Søkeresultater

Saken gjaldt uenighet om betalingsplikt for bruddgebyr og oppfyllelse av prisgaranti. Nemnda kom til at det var inngått en spotprisavtale mellom partene, at klager hadde krav med bakgrunn i en topp 3-garanti, og at klager var fritatt fra å betale bruddgebyr som selskapet hadde fremsatt med grunnlag i en angivelig avtalt oppsigelsesfrist. Klager ble på denne bakgrunn fritatt for betalingsplikt for omstridt faktura. Klager ble enstemmig gitt medhold.   Nordlysenergi AS benyttet Fornybar Norges standardkontrakter så lenge det drev leveranse av kraft.   Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for bruddgebyr og oppfyllelse av prisgaranti.    Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4.    Historikk:   23.09.2021 – Partene inngår avtale om produktet «Topp 3 Garanti» gjennom dørsalg.   24.11.2022 – Klager inngår avtale med en annen kraftleverandør. Klager orienteres om at han vil bli belastet for bruddgebyr.    Krav:  Klager bestrider betalingsplikt for bruddgebyr og krever tilbakebetalt det han hevder   han har betalt for mye i forhold til de tre rimeligste avtalene på markedet gjennom hele   avtaleperioden.   Partenes anførsler:     Klager mener selskapet har misligholdt garantien om at avtalen skulle være blant de topp tre rimeligste avtaler på markedet. Han hevder at selskapet har drevet villedende markedsføring, og at selskapet har fakturert ham for skjulte gebyrer.   Klager tilbakeviser at det ble inngått avtale om oppsigelsestid og bruddgebyr, og hevder at han først ble gjort oppmerksom på dette etter at avtalen var sagt opp. Han reagerer på at han ble fakturert for bruddgebyr da han byttet kraftleverandør og mener at det ikke ble avtalt et vilkår om oppsigelse og oppsigelsestid for å unngå dette gebyret.   Nordlysenergi AS  har ikke inngitt tilsvar i saken. Av klagers saksfremstilling fremkommer   at selskapet har opprettholdt kravene. Selskapet mener det gjaldt en oppsigelsestid på tre måneder etter avtalen, og at klager ikke overholdt denne da han byttet kraftleverandør uten forutgående oppsigelse. Selskapet hevder at det har gitt tilstrekkelige opplysninger om avtalen og at klager burde forstått at avtalen ikke var en spotprisavtale.     Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om hvilken prismodell det er inngått avtale om, oppfyllelse av garanti samt om rettmessigheten av bruddgebyr.     Slik saken er opplyst av klager, ble han oppsøkt ved dørsalg 23.09.2021, der han ble tilbudt en avtale som skulle være blant de tre beste prismessig av alle strømleverandører, men med en bindingstid på 12 måneder. Etter besøket ble klager oppført på avtalen «Topp 3 Garanti».     Nemnda ser først på spørsmålet om hvilken avtaletype det ble inngått avtale om.     I denne saken har Nordlysenergi AS ikke inngitt tilsvar, og har heller ikke fremlagt opplysninger som godtgjør at avtalen er basert på en annen prismodell enn en spotavtale. Basert på den dokumentasjonen klager har fremlagt i saken, legger nemnda klagers fremstilling til grunn om at «Topp 3 Garanti» er en spotprisavtale. Det vises førøvrig til tilsvarende saker nemnda tidligere har behandlet om «Topp 3 Garanti» hvor det er konkludert med at avtaletypen er en spotavtale, se bl.a. sak 22-562.   Nemnda tar videre stilling til om avtalens garanti er oppfylt av selskapet.    Nemnda legger til grunn klagers fremstilling om at han ble forespeilet en avtale som skulle være blant de tre billigste i markedet. Siden nemnda allerede har lagt til grunn at det var inngått avtale om spotpris, innebærer dette at garantien gikk ut på at avtalen var blant de tre billigste spotprisavtalene i markedet. Nemnda legger endelig til grunn at de beløp klager har blitt fakturert, overstiger det han hadde blitt fakturert dersom han hadde en av de tre billigste spotavtalene i markedet i perioden.   Klager krever tilbakebetalt det han hevder han har betalt for mye i forhold til de tre rimeligste avtalene på markedet gjennom hele avtaleperioden. Nemnda legger til grunn at han har et slikt tilbakebetalingskrav mot selskapet, uten at det er fremlagt opplysninger som gjør det mulig å ta stilling til kravets eksakte størrelse.   Klager har bestridt betalingsplikt for faktura [fakturanummer]. Slik saken er opplyst for nemnda, legger nemnda til grunn at denne fakturaen dels gjelder levert strøm frem til oppsigelsen, dels et bruddgebyr selskapet har gjort gjeldende med bakgrunn i at klager ikke har etterlevd en oppsigelsesfrist på tre måneder som ifølge selskapet var avtalt mellom partene. Klager har bestridt at en slik oppsigelsesfrist var avtalt og har samtidig vist til at han overholdt en avtalt bindingstid på 12 måneder. Også på dette punkt legger nemnda klagers saksfremstilling til grunn. Nemnda anser derfor bruddgebyret på kr 1200 som urettmessig.   Klager har opplyst til nemnda at selskapet etter at klagen ble inngitt, har tilbudt å frafalle deler av kravet, nærmere bestemt hele bruddgebyret og 50 % av betalingen for forbrukt strøm. Til rest står da kr 1914 på den omstridte fakturaen. Etter en samlet vurdering av klagers innsigelser knyttet til hvilket avtaleprodukt som var avtalt og det forhold at han har et tilbakebetalingskrav etter garantien, samt at han ikke er forpliktet til å betale bruddgebyr, konkluderer nemnda med at klager ikke er forpliktet til å betale noen del av den omstridte fakturaen, faktura [fakturanummer]. Han bør derfor fritas for betalingsplikt for denne fakturaen.    Nemnda bemerker avslutningsvis at opplysningen i selskapets e-post av 24.07.2024 om at klagesaksbehandlingen i nemnda er innstilt, er både uriktig og kritikkverdig.    Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.    Uttalelsen er enstemmig.      VEDTAK     Klager gis medhold.    Oslo, 26. august 2024    Henrik E. Kolderup, leder  Gustav Norman, Forbrukerrådet  Astrid M. Hilde, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge   Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om betalingsplikt for krav som bygget på tilleggstjenesten «Prisfrys». Nemnda la til grunn at det ikke var holdepunkter for at opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h ble oppfylt ved avtaleinngåelsen. Nemndas flertall la til grunn at utvidet angrerett etter angrerettloven § 21 fjerde ledd ble utløst ved utsendelse av opplysninger om angrerett 30. november 2022. Klager hevdet å ha sendt angreskjema i posten 2. desember 2022, men dette var ikke nærmere underbygget, og kunne ikke legges til grunn. Under henvisning til angrerettloven § 20 siste ledd, la flertallet til grunn at angremelding ikke var sendt innen angrefristen. Nemndas mindretall kom til at det ikke var godtgjort at selskapet hadde oppfylt sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, og at angrerettsutøvelsen derfor var rettidig. Klager ble ikke gitt medhold. Dissens.    Fortum Strøm AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.         Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for krav i tilleggstjenesten «Prisfrys».        Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4 og angrerettloven.        Historikk:    06.07.2022 – Partene inngår spotprisavtale.    01.10.2022 – Partene inngår avtale om tilleggstjenesten «Prisfrys».    17.10.2022 – Klager mottar tilbud om prisbinding for november og desember 2022.   30.11.2022 – Selskapet oversender angreskjema.    19.12.2022 – Tilleggstjenesten avsluttes.    10.01.2023 – Klager bytter kraftleverandør.        Krav: Klager bestrider betalingsplikt for krav i tilleggstjenesten «Prisfrys» og krever samtlige innbetalinger tilbakeført med grunnlag i angrerettutøvelse.        Partenes anførsler:        Klager bestrider betalingsplikt etter tilleggstjenesten «Prisfrys» under henvisning til at klager har angret avtalen. Klager viser til at selskapet har misligholdt sin opplysningsplikt etter angrerettloven og til at angreskjema først ble oversendt i november 2022. Klager hevder at den utvidede angrefristen har fått anvendelse, og at angreretten var i behold da denne ble gjort gjeldende. Klager viser til at angreskjema ble sendt per post.        Klager bestrider betalingsplikt for krav utstedt etter leverandørskiftet.       Fortum Strøm AS hevder at det ikke foreligger grunnlag for å frita for betalingsplikt for forbrukt kraft. Selskapet viser til at kunden er ansvarlig for å sette seg inn i hvilke vilkår en samtykker til. Det viser til at klager med bindende virkning har samtykket til tjenesten. Selskapet tilbakeviser videre at klager har angret avtalen og viser til at klager ikke på noe tidspunkt har påberopt angrerett, verken etter avtaleinngåelsen eller etter oversendelsen av angrerettopplysninger i november 2022. Selskapet bestrider at det har mottatt noen angremelding per post.           Nemnda ser slik på saken:       Saken gjelder utøvelse av angrerett for tilleggstjeneste i løpende strømavtale.      Slik saken er opplyst, har klager hatt kraftleveranse fra Fortum Strøm AS i form av et spotprisprodukt til sin bolig. Som ledd i leveransen har klager hatt tilleggstjenesten «Prisfrys». Dette er en tjeneste der kunden med regelmessige mellomrom gis anledning til å binde strømprisen for nærmere avgrensede perioder. Klager mottok i oktober tilbud om å binde strømmen til 572 øre/kWh for perioden 1. november til 31. desember 2022. Nemnda legger til grunn at klager aksepterte dette tilbudet.      Avtalen om prisbinding for boligen er en særskilt avtale mellom partene inngått innenfor rammen av den løpende kraftleveransen. Angrerettloven får anvendelse på inngåelsen av denne tilleggsavtalen, jf. angrerettloven § 1. Etter angrerettloven § 21 første ledd utløper angrefristen ved avtaler om levering av tjenester 14 dager fra avtalen ble inngått. Der den næringsdrivende ikke har oppfylt sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, forlenges angrefristen. Angrefristen utløper i en slik situasjon først 14 dager etter at slike opplysninger er gitt, jf. angrerettloven § 21 fjerde ledd. Angrefristen utløper likevel senest 12 måneder og 14 dager etter avtaleinngåelsen, jf. tredje ledd i samme bestemmelse. Fristberegningene skjer i samsvar med lovens § 6, slik at datoen for avtaleinngåelsen ikke skal medregnes, og at fristene utløper første påfølgende virkedag.       Angreretten utøves ved at klager enten inngir angrerettskjema eller avgir annen utvetydig erklæring om at kunden ønsker å gå fra avtalen, jf. angrerettloven § 20.      Klager gjorde ikke angreretten gjeldende innen 14 dager fra avtalen om prisbindingen ble inngått. For at klagers angrerett skal være i behold, må det derfor være grunnlag for utvidet frist etter angrerettloven § 21 tredje og fjerde ledd. Dette må da bygge på at Fortum Strøm AS ikke anses å ha oppfylt sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h.      Angrerettloven § 8 første ledd bokstav h – slik den gjaldt ved inngåelsen av denne avtalen – krevde at den næringsdrivende før avtaleinngåelsen «på en klar og forståelig måte» gir forbrukeren opplysninger om at «det foreligger angrerett og standardisert skjema for bruk av angrerett (angreskjema), samt vilkårene, tidsfristene og fremgangsmåtene for å bruke angreretten». Det er den næringsdrivende som har bevisbyrden for at opplysningsplikten er oppfylt, jf. angrerettloven § 7. Formålet er å sette forbrukeren i stand til å forstå og å bruke den angreretten som gjelder i avtalen, se i denne sammenheng blant annet EU-domstolens tolkningsuttalelse i dom 24. februar 2022 i sak C-536/20 Tiketa  avsnitt 42.      Nemnda tilføyer at § 8 bokstav h ble ordlydsmessig endret med virkning fra 1. oktober 2023, ved at det nå uttrykkelig fremgår at den næringsdrivende skal gi forbrukeren et standardisert skjema for bruk av angrerett (angreskjema). Om denne endringen viser nemnda til sine bemerkninger i samlevedtak i sak 23-056 mfl.      Ved vurderingen av saken, har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall.       Flertallet – bestående av nemndleder og bransjerepresentantene Lima og Hilde, bemerker innledningsvis at slik saken står, er den begrenset til spørsmålet om klager har utøvd angrerett rettidig med hensyn til prisbindingen som ble inngått for november og desember 2022. Flertallet ser ikke holdepunkter for å forstå klagen mer vidtgående enn dette.       Det er ingen bevismessige holdepunkter for at Fortum Strøm AS oppfylte opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h ved inngåelsen av avtalen om prisbinding. Selskapet har heller ikke hevdet at det gjorde det. Derimot har Fortum Strøm AS gjort gjeldende at opplysningsplikten ble oppfylt da selskapet skal ha sendt ut opplysninger om angrerett til klager i e-post 30. november 2022 som utløste angrefrist etter angrerettloven § 21 fjerde ledd, uten at klager utøvde angreretten innen den fristen som e-posten utløste.      Klager har fremlagt skjermdump som viser at denne e-posten ble mottatt av ham. Flertallet legger derfor til grunn at saken på dette punkt står i en annen bevismessig stilling enn sak 23-208 og 23-251, avgjort i samme møte. Flertallet legger til grunn at opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd derfor ble oppfylt av selskapet ved utsendelsen av denne e-posten, og at dette skjedde 30. november 2022, slik selskapet har opplyst. Flertallet viser her også til at klager hevder å ha sendt skjemaet i posten til selskapet 2. desember 2022, noe som tilsier at han hadde fått det i det tidsrommet selskapet hevder de sendte det ut. Dette innebærer at angrefristen for klager startet å løpe i samsvar med angrerettloven § 21 fjerde ledd for klager fra 30. november 2022.     