Søkeresultater

Saken gjaldt uenighet om betalingsplikt for bruddgebyr. Klager krevde seg kostnadsfritt løst fra kontrakten med grunnlag i angrerettutøvelse. Hun anførte at hun måtte anses som forbruker og at angrerettloven dermed fikk anvendelse. Klager hevdet at angreretten var utøvd rettidig. Fortum Strøm AS bestred klagers krav og mente at hun måtte anses som næringsdrivende som følge av at det var inngått bedriftsavtale. Klager ble enstemmig gitt medhold. Fortum Strøm AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.  Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for bruddgebyr.  Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4 og angrerettloven.    Historikk:    10.10.2022 – Partene inngår avtale gjennom uanmodet telefonsalg.   14.10.2022 – Klager bytter tilbake til tidligere kraftleverandør.    01.11.2022 – Klager mottar opphørsfaktura med bruddgebyr på kr 3000.   Krav:  Klager krever seg kostnadsfritt løst fra kontrakten med grunnlag i angrerettutøvelse.   Partenes anførsler:   Klager gjør gjeldende at hun er forbruker med den virkning at angrerettloven får anvendelse. Hun bestrider at hun er næringsdrivende. Hun hevder at hun aldri ble opplyst om at hun ble registrert som bedriftskunde, og mener at det ikke kan være av betydning at avtalen er registrert på hennes enkeltpersonforetak når kraften forsynes til hennes private husholdning.     Klager bestrider betalingsplikt for bruddgebyret med grunnlag i at hun ikke har samtykket til det. Hun viser til forholdene omkring avtaleinngåelsen og peker på at hun følte seg presset til å akseptere vilkårene. Klager forklarer at hun ikke hadde anledning til å sette seg inn i vilkårene. Klager viser til at hun aldri ble meddelt kontrakten etter at avtalen ble inngått.    Fortum Strøm AS mener at klager ikke er en privat forbruker, og har med grunnlag i det besluttet å ikke imøtegå klagers anførsler for nemnda.   Nemnda ser slik på saken:   Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for bruddgebyr. Hovedspørsmålet i saken er om klager kan kreve seg kostnadsfritt løst fra kontrakten med grunnlag i utøvelse av angrerett.    Nemnda legger til grunn at det ble inngått avtale mellom partene den 10. oktober 2022 på bakgrunn av et uanmodet telefonsalg. Slik saken er opplyst ble klager først i ettertid oppmerksom på at det ble inngått bedriftsavtale mellom partene med klagers enkeltpersonforetak som part. Fortum Strøm AS har fastholdt at klager er å anse som næringsdrivende i tvisten, og at angrerettloven dermed ikke får anvendelse.   Angrerettlovens virkeområde er definert i lovens § 1. Det følger av bestemmelsen at «[l]oven gjelder ved salg av varer og tjenester til forbruker når den næringsdrivende opptrer i næringsvirksomhet, forbrukeren betaler eller påtar seg å betale en pris, og avtalen inngås ved fjernsalg eller salg utenom faste forretningslokaler». Hvem som er å anse som forbruker etter loven, er definert i § 5 bokstav a. Bestemmelsen gjennomfører forbrukerrettighetsdirektivet (direktiv 2011/83/EU) artikkel 2 nr. 1 og sammenfaller med forbrukerbegrepet etter forbrukerkjøpsloven. Bestemmelsen har følgende ordlyd:   «I loven menes med: […] forbruker: fysisk person som ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet»   Nemnda påpeker videre at loven etter § 3 er ufravikelig og dermed ikke kan fravikes til ulempe for en forbruker. Dette innebærer at en forbruker som det klare utgangspunkt ikke taper sine rettigheter alene fordi forbrukeren inngår en bedriftsavtale, slik Fortum Strøm AS gjør gjeldende. Spørsmålet er om klager inngikk avtalen i egenskap av å være forbruker.   Nemnda bemerker at et enkeltpersonforetak ikke utgjør et selvstendig rettssubjekt. At en avtale er inngått med et enkeltpersonforetak utelukker derfor ikke at avtalen er inngått med en fysisk person. Det springende punktet i saken er dermed om den fysiske personen hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet ved avtaleinngåelsen. Avgjørende ved denne vurderingen vil være hva det vesentlige formålet med leveransen var for kunden.   Klager har fremholdt at det ble inngått avtale med Fortum Strøm AS med sikte på kraftleveranse til hennes private husholdning, og uten noen nærmere tilknytning til foretaket hennes. Utover å vise til at klager inngikk en bedriftsavtale, har Fortum Strøm AS ikke imøtegått klagers opplysning om formålet med avtalen. Selskapet har heller ikke fremlagt dokumentasjon som motbeviser at kraftleveransen ble inngått til et privat formål. Nemnda legger etter dette klagers saksfremstilling til grunn og anser henne som en forbruker.   Klager er etter dette omfattet av angrerettloven, jf. lovens § 1.    Nemnda finner det klart at klager hadde angreretten i behold da denne ble utøvd den 14. oktober 2022. Nemnda viser til at avtalen ble inngått 10. oktober 2022, slik at klager utøvde angreretten innen 14 dager fra avtaleinngåelsen, jf. angrerettloven § 21 første ledd. Det er ingen holdepunkter i saken for at angrerettloven ikke får anvendelse.   Rettsvirkningen av rettidig utøvd angrerett er at partenes forpliktelser til å oppfylle avtalen bortfaller, jf. angrerettloven § 23 første ledd. Klager har dermed ingen betalingsplikt for bruddgebyret. Fordi angreretten ble utøvd før kraftleveransen tok til, er det ikke nødvendig for nemnda å ta stilling andre konsekvenser av angrerettutøvelsen, som for eksempel om klager er fritatt fra å betale for forbrukt strøm og har krav på tilbakebetaling av foretatte betalinger.   Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.   Uttalelsen er enstemmig.  VEDTAK Klager gis medhold.   Oslo, 20. november 2023     Henrik E. Kolderup, leder   Gustav Norman, Forbrukerrådet   Astrid M. Hilde, Fornybar Norge    Lars Lima, Fornybar Norge      Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om betalingsplikt for bruddgebyr og om utøvelse av angrerett. Klager bestred betalingsplikt for bruddgebyr med grunnlag i angrerettutøvelse. Han anførte at han befant seg innenfor angrefristen da angreretten ble påberopt ved leverandørskifte. Saga Energi AS opprettholdt bruddgebyret under henvisning til at klager angret avtalen utenfor angrefristen. Selskapet anførte at et leverandørskifte i alle tilfeller ikke kan anses som en angrerettutøvelse. Klager ble gitt medhold under dissens om begrunnelsen. Saga Energi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.     Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for bruddgebyr og om utøvelse av angrerett.     Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4 og angrerettloven.     Historikk:    14.06.2022 – Partene inngår avtale.    01.07.2022 – Avtalt oppstart på kraftleveranse.    08.07.2022 – Avtaleforholdet mellom klager og selskap opphører ved at klager bytter kraftleverandør.     Krav: Klager krever seg kostnadsfritt løst fra avtalen.       Partenes anførsler:       Klager hevder at han ikke er bundet av avtalen med grunnlag i angrerettutøvelse. Han anfører at leverandørbyttet i seg selv var tilstrekkelig for å påberope seg angreretten. Han mener at angreretten ble påberopt rettidig ved at han byttet kraftleverandør sju dager etter leveringsoppstart. Klager anfører at han som følge av dette må anses fristilt fra sine partsforpliktelser.    Klager bestrider ikke faktureringskrav som følge av forbrukt kraft i løpet av avtaleperioden, men han motsetter seg å betale bruddgebyret. Han mener at det ikke foreligger avtalemessig grunnlag for å kreve ham for bruddgebyr når angreretten er utøvd innenfor de rettslige rammene.       Saga Energi AS opprettholder kravet på bruddgebyr under henvisning til at klager befant seg utenfor angrefristen da angreretten ble påberopt. Selskapet bestrider klagers forståelse av fristutgangspunktet og hevder at fristen i stedet må beregnes fra tidspunktet for avtaleinngåelsen.     Selskapet mener at klager i alle tilfeller ikke kan anses å ha påberopt angreretten. Det understreker at det aldri mottok en «utvetydig erklæring» etter angrerettloven § 20. Bytte av kraftleverandør kan etter selskapets syn ikke kvalifiseres som en slik erklæring.   Saken må uansett avvises, ettersom den ikke bygger på noen uenighet mellom partene, men på klagers misforståelse av angrerettlovens fristberegningsregler. Nemnda ser slik på saken:    Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for bruddgebyr. Spørsmålet er om klager kan kostnadsfritt gå fra kontrakten med grunnlag i utøvelse av angreretten.   Nemnda ser først på Saga Energi AS’ anførsel om at saken må avvises med grunnlag i at kravet ikke bygger på uenighet mellom partene, men på klagers misforståelse av angrerettlovens fristberegningsregler. Nemnda er ikke enig i dette. Nemnda viser til at det i denne saken nettopp er en tvist mellom klager og Saga Energi AS. At Saga Energi AS er uenig i klagers forståelse av rettsregler, endrer ikke dette. Nemnda viser i den forbindelse til nemndsavtalen av 2016 – som gjelder for denne klagesaken –, der det i pkt. 1.4 fastsettes at «Elklagenemnda behandler klager fra forbrukere som har et reelt behov for å få avgjort et omtvistet krav mot en næringsdrivende som kan klages inn for Elklagenemnda».   Slik saken er opplyst for nemnda inngikk partene avtale om kraftlevering 14. juni 2022 med avtalt oppstart 1. juli 2022. Avtalen ble inngått ved dørsalg, det vil si salg utenom faste forretningslokaler, slik at angrerettloven får anvendelse, jf. loven § 1. Angrerettloven stiller en rekke spesifikke krav til hvilken informasjon som skal gis forbrukeren både før og etter avtaleinngåelsen. Angrerettloven § 8 første ledd stiller krav om en rekke opplysninger som skal gis på en «på en klar og forståelig måte» før avtalen inngås. Det er selskapet som har bevisbyrden for at opplysningspliktene er oppfylt, jf. angrerettloven § 7. For avtaler inngått utenom faste forretningslokaler gjelder angrerettloven kapittel 7, der det i § 11 første ledd blant annet angis at slike avtaler skal inneholde opplysningene fastsatt i § 8 første ledd.     Det fremgår av angrerettloven § 21 første og tredje ledd lest i sammenheng at angrefristen på 14 dager ikke starter å løpe før selskapet har gitt opplysninger om at det foreligger angrerett samt vilkårene, tidsfristene og fremgangsmåtene for å bruke angreretten, jf. angrerettloven § 8 første ledd bokstav h. Videre fremgår det av angrerettloven § 20 første og andre ledd at angreretten utøves ved at forbrukeren gir melding til den næringsdrivende før utløpet av angrefristen, jf. § 21, og at meldingen kan fremsettes ved bruk av utfylt angreskjema eller ved fremsettelse av «annen utvetydig erklæring» om at angreretten utøves. Etter angrerettloven § 20 fjerde ledd har forbrukeren bevisbyrden for at melding etter bestemmelsen er gitt.    Saken reiser spørsmål om klager hadde sin angrerett i behold da kunden gikk fra avtalen ved leverandørskiftet 8. juli 2022, og videre om dette leverandørskiftet skal anses som en gyldig melding om utøvelse av angrerett.    Spørsmålet om klager hadde sin angrerett i behold da leverandørskiftet fant sted, beror på om Saga Energi AS har oppfylt sin opplysningsplikt etter § 8 første ledd, jf. angrerettloven § 21 første og tredje ledd. Slik saken er opplyst ble det i forbindelse med avtaleinngåelsen sendt en SMS fra selskapet til klager der det gjennom hyperlenker ble vist til det som angivelig var avtalens vilkår samt angrerettopplysninger. Nemnda kan ikke se at Saga Energi AS ved sin SMS kan anses å ha bevist at det oppfylt opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, når det kun ble lenket til en nettside. Hva som fremgår av nettsiden, er ikke kjent for nemnda. Etter dette kan ikke nemnda se at opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 bokstav h er oppfylt, se i denne sammenheng samlevedtaket i sak 23-011 m.fl. (Haugaland Kraft Energi AS). Det er heller ikke holdepunkter for at slik informasjon er gitt til klager på noe senere tidspunkt. Angrefristen hadde derfor ikke begynt å løpe da leverandørskiftet fant sted.    Nemnda ser så på spørsmålet om det foreligger gyldig melding om utøvelse av angrerett. Ved denne bedømmelsen har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall.   Flertallet – bestående av nemndleder med dobbeltstemme og forbrukerrepresentant Iversen – bemerker at det ikke er noe vilkår at angreretten uttrykkelig påberopes, så lenge forbrukeren ved utvetydig erklæring overfor den næringsdrivende opplyser at han vil gå fra avtalen, jf. § 20. Det oppstilles ikke krav om at forbrukeren benytter ordet «angrerett» for at angreretten kan anses utøvd, men på den annen side må forbrukerens melding være en «utvetydig erklæring» om at forbrukeren vil gå fra avtalen. Det følger videre av bestemmelsen at forbrukeren må gi meldingen til den næringsdrivende. Ved et leverandørskifte inngår kunden normalt ny avtale med ny leverandør, og ny leverandør gir deretter melding til tidligere leverandør om skiftet. Selv om dette skjer etter fullmakt fra forbrukeren, innebærer dette at meldingen ikke uten videre anses gitt av forbrukeren selv. Samlet sett viser dette at ikke enhver avslutning av kundeforholdet nødvendigvis kan anses som angrerettsutøvelse, men at spørsmålet må vurderes konkret. Når forbrukeren har bevisbyrden for at melding er gitt, innebærer dette i noen grad også at tvil om en melding oppfyller kravene til gyldig angrerettsutøvelse, må gå utover forbrukeren.   