsbekreftelsen, og at det ble gitt en henvisning til angrerettskjema, slik at angrefristen begynte å løpe fra avtaleinngåelsen.        Angrerettloven får anvendelse i saken, jf. angrerettloven § 1. Etter angrerettloven § 21 første ledd utløper angrefristen ved avtaler om levering av tjenester 14 dager fra avtalen ble inngått. Der den næringsdrivende ikke har oppfylt sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, forlenges imidlertid angrefristen. Angrefristen utløper da 14 dager etter at slike opplysninger er gitt, jf. angrerettloven § 21 fjerde ledd, men likevel senest 12 måneder og 14 dager fra avtaleinngåelsen, jf. § 21 tredje ledd. Fristberegningen skjer i samsvar med lovens § 6, slik at datoen for avtaleinngåelsen ikke medregnes, og slik at fristen først anses utløpt første påfølgende virkedag der fristen utløper på en helge- eller helligdag.        Det er klart at klager ikke gjorde angreretten gjeldende innen 14 dager fra avtaleinngåelsen. For at klagers angrerett skal være i behold, må det derfor være grunnlag for utvidet frist etter angrerettloven § 21 tredje og fjerde ledd. Dette må i så fall bygge på at Talkmore Strøm AS ikke kan anses å ha oppfylt opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h.          Angrerettloven § 8 første ledd bokstav h – slik den gjaldt ved inngåelsen av denne avtalen – krevde at den næringsdrivende før avtaleinngåelsen «på en klar og forståelig måte» gir forbrukeren opplysninger om at «det foreligger angrerett og standardisert skjema for bruk av angrerett (angreskjema), samt vilkårene, tidsfristene og fremgangsmåtene for å bruke angreretten». Det er den næringsdrivende som har bevisbyrden for at opplysningsplikten er oppfylt, jf. angrerettloven § 7. Formålet er å sette forbrukeren i stand til å forstå og å bruke den angreretten som gjelder i avtalen, se i denne sammenheng blant annet EU-domstolens tolkningsuttalelse i dom 24. februar 2022 i sak C-536/20  Tiketa  avsnitt 42.      Det er klart at Talkmore ikke oppfylte opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h før avtaleinngåelsen. Spørsmålet i saken er om angrefristen på 14 dager ble utløst med grunnlag i de opplysningene som ble gitt i bestillingsbekreftelsen som selskapet sendte samme dag som avtaleinngåelsen. E-posten gjengir en rekke ulike opplysninger, som blant annet oppstartsdato og reklame av selskapets strøm-app. Nedenfor er det lenket til en tjeneste for hyppige stilte spørsmål, før det nederst i e-posten står følgende i en markert tekstboks:      « Dersom du angrer       Du har 14 dagers angrerett fra den dagen avtalen ble inngått. Vil du benytte deg av angreretten kan du fylle ut  dette angreskjemaet  [lenke] og returnere det til oss. Men husk: Hos oss har du uansett ingen bindingstid. »         Ved avgjørelsen av saken har nemnda vært i noe tvil om opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd er oppfylt. Tatt på ordet oppfyller de opplysningene som gis opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h. Det opplyses at det foreligger angrerett, at et angreskjema finnes, hvordan angreretten utøves og fristen for å utøve den. Det er likevel to forhold som tilsier at opplysningsplikten likevel ikke er oppfylt. For det første gir ikke opplysningene noen egentlig forklaring på hva angreretten innebærer, herunder hva rettsvirkningene av at den utøves er. På dette punkt er derfor de opplysningene som gis ikke tilstrekkelig «klare og forståelige» knyttet til at det foreligger angrerett. Videre gjør bekreftelsen bruk av en hyperlenke. Nemnda har tidligere stilt seg kritisk til oppfyllelse av opplysningsplikten via en hyperlenke, siden det da ikke er notoritet for hvilke opplysninger som er gitt eller hvilke dokumenter som er stilt til kundens rådighet, jf. bevisbyrderegelen i § 7 og sak 23-011 m.fl. mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023. Klager har selv påvist for nemnda at lenken på klagetidspunktet var «død». Det er derfor ikke tilstrekkelig godtgjort at klager fikk opplysning i samtid om  hvor  angreskjemaet fantes, noe som ut fra en formålstolkning er en naturlig side ved det å gi opplysning om  at  det finnes.      