I lys av mindretallets merknader nedenfor om hvorvidt opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h er oppfylt når det gjelder rettsvirkningene av utøvelsen av angreretten, peker flertallet på at bestemmelsen ikke uttrykkelig krever at slike opplysninger gis. Det er for flertallet likevel ikke nødvendig å ta stilling til om opplysningsplikten likevel omfatter også dette, basert blant annet på slutninger fra innholdet i standardskjemaet for opplysninger om angrerett, jf. Forbrukertilsynets vedtak i sak FOV-2023-2013 avsnitt 8.2. Flertallet peker i denne saken uansett på at Fortum Strøm AS i e-posten opplyste følgende:     «Dersom du ønsker å benytte deg av angreretten for fastprisperioden november og desember 2022, annulleres avtalen om prisbinding og du faktureres fra 01.11.2022 etter prisene for strømavtalen Forturn OBOS Medlemsstrøm som du hadde per 31.10.22 […]»      Når angreretten i denne saken knyttet seg til prisbindingsavtalen, og ikke avtaleforholdet som sådan, mener flertallet at selskapet med det uansett ga tilstrekkelig klare opplysninger om virkningen av at angreretten eventuelt ble benyttet i den konkrete situasjonen.      Klager hevder å ha sendt angreskjema til Fortum Strøm AS i posten 2. desember 2022. Klager har ikke fremlagt kopi av denne forsendelsen eller annen dokumentasjon for at den er sendt, og selskapet bestrider å ha fått den. Etter angrerettloven § 20 siste ledd har klager bevisbyrden for at angremelding er sendt, og at tvil rundt dette må gå utover klager. Dette innebærer at forbruker må sikre bevis for at angreretten er utøvd. Flertallet mener det på denne bakgrunn ikke er sannsynliggjort at angreskjema ble sendt innen angrefristen. Flertallet kan heller ikke med bakgrunn i e-posten 20. desember 2022 legge til grunn at angreretten er utøvd i tide. E-posten er i seg selv ikke bevis for at angreskjema ble sendt i posten og var rettidig   samtidig som e-posten ble sendt til selskapet etter utløpet av angrefristen. Flertallet har ved vurderingen også sett hen til at tilleggstjenesten først ble avsluttet 19. desember 2022, uten at den nærmere bakgrunnen for denne opphørsdatoen er kjent for nemnda.      Etter dette konkluderer flertallet med at angreretten ikke er utøvd innen angrefristen.      Flertallet har merket seg at selskapet etter at klagen ble inngitt har tilbudt klager som en minnelig løsning å frafalle de to fakturaene med prisbinding, og å fakturere klager etter spotprisavtalens vilkår, jf. e-post 23. mai 2023. Flertallet mener dette er et rimelig tilbud fra selskapet i saken, og oppfordrer partene til å inngå avtale med slikt innhold.       Flertallets konklusjon er at klager ikke gis medhold.      Mindretallet  – forbrukerrepresentant Norman – har følgende syn på saken:       Klager har reagert på to veldig høye strømregninger og bedt nemnda om hjelp fordi klager gir uttrykk for at det er vanskelig å betale de høye kravene. På grunn av språklige utfordringer er det uklart for mindretallet om klager mener å ha angret på den underliggende avtalen eller kun tilleggsavtalen om «Prisfrys». Hvorvidt det er gitt nødvendige og tilstrekkelige opplysninger om angrerett for den underliggende spotprisavtalen – ved avtaleinngåelsen eller senere – er ikke belyst i saken. Etter mindretallet syn burde klagers påstand vært avklart under saksforberedelsen. Slik saken foreligger for nemnda har mindretallet ikke forutsetninger for å vurdere om angreretten er i behold for den underliggende spotprisavtalen, og vil derfor i det følgende fokusere på prisfrysavtalen. Mindretallet vil likevel først gjøre oppmerksom på at dersom tilstrekkelige opplysninger om angrerett for spotprisavtalen ikke ble gitt klager, var angreretten i behold på tidspunktet for leverandørbyttet som skjedde 10. januar 2023. En oppsigelse i forbindelse med leverandørbytte vil i tråd med flertallets syn i nemndas tidligere praksis anses som utøvelse av angrerett.     Når det gjelder spørsmålet om klager har angrerett for prisfrysavtalen, beror det på om det er gitt slike opplysninger om angreretten at den utvidede angrefristen kan anses avbrutt på tidspunktet klager utøvde angreretten. Mindretallet er kommet til at de opplysningene om angreretten som (antakelig) ble gitt klager, uansett ikke oppfyller kravet i angrl. § 8 første ledd bokstav h. Mindretallet finner det tilstrekkelig å vise til Forbrukertilsynets fortolkning av § 8 første ledd bokstav h i sitt vedtak mot strømleverandøren Wattn AS i sak FOV-2023-2013 avsnitt 8.2:       «Etter Forbrukertilsynets vurdering følger kravet til å gi opplysninger om virkningene av at angreretten brukes direkte av lovens ordlyd, ved at loven angir at «vilkårene» for å bruke angreretten skal opplyses. Henvisningen til § 20 første og annet ledd, omfatter kun henvisning til tidsfristene og fremgangsmåtene som alltid gjelder for å bruke angreretten. Vilkårene for å bruke angreretten, herunder virkningene av å bruke angreretten, er imidlertid svært forskjellig mellom varer og tjenester, og avhengig av den enkelte salgsavtale, se note 4-6 i standardskjemaet for opplysninger om angrerett.       Denne tolkningen av ordlyden understøttes av at opplysninger om virkningen av bruk av angreretten er avgjørende for at forbrukeren skal kunne forstå hva angreretten er. Informasjon om virkninger av bruk av angreretten er nødvendig for at forbruker effektivt skal kunne bruke angreretten, i tråd med direktivets og lovens formål. Det er nettopp virkningene av angreretten som gjør angreretten til en angrerett, til forskjell fra for eksempel en avtalt avbestillings- eller oppsigelsesrett. Dersom opplysninger om virkningene av angreretten ikke gis, bortfaller avgjørende opplysninger som skal sette forbruker i stand til å forstå hva angreretten innebærer.       Det at standardskjemaet for opplysninger om angrerett inntar opplysninger om virkningene av angreretten, understøtter også en slik forståelse av ordlyden og det bakenforliggende direktivet. Forutsetningen for at opplysningsplikten i angrl. § 8 bokstav h og av direktivet er oppfylt ved bruk at standardskjemaet, er nettopp at skjemaet er fullstendig og korrekt utfylt. Derfor er det kun lagt opp til utfylling, altså tillegg av informasjon i henhold til notene på side 2, i standardskjemaet. Det er etter Forbrukertilsynets syn en presumsjon for at samtlige av de opplysningene som fremgår av skjemaet for opplysninger om angrerett, med tillatte tilpasninger, er nødvendige for å oppfylle kravet til opplysninger om angrerett i angrl. § 8 bokstav h. Hvis ikke ville vedlegget til direktivet ha lagt opp til at næringsdrivende skal gå ut over direktivets krav, hvilken har formodningen mot seg. Basert på lovens og direktivets ordlyd, og informasjonen som fremgår av standardskjema for opplysninger om angrerett, er det ikke åpnet for at den næringsdrivende skal gjøre endringer i form av å fjerne eller endre tekst på side 1 av standardskjemaet. Dette skyldes at informasjonen som fremgår her, er avgjørende for å oppfylle lovens krav til opplysninger om angrerett før avtaleinngåelse.       Forbrukertilsynet konkluderer etter dette med at en næringsdrivende ikke har gitt tilstrekkelige opplysninger om angreretten etter angrl. § 8 første ledd bokstav h dersom forbruker ikke får opplysninger om virkningene av angreretten, herunder den næringsdrivendes forpliktelser til frist og middel for tilbakebetaling når angreretten brukes. »     I likhet med vedtaket fra Forbrukertilsynet mangler informasjon om virkningene av angreretten, herunder informasjon om den næringsdrivendes forpliktelser til frist og middel for tilbakebetaling når angreretten brukes, i e-posten som er fremlagt for nemnda. Informasjonen er dermed ikke tilstrekkelig til å avbryte den utvidede angrefristen, og klager hadde angreretten i behold da leverandørskiftet skjedde 10. januar 2023.        Nemndas konklusjon er at klager ikke gis medhold.      Uttalelsen er avsagt under dissens.      VEDTAK       Klager gis ikke medhold.      Oslo, 10. juni 2024      Henrik E. Kolderup, leder   Gustav Norman, Forbrukerrådet   Astrid M. Hilde, Fornybar Norge    Lars Lima, Fornybar Norge     Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om krav om tilbakebetaling med grunnlag i angrerettutøvelse. Flertallet kom til at angrefristen ikke var utløpt da angreretten ble utøvd, og at angreretten ble utøvd gjennom oppsigelser knyttet til leverandørbytter. Flertallet kom videre til at klager hadde krav på tilbakeføring av betalinger foretatt under avtalen. Mindretallet kom til at angreretten ikke kunne utøves for en avsluttet avtale, eller kunne anses utøvd gjennom leverandørbyttet. Klager ble gitt medhold. Dissens.    Agva Kraft AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.       Saken gjelder uenighet om krav om tilbakebetaling med grunnlag i angrerettutøvelse.      Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4 og angrerettloven.        Historikk:    25.02.2022 – Partene inngår avtale om kraftleveranse til tre anlegg.     05.2022 – Klager bytter kraftleverandør.    11.01.2023 – Klager fremsetter krav om tilbakebetaling overfor selskapet.       Krav: Klager krever tilbakeført samtlige innbetalinger foretatt i avtalene.       Klager hevder at han hadde angreretten i behold da han påberopte den i januar 2023.    Han viser til at den utvidede angrefristen fikk anvendelse fordi selskapet misligholdt sin opplysningsplikt ved avtaleinngåelsen. Han peker på at selskapet ikke har benyttet standardisert angreskjema og at opplysninger om angrerett ikke på noe tidspunkt ble meddelt på varig medium. Han viser til hvordan bestillingsskjemaet så ut på avtaletidspunktet.      Klager gjør videre gjeldende at en oppsigelse innenfor angrefristen er å anse som en utøvelse av angreretten.       Klager gjør endelig gjeldende at han som følge av å ha utøvd sin angrerett rettidig har rett til fullstendig tilbakebetaling av samtlige innbetalinger tillagt forsinkelsesrenter.       Agva Kraft AS bestrider klagers tilbakebetalingskrav. Selskapet hevder at det har gitt de angrerettopplysninger som det er forpliktet til, og at klager dessuten har bekreftet at han har gjort seg kjent med angreretten. Selskapet viser til Forbrukertilsynets uttalelser.       Selskapet mener at det på denne bakgrunn ikke kan bli tale om en utvidet angrefrist, og at klager dermed befant seg utenfor angrefristen da angreretten ble påberopt.             Nemnda ser slik på saken:       Saken gjelder tilbakebetalingskrav ved utøvelse av angrerett. Saken reiser særlig spørsmål om oppsigelse ved leverandørbytte kan anses som erklæring om utøvelse av angrerett, om angreretten i så fall var i behold og om klager har krav på tilbakebetaling.      Slik saken er opplyst inngikk partene avtale om kraftleveranse til tre målepunkt 25. februar 2022. Klager avsluttet disse avtalene ved leverandørbytter tre måneder senere, i mai 2022. Klager har i ettertid – 11. januar 2023 – gjort gjeldende angreretten for de tre avtalene, og har fremsatt krav om at selskapet tilbakefører alle betalinger foretatt i avtalene, som løp fra 25. februar 2022 til mai 2022.      Selv om selskapet ikke direkte har vist til at avtalene var avsluttet da angreretten ble gjort gjeldende, bestrider selskapet at klager kan bygge rett på angrerettsutøvelsen. Slik nemnda ser på saken, er det derfor nødvendig å vurdere betydningen av at avtalene ble avsluttet ved leverandørbytte før angreretten ble påberopt.      Nemnda har ved avgjørelsen av saken delt seg i et flertall og et mindretall.      Flertallet  – bestående av nemndleder Kolderup med dobbeltstemme og forbrukerrepresentant Norman – har kommet til at klager gis medhold.      Utgangspunktet etter angrerettloven § 20 er at en forbruker kan gå fra avtalen ved å gi melding til den næringsdrivende innen utløpet av angrefristen, jf. § 21. Angrefristen utløper som utgangspunkt 14 dager etter at avtalen ble inngått, jf. angrerettloven § 21 første ledd. Dersom den næringsdrivende ikke oppfyller sin plikt til å gi lovpålagte opplysninger om angreretten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, innebærer dette at angrefristens utløp forlenges. Etter angrerettloven § 21 tredje og fjerde ledd, utløper angrefristen 14 dager fra dagen slike opplysninger er gitt, likevel senest 12 måneder og 14 dager fra avtalen ble inngått. Om den nærmere fristberegning viser flertallet til angrerettloven § 6.      Slik denne saken er opplyst har selskapet fremholdt at opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h er overholdt, slik at det ikke var grunnlag for noen utvidet angrefrist.      Angrerettloven § 8 første ledd bokstav h pålegger den næringsdrivende «på en klar og forståelig måte» å gi forbrukeren opplysninger om at det foreligger angrerett samt vilkårene, tidsfristene og fremgangsmåtene for å bruke angreretten. På det tidspunktet avtalene ble inngått, fulgte det av lovens ordlyd at den næringsdrivende også – på en klar og forståelig måte – må opplyse forbrukeren om at det forelå angreskjema. Det er den næringsdrivende selv som har bevisbyrden for at opplysningsplikten er oppfylt før avtaleinngåelsen, jf. § 7.      Slik saken er opplyst for nemnda, kan ikke flertallet se at selskapet har godtgjort at det oppfylte opplysningsplikten på en klar og forståelig måte før avtale ble inngått. Flertallet begrenser seg til å påpeke at i denne saken fremgikk opplysninger om angrerett av bestillingsskjemaet gjennom en hyperlenke, der kunden kunne gjøre seg kjent med vilkårene, og måtte huke av i en avkrysningsrute for at disse var lest. Ved bruk av hyperlenker lar det seg ikke bekrefte hvilke opplysninger det var lenket til ved avtaleinngåelsen, se nærmere om dette i sak 23-011 flg. mot Haugaland Kraft AS av 12. juni 2023. Denne iboende bevistvilen ved bruk av hyperlenker må gå utover selskapet, jf. angrerettloven § 7.      