Flertallet legger i denne saken til grunn at meldingen om opphøret av avtalen som følge av leverandørbyttet ikke ble gitt av klager, men av ny leverandør. Flertallet peker imidlertid på at klager i denne saken i e-post kort tid etter, 10. august 2022, bestred betalingsplikt for bruddgebyret med grunnlag nettopp i leverandørbyttet. I denne saken skjedde leverandørbyttet i nær sammenheng med oppstart av leveransen, og på et tidspunkt der angrefristen ikke var utløpt, se under. Når leverandørbyttet skjer nært leveranseoppstart gjør dette det noe mer naturlig å anse leverandørskiftet som utøvelse av angrerett, enn om avslutningen av kundeforholdet hadde funnet sted lenger ut i avtaleforholdet. Når leverandørbyttet kort tid etter oppstart også ses i sammenheng med klagers e-post 10. august 2022, mener flertallet etter en konkret vurdering – og under en del tvil – at det i denne saken er gitt en gyldig angrerettmelding i saken, jf. angrerettloven § 20.   Flertallet mener at klager har etter dette utøvd sin angrerett rettidig. Følgen er at partenes plikter etter avtalen bortfaller, jf. angrerettloven § 23. Klager har derfor ikke plikt til å betale bruddgebyret.   Flertallet bemerker at klager uttrykkelig har akseptert å betale for levert kraft i de ni dagene avtaleforholdet løp. Flertallet går derfor ikke inn på spørsmålet om klager er fritatt for å betale for levert og forbrukt strøm i denne saken, eventuelt et krav på tilbakeføring av betalinger.   Mindretallet – bransjerepresentantene Aadland og Lima – mener at lovens uttrykkelige krav om at det skal foreligge en «utvetydig erklæring» fra forbrukeren til den næringsdrivende ikke foreligger i denne saken, og at flertallets forståelse og standpunkt vil medføre en uthuling av de uttrykkelige kravene til angremeldingen som ikke er hjemlet i loven. Mindretallet mener derfor at det i denne saken ikke foreligger noen utøvelse av angrerett. Mindretallet er i denne konkrete saken likevel av det syn at klager bør fritas for betaling av bruddgebyret.   Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.   Uttalelsen er avsagt under dissens med hensyn til begrunnelsen.   VEDTAK    Klager gis medhold.      Oslo, 22. september 2023   Henrik E. Kolderup, leder   Thomas Iversen, Forbrukerrådet   Jon Aadland, Fornybar Norge    Lars Lima, Fornybar Norge      Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om avtalevilkår. Klager avviste krav om bruddgebyr. Klager hevdet at kravet om bruddgebyr var urimelig. Bærum Energiomsetning AS anførte at bruddgebyret var i henhold til inngått avtale og påpekte at det var informert om per SMS. Bærum Energiomsetning AS opprettholdt krav om bruddgebyr. Klager ble gitt medhold under dissens om rettsvirkningene. Bærum Energiomsetning AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.     Saken gjelder uenighet om avtalevilkår.   Regelverk: Standard kraftleveringsavtale § 1-2. Historikk:   08.07.21 – Kundeforhold opprettet.   02.02.22 – Kundeforhold avsluttet.     Krav: Klager avviser krav om bruddgebyr. Partenes anførsler:   Klager avviser krav om bruddgebyr.   Klager ble sjokkert da hun ble opplyst om bruddgebyrets størrelse på over kr 6000, og påpeker at hun ikke har opplevd noe lignende hos andre strømleverandører. Klager føler seg lurt og mener at kravet om bruddgebyr er urimelig.    Klager finner ikke selskapets kundebehandling tilfredsstillende.    Bærum Energiomsetning AS (Bærum Energiomsetning) viser til at det ble inngått avtale med klager den 08.07.21. Strømleveransen startet den 26.07.21 og opphørte den 02.02.22.   Bærum Energiomsetning anfører at bruddgebyret er i henhold til inngått avtale og påpeker at det er informert om det per SMS 03.02.22. Bærum Energiomsetning anfører at SMS-en inneholder lenke til avtale og vilkår. Det påpekes at det er skriftlig informert om hvordan produktet faktureres, bindingstid/oppsigelsestid og konsekvenser av brudd på avtalen. Bærum Energiomsetning opprettholder krav om bruddgebyr.    Bærum Energiomsetning har i korrespondansen med klager tilbudt at klager kan fortsette kundeforholdet med en ny fastpris. I e-post av 15.03.23 til nemnda har selskapet videre tilbudt som en minnelig løsning at halvparten av innkrevd bruddgebyr tilbakebetales kunden.   Nemnda ser slik på saken:   Saken gjelder tvist om inngåelse av avtale og avtalevilkår knyttet til uanmodet telefonsalg.     Nemnda bemerker at angrerettloven stiller en rekke spesifikke krav til hvilken informasjon som skal gis både før og etter avtaleinngåelsen for at en avtale skal anses rettslig bindende mellom næringsdrivende og forbrukere. Angrerettloven § 8 første ledd stiller krav om en rekke opplysninger som skal gis på en «på en klar og forståelig måte» før avtalen inngås.   Videre fastsetter angrerettloven § 10 at før det blir inngått en avtale som følge av at den næringsdrivende uanmodet har fremsatt et tilbud på telefon, skal den næringsdrivende bekrefte tilbudet skriftlig på et varig medium etter at telefonsamtalen er avsluttet. Det fremgår av bestemmelsen at forbrukeren ikke blir bundet før tilbudet er akseptert skriftlig, noe den næringsdrivende skal opplyse om i bekreftelsen nevnt i første punktum.  Det er selskapet som har bevisbyrden for at opplysningspliktene er oppfylt, jf. angrerettloven § 7.   Det fremgår videre at angrerettloven § 21 første til tredje ledd lest i sammenheng at angrefristen på 14 dager ikke starter å løpe før selskapet har gitt opplysninger om at det foreligger angrerett samt vilkårene, tidsfristene og fremgangsmåtene for å bruke angreretten, jf. angrerettloven § 8 første ledd bokstav h. Angrefristen utløper imidlertid senest 12 måneder og 14 dager etter avtaleinngåelsen.  I denne saken er det uomtvistet at klager har mottatt en bekreftelsesmelding der det fremgår at strømavtalen har en strømpris på 67,3 øre/kWh og et månedsgebyr på kr 69 per målepunkt, samt at avtalen har 36 måneders varighet. For øvrig er det i meldingen tilsynelatende lenket til avtalevilkårene, men det lar seg ikke ut fra dokumentasjonen etterprøve hva lenken viser til.    Nemnda kan verken se at Bærum Energiomsetning har godtgjort at det er gitt slike opplysninger til kunden før avtaleinngåelsen som følger av angrerettloven § 8 første ledd, blant annet ikke bokstav h, eller at Bærum Energiomsetning har oppfylt kravene som følger av angrerettloven § 10. Nemnda bemerker at det i den skriftlige bekreftelsen av tilbudet ikke er opplyst om at forbrukeren er ubundet inntil tilbudet er akseptert skriftlig. Nemnda kan for øvrig heller ikke se at Bærum Energiomsetning har sannsynliggjort at kravet i angrerettloven § 10 om å sende avtalevilkår, angrerettskjema og angrerettsopplysninger på et varig medium etter avtaleinngåelsen er oppfylt.  Konsekvensen av bruddene på angrerettlovens minstekrav til opplysninger i skriftlig tilbud og etterfølgende bekreftelse av avtalens innhold, er at bindende avtale ikke er inngått og at kunden i ethvert tilfelle har sin angrerett i behold siden angrefristen ikke er utløpt. Avtalen ble inngått 8. juli 2021 og kunden byttet strømleverandør 2. februar 2022. Nemnda legger i denne saken til grunn at kunden må anses å ha utøvd sin angrerett da hun sa opp avtaleforholdet, idet dette anses som en tilstrekkelig utvetydig erklæring om at hun vil gå fra avtaleforholdet, jf. angrerettloven § 20 andre ledd. Det kreves ikke at kunden uttrykkelig påberoper angreretten.     Når det gjelder rettsvirkningen av utøvelsen av angreretten, mener nemnda at dette innebærer at kundens ansvar for å stå i avtalen ut bindingstiden og for å betale bruddgebyr i sin helhet bortfaller. Innkrevd bruddgebyr skal derfor tilbakebetales klager i sin helhet.  Så langt gjelder kundens betalingsplikt for kraft som var levert og forbrukt på tidspunktet da avtalen opphørte, har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall, i samsvar med det som blant annet fremgår av sak 22-054 og sak 22-200.    Nemndas flertall, lederen med dobbeltstemme og forbrukernes representant, mener at klager er fritatt fra sin plikt til å betale for strøm som er forbrukt, men ikke betalt da avtalen opphørte, både per kWh og månedsavgifter og andre kostnader. Flertallet mener videre at klager har krav på tilbakebetaling av alle betalinger klager har foretatt for leverte tjenester, herunder for strøm, i avtaleforholdet. Klager har i tillegg krav på forsinkelsesrenter på tilbakebetalingsbeløpet. Flertallet viser til flertallets votum i sak 22-054 og sak 22-200.   Nemndas mindretall, bransjerepresentantene, kan ikke se at det er grunnlag for å frita forbrukeren fra betalingsforpliktelsen for den strømmen som forbrukeren har forbrukt i denne saken, og viser til mindretallets votum i sak 22-054 og sak 22-200. Dette innebærer at kunden skal betale for strøm som er forbrukt, samt at kunden ikke har krav på tilbakeføring av betalinger som er foretatt i avtaleforholdet knyttet til strøm som er levert og forbrukt.   I samsvar med bemerkningene foran og flertallets syn, har nemnda derfor kommet til at klagen tas til følge. Klager har ikke betalingsplikt for bruddgebyr og for strøm som Bærum Energiomsetning AS har levert, men kunden ikke har betalt, og videre at klager har krav på å få alle beløp som er betalt i avtaleforholdet tilbakeført med tillegg av forsinkelsesrenter.    VEDTAK   Klager gis medhold.  Oslo, 20. mars 2023    Henrik E. Kolderup, leder  Thomas Iversen, Forbrukerrådet  Jon Aadland, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge      Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om forståelsen av vilkår om velkomstbonus. Klager krevde utbetalt velkomstbonus for begge avtaler som ble inngått. Han anførte at avtalene måtte anses som to individuelle avtaler om kraftleveranse til to separate husstander. Å Strøm AS bestred klagers krav og viste til at velkomstbonusen var begrenset til én bonus per kundeforhold. Selskapet mente at det avgjørende var hvilket navn avtalen sto oppført under. Klager ble enstemmig ikke gitt medhold. Å Strøm AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.   Saken gjelder uenighet om forståelsen av vilkår om velkomstbonus.   Regelverk: Standard kraftleveringsavtale § 1-3.    Historikk:    13.07.2022 – Partene inngår to individuelle avtaler om kraftlevering til to ulike adresser.    08.2022 – Klager inngår avtale med annen kraftleverandør for august måned.    01.09.2022 – Klager tar kontakt med Å Strøm AS og inngår på nytt to avtaler tilsvarende juli-avtalene.    10.09.2022 – Klager fremsetter krav om velkomstbonus for begge avtaler.    Krav:  Klager krever utbetalt velkomstbonus for begge avtaler.   Partenes anførsler:         Klager hevder at han har krav på å få utbetalt velkomstbonus for begge avtalene fordi de må anses som to individuelle avtaler inngått for to separate husstander. Han viser til at den ene avtalen er registrert på egen husstand og den andre på utleiebolig bosatt av annen husstand.    Klager mener at det ikke kan være avgjørende at han er part i begge avtaler når kraften leveres til to forskjellige husstander. Det foreligger ikke etter klagers syn avtalemessig grunnlag for å forstå vilkåret slik selskapet gjør.     Å Strøm AS bestrider klagers krav og viser til at velkomstbonusen er en engangsutbetaling per «husstand/kunde». Selskapet mener at klager ikke har krav på bonusen fordi han er registrert som kunde på begge målere. Det peker på at velkomstbonusen kunne blitt utbetalt for begge husstander dersom måler i utleieboligen ble registrert under et annet navn.   Selskapet mener at denne forståelsen fremgår tilstrekkelig klart av avtalevilkårene.    Nemnda ser slik på saken:    Saken gjelder uenighet om forståelsen av vilkår om velkomstbonus. Spørsmålet er om klager kan kreve utbetalt velkomstbonus for to avtaler, inngått for bolig og utleiebolig.   Slik saken er opplyst inngikk partene to separate avtaler om kraftleveranse til henholdsvis klagers bolig og utleiebolig den 13. juli 2022. Etter at klager så inngikk avtale med en annen kraftleverandør for leveranse av kraft i august 2022, inngikk han på nytt 1. september 2022 avtaler med innklagede, Å Strøm AS, om samme produkt – «Coop Strømavtale» – for de to adressene som det ble inngått avtale om i juli 2022. Klager mottok i forbindelse med avtaleinngåelsen en utbetaling på kr 200 i velkomstbonus for den ene av avtalene, men har overfor nemnda krevd at selskapet utbetaler velkomstbonus for begge avtaler.   Spørsmålet i saken er om klager med grunnlag i avtalen kan kreve utbetalt velkomstbonus en gang for begge avtaler, eller om han kun har krav på én bonus.   Slik saken er opplyst ble det inngått avtale mellom partene om følgende vilkår:   «Ved å bestille Coop strømavtale mottar kunden en velkomstbonus på kr 200,-. Velkomstbonus gjelder ved førstegangs bestilling av avtalen, og utbetales en gang pr. husstand.»    Etter nemndas vurdering tilsier en naturlig språklig forståelse at velkomstbonusen må anses begrenset til én avtale per kundeforhold, og at klager dermed ikke har krav på velkomstbonus for begge avtaler. Nemnda mener det ikke kan ha betydning at avtalene gjelder kraftleveranse til to forskjellige husstander når begge avtaler er oppført på samme kunde. Det fremgår av avtalebestemmelsen at velkomstbonusen tilkommer «kunden» og at den bare gjelder ved førstegangsbestilling av avtalen. Der en kunde bestiller leveranse av strøm til flere målere/eiendommer, mener nemnda det er klart at avtalebestemmelsen innebærer at dette ikke er å regne som en førstegangsbestilling, selv om det ikke har vært levert strøm til måleren tidligere. At det fremgår at velkomstbonusen kun utbetales en gang per husstand, fremstår mest naturlig som en måte å begrense at førstegangsbonus utbetales til samme husstand flere ganger, for eksempel ved at avtalen tegnes av ulike medlemmer av samme husstand.  