Nemnda bemerker at angrerettloven § 8 bokstav h ble endret med virkning fra 1. oktober 2023 slik at det nå uttrykkelig fremgår at den næringsdrivende skal gi et standardisert angreskjema. Selv om dette ikke var ordlyden på tidspunktet avtalen ble inngått i 2022, fulgte kravet om overgivelse imidlertid av forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 6 nr. 1 bokstav h, samtidig som en plikt til å overlevere angrerettskjemaet før avtaleinngåelsen i alle tilfeller må utledes av lovens forarbeider, se Prop.64 L (2013–2014, punkt 3.3.11 andre avsnitt, jf. sak 23-056 m.fl.     Det er ingen holdepunkter i saken for at selskapet oppfylte opplysningsplikten på noe senere tidspunkt. Det gjaldt følgelig en utvidet angrerett i henhold til angrerettloven § 21 tredje ledd. Klager har utøvd angreretten mindre enn 12 måneder etter avtaleinngåelsen, og angreretten er derfor utøvd i tide, jf. angrerettloven § 21 fjerde ledd.         Nemnda ser så på rettsvirkningene som angrerettsutøvelsen får i denne saken.          Ved bruk av angreretten bortfaller partenes forpliktelser til å oppfylle avtalen, jf. angrerettloven § 23. Tvistepunktet i denne saken er om klager har krav på å få tilbakeført alle betalinger som hun har foretatt i avtalen i medhold av angrerettloven § 26.          Ved denne vurderingen har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall.          Flertallet  – nemndleder med dobbeltstemme og forbrukerrepresentant Norman – viser til at der angreretten utøves rettidig, og den næringsdrivende ikke har oppfylt opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, følger det av angrerettloven § 26 at forbrukeren ikke har betalingsplikt for strøm som er levert, men ennå ikke betalt, og i tillegg har krav på å få tilbakeført alle betalinger som er foretatt under avtalen. Flertallet viser til EU-domstolens dom 17. mai 2023 i sak C-97/22  DC , samt til flertallsbegrunnelsen i samlevedtak i sak 23-011 m.fl. mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023. Dette flertallet slutter seg til den rettsanvendelsen som fremgår der.           Klager har etter dette krav på tilbakeføring av alle foretatte betalinger under avtalen. I den utstrekning det har funnet sted gjennomfakturering av nettleie, skal imidlertid tilbakeføringen ikke omfatte den del av betalingene som gjelder nettleien. I den utstrekning et overskudd på strømstøtte har gått til å dekke deler av klagers betaling for levert kraft, har klager krav på å få tilbake også disse beløpene, ettersom det er en del av klagers betaling for levert kraft. Klager har i tillegg krav på forsinkelsesrenter på tilbakebetalingsbeløpet beregnet fra 30 dager etter at angreretterklæringen ble fremsatt, jf. forsinkelsesrenteloven § 2. Flertallet viser til flertallets begrunnelse i samlevedtak i sak 23-056 m.fl.          Mindretallet  – bestående av bransjerepresentantene Hilde og Lima – kan ikke se at klager har krav på tilbakeføring av foretatte betalinger for strøm som er levert og forbrukt av klager, og viser til mindretallets begrunnelse i samlevedtak i sak 23-011 m.fl. mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023 som dette mindretallet slutter seg til.     Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.    Uttalelsen er avsagt under dissens når det gjelder rettsvirkninger.    VEDTAK       Klager gis medhold.      Oslo, 15. november 2024   Henrik E. Kolderup, leder   Thomas Iversen, Forbrukerrådet   Astrid M. Hilde, Fornybar Norge    Lars Lima, Fornybar Norge  Elklagenemndas vedtak er rådgivende.