Etter flertallets syn fikk derfor den utvidede angrefristen etter § 21 tredje ledd anvendelse i saken. Flertallet kan ikke se at selskapet på noe senere tidspunkt har påvist at det ga opplysningene etter § 8 første ledd bokstav h til klager, slik at 14-dagerfristen etter angrerettloven § 21 fjerde ledd begynte å løpe. Klagers angrefrist hadde derfor ikke utløpt da han viste til sin angrerett ved henvendelsen til selskapet i januar 2023.      De avtalene som angrerettsutøvelsen gjelder, ble imidlertid avsluttet ved leverandørbytte i mai 2022. Utgangspunktet etter angrerettloven § 20 første ledd er at forbrukeren har rett til å gå fra avtalen ved å gi melding til den næringsdrivende før utløpet av angrefristen, jf. § 21. Det er en forutsetning at kunden gir melding til den næringsdrivende og videre at denne meldingen gis rettidig. Videre følger det av § 20 andre ledd at melding enten kan gis «ved bruk av utfylt angreskjema eller ved fremsettelse av annen utvetydig erklæring.» Spørsmålet er om klager, da han sa opp avtalene i forbindelse med leverandørskiftet i mai 2022, ga selskapet en « annen utvetydig erklæring » som innebærer en utøvelse av angreretten.      Som flertallet også kom til i sakene 22-1539, 23-354, 23-356 og EKN-2023-06-0053, viser dette flertallet til at man vanskelig finne klarere uttrykk for et ønske om å gå fra avtalen enn en oppsigelse. Flertallet vurderer oppsigelsen i denne saken på samme måte, og mener at den oppsigelsen som klager foretok gjennom leverandørbyttet i mai 2022, må anses som en gyldig angreretterklæring etter angrerettloven. Når det gjelder den erklæringen som klager sendte til selskapet i januar 2023, mener flertallet at dette rettslig sett ikke utgjorde noen egentlig angreretterklæring, men må anses som påkrav for hans tilbakebetalingskrav, se under.      Når det gjelder rettsvirkningene av at angreretten er utøvd i rett tid, viser dette flertallet til flertallets begrunnelse i sak 23-011 flg. mot Haugaland Kraft AS av 12. juni 2023. Flertallet legger sammenfatningsvis til grunn at angrerettloven § 26 andre ledd, sammenholdt med § 24 første ledd, innebærer at forbrukerens betalingsplikt bortfaller i sin helhet der angreretten utøves og den næringsdrivende ikke har oppfylt sin opplysningsplikt etter § 8 første ledd bokstav h, og at kunden har krav på å få tilbakeført sine betalinger under avtalen. Dette gjelder både fakturert og ikke-fakturert forbruk. Der betaling har funnet sted, skal innklagede tilbakeføre betalingene, jf. angrerettloven § 24 første ledd. Der forbruket ikke er betalt, skal betalingskravet frafalles. Kundens strømkompensasjon basert på forbruket skal under ingen omstendighet trekkes inn i oppgjøret.        Videre har klager rett på forsinkelsesrenter av tilbakebetalingskravet etter forsinkelsesloven § 2. Angrerettloven § 24 andre ledd angir forfallstidspunktet til 14 dager etter at melding om utøvelse av angreretten kom frem til selskapet. Flertallet mener likevel at i en situasjon som den foreliggende, får påkravregelen i § 2 anvendelse, og viser til sin begrunnelse i blant annet sak 22-1539. Påkrav på tilbakebetalingskravene ble først sendt ved klagers erklæring 11. januar 2023. Klager har derfor krav på forsinkelsesrenter fra 30 dager etter at dette påkravet ble sendt, jf. forsinkelsesrenteloven § 2.       Mindretallet  – bestående av bransjerepresentantene Hilde og Lima – har lagt til grunn en annen forståelse enn flertallet.        Mindretallet finner det for det første klart at en kunde ikke kan erklære angrerett for en avtale som er avsluttet. For det andre er det mindretallets syn at ikke enhver tidligere fremsatt oppsigelse kan anses som en utøvelse av angreretten. Mindretallet mener at det i saken her ikke foreligger omstendigheter som tilsier at klager mente å utøve angreretten da han byttet kraftleverandør i mai 2022. Klager har derfor etter mindretallets syn ikke gitt nødvendig angremelding etter angrerettloven § 20.       Mindretallet fremhever at en kunde ikke kan påberope angrerett for avtaler som ble avsluttet tilbake i tid bare fordi kunden i ettertid har fått kunnskap om angreretten. En slik adgang vil etter mindretallets syn legge til rette for illojal utnyttelse av reglene. Mindretallet tar derfor ikke stilling til spørsmålet om utvidet angrefrist.      Slik mindretallet ser på saken er det ikke nødvendig for mindretallet å gå inn på spørsmålet om klager har rett til tilbakeføring av foretatte betalinger under avtalen.       I samsvar med flertallets syn gis klager medhold.         VEDTAK       Klager gis medhold.      Oslo, 10. juni 2024      Henrik E. Kolderup, leder   Gustav Norman, Forbrukerrådet   Astrid M. Hilde, Fornybar Norge    Lars Lima, Fornybar Norge     Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Sakene gjaldt uenighet om betalingsplikt i kraftavtale. Sakene ble behandlet samlet ettersom de reiste i det vesentlige tilsvarende spørsmål. Klagerne ble enstemmig gitt medhold. Nemnda kom i begge saker til at det var inngått avtale om spotprodukt. I sak 23-271 kom nemnda til at det ikke var grunnlag for å anse angrerett utøvd i tide. I denne saken kom nemnda enstemmig til at klager hadde krav på å bli avregnet på nytt etter spotprisvilkår. I sak 23-244 kom nemnda videre til at angreretten var utøvd i tide. Klager i denne saken var derfor fritatt fra plikten til å betale bruddgebyr. Dissens om øvrige rettsvirkninger for foretatte betalinger. Flertallet kom til at klager hadde krav på tilbakeføring av alle betalinger i avtaleforholdet, mens mindretallet kom til at klager hadde krav på ny fakturering etter spotvilkår som i sak 23-271.     Nordlysenergi AS benyttet Fornybar Norges standardkontrakter så lenge det drev leveranse av kraft.       Sakene gjelder uenighet om betalingsplikt for bruddgebyr og krav i variabelavtale.       Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4 og angrerettloven.       Historikk:    09.11.2021 – Partene i sak 23-271 inngår avtale om «Topp 3 Garanti».     30.05.2022 – Partene i sak 23-244 inngår avtale om «Topp 3 Garanti» gjennom dørsalg. Klager mottar bestillingsbekreftelse.    16.01.2023 – Klager i sak 23-271 sier opp avtalen.    24.01.2023 – Klager i sak 23-244 sier opp avtalen. Bruddgebyr utstedes.    01.06.2023 – Avtalens bindingstid i sak 23-244 utløper.       Krav: Klagerne bestrider betalingsplikt for krav i variabelavtalene og krever differansen mellom spotpris og faktiske utgifter dekket. Klager i sak 23-244 bestrider betalingsplikt for bruddgebyr.       Partenes anførsler:       Klagerne krever å bli avregnet etter spotpris . Klagerne reagerer på betalingskravenes størrelse og anfører at prisen er urimelig høy. De hevder at fakturerte beløp ikke svarer til deres reelle forbruk og at selskapet uansett ikke har oppfylt garantien i avtalen.       Klagerne bestrider å ha samtykket til å bli avregnet etter variabelpris og hevder å ha blitt forespeilet avtaler om spotpris. De anfører at selskapet ikke ga tilstrekkelige opplysninger om produktet i forbindelse med avtaleinngåelsen.      Klager i sak 23-244 bestrider betalingsplikt for bruddgebyr, og viser til angreretten.       NordlysEnergi AS har ikke inngitt tilsvar i sakene. Av klagernes saksfremstillinger fremkommer det at selskapet opprettholder omtvistede krav. Det hevder at det ikke foreligger grunnlag for å frita klagerne fra sine kontraktsforpliktelser. I sak 23-244 har selskapet gjort gjeldende at det har oppfylt sin opplysningsplikt om angreretten.         Nemnda ser slik på saken:       Sakene reiser i det vesentlige de samme spørsmål, og nemnda finner det forsvarlig å behandle dem samlet. Sakene gjelder uenighet om hvilke vilkår som er avtalt for kraftleveranse.      Slik sakene er opplyst, ble klager i sak 23-271 oppsøkt av representant for NordlysEnergi AS 9. desember 2021 med sikte på innsalg av strømavtale, og klager i sak 23-244 ble oppsøkt av representant for NordlysEnergi AS 30. mai 2022 med sikte på innsalg av strømavtale. I begge tilfeller ble produktet det ble inngått avtale om, beskrevet slik i avtaledokumentet:      «Topp 3 Garanti       Dette avtale dokumentet er inngått mellom kunde og NordlysEnergi AS. Avtalen er spesifisert i vilkårene som medfølger. Kunde oppfordres til å sette seg inn i hele avtalen, samt abonnementsvilkårene. Avtalen bekrefter bestilling av strømavtalen Topp 3 Garanti. Dette er en stabil avtale som følger markedet. Kunden betaler Kr. 0,- i månedsbeløp. Topp 3 Garanti er utstyrt med en konkurrentgaranti målt mot en referanseliste over våre konkurrenter. Avtalen har et minus påslag på 3øre/kWh  i 3 måneder fra oppstart. Deretter gjelder Topp 3 Garantien. Avtalen har 12 mnd. bindingstid .»      Når det gjelder fastleggelsen av hva slags produkt dette er, står sakene i samme stilling som blant annet sak 23-124, avgjort 13. mai 2024. Nemnda bemerker at avtaleteksten synes å vise til ytterligere avtaledokumenter, men disse er ikke fremlagt. NordlysEnergi AS har heller ikke inngitt tilsvar til nemnda. Uklarheten knyttet til hva som fremgår av slike eventuelle ytterligere dokumenter, må derfor gå utover selskapet. Nemnda foretar vurderingen av hva som er avtalt basert på det fremlagte avtaledokumentet.      Som i den tidligere saken, er hovedspørsmålet i saken hva slags produkt det er inngått avtale om – et spotprisprodukt eller en variabelavtale. Nemnda bemerker at produktnavnet «Topp 3 Garanti» ikke trekker i noen bestemt retning på dette punkt. At avtalen er en «stabil avtale som følger markedet» trekker i retning av både en spotavtale og en variabelavtale, selv om en variabelavtale for så vidt er mer stabil enn en spotavtale. Det avgjørende for nemnda, er som i den tidligere saken det avtalte minuspåslaget. Et påslag er et kjennetegn ved spotavtaler ved at det avtales et påslag på den markedsmessige spotprisen. Til sammenlikning kjennetegnes variabelavtaler ved at det for gitte perioder settes en fast pris per kWh. At det i beskrivelsen ikke er sagt noe om varsling av endringer av prisen i beskrivelsen, taler også mot at dette er en variabelavtale. Til sist viser nemnda også til avtaleloven § 37 første ledd nr. 3 til støtte for at det var avtalt spotpris.     Nemnda konkluderer derfor med at «Topp 3 Garanti» var en spotavtale. Dette innebærer at begge klagerne har krav på å bli avregnet på nytt etter spotprisvilkår. Det fremgår av avtalene at klager hadde krav på et minuspåslag på 3 øre per kWh de første tre månedene. For den etterfølgende perioden er påslaget ikke avtaleregulert, og nemnda legger derfor i mangel av andre holdepunkter til grunn at dette settes til null. Dette blir da førende for utmålingen, se i denne sammenheng vedtak i sak 23-482, også avgjort i møte 13. mai 2024.      Begge klagerne har avsluttet avtaleforholdene. Klager i sak 23-244 har gjort gjeldende at angreretten er utøvd. Nemnda kan i ingen av sakene se at selskapet har godtgjort at det oppfylte sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h ved avtaleinngåelsen. Selv om begge klagerne har avsluttet avtaleforholdene og dermed gitt en utvetydig erklæring som oppfyller kravene til angrerettserklæring etter angrerettloven § 20, må angreretten i en situasjon som dette være utøvd innenfor de utvidede angrefristene som angitt i angrerettloven § 21 tredje og fjerde ledd. Klager i 23-271 avsluttet sin avtale mer enn 12 måneder og 14 dager fra avtaleinngåelsen, og kan derfor ikke anses å ha utøvd sin angrerett i tide. Klager i sak 23-271 har imidlertid krav på å få ettergitt faktureringene og å bli fakturert på nytt, som om denne klageren sto på spotpris i hele avtaleperioden, og med påslag som nevnt foran, det vil si – 3 øre/kWh de første tre månedene, deretter ingen påslag.      Klager i sak 23-244 har derimot utøvd angreretten innen nevnte lengstefrist.   Virkningen er etter angrerettloven § 23 at partenes rettigheter og plikter etter avtalen bortfaller. Dette innebærer blant annet at klager i denne saken kan gå fra avtalen uten å betale bruddgebyret. Når det gjelder de videre rettsvirkninger i dette avtaleforholdet, har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall.      Flertallet  – bestående av nemndleder med dobbeltstemme og forbrukerrepresentant Norman – viser til at der angreretten utøves rettidig, og den næringsdrivende ikke har oppfylt opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, følger det av angrerettloven § 26 at forbrukeren ikke har betalingsplikt for strøm som er levert, men ennå ikke betalt, og i tillegg har krav på å få tilbakeført alle betalinger som er foretatt under avtalen. Flertallet viser til EU-domstolens dom 17. mai 2023 i sak C-97/22 DC, samt til flertallsbegrunnelsen i samlevedtak i sak 23-011 m.fl. mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023. Dette flertallet slutter seg til den rettsanvendelsen som fremgår der.       Klager har etter dette krav på tilbakeføring av alle foretatte betalinger under avtalen. I den utstrekning det har funnet sted gjennomfakturering av nettleie, skal imidlertid tilbakeføringen ikke omfatte den del av betalingene som gjelder nettleien. I den utstrekning et overskudd på strømstøtte har gått til å dekke deler av klagers betaling for levert kraft, har klager krav på å få tilbake også disse beløpene, ettersom det er en del av klagers betaling for levert kraft. Klager har i tillegg krav på forsinkelsesrenter på tilbakebetalingsbeløpet beregnet fra 30 dager etter at angreretterklæringen ble fremsatt, jf. forsinkelsesrenteloven § 2. Flertallet viser til flertallets begrunnelse for denne forståelsen av forsinkelsesrenteplikten i samlevedtak i sak 23-056 m.fl.      