I den grad husstandsvilkåret i det hele tatt reiser tvil om forståelsen, er det i alle tilfeller klart at bonusen er begrenset til førstegangsbestillinger. Når klager bestiller to avtaler om leveranse til to ulike adresser, må dette anses som en andregangsbestilling for den ene av avtalene. Nemnda kan ikke se at vilkåret førstegangsbestilling skal forstås avgrenset til den enkelte måler der klager har avtale om leveranse av strøm til flere målere, uansett om leveransen skjer innenfor rammen av en avtale eller formelt innenfor rammen av flere separate avtaler.    Nemnda finner også støtte for sitt syn i den omtalen av velkomstbonusen som fremgår av Coops «FAQ» for den aktuelle avtalen, der det heter:   Jeg har to strømabonnement, på huset og hytta. Får jeg bonus på begge?   Ja, du får 2 % medlemsbonus på alle dine anlegg som er tilknyttet Coop strømavtale. Velkomstbonusen utbetales en gang, uavhengig av antall anlegg.   Omtalen innebærer at en annen bonus – Coops medlemsbonus basert på forbruk – beregnes ut fra samlet forbruk for alle de målere klager har inngått avtale for, mens velkomstbonusen kun utbetales én gang, uavhengig av antall målere klager har inngått avtale for. Dette er i samsvar med en naturlig forståelse av avtalen mellom klager og innklagede, Å Strøm AS.   Klager har etter dette ikke krav på velkomstbonus for begge avtalene han inngikk.   Nemndas konklusjon er at klager ikke gis medhold.   Uttalelsen er enstemmig.   VEDTAK    Klager gis ikke medhold.   Oslo, 20. november 2023     Henrik E. Kolderup, leder   Thomas Iversen, Forbrukerrådet   Lars Lima, Fornybar Norge     Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om krav om tilbakebetaling med grunnlag i angrerettutøvelse og betalingsplikt for etterfakturert forbruk. Klager anførte at han utøvde angreretten rettidig som følge av manglende opplysninger om angrerett, og at han hadde rett på tilbakeføring av samtlige innbetalinger i avtalen. Klager bestred videre betalingsplikt for etterbetalingskravet med grunnlag i aktsom god tro. Haugaland Kraft Energi AS bestred klagers krav og anførte at angrefristen var oversittet ved at det ikke gjaldt en utvidet frist. Selskapet bestred i alle tilfeller tilbakebetaling av kostnader i avtalen. Klager ble gitt delvis medhold under dissens om rettsvirkningene. Haugaland Kraft Energi AS og Fagne AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.     Saken gjelder uenighet om etterfakturering og tilbakebetaling ved angrerettutøvelse.       Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3, 1-4 og 2-2.       Historikk:    31.08.2021 – Klager får montert AMS-måler uten aktivert kommunikasjonsmodul. Klagers forbruk stipuleres frem til 23.09.2022.   23.09.2022 – Avtalen overføres fra klager til klagers bedrift.   06.10.2022 – Ny avtale inngås mellom partene med avtalt oppstart 30.09.2022.  23.12.2022 – Klager mottar angrerettopplysninger.    05.01.2023 – Klager utøver angrerett.       Krav: Klager krever fullstendig tilbakebetaling av foretatte innbetalinger i avtalen med grunnlag i angrerettutøvelse. Han bestrider videre betalingsplikt for etterfakturert beløp.       Partenes anførsler:        Klager hevder at han utøvde angreretten rettidig, og at han derfor har krav på å få tilbakeført alle innbetalinger foretatt i henhold til avtalen. Klager anfører at selskapet har misligholdt sin opplysningsplikt på avtaletidspunktet. Han anfører videre at det i alle tilfeller gjaldt en fornyet angrefrist ved utsendelsen av angrerettopplysninger den 23.12.2022.       Klager bestrider etterfaktureringskravet under henvisning til at han har vært i aktsom god tro om at forbruket hans ble stipulert. Han mener at selskapet har misligholdt sin aktivitetsplikt.        Haugaland Kraft Energi AS bestrider klagers tilbakebetalingskrav under henvisning til at angreretten ikke ble utøvd rettidig. Selskapet   anfører at klager ble gitt angrerettopplysninger i samsvar med angrerettloven på avtaletidspunktet, og at utsendelsen av angrerettopplysninger den 23.12.2022 ikke utløste ny angrefrist.    Selskapet anfører at klager, for det tilfellet at han hadde angreretten i behold da denne ble påberopt, ikke har krav på å få samtlige innbetalinger tilbakeført. Selskapet anfører at kraftleveranser ikke omfattes av § 26 annet ledd bokstav a.        Nemnda ser slik på saken:       Saken gjelder to spørsmål. Den gjelder for det første uenighet om tilbakebetalingskrav der klager påberopte angrerett. Problemstillingen er om angreretten er utøvd i rett tid, og om klager i så fall har rett på tilbakebetaling av vederlag for leverte tjenester. Saken gjelder for det annet innsigelser til en faktura fra innklagede med etterfakturering av strøm. Forbruket gjelder et tidligere avtaleforhold mellom partene der klagers forbruk var stipulert av netteier.       Slik det fremgår, hadde klager avtaleforhold med innklagede frem til 23.09.2022, før avtalen ble overført til klagers bedrift. Ny avtale mellom partene ble så inngått 06.10.2022, med avtalt oppstart satt til 30.09.2022. Nemnda legger til grunn at de to leveranseforholdene må bedømmes som separate avtaler, ettersom det var et avbrudd mellom dem på ca. en uke. Nemnda påpeker for øvrig at hvis de to avtalene ble vurdert som et sammenhengende avtaleforhold uten hensyn til avbruddet, ville klagers angrerett trolig vært fremsatt for sent, jf. lengstefristen på 12 måneder og 14 dager i angrerettloven § 21 tredje ledd.      Nemnda ser først på angrerettsspørsmålene i avtalen som ble inngått 06.10.2022 med avtalt oppstart 30.09.2022, og som den ene av de omstridte fakturaene, fakturanr. 82963438, synes å gjelde. Klager innga 05.01.2023 erklæring om utøvelse av angrerett og fremsatte krav om tilbakebetaling av samtlige foretatte innbetalinger i avtalen.      Etter angrerettloven § 20 har forbrukeren rett til å gå fra avtalen dersom melding gis til den næringsdrivende innen utløpet av angrefristen. Angrefristen er regulert i § 21. Første ledd angir en hovedregel om angrefrist for tjenester på 14 dager fra avtaleinngåelsen. Der den næringsdrivende ikke har oppfylt opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, angir bestemmelsens tredje og fjerde ledd særregler om når angrefristen utløper. I slike tilfeller utløper angrefristen 14 dager etter at slike opplysninger er gitt, jf. fjerde ledd. Fristen utløper imidlertid senest 12 måneder og 14 dager etter avtaleinngåelsen, jf. tredje ledd. Alle fristene i § 21 regnes fra dagen etter den fristutløsende begivenheten, jf. § 6.      Siden klager påberopte seg angreretten 05.01.2023, er det avgjørende for om klager hadde angreretten i behold da den ble gjort gjeldende, om den utvidede angrefristen i § 21 tredje og fjerde ledd får anvendelse. Bestemmelsene forutsetter at den næringsdrivende ikke har oppfylt sin opplysningsplikt etter § 8 første ledd bokstav h før avtaleinngåelsen.       Angrerettloven § 8 første ledd bokstav h oppstiller et krav for den næringsdrivende – før avtalen inngås – til å «på en klar og forståelig måte» gi forbrukeren opplysninger om at det foreligger angrerett samt vilkårene, tidsfristene og fremgangsmåtene for å bruke angreretten. Slik bestemmelsen lød på tidspunktet for avtaleinngåelsen i denne saken, skulle den næringsdrivende også opplyse om at det forelå angreskjema. Det er den næringsdrivende selv som har bevisbyrden for at opplysningsplikten er oppfylt før avtaleinngåelsen, jf. § 7.       Slik saken er opplyst mottok klager i forbindelse med avtaleinngåelsen en SMS med lenke til informasjon om avtalen og avtalevilkårene. Selskapet har anført at opplysningsplikten i § 8 første ledd bokstav h ble oppfylt ved at opplysningene var inntatt i avtalevilkårene som det ble lenket til i SMS-en. Det var videre lenket til det som tilsynelatende var angreskjema i avtalevilkårenes pkt. 5. Slik saken er opplyst besvarte klager denne SMS-en bekreftende.      Nemnda bemerker at selv om det er et vilkår for å bestille avtalen at de aktuelle vilkårene er akseptert, er det ingen holdepunkter for at kunden måtte gå gjennom dokumentene det var lenket til for å kunne bekrefte bestillingen som derfor gjør det sannsynlig at klager gjorde seg kjent med dokumentene. Hvilket innhold som hyperlenkene ledet til, lar seg heller ikke etterprøve slik saken er opplyst. Nemnda påpeker at det ved bruk av hyperlenker ikke lar seg bekrefte hvilke opplysninger som det den gangen ble lenket til, se nærmere om dette i samlevedtak i sak 23-011 m.fl. mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023, samtidig som det uansett ikke er godtgjort at opplysningene er gitt «på en klar og forståelig måte», jf. angrerettloven § 8 første ledd innledningsvis. Nemnda kan derfor ikke se at selskapet har godtgjort at opplysningene etter § 8 første ledd bokstav h er gitt.      Reglene om utvidet angrefrist i angrerettloven § 21 tredje og fjerde ledd får dermed anvendelse. Slik saken er opplyst legger nemnda til grunn at selskapet 23.12.2022 sendte ut opplysninger om angrerett som utløste angrefrist, jf. § 21 fjerde ledd. Da klager innga sin erklæring om angrerett 05.01.2023, befant han seg følgelig innenfor angrefristen.      Nemnda bemerker at avtalen som ble inngått 06.10.2022 hadde avtalt oppstart 30.09.2022. Angrerettloven § 19 gjelder for tjenesteavtaler inngått ved fjernsalg, og regulerer oppstart av levering før utløpet av angrefristen. Slik bestemmelsen lød da avtalen ble inngått i denne saken, fastsatte den at der forbrukeren «[ø]nsker […] at levering av tjenester starter opp før utløpet av angrefristen, jf. § 21, skal den næringsdrivende kreve at forbrukeren uttrykkelig ber om dette». Der en slik uttrykkelig anmodning fra forbrukeren er dokumentert, kan dette få betydning for forbrukerens rettigheter i oppgjøret etter utøvelsen av angreretten, jf. § 26 første ledd og andre ledd bokstav b.      Nemnda kan ikke se at Haugaland Kraft Energi AS har dokumentert noen slik uttrykkelig anmodning om oppstart før utløpet av angrefristen i denne saken. At oppstart av avtalen ble satt til 30.09.2022, mens avtalen ble inngått 06.10.2021, kan heller ikke forstås som noen uttrykkelig anmodning om oppstart av leveransen før utløpet av angrefristen. Rent faktisk forutsatte dette oppstartstidspunktet at leveransen startet opp før utløpet av 14-dagersfristen i medhold av angrerettloven § 21 første ledd, men noen uttrykkelig anmodning om dette er ikke gitt.      Når det gjelder rettsvirkningene av at angreretten er utøvd i rett tid for avtalen som ble inngått 06.10.2022, har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall.      Flertallet  – nemndleder Kolderup med dobbeltstemme og forbrukerrepresentant Norman – viser til flertallets syn i nevnte samlevedtak av 12. juni 2023 mot Haugaland Kraft Energi AS. Angrerettloven § 26 andre ledd sammenholdt med § 24 første ledd, innebærer at forbrukerens betalingsplikt bortfaller i sin helhet der angreretten utøves og den næringsdrivende ikke har oppfylt sin opplysningsplikt etter § 8 første ledd bokstav h, og kunden har krav på å få tilbakeført sine betalinger under avtalene. Dette gjelder både fakturert og ikke-fakturert forbruk. Der betaling har funnet sted, skal innklagede tilbakeføre betalingene, jf. angrerettloven § 24 første ledd. Der forbruket ikke er betalt, skal betalingskravet frafalles. Dette gjelder så langt flertallet kan se blant annet den ene av de to omstridte fakturaene med fakturanr. 82963438.      Flertallet bemerker videre for ordens skyld at kundens rett til strømstøtte ikke påvirkes av at angreretten utøves, se samlevedtaket av 12. juni 2023. Ved oppgjøret skal altså strømstøtten tilkomme kunden, jf. strømstønadsloven § 4. Der strømstøtten er avregnet av kraftselskapet ved gjennomfakturering fra netteier og brukt som delbetaling for kraftleveransen, skal kraftleverandøren utbetale dette beløpet til strømkunden sammen med de beløp kunden har betalt, jf. strømstønadsloven § 6 første og andre ledd forutsetningsvis.      Klager har videre krav på forsinkelsesrenter regnet fra 30 dager etter påkrav er satt frem av kunden om tilbakebetaling etter utøvelse av angreretten, jf. forsinkelsesrenteloven § 2, se blant annet sak flertallets syn i sak 22-1539.      Flertallet finner ikke grunnlag for å ta nærmere stilling til omfanget av klagers tilbakebetalingskrav for betalinger foretatt i avtalen som ble inngått 06.10.2022.      Mindretallet  – bransjerepresentantene Hilde og Lima – viser til mindretallets syn i det nevnte samlevedtaket av 12. juni 2023, og legger til grunn en annen lovtolkning av § 26 andre ledd. Etter mindretallets syn er flertallets syn svakt forankret i rettskildene, samtidig som EØS-rettslige kilder heller ikke kan begrunne flertallets resultat. Mindretallet fremhever de urimelige virkningene av flertallets forståelse og bemerker at konkrete rimelighetsbetraktninger må få større vekt i situasjoner der fullstendig tilbakebetaling vil kunne ramme den næringsdrivende urimelig hardt.      Mindretallet er av den oppfatning at kunden ikke har krav på å få tilbakeført foretatte innbetalinger i strømavtalen, og finner derfor ikke grunn til å gå nærmere inn på den konkrete beregningen av kravet.      En samlet nemnd ser så på etterfaktureringsspørsmålet knyttet til avtalen som opphørte 23.09.2022, og som den andre av de omstridte fakturaene, fakturanr. 82341264, synes å gjelde. Som det fremgår over, bedømmer nemnda dette som en separat avtale fra den som ble inngått 06.10.2022. Klagers utøvelse av angreretten er ikke av betydning for denne avtalen.     