Mindretallet  – bestående av bransjerepresentantene Hilde og Lima – legger til grunn at en avslutning av en avtale ikke kan anses som en utøvelse av angrerett uten at det foreligger konkrete forhold i saken som tilsier at kunden med det har ment å angre avtalen da han sa opp, se 22-1539 og 23-354. I dette tilfellet har imidlertid kraftselskapet ikke svart på nemndas forespørsel om tilsvar. Saken avgjøres derfor i tråd med klagers påstand, slik at mindretallet likevel antar at klager har ønsket å utøve angrerett da han sa opp sin avtale med kraftselskapet. Mindretallet kan imidlertid ikke se at klager har krav på tilbakeføring av foretatte betalinger for strøm som er levert og forbrukt av klager med grunnlag i angrerettsutøvelsen, og viser til mindretallets begrunnelse i samlevedtak i sak 23-011 m.fl. mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023 som dette mindretallet slutter seg til. Mindretallet viser derimot til at klager har krav på dekning av differansen mellom det som er fakturert under avtalen og det han ville hatt om han ble fakturert etter en spotavtale, på samme måte som det nemnda har kommet til for klager i sak 23-271.       Nemndas konklusjon er at begge klagerne gis medhold.      Uttalelsen er avsagt under dissens når det gjelder rettsvirkninger.            VEDTAK       Klagerne gis medhold.      Oslo, 10. juni 2024      Henrik E. Kolderup, leder   Gustav Norman, Forbrukerrådet   Astrid M. Hilde, Fornybar Norge    Lars Lima, Fornybar Norge     Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om hvorvidt produktendringer var riktig varslet og om spesifikasjonskrav i faktura var riktig oppfylt. Nemnda kom til at klager hadde risikoen for at e-poster med varsling var sendt til en e-postadresse han ikke lenger brukte. GDPR-forordningen artikkel 5 nr. 1 bokstav b tilsa ikke noen annen løsning i saken. Nemnda kom videre til at endring i faktureringsintervallene fra tomånedlig til månedlig fakturering, var riktig varslet, ettersom dette ikke var en vesentlig avtaleendring. Derimot kom nemnda til at overføring av klager fra et variabelprodukt til et spotprodukt var en produktendring der klagers samtykke måtte innhentes. Når det ikke kunne legges til grunn at denne varslingsprosedyren var fulgt, kunne ikke vilkårsendringen anses som gjennomført overfor klager, og klager hadde krav på å bli fakturert som om endringen ikke var gjennomført. Klagers innsigelser til spesifikasjonen i den omstridte fakturaen ble ikke tatt til følge. Klager ble enstemmig gitt delvis medhold.   Wattn AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.       Saken gjelder uenighet om produktendring og faktureringsrutiner.       Regelverk: Standard kraftleveringsavtale § 6 og avregningsforskriften.       Historikk:    14.10.2022 – Selskapet varsler om omlegging fra tomånedlig til månedlig fakturering.    22.11.2022 – Selskapet varsler klager om avvikling av produktet «Variabel Privat».   Årsskiftet 2022–2023 – Selskapet overfører klager til spotproduktet «Spot Verdi».    16.02.2023 – Klager mottar faktura beregnet etter spotpris.        Krav: Klager fastholder sin opprinnelige avtale og faktureringstermin og krever ytterligere fakturaspesifisering.        Partenes anførsler:        Klager bestrider betalingsplikt etter spotprisavtalen. Han hevder selskapet har foretatt avtaleendringer som det ikke har hatt adgang til uten å innhente hans samtykke. Han viser til at han ikke har mottatt varsel om endringen, og først oppdaget den da han mottok fakturaen i februar 2023. Klager reagerer på at selskapet har sendt varsel til en e-postadresse som ikke var i bruk da kundeforholdet ble etablert.       Klager reagerer videre på at han ble fakturert i februar måned, ettersom han etter avtalen ble fakturert etterskuddsvis for to måneder av gangen. Februar var en fakturafri måned.       Klager hevder selskapet ikke har oppfylt kravene til fakturaspesifikasjon. Han viser til at utregningen av strømstøtten ikke fremkommer klart som følge av at forbruket ikke er tilstrekkelig spesifisert.       Wattn AS opprettholder kravet, og viser til at avtaleendringene er gyldige og bindende for klager. Selskapet viser til at det i oktober 2022 sendte ut varsel til klagers e-post mer enn 30 dager før endringen tredde i kraft. Det forklarer at markedsfluktuasjonene var årsak til at det ble nødvendig å avvikle variabelproduktet.        Selskapet hevder at det påhviler forbrukeren å holde sin kontaktinformasjon oppdatert. Det er klager selv som må bære risikoen for at varsel ble sendt til feil e-postadresse. Selskapet peker på at kontaktinformasjonen ble overført fra klagers tidligere kraftleverandør.       Selskapet hevder videre at det ble nødvendig å omlegge til månedlig fakturering for å oppfylle kravene i avregningsforskriften og av hensyn til dekning av nettselskapets krav ved gjennomfakturering. Selskapet peker på at det følger nettselskapets faktureringsfrekvens.          Nemnda ser slik på saken:       Saken gjelder spørsmål om endringer i kundeforholdet er gjennomført på riktig vis.       Slik saken er opplyst for nemnda, sto klager frem til oktober 2022 på variabelproduktet «Variabel Privat», der fakturering skjedde annenhver måned. I oktober 2022 varslet selskapet om overgang til månedlig fakturering, og i november 2022 varslet selskapet klager om at variabelproduktet «Variabel Privat» ville bli avviklet, og at klager ble overført til spotproduktet «Spot Verdi». Varsel ble sendt til den e-postadressen som var registrert på klager. Endringene ble gjennomført mer enn 14 dager etter at varsel ble sendt til klager.      Etter standard kraftleveringsavtale § 6 første til tredje avsnitt har kraftselskapet adgang til ensidig å endre vilkårene. Endringer skal varsles kunden direkte ved brev eller elektronisk melding som e-post eller SMS, samt ved melding gjennom en «Min side»-funksjon på leverandørens nettside så langt kunden aktivt har samtykket til dette. Endringer kan ikke tre i kraft overfor kunden før det har gått 14 dager fra skriftlig varsel er sendt. Ved endringer i prisopplysningsforskriften § 22 med virkning fra 1. november 2022, ble varslingsfristen utvidet til 30 dager, samtidig som det blant annet ble innført krav om varsling via SMS og e-post. Der endringen er vesentlig, som ved endring av produkttype, må kunden etter standard kraftleveringsavtale § 6 fjerde ledd i tillegg uttrykkelig akseptere endringene. Gir ikke kunden slik aksept, opphører avtalen når endringene trer i kraft.       Klager har opplyst at varslingene ble sendt til en arbeidsrelatert e-postadresse som klager ikke lenger bruker, som følge av at han pensjonerte seg i slutten av 2020. Nemnda ser derfor først på spørsmålet om hvem av partene som har risikoen for at uriktig e-postadresse på klager var registrert hos selskapet. Etter fast praksis i nemnda, er det klager som i utgangspunktet har risikoen for at de riktige kunde- og kontaktdata er registrert på ham hos selskapet. Etter personopplysningsloven § 1, jf. GDPR-forordningen (EU) 2016/679 artikkel 5 nr. 1 bokstav d, skal imidlertid personopplysninger være «korrekte og om nødvendig oppdaterte», og det må treffes «ethvert rimelig tiltak» for å sikre at personopplysninger som er uriktige med hensyn til formålene de behandles for, uten opphold slettes eller rettes.       Selskapet har opplyst at kundedata på klager ble overført fra SFE Kraft AS i forbindelse med at dette selskapet ble innfusjonert i Wattn AS. Fusjonen ble registrert gjennomført i desember 2021. Klager har videre opplyst at han gikk av med pensjon i slutten av 2020. Nemnda legger på denne bakgrunn til grunn at den registrerte e-postadressen på klager hadde vært ute av bruk av klager i nærmere to år da varslene i denne saken ble sendt ut av selskapet.      Selv om utgangspunktet fortsatt er at klager har det primære ansvaret for å opplyse kraftselskapet når en e-postadresse går ut av bruk, mener nemnda at GDPR-forordningen artikkel 5 nr. 1 tilsier at kraftselskaper med jevne mellomrom bør undersøke om den registrerte e-postadressen som brukes i dialogen med kunden, herunder til å sende påkrevde varsler, fortsatt er i bruk. Hvor ofte dette bør gjennomføres og hvordan, har nemnda ikke nærmere forutsetninger for å ta stilling til, men nemnda mener det ikke er urimelig at dette for eksempel skjer årlig eller hvert annet år. Nemnda finner likevel – under en del tvil – at selskapets etterlevelse av sine forpliktelser etter GDPR-ordningen ikke kan bli avgjørende i denne saken selv om e-postadressen hadde vært ute av bruk i nærmere to år. Nemnda konkluderer derfor med at klager har hovedansvaret for at uriktig e-postadresse sto registrert på ham. Klager kan derfor ikke høres med at selskapet har brutt kravene til varsling som følge av at varslene ikke har kommet frem til ham.      Nemnda ser så på spørsmålet om endringen som besto i overgang fra tomånedlige til månedlige faktureringsterminer er varslet på gyldig vis overfor klager. Selskapet har opplyst at det sendte varsel om denne faktureringsomleggingen ved varsel 14. oktober 2022, og at endringen ble gjennomført med virkning for faktureringen av oktober 2022 i november 2022. Nemnda legger til grunn at slikt varsel ble sendt til klagers registrerte e-postadresse, og at endringen ble varslet minst 14 dager før den trådte i kraft. Nemnda kan videre ikke se at denne vilkårsendringen kan anses som en vesentlig avtaleendring. Månedlig fakturering er etter nemndas erfaring det vanlige, samtidig som spørsmålet om hva som er en vesentlig avtaleendring må bedømmes objektivt. Nemnda kan ikke se at de særegne innsigelsene klager har til avtaleendringen, i seg selv tilsier at vilkårsendringen var vesentlig.      Nemnda legger derfor til grunn at denne vilkårsendringen ble varslet på riktig vis.      Nemnda ser deretter på vilkårsendringen som besto i at klager ble overført fra et variabelprodukt til et spotprodukt. Denne endringen ble varslet 22. november 2022, og ble gjennomført fra årsskiftet 2022–2023. På tidspunktet for endringen var ny prisopplysningsforskrift § 22 trådt i kraft. Endringen ble varslet mer enn 30 dager før endringen trådte i kraft, men nemnda kan ikke se at plikten til å sende samtidig varsel på e-post og SMS ble ivaretatt, jf. prisopplysningsforskriften § 22 fjerde ledd. Nemnda mener samtidig at denne vilkårsendringen var vesentlig. Nemnda viser til at endring av produkttype i standardavtalen § 6 fjerde ledd uttrykkelig er nevnt som en vilkårsendring som er vesentlig. Selskapet har ikke godtgjort at det fulgte varslingsprosedyren i standardavtalen § 6, der selskapet i tillegg til å varsle kunden direkte med minst 14 dagers varsel, ikke kunne gjennomføre endringen uten å ha innhentet kundens uttrykkelige samtykke. Når selskapet ikke har ført bevis for at denne endringsprosedyren er fulgt, må tvilen gå utover selskapet. Etter nemndas praksis innebærer brudd på varslingsreglene i standardavtalen § 6 at endringen ikke kan anses gjennomført overfor klager, ettersom oppfyllelse av varslingsreglene må anses som en forutsetning for gjennomføringen av produktendringene. Dette innebærer at klager har krav på å bli fakturert som om han sto på variabelproduktet «Variabel Privat» også for den omstridte fakturaen for januar 2023.       Nemnda tilføyer at den ikke har vurdert om klager er tjent med å stå på dette produktet fremfor et spotprodukt. Nemnda viser i denne sammenheng at det basert på utviklingen i prisprognosene høsten 2022 sammenliknet med de faktiske spotprisene, har vist seg ulønnsomt å stå på en variabelavtale fremfor en spotavtale, i alle fall for enkelte måneder. Nemnda legger derfor til grunn at klager og selskapet i fellesskap vurderer om en slik fakturering er til klagers gunst før den i så fall gjennomføres for januar 2023.      Klager har fremsatt innsigelser til spesifikasjonen av fakturaene, nærmere bestemt at selskapet må spesifisere fullstendig forbruk time for time sammen med spotpris, slik at klager kan ettergå beregningen av strømstøtten. Nemnda kan imidlertid ikke se at spesifikasjonen i den omtvistede fakturaen for januar 2023 er i strid med spesifikasjonskravene, se i denne sammenheng avregningsforskriften § 7-2 andre ledd bokstav b. Det fremgår et samlet forbruk, gjennomsnittlig pris per kWh basert på faktiske forbrukssammensetning, samt angivelse av påslag per kWh samt fastbeløp per måned. Fakturaer for tidligere terminer er ikke fremlagt.       Nemndas konklusjon er at klager gis delvis medhold.      Uttalelsen er enstemmig.         VEDTAK       Klager gis delvis medhold.      Oslo, 10. juni 2024      Henrik E. Kolderup, leder   Gustav Norman, Forbrukerrådet   Astrid M. Hilde, Fornybar Norge    Lars Lima, Fornybar Norge     Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om betalingsplikt for krav i tilleggstjenesten «Prissikring». Selv om avtalen var inngått med klagers enkeltpersonforetak, kom nemnda til at den hadde kompetanse til å behandle klagen, og at angrerettloven fikk anvendelse. Avtalen var inngått med fysisk person som ikke hovedsakelig handlet som ledd i næringsvirksomhet. Nemnda kom til at opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h ikke var oppfylt av selskapet, og at klager hadde utøvd angreretten innen angrefristen. Klager hadde derfor krav på å bli stilt som om prisbindingsavtalen ikke var inngått. Klager ble enstemmig gitt medhold.   NorgesEnergi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.     Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for krav i tilleggstjenesten «Prissikring», inngått som ledd i bedriftsavtale for leveranse til private eiendommer.     Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4 og angrerettloven.     Historikk:   13.10.2022 – Klager aksepterer tilbud om prisbinding for november og desember 2022. 24.10.2022 – Klager mottar bestillingsbekreftelse.   01.11.2022–31.12.2022 – Klagers strømpris er bundet til 435,39 øre/kWh.   12.11.2022 – Klager henvender seg til selskapet med krav om prisjustering til spotprisvilkår.   