Nemnda bemerker for ordens skyld at den ikke kan se noe til hinder for at Haugaland Kraft Energi AS fremsatte faktura med etterfakturering for et avtaleforhold som var avviklet. Etterfaktureringen gjaldt forbruk fra tiden avtalen løp. På tidspunktet faktureringen skjedde, var et nytt avtaleforhold på plass mellom selskapet og klager. Hvorvidt tilsvarende etterfakturering kunne skjedd dersom det ikke var et aktivt avtaleforhold mellom leverandøren og kunden, finner ikke nemnda grunn til å gå inn på her.      Nemnda bemerker at nevnte faktura med etterfakturering omfatter forbruk fra 01.08.2021. Nemnda har i sin praksis lagt til grunn at oppsigelse av avtaler i forbindelse med for eksempel leverandørbytter kan anses som utøvelse av angrerett, jf. angrerettloven § 20. I dette tilfellet legger nemnda til grunn at oppsigelsen av avtalen i forbindelse med kundebyttet som ledet til opphøret 23.09.2022 ble fremsatt utenfor lengstefristen på 12 måneder og 14 dager fra avtaleinngåelsen, slik at angreretten – betraktet på denne måten – uansett er utøvd for sent, jf. angrerettloven § 21 tredje ledd.      Slik saken er opplyst er det reist spørsmål om beregningen av det etterfaktureringskravet som nevnte faktura gjelder. Klagers forbruk ble stipulert i perioden mellom 31.08.2021 og 23.09.2022, og nevnte faktura av 09.12.2022 gjelder etterbetalingskrav fra kraftleverandøren for ikke-fakturert forbruk i denne perioden. Klager bestrider denne fakturaen.      Etter standard kraftleveringsavtale § 2-2 første ledd er utgangspunktet at ved feil håndtering av måledata eller ved faktureringsfeil, kan kraftleverandør kreve tilleggsbetaling. Etter § 2-2 andre ledd kan kraftleverandøren likevel ikke kreve tilleggsbetaling dersom feilen skyldes forhold hos kraftleverandøren eller noen kraftleverandøren svarer for, og kunden var i aktsom god tro. I dette tilfellet er det både spørsmål om faktureringsfeilen skyldtes forhold hos Haugaland Kraft Energi AS, og videre om klager i så fall var i aktsom god tro om forholdet.        Nemnda bemerker at det i denne saken ikke er godtgjort at feilen skyldes forhold hos kraftleverandøren. Feilen synes å bestå i at det har foreligget feil ved klagers måler som har medført at forbruket har blitt stipulert. Slik saken er opplyst har klager i hele stipuleringsperioden ikke blitt avregnet for forbruket sitt. Dette er i seg selv ikke en feil som skyldes forhold hos Haugaland Kraft Energi AS. Hvorvidt netteier – Fagne AS – i denne sammenheng er noen som kraftleverandøren svarer for, er det ikke nødvendig for nemnda å ta stilling til, idet nemnda uansett vurderer at klager ikke har vært i aktsom god tro om feilen.      Flertallet oppfatter at klager hadde oppfordring til å reagere på de løpende fakturaenes størrelse fra Haugaland Kraft Energi AS i perioden, ettersom forbruket hans ble stipulert til 0 kWh. Han er videre kun fakturert for fastbeløp ved gjennomfakturering av nettleie, samt tillegg for manglende kommunikasjonsmodul. I følge tilsvaret fra Haugaland Kraft Energi AS, fikk han månedlige SMS-er om måleravlesning, men uten å melde inn forbruk før ved inngåelsen av den senere avtalen 06.10.2022. Selv om klager har vært i god tro om at han er avregnet korrekt, kan nemnda ikke se at den gode troen har vært aktsom når det har fremgått av løpende fakturaer at han ikke er belastet for kraftforbruk. Klager har vært oppført på avtale om AvtaleGiro, men dette har likevel ikke hatt betydning for nemndas bedømmelse av saken. Den enkelte kunde plikter å føre tilsyn med sitt forbruk, se sak 21-853, 22-240 og 23-745.      Etter dette mener nemnda at klager ikke skal fritas fra etterbetalingskravet slik dette fremgår av nevnte faktura med fakturanr. 82341264.      I samsvar med flertallets syn når det gjelder angrerett for den senere avtalen, og basert på nemndas enstemmige syn når det gjelder etterfaktureringen, gis klager delvis medhold.            VEDTAK       Klager gis delvis medhold.      Oslo, 15. april 2024      Henrik E. Kolderup, leder   Gustav Norman, Forbrukerrådet   Astrid M. Hilde, Fornybar Norge    Lars Lima, Fornybar Norge      Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Fosenkraft Energi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.       Saken gjelder uenighet om krav om tilbakebetaling med grunnlag i angrerettutøvelse.     Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4 og angrerettloven.      Historikk:   01.12.2021 – Klager bestiller fastprisproduktet «Fastkraft» hos selskapet.   02.12.2021 – Klager bekrefter tilbud per SMS.   01.01.2022 – Oppstart av kraftleveranse.   30.11.2022 – Klager varsles om utløp av fastprisavtalen 01.01.2023 og overføring til spotprisproduktet «Markedskraft» 02.01.2023.   21.12.2022 – Selskapet sender ut angrerettopplysninger og angreskjema per e-post.   30.12.2022 – Klager påberoper angrerett. 10.01.2023 – Klager sier opp kundeforholdet.    Krav: Klager krever tilbakeført samtlige innbetalinger foretatt i den angrede avtalen.     Partenes anførsler:      Klager hevder at hun hadde angreretten i behold da hun 30. desember 2022 gjorde den gjeldende. Hun viser til at selskapet ikke oppfylte sin opplysningsplikt før angreskjema ble sendt på varig medium 21. desember 2022. Hun viser til at det ikke er tilstrekkelig å meddele angreskjema gjennom hyperlenke. Klager hevder at den utvidede angrefristen ble utløst og at hun på denne bakgrunn angret avtalen rettidig. Hun viser videre til at hun som følge av å ha utøvd sin angrerett rettidig, har krav på fritak for betalingsplikt for strøm som er levert og forbrukt, samt tilbakebetaling av samtlige innbetalte ytelser i avtalen.      Fosenkraft Energi AS bestrider klagers tilbakebetalingskrav. Selskapet hevder for det første at klager aldri utøvde angreretten. Selskapet viser til at henvendelsen fra klager 30. november 2022 ikke kan anses som en utøvelse av angreretten. Det peker på at klager aldri sendte inn angreskjema eller ga uttrykk for et ønske om å angre avtalen. Selskapet viser videre til at klager sa opp avtalen i januar 2023 og at kundeforholdet er avsluttet.     Selskapet bestrider i alle tilfeller tilbakebetalingsplikt, og viser til at klager har vært oppført på en svært gunstig fastprisavtale og at hun i tillegg har mottatt strømstøtte. Selskapet viser også til at det har oppfylt sin opplysningsplikt, og at det ikke foreligger utvidet angrefrist.    Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder krav om fritak fra betalingsplikt og tilbakeføring av foretatte betalinger med grunnlag i angrerettsutøvelse.    Slik saken er opplyst for nemnda, ble avtale om fastpris inngått mellom partene 1. desember 2021 over Internett. Selskapet sendte 21. desember 2022 ut opplysninger om angrerett og angrerettskjema til alle kunder som hadde inngått avtale med selskapet de siste 12 månedene. Med grunnlag i denne henvendelsen kontaktet klager selskapet om utøvelse av angrerett.    Angrerettloven § 21 første ledd angir en angrefrist på 14 dager fra avtaleinngåelsen. Avtalen i denne saken ble inngått 11. november 2022, slik at den ordinære angrefristen derfor var utløpt da klager utøvde angreretten gjennom produktbyttet. Etter angrerettloven § 21 tredje og fjerde ledd har klager likevel utvidet angrefrist i situasjoner der den næringsdrivende ikke har oppfylt opplysningsplikten ved avtaleinngåelsen etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h. I en slik situasjon utløper angrefristen tidligst 14 dager fra tidspunktet da den næringsdrivende oppfyller den nevnte opplysningsplikten, likevel senest 12 måneder og 14 dager fra avtaleinngåelsen. I alle tilfeller beregnes fristene etter særregelen i angrerettloven § 6.    Klager har gjort gjeldende at selskapet ikke oppfylte sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h før ved utsendelsen av e-posten 21. desember 2022. Selskapet har gjort gjeldende at klagers henvendelse til selskapet 30. desember 2022 ikke kan anses som en tilstrekkelig utvetydig erklæring til å kunne utgjøre en angrerettserklæring etter angrerettloven § 20. Slik saken står for nemnda, er det ikke nødvendig å ta stilling til disse spørsmålene.    Så langt klagers kontakt med selskapet 30. desember 2022 skal anses som en erklæring om utøvelse av angrerett, er det klart at dette skjedde utenfor lengstefristen for angreretten etter angrerettloven § 21 tredje ledd på 12 måneder og 14 dager etter avtaleinngåelsen.    Da selskapet sendte ut opplysninger om angrerett 21. desember 2022, var klagers angrerett utløpt. Nemnda er kritisk til at selskapet sendte ut villedende opplysninger om angrerett til kunder som i ethvert tilfelle ikke hadde sin angrerett i behold. Nemnda kan likevel ikke se at misvisende opplysninger om angrerett i seg selv kan gi klager grunnlag for en utvidet frist utover lengstefristen i angrerettloven § 21 tredje ledd. Nemnda viser til sitt samlevedtak i sak 23-011 m.fl. mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023 på dette punkt.    Det er etter dette heller ikke nødvendig å ta stilling til de øvrige spørsmål saken reiser.    Nemndas konklusjon er at klager gis ikke medhold.    Uttalelsen er enstemmig.      VEDTAK     Klager gis ikke medhold.      Oslo, 13. mai 2024    Henrik E. Kolderup, leder  Thomas Iversen, Forbrukerrådet  Astrid M. Hilde, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge      Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Fortum Strøm AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.      Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for levert kraft.      Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4 og angrerettloven.      Historikk:   11.11.2022 – Partene inngår avtale om spotprisproduktet «Fortum Marked» ved dørsalg.   12.12.2022 – Klager mottar første faktura og reagerer på kravets størrelse.   15.01.2023 – Klager sier opp avtalen.      Krav: Klager bestrider betalingsplikt for samtlige fakturaer utstedt i avtaleperioden.      Partenes anførsler:      Klager bestrider betalingsplikt for omtvistede fordringer med grunnlag i at hun mener hun fikk uriktige opplysninger ved avtaleinngåelsen. Hun hevder hun ble forespeilet en avtale som skulle være rimeligere enn den avtalen hun hadde hos daværende kraftleverandør. Hun viser til at hun ble oppfordret av selskapets selgerrepresentant til å inngå den aktuelle avtalen.     Klager hevder at selskapet ikke har oppfylt garantien som ble gitt på avtaletidspunktet og bestrider betalingsplikt for den delen av kravet som overstiger det hun ellers ville betalt.      Klager reagerer på betalingskravenes størrelse sammenlignet med året før.      Fortum Strøm AS opprettholder de omtvistede fakturaene under henvisning til avtalen. Selskapet anfører at klager har betalingsplikt som følge av at hun aksepterte vilkårene. Det viser til avtaleaksepten gitt per SMS i etterkant av innsalget. Selskapet anfører at det ikke foreligger grunnlag for å frita henne for betalingsplikten etter avtalen.     Fortum Strøm AS hevder at det ikke ble gitt garanti om en rimeligere strømavtale enn hos klagers tidligere leverandør, idet det ikke har innsyn i avtaler med andre kraftleverandører. Klager har hatt en rimelig avtale og at forskjeller må dermed skyldes økt markedspris.     Nemnda ser slik på saken:     Saken gjelder tvist om betalingsplikt for levert kraft.    Slik saken er opplyst for nemnda, ble klager oppsøkt ved dørsalg 11. november 2022 med tilbud om å tegne strømavtale hos Fortum Strøm AS. Med grunnlag i tilbudet inngikk hun da avtale om produktet «Fortum Marked», som var et spotprodukt med fastbeløp på 35 kroner og påslag per kWh på 3,9 øre. I forbindelse med innsalget svarte hun ja på følgende SMS:    «Hei! Takk for din bestilling av Fortum Marked (Fastbeløp kr 35 pr. mnd og påslag  3,9 øre kWh) med 60 dager uten fastbeløp og påslag fra Fortum. Svar "JA  FORTUM" på denne SMSen for å bekrefte avtalen, samt at du nå foretar deg et  leverandør-bytte. Du har 14 dagers angrerett. Vilkår og angrerettskjema finner  du her: [lenke] Hilsen oss i Fortum. Tlf: […]»   Klager hevder hun i forbindelse med innsalget ble forespeilet en lavere strømpris enn hun da hadde, og har begrunnet sine innsigelser mot de fakturerte beløpene på dette. Det er klager som må godtgjøre at en slik bindende garanti er gitt. Nemnda kan ikke se noen holdepunkter for at dørselgeren har gitt uttalelser som kan tas til inntekt for at det ble gitt en prisgaranti. Det er ikke vist til noen slik garanti i den SMS-en som foreligger, og det foreligger heller ikke andre opplysninger som underbygger dette. Nemnda er samtidig enig med Fortum Strøm AS i at siden det her er tale om et spotprisprodukt, kan eventuelle prisforskjeller fra det klager tidligere måtte ha betalt, skrive seg tilbake til endringer i markedssituasjonen for strøm.    Selv om klager ikke har påberopt seg angrerett, ligger denne saken slik an at nemnda finner grunn til å vurdere klagers krav om priskorreksjon opp mot angrerettlovens regler. Dørsalg som i den foreliggende situasjonen reguleres av angrerettloven som en avtale inngått utenom faste forretningslokaler, jf. angrerettloven § 1 og § 5 bokstav d, og forbrukeren har angrerett.     Leveransen til klager opphørte 15. januar 2023, og det fremgår av sakens dokumenter at det var klager som tok initiativet til opphøret, ved at hun byttet tilbake til tidligere leverandør. For at angreretten skal anses utøvd, kreves det at klager på klar og utvetydig måte erklærer at hun vil gå fra avtalen, men ikke at dette gjøres uttrykkelig under henvisning til angreretten. En alminnelig oppsigelse gjennom et produktbytte, er etter nemndas praksis tilstrekkelig.    Angrerettloven § 21 første ledd angir en angrefrist på 14 dager fra avtaleinngåelsen. Avtalen i denne saken ble inngått 11. november 2022, slik at den ordinære angrefristen derfor var utløpt da klager utøvde angreretten gjennom produktbyttet. Etter angrerettloven § 21 tredje og fjerde ledd har klager likevel utvidet angrefrist i situasjoner der den næringsdrivende ikke har oppfylt opplysningsplikten ved avtaleinngåelsen etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h. I en slik situasjon utløper angrefristen tidligst 14 dager fra tidspunktet da den næringsdrivende oppfyller den nevnte opplysningsplikten, likevel senest 12 måneder og 14 dager fra avtaleinngåelsen. I alle tilfeller beregnes fristene etter særregelen i angrerettloven § 6.    Angrerettloven § 8 bokstav h – slik den gjaldt ved inngåelsen av denne avtalen – krevde at den næringsdrivende før avtaleinngåelsen «på en klar og forståelig måte» gir forbrukeren opplysninger om at «det foreligger angrerett og standardisert skjema for bruk av angrerett (angreskjema), samt vilkårene, tidsfristene og fremgangsmåtene for å bruke angreretten». Det er den næringsdrivende som har bevisbyrden for at opplysningsplikten er oppfylt, jf. angrerettloven § 7. Formålet er å sette forbrukeren i stand til å forstå og å bruke den angreretten som gjelder i avtalen, se i denne sammenheng blant annet EU-domstolens tolkningsuttalelse i dom 24. februar 2022 i sak C-536/20 Tiketa  avsnitt 42. Nemnda tilføyer at § 8 bokstav h ble ordlydmessig endret med virkning fra 1. oktober 2023, ved at det nå uttrykkelig fremgår at den næringsdrivende skal gi forbrukeren et standardisert skjema for bruk av angrerett (angreskjema). Om denne endringen viser nemnda til sine bemerkninger i samlevedtak i sak 23-056 m.fl.   I denne saken er det ikke holdepunkter for at Fortum Strøm AS ga opplysninger om angreretten på annen måte enn gjennom den SMS-en som klager besvarte med «Ja» i forbindelse med dørsalget, og som er gjengitt over. Spørsmålet blir om SMS-en innebar at Fortum Strøm AS oppfylte opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h.    I SMS-en gir selskapet opplysninger til klager om at hun har 14 dagers angrerett, men det gis ikke nærmere opplysninger om hvordan angreretten utøves. Det lenkes til et angrerettskjema, noe som innebærer at det gis opplysninger om at et angrerettskjema foreligger, men det er ikke kjent for nemnda hva denne lenken førte til og hvilke nærmere opplysninger som gis om angreretten og utøvelsen av den. Selv når det tas hensyn til at det er begrensninger for hvilken informasjon som kan gis via SMS, mener nemnda at Fortum Strøm AS ved denne fremgangsmåten ikke har gitt tilstrekkelig klare og forståelige opplysninger om alle forhold som omfattes av opplysningsplikten. Det er heller ikke godtgjort at opplysningsplikten er oppfylt av selskapet i ettertid. Nemnda viser ellers til sitt syn på opplysningspliktens rekkevidde i blant annet samlevedtak i sak 23-011 m.fl. mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023. Det er selskapet som har tvilsrisikoen om opplysningsplikten er oppfylt, jf. angrerettloven § 7.    Nemnda legger derfor til grunn at klagers angrefrist ikke var utløpt da klager foretok produktbyttet, som altså oppfyller kravene til utøvelse av angrerett, jf. angrerettloven § 21 tredje og fjerde ledd.    Nemnda ser så på rettsvirkningene som angrerettutøvelsen får i denne saken.    Ved bruk av angreretten, bortfaller partenes forpliktelser til å oppfylle avtalen, jf. angrerettloven § 23. Tvistepunktet i denne saken er om klager har krav på å bli fritatt for betalingsforpliktelsen for strøm som er levert og forbrukt, slik klager hevder.    Ved denne vurderingen har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall.    Flertallet  – nemndleder med dobbeltstemme og forbrukerrepresentant Iversen – viser til at der angreretten utøves rettidig, og den næringsdrivende ikke har oppfylt opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 bokstav h, følger det av angrerettloven § 26 at forbrukeren ikke har betalingsplikt for strøm som er levert, men ennå ikke betalt, og i tillegg har krav på å få tilbakeført alle betalinger som er foretatt under avtalen. Flertallet viser til EU-domstolens dom 17. mai 2023 i sak C-97/22 DC , samt til flertallsbegrunnelsen i samlevedtak i sak 23-011 m.fl. mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023. Dette flertallet slutter seg til den rettsanvendelsen som fremgår der. Utgangspunktet er derfor at klager i et tilfelle som dette har krav på tilbakeføring av de betalinger hun har foretatt i avtalen.   Klager har etter dette krav på å bli fritatt for betalingsplikt for strøm som er levert og forbrukt, men ennå ikke betalt, og har i tillegg krav på tilbakeføring av alle foretatte betalinger for kraft under avtalen. Så langt det har skjedd gjennomfakturering av nettleie, skal tilbakeføringen ikke omfatte den del av betalingene som gjelder nettleien. I den utstrekning et overskudd på strømstøtte har gått til å dekke deler av klagers betaling for levert kraft, har klager krav på å få tilbake også disse beløpene, ettersom det er en del av klagers betaling for levert kraft. Klager har i tillegg krav på forsinkelsesrenter på tilbakebetalingsbeløpet beregnet fra 30 dager etter forfall, jf. forsinkelsesrenteloven § 2. Flertallet viser til flertallets begrunnelse for denne forståelsen av forsinkelsesrenteplikten i samlevedtak i sak 23-056 m.fl. I denne saken ble angreretten ikke uttrykkelig påberopt av klager overfor selskapet, klagen til nemnda ble inngitt 13. januar 2023 mens leveransen ble avsluttet 15. januar 2023. Forsinkelsesrenter beregnes etter dette fra 30 dager etter 15. januar 2023.    Mindretallet  – bestående av bransjerepresentantene Hilde og Lima – mener at leverandørbyttet i denne saken i seg selv ikke kan betraktes som en utøvelse av angrerett. Det foreligger ingen konkrete holdepunkter for at et leverandørskifte i dette tilfellet var motivert av et ønske om å angre avtalen. Mindretallet viser til sitt syn i sakene 22-1539 og 23-254. Mindretallet kan heller ikke se at klager har krav på fritak fra betalingsplikt og tilbakeføring av foretatte betalinger for strøm som er levert og forbrukt av klager, og viser til mindretallets begrunnelse i samlevedtak i sak 23-011 m.fl. mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023 som dette mindretallet slutter seg til.   I samsvar med flertallets begrunnelse, er nemndas konklusjon at klager gis medhold.    Uttalelsen er avsagt under dissens.     VEDTAK     Klager gis medhold.    Oslo, 13. mai 2024    Henrik E. Kolderup, leder  Thomas Iversen, Forbrukerrådet  Astrid M. Hilde, Fornybar Norge   Lars Lima, Fornybar Norge    Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om overføring fra fastprisavtale til variabelavtale. Innklagede selskap hadde angitt et variabelprodukt som avtaletypen som klager ble overført til ved utløpet av en fastprisperiode. I samsvar med tidligere praksis fremhevet nemnda risikobildet ved variabelavtaler, og var kritisk til at et slikt produkt ble brukt som standardavtale ved utløp av fastprisperioden, fremfor et spotprodukt. Nemnda konstaterte likevel at selskapet hadde varslet både overgangen til variabelproduktet og prisendringene i variabelproduktet på riktig måte. Klager hadde rettet en rekke henvendelser til selskapet uten å ha fått svar, og kritiserte selskapets kundebehandling. Nemnda la til grunn at selskapet hadde besvart en del av henvendelsene, men at disse svarene ikke kan ha kommet frem til klager som følge av forhold klager har risikoen for. Nemnda mente likevel at enkelte sider ved oppfølgningen kunne kritiseres, men disse ga ikke grunnlag for at klager fikk medhold i klagesaken. Klager ble enstemmig ikke gitt medhold.    Gudbrandsdal Energi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.        Saken gjelder uenighet om overføring fra fastprisavtale til variabelavtale.       Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 5-3.       Historikk:    13.08.2021 – Partene inngår avtale om fastprisavtalen «Fastpris 1 år».      01.08.2022 – Fastprisavtalen utløper og klager overføres til variabelavtalen «Variabel Kraftpris».    19.10.2022 – Klager settes over på spotprisavtale etter å ha tatt kontakt med selskapet.        Krav: Klager krever tilbakebetalt differansen mellom variabelpris og spotpris for den perioden han var oppført på variabelavtalen.      Partenes anførsler:        Klager bestrider betalingsplikt etter variabelavtalen, og ønsker å bli kompensert for avviket mellom det han har betalt og det han ville betalt etter en spotprisavtale. Han viser til at han den 26. august 2022 tok kontakt med selskapet med spørsmål om hvilket produkt som ville være gunstigst for ham. Han mener selskapet må bære risikoen for at det ikke på et tidligere tidspunkt oppførte ham på en spotprisavtale. Klager opplever at det har vært vanskelig å komme i kontakt med selskapet og opplever ikke kundebehandlingen som tilfredsstillende.        Gudbrandsdal   Energi AS bestrider klagers krav og mener det ikke er grunnlag i avtalen for kravet. Selskapet viser til at klager fikk varsel om opphør av fastprisavtalen og om overføring til variabelavtalen. Selskapet hevder at det har gitt alle opplysninger som det skulle etter angrerettloven, og at det er sendt ut prisvarsler i tråd med standard kraftleveringsavtale.    Selskapet mener det har oppfylt sine plikter etter avtalen, og understreker at klager hele veien har stått fritt til å bytte kraftleverandør.          Nemnda ser slik på saken:       Saken gjelder uenighet om overføring fra fastprisavtale til variabelavtale, og om klager har krav på kompensasjon for prisdifferansen til en spotavtale.      Slik saken er opplyst for nemnda, inngikk partene 13. august 2021 avtale om fastprisproduktet «Fastpris 1 år» med en avtalt pris på 75,50 øre/kWh for en periode på ett år frem til 1. august 2022. I bestillingsbekreftelsen fra selskapet knyttet til denne avtalen fremgikk følgende:     «Avtalen er en Fastprisavtale. Kraftprisen er derfor bindende og kan ikke sies opp   eller endres i avtaleperioden. Dette punktet avviker fra standardvilkårenes §5-1.   Etter avtaleperioden vil man fortsette med variabel kraftpris, dersom annet ikke   blir avtalt. Ved eventuelt brudd på avtalen vil man kunne forplikte for GE sitt   reelle tap.»      Selskapet sendte 18. juli 2022 e-post til klager, der følgende fremgikk:      «Din fastprisavtale opphører 01.08.2022.   […]   Når fastprisavtalen opphører vil abonnementet gå over til avtalen Variabel kraftpris   som har en pris i dag på 295,125 øre/kwh.   Dersom du ønsker en annen strømavtale, kan du bestille dette på din kundeside fra   og med den 01.08.2022.   […]   Har du allerede inngått ny/annen avtale kan du se bort i fra denne e-posten.»      Begge e-postene er sendt til samme e-postadresse som klager har brukt i sin korrespondanse med selskapet og nemnda. Klager har ikke bestridt å ha fått e-postene. Det fremgår videre av klagers e-post 26. august 2022 at han visste at han på dette tidspunktet sto på en avtale om «variabel kraft». Nemnda legger derfor til grunn at han var blitt kjent med overføringen.      Variable kraftprodukter har den egenskap at de, i motsetning til fastprisavtaler, fluktuerer i samsvar med markedsprisene på kraft, men ikke på samme måte som spotpriser. Produktet bygger på markedets prognoser for fremtidige kraftpriser, og prisene settes til en fastpris for alle døgnets timer i en nærmere angitt periode. Produktet har en iboende risiko for at prognosene kan avvike fra den faktiske markedsutviklingen. Produktet samsvarer heller ikke med stønaden for ekstraordinære strømkostnader, som bygger på faktiske markedspriser.       Høsten 2022 inntraff det en rekke eksempler på at prisingen i variabelprodukter lå langt over    spotprisprodukter, som følge av at prognosene for prisutviklingen lå langt høyere enn det som ble den faktiske markedsprisutviklingen. Det er nemndas klare erfaring at denne iboende risikoen ved variabelproduktene ikke er noe forbrukere nødvendigvis fullt ut er kjent med eller forstår, og er en omstendighet selskapene bør fremheve overfor forbrukerkundene.      Etter nemndas syn er det uheldig at et variabelt kraftprodukt har vært angitt som det avtaleprodukt som kunden overføres til ved utløpet av en fastpriskontrakt med mindre kunden velger noe annet. Etter nemndas syn burde dette i stedet vært et standard spotprisprodukt.      Endringer av pris i variabelavtaler er underlagt varslingsplikt etter standard kraftleveringsavtale § 6 og prisopplysningsforskriften § 22. Utgangspunktet etter § 6 er at selskapet kan gjøre endringer i pris og øvrige vilkår, men disse må – med unntak for prisendringer knyttet til løpende spotpris – varsles kunden direkte, og endringen kan først tre i kraft 14 dager etter at direkte varsel er sendt kunden. Prisendringer etter 1. november 2022 skal varsles senest 30 dager før ikrafttredelsen, jf. prisopplysningsforskriften § 22.       Selskapet har fremlagt e-poster med prisvarsler som selskapet har sendt til klager. Dette er varsel 15. august 2022 der selskapet varslet om at prisen på variabelavtalen ville bli satt opp til 399 øre/kWh fra 29. august 2022, varsel 22. august 2022 der selskapet varslet om at prisen på variabelavtalen ville bli satt opp til 579 øre/kWh fra 5. september 2022, varsel 1. september 2022 der selskapet varslet om at prisen på variabelavtalen ville bli satt opp til 750 øre/kWh fra 14. september 2022, samt varsel 7. oktober 2022 der selskapet varslet om at prisen på variabelavtalen ville bli satt ned til 499 øre/kWh fra 9. oktober 2022. Nemnda konstaterer derfor at selskapet har godtgjort at de på rett måte har varslet prisendringene i samsvar med de varslingsfrister som gjaldt på de aktuelle varslingstidspunkter.      