01.01.2023 – Klager bytter kraftleverandør.      Krav: Klager krever å bli avregnet etter spotpris for november og desember 2022.      Partenes anførsler:      Klager bestrider betalingsplikt etter tilleggstjenesten og viser til at selskapet ikke har gitt de opplysninger som det er forpliktet til etter angrerettloven. Han viser til at han ikke har mottatt angreskjema, noe han i kraft av å være forbruker har krav på. Klager reagerer videre på manglende opplysninger fra selskapets side og at det ble gitt villedende opplysninger.     Klager hevder videre at det vil virke urimelig å gjøre avtalen gjeldende. Han viser til at prisbindingen lå markert over markedsprisen i den aktuelle terminen og at han dessuten måtte betale for tjenesten.    Klager hevder videre han har krav på å få etterbetalt strømkompensasjon fra NorgesEnergi AS. Han krever videre godtgjørelse for sitt arbeid med saken, samlet 4.800 kroner.     NorgesEnergi AS fastholder klagers betalingsforpliktelse under henvisning til avtalen. Selskapet anfører at partene inngikk bedriftsavtale, og at klager – som er næringsdrivende – dermed ikke har angrerett. Selskapet anfører at det er frivillig å akseptere prisbindingstilbudene og viser til at klager aksepterte vilkårene.     Selskapet avviser klagers krav på erstatning for medgått tid til tvisten.            Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder uenighet om angrerett for tilleggstjeneste om prissikring inngått som ledd i en bedriftsavtale med klager. Saken reiser spørsmål om angrerettloven får anvendelse.    Klager og selskapet inngikk avtale om prisbinding for november og desember 2022. Det er på det rene at avtalen om prisbinding er inngått som en tilleggstjeneste i en bedriftsavtale mellom klager og selskapet. Klager har drevet et enkeltpersonforetak siden 2001, og ble som følge av dette tilbudt av selskapet å inngå bedriftsavtale for sin privatbolig og fritidsbolig.    Selskapet har ikke bestridt at Elklagenemnda har kompetanse til å behandle saken. Vilkårene for at nemnda kan ta saken til behandling, er at saken gjelder klage fra forbruker overfor en kraftleverandør eller nettselskap, se nemndsavtalen (2016) 1.3 og 1.4. Forbrukerbegrepet i nemndsavtalen er det samme som i blant annet angrerettloven § 5 bokstav a, det vil si en fysisk person som ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet.    Nemnda finner det klart at klager er å anse som forbruker etter både nemndsavtalen og angrerettloven. Et enkeltpersonforetak er selskapsrettslig ikke et eget rettssubjekt, samtidig som avtalen er inngått for det nemnda legger til grunn er hans private eiendommer. Nemnda har derfor kompetanse til å behandle saken. Nemnda legger videre til grunn at avtalen om prisbinding for november og desember 2022 ble inngått via telefonsamtale mellom klager og selskapet, det vil si som et fjernsalg, jf. angrerettloven § 1 første ledd og § 5 bokstav b.    Angrerettloven får derfor anvendelse på avtalen om tilleggstjenesten. Etter angrerettloven § 20 utøver kunden angreretten ved at kunden på en klar og utvetydig måte uttrykker overfor den næringsdrivende at klager vil gå fra avtalen. Angreretten kan utøves ved bruk av angreskjema, men dette er ikke en nødvendig forutsetning. Det er ikke vilkår om at angreretten uttrykkelig påberopes, så lenge erklæringen er tilstrekkelig utvetydig. Angreretten må utøves innen utløpet av angrefristen. Etter angrerettloven § 21 første ledd utløper angrefristen ved avtaler om levering av tjenester 14 dager fra avtalen ble inngått. Der den næringsdrivende ikke har oppfylt sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, forlenges likevel angrefristen. Angrefristen utløper i en slik situasjon først 14 dager etter at slike opplysninger er gitt, jf. angrerettloven § 21 fjerde ledd. Angrefristen utløper likevel senest 12 måneder og 14 dager etter avtaleinngåelsen, jf. tredje ledd i samme bestemmelse. Fristberegningene skjer i samsvar med lovens § 6, slik at datoen for avtaleinngåelsen ikke skal medregnes, og at fristene utløper første påfølgende virkedag.    Det er klart at klager ikke gjorde angreretten gjeldende innen 14 dager fra avtaleinngåelsen om tilleggstjenesten. For at klagers angrerett skal være i behold, må det derfor være grunnlag for utvidet frist etter angrerettloven § 21 tredje og fjerde ledd. Dette må da bygge på at selskapet ikke oppfylte sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h.    Det fremstår som ubestridt at selskapet ikke ga klager opplysninger som nevnt i angrerettloven § 8 første ledd bokstav h i denne saken. Ettersom det er selskapet som har bevisbyrden for at opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h er oppfylt, kan nemnda ikke se at angrefristen for klager var utløpt da han 12.11.2022 kontaktet selskapet med krav om bli fakturert for november og desember 2022 etter spotpris. Kravet fremstår som en tilstrekkelig entydig erklæring om at han ville gå fra avtalen om prisbinding.    Når angreretten utøves for en tilleggstjeneste som dette, bortfaller partenes plikt til å oppfylle vilkårene etter tilleggstjenesten, jf. angrerettloven § 23. Det er i denne saken ikke spørsmål om klager skal betale for strøm som er levert og forbrukt eller ikke, men hvilke prisvilkår som skal gjelde for strømmen som er levert. Nemnda konkluderer med at klager har krav på å bli fakturert for strøm som er levert og forbrukt i november og desember 2022 på spotprisvilkår.    Nemnda understreker at konklusjonen om angrerett kun gjelder for tilleggstjenesten «Prissikring». Selv om klager har avsluttet avtalen, er det ingen holdepunkter for at dette skjedde innenfor lengstefristen på 12 måneder og 14 dager fra avtaleinngåelsen. Rettsvirkningene av angrerettsutøvelsen får derfor bare betydning for tilleggstjenesten.    Klager har i tillegg krevd dekning for medgått tid til saken, og har videre gjort gjeldende at han har krav på å få utbetalt strømkompensasjon for perioden han hadde avtalen med selskapet. Nemnda har ikke grunnlag til å gi dekning for en parts egne sakskostnader. Når det gjelder spørsmålet om klagers eventuelle rett til strømkompensasjon, er saken ikke tilstrekkelig opplyst til at nemnda kan ta stilling til dette spørsmålet. Nemnda understreker likevel at i den utstrekning klager har fått beregnet slik kompensasjon av nettselskapet, men denne er tilbakeholdt av innklagede som kraftselskap, har han krav på å bli godskrevet den.    Nemnda bemerker til slutt at klager har opplyst at avviklingen av hans enkeltpersonforetak ble registrert ved samordnet registermelding 05.10.2021, det vil si nærmere et år før avtalen om tilleggstjenesten ble inngått. Nemnda har gjennomgående stilt seg kritisk til at bedriftsavtaler tilbys kunder som reelt sett er forbrukere. I denne saken var det eneste tenkelige grunnlaget for å opprettholde en bedriftsavtale med klager om levering av strøm til hans bostedsadresse at avtalen var registrert på hans enkeltpersonforetak. Nemnda minner i denne sammenheng om kravet i personopplysningsloven § 1, jf. forordning 2016/679 (GDPR) artikkel 5 nr. 1 bokstav d om at personopplysninger skal være korrekte og om nødvendig oppdaterte.    Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.    Uttalelsen er enstemmig.      VEDTAK     Klager gis medhold.    Oslo, 10. juni 2024    Henrik E. Kolderup, leder Gustav Norman, Forbrukerrådet Astrid M. Hilde, Fornybar Norge  Lars Lima, Fornybar Norge   Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om forståelsen av avtalevilkåret «ny kunde». Klager anførte at han måtte bli ansett som ny kunde tross tidligere avtaleforhold fordi han ikke på tidspunktet for avtaleinngåelsen hadde et eksisterende kundeforhold hos innklagede. Han viste til bestillingsbekreftelsen han mottok i etterkant av bestillingen. Klager krevde dekket utgifter som følge av at han ikke kunne benytte seg av kampanjen. Selskapet bestred klagers forståelse av vilkåret og hevdet at en bare er å anse som en ny kunde dersom en aldri har mottatt kraftleveranse fra dem tidligere. Klager ble enstemmig gitt medhold. Agva Kraft AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.  Saken gjelder uenighet om forståelsen av avtalevilkår.   Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-2 og 4-6, jf. § 4-5 første ledd bokstav c.    Historikk:    Frem til 09.2021 – Klager var kunde hos innklagede.    07.03.2022 – Klager bestiller avtale hos innklagede i kampanje og får bestillingen bekreftet.    31.03.2022 – Klager får opplyst at han ikke kvalifiserer til å benytte seg av kampanjen.     Krav:  Klager fastholder avtalen han hevder å ha inngått med innklagede og krever dekket det beløpet som overstiger prisen han ville fått etter det omtvistede tilbudet.    Partenes anførsler:     Klager hevder at han må være å betrakte som en ny kunde etter avtalevilkårene. Han bestrider innklagedes forståelse av «ny kunde» og viser til at han ikke hadde et eksisterende kundeforhold til Agva Kraft AS på bestillingstidspunktet. Klager peker på at Forbrukerrådet bygger på samme forståelse.    Klager hevder at han har fått en bekreftelse på bestillingen som forplikter selskapet til å levere etter avtalens vilkår. Han viser til beskjeden fra innklagede om at overføringen ville skje automatisk dersom det var mottatt bestillingsbekreftelse.    Klager hevder seg utsatt for villedende markedsføring.    Klager krever dekket beløpet han har betalt til annen kraftleverandør i april, mai og juni 2022 som følge av at han ikke fikk benyttet seg av innklagedes tilbud. Erstatningskravet begrenser seg til beløpet som overstiger 1,39 øre/kWh.  Agva Kraft AS hevder det har fremkommet tilstrekkelig klart at kampanjen er forbeholdt nye kunder og fastholder sin forståelse av hva det vil si å være en ny kunde. Selskapet hevder at en er å betrakte som ny kunde dersom en ikke har fått kraftleveranse fra dem tidligere. Agva Kraft AS peker på at klager i september 2021 fikk leveranse fra dem og at han dermed har vært kunde hos dem på et tidligere tidspunkt.  Innklagede hevder at klager på et tidligere tidspunkt ble meddelt at han ikke var kvalifisert til å benytte seg av tilbudet.    Nemnda ser slik på saken:    Saken gjelder uenighet om forståelsen av avtalevilkåret «ny kunde». Spørsmålet er om klager på tidspunktet for avtaleinngåelsen kunne anses som ny kunde og dermed kvalifisere til å benytte seg av kampanjen «Agva Fast 3 mnd Vårkampanje».  Agva Kraft AS har gjort gjeldende at kampanjen var klart merket med forbeholdet «Kan kun benyttes av nye kunder». Noen dokumentasjon for selve kampanjen er imidlertid ikke fremlagt. Klager innga bestilling i henhold til kampanjen og mottok bekreftelse på bestillingen den 7. mars 2022. I bekreftelsen het det blant annet:   «Takk for at du valgte Agva Kraft som din nye strømleverandør. Du har valgt avtalen Agva Fast 3 mnd Vårkampanje   Vi er opptatt av å gi våre kunder lavest mulig strømutgifter, samtidig som vi leverer 100% fornybar energi. Agva er prisledende og vi håper du vil bli fornøyd som kunde hos oss.    (…) Forutsatt at informasjonen i bestillingen din er korrekt, vil vi overta strømleveransen innen 2-3 dager. Ved eventuelle feil eller manglende informasjon tar vi kontakt med deg.»   Det var i bekreftelsen lenket til ordrebekreftelse og angreskjema, men det fremgår heller ikke her at det er tatt forbehold om at kampanjen bare kunne tegnes av «nye kunder».    Agva Kraft AS hevder å ha tilsendt klager en e-post 24. mars 2022 der det sies at kampanjen «kan kun bestilles av nye kunder» og der bestillingen kanselleres, men klager bestrider å ha mottatt denne e-posten. Klager ble 31. mars 2022 meddelt følgende i e-post:   «Man blir betegnet som ny kunde dersom man ikke har hatt leveranse fra oss tidligere.   Du har vært kunde hos oss før og kan derfor ikke benytte deg av introduksjonstilbud.»  Slik denne saken ligger an, finner nemnda det ikke nødvendig å ta stilling til om forbeholdet om ny kunde ble gyldig tatt under markedsføringen av kampanjen og kundens etterfølgende bestilling og avtaleinngåelse. Nemnda finner uansett at klager er en «ny kunde».   Hva som er en «ny kunde» må fortolkes objektivt og med utgangspunkt i den naturlige språklige forståelsen av begrepet. Begrepet «ny kunde» må etter en alminnelig fortolkning forstås som en motsetning til allerede eksisterende kunder. Så lenge det ikke foreligger et aktivt kundeforhold, tilsier dette at forbrukeren er en ny kunde.    Dersom selskapet mente at begrepet «ny kunde» også skal unnta personer som på noe som helst tidligere tidspunkt har mottatt kraftleveranse fra dem, står Agva Kraft AS i alle tilfeller nærmest til å spesifisere dette. Heller ikke i bestillingsbekreftelsen ga Agva Kraft AS uttrykk for selskapets særskilte forståelse. Bestillingsbekreftelsen underbygger derfor klagers forventninger om at han oppfylte forutsetningen om å være «ny kunde».   Nemnda legger etter dette til grunn at klager må anses som ny kunde, og at avvisningen av hans bestilling på dette grunnlag var urettmessig. Agva Kraft AS har ikke vist til andre grunnlag for å avvise ham som kunde, samtidig som han oppfatter bestillingsbekreftelsen som en bekreftelse av at avtalen ville tre i kraft. Nemnda legger derfor til grunn at klager ville fått strøm på de vilkår kampanjen anga dersom den urettmessige kanselleringen ikke skjedde.   Klager har krevd kompensasjon for det tapet han har lidt ved at avtale ikke kom i stand, i form av dekning av den merpris han har betalt for strøm utover kampanjeprisen på 1,39 øre per kWh for mai, juni og juli 2022. Nemnda legger til grunn at selskapets bestillingsbekreftelse utgjorde en bekreftelse på inngåelsen av avtalen, og at avtalen derfor er misligholdt. Etter nemndas syn fremstår det som at vilkårene for slik erstatning derfor er oppfylt. Den nærmere utmålingen bør avklares i dialog mellom klager og innklagede.  Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.   Uttalelsen er enstemmig.   VEDTAK    Klager gis medhold.      Oslo, 22. mai 2023   Henrik E. Kolderup, leder   Thomas Iversen, Forbrukerrådet   Jon Aadland, Fornybar Norge    Lars Lima, Fornybar Norge     Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om krav om tilbakebetaling med grunnlag i angrerettutøvelse. Nemnda kom til at opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h ikke ble oppfylt ved avtaleinngåelsen eller i velkomstbrevet. Opplysningsplikten ble heller ikke ansett oppfylt senere. Nemnda kom derfor til at angreretten var utøvd innen angrefristen, jf. angrerettloven § 21 tredje ledd. Nemnda kom til at klager var fritatt fra å betale bruddgebyr. Nemndas flertall kom i tillegg til at klager hadde krav på tilbakeføring av samtlige innbetalinger foretatt i avtaleforholdet. Klager ble gitt medhold. Dissens om rettsvirkningene.    Smart Energi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.       Saken gjelder uenighet om krav om tilbakebetaling med grunnlag i angrerettutøvelse.       Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4 og angrerettloven.       Historikk:    05.02.2022 – Partene inngår fastprisavtale. Klager mottar velkomstmelding på e-post.    01.02.2023 – Klager påberoper angrerett og fremsetter krav om tilbakebetaling.       Krav: Klager krever tilbakeført samtlige innbetalinger foretatt i den angrede avtalen.      Partenes anførsler:       Klager hevder å ha hatt angreretten i behold da denne ble påberopt i februar 2023. Han viser til at den utvidede angrefristen fikk anvendelse som følge av at selskapet ikke overholdt sin opplysningsplikt ved avtaleinngåelsen. Klager peker på at selskapet ikke på noe tidspunkt meddelte opplysninger om angrerett eller angreskjema på varig medium. Han viser til at opplysningene ble meddelt gjennom to ledd av hyperlenker, den første til selskapets nettsider og den andre til angreskjema. Klager viser til at angreskjema ble lastet opp på nytt i januar 2023.     Klager understreker at han – til tross for uttrykkelig oppfordring – ikke mottok nærmere informasjon om angrerett fra selskapet. Han påpeker at selskapet ikke har dokumentert at opplysningsplikten er oppfylt.     Klager anfører at han som følge av å ha utøvd sin angrerett rettidig har rett til fullstendig tilbakeføring av alle hans betalinger i avtaletiden.     Smart Energi AS har ikke inngitt tilsvar i saken. Av klagers saksfremstilling fremkommer det at selskapet avviser klagers krav i sin helhet. Selskapet hevder at det har gitt de opplysninger som det skulle i korrekt form. Selskapet mener at det ikke kan være avgjørende at det er benyttet hyperlenke når angreskjemaet er meddelt i PDF-format.            Nemnda ser slik på saken:       Saken gjelder krav om tilbakebetaling som følge av utøvd angrerett.      Nemnda bemerker at Smart Energi AS ikke har inngitt tilsvar i saken. Nemnda legger følgende til grunn basert på de opplysninger som er fremlagt av klager:      Klager inngikk avtale om fastpris 05.02.2022. Han mottok samme dag en velkomstmelding fra selskapet. I velkomstmeldingen gis det ingen opplysninger om angrerett, utover en lenke til selskapets nettsider: « https://www.smartenergi.com/vilkar-og-angrerett» .      Angrerettloven får anvendelse på avtaleinngåelsen, jf. angrerettloven § 1. Etter angrerettloven § 21 første ledd utløper angrefristen ved avtaler om levering av tjenester 14 dager fra avtalen ble inngått. Der den næringsdrivende ikke har oppfylt sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, forlenges angrefristen. Angrefristen utløper i en slik situasjon først 14 dager etter at slike opplysninger er gitt, jf. angrerettloven § 21 fjerde ledd. Angrefristen utløper likevel senest 12 måneder og 14 dager etter avtaleinngåelsen, jf. tredje ledd i samme bestemmelse. Fristberegningene skjer i samsvar med lovens § 6, slik at datoen for avtaleinngåelsen ikke skal medregnes, og at fristene utløper første påfølgende virkedag.      Klager gjorde ikke angreretten gjeldende innen 14 dager fra avtaleinngåelsen. For at klagers angrerett skal være i behold, må det derfor være grunnlag for utvidet frist etter angrerettloven § 21 tredje og fjerde ledd. Dette må i så fall bygge på at Smart Energi AS ikke kan anses å ha oppfylt sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h.      Angrerettloven § 8 bokstav h – slik den gjaldt ved inngåelsen av denne avtalen – krevde at den næringsdrivende før avtaleinngåelsen «på en klar og forståelig måte» gir forbrukeren opplysninger om at «det foreligger angrerett og standardisert skjema for bruk av angrerett (angreskjema), samt vilkårene, tidsfristene og fremgangsmåtene for å bruke angreretten». Det er den næringsdrivende som har bevisbyrden for at opplysningsplikten er oppfylt, jf. angrerettloven § 7. Formålet er å sette forbrukeren i stand til å forstå og å bruke den angreretten som gjelder i avtalen, se i denne sammenheng blant annet EU-domstolens tolkningsuttalelse i dom 24. februar 2022 i sak C-536/20 Tiketa  avsnitt 42.      Nemnda tilføyer at § 8 bokstav h ble ordlydsmessig endret med virkning fra 01.10.2023, ved at det nå uttrykkelig fremgår at den næringsdrivende skal gi forbrukeren et standardisert skjema for bruk av angrerett (angreskjema). Om denne endringen viser nemnda til sine bemerkninger i samlevedtak i sak 23-056 m.fl.      Slik nemnda ser på saken, blir spørsmålet om Smart Energi AS på en klar og forståelig måte ga klager opplysninger om at det forelå angrerett samt vilkårene, tidsfristene og fremgangsmåten for å bruke denne. Nemnda kan ikke se at selskapet gjorde dette. Selskapet ga i velkomstmeldingen ingen uttrykkelig informasjon om klagers angrerett. I den utstrekning et klikk på lenken i velkomstmeldingen ville ha ført til opplysninger om angreretten, kan ikke nemnda se at dette i seg selv gir klager på en klar og forståelig måte opplysninger om angreretten og hvordan den utøves. Under enhver omstendighet er det i denne saken brukt en hyperlenke, slik at det er usikkerhet ved hvilket dokument denne lenken viste til på avtaletidspunktet. Om bruken av hyperlenker, viser nemnda for øvrig til samlevedtaket i sak 23-011 m.fl. mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023. Det er betegnende for denne usikkerheten at klager i denne saken har fremlagt bevis knyttet til kildekoden bak selskapets nettside, som viser at nettsiden ble oppdatert 18.01.2023. I ethvert tilfelle tilføyer nemnda at selskapet skal gi opplysningene til forbruker. I lys av formålet med opplysningsplikten er det ikke nødvendigvis tilstrekkelig om opplysningene ligger i en side det lenkes til, når de ikke blir fremhevet for forbrukeren.      Nemnda ser på bakgrunn av dette ikke grunn til å gå inn på spørsmålet om angrerettsopplysninger eller angreskjema skal gis på varig medium. I lys av selskapets merknader til klager, understreker nemnda likevel at det for denne vurderingen ikke ville hatt betydning om dokumentet som det lenkes til er et PDF-dokument eller en nettside, så lenge det er lenket til dokumentet fremfor at dokumentet er vedlagt en forsendelse i et varig medium.       Det er i denne saken ingen holdepunkter for at selskapet på noe senere tidspunkt har oppfylt opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h.       Klager utøvde angreretten innen lengstefristen etter angrerettloven § 21 tredje ledd. Nemnda konkluderer derfor med at angreretten er utøvd i tide i denne saken.      Nemnda ser så på rettsvirkningene som angrerettsutøvelsen får i denne saken.      Ved bruk av angreretten bortfaller partenes forpliktelser til å oppfylle avtalen, jf. angrerettloven § 23. Nemnda påpeker at dette innebærer at selskapets krav på bruddgebyr dermed bortfaller. Ved vurderingen av om klager i tillegg har krav på å få tilbakeført alle betalinger som han har foretatt i avtalen i medhold av angrerettloven § 26, har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall.      Flertallet  – nemndleder med dobbeltstemme og forbrukerrepresentant Norman – viser til at der angreretten utøves rettidig, og den næringsdrivende ikke har oppfylt opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 bokstav h, følger det av angrerettloven § 26 at forbrukeren ikke har betalingsplikt for strøm som er levert, men ennå ikke betalt, og i tillegg har krav på å få tilbakeført alle betalinger som er foretatt under avtalen. Flertallet viser til EU-domstolens dom 17. mai 2023 i sak C-97/22 DC , samt til flertallsbegrunnelsen i samlevedtak i sak 23-011 m.fl. mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023. Dette flertallet slutter seg til den rettsanvendelsen som fremgår der.       Klager har etter dette krav på tilbakeføring av alle foretatte betalinger under avtalen. I den utstrekning det har funnet sted gjennomfakturering av nettleie, skal imidlertid tilbakeføringen ikke omfatte den del av betalingene som gjelder nettleien. I den utstrekning et overskudd på strømstøtte har gått til å dekke deler av klagers betaling for levert kraft, har klager krav på å få tilbake også disse beløpene, ettersom det er en del av klagers betaling for levert kraft. Klager har i tillegg krav på forsinkelsesrenter på tilbakebetalingsbeløpet beregnet fra 30 dager etter at angreretterklæringen ble fremsatt, jf. forsinkelsesrenteloven § 2. Flertallet viser til flertallets begrunnelse for denne forståelsen av forsinkelsesrenteplikten i samlevedtak i sak 23-056 m.fl.      Mindretallet  – bestående av bransjerepresentantene Hilde og Lima – kan ikke se at klager har krav på tilbakeføring av foretatte betalinger for strøm som er levert og forbrukt av klager, og viser til mindretallets begrunnelse i samlevedtak i sak 23-011 m.fl. mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023 som dette mindretallet slutter seg til.       I samsvar med flertallets begrunnelse, er nemndas konklusjon at klager gis medhold.      VEDTAK       Klager gis medhold.     Oslo, 10. juni 2024    Henrik E. Kolderup, leder    Gustav Norman, Forbrukerrådet    Astrid M. Hilde, Fornybar Norge     Lars Lima, Fornybar Norge       Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om betalingsplikt for krav som bygget på tilleggstjenesten «Prisfrys». Nemnda la til grunn at det var inngått avtale om prisbinding, men at det ikke var holdepunkter for at opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h ble oppfylt ved avtaleinngåelsen. Selskapet hevdet at utvidet angrerett etter angrerettloven § 21 fjerde ledd ble utløst ved utsendelse av opplysninger om angrerett 30.11.2022, men fremla ikke dokumentasjon for at dette var sendt til klager. Nemnda kom til at klagers henvendelse til selskapet 22.12.2022 utgjorde en erklæring om utøvelse av angrerett som var fremsatt innenfor angrefristen. Nemnda kom derfor til at klager hadde krav på å bli fakturert som om prisbindingen ikke ble inngått. Klager ble enstemmig gitt medhold.    Fortum Strøm AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.       Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for krav i tilleggstjenesten «Prisfrys».        Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4.        Historikk:    22.03.2022 – Partene inngår avtale om spotprisproduktet «Privat Marked» og tilleggstjenesten «Prisfrys».    17.10.2022 – Klager mottar tilbud om prisbinding for november og desember 2022.   23.10.2022 – Klager mottar bekreftelse på prisbinding.    30.11.2022 – Selskapet sender ut opplysninger om utvidet angrerett.    02.01.2023 – Klager mottar kompensasjon på kr 1000.    06.01.2023 – Avtaleforholdet avsluttes.       Krav: Klager krever å bli avregnet etter spotpris uten prisbinding for november og desember 2022.        Partenes anførsler:        Klager bestrider betalingsplikt etter avtale om «Prisfrys». Klager mener at hun ikke har samtykket til vilkårene og hevder seg ubundet av tjenesten. Klager hevder at hun ikke mottok tilstrekkelige opplysninger om tilleggstjenestens vilkår, og at hun derfor ikke har visst hva hun i realiteten har akseptert. Hun anfører at selskapet har drevet villedende markedsføring ved å fremstille avtalen som rimelig og forutsigbar. Klager viser til at hun først ved faktureringen ble oppmerksom på at prisen lå markert over markedspris.        Fortum Strøm AS erkjenner at selskapet ikke ga tilstrekkelig informasjon om tilleggstjenestens prisvilkår, og viser til at selskapet har kompensert henne med kr 1000 som en minnelig løsning. Selskapet hevder at klager for øvrig ikke kan høres med kravene sine.       Selskapet mener klager som kunde er ansvarlig for å sette seg inn i de vilkår en samtykker til. Klager samtykket med bindende virkning til tjenesten for ett av to anlegg. Selskapet kan ikke se at det er grunnlag for å frita klager for betalingsplikten for nettleie og forbrukt kraft.       Fortum Strøm AS viser til at klager ikke på noe tidspunkt påberopte angrerett i rett tid, verken ved avtaleinngåelsen eller ved oversendelsen av angrerettopplysninger i november 2022.           Nemnda ser slik på saken:       Saken gjelder utøvelse av angrerett for tilleggstjeneste i løpende strømavtale.      Slik saken er opplyst, har klager hatt kraftleveranse fra Fortum Strøm AS i form av et spotprisprodukt til to anlegg, en hytte og boligen. Som ledd i leveransen har klager hatt tilleggstjenesten «Prisfrys». Dette er en tjeneste der kunden med regelmessige mellomrom gis anledning til å binde strømprisen for nærmere avgrensede perioder. Klager mottok i oktober tilbud om å binde strømmen for hvert av anleggene til 572 øre/kWh for perioden 1. november til 31. desember 2022. Selskapet har registrert avtale om slik prisbinding for leveransen til klagers bolig, men ikke for leveranse til klagers hytte.      Basert på klagers argumentasjon, er det uklart om klager erkjenner å ha akseptert tilbudet om prisbinding for boligen. Hun har i klagen opplyst at hun ikke har funnet noen bekreftelse for slik aksept, men hun har i senere e-post til nemnda erkjent at hun ved en feil har «trykket på fastprisknappen» i e-posten. Selskapet har vist til at det sendte ut en SMS/e-postbekreftelse 23.10.2022 om prisbindingen. Sett i lys av at fastpristilbudet ble iverksatt for boligen, men ikke for hytta, legger nemnda til grunn som sannsynlig at klager aksepterte tilbudet.      Avtalen om prisbinding for boligen er en særskilt avtale mellom partene inngått innenfor rammen av den løpende kraftleveransen. Angrerettloven får anvendelse på inngåelsen av denne tilleggsavtalen, jf. angrerettloven § 1. Etter angrerettloven § 21 første ledd utløper angrefristen ved avtaler om levering av tjenester 14 dager fra avtalen ble inngått. Der den næringsdrivende ikke har oppfylt sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, forlenges angrefristen. Angrefristen utløper i en slik situasjon først 14 dager etter at slike opplysninger er gitt, jf. angrerettloven § 21 fjerde ledd. Angrefristen utløper likevel senest 12 måneder og 14 dager etter avtaleinngåelsen, jf. tredje ledd i samme bestemmelse. Fristberegningene skjer i samsvar med lovens § 6, slik at datoen for avtaleinngåelsen ikke skal medregnes, og at fristene utløper første påfølgende virkedag.     Angreretten utøves ved at klager enten inngir angrerettskjema eller avgir annen utvetydig erklæring om at kunden ønsker å gå fra avtalen, jf. angrerettloven § 20.      Klager gjorde ikke angreretten gjeldende innen 14 dager fra avtalen om prisbindingen ble inngått. For at hennes angrerett skal være i behold, må det derfor være grunnlag for utvidet frist etter angrerettloven § 21 tredje og fjerde ledd. Dette må da bygge på at Fortum Strøm AS ikke anses å ha oppfylt sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h.      Angrerettloven § 8 første ledd bokstav h – slik den gjaldt ved inngåelsen av denne avtalen – krevde at den næringsdrivende før avtaleinngåelsen «på en klar og forståelig måte» gir forbrukeren opplysninger om at «det foreligger angrerett og standardisert skjema for bruk av angrerett (angreskjema), samt vilkårene, tidsfristene og fremgangsmåtene for å bruke angreretten». Det er den næringsdrivende som har bevisbyrden for at opplysningsplikten er oppfylt, jf. angrerettloven § 7. Formålet er å sette forbrukeren i stand til å forstå og å bruke den angreretten som gjelder i avtalen, se i denne sammenheng blant annet EU-domstolens tolkningsuttalelse i dom 24. februar 2022 i sak C-536/20 Tiketa  avsnitt 42.      Nemnda tilføyer at § 8 bokstav h ble ordlydsmessig endret med virkning fra 01.10.2023, ved at det nå uttrykkelig fremgår at den næringsdrivende skal gi forbrukeren et standardisert skjema for bruk av angrerett (angreskjema). Om denne endringen viser nemnda til sine bemerkninger i samlevedtak i sak 23-056 mfl.      Det er ingen bevismessige holdepunkter for at Fortum Strøm AS oppfylte opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h ved inngåelsen av avtalen om prisbinding. NorgesEnergi AS har heller ikke hevdet at de gjorde det. Derimot har Fortum Strøm AS gjort gjeldende at opplysningsplikten ble oppfylt da selskapet skal ha sendt ut opplysninger om angrerett til klager i e-post 30. november 2022 som utløste angrefrist etter angrerettloven § 21 fjerde ledd, uten at klager utøvde angreretten innen den fristen som e-posten utløste.      På dette punkt står saken i samme stilling som sak 23-208, avgjort i samme møte. Etter angrerettloven § 7 har selskapet tvilsrisikoen for om opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 er oppfylt. Selskapet har i denne saken ikke fremlagt dokumentasjon for at slikt brev ble sendt klager på dette tidspunktet, bare sitert brevet som skal ha blitt sendt ut, muligens til alle kunder. Selskapet har heller ikke fremlagt annen dokumentasjon for at denne utsendelsen ble sendt til klager, så som utskrift fra kundesystemet. Nemnda kan derfor ikke se at selskapet har underbygget nærmere at denne e-posten ble sendt til klager, noe som er av helt sentral betydning for løsningen av saken. Ettersom det er selskapet som har bevisbyrden for at opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h er oppfylt, kan nemnda ikke se at angrefristen for klager startet å løpe i samsvar med angrerettloven § 21 fjerde ledd for klager fra 30.11.2022, slik selskapet hevder.      Når angreretten utøves for en tilleggstjeneste som dette, bortfaller partenes plikt til å oppfylle vilkårene etter tilleggstjenesten, jf. angrerettloven § 23. Det er i denne saken ikke spørsmål om klager skal betale for strøm som er levert og forbrukt eller ikke, men hvilke prisvilkår som skal gjelde for strømmen som er levert. Nemnda konkluderer med at klager har krav på å bli fakturert for strømmen som er levert og forbrukt i november og desember 2022 på de vilkår som ville ha fått anvendelse dersom avtalen om tilleggstjenesten ikke ble inngått.      Nemnda understreker at konklusjonen om angrerett kun gjelder for tilleggstjenesten «Prisfrys», ikke for avtaleforholdet som sådan. Selv om klager byttet leverandør i forbindelse med oppsigelsen av tilleggstjenesten, er det ingen holdepunkter for at leverandørbyttet skjedde innenfor lengstefristen på 12 måneder og 14 dager fra avtaleinngåelsen.      Med det syn nemnda har på spørsmålet om angreretten er utøvd i tide, er det ikke nødvendig å gå inn på de øvrige innsigelser klager har fremsatt til prisbindingsavtalen. Nemnda bemerker endelig at den i likhet med klager er kritisk til hvordan tilleggstjenesten ble markedsført, når det den 21.10.2022 sendte ut en e-post med påminnelse om prisbindingstilbudet med overskriften «Påminnelse – har du glemt å fryse strømprisen?». Som i sak 23-208 mener nemnda at utsendelsen 21.10.2022 hadde et unødvendig pågående preg.      Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.      Uttalelsen er enstemmig.      VEDTAK       Klager gis medhold.     Oslo, 10. juni 2024     Henrik E. Kolderup, leder    Gustav Norman, Forbrukerrådet    Astrid M. Hilde, Fornybar Norge     Lars Lima, Fornybar Norge      Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om krav om tilbakebetaling med grunnlag i angrerettutøvelse. Nemnda kom til at angrefristen først ble utløst ved selskapets utsendelse av angrerettsopplysninger i ettertid, og at angreretten var utøvd innen 14 dager fra dette skjedde, jf. angrerettloven § 21 fjerde ledd. Klager ble gitt medhold. Dissens om rettsvirkningene.    NorgesEnergi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.       Saken gjelder uenighet om krav om tilbakebetaling med grunnlag i angrerettutøvelse.       Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4 og angrerettloven.       Historikk:    30.05.2022 – Partene inngår avtale. Klager mottar bestillingsbekreftelse.    12.12.2022 – Selskapet oversender angrerettopplysninger.    26.12.2022 – Klager påberoper angrerett og fremsetter krav om tilbakebetaling.    17.01.2023 – Selskapet avviser klagers tilbakebetalingskrav.        Krav: Klager krever tilbakeført samtlige innbetalinger foretatt i den angrede avtalen.        Partenes anførsler:        Klager hevder å ha hatt sin angrerett i behold da den ble utøvd i desember 2022. Klager viser til at selskapet ikke oppfylte sin opplysningsplikt på avtaletidspunktet etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, og at han derfor har rett på utvidet angrefrist. Klager viser videre til at han har klaget innen angrefristen som ble utløst av selskapets oversendelse av angrerettopplysninger 12.12.2022, da han utøvde angreretten 26.12.2022.       Klager hevder at han som følge av å ha utøvd sin angrerett, har rett til fullstendig tilbakeføring av alle innbetalinger, jf. angrerettloven § 26.      NorgesEnergi AS avviser klagers krav om tilbakebetaling, og viser til at klager ikke hadde angreretten i behold da den ble påberopt. Selskapet hevder klager mottok korrekte angrerettopplysninger på avtaletidspunktet, og at det derfor ikke kunne bli tale om en utvidet angrerett. Det viser videre til at klager har akseptert vilkårene og bekreftet at han har satt seg inn i angrerettvilkårene.     Selskapet viser til at oversendelsen av angrerettopplysninger i desember 2022 ikke innebar en erkjennelse av at opplysningsplikten ble misligholdt på avtaletidspunktet. At denne informasjonen ble sendt klager, skyldtes at det ikke har hatt kapasitet til å foreta en individuell gjennomgang av hvert kundeforhold, og at det derfor sendte ut et standardisert informasjonsbrev til en avgrenset kundegruppe.           Nemnda ser slik på saken:       Saken gjelder spørsmålet om angrerett er utøvd i tide, og hvilke rettsvirkninger dette i så fall skal ha.      Slik saken er opplyst for nemnda, er det enighet om at klager inngikk avtale om et kraftprodukt med selskapet 30.05.2022, at selskapet sendte angrerettsopplysninger til klager ved e-post 12.12.2022, og at klager fremsatte angreretterklæring 16.12.2022.      Angrerettloven får anvendelse på avtaleinngåelsen, jf. angrerettloven § 1. Etter angrerettloven § 21 første ledd utløper angrefristen ved avtaler om levering av tjenester 14 dager fra avtalen ble inngått. Der den næringsdrivende ikke har oppfylt sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, forlenges angrefristen. Angrefristen utløper i en slik situasjon først 14 dager etter at slike opplysninger er gitt, jf. angrerettloven § 21 fjerde ledd. Angrefristen utløper likevel senest 12 måneder og 14 dager etter avtaleinngåelsen, jf. tredje ledd i samme bestemmelse. Fristberegningene skjer i samsvar med lovens § 6, slik at datoen for avtaleinngåelsen ikke skal medregnes, og at fristene utløper første påfølgende virkedag.      Det er på det rene at klager ikke gjorde angreretten gjeldende innen 14 dager fra avtaleinngåelsen. For at klagers angrerett skal være i behold, må det derfor være grunnlag for utvidet frist etter angrerettloven § 21 tredje og fjerde ledd. Dette må i så fall bygge på at NorgesEnergi AS ikke anses å ha oppfylt sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h.      Angrerettloven § 8 første ledd bokstav h – slik den gjaldt ved inngåelsen av denne avtalen – krevde at den næringsdrivende før avtaleinngåelsen «på en klar og forståelig måte» gir forbrukeren opplysninger om at «det foreligger angrerett og standardisert skjema for bruk av angrerett (angreskjema), samt vilkårene, tidsfristene og fremgangsmåtene for å bruke angreretten». Det er den næringsdrivende som har bevisbyrden for at opplysningsplikten er oppfylt, jf. angrerettloven § 7. Formålet er å sette forbrukeren i stand til å forstå og å bruke den angreretten som gjelder i avtalen, se i denne sammenheng blant annet EU-domstolens tolkningsuttalelse i dom 24. februar 2022 i sak C-536/20 Tiketa  avsnitt 42.      Nemnda tilføyer at § 8 bokstav h ble ordlydsmessig endret med virkning fra 01.10.2023, ved at det nå uttrykkelig fremgår at den næringsdrivende skal gi forbrukeren et standardisert skjema for bruk av angrerett (angreskjema). Om denne endringen viser nemnda til sine bemerkninger i samlevedtak i sak 23-056 m.fl.      Slik nemnda ser på saken, blir spørsmålet om NorgesEnergi AS på en klar og forståelig måte ga klager opplysninger om at det forelå angrerett samt vilkårene, tidsfristene og fremgangsmåten for å bruke denne. Selskapet har for dette formålet fremlagt utskrift av bestillingskjema som skal ha blitt brukt ved avtaleinngåelsen. I dette skjemaet er det lagt opp til at klager under punkt 3 «Faktura og vilkår» skal krysse av i en boks med følgende tekst:      «Jeg har lest og akseptert avtalevilkårene [hyperlenke] og prisen [hyperlenke] for strømavtalen og er kjent med angreretten [hyperlenke].»      Nemnda kan ikke se at selskapet ved dette ga klager noen uttrykkelig informasjon om klagers angrerett. I den utstrekning et klikk på hyperlenken tilknyttet «angreretten» ville ha ført til opplysninger om angreretten, kan ikke nemnda se at dette i seg selv gir klager på en klar og forståelig måte opplysninger om angreretten og hvordan den utøves. Nemnda tilføyer at det i denne saken heller ikke er ført dokumentasjon for hvilken informasjon hyperlenken førte til ved avtaleinngåelsen, jf. angrerettloven § 7. Nemnda viser for øvrig til sitt syn i samlevedtak i sak 23-011 m.fl. mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023 om bruk av hyperlenker for å oppfylle opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h.      Det er ingen holdepunkter i saken for at selskapet oppfylte opplysningsplikten på noe senere tidspunkt, før selskapet sendte ut opplysningene om angrerett til klager 12. desember 2022. Klager har utøvd angreretten innen 14 dager fra denne utsendelsen, og angreretten er derfor utøvd i tide, jf. angrerettloven § 21 fjerde ledd.     Nemnda ser så på rettsvirkningene som angrerettsutøvelsen får i denne saken.      Ved bruk av angreretten bortfaller partenes forpliktelser til å oppfylle avtalen, jf. angrerettloven § 23. Tvistepunktet i denne saken er om klager har krav på å få tilbakeført alle betalinger som hun har foretatt i avtalen i medhold av angrerettloven § 26.      Ved denne vurderingen har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall.      