Selv om nemnda er kritisk både til variabelproduktet og til at dette ble brukt som standardprodukt når fastprisavtalen utløp, finner nemnda ikke grunnlag for at selskapet har begått feil knyttet til den kontraktsmessige oppfølgningen av klager i denne saken.      Klager ble først ført over på et spotprisprodukt 19. oktober 2022, etter at han fikk kontakt med en kundebehandler på telefon. Klager har kritisert selskapets håndtering av henvendelser fra ham, og nemnda finner derfor grunn også til å se nærmere på denne siden av saken.       Klager sendte en rekke e-poster til selskapet fra og med 26. august 2022 med forespørsel om veiledning om hva slags produkt han burde velge i stedet for variabelavtalen. Han kontaktet selskapet 26. august 2022 der han etterspurte hva som var selskapets gunstigste tilbud for kommende år, og han purret på tilbakemelding på denne e-posten ved e-poster 29. august, 31. august, 5. september, 6. september, 9. september, 12. september, 14. september, 16. september, 17. september, 19. september, 21. september, 22. september og 8. oktober 2022. Han har videre ifølge opplysningene i klagen gjort gjentatte forsøk på å ringe selskapets kundeservice, men har gitt opp som følge av lang ventetid på telefonen. I epost 22. september 2022 skrev klager eksempelvis følgende i e-post med emnetittel «VS: Ubesvarte e-mails!»:      «Til rette vedkommende, Jeg har i lang tid forsøkt å komme i kontakt med GE per e-post og per telefon. Det er ingen som svarer på e-mail eller på purringer! Jeg har ringt 61294700 2 forskjellige dager og sittet i 10 minutter for å lytte på et lydband som surrer rundt og rundt med takk for at du ringer - vi skal hjelpe deg så fort vi kan! Det er utrolig hvor dårlig kundeserien er blitt hos GE. Jeg håper at det er noen som reagerer og tar kontakt. Dersom ingen tar kontakt i løpet av uken - vil jeg vurdere å gå videre med saken.»      Selskapet har i e-poster til klager opplyst at e-postene ble besvart fortløpende etter hvert som de kom inn. Eposten 26. august 2022 ble ifølge selskapet besvart 30. august 2022. Selskapet har i e-poster til klager reist spørsmål ved om selskapets svar har havnet i klagers spamfilter.       Videre har selskapet i flere e-poster påpekt at de i det aktuelle tidsrommet hadde et stort antall kundehenvendelser, og at i situasjoner der klager purrer på tilbakemelding, for eksempel ved å sende et svar på sin egen tidligere melding, automatisk havner «nederst i bunken» av de kundehenvendelser som selskapet besvarer etter tur. Eksempelvis har selskapet fremlagt en e-post 21. september 2022 med emnetittel «Vs: Ubesvarte e-mails» der det skriver følgende:      «Viser til epostkorrespondanse med deg den 16.09.22, 19.09.22 og den 20.09.22.      Det er mange som prøver å kontaktes oss og vi gjør vårt ytterste for å besvare alle.   Et lite tips er at du kun sender en epost, da du havner "nederst" igjen hvis du sender purring på samme epost.      Hva som er gunstigste avtale for hytta er et utfordrende spørsmål.      Om det er en hytte som er lite brukt er kanskje spotprisavtale å foretrekke. Vi ser at det er et forventet årsforbruk på 18500 kwh for [adresse hytte].      Med spotpris betaler du markedspris, time for time. Det vil si at den endrer seg hver dag.      Med variable avtale beregnes samme pris gjennom døgnet. Du blir varslet 14 dager før om det blir endring i prisen du betaler. En slik avtale vil altså være noe mer forutsigbar, siden du alltid vet hva du betaler pr. kwh.      Det vil forkomme at du betaler mer pr. kwh i forhold til spotprisen med variabel avtale i perioder, men også omvent - at du betaler mindre enn spotpris.      Spørsmålet jeg tror du må spørre deg selv, er hvor forutsigbart du ønsker det, og hva som passer deg og ditt forbruksmønster.»      I annen e-post fra selskapet til klager 27. september 2022, sendt som svar på e-post med samme emnetittel, skrev selskapet ved en annen kundebehandler følgende:      «Vi opplever for tiden stor pågang i alle våre kanaler. Vi arbeider så raskt vi kan for å besvare alle henvendelser. Ventetid må påregnes da det er mange som ringer oss.      Grunnen til at du ikke har fått svar er fordi du har besvart dine egne e-poster fra 05.09, 09.09, 12.09, og 16.09. Dette fører til at din henvendelse legger seg som nylig mottatt hos oss. Vi besvarer alltid på de eldste henvendelsene først og da vil det ta enda lengre tid før du mottar et svar.      Spesifiser også gjerne hva vi kan hjelpe deg med i første e-post slik at vi får besvart dine spørsmål raskest mulig.»      Ikke alle e-postene klager har sendt fremstår imidlertid som svar på tidligere sendte purringer. I e-post 17. september 2022 med emnefelt «Strømavtale» skrev han eksempelvis:      «Hei, Hvilken strømavtale er gunstigst på hytta - variabel strøm eller spotpris? Vennligst send et snarlig svar. Mvh [klager]»      Denne ble besvart av selskapet ved samme kundebehandler som besvarte e-posten 27. september 2022, på følgende måte:      «Strømavtalen Spotpris følger markedsprisen på kraftbørsen Nord Pool, time for time, noe som normalt gir lave priser over tid. Du betaler timeprisen som gjelder for ditt prisområde, når du bruker strømmen.      Avtalen har et påslag på 1 øre per kilowattime, som dekker handelskostnader og lovpålagte elsertifikater. Det betyr at vi ikke tjener penger på strømforbruket ditt. Påslaget garanteres uendret i minst 12 måneder.      En variabel strømavtale passer for deg som foretrekker forutsigbarhet for strømprisen fremover. Strømprisen fastsettes for minimum to uker frem i tid, og du har samme pris uansett når på døgnet du bruker strømmen.   Prisen kan justeres opp eller ned med 14 dagers varsel om utviklingen i markedet skulle tilsi det.      I dag er spotprisen gjennomsnittlig 473,42 øre/kWh. Prisen på variabel kraftpris 750 øre/kWh. Akkurat nå er spotpris gunstigst. Ønsker du å bytte til dette, trenger vi en tilbakemelding.      Håper dette var oppklarende.»      Etter en samlet vurdering av saken mener nemnda det er sannsynlig at selskapets svar ikke har kommet frem til klager. Alle svarene er sendt til den samme e-postadressen som klager selv brukte. Det er derfor sannsynlig at selskapets svar ble stoppet i e-postfilter i klagers e-postkonto. Dette er i så fall klagers risiko. Nemnda bemerker samtidig at dersom henvendelser fra klager der han besvarer egne purringer gjør at henvendelsen fra klager havner «nederst i bunken», er dette samtidig kritikkverdig. Selskapet bør innrette kundebehandlingssystemene på en måte som tilsier at de tåler høy frekvens av henvendelser fra kunder. Der en kunde sender flere henvendelser, bør henvendelsene vurderes i sammenheng og eventuelt prioriteres.       Ut fra den store mengden henvendelser fra klager til tross for de svar som selskapet sendte, var det nærliggende at selskapet tok telefonisk kontakt med klager for å oppklare de spørsmål klager hadde. Det fremgår at selskapet gjorde dette, jf. e-post 16. september 2022 til klager:      «Prøvde å ringe deg, men fikk ikke svar.   Vi har stor pågang for tiden, og vi svarer fortløpende.      Det fremkommer som litt uklart i alle epostene du har sendt oss hva vi kan hjelpe deg med. Hva kan vi gjøre for deg?      Ser at vi har svart deg 01.09 angående saken om din faktura, samt at vi svarte deg 12.09 angående en faktura som du har fått fra Gausdal kommune.      Hører fra deg.»      Selv om det er sider ved selskapets kundeoppfølgningsrutiner som kan kritiseres, legger nemnda likevel avgjørende vekt på at selskapet har besvart en del av henvendelsene, men at svarene sannsynligvis ikke kom frem til klager som følge av forhold klager har risikoen for.      Nemnda kan etter dette ikke se at det verken er faktisk eller rettslig grunnlag for å ta klagers krav til følge ut fra en helhetsvurdering av selskapets oppfølgning av klagers henvendelser.      Nemndas konklusjon er at klager gis ikke medhold.      Uttalelsen er enstemmig.        VEDTAK       Klager gis ikke medhold.      Oslo, 13. mai 2024     Henrik E. Kolderup, leder   Gustav Norman, Forbrukerrådet   Astrid M. Hilde, Fornybar Norge    Lars Lima, Fornybar Norge      Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om hvilke vilkår som er avtalt og om selskapets oppfyllelse av prisgaranti. Nemnda kom til at partene hadde avtalt et spotprisprodukt. Nemnda uttrykte kritikk mot det aktuelle selskapets kontraktsvilkår på flere punkter. Nemnda tok til følge klagers krav om å bli fritatt for bruddgebyr med grunnlag i brudd på en oppsigelsesfrist på tre måneder, og klagers krav om kompensasjon for avvik mellom det han var fakturert og det han ville blitt fakturert ved en spotprisavtale. Klager ble enstemmig gitt medhold.    NordlysEnergi AS benyttet Fornybar Norges standardkontrakter så lenge det drev leveranse av kraft.         Saken gjelder uenighet om hvilke vilkår som er avtalt og om selskapets oppfyllelse av prisgaranti.         Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4.          Historikk:   25.08.2021 – Partene inngår avtale om produktet «Topp 3 Garanti» gjennom dørsalg.   18.01.2023 – Klager sier opp avtalen.      Krav:  Klager bestrider bruddgebyr og krever tilbakebetalt kr 7500.         Partenes anførsler:          Klager hevder at han ble utsatt for villedende markedsføring ved innsalget av avtalen. Han peker på at han ble forespeilet en spotprisavtale, men at han i realiteten inngikk en ugunstig variabelavtale. Klager hevder at han ble lurt inn i avtalen av selskapets representant. Han viser blant annet til at det aldri ble opplyst om tre måneder oppsigelsestid og til at han trodde at han etter spotprisperioden ville overføres til en lignende avtale.       Klager anfører at han er overfakturert under henvisning til de høye påslagene. Han mener at selskapet, særlig de tre siste månedene av 2022, har fakturert store påslag sammenlignet med andre leverandører. Klager understreker at påslagene heller ikke har fremkommet av fakturaene.      Klager anfører at selskapet ikke har oppfylt prisgarantien etter avtalen og stiller seg undrende til hvilke leverandører selskapet sammenligner seg med. Klager mener at innholdet i garantien fremstår uklart.      Klager bestrider bruddgebyret som følge av at han har fullført bindingstiden.      NordlysEnergi AS har ikke inngitt tilsvar i saken. Av klagers saksfremstilling fremgår det at selskapet opprettholder omtvistede fakturaer. Selskapet hevder at det har oppfylt sin opplysningsplikt overfor klager og mener at klager ikke har dokumentert sine påstander om det motsatte.        Selskapet fastholder videre at klager har betalingsplikt for bruddgebyret, men viser til at det har tilbudt klager å kreditere deler av det dersom han ønsker å fortsette avtalen.            Nemnda ser slik på saken:       Saken gjelder innsigelser til betalingsplikt i kraftleveringsavtale.      Slik saken er opplyst for nemnda, ble klager 25. august 2021 oppsøkt ved dørsalg med sikte på innsalg av strømavtale med innklagede, NordlysEnergi AS. Partene inngikk skriftlig avtale. Produktet det ble inngått avtale om, er beskrevet på følgende måte i avtaledokumentet:      «Topp 3 Garanti      Dette avtale dokumentet er inngått mellom kunde og NordlysEnergi AS. Avtalen er spesifisert i vilkårene som medfølger. Kunde oppfordres til å sette seg inn i hele avtalen, samt abonnementsvilkårene. Avtalen bekrefter bestilling av strømavtalen Topp 3 Garanti. Dette er en stabil avtale som følger markedet. Kunden betaler Kr. 0,- i månedsbeløp. Topp 3 Garanti er utstyrt med en konkurrentgaranti målt mot en referanseliste over våre konkurrenter. Avtalen har et minus påslag på 3øre/kWh  i 3 måneder fra oppstart. Deretter gjelder Topp 3 Garantien. Avtalen har 12 mnd. bindingstid .»      Saken står så langt i samme stilling som sak 23-124, også avgjort i samme møte.      Klager gjør gjeldende at han i samtalen med selger gjentatte ganger spurte om det var en spotprisavtale han inngikk avtale om, noe selgeren bekreftet muntlig, mens NordlysEnergi AS har overfor klager hevdet at det ikke var en spotprisavtale. NordlysEnergi AS har ikke inngitt tilsvar til nemnda. Nemnda bemerker at produktnavnet «Topp 3 Garanti» ikke trekker i noen bestemt retning på dette punkt. At avtalen er en «stabil avtale som følger markedet» trekker i retning av både en spotavtale og en variabelavtale, selv om en variabelavtale for så vidt er mer stabil enn en spotavtale. Det som likevel er avgjørende for nemnda, utover det som klager har opplyst om hva selger opplyste og som selskapet ikke har imøtegått, er det avtalte minuspåslaget. Et påslag er et kjennetegn ved spotavtaler ved at det avtales et påslag på den markedsmessige spotprisen. Til sammenlikning kjennetegnes variabelavtaler ved at det for gitte perioder settes en fast pris per kWh. At det i beskrivelsen ikke er sagt noe om varsling av endringer av prisen i beskrivelsen, taler også mot at dette er en variabelavtale.       