Flertallet  – nemndleder med dobbeltstemme og forbrukerrepresentant Norman – viser til at der angreretten utøves rettidig, og den næringsdrivende ikke har oppfylt opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, følger det av angrerettloven § 26 at forbrukeren ikke har betalingsplikt for strøm som er levert, men ennå ikke betalt, og i tillegg har krav på å få tilbakeført alle betalinger som er foretatt under avtalen. Flertallet viser til EU-domstolens dom 17. mai 2023 i sak C-97/22 DC , samt til flertallsbegrunnelsen i samlevedtak i sak 23-011 m.fl. mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023. Dette flertallet slutter seg til den rettsanvendelsen som fremgår der.       Klager har etter dette krav på tilbakeføring av alle foretatte betalinger under avtalen. I den utstrekning det har funnet sted gjennomfakturering av nettleie, skal imidlertid tilbakeføringen ikke omfatte den del av betalingene som gjelder nettleien. I den utstrekning et overskudd på strømstøtte har gått til å dekke deler av klagers betaling for levert kraft, har klager krav på å få tilbake også disse beløpene, ettersom det er en del av klagers betaling for levert kraft. Klager har i tillegg krav på forsinkelsesrenter på tilbakebetalingsbeløpet beregnet fra 30 dager etter at angreretterklæringen ble fremsatt, jf. forsinkelsesrenteloven § 2. Flertallet viser til flertallets begrunnelse for denne forståelsen av forsinkelsesrenteplikten i samlevedtak i sak 23-056 m.fl.      Mindretallet  – bestående av bransjerepresentantene Hilde og Lima – kan ikke se at klager har krav på tilbakeføring av foretatte betalinger for strøm som er levert og forbrukt av klager, og viser til mindretallets begrunnelse i samlevedtak i sak 23-011 m.fl. mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023 som dette mindretallet slutter seg til.     Nemndas konklusjon at klager gis medhold.      Uttalelsen er avsagt under dissens når det gjelder rettsvirkninger.         VEDTAK       Klager gis medhold.     Oslo, 10. juni 2024      Henrik E. Kolderup, leder    Gustav Norman, Forbrukerrådet    Astrid M. Hilde, Fornybar Norge     Lars Lima, Fornybar Norge     Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om klager var bundet av avtalen, herunder om angrerett var utøvd i tide. Nemnda kom til at selskapet ikke hadde godtgjort at angrefristen ble utløst ved utsendelse av informasjon om angrerett underveis i kundeforholdet, slik at angrerettloven § 21 fjerde ledd ikke fikk anvendelse. Angreretten var samtidig utøvd innenfor lengstefristen i angrerettloven § 21 tredje ledd. Klager ble gitt medhold. Dissens om rettsvirkningene.    Fjordkraft AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.       Saken gjelder uenighet om hvorvidt klager er bundet av omtvistet avtaleprodukt.         Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4 og angrerettloven.      Historikk:    20.09.2022 – Klager bestiller produktet «Spot med forvaltning» for to målepunkt.    23.09.2022 – Partene inngår avtale for målepunktene.    26.09.2022 – Partene inngår avtale for et tredje målepunkt.    09.12.2022 – Selskapet hevder å ha sendt ut angrerettopplysninger på e-post.    15.02.2023 – Klager påberoper angrerett.         Krav:  Klager bestrider betalingsplikt for forvaltningsdelen av avtalen og hevder seg fristilt fra avtalen med grunnlag i angrerettutøvelse.        Partenes anførsler:         Klager hevder at selskapet har misligholdt sin opplysningsplikt da avtale ble inngått mellom partene. Klager viser til at selskapet ikke ga de opplysninger som det er forpliktet til etter angrerettloven. Han reagerer på selskapets manglende og uoversiktlige kommunikasjon.        Klager bestrider forvaltningsdelen av avtalen med grunnlag i at han aldri samtykket til en slik prismodell. Klager hevder at han ble forespeilet en ren spotprisavtale og reagerer på at han ikke ble gitt nærmere opplysninger om at avtalen også inneholdt forvaltningselementer. Han mener selskapet ikke har gitt tilstrekkelige opplysninger på dette punktet og føler seg villedet.        Fjordkraft AS bestrider klagers krav og hevder klager er bundet av avtalen. Selskapet erkjenner i tilsvaret at angreretten ikke startet å løpe før det i desember 2022 sendte ut angrerettopplysninger på varig medium, men at klager har påberopt angrerett for sent. Selskapet mener likevel at det i alle tilfeller har oppfylt sin opplysningsplikt gjennom informasjonen som fremgikk på bestillingstidspunktet.           Nemnda ser slik på saken:       Saken gjelder spørsmål om klager har utøvd angrerett i tide.      Slik saken er opplyst, inngikk klager i september 2022 avtale om produktet «Spot med forvaltning» for to målepunkt. Noen dager senere inngikk han avtale om det samme produktet for et tredje målepunkt. Han har siden fremmet innsigelser mot produktet. Klager har opplyst at han senere har byttet til et annet produkt, og det er enighet mellom partene at han 15.02.2023 fremsatte angrerettserklæring. Nemnda forstår det slik at angreretten gjaldt alle de tre målerne som han hadde avtale for. Spørsmålet er om angreretten ble utøvd i tide.      Angrerettloven får anvendelse i saken, jf. angrerettloven § 1. Angreretten må utøves innen utløpet av angrefristen. Etter angrerettloven § 21 første ledd utløper angrefristen ved avtaler om levering av tjenester 14 dager fra avtalen ble inngått. Der den næringsdrivende ikke har oppfylt sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, forlenges likevel angrefristen. Angrefristen utløper i en slik situasjon først 14 dager etter at slike opplysninger er gitt, jf. angrerettloven § 21 fjerde ledd. Angrefristen utløper likevel senest 12 måneder og 14 dager etter avtaleinngåelsen, jf. tredje ledd i samme bestemmelse. Fristberegningene skjer i samsvar med lovens § 6, slik at datoen for avtaleinngåelsen ikke skal medregnes, og at fristene utløper første påfølgende virkedag.      Det er i denne saken klart at klager ikke gjorde angreretten gjeldende innen 14 dager fra avtaleinngåelsene for hver av målerne. For at klagers angrerett skal være i behold, må det derfor være grunnlag for utvidet frist etter angrerettloven § 21 tredje og fjerde ledd. Slik saken er opplyst for nemnda, har selskapet ikke bestridt at det er grunnlag for utvidet angrefrist. Nemnda tilføyer at selskapet uansett ikke har sannsynliggjort at det oppfylte sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h.       Selskapet hevder at det sendte klager et brev med opplysninger om angrerett 09.12.2022 som utløste angrefrist etter angrerettloven § 21 fjerde ledd, med den følge at angrefristen var utløpt da klager utøvde sin angrerett. Etter angrerettloven § 7 har selskapet tvilsrisikoen for om opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 er oppfylt. Selskapet har i denne saken ikke fremlagt dokumentasjon for at slikt brev ble sendt klager på dette tidspunktet. Nemnda kan ikke se at selskapet har godtgjort at det ga slike opplysninger denne dagen, slik at angrefristen startet å løpe fra denne dagen i samsvar med angrerettloven § 21 fjerde ledd.      Nemnda konstaterer samtidig at utøvelsen av angrerett 15.12.2023 skjedde mindre enn 12 måneder og 14 dager etter den tidligste av avtaleinngåelsene. Utøvelsen av angreretten har etter dette skjedd innenfor den utvidete angrefristen etter angrerettloven § 21 tredje ledd.       Med det syn nemnda har på om angreretten er utøvd i tide, er det ikke nødvendig å gå inn på de øvrige innsigelser klager har om selve produktet og informasjonen som ble gitt.      Nemnda ser så på rettsvirkningene som angrerettsutøvelsen får i denne saken.      Ved bruk av angreretten bortfaller partenes forpliktelser til å oppfylle avtalen, jf. angrerettloven § 23. Tvistepunktet i denne saken er om klager har krav på å få tilbakeført alle betalinger som han har foretatt i avtalen i medhold av angrerettloven § 26.     Ved denne vurderingen har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall.      Flertallet  – nemndleder med dobbeltstemme og forbrukerrepresentant Norman – viser til at der angreretten utøves rettidig, og den næringsdrivende ikke har oppfylt opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, følger det av angrerettloven § 26 at forbrukeren ikke har betalingsplikt for strøm som er levert, men ennå ikke betalt, og i tillegg har krav på å få tilbakeført alle betalinger som er foretatt under avtalen. Flertallet viser til EU-domstolens dom 17. mai 2023 i sak C-97/22 DC , samt til flertallsbegrunnelsen i samlevedtak i sak 23-011 m.fl. mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023. Dette flertallet slutter seg til den rettsanvendelsen som fremgår der.     Klager har etter dette krav på tilbakeføring av alle foretatte betalinger under avtalen. I den utstrekning det har funnet sted gjennomfakturering av nettleie, skal imidlertid tilbakeføringen ikke omfatte den del av betalingene som gjelder nettleien. I den utstrekning et overskudd på strømstøtte har gått til å dekke deler av klagers betaling for levert kraft, har klager krav på å få tilbake også disse beløpene, ettersom det er en del av klagers betaling for levert kraft. Klager har i tillegg krav på forsinkelsesrenter på tilbakebetalingsbeløpet beregnet fra 30 dager etter at angreretterklæringen ble fremsatt, jf. forsinkelsesrenteloven § 2. Flertallet viser til flertallets begrunnelse for denne forståelsen av forsinkelsesrenteplikten i samlevedtak i sak 23-056 m.fl.      Mindretallet  – bestående av bransjerepresentantene Hilde og Lima – kan ikke se at klager har krav på tilbakeføring av foretatte betalinger for strøm som er levert og forbrukt av klager, og viser til mindretallets begrunnelse i samlevedtak i sak 23-011 m.fl. mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023 som dette mindretallet slutter seg til.       Nemndas konklusjon at klager gis medhold.      Uttalelsen er avsagt under dissens når det gjelder rettsvirkninger.      VEDTAK       Klager gis medhold.     Oslo, 10. juni 2024      Henrik E. Kolderup, leder    Gustav Norman, Forbrukerrådet    Astrid M. Hilde, Fornybar Norge     Lars Lima, Fornybar Norge       Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om faktureringsgrunnlag som følge av påstått målerfeil. Nemnda fant det ikke sannsynliggjort at måleren viste uriktig forbruk. Nemnda la avgjørende vekt på at måleren var kontrollert, uten at kontrollen viste feil. Klager ble enstemmig gitt ikke medhold.    BKK AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.       Saken gjelder uenighet om faktureringsgrunnlag med grunnlag i mulig målerfeil.       Regelverk: Standard nettleieavtale §§ 5-1, 5-3 og 5-4.       Historikk:    24.03.2023 – RME avviser klage på avlesning av AMS-måler.     08.09.2023 – BKK AS kontrollerer klagers måler.    13.11.2023 – RME treffer vedtak i klage på stipulering av forbruk.       Krav: Klager krever målerverdier korrigert i samsvar med reelt forbruk.        Partenes anførsler:        Klager hevder at det foreligger et avvik mellom automatisk avleste og reelle målerverdier, og at dette skyldes feil på AMS-måler. Han mener selskapet har basert seg på for høye verdier ved faktureringen, og at de må korrigeres etter forbruket slik det fremgår av hans loggføringer fra kundeapplikasjonen fra sin kraftleverandør. Klager viser til at han har hatt et begrenset forbruk, og at det er registrert forbruk på tidspunkter hvor mesteparten av anlegget har vært avslått. Klager har klagd inn nettselskapets stipulering til RME i tidligere perioder, som tok klagen til følge. RME avviste den del av klagen som gjaldt anførsel om målerfeil.        Klager anfører at han ikke har økonomisk evne til å dekke kostnadene ved målerkontrollen.        BKK AS bestrider at det foreligger feil på klagers måler. Selskapet viser til at det i september 2023 ble gjennomført kontroll av måler, uten at det ble avdekket feil. Det hevder at det ikke etter en gjennomgang av målerdata og –historikk kan finne avvik som tilsier at det foreligger målerfeil. Selskapet viser til dokumenterte målerverdier.            Nemnda ser slik på saken:       Saken gjelder uenighet om faktureringsgrunnlag som følge av angivelig feil ved AMS-måler.      Slik saken er opplyst for nemnda bestrider klager målerverdier som er gjort av klagers AMS-måler. Han bygger dette på at det i perioden 22.12.2022 til 05.01.2023 ble målt et forbruk på 250 kWh i en periode han var bortreist, og der alle sikringer var slått av, unntatt for varmepumpe som sto på 18 grader. Videre har måleren vist et høyt forbruk på andre tidspunkter, der dette ikke kan ha vært tilfellet.      Selskapet har opplyst at dets måleransvarlige var på befaring hos kunde 08.09.2023, og at det ikke ble avdekket feil ved måleren. Selskapet har videre opplyst at forbruket i den perioden kunden tidligere har klaget over, stemmer godt med forbruk i foregående år.       Nemnda finner det ikke sannsynliggjort at det har vært feil ved klagers måler vinteren og våren 2023, slik klager hevder. Nemnda legger avgjørende vekt på at kontrollen av måleren har vist at det ikke var feil på denne. At klager opplyser å ha registrert et annet forbruk basert på opplysninger fra applikasjonen til sin kraftleverandør, tilsier ikke noen annen konklusjon.      Klager har tidligere klaget selskapet inn for RME knyttet til forhold ved måleravlesningen. Klagen over selve avlesningene ble avvist. Derimot tok RME til følge klage mot selskapet som gjaldt unnlatelse av å innhente faktisk forbruk i ettertid, for noen enkelttimer der forbruket hadde vært stipulert. Dette gjelder imidlertid etter nemndas syn noe annet enn det som er tema i denne saken, og underbygger ikke at det har vært feil ved måleresultatene. I en slik situasjon vil det faktiske forbruket før og etter stipuleringshendelsen være kjent.      Nemndas konklusjon er at klager gis ikke medhold.      Uttalelsen er enstemmig.      VEDTAK       Klager gis ikke medhold.   Oslo, 10. juni 2024     Henrik E. Kolderup, leder    Gustav Norman, Forbrukerrådet    Astrid M. Hilde, Fornybar Norge     Lars Lima, Fornybar Norge      Elklagenemndas vedtak er rådgivende.