I motsetning til i sak 23-124 har klager også fremlagt selskapets standardvilkår fra kontraktens bakside. Etter nemndas syn gir ikke disse vilkårene noen støtte av betydning for at produktet det ble inngått avtale om, ikke var en spotprisavtale. Nemnda bemerker for øvrig at vilkårene inneholder bestemmelser som fremstår som åpenbart urimelige, så som at selskapet kan reaktivere avtalen ensidig der en avtalt bindingstid brytes ved et leverandørbytte slik at kunden flyttes tilbake til selskapet, at selskapet fastsatte en oppsigelsestid på tre måneder i tillegg til en bindingstid og en klausul som tilsidesetter kravene til varslingstid om prisendringer i form av påslag i standard kraftleveringsavtale § 6.       Klager har i tillegg fremlagt velkomstbrev av 10. september 2021. I dette brevet er det vist til «sikringsstrategier», men det fremgår likevel ikke entydige indikasjoner på hva produktet i så fall er om det ikke er et spotprisprodukt. Nemnda kan derfor ikke se at disse dokumentene stiller tolkningsspørsmålet om hva slags produkt dette var, i noe vesentlig annet lys.      Nemnda viser også til avtaleloven § 37 første ledd nr. 3 til støtte for at det var avtalt spotpris, samt at selskapet ikke har inngitt tilsvar til nemnda. Samlet sett legger derfor nemnda til grunn klagers syn om at det var en spotprisavtale han ble forespeilet og som han inngikk.        Klager sa 18. januar 2023 opp avtalen, og byttet leverandør. Selskapet gjorde da gjeldende at han ikke hadde stått ut oppsigelsestiden på tre måneder, og krevde ham for et bruddgebyr på 1 200 kroner. Klager krever seg fritatt for bruddgebyret, og krever i tillegg en skjønnsmessig beregnet kompensasjon på 7 500 kroner, basert på avviket mellom det han er fakturert og det han ville blitt fakturert med en spotprisavtale.      Nemnda bemerker at i motsetning til sak 23-124, er det ikke aktuelt å anvende angreretten i denne saken. Nemnda viser til at klager, slik saken er opplyst, ga uttrykk for at han ville gå ut av avtalen 18. januar 2023. Dette var mer enn 12 måneder og 14 dager etter avtaleinngåelsen, slik at lengstefristen for utøvelse av angrerett var utløpt, jf. angrerettloven § 21 tredje ledd.      Når nemnda har lagt til grunn at klager inngikk en spotprisavtale, har han krav på å bli fakturert som om det var en spotprisavtale han sto på. Det fremgår av avtalen at han hadde krav på et minuspåslag på 3 øre per kWh de første tre månedene. For den etterfølgende perioden er påslaget ikke avtaleregulert, og nemnda legger derfor i mangel av andre holdepunkter til grunn at dette settes til null. Dette blir da førende for klagers krav.      Klager har som nevnt anslått kompensasjonskravet til 7 500 kroner. Selskapet har ikke inngitt tilsvar der klagers beregning av kompensasjonskravet imøtegås. Nemnda legger på denne bakgrunn til grunn at klager er overfakturert med et beløp minst tilsvarende 7 500 kroner.      Når det gjelder selskapets krav om bruddgebyr basert på brudd på avtalt oppsigelsesfrist på tre måneder, viser nemnda til at denne oppsigelsesfristen kom i tillegg til bindingstiden på 12 måneder, som klager oppfylte. Nemnda mener oppsigelsesfristen fremstår som både ubegrunnet og urimelig, jf. avtaleloven § 36, og kan ikke opprettholdes. Selskapets krav om bruddgebyr kan derfor heller ikke tas til følge, og klager må fritas fra dette kravet.      Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.      Uttalelsen er enstemmig.      VEDTAK       Klager gis medhold.     Oslo, 13. mai 2024      Henrik E. Kolderup, leder   Thomas Iversen, Forbrukerrådet   Astrid M. Hilde, Fornybar Norge    Lars Lima, Fornybar Norge      Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt uenighet om betalingsplikt for krav i variabelavtale og prisvarsling. Klager, som var en eldre kunde, hadde inngått avtale om et variabelprodukt. Klagen rettet seg mot fakturerte krav for oktober–desember 2022. Klager ba om å bli fritatt for betalingsplikt. Nemnda ga uttrykk for kritikk mot bruken av produkttypen overfor klager, samt påpekte at de priser som ble fakturert var svært høye, men kom til at det ikke var grunnlag for å frita klager fra betalingsplikt. Krav til varsling om prisendringer ble ansett oppfylt.   Klager ble enstemmig ikke gitt medhold.   Å Strøm AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.        Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for krav i variabelavtale og prisvarsling.       Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 6.       Historikk:    Januar 2022 – Partene inngår avtale om variabelproduktet «LOS Topp 5».      08.11.2022 – Klager mottar omtvistet faktura på kr 9 669,19.  02.01.2023 – Klager mottar omtvistet opphørsfaktura på kr 12 938,94.     Krav: Klager bestrider deler av de omtvistede fordringene og krever beløpet redusert.        Partenes anførsler:        Klager krever at selskapet kompenserer for deler av oktoberfakturaen og opphørsfakturaen med grunnlag i selskapets villedende markedsføring og manglende opplysninger. Klager hevder han ble forespeilet en forutsigbar og rimelig avtale, men at den i stedet ble svært dyr. Han mener at betalingskravenes størrelse ikke samsvarer med hans reelle forbruk.       Klager hevder videre at han ikke i tilstrekkelig grad har blitt varslet om prisene etter avtalen. Han viser til at han ikke har mottatt varsel og at han ikke ellers har hatt mulighet til å sette seg inn i prisvilkårene. Klager understreker at han ikke er kjent med hvordan varsel sendes ut.       Klager mener at det er urimelig at avtalen tilbys eldre uten at de har mulighet til å sette seg inn i hva vilkårene betyr for dem i praksis.         Å Strøm AS viser til korrespondansen med klager som dekkende for sitt syn i saken. Selskapet opprettholder de omtvistede fakturaene og mener klager plikter å betale dem etter avtalen. Selskapet viser til at partene inngikk en variabelavtale der prisen sikres for en lengre periode av gangen, noe som kan medføre større avvik mellom spotpris og variabelpris i perioder med større svingninger. Selskapet mener at klager selv har et ansvar for å bedømme hvilken avtale som vil være rimeligst i sitt konkrete tilfelle. Det viser videre til at hvilken avtale som er den rimeligste, vil kunne variere mellom avtaletypene.       Selskapet understreker at det sender ut varsel i forkant av prisendringer, og at kunden står fritt til å tre ut av avtalen dersom kunden har innvendinger til prisen. Varsler ble sendt per e-post.          Nemnda ser slik på saken:       Saken gjelder innsigelser til fakturering etter variabelavtale.      Slik saken er opplyst for nemnda, inngikk klager, som fylte 80 år i 2022, en avtale om leveranse av variabelproduktet «LOS Topp 5» med oppstart i januar 2022. De nærmere omstendighetene rundt avtaleinngåelsen er ikke belyst for nemnda.      De omstridte fakturaene i saken gjelder for det første faktura for oktober 2022 på i alt 9 669, 19 kroner (der nettleie ble gjennomfakturert med et netto fratrekk på grunn av strømstøtte på – 109,19 kroner). Denne var basert på et forbruk på 1 627 kWh og med priser per kWh fallende fra 729,90 øre/kWh til 469,90 øre/kWh. Den andre fakturaen er sluttavregning for forbruk for november samt frem til leveransen opphørte per 5. desember 2022 etter klagers oppsigelse. Denne fakturaen er på 12 938,94 kroner basert på et samlet forbruk på 3 024 kWh i faktureringsperioden, og med priser fallende fra 469,90 øre til 409,90 øre per kWh. Fakturaen inkluderer gjennomfakturert nettleie for november på 187,67 kroner (inkludert strømstøtte).      Variable kraftprodukter har den egenskap at de, i motsetning til fastprisavtaler, fluktuerer i samsvar med markedsprisene på kraft, men ikke på samme måte som spotpriser. Produktet bygger på markedets prognoser for fremtidige kraftpriser, og prisene settes til en fastpris for alle døgnets timer i en nærmere angitt periode. Produktet har en iboende risiko for at prognosene kan avvike fra den faktiske markedsutviklingen. Produktet samsvarer heller ikke med stønaden for ekstraordinære strømkostnader, som bygger på faktiske markedspriser.       Høsten 2022 inntraff det en rekke eksempler på at prisingen i variabelprodukter lå langt over  spotprisprodukter, som følge av at prognosene for prisutviklingen lå langt høyere enn det som ble den faktiske markedsprisutviklingen. Det er nemndas klare erfaring at denne iboende risikoen ved variabelproduktene ikke er noe forbrukere nødvendigvis fullt ut er kjent med eller forstår, og er en omstendighet selskapene bør fremheve overfor forbrukerkundene.      Nemnda stiller seg kritisk til at et produkt med et slikt risikobilde markedsføres overfor kunder som ikke er i stand til å sette seg inn i det risikobildet produktet medfører. Slik kraftmarkedet har utviklet seg, også i lys av innretningen av strømkompensasjonsordningen, fremstår standard spotprisprodukter som mest egnet overfor slike kunder.      Det er likevel ikke bestridt at partene hadde inngått variabelavtalen, og nemnda kan etter dette ikke se at det er grunnlag for å sette avtalen til side alene fordi det var en variabelkontrakt.      Endringer av pris i variabelavtaler er underlagt varslingsplikt etter standard kraftleveringsavtale § 6 og prisopplysningsforskriften § 22. Utgangspunktet etter § 6 er at selskapet kan gjøre endringer i pris og øvrige vilkår, men disse må – med unntak for prisendringer knyttet til løpende spotpris – varsles kunden direkte, og endringen kan først tre i kraft 14 dager etter at direkte varsel er sendt kunden. Prisendringer etter 1. november 2022 skal varsles senest 30 dager før ikrafttredelsen, jf. prisopplysningsforskriften § 22.      Selskapet har i korrespondansen med klager lagt frem kopi av prisvarsel 26. august 2022 som ble sendt til e-postadresse som klager skal ha disponert. Det fremgår av dokumentene at denne e-postadressen er i bruk av klager. I e-posten varslet selskapet om økning av prisen i «LOS Topp 5» til 729,90 øre per kWh fra 9. september 2022. Fakturaer for september og frem til leveransens avslutning i desember 2022 viser at dette var den høyeste prisen selskapet har anvendt overfor klager i perioden, og at prisene deretter var gradvis fallende. Basert på dette, mener nemnda at selskapet har godtgjort at klager ble varslet på riktig måte om den høyeste prisen som ble brukt overfor klager. Hvorvidt klager har blitt oppmerksom på prisvarslingene eller ikke, er ikke avgjørende. Dersom prisvarsler til e-post blir skjult av filtre mv. i klagers e-postløsning, eller han ikke varsles om e-poster av andre grunner, er etter nemndas praksis ansett som kundens risiko. Selskapet har ikke fremlagt etterfølgende prisvarsler, men nemnda fremhever at dette var suksessive reduksjoner av prisnivået i avtalen. Etter en samlet vurdering legger nemnda til grunn at selskapet har varslet klager om prisendringene.     Selv om nemnda stiller seg kritisk til bruken av avtaleformen overfor klager som kunde, kan nemnda derfor ikke se at det er grunnlag for å frita klager for betalingsplikt etter avtalen. Nemnda har ved denne vurderingen også sett hen til at prisnivået i avtalen var objektivt svært høyt – for eksempel 729,90 øre/kWh i alle døgnets timer fra 9. september til 10. oktober 2022 – men legger til grunn at denne prisen bygget på de sikringspriser som selskapet oppnådde for perioden. Hvorvidt selskapets forvaltning av prissikringen skulle vært mer aktiv enn den var, har ikke nemnda grunnlag for å gå inn på. Selv om prisnivået fremstår som svært høyt, er det ikke grunnlag for å gi forbudet i pristiltaksloven § 2 mot urimelige priser anvendelse i saken. Nemnda fremhever her at prisene i produktet tidvis også har vært lavere enn spotpris, og at prisen i perioden var resultat av risikobildet i produkttypen og situasjonen i kraftmarkedet.       Nemndas konklusjon er at klager gis ikke medhold.      Uttalelsen er enstemmig.      VEDTAK       Klager gis ikke medhold.     Oslo, 13. mai 2024      Henrik E. Kolderup, leder   Thomas Iversen, Forbrukerrådet   Lars Lima, Fornybar Norge     Elklagenemndas vedtak er rådgivende.

Saken gjaldt uenighet om produktendring og angrerett samt om prisvarsling. Klager ble overført fra et variabelprodukt til et annet uten at klager samtykket til dette, før overføringen ble reversert med tilbakevirkende kraft. Klager hevdet at han hadde angrerett knyttet til det produktet han ble overført til, og krav på tilbakeføring av betalinger for denne perioden. Nemnda kom til at klager ikke hadde angrerett, ettersom overføringen ikke hadde vært virksom for klager. Nemnda kom derimot til at innklagede ikke hadde dokumentert varslinger om prisendringer i den avtalen han var blitt fakturert med grunnlag i. Klager ble enstemmig gitt delvis medhold.    NorgesEnergi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.        Saken gjelder uenighet om produktendring og angrerett.       Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 6.       Historikk:    07.10.2016 – Partene inngår avtale.    24.10.2022 – Klager mottar SMS og e-post med varsel om produktendring fra 14.11.2022.    02.12.2022 – Produktendringen reverseres. Klager settes tilbake til tidligere produkt.  30.12.2022 – Klager sier opp avtalen etter å ha mottatt faktura for desember måned.        Krav: Klager krever tilbakeført samtlige innbetalinger foretatt mens han sto på det produktet han ble overført til fra 14. november 2022 til 2. desember 2022.        Partenes anførsler:        Klager krever kompensasjon for betalinger for perioden han var oppført på produktet «Variabelpris». Klager anfører at selskapet ikke meddelte de angrerettopplysningene som det skulle på tidspunktet for avtaleoverføringen, og at han har hatt utvidet angrefrist. Klager hevder å ha angret avtalen rettidig og at han som følge av det har krav på fullstendig tilbakebetaling av samtlige innbetalte ytelser i restitusjonsoppgjøret.       Klager reagerer videre på at selskapet overførte ham til et annet avtaleprodukt uten hans samtykke. Avtalen han ble overført til var langt dyrere enn den opprinnelige, til tross for at han ble forespeilet en rimelig avtale.        NorgesEnergi AS bestrider klagers krav. Selskapet viser til at produktoverføringen ble reversert som følge av tilbakemelding fra Forbrukertilsynet om at produktendring forutsetter uttrykkelig samtykke fra kunden, og at klager har hatt samme avtaleprodukt gjennom hele avtaleperioden. Klager fikk derfor ikke utvidet angrefrist som følge av avtaleendringen. Selskapet viser videre til at klager er utenfor den utvidete angrefristen ettersom avtalen ble inngått i 2016. Selskapet peker endelig på at avtaleendringen kom som en følge av en gjennomgang av avtaleproduktene. Markedsutviklingen medførte stor prismessig usikkerhet og prisene er en risiko ved variabelavtalens prismodell.          Nemnda ser slik på saken:       Saken gjelder krav om tilbakeføring av betalinger for perioden klager var overført til et annet produkt enn hans opprinnelige.      Slik saken er opplyst for nemnda, hadde klager før 24. oktober 2022 variabelproduktet «Topp 10 Garanti». Han ble denne dagen varslet per e-post og SMS om at han fra 14. november 2022 ble overført til et annet variabelprodukt, «Variabel». Etter at innklagede, NorgesEnergi AS, hadde mottatt informasjon fra Forbrukertilsynet, ble klager 2. desember 2022 orientert om at produktendringen ble reversert med virkning fra 14. november 2022. Nemnda legger derfor til grunn at produktendringen i praksis ikke fikk virkning overfor klager.      Variable kraftprodukter har den egenskap at de, i motsetning til fastprisavtaler, fluktuerer i samsvar med markedsprisene på kraft, men ikke på samme måte som spotpriser. Produktet bygger på markedets prognoser for fremtidige kraftpriser, og prisene settes til en fastpris for alle døgnets timer i en nærmere angitt periode. Produktet har en iboende risiko for at prognosene kan avvike fra den faktiske markedsutviklingen. Produktet samsvarer heller ikke med stønaden for ekstraordinære strømkostnader, som bygger på faktiske markedspriser.       Høsten 2022 inntraff det en rekke eksempler på at prisingen i variabelprodukter lå langt over  spotprisprodukter, som følge av at prognosene for prisutviklingen lå langt høyere enn det som ble den faktiske markedsprisutviklingen. Det er nemndas klare erfaring at denne iboende risikoen ved variabelproduktene ikke er noe forbrukere nødvendigvis fullt ut er kjent med eller forstår, og er en omstendighet selskapene bør fremheve overfor forbrukerkundene.      Klager har gjort gjeldende at han ikke fikk opplysninger om sin angrerett etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h ved produktoverføringen. Nemnda legger som utgangspunkt til grunn at en produktendring som dette er en vesentlig avtaleendring etter standard kraftleveringsavtale § 6 fjerde ledd, selv om den gjelder fra et variabelprodukt til et annet, og at en slik produktendring som utgangspunkt utløser angrerett etter angrerettloven § 20. I dette tilfellet ble imidlertid avtaleovergangen reversert av selskapet kort tid etter at den ble gjennomført, og overgangen har ikke hatt noen konsekvens for klager. Selv om forbrukervernhensyn kan tilsi at selskapet ikke bør ha mulighet til å unngå virkningene av angrerettloven gjennom å foreta ensidige tilbakeføringer av foretatte avtaleendringer, mener nemnda etter en konkret vurdering at klager ikke har noen angrerett som kan utøves i denne situasjonen. Når det gjelder angrerett i avtaleforholdet som han ble overført fra og tilbakeført til, er det, slik saken er opplyst, klart at den utvidete angrefristen etter angrerettloven § 21 tredje ledd var utløpt.      Endringer av pris i variabelavtaler er underlagt varslingsplikt etter standard kraftleveringsavtale § 6 og prisopplysningsforskriften § 22. Utgangspunktet etter § 6 er at selskapet kan gjøre endringer i pris og øvrige vilkår, men disse må – med unntak for prisendringer knyttet til løpende spotpris – varsles kunden direkte, og endringen kan først tre i kraft 14 dager etter at direkte varsel er sendt kunden. Prisendringer etter 1. november 2022 skal varsles senest 30 dager før ikrafttredelsen, jf. prisopplysningsforskriften § 22.       Klager har gjort gjeldende at prisen som han betalte økte vesentlig i samme tidsrom som produktendringen ble gjennomført. Både den avtalen han sto på før overføringen – «Topp 10 Garanti» og den avtalen han ble overført til – «Variabel» var variabelavtaler. NorgesEnergi har i tilsvaret gitt opplysninger om prisvarsler som skal ha blitt sendt klager om prisendringer for produktet «Topp 10 Garanti», men har ikke fremlagt kopier av selve varslingene.      Nemnda legger til grunn at merprisen klager betalte i perioden ikke hadde sammenheng med produktendringen, men med det forhold at han sto på et variabelprodukt. Spørsmålet nemnda likevel må ta stilling til, er om klager kan anses å ha blitt varslet om disse prisendringene.      Klager har underveis i saken fremmet innsigelser til prisingen i avtalen. Selv om hovedspørsmålet i saken har dreid seg om hvorvidt klager hadde angrerett knyttet til produktendringen, er det på det rene at bakgrunnen for klagesaken var de priser klager betalte for strømmen i perioden. Slik nemnda ser det, har selskapet derfor hatt oppfordring til å fremlegge de prisvarslene som selskapet opplyser å ha sendt, men har ikke gjort dette. Den bevismessige usikkerheten om hvorvidt klager har mottatt tilstrekkelige varsler om prisendringer i perioden, må etter nemndas syn da gå utover selskapet. Når det ikke er dokumentert at varsler om prisendringer er sendt klager, skal klager stilles som om prisvarslinger ikke er sendt knyttet til de prisøkninger som fant sted høsten 2022.      Nemndas konklusjon er at klager gis delvis medhold.       Uttalelsen er enstemmig.      VEDTAK       Klager gis delvis medhold.     Oslo, 13. mai 2024     Henrik E. Kolderup, leder   Thomas Iversen, Forbrukerrådet   Astrid M. Hilde, Fornybar Norge    Lars Lima, Fornybar Norge      Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.

Saken gjaldt krav om tilbakebetaling med grunnlag i utøvelse av angrerett. Selskapet erkjente at opplysningsplikten ikke ble oppfylt ved avtaleinngåelsen. Selskapet sendte ut angrerettsopplysninger per e-post 9. desember 2022, samt per post. Klager ble ikke kjent med e-postutsendelsen som følge av et filter i hennes e-post, og utøvde angreretten 30. desember 2022 etter å ha blitt kjent med brevet hun mottok. Nemnda kom til at klager hadde risikoen for at hun ikke ble kjent med e-posten som hun hadde mottatt, og angreretten var derfor utøvd for sent. Klager ble enstemmig ikke gitt medhold.    NTE Marked AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.        Saken gjelder uenighet om krav om tilbakebetaling med grunnlag i angrerettutøvelse.      Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4 og angrerettloven.       Historikk:    13.01.2022 – Partene inngår avtale.    09.12.2022 – Selskapet sender ut angreskjema per e-post.    29.12.2022 – Klager blir kjent med angrerettopplysningene per post.    30.12.2022 – Klager påberoper seg angrerett.    05.01.2023 – Avtaleforholdet avsluttes.       Krav: Klager krever tilbakeført samtlige innbetalinger foretatt i avtalen.        Partenes anførsler:        Klager hevder at hun hadde angreretten i behold da angreretten ble påberopt 30. desember 2022. Klager viser til at selskapet ikke oppfylte sin opplysningsplikt før angreskjema ble sendt på varig medium til henne i desember, og at hun derfor hadde utvidet angrefrist. Klager hevder at hun befant seg innenfor 14-dagersfristen da angreretten ble utøvd. Hun mener videre det er tidspunktet for når forbrukeren fikk tilstrekkelig klar informasjon om angreretten som er avgjørende for beregningen av angrefristen. Selskapets e-post med angreskjema havnet i et reklamefilter i hennes e-post, og hun ble derfor ikke kjent med informasjonen før hun mottok brev 29. desember 2022. Klager viser videre til at sen postgang ikke kan ha betydning for angreretten hennes.        NTE Marked AS erkjenner at selskapet ikke oppfylte sin opplysningsplikt ved avtaleinngåelsen, men hevder at klager utøvde sin angrerett utenfor den utvidete angrefristen. Fristen må beregnes fra utsendelsen av angreskjemaet per e-post 9. desember 2022, og ikke fra da forbrukeren gjorde seg kjent med innholdet. Selskapet hevder på denne bakgrunn at fristen utløp 23. desember 2022, sju dager før klager påberopte seg angrerett. Selskapet viser ellers til at avtalen ikke har hatt bindingstid og at klager uansett løses kostnadsfritt fra avtalen ved oppsigelse.            Nemnda ser slik på saken:       Saken gjelder krav om tilbakebetaling ved utøvelse av angrerett. Saken reiser særlig spørsmål om hva som utløser en utvidet angrefrist etter angrerettloven § 21 fjerde ledd.       Angrerettloven får anvendelse, jf. angrerettloven § 1. Etter angrerettloven § 21 første ledd utløper angrefristen ved avtaler om levering av tjenester 14 dager fra avtalen ble inngått. Der den næringsdrivende ikke har oppfylt sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, forlenges angrefristen. Angrefristen utløper i en slik situasjon først 14 dager etter at slike opplysninger er gitt, jf. angrerettloven § 21 fjerde ledd. Angrefristen utløper likevel senest 12 måneder og 14 dager etter avtaleinngåelsen, jf. tredje ledd i samme bestemmelse. Fristberegningene skjer i tråd med lovens § 6, slik at datoen for den fristutløsende begivenheten ikke medregnes, og at fristene utløper første påfølgende virkedag.      NTE Marked AS har i denne saken erkjent at selskapet ikke oppfylte opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h før ved utsendelsen av angrerettsinformasjon ved e-posten 9. desember 2022. Spørsmålet i saken er om den informasjonen som da ble gitt var tilstrekkelig for å utløse utvidet angrefrist, og videre om det var tilstrekkelig at informasjonen ble sendt til klager, eller om informasjonen også må ha blitt kjent for klager.      Angrerettloven § 8 bokstav h – slik den gjaldt ved inngåelsen av denne avtalen – krevde at den næringsdrivende før avtaleinngåelsen «på en klar og forståelig måte» gir forbrukeren opplysninger om at «det foreligger angrerett og standardisert skjema for bruk av angrerett (angreskjema), samt vilkårene, tidsfristene og fremgangsmåtene for å bruke angreretten». Det er den næringsdrivende som har bevisbyrden for at opplysningsplikten er oppfylt, jf. angrerettloven § 7. Formålet er å sette forbrukeren i stand til å forstå og å bruke den angreretten som gjelder i avtalen, se i denne sammenheng blant annet EU-domstolens dom 24. februar 2022 i sak C-536/20 Tiketa  avsnitt 42. Nemnda tilføyer at § 8 bokstav h ble ordlydsmessig endret med virkning fra 1. oktober 2023, ved at det nå uttrykkelig fremgår at den næringsdrivende skal gi forbrukeren et standardisert skjema for bruk av angrerett (angreskjema). Om denne endringen viser nemnda til samlevedtak i sak 23-056 m.fl.      Det er ikke bestridt at den informasjonen som klager fikk per post 29. desember 2022 var den samme som den som ble sendt per e-post 9. desember 2022. Nemnda konstaterer at den informasjonen som ble gitt i «Skjema for opplysninger om angrerett» oppfyller kravene til opplysninger etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h.      Spørsmålet er så om det er tilstrekkelig at informasjonen ble tilsendt klager per e-post 9. desember 2022, eller om det i tillegg må kreves at opplysningene ble kjent for klager. Slik saken er opplyst for nemnda, var klager først uvitende om e-posten og ble først klar over opplysningene om angrerett ved mottak av informasjonen i brevs form. Hun har senere opplyst at e-posten er havnet i «reklameboksen» i hennes e-posttjeneste Gmail. Nemnda er kjent med at denne e-postløsningen har ulike filtre for ulike typer e-post basert på deres innhold, der e-posttjenesten selv sorterer innkommende e-poster etter nærmere kriterier.      Det avgjørende for om utvidet angrefrist utløses etter angrerettloven § 21 fjerde ledd, er om selskapet «gir» de nødvendige opplysninger etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h og beregnes fra forbrukeren «mottok» opplysningene. Nemnda finner det klart at det da er tilstrekkelig at opplysningene er sendt og har kommet frem til klager på korrekt e-postadresse. I den grad opplysningene ikke kom til forbrukerens kunnskap, uavhengig av om dette skyldes innstillinger i e-postløsningen eller andre forhold, er dette klagers risiko. Opplysningene må fortsatt anses som mottatt av forbrukeren i en slik situasjon. Nemnda legger derfor til grunn at den utvidete angreretten på 14 dager ble utløst ved utsendelsen 9. desember 2022. Når angrefristen beregnes i samsvar med angrerettloven § 6, innebærer dette at angrefristen utløp 23. desember 2022. Da klager utøvde angreretten 30. desember 2022, var dette da for sent.  Med det syn nemnda har på beregningen av angrefristen, er det ikke nødvendig å ta stilling til de øvrige spørsmål saken reiser.      Nemndas konklusjon er at klager ikke gis medhold.      Uttalelsen er enstemmig.        VEDTAK       Klager gis ikke medhold.     Oslo, 13. mai 2024     Henrik E. Kolderup, leder   Thomas Iversen, Forbrukerrådet   Astrid M. Hilde, Fornybar Norge    Lars Lima, Fornybar Norge      Elklagenemndas